En kenotaf er en grav som er tom, altså en grav eller gravmæle et annet sted enn der personen faktisk er begravet. Om dette sier Mayers Fremmedordbog:

Kenotaphium, s. Cenot-.

Ceno-taphium, gr. (kenos, tom; taphos, Grav), et, en tom Grav, Æresgrav, Æresminde for Een, hvis afsjælede Legeme ikke hviler der.

Et eksempel på bruk:

• Om Farmannshaugen ved Tønsberg: Professor A. W. Brøgger, som ledet utgravningen, dro derav den slutning, at haugen var en kenotaf, d. v. s. en minnehaug oppkastet for en mann som var dødutenlands. (Sem og Slagen bygdebok, bind 2.)

Det kanskje mest kjente eksempel på en kenotaf, er The Cenotaph i Whitehall i London, reist like etter første verdenskrig til minne om de britiske tapene. Også monumentet over John F. Kennedy på Dealey Plaza i Dalles, og minnesmerket i Hiroshima Peace Park kalles kenotafer.

Ellers er det interessant å legge merke til at mens Meyer angir Cenotaphium som intetkjønn, har kenotaf blitt hannkjønn.

En paulun er et telt eller en pavillion, gjerne i hagen. Her er noen eksempler på bruk:

• Wergeland bruker ordet i diktet ved avdukelsen av Kroghstøtten 17. mai 1833. I diktet heter det: "Da, Kroghs ånd, fra ditt blå paulun:; fra frihetsdagens himmel; du daler mellom brødre kun; og fries glade vrimmel."

• Predianten Jakob Traasdahl (1838-1903) bruker ordet på lignende måte (som et bilde på himmelen) i en preken der han sier: "Her må vi betale tempelskatt; vi må være med å opprettholde den gudstjenestelige orden, bygge kirker og bedehus og underholde predikanter - men der oppe i det vidunderlige paulun, som Herren vil brede ut over oss, skal vi ha alt fritt, og kun ha å ta til oss og mettes av Hans ansikts beskuelse.

• I "Nye Skrøner og Fortellinger" av Mathias Askevold fra 1913, brukes også ordet, igjen som et bilde på en spesielt fint bygning: "Da æ," seie han, "ikkje nemnande fyr meg som æ ein verdslæ Mann, men da skal vera eitslags framifraa fint Paulun elder Loggihus, som dei dana aa høglærde kadla Pinsenat!"

• Tilla Valstad ifra fortellingsamlingen "Men størst av alt er kjærlighet" fra 1941: "Lars kalte den (gamle stua) for fredens paulun og lykksalighetens øy."

• Ordet er gammelt i norsk, for det er brukt at Fogd Erik Hansen Schønnebøl allerede i 1591 når han skriver i "Lofotens och Vestraalens Beskriffuelse" følgende: "Straxen østen for denne store høye klippe, er der en stor rund plads, og slet inden udi, men uden omkring i runden, er der sat med store runde steene, den ene hos den anden, og er hver steen saa stor som toe karte vel kunde løfte den afsteed, og efter gamle sagn da ere i den meening, at konning Hogens paulun skulle have staaet paa den samme sted, og han skulle have der sit tilhold.

Caplex nettleksikon indikerer at ordet kommer fra det franske ordet pavillon via tysk. Rigsmålsordbogen sier at den kommer på samme måte via middelnedertysk. Betydningene ser ut til opprinnelig å være et telt eller baldakin, formodentlig den type telt eller baldakiner som man brukte i middelalderen (hint: se noen gamle ridder- eller Robin Hood-filmer). Opprinnelig ser det ut til å ha blitt brukt (kun?) om de bibelske telt, som det jo er mange av i det gamle testamentet mens de fremdeles var nomadiske. I overført betyning har det blitt et begrep på en fin og forseggjort bolig eller bygning, og især billedlig som symbol på himmelen. Den kan også brukes i en uformell sammenheng som et komisk navn på en bygning, og dette er formodentlig av nyere dato. Falk og Torp definerer ordet som

Paulun (bibelsk om telt), sv. paulun "sengeomhæng, seng med omhæng", laant fra mnt, pa(u)welun, paulune "telt, tronhimmel, baldakin", der igjen er fr. pavillon "sommerfugl, telt" (lat. papilio, se fivrelde).

Meyers Fremmedordbog definerer paulun som "s. u. Pavillon), et, et uforstyrret Opholdssted (bruges kun poetisk)." og under Pavillon står der "fr. (af l. papilio, Sommerfugl; Telt), en et Telthuus, Telttag; Teltseng; Tilbygning, Fløy ved et Palads; (deraf Paulun, s. d.); især et Sommerhuus, Lysthuus med rundt Tag; Kuppelbygning; (Vaabenk.) Vaabenkappe; (Søspr.) Flaget; den øverste synlige Flade af en indfattet Brillant, mods. Culasse; jvf. dette og Brillant; Pavillon-Etamine, Flagdug."

I Paris på 1800-tallet bredte det seg en praksis med å betale personer for å klappe på teaterforestillinger (og evt le på de rette stedene i en komedie), for å gi inntrykk av at stykket ble bedre mottatt enn det som var tilfelle. En slik gruppe ble kalt claque på fransk (klakk på norsk), og den enkelte person i gruppa ble kalt claqueur på fransk. Det franske ordet claque betyr egentlig et smell eller slag, og kommer opprinnelig fra germansk. Det er beslektet med norske ord som klapre og klappe, og med engelske ord som clap og slap. Det kommer ifølge Falk og Torp fra

den indogermanske roten (s)klep eller glep.

Tilleggsbetydninger til claque er som nevnt en gruppe innleide klappere i et teater, men det kan også bety en flat, trekantet hatt beregnet på å bæres i hånden eller under armen.

På norsk finnes også ordet klakkfører om lederen i en klakk.

Begrepet har (spesielt i venstreradikale kretser) også fått en politisk betydning som nedsettende betegnelse på noen som hyller, applauderer, støtter eller taler varmt for en tredjepart, underforstått at det skjer i egen vinnings hensikt. Det er i den betydningen ordet oftest brukes på norsk, selv om den fremdeles tidvis brukes i betydningen betalt teaterklapper.

Se også det engelske ordet astroturf lobbying, i betydning en organisasjon som er rekruttert mot betaling men utad fremstår som en grassrotbevegelse som er drevet av overbevisning. Ordet kommer av Astroturf, et varemerke for en produsent av kunstig gress.