Kronogram,

indskrift, hyppigst paa latin, hvis fremhævede talbogstaver sammenlagt udgjør et aarstal, f.eks. «LVtetIa Mater s'Vos DeVoraVIt», d. e. 1572 (Bartholomæusnattens aar).

Fremmed-ordbog., Aschehoug

Chrono·di·stichon

(s. Distichon), ogs. Chrono·gramma el. Chrono·stichon, gr., et, Aarstal-Vers, eet el. flere Vers (el. andre Ordforbindelser), hvori enkelte udhævede Bogstaver (f. Ex. is. I. V. X. L. C. D. M.) betegne et vist Aarstal (jvf. Eteostichon); [...]

Ludvig Meyer: Fremmedordbog

Det latinske utsagnet betyr «Moder Paris fortærte sine [barn]», og det blir LVIMVDVVI når man fjerner de små bokstavene. Ordnet blir det MDLVVVVII, som er 1572. Søtt, ikke sant?

Et annet eksempel er «VersU seXta MaI Vos CoLLoCat aCta tUerI» som er sistelinjen i inskripsjonen på Hubert og Jan van Eycks «Lammets tilbedelse» i Sint Bavo-katedralen i Gent. Dette blir 1432, som er året da denne triptykonet ble ferdig.

Ofte er uthevingen av bokstavene i rødt eller en annen uthevet farge, eller det kan være satt med større eller høyere bokstaver. Forøvrig finnes det flere boker med samlinger av kronogrammer, der James Hilton på 1880-tallet var særlig iherdig.

Den ellevte timen er den som går fra klokken 10:00 til 10:59, på samme måte som den første timen går 00:00 til 00:59. Av en eller annen grunn er det mange som tror det er i aller siste liten. Men den gang ei, for det er i nest siste liten.

Problemet kommer delvis fra gammel tidsregning, der man hadde tolv timer om dagen og tolv timer om natten – og soloppgang og -nedgang – markerte skillet mellom dem. Da ble den tolvte timen tampen på dagen (eller natta) og synonymt med noe som var i siste liten. Og ja, det ble variable timelengder fra én dag til neste, men det var kanskje ikke så merkbart der nede i Midt-Østen.

Problemet med i tolvte time er kanskje at noen feiltolker det som å bety den timen som begynner med 12:xx, altså fra 12:00 til 12:59. Men da har man jo passert skillet for dag og natt, og begrepet blir lett oppfattet som synonymt med «på overtid». Dermed er det fristende å bruke «i ellevte time» for noe som er i aller siste liten, men ikke på overtid.

Så «i ellevte time» betyr i praksis «sent, men med grei margin», men denne betydningen er sannsynligvis ikke helt intensjonen hos de fleste som bruker begrepet.

En annen og på ingen måte inkompatibel forklaring er at uttrykket kommer fra Nytestamentet, nærmere bestemt Matteus 20:1-16 der arbeidere leies inn i den ellevte timen, men får like mye betalt som de som har jobbet hele dagen. Det er selvfølgelig en hentydning til at omvending på dødsleiet teller like mye som et liv i fromhet. I konteksten av denne lignelsen gir det dog mening å angi ellevte i stedet for tolvte time, for disse sent innleide arbeiderne skal jo tross alt arbeide en time før sin lønning. At denne antakelsen er rett støttes av at de andre arbeiderne som ble leid inn om morgenen (nullte time) og ved den tredje, sjette og niende time, og de som hadde jobbet lengst klaget over at de som var innleid i den ellevte time bare hadde jobbet i én time.

Men helt stødig i hoderegning var de ikke på den tiden, men jeg skal la være å digrere inn i kalendere.

Og apropos ordenstall. Min mor skulle foreslå 2. november som en mulig dato for en avtale, og ble i lang tid etterpå mobbet for hvordan datoen fremstod i hennes dialekt: «a'en i ell'vete».

Det er ikke alltid vi nordmenn klarer, gidder eller kan uttale ord rett. Forleden klaget noen over ordet «kompatibilitet», som visstnok skulle være i ferd med å bli til «kompabilitet».

Jeg er generelt skeptisk over påstander om at språket står foran snarlig kollaps, så jeg tok det som en utfordring. La oss se hva Google avslører om utbredelsen:

Treff på Websider	«Kompatibilitet»	«Kompabilitet»
Norsk språk	1.020.000	7.820
Sider under .no	110.000	6.650
Dansk språk	672.000	6.850
Sider under .dk	61.200	3.690
Svensk språk	1.380.000	19.000
sider under .se	65.500	13.900
Totalt	3.470.000	36.000

Tja, det ser ikke ut som om ordet er helt utrydningstruet ennå. Jeg forstår ikke hvorfor 10-20 ganger så mange sider med «kompatibilitet» når jeg begrenser sidene til hva som gjenkjennes etter språk, enn det som finnes under et spesifikt topp-domenet. Dette er spesielt rart siden tilsvarende forhold er fra 1.2 til 2 for «kompabilitet», fordi det burde bety at forfattere av sider under .com og andre ikke-nasjonale tld-er er langt flinkere til å stave en de under .no, .se og .dk.

Det ser ellers ut til at svenskene ligger foran oss i løypa i språkforvitring, og at det ikke er noen umiddelbar fare.

I et forsøk på å slappe av i ferien hadde jeg kjøpt meg «Labyrinten» av Kate Moss. Boka så interessant og spennende ut, og den virket som en av de mange bøkene som hadde kastet seg på da Vinci koden-bølgen.

Men pedanten i meg slo til rundt side 50. Der gikk heltinnen mellom sydfranske 1300-tallsåkre med «bygg, mais og hvete». Arrrgh. Det kunne ikke vokse mais i Frankrike på 1300-tallet. Mais er opprinnelig en amerikansk plante, og den kom til Europa først etter Columbus' gjenoppdaging av Amerika. Jeg hang meg så opp i dette at jeg ikke klarte å lese videre, og måtte bytte boka ut med faglitteratur.

Vel tilbake i Trondheim tenkte jeg å sjekke opp om det var forfatteren eller oversetteren som hadde gjort en feil. Ordet «corn», som tidvis kan oversettes til «mais» på norsk, er et intrikat ord. Det er selvfølgelig beslektet med «korn» på norsk, som betyr både frø av ulike åkerdyrkede gresslag, men også et lite fnugg eller grann (som i støvkorn eller sandkorn). Forøvig er vel «grann» på norsk nært beslektet med «grain», som er engelske ordet som best stemmer overens med «korn» på norsk. Og om jeg ikke husker feil, så er «korn» og «grann» etymologisk beslektet.

Opprinnelig var vel korn navn på frøene, og deretter ble det et generelt navn på plantene som bar disse frøene. Etterhvert ble det også implisitt navnet på det fremherskende kornslaget i et distrikt. Selv idag vil vel en bonde som dyrker det samme kornslaget som alle andre bønder i mils omkrets si at han «dyrker korn» uten å føle at han trenger å spesifisere nærmere.

Om jeg ikke husker feil, så betyr «korn» implisitt bygg i store deler av Norge og implisitt hvete lengre syd i Europa. Jeg teoretiserte at oversetteren kunne ha lest "barley, corn, and wheat", der «corn» utfra den geografiske konteksten implisitt refererte til et annet enn de to andre kornslagene. Oversetteren kunne ha brukt en US-engelsk ordbok som oversatte «corn» til «mais». Da engelskmenn kom til Nord-Amerika, så begynte de å kalle mais for «Indian corn», som over årene ble til bare «corn» vest for Atlanteren. En annen teori var at forfatteren hadde bommet, og faktisk skrevet «maize». Det står vel egentlig greit til med meg, når slikt er de store spørsmål som tynger min bevissthet.

Så snek jeg meg inn på Tapir og fant boka i engelsk språkdrakt for å få fasiten på skylddelingen mellom forfatter og oversetter. Der stod det «barley, oats and wheat». Auda! Jeg tror vi legger skylden på oversetteren, under særlig skjerpende omstendigheter. Hvordan noen klarer å oversette «oats» til «mais» er meg helt utforståelig.

Jeg vet at Sten Broman - innimellom sin sine mange forunderlige interesser som klassisk musikk, skandinavisk forbrødring, trekkspillhat og dresser i gøyale farger, også hadde korrekturlesing av oversettelser som personlig hobby. I bakhodet mitt ligger det et trivia om at han hadde kommentert at en bok «bare» hadde 5000 oversettelsesfeil - for det var en relativt god oversettelse. Kanskje Broman satt fingeren på noe der. Men jeg kommer nok ikke til å trekke min egen, beskjedne eksentrisme min til bromanske høyder ved å korrekturlese hele romaner.

Kanskje jeg skal kjøpe boka i engelsk originalutgave og forsøke å lese den på nytt?

Jeg fulgte en diskusjon rundt en artikkel i Dagbladet.no, og på et punkt skrev en debattant "Å fortsette å bruke morsmål som daglig språk er nok mest fornufig ...". Dette sparket igang en lengre diskusjon om hvorvidt det heller burde ha stått "Å fortsette OG bruke ...". Diskusjonen utviklet seg slik bare en norsk språkdebatt kan. La meg trekke frem endel ulike regler og algoritmer for å bestemme om noe skal ha 'og' eller 'å' - delvis hentet fra den diskusjonen.

Først har vi en regel jeg lærte av min bestemor. Den fungerte faktisk for meg en lang stund, men nå er nok språkfølelsen min gått litt tilbake, og jeg bruker den ikke lengre. Poenget er at 'å' er infinitivsmerke idag, men tidligere brukte man 'at'. Dersom man omskriver setningen til å bruke 'at' i stedet for den mulige 'å', så skal språkfølelsen fortelle en hva som er rett. Da får vi 'At fortsette at bruke morsmål ...'. Tja, det høres greitt ut (men gammelmodig) for mitt språkøre, men jeg er ikke overbevist om at alle er enige med meg.

Den neste tommefingerregelen er å dele setningen opp i to deler, for dersom det skal være 'og', så binder det sammen to ledd som teknisk sett kan separeres: 'Å fortsette (med) morsmål ...' og 'å bruke morsmål ...'. Det er vel også en måte å gjøre det på, og for meg indikerer den at det ikke skal være 'og' - selv om jeg ser at det også kan argumenteres for det motsatte.

Neste måte er å bøye setningen i en annen tid - det er ikke så lett med akkurat denne setningen, men dersom vi i stedet tok utgangspunkt i setningen 'vi skal fortsette og/å bruke morsmål som ...', så ser vi at om den omskrives til 'vi fortsatte å bruke morsmål som ...' og at leddet 'og brukte' ikke passer inn så godt. Her er poenget at siden 'og' binder sammen to like ledd, så må de begge bøyes til samme tid.

Så er det noen som bruker en engelsk oversettelse som indikator. De to mulige oversettelsene blir "To continue to use ...' og 'To continue and use ...'. For et norsk språkøre med engelsk som andrespråk er det veldig tydrlig at første alterativ er det beste. Men dette er en felle, for i mange sammenhenger bruker engelsk faktisk 'and' der vi bruker 'å' i akkurat slike tilfeller. Jeg diskuterte det med en av de engelske proffene på jobb, og han sa at begge deler kunne brukes, men at de var to ulike setninger og det kom an på hva du ville si.

Konklusjonen min er at 'Å fortsette å bruke ...' nok er korrekt, men at det kan konstrueres en plausibel tolkning der 'å fortsette og bruke ...' ikke er ukorrekt. Den blir noe slikt som 'Vi skal fortsette med det som vi holder på med samtidig som vi skal bruke morsmålet ...'. En kortere omskriving blir 'å fortsette og å fortsette å bruke morsmål ...'. Men at det er godt språk er å trekke det litt vel langt.

Jeg tror egentlig jeg holder en knapp på at det er to ulike setninger med hver sin tolkning. Dessverre er det ikke så lett å se dette i den aktuelle setningen, men la meg formulere en annen frase som er bygd over samme lest: "Å starte og/å slutte arbeidsdagen ...'. Med 'å' betyr det 'å påbegynne avslutningsfasen av arbeidsdagen', mens med 'og' blir det 'både påbegynning og avslutning av arbeidsdagen.' Og oversetter vi dette til engelsk, så blir det veldig tydelig at det er to ulike setninger: "to start to stop" og 'to start and stop'.

Det eneste problemet er at jeg har tallrike ganger sett personer med engelsk som morsmål si det ekvivalente av 'to start and stop' når det utfra konteksten går tydelig frem at de mener 'to start to stop' ... i alle fall etter mitt språkøre. Sukk!

Lingvistene i The American Dialect Society har visstnok holdt avstemning over årets ord for 2005, og kommet frem til ordet ``truthiness''. Det er et ord som visstnok er bygget på ``truthy'', som betyr det som er bygget på sannheter i motsetning til fakta. Jeg antar at ``dogmatisk'' er et synonym til ``truthy''. Fra dette kommer så ``truthiness'', som da betyr tilstanden der man uttaler seg eller tar avgjørelser basert på hva men mener eller håper er sant, fremfor det man har fakta for.

Flere andre ord vant i ulike kategorier, for mer info, se her.

I dag hørte jeg Joar Hoel-Larsen - NRKs korrespondent i USA - bruke "usanere" i en reportasje i "Verden i dag" ca kl 07:10 om meksikaneres ønske om å innvandre til USA, og befolkningen-i-USAs generelle motvilje mot det samme. Jeg husker selvfølgelig ikke den eksakte setningen, men ordet ble brukt som samlebegrep for befolkningen i USA.

Dette er et interessant ord av flere grunner. La oss først nevne de politiske overtonene. Det er mildest talt sært at et land som USA ikke har et eget adjektiv. I stedet brukes 'amerikansk' og 'amerikaner', og disse er i så stor grad blitt entydig knyttet til USA, at man bruker sammensatte begreper når det ikke refererer til noe som har med USA å gjøre - eller man går utenom problemet: colombianer, sør-amerikaner, latin-amerikaner, kanandier, osv. Tenk om vi ikke hadde hatt ordet 'fransk', men at franskmennene selv insisterte på - og andre hadde akseptert - at de het europeere, og at tyskere var ... vel tyskere, eller i beste fall tysk-europeere?

En annen særhet er at journalister - med sin hang etter korte ord til overskrifter og sound-bites - ikke tidligere har funnet et godt (dvs kort og fyndig) adjektiv til USA. For tross alt er det hele seks stavelser i "amerikanere". Det er minst fire for mye for de fleste løssalgsavisene.

Så er det uttalen da. Skal det uttales rett frem som om det var et vanlig ord: à la 'usaner', eller skal det uttales slik at hver bokstav kommer frem 'uessaner' (som Hoel-Larsen uttalte det). Her kan det være morsomt å trekke frem en glidning i norsk språk ifm uttale av forkortelser. I seg selv er en forkorelser vel fremdeles en ganske fersk introduksjon i norsk språk - i alle fall slik vi bruker den i NSB, NTNU, UiO osv. Under krigen var det vanlig å uttale bokstavene hver for seg, slik at NS ble enn-ess, med like stort trykk på hver bokstav. Det var omtrent slik vi idag uttaler initialer på et navn vi ikke kjenner eller når vi skal bokstavere ting. Etterhvert har vi gått over til å uttale forkortelser som navn: slik at NS er blitt til ennes. Vi ser det samme ifm uttale av initialer C. S. Lewis blir til 'sees' i stedet for 'se-ess'. Legg merke til hvordan de uttaler forkorelser på gamle radioinnslag fra 'krigens tid'.

Vel, mer om dette en annen gang, kanskje. Men denne endringen av uttale av forkortelser er vel kanskje også noe vi har fått fra engelsk, eller kanskje rettere sagt fra usansk.

Forer-effekten er oppkalt etter Bertram R. Forer, og skriver seg fra eksperimenter han gjorde på studentenes sine fra og med 1948.

Kort fortalt er det den effekten som gjør at en generell og passelig vag beskrivelse føles som å passe til deg, spesielt når den blir presentert som din. Det vanligste eksemplet er innen astrologi, der uansett hvilket stjernetegn du ser på, så passer det som står der.

Et klassisk eksempel som jeg vet ikke om det var Forer selv (eller kanskje James Randi eller Carl Sagan) som utførte. En gruppe fikk utdelt hvert sitt horoskop, og de skulle klassifisere hvor godt det passet. De rangerte det rundt 90% korrekt i snitt. Så "oppdaget" lederen for eksperimentet at det var gjort en feil - jeg tror det var slik at utdelingen hadde skjedd med en off-by-one. Så ble horoskopene skyflet rundt, og denne gangen passet de 95% eller deromkring. Til slutt ble det avslørt at dette egentlig var horoskopene til kjente seriemordere eller noe slikt. Jeg tror det må være James Randi som stod bak denne, det ville i alle fall vært likt ham.

Eksakt hva som skaper Forer-effekten er det nok litt delte meninger om. Vi kan se bort fra at beskrivelsene faktisk er korrekte, for Forer-effekten er der like fullt selv når beskrivelsene er garantert random. Trolig kan det være en kombinasjonseffekt: del er det at folk er godtroende og aksepterer det som blir presentert som sant for dem. Og dels er det at ønsketenkning og smiger som får en til å akseptere det generelt positive som presenteres. I tillegg er det nok også en del som tar utgangspunkt i at det "må jo stemme" og dermed legger fantasi og godvilje til for å finne vinkler og tolkninger som lar det stemme. Sånn sett blir en tolkning av et horoskop et øvelse i å skape mening i "hvit støy". Men kanskje nettopp det kan ha en terapeutisk effekt, ved at det tvinger en til å tenke nytt, kreativt, kombinere på nye måter, forsøke å finne nye sammenhenger ... altså out-of-the-box-tenkning. Jeg mistenker at mange av de tradisjonelle spådomsmetodene bevisst eller ubevisst er basert på akkurat denne effekten.

Ceno-taphium, gr. (kenos, tom; taphos, Grav), et, en tom Grav, Æresgrav, Æresminde for Een, hvis afsjælede Legeme ikke hviler der. Et eksempel på bruk:

• Om Farmannshaugen ved Tønsberg: Professor A. W. Brøgger, som ledet utgravningen, dro derav den slutning, at haugen var en kenotaf, d. v. s. en minnehaug oppkastet for en mann som var dødutenlands. (Sem og Slagen bygdebok, bind 2.)

Det kanskje mest kjente eksempel på en kenotaf, er The Cenotaph i Whitehall i London, reist like etter første verdenskrig til minne om de britiske tapene. Også monumentet over John F. Kennedy på Dealey Plaza i Dalles, og minnesmerket i Hiroshima Peace Park kalles kenotafer.

Ellers er det interessant å legge merke til at mens Meyer angir Cenotaphium som intetkjønn, har kenotaf blitt hannkjønn.

En paulun er et telt eller en pavillion, gjerne i hagen. Her er noen eksempler på bruk:

• Wergeland bruker ordet i diktet ved avdukelsen av Kroghstøtten 17. mai 1833. I diktet heter det: "Da, Kroghs Ã¥nd, fra ditt blÃ¥ paulun:; fra frihetsdagens himmel; du daler mellom brødre kun; og fries glade vrimmel."

• Predianten Jakob Traasdahl (1838-1903) bruker ordet pÃ¥ lignende mÃ¥te (som et bilde pÃ¥ himmelen) i en preken der han sier: "Her mÃ¥ vi betale tempelskatt; vi mÃ¥ være med Ã¥ opprettholde den gudstjenestelige orden, bygge kirker og bedehus og underholde predikanter - men der oppe i det vidunderlige paulun, som Herren vil brede ut over oss, skal vi ha alt fritt, og kun ha Ã¥ ta til oss og mettes av Hans ansikts beskuelse.

• I "Nye Skrøner og Fortellinger" av Mathias Askevold fra 1913, brukes ogsÃ¥ ordet, igjen som et bilde pÃ¥ en spesielt fint bygning: "Da æ," seie han, "ikkje nemnande fyr meg som æ ein verdslæ Mann, men da skal vera eitslags framifraa fint Paulun elder Loggihus, som dei dana aa høglærde kadla Pinsenat!"

• Tilla Valstad ifra fortellingsamlingen "Men størst av alt er kjærlighet" fra 1941: "Lars kalte den (gamle stua) for fredens paulun og lykksalighetens øy."

• Ordet er gammelt i norsk, for det er brukt at Fogd Erik Hansen Schønnebøl allerede i 1591 nÃ¥r han skriver i "Lofotens och Vestraalens Beskriffuelse" følgende: "Straxen østen for denne store høye klippe, er der en stor rund plads, og slet inden udi, men uden omkring i runden, er der sat med store runde steene, den ene hos den anden, og er hver steen saa stor som toe karte vel kunde løfte den afsteed, og efter gamle sagn da ere i den meening, at konning Hogens paulun skulle have staaet paa den samme sted, og han skulle have der sit tilhold.

Caplex nettleksikon indikerer at ordet kommer fra det franske ordet pavillon via tysk. Rigsmålsordbogen sier at den kommer på samme måte via middelnedertysk. Betydningene ser ut til opprinnelig å være et telt eller baldakin, formodentlig den type telt eller baldakiner som man brukte i middelalderen (hint: se noen gamle ridder- eller Robin Hood-filmer). Opprinnelig ser det ut til å ha blitt brukt (kun?) om de bibelske telt, som det jo er mange av i det gamle testamentet mens de fremdeles var nomadiske. I overført betyning har det blitt et begrep på en fin og forseggjort bolig eller bygning, og især billedlig som symbol på himmelen. Den kan også brukes i en uformell sammenheng som et komisk navn på en bygning, og dette er formodentlig av nyere dato. Falk og Torp definerer ordet som

Paulun (bibelsk om telt), sv. paulun "sengeomhæng, seng med omhæng", laant fra mnt, pa(u)welun, paulune "telt, tronhimmel, baldakin", der igjen er fr. pavillon "sommerfugl, telt" (lat. papilio, se fivrelde).

Meyers Fremmedordbog definerer paulun som "s. u. Pavillon), et, et uforstyrret Opholdssted (bruges kun poetisk)." og under Pavillon står der "fr. (af l. papilio, Sommerfugl; Telt), en et Telthuus, Telttag; Teltseng; Tilbygning, Fløy ved et Palads; (deraf Paulun, s. d.); især et Sommerhuus, Lysthuus med rundt Tag; Kuppelbygning; (Vaabenk.) Vaabenkappe; (Søspr.) Flaget; den øverste synlige Flade af en indfattet Brillant, mods. Culasse; jvf. dette og Brillant; Pavillon-Etamine, Flagdug."

I Paris på 1800-tallet bredte det seg en praksis med å betale personer for å klappe på teaterforestillinger (og evt le på de rette stedene i en komedie), for å gi inntrykk av at stykket ble bedre mottatt enn det som var tilfelle. En slik gruppe ble kalt claque på fransk (klakk på norsk), og den enkelte person i gruppa ble kalt claqueur på fransk. Det franske ordet claque betyr egentlig et smell eller slag, og kommer opprinnelig fra germansk. Det er beslektet med norske ord som klapre og klappe, og med engelske ord som clap og slap. Det kommer ifølge Falk og Torp fra

den indogermanske roten (s)klep eller glep.

Tilleggsbetydninger til claque er som nevnt en gruppe innleide klappere i et teater, men det kan også bety en flat, trekantet hatt beregnet på å bæres i hånden eller under armen.

På norsk finnes også ordet klakkfører om lederen i en klakk.

Begrepet har (spesielt i venstreradikale kretser) også fått en politisk betydning som nedsettende betegnelse på noen som hyller, applauderer, støtter eller taler varmt for en tredjepart, underforstått at det skjer i egen vinnings hensikt. Det er i den betydningen ordet oftest brukes på norsk, selv om den fremdeles tidvis brukes i betydningen betalt teaterklapper.

Se også det engelske ordet astroturf lobbying, i betydning en organisasjon som er rekruttert mot betaling men utad fremstår som en grassrotbevegelse som er drevet av overbevisning. Ordet kommer av Astroturf, et varemerke for en produsent av kunstig gress.