Vi har lenge hatt reklameforbud for alkohol i Norge, og forbudet praktiseres hardt, ja til randen av det komiske. Imidlertid setter politikerne EU og EØS-avtale høyere enn reklameforbudet, og dermed åpner de for virkelige komiske ting.

Nå nettopp kom nyheten (og her og her) om at regjeringen ikke ville bruke reservasjonsretten som kunne blokkert alkoholreklame i sendinger på norsk rettet mot seere i Norge men produsert og sendt fra et annet land enn Norge.

Det er for eksempel ikke lov å legge produktinformasjon (dvs hva Helsedirektoratet kaller reklame) på nettsider. Men det er likevel greitt om det er på engelsk og retter seg mot ikke-nordmenn og ligger under et annet toppdomene enn .no. Slik sett får du ikke produktinfo om Ringnes Pils eller Ølve på Egge, for de eksporteres ikke, mens du kan få det på engelsk for Haandbryggeriet og Nøgne Ø. Men du kan ikke få Guinness' irske produktinfo, fordi den vil de ikke gi til nordmenn. Det hele er et juridisk minefelt som jeg ikke tror noen har lyst til å tråkke inn i.

Dagens juridiske problemområde er reklame sendt fra TV3 - TV-stasjonen som tross navnet er en norskspråklig TV-stasjon i England, og som «tilfeldigvis» abonneres på av mange nordmenn. Norske myndigheter har til nå forsøkt å si at alkoholreklameforbudet gjelder også denne stasjonen, siden de retter seg primært mot et publikum i Norge. Men andre reklameregler gjelder ikke for dem fordi de er en engelsk TV-stasjon, blant annet om antallet, lengden og plasseringen av reklamepausene. Derimot har for eksempel Discovery lenge kunne sende alkoholreklame til norske seere, men formodentlig kun når dette ikke er eksplisitt rettet mot Norge. Dette er parallelt med at utenlandske tidsskrifter kan ha alkoholreklame og være tillatte i Norge, fordi de ikke retter seg eksplisitt mot et norsk marked. Hele dette temaet er så fullt av paradokser og gråsoner at det gjør vondt.

En annen reklamestrid - som dog ikke er øl-relatert - har vært lengden på reklameperiodene, der Norge har hatt strenge regler, som TV3 har unngått ved å sende fra England. Det gjelder visst andel reklametid, antall reklamepauser pr time og ikke minst reklamepauser inne i programmer. Nå har imidlertid England på trappene nye regler som fjerner mye av grunnen for TV3 til å være i London.

Og er det ikke et litt rart sammentreff at akkurat samtidig har noen trigget EU til å se på hvorvidt det norske alkoholreklameforbudet faktisk kan gjelde for norskspråklige kanaler som produseres utenfor Norge? Det ser ut som om denne klagen fører frem - men jeg vet ikke hva som vil være mest patetisk: at TV3s overlevelsesstrategi blir å sende alkoholreklame på «norsk» TV, eller at politikerne panisk fortsetter å forby relevant produktinformasjon om øl som forbrukerne selv ønsker å oppsøke mens de aksepterer direkte alkoholreklamepauser for sprit midt i TV-programmene.

Muligens kan man kreve at kommende TV-reklame for alkohol gjelder merker som har et marked utenfor Norge. Ikke at det gjør det bedre, for da har man bare en runde med konkurransevridning mellom for eksempel Ringnes og Carlsberg... øh, ja, det var jo samme firma, men dere ser sikkert potensialet for parodisk kaos.

Siste ord er neppe sagt i denne saken.

Oppdatering 7. desember 2011: Jeg hadde dessverre bommet på TV-stasjonen som sendte fra England, og hadde nevnt TV Norge. Dette skulle selvfølgelig være TV3, og det er korrigert. Beklager TV Norge!

Når vi ser på New Zealand, er det lett å se at årtier med avlsarbeid har gitt et boost til en gammel industri der. Uansett hvordan man snur og vender på det, har de skapt mange nye humlesorter som er unike for New Zealand og ikke vil gi samme aroma om de dyrkes andre steder.

De truffet to blinker, selv om kanskje den bare siktet på én: Først har de laget humler som kan erstatte mer kjente slag fra Europa og USA, slik at når humlehøstene svikter der, blir det humle-høykonjunktur i New Zealand, som naturlig nok er isolert fra nesten uansett hva som gav dårlig høst på den nordlige halvkule. Den andre blinken de har truffet er at den forskjellen som tross alt finnes mellom europeiske og new zealandske humler gir en ny smaksdimensjon til de som bruker dem i kraftig humlede øl - slik at disse humlene er foreløpig siste nye komét på humlehimmelen og har gjort new zealandsk humle til en merkevare.

Kunne man ha gjort noe tilsvarende i Norge? Ja, hvorfor ikke.

Humledyrkingen på New Zealand har gått igjennom tre faser, først da britene koloniserte New Zealand tok de med seg humle for ølbrygging. På 1920-tallet importerte man Late Cluster fra USA for å få bedre ytelse. Fra rundt 1950 har man drevet avlsarbeid for å finne sorter som gir høy ytelse, er tilpasset det lokale klimaet og har smaks- og aromaegenskaper som de kjente, store humlesortene. Gjennom selektering fant de frem til gode varianter, blant annet Smoothcone, First Choice og Calicross. Avlsarbeidet har deretter bestått i å krysse disse lokale variantene med ulike importerte humler for stadig å forbedre og ikke minst tilpasse seg et marked i endring.

I Norge har vi dyrket humle siden middelalderen, hvilket vil si at vi har hatt både bredere og lengre utvelging av humlesorter som ser ut til å passe det lokale klimaet. I perioder var det pålegg om at alle gårder skulle dyrke humle, hvilket gir mening siden humle kan gro på mark som ikke egnet seg til åker. Dessuten er det en årviss plante som mer minner om ugress enn noe man skal vanne med «sitt ansikts sved». Selv etter at man sluttet å dyrke humla for brygging fortsatte den å gro rundt om på gårdene på steder hvor man allikevel ikke kunne dyrke noe - og den ble etterhvert en slags tolerert prydplante.

Grunnen til at man ikke dyrket humle kommersielt i Norge er i hvert fall to. Først og fremst ble de norske øltypene i løpet av 1800-tallet utradert av tyske og tsjekkiske øltyper, og med dem kom også ønsket om å bruke typeriktig humle. Men på grunn av humlens terroir ble det ikke typerett pilsner og bayer om man brukte Saaz og Hallertau Mittelfrüh som var dyrket i Norge.

Dessuten er det norske klimaet ikke egnet for å dyrke humle, i hvert fall ikke de sortene og i den skala som man dyrker lengre syd i Europa, for der har man fordeler som eventuelle norske humledyrkere ikke kan konkurrere økonomisk med. I Sydøst-England og i Mellom-Europa kan du drive humleplantasjer målt i kvadratkilometre, mens i Norge kan du få utmerkete resultater med samme humle oppetter sydveggen og andre gode plasser på gården. På den annen siden er slike humleplantasjer som et veritabelt matfat for sykdommer og utøy, slik at man vanligvis har vært rause med sprøytemidlene.

Men hva om man i Norge for noen tiår siden hadde startet avlsarbeid på innsamlede gamle norske humler og krysset dem med importerte humler med ønskelige aroma-profiler og bitteregenskaper - akkurat som på New Zealand. Det må finnes en humle på en eller annen nedlagt gård som har ypperlige evner til å overleve i norsk klima - sannsynligvis finnes det mange tusen av dem. I Norge gror humla vilt - sannsynligvis forvillet - helt nord til Nordland. Norge har i tillegg et bredt spekter av klima, så det skulle være rikelig med rom for terroir innen de enkelte mikro-klimaene. For eksempel er Norge omtrent det nordligste du klarer å dyrke korn. Vi ligger som en mild kile inn i Arktis, takket være Golfstrømmen, og på samme breddegrad finner du ellers Alaska og Sibir. Hadde Norge lagt på samme breddegrader på den sydlige halvkule, hadde landet i stor grad kunnet overlappet med den vestantarktiske halvøya. Hva slags humleterroir ville Norges tempererte klima kombinert med superlange sommerdager kunnet gi?

Man startet faktisk på noe slikt en gang. I noen år frem mot 2003 hadde Planteforsk samlet humler fra tett opp mot 40 steder i Norge, og plantet dem på et forskningssenter i Hedmark. De ble dyrket, målt og analysert i et par år. Om vi skal tro dataene deres, er den norske «gårdshumla» gjennomgående på rundt 5% alfasyrer - men det er selvfølgelig slik at det finnes mange varianter.

Etter høstingen i 2003 ble prosjekt sålangt jeg kan forstå lagt ned. Nå har de sikkert pløyd dem bort og dyrker noe rart og eksotisk der i stedet. Hva om de hadde kommet på dette tre tiår tidligere, og hva om de ikke hadde lagt det ned etter 3-4 år? Hadde det da fantes mikro- og hjemmebryggere som fablet om de unike aromaprofilene i norsk humle - som trengte midnattsol, brevann, hardingfelespill og elgbæsjgjødsel for å bli akkurat slik?

Joda, jeg vet at det er spekulativt, og jeg har en viss ironisk distanse til det, men spørsmålet har også en seriøs kjerne. I landbrukets jakt på standardvarer de kan dyrke, så konkurrerer de mot land som har langt flatere, større og mer steinfri åkre enn hva Norge byr på. Hvorfor har man ikke satset mer på landbruksvarer som har en komponent av terroir, for terroir kan du ikke kopiere, etterligne og utkonkurrere med mer optimale dyrkingsforhold. Jeg kjøper ikke helt en forklaring om at det først er de siste årene det er blitt inn med småskala og spesielle varer med terroir, for i vinverdenen har mange små vingårder tilsynelatende overlevd på nettopp terroir.

Nå må det også sies at vi allerede har alskens humlesykdommer, slik at vi ville hatt noen utfordringer som man ikke hadde på New Zealand. Dessuten bygget det new zealandske programmet på en liten, men tross alt eksisterende humledyrking, mens vi i Norge aldri har hatt det - om vi ser bort fra gårdsdyrking av humle for biinntekter og til egen brygging. Dessuten må vi være oppmerksomme på det politisk betente i å bruke Statens penger på å dyrke og foredle en plante som hovedsaklig egner seg i en alkoholisk drikk.

Men lell... hva om? Det er lov å fable.

I går fortalte jeg endel om bakgrunnen for de new zealandske humlene som har kommet på markedet de siste årene, og jeg lovet å komme tilbake med en presentasjon av flere av disse humlene.

• Smoothcone er en gammel bitterhumle som var dyrket endel pÃ¥ 60- og 70-tallet, men som nÃ¥ ikke dyrkes kommersielt. Den holder rundt 8% alfasyre. Derimot har den blitt brukt i avlsarbeid og gitt opphav til flere av de andre variantene, blant annet Green Bullet, Super Alpha og Nelson Sauvin. Den skal visstnok minne endel om Cluster og er en slektning av Late Cluster.

• Nelson Sauvin (aroma og bitter, 1990) er den mest kjente av de nye new zealandske humleslagene. Det er en triploid, frøløs humle utviklet fra blant annet Smoothcone. Brukt som aromahumle er den temmelig unik, med aroma av tropisk frukt med ananas, og mange mener den har et vinøst og fruktig preg à la Souvignon Blanc. Opprinnelig har den nok vært utviklet som en bitterhumle for lagerøl i tysk stil, men den spesielle aromaprofil har muligens gjort at den nÃ¥ markedsføres litt mer som en wunder-aromahumle.

• Riwaka (arom1, 1997) er en triploid sort som har vært Ã¥ fÃ¥ i norske hjemmebryggesjapper, som som tidligere ble kalt D-Saaz. Det er en humle som er nesten like høy pÃ¥ beta-syrer som pÃ¥ alfa-syrer. Den er ogsÃ¥ høy pÃ¥ cohumulone og myrcene. Til nÃ¥ har det ofte vært et ensidig fokus pÃ¥ alfasyre som mÃ¥ltall pÃ¥ humle, men disse andre mÃ¥lene er noe hjemmebryggere nok burde stifte mer bekjentskap med. I praksis er Riwaka en foredling av Saaz og den skal kunne brukes der man ville brukt Saaz. Hvorfor navnet «Riwaka»? Tja, det er bare stedsnavnet pÃ¥ forskningsstasjonen for humleavlingen, som forøvrig ligger i Nelson-Tasman-regionen.

• Pacifica (aroma, 1994) er en triploid sort som er en variasjon over Hallertau Mittelfrüh, og den har tidligere blitt kalt Pacific Hallertau. Aromaen er beskrevet som Ã¥ ha marmelade og blomster. Alfasyren ligger pÃ¥ 5-6% og den er utviklet for skulle brukes i tyske lagerøl.

• Pacific Gem (bitter, 1987) er en triplod sort som er en krysning mellom Smoothcone og en californisk krysning mellom Last Cluster og Fuggels. Den har høy alfa-syre - 13-15% - men ifølge noen uten den litt brutale og brautende smaksprofilen som høy-alfa-humle ofte har. Andre er sterkt uenig og mener den har en ødeleggende harskhet. Den er blitt beskrevet som Ã¥ ha en eikekarakter, litt jordaktig og en fruktighet med solbær og litt jordbær. Mange har kalt den en «Super-Fuggles», bÃ¥de i positiv og negativ forstand. Det er en humle jeg ville brukt litt tid til Ã¥ bli kjent med før jeg brukte den i et viktig øl.

• Green Bullet (bitter, 1972) er en triplod høy-alfa humle for pilsner og andre lagerøl, og sies Ã¥ oppføre seg eksemplarisk innenfor de rammene. Den sammenliknes med Styrian, er fremedlet fra Smoothcone og visstnok Riwaka, har 11-15% alfasyrer og minner litt om Styrian.

• Super Alpha. (bitter, 1976) Aromaprofilen er beskrevet som krydderaktig, litt harpiks og med lemongrass, og sies Ã¥ være et typisk eksempel for de litt sære new zealandske humlearomaene. Opprinnelig ble den utviklet fra Smoothcone som bitterhumle (10-12%), men den sies Ã¥ kunne brukes bra ogsÃ¥ som aromahumle.

• Sticklebract er en høyalfa (ca 13,5%) humle for bruk i engelske ales, der den kan gir en liten kiwi-aksent av sitrus og harpiks. Den skal være utviklet fra den gamle new zealandske humla First Choice.

• Southern Cross (bitter, 1994) er enda en triploid, høy-alfa humle (11-14%) for lagerøl. Denne sies Ã¥ ha kraftig aroma av sitronskall kombinert med furunÃ¥ler og krydderaktighet. Det er en krysning fra 1950-tallet mellom den lokale varianten Smoothcone, med Fuggles og en navnløs, tidlig californisk humlevariant. Som aromahumle bør man prøve seg frem litt forsiktig før man bruker den i store mengder.

• Pacific Jade (bitter, 2004) er en triploid humle med langt mer avdempet bitterhet (12-14%). Den er blitt beskrevet som Ã¥ ha citrus og svart pepper i aromaprofilen sin. Den er en krysning mellom en new zealandsk humle som heter First Choice (som igjen er en slektning av Late Cluster) og Saaz.

• Hallertau Aroma (aroma og bitter, 1988) ble tidligere kalt New Zealand Hallertau, og er en triploid humle som kan brukes som en erstatning for Hallertau. Aromaprofilen er ren med litt sitrus og lime og noen florale toner. Alfasyrer pÃ¥ 6,5-8,5% og betasyrer rundt 8,5%. Den er fremavlet fra Hallertau Mittelrüh og en lokal new zealandsk humle.

• Motueka (aroma) ble ogsÃ¥ kalt B.Saaz, som egentlig er en forkortelse for Belgian Saaz - et navn som bare er egnet til Ã¥ forvirre fordi den ikke er belgisk, men tidlig ble brukt av et kjent belgisk bryggeri. Den er utviklet fra Saaz som er krysset med new zealandske sorter. Den har sitrus, sitron og lime, kombinert med tropisk frukt. MÃ¥let er en triploid erstatningshumle for tsjekkisk pilsner. Holder 6,5-7,5% alfasyrer.

• NZ Cascade er egentlig vanlig US Cascade, men terroir gir en litt annen smak som heller mer mot grapefruit enn citrus. Opprinnelig er Cascade fra 1972 etter at man krysset engelsk Fuggles med en humle som allerede var en krysning av Fuggles og russisk Serebrianka. Bruk NZ cascade som (US) Cascade, men forvent bare omtrentlig samme resultat. Holder 6,0-8,0% alfasyrer.

Jeg har også sett referanser til andre humler fra New Zealand: Rakau, Alfaroma, Pacific Sunrise, Wai-iti og Kohatu, men jeg vet ikke om dette er nye navn for noen av de andre. Dessuten dyrker de en del lokale varianter av andre standardsorter i tillegg til Cascade: Willamette, Fuggle, Golding. Og hvem aner hvor mange andre varianter de har på lager, men som de til nå ikke har sett potensiale til å dytte ut på markedet?

Mye av informasjonen her er hentet fra New Zealand Hops Ltd. En annen god kilde til ulike humler er hos BeerLegends.

I morgen skal jeg spekulere litt om hva som kunne skjedd dersom Norge hadde gjort et like alvorlig avlsarbeid på humle som New Zealand.

Alle som har fulgt med i det nyeste og særeste innen humler må ha fått med seg Nelson Sauvin - den new zealandske kjendis-humla med vinøse tendenser og et robust aromapreg av tropisk frukt med ananas og aprikos og uttale i retning «såvvinn». Men New Zealand har langt flere humler å by på, og det skal vi se nærmere på.

Plasseringen på den sydlige halvkule gjør at humlehøsten kommer i motfase med humledyrkingen i Europa og USA. Dermed kan New Zealand levere fersk humle på det som er våren hos oss - hvilket velsigner oss bryggerne med to humlehøster per år.

Dernest er plasseringen så langt unna andre humleområder blitt en velsignelse. En gang i tiden var det mest en forbannelse, for lang transport til markedene gav merkostnader. Idag betyr det lang vei for sykdommer og utøy, for denslags har ingen respekt for landegrenser, men blir effektivt stoppet av store hav.

Opprinnelig dyrket man på New Zealand europeiske sorter som man hadde importert. På 1920-tallet introduserte man Late Cluster fra California, og gav den navnet Cali lokalt. Den gav større avlinger, men var svært utsatt for Phytophthora - som er en sopp som angriper røttene, jeg tror det norske navnet er rotråte. Mot slutten av 1940-tallet opprettet man et forskningssenter i New Zealand for å avle frem nye sorter med større motstandsdyktighet mot denne sykdommen. Innen 1960, hadde de krysset seg frem - ved hjelp av ulike europeiske sorter - til tre nye sorter som hadde nærmest resistens: Smoothcone, First Choice og Calicross.

På rundt samme tid kom trenden med at man ønsket seg frøløs humle. Humla vi bruker er hunnblomsten, og den har vanligvis frø. Man kan «ordne» det ved å sikre at det ikke er noen hannplanter i tilstrekkelig mange kilometrers omkrets, for da for blir hunnblomstene ubefruktede og frøløse. En annen teknikk er å avle frem en polyploid humlevariant, altså en humle som har ikke har kromosompar, men tre (triploid) eller fire (tetrapolid) kromosomer av hver type. Om du synes det høres ut som en feil fra naturens side, så er du ganske nær. En slik plante får en rekke endrede egenskaper og typisk er den ikke i stand til å formere seg uansett hvor mange hannplanter som er i nærheten. Dermed lager den også frøløse humlekongler, hvilket er hva man ønsker.

Forskningsstasjonen på New Zealand klarte å få en triploid humle ut på markedet i 1986, samtidig med at andre humledyrkende land slet med å få til polyploide humler.

Det er altså ikke bare et ønske om å spre landbruket på noe mer enn sauer som har gjort at new zealandske humler ligger fremst i verden. Dyktige forskere med finansiering innen langvarige forskningsprogrammer kombinert med en industri som så lengre frem enn til neste avling har gjort at humleutvalget har fått en helt ny dimensjon.

Men i all gleden over disse nye humlene er det noen skår. For det første er dette humler som er utviklet for volummarkedet, som tross alt er pilsnerbrygging. Man skal være temmelig sprø for å sette igang et årelangt planteforeldringsarbeid i håp om at noen nerdete og motevinglete hjemmebryggere skal kjøpe resultatet. Målet har vært å bringe frem erstatningshumler for de meste kjente og statusrike humlene - så som Saaz og Hallertau, og gjerne ekstreme høyalfa-varianter som til forveksling minner om europeiske varianter av bitterhumle. For jo mer konsentrert alfasyrene er, jo mindre volum av humle trenger man å bruke, og jo større reell avling får man fra samme dyrkingsareal.

Akkurat det legger ikke hindringer i veien for å bruke dem i rikelige mengder i andre øltyper enn pils, men det gir noen utfordringer underveis. Aromastoffer som forsvinner diskret i bakgrunnen og under smaksterklene når de brukes i «riktig» mengde for internasjonal pilsner kan komme veldig tydelig frem om du bruker samme humle som ryggrad i en Dobbel Imperial IPA. Med andre ord, man har ikke laget dem for slik bruk du muligens tiltenker dem. Ha det i mente.

Av samme grunn bør man være forsiktig med ukritisk å erstatte én høyalfa humle med en annen. De er kort og godt ofte ikke laget for å bruke i svært bitre og smaksrike øl. Om man skal bruke dem, kan det være sammen med andre humler som komplementerer deres smak, eller man må finne akkurat den rette konteksten hvor de kommer til sin rett. Dernest er humla ikke bare alfasyrer - selv om det den vanligste parameteren som er oppgitt på forbrukspakningene. En rekke andre bitterstoffer og eteriske oljer er relevante og bør sammenliknes om man skal si noe vettugt om hvorvidt én humle kanskje kan erstattes av en annen.

Som konsekvens av dette er de new zealandske humler noe mange har sterke meninger om. Når de brukes utover rammene de ble utviklet for - internasjonal pilsner - tar de gjerne av i ulike retninger og viser personlighet. Enten liker man dem, eller så hater man dem. Det er litt som med røykøl, eller en double imperial IPA, eller en lambic.

Så til slutt et hjertesukk om humle og smak. Som nevnt virker det som smaken også her er delt, noen liker én type, mens andre hater den. Dernest har det jo ekstrem betydning hvor i prosessen humla brukes, samt med hvilke andre humler den brukes. Humla mister smaksstoffene sine ved lagring, og to humlehøster er ikke nødvendigvis like. I tillegg kommer at ulike øl danner ulike kontekster rundt ølet. Da har vi ikke engang nevnt alt som går på jordsmonn, solforhold, klima og andre ting som man i vinverdenen ville kalt terroir. Å felle en generell dom over en humle er nærmest en umulighet.

I morgen skal vi se nærmere på new-zealandske varianter av humler.

I Fiinere hjemmebryggerkretser er det som å banne i kirken å snakke høyt om tørrgjær og ekstraktbrygging. Den fremherskende holdningen er at disse ingrediensene ikke når opp til malt og flytende gjær, fordi fremstillingsprosessen sliter og stresser dem og setter setter smak på produktet.

Feinschmekerne kjenner smaken av tørrgjær og av maltekstrakt, men ofte skjer dette i en dialog à la:

- Hmmm, det var en sær smak ... har du brukt maltekstrakt?
- Neida, det er mesket på vanlig måte.
- Har du brukt tørrgjær?
- Øhh, vel, ja.
- Ja, det var det jeg kjente! Det setter usmak, ja.

Jeg er generelt litt skeptisk til denne diagnosen, fordi den ikke takler falske positive og korrekte negativer. Hvis man i dialogen over hadde fått «nei» også på spørsmålet om tørrgjær, så hadde letingen etter årsaken sannsynligvis bare fortsatt. Og hadde det ikke vært noen feil, så hadde det heller ikke blitt noe fokus på hverken tørrgjær eller ekstrakt.

Tørrgjær får vanligvis to anklager om kvalitet rettet mot seg. Først er det renheten av gjæren. Problemet er at det brukes store mengder tørr, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig steril luft til å tørke gjæren. Dermed kan den bli infisert av bakterier og villgjær under tørking. Tørrgjær brukes formodentlig mest til baking, og der er i praksis ikke bakterier et problem, for dels rekker ikke en infeksjon å spre seg før gjæren for lengst har tatt overhånd og brødet er stekt. Videre blir aldri gjær til baking pitchet på ny. Og til slutt er det vel tilstrekkelig med bakterier i melet fra før til at hva som måtte tilføres gjennom tørrgjæren er neglisjerbart. For å kunne bruke tørrgjær til brygging, er man avhengig av at produksjonen er tilstrekkelig paranoid med hensyn til infeksjoner - og det er neppe tilstrekkelig å lage en ølgjær-batch på et anlegg som er ment for brødgjær. På den andre side burde det være helt gjennomførbart å lage en gjærtørker som reduserer infeksjonsproblemet ned til samme nivå som for våtgjær.

Det andre problemet med tørrgjær er at tørkeprosessen ikke er snill mot gjæren, og det sies at gjæren oppfører seg annerledes og dermed produserer en litt annen smaksprofil, og at denne adferdsendringen varer i 3-5 «generasjoner» av repitching. Jeg har ærlig talt ikke klart å kjenne noen tørrgjærssmak, men for det første er ganen min ikke av de bedre, dernest er det lenge siden ølsnobben i meg bevisst smakte på tørrgjæret øl, og til slutt er det vanskelig å gjenkjenne en smak man aldri har identifisert.

Problemet med stresset tørrgjær lar seg ikke fikse med å la den hvile litt under optimale forhold. For det første kan vanskelige forhold forsterke problematikken med mutasjoner - som ikke lar seg reparere med hvile. Dernest er det fremdeles mange av de originale gjærcellene igjen når man har formert gjæren i forkultur. Og til slutt er det ikke slik at gjæren formerer seg med å få «barn» som er nye og friske ubeskrevne blad utelukkende basert på arvematerialet. Gjæren knoppskyter og det er kanskje mulig at det faktisk er litt kvasi-lamarckistisk. Lamarckisme er den utskjelte idéen om at avkom kan arve sine foreldres opptrenede egenskaper - dvs at om din far trente mye vekter, så skulle du fødes med mer muskler.

Uansett er det mindre variasjon i utvalget for tørrgjær, og det er mulig at utvalget også er basert på mer robuste gjærvarianter som tåler tørkingen bedre, men kanskje mangler litt subtilitet. Til gjengjeld har tørrgjær lengre holdbarhet, er billigere og den overlever nok lettere reiser innen postverket og klimamessig dårlige opphold på lagerhyller.

Men smaker den annerledes? Jeg ser forsikringene om at den gjør det, men jeg er en tvilende Thomas. Kommersielle mikrobryggerier og suksessfulle hjemmebryggere bruker eller har brukt tørrgjær, men det er sjelden det snakkes så høyt om det, og jeg har ikke tenkt å out'e noen her. Dessuten er det temmelig lenge siden tørrgjær hovedsaklig var noe man brukte til hjemmebrenning og sammen med ølkits.

Det er mye den samme historien med maltekstrakt. De som har langt bedre ganer enn meg sier de kjenner smaken, men det synes som om det brukes i mange brygg med godt resultat.

Jeg mistenker at fordi tørrgjær og maltekstrakt gir mindre fleksibilitet og lavere status, så går de fleste hjemmebryggere relativt raskt bort ifra dem og i retning av malt og våtgjær. Det er nærmest med stolthet en hjemmebrygger forteller hvor få batcher man satt med tørrgjær eller ekstrakt før man gjøv løs på «the real thing».

Men parallelt med denne ferden mot våtgjær og ekte malt blir også de fleste hjemmebryggere dyktigere, og kanskje er usmakene på hjemmebrygg med tørrgjær, ekstrakt og lavt batchnummer mest er et resultat av manglende bryggeerfaring?

Hva skjer om man bygger med ekstrakt og tørrgjær på ny etter at man har fått nok erfaring til å takle de klassiske nybegynnerproblemene som gjæringstemperaturer, lufting av vørter, tilstrekkelig renhold, minimalisere splashing med vørter?

Jeg har i alle fall lyst til å forsøke, i hvert fall for noen få brygg. Det er greit at fleksibiliteten er lavere, men så blir bryggedagen også desto kortere.

Har egentlig bensin og øl noe felles? Javisst. I hvert fall blant størstedelen av befolkningen. Det er varer der produsentene har lykkes med å skape et inntrykk av at en hvilken som helst variant er ombyttbar med en hvilken som helst annen.

Om du tanker på Esso, Statoil eller Shell - så tenker du nok at bensin er bensin. Rett nok er ikke 95 oktan det samme som 98 oktan, og blyfri er forskjellig fra blybensin, for ikke å snakke om diesel. Men innenfor hver varegruppe er det da ingen variasjon?

En av kollegene mine er bensinnerd - vel, han er egentlig multinerd, og deriblant bensinnerd. Han har sjekket forskjellene på de ulike bensinslagene, og han holder seg orientert om variasjoner innad i typene. Én måned for noen år siden fikk 95-oktan-bensinen bilen hans til å gå så mye bedre at han ikke bare merket det på drivstofforbruket, men selv kona lurte på om han hadde sneket inn en eller annen dyr dings i motoren uten hennes vitende og vilje.

Historiene hans om forskjellene i bensin - som jeg synes er «bare bensin» - fikk meg til å tenke på øl - som de fleste andre synes er «bare øl». Den norske bryggeriforeningen klarte i gamle dager å gjennomføre en knipetangsmanøver: bryggeriene brygget de samme øltypene, og de var til forveksling like, samtidig som landet var delt inn i soner der hvert lokale bryggeri hadde forrang foran andre bryggerier. Konsekvensen av det var at øl (eller rettere sagt pils, eller bayer eller eksport) ble oppfattet som «bare øl».

Ingen pub trengte da mer enn én pils, for de var jo alle like - liksom en bensinstasjon ikke fører mer enn ett merke 95-oktan. Hele tanken om at en bensinstasjon skulle føre ulike typer 95-oktan er så fremmed at vi finner den lattelig i tillegg til at bensinstasjoner er knyttet til bensinprodusentene i et system som minner om engelske tied pubs. Sannsynligvis fant de tanken om at en pub skulle ha flere typer pils omtrent like latterlig på 50- og 60-tallet, dog med det unntaket av effekten av lokalpatriotisme overfor bryggerier, men det har trolig mer med merkelojalitet enn smaksvariasjon i varene å gjøre.

Betyr så mikrobryggerirevolusjonen at overført til drivstoffmarkedet må vi nødvendigvis få utvalgs-bensinstasjoner med 95-oktan fra ulike oljeselskaper?

Naturligvis ikke. Dette er noe som skjer når en vare går fra å være forbruk til status og fra nyttig til nytelse. Øl har gått fra å være noe som mange så på som en alkoholisk drikk som smurte festlig lag på det sosiale plan til å bli en drikk man nyter for sin smak, og som man derfor vi ha mer smaksrik og variert. På samme måte blir det viktigere med alt det rundt flaska av bryggeteknikk og historie og slikt, ikke bare fordi det gir status å være kunnskapsrik på alle de trivia-bitene, men også fordi den kunnskapen gir kontekst som er viktig for å sette rett pris på ølet. Og i det øyeblikk man har kommet dit, har ølet gått fra å være en nyttig forbruksvare til bli en vare for nytelse, ja til og med en statusvare. Samtidig faller konseptet om ett pilsnerøl for alle på sin egen utilstrekkelighet, fordi målet ikke lengre bare er å drikke ølet, men også å fordype seg i alle de ulike ølene og deres aspekter.

I slutten av forrige uke siden kom nyheten om at han gikk på dagen, og jeg tenker ikke eldregeneral Carl I. Hagen - selv om det overskygget den relevante nyheten. Jeg tenker på Ringnes-direktøren Ole Petter Wie. Se her, her, her og her.

Nå er det ingen som vil si noe konkret om hvorfor han gikk, utover at det var uenighet om strategi - tydeligvis en fundamental og uløselig uenighet for det er ikke slik at man kranger om detaljer eller går på dagen over bagateller i de lag av næringslivet. Hvilke dype, strategiske spørsmål er det man kunne være så uenige i? På nett, står det ikke så mye i dn.no, men papirutgaven deres har en litt lengre versjon. (Takk til Gollum for tips!) Der står det: Etter det Dagens Næringsliv erfarer skal ikke Wie være enig i de sentraliseringstankene Carlsberg har.

At fagforeningens representant beklager avgangen kan lett tas som et ikke så veldig subtilt hint om at Wie kjempet mot økt sentralisering. At Wie går på dagen betyr at hans synspunkter tapte. At de tar inn en Carlsberg-person fra utlandet som midlertidig leder betyr nok at de ønsker å sørge for å plassere skapet der de vil ha det. Det betyr sentralisering. Og det er ingen brygger med nostalgiske følelser for øltyper og håndverksbrygging de setter inn i til å lede Ringnes frem til man finner ny sjef.

Hva er det Ringnes har som kan sentraliseres? De har i praksis «koblet seg fra» Arendals Bryggeri, som de imidlertid fremdeles har litt eierinteresser i, og som har oppdrag med å brygge varene deres på Sørlandet. Ringnes kan dra ut pluggen for Arendals, men det er neppe derfor Wie går, for han neppe plassert det bryggeriet i en slik posisjon om han ikke hadde vært villig til å dra ut den pluggen. Siste året har de også løsnet den litt, først med å flytte bort produksjonen av bayer, og deretter flytte ansvaret for Rogaland til Gjelleråsen. Det halverte antall ansatte ved Arendals. Jeg tviler på at de ville hatt skrupler med også å dra teppet under beina på den andre halvparten.

Oskar Sylte i Molde er i en liknede situasjon som Arendals Bryggeri, men det er vel heller ikke der problemet ligger.

Så har de E. C. Dahls i Trondheim og hovedbryggeriet på Gjelleråsen, i tillegg til tapperier for Farris og Imsdal - som naturlig nok ligger i Larvik og i Østerdalen. De siste to kan vanskelig flyttes om det ikke skal bli litt parodisk. Er det da E. C. Dahls de planlegger å legge ned eller innskrenke?

Tross alt har man manøvrert seg ut av Arendals Bryggeri med et så grasiøst fotarbeid at det ville være en prima ballerina verdig. Det må være første gang et norsk storbryggeri har ditchet et lokalt produksjonssted til nærmest applaus fra lokale pilsnervenner, og det står i sterk kontrast til hvordan de trampet over hele klaveret med begge føttene fulle av salat under nedleggingen av Tou. Om frikobling av Arendals bryggeri var greit for Ringnes og Wie, hvorfor skulle ikke en tilsvarende løsning kunne brukes for E. C. Dahls? Og hvorfor skulle nedleggingen av et produksjonssted være si-opp-på-dagen-grunn når de i praksis langt på vei har gjort tilsvarende før?

E. C. Dahls er vel uansett et bryggeri som lever på oppsigelse. Driften vedvarer sålenge a) flaskepantordningen består, b) bystyret aldri ville ha omregulert tomta til boliger, c) det ikke er et direkte tapsprosjekt og d) det fyller en praktisk nytteverdi hvis erstatning krever investeringer et annet sted. Men vær veldig trygg på at det finnes mestre i bedriftsakrobati som ikke er skikkelig tilfreds med plusstall, men som har visjoner om stadig større overskudd og bredere markedsandeler i form av nyordninger som ikke nødvendigvis inkluderer Dahls. Målet er tross alt ikke å gå med overskudd, men å øke overskuddet.

Det ville blitt et heidundrandes leven om Dahls-produksjonen ble flyttet til Oslo. Hver gang trusler om det kommer, rasler Dahls Ølets Venner (sic) med tomflaskene og byens befolkning graver opp de gamle skyttergravene for sitt lokale øls forsvar. Jeg har ikke registrert noen aktivitet fra den kanten, og jeg tror at det kanskje ikke er der hunden ligger begravet.

Dermed står vi igjen med muligheten av at strategispørsmålet som de ikke ble overens om var at sentraliseringen ikke er til Gjelleråsen, men fra Gjelleråsen ... for eksempel til Baltikum eller deromkring. Og det blir virkelig det virkelig bråk av.

Fra en bønnetellende blåruss' synspunkt gir det mening. For det første er flaskepantordningen en spesialkonstruksjon for å beholde norsk volumølproduksjon innenlands og tildels lokalt. Den er og blir konkurransevridende, selv om det kanskje bare var en bieffekt i forhold til hovedmotivet, som er å beholde produksjonen lokalt. Flaskepantordningen kommer til å forsvinne, og Carlsberg vet det bedre enn noen. Dermed endrer økonomien i ølproduksjonen seg. Man kan kutte lokalt og heller produsere ølet i lavkostland rundt Østersjøen, tappe det på boks og få det sendt i kontainer til Norge. Kanskje lar man det bli litt fatølproduksjon igjen. Kanskje holder man nok en gang en beskyttende og nostalgisk hånd over bayer og bokk, men jeg holder det for sannsynlig at temaet er utflytting av en signifikant del av pilsnerproduksjonen fra Norge.

Vi skal heller ikke ignorere store konserns ønske om strømlinjeforming. Særordninger og historiske løsninger gjør det vanskelig å holde oversikt over noe som er digert, og da sniker det seg lett inn en mistanke om at det man ikke har oversikt over har man ikke styring over, og det man ikke har styring over frykter man ikke er optimalt effektivt.

Det er også interessant at det er Carlsberg-sjefen i Polen som midlertidig skal ta over, og jobbe 50% i Polen og 50% i Norge. Bryggerinedleggelser er meget kilne affærer som må koordineres godt, spesielt i Norge hvor forbrukerne har enorm merkelojalitet, ikke minst på pilsnerøl. Det optimale tidspunktet å legge ned på er mai-juni, siden det ødelegger konkurrenters mulighet for å øke produksjonen for kunne å kapre andeler i et utepilsmarked hvor det hagler mye aggresjon og frustrasjon ned over en nedleggelse. Samtidig kan man selv legge opp tilstrekkelige mengder med alternativt produserte varer som man kan tapetsere markedet med for å lokke kundene over på nytt produkt. Med en delt sjefstilling i Polen og Norge vil Jacek Pastuszka sitte perfekt plassert. At prosessen med å finne en ny adm. dir. kommer til å ta seks måneder eller mer betyr også at den ikke trenger å være ferdig før vi tidsmessig er i bryggerinedleggingsvinduet i mai-juni.

Til slutt vil jeg igjen presisere at jeg intet vet utover det som står i pressemeldingene. Det ovenforstående er er kun bygget på disse pressemeldingene og min magefølelse. Jeg har tatt feil før, og kommer til å gjøre det igjen, kanskje allerede i denne saken.

Og siden Ringnes er på jakt etter ny sjef: Jeg stiller, ring meg! Jeg lover å ta opp igjen produksjonen av lys og mørk eksportøl, samt at vi burde hatt en Ringnes Imperial Stout og ikke minst en tykk og fyldig Ringnes Skipsøl med røyk og tjære - en øltype som jo var den første som ble produsert på det eldste av de bryggeriene som endte opp som Ringnes. ... men det var kanskje ikke i den retningen strategien pekte?

Jeg kunne hatt lyst til å referere noen historiske skildringer av øl fra ulike kilder, og jeg starter med å sitere litt fra Jacobus Bugges dagbokverk: På tokt med korvetten Nordstjernen, utgitt posthumt i 1943, men opprinnelig skrevet under tittelen Dagbog holden ombord paa Corvetten Nordstjernen under dens Togt til Sues og Brasilien 1869/70. Det er forøvrig en meget lesverdig beretning.

Bakgrunnen er at den norske marine ville vise tilstedeværelse. I forbindelse med at Suez-kanalen ble åpnet i 1869 under avfyring av uhorvelige mengder saluttkrutt, sendte man derfor en korvett til det indre Middelhav, og når man først «var i området» fikk den i oppdrag å besøke Sør-Amerika og de gamle dansk-norske koloniene på de vestindiske øyene.

Jacobus Bugge var Underskibslæge om bord, og han førte en grundig dagbok fra turen. Det første sitatet om øl kommer etter at de har ankret opp på reden utenfor Montevideo. Også den gang var Statens brød temmelig tørt, og han klager over prisnivået. For lørdag 12. februar 1870 skriver han:

Præsten, Næstcommanderende og jeg holdt da en Stund sammen og gik omkring i en Del Butikker, men Gudbevares for Priser, ja noget saa ublu't har jeg aldrig i mit Liv hørt. Enhver Ting er her omtrent fire-fem Gange saa dyrt som hjemme, enkelte Ting f. Ex. Øl endog ti Gang så dyrt, koster nemlig ½ Spd. pr. Flaske.

Ved pengereformen i 1875 da man gikk fra speciedaler til kroner, ble én speciedaler konvertert til fire kroner, som igjen (ifølge Wikipedia som baserer seg på konsumprisindeksen) tilsvarer 195 kroner pr 2009. Strengt tatt kostet da en øl i underkant av 100 2009-kroner i Sør-Amerika, og dersom Bugges vurdering er rett, kostet en øl i Norge dengang i underkant av 10 kroner (etter 2009-standard). Og det er kanskje ikke helt hakkende galt om vi ser bort fra galopperende avanse på serveringssteder og stadig økende særavgifter.

Bugge seiler videre med Nordstjernen og kommer til Buenes Aires som han besøker 17. februar og skriver igjen om prisnivået etter å ha observert at det var overordentlig mange skip på reden:

Men senere da jeg fik at høre at man hernede indfører alle mulige Ting fra Europa, saa kunde jeg nok forstaa at en saapas stor By trængte en svær Mængde Skibe for at bringe sig det fornødne. Saagodtsom ingen Ting forarbeides i Landet selv, dertil er Arbeidslønnen altfor høi. Alt indføres her uagtet den høie Told (25% af den Værdi hvortil det her i Landet sættes [...]) langt billigere, ja endog Saalelæder indføres her i Hudernes Land.

Argentina var altså i en voldsom økonomisk boom, der man produserte huder i enorme mengder for eksport. De store inntektene det gav gjorde altså at det var billigere å importere enn å produsere lokalt. At Argentina idag er mer kjent for kjøtteksport enn lær er også forklart i boka. Problemet var kort og godt at alle kadaverne skapte et stinkende miljøproblem, så man startet kjøtteksporten som et miljøtiltak rundt lærproduksjonen for å få ned avfallsmengden.

Bugge fortsetter med denne tidlige observasjonen av norsk eksportøl:

Vi blev [på Hôtel du Nord] meget behagelig overraskede ved at høre os blive tiltalte i vort eget Tungemaal. Værten selv var tydsk, men en af Opvarterne, egentlig en Svenske, talte meget godt norsk. Efter at have styrket os paa et Glas norskt Øl, dette er temmelig almindelig hernede under Form af «Exportøl» til en Pris av ½ Spd. pr. Flaske, accorderede vi om Prisen [for overnatting] som ble sat til 1½ Spd. pr. Døgn, alt iberegnet [...]

Igjen ser vi den samme prisen, som få år senere tilsvarte to kroner flaska. Det er interessant å legge merke til at når de tok inn på et hotell - som formodentlig var billig men respektabelt - så kostet det bare tre ganger mer enn prisen for en øl. Dog var det neppe enkeltværelser de skaffet seg, og det er uvisst om prisen er pr rom eller pr person. Men lell! Overnatting for prisen av tre øl synes billig.

En annen ting som er interessant her, er referansen til eksportøl, og at det skrives i anførselstegn, hvilket synes å indikere at det begrepet ennå ikke var innarbeidet i Norge. Det underbygger også den vanlige forklaringen om at øltypen har oppstått som en eksportvare og først senere blitt introdusert på det norske hjemmemarkedet. Torfinn Jåsund lister 1882 som et tidspunkt da typebenevnelsen eksportøl var innarbeidet, ved at flere norske bryggerier produserte det, men det er uklart om det var for hjemmemarkedet eller eksport.

Det sies at forandring fryder, og samtidig med noen endringer på alkohollovgivningen har man bestemt å endre klassifiseringssystemet for alkoholstyrker, eller «skatteklassene» som de populært heter.

I det kommende systemet opererer man med fem klasser for alkoholholdige drikker.

«Klasse»	Styrke	Benevning
Alkoholfri drikk	opp t.o.m. 0,7%	NÃ¥ offisielt alkoholfritt
Alkoholsvak drikk	over 0,7% opp t.o.m. 2,5%	Lettøl
Alkoholholdig drikk gruppe 1	over 2,5% opp t.o.m. 4,7%	«Vanlig» øl
Alkoholholdig drikk gruppe 2	over 4,7% opp t.o.m. 22%	Sterkøl, vin og hetvin
Alkoholholdig drikk gruppe 3	over 22% opp t.o.m 60%	Brennevin

Endringene er med andre ord:

• Grensen for lettøl justeres ned fra 2,7% til 2,5%.
• Klasse A blir formelt alkoholfritt og tillater opp til 0,7%.
• Klasse C og klasse D slÃ¥s sammen til ny gruppe 1.
• Det som før var sterkøl, vin og hetvin blir til ny gruppe 2.
• Det som før var brennevin blir til ny gruppe 3.

Dagens system skiller heller ikke mellom øl og annen alkoholholdig drikk, det har følgende klasser som vi til nå har hatt siden 1/1-2000:

Klasse	Styrke	Øltyper
Klasse A	opp t.o.m. 0,7%	Alkoholfritt og nesten-alkoholfritt
Klasse B	over 0,7% opp t.o.m. 2,7%	Lettøl
Klasse C	over 2,7% opp t.o.m. 3,7%	(tradisjonelt veldig få eksempler)
Klasse D	over 3,7% opp t.o.m. 4,7%	Pils og bayer
«Sterkøl»	over 4,7%	Gulløl, juleøl og bokk etc

Fra 1/1-2004 ble i praksis grensen for alkoholfritt økt til 0,7%, ved at øl i klasse A ble skattet som alkoholfritt, og klasse A i praksis ble en sovende kategorisering. Noen har sikkert også lagt merke til at grensene tidligere gikk på *,75 snarere enn *,7 - men dette ble justert på fra 1/1-2008, uten at det hadde den store praktiske betydningen.

Fra 1/1-1995 til 1/1-2000 hadde man også klassene E, F, og G, som startet på hver sin økte abv-prosent som en fortsettelse av systemet opp til D, med det unntaket at G bare gikk opp til 7,0%, som var det sterkeste man fikk lov å brygge øl. Typiske eksempler i disse tre typene var eksport, juleøl og julebokk. (Eksport og arvtakeren gulløl skal vi komme tilbake til en gang senere, for det er en nokså lang historie.)

Men fra 1/1-1913 frem til 31/12-1994, altså før man hadde bokstavsystemet, brukte man et tallsystem, der man hadde skatteklasse 1, 2 og 3, ofte angitt som I, II og III. Disse dekket hva vi idag vil kalle lettøl (under 2,5%), «vanlig øl» (2,5-4,7%) og sterkøl (over 4,7%).

Fra 1972 hadde man også øl klasse 0, som var øl opp til 0,7%, og som altså senere ble til klasse A.

Før 1913 skattet man ølet gjennom en skatt på maltet gjennom maltavgiften som ble innført 1/4-1858, og dermed var det hele noe som forbrukerne i praksis slapp å tenke på. Før maltavgiften ble innført var det ingen særavgift på øl.

Med alkoholholdig drikk gruppe 1, 2 og 3 er man tilsynelatende tilbake til det gamle systemet fra 1913 med øl i skatteklasse 1, 2 og 3. Men langtifra, for i det gamle systemet dekket de tre klassene spennet 0,7-7,0%, mens i det nye systemet dekker de tre gruppene spennet 2,5-60%.

Mange - selv innenfor for bryggebransjen - har fremdeles ikke helt fått med seg at klassene E-G forsvant, samt at noen fremdeles snakker om klasse 2 og klasse 3 etter systemet fra før 1995. Dette tatt i betraktning er det nye systemet utmerket for å skape forvirring. Du trenger ikke i drikke disse godsakene for å gå deg vill i regelverket om deres beskatning.

Er det noen som ikke sovet av denne utlegningen?

Fra nyttår blir det lov for bryggerier å selge ølet sitt fra egen virksomhet. Men før man roper hipp-hurra for oppmykingen av alkohollovgivningen, så er det noen skår i gleden som gjør at dette kanskje ikke er så omveltende som det kanskje høres ut til.

For det første var det ikke veldig lenge siden dette var tillatt, så det er mindre en oppmykning enn det er eliminering av en relativ ny innskjerping. Hukommelsen er litt dårlig, men jeg mener at det var i forbindelse med Oslo Mikrobryggeri og deres tapping på flasker at det kom frem at bryggerier - også mikrobryggerier - ikke trengte kommunal lisens for salg av øl, sålenge det skjedde fra produksjonslokalet. Etter et initielt sjokk gikk byråkratene i gang med å tette hullene i loven. Og ja, loven var faktisk engang slik at et bryggeri kunne selge fra egne produksjonslokaler helt uten kommunal innblanding.

Dernest må vi huske at det er en 4,7%-grense på det ølet som bryggeriene nå får lov til å selge over disk for at kundene skal kunne ta med seg hjem, så det blir bare «halve» ølutvalget som man kan selge.

Dessuten er det et litt vagt krav om at produksjon og salg må «utgjøre en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud». Det gjenstår å se hvordan dette blir tolket. For et gårdsbryggeri som produserer tradisjonelle gårdsøl burde dette være uangripelig. Men hva med en pub som hovedsaklig selger industripils, men som har et par tilleggsøl som de selv brygger, men som utad i liten grad fremstår som et bryggeri? De fleste mikrobryggerier har tross alt profilert seg temmelig sterkt, så det burde ikke bli noe omfattende problem.

Videre har flere bryggerier i praksis allerede denne ordningen, siden de har fått kommunal lisens for salg fra egne produksjonslokaler. Av disse er Nøgne Ø best kjent. Men det er greitt å få det inn i ordnede former og ut av den sterkt varierende prosessen som kommunale lisenser utgjør.

Det store spørsmålet er om det nå blir lov til å kjøpe «growlers» fra brewpubene. Det vil si: kan jeg etter nyttår gå inn på for eksempel Trondhjem Mikrobryggeri og få tappet en liter med et øl i skatteklasse-D og ta med hjem for å drikke til middagen? Det finnes slike ordninger i Tsjekkia, Danmark og flere andre steder, mens det altså er forbudt i Norge.

Frem til idag har en brewpub kun trengt kommunal lisens for å servere egenprodusert øl. Det har i praksis vært en utvidet skjenkebevilling for egen-fremstilte alkoholholdige drikker. Imidlertid er det andre regler som sier at et skjenkested ikke kan selge flasker à la butikk - altså flasker med øl som du tar med bort fra skjenkestedet; det som heter off-premises-salg på engelsk. I den grad bryggeripuber i Norge har hatt dette, må det ha vært ved at man samtidig har en lisens for butikksalg av øl, og at man butikkselger ølet over en annen disk og i et annet salgslokale enn man serverer ølet til drikke-kunder.

Dette er også årsaken til at man aldri får en uåpnet ølflaske i en pub i Norge. Å levere ut uåpnede ølflasker er en alvorlig synd i øl-Norge. Selv ikke ølflasker med svingtopp kan leveres ut uåpnede, selv om de er enkle nok å lukke igjen ... jaja.

Dermed blir det neppe growlers ifra brewpubene. Men de kan altså forhåndstappe på flaske og selge disse i en annet, tilliggende butikklokale. Men siden øl - og spesielt brewpub-øl - er ferskvare, så ønsker jeg jo ikke en flaske med noe de tappet i forrige måned, jeg vil ha en growler med dagens blodferske produkt. Kan de likevel få det til med ekstra tappelinjer og real-time tapping? Ja, men bare med veldig mye styr og behov for ekstra lokaler og dermed også personale til å stå der. Tusen takk for at dere tillater noe som som dere samtidig legger så mange hindre i veien for at det neppe er noen som kommer til å forsøke å gjøre det.

Dermed er min spådom at dette kommer mest til å få praktisk virkning for gårdsbryggerier utenfor tettbygde strøk. Selv der vil det kanskje ha begrenset nytteverdi, for det ekskluderer muligheten til å selge ølet på felles gårdsbutikker med mindre den ligger i naturlig nærhet til bryggeriet.

Den eneste brewpuben jeg kan huske i farta som selger flasker over disk, er Ægir, som har en liten sidebu der de selger ølene sine på flaske, men som teknisk sett er en annen forretning enn puben. Det blir opprettholdt i de nye reglene, og kommer til å bli den største startterskelen for brewpubene. Ægir har dessuten en statlig lisens for flaskesalg, slik at kombinasjonen statlig tilvirkningsbevilling på flaske og kommunal bevilling for flaskesalg tar dem i mål. Med de nye reglene ville de ikke trengt statlig bevilling for å kunne selge flasker fra produksjonslokalet.

Jeg er usikker på hvordan Oslo Mikrobryggeri ordnet det mens de solgte på flasker, men det er uansett veldig lenge siden. I praksis blir det lett til at det blir for mye styr og bry dersom man skal bemanne to butikklokaler for å kunne både servere og butikkselge et øl.

Jeg kan se for meg flere norske mikrobryggerier med kommunal lisens som kunne tenke seg å selge ølet på flaske. Klostergården har allerede all infrastruktur på plass, da de har adskilte lokaler for serveringsdriften og gårdsbutikkbiten. For de fleste andre er det mest praktiske ting det står om.

Så over nyttår kan vi kanskje besøke mikrobryggerier og kjøpe med produktene deres derifra. Men dette er i liten grad åpning for noe helt nytt. Det er mer en forenkling av regelverket, for mulighetene til å gjøre nettopp dette har alltid lagt der, om man bare var villig til å hoppe over nok hindre og hadde et litt fleksibelt kommunestyre. Jeg skal med stor møye avholde meg fra å ironisere over hvor langt man har kommet her til lands og hvor store skritt man tar av gangen ...

Men den store bøygen er fremdeles at de sterkeste ølene - og dermed også ofte de beste og mest interessante ølene - fremdeles ikke er tilgjengelige. Om man skulle tillate ølsalg over disk på flaske over 4,7%, så ville det vært urettferdig overfor butikkene som må holde seg under 4,7%. Det ville være urettferdig overfor importøl, som ikke har produksjonslokaler i Norge og derfor ikke vil kunne selge på den måten. Det ville være urettferdig over Vinmonopolet som da ikke lengre har et monopol. De eneste det ikke er urettferdig overfor er visst oss forbrukere, men det er vel ikke Statens oppgave å tenke på oss.

Dessuten heter det ikke klasse D lengre, for loven innfører nye navn for klassifisering av styrkegradene, selv om det ikke er noen endring i praksis. Men la oss ta det senere.

Når tilgangen på noe går ned, så går går verdien i det å få tak i det opp. Bare det at noe er vanskelig tilgjengelig kan trigge hamstringsgenene og får det til å rykke i må-få-tak-i-før-det-er-for-sent-nervene.

Dette gjelder også alkohol, og har forkvaklet mange nordmenns forhold til øl og annen alkoholisk drikke. Joda, det hjelper at det også er dyrt - men begge deler, dyrt og med begrenset tilgjengelighet drar i samme retning, for høye priser har også en begrensende effekt på tilgjengelighet.

Hva har dette gjort med den norske folkesjelen? (Og merk at det nedenforstående er skrevet med et visst ironisk sideblikk fra min side.)

• Drikk sÃ¥ det merkes. Det er ingen grunn til Ã¥ drikke bare litt, for den første pilsen kjenner du nesten ikke. Skal det først drikkes, bør det fylles pÃ¥, for da «sløses» en mindre del alkohol til Ã¥ komme opp pÃ¥ nivÃ¥et der man er merkbart beruset, og man fÃ¥r «mer» for pengene.

• Tell halvlitere. Øl kommer i nøye utmÃ¥lte porsjoner - gjerne halvlitere pÃ¥ 4,7%. Det gjør at en nordmann holder rede pÃ¥ hvor full han er (eller burde være) gjennom bevisst eller ubevisst Ã¥ telle antall glass eller flasker. Mange vil benekte denne mekanismen, men hvor utbredt den er sees best i situasjoner der den bryter sammen, dvs nÃ¥r utmÃ¥lingen av glass og flasker opphører. I selskaper der glassene automagisk fyller seg selv kan svært sÃ¥ mange nordmenn miste tellingen og uten overlegg bli seriøst fulle. NÃ¥r man kommer utenlands og drikker øl med andre alkoholstyrker kan det ogsÃ¥ gÃ¥ veldig galt: for man har jo bare drukket tre 33cl flasker - ja, med belgisk trippel, mÃ¥ vite.

• Gratis er bra! Alkohol er dyrt, sÃ¥ man sier ikke nei til gratis drinker. Vel, strengt tatt er alkohol billig Ã¥ produsere, og i mange land vet man at kostnaden ved Ã¥ gi gratis drinker drukner i inntektene som nordmenn genererer i fylla. Man tenker ikke pÃ¥ at fri alkohol i Syden ikke mÃ¥ mÃ¥les etter norske alkoholpriser, man tenker bare at denne puben vil meg gratis sprit, de er snille - ja dumsnille, sÃ¥ hvorfor nøle? Ja, hvorfor det, mon tro?

• Hamstre til lommeboka er tom. Dersom alkoholen er billig, sÃ¥ kjøper man desto mer. Det er underordnet hvordan den smaker, for sÃ¥lenge den er billig, er tilgjengelig og inneholder alkohol, sÃ¥ kjøp. Kjøp mye og kjøp ofte. En liten del langt bak i hjernen pÃ¥ nordmenn stÃ¥r og skriker at billig sprit er en abnormalitet, og at det ikke kan vare, sÃ¥ utnytt det her og nÃ¥ ... drikk mens du kan og kjøp mens det er pÃ¥ tilbud. Det er ikke sÃ¥ mye alkoholen som gjør dette, men det mentale knapphetsbilde mange nordmenn har av alkoholtilgang.

• Alkohol er alkohol. Det spiller ofte mindre rolle hvordan den smaker, for all alkohol er dyr, sÃ¥ det er dyrebare drÃ¥per uansett hvordan den er produsert. NÃ¥ skal Polet ha skryt for ikke Ã¥ drasse inn det aller verste og billigste - men kanskje det er medvirkende til at nordmenn i sitt møte med utenlandsk alkoholutvalg og -priser tenker «Jøss sÃ¥ billig!» fremfor «Er den noe god, da?».

• Dra rusen lengst mulig ut. NÃ¥r utestedene stenger er natten fremdeles ung, og man kan jo ikke bare kaste bort det «grunnlaget» man har bygget opp. Dermed blir det nachtspiel. Billigere er det ogsÃ¥ med hjemme-drikking.

• Legg grunnlaget hjemme. Og i andre enden, fordi alkohol er sÃ¥ dyrt pÃ¥ byen, sÃ¥ blir vorspielene viktige for Ã¥ lade opp, sÃ¥ man er i rett modus for Ã¥ herje pÃ¥ byen, og kun trenger Ã¥ bruke penger pÃ¥ Ã¥ vedlikeholde alkoholnivÃ¥et. Tidligere var «sistebussen» noe man mÃ¥tte rekke for Ã¥ komme billig hjem, nÃ¥ er det nærmest blitt noe man mÃ¥ rekke for ikke Ã¥ gÃ¥ glipp av byturen. PÃ¥ ett eller annet tidspunkt kommer kanskje vorspiel og nachspiel til Ã¥ gli sammen og byturen forsvinner. Rent økonomisk burde den gjort det for lenge siden, men det var vel dette med Ã¥ vise seg og bli sett pÃ¥ byen, da.

Jeg har vanskelig for å tro at det var disse mentalitetene som avholds- og måteholdsfolk ønsket seg da de pukket på restriksjoner og høye avgifter. Likeså fullt har restriksjonene på alkohol vært medvirkende, ja kanskje forårsakende til disse holdningene, for intet av dette ligger i genene, det er kulturelt betinget. Nordmenn generelt går bananas over billig alkohol - ja, det trengs ikke å drikkes, det er nok med prospektene til billig alkohol, så er det en sikring mellom ørene på mange nordmenn som umiddelbart smelter.

I all beskjedenhet mener jeg at jeg stort sett har kommet meg forbi dette stadiet. Jeg hopper heller over en øl fremfor å drikke en jeg ikke liker. Leveren er for dyrebar og livet er for kort til å drikke dårlig og uinteressant øl. Jeg kjøper gjerne billig øl og sprit når jeg er i Sverige, men helst drar jeg da til Östersund der de har systembolag med brukbart utvalg, i stedet for til Åre, der utsalget mer er lagt opp til å forsyne nordmenn på harrytur. Jeg liker at de er billig, for det betaler turen, men jeg vil heller ha kvalitet enn kvantitet, og jeg regner ikke på det vulgære målet for abv/kr. Og det er nå mange år siden sjarmen med flatfylla fortok seg.

Jeg er nok ikke alene om å ha et avmålt forhold til lave alkoholpriser og heftig fylling, men dessverre er det mange som fremdeles lever i den andre tankegangen.

Da var høstens våteste eventyr ferdig, og jeg tenker på juleølkonkurransen til Norbrygg, som de for andre år på rad ble holdt på Klostergården på Tautra. Et praktfullt arrangement med en fireretters middag før konkurransen om publikumsfavoritt.

Klostergården er et genialt sted å holde det, og selv om det var færre som kom hit i år enn i fjor, så var det stor stemning hele kvelden. Som arrangement kan det ikke slå PF-kåringen under NM i kvantitet, men tar det absolutt igjen i kvalitet. Litt forenklet er det vel ingen som kommer hit ut for å smake billig alkohol, og derfor er kompetansenivå og seriøsiteten til publikum ekstremt høyt. Selv om stemningen var høy og det var mye sterkt øl, var det selvfølgelig null ubehagelige situasjoner.

Årets faglige vinkling var Anders Kissmeyer, tidligere fra Nørrebro Bryghus, som fortalte om trender og impulser innen spesialøl- og mikrobryggeriverdenen. Med sitt store kontaktnett, sin utadvendte væremåte, sin bakgrunn som bryggmester hos Carlsberg, og sin nye tilværelse som omflakkende samarbeidsbrygger, så er han en person som har kontroll på ølverdenens puls. Det var et meget interessant foredrag som gav endel å tenke på.

Vi vant en tredjeplass i spesialjuleøl, men jeg har ikke sett dommerskjemaene, som visstnok skulle sprike på punktet om røyk er et akseptabelt krydder i et krydderjuleøl. I det generelle tilfellet er det selvfølgelig et juleøl, bare spør vilkårlig stjørdaling. Men her konkurreres det i Norbryggs øldefinisjoner, og da er det et litt mer tolkbart spørsmål. Håpet mitt var at siden stjørdalsøl - som tross alt er et juleøl - er smaksatt med røyk, så ville den temmelig vide definisjonen til Norbrygg av krydret spesialjuleøl også omfavne røyk. Akkurat denne øltypedefinisjonen er en slags samledefinisjon som historisk har favnet om veldig mange ulike øltyper, så jeg regnet med at det ville være en akseptabel tolkning, men det var visst ikke unison støtte for det i siste runde av dømmingen. Vi ser som alltid frem til å studere dommerskjemaene.

Dessuten vant vi en tredjeplass i etikettkonkurransen med videreutviklingen av etiketten til St. Nicolas, som vi vant med i fjor, og vi vant en fjerde, femte eller sjetteplass på publikumsfavoritten med Frk. Julefryd. Det gav oss i alle fall vårt aller første Cornelius-fat. Så nå blir det kanskje mindre flaskevask på oss fremover. Dette var et øl jeg vurderte å melde av i siste sekund fordi jeg var usikker på om det kom til å bare bli slaktet. Mens St. Nicolas - som jeg trodde ville bringe oss noen premier - må man lete langt ned på resultatlistene for å finne. Det er noe av det som er mer spennende med ølbryggekonkurranser enn med andre konkurranser, det er så totalt vanskelig å vurdere hva som kommer til å gjøre det skarpt og hva som vil gjøre det dårlig.

Så her sitter jeg dagens etter. Jeg våknet litt tidlig (takket være Adas programmering av døgnrytmen min) og har tuslet ned i konkurranselokalet, der det fremdeles står masse godsaker på bordet. Men jeg skal kjøre senere idag, så alle de halvfulle flaskene får stå i friste helt forgjeves. Derimot har jeg funnet restene av de brettene med sjokolade fra Meium sjokoladefabrikk som Terje Løkås var så snill å stikke innom med. Ølsjokolade laget på innkokt byggvin og imperial porter. Nam! Og jeg er fremdeles alene i lokalet! Egentlig burde jeg vel ryddet litt her, men det er så altfor mye sjokolade som ligger der og vil ha litt selskap.

Apropos Meium. Han fikk et par flasker av meg i fjor, to med røykøl vi stilt med i fjor og to med krydderølet som vi vant andreplass med. Han sa han skulle bruke dem i julesjokoladen som han selger på torget i Trondheim i perioden 9.-18. desember. Hint, hint ...

Og gratulerer til Bjarte Halvorsen som vant 1. pris i Tradisjonelt juleøl med Studentbokk og Jan Halvor Fjeld som vant 1. pris i Spesialjuleøl med Yulebock. Jeg gleder meg til å se oppskriftene.