Jeg har tidligere skrevet om artikkelen til Gallone B, et al. fra forskningsgruppa til Kevin Verstrepen ved KU Leuven, og jeg lovet å ikke slippe temaet. Dateringen av en felles stammor for de ulike gjærstammene er egentlig ikke noe sentralt moment i artikkelen til Verstrepen. Men det har fått endel fokus. Artikkelen fokuserer mer på de innbyrdes slektskapene, ikke dateringen. Det er kanskje utslag for noe tabloid at dateringen – siden den er såpass konkret – får så mye fokus.

Artikkelen daterer domestiseringen av gruppen gjærstammer som er gruppert som Beer1 til mellom 1573 og 1604, mens gruppen gjærstammer som er gruppert som Beer2 er datert til å ha en felles stammor i perioden 1645-1671. Det er basert på en antakelse om gjennomsnittlig ett brygg pr uke med tre doblinger (dvs en åttedobling) av gjærmassen ved hver brygging, dvs ca 150 generasjoner pr år. Antallet brygginger kan ikke bli ekstremt mye større, for én gjæring bør være godt i gang før man kan høste gjær til neste brygg. Men den kan være en god del lavere. For eksempel ved brygging av lambic ligger ølet på fat i år, og om man aksepterer at ølgjæren kommer fra fatet snarere enn fra Brussel-nattelufta, så er det i praksis år mellom hver brygging.

Antallet doblinger av gjæra avhenger spesielt av pitching rate (høyere pitching rate gir færre generasjoner) og lufting av vørteren (lite lufting gir færre generasjoner). Se forøvrig den interessante boken Brewing Engineering av Steven Deeds. Ett av hovedpunktene hans som han har testet eksperimentelt, er at det er mengden oksygen i vørteren som dominerer hvor mye gjærmasse som blir dyrket frem. Mens det er mengden påsatt gjær som dikterer hvor mange ganger gjæren kan formere seg før den har brukt opp oksygenet – dvs antall generasjoner og fordoblinger – før den går over fra en aerob vekstfase til en anaerob fase med alkoholproduksjon.

Også her kan vi trekke frem lambic som et ekstremt eksempel. Ettersom det ikke eksplisitt tilsettes noe ølgjær, kan vi tenke på lambic som ekstremt underpitch'et, og det gir flere generasjoner. I andre sammenhenger kan vi peke på norsk brygging, der man brygget juleøl en gang om året, og tørket gjæren fra brygging til brygging. Det ville gi få generasjoner pr år. På den andre siden vil oppdyrking fra én gjærcelle gi mange flere generasjoner pr brygge- og høstesyklus. Det er mulig å diskutere sånne effekter frem og tilbake i det uendelige, men såsnart en stammor er blitt splittet i flere stammer, så effekten avta av at én stamme behandles sært og utypisk.

Dateringen i artikkelen er basert på to godt avrundede parametre – 1 og 3 – hvis opphav ikke er så grundig gjort rede for. De virker egentlig litt valgt på magefølelse, basert på det vi vet om brygging de siste par hundre årene. Problemet er at bryggetradisjonene har endret seg over århundrene. Vi vet masse om 1900-tallet og mye om 1800-tallet, men går vi særlig lengre tilbake, blir sporene og informasjonen raskt mer utydelig.

La oss gjøre et lite regneeksperiment. La oss anta at antallet brygginger ikke var én i uka, men to i uka eller én annenhver uke, og at antallet doblering ikke var 3, men 2 eller 4. Det er tall som ikke er så ekstremt forskjellige fra verdiene i artikkelen. Da får vi et antall generasjoner pr år som kan strekke seg fra 50 til 400, istedenfor akkurat 150. Er jeg da helt på jordet om jeg antar at disse tallene strekker dateringen av Beer1 fra det tilsynelatende presise intervallet 1574-1604 og helt ut til det temmelig omtrentlige 950-1880? Det er dog en usikkerhet her knyttet til om vi kan strekke et visst antall generasjoner bakover fra i dag, eller om vi må operere med ulike starttidspunkter basert på når gjæren var samlet inn i en gjærbank og formodentlig etterpå har hatt minimal med mutasjoner.

Man kan helt klart diskutere de tallene jeg kaster frem – 0,5-2 og 2-4 i stedet for 1 og 3 – men det understreker bare at denne dateringen koker ned til mer eller mindre educated guesses uten fasit. Forøvrig er 1880 en historisk umulighet. Det illustrerer også hvordan dateringene som ble publisert i Cell kan misoppfattes som mer presise enn de er.

Det er ikke uvanlig å bruke generasjonslengder for å regne seg tilbake til når to arter skilte lag genetisk. Det er også en relevant måte å gjøre det på, men det forutsetter såvidt jeg kan se to ting:

Først, at man kjenner generasjonslengden. Dersom vi snakker om sau eller ku, så har man et rimelig godt estimat på den gjennomsnittlige generasjonslengden. Men som argumentert for over, er dette ikke like innlysende for gjær. Det er flere usikkerheter her: a) typisk frekvens på brygging og gjenbruk av gjæren, og b) i hvilken grad man ikke gikk tilbake til forrige brygg, men hentet gjær fra brygg flere batcher tilbake, for eksempel for å eliminere en begynnende infeksjon i gjæra.

Dernest forutsetter det at man har rette tall for mutasjonsrater i gjær - og det er et digert tema i seg selv. Det er også et spørsmål om kvaliteten på algoritmen og programmet som implementerer der. Jeg skal komme tilbake med flere synspunkter rundt dateringen som er gjort i denne artikkelen. Jeg oppfatter dateringen som et interessant innspill, og jeg mener at dateringen slett ikke er endelig avklart.

Tags: gjær.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer fasiten til fredagens quiz, om enn litt forsinket, men sånn er det tidvis når bloggingen ikke kan ta prioritet over andre aktiviteter.

Øltyper. En øltype som er bragt frem fra glemsel og nesten-utryddelse er gose, en syrlig ølvariant fra Goslar som ligger langs elven Gose, ikke langt fra Hannover og Braunschweig og ikke minst Leipzig.

1. Hvilke spesielle ingredienser og smaksgivere brukes for denne øltypen?

   Gose skal være overgjæret med smak av salt, syrlig, hvete og koreander. Salt tilsettes eller kommer fra vannet. Surheten kommer idag fra tilsatt melkesyre, men det er jo rikelig med melkesyrebakterier på overflaten til malt, så man kan tenkes seg til at det er brukt en surningsprosess tidligere. Beskrivelser fra 1700-tallet påstår dette var et naturlig gjæret øl.

2. Dette ølet flaskes – i henhold til tradisjonen – litt spesielt. Hva særtegner de tradisjonelle flaskene til gose-øl?

   Flaskene ser litt underlige ut, med en nesten kulelignende kropp, og en lang, tynn, vertikal hals som tidvis smalner mot åpningen. Det sies at ølet ettergjæret på flaske og at gjæren dannet en naturlig kork i flaska. Du kan se en rekke utgaver på dette Google-søket.

3. Hvilken gate i København har et navn som refererer til denne øltypen, og hva er bakgrunnen for det?

   Som det ble kommentert, det er Gåsegade i København som er oppkalt etter et gose-bryggeri som en gang i tiden lå i denne gaten, og som ble anlagt av Kong Christian III på midten av 1500-tallet. Dette er egentlig litt interessant, for når vi går bakover i tid, er ølnavn helst koblet mot opphavssted eller styrke/kvalitet, og i mindre grad mot en øltype med et eget navn. At man kalte et brygghus i København for gose-bryggeri, er fristende å tolke som at man har brygget i en bestemt stil. Det er i så fall en indikator på at man bevisst forsøkte å replisere ølstiler, fremfor at stiltrekk bare var en mer eller mindre tilfeldig konsekvens av lokalt vann og råvarer og prosesskunnskap. Egentlig er det temmelig uforståelig at man skulle anlegge et gose-bryggeri i København, spesielt dersom gose på det tidspunktet var et spontangjæret øl.

Bryggerihistorie. Alle vet at Ringnes er dansk-eid. Men også før Carlsbergs oppkjøp av Ringnes har ulike skandinaviske bryggerier kjøpt seg opp i norske. Svar på spørsmålene innenfor konteksten av 1990-tallet.

4. Et statlig eid svensk bryggerikonsern forsøkte å «invadere» Norge med et norsk regionalt bryggeri som brohode. Hvilket svensk og norsk bryggeri tenkes det på?

   Hansa Bryggeri var på tidlig 1990-tall eid av Procordia, som var den organisatoriske paraplyen for de svenske statsselskapene, ofte nevnt med Volvo i spissen. Bryggerivirksomheten ble under dette samles under Pripps Bryggeri, som var eier av Hansa fra ca 1989. Pripps' aggressive storsatsning i Norge gjennom Hansa var både dyr og feilslått. Pripps ble fusjonert med Ringnes til Pripps Ringnes i 1995. Den norske eieren Orkla ble senere ene-eier i 1997, som var samme år Hansa selges ut og fusjonerer med Borg Bryggeri, trolig for at ikke Orklas konstellasjon av norske bryggerier skal bli for markedsdominerende.

5. Et familie-eid svensk bryggeri med et danskklingende navn kjøpte et norsk, regionalt bryggeri, men trakk seg ut på slutten av 1990-tallet.

   Spendrups Bryggeri het opprinnelig Grängesberg Bryggeri, men ble kjøpt av familien Spendrup i 1923. Familienavnet kommer fra Danmark, det de hadde forbindelser innen brennerivirksomhet, både på sukkerplantasjer på de Vestindiske øyer og som destillatører. Visstnok skulle det ha vært en betydelig restanse på en skatte-affære som fikk Spendrup til hastig å relokere til Sverige. Spendrups Bryggeri kjøpte Christianssands Bryggeri på 1990-tallet, men solgte det igjen i 1999.

6. Et dansk bryggeri overtok et norsk bryggerianlegg, gav det nytt navn som minnet om ett av det danske bryggeriets øl og forsøkte å drive en kortere periode. Det danske bryggeriet har også leiebygget for ett annet norsk bryggeri, og det var involvert i å forsyne det aller første norske mikrobryggeriet i nyere tid med kompetanse og råvarer i oppstartsfasen. Hvilke danske og norske bryggerier tenkes det på?

   Harboe Bryggeri kjøpte deg inn i Moss Bryggeri, og omdøpte det til Moss Bjørnebryggeri, en klar referanse til Harboes Bjørnebryg, sterkølet de introduserte i 1974. Moss skulle bli Harboes brohode til det norske markedet, men prosjektet ble lagt ned etter kort tid. Bryggingen ble flyttet til Grans Bryggeri, som Harboe lenge har hatt et tett forhold til, blant annet ved å leiebrygge Grans ølmerker i Danmark, og visstnok til og med i Tyskland. Grans har forresten gjort det tilsynelatende bedre med Harboe-brygget øl enn sitt eget øl på norske avisers øltester. Dessuten var Grans involvert i Jæren Bryggeri i 1989-1992, og forsynte dem med maltekstrakt for brygging, utstyr å brygge på, og initiell bryggekomptanse.

Ølhistorie. Etter napoleonskrigene fantes det ikke særskatt på øl i Norge, og med en halsbrekkende fremvekst av brennerier ble ølbrygging sett på som avholdssak som det burde legges til rette for.

7. I hvilket år (etter 1814) begynte man først å særskatte øl.

   Særbeskatning av øl ble først gang (i nyere tid) innført i 1. april 1858, med den indirekte alkoholskatten på malt.

8. Hva var skattemekanisme og skattenivået (i pengeenhet pr liter for typisk pilsnerøl) for denne første skatten på øl?

   Gjennom å beskatte malt, skatte man indirekte øl og brennevin. Formodentlig har dette vært den første spiren til renhetsloven i Norge, idet brygging med sukkerkilder annet enn malt da ville være en skatteunndragelse. Brygging med sukker var utbredt for hjemmebrygging på 1800-tallet – det ble ofte kalt sirupsøl og er en slags forløper for dagens tomtebrygg. Hjemmebrygging var forøvrig unntatt fra maltskatt. Jeg var sikker på at jeg hadde en liste over maltskatten liggende, men klarer ikke å finne den, dessverre. Googling indikerer at skatten var 4 øre pr kilo malt, men det er selvfølgelig omregnet fra speciedaler og tønder. Formodentlig er det rett, og i så fall ville maltskatten ligge i overkant av 1 øre pr liter øl, avhengig av en rekke faktorer.

9. Hvilket år (etter 1814) ble skatten på øl redusert mest, målt i pengeverdi, dvs kroner/øre eller daler/skilling.

   Avgifter på øl og alkohol går stort sett bare oppover, men det er noen eksempler på det motsatte. Under dyrtiden etter første verdenskrig ble ølavgiften satt ned, muligens for å balansere at malten ble dyrere. Da ble avgiften for klasse 2, altså pils og bayer halvert fra 20 øre til 10 øre pr liter. Dette er den den største prosentvise reduksjonen, men nedgangen var litt fiktiv, siden pils og bayer allerede var forbudt på dette tidspunktet. Dog fortsatte de reduserte satsene også etter at denne ølstyrken med tillatt igjen. Det andre mest prominente eksemplet i kroneverdi var 1. januar 2000, da EU-tilpassingen krevde at vin og øl ble beskattet etter de samme reglene. Før dette hadde øl blitt langt hardere beskattet enn vin, dersom man ser på alkoholnivået. For å samordne, ble avgiftene lagt om. Tidligere hadde sterkøl blitt skattet mer enn en pils og bayer, og skattleggingen av sterkøl på 7% stod ikke i stil til skattleggingen av vin av samme styrke. I 1999 skattet man 31,99 kroner pr liter for øl på 6,8%. Fra 1. januar 2000 skattet det samme ølet 24,82 kroner, som er en nedgang på 7,17 kroner, eller på 22,4%.

Ølkultur. Det store svenske botaniker og taksonom Carl von Linné ble opprinnelig ansatt i et professorat med fokus på ernæringslære. Blant annet måtte han gi forlesning om øl.

10. Hvilket øl mente han var det beste og sunneste i hele verden?

    Enkelt … det svenske ølet, selvfølgelig! Dette står i artikkelen «Anmärkninger om Öl» som ble utgitt i Svenska Vetenskapsakademiens handlinger, vol 24, 1763. Han skriver blant annet: «Utländska Öl behöfva ej feskrifvas för Svenska magar; ty det vore, at gå öfver sjön efter vatten.» og «I vårt Fädernesland brygges på några ställen, bättre Öl, än man lätteligen kan finna på något annet ställe i Europa, […]»

11. Hva mente han var farlig med engelsk flaskeøl?

    Han var spesielt skeptisk til nivået av kullsyre i flaskeøl, og mente det var både farlig og gav opphav til medisinske problemer. Han skriver: «Buttel-bier eller Öl, som er qvaldt i dess jäsning, och öst i Bouteiller med långa halsar, som äro hårdt tiltäpte, gifver mycket väder, spräcker ofte Bouteillen, och utspänner inältvorne i mager, samt skadar både dem og Njurarna. Man har i London sedt en Soldat, som efter hållen vakt, hastigt drack en Bouteille Buttel-bier, men strax därpå fick en farlig Coliqve, och på tredje dagen dödde; då han blef öppnad, funnos tarmarne hafva lupit ut utur Buken, helt opblåste.» Her betyr «väder» gass i tarmene.

12. Hva var Linnés mening om finsk «lura»?

    Finsk lura eller lure må vel være utdødd, men fantes ennå på Linnés tid. (Jaja, det er vel noen som sikkert holder på langt inne i en tett granskog). Ølet ble brygget med kokstein. Om ølet skriver Linné: «Finska Luran är tjock och nästan mjölk-färgad, kokas med glödgade stenar, och kan altså icke vara helsosam: dock är denne dryck nu nästan obekant i Finland, och brukas endast på Ösel och i några Ryska orter.» Øsel – eller Saaremaa – er en øy i Estland, som hadde vært under svensk herredømme frem til 1721.

Polets innkjøpsordning er ute på høring, eller rettere sagt forslag til endringer i denne ordningen. Foreløpig har det kun kommet en uttalelse fra Kinn bryggeri. Saken bunner i testutvalget, der det har vært lang kø. For å regulere køen fikk hver grossist begrenset antallet «kølapper», hvilket har gjort at grossistene har laget datterselskaper for å flerdoble tilgangen til køsystemet. De nye reglene gjør nåløyet for testutvalget enda litt trangere, ved at produkter som skal meldes på der må ha vært i bestillingsutvalget i minst 12 måneder, og at må ha tapt alle relevante tendere i den perioden.

Nedstrand Bryggeri i Tysvær, rett øst for Haugesund, søker om statlig tilvirkingsbevilling. De startet opp i vinter i år.

Forskningsrådet har tatt i mot søknad på et utviklingsprojekt rundt nye øltyper og nye metoder. Tidligere hadde NIBIO et prosjekt kalt Norsk malt, humle og urter - smaken av norsk øl, men det ble avsluttet i 2016. Forskningsrådet ser ut til å ha hatt et prosjekt gående de siste par årene, som har involvert utvikling av nye øltyper, der den litt odde blandingen av Nøgne Ø, Sagene, Austmann, Lindesnes og Rena har vært med. I en ny runde med søknader er det minst to bryggerier som nylig har sendt inn søknad til forskningsrådet rundt innovasjon rundt prosesser og råvarer – og jeg tipper at det er til denne utlysningen.

Harstad Bryggeri har vunnet en test i VG om beste IPA på Polets siste slipp, med ølet Beksvart IPA. Det gir meg i hvert fall anledningen til å fruste, både over avisenes øltester (handler mye om noen bilder, noen terninger og noen sitatverdige formuleringer) og over hvordan IPA er i ferd med å bli en nesten meningsløs merkelapp. Akkurat dette ølet er formodentlig utmerket, men det er vel kanskje en Black IPA eller hva det var man til slutt endte på som navn på denne ølstilen.

Tappetrøbbel hos Ringnes Enda én måned har Ringnes hentet inn Tuborg og desslike utenfra, i stedet for brygge det lokalt. Det klusser fullstendig til alt av statistikk over ølimport. Dessuten kan man jo stusse på om de slår denne importen av og på for å sjekke om forbrukerne merker forskjell. I så fall kan man jo frykte at dette er en innledende manøver til å flytte denne delen av produksjonen utenlands. Denslags ville ikke har skjedd mens vi fremdeles hadde gjenbruksflasker … just saying.

Lillehammer bryggeri har gjennomført kapitalutvidelsen som ble nevnt tidligere, og har nå 1,25 mill i kapital, hvilket betyr at de må ha eliminert en del av den gamle kapitalen. Styreleder har trådt inn som ny daglig leder. Bryggeriet har gått med underskudd de siste årene. Det er ikke så mye gjeld, men driftsresultatet har vært nevnt negativt de siste fem årene, der driftsunderskuddet i perioden 2012-2016 har vært på ca 10-30% av inntektene, og der driftsinntektene jevnt over har sunket. Restaurantdelen av brewpuben drives under et eget AS som heter Hammonds Hule.

Overtredelsesgebyret til Austmann er endelig etter to runder med klaging. Arbeidstilsynet var på besøk i februar, og kicket på den gamle maltmølla, eller rettere sagt skru-anordningen for å løfte den knuste malten over i meskekaret. Om ikke jeg husker feil, kom den fra Kinn, som hadde fått den fra Handbryggeriet, men også de hadde fått den fra noen, et Felleskjøp eller noe slikt. Et sikringsdeksel var visst dårlig festet, og hadde muligens vært det en god stund. Da Arbeidstilsynet var der, var det helt borte. Austmann sier den nylig var fjernet, og det kunne høres ut som de tenkte å få den reparert i tide til Arbeidstilsynet kom på besøk, men bommet litt på tiden. Den var tilbake rett etterpå. Denslags er faktisk ikke ulovlig, men argumentasjon à la «var der i går og er tilbake i morgen» har nok lett for å bli møtt med et lett ironisk «yeah, right!» hos et tilsyn som sikkert opplever at en del forsøker å sno seg unna med kreative forklaringer. Bryggeriet har forsøkt å klage på overtredelsesgebyr på 25.000.-, men uten hell. Om ikke annet får det stå som en oppfordring til andre bryggerier om å fikse HMS-problemer nå, i god tid før ett eller annet tilsynet banker på døra.

Her kommer ny quiz, denne gangen også med en seksjon med spørsmål om bryggeteknikk, i tillegg til ølkultur, ølhistorie og øltyper. Fasit kommer til søndag.

Som alltid, det er opp til hver enkelt å spørre seg selv. Det skal ikke leveres noen svar, men fasit publiseres på søndag kveld. Det er selvfølgelig juks å bruke Google, men på den andre siden lærer du kan mye om du konstrkutivt leter etter svar på nettet. Det får være opp til deg selv.

Øltyper. En øltype som er bragt frem fra glemsel og nesten-utryddelse er gose, en syrlig ølvariant fra Goslar som ligger langs elven Gose, ikke langt fra Hannover og Braunschweig og ikke minst Leipzig.

1. Hvilke spesielle ingredienser og smaksgivere brukes for denne øltypen?
2. Dette ølet flaskes – i henhold til tradisjonen – litt spesielt. Hva særtegner de tradisjonelle flaskene til gose-øl?
3. Hvilken gate i København har et navn som refererer til denne øltypen, og hva er bakgrunnen for det?

Bryggerihistorie. Alle vet at Ringnes er dansk-eid. Men også før Carlsbergs oppkjøp av Ringnes har ulike skandinaviske bryggerier kjøpt seg opp i norske. Svar på spørsmålene innenfor konteksten av 1990-tallet.

4. Et statlig eid svensk bryggerikonsern forsøkte å «invadere» Norge med et norsk regionalt bryggeri som brohode. Hvilket svensk og norsk bryggeri tenkes det på?
5. Et familie-eid svensk bryggeri med et danskklingende navn kjøpte et norsk, regionalt bryggeri, men trakk seg ut på slutten av 1990-tallet.
6. Et dansk bryggeri overtok et norsk bryggerianlegg, gav det nytt navn som minnet om ett av det danske bryggeriets øl og forsøkte å drive en kortere periode. Det danske bryggeriet har også leiebygget for ett annet norsk bryggeri, og det var involvert i å forsyne det aller første norske mikrobryggeriet i nyere tid med kompetanse og råvarer i oppstartsfasen. Hvilke danske og norske bryggerier tenkes det på?

Ølhistorie. Etter napoleonskrigene fantes det ikke særskatt på øl i Norge, og med en halsbrekkende fremvekst av brennerier ble ølbrygging sett på som avholdssak som det burde legges til rette for.

7. I hvilket år (etter 1814) begynte man først å særskatte øl.
8. Hva var skattemekanisme og skattenivået (i pengeenhet pr liter for typisk pilsnerøl) for denne første skatten på øl?
9. Hvilket år (etter 1814) ble skatten på øl redusert mest, målt i pengeverdi, dvs kroner/øre eller daler/skilling.

Ølkultur. Det store svenske botaniker og taksonom Carl von Linné ble opprinnelig ansatt i et professorat med fokus på ernæringslære. Blant annet måtte han gi forlesning om øl.

10. Hvilket øl mente han var det beste og sunneste i hele verden?
11. Hva mente han var farlig med engelsk flaskeøl?
12. Hva var Linnés mening om finsk «lura»?

I dagens runde er det Ringnes og Arendals som er de to største, men også Balder og Crowbar er vel kjent. Hvor stor er egentlig Ringnes, og lønner det seg for Arendals å leiebrygge for litt over halve Norge?

Ringnes har et regnskap som ikke er lett å lese. De er forholdsvis tett integrert med andre Carlsberg-selskaper, hvorav mange ikke er norske. De har felles ordninger for innkjøp og slikt. Selskapet Ringnes AS hadde salgsinntekt på 4,21 milliarder i inntekter, mot 3,81 i 2015. Driftsresultatet økte fra 544 mill til 684 mill over de to årene. Jeg vil tro at det er 2-3 ganger summen av alle andre norske bryggeriers positive driftsresultat. Ja, driftsoverskuddet er kanskje mer enn alle salgsinntektene til småbryggeriene tilsammen. Finansinntektene er nesten det dobbelte av finanskostnadene. Ringnes har 2,4 milliarder i gjeld, og det høres jo brutalt ut inntil man også ser at de har noe i samme størrelsesorden utstående. Det er trolig et utslags av at de er med i cash-poolen til Carlsberg, som i praksis er Carlsbergs interne «bank» for datterselskapene sine. Integrasjonen med alle de andre selskapene gjør det litt ugjennomtrengelig. En ting er gjeld/utestående-postene, som går omtrentlig mot hverandre. Noe annet er at bryggeriets desidert største utgift er 2,63 milliarder til andre selskaper i konsernet. Formodentlig skjer bryggingen i Ringnes Supply Company AS, som har lønnskostnader og driftskostnader, men ikke særlig mye varekostnader. Antakelig er det Carlsberg Supply Company AG i Sveits som er søsterselskapet som står for råvarene. Uansett, det er pene overskudd i alle de selskapene jeg har klart å finne noe regnskap for. Det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at Ringnes er en overskuddsmaskin, og at de har masse marginer å presse dersom noen skulle forsøke å yppe seg mot dem. De har hatt monotont økende salgsinntekt fra 2012 og fremover, og med et lite unntak også monotont økende driftsresultat. De har neppe «skatteplanlagt» heller, for med 684 mill i driftsresultat og 179 mill i skatt.

Nordgården Gårdsbryggeri er et enkeltmannsforetak startet senhøstes 2015. Det finnes derfor ikke offentlige regnskapstall.

Balder Brygg i Leikanger startet høsten 2011. Bryggeriet har i perioden 2013-2016 gått fra salgsinntekt på 1,09 mill, til 2,82 mill i 2014 og økte videre til toppåret 2015 da de solgte for 4,37 mill, mens i 2016 krympet det til 3,59 mill. Dette er tall som inneholder alkoholavgifter, og om vi stripper dem bort og regner ut alkoholavgiftens andel av total salgsinntekt, går den over de fire årene som følger: 17,7%, 30,1%, 29,5% og 42,4%. Det kan være periodisering av betaling og andre ting som introduserer unøyaktigheter her, men trenden tyder på at en økende andel av salgsinntektene er alkoholavgifter. Det er ikke fordi alkoholavgiftene har økt, for de har de har kun fulgt konsumprisindeksen. Hvis jeg skal tippe, er dette uttrykk for at bryggeriet presses på pris, men jeg tror ikke dette bryggeriet er spesielt i så måte. Som forbruker har jeg imidlertid ikke merket at den generelle butikkprisen på øl har falt nevneverdig, så jeg tipper at dette indikerer større avanse til mellomleddene, og at de presser bryggeriene på pris. Siden andelen av inntektene som er avgifter øker, så er også nedgangen i salgsinntekt etter avgiftene er trukket fra enda større enn det som posten salgsinntekt synes å indikere. Slik regnet er nedgangen i salgsinntekter fra 2015 til 2016 på 32,3%. Driftsresultatet har i alle disse fire årene gått i minus. Verdien av varebeholdningen har økt i alle de fire årene, og er nå oppe i en verdi tilsvarende ca halvparten av salgsinntekten med avgifter for 2016 (men merk at ferdigvarebeholdning regnes etter kostpris). Aksjekapitalen er tapt og egenkapitalen er på -1,84 mill, men aksjonærene har gitt lån til bryggeriet som holder det flytende. Det er 3,01 mill i langsiktig og 3,11 mill i kortsiktig lån, mens bankkontoen ser ut til å ha begynt å spise av kassakreditten. Over halvparten av gjelda er til aksjonærer, slik at man reduserer kostnader til renter og nedbetaling. Årsmeldingen skrevet i juni varsler at det må settes igang tiltak for å få en forsvarlig egenkapital. Det er ingen lystig økonomisk situasjon, men samtidig har eierne vært – og ser ut til å fortsette å være – villige til å finansiere driften inntil det bærer seg selv.

Espedalen Fjellbryggeri er en del av Ruten Fjellstue, og da er det vanskelig å isolere tall for bryggeridriften. I tillegg er Ruten Fjellstue et enkeltpersonforetak, så vi har heller ikke regnskapstallene.

Crowbar eller Crow bar & bryggeri, tilhører selskapet Kråka Bryggeri & Destilleri. Siden det er en brewpub, ikke et produksjonsbryggeri, blir det vanskelig å isolere tallene for bryggingen i regnskapet. Selskapet deler daglig leder og styremedlemmer med en rekke andre selskaper, med tildels forvirrende eller lite meningsfulle navn (for eksempel er visst Den Gode Grøt AS en Tea Lounge). Kråka har 56,9 mill i salgsinntekter, og da er det innlysende at det ikke er bryggingen som slår an tonen i regnskapet.

Hemnes Mikrobryggeri ble startet i 2012 i Hemnes kommune i et tidligere lefsebakeri. Dersom vi ser bort fra oppstartsåret, så har også dette bryggeriet den pukkelformede inntekstfordelingen som vi har sett så mange ganger, med et toppår i 2014 eller 2015. For Hemnes var salgsinntekt i årene fra 2013: 283', 282', 334' i toppåret 2015, og ned på 213' i 2016. Bryggeriet har gått med underskudd alle de fire siste årene, og har akkumulert 398' i udekket tap, slik at aksjekapitalen er tapt. Det er ikke tatt ut lønn. I løpet av 2016 har selskapet refinansiert banklån og konvertert all gjeld til et lån fra daglig leder, som også eier 100% av aksjene.

Arendals er vel det nærmeste man kommer til «hele Norge bryggeri», for om flaskene på et Gulating-utsalg hadde flagget hvor de egentlig kom fra, så hadde nok Arendals stukket av med prisen for flest hyllemetre. Men hvor lukrativ er egentlig leiebrygging? Vel, bryggeriet nær doblet inntektene fra 2015 til 2016, med et salg på 14,6 mill som steg til 28,6 mill. Det er bra … men … det er mange men. For det første var salget 64,5 mill i 2014, og går vi lengre bakover har det sunket jevnt fra 105 mill i 2011 – men det var mens de fremdeles brygget for Ringnes-systemet. Med andre ord er dagens brygging en brøkdel av hva det pleide å være. Derfor er all leiebryggingen kanskje nødvendig for å forsøke å fylle kapasiteten. Dernest, driftsregnskapet flippet kraftig i minus i det bryggingen for Ringnes falt bort. Fra å gå med årlig millionoverskudd endte det med -7,29 mill i 2015 og -9,08 mill i 2016. Det illustrerer hvor smertefullt det er for et bryggeri å skalere ned. Det er positivt at ikke utgiftene vokser like mye som inntektene, men likevel skal det veldig mye leiebrygging til for å dekke opp dette. Og kanskje er ikke leiebrygging noe lukrativt marked? Strategisk har bryggeriet et 1839-varemerke, men det er visst hovedsaklig et lokalt merke, og de har ikke vist stor interesse for å ta nasjonale markedsandeler med spesialøl. Det er veldig rart, for de synes å ha god kontroll på kvaliteten, og har indirekte vunnet premier for øl de har brygget for andre. Forøvrig må du ha stålkontroll på leiebrygging for andre, for en leiebrygger kommer raskt tilbake om noe er feil. Bryggeriet har bra med gjeld, over 50 mill ved nyttår, men det meste er konserngjeld. Bare 3,77 mill er vanlig banklån. Likviditeten er litt snodig. Det er 2,19 mill på bankkonto, men over 13 mill i leverandørgjeld og offentlige avgifter. I tillegg var det 12,4 mill i utestående kundefordringer ved nyttår, men bare avsatt 15' til tap. Det er muligens korrekt om vi ser på historiske data, for realiserte tap på kundefordringer i 2015 og 2016 var tilsammen ca 6'. Så formodentlig er norske leiebryggende bryggerier gode betalere, for ellers burde det vært mer råtten gjeld blant disse utestående kundefordringene. At det bare er 3,77 mill i banklån er en sannhet med modifikasjoner, for om vi ser på morselskapet, Bryggeriforvaltning AS, så har de 44,1 mill i lån fra finansinstitusjoner. Det er muligens avdragsfrie lån, siden saldoen er den samme ved både inngang og utgang av 2016. Bryggeriet har en gjeldsstruktur som de synes å ha kontroll på, men den umiddelbare utfordringen deres er å få opp lønnsomheten på driften i vakumet etter bryggingen for Ringnes.

Eiker Ølfabrikk ble stiftet sommeren 2014. I 2014 var det minimalt med salg, mens det var endel utgifter, slik man bør forvente i et oppstartsår. I 2015 var det 1,75 mill i salgsinntekter, økende til 2,02 i 2016. Dette er tall der alkoholavgift er trukket fra. Dersom vi ser på forholdet mellom salgsinntekt uten og med alkoholavgift, blir det 75,0% og 74,7%. Her lå Aass på ca 36% og Hansa på 43% – og de har dermed ca 2-3 ganger mer betalt pr liter enn de to store bryggeriene. Imidlertid går de store med overskudd, mens Eiker har driftsunderskudd på 1,09 mill og 340'. Det viktigste bidraget til å få ned driftsunderskuddet er en reduksjon av lønnsutgiftene med ca 1/3, til tross for at det brygges ca 17% mer (om vi antar at bryggevolumet er omtrentlig proporsjonalt med betalte alkoholavgifter). Begge årene har angitt gjennomsnittlig to ansatte. Bryggeriet har akkumulert et udekket tap på 2,71 mill, som har spist opp aksjekapitalen på 300', men eierne har bidratt med usikrede lån tilsvarende opp mot 4,4 mill, hvorav 1,79 mill er uutbetalt lønn. Det positive her er at det ikke er lån til bank, og at dersom eierne kan akseptere å jobbe selv og at lønna går som rentefritt og usikret lån (tenk på det som aksjekapital), så går bryggeriet rundt økonomisk. De har pr nyttår en god likviditet, ikke urovekkende stort varelager, relativt små utestående fordringer, og ikke så mye kortsiktig gjeld til andre, utstyret er på god vei til å være avskrevet. Egentlig er det mye her som er bra.

Tonga Gårdsbryggeri ble registerert våren 2015. I oppstartsåret solgte de for 187' og driftsregnskapet gikk 210' i underskudd – men sånn er oppstartsår. I 2016 hadde de 1,06 mill i salgsinntekt og 212' i driftsoverskudd. Det er en veldig bra start. Det er et banklån på litt over en mill, som matcher regnskapsverdien av utstyret – men bortsett fra de postene er det ikke veldig store poster på varelager, fordringer eller kortsiktig gjeld. Bryggeriet er kort og godt i en temmelig god posisjon. Dersom jeg skal tippe på batchstørrelse utfra bilder, ville jeg tenkt 1000-liter. Varelageret er bare på 72', som er en brøkdel av salgsinntekten i 2016, og i tillegg inkluderer dette råvarer. Det er et godt tegn, siden det indikerer høy gjennomstrømning av varene, fremfor at de ligger og eldes på lager. Enkelte andre bryggerier har ferdiglager som synes å matche opp mot et helt års produksjon. Det kan jo fungere det også, men ikke med f.eks IPA og andre «ferskøl».

Her kommer fasiten til fredags-quiz'en denne uka.

Ølhistorie. Øleksport har lange tradisjoner. Hvorfra og omtrent når kunne vi kjøpe følgende øl som ble brygget for eksport?

1. (★) Hvor og når brygget og eksporterte man mumme?

   Mumme er spesielt knyttet til Braunschweig. Det er et øl som ofte knyttes til Christian Mumme, men eksistensen av ølnavnet predaterer ham, og det er mer trolig at han brygget mumme og dermed fått «etternavn» fra ølet gjennom sitt yrke. Den tidligste referansen til dette ølnavnet er fra 1390, og det var stort på 1500- og 1600-tallet, mens det nok avtok i løpet av 1700-tallet. Det karakteristiske ved mumme var at det var sterkt, mørkt og krydret. Især er kardemumme et hyppig krydder i dette ølet, selv om det er få som har koblet det krydderet mot navnet på ølet. Vi vet at britiske bryggere begynte å brygge det lokalt, og det på 1600-tallet fantes egne mum-houses i London, på samme måte som man hadde ale-houses og coffee-houses. Også i Sverige har navnet overlevd som en krydret mellomting mellom øl og gløgg, som mumma, eller spesielt julmumma.

2. (★★) Hvor og når brygget og eksporterte man pryssing?

   Pryssing er spesielt knyttet til Danzig, eller Gdansk som byen heter idag. Navnet referer til at opphavet kommer fra Preussen. Vi kjenner til dette ølet bakover i hvert fall til 1400-tallet, og navnet brukes som et eksisterende øl på midten av 1700-tallet. Ifølge Martyn Cornell var dette et granskudd-øl. Han mener pryssing er det samme som det engelske spruce-beer (dog ikke den amerikanske varianten), siden spruce refererer både til granskudd og til et engelsk navn på Preussen. Et annet navn han refererer til er Jopenbier, og under dette navnet ble det brygget til etter andre verdenskrig. Dog må vi anta at ølet hadde endret sin konsistens over århundrene.

3. (★★★) Hvor og når brygget og eksporterte man garlei?

   Dette ølet, som også kan skrives garlen eller garley, kommer fra hansabyen Gardelegen i Tyskland. Byen fikk bryggerettigheter i 1314, og hadde en diger eksport av «garleybier». Også dette ølet ser ut til å ha redusert eksporten utover på 1700-tallet. Det er mulig at dette hele tiden var et humlet øl, siden byvåpenet til Gardelegen viser humleranker.

Øltyper. Vørterølet var en ny «øltype» som kom på markedet tidlig på 1900-tallet.

4. (★) En brygger ble hedret for å ha introdusert vørterølet, hva het han og hvilket bryggeri jobbet han ved?

   Her tenkes det på bryggmester Lauritz August Braaten ved Schous Bryggeri. Vørterølet kom i salg fra 1. mai 1903.

5. (★★) Hvilken hedering ble han tildelt som følge av det?

   Han ble i tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull i 1915, etter forslag fra avholdsfolk.

6. (★★★) Bryggeren tok ut en patent rundt vørterølet, hva gikk denne patenten ut på?

   Tre dager før vørterølet kom i salg, leverte Braaten inn en patentsøknad. Tittelen er «Fremgangsmaade til fremstilling af en alkoholfri lædskedrik», og ser ut til å bestå i at man avkjølte vørteren under sterk lufting, deretter står den for å klarne, det tilsettes CO₂ under trykk og vørterølet filtreres, får stå litt, og tappes. Nyheten var muligens å sette kullsyre til vørter. Om det var nytt i Norge, var det vel ikke helt ukjent ute i Europa.

Avholdsbevegelse. På første halvdel av 1900-tallet var det en periode forbudstid i Norge.

7. (★) Hva var juleforbudet i 1916?

   Like oppunder jul dette året ble salg av brennevin forbudt «over natten». Det var tilfeldig hvem som hadde klart å kjøpe juledrammen sin. Forbudet skapte stor frustrasjon, men viste også hvilken makt avholdsbevegelsen satt på, siden de klarte å få innført forbudet så til de grader «in your face». Opprinnelig var forbudet ment å vare midlertidig frem til nyttår, men politimestrene i Kristiania, Bergen og Trondhjem gikk sammen om å anbefale at det ble forlenget, og fikk gjennomslag for det. Det midlertidig forbudet ble forlenget frem til forbudet ble nedfelt i lov etter folkeavstemming.

8. (★★) Når ble pils og bayer (dvs Klasse 2) forbudt, og hvor lenge varte dette forbudet?

   Øl i klasse 2 (opp til og med 4,7% abv) ble forbudt fra 28. juni 1917, etter at øl i klasse 3 (bokkøl og andre øl mellom 4,7% og 7.0%) hadde blitt forbudt 25. mai 1917. Etter dette var det sterkeste ølet man kunne få kjøpt i klasse 1, i praksis det utskjelte Landsølet. Dette tilsvarte omtrentlig dagens lettøl i klasse B. Forbudet mot pilsner og bayer ble opphevet fra 4. april 1919, men pils og bayer var ikke i handelen igjen før i juni samme år, og først 27. juni ble importen av øl i klasse 2 tillatt. Forbudet mot klasse 3 ble teknisk sett opphevet 16. april 1920, men bokkølet var ikke i salg igjen før 15. oktober 1920, ettersom alle bryggeriene skulle få nok tid til å få ølet tilbake i sortimentet før salget startet.

9. (★★★) Hvor mange prosent stemte for opphevelsen av alkoholforbudet da det til slutt ble opphevet.

   Forbudet ble opphevet etter en folkeavstemming 18. oktober 1926, hvor 55,7% stemte for oppheving. På dette tidspunktet var det kun brennevin som var forbudt. Da forbudet ble innført, var det etter en folkeavstemning 5. og 6. oktober, der 61,1% av stemmene var for en forlenging av det midlertidige brennevinsforbudet.

Bryggerihistorie I 2002 startet Nøgne Ø, men året etter gikk tre norske bryggeri under (konkurs eller nedlagt).

10. (★) Hvilket bryggeri ble nedlagt?

    Tou Bryggeri ble lagt ned, til særdeles mye støy. Ringnes ønsket å redusere antallet bryggerier de hadde i Norge, for å effektivisere driften. Av bryggeriene de eide var Nordlandsbryggeriet allerede inne i en langvarig, styrt nedtrapping av bryggingen, mens gruppen Tou, Arendals og E. C. Dahls skulle reduseres med minst ett bryggeri. Det kan synes som om rogalendinger aldri vil komme over nedleggelsen. Det forårsaket også at Lervig ble etablert, samt at Ringnes var ekstremt forsiktige i måten de trakk seg ut av Arendals og måten de har frikoblet E. C. Dahls og trukket seg tilbake fra aktiv styring i bryggeriet.

11. (★★) Hvilket bryggeri gikk konkurs, men utstyret ble flyttet til nytt produksjonssted etter et berømt lutfisk(s)lag?

    Østerdalen Bryggeri gikk konkurs. De hadde endel i banklån og utstyret ble solgt til et nytt og entusiastisk bryggeriinitiativ ved Atna, kalt Atna Bryggeri, der endel av interessentene var utflyttede lokalfolk. Utstyret var, ifølge Torbjørn Bull-Njaas utmerkede spalte «Bryggerinytt» i Ølgjerd, i sin tid hentet inn fra et bryggeriinitiativ i Tønsberg. Dette kom riktignok aldri i gang med å brygge på utstyret. De hadde igjen kjøpt fra det Østlandske Bryggeri i Drammen, som hadde startet høsten 1994 og gått konkurs våren 1998.

12. (★★★) Hvilket bryggeri gikk konkurs etter en politiaksjon mot en tankbil ifm mistanke om levering av for tynt eller «utvannet» øl til utesteder?

    Akershus Bryggeri gikk konkurs sommeren 2003. De hadde solgt svakt øl som via omveier, som involverte at bryggeriets tankbil, hadde blitt levert øl på en rekke utesteder i Oslo. Der ble ølet vissnok solgt som vanlig pils, kanskje til og med presentert som fra andre bryggerier. Selv om bryggeriet ikke hadde gjort noe galt, rammet dette dets renomé. I tillegg ble tilvirkingsbevillingen inndratt, og da var det ugjenkallelig kroken på døra for dette bryggeriet som startet høsten 1992, og som hadde som mål å misjonere for å få nordmenn til å drikke overgjæret øl.

Oktoberfesten på Youngstorget er innmeldt til Helsedirektoratet for mulig ulovlig alkoholreklame. Det blir interessant å se hvordan det ender. Også «oktoberfesten» som var i Sandvika har blitt innmeldt. Generelt har norske oktoberfester vært så tro mot oktoberfest-konseptet at de også har fulgt bayerske fremfor norske reklameregler for alkohol. Stalltips: sakene blir videresendt til kommunale bevillingsmyndigheter, og så skjer det lite mer utover litt symbolsk skjennepreken.

Nøgne Ø skal gå over til å tappe på 33cl i stedet for 50cl. Sånn sett følger de etter Ægir som gjorde det samme. Det er endel fordeler med mindre størrelser, men det betyr også at salget krymper. Vi kjøper ofte en-av-hver, og vil helst smake på flest mulig forskjellige øl. Dermed blir det nok litt flere solgte enheter, men endel færre solgte liter. Prisen på enheten må også falle, men det blir neppe like mye som volumet faller. Reelt sett blir det derfor vanligvis en viss prisøkning, ikke minst fordi 33cl-forpakning koster mer enn ⅔ av 50cl-forpakning. Når det gjelder alkoholavgiftene, så faller de lineært med volumet. En slik overgang kan virke som et attraktiv grep for bedre inntjeningen – skjønt Nøgne Ø er vel ett av de småbryggeriene som allerede ligger best an der. Det virker som bryggeriene i stadig økende grad presses på pris av grossister og kjeder og andre mellomledd – så jeg frykter at det meste av fortjeneste uansett ender hos mellomleddene. På den andre siden kan man argumentere med at om dette bedrer inntjeningen i kroner pr enhet, så betyr det null og nix om salgsvolumet i liter faller med en tredjedel. Det blir interessant å se hvordan dette fungerer, og om det går bedre enn det gjorde hos Ægir. Jeg frykter at det er en «slippery slope» og at vi kommer til å se stadig mindre forpakninger. Det er jo også nedre begrensninger for langt ned man kan krympe forpakningen. Neste trinn etter 37,5/35/33/30cl er 25cl … tro når vi ser det første bryggeriet gå over til det?

Slakteren Brygghus på Mysen, en del av Gulating-kjeden. De skal også åpne bryggeri, men brygger inntil videre i Fredrikstad, i tillegg blir det også både pub og hjemmebryggerbutikk. Det høres ut som en klassisk multi-aktivitets-bedrift sentrert rundt øl, av den typen som norsk alkohollovgivning overhodet ikke er skrevet for å regulere. Håper de har en god advokat og en imøtekommende kommuneadministrasjon.

Aske Gatemat & Bryggeri i Eid åpner i november, melder Fjordabladet som kan fortelle at tre kokker vil åpne bryggeri og slowfood-servering av «gatemat» fra hele verden i det styggeste huset i Eidsgata. Bryggeriet blir temmelig lite, og fokus er øl til maten snarere enn pub og pol.

Hamar Bryggeris Venner har sikret seg og har registrert den gamle logoen med navn til Hamar Bryggeri som varemerke. De er muligens litt sent ute for navnet «Hamar Bryggeri» ble søkt om i mai av et enkeltmannsforetak. Fyren bak dette forsøkte registrering også i 2014, men det ble da først avslått fordi han søkte om et generisk «stedsnavn»+«bryggeri». Dengang skiftet han navn på enkeltmannsforetaket sitt ved å sette «Hamar bryggeri» først i navnet. Den kroken bet imidlertid ikke patentstyret på. De konkluderte med at han ikke hadde vist tilstrekkelig innarbeidelse av navnet. De kommenterte at de av samme grunn hadde avslått «Arendals Bryggeri» og «Lillehammer bryggeri» – på grunn av manglende særpreg og utilstrekkelig dokumentert innarbeidelse. Man kunne formelig høre at de syrlig bemerket mellom linjene at de to faktisk til og med brygget øl. Den gangen rant det hele ut i sanden. Ringnes forsøkte det samme i 1998, og ble også nektet, men de har beholdt varemerket SPACE, som Hamar bryggeri skaffet seg i 1969 - det var vel året for den første månelandingen. Hamar Bryggeris Venner har en god sak, da de søker om en bestemt grafisk fremstilling av navnet – i praksis den gamle logoen til det nedlagte bryggeriet. Dersom de i tillegg kan dokumentere at de har brukt den i flere ti-år bakover, så er de vel i mål.

Thoresen-update. Mens vi snakker om varemerker … Det er kanskje like greit å registrere alt man trenger i overskuelig fremtid, for Henning Thoresen er fremdeles på varemerke-krigsstien. Han snappet opp O. F. Halds Bryggeri foran nesa på Hansa i fjor, men han forsøkte også Trollhaugen og Troldhaugen, som ville henspille på Edvard Grieg. Han har tatt Jæren Bryggeri (var i drift i perioden 1989-1992) og nå begynner de med øl under vignetten Agder Bryggeri (i drift 1899-1909). Videre har han registrert Aktiebryggeriet Trondheim, som fusjonerte med E. C. Dahls i en langtekkelig prosess på 1970- og 1980-tallet. Dersom du har et gammelt bryggerinavn kjært, bør du bolte det fast med et varemerkeregistrering før Thoresen oppdager det og finner ut at han skal gjenbruke det som en lokal underprodusent for Rema 1000.

Rena Bryggeri har registrert varemerkene «Veteran Pilsner» og «Patriot øl». Bryggeriet uttrykte for en tid tilbake at de ønsket å ha færre ølsorter for å fokusere på kvaliteten, så det er ikke sikkert at vi ser disse produktene på markedet med det første. Forresten har ikke akkurat hatt noen enhetlig navnepolitikk. Delvis er det historiske og lokale navn (Birkebeiner pilsner), delvis er det oppkalt etter puns for investorene sine, og nå synes de å gå i enda en navne-retning, med «veteran» og «patriot». Her må vi huske at Rena også er stedet der Telemarksbataljonen er forlagt, så det er muligens dét markedet de sikter på. Kanskje det er en indikasjon på at de egentlig ikke tenker å flytte til Elverum eller Kongsvinger allikevel?

Svalbard Bryggeri jobber med pålegg fra Arbeidstilsynet. De fikk besøk av Arbeidstilsynet i månedskiftet januar/februar, og fikk trolig til fulle erfare hva som skjer når du tror du har et velfungerende bryggeri og det kommer et tilsyn på inspeksjon. Her var det gassflasker, kokende vørter, kjemikalier, klemfare og tunge løft. I juni fikk de pålegg om tilknytning til bedriftshelsetjeneste, om planlegging av videre arbeid med påleggene, HMS-kartlegging og risikovurdering, iverksetting av avviksrutiner og etablering av stoffkartotek. Slikt kan være en bummer når du trodde du skal brygge øl, og så må du bruke mangfoldige ukesverk på å dokumentere alt mulig under trussel om tvangsmulkter. Hvis du som leser dette driver bryggeri og ikke vet hva dette er for noe, har du potensielt mye moro foran deg. Jeg skriver ikke dette fordi Svalbard er verre enn andre, trolig er de heller bedre enn de fleste, med en meget erfaren brygger som har jobbet i mange bryggerier. Jeg skriver det heller ikke for å klage på Arbeidstilsynet. Selv om de alltid kommer ubeleilig og er temmelig brysomme, allikevel gjør en svært viktig oppgave. Jeg trekker det frem for å vise at mellom faget ølbrygging og en ølbryggeribedrift er det temmelig mye rart, og noe som er likeså viktig som det er usexy og tidskrevende er papirarbeid rundt HMS-rutiner.

Berentsen har søkt om varemerke for «Trollpikken» for øl, mineralvann og andre alkoholiske og ikke-alkoholiske drikker, samt for kategorien drikkeglass. De er ikke alene, for to andre har også søkt, hvorav Berentsen med den ene gjensidig har avklart søknadene og koordinert søker på varemerke i ulike kategorier. Også den tredje søker på andre kategorier. Så da blir det vel et Trollpikkøl etterhvert.

Jondal sideri er under avvikling. Det ble opprettet i 2015 og skulle levere håndverkssider til restauranter, men har vel egentlig aldri kommet seg i skikkelig gang. Regnskapene viser at det er produsert noen varer for lager, men det er ikke solgt noe.

Tags: Aske, Berentsen, Hamar, Hamar, Jondal, O.F. Halds, Oktoberfest, Rena, Rygr, Slakteren, Svalbard, Thoresen.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer ny fredags-quiz. Fasit kommer til søndag. Som alltid, er det opp til hver enkelt å «jukse» så mye eller så lite man vil. Generelt lærer man mest av å konstruktiv google'ing.

Første spørsmål i hver del er enkel, andre spørsmål er nokså vanskelig, og det tredje og siste spørsmålet i hver del er temmelig vanskelig, kanskje det en og annen gang er umulig å svare på.

Ølhistorie. Øleksport har lange tradisjoner. Hvorfra og omtrent når kunne vi kjøpe følgende øl som ble brygget for eksport?

1. (★) Hvor og når brygget og eksporterte man mumme?
2. (★★) Hvor og når brygget og eksporterte man pryssing?
3. (★★★) Hvor og når brygget og eksporterte man garlei?

Øltyper. Vørterølet var en ny «øltype» som kom på markedet tidlig på 1900-tallet.

4. (★) En brygger ble hedret for å ha introdusert vørterølet, hva het han og hvilket bryggeri jobbet han ved?
5. (★★) Hvilken hedering ble han tildelt som følge av det?
6. (★★★) Bryggeren tok ut en patent rundt vørterølet, hva gikk denne patenten ut på?

Avholdsbevegelse. På første halvdel av 1900-tallet var det en periode forbudstid i Norge.

7. (★) Hva var juleforbudet i 1916?
8. (★★) Når ble pils og bayer (dvs Klasse 2) forbudt, og hvor lenge varte dette forbudet?
9. (★★★) Hvor mange prosent stemte for opphevelsen av alkoholforbudet da det til slutt ble opphevet.

Bryggerihistorie I 2002 startet Nøgne Ø, men året etter gikk tre norske bryggeri under (konkurs eller nedlagt).

10. (★) Hvilket bryggeri ble nedlagt?
11. (★★) Hvilket bryggeri gikk konkurs, men utstyret ble flyttet til nytt produksjonssted etter et berømt lutfisk(s)lag?
12. (★★★) Hvilket bryggeri gikk konkurs etter en politiaksjon mot en tankbil ifm mistanke om levering av for tynt eller «utvannet» øl til utesteder?

«Du får ikke mer moro enn det du skaper selv,» tenkte de kanskje i Ålesund, og så ser de ut til å ha tolket alkoholloven og alkoholforskriften temmelig så kreativt, og dermed var det tut-og-kjør for all moroa denne festivalen gav.

Jeg tenker på Ålesund Ølfestival som gikk av stabelen for et par-tre uker siden. Det var en suksess – og det skulle da bare mangle, for de brøt nybrottsarbeid rundt skjenkebestemmelsene … eller var det kanskje bare alkohollovens lange arm som ikke rakk helt frem til Ålesund?

Fredag 25. august var det duket for andre dag av ølfestivalen. Man hadde tatt i bruk Korsatunnelen, for å få mer plass enn foregående år. En rekke kommersielle bryggerier stilte opp. Publikum kunne kjøpe billett, som inkluderte smakeglass og 5 bonger til 325,-. Så langt var det jo temmelig standard rutine på norske ølfestivaler. Men det var noe mer …

I tillegg til de kommersielle bryggeriene stod det hjemmebryggere og serverte sitt eget hjemmebrygg. Det bryter med en tese som er så fundamental i norsk alkoholpolitikk at man knappest husker hvor den er nedfelt: man mikser ikke kommersielt øl og hjemmebrygg på et skjenkested med bevilling.

Men har ikke hjemmebryggere lov til å dele sitt hjemmebrygg med andre i en festivalsetting? Det er vanlig at det gjøres utenfor en skjenkebevilling, når du ikke tar betalt for ølet. Men i Ålesund, forstår jeg det som at gjestene på festivalen bonget ut hjemmebrygg fra hjemmebryggerne, inne på området som var omfattet av en skjenkebevilling. Kan sånt være lovlig? Ryggmargen min sier klart og tydelig «nei», men hva sier egentlig regelverket? Har Ålesund Ølfestival funnet et smutthull i loven som gjør det mulig for festivaler, puber og andre bevillingshavere å servere hjemmebrygg?

Dermed er det på tide å belage seg på et langt og tørt blogginnlegg. Og la meg igjen opplyse at jeg ikke er jurist, så dette er mine amatørmessige tolkninger av lovene. La meg også ta forbehold om at jeg kan ha misoppfattet hva som skjedde i Ålesund. Jeg var der ikke selv, og har derfor ikke førstehåndskjennskap til saken.

Aller først, lovverket setter grenser for hva som kan skjenkes i alkohollovens § 4-1 annet ledd, som sier:

Her er § 4-2 tredje ledd irrelevant, for det dekker muligheten for en skjenkebevilling som er utvidet med tilvirkingstillatelse, dvs en brewpub, eller med importtillatelse. Slikt er ikke mulig å få for en kortvarig skjenkebevilling for en festival.

Med andre ord, skal du skjenke øl på festival med midlertidig bevilling, kan du bare gjøre det med øl som som kommer fra én av tre kilder:

1. fra en butikk med salgsbevilling,
2. fra et kommersielt bryggeri, eller
3. fra en grossist.

Det er ikke rom for å dytte inn hjemmebrygg mellom sprekkene noe sted i dette systemet. I den grad gjestene opplever at de betaler for noe og får hjemmebrygg igjen, så er det et problem her. Men noen tenker kanskje at dersom man ikke selger ølet, men gir det bort, så er det jo ikke salg. Og uten salg er det ikke skjenking etter lovens ordlyd, og dermed er problemet løst. Det er her ting virkelig blir interessant.

La oss først se på hvordan alkoholloven definerer «skjenking», i § 1-4 annet ledd:

Kommentarene i Håndboken fokuserer på at salgssteder (f.eks dagligvarebutikker) skjenker dersom de aksepterer at kjøperen drikker varene i lokalet eller like utenfor. Da kan butikken tas etter reglene for skjenking. Det ikke er så relevant for denne situasjonen. Men lovteksten kan også tolkes som å gi bevillingshaveren ansvaret for all drikking av alkohol i sitt lokale, også alkohol fra andre kilder enn ham selv, dersom han vet om at det skjer. Det er en tolkning som er relevant for ølfestivalen.

Det etablerer også en regel: selger du alkohol som drikkes på stedet, er det skjenking. Det regnes som salg selv om det skjer mot bonger, inngangsbillett eller medfølger i en slags opplevelsespakke. Jf 1.4.2 i Håndbok i Alkoholloven, som jeg siterer her:

Man kan selvfølgelig diskutere om inngangsbillett kun dekker andre ting enn alkoholen. Men for det første er det litt irrelevant når vi snakker om en ølfestival der hovedpoenget er å smake på øl. For det andre inkluderer inngangsbilletten fem bonger som kan byttes mot alkohol. Og for det tredje er det nok minimalt med spillerom for bevillingshaver til å definere dette selv, sålenge inngangsbilletten og betalingen for den er et trinn på veien til alkoholen.

Et sentralt spørsmål er altså om det er skjenking dersom det skjer helt uten betaling. Regelverket sier eksplisitt at selv om bevillingshaveren selger billig, under kostpris, eller til ren og skjær symbolsk pris, så er det skjenking. Det vil også være skjenking dersom det er gratis men skjer i markedsføringsøyemed. Men hva om det er null pris og ingen reklameeffekt – som for eksempel for en hjemmebrygger? Tja, da er det kanskje lov, men det legger igjen ut nye snubletråder.

En gang i tiden var det ikke uvanlig med medbragt på finere restauranter. Fordi utvalget av vin kunne være dårlig, tok du med en akseptabel flaske fra din egen vinkjeller. Så leverte du den i garderoben sammen med yttertøyet. Kelneren tok flaska og sørget for at den ble servert på ditt bord. Dette var en situasjon som gjaldt under verdenskrigene, i forbudstiden, og under krisen på 1930-tallet. Praksisen ebbet ut etter andre verdenskrig. Her må vi imidlertid skille mellom medbragt som tatt med til serveringsstedet og så servert av personalet der, og medbragt som tatt med inn på serveringsstedet, og som en selv styrer med.

Kanskje ble denne praksisen aldri helt forbudt. Kanskje forsvant den bare, men etterlot seg smutthullene i lovverket som under visse omstendigheter tillater en person å ta med egen drikke til et serveringssted. Idag vil de fleste serveringssteder slett ikke ønske noe slikt av økonomiske grunner. Dessuten vil kravene til forsvarlighet i skjenkebevillinger i praksis forby det fordi det er vanskelig å kontrollere og det kan gjøre det nesten umulig å ha oversikt over hvem som drikker hvor mye.

Ålesund Ølfestival har helt klart hatt god kontroll rundt overskjenking og slikt, og kanskje det teknisk sett er nok for å servere hjemmebrygg? La oss se på alkohollovens § 8-3, som er det som tillater hjemmebrygging:

Dette forbyr å oppbevare delvis eller ferdig gjæret sats, som er ment for brenning, mens unntak nr. 1 tillater hjemmebrygging og lignende. Håndboken i Alkoholloven sier om dette: Det forutsettes at den ferdige drikk er drikkbar i seg selv og at den kun er ment til eget bruk.» og «Skal drikken omsettes, kreves det alltid tilvirkningsbevilling.» Dette siste betyr at det er ulovlig for en hjemmebrygger å selge ølet sitt, selv om det måtte være til kostpris eller mindre, og selv om det er mot gjenytelser i stedet for penger.

Det er forsåvidt ikke ulovlig for en bevillingshaver å gi bort alkohol gratis, når det ikke er i en markedsføringssammenheng. Det er litt uklart om det er skjenking når det ikke betales for alkoholen. Jeg heller til at det er skjenking, utfra at det skjer i et lokale med skjenkebevilling, og da er all tolerert alkoholbruk skjenking, jf § 4-1. Kommentarene til § 4-7 toucher inn på dette og åpner til en viss grad for gratis alkohol.

Her er det en vurdering om en årlig ølfestival er innenfor begrepet «enkeltstående anledninger». Kanskje det er greit. Så med andre ord: dersom hjemmebryggerne gir bort sitt egenproduserte øl gratis så er det i seg selv ikke ulovlig. Og også bevillingshaver kan gi bort gratis alkohol, sålenge det er ved enkeltstående anledninger og det er ekstra fokus på at det ikke overskjenkes. Er det da noe problem? Jo, mange.

Det gjenstår et spørsmål om hva hjemmebryggere kan gjøre med ølet sitt. De kan bruke til «eget bruk», men hva menes egentlig med det uttrykket. Det dekker selvfølgelig det du drikker selv, men det dekker også at du serverer til din egen husholdnings medlemmer og til gjester. Det burde være ok å brygge til et bryllup. Men vi begynner å dra det litt lengre når det serveres i en festival-setting, men det er såvidt jeg vet greit. Dersom man gir bort gratis alkohol til personer som en bevillingshaver har solgt bonger eller inngangsbillett til, begynner det å bli ugreit.

Og da er vi inne på vederlag og betaling for hjemmebrygget. Her kompliseres saken ved at vi ikke lengre bare har én som skjenker og én som kjøper og drikker, men også en slags mellommann – bevillingshaveren – som er ølfestivalen. Det kan argumenteres for at hjemmebryggeren utøver sin rett til gratis å gi bort øl, men det er forferdelig vanskelig å se hvordan det kan sameksistere med den øvrige skjenkingen på stedet. Kjøperne – altså gjestene – betaler for ølet de drikker, men de betaler til festivalen, ikke til hjemmebryggeren. Er det greit å «selge» hjemmebrygg dersom betalingen stopper opp hos mellommannen?

Det er også andre problemstillinger her. For det første er det et stort spørsmål hvorvidt hjemmebryggerne kanskje har fått vederlag for ølet sitt. De får muligens mat og bevertning på festivalen? Kanskje får de gratisbilletter til ulike arrangementer. Den standen de får disponere ville trolig hatt en feit prislapp dersom et kommersielt bryggeri skulle leid den, og det kan tolkes som en motytelse. Slikt vil gjøre serveringen av hjemmebrygg til noe man har fått vederlag for, og dermed gjøre den ulovlig. Men la oss nå anta at hjemmebryggerne dukker opp med ølet sitt, serverer det og aldri mottar noen form for favorisering eller gjenytelser.

Festivalen har to motstridende fokus. Festivalen trenger en bevilling for å skjenke kommersielt øl til gjestene. På den andre siden kan hjemmebryggerne pr def ikke skjenke ølet sitt innenfor en bevilling. Da sitter vi igjen med en mulighet der hjemmebryggerne deler ølet de har brygget for eget bruk med andre helt gratis og uten vederlag. Går det bra? Det unngår endel av problemene over, men vi sitter igjen med noen problemstillinger. La oss se på serverings- og drikkeforbudet i alkohollovens § 8-9.

Grunnen til at ikke ølfestivalen bare kan erklære seg som ett stort, sluttet selskap, er at det ikke er tillatt i henhold til denne paragrafen. Det annonseres offentlig for festivalen, det er ikke knyttet noen sære, ekskluderende betingelser til hvem som kan delta (utover alder) og billetter kan kjøpes av hvem som helst på nettet. Det er kort og godt en offentlig tilstelning, og da kan ikke unntakene for sluttet selskap brukes.

Hjemmebryggernes servering må innlysende gå inn under skjenkebevillingen, for det ville være en umulighet at det skulle være mulig med privat servering parallelt med at en bevillingshaver skjenker ihht en bevilling. Det strider vel med nr. 1 og i hvert fall nr. 4 over.

Det hele blir som en «umulig» Escher-tegning: Bevillingshaver kan ikke skjenke hjemmebrygg, men en hjemmebrygger kan gi bort brygget sitt, bortsett fra at de ikke har lov til å servere det på en tilstelning, med mindre det finnes en bevilling, som det finnes, bortsett fra at en bevillingshaver kan ikke skjenke hjemmebrygg … og så går man i en runddans.

På mange måter kan vi si at de aller fleste elementene i dette opplegget er lovlig når man ser på dem isolert sett – jeg holdt på i si «med tunnelsyn». Men når man forsøker å pusle sammen det store bildet, så passer ikke alle brikkene sammen.

Festivalen kunne muligens hatt to ikke-overlappende områder, ett med skjenkebevilling og kommersielle bryggerier, og ett med hjemmebryggere som serverte gratis øl. Da måtte de også hatt vakter for å sikre at man ikke tok med alkohol fra det ene området til det andre. Det høres ut som masse prakk, ikke sant?

Enten har Ålesund Ølfestival funnet et smutthull i loven, eller så har de fått til noe som ikke er tillatt. Jeg heller til det siste. Men burde ikke kommunen ha stoppet dem, og sendt skjenkekontrollen på dem? Vel, her tar saken enda en interessant dreining. Ålesund Ølfestival er en del av Den Norske Matfestivalen i Ålesund. De har en rekke eiere, deriblant Ålesund kommune på en eierandel på 5,13% (pr 1. jan 2017). I tillegg er Matfestivalen et lokalt prestisjeprosjekt som alle bejubler. Det er sjelden lett å komme med innvendinger til et arrangement som «alle» synes er kjempepositivt. Den som hadde påpekt at dette var ulovlig, ville trolig raskt blitt ansett som en paragrafridende festbrems.

Begynner man å nøste opp regelbrudd her, så dukker ytterligere problemstillinger raskt opp. Er det betalt alkoholavgift for det hjemmebryggede ølet som tross alt er servert på et arrangement med skjenkebevilling? Tja, jeg har vanskelig for å se hvordan man skulle kunne regne ut alkoholavgiften i første omgang. Og hvem skulle betalt den alkoholavgiften når ølet ikke tilhører noe bryggeri med tilvirkingsbevilling? Her hjelper det ikke å gi bort ølet, for alkoholavgiften regnes ut fra alkoholinnhold, ikke utfra pris. Er tilvirkingen av den varen som selges godkjent av Mattilsynet eller tilsvarende? Kan det tenkes at noen av hjemmebryggerne gjør noe bryggeteknisk kreativt – at de for eksempel bruker noen artige urter eller har noe «re-purposed» utstyr i materialer som ikke holder matvare-standard? Har hjemmebryggerne internkontrollsystem for sin brygging? Har ølfestivalen internkontrollsystem som dekker hjemmebryggernes skjenking?

Og sett meg ikke igang med å analysere forbudet mot alkoholreklame i lys av Ålesund Ølfestivals bruk av øl-bilder og positiv informasjon på egne websider og ikke minst på Facebook. All den tid de selger alkohol på dette arrangementet, og de er bevillingshaver, så kan de ikke påberope seg noen journalistisk rett til å informere befolkningen eller andre unnamanøvre fra reklameforbudet.

Men kanskje Ålesund kommune har gitt dispensjon? For det første er det begrenset hva de kan dispensere for. For det andre har jeg fått innsyn i både skjenkebevillingssøknaden og skjenkebevillingen. De sier ingenting om hjemmebrygg, men er helt standard dokumenter for en vanlig, kortvarig, tidsbegrenset skjenkebevilling.

Dersom dette mot formodning er lov, ser jeg ikke hva som hindrer en tilfeldig pub eller festival fra å invitere vilkårlig hjemmebrygger til å dele ut ølet sitt til hvem som helst – så lenge man har kontroll på overskjenking. Man kan til og med ta betalt for det og formodentlig slippe unna alkoholavgiften, sålenge ingen betaler hjemmebryggeren. Kan hjemmebryggere gå sammen om økonomisk dugnad for favorittpuben sin? Det ville kunne blitt livlig. Men vi skjønner jo alle at dette neppe kan være lov.

… og vi skjønner jo alle hva som trolig har skjedd. Ålesund er et relativt lite sted der mange-kjenner-mange. Det er en prestisjefestival som alle er velvillig innstilt til. Så er det formodentlig noen kreative, sunnmørske propeller som ser muligheter og løsningsrom fremfor paragrafer og forbud, og vips, så skjer det bare. «Alle» har en heidundrande festival og er enige om at det var topp, og «ingen» ser behovet for å grave i papirarbeidet og kanskje skape ubehageligheter.

Det er et også godt eksempel på hvorfor jeg ikke vil ha overtredelsesgebyrer ned på kommunenivå. Noen steder synes det ikke som man er i stand til å skille snørr og barter i regelverket, uten å skule til hvem og hva … dvs til hvem som egentlig burde ha fått lov til selv om det ikke strengt tatt ikke er åpning for det.

En ting er hvor streng alkohollovgivningen er. Jeg mener den er for streng. En annen, men likeså viktig ting er at regelverket praktiseres likt over hele landet. Det er viktig for å unngå at de mest useriøse aktørene får det største konkurransefortrinnet. I dag har øl-Norge en slags omertà: dersom ingen sladrer, så går det «bra». Det er en situasjon som kan virke behagelig for mange, som over tid kommer til å forpeste miljøet innenfra.

(Bevillingshaveren til denne ølfestivalen er i forkant av artikkelen blitt kontaktet for avklaringer og kommentarer, men har ikke svart.)

Tags: regelverk, Ålesund.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer del 15 i serien med 2016-regnskapene for norske bryggerier. De mest kjente idag er Amundsen, E. C. Dahls og St. Hallvards

Amundsen Bryggeri i Oslo er et bryggeri vi hører og ser endel til, blant annet fordi andre har leiebrygget hos dem. Økningen i salgsinntekt de siste tre årene er forbausende liten, fra 5,4 mill i 2014 til 5,6 mill i 2015 og videre til 6,0 mill i 2016. Dette er tross alt de årene der ølbrygging har vært hippest og har eksplodert. Skjønt, Amundsen er en av de «frustrerende fem», bryggeriene som du kan grave og grave i, men liksom aldri komme til bunns i tall og eierskap og andre ting. Det er regnskapet for 2016 som sier at det var 5,6 mill i inntekt i 2015. Om du ser på regnskapet levert for 2015, var inntektene 8,3 mill. Jeg tenker at de skiftet måte å føre alkoholavgifter på mellom 2015 og 2016, og at 2016 oppdaterte historiske tall fra 2015 etter den nye regnskapsmetoden. Dermed er nok 5,4 mill i 2014 litt for mye, kanskje det heller ligger på 4 mill? Det var fra 2013 til 2014 at Amundsen gjorde et hopp i salgsinntektene (og formodentlig produksjonen), fra 952' til 5,4 mill (som jeg tror er innen sammen regnskapsmetode), men etterpå har det bremset litt opp. Mens 2015 gikk med et driftsoverskudd på 446', så ble det i 2016 et underskudd på 694'. Imidlertid har bryggeriet skaffet seg nytt bryggverk, intet mindre enn et BrauKon-anlegg på 4000 liter - småbryggeriverdenens svar på Mercedes. Denslags gir driftsforstyrrelser og utgifter som skaper bølger i regnskapstallene og forstyrrer muligheten for å lese ut noe om bryggingen. Det gir seg også utslag på regnskapet ved at anleggsmidler hopper fra 2,3 mill til 25,1 mill i 2016. Samtidig følges dette av et banklån på 15,4. Dessuten kan man ikke se isolert på Amundsen Bryggeri uten å skule til morselskapet Aker's Hus Kafedrift. Notene i regnskapet er litt forvirrende på dette punktet, med det virker som om bryggeriet skylder morselskapet totalt 18,5 mill. Amundsen sitter forøvrig på en 10% eierandel av Håndbryggeriet, til en bokført verdi av 2,2 mill. Jeg er fristet til å fundere på om Amundsen de siste årene har vært begrenset av det tekniske anleggets størrelse, siden de har økt lite i salgsinntekter. I så fall burde de kunne strekke ut vingene nå med nytt bryggeriutstyr. Det trenger de også å gjøre, dersom de økte gjelda med nesten 30 mill i fjor. På én måte er det bra om utstyret har vært en kapasitetsmessig flaskehals, for det vil gi dem en flying start med nytt og større system. Vi må også huske på at den reelle kapasitetsøkningen er større enn de 4× som er kapasitetsøkningen i kjelevolum, siden et BrauKon-anlegg sannsynligvis er konfigurert for en raskere bryggetakt enn man kunne få til med det gamle systemet. Jeg forventer å se et langt mer markedsmessig fremoverlent bryggeri neste år, for det er umulig å tolke regnskapstallene annerledes enn at bryggeriet må vokse skikkelig mye i volum for noensinne ha mulighet til å betale tilbake lånene. Om man skulle tenke pessimistisk kunne man påstå at bryggeriet på dagens volum, selv med den effektiviseringen som det nye utstyr gir, knapt kan betjene markedsrentene på 30 mill i lån, og langt mindre betale det ned. Derimot sies det Amundsens salg har økt kraftig etter det nye bryggeriet kom i drift, og det er positivt for dem. Vi må også se på det større bildet, der Amundsen Bryggeri har en rekke søsterselskaper i utelivsbransjen. Kanskje er forretningsidéen ikke så mye å tilkjempe seg markedsandeler i et marked med stadig hardere konkurranse? Kanskje idéen heller er å brygge øl for konsernets puber, etter en slags Oslo-variant av «tied pubs»? Tanken er ikke helt ny, men av litt ukjente grunner har det aldri tatt skikkelig av blant de som har tenkt på det før.

E. C. Dahls Bryggeri er et gammelt bryggeri, men ble totalt reorganisert og ombygget i fjor og forfjor. Derfor gir det mening å bare se på dagens selskap, som ble startet høsten 2015. Siden ikke bryggeriet var i drift før høsten 2016, så er heller ikke driftsregnskapet for i fjor helt typisk. Tallene for 2015 synes helt irrelevante, men i 2016 var det inntekter på 21,9 mill og driftskostnader på 33,2. På toppen av det kom 5,4 mill. Det gir et resultat før skatt på -16,7 mill. Ouch! På den andre siden, det skulle investeres mangfoldige titalls millioner i bryggeriet, og om det bare er tatt høyde for det i budsjetteringen er slike store underskudd mer skjemmende enn det er problematisk i en kort, initiell fase. Det var 89,4 mill i langsiktig gjeld og 15,0 i leverandørgjeld. De sistnevnte matches av 22,4 mill på bankbok. Bryggeriet er heleid av Acrospire GmbH i Sveits, som er holdingselskapet som også eier Nya Carnegie i Sverige. Brooklyns andel er 35% ifølge Adressa for to år siden. Det er ikke så nyttig å forsøke å overanalysere alle tallene, for salget dekker mindre enn halve året, og oppstartsåret skaper alltid store bølger i tallmaterialet. Likevel, selv om vi ekstrapolerer salget opp til et helt år, så er det temmelig stor gjeld å betjene, selv når alt er kommet i gjenge. Det blir mer relevant å si noe når vi får 2017-regnskapet.

Finse 1223 Microbryggeri bommet jeg på for en stund siden. Bryggeriet ligger på turisthytta, ikke hotellet. Turisthytta er drevet av Oslo og Omegn Turistforening. Det gir liten mening å lete etter tall som er relevante for bryggingen på Finse i regnskapet til turisthytta.

Ølve på Egge er ett av de gamle mikrobryggeriene, og ble startet sommeren 2005, men solgt til nye eiere etter et par år. Etter det har Ølve vært drevet som et gårdsbryggeri, delt mellom flere familier. Siden 2011 har salgsinntekten lagt på mellom 200' og 350', med unntak av 2015, da den var 595'. Driftsresultatet har virret litt mellom positive og negative tall, men har over tid gått omtrent i null. På den andre siden er det tatt ut en andel kostnader i lønn, og det er de 10 eierne som vel også brygger. Sånn sett er Ølve en suksess som sysselsetter i nærmiljøet. Bryggeriet er også en positiv faktor ved at man har brygget en rekke spesialøl til ulike anledninger i området. Gjennom 2016 ser det ut som man har giret opp. Verdien av utstyr gikk i 2016 fra noe som var omtrent ferdig nedskrevet – på 18' – til 185' ved årets utgang. Samtidig har de tatt opp 459' i gjeld, hvorav noe ennå står på bankkonto. Kanskje de ikke var ferdig med med utvidelsene ved nyttår?

St. Hallards Bryggeri i Oslo øker kraftig i salgsinntekt, fra 1,1 mill i 2015 til 4,9 mill i fjor. Første driftsår var 2015, og der var det naturlig nok underskudd. For 2016 var det 237' i underskudd på driftsregnskapet. Ett sunnhetstegn er at det betales ut lønn. Et annet sunnhetstegn er at det er bare 444' i lån og dermed små finanskostnader. Likviditeten ved nyttår så ikke veldig god ut, for det var mindre i banken enn man skyldte Staten i avgifter, men det balansen er jo bare et øyeblikksbilde, og det kan skyldes periodisering. Uansett vil de neppe ha trøbbel med å få kassakreditt. Spesielt for dette bryggeriet er at man har valgt en avskrivningstid for maskiner og anlegg på hele 30 år. Det er veldig mye lengre enn andre, men når bryggeriet ikke er særlig belånt, så er det vel greit. Med normale reparasjoner og vedlikehold kan utstyret fint leve så lenge. De fleste bryggeriene erfarer nok at bryggverket er noe man vokser i fra, ikke noe man sliter ut. Jeg trodde at St. Hallvards brygget for «NØ-utbryterne» i Sleeping Village, men RateBeer er visst ikke enig med meg i det.

Jåttå gårdsbryggeri er et DA, som liksom enkeltmannsforetak ikke leverer offentlige regnskap til Brønnøysund. Derfor er det heller ikke noe å analysere.

Kongsberg Bryggeri er et merkevarenavn for Opsahlgården. De har et 300-liters bryggeri, som hovedsaklig brygger for servering i egne lokaler. Dermed er bryggeriregnskapet bare en liten del av selskapets totalregnskap. Total salgsinntekt i regnskapet i fjor var på 11,2 mill.

Skifjorden Bryggeri ble startet i våres, og har derfor ikke levert regnskap for i fjor. Forsåvidt finnes det også et AS som heter Skifjorden Cooperative Aktiebryggeri, opprettet høsten 2013, som er forløper til selskapet med dagens navn. De to selskapene har samme daglig leder. Kanskje tenker de å fusjonere dem etterhvert? Ifølge Proff er Skifjorden Bryggeri heleid av en av de to som eier Aktiebryggeriet, og på websider og etiketter er det navnet Skifjorden Bryggeri som frontes. I et intervju med Fylkesmagasinet (som nå er en død link) juni 2016, forteller seriegründer og reklamemann Rolf Risnes at de sikter på et 1000-liters anlegg, og at de vil leiebrygge andre steder inntil eget bryggeri er på plass. Det virker som om de har endt på et 2000-liters anlegg fra A. N Technologies – for de har pics to prove it i deres serie med bryggeri-porno. Ifølge Facebook skulle det være offisiell åpning av bryggeriet 5. august i år. Vi har bare regnskaper for Aktiebryggeriet. De viser temmelig minimal aktivitet i 2014 og 2015, mens det er salg i 2016 på eksakt 100' og bokført utstyr for 1,3 mill. Det er nok en sum som bare dekker deler av det ferdige anlegget. Selskapet er vel tenkt ferdigstilt nå i år, så 2018 blir det første normale driftsåret.

Konklusjon. Et bryggeri er ekstremt avhengig av utstyret sitt. Ikke bare muliggjør bryggverket at bryggeriet kan brygge øl, det setter også en øvre grense for mye man kan brygge. Det som åpnet muligheter da det ble kjøpt, kan bli en tvangstrøye noen få år senere når produksjonen har økt og stanger hodet i et produksjonstak. I mange andre bransjer kan man kjøpe til nye enheter – slik som et transportfirma kan kjøpe én-og-én ny lastebil. Det er ikke så lett for et bryggeri. Der må man i praksis kjøpe det aller meste nytt når man skal oppgradere. Konsekvensen av det er at et bryggeri kan ligge og stange opp i bryggverkets produksjonsgrense, og salgstallene kan tolkes som at bryggeriet har stagnert. Så kjøper de nytt utstyr og produksjonen øker plutselig kraftig. Det er lett å tro at produksjon er et spørsmål om tilbud og etterspørsel, og da er det lett å glemme at utstyret kan sett tekniske begrensninger på tilbudet. Slikt må fremstå som mystimagisk for økonomer og investorer av den typen som tror alt kan leses ut fra regnskapstall.

Tags: Amundsen, E.C.Dahls, Finse, Jåttå, Kongsberg, regnskap, Skifjorden, St. Hallvards, Ølve på Egge.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Boks eller flaske? – Strengt tatt er det «bare» emballasje og innpakking, men det er allikevel et spørsmål som kan gi opphetede diskusjoner.

Miljømessig regnes idag boks for best, til tross for at det var omvendt for få år siden, da man brukte gjenbrukbare panteflasker. Nå er boks miljøvennligst fordi emballasjen er lettere og ikke trengs å returneres til rett bryggeri. Skjønt, egentlig er det miljøvennlige alternativet å velge et lokalt øl fra tapp og på growler – og dermed unngå emballasjeproblematikken. Det er litt som å spørre om Hummer eller Mini-Morris er det mest miljøvennlige å kjøre med til og fra jobb, når rett svar egentlig er å ta bussen … men vi kan la dén diskusjonen ligge.

Det er et paradoks at gjenbruk og lokalt og kortreist er alt sammen er blitt trendy og fasjonabelt i hipstertidene. Men likevel er gjenbruksflasker på vei ut – det vil si gjenbruk av gjenstanden i motsetning til gjenvinning, som er gjenbruk av materialene i gjenstanden. Og det skjer for noe av det mest ikonisk hipster-aktige som finnes: øl. Det er fint at man vil ha lokal mat og drikke, men av og til undres jeg på om det ikke er et gap mellom ølets image og virkeligheten. Det er fint at varene er lokale, men miljømessig hadde det vært bedre om de var kortreist. Vi må huske at «kortreist» betyr kort reisestrekning, ikke kort avstand mellom startpunkt og sluttpunkt – for ølet kan underveis har vært innom et sentrallager på den andre siden av landet.

Kvalitetsmessig pleide boks for veldig lenge siden å gi metallsmak. Det er mange som sverger på at de kjenner den ennå, men det er dessto flere som sverger på at den er borte. Bokser er idag kledt med et tynt lag med plastbelegg på innsiden, og skal under normale forhold ikke gi den metallsmaken som ellers helt klart ville vært der. Til gjengjeld går litt av innholdet av BPA i plastlaget går over i ølet. Japan har i par tiår eksperimentert med lav-BPA i mat- og drikkevareindustrien, så la meg tippe at sannsynligheten er størst for å plukke opp metallsmak på japansk øl for hjemmemarkedet.

Hvis ikke jeg tar feil er vel boks hakket tettere enn flaske. Det er stoffer som kan snike seg mellom flaske og kronkorken, gjennom foringen i korken. Jeg mener å huske at det var Kjetil Jikiun som fortalte at han hadde en bedre ølsamling på et rom der det ble lagt ut møllkuler. Møllkulelukten satte seg i absolutt alt ølet, med unntak av noen belgiske flasker som hadde god gammeldags kork av korkeik. Westvleteren med møllkulearoma er ikke bra. Jeg antar at boks ville motstått det …

Men det er andre forskjeller på flaske og boks enn BPA og transportkostnader. Man kan krangle om skvulping (en smal flaskehals minimaliserer dette), solskading (boksen eliminerer det), oksidering (som strengt tatt kan elimineres på begge emballasjeformer, men meningene er visst delte), kontroll ved åpning av et overkarbonert øl (nokså lett å styre for en flaske med kronkapsel, umulig med boks) osv.

Men det er ett felt der boks taper: på restaurantbordet. Det er ikke så mye at ølet er dårlig eller noe slikt. Det er bare at man ikke bruker boks på et finere serveringssted. Det har med image å gjøre. Det er nesten som om du går på en bedre restaurant og kelneren kommer til bordet, klipper opp plastposen med Fjordlandmiddag og heller ut på tallerkenen din. OK, ikke helt. Men i restaurantserveringens ritualrike verden er det kort og godt ikke det samme å dra opp en metallboks som å åpne en flaske. Det er heller ikke det samme å helle fra en boks og fra en flaske, og det ser ikke like godt ut på bordet heller. Det er akseptabelt å servere bokser på fly på første klasse på grunn av vekt og volum, men på restaurant … ?

Er dette reelle eller emosjonelle argumenter? De er kanskje emosjonelle, men i noen deler av markedet er vektlegging av emosjonelle argumenter høyst reell.

Egentlig ville man vel helst hatt noe mer statusmessig enn kronkapsel, men den kampen ble vel tapt for temmelig lenge siden. Kanskje blir boks tilstrekkelig akseptert til at det kan serveres ved et vilkårlig finere restaurantbord, men jeg tipper det tar noen tiår.

De store bryggeriene har alltid forstått dette. Ringnes laget sin Ringnes Swing, en pilsner på flaske som buktet seg. Det så riktig kult ut, og tanken var vel å fokusere på serveringsmarkedet. Lysholmer Spesialøl kom på blank flaske, enda et trick for å få ølflaska til så se bra ut på restaurantbordet. E. C. Dahls pimpet emballasje på Lysholmeren temmelig brutalt og slukte en god porsjon av restaurantmarkedet. Om vi ser på mineralvann, så kommer det de viktigste variantene også på flaske, ikke bare i plast og på boks. Selv Coca Cola og Solo kommer på flaske … trolig mest for restaurantmarkedet.

Spørsmålet er nå hvor stor innvirkning dette vil få for de bryggeriene som går over til kun tapping på boks. Vil de miste signifikante andeler i restaurant og det finere serveringsmarkedet, eller betyr dette omtrent null og niks. Da har jeg sett bort fra det trendy segmentet der det virker som et poeng å skulle skille seg ut ved å gjøre alt utradisjonelt og enda litt mer spesielt enn alle andre – for jeg tror det er et kortlivet marked.

Strengt tatt kunne man jo ha åpnet og helt boksen på bakrommet og servert ølet på glass. Slik gjøres det med «huset vin», som ofte kan være en eller annen billigvin på papp. Øl fra tappeanlegg kommer jo problemfritt ferdig opphelt til bordet. Jeg tviler, for jeg tror kundene vil forvente at flaska eller tilsvarende kommer på bordet, med mindre det kommer fra en «flerbrukerpakning», og da vil de ønske at det gir seg utslag på prisen. Restaurantene kan enkelt omgå hele problemet ved å velge øl på flasker i stedet for øl på boks.

Noen vil hevde at pappvin har et lignende image-problem med status, uten at det har hindret denne innpakningen fra å bli en stor suksess. Det er sant, men jeg tror det har en annen forklaring. Pappvinens seier er i først og fremst i heimen, ikke på restauranter. Den gjør at forbrukeren kan ta ett eller to glass, mens flasker og bokser må drikkes opp når de først er åpnet. Derfor er pappvin det praktiske for måteholdsdrikkerne. Noe tilsvarende er ikke relevant for øl, og bokser har heller ikke den samme mekanismen der forbrukeren kan tappe det som trengs og lagre resten unna.

Ølbokser har mange fordeler, men du skal være litt ølnerd og fokusere på solskading, visuell kontroll over helling av bunnfall og slikt for å sette pris på det. For de fleste andre er glassflasker litt mer classy, og boks er litt mer harry.

Kan det snus? Trolig, men ikke i en fei. Det kan ramme de som har tatt spranget fullt og helt ut i bokstappingen i stedet for flasker. Man har lenge slitt med å definere hva «håndverksbrygging» egentlig er. Den beste fasiten er kanskje at det er et emosjonelt begrep med litt vage, nokså personavhengige og temmelig bevegelige avgrensninger. Bokstapping er ikke akkurat noe boost for et håndverksimage.

På den andre siden, hvor stor andel av produksjonen fra de store småbryggeriene ender egentlig opp på et finere restaurantbord? Sannsynligvis en temmelig liten andel. Så kanskje de ikke trenger å fokusere på det markedet.

Tags: boks, BPA, flaske.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer fasiten til quizen fra fredag. Jeg tar gjerne tilbakemeldinger på om den er for lett eller forvanskelig.

Ølhistorie. Helt fra 1913 og frem til slutten av 1990-tallet var det i Norge en begrensning på hvor sterkt ølet kunne være.

1. (★) Hva var denne øvre grensen for ølet lovlige styrke?

   Grensen for det sterkeste ølet var på 7%. Da det ble innført i 1913 ble grensene angitt i vektprosent, ikke volumprosent, og da ble grensene slik: klasse I ble inntil 2¼ %abw, klasse II var 2¼-3¾ %abw, mens klasse III var 3¾-5½ %abw. Overgangen til grensene i %abv var en ren omregning, ikke en endering.

2. (★★) Hvilket år falt denne grensa, og hvorfor?

   Grensa falt i 1998. På denne tiden var det en god del problemstillinger rundt hvorvidt øl og vin ble forskjellsbehandlet. Regelverket måtte være tilpasset EU-reglene. Konklusjonen var at det var ok med en polordning som behandlet alle likt og med en polgrense på 4,7%, men at et forbud mot øl over 7% ville være forskjellsbehandling dersom man tillot vin over 7%. Derfor ble grensa fjernet av Bondevik-regjeringen. Det var kanskje ikke så mye med et ønske om kraftigere sterkøl, men heller et strategisk trekk for å sikre Vinmonopolet.

3. (★★★) Da den øvre grensa for styrke på øl falt, kom et norsk bryggeri med et betydelig sterkere øl, men det ble nektet tatt inn på Polet. Hva het ølet og hvorfor ville ikke Polet ta det inn?

   Ringnes lanserte raskt Ringnes Loaded på 10,2% på boks. Det ble for heftig for Vinmonopolet, som nektet å ta den inn. En av de bedre veddeløpshestene på denne tiden het Heavy Loaded, uten at jeg vet om det var et tilsiktet ordspill. Ringnes endret navn på ølet til Eagle, og det ble akseptert av Vinmonopolet – som sannsynligvis også innså at de kom til å grave sin egen grav i EFTA-domstolen om de var altfor sære på hva de aksepterte av produktnavn.

Øltyper. Under andre verdenskrig ble ølene brygget ned i styrke, og de sterkeste ølene forsvant fra markedet.

4. (★) Hvilket var det første sterkølet som kom tilbake i salg?

   Det første sterkølet – i klasse 3 – som kom tilbake var bokkølet, selv om det ikke var veldig mye sterkere enn 4,7%. Strengt tatt var dette det eneste faste ølet i denne klassen. Det kom i salg 24. november 1947, men salget ble avsluttet 31. desember samme år, og det tok litt tid før bokkølet kom tilbake igjen.

5. (★★) Hvilket år kom juleølet tilbake i salg?

   Juleølet kom ikke tilbake før i 1956. Da hadde man i flere år solgt mørk eksportøl. Det var en velkjent hemmelighet at det var brygget over samme lest som det gamle juleølet. Navngivningen som eksportøl var mest gjort for å få lov til å brygge det. Ved å sikte på eksport av ølet kunne man nemlig argumentere for at det skaffet landet valutainntekter. Det ble etterhvert så-som-så med eksportvolumet, men ølet ble værende til et par år etter at juleølet var gjeninnført.

6. (★★★) Hvilket av førkrigstidens sterkøl kom egentlig aldri tilbake i salg – i hvert fall ikke under sitt opprinnelige navn.

   Før andre verdenskrig hadde man et sesongøl på våren, med et lyst «vårøl» eller «påskeøl». Dette kom egentlig aldri skikkelig tilbake, selv om enkelte bryggerier forsøkte seg. Imidlertid ble et omtrent likt øl brygget som lys eksportøl, og opprinnelig etter samme oppskrift. Dette ølet ble en fast sterkøltype, som på 1990-tallet ble byttet ut mot gulløl.

Bryggeteknikk. Diacetyl er en smøraktig smak som vi av og til kan kjenne i ølet, og som forøvrig er typeriktig i enkelte øltyper.

7. (★) Hvilken smaksgiver under brygging er det normalt som gir opphav til diacetyl?

   Diacetyl kommer fra gjæren og er et mellomtrinn i gjæringsprosessen. Det lekker ut av gjærcellen, men absorberes senere og konverteres til alkohol.

8. (★★) Hva er det vanligste måtene å eliminere eller redusere diacetyl i et øl under bryggeprosessen?

   Det mest vanlig er å la ølet få et kortere opphold på rundt 20°C. Da vil enzymer i gjæren spise opp det meste av diacetyl'en relativt fort. Det finnes også enzymer man kan tilsette for å eliminere denne smaken uten gjær. Videre vil valget av gjær kunne påvirke mengden av diacetyl.

9. (★★★) I hvilken sammenheng utgjør diacetyl en helserisiko?

   Diacetyl brukes som «smørkrydder» i endel matvarer, blant annet for popkorn. Stoffet har i store nok konsentrasjoner en sterkt skadelig effekt på lungene. Konsentrasjonen under produksjon av popcorn kan være så høy at at det har gitt navn til en egen: sykdom «popcorn lung» og regnes som yrkesskade for de som jobber i popcorn-industrien. Denne har fått det mer vitenskapelige navnet «bronchiolitis obliterans», som egentlig er en treffende beskrivelse, for de som klarer å dekode latinen. Sykdommen er irreversibel og dødelig. Én amerikaner inhalerte alltid smøraromaen fra sin daglig dose mikrobølgeovn-poppet popcorn. Han døde av det etter forbausende få år.

Bryggerier. E. C. Dahls er et gammelt bryggeri som for et par-tre år siden ble restrukturert, ble gjort mer selvstendig, og delvis fikk nye eiere.

10. (★) Hvilket amerikansk bryggeri er blitt medeier i E. C. Dahls bryggeri.

    Brooklyn Brewery i New York

11. (★★) Hva heter grunnleggeren av dette amerikanske bryggeriet?

    Den mest kjente gründeren bak bryggeriet var Steve Hindy, som startet det sammen med Tom Potter.

12. (★★★) Hvilken yrkesmessig bakgrunn har denne personen, og hva var årsaken til at vedkommende begynte å brygge øl?

    Hindy var journalist og var lenge stasjonert i Midt-Østen. I likhet med andre i samme situasjon begynte han å hjemmebrygge for eget forbruk, visstnok noe han lærte fra diplomater som var stasjonert i et tørrlagt Saudi-Arabia. Potter var en nabo som jobbet i bank som ble overtalt til å bli med på prosjektet.