Hva kom først, høna eller egget? Eller rettere sagt, hva kom først av E. C. Dahls bryggeri og Sukkerhuset der det først lå? Spørsmålet som opptar meg for tiden er om E. C. Dahls kjøpte Sukkerhuset for å starte bryggeri, eller om bryggeriet var en etterutviklet plan B etter at sukkerraffineringen ikke viste seg å ha drivverdig fremtid.

Over en jubileumsmiddag i Det gode øls klubb ble jeg sittende og diskutere med Morten Kvam om motivasjonen for E. C. Dahls for å kjøpe Sukkerhuset – som var bryggerilokalene til E. C. Dahls fra starten og mer enn hundre år fremover. Utav uenigheten krystalliserte det seg et behov for å grave i bryggeriets tidlige historie. Hvorfor kjøpte han egentlig denne bygningen som ble til et bryggeri? Bygget var allerede den gang omkring hundre år gammelt sukkerraffineri. Et «moderne» nybygg burde ha vært et bedre alternativ dersom han ønsket å starte et bryggeri.

Jeg mente at det neppe fantes klare beviser på at Dahls kjøpte dette for å starte bryggeri, spesielt siden Sukkerhuset ble drevet som sukkerraffineri i 4-5 år etter at det ble kjøpt, før det ble ombygd til bryggeri. Det standpunktet var mye bygget på magefølelse. Morten mente at det ble eksplisitt kjøpt for å konverteres til bryggeri, selv om det tok noen år å komme dit. Med andre ord, var E. C. Dahl på jakt etter lokaler til en bryggeri-visjon i 1851, eller var satt han med et lokale etter en dårlig investering innen sukkerraffinering og jaktet på noe å fylle det med? Dette kan komme til å strekke seg over flere innlegg og betydelig tid, vil jeg tro.

Sukkerhusets salg er dokumentert i Adresseavisen nr 40 fra 3. april 1851. Under rubrikken «Bortskjødede faste Eiendomme i Marts Maaned 1851.» er det listet: «Sukkerraffinaderiet i Trondhjem, med Bygninger, Grunde, og andet Tilbehør, tilskjødet Handelsmand Erich Dahl for 6100 Spdlr.» Her må vi holde tunga rett i munnen, for Erich Dahl var far til E. C. Dahl, men han døde i 1821, da E. C. Dahl var ca sju år gammel. Det må følgelig være Erich Christian Dahl som omtales her – uten mellomnavnet. Den eldre Erich Dahl hadde flyttet til Trondheim fra Tydal. I flytteprosessen har han nok forkortet og urbanisert navnet sitt, trolig fra Stuedahl eller Stuggedal eller en variasjon derav.

Sukkerhuset ble også solgt året før, i september 1850, men da ble det kjøpt av finansdepartementet for 11.000 speciedaler. Det var en enorm sum som den liberale og progressive trondheimsavisen Den Frimodige raljerte mot, og som var litt av hovedkritikken mot finansminister Christian Bretteville. Hadde ministeren med småtvilsom pengebruk løst ut eiere som satt med en oppblåst investering? Hadde han vist inkompetent handlekraftighet for ikke å virke uvirksom, som avisen insinuerte. Eller var dette Den norske stat som kjempet for åpen handel og like rettigheter og brukte penger for å slette gamle særprivilegier? Da raffinaderiet ble videresolgt året etter til E. C. Dahls, var det i hvert fall uten monopolrettighetene til sukkerraffinering nordenfjells.

Vi skal senere komme tilbake til historien til Sukkerhuset og hvordan E. C. Dahls kjøpte dette. Her starter vi oppnøstingen av historien med bryggeristarten som kom i 1856/1857. Senere skal vi komme tilbake til om det var Sukkerhuset eller bryggeri-idéen som kom først.

Jeg har lett i gamle årganger av Adresseavisa, men kan ikke finne noe om bryggeri og Dahls fra før 1857. Det er en melding 6. desember 1856 om at de ønsket å ansette en person til malteriet: «Tieneste tilbydes. I mit Mælterie er Plads ledig for en i enhver Henseende paalidelig og ordentlig Arbeidsmand. E. C. Dahl.» Ordlyden og konteksten må tolkes som at malteriet var oppe å gå, eller i ferd med starte opp. Det er nærliggende å anta at de maltet for bryggeriet som var under oppstart. Vi skal senere se at dette malteriet må ha vært en viktig brikke i bryggerioppstarten.

Annonser for øl må vi imidlertid til 1857 for å finne. Den første gangen det annonseres for ølet ser ut til å være en annonse trykket i Adresseavisen for 16. og 19. mai, og datert 15. mai, med følgende tekst:

Allerede 21. mai annonseres det: «Flaske-Øl. Flaske-Øl i Partier paa 50 Flasker og derover vil efter Bestilling i Bryggeriet blive Vedkommende tilkjørt. E. C. Dahl.»

Det er verd å merke seg at det ikke nevnes noe om bayersk øl i disse annonsene. Vi må til 25. juni 1857, da det annonseres: «Bajersk Øl er nu at erholde saavel paa de forskjellige Udsalgssteder som ved Bryggeriet. Throndhjem, den 24de Juni 1857. E. C. Dahl.» Annonsen etterfølges umiddelbart av en annonse for E. C. Dahls Flaskeøl og Potte-Øl fra P. C. Øyen på hjørnet av Dronningens og St. Olafs Gade. De står mellom tilbud om opplæring i skjønnskrift og en annonse for «propert Liigtøi». Lengre ute i avisen annonserer også Joh.s Strøm at han fører E. C. Dahls bayerske øl, like før en annonse fra Kjeldsberg & Holst for Gothenborger Porter, hvilket trolig kan ha vært det vi kjenner som Carnegie Porter.

Dette var på langt nær det første bayerske ølet som ble solgt i Trondheim. Både J. P. Byes bryggeri og L. C. Schreiner bryggeri hadde annonsert for bayersk øl. Og selv Det Sembske Bryggeri i Bergen, forløperen til Hansa, hadde annonsert allerede 11. mars 1851 for bayersk øl i Adresseavisen, og 14. feb 1850 i Den Frimodige. Schous Bayerske øl ble annonsert av Lundgreens Enke allerede 5. aug 1843. Således var E. C. Dahl ikke veldig tidlig ute, selv ikke i Trondheim.

En annonse fra 17. juli 1857 viser at de første batchene med Dahls-øl trolig hadde gjennomgående bryggefeil. Kanskje var de tappet hos kjøpmennene i stedet for på bryggeriet, og derigjennom blitt infisert? I hvert fall kom følgende annonse som oser av skadebegrensning.

E. C. Dahls nest første annonse for bayer
Kilde: Nasjonalbibliotekets avissamling, opphavrett: Public Domain

(Kommentarer om mål og vekt. 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling. Et anker var fat med 38,60 liter. Det gikk tre ankre på en tønne, som da var 115,8 liter. Vi ser dermed at siden 2Spd/3 = 240/3Sk = 80Sk = 2Ort 8Sk, mens 1½Spd/3 = 180/3Sk = 60Sk = 2Ort 12Sk, slik at det ikke ble gitt noen kvantumsrabatt på store fat.)

Med andre ord, det ølet som tidligere var solgt, formodentlig i mai, var ikke helt godt. Vi ser også at bayerølet gikk for 5 skilling uten pant, mens ølet i mai gikk for halve prisen pr flaske, og var formodentlig blant de «simplere Øl», trolig søttøl. Det er ikke godt å si hva som forårsaket problemene med det første ølet, men mellom linjene virker det som det er overbevist om at problemet er identifisert og løst.

Som kontekst til pris kontra styrke og kvalitet kan det nevnes at Schous Bryggeri i 1846 annonserte Sødt-Øl til 3Sk, Prinsesse-Øl og Bittert Øl til 4Sk, Bayersk undergjærsøl til 4½Sk og Dobbelt-Øl og Bock til 8Sk.

Dette med bytting til ny serie med korker minner om en slags tilbaketrekning av produktet. Mellom linjene står det at de første batchene var ikke gode, at man har fikset problemene, og at det fra nå av kun selges øl med korker merket «E.C.D.» (eller «Bayersk») og ingen merket «ÖL».

Starten av salget var tydeligvis våren 1857, men siden også søttølet som ble solgt denne våren var defekt, er det grunn til å mistenke at også bayerølet – som formodentlig trengte mer lagringstid var defekt.

I denne oppstartstiden annonserte E. C. Dahls sitt landsted «Amager» på Øya for salg, i adressa for 27. og 29. nov 1856. Stedet lå omtrent der klubbhuset til FK Kvik ligger i dag, og det var vissnok kjøpt i 1850. Det ville ikke være rett å trekke konklusjoner om at dette var for å finansiere bryggeriet, men det er en tråd som hadde vært interessant å følge opp.

Kanskje var kjøpet av Sukkerhuset noe som strakk E. C. Dahl finanser litt vel langt? Eiendommen Amager var innmeldt til auksjon etter pantsettelse fra Norges Bank i 1853, men det har formodentlig blitt ordnet i uten at det ble auksjon. Var også dette et tegn på at finansene til E. C. Dahl var anstrengt på denne tiden?

Hvorfor starte bryggeri? Trondheim hadde allerede tre betydelige bryggerier. M. Moslings bryggeri var operativt allerede på 1830-tallet, L. C. Schreiners bryggeri ble trolig startet 1839/40, og kobberslager J. P. Byes bryggeri hadde også vært i drift i flere år, som et ombygget brenneri. I hvert fall Schreiners og Byes bryggerier brygget bayersk øl. Det er alltid vanskelig å starte opp i et marked der konkurrentene har hatt opptil 15-20 år på å etablere seg.

Det er likevel grunn til å tro at E. C. Dahls oppstart truet med å forrykke balansen i ølsalget. En uke etter annonsen som er referert over – den 23 juli 1857, var det ikke mindre enn seks annonser fra ulike kjøpmenn i Trondheim som annonserte «Christiania Bayersk Øl» – trolig øl fra Christiania Bryggeri. Jeg mistenker at bryggeriet betalte for annonsene for alle seks, men ikke dessto mindre betyr det at det var hele seks kjøpmenn i Trondheim som solgte øl fra Christiania på det tidspunktet da E. C. Dahls startet.

Den fremste kilden som indikerer at E. C. Dahls tenkte bryggeri allerede i 1851 er Kristian Koren, som i forbifarten nevner at bryggeridrift var den opprinnelige planen, og at E. C. Dahls flere ganger hintet til de som stod for raffineringen at de kanskje kunne kjøpe ham ut eller selv kutte ut aktiviteten. Men mer om det i neste del.

Følgelig: kom tanken om bryggeri før eierskapet til bygningen, eller kjøpte han bygningen før han tenkte på å starte bryggeri? … og apropos høna og egget: egget kom før høna, for dinosaurene la egg lenge før de utviklet seg til fugler og etterhvert til høner.

Tags: Christiania, E.C.Dahls, Sembske, Sukkerhuset.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her er diverse korte nyheter om bryggerier for uke 51.

Austmann Bryggeri selger det gamle bryggverket sitt, komplett for 600.000 på finn.no. Flyttingen skjer i mars/april. Dagens utstyr kom opprinnelig fra Kinn, så det er av fiint, gammelt opphav. Austmann flytter til nye lokaler på Sluppen, på totalt 1000kvm. I de nye lokalene blir det større og mer lettdrevet bryggeri, samt et tap-room. Beliggenheten blir mer sentral og lettere tilgjengelig, men utsikten blir nok litt nedgradert.

To Tårn er kjøpt av Henning Thoresen og en gruppering av 29 investorer fra Østlandet. Det er nærmere i dette innlegget, etter konkursen som er beskrevet her. Oppkjøpet av konkursboet har nok vært jobbet med en stund, for Thoresens firma Norsk Drikkevarer søkte om varemerke på Two Towers 19. november, vel to uker etter at konkursen ble kjent, og eksport av øl er nevnt som mulig strategi for det gjenoppstartede bryggeriet.

Jondal Sideri er ferdig avviklet og nå oppløst. De startet august 2015, og det virker ikke som de har vært på markedet med noen produkter, men det syntes som de hadde planer for en satsning rundt levering av håndverkssider til restauranter.

Lervig Aktiebryggeri mangler ikke visjoner – eller pengersterk eier. Ifølge flere aviser, tenker de på å flytte bryggeriet inn på den nye tomta på havna i Stavanger, kalt Bekhuskaia (nei, ikke Bedehuskaia). Det skal bygges mye og for mange ulike formål på en 20 mål stor tomt. Dersom det faktisk er slik at de ønsker å flytte bryggeridriften sentrumsnært, så det er motsatt av hva «alle» andre har tenkt de siste 40-50 årene, der man i praksis har flyttet brygging ut «på landet», med unntak av brewpuber. Beskrivelsene for det som kommer sentrumsnært varierer dog litt mellom «bryggeri» og «ølhall».

Bryggeri 13 i Tromsø utvider, og oppgraderer bryggverket fra en batch-størrelse på 2hl liter til 5-8hl, noe som skal være på plass til våren. De supplerer også med anlegg for tapping av keykegs.

Norwegian serverer øl ombord og «alle» vet at det er Svalbard som brygger det. Vel ikke helt. På flyvninger med Norwegian fra Irland til USA blir det heller Expedition Ale, en red ale fra Torc Brewery. Ølet er brygget som en tributt til Irlands store polfarer, Tom Crean, og brygget i relasjon med familien. Tom Crean var med på tre av Scotts og Shackletons antarktisekspedisjoner, som alle var relativt mislykkede. Det formodes dog at ekspedisjons- og polarprofilen passer Norwegian.

Henning Thoresens nye varemerkesøknader siden forrige runde omfatter: Woodville, Frost, Green Mountain, Smaken av Eventyr, Eventyrøl, Eventyrbrus. De er alle søkt om i desember, i klasse 32 (øl og mineralvann mm) og klasse 33 (alkoholholdig drikk som ikke er øl). Det ser ikke ut til å ha kommet noen søknader fra andre norske øl-aktører i samme periode.

Arendal ditcher Arendalspilsen til fordel for et lokalt øl, kan Agderposten melde (paywall). Tema er jazz-festivalen Canal Street, som alltid har servert lokalt øl, tidligere Arendalspils, som etterhvert har blitt et rent Ringnes-produkt brygget på Gjelleråsen, mens Arendals Bryggeri har gått over til merkevaren «1839» – null bonuspoeng for å gjette når bryggeriet ble startet. Da Ringnes solgte bryggeriet til lokale interesser for noen år siden, ble varemerket Arendalspils priset så høyt at det ikke ble med å ferden. Forøvrig har vel «alle» steder i Norge et lokalt øl brygget ved Arendals Bryggeri, så hvorfor ikke også et arrangement i Arendal?

Bygland Bryggeri har et navn som peker i retning av Setesdalen, men er for tiden et nomadebryggeri som planlegger å brygge sitt første gårdsøl (paywall) hos EGO. Ølets navn blir «Sveikadden», som er setesdalsdialekt for gammel ungkar. Bryggeriet alluderer sterkt til øltradisjoner fra Setesdalen, så formodentlig er borte-bryggingen hos EGO bare midlertidig? Til Agderposten forteller Torkjel Austad at de «satser på tradisjonelt norsk øl brygget med einerlåg og norsk urgjær (kveik)». Det er også interessant at de refererer til at de kjenner til en som fremdeles brygger på gamlemåten i Setesdalen. Så var kanskje ikke bryggetradisjonene helt utdødd der.

Trysil Bryggeri har nylig kommet ut med første flaskeøl i butikk, en pilsner under navnet «Kahlt». Navnet «Trysil Pilsner» er visst allerede opptatt av et øl fra Rena Bryggeri. Trysil Bryggeri holder til på Trysil Hotell, og ølet deres har noen måneder vært tilgjengelig, men ikke fra butikk.

Tags: Arendals, Austmann, Bryggeri 13, Bygland, Jondal, Lervig, Thoresen , To Tårn, Trysil.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Idet førjulsfreden var i ferd med å senke et slapsegrått teppe over Trondheim, kom Adressa med årets bryggerijulegave: To Tårn gjenoppstår. Slikt er kanskje mer i tråd med påskebudskapet enn julebudskapet. Men den saftige biten er hvem som har kjøpt To Tårn: Henning Eugen Thoresen – han med Sagene Bryggeri, alle varemerkene og feidene med Ølportalen.

Infoen står i Adresseavisen (bak paywall). Sammen med en gruppe investorer på 29 personer har Thoresen kjøpt opp bryggeriet, og bryggingen starter opp igjen temmelig så umiddelbart. Børge Barlindhaug blir ikke med videre, og formodentlig heller ikke John Sunde. Børge skal starte i ny, ikke-ølrelatert jobb like over nyttår.

Det står ikke så mye om strategier og veivalg videre, og det er vel ikke å forvente at man har smidd ferdig alt slikt ennå. Det positive her er at bryggeriet trolig er verd langt mer i operativ stand, enn om det skulle plukkes fra hverandre og selges bitvis – så sånn sett får vel kreditorer av alle avskygninger litt mer igjen.

På den andre siden kan dette bli temmelig interessant. Thoresen kan vel trygt sies å ha en helt annen bakgrunn og profil enn den typiske norske mikrobrygger. Det er helt greit med litt større mangfold i dette miljøet så det plager meg lite at han ikke «blends in», men det er likevel ikke helt betryggende hvordan han lenge har hamstret varemerker på en tidvis ufin og pågående måte.

En annen interessant vinkling på dette er at Thoresen har forbindelser til Remas når det gjelder øl. Da To Tårn gikk konkurs, så var det delvis på grunn av at de tidlig i år ble kastet ut fra Rema-systemet. Det er formodentlig flere enn meg som ser ironien i at en av Remas nære samarbeidspartnere (tidligere eller nåværende) kjøper opp konkursboet?

Forresten, mens vi snakker om ironiske vinkler rundt Rema og bestevenner og lokalt øl. To Tårn og Austmann ble i Sør-Trøndelag danket ut av Trondheim Mikrobryggeri, som riktignok er basert i Trondheim, men brygger flaskeølet sitt ved Telemark Mikrobryggeri. At disse avtalene er så økonomisk gullkantede kastes det muligens tvil over ved at TM permitterte tidligere i år ifølge TA og NRK.

Artikkelen i Adressa toner ned forholdet mellom Thoresen og Rema, og det stipuleres ingen umiddelbar distribusjon via Rema. Likevel skinner det igjennom at en viktig jobb fremover er å få på plass en avtale med en distributør. Det viktigste fremover for alle bryggerier er å sikre avsetning på produksjonen. Dét viste konkursen i To Tårn oss, og det kjenner sikkert mangt et annet bryggeri på kroppen.

Thoresen stod opprinnelig bak Sagene Bryggeri, selv om det var langt flere som var med i fasen fra visjon til operativt bryggeri. Men det var Thoresen som var idé-generator, entusiasmebygger og investorsanker. Han er utadvendt, kreativ, har kontaktnett og han har den typen pressetekke som gjør at hans vinkling valser over de andres. Innen ølnerd-verdenen ble Sagene først kjent for å fokusere hardt og utadvendt på lokalt østkant-øl i Oslo – til tross for at ølet ble brygget ved Arendals Bryggeri. Det ble temmelig mye bråk rundt dette, deriblant et etterhvert svært opphetet ordskifte mellom Thoresen på den ene siden og en rekke ølbloggere – med Sammy Myklebust og Knut Albert i spissen – på den andre siden. Sagene har etterhvert fått eget bryggeutstyr i Oslo, men jeg formoder at de fremdeles brygger mesteparten av volumet ved Arendals. Likevel ble dette en langlivet ripe i lakken for Thoresen blant den tyngre garde av norske ølnerder, selv om de fleste hipster-øldrikkerne så ut som de gav f*en i hele problematikken.

Jeg ønsker Thoresen og investorene hans velkommen til Trondheim. Trøndere er koslige og har god bakkekontakt, men de er litt sidrumpa, nokså trege og de har lite av det som på amerikansk-engelsk beskrives som «braggadocious» adferd. Sånn sett kommer nok Thoresens inntreden til å utfylle, snarere enn å overlappe. Thoresen har en mer sofistikert stil enn bart og lærvest, og han kan neppe beskyldes for å være smålåtent ydmyk.

Dette bare må bli tilskuervennlig.

Tags: Thoresen, To Tårn.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Enda et bryggerieventyr er over. Denne gangen var det To Tårn. Det var faktisk mitt nærmeste bryggeri – nærbryggeriet mitt. De ligger bare vel én kilometer fra der jeg bor, om enn 125 høydemeter i forskjell. Jeg har fulgt dem fra sidelinjen siden starten og var blant de første som skrev om dem (før starten, så før oppussingen og etter starten). Og blir det ny drift i bryggeriet? Vel, jeg skal jo for all del ikke stjele noen annonsering rundt noe slikt.

På en måte var To Tårn the-odd-man-out blant bryggeriene i Trondheim. De to gründerne bak – Børge Barlindhaug og John Sunde – hadde bakgrunn innen økonomi og administrasjon. Det var et bryggeri med forretningsplaner og markedsstrategier i orden.

De slo an en ny tone da de startet, og gav lokalmiljøet litt bakoversveis da de tok 795,- pr person for en smakekveld. Lokale ølnerder steilet og mumlet ett-eller-annet om å skulle måtte betale for mer enn bare ølet. I tillegg må vi huske at de hadde en viss kapasitetsbegrensning i starten, så sample-størrelsen var relativt moderat. Det skapte et initielt, disharmonisk kultursjokk blant lokale ølnerder. Men i bedriftsmarkedet fungerte denne prisingen greit. Med tiden har vel egentlig ølnerdene også tuslet etter prismessig.

Dengang tenkte jeg med meg selv at To Tårn i det minste visste å ta seg betalt, så da kom de i hvert fall ikke til å gå konkurs. Så feil kan man ta. Skjønt, de gikk ikke konkurs, men meldte oppbud, hvilket betyr at de la inn årene for ikke senere å gå konkurs.

Plasseringen til bryggeriet var på én måte genial, med utsyn over Marienborg. Og selv om det ikke høres så romantisk ut å se utover masse togspor, lokomotiver og vogner, så er det noe genuint nerdete med tog. Strengt tatt er det enda mer nerdete enn bryggerier og ølbrygging. Det er både velkjent gammeldags og steampunk-aktig høyteknologisk på en gang, med damp og rått metall og masse energi. To Tårn holdt til i det gamle vann- og sand-tårnet på Marienborg, der damplokomotivene i gamle dager hentet vann til kjelene og sand til å strø på skinnene for å øke friksjonen.

Lokalene var utmerket satt i stand av Bane NOR Eiendom, eiendomsselskapet til gamle NSB. Bygget var verneverdig, men hadde begrenset med bruksmåter. Folkene bak To Tårn er gode forhandlere, og fikk trolig fordelaktige og langsiktige avtaler med byggets eier, både på leie og rundt teknisk infrastruktur. Dersom noen andre vil gjenstarte bryggeriet, kommer de nok til et temmelig vel-dekket bord.

De omtalte seg som landets eneste gravitasjonsbryggeri, hvilket vel er en sannhet med enkelte forbehold. Bryggeriet står i det ene tårnet, med bryggverket øverst, gjæringen i andre etasje, og tapping og lagring nederst og i kjelleren – og så langt er det korrekt. De brygget med et selvkonstruert malt-rør system, som om det var en forvokst Speidel eller Grainfather, så sånn sett brukte de nok pumpe med en eller annen variant av RIMS og skylling. Selve bryggverket var basert på en 1000L Speidel gjæringstank med kjølekappe. Det er fordeler og ulemper med å konstruere sitt eget bryggeri. Det gir fleksibilitet, men det gir nesten garantert også litt innkjøringsutfordringer, hvilket førte til at de kjørte på to stk 50L Speidel i starten.

Hvorfor gikk de konkurs? Det er et veldig godt spørsmål, og jeg har sannelig ikke fasitsvaret. Her er noen momenter som bygger på trender i tiden og som jeg tror bidrar til å belyse situasjonen:

• Location, location, location. Plasseringen er unik, men ikke veldig sentral. På østsiden ligger jernbaneline, elva og godt med områdesikring. På vestsiden ligger veien, trikkelinja og en bratt skråning. Ser man på kartet er det tilsynelatende mange som bor innen en 500 meters omkrets, men ser man på terrenget, har mange av dem en kronglete og bratt vei frem. Det må påvirke serveringsdelen av driften.

• Egendistribusjon. Bryggeriet satset lenge på egendistribusjon. Det positive med dét er at man får en større del av kaka. Det negative er at det blir enda et fokus, enda én ball som kontinuerlig må sjongleres. Vi ser at bryggerier i økende grad går i allianser for å dytte distribusjon og salg over på andre. Sånn sett mister de kontroll, men samtidig kan de konsentrere seg om bryggingen. Hva er rettest og best? Tja, hvem vet?

• Kjedenes makt. Dagligvaremarkedet har hardnet til. For 2-3 år siden var kjedene fremdeles i tenkeboksen og åpne for eksperimentering à la å prøve ut og skaffe seg erfaringer. Nå har de etterhvert konkludert med at de forstår markedet. De tror i hvert fall det. Rema tok det til et nytt nivå med en strammere selektering av produkter, og sikkert en hardere økonomisk tyning av leverandørene. Spesielt de som er små og uavhengige blir lett skviset i en slik sammenheng.

• Horaka-editions. I utgangspunktet siktet To Tårn seg blant annet inn på et lukrativt restaurantmarked, der Horeka-kunder kunne få «sitt eget» øl med egne etiketter på. Flere bryggerier har forsøkt dette, men det har sjelden helt gått seg til. Helt i starten var To Tårn «husbryggeri» for Lian Restaurant, men de brygget også for blant andre Ni Muser og serveringsstedet på Munkholmen. Det virker ikke som om noen har klart å knekke koden for slike restaurantvise batcher.

• Produktstabilitet. Det har vært mumlet om at kvaliteten på produktet har vært noe variabel. Jeg har ikke ofte nok drukket flasker av samme produkt til å uttale meg bastant, men om så var, ville de ikke vært alene. Produktstabilitet er enda ett av de temaene der industribryggeriene har brukt 50-60 år på forskning rundt noe som vår generasjon ølnerder avskrev som forutsigbart kjedelig. Og så kommer de unge mikrobryggeriene og opplever at akkurat dette er både superrelevant og livsviktig for dem.

• Lønnsutgiftene. To Tårn gjorde noe temmelig uvanlig … de tok ut lønn. Jeg har dokumentert at mange bryggeri ikke gjør det, men fungerer som hobbyprosjekter der arbeid er gratis, utstyret finansieres via sparepengene og inntektene mer eller mindre bare dekker råvarene. Det er på den ene siden en vakker mellomting mellom hobby og frivillig arbeid, men det er også en oppskrift som økonomisk ikke holder i lengden. Det blir veldig feil av meg å påstå at det hadde gått bedre for To Tårn om de bare ikke hadde tatt ut lønn, men i stedet fylt på med flere sparepenger og mer gratisinnsats. Teknisk sett er det kanskje korrekt, men på et overordnet plan er det også en fundamental feil løsning.

• Trenden i bransjen. Men er ikke en ulønnet driftsperiode bare en midlertidig periode inntil driften går rundt og man kan begynne å ta ut lønn? Jeg tror det ikke er realiteten, dessverre. Sålenge det strømmer på med flere bryggerier enn det vokser frem nye øldrikkere, så blir «alle» bryggeriene hengende i en tilstand der lønnsomheten fremdeles er et soria-moria over neste bakkekam. Nå har riktignok strømmen av nye bryggeri skrumpet inn, men det er nok av bryggerier som startet i 2016 som ennå er i fasen med innarbeiding av markedsandeler.

• Spenningen som forsvant. Var de også litt kjedelige, sånn i ølutvalg? Kanskje. Men jeg tror det gjelder mange småbryggerier. De kjemper alle for å overleve i det daglige, og da er det ikke rom for å gjøre så mange kreative ting. Jeg vet at To Tårn hadde planer om kreative prosjekter, slik som så mange andre hjemmebryggere som «goes commercial». Det er tross alt få hjemmebryggere som starter bryggeri fordi de vil brygge store mengder standard-IPA og brown ale. De har alle høyere ambisjoner om øl med wow-effekt. Likevel er det vanligvis et par relativt lite spennende standardøl som får det hele til å gå rundt, og som sluker det meste av oppmerksomheten i bryggeridriften.

Børge Barlindhaug bekrefter da også at distribusjon og kapasitetsplanlegging ble en utfordring. I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å planlegge logistikk og kapasitet, men dersom kjeder og distributører kontrollerer ukjente størrelser på lite forutsigbare måter, da blir det vanskelig. Børge trekker frem tre viktige hendelser:

• To Tårn fikk i 2015 avtale med ASKO – Norgesgruppens interne gossistledd. Da pekte alle prognosene oppover, og de uttalte til Adressa sommeren 2015 at de raskt ville vokse fra omsetningen på 4 mill året før til en omsetning på 6 millioner i 2015. Men ASKO-avtalen ble ikke så gullkantet. Salgsøkningen kom ikke. Kostnadene til å forberede kapasitetsøkningen var allerede gjort … lagerkapasitet var leid, prisstrukturen var justert ned, utstyrsinvesteringer var gjort. I virkeligheten endte omsetningen i 2015 på 4,6 mill, og sank til 3,1 mill i 2016.

  Hvorfor ble ASKO-avtalen ikke et boost? Kanskje var det slik at ASKO ikke hadde spesielle bestevenner, men tok mange bryggerivenner inn i varmen, så avtalen ikke ble noen fribillett til økt salg. Tvert imot, avtalen ble en kostbar billett for å få lov til å konkurrere med «alle» de andre. Med egendistribusjon kunne – og kanskje måtte – man sloss for hver enkelt kasse som ble solgt. Men med distribusjon gjennom en grossist ble man på godt og vondt bare enda et varemerke i butikkhylla?

• Høsten 2016 startet nye E. C. Dahls opp, og de slukte flere markedssegmenter der To Tårn tidligere hadde gjort det godt. Det gjaldt blant annet bryggeriomvisning med smaking, bedre middag med øl i bryggerilokalene, og ikke minst små-arrangementer med litt bryggeri og øl attåt. TMBs lokaler var litt for mye pub og Austmanns lokaler var litt for spartansk nerdete. To Tårn var lite, det var intimt, og det var velegnet. De hadde på en måte hatt monopol på dette markedet overfor bedrifter i Trondheim.

• På nyåret 2017 kom Remas bestevennstrategi. Det ble et renomémareritt for Rema selv, men det betydde også at noen bryggerier fikk mer hylleplass, mens andre mistet den. To Tårn var ett av bryggeriene som forsvant ut. Store markedsvolumer kom i bevegelse i løpet av kort tid, og slikt favoriserer slett ikke de små bryggeriene som tenker organisk vekst og langsiktige strategier.

Alt dette er eksterne grunner, og Børge er tydelig på at det ikke er eneste og hele årsak. Det handler også om at bryggeriet også selv bommet på enkelte punkter, både i det praktiske og i det strategiske. Likevel er størrelsesforskjellen på de store kjedene og de små mikrobryggeriene er så enorm at det for bryggeriene mest er et spørsmål om å unngå i bli trampet ihjel ved en tilfeldighet.

I forretningslivet som i så mange andre deler av livet er det slik at man ikke treffer innertier på alle forsøk. Folkene bak To Tårn var ikke to bryggenerder som håpet at økonomien skulle ta hånd om seg selv. De jobbet hardt, langsiktig og målrettet med «alle» aktører i bransjen. I løpet av 2017 kom de nesten i mål med å dra i land en diger grossistavtale, men så glapp det på oppløpssiden av årsaker som lå utenfor To Tårns rekkevidde. Dette var den fjerde «punch'en» på toppen av de tre overnevnte. Konkursen kom to uker etterpå.

Kommer noen til å starte opp igjen i de samme lokalene, som en fugl fønix? Ting kan tyde på det, selv om det ikke blir samme konstellasjon som drev det 2011-2017. Vi får følge med på hva som skjer rundt eventuelle nye eiere, og hva som med tid og stunder annonseres …

Dessverre er dette neppe siste konkursen eller oppbudet vi ser i denne bransjen. Det er en overetablering, og det store antallet hobbybryggere presser priser når de egentlig brygger med tap, og uten å ta ut lønn.

Inntil videre har ølkundene kastet seg over de gjenværende flaskene i butikkhyllene, sies det – trolig for et gravøl over et avholdt bryggeri.

Tags: konkurs, To tårn.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Hu-hei! Jeg har en viss backlog på bryggerinyheter her, men la meg ta med noen av de viktigste, så får jeg plukke med meg en og annen senere om jeg ser noe vesentlig som jeg har oversett.

Årets Ølhund 2017 ble Lars Marius Garshol, en naturlig og høyst verdig vinner! Han har jobbet lenge og iherdig for å trekke gårdsbryggetradisjonene og spesielt kveik frem fra glemsel og utrydningsfare. I tillegg varmer det godt at man nok en gang bryter med trenden om at denne prisen går til stortingspolitikere og stamgjester på hovedstadens uteserveringer. Vi gratulerer!

To Tårn er konkurs i Trondheim, eller rettere sagt de har meldt oppbud. Bryggeriet skriver seg tilbake til 2011, og de har tildels hatt nasjonal distribusjon. Mer om dette i et eget innlegg seere.

Farsund Brewing Company – eller selskapet bak – ble formelt oppløst forrige måned. Utstyr og brygging ble for en tid siden solgt til puben der utstyret står, og tanken er at det i mindre skala skal brukes som rent pubbryggeri.

Skattelette for småbryggerier kommer. Det er i hvert fall tanken bak et forslag som er ute på høring. Der vil norske småprodusenter av øl, såvel som importører, kunne få «rabatt» på 20% av alkoholavgiftene for de første 50.000 literne med øl. Hurra! … eller noe. Jeg lover å komme tilbake med en inngående analyse av dette.

Grim og Gryt meldte oppbud 13. desember. De hadde vært på jakt etter investorer i det siste. Saken ble nærmere omtalt i dette innlegget.

Telemark Mikrobryggeri har permittert fem ansatte. Daglig leder har sluttet. Driften går med stort underskudd ifølge NRK Telemark. Dessuten skal den kommende sukkeravgiften slå hardt inn for dem. Dette bryggeriet har vært en del av en gruppering som har omfattet Trondhjem Mikrobryggeri og Oslo Mikrobryggeri, og utgjort den delen som har brygget og tappet for flaske for dem.

Korumdalen Stall og Bryggeri eller «59°N 11°E» har startet opp, med salgsbevilling, som kombinert med tilvirkningsbevilling fra Helsedirektoratet gjør at de kan starte utsalg på gården. Øltyper er beskrevet som pilsner og mørkere øltyper. Stall er en separat aktivitet under samme tak, og bak står amerikanske Dan Guerrera, som også er hovslager. Bryggeriet er på 60 liter, og utfra bilder på nett i praksis et hjemmebryggeranlegg med salgsbevilling. Guerrera kommer fra Milwaukee, og nevner Papst, Coors og San Miguel i intervjuer.

Hvalerbryggeriet, som jeg tidligere har omtalt, har nå endret navn og formål til Skjerhalden Fiskemottak. Det trenger ikke å bety at man har lagt ned ambisjonene om å brygge lokalt, men det signaliserer vel en intensjon om ikke å organisere det som et eget selvstendig bryggeriselskap. I det siste har de vel fått spesialbrygget batcher hos Amundsen.

Arne Marius Haugen vant Norbryggs juleølkonkurranse med en belgisk dobbel ved navn Goro, som blir brygget ved Klostergården Håndbryggeri. Og det var bare såvidt han var ferdig med lanseringen av Gjertruds julevarmer, som han vant norgesmesterskapet med i våres, og som ble brygget i fullskala hos Nøgne Ø i Grimstad. Gratulerer!

Gjesdal bryggeri, i Ålgård gikk konkurs 10. november. Bryggeriet ble stiftet i mars 2016, og hadde som mål å etablere et pubbryggeri med matservering i den gamle lokstallen på Ålgård. Prosjektet har slitt med å finne lokaler.

Henning Thoresen har ombestemt seg igjen, og har endret navn på selskapet sitt fra «Det Gode Norske» til «Norsk Øl». Vi får la være å bli altfor vant til det nye navnet, for selskapet har i ulike perioder også hett «Norske Bryggerier», «Aktiebryggeriet», «Aktiebryggeriet Fortuna», og «Aktiebryggeriet Arendal». Det er seks navn i løpet av vel fire år.

Norway Jazz Brewery er et bryggeri som Henning Eugen Thoresen og Norsk Øl startet 8. desember. Det vites ikke så mye om det, men formålet er brygging, distribusjon og salg av øl, samt tilhørende restaurant- og pubdrift. Gjennom sitt selskap Norske Drikkevarer har Thoresen søkt om varemerke for Swinging Christmas, Backstage, Juleoratoriet, Backstage Beer, Jazz IPA, Jazzbrew, Money Jungle, Two Towers, Working Class Hero, Snøfall, Løvfall, Bitches Brew, Bitches Brew, Kind of Blue, Love Supreme, Ah Um, Bird, Out to Lunch, Midnight Sun, Rondane, Brygget på Dugnad ... alle sammen i løpet av 5-6 uker. Utfra lista med varemerker kan det tenkes at endel av disse er tiltenkt Norway Jazz Brewery.

Norwegian Wood er et nytt norsk bryggeri som har lovet å starte opp i 2018, og mannen bak er – nok en gang – Henning Eugen Thoresen. Lite vites om bryggeriet, men han bruker noen grafiske bannere som refererer til festivalen Norwegian Wood i Frognerbadet.

Namdalsbryggeriet drev lenge som et enkeltpersonforetak, men gikk over til et AS tidligere i høst, og har nå fått inn daglig leder, mens Sjur Ivar Hjellum er styreleder. Det vitner muligens om oppskalering av driften.

Korn Bryggeri i Eresfjord er oppløst som selskap. Det ble startet i 2014 av Olise og Bjørn Alexander, som også har drevet overnattingsted og gourmet-restaurant. Ekspanderingen inn i ølbryggingen ble gjort sammen med en rekke partnere. Fokus var et 500-liters anlegg. Beslutningen om å avviklet bryggeriet kom i sommer, og avviklingen er nå sluttført.

Balkan Beer er oppløst. Selskapet ble opprettet i februar i år, og hadde kjøp og slag av øl som formål. Muligens var det tenkt på import av pilsner fra Birra Peja fra Kosovo – men selskapet stod ikke på importørlista i sommer.

Tags: nyheter.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Det finnes ingen pen måte å si det på. Grim og Gryt bryggeri er konkurs. Det er den andre signifikante konkursen i høst, etter To Tårn. Er vi på vei mot et konkursras? Neppe, men det kan komme flere.

Bryggeriet skiftet navn til det intetsigende Consulting AS et par dager før de meldte oppbud, men det var likevel Grim & Gryt Økobryggeri AS som gikk konkurs. La meg tippe at navneskiftet var en måte å tone ned koplingen mellom familienavnet og konkursen.

Bryggeriet ble registret våren 2014, skjønt de hadde et ANS før det under navnet G&G Gårdsbryggeri, startet våren 2012, De fremste aksjonærene var Andreas Grimstad og Øyvind Grimstad Gryt, med 45% hver, og derav også navnet på bryggeriet. De siste 10% med aksjer var eid av en rekke personer med temmelig små aksjeposter.

Grim & Gryt var et lite, men slett ikke noe knøttlite bryggeri. Omsetningen i de tre årene der regnskap foreligger var på null i oppstartsåret 2014, 1,12 mill i 2015 og 1,84 mill i 2016. Selv om 2015 gikk med 224' i underskudd, så er det ikke ille, da det var første reelle driftsår. I 2016 gikk driftsregnskapet nærmest i balanse. Det er egentlig bra, og legger vi til at det ble betalt 475' i lønn i 2016 – 25% av omsetningen, så ser det faktisk ambisiøst og bra ut.

Bryggeriet hadde et kumulert udekket tap på 584', men det kan trolig stort sett føres tilbake til finansutgifter samt midlertidige driftsunderskudd under oppstarten. Og det akkumulerte tapet var mindre enn lønnsutgiftene. Så med andre ord, dersom de hadde gjort som tallrike andre småbryggerier, og jobbet gratis, ville de fremdeles vært i drift. Nei, det var egentlig ikke et seriøst forslag. Det var mer en illustrasjon av hvor hardt markedet er.

Tidligere i høst hørte vi at de jaktet etter investorer som kunne spytte inn 1 million, og de ymtet selv om at alternativet til forpliktende samarbeid med en rik venn ville kunne være konkurs. Dernest kom 2016-regnskapet temmelig sent, og det var ikke så pent. I bunn og grunn ser det ut til at det var kapital de manglet. Det hjelper ikke å starte et bryggeri uten kapital. Andre ting trengs også, som for eksempel godt øl, bryggekompetanse, logistikk osv. Men kapital er essensielt for en bryggeristart.

Bryggeriet startet med en innskutt aksjekapital på bare 36', men i tillegg kom et langsiktig lån fra aksjonærer, et lån som vokste til 1,57 mill. Det meste av dette har nok gått til å kjøpe bryggeriutstyr for godt over en million. Ved utgangen av 2016 var langsiktig gjeld til aksjonærer vokst til 1,65 mill, og med 529' i kortsiktig gjeld gav det en total gjeld på 2,18 mill. Eiendelene ved nyttår bestod hovedsaklig varelager for 414' og inventar og utstyr for over en million, avskrevet til 924' på en ti års avskrivingsplan.

Er et brukt bryggeri idag verd 80% av nypris, som var så langt de kom på avskrivninger? Tja, et bryggeri er mye utstyr, men det er også masse montering. I praksis er det mest verdifullt der det allerede står oppmontert. Er et varelager verd sin bokførte verdi? Tja, noe råvarer kan jo omsettes, men noe, som humle er har begrenset holdbarhet, mens korker og etiketter i praksis er verdiløse. Ferdigvarelager kan være verdifullt, men det kan også inneholde mye som bare kan selges til reduserte priser. Uansett, gjelda til folk utenfor bryggeriet er såvidt «liten» at de nok får pengene sine om de har prioriterte krav, men aksjonærene bak Grim & Gryt har vel neppe førsteprioritet på sitt lån, og får ikke igjen alle sparepengene de investerte.

Og ølet deres? Litt både-og. De vant Årets tradisjonsøl fra det norske måltid med 6060 Lys Øl. I 2016 ble juleølet overkarbonert, og det ble trukket tilbake, men i år har de gjort det temmelig bra med juleølet. De kjempet i Bryggeribråk, men trakk harde motstandere allerede i første runde: i 2016 ble det Nøgne Ø, og i 2017 trakk de Bådin i innledende runde - og Bådin ende som vinner totalt sett etter å ha møtt Nøgne Ø i finalen.

Innvarsler denne konkursen et mulig ras av konkurser? Jeg tror ikke helt det. De fleste er så små at de klarer å skalere ned. De som ikke klarer det er bryggerier som har forpliktende avtaler om leveranser, som har løpende lønnsforpliktelser, og som har nedbetalingsplaner overfor finansinstitusjoner. Jeg blir ikke overrasket om vi ser flere konkurser utover vinteren, men de fleste bryggeriavviklingene kommer trolig til å skje stille og rolig uten å være innom skifteretten.

Det er tre ting som er essensielle for småbryggeriene:

1. fungerende kanaler for å få avsetning på ølet,
2. tilstrekkelig avanse pr enhet, og
3. riktig type og mengde «buzz» rundt produktene.

Gir slike konkurser i det minste et lite pusterom for alle de andre bryggeriene? Kanskje, men ikke mye. De fleste bryggeriene har egentlig gjort alt rett. De har ikke sløst med penger eller ignorert markedet. De har bare druknet i andre bryggerioppstarter. Det er fremdeles flere bryggerioppstarter enn antallet øldrikkere øker. Det er kort og godt beinhardt å starte bryggeri som du skal leve av.

Tags: Grim og Gryt, konkurs.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Hamar Bryggeris logo er i sentrum for en interessant krangel om eierskap. Ironisk nok har ikke Ringnes meldt seg på, men Hamar Bryggeris Venner har i det minste et rimelig langt og tett forhold til logoen. Den andre interessenten er en privatperson som også forsøkte å få eierskap til dette varemerket i 2014.

Venneforeningen har et bryggerimuseum med fokus på det gamle bryggeriet, og der er naturlig nok logoen interessant. Den andre som ønsker navnet «Hamar Bryggeri» er enkeltmannsforetaket Hamar Bryggeri Georg Vatnøy.

Stridens eple: den gamle logoen til Hamar Bryggeri – Kilde: Patentstyret, varemerkesøknad 201711516

Vatnøy er blitt forelagt en protest fra venneforeningen, og svarer Patentstyret under som tilhørende «Hamar Bryggeri» med blant annet:

Og ja, dette er ordrett gjengitt. Frimodigheten i denne formuleringen er ikke ubetydelig.

Forøvrig må det nevnes at Vatnøy ikke har søkt om andre varemerker, så dette er ikke klassisk varemerke-hoarding. Det er tydeligvis Hamar og bare Hamar som er i hans fokus.

Som et konkurrerende krav har Venneforeningen bedt om å få varemerke på logoen til gamle Hamar Bryggeri, med navnet skrevet i en bestemt font – som gjengitt over. De søkte om dette 3. september, men rakk ikke å betale 2900,- for varemerkesøknaden innen fristen. Imidlertid betalte de etter fristen, så nå henger det på at de betaler et gjenopptakelsesgebyr på 550,- i løpet av denne uka.

Det er sannelig ikke lett å si hvem som vil stikke av med varemerket her, men venneforeningen søkte om logo med tekst, mens Vatnøy kun søkte om tekst. Patentstyret har tidligere bestemt at et navn på et større sted, satt foran «bryggeri» ikke er noe man kan få varemerke på. Blant annet ble det spesfisert da Vatnøy forrige gang – i 2014 – søkte om dette varemerket. Siden den gang har han endret navnet på enkeltmannsforetaket sitt til også å inkludere «Hamar Bryggeri», muligens for å styrke kravet.

Likevel, varemerker som «Arendal Bryggeri» og «Lillehammer Bryggeri» er tidligere avslått, selv om søker helt klart kan dokumentere pågående bryggerivirksomhet. Også Ringnes fikk avslag på varemerke for «Hamar Bryggeri» da de søkte om det i 1998.

Derfor holder jeg en knapp på at venneforeningen får det som de vil, siden Vatnøy ikke egentlig kan vise til innarbeiding av noe produkt i markedet. Her blir det idealistisk venneforening med stort nettverk mot privatperson med en kommersiell visjon og få håndfaste produkter på markedet.

Hent popcorn …

Tags: Hamar, varemerke.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

I helga var det igjen Norbryggs juleølkonkurranse på Tautra, en tradisjon snart må være ti år gammel - og en av Norges best bevarte ølfestivaler. Her er noen glimt fra arrangementet.

Bakgrunnen er Tautra i Trondheimsfjorden, en liten øy liggende litt vest for Frosta, med lang bru- og moloforbindelse med fastlandet. Øya er best kjent for ruinene av Tautra Kloster, og det var nettopp til gården der klosterruinene ligger vi skulle – til Klostergården. Programmet var sånn omtrent:

• Omvisning i såinnhuset. Klostergården har bygget sitt eget såinnhus – eller tradisjonelt hus for tørking og røyking av malt. De har holdt seg til den tradisjonelle konstruksjonen, selv om de har bygget den som en trippel-ovn, i stedet for med en enkelt ovn. De planlegger å bruke røykmalten både i øl, og til destillering på det anlegget som også står der.

• Foredrag med Christopher McGreger. Første del av foredraget var en gjennomgang av den tidlige ølhistorien med en rekke interessante vinklinger. Blant annet viet han en del tid til Gilgamesh og tolkninger rundt øl og brygging. Man skal være forsiktig med å overtolke sagn og myter, men han trakk frem flere momenter som jeg fant tankevekkende, og jeg ser at jeg må lese mer på dette eposet. Hovedtemaet var imidlertid Gose. Dette er en øltype som innlysende må ha vært mer enn det ofte litt endimensjonale uttrykket det ofte fremstår i. Chris gav oss nøkkelen til å forstå gose i en historisk og kulturell kontekst, og det gav mange aha-opplevelser.

• Klostergårdens øl og mat. La oss ikke forglemme at Klostergården er et mikrobryggeri, og at gårdens egen produksjon var tilgjengelig under festlighetene. Kveldens kulinariske høydepunkt var middagen. Klostergården server utmerket mat, og de har gårdsproduksjon av ulike varer fra egen og nabogårdenes produksjon. Til hver av de fire rettene ble det servert matchende øl fra gården.

• Publikumsfavoritten. Denne konkurransen har et respektabelt antall deltakende øl og holder høyt nivå, men uten så mye show-effekt som man tidvis får på denne typen konkurranser. Av de mer sære ølene denne kvelden var et kveikøl som var gjæret i bilen på vei over Dovre.

• Premieutdelinger. Premiene ble annonsert og utdelt både for publikumsfavoritten og juleølkonkurransen.

• Overnatting. Jeg «feiget» ut også i år, og tok bussen tilbake til Trondheim like etter midnatt. Mange ble over til neste dag, for Klostergården har godt med overnattingskapasitet. Én ting er å feste til sent på kveld, men det er noe mer når man treffes til frokost neste dag.

Juleølfestivalen på Tautra er en av de mindre ølfesivalene, men den er samtidig en av de kvalitetsmessig beste. Det drar knappest noen dit for å drikke seg fulle, tvert om. Derfor holder den høyt nivå på både øl og gjester og tema og stemning.

Man har over årene vært flinke med å få tak i gode foredragsholdere – John Palmer, Anders Kissmeyer, Lars Marius Garshol, Chris McGreger, Truls Prahl, Per Kølster – for å nevne noen. Det trekker også folk, i tillegg til at Tautra er et avstressende og harmonisk sted å dra til.

Jeg skal dit neste også. Da skal jeg sørge for å ha med øl å servere på publikumsfavoritten. Det skjer som regel en helg i første halvdel av november, så merk det av på kalenderen!

… og begynn allerede nå å planlegge øl du kan stille med.

Tags: juleøl, Tautra.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer … godt forsinket … fasiten for den forrige quiz'en, som var i uke 39.

Øltyper. IPA er en øltype med interessant bakgrunn. Strengt tatt er vel dagens IPA et amerikansk påfunn, løselig basert på engelsk IPA. Det er mange myter rundt den opprinnelige, engelske IPA'en.

1. Hvilken engelsk bryggeri-by knyttes spesielt til IPA?

   Burton-on-Trent. Der var bryggeriet Allsopp først ute på 1820-tallet med å snappe opp ølsalg av lyst øl som skulle til India, noe som frem til da nærmest hadde vært enemarkene til Hodgsons bryggeri i London. Hodgsons var blitt gjerrig og storforlangende, spesielt på kredittsalg, og Ostindiakompaniet dyttet på for å få inn konkurranse. En litt annen ting var at det viste seg av mineralinnholdet i vannet i Burton gjorde det særlig velegnet til å brygge lyse øl, og det var med på å befeste byen som en bryggesentrum for pale ale.

2. Porter var en viktig øltype i England på 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet. Hvorfor er det allikevel IPA og ikke porter som vi knytter til øleksport til India?

   Det ble eksportert masse porter til India, men det ble aldri laget noen merkelapp à la India Porter, så det trekkes sjelden frem som noe særegent. Pale ale ble trolig brygget litt annerledes når den skulle til India, og navnet «Pale ale prepared for India» var en forløper til IPA. Hvor annerledes den ble brygget er litt uvisst, men det synes klart at den ble brygget med mer humle – kanskje for å gi et litt bitrere øl som kunne passe bedre i et varmt klima?

3. Bryggeriet Bow har en viktig rolle i IPA'ens historie. Hva var den viktigste grunnen til at seilskutene som skulle til India valgte øl fra akkurat dette bryggeriet?

   Disse seilskutene hadde mer ledig kapasitet på vei til India enn på returen, når de hadde med seg varer fra kolonien. Derfor var det billig å frakte varer til India. Gratis lastekapasitet var derfor et slags frynsegode for mannskapet, især kapteinen. Hodgesons bryggeri – eller Bow bryggeri – strakk seg så langt som til å gi kreditt på ølet sitt helt til skuta var kommet tilbake påfølgende år. Dermed kunne kapteinene drive en lukrativ privateksport av volumvaren øl til India uten økonomiske utlegg. På hjemturen drev de trolig en tilsvarende privatimport av plass-gjerrige luksusvarer, kanskje for pengene de tjente på ølsalget. Antakelig var kredittkjøpet av øl i London en viktig forutsetning for denne økonomien – som kapteinene kanskje tjente mer på enn selve lønna. I tillegg lå bryggeriet rimelig godt plassert, men dét var det ikke alene om.

Sterkøl. Lenge var det «opplest og vedtatt» at verdens sterkeste øl var på 14% abv.

4. Hva heter ølet og hvilket bryggeri er kjent for å brygge det?

   Her tenkes det på Samichlaus, som er tysk-sveitsisk dialekt for St. Nikolas. Det spesielle med dette ølet, er at man klarte 14,0% uten å «fore» det gjærende ølet med nytt sukker underveis. Ølet er i dag hovedsaklig forbundet med Schloss Eggenberg-bryggeriet i Østerrike, der det har vært brygget siden 2000.

5. Dette ølet ble opprinnelig utviklet ved et familiebryggeri som lenge hadde eksperimentert med alkoholtolerante øl. Hvilket bryggeri tenkes det på?

   Opprinnelig ble dette ølet utviklet ved Hürlimann-bryggeriet i Zürich i Sveits, der Hürlimann-familien over lang tid hadde avlet frem gjær med spesielt høy alkoholtoleranse. De brukte den i Samiclaus fra 1979/80 til 1995/96. Imidlertid ble bryggeriet i 1996 slått sammen med Feldschlösschen, som stoppet praksisen med å brygge dette spesialølet. I 2000 ble Feldschlösschen-Hürlimann kjøpt av Carlsberg, men de hadde da allerede solgt oppskrift og rettigheter til dette ølet til Schloss Eggenberg.

6. Ølet brygges bare på en bestemt dato. Hvilken? Og hvorfor?

   Det brygges på 6. desember, og det som brygges da blir solgt til jul det påfølgende året. Dette er helgendagen for St. Nikolas – julenissen.

Sære øl. Et sted i verden finnes et øl der bryggeren «tygger» på råvarene som en del av bryggeprosessen.

7. Hvor i verden er dette, og hva heter ølet?

   Her tenkes det på sør- og sentralamerikansk chicha de muko. Egentlig er «chicha» et generisk ord for fermentert drikke, og «chicha de jora» synes å være maisbasert, mens «chicha de muko» refererer til en prosess der man bruker menneskelig spytt i det leddet som korresponderer med mesking i vanlig ølbrygging.

8. Hvilken råvare er det som «tygges»?

   Det er vanligvis mais som brukes, men jeg mistenker at også andre stivelseskilder kan brukes. Det er forøvrig ikke tygging, for det er ikke snakk om noen kverning. Maisen er allerede kvernet til mel, og den vætes og knas i munnen, før den tas ut som en våt mel-ball.

9. Hvorfor gjør man dette?

   Spytt inneholder ensymet ptyalin, som kan spalte stivelse, liksom amylase gjør det under mesking. Ved å væte maismelet i munnen, får man på en måte mesket maisen – dvs konvertert maisstivelsen til gjærbart sukker.

Lovinnførelser. Vi opplever vel at lovverket rundt øl bare blir strammet inn, selv om det har vært noen eksempler på det motsatte. Enkelte ting vi i dag tar som en selvfølge, var en gang i tiden lovlig.

10. Hvilket år ble det satt aldersgrense for kjøp av øl?

    Her har jeg brukt Den Norske Bryggeriforenings 75-års jubileumsbok fra 1976 som kilde. Der har Carl Jacob Arnholm en særdeles interessant artikkel med tittel «Ølet og lovgivningen 1951-1976». Når det gjelder aldersgrenser for salg og skjenking, ble det innført i 1927 for brennevin. Det hadde da riktignok vært forbudt å selge siden «førjulstragedien» i 1916. Dette ble utvidet til vin, fruktvin og mjød i 1932. Aldersgrensene for kjøp av øl kom derimot ikke før i 1956, selv om det da lenge hadde jobbet med slike. Det ble en 18-årsgrense for kjøp for øl av alle styrker, mens for servering gjaldt den underlig nok bare for øl over 2,5% abv.

11. Når ble det forbudt for de de leverte hjem forhåndskjøpt øl fra bryggeriet også å selge øl til personer underveis, uten at det var opptatt forhåndsbestilling?

    Dette ble forbudt i 1904, selv om det selvfølgelig ikke forbød hjemkjøring av øl. Forøvrig var det rundt 1904 en ølkrig i Trondheim, der kjøpmennene forsøkte å presse bedre marginer for seg, mens de lokale bryggeriene svarte med å starte nærmest ambulerende ølutsalg, forkledt som hjemkjøring av øl til noen som hadde bestilt – men med tilfeldig salg til kunder underveis på turen. Det var teknisk sett lovlig på dette tidspunktet.

12. Når ble det innført at ølselger hadde rett og plikt til å kreve legitimasjon av ølkjøper, selv når det ikke var åpenbart at vedkommende kunne være for ung.

    Det var forskrifter fra 1974 som påla bevillingshaver rett og plikt til å kreve legitimasjon for alder. Før dette gjaldt også aldersgrensene, men da var tolkningen at det kun rammet tilfeller der kjøperen åpenbart var under 18 år. Så om man kunne oppføre seg som man var 18 år, så var det omtrentlig greit. Samtidig ble det også forbudt å utlevere øl til noen under 18 år. Dette var tidligere greit, sålenge det var kjøpt av noen i lovlig alder. Et eksempel: en voksen i en husholdning kjøpte en kasse øl og fikk den levert hjem med visebud, men etter reglene av 1974 kunne ikke lengre en 17-årig sønn eller datter i huset ta imot disse varene.

Oisann, nå var det lenge siden jeg har postet! Vel, fra tid til annen blir det en pause. Sånn er livet.

En ting med bloggen er at jeg tillater meg én posting om blogging i pr år, vanligvis på årsdagen da jeg startet å blogge. Det rakk jeg dessverre ikke i sommer. Da var det 12 år siden jeg startet å blogge om øl, nærmere bestemt 26. juli 2005. Bloggen gikk dermed inn i sitt trettende år … den er blitt tenåring. Det er kanskje på tide med et lite ungdomsopprør, eller i det minste litt pubertal trassalder, antar jeg. Så se opp!

Fra tid til annen tar resten av livet mitt prioritet over bloggingen - det gjelder jobb og familie og sånne ting. Da får bloggingen ta en liten pause .. men … «I’ll be back», for å sitere en annen Arnold enn St. Arnold. Eller «Ting Tar Tid» som salige Piet Hein lærte oss.

La meg først sette opp en liten selvangivelse over bloggen:

• Lengden på innleggene. Jeg logger egentlig altfor lange innlegg. Beklager. Jeg burde heller blogge oftere og kortere. Kanskje jeg heller burde valgt et ukentlig eller månedlig tema, og så blogge med ulike fokus som henger mer eller mindre sammen med dette temaet.

• Blogg-pauser. Fra tid til annet blir det en pause, kanskje på et par uker eller lengre. Sånn er det kanskje bare … se neste punkt.

• Motivasjon. Jeg blogger primært for min egen del. Jeg håper at andre også synes det kan være interessant, men det får være sekundært, selv om det er usedvanlig motiverende når noen forteller meg at de liker og leser bloggen. Uansett, jeg vil ikke forfølge et tema bare fordi det har publikumstekke – med mindre jeg selv genuint synes er interessant.

• Bryggerinyheter. Blogging om bryggerinyheter tar veldig mye tid å skrive. Ikke bare krever det intens fokus og mye kildegraving, og så føler jeg at jeg blir sittende med bæsj til langt oppover leggen når jeg bommer. For meg er dette givende fordi skrive- og gravearbeidet gir meg innsikt i bryggeriverdenen. Derfor blir det nok sikkert en del bryggerinyheter.

• Øl-historie og -kultur. Jeg kommer garantert til å fortsette med bryggerihistorie, ølhistorie, bryggeteknikk, ølkultur og slikt. Jeg vil gjerne skrive enda mer – og enda dypere – om de tekniske tingene rundt brygging. Aller helst ville jeg gjerne skrive mer med konkrete kildereferanser og gjerne med eksperimenter der det er relevant, ikke bare som synsing fra min sine. Tilgjengelig tid vil avgjøre hvor mye det blir.

• Fredagsquiz'er. Quizene kommer nok til å fortsette. Problemet med dem er at det er lettere å skrive quiz’en enn fasiten. Jeg skulle gjerne komme med dem ukentlig, men jeg trenger å ha skrevet fasiten før jeg publiserer quiz’en, ellers blir det press og tidsfrist også andre slike ting jeg er litt allergisk mot.

• Mikrobiologi. Jeg har lyst til å blogge mer om gjærhåndtering og mikrobiologi, ikke fordi jeg kan det så veldig godt, men fordi det å blogge om noe er en måte for meg å lære om noe.

• Hjemmebrygging. Jeg er hjemmebrygger, og jeg har lyst til å blogge også om dét. Jeg skal holde meg fra å blogge oppdateringer rundt SG på den siste batchen jeg brygger, men jeg kunne tenkt meg til å blogge om teknikker og eksperimenter jeg bruker i hjemmebryggingen. Kanskje til og med oppskrifter og andre mer eller mindre tekniske elementer som kan være interessante for andre hjemmebryggere.

• Podcasting. En stund talte jeg på knappene om jeg skulle begynne med litt podcasting – det hørtes så moderne ut. Men jeg har egentlig lagt det på hylla. Jeg tror jeg holder meg til dagens format.

• Ølsmaking. Jeg valgte tidlig bort å smake på øl på bloggen, selv om det sikkert hadde trukket flere lesere. Imidlertid har jeg lenge tenkt på en eller annen kombinasjon av format og vinkling der ølsmaking allikevel kan fungere. Det er noe jeg ønsker å eksperimentere med.

Uansett, det blir mer blogging …

Tags: blogg.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer ny fredags-quiz, denne gangen også med en seksjon med spørsmål om IPA, sterkøl, sære øl og norsk alkohollovgivning. Fasit kommer til søndag.

Som alltid, det er opp til hver enkelt å spørre seg selv. Det skal ikke leveres noen svar, men fasit publiseres på søndag kveld. Det er selvfølgelig juks å bruke Google, men på den andre siden lærer du kan mye om du konstruktivt leter etter svar på nettet. Det får være opp til deg selv.

Øltyper. IPA er en øltype med interessant bakgrunn. Strengt tatt er vel dagens IPA et amerikansk påfunn, løselig basert på engelsk IPA. Det er mange myter rundt den opprinnelige, engelske IPA'en.

1. Hvilken engelsk bryggeri-by knyttes spesielt til IPA?
2. Porter var en viktig øltype i England på 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet. Hvorfor er det allikevel IPA og ikke porter som vi knytter til øleksport til India?
3. Bryggeriet Bow har en viktig rolle i IPA'ens historie. Hva var den viktigste grunnen til at seilskutene som skulle til India valgte øl fra akkurat dette bryggeriet?

Sterkøl. Lenge var det «opplest og vedtatt» at verdens sterkeste øl var på 14% abv.

4. Hva heter ølet og hvilket bryggeri er kjent for å brygge det?
5. Dette ølet ble opprinnelig utviklet ved et familiebryggeri som lenge hadde eksperimentert med alkoholtolerante øl. Hvilket bryggeri tenkes det på?
6. Ølet brygges bare på en bestemt dato. Hvilken? Og hvorfor?

Sære øl. Et sted i verden finnes et øl der bryggeren «tygger» på råvarene som en del av bryggeprosessen.

7. Hvor i verden er dette, og hva heter ølet?
8. Hvilken råvare er det som «tygges»?
9. Hvorfor gjør man dette?

Lovinnførelser. Vi opplever vel at lovverket rundt øl bare blir strammet inn, selv om det har vært noen eksempler på det motsatte. Enkelte ting vi i dag tar som en selvfølge, var en gang i tiden lovlig.

10. Hvilket år ble det satt aldersgrense for kjøp av øl?
11. Når ble det forbudt for de de leverte hjem forhåndskjøpt øl fra bryggeriet også å selge øl til personer underveis, uten at det var opptatt forhåndsbestilling?
12. Når ble det innført at ølselger hadde rett og plikt til å kreve legitimasjon av ølkjøper, selv når det ikke var åpenbart at vedkommende kunne være for ung.

Jeg har tidligere skrevet om artikkelen til Gallone B, et al. fra forskningsgruppa til Kevin Verstrepen ved KU Leuven, og jeg lovet å ikke slippe temaet. Dateringen av en felles stammor for de ulike gjærstammene er egentlig ikke noe sentralt moment i artikkelen til Verstrepen. Men det har fått endel fokus. Artikkelen fokuserer mer på de innbyrdes slektskapene, ikke dateringen. Det er kanskje utslag for noe tabloid at dateringen – siden den er såpass konkret – får så mye fokus.

Artikkelen daterer domestiseringen av gruppen gjærstammer som er gruppert som Beer1 til mellom 1573 og 1604, mens gruppen gjærstammer som er gruppert som Beer2 er datert til å ha en felles stammor i perioden 1645-1671. Det er basert på en antakelse om gjennomsnittlig ett brygg pr uke med tre doblinger (dvs en åttedobling) av gjærmassen ved hver brygging, dvs ca 150 generasjoner pr år. Antallet brygginger kan ikke bli ekstremt mye større, for én gjæring bør være godt i gang før man kan høste gjær til neste brygg. Men den kan være en god del lavere. For eksempel ved brygging av lambic ligger ølet på fat i år, og om man aksepterer at ølgjæren kommer fra fatet snarere enn fra Brussel-nattelufta, så er det i praksis år mellom hver brygging.

Antallet doblinger av gjæra avhenger spesielt av pitching rate (høyere pitching rate gir færre generasjoner) og lufting av vørteren (lite lufting gir færre generasjoner). Se forøvrig den interessante boken Brewing Engineering av Steven Deeds. Ett av hovedpunktene hans som han har testet eksperimentelt, er at det er mengden oksygen i vørteren som dominerer hvor mye gjærmasse som blir dyrket frem. Mens det er mengden påsatt gjær som dikterer hvor mange ganger gjæren kan formere seg før den har brukt opp oksygenet – dvs antall generasjoner og fordoblinger – før den går over fra en aerob vekstfase til en anaerob fase med alkoholproduksjon.

Også her kan vi trekke frem lambic som et ekstremt eksempel. Ettersom det ikke eksplisitt tilsettes noe ølgjær, kan vi tenke på lambic som ekstremt underpitch'et, og det gir flere generasjoner. I andre sammenhenger kan vi peke på norsk brygging, der man brygget juleøl en gang om året, og tørket gjæren fra brygging til brygging. Det ville gi få generasjoner pr år. På den andre siden vil oppdyrking fra én gjærcelle gi mange flere generasjoner pr brygge- og høstesyklus. Det er mulig å diskutere sånne effekter frem og tilbake i det uendelige, men såsnart en stammor er blitt splittet i flere stammer, så effekten avta av at én stamme behandles sært og utypisk.

Dateringen i artikkelen er basert på to godt avrundede parametre – 1 og 3 – hvis opphav ikke er så grundig gjort rede for. De virker egentlig litt valgt på magefølelse, basert på det vi vet om brygging de siste par hundre årene. Problemet er at bryggetradisjonene har endret seg over århundrene. Vi vet masse om 1900-tallet og mye om 1800-tallet, men går vi særlig lengre tilbake, blir sporene og informasjonen raskt mer utydelig.

La oss gjøre et lite regneeksperiment. La oss anta at antallet brygginger ikke var én i uka, men to i uka eller én annenhver uke, og at antallet doblering ikke var 3, men 2 eller 4. Det er tall som ikke er så ekstremt forskjellige fra verdiene i artikkelen. Da får vi et antall generasjoner pr år som kan strekke seg fra 50 til 400, istedenfor akkurat 150. Er jeg da helt på jordet om jeg antar at disse tallene strekker dateringen av Beer1 fra det tilsynelatende presise intervallet 1574-1604 og helt ut til det temmelig omtrentlige 950-1880? Det er dog en usikkerhet her knyttet til om vi kan strekke et visst antall generasjoner bakover fra i dag, eller om vi må operere med ulike starttidspunkter basert på når gjæren var samlet inn i en gjærbank og formodentlig etterpå har hatt minimal med mutasjoner.

Man kan helt klart diskutere de tallene jeg kaster frem – 0,5-2 og 2-4 i stedet for 1 og 3 – men det understreker bare at denne dateringen koker ned til mer eller mindre educated guesses uten fasit. Forøvrig er 1880 en historisk umulighet. Det illustrerer også hvordan dateringene som ble publisert i Cell kan misoppfattes som mer presise enn de er.

Det er ikke uvanlig å bruke generasjonslengder for å regne seg tilbake til når to arter skilte lag genetisk. Det er også en relevant måte å gjøre det på, men det forutsetter såvidt jeg kan se to ting:

Først, at man kjenner generasjonslengden. Dersom vi snakker om sau eller ku, så har man et rimelig godt estimat på den gjennomsnittlige generasjonslengden. Men som argumentert for over, er dette ikke like innlysende for gjær. Det er flere usikkerheter her: a) typisk frekvens på brygging og gjenbruk av gjæren, og b) i hvilken grad man ikke gikk tilbake til forrige brygg, men hentet gjær fra brygg flere batcher tilbake, for eksempel for å eliminere en begynnende infeksjon i gjæra.

Dernest forutsetter det at man har rette tall for mutasjonsrater i gjær - og det er et digert tema i seg selv. Det er også et spørsmål om kvaliteten på algoritmen og programmet som implementerer der. Jeg skal komme tilbake med flere synspunkter rundt dateringen som er gjort i denne artikkelen. Jeg oppfatter dateringen som et interessant innspill, og jeg mener at dateringen slett ikke er endelig avklart.

Tags: gjær.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.