Idag er det ti år siden St. Michael – Michael Jackson – døde. Dersom du lurer på hvorfor jeg skriver om popmusikk, er du på feil blogg – gå vekk! Jeg snakker selvfølgelig om den store Michael Jackson, øl- og whisky-journalisten.

Michael Jackson var journalist av yrke. Han startet med en vin-spalte. Etterhvert ble det mer fokus på whisky og øl enn på vin. Begge aspekter av bakgrunnen var viktig. Journalistikken hjalp ham til å skrive bedre. Skriving er nemlig ikke bare et spørsmål om rettskriving og grammatikk, det er et eget fag … eller skal vi si håndtverk for å bruke et litt forslitt uttrykk. Vin-bakgrunnen gav ham et ordforråd og begrepsapparat som gjorde at han i praksis skapte den seriøse smakingen rundt øl og whisky.

Et tredje aspekt var at han alltid fant de interessante og de positive sidene når han skrev om øl. Øl skulle ikke underkjennes fordi det var ukjent eller sært, det gjorde det bare mer interessant og som noe som måtte forstås utfra sin bakgrunn. Øl var så uendelig mye mer enn bare en pint på puben. Når han omtalte øl eller bryggerier eller personer, tror jeg han heller hoppet over det dersom han ikke fant en positiv eller i det minste formildende eller interessant vinkling.

Hans fremste bok om øl var «The World Guide to Beer» fra 1977. Den revolusjonerte hvordan vi tenker på øl. Den klarte også å heve blikket til verdens ølnerder fra sin hjemmelige, velkjente halvliter eller pint, og festet andre ølkulturer på deres mentale kart. Det er betegnende at han var det første ikke-brygger som ble hedret med medlemskap i «Ridderschap van de Roerstok» for sitt arbeide med å utbre belgisk øl internasjonalt. Og så må det jo iles til og si at han jobbet ikke spesielt med belgisk øl! Han gjorde det samme for en rekke nasjonale ølstiler.

Én kjendisbrygger har sagt at «We make our beer for the minority who care more about what's happening inside the bottle than all the marketing bullsh1t happening outside the bottle.» Michael Jackson har vist ølverdenen at det som ligger utenfor ølet er særdeles viktig og ofte en integrert og uadskillelig del av ølet. Det er ikke at ølets smak er uviktig, men det finnes noe mer. Ølets smak i forhold til stil er viktig. Historikken er viktig. Produksjonsmåter er viktig. Hvor og hvordan og med hvem du drikker det er viktig. Det er sagt om ham – og dessverre har jeg ikke klart å spore opp sitatet:

Mot slutten av livet slet han med Parkinsons sykdom, og han forsøkte å holde det skjult. Det er en forferdelig sykdom som tar fra deg funksjonsdyktigheten bit for bit. Det forårsaket også noen skandaleoppslag om at han skulle ha stilt full på intervjuer, når det i virkeligheten bare var Parkinson som gav ham ukoordinerte bevegelser og utydelig tale.

Mye av det han skrev er fremdeles tilgjengelig på nettet under Beer Hunter. Han etterlot seg en velfylt og litt rotete kjeller med notater, bøker og ulike skrifter, både det han hadde skrevet selv, og ting han hadde samlet. Det ble heldigvis tatt vare på og arkivert på forsvarlig måte for ettertiden.

Jeg har liggende seks episoder med «Beer Hunter» fra 1989, og jeg tenker å se dem for å minnes ham. Dette var en serie der Michael Jackson reiste rundt og besøkte ulike ølkulturer og bryggerier. Om noen Discovery-serie kan sies å ha antatt profetiske proporsjoner, må det være denne. Det sies at Discovery Channel stoppet serien tvert da «Big Beer» kom i hodet på dem og raslet med reklamepengene. Jeg vet ikke om det er sant, men det er noe underlig at denne serien aldri har blitt relansert på noe mer tilgjengelig enn VHS. Det er noe veldig 1980-isk over disse episodene, som er med å gjøre dem til vidunderlige tidsdokumenter fra mikrobryggerienes barndom.

Da han døde 30. august 2007 markerte man Michael Jackson Day én måned senere, på den 30. september. Det ble en dag for skåling til minne om en av øl- og whisky-verdenens store helter. Nå i senere år finner jeg det mer naturlig å skåle til hans minne på selve årsdagen.

Man kan kanskje krangle om hvilke bryggere eller bryggerier som startet mikrobryggerirevolusjonen. Men hvordan man snur og vender på det puslespillet, så var det én person i øldrikkernes ende av næringskjeden, og som opplyste dem om den verdensarven som variasjonene av ølkulturen rundt om var – og det var Michael Jackson. Joda, det fantes folk før ham, men de fokuserte gjerne på sine hjemlige ølkultur. Michael Jackson omskapte ulike, lokale ølkulturer til en felles, global ølkultur med lokale dialekter. Han var en øl-globalist, ikke en øl-nasjonalist.

Hva skal man skåle i? Det er jo tross alt mye å velge mellom. Om vi skal ta ett norsk øl som han selv trakk frem, så får det være Aass Bock. Om jeg skal trekke frem et annet øl, så får det være Fuller's Chiswick Bitter, som det ble servert på hans egen «local» – Andover Arms i Hammersmith. Men uansett hva du drikker i kveld, så skål for Michael Jackson – en skål til minne om en stor ølskribent … og whisky-skribent.

Skål for St. Michael!

Tags: Michael Jackson.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Så var det tid for trettende del i denne serien. Idag er de mest kjente Kinn og Lofotpils. Alle regnskapene skulle nå ha vært inne (og bøter til de som er sent ute), men om det er noen du ikke har sett ennå, er det nok mest fordi jeg har lang backlog.

Aller først, jeg er hverken jurist eller regnskapsfører, så dette er mest amatørsynsing. Men jeg kan litt om øl, riktignok. Så til dagens bryggeriregnskaper for 2016 …

MikroMeyer Bryggerhus i Spydeberg ble startet senhøstes 2014. Det brygges på et tilsynelatende velbrukt og værbitt system som etter øyemål kan være 500L. Inntektene i fjor var 915', som var nesten en fordobling fra første driftsår i 2015, da det var 473'. Det er minimalt med lønnskostnader og små driftsunderskudd på -38' og -28' for de to siste årene. Det er ikke noe anleggsmidler, men det finnes et MikroMayer DA som kanskje eier bryggeriutstyret og leie/låner det ut. Man har et banklån på 132'. Bryggeriet har fått til endel distribusjon og ser ut til å få god avsetning, for varelageret på 70' tilsvarer circa en måneds omsetning. Utfordringen for bryggeriene i denne størrelsesklassen kommer når man trenger et større bryggeri. Dessuten må man før eller senere tenke på en transisjonen fra dugnad til lønnet arbeide.

Salamander Bryggeri startet høsten 2015 i Sveio, og formodentlig oppkalt etter den fredede storsalamanderen, som har et habitat der. Opprinnelig var det aksjekapital på 687' ved utløpet av 2015, men endel av dette har i 2016 vært konvert til lån. Første driftsår – 2016 – hadde 241' i inntekter og nesten det dobbelte i driftskostnader. Det er dog ikke uvanlig at det påløper ekstra kostnader i første driftsår, og siden bryggeriets regnskap tross alt er temmelig lite, så er ikke dette så dramatisk. Selskapet har bokført anleggsverdier for 575'. Det virker som bryggeutstyret er sammenbygd fra ulike kilder. Antakeligvis blir det lettere å si noe mer konkret når 2017-regnskapet foreligger.

Sandnes Mikrobryggeri har en tilstedeværelse på Facebook, og de ser ut til å brygge på en Speidel, men jeg er sannelig ikke sikker på om det bare er hjemmebryggere. Det finnes et parkert domene (sandnesmikrobryggeri.no) som tilhører selskapet Sandnes Brygge, som på sine Facebook-sider refererer til at de har et mikrobryggeri … men det kan jo være to grupperinger som tenker på det samme navnet. Uansett synes bryggingen å være helt i startgropa på et veldig lite system, og om det er lokalisert i regnskapet til et serveringssted er det vanskelig å få tall på bare bryggeridriften.

Sandnes Kjøkkenbryggeri er et lite bryggeri knyttet til KinoKino i lokalene til Sandnes Kulturhus. Det virker som de brygger i 30-50 liters størrelsesorden. Bryggeridrift i slik størrelseorden drukner i pubregnskapet, så det har liten hensikt å grave i regnskapstallene. Egentlig er det litt frustrerende med bryggerier som dukker opp men ikke har noe skikkelig «footprint» på nettet eller i Brønnøysund. Det blir liksom litt performance-brewing over det. Det kan stå som kommentar både for dette og det forrige bryggeriet.

Valdres gårdsbryggeri ble startet i 1999, og der dermed blant de eldste fremdeles operative produksjonsbryggeriene fra etter bryggeri-tørka 1901-1989. Bryggeriet har de siste 4-5 årene hatt en salgsinntekt på rundt en million (når alkoholavgift ses bort fra). Sånn sett er det et veldig stabilt bryggeri. Driftsresultatet har stort sett vært moderat positivt de siste årene. Det er lite gjeld utover det kortsiktige som alle bryggerier har litt av. Det er stabile lønnskostnader på i underkant av en halv million de siste årene. Dette bryggeriet er vel ingen pengemaskin, men det er arbeidsplasser. Driften er forbausende stabil fra år til år, spesielt når man tar i betraktning hvordan ølmarkedet har endret seg i disse årene. Det er formodentlig et bryggeri som har funnet sin nisje. Jeg blir litt forvirret av at varekostnad varierer sterkt fra år til år, til tross for at de aller fleste andre postene er veldig stabile – kanskje er det noe med periodiseringen av innkjøp av malt?

Kinn bryggeri finnes det to av, ett som ble stiftet i januar i år, og et fra 2009. Formodentlig har de startet et nytt selskap med samme navn, sikkert i forbindelse med noe omstrukturering. Uansett skal vi se på regnskapet for 2016, og da er vi innenfor det gamle selskapet. Kinn er enda et komet-bryggeri, fra en salgsinntekt i 2011 på 3,1 mill, økte det til 6,2 mill i 2012, så 8,7 mill og 18,4 mill. Seksdobling på tre år er en temmelig bratt økning! Veksten har fortsatt de to siste årene, men har flatet ut. Det ble 22,1 mill i 2015 og 23,3 mill i 2016. Bryggeriet hadde i fjor lønnskostnader på 7,9 mill, som tilsvarte 15 årsverk – og ser vi bakover på regnskapene, har dette bryggeriet «alltid» (bortsett fra oppstartsåret) hatt lønnskostnader som har lagt circa fra en tredjedel til en fjerdedel av salgsinntektene. Det er mulig økonomer og investorer og slikt er uenig med meg, men slik kan det gjerne være. Ølbrygging skal ikke være gratisarbeid. Mer oppsiktsvekkende er driftsresultatet. Det var negativt bare i første driftsår, altså 2009. Senere har det økt og økt, frem til 3,8 mill i 2014. Det må sies å være knallbra! Parallelt med at veksten i salgsinntekten har stagnert, har kostnadene økt forholdsmessig mer, slik at overskuddet i driftsresultatet var på 2,6 mill i 2015 og «bare» 1,9 mill i fjor. Det er fremdeles et kjempegodt overskudd, men ett eller annet spiser av marginene. Verdien av varebeholdningen øker endel, og det kan tolkes som tregere omløpstid på varene. Varekostnaden øker forholdsmessig mer enn salgsinntekten, og det kan bety at overskuddet pr liter synker, dvs at prisene presses eller at kronekursen faller. Men jeg skal være forsiktig med å overtolke, for begge deler kan jo for eksempel også bety at man brygger sterkere og mer eksklusive øl som samtidig trenger mer lagring. Bryggeriet har 5,6 mill i langsiktig gjeld til bank el.l., hvilket er endel opp fra 2015, men det er sikkert ifm utvidelser og den nye øl-kaféen. Bryggeriet økte utstyret med ca 2 mill i fjor. Kinn er i alle fall et bryggeri som viser sterk økonomi, og de har vist at de kan tenke strategisk, blant annet med samarbeid med Mack om distribusjon og salg.

Veholt Mikrobryggeri er organisert som enkeltmannsforetak, og derfor har det ikke offentlig regnskap.

Lofotpils i Svolvær ble stiftet allerede i 2006, men var lenge et sovende bryggeri. Det forklarer vel også det litt misvisende navnet, siden de lager mye annet enn pils. Jeg forstår ikke helt hvorfor de ikke re-brand'et mens var små. Salgsinntektene gikk fra noen hundre tusen via 819' i 2014 til 7,0 mill i 2015, og grunnen var nok en avtale med Norgesgruppen i mai 2015. Sånn sett er det et godt eksempel på at proft bryggeriutstyr og avtale med dagligvare er en booster. Ifølge et intervju med Horecanytt ble det i 2015 produsert 118.000 liter. Salgsinntekt har riktignok gått tilbake til 5,9 mill i 2016, samtidig som verdien av varelageret har økt til 2,5 mill ved utgangen av 2016. Driftsregnskapet er ikke lystelig lesning. Driftsunderskudd sammen med betydelige finanskostnader sender årsresultatet ned til underskudd på 3,9 mill i 2015 og 2,5 mill i fjor. De har riktignok et kult bryggeri, som i regnskapet er verdisatt høyt og sender posten for varige driftsmidler til 17,9 mill. Totalt er det investert 22 mill i bryggeriet ifølge intervjuet med Horecanytt. De brygger på et 2000-liters system fra ingen ringere enn den tyske leverandøren Caspar Schulz. Egen tappelinje for boks, fat og flaske har de også. Det er 9,4 mill i langsiktig gjeld til banken. I tillegg er det 1,0 mill i kortsiktig gjeld til bank og 1,2 mill i annen kortsiktig gjeld. Lønnskostnadene var i fjor på circa 50% av salgsinntektene, og det er temmelig høyt. Rett nok har jeg gitt tommel opp for bryggerier som ikke holder tilbake på å betale lønn for innsats, men jeg ville forventet at et bryggeri med så dyrt og avansert utstyr hadde lønnskostnader som var en langt lavere andel av totalkostnadene. Det er mulig de lider under å ha mye større bryggverk enn de har salgsvolum, og at derfor ikke kan ta skaleringsgevinsten som dette bryggverket burde gi. I 2016 restrukturerte man den kortsiktige gjelda gjennom gjeldsettergivelse på 4,8 mill (formodentlig fra eierne) og en kapitaløkning på 5,9 mill. Generelt gikk disse midlene med til å sanere kortsiktig gjeld (som sank fra 10,6 mill ved inngangen av 2016 til 2,9 mill ved utgangen) og absorbere underskuddet fra 2016. At man har fylt på med friske milder betyr at styre og eiere mener det er liv laga for bryggeriet, og det er mulig å forestille seg at det hadde vært kroken på døra om de ikke hadde gjort noe slikt. Bryggeriet må imidlertid også gjøre noe med underskuddene. Om vi ser bort fra avskrivninger og finanskostnader, så klarte man i 2016 å få bryggingen til å gå med bare et lite underskudd, så man er på rett vei. Samtidig må produksjonen – og salget – opp. Det er mulig vi ikke skal henge oss opp i at bryggkjelen er såpass liten, for et slikt bryggeri har sannsynligvis en høy bryggetakt, og kan brygge betydelig mye mer pr dag enn rommålet sitt. Sånn sett burde Lofotpils være et attraktivt bryggeri for leiebrygging eller som partner for et bryggeri som selv har gått i taket på produksjonen.

Konklusjon? Volum er ekstremt viktig, og større er bedre. Men like viktig er det at volumøkning bare er halve svaret. Hele kostebinderiet som kommer etter at ølet er ferdig, er minst like viktig. Det gjelder slikt som logistikk, salgskanaler, branding, markedsføring, avtaler med kjeder, flaskevalg, etikettdesign osv osv.

En annen konklusjon er at de tre L-ene: lønn, leie og lån er utgifter som ikke variererer proporsjonalt med variabelt produksjonsvolum. Et bryggeri som pådrar seg nok «L-utgifter» må nesten bare fortsette å vokse, eller i hvert fall ikke krympe.

Og så tvang jeg min bedre halvdel til å lese korrektur, og hun syntes dette var gudsjammerlig kjedelig lesning, fordi alle tallene interesserte henne null og nix. Så konklusjon nummer tre er vel at du skal være over middels interessert i bryggerier og øl-markedet for å orke å komme igjennom dette.

Røros Bryggeri og Mineralvann fra 2009 ble egentlig slettet våren 2016, etter at det sammen med Smaken av Røros ble fusjonert med selskapet Røros F&B Group med virkning fra 1.1.2016 – men det virker som de har valgt å fortsette merkevarenavnet. Røros F&B Group har et videre perspektiv enn bare ølbrygging, og dermed gjør det ting litt vanskelig å følge bryggingen isolert sett. Det siste regnskapet før fusjonen, fra 2015, forteller om en salgsinntekt på 5,2 mill, kraftig opp fra 978' i 2014, som igjen var en mangedobling fra 140' i 2013. Men det viser også av driftsunderskuddet økte, fra -169 til -721. Har bryggeriet fortsatt kometkarrieren under nytt org.nr? Vel, det er jo ikke så lett å si, men dersom vi ser på forskjellene fra 2014 til 2015 for Røros F&B Group, ser vi at salgsinntekt økte med 6,2 mill, varekostnad med 6,2 mill og lønn med ca en mill. Jeg vet ikke hvor stor andel som utgjøres av Smaken av Røros, men det kan virke som om salgsvolumets økning må ha stagnert og at ølsalget for 2016 ligger i størrelsesorden rundt hva det var for 2015. Det var vel ellers bygging av nytt bryggeri som tillot den store økningen, og antakeligvis har de ferdig ekspandert inn i et marked der konkurranse i stor grad er blitt den begrensende faktoren, og ikke produksjonsvolum.

Christiansand Brygghus er en merkevare for Mat&Uteliv som samler en rekke utesteder i Kristiansand, men selskapet bak heter Comer, som er heleid av Geir Legreid. Selskapet har de siste tre årene hatt en omsetning på 80-100 mill, og driftsresultat på mellom 2 og 3 mill. Det sier seg selv at det er umulig å skille ut bryggeridriften i dette regnskapet, når Brønnøysundregistrene er utgangspunkt.

Finse 1223 (kommer igjen senere)

Færder ble startet høsten 2013 og har gjort en kometkarriere både med eget øl og med kontraktsbrygging for andre. Fra 2015 til 2016 doblet man salgsinntektene fra 4,9 mill til 9,5 mill, og det var etter 1,1 mill i salgsinntekter i 2014, som var første år med inntekter. Det er knall-bra. Driftsresultatet er positivt, men sank fra 589' til 193' i fjor. Imidlertid hadde bryggeriet gjeld til bank el.l på 3,2 mill på starten av 2016, og renter på dette har sendt årsresultatet ned i 5' for 2016. De har et nokså stort varelager på 2,5 mill ved utgangen av 2016, men det er ikke mye i forhold til produksjonsvolum og bryggeriets varelager tidligere år. Bryggeriet har fem aksjonærer, hvorav Steinar Krüger er største med 59% aksjonene. Færder har etablert seg med et footprint i bryggeri-Norge, og har supplert veksten med å kontraktsbrygge for andre, en modell som også Arendals og Amundsen har benyttet seg av. Det ser ut til å seile opp som en vinnende strategi, men det forutsetter at en klarer å brygge teknisk feilfritt øl, så det setter ekstremt høye krav til kvalitet.

Garasjebryggeriet er en utløper fra Haugesund Høvleri og Trælastforretning, som jeg tror er et firma som organiserer aktivitet i de gamle lokalene til denne virksomheten. Imidlertid ble selskapet Garasjebryggeriet slettet fra Brønnøysund 9. januar i år, da selskapet ble fusjonert inn i Høvleriet. Opprinnelig startet selskapet under navnet Smedasundet 66, med formål å arrangere festivaler, seminarer, lukkede selskap etc i Høvleriets lokaler. Navneendring og formål om å brygge øl kom først våren 2015. Regnskapet for 2017 for bryggeriselskapet er imidlertid levert. I det ser vi at inntektene i 2015 på 308' krympet til 30' i 2016, samt at varekostnaden i 2016 var helt nede i 8'. Det vitner om at driften er skrudd ned, og slettingen vitner om at den i 2017 ble slått helt av. Allikevel har det vært smakinger på bryggeriet så sent som september 2016, og Untappd indikerer at de fremdeles selger ølene sine nå i sommer – men jeg vet ikke om de har fortsatt som en del av Høvleriet eller om de leiebrygger hos andre. Underskuddet på driftsresultatet var -144' og -121' i disse to årene. Det var ingen langsiktige lån og lite utstyrsmidler. Derimot satt man med 470' i kundefordringer og 301' i leverandørgjeld, så det var vel litt fakturaer å rydde i, selv etter at bryggeridriften forlengst må ha opphørt.

Inderøy Gårdsbryggeri var opprinnelig et DA fra 2007, som ble et AS i 2012, så dette er et av de gamle mikrobryggeriene. Dermed har vi også bare regnskap fra 2012 og fremover. Bryggeriet viser da også en positiv utvikling. Fra 1,9 mill i salgsinntekt i 2015 til 3,0 i 2016, samtidig som kostnadene har økt forholdsmessig mindre, slik at driftsresultatet har økt fra 113' til 390' … og det er selv om lønnkostnader har gått opp fra 685' til 1,1 mill. Men også før dette økte bryggeriet salgsinntekt med ca 300' pr år, og det har alltid betalt ut lønn. Det er ikke langsiktig gjeld, men litt kortsiktig gjeld til aksjonærer. Men med 488' i kundefordringer og 949' på bankbok er egentlig all gjelda mer enn godt dekket opp med omløpsmidler. Bryggeriet var nedskrevet i 2014, men det ble kjøpt utstyr for knappe 772', så det er fremdeles noen mindre avskrivninger. Her synes det som det er god økonomi og gode marginer og ikke minst stabil utvikling over lang tid.

Kofoedbryggeriet er et enkeltmannsforetak på Hvaler, registrert med formål å brygge øl og produsere egg. Av en eller annen grunn er den nyregistrert i Brønnøysund så sent som desember 2016, selv om den ble registrert i enhetsregisteret i 2004. Uansett, som enkeltmannsforetak ser vi ikke noe regnskap for dette bryggeriet.

Lindesnes Brygghus ble startet tidlig i 2013. Selskapet hadde et betydelig fall i inntekter fra 4,0 mill i 2014, via 3,1 mill i 2015 til 2,2 mill i 2016. I toppåret 2014 var overskuddet på driftsresultatet 994', men de to påfølgende år har det vært underskudd på 275' og 164'. I regnskapet er det en rekke indikatorer på aktivitet som til sammen kan tolkes som å peke nedover, så som varebeholdning, kundefordringer, utestående skatt osv. Rest av pantelån matcher omtrent anleggsmidlene, mens egenkapitalen er positiv på 626'. De ekspanderte raskt, i hvert fall på Sørlandet, så det er litt underlig at de har falt såpass mye tilbake. Er dette et bryggeri som tar et par hvileskjær?

Jeg vet ikke om det er rett å trekke noen konklusjoner på bakgrunn av disse tallene. Men det synes som om noen stiger og noen synker. Noen stiger til og med kraftig, og andre synker så mye at det er grunn til å spørre om de er i ferd med å legge opp. Selv om det har vært noen konkurser i bryggeri-Norge, så tror jeg de fleste bryggeriene ikke forsvinner med en smell, men fisler forsiktig ut og bare blir borte.

Tags: Christiansand, Finse, Færder, Garasjebryggeriet, Inderøy, Kofoed, Lindesnes, regnskap, Røros.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Oktoberfest er ikke akkurat noe nytt fenomen, men det temmelig nytt hvordan de er i ferd med å spre seg utover landet, både åpenlyst under navnet oktoberfest, og i det skjulte gjennom å fordreie fokuset på ølmesser og -festivaler. Jeg liker det ikke.

Vel, de forlot oss vel aldri fullstendig, men for en stakket stund var det noen år da oktoberfest var noe harry og gammelmodig, mens ekte og moderne ølnerder gikk på ølmesser og ølfestivaler. Men nå er de tilbake for fullt … with a vengence – som om dette var en dårlig oppfølgerfilm til noe vi trodde var over.

Fri og bevare oss for litersstørrelser i seidel akompangnert av ompa-spillende hornorkester i lederhosen. Jeg liker å smake på øl, og for å være overtydelig: jeg vil smake på flere øl, og da er en liter for mye. En seidel er et dårlig glass å smake med, og støy påvirker faktisk smaksopplevelsen. Lederhosen ødelegger muligens ikke smaken, det er bare en tvilsom smak i seg selv.

Oktoberfesten i Tananger har premiering for beste kostyme og stiller med «Norges beste cover-band». Det blir det kåring av Mr. og Mrs. Oktoberfest på Oktoberfesten på Svalbard – ugifte kvinner må formodentlig delta i noe annet. I Sandøy opererer de med et utvidet jodle-begrep og inkluderer mongolsk strupesang i underholdningen, som er ved Polkabjørn og Kleine Heine, sistnevnte på trekkspill.

I Sandvika sam-arrangerer de det med Sandvika Byfest i august og kaller det Sandvika ølfestival, men lyder som en oktoberfest. Der er det maltsekk-kasting, drikkeviser og kåring av årets vakreste ølmage. Ja faktisk! Det høres ut som et ypperlig eksempel på hvordan oktoberfest-elementer sniker seg inn i det som forøvrig kanskje er en helt grei ølfestival.

Stena Line tar utgangspunkt i de lange bayerske sjøfartstradisjonene og holder oktoberfesten sin ombord på MS Stena Saga under vignetten «Partybåten». Der opptrer Roars Ompa-orkester og et band som vant en spelemannspris for flere år bakover enn aldersgrensa på arrangementet.

I Stryn har oktoberfesten egen «barnas oktoberfest» med pølser og hestekjøring. Er det kanskje litt som barneparkeringen i Småland på IKEA, mens mor og far trenger litt fokusert kvalitetstid på hovedattraksjonen?

Og så har vi den virkelig store: Oktoberfest i det store sirkusteltet under UKA ved NTNU, festen som får fornyet skjenkebevilling hver gang, selv om det alltid blir «litt» heftigere enn planlagt. I 2013 meldte politi at de «unntaksvis observerte at folk ankom stedet uten (sic) drikke». I 2015 rapporterte skjenkekontrollørene at «det i stor grad forekom skjenking av åpenbart påvirkede gjester». Konfrontert med tingenes tilstand var visst den beste unnskyldningen fra arrangørens side: «men det er jo Oktoberfest». Bedre eksempel finnes vi vel ikke på at Oktoberfest er et slags green-card for å ignorere regler og normer og ta fyllefesten helt ut.

Ellers finner vi oktoberfester i Flåm, Brandbu, Hamar, Elverum, Egersund, Kløfta, Hitra, Sandefjord, og utallige andre steder.

Akk, ja. Det er lett å fyre av billige potshots mot disse lystige arrangementene. Ufyselig og litt urettferdig er det også av meg å sitte i go'stolen og akke meg over arrangementer der andre legger ned utallige dugnadstimer, som økonomisk understøtter idrettslag og musikkorps og andre gode saker. Dessuten er det vel på et nivå også helt greit med litt upretensiøse festligheter.

Nordmenn trenger påskudd for å sette seg ved siden av ukjente på bussen. Alkohol smører i sosiale settinger. Men nordmenn trenger allikevel en sosialt akseptert anledning for å drikke alkohol. Der øl var en del av dagliglivet har det blitt så «fy» at det er suspekt å drikke om man ikke har en brukbar unnskyldning. Oktoberfestene er en slik unnskyldning, og har man ikke det, føler mange seg ubekvemme. Jeg tror det er mindre en tradisjonsfest enn en unnskyldning for å kunne dra ut og drikke.

Forsåvidt er det flust med unnskyldninger … det er lønningspils, sydentur, fredag, lørdag, fotballkamp, nyttårsfest, julebord … og altså oktoberfest. For det er like suspekt med en nordmann som drikker uten en sosialt akseptert anledning som det er fullstendig greit med flatfyll bare den skjer innenfor den rette sosiale anledningen.

Men for meg er dette oktoberfest-fokuset et skritt tilbake fra den ølrevolusjonen som har skjedd de siste årene. Når jeg har skumlest gjennom programmene på disse ompa-arrangementene, har det slått meg at det synes viktigere å fortelle hvem som skal spille hornmusikken enn hvem som brygget ølet. Det virker som har gått fra en maksime om «å drikke kvalitet» til parolen «drikk opp, for faen!»

Mikrobryggerirevolusjonen var et opprør mot det smaksmessig platte, og samtidig et oppgjør med den likegyldige holdningen om at øl-er-øl. Mikrobryggerirevolusjonen satte smak i sentrum. Ølet skulle smake, og det skulle smakes. Det skulle nytes og det skulle oppsøkes. Rundt ølet og dets smak var det mangfoldige lag med historikk, typedefinisjoner, spesielle smaksgivere, kjendisbryggere, fremstillingsprosess og alt det andre – men det var alt sammen fokusert på ølet, ikke på drikkinga og festinga. Kanskje gikk det litt for langt i retning feinschemcheri, men jeg håper virkelig ikke norske ølfestivaler degenererer til årlige drikkfeldighetsorgier i månedsskiftet september/oktober.

Nå er vi visst på vei mot sk(r)åling, drikking, ompa-musikk og andre dårlige vaner, med «oktoberfest» som det sosiale godkjenningsstemplet på å ta seg en helaften uten å skjems overfor slekt og venner. I tillegg til øl, ompamusikk, pissoarer og lissom-bayerske kulisser er visst den viktigste infrastrukturen ved en ekte oktoberfest at man har blomsterbed å spy i, plen å sove ut på, og nok røde-kors-team til å ta vare på de som trenger noe mer enn plen og blomsterbed.

Men har ikke dette her tradisjoner da? Jo, i Bayern har denne festen et par hundre års røtter, og drikkfeldig festing har vi jo holdt på siden uminnelige tider, både der og her til lands. Men selve oktoberfest-konseptet er nok et etterkrigsfenomen i Norge. I den grad man hadde noe slikt på første halvdel av 1900-tallet, var det helst som en vårfest, den store salvatorfesten, med drikking av dobbeltbokk. Skjønt også den tradisjonen var vel egentlig importert fra Tyskland.

Kanskje går det med oktoberfestene som det gikk med de sambadansende karnevalene på 1980-tallet. De kom plutselig, og ethvert tettsted med respekt for seg selv måtte ha sitt eget karneval med sambaorkester og opptog. Og så ebbet det bort og forsvant. For min del kan oktoberfestene gjerne gå samme vei, bare vi får beholde de seriøse ølmessene og ølfestivalene.

Tags: oktoberfest, skjenkekontroll.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

I ellevte del av denne serien ser jeg på ytterligere åtte bryggeriers regnskap for 2016. Det mest kjente bryggeriet er kanskje Graff, men også Lomb (eller Lom Bryggeri, eller Smaken Tå Lom) og Larvik er vel kjente, samt En Liten Øl, som ser ut som en sterk nykommer. Og så ser vi på enda et bryggeri som leverte regnskap og så la ned. Etter dette innlegget er det under hundre bryggerier igjen å gå igjennom, sånn circa.

Smaken Tå Lom ble startet i Lom tidlig i 2015 med formål å drive mikrobryggeri, men man har nok hatt aktivitet siden i hvert fall 2014. Det går under navnet Lom Bryggeri, med varemerket Lomb, som egentlig ikke er en forkortelse, men en gammel skrivemåte for Lom. Det brygges på et tsjekkisk 1000-liters bryggeri, med en tilflyttet tysker som brygger. Regnskapet viser salgsinntekt for 626' i 2015 og 686' i 2016, men kostnadene har økt betydelig, slik at overskuddet på 103' i 2015 ble til et driftsunderskudd på 755' i 2016. Den utgiftsposten som øker mest er lønn med 459', hvilket også betyr at dette bryggeriet er over snittet av norske bryggeri i modenhet – at de faktisk utbetaler lønn. Det har i løpet av 2016 blitt gjort investeringer som har økt anleggsmidler fra 1,4 mill til 2,6 mill, men samtidig har man også tatt opp banklån på 3,9 mill, og rentekostnad fra dette sender årsresultatet ytterligere ned til -864'. Eiere er lokale interessenter som visstnok er deltakende i mange ulike ting. Bryggeriet har mye fokus på økologisk, lokale smaksgivere og tradisjonelle prosesser. Et oppslag lokalavisa Fjuken i februar i år kan fortelle at det har vært produsert 15.000 liter til da. Det er relativt lite, og det er trolig først nå i 2017 produksjonen er klar til å gå for fullt.

Kolbanussen Mikrobryggeri i Orkanger leverte regnskap for 2016 for noen uker tilbake, men har etter det lagt ned, og selskapet ble slettet denne uka. Det var et relativt lite bryggeri, med 129' i salgsinntekter over fem måneder i oppstartsåret 2015, men bare 76' for 2016. Utgiftene var også små, så bryggeriet gikk med 41' i driftsresultat i 2015, men hadde et underskudd på 34' i fjor. Det var ingen verdier i anleggsmidler, for jeg tror man brygget på et mindre, privat anlegg, og ikke var kommet i gang med å bestille kommersielt bryggeriutstyr. Det var heller ikke gjeld, og egenkapitalen var ikke brukt opp. I det store og det hele virker det som folkene bak Kolbanussen luktet på å startet bryggeri, gjorde unna papirarbeidet og fikk ut en håndfull ulike øl på et lite bryggverk, til gode kritikker fra lokalmiljøet, men så tenkte seg om og konkluderte med å stoppe der. Det er høyst respektabelt, det.

Fortuna Bryggeri Holding startet senhøstes 2015, og har med flere folk fra Norbrygg og hjemmebryggermiljøet blant studenter i Oslo. Navnet er trolig hentet frem fra gamle Fortuna Bryggeri (opprinnelig Stenersens bryggeri som i 1849 ble til O. N. Forseths bryggeri), som slo seg sammen med Centralbryggeriet i 1896, før de på slutten av 1920-tallet ble kjøpt opp av Christiania Aktieølbryggeri, som igjen ble kjøpt av Ringnes på slutten av 1930-tallet … sorry, jeg nerder. Det har levert et eksemplarisk ført regnskap som er lett å lese (av og til mistenker jeg økonomer og regnskapsførere for å tåkelegge mest mulig av det som skal leveres til Brønnøysundregisteret). Raskt oppsummert: de har en aksjekapital på 613', hvorav de har brukt omkring halvparten på et bryggeri som ved utgangen av 2016 fremdeles lå nedpakket, mens resten av kapitalen står på bankbok. Det er ingen gjeld. Regnskapet viser riktignok underskudd på 147' og 59' i de to driftsårene, men alt sammen stammer fra avskrivninger på utstyr, hvilket er helt udramatisk. Bryggeriet var i praksis i dvale ved nyttår, men kan muligens spire og gro til noe stort, for folkene bak har i hvert fall tidligere brygget utmerket øl.

Larvik Mikrobryggeri ble startet allerede i 2011, og har både scene og bar i tillegg til bryggeri. De første par årene var underskuddet i årsresultatet på 3-400', men fra 2013 har det vært årlige milliontap (henholdsvis 1,3, 2,0, 1,4 og 1,7 mill), og selskapet har blitt holdt flytende av stadige tilførsler av aksjekapital. Dog er det vanskelig å si om dette skyldes bryggingen eller den øvrige aktiviteten. Ved utgangen av 2016 var akkumulert fremførbart underskudd for de seks driftsårene på 7,1 mill. Det var de dårlige nyhetene. De gode nyhetene er at selskapet er heleid av Geir Bakken, og han har midler og er villig til å fylle dem på selskapet i henhold til langsiktige planer som er lagt fremover. Hans gjeld i selskapet er lavere prioritert enn andres gjeld. Da kan de holde på en stund. Det er flott at noen har vilje og midler til å følge andre mål enn kortsiktig økonomisk gevinst.

Totens Bryggeri ble startet våren 2014, og man valgte seg et historisk bryggerinavn. Det originale Totens Bryggeri ble forøvrig oppkjøpt og nedlagt av bryggeriene på Hamar og på Lillehammer i fellesskap. De ble forøvrig begge to senere lagt ned av Nora (eller Ringnes-Frydenlund, som raskt ble bestemmende storebror blant Nora-bryggeriene på denne tiden), utpå 1980-tallet. Dagens nystartede Totens bryggeri hadde frem til utgangen av 2016 ikke noen inntekter, samtidig som diverse mindre kostnader hadde spist opp aksjekapitalen på 80'. Det kan virke som om initiativet er i dvale inntil videre.

Ølsmia holder til i Oslo med produksjonsadresse i Vestby. Selskapet hadde ved utgangen av 2016 ti eiere som eide 10% hver. Ølsmia ble startet høsten 2014, men også 2015 ble et oppstartsår, med bare 14' i inntekter, men også relativt små utgifter. Formålet er både ølbrygging, men også kurs og lignende, så det er vanskelig å si hva som er hva. Det ser ut til at det var underskudd på årsresultatene på i overkant av 100' hvert av de tre årene med drift, noe som har akkumulert udekket tap på 334', som spiste opp aksjekapitalen og vel så det. Dog har aksjekapitalen blitt fordoblet nå i februar, slik at en likviditetssituasjon som selskapet selv beskrev som «utfordrende, men håndterbar» har blitt bedre. For 2016 har det vært salgsinntekter på 405', selv om også kostnadene for det året har økt. Selskapet har lite eiendeler og 203' i langsiktig gjeld. Utfra bilder på Facebook ser de ut som de brygger på et 500-liters system med fire gjæringstanker, så det formelle eierskapet for utstyret ligger formodentlig et sted utenfor bryggeriet. Og så har de den kule bryggeribilen!

Graff Brygghus i Tromsø startet i 2015, og selskapet bak heter anonymt nok Uthuset 101, og ser ut til å ha blitt startet med utgangspunkt i at man i 2014 hadde en bygning og skulle finne aktivitet. Aktiviteten ble brygging, og utgangspunktet ser ut til å ha vært Marius Graff, som ble årets hjemmebrygger i 2012, mens han ennå ikke var gammel nok til å kunne kjøpe en øl på et utested. Han har gitt navn til bryggeriet, og eier 10% av aksjene … ja, og så kan det nevnes at han brygger vidunderlig godt øl. Regnskapet viser økende inntekter fra 1,0 mill i 2015 til 3,2 mill i 2016 (etter fratrekk av alkoholavgifter). Kostnadene, som inkluderer lønn (bra!), er litt større, men underskuddet i driftsresultatet er minkende fra 657' i 2016 til 164' i fjor. Bankinnskudd matcher kortsiktig gjeld (som hovedsaklig er lån fra eierne), langsiktig gjeld er under 60% av bryggeriutstyrets bokførte verdi, etter avskrivninger ned til 80% av innkjøpsverdi. Dette ser veldig bra ut.

En Liten Øl i Fitjar ble startet senhøstes 2015. De har i første driftsår solgt for 992', og hatt kostnader for 1,4 mill så de går med 448' i underskudd på driftsresultatet. Det er jo ikke uvanlig for første driftsår – men 654' av dette er kostnadsføring av endring i beholdning av vare, som formodentlig betyr at de startet med masse varer og/eller har fått brygget ølet sitt hos andre. Nåvel, de har ikke mindre enn 2,7 mill i aksjekapital, hvorav 915' er brukt som forskuddsbetaling til et 1000L bryggeri fra den israelske produsenten A. N Technologies, som forøvrig seiler opp som kanskje den største leverandøren av bryggverk til norske mikrobryggerier. Det stod ved nyttår igjen 1,2 mill på bankbok, og følgelig hadde de ikke gjeld, men tvert om godt med spillerom. Ifølge Fitjarposten er det i fjor sommer hele 65 aksjonærer i bryggeiet, hvorav halvparten bodde på Fitjar og de fleste øvrige har feriebolig der – så vi snakker om et initiativ av seriøs størrelse og med solid lokal forankring. Det har i første omgang vært brygget hos Arendals Bryggeri i påvente av at eget bryggeri blir ferdig – en situasjonsbeskrivelse som ble gjentatt i lokalavisa så sent som i slutten av mai i år. Men alt tyder på at de har fått levert og installert bryggeriet, i hvert fall utfra den übersexy promo-videoen på YouTube, laget av bryggerileverandøren. Sånn filmer bare en ekte ingeniør. Det virker som En Liten Øl planlegger å bli et bryggeri man må regne med.

Hva slags konklusjon skal jeg trekke etter å ha gravd i regnskapene til disse åtte bryggeriene? Kanskje man kan si at norske småbryggerier er temmelig uensartet gruppe og at disse åtte representerer bredden … men også entusiasmen og «galskapen» som driver denne nisjebransjen?

Tags: En Liten Øl, Fortuna, Graff, Kolbanussen, Larvik, Smaken Tå Lom, Totens, Ølsmia.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

«Stemmer du ikke på valgdagen, så har du ikke rett til å klage over politikken» – heter det seg. Man kan diskutere validiteten i dette utsagnet, men en variasjon over samme tema er at om du ikke leverer høringsuttalelse i alkoholreklamesaken innen 31. august, så har du ikke rett til å klage og mukke når det ligger et overtredelsesgebyr i multi-hundretusenkronersklassen på skrivebordet ditt. Hørte dere det, småbryggerier!?

Jeg har ment – og mener fremdeles – at innføringen av overtredelsesgebyrene for alkoholreklame kan bli den største endringen i utøvelsen av norsk alkoholpolitikk siden årtusenskiftet. Forslaget til endringer er ferdige. Nå skal de bare høres, vedtas og iverksettes. Målet er å gjøre sosiale medier og Internett like kjemisk tomt for alkoholreklame som aviser og blader er. Så langt er det forsåvidt greit – men jeg frykter at prosessen kommer til å bli særdeles smertefullt for tallrike bryggerier. Dessuten blir dette noe som i enda større grad enn andre former for reklameforbud vil favorisere importøl fremfor norskbrygget øl.

At du ikke har rett til å klage etterpå, er selvfølgelig en spissformulering, men den har en kjerne av sannhet. Om du ikke bryr deg nok til å sette deg inn i saken, så har du stemt med flertallet ved å av gi en stemme midt imellom «meh» og «whatever». Og det er lite «whatever» over overtredelsesgebyrer. Staten har et system for høringer av endringer i lover og regelverk. Det er faktisk ikke bare til pynt. Rett nok stiller man temmelig svakt som «privatist» i slike høringer, men det er tross alt bedre enn ikke å få si noe som helst. Om organisasjoner og andre privatpersoner synes noe jeg spiller inn er bra, står det dem fritt å henvise eller spille inn det samme på egne vegne …

På slutten av denne blogposten skal jeg sammenfatte dokumentene du trenger å lese for å kunne sette deg inn i saken, men først tenkte jeg å gyve løs på min personlige høringsuttalelse som interessert privatperson. Jeg ser gjerne at jeg får tilbakemeldinger og synspunkter og endringsforslag på denne før jeg sender den!

Jeg tenkte å vente et par dager med å sende det inn, for evt å fange inn feil eller gode forslag til forbedringer. Så var det dokumentene du trenger å lese når du gir din høringsuttalelse.

• Alkoholloven – hovedsaklig §9.

• Alkoholforskriften - hovedsaklig §14.

• Håndbok i Alkoholloven er en 263 siders kommentarutgave av både Alkoholloven og Alkoholforskriften, og som konkretiserer, utdyper og gir eksempler. Dessverre er siste versjon fra 2008, og den har derfor ikke fått med seg endringene som ble gjort, blant annet rundt alkoholreklame på hjemmesider. De viktigste delene er side 145-154 om reklameforbudet i loven, dvs §9; side 215-223 om reklameforbudet i forskriften, dvs §14. Men merk at begge er utdaterte.

• Helsedirektoratets merknader til alkohollovens bestemmelser om alkoholreklame gjeldende fra 1.11.2015 er på 54 sider og alle er relevante. De vil vel i stor grad erstatte de tilsvarende sidene i Håndboka som er listet over.

• Høringsnotatet (se også samlesiden Høring - innføring av overtredelsesgebyr mv. i flere lover med folkehelseformål mv.) - og her er det 130 sider, hvorav 8-31 er generelt om overtredelsesgebyr, og side 32-44 er spesifikt om alkoholreklame, samt side 122-123 og side 128, der de konkrete forslagene til endringer står.

• Andres leverte høringer, som for eksempel mitt. Du kan se dem på samlesiden for høringen, som er lenket inn over. For tiden er det kun ett høringssvar der som er relevant, og det er fra Norske Vinklubbers Forbund. Dog er det vel også endel høringssvar som leveres pr e-post eller papirpost.

Se også Helsedirektoratets samling med tolkninger og annet rundt Alkoholloven.

Tags: Høring, overtredelsesgebyrer, regelverk.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Idag er de regnskaper fra ni bryggerier, hvorav de mest kjente er EGO, Wettre, Rena og Hognabrygg, men vi ser på et bredt spekter med bryggerier. Kanskje vi nærmer oss en konklusjon rundt at mange av småbryggeriene er mer en livsstilshobby enn en levevei?

Bryggeri 13 ble startet i Tromsø i mai 2015. Salgsinntekt gikk fra 720' i 2015 til 1,5 mill i fjor. Det er bra for et start-up-bryggeri. Kostnadene er under kontroll og gav driftsresultat på 41' i 2015 og 96' i fjor – nær sagt «på tross av» lønnskostnader på 513' i fjor, som tilsvarer halvannet årsverk. Det er relativt små verdier i utstyr som er bokført, men det er også relativt små lån på bryggeriet, med et kortsiktig lån (dvs mindre enn fem år) på 249' som det mest prominente. Da det marginalt med rentekostnader, er det vel trolig et rentefritt lån fra de to aksjonærene. Bryggeriet har mottatt støtte på 150' i de to årene, men selv om vi ser bort fra dette, virker det som økonomien er under kontroll.

Brygghuset Farsund er egentlig spise- og serveringssted, men ble bryggeri tidligere i år, da Farsund Brewing Company la inn årene. En av de fire bak FBC eier også Farsund Brygghus, der bryggverket er lokalisert, og dette selskapet har kjøpt utstyret og skal visstnok brygge litt på det for salg på stedet. Regnskapet viser 1,9 mill i åpningsåret 2015, og 4,8 mill i fjor, men med moderate årsresultat. Det formodes at all brygging skjedde i regi av FBC i 2016, så aktivitet rundt brygging kommer ikke inn i regnskapet for Farsund Brygghus før 2017.

EGO Brygghus ble startet tidlig i 2014 i Fredrikstad. Utviklingen i salgsinntekt gikk fra 3,1 mill i 2015 til 4,3 mill i 2016, med omtrentlig proporsjonal utvikling i kostnader, men resultatregnskapet viser fremdeles betydelig underskudd, selv om det ble litt mindre og gikk fra -677' i 2015 til -521' i 2016. Det er et akkumulert udekket tap som er oppe i 2,3 mill, men selskapet har relativt lite gjeld: 570' langsiktig gjeld, og 240' under posten annen kortsiktig gjeld. Dette er omtrentlig matchet av anleggsmidlene på 650'. Det virker som de har en relativt aggressiv nedskrivingstid på fire år, så ting forbedrer seg vel om et par år når lånene er nedbetalt og utstyret avskrevet. I oppstartsåret 2014 var det -1,0 mill i årsresultat, faktisk en større sum enn inntektene det året. Det er forsåvidt ikke uvanlig at det er endel ekstra kostnader i oppstartsåret, og at de føres som driftskostnader selv om det kanskje er engangskostnader til utstyr som brukes over lang tid. Det betydde at opprinnelig aksjekapital på 1,6 mill var tapt ved utgangen av 2015. For «å holde liv i selskapet» gav långivere (i praksis aksjonærene) i 2016 en gjeldsettergivelse på 1,1 mill, som gav bryggeriet positiv aksjekapital i regnskapet. I praksis betydde nok dette mindre, siden dette var penger som allerede var lånt og brukt, men det har tillatt bryggeriet å kunne øke gjeldsgraden fra andre parter noe.

Hognabrygg ble startet senhøstes 2015 i Singsås, og er blant de små som tapper på boks, mens de fleste andre som har startet har fokusert på flaske først. Tapping på boks krever mer investeringer enn tapping på flaske, og det kan påvirke økonomien. Regnskapet for 2016 viser inntekter på 950', mens kostnadene er 1,5 mill. Dermed er det et driftsresultatet på -506', men vi skal være forsiktig med å overtolket et underskudd i første hele driftsår. Selskapet har 1,7 mill i varige driftsmidler, mens det er 2,3 mill i langsiktig gjeld til bank el.l. Avskrivningstiden ser ut til å være 10 år, så det gir dem nok mer spillerom.

Rena Bryggeri har røtter langt bakover, til Det Lille Bryggeri på Rena, som igjen hadde aner bakover til Østerdalen Bryggeri. Dagens selskap Rena Bryggeri ble startet i 2014, men innfusjonerte det tidligere Rena Bryggeri, samt også firmaene Pandora Beverage og Pandora Spirit. Rena Bryggeri er blitt et datterselskap av investeringsselskapet Rosenlund, og utfra websidene deres kan det virke som de har avsluttet endel andre investeringer og konsentrert seg om Rena Bryggeri. På de få årene dagens bryggeriselskap har vært i drift, har det kommet ikke mindre enn 112 meldinger i Brønnøysund, ifm fusjoner, kapitalutvidelser, styreendinger og annet – det er over gjennomsnitt, for å si det sånn. Dette er vel forresten kanskje eneste norske bryggeri med bryggeribåt? De har i hvert fall bilder av en båt med bryggerilogo/kjennetegn på websidene, og den brukes visst til kundebesøk rundt Oslofjorden (heldigvis, for ellers ville dette vært ulovlig reklame). Selskapet hadde i 2014 bare kostnader på 578' i driftsresultatet, men dette var vel et oppstartsår. I 2015 var det driftsinntekter på 4,3 mill og driftskostnader på 8,1 mill. I 2016 var det driftsinntekter på 7,5 mill og driftskostnader på 10,1 mill. Økningen i salgsvolum er imponerende, men økningen i kostnader er tilsvarende bekymringsverdig. Bryggeriet har da også akkumulert seg et udekket tap på over 5 mill. Når jeg leser regnskapet er det endel utgifter som ikke akkurat går til malt og humle, men heller til honorarer og konsulenttjenester. For eksempel har selskapet Bajas – som er heleid av bryggeriets styreleder – bistått ved fusjoneringene og fått 430' i 2015 for dét. Bajas er forresten også navnet på et av ølene deres. I 2016 dekket man morselskapets kostnader relatert til bryggeriet med 336'. Alt dette er sikkert vel og bra, og når/hvis omsetningen eksploderer blir disse beløpene forsvinnende små. Men for andre småbryggerier der man knapt tar ut lønn må det være surrealistisk å tenke seg et morselskap som fakturerer bryggeriet for å bistå, eller at styreleders eget selskap skulle betales for å ordne rundt en fusjonsprosess. Det interessante fremover blir hvilken forretningsmodell som best overlever. Blir det en low-cost Reodor-Felgen-modell med noen kamerater som sveiser sitt eget bryggeri og avstår fra lønn, eller blir det noe mer à la Rena og Rosenlund, med høy børsfaktor, styrearbeid, aksjeopsjoner, topptung fokus, og med en ledelse som heller har slagsside mot det merkantile som salg og markedsanalyse enn mot det bryggefaglige, som kjemiteknikk, mikrobiologi og prosessteknikk? Eller kan begge overleve i hver sin nisje?

Slumpelukko finnes i to versjoner. Org nr 915761054 er registrert sensommeren 2015 på Voss og har næringskode for produksjon av andre ikke-destillerte gjærede drikkevarer, dvs noe annet enn øl, sider, mjød, vin og fruktvin. Så enten tenker de på med noe temmelig utradisjonelt (sake, chicha?) eller så har de feilregistrert seg. Regnskapet viser imidlertid ingenting utover at det er betalt inn 30' i egenkapital. Det andre selskapet med samme navn har org.nr 912827127, ble stiftet høsten 2013 på Vossestrand og driver med engros-handel med alkoholholdige varer, så den burde egentlig ikke så interessant i denne sammenhengen. Imidlertid tror jeg det er gjennom dette selskapet at de fem ølene under merkevaren Slumpelukko er ført til markedet, men neppe ved at dette firmaet selv har brygget det. Flaskene ser i stor grad ut til å være belgiske panteflasker og flasker av den spesielle typen som L/L Voss Fellesbryggeri bruker, så det er mulig de har kontraktsbrygget disse stedene? Av en eller annen grunn dukket forresten goodwill-avskrivninger for 205' for Slumpelukko opp i 2016-regnskapet til L/L Voss Fellesbryggeri uten at jeg har klart å finne noen spor av det i regnskapet hos Slumpelukko-selskapene. … I'm nonplussed.

Tjøme Mikrobryggeri ble dannet sommeren 2016 for å drive med produksjon og salg av øl i Tjøme kommune, og regnskapet dekker bare vel et halvt år, som i tillegg var oppstartsåret. Regnskapet viser bare kostnader på 24' for i fjor, så det er ikke kommet helt igang. Det kan være flere grunner til en treg start, for eksempel at man venter på bevillingssøknad, at man leter etter lokaler, at man jakter på investorer, eller at det som syntes som en god idé har kjølnet litt.

Wettre Bryggeri i Asker startet allerede våren 2013, og var lenge et temmelig lite bryggeri. Første hele driftsår var inntektene 95', året etter 42', så ble de mer enn tidoblet til 449' i 2015 og nesten tidoblet igjen i 2016, til 4,2 mill. Wow! Og samtidig gikk lønnskostnaden fra 3' til 870', og driftsresultatet -144' til +16'. Hva har skjedd? Vel, litt søk blant avisene forteller at Wettre startet opp et ølutsalg kombinert med hjemmebryggerforretning våren 2016. En artikkel i Budstikka forteller historien og angir også en produksjon på 18.000 liter i 2015, og estimert 70.000 liter i 2016. En annen artikkel forteller om at man starter opp pub. Med andre ord går nok bryggingen fremover, men det er kanskje ølutsalget og pub som har gitt den største boost'en. Slikt stikker kjepper i hjulene for å tolke brygge-delen av regnskapet deres. Men det forteller oss også at det kanskje er endel mer penger i fasene etter bryggingen enn det er i selve bryggingen?

Mosjøen Mikrobryggeri startet sommeren 2013, og har brukt lokale dialektord for personkarakteristikker som navn på ølene. Her på ettervinteren kom nyheten om at de gav seg med ølproduksjon. Såvidt jeg kan se har de brukt et 500-liters anlegg. La oss se på regnskapene. Om vi ser bort fra oppstartsåret 2013, da man ikke var kommet igang, var inntektene i det tre påfølgende årene 448', 546' og 471'. Kostnadene var holdt under kontroll, og driftsresultatet var positivt på 117' i 2014, 122' i 2015 og 28' i fjor. Det er ikke noe stort overskudd, og lønn er ikke tatt ut, men det er tross alt overskudd. Det var investert i utstyr for 127' i 2014, og dette var halvveis nedskrevet ved nyttår i år. Samtidig var langsiktig gjeld nede i 111'. Omløpsmidler var betydelig større enn gjeld. Bankinnskudd var betydelig større enn kortsiktig gjeld. Aksjekapitalen var intakt siden man aldri hadde gått med underskudd i årsresultat. Jeg har lest tallrike mikrobryggeriregnskaper, og i forhold til dem er det ingen varsellamper her som blinker spesielt sterkt eller hissig. Ok, så har de ikke tatt ut lønn, men «ingen» klarer da det. De har ikke klart å øke omsetningen i tredje reelle driftsår, men det er ikke uvanlig. Det er strengt tatt ikke en veldig stor produksjon, men det gjelder mange. Det eneste jeg ser skiller dette bryggeriet ut fra tallrike andre, er at de hadde holdt på i nesten fire år. Det tar på med bryggeridrift på fjerde året, uten at det er særlig lønnsomt, uten at du ser at det blir særlig lønnsomt, og med økende konkurranse fra andre. Enda en ting som skiller dem litt ut, er at det er en liten familiebedrift, mens mange andre småbryggerier er en kameratgjeng. Jeg vil tro det har implikasjoner for hvor lett – og hvor lenge – man kan takle en økonomisk ørkenvandring der man tross hardt arbeid ikke tjener penger som man kan hente ut og leve for. Bryggeriet er visstnok solgt til andre som skal bruke utstyret videre.

Sannelig om jeg vet hva som har best forutsetninger for å overleve. Er det nøktern norsk holdning rundt bedre-føret-var og ikke-gape-over-for-mye, eller det tanken om at salgsvolum kommer før inntekter. Jeg har lyst til å si at det er alle de små som bygger seg gradvis opp og setter tæring etter næring som vil vinne. Men brygging er tross alt en konkurranse i skalering. Så da er det mulig at vinnerne blir selskapene som tenker skalering og oppbygging av salgsvolum fremfor fokus på kostnader og overskudd.

Både Norbrew og Rena skiller seg ut fra andre norske småbryggerier, ved at de har langt flere investorer og et sterkt skille mellom eierskap og bryggerne. De klassiske småbryggeriene har eiere som også er bryggere. Det må de jo nesten, siden få av dem betaler ut lønn, men det er også et annet aspekt: De har en tankegang om at de skaper sin egen arbeidsplass, og det er mindre snakk om en investering enn det er en aktivitet og et yrke.

Det finnes mange utrolig gode småbryggere der ute, men de er mer ute etter å bygge opp noe selv enn de er ute etter investorer. Kanskje blir de stående igjen på perrongen når toget er gått. Kanskje blir det børsspekulantene som vinner, de som samler småinvestorer i hundretall, kjøper et mer-enn-stort-nok superbryggeri som de ikke vet bak-frem på, hyrer bryggere til å fikse det tekniske, skalerer bryggeriet sitt til Bloksberg og tilbake, og snakker seg til gullkantede avtaler med de store aktørene i dagligvare og uteliv. Kanskje det blir dem som teppebomber øl-Norge med godt-nok-øl og dytter de små perfeksjonistene ut i den ytterste skyggeaktige periferien?

På den andre siden, investorbryggeriene ser ut til å ha pådratt seg en vane med konsulenthonorarer, gjerne fra selskaper eid av personer i styret eller andre ledende posisjoner. Jeg har respekt for at de er villige til å investere, og at de tør å ta opp lån, og at pengene sitter løst når det er noe selskapet trenger, men jeg skjønner ikke greia med å la eierne fakturere selskapet i multi-hundretusenkronersklassen for det som i mine naive øyne burde vært gratis hjelp. Jeg kan ikke skjønne annet enn at da må pengekassa på bryggeriet gå tom litt ekstra fortere.

Tags: Bryggeri 13, EGO, Farsund, Hognabrygg, Mosjøen., regnskap, Rena, Slumpelukko, Tjøme, Wettre.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

De mest kjente i dag er Svalbard, Telemark, Sandar og Austmann. Jeg har ikke sjekket systematisk, men jeg sitter med et inntrykk av at det er forferdelig mange bryggerier som ble startet i 2015 – både blant operative bryggerier og de som ligger i dvale.

Bertilsen Beer & Spirits har som formål blant annet å tilvirke alkoholholdig drikk, selv om hovedaktiviteten nok er import. Regnskapet viser driftsinntekter på 1,4 mill og driftsresultat på 514', men det er umulig å si hva av dette som måtte være brygging. Selskapet har ingen anleggsmidler (dvs bryggeri) og minimalt med varelager og lite varekostnad. Det er muligens brygget noe sammen med noen, men vi kan lese minimalt om bryggeri-Norge ut fra dette regnskapet.

Kystbrygg ble opprettet sommeren 2015 i Nesna. Regnskapet for 2016 vitner mest om fremleie av noe utstyr, og det er intet bryggerelatert. Årsrapporten forteller at man i 2016 har jaktet på egnede lokaler for å kunne starte brygging.

Svalbard Bryggeri vist en kraftig vekst i driftsinntekter fra 1,5 mill 2015 til 5.1 mill 2016. Utgiften har selvfølgelig også økt, men driftsresultatet har forbedret seg fra 750' i minus til bare 146' i minus. Lønn utgjør 949' i 2016, og har forholdsmessig vokst mindre enn produksjonsøkningen. Avskrivninger utgjør 431' på utstyr, som forøvrig i regnskapet er verdsatt til 6,1 mill, så det er formodentlig en relativt lang avskrivningstid. Selskapet har 6,9 mill i gjeld, og det gir endel rentekostnader som sender årsresultatet ytterligere ned, til 508' i minus. Produksjonsøkningen er kraftig og er vel koblet til en avtale med et flyselskap, om jeg ikke husker feil. Ved å holde produksjonen oppe og fokusere på kostnadskutt, burde overskudd være innenfor rekkevidde. Når man i tillegg er ferdig med avskrivninger og nedbetaling av gjeld, så burde dette her gå riktig så bra.

Farsund Brewing Company er et interessant regnskap, fordi folkene bak selskapet nå i 2017 besluttet å kaste inn håndkledet. Når vi ser på 2016-regnskapet økte selskapet omsetningen fra 520' i 2015 til 1,1 mill. Driftskostnader har hatt mindre økning enn dét i samme periode, bortsett fra varekostnad som ble mer enn tredoblet – av en eller annen merkelig grunn. Driftsresultatet har gått fra -14' i 2015 til -44' i 2016 – og det er egentlig ikke urovekkende mye. Langsiktig lån synes å være rentefritt til den største aksjonæren. Det er ikke noe her som peker mot at det er noen gullgruve, men det er heller ikke noe i økonomien som gjør at den skulle være noe verre enn mange andre småbryggerier, så det er litt fristende å tenke at når de la inn årene så var det ikke fordi økonomien var spesielt dårlig.

Alversund Handverksbryggjeri ser ut til å ha kommet igang med brygging først uti 2016. De fikk 153' i inntekter og et årsresultat på 18', og har i 2016 kjøpt utstyr for 44'. Det er med andre ord snakk om et relativt lite bryggeri, men økonomien går i hvert fall i pluss.

Rust Lyngen er et gårdsbryggeri i Lyngen kommune. De er under avvikling, og har ikke levert regnskap for 2016 ennå, og vi får se om det kommer. Regnskapene for 2014 og 2015 viser salgsinntekt på 43' og 58', så det er uansett et relativt lite bryggeri. Ved inngangen til 2016 var egenkapitalen 98' i minus, og det var gjeld på 307'. Her må det legges til at selskapet ser ut til å ha drevet med en rekke andre ting i tillegg til at det har vært registrert som produsent av øl, så det er ikke sikkert at dette er et representative tall for brygging.

Modøl ble startet høsten 2016, men har som formål både å brygge og å stå for arrangementer, slik at det er vanskelig å skille ut noen bryggeaktivitet for seg selv. Selskapet er uansett ikke kommet skikkelig igang. Regnskapet nevner et signaturøl de produserte i fjor, og såvidt jeg vet var dette hos Northern & Co. Regnskapet for 2016 viser inntekter på 33' og kostnader på 31', samt ingen anleggsmidler eller tilsvarende, så det er uansett snakk om et temmelig lite selskap.

Telemark Mikrobryggeri har relasjoner til Trondhjem Mikrobryggeri og Oslo Mikrobryggeri, og brygger øl på flaske for dem. Opprinnelig var navnet en periode Klosterøya Mikrobryggeri, før det ble dagens navn våren 2015 – selv om selve bryggeriet har en eldre historie som Union Bryggeri og vel helt tilbake til Trio Bryggeri, som opprinnelig var et brus-bryggeri. Idag er dette bryggeriet ett av de store blant de små, med en salgsinntekt i 2016 på 21,5 mill, opp 55% fra 2015, da det var 13,9 mill. Det må sies å være en knallstart og en meget sterk fortsettelse. Lønn var i fjor på moderate 3,2 mill og de totale driftskostnadene 22,2 mill gav et driftresultat med underskudd på 691', hvilket var en forbedring fra driftsunderskuddet på 2,9 mill i 2015. Bryggeriet har et akkumulert udekket tap på 7,4 mill, som har spist opp egenkapitalen på 5,1 mill. De har et nokså stort varelager på 2,6 mill ved årsskiftet, men målt mot omsetningen er det helt innenfor. Selskapet har 12,7 mill i langsiktig og 7,0 mill i kortsiktig gjeld ved årsskiftet, men hverken avskrivninger eller finansrenter klarer å spise seg veldig langt inn i driftsregnskapet. Det går fremdeles i minus, men om man a) klarer å fortsette produksjonsveksten og b) setter en literpris som gir en viss inntekt, så skulle fremtiden være godt sikret.

Bastesen & Stokvik Bryggeri ble startet høsten 2015 i Brønnøy kommune. Det var noen kostnader i 2015 som spiste opp aksjekapitalen, men i 2016 har det ikke vært noen aktivitet som vises på regnskapet.

Brewlab ble startet på tampen av 2015, og har vel vært mest kjent som hjemmebryggebutikk. Imidlertid har de ambisjoner om å yte en rekke ulike tjenester som kretser rundt øl og brygging, deriblant bryggerivirksomhet, ølutsalg og skjenking. De er vel i disse dager i ferd med å ferdigstille lokaler, så strengt tatt forteller vel regnskapstallene lite om bryggeridrift. De hadde i fjor 314' i inntekter og 234' i utgifter, minimalt i lån, samt at maskiner og anlegg verdsatt til en knapp million. Det er egentlig ikke noe dårlig utgangspunkt, men det gjenstår jo å se hva det blir til.

Brygghuset Sandar i Sandefjord er enda en pub som signaliserer at de også driver med brygging, noe som vanligvis gjør det vanskelig å skille ut bryggingen i regnskapet. Dog er det mulig at de har feildeklarert selskapet som også å produsere øl i Brønnøysundregisteret. De startet sent i 2015, og fikk overdratt virksomhet fra Sandar Haandverksbryggeri. Det virker som om dette var en splitting av Sandar Haandverksbryggeri i to: serveringsstedet og bryggeriet som ble beholdt i selskapet. Bak begge de to selskapene står Dan Simen Bergsagel. Driften hadde inntekter på 3,1 mill i første driftsår, og med et positivt driftsresultat på 205'. De har ingen langsiktig gjeld, lite kortsiktig gjeld, men heller ikke noen anleggsmidler.

Sandar Haandverksbryggeri har formodentlig avgitt pubdriften til overstående, og raste følgelig i inntekter fra 3,1 mill i 2015 ned til tidelen, til 310' i 2016 – og dette er formodentlig bryggeridelen. Kostnadene var på 424', selv uten at det var utbetalt lønn, så bryggingen gikk med -114' i driftsresultat. Selskapet har 337' i langsiktig gjeld, trolig rentefritt til eiere, for det er minimalt med finanskostnader. Maskiner og anlegg er verdsatt til 353' i regnskapet, og med et 500-liters system og litt allerede nedskrevet verdi, matcher det fint tommelfingerregelen min om minimum 1000 kroner pr liter kapasitet i bryggesystem. Imidlertid skal vi være forsiktig med å stirre oss blinde på bryggeriets regnskap isolert sett, siden det bør sees i sammenheng med pubdriften i det utskilte selskapet.

Prindsen i Oslo ble startet våren 2015, og er definert som ølprodusent i Brønnøysundregisteret. De har samme adresse og mye de samme personene som står bak restauranten Gaasa. Navnet henspiller på at den ærverdige gamle bygården som kalles Prinds Christian Augusts Minde. Den dansk-norske prinsen var ikke bare grunnleggeren av Norges Vel, men han ble valgt til konge av Sverige. Dessverre døde han raskt etter å ha inntatt sin rolle som svensk kronprins – og Sverge skaffe seg den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte som erstatning – og så var krig og annet bråk i gang igjen. Regnskapet for selskapet Prindsen viser små utgifter, ingen inntekter og null anleggsmidler, så det må tolkes som et bryggeri som ikke har kommet igang.

Sør Øst Bryggeri i Ås brygger øl, men ifølge formålet som selskap skal de også ha fokus på alkoholfritt og tilsynelatende andre alkoholiske drikker enn øl. Årsberetningen sier eksplisitt at man produserer drikke uten alkohol, mens Facebooksidene deres indikerer noe annet, så jeg er over middels forvirret. Selskapet ble stiftet sommeren 2015, og hadde salgsinntekter på 206' i 2016. Med kostnader på 157' ble det et driftsresultat på 49'. Man ser ut til å ha skaffet seg utstyr for 134' i 2016, finansiert gjennom lån, trolig fra de tre aksjonærene.

Austmann Bryggeri ser veldig bra ut. De økte salgsinntekt fra 7,7 mill i 2015 til 10,5 mill i 2016. Går vi enda lengre bakover, var det 5,4 mill i 2014 og 1,5 mill i 2013 – så dette er en fin og stabil økning. Driftsresultatet lå de to første årene rundt null, men økte til 635' i 2015, men for 2016 sank det til -356'. Ser vi nærmere på kostnadene, er det især lønn som har økt forholdsmessig mest fra 2015 til 2016, fra 1,4 mill til 3,2, mer enn en dobling. Austmann har minimalt med avskrivning, men også lite med verdier i utstyr. Grunnen er nok at de kjøpte gammelt og billig utstyr som de modifiserte selv, samt at mye sikkert er ferdig nedskrevet. Noe nytt utstyr ser de ut til å ha investert i for 2016. De har bare 625' i langsiktig gjeld, men derimot 5,3 mill stående på bankbok el.l. La meg tippe at de har ryddet økonomisk alburom til en utvidelse av bryggeriet? Tross alt brygger de idag på et 1000-liters anlegg som har endel moderniseringspotensiale. Det er vel ingen stor hemmelighet at de ønsker seg nytt bryggeri, og at de kan gjøre nye og kule ting på dagens anlegg. Bryggeriene har til og med hatt rom til å være med på spleiselaget for å redde Handbryggeriet, noe som har gitt dem aksjer for 476', eller ca 2% av aksjene.

Tags: Alversund, Austmann, Bastesen og Stokvik, Bertilsen, Brewlab, Farsund, Kystbrygg, Modøl, Prindsen, Rust Lyngen, Sandar, Svalbard, Sørøst, Telemark.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Nå har jeg en diger backlog av bryggeriregnskaper, og begynner nesten å angre på at jeg gapte over å grave meg ned i hvert eneste bryggeris regnskap for 2016. Men det er en interessant øvelse som gir et helt annet perspektiv mot bryggeriene enn det man får på Untappd, Ratebeer, i hylla på Gulating eller når du møter dem på messer. Så jeg fortsetter …

Baran Brygghus ble startet sent i 2011 og er heleid av Ali Mostofi. De hadde 254' i salgsinntekter, som var omtrent det samme som i fjor – og bare to-tredeler av salgsinntekten i toppåret 2013. Driftsresultatet har imidlertid redusert underskuddet fra 241' i 2015 til 51' i fjor. Det ser ut til å skyldes at endel utstyr er ferdig avskrevet, samt at varekostnaden er kraftig redusert. Det er ikke tatt ut lønn, og selskapet har 2 ganger salgsinntekt i gjeld til bank el.l. Et etterslep av relativt store underskudd på årsresultat har gjort at selskapet har tapt egenkapitalen på 400' og ligger 200' i minus. Det er imidlertid positivt at man i 2016 kun hadde 50' i underskudd i årsresultat. De to foregående årene var underskuddet på årsresultatet større enn salgsinntekten i samme år. Dette selskapet ser ut til å produsere for Baran Café i Bergen, og dermed blir bildet litt mer sammensatt enn at man ukritisk kan vurdere bryggeriet helt isolert.

Eidsvoll Brygghus startet våren 2014 med kun én eier. Regnskapene viser ingen inntekter, få midler, og en egenkapital på 100' som nå på det nærmeste er brukt opp. Bryggeriet har ikke kommet i gang med å brygge.

Macks Ølbryggeri er en av de store, gamle bryggeriene. De økte salgsinntekt fra 248 mill til 281 mill, mens kostnadene steg mindre enn dette, og driftsresultatet gikk fra 5,8 mill i 2015 til 29,8 mill i fjor. Balansen i årsregnskapene gir et øyeblikksbilde fra nyttår. Da hadde bryggeriet under en million på bankbok, mens de hadde 181 millioner i kortsiktig lån mot 73 mill i kortsiktige fordringer, i tillegg til 125 mill i langsiktig gjeld i bank el.l. Det høres ut som en diger kassa-kreditt, men for 2016 var finansutgifter (renter) likevel bare på 9 mill, og den langsiktige gjelda til bank el.l på 125 mill er jo ikke veldig stor, sammenliknet med salgsinntekten, eller med bokførte eiendeler på 412 mill. Årsrapporten erkjenner da også at likviditeten har «vært anstrengt» i perioder i 2016. Bryggeriet har gjennomført kostnadsreduksjoner i 2017, i påvente av hardere konkurranse innenfor dagligvare. Men uansett, Mack hadde et årsresultat på 15 mill, og det kan jo ikke være veldig feil. Selv om driftsregnskapet gir en moderat økning i både kostnader og inntekter, kan det være forhastet å tolke det som en tilsvarende økning i produksjonen. En kommentar i årsrapporten om avfall forteller at dette økte fra 159 tonn til 199 tonn (økning på ca 25%), på grunn av «kraftig vekst i ølproduksjonen». Det er nærliggende å tolke dette som at man brygger temmelig mye mer, men tjener ikke fullt så mye mer. En annen interessant informasjonsbit er at salgsinntektene på 281 mill fordelte seg på 149 i dagligvare, 78 i uteliv og 55 forøvrig. Det forteller noe om hvor viktig dagligvare er for bryggeriene i denne bransjen.

Monkey Brew – dvs selskapet – ble ikke startet før i fjor sommer, men jeg kan ikke forstå annet enn at den må ha hatt en forløper. Dette er imidlertid datterselskap av holdingselskapet Monkey Businessmen, som ble startet februar 2015. Men også dét selskapet er temmelig tomt for regnskapstall rundt brygging. Monkey Brew hadde kun et 100L anlegg, så det er kanskje ikke så rart at det ikke vises så godt i regnskapene. Når de har brygget hos Klostergården og hos Austmann har dette regnskapsmessig muligens gått via de aktuelle bryggeriene. Dette ville være en slags «regnskapsminimalisme» der man forsåvidt har høy aktivitet i selskapet, men det meste fremkommer på regnskapene til samarbeidspartnerne, ikke ens eget regnskap. I så fall er det pub-regnskapet som viser mer relevante tall, men det sier noe lite spesifikt om bryggeri-delen. Det ville i så fall være en litt overraskende måte å gjøre det på, men egentlig genial, siden ingen tjener så veldig mye på ølbrygging, mens de samtidig har bygget en sterk merkevare. Dermed virker det som det er selskapet Nedre Bakklandet 20D som er det reelle bryggeriselskapet for egen-bryggingen til Monkey Brew.

Nedre Bakklandet 20D er selskapet der aktiviteten i Monkey Brew ser ut hovedsaklig å vært i fjor. Det var litt spesielt at bryggeriet tidsdelte lokale med en kafe – så det var vegetarkafe på formiddag og utvalgspub på kveldstid. Eierskapet var 50/50 mellom Monkey Brew og hun som drev kafe-delen. Ordningen med samdrift er idag avsluttet, og i hvert fall regnskapsteknisk var sikkert det et skritt fremover. Bryggeri- og pubdelen gikk tidligere under navnet Taps, men heter nå Habitat i de nye lokalene. Dette selskapet ble startet oppunder jul 2014. Det har hatt salgsinntekt i 2016 på 3,4 mill (hvorav 83% var pub- og bryggeridelen), som var opp fra 2,1 mill i 2015, men det var muligens ikke et helt driftsår. I og med at regnskapet inneholder kafedrift og matservering og slikt, er det vanskelig å lese noe konkret ut fra tallene annet enn at de gikk med 344' i driftsresultat i 2015, mens i 2016 var det 50' i underskudd.

Numedal Stasjons Bryggeri ble startet tidlig i 2014 og hadde toppår i 2015 med inntekter på 675', mens inntektene i 2016 var på 437'. Kostnadene har også gått ned, slik at driftsresultatet bare ble litt dårligere enn i fjor, men fremdeles med et lite overskudd. Regnskapet forøvrig er temmelig kortfattet og oversiktlig … ingen langsiktig gjeld og knapt noe midler bundet opp i utstyr. Ja, egentlig kan man stusse på hvorfor ikke utstyr har et større «footprint» i regnskapet deres.

Senja Øl Bryggeri (må ikke forveksles med Senja Handbryggeri) ble startet våren 2013, men regnskapene for de siste årene viser at man ennå ikke har kommet igang med å brygge. Dog har det i 2016 vært investert ytterligere 90' i utstyr, så de er muligens på vei.

Storm Brygghus på Hitra ble startet høsten 2013, men har som selskapets formål å drive overnatting og arrangementer, med ølbrygging som et tillegg til det. Dermed blir regnskapet en «blandingsøkonomi» der det er vanskelig å se på bryggingen som isolert aktivitet. Storm hadde 539' i salgsinntekt som på nivå med 2015, da det var 520'. Imidlertid har de strammet litt inn på kostnadene og mer enn halvert lønn fra 418' til 197'. Det bringer regnskapet fra temmelig rødt – der driftsregnskapet har truet med å krype opp mot like stort underskudd som salgsinntekten, dvs at man bruker to kroner på å tjene inn én. Men for 2016 er dette blitt langt bedre, og driftsresultatets underskudd er på bare 74'. Det er et lysglimt, siden selskapet over de fire regnskapsårene som foreligger har akkumulert seg 958' i udekket tap, men sett fra den andre siden er dette mer en lekkasje i et oppstartsperiode enn det er enorme tap. Posten «annen driftsinntekt», som formodentlig er overnattinger og slikt, viser en veldig positiv og økende utvikling, og gir Storm enda et bein å stå på. Selskapet viser lite midler bundet opp i utstyr, men det skyldes nok at det også finnes et eiendomsselskap som eier bygninger og kanskje også selve bryggeriutstyret.

Storm Bryggeri må ikke forveksles med overnevnte. De ble stiftet i februar 2014 i Ål i Hallingdal, altså etter Storm Brygghus, og de har et krav på seg om å skrifte navn på grunn av navnekollisjonen. Regnskapet deres viser at aksjekapitalen på 50' er brukt opp, samtidig som lån ytet av aksjonærene for et par års tid siden stort sett bare har stått på konto. Regnskapet vitner hverken om brygging eller salg, så man må si at bryggeriet for tiden ligger i dvale.

Svensefjøset har gjort en kometkarriere. Fra 105' i salgsinntekt i første bryggeår, gikk de til 2,9 mill i 2015 og 6,7 mill i fjor. Imidlertid synes ølbryggingen å være en ørliten del av aktiviteten, mens servering, arrangementer, catering, kurs osv. dominerer når man ser på websidene deres. De kaller bryggerivirksomheten sin for Hegg Brygghus, men jeg har ikke funnet noe eget selskap for dette. Driftsresultatet for 2016 går i minus på 578', som ikke er veldig mye tatt i betraktning inntektene. Lønn utgjorde 2,7 mill av driftskostnadene. Selv om de har et stort og profesjonelt utseende bryggverk, vil jeg tro at det er de andre delene av aktiviteten i selskapet som dominerer regnskapet.

Jeg skal være forsiktig med å trekke noen linjer basert på disse bryggeriene. Men vi ser hvordan det å kombinere brygging med annen aktivitet kan hjelpe på regnskapet. Vi ser også at flere bryggerier ikke helt har startet brygging.

Tags: Baran, Eidsvoll, Mack, Monkey Brew, Numedal Stasjon, Senja Øl, Storm, Svensefjøset..
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Historiegranskning er en langsynt aktivitet. Først på tilstrekkelig avstand kan hendelsene vurderes i et rimelig objektivt perspektiv. Slik er det også med ølhistorie. Bestevenn-konseptet til Rema 1000 har potensiale til å innvarsle en ny æra i øl-Norge, men vi må vente noen tiår før vi ser den endelige fasiten. Men i mellomtiden må det være lov å synse litt om det, og det vil jeg gjøre.

Innen norsk ølhistorie har vi før-og-etter innføringen av kartellet. Vi har før-og-etter reklameforbudet. Vi har før-og-etter opphevingen av kartellet. Jeg tror det er en sjanse for at fremtidens norske ølhistorikere vil snakke om før-og-etter bestevennstrategien.

Vi kan se på bestevenn-saken fra en faktuell vinkel – hva skjedde. Vi kan se på det utfra en konsekvensanalyse for de involverte. Og vi kan se på det utfra hva det rent konseptuelt innvarsler av nye måter som markedet er skrudd sammen på. Jeg skal forsøke å belyse det fra alle tre vinklene.

Aller først, hva skjedde? Dagligvarekjedene har økt sin makt, ikke bare fordi de er blitt færre men større, men vel så mye fordi de har slukt kontrollen over stadig større deler av verdikjeden. Der kolonialbutikken på hjørnet i gamle dager var et rent salgsledd, har dagligvarekjedene spist distribusjonen selv, og så har de begynt å push'e egne merker. De tenker «vertikal verdikjede», hvilket betyr at de prinsipielt ønsker å «eie» alt fra åkeren der kornet gror til resyklingsfirmaet som håndterer tom-emballasjen. Der er heldigvis langt dit, men deres våte drømmer ligger et sted i den retningen.

Utfra et rent økonomisk perspektiv gir det visstnok mening å kontrollere et størst mulig strekk av verdikjeden. Jeg trodde det skulle være best å være liten men knallbra på et snevert, men strategisk område … men det tankegodset er visst bare såååh 1980-talls.

Å kontrollere distribusjon betyr at i stedet for at hver produsent – eller en grossist – kjører ut varene til butikkene, så er det dagligvarekjeden som står for det selv. De er med andre ord sin egen grossist og distributør. Produsentene leverer til et sentrallager. At kjedene lager egne merkevarer betyr at i stedet for å selge f.eks syltetøy fra Nora eller Røra, så selger de sitt egen merkevare, for eksempel Eldorado. Den kan forsåvidt være produsert hos Nora eller hos Røra, avhengig av hvem som gir det beste tilbudet.

Ølmarkedet har i stor grad vært sinker i denne prosessen. Ikke bare har vi sett lite til kjede-merkevarer som fortrenger bryggerienes egne merker, men de store bryggeriene har i utstrakt grad klart å beholde kontrollen over distribusjonsleddet til dagligvarebransjen … de har kort og godt i hatt egne biler som kjører ølet ut til butikkene.

Endringene vi ser har store implikasjoner for forhandlingsmakta i dagligvarebransjen. Nordmenn er merkevaretro. Dersom en produsent av f.eks syltetøy går inn på en avtale om å produsere varer med dagligvarekjedens varemerke, stiller den produsenten veldig mye svakere neste gang avtalene skal forhandles. Produsenten kan jo ikke som tidligere velge å ta med merkevaren til en annen butikkjede, men butikkjeden kan ta med merkevaren sin til en annen produsent.

Dere husker kanskje alt oppstyret omkring Lidl for endel år tilbake. En samlet norsk dagligvarebransje skrek opp over denne forferdeligheten, og husker jeg ikke feil, så var to av de vanligste argumentene mot Lidl var at de stilte med egne, tyske merkevarer, og at de transporterte alt sammen fra Tyskland på egne biler. Man klarte å gjøre det til en kombinasjon av landssvik og harryhandel å handle på Lidl, og kjeden trakk seg etterhvert ut. Men dette var prinsipielt den samme logistikken som de norske dagligvarekjedene har slått seg opp på.

Så kom bestevennstrategien som Rema formulerte. Det var egentlig ingen nyvinning, men det var nytt at de inkluderte ølmarkedet så aggressivt i bestevennstrategien.

Det har vært øl-forhandlinger tidligere også, der noen har vunnet og noen har tapt. Men til syvende og sist har Rema stort sett tatt inn de største produktene fra de største aktørene. Forskjellene har tidligere helst gått på plassering og prising mer enn tilgjengelighet. Forhandlinger har forskjøvet grensene for hvem som selger hvor mye – men det har vært en akseptert del av gamet.

Det som skjedde i vinter, var at Rema høynet, for å bruke et pokeruttrykk. De gav nærmest eksklusivitet som gjenytelse til lav pris. Dersom bryggeriet gav en god nok pris, ville Rema sørge for at de ikke møtte særlig med konkurrenter i butikkhyllene. Større volum er verd en lavere enhetspris.

Det traff en uforvarende ølbransje som en takras og rev et trygt verdensbilde bort under bena på dem. Med tilstrekkelig få, men store kjeder, vil det bare være de største bryggeriene som har teknisk mulighet for å kunne levere. Og det er den aller største som er best posisjonert til å vinne i dette skaleringskappløpet. Det er kort og godt «rått parti».

Ølbransjen har mye pent å si om Polet, og det meste av det sentrerer rundt at de har en forpliktelse til å sidestille alle aktører og behandle dem likt. Polet kan ikke rote rundt med avtaler for å få ned prisen, de har faktisk ikke lov til å prisdifferensiere eller ha bestevenner. Litt slik har nok mange også misoppfattet dagligvarebransjen. Når det er så få kjeder som det er, så har man kanskje feil-sluttet at de største kjedene har en slags nasjonal forpliktelse til å føre de viktigste merkevarene over hele landet?

For å sette det hele litt i perspektiv: adm. dir. Lars Midtgård i Hansa Borg fortalte på en pressekonferanse i slutten av januar at de regnet med at salgsvolumet gjennom Rema, som var 14,5 mill liter i 2015, ville være ned på 1 mill liter i 2017, som følge av at de falt utenfor hos Rema. Det er en reduksjon som er betydelig større enn hele den norske småbryggeribransjen til sammen. Abcnyheter refererte til at Midtgård «understreket» at han aldri har vært med på noe lignende i sine 25 år i bransjen. E2! beskrev ham som «tydelig frustrert». Bildene fra ulike gjengivelser synes for meg å signalisere «rystet», og mellom linjene kan man lese at han virket temmelig sint.

Midtgård føler seg sikkert ekte overrumplet i saken, dersom fokus er dagligvare. Men på Horeka-markedet kan han vanskelig ha unngått å få med seg at eksklusivitet og gjøkeaktig utkasting av andre bryggerier har vært en velkjent teknikk … og Hansa har vel ikke vært bedre enn de andre der?

Men likevel er det først nå det blir skikkelig alvor. Det er nå man tar av silkehanskene. Det er nå det går fra gjensidig vennligsinnet småerting, til at det verbalt hardner til. Hvorfor? Horeka er preget av små enheter, og å «stjele» utesteder fra hverandre har alltid vært «fair game» helt siden kartellvirksomheten ble opphevet.

Rema 1000 er ikke Horeka, men dagligvare. Og 13,5 mill liter er temmelig nøyaktig 5% av det totale norske ølsalget for 2015. Man går fra den typen vennligsinnet småkjekling som naboer alltid har holdt på med, til å sluke en god porsjon av naboens hage, og slikt kan det bli ekte nabokrangel av. Hansa oppgir selv produksjonen av øl og sider for 2015 til ca 68 mill liter. Her vil 13.5 mill liter utgjøre en knapp femtedel. Regnskapet for Hansa Borg indikerer at salgsinntekten i 2016 var på 2,6 milliarder, så femtedelen utgjør vel 500 millioner. Dette tallet inkluderer trolig alkoholavgiftene, men det setter likevel saken i perspektiv. Jeg kan egentlig godt forstå at Midtgård ikke akkurat smilte fra øre til øre.

Heller ikke Mack var glade. Regnskapet deres indikerer at de allerede var blitt presset på marginer. I 2016 var utgjorde salgsinntektene deres 281 mill, hvorav 149 mill kom fra dagligvare. Man skal ikke kutte mange prosenter der før det merkes på bunnlinja. I forhold til 2015 økte salgsinntekten deres med 13%, mens avfallet (formodentlig restene fra mesking) økte med rundt 25% over samme periode – ifølge dem selv på grunn av «kraftig vekst i ølproduksjonen». Selv ikke for store bryggerier er det fete tider.

I andre enden sitter Ringnes, som egentlig ikke har gjort noe annet «galt» enn å gripe sjansen som bestevenn da den bød seg. Jeg gadd se det bryggeriet som hadde latt den sjansen gå fra seg, bare for ikke å irritere konkurrentene. Men Ringnes bør ikke føle seg for trygge. Ingen tror vel at Rema 1000 og Ringnes er virkelig bestevenner på ordentlig … sånn utover avtaleperioden. Når avtalen skal opp igjen, kommer Ringnes til å bli presset ytterligere.

Ringnes kan også lett bli så store at de blir favoritt-skyteskive for alt og alle. De pleide å være der før, men de har over årene jobbet hardt og lenge for å komme bort fra et image som monopolistiske store og arrogant egenrådige. Med saker som bestevennstrategien er de kanskje tilbake til start.

I tillegg kan strategien gi en boomerangeffekt for Rema, fordi norske øldrikkere har fremdeles et emosjonelt forhold til sin lokale pilser. Det gav så mye negativ publisitet ifht Hansa Borg og Mack at jeg tror Rema justerte ned på ambisjonene. Det vil i hvert fall få andre kjeder til å tenke seg litt om før de gjør likedan.

Det må være lov å reflektere over øldrikkernes forhold til det lokale ølet sitt. Det var nettopp en slik bestevenn-strategi som gav oss «det lokale ølet». Det var da bryggeriene gjennom bryggeriforeningen kom frem til at øldrikkere i Rogaland bare skulle få Tou, i Vest-Agder bare skulle de få CB, i Aust-Agder Arendals, i Telemark Lundtangen, osv. Alle bryggeriene skulle i praksis brygge mer eller mindre omskiftbare produkter som de solgte i hvert sitt beskyttede område. Dermed er det nesten litt morsomt når nordmenn oppflasket på et kartellisert lokal-monopolsystem går fullstendig bananas og klager over utvalgsinnsnevringen (av alle ting) når de blir penset inn på et annet ølmerke enn det som de er vant til. Er det noe som kjennetegner det norske ølmarkedet inntil for ganske få år siden, så er det nettopp en brutalt styrt utvalgsinnsnevring.

Hva var så den store synden i de øynene til de fleste som klagende applauderte avis-jeremiaden over bestevennsaken? Jeg mistenker at det ikke var utvalgsinnsnevringen, men at «deres» øl falt ut av hyllene. Nåja.

Hva kan Rema finne på i neste omgang? Vel, de kunne lage et eget varemerke, et «Rema-øl». Et øl som hvilket som helst av de store bryggeriene kan brygge for dem, og der Rema eier design og varemerke. De er vel nesten der med Lade Gaards Bryggeri brygget hos Grans, bare at de ikke har tatt skrittet helt ut. Tross alt selger Ringnes et produkt med en Ringnes-identitet, men det er Rema som har mest forhandlingsmakt her.

Hvorfor så man ikke dette komme? Norge er et «dark market» hvilket vil si at man ikke kan drive normal reklamevirksomhet. Det er vanskelig å bygge opp en ny merkevare når du ikke kan reklamere for den. Nordmenn er dessuten veldig merkevaretrofaste, og bryggeri har fra gammelt av en sterkt lokal identitet. Alt dette burde beskytte bryggeriene. Imidlertid, dagligvarebransjens trumfkort er at de kontrollerer den viktigste lovlige reklamekanalen: oppstilling av varene i butikken.

Hvorfor er dette dårlige nyheter for bryggeriene? Det betyr at de tvinges til å konkurrere med hverandre ved å kutte til beinet økonomisk. Det betyr kostnadskutt, men også kutt i investeringer. En annen veldig dårlig nyhet er at dette betyr at enorme salgsvolum er i spill «over natta». Det får konsekvenser for bryggeriene. Arbeidsplasser er i spill. Forutsigbarheten faller. Og det er særlig dårlige nyheter for de bryggeriene som ikke er store nok til å skalere opp produksjonen bare ved å trykke på en knapp. De bryggeriene faller lett ut av konkurransen.

Det er til og med dårlige nyheter for Bryggeriforeningen. Dette er en slags rekartellisering, der dagligvarekjedene sitter i førersetet. Forrige gang vi hadde ølkartell i Norge var det bryggeriene som styrte det, med Bryggeriforeningen som arkitekt og trafikkpoliti. Men denne gangen står bryggeribransjen sjokkskadd og ser på at det skjer med dem, og den tidligere så allmektige Bryggeriforeningen er nærmest satt på sidelinja.

Vil bryggeriene finne ut av det og komme overens med hverandre igjen? Jeg vet ikke. Sannsynligvis ikke uten at de klarer å skape en felles front og deretter temme distributørene og bestevennordninger. Det var nettopp hva de klarte i de 10-15 årene forut for første verdenskrig, men jeg tror ikke de klarer det igjen. Jeg mistenker at bestevennsaken vil bli et vendepunkt på ferden, og at det permanent vil endre holdninger og styrkeforhold i bransjen.

Ikke bare ble det dårlig stemning blant de store av bestevennkonseptet, men mange av de små så at nøkkelen til overlevelse var å få storskala distribusjonsavtaler med kjeder og grossister, og det kan bli startskuddet til den virkelig intense stolleken om plassene i butikkhyllene. Det er nok å se på et oppslag i Drammens Tidende 13 august, der Aja puster lettet ut fordi de har fått inn et øl på Rema. Det var ikke engang et av deres egne øl, men ølet Mysticum som de importerer. De små ser, de lærer, og de små kommer etter.

Det er tre ting jeg sikker på: For det første: Sinte og frustrerte bryggere lager ikke fullt så godt øl. For det andre: bryggerier som er økonomisk stresset og truet av ytre faktorer kommer til å kutte hjørner. Begge deler er dårlige nyheter for oss ølnerder. Og for det tredje: Vi har garantert ikke hørt om bestevenner for siste gang.

Tags: Aja, Hansa, kartell, Mack, Rema, Ringnes.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Hjelp, nå regner det inn med 2016-regnskaper – no pun intended. Derfor får det bli med relativt korte analyser og karakteristikker av de enkelte bryggerienes tall, med mindre det er noen av dem som viser noe spesielt interessant.

Fjordfolk Mikrobryggeri i Sandefjord med Tom Harald Jacobsen som majoritetsaksjonær ble registrert høsten 2015 og kom først igang med brygging i 2016. De har hatt en salgsinntekt på 1,2 mill, men høyere utgifter, så de i 2016 gikk med underskudd på 444' i driftsresultat. Imidlertid har de kostnader på 261' i lønn, hvilket er mer enn de fleste, så sammenlignet med andre bryggerier står det bedre til med dem enn regnskapet egentlig viser. Videre driver Fjordfolk også med ølutsalg og servering, og i de offentlige regnskapene er det vanskelig å skille de enkelte delene fra hverandre. Bryggeriet er fullfinansiert gjennom egenkapital, men har brukt den opp og vel så det, og selskapet har 688' under posten kortsiktig gjeld, som ser ut til å være rentefrie lån fra aksjonærene.

Fjellbryggeriet finnes i to utgaver. Da det opprinnelige Fjellbryggeriet ble solgt, var det bare virksomheten som ble solgt, mens eierne satt igjen med selve firmaet, som er et DA. Det andre er et AS i Tuddal, eid av tolv personer med andeler fra 3%-30%, og som overtok bryggeriet høsten 2015. AS-et har salgsinntekter på 945', mens driftskostnadene er 1,5 mill. Men driftsunderskuddet på 523' er ikke så mye større enn personalkostnadene på 446', så igjen ser vi at småskala ølbrygging går økonomisk rundt dersom vi ser bort fra lønn. De har et relativt stort varelager på 328' og gjeld til finansinstiusjoner på over en million, noe som riktignok inkluderer et billån.

Hansa Borg Bryggerier har salgsinntekter på 2,6 milliarder, noe som omfatter alkoholavgiftene, så det er «bare» 1,1 milliard om vi ser bort fra dem. Det er interessant å se at alkoholavgiften ser ut til å utgjøre 57% av salgsinntektene – for mange småbryggerier utgjør de bare 25%. Selv med driftskostnader på 1,0 milliard gir det et driftsoverskudd på 126 mill, som åpner for 65 mill utbetalt i utbytte, som er like stort som utbyttet i 2015. Gjeldsposter og slikt er små, selskapets størrelse tatt i betraktning. Lønn summerer seg til 307 mill. Det er tall som må se temmelig surrealistiske ut for småbryggeriene. Hansa Borg er en pengemaskin.

Klokk & Co ble startet i 2016, opprinnelig under navnet Nordic Brewing. For 2016 hadde de en salgsinntekt på 336' og et driftsresultat på 40' Selskapet har få anleggsverdier, og ser mest ut til selge øl brygget hos andre – hovedsakelig hos Arendals Bryggeri – med en relativt moderat gevinst.

Norbrew ble startet i fjor og har vært gjenstand for endel diskusjon. De er morselskap for blant annet Northern & Co, Voss Fellesbryggeri, og Oslo og Akershus Bryggeri. Norbrew brygger ikke selv, men de har definert seg som produsent av øl i Brønnøysund og er morselskap i et konsern som hovedsaklig driver med brygging. De har inntekter på 51', hvilket ikke er sjokkerende siden de jo ikke har egne ølmerker å selge. Lønnsutgiftene er på 2,7 mill (inkludert sosiale utgifter), for gjennomsnittlig 3 årsverk. Men siden regnskapsåret bare har dekket ca 3/4 av kalenderåret, så tolker jeg det som om gjennomsnittlig lønnsnivå i selskapet er på rundt en million i året. Utover lønn er det øvrige driftskostnader på 4,6 mill. Det er ikke så lett å gjette hva dette er, men det omfatter nok 560' i honorar til styreleder/daglig leder, samt 500' i konsulenttjenester fra finansdirektørens selskap, og ytterligere 500' i konsulenttjenester fra daglig leders/styreleders selskap. Totalt er driftsunderskuddet på 7,2 mill. Selskapets midler er hovedsakelig lån til og investeringer i datterselskapene, totalt på ca 64 mill. Egenkapital er på 63,6 mill, hvilket betyr at det er gjort en god del investeringer. Hvem står bak? Det er seks aksjonærer som eier mer enn 5%, og de omfatter flere av de som opprinnelig sto bak Norbrew. Aksjonærer under 5% eierandel er ikke listet, men det er 187 stykker av dem, med en samlet eierandel på rundt 55% – så la meg tippe at den typiske eierandelen ligger på rundt 200' til 300'. Norbrew brenner endel penger, og bryggeriene de eier ser ut til å brenne ytterligere penger. Forsåvidt ser de ut til å vasse i investeringsmidler, så de har rikelig med tid til å spinne igang bryggeriene sine, selv med dagens burn-rate. Utfordringene er at høy burn-rate ikke er er noen vinnende strategi på sikt, så på ett eller annet tidspunkt må de starte å tjene penger – og det i et marked der får andre har funnet riktig formel for overskudd, selv om mange optimalisert bort lønnskostnader.

Olden Bryggeri fikk dette navnet tidligere i år, men het Olden Brygg og Hobby i regnskapsperioden. Regnskapet for 2016 viser en salgsinntekt på 133', men det er trolig fordi brygging først kom i gang helt på tampen av året. Driftsresultatet er et underskudd på 122', men alt dette er små tall og dekker bare en liten del av kalenderåret, så det er vanskelig gå konkludere med noe. Det er investert ca 300' i bryggeriutstyr som har en batchstørrelse på 600 liter og initielt har man planlagt en bryggetakt på inntil én gang i uka.

Oslo Brewing Company ble startet sommeren 2015 under navnet Oslo Craft Brewing. I løpet av 2016 øket de aksjekapitalen fra 1,9 mill til 2,6 mill (og i sommer videre til 2,9 mill). Ølene brygges hovedsakelig hos Arendals Bryggeri. For 2016 var det salgsinntekter for 1,3 mill og driftskostnader på 1,8 mill, hvorav 1,1 mill er varekostnad og og 593' er 'annen driftskostnad'. Tatt i betraktning at dette er brygget hos et annet bryggeri, er det trolig lite å spare på effektivisering. Men siden det er første driftsår med inntekter, bør vi nok vente til neste år før vi vurderer lønnsomheten, men vi har også sett fra andre bryggerier at det ikke er så veldig mye overskudd å hente på å selge øl som andre har brygget for en – med mindre man klarer å skape et buzz rundt ølet, slik at det blir skikkelig sug i markedet, med tilhørende spillerom for prising.

Båtbryggeriet er egentlig et gammelt bryggeri, men dagens selskap med det navnet ble stiftet høsten 2014, selv om det var først i 2016 at man kom skikkelig igang med brygging og salg. Med salgsinntekt på 2,2 mill er kostnadene marginalt mindre, noe som gir et ørlite positivt driftsresultat, uten at det er tatt ut signifikant med lønn. Selskapet har varige driftsmidler verdsatt til 3,6 mill og langsiktig lån til kredittinstitusjon på 3,1 mill. Dermed fordrer rentekostnader og avskrivninger et produksjonsvolum som helst ikke er mindre enn fjorårets.

Mykle Mikrobryggeri ble formelt startet 2013 annetsteds og under annet navn, men ble senhøstes 2015 solgt som ferdig startet selskap til familien Lund-Mikkelson i Kvinnherad, med formål å skulle brygge øl. Bryggingen ser ut til å ha startet sensommeren 2016, så 2016-regnskapet dekker oppstartsåret. Salgsinntekter på 233' og driftskostnader på 328' gir et svakt underskudd i drifta. Imidlertid er 2016 det reelle oppstartsåret, og det har kun vært bryggeridrift i siste halvår. Derfor er det for tidlig å si noe definitivt om økonomien.

Nøisom ble startet 2013. De økte salgsinntekten fra 9,9 mill i 2015 til 13,0 mill i 2016, hvilket er kjempebra. Kostnadene steg også, så driftsresultatet i samme periode sank fra 466' til 100'. Imidlertid betaler Nøisom ut lønn, hele 3,4 mill i 2016, hvilket er temmelig uvanlig. Bryggeutstyret ser ut til i stor grad å være nedskrevet og nedbetalt. Datterselskapet Fredrikstad Mikrobryggeri driver med kursvirksomhet, servering og salg – og går med et lite overskudd. Forresten finnes det også et datterselskap Nøisom AB, som muligens kan vitne om ambisjoner i Sverige. Nøisom er et godt eksempel på at det er mulig å komme over bryggeristart-kneika, og de burde ligge godt posisjonert til også å kunne ta ut overskudd i årene fremover, selv om heller ikke de har rom for særlig mange hvileskjær.

Senja Handbryggeri ble startet sensommeren 2014 av Rune Ludviksen og Bjørn Stangnes, og de har mer enn doblet salgsinntekten fra 392' i 2015 til 944' i fjor – hvorav 338' er lønnskostnad. Det har resultert i et forsiktig overskudd. Det er i liten grad regnskapsført verdi på bryggeutstyret, men det er muligens holdt utenfor, eller at det er mye basert på å tilpasse et rimelig, brukt anlegg. Det brygges på et relativt lite britisk anlegg på 400 liter hvilket betyr at det nok er arbeidsintensivt. Nettopp derfor er det imponerende at de klarer å skalere produksjonen oppover – og samtidig sitte med et overskudd, selv etter at det er tatt ut lønn tilsvarende en tredjedel av salgsinntekten.

Tags: Båtbryggeriet, Fjellbryggeriet, Fjordfolk, Hansa-Borg, Klokk, Mykle, Norbrew, Nøisom, Olden, Oslo, Senja.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Vi er kommet til åttende – og muligens siste – del i denne serien med eksemplifisering av alle feller og irrganger i lovgivningen rundt reklameforbudet. Denne gangen finner jeg noe på selveste Ringnes, jeg ser på kreative formuleringer fra Lervig og bruk av lukkede Facebook-grupper fra Nøgne Ø.

Aller først kan vi se nærmere på hva lovverket sier er tillatt på flaskeetiketter. Faktisk er det urovekkende lite spesifisert. Det virker nesten som man i veldig liten grad har husket å lage unntak for reklame på flasker. Til en viss grad kan man si at flaska med etikett er selve varen, og derfor har man innlysende lov - ja til og med plikt - til å ha en etikett på. Det finnes ikke den dommer i Norges land som ville konkludere med at da er ikke flaskeetiketter lov. Likevel er det fullt mulig å komme med utsagn på etikett som bryter med lovverket. Det er også uttrykt i lovverket at de listede unntakene i alkoholforskriften er en uttømmende liste som ikke kan «ekstrapoleres» til ytterligere tilfeller, så her har noen formulert seg keitede.

I merknadene til endringene rundt reklame høsten 2015 er spørsmålet om flaskeetiketter tatt spesielt opp, og det kan leses mellom linjene at man forsøker å dekke over en gammel unnlatelsessynd. Der skrives det under overskriften «Særlig om emballasje og etiketter»:

Og slik fortsetter det over totalt nesten tre sider. Såvidt jeg vet er dette første tekst som regulerer flaskeetiketter, og mellom linjene i denne teksten bekreftes vel også dette. I og med at det er i merknads form, har det en svakere stilling enn lovtekst og forskrift. Men tatt i betraktning av at lov og forskrift synes å eliminere all form for reklame bortsett fra visse unntak, og man har glemt å legge inn unntak for etiketter og emballasje, så er vel det bokstavtro alternativet verre.

Ringnes er først ut idag. Vi hadde dem med for noen uker siden, men da måtte jeg gi opp, og jeg irriterte meg temmelig grønn over akkurat dét. Et tips førte med inn på riktig spor. Takk! Her er bilde av Frydenlund Bayer på boks.

Det er to problemer her. Det første har å gjøre med medaljene som er vist på boksens forside. Det andre har å gjøre med historien om det gode og originale bayerølet. La oss først se på medaljene. Her er et utdrag fra side 13-14 i merknadene til Alkohollovens bestemmelser om alkoholreklame.

Men er det ikke lov å pynte etiketten med medaljer? Er det noen som noensinne har lest hva som står i de medaljene? Man må jo ha en 30× lupe for å lese dem - og vanligvis står det noe slikt som «Verdensutstillingen i Huttaheita i 1896», og med en slem tolking kan det leses som «har ikke vunnet noe siden atten-hundre-og-den-tid». Det kan da umulig være ulovlig? Vel, i merknadene er det eksplisitt nevnt medaljer. Nå er det nok en viss forskjell på knøttsmå, uleselige medaljer som inngår som en nærmest uleselig del av bryggeriets eller produktets visuelle profil – sånn som Dahls, Grans og Berentsen, og å splash'e ut en diger medalje som skrytende blikkfang på etiketten.

Det hadde helt klart ikke vært lov om det var større og mer leselig, og det stod mer prangende frem som et selvstendig, ikke-integrert, grafisk element. Men størrelse er bare en gradsforskjell. Og det kan da umulig være slik at ulovlige elementer blir lovlige om de bare innlemmet inn i en logo eller innbakes i den øvrige grafiske profilen. Forresten er medaljene i mindre grad arbeidet inn i noen logo på boksene med Frydenlund Bayer enn det er på endel andre ølmerker og bryggerier.

Gitt at det ikke er noen prinsipiell forskjell i mellom dem, så ser jeg ikke hvordan man skal trekke noen linje som tillater det ene men ikke det andre. Jeg ser da heller ikke at det er noen fundamental forskjell på å skryte av én pris i lesbar font, og å stille opp en rekke «generiske» medaljer selv om detaljene er uleselige. Det er mulig man kunne sette opp noen regler som listet unntak basert på antall, diameter, lesbarhet, sedvane-bruk, osv. Men det finnes ikke pr idag, og det høres ut som et definisjonsmessig vepsebol å stikke hånda inn. Merknadene lister eksplisitt medaljer som noe som ikke er lov, og da får vi ta det til etterretning.

Apropos, brygget ikke Ringnes et prisvinnende øl for et par år siden, etter en oppskrift fra Steinar Hamre og en viss Anders Christensen? Det må da være et problematisk øl, humrer sikkert noen. Vel, ja, det ville nok kunnet ha vært det. Men Ringnes har såvidt jeg vet bare brygget det én gang, i april 2014 med release på høsten, som er ca halvannet år før disse merknadene ble formulert. Selv om det fremdeles kan finnes flasker her og der på utsteder og avsidesliggende pol, så må ølet sies å være ute av produksjon og på det nærmeste ute av salg. Dessuten lister ikke etiketten noen pris, det står kun at det er fire bryggere og så figurerer Norbryggs logo der. Så den er nok innafor, for regelverket sier ikke eksplisitt at det er forbudt å opplyse om en pris, men fokuserer i stedet for på grafiske elementer (så som en medalje) som brukes som blikkfang for å fortelle om priser og slikt.

Vil et bryggeri kunne komme seg rundt det ved brygge en premiebatch, men ikke lage noe oppstyr rundt det på etiketten? Ja, det er god start. Men det er mulig at man kunne utlede enslags medvirkning til 'indirekte reklame' ved å bli med på en premiebrygging. Det er en balanse mellom å gjøre noe som du vet at andre vil plukke opp og snakke om av egen vilje – og der du inngår en samarbeid med noen som har en friere reklame-stilling og der disse andre sier det som du som bryggeri ikke kan si selv.

Så var det det andre problemet med disse boksene. Det er kanskje ikke så synlig. På boksene står det at ølet er «en hyllest til vår egen opprinnelse – inspirert av ølet vi brygget på 1800-tallet.» Jeg har tidligere dokumentert at utfra Frydenlunds Bryggeris egne historiebøker er det belegg for å si at første bryggeren der – Georg Scharnagel – ikke klarte å få til noe godt øl, og at han ble sparket etter noen år og erstattet før det begynte å gå rett vei med ølet og bryggeriet. Når Ringnes alluderer til det originale 1800-tallsølet fra Frydenlund, så kan det derfor kanskje angripes som falsk markedsføring. Men dette er neppe noe Helsedirektoratet vil bry seg med utfra en reklamevinkling, dessverre. Dessuten er Ringnes så vage at de vanskelig kan arresteres på det som er formulert.

Lervig er et av de mer fremoverlente bryggeriene. Det ble de etter at de endret firmapersonlighet. Først var de et litt traust rogalandsk pilsnerbryggerier som skulle erstatte Tou. Etter at de ansatte Mike Murphy virker det som bryggeriet har kastet all sørvestlandsk mild forsiktighet overbord.

Bryter Lervig reklameforbudet? Jada. De har et nokså interessant forhold til reklameforbudet. Men siden jeg bare fokuserer på ett forhold for hvert bryggeri må jeg velge – og da tar jeg Lervig Hazy Days. Det er forsåvidt et godt øl. Men baketiketten - om man kan si det for en boks - er problematisk.

Jeg festet meg ved utsagnet – i større og fetere font enn omliggende tekst, og med kun store bokstaver: Drink now – dont wait. Det er plassert like ved siden av en referanse til at datostemplingen finnes i bunnen under boksen. Er dette lov? Nei, jeg tror ikke det.

Riktignok er det lov å angi tips og instruksjoner om lagringforhold og -tid. Vin selges ofte med beskrivelser som «drikkeferdig» eller «trenger noen års lagring». Er ikke Lervigs påskrift bare en litt ADHD-aktig variasjon over dette? Tja, det er én vinkling … men man kan også se det annerledes.

For det første er det den språklige forskjellen mellom «drikk nå» i imperativ form rettet som en oppfordring til leseren, og «trenger ikke lagring» eller «drikkeklar» som er en beskrivelse av ølet. Jeg er temmelig sikker på at de to siste er akseptable og at den første i beste fall er i gråsona. Det som tar den videre gjennom gråsona og et stykke ut på andre siden er at det fortsetter med «don't wait». Det blir en utvetydig oppfordring til å drikke ølet, og å drikke det raskt. Det bryter med regelverket.

Men hva i regelverket kolliderer dette med? I merknadene til reglene for alkoholreklame i Alkoholloven er det blant annet tatt med følgende vurderinger (side 11):

Ellers kunne man sikkert ha utledet noe rundt hvorvidt dette utsagnet kolliderer med best-før-stemplingen. For hva er vel vitsen med en datostempling temmelig langt frem i tid, dersom produktet er så ferskvare at det bør drikkes snarest? Svaret er selvfølgelig at oppfordringen om å drikke det nå ikke har noe med holdbarhet å gjøre, men er en salgsfremmende oppfordring til alkoholbruk.

Nøgne Ø er enda et bryggeri som slett ikke er blant verstingene, selv om de var temmelig kreative i tidlige år. Her skal jeg fokusere på en posting i Facebook-gruppa «Aaahhh....ØL!!!!» som er en gruppe med en gimmick der man poster foto av det ølet man drikker, med kommentaren «Ahhh....(ølnavn)!» Ja, jeg vet det ... men det er ikke noe påbud om at Facebook-grupper skal gi særlig mening. Fokuset i gruppa ligger mest på det sosiale plan, og dessuten finnes det en slags protokoll ved at antall h-er i Ahhh er en indikator på hvor godt ølet var.

Er dette forbudt? Nei, det er vanskelig å se noen grunn til det. Derimot er det enkelte postinger i gruppa som er problematiske. Her tar jeg et eksempel fra et bryggeri vi ikke tidligere har vært innom, og vi ser på en posting fra Tom Young, som er salgssjef (Marketing Manager ifølge websidene) hos Nøgne Ø. Han var tidligere i år på en smaks-event av noe slag på skoleskipet Christian Radich. Med seg hadde han øl fra bryggeriet, og jeg oppfatter det som at han presenterte og/eller serverte. Dette er også helt greit.

Det som er problematisk er når han poster et bilde på Aaahhh....ØL!!!! av øl fra Nøgne Ø, tatt i forbindelse med arrangementet.

Men vent litt, vil noen si. Denne gruppa er lukket. Dette skjer i et lukket forum. Det er nærmest å regne for et lukket arrangement, og da er det vel OK? Og dessuten poster han som privatperson, og da må det vel være dobbelt-OK? Nei, det er ikke sånn det fungerer. Man kan ikke bare unndra seg reglene ved å erklære at et forum er lukket. For det første må det være noe reelt som skiller lukket og ikke-lukket, for at begrepet skal ha noen mening i utgangspunktet. For det andre finnes det en rettspraksis rundt hva som er lukket og ikke-lukket.

På et fysisk arrangement er lukket-heten ofte knyttet til medlemskap eller deltakelse i en slags gruppe, eller ett eller annet slags kriterium som gjør det naturlig at du er der. Det kan være en forening som opptrer som gruppe under et besøk på «smaksskolen» hos et bryggeri – og at er det naturlig at noen er der, mens det er unaturlig at andre skulle være der. Noen messer har trukket det litt langt, ved å definere at det som særtegner gruppen som deltar er at de har forhåndspåmeldt seg til arrangementet. Jeg tenker bob-bob … men jeg liker ofte å gå på disse messene, da.

Elektronisk, som på denne Facebookgruppa er det mer kilent. En gruppe kan være så lukket den bare vil, men blir den stor nok, tolkes det som en offentlig gruppe. Det er nok ikke gjort så mye på dette rundt alkoholreklame, men endel mer er gjort ifm hat-ytringer på nettet. Nettroll har forsøkt å argumentere for at de ikke har ytret seg offentlig, siden det er gjort i lukkede grupper. Det har vist seg å være en dårlig måte å forsøke å argumentere for at det ikke var en offentlig uttalelse.

Uten at det står noen spesifikt tall noe sted, så kan en gruppestørrelse på ned mot noen dusin være nok til at det tolkes som et offentlig utsagn. Her er et sitat fra NRK ifm en nettroll-debatt, riktignok rundt et annet tema, nemlig anti-islamske og rasistiske utsagn, men holdningen til lukkede og offentlige fora må være mye den sammen.

Det er ikke noe magisk tall for når man går fra en privat til offentlig setting, og det er rikelig med kontekst rundt som kan påvirke det. Dessuten må det vurderes om det gjelder ulike regler for hat-ytringer og reklame. Gruppa «Aaahhh…ØL!!!!» har pr idag over 800 medlemmer, men hadde kanskje «bare» rundt 600 da det ovenforstående ble postet. Det er langt over grensa for hva som gjør uttalelser der offentlige. I tillegg er det en temmelig laid-back politikk for medlemskap: nye medlemmer kan søke, og så kan eksisterende medlemmer godkjenne. Eksisterende medlemmer kan invitere bekjente til medlemskap. Såvidt jeg vet har man ennå ikke ekskludert noen utfra at de egentlig ikke er en del av den «rette» gruppa, hva det enn måtte være. Alt dette trekker i retning av at dette er en temmelig stor, offentlig gruppe.

Vil så et produktnevning på en slik gruppe rammes av regelverket mot alkoholreklame? Ja, helt klart, mener jeg. Regelverket rammer reklame, som ser ut til å være definert som massekommunikasjon i salgsfremmende hensikt. Det som gjør det til salgsfremmende hensikt er at det er salgssjefen ved bryggeriet som kommer med det. Det nytter lite om det gjøres utenfor arbeidstid og fra ikke-offisiell konto, sålenge det kan knyttes til en person som også har et arbeidsforhold til bryggeriet som omfatter salg og markedsføring. Om arrangementet var i jobbsammenheng, styrker det bare argumentasjonen min.

Men hva om gruppa hadde vært på bare 19 medlemmer? Tja, det ville trolig fremdeles vært reklame, for det står ikke at det skal være i et offentlig forum, bare at det er massekommunikasjon. Det hadde stilt seg litt annerledes dersom gruppa – uansett størrelse – var bransjefolk. Det er nemlig lov med reklame overfor bransjefolk, såkalt Horeka-markedet (hotell, restaurant og kafé). Det var en trend for endel år siden at man opererte med litt tøyelige grenser for hva som var bransjefolk. Det var litt fellespassord på websider og selvpåmelding på epostlister. Så langt jeg vet ble alt slikt slått ned på, og idag skal det kun være begrenset til rene bransjefolk.

Så om denne Facebook-gruppa hadde en silet påmelding som sikret at det bare var Horeka-bransjefolk der, så ville denne postingen vært problemfri. Det ville forsåvidt fremdeles være en offentlig uttalelse og alkoholreklame – men alkoholreklame er tillatt overfor den gruppa på visse betingelser.

Kan virkelig ikke en gammel bransjemann skåle i sitt eget øl og la venner og bekjente få vite om det på Facebook? Nei, dessverre. Han kan dog skåle i eget øl, men dersom skal det annonseres på Facebook må han i det minste velge et produkt fra en annen produsent.

En oppsummering. Jeg føler at jeg begynner å nærme meg slutten på serien med eksempler på ulovlig alkoholreklame. Det kommer uansett et innlegg med min personlige høringsuttalelse til de nye reaksjonsformene med overtredelsesgebyr, men det er ikke sikkert at det blir så mange flere innlegg med reklameeksempler.

Dessverre er det ikke så mange, selv blant avholdsfolket, som bryr seg om gapet mellom teori og praksis. Det er et gap som handicapper de aktørene som følger regelverket. Gapet gavner stort sett bare de som har en fleksibel og opportunistisk holdning til lover og regler. Folk innenfor bransjen kan vanskelig påpeke dette gapet offentlig uten å bli anklaget for å være misunnelig ukollegiale, negative fatalister eller ulv-ropende surpromper.

Det er også et tema som både er innsatskrevende å skrive om, samtidig som det et traurig tema som sjelden applauderes høylytt. Det blir nødvendigvis lange innlegg, og sannelig om jeg vet hvor mange som gidder å lese dem. Det finnes tilstrekkelig materiale til å kunne holde på med serien i både måneder og år, men jeg tror jeg har fått frem hensikten: For det første, så godt som alle har minst ett «issue» med reklame. Og for det andre, reklameforbudet rammer veldig mye mer enn gammeldags avisreklame, kinoreklame og reklameplakater langs gater.

Dagens gap mellom regelverk og praksis skyldes delvis en utglidning av praksis, spesielt blant endel av de mest kreative mikrobryggeriene, ofte basert på uvitenhet. Men det er sterkt påskyndet av en tilsynelatende sterk motvilje hos Helsedirektoratet mot å forfølge slike saker. Når man har vegret seg for å ta tak i saker, så har det fått gro frem en underskog av tvilsom praksis. Gapet skyldes også delvis at helsemyndighetene har akkumulert stadig nye og strengere tolkninger av regelverket, slik at trenden har vært at det er blitt strengere i praksis, om enn ikke i ordlyd.

Kombinasjonen av innskjerping av tolkninger og motvilje mot å håndheve dem er kanskje den viktigste skaperen av gapet mellom teori og praksis. Enkelte i bransjen vil føle at de bare har fortsatt å gjøre hva de alltid har gjort, og vil oppleve at grensene har flyttet seg mer enn de selv har endret eller fått påtalt noen praksis.

Høringsfristen rundt innføring av overtredelsesgebyrer går ut i slutten av august. Det er vanskelig å spå når en eventuell lovendringen tar effekt. Det er usannsynlig at det kan stoppes, men det er nok fremdeles en viss mulighet til å påvirke formen som denne lovendringen får.

Man skal ikke grave lenge i Helsedirektoratets brevjournal før man mellom linjene kan tolke en dyp frustrasjon over hva de opplever som en ineffektivitet i dagens reaksjonsformer. Jeg skal være forsiktig, så jeg ikke overdramatiserer hva som skjer den dagen overtredelsesgebyrene er på plass – men jeg tror det er naivt å tro at det blir business-as-usual for norske bryggerier.

Tags: Lervig, Nøgne Ø, reklame, Ringnes.
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.