Om du vil bedre luktesansen din, så handler det mye om å trene, trene, trene. Det er nok ikke så mye selve luktesansen du trenger å trene, men mer bevisstheten og hjernen din så du klarer å fange opp, og å gjenkjenne de luktene som nesen din fanger opp.

En av de beste måtene å trene opp luktesansen på er å begynne å lukte på omgivelsene. Det er til og med mulig å gjøre det uten at noen legger særlig merke til det, og det er en egnet aktivitet når du sitter på bussen, står i kø, tar heisen, sitter i et kjedelig møte eller på andre måter ikke kan utnytte tiden til noe bedre.

Litt forenklet kan en si at det er tre transisjoner som er viktig når vi lukter.

1. Overgangen fra det kjemiske duftstoffet i lufta til at nesen trigger på det, som er evnen til å fange opp lukten, dvs at lukten er over persepsjonsgrensa. Det har tross alt liten hensikt å lete etter lukter som er godt under persepsjonsgrensa. Du kan for eksempel ikke klare å lukte en bok eller et gardin på den andre siden av rommet du sitter i, men om du går bort til dem og stikker nese tett oppi, så kjenner du at de sannsynligvis en karakteristisk duft – det var bare langt under persepsjonsgrensa da du var et stykke unna. Det er ikke så mye du kan gjøre for å bedre på dette.

2. Overgangen fra at nesen din har trigget på en duft, til at du blir oppmerksom på det, som er evnen til fange opp lukter med bevisstheten. Mange lukter vi utsettes for er over persepsjonsgrensa, men uten at vi blir dem bevisste. De er ganske svake, og sklir inn i en slags bakgrunnsstøy som lukter «alt-og-ingenting». Det er først når de blir sterke nok, at du merker dem uten å konsentrere deg. Det skjer når du går forbi et bakeri og lukten av nybakte boller slår mot deg, eller dersom noen røyker i nærheten av deg og river deg ut av andre tanker.

3. Overgangen fra at du har merket deg en lukt og at du klarer å koble den til minner og mot en kilde, som er evnen til å koble et luktinntrykk med et navn. Navnet kan være et kjemisk stoff som diacetyl, eller det kan være mer folkelig som «smørlukt», eller det kan til og med være koblet mot et minne, som «lukta i klesskapet på loftet i barndomshjemmet mitt». Det viktige er imidlertid at du har plassert lukta i en bås og koblet den mot en merkelapp.

Det er ikke så mye du kan gjøre for å bedre persepsjonsterskelen din, som er det første punktet på denne lista. Imidlertid kan du gå nærmere det som lukter, eller du kan bevege deg rundt, siden en lukt gjerne oppfattes bedre når den først sanses og når konsentrasjonen øker, enn når du har har vært eksponert for den en stund.

Du kan også trene deg opp på de to andre punktene, og da handler det om å trene hjernen til å fokusere bevisstheten på hva nesen din fanger opp, og å fokusere på å koble de luktinntrykkene mot minner om andre luktinntrykk, eller å finne ut hva det er som lukter.

Når du beveger deg rundt, så kommer du inn i soner der duften er sterkere. Vegger er naturlige skiller som holder luften noenlunde adskilt i ulike rom. Når du går fra ett rom til et annen, vil du endre den luften du puster og de duftene du puster inn. Derfor er det nyttig å bevege seg når du skal trene luktesansen, siden du da endrer konsentrasjonen i den duften du skal fange opp.

Forslag til egenaktiviteter:

1. Når du er på en diger matbutikk, så gå langs reolene, og snus inn duften. Klarer du å fange opp at ulike deler av butikken dufter forskjellig? Reolen med stearinlys eller med vaskepulver burde være en god start. Selv om det beste hadde vært å gjøre det med øynene lukket, så ikke forsøk dét i en travel butikk.

2. Sett opp mobilen eller en smart-klokke til å vibrere en gang i timen. Når du kjenner vibrasjonen, pust godt inn i et langt drag og fokuser på hvilke dufter du kjenner. Fundér litt over hvorvidt du kjente disse duftene før du bevisst søkte etter dem.

3. Gå deg en tur, og pust i lange, dype åndedrag, med pauser mellom. Hver gang du trekker pusten, så fokuserer du bevisstheten på hvilke nye dufter du fanger opp i forhold til forrige åndedrag. Klarer du også å kople duften til hvor den kommer fra? Det er best å gjøre det når det er minst mulig vind.

4. Gjør det til en vane å holde pusten mens du går inn i et rom, og så trekke et langt og dypt åndedrag når du er inne i rommet. Merker du hvordan duft-bildet skifter fra rom til rom? Klarer du etterhvert å «gjenkjenne» det enkelte roms særegne duft-bilde, og hvor kommer rommets duft fra? Du bør selvfølgelig ikke overdrive det, ellers kan du folk begynne å se litt rart på deg.

5. Heiser er raritetsbutikker om du vil trene luktesansen. Du kommer inn i et lite, lukket rom som personer eller varer like før har avgitt duft til et halvminutt eller så. Heiser har ikke ventilasjon, og skyvedører skifter ut mindre luft enn hengslede dører. Ofte kan duften i en heis være så sterk at du merker den uten å fokusere. Dessuten er det sjelden så mye annet du kan gjøre i heisen. Det er kanskje sunnere å gå trappene, men det er mer interessant å ta heisen, så konsentrer luktesansen din hver gang du går inn i en heis.

Tags: smakstips.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-NC-ND 4.0.

Jeg snublet over en forunderlig bemerkning i Bjarte Solheims utmerkede hovedoppgave om E. C. Dahls. At bryggeriet hadde planer om en ølhall – i København! Kanskje var det løse og ikke helt seriøse planer, men det var noe E. C. Dahls selv funderte på. Sånne løse tråder er det alltid moro å se hvor fører hen.

På ett eller annet nivå hadde E. C. Dahls planer om en ølhall i København. Dette er hentet fra et brev fra Dahl datert 1869, og konteksten rundt det er enda mer overraskende. La meg sitere hva Bjarte Solheim sier i hovedoppgave sin i historie fra 1998 «'Mit Øl gjør overalt Lykke' – E. C. Dahls Bryggeri 1856-1882», side 80:

Dette er overraskende på så mange måter. Først og fremst er det overraskende at han tenkte ølhall utenfor landets grenser, for ølmarkedene var på denne tiden temmelig lokale eller i beste fall nasjonale. Det var riktignok en god del import og eksport, men det var mest finere varer eller det man ikke selv kunne produsere. Det var for eksempel øleksport til markeder som av klimagrunner ikke kunne selv brygge øl. Om E. C. Dahl tenke å eksportere øl til København, må det trolig ha vært snakk om et premium-øl.

Kanskje var det også et utslag av fraktrater. Trondheim handlet mye med Hamburg, men også København. Dampskipene gav hurtigere, men fremfor alt mer stabile og mer forutsigbare transportårer, noe som var særs viktig i passasjertransporten. Varer kom oftere direkte til Trondheim fra det kontinentale Europa enn det kom via Kristiania, siden det var handelshusene i Trondheim som importerte. Varene til Trondheim var en myriade av ulike kolonial- og forbruksvarer, mens varene som ble med på returen har muligens vært mer sesongbetonte, som f. eks. fisk. Kanskje det har gjort at prisen på frakt fra Trondheim til Kontinentet var unaturlig lav, fordi skipene ellers ville gå halvtomme tilbake? En lignende misforhold i fraktrater gjorde seg gjeldende mellom England og India, og var opphav til eksporten av IPA – men det er en annen historie.

Tivoli var Københavns forlystelsesområde – enslags diger biergarten, og den var viden kjent over hele Skandinavia. Den var også forbilde for ulike lokale initiativer, der vi kjenner Hjorten i Trondheim. Ironisk nok var det ikke E. C. Dahls, men Trondhjem Aktiebryggeri som etterhvert var den årvisse leverandøren av øl til Hjorten. Aktiebryggeriet (som holdt til i bygget som vi idag kaller E. C. Dahls Bryggeri) hadde forresten sin egen ølhall, bygget sammen med et ølutsalg som et ekstra påbygg mot nord – akkurat samme bygget der E. C. Dahls Pub og Kjøkken er etablert idag. Forøvrig, Hjortens faste leverandør av vin var Lundgreens Enke – og da snakker vi ikke om Fru Lundgreens som i puben på Brattøra nede ved Royal Garden Hotell, men handelshuset H. M. Lundgreens Enke som lå der Frati og ØX ligger i dag. Faktisk er noen av Lundgreens Enkes stenkjellere innlemmet i serveringsområdet til ØX. Og siden dette handler om ølhaller, kan det nevnes at tyskerne brukte det som en ølhall under krigen.

Tilbake til København. I våre dager ligger Tivoli temmelig grundig i Carlsberg-land. Men på 1860-tallet var det nok i mindre grad så. E. C. Dahls fantaserte altså om lage en ølhall, og den skulle betjenes med «Fjeldjenter». Eksakt hva han mente med fjelljente er litt uklart, men annen bruk på 1800-tallet tipper lett over i det litt nasjonalromantiske og henleder oppmerksomheten på erkesunne, unge kvinner i bunader. Men det ble aldri noe av, og kanskje var det bare en vill idé som han innså var et «over-reach»? Kanskje ble idéen torpedert av dårligere konjunkturer? Et beslektet spørsmål er om E. C. Dahls noensinne hadde en ølhall i Trondheim.

Jo, de hadde noe en ølhall, men noe mindre kjent enn de andre bryggeriene. Det finnes ett bilde i DigitaltMuseum med tittelen «Ungdommens Røde Kors i E. C. Dahls bryggeris Ølhall» fra 1933. Jeg tror imidlertid ikke det lå i selve Sukkerhuset. Grunnen er at vinduene har feil fasong, og veggene synes for tynne til at det kunne være i kjelleren på Sukkerhuset. Det er mer sannsynlig at dette kan ha lagt i bryggeriets andre lokaler i området.

Et søk i Adressa på 30-tallet viser at det var en ølhall i Dronnings gt 11 ved O. K. Lysholm, der Cock & Balls Sportspub lå, og der Enka tidligere på. Det var ølhall i Sverres gt 1, men selv om denne gata går forbi Sukkerhuset, må dette ha vært i andre enden av gata, i hvert fall etter dagens nummerering. En ølhall i Krambodgata 1 må være ølhallen til Schreiners bryggeri, senere Trondhjems bryggeri, selv om en annen referanse plasserer den ved Lilletorget, som er litt lengre ned i gata. En referanse i Ny Tid (trondheimsavisen, ikke månedstidsskriftet) refererer til at Dahls ølhall lå i Dronningens gate. Men en annonse for et møte i 1912 refererer til Dahls Ølhall som liggende nær teateret, hvilket plasserer den nær selve bryggeriet. Det kan dermed virke som om Dahls bryggeri har hatt to ølhaller, hvorav den ene lå i tilknytning til bryggeriet. Dette understøttes også av Bjarte Solheims hovedoppgave, som sier, side 71:

og på side 80:

Dette er trolig det lave bygget liggende rett øst for Sukkerhuset, og som tidligere var Vinmonopol. På gamle bilder har dette vinduer som minner om det som kan sees på bildet med ungdommens Røde Kors.

Dahls må dermed ha hatt to ølhaller, en på Kalvskinnet nær bryggeriet, og en i Dronningens gate. Jeg er sannelig ikke sikker på om de har flyttet ølhallen fra Kalvskinnet til Dronningens gate, eller om man samtidig har hatt to ølhaller. Dahls bryggeri var helt klart også i serveringsbransjen, og hadde blant annet eget restaurantbygg og lokalt lager i Ålesund.

I tillegg ser de ut til å ha hatt en slags servering i kjelleren på Sukkerhuset, i hvert fall for lukket lag. Et bilde i DigitaltMuseum viser Bryggerikjelleren på E.C. Dahls bryggeri på Kalvskinnet. Det er et fascinerende bilde, og ser du nærmere på gulvet, så er det strødd noe utover, kanskje det er humle? De karakteristiske hvelvingene på dette bildet er vel unikt for Sukkerhuset. Det finnes et annet bildet på DigitaltMuseum også fra samme rom, og som viser deler av en vindusåpning, og knytter det eksplisitt mot Sukkerhuset. Dette selskapet er Bryggerilauget, som vel omfatter et subsett av de ansatte. På bordet i bakgrunnen kan vi se den utskårne figuren som minner om en norsk variant av Gambrinus, og på bordene ser vi mørkt øl med forbausende stor skumrand til norsk lagerøl å være. Begge bildene er fra september 1937, og viser trolig samme selskap. Jeg mistenker at det er snakk om et festlokale i kjelleren på Sukkerhuset, separat fra ølhallen i nabobygget.

Uansett ble det ikke noen ølhall på Tivoli i København.

Tags: E. C. Dahls.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Nå begynner det å bevege seg i mikrobryggeri-Norge etter noen stille sommeruker. Det er fortsatt flere nye bryggerier på vei inn. Med stort og smått kan det lett bli et tresifret antall nye bryggerier i 2018, men vi ser også utvidelser og mulige gjenoppstarter.

Torvhallen i Narvik får bryggeri. Det er visst hysj-hysj, men lokalavisa Fremover kunne vanskelig overse det da det ble flyttet et lastebillass med bryggeriutstyr inn i lokalene. Det kan virke som det er Lina og Reidars Røkenes Lauvanger Mikrobryggeri som skal flytte inn, selv om utstyret for en tid fremover bare skal lagres der. Planene er vissnok å lage både bryggeri og brewpub.

Northern & Co på Fedje har totalrenovert styret. Tidligere satt Norbrew-duoen Steinar Knutsen og Geir Hjorth der, men nå består det av Anne Kristi Koppang fra Oslo og Johan Fredrik Aasen fra Ålesund. Dermed kom den finansiering av whisky-brenningen som Norbrew flere ganger har lovet overfor pressen, og Northern har skiftet eiere. Dessuten er det duket et nytt og etter alt å dømme hyggeligere management-regime i selskapet. Prisen for bryggeriet sies å være én krone, mot at de nye eierne også tar med selskapets gjeld med på kjøpet. Det vites ikke hvor mye av gjelda de fikk med seg, og hverken Norbrew eller Northern har fått registrert årsregnskapene for 2017 i Brønnøysund. Men om vi legger 2016-regnskapet til grunn, og ser på situasjonen ved inngangen til januar 2017, så hadde Northern 14,0 mill i obligasjonslån, 4,05 mill i banklån, 5,65 mill i øvrig lån, og 1,53 mill i kortsiktig gjeld. For å balansere dette finner vi materielle verdier verdsatt til 9,03 mill, samt mye immaterielle verdier … 3,36 mill i utsatt skattefordel (som ikke kan realiseres før de går med overskudd) og 6,45 mill i «goodwill». Koppang kom for en stund tilbake inn i styret for Den Norske Krone, som er et annet inaktivt Norbrew-selskap. Koppang hadde såvidt jeg husker tidligere også et samarbeid med Henning Thoresen om et bryggeri i Valdres som kulle hete Kødn. Hun har gjennom lang tid bygget seg opp en formue i restaurantbransjen, spesielt med Olivia-kjeden, som hun solgte seg ut. Til DN.no fortalte hun at det var nye planer på gang, men at det var hysj-hysj. Blir det bryggeri eller brenneri på Fedje? Det er jo vanskelig å si, men Koppang er også involvert i firmaet Valdres Handverksbrenneri, så hun ser ut til å ha interesser i begge deler.

Fet hjemmebryggeri må utvide, ifølge Romerikes Blad 4. aug. De planlegger å flytte fra en overfylt kjeller i privatbolig til et eget produksjonslokale, men uten at det er endelig bestemt. I avisen snakkes det også om å at de har tilbud på hånden om å oppgradere til et anlegg med 2000 liters batch-størrelse, mens de i dag brygger batcher på 200 liter. Dermed er bryggeriet også på jakt etter investorer. Da ligger det sikkert et navneskiftet i løypa også, for «hjemmebryggeri» blir litt feil. Kanskje de kan skifte tilbake til det gamle navnet, som var Ale by Alex etter bryggeren, Alexander Kirkeby Eieland.

Øl fra Harøya ble lansert forrige helg i Ålesund, kan Sunnmørsposten fortelle. Det var en hjemmebryggerkonkurranse i Langevåg i våres der Jan André Marin Møst, Stein Inge Skogen og Peder Møst med hjemmebryggeriet MMS Bryggeri (etter initialene) vant. Molo Bryggeri var representert i juryen og plukket opp en avtale om å få brygge ølet. La meg tippe at ølet blir å finne på Korsafestivalen om et par uker.

Gryt AS i Oslo søker om statlig tilvirkningsbevilling. Dette er ikke samme bryggeri som Grim og Gryt, men også Gryt i Oslo fokuserer på økologisk øl, ifølge hvordan de beskriver seg i Brønnøysundregistrene. Bak står Espen Mikal Gryt, som også driver Elvebredden Catering, som igjen er knyttet til Kanonhallen. Det er visst ikke så veldig mye som er avklart rundt det kommende bryggeriet, men de har neppe startet en bevillingsprosess bare for moro skyld.

Grim og Gryt Økobryggeri – eller Consulting AS, som de skiftet navn til og dermed i praksis er vanskelige å finne i offentlige registre – på Hareid skal være solgt videre. Bobehandlingen etter konkursen i forrige måned ble innstilt fordi det ikke var nok penger i boet til videre behandling, men selve bryggeriutstyret skal nå være solgt til nye eiere, uten at noe mer vites om planer for ny drift.

Bryggerisalg av sterkøl? I Finland har de hatt en større overhaling av alkohollovgivningen, der blant annet bryggeriutsalg av egenprodusert alkoholholdig drikke helt opp til 12% ABV ble tillatt for det som loven definerer som mikrobryggerier. I finsk sammenheng er dette bryggerier som produserer mindre enn en halv million liter pr år, og dermed temmelig romslig. Det er allerede avklart ifht EU-lovgivningen at dette ikke undergraver Alko – den finske ekvivalenten til Vinmonopolet. Dette har gitt vår hjemlige Bryggeriforening blod på tann, og Petter Nome har startet en prosess for å se om noe tilsvarende er mulig også i Norge – la meg tippe at det blir tema under Arendalsuka, der Bryggeriforeningen har en sterk tilstedeværelse i år. Det er gode grunner til å ønske seg sterkølsalg fra bryggeriene: For det første liker øl seg bedre rundt 5-8% ABV, og mange bryggerier ville brygget bedre øl om det var salgsmessig mulig å ligge der. Dernest ville dette være en gavepakke til desentrale småbedrifter (les: mikrobryggerier), som dermed kan gjøre noe som kjeder av dagligvare og ølutsalg ikke kan gjøre. Jeg vil tippe at mange er i mot, og da tenker jeg ikke utelukkende på avholdsbevegelsen. Merk at disk-salg av alkoholholdig drikke over 4,7% kun vil kunne omfatte varer som er produsert på utsalgsstedet, så det vil ikke bli noe generelt frislipp, og ikke noen åpning for reell konkurranse med Polet.

Bryggeri 13 i Tromsø overtar catering-driften fra Mydland Vilt og Delikatesse, ifølge iTrømsø 3. august. Det er ansatt to kokker for driften. Det blir synergieffekter med puben som Bryggeri 13 har i Skippergata, slik at puben kommer til å selge mat fra cateringdriften. Christian Riksheim i Bryggeri 13 er sitert på at de regner med å doble omsetningen, og at dette gir dem enda et ben å stå på i et ølbransje som blir hardere.

Austmann Bryggeri har fått kommunal bevilling for ølsalg i tillegg den bevillingen de har for servering. Dermed dukker det nok opp en liten bod med ølutsalg knyttet til deres nye bryggerilokaler.

Kornkrisen avløser CO2-krisen, om vi skal tro en artikkel i Dagbladet. Det ser ut til at Sentral- og Øst-Europa kommer til å få dårlige avlinger, men det gjenstår å se om det blir så ille som Dagbladet spår. Til alt overmål har det vært brann hos Weyermann, som er storprodusent av malt, og som ironisk nok er godt kjent for sin røykmalt. Brannskadene var heldigvis begrensede. Men-men, vi overlevde humle-krisa og CO2-krisa, så vi skal vel overleve dette også. Kanskje det er en god unnskyldning til å brygge mer med andre kornslag :-)

Norgesgruppen og Meny plukker stadig opp flere kommunale bevillinger for nettsalg av alkohol. Regelverket er slik at du må ha bevilling i alle kommuner der du skal selge fra eller levere til. Tidligere var dette et fenomen rundt indre Oslofjord, men nå ser vi at disse bevillingene sprer seg nedover Sørlandskysten. En av de første på Sørlandet var Meny på Krøgenes utenfor Arendal, som Arendals Tiende forteller om.

Hiernagla Brenneri skal starte i Sveio kommune ifølge Haugesunds Avis. Selskapet ble startet i vinter, og bak står fem personer med like eierandeler. Brenneriet har allerede fått 50.000 fra det regionale etablererfondet. De vil begynne å destillere til våren, og etter det kommer er planen at whiskyen skal komme etter tre år, mens det kommer gin og rom i mellomtiden. I hvert fall noen produkter kommer til å være røkt med torv, à la skotsk whisky.

Haandbryggeriet flytter på nyåret ifølge nettavisen pluss, men arrangerer allerede nå flyttefest – som egentlig er en erstatning for at det ikke ble Haandfest tidligere i år. Grunnen til flyttingen er at det skal bygges nytt sykehus på Bragerøya der de nå er. Flyttingen betales av Helse Sør-Øst siden bryggeriet tvangsflyttes fra et lokale der de har kontrakt på langtidsleie. Allerede neste helg arrangeres det altså flyttefest på Haandbryggeriet, selv om selve flyttingen først skjer på nyåret. Førsteleddet i «Bragerøya» går igjen i flere lokalnavn, og er muligens en referanse til einer, og sånn sett er jo egentlig dagens plassering ypperlig for Haandbryggeriet.

Brix Brygghus på Bryne (herlig allitterasjon) søker etter personale, men dessverre er den kuleste stillingen – som bryggmester – allerede besatt. Dette bryggeriet har vært fremme i nyhetene noen ganger, men da under navnet Avishuset Bryggeri, som også er navnet på selskapet bak. De tre bak ser ut til å være Ola Helland, Kristen Helleland og Mikal B. Tengesdal. Sistnevnte er involvert i flere puber, blant annet Mellombels og Melkebaren. Bryggeriet deres er et 500-liters bryggverk fra A. N. Technologies, som er produsert i Kina og for tiden i transitt på skip. Selve bryggeriet åpner i november med typiske mikrobryggeri-stiler som IPA, APA og lager. Imellomtiden bortebrygger de hos Molo Brew i Ålesund, som også har et 500-liters anlegg fra ANT … og som har kjøpt et utall gjæringstanker, som man kan se på denne brewpornoen her (Youtube). Hjemmebryggere vet sikkert at Brix er en måleenhet for vørterens sukkerinnhold. Egentlig er Balling, Brix og Plato essensielt den samme skalaen, men i stadig forbedret utgave.

Nedstrand Bryggeri starter, og bak står en kompisgjeng på sju personer, melder Haugesunds Avis 10 august. De har tidligere brygget privat og tar hobbyen nå kommersielt. De håper at de første ølene blir ferdige til rundt nyttår.

Finansavisen erklærer, ifølge Dagbladet, at festen er slutt for mikrobryggeriene. Det er muligens rett, for som jeg flere ganger har skrevet om har det vært et brutalt taktskifte i salgtallene for mikrobryggeriene. Men jeg vil allikevel vente enda litt på noen flere tall, i lettere desperat forhåpning om at dette vil snu. Det er vel ca to uker til juli-tallene kommer, og de burde på grunn av været vise et genialt bra totalt ølsalg. Dersom ikke småskalaprodusentene klarer å slå 2017-salget med en så god sommer som i år, så er det ikke lengre grunn til å gruble mer på hvorvidt mikrobryggeriene er «in for a tough ride».

Alf-Emil Paulsen i Porsanger er klar til å servere eget øl på Antik-store ifølge NTNU Sami-radio. Han planlegger å dyrke og malte bygget selv. Jeg ble overrasket over at man dyrket bygg så langt nord, men det viser seg at bygg har stor genetisk variasjon og finnes i ekstremt mange tilpassede varianter. Frem til 1920-tallet var det bygg som hadde rekorden for nordlig dyrkingsområde av korn – i Alta. Paulsen har testbrygget på eget bygg i vår, og har det hele under kontroll. Han åpner i september eller oktober, og planlegger fra start å ha klassiske øltyper som pils, porter, IPA og brown ale.

Varemerkenytt: Austmann har fått avslag på «Boxfresh» som Patentstyret mener ikke har tilstrekkelig særpreg, siden det kan bety hva som helst som kommer ferskt fra boksen. Ankefristen er ennå ikke gått ut. Heineken har fått registrert den blå «Heineken 0.0»-logoen. Sindre Joheims søknad på «Skåtøl» er gått igjennom. Hubertus Bryggeris søknad på «Besseggøl» og «Hafelløl» er trukket da misforståelser gjorde at de søkte på noe annet enn det de trodde. Det kommer sikkert ny søknad fra dem. Rune Sæthres søknad på «RannremsØL» er henlagt etter manglende betaling. Graff Brygghus – eller rettere sagt firmanavnet Uthuset 101 AS – har fått registrert søknaden sin på «Graff Brygghus».

Tags: Antikstore, Austmann, Avishuset, Brix, BROD, Bryggeri 13, Fet, Grim og Gryt, Gryt, Haandbryggeriet, Hiernagla, Lauvanger, Meny, Molo, Nedstrand, Northern.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Polets tendere former norsk ølverden, i hvert fall sterkølet. Selv om det er vanskelig å spå om fremtiden, så er det mulig å kikke på tenderne for månedene fremover. Det har i hvert fall tidligere vært en måte å forutsi trendene rundt gose og BIPA og andre, litt sære typer.

Poenget er nemlig at det å få ølet sitt inn på basisutvalget er gull verdt. Alle sikler på pol-tendere på basisutvalg. Rett nok kan man selge det meste via Polet, men dette handler om eksponering og om hvilket «utvalg» man er med i. Det er mange gode produkter som ikke er på basisutvalg og som man kan få på polutsalg med større vareutvalg, men det blir ikke like stort salgsvolum ut av det. Basisutvalg er det aller grommeste man kan være i.

Det kommer selvfølgelig mer og annet øl på Polet enn det som ligger her, men dette er det som kommer i basisutvalget – det som får størst eksponering, og som mange bryggerier nærmest er desperate for å vinne. Noen av disse tenderne er norske bryggerier ekskludert fra, fordi opphavsland eksplisitt skal være utenfor Norge. Men tenderne som er mulige for norske bryggerier, dikterer ofte bryggerienes fokus på eksperimentering. Dersom Polet hadde lagt ut en tender på pilsner med blåbær og nellikspiker, så ville vi sett slike øl dukke opp hos bryggeriene i forsøk på å brygge seg inn til denne tenderen.

Sagt litt forenklet, dersom Polets innkjøpere forelsker seg i en ølstil, så blir det hva norske bryggerier kjemper om å brygge. Derfor er Polets tenderplaner viktige for å forutsi hva som skjer. Her er tenderne for basisutvalg frem til sommeren.

• September-slippet:

  • Overgjæret red ale eller amber, fra Stillehavssonen (USA, Japan, New Zealand eller Australia) på boks til maks 80,-, minst 6% abv, og med ølentusister som mål.

  • Saison eller Farmhouse, fra Belgia, Nederland eller Frankrike, eller fra Norge. Må være ufiltrert, upasteurisert og med maks 8% ABV på maksimal enhetsstørrelse 75cl og i så fall til under 125,-. Fokus er et breddeøl for de sosiale.

• November-slippet:

  • En overgjæret imperial stout/porter på maks 11% abv, uten fatlagring, og brygget i Colorado i USA på maksstørrelse 50cl til makspris 115,-. Det siktes på komplekst øl for ølentusiaster.

• Januar-slippet:

  • Imperial brown ale fra Stillehavsregionen (US, JP, NZ, AU), på maks 9% abv. Fokuset er et maltpreget øl for kundegruppen 'dedikerte'.

  • Uklar IPA fra Skandinavia, med tørrhumling og tydelig humlepreg og uten filtrering eller pasteurisering. Enhetsstørrelse opp til 50cl, minimum 6,5% abv og under 70,-. Målskive: et komplekst humlepreget øl for dedikerte, for å holde tritt med trendutviklingen.

• Mars-slippet:

  • Humlerikt eller amerikansk hveteøl (det er mye det samme), fra US, UK eller NO. Ølet skal være maks 6% abv, ufiltrert, upasteurisert og humle med amerikanske humlesorter. Det komme på enhetsstørrelse 33cl til under 45,-. Det skal være et humlepreget øl som også har maltpreg, være rettet mot søkende øldrikkere.

  • Norsk gårdsøl gjæret med kveik, brygget i Norge, på min 6% abv, må være kokt, så ingen råøl, på maks 75cl enhet til maks 135,-. Målskiven er et komplekst øl for de dedikerte, og for å holde tritt med trendene

• Mai-slippet:

  • Lys, tørrhumlet lager på 33cl boks, brygget i Europa, ufiltrert og upasteurisert og med maks 5,5% abv, og under 40,- i pris. Målskive: et humle og malt-preget øl for målgruppa «de søkende», for å gi dynamikk i utvalget.

  • En Berliner Weisse tilsatt bær eller frukt på maks 6% abv, brygget i Europa, i enhetsstørrelse på 33cl til under 45,- i pris. Målskive: showcasing av en tilsetning for de øl-søkende og for å dekke bredden i polutvalget.

  • En undergjæret kellerbier brygget i Tyskland, på 33cl eller 50cl til under 50,- i pris. Målskive: et maltpreget øl for de søkende, og for å dekke bredden i ølutvalget på Polet.

På lanseringsplanen for våren 2019 er det 7 øl, 71 svakviner, 2 sider, 8 brennevin og en sterkvin. Jeg vet faktisk ikke om det mest er et uttrykk for Polets salgsvolum eller for deres produktfokus – eller for den saks skyld hvor tett de to er koblet.

For flere av disse tenderne er vel allerede bestemt hvem som har fått tilslag. Det som skal ut i januar har nylig hatt tilbudsfrister. Et avvik her, er gårdsølet for mars-slippet, som har frist i midten av januar. Om du ha sett mye uklar IPA og NEIPA på festivaler i det siste, så er det kanskje fordi bryggeriene har laget bidrag til tenderen med den skandinaviske, tørrhumlede, uklare IPA som kommer i januar?

Særlig nysgjerrig er jeg på den imperial porter/stouten på maks 11% fra Colorado. Det er nesten så det klør i fingrene etter å sjekke RateBeer for å finne ut hvilket øl Polet egentlig er ute etter her. Nylig kom det kritikk mot polets tenderordning for at var mer en gjettelek der importørene skulle forsøke å finne hvilket konkret produkt som Polet beskrev, enn at det handlet om å lete frem de gode produktene som passet for det norske markedet. Og denne Colorado-stouten er vel et godt eksempel på det.

Importerer du en genial imperial porter fra Cheyenne, rett nord for delstatsgrensa til Colorado, så har du tapt. Eller om du har vidunderlig red ale fra Canada, eller en saison fra Luxembourg. Da har du tapt, for polet opererer med en område-tankegang som er rotfestet i vinverdenen, der viner fra ulike områder smaker forskjellig. Men øl har ikke terroir på en slik måte. Det er litt terroir i humlas smak, men ikke i hvor ølet er brygget.

Det neste er vel at vi ser dette spille over i jobbannonsene til Polet. Jeg kan omtrent se det for meg: Vi søker etter en salgsmedarbeider, han eller hun må komme fra Nord-Hedmark, veie maks 75 kg, må halte på venstre ben, må være kortklipt i nakken og må bruke snus minst tre ganger daglig.

Tags: polet.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Sommerferien er på det nærmeste over, og aktiviteten begynner å ta seg opp. Det er fremdeles forbausende mange nye bryggerier som dukker opp, selv om de fleste er veldig små. I tillegg er det også flere bryggerier som oppgraderer utstyr eller ansetter bryggere på heltid.

Humbrygg i Hønefoss lanserte – ifølge papirutgaven av Ringerikes Blad fra 14 juli – Ringeriksbayeren og Multebeistet Café Clint 21. juli, som også var lanseringsfesten for dette nye bryggeriet. Se også en litt større presentasjon i Ringerikes blad i mai. Bak står Andreas Endrerud og Emil André Larsen. Ølene er brygget hos Aja i Drammen, og bryggeriet har ingen umiddelbare planer om å anskaffe eget bryggeriutstyr. Etterhvert kommer det også en Gran Pale Ale (nei, ikke Gran som Grans bryggeri, men Gran som i granbar). Tidligere har de blitt premiert i Juleølkonkurransen under SmakÅs i fjor, med et øl kalt «Julegran Bayer», så granskudd er muligens en spesialitet. En Kölsch er også underveis.

Bryggerifestivalen 2018 i Trondheim gikk denne helga, og var godt besøkt, tross litt regn og en mer bortgjemt plassering enn foregående år. Ifølge bryggerne er det mye lager, blond og saison det gikk på – generelt lyst og lett mer enn mørkt og tungt. Av utenlandske bryggerier stilte Kompaan fra Haag, Laugar fra Baskerland og La Pirata ifra Catalonia. Det var forfriskende og interessant at disse bryggeriene i mindre grad fulgte den norske lys-og-lett-trenden. Festivalen hadde en maks-kapasitet på 2500 samtidig besøkende, men var allikevel fullstappet i lange perioder, og inntrykket var at den hadde vokst betydelig siden i fjor.

Austmann Bryggeri er nettopp ferdig med å installere sitt nye bryggeri, et 2500 liters anlegg fra A. N. Technology. Såvidt vites kommer de ikke til å beholde det gamle bryggeriet for å brygge surøl og slikt på det. Antakelig vil det ennå ta noen uker før de har brygget seg inn på det nye bryggeriet.

Trøndersk gjær. Adressa kan rapportere at Austmann og Stolt har et samarbeidsprosjekt der de gjærer på «trøndersk» gjær. Ifølge avisen er det brygget på to gjærslag. Det ene er såvidt jeg vet en Saccharomyces høstet fra nyper i Stjørdal, og det har vært testbrygget litt på den tidligere. Den andre gjæren er høstet fra et gammelt gjæringskar, og er ikke en S. cerevisiae. Jeg håper å kunne komme tilbake med mer info om dette prosjektet etterhvert. Gjærhøstingen er knyttet til et forskningsprosjekt med NTNU, med fokus på innsamling av villgjær og gjenoppvekking av tradisjonsgjær. Bryggeriene brygger testbatcher – etter at NTNU har pilotbrygget og testet lovende gjær-kandidater.

Central Bybryggeri i Flekkefjord åpnet i juli, ifølge Avisen Agder, selv om bryggingen begynte over en måned tidligere. Utfra hva som er sagt i pressen, planlegger de å ha åtte egenproduserte øl på tapp. Navnet henviser til Central Hotell som holdt til her. Stedet er både bryggeri og utsted med fokus på smak, hygge, prat og shuffleboard. Det er visstnok også uteservering og såkalt «colornekt», dvs at ikke medlemmer av motorsykkelklubber ikke får adgang om de bærer vest med klubb-logo.

Valset Gårdsbryggeri i Buvika i Trøndelag er lagt ned av grunner som ikke hadde med bryggeridriften å gjøre. Bryggeriutstyret er visst ennå ikke solgt.

Talas fra Hamar er nå også kommet på boks, ifølge Hamar Arbeiderblad 18. juli. De brygger i mindre skala på restauranten Talas, og har et års tid hatt flere øl på flaske som er brygget ved St. Hallvard i Oslo. Nylig har de også fått øl på boks, brygget i Lofoten, trolig hos Lofotpils. Det som serveres fra fat i Hamer er bygget lokalt, men salget har tatt såpass av, at bryggeriaktiviteten er flyttet fra restauranten i Basarene i Hamar, til lokaler i Furnes i Ringsaker.

Hammerhead i Trondheim satser og går over til bokstapping samtidig som de har fått avtale med Norgesgruppen, ifølge Adresseavisa. Brygger er Odin Lein Strand, kjent fra podcasten Overgjæret, samt at han vant NM i IPA i fjor. Hammerhead er et eksempel på en ny konstruksjon – etslags one-stop senter for alt som har med øl å gjøre – hjemmebryggmateriale, utstyr, plass, ferdig øl, pub osv. I Oslo kjenner vi Brygg/Brygglab i Storgata i Oslo, som har et lignende konsept. Selve bryggeriet er i utstrakt grad selvmekket, og kommer til å bli flyttet noen hundre meter fra de gamle lokalene over til de nye lokalene, der resten av aktivitetene deres er konsentrert.

Flagstad gård og Ole Einar Bakke er muligens på vei inn som knøttlite bryggeri. I en artikkel i Glåmdalen publisert 28. juli fortelles det at han har solgt øl fra sitt nanobryggeri under Vegalangs i Vormdalen i olsokhelga. Jeg har dog ikke funnet noe bakenforliggende selskap, men det er trolig knyttet til Flagstad gård ved Vormsund. Dette er kanskje mer pop-up enn det er et bryggeriinitiativ med langsiktig horisont.

Bryggeriet i Son bygger ut til et mer moderne bryggeri – melder Akershus Arbeiderblad – i den gamle stallen på Sletta gård i Son. Dagens anlegg er på 5-600 liter, og det nye anlegget er en oppgradering, forbedring og utbygging. Selve batchstørrelsen blir ikke så mye større, men kapasiteten i gjæringstankene bygges ut til opptil 1000 liter. Til Vestby Avis (paywall) forteller de at kjemiker Sondre Nordhaug er ansatt som brygger i 100%-stilling, og at de pr idag setter to batcher pr uke. Bryggeriutstyret er kjøpt brukt, men man har gjort et betydelig arbeid for å bygge det sammen selv og for å instrumentere det med overvåking og styring. Dette bryggeriet helt Hellan og Halland da de startet opp for to år siden, men skiftet navn i fjor sommer.

Grimaas bryggeri er kommer trolig i dagligvare. Bryggeriet debuterte på 2830-festivalen (ja, det er et postnummer) på Raufoss i slutten av juni i år, etter at de fikk bevilling i midten av april. Bryggeriet ble offisielt startet i fjor, selv om man hadde hobbybrygget lenge. Til Oppland Arbeiderblad (paywall) røpet de at de var i ferd med å lande en avtale med en av de store dagligvarekjedene.

Svaneke Bryghus på Bornholm var for en kort stund i nyhetene ifm en eksplosjonsfarlig tank. Det dreiet seg om gasstank med CO2. En sikkerhetsventil hadde sviktet etter at tanken var blitt overfylt med gass. Brannvesenet sprøytet først vann på tanken fra tankvogner, men pga fremkommelighet måtte de i stedet legge slanger tvers gjennom Svaneke sentrum og ned til havna, og deler av trafikken ble stengt av for å unngå at man kjørte på slangene. All furoren var nok mye på grunn av den omfattende avstengningene av gatene for å beskytte slangene enn det var selve avstengningen og evakueringen rundt bryggeriet, som ligger i et industriområde. Situasjonen ble bragt under kontroll sent på tirsdagen. Forøvrig litt mer om Svaneke ... i januar i år ble grunnleggeren av Svaneke Bryghus – Tim Stender – kjøpt helt ut, og eierskapet ble fullstendig overtatt av Ocean Prawns som kjøpte seg opp fra 65% til 80, og av ølimportøren Premium Beer på de resterende 20%. Ocean Prawn er familieselskapet til direktøren Kristian Barslund Jensen. Familien har bygget seg opp en milliardformue på Bornholm på fisking i Østersjøen. Han skal nå imidlertid overta som adm.dir nettopp i selskapet Ocean Prawns, og trer av i Svaneke Bryghus. I stedet blir Steen Jespersen ny adm.dir. Han har tidligere vært adm.dir i Coca Cola Tapperiene og salgsdirektør i Carlsberg.

Brewers Association i USA har ifølge Brewbound.com tabulert bryggerier og salg for de tolv månedene frem til månedskiftet juni/juli. Konklusjonen er at antallet bryggeriet har økt fra 5562 til 6655, en økning på 1093 bryggerier – eller 20% – på 12 måneder. Dessuten er det mellom 2500 og 3000 ytterligere bryggerier under oppstart når man ser på bevillingssøknader. Når man ser nærmere på salgstallene de lister i denne artikkelen, fordeler en 5% salgsøkning over 12 måneder seg med større økning for de mindre bryggeriene enn for de større. Imidlertid er det ikke helt klart om dette er basert på tall for alle bryggerier, eller om det er kun for bryggerier som frivillig har rapportert sine salgstall. Salgsutviklingen er interessant, og min magefølelse er at dette er stikk motsatt av hva vi ser i Norge. Også i antallet nye bryggerier i USA synes å være i motfase med Norge, da det virker som nyetableringene til en viss grad har stoppet opp her til lands.

Fjonebrygg i Nissedal har startet prossessen med å skaffe seg statlig tilvirkningsbevilling. Bak selskapet står Stijn Peeters og Bente Levisen, og de fokuserer på norsk og belgisk, som ikke er unaturlig siden Stijn er belgisk. Pr idag har de en kommunal tilvirkningsbevilling. Ifølge websidene deres sikter de etterhvert på 4-6000 liter år måned. De lover at det blir en rekke klassisk belgiske sterkøl-stiler, men dog ikke spontangjærede i første runde.

Redfox Ales i Greåker i Østfold har fått statlig bevilling for tilvirkning. Selskapet ble stiftet i fjor sommer, og fikk tilvirkningsbevilling 19. juni, etter eksakt 7 måneders prosess. Ølet ble først servert på Dickens i Sarpsborg i slutten av juli. Ifølge facebooksidene deres brygger de real ale for flaske og cask, og det som serveres fra cask må serveres via håndpumpe med sparkler – selv om gravity tap via kran aksepteres. Så ikke forvent å se det på en «vanlig» tappekran trykksatt av CO₂. Jeg tror vi må helt tilbake til 1989 og Akershus Bryggeri for å finne et liknende fokus på at håndpumper. Jeg liker at bryggeriene tenker på ølet som en levende ferskvare, og ikke bare som noe som skal preserveres med lengst mulig holdbarhet. Puber som ikke har håndpumper kan leie av dem av Redfox. Pr idag har de øltypene best bitter og en golden ale, med en mørk mild i kjømda – alt sammen klassisk britisk – og en black IPA som ikke akkurat er veldig britisk. Inntil videre blir ølet deres kun servert i Østfold.

Skudeneset Gaard i Søgne i Vest-Agder er i en bevillingsprosess. Her er det imidlertid snakk om en vingård og ikke ølbrygging. Gården har også bier og honningproduksjon, men tenker ikke på mjød med det første. Egentlig er ikke Norge egnet for vingårder, men de forteller at klimaendringer og nye druesorter tillater vinproduksjon – ikke minst i kombinasjon med at Sørlandskysten i utgangspunktet har et mildt klima.

Aass Bryggeri har justert på «kakestykke»-indikatorene som forteller om sødme, fruktighet og bitterhet på boksene, og dette gjelder både for pilsner og fatøl. Dessuten har de justert ned anbefalt serveringstemperatur fra 8°C til 6°C. Det har skapt furore i lokalmiljøet, ifølge Drammen Live24. Mange mener de kan smake forskjeller og at Aass må ha endret på ølet. Selv sier bryggeriet at det ikke er endringer i selve ølet, men at de trengte å rekalibrere denne skalaen, så det ble plass til IPA. Det er selvfølgelig helt sant at bryggeriene ikke hadde IPA i tankene da de skapte disse indikatorene. Og kanskje det er en pekepinn i retning av at de store bryggeriene ikke lengre tenker på spesialøl som et sært nisjeprodukt, men som et helintegrert del av produktspekteret? ... eller kanskje er det også en pekepinn på at bryggeriene forsøker å treffe bedre blant en ny masse av øldrikkere som ikke vil ha ølet for fyldig, sterkt og smaksrikt?

Røros bryggeri skal kjøpe seks tonn blåbær, ifølge Nea Radio, og de betaler i utgangspunktet 30,- pr kilo til privatpersoner, idrettslag og andre som plukker. Her må vi huske av blåbær ikke bare er blåbær. Det som vi kaller blåbær er forskjellig fra det vi ofte kaller amerikanske blåbær. På engelsk kalles våre europeiske blåbær ofte for «billberry», mens «blueberry» er reservert for den amerikanske sorten. Fordi den amerikanske varianten kan dyrkes i storskala på åker, er det oftest den man får i butikken, og mangt som selges som blåbærøl er brygget med amerikanske blåbær. Derfor skal Røros ha kudos for å bruke «ekte» blåbær. (Forøvrig er «blåbærøl» korteste norske ordet med både æ, ø og å.)

Macks Ølbryggeri i Tromsø hadde det hardt i 2017, kan Dagbladet fortelle. Det var spesielt Bestevennstrategien til Rema som skapte problemer, og som var medvirkende til at de blant annet måtte nedbemanne rundt 10% av de faste stillingene. Selv om overskriften forteller «Katastrofeår for norsk øl», er det kun fokus på Mack. Dog virker det som flere andre bryggerier har hatt det trangt i 2017.

Aass Bryggeris gamle representasjonsbåt er til salgs. Det er endel tiår siden den representerte bryggeriet, og det er et nesten komplett oppussingsobjekt, men den har delikate linjer, edelt treverk og en storslått fortid. Den koster bare 10.000,- i innkjøpskostnader, men regn med noen tusen timer i oppussingen.

Pub-bryggeri til salgs. I Oslo er det tilgjengelig et 300-liters bryggeri. Det vites ikke om det har vært brukt kommersielt. Utfra bildene ser det ut som et bryggeri i engelsk stil, med isolering i treverk.

Varemerker. Klokk & Co har søkt om varemerkebeskyttelse for «Fripa», som er deres alkoholfrie IPA.

Er CO₂ i øl et klimaproblem? Kortsvaret er «nei». Det lange svaret er endel mer komplisert, og ikke minst er det avhengig av mange omliggende faktorer. Jeg skal her forsøke å komme frem til en forklaring.

Tenker vi forurensning, er CO₂ temmelig uproblematisk i et rent lokalt perspektiv. Det blandes lett med luft og «forsvinner», eller kanskje vi heller skulle si blender seg inn i bakgrunnskonsentrasjonen. Det er få som argumenterer for at dagens luftkonsentrasjon på i overkant av 400 ppm i «friskluft» er problematisk, skjønt noen mener at langvarig eksponering selv på nivåer så lavt som 500 ppm vil gi mennesker kognitive problemer. Kanskje CO₂-skrubbere blir det neste store å ha i huset sitt?

CO₂ som forurensing er først og fremst et globalt problem som følge av den drivhuseffekten gassen gir, og en global skala er det også det mest relevante å se på.

Det neste poenget er at det strengt tatt ikke er CO₂ som er det egentlige problemet, men karbonet som er i aktivt omløp, og som finnes i form av CO₂ når det er i atmosfæren. Det gir liten mening å se isolert på CO₂ i atmosfæren, uten å se på hele karbon-syklusen. Da er det mange kilder, avtagere og reservoarer av karbon som gjør regnestykket komplekst, så som skoger, sjøvann og jordsmonn. Det viktigste momentet her er imidlertid tilførsel inn i dette kretsløpet av «nytt» karbon fra fossilt brensel. Strengt tatt er ikke fossilt karbon nytt, men gammelt, men poenget er at gass, olje og kull har vært ute av det aktive karbon-kretsløpet i så mange millioner år at vi må se det som «nytt» karbon som tilføres kretsløpet.

Forenklet kan vi si at det karbonet som kommer fra fossilt brensel vil introdusere CO₂ der karbonet i praksis vil fortsette i kretsløpet i uoverskuelig fremtid – eller i hvert fall noen hundre år. Om du derimot brukte biodrivstoff, så som bensin laget på mais eller noe slikt – så ville alt karbonet som ble sluppet ut gjennom forbrenningen være hentet fra lufta, typisk noen uker eller måneder i forkant. Selv om utslippene er like store, så vil det ene (fossilt brensel) øke mengden karbon i kretsløpet, mens det andre (biobrensel) ikke vil øke det.

I praksis er ting endel mer komplisert. Varer skal transporteres og prosesseres, der fossilt brensel kan gå med. Biodrivstoff skal dyrkes. Det skal kjøres traktorer og treskemaskiner, det skal sprøytes osv. I det store regnskapet må også slikt tas med. Men selve kjernen er at biodrivstoffet i seg selv ikke øker CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren, mens fossilt brennstoff gjør det.

Så over fra drivstoff til øl. Kullsyra i øl er et biprodukt av gjæringen, og det meste slippes rett ut, det blir ikke værende i ølet. I hvert fall sålenge ølet ikke blir tvangskarbonert, så kommer karbonet i kullsyra fra kornet på åkeren. Dermed er denne kullsyra en del av det store kretsløpet, og den tilføyer ikke noe «nytt», fossilt karbon til regnestykket.

Hva så med CO₂ brukt til tvangskarbonering og som drivgass ved tapping? Her er bildet litt mer nyansert. CO₂ som biprodukt fra produksjon av biodrivstoff inneholder karbon som er hentet fra lufta. Den tilføyer ikke noe mer til karbonsyklusen. Men karbon som er et biprodukt av ammoniakkproduksjon, dvs gjødselsproduksjon kommer typisk fra metangass, som som formodentlig være fremstilt fra flere ulike kilder.

Uansett vil det være mye fossilt brensel brukt til transport, dyrking, brygging (gassbrennere på bryggkjelen?), vasking og fremstilling av flasker og bokser og så videre. Men selve ølet og kullsyra i ølet er «trygt» i en klima-sammenheng. Det samme gjelder karbonet i alkoholen og i sukkerstoffene i ølet.

Hva slags ølbrygging er mest klima-nøytral? Beklager folkens, her er det dårlige nyheter for ølnerder – og det har ikke med kullsyra å gjøre.

Hele konseptet med å produsere forbrukerpakninger som sendes langt bort er vanskelig å forene med klimabevissthet. Gjenvinning av emballasje er fint, men det ikke gjenbruk og det genererer betydelig avfall som må gjenvinnes. Standardisering av flasketyper for å kunne gjenbruke dem (dvs pantesystemer) har vært på vei ut de siste 20 årene, og det var uansett ikke gjort annet enn på nasjonalt nivå. Dessuten er standardisering ikke er ønskelig utfra et profileringspespektiv. Gjenbruk av emballasje er kort og godt ikke en opsjon i dagens marked. Ikke ville hele spekteret av småbryggerier klare å gjenbruke emballasje heller.

Transport er et annet tema som er koster energi og som vi må forvente bruker fossilt brensel. I praksis koster det mer jo lengre man frakter ølet. Her må vi ta hensyn til at det ikke bare er avstanden fra brygghuset til sluttbruker som teller, men også alle omveier innom grossister og nasjonale varelagre.

Og hva hvis vi ville minimalisere klima-impact av øldrikkingen? Vel, da burde vi ha valgt et lokalt bryggeri med lokal distribusjon – siden det ikke har transportert ølet så langt. Og ølet burde vi kjøpt fra tappetårn, lagret på gjenbrukbare kegs, enten servert på utested eller tappet på gjenbrukbar growler. Dersom også råvarene er rimelig lokale, så begynner vi å nærme oss et ekte klimanøytralt øl.

Vil det si at det er et klimamessig problem å drikke fersk IPA fra New Zealand, kjøletransportert rundt jorda for at humla skal holde seg? Ja, det må man kunne hevde.

Men kan vi ikke bare sørge for at ølet selge klimanøytralt, og betale for klimakvoter? Neppe, jeg er ytterst skeptisk til klimakvotehandel. Det har for mye aspekter av avlatshandel i seg. All handel og kvoter og slikt er mest styr og ståk, og midlertidig reservoarer. Det eneste som teller er hvor mye fossilt karbon – dvs «nytt» karbon – som til syvende og sist ender i atmosfæren og karbonkretsløpet. At noen gjennom kvotehandel er villig til å påta seg ansvaret for det mot betaling er egentlig temmelig irrelevant. Alt annet er bare avlatshandel, skyldfordeling og skrytepunkter på etiketter.

Hmmm – servering av lokalt øl fra fat, til glass eller growlere. Når jeg tenker på det ... var det ikke sånn det stort sett sånn ølmarkedet fungerte for endel tiår tilbake, og i Tsjekkia til ganske så nylig? Er mikrobryggerirevolusjonen kanskje en klimasynder? Tja, mon tro det?

Tags: CO2.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

I dette smakstipset skal vi gjøre noe så tilsynelatende irrelevant som å se på bilder av bygninger – for å illustrerer hvordan man konsentrerer seg om å fange smaker og lukter i øl.

Hvordan konsentrerer man seg, jeg pleier å forberede meg mentalt på 4-5 ulike måter før jeg tar en slurk øl. Og som analogi skal vi bruke hvordan du oppfatter en husfasade. Du kan lete etter «house» eller «castle» eller «palace» på Google, og jeg vil bruke det som illustrasjon på måter å fange opp ulike inntrykk fra ølet. Kikk gjerne et par minutter på disse søkene.

Det er mulig du stusser over hva bilder av bygninger har med ølsmaking å gjøre. Poenget er at vi er flinkere til å bruke synssansen enn lukte- og smakssansen. Jeg vil bruke eksempler fra synssansen til å illustrere poenger på hvordan man fokuserer oppmerksomheten, og dette vil i overført betydning også gjelde for lukte- og smakssansen.

1. Helhetsinntrykk. Hva er det i helheten som gir ølet sitt overordnede hoveduttrykk? Det er her vi konkluderer med slikt som «dette er ingen IPA» eller «minner meg om en schwartzbier». Adjektiver som faller ut av en slik analyse er ofte generelle termer som dekker et knippe med sanseinntrykk, slik som friskt, sterkt, heftig, fruktig eller fyldig. Om du ser på de bildesøkene over, vil «palace» gi helhetsinntrykk som romslig, prangende, elegant, majestetisk osv. Men de fleste bildene vil – selv om de er veldig ulike – fange noe som formidler en felles egenskap ved et slott. Se så på søket for «castle», som selv om det ofte brukes synonymt med palace gir et helt annet hoveduttrykk: tungt, bastant, avsondret, innstengt, tettbygd, solid osv. Når jeg smaker etter helhetsinntrykk, tenker jeg ikke detaljene, men på det som er felles mellom ulike slott, eller mellom ulike borger. For på samme måte har ulike bokkøl noe felles – i hvert fall om de er typeriktige. Andre øltyper, som portere har noe annet felles. Akkurat som et hus eller en borg ville stikke seg ut blant slottene, så vil en IPA stikke seg ut blant pilsnere og blond'er.

2. Det som stikker seg frem. Når jeg er i det smakemoduset ser jeg ikke etter noe spesifikt, jeg bare tar en slurk, og så fornemmer jeg – som en passiv tilskuer – hvilke detaljer som fanger oppmerksomheten. Jeg lar være å tenke på bitterhet og fruktighet og alkoholvarme og slikt, for da ender jeg bare med å overse noe, fordi jeg konsentrerer meg om en annen detalj – jeg bare venter og ser om noe stikker seg frem. Se på bildesøkesiden for «house», skroll nedover og for hvert bilde er det noe som visuelt stikker seg frem, mens det er masse detaljer som tones ned og ikke pranger. For noen hus er det vinduene som pranger, andre har spesielle tak, eller det hagen, fargen, pipa, trappene, søyler, utsmykningen, garasjen etc. Sånn er det også med øl: når du tar en slurk, er det noen smakselementer som trer frem, mens det meste blir liggende nedtonet i bakgrunnen.

3. Konkret smak. Når jeg leter etter konkrete smaker, konsentrerer jeg meg før jeg smaker. Det kan være at jeg vil smake etter saltpreg, eller etter kornbitterhet eller etter skogsbær. Det som er viktig er at du spisser sanseapparatet ditt, så du ignorerer alt annet og at det bare er det ene smakselementet som er i fokus. Det er som om du skroller nedover søkesiden for «house» men på hvert bilde bare fokuserer på vinduer, eller på gavler, eller på trapper.

4. Balanse. Her er det intensitet i forhold til andre smaker som er relevant. Vi kan ta sødme som eksempel. Hvor søtt er ølet? En bokk er søtere enn en pilsner, men gjennom balanse med andre smaker kan allikevel en bokk fremstå som litt tørr og en pils som litt søt. De fleste bildene av «house» og «palace» har hatt arkitekter som har gitt dem et balansert yttrykk, men se på «palace»-bildene, og forestill deg venstrefløy fra ett bilde og høyrefløyen fra et annet. Eller at slottet på ett bildet får taket fra et annet. Eller at det ene huset får vinduene fra det neste. Noen ganger vil det fungere, men generelt vil det bare ikke passe. På samme måte ser vi etter noe som ikke passer inn i smaksuttrykket til ølet. Balanse er både det mest vanskelige å vurdere bevisst, samtidig som noe av det mest intuitivt enkel å oppfatte.

5. Intensitet. Selv om smaker kan balansere hverandre, så ønsker man å fange opp smakene hver for seg. La oss ta en bokk med mye sødme, men også mye bitterhet. Uten bitterheten ville den blitt for søt. Når jeg leter etter intensitet, handler det om aktivt å forsøke å ignorere det som demper og balanserer ut en konkret smak. Om vi skal bruke analogien til syn, så handler det om se bare på vinduene til et hus, og ignorere hvordan arkitekten lar dem spille inn i en større helhet. Det er som å se på bildesøket etter «castle» og fokusere på hvor høyt er tårnet, og hva er dets høyde-bredde-forhold. Et tårns høyde er ofte skjult av andre bygninger, eller det arkitektoniske uttrykket får det til å se lavere eller høyere ut … men man kan konsentrere seg om å se hvor stort det faktisk er.

Dette var fem ulike vinkler jeg bruker når jeg smaker på øl. Jeg har brukt smak fremfor lukt i disse eksemplene, men det er mest fordi det er litt enklere. Forhåpentlig har analogiene til slott, borger og hus illustrert poengene.

Grunnen til at jeg har slike ulike modus når jeg smaker er at jeg neppe ville være i stand til å smake på alle disse aspektene i én og samme slurk. Det er også essensielt at jeg mentalt setter meg i rett smakemodus allerede før jeg løfter glasset fra bordet.

Forslag til egenøvinger (og merk at det er mange forslag til egenøvinger under de fem punktene over):

1. Se på Google-søk-sidene for house, castle og palace som er gjengitt over. Skroll halvfort nedover og forsøk å spotte hvilke bilder som skiller seg ut fordi de har et annet hovedinntrykk enn kategorien sin. Hva er det som gjør at de skiller seg ut? Forsøk å fundere over hva som gjør at en stout ikke lengre er en ordentlig stout, eller at en pils ikke lengre er en autentisk pils.

2. Få noen til å servere deg et øl som blindsmaking, ta en slurk og uten å gruble på det sier du umiddelbart hvilken øltype førsteinntrykket ditt forteller deg hva det faller inn under. Etterpå kan du smake grundigere og lete etter elementer som fikk deg til å tenke på den øltypen. Om du tippet feil, forsøk å smake deg frem til hvorfor … er det ølet som er feiltypen, er det de to typene som egentlig har mye felles, eller tok du kort og godt feil.

3. Bland sammen like deler av to temmelig forskjellige ølstiler, så som wit og stout. Av og til kan slikt fungere, men ofte blir det bare sært. Uansett vil det endre balansen. Smak og forsøk å finne ut om balansen forrykkes, og i så fall hvordan. Du kan også blande litt whisky inn i et øl, eller eksperimentere på andre måter. Kommer det ut av balanse kan du forsøke helle enda mer av den ene komponenten for å balansere det ut litt bedre.

4. Start med et øl med litt søtt uttrykk, for eksempel en bokk. Tilsett små porsjoner av en nokså nøytral syre, for eksempel melkesyre. Smak underveis og legg merke til hvordan balansen forrykkes etterhvert som konsentrasjonen øker. Her leter du i smaken etter både balanse og etter enkeltkomponenten syre – men ikke forsøk å smake på begge måter på én gang.

Lykke til!

Tags: smaking.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

I dette smakstipset skal vi gjøre noe så tilsynelatende irrelevant som å se på bilder av bygninger – for å illustrerer hvordan man konsentrerer seg om å fange smaker og lukter i øl.

Hvordan konsentrerer man seg, jeg pleier å forberede meg mentalt på 4-5 ulike måter før jeg tar en slurk øl. Og som analogi skal vi bruke hvordan du oppfatter en husfasade. Du kan lete etter «house» eller «castle» eller «palace» på Google, og jeg vil bruke det som illustrasjon på måter å fange opp ulike inntrykk fra ølet. Kikk gjerne et par minutter på disse søkene.

Det er mulig du stusser over hva bilder av bygninger har med ølsmaking å gjøre. Poenget er at vi er flinkere til å bruke synssansen enn lukte- og smakssansen. Jeg vil bruke eksempler fra synssansen til å illustrere poenger på hvordan man fokuserer oppmerksomheten, og dette vil i overført betydning også gjelde for lukte- og smakssansen.

1. Helhetsinntrykk. Hva er det i helheten som gir ølet sitt overordnede hoveduttrykk? Det er her vi konkluderer med slikt som «dette er ingen IPA» eller «minner meg om en schwartzbier». Adjektiver som faller ut av en slik analyse er ofte generelle termer som dekker et knippe med sanseinntrykk, slik som friskt, sterkt, heftig, fruktig eller fyldig. Om du ser på de bildesøkene over, vil «palace» gi helhetsinntrykk som romslig, prangende, elegant, majestetisk osv. Men de fleste bildene vil – selv om de er veldig ulike – fange noe som formidler en felles egenskap ved et slott. Se så på søket for «castle», som selv om det ofte brukes synonymt med palace gir et helt annet hoveduttrykk: tungt, bastant, avsondret, innstengt, tettbygd, solid osv. Når jeg smaker etter helhetsinntrykk, tenker jeg ikke detaljene, men på det som er felles mellom ulike slott, eller mellom ulike borger. For på samme måte har ulike bokkøl noe felles – i hvert fall om de er typeriktige. Andre øltyper, som portere har noe annet felles. Akkurat som et hus eller en borg ville stikke seg ut blant slottene, så vil en IPA stikke seg ut blant pilsnere og blond'er.

2. Det som stikker seg frem. Når jeg er i det smakemoduset ser jeg ikke etter noe spesifikt, jeg bare tar en slurk, og så fornemmer jeg – som en passiv tilskuer – hvilke detaljer som fanger oppmerksomheten. Jeg lar være å tenke på bitterhet og fruktighet og alkoholvarme og slikt, for da ender jeg bare med å overse noe, fordi jeg konsentrerer meg om en annen detalj – jeg bare venter og ser om noe stikker seg frem. Se på bildesøkesiden for «house», skroll nedover og for hvert bilde er det noe som visuelt stikker seg frem, mens det er masse detaljer som tones ned og ikke pranger. For noen hus er det vinduene som pranger, andre har spesielle tak, eller det hagen, fargen, pipa, trappene, søyler, utsmykningen, garasjen etc. Sånn er det også med øl: når du tar en slurk, er det noen smakselementer som trer frem, mens det meste blir liggende nedtonet i bakgrunnen.

3. Konkret smak. Når jeg leter etter konkrete smaker, konsentrerer jeg meg før jeg smaker. Det kan være at jeg vil smake etter saltpreg, eller etter kornbitterhet eller etter skogsbær. Det som er viktig er at du spisser sanseapparatet ditt, så du ignorerer alt annet og at det bare er det ene smakselementet som er i fokus. Det er som om du skroller nedover søkesiden for «house» men på hvert bilde bare fokuserer på vinduer, eller på gavler, eller på trapper.

4. Balanse. Her er det intensitet i forhold til andre smaker som er relevant. Vi kan ta sødme som eksempel. Hvor søtt er ølet? En bokk er søtere enn en pilsner, men gjennom balanse med andre smaker kan allikevel en bokk fremstå som litt tørr og en pils som litt søt. De fleste bildene av «house» og «palace» har hatt arkitekter som har gitt dem et balansert yttrykk, men se på «palace»-bildene, og forestill deg venstrefløy fra ett bilde og høyrefløyen fra et annet. Eller at slottet på ett bildet får taket fra et annet. Eller at det ene huset får vinduene fra det neste. Noen ganger vil det fungere, men generelt vil det bare ikke passe. På samme måte ser vi etter noe som ikke passer inn i smaksuttrykket til ølet. Balanse er både det mest vanskelige å vurdere bevisst, samtidig som noe av det mest intuitivt enkel å oppfatte.

5. Intensitet. Selv om smaker kan balansere hverandre, så ønsker man å fange opp smakene hver for seg. La oss ta en bokk med mye sødme, men også mye bitterhet. Uten bitterheten ville den blitt for søt. Når jeg leter etter intensitet, handler det om aktivt å forsøke å ignorere det som demper og balanserer ut en konkret smak. Om vi skal bruke analogien til syn, så handler det om se bare på vinduene til et hus, og ignorere hvordan arkitekten lar dem spille inn i en større helhet. Det er som å se på bildesøket etter «castle» og fokusere på hvor høyt er tårnet, og hva er dets høyde-bredde-forhold. Et tårns høyde er ofte skjult av andre bygninger, eller det arkitektoniske uttrykket får det til å se lavere eller høyere ut … men man kan konsentrere seg om å se hvor stort det faktisk er.

Dette var fem ulike vinkler jeg bruker når jeg smaker på øl. Jeg har brukt smak fremfor lukt i disse eksemplene, men det er mest fordi det er litt enklere. Forhåpentlig har analogiene til slott, borger og hus illustrert poengene.

Grunnen til at jeg har slike ulike modus når jeg smaker er at jeg neppe ville være i stand til å smake på alle disse aspektene i én og samme slurk. Det er også essensielt at jeg mentalt setter meg i rett smakemodus allerede før jeg løfter glasset fra bordet.

Forslag til egenøvinger (og merk at det er mange forslag til egenøvinger under de fem punktene over):

1. Se på Google-søk-sidene for house, castle og palace som er gjengitt over. Skroll halvfort nedover og forsøk å spotte hvilke bilder som skiller seg ut fordi de har et annet hovedinntrykk enn kategorien sin. Hva er det som gjør at de skiller seg ut? Forsøk å fundere over hva som gjør at en stout ikke lengre er en ordentlig stout, eller at en pils ikke lengre er en autentisk pils.

2. Få noen til å servere deg et øl som blindsmaking, ta en slurk og uten å gruble på det sier du umiddelbart hvilken øltype førsteinntrykket ditt forteller deg hva det faller inn under. Etterpå kan du smake grundigere og lete etter elementer som fikk deg til å tenke på den øltypen. Om du tippet feil, forsøk å smake deg frem til hvorfor … er det ølet som er feiltypen, er det de to typene som egentlig har mye felles, eller tok du kort og godt feil.

3. Bland sammen like deler av to temmelig forskjellige ølstiler, så som wit og stout. Av og til kan slikt fungere, men ofte blir det bare sært. Uansett vil det endre balansen. Smak og forsøk å finne ut om balansen forrykkes, og i så fall hvordan. Du kan også blande litt whisky inn i et øl, eller eksperimentere på andre måter. Kommer det ut av balanse kan du forsøke helle enda mer av den ene komponenten for å balansere det ut litt bedre.

4. Start med et øl med litt søtt uttrykk, for eksempel en bokk. Tilsett små porsjoner av en nokså nøytral syre, for eksempel melkesyre. Smak underveis og legg merke til hvordan balansen forrykkes etterhvert som konsentrasjonen øker. Her leter du i smaken etter både balanse og etter enkeltkomponenten syre – men ikke forsøk å smake på begge måter på én gang.

Lykke til!

Tags: smaking.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Juli er feriemåned, og det er ikke så mye som skjer. Jeg somlet litt ekstra med å få ut nyhetene for uke 29, i påvente av salgstallene for juni skulle komme. Så nå får dette heller bli en oppsummering for begge ukene.

Folk Spiseri i Ulsteinvik har fått kommunal bevilling til import og tilvirkning, og de gleder seg ifølge Vikebladet Vestposten til å sette første brygg. De har alliert seg med Øyvind Havåg og Vegard Dimmen. Det første ølet blir en Kölsch, hvilket tyder på høye ambisjoner, siden det ikke er en type der det er lett å gjemme unna mindre skjønnhetsfeil som man ofte må stri med under innbryggingen av et nytt bryggeri. Utfra bildene å dømme kan det virke som de har en batch-størrelse på 30-50 liter, på det som egentlig er Havågs private hjemmebryggeri.

Kristine Skarbø i Stranda har fått kommunal tilvirkningsbevilling. Dette dreier seg om et sideri på Skarbø Gård ved Storfjorden, ifølge Sunnmørsposten (paywall). Gården har fra før melkeproduksjon, fruktdyrking og ysteri.

Rosendal Microbryggeri i Kvinnherad er oppløst som selskap i Brønnøysund. De ble startet våren 2017 tilknyttet Rosendal Turisthotell, og de serverte i hvert fall eget øl det året, ifølge lokalavisa Grenda (paywall), med øl med lokale navn som Melderskin og Malmangernuten. Ifølge untappd har de hatt seks ulike øl, som de har vært ratet helt frem til idag. Ifølge facebooksidene deres ser de ut til å ha brygget på et 110-liters system. Selv om selve bryggeriselskapet nå er oppløst, er tanken at hotellet skal overta utstyr og fortsette å brygge i egen regi, med brygging av nye batcher en gang utpå høsten etter at sommersesongen er over. Alt ølet deres har vært brygget lokalt, og har ikke vært leiebrygget andre steder.

Eiker Ølfabrikk har fått ny brygger ifølge Drammens Tidende (paywall). Han heter Erik Hystad, og kommer fra Montana i USA, men navnet avslører norske aner. Han flytter til Mjøndalen med kone og barn, etter tidligere å ha brygget på Blackfoot River Brewing.

Sprikende salgstall i juni. Vi måtte vente litt ekstra lenge på juni-tallene, hvilket trolig skyldes sommerferiemodus på bryggeriene og treg innrapportering. Noen tall har kommet ut i pressen allerede før BROD offentliggjorde statistikken. Merk at det mangler fremdeles noen bryggerier som ikke har rapportert, hvorav minst ett burde kunne påvirke tallene noe. Salget av øl har økt med 0,99%, mens norskbrygget øl har økt med 0,80% og importert øl øker 1,79%. Dette er det beste juni-salget for de siste fire årene. Det høres jo bra ut, og det matcher inntrykket av at juni var en tørst måned. Derimot snakkes det mindre om småskalaprodusentene, som i rekord-juni-salget har hatt en nedgang på 15,7% i forhold til juni i fjor. AU! Det er flere bryggerier som somler med innrapporteringen av tall, men de fleste av dem er så små at det ikke merkes i statistikken. Imidlertid er det fremdeles ett av de store småbryggeriene som ikke har kommet i mål, og det vil nok merkes på tallene, men -15,7% kan vanskelig klare å krype over til et plusstall. Dermed ser vi den sjuende måneden på rad med reduksjon i småbryggerienes salgstall på det norske markedet. Det er nå helt klart at 2018 blir et annus horribilis for småbryggeriene. Det er året da salget snudde fra evig-økende til i beste fall bom-stopp. Juli-salget blir interessant, men mine forventninger er at det blir en fortsettelse av trenden fra mai og juni, gitt det gode været – med rekordsalg av øl samtidig som småprodusentenes paradoksalt synker i salgsvolum. De to interessante spørsmålene utover året er: a) vil småprodusentene komme sterkere tilbake med IPA, porter og stout når sommervarmen ebber ut; og b) hvordan blir juleølsalget der nordmenn de siste årene har vært litt ekstra eventyrlystne i sine ølvalg.

Alkoholfritt øl. Samtidig med at ølsalget øker, ser vi også at flere og flere bryggerier satser på alkoholfritt, eller i det minste alkoholsvakt, øl. Tidligere var alkoholfritt øl mest en slags «near-beer» for de som måtte kjøre, og smaken kunne man ikke være så kresen på. Nå ser vi at de jobber for å skape smaksrike øl som ikke inneholder alkohol. Det er noe man har jobbet med siden slutten av 1800-tallet, og jeg er sannelig ikke sikker på at man klarer å lage godt øl uten alkohol, men i grenselandet mellom øl, brus, rusbrus, juice, saft, sider og slikt er det sikkert mye godt og spennende. Det blir i hvert fall fokus på alkoholfritt fremover, og så får vi se hvor mange av disse produktene som overlever, og om fokuset på stilen blir en kortvarig fad eller et permanent skift.

Norbrew og Voss Fellesbryggeri. Sagaen om det som skulle bli et norsk bryggeriimperium ruller videre. Voss gikk konkurs for en stund siden, og nå begynner detaljene fra oppgjøret av boet å sive ut. Det meste er samlet i denne artikkelen i Dagbladet. Se også Helgelendingen, som tar utgangspunkt i Norbrew-grupperingen hadde planer om å bli store i Bodø, samt at de kan fortelle at alle de 52 millionene som ble investert gjennom Norbrew-systemet etter to år er borte. Det er noen faktafeil der, blant annet har de ikke fått med seg at overtakelsen av Haandbryggeriet aldri gikk gjennom, og de bruker 2016 som oppstartsår, selv om det var året for en intern omstrukturering. Det er nok flere som lurer på hvor alle pengene har tatt veien. Arne Hjeltnes er i Dagbladet titulert som investor, noe som underspiller den sentrale rollen han har hatt som styremedlem i både Voss FB og Norbrew, i markedsføringen, og ikke minst hans tallrike medieutspill på vegne av Voss og Norbrew. Han er sitert med en god kandidat til årets understatement: «Det har ikke gått så bra med den investeringen.» Investeringen hans er av Helgelendingen er verdsatt til 440.000 pr januar 2017. Det hadde vært interessant om journalistene også hadde gravd frem hvor mye han har mottatt i styrehonorarer og annen betaling disse to årene. Jeg sitter dessverre ikke på salgstall for Voss, men det hadde vært interessant å vite hvor mange kroner de har tapt pr solgte flaske … kanskje 10-20 kroner? Det virker som om de fleste mener Voss bryggeri var et effektivt bryggeri som produserte bra øl, men at det hele strandet brutalt på dvask og vankelmodig innsats rundt salg. I tillegg er det vanskelig å ikke mistenke at det må ha vært betydelig forbedringspotensiale i økonomistyringen.

Kampen om mask, er blitt en «dra(v)kamp» i flere land. I Sverige trengs det kontroller og desslike som koster SEK 30-40.000 for å kunne selge mask til bønder. I praksis er dette noe som bryggeriene gir bort mot at det hentes, men uten å ha gått igjennom en dyr byråkratisk mølle kan ikke bøndene motta det lovlig. Her hjemme husker vi at To Tårn ønsket å gi bort mask, men støtte på samme problemet. Det er litt sært at et biprodukt av matvareproduksjon ikke umiddelbart er lov å gi som dyrefôr, spesielt siden de samme dyrene fritt og uhemmet får lov å gafle i seg hva de måtte finne i skog og mark. Dog gikk To Tårn i samarbeid med et bakeri på Klætt, og laget Ølsprøtt – et slags knekkebrød-snacks laget på mask, som som har vist seg som en kjempesuksess. Forøvrig virker gebyrene konkurransevridende her. Alle vet at mask er et godt og ufarlig dyrefôr, men med et fast og saftig gebyr, blir dette enda ett område der man har valgt å gjøre det dyrt å være liten. Dermed blir det nok en fordel for de store bryggeriene, som har råd til å kjøpe seg en miljø-fjær i hatten ved å la biproduktet gå til dyrefôr.

Budsjettblemme hos E. C. Dahls. Regnskapet fra E. C. Dahls har kommet, og selv om salget går bra, så går de med et underskudd på 13,9 mill, ifølge Adresseavisa (paywall). Det er veldig mye når salgsinntektene er på 44,7 mill. Ifølge avisa skyldes underskuddet hovedsaklig at man har fakturert Ringnes for lite for øl som Ringnes har distribuert for E. C. Dahls. Heldigvis har eierne – Carlsberg (65%) og Brooklyn (35%) – investert ytterligere 13 mill i bryggeriet ifølge Adressa, slik at det går opp-i-opp. Vel … det høres temmelig utrolig ut at et så proft bryggeri skal ha bommet så mye på budsjetteringen. Og før noen mistenker dette for å være en fordekt subsidiering av en ny produktserie, kan jeg ile til og sitere adm.dir Norgård som forsikrer at det hele var en intern ting mellom Dahls og Ringnes, og at det ikke har påvirket prisen ut mot kundene.

Oosterrijsen-konkursen. Da jeg meldte om denne forrige gang, var det endel lesere som stusset, siden det på nettet nærmest virket som det var full-speed-ahead for bryggeriet. Nå har imidlertid Aust-Agder Blad en artikkel (paywall) som gir endel flere detaljer, og som forteller klart og tydelig at det det er oppbud i både bryggeriet og i holdingselskapet bak. Inntil videre er det fortsatt drift med salg fra varelager. Artikkelen nevner ingenting som den amerikanske grenen av Oosterrijsen, og jeg har tidligere forstått det som at denne ville videreføres. Det gir jo også liten mening med et Risør-øl uten noe aktivt fotfeste i Sørlandsbyen. Deres fyr i USA – Steven Rinker – ble intervjuet av Minnesota Beer Cast 15. juli, og der forteller han om bakgrunnen og oppstarten av Oosterrijsen. Jeg har kontaktet folkene bak, men det har vært vanskelig å få ut klare svar, trolig fordi mye er i det uvisse. Det ser ut som noen jobber med å starte opp bryggeriet igjen. Slik jeg forstår det har man tidligere i 2018 solgt unna det meste av materielle verdier, slik at det hovedsaklig er varemerke og varelager igjen. Om det blir ny drift blir muligens avklart i løpet av et par ukers tid.

Varemerkenytt. Henning Thoresen har via Norwegian Beer Company – tidligere Norway Jazz Brewery – søkt om varemerke på Loshavn. Det er et mindre sted utenfor Farsund. Det er sannelig ikke greit å si hva han tenker her. Videre har amerikanske Three Floyd Brewing søkt om varemerker på Zombie Dust, Alpha King og Gumballhead, formodentlig som en del av en generell sikring av varemerkerettighetene internasjonalt. Mer interessant er det at IPack i Luxembourg ønsker å registrere DBA, som er en generell forkortelse for «Double Barrel Ale». IPack har forøvrig registrert eller søkt om 313 ulike varemerker relatert til øl fra en rekke bryggeier – de er vel en agent som fikser slik for kundene, men endel av dette er knapt mer enn generisk clip-art av dyr eller fargekombinasjoner av to eller tre farger.

Tags: alkoholfritt, E. C. Dahls, Eiker, Folk Spiseri, Norbrew, Oosterrijsen, Rosendal, Skarbø, statistikk, Thoresen, Voss.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Det er ikke mindre enn to konkurser denne uka, og de fleste andre nyhetene er ikke heller veldig oppløftende. For tiden er jeg i Danmark, og har lovet meg selv at det er null press for å blogge, utover den ukentlige nyhetsoppdateringen, så ikke forvente så mange innlegg pr uke denne måneden.

Randhav Bryggeri er meldt konkurs 14. juli. Selskapet leverte 2017-regnskapet i forrige måned. Dette regnskapet viser gode tall, med nesten dobling av salgsinntekter, mens kostnadene har økt veldig mye mindre, eller tildels sunket. Selskapet har hatt 840' i langsiktig gjeld ved inngangen av 2017 og 724 ved inngangen til i år – men kortsiktig gjeld har økt noe. Varelageret har ikke økt nevneverdig selv om produksjonskostnader og salgsinntekter øker, så det er omsetning på varene. Egentlig var dette en overraskende konkurs, for det var ikke noe veldig skremmende i tallene. Bryggeriet forteller at årsaken er et blodrødt førstekvartal i 2018, kombinert med en nervøs bank som var redd for overetableringen i markedet. Bryggeriet solgte brygghuset sitt for å restrukturere, men uten at det hjalp. Styreleder i Randhav er intervjuet i Tidens Krav (paywall), som forteller at «Dødsstøtet for selskapet var at banken [...] så at ølbransjen gikk opp og ned, og ønsket at hele lånet skulle nedbetalt (sic). Det ble for mye for det lille bryggeriet.» Bryggeriet bekrefter at det ikke blir gjenoppstart. Selve brygghuset er demontert og sendt til ny lokasjon der det ventes å bli tatt i drift tidligst neste år.

Oosterrijsen/TMG CO er meldt konkurs. Det er sikkert ingen som forbinder dagens anonyme navn TMG CO med så mye, men frem til for fem uker siden het de Oosterrijsen Brewing. De forsøkte i våres en omstrukturering, men det ser ikke ut til å ha lyktes. De har hatt et fokus på det amerikanske markedet og tenkt eksport, men i mangel av eget bryggeri har de brygget hos Arendals Bryggeri. Det var en plan om å etablere et bryggeri i et gammelt hus i Risør, men dessverre ser de ut til å ha lagt nye planer flere ganger, og brent igjennom en rekke personer som har vært involvert.

Polet skviser leverandørene. Det er en interessant kronikk i Aftenposten (og en lengre utgave i Vinforum) som forteller om vinimportørenes hverdag. Kritikken går på at de i praksis er skviset av Vinmonopolet, som er monopolist på detaljistleddet. For noen år siden var vinimportørene en gloriøs kaste som reiste rundt og smakte seg frem til produktene med norsk potensiale, gjerne fra sære og ukjente vingårder. Idag er det visst Vinmonopolets ansatte som reiser og smaker, og så skriver de tendere som det er opp til importørene å levere på, og tidvis er disse tenderne så spesifikke at de nærmest er en gjettekonkurranse for importørene hvilken produsent Polet tenkte på. To tall fra kronikken forteller det aller meste: 98% av salget på Vinmonopolet kommer fra butikkutvalget, mens 2% kommer fra bestillingsutvalget. Tendere og butikkutvalg er alt. Det skumle er at dette etterhvert også blir hverdagen for ølprodusenter og -importører.

Varemerkenytt.

• Sordalgruppen AS søker om «Sognefjord Bryggeri». Det vites lite om initiativet, men det trenger ikke å være mer enn at noen tenker at det er et fint navn for en fremtidig aktivitet som fremdeles svever i det blå. Sordalgruppen er et selskap som driver med mye forskjellig, og ser ut til å være delt i tre underavdelinger: Sordal prosjekt som gir håndverkstjenster, Sordal Aqua som driver avlusningsprosesser for fiskeoppdrett, og Sordal Supply som selger utstyr og forbruksvarer til landbruk, havbruk, transport, maskin og anleggsmarkedet. Hva de tenker på rundt bryggeri er det dermed veldig vanskelig å si noe om.

• Henning Thoresen søker via enkeltmannsselskapet sitt om «Frøya gudinne», som høres ut som han kaster seg inn i varemerkestriden rundt Wacken Brauerei, som har skaffet seg «EU-varemerke» på en rekke norrøne gudenavn. Akkurat dette kan bli spennende, siden Bryggeriet Frøya ikke har varemerkebeskyttelse seg.

Juni-salgstallene fra bryggeriene er ikke kommet ennå. Men det er ikke oppløftende med Petter Nomes uttalelser sist uke, der han er sitert på at han ikke er overrasket «om halvparten av bryggeriene er borte om et par år». På denne tiden av måneden burde han vite om nedgangstrenden har snudd i juni eller om den fortsetter, og det er fristende å tolke uttalelsene som at den så absolutt fortsetter.

Stavanger Brygghus har meldt oppløsning. Det fantes noen med dette navn som brygget noen øl hos Austmann Bryggeri, men teknisk sett er Stavanger Brygghus nyregistrert etter disse, og forbindelsen mellom dem er litt uklar. Det er vel som hjemmebryggerbutikk de har gjort seg mest kjent, med en 30% eierandel ved Ola B. Skarland som står bak Petit-Agentur, og med Craig Norman som hovedaksjonær. Oppløsningen kommer bare to dager etter at regnskapet for 2017 ble tilgjengelig i Brønnøysundregistrene. Ser vi på dette regnskapet ble salgsinntektene mer enn halvert fra 2016 til 2017. På den andre siden klarte selskapet å redusere kostnadene med ca to-tredeler. Disse reduksjonene er konsistent med opphør av butikkdrift. Dermed var driftsresultatet på -561' i 2016 blitt på bare -66' i 2017. For de andre postene var det ingen digre endringer. Varelageret sank, kundefordringene økte noe, men generelt var situasjonen alvorlig, men ikke signifikant verre ved inngangen til 2018 enn ved inngangen til 2017. Det har vært stille på facebooksidene deres og såvidt jeg forstår ble virksomheten innstilt en gang i 2017.

Gulating + Hansa Borg = sant, om vi skal tro en artikkel i e24.no. Her kan vi lese at Gulating eier seks puber idag, men vil bygge ut med ti i året over fire år – det er nesten en ny pub i måneden frem til sommeren 2022. Investeringen er estimert til 100 millioner. Det betyr også at Hansa Borg satser stort på egne (eller i rettere sagt deleide) puber, og dét må være et uromoment for andre puber som selger Hansa Borgs øl, siden de vil frykte at de får dårligere vilkår enn Hansas egne puber. Så fundamentalt viktig er denne saken, at det godt kan forklare Hansa Borg-direktør Midtgaards avgang for et par måneder siden. Saken er også et potensielt uromoment i forhold til norske småbryggerier, som har hatt Gulating som en liten, men sikker omsetningskanal, spesielt mot den mest eksklusive delen av øldrikkerne. Selv om Gulating har hatt ambisjoner om å brygge stort selv, har de stort sett kontraktsbygget. Det har vært tydelig at de har profilert egne øl mer prominent enn andres øl i butikklokalene. Sålenge Gulating har vært en liten aktør som ølprodusent, har dette vært til å leve med, men med en gigant som Hansa Borg – som inkluderer distribusjonen av Nøgne Ø og Austmann, så er det egnet til å skremme andre bryggerier, som kan frykte at de også i butikkene må stille etter Hansa Borgs egne øl.

Aass søker etter digital markedsfører. Se annonsen her. Dette burde være drømmejobben for noen med som liker øl og snakker SoMe flytende. Det er et interessant tegn at bryggeriene tar digitale medier mer alvorlig. Den spesielle norske miksen av reklameforbud og høy digital utbredelse har gitt oss såkalt «dark marketing», som stiller spesielt høye – eller skulle vi si særegne – kompetansekrav.

Bobehandling av Grim og Gryt er avsluttet utfra konklusjonen om at det ikke er nok midler i boet til å drive den videre, og selskapet er slettet fra Brønnøysund.

CO₂-krisen er forlengst avblåst, men allerede nå varsler Dagbladet om at det trolig kommer ny CO₂-krise neste sommer, siden problemstillingen er strukturell. CO₂ er billig å produsere, mest fordi det er et biprodukt til ammoniakk-produksjonen som man trenger til gjødselsproduksjon. Satt på spissen, jo mer økologisk mat vi spiser, jo mindre CO₂ blir det til øl og brus og alt annet.

Tags: Aass , Gulating, Hansa Borg, Oosterrijsen, Polet, Randhav, Sognefjord, Stavanger, Thoresen.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer dosen med smånyheter fra ølverdenen for uke 27/2018. Det er ferietid, men samtidig er øl godt stoff i agurktiden så det er lett for at temmelig trivielle nyheter blåses opp.

Varemerkenytt.

1. «Gjefsjø» søkes om av Nils Christian Gjefsjø, som er fjellgården som han bor på i Snåsa. Han søker for kategoriene øl/mineralvann og alkoholholiske drikker. Gården har flere bein å stå på, blant annet sauer og turistvirksomhet. I første omgang satser de på akevitt som er produsert annetsteds, men håpet er å få et mindre bryggeri på gården ved en senere anledning.

2. Hubertus Bryggeri søker om beskyttelse av «Besseggøl» og «Hafelløl» sammen med den grafiske representasjon av etikettene. Det er sannsynligvis fornuftig, for selv om det føles som en får veldig lite igjen for 5800,- så er det en investering som blokkerer at noen andre tar disse navnene.

3. Kona Brewery søker om varemerket på ordet «Longboard». Det er ikke innlysende at de får det og spørsmålet er vel om ordet er innarbeidet i norsk språk.

4. L/L Voss Fellesbryggeri er riktignok konkurs, men her forleden dukket det opp en søknad fra konkursboet om varemerkebeskyttelse på navnet og på navnet i relasjon til logoen. Jeg tolker det som at bobestyrer jobber aktivt med å selge bryggeriet videre til nye eiere, og at en slik varemerkebeskyttelse er ett av flere elementer i å pakke sammen bryggeriet (minus gjelda) til et attraktivt tilbud for nye eiere.

5. Langøya Hovedgård søker om varemerket for «Slager», som er deres lager, laget i samarbeid med en lokal dobbelt norgesmester i brygging av lagerøl. De har et eget mikrobryggeri. De organiserer også holder forøvrig på med guidede ølreiser til England og Belgia og jobber med flere destinasjoner.

Små Vesen i Valdres har endret på aksjekapital og styresammensetning. Det er Frederik Magnus Steenbuch fra Oslo som er kommet inn som ny styreleder. Han har kjøpt seg opp med lik eierandel som de tre andre eierne. Steenbuch har styreerfaring fra en rekke selskaper. Daglig leder forteller at det ikke ligger an til noen endringer for bryggeriet utover dette.

Bryggeribygget i Bodø er til salgs, men det må påregnes mye oppussing. For halvannet år siden var det snakk om at Norbrew ville leie disse lokalene for å etablere bryggeri i Bodø, men nå er altså bygget lagt ut til salg med en prisantydning på 5,8 mill for et bruttoareal på 1441m². For en sentrumsnær beliggenhet er dette en god pris, men så var det dette med å kjøpe et oppussingsobjekt som sannsynligvis har temmelig sterkt bygningsvern.

CO₂-krisa er over-ish … eller kanskje ikke. De fleste har signalisert at det ikke er noen akutt krise, men det er vel ikke akkurat overskudd av CO₂. Ennå har ingen andre bryggerier enn Aass stoppet bryggingen helt, og det var kun for en kortere periode. I en artikkel i Drammen Live24 på torsdag fortalte direktør Christian Aass at de «lever fra hånd-til-munn» med hensyn til CO₂, og at det er en reell fare for at de må stenge ned på ny. Avlysningen av CO₂-krisa som mange gikk bredt ut med i forrige uke eliminerte i det minste et mulig rush av hamstring, noe som ville skapt mange bølger, men ikke gitt oss noe mer CO₂. Hos Hansa Borg i Sarpsborg fortalte Morten Brostrøm 4. juli til Sarpsborg Arbeiderblad at de bare hadde 6 tonn CO₂ igjen, og bruker 2,2 tonn pr dag – men at de var lovet nye 12 tonn dagen etter. Senest idag kan Dagsavisen fortelle at Ringnes har måttet stoppe deler av produksjonen, mens Hansa Borg har måttet omprioritere for å holde produksjonen i gang. La oss ha i mente at dette er en sesongmessig sak, og at det uansett vil løse seg når produksjonen av CO₂ kommer i gang igjen nå i sommer.

Berg Brygg og Børst er et DA som er i gang med søknadsprosessen om å få statlig tilvirkningsbevilling. Lite vites om dette bryggeriet, som holder til i Sponviken, helt ytterst i Iddefjorden, som skiller Norge og Sverige. Selskapet ble stiftet i mars 2018, og bak står Petter Helgestad-Vik og Snøhetta-arkitekten Erik Vitanza, og selskapet har det litt underlig formulerte formålet: «Å profittere på produksjon og salg av drikke, herunder alkoholholdig drikke.». Jeg sitter med følelsen av at det er et lite hobbybryggeri.

Svensk alkoholpolitikk er i støpeskjen. Hos det utmerkede svenske Beernews.se kan vi lese at det rører seg endel i Sverige. Det er blant annet ønsker om å begrense muligheten for å kjøpe alkohol over nettet. Men samtidig skjer det en bevegelse i retning av gårdsutsalg for øl og vin. Nylig ble det nedsatt en Alkoholkommisjon, men den ble nedlagt etter bare seks uker etter kraftig kritikk fra avholdsorganisasjoner. Nå er det igang en aksjon for å få den startet opp igjen.

Jæren Bryggeri, som er ett av Henning Thoresens bryggeriselskaper har fått varsel om manglende revisor, noe som rutinemessig fører til trussel om tvangsoppløsning. Thoresen har fellesferien på seg til å få tak i ny revisor – eller til å dokumentere at bryggeriet kvalifiserer til å kunne fravelge revisor. Siste leverte årsregnskap er for 2016 og viser et sovende selskap heleid av Thoresen. Han forteller at selskapet vil fravelge revisor – noe som er en standard prosedyre for mange små selskaper. Han lover også at det blir mer aktivitet i Jæren Bryggeri i 2019.

Norbrew er i hardt vær, som følge av en lang rekke artikler i Bergensavisen som fokuserer på både selskapet og sammenblandingen med pyramideprosjektet Lyoness som en del i ledelsen har deltatt i. Jeg har postet om koplingen mot Lyoness og økonomien. Kortversjon: koble sleske utelivsbaroner med idealistiske bryggerientusiaster … what could possibly go wrong? Imens venter vi på bobestyrers konklusjoner etter konkursen i Voss Fellesbryggeri.

Beavertown og Extravagaza 2018. Nå har i tillegg også Dugges, Verdant og Jester King, Modern Times, Evil Twin, DEYA og Buxton trukket seg fra festivalen som en protest mot Beavertowns salg av en minoritetsandel til Heineken. Omkring bare halvparten av de opprinnelig annonserte er nå tilbake. Det eneste bryggeriet fra Norge er Lervig. Beavertown har redusert prisen med £20 og tilbyr full refundering. Det som skulle være en hyggelig ølfest med noen av verdens beste og kuleste bryggerier er i ferd med å bli en marerittaktig omdømmekrig.

Wacken Brauerei i Schleswig-Holstein har ifølge Beernews.se tilbudt svenske Walhöll å få fortsette å bruke ølnavnene sine mot at de inngår en avtale med Wacken. Det svenske bryggeriet vil avslå, og heller jobbe sammen med danske Munkebo Bryggeri for å få varemerkene kjent ugyldige. Det virker som om tyskerne nå febrilsk leter etter en måte å beholde varemerkene på de norrøne gudene, uten samtidig å tirre opp hele ølverdenen og skape et PR-mareritt av en motreaksjon.

Kjetil Jikiun og Σολο starter nå brygging på Kreta. Frem til nå har han kontraktsbrygget Σολο-merket ved Arendals Bryggeri, men planen fremover er å brygge alt på Kreta i regi av sitt selskap Grapes and Gratification. Bryggeriet er i hus, trolig er det på et par tusen liter utfra bildene å dømme. I tillegg produserer han håndverks-gin og selvfølgelig orange-vin, som er er blitt kalt vinverdenens svar på IPA. Vinen er så vidt jeg vet såkalt naturvin, dvs at den ikke inneholder noen av de artige kjemikalene som vinbransjen bruker å stabilisere produktet. I tillegg gjærer de vinen på lokalt produserte amforaer av leire. Det tar ennå en stund før Kjetil kan slippe ølet sitt på det norske markedet, siden han har en non-compete-clausul med Hansa som gjelder frem til våren 2019. Det som vi til nå har sett av dette ølet i Norge, er formodentlig kjøpt opp i utlandet av importører som har reimportert det til Norge. Dessuten blir det interessant å se om Σολο kolliderer med varemerket Solo i Norge, siden de deler NICE-gruppen for øl og mineralvann.

Minstepriser i Wales Det walisiske parlamentet har vedtatt lov som tillater minstepriser på alkohol. Minsteprising er nå koblet mot det sær-britiske målet alkoholenheter. Dersom minsteprisen blir £0,50 pr alkoholenhet, vil det tvinge prisen opp på tre-fjerdedeler av øl og sider som selges, to-tredjedeler av spriten og litt under halvparten av vinen. Det interessante med dette er at det reduserer de stores mulighet for å priskrige mot det små.

Alkoholreklame i Buktafestivalen. Ifølge Helsedirektoratet har en reklamefilm for Buktafestivalen brutt regelverket for alkoholreklame, da de har vist bilder av plastbeger med Mack-logo og med øl i. Dermed har de brukt alkohol i reklame for festivalen, og det bryter med regelverket. Merk at det er festivalen som har overtrått regelverket her ved å bruke alkohol i reklameøyemed, ikke Mack som har reklamert for alkohol.

Optime Subsea i Telemark er i vinden for tiden med teknologi som trykk-pasteuriserer matvarer – eller rettere sagt steriliserer matvarer ved bruk av trykk fremfor temperatur. Vi snakker her om trykk som tilsvarer opptil 11000 meters havdyp, og de samarbeider tett med Arendals Bryggeri. Alle som har smakt endel øl fra norske mikrobryggerier vet at potensialet her er digert, ettersom det finnes en rekke lav-infiserte øl på markedet. Det er nok å nevne «diastaticus», som er et ord som gir mang en norsk mikrobrygger frysninger på ryggen. Per idag er bryggerienes muligheter stort sett begrenset til pasteurisering og filtrering, som begge påvirker smaken. Optime estimerer at holdbarheten i mat øker med 10-40 ganger ved bruk av sin teknologi, men vi må huske at det også er rene kjemiske prosesser som aldrer øl, så bryggeriene kan ikke automatisk tidoble holdbarheten med denne teknologien.

Nøgne Ø hadde et år med tilnærmet nullvekst i fjor, kan Grimstad Adressetidende melde. De kobler det til flere årsaker, både generelle som at det er blitt flere mikrobryggerier og hardere konkurranse, og til grunner mer knyttet mot Nøgne Ø. Her trekker de frem overgangen fra 50cl til 33cc og omleggingen av logo som elementer, sammen med kostnader til renovering av den gamle bygningen og at de ikke ble bestevenn hos REMA. Overskuddet før skatt var på 0,6 mill i 2017, mot 15 mill i 2015 og 7,1 mill i 2016. At overgangen til flasker med mindre volum slår hardt, har også andre bryggerier fått merke, for eksempel Ægir. Antallet solgte flasker/bokser går ikke tilsvarende opp, slik at totalt solgt volum kan falle betydelig. Dersom man ikke priser opp de mindre flaskene for å ta høyde for dette, kan man få en baksmell. Se også DN, som har en litt lengre analyse og intervjuer. Forøvrig nevnes det at Hansa Borg nå eier 64% av Nøgne Ø i stedet for 54% som tidligere, hvilket høres ut som om Kjetil Jikiun nå har solgt sine 9,99%. Se forøvrig nyheten om at han har kjøpt bryggeri på Kreta.

Austmann TapRoom åpner idag. Det er vel mange som bruker begrepet taproom om skjenkesteder, men Austmann har lagt vekt på å integrere det med selve bryggeriet på en måte som gjør at du skal føle at du nærmest sitter inne i bryggeriet. Utenom arbeidstid i bryggeriet vil taproom'et ekspandere med sitteplasser inn i selve området der bryggverket står.

Baran Bryggeri i Bergen er meldt oppløst som selskap, og Facebook-sidene deres er borte. E-post til bryggeriets kontaktadresse er ikke blitt besvart innen publiseringen av disse smånyhetene. Jeg skal ikke trekke forhastede konklusjoner om at de ligger ned bryggeridriften, men det er en nærliggende hypotese.

Tags: Austmann, Baran, Beavertown, Berg, Bodø, CO2, Gjefsjø, Hubertus, Jæren, Kjetil Jikiun, Langøya, Norbrew, Solo, Voss, Wacken.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Bråket rundt Heinekens oppkjøp av Beavertown blåser kanskje over, men det er også del av en trend som ikke kommer til å forsvinne: en trend i retning av å sette etikk og autentisitet minst like høyt som det å tjene penger. Jeg mistenker at dét blir fremtidens store skille mellom bryggeriene, mens vi før snakket om håndverks- og industri-bryggerier. Og forresten, sorry at dette blir litt langt.

Etter at Heineken kjøpte seg inn i en minoritetsandel av Beavertown Brewery i England har det stormet. En rekke andre bryggerier har snakket rett fra levra om hva de synes – både om Heineken og om at Beavertown-folkene har gått i kompaniskap med dem. Leser du rundt på bloggene, bobler beskyldningene mot Heineken raskt opp. Jester King Brewery gjengir følgende referanser på bloggen sin, her med min korte gjenfortelling:

• Ufin konkurranse. Athenian Brewery som eies 98,8% av Heineken fikk i desember 2015 €31,5 mill i bøter for brudd på gresk lov og EU-lover om konkurranse, for gjennom å ha misbrukt sin dominerende stilling. Sakens kjerne var å ekskludere konkurrenter fra puber og butikker over en periode på 15 år.

• Diskriminering. I Afrika har Heineken ansatt to tusen såkalte «promotional girls», men ikke sikret dem mot seksuell trakassering og misbruk, ifølge DutchNews.nl i mars i år. Ifølge artikkelen skal stillingen som «promogirl» overbevise kunder om å ta inn Heinekens produkter, og det var visst en utbredt oppfatning at disse selgerne burde strekke seg langt i kontakten med puber og butikker. Det sier sitt om holdningene at noen mener dette ikke er så viktig, fordi fordi det er sjelden det går så langt som til direkte voldtekt. Heineken har lovet å rydde opp.

• Arbeiderrettigheter. IOGT International forteller at i Congo har Heineken-eide Bralima sparket 168 arbeidere grunnet de vanskelige økonomiske tidene. I stedet for å få klarering for dette fra regjeringen i Kinshasa, bad de om det fra opprørsregjeringen i Goma – hvilket de fikk. Arbeiderne ble senere erstattet med midlertidig ansatte.

• Akkord og pressing av lønn. I Sør-Afrika forteller Mail & Guardian at Heineken-eide Sedibeng Brewery bruker bemanningsfirma som presser lønningene nedover. Blant annet underbetales arbeiderne i daglønn når de får akkordlønn dersom det skulle vises seg å ikke være nok arbeid til å fylle en hel arbeidsdag. På enkelte dager tjener de ikke nok til å dekke transporten til og fra jobb.

• Heinekens toppsjef Jean-François van Boxmeer er tema for en artikkel i medium.com. Der påstås det at hans raske ferd fra trainee til CEO ble hjulpet først av en svigerfar i bransjen, og at han deretter bygget svært gode relasjoner til diktatorer i suspekte afrikanske regimer. Deriblant refererer de til hvordan Heineken-bryggeriet ble holdt operativt under folkemordet i Rwanda, mens ledelsen flyttet til Goma og styrte bryggeriet derifra. De trekker det så langt som til å indikere at de mener Heineken kan ha hatt medansvar for folkemordet.

Når en leser denne lista, er det lett å sukke og mumle noe om at «intet er nytt under solen». Dessuten er det lett å bortforklare det med at Heineken er så store, så da er det vanskelig å holde sin sti ren overalt. Man må jo nærmest forvente at det er er «litt» her-og-der. Og så videre.

Imidlertid, dersom du har fulgt med i politikk og kultur må du ha merket at det er en ny vind på vei. Vi trodde kanskje millennials tilhørte «meh…whatever»-generasjonen, men de lar seg provosere mer enn de lar seg lamslå av kynisme, de tolererer ikke noe selv om det «bare» er på et lav-intensitetsnivå, og de er temmelig anti-autoritære.

Kritikere rakker ned på det som «political correctness», men det er mer en trend i retning av «correct policy». Det er en avstandstaken til småkorrupsjon og «special interests» og investorpenger og alskens «småsnusk».

Noen vil påstå at samfunnet alltid har vært litt småkorrupt. Imidlertid er menneskets fremste fortrinn at det kan endre seg. Da tenker jeg ikke på genene, men på kulturen. Utfra vårt intellekt kan vi bestemme oss for at noe er galt og at vi skal endre på det. Dét er hva som er i ferd med å skje i politikken … og i småbryggeribransjen. En ny og yngre generasjon forkaster snarveier, lukket-het og småkorrupsjonen, og de krever ærlighet, åpenhet, likeverd og autentisitet.

Hva har dette med øl å gjøre? Jeg tror vi ser et utslag av denne holdningen i kritikken mot Heineken og Beavertown. Man kunne trukket på skuldrene og rasjonalisert det bort med «Heineken er neppe de verste» eller «det er jo bra for Beavertown» eller noe slikt. Men den nye tidsånden er annerledes. Før kunne det ignoreres med litt «romslighet», men nå ser vi stadig oftere at man konfronterer slikt fordi man finner det uakseptabelt. Det som er galt skal rettes, ikke tolereres, er parolen. Det er ikke lengre akseptabelt å kompenseres for noe galt og negativt ved å glatte over det med en PR-kampanje eller få frem noen gladnyheter for å overdøve det. For en gammel pessimist og fatalist som meg er det en ganske forfriskende trend.

Den store skillelinjen i bryggeriverdenen har tidligere gått mellom mikrobryggerier og makrobryggerier – dvs etter produksjonsvolum. Eller alternativt mellom håndverksbryggerier og industribryggerier – dvs etter produksjonsutstyr. Begge disse skillelinjene fanget noe vesentlig og var viktige da de kom, men i dag fungerer de allikevel temmelig dårlig.

Jeg tror det kommer til å vokse frem en ny verbal skillelinje – en som går på holdning og etikk. Bryggeriene kommer ikke til å bli bedømt på hva de sier og ikke sier, men etter hva de gjør og ikke gjør, og etter hvordan de gjennom handlinger forholder seg til aktuelle saker i tiden. «Talk is cheap.»

Den viktigste valutaen i ølbransjen kommer til å bli kredibilitet. Du taper i den valuttaen om du flytter produksjonen til et land med mindre arbeidsvern for de ansatte. Eller tar overskuddet ut i et skatteparadis. Eller om du ansetter «promogirls» som har implisitt i arbeidskontrakten at de skal kunne tafses på. Omdømmet ditt er noe du bygger med handlinger og holdninger, ikke noe du reparerer med PR-kampanjer. Hva som er rett og galt er noe du må genuint forstå – som i å grokke – ikke noe du kan bli fortalt av omdømmerådgivere.

Vi kommer til å se bryggerier som vil ha som sitt fremste aktivum ikke et varemerke eller store investorer eller kult utstyr. Alt det er selvfølgelig viktig, men de vil sette aller høyest er sin kredibilitet. Og de vil passe ekstremt godt på at de opptrer etisk og renhårig og fokuserer på kvalitet – og at ølkundene vet det. Disse bryggeriene vil fokusere på miljø, på integrasjon med lokalmiljøet sitt, de vil ta avstand fra alle former for diskriminering, de vil støtte veldedige saker med innsats, i stedet for voksesyke tenker de forbedring.

For noen år siden hadde Taps i Trondheim en tap-takeover med helt ferske IPA'er og Pale Ales fra små mikrobryggerier fra Oregon. Det var Sean Moen Casey som hadde organisert det. Ølet var sylferskt da det ble sendt, og fremdeles ferskt da det ble servert. Enda mer interessant enn selve ølene var Seans fortellinger om mikrobryggeri-bransjen i Oregon. En historien som brant seg inn i hukommelsen min var om bryggeriet som ikke ville vokse. Jeg forsøkte med innvendinger som «hva om de fikk muligheten», «hva om det er voks eller forsvinn» og «hva om de trenger pengene» osv. Nei … de hadde satt en grense for vekst og de ville heller satse på kvalitet og integrasjon med lokalsamfunnet. Punktum. Etterhvert forstår jeg at det er nærmest umulig å vokse uten å miste noe på veien. Endring er i seg selv ikke negativt, men du kan vanskelig vokse uten å endre deg. Liksom cascade er signaturhumlen for mikrobryggerirevolusjonen, så er kanskje Cascadia-regionen arnested for en ny måte å tenke bryggerier på?

Hva skal vi kalle den skillelinja som vokser frem mellom bryggeriene som føler denne tidsånden? Kan vi kalle dem etiske bryggerier? Hva skal vi så kalle de andre bryggeriene? Det blir feil å kalle dem uetiske, men hva med a-etiske? Kanskje vi kunne brukt merkelappene «community-bryggerier» og «investor-bryggerier» for å skille dem? Da mener jeg «community-bryggerier» fordi de aller øverst setter sitt etiske ansvar overfor lokalmiljøet, samfunnet og øldrikkerne, for vi er alle med i en rekke «communities», både geografiske, faglige og interessebaserte. På den andre siden følger «investor-bryggeriene» sin programforpliktelse om å sette sine investorers økonomi foran alt annet.

Skillelinjene mikro/makro og håndverk/industri oppstod mens det var stor avstand mellom bryggeriene på hver side. Men betegnelsene har vist seg å fungere dårlig etterhvert som det har blitt en stadig krympende sone mellom dem. Den skillelinja jeg synes jeg ser materialisere seg, bukter seg gjennom et landskap der det finnes en diger gråsone. Det vil opp til hvert enkelt bryggeri å forholde seg til hvilken side de vil falle ned på. Og så spørs det om dette er et enten-eller.

La meg tippe at vi kommer til å se bryggeri- og øl-manifestenes tidsalder komme. Her er et knippe som ramlet ut at et Google-søk: 100 Mostow; BrewDog; Passion; Little Beer; Harbour; Trim Tab; Pelican (youtube); Boldvin; Quarter Barrel; Baird; Maltstrom. Det er lett å avvise dem som ungdommelig idealisme. Men les litt blant dem. Dette er neppe resultatet av innleide omdømmerådgivere. Dette er faktisk hva folkene bak bryggeriene mener – og de vedder nærmest arbeidsplassen sin på å etterleve det. Om disse manifestene skal kokes ned til ett eneste ord, må det være «passion». Investor-bryggeriene har sine strategier og bunnlinje-fokus, mens community-bryggeriene har manifester.

«Tja, til syvende og sist handler det om å tjene penger» vil noen innvende. Da tror jeg de ville fått til svar at det er mulig å tjene penger og ha et høyt fokus på etikk. Og at dersom det ikke er mulig, så er politikken moden for noen endringer som gjør det mulig, og kanskje til og med gjør det ønskelig.

Øl er kultur, som jeg tror var mottoet til Stavanger Øllag. Men øl er også politikk. Da mener jeg ikke øl-politikk, som er politikken rundt alkoholgrenser og skjenkebestemmelser. Da mener jeg at hvilken holdning og adferd du har rundt å brygge og distribuere og selge ditt øl – alt det er også en politisk handling.

Tags: Heineken.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.