Noe av det mest spesielle med kveik er den høye gjæringstemperaturen, gjerne opp mot 40°C. De «vanlige» tommelfingerreglene sier at 20°C er normalt, 25°C er for høyt, 30°C er «altfor høyt», og 40°C må være en forveksling med Fahrenheit eller en annen feilskriving. Hvorfor gjærer kveiken så høyt?

Olav Vidvei kom med et interessant innspill etter foredraget om kveik. Det satte meg på en tankerekke jeg ikke vet om er korrekt, men som virker som en interessant tråd å nøste i. Utgangspunktet var at jeg viste en slide som bakgrunn for at jeg snakket om den høye gjæringstemperaturen, og hadde valgt et febertermometer som illustrasjon.

Slide #19: Kveik takler høy temperatur
Grafikk: Pixabay (Public Domain) og LibreOffice Impress.

Gjennom foredraget brukte jeg kampen mot villgjær som gjennomgangstema og skisserte noen ulike strategier som basert på gjær:

1. Kjølig gjæring, der man gjærer med undergjær på lave temperaturer, slik at det blir for kaldt for villgjæren, Dermed får undergjæren et forsprang. Det tar riktignok uker snarere enn dager å gjære ølet, men om holdbarheten er så god at det kan distribueres vidt og bredt, så er det økonomisk forsvarlig. Holdbart men dyrt er tross alt salgbart, mens billig og infisert ikke er det. Tenk tysk øl.

2. Rendyrket gjær, basert på Emil Chr. Hansens isolering og rendyrking av gjær, der man sørger for at det ikke er villgjær i gjæren eller i andre ledd i prosessen, og dermed kan heller ikke det ferdige produktet inneholde villgjær.

3. Drikk-det-fort, der man brygger, distribuerer og serverer ølet så raskt at det ikke rekker å opparbeide seg en merkbar infeksjon. Tenk britisk øl – selv om også britene har rendyrket gjæren sin, og rett nok var for eksempel porter for 200 år siden et øl med en viss villgjæring under en langvarig modningsprosess.

4. Den «belgiske» metoden, der man bekjemper «slemme» bakterier ved å fremelske «gode» bakterier som kan utkonkurrere de slemme. Denne «gode» mikrobiologien gir i tilegg ofte ølet ekstra kompleksitet.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er en visualisering av fire strategier for å bekjempe eller håndtere villgjæring og infeksjoner.

Hva så med norsk kveik som gjærer på 37-40°C. Er det bare en ekstrem-variant av drikk-det-fort-metoden? Jo, det er kanskje dét også. Og kveiken kan ha mikrobiologi som minner om den belgiske metoden. Men er det enda mer på gang her?

«Febertermometer» sa Olav og refererte til sliden min, «kanskje er nettopp dét svaret på den høye gjæringstemperaturen.» For hvis kroppen bekjemper infeksjoner og sykdommer ved å skru kroppstemperaturen opp i feberområdet 38-40°C, så kanskje man også kan bekjempe infeksjoner i gjæringskaret ved å gjære i samme temperaturområde?

Jeg må tenke litt mer på dét, men det er en interessant idé. Det forutsetter at ølgjæren takler en så høy gjæringstemperatur – og det gjør kveiken. Og det forutsetter at de relevante infeksjonene ikke takler opp mot 40°C – men det er upløyd mark for min del.

Dersom dette er en av nytteeffektene ved så høy gjæringstemperatur, så er kveiken det motsatte av undergjæren. Der undergjæren utkonkurrerer villgjæren fordi den mistrives på lave temperaturer, der utkonkurrerer isåfall kveiken villgjæren fordi den mistrives på høye temperaturer.

Da vil kveiken trolig fungere veldig greit på et digert temperaturområde under 37°C – hvilket vi jo ser – sålenge infeksjoner av andre grunner ikke er et problem. Konsekvensen vil også være at om man starter med ren gjær og moderne renhold og desinfeksjon, så går det greit på «vanlige» gjæringstemperaturer, men det er først når man nærmer seg 40°C at man får fullt utbytte av den høye gjæringstemperaturen.

Det er selvfølgelig andre ting på gang for å undertrykke infeksjoner, så som einerlog og humle. Det er heller ikke nødvendig at man dreper villgjæren helt og fullt med én teknikk. Det er tilstrekkelig at flere ulike faktorer tilsammen gir den så dårlige levevilkår at den ikke etablerer seg på en særlig merkbar måte. Litt forenklet: Undergjæring benytter lav temperatur. Engelsk ale-gjæring gjør det ved å være kjappe. Og kanskje norsk kveik gjør det det ved høy temperatur?

Tags: gjær, kveik, temperatur.
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

I kveld – tirsdag 29. november kl 19:00 på Dokkhuset – holder jeg foredrag om tradisjonsgjær og kveik sammen med professor Per Bruheim fra Institutt for bioteknologi. Det blir en blanding av ølhistorie og mikrobiologi rundt kveiken. Det er i regi av NTNU Kveld og det kan kan kanskje være interessant for en og annen av leserne.

Her er annonseringen … jeg tenkte at en og annen i området kanskje ville være interessert i arrangementet.

TEMA: Ølets historie - er gjær Norges eldste «husdyr»?
DATO: Tirsdag 29. november Kl 19.00 / dørene åpner Kl 18:00/ Gratis adgang
STED: Dokkhuset

Få ting påvirker øl mer enn gjær! Hør om mange hundre år gamle gjærstammer gjenfunnet på Vestlandet, som kanskje stammer helt tilbake fra Vikingtida. Importerte stammer med keltisk og tysk kulturarv. Ølets historie og vitenskapen bak ølproduksjon formidles av sjefingeniør, hjemmebrygger og øldommer Anders Christensen og professor i bioteknologi Per Bruheim.

Anledning til spørsmål fra publikum
Åpen kafe
Rikholdig ølutvalg.

Ja ... og så har jeg forresten ambisjoner om å starte å blogge mer regelmessig igjen.

Da eksportølet kom på markedet våren 1949, var det ikke uten kamp fra avholdsbevegelsen. Helt frem til sommeren 1950 sloss de – og tapte. Et tap som på mange måter markerer et vendepunkt i norsk avholdshistorie.

Allerede da det ble klart at tillatelsene til å brygge eksportøl ville bli forlenget for 1950, kom det raskt protester fra avholdsbevegelsen. Stavanger Aftenblad rapporterer 2. desember 1948 fra en henvendelse fra Avholdsfolkets Landsnemnd. De fokuserte på at bare 2,5% av eksportølet ble eksportert. Mellom linjene kan vi lese at de er på vikende front: de ber Regjeringen om at avgjørelsen utsettes til Stortinget har trådt sammen igjen etter jul. Formodentlig ser de at den eneste måten de kan stoppe eksportølet og bryggeriene på, er å mobilisere avholdsfolk i Stortinget til å drepe tillatelsen til eksportølbryggingen gjennom en eller annen hestehandel.

Opprop om den årlige Dagens for Folkeedruskap i 1950
Facimile fra Avisen Hardanger, 2. juni 1950.

Da en slik utsettelse ikke gikk, ble strategien på nasjonalt nivå å be myndighetene om ikke låse tillatelsen til brygging av eksportøl til en konkret periode. Man ønsket at det skulle være en løpende tillatelse. Dermed kunne den kuttes på kort varsel, fremfor at den måtte få løpe ut tiden. Heller ikke det fikk de gjennomslag for.

Samtidig, utover våren 1950, flyttet kampen om eksportølet seg til lokalpolitikken, etter at Finansdepartementet 13. januar 1950 hadde gitt tillatelse til brygging av eksportøl helt frem til 30. juni 1951. Avholdsfolkets Landsnemnd mobiliserte. Det ble stemt over støtte rundt om i kommunene til en resolusjon fra Landsnemnda, der man ville begrense alkoholstyrken i norsk øl til maksimalt 4,0%. Dette var en gammel taktikk utfra logikken om at dersom du ikke brygger sterkere øl, så hemmer en slik begrensning ikke eksisterende virksomhet. Logikken er forfeilet i denne konteksten, fordi man brygget alkoholsvakt øl utfra ytre betingelser, ikke utfra et eget valg.

Referatene fra kommunestyrene rundt om er artig lesning. I Vennesla lot de være å støtte resolusjonen (9 mot 7 stemmer) ifølge Fædrelandsvennen av 18. april 1950. Repr Hagen mente at det var en plikt overfor hjemmene å få bort eksportølet, og at Norge som kulturnasjon måtte ha noe bedre å eksportere enn øl. Repr Eikeland hadde forståelse for en øl til middagen, men forstod ikke hvorfor den trengte å være så sterk. Repr. Eskildsen innrømmet at han var glad i et glass øl, men stemte gjerne for å få det bort om det kunne hjelpe noen. Repr. Robstad mente forslaget var kommunen uvedkommende da det ikke var trøbbel med eksportøl lokalt. Og sånn fortsatte det.

I Randesund herredstyre var avstemningen 6 mot 6 stemmer. Fjalar heradsstyre, Aremark herredsstyre og Bremanger heradsstyre støttet resolusjonen enstemmig, mens Kinn heradstyre vedtok den 14 mot 1 stemme og Jølster heradsstyre med 15 mot 5 stemmer. I Odda heradsstyre gikk debatten livlig, men avstemningen endte 14-13 i favør av ordførerens innstilling om ikke å støtte resolusjonen. I Hemnes herredstyre støttet man resolusjonen med 7 mot 4 stemmer. I Kinsarvik heradsstyre støtte man den 7 mot 5 stemmer. Slik fortsatte det – som om det var en stafett mellom kommunestyrene. Men det hjalp lite.

Man mobiliserte på den årlige «Dagen for Folkeedruskap» som i 1950 falt på søndag 4. juni, og dette var året for hundreårsjubileet for Sven Aarrestads fødsel. Men det var til liten nytte. Luften var så smått begynt å gå ut av ballongen for avholdsbevegelsen. Krigen hadde gjort kampen mot øl og brennevin enklere, siden begrensninger ble godtatt utfra ressurssituasjonen, i stedet for avholdsprinsipper. Tilsynelatende hadde avholdsfolket vunnet frem, men i virkeligheten skled de stadig lengre ut på sidelinja, og dette ble først synlig da sterkølene begynte å komme tilbake. Jo mer krigen kom på avstand og jo mer ressurssituasjonen ble normalisert, jo mindre forståelse hadde befolkningen for at ølet ikke skulle tilbake i butikkene.

Under spalten «Sørlendinger i mellom» har signaturen OV en utblåsning i Fædrelandsvennen 18. april 1950, under overskriften «Endelig», og jeg tar den med i sin helhet, for det er noe typisk for den nye tidsånden i den.

Det er noe symbolsk over at fylkesmannen i Aust-Agder irettesetter avholdsbevegelsens spill på bakrommene. Det var nettopp i Aust-Agder at den store avholdshøvdingen Aarrestad var fylkesmann – eller amtsmann – 40 år før. Rett nok er avholdsbevegelsen fremdeles stor og mektig, ikke minst har de skaffet seg posisjoner. Men verden har endret seg, og 1950 er midt i smørøyet for denne endringen.

Samtidig endret nok også bruksmønsteret seg. Går man langt nok bakover, finner man lønningsdagsfyll der slitne arbeidere flyktet fra trange leiligheter overfylt med skrikende unger. Men 50-tallets ideal var gode og standardiserte boforhold. Far skulle drikke sin øl til kjernefamiliens middag sammen med mor og de 2-3 ungene i en borettslagsleilighet av standardsstørrelse. Det var ikke så mye ølet som endret seg, men rammene rundt drikkingen eliminerte mange av de problemene som ølet alltid hadde fått skylden for.

Det er umulig å datofeste når avholdsbevegelsen mistet grepet, men om jeg skulle forsøke å trekke frem et årstall, så tror jeg 1950 og fadesen med å stoppe eksportølet ligger langt fremme.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Eksportølet ble tenkt ut i 1948, som en alternativ og mindre alkoholsterk vei fremover etter at bokkølet ble stoppet i 1947. Det ble brygget vinteren 1948-49 – men ville det overleve?

Vi har tidligere sett at bryggeriene – med Bryggeriforeningen som talerør – argumenterte med kornimport for brygging av øl som kunne eksporteres og som ville skaffe landet valuta. Dette ble brekkstangen som åpnet opp for at man igjen begynte med brygging av sterkøl. Men hvordan gikk det?

To paller med Frydenlunds Eksportøl skal ombord i Fred Olsens M/S Bonanza, mai 1962
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum Foto Leif Ørnelund, opphavrett: CC BY-SA 4.0

Bryggeriforeningen hadde gjennom 1948 forhandlet seg frem med Staten om å få lov til å brygge eksportøl i stedet for bokkøl. Det ble brygget bokkøl høsten 1947, men salget ble stoppet ved årsskiftet. Det var på tale å brygge et øl for eksport, basert på importert korn. Dette vakte sterke reaksjoner da det var tenkt parallellsolgt på innenlandsmarkedet, og det var klart at det måtte endel «opplysningsarbeid» til om forslaget skulle overleve.

I Aftenposten 18. november 1948 presenterer bryggeriforeningens formann Th. Platou et regnestykke rundt korn. Norge bruker 752.000 tonn korn, hvorav 246.000 tonn er innenlands og 405.000 tonn er import. En eventuell bokkølbrygging – som trolig er det som ligger hans hjerte nærmest – vil bruke 2-3.000 tonn, hvilket vi får inntrykk av nærmest er en trivialitet. Dessuten argumenterer han med at selv i de hungersrammede delene av Tyskland ble det fremdeles brygget store mengder øl … og da måtte vi vel få lov her hjemme.

Disse 2-3.000 tonnene er godt innenfor de 15.000 tonnene med dansk malt som bryggeriene allerede hadde forhandlet om, men dette tallet nevnes ikke nå. Kanskje materialiserte de seg aldri? Det eksportølet som man ønsket å brygge, ville være «av en lysere type enn bokkøl, men kommer i samme skatteklasse.» Dette siste var også viktig, da det ellers ikke ville gi de samme skatteinntekter.

I desember er alkoholfientlige Vårt Land bestyrtet over dette 7,0% eksportølet (hvilket er feil, det ble brygget endel svakere, men i en skatteklasse som strakk seg opp til 7,0%), sitert i Stavanger Aftenblad 8. desember 1948:

Det var ressurssituasjonen som hadde satt bryggingen av sterkøl på vent. Avholdsorganisasjonene hadde argumentert så lenge som mulig med ressurssituasjonen. Nå mente de at når sterkølet engang var borte, måtte man i edrulighetens navn ikke la det komme tilbake.

Pallene med eksportøl heises ombord i M/S Bonanza
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum, Foto: Leif Ørnelund, opphavrett CC BY-SA 4.0

Bryggeriforeningen hadde hatt medlemsmøte en ukes tid tidligere, den 2. desember. Dagen før dette hadde regjeringen åpnet for eksportølbrygging. Dagen etter medlemsmøtet rapporterte NTB, og de beskrev det nye ølet som: Ølet skal ha samme alkoholstyrke som bokkøl, men er noe lysere i fargen. Det sies eksplisitt at motivasjonen er å brygge ølet for eksport og få valutainntekter, men for å sikre bryggeridriften er det nødvendig med et innenlandsmarked. Det er uvisst hvorfor de likestiller styrken med bokkøl. Kanskje har de mistolket at det er samme skatteklasse, eller kanskje bokkølet i 1947 faktisk lå så lavt som 5,5%?

I avholdsvennlige Firda Folkeblad 20. desember 1948 kommenteres dette:

Det var mye skrik rundt sterkølbryggingen, men den ble allikevel tatt opp. Ølet kom på markedet i mars 1949, slik at man fikk dette som påskeøl, som var det andre, store sesong-sterkølet i tillegg til juleølet. Det lyse eksportølet var da også laget med oppskriften på det gamle påskeølet i tankene.

Bergens Tidende kan melde 11. mai 1949 at eksportølsalget ville bli stoppet for helflasker (dvs murere på 70cl). Dermed kunne man få eksportøl bare på halvflasker (dvs bjørnunger på 35cl). Man pekte på at «salg av helflasker tar for meget på råstoffbeholdningen» men jeg mistenker at man forsøkte å begrense kritikken fra avholdsbevegelsen og selge det sterkeste ølet kun på små flasker. Man kunne tenkt seg at det var mangel på helflasker, men det ville sannsynligvis bare gjelde visse regioner, og burde ikke betinge en nasjonal overgang til halvflasker. Skjønt … på denne tiden var det i hvert fall mangel på brennevinsflasker, slik at man måtte levere inn panteflaske om man ville kjøpe en flaske brennevin på Polet.

Og bryggeriene fulgte opp salgsstoppen for helflasker. Hansas direktør Murstad kunne samme dag fortelle at for deres del var salget av helflasker med sterkøl allerede avsluttet.

At ressurssituasjonen fremdeles var gjennomregulert av Staten viser den påfølgende artikkelen i BT, der Forsyningdepartementet hadde bestemt at gravide fra 3. måned og diegivende kvinner frem til 5 uker etter fødsel får en ekstra osterasjon på 200g pr uke. Man kan jo forstå at bryggeriene måtte trå nennsomt når man skulle starte brygging av sterkøl i et land der man diskuterte hvor mange osteskiver man kunne tilleggsrasjonere til gravide.

Det oser symbolsk skadebegrensning i beslutningen om å avslutte sterkølsalget på helflasker. Strengt tatt ville det mest ressurssparende være å ha store fremfor små pakninger. Men her snakker vi om øl og fyll og konseptet om å tømme en åpnet flaske. Bryggeriene ville komme igang med å brygge et sterkøl, det meste annet kunne de potensielt kompromisse på.

Skadebegrensning? Joda. Hvilken dårlig nyhet er det bryggeriforeningen kunne tenkes å ville komme i forkjøpet? Det lå nemlig noen salgstall på bordet som avslørte Bryggeriforeningens strategispill. I Stortingets spørretime 15. juni stilte Bondepartiets Romundstad spørsmål om tall for eksportsalg og innenlandssalg av eksportøl. Svaret fra statsråd Brofoss skapte sjokk og ble slått opp i blant annet i Stavanger Aftenblad 16. juni 1949. Frem til og med 1. juni var det eksportert 3500 hl eksportøl, mens det var solgt 87.000 hl eksportøl innenlands. Det var altså bare 3,9% av det produserte eksportølet som ble eksportert.

Bryggeriforeningen fremholdt at eksportølsalget innenlands var på vei ned etter at det initielt hadde en boost av nyhetens interesse. Vi kan også lese endel tall utfra denne artikkelen og hvordan Bryggeriforeningen hadde vinklet tallene. Mens det i 1948 ble estimert en allerede eksisterende øleksport på 1 million i omsetning pr år, opplyste Brofoss til Stortinget at eksporten for hele 1948 var på 550.000 kroner. Mens man tidligere fablet om 10 mill i skatteinntekter årlig, kunne Brofoss vagt fortelle at de fire fremste bryggeriene (formodentlig tilsammen) allerede hadde eksportert mer enn hele fjorårets eksport og at man derfor ville komme over minimumskravet på 1 mill i eksport.

Det ble i spørretimen 15. juni også opplyst om at eksportølet da holdt 4,8-5,5% ABV. Det virker som om regjeringen ønsket å gi bryggeriene en fair chance til å innarbeide produktet, og at noen stygge tall etter noen måneder ikke kan være grunn til å trekke tillatelsen. Næringspolitikk handler mye om å gi stabile vilkår til næringslivet – og Brofoss var handelsminister.

En måned senere – 18. juli 1949 – kan avholdsvennlige Stavanger Aftenblad melde at det store innenlandssalget av eksportøl har fått Sosialdepartementet på banen:

Sosialdepartementet har også merket seg spørreaktiviteten i Stortinget, og de vurderte om forutsetningene for sterkølsalget er brutt. Sannheten var vel at forutsetningene ikke formelt er brutt, men at situasjonsbeskrivelsen og fremtidsutsiktene som bryggeriforeningen presenterte utad var mildt sagt misvisende. Tillatelsen til å brygge eksportøl var gitt for 1949, og man kunne la være å forlenge den for 1950 dersom ikke forutsetningene ble oppfylt.

Så gjør Sosialdepartementet norsk ølpolitikks kardinaltabbe:

Du kan skattlegge norsk øl, du kan rasjonere norsk øl, du kan forby norsk øl. Men det aldri slipper unna med, er å vanne det ut slik at det krysser skatteklassene. Avisene hopper på saken med overskrifter om at trolig blir slutt på eksportølet, og rundt midten av juli 1949 anser de det allerede som fait accompli. Det nest beste som ølfolket kan håpe på at eksportølet legges til maksimalt 4,7%.

Noen dager senere kommer Bryggeriforeningen på banen med en helt ny vinkling av bakgrunnen for eksportølet. Her ført i pennen av Fædrelandsvennen 19. juli:

Denne fremstillingen fra Bryggeriforeningen er temmelig forskjellig fra det som har blitt presentert i avisene tidligere. Men det er mulig man presenterte det litt mer rosenrødt i starten, og at dette er de faktiske detaljene i avtalene. Detaljnivået og taktikeriet kan tyde på det.

Utpå høsten endrer Bryggeriforeningen igjen situasjonsbeskrivelse med forbausende letthet. En melding via NTB er gjengitt i Adresseavisen 29. november 1949. Nå heter det seg at bryggeriene alltid har hatt lov til å brygge sterkøl opp til 7,0%. Når man har brygget svakere øl, har de vært helt frivillig og i forståelse med varierende statsmakter. Bakenfor denne argumentasjonen ligger en konklusjon om at bryggeriene ikke trenger å spørre noen om å ta opp bryggingen av sterkøl. Da ignorerer man imidlertid at om ikke bryggeriene hadde redusert ølstyrken, så ville den blitt regulert ned – så Bryggeriforeningen gjør opp regning uten vert her. Dessuten lå begrensningene heller i tilgang til korn enn det lå i salgstillatelser.

Forøvrig argumenterer man med at brennevinsforbruktet hadde eksplodert fra 7,9 mill liter i 1939 til 13,2 mill liter 1948, og at dette hadde skjedd med bakgrunn i et vakum av sterkøl. Etter at eksportølet kom på markedet hadde også brennevinsforbruket gått ned.

Aftenposten er mer utfyllende. Før krigen utgjorde salget av klasse 3 (4,8-7.0%) 25% av ølomsetningen, mens klasse 2 (2,6-4,7%) utgjorde 70%. Det etterlater 5% for lettølet i klasse 1 opp til 2,5%. Det er kanskje ikke så rart at når lettøl var det eneste man fikk tak i, så ble brennevinet mer attraktivt. Vinen var jo et dyrt overklasseprodukt.

Samtidig gikk eksportølet gjennom en nyhetens interesse. De månedelige salgstallene gikk nedover for hver måned etter det ble introdusert i mars, til mer enn halvering i oktober.

Med stor glede pekte Bryggeriforeningen på statistikken over drukkenskapsforseelser, som viste økning mellom 1948 og 1949 bare for første kvartal, mens andre og tredje kvartal viste en betydelig nedgang. Det var eksportølets fortjeneste, mente Bryggeriforeningen – selv om det også er fristende å se det som selektiv presentasjon av statistikk.

Det er lett å beskylde Bryggeriforeningen for å være taktiske og selektive her – ikke minst fordi det er sant. Men vi må huske at det var to sider i denne debatten, og avholdsbevegelsen var ikke det spor bedre. De fokuserte på ressurssituasjonen lenge etter at det egentlig var et relevant tema. De skrek opp om at eksportølet var billig fyll, selv om det billigste brennevinet var gav mer alkohol pr krone. De generaliserte alkoholmisbruket basert på personlige enkeltopplevelser som virker subjektive.

Ved utgangen av 1949 var eksportølet etablert, om enn som et svakt sterkøl. Eksporten var ikke stor, og var forsvinnende lite i forhold til det innenlandske salget. Ikke desto mindre var dette kjærkomne valutainntekter. Skulle eksportølet bli en døgnflue slik som bokkølet i 1947, eller var det en øltype som var kommet for å bli? Bryggeriforeningen klarte å manøvrere seg til en forlengelse av tillatelsen til å brygge eksport, og etter dét var tanken om et forbud mot eksportøl helt død.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Passfrihet ble innført mellom Norge, Sverige, Danmark og Finnland 14. juli 1952. Fra da trengte ikke innbyggerne i disse landene pass når de passerte felles grenser. Det finnes en øl-vinkling på dét.

Allerede 19. juli rapporterte Haldens Arbeiderblad at de merket pågang av svensker som trakk over grensa for å kjøpe øl. Idag er det vel helst omvendt, at nordmenn drar til Sverige for å kjøpe alkohol, men i 1952 var forholdet omvendt. HA skriver under overskriften «Passfriheten fører til eksport av "eksport" fra Halden til Sverige»:

Pils fra Schous bryggeri, for eksport, trolig til det amerikanske markedet, fordi de mangler styrkeangivelse og har volum oppgitt i fl.oz
Digitaltmuseum.no/Teknisk Museum foto: Sohlberg Foto, opphavrett CC BY 4.0

Ved siden av øl, gikk det også endel i margarin, flatbrød og geitost i denne grensehandelen. At det var stor trafikk av svensker vitner et hjertesukk som en journalist mottok:

En ting var at svenskene trolig hadde bedre kjøpekraft enn nordmennene, så det var vel ikke fullt så stort potensiale for handel den andre veien. Viktigere var det at Sverige gjennom det meste av 1900-tallet hadde dårligere – eller mer korrekt: svakere – øl enn Norge.

Derfor kom de over grensen når formaliteten med pass falt bort. Hjemme i Sverige fikk man øl opp til 3,5%, mens i Norge holdt pilsneren opp til 4,7%, og man kunne få eksportøl og bokk på 5,5-6,5%. Svenskene måtte dra til Norge for å få tak i godt og sterkt øl – eller til Danmark, men det er en annen historie.

Sverige fikk nemlig ikke sterkøl før i 1955 – om vi ser på tiden etter første verdenskrig. Fra 1917 og frem til 1955 var det sterkeste ølet svensk klasse II, som gikk opp til 3,5% ABV – eller egentlig 2,8% ABW, for Sverige holdt på vektprosent i stedet for volumprosent for øl helt frem til 1993. Rett nok ble klasse II litt utvidet i perioden 1922-41 og kunne brygges opp til 4,0% ABV (egentlig 3,2% ABW), men etter 1941 ble ikke denne styrken brygget.

Det var først i 1955 at svensk klasse III – eller sterkøl – ble innført. Ølet kunne da holde en styrke helt opp til 5,6% ABV (egentlig 4,5% ABW). Sett med det perspektivet måtte Norge i 1952 fortone seg som det reneste øl-Mekka, med både sterkøl og «skikkelig» pilsner og bayer i norsk skatteklasse II.

Dette kan være nyttig å ha i mente når vi beklager oss over hvor ille det var med utvalg, styrke og smak på norsk øl før mikrobryggeriene kom. Det var verre i Sverige. Og enda verre var det på Island, der alt øl var forbudt mellom 1915 og 1989.

Situasjonen i Sverige snudde seg ikke før i 1995, da svenskene fjernet den øvre grensa for sterkøl. I Norge ble på omtrent samme tidspunkt sterkølet flyttet inn på Polet, og den øvre grensen for øl på 7,0% ble ikke fjernet før i 1999. I tiåret etter årtusenskiftet var det stort sett nordmenn som dro til Sverge for å kjøpe øl, og det skulle ta mange år før Polet kunne nærme seg å konkurrere med Systembolaget på utvalg.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Det norske eksportølet er ølet de fleste dagens ølnerder har hørt om men aldri smakt. Rent bortsett fra at det faktisk var godt, så ligger det også mange interessante historier bak eksportølet. Aller først skal vi se på dets opphav.

En tilsnikelse! – det var hva avholdsbevegelsen mente om det norske eksportølet, og skal jeg være ærlig, så hadde de mye rett i det. Med urealistisk optimisme og enkelte hvite løgner så eksportølet dagens lys.

Annonse og kunngjøring ifm bokkølslippet i 1947
Kilde: Hardanger 18. november 1947, Nasjonalbibliteket

Norske bryggerier drev med liten, men systematisk eksport av øl tilbake til i hvert fall 1860-tallet. Utfra annonser vet vi også at det tidvis ble omtalt som eksportøl. Men det er først etter krigen at eksportølet i mer moderne betydning oppstår. Da får vi to øltyper: lys eksport og mørk eksport, der 1800-tallets «eksportøl» var mer en betegnelse et markedssegment mer enn det egentlig var en øltype.

Skal vi forstå eksportølet, må vi tilbake til 9. april 1940. Etter den tyske invasjonen i Norge ble det ressurssparing på alle områder – ikke minst på korn, og dermed malt. Ølet ble brygget ned … og ned gjennom hele krigen. Ved freden i 1945 var det vel bare landsøl å få tak, det vil si en pilsner-type lettøl på maksimalt 2,5% – og hvem vet vel om bryggeriene brygget den på «full» styrke?

Tingenes øltilstand passet avholdsbevegelsen godt. De innså nok at det var vanskelig å holde igjen klasse 2 (dvs inntil 4,7%), men sterkølet i klasse 3 (dvs inntil 7,0%) ønsket de å demme opp for. Pilsner kom tilbake 21. januar 1946. Bayer kom 15. juli 1946. Men sterkølet lot vente på seg. I Norge på denne tiden hadde fantes det primært tre sterkøl: bokkøl som ble solgt året rundt, samt sesongølene jule- og påskeøl – også kalt vårøl.

Bokkølet kom tilbake på markedet først 24 november 1947, i tide til å fungere som juleøl. Bryggingen ble imidlertid stoppet i oktober da det ikke var mer bygg. Man solgte ut lagrene og salget ble formelt stoppet da 31. desember samme år, selv om jeg mistenker at mange selvere gikk tom lenge før det.

Dette var den sørgelige situasjonen vinteren 1947-48. Det var kort og godt ikke nok malt å brygge på – i hvert fall var det argumentet. Bryggeriene forhandlet med forsyningsdepartementet om kvoter av bygg som kunne gå til malt og ølbrygging. Gjennom bryggeriforeningen forsøkte de stadig å få reservert korn til brygging av sterkølene, men situasjonen var fastlåst: bokkølet i 1947 var en kortvarig affære, mens juleøl og påskeøl lå helt i det blå. (Spoiler alert: Et øl navngitt som juleøl skulle ikke komme tilbake på markedet før i 1956, og et øl navngitt som påskeøl kom i praksis aldri tilbake.)

Bryggeriene var frustrerte. De ønsket å gjenoppta bryggingen av sterkølene, men den evinnelige «ressurssituasjonen» stakk hele tiden kjepper i hjulene. Jeg kan ikke forstå annet enn at de må ha satt seg ned og planlagt hvordan de skulle komme i mål via en omvei: norsk øleksport. Og dermed var eksportølet født.

Egentlig handlet det om skinnargumenter – fra begge sider. Avholdsfolket hadde tapt forbudstiden og kunne ikke argumentere med at de ville «forby» ølet. Dessuten var brennevinssalget frigitt, og da kunne man vanskelig legge restriksjoner på øl. Men de kunne argumentere med at det ville være ekstragavant å bruke korn til øl, når man hadde for lite nasjonalt sett. Bryggeriene argumenterte med at om man eksporterte ferdige ølet, så var det egentlig ikke import dersom man importerte råvarer som korn eller malt – og dessuten ville det gi landet hardt tiltrengt valuta. Ahhh … valuta! Intet får realpolitikere til å kompromisse som tanken på skatteinntekter og penger å bruke på gode saker.

Valuta-argumentet må ha vært «deal-closer'en» for Bryggeriforeningen, og eksportølet – eller øleksporten – var en nødvendig ingrediens.

Den 3. september 1948 kunne direktør Platou i Bryggeriforeningen fortelle Aftenposten at de hadde fått tildelt 15.000 tonn dansk bygg, hovedsaklig for å brygge eksportøl. Jeg vil tro det burde holde til rundt 50-60 millioner liter øl, eller tilsvarende sjettedelen av Norges ølforbruk idag. Det var med andre ord en meget betydelig mengde øl. Haldens Arbeiderblad gjengav det under overskriften Export av øl skal gi oss hard valuta! og Platou fortalte at de fleste av landets 24 daværende bryggeri var i gang med eksportølbryggingen. Han fortsatte:

Eksporterte Norge øl til Belgia i 1948? Ja, tydeligvis. Man skulle tro belgierne hadde nok øl og bryggerier selv, men vi skal huske på at krigen gav langt større materielle skader i Belgia enn i Norge. Kanskje var mange bryggekjeler smeltet om for ammunisjon … hva vet jeg?

Platou er litt vag om hva det vil innbringe av valuta, for det avhang visstnok av mangt og mye. På spørsmål om kvaliteten til ølet svarer han:

Her bekrefter han implisitt at det er det gamle påskeølet man brygger. Det er også interessant å se at man i Norge like etter krigen la pilsner og bayer så lavt som 3,5%. Det er jo faktisk tilsvarende dagens svenske folköl i butikkstyrke. Den gamle norske skatteklasse 2 gikk fra 2,6-4,7%, så man hadde lagt seg midt i styrken, formodentlig for å spare på kornet under den rådende «ressurssituasjonen».

Jeg må sitere et annet, ganske oppsiktsvekkende sitat fra Platou i denne sammenhengen. Det er argumentene for andre fase av Bryggeriforeningens plan. Mens første fase var å importere korn som kunne maltes og brukes for å brygge øl vi kunne eksportere, så var andre fase å parallellselge dette eksportølet på hjemmemarkedet.

Takk! Her er direktøren i Bryggeriforeningen sitert på at bokkøl har bedre kvalitet enn pilsner og bayer. Bare sånn at vi har det dokumentert :-) Og sier han ikke her at bokkølet har én måneds optimal kvalitet, 4 måneder etter brygging? Seriøst, dette er tull. Det kan virke som eksporten av øl til blant annet Belgia på det tidspunktet var bokkølet fra 1947 – et øl som dermed fikk rolle som tre øltyper: bokkøl, juleøl og mørk eksport.

Og dessuten ser vi her omrisset av tredje fase av argumentasjonen: når vi har så mye korn igjen av de 15.000 tonn fra Danmark, så har vi sikkert nok til å brygge også andre sterkøltyper her hjemme – ihvertfall dersom eksporten feiler.

Direktør Platou har tydeligvis innsett at det hele må tallfestes bedre, for måneden etter, den 18. november 1948 er han igjen intervjuet i Aftenposten. Nå tallfester han Statens inntekter av eksporten kan bli 10 mill kroner. Han trekker også frem at Etter fattig evne har enkelte bryggerier vist interesse for regjeringens appell og solgt øl på oversjøiske markeder for omkring 1 mill kroner i år. En tidobling er vel ikke umulig med litt hard innsats?

Men vent, sammenlikner vi ikke epler og pærer her? Den millionen det ble solgt for i 1948 er omsetning, mens det Platou forespeiler for statskassen er avgifter, hvilket er et subsett av omsetningen. Her hadde det vært interessant å vite hvilke skatter Platou tar med. Jeg mistenker at han maler med bred pensel når han estimerer hva Staten kan tjene på dette. Og jeg mistenker at han senere ville argumentere for færrest mulige skatter på eksportert øl.

Og feilet eksporten? Som vi senere skal se, var Platou skremmende sanndrømt når han fryktet at det kunne bli kluss med avtaler og lisener og slikt. Og da var det godt at man kunne parallellselge ølet på hjemmemarkedet.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Det er endel ingredienser du ikke ønsker i ølet ditt – selv ikke innenfor tradisjonen med «extreme brewing». Svimling, Lolium temulentum, er én av dem. Likevel har det vært brukt. Hvorfor?

Det startet med en obskur referanse jeg snublet over – som slike postinger så ofte gjør. I 10 års dagbok for 8. juli står det blant annet om denne dagen: Det ble også høstet «sjak» — et ugress som liknet litt på bygg i åkeren. Hvis denne ble blandet i maltet under bryggingen, ble ølet så sterkt at mange sovnet av det. Denne boka er full med mange interessante men løse tråder om tidligere tiders tradisjoner, men den er relativt tvilsom rundt øl-tradisjoner … for eksempel tidfestet den høstingen av humle til rundt 7. juli. I praksis er boka et folkloristisk sammensurium uten dyptpløyende kvalitetssikring. Men «sjak» var nytt for meg.

Svimling (Lolium temulentum) fra Winklers bok om giftige planter.
Wikipedia/Eduard Winkler, opphavrett CC BY 2.0

Hva er denne «sjaken» som ble brukt i ølet? Jeg tror vi snakker om planten svimling, eller Lolium temulentum, eller darnel på engelsk. Det er en plante som er mer knyttet både til hvete- og byggåkere. Noen mener at det bibelske uttrykket å skulle «skille kliten fra hveten» egentlig refererer til svimling som vokser i åkeren. Merk også at man ikke må blande svimling sammen med meldrøye, som er en sopp som vokser på kornet, ikke en ugressplante som vokser i konkurranse med kornet. Meldrøye er heller ikke noe du ønsker å få i ølet ditt … men annen plante og andre virkestoffer. Jeg har selv fått meldrøye i kommersielt malt.

Ordet «sjak» er mystisk. Jeg finner det ikke i et kursorisk søk på norske kilder. Det nærmeste jeg kommer er den dansk-bayerske botanikeren Georg-Christian Oeders Nomenclator Botanicus zum Gebrauche bey der Flora Danica, København 1769. På side 183 lister han navn for Lolium temulentum som Heire. Heiregræs. (D.) Svingel. Dude. (N.) Svimling. Byg Svimling (N.) Skiak, Sjak. Skeak. (Nidros.) Siden han skriver i unionstiden, lister han navn fra ulike steder i Danmark-Norge. «Nidros» må refere til Trondheimsområdet. Andre stedsnavnsreferanser på samme side (i tillegg til N. og D.) er: Söndm, Numed, Indh, Strind, Naustral, Romsd, Lapp – som i hvert fall burde referere til Sunnmøre, Nummedal, Innhered, Romsdal og Finnmark. Det burde styrke teorien om at «Nidros.» er en referanse til Trondheim. Den latiniserte formen «Nidrosiensis» ser ut til å være en gammel middelaldersk form, mens «Nidarosiensis» (med «a») muligens er en tilpasning i nyere tid til navnet «Nidaros».

Jeg skulle gjerne ha knyttet navnet «sjak» sterkere mot planten svimling for å utelukke at det var snakk om en annen plante. Men jeg har tross alt ikke funnet noen indikasjoner som knytter det mot noen andre planter, så det får holde.

Hva er egentlig denne planten svimlings rolle i øl? Når vi idag snakker om sterkt øl, tenker vi på alkoholsterkt øl med høy ABV. Men det finnes andre betydninger av «sterkt». Det var to måter å vurdere ølets styrke på i gamle dager. Man kunne vurdere det utfra smaken: jo mer det reiv munn og svelg, jo sterkere var det. Utfra samme prinsipp har man ved «brygging» av enkeltdestilatet waragi i Øst-Afrika i nyere tid tilsatt for eksempel batterisyre, og i England på tidlig 1800-tall dokumenterte den ufortjent dårlig behandlede Frederick Accum en rekke tilsommme tilsetninger til øl over temaet: dersom det river i halsen, så må det være godt og sterkt.

Den andre måten å vurdere ølets styrke på var utfra fylla. Jo hardere, lengre og villere den ble, jo sterkere var ølet. Det gjaldt vel for bakfylla også, som med svimling visstnok kunne vare noen dager. Her nærmer vi oss nok motivasjonen for å ville ta med svimling i ølet. Effekten av svimling er svimmelhet, sjangling, hodepine, synsforstyrrelser og brekninger – alt sammen noe som kan overbevise drikkeren om at ølet var sterkt og godt. Men den kan ifølge urtekilden også gi en beroligende eller narkotisk virkning. Det finnes en fascinerende teori rundt svimling om at det ikke egentlig er planten som produserer giftstoffet temulin, men noen sopparter som lever symbiotisk i svimling og vokser seg gjennom hele planten og ut i frøene. Dermed infiseres også frøene og neste generasjon med svimling. Akkurat det er både kult og litt kvalmende.

Merk: at i tilstrekkelig alvorlige tilfeller er forgiftningen dødelig. Derfor vil jeg sterkt fraråde å eksperimentere med denne planten.

Sjansen for at du får svimling fra åkeren idag er liten. Korn filtreres og sorteres godt nok til at svimling i stor grad har forsvunnet fra åkerne. Ja selv bryggeriene – i hvert fall de største – har maltmøller som sikter ut fremmedlegemer fra malten, enten det er stein eller frø fra andre planter enn bygg.

Tiårskalenderens påstand om at man samlet svimling – eller sjak – til bruk i øl er jeg litt skeptisk til. Man har nok fått det mer eller mindre frivillig med via normal høsting av bygg, men jeg stusser på om man eksplisitt har samlet det for å bruke til brygging. At det har endt opp i øl er utvilsomt.

Carl Linné skrev om øl med svimling: Råneöl från Gotland är illa beryktat på grund av att Lolium [dårrepe] kommit in bland kornet. Gör dem som dricka det berusade och blinda. Svimling gir muligens ikke blindhet, men den kan gi synsforstyrrelser samt at den skal utvide pupillene, hvilket jeg antar kan gi sterkere synsinntrykk og lysømfintlighet.

Stephen Harrod Buehner siterer Maude Grieve på at «[...] one of the common names for darnel was "cheat", from its use as an adulterant of malted wheat and barley. A custom that, she notes in 1931, "has not been entirely abandoned".» Han påpeker at svimling gjorde ølet billigere, ikke så mye fordi det erstattet byggmalt som sukkerkilde for gjæringen, men fordi det gav en alternativ «fylleeffekt», selv om ølet var tynt, billig og alkoholsvakt. Buhner er selvfølgelig tilhenger av å brygge svimling-øl, men han er jo lettere sær, og han ser ut til å drikke alt som innholder noe tvilsomt.

Jeffrey Patton forteller at britisk lovgivning på 1870-tallet for å motvirke uheldige tilsetninger i øl eksplisitt nevnte svimling, forøvrig i tillegg til opium, hamp og stryknin. Han mener også bruken var bevisst, ikke bare en effekt av at det ble høstet sammen med vanlig korn.

En rekke navn på denne planten er ekvivalent med ordet «svimling», idet de refererer til dens fylleaktige rus. Det omfatter også det latiske temulentum som kommer fra temetum (berusende drikk) og endelsen ulentus (full av).

Svimlingens negative egenskaper har vært kjent lenge. I England hadde man lollardene gjennom hele 1400-tallet. Det var en religiøs bevegelse som riktignok ble slått ned, men som på mange felt var langt mer i takt med den senere protestantismen. Et forslag til opphavet til navnet på dem, var at det var implisitt og nedsettende beskyldning om at de hadde ruset seg på svimling.

Men hvorfor skulle «sjaken» høstes i disse dager, fremfor på høsten sammen med kornet? Tross alt kommer den inn blant kornet nettopp fordi den er så vanskelig å skille ut når den står på åkeren. Her må vi se på hva ti-årskalenderen skriver umiddelbart før referansen til høsting av sjak: «Kjell Sviebygg ble dagen (8. juli) kalt mange steder, og det navnet henspiller på engene som nå var fullvoksne og svært utsatt for tørke. Det var om å gjøre å få høyet i hus.». Navnet Kjell Sviebygg kobles til St. Killian, den irske misjonæren som er bayersk skytshelgen, og som kalles Kjell Fut på norsk. Ordet «Sviebygg» er av andre forfattere koblet til at kornet skulle få tørke på åkeren nå på høysommeren. Dog, kanskje var dette tidspunktet da man slo høyet, og kanskje endel først samlet inn frøene fra svimlingen som vokste på engene som skulle slås? I så fall brukte man svimling eksplisitt som rusgivende stoff i øl.

Jeg våger å trekke den konklusjonen at «sjak» må dreie seg om en dialekt-form – muligens trøndersk – for svimling. Ikke bare understøttes det av Oeder, men både bruken og virkningen slik den er beskrevet er konsistent med beskrivelser på bruk av svimling i øl.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Bør det være glassflaske eller boks? Delvis går det på kvalitet, delsvis går det på følelser, delvis går det materialegenskaper som varmeledningsevne, lystetthet og BPA. Men valget av emballasje har også et miljøaspekt med noen interessante problemstillinger.

Et poeng som taler til ølboksens fordel fremfor flasker, er transportkostnader og gjenvinning. I gamle dager var gjenbrukbare panteflasker det miljøvennlige alternativet fremfor engangsbokser. Idag er panteflasker på vei ut. Vi ønsker heller ikke å begrense oss til det lokale ølet. Det er noe sidrumpa 1970-isk over kun å drikke det lokale bryggeriet på panteflasker.

Ølbokser
Kilde: PublicDomainPictures.net, opphavrett: Public Domain

Boks er billigere og enklere å transportere pr liter øl enn flasker. Det samme gjelder håndtering av tombokser i forhold til tomflasker. Med globalisering er gjenbruk blitt miljøfiendtlig i forhold til lett og gjenvinnbar engangsemballasje – for vi kan jo virkelig ikke transportere tomgodset tilbake til produsenten i et fjernt land.

Det hender vi blander sammen «gjenbruk» og «gjenvinning». Gjenbruk betyr at vi bruker gjenstanden om igjen, mens gjenvinning betyr at vi gjenbruker materialene i gjenstanden. Derfor kildesorterer – gjenvinner – vi idag glassflasker så de kan smeltes om og bli til nye flasker, mens man tidligere pantet – gjenbrukte – flaskene så de kunne vaskes og fylles på ny. Bakgrunnen er ikke så mye på at miljøaspektet har endret seg, men at våre forventninger til bredde i utvalg er annerledes idag.

Går vi enda litt lengre tilbake, ble ølet i stor grad levert på tank eller fat, ikke på flaske. Langt nok tilbake i tid var det til og med vanlig å fylle kanner for å ta med hjem til middag eller annet «hjemmeforbruk». Dermed var man enda mer bundet opp mot lokalt øl som ble levert i bærekraftig, gjenbrukbar og miljøvennelig emballasje – noe vi idag oppfatter som gammeldags og utvalgsbegrensende nærmest til det konkurransevridende.

Under ligger en forventning om at all verdens øltyper og ølmerker skal stå på våre lokale butikk- og pubhyller. I gamle dager solgte butikken den lokale bayeren og pilsneren, samt den lokale bokkølet i mer urbane strøk, og det fikk du klare deg med. Med dagens ølglobalisering er pantesystemet en logistisk umulighet. På den andre siden kan vi spørre oss om det grunnleggende miljøproblemet med glassflaskene er transportutfordringene eller vår forventning om et allestedsnærværende bredt geografisk utvalg av øl. Som all problematikk rundt søppel og avfall er det ikke utelukkende et spørsmål om materialvalg, men om forbrukeradferd.

Eller spissformulert for et liknende problem: Er det miljøvennlig å fly med den energieffektive Dreamlineren til Norwegian når du skal shoppe i New York? Strengt tatt er vel rett svar «ja», men på et overordnet nivå er et enda rettere svar at det miljøvennlige ville vært å shoppe lokalt i stedet for å dra over Atlanteren – ja, kanskje til og med slutte å «shoppe».

Jeg spår at diskusjonen rundt boks eller flaske ikke kommer til å dø hen med det første. Strengt tatt er det en diskusjon med flere mer eller mindre disjunkte problemstillinger, der logistikk og avfallshåndtering bare er to enkelttema.

Og en liten hjemmelekse til ettertanke: hva ville du velge dersom det skulle vise seg at bredt ølutvalg og miljøvern ikke er helt kompatible? Trenger vi egentlig å drikke en vare som består av omkring 90% vann og som kanskje er produsert i og transportert fra tørkerammede deler av USA og Australia, når du har ypperlige lokale øl?

Og om svaret er «nei»: ville du faktisk vært villig til å ta konsekvensen av det for dine egne valg av øl? … sånn rent hypotetisk.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Øltyper endrer seg, men også drikkeskikker endrer seg, og ikke minst utstyret man skjenker og drikker med. Her er en oversikt over noen innskripsjoner på ølboller som strekker seg over flere lang tid.

Ølboller var et felles drikkekar som kunne gå fra person til person rundt bordet. Skikken med å sende den rundt gjorde det sikkert lettere å fokusere på skålene som utbragt. Liksom en stafettpinne gikk ølbollen rundt og den som fikk den både utbragte en skål og drakk. Det satte vel også et felles tempo for festingen, i motsetning til idag, da hver og en kan drikke i sitt eget tempo. Man kunne vel drikke lite eller mye, men man hadde mindre styring på om man drakk sjelden eller ofte.

Ølbolle med innskripsjon («Drik af mig saa…»).
Kilde: Digitaltmuseum.no/Sunnhordland Museum, opphavrett CC BY-NO-SA

Jeg mistenker at vi ikke skal legge for mye vekt på denne sendingen av ølbollen rundt i laget. Det er et vakkert og romantisk bilde, og den kan nok ha hatt sin misjon som en rituell og offisiell runde med skåling, og det er godt dokumentert at man drakk slik. Men jeg ser for meg at det ikke var den eneste skikken å innta drikkevarene på. Antakelig var det vanligste mer selvbetjening og fri flyt av drikkevarene, i hvert fall litt utpå kvelden. Vi vet også at i mange sammenhenger var det helt vanlig med personlige drikkekar slik vi er vant til idag, selv tilbake til før reformasjonen, og spesielt på større fester i urbane strøk.

Disse innskripsjonene er hentet fra beskrivelsene av gjenstander som det er lagt ut bilder av på digitaltmuseum.no, og de gir et relativt godt bilde av typiske innskripsjoner på ølbollene.

Når det står fire bokstaver foran årstallet og det ikke er «anno» og nest siste bokstav er «S» eller «D» er det trolig initialer, dvs et navn à la Peder Olsen Tangen, som ville forkortes «POST».

Det som er interessant er fokuset på at det er bollen som taler til drikkeren. Det er liksom gjenstanden beskjeles og forsøker å fortelle drikkeren noe. Det minner egentlig litt om gamle runeinnskripsjoner à la «X reiste meg til minne om Y, far sin.» Dette kan kontrasteres til mer moderne former for innskripsjoner à la «NN lot denne stein reise til minne om ...» eller bare «til minne om …»

Hvordan står disse innskripsjonene i forhold til de skålene man utbragte når man drakk av dem. Tja, det virker som det er dårlig overlapp. For det første har man påført dem eierens navn, ikke navnet til dem man skåler for. Og jeg har ikke sett noen som går i retning av typiske skåler for fred og god avling. Forbausende få har religiøse motiver, selv om det var en vanlig skål, i hvert fall frem til reformasjonen men også i lang tid etter. Dessuten er få av innskripsjonene holdt i et format som ville fungere som en skål.

Vi kan også se hvordan enkelte innskripsjoner har blitt gjenbrukt på nye boller. For eksempel i listen over finner vi «Jeg er bolle rundt og trinn» i to varianter. Mange innskripsjoner er generelle fyndord, og mange er påmalt før bollen er solgt på markeder. Men samtidig utviklet dette seg til serieproduksjon, slik at noen solgte umalte boller, skåler og kanner – gjerne omreisende på markeder. Da kunne man kjøpe en bolle, male den selv eller få det gjort hos noen lokalt. Det er også mulig at man kunne få en ferdig malt bolle eller skål, der det kun gjenstod å male på initialer og årstall.

Dessverre er mange av registreringene i digitaltmuseum.no litt dårlig transkribert, sikkert dels fordi de ikke er i så lesbar skrift, og kanskje delvis fordi dette har vært en batchregistrering som skulle gå litt fort. For eksempel er transkripsjonen Drik til Made maa her Rådes suspekt fordi lyden «å» transkriberes på tre ulike måter. En annen ting er bruken av store bokstaver, som man burde forvente brukes i alle substantiver, ikke bare navn, og i starten av verselinjer. Men det er i transkripsjonen brukt inkonsekvent på en måte som jeg tror skyldes transkripsjonen.

Disse ølbollene var stasgjenstander. Men man må vel anta at det var de stasligste ølbollene som ble best tatt vare på. Det er et digert antall som har overlevd. Og det er forøvrig ikke bare ølboller, det er øldankarer, ølskåler, ølhøner, osv. Det er ypperlig beskrevet i boka Drikkestell for øl i Trøndelag av Ole Grefstad.

Det blir noe litt rituelt over ølboller og annet drikkestell når man kommer ut sent på 1800-tallet. Fra andre kilder vet vi at det generelt gikk ned med ølbryggingen på gårdene, delvis ble det overtatt av kjøpeøl fra de nye bryggeriene og delvis ble det fortrengt av hjemmebrenningen. Likevel lages det nye ølboller, til tross for at skuffer og skap allerede burde vært fulle av gamle. Jeg antar at det «skulle» være ny ølbolle i forbindelse med bryllup eller at man overtok gården, altså at man skulle ha sin egen ølbolle med sitt eget navn.

Aspekter av denne skikken har vel overlevd til våre dager i form av sølvskjeer, som selges som dåpsgave eller tilsvarende, enten mottakerens familie har nok bestikk eller ei. Ungen skal liksom ha sølvbestikk, og det skal være inngravert med navn og årstall.

Et annet aspekt ved ølbollene var konseptet med bearlag. Det var uformelle kretser der det var uskreven skikk at man inviterte hverandre på fest. Skulle du ha bryllup, måtte du be de andre gårdene i beerlaget, men du forventet også å komme på bryllup hos dem. Det var nesten som en utvidet familie. Innen et bearlag kunne man ha plikt til å stille med ølbolle. Derfor kunne det å ha en ølbolle ikke bare en statusting ved å eie en prydgjenstand, men det var også en slags obligatorisk billett til et medlemskap i lokalsamfunnet.

Ølbollene forsvant, og det er en øl-connection der også. Pasteurs arbeide med sykdommer var delvis relatert til kvalitetsproblematikk rundt øl og andre gjærende væsker. Det gjorde at man kunne rendyrke gjær og skape et enda mer konsistent og holdbart øl. Men Pasteur og andres arbeide gjorde også at man forsto hvordan smittestoffer til sykdommer fungerte, og fant ut av hvordan de spredde seg gjennom for eksempel spytt på felles drikkestell. Især tuberulose var fryktet. Dermed ble ølbollene permanent satt bort til pryd.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Greit, dette kan bli temmelig øl-nerdete. Her starter en ny serie som går på norsk ølhistorie, utfra spor i forgjengeren til Norsk Lysningsblad.

Når man ser på historie er primærkilder viktige. Det er skrevne kilder som enten er samtidige med en hendelse eller som ført i pennen av personer med førstehånds kjennskap til hendelsen. En viktig primærkilde til norsk bryggerihistorie er Norsk Kundgjørelsestidende, senere Norsk Lysningsblad. Jeg skal gå over årgangene og gjengi annonseringer og kunngjøringer som er bryggeri-relevante. Joda, jeg vet at dette er temmelig kjedelig stuff for de fleste, men noen vil før eller senere finne gullkorn her når disse er søkbare via Google, så hold ut eller hopp over.

Dessuten er mye av dette interessant i seg selv. Endel av dette forteller en ukjent historie eller utfyller annen, kjent historie. Ikke minst gir det presise datoer og knytter enkeltpersoner til bryggeridriften. Og dessuten er informasjonen her verd å bli søkbar for Google og andre søkemotorer.

Vi starter med første halvår av årgang, som var vårhalvåret 1883.

Først ut er en kunngjøring fra 12. januar 1883 som repeteres dagen etter, der det varsles at Schreiners Bryggeri omdøpes til Throndhjems Bryggeri fra årsskiftet 1883/84. Bryggeriet hadde vært drevet av familien Schreiner siden rundt 1839, men hadde gått ut av slekten selv om nye eiere fortsatte å drive det under dette navnet.

Trondhjems Bryggeri må ikke forveksles med Trondhjem Aktiebryggeri. Såvidt jeg husker kjøpte sistnevnte opp førstnevnte rundt første verdenskrig. Denne bekjentgjøringen kommer forøvrig like etter en bekjentgjørelse om Throndhjems Brændevinssamlag, for utskjenking og salg av «brennevin og andre drikkevarer». Dette samlaget lå forøvrig i de lokalene som idag huser Bakke Brygg i Trondheim.

Jeg vil imidlertid trekke frem en tilsvarende kunngjøring for et samlag i Sarpsborg, publisert 9. januar, siden den eksplisitt nevner øl:

Den 2. februar selger kjøpmann Iver Lyche og bryggerieier Chr. L. Møller sine andeler i Fredrikshalds Mineralvandfabrik til sakfører Oskar Andersen Dietz. Det er muligens ikke ølrelatert. Bryggerieren er trolig Christian Møller, født 1826 i København, boende like i nærheten av det som i folketellingen i 1885 er angitt som «Bryggeriet», i hvilket er boende Fredrik Møller – formodentlig hans sønn – angitt som ølbrygger. Det ser ut til at Fredrik Møller overtok bryggeriet, som trolig var L'Orange's bryggeri fra 1835. Han er angitt som bryggerieier helt frem til han døde i 1906, da bryggeriet – kalt Møller & Co – ble slått sammen med Halden Ølbyggeri i 1907.

Den 8. februar melder Throndhjems Toldpakhus om uavhentede varer, blant annet en pakke med malt extrakt som kom fra uspesifisert sted i utlandet med pakkepost den 14. mai 1881. Eventuelle mottakere bør melde seg innen seks måneder, ellers blir maltekstrakten solgt til inntekt for «Toldkassen». Det er temmelig utrolig at de var villige til å oppbevare uavhentede pakker i så lenge som to år.

Dette var nok tiden for opprydding på tollagrene, for 14. februar melder Stavanger Toldpakhuse at det 12. januar 1881 ble innført via N. Folkedahl fra Hamburg noen varer som siden har vært uavhentede, blant annet 115 helflasker og 46 halvflasker med øl – i tillegg til hermetikk, soyaolje og sukker. Formodentlig var ølet ødelagt etter to års lagring.

Følgende kom 27. februar 1883 med gjentakelse dagen etter. Det gjelder også endring av et bryggerinavn. Erlanger bryggeri gikk forresten konkurs senere på 1880-tallet, men bryggeriet fortsatte som Akers bryggeri og Borch og Co.s Aktiebryggeri. Bygningen står der fremdeles, ved Bryn stasjon.

Det er meg uvisst hvorfor de valgte å assosieres med Erlangen. Rett nok er det en by med øltradisjoner – blant annet visstnok verdens eldste ølfestival Die Bergkirchweih – men byen er vel er mer kjent for sine hugenotter. Kanskje var Erlanger bare et passelig tyskklingende navn på et bryggeri, slik som Anheuser-Busch valgte Budweiser som navn, trolig mest fordi det lød passelig tysk?

Den 22. og 23. mai annonseres opprettelsen av Kronviken bryggeri på Vestlandet. Bryggeriet eksisterte ihvert fall ut 1800-tallet. Det må ha lagt sydøst for Store Lungegårdsvann, i nærheten av der Haukeland sykehus ligger i dag. I den tiden var byene oftest begrenset til bykjernen og den umiddelbart omliggende bymessige bebyggelse. Idag ville vi sagt at bryggeriet lå relativt halvsentralt i Bergen, men på den tiden var det teknisk sett altså ikke er bergensbryggeri. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg at ikke Bergen var et viktig marked for ølet.

Den 7. juni 1883 kunngjør overrettssakfører Robsahm en mortifikasjonsstevning på vegne av Kristiania Bryggeri. Bakgrunnen er at Kristiania Bryggeri eide Maridalsveien 143, og det fantes en «forkommen» (=bortkommen) panteobligasjon på denne eiendommen. En tidligere eier, enkefru Grønneberg hadde utstedt den i 1863 på 300 speciedaler (=1200 kr) til sine to døtre. Panteobligasjonen var i mellomtiden borte, men det var et ihendehaverpapir som fulgte eiendommen, selv om eiendommen i mellomtiden var solgt. Derfor kunne en vilkårlig person som besatt den dukke opp hos eiendommens eier og kreve sine 1200,-. Bryggeriet ville trolig ha saken ut av verden, og betalte sikkert 1200,- til døtrene, men så lenge papiret var borte, måtte det mortifiseres for å unngå at bryggeriet kanskje måtte innfri det enda en gang i fremtiden.

Vi kan bare fundere på hvorfor Kristiania Bryggeri satt med eierskap til et lite arbeiderhus langt oppe i Maridalsveien, når de selv holdt til nederst i samme gate, 2,5 km unna. Dersom vi ser i folketellingene, hadde enkemadammen allerede fraflyttet huset i 1865, mens folketellingene i 1875 og 1885 ikke lister noen boende på denne adressen og i 1900 er den kommentert som ubebygd tomt. En klassisk måte de ble sittende med eiendommer på, var gjennom overtakelse som følge av stor leverandørgjeld på et serveringssted som gikk konkurs – men det er ingen indikasjoner på at det var tilfelle.

… vi fortsetter med høsten 1883 ved en senere anledning.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Det påstås at perioden 1850-1880 var det lyse britiske ølets glansperiode. Hvordan skal man kunne brygge øl fra denne perioden på en autentisk måte? Vel, der kommer man til mange problemstillinger, og ett av dem handler om byggslag.

I dag oppfatter vi Maris Otter som den kvintessensielle britiske, tradisjonelle malten. La meg ikke rakke ned på smaken, men opphavet er ikke så gloriøst. Det er et ungt maltslag, introdusert i 1966, og «Maris» skriver seg fra gateadressen der forskningsinstituttet holdt til: Maris Lane. Hva slags malt brygget de med før 1880? Stort sett Chevalier-malt. Hvorfor skiftet de? Det har med skattlegging å gjøre.

Frem til 1880 ble britisk øl skattlagt gjennom en maltskatt. Man betalte en fast skatt pr vektenhet malt. Vi hadde det samme i Norge fra 1858 og frem til 1913, hovedsaklig basert nettopp på den britiske skattemodellen.

Man kan jo mene at det må være det samme om man skattlegger malten eller alkoholen, så lenge satsene er korrekt avstemt. Men nei, det er mindre nyanser som blir svært betydningsfulle når man graver seg dypt nok. For eksempel, her hjemme gav overgangen i 1913 oss skatteklassene, som i praksis var det som etablerte 2,5%, 4,7% og 6,5% som klassiske norske ølstyrker.

Men tilbake til Storbritannia. Så lenge man skattla vekten av malten, ønsket bryggeriene helst å bruke bare den beste malten – den som gav høyest effektivitet. Tross alt, 1 kg malt skattet man like mye for, enten den gav godt eller dårlig utbytte. Man skulle tro at det ikke betød så mye, men engelske bryggerier brød seg om selv dette, sannsynligvis utfra reelle økonomiske betraktninger. For bønder og maltere var det vanskelig å få tilstrekkelig pris for andreklasses bygg og malt. Da kjøpte heller bryggeriene importert malt.

Chevallier-malten hadde store korn, tynt dekkblad og lite protein. Det var en malt som gav høy effektivitet under brygging. Det ble kort og godt mer alkohol av en vektenhet med Chevallier. Bøndene ønsket å komme bort fra denne formen for skattlegging. De argumentere for at om man skattla etter sukkerprosenten i vørteren, ville man kunne ta inn like mange penger, og bryggeriene ville ha et insentiv til å bruke også suboptimal malt. Bryggeriene betalte jo bare for det sukkeret som de klarte å ekstrahere. Det var bedre med øl på suboptimal britisk malt, enn importert malt, mente man.

Statsminister Gladstone kjempet for dette, og vant frem i 1880 – og det innvarslet rundt hundre år med kvalitetsnedgang i britisk brygging. Motivasjonen for skatteendringen var velment, men som så ofte kan den skape et sett med bivirkninger som gjennom dominoeffekten tar en til et sted som ingen ønsket seg.

Det første poenget var hvem som skulle skatte, nå ble det flyttet fra malterne til bryggerne. Dernest forsvant motivasjonen for å bruke umaltet bygg i ølet, slik for eksempel Guinness hadde gjort tidligere. Dette hadde forsåvidt ikke vært tillatt. Nå ble det tillatt, men ikke lengre interessant.

I stedet ble mais og ris attraktive sukkerkilder for øl. Der sukker og billige kornslag hadde før hadde vært skatteunndragelse, der ble det både lovlig og økonomisk fornuftig. Man skattet nok av sukkeret som kom fra ris og mais, men innprisen var så lav at dette var økonomisk fornuftig.

Dermed ble det et balansespørsmål om hvor mye ris og malt man turde brygge med, før det mistet øl-preg og før det ble for lite enzymer fra malten til å konvertere all stivelsen. Som vanlig akker og oier forbrukerne seg over bryggeriene som endrer ting raskt, mens de venner seg til endringene som kommer gradvis over mange år. Og maltinnholdet i britisk øl sank stadig. Ja, styrken sank også, selv om det også var andre grunner til det.

Den store taperen var malterne, den nest største taperen var bøndene. De fant nye byggslag men mistet volum. Det ble vel kanskje viktigere med maltslag som gav mer karakter og ensymer, slik at man kunne takle store mengder med ris og mais. Det kan sammenlignes med patentmalt: Da man gikk over til å bruke patentmalt rundt 1830, sluttet man samtidig å bruke massive mengder mellommørk malt, og i stedet brukte man små mengder med ekstremt mørk malt.

Slike endringer påvirker ikke bare økonomien til bryggeren, det påvirker også smaken til ølet. Om bryggeren skal komme unna med det, må han starte forsiktig og skride gradvis frem. På den andre siden, gitt nok tid og lav endringtakt, kan man ta det ekstremt ut.

Det er idag ikke er mulig å gjenskape ølet slik det var for 150 år siden. Man mangler kort og godt malttypen. Det vil si, man har vekket Chevallier-malten til live igjen i løpet av de siste årene. Det tar noen år å dyrke den opp til avlinger av kommersiell størrelse, men snart vil vi se øl brygget med denne. Hvor mye betyr bygg-varianten for ølets smak? Tja. Noen mener at bygg ikke har noe terroir og at byggkorn er byggkorn. De store smaksforskjellene kommer under maltingen. På den andre siden er det mange dyktige bryggere og også hjemmebryggere som er hellig overbevist om ulike byggslag påvirker smaken på forskjellig måte.

Og hvorfra kom Chevallier-malten? La oss hoppe over den fascinerende skapelsesberetningen, og heller bare peke på 1820-årenes Suffolk. Den kom på banen med de rette egenskapene nettopp på det tidspunktet da man trengte en maltvariant som gav høy effektivitet. Det var politikk som indirekte løftet Chevallier frem, og det var skattepolitikk som indirekte drepte den etterpå.

Og før Chevallier? Da var de fleste byggslagene lokale og formodentlig tilpasset de ulike regionale klimaene. Disse sortene var gamle, trolig utviklet over århundrer gjennom seleksjon av såkorn fra det kornet som gav best avling. Dersom man virkelig skal tilbake til autentiske, gamle øl, trenger man å gå tilbake til disse områdespesifikke sortene. Og plutelig er ikke bare humle og gjær og vann områdespesifikke, men også malten.

Men det er ikke bare i Storbritannia man gjenoppvekker gamle kornslag. Her hjemme fant man 10 korn med svedjerug i en gammel badstu på Finnskogene på 1970-tallet. Bakgrunnen er innvandrende finner på 1500-tallet, da Sverige koloniserte Finnland og mange migrerte derifra. Med seg brakte de svedjebruk, der man svei av skogen og dyrket den noen år før den fikk gro til igjen. De brakte også med seg svedjerug som var godt egnet for denne driftsmåten. Av 10 korn som man fant, spriret 7, og fra disse har man dyrket opp mange åkre. Svedjerugen er en toårig kornplante. Den kan bli 2,5 meter høy, den er svært hardfør, og den busker seg godt. Forskere ved NIBO har talt opptil 94 strå på én rugplante, og opp til 50 korn på hvert strå.

Sannsynligvis er den finskettede svedjerugen spesiell, men det finnes sikkert andre spesielle kornslag rundt om i Norge. Bakgrunnen kan være tilfeldigheter eller lokale klimatiske forhold, men det er ikke usannsynlig at man brygget øl på det. Noen sorter er tapt for alltid, noen er tatt vare på og ligger på lagre hist og her. Noen få er allerede trukket frem.

Problemet med å gjenskape autentiske øl er ikke bare at man trenger «genmaterialet» fra tidligere tider. Man trenger å kjenne prosessene, så trenger man å finne riktig sett av råvarer og prosesser, så man ikke blander ulike tradisjoner. Det er et puslespill uten fasit-bildet, der det eneste man er sikre på er at det mangler mange brikker.

Men tradisjonsøl er – liksom tradisjonsmat generelt – på vei tilbake.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

Blant bloggingens enklere gleder inngår det å bli gjenstand for oppmerksomhet fra en spesiell gruppe: de som har et produkt å selge, men ikke lov til å fortelle om det på grunn av reklameforbudet. Om du blogger om øl eller vin, så kan det hende at det vanker både vareprøver og spesialinvitasjoner til arrangementer. Men er det lovlig?

Tidligere i år ble en slik sak behandlet av Helsedirektoratet. Der gjaldt ikke øl, men vin. Selected Wine Partners hadde fått Mildh Press til å holde en event for å lansere vin-serien Wine of Fire. Det ble servert tapas, det ble gitt smaksprøver på det nye produktet, som visstnok var en vin med noe glitter-aktig. Ja: glitter. Det blir jo «sparkling» wine på en litt ny måte, og forresten var vinen også tilsatt kullsyre etter charmat-metoden (som ikke er like fancy som det høres ut). Og så var det involvert tilsetninger av druejus og kunstig farge og sikkert mer. Det høres ut som en mellomting mellom champis, rusbrus, et kaleidoskop og et batteri livlig konditorfarge. Og til slutt de inviterte hjemsendt med goodiebags med vinflasker.

Men tilbake til bloggerne. Dette skulle formodentlig være en lansering for presse og bransje. Jeg skal være den siste til å påstå at vin- eller ølbloggere ikke er ekte vin- eller ølskribenter. Så da må det vel være greit om bloggerne er der. Nja, si det.

Det var i hvert fall tre bloggere der: Nora Alba skrev om «Deilig vinlunsj på Cargo», og hun hadde tydeligvis trukket med seg The Strawberry Brunette, som kalte postingen sin Launch and lunch at Cargo. Der traff de Karine Marlen som rapporterte dette under postingen L for lunch and launch. (Og jeg kan borge for at både stilen, klientellet og bildekvaliteten er temmelig annerledes når det er ølnerder som møtes til øl-slepp.)

Med fare for å dømme noen, så håper jeg norsk vinverden har noen litt mer temafokuserte og mer dyptgående vinbloggere, for dette gikk mer i rosablogging enn i vinblogging. Og her er vi ved problemets kjerne. Slike lukkede arrangementer er for bransjen, deriblant fagpressen, men man blir ikke fagpresse bare ved å ha mange likes og followers på sosiale nettverk.

Og jeg synes ikke ti stemningsbilder og halvparten så mange setninger er en overbevisende måte å formidle en vin-nyhet på. Men hvis dette er disse bloggernes stil, så er det hva man får om man inviterer dem til launch. For oss andre som går med en faglig innstilling på enkelte slike arrangementer er det imidlertid et problem når publisitetskåte pr-firma spar på med like-rike rosabloggere for å nå ut «til folket» der åpen reklame er forbudt. Det er et problem fordi det skjer under dekke av å skulle ha noe med fagpresse og fagskribenter å gjøre.

Som blogger ønsker du å fortelle en historie, samtidig som du forhåpentlig ikke ønsker å være en ren midereformidler av noe som bryggerier, importører eller andre ønsker å få fortalt. Arrangementer av denne typen er nyttig ikke primært fordi man får gratis smaksprøver – det er tross alt bare «penger». Men man får tilgang til info fra ressurspersoner rundt produktene, og man får tilgang til info og smaksprøver i forkant av at det slippes – og begge deler uvurderlig og umulig å skaffe seg for penger.

Arrangementet resulterte i at noen sendte brev til Helsedirektoratet med krav om å få klarlagt lovligheten i dette. Jeg tror Helsedirektoratet får temmelig mange slike private henvendelser fra indignerte personer som krever å få vite om ett eller annet er lovlig eller ikke – og underforstått argumenterer for at det må være ulovlig og at noen™ burde gjøre noe™.

Helsedirektoratet henvendte seg til importøren for å få dennes syn på saken. Erfaring tilsier vel at private henvendelser av denne typen ikke alltid favner alle sakens relevante fakta, og at saken alltid har minst to sider.

Select Wine Partners svarte at det var et lukket, sen-lunsj-arrangement for pressen, med mat, presentasjon og smaksprøver på vinene i den nye serien. Det var spyttebakker der, det ble servert vann. Det var ikke drikkepress, det ble servert på forespørsel og det var ingen krav til gjenytelser for å bli invitert, hverken til blogging eller hvordan det ble vinklet. Det måtte være opp til den enkelte skribent å forvalte sin egen redaksjonelle frihet – for redaksjonell frihet liker vi. Og så toet SWP sine hender i forhold til hva presse og privatpersoner måtte publisere på sosiale medier og under hashtags.

Helsedirektoratet har så ruget på dette en tre måneders tid, og konkluderte i mai med at dette var brudd på regelverket. La meg sitere fra direktoratets konkluderende vurdering:

Det er her tale om et arrangement som gjennomføres i forbindelse med lanseringen av en ny vin. Arrangementet er iverksatt av en bransjeaktør med hjelp av et PR-byrå. De inviterte var i stor grad bloggere. Det ble delt ut gratis mat og alkoholholdig drikk i form av smaksprøver av de nye produktene, samt «goodiebags» som kunne medbringes ut fra selve arrangementet. Det har formodningen for seg at formålet med et slikt arrangement er å oppnå positiv omtale av produktene som presenteres i de invitertes blogger/øvrige kanaler. Dette vil gjelde selv om aktøren ikke eksplisitt oppfordrer eller stiller som vilkår at det skrives om produktet. [...] Helsedirektoratet fremholder at det omtalte arrangementet er et brudd på alkoholloven § 9-2.

Har man i det hele tatt lov til å invitere bloggere til et slikt arrangement? Helsedirektoratet mener nei:

Videre forbyr alkoholloven § 8-6a gratis utdeling av alkohol i markedsføringsøyemed til forbruker. I henhold til det som fremgår ovenfor vil bloggere o.l. regnes som «forbrukere» i alkohollovens forstand, da disse sjeldent har tilknytning til den nevnte bransjen. Det er ikke tvilsomt at utdelingen av alkohol har skjedd i markedsføringsøyemed. Det vises bl.a. til redegjørelsen ovenfor. Direktoratet fremholder således at det også har skjedd brudd på alkoholloven § 8-6a ved at det ble utdelt gratis alkohol.

Her konkluderer altså departementet med at bloggere er forbrukere, og derfor ikke bør ha tilgang til slike arrangementer, selv om det er en viss åpning for at dette er situasjonsbetinget. Jeg er kanskje ikke uenig i at det konkrete tilfellet og at de tre nevnte rosabloggerne er forbrukere fremfor fagskribenter. Men det er synd om en prinsippavgjørelse skal baseres på hva dem og hva de har gjort.

Når bryggerier gjør slikt, er det vanligvis en traust brygger som får en mikrofon i hånda og må besvare spørsmål og fortelle om produktets bakgrunn. Her er det Mildh Press som står bak. De presenterer seg som the leading Lifestyle Public Relations agencies in Scandinavia, og det kan vel diskuteres om det valget av dem som arrangør var et godt sjakktrekk for å stråle at målgruppen var troverdig fagpresse.

Dette skjedde i september 2015 og ble rapportert inn like etter. Så ventet Direktoratet rundt tre måneder før de kontaktet importør og PR-byrået, og så gikk det tre nye måneder før man konkluderte med at det var brudd på regelverket og henla saken med en viftende pekefinger og beskjed om at de skulle klare å grave frem klagen fra arkivet om det skjedde igjen. I september 2015 var det fremdeles ikke utkrystallisert seg en praksis rundt de nye alkoholvedtektene, men jeg tviler på de nye regelverket har endringer på dette området.

Det gjenstår å se hvordan dette påvirker hva seriøse fagbloggere får tilgang til av informasjon fra ressurspersoner og tidlig tilgang til nyheter.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.