Her kommer helgequizen for uke 21, litt forsinket, for kvelden i går gikk med til et kjempebra gravøl for Bakke Brygg og en flott feire Tobias Karlsen, som i mange år har drevet den. Men her er endelig quizen.

Humle. Humle er ølets krydder, og er preget av terroir. En rekke nye humlesorter har kommet de siste årene, i tillegg til alle de eldre.

1. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Cluster?

2. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Riwaka?

3. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Feux-Coeur Francais?

IPA-persongalleri. IPA er en spesiell øltype, og mange personer har hatt små eller store roller i å skape stilen. Her ser vi etter primære bidraget til noen personer:

4. Hva var Campbell Marjoribanks rolle i IPA-historien?

5. Hva var Job Goodheads rolle i IPA-historien?

6. Hva var Mark Hodgsons rolle i IPA-historien?

Norske alkoholbegrensninger. Øl er godt, og sterkøl er bedre, men fra 1913 var det slik i Norge at øl ikke kunne være sterkere enn ca 7,0% abv.

7. Når ble denne grensa på 7,0% hevet?

8. Et stort norsk bryggeri var raskt på markedet med et øl på litt over 10%, som i flere år var det best-selgende sterkølet på Polet. Hva het dette ølet?

9. Opprinnelig hadde dette ølet et annet navn, men Vinmonopolet nektet å selge det under dette opprinnelige navnet. Hvilket navn var problematisk?

Opprinnelige bryggerinavn. Bryggerier skifter av ulike grunner navn over årene, og et bryggeri som vi kjenner under ett navn, het kanskje opprinnelig noe helt annet.

10. Hva het Aass bryggeri før det ble hetende Aass bryggeri, og når skjedde dette?

11. Hva het Grans bryggeri før det ble hetende Grans bryggeri, og når skjedde dette?

12. Hva het Hansa Borg bryggeri før det ble hetende Hansa Borg bryggerier, og når skjedde dette?

Tags: Bryggerier, humle, IPA, Quiz, Sterkøl.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Tredje del i serien om E. C. Dahls og Sukkerhuset. De to foregående delene var E. C. Dahls og Sukkerhusetom oppstarten på bryggeriet, samt Sukkerhuset i Trondheim om Sukkerhusets historie før E. C. Dahl kjøpte det.

Vi har sett at situasjonen for Sukkerhuset våren 1851 var at E. C. Dahl hadde kjøpt det for omkring halv pris i forhold til hva Finansdepartementet hadde kjøpt det for året før. I mellomtiden var privilegiene fjernet fra Sukkerhuset. Vi må dog ikke ukritisk anta at dette prissetter Sukkerhusets privilegier til ca 6000 Speciedaler. Vi må huske at oppkjøpet skulle hindre noen i å misbruke privilegiene som et smutthull. Statens verdisetting av Sukkerhuset må ha vært basert på hva det ville kunne gjøre av skade på inntekter fra avgifter og toll.

Udatert portrett av E. C. Dahl
Kilde: Wikimedia, CC-BY-2.0

De to mest nærliggende begrunnelsene E. C. Dahl kan ha hatt for kjøpet var for sukkerraffineringen eller for å konvertere det til bryggeri. Uansett tok det hele fem år før han starter på det praktiske rundt å konvertere sukkerraffinaderiet til bryggeri. Det er en lang tid, og det får meg til å stusse på om han egentlig tenkte bryggeri allerede ved kjøpet, eller den idéen kom senere.

Ved kjøpet av Sukkerhuset hadde raffinatør Bauck fremdeles et knapt år igjen av sin allerede inngåtte forpaktning. Etter det leide han Sukkerhuset av Dahl for 400 Spd, som var 200 Spd mindre enn betalingen for forpaktningen. E. C. Dahl har med andre ord tjent en femtendedel av innkjøpsprisen pr år gjennom utleien. Det var med andre ord ingen dårlig investering, selv om det var en investering med tvilsomme fremtidsutsikter. Staten endret da også tollsatsene for sukker mot slutten av 1850-tallet, og bunnen falt deretter ut av innenlands sukkerraffineringen for godt.

En annen mulig forklaring på utsettelsen kunne være konjunkturene. På 1800-tallet var det store konjunktursvingninger i økonomien, og også ølsalget svingte med konjunkturene. Jeg kommer innpå dette i et innlegg jeg skrev om ølsalg og store vulkanutbrudd, og grafen der viser ølsalget fra nettopp 1851 og fremover. Statistikk over salg finnes såvidt jeg vet ikke for før 1851. Perioden fra 1851 til 1858 var preget av en sterk økning i ølsalget, fra ca 13 liter pr person til ca 28 liter, altså over en dobling. En rekke andre bryggerier startet på toppen av konjunkturen, og de fikk med andre ord en trang fødsel når konjunkturen og ølforbruket raste nedover under oppstarten.

Eksempelvis ble Frydenlund grunnlagt i 1859 og Ringnes brygget sitt første øl i 1877. Om du ser på grafen i innlegget om ølsalg og vulkaner, vil du se at det var dårlige starttidspunkter, spesielt for Frydenlunds del – og de gikk da nesten konkurs i løpet av de første virkeårene. Kanskje var E. C. Dahl så forutseende at han ville treffe rett punkt på konjunkturen – ikke for tidlig mens resesjonen fremdeles rådet, men heller ikke for sent så han risikerte å måtte komme seg inn i et marked under et nytt krakk i økonomien. Man kan jo ikke vite, men det er mulig å tenke seg at han kjøpte Sukkerhuset for å konvertere det til bryggeri, og så satt og voktet på konjunkturene for å starte på rett tidspunkt – imens sukkerproduksjonen fortsatte inntil videre.

Kanskje var det også slik at E. C. Dahl var en person som ikke tok forhastede beslutninger? Da han overtok familieforretningen etter sin mors død brukte han flere år på å avvikle den. Imidlertid skulle man tro at rett «rett tid» for bryggeristart på 1850-tallet var «så snart som mulig». Det var litt som med mikrobryggeribransjen idag, og la oss legge 160 år på tidsregningen. Vi ser i dag at 2011 var et ypperlig tidpunkt å komme inn i bryggeribransjen på, mens de som ventet fem år og startet i 2016 for å komme ut med sine første øl våren 2017 var … vel, lovlig sent ute. Men på den andre siden var ølmarkedet brutalt styrt av store svingninger i ølforbruket ut hele 1800-tallet.

Vi har tidligere sett at Sukkerhuset inkluderte et destilleri og et malteri, men ingen av dem var så vidt jeg vet i drift rundt 1850. Tvers over gaten mot nord var det også en hestemølle, dvs en mølle trukket av hestekraft som et gangsspill. Det er nærliggende å tenke seg at dette kan ha vært brukt ifm malteriet og destilleriet på Sukkerhuset.

Sukkerraffineringen i Bergen var forlengst avsluttet da Dahl kjøpte Sukkerhuset i Trondheim. Konkurransen med de københavnske sukkerraffineriene hadde undergravd lønnsomheten. Bygningen stod, og ble blant annet i brukt som provisorisk lasarett under den store koleraepidemien i Bergen vinteren 1848/49. Det ble revet rundt 1900. I Halden ble raffineringen avsluttet noen år etter 1806, med en kort driftsperiode i 1816-1818. Imidlertid startet man opp igjen i Halden i 1850, etter at svenske interessenter hadde kjøpt seg inn og tok i bruk privilegiene – til stor og utbredt irritasjon. Det var nok dette som direkte forårsaket at Finansdepartementet kjøpte Sukkerhuset i Trondheim for å strippe det for særrettigheter. Sukkerhuset i Christiania var trolig ikke i drift, men rettighetene ble kjøpt tilbake av Staten for 6000 Spd, altså samme sum som i Trondheim.

Her må vi se litt på finansministeren på den tiden: Christian Bretteville. Han var sønn av en fransk marki som i 1792 hadde flyktet fra revolusjonen. Han var blitt finansminister i 1850, og viste seg som en handlekraftig administrator som visste å snu kappen etter vinden mer enn en visjonær politiker. Han ble forfulgt av flere skandaler, blant annet avskjedigelsen av bergmesteren på Kongsberg som ifølge Norsk biografisk leksikon hadde angrepet direktøren «i medynksfrie ordelag» for tekniske forhold ved gruvene. På Regjeringen.no beskrives det at han «mer hadde vært en rask og smidig administrator enn statsmann og politiker.» Også samtiden (dog den mer progressive delen av den) hadde vanskelig for å skjule sin mistillit til Bretteville, som «Den Frimodige» skriver 3. januar 1851 med en sarkasme som kanskje er vanskelig å fange opp idag:

Gjenopptakelsen av driften av Sukkerhuset i Halden må ha vært en nøkkelhendelse. Ved å kjøpe Sukkerhuset der, skaffet de seg i praksis fritak for sukkeravgiften. Det gjorde neppe saken bedre at investorene var svenske, i et Norge med junior-rolle i personalunionen. Anlegget i Halden var nok det største av de fire Sukkerhusene i Norge. Anker hadde før den engelske blokkaden drevet det med store overskudd som eksportbedrift, der «billig» råsukker fra kolonien ble foredlet og eksportert i konkurranse med større kolonimakter i Europa. Men også i Halden klarte regjeringen å betale seg ut av problemet og dermed skaffe seg kontroll over sukkerraffinaderiet. Samtidig fikk Sukkerhuset i Halden beholde en fordelaktige vilkår frem til 1854. Dette har kanskje vært medvirkende til at en omfattende revisjon av sukkeravgiften ble utsatt noen år, hvilket ha hjulpet til fortsatt å gjøre også Sukkerhuset i Trondheim økonomisk drivverdig i noen år.

Det gir mening at Sukkerhuset i Trondheim i 1851 fremstod som et attraktivt anlegg for ombygging til bryggeri. Gåten er hvor man først fem år senere startet ombygningen. Er det så enkelt som at Dahl tjente greit på at destillatør Bauck hadde forpaktet raffineriet, og at han derfor ikke trengte å forhaste seg, men kunne vente på rett tidspunkt?

Hvilke kilder har vi til at Dahl allerede i 1851 hadde intensjon om å starte bryggeri? En passasje fra Koren er det nærmeste jeg har funnet. Som historiker og arkivar ikke han ikke avfeies. Dessuten må han ha hatt god tilgang til bryggeriets arkiver, siden historien han skrev om Sukkerhuset ble utgitt som kapittel i jubileumsboka til bryggeriet, og trolig skrevet med det for øye. Han skriver «bare» 50 år etter hendelsene, og kan utmerket godt ha hatt tilgang på på folk med førstehånds kunnskap om saken. Koren skriver om situasjonen utover 1850-tallet, der leien er overtatt av Thorvald Hansen (side 26 i Korens skrift om Sukkerhuset):

Mellom linjene her kan man lese at Dahl først tenkte ombygging til ølbryggeri, for deretter å la det fortsette som sukkerraffineri, og videre til og med forsøke å kvitte seg med eiendommen, for så til slutt å gå tilbake på sin første plan. Videre skriver Olav Schmidt i sin historie om Aktiebryggeriet i Trondhjem, side 26:

De fleste andre ser ut til å ha basert seg på fremstillingene til Koren og Olav Schmidt. Så selv om vi ikke har andre ting som peker i denne retningen, så må vi ta Korens og Schmidts tydelige kommentarer for god fisk.

Men det hadde likevel vært interessant å visst mer om det …

Hva skjedde videre med Sukkerhuset? Det forble kjernen i E. C. Dahls Bryggeri helt frem til man slo seg sammen med Aktiebryggeriet i Trondheim. I en overgangsperiode opererte man med to bryggverk i ett bryggerifirma som i starten het A/S Aktiebryggeriet E. C. Dahl, mens de to stedene fikk «kort-navnene» Avd Øst og Avd Vest. De gamle lokalene til Aktiebryggeriet i Strandveien var mest hensiktsmessige og utvidbare, og hele driften ble samlet i et nytt brygghus der, men da med navnet fra E. C. Dahls bryggeri. Lokalene med Sukkerhuset ble da solgt til Vitenskapsselskapet.

Noen kilder:

• Kristian Koren: Trondhjems sukkerraffinaderi – 1752-1855, Trondheim 1906.
• Olaus Schmidt: Aktiebryggeriet i Trondhjem hvori optat Trondhjems bryggeri, Trondheim 1926.

Tags: E.C.Dahls .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

At Norsk Øl og Henning Thoresen skulle kjøpe To Tårn i Trondheim var det få som forutså. Thoresen har vært ølbransjens blanding av en wonderboy og enfant terrible. Han er ikke typen som gir seg. Han er mer typen som «doubles down». Jeg har pratet med ham og han har planene klare. Og med To Tårn tenker han stort. Skikkelig stort.

Opprinnelig var To Tårn bryggeri et «på-si»-prosjekt. Endel mer enn en hobby, men ikke helt si-opp-dagjobben. Med mikrobryggeribølgen som flommet innover landet kunne de se konturene av å kunne si opp jobben og leve av det – om det ikke hadde vært for markedsstrukturer og slikt. I Norge er veien fra malt til ølflaske langt lettere enn veien fra ølflaske til en butikkhylle.

Hobbyfokuset bakenfor gav To Tårn en begrensning: det er et lite bryggeri med få ekspansjonsmuligheter. Plasseringen av bryggeriet i tårnet er kjempekul og unikt pittoresk, men det er litt tungvint og sammen med et verneverdig bygg ødelegger det ekspansjonsmulighetene.

Men Henning Thoresen har planene klare. Han satser – 100%. Bygningen til To Tårn er en del av Marienborg-området, som var NSBs hovedverksted nord for Dovre. Som så mange slike steder er det store arealer som ikke lengre brukes. Thoresen har kikket på en av de største hallene der hvor To Tårn allerede leier plass, og han har planene klare. Dagens bryggeri er planlagt som eventsenter, men fremdeles knyttet til bryggeriet. Et nytt og større bryggeri skal etableres. Ett mål er å bli fremst i Trondheim med det kuleste bryggeriet i byen, et annet mål er å bli diger på øl-eksport. Thoresen tenker ikke bare lokalt, men globalt.

Øl-eksport? Mange småbryggerier har strevd med å finne nøkkelen til å eksportere øl fra Norge. Som et høykostland sies det at det er vanskelig å konkurrere prismessig på standard volumøl for eksport. Derimot har norske spesialøl – øl med karakter, lokale ingredienser, personlighet og «a story» – gjort det bra internasjonalt. Problemet er ofte at det er i høyt volum at den store inntjeningen ligger, ikke i høy enhetspris.

Selv om statistikken viser at norsk øleksport øker kraftig, så er det et spørsmål om det er de få mellomstore eller de mange små som har funnet nøkkelen til hvordan skape seg et eksportmarked.

Thoresen har en ny og kreativ angrepsvinkel på denne gorgiske knuten. Han tar utgangspunkt i sin bakgrunn i vinbransjen i Bordeaux. Der er det i størrelsesorden 10000 vinprodusenter. De fleste av dem er små, men allikevel med et høyt internasjonalt renomé. Det er kanskje ikke så mye den enkelte vinbondens renomé som skaper eksporten. Det er kanskje mer renoméet til gruppen og deres felles produkt og deres felles fokus på og engasjement for kvalitet som skaper et eksportsug – som hver enkelt vinbonde merker og nyter godt av.

Akkurat dette mener han norske småbryggerier kan gjøre Bordeaux-bøndene etter. Noen vil si det er overambisiøst og lastet med en god porsjon hubris, men visjoner skal tross alt ikke være smålåtne og forsiktige. Norske småprodusenter kan være små, men allikevel runge internasjonalt dersom de oppfattes som en gruppe. Gjennom Norsk Øl ønsker han å hjelpe de mange små med å nå frem; litt som Bordeaux-bøndene, som lager sin egen vin, men samarbeider om å få den ut. Nøkkelen her er å jobbe veldig tett opp mot kjøperne i landene det eksporteres til, og han viser til hvordan han jobbet med eget datterselskap i Japan mens han fremdeles var i vinbransjen. Også nå med Norsk Øl følger han en lignende fremgangsmåte, og sikter på tette og langsiktige bånd med lokale agenter der det skal eksporteres. Videre har vi alle sett hvordan han aktivt sikrer seg engelskspråklige varemerker – for eksempel «Two Towers» for To Tårn – for lettere å kunne etablere merkevaren utenlands.

Han mener at småbryggeriene trenger å være både tøffe og flinke. De må være flinke for å brygge godt øl. Og de må bli tøffe i strategi og fremferd … og de burde heller være store i kjeften enn forsiktig og kuet av janteloven.

Akkurat det med å være stor i kjeften, er et tema der Thoresen har gått opp nye stier. Med Sagene buste han inn i en uforvarende norsk ølbransje som ikke hadde sett likedann på denne siden av forbudstiden. Samtidig tråkket han på et rikelig utvalg av tær. Thoresen ville snakke om Sagene-ølets identitet og fremtid, og han sparte ikke på kruttet. Mens ølnerder som meg helst ville vite hvilken bryggkjele det kom fra og hvilken gjær som var brukt. Beskyldningene fløy og det hele ble temmelig opphetet – og altfor opphetet til å være tilskuervennelig.

Men Sagene Bryggeri reiste seg fra visjon til bryggeri. De fikk sitt eget bryggverk og klarte å bygge opp en fanskare av lokale ølpatrioter. Allikevel, Thoresen omtaler det som «Sagenetabben» – at han solgte seg for fort ned i en kritisk fase for bryggeriet. Etterhvert som han solgte seg nedover for å slippe inn investorer ble visjonen vannet ut. Visjoner skal ikke ruges på som vakre soriamoria-slott som bare har relevans en gang i fjern fremtid. I stedet skal man tørre å hoppe fullt og helt uti den med «commitment» for å gripe etter visjonen på en ganske så fandenivoldsk måte. Og dét akter han å gjøre.

Han ønsker ikke å gjenta «Sagenetabben» med To Tårn. Han vil ha kontroll. Han planlegger et stort og moderne bryggeri som går for gull. Målskiva er å skyve E. C. Dahls ned på andreplass regionalt. Jeg har faktisk hørt den frasen før: folkene bak Austmann hadde samme «hårete» mål da de startet, og ingen kan påstå at de ikke er underveis til målet.

Et bryggeri er ikke bare en visjon. Det er et bredt spekter av ulik kompetanse, alt fra å forstå hva råvarene forsøker å fortelle en, via det å kunne drive det prosesstekniske maskineriet som kalles et bryggeri, til logistikk for å få varene ut til rett butikkhylle … og så utrolig mange andre ferdigheter og utfordringer.

Thoresens ønsker å skape lokalt engasjement rundt produkter som har både lokal tilknytning og lokalt eierskap. Generelt er tilhørighet et sentralt poeng i bryggerivisjonen hans. Den neste store oppgaven er å få visjonen og entusiasmen til å smitte, få den til å tennes hos andre som sammen med ham kan bære bryggeriet frem til målet. Ethvert bryggeri av en viss størrelse er en team-innsats. Thoresens viktigste oppgave i To Tårn er ikke bare å hyre inn folk, men også å skape det engasjement som får hele mannskapet til å strekke seg etter de samme målene, som en flokk, og med glød.

Idag består det nye To Tårn Bryggeri av en visjon, en storkjeftet propell og en diger, men tom vognhall. Selve bryggeriet kan nok i beste fall neppe være operativt før i 2019. Jeg er overbevist om at ølmiljøet – både lokalt og nasjonalt – følger utviklingen med stor spenning og litt skepsis.

Tags: Thoresen, To Tårn, Trondheim.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her er enda en beskrivelse av ølbrygging i Norge på 1700-tallet. Dette er fra Seljord i Telemark, og kommer fra boken: «Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken tilligemed et geographisk Chart over samme, forfattet av Hans Jacob Wille, Kapellan pro Persona sammesteds.» og utgitt i København 1786 på Gyldendals Forlag, trykket hos Johan Rudolph Thiele.

Boka er på knappe 300 sider, der ølbryggingen er beskrevet på side 221-222. Igjen har vi med en opplysningsprest å gjøre – Hans Jacob Wille. Han var kapellan i Seljord, hos sin far som var prest der, og i tillegg hadde han selv vokst opp samme sted. Vi må derfor formode at han kjente Seljord og de lokale tradisjonene svært godt. Ølbollen som er vist under er fra Seljord og inskribert med «Drik Dit Øl og ikke klamre sof hos Pigerne og ikke larme. AAS ANO 1784», og er således laget samtidig med at Welle gikk rundt og nedtegnet sin beskrivelse av Seljord

Ølbolle fra Seljord fra 1784.   Kilde: DigitaltMuseum/Norsk Folkemuseum, Foto: Anne-Lise Reinsfelt Lisens: CC BY-SA.

Wille slet med å få seg jobb som prest, og denne boka om Seljords beskrivelse var en slags «vedlegg til jobbsøknad». Opplysningsprester var inn, og dersom Wille kunne vise til at han var en av det slaget, kunne det styrke hans sjanse.

Vi ser av Willes beskrivelse at han ikke akkurat er noen tilhenger av sterkt øl. Det er vel også litt mer skisseaktig beskrivelse enn de to foregående beskrivelsene. Det er ikke gitt at det ville være lett å rekonstruere et slikt øl eksakt, men det var vel neppe forfatterens mening heller.

Humlebruken er her knappe 750g humle på en halv tønne øl, som her trolig menes 64 liter – hvilket synes temmelig mye, men samtidig må vi huske at dette trolig var lav-alphasyre-humle. Det nevnes koking i 30 minutter, men det fremstår som en minimumstid, for det står at ølet skal koke inn så det bare er en halv tønne tilbake. Jeg tenker at da er det lite humlearoma igjen.

Meskeeffektiviteten er horribel her uten skylling, men det ligger i kortene at man laget tynnere øl på ytterligere tapping av masken. Teksten trekker frem tynt spissøl som det vanlige ølet, mens denne oppskriften er eksplisitt gitt er for juleøl. Nå var vel ikke korntønner og øltønner av eksakt samme størrelse, men ikke veldig langt unna, mens vekt pr volum av malt er ca halvparten av vann av samme volum. Det vil omtrent si at det er 32 kg malt til 64 liter øl. Selv uten noen skylling skulle det gi et kraftig øl. Det blir mange estimerte tall her, men litt eksperimentering med en oppskriftskalkulator viser at dette kunne blitt et øl på 8-10%, især med innkokingen. Det er enda vanskeligere å estimere bitterheten, men med tanke på de tradisjonshumlene man har analysert, så er det neppe noen høy-alfasyre … kanskje 25-35 IBU? Det er bittert, men ikke riktig noen moderne IPA.

Gjæringen skal gå 3-4 jevndøgn. Bruken av jevndøgn ser litt sær ut, for idag tenker vi at det er to av dem i året. Men en foreldet bruk av dette ordet betyr «hele døgn».

Det er også litt kryptisk når det står at såvel det tykke som det tynne fra gjæringskarat skal over på tønner. Jeg klarer ikke å tolke det annerledes enn at man tar med bunnfall med gjær over på fatene. Det nevnes ikke hvorvidt det er viktig å få med gjær her, men gjær nevnes tidligere i teksten, og den har tydeligvis vært tørket siden den skal oppbløtes før den tilsettes. En alternativ tolkning av at det tykke og det tynne skal has på fat er at man også brygget tynt spissøl av andregangstapping fra malten – men at dette er implisitt – slik at både det tykke ølet fra førstetapping og det tynne spissølet fra andretapping skulle bli ferdig samtidig.

Merk også at etter at gjæren er satt på, skal det tildekkes, men tydeligvis ikke så heftig som når gjæringen er kommet godt igang, for da skal det tildekkes tre- til firdobbelt og bindes godt rundt. Utfra kunnskap om bryggeteknikk betyr det at den intielle tildekkingen skjermer at noe faller nedi, men tillater luft og dermed oksygen å komme til i gjærens vekstfase. Mens det firdoble tildekningen eliminerer luft, i hvertfall så lenge det bobler opp CO₂, og det hindrer oksydering dermed oksydering.

Tags: historie , Seljord.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Det har vært litt buzz rundt hvorvidt ølmarkedet er i ferd med å krympe, etter at de månedlige salgstallene fra BROD har pekt nedover. Spesielt for de minste bryggeriene – i kategorien småskalabryggerier – ser det alvorlig ut, med fire ølsalgsreduksjon i fire måneder i strekk. Har mikrobryggeribølgen snudd? Er det på tide å få panikk? Eller er det egentlig bare en liten korreksjon?

Bryggeri- og drikkevareforeningen sitter på tallene, og de publiserer bare overordnede tall for hele sektoren pr mnd, fordelt på varegruppe, og der import-tall og småskalabryggerier er eksplisitt markert. Tallene for april er ennå ikke ute, men burde være her i løpet av en uke tid.

Tallene for månedene oktober-mars i tusen liter for totalt ølsalg i Norge for de siste tre årene ser slik ut (datagrunnlag fra BROD):

halvår	okt	nov	des	jan	feb	mar
2015/16	19882	21575	23481	16344	18744	23454
2016/17	19155	23121	23533	16152	17411	21776
2017/18	20688	23323	21102	18884	17320	20902

Volumet hopper litt opp og ned, men den første store endringen kom i desember 2017 med et fall på ca 2,4 mill liter, mens januar 2018 mer enn kompenserte med en økning i salget på 2,7 mill liter. Dette skyldes sukkeravgiften som ble innført ved nyttår. Selv om den ikke rammet øl, så forårsaket den at grossistene fylte lagrene sine til randen med brus før avgiften slo til. For å få plass lot de øllagrene sine løpe tommere enn vanlig. Derfor ble det lite ølsalg (til grossistene) i desember, og desto mer i januar når lagrene skulle etterfylles.

Denslags utypisk innkjøp har potensiale til å gi seg sære utslag en god stund etterpå, med lagre som vingler mellom å være tomme og overfylte, og som dermed skaper bølger som skvulper rundt i statistikkene i måneder. Jeg har ikke nok innsyn i tallene, men sære avvik i innkjøpsmønsteret (som ved sukkeravgiften) kan forplante seg utover i forsyningskjeden. Derfor er jeg i utgangspunktet ikke så bekymret om det kommer noen unormalt fete og magre måneder etter dette sukkersjokket.

Videre ser vi at februar 2017 var litt lav, men noenlunde normal, i hvert fall siden februar overkompenserte for det lave salget i desember. Det interessante er mars, som var godt under de to foregående årene. Var det urovekkende lavt? Mars 2016 var et toppår, mens de tre forutgående årene var 22,8 mill, 18,6 mill og 18,2 mill i perioden 2013-2015. Jeg synes ikke én måned med lave salgstall er urovekkende, og spesielt ikke når det historisk har vært stor variasjon i den måneden. Det gir grunn til å følge med, men ikke grunn til å få panikk.

Men dersom vi ser på småskalabryggeriene er tallene for de tre første månedene i 2018 godt ned iforhold til i fjor, med -7,99%, -5,49% og -14,18%, og det var etter at desember også var godt ned, med -8,75%. Her er tallene i antall tusen liter for okt-mar i årene fra 2014/15 til 2017/18, med BROD som datakilde.

halvår	okt	nov	des	jan	feb	mar
2014/15	736	719	668	544	562	668
2015/16	777	929	739	551	646	680
2016/17	908	1054	918	726	745	996
2017/18	1104	1144	838	668	704	855

Som nevnt var de dårlige desembertallene forventet pga sukkeravgiften – men vi hadde også forventet å se at det tok seg opp på et tidspunkt etter nyttår. Vi har hatt et marked der vi nærmest alltid har sett de månedlige salgstallene øke ifht samme måned forutgående år. Og så kommer det plutselig fire måneder i strekk der dette mønsteret brytes. Her skal jeg se på noen forklaringsmodeller og vurdere dem.

• Opprykk til ny divisjon? Dersom ett eller flere bryggerier ble så mye større at de ikke lengre kvalifiserte som småskalabryggeri, ville det forklart situasjonen. Det er imidlertid såvidt jeg vet ikke tilfelle.

• Industribryggeriene overtar spesialøl? Etterhvert som de store bryggeriene kommer med fler og mer øl som ikke bare er lyst lagerøl, så stjeler de markedsandeler fra de små bryggeriene, som pleide å ha porter, IPA og lignende som sitt hjemmemarked. Vi må huske at BROD rapporterer på småskala- og storskalabryggerier, ikke på lagerøl og ikke-lagerøl. Jeg kan ikke se at det finnes god offentlig statistikk som kan brukes til å underbygge eller tilbakevise denne forklaringsmodellen.

• Handelslekkasje til Sverige? Her er tanken at etter at sukkeravgiften kom, har mange – spesielt de nær grensa – reist til Sverige for å handle brus. Da er det lett å handle andre varer som er billigere i Sverige, så som øl. Dersom sukkeravgiften var dråpen som fikk Harry-handelen opp på et nytt nivå, så kunne den også fungere som katalysator for økt svenskehandel med øl. Jeg skal se nærmere på dette under.

• Har mikrobryggeriene nådd toppen? Kanskje tar trendene flyttet seg, og mikrobryggeriene har blitt litt passé. Det vil si at de selger mindre. Dette er vel kanskje den mest nærliggende forklaringmodellen dersom salgstallene synker?

• Tar hjemmebryggingen andeler? Det er helt klart at hjemmebryggingen har tatt av, men det finnes ingen gode tall for antall liter hjemmebrygg som lages hvert år. Da Bakke Brygg meldte oppbud, kommenterte de at de hadde solgt 400 tonn malt siden 2013, som ble ca 1,6 millioner liter vørter. Bakke Brygg var en relativt liten butikk, og de hadde ikke nettsalg. Dersom de i snitt har forsynt hjemmebryggere tilsvarende ca 300.000 liter øl pr år, så er det lett å tenke seg at alle hjemmebryggere tilsammen brygger noen millioner liter pr år. Dette stjeler nok hovedsaklig «markedsandeler» fra spesialølet, der småskalabryggeriene har sin hovedgeskjeft. Dessverre er det vanskelig å finne gode tall som vil kunne underbygge hypotesen.

• Mars var unormalt kald. Været påvirker ølsalget, men helst om sommeren, og helst pilsner og andre typiske uteservingsøl. Til gjengjeld var april veldig varm, så så vi får se om det reverseres for apriltallene. Jeg er skeptisk til at været er nøkkelen her.

• Periodisering av påska. Siden mars var den måneden med størst, uforklarlig nedgang, kunne man tenkt seg at det var på grunn av den bevegelige helligdagene. Påska er alltid en salgstopp, spesielt i forkant. Men dessverre … i år falt påska på siste uke i mars, slik at påskesalget burde kommet med i mars, i motsetning til for 2017, da den falt i andre uka i april. Dette forklarer ikke nedgangen, den tvert om forsterker den. Forøvrig er det salgstidspunktet fra bryggeri til grossist som er viktig her, og det skjer i forkant av salget til forbruker, så man kan argumentere med at påska er irrelevant her. Ellers burde vi ikke sett så stor nedgang blant småskalabryggeriene men ikke de store bryggeriene dersom det var periodisering rundt påska.

• Ungdommen blir sundere. Det har vært påstått at ungdommen i «Generasjon perfekt» velger bort alkohol til fordel for fitness og CV. Andre undersøkelser indikerer at gjennomsnittsalderen på de som drikker alkohol øker. Både alkoholfritt øl og lettøl økte med nær 14% for første kvartal i 2018 i forhold til 2017, men det er vanskelig å si om dette er et utslag av at sukkeravgiften har rammet mineralvann. Jeg tviler på denne forklaringen. For det første burde den ikke ha kommet så plutselig. For det andre burde dette heller gitt salgsreduksjon på pils blant skrantende, gamle pensjonister fremfor på småskalabryggeri-ølene som drikkes av av den fremdeles oppegående hipster-generasjonen.

Når det gjelder den mulige svenskehandelen, har vi en viss mulighet for å finne tall som kanskje underbygger. Systembolaget selger mer, og spesielt selger de mer i grenseområdene til Norge. Norsk varehandel sitter selvfølgelig på gode tall, men de er ikke offentlig tilgjengelige. Det vil være avslørende dersom ølsalget synker i grenseområdene men ikke ellers i landet.

Det nærmeste vi kommer til en nedbryting av ølsalg på ulike deler av landet er alkoholsalget på Polet. statistikken for de første fire månedene av 2018 viser at alkoholsalget har gått tilbake i Nordland, Oppland, Oslo, Sogn og Fjordane og i Telemark. Mens de fire fylkene som har økt 2,0% eller mer i alkoholsalg er Akershus, Finnmark, Hedmark og Østfold. Med unntak av Akershus er det alle grensefylker – og Akershus ligger ikke så langt grensa. Med andre ord synes det ikke som om Polet systematisk selger mindre nær grensa samtidig som de opprettholder salget langt unna grensa.

Det er mange mulige feilkilder her. For eksempel kan åpning av nye pol flytte handel over fylkesgrensene. Dessuten er dette for alle varegrupper på Polet, ikke bare øl, som fremdeles er en liten varegruppe. Den største mangelen her er imidlertid at dersom folk drar på harryhandel for å kjøpe brus, og tar med seg øl, kjøper de kanskje også ølet på butikk, som i Sverige kun har lov til å selge opp til 3,5%. Dermed er det ikke primært norsk poløl som mister markedsandeler, men dagligvarebutikkene.

Jeg er ikke så bekymret for totalsalget av øl. Nedgangen i mars er egentlig en én-månedsaffære, i hvert fall inntil april-tallene og mai-tallene eventuelt gjør det til en trend. Jeg ser ikke bort fra at det er en ringvirkning etter kunstig lave øllagre hos grossistene rundt nyttår.

Derimot er nedgangen i salget fra småskalabryggeriene i ferd med å bli merkverdig konsistent. I de elleve første månedene av 2017 økte salget av småskalabryggeriøl med over 20%. Det er veldig mye. Allikevel så jeg i samme periode gamle øl i butikkhyllene, tidvis til og med fra nedlagte bryggerier. Det virker litt rart å ha en opphopning av varer i hyllene mens etterspørselen øker. Kanskje økte småskalabryggeriene så mye i 2016 og 2017 i en stemning av gullrush at det ble stående litt for mange hyllevarmere på lagre og i butikkhyllene? Det er jo ingen grunn til å ta inn mer på lager, dersom det allerede er varer der som truer med å gå ut på dato.

Hvor dramatisk er dette? Jeg oppdaterte en figur jeg har brukt tidligere – mikrobryggerispiralen – med data frem til mars 2018. Denne presentasjonen er mer egnet enn et tradisjonelt xy-plot for å vise den kontinuerlige økningen i salget, uten at sesongvariasjoner forstyrrer. Spiralen starter innerst med grønn linje og viser hvordan salget øker fra januar 2009 frem til idag. Hvert tolvkantet trinn utover fra sentrum tilsvarer 200.000 liter i salg. Dataene som indikerer at salgsøkningen har stagnert er markert stiplet.

Småskalabryggerienes salg jan 2009 til mar 2018. Avstand fra sentrum markerer salg i trinn på 200.000 liter.   Datakilde: BRODs salgsstatistikk.

Det var tidligere bare et par tilfeller av at salget har gått ned for samme måned i to påfølgende år. Men fra og med desember til mars er det fire sammenhengende måneder med nedgang. På den andre siden, grafen viser at fra desember til februar/mars er generelt en stille periode mht salg til grossister. Den viser også at mars 2017 var en uvanlig god måned for ølsalg (opp 46,6% ifht 2016). Så jeg er er ikke så bekymret, men jeg er spent på tallene for april – og især tallene for mai når sesongen for uteservering har startet.

Tags: salg, statistikk.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer fasiten til helgequizen som ble publisert for et par dager siden. Jeg håper den var relativt vanskelig, og at fasiten har nok løse tråder og digresjoner til å holde leserne i aktivitet en stund.

Undergjær. Dersom vi forenkler verden endel, finnes det to hovedtyper ølgjær: overgjær og undergjær. La oss se nærmere på sistnevnte.

1. Det vitenskapelige, latinske navnet på undergjær har variert litt over årene. Hva er «god latin» for navnet på undergjær idag?

   At vitenskapelige navn endrer seg kan ha flere grunner. Tidvis skyldes det retting av feil i systemet. Men ofte bunner det i et prinsipp om at det først foreslåtte navnet har forrang fremfor senere navn. Undergjær har hatt forskjellige navn, fordi ulike forskere har trodd de har beskrevet noe nytt, eller de har av ulike grunner oversett tidligere navn. De er to vanlige navn for undergjær. Ett er Saccharomyces carlsbergiensis, som ble foreslått av Emil Hansen temmelig sent, i 1908. Samme organisme ble beskrevet av tyskeren Max Reess i 1870 som Saccharomyces pastorianus – oppkalt etter Louis Pasteur, mens S. carlsbergiensis er en oppkalling etter Carlsberg-bryggeriet. Tidvis har den også blitt plassert som en undergruppe av overgjær, dvs S. cerevisiae. Utfra prinsippet om at første navngivning har forrang, heter gjæren idag S. pastorianus.

2. Man regner med at undergjær er en genetisk krysning mellom to andre gjærsorter – en velkjent sort og en mer mystisk sort – hvilke er de?

   Man har lenge visst at undergjæren er en genetisk hybrid mellom overgjær (S. cerevisiae) og en annen gjær som liknet endel på vingjær, men som man lenge slet med å identifisere. I 2011 ble det oppdaget en ny art gjær – S. eubayanus – som matchet 99% av det genmaterialet til undergjær som ikke kom fra overgjær.

3. Til hvorhen i verden må man dra for å finne den «mystiske» stammoren til undergjær i sitt naturlige miljø, og ikke «i fangenskap»?

   Her er det ting begynner å bli veldig interessante, fordi S. eubayanus først ble funnet i Patagonia på sydspissen av Sør-America, i sukkerrike utvekster på en lokal type bøketre. Tatt i betraktning at undergjæren har vært i bruk i Bayern langt tilbake, kanskje til og med før Columbus åpnet for ferdsel over Atlanteren, så skapte det en betydelig logistikkutfordring. Et kreativt forslag var at den kunne ha kommet med trekkfugler, som kunne ha – ehem – bæsjet mens de fløy over bryggerier i Bayern, og deretter kunne det har skjedd en mutasjon i gjæringsfatet. Senere har man imidlertid funnet S. eubayanus også i Tibet, Mongolia og Kina, og det kan vel ikke utelukkes at man i fremtiden kanskje kan finne et naturlig forekomst også enda nærmere Bayern.

Arkeologiske funn. Den tidlige ølhistorien er i betydelig grad basert på arkeologiske funn, fordi det er få skrevne kilder og de ofte ikke er helt pålitelige.

4. Egtvedt-piken var en kvinne på 16-18 år som ble begravet i en gravhaug omkring 1360 f.Kr. Hun ble funnet i 1921 i en trekiste sammen med blant annet en kopp. Hva slags drikke mener man hadde vært i koppen?

   I koppen fant man en gjæret drikk laget av tyttebær eller tranebær, med rester av hvete-korn og pors. Dessuten var det store mengder pollen fra lind. Det har vært beskrevet som frømel av lind, men det er mulig det også kommer fra lind-honning som har vært tilsatt drikken. Dermed har drikken elementer fra tre ulike drikketradisjoner: vin, øl og mjød. Det må dermed karakteriseres som en blandingsdrikk.

5. Det er ikke så lett å påvise hva et kar har vært brukt til for hundrevis eller flere tusen år siden. Hva er den beste indikatoren på at et kar det har vært brukt til brygging og oppbevaring av øl?

   Når man finner kalsiumoksalat er det en god indikator på at det har vært lagret øl i karet. I praksis er det en brun avleiring i karet, selv om stoffet i seg selv er hvitt. Dette er på ingen måte det eneste stedet man finner kalsiumoksalat, men avleiringene ifm øl skal være temmelig særegne. Med et mikroskop kan man finne krystaller av kalsiumoksalat i bunnfallet i helt vanlige norske øl.

6. Et av de mest omfangsrike typene med arkeologiske funn fra gårder i vikingtiden knyttes til øl. Hva er det.

   Det er bryggestein. Man finner dette fra 600-tallet og fremover, ofte som tykke lag i store hauger. Dette er stein som har blitt varmet opp til rødglødende på et ildsted, for så å ha blitt sluppet i en «gryte». Siden det ikke ble brukt ekstern varme direkte på gryta (som i en peis) har man kunnet bruke gryter av tre og skinn til denne kokemetoden. Steinen sprekker etterhvert opp og blir kastet ut, der den over årene akkumulerer seg. Man skulle trodd at man kunne finne kalsiumoksalat på disse steinene, men dessverre. Det stoffet brytes ned ved en varme på rundt 200°C. Selv om navnet indikerer at steinen har vært brukt brygging, så er det nærliggende å tro at det også har vært brukt til andre situasjoner der man skal koke store mengder væske.

Uvanlige ølstiler. Med eller uten rette har tyske øl ofte fått navn etter stedet de kommer fra. De klassiske eksemplene er bayer, bokk og pilsner (som rett nok er i Tsjekkia, men i historisk sammenheng i et kulturelt grenseland). Her er noen andre tyske ølstiler.

Med eller uten rette har tyske øl fått navn etter stedet de kommer fra. De klassiske eksemplene er bayer, bokk og pilsner (som rett nok er i Tsjekkia, men i historisk sammenheng i et kulturelt grenseland).

7. Hva særtegner en kulmbacher?

   I Norge ble kulmbacherøl brygget fra slutten av 1800-tallet og frem til rundt første verdenskrig. Det var spesielt populært rundt de store salvatorfestene, som var litt som oktoberfest, bare at de ble avholdt i påska, og at salvatorølet hadde sin opprinnelse hos Paulaner-bryggeriet, som en dobbeltbock. Dette ølet gav også endelsen -tor til utallig andre dobbeltbockøl. Kulmbacheren var en eisbock, hvilket vil si at det startet som en dobbeltbock som ble svakt frysedestillert, en teknikk som Kulmbacher-bryggeriet er knyttet til og som litt mytisk tidfestes til litt før år 1900. I Norge ble de sannsynligvis introdusert av Foss Bryggeri som et juleøl i 1898. De norskbryggede variantene til Foss Bryggeri lå ifølge kjemiske analyser fra Stadskjemiker Schmelck på rundt 6,5% abv i 1909, hvilket er temmelig pislete i forhold til originalen. Det er noe usikkert om det har vært vanlig å kjøledestillere den her i Norge.

8. Hva særtegner en dortmunder?

   Det er ikke alle som er helt overbevist om at dortmunderen egentlig er en egen ølsort istedet for å være en variant over pilsner. Den knyttes til bryggeriet Krone am Markt i Dortmund der den vissnok først ble brygget i 1843. Det er et gyldent og maltrikt øl, og beslektet med helles. Den kalles ofte export eller gold, og går under navnet dort i nederlandsktalende områder. Om man skal enes om et trekk som særtegner den og skiller den fra pilsner, må det vel bli styrken som ofte er over 5%, dernest er den vanligvis en tanke mørkere enn pilsen.

9. Hva særtegner en erlanger?

   Flere bryggerier rundt om i verden har produsert erlanger-øl, i tillegg til bryggerier fra selve Erlangen. I USA er Schlitz kanskje de mest kjente. I Norge hadde vi et eget «Erlanger bryggeri» som holdt til i den gamle bryggeribygningen ved jernbanestasjonen på Bryn ved Alnaelva i Oslo. Bryggeriet var nokså kortlevd under dét navnet, men også Arendals, og E. C. Dahls har brygget erlanger – ifølge avisannonser. Hva er så erlangerøl? Erlangen er kjent for sin svært gamle ølfestival: Bergkirchweih, som betyr noe slikt som fjellkirkeveien, og som utspiller seg fra skjærtorsdag på et temmelig kort stykke vei hver år siden 1755. Den er således eldre, men ikke større enn Oktoberfest, men er likevel vissnok Tysklands tredje største ølfestival. Fra denne 600 meter lange veistubben går det en rekke gamle gruveganger inn i berget, som etter gruvene ble nedlagt har blitt omdannet til lagerkjellere for øl. Erlangerøl er med andre ord et ekte lagerøl, fra den nordlige delen av Bayern. Tidvis beskrives den som felsen-lager, som er tysk for fjell-lagret (fels er trolig beslektet med ordet «fjell»). Jeg misteker at Erlanger-navnet har hatt større tiltrekningskraft som et kvalitetstempel enn det har hatt reell innvirkning på det bryggetekniske. Men det er nå uansett en kaldlageringsteknikk.

Tidlig ølreisende. Folk har reist til alle tider, og man har drukket øl til alle tider – ikke minst på reiser. Dermed dukker øl eller øl-lignende drikker opp i historiske reiseskildringer. Ofte er dette blant det beste historiske kildene vi til øl- og bryggeri-historie.

10. Pytheas reiste fra Marseille til et sted han kalte Thule rundt 325 f.Kr. Hvor gikk egentlig denne reisen og hva fortelles det om ølet de hadde der?

    Pytheas dro til Thule, som ingen helt vet hvor lå. Det var nok et reelt sted, men reisebeskrivelsen er dessverre såpass ufullstendig at det er vanskelig å etterspore eksakt hvor den har båret ham. Problemet er at selve boka har stort sett gått tapt, så vi kjenner den kun fra utdrag, sitater og kritiske bemerkninger. En rekke lokalpatrioter har imidlertid ikke latt seg stoppe av det, og har selvidentifisert seg som Thule-boere. Stedet skal ha havis, nordlys, ha nesten midnattsol og det ble dyrket korn der, som på grunn av det våte klimaet ble tørket innendørs. Faktisk er Trondheimsfjorden en reell kandidat – og jeg skriver dét ikke utelukkende fordi jeg selv bor der. Man har forsøkt å plassere det på Island, De britiske øyer, Finland og i Baltikum, og selvfølgelig en lang rekke steder langs norskekysten. Ølet han beskriver lages av korn og honning, men det er usikkert om han beskriver to ulike drikker, eller om det var et blandingsprodukt.

11. Ahmad ibn Fadlan dro fra Bagdad rundt 921-922. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

    I 921-922 reiste ibn Fadlan på en diplomatisk reise til volgabulgarerne, opp langs Volga. Han forteller hvordan de bar frem melk, løk, brød, kjøtt og alkohol til en trepåle med ansikt. Han overvar også en høvdings begravelse. Det har vært litt diskusjoner om hvorfra denne høvdingen egentlig kom, men en fremtredende teori er at det var vikinger. Her deles høvdingens eiendeler i tre, én del går til kostbare klær, én del går til familien, og en del går til drikke til gravølet. Vi vet ikke helt om det var øl, siden ibn Fadlan bruker ordet nabidh, som visstnok er generisk arabisk for alkoholisk drikke. Drikken eller ølet ble brukt aktivt i begravelsen, både som offergave, som festdrikk, og for å bedøve slavekvinnen som skulle ofres under begravelsen.

12. Priscus Panites deltok i den diplomatiske delegasjonen til Maximinus som den østromerske keiser Theodosius II sendte til hunerne i 448. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

    Det er en av temmelig få referanser til ølet med navnet kamon (gresk ... ) eller camum på latin. Det har trolig vært et navn for bygg-basert øl brygget i pannonia, en provins som omtrentlig dekket Øst-Østerrike, Vest-Ungarn og nordre del av Jugoslavia. Det trenger ikke å være mer komplisert enn at det var et lokal navn for øl som ble importert til gresk og latin. Ordet er brukt lenge før den hunerske invasjonen, så det er ikke relatert til koumiss – gjæret hoppemelk. Priscus forteller at deres hunerske reisefølge drakk dette ølet, mens de selv fortrakk mjød, som også ble servert. Utfra dette kan vi lese det gamle mønsteret om at øl var noe grekere og romere kjente til men var litt skeptisk til, og som de unngikk dersom det var «bedre» drikkevarer tilgjengelig. Samt at man brygget og drakk øl i dagens Ungarn allerede før hunerne slo seg ned der. Ølnavnet går også igjen på en prisliste for fødevarer for den romerske hær og et par andre reisebeskrivelser.

Tags: historie, IPA, quiz, sterkøl.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Austmann flytter snart fra Trolla til Sluppen. Det er tilfeldigvis til et sted som ligger ca 100 meter fra der min arbeidsgiver flytter meg – samme uka som Austmann åpner. (Ja, jeg sverger, det er en tilfeldighet!) Det gjorde det enkelt å stikke bortom og se på de nye – ennå uferdig – lokalene.

Først og fremst er det bryggeriet de skal reetablere med nytt bryggverk. Men de satser også på et taproom som ligger rett opptil selve bryggeriet. Taproom'et kretser rundt det amerikanske taproom-konseptet – med et serveringssted tett knyttet opp mot et produksjonsbryggeri. Designet er preget av røffe materialer og supersize kunst, for eksempel er bakveggen i baren kledd med staver fra gamle whisky-fat, som gir et slitt og værbitt inntrykk og som klart alluderer til håndverk.

Den kommende baren i Austmanns taproom, kledd med staver fra whiskyfat.   Foto: A. Chr.

Her må det nevnes at det blir ikke et taproom bare fordi et serveringssted ligger under samme tak som bryggeriet. Det er først når grenselinja mellom bryggeri og servering føles litt glidende – som om du står i bryggeriet og smaker på ølet mens det brygges – at det virkelig er et taproom. Mange brew-puber har den kvaliteten, men det er få produksjonsbryggerier som er helt der.

Det meste har status av «underveis» mer enn det er «ferdig», som seg hør og bør noen uker før åpning. De har nok også litt hastverk med å rekke utepilssesongen, så det er bare serveringen som åpner før sommeren. Selve bryggingen kommer nok ikke i gang før på høsten, men da vil den rette taproom-stemningen være der, med luftig åpning rett fra taproom'et til bryggeriet. Uteplasser blir det også, samt et eget rom som kan lukkes av for selskaper.

Bydelen Sluppen pleide å være et sted som det var lettere å kjøre gjennom og forbi enn å kjøre innom, ikke minst fordi det ikke egentlig var så mye der. Det var preget av store logistikkbedrifter, som Postterminalen og flere grossister. Posten har flyttet ut, og grossistene er blitt slanket av de store kjedene. I stedet har de gamle digre grossist-hallene blitt bygget om, og en rekke teknologibedrifter har flyttet inn. Samtidig skal Sluppen visstnok bli et vekstområde, og blir trolig scene for neste fase av byutvikling i Trondheim.

... og nå får bydelen også bryggeri. Austmann satser på å holde åpent i lunsjtiden, og tenker å samarbeide med mat-varebiler som serverer varme ostesmørbrød, pizza og lignende retter. Formiddagsmenyen blir kanskje mer preget av småretter og kaffe enn det blir øl, men lønningspils på ettermiddagen er helt klart en mulighet.

Det kan kanskje se ut som de flytter lengre fra sentrum av Trondheim, men logistisk er det en mye mer sentral plassering.   Kilde: OpenStreetMap.

For besøkende er logistikken er langt bedre på Sluppen enn dagens plassering på Trolla. Når bryggeriet til nå har hatt servering, har alle gått og fulgt med på klokka for ikke å miste den ene bussen som går den timen. På Sluppen er det 2 minutters gange til bussholdeplass for alle rutene som går langs E6, og det er helt innenfor sykkelavstand fra Trondheim Sentrum. Plasseringen muliggjør også bryggeribesøk og -omvisninger på en helt annen måte enn idag. De har sydvendt uteservering, romslig med kontorer, enkel logistikk med varetransport, stort bryggeri, høyt under taket. Laboratoriet får et eget rom. Alt ser veldig rett ut.

Hva mister de? De mister utsikten over Trondheimsfjorden. Med det nye og større og proff'ere bryggeriet ser det også ut til at de kutter ut gjæring i åpne, firkantede, grunne gjæringskar. En gang i tiden bannet de på at de ikke skulle kutte det ut, fordi det holder gjæren i tipp-topp form uten at man jevnlig må bytte den ut med ny, frisk gjær. Men med årene har de brygget mye i Sarpsborg, og det er formodentlig trygge på at de får til samme kvalitet også med «vanlige» gjæringstanker. Selv om det er fordeler med slike gjæringskar, så er det endel prakk og ulemper. De gir også slipp på mye utstyr med «personlighet», men på ett eller annet punkt slutter særegenheter ved primitivt utstyr å være sjarmerende, og begynner å bli en HMS-utfordring.

De har fått ny tappelinje, som tidligere har stått hos Stolt/Stjørdalsbryggeriet. Sistnevnte har gått over til bokser. Det nye bryggeriet blir større og proffere enn det gamle. Bryggeriet er litt mindre enn hva de drømte om i forrige omgang. Nå er det bestilt et 2500 liters anlegg fra israelske A. N. Technologies. De leverer solid utstyr, og har tidligere levert til blant andre 7 Fjell, Ego, Ferder og Arendals.

Da jeg var innom var det nettopp støpt nytt gulv i selve bryggeriet, og det var stort og flatt og romslig som den reneste ballsal. Lagerkapasiteten blir kanskje noe mindre enn idag, men øl er for det meste ferskvare, og om de skal lagre noe lenge kan det lett skaffes arealer i nærheten.

Den ukjente variabelen her er hvorvidt det er for langt unna byen for et taproom. Trondheim har de store festmaskinene i sentrum og på Solsiden. Så er det et gyldent bånd rundt Midtbyen, der du finner steder som Ila Brannstasjon, Samfundet, Antikvariatet, Mellomveien, Ladejarlen, Ramp, E. C. Dahls osv. Mange av de beste pubene er i denne sonen, som er litt tilbaketrukket fra festingen i Midtbyen, men likevel innenfor gangavstand. Sluppen ligger et stykke utenfor dette. Vil den litt desentrale beliggenheten trekke mer ned enn taproom-konseptet vil trekke opp?

Austmann ønskes lykke til med flyttingen og det nye bryggeriet og taproom'et.

Tags: Austmann.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Her kommer en liten helgequiz med ølspørsmål for de som ønsker å teste seg, eller grave litt på nettet. Denne gangen har jeg fasiten klar – i hvert fall nesten klar – for publisering på søndag kveld. :-)

Undergjær. Dersom vi forenkler verden endel, finnes det to hovedtyper ølgjær: overgjær og undergjær. La oss se nærmere på sistnevnte.

1. Det vitenskapelige, latinske navnet på undergjær har variert litt over årene. Hva er «god latin» for navnet på undergjær idag?

2. Man regner med at undergjær er en genetisk krysning mellom to andre gjærsorter – en velkjent sort og en mer mystisk sort – hvilke er de?

3. Hvorhen i verden må man dra for å finne den «mystiske» stammoren til undergjær i sitt naturlige miljø, og ikke «i fangenskap»?

Arkeologiske funn. Den tidlige ølhistoren er i betydelig grad basert på arkeologiske funn, fordi det er få skrevne kilder og de ofte ikke er helt pålitelige.

4. Egtvedt-piken var en kvinne på 16-18 år som ble begravet i en gravhaug omkring 1360 f.Kr. Hun ble funnet i 1921 i en trekiste sammen med blant annet en kopp. Hva slags drikke mener man hadde vært i koppen?

5. Det er ikke så lett å påvise hva et kar har vært brukt til for hundrevis eller flere tusen år siden. Hva er den beste indikatoren på at et kar det har vært brukt til brygging og oppbevaring av øl?

6. Et av de mest omfangsrike typene med arkeologiske funn fra gårder i vikingtiden knyttes til øl. Hva er det.

Uvanlige ølstiler Med eller uten rette har tyske øl ofte fått navn etter stedet de kommer fra. De klassiske eksemplene er bayer, bokk og pilsner (som rett nok er i Tsjekkia, men i historisk sammenheng i et kulturelt grenseland). Her er noen andre tyske ølstiler.

7. Hva særtegner en kulmbacher?

8. Hva særtegner en dortmunder?

9. Hva særkjenner en erlanger?

Tidlig ølreisende. Folk har reist til alle tider, og man har drukket øl til alle tider – ikke minst på reiser. Dermed dukker øl eller øl-lignende drikker opp i historiske reiseskildringer. Ofte er dette blant det beste historiske kildene vi til øl- og bryggeri-historie.

10. Pytheas reiste fra Marseille til et sted han kalte Thule rundt 325 f.Kr. Hvor gikk egentlig denne reisen og hva fortelles det om ølet de hadde der?

11. Ahmad ibn Fadlan dro fra Bagdad rundt 921-922. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

12. Priscus Panites deltok i den diplomatiske delgasjonen til Maximinus som den østromerske keiseren Theodosius II sendte til hunerne i 448. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

Tags: arkeologi, historie, quiz, ølreise, ølstil.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Folk er stadig interessert i å vite hvordan det går med prosjektet rundt å finne tilbake til en trøndersk tradisjonsgjær. For et par uker siden var jeg så heldig at jeg for første gang fikk smakt på et øl brygget med en gjenoppvekket trøndersk tradisjonsgjær – eller i hvert fall noe som kanskje er dét.

Bakgrunnen var at jeg bedt med på en ølsmaking på Institutt for bioteknologi og matvitenskap på NTNU. Instituttet har et proft anlegg for sensorisk smaking, med nøytrale båser og små serveringsluker i veggen for best mulig å blinde og dobbelt-blinde smakingene. De har holdt i prosjektet med gjærinnsamling. Der er tre studenter – Ulrik Wiedswang Bjerkeli, Nora Prestmo Johnsen og Roger Iversen – i ferd med å levere en felles bacheloroppgave. Ulrik er kjent i ølkretser som brygger ved ØX – tenk kjelleren til Frati – i Trondheim, samt at han tidligere har brygget ved Studentersamfundet.

La meg starte med fasiten. De hadde brygget med fire ulike gjærslag, hvorav US-05 var referansegjær. Dernest var det to ulike varianter av Saccharomyces cerevisiae som var høstet fra nyper i Trøndelag, og til slutt var det gjær som var hentet fra en gammel gjærkrans fra Hjellosen. De ulike gjærene var brukt på litt ulike temperaturer og med litt variasjoner over pitching-rate. Detaljene vil stå i rapporten fra bachelorprosjektet.

Favoritten min var Hjellosen-gjæren. Da den første gang dukket opp på smaksbrettet fikk jeg en wow-reaksjon og tenkte at det luktet som et belgisk øl med litt villgjæring, kanskje nærmest en flamsk rød» – som er en av favorittstilene mine. Vørteren som den var satt på var altfor nøytral og spinkel til å matche aromaprofilen, men gjæren sendte tankene mine rett til en Duchesse de Bourgogne.

Hjellosen-gjæren er i dette prosjektet blitt identifisert som en blanding av ikke-identifisert Hanseniaspora og Debaryomyces marasmus. Ulike Hanseniaspora er tidligere knyttet til ølbrygging av funky øl, mens D. marasmus er temmelig ukjent innenfor ølbrygging. Et google-søk knytter denne arten blant annet mot humler (den flyvende sorten) og parmaskinke. Identifiseringen ble såvidt jeg forstod gjort basert på oppførsel i ulike næringsmedier, ikke på genetisk analyse.

Så nå gleder jeg meg bare til bachelor-oppgaven er levert og kan leses. Det blir etter planen i mai, og deretter må trolig sensuren avventes før den blir tilgjengelig.

Og deretter gleder jeg meg til neste bachelor-oppgave, for i fryserne sine har instituttet et større antall gjærprøver fra Trøndelag. Det er langt flere enn de har kapasitet til å teste ut. Testbrygging gir store friheter til å prøve kombinasjoner av ulike parametre, så som temperatur og pitching rate, gjærblandinger. Det er kort og godt ikke så lett å tippe hva som er rett gjæringsforhold for en gjær som ingen nå-levende person har brygget øl på og som det ikke direkte kan knyttes skriftlig materiale til.

Under brygging hadde de opplevd sære ting som viser at utradisjonell gjær kan gå langt utover «vanlig» gjær-oppførsel. Blandingsgjæren fra Hjellosen startet normalt, men så sluttet det å boble i noen dager, før gjæringen tok seg opp igjen. De hadde sjekket ut de vanlige årsakene som kan avbryte gjæringen for en periode. Kanskje det bare er gjæren som er sær … eller kanskje det er et pussig utslag av en dynamikk mellom de to mikroorganismene i denne blandingsgjæren?

Hvor sikre er man på at det faktisk er en gammel bryggegjær man har vekket opp? Det er lettere å spørre om enn å svare på. Gjæren kom fra en gammel gjærkrans, som er ett av stedene vi burde ha høyest forventning til å finne gammel gjær. Men gjærkransen var temmelig ren. Dernest vet vi ikke om det som ble funnet var en kontaminasjon eller om det var en del av den originale gjæren. Videre vet ikke om gjæren bestod av flere enn disse to organismene – dvs om man fikk gjenoppvekket noen få av en større blanding. Dersom man skulle finne de samme organismene på andre gjærkranser ville man ha vært et langt steg nærmere å kunne slå fast at dette er del av en gammel brygge-gjær.

Hvor ligger så Hjellosen der denne gjæren ble funnet? Det er nær Steinkjer. De fleste kart viser Steinkjer innerst i Trondheimsfjorden, innenfor Inderøy. Men med litt bedre oppløsning ser man at det strekker seg en tarm av en fjord forbi Malm og opp til Hjellbotn. På det smaleste er fjorden bare 200-300 meter bred, og den ender i Hjellbotn ved utløpet av en liten elv, og der finner vi Hjellosen. Noen tenker kanskje at dette må være en bakevje, men neida. Følger man denne elva og fortsetter videre kommer man via Sprova og Namdalseid til Sjøåsen, som ligger innerst i en fjordarm som leder sjøveien til Namsos. I gamle dager var overfarten på land mellom Hjellosen og Sjøåsen en travel ferdselsåre for de som ville unngå å seile rundt hele Fosen-halvøya. Navnet Namdalseid var opprinnelig bare Eid, som nettopp er et stedsnavn som beskriver en terrengform der man kan trekke båter eller transportere personer og varer mellom to farbare vannområder. Dette var ingen bakevje, men hovedveien som bandt sammen Nord-Norge med resten av landet, slik at man kunne ri eller gå over eidet som forbandt båtforbindelser på hver side. Hele strekket over eidet er frodig og fylt med gårder, liggende mellom skogkledte åser og fjell.

Og på gården Hjellosen har det tidligere vært skysstasjon, liksom det var mange steder langs ruten over eidet. Der det var skysstasjon må det ha vært servering, og der det var servering må det ha vært det øl. Det er i hvert fall en naturlig tanke. Med introduksjon av havgående dampskip ble alt både raskere, sikrere og mer forutsigbart, og det var enklere å seile med ett skip langs kysten utenfor, fremfor å reise i korte strekk på fjordene, innsjøene og landstykkene mellom dem. Etterhvert som bil og tog har tatt over i nyere tid, har stedet fullstendig mistet sin betydning som knutepunkt.

Men en gang i tiden var et sted som Hjellosen en sentral omlastingsplass, et sted der «alle» reisende var innom, og der det var servering. Nå vet jeg ikke om denne gjærkransen har vært knyttet til selve skysstasjonen og det som må ha vært av brygging der, men den kommer i hvert fall ikke fra en avsidesliggende bakevje. Kanskje blir dette etterhvert en kommersielt tilgjengelig gjær – og så får andre krangle om det skal være en «kveik» eller om man skal bruke et mer trøndersk dialektord som «jester».

Hjellosen-ølet var godt. Det fikk meg som nevnt til å tenke på Duchesse de Bourgogne. Det er selvfølgelig endel mer som foregår i Duchesse enn i dette testølet, men et karakteristisk preg i den svakt syrlige aromaen penset meg i den retningen. Jeg gleder meg til denne gjæren blir tilgjengelig!

Tags: Hjellosen, kveik.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Ifølge pressen gikk-direktør Lars Midtgaard i Hansa Borg Bryggerier av på dagen over uenighet om strategier. Det er ikke så lett å lese mellom linjene hva uenigheten gikk ut på, men det må være lov å spekulere på hva dette betyr, så lenge det er tydelig hva som er spekulasjoner.

Forklaringen om uenighet i strategi sluker jeg ikke uten videre. «Uenighet om strategi» er omtrent like generelt som «ønsker mer tid med familien» eller «søker nye utfordringer» – to ofte brukte skinnbegrunnelser som trekkes frem når noen fratrår. Strategi er noe man legger på plass med perspektiv på flerfoldige år fremover, deretter blir det handlingsplaner, som igjen gir operative beslutninger. Strategien er ikke egentlig noe man går «på dagen» om man taper en kamp om – man sitter perioden eller oppsigelsestiden ut. La meg heller tippe at han kjempet med nebb og klør mot (eller for) en eller annen vanskelig operativ beslutning med kort tidshorisont og tok konsekvensene da han tapte.

Det er også naturlig å spekulere på om Midtgaards avgang henger sammen med at Hansa Borg skiftet styreleder for 3-4 uker siden. Ser man i Brønnøysundregisterne, viser det seg at Torkild Nordberg fratrådte som styreleder 18. april og Ulf Werner Andersen tiltrådte 23. april. I motsetning til Midtgaards 14 år i Hansa Borg hadde Nordberg bare vært der i vel seks måneder. Jeg vet jo ikke om de har gått på samme sak, men det ville ikke vært usannsynlig, gitt nærhet i tid og den snodige tidsglippen mellom gammel og ny styreleder.

Den nye styrelederen virker ikke som noen bryggeri-nerd. Han er partner i advokatfirmaet Arntzen de Besche, og hans CV hos dette firmaet forteller at han «bistår først og fremst innen skatt i forbindelse med fusjoner og fisjoner, selskapsorganisering, outsourcing og oppkjøp for noen av de største virksomhetene i Norge.» Det er neppe en mann som kan hjelpe deg med å balansere den perfekte IPA'en, men han er sikkert rett mann dersom du skal røske opp i og restrukturere organisasjonen din.

Timing er kanskje nøkkelen til å forstå situasjonen. Våren er sesongen for årsregnskap og årsmeldinger. Hansa Borg har ikke levert sitt ennå, men det er uansett lenge til fristen. Internt er de formodentlig ferdig med å sammenstille tall og statistikker. Nå er det mer tiden for årsmeldinger, forklaringer rundt evt pinlige tall, analyser, kursendringer og slikt.

Regnskapet til Hansa Borg er spesielt interessant for 2017, for nyheten rundt bestevennstrategien til Rema eksploderte i januar 2017. Nettopp Midtgaard gikk svært høyt ut med kritikk og advarsler i den saken. Det er i regnskapet til Hansa Borg for 2017 vi vil se om feilvurderingen rundt bestevennstrategien ikke bare blåste hull i Remas omdømme, men hvorvidt den også blåste hull i Hansa Borgs salgstall. En analyse jeg begikk i fjor estimerte at om Midtgaards dystre spådommer skulle slå til, ville det redusere Hansa Borgs salgsvolum med omkring 20%.

Dersom det stemmer at Hansa Borg har gått på en slik salgssmell, så ligger det i kortene at man må «ta grep», og slikt er sjelden behagelig. Kanskje er dette bakteppet for de to avgangene?

Og om jeg skal spekulere enda mer, så nærmer vi oss med stormskritt det tidspunktet som jeg tidligere har påstått er det optimale vinduet for bryggerinedleggelser. Jeg har egentlig ikke nok data til å belegge påstanden, men hypotesen er at om du ønsker å legge ned et regionalt bryggeri i Norge, så er tiden rundt mai/juni rett tidspunkt å annonsere det. Selv om det skulle bli et lokalt opprør, så er det allikevel ikke nok tid til å etablere et konkurrerende, lokalt produkt før hele den lukrative utepils-sesongen er over, og i mellomtiden har du spillerom til å fylle gapet med dine egne erstatningsprodukter gjennom sommeren.

Hansa Borg har nemlig valgt en bryggeristruktur som er helt annerledes enn Ringnes. Der Ringnes har konsolidert og enten lagt ned eller fristilt de mindre bryggeriene, der har Hansa Borg bygd et bryggeri-imperium. De har idag tre produksjonssteder – Bergen, Sarpsborg og Kristiansand – samt at de har en majoritetsandel i Nøgne Ø og eier 50% i Austmann, og da har vi sett bort fra Waldemars Mikrobryggeri. Det er mange fordeler med slik distribuert produksjon, men det medfører også duplisering av utstyr, vedlikehold, lagerhold, og mye annet. Ølbrygging er særdeles velegnet for storskala drift, og dermed bør man ha gode grunner for å operere med mange små produksjonssteder. Med overgangen fra panteflasker til boks faller mye av logistikk-grunnene til å ha lokale produksjonssteder bort. Da er det mest historikk og lokalpatriotisme igjen.

Hansa Borgs strategi ser ut til å ha vært å satse på solide merkevarer med lokal forankring. De har vinklet seg som landets største norsk-eide bryggeri, med klart leggspark til Carlsberg-kontrollerte Ringnes. Men både generelle trender og endringer i ølbransjen ser ut til å favorisere konsolidering med brygging i stor-skala – i hvert fall om man vil tjene penger.

For på et overordnet nivå handler ikke ølbrygging om lokal forankring, men om å tjene penger. Dersom Hansa Borg har mistet et signifikant volum og tilhørende inntjening i etterkant av bestevennsaken, så må vi forvente at det «tas grep». Et mulig grep kunne være en konsolidering av antall bryggerier, og vi kan spekulere på hvilket som står mest lagelig til for hugg. Sarpsborg har for tett kobling til Egenæss-familien som eier 75% av aksjene, så det er lite trolig det blir nedleggelse der. Bergen har egentlig for tett kobling til merkevaren og bedriftsidentiteten. Nøgne Ø har vært en veritabel pengemaskin, som det bare er dumt å røre ved. Austmann har man ikke majoritet i, og de er dessuten i ferd med å bygge nytt bryggeri.

Det er et stort utfallsrom her, men jeg tolker (eller synser) at det mest sannsynlige er følgende tre angrepsvinkler:

• Enten kan man høvle av litt kostnader overalt, men dersom problemet er strukturelt og strategisk, så er ikke det egentlig noen langsiktig løsning.

• Dernest kan man selge seg ned eller ut av Nøgne Ø eller Austmann. Det vil gi penger i kassa, men endrer egentlig ikke noe strukturelt. Og snarere tvert om, det vil bare bare kunne redusere bryggevolumet som brygges av disse to merkevarene på Hansa Borgs andre produksjonssteder.

• Til slutt har man muligheten til å legge ned ett eller flere produksjonssteder, og da står nok CB i Kristiansand mest lagelig til for hugg. Det vil sikkert forårsake et heidundrande leven fra lokale aktører, men Ringnes har ikke akkurat mer lokal cred med Arendalspils brygget på Gjelleråsen enn om Hansa Borg brygget CB-pils i Bergen. Arendals bryggeri har etablert 1839-serien som merkevare, men jeg tror ikke de er godt posisjonert til å ta over etter CB.

Så om jeg skal tippe – og merk at dette er spekulativ tipping – så holder jeg en knapp på nedleggelse i Kristiansand, annonsert i juni på et tidspunkt som gjør det vanskelig for Ringnes, Arendals og Lervig å forsøke å ta markedsandeler. Men jeg har tatt grundig feil før ...

Jeg gleder meg ihvertfall til regnskapet kommer.

Tags: CB , Hansa.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Forleden – 6. februar – var det Samefolkets dag, og i Dagbladet hadde Geir Ramnefjell en kommentar-artikkel om Rune Fjellheim, direktør ved Sametinget. Utgangspunktet var et urovekkende bilde fra 1922, der Fjellheims bestemor og oldemor var avbildet mens familien fikk sine hoder målt. Om vi nøster opp i bakgrunnen til den personen som utfører disse målingene ender vi en ubehagelig rasisme med fascistiske toner – og samtidig kommer vi også innom bakgrunnen til 4,7%-grensa.

Personen som måler hodeformene deres, er nemlig Jon Alfred Mjøen. Han opprettet Vinderen Biologiske Laboratorium ca 1906, og utgav boken «Racehygiene» i 1914. Den kom i en rekke opplag og opptrykk – såvidt vites siste gang på ettervinteren 1945. I 1932 utgav han «Det norske program for rasehygiene. Han utgav også tidsskriftet «Den nordiske rase», og stiftet «Den konsultative norske komité for rasehygiene». Han var blant dem som var med på stiftelsesmøtet for Nordisk folkereisning – en forløper til Nasjonal Samling. Mjøen døde i 1939, og ble derved forhindret fra å kunne påføre sitt ettermæle ytterligere skade under andre verdenskrig. Laboratoriet hans ser derimot ut til å ha opplevd en viss oppblomstring, for så å bli lagt ned etter frigjøringen.

Udatert portrett av Jon Alfred Mjøen. Bildet er retusjert, men trolig for å lage et portrettbilde utav et utsnitt fra et gruppebilde, ikke for karikere ham som gal vitenskapsmann.
Kilde: Wikimedia Commons, public domain

Arve Monsen skriver om ham i skriftserien fra Senter for teknologi og menneskelige verdier: «Jon Alfred Mjøen var den mest markerte agitatoren for en rasehygienisk praksis i den norske offentligheten. Gjennom sin tyskfødte kone og en doktorgrad i kjemi fra Universitetet i Leipzig hadde han både familiære og akademiske forbindeler til Tyskland, og indirekte til den tidlige tyske rasehygieniske bevegelsen. I 1897 var han “saa heldig at træffe sammen med dr. Ploetz i den tid da tanken om at begynde et maalbevisst arbeide for (...) en forbedring av menneskemateriellet begyndte at dæmre hos ham”» («Politisk biologi – opprettelsen av Institut for arvelighetsforskning i 1916», Oslo 1997.)

Det skulle være unødvendig med flere detaljer for å underbygge at Mjøen var en reinspikka rasist i ordets egentlige og opprinnelige og ufordragelige forstand. Han hadde også en rasistisk motivert interesse for alkohol, eller rettere sagt for avholdssaken. Mjøen var leder for Alkohol- og lægemiddelkontrollen i perioden 1905-1912, og var overkontrollør i brennevins- og malttilvirkningen i 1. distrikt (Akershus). Han satt i den departementale Brennevins- og maltkomité av 1903. Denne anbefalte omleggingen av alkoholavgiftene som etterhvert ble iverksatt fra 1913, med introduksjonen av skatteklasse I, II og III. Sånn sett er han også opphavet til disse skatteklassene og derigjennom den berømte 4,7%-grensa som senere ble til grensa mellom butikkøl og poløl. Og i dén sammenhengen var det nettopp de nasjonalistiske rasehygiene-teoriene hans som ser ut til å ha motivert ham til å sloss for skatteklasser og progressiv beskatning av alkohol fremfor beskatning av råvarene.

Er det kanskje litt drøyt å påstå at bakgrunnen for alkoholbeskatningen i skatteklasser er motivert utfra datidens teorier rundt rasehygiene? Det er klart at Mjøen hadde mange meningsfeller rundt alkoholpolitikken, og at ikke alle fulgte ham helt ut i eugenetikken. Et liknende skifte mot produktbeskatning foregikk dessuten i flere land. Men Mjøen var i bøkene sine klinkende klar på at denne skattleggingen var et integrert moment i det som han kalte det nasjonale program for rasehygiene, og han var en viktig proponent for slik beskatning i Norge.

• I «Det norske program for rasehygiene» fra 1932 karakteriserer han alkohol som en rasegift, og etter hans inndeling av tiltak for rasehygiene ble alkoholens «klassifisering og beskatning i henhold til styrkegraden» listet som et tiltak under det han kaller for «profylaktisk rasehygiene» … dvs forebyggende rasehygiene.

• I utgaven av «Rasehygiene» fra 1938, side 219 skriver han som et eget punkt under overskriften «Det norske program for rasehygiene»: «Klasse og gruppesystemer for fremstilling og salg av alkoholholdige drikke, med det mål å skyve forbruket fra de sterkeste til de svakeste alkoholgrupper.» Hans motivasjon for dette var den såkalte «blastoftori-teorien» – dvs at alkohol og andre gifter kunne ødelegge arvestoff i kjønncellene – før befruktningen. Teorien er kanskje mer glemt enn den aktivt har blitt diskreditert. Selv om enkelte mekanismer, så som radioaktiv stråling, kan virke slik, så ser det ut som om Mjøen tenkte seg det langt mer generelt. Alskens sykdommer og i hans subjektive øyne en rekke uønskede tilstander, skulle kunne forårsakes av «rasegifter» som blant annet alkohol, nikotin og koffein. De skulle ha påvirket kroppens «kimstoffer» (dvs arvestoff). I den konteksten var skatteklasser som skjøv forbruket i retning av svakere alkoholiske drikker for ham et viktig nasjonalt rasehygienisk tiltak.

• I boken «Giftstoffene i våre nytelsesmidler – Hvad skal folket drikke?» skriver han «Den opgave jeg stillet mig ved det system som har vært kalt det progressive klassesystem for alkoholholdige drikkevarer var å skape et sådant grunnlag for salg at konsumpsjonen ble skjøvet over mest mulig fra de sterkere til de svakere drikkevarer. Dernest gjaldt det å få et system hvor publikum selv kunde utføre tilsynet, m. a. o. kontrollen skulde være både enkel, billig og samtidig betryggende. Ennvidere skulde systemet i fornøden grad tilgodese statskassens inntekter. Men først og sist gjaldt det å ta hensyn til folkehelsen m. a. o. om mulig bygge systemet op på et biologisk grunnlag.»

Her må det tas med at frem mot 1913 var spørsmålet om man skulle fortsette å beskatte øl basert på maltskatt (altså råvaren), som var forslaget fra flertallet, eller om man skulle såkalt «produktbeskatte», som var hva Mjøen ønsket. Hans argumentasjon synes å ha vært todelt. For det første mente han at det var alkoholen som var var farlig og burde beskattes, ikke den ugjærede sødmen. Dernest mente han at alkoholens fare økte mer enn alkoholstyrken ved økende alkoholkonsentrasjon. Hans utgangspunkt var at dette ville påvirke arvematerialet, hvilket han så på som et nasjonalt problem. Vi har idag et sterkt fokus på at gravide ikke skal drikke alkohol, men her må vi huske at Mjøen mente at alkoholen skadet ubefruktet arvemateriale, slik at enhver alkoholisk drikk gav nasjonens felles folkehelse en skade utfra en nasjonal rasehygiene. Det er tankegods som går som hånd i hanske med datidens fascistiske idéer, og med konsekvenser som er skremmende. Mjøen ser ut til å ha vært blant dem som skilte mellom retten til å leve og retten til å formere seg, og forskjellen de to ble i mange år realisert med ufrivillig sterilisering. Når det for oss idag fremstår som temmelig fremmed, er det nok mye fordi det ble sterkt diskreditert utover andre halvdel av 1900-tallet, både politisk og vitenskapelig.

I sin samtid fant Mjøen en rekke samarbeidspartnere i politikken i tiden rundt omleggingen av alkoholbeskatningen og frem mot forbudstiden, dels blant avholdsfolk og ikke minst hos Venstre. Det var et overlapp mellom avholdssak og brun-grumset fascisme som Mjøen personifiserer. Han ser ikke ut til å ha vært spesielt imot alkohol på grunn av fylla eller de sosiale aspektene, men utfra en nasjonal rasehygiene.

Selv om Mjøen selv utvilsomt knyttet skatteklassene for øl til tiltak i lys av sine raseteorier, så må det heller ikke stikkes under en stol at tilsvarende ordninger ble resultatet i en rekke land, selv om man ikke ser en tilsvarende raseideologi. Det er ikke vanskelig å tenke seg at man også i Norge etterhvert hadde endt opp med et system à la det som Mjøen forfektet. Mjøen utgjorde et enslig mindretall i komiteen med sin produktbeskatning, men det var allikevel hans mindretallsforslag som vant frem. Da den nye ordningen for skattlegging av øl kom, var motivasjonen nokså enkelt å spore tilbake til hans ønske om nasjonal rasehygiene.

Jeg skal komme tilbake til Mjøen i en mer snever alkoholpolitisk kontekst. Det er ikke så mye fordi hans rasefantasier er spesielt interessante, men fordi han var en sentral person i spillet rundt skatteomleggingen av øl og rundt avholdsbevegelsens kamp frem mot forbudstiden. Han symboliserer ett aspekt av avholdsbevegelsen, og selv om det ikke akkurat er det vakreste aspektet, så var det dog et viktig aspekt i samtiden.

Mjøens mest rabiate raseteorier ble forkastet etter 1945, men mye av det ikke fullt så ekstreme som han og hans likesinnede forfektet fikk allikevel tilhold i norsk helsevesen i flere tiår etter krigen. Hans tanker og teorier er et odiøst tankegods, men det er allikevel viktig å kjenne til, om det er aldri så smertefullt – for det er bare slik man kan kjenne det igjen hvis det dukker opp på ny.

Tags: avholdsbevegelsen, fire-komma-sju.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

Siden jeg ikke rakk å skrive noe forrige uke, så kommer det for to uker i denne omgangen.

Doblougs bryggeri får tilvirkningsbevilling fra 30. januar, noe de trenger siden bevillingen til tidligere eier, under navnet Laagen ikke automatisk følger med på kjøpet. De har fra før både salgsbevilling og skjenkebevilling.

Kjetil Jikiun og Kjell Einar Karlsen har begge hatt fartstid fra Nøgne Ø, som henholdsvis gründer og daglig leder. De har imidlertid begge vært ute av norsk ølbransje en stund – selv om Kjell Einar har vært involvert med Ølbrygging.no og Beer Brew-bryggemaskinene. Denne uka registrerte de selskapet «Dyp» sammen, innen næringskoden «opplevelsesaktiviteter». Det er jo et temmelig litesigende navn, og firmaets formål – Utvikling av opplevelser for selektive markeder [...] – er ikke akkurat mer spesifikt. Dette virker jo som litt tynt grunnlag for å erklære at Kjetil Jikiun er på vei tilbake til den norske øl-scenen. Imidlertid hadde Kjell Einar en ukes tid i forkant også søkt om varemerkeregistrering for «DYP» innen NICE-gruppene som dekker øl og mineralvann (32), andre alkoholholdige drikker (33) og restaurantdrift (43). Forøvrig, jeg tror ordet er for generisk til at de klarer å få det godkjent, men søknaden er i seg selv interessant. Om jeg ikke tipper helt feil, er det neste måned tre år siden Kjetil Jikiun sa opp, og det ville være uvanlig med en «karantene» på konkurrerende virksomhet på mer enn det. Her er formodentlig ett eller annet på gang … kanskje en brewpub?

Salikatt søker om varemerket «Fjellpils», som er et av deres nyeste øl. Det er såvidt jeg kan finne deres første varemerke utover bryggerinavnet, og det viser en økende trend der norske småbryggerier beskytter produktnavnene sine.

Nøgne Ø og Lervig er på topp-100-lista hos RateBeer, som eneste norske bryggerier. Vi gratulerer! Alle slike rankinger har slagsider i en eller annen retning, og RateBeer er tung på ølnerder og feinschmeckere. På den ene siden gir det ekstra tyngde til utmerkelsen, men samtidig er det nok også en tendens til at kreativitet og ekstremitet prises fremfor stabilitet og typeriktighet.

Carlsberg taper store penger i Russland. Bryggeriet gikk inn på det russiske markedet ved å kjøpe opp Baltic Beverages Holding i en diger handel da de sammen med Heineken kjøpte Scottish and Newcastle i 2008 – like før finanskrisen slo til. Selv om Carlsberg har omstrukturert og lagt ned bryggerier for å effektivisere (høres det kjent ut?) så har ikke involveringen i Russland gitt ønsket avkastning, og verdien av de russiske bryggeriene har falt kraftig. Nå i 2018 har de ytterligere skrevet ned investeringen med 4,8 milliarder danske kroner.

Norad og Heineken. I en litt underlig nyhet ble det meldt at Norad ville stoppe å samarbeide med bistandsorganisasjonen Global Fund, fordi sistnevnte hadde inngått en avtale med Heineken. Global Fund har fokus på å bekjempe AIDS, malaria og tuberkulose. Norad har regler som ekskluderer samarbeid med firma som produserer våpen, tobakk, pornografi og alkohol, mens Global Fund ikke har alkoholprodusenter med på sin fy-liste. Norad og Norge vil presse det inn, bejublet av Vårt Land og Forut, og tilbakeholding av bistandsmidler er visst ett mulig pressmiddel. Dette er én av flere nyheter i det siste, som viser at avholdsorganisasjonene ikke har tatt noen pust i bakken, og at den svakeste gruppen med alkoholholdig drikke – øl – fremdeles er en prioritert skyteskive … som alltid.

Norbrew slanker styret. I begynnelsen av januar forsvant Jørn-Gunnar Jacobsen ut av styret, og nå i begynnelsen av februar forsvinner Thorbjørn Theie ut. Han har lang fartstid fra dagligvarebransjen, især ICA og Norgesgruppen, og sånn sett har han nok vært en ressurs for Norbrew. Han forsvinner tilsynelatende ut av øl-bransjen ettersom han blir adm.dir i Bademiljø fra 1. mars. Dermed er det bare Geir Hjorth og Arne Hjeltnes igjen i styret i Norbrew. Det er forsåvidt uproblematisk at det bare er to igjen i styret, men dersom dette er et fremadstormende meta-bryggeri med mange interessenter, flerfoldige underbryggerier, flusst med samarbeidspartnere og stor kontaktflate i bransjen, så ville jeg nok forventet det bedre gjenspeilt i styresammensetningen.

Norsk Øl og Henning Thoresens varemerkeportefølje ble noe slanket, etter at Patentstyret besluttet å henlegge varemerkesøknadene på: Frost, Eventyrbrus, Eventyrøl, Smaken av Eventyr og Green Mountain. Avslagene skyldes at fakturaene ikke ble betalt, som trolig skyldes at Posten returnerte fakturabrevene med beskjeden Ukjent/Ny adresse ukjent. Dette skjedde til tross for at Patentstyret sendte fakturaene til adressen som firmaet Norsk Øl er registret med i Brønnøysund. Såvidt jeg husker er ikke dette første gang fakturaer fra Patentstyret bouncer på den offisielle adressen til Thoresens selskaper.

Storm Bryggeri skifter navn. Nei, det er ikke Storm Brygghus på Hitra, men Storm Bryggeri i Hallingdal. De har hatt et krav fra det offentlige om å skifte navn for ikke å kollidere med bryggeriet på Hitra, og de har nå valgt Hatlehiet som nytt navn. Av de to er det vel bare bryggeriet på Hitra som faktisk er på markedet med produkter.

Babu Breweries tømmes for personer. Bryggeriet ble opprettet for et knapt år siden, med import, distribusjon og produksjon av øl som mål. Etter at både styrets leder og daglig leder har fratrått nå på nyåret, ser det ut som om de mangler både styre og daglig leder. Bryggeriet skulle ifølge sine websider selge innovative håndverksprodukter med indisk smaksprofil, brygget etter renhetsloven av 1516. Det er mange pluss-ord der, og jeg er ikke sikker på de alle passer like godt sammen i én og samme setning.

Molo Brew får statlig tilvirkningsbevilling. Denne brewpuben som startet sommeren 2017 deler eierinteresser med festivalarrangøren Momentium. Tanken er vel også at Molo Brew skulle brygge øl for festivalene til Momentium. I mangel av en statlig tilvirkningslisens virker det som de heller har leiebrygget pilsneren Molo Instant Hero hos Arendals Bryggeri. Nylig har imidlertid Momentium inngått avtale med Hansa om øl til festivalene, etter at tilbakemeldinger indikerte at festivalpublikummet ville ha en lys og lett pilsner, og at selv en pilsner fra Arendals ble litt for drøy, i hvert fall når den kom i en craftbeer-lignende forpakning. La meg tippe at Hansas pils erstatter leiebryggingen av Instant Hero, og at utvalget utfylles med øl fra Molo Brew, for å gi alternativer til festivalgåerne som ikke er så lettskremte.

Tags: Babu, Carlsberg, Doblougs, Hansa, Heineken, Kjetil Jikiun, Lervig, Molo Brew, Norbrew; Thoresen, Nøgne Ø, Salikatt, Storm.
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.