Det står en-og-førti øl...

Fri, 19 Jul 2019

Øl på trantønner

Forleden snublet jeg over en fornøyelig referanse fra den dansk-norske marinen, der øl lagret på ølfat ble kastet overbord. Passasjen er såpass kort at det er farlig lett å lese for mye inn i den, men utover det er den både fornøyelig og interessant.

La oss starte med teksten. Forfatteren er Ludwig Albrecht Gebhardi: Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, femte bind, utgitt København 1795. Her er permanent link til nb.no, og her er en link som slår opp på rett side, som er er 316 (323 i innskanningen). Året er 1710, og dette er opptakten til det første store sjøslaget i Den store nordiske krig. Det var forøvrig nettopp i dette slaget at Iver Huitfeldt lot linjeskibet Dannebrog brenne opp og eksplodere fremfor å redde mannskap og la svenskene få et vitalt taktisk overtak i slaget.

Den Svenske Flaade, som General-Admiral Grev Wachtmeister førde, løb i Søen den 1ste October med 31 Rangskibe, erobrede strax derpaa 14 Danske Lasteskibe, som skulle afhente de Russiske Hielpetropper fra Danzig, ligeledes tog han 24 Koffardiskibe, og fandt den Danske Flaade i Slagtorden i Kiøgebugt den 4de October, og begyndte strax ved Hielp af en meget gunstig Vind at beskyde den. Den Danske Flaade var vel den Gang i en meget slet Forfatning, da en stor Deel av Mandskabet laae syg eller vare døde av Blodgang og Flekfeber, og man tillige leed Mangel paa Levnetsmidler, især Øl, som man havde maattet styrte over Borde, da man kom efter, at man paa Bryggeriet havde fadet Øllet paa Trantønder, hvilke havde foraarsaget Sygdommene.

Blodgang er dystenteri mens flekfeber er flekktyfus. Slagtorden er ifølge ordnet.dk et synonym for slagorden. Koffardiskib er mer generelle kjøpmannskip – «koffardi» er sammensatt av kauf/kjøpe og fare/reise.

At øl på trantønner skulle forårsake smittsomme sykdommer er i utgangspunktet umulig, men at ølet tar smaksmessig skade er vel nesten garantert. Det er mulig at bryggeriet i mangel på fat, hadde gjenbrukt tranfat. Jeg tviler vel på at man kunne rengjøre dem tilstrekkelig til å få bukt med smaken, og formodentlig vil dette som annen fatbruk gi mer smak jo lengre det ligger på fatet. Kanskje bryggeriet tenkte at ølet ville være oppdrukket før smaken ble merkbar?

Med alle typer matvarer er det slik at dersom de lukter eller smaker vondt og uvanlig, så er det kanskje lurt å la være å fortære det. I tillegg må vi huske at dette var i 1710, og at man trodde på miasme-teorien om at sykdom kunne spontant oppstå fra stinkende materie. Det er vel den beste forklaringen for at det ble kastet over bord. Idag ville vi vel forventet at det ble tatt med hjem som bevis for en klage – eventuelt til drukne bryggeren i.

Det er vanskelig å lese ut fra dette om det var vanlig å gjenbruke trantønner til f.eks øl. Det virker som man mellom linjene kan lese at ølet ble dumpet ikke direkte fordi det smakte tran, men fordi man fryktet at det var sykdomskilden. Kanskje har det startet med sykdommene, og så har man lett etter en årsak utfra miasme-teorien. Da kan vel selv en svak transmak bli skummelt nok. Vi må huske at selv om vi kobler tran mot sunnhet idag, så ble det ikke produsert for drikking 1700-tallet. Det ble brukt til tranlamper og til impregnering, og dermed var det vel heller ikke produsert med tanke på matvarekvalitet.

Mer interessant er det å lese mellom linjene, at nettopp mangelen på øl blir trukket frem som et hinder for skipenes krigsoperasjoner. Det er riktignok mangel på proviant generelt, men øl trekkes spesielt frem. Om ikke annet er det enda et datapunkt som forteller at øl var en viktig forutsetning for å kunne drive krig.

Vi har sett mange av dagens bryggerier rekreere litt av hvert av tidligere tiders øl og øltyper, men øl lagret på tranfat tror jeg temmelig sikkert vi ikke kommer til å se. Men jeg har tatt feil i spådommer før …

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 09:44 | /beer/historie | permanent lenke | 0 kommentarer |


Thu, 18 Jul 2019

Var Fredriksten først?

Folk ved Fredriksten festing har vært ute og annonsert at et festningsbryggeri der på 1680-tallet var det første industrielle bryggeri i Norge. Jeg er skeptisk, ikke minst fordi det fantes endel bryggerier i Bergen. Her skal vi se på en kilde som kan kaste lys over om bryggeriet ved Fredriksten var så unikt og nyskapende.

Som illustrasjon for dette, henter jeg gullkorn fra en fotnote som strekker seg over sidene 462-464 i Etatsråd Høiers: Forsøk til femte Christians Historie som en Indledning til fierde Friederichs, utgitt København 1792. Her er permanent lenke til NB.no, og her er en lenke som slår opp på rett side.

La oss ta selve teksten først, og se på tolkningene etterpå. Fotnoten er til en passus der det står at soldatene i Christian Vs tid ble bedre kledt og bedre betalt. Dog skjærer fotnoten raskt ut i det som nærmest er sitt eget kapittel om denne episoden, der Rosencreutz skulle proviantere opp de norske festningene. Her er teksten:

Soldaten faa temmelig betalt. Over Hals og Hoved den 30 Januarii 1689 faaer General-Feltmarskalk Grev Wedel Ordre fra Kongen, at midt om Vinteren skulde Fæstningerne i Norge forsynes med Proviant for 6 Uger, og siden for et Aar. General-Krigs-Kommissair Rosencreutz, som skulde efterleve Befalingen, svarede den 14 Februarii tilbage, efterat have efterseet alle Beholdningerne i Magasinerne: Land-Cassen i Norge viser Krigs-Commissarierne, at Kongen endnu skylder den norske Armee 120000 Rdlr. for Aaret 1688; at Korn-Mangelen, som Rosencreutz havde fordret erstattet til Fæstningerne den 27 Oktober 1688, var 12850 Tønder Rug, 5616 Tønder Byg. Denne Mangels Erstatning ble lovet hver Aar, men kom ikke. Krudt, Kugler og Vaaben ble og lovet opsendt, kom ei heller ikke: fremdeles blev og lovet Magasiner byggede i de Fæstninger, hvor de fattedes, tilligemed Bagerier og Bryggerier. Nu var den virkelige militaire Styrke i Norge følgende: og naar Krig kom paa, kom flere Gevorbne op; altsaa maatt der regnes paa større Forraad Proviant.

Friderichshald 2000 Mand
Friderichsstad 2100 Mand
Aggershuus 2100 Mand
Kongsvinger 1000 Mand
Christiansand 250 Mand
Stavern 40 Mand
Basmon 200 Mand
Christiansfield, Elvorm og deromkring 1000 Mand
Trundhiem og deromkring 1000 Mand
Bergen 1000 Mand

Sådan som Friderichssteens Fæstning forefandtes provianteret, vare de alle.

Beregnet for 2000 Mand paa 6 Uger.

Dermed kommer det en tabell over proviant, med mengdeangivelse for hvor mye som fantes, hvor mye som trengtes for seks uker og for ett år.

Malt: har 690 Tdr, trenger 534 og 4090
Humle: har 7 Skpd 17 Lpd 8 Pd, trenger 5 og 39
Gryn: 60 Tdr, trenger 75 og 575
Erter: 100 Tdr, trenger 60 og 460
Flesk: 10 Tdr, trenger 17 og 115
Smør, har 14 Tdr, trenger 40 og 230 Tdr
Ost: har 14 Tdr, trenger 30 og 230 Tdr
Tørfisk: har 14 Tdr, trenger 40 og 230
Spege-Fisk har 200 Tdr, trenger 150 og 1150
Salt: har 17½ Tdr, tenger 7 og 75

Så listes det at man har 1000 Pd Tobakk, hvilket holder til ett års forbruk. Det er også listet at et års forbruk krever 100 ankere brennvin, 30 gross piper og 1500 tønner rug. Formodentlig var dette forsyninger som allerede fantes på festningen. Vi må huske at Rosencreutz ønsket å synliggjøre det som manglet – og ikke minst pengene som Kongen var skyldig.

Jeg regner i det videre med tønna (Tdr) som 139 liter og skippund (Skpd) som 160 kilo. Lpd er lispund, som er en tyvendedel av et skippund og dermed ca 8kg. Pundet (Pd) var en sekstendedel av lispundet, og dermed ca 500g.

Rosencreutz, der unægtelig taler i denne sin Forestilling som en meget duelig og frimodig Mand, viser da noksom, at den saa hastig udstædte Konge-Befaling om at være saa hastig marchfærdig, og i Stand til at tage imod Fienden, var en reen Umuelighed at fuldføre; og bad i Besynderlighed de høie Herrer i General-Krigs-Commissariatet, at de vilde dog saaledes styre Kongens Kasser, at om der skulde komme Feide paa, Armeerne da kunde blive betalte, thi, siger Rosencreutz, i Freds-Tid kan man vel snakke Officererne og Soldaterne noget for, at de give Credit, men i Krigs-Tid, naar man haver dem nødig, tale de et høit Sprog. Atter et Beviis, hvorledes man lod Konge befale, uten at han eller de der vare omkring ham, vidste, om hans Befaling kunde adlydes. Ubegribelig maae Over-Rentemester Brandts Bestyrelse have været, at der aarlig kunde skrives ned fra Norge om 12850 Tønder Rug og 5616 Tønder Byg, og at det ikke blev sendt, da dog Skatte-Kornet beløb sig vist til 100000 Tønder Korn af begge Sorter. Besynderlig nok er det, at det var Brug, at forsskrive Ost og Smør til Armeerne fra Holland. Sen smuk Lovtale over det det danske Agerbrug! Dog foreslaaer Rosencreutz, at man maatte see at faae et Quantum i Holsteen; dernæst er det trøsteligt at læse, hvorledes Rosencreutz siger General-Krigs-Commissarietet lige i Øinene: først at han siden 1682 har uopholdelig giort Forestilling om, at Bryghusene og Bagerovnene maatte ved alle Fæstninger settes i Stand, da de vare heel brøstfældige og ubrugelige, og derpaa ikke faaet Svar; ligeledes at man taalde, at Proviants-Forvalterne handlede som dem lystede, og at de ikke bleve straffede. Ikke vil Rosencreutz tale om andre meget nyttige Forslag, hvorved Kongens Kasser meget kunde spares. Rosencreutz var ret en Mand efter Fierde Friderichs Hierte, hvilket Historien siden skal vise os.

Det om gjør denne teksten så interessant, er at det virker som nøye estimerte tall for proviant for en klart definert mengde personer og klart definert tidsperiode. Videre er det underforstått at dette er hele provianten for dem, og ved en eventuell beleiring ville det heller ikke være mulig å supplere forsyningene.

Dessuten har vi her matchende tall for malt og humle, så vi kan beregne hvor mye humle som gikk med i ølet. Til 4090 tønner malt (ca 341 tonn med hl-vekt på 60kg) provianteres det 39 skibpund (=6,25 tonn) humle. Vi vet jo ikke hvor sterkt ølet var. Det har vært antatt at det må ha vært temmelig svakt og tynt, men jeg ser ikke helt hvorfor. Trolig mesket man flere ganger på den samme malten, slik at man fikk vørter i ulik styrke. Det er ikke innlysende at man skulle vanne ut den sterkeste vørteren. Men i utregningene her antar jeg at vørteren er blandet sammen til en middels styrke. Vi kan også regne ut hvor mye alkohol hver soldat fikk pr dag. Her trenger vi å enes om noen ukjente størrelser, la oss anta 1 kg malt til 5 liter øl og en meskeeffektivitet på 80%, en OG på 1,051 og en FG på 1,012. Da fås 1,7 mill liter øl av 5,1% ABV, som fordelt på 2000 mann og 365 dager blir ca 2,3 liter pr person pr dag. Det blir litt mindre dersom vi antar at de «Gevorbne» som dukket opp i krig økte antallet soldater signifikant. Og det blir litt mer dersom vi antar at ølet ble brygget tynnere 5 liter pr kilo malt. Det er veldig mye øl. I dag anbefales det at voksne drikker 2-2½ liter væske om dagen, og kanskje de dekket hele væskebehovet sitt gjennom øldrikkingen?

Fordeler vi ut humla på alt dette ølet, blir det 3,7 gram pr liter øl, og dersom vi antar at humla hadde 2,8% alfasyrer og 60 min koking, så ville det gi et øl på 31 IBU. Det er slett ikke så verst bitterhet heller.

Mellomsterkt og nokså bittert … eller var det mye tynnere? Vi kan jo teoretisere om at råvarene var dårlige og bryggeprosessen var ineffektiv. For det første er jeg ikke sikker på at det var tilfelle. For det andre tror jeg ikke du provianterer med med 341 tonn malt uten at du vet at du har tilgang på habile bryggere som vet å brygge effektivt.

Dessverre må det være en utelatelse i teksten her, for Høier nevner at Rosencreutz høsten før hadde signalisert en underskudd på 12850 tønner rug og 5616 tønner bygg – men bygg er ikke listet i tabellen over. Følgelig må den ha ramlet ut, og dermed kan man mistenke at Høiers gjengivelse kan ha flere utelatelser.

Tanken på at en hel festning nærmest var kontinuerlig småfulle på øl er litt skremmende, men vi snakker om 1600-tallet, og tidsånden var litt annerledes. På provianteringslista er det nesten like mange tønner malt som det er tønner med annen proviant til sammen. Derfor er det vanskelig å se på dette ølet som noe annet enn primært en matvare. Øl var kort og godt drivstoffet til en armé, så det ligger i kortene at en viktig og stor del av næringsgrunnlaget for soldatene var øl. Kunne man brygge ølet tynnere? Javisst, men jo tynnere det er, jo mer volumøst, og jo mer ved og fat til gjæring trenger man. Forsåvidt er nytten at råvarene rekker lengre og at man ikke trenger annen drikke enn øl. Men skal vi ta provianteringsnormen på alvor, må vi anta at det gjenspeiler det aksepterte forbruket pr soldat. I regnestykket over endte vi på litt over butikkstyrke for 2,3 liter øl pr pers pr dag – og dersom det matcher dagsbehovet av væske, vel – så har vi kanskje funnet fasiten?

Det er også spennende å se at Rosencreutz refererer til eksisterende bryggerier og bakerier på festningene. Han ber at de gamle repareres – ikke erstattes, selv om han ber om at det anlegges for de festningen som mangler. Tatt i betraktning ressurssituasjonen, så lå det vel i kortene at utskiftning av eksisterende bryggerier var lite aktuelt, all den tid Kongen knapt klarte å etterforsyne festningene med kuler og krutt.

Det refereres også at forsyningene til de øvrige festningene var likedan, formodentlig justert etter antall soldater. Siden dagens Fredriksten festning tilsvarer Fridrichshald (dvs dagens Halden) i denne lista, så ser vi at festningen i Fredrikstad og Akershus festning i Oslo var marginalt større. Dette tatt i betraktning er det vel grunn til å anta at det fantes bryggerier der. Ikke minst kunne de være eldre, siden Fredriksten for alvor ble bygget ut fra 1660, altså under tredve år før Rosencreutz skriver. Men det er vel heller ingen grunn til å tro at bryggeriene ved andre festninger av samme størrelse skulle være spesielt mye mindre. Høier siterer Rosencreutz på at eksisterende bakerier og bryggerier som er i dårlig stand må utbedres, så det er klart at en rekke av festningene allerede hadde bryggeri.

De som sjekker faksimile av boka vil se at i tabellen er det tatt med «Suhlvarer» under angivelsen av mengde humle som trengs for seks uker og ett år. Dette må være en feiltolkning av en overskrift. Sulevarer er et dansk uttrykk som favner om en rekke varer fra gårder og fiske. Det er sannsynlig at dette er overskriften for de varene som kommer på linjene under humle: Gryn, ost osv. Trolig har det i det håndskrevne notatet blitt tolket som en del av linja før.

Referansene til ost og smør og hollandske armér og dansk jordbruk forstår jeg ikke, og det referer vel til andre deler av teksten. Jeg har her hovedsakelig fokusert på det som er ølrelevant.

Kan vi konkludere rundt spørsmålet om Fredriksten var først ute med et digert, industrielt bryggeri? Vi kan nok konkludere med at man hadde en diger bryggekapasitet inne på festningen, men det er slett ikke sikkert at det var så mye større eller mer industrielt enn de andre festningsbryggeriene i Norge.

Tags: .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 22:10 | /beer/historie | permanent lenke | 0 kommentarer |


Tue, 16 Jul 2019

Edruelig emballasje?

Så er vi godt inne i agurktiden, som blant annet er høysesong for interesseorganisasjonene for å vinkle hjertesaker slik at de provoserer frem debatt. Nylig kom det et debattinnspill fra generalsekretær Marit Barene i Edru.no. Hun var ikke uventet temmelig negativ til øl, og mente at emballasjen til øl burde være uniform og anonym.

Øl på standardiserte grå-flasker med mørke-olivengrønne etiketter i et kjedelig, felles-nasjonalt design, sånn som snus? Javisst, slik er drømmen til avholdsfolket. Ville de fått gjennomslag? Tja, kanskje … Avholdskreftene fikk gjennomslag for reklameforbudet og for polgrensa. Begge deler sjokkerte samtidens øl-Norge, men de fikk loset det igjennom. På den andre siden kom de ikke i mål på slutten av 70-tallet, da de forsøkte å sette en polgrense ved 2,5% ABV.

Og edru.no vet godt at når man først får etablert noe, så tar folks iboende konservatisme over, og «ingen» vil ha det annerledes. Både reklameforbudet og polgrensa er helt ukontroversielle i dag – ja begge deler oppfattes nærmest som det beste vern om kvalitet og utvalg for den sofistikerte øldrikkeren. Norske øldrikkere er en relativt konfliktsky gruppe som ofte lar seg herse med. Gir vi uniformeringstanken til edru.no spillerom, så frykter jeg at norske øldrikkere i løpet av få år ikke bare vil akseptere det, men også vil begynne å fronte det som den fremste pilaren som holder oppe kvalitet og mangfold på norsk øl. Jeg kan formelig se for meg hvordan man etter få år trykker et slikt påbud til sine bryst, og fokuserer på at det viser at vi i Norge bryr oss om det som er i flaska, ikke etiketten utenpå (ref Sam Calagione), at det hjelper bryggeriene ved å spare penger på dyre designbyrå, og at hever lista for importøl, slik at vi unngår det dårligste skvipet. Det viktigste er ikke hvorvidt det er tilfelle, men hvorvidt mange nok tror på det og etablerer det som en sannhet.

Her er det på sin plass å nevne at slike angrep har fungert tidligere, og la meg trekke frem to: Alle er jo 100% for reklameforbudet, selv om de fleste synes det er «høl-i-hodet» med tallrike utslag som dette reklameforbudet skaper. Ingen vil ha billboards med ølreklame langs veiene, men man ser ikke at det er det samme reklameforbudet som hindrer puber i å fortelle hvilke varer de fører – på websidene, på gata utenfor, på Facebook – og knapt noe annet sted. At mange allikevel gjør dette, synliggjør hvordan regelverket er i utakt med hva folk oppfatter og forventer.

Det andre eksemplet er polgrensa. Den drepte en gryende flora av spesialbutikker for øl som hadde oppstått i kjølvannet av at systemet med salgskartell for øl hadde kollapset. Salget av sterkøl falt til nesten halvparten da butikkene ikke lengre fikk lov å stille flaskene opp i hyllene, men måtte ha dem under disk eller på bakrom. Deretter falt det med enda 70-80% et par år etter, da sterkølet bare kunne selges på Polet – delvis fordi det plutselig var langt færre utsalgssteder. Lyst eksportøl forsvant i dragsuget, bokkøl endte på sotteseng. Det sendte sterkøl ut av banen i mange år, og vi er fremdeles på under halvparten av sterkølsalget i forhold til før 1990.

Og hvorfor er det nettopp ølet som skal uniformeres. Er ikke både vin og brennevin langt sterkere? Burde ikke edru.no starte der? Åneida. Avholdsbevegelsen gikk allerede på 1800-tallet fra å være måtehold til å bli totalavhold, og siden den gang virker det som de har sett på de mildeste drikkene som de farligste. For disse drikkene fryktes som enslags «gateway» til alt det som er sterkere. Derfor er det ølet som er favorittmålskiva, mens vinen historisk har sluppet billig fra både forbudstid og skattlegging.

Og dessverre har ølbransjen allerede servert edru.no gode argumenter på et sølvfat. Kreativiteten i design av forpakning har sklidd ut og gått over alle støvelskafter. Kroneksemplene får være Reins kloster og Tya. Reins gikk fra kjedelig og gammelmodige – men temmelig stilfulle – etiketter og tok det helt ut ... se her og scroll litt ned. Tya Bryggeri har også grepet til lettkledte damer på etikettene. Men selger det? Jeg spurte en ekspeditør ved et nærværende spesialølutsalg, og svaret var at slike etiketter solgte i bøtter og spann. Andre bryggerier har gått i retning av en slags psykedelisk tegneserie. Jeg opplevde en gang å stå ved ølhyllene da 3-4 gutter i konfirmasjonsalderen kom springende inn for beundre slike ølbokser. Det falt kommentarer som «Åhh, se på den, da!» og «Den der var stiiiiilig!».

Dessuten er det langt strengere praksis rundt emballering i andre land enn i Norge. Russland har forbud mot enheter større enn 1,5 liter. I USA er det delstater som forholdsgodkjenner alle etiketter. Haandbryggeriet fikk underkjent Dobbelt Dose og måtte kalle den Double Dram, Cantillon fikk underkjent Rosé de Gambrinus pga naken dame. Nylig kom nyheten om at i Sverige var et kjent maleri underkjent på etikett, fordi det viste bilder av båter i bakgrunnen.

Kommer edru.no i mål med dette? Forhåpentligvis ikke, men du bør ikke gamble på det. Det er idag juridisk vanskelig å forskjellsbehandle øl og vin. Derfor tror jeg ikke de ville komme i mål med en tilsvarende uniformering av vinens emballasje, for da tirrer man på seg en litt for stor brukergruppe. Vindrikkerne kommer til å bli forbannet om du kødder med emballasjen, og de evner å gi uttrykk for det. Øldrikkerne er generelt litt yngre og mer kulturert rotfestet i «whatever»-generasjonen.

Egentlig er de verste utslagene av etikettene allerede idag ulovlige. Men vi har et Helsedirektorat som helst ikke vi ta i reklameforbudet med ildtang, selv når de tvinges til det gjennom målrettet tipsing. Ettersom ikke de gidder å bruke de midlene – som tvangsmulkt – som de allerede rår over, blir det feil å gi dem flere.

Helten i denne historien er Bryggeriforeningen, som har gjort uendelig mye mer enn politikere, avholdsbevegelse, helsebyråkrater og øvrige myndigheter for å dempe reklame-kreativiteten til bryggeriene.

Vi må ikke bli lettskremte bare fordi avholdsbevegelsen kaster frem ett og annet ekstremforslag. Men om så galt skulle skje at det faktisk er fare for at denne galimatiasen blir gjennomført, så har vi oppskriften klar fra den gangen polgrensa på 2,5% ble stoppet. I løpet av noen måneder fikk Folkeaksjonen for Pilsen flere medlemmer enn den norske avholdsbevegelsen noensinne hadde hatt. Ikke bare ble forslaget lagt dødt, men alkoholavgiftene stod temmelig ukarakteristisk på stedet hvil i flere år … inntil politikerne sanset at momentet var gått litt ut av Folkeaksjonen.

postet klokken 21:40 | /beer/meninger | permanent lenke | 0 kommentarer |


Mon, 15 Jul 2019

Smånyheter uke 28/2019

Nå er det sannelig feriestille! Heldigvis har vi 2018-regnskapene, som snart har leveringsfristen sin, så jeg fyller på med regnskaper der jeg mangler andre nyheter. Spoiler alert: det er temmelig mange halvgode og dårlige nyheter.

Balder Brygg har levert sitt 2018-regnskap. Dette bryggeriet var ett av de tidlige i opptakten til den siste bølgen av nye bryggerier som kom. Bryggeriet synker marginalt i salgsinntekt fra 2,55 mill i 2017 til 2,45 mill i 2018. Imidlertid bokfører de også alkoholavgiftene, og ettersom de har sunket med 25% – uten at utestående gjeld av offentlig avgifter er vesentlig endret – må vi vel kunne anta at de har økt prisene men redusert salget. Utgiftene er redusert, hvorav varekostnad med 22%, men pga posten på beholdningsendring av varer, går de allikevel med et driftsunderskudd på 653 tusen, som er omtrent likt med 2017, da underskuddet var 650 tusen. Fysiske verdier i selskapet er utstyr (trolig Mark Brooks gamle bryggeri), div inventar og et varelager som er litt større enn årsproduksjonen. På negativ side har de gjeld på 8,29 mill, men balansen reddes av blant annet utsatt skattefordel på 1,06 mill, Skattefunn-milder på 277 tusen og udekt tap på 3,50 mill. Siden endel av gjelda er til aksjonærene, så sitter det kanskje ikke noen nervøs bank i andre enden. Generelt er dette et bryggeri som går med et grundig underskudd – siden 2013 er det bare 2014 som er bedre enn driftsunderskudd i området 650-725 tusen, for da var driftsunderskuddet på 179 tusen. Riktignok var 2018 dårlig for mange bryggerier, men Balder ser ikke ut til å ha drevet med overskudd selv i gode tider. Det er innlysende at de trenger å snu skuta, men det er ikke like innlysende å se hvordan man skal gjøre det nå i dårligere tider. Bryggeriet er blant de som utbetaler lønn, hvilket ikke alle norske bryggerier baserer seg på. Hadde de ikke hatt lønnskostnader, så hadde Balder gått med et lite, men relativt greit overskudd. Dette illustrerer hvordan realitetene er for mange norske småbryggerier, der man ofte baserer seg på gratisarbeid for i beste fall å gå i null.

Skifjorden Bryggeri har levert 2018-regnskapet, og salgsinntekten dobles fra 1,23 mill i 2017 til 2,45 mill i 2018. Kostnadene øker også, men de klarer å holde dem bedre under kontroll, og reduserer underskuddet fra 516 tusen i 2017 til 359 tusen i 2018. Bryggeriet har minimalt med lønn, og er formodentlig drevet på dugnadsbasis. Man kjøpte bryggeriutstyr verdsatt til 3,5 mill da man startet i 2017, bokført med avskrivning over 10 år, og hvordan gjelda for dette har vært bokført gjør regnskapet litt mer utfordrende å lese. Selskapet har ca 3,5 mill i gjeld, til bank, aksjonærer og morselskap, som er Skifjorden Cooperative Aktiebr. Og det bedrer heller ikke lesbarheten i regnskapet at morselskapet ser ut til å ha stått for salg i 2017, men ikke i 2018. Det kan virke som om gjeld ut av konsernet er moderat. Samtidig er det tatt lite ut i lønn, og selv om man har stoppet årelatingen fra 2017 (da man driften tapte 42 øre på hver krone i inntekt), så gikk driften allikevel med underskudd i 2018.

Amundsen Bryggeri har levert regnskap. Dette bryggeriet er en del av et konglomerat av ulike bedrifter, med Aker's Hus Kafedrift som morselskap. Av disse er Rarest (Amundsen ved Rådhuset) og Nydalen bryggeri og spiseri de mest relevante, men for begge disse overskygges nok bryggeridriften av serveringdelen. Generelt går de begge med solide overskudd med nær dobling av driftsoverskuddet for begge. Men når det gjelder Amundsen bryggeri, er bildet endel mer komplisert. For det første er det tallrike mellomværende mellom bryggeriet og konsernet. Med en salgsinntekt i 2018 på 21,1 mill, så er det temmelig overraskende å ha utestående fordringer på 18,1 mill – men det koker ned til mellomværende innad konsernet. Annen kortsiktig gjeld på 26,4 mill? Mellomværende innad i konsernet. Det er kort og godt ikke så lett å lese så mye ut av dette regnskapet, utover at det finnes masse penger ett eller annet sted i konsernet. Det som derimot er mer tydelig, er at produksjonen har økt kraftig. Salgsinntekt gikk fra 6,01 mill i 2016, via 12,6 mill i 2017 til 21,1 mill i 2018 – og det er sterkt å øke så mye i 2018, for det er et år som var temmelig vanskelig for bryggeriene. Varekostnaden har økt fra 3,48 mill, via 7,31 mill til 10,3 mill, som er er en litt mindre økning for 2018, så det er mulig at det siste året er både en volumøkning og en prisøkning. Driftsunderskuddet er i hvert fall sunket fra 2,83 mill til 534 tusen … men jeg ser ikke bort fra at disse tallene er vanskelig å tolke uten hele konsernregnskapet.

Humbar har åpnet puben sin på Hønefoss, melder Ringerikes Blad (paywall).

Little Brother Brewery har levert regnskap for 2018, og det viser nokså tydelig at bryggeriet har skrumpet inn til en skygge av seg selv. I 2017 hadde de inntekter på 3,04 mill, mens i 2018 sank det til 254 tusen, samtidig som driftsoverskuddet på 241 tusen i 2017 sank til et driftsunderskudd på 213 tusen i 2018. Av utgifter er lønn nærmest radert ut. Regnskapet viser at varebeholdningen ved utgangen av 2018 var null. Likevel er det endel fordringer og det nevnes at Skumbag og Oslo Brewing Co er debitorer, mens eierne av Little Brother er kreditorer til dette bryggeriet. Egentlig bærer dette regnskapet preg av å være litt kortfattet, det nevnes ikke engang hvem de største aksjonærene er i 2018-regnskapet. Når selskapet har 188 tusen i utestående kundefordringer mens salgsinntekt er 209 tusen, så ville dette normalt vært en hissig varsellampe, men her kan det være gamle fordringer fra da salgsinntekten var rundt et dusin ganger høyere, og de har tross alt pisket inn fordringer for 300 tusen siden året før. Vi husker at Little Brother solgte bryggverket sitt til Oslo Brewing Co tidlig i 2018, men her blir jeg litt forvirret, for regnskapet har aldri omfattet verdier à la et bryggverk. Ratebeer.com indikerer ikke at de brygger hos andre – selv ikke øl de har brygget i 2019, selv om deres statlige tilvirkningsbevilling gikk ut februar 2018 – så jeg har ingen anelse om hvem de brygger hos. Jeg mistenker at Little Brother er mest av alt er blitt et brand, men med så tette koblinger mot andre øl- og bryggeri-selskaper at det hele sett utenfra virker litt ugjennomtrengelig.

Små Vesen har levert regnskap for 2018. Selskapet har fire eiere, hvorav bryggeren, Espen Blåfjelldal, er én. Driften går greit, med et salg som økte fra 3,58 i 2017 til 3,92 i 2018. Før det var det 2,94 mill i 2016 og 1,54 mill i 2015 – som var første reelle driftsår. Dermed går det i retning oppover, og selv om veksten ikke er så krafig siste året, så er det tross alt i et år der mange har stått stille. Riktignok går utgiftene tilsvarende opp, men det gjør at bryggeriet går med et moderat overskudd – og ser vi bort fra 2015 som var preget av oppstart, så har de hele tiden klart å holde seg på et moderat positivt resultat. I tillegg økte lønnsutbetalingene fra 576 tusen til 779 tusen. Ifølge notene er dette for ett årsverk. Ved starten av 2019 hadde bryggeriet 891 tusen i gjeld, hvorav litt over halvparten var banklån, mens de hadde 489 tusen på bankkonto. Og det er bra. Også varelager øker, men det er forsåvidt naturlig med økende salg. Dette bryggeriet er enslags gjenoppstart av det opprinnelige Små Vesen, som la inn meskeårene en gang rundt 2010. Dagens Små Vesen ble startet høsten 2014, og syslet en periode med tanken om å kalle seg Valdres Mikrobryggeri.

St. Hallvards Bryggeri har også levert regnskapene for 2018. De føyer seg inn i rekken av bryggerier som opplevde at 2018 var en bråstopp i store deler av veksten i bransjen i 2018. Bryggeriet gikk fra en salgsinntekt på 1,07 mill i oppstartsåret 2015 til 4,89 mill i 2016. Derfra var det et mindre hopp opp til 5,56 mill i 2017 og så ned til 5,36 mill i 2018. Etter et småpent driftsoverskudd på 153 tusen i 2017 ble det temmelig dårlig i 2018 med et driftsunderskudd på 685 tusen. Det er dels lønn og dels «annen driftskostnad» som øker og gir underskuddet. I tillegg tapte de endel på noen batcher som ble brygget for Norsk Øl, men som ikke ble betalt for. Bryggeriet økte varebeholdningen fra 1,18 mill til 1,73 mill. Fra 2017 til 2018 har gjelda økt fra 1,41 mill til 2,34 mill, blant annet som lån fra aksjonærer, men bryggeriet har lite lån i banken, ser det ut til. Liksom så mange andre bryggerier gir også St. Hallvard inntrykk av å ri på stormen i bransjen i påvente av bedre tider og færre konkurrenter.

Sagene Bryggeri har også levert 2018-regnskapet sitt. Her snakker vi om et temmelig digert regnskap som også omfatter events og leiebrygging ved Arendals, så det er ikke så lett å lese så mye om selve bryggeridriften. Salgsinntekten har gått opp litt fra 25,7 mill til 26,1 mill, og driftsunderskuddet har gått litt ned fra et underskudd på 2,52 mill til 2.01 mill. Jeg vil tro at det meste av dette er salg av øl som er leiebrygget annetsteds. Selskapet har aldri hatt driftsoverskudd, men over de siste fire årene har i det minste det årlige underskuddet blitt omtrent halvert. På den andre siden, bryggeriets økonomiske stilling er ikke så elendig. Bankinnskudd og fordringer er ca en mill mer enn kortsiktig gjeld. Det er ingen langsiktig gjeld. Og selv om det er et udekket tap på 6,42 mill, så spiser det bare opp litt over halvparten av aksjekapitalen på 12,1 mill. Med andre ord, driften er blodrød, men de kan ennå blø i 3-4 år på dette nivået før pengekassa er tom. Forøvring er skattemessig fremskrevet underskudd på 17,5 mill, så man har historisk sett brent av endel penger her. Men det er skikkelig imponerende å selge for over 25 mill pr år de siste tre årene. Det viser at Sagene som merkevare er innarbeidet, og det ligger endel verdier i en slik merkevare. Likevel får jeg litt Norbrew-vibber av bryggeriet. I notene til regnskapet kan vi lese at økonomien tydeligvis styres av en innleid økonomisjef som har fakturert selskapet 799 tusen for jobben – for et selskap med seks ansatte, som ender med et par millioner i driftsunderskudd. Og dette nivået på 750-800 tusen i fakturering for økonomistyring har holdt seg de siste 3 årene – og før det var økonomiledelsen trolig en del av tre stabsfunksjoner som ble leid inn til omtrent samme kostnadsnivået. At det skal være så dyrt å økonomistyre et selskap som taper så mye penger?

Tya Bryggeri har også levert regnskap. De har økt salgsinntekten litt fra 2,63 til 2,92 mill over de siste to årene, forøvrig omtrent det samme de lå på også i 2016. Imidlertid har driftsunderskuddet økt fra 1,02 i 2016 via 1,42 til 1,54 mill i 2018. Om jeg trekker sammenlikninger med andre bryggerier, kan jeg påpeke at driftsunderskuddet i disse årene hadde vært jevnt på ca 200 tusen dersom det ikke var tatt ut noe i lønn. Ser vi på de offentlige særavgiftene virker det som om salgsvolumet for dette bryggeriet snarere har sunket svakt enn økt i disse årene. Igjen er bildet at salget stagnerer, samtidig som det ikke er økonomisk rom for lønn. Bryggeriet har gjennom de årvisse underskuddene akkumulert en negativ aksjekapital på 3,09 mill, som omtrentlig matcher deres langsiktige lån til banken. Dessuten har de 1,89 mill i kortsiktig gjeld, hvorav ca to-tredeler til banken. Bankgjelda er mer enn det dobbelte av de pantsatte verdiene, hvilket ser ut til å skyldes at spesielt anleggsmidler nedskrives og varelagrene minker, uten at de klarer å redusere bankgjelda særlig. I Note 10 kommenterer bryggeriet selv at det er markedssituasjonen som er hovedårsak, der salgsestimatene har sviktet. Dessuten har det vært «ekstraordinære avvik», hva det nå enn måtte bety. De skriver også at de har som mål å hente inn nok frisk kapital til å holde driften i gang 2019 og 2020.

Varemerkerettigheter til Edvard Munch er igjen i søkelyset, etter at Rosmersholm AS har søkt om rettighetene til «Edvard Munch Parziale Appassimento Rosso Del Veneto I.G.P» sammen med grafisk uttrykk som utover denne teksten er maleriet Skrik av Munch. Går dette bra? Tja, kanskje.

Tags: , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 06:18 | /beer/nyheter | permanent lenke | 0 kommentarer |


Fri, 12 Jul 2019

Pisspreik om craft og renhetsloven

Hvorfor fokusere på øl du ikke liker, når butikker og puber aldri har hatt så stort utvalg? I et debattinnlegg i Aftenposten gjør nettopp Jan Blichfeldt det. Her er mitt svar. Se også svaret fra Henrik Sandsmark i Aftenposten.

Jan Blichfeldt fyrer av en bredside mot ølet han ikke liker. Jeg må først tilstå at jeg sliter litt med å se problemet. Dersom han ikke liker ølet, så er det vel bare å ikke kjøpe det? Det pleier jeg å gjøre.

Men uansett, Blichfeldt … «hestepiss», det var ikke særlig pent å skrive. Men jeg har langt hørt verre ting sagt om øl, spesielt om pilsner – og især din favoritt, Ringnes pilsner. Så jeg blir ikke så lett sjokkert. Jeg synes å huske at karakteristikken «kattepiss» var utbredt i min omgangskrets av ølnerder. Jeg brukte å protestere, men erfaringen min er folk som uttaler seg så bastant ikke lar seg omvende av argumenter og fakta. De må kort og godt vokse seg inn i en dypere forståelse av at verden ikke er så enkel at den kan deles inn i «kattepiss» og «ikke-kattepiss».

Dessuten tror jeg «kattepiss»-kommentarene ble sagt i frustrasjon over at de knappest fikk tak i noe annet enn pilsner fra Ringnes. Det må vel høres ut som himmerik for deg, og det er heldigvis noen år siden. Hadde det fantes tidsmaskiner, burde du dratt tilbake dit, til 90-tallet. Eller kanskje helt til 70-tallet, mens bryggeriene ennå var rottet sammen for å forsøke å sikre at det ingensteds ble solgt øl fra andre det regionale bryggeriet.

Jeg har ingenting mot pilsner, men jeg vil gjerne ha litt variasjon, ikke bare repetisjon. Og jeg har ærlig talt null medlidenhet med at du ikke får tak i favorittølet ditt på alle utesteder. Det er vel Norges mest utbredte øl. Dersom verden faller sammen hvis ikke vilkårlig pub eller restaurant serverer favorittølet ditt, så sliter du med et alvorlig anfall av #ilandsproblemer.

Du skriver: «nå har craft beer-bevegelsen fått totalt hegemoni i ølhyllene». Det er tull, for salgstallene fra Bryggeriforeningen viser at de norske småskalabryggeriene har 3,7% av det norske markedet (tall fra juni 2018 til mai 2019). Og forresten, om du lar være å fokusere så mye på spesialøl-hyllene med det ølet som du allikevel misliker, og i stedet snur deg rundt, så oppdager du kanskje pallene med Ringnes-pils på gulvet.

Du skriver: «Og lager tyskerne noe annet enn Weißbier?» og besvarer det korrekt med et «Ja». På Polet er det i skrivende stund 70 øl-produkter fra Tyskland, hvorav 28 er hveteøl, 18 er lys lager, og dermed er det 24 som er noe annet. Kanskje savner du disse tyske pilsnerne i butikkene fremfor på polene? Det har med grensa på 4,7% ABV å gjøre, kombinert med at tyskerne ikke brygger ned pilsen sin bare for å passe inn i norske reguleringer.

Jeg setter pris på din entusiasme for en Ringnespils dersom den hadde vært ettergjæret på tank på puben. Men Ringnes kommer neppe med det. Det har nok mindre med effektivitet å gjøre, enn det har å gjøre med med kvalitetskontroll, varekonsistens og hvorvidt pubene har kompetanse til og ønske om å takle et øl som ennå ikke er ferdig utgjæret.

Ville virkelig reklameforbudet vært den store bøygen for å spre kunnskapen om et slikt øl? Som gammel reklamemann kjenner du sikkert til alle måtene å spre reklame i et «dark marked», der reklame formelt sett er forbudt. For eksempel skal visst spissformulerte leserinnlegg fungere temmelig bra.

Når det gjelder Renhetsloven, så er det en utbredt misforståelse at den har noe med kvalitet å gjøre. Den har med tillatte ingredienser å gjøre. Mange av de ølene jeg mistenker at du vil koble mot «hestepiss» er fullstendig innenfor selv en streng tolkning av Renhetsloven. På den andre siden er det nok endel øl vi tror er innenfor renhetsloven, men som har blitt tilsatt litt praktiske enzymer, nyttige anti-oksidanter, CO2 fra ammoniakkindustrien og slikt.

Og ser vi på Renhetsloven av 1516, så sier den ikke så veldig mye om ingredienser. Den sier mest om prising av ølet. Det håper jeg alle bryggerier som stolt hevder å operere innenfor denne Renhetsloven legger merke til. Om jeg ikke regner feil, krever denne Renhetsloven at halvliteren ikke skal koste mer enn 33 øre i dag.

Renhetsloven fylte 500 år for få år siden. En samlet norsk bransje av industribryggerier hadde skrytt den opp i skyene gjennom hele 1900-tallet. Men de glemte den kollektivt bort på 500-årsdagen sin.

Og forresten, takk for årets ny-ord blant ølentusiaster: «tøyseøl»!

Dette innlegget opprinnelig skrevet som et debattinnlegg til debatten i Aftenposten, men kom dessverre ikke inn.

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 07:10 | /beer/meninger | permanent lenke | 0 kommentarer |


Thu, 11 Jul 2019

Emil Christian Hansen

Det hadde neppe blitt noen mikrobryggerirevolusjon uten de teknikkene som ble utviklet av Emil Christian Hansen – forskeren på Carlsberg Laboratorium, og den første til å isolere og rendyrke gjær. Han er en fascinerende person, som kommer godt frem i biografien til Kristof og Kirsten Glamann: The Story of Emil Chr. Hansen.

Boken er egentlig skrevet på dansk, men oversatt og utgitt av Carlsberg. Jeg fikk tak i den fra et antikvariat. Den er fremdeles å få tak i, men ikke i store antall. De to forfatterne har i over 25 år utgitt bøker som har befattet seg med historien bak Carlsberg, og de har vært sentrale rundt grunnlaget for serien «Bryggeren». Men i motsetning til flere av de andre verkene er denne boka en langt mindre prangende bok. På den andre siden er det en bok som er skrevet med mye innsikt og en god porsjon kjærlighet til personen Hansen. Jeg tipper at boka er et biprodukt av alle de andre bøkene de har skrevet.

Hvem var så Emil Christian Hansen? Han ble født i mai 1842 i Ribe, samme året som pilsner sies å vært brygget første gang. Hans far var i seg selv en interessant person. Han var maler, og idag tenker vi på malere enten som husmalere eller kunstmalere, men tidligere hadde man en rekke andre sjangre. Joseph Christian Hansen var omreisende maler av den typen som malte altertavler, portretter, veggmalerier og andre dekorasjoner. På sine reiser endte han via Tyskland i Frankrike og vervet seg til den nystartede Fremmedlegionen, rømte etter at avdelingen stort sett var massakrert, slo seg sammen med en arbeideroppstand i Lyon, ble utvist og sent tilbake til Danmark. Han forlot aldri en dypt radikal innstilling, noe som også gjaldt sønnen Emil.

Også Emil skulle bli omreisende maler og han reiste en tid rundt sammen med sin far, men dette konseptet var allerede foreldet og omtrent utdøende. Han ble imidlertid oppdaget som skoleflink og selv om familien var fattig, fikk han ekstra undervisning og ble dyttet videre i skolesystemet. Med tiden ble han privatlærer for å finansiere videre skole. Dog, han tok vel aldri helt igjen all den tiden han brukte på å arbeide innimellom studier.

Det lå vel kanskje i kortene at han ble biolog, men at det skulle bli gjærceller var ikke gitt fra starten. Det første han studerte var danske myrer og torven der – dels utfra nasjonal nytteverdi rundt hvordan myrene regenererer seg – og dels utfra et mer forskningsperspektiv, så som hvordan ulike treslag hadde skiftet om å dominere i ulike tidsaldre.

Allerede her kom han i klammeri med det etablerte akademia, og arbeidet hans kolliderte med professor Steenstrups etablerte men udokumenterte teorier. På denne tiden hadde et raskt ekspanderende skolesystem genererert en overflod av talent som langt overgikk antallet ledige stillinger ved lærestedene. Verre var det at mange posisjoner fra gammelt av var besatt av professorer med mer familieforbindelser og originalitet enn forskertalent. Professorrollen var også i endring, fra nærmest å skulle ha en fot i alle forskningsfelt, beveget den seg mot dybdefokus på snevre tema. Den gikk fra fag-autoriteters synsende magefølelse til solid forskningsmetodikk og publisering. Hansen var en del av den nye tiden, men som en oppkomling av fattig og uakademisk slekt slet han kort og godt med å komme opp og fram og bli akseptert.

Det var vel ikke bare eksterne grunner heller. Hansens mastergrad skred ikke så fort frem. Han burde ha lest til sin mastereksamen, men skaffet seg et mikroskop i stedet og lot seg distrahere av mikrobiologiens verden. En viktig vendepunkt kom da han med liv og sjel kastet seg inn i en konkurranse ved universitetet. Han leverte et bidrag rundt mikrober på avføring – jepp, han forsket på dyrebæsj som ble liggende urørt! Bidraget hans var av et utmerket arbeide og han vant konkurransen. Han la da om planene og hoppet over mastergraden, og gikk rett på en doktorgrad. Innen akademia falt dette trekket ikke i god jord, og etter en langdryg prosess endte saken etterhvert hos undervisningsministeren, som sørget for at han til slutt fikk kongelig tillatelse til dette.

Omkring disse tider var det han begynte å interessere seg for ølgjær. Bakgrunnen var kort og godt at en av hans professorer – Peter Ludwig Panum – var blitt knyttet til det nylig opprettede Carlsberg Laboratorium som bistilling. Panum gjorde som professorer alltid gjør, og forsøkte å pense de beste studentene tettest mulig inn på sitt eget fagfelt. Etterhvert begynte Hansen å arbeide ved Laboratoriet, og da doktorgraden etter mye om og men var i boks, ble han leder for laboratoriets avdeling for fysiologi, det vil si gjæravdelingen.

Forholdet til Carlsbergs grunnlegger J. C. Jacobsen var ikke ukomplisert. Jacobsen hadde en del nykker. Litt forenklet kunne han være en belærende besserwisser med endel skarpe kanter og ligg manglende evner til å bøye av i tide. Uten å nøle doserte han gjerne om ting han bare delvis hadde peiling på. På den positive siden var han så absolutt levende opptatt av Laboratoriet med en genuin interesse for det arbeidet som ble gjort der, men han var kanskje mer en impulsiv idégenerator mer enn han hadde forskerens tålmodighet til å følge eksperimentene helt i mål. Tidvis gikk han mest i veien, uten at noen riktig turde å fortelle ham det. Ikke turde de helt å fortelle ham når han tok feil dersom han startet å dosere heller. Han bodde i nærheten og kunne plutselig dukke opp, både tidlig og sent – til og med i slobrok – for å gi velmenende råd om forskningen eller spille inn nye idéer.

Her må det nevnes at Carlsberg Laboratorium ikke var bryggerilaboratoriet til Carlsberg. Det var i bunn og grunn et selvstendig forskningsinstitutt, og selve bryggeriet hadde selvfølgelig sitt eget laboratorium knyttet til bryggeridriften. Likevel var det ikke til å komme forbi at fokuset i Carlsberg Laboratorium lå i stor grad på Carlsbergs utfordringer. Dessuten var Jacobsen en hyppig besøkende, og det var tross alt han som betalte for det hele.

Dermed var det naturlig at man kastet det man hadde i hendene da Carlsberg begynte å slite med dårlig gjær i 1883. Det var krise for bryggeriet, for ølet ble for bittert og luktet vondt. J. C. Jacobsen satte seg fore personlig å finne ut av det, så han beslagla et mikroskop og brukte uker på ikke å komme noen vei, utover å ødelegge en av mikroskopets linser. Gjæren hadde Carlsberg brukt helt fra starten, og den var bryggeriets stolthet. Den hadde aldri feilet før. Den var egenhendig hentet av Jacobsen hos Sedlmayrs Spatenbräu i 1845 – nesten førti år tidligere. Og nå var den rammet av «gjærsyke». Hansen kastet seg på saken for å analysere hva problemet bestod i, han ville skille syk og frisk gjær, i tilstrekkelig store kvanta til å kunne brygge på den friske delen. Samtidig ble gjorde man seg klare til å dra til Spatenbräu i München for å hente ny gjær.

Her er vi nødt til å si noe om Louis Pasteur. Han hadde bevist at gjæring var en biologisk prosess, ikke utelukkende en kjemisk prosess. Forsåvidt vil vel de fleste mene at biologi «egentlig» er kjemi, men det er et stort gap i kompleksitet mellom «bare» kjemi og biologi. Pasteur ville ha vunnet en håndfull med nobelpriser, om den bare hadde vært innstiftet i hans levetid. Han arbeidet med reelle utfordringer som folk døde av i signifikant antall – som miltbrann og hundegalskap. Men kanskje det mest grunnvollsskakende han gjorde, var å bevise hinsides en hver tvil at mikrober er liv og at liv ikke oppstår av seg selv. Innenfor den såkalte miasme-teorien trodde man at sykdomsfremkallende stoffer oppstod ved spesielle anledning, som lynnedslag, jordskjelv, storm, sumper, nær stinkende steder osv, og at det ble ført med luften. Dette var den konvensjonelle teorien blant leger, og de anså de som trodde på effekten av smittevern nærmest som kvakksalvere. Mot dette stod en generasjon med yngre leger som støttet den såkalte smitteteorien. Pasteur viste at sykdommers smittestoffer ikke oppstår spontant som følge av omgivelsene – de formerer seg. Hansens gamle professor Panum hadde som lege på Færøyene allerede i 1846 vist at en epidemi av meslinger ble spredd gjennom smitte, men trolig uten at det overbeviste de som mente at smitteteorien var oppspinn og overtro. Mot gamle sannheter trengs langt sterkere lut enn det som er tilstrekkelig for å etablere en teori som ikke har konkurranse.

Mikrobiologi og smitte er innlysende for oss i dag, men Pasteur var den som beviste dette så grundig at det ikke lengre var rom for debatt. Helt alene om var han slett ikke, men han fikk en stjernestatus i sin samtid som er blitt få vitenskapsmenn forunt. Noe av det Pasteur skapte, var syrevask av gjær. Det skulle drepe infeksjonene i gjæren og gi «ren» gjær. Det ble standard prosedyre for bryggeriene, som så at det bedret ølet.

Så i 1883 sitter Hansen og forsker på ølsyken som har rammet Carlsberg. Han konkluderer med at Pasteurs fremstilling ikke var direkte feil, men den heller ikke fullstendig. Han utfylte denne teorien, og han gav den et nytt verktøy: rendyrking av gjær.

Idag innser vi at det er minst to svakheter i syrevasken. For det første finnes det et hav av ulike gjærstammer som alle overlever, og for det andre har gjær en evne til å mutere til noe som i praksis alltid gir uønskede effekter. Men ikke alle var overbevist. Innvendingene mot syrevasken ble ignorert, som irrelevant eller usannsynlig eller noe. For effekten av syrevasking var jo godt dokumentert.

Det største problemet var imidlertid Pasteurs status. Hansen hadde et avmålt forhold til ham, og omtalte ham som «Paven i Paris» i dagbøkene sine. Jacobsen var imidlertid en stor fan av ham. Det var temmelig uaktuelt å skulle forfekte noe som ville kollidere med pasteurske verdensbildet. Det stakk kjepper i hjulene for Hansens visjoner. Han hadde sett for seg at Carlsberg Laboratorium skulle være et slags global ur-kilde for gjær, men Jacobsen var ikke overbegeistret for den u-pasteurske tankegangen. Forsåvidt var alle glade for den friskmeldte ølgjæren … men det var noe som skurret.

Dermed ble det Hansens gamle studiekamerat og freelancende bryggerikonsulent Alfred Jørgensen som snappet opp idéen og ble i starten den fremste formidleren av gjær. Han ble i praksis samtidens kombinasjon av Wyeast og White Labs. Forøvrig litt trivia: Jørgensen og Hansen oversatte sammen Darwins beskrivelse av reisen med Beagle. De var godt kjent med evolusjonslæren.

Hansen utviklet teknikkene for å isolere én gjærcelle og formere den opp. Det virket, men det var allikevel ikke noen dans på roser å få det akseptert i starten. Det brøt jo med hva den store Pasteur hadde sagt. Carlsberg var ikke det eneste bryggeriet med «syk gjær», og Hansens metode viste seg å fungere – og som amerikanerne sier: The proof is in the pudding. I lys av det spredde teknikken seg.

Hansen og Pasteur kom aldri helt på bølgelengde med hverandre. Dels var de forskjellige, og ikke minst fra forskjellig bakgrunn og kultur. Dels snakket de ikke noe felles språk på selv halvflytende måte. Dels kan vi mistenke at Hansen var et kranglende hår i suppa i Pasteurs verden. Pasteur var erke-fransk, litt chauvinistisk, han likte å vise seg, og han var en tanke teatralsk. Det sies at han valgte det mer franskklingende «mikrobiologi» som navn fremfor «bakteriologi», som han syntes hørtes tyskklingende ut. Hansen var lavmælt og mild i fremferd, seriøs og grundig, og kanskje med et visst mindreverdighetskompleks, både personlig og nasjonalt. De utvekslet selvfølgelig høfligheter, men det ble liksom ikke gnister utav det.

Men som sagt, The proof is in the pudding … og Hansen endte i løpet av få år som en høyt ansett og fetert forsker. Den innretningen som de laget for å rendyrke frem gjær gikk sin seiersgang verden over. Nettopp den rendyrkingen av gjærceller som han skapte, er forutsetningen for at mikrobryggerier idag kan brygge med én gjær for en saison den ene dagen og en annen gjær for en pale ale den neste.

Noen lider kanskje under vrangforestillingen om at historie hovedsaklig handler om kongerekker, årstall og tid og sted for militære slag. Forsåvidt er det viktige ting, spesielt som ramme slik at alt det andre kan plasseres inn i en felles kontekst. Denne boka er ikke en bok som er tung på årstall og navn og slikt. Den er tvert imot forbausende lett på dét. Den har ikke engang stikkordsliste eller bibliografi, noe som burde være en blinkende varsellampe for en seriøs biografi. Forfatterne har imidlertid gjennom tallrike utgivelser dokumentert langvarig graving i 1800-tallets Carlsberg. Det virker mer som en «bonusbok» som de nærmest kunne skrive utfra hva de allerede visste, enn en bok som de måttet forske og lese seg frem til. De har også hatt Hansens dagbøker tilgjengelig, noe som styrker boka. Forfatterne evner å formidle personligheter, fremfor bare å liste historiske fakta. Ikke minst klarer de å sette personlighetene i kontrast til hverandre og til sin samtid. Sånn sett er dette en ypperlig og lesverdig bok.

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 00:45 | /beer | permanent lenke | 3 kommentarer |


Tue, 09 Jul 2019

… og ølet flommet i Bergen

Jeg har tidligere argumentert for at i Bergen var «brygger» en reell profesjon, mens det i resten av landet oftere var en tilleggsaktivitet. Men hvor mye brygget man kontra hvor mye importerte man øl? Det er ikke lett å finne tall på dét, fordi det var mye hjemmebrygging og gårdsbrygging som går utenom alle statistikker. Men her er noen interessante tall som kan gi en pekepinn.

Her er kilden et særtrykk som Bergens Historiske Forening utgav i 1951 av et håndskrevet manuskript som Edvard Edvardsøn etterlot seg, og der han beskrev Bergen i fortid og samtid. Det er tilgjengelig fra NB.no på varig lenke, men jeg har lagt inn en lenke til boka slått opp på rett side, hvilket er 353 i boka, som er side 357 i den skannede teksten.

Edvard Edvardsøn levde ifra 1630 til 1695, så han beskrev sin egen samtid. De importtallene for 1650-1654 som står under, omfatter øl som han trolig har vært med å drikke, ettersom han var 20-25 år i den perioden som statistikken omfatter, og han var elev på Katedralskolen frem til 1651. Så selv om han forholder seg til gamle protokoller, så er det altså sin samtid han behandler her, og han er sånn sett en svært troverdig kilde.

Varetype Mengde Enhet Metrisk Årlig
Rug 248830 tønder 24900 tonn4980 tonn
Malt 190945 tønder 15900 tonn 3180 tonn
Bygg 38945 tønder 3250 tonn 650 tonn
Havre 2077 tønder 153 tonn 30,6 tonn
Hvete 2922 tønder 321 tonn 64,2 tonn
Rostocker øl 681 læster 1,13 mill liter 227 tusen liter
Lybs øl (Lübeck) 1217 læster 2,03 mill liter 406 tusen liter
Wismers øl 879 læster 1,47 mill liter 293 tusen liter
Hollands øl 614 tønder 85 tusen liter 17 tusen liter
Hamborger øl 885 fader 984 tusen liter 197 tusen liter
Straalsunder øl 68 tønder 9,4 tusen liter 1890 liter
Bremmer øl 114 tønder 15,8 tusen liter 3170 liter
Engels øl 357 tønder 49,6 tusen liter 9920 liter
Øleddik 87 tønder 12,1 tusen liter 2420 liter
Mumme 66½ fader 73,9 tusen liter 14,8 tusen liter
Hamp 3064 Skib£ 490 tonn 98,0 tonn
Humle 1722 Skib£ 276 tonn 55,1 tonn
Brendewiin 9798 Anckere 454 tusen liter 98,8 tusen liter
$wijn 1401 Oxehoffueder 389 tusen liter 77,9 tusen liter
Rinswiin 115 Ammere 21,3 tusen liter 4260 liter
Spanskswiin 56 Ammer 10,4 tusen liter2080 liter
Wiinædicke 196½ Oxehofued 54,6 tusen liter 10,9 tusen liter
Miød 2250 tønder 313 tusen liter 62,6 tusen liter
Honning 15 tønder 2085 liter 417 liter
Utdrag av statistikk for import til Bergen i 1650-1654.

Her har jeg brukt at en tønne er 139 liter, men det finnes en rekke ulike tønnestørrelser som strekker seg fra i underkant av 100 liter til opp mot 200 liter. Omregningen jeg har brukt er ett fad tilsvarer 4 oksehoder, ett oksehode tilsvarer to tønner, og én tønne tilsvarer tre ankere. Et ame er 4 ankere, altså 4/3 tønne. Jeg vet ikke hvorfor de har gjort det så vanskelig, utover at ulike varer tradisjonelt ble pakket og solgt i bestemte forpakninger. En lest er egentlig et rommål ombord et skip, der man kunne pakke inn en viss mengde varer, som kunne varierte fra varetype til varetype. En lest ser typisk ut til å ha vært rundt 2 m2, og det virker som at man regnet en lest som 12 tønner. For kornslagene har jeg hentet hektolitervekten fra kornguiden til Felleskjøpet, som setter rug=72kg, bygg=64kg, havre=53, og hvete=79. Jeg estimerer hektolitervekten til byggmalt til 60kg.

Mengden øl som ble importert via Bergen var betydelig, ca 1,1 mill liter pr år. Til sammenligning ligger hele Norges ølimport i dag i størrelseorden 40 mill liter, samt at befolkningen i Norge i 1665 var ca en tolvtedel av dagens befolkning. Det blir jo ikke helt rett å trekke sammenligninger med idag, men om vi allikevel skulle gjøre det, ville ølimporten over Bergen rundt 1650 – justert for folketall – tilsvare ca en tredjedel av dagens ølimport. Og da må vi huske at byene utgjorde en langt mindre del av landets befolkning på 1600-tallet enn i dag, og at de fleste på landsbygda trolig brygget selv på egendyrket, egenmaltet korn.

Mer interessant blir det når vi ser på maltimporten. Om vi antar at en kilo malt blir til 3 liter øl, og at denne malten i sin helhet gikk til øl, blir det 9,54 mill liter øl pr år. Med andre ord, det ble importert store mengder øl, men det ble importert malt tilsvarende 9 ganger så mye øl.

Her må vi vel også ta med i betraktningen at Bergen eksporterte mye fisk. Dermed var nok fraktraten for varer til Bergen relativt moderat. Hovedmotivasjonen for å dra til Bergen var neppe å selge malt og korn og øl, men å kjøpe fisk der, og da var det litt ekstra å tjene på å ha varer med dit.

Vi må imidlertid ta med i betraktningen at ikke alt dette var til Bergens befolkning. Det er mulig noe gikk til befolkningen i omlandet, og noe kan ha blitt pakket om og transportert til andre norske byer. Men jeg vil tro at en dugelig del ble kjøpt av fiskerne fra Nord-Norge, som bragte hjem varer fra Bergen for de pengene de fikk for fisken sin. Tross alt var det sikkert billigst å kjøpe varene i Bergen når de først var der. Her er malt og humle i hvert fall et moment, siden det i Nord-Norge var dårlige kår for å dyrke dette.

Rinswiin er vel Rhinskvin, altså tørr, tysk hvitvin. Jeg vet ikke hva $wijn er. Det står faktisk dollartegn og ikke S, så det er ikke en feilskriving av svin, dessuten kommer dette inne i en seksjon som omhandler drikkevarer, og det kommer på oksehoder, som er digre fat for lagring av væske. Kanskje er det bare vanlig vin?

Vi ser også at det skilles mellom ulike typer øl, stort sett på basis av hvor det kommer fra. Men er dette kun for å markere opphavet, eller snakker vi om ulike ølstiler? Jeg er overbevist om at vi snakker om ulike stiler av øl. Jeg baserer dette på andres beskrivelser av de ulike tyske bystilene som temmelig ulike, og på det faktum at andre varer på denne importlista ikke differensierer opphav på samme måte. Det vil si at like lite som man ville finne på å slå sammen rug, bygg og havre til «korn», så kunne man slå sammen lybsk øl og stralsundsks øl til «øl». Det styrkes også ved at øltypen Mumme (fra Braunschweig) listes uten opphavssted. Mumme var sammen med Broyhan en av de få øltypene som hadde fått et eget navn, i stedet for å ha tatt navnet fra der den ble brygget.

Det står for meg naturlig at i grenselandet mellom å importere ferdig øl og malt i så store mengder, må ha vært bryggerier som har brygget øl lokalt. Transport av øl tar så mye mer plass samt at det er mindre kvalitetsmessig risiko å transportere malt enn øl. Det er innlysende at en dugelig stor del av Bergens befolkning hadde sansen for tysk øl. La meg tippe at importert øl var det dyreste, men øl brygget i tyske stiler basert på tysk malt bør ha vært en levedyktig næringsvei.

I tillegg vet at det var innflyttede bryggere i Bergen på denne tiden, og de hadde kommet fra både Tyskland og Danmark. I protokollene fra Bergen som lister innflyttede borgere, er det et hull mellom 1615 og 1655 der det bare listes én innflyttet brygger. Men i 1655 kom det tre bryggere til, fra Nyenstadt (Neustadt?) og Bremen, og en fra Norge. I 1656 kom det også tre bryggere til, fra Wismar, Lübeck og fra Nested (trolig i Danmark). Så vi har innflytting av tyske bryggere, vi har import av tysk øl, og en enorm import av tysk malt. Det er vanskelig å se for seg at man ikke har håndverksbryggerier som var digre for datidens norske forhold.

Humla er også et kapittel for seg, for det er importert rundt 55 tonn humle pr år. Om vi antar en «hopping rate» på ca 5 gram pr liter, så gir det 11 millioner liter øl. Disse estimatene blir temmelig omtrentlige, men både malt og humle indikerer hver for seg at det var en diger import av råvarer til brygging – enten det var hjemmebrygging eller kommersiell brygging.

Jeg tok med hamp også, som er råmateriale til tauverk. Det ble i vekt importert mer enn halvparten så mye humle som hamp. Tauverk var en livsnødvendighet for en sjøfartsby som Bergen, men likevel var importen av råvaren hamp til tauverk bare knapt det dobbelte av importen av humle.

Jeg har vanskelig for å se noen annen tolkning enn at Bergen må ha hatt en livlig bryggerivirksomhet på 1600-tallet. Dessuten er det en indikator på at bergenserne drakk godt med øl. Riktignok er endel av omregningsfaktorene her litt omtrentlig, men jeg tror ikke det endrer hovedkonklusjonen. Jeg tok med øvrige drikker også, for det var såvisst ikke bare øl man drakk. Importert brennevin var på rundt 10% av importert øl. Selv mjød var diger, selv om det ble importert lite honning.

1600-tallets Bergen må ha vært et lystig sted.

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 23:39 | /beer | permanent lenke | 0 kommentarer |


Mon, 08 Jul 2019

Smånyheter uke 27/2019

Det flommer inn med bryggeriregnskaper, og jeg hopper over endel av de som er minst kjent eller som ikke oppdaget, så for jeg heller omme tilbake til dem i sommer. Det som er interessant med disse bryggeriregnskapene er hvordan noen står støtt, mens andre er mer et sorgens kapittel. Vanligvis opplever vi jo bare ølet og etiketten, men det er i regnskapene bak vi virkelig ser de store forskjellene mellom bryggeriene.

Jeremy Metzger slutter på Trysil. Jeremy har tidligere jobbet ved Talas, men flyttet i vinter til Trysil bryggeri og har gjort store ting der. Nå vil ha imidlertid hjem til Hawaii for å starte sitt eget bryggeri der, kan Bjørn-Frode Løvlund i Østlendingen melde.

Mikkelhaug Gård på Levanger har fått statlig tilvirkningsbevilling, gjennom enkeltmannsforetaket til Ivar Andreas Skjetnemark som har fått dette, slik som vi 17. mars meldte at de hadde søkt om. Mikkelhaug Gård har allerede tillatelse til tilvirkning gjennom kommunal utvidet skjenkebevilling. Dette gjelder vel heller sider og fruktvin enn øl.

Bråjuft har levert regnskap for 2018. Dette bryggeriet i Vestre Slidre i Valdres hadde ved utgangen av 2018 ikke kommet i gang med produksjon, til tross for at selskapet ble stiftet senhøstes 2014. Imidlertid har anleggsmidler – dvs bryggeriutstyr – i løpet av 2018 økt fra 0 til 200 tusen. Dog, allerede ved oppstarten høsten 2014 ble de avbildet i Avisa Valdres med blant annet melketanker som de hadde kjøpt fra Tine. En av de fire bak forteller at bryggeriet drives på dugnad, at de har kommet langt, men at det kanskje har ett års arbeid igjen før det er øl på markedet.

Crave Cave Brewery – eller Averøy Håndbryggeri som selskapet bak heter – har fått statlig tilvirkningsbevilling. Selskapet ble stiftet tidligere i år. Til bloggen forteller Robert Giske – som er eneeier – at han håper å få ut det første ølet over sommeren, først med butikkstyrke. Han forteller om navnet at han ble inspirert av Lynni Treekrems tekst i «Veit et sted», der strofen «fint å ha sæ ei ega brygge» handler om å ha et eget sted. Bryggeriet blir hans hule – eller brygge for å referere til sangen. Det er vel et av de kuleste bryggerinavnene på lenge.

Brewdog passerer Carlsberg, på lista over de 25 mest kjente ølmerker på verdensbasis. Budweiser troner fremdeles på topp, på de to øverste plassene. Men på nittende plass finner vi Brewdog som eneste «mikrobryggeri», mens Carlsberg er skjøvet ned til sisteplassen som nr 20. Vel har Brewdog irritert mange, men noe rett må de da har gjort markedsføringsmessig.

Nøisom Bryggeri i finalen til Matskattstipendet 2019, som er et knippe stipend på tilsammen 500.000 som Meny deler ut til en av sine lokal-mat-leverandører, ifølge en pressemelding. Der står det blant annet om Nøisom: «Spenstige innovasjoner og fremtidsplaner, kombinert med en meget positiv omsetningsøkning, gjør Nøisom Bryggeri til en finalekandidat.» Men kan Nøisom vinne uten at det blir ulovlig reklame for Meny å fortelle om det? Da Klokk & Co var med i finalen i fjor, var det med den alkoholfrie FRIPA. Årets vinner offentliggjøres 6. september.

Spissøl og Slager ble avslått. Tidligere i år søkte selskapet Brulandselva om å få varemerkebeskyttet «spissøl». Det er nå endelig avslått av Patentstyret, siden man ikke kan få varemerkebeskyttet noe som er en ren beskrivelse av produktet. Patentstyret skriver: «Spissøl er betegnelsen på en øltype med lav alkoholprosent. Dere kan ikke få enerett til å bruke teksten spissøl for de aktuelle varene og tjenestene.» Det var en ypperlig avgjørelse, som jeg ikke var overbevist om ville gå den veien, siden spissøl ikke lenger er så aktivt ord i norsk. Dog står det vel i gamle ordlister, og det er mulig at dette har reddet dem. Men hva om noen søkte på NEIPA eller et annet ord som neppe har kommet i ordlistene ennå, og som det ansatte på patentkontoret ikke oppfatter som et navn på en øltype? Heller ikke «Slager» ble godkjent, fordi det må tolkes som noe som er populært, og derfor ikke oppfattes som et kjennetegn for en enkelt leverandør.

Feddie Destillery har levert regnskapet. Selskapet har 53 tusen i inntekter og 663 tusen i kostnader, men dette er misvisende tall, da det ikke har vært så mye drift i 2018. Selskapet har ferdigvarer for 103 tusen, og siden whisky må lagres litt, så blir det en stund til de får særlig mye inntekter – med mindre de destillerer sprit som ikke trenger lagring. Utstyret er verdsatt til 4 mill, som eksakt matcher gjeld til finansinstitusjoner. En pussig sak ved dette regnskapet er det står at daglig leder har avtale om lønn i ett år etter fratreden. Jeg vet ikke hvor relevant det er, men det opptrer i en veldig rar kontekst, så det er mulig at det bare er en standardformulering. Som vi husker var Feddie destilleridelen av gamle Northern & Co, som nylig gikk konkurs.

Horten Bryggeri har levert regnskap. De har nesten halvert salgsinntekt fra 1,01 mill til 542 tusen – mens de hadde toppåret sitt i 2016 med 1,22 mill i salgsinntekt. De klarer ikke å redusere varekostnad tilsvarende mye, men har klart å skru kraftig ned på posten andre kostnader, så driftsunderskuddet ender på 49 tusen, mot et driftsunderskudd på 295 i fjor. Det er gjort endel for bedre økonomien. Utestående fordringer er kraftig redusert, sammen med kortvarig gjeld – men dykker man ned i tallene, så var det visst mest konserngjeld som gikk i ring innad i systemet. Dessuten har de fusjonert med Vestfold Ølkompani og Horten Bryggeriutsalg. Dermed har tre av de fire øl-bedriftene som inngår i dette konsernet blitt foldet inn i ett selskap. Det resterende er Tønsberg Ølutsalg. Bortsett fra selve bryggeriet omfatter dette Gulating-utsalgene i Tønsberg, Sandefjord og Horten. Av de tre utsalgene er det kun Sandefjord som fremdeles listes på Gulatings hjemmesider. Kortsiktig gjeld til finansinstitusjoner (er det kassakreditt?) er økt fra 262 tusen til 449 tusen, som nærmer seg den fallende salgsinntekten for 2018 i størrelsesorden. Selskapet er temmelig gammelt, men har ikke gått med driftsoverskudd siden 2014. Forøvrig kom også Tønsberg Ølutsalgs regnskap denne uka. De går med 270 tusen i driftsunderskudd. I tillegg hadde de nedskrivninger av finansielle eiendeler på 200 tusen – som må være anskaffet og tapt i løpet av 2018, siden dette ikke var med på 2017-regnskapet. Tilsammen gav det et årsresultat på 483 i underskudd, mens balansesum ved utgangen av 2018 var på 199 tusen. Regnskapet forteller i note 8 med at det er usikkerhet knyttet til videre drift, og at virksomheten ble avsluttet 1. april.

Bådin har levert regnskap. Der øker salgsinntekt fra 6,62 mill til 7.92, og det er pent i et år der de fleste har opplevd stagnasjon eller fallende marginer og utfordringer i volum. Ser man lengre tilbake var salgsinntekt i 2016 4,71 mill og i 2015 2,80 mill, så vi snakker om jevn og langsiktig vekst. Enda mer imponerende er det at kostnadene holdes under kontroll, slik at driftsoverskuddet øker fra 429 tusen til 634 tusen. I 2018 har bryggeriet tydeligvis investert i driftsmidler med 1,66 mill, og har hovedsaklig gjort dette via et banklån, som har økt fra 681 tusen til 2,08 mill. Regnskapet gir et imponerende bilde av kontroll og stabilitet, spesielt tatt i betraktning det vanskelige markedet.

Molo Brew har levert regnskap, og dobler salgsinntekt fra 9,17 mill til 18,4 mill, mens driftsresultatet går fra et underskudd på 3,66 mill til et overskudd på 503 tusen. Det er jo riktig så lekkert, men vi må huske at dette er en brewpub, og da blir det vanskelig å skille ut hva som er bryggeridelen og hva som er serveringsdelen. Det er i hvert fall lett å peke på at dette går så det kviner, og det stemmer med en teori jeg lenge har hatt, at den beste formelen for å tjene masse på bryggeri, er å ta hele næringskjeden ved å servere ølet i en bryggeripub. Det er fremdeles ingen dans på roser, men da har du kontroll og ansvar fra A til Å.

Nøgne skifter styreleder, som frem til i fjor sommer var det Midtgaard, som også var daglig leder i Hansa Borg. Nå er det Lars Nikolai Giil, som overtok etter Midtgaard som daglig leder i Hansa Borg. Dermed går de tilbake til ordningen med at daglig leder i Hansa er styreleder i Nøgne Ø, og det viser vel at de har et aktivt fokus på bryggeriet. At de gjør disse endringene idet regnskapet kommer viser vel at det er en strukturert og planlagt prosess, så det er neppe noe dramatikk rundt dette, tross det dårlige regnskapet til bryggeriet.

Eidsvoll Brygghus har levert regnskapet for 2018, og er samme dato også meldt oppløst. Regnskapet viser at man aldri kom i gang med å brygge. Bryggeriet ble stiftet mai 2014.

Bryggeri514 er registret. Det høres ut som et litt mystisk navn. På eiersiden er Basecamp Stryn og Raftevold Hotell med henholdsvis 20% og 10%, mens resten av eierskapet er delt på to personer i et lokalt datafirma. De ønsker ikke å si så mye ennå, men lover at noe skjer i løpet av høsten.

Brewery International avvist. Det er litt overraskende, men Brewery International AS ikke fikk registrert navnet sitt med logo. Det ble tolket som for generisk, og egentlig er det jo ikke veldig forskjell fra formen der et større stedsnavn kobles med «bryggeri», og som det ikke gis varemerkebeskyttelse på. Patentstyret skriver: «Næringsdrivende må fritt kunne bruke teksten BREWERY INTERNATIONAL AS i markedsføringen av sine varer og tjenester uten å krenke noens varemerkerettigheter.» Akkurat det skulle man tro ikke denne importøren og distributøren kunne leve med, men de har latt være å krangle på avgjørelsen, og søknaden er endelig henlagt.

7 Fjell leverer regnskapet. Bryggeriet ser ut til å ha møtt stagnasjonen i markedet. De rapporterer salgsinntekt med avgifter, men om vi ser på tallene korrigert for det, gikk de fra 18,3 mill til 18,0 mill i salgsinntekt. Ser vi på avgiftene, så gikk de fra 6,27 mill til 6,19 mill, og siden avgiftene øker litt hvert år, så betyr nok det en liten volumnedgang. På utgiftssiden har de hatt god kontroll over de fleste delpostene og holdt dem på samme nivå, bortsett fra varekostnad som har økt fra 4,34 mill til 5,62 mill. Det synes mye gitt at salgstallene indikerer en liten reduksjon i salgsvolumet. Det gjør også at driftsresultatet snur fra et overskudd på 855 tusen i 2017 til et underskudd på 1,27 i 2018. Egentlig virker det som om 7 Fjell har nådd et platå, for i 2016 var salgsinntekt 14,8 mill med 6,39 mill i avgifter og i 2015 salgsinntekt 11,4 mill med 5,23 mill i avgifter. Jeg tolker det slik at det ikke har økt så mye i volum, men at de har økt endel i inntekter, men uten at de har klart å hindre at kostnadene har økt like mye. Driftsresultatene de fire siste årene vingler endel, men går i null over tid. De fleste tallene holder seg sånn omtrent der de var i fjor. Det er liten tendens til at lageret med ferdigvarer øker over de siste årene, men det vanskelig å si om det er konjunkturene som gjør at varene blir liggende lengre, eller om det er fordi de brygger dyrere varer som trenger mer modning. Det er muligens det siste om vi skal dømme utfra mixen på salgsinntekt og avgifter. Til e24.no forteller daglig leder Jens Eikeset at det er Polet som har skylda for de dårlige tidene, idet de har måtte underpriset et par øl får å vinne anbud. Mellom linjene kan det virke som han mener det er et strukturelt problem med måten Polet nå håndterer anbud på. Dette er egentlig nye toner, for til nå har bransjen nærmest unisont priset Polet.

Humbrygg åpner brewpub på Hønefoss snart, melder Ringerikes Blad. Vi har tidligere skrevet om de to som åpner egen bryggeripub. Siden sist er de blitt tre, ettersom de er blitt supplert med en som kjenner utelivsbransjen. Tidligere har de fått brygget hos Disco, men nå har de fått iorden folkefinansiering på 120 tusen. Planene er et bryggverk på 500 liter og tankkapasitet på ca 4000 liter (ikke 45.000 liter som tidligere meldt, jeg ble forvirret av tankkapasitet og estimert årsproduksjon).

Haandbryggeriet leverer regnskap. De fikk ørlite lavere inntekter og litt økte kostnader, slik at driftresultatet går fra 2,04 mill ned til 1,38 mill. Det er godt gjort, spesielt siden man sikkert har måttet bruke mye tid og ressurser til planlegging av den flyttingen som har foregått nå på våren 2019. Siden de blir «tvangsflyttet» ifm at det skal bygges sykehus der de er nå, så får de utgiftene til flytting dekket, men man får jo ikke dekket at man er for opptatt til å tenke på nye produkter og eksperimentere og slikt. I 2016 og 2015 var driftsresultatet på -1,92 og -1,25, og bryggeriet slet endel i forbindelse med forsøket på oppkjøp fra Norbrew. Dersom det hadde gått i orden, er det vel ingen grunn til ikke å tro at de ville blitt dratt med i konkursdragsuget som har slukt det meste som Norbrew har vært borti. Pr idag er Haandbryggeriet delvis eid av en rekke andre bryggerier, 7 Fjell, Amundsen har 10,1% hver, mens Austmann eier 2,0%. Videre er det en rekke andre firma som bidro i den store dugnaden for å redde Haandbryggeriet fra overtakelse. Også dette bryggeriet har nådd et slags platå, for de har lagt på dette nivået de siste 4-6 årene.

Årets Ølguide har kommet i butikkene. Det er i hvert fall et godt termometer på hvilken vei trendene for sommerøl ser ut til å gå. Og de fortsetter å gå i retning av pilsner og annet lyst øl som blonde, wit, gose og IPA. Det går også mot enda mer iøynefallende etiketter og tildels mot mer eller mindre nakne damer. Og jeg fristes til å sitere Joe fra Dogfishhead utsagn om hva som er viktigst at innholde i flaska eller etiketten utenpå.

Nedstrand Bryggeri er i gang kan Haugesunds Avis melde 29. juni. Utfra facebooksidene var den store dagen på 6. juni. Inntil videre er ølet tilgjengelig på lokale butikker og serveringssteder, men de søker om bevilling for selv å kunne selge, men det står ikke om det menes servering eller bryggeriutsalg.

Varemerket for Hamar Bryggeri fortsetter som en liten såpeopera. Utgangspunktet var at Hamar Bryggeris Venner søkte om den gamle logoen. Så har enkeltmannsforetaket Georg Vatnøy Hamar Bryggeri klaget. Det er samme person som hadde Hamar Bryggeri ut til salg på finn.no for 1.8 mill, til tross for at det kun var et tomt firma, et .no-domene og et varemerke som ikke dekket øl. Patentstyret avgjorde i juni at venneforeningen kan få dette varemerket for klasse 16, som omfatter trykt materiell, film og 'stationaries', og for klasse 41 som er undervisning, underholdning, sport og kultur. Derimot får de ikke for klasse 32, som omfatter øl. Og så var vi egentlig like langt, selv om klagefristen ikke er utgått.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 23:19 | /beer/nyheter | permanent lenke | 0 kommentarer |


Sat, 06 Jul 2019

Korsbrødrenes humle - II

I fjor høst skrev jeg om korsbrødrene i Nidaros og deres dyrking av humle i hagen sin. Bakgrunnen var en passus hos Ian Hornsey som nevnte at det ble dyrket humle i hagen til «the Brethren of the Cross» i Trondheim i 1311. Jeg lette den gang, men fant ikke. Nå tror jeg kanskje jeg har funnet løsningen.

Det er to feil i denne passusen hos Hornsey. Den første tok jeg for meg i forrige innlegg om saken, og den har med at det norske ordet korsbroder ikke refererer til den religiøse ordenen Korsbrødrene, men til en kannik ved domkapitélet. Den språklige forvirringen ligger i forskjellen mellom en kor's-broder (broder innen koret) og en kors-broder (broder i korset). Det er en feil som nærliggende å gjøre.

Den andre feilen er årstallet, og det har ledet meg på ville veier. Det finnes riktignok et dokument i Diplomatarium Norvegicum, datert 8. mars 1311 som omhandler hagen til korsbrødrene i Trondheim (Dipl.Norv. II, 108). Der gir kong Håkon V Magnusson dem en allmenning som de kan dyrke, mot at de selv legger ut et av sine stykker jord som en allmenning annetsteds. Men jeg kan ikke se at det er nevnt humle i dette dokumentet.

Derimot finnes det et annet dokument som omhandler kannikenes hage, denne gang fra 11. juni 1341 (Dipl.Norv. II, 214), der Domkapitélet setter regler for hva den kanniken som forestår deres felles husholdning skal gjøre. Det en en lang liste med plikter, men et stykke nedi der finner vi:

han skal ok firirganga at grasgarðr var se rœktr lata fœra humla ok setia ok grafua vm ok rœkia ok gefua grasgarðzmanne læigu þegar han er bordfastr hia oss firir þat sumar.

Han skal også sørge for at hagen blir stelt, la bringes inn humle og sette og grave om og stelle og gi hagemannen lønn dersom han bor og jobber hos oss for den sommeren.

Jeg er ikke helt stø i norsken når vi kommer så langt tilbake. Én ting er at man kan slå opp ord, men siden den tid er kasussystemet skrelt bort, og idag er det lett å overse nyanser og tolke teksten som tvetydig der den egentlig var skrevet entydig. Mange takk til Tor Gjerde for hjelp med å tolke det.

Det var vanlig i middelalderen – i hvert fall i Norge – at man omtalte dyrking av humle som å sette humlekuler, og vi kjenner dette begrepet fra en rekke påbud fra øvrigheten. Fra langt senere skrifter (se skriftene til Martinus Nissen og Olav Næve og Wiinholt) vet vi at det så sent som på 1700-tallet ble anbefalt at man tidvis spadde opp humla for å gjødsle under den, og at den skulle vokse opp fra en liten haug, ikke på «flat» mark. Begrepet som brukes i endel lover og pålegg er «hvert år å sette N humlekuler» – og da får jeg mistanke om at man nærmest tok opp og omplantet humle-rhizomene jevnlig, og kanskje hvert år. Humleplanten dør ned hver høst, til så nær som en rhizom, eller jordstengel - som vi kan tenke på som en løk eller knoll. Denne kan omplantes til ny voksested dersom man ønsker å flytte planten.

Begrepet «lata fœra humla» er sentralt her. Det må tolkes som at man bringer humla inn i hagen fra utenfor. Det er lett å overtolke her, men det er temmelig klart utfra konteksten i resten av dokumentet at denne teksten refererer til en årlig plikt, ikke til en engangsforeteelse. Jeg har da vanskelig for å tolke det som annet enn at man tok med humle-rhizomer inn i hagen for planting, og at det skjedde hvert år. Det virker litt flåsete å foreslå at man tok opp en så hardfør plante som humla for å lagre den over vinteren, men det er nesten hva jeg heller til her …

Utenlandsk humle sliter så langt nord som Trondheim, og mang en ølentusiast i Midt-Norge har sikkert plantet en kul mellomeuropeisk eller amerikansk humle, og opplevd at den ikke modnes. Den kommer sent i gang om våren fordi telen kan ligge lenge. Humla tåler frost godt, så det er egentlig helt unødvendig å lagre den frostfritt. Men dersom humla plantes i en liten, omspadd og gjødslet haug, vil den ikke bare få godt med næring, men også tidlig tining og en flying start på våren. Det kan forlenge vekstsesongen med noen uker.

I andre enden av humledyrkingen er det et annet problem: humla er kortdagsplante, og den trenger at dagen er under en viss lengde for at den skal blomstre. Man skulle tro at en tidlig start ikke hjelper på dette, men det er ikke fullt så enkelt. Humle trenger en daglengde på rundt maksimalt 16 timer for å sette blomster, men noe høyere temperaturer og en godt utviklet humleplante kan til en viss grad hjelpe til med å trekke grensa på daglengde litt oppover, slik at man kan få litt tidligere blomstring i et område med korte sommernetter. Siden dyrkeren ikke har kontroll på været, så kan det tenkes at det mest effektive er en tidlig start gjør at humleplanten blir stor og godt utviklet i august, slik at den kommer i gang med blomstringen tidligst mulig. Og kanskje er den mest håndterbare parameteren dyrkeren har for å få humla til å blomstre tidlig og dermed kunne modnes før det er for sent på høsten?

Så vil sikkert noen innvende at dette er tull, og at det er mange gårder der humla både trives og setter blomst, selv uten gjødsling eller oppspaing. Det er sant nok, men la meg kaste frem to argumenter her. For det første er dette gjerne en humle som står i sørveggen på en bygning, og som dermed har en mild og solrik plass inntil en bygning. For det andre ser jeg for meg at dersom man i tidligere tider spadde opp og satte ned humla, så har man hatt et enormt selektivt press i retning av humleplanter som modnes tidsnok.

At det dreier seg om humle i denne teksten, og at den ble regelmessig dyrket, er vel ubestridelig.

Så tilbake til Hornseys referanse. Denne hagen til Korsbrødrene figurerer i to brev, ett fra 1311 og ett fra 1341, og jeg har sett dem referert til samtidig når korsbrødrenes hage har vært omtalt. Jeg tipper at i rekken av gjenbruk av henvisninger, har en eller annen sett en referanse til hage og humle og to årstall, og brukt det tidligste. Hornsey har garantert lent seg på andre forfattere her, så det er strengt tatt ikke hans feil.

Det er selvfølgelig ikke mulig å garantere at det ikke finnes ett eller annet dokument et sted som forteller at korsbrødrene dyrket humle i 1311, men jeg har ikke funnet det. Det er også mulig at korsbrødrene dyrket humle i hagen sin med en gang de fikk den våren 1311, men jeg har ikke sett det dokumentert. Uansett, jeg tror at jeg har knekket gåten med årstallet 1311 hos Hornsey.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 18:03 | /beer | permanent lenke | 0 kommentarer |


Thu, 04 Jul 2019

På sporet av Pragerølet

Da jeg nevnte Bjarte Solheims hovedoppgave om E. C. Dahls Bryggeri – «Mit Øl gjør overalt Lykke» – så kom jeg i en høyst interessant diskusjon med ham etterpå. Der nevnte han i forbifarten at Dahls på 1800-tallet hadde brygget Pragerøl – dvs øl à la Praha. Siden har jeg ikke fått det ølet ut av hodet.

Jeg spurte ham hva slags ølet det var, og han mente det var øl à la ølet på den berømte U Fleků, den ølhall-lignende brewpuben i Praha med den karakteristiske, store klokken utenfor. Jeg må beskjemmet medgi at jeg ikke har hatt de beste opplevelsene på U Fleků. Én gang var det rett etter åpning, og lokalet egner seg ikke om du er mutters alene. En annen gang var som del av et følge som ble identifisert som turister og forsøkt pådyttet snaps og levende musikk ved bordet. Men ølet var godt. Litt uvant med et snev av syrlighet og fruktighet.

U Fleků beskriver den som Flekovsky lezak 13°, som betyr noe slik som U Flekůs mørkøl på 13° Plato, og de kaller det en «dark lager».

Den andre kilden til Pragerøl er Andreas Krennmair i Historic German and Austrian Beer for the Home Brewer som forteller om det opprinnelige Pragerølet at det var overgjæret og lyst og kaldlagret i kjeller. Da tenker jeg litt mer i retning en tysk altbier.

I Nasjonalbiblioteket finnes det bare en referanse til «pragerøl», fra Sven Hazels Frontkamerater, men uten at ølet beskrives.

Skriveformen «pragøl» gir oss treff på tre leksika som tydelig slekter på hverandre, og som forteller at Praha har en rekke bryggerier som brygger «Prag-øl», så liten hjelp der.

Det er først med skriveformen «pragerol» at jeg får noen relevante treff i avisene fra nb.no, og da fra Bergens Adressetidende. Den 14. september 1850 annonserer L. Semb i Bergen Adressecontoirs Efterretninger: «Godt dobb. Pagerøl er jeg paany bleven forsynet med. L. Semb»

Her kan det jo nevnes at Sembs bryggeri på det tidspunktet var relativt nystartet. Det skulle senere få navnet Det Sembske Bryggeri og ble til Hansa Bryggeri, selv om Hansa selv av en eller annen underlig grunn ikke er så interessert i historien før 1891. De øvrige åtte treffene er variasjoner over samme tema: samme avis, samme bryggeri, omtrent samme tekst, og i perioden 1850-1854.

Fra denne lista ser vi i hvert fall at pragerølet – som er angitt som et dobbelt øl, det vil si litt ekstra sterkt – ligger på 8 skilling i motsetning til bayer som var på 5 skilling. Her må vi huske at også bayeren var et relativt dyrt øl. Utfra det bør vi kunne utlede at dobbelt pragerøl var et relativt luksuriøst øl. Det inntrykket undergraves ikke av at «Delicatesse og Viinhalle» anbefaler det i samme åndedrag som Schous Bryggeris bayer. Øl fra hovedstaden var ikke å spøke med i pris og status.

Det Sembske Bryggeri solgte øl i Trondheim rundt det tidspunktet da E. C. Dahls startet, utfra hva vi kan lese av annonsert i Trondheims-pressen. Vi finner imidlertid ikke annonser for pragerøl der, men Semb hadde agenter i Trondheim, og med agentsystemet ville en stor del av varespekteret kunne være tilgjengelig. Og vi ser av bergensannonsene at Semb solgte pragerøl i nettopp de 4-5 årene som E. C. Dahl gikk rundt og drøvtygget på om han skulle starte bryggeri på sitt innkjøpte sukkerhus.

Dette er selvfølgelig ikke noe bevis for at E. C. Dahls pragerøl var inspirert av eller konstruert for å konkurrere med Semb. Men det er i hvert fall en nærliggende mulighet.

Var så pragerølet under- eller overgjæret? Det er sannelig ikke godt å si. Rent intuitivt er ikke overgjæring det man ville tenke på først med E. C. Dahls. Men det kan virke som Dahls brygget både under- og overgjæret øl fra starten. Jeg har en sterk mistanke om at når tyske ølstiler ble brygget her hjemme, så var det urovekkende ofte et markedsførings- og motetriks enn det nødvendigvis var en troverdig bryggeteknisk kopi. Vi ser det stadig vekk utover 1800-tallet.

Derfor trenger ikke «pragerølet» å ha så veldig mye å gjøre med byen Prag og ølet der. Det er litt som sveitserost ikke har med Sveits å gjøre, kalkun ikke har med Calcutta å gjøre, osv.

Det er vel bare tre kilder til dette norske pragerølet, oppskrifter hos Semb, som kan ha blitt arvet av Hansa. Dernest oppskrifter ved E. C. Dahls som kan ha overlevd. Og til slutt, det som Bjarte Solheim fant, og som jeg tror var i en brevsamling fra E. C. Dahls tidligste tid.

Jeg kommer til å tenkte videre på dette pragerølet, og skulle jeg snuble over noe mer info, så dukker det opp her.

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 22:27 | /beer | permanent lenke | 0 kommentarer |


Wed, 03 Jul 2019

Wikipedia om «bryggeri»

Tidvis ramler jeg inn på den norske Wikipedia-artikkelen om «bryggeri», og jeg blir ikke imponert. Det er mye feil, foreldet, misforståelser og utelatelser. Det er selvfølgelig å skyte seg i foten å kritisere en Wikipedia-artikkel, for det inviterer til svar à la «fiks det selv, da». Kanskje tid og fokus en dag gir rom for det. Men jeg frykter at dersom jeg begynte, så ville jeg holde på og aldri bli ferdig. Dette innleggets lengde, digresjoner og evindelige diskuteringer frem og tilbake får stå som bevisførsel på at jeg burde holde meg langt unna å forfatte Wikipedia-artikler, for jeg skriver meg bare innover og nedover og kommer ikke i mål før har en tidsfrist hengende over meg.

Men som en dårlig plan B kommer jeg her med en «brain-dump» på hva jeg reagerer på og tenker rundt i denne Wikipedia-artikkelen. Mine kommentarer er inline under.

Bryggeri

Et bryggeri er en næringsmiddelbedrift som fremstiller øl, sider eller mineralvann.

Dette er et interessant tema. Vi bruker «bryggeri» om øl og mineralvann, mens vi bruker «å brygge» om øl og kaffe. Det er vel ingen som brygger brus, og strengt tatt heller ingen som har et sider-bryggeri. Men dette er vel bare språklige spissfindigheter. Greia er vel kort og godt at å brygge opprinnelig betyr å koke eller varme opp, utfra betydningen til et gammelt ord for bevegelse i væske. Så har kaffe sneket seg inn fordi man tidligere brukte å koke den. Og mineralvann har kommet til fordi det var et nærliggende produkt som var vanlig å tilvirke i ølbryggeriene. Det er vel ingen som brygger sider, men i overført betydning kan det vel også brukes på gjæring, som skaper bevegelse i den gjærende væsken.

En litt mer konkret kritikk er at etter denne definisjonen fortsetter wikipedia-siden kun å omtale ølbrygging, uten å nevne mineralvannbryggerier eller siderbryggerier.

Et ølbryggeri består tradisjonelt av malteri, bryggerhus, gjærkjeller, lagerkjeller, tapperi og øllager.

Joda, men nøkkelordet her er «tradisjonelt», for dette var veldig klassisk terminologi for lagerøl-bryggerier i perioden 1850-1920-ish. Malterier har i praksis blitt helt adskilt fra bryggerier, selv om det er blitt en slags trend innenfor craft. Lagerkjeller er vel heller ikke flust av i våre dager, for småbryggeriene brygger ales, men storbryggeriene bruker sylindrokoniske tanker, der man gjærer og lagrer på samme tanken – og dessuten bruker man ikke så lang tid på lagringen lengre. Lagerkjellernes dager var vel talte den gangen man gikk over fra ishus til kjølemaskiner.

Historie

Bryggerinæringen har lange tradisjoner i de fleste land.

«Bryggerinæringen» var et litt upresist ord. Man finner lange tradisjoner for kornbaserte alkoholiske drikker i Asia, Afrika og Amerika, men med «bryggerinæringen» tenker jeg først og fremst på lagerøl-bryggerier, som stort sett er europeisk-inspirert over det aller meste av verden.

Man vet om bryggerivirksomhet så langt tilbake som år 4000 f.Kr. i Babylon.

Joda, men man vet om ting enda lengre tilbake enn det også. Forøvrig er ikke Babylon så gammel, og den regnes som grunnlagt i år 1894 f.Kr. Det som forfatteren men her er trolig den langt eldre kulturen Sumer, som ble nedrent av babylonerne.

I middelalderen forbedret munkene i Europa produksjonsmetodene, og la grunnlaget for industriell virksomhet.

Tja? Det er ikke tvil om at det ble brygget på klostrene, men det er sannelig ikke sikkert at det var den primære arenaen for forbedringer i bryggeteknikk. Vi bør ikke overse kommersielle, sekulære bryggere og bryggere i storhusholdninger hos konger og andre fyrster. Bryggerlaugene bør heller ikke utelates, selv om det er lett å oppfatte dem som bevarer av gamle teknikker snarere enn innovator. Dersom temaet er tidlig industriell virksomhet, så tror jeg hanseatene må ha gjort ett og annet, gitt at det var enorm øleksport fra flere hansa-byer allerede tilbake i senmiddelalderen. I England vokste industriell brygging frem fra 1600- og 1700-tallet, og det er vanskelig å se hvilken rolle munker skulle ha hatt her. Humla har en lang historie, men da den bredte seg ut og fortrengte andre urter, trolig maksimal intensitet i ekspansjonen rundt 1400-1600-tallet, virker det som om den åkerdyrkede humla var mer et pre-kapitalistisk-industrielt fenomen enn at det var noe som klostrene pushet. Her er bildet noget broket, men det virker mer som om klostrene og den katolske kirken hellet litt mer mot pors og gruit og landeierens rett til sanking av urter, enn mot den åkerdyrkbare humla.

Munkene har helt klart vært bevarer og spreder av både kunnskap og planter, men jeg føler meg ikke overbevist om at de var den primære kilden til innovasjon som ledet til industrialisering av brygging.

Fram til ca. 1840 ble det bare produsert overgjæret øl, …

Feil, men det er vel rett å si at undergjæring var stort sett bare var en bayersk spesialitet frem til utpå 1830-tallet.

… men etter at Emil Hansen ved Carlsberg bryggeri i Danmark gjorde produksjonen av undergjæret øl mulig, …

Øhhhh!? Her er det feil på så mange nivåer. For det første: Emil Christian Hansen ble født 1842 og gjorde derfor ingenting med undergjæring eller gjær rundt 1840. Derimot er han kjent for å ha rendyrket gjær – forsåvidt undergjær – i 1883, men da er vi i feil halvdel av århundret. En som heller bør stor ære for å ha gjort undergjæring og lagering kjent, må være Gabriel Sedlmayr jr ved Spatenbrau på 1830-tallet. Carlsberg Bryggeri ble for forresten ikke etablert av J. C. Jacobsen før i 1847, så de skal ikke ha den æren for å være først, og han hentet gjæren sin fra … Spatenbrau i 1845. Skjønt, Jacobsen overtok sin fars lille bryggeri i 1835, og selv om han var tidlig ute med å se potensiale i den nye bryggeteknikken (han smakte bayersk øl i København allerede i 1836 hos en vinhandler), så var han ikke så medvirkende til den i tidlige startfasen.

Det er heller ikke slik at noen gjorde produksjonen av undergjær mulig. Undergjæren fantes, og hadde vært brukt i lang tid, men Sedlmayr jobbet for å forbedre og skalere og kvalitetssikre prosessene med å bruke undergjær, og han var en viktig katalysator for å spre denne gjæren og kunnskapen om hvordan bruke den.

… overtok denne metoden det meste av det industrielle markedet.

Tja. Belgia og Storbritania holdt da ut veldig lenge, og det blir temmelig søkt å ekskludere Storbritania fra «det meste av markedet» dersom tidsramma er tiden mellom Krimkrigen og Andre Verdenskrig. Lenge var de største og mest industrielle bryggeriene nettopp britiske, og de brukte overgjær.

Bryggerivirksomheten i Norge

Norges første industrielle bryggeri ble anlagt ved Fredriksten Festning i 1690-årene for å forskye soldatene på garnisonen med øl[1]. Arkitekten Willem Coucheron anviste en hvelvning for dette formålet allerede i 1679, men finansiering kom ikke umiddelbart på plass[2]. Militær-ølet hadde lav alkoholprosent og det er estimert at bryggeriet produserte mellom to og tre tusen liter per dag[3].

Artig, jeg kjente ikke til dette. Men konkurransen om det første industrielle bryggeriet er kanskje ikke like så nyttig som den er støyende. Vi har skipsølsbryggerier tilbake til innføringen av eneveldet i 1660, vi har erkebispens bryggekjele på over 1300 liter tilbake i 1428, og vi har en lang rekke personer som er registeret som borger og brygger i Bergen, helt tilbake til 1611. Det er forsåvidt interessant å vite hvem som gjorde hva når og i hvilken skala, men den definitive kåringen av hvem som var først og størst tror jeg vi skal holde litt tilbake på.

Når vi er tilbake til før 1814 må vi også huske at Norge og Danmark var langt mer integrert enn vi liker minnes i dag. I København fantes Kongens Bryghus, og det københavnske bryggerlauget var særdeles velorganisert og var ikke skremt av oppskalering. Rett nok lå ikke det innen dagens Norge, men tanken på storskala brygging i en slags industriell ramme kan umulig ha vært fremmed for alle de norske embetsmenn og offiserer som hadde studert i København.

I 1776 fikk Christian Stabell kongelig bevilling til å starte et «skipsølbryggeri» i Christiania. Før denne tid var alt norsk øl brygget som hjemmebrygg, etter metoder fra middelalderen.

Er det noen som faktisk har dokumentert at Stabels skipsølbryggeri var kvalitativt annerledes enn tallrike andre skipsølbryggerier og småbryggerier som kom før det? Rundt 1800 ble det etablert et bryggeri i Christiania av Johannes Thrane, og som kan ha vært det første større kommersielle bryggeriet i Norge, i hvert fall utenfor Bergen. Forøvrig var et skipsølbryggeri mer et spørsmål om enerett overfor en kundegruppe enn det var snakk om en bestemt øltype. Det var med andre ord øl til proviant, mer enn øl som eksportvare. At man ikke eksporterte øl i noen skala fra Norge ligger i kortene da Norge ikke engang var selvforsynt med korn, og den britiske marinen forårsaket omfattende sult og barkebrødstider under krigen 1807-1814 med sin blokade av Skagerak og den innenrikshandelen som foregikk mellom Norge og Danmark. Det ble nærmest hungersnød i 1808/1809.

Fra ca. år 1800 ble det startet flere bryggerier, men de gikk etter hvert konkurs. I Jens Krafts «Norges Beskrivelse» fra 1820 nevnes ikke et eneste bryggeri.

Bob-bob. Det er bare Østfold som dekkes av bindet fra 1820, de øvrige amtenes beskrivelse kommer utover og frem mot 1835, så å ta Jens Kraft som sannhetsvitne på status i hele Norge i 1820 blir litt feil. Hans beskrivelser ble videreført i de femårlige amtmannsberetningene, og for å være brutalt ærlig ser vi heller ikke noe til de 343 bryggeriene på slutten av 1850-tallet i disse beretningene, kort og godt fordi det var kun større eller viktige eller kuriøse industriforetak som ble tatt med.

Forøvrig, i hele perioden der Kraft skriver var den store industritrenden destilleringen som ble frisluppet i 1816. Derfor er det rikelig med brennerier listet der. Vi vet fra annonser litt senere at brenneriene også produserte og solgte øl, i hvert fall så lenge de brant på korn fremfor poteter. Dette understøttes også av Jens Kraft, som skriver i bind 4 side 346 (1830) om destilleriene i Bergen, hvorav det var seks stykker med åtte kjeler i 1818, og 18 stykker med 35 kjeler i 1827: «Ved flere af disse Brændeviinsbrænderier ere Maltgjørerier og Ølbryggerier forenede.» Som en kuriositet kan nevnes at han i en historisk oversikt over Bergen skriver om første halvdel 1600-tallet: «Blandt Kornvarerne [som innførtes] var igjen en meget betydelig Deel Malt, ligesom ogsaa store Qvanta af Øl indførtes.», og i en tabell på side 361 lister han årlig gjennomsnittlig innførsel i årene 1695-1699. Der det er 35,262 tønner malt og 105 tønner øl. Nå var ikke øltønner og malttønner helt det samme og det er nesten et eget fag å holde orden på tønnevolum, men anslå dem til størrelsesorden 100 liter. Det er mye malt! Det var neppe alt sammen til hjemmebrygging og garantert ikke til gårdsbrygging.

Videre må ikke dette verket tolkes slik at det ikke fantes bryggerier, bare at de var av en såpass små og uvesentlige at de ikke kom med. Ofte var bryggerne handelsmenn og vertshusholdere – og de listes som dét, ikke som bryggere. Her er nok Bergen i en særstilling, men oversikten jeg laget over bryggere i Bergen 1714 forteller om en by med mange bryggere i ulike størrelse og sosial rang. Jeg gjengav også en liste over personer som tok borgerskap i Bergen som brygger i perioden 1611-1750, hvorav 26 kom fra Tyskland eller Danmark. Ikke minst gjorde jeg en gjennomgang av folketellingen i 1801, som er særegen idet det nesten ikke er registert bryggere, annet enn i Bergen. Det er noe merkelig med Bergen i så måte. Det burde i hvert fall indikere at Bergen neppe noensinne har vært bryggeriløst. I tillegg fantes det en utbredt hjemmebrygging og selvfølgelig gårdsbrygging. At det ble brygget rundt og i landet, og at det var viktig, vises av at Jens Kraft stadig befatter seg med humleavl, og hvorvidt den er tilstrekkelig for eget bruk i det lokale området og i hvilken grad man må importere eller nok for eksport til nabobygder.

Kan man så kalle det bryggerier? Tja. De brygget da for salg det var neppe slik at alle av dem var små. Dessuten ble det kalt bryggerier og bryggere, i hvert fall i Bergen. At vi har få store bryggerier frem til 1840-tallet kan nok skyldes at at ølet var blitt litt utrendy og fortrengt av brennevinet. Fordelen med brennevin fremfor øl er at sluttproduktet har stor holdbarhet. Dette var vel også grunnen til at bryggeriene forble små. De måtte ha løpende avsetning på produksjonen fordi det var en ferskvare, og transport rundt 1820 treg og kunne være tidsmessig uforutsigbar.

I 1821 startet Jørgen Young et bryggeri i Christiania. I 1837 ble det overtatt av Christian Schou, og fikk etter hvert betegnelsen Schous bryggeri. I 1843 ble det her startet produksjon av undergjæret øl (bayersk øl), noe som gjorde såvel produksjon som lagring langt enklere.

Nja, både produksjonen og lagringen var vel mer komplisert siden man trengte temperaturkontroll, men det gav mer holdbart øl, hvilket gjorde det verd den ekstra kostnaden og kompleksiteten.

Betydningen av den nye typen øl fremgår av et sitat fra det omfattende verket «Norge i det nittende aarhundrede»:
«Hvilken Betydning man i Begyndelsen af 40-Aarene tillagde Anlægget af Bayersk-Øl – SCHOUS og YTTEBORGS i Kristiania – finder sit Udtryk i det karakteristiske Træk, at Storthingsmændene med gamle Ueland i Spidsen den 17. Mai 1845 begav sig ud til den over Schous Iskjælder udenfor Nybroen opførte Ølpavillion for at smage paa den nye Vare, som havde vundet meget Bifald».

Ok, så stortingsmennene var på ølsmaking i bryggeriet på nasjonaldagen. Det sier vel egentlig mer om deres glede over øl enn det sier noe om den betydningen av under- og overgjæret øl. Bortsett fra sjansen til å drikke gratis øl, tipper jeg at de var mer begeistret over at det begynte å komme flere industribedrifter i Christiania, enn at de var opptatt av at man endelig var begynt å brygge ølet på en ny måte.

Det finnes en historie fra Danmark som er en motsats til dette, dessverre husker jeg ikke kilden. Da danske folketingsmenn foreslo å skattlegge ekstra høyt denne forferdelige undergjæren som utkonkurrerte småbryggeriene, ble de invitert til Carlsberg og servert overgjæret øl som var brygget for å smake som undergjæret øl. Med andre ord, det ville ikke hjelpe å differensiere skattlegging av gjærtypene. Det er innlysende at denne historien er yngre enn 1845. Men det illustrerer at parlamentarikere generelt er mer opptatt av skatter og industrivirksomhet (les: fremtidige skatter) enn de er av forskjellen på under- og overgjær.

Den nye produksjonsmåten førte til at det utover på 1840-, 1850- og 1860-tallet ble etablert en rekke nye bryggerier over hele landet. Mange av disse nye bryggeriene gikk imidlertid konkurs, eller ble kjøpt opp av konkurrenter. Konkurransen om markedet, og behovet for rasjonell produksjon og transport førte til at antallet bryggerier stadig sank frem mot siste århundreskifte.

Vel ... nja ... Det var vel litt mer komplisert enn som så. De nye bryggeriene som etablerte seg fra rundt 1840 brukte stort sett den bayerske bryggemetoden med undergjæring, og den produserte mer holdbart øl (og dermed mer transporterbart øl), selv om den krevde endel mer investeringer i utstyr. Dermed kunne de nye bryggeriene bygges større, fordi ølet deres var av en kvalitet som kunne forsyne et større omland. På 1840- og 1850-tallet var det nok helst de gamle småbryggeriene som ble konkurrert ut ved at de fikk konkurranse fra mer fjerntliggende bryggerier som laget undergjæret øl. I tillegg kom dampskip og jernbane utover midten av 1800-tallet, og gjorde transporten billigere og fremfor alt mer forutsigbar. Dessuten skal det ikke underslås at undergjæret øl ble en motedrikk. Så på den ene siden kan man nok si at det var størrelse og effektivitet som drev konkurransen. Men man må ta med i betraktningen av overgangen til den bayerske bryggemetoden og undergjæret øl ikke bare var et spørsmål om skalering, men også en teknologiskifte der de minste bryggeriene ikke kunne henge med. Det var så enkelt som at undergjæring nærmest fordret at man brygget i større skala.

Antall bryggerier:
1857 – 343 bryggerier.
1890 – 46 bryggerier.
1987 – 15 bryggerier.

Her må det poengteres at tallet fra 1857 trolig har sitt opphav i at maltskatten – den første form for ølavgift – ble innført på den tiden. Det er derfor rimelig å anta at 343 er antall bevillingshavere, med stort og smått. Jeg er overbevist om de aller fleste av dem var vertshusholdere, høkere og handelsmenn. Dermed var det ikke 343 bryggerier slik denne artikkelen bruker ordet bryggeri i andre sammenhenger. Det er heller ikke rett å indikere at de startet etter 1820. Dette var en små- og mediumskala produksjonsform som hadde foregått i århundrer.

Tallene fra 1890 kjenner jeg ikke opphavet til, men det kan nok være rett. Vi har imidlertid en god oversikt fra 1901 og utover, i Bryggeriforeningen medlemsregister. Og jeg mistenker at 46 egentlig referer til 1901, da bryggeriforeningen startet. De hadde da 44 medlemmer, men i tillegg fantes Dahls bryggeri i Molde, Nedreqværn Bryggeri i Brumunddal og Agder Bryggeri ved Risør. Disse stod utenfor, men Agder og Nedreqværn gikk konkurs rundt 1901, så det avhenger litt av hvordan og når man teller om man får 45, 46 eller 47 bryggerier.

Det er også en unnlatelsessynd å for kun forklare konsolideringen av bryggeribransjen med konkurransefortrinnene til de største bryggeriene. For det første jobbet avholdsbevegelsen for å gjøre levevilkårene dårligere for bryggeriene, og de store kunne vel takle det bedre enn de små. Dernest var det store konjunktursvingninger på 1800-tallet, noe som sees i salgsstatistikken over øl. Når ølsalget nærmest kunne endres med 30%-40% i løpet av få år, så ligger det i kortene at det er dårlige kår for nystartede bryggerier. Mangt et bryggeri planla i oppgangstider og solgte sitt første øl idet konjunkturen snudde. Frydenlund er ett eksempel. Jeg har tidligere vist statistikk over alkoholsalg 1851-2013, som med all tydelighet viser at 1800-tallet var et volatilt ølmarked i Norge.

Mikrobryggerier

I de senere år er det imidlertid startet mange nye, små bryggerier for produksjon av spesialøl, for eksempel bryggeriet Nøgne Ø i Grimstad. Etter at alkoholloven ble endret i 2003 er det også anlagt flere mikrobryggerier i forbindelse med gårdsturisme og opprettelse av «bryggeripub»er med salg av eget brygg.

Her høres det nesten ut som om mikrobryggeriene kom etter 2003. Det er ikke rett, de første kom i 1989, med det kortlivede Jæren bryggeri først, og deretter Oslo Mikrobryggeri senere på året. Det kom en rekke bryggeri utover 1990-tallet, også enkelte brewpuber, men med få unntak (OMB og Akershus Bryggeri helt i starten renner meg i hu) satset de på undergjæret øl og skulle konkurrere med de store etablerte bryggeriene. Fokuset på overgjæret øl kommer for fullt først endel senere, og der er Nøgne Ø viktig, skjønt det er vel ikke lengre et eksempel på et bryggeri som har kommet «i de senere år».

Endringene i 2003 var vel stort sett at man kunne få kommunal bevilling for import som man kunne skjenke ut i egen pub. Og tilsvarende at man kunne få kommunal bevilling (eller egentlig utvidet skjenketillatelse) til å servere øl man hadde tilvirket på stedet. Det forenklet prosessene mye og det tillot endel «romslige vurderinger» i kommuner i grisgrente strøk – det gjorde nok håndhevingen av regelverket mer ulikt. Men det fantes brewpuber før dette – blant annet TMB og OMB som eksisterer fremdeles.

Forøvrig, det som virkelig åpnet opp for småbryggeriene var ikke så mye regelendringer, men at kartellsystemet til de store bryggeriene brøt sammen.

Det er nå flere bryggerier i alle de største byene i Norge, og det er bryggerier i så godt som alle fylker.

Så godt som? Ok, det er gamle data, som burde vært kvalifisert med et årstall.

Det eldste norske bryggeriet i drift er Aass bryggeri, som ble anlagt i 1834.

Her tenker jeg det er et visst rom for å krangle – og wikipedia-artikler bør ikke legge til rette for krangling. Artikkelen forteller jo for eksempel selv at Schous/Young er langt eldre, og Schous gikk inn i Oslobryggeriene som etterhvert endte med å bruke Ringnes-navnet. Kontinuiteten koker da lett ned til et definisjonsspørsmål. Flere bryggerier bygger dessuten på destillerier som også kan ha solgt øl i en parallelt med destilleringen, f.eks. Arendals.

Markedsfordeling

64 prosent av alt øl som drikkes i Norge er norsk-produsert, …

Tihi :-) har noen sjekket tallene her. De ligger på bryggeriforeningens hjemmesider: Tallene for de siste 12 mnd frem til og med mai 2019 er at importen er 18,8%, og selv det er på en måte litt høyt, for Tuborg blir tidvis importert mens det ellers brygges i Norge. Det blir jo litt sært når to like six-packs med Tuborg står på samme butikkhylle, men den ene er importøl og den andre er norsk-produsert. Men dersom Ringnes flytter produksjonen ut, så tolkes det som import, og SSB regner det som import i tallene sine, så greit nok. Men 36% import er uansett helt feil og har alltid vært det.
… hvorav småbryggeriene står for 2 prosent.
Småbryggeriene står for ca 4,39% av ølsalget ifølge tall samme sted. Igjen, når man oppgir tall uten at konteksten forteller når de er fra, så burde man spesifisert tidsangivelse. Forøvrig blir disse tallene litt ugjennomtrengelige, ettersom det er lett å forveksle småbryggerier med småskala-labels. Etterhvert som de store bryggeriene går inn på markedet med spesialøl med øl som til forveksling likner småbryggerienes, så øker spesialøl-salget, selv om småbryggeriene faller i markedsandel. Det blir heller ikke bedre av at Arendals Bryggeri kan oppfattes som et mellomstort bryggeri, mens de i statikken kategoriseres som et småskalabryggeri. Ved Arendals brygges en rekke brands som er knøttsmå, på vegne av bryggerier som ikke selv har eget bryggverk. Derfor er det vrient å si en prosentandel av markedet uten en lang liste med betingelser.
Markedet domineres fullstendig av gigantene Ringnes (danskeid) og Sarpsborg-eide Hansa Borg. …

Siden det gjøres et poeng ut av det ... Hansa Borg er 25% dansk-eid via Royal Unibrew, som blant annet har merkene Lapin Culta, Ceres og Faxe. Det er grunnen til at Ringnes kaller seg Norges største bryggeri, Hansa Borg kaller seg Norges største norsk-eide bryggeri, og Aass kaller seg Norges største hel-norsk-eide bryggeri.

Ringnes lager merkene Ringnes, Frydenlund, E.C. Dahls, Lysholmer, Tou, Nordlandspils, Tuborg og Carlsberg i Norge.

De holder faktisk også i live Schous som merke. Dessuten mangler Arendalspils på denne lista, for den merkevaren fulgte ikke med da Arendals Bryggeri ble solgt. Men det er vel detaljer. Men generelt er det dumt å liste statistikk og vise oversikter som endrer seg med tid, uten å henvise til årstall.

Hansa Borg lager Hansa, Borg, CB, Fredrikstad, Heineken og Nøgne Ø. De tre mellomstore bryggeriene er Mack, Aass og Grans. Mens Ringnes omsetter for over 3 milliarder og Hansa Borg over 1, har de tre mellomstore en samlet omsetning på 800 millioner kroner. Videre på listen over de ti største bryggeriene ligger Berentsens, Arendals, Lervig, Ægir og Haandbryggeriet. Men da er vi nede på bryggerier med langt under 1 prosent av Ringnes' omsetning.

Usikker på hvor korrekt denne statistikken er. Ringnes AS lå i 2017 på 4,46 millarder i driftsinntekter, mens Hansa Borg Bryggerier AS har driftinntekter på 1,01 milliarder i 2018. Jeg hadde vel forventet å finne 7 Fjell og Austmann nevnt her, i det minste. Skjønt salgsstatistikk brutt ned på enkeltbryggeri er notorisk vanskelig å få tak på.

Og så er det så mange tema som ikke er touchet inn på i denne wikipedia-artikkelen: bryggeriforeningen(e), kartellsystemet, forbudstiden, oppkjøpene utover på 1900-tallet, det nye regelverket fra 1913 med koordinerte øltyper, konsolideringen av «alle» i Orkla, der bryggerivirksomheten endte som Ringnes, omrokeringene mellom Orkla, Procordia og Carlsberg.

Sorry at dette ble så langt …

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

postet klokken 22:28 | /beer | permanent lenke | 0 kommentarer |


Mon, 01 Jul 2019

Smakstips 15 - Repetisjon

En av episodene med Teletubbies heter «Again and again», der gjennomgangstemaet er at de gjør det samme omigjen og omigjen og omigjen og … Og akkurat dét er hva du trenger å gjøre når du skal bli en bedre ølsmaker.

Noen øldrikkere vil helst bare smake favorittølet sitt, og går glipp av mye annet. Andre vil helst smake noe nytt. De får nok smakt på mye, men også de går glipp av noe. I denne postingen vil jeg slå et slag for å drikke det samme ølet mange ganger. Ikke mange ganger på samme kveld, og slett ikke ved kun å drikke ett øl. Jeg tenker på mange ganger som jevnlig å komme tilbake til det samme ølet.

Hvorfor? Vel, ved å repetere så forsterker vi. Ved å forsterke kan vi få frem mer subtile nyanser. Det er ikke sikkert at du klarer å komme til bunns i ølets kompleksitet ved første smaking, og kanskje var ikke sansene dine helt på topp da du smakte det første gang. Men det aller viktigste tror jeg er å repetere smaksopplevelsen for at minnet av ølet skal sitte bedre og du skal være i stand til å plukke opp stadig finere nyanser.

Du kan for eksempel blinke ut et øl som du kjøper en kasse av, og fra den kan du plukke øl to til tre ganger i uka. Neste gang du kommer over et passe komplekst og godt (og rimelig!) øl, tenk over om du kanskje skulle kjøpe en kasse og plotte inn på kalenderen når du planlegger å drikke dem. Ikke la det gå uker mellom hver gang du tar en slik øl, du bør ha forrige smaking relativt friskt i minne når du åpner neste flaske.

Etterhvert som du går igjennom fler og fler repetisjoner, kommer du også til å gå gjennom ulike faser. I første fase kommer du til å tenke at «ja, sånn omtrent smakte dette ølet.» Etterhvert blir du mer og mer vant til ølet, og det er som å gå på en kjent sti: du gjenkjenner trær og steiner – eller for ølets del dets ulike smakskomponenter. Og disse komponentene er ikke lengre oppdagelser, det er gjenoppdagelser og etterhvert gjenkjennelser.

I tredje fase merker du om noe ikke er rett, for du begynner å kjenne ølet så godt at du stoler mer på din egen smakssans og hukommelse enn på flaska som står foran deg. Og selv små og suptile forskjeller blir tydelige. I fjerde fase lærer du deg til å forstå hvordan variasjoner i omgivelser og håndering påvirker smaken. Var det servert litt varmt eller kaldt og hvordan påvirker det smaken? Har de vært lagret litt lenge eller er det ferskt, og hvordan påvirker det smaken? Har du kjøpt nye flasker som kommer fra en annen batch?

Tenk på et hotellrom du har overnattet på én natt. Etter et par uker eller måneder vil du ikke engang klare å gjenfinne hvilket rom det var. Tenk så på et rom du har bodd på i årevis, men for lenge siden. Lukk øynene og du kan formelig kjenne hvordan sanseinntrykkene manes frem. Lukten, lydene, fargenyansene og alt det andre sitter som støpt. Om du gikk inn på det samme rommet idag, ville du med en gang se hva som har vært pusset opp og endret, og hva som er det samme gamle. Det er litt sånn jeg tenker at du bør lære deg å kjenne ett eller noen få øl.

Om du leter etter noe nytt hver gang du griper etter en ølflaske, så får du mange badges på Untappd, men du lærer deg aldri helt til å bli kjent med et øl.

Så hvorfor skal du bli kjent med bare ett øl? Eller bare en håndfull øl? Vel, saken er at ved å spisse sansene når du lar dem bryne seg på ett øl omigjen og omigjen, så blir de også bedre i stand til å fange opp de samme nyansene og aspektene når du smaker på et annet øl for første gang. Jeg tror du skjerper sansene og blir en bedre ølsmaker også av andre øl på den måten. Liksom på så mange andre områder er repetisjon god trening.

... og merk at når du drikker ølet, er det «mindfull drinking» jeg tenker på. Ikke bare drikk ølet mens du spiser pizza og konverserer med de andre rundt bordet, eller mens du ser på TV eller leser en bok. Du må virkelig smake. Du må la smaksprosessen få lov til å legge beslag på hele din oppmerksomhet, slik jeg skrev i smakstipset om fokusering.

Her er noen punkter til fremgangsmåte og øvingsmomenter.

Lykke til!

postet klokken 21:20 | /beer/smakstips | permanent lenke | 0 kommentarer |


powered by blosxom