Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  En invasjon av Chelsea-supportere   |  Når frisyren er viktigere enn ølet  »

2007-11-15

Ølturen til Praha - del 1: onsdag 7/11 ettermiddag

Den 7. november dro Magni og jeg til Praha på en liten høstferie. For noen betyr slikt bruer, teatre, slott og pittoreske gater, men for oss betyr det øl og mikrobryggerier. Jeg vil i denne og noen følgende artikler fortelle om turen og Praha. Dessverre har jeg valgt Latin-1 som tegnsett på bloggen, så jeg får ikke alle aksentene korrekt (Anders dasker seg i hodet med en ISO-10646-spesifikasjon i etterpåklokskapens forklarende lys og vurderer å konvertere alt). Derfor blir det bare med de tegnene jeg får til. Sorry...

Etter reise og hotellinnsjekking var det umiddelbart tid for første pub. Vi bodde på Kamenická-gaten i Letná-området rett nord for sentrum, over Voltava. Som første pub valgte vi Svijanský Rytír som ligger i en bakgate et par kvartaler unna hotellet. Den hadde både godt øl og god mat, lovet guidebøkene.

Vi ble raskt skuffet, maten begrenset seg til baguetter og ølet var Staropramen pilsner og granát. Sistnevnte hadde til alt overmål stått litt for lenge på tapp, mens førstnevnte var en grei nok pils. Maten var ikke allverden, men det meste smaker godt når man er sulten. Puben var forsåvidt grei, kanskje litt bule-aktig, og med en håndfull gjester som så både lokale og faste ut, en større samling brennevin i gilde, glorete farge, og en billig variant av generisk inventar. Men likevel, det var ikke et slikt sted vi hadde utholdt 3 trange og klamme flytimer for å besøke. Skuffet noterte vi oss behovet for å sende en korreksjon til guidebokforfatteren - et forsett vi makulerte da vi kom ut på gata og oppdaget at vi hadde gått inn i galt hus. Typisk for Praha er at pubene er mange og små, så pub-døra og pub-skiltet gjerne kan tilhøre ulike puber om de er mer enn ti meter fra hverandre. Senere oppdaget vi også at stedet vi hadde gått på - Café U Baru - lå i et gammelt bryggerilokale. Ølhistorie finnes nesten overalt i Praha.

Vel ... vi skulle på Svijanský Rytír, og det gjorde vi. Der var langt mer klasse over sakene, med gode menyer og slikt. Det virket heller som en restaurant med godt øl, enn en pub med god mat. Så ble det middag en halvtime etter lunsjen, da. I det hele tatt var vi sjeldne sultne på denne turen. Ølet på puben var fra Pivovar Svijany, som er et bryggeri helt nord i Tjekkia, i byen Prísovice. Det var noe som gikk igjen: Puben som solgte et litt uvanlig øl kunne være oppkalt etter bryggeriet, uten at jeg er helt sikker på om dette formelt var «tied» pubs.

Første øl vi smakte var Svijanská Knezna 13° - et mørkt og godt øl som for min gana lå et sted mellom en bokkøl og en kraftig bayer. Den holdt 5,2%. Dette med prosenter og grader er forresten nokså forvirrende i Tjekkia. Tidligere pleide de universelt å oppgi styrke i grader Plato, som egentlig angir sukkerkonsentrasjonen i vørteren før den gjærer. Dermed er det en viss sammenheng mellom °P og %abv, for jo sterkere sukkerkonsentrasjon, jo større potensiale for alkohol. På den annen side, jo fyldigere, mørkere og søtere et øl er, jo mindre av sukkeret har blitt omdannet til alkohol. Derfor kan et lyst, tørt og lett øl på 12°P være sterkere enn et mørkt, søtt og fyldig øl på 13°P. Bedre blir det ikke av at tjekkerne ofte skriver 12°P som 12%, og da er det underforstått at det ikke er %abv (alcohol by volume), men prosenten på sukkeropplysningen i vørteren. Forvirret? I gamle dager var systemet med angivelse i Plato visstnok enerådende i Tsjekkia, men med EU-tilpassing har noen bryggerier forlatt det til fordel for angivelse i %abv.

Puben hadde også Svijanský Máz 11° - en grei og lett pilsner; Svijanský Rytír - en litt kraftigere pilsner; og Svijanský Kníze 13° - som kanskje ligger opp mot det vi ville kalle eksport i Norge, eller «gulløl» som bryggeriforeningen forsøkte seg med. Det er typisk for Tsjekkia: bryggeriene har et produktspekter av flere pilsnere i litt forskjellig styrke. Det siste ølet vi smakte her var Svijanske kvasnikové, som er et ufiltrert øl: et fyldig øl med uklar, gyllen farge og smak av gjær, fruktighet (appelsin?) og en viss skarphet.

Vi dro så inn til byen med trikk. Persontransport i Praha har tre nivåer: noen-og-tyve trikkelinjer gjennom i sentrum og ut til de nærmeste forstedene, undergrunnsbaner for rask masseforflytning mellom sentrum og forstedene, og busser som et spredenett fra undergrunnstasjoner og endestasjonene for trikkelinjene. Systemet er både genialt og fungerende. Sjelden ventet vi mer enn 10 minutter, vanligvis var det nok med ett trikkebytte på én tur, og de fleste stedene lå innenfor 200 meter av en trikkeholdeplass. En tredagersbillett kostet tilsvarende 3-4 bussturer i Trondheim, men sørg for å ha et godt diagram over linjesystemet og et godt bykart som viser alle holdeplasser.

Vårt første mål i sentrum var puben U Pinkasu. Denne er spesiell fordi historien forteller at det er den aller første som serverte pilsnerøl. Eieren hadde hørt om det nye ølet fra Pilsen, og han fikk fremskaffet noen fat gjennom venner. Ølet falt i smak hos både kunder og hos verten, og puben har alltid siden servert dette ølet. Jeg hadde bange anelser om at jeg ville finne en turistinfisert posh pub - dels fordi puben har en slik forhistorie, dels fordi den ligger i en sidegate like ved der to store handlegater møtes, Na prikope og Vaclavske nemesti, dels fordi Pilsner Urquell ikke akkurat er noe bakgårdsfirma i våre dager, og dels fordi jeg hadde sett den beskrevet som oppusset etter at den tidligere hadde forfallt til en nedslitt, brun bule. Heldigvis tok jeg feil. Puben var akkurat så bortgjemt at turistene ikke fant den, og prisene akkurat så lave at lokalbefolkningen fremdeles frekventerte den.

Det ville være løgn å si at utvalget på U Pinkasu var stort - de hadde ett øl på tapp, og det er Pilsner Urquell. Dette var noe som stadig gjentok seg. De fleste pubene serverte øl fra ett bryggeri, og ingenting annet - for en nordmann var det nesten som hjemme. De serverer forresten en upasteurisert Pilsner Urquell her - det er en trend som har begynt å bre seg i Tsjekkia, men så vidt jeg vet er denne varianten ikke tilgjengelig annetsteds. Ølet var forsåvidt godt, det var fyldigere enn vi er vant til hjemme, og skummet er imponerende tykt. Dette var gjennomgående for de fleste av pilsnerne vi smakte: til sammenlikning ble den norske pilsneren tynn og vannaktig og med uimponerende skum. Ja, skummet på en god tjekkisk pilsner kunne på det beste konkurrere med en respektabel stout.

Ølet på U Pinkasu etterlot ikke noe varmt og varig minne, og når jeg sjekker notatene våre, så ser jeg at vi beskriver den som grei, god, klar, gyllen, fyldig, tørr, frisk, litt syrlig, bitter, humleaktig og med aprikosaktig fruktighet. Magni kommenterer også at det var vanskelig å fange opp duften gjennom all tobakksrøyken, et problem som vi skulle erfare flere ganger på turen. Denne puben solgte altså upasteurisert Urquell, men i ettertid er jeg usikker på om det var hva vi fikk, eller om de hadde to øl, en «vanlig» pasteurisert, og en upasteurisert for spesielt interesserte. Den virket i alle fall ikke fundamentalt forskjellig fra andre pilsnere.

I ettertid ser jeg på web at puben visstnok også har et annet øl, men det så vi egentlig ikke noe til - kanskje vi ikke så godt nok etter. Det er et annet gjennomgangstema i reisen, for tsjekkiske ølsteder var ikke akkurat flinke til å sette øl-juvelene sine i rampelyset, og ingen skal beskylde tsjekkerne for å være pågående selgere.

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  En invasjon av Chelsea-supportere   |  Når frisyren er viktigere enn ølet  »