Det står en-og-førti øl
 

Max's on Broadway i Boston

I en pause i går var besøkte Dag og jeg Max's on Broadway. Det er en pub i Baltimore ved Fells Point, litt øst for det mest turistifiserte området i Inner Harbor. Vi trasket fra luksushotellene i Little Italy gjennom et østkantområde der byutviklerne ennå ikke hadde rukket å skure bort alle tegnene på gammel fatteslighet og de siste års depresjoner. Egentlig så det ut som om vi var på vei ut i ingenting.

I mange byer er det slik at like forretninger klumper seg sammen i én og samme gate. I riktig gamle dager var det pålagt ved lov, og gatene tok sine navn av det. At det fremdeles gjelder skyldes vel at markedskreftene også drar i den retningen. Når du vet at det er en gatestump med bare restauranter og matserverende puber, så slipper du å velge før du kommer frem. Og valg er vanskelige, i alle fall den delen av befolkningen som heller vil ha mulighetene åpne enn å ha det fremtidige avklart.

Så Max holder til på Broadway, sammen med ørten andre tilsynelatende like etablissementer. Men det er bare utenpå. Inni er det et øltempel: Bortsett fra stoler og bord, er det utelukkende møblert med øl-relikvier, hovedsaklig skilt, etiketter, speil og oppslag ... og det var en overmøblert pub.

Max reklamerer med 80 øl på tapp, og 800 øl på hyllene. Jeg så dagens meny for øl på tapp. Om det ikke var 80, så var det ikke veldig langt under. Jeg er alltid skeptisk til steder som har for mange tappetårn, for øl er ferskvare, og innehaverens ønske på å score høyt på statusparameteren «antall tappetårn» er ikke alltid balansert av kundenes evne eller vilje til å tømme fatene fort nok. Både ølet og kundene blir sure av slikt.

For å safe'e bestilte jeg en Magic Hat Amerian Sour Ale på 4,5%. Den var nøttebrun, klar med en moderat mengde lyst skum. Ja, den var syrlig, men det var langt fra noen lambic-bombe. Den var mer kledelig sur, muligens var det noe eikefat involvert, eller kanskje den bare gav meg assosiasjoner til belgiske lagrede, syrlige øl. I bunnen lå det en ale med malt og medium fylde, og som jeg gjerne skulle smakt på i rå-versjonen. Dette er muligens ølet Odd Notion fra Magic Hat, et øl de lover skal «steal your facebuds». Jeg vet ikke om jeg ble frastjålet noe, egentlig. Interessant øl og øltype, men fremdeles litt vagt og ukjent for meg.

Neste ut var Cape Anne Fishermens Pumkin Stout, en kullsvart ekstremstout på 6% og laget av gresskar. Den var mørk, fløyelsmyk og litt flat, og så langt var alt bra. Men de hadde vært svært generøse med de mørke maltslagene, så en tørr, brent kornbitterhet overdøvet det meste andre i denne smaken. Jeg kjente ikke synderlig mye til noe gresskar, og det hjalp ikke på at jeg ikke er noen kjenner på gresskarøl, så jeg fanger neppe opp subtile smaker av gresskar som måtte ha sneket seg overlevende gjennom sperreilden av patentmalt.

Max's var et morsomt sted, de hadde ikke problemer med å finne ølene, de viste ekte glede for øl, og det virket som de satset på dyktige servitører. Stilen var holdt i en underlig blanding av amerikansk macho sportsbar og europeisk ølkultur ... ja, jeg klarer ikke å kombinere Hoegaarden og Maredsous med amerikansk cowboykultur, og ikke vet jeg om Celis klarte det heller. Forsøket på det sender meg motstridende kultursignaler som bare forvirrer meg dypt inn i det innerste av sjelen.

Men de hadde helt greie hamburgere, og den annonserte samlingen med 800 øl på hylla virket tiltrekkende. Jeg undres på om det faktisk er flaskeutvalget deres, eller om de mente den store, veggmonterte samlingen av tappetårnshåndtak med logoer og ølnavn fra tømte fat. Jeg får finne ut en dag senere.

Utskrift fra bloggen «Det står en-og-førti øl…»
URL: https://beerblog.no/smaking/review/maxs-on-broadway.html
Kontakt: Anders Christensen <anders@beerblog.no>