Anders myser på livets særere sider

«  Avholdsfolk og eksportølet   |  Øleksport til Sverige  »

2016-07-17

Eksportølet kommer

Eksportølet ble tenkt ut i 1948, som en alternativ og mindre alkoholsterk vei fremover etter at bokkølet ble stoppet i 1947. Det ble brygget vinteren 1948-49 – men ville det overleve?

Vi har tidligere sett at bryggeriene – med Bryggeriforeningen som talerør – argumenterte med kornimport for brygging av øl som kunne eksporteres og som ville skaffe landet valuta. Dette ble brekkstangen som åpnet opp for at man igjen begynte med brygging av sterkøl. Men hvordan gikk det?

To paller med Frydenlunds Eksportøl skal ombord i Fred Olsens M/S Bonanza, mai 1962
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum Foto Leif Ørnelund, opphavrett: CC BY-SA 4.0
Øleksport fra Frydenlunds
Bryggeriforeningen hadde gjennom 1948 forhandlet seg frem med Staten om å få lov til å brygge eksportøl i stedet for bokkøl. Det ble brygget bokkøl høsten 1947, men salget ble stoppet ved årsskiftet. Det var på tale å brygge et øl for eksport, basert på importert korn. Dette vakte sterke reaksjoner da det var tenkt parallellsolgt på innenlandsmarkedet, og det var klart at det måtte endel «opplysningsarbeid» til om forslaget skulle overleve.

I Aftenposten 18. november 1948 presenterer bryggeriforeningens formann Th. Platou et regnestykke rundt korn. Norge bruker 752.000 tonn korn, hvorav 246.000 tonn er innenlands og 405.000 tonn er import. En eventuell bokkølbrygging – som trolig er det som ligger hans hjerte nærmest – vil bruke 2-3.000 tonn, hvilket vi får inntrykk av nærmest er en trivialitet. Dessuten argumenterer han med at selv i de hungersrammede delene av Tyskland ble det fremdeles brygget store mengder øl … og da måtte vi vel få lov her hjemme.

Disse 2-3.000 tonnene er godt innenfor de 15.000 tonnene med dansk malt som bryggeriene allerede hadde forhandlet om, men dette tallet nevnes ikke nå. Kanskje materialiserte de seg aldri? Det eksportølet som man ønsket å brygge, ville være «av en lysere type enn bokkøl, men kommer i samme skatteklasse.» Dette siste var også viktig, da det ellers ikke ville gi de samme skatteinntekter.

I desember er alkoholfientlige Vårt Land bestyrtet over dette 7,0% eksportølet (hvilket er feil, det ble brygget endel svakere, men i en skatteklasse som strakk seg opp til 7,0%), sitert i Stavanger Aftenblad 8. desember 1948:

Det nye er nemlig ikke at det kan brygges sterkt øl for eksport. Det har for lengst vært gjort, og det er opplyst at det i år har vært solgt eksportøl på de oversjøiske markeder for 1 million kroner. Det nye er at det ikke bare er eksporthandelen, men det forbrukende norske folk som skal stimuleres med dette sterke ølet. Hvilken sosial og nasjonaløkonomisk betydning det vil få, behøver vi ikke på ny å understreke. Under de vanskeligeste kår arbeides det i dag for å heve folkeedruligheten. Og så tillater Regjeringen at denne hanske kastes like i synet på dem som strever med dette!

Det var ressurssituasjonen som hadde satt bryggingen av sterkøl på vent. Avholdsorganisasjonene hadde argumentert så lenge som mulig med ressurssituasjonen. Nå mente de at når sterkølet engang var borte, måtte man i edrulighetens navn ikke la det komme tilbake.

Pallene med eksportøl heises ombord i M/S Bonanza
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum, Foto: Leif Ørnelund, opphavrett CC BY-SA 4.0
Øleksport med M/S Bonanza
Bryggeriforeningen hadde hatt medlemsmøte en ukes tid tidligere, den 2. desember. Dagen før dette hadde regjeringen åpnet for eksportølbrygging. Dagen etter medlemsmøtet rapporterte NTB, og de beskrev det nye ølet som: Ølet skal ha samme alkoholstyrke som bokkøl, men er noe lysere i fargen. Det sies eksplisitt at motivasjonen er å brygge ølet for eksport og få valutainntekter, men for å sikre bryggeridriften er det nødvendig med et innenlandsmarked. Det er uvisst hvorfor de likestiller styrken med bokkøl. Kanskje har de mistolket at det er samme skatteklasse, eller kanskje bokkølet i 1947 faktisk lå så lavt som 5,5%?

I avholdsvennlige Firda Folkeblad 20. desember 1948 kommenteres dette:

Bryggeriforeningen har derfor gjort en omgående bevegelse. I stedet for bokkøl heter det nå «eksportøl». For å unngå dette med større alkoholkonsumsjon, stiller man valuta i utsikt. [...]

Mange nektet å tro at denne meldinga fra N.T.B. var riktig. Imidlertid er den det, og man har grunn til å etterlyse linjen i en slik alkholpolitikk fra statsmaktens side. Både avholdsfolket og andre edruskapsvennlige kretser tar til kraftig motmæle mot det som er skjedd, og man kan regne med at saken kommer opp i Stortinget på nyåret.

Det var mye skrik rundt sterkølbryggingen, men den ble allikevel tatt opp. Ølet kom på markedet i mars 1949, slik at man fikk dette som påskeøl, som var det andre, store sesong-sterkølet i tillegg til juleølet. Det lyse eksportølet var da også laget med oppskriften på det gamle påskeølet i tankene.

Bergens Tidende kan melde 11. mai 1949 at eksportølsalget ville bli stoppet for helflasker (dvs murere på 70cl). Dermed kunne man få eksportøl bare på halvflasker (dvs bjørnunger på 35cl). Man pekte på at «salg av helflasker tar for meget på råstoffbeholdningen» men jeg mistenker at man forsøkte å begrense kritikken fra avholdsbevegelsen og selge det sterkeste ølet kun på små flasker. Man kunne tenkt seg at det var mangel på helflasker, men det ville sannsynligvis bare gjelde visse regioner, og burde ikke betinge en nasjonal overgang til halvflasker. Skjønt … på denne tiden var det i hvert fall mangel på brennevinsflasker, slik at man måtte levere inn panteflaske om man ville kjøpe en flaske brennevin på Polet.

Og bryggeriene fulgte opp salgsstoppen for helflasker. Hansas direktør Murstad kunne samme dag fortelle at for deres del var salget av helflasker med sterkøl allerede avsluttet.

At ressurssituasjonen fremdeles var gjennomregulert av Staten viser den påfølgende artikkelen i BT, der Forsyningdepartementet hadde bestemt at gravide fra 3. måned og diegivende kvinner frem til 5 uker etter fødsel får en ekstra osterasjon på 200g pr uke. Man kan jo forstå at bryggeriene måtte trå nennsomt når man skulle starte brygging av sterkøl i et land der man diskuterte hvor mange osteskiver man kunne tilleggsrasjonere til gravide.

Det oser symbolsk skadebegrensning i beslutningen om å avslutte sterkølsalget på helflasker. Strengt tatt ville det mest ressurssparende være å ha store fremfor små pakninger. Men her snakker vi om øl og fyll og konseptet om å tømme en åpnet flaske. Bryggeriene ville komme igang med å brygge et sterkøl, det meste annet kunne de potensielt kompromisse på.

Skadebegrensning? Joda. Hvilken dårlig nyhet er det bryggeriforeningen kunne tenkes å ville komme i forkjøpet? Det lå nemlig noen salgstall på bordet som avslørte Bryggeriforeningens strategispill. I Stortingets spørretime 15. juni stilte Bondepartiets Romundstad spørsmål om tall for eksportsalg og innenlandssalg av eksportøl. Svaret fra statsråd Brofoss skapte sjokk og ble slått opp i blant annet i Stavanger Aftenblad 16. juni 1949. Frem til og med 1. juni var det eksportert 3500 hl eksportøl, mens det var solgt 87.000 hl eksportøl innenlands. Det var altså bare 3,9% av det produserte eksportølet som ble eksportert.

Bryggeriforeningen fremholdt at eksportølsalget innenlands var på vei ned etter at det initielt hadde en boost av nyhetens interesse. Vi kan også lese endel tall utfra denne artikkelen og hvordan Bryggeriforeningen hadde vinklet tallene. Mens det i 1948 ble estimert en allerede eksisterende øleksport på 1 million i omsetning pr år, opplyste Brofoss til Stortinget at eksporten for hele 1948 var på 550.000 kroner. Mens man tidligere fablet om 10 mill i skatteinntekter årlig, kunne Brofoss vagt fortelle at de fire fremste bryggeriene (formodentlig tilsammen) allerede hadde eksportert mer enn hele fjorårets eksport og at man derfor ville komme over minimumskravet på 1 mill i eksport.

Det ble i spørretimen 15. juni også opplyst om at eksportølet da holdt 4,8-5,5% ABV. Det virker som om regjeringen ønsket å gi bryggeriene en fair chance til å innarbeide produktet, og at noen stygge tall etter noen måneder ikke kan være grunn til å trekke tillatelsen. Næringspolitikk handler mye om å gi stabile vilkår til næringslivet – og Brofoss var handelsminister.

En måned senere – 18. juli 1949 – kan avholdsvennlige Stavanger Aftenblad melde at det store innenlandssalget av eksportøl har fått Sosialdepartementet på banen:

På grunn av det store salg av eksportøl på det innenlandske marked, har Sosialdepartementet mottatt mange henvendelser fra avholdsorganiasjonser og private personer der det klages over at eksportølet medfører fyll og uorden utover landet, særlig blant ungdommen.

Sosialdepartementet har også merket seg spørreaktiviteten i Stortinget, og de vurderte om forutsetningene for sterkølsalget er brutt. Sannheten var vel at forutsetningene ikke formelt er brutt, men at situasjonsbeskrivelsen og fremtidsutsiktene som bryggeriforeningen presenterte utad var mildt sagt misvisende. Tillatelsen til å brygge eksportøl var gitt for 1949, og man kunne la være å forlenge den for 1950 dersom ikke forutsetningene ble oppfylt.

Så gjør Sosialdepartementet norsk ølpolitikks kardinaltabbe:

Departementet spør samtidig Bryggeriforeningen om ikke alkoholprosenten i eksportølet kan settes ned, slik at dette ølet kommer inn under skatteklasse 2.

Du kan skattlegge norsk øl, du kan rasjonere norsk øl, du kan forby norsk øl. Men det aldri slipper unna med, er å vanne det ut slik at det krysser skatteklassene. Avisene hopper på saken med overskrifter om at trolig blir slutt på eksportølet, og rundt midten av juli 1949 anser de det allerede som fait accompli. Det nest beste som ølfolket kan håpe på at eksportølet legges til maksimalt 4,7%.

Noen dager senere kommer Bryggeriforeningen på banen med en helt ny vinkling av bakgrunnen for eksportølet. Her ført i pennen av Fædrelandsvennen 19. juli:

Det ble høsten 1948 ført forhandlinger mellom Prisdirektoratet og Bryggeriforeningen om de daværende priser for bayerøl, pilsnerøl, landsøl og vørterøl, som var utilfredsstillende. For å unngå prisforhøyelse, eller avgiftsnedsettelse foreslo Prisdirektoratet at Finansdepartementet søkte utvirket at bryggeriene fikk tillatelse til å fremstille bokkøl, hvilket ville bedre bryggerienes økonomi. Det viste at man på regjeringshold på det daværende tidspunkt ikke fant det ønskelig at bryggeriene gjenopptok bryggingen av bokkøl. Man ønsket heller at bryggeriene skulle selge eksportøl innenlands for at man da samtidig også kunne skape grunnlag for eksport til utlandet. Bryggerienes representanter var selv klar over de vanskeligheter som foreligger ved opparbeidelse av et eksportølmarked, og meddelte at det var mulig at man kunne komme opp i en eksport på 1 mill kr., hvilket var til 6000 hl., men heller ikke dette kunne man garantere.

I de meddelelser foreningen har mottatt fra myndinghetene er det ikke uttalt noen forutsetning om at en vesentlig del, enn si den største del av ølet skal eksporteres. Tvert om var det på den tid på det rene at innenlandsk salg på under 6000 hl. ikke ville gi bryggeriene den priskompensasjon som hele ordningen tok sikte på.

Deretter sammenholder de dette mot årsproduksjonen på 130.000 hl av bokkøl før krigen, og de avslutter med kraftsalve mot «forbudsfolket», som de mener opptrer på rent følesesmessig grunnlag, og uten å forholde seg til tall og realiteter. … og dessuten var det brennevinet som var det store problemet, mente Bryggeriforeningen.

Denne fremstillingen fra Bryggeriforeningen er temmelig forskjellig fra det som har blitt presentert i avisene tidligere. Men det er mulig man presenterte det litt mer rosenrødt i starten, og at dette er de faktiske detaljene i avtalene. Detaljnivået og taktikeriet kan tyde på det.

Utpå høsten endrer Bryggeriforeningen igjen situasjonsbeskrivelse med forbausende letthet. En melding via NTB er gjengitt i Adresseavisen 29. november 1949. Nå heter det seg at bryggeriene alltid har hatt lov til å brygge sterkøl opp til 7,0%. Når man har brygget svakere øl, har de vært helt frivillig og i forståelse med varierende statsmakter. Bakenfor denne argumentasjonen ligger en konklusjon om at bryggeriene ikke trenger å spørre noen om å ta opp bryggingen av sterkøl. Da ignorerer man imidlertid at om ikke bryggeriene hadde redusert ølstyrken, så ville den blitt regulert ned – så Bryggeriforeningen gjør opp regning uten vert her. Dessuten lå begrensningene heller i tilgang til korn enn det lå i salgstillatelser.

Forøvrig argumenterer man med at brennevinsforbruktet hadde eksplodert fra 7,9 mill liter i 1939 til 13,2 mill liter 1948, og at dette hadde skjedd med bakgrunn i et vakum av sterkøl. Etter at eksportølet kom på markedet hadde også brennevinsforbruket gått ned.

Aftenposten er mer utfyllende. Før krigen utgjorde salget av klasse 3 (4,8-7.0%) 25% av ølomsetningen, mens klasse 2 (2,6-4,7%) utgjorde 70%. Det etterlater 5% for lettølet i klasse 1 opp til 2,5%. Det er kanskje ikke så rart at når lettøl var det eneste man fikk tak i, så ble brennevinet mer attraktivt. Vinen var jo et dyrt overklasseprodukt.

Samtidig gikk eksportølet gjennom en nyhetens interesse. De månedelige salgstallene gikk nedover for hver måned etter det ble introdusert i mars, til mer enn halvering i oktober.

Med stor glede pekte Bryggeriforeningen på statistikken over drukkenskapsforseelser, som viste økning mellom 1948 og 1949 bare for første kvartal, mens andre og tredje kvartal viste en betydelig nedgang. Det var eksportølets fortjeneste, mente Bryggeriforeningen – selv om det også er fristende å se det som selektiv presentasjon av statistikk.

Det er lett å beskylde Bryggeriforeningen for å være taktiske og selektive her – ikke minst fordi det er sant. Men vi må huske at det var to sider i denne debatten, og avholdsbevegelsen var ikke det spor bedre. De fokuserte på ressurssituasjonen lenge etter at det egentlig var et relevant tema. De skrek opp om at eksportølet var billig fyll, selv om det billigste brennevinet var gav mer alkohol pr krone. De generaliserte alkoholmisbruket basert på personlige enkeltopplevelser som virker subjektive.

Ved utgangen av 1949 var eksportølet etablert, om enn som et svakt sterkøl. Eksporten var ikke stor, og var forsvinnende lite i forhold til det innenlandske salget. Ikke desto mindre var dette kjærkomne valutainntekter. Skulle eksportølet bli en døgnflue slik som bokkølet i 1947, eller var det en øltype som var kommet for å bli? Bryggeriforeningen klarte å manøvrere seg til en forlengelse av tillatelsen til å brygge eksport, og etter dét var tanken om et forbud mot eksportøl helt død.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Avholdsfolk og eksportølet   |  Øleksport til Sverige  »