Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Øleksport til Sverige   |  Brygging med «sjak»  »

2016-07-10

Eksportølets skapelse

Det norske eksportølet er ølet de fleste dagens ølnerder har hørt om men aldri smakt. Rent bortsett fra at det faktisk var godt, så ligger det også mange interessante historier bak eksportølet. Aller først skal vi se på dets opphav.

En tilsnikelse! – det var hva avholdsbevegelsen mente om det norske eksportølet, og skal jeg være ærlig, så hadde de mye rett i det. Med urealistisk optimisme og enkelte hvite løgner så eksportølet dagens lys.

Annonse og kunngjøring ifm bokkølslippet i 1947
Kilde: Hardanger 18. november 1947, Nasjonalbibliteket
Bokkøl i 1947
Norske bryggerier drev med liten, men systematisk eksport av øl tilbake til i hvert fall 1860-tallet. Utfra annonser vet vi også at det tidvis ble omtalt som eksportøl. Men det er først etter krigen at eksportølet i mer moderne betydning oppstår. Da får vi to øltyper: lys eksport og mørk eksport, der 1800-tallets «eksportøl» var mer en betegnelse et markedssegment mer enn det egentlig var en øltype.

Skal vi forstå eksportølet, må vi tilbake til 9. april 1940. Etter den tyske invasjonen i Norge ble det ressurssparing på alle områder – ikke minst på korn, og dermed malt. Ølet ble brygget ned … og ned gjennom hele krigen. Ved freden i 1945 var det vel bare landsøl å få tak, det vil si en pilsner-type lettøl på maksimalt 2,5% – og hvem vet vel om bryggeriene brygget den på «full» styrke?

Tingenes øltilstand passet avholdsbevegelsen godt. De innså nok at det var vanskelig å holde igjen klasse 2 (dvs inntil 4,7%), men sterkølet i klasse 3 (dvs inntil 7,0%) ønsket de å demme opp for. Pilsner kom tilbake 21. januar 1946. Bayer kom 15. juli 1946. Men sterkølet lot vente på seg. I Norge på denne tiden hadde fantes det primært tre sterkøl: bokkøl som ble solgt året rundt, samt sesongølene jule- og påskeøl – også kalt vårøl.

Bokkølet kom tilbake på markedet først 24 november 1947, i tide til å fungere som juleøl. Bryggingen ble imidlertid stoppet i oktober da det ikke var mer bygg. Man solgte ut lagrene og salget ble formelt stoppet da 31. desember samme år, selv om jeg mistenker at mange selvere gikk tom lenge før det.

Dette var den sørgelige situasjonen vinteren 1947-48. Det var kort og godt ikke nok malt å brygge på – i hvert fall var det argumentet. Bryggeriene forhandlet med forsyningsdepartementet om kvoter av bygg som kunne gå til malt og ølbrygging. Gjennom bryggeriforeningen forsøkte de stadig å få reservert korn til brygging av sterkølene, men situasjonen var fastlåst: bokkølet i 1947 var en kortvarig affære, mens juleøl og påskeøl lå helt i det blå. (Spoiler alert: Et øl navngitt som juleøl skulle ikke komme tilbake på markedet før i 1956, og et øl navngitt som påskeøl kom i praksis aldri tilbake.)

Bryggeriene var frustrerte. De ønsket å gjenoppta bryggingen av sterkølene, men den evinnelige «ressurssituasjonen» stakk hele tiden kjepper i hjulene. Jeg kan ikke forstå annet enn at de må ha satt seg ned og planlagt hvordan de skulle komme i mål via en omvei: norsk øleksport. Og dermed var eksportølet født.

Egentlig handlet det om skinnargumenter – fra begge sider. Avholdsfolket hadde tapt forbudstiden og kunne ikke argumentere med at de ville «forby» ølet. Dessuten var brennevinssalget frigitt, og da kunne man vanskelig legge restriksjoner på øl. Men de kunne argumentere med at det ville være ekstragavant å bruke korn til øl, når man hadde for lite nasjonalt sett. Bryggeriene argumenterte med at om man eksporterte ferdige ølet, så var det egentlig ikke import dersom man importerte råvarer som korn eller malt – og dessuten ville det gi landet hardt tiltrengt valuta. Ahhh … valuta! Intet får realpolitikere til å kompromisse som tanken på skatteinntekter og penger å bruke på gode saker.

Valuta-argumentet må ha vært «deal-closer'en» for Bryggeriforeningen, og eksportølet – eller øleksporten – var en nødvendig ingrediens.

Den 3. september 1948 kunne direktør Platou i Bryggeriforeningen fortelle Aftenposten at de hadde fått tildelt 15.000 tonn dansk bygg, hovedsaklig for å brygge eksportøl. Jeg vil tro det burde holde til rundt 50-60 millioner liter øl, eller tilsvarende sjettedelen av Norges ølforbruk idag. Det var med andre ord en meget betydelig mengde øl. Haldens Arbeiderblad gjengav det under overskriften Export av øl skal gi oss hard valuta! og Platou fortalte at de fleste av landets 24 daværende bryggeri var i gang med eksportølbryggingen. Han fortsatte:

Vi har allerede eksportert øl til Belgia – hvilket har skaffet oss meget kjærkomne belgiske franc – en del er eksport til Det nære Orient [Midt-Østen], en del er eksportert til Østen [Øst-Asia] og en forholdsvis betydelig eksport vil finne sted til Frankrike i henhold til den nye handelsavtalen.

Eksporterte Norge øl til Belgia i 1948? Ja, tydeligvis. Man skulle tro belgierne hadde nok øl og bryggerier selv, men vi skal huske på at krigen gav langt større materielle skader i Belgia enn i Norge. Kanskje var mange bryggekjeler smeltet om for ammunisjon … hva vet jeg?

Platou er litt vag om hva det vil innbringe av valuta, for det avhang visstnok av mangt og mye. På spørsmål om kvaliteten til ølet svarer han:

– Vårt eksportøl er av førsteklasses kvalitet. Populært kan jeg kalle det «Vårøl» eller «Påskebrygg». Det har alkoholinnhold på 6,25 pst. og pilsner- og bayerøl har 3,5 pst.

Her bekrefter han implisitt at det er det gamle påskeølet man brygger. Det er også interessant å se at man i Norge like etter krigen la pilsner og bayer så lavt som 3,5%. Det er jo faktisk tilsvarende dagens svenske folköl i butikkstyrke. Den gamle norske skatteklasse 2 gikk fra 2,6-4,7%, så man hadde lagt seg midt i styrken, formodentlig for å spare på kornet under den rådende «ressurssituasjonen».

Jeg må sitere et annet, ganske oppsiktsvekkende sitat fra Platou i denne sammenhengen. Det er argumentene for andre fase av Bryggeriforeningens plan. Mens første fase var å importere korn som kunne maltes og brukes for å brygge øl vi kunne eksportere, så var andre fase å parallellselge dette eksportølet på hjemmemarkedet.

– Blir det bokkøl til julebordet i år?

– Vi ser gjerne at så blir tilfelle, men det spørsmålet må myndighetene svare på. For vårt vedkommende ville det være av stor betydning at bokkølet blir omsatt innenlands. Det tar nemlig 4-5 måneder fra ølet er produsert til det er ferdig til salg. Før og etter denne tid er det ikke av toppklasse. Skulle vi for eksempel brenne inn med et større kvanta eksportøl en tid – det kan ta en viss tid før avtalene blir brakt i havn – vil kvaliteten gå ned, og vi taper på det. Ved innenlands omsetning vil vi oppnå mer kontinuitet, og nevnte faremoment vil da forsvinne.

For øvrig mener direktøren at de 15.000 tonn bygg er tilstekkelig til produksjon også for innenlands omsetning av bokkøl. Videre peker han på at kornproduksjonen ute i verden for tiden er så lys at det ikke skulle være noe å si på at man produkserer ølsorter med mer maltinnhold, og derved bedre kvalitet enn pilsnerøl og bayerøl.

Takk! Her er direktøren i Bryggeriforeningen sitert på at bokkøl har bedre kvalitet enn pilsner og bayer. Bare sånn at vi har det dokumentert :-) Og sier han ikke her at bokkølet har én måneds optimal kvalitet, 4 måneder etter brygging? Seriøst, dette er tull. Det kan virke som eksporten av øl til blant annet Belgia på det tidspunktet var bokkølet fra 1947 – et øl som dermed fikk rolle som tre øltyper: bokkøl, juleøl og mørk eksport.

Og dessuten ser vi her omrisset av tredje fase av argumentasjonen: når vi har så mye korn igjen av de 15.000 tonn fra Danmark, så har vi sikkert nok til å brygge også andre sterkøltyper her hjemme – ihvertfall dersom eksporten feiler.

Direktør Platou har tydeligvis innsett at det hele må tallfestes bedre, for måneden etter, den 18. november 1948 er han igjen intervjuet i Aftenposten. Nå tallfester han Statens inntekter av eksporten kan bli 10 mill kroner. Han trekker også frem at Etter fattig evne har enkelte bryggerier vist interesse for regjeringens appell og solgt øl på oversjøiske markeder for omkring 1 mill kroner i år. En tidobling er vel ikke umulig med litt hard innsats?

Men vent, sammenlikner vi ikke epler og pærer her? Den millionen det ble solgt for i 1948 er omsetning, mens det Platou forespeiler for statskassen er avgifter, hvilket er et subsett av omsetningen. Her hadde det vært interessant å vite hvilke skatter Platou tar med. Jeg mistenker at han maler med bred pensel når han estimerer hva Staten kan tjene på dette. Og jeg mistenker at han senere ville argumentere for færrest mulige skatter på eksportert øl.

Og feilet eksporten? Som vi senere skal se, var Platou skremmende sanndrømt når han fryktet at det kunne bli kluss med avtaler og lisener og slikt. Og da var det godt at man kunne parallellselge ølet på hjemmemarkedet.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Øleksport til Sverige   |  Brygging med «sjak»  »