Beer Circus (del 6 i Brussel-turen)

På kvelden dro vi tilbake til Delirium Café. Det var tross alt det beste stedet vi hadde funnet, og et sted verd flere besøk, selv om byen er full av gode ølsteder. Det føltes som de hadde en uendelighet av øl vi ikke hadde smakt. Vi hadde planlagt å dra dit tidlig på dagen, men selv de beste planer kan slå feil, så vi ankom ikke før lokalene så smått var begynt å fylles med kveldens kvote av støyende berme.

En i selskapet hadde aldri drukket Kwak før, og var nysgjerrig på ølet og ikke minst glasset. La oss bare innse det, Kwak kan være et greit og fint øl, men det er først og fremst glasset man assossierer med dette ølet. Jeg skulle bestille og bad om en Kwak ved disken og ble bedt om legitimasjon før jeg fikk glasset. Jeg kan ikke huske sist jeg er bedt om leg på et utested - men det var dessverre ikke et ungdommelig utseende som var årsaken. Glasstjelingen av Kwak-glass hadde antatt slike proporsjoner at man måtte pante et legitimasjonskort for å få ut et glass. Jeg tror ikke de hadde tilsvarende på andre typer glass.

Jeg har hørt om steder der man må pantsette en sko for å få spesielle glass - Den Gode Nabo tenkte å gjøre det for Kwak-glass, mest som gimmikk. De fikk til og med laget spesielle engangstøfler med logo for at ikke de Kwak-drikkende gjestene skulle hinke rundt på ett ben på et ikke alltid helt rent og tørt gulv.

Nå var det for så vidt ikke nødvendig å stjele Kwak-glassene. For det første er all glasstjeling på utesteder i mine øyne en forbannet uting, men dessuten får man i Brussel kjøpt Kwak-glass i mange av souvenir-sjappene - for rundt en norsk hundrelapp og oppover. De har til og med dobbelt-, trippel- og muligens også kvadruppelglass, dvs flere glass hengende på et felles trestativ. Og mens jeg er inne på Kwak, det finnes knapt noe bedre bevis for hvordan korrekt drikke av et Kwak-glass enn disse multiglassene. Et Kwak-glass er ikke et glass med et trehåndtak for å løfte glasset opp til munnen og drikke av det. Det er et glass med et bordstående stativ for å henge glasset på når du ikke har det i hånda. Dessverre blander noen puber glassene og trestativene slik at man tidvis bare med overdreven makt kan få glasset ut av stativet sitt. Glassene varierer nemlig litt i halsens tykkelse, og åpningen på trestativet må være tilpasset det enkelte glass, slik at glass og stativ hører parvist sammen. Opprinnelsen til disse glassene var at man serverte øl til kusker på skysstasjonene. Kusken hadde ikke tid eller lov til å forlate vognen når de skiftet hester, og det var dårlig med stødige vannrette flater å sette fra seg et glass på. Derfor laget man glass som kunne henge på en gaffelformet brakett. Og mens vi er inne på kusker, så var det en yrkesgruppe som var særs beryktet for sin drikkfeldighet, kanskje delvis fordi gjestfriheten krevde at tjenerskapet bød den ventende kusken på ubegrensede mengder drikke når noen kom på besøk, og innfulheten drev dem til å nøde andres kusker til de var dritings.

Foto: John White; Kilde: Wikimedia; Copyright: GFDL
Tappekranene med skilt på Delirium Café

Belgiernes forhold til ølglass er i seg selv bemerkelsesverdig. Enkelte steder er det visst til og med slik at man ikke får kjøpt et bestemt øl dersom alle glassene tilfeldigvis er ute - hevdes det i alle fall. Er slikt en gimmikk eller ligger det noe fornuftig bak? Det er ingen tvil om at glassets form yter noe til opplevelsen av ølets aroma. Og likevel, jeg har sett nok eksempler på bryggerier som har ett felles glass for alle sine typer øl - eller omvendt, at 4dl-glasset er helt forskjellig fra 5dl-glasset. Så selv om glassets form har en betydning, så frykter jeg for at de fleste bryggeriene gir litt blaffen - sålenge glasset bærer deres logo på en prominent måte. Og likeledes blir glassets form irrelevant for mange øldrikkere, bare det annonserer deres personlig valg av drikke: det formidler «se hva jeg drikker». Dermed blir ølglass mer et spørsmål om kommunikasjon og merkelappsetting, og mindre noe som har med smak og aroma. Som støtte for denne teorien tror jeg det kan vises til at glassets viktighet øker proporsjonalt med utvalget. I land der pubene bare selger øl fra ett bryggeri virker det mindre interessant å styre med «riktige» glass. Norge er i så måte kanskje et unntak, men her til lands er glasset en av de svært få flatene der bryggeriene kan plassere sin logo, og vi opplever at selv bryggerier med kun ett øl har flere ulike glassutforminger.

Av øl fikk jeg smakt på Huyghe Campus, som var et sterk, kobberbrun øl med endel sødme og ikke uten en betydelig attraktivitet. Sainte Hélène La Grognard var et gyllent hveteøl med en god del bitterhet og en grapefruktaktig snerpende ettersmak. Verhaeghe Vihtenaar var dypt rødbrun med en balansekunst mellom gjær, syrlighet, brentsmak, sødme, solbær og en vins snerpende ettersmak - et namme-øl av den typen jeg faller i staver over, men som jeg ikke tror er å få i Norge. Huyghe Villers Oud Vielle var et forunderlig øl som jeg ikke helt ble ferdig med: i det ytre var det en bruin, men det var intrikate smaker og dybder. Men på et sted som Delirium har man ikke tid og anledning til å smake to ganger på samme øl, bare fordi det ikke er lett å båssette. Til slutt denne kvelden smakte jeg på St Louis Premium Faro, som var søt og sur og vinøs og alt det som en faro skal være, men som kanskje ikke gjorde så mye mer enn å oppfylle forventningene.

Så dro vi til Beer Circus for å få litt mat, og bedre sted kunne vi knappest ha valgt. Liggende på et hjørne har de to seksjoner: en restaurant og en bar, men alle drikkevarene er tilgjengelig begge steder. Lokalet er romslig, lyst, luftig, men kanskje også her med litt dårlig lyddemping - men fordi lokalet var litt lite og ikke overfyllt, så var det vel helst oss selv som stod for mesteparten av støyen. Maten var ypperlig, og de hadde fulle menyer, ikke bare småretter. Apropos menyene, de var skrevet på tre språk: flamsk, fransk og den lokale flamske dialekten i Brussel, en dialekt som syntes å være litt av alt.

Vi startet med en La Rulles Cuvée Meilleurs Voeux fra fat: mørkebrun, klar, brentsmak, litt salt, middels fylde, krydderaktig aroma og tørr - det var muligens et øl som var igjen etter sesongens juleølutvalg. Cantillon Iris 2004 var messingfarget eller gyllen med lite skum, bitterhet og syrlighet og en intens tørrhet og med en eksplosjon av smak i munnen. Dette er visstnok laget uten hvete og med ung humle for å gi det bitterhet. Bourgogne des Flandres var mørkerødbrun, solbær og malt, endel sødme og litt syrlighet og en litt stikkende følelse i munnen, men generelt god og langt fra kjedelig i smaken. Lindemans Cassis med intens aroma av solbær, syrlig og rødlig skum. Men det ble litt for mye konsentrert solbærsaft og litt for lite øl for meg. Cantillon Dernière Cuvée de '89 var gyllen, tåkete og med rikelig hvitt skum, syrlig, tørr litt emmen kjellerduft og litt for intens for min gane. Girardin Faro var syrlig, søt, klar, mahogny-farget nesten flat og med en grapefruitbitterhet - jeg likte den, men Magni kunne ikke med den og mente at den smakte yoghurt. Så en 't Hofbrauwerijke Hofblues som var svart med brunt skum, sødme og masse brentsmak, kaffe og ristet bygg. Og til slutt en De la Senne Stouterik som var mørk og brent og tørr og sort og sånn ... men også litt tynn i forhold til utseende.

På dette stedet fant vi også det dyreste ølet på turen: en årgangs-Orval fra 1992 til den nette sum av 40 euro. Det tilsvarer omkring 320,- her hjemme. Selv om man tar hensyn til at Orval kommer på 33cl flasker, så er det likevel godt over selv et norsk prisnivå for spesialøl. Orval er forresten et særegent øl. Det er lett å ignorere det, for det lar seg ikke enkelt plassere i noen kurv. Trappistøl, men ikke typisk klosterøl, med noe bakterievirksomhet, men slett ikke noen lambic. Det er det eneste ølet som Orval produserer, rent bortsett fra at de også lager en svakere avart som drikkes lokalt på klosteret.

Orval-elskere har ofte sterke meninger om hva som er den rette alderen på ølet. Noen vil ha det ferskt, helst under tre måneder, mens andre ikke vil røre en flaske om ikke den har noen år på hylla i kjelleren. Det har selvfølgelig ikke å gjøre med årganger som sådann, for ølet blir ikke påvirket av et bestemt års vekstforhold slik vin blir. Men Orval skal berømmes for at de klarer å lage et øl som endrer karakter over tid på en så konsistent måte, og som har ulike kvaliteter på ulike tidpunkt i lagringsprosessen.

Og forøvrig, dersom du trodde at munkene vandret rundt i klosterbryggeriet og brygget øl mellom tidebønnene, så er det nok ikke slik. Bryggeriet drives av en legmann - selv om det selvfølgelig er både under oppsyn av og etter retningslinjer fra munkene. Men flaskene du kjøper og ølet på dem er nok urørt av munkehender.

Bestilte jeg en Orval fra 1992? Selvfølgelig ikke! Jeg oppdaget den relativt sent på kvelden, og det ville vært helligbrøde å bestille en slik øl når man allerede var brisen og smaksløkene var sjokket av tallrike andre aromabomber. I ettertid angrer jeg litt - nei forresten, jeg angrer skikkelig hardt. Det er ikke det at det ikke hadde vært helligbrøde - men man angrer jo oftere på det man ikke gjør enn det man gjør.

Jeg likte Beer Circus. De holdt visst tidligere til i et annet lokale noen metre lengre ned i gata, og det er påstått at dengang var alt så meget bedre. Det er mulig, og jeg har ingen måte å etterprøve det, men det slo meg at det kanskje var et utslag av misfornøydhet med at det som oppleves som perfekt endrer seg. For meg som opplevde dem for første gang var det i alle fall et utmerket sted, og om de var bedre før, så må de ha vært på himmelsk nivå.