Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Lite overbevisende av Brennpunkt   |  Løsningen på etikettutfordringene  »

2008-09-24

Delirium Café - en øldrøm (del 3 av Brussel-turen)

Fra Mort Subite dro vi videre til Delirium Café, som ligger inne i det tetteste strøket av restauranter. Puben går over to etasjer, der flaskebaren er nede i kjelleren, mens det oppe er en lang rekke fatøl. Mange norske puber er for store til å være intime. Det samme gjaldt også Delirium og ble bare understreket av at så mange andre puber i Brussel hadde et betydelig mindre format. Det småfleipes ofte med at byer i gamle dager hadde en pub pr 25 eller 50 innbyggere - og selv om tallene sikkert er korrekte nok, så snakker man da oftest om langt mindre og langt mer sporadiske etablissementer enn hva vi idag tenker på som en pub. Det er tidens krav om effektivitet og høsting av stordriftsfordeler som fordrer at man skalerer puben til flest mulig gjester på minst mulig betjening og infrastruktur. Man glemmer alle smådriftsfordelene ved en liten pub som utgjør et sosialt samlingspunkt og rammeverk for sitt nabolag.

Delirium har en imponerende meny, og aldri før har jeg opplevd at en ølmeny fordrer toarmsgrep nå jeg skal løfte den - men Delirium Cafés meny krevde nesten det. Den største ulempen var at det var for få menyer - såvidt jeg kunne telle bare fire menyer i hele lokalet. Når de i tillegg var oppslukende lesestoff så var det frustrerende vanskelig å få lagt sine øltørste hender på dem. Det virket som de hadde avbildninger av alle etikettene til alle ølene, og i mangel av annet lesestoff ble menyene beslaglagt som coffee table literature som gjestene bladde dovent i mens de drakk ølet sitt. For alt jeg vet lette de etter neste øl, men jeg tviler. Når vi dykket ned i underetasjens yrende folkehav, under et dekke av røyk og støy, brukte vi langt mer tid på å stå i kø for en meny, enn for å stå i kø i baren for å bestille ølet vi blinket ut. Om de bare hadde delt menyen i to: én separat liste over ølene med en femords beskrivelse, og en annen meny med samlingen med etiketter. Jaja.

På grunn av ombygninger på lageret hadde de redusert ølutvalget til «bare» belgiske og tyske øl. Men selv med en slik reduksjon hadde de glatt flere øl enn noe annet etablissement jeg har besøkt. Ifølge ølmytologien skal denne puben ha 2004 ulike øltyper. Det stammer fra et vellykket rekordforsøk 9 januar 2004, der de kom inn i Guinness' rekordbok. Jeg forsøkte å sjekke det opp, men Guinness har tilpasset seg og har visst ikke øl-relaterte ting på nettet. Temmelig ironisk, siden Guinness Book of Records har sitt opphav fra bryggeriet Guinness, opprinnelig som et referanseverk for å avgjøre pubveddemål.

Som den tvilende Thomas jeg er, måtte jeg senere telle etter på menyen deres på web, og kom til 1416 belgiske øl og 1050 andre øl fra totalt litt over 70 andre land, hovedsaklig øl fra Tyskland og Frankrike. Ikke bare er det et imponerende utvalg, alene logistikken bak er imponerende. Et sted leste jeg noe om at de til enhver tid hadde omkring 500 øl i langvarig backlog fordi de var vanskelige å skaffe. Og i tillegg til alle flaskeølene hadde de dessuten en linje med tappetårn som stod stramt på geledd. Det er noe vakkert med en forseggjort linje med likt utseende tappetårn, i motsetning til tårn av alleslags former og farger er spredd hulter til bulter bortover bardisken.

Tappekraner på Delirium
Foto: Tollef Fog Heen; Gjengitt med tillatelse
Rekken av tappekraner på Delirium Café

Men det er forskjell på kvalitet og kvantitet - det å ha tusenvis av øl slår ut alt jeg tidligere har opplevd i kvantitet, men hvordan er det med kvaliteteten på utvalget? En boklærd avslørte engang at han vanligvis brukte side-99-testen når han skulle vurdere en bok. Den går ut på å slå opp på og lese side 99, dersom det var relevant, forståelig, interessant og fornuftig, så kjøpte han boka, ellers ikke. Jeg bruker på lignende måte norgestesten - siden jeg vanligvis kan litt mer enn utenlandske forfattere om Norge, så er jeg i stand til å vurdere om de er helt ute på viddene eller ei, i det minste for dette ene deltemaet.

Hvordan bestod Delirium Café norgestesten min? De strøk - med glans og med flagget til topps! Først og fremst må det nevnes at de egentlig ikke hadde norske øl, siden de omorganiserte lageret, men menyene fortalte i det minste hva de hadde hatt. Og la oss ta dem i rekkefølge: Først hadde de den norske «statuspilsneren» Haakon. Ingen kvalitetspub er vel komplett uten? Hvordan de i alle dager har fått tak i den - som jo er et butikk-billig-produkt - er meg enda litt mer uforståelig enn hvorfor de hadde valgt den. Kanskje lokket den kule etiketten med en viking på? Dernest kom Ringnes Gold, som jo er et poløl og en slags representant for de litt begredelige restene av det engang så mektige og akseptable eksportølet. Det er vanskelig å si at det er et helt galt valg på denne øllista, men det må være lov å undres på om ikke noe annet hadde passet bedre. Til slutt kom den velkjente Isbjom pils, som må være en feilskrivning av Macks Isbjørn pilsner. Joda, men det er jo kult og eksotisk med bilde av en isbjørn, da.

Det mest avslørende er vel kanskje utvalget. Disse tre ølene er ikke tilsammen det representable av norsk ølkultur, og har heller aldri vært det, for hvor er bayer, bokk og juleøl, for ikke å snakke om bryggene til de nye mikrobryggeriene? Og når to av tre har kule og ikoniske norsk bilder på etiketten (isbjørn og viking), så sitter en med mistanken om at det er valgt dels på måfå og dels etter etikettens blikkfang. Eller kanskje en eller annen bekjent hadde fått i oppdrag å raske med seg et par-tre kasser under en norgestur?

Det må innrømmes at jeg plafrer litt urettferdig i vei fra hoften. Det er tross alt en pub som spesialiserer seg på belgisk øl, og de hadde langt bedre utvalg av ihvertfall amerikansk og dansk øl (som var det jeg rakk å få glimt av i et par stjålne øyeblikk alene med menyen). Dessuten regnes ikke Norge som noe stort øl-land, og undergjæret øl er tross alt mest utbredt i Norge og så videre. Men det trekker ikke akkurat opp, og tatt i betraktning av at Delirium har en gimmick med å skulle ha noen øl fra nesten alle verdens land, så kan man stusse på om new-zealandske Steinlager, argentinske Quilmes Beer og armenske Kotayk er valgt etter de samme kriteriene som de tre norske.

La meg balansere all denne kritikken litt, for Delirium Café er et godt sted. At det ikke er perfekt har det til felles med så mange andre, men de er langt mer perfektere enn enn de fleste. De har gode menyer, de har kunnskapsrike servitører, de har en kjærlighet for øl, de har et enormt utvalg, de har - såvidt jeg vet - god lagring osv osv. Det er bare så menneskelig å fokusere på det lille som mangler, i stedet for å se hvor nært målet man egentlig kom.

Dersom du besøker Delirium, så er det et annet ikke-øl-relatert turistmål som er særdeles billig å få med seg i samme slengen. Tyve meter lengre inn i denne blindgata finner du statuen av Jeanneke Pis. Hun er «søsteren» til den mer kjente Manneken Pis - den lille snørrungen som alle turistene må se når de kommer til Brussel. Jeanneke Pis sitter på huk og ... vel, hun tisser. En riktig så stilfull kombinasjon av statue og fontene, og visstnok et feministisk og anti-kommersielt prosjekt. Gata hun - og Delirium Café - ligger i har dobbeltbetydningsnavnet Impassé de la Fidelité, som vel betyr noe slikt som Troskapsblindgata. Du får ikke tak postkort av henne, for kunstnerkollektivet bak har motsatt seg alle former for kommerisalisering. En gang tidligere da jeg var i Brussel forsøkte jeg å få tak i postkort, og vandret rundt fra sjappe til sjappe og spurte, men fikk bare vage og negative svar. Til slutt spurte jeg rett ut i en forretning for blonder og postkort om hvorfor finnes det ikke postkort av henne. Svaret var noe slikt som «vi i Brussel liker ikke henne, for det er Manneken Pis som er den ekte statuen, og hun forsøker å stjele statusen». Jeg forstod ikke svaret, men aksepterte at det var slik. Det selges et hav av Manneken Pis-etterlikninger, og det er ikke måte på hva den vesle pissungen må gå igjennom av uverdige ting. Først er det korketrekkerne som er plassert der-du-vet. Dernest er det flaskeåpnerne som stikker opp gjennom hodet hans. Så er det alt tøyet de har kledt ham opp i. Det finnes ikke dén nasjonaldrakten i verden han ikke har fått tredd nedover hodet og blitt avbildet med. Stakkars jævel. Og så synes innbyggerne i Brussel at Jeanneke Pis er en uverdig konkurrent, som om Manneken Pis har snev av verdighet igjen?

Jeanneke Pis
Foto: Werneuchen; Kilde: Wikimedia; Copyright: Public Domain

Jeanneke Pis, like utenfor Delirium Café

Turister fra alle verdenshjørner spasserer inn blindgaten ved Delirium Café for å se på henne, og det virker som om hun gir dem både en wow-opplevelse og en fnis-effekt, der broren har en gjesp-effekt og et må fotograferes-ved-siden-av-ønske. Turistene strømmer busslassvist til Manneken Pis via turistkontoret for turistprotokollen sier at de skal det, liksom de av mystiske grunner flokkes på Gamle Bybro når de besøker Trondheim. Men de strømmer smågruppevist til Jeanneke Pis fordi de har hørt om henne og lest om henne og utviser selvstendig ønske om å se henne. Slikt kan man like.

Delirium var som allerede påpekt meget røykfullt - det er liksom ikke før røykeloven har vært i kraft noen år og du reiser utenlands at du virkelig merker forskjellen. Underetasjen ble først full av gjester og tilhørende støyende musikk. Vi kom rundt 18-19-tiden, og det ble raskt fullt i andre etasje også. Det virket som om kjelleren var mer bule, mens andre etasje var roligere og med mer fokus på fatølet og de 20-30 tappetårnene som var koblet via en skikkelig plastrørkvase til et batteri av fat bak disken.

Vi smakte øl fra Affligem, Dubuisson, Huyghe, Cazeau, du Bocq, Bie og van Eecke. Det er sannelig nyttig å være flere på et slikt sted, slik at man kan dele en flaske, og dermed smake på flere øl. Ulempen er at det ikke er sikkert at en halv liten flaske gir ølet tilstrekkelig eksponering til å yte det rettferdighet. Det blir som å «gjøre Nasjonalteateret på 30 minutter» - joda, du rekker å få kastet et blikk på alle maleriene, men har du egentlig opplevd dem? Mest diskusjon denne kvelden gjorde Floris Pear, som var et pæreøl vi i en viss beduggelse ikke helt klarte å bestemme oss for om smakte såpe i tillegg til en intens pæresmak. Best denne kvelden var Stoute Bie som nok hadde for mye kullsyre og sødme til å være en dry stout, men som ikke desto mindre var sjarmerende god.

Det er underlig når et sted blir in - når det blir viktig å gå dit fordi det er stedet å gå, og det blir irrelevant hva stedet kan tilby av fasiliteter utover det å ha blitt sett der. Vi har sett noe av det samme med Trondhjem Mikrobryggeri, som er særdeles velfyllt på sen kveldstid de fleste ukedagene. Det er kanskje ikke byens mest kanoniske in-sted, men de har jobbet seg oppover lista. Jeg liker best steder som er vannhull for faste kunder, der de-fleste kjenner de-fleste, man blir møtt med et «Hei» i døra, og man så blir sugd inn i miljøet. Et sted mister endel av sin karakter når det går fra et sted å være og møtes til å bli et sted å besøke for å bli observert. Rett nok trekker jeg nå konklusjoner på tynt datagrunnlag, men Delirium slo meg som et sted som var blitt in på kveldstid. Jeg håper og tror det er bedre på dagtid, men vi fikk dessverre ikke tid til å verifiere.

Delirium Café er derfor et sted å besøke så tidlig som mulig på dagen, for om kvelden blir det fullt, støyende og røykfullt. Vi forlot stedet på jakt etter À la Becasse - bekasinen - som er et hyggelig sted, liggende med inngang fra en liten bakgård til hvilken en trang gang leder fra et portrom. Det er ikke en pub av den typen du snubler over, til tross for at det var nettopp det vi gjorde da Magni og jeg besøkte den for 4-5 år siden. Jeg husker den som mer sær og eksotisk, men kanskje var det fordi jeg dengang ramlet inn uten forventninger, mens minnene og forventningene i mellomtiden hadde gjæret og est litt.

Innvendig har de langbord, servitører i de tradisjonelle brusselske forkledene som er bundet opp med tau, og de serverer lambic i keramikkmugger og det vi ellers ville kalle melkeglass. Lambic er et forunderlig øl. I de fleste andre sammenhenger ville vi kalt det surt og ødelagt, men tidvis og stedvis klarer man å lage kulinariske topper ut av det som foraktes alle andre steder. Lambic er en slik bryggeteknikk, og den har utviklet seg og levd i symbiose med de lokale ganer. Det brygges i egnen rundt Brussel, og var visstnok frem til første verdenskrig det vanlige ølet som lokalbefolkningen drakk. Å dømme utfra reklameplatatene som prydet veggene på Delirium Café, så må belgierne ha drukket temmelig mye pilsner i alle fall fra en gang i mellomkrigstiden og utover, så det er nok en stund siden de gamle øltypene regjerste ubestridt også der.

À la Becasse var et mer modent sted enn Delirum Café, ikke primært i klientellets alder, men kanskje heller i deres oppførsel og holdning. Her var det lystig, men ikke utagerende; det var livlig, men langt fra tilløpene til nesten-håndgemeng som vi tidvist hadde obervert på Delirium; det var nok flørting ved bordene, men slett ikke den tunge og temmelig ublu kliningen som hadde sjokkert min sarte og puritanske sørlandske sjel på Delirium.

Jeg smakte på Timmermans Lambic Doux som er ravfarget, søtt, litt bitter og med aroma av blomster og epler, og et farlig godt øl. Ellers smakte vi på noe som jeg noterte som Lambic Blanc, men som må være Timmermans Traditional Blanche Lambicus. Den var i alle fall stråfarget til lys gyllen, tåkete, tørr og med sødme på én gang - og syrlig med frisk sitruskarakter. Ren lambic er - i min ydmyke mening - mer interessant enn god, og mer for opplevelse enn for kos. Det er muligens en konsekvens av for mager eksponering, men den er fremdeles litt for brutal for meg. Men i form av en faro er jeg langt mer entusiastisk. Jeg husker ennå opplevelsen av en Lindemans Faro på en sportspub i Trondheim. Innehaveren hadde utvidet sortementet og blant annet tatt in flere belgiske øl, og da jeg bøyet meg over disken så jeg en ny og ukjent flaske innerst i kjøleskapet. Ølet ble bestilt, fortært, betalt og var aldeles nydelig, men da jeg kom innom neste gang og spurte etter det, fortalte innehaveren at det var et øl han hadde fått i smaksgave av en kunde. Au!


 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Lite overbevisende av Brennpunkt   |  Løsningen på etikettutfordringene  »