Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Igang med hjemmebryggingen igjen   |  Forsiktig start  »

2008-09-20

Fikenbladet i Beringen

Fredag formiddag dro de fleste av oss på en hjemmebryggersjappe nord i Belgia, mens Magni og Karianne skulle på et sjokolademuseum. Kjønnsroller? Næ, kan'ke forstå hva du mener med det!? I leiebil, veiledet av en GPS med den litt sarkastiske stemmen til John Cleese, suste vi av gårde mot Beverlo og Brouwland. Sjappa innfridde til overmål alle våre forventninger, men det er en annen historie. På vei ut av butikken spurte Gustav om de kunne anbefale et spisested i nærheten. Joda, de anbefalte t'Vijgenblad i Beringen noen km unna. I et land som Belgia, der landsbyene er strødd jevnt utover, nesten tettere enn holmene i en sørlandsk skjærgård, så vil en pub i en landsby noen km borte ikke kvalifisere som «like ved». De kunne ha dirigert oss mot atskillige nærmere puber, men valgte kvalitet fremfor nærhet - heldigvis.

Vi fant puben relativt enkelt, midt i sentrum av en gammel middelalderlandsby. Vi ble ikke skuffet, for fikenbladet var en kombinert pub, kafe og restaurant av den typen det alltid er morsomt å besøke. Innehaveren var en romslig Obelix-type og menyen var rikholdig både på mat i store porsjoner og på drikke.

Jeg valgte en biff av et slag, som kom med en saus laget på Koolputterbier, og bestilte samme ølet til maten. Vi hadde sett nedlagte kullgruver på veien. Jeg antok at dette ølet var et beksvart og brent porterlignende øl, hvilket ikke var langt unna sannheten. Belgisk øl er sjelden helt svart. Rett nok har det kommet både stout og portere, men det er unntaket å finne noe som er skikkelig svart.

Belgierne har sine egne øltradisjoner og føler ikke behov for å etterape briter og tyskere og andre. Kanskje er det også en motvilje mot brentsmak og kanskje liker de smaken av karamell, men det er et faktum at det mørkeste du vanligvis får er dyp karamell-rødbrun til burgunder-brunt, et sted rundt mørk mahogny og dypmørk portvin. I mange andre land har mikrobryggeribølgen gitt oss en rekke nye øl og bryggerier de siste ti årene, og flaggskipsølene til mange av disse bryggeriene er ofte så mørke og brente det bare går an å få dem. Men i Belgia har utvalget øltyper forblitt forbausende stabilt. Jeg kjøpte en plakat med bilder av et par hundre belgiske ølflasker for litt over ti år siden, og overraskende mange av disse er fremdeles i omløp. Selvfølgelig har noen kommet til og andre falt fra, men det ville være galt å si at den belgiske ølscenen har gjennomgått noe paradigmeskifte på disse ti årene.

Koolputterbier holdt 10% med mye malt og sødme, en brunlig skumtopp. Oppskriften ble sagt å være både gammel og lokal. Utfra RateBeer ser jeg at te Proefbrouwerij har et Koolputter-øl som to personer har anmeldt i november 2006. Jeg har en mistanke om at det er samme ølet, men at jeg smakte en senere batch, muligens kontraktbrygget et annet sted, for etiketten sa ingenting om te Proefbrouwerij, men gav gjentatte henvisninger til Beringen. På etiketten er det et våpenskjold som minner om byen Beringens: men i stedet for fire bjelker er det tre B'er (sikkert for 'Beringse Bier Brouwerij') og bjørnen har fått et fikenblad (sikkert som symbol på puben som selger ølet).

Koolputterbier var tydeligvis lokalt, og vi måtte spørre om de hadde flere lokale øltyper. Serveringsdamen så litt tvilrådig ut - kanskje var det bare frykten for lange engelske setninger som gjorde henne usikker. Hun hentet i alle fall den Obelix-aktige innehaveren. Han tenkte litt over saken og så oss litt an, og så kom det litt forsiktig at joda, de hadde jo forsåvidt et annet lokalt øl - sånn strengt tatt - men de pleide ikke å reklamere så høylytt for det, men om vi virkelig var interessert, så ... vel, kanskje han kunne finne det ... Oppmuntret av vår imøtekommende interesse hentet han en flaske med Bèrrings Blauw Bier - et blåbærøl. Det var godt, blåbærsmaken var der, men den var langt fra overdøvende. Det er jo ofte en vanskelig balansekunst å få et fruktøl til å smake av frukten som er brukt uten at den denne smaken høyrøstet overdøver alle andre smaker. Også dette har bryggerivåpenskjoldet som jeg nevnte over.

Vi spurte innehaveren videre ut. Det var hans bror som produserte både blåbærølet og og det andre ølet, og blåbærene kom fra en blåbærfarm i nærheten. Ølene var stort sett bare i salg på denne ene kafeen. Vi ønsket å kjøpe noen flasker, men det var ingen butikk i nærheten som solgte det - men vi fikk kjøpt direkte fra lageret til butikken. Praktisk - slik vil jeg ha det i Norge også!

Se det! Nå har jeg brukt ordet, og produktet finnes, så det er bare å løpe og registrere blåbærøl.no, trolig Norges korteste domene som er et ekte ord og som har alle de tre norske spesialtegnene. Selv Cantillon har brygget et blåbærøl for danske Ølbutiken, så det finnes mer enn ett produkt.

Ellers smakte jeg på Kerkom Winterkoninkse - et uklart, dypbrunt juleøl som ennå ikke var utsolgt, og Barbar - som vel er mer kjent her hjemme i Norge, om kanskje ikke i denne varianten, som var et honningøl.

På ettermiddagen skulle vi ut på pub i Brussel. Vi forsøkte først Bier Circus, og støtte på siesta-problemet: det at endel steder er åpent på formiddagen og åpent på ettermiddagen, men stengt noen timer imellom. De er dels lunsjcafé og dels kveldspub, men innimellom har de stengt fordi det er labert med gjester. Så det ble ikke Beer Circus denne kvelden heller.

Derifra dro vi videre til La Mort Subite - et navn som er kjent både som pub og som øl. De holder til i et gammelt, ærverdig café-lokale, og selv om det var skakke bord og slitte og nedrøkte lokaler, så skinte det av gammel, loslitt storhet.

På La Mort Subite så vi igjen en art som jeg tror forlengst er utryddet hjemme i Norge: cafékelneren. Ikke sånn å forstå at de ikke finnes, men som karrierevei er vel dette tørket inn. Servitør er noe man er på deltid ved siden av studier, og om man ønsker å gjøre det til levevei, finnes det seriøse og dyrere restauranter som er bedre steder å jobbe. Lange åpningstider ser ut til å sikre at de fleste som trår inn i dette yrket forsvinner ut etter noen år. Det er synd, fordi det er en fornøyelse å bli servert av en profesjonell gammel kelner - om han ikke har ervervet seg den litt arrogante grinebiterske minen over årene, da.

De hadde her en utmerket ost med sennep som vi maulet tallerkenvist. Etter at vi først smakte dette i Nederland, har Magni og jeg virkelig trykket denne skikken til våre bryst. Sålenge det er en god og kraftig ost, og en sterk og ikke for søt sennep, så går det alldeles nydelig til fyldig øl. Styr unna alt som minner om pølsesennep og pregløs, mild gulost.

Jeg fikk smakt Mort Subite Gueuze Sur Lie, som er tåkete, syrlig med endel kullsyre og en noe stikkende munnfølelse som var mer kantete enn en faro, men også mer interessant. Begrepet «sur lie» beskriver at ølet har vært lagret med bunnfallet av gjær fra primærgjæringen, noe som gir den en ekstra gjær-karakter. Neste var Mort Subite Blanche som var gyllent til stråfarget, fruktig à la plomme eller sider. Det er et underlig øl med smakskombinasjoner jeg ikke er vant til og som gjør det til et interessant øl jeg gjerne skulle smake på noen ganger til. Det siste ølet her - Mort Subite Framboise var rødlig med masse bringebær og fluffy skum og blonder, og var det minst komplekse av disse ølene.


 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Igang med hjemmebryggingen igjen   |  Forsiktig start  »