Anders myser på livets særere sider

«  Hvorfor jeg ikke scorer   |  Ølturen til Praha - del 6: fredag ettermiddag  »

2008-01-04

Maltøltestfestivalen på Berrihytta i Stjørdal

Hvert år har bryggerne av Stjørdalsøl en samling der man smaker på ølet. De kaller det Maløltestfestival, men kjernen i tradisjonen går nok mye lengre tilbake enn de 19 årene som denne festivalen har vært arrangert. Etterhvert har det forresten blitt flere av disse treffene, men akkurat denne samlingen er den opprinnelige. Tid og sted er uforanderlig, det er Berrihytta kl 10:30 på andre juledag. I år dro jeg dit - til tross for at jeg hverken er fra Stjørdal, eller selv brygger Stjørdalsøl.

Tid og sted krever en viss forklaring, for av alle ølfestivaler er kanskje dette den minst «publikumsvennlige». Poenget er at det er en festival eller et treff for bryggerne selv. Publikum er egentlig et irrelevant begrep her. Berrihytta ligger et stykke opp i åssida på nordsiden av Stjørdal, opp fra Værnes kirke. Ja, det går både vei og sti dit opp, men det er bratt og det kan - avhengig av været - være glatt. Tidspunktet kolliderer nok for mange med familieforpliktelser, men i Stjørdal er brygging noe ganske annet enn en hvilken som helst hobby, og om man virkelig mener noe med bryggingen, så er et kinkig tidspunkt bare en logistisk utfordring for julegjennomføringen. Det er kort og godt ikke et spørsmål om det kolliderer med noe - bare hvilke andre ting som må flyttes på.

Jeg fikk Magni (Tusen Takk!!) til å kjøre meg dit ut i god tid. Relativt tidlig en morgen på andre juledag er Norge nesten dødt og «ingen» er ute. Men etterhvert som vi nærmet oss, så vi små grupper med turkledte på vei til Berrihytta. Hytta ligger omkring en kilometer inn- og oppover fra E-14. Selve hytta er temmelig primitiv, nærmest bare et tresiders skjul for vind og nedbør, men det er godt med plass på vollen rundt.

Som ny og mer eller mindre ubedt kjente jeg lite til konvensjonene. Selv om jeg hadde kledt meg noenlunde kompatibelt, så hadde jeg glemt minst én viktig ting: kopp. Alle dukket opp med hver sin kopp, ofte utskåret i tre, og små nok til å romme akkurat en smaksprøve. Tidligere pleide de visst også å selge kopper der, for mange hadde kopper med inskripsjon fra tidligere tiders festivaler. Vennlige sjeler tryllet frem et tomt yoghurtbeger til meg - i sannhet et barbarisk drikkekrus for en slik anledning, men nøden er en ypperlig læremester. Skjønt, de fleste ølfestivaler bruker vel plastkrus, og yoghurtkrusene setter vel ikke smak, så det så verre ut enn det egentlig var.

Det andre jeg manglet var medbrakt hjemmebrygg. Rett nok brygger jeg tidvis røykøl, men et ekte Stjørdalsøl er langt mer enn kun et hjemmebrygget øl med røyksmak. Men mer om dét en annen gang. Man skal ha såpass respekt for et tradisjonsrikt produkt, at man ikke later som man produserer det, bare fordi man fremstiller noe som mer eller mindre minner i smaken. Kan man egentlig produsere fetaost i Danmark, lambic i USA og bordeauvin i Australia? Jeg vet at det er delte meninger om det, men jeg en er konservativ fyr som ikke ønsker å flytte grensesteiner i så måte.

Men tilbake til festivalen. Stjørdalsølet ble stort sett servert på plast, gjerne på halvannenlitere av mineralvanntypen. Jeg kan forestille meg at mang en ølfeinschemcker løfter på både ett og to øyenbryn over en slik opplysning, men sånn er det. Det er tross alt plast av god kvalitet - for det er få som klager på at mineralvannet smaker plast. I gamle dager var vel melkespann i ulike størrelser mest brukt. Man tager hvad man haver, og plastflaskene er passelige i kapasitet og tilgjengelighet.

Til dekorasjon av flaskene hadde de fleste et slags trekk, ofte strikket i sort/hvitt med selburoser som motiv. Jeg har ingen illusjoner om at alle disse elementene strekker seg tilbake til vikingtiden, men det er også irrelevant. Tradisjoner er uforanderlige bare når de ender i museumskonservatorenes klør, og en viktig side av en tradisjon er tilpassing til nye muligheter, moter, krav og vilkår. Om en generasjon er det kanskje atter annerledes, for tradisjoner skal videreføres, ikke stivne og størkne og krympe inn.

Til å begynne med samlet man seg inne i hytta, og det var taler og sanger og skåler. Ordfører og turistsjef var der og talte - og det var tydelig at de gjerne ville at det ble både produksjon og turistnæring ut av gårdsbryggingen. Det var tale av Maltølkommisaren, som er tittelen som følger et ærefullt verv som tildeles en av bryggerne under festivalen. Kommisarens oppgaver er å fronte maltølet, blant annet med arrangementet av neste festival, og festivalens oppgave er å heve nivået på maltølet. Jeg kan ikke vurdere nivåøkningen, for jeg har bare smakt ølet i nyere tid. Men det sies ofte at nivået har steget betraktelig de siste 10-20 årene, og til sammenlikning var det visstnok mye dårlig øl på 50-tallet. Jeg kan ikke annet enn å stole på de som sier dette, og tatt i betrakning at på de fleste andre områder sies det at «alt var bedre før», så heller jeg til å tro på dem når de sier at ølet er blitt bedre med årene. Alt ølet som jeg smakte på var i alle fall bra. Selv om jeg langt fra smakte på alle, så virket det som om det var flere gjennomgående, konsistente trekk ved de aller fleste ølene, slik at man med rette kan snakke om en ølstil, ikke kun om en bryggetradisjon.

Hva slags gjær bruker man? Vel, gjær er i grunnen ikke så enkelt. Det er lettvindt å si at hver øltype skal bruke «sin» type gjær - og dette er ofte inntrykket man får fra overfladiske øl-bøker. I Stjørdal er det såvidt jeg vet to gjærtyper som er rimelig utbredt: det er pressgjær og det er dahlsgjær. Såvidt jeg har registret er det endel ulike meninger i bryggemiljøet om hva som er den beste gjæren av disse to. Dahlsgjæren har jo sine meritter, men det er som lagerøl-gjær. Pressgjær - Idun brødgjær - virker rent intuitivt som et særs utradisjonelt valg. Men tenker man litt etter, så er det enkelt å finne argumentene for hvorfor dette kanskje er et godt (om enn uvanlig) valg av gjær, men mer om det i en annen posting.

Ølet serveres flatt, selv om noen av dem hadde litt kullsyre i seg. Det er rødbrunt og fra disig til tåkete, og det skal drikkes relativt raskt etter at det er brygget, ja kanskje til og med før det er helt gjæret fullstendig ferdig. Ølet kan ha noe sødme, men må være langt fra klissete søtt. Det mest fremtredende trekket ved denne typen øl er røyksmaken som det får ved at malten tørkes over bål fyrt med ved fra gråor, eller older som er det lokale navnet. En egen type tradisjonelle hus med røykovner for tørking av malten finnes i Stjørdal og kalles såinnhus, og er et viktig element i ølbryggingen på gårdene.

Denne dagen på Berrihytta var det mer enn 60 personer og mer enn halvparten var bryggere. Festivalen er over i løpet av noen timer, men det var ikke desto mindre en svært minneverdig opplevelse. Noe som skiller det fra andre ølfestivaler er at det ikke skal kåres noen vinnere. Rett nok vurderes ølet på alle kanter og bauger, og det er stor ære å ha øl som andre liker, men festivalens statutter sier at man ikke skal protokollføre noen smaksinntrykk. Det er ingen konkurranse.

Jeg ble lett oppdaget som en outsider, det hadde delvis med dialekt å gjøre, delvis med påkledning og ikke minst med yoghurtbegeret. Men selv som outsider ble jeg tatt godt imot, for det var et gjestfritt arrangement. Opptil flere tok meg for en journalist, uten at jeg skal tenne opp under debatten om bloggere og journalister. Det var ekte journalister der også - du finner en artikkel med bilder i Stjørdalens Blad. Jeg mener at Trønder-Avisa også var der, men kunne ikke finne noen artikkel fra dem.

Er det et arrangement jeg kunne tenke meg til å dra på også til neste år? Javisst!


 
Kommentarer ett år etter - lagt inn av Anders Christensen - 2008/12/25 20:33:49
Et par kommentarer: 'åi' i såinnhus skal uttales som diftong, litt som 'oi' eller 'oy' i 'boy' og 'toy', og den palataliseres sammen med de påfølgende n-ene. Jeg skrev at 'older' er et lokalt navn på gråor - og det er forøvrig trolig et eldre navn enn 'gråor': det heter 'alder' på engelsk og 'aldus' på latin, og begge er innlysende beslektet med 'older'. Lokalt uttales det 'ødder', men det er samme ordet.

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Hvorfor jeg ikke scorer   |  Ølturen til Praha - del 6: fredag ettermiddag  »