Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

2019-11-26

Norsk Øl …

Med beslutningen om tvangsoppløsning av Norsk Øl AS er det på tide med en oppsummering av historikken til dette selskapet, samt Henning Thoresen som er den drivende kraften i selskapet.

Som jeg skrev om tidligere, ser det ut til at Norsk Øl er ute av bildet. Det vil si, egentlig er det «bare» sendt til tvangsoppløsning av Oslo Byfogdembete. Jeg er sannelig ikke sikker på hvor enkelt det er å reversere en slik beslutning når den først er tatt, og jeg formoder at det finnes måter. Men tatt i betraktning av at det tvangsoppløses på grunn av forhold som styreleder Henning Thoresen allerede har hatt et hav av tid til å rette opp, så er det ikke innlysende at han klarer å rydde opp i løpet av de neste par ukene.

Imidlertid forteller Henning Thoresen at det hele skyldes en unødvendig misforståelse. Han forteller at det er skaffet revisor og ferdigstilt regnskap både for 2017 og 2018. At dette ikke gjenspeiles i informasjonen om selskapet i Brønnøysund-registrene skyldes ifølge Thorsen mangel på fleksibilitet fra Brønnøysundregistrene. Alt skal egentlig være i orden ifølge ham. Han forteller videre at han personlig har garantert overfor de andre aksjonærene at situasjonen løses.

Norsk Øl ble startet sommeren 2013 under navnet Aktiebryggeriet Arendal. Så skiftet det navn til Aktiebryggeriet Foruna, så bare Aktiebryggeriet, før det endte på Norske Bryggerier våren 2014. Under dette navnet var selskapet navet i en plan om å bygge opp lokale småbryggerier rundt om i Norge. Det begynte med Sagene Bryggeri, som da vitterlig også kom på beina. Det skjedde imidlertid under mye støy, hvilket Thoresen nok må ta det meste av ansvaret for. Bryggeriinitiativer var påtenkt og tilsynelatende så smått påbegynt i Rogaland, Valdres og Bergen, og samtidig var det et hav av andre bryggerivisjoner som aldri kom lengre enn til idéstadiet.

Skikkelig fart i planene ble det da Thoresen gikk i kompaniskap med Rema 1000. Da ble det etablert bryggeri i Bergen under navnet O. F. Halds bryggeri – samme navn som et tidligere bergensbryggeri som hadde null tilknytning til Thoresen eller Rema, men som var blitt kjøpt opp og lagt ned av Hansa for mange år siden. I Rogaland etablerte man Rygr Brygghus – skjønt Thoresen tidligere hadde startet selskapet Jæren Bryggeri (som ikke må forveksles med Jæren Bryggeri på 90-tallet). Formodentlig skyldtes navneforskjellen at det ikke går å få varemerkebeskyttet et større stedsnavn satt sammen med «bryggeri».

Samarbeidet skjedde såvidt jeg forstår ved at Thoresens selskap Norske Bryggerier skiftet navn til Norsk Øl, mens Rema startet et nytt selskap med navnet Norske Bryggerier, som de eide sammen med Norsk Øl. Endel varemerker og slikt ble overført fra Norsk Øl til det nye Norske Bryggerier.

Samarbeidet med Rema ryktes å ha surnet på et tidspunkt, og Rema kjøpte ut Norsk Øl og Thoresen høsten 2017. Det var kanskje det optimale tidspunktet å trekke seg ut av ølbransjen på, og Thoresen uttalte til Finansavisen 19. februar 2018 at Norsk Øl fikk 15 millioner for salget av Norske bryggerier – som omfattet 50% av Rygr og O. F. Halds, samt 43% av Sagene Bryggeri. Thorsen kan dermed sies å være en av de få som har fått med seg et tosifret antall millioner ut av et bryggeriinitiativ – og helt uten å ha løftet særlig mange maltsekker.

Selv om Norsk Øl har andre aksjonærer enn Thoresen, så er det vel Thoresen som først og fremst knyttes til selskapet. De siste dataene om aksjonærene jeg har funnet gjelder slutten av 2016, da Thoresen og nær familie eide ca 56%, mens Anne Kristi Koppang eide ca 22% gjennom AKK Invest. I 2016-regnskapet er selskapet oppført med en aksjekapital på 6,84 mill og overkurs på 4,44 mill, samt annen egenkapital på 3,57 mill. Det meste av disse midlene var knyttet til eierandel i Norske Bryggerier. Imidlertid har Proff tall som ser ut til å være nyere, og her virker det som om et familiemedlem av Henning Thoresens har solgt seg ned fra ca 25% til 3,4% eierandel, og disse aksjene ser ut til å være solgt til selskapet selv. I et intervju i Finansavisen 19. februar 2018 forteller Thoresen at det da var 27 aksjonærer i tillegg til ham selv og hans familie.

Dersom tallene på Proff er korrekte, så rår ikke Thoresen lengre over aksjemajoriteten i selskapet. Likevel er han eneste person i styret etter at to andre trakk seg i 2018. Det er noe her som jeg ikke forstår, og jeg tenker at 2017-regnskapet vil kaste et oppklarelsens lys over Norsk Øl – når og hvis det noensinne kommer.

Thoresen har ikke gått av veien for å skape kontroverser i pressen med spissformuleringer. Til Finansavisen 13. desember 2013 påstod han at Sagene Bryggeri ville bli det eneste bryggeriet i Oslo, til tross for at Oslo allerede hadde flere bryggerier, i tillegg til Ringnes som hadde flyttet produksjonen like utenfor bygrensa. Han irriterte ved å insistere på at Sagene-ølet var brygget på Sagene, når det vitterlig var leiebrygget ved Arendals Bryggeri. Toppen på spissformuleringer kom da han ifølge Bergensavisen fortalte til Dagligvarehandelen at «Bergen trenger jo sårt et skikkelig bryggeri.»

Men tilbake til tvangsoppløsningen. Selskapet har allerede hatt mer enn åtte måneder på rydde opp etter varslene om tvangsoppløsning i mars. Og strengt tatt hadde man ytterligere åtte måneder før det, etter at fristen for å levere 2017-regnskapet gikk ut sommeren 2018. Forrige uke passerte vi ett år siden siste revisor fratrådte 14. november 2018. Derfor er det litt vanskelig å se at dette kan ha kommet bardus på eller at det har vært korte tidsfrister. Jeg tipper at det mer er utslag av at alle frister blir korte dersom man bare venter lenge nok.

På den andre siden, dersom Thoresen kan dokumentere at alt egentlig har vært på plass, og det hele skyldes en inkurie eller misforståelse i Brønnøysund, så vil vel en reversering av tvangsoppløsningen være enkelt. Men det er minst en kompliserende faktor her … og ha nå i mente at jeg ikke er advokat og at jeg i hvert fall ikke er ekspert på tvangsoppløsninger av selskaper.

Jeg forstår det slik at tvangsoppløsninger ved manglende regnskap hånderes som en konkurs, selv om foranledningen er en annen. Det vil si at det oppnevnes en bostyrer som avvikler selskapet. En sentral del av dette arbeidet er å få inn krav fra alle kreditorer, samt å få oversikt over selskapets midler. Kravene prioriteres, og litt brutalt kan man si at selskapets verdier slaktes og utbetales til kreditorene og evt aksjonærene dersom det er noe igjen. Ved vanlige konkurser er det oftest slik at de fleste ikke får noen ting, siden banken eller en annen høyt prioritert kreditor har fått alle verdier. Ved en tvangsoppløsning ved manglende regnskap er det ikke nødvendigvis slik at det er færre midler enn det er krav i boet.

Her må vi se litt på hvordan kreditorer tenker når de vurderer å slå et selskap konkurs. Generelt skulle man tro at ting blir traurig for personer og selskaper som ikke betaler for seg, men det virker ikke som det er fullt så enkelt. Med en kombinasjon av løfter og bestridelser kan en som skylder penger skyve betalingen foran seg nærmest i det uendelige. Det påløper morarenter, inkassogebyrer og rettsomkostninger og slikt, men det er jo bare ekstra summer på toppen av det man opprinnelig skyldte. Det sentrale er hvorvidt den opprinnelige fakturaen er bestridt og hvorvidt forhandlinger om den har låst seg fast. En kreditor har alltids muligheten for å slå selskapet konkurs, men det koster 50 rettsgebyr (dvs 57500,-) å gjøre dette. Og dersom en kreditor allikevel ikke regner med å få pengene tilbake gjennom en konkursavvikling, så er disse 50 rettsgebyrene bare friske penger man kaster etter allerede tapte penger. Jeg er ingen ekspert på økonomi, men det virker som at så lenge et selskap gjør opp for seg overfor staten, banken og lønnsmottakere, så kan det akkumulere mye gjeld til leverandører uten at det i praksis trenger å få særlig konsekvenser. Skjønt, etterhvert vil man bli kjent som en dårlig betaler, og ender opp med å måtte forhåndsbetale for nye varer og tjenester.

Norsk Øl hadde i hvert fall ett slik gammelt leverandørkrav hengende over seg og som de bestred, relatert til øl de fikk leiebrygget ved et annet bryggeri. Når nå Norsk Øl er sendt til bostyrer for avvikling, koster det ingenting å melde inn sine gamle krav. Så selv om gamle kreditorer egentlig hadde gitt opp håpet om å få penger, så koster det dem ingenting å sende inn kravene til boet. Tvert om, de mister retten til kravet sitt om de ikke melder det inn nå. Avhengig av hvor mange kreditorer som nå sender inn krav – med morarenter og tilhørende gebyrer, så det kan raskt endre det økonomiske bildet.

Dersom det nå skulle ramle inn tilstrekkelig mange gamle krav fra leverandører og slikt, så kan det tenkes en situasjon der bostyrer konkluderer med at selskapet egentlig er økonomisk konkurs, og da er det kanskje irrelevant hvorvidt man får på plass revisor og 2017-regnskap.

Men Norsk Øl kan da vel ikke ha brukt opp alle de 15 millionene de fikk av Rema 1000 for Norske Bryggerier på bare to år? Tja, hvorfor ikke … penger er forbausende lett å bruke opp? I og med at hverken 2017- og 2018-regnskapet er levert, så vet vi jo ikke om det for eksempel er utbetalt utbytte. Det vi vet, er at selskapet har hatt minst to store tapsprosjekter. Det ene var kjøpet av To Tårn i Trondheim på tampen av 2017. Der har det ikke skjedd noen aktivitet såvidt jeg vet, og formodentlig har det vært et pågående økonomisk sluk på grunn av husleia, både for selve bryggeribygningen og for et lagerareal som bryggeriet har disponert i de gamle verkstedhallene på Marienborg. Det andre tapsprosjektet var kjøpet av Norwegian Wood-festivalen og forsøket på å arrangere den i 2018 – noe som endte med for lavt billettsalg og avlysning. Så virker det som om Norsk Øl har kjøpt 15000 aksjer i seg selv fra en aksjonær, tilsvarende ca 22% av hele aksjekapitalen. Dersom vi bruker tallet fra 2016 på egenkapitalen – ca 14,9 millioner – så utgjør dette kjøpet litt over 3 mill. Sammen med eventuelt utbytte og lederlønn og slikt så blir det fort endel penger av dette.

Bare tiden vil vel vise hvor Norsk Øl ender etter at bostyreren er ferdig med arbeidet sitt.

Vi kan vel heller ikke oppsummere Norsk Øls historie uten å se nærmere på varemerkene. Pr idag står Norsk Øl med 41 varemerker: Nordmarka, Hunky Dory, To Tårn Trondheim, Snowman, Downhill, Woodwille, Luftskipet Norge, Eplehagen, Oslofjorden, Brewed in Norway, Sober Club, Rakkar, Vårt øl - vår ære, Fellini, Hjula brenneri, Naboens Hage, Kvitfjell, Sober, Dugnad, Shimokita, Staut, Bysommer, Funkis, Bærkraft, og Oslofjord. I tillegg kommer en rekke varemerker som har gått videre til Rema, som ikke ble tildelt, eller som er eid av hans andre selskaper, blant andre: Nordmarka, Ola Ale, Aktiebryggeriet, Brigg, Himkok, Hjemmebrent, Vippetangen, Det sorte får, Oslo Spritfabrikk, Sørlandet, Oslo Brenneri, Håkon Håkonson, Styrepils, Oslo Håndverksbryggeri, Bislett Bryggeri, Indre, Norske, New York Lager, Aktiebryggeriet Stavanger, Aktiebryggeriet Kristiansand, Murer, Kjørepils, Skutepils, Kong Sverre, Fram, Aktiebryggeriet Bodø, Rogaland Bryggeri, Fullrigger, American Lager, Fortuna Bryggeri, Karipils, Støl, Humle, Dovregubben, Bysommer, Bryggeriet Kødn, Landsøl, Eroica, Hjemmebrygget, Trollhaugen, Aktiebryggeriet Oslo, Aktiebryggeriet Trondhjem, Bærkraft, Eplehage, Olapils, Ecologic, Camping, Fargo Lager, Veldig Lite, Nordstoga, Bryggeriutsalget, Troldhaugen, Lofoten Vodka, Magic Water, Lofoten Whisky, Lofoten Aquabit, Kristiania Brenneri, Lofoten Gin, Lofoten Destillery, Streetsmart, Nor, Norwegian Lager, Ipenema, Nor Beer, North Beer, Kristiania Hjemmebrent, Nor Sportswear, Northern Lights, Korthuset, Kristiania, Top of the World, Oslo Premium Lager, Polarskipet Fram, Beercoin, In Cod We Trust, Plz, Frøya Gudinne, Folkeaksjen, Bohemian, Citybuzz, Enerhaugen Bryggeri, Snø, Nordic Light, Chess, Ibsen & Grien, Polar Beer, Stille Jul, Snøkrystall, Hjula Brænderi, Booksmart, Sagene Jeans, Plzen Kraszny, Hemingway, Slalom, Høst of Norway, Brooklyn Aquavit, Dalida, Spring Valley Brewery, Nordic Noir, Chess Vodca, Nord på Jord, Nor Øl, Norwegian Wood, Østmarka Tursjokolade, Green Forest, Snowstar, Nora Aquavit, House of Spirits, Bragepils, Polarøl, Prohibition Aquavit.

Den manglende røde tråden og den geografiske og tematiske spredningen i disse varemerkene får representere ettermælet til et selskap som hadde mer halvtygde idéer enn gjennomføringskraft.

Norsk Øl var vel det første av fire bryggerikonglomerater som ville starte en rekke lokale bryggerier. Norbrew var et annet, men der har alle bryggeriene gått konkurs – nå sist Northern & Co som ble slettet som selskap tidligere denne uka etter konkurs tidligere i år. De Forenede Bryggerier (tidligere Rena Bryggeri) ble aldri mer enn ett operativt bryggeri, og endte med bokstavelig talt å pakke sammen og leiebrygge. Rema-eide Norske Bryggerier skulle starte lokale mikrobryggerier rundt om i landet, men kom i gang bare med O. F. Hald og Rygr, og var en videreføring av Norsk Øl etter at Rema og Thoresen skilte lag. O. F. Halds er nå nedlagt, og selskapet Norske Bryggerier ble infusjonert i et annet Rema-selskap tidligere denne uka. Vi har dermed sett sluttkapitler for tre av disse de siste ukene.

Norsk Øl hadde forøvrig et heleid datterselskap BWB Invest, som ble slått konkurs i august i år. Dette selskapet startet som Bordeaux Vinhandel i 2007, og har i mellomtiden vært innom navnene Norske Drikkevarer, deretter Oslo Håndverksbryggeri, tilbake til Norske Drikkevarer, deretter Norske Spritfabrikker, så tilbake til Norske Drikkevarer, for å ende opp som BWB Invest oppunder jul i fjor, omkring åtte måneder før det gikk konkurs. Dette selskapet hadde endel salgsinntekter frem mot 2012/2013, men har tilsynelatende vært inaktivt siden. Det har alltid gått med solide driftsunderskudd.

Hva skjer videre? Først er det første skiftesamling 3. desember 09:15, i rettssal 628 i Oslo Tinghus. Det er satt av 15 minutter til denne skiftesamlingen, så det er vel knapt mer som skjer enn en statusoppdatering fra bostyrer og en sannsynlig protest fra Thoresen. Dersom prosessen går videre, er det frist for innsending av krav i boet, som er 23. desember. Og forresten, «fristdagen» er 3. mars 2019, som var dagen da tvangsoppløsning ble varslet for selskapet. Jeg tror det betyr at krav som har oppstått etter mars ikke vil bli akseptert.

Thoresen forteller til bloggen at han jobber med å få til en stopping av oppløsningen og tilbakelevering av selskapet. Han forteller også at han jobber videre finansiering av Norsk Øl, inkludert utestående gjeld. Dette skal skje gjennom selskapet Folkeaksjen, som skal crowdfund'e Norsk Øl/To Tårn og flere andre selskaper. Dette er planlagt over nyttår, men vi må ha i mente at lanseringsdatoen har vært skjøvet på flere ganger allerede. Utfra hva Folkeaksjen har søkt om av varemerker er det et bredt spekter av aktiviteter.

Spørsmålet er imidlertid hvorvidt Thoresen etterhvert har fått et så frynsete rykte i øl-verdenen at det skaper problemer med å hente inn investorer. Ikke bare er de gyldne tidene over for mikrobryggeriene, men Thoresen er en person som mange i bransjen har sterke meninger om, vanligvis i negativ retning. Det er ikke noen nyttig ballast å ha med seg på investorjakt.

Man kan påstå at Norsk Øl ble rammet av dårlig timing, for selskapet lå klar til emisjon i regi av Folkeinvest da Finanstilsynet stoppet den virksomheten. På det tidspunktet var Norsk Øl «bare» ulidelig sent ute med 2017-regnskapet og med fratrådt revisor. Innen Folkeinvest var operative igjen etter sommeren, var begge deler blitt til uhåndterte varsel om tvangsoppløsning. Med et varsel om tvangsoppløsning var Norsk Øl neppe noe som det gjenoppstartede Folkeinvest ville ta i. På den andre siden er det for enkelt å bortforklare det med bare dårlig timing. I kjølvannet av Norsk Øl er det så mange kursendringer, tapsprosjekter, utsettelser, støy, overtrådte tidsfrister og bestridte eller ubetalte regninger – at det blir for enkelt å si at det hele bare var uflaks i timingen med Finanstilsynet og Folkeinvest.

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-05-03

Hansa skriver ned

Dagens Næringsliv er en av få aviser som er oppdatert på bryggeribransjen. Sist fredag kunne de melde at Hansa Borg skriver ned verdien av Nøgne Ø med over 30 millioner – det vil si med mer enn halvparten av verdien av aksjeposten sin. Hva skjer!?

For det første, regnskapene for 2018 har ikke kommet i Brønnøysund, hverken for Hansa Borg, Nøgne Ø eller Austmann. Likevel er vi nå i høysesongen for å sluttføre disse regnskapene, og det er trolig i den forbindelse av Hansa Borg har nedskrevet aksjepostene sine. Ifølge DN var det med 32,4 mill på aksjeposten i Nøgne Ø, som de hadde betalt 60 mill for, og med 1,3 mill i Austmann på en aksjepost de hadde betalt 11 mill for.

Rent praktisk har vel dette lite å si. Det endrer ikke aksjepostene eller eierskapet for hverken Hansa Borg eller andre aksjonærer. Men det indikerer at Hansa Borg mener disse bryggeriene er mindre verd enn før. Forsåvidt kan det også være en justering som korrigerer en verdi som har falt over flere år, men som kommer akkumulert nå, slik at justeringen nå virker mer dramatisk.

For Austmann er da heller ikke dette så store justeringen. Daglig leder Jon-Ivar Holmslett forteller at 2018 var et økonomisk dårlig år for dem, men at pilene peker oppover i 2019. Han legger til at flyttingen fra Høvringen til nytt bryggeri på Sluppen nok var medvirkende til resultatet i fjor. Det var ikke så mye bryggestoppen på noen måneder i fjor sommer, for de gikk ikke tom for øl, og det nye bryggeriet hadde nok kapasitet til raskt å bygge opp lagrene igjen. Men en slik flytteprosess spiser mye fokus, og det gjør at det er vanskelig å holde øynene 100% på salg og innovasjon. I tillegg etablerte man et taproom i lokalene. Det er en viktig og nyttig del av bryggeriets virksomhet, men det er også noe som stjeler fokus i etableringsfasen.

For Nøgne Ø lyder DNs overskrift imidlertid endel mer dramatisk. Dersom vi bruker tallene fra avisa, har Hansa Borg en aksjepost på 64% kjøpt til en verdi på 60 mill. Bruker vi disse tallene som verdivurdering på bryggeriet, så betyr det en verdireduksjon for hele Nøgne Ø fra 93,8 mill rundt de tider Hansa kjøpte seg inn, til en verdi på 43,1 mill idag. Det forutsetter at Hansa Borg ikke har skrevet opp verdien i mellomtiden, men det virker ikke slik.

Jeg har tidligere referert til en artikkel i Agderposten 1. februar, der Sverre Orm Øverland, daglig leder i Nøgne Ø, intervjues i forbindelse med at 2018 var et veldig dårlig år for bryggeriet. Der fortelles det at salgsvolumet var på 1,7 mill liter i 2015, at det sank til 1,5 mill liter i 2017, og ytterligere falt til 1,0 mill liter i 2018. Øverland forteller til bloggen at tallene Agderposten har gjengitt ikke er helt korrekte, og han ønsker ikke å si noe salgsvolumet for 2018 før regnskapet er blitt offentlig til sommeren. Jeg har gått over en rekke andre avisartikler og -intervjuer der ledelsen i Nøgne Ø har fortalt om produksjonstall. Tallene er sammenfattet under, og referanser til kildene er gjengitt på slutten. Disse tallene viser at Nøgne Ø økte kontinuerlig frem til og med 2015, og at det etter dette har gått nedover.

Det synes dermed som om problemene strekker seg lengre bakover enn bare 2018. Årene 2015-2017 var generelt et Klondyke for småbryggeriene, og det ville vært å forvente at Nøgne Ø både på grunn av sin størrelse, sin historie og sin markedsposisjon skulle klare å vokse på volum i disse årene.

Selv om ikke 2018-regnskapet er klart, så kan vi se på regnskapene i Brønnøysund fra årene før det. De viser hvordan Nøgne Ø hadde en eventyrlig vekst, med en driftsinntekt på 1,46 mill og et driftsresultat på 294' allerede i 2004, som var to år etter oppstartsåret 2002. Bortsett fra 50' i underskudd på driftsregnskapet i 2005 gikk det rett oppover. Rekordåret var 2015 med en driftsinntekt på 61,1 mill og et driftsoverskudd på 15,1 mill. Det var en solid vekst i driftsoverskuddet på nesten 3 mill fra året før. Nøgne Ø var seddelpressa blant småbryggeriene. Optimismen var da også stor. I april 2014 fortalte Midtgaard til Finansavisen at han trodde produksjonen i løpet av få år ville nå opp i 4 mill liter. Og selv i toppåret 2015 var ambisjonene høyere, om vi skal tolke Tore Nybø som i mars 2015 fortalte DN at man regnet med et salgsvolum det året på opp mot 2 mill liter. Fremtiden var tilsynelatende problemfri og gullkantet.

Så kom 2016, der driftsoverskuddet ble halvert til 7,37 mill, og året etter falt driftsoverskuddet ytterligere til 1,21 mill. Samtidig vokste finanskostnadene, så overskuddet før skatt i 2017 endte på 646'. Selv om vi ennå ikke har sett offisielle tall for økonomien i 2018, er det lett å forestille seg at det ikke er pene tall, dersom tallet 1,0 mill liter fra Agderposten for salgsvolum i 2018 skulle være korrekt.

Hva har skjedd? Det er interessant å bryte ned driftsinntekter og -kostnader over årene, utfra tallene i regnskapene i Brønnøysund. I figuren under er salgsinntektene brutt ned i fire kategorier: varekostnad, lønnskostnader, andre kostnader inkludert finanskostnader og til slutt resultat før skatt, for årene fra 2004 til og med 2017. Disse fire postene summerer til inntektene til bryggeriet, som i all hovedsak er dominert av salgsinntekt på ølet. I tillegg er det lagt over to grafer som viser utviklingen i salgsvolumet. Den røde er hentet fra ulike artikler i pressen. Underveis i arbeidet fikk jeg også tilgang til tilsvarende tall direkte fra Nøgne Ø, og det er vist som grønt. Et mulig salgsvolum på 1,0 mill liter i 2018 er vist med sort stiplet linje. Differansen mellom rødt og grønt kan for eksempel være avrundinger eller hvorvidt eksportvolumet er tatt med eller holdt utenfor.

Fra dette diagrammet ser vi hvordan det er en kraftig vekst med stadig økende overskudd frem mot toppåret 2015. Det går riktignok prosentvis litt saktere på slutten, men eksplosiv vekst kan bare vare en viss stund. Men fra 2015 skjer det noe. Varekost og lønn forblir nærmest konstant, mens overskuddet skrumper raskt inn. Man kan ut fra grafen nesten si at Nøgne Ø nå faller like fort som de engang vokste.

Én forklaringsmodell ville være dersom konkurransen ble hardere og marginene mindre. Imidlertid, tallene fra ulike avisartikler indikerer en annen forklaringsmodell: at det er et fallende salgsvolum som gir svikten i inntekter.

Dersom denne analysen er korrekt, har man ikke klart å redusere hverken varekost eller lønn i takt med produksjonsnedgangen. Inntektene representeres ved hele kolonna i grafen over, mens kostnadene er de blå (=lønn), fiolette (=varekost) og fiolette (=øvrige) delsøylene. Overskuddet før skatt er i gult. Beløp følger skalaen på venstre side, mens volum følger skalaen på høyre side.

Dersom salgsvolumet i 2018 endte på 1 mill liter, så har salgsvolumet fortsatt ned langs den stiplede linja. Det er lett å se at man da er nødt til å gjøre betydelige kostnadskutt for ikke å gå med underskudd. I Agderposten estimerte Øverland underskuddet til 5-10 millioner. Det er i så fall ikke veldig dramatisk, dersom man samtidig klarer å snu skuta økonomisk. Jeg synes det mest interessante her er å se nærmere på hvorfor man endte opp i denne situasjonen.

Både 2016 og 2017 var gode og optimistiske år i mikrobryggeribransjen. Så hvorfor klarte ikke Nøgne Ø å benytte disse «feite årene» til å sluke unna en enda større markedsandel som de kunne leve på når de magre årene i bransjen uvegerlig måtte komme? Hva skjedde? La oss først ekskludere noen forklaringer:

  • Det var storflom i Nidelva i 2015, og da ble bryggeriet grundig oversvømt, men den ser ikke ut til å ha satt dype spor i regnskapet for det året. Dessuten var det en relativt kort hendelse som var mye opp i nyhetene mens det skjedde, men er lite omtalt etterpå.

  • Overgangen til 33cl forpakning var ferdig gjennomført høsten 2017 og var etter hva Øverland selv har uttalt en stor tabbe der de ikke lyttet til forbrukerne. Også Ægir opplevde noe lignende. Rett nok blir enhetsprisen endel billigere, men de øl-nysgjerrige kjøper ikke to flasker med samme øl, da kjøper de heller to ulike øl. Å gå ned i forpakningsstørrelse betyr derfor at man selger flere enheter, men færre antall liter. Denne overgangen kom imidlertid etter at volum og fortjeneste var begynt å synke, så det virker mer som forpakningsendringen var et forsøk på å møte utfordringene. Rett nok gjorde det saken verre, men det var neppe starten på problemene.

  • Bestevennstrategien fra Rema rammet primært Hansa Borg, men det rammet vel også Nøgne Ø, hvis øl er distribuert via Hansas kanaler. Denne Rema-strategien ble annonsert på begynnelsen av 2017, så heller ikke den kan forklare den salgsnedgangen som allerede var i gang – selv om den helt klart kan ha forsterket den.

  • Så var det den interne konflikten. Kjetil Jikiun sluttet to år etter at han hadde tatt initiativet til å trekke Hansa Borg inn på eiersiden i 2013. Det var tydelig at mer skjedde internt enn det som kom ut offentlig. Frem mot sommeren 2015 sprakk det og han sluttet med fynd og klem. Jeg kan forstå at interne konflikter kan være hemmende, men 2015 var jo det beste året og de par-tre årene i forkant var skikkelige vekstår, selv om konflikten da var het. Såvidt jeg vet har Kjetil Jikiun vært helt ute etter at han sluttet. Derfor er det vanskelig å tenke seg at denne konflikten er årsaken til disse tallene.

Hvor ligger så årsaken? Vel, nå går vi over i en mer spekulativ analyse, men jeg tror røttene til problemene allikevel ligger i den før nevnte interne konflikten.

Småbryggerier à la Nøgne Ø er som rockeband, og de må ha sin rockestjerne. Lervig har Mike, 7 Fjell har Gahr, de Molen har Menno, Mikkeller trenger ikke engang eget bryggeri fordi de har Mikkel, Kinn har Espen. Det var ikke slik før mikrobryggerirevolusjonen, for da var det bryggerieieren eller direktøren som var bryggeriets ansikt utad. Idag er det stjernebryggeren – i hvert fall dersom du er et håndverksbryggeri.

Jeg sier ikke dermed at man ikke kan brygge godt øl uten å ha en karismatisk superbrygger. Norske industribryggerier har brygget godt og solid øl i alle år, uten at noen har visst navnet på bryggerne deres. Men så er det også mindre craft-image rundt ølene fra bryggerier som Ringnes, Hansa og Grans. Dette er to ulike forretningsmodeller, det er to ulike memer.

Nøgne Ø startet som en vekkelse rundt kvalitetsøl, med Kjetil Jikiun som predikant. Økonomer og bønnetellere kan sikkert mene at man ikke blir søkkrik på spesialøl og bryggestunts, og skuer man tilstrekkelig nærsynt på materien har de muligens rett. Men saken er mer kompleks enn som så. Det er nesten som et tog. Alle de betalende sitter i vognene, men lokomotivet er allikevel essensielt, selv om det ikke er noen betalende reisende der. Innen håndverksbrygging fungerer en head brewer med sterk personlighet, tydelig synlighet og høy flaskeføring som et lokomotiv for bryggeriet.

Jeg tror Nøgne Ø gjorde en strategisk bommert da de etter Kjetil Jikiun valgte ikke å hente inn en ny karismatisk head brewer, som kunne vært «lokomotiv». Tenk hva Nøgne Ø kunne blitt, dersom de den sommeren hadde fått tak i en Garrett Oliver, en James Watt eller en Sam Calagione. Dersom du hadde foreslått det for bryggeriet den sommeren, så tror jeg ledelsen kunne ha utbrutt noe slikt som «Nei, fri og bevare oss for flere primadonnaer!» Det var en dyp splittelse rundt bryggeriets sjel og strategi der Kjetil tapte og sluttet.

Jeg har fulgt med Nøgne Ø fra de holdt til i en garasje. Det var et særdeles fremoverlent bryggeri. De brygget etterhvert øl som nærmest solgte seg selv. Delvis hadde de teft og brygget øl som ble trendy, og delvis kom de inn i en god sirkel der de satt på så mye sosial kapital at det som de brygget, det satte også trenden. For eksempel: Nøgne Ø kom med en ekstrem imperial stout på akkurat det tidspunktet da dette skulle til å ta av, og Dark Horizon lå på topplistene på RateBeer før den i det hele tatt var releaset. Sånt er godt gjort i et land der reklame er ulovlig. Nøgne Ø var alltid en hovedattraksjon på ølfestivaler, hvert øl hadde sin historie, og hver happening var en opplevelse.

Og så stoppet det litt opp. Det var ikke det at ølene ble dårligere eller at man sluttet å brygge. Det var heller at det alltids var et annet bryggeris øl som var litt mer spennende. I mitt hode gikk de på festivalene fra å være headliner til å bli also-ran. De var der og man måtte innom, men først måtte man ha noe mind-blowing fra Menno, noe typeriktig fra Espen, noe weird fra Cervisiam, noe surt fra Telemark, noe kreativt fra Haand, osv. Og så, når festivalen nærmet seg slutten og man var kommet til den siste poletten, innså man at man fremdeles hadde Nøgne Ø igjen. Ok, jeg overdriver litt her, men lell…

Vi spurte dem om hvorfor det ikke kom flere spennende saker og hvorfor de ikke var mer aktive på festivaler. Jeg minnes det ble sagt at de hadde nådd et produksjonstak, men det skulle komme nytt bryggeri. Flere alternativer ble presentert som det nye bryggeriet. Men det varte og det rakk, med stadige endringer i planene. Da det endelig materialiserte seg, så var det visst mer en ny bryggeribygning enn et nytt bryggverk. Til gjengjeld ble endel av volumproduktene flyttet til Christiansands Bryggeri. Alle så vel de praktiske sidene av saken, og bryggeriet garanterte for at kvaliteten skulle være den samme, og så videre – men ... meh ... det var ikke slikt som gir ølnerder gåsehud.

Det opplevdes som at fokus skiftet i retning av å bygge volum i dagligvare … men det ble ikke mye gåsehud av det heller. Joda, det er langt flere normale øldrikkere enn det er ølnerder. Og vi så også logikken i regnestykket med å tjene litt pr enhet for et digert volum av 4,7% øl fremfor høy avanse på spesialøl som måtte ut gjennom puber og pol. Nøgne Ø ble kort og godt litt utydelig og usynlig. Boksene var nok minst like synlige i butikkhyllene, men bryggeriet var ikke så synlig på øl-scenen.

I mellomtiden hadde den interne konflikten ramlet ut av skapet og inn i offentligheten og Kjetil Jikiun hadde sluttet. I tiden etter dette skal i hvert fall ikke Nøgne Ø beskyldes for ikke å ha vært kreative. Det kom en rekke mer eller mindre eksperimentelle produkter. Men de kom raskere enn man fikk det med seg, og mange av produktene føltes kanskje mer interessante og spesielle enn de faktisk var noe du ville kjøpe én til og så enda én til av. Nyhetene fosset ut og det var som en demning hadde bristet. Og egentlig var det vel også sant: Kjetil hadde vært head brewer, og slik jeg forstod det hadde han veto i alle oppskrifter. Etter han var ute, blomstrert det opp en forfriskende og entusiastisk kreativitet, men smaksmessig føltes det liksom ikke som det traff like godt, og jeg tror endel av produktene var relativt kortlivede. Og det føltes ikke som noen klarte å fortelle en historie rundt hvert øl. Det virket som karismaen var blitt borte og man tok noen hvileskjær. Her tror jeg forklaringen ligger – man hvilte på sine laurbær og trådte ut av rampelyset. Man kanibaliserte spesialølmarkedet for å bli rike på volumølmarkedet. Man abdiserte som konge på haugen, og det var mange andre bryggerier som tørstet etter å ta over den posisjonen.

En bekjent av meg – en sunnmøring i eksil på Østlandet – har alltid vært Nøgne Ø-fan. Sist jul fant han ikke årets pol-juleøl fra bryggeriet, alt han fant var brygget i 2017. Jeg ser ham for meg der han trasker han rundt i førjuls-slapse fra pol til pol, på jakt etter det som skulle være julens höydare. Jeg kan formelig se hvordan han resignerer og kjøper fjorårets – som han julen før allerede hadde spart unna flere flasker av til i årgangssamlingen sin. Det er noe gruelig trist over det. En gang i tiden hadde Nøgne Ø klippekort på topplassering i juleøltestene, nå får ikke engang blodfansen tak i års-ferskt juleøl. Og så juleøl, da – som er paradesjangeren innen norsk ølbransje …

Hovedaksjonæren Hansa Borg har ifølge DN konkludert med at bryggeriet er verd under halvparten av hva det pleide. Vi kan bare spekulere på motivasjonen deres for å gjøre det, men de har i det minste innsikt i bryggeriets regnskaper, så en eller annen grunn må de ha. Kanskje ønsker de bare å bokføre rett prissetting på aksjeposten i sitt eget regnskap? Eller er det kanskje noe annet på gang?

I mange år var Lars A. Midtgaard daglig leder i Hansa Borg. Etter dårlige resultater i etterkant av Remas bestevennstrategi, gikk både han og en relativt fersk styreleder av våren 2018. Ny styreleder ble Ulf Werner Andersen. Han kom fra advokatfirmaet Arntzen de Besche, og hans web-presentasjon hos dette firmaet beskrev dengang hans spesialfelt som at han «bistår først og fremst innen skatt i forbindelse med fusjoner og fisjoner, selskapsorganisering, outsourcing og oppkjøp for noen av de største virksomhetene i Norge.» Følgende blir selvsagt rene spekulasjoner, men Hansa Borg har noen overmodne oppgaver som en person med slik kompetanseprofil kunne tatt tak i. Bryggeriet i Sarpsborg er av familiehistoriske grunner blitt skånet når man har tenkt kreativt innen konsernet. Det var Borg Bryggerier og Egenæss-familien som kjøpte Hansa da Ringnes måtte selge for å unngå å få en for sterk markedsstilling etter sammenslåing med Pripps i 1995. Imidlertid var Borg Bryggerier relativt små, og det synes som de aldri helt har klart å fordøye unna det digre og selvbevisste Hansa Bryggeri. En annen oppgave en styreleder med svart belte i bedriftsomstrukturering kan tenkes å ville bryne seg på, er hva man gjør med et relativt lite craft brewery som ikke lenger tjener penger … Men som sagt er jo dette bare spekulasjoner.

Jeg snakket med daglig leder Sverre Orm Øverland for å få bryggeriets kommentarer til DN-artikkelen. Han fortalte at selv om 2018 var et dårlig år, så har pilene pekt rett vei etter nyttår. Man har gått tilbake til forpakninger på 50cl, og man ser allerede at det var et riktig trekk. Han forteller at de dessuten har et ambisiøst fatlagringsprogram som vil gi en rekke eksklusive høy-ende tappinger som vil skape synlighet for bryggeriet. Det tar imidlertid et års tid å rigge litt ned på en organisasjon som er konstruert for et salgsvolum som har krympet. Men fra og med starten av 2019 er det igjen match mellom kostander og inntekter, forteller han.

Alt dette er jo gode nyheter. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Det er veldig 1900-talls å tenke på et bryggeri som en ren produksjonsbedrift. Etter årtusenskiftet selger ikke bryggeriene bare øl, de selger opplevelse, smak, oppdagelse, deltakelse og historie. Ølkjøp er blitt emosjonelt og personlig, og ølvalget ditt er nærmest blitt en måte å fortelle omgivelsene noe om deg selv. En karismatisk bryggerskikkelse er en katalysator for salg i det markedet.

Hva skjer videre? Ha'kke peiling, egentlig. Regnskapstallene kommer nok i løpet av juli. Dersom Hansa Borg bestemmer seg for å omorganisere noe, tipper jeg at de planlegger ferdig på kammerset, før de overrasker oss alle.

(Kilder til tallmaterialet for salgsvolum: Intervju med Øverland i Agderposten 1. februar 2018; intervju med Øverland til et suksess-case i organet for NHO sommeren 2017; Tore Nybø i Agderposten 19. februar 2016; Tore Nybø i DB 16. mars 2015; Lars Midtgaard i Finansavisen 16. april 2014; Kjetil Jikiun i Finansavisen 6. september 2013; Tore Nybø i Finansavisen 18. juni 2012; Agderposten 7. mai 2011; Kjetil Jikiun i DN 1. desember 2010; Agderposten 15. mars 2014; og Cecilie Nybø i Nationen 15. mars 2014.)

Tags: , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Kjetil Jikiun - 2019/5/4 10:46:54
Her er det mange skarpe observasjoner. Da jeg sa opp i 2015, og hadde 6 måneders oppsigelse, gjorde jeg ledelse og styre i NØ oppmerksom på betydningen av å rekruttere min overtager (rock star). Men de var fast bestemt på at en slik ikke skulle ansettes. Jeg har også lyst til å fortelle at jeg sendte et brev til samtlige styremedlemmer i HBBs styre, der jeg redegjorde for kommende hendelser (basert på min virkelighetsforståelse). Det er interessant at absolutt alt i dette brevet har skjedd, nå 4 år etter: Sviktene kvalitet, vinglende kreativitet, dårlig markedskommunikasjon, nedlegging av sakeproduksjon, problemer med branding, dårlig stemming blandt ansatte, sviktene markedsandeler og økonomisk resultat. Det som må til nå er en fullstendig snuoperasjon, inkl rebranding og en total revisjon av portefølje og markedskommunikasjon.