Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  På sporet av Pragerølet   |  Smakstips 15 - Repetisjon  »

2019-07-03

Wikipedia om «bryggeri»

Tidvis ramler jeg inn på den norske Wikipedia-artikkelen om «bryggeri», og jeg blir ikke imponert. Det er mye feil, foreldet, misforståelser og utelatelser. Det er selvfølgelig å skyte seg i foten å kritisere en Wikipedia-artikkel, for det inviterer til svar à la «fiks det selv, da». Kanskje tid og fokus en dag gir rom for det. Men jeg frykter at dersom jeg begynte, så ville jeg holde på og aldri bli ferdig. Dette innleggets lengde, digresjoner og evindelige diskuteringer frem og tilbake får stå som bevisførsel på at jeg burde holde meg langt unna å forfatte Wikipedia-artikler, for jeg skriver meg bare innover og nedover og kommer ikke i mål før har en tidsfrist hengende over meg.

Men som en dårlig plan B kommer jeg her med en «brain-dump» på hva jeg reagerer på og tenker rundt i denne Wikipedia-artikkelen. Mine kommentarer er inline under.

Bryggeri

Et bryggeri er en næringsmiddelbedrift som fremstiller øl, sider eller mineralvann.

Dette er et interessant tema. Vi bruker «bryggeri» om øl og mineralvann, mens vi bruker «å brygge» om øl og kaffe. Det er vel ingen som brygger brus, og strengt tatt heller ingen som har et sider-bryggeri. Men dette er vel bare språklige spissfindigheter. Greia er vel kort og godt at å brygge opprinnelig betyr å koke eller varme opp, utfra betydningen til et gammelt ord for bevegelse i væske. Så har kaffe sneket seg inn fordi man tidligere brukte å koke den. Og mineralvann har kommet til fordi det var et nærliggende produkt som var vanlig å tilvirke i ølbryggeriene. Det er vel ingen som brygger sider, men i overført betydning kan det vel også brukes på gjæring, som skaper bevegelse i den gjærende væsken.

En litt mer konkret kritikk er at etter denne definisjonen fortsetter wikipedia-siden kun å omtale ølbrygging, uten å nevne mineralvannbryggerier eller siderbryggerier.

Et ølbryggeri består tradisjonelt av malteri, bryggerhus, gjærkjeller, lagerkjeller, tapperi og øllager.

Joda, men nøkkelordet her er «tradisjonelt», for dette var veldig klassisk terminologi for lagerøl-bryggerier i perioden 1850-1920-ish. Malterier har i praksis blitt helt adskilt fra bryggerier, selv om det er blitt en slags trend innenfor craft. Lagerkjeller er vel heller ikke flust av i våre dager, for småbryggeriene brygger ales, men storbryggeriene bruker sylindrokoniske tanker, der man gjærer og lagrer på samme tanken – og dessuten bruker man ikke så lang tid på lagringen lengre. Lagerkjellernes dager var vel talte den gangen man gikk over fra ishus til kjølemaskiner.

Historie

Bryggerinæringen har lange tradisjoner i de fleste land.

«Bryggerinæringen» var et litt upresist ord. Man finner lange tradisjoner for kornbaserte alkoholiske drikker i Asia, Afrika og Amerika, men med «bryggerinæringen» tenker jeg først og fremst på lagerøl-bryggerier, som stort sett er europeisk-inspirert over det aller meste av verden.

Man vet om bryggerivirksomhet så langt tilbake som år 4000 f.Kr. i Babylon.

Joda, men man vet om ting enda lengre tilbake enn det også. Forøvrig er ikke Babylon så gammel, og den regnes som grunnlagt i år 1894 f.Kr. Det som forfatteren men her er trolig den langt eldre kulturen Sumer, som ble nedrent av babylonerne.

I middelalderen forbedret munkene i Europa produksjonsmetodene, og la grunnlaget for industriell virksomhet.

Tja? Det er ikke tvil om at det ble brygget på klostrene, men det er sannelig ikke sikkert at det var den primære arenaen for forbedringer i bryggeteknikk. Vi bør ikke overse kommersielle, sekulære bryggere og bryggere i storhusholdninger hos konger og andre fyrster. Bryggerlaugene bør heller ikke utelates, selv om det er lett å oppfatte dem som bevarer av gamle teknikker snarere enn innovator. Dersom temaet er tidlig industriell virksomhet, så tror jeg hanseatene må ha gjort ett og annet, gitt at det var enorm øleksport fra flere hansa-byer allerede tilbake i senmiddelalderen. I England vokste industriell brygging frem fra 1600- og 1700-tallet, og det er vanskelig å se hvilken rolle munker skulle ha hatt her. Humla har en lang historie, men da den bredte seg ut og fortrengte andre urter, trolig maksimal intensitet i ekspansjonen rundt 1400-1600-tallet, virker det som om den åkerdyrkede humla var mer et pre-kapitalistisk-industrielt fenomen enn at det var noe som klostrene pushet. Her er bildet noget broket, men det virker mer som om klostrene og den katolske kirken hellet litt mer mot pors og gruit og landeierens rett til sanking av urter, enn mot den åkerdyrkbare humla.

Munkene har helt klart vært bevarer og spreder av både kunnskap og planter, men jeg føler meg ikke overbevist om at de var den primære kilden til innovasjon som ledet til industrialisering av brygging.

Fram til ca. 1840 ble det bare produsert overgjæret øl, …

Feil, men det er vel rett å si at undergjæring var stort sett bare var en bayersk spesialitet frem til utpå 1830-tallet.

… men etter at Emil Hansen ved Carlsberg bryggeri i Danmark gjorde produksjonen av undergjæret øl mulig, …

Øhhhh!? Her er det feil på så mange nivåer. For det første: Emil Christian Hansen ble født 1842 og gjorde derfor ingenting med undergjæring eller gjær rundt 1840. Derimot er han kjent for å ha rendyrket gjær – forsåvidt undergjær – i 1883, men da er vi i feil halvdel av århundret. En som heller bør stor ære for å ha gjort undergjæring og lagering kjent, må være Gabriel Sedlmayr jr ved Spatenbrau på 1830-tallet. Carlsberg Bryggeri ble for forresten ikke etablert av J. C. Jacobsen før i 1847, så de skal ikke ha den æren for å være først, og han hentet gjæren sin fra … Spatenbrau i 1845. Skjønt, Jacobsen overtok sin fars lille bryggeri i 1835, og selv om han var tidlig ute med å se potensiale i den nye bryggeteknikken (han smakte bayersk øl i København allerede i 1836 hos en vinhandler), så var han ikke så medvirkende til den i tidlige startfasen.

Det er heller ikke slik at noen gjorde produksjonen av undergjær mulig. Undergjæren fantes, og hadde vært brukt i lang tid, men Sedlmayr jobbet for å forbedre og skalere og kvalitetssikre prosessene med å bruke undergjær, og han var en viktig katalysator for å spre denne gjæren og kunnskapen om hvordan bruke den.

… overtok denne metoden det meste av det industrielle markedet.

Tja. Belgia og Storbritania holdt da ut veldig lenge, og det blir temmelig søkt å ekskludere Storbritania fra «det meste av markedet» dersom tidsramma er tiden mellom Krimkrigen og Andre Verdenskrig. Lenge var de største og mest industrielle bryggeriene nettopp britiske, og de brukte overgjær.

Bryggerivirksomheten i Norge

Norges første industrielle bryggeri ble anlagt ved Fredriksten Festning i 1690-årene for å forskye soldatene på garnisonen med øl[1]. Arkitekten Willem Coucheron anviste en hvelvning for dette formålet allerede i 1679, men finansiering kom ikke umiddelbart på plass[2]. Militær-ølet hadde lav alkoholprosent og det er estimert at bryggeriet produserte mellom to og tre tusen liter per dag[3].

Artig, jeg kjente ikke til dette. Men konkurransen om det første industrielle bryggeriet er kanskje ikke like så nyttig som den er støyende. Vi har skipsølsbryggerier tilbake til innføringen av eneveldet i 1660, vi har erkebispens bryggekjele på over 1300 liter tilbake i 1428, og vi har en lang rekke personer som er registeret som borger og brygger i Bergen, helt tilbake til 1611. Det er forsåvidt interessant å vite hvem som gjorde hva når og i hvilken skala, men den definitive kåringen av hvem som var først og størst tror jeg vi skal holde litt tilbake på.

Når vi er tilbake til før 1814 må vi også huske at Norge og Danmark var langt mer integrert enn vi liker minnes i dag. I København fantes Kongens Bryghus, og det københavnske bryggerlauget var særdeles velorganisert og var ikke skremt av oppskalering. Rett nok lå ikke det innen dagens Norge, men tanken på storskala brygging i en slags industriell ramme kan umulig ha vært fremmed for alle de norske embetsmenn og offiserer som hadde studert i København.

I 1776 fikk Christian Stabell kongelig bevilling til å starte et «skipsølbryggeri» i Christiania. Før denne tid var alt norsk øl brygget som hjemmebrygg, etter metoder fra middelalderen.

Er det noen som faktisk har dokumentert at Stabels skipsølbryggeri var kvalitativt annerledes enn tallrike andre skipsølbryggerier og småbryggerier som kom før det? Rundt 1800 ble det etablert et bryggeri i Christiania av Johannes Thrane, og som kan ha vært det første større kommersielle bryggeriet i Norge, i hvert fall utenfor Bergen. Forøvrig var et skipsølbryggeri mer et spørsmål om enerett overfor en kundegruppe enn det var snakk om en bestemt øltype. Det var med andre ord øl til proviant, mer enn øl som eksportvare. At man ikke eksporterte øl i noen skala fra Norge ligger i kortene da Norge ikke engang var selvforsynt med korn, og den britiske marinen forårsaket omfattende sult og barkebrødstider under krigen 1807-1814 med sin blokade av Skagerak og den innenrikshandelen som foregikk mellom Norge og Danmark. Det ble nærmest hungersnød i 1808/1809.

Fra ca. år 1800 ble det startet flere bryggerier, men de gikk etter hvert konkurs. I Jens Krafts «Norges Beskrivelse» fra 1820 nevnes ikke et eneste bryggeri.

Bob-bob. Det er bare Østfold som dekkes av bindet fra 1820, de øvrige amtenes beskrivelse kommer utover og frem mot 1835, så å ta Jens Kraft som sannhetsvitne på status i hele Norge i 1820 blir litt feil. Hans beskrivelser ble videreført i de femårlige amtmannsberetningene, og for å være brutalt ærlig ser vi heller ikke noe til de 343 bryggeriene på slutten av 1850-tallet i disse beretningene, kort og godt fordi det var kun større eller viktige eller kuriøse industriforetak som ble tatt med.

Forøvrig, i hele perioden der Kraft skriver var den store industritrenden destilleringen som ble frisluppet i 1816. Derfor er det rikelig med brennerier listet der. Vi vet fra annonser litt senere at brenneriene også produserte og solgte øl, i hvert fall så lenge de brant på korn fremfor poteter. Dette understøttes også av Jens Kraft, som skriver i bind 4 side 346 (1830) om destilleriene i Bergen, hvorav det var seks stykker med åtte kjeler i 1818, og 18 stykker med 35 kjeler i 1827: «Ved flere af disse Brændeviinsbrænderier ere Maltgjørerier og Ølbryggerier forenede.» Som en kuriositet kan nevnes at han i en historisk oversikt over Bergen skriver om første halvdel 1600-tallet: «Blandt Kornvarerne [som innførtes] var igjen en meget betydelig Deel Malt, ligesom ogsaa store Qvanta af Øl indførtes.», og i en tabell på side 361 lister han årlig gjennomsnittlig innførsel i årene 1695-1699. Der det er 35,262 tønner malt og 105 tønner øl. Nå var ikke øltønner og malttønner helt det samme og det er nesten et eget fag å holde orden på tønnevolum, men anslå dem til størrelsesorden 100 liter. Det er mye malt! Det var neppe alt sammen til hjemmebrygging og garantert ikke til gårdsbrygging.

Videre må ikke dette verket tolkes slik at det ikke fantes bryggerier, bare at de var av en såpass små og uvesentlige at de ikke kom med. Ofte var bryggerne handelsmenn og vertshusholdere – og de listes som dét, ikke som bryggere. Her er nok Bergen i en særstilling, men oversikten jeg laget over bryggere i Bergen 1714 forteller om en by med mange bryggere i ulike størrelse og sosial rang. Jeg gjengav også en liste over personer som tok borgerskap i Bergen som brygger i perioden 1611-1750, hvorav 26 kom fra Tyskland eller Danmark. Ikke minst gjorde jeg en gjennomgang av folketellingen i 1801, som er særegen idet det nesten ikke er registert bryggere, annet enn i Bergen. Det er noe merkelig med Bergen i så måte. Det burde i hvert fall indikere at Bergen neppe noensinne har vært bryggeriløst. I tillegg fantes det en utbredt hjemmebrygging og selvfølgelig gårdsbrygging. At det ble brygget rundt og i landet, og at det var viktig, vises av at Jens Kraft stadig befatter seg med humleavl, og hvorvidt den er tilstrekkelig for eget bruk i det lokale området og i hvilken grad man må importere eller nok for eksport til nabobygder.

Kan man så kalle det bryggerier? Tja. De brygget da for salg det var neppe slik at alle av dem var små. Dessuten ble det kalt bryggerier og bryggere, i hvert fall i Bergen. At vi har få store bryggerier frem til 1840-tallet kan nok skyldes at at ølet var blitt litt utrendy og fortrengt av brennevinet. Fordelen med brennevin fremfor øl er at sluttproduktet har stor holdbarhet. Dette var vel også grunnen til at bryggeriene forble små. De måtte ha løpende avsetning på produksjonen fordi det var en ferskvare, og transport rundt 1820 treg og kunne være tidsmessig uforutsigbar.

I 1821 startet Jørgen Young et bryggeri i Christiania. I 1837 ble det overtatt av Christian Schou, og fikk etter hvert betegnelsen Schous bryggeri. I 1843 ble det her startet produksjon av undergjæret øl (bayersk øl), noe som gjorde såvel produksjon som lagring langt enklere.

Nja, både produksjonen og lagringen var vel mer komplisert siden man trengte temperaturkontroll, men det gav mer holdbart øl, hvilket gjorde det verd den ekstra kostnaden og kompleksiteten.

Betydningen av den nye typen øl fremgår av et sitat fra det omfattende verket «Norge i det nittende aarhundrede»:
«Hvilken Betydning man i Begyndelsen af 40-Aarene tillagde Anlægget af Bayersk-Øl – SCHOUS og YTTEBORGS i Kristiania – finder sit Udtryk i det karakteristiske Træk, at Storthingsmændene med gamle Ueland i Spidsen den 17. Mai 1845 begav sig ud til den over Schous Iskjælder udenfor Nybroen opførte Ølpavillion for at smage paa den nye Vare, som havde vundet meget Bifald».

Ok, så stortingsmennene var på ølsmaking i bryggeriet på nasjonaldagen. Det sier vel egentlig mer om deres glede over øl enn det sier noe om den betydningen av under- og overgjæret øl. Bortsett fra sjansen til å drikke gratis øl, tipper jeg at de var mer begeistret over at det begynte å komme flere industribedrifter i Christiania, enn at de var opptatt av at man endelig var begynt å brygge ølet på en ny måte.

Det finnes en historie fra Danmark som er en motsats til dette, dessverre husker jeg ikke kilden. Da danske folketingsmenn foreslo å skattlegge ekstra høyt denne forferdelige undergjæren som utkonkurrerte småbryggeriene, ble de invitert til Carlsberg og servert overgjæret øl som var brygget for å smake som undergjæret øl. Med andre ord, det ville ikke hjelpe å differensiere skattlegging av gjærtypene. Det er innlysende at denne historien er yngre enn 1845. Men det illustrerer at parlamentarikere generelt er mer opptatt av skatter og industrivirksomhet (les: fremtidige skatter) enn de er av forskjellen på under- og overgjær.

Den nye produksjonsmåten førte til at det utover på 1840-, 1850- og 1860-tallet ble etablert en rekke nye bryggerier over hele landet. Mange av disse nye bryggeriene gikk imidlertid konkurs, eller ble kjøpt opp av konkurrenter. Konkurransen om markedet, og behovet for rasjonell produksjon og transport førte til at antallet bryggerier stadig sank frem mot siste århundreskifte.

Vel ... nja ... Det var vel litt mer komplisert enn som så. De nye bryggeriene som etablerte seg fra rundt 1840 brukte stort sett den bayerske bryggemetoden med undergjæring, og den produserte mer holdbart øl (og dermed mer transporterbart øl), selv om den krevde endel mer investeringer i utstyr. Dermed kunne de nye bryggeriene bygges større, fordi ølet deres var av en kvalitet som kunne forsyne et større omland. På 1840- og 1850-tallet var det nok helst de gamle småbryggeriene som ble konkurrert ut ved at de fikk konkurranse fra mer fjerntliggende bryggerier som laget undergjæret øl. I tillegg kom dampskip og jernbane utover midten av 1800-tallet, og gjorde transporten billigere og fremfor alt mer forutsigbar. Dessuten skal det ikke underslås at undergjæret øl ble en motedrikk. Så på den ene siden kan man nok si at det var størrelse og effektivitet som drev konkurransen. Men man må ta med i betraktningen av overgangen til den bayerske bryggemetoden og undergjæret øl ikke bare var et spørsmål om skalering, men også en teknologiskifte der de minste bryggeriene ikke kunne henge med. Det var så enkelt som at undergjæring nærmest fordret at man brygget i større skala.

Antall bryggerier:
1857 – 343 bryggerier.
1890 – 46 bryggerier.
1987 – 15 bryggerier.

Her må det poengteres at tallet fra 1857 trolig har sitt opphav i at maltskatten – den første form for ølavgift – ble innført på den tiden. Det er derfor rimelig å anta at 343 er antall bevillingshavere, med stort og smått. Jeg er overbevist om de aller fleste av dem var vertshusholdere, høkere og handelsmenn. Dermed var det ikke 343 bryggerier slik denne artikkelen bruker ordet bryggeri i andre sammenhenger. Det er heller ikke rett å indikere at de startet etter 1820. Dette var en små- og mediumskala produksjonsform som hadde foregått i århundrer.

Tallene fra 1890 kjenner jeg ikke opphavet til, men det kan nok være rett. Vi har imidlertid en god oversikt fra 1901 og utover, i Bryggeriforeningen medlemsregister. Og jeg mistenker at 46 egentlig referer til 1901, da bryggeriforeningen startet. De hadde da 44 medlemmer, men i tillegg fantes Dahls bryggeri i Molde, Nedreqværn Bryggeri i Brumunddal og Agder Bryggeri ved Risør. Disse stod utenfor, men Agder og Nedreqværn gikk konkurs rundt 1901, så det avhenger litt av hvordan og når man teller om man får 45, 46 eller 47 bryggerier.

Det er også en unnlatelsessynd å for kun forklare konsolideringen av bryggeribransjen med konkurransefortrinnene til de største bryggeriene. For det første jobbet avholdsbevegelsen for å gjøre levevilkårene dårligere for bryggeriene, og de store kunne vel takle det bedre enn de små. Dernest var det store konjunktursvingninger på 1800-tallet, noe som sees i salgsstatistikken over øl. Når ølsalget nærmest kunne endres med 30%-40% i løpet av få år, så ligger det i kortene at det er dårlige kår for nystartede bryggerier. Mangt et bryggeri planla i oppgangstider og solgte sitt første øl idet konjunkturen snudde. Frydenlund er ett eksempel. Jeg har tidligere vist statistikk over alkoholsalg 1851-2013, som med all tydelighet viser at 1800-tallet var et volatilt ølmarked i Norge.

Mikrobryggerier

I de senere år er det imidlertid startet mange nye, små bryggerier for produksjon av spesialøl, for eksempel bryggeriet Nøgne Ø i Grimstad. Etter at alkoholloven ble endret i 2003 er det også anlagt flere mikrobryggerier i forbindelse med gårdsturisme og opprettelse av «bryggeripub»er med salg av eget brygg.

Her høres det nesten ut som om mikrobryggeriene kom etter 2003. Det er ikke rett, de første kom i 1989, med det kortlivede Jæren bryggeri først, og deretter Oslo Mikrobryggeri senere på året. Det kom en rekke bryggeri utover 1990-tallet, også enkelte brewpuber, men med få unntak (OMB og Akershus Bryggeri helt i starten renner meg i hu) satset de på undergjæret øl og skulle konkurrere med de store etablerte bryggeriene. Fokuset på overgjæret øl kommer for fullt først endel senere, og der er Nøgne Ø viktig, skjønt det er vel ikke lengre et eksempel på et bryggeri som har kommet «i de senere år».

Endringene i 2003 var vel stort sett at man kunne få kommunal bevilling for import som man kunne skjenke ut i egen pub. Og tilsvarende at man kunne få kommunal bevilling (eller egentlig utvidet skjenketillatelse) til å servere øl man hadde tilvirket på stedet. Det forenklet prosessene mye og det tillot endel «romslige vurderinger» i kommuner i grisgrente strøk – det gjorde nok håndhevingen av regelverket mer ulikt. Men det fantes brewpuber før dette – blant annet TMB og OMB som eksisterer fremdeles.

Forøvrig, det som virkelig åpnet opp for småbryggeriene var ikke så mye regelendringer, men at kartellsystemet til de store bryggeriene brøt sammen.

Det er nå flere bryggerier i alle de største byene i Norge, og det er bryggerier i så godt som alle fylker.

Så godt som? Ok, det er gamle data, som burde vært kvalifisert med et årstall.

Det eldste norske bryggeriet i drift er Aass bryggeri, som ble anlagt i 1834.

Her tenker jeg det er et visst rom for å krangle – og wikipedia-artikler bør ikke legge til rette for krangling. Artikkelen forteller jo for eksempel selv at Schous/Young er langt eldre, og Schous gikk inn i Oslobryggeriene som etterhvert endte med å bruke Ringnes-navnet. Kontinuiteten koker da lett ned til et definisjonsspørsmål. Flere bryggerier bygger dessuten på destillerier som også kan ha solgt øl i en parallelt med destilleringen, f.eks. Arendals.

Markedsfordeling

64 prosent av alt øl som drikkes i Norge er norsk-produsert, …

Tihi :-) har noen sjekket tallene her. De ligger på bryggeriforeningens hjemmesider: Tallene for de siste 12 mnd frem til og med mai 2019 er at importen er 18,8%, og selv det er på en måte litt høyt, for Tuborg blir tidvis importert mens det ellers brygges i Norge. Det blir jo litt sært når to like six-packs med Tuborg står på samme butikkhylle, men den ene er importøl og den andre er norsk-produsert. Men dersom Ringnes flytter produksjonen ut, så tolkes det som import, og SSB regner det som import i tallene sine, så greit nok. Men 36% import er uansett helt feil og har alltid vært det.
… hvorav småbryggeriene står for 2 prosent.
Småbryggeriene står for ca 4,39% av ølsalget ifølge tall samme sted. Igjen, når man oppgir tall uten at konteksten forteller når de er fra, så burde man spesifisert tidsangivelse. Forøvrig blir disse tallene litt ugjennomtrengelige, ettersom det er lett å forveksle småbryggerier med småskala-labels. Etterhvert som de store bryggeriene går inn på markedet med spesialøl med øl som til forveksling likner småbryggerienes, så øker spesialøl-salget, selv om småbryggeriene faller i markedsandel. Det blir heller ikke bedre av at Arendals Bryggeri kan oppfattes som et mellomstort bryggeri, mens de i statikken kategoriseres som et småskalabryggeri. Ved Arendals brygges en rekke brands som er knøttsmå, på vegne av bryggerier som ikke selv har eget bryggverk. Derfor er det vrient å si en prosentandel av markedet uten en lang liste med betingelser.
Markedet domineres fullstendig av gigantene Ringnes (danskeid) og Sarpsborg-eide Hansa Borg. …

Siden det gjøres et poeng ut av det ... Hansa Borg er 25% dansk-eid via Royal Unibrew, som blant annet har merkene Lapin Culta, Ceres og Faxe. Det er grunnen til at Ringnes kaller seg Norges største bryggeri, Hansa Borg kaller seg Norges største norsk-eide bryggeri, og Aass kaller seg Norges største hel-norsk-eide bryggeri.

Ringnes lager merkene Ringnes, Frydenlund, E.C. Dahls, Lysholmer, Tou, Nordlandspils, Tuborg og Carlsberg i Norge.

De holder faktisk også i live Schous som merke. Dessuten mangler Arendalspils på denne lista, for den merkevaren fulgte ikke med da Arendals Bryggeri ble solgt. Men det er vel detaljer. Men generelt er det dumt å liste statistikk og vise oversikter som endrer seg med tid, uten å henvise til årstall.

Hansa Borg lager Hansa, Borg, CB, Fredrikstad, Heineken og Nøgne Ø. De tre mellomstore bryggeriene er Mack, Aass og Grans. Mens Ringnes omsetter for over 3 milliarder og Hansa Borg over 1, har de tre mellomstore en samlet omsetning på 800 millioner kroner. Videre på listen over de ti største bryggeriene ligger Berentsens, Arendals, Lervig, Ægir og Haandbryggeriet. Men da er vi nede på bryggerier med langt under 1 prosent av Ringnes' omsetning.

Usikker på hvor korrekt denne statistikken er. Ringnes AS lå i 2017 på 4,46 millarder i driftsinntekter, mens Hansa Borg Bryggerier AS har driftinntekter på 1,01 milliarder i 2018. Jeg hadde vel forventet å finne 7 Fjell og Austmann nevnt her, i det minste. Skjønt salgsstatistikk brutt ned på enkeltbryggeri er notorisk vanskelig å få tak på.

Og så er det så mange tema som ikke er touchet inn på i denne wikipedia-artikkelen: bryggeriforeningen(e), kartellsystemet, forbudstiden, oppkjøpene utover på 1900-tallet, det nye regelverket fra 1913 med koordinerte øltyper, konsolideringen av «alle» i Orkla, der bryggerivirksomheten endte som Ringnes, omrokeringene mellom Orkla, Procordia og Carlsberg.

Sorry at dette ble så langt …

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  På sporet av Pragerølet   |  Smakstips 15 - Repetisjon  »