Det står en-og-førti øl
 

Brukte vikingene humle?

Bakgrunnen for spørsmålet er at jeg hang meg opp i en setning i en presentasjon av Lofotr vikingmuseum på Borg i Lofoten. Et stykke nede i teksten står det: Vikingene hadde lært å brygge øl på korn og humle. Men hadde de egentlig lært å brygge med humle? Og hvem hadde de i så fall lært dette av?

Aller først trenger vi å definere hvem vikingene var. Det vi kaller vikingtiden er en periode som starter med de første toktene over Nordsjøen i tiårene før år 800. Ofte bruker man angrepet på Lindisfarne kloster som starttidspunkt, men man kan nok trekke det endel lengre bakover. I andre enden er vanlig at man setter 1066 og slaget ved Stamford Bridge som endepunkt, men det kan nok trekkes litt utover mot år 1100. Mer uformelt vil kanskje mange trekke vikingtidens slutt et godt stykke lengre fremover, slik at den omfatter borgerkrigstiden, for baglere og birkebeinere må jo være vikinger? Noen vil kanskje trekke det så langt som til Håkon IV og Magnus Lagabøte, men jeg tviler på at historikerne er bekvemme med det. Men å trekke vikingtiden helt inn i på 1300-tallet og frem mot Svartedauen, det er vel virkelig å strekke strikken for langt for alle definisjoner av vikinger og vikingtiden.

Det er sagt mye forskjellig om hva som er den første skriftlige henvisningen til humlet øl. Jeg tror ingen har klart å peke på noe særlig tidligere enn Unger, som siterer kilder fra 822 og 830, og samtidig er Hildegard von Bingens (1098-1179) urtebok en tidlig og ofte sitert, helt utvetydig referanse for bruk av humle i øl. Hildegard skriver nemlig at man bruker humle for å gi ølet bedre holdbarhet. Tidligere referanser er ofte litt mer tvetydige, og kan nevne humle, men ikke hva det brukes til, og det kan være litt uklart om det er humlet for en medisinsk effekt, eller det brukes for ølets holdbarhet. Unger nevner også at de tidligste referanser i danske og norske kilder er tidlig 1200-tall.

Så hadde man humlet øl i vikingtiden? Ja, i hvert fall på kontinentet og mest sannsynlig i beltet som strekker seg fra Nord-Frankrike via Benelux og innover i Tyskland. Drakk vikingene det? Tja, dersom det var det lokale øl og de var i området. Men brygget de det hjemme i Norge? Tja. Det er mer sannsynlig at man hjemme brukte andre vekster enn humle, og kanskje primært pors samt en håndfull andre urter.

På den andre siden har hanseaterne garantert importert øl med humle. Magnus Lagabøte satte regler for ølkonene på torget, og det skilles mellom de innenlandske ølene som mungàt og de importerte produktene. Ordet mungát var alltid et lokalt innenlandsprodukt, mens «øl» kunne være importert. Således skilte man mellom det tyske importølet og det lokale – ofte svakere – ferskølet. Hvorvidt det samtidig markerte et skille i bruk av ølkrydder vites ikke, men det virker sannsynlig, om ikke annet så fordi disse to drikkene kom fra ulike geografiske steder.

I Norge tvang Christoffer av Bayern rundt 1441-42 bøndene til å dyrke humle, sannsynligvis for å eliminere behovet for en importvare som tappet nasjonaløkonomien. Christian I fulgte dette opp i tiårene etter. Dersom motivasjonen var å redusere volumet av en importvare, så virker det sannsynlig at humlet øl og/eller humle for innenlandsk brygging må ha vært en etablert importvare allerede på tidlig 1400-tall, og at det var en meget betydelig import av humle som må har merktes som en lekkasje i nasjonaløkonomien.

Dette matcher situasjonen i England, der man ofte insisterer på at humle først kom til landet via nederlenderne rundt 1524, men i århundret før 1524 er det mange referanser til at humle begynner å få fotfeste i England.

På den andre siden har man har funnet det som trolig var en båtlast med humle i Graveney fra rundt 950. Graveney-båten er en «black swan» som det er vanskelig å tolke og som det er farlig å overtolke. Der som i Norge hører og finner vi minimalt til null-og-niks om humle før vi er godt inne i høymiddelalderen. Dermed er det fristende å tolke det som at humle fantes, men var en relativt uvesentlig vare.

Går man tilbake til før 800-tallet, er humle utelukkende nevnt i kontekst av urtemedisin eller som eksklusiv aspargesaktig matvare. Men i det frankiske riket er humle nevnt i forbindelse med øl på tidlig 800-tall. Så med andre ord, før vikingtiden er få eller ingen indikasjoner på bruk av humle i øl, etter vikingtiden er det klare indikasjoner på at humle ble brukt, spesielt i Tyskland.

Ekspertene er noe delte om hvor utbredt bruken var frem mot 1200-tallet. Unger lister flere arkeologiske funn som indikerer bruk av humle på sent 900-tall og tidlig 1000-tall (Richard W. Unger: Beer in the Middle Ages and the Renaissance, kap.4). Bruken synes spesielt knyttet til klostrene.

Om vi så antar at innenlands humledyrking i Norge kom til – eller i det minste ble kraftig ekspandert – rundt midten av 1400-tallet etter at humlet øl hadde slått rot i byene, er det nærliggende å tenke på hanseaterne. Byer som Hamburg, Gardelegen og Braunsweig var digre produsenter av eksportøl. Selv om pors er velegnet som ølkrydder, er det temmelig dårlig egnet for storskala kultivering. Humla har ikke den ulempen, og kan relativt lett dyrkes på åker à la plantasje. Så rundt 1300 hadde Hansabyene i Nord-Tyskland fått på plass både relativ industriell skala på bryggingen, et øl brygget med råvarer som kan dyrkes på åker (i motsetning til pors, som må høstes på myrer o.l.), og ikke minst logistikk for å distribuere ølet. Kanskje er det en slags vekselvirkning mellom disse momentene, slik at det er hanseaternes handelsnettverk og tidlig-industriell brygging av øl for et eksklusivt eksportmarked som gav humla – som på det tidspunktet hadde vært kjent som bryggeurt i 500 år – dens boost?

Dvs at humla var litt konserveringsmiddel, litt ressurssparing (siden den erstattet malt fordi man ikke trengte å brygge ølet fullt så sterkt), og ikke minst: velegnet for storskala industribrygging og råvareproduksjon idet vi har nådd høymiddelalderen. Høymiddelalderen var en periode der man, i likhet med dagens ølentusiaster, verdsatte intense og sterke, nesten ekstreme smaker. Mye smak og eksklusive smakssettere fra fjerne strøk var høyt verdsatt. Utfra dét hadde det ikke forbauset meg om høymiddelalderens hansaøl var bitterhumlet som en Imperial IPA av idag.

Hanseaternes innflytelse i Bergen skriver seg tilbake til før midten av 1300-tallet. Vi vet at øl fra Hamburg ble eksportert til andre land på kontinentet på begynnelsen av 1300-tallet, og trolig enda noen tiår tidligere. Og vi vet at humle var i bruk på denne tiden. Dersom det var hanseaterne som kom med humlet øl, så har vi fremdeles et godt stykke tilbake til vikingtid. Andre kilder til humlet øl og humle for ølbrygging er det vanskelig å se – selv om det må ha vært bruk av humle i øl i flere av de landene som vikingene besøkte, handlet med og bosatte seg i.

Men sorry, jeg tror ikke vikingene satt å drakk humlet øl, og i hvert fall ikke i langhusene av den typen de har gjenskapt på Borg i Lofoten. På det tidspunktet humlet øl kom inn i norsk drikkeskikk, så var vi nok godt inne i høy- eller senmiddelalderen, med lafta hus og tilløp til bybebyggelse.

Pors, derimot … eller ryllik og kvann. Men det er en annen historie.

Utskrift fra bloggen «Det står en-og-førti øl…»
URL: https://beerblog.no/historie/råvarer/VikingHumle.html
Kontakt: Anders Christensen <anders@beerblog.no>