Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Hjemmefermenteringstrenden   |  Smakstips #8: Differensialsmaking  »

2015-05-22

Stalin og Churchill på fylla

I gamle dager drakk man øl-skål når man inngikk forretninger, og et gammelt visdomsråd sier at du ikke skal stole på noen før du har vært på fylla med dem. Det er faktisk ikke så dumt et råd. At det virker er kanskje forholdet mellom Storbritania og Sovjetunionen under andre verdenskrig en indikasjon på.

Både Churchill og Stalin var erfarne alkoholkonsumenter – for å omskrive det litt pent. Selv Roosevelt var ingen avholdsmann, og opphevingen av forbudstiden var et av hans fremste valgløfter i 1932. Sett med dagens øyne er det noe suspekt over en politiker som evner å drikke seg gjennom betydelige mengder alkohol, men det er strengt tatt en temmelig moderne aversjon. Og siden vi har nevnt de allierte lederne, kan det nevnes at både Hitler og Mussolini var i praksis avholdsmenn som i beste fall drakk symbolsk i sammenhenger der det ble forventet.

Sensommeren 1942 virket det fastlåst for de allierte. Sommeren før hadde Tyskland invadert Sovjetunionen. USA hadde ikke vært med i krigen så lenge, og selv om Japans og Tyskland ekspansjon var bremset opp, var den på ingen måte stoppet og slett ikke reversert. Tyske ubåter lammet skipstrafikken. Slagene om Stalingrad, El Alamein og Guadalcanal lå i fremtiden, selv om det bare var snakk om uker og måneder.

Samarbeidet mellom britene og sovjetrusserne var reservert og knirkende. Stalin var ingen godtroende fjott, og strengt tatt var det bare en felles fiende som bandt dem sammen. Churchill var ingen fan av bolchevikene, og hadde støttet den vestlige millitære intervensjonen i Russland i 1918-20. Ei heller var vel Stalin noen naturlig fan av den aristokratiske Churchill.

I den konteksten dro Churchill til Moskva i august 1942 i det som ble kalt Operation Bracelet. Det offisielle hovedmålet var å overbringe de dårlige nyhetene om at USA og Storbritania ikke ville starte en snarlig ny front i Vest-Europa. Dette var dårlig nyheter for Stalin, fordi det ville gitt ham et pusterom og utsatt Tyskland for en tofrontskrig. Men det var ikke tvingende nødvendig for Churchill å overbringe dette personlig, og det var vel mest en nyttig begrunnelse for å få til et møte.

Den virkelige årsaken til turen var nok heller å få igang en god personlig dialog med Stalin, og lære å forstå hvordan Stalin tenkte. I dagens språkdrakt kan vi si at han ville få til en mellomting mellom ice-breaking og male-bonding.

Møtene forløp tilsynelatende helt greit til å begynne med, men på andre dag skar det seg grundig. Noen har ment at det var ren forhandlingstaktikk fra Stalins side. Uansett fant de ikke tonen, de snakket i beste fall forbi hverandre, og det hele ble forverret av dårlige tolker. Et dårlig forhold truet med å bli enda verre.

Siste kvelden bad derfor Churchill om et privat møte med Stalin. De endte etterhvert i Stalins private leilighet i Kreml, der de ble vartet opp med bedre måltider av hans husholderske. Og de tok for seg av Stalins ikke ubetydelige samling av alkohol. Med til Moskva var Alec Cadogan, og han ble tilkalt til dette nachspielet rundt klokken ett på natta. Da hadde også Molotov dukket opp, men det var uansett drikkevarer nok til alle. Cadogan kommenterte senere at Everyone seemed to be as merry as a marriage bell.

Ifølge Cadogan hadde Churchill forsøkt å skadebegrense ved å satse på den relativt svake kaukasiske rødvinen, og han klaget over «a slight headache». Selv kunne ikke Cadogan avslå Stalins tilbud om langt sterkere saker, drikkevarer som han senere beskrev som «pretty savage».

Cadogan og Molotov satte seg deretter ned sammen – sannsynligvis med solid promille – og forfattet en erklæring om samarbeid og vennskap. Selv om den inneholdt lite håndfast, slo den an tonen. Festen holdt på til klokken tre på natta, da Churchills følge måtte bryte opp for å rekke flyet hjemover. Dette var tross alt ikke et sted og en tid for dagflyvninger.

Cadogan skrev videre: I think the two great men really made contact and got on terms, Certainly, Winston was impressed and I think that feeling was reciprocated. Med andre ord, de gikk på fylla og «fant tonen» på en måte som var nødvendig for å kunne stole på, forstå og respektere hverandre når de skulle samarbeide utover i krigen.

Før Nokia var «connecting people» oppgaven til øl og annen alkoholholdig drikke. Den spissformuleringen er bare delvis en pun. I en verden med treg og dårlig kommunikasjon, var det dessto viktigere å knytte relasjoner ansikt-til-ansikt for så å avstandssamarbeide etterpå. Fylla reduserer sosiale hemninger, og den lar ens virkelige personlighet komme til syne – både på godt og vondt. Fylla viser tydeligere hvem du er. Dersom man finner tonen i fylla, så er det endel større sjanse for at man senere også klarer å arbeide seg gjennom edruelige problemstillinger.

Det var nettopp dét Churchill ønsket å få til ved å reise til Moskva i august 1942. Og som han klarte.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Hjemmefermenteringstrenden   |  Smakstips #8: Differensialsmaking  »