Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Kommentarer skrudd av   |  Vinsnobber og deres verden  »

2011-05-28

Sjøboden i Arendal

I mangel av noe bedre å gjøre, valgte jeg å feire femteplassen i Skandinavisk mesterskap i hjemmebrygging med en middag på Sjøboden i Arendal. Det så ut som et pent og rent og sentralt sted, og dessuten har de for tiden ett av byens beste utvalg i øl, såvidt jeg vet.

Stedet hadde litt ujevn puls, men det var sikkert bare meg som kom på et kinkig tidspunkt. Men lell - en lørdag kveld skal tross alt være typisk for de fleste puber. Stedet profilerer seg som en gastropub, og de har akseptert klengenavnet de lenge har gått under uoffisielt. Med en upscale matmeny, godt utvalg av øl, en nærmest perfekt plassering ved Pollen - hva mer kan en pub ønske seg?

Men tilbake til pulsen - det er gastropub, som ser ut som en sportspub innvendig, men kanskje heller er en utepilspub, som er litt brunere enn snittet. Eller er det noe helt annet?

Stedets atmosfære (og muligens inntjening) ble under mitt opphold preget av en gruppe CB-drikkende og snauklippede engelskmenn som så - og hørtes - ut som de nettopp hadde bivånet en fotballkamp.

Jeg bestilte en nummer 100 og en maxiversjon av en cheeseburger. Ølet var helt greitt, det. Hamburgeren var i alle fall bedre enn den jevne gatekjøkkenhamburgeren. Den ble levert sammen med en sjarmerende plastflaske med norsk ketsjup som eneste default garnityrmulighet. Hadde det nå bare vært en litt mer internasjonal ketchup på en tiltalende designerglassflaske, men dengang ei.

Jeg synes det er greitt med kokker som steker biffer slik at de har en rosa kjerne, men jeg ønsker definitivt ikke det med hamburgere. Det har kort og godt med at basillusker må angripe en biff utenfra, mens de kan få en gratistur inn til midten av kjøttdeig gjennom kjøttkverna. Hamburgere skal gjennomstekes, og det var ikke denne. Derimot var baconet halvveis mellom godt stekt og kremert, så i snitt var det egentlig bra. Jeg spiste da det meste, men lot en del av selve hamburgeren gå tilbake til kjøkkenet uspist. Egentlig burde jeg klage på slikt, men introverte-meg får litt angst ved tanken. Samtidig med spisingen noterte jeg - som den overivrige ticker jeg tross alt er - ivrig i den lille notatboka mi, mest om øl og pubatmosfære.

Det er mulig dette gjorde at de tok meg for matanmelder. Saken ble vel ikke bedre av at jeg bar en dressjakke i brun cord-fløyel av den typen som som kommer tilbake på mote med samme 20-års frekvens som en obskur islandsk vulkan har utbrudd. Nå for tiden er den veldig ute av mote, og bæres stort sett bare av forsofne professorer i ulike esoteriske fag på Dragvoll, samt formodentlig sære matanmeldere ... ja, også meg, da.

Jeg ble spurt om jeg ville ha dessert, og jeg valgte ostekake - som tross alt også var det eneste sådanne på menyen. Et minutt etter kom servitøren tilbake og sa at de ikke hadde akkurat dét akkurat dén kvelden - det var noe med leverandøren som jeg ikke helt forstod. Jaaaa ... hvor vanskelig kan det være å holde styr på en dessertmeny med én rett, lissom. Jeg forsøkte å ikke la irritasjon eller billig sarkasme skinne altfor sterkt igjennom, og spurte hva annet de anbefalte. En sjokolademousse med vaniljeis ble anbefalt og prompte bestilt, og jeg ba om at den ble parret med en Imperial Stout.

Kokken serverte desserten personlig, og holdt en middels lang forelesning om maten og råvarene og litt til. Her burde jeg selvfølgelig ha stilt noen relevante spørsmål som hadde vist en dyptpløyende gastronomiske innsikt. Men det er viktig å kjenne sin begrensning, og ikke overspille rollen utover hva man har noenlunde kompetanse til å ro i land. Jeg smattet litt, lot som jeg fokuserte på maten, øste litt Imperial stout over isen, smakte noterte litt i notatboka. I det hele tatt levde jeg meg akkurat så godt inn i rollen som én liter med øl med et snitt på 9,5% tillot - og ikke minst inspirerte til.

Desserten var forøvrig utmerket. Kanskje litt forfinet der den lå som små del-porsjoner spredd utover en litt for diger tallerken, som om det var en 1600-talls formell hage av den typen man friserer med neglklipper; ellers som lik og sårede på en slagmark fra den tidsalderen da krig fremdeles var en kontaktsport. Jeg er kanskje litt mer redneck i stil og tilnærming når det kommer til mat. Store porsjoner er et pluss, og god, tradisjonell tillagring uten for mye dikkedarer er og blir et fortrinn. Slikt kan ikke erstattes med daneringer og friseringer og alskens mat-koreografi.

Da tiden var inne til å betale for seg, tiltalte servitøren meg ved fornavn. Det var vel en liten, men sjarmerende gambling fra hans side, for å spille oppunder det feil-inntrykket jeg egentlig ikke hadde gjort noe å korrigere. Men i virkeligheten hadde han vel tittet på VISA-kortet jeg hadde lagt inn i baren. Jeg har tross alt ikke frekventert Arendals uteliv og bedre restauranter noe særlig de siste 25 årene, men akkurat dét kunne jo ikke han vite.

Han ønsket meg velkommen tilbake da jeg gikk ut døra. Og tilbake skal jeg nok. Ølutvalget deres er blant det aller beste i Arendal, og tross all min kosering over, så var maten gjennomgående god. Jeg skal bare be om at hamburgeren blir et sted mellom medium og godt stekt, så er vi tilstrekkelig i mål. Eller kanskje jeg skulle sikte på en av de øvrige rettene deres, en som ikke er ren safe-ing for mat-rednecks som meg? Kanskje jeg til og med skulle driste meg opp i andre etasje, der de har den egentlig restauranten.

Tips til besøkende: Det blir endel trekk fra døra, så det er kanskje like greit å ikke sitte for nær døra med mindre det likevel er for varmt. Med trekken kommer forøvrig røyklukta inn fra uteserveringen, så det er kanskje like greitt å finne noe tilstrekkelig langt inn i lokalet.

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Kommentarer skrudd av   |  Vinsnobber og deres verden  »