Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Brygghus 9   |  Norske korn- og malttørker  »

2014-08-22

Såinnhus … konklusjon

(Dette er åttende og siste del – jeg lover! – av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje, fjerde, femte, sjette og syvende del.)

I mange og lange innlegg har jeg sett på det språklige og tekniske rundt malt- og korntørker i Norge og de keltiske områdene i Irland og Skottland. Nå er tiden kommet for å trekke konklusjoner.

For å oppsummere, jeg har vist

  1. at trønderske såinnhus høyst sannsynlig er både språklig og teknisk nært beslektet med malttørker på Færøyene og på Vestlandet.

  2. at det er sannsynlig at det er en språklig kobling mellom disse norrøne såinn/sodnur og den keltiske sorn.

  3. at denne koblingen mellom norrønt og keltisk ikke er kontroversiell for relevante eksperter på språk, kultur og historie.

  4. at det finnes minst én administrativ enhet – Nidaros bispedømme – som frem til reformasjonen omfattet blant annet Sunnmøre, Stjørdalen og Færøyene, samt andre, keltiske områder i Skottland. Dermed finnes det rammeverk innenfor hvilket denne teknologien kan ha blitt spredd.

Jeg har også gått igjennom keltiske korn- og malttørker, og tilsvarende for norske. Om vi aksepterer at det er et språklig slektskap, er det interessant å se om det også er et teknologisk slektskap.

Finnes det så felles elementer mellom det skotske/irske tørkeinnretningene og såinnhusene? Ja, det gjør det, men samtidig finnes det viktige forskjeller. Det finnes langt flere og tydeligere likheter mellom såinnhusene og andre norske malt- og korntørker, enn det finnes mellom såinnhusene og den keltiske sorn.

Noen sier at vikingene lærte korn- og malttørking fra kelterne, og vi kan ikke utelukke det. Men man har eksempler på tørkeheller som synes eldre enn vikingtiden, og det er innlysende at man må ha hatt tørketeknikker før man begynte å reise ut på slutten av 700-tallet. Har man så lært teknikken med tørking med røyk og luft over et ildsted fra kelterne? Kanskje, men også der er de mange alternative kilder. Det finnes overlevende røykøltradisjoner fra Gotland og Bamberg, og det finnes trolig massevis av utdødde tilsvarende.

Det er strengt tatt få av de norske konstruksjonene som minner om det klassiske keltiske designet av en malt- og korn tørke, slik det finnes i Skottland og Irland. Da skulle vi forvente å finne enten to groper i åttetallsform med røykkanal imellom, eller mer sannsynlig den nyere varianten som er en nøkkelhullaktig form med et rundt kammer for malten og en kanal inn fra et ildsted. En viktig forskjell er at de keltiske tørkene synes å ha ilden tent utenfor tørka, men med en røyk- og varmluftskanal inn til et kammer under malten. I Norge er ilden utelukkende tent under maltet, og steinhellere, samt kanaler brukes i mindre grad for å lede røyk og varmluft som den trolig har hatt til hensikt å hindre flammer og gnister å nå kornet og spileverket som kornet lå på. I det keltiske designet leder man røyk og luft til maltet, mens i det norske designet leder man røyk og luft – i den grad man leder det – hovedsaklig bort fra maltet.

Det er mulig at kanalene i de nyere skotske tørkeinnretningene tillater ujevn fyring, ved at hard fyring gjennom en tykk, massiv, steinsatt kanal varmer den så mye opp at den fortsetter å trekke og varme opp luft lenge etter at selve ilden er dødd ut. I såinnhuset kan nok også varme absorberes av steinen i røykkanalen, men den stråles relativt raskt ut i rommet under malten.

Et poeng er at man bygger i lokale materialer, og dermed kan designet endre seg fordi materialene krever det. For eksempel er det i Stjørdalen naturlig å bygge laftede stuer, og dermed blir husene rektangulære. I Skottland ville det være mer naturlig å bygge med stein og torv og stråtak, og dermed kan man bruke runde eller ovale former. En firkantet tørkeovn vil trolig være mindre effektiv i hjørnene, og en rund ovn ville være å foretrekke rent tørketeknisk.

Også valg av brensel kan påvirke designet. I Skottland er kanskje torv et attraktivt valg, og det ulmer kanskje mer enn det gir flammer. Bruker man ved, blir det mer flammer – selv om oreved er kjent for å brenne rolig og jevnt.

Min magefølelse er at man kanskje har lånt navnet på disse røyktørkeinnretningene fra keltisk, men dersom man samtidig også lånte det tekniske designet, så har over tiden endret og modifisert så mye på det – om ikke til og med skiftet det fullstendig – at de norske sonner og såinnhus fremstår som klart forskjellige fra de skotske sorn'er. Det er heller ikke innlysende at det er et teknisk slektskap, da det å føre varmluft ifra et ildsted gjennom korn eller malt som skal tørkes er en temmelig basal idé som kan ha kommet fra mange kilder, og som ikke minst kan ha oppstått mange steder uavhengig av hverandre.

Det finnes egentlig bare tre grunndesign for slike malttørkeovner: a) lufta fra ildstedet føres gjennom maltet, b) ilden varmer stein, mur eller annet materiale som maltet ligger på, og c) man tørker lufta i rommet der malten er spredd ut. Her vil a) gi mest og b) minst røykpreg.

Et annet moment er bruken av «kjerring» for ovnen i et såinnhus. Det er mulig at dette kommer fra et indoeuropeisk stamme for ovn eller brenne, men det må da være importert, for det er like vanskelig å se noen troverdig norsk-fundert etymologi for en slik betydning som for «såinnhus». Alternativt kan det være en forvanskning av ordet «kar», som forøvrig er en veldig god beskrivelse av tørkekammeret i en skotsk/irsk sorn. Men her er det stor usikkerhet.

Vi har ingen gode indikasjoner på hvorfra det tekniske designet for såinnhuset har kommet. Om jeg skal spekulere, er det mulig å konstruere en utvikling som starter i norske korntørker fra før vikingtiden og ender i såinnhuset.

  • Man kan starte med en tusse, som er en steinhelle med ild under, og som er en meget gammel innretning. Dersom man skal skalere opp tørkingen på en slik, er det mest innlysende å bygge karmer rundt for å tørke et tykkere lag med malt, samt å fyre hardere for å få ned tørketiden. Imidlertid vil begge botemidlene gi ujevnt tørking dersom de strekkes for langt.

  • Neste trinn vil kunne være å bytte steinhellen med en bunn under karmene, altså en terre. Den kan ikke plasseres rett over bålet, men den er lett å lage og kan forhåndstørkes oppunder taket, eller den kan sitte på toppen av tussen. Imidlertid kan ikke tykkelsen på malt- eller kornlaget økes utover ca 10 cm uten det blir for tykt og tett. Dersom man skal tørke enda mer korn, må man utvide arealet på rammen med malt.

  • Fra en terre plassert like over en tusse er det svært kort vei til en vestlandsk sonn, som er et ildsted under en stein (kalt grisen) som tar av for flammer og gnister, og i god høyde over dette er en karm med korn og malt. Rundt det hele er bygget vegger som tvinger varmlufta opp og gjennom malten. En slik sonn kunne skaleres opp: dersom man fyrte hardere, økte høyden og hadde større overflate på karmene. Kjernen her er at det ikke trenger å være lik størrelse på steinen over ilden og på arealet på ramma over.

  • Dersom man skal skalere opp den vestlandske sonnen ytterligere, betyr det å fyre enda hardere og bruke en enda større karm. Da når man de dimensjonene man finner i Stjørdal. Imidlertid er det et nytt problem som melder seg. Normalt ville man da også ønske å øke høyden mellom ildstedet og karmen, slik som i de østlandske kjølnene, men det blir raskt upraktisk ettersom det krever en to-etasjes bygning. Løsningen på det vil kunne være å lage en horisontal kanal for røyk og varmluft fra ildstedet. Det vil hindre gnister og luer fra å nå karmen, det vil absorbere mye varme i steinen som deretter stråler det jevnt utover.

Fire-punktsbeskrivelsen over er rent spekulativ, men den forklarer hvordan man kan starte med det aller enkleste og eldste designet og ende opp med et såinnhus, bare motivert av iterative forbedringer som utvider kapasiteten.

Det er grunn til å minne om at vikingene for tusen år siden tente ild i årer og lot røyken gå ut av bygget igjennom en ljore i taket. Peis og gruve med skorstein og pipe er er ikke så veldig mange hundre år gamle, for ikke å snakke om metallovner. Innimellom alt dette ligger mange nivåer med forbedring og teknologi-lån. Det er ingen grunn til å tro at ikke en tilsvarende utvikling har skjedd for tørking av malt og korn. Så selv om man lånte keltisk teknologi for tusen år siden, burde man forvente at den har utviklet seg i mellomtiden og kanskje blitt borte eller kanskje har smeltet sammen med annen teknologi. Ord kan derimot overleve svært lenge med relativt minimale endringer.

Det beste argumentet for et slektskap er det temmelig sannsynlige språklige slektskapet. Uten dette ville man neppe ha grublet over et teknisk slektskap mellom disse malttørkeinnretningene. Samtidig er kanskje en tendens til at sonn/såinnhus er rikere på røykpreg enn andre lokale alternativer, og det er mulig at ordet er blitt lånt for, eller har utviklet seg til, å bety tørkestue med sterkt røykpreg.

Det er ikke mulig å avfeie at det er tekniske elementer fra de skotske og irske tørkeinnretningene som har overlevd og påvirket designet i et såinnhus. På den andre siden er det ikke nødvendig å peke på de keltiske korntørkene for å forklare tekniske elementer i såinnhusene.

Men at kelterne på de britiske øyer for tusen år siden eller så skulle ha tørket korn og malt på en innretning som vi umiddelbart ville ha gjenkjent som et slags stjørdalsk såinnhus … dét har jeg liten tro på.

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Brygghus 9   |  Norske korn- og malttørker  »