Det står en-og-førti øl
 

Pytheas ølreise til Ultima Thule

Når konspirasjonsteoretikere går lei av å tegne inn Atlantis på kartet og trøtner av å lete etter Israels ti tapte stammer og tempelriddernes flåte, da hender de leter etter Ultima Thule, landet langt mot nord som grekeren Pytheas besøkte – og der han drakk det lokale ølet. Dette skal handle om en fuktig tur, et øl, og den litt tåkete følelsen av ikke helt å kunne sette fingeren på hvor det skjedde.

Det mangler ikke på forslag om hvor Pytheas Thule lå, og ofte viser det seg at forslaget er like utenfor stuedøra til forslagsstilleren. Selv holder jeg en knapp på Trøndelag. Allerede i antikken avskrev noen det som en skrøne, men ettertiden har vel konkludert med at han besøkte noen, vi vet bare ikke hvor.

Pytheas i staselig positur
Foto: Wikimedia commons/Rvalette CC-BY-SA-3.0
Pytheas
Pytheas var en greker som levde i det fjerde århundre f. Kr. Han kom fra den greske kolonien Massalia, dagens Marseille. Rundt 325 f. Kr. foretok han en reise nordover langs den europeiske atlanterhavskysten. Hans egne reisebeskrivelser har ikke overlevd annet enn som løsrevne fragmenter i andres sitater, så vi har bare andres indirekte vurderinger å forholde oss til.

Vi vet at Pytheas trolig reiste rundt Storbritania, det er i hvert fall hans egen påstand. Han beskriver selv at den nordligste av de britiske øyene – som han kalte Thule – er seks dagsreiser nordover, formodentlig fra det britiske fastlandet. Han beskrev at de dyrket korn, urter, frukt og røtter; at sola ikke gikk ned på midtsommeren; at vinteren var mørk; at det var regnfullt; at lengre nord lå det bare et isøde; og at innbyggerne laget både mat og drikke fra korn og honning. Det er litt usikkert om Pytheas beskrev både øl og mjød, eller om han beskrev et blandingsprodukt.

I god konspiratorisk ånd har man jaktet på Thules plassering. Noen mener det må være Island, selv om det er veldig lite sannsynlig. Andre tenker Orknøyene og piktere, den opprinnelige urbefolkningen i Skottland. Atter andre har plassert det på norskekysten, i Trondheimsfjorden eller lengre nordover. Andre har hevdet at han egentlig rotet seg inn i Østersjøen og at Thule lå i Finskebukta. Det eneste man er enige om, er at militærbasen Thule på Grønland i hvert fall ikke var det historiske Thule.

Liksom med Atlantis, har også myten om Thule vokst med årene. Det er som en løk. Innerst er én enkelt primærreferanse som er vanskelig å stedfeste. Men den er så fasinerende at andre begynner å spinne nye lag på denne løken. Men all denne etterpåklattingen gir oss også inkonsistente og motstidende beskrivelser av Thule.

Ingen ringere enn Fritjof Nansen kastet seg inn i diskusjonen. Han var ingen hvemsomhelst når det kom til skipsferder, dagsreiser og havdrift. Han var heller ikke fremmed for å påkalle det patos som Thule-myten gav til det store ukjente isødet han ønsket å utforske. Thule symboliserte det fjerne, det kalde, det ukjente, det gamle, det rene det originale, det ubesudlede, selv lenge etter man hadde gitt opp å gjenfinne det som et sted og en befolkning. Thule var den ultimate merkevaren for Norden.

Men tilbake til øl. Pytheas referanse til øl som ble brygget i Thule har også hatt en viss tiltrekningskraft. Det islandske bryggerimerket Viking Ölgerd (Vifilfells, som også lager Black Death) har laget en lys lager de kaller Thule, i både normal- og lightutgave. De fråtser i vikingsymbolikk, til tross for at det er mer enn tusen år mellom Pytheas og de første vikingene. Det er i det hele tatt mer enn ett bryggeri som lar vikingenes ornamentikk pryde flaskene sine, uten at det alltid er lett å se hva innholdet har med vikinger å gjøre. Tidvis har ikke engang ornamentikken så mye å gjøre med vikingene, som for eksempel hjelmer med horn.

Pytheas' Thule fikk uønsket besøk – av nazistene. Selv om historien er så skisseaktig at man knapt enes om han dro til Island eller Finland, så trykket nazistene den til sine bryst og brukte den som en grunnstein i sin egen mytebygging. Deres klamme og faste omfavnelse gjorde Thule til en suspekt referanse … noe midtveis mellom solkors og åsatro. Hakekorset led en lignende skjebne. Før nazistene gjorde det til sitt symbol var det et generisk lykkesymbol. Det preget til og med inngangsportalen til Carlsberg-bryggeriet i København, uten at det hadde noen politisk symbolikk. Noen ønsker tidvis å ta tilbake symboler som nazistene har tilranet seg, men de risikerer å ende opp med kultprodukter for nynazister. Noen symboler er kort og godt ødelagt.

Thule fantes nok. Det er i mindre grad et forsvunnet land enn det er et land vi ikke helt klarer å identifisere utfra beskrivelsene. Ølet får vi nok ikke gjenskapt, til dét er beskrivelsen for skisseaktig. Det mest håndfaste er vel at dette er en bekreftelse på at man langt nord i Europa rundt 325 f. Kr. brygget en gjæret drikk på korn, kanskje styrket og smaksatt med honning, eller så laget man ren mjød.

Dette er den tidligste historiske beskrivelsen av et øl i Nord-Europa. Man har tidligere historier om øl fra Syd- og Mellom-Europa, fra keltere og fra folkene rundt Svartehavet. Vi kjenner til at germanerne brygget, men referansene er noen århundrer senere. Man har arkeologiske funn som viser en korn-, urte-, honning- og bær-drikk fra ca 1370 år f. Kr i Danmark (Egtved-piken), men det er en gravdrikk. Pytheas er den aller første som skriftlig dokumenterer at man langt mot nord drakk øl. Det irriterende er bare at vi ikke klarer å stedfeste det.

Dersom noen mot formodning avdekker Pytheas egen beretning om ferden, så kommer vi kanskje lengre. Tenk om man snubler over et rom med vel bevarte pergamentsruller i Villa dei Papiri i Herculanum?

… da får vi endelig bevist at det var Trøndelag han besøkte!

Utskrift fra bloggen «Det står en-og-førti øl…»
URL: https://beerblog.no/historie/antikken/Pytheas.html
Kontakt: Anders Christensen <anders@beerblog.no>