Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Beregning av ABV   |  Ti år med ølblogging  »

2015-09-23

Butikksterkøl

Bryggeri- og drikkevareforeningen har gått ut offentlig med at mye av butikkølet holder for høy alkoholstyrket. Av 138 testede øl som skulle holde 4,7%, var fem under 4,0%, mens 50 øl (mer enn en tredjedel) var over 5,2%, mens 31 (22%) var mellom 4,7% og 5,2%.

Egentlig har dette lenge vært en halv-offentlig hemmelighet. Ølet skal holde 4,7% for å kunne selges i butikk, men øl på 5,2% gir bryggeren langt mer spillerom. Derfor er det fristende å presse grensene. Det er litt som fartsgrensene: 50 km/t er 50 km/t, men det går jo bra på 53 km/t også, og da kommer man fortere frem. Man antar at man klarer seg med snevrere sikkerhetsmarginer enn det som trafikkpolitiet eller Helsedirektoratet opererer med, og differansen oppfattes som ren bonus.

Så langt er man «innafor» i en gråsone, en slags halv-lovlig utnyttelse av regelverket. Men når man passerer 7,0% så er det forferdelig vanskelig å tolke det som noe annet enn at noen «forsøker seg».

Eller for å ta fartsgrenseanalogen: Javisst, konstabel. Jeg vet jo at det er femtisone her, men kjørte jeg virkelig i 83 km/t? Det føltes ikke sånn. Du skjønner, speedometeret er så unøyaktig, og dessuten var det så kompleks trafikksituasjon at jeg prioriterte å følge med å veien. Jeg lover å ikke gjøre det igjen. Pleaaaase?

Det er tre problemstillinger med disse «butikksterkølene»:

  1. Først har det med alkoholavgiften å gjøre. Selger du alkohol i én styrke, men betaler alkoholavgift for et svakere øl, så snyter du Staten for inntekter. På den ene siden er det få bryggerier som har dette som noen reell motivasjon. Men på den andre siden er dette hva som virkelig kan svi på pungen. Staten liker ikke å bli snytt, og reaksjonene kan raskt bli en showstopper for de bryggeriene det gjelder – både økonomisk og bevillingsmessig, og kanskje det ender som straffesak for retten.

  2. Dernest er det en reell motivasjon: nemlig at sterkøl er vanskeligere å få solgt over disk, for det må via disken på Polet. Om det markedsføres på 4,7% går det i butikk, så om man stempler 4,7% eller 5,2% på etiketten kan være et spørsmål om man får ut ølet eller ikke, og hvorhen man kan sende det.

  3. Den viktigste motivasjonen ligger nok i smaken og øltestene. Et øl på 5,2% gir bryggeren en god del mer spillerom og tenderer til å smake bedre enn et «lovlig» øl på 4,7%. Strekker man seg til 6,5%, har man enda mer spillerom smaksmessig. Om du ikke tror meg, så smak på juleøl fra industribryggeriene, og sammenlikn sterkølsvarianten og butikkølvarianten. Om du skal vinne øltestene og klatre på rankingene, kan du enten brygge bedre øl (vanskelig) eller du kan sikte på et sterkere øl (lett).

Brouwland har i «alle år» hatt et alkoholometer til tre-fire tusen kroner. Det er et instrument som måler alkoholinnhold med en nøyaktighet på 0,1%. Det virker som et slags mini-destillasjonsapparat, bortsett fra at man ikke forsterker alkoholprosenten. Øl består stort sett av vann, alkohol og karbohydrater, og når man koker det helt inn, har man skilt ut karbohydratene. Om man bare får all dampen av vann og alkohol tilbake til væskeform, er det lett å måle alkoholstyrke, for eksempel med en vanlig oechslevekt.

Jeg har lenge siklet på et slikt instrument, men sliter med å rettferdiggjøre investeringen innenfor omfanget av hjemmebryggingen. Om jeg hadde startet kommersielt, ville et slikt instrument vært et selvfølgelig minimum, og en måling av alle batcher vært en obligatorisk del av et kvalitetssikringsprogram, på lik linje med for eksempel en smakstest for å sjekke om ølet var infisert og en kontroll på at karboneringen på flaske ble rett.

Det finnes også andre instrumenter for alkoholmåling. Anton Paar produserer alkoholmåleren Alex 500 som importeres av firmaet Dipl.ing. Houm AS. Det er et instrument som det er vanskelig å google prisen til. Selv innen teknikkens verden finnes det et varesegment der du sannsynligvis ikke har råd dersom du trenger å spørre om prisen.

Det er forøvrig på storebrorversjonen, en Anton Paar Alcolyzer, at Bryggeriforeningen har kjørt testene på det 138 ølene. Ifølge innspill på Norbryggs diskusjonsforum, er det litt misvisende når det av Bryggeriforeningen fremstilles som at det er en privatperson med avansert utstyr som er opphavet til saken. Istedet pekes det på nettopp Dipl.ing. Houm, og indikeres at de har ønsket å tydeliggjøre behovet for at bryggeriforeningens medlemmer trenger å kjøpe slikt måleutstyr, f.eks. fra dem. I så fall har nok saken ballet på seg i en litt annen retning en hva som var intensjonen.

Jeg har vanskelig for å tolke mangelen på egenkontroll i småbryggeriene som noe annet enn uttrykk for en forhåpning om tilgivelse for fremfor tillatelse til å overtrå grensene. Godt og smaksrikt øl selger bedre enn tynt og svakt øl. Og dersom ingen bryr seg, hvorfor ikke tyne grensene bitte-litt? Eller litt mer enn bare litt?

Her er det Bryggeriforeningen – eller rettere sagt Bryggeri og drikkevareforeningen – kommer inn. Gjennom mesteparten av 1900-tallet styrte de ølbransjen gjennom utøvelse av en slags bransjemessig selvjustis. Det betydde at Staten ikke trengte å regulere alkoholmarkedet så intenst, for Bryggeriforeningen ordnet mangt og mye på bakrommet.

Så kom 1980-tallet, Reagan, Thatcher og Willoch. Deregulering og frislipp av privat initiativ var tidens ånd. Bryggeriforeningen var dengang etslags gjenfødt laugsvesen for ølbrygging. Sentrale deler av dets aktiviteter var overmodne for utfasing. Men en pendel har en tendens til å slå ut til motsatt side. Vi har fått et marked med en flom av nye aktører, svak og tilfeldig håndheving av regelverket og et mentalt fokus som ligger et sted mellom Texas og Klondyke.

Inn i den situasjonen kommer en gjenoppstått bryggeriforening, med Petter Nome som sjef, med en arbeidsbeskrivelse som sikkert har visse likhetstrekk med å skulle gjete kongens harer. Han har ansvar for at bryggeriene opptrer noenlunde i flokk, men egentlig ingen pisk å disiplinere dem med.

Utfordringen hans er å tilrettelegge for bryggeriene. Dels betyr det å arbeide for at regelverket blir så smidig og enkelt som mulig. Dels betyr det også å sikre at regelverket praktiseres likt for alle aktører. Det er et digert problem for bransjen om bryggeri A begrenses av å holde seg innenfor reglene fordi de vil være ærlige, mens bryggeri B har en mer fleksibel etisk holdning og slipper unna med å ignorere reglene. Problemet ligger i at bryggeri B da har en konkurransefordel fremfor bryggeri A.

Vi så Nome og Bryggeriforeningen ta grep rundt alkoholreklame tidligere i år. Nå tar de grep rundt 4,7%-grensa, og kommer til å tvinge bryggeriene til å holde seg innenfor. Det gir aktørene hva man på engelsk kaller «a level playing field», og det er bra.

Få er vel overrasket over at det var for sterke øl i butikk, men mange er kanskje overrasket over omfanget. Både bryggerier og andre kan mistenkes for helst ikke å ville vite, for derigjennom ha en «plausible deniability» kombinert med kunne peke på egen inkompetanse og naivitet. Kanskje har også Bryggeriforeningen helst ikke villet ta proaktivt i materien. Men ballen begynner å rulle i det øyeblikket noen står i døra med og vifter med faktiske målinger – enten det var ment som et markedsføringsknep eller ikke. Ved å ta regien på saken har Bryggeriforeningen en viss sjanse til å styre den i en retning som er litt mindre skadelig for medlemmene deres.

Hvilke bryggerier har brygget for sterkt? Tja, jeg tviler vel på at Petter Nome kommer til å sladre om dét – i hvert fall ikke sålenge bryggeriene ordner opp innen rimelig tid. Visstnok var det et lite antall bryggerier som stod for det aller sterkeste ølene. Dagligvarekjedene går hardt ut, og Coop krever å få vite testresultatene. Dagligvarebutikkene ønsker ikke å risikere salgsbevillingene sine, og jeg vil tro at de har tilstrekkelig med klausuler i kontraktene til å kunne påføre et lite bryggeri med «butikksterkøl» stor og varig skade. I bunn og grunn kan de også teste seg frem til resultatene selv.

Kanskje ser vi det ved at noen trekker de mest ekstreme produktene – visstnok har to bryggerier trukket produkter allerede. Men i praksis er dette et varselskudd fra Bryggeriforeningen om en kollektiv innskjerping av 4,7%-grensa. Helsedirektoratet er sikkert bare glad til over at bransjen selv tar grepene – slik de hyppig gjorde før 1980-tallet.

Dersom noen virkelig vil finne ut av det, er butikker og ølkjellere rundt om i landet fulle av bevismateriale. En razzia i bryggerier med beslaglegging av bryggelogger burde også egne seg. Men jeg tviler på at så mange kommer til å bry seg så lenge det ryddes opp fra nå av. Derimot kommer vi til å se at endel gode ølmerker forsvinner fra butikk og gjenfødes på pol under ny etikett. Og vi vil nok se at noen øl i butikk blir tynnere og mindre smakfulle.

At noen bryggerier brygger for sterkt øl er forsåvidt også gammelt kjent. De aller største bryggeriene har alltid rutinemessig analysert konkurrentenes produkter, og det har hendt at man har gitt et underhånden hint når man merker at noen begynner å ligge litt vel høyt i alkoholstyrke. Det som er spesielt nå, er at en så stor andel av småbryggeriene gjør det.

Og ærlig talt. Mange av disse bryggeriene liker å kalle seg håndverksbryggerier, men det er en betegnelse som forplikter. Om du ringer på en elektriker, forventer du at han både kan lover og regler og at han følger dem. Spør du ham om arbeidet hans er lovlig, blir du skeptisk om han svarer «Nja, litt usikker der, egentlig. Jeg håper det.» Da er ikke veien lang til å beskylde ham for ikke å være en ordentlig håndverker.

Hva er neste tema der Petter Nome trenger å få bryggeriene til å gå i takt? Jeg skulle gjerne sett en innstramming i opphavsmerking: hvorhen er ølet brygget? Dernest en innskjerping i listing av ingredienser: er det maltekstrakt eller malt, er det pellets eller humleekstrakt, er det tvangskarbonert eller flaskemodnet, og ble det brukt noen preserveringsmidler? Kanskje blir det noe rundt rabattering og gratisutdeling av øl i reklameøyemed. Ikke minst ville jeg gjerne sett en innskjerping i datostempling, der systemet med batchnummer, bryggedato og best-før-dato er forbilledlig.

Sålenge noe ikke gir fordeler til noen bryggere på bekostning av andre, så tror jeg ikke Bryggeriforeningen kommer til å ta tak i det. Dessuten er det vanskelig å hindre bryggeriene i å gjøre noe som ikke er ulovlig. Dog har jeg litt tro på en reform rundt spesifisering av ingredienser. Øl er idag unntatt som enslags etterlevning fra tiden der ingrediensene var implisitt spesifisert gjennom renhetsloven, på samme måte som vin og sprit også kom fra standardiserte ingredienser. Men det holder ikke lengre.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Beregning av ABV   |  Ti år med ølblogging  »