Kompromissløshet – velsignelse eller forbannelse?

Hver gang Nøgne Ø – med eller uten grunn – kan mistenkes for å kutte et hjørne hører du noen mumle «Hah, 'kompromissløst' lissom». Dette er bakgrunnen for hvorfor det over bryggeriets tagline «Det kompromissløse bryggeri» hviler både er en velsignelse, men samtidig også en liten forbannelse.

Aller først, hvor kommer begrepet fra? Da bryggeriet skulle få sitt navn helt i starten, satt man til slutt med to alternativer: «Nøgne Ø» og «Det kompromissløse bryggeri». For å unngå å velge satte man sammen begge navneforslagene, så på sett og vis kan man kanskje si at bryggeriets fulle navn: «Nøgne Ø – Det kompromissløse bryggeri» også var det første kompromisset.

Kompromissløshet har vært en fantastisk målskive for bryggeriet, og mangt et annet bryggeri brukte Nøgne Ø som mentalt fyrtårn. Begrepet signaliserte at de satte kvalitet foran kvantitet, og at det tekniske ikke var underordnet det økonomiske. I et øl-Norge som var vant til at det motsatte, var det ikke bare et friskt pust, det var også en misjonserklæring og et kamprop for godt øl. Uansett hva man måtte mene om Nøgne Ø, så har de brygget mange og gode øl. Meg bekjent har de gjort det uten pinlige kompromisser.

Men begrepet «kompromissløshet» har også sine problemstillinger. Det første problemet er at det er så absolutt. Man kan strengt tatt ikke være litt kompromissløs eller relativt kompromissløs. Men kan kun helt og udelt være kompromissløs.

Det andre problemet med kompromissløshet er at det er vanskelig å måle det objektivt. Det blir nærmest opp til hver enkelt å trekke streken for hvor kompromissene slutter og kompromissløsheten starter. For eksempel:

• Er det kompromissløst å brygge så mange øl på 4,7% når det kan argumenteres for at disse ølenes typer ofte heller burde ligge litt høyere, kanskje sånn rundt 5,0-6,5%? Det gjøres jo for å kunne selge det i butikk. Jeg synes ikke det er problematisk, men jeg har vanskelig for å argumentere for at min tolkning av kompromissløshet er riktigere enn andre som finner dette problematisk.
• Man kan mene at dersom man skal være kompromissløs, burde man velge absolutt riktigste gjær til hvert øl. Ethvert bryggeri av en viss størrelse er i praksis nødt til å høste og gjenbruke gjær. Dermed må man forsøke å begrense antallet gjærsorter man skal sjonglere. Følgelig trenger man enten også å begrense antallet øltyper, eller man må ofte bruke en gjærstamme som er «riktig nok». Jeg synes ikke det er problematisk, men jeg ser at andre kan mene det motsatte.
• Eller som noen nylig påstod: at det var å kompromisse å bytte ut humlesorter utfra hva som var tilgjengelig. De mente at når man brygget for eksempel en amerikansk IPA, må måtte humlesortene i neste batch av samme øl være eksakt lik humlesortene i første batch. Jeg er uenig og mener at det viktigste er at ølet har samme profil og smaker det samme, men jeg registrerer at noen mener det er å kompromisse.

Ved å flagge kompromissløshet risikerer Nøgne Ø å gå fra å bli vurdert etter hva man brygger til å bli vurdert etter hva enkelte mener de burde ha brygget. «Kompromissløshet» setter standarden så høyt at det er rikelig rom for alle surprompene til å påpeke mangler i forhold til det absolutt perfekte.

Her er vi ved det tredje problemet ved kompromissløshet. Det er ikke mulig drive en bedrift idag uten å måtte kompromisse, i det minste på de små og uvesentlige tingene. Faktisk burde kompromis være et plussord, for det betyr at man balanserer motstridende krav på en pragmatisk måte. Så det å forvente absolutt kompromissløshet er strengt tatt ørlite urealistisk. Jeg oppfatter ikke Nøgne Ø som absolutt kompromissløse. Jeg oppfatter dem som pragmatiske og jordnære og opptatt av kvalitet – og dessuten relativt kompromissløse på kvaliteten.

Og da har vi kommet til det fjerde og siste problemet med kompromissløshet: man kan egentlig ikke slutte å være det. Om Nøgne Ø dropper kompromissløst fra navnet, ville alle surkoppene som går rundt og mumler om ufullstendig kompromissløshet virkelig få vann på mølla.

Men på sett og vis ville det mest kompromissløse være å droppe den delen av navnet, ironisk nok.