Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Jæren Bryggeri (3/4)   |  Jæren Bryggeri (1/4)  »

2016-03-04

Jæren Bryggeri (2/4)

Dette er andre del i en serie på fire om Jæren Bryggeri som produserte øl i tiden fra forsommeren 1989 frem til nyåret 1992. I første del så vi på oppstarten av bryggeriet. Mye bakgrunnsmateriale finnes på en side der Surdal har samlet avisutklipp.

Del 2: Det brygger opp til storm

Etter viraken rundt åpningen sommeren 1989 hører vi ikke så mye mer om Jæren Bryggeri i pressen om vi ser bort fra indignerte leserinnlegg. Etter utepilssesongen synker interessen betydelig, men ølet er nok fremdeles populært.

Etikett for Jæren Bryggeri Juleøl
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, se her
Øletikett, Jæren Juleøl
Jærbladet virker nå noe mer negativ til bryggeriet, og bruker gjerne ekstra trykksverte når bryggeriet nevnes på å poengtere at bryggeriet ble startet uten at saken hadde vært gjenstand for noen kommunal behandling. Det har tydeligvis falt noen meget tungt for brystet at det gikk an å starte bryggeri.

Det er flere momenter som gjør at det brygger opp til en «perfekt storm» rundt Jæren Bryggeri:

  • Den lokale motstanden har slett ikke forsvunnet. Et bryggeri er og blir en torn i øyet. Ølet fra Tou føles som styggedom nok, men at slikt skulle produseres midt i blant dem, og uten at de kunne sette ned foten for det, ja, uten at de i det hele tatt ble rådspurt. Det er riktignok bare KrF som er kategorisk negative, men bortsett fra FrP er det heller ingen som er kategorisk positive.

  • Surdals bryggerioppstart har blitt lagt merke til av andre enn avholdsbevegelsen. Det virker jo så enkelt: Stift et selskap, kjøp utstyr, brygg og selg ølet fra bryggeriet. Surdal er blitt besøkt av folk som vil vite mer. Det tenkes og planlegges og kalkuleres rundt om. Norge står i fare for å bli et land med mange småbryggerier med hvert sitt bryggeriutsalg. Det er mange som ikke ønsker dét.

  • Ikke minst blir det svikt i omsetningen. Sommeren er over og utepilssesongen er uvegerlig slutt. Nyhetens interesse har avtatt og i september/oktober gikk salget drastisk ned. Bryggeriet hadde ikke noe stort overskudd fra før, og økonomien er avhengig av jevnt salg.

Frem mot jul begynner det å gå bedre. Surdal forteller 30. november til Jærbladet at salget øker for hver uke, ikke minst på grunn av juleølet de har kommet med, som har doblet omsetningen. Men fremdeles utnytter de ikke full kapasitet på utstyret sitt. Bryggeriet har tre 5000 liters trykktanker med temperaturregulert kjøling. De kan produsere så mye mer.

Så skjer det. Som lyn fra klar himmel kommer det fra 1. januar 1990 nytt lovverk. Fra nå av er det ikke mulig å drive fabrikkutsalg fra et så lite bryggeri. Regelverket sier plutselig at produsenter av mindre enn 8000hl øl årlig må ha kommunal bevilling for selge øl, for de har ikke lengre rett til å holde fabrikkutsalg.

Jada, du leste rett. Dersom bryggeriet er stort nok, kan du selge som du vil, fra eget bryggeriutsalg, uten kommunal innblanding, men om du produserer mindre enn 800.000 liter pr år, kan du ikke. Om vi skal snakke om når mikrobryggerier ble introdusert i norsk lovverk, må denne grensa på 800.000 liter være en god kandidat.

Det eneste bryggeriet som ble rammet var Jæren Bryggeri. Det rammet teknisk sett også Oslo Mikrobryggeri som startet like etter Jæren, men de drev hovedsaklig med servering, og da måtte man uansett ha kommunal bevilling.

For Jæren Bryggeri kunne det nye regelverket bli et være eller ikke være. De store bryggeriene mente – sikkert med en viss skadefryd – at det var et definitivt ikke-være.

Den aktuelle delen av regelverket tok primært sikte på å hindre en oppblomstring av bryggeriutsalg. Surdal hadde allerede startet sitt bryggeri, og mente at loven ikke kunne ramme ham. Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft, og han var allerede i gang. Han har et poeng, men det er allikevel en litt for enkel tolkning av lovverket og konseptet med tilbakevirkende kraft. Surdals ølsalg sommeren 1989 kan ikke gjøres ulovlig av en lov innført 1. januar 1990 – det ville vært å gi en lov tilbakevirkende kraft. Men loven kan ramme ølsalget fra 1. januar. Likevel er det god forvaltningsskikk å gi folk og bedrifter informasjon. Det er god kotyme å gi dem muligheter for overgangsordninger og omstillingstid når man brutalt og raskt endrer rammene for deres virksomhet. Det handler kanskje mest om forutsigbarhet, og mangel på dét er veldig dårlig næringspolitikk.

Surdal hevdet hardnakket at han ikke trengte bevilling fordi han allerede var i gang, men det var nok på tynt juridisk grunnlag. I praksis burde han ha fått en overgangsordning, men det var uteglemt. Nå hadde kommunestyret overtaket på ham. Det geniale smutthullet i loven var ikke bare blitt tettet, men det var snudd opp-ned. Bryggeriet levde på kommunestyrets nåde – et kommunestyre som et par år før strategisk hadde bestemt at det ikke skulle være flere ølutsalg i kommunen enn det ene de allerede hadde fra før.

Kommunen inntok imidlertid en avventende holdning. De så at Jæren Bryggeri blitt holdt utenfor og rammet av lovendringen. En urett var begått, og trolig var det få som hadde lyst til å fremstå som den som dyttet bryggeriet utfor kanten. Saken ble en het potet som kommunen forsøkte å trille tilbake til departementet for avklaring.

Var det Jæren Bryggeri som forårsaket lovendringen? Loven ble vedtatt 2. juni, altså før Jæren hadde tappet solgt sin første flaske. Enhver som kjenner lovarbeid vet at det er en lang og kronglete prosess. Den må ha begynt uavhengig av at Surdal startet sitt bryggeri.

Imidlertid lå ikke kravet om salgsbevilling for bryggeriutsalg koblet til bryggerier med årsproduksjon under 8000hl i loven, men i forskriftene. De ble vedtatt 19. desember, altså knappe to uker før de trådte i verk. Det er mulig at dette kravet ble kastet inn i lovarbeidet på et temmelig sent tidpsunkt, og etter at Jæren bryggeri hadde solgt sin første flaske og lokale avholdsfolk hadde uttrykt at dette måtte stoppes.

Det er nyttig å skissere det politiske miljøet rundt 1990. Høyrebølgen hadde skylt innover landet på begynnelsen av 1980-tallet, og vi fikk Kåre Willoch som statsminister i en politisk bevegelse som internasjonalt var kjennetegnet av Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Tiden var preget av et ønske om å rydde opp i byråkrati og å slippe privat initiativ frem. Privatisering og eliminering av monopoler og karteller og kollektive bransjeordninger symboliserte tiden. Surdals initiativ var særdeles kompatibelt med tidsånden.

Bryggeriene hadde riktignok unngått nasjonalisering etter krigen, men de hadde i praksis dannet sitt eget private monopolsystem. Selv om dette også kollapset, beholdt de mye makt. Våren 1986 ble Gro Harlem Bruntland statsminister, og bremsene ble slått på – i hvert fall litt – med hensyn til å slippe private aktører helt løs. Lovarbeidet rundt en revidering av alkoholloven må ha startet under henne. Motivasjonen var neppe Jæren Bryggeri. Derimot stod de gamle produktspesifikke alkohollovene som et hinder for EU-tilpassing. Norge hadde på denne tiden ulike lover og skattetakster for øl og for vin – ikke basert på at de hadde ulik alkoholstyrke, men basert på at det var to ulike produkter. Dette var ikke tilpasset EU. Om Norge skulle inn i EU, var dette en av mange ting som måtte ryddes i.

Riktignok var det under regjeringen til Jan P. Syse at problemene slo inn over Jæren Bryggeri, men opprydningsarbeidet i lovverket var allerede igangsatt da han tiltrådte.

På nyåret 1990 må Surdal ha følt det som om departementet laget et regelverk som var spesialsydd for å ramme akkurat hans bryggeri. Jæren Bryggeri stod alene, uten medlemskap i Bryggeriforeningen. Han hadde ikke alliert seg med noen. Sannsynligvis trodde han at han hadde sitt på det tørre, og plutselig var alt snudd opp-ned.

Departementet ser ut til å ha fulgt en forunderlig praksis, der «alle» interessenter blir enige om en lovtekst som ikke rammer dem selv, men «ingen» klarer å dra med den ene som rammes. Det er forøvrig interessant at det ikke er ølutsalgets størrelse som betyr noe, men bryggeriets produksjonen. Dersom Jæren Bryggeri hadde ti ganger så stor produksjon, ville de kunnet fortsette salget. Det ble heller ikke laget overgangsbestemmelser som skulle sikre en smidig innføring eller noen avviklingstid for rettigheter under det gamle regelverket for de som ble rammet. Det var tross alt knappe 2 uker fra vedtak til innførelse – inklusive jul og nyttår. Innen byråkratiet er det ekspressfart.

For Jæren Bryggeri var dette svært alvorlig. Rett nok kunne kommunestyret gi dem bevilling for salg i klasse 2 og 3, og det ville være en slags status quo om vi ser bort fra noe rundt salgstider og sånt. Men ingen trodde vel at det ville gå igjennom uten sverdslag.

Selv om Jæren tok et krafttak og økte produksjonen til over 800.000 liter, ville det ikke hjelpe. For det første var det ingen garanti for at Staten ikke økte grensa sånn mer eller mindre over natta, og for det andre var fabrikkutsalget kjernen i Jæren Bryggeris forretningsmodell. Jo høyere grense, jo flere måtte man selge til og jo større omland måtte man forsyne. På ett eller annet nivå ville det ikke være nok folk i det nære omlandet rundt ett enkelt fabrikkutsalg.

Distribusjon gjennom kjeder ville spise opp fortjenesten. Surdals forretningsmodell var å brygge og selge fra samme lokale – lite, lokalt, kortreist og effektivt. Distribusjon var for de store. Jæren Bryggeri måtte du reise til for å få tak i. Bryggeriutsalget var en magnet som trakk folk fra hele Jæren til Tjøtta. På mange måter var Jæren Bryggeri forretningsmodell veldig i tråd med kjerneverdiene i mikrobryggerirevolusjonen.

Jæren Bryggeri søkte like etter årskiftet om salgsbevilling for øl, både for skatteklasse 2 og skatteklasse 3. Da Jærbladet ringte rundt til de politiske partiene i midten av januar, virket det som alle – bortsett fra KrF – var positive til en salgsbevilling, ikke minst fordi dette var lovlig da det ble igangsatt. En bevillingssak kunne ta måneder å behandle, men både kommune og lensmann var innstilt på å overse det eksisterende salget i påvente av behandlingen av bevillingen.

I Jærbladet 31. januar 1990 kommer bakgrunnen for 8000hl-grensa frem. Statssekretær Geir Kjell Andersland i Sosialdepartementet forteller dem at departementet kontaktet Bryggeriforeningen som hadde opplyst at Norges minste bryggeri var på 10000hl pr år. Derfor satte de grensen i det nye lovverket på 8000hl … for det var jo ikke meningen å ramme noe eksisterende bryggeri.

Det er vanskelig å forstå at ikke departementet var oppmerksom på Jæren Bryggeri under behandlingen av forskriften til loven. De var tross alt presentert i nasjonal presse, de rapporterte skatter og avgifter til Tollvesenet, de var godkjent av Næringsmiddeltilsynet, de var registrert som bryggeri i Firmaregisteret. At Departementet ser ut til utelukkende å ha basert seg på informasjon fra Bryggeriforeningen, der medlemskap ikke var obligatorisk, var sært og kritikkverdig.

Andersland i Sosialdepartemenet gikk i avisa langt i å innrømme at man vedtok noe med utilsiktede negative konsekvenser – i endel andre sammenhenger kalt en tabbe. Men det var uaktuelt å endre på det – i en endel andre sammenhenger kalt å rette det opp. I stedet trillet man det som en het potet over til Klepp kommunestyre: Han lot det skinne tydelig igjennom at Klepp ikke trengte å lage noen stor sak ut av dette, for det var jo tross alt bare å gi en salgsbevilling og så måtte da alle være fornøyde.

… og midt imellom kommunen og departementet har Jæren Bryggeri ramlet ned mellom to stoler. Ja, det er flere stoler å ramlet mellom her. Bryggeriforeningen er enda en stol. Departementet henviser til dem og synes ikke de har noen plikt til å kontakte bryggeriet når bare Bryggeriforeningen er rådspurt.

Og verre skal det bli …

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Jæren Bryggeri (3/4)   |  Jæren Bryggeri (1/4)  »