Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Åh, Gode Gud!   |  Den perfekte flaskeåpneren  »

2013-12-27

Om Wiinholts «Humleavl»

Forleden postet jeg teksten til Wiinholts «Humleavl» fra 1817, og jeg lovet å komme tilbake med en analyse av teksten. Skjønt analyse og analyse … her er i hvert fall noen momenter som slår meg når jeg leser den.
  • Proff dyrkingsskala. De instruksjonene som Wiinholt gir er forbausende profesjonelle. Vi snakker ikke bare om å dytte en stikling i jorden langs en sydvendt husvegg, men å dyrke opptil to mål – tilsvarende 2-4 av dagens hustomter – med oppbinding og ikke minst oppspaing og beskjæring av humlerøttene hvert år.

  • Humledyrkingens kunst var på nedadgående. Det er også verd å legge merke til at Wiinholt beklaget seg over at selv om det fantes mange gamle humlegårder, så ble de ikke holdt i hevd. Det er grunn til å tro at humlas storskala og utbredte dyrking var befestet under Kong Kristoffer av Bayern på 1440-tallet (om ikke tidligere), med hans krav til at bøndene skulle ha et visst antall humlehauger hver. Etterhvert som slike krav faller bort over århundrene, vil også kunnskapen om humleavl synke. Her kan det nevnes at 1700-tallet var den store renselsen for utdaterte og snåle regler og pålegg. Dermed er det kanskje ikke annet å forvente enn at kunnskapen om hvordan avle humle anno 1817 var relativt dårlig.

  • Før undergjæret øl. Denne teksten er fra før det undergjærede ølet virkelig tok av internasjonalt. Det skjedde først rundt 20 år etter utgivelsen av denne teksten, og jeg har alltid trodd at det først var med det bayerske, undergjærede ølets inntog at man skulle ha tysk humle i lokalt brygget øl. Men Wiinholt irriterer seg storlig over importen av utenlandsk humle allerede i 1817. Lokal, kommersiell humleprodusjon fantes i noe monn i Norge til slutten av 1800-tallet, og Sverge visstnok helt opp til rundt 1960-tallet. I lys av dette er det litt underlig at man ikke holdt humledyrkingen i hevd, siden humla ble brukt innenlands var norsk, og det dermed må ha vært et marked for den.

  • Sterkt seleksjonspress. Vi tenker på ofte på en gårdshumle som en gammel plante, fordi den samme planten har stått der i uminnelige tider, der det eneste utviklingen og genetiske seleksjonen har vært gjennom befruktning med vill hann-humle og etterfølgende frøing. Men utfra hva Wiinholt skriver, skulle humleplantene nærmest spas opp, røttene beskjæres og så plantes ned hvert år. Ved anlegging skulle velge ut de plantene som gav best resultat med hensyn til smak og avling. Og hvert annet eller tredje år burde humlehaugen graves fullstendig opp og anlegges på ny med gjødsel i bunnen. Om man hadde så mye som 1-2 mål med humleplanter, ville det i tillegg være enkelt å eksperimentere med ulike sorter, bytte planter med naboer osv, altså i praksis et foredlingsarbeid.

  • Kryssing med villhumle. Wiinholt anbefaler også å plukke inn «den bedst voxende vilde Humle» for dyrking i humlehager, noe som også vil plukke inn gener som er tilpasset det lokale klimaet.

  • Hvorfor humlehagene er borte. Det er også forståelig at vi ikke har noen humlehager idag, men kun eksemplarer som har stått i husveggen, kanskje opprinnelig mest som prydplante. Instruksjonene for humledyrking fordrer god jord, og det ville være naturlig å pløyde humla ned når man ikke lengre ønsket å dyrke den. Jeg har tidligere trodd at det vanlige var å ha planter stående på ellers ikke dyrkbare steder, eller langs husvegg, men det synes ikke å være riktig – selv om det kanskje helst er slike planter som har overlevd.

  • Pakking og oppbevaring. Selv om man ikke visste mekanismene rundt oksydasjon, så er det veldig tydelig at de kjente effekten, og Wiinholt stresser at humla etter tørking skal pakkes komprimert og mest mulig lufttett. Dette undergraver antakelsen om at humla var oksydert og lite bitter i gammeldags gårdsbrygging.

Mest interessant blir det når vi sammenholder denne teksten fra tidlig 1800-tall og den avanserte teknikken som ble brukt for å dyrke humle, med påleggene fra midten av 1400-tallet der alle bønder skulle dyrke humle. Rett nok er det 350 år imellom dem, men det indikerer en utbredt og avansert dyrking av humle i Norge.

 
Hvor i Norge - lagt inn av Gustav F - 2013/12/28 10:52:06
Vet du noe om hvor i Norge det ble dyrket mest humle? Eventuelt hvilke deler av landet som hadde humledyrking som nærmet seg kommersiell skala?
Norsk kommersiell humle - lagt inn av Anders Christensen - 2013/12/28 22:10:27
Såvidt jeg vet ble det dyrket humle for kommersiell bruk på Helgøya ved Hamar på slutten av 1800-tallet. Noen har beskrevet det som uttestende dyrking, men såvidt jeg var det minst ett norsk bryggeri som brukte humle fra Hamar. Ellers, den mest utbredte dyrkingen var nok i moderat skala, med opptil et par-tre mål på en gård, og frem til midten av 1700-tallet ofte etter statlig pålegg. Den dyrkingen var dog utbredt og gjaldt alle gårder nord til Namdalen. Så det som er storskala i dette er vel i mindre grad at det fantes store humlefarmer enn at mange gårder hadde en ikke ubetydelig produksjon som måtte gi nyttige biinntekter.

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Åh, Gode Gud!   |  Den perfekte flaskeåpneren  »