Om øl og bryggerier og øl-historie og sånt ...

«  Lukter du godt?   |  Strontium 90 og øl  »

2014-06-12

Endgame for Dahls

I går slo Adresseavisen opp nyheten om store nedskjæringer på E. C. Dahls bryggeri fra høsten 2015. Når jeg forsøker å skrelle av vinkling og uvesentlighet og ulike plastre-på-sårene, så er det vanskelig å tolke det på noen annen måte enn at dette er starten på aller siste kapittel av nedlegging av E. C. Dahls bryggeri.

Utfra artikkelen kan det synes som om 120 ansatte i produksjonen sies opp, mens 14 blir tilbake, samt at 90 i salg og distribusjon får bli. Produksjonen reduseres slik at all brusproduksjon opphører, mens på ølsiden reduseres produksjonen til en tredjedel, og det blir kun Dahlspilsner. I et selskap der strategien er at alle produksjonssteder ideelt skal kunne brygge alle produkter, så er denslags nærmest en dødsdom.

Jeg har tidligere diskutert Dahls og Ringnes og Carlsberg (her, her, her og her). Strategien til Carlsberg er en sentralisering av produksjon i markedsregioner, der markedene faller løselig ned langs nasjonsgrensene. Rett nok har man forsøkt å bygge ned betydningen av landegrensene gjennom EU og EØS, men utfra et markedsføringsståsted er nasjonsgrensene samtidig ofte grenselinjer for språk, flaskeavgifter, returordninger for emballasje, logistiske nettverk, regelverk, avgifter, massemedier, butikkjeder osv.

Derfor er det maks ett bryggeri i hvert land. Norge har vært spesielle ved at man har hatt brusproduksjon i tillegg til øl. Det har vel kun blitt aksepterert fordi det gir mulighet for å reklamere for bryggeri-navnet når de har en betydelig produksjon av ikke-øl. Egentlig kan vi kanskje si at såpass mange lokale bryggerier har fått lov til å eksistere såvidt lenge i Norge, ikke på tross av, men på grunn av en overveldende mengde reguleringer og lover. Hadde alkohollovgivningen i Norge vært deregulert, hadde det blitt ryddet opp i bryggeristrukturen for lenge siden.

E. C. Dahls bryggeri ligger på en særdeles attraktiv tomt, og bryggeriet har fylt den med tomkasser. Det er vanskelig å forestille seg at man ikke kontinuerlig teller på knappene når man kan få den omregulert og solgt til boligbygging. Da forsvinner også ølbryggingen. Lagerfunksjonen kan man flytte til et egnet sted langs E6 utenfor byen. Kontorfunksjonen kan legges nesten hvorsomhelst.

Bryggeriets fremtid henger med andre ord i tre tynne tråder: en barokk nasjonal alkohollovgivning, lokale politikeres omreguleringsmotvilje, og lokale ølentusiasters vilje og evne til å lage støy og trøbbel ved en nedlegging. Her er det instruktivt å se på de tre foregående nedleggingene som Ringnes har foretatt seg.

  • Tou ble langt ned på en brutal men rask og effektiv måte sommeren 2003. Det avstedkom et lokalt raseri og en entusiasme som gjorde at det kom et nytt bryggeri finansiert av en lokal finansmann – Lervig bryggeri – som skulle bli det nye lokale pilsnerbryggeriet. De gikk med årvisse underskudd og innfridde vel egentlig ikke forventningene. Produksjonen fra Tou ble flyttet til Arendals bryggeri, og «sikret arbeidsplasser» der. Og samtidig kjølnet den lokale entusiasmen en god del over årene. Først etter mange år ble Lervig en suksess, og det var først etter å ha fått ny brygger. Dessuten kom suksessen primært på andre øltyper enn den pilsneren bryggeriet var satt opp for brygge.

  • Arendals bryggeri ble riktignok ikke nedlagt, men Ringnes kvittet seg med ansvaret gjennom å selge de fleste aksjene til lokale interessenter. Dog virker det som om Arendals ikke har vilje eller økonomiske evner til å bringe egne øl-merker ut på markedet, så derfor fortsetter de å brygge Arendals-pilsner for Ringnes og ymse annen lisensbrygging. De hadde riktignok et juleøl i butikkstyrke for et par år siden, men det var visst ingen suksess. Ringnes garanterte en viss mengde ølproduksjon noen år etter salget, men nå etter at denne tiden er ute, har de trappet ned kontraktsbryggingen ved Arendals, og blant annet flyttet bayer til Dahls bryggeri, og derigjennom «sikret arbeidsplasser» der. Arendals bryggeri kommer trolig til å hangle med videre ennå en stund, men går vel før eller senere konkurs. Og det er lite man da kan klage på Ringnes … som tross alt bare gav lokale interessenter mulighet til å drive videre som de selv ønsket.

  • Nordlandsbryggeriet ble bare bygget ned, ved at mer og mer av produksjonen ble flyttet til E. C. Dahls, og «sikret arbeidsplasser» der. Det siste Nordlandsbryggeriet brygget var øl for levering på tank til lokale utesteder, og stort mindre går det vel ikke an å redusere aktiviteten, og fra 2006 var det helt slutt på bryggingen. Sålenge det i det minste var litt ølbrygging igjen, så var parolen å drikke det lokale og ikke klage og irritere Ringnes. Dermed var det ikke så mye å protestere rundt når de til slutt la ned.

Hvilken av nedleggingsmodellene er mest relevant for Dahls? Ikke Tou-modellen, for det blir for mye bråk, og da skapes det rom for en lokal investor og et nytt bryggeri. Heller ikke Arendals-modellen, for da spiller man ballen rett i benene på en lokal investor. Kjernepunktet er nemlig at Trondheim er stor nok til at det finnes lokale investorer som kan tenke seg til å starte et bryggeri. Trond Lykke (tenk Bunnpris) har tidligere snakket om bryggeri, og Reitan (tenk Rema) har posisjonert seg med Lade Gårds Bryggeri som bare mangler et fysisk bryggeri i lokalområdet.

Dermed reduseres kanskje ølproduksjonen … og reduseres … og reduseres, for på ett eller annet tidspunkt kun å være tankproduksjon til utesteder – à la Nordlandsbryggeriet. Og samtidig jobber selgerne overtid med å fase utestedene over til nasjonale og internasjonale produkter som Ringnes og Carlsberg. En eller annen gang i fremtiden skrur man av restproduksjonen fordi salget har sunket, samtidig med at bystyret velvillig omregulerer tomta så man kan «sikre arbeidsplasser» i byggebransjen.

Noe jeg anser som sikkert er imidlertid:

  • Mikrobryggeriene i Trondheim har ikke kapasitet, utstyr eller økonomi til å gå inn og konkurrere med Ringnes om pilsner-markedet i Trondheim og Trøndelag forøvrig. De konkurrerer med Ringnes og Dahls gjennom å flytte kundene fra pilsner-segmentet til spesialøl-segmentet, ikke ved å konkurrere ut Dahlspilsen med et matchende pilsner-produkt.

  • Hansa står på sidelinjen og har skaffet seg mange kunder allerede, og er det eneste reelle alternativet for pilsnermarkedet. En gang i tiden satt det nok langt inne for trondhjæmerne å drikke Hansa, men de er blitt såpass eksponert for det, at nå går det kanskje greit. Hansa har visst at nedlegging av Dahls kunne bli en realitet, og har posisjonert seg for det.

  • Ølsenteret ved Dahls er bare et plaster-på-såret, men det er vanskelig å se at det rokker vesentlig ved det store bildet. Kanskje blir det et lite mikrobryggeri der, kanskje kan de til og med retrobrygge Dahls Bayer og Dahls Bokk – men blir det veldig mye mer enn gråsonemarkedsføring?

  • Noen har ropt på å gjenoppstarte Trondheim Aktiebryggeri, men glem det. De ble slått sammen med E. C. Dahls for å danne en stor og rasjonell enhet som ville sikre ølbryggingen i byen. Ringnes sitter på alle rettighetene.

Jokeren her er dersom en eller annen gjenganger på likningslistenes formuetopp skulle kaste penger på saken og slå seg sammen med lokale ølbryggere. Men det er vanskelig å se for seg konstellasjoner som vil kunne fungere in real life. Kanskje Trond Lykke og Monkey Brew og et 15.000 liters anlegg kunne fungere?
 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Lukter du godt?   |  Strontium 90 og øl  »