Det står en-og-førti øl
 

Open without shaking …

Industripilsen har alltid vært uten bunnfall, har den ikke? Tja, si det. Etiketter fra gamle norske eksportøl indikerer et litt annet bilde.

Norske bryggerier hadde trolig en signifikant eksport av øl før første verdenskrig. I hvert fall varemerkeregistrerte man etiketter som kan tyde på det. Akkurat her og nå skal vi se på noen etiketter som har et fellestrekk: det står instruksjoner om at ølet skal lagres stående og at flasken ikke skal ristes før åpning.

Jeg har ikke sett noe tilsvarende på etiketter for innenlandsmarkedet, og de fleste etikettene for eksportøl synes heller ikke å ha det. Apropos øltypen «eksportøl», så er det ikke en hyppig brukt navngivning, og navnet virker som det først kom i almen bruk like etter andre verdenskrig, etter at øleksporten var over sin første gylne fase.

Jeg tviler litt på at «pale ale» på disse etikettene indikerer at dette er øl i en engelsk stil. Jeg mistenker at det er vanlig pilsener. På den andre siden burde en pilsener være et veletablert øltype på slutten av 1800-tallet, så det burde ikke være noe grunn til å skjule det som en pale ale. Her ville det vært interessant å sjekket bryggeloggene.

Her er etikettene:

Ringnes Bryggeri Pale AleChristiansens Bryggeri Pale AleChristiansens Bryggeri Pale AleJoh. Riefs Bryggeri Pale Ale Etiketter for norsk øl som fraråder at flaskene ristes før åpning.
Nasjonalbiblitekets avisdatabase, fra Lysningstidende.

Christiansens Bryggeri må ikke forveksles med CB, som lenge var eid av familien Christiansen. Bryggeriet fra etiketten er Laurvigs Bryggeri, altså Larviks bryggeri. Imidlertid er det en forbindelse med CB, siden CB-Christensen var Laurvig-Christensens far, og sistnevnte arvet CB i Kristiansand. Året etter denne merkevareregisteringen gikk han imidlertid konkurs.

Alle etikettene er klippet ut fra Nasjonalbibliotekets samling av tidsskrifter, nærmere bestemt Norsk Kundgjørelsestidende for 1885. Christiansens Pale Ale står i utgaven fra 12. januar. Etiketten fra Joh. Riefs Bryggeri stod 9. juni, mens Ringnes-etiketten stod 10. februar.

Referansen til utstillingen i Bogota i 1874 er interessant. Jeg har tidligere fortalt om hvordan norsk eksportøl var tilgjengelig i Argentina i 1870. Boka inneholder også en lesverdig passasje om hvordan offiserene i Marinen fyllet ombord på denne tiden.

Dersom bryggeriene følte behov for å fortelle kjøperne at de skulle lagre flaskene stående og ikke riste dem før åpning, så er det nærliggende å tolke to ting utfra det: a) at dette ølet hadde bunnfall, slik at man ikke burde gjøre det; og b) at oppristing av ølets bunnfall var en vanlig skikk enkelte steder i verden.

Mot denne teorien for bunnfall ser jeg bare ett relevant argument. Kanskje man kopierte teksten på engelske øletiketter, og dermed fikk med en advarsel om bunnfall siden dette jo helt klart var relevant for engelske ales. Det er litt underlig orddeling på disse etikettene, så det er fullt mulig at man bare har hentet deler av teksten fra andre bryggeriers flasker.