Anders myser på livets særere sider

«  Smånyheter uke 1/2018   |  Smånyheter uke 52/2017  »

2017-12-31

Sukkerhuset i Trondheim

For å kunne si noe mer om hvorfor og hvordan E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset, og om det skjedde før eller etter han kom på idéen om å lage et bryggeri, må vi først se nærmere på Sukkerhusets historie og funksjon før 1851. Det bringer oss til Karibia og et særlig dystert kapittel i norsk og dansk historie.

Kongeriket Danmark og Norge – eller rettere sagt selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni – hadde skaffet seg tre vestindiske øyer som koloni. Først kom den ubebodde St. Thomas, var blitt annektert i 1672 etter et mislykket koloniseringsforsøk allerede i 1665. Øya St. Jan ble annektert i 1718 etter et kappløp med engelskmennene. Til slutt kjøpte man øya St. Croix fra det franske vestindiske kompani i 1733. På den ene siden var dette et slags privat selskap drevet av kommersielle interesser, men på den andre siden kan man ikke løsrive det fra en kongemakt som oppfordret og understøttet disse initiativene, og gav dem privilegier, ressurser og legitimitet.

Sukkerhuset i 1820
Sukkerhuset i Trondheim rundt 1820. Gouache av Johannes Finne Rosenvinge, fra K. Koren: Trondhjems Sukkerraffinaderi

Navnet – Vestindisk-guineisk Kompagni – refererer til at det hadde to holdepunkter, ett på de karibiske øyene, og ett på Gullkysten i Guinea, rundt fortet Christianborg, som idag ligger i Ghanas hovedstad Accra. Som arbeidskraft i Karibia brukte man slaver fra Gullkysten, og antallet slaver steg jevnt og trutt, især gjennom siste halvdel av 1700-tallet. I 1800 var det 35.000 slaver der. Øyene i Karibia var således slavebaserte sukkerplantasjer som produserte råsukker for transport hjem. Råsukkeret ble deretter raffinert og solgt på det innenlandske markedet. Uten slavene ville ikke den arbeidsintensive dyrkingen gått rundt. Det viste seg nærmest umulig å lokke kolonister hjemmefra som arbeidskraft, og selv forsøk med å la dødsdømte og langtidsfanger få friheten etter seks års straffarbeid fungerte dårlig. Kolonien hadde kort og godt et veldig dårlig rykte.

Det dårlige ryktet var neppe uten grunn. Kolonien var i starten ikke akkurat veldrevet. Det første koloniseringsforsøket i 1665 var plaget av piratangrep og kollapset etter få år. Hovedstaden Charlotte Amalie het opprinnelig Taphus etter det store antallet vertshus der. I en periode var en del av St. Thomas bortleid til kurfyrstedømmet Brandenburg og fungerte som hovedinnskipningshavn og salgsmarked for en stor andel av slavene som ble bragt over Atlanteren og solgt videre til andre deler av Vestindia. Den danske kolonien mottok prosenter av antallet slaver som ble solgt. Guvernør Nicolas Esmit, som var utnevnt visstnok fordi kongen skyldte ham penger, ifølge andre fordi han var eneste søker til guvernørstillingen. Han skaffet seg private ekstrainntekter ved å la pirater få operere utfra kolonien og under dansk flag, og forårsaket trusler om militære aksjoner fra England. Da han vendte tilbake til København ble han arrestert, men erklært sinnsyk. Guvernør Jørgen Iversen Dyppel som skulle overta for ham ble kastet overbord sammen med sin datter på vei til kolonien etter mytteri blant det temmelig broket sammensatte mannskapet. Man kan forstå at kolonien hadde et dårlig rykte. Ifølge Jeppe Søe var det i koloniens tidlige historie ikke uvanlig at tredjedelen av mannskapene døde på den tre måneder lange turen til kolonien, og halvparten av de resterende var døde et halvt år senere – men hans historier kan tidvis være litt løst festet til dokumenterte kilder.

Heller ikke økonomisk var denne kolonien noen stor suksess. Det var først da man kjøpte St. Croix av franskmennene i 1733, og man 50-doblet import-tollen på råsukker fra alle andre steder enn akkurat disse tre øyene, at dette virkelig begynte å bære seg økonomisk. Tre år senere ble tollen ytterligere tredoblet.

I 1754 ble kolonien dansk kronkoloni, ved at Staten kjøpte ut de private eierne. Det representerte et faseskifte i en langvarig trend der den dansk-norske staten tok sterkere kontroll over øyene. Antallet plantasjer og slaver økte. Koloniene gikk i økende grad fra å være en utpost som noen tjente seg rike på, til å bli en signifikant del av kongerikets økonomi. Dette var tiden for privilegier – eller monopolrettigheter som vi ville kalt det i dag. Nasjonaløkonomien skulle være et godt planlagt byggverk nedfelt i lover, avgifter, tollsatser og statlig regulerte priser. Målet var å lekke færrest mulig verdier til andre stater. Sukkeret man trengte skulle komme «innenlands», fra koloniene, for å unngå å måtte kjøpe det fra andre nasjoner. For å sikre seg dette, gav man monopolprivilegier – men også plikter – til bedrifter man ønsket å fremelske, og man la toll og skatter på den importen og aktiviteten man ønsket å undertrykke. I teorien var det en vakker visjon om en gjennomtenkt og velordnet planøkonomi, men i praksis gav det stort spillerom for spyttslikking, personlig berikelse, svindel og utbytting.

Her er det Sukkerhuset kommer inn. På begynnelsen av 1750-tallet ble det bygget sukkerraffinerier i Halden, Bergen og Trondheim, samt også i Danmark, blant annet i Odense. Initiativet kom nok fra Det vestindisk-guineiske Kompagni, men i tett samarbeid med lokale kjøpmenn.

Delvis var det en økonomisk mulighet for trondheimskjøpmennene, og delvis var det et slags forsvar mot at denne rettigheten – og muligheten – skulle tilfalle det tilsvarende selskapet i Bergen. Alt sukker nord for Dovre skulle komme fra Sukkerhuset … med unntak av at hovedstadens sukkerraffinaderier fritt kunne selge til hele kongeriket. Dette unntaket ble da også de lokale sukkerraffinerienes svøpe.

Stiftelsen av selskapet bak Sukkerhuset og forberedelsene til bygging startet i 1751, og bygget stod ferdig i 1754. Der raffinerte man sukker i ulike kvaliteter: sukkerkandis, sukkersirup, melis, raffinadesukker, kanarisukker, puddersukker, perlesukker. Allerede første driftsår gav Sukkerhuset en avkastning på 10% for investorene. Det var en økonomisk suksess, der den største bekymringen var å få tak i nok råsukker. Plantasjene i koloniene tjente tidvis mer på å selge til andre enn danske oppkjøpere og unnså seg ikke for å selge via «feil» kanaler. Raffinaderiene i København ser ut til å ha førsterett på råvarene, så det kunne bli smått med råstoffer til Sukkerhuset. Trondheimskjøpmennene forsøkte med egne oppkjøpere og skuter for direkte import fra Vestindia, men det fungerte dårlig. Til slutt ende de med å kjøpe utenlandsk råsukker.

Etter 1800 begynte det å gå dårligere med Sukkerhuset. Først var det krig og uår og engelsk blokade. På toppen av det hele kom den store statsbankerotten i 1813 som raserte økonomien. Forrangen til de københavnske raffinaderiene undergravde lønnsomheten til de lokale Sukkerhusene. Delingen av kongeriket i 1814 etterlot Norge lutfattig. Det betydde også at man satt igjen med et industriforetak – Sukkerhuset – som ikke lengre var en del av det helhetlige økonomiske systemet som det var konstruert for, og der nytte og kostnader var jevnt fordelt. Videre blåste det nye økonomiske vinder: frihandel og like rettigheter var på vei inn inn og privilegier unaturlige hindre var ut. Sukkerhuset i Bergen gav opp allerede i 1775, mens i Halden la de i praksis ned få år før unionsoppløsningen. Det ble drevet i 1816-18, før det gjenoppstod i 1850. Et sukkerhus i Oslo var visstnok blitt lagt ned i 1842.

Den norske staten videreførte sukkerprivilegiene i andre former. En høy importtoll rammet bearbeidet sukker, men ikke råsukker. Likevel var lønnsomheten dårlig. Man klarte ikke å dekke etterspørselen, så det meste av sukkeret var importert. Sukkerforbruket økte, og sukker gikk fra å være en luksusvare til å bli en stadig mer integrert del av kostholdet. Innenlands sukkerraffinering var ikke noe som kunne overleve uten solid tollbeskyttelse. Statens motivasjon for å opprettholde tollbeskyttelsen skled bort fra understøttelse av lokal industri over mot at det var en god inntektskilde. Dermed ble Sukkerhuset ikke egentlig sett i nåde til av Staten. Det var kort og godt slik at Staten tjente godt på sukkertollen … faktisk så godt at Sukkerhuset nærmest ble en slags tollunnvikelse.

Samtidig var de vel neppe effektive som fabrikker. Mot slutten av 1840-tallet ble det produsert mest sirup og puddersukker, som er de billigste typene sukker. Det er også de sukkertypene der tollvernet var mest effektivt. Følgelig ble de mer eksklusive sukkertypene utelukkende importert, tross tollvernet. Sukkerhuset i Trondheim var da det eneste virksomme i sitt slag i Norge, men dekket allikevel bare rundt 2% av det nasjonale forbruket av raffinert sukker.

Det virker som folkene bak Sukkerhuset hadde forsøkt å supplere aktiviteten. De hadde startet med et destilleri, som gir mening som en ytterligere prosessering av restene fra sukkerraffineringen. De hadde også bygd et malteri, som gir mening i det øyeblikket du har et destilleri og trenger mer «sukkerråstoff» for gjæring og brenning. Disse sukkerhusene forsøkte å utnytte alle deler av råstoffet. I Halden vet vi at de også kokte stavene i fatene som råsukkeret ble levert i, for å ekstrahere sukkeret som var gått inn i treet.

Dersom Sukkerhuset var interessant for E. C. Dahl som et fremtidig bryggeri er destilleriet og malteriet trolig langt mer interessant enn selve raffineriet. Et destilleri er i prinsippet et bryggeri uten tapping, men med destillasjon som ekstra prosessledd. Destillering av rester fra sukkerraffineringen ville ikke fordret utstyr for mesking, men dersom man også brukte malt fra eget malteri, ville Sukkerhuset måtte ha meskekar og tilhørende utstyr. Et malteri er fortrinnet foran bryggeprosessen og i seg selv interessant i et bryggeri. Tallrike norske bryggerier rundt midten av 1800-tallet var ombygde destillerier, og i Trondheim hadde man allerede M. Moslings og J. P. Byes bryggerier i denne kategorien. Destillering var i prinsippet bare videreforedling på toppen av et bryggeri. Vel, ikke helt, for man ville vektlegge ulike parametre avhengig av om man skulle lage øl eller brennevin, men prosessene er nært beslektede.

Idag snakker norsk destillatører varmt om poteten som basis for spriten, men på første halvdel av 1800-tallet ser det ut som om det var malt og korn som destilleriene handlet med og annonserte oppkjøp av. Brenning av potetspit var nok kjent, men tok ikke av før man oppdaget at i storskala kunne man få mer sprit ut av et åkerareal med potet enn av samme areal med bygg.

Også raffinaderiet i Halden hadde et destilleri. Det vet vi utfra en reisebeskrivelse fra senere amtmann Magnus Theiste i perioden 1763-65. Der skriver han: «Af Sukkervand brændes Brændevin, men ikke af Skum, siden deraf skal betales Konsumtion;» Også der var motivasjonen at man kunne gjære og destillere sukkerrestene etter at raffineringen, selv om det av skattetekniske grunner kun gjaldt de innkokte delene, ikke det som var avskummet under kokingen.

Vi vet at E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset i 1851. Men om han allerede da tenkte bryggeri, hvorfor ventet han helt til 1856 med å konvertere til bryggeri? Det ville ligge en klar fordel i å komme raskt igang og etablere seg tidlig på et marked i sterk vekst. Vi har sett hvordan Christiania Bryggeri solgte sitt øl hos minst seks trondheimskjøpmenn i det året E. C. Dahl startet – og dét var et konkurrerende bryggeri som ikke eksisterte i 1851 da E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset. I neste del skal vi se nærmere på kjøpet, den videre driften og konverteringen til bryggeri.

Noen kilder:

  • Kristian Koren: Trondhjems sukkerraffinaderi - 1752-1855 - Nasjonalbibl.
  • Kjell A. Halvorsen og Per Mehus: Sukkerhuset på Kalvskinnet - Et temahefte i historie - Nasjonalbibl.
  • Jeppe Søe's guide til Danmarks Vestindien - kopi hos archive.org

 

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Smånyheter uke 1/2018   |  Smånyheter uke 52/2017  »