Anders myser på livets særere sider

«  Øl i Spydeberg, 1770-tallet   |  Smånyheter uke 4/2018  »

2018-01-27

Ølbrygging i 1759

Her er transkripsjon og kommentarer til en dansk-norsk bok om hvordan brygge øl, utgitt i 1759 av tollskriver Niels Aalholm i Arendal, senere fogd i Nedenes Amt. Boka er interessant fordi den må være en av de eldste norske øloppskriftene som er detaljert nok til å noenlunde å kunne reproduseres.

Boka er gått ut av opphavrett, og du finner en skannet PDF av originalen lokalt her eller hos Nasjonalbiblioteket. Her kommer boka transkribert:

Underretning
om en fordeelagtig Maade
at Brygge Øl
hvorved man af en Tønde Malt
skal tilveyebringe 6 Tønder forsvarlig godt Maaltids,
eller saa kaldet Bord-Øl,

udgiven af Niels Aalholm.
Kjøbenhavn, 1759.
Trykt hos Andreas Hartvig Godiche,
boende i Skinder-Gaden, nest ved For Frue-Skole.

Den Aalholm som skrev dette var høyst sannsynligvis Niels Matthiassøn Aalholm, 1715-1775, tollskriver i Arendal. Det vil også forklare kommentaren om at de som trenger å utstyre store skip med øl til mannskapet vil ha nytte av denne typen brygging. Boken er utgitt i København 1759, men det er ingenting i den som spesifikt knytter den til Norge eller til Danmark. Niels Aalholm i Arendal den første forfatteren i Norge som forfektet dyrking av poteter, på Hove gård på Tromøya utenfor Arendal. Det er helt i tråd med ånden til også denne boka om ølbrygging som er gjengitt her.

En interessant kobling til forfatteren er Olav Anton Aalholm (1902-1983), som var fylkeskonservator i Aust-Agder, og trolig en etterkommer. Han skrev dessuten 90-års jubileumsboka til Arendals Bryggeri i 1929. I den trekker han historien om brygging i Arendal tilbake til 1700-tallet, og beskriver skibsølbrygging. O. A. Aalholm trekker da eksplisitt linjene tilbake til N. Aalholm i Arendal og boka hans.

Det finnes ulike mål for tønne til ulike tider, steder og varer. Når det her er snakk om 1759 og korn, må en tønne være en korntønne på 139,4 liter. Vekten av en liter malt ser ut til å være rundt 600g, hvilket betyr at det er rundt 84kg malt. Hvor stor en øltønne er ble visstnok endret i 1753, da man gikk fra en øltønne på 136 potter (=131 liter) over til en fisketønne på 120 potter (=116 liter). Avhengig av om man følger gammel eller ny definisjon blir 6 tønner da 788 liter eller 696 liter.

Til Læseren.

Det er en i Naturen grundet, og unægtelig Sandhed, at alle i en Stat bør giøre saa meget til den Tilvext, som deet er i deres Formue. Efterdi nu en god privat Huusholdning legger meget til Statens Velstand, saa ere og alle kloge forbundne til at have et vaaget Øye paa samme, og stræbe med muelig Flid at indrette samme paa det beste, eller med andre Ord: at befordre en nyttigere Brug af de Ting, som Skaberen har givet Menneskene til Tieneste.

Af den Kilde reyser sig den Frihed, alle, uden Forskiel af Stand og Kiøn, har, og mange virkelig bruge, til at giøre nyttige Forslag i Huusholdningen.

Deraf følger og alles Forpligtelse til en allene vel at optage, men endog betiene sig av nyttige Forslag eller Opfindelser.

Af selvsamme Kilde har jeg og holdt det for min Plikt at udgive disse faae Poster om Øl-Brygning. Sagen er prøvet, og har holdt Prøve, vil og blive ved at holde Prøve, naar man nøye iagttager den anviiste Omgang.

Med andre ord, det er en borgers plikt til Gud, konge og fedreland – nærmest ganske bokstavelig – å utnytte ressursene til det ytterste, ved blant annet å brygge på en effektiv måte.

De see da, kiere Landsmænd! Fordeelen af den i følgende Blade indeholdte Maade, saavel for Enhver i Almindelighed, som for de i Særdeleshed, hvis Vilkaar fører det med sig, at udlevere en mængde Øl, saa som: De, der har store Skibe at forsyne med Øl, hvilke kand, ved den rette Brug af dette Forslag, spare mange Tønder Malt, og saaledes til en Deel forøge deres Formue. Lev vel.

Her er det interessant med forslaget om at dette er nyttig for blant annet skipseiere – fordi slikt eierskap «fører det med sig, at udlevere en mængde Øl». En mulig tolkning er at mannskapene hadde rett på øl.

§. I. Maltet, som maae være vel giort af godt Byg, males saa grovt, som mueligt, dog saaldes at ingen heele Korn findes deriblandt.

§. II. Aftenen før man om Morgenen vil begynde sin Brygning, mæltes eller fugtes det med koldt Vand, saa at intet tørt findes deriblant; hvilket hielper til Maltets Deeles Opløsning, og siden befordrer det Hoved-Øyemerke: at tvinge Kraften af det.

§. III. Morgenen derpaa begyndes Brygningen, da man opkoger en Kiedel med reent Vand, med eller uden Eener-Riis, efter Enhvers Godtbefindende, af 3 Fierdingers Rum, hvilket man sydhedt kommer på det om Aftenen fuftede Malt, arbeyder det vel ved Omrøring med en ved Brygning brugelig Spade eller Mæske-Rør, dekker det til, og lader det staae 2 Timer at trekke Kraften af Maltet til sig, og synke; Den klare Urt øser man varlig af, kommer den i dertil tienligt Kar, og dekker den til, at den kand beholde Varmen og Kraften hos sig.

En Fierding betyr en fjerdedel, og dermed har den forekommet i litt ulike varianter. Til hulmål ble fjerding uten referanse til konkret annet mål brukt om en fjerdedels tønne, dvs 34,7 liter, altså fjerdedel av 115,8 liter. Med «sydhedt» må menes så varmt som når det syder, altså småkoker. Jeg oppfatter «syde» som at vannet beveger seg, men at det ikke bobler. Her brukes «komme» i en gammel betydning der vi i dag ville bruke «helle». Ordet «Urt» brukes fremdeles på dansk for vørter. Med «Kraft» menes her sødme og sukkergehalt.

§. IV. Imidlertid har man kaagende Vand i Kiedelen til reede, hvilket man, ligesom forrige Gang kommer paa Maltet, rører vel om, dekker det til, og ligeledes lader det staae 1 à 3 Timer at trekke Kraften til sig, og sætte sig; øser saa den tynde Urt sagte af, som forrige Gang, og kommer den i et Kar for sig selv, indtil den er blevet saa kold som, eller har lige Varme med den første Urt, da de kand blandes tilsammen. Imedens dette forrettes, koger man lige Maal og Mængde av Vand; hvilket ...

Her brukes «imidlertid» i en eldre betydning: «imens» eller «parallelt». Skillet mellom §IV og §V kommer midt i en setning, og må være typesetters feil

§. V. ... koghedt kommes på Maltet, røres vel om, dekkes til, staar 3 timer paa Maltet, og siden øses af i et Kar for sig selv, indtil det er blevet ligesaa koldt som de 2 forrige Urter, da de kan kommes til samme. Medens denne 3die og sidste Trekning gaar for sig, laves Rosten tilrette, hvorpaa man kommer Maltet, med den Urt, som er tilbake derved; lader samme løbe igiennem Rosten, og blander i den anden samlede Urt; Og det tilhobe kaldes Hoved-Urt.

§. VI. Samme Hoved-Urt kommer man nu i Kiedelen, og lader den faae et godt Opkog, bærer den saa kogende, som den er, paa Roste-Karret, og lader den gaae saa mange Gange igiennem Roste, ved at tappe den af, og øse den paa igien, indtil den har faaet sin fuldkomne Klarhed, vogtende sig imidlertid at man ey rører Roste-Karret af Stedet; thi derved kan Rosten bringes i Uorden og stoppes, at man bliver nødt til at legge den om, og derved foraarsager sig en Hob unødvendigt Arbeyde. Det er en Hoved-Observation at, hvis man vil spare Arbeyde med at lade Urten ofte gaae igiennem Roste, maar man ey vente sig klart Øl; thi, som Urten er i Karhet, saa bliver og Øllet siden.

§. VII. Medens Hoved-Urten gaar igiennem Rosten, maae Kiedelen ey være ledig; thi i samme koger man saa meget Vand, med eller uden Eener-Riis, som den kan rumme; hvoraf man Tiid efter anden kommer noget paa Rosten, og dermed fortfarer, saa længe der er nogen Sødhed i Maltet, men ey længere; tagende tillige i Agt, at Vandet stedse er koghedt; thi ellers kunde Maltet kaste sig, eller blive suurt, og man savne den fuldkomne Kraft og Nytte deraf, som er Øyemerket. Man tapper af, og slaar igien paa Rosten, saa længe til Urten er fuldkommen klar, da denne saaledes samlede Efter- eller Anden-Urt kommes i et Kar for sig selv.

Her betyr «stedse» kontinuerlig eller hele tiden. «Fortfarer» det samme som å fortsette, og vi kjenner ordet fra dagens svensk: «fortfarande», dvs «fremdeles»

§. VIII. Imedens man ved Rosten er i Arbeyde med at samle Efter-Urten, koges 2 Marker af den beste Humle i gandske lidet Vand; og det saa længe indtil den er næsten tør, da Hoved-Urten slaaes dertil, for at kaage med Humlen noget over en Time hvorefter den sies i Gang-Karret.

En Mark er er et halvt pund, og i Danmark-Norge var det 249 gram. «Gang-Karret» var gjæringskaret. Med «sies» tror det det menes å sile. Det er et ord som brukes bare to ganger i teksten, begge ganger når kokt humleekstrakt skal tilsettes, og det er naturlig at man da siler bort humlen.

§. IX. Siden koges Efter-Urten og en Time med samme Humle, og sies til Hoved-Urten.

§. X. Derpaa koger man saa stor en mængde godt reent Vand, at det tilligemed Urten maa kunne udgiøre 6 Tønder; hvilket man kommer koghedt iblandt Urten, rører det vel om, og lader det staae at svales.

§. XI. Naar det er maadelig svalt, kommes fornøden Giær derudi; hvorpaa det dekkes til og gaar saa længe, til det er nok, da det kommes paa Tønder, og er færdigt.

Den, som forlanger sterkt Øl, kand tage Efter-Urten for sig selv, og spare paa Vandet ved sidste Blanding. Har Maltet, Vandet og Humlen været gode, forsikrer man, at den i Titelen belovede Mængde sundt og godt Øl ey skal mangle; foruden, at, om nogen vil tillige have Spis-Øl, kand der siden øses koghedt Vand paa det udtrokne Malt, og faaes 1 à 1 og en halv Tøende deraf, ligesom Maltet har været godt til.

Vi ser hvordan det skisseres brygging av øl av tre styrkegrader, sterkøl dersom man kutter ut skylling (Efter-Urt) og evt kutter ned på tredje trekning av vørter, bordøl dersom man følger oppskriften, og spissøl dersom man trekker ut enda en runde med vørter fra malten etter normal brygging.

Av de ting som ikke beskrives er hvordan man tar gjær av til neste brygging. At det ikke er beskrevet betyr ikke at det ikke ble gjort. Det kan enten være så innlysende at det ikke ble beskrevet, eller man fikk ny gjær fra andre for hver brygging. Det er heller ikke beskrevet noe rundt hvordan rosten skal lages før masken helles oppå.

Skriftet er hovedsaklig fokusert på en prosess som ved første øyekast virker temmelig komplisert, med mye helling av vørteren fra ett kar til det neste på en måte som må være for å maksimere effektiviteten. Noen interessante momenter for en hjemmebrygger idag:

  1. Den knuste malten fuktes med kaldt vann om kvelden før bryggedagen. Jeg tenker umiddelbart på at det må ha satt i gang en prosess i maltet à la surdeigsgjæring, selv om det skjer ved lav temperatur.

  2. Meskingen skjer med en slags trippelt satsvis avtapping, der mesken må være temmelig tynn, og får stå en stund, slik at man kan øse av væske etter at masken har sunket ned. Dette gjentas tre ganger, og det etterfylles med vann og røres rundt mellom hver avøsing.

  3. Avsiling foregår i eget silkar, og selv den tidligere avøsede delen siles igjennom. Til slutt skylles det med vann.

  4. Det advares mot overdreven skylling, noe som gjør ølet «suurt», hvilket jeg tolker som at man ekstraherer tanniner av malten og får ut kornbitterhet. Når sterkt øl alltid har hatt høy status, mistenker jeg at det bare delvis er for sin evne til å beruse raskere. Sterkt øl vitner også om at bryggeren ikke har vært gjerrig ved å overskylle og vanne ut ølet for å spare penger – teknikker som lett gir ølet dårligere smak.

  5. Bruken av humle er interessant. Den skal kokes i en kjele med lite vann, og nesten kokes tørt, og deretter skal det kokes ut bitterhet av den med vann, før vørteren tilsettes. Jeg tenker at den første innkokingen driver av det meste av humlearoma og humleoljer, mens den andre innkokingen ekstraherer mye bitterhet. Her må vi huske at koking av humle i vørter er ved pH rundt 5,1, mens brønn- og bekkevann typisk er mindre surt, og at pH-verdien betyr endel for ekstrahering av bitterhet.

  6. Mengdene er temmelig store. Det er mange definisjoner på tønne, ikke minst avhenging av tid og sted og hva slags varer som var i tønna. De fleste definisjonene ligger rundt 110-150 liter, om vi bruker de definisjonene jeg tror er mest relevant, se teksten, så dreier det seg altså om 84 kg malt som gir 696 liter øl. Det er en betydelig batchstørrelse, men leseren har selvfølgelig kunne skalere den ned etter behov, samt at oppskriften legger til rette for deling på ulike kar avhengig av hva man måtte ha for hånden.

  7. Det er lett å blande sammen avøsinger og hoved- og ettervørter. Det tre avøsinger som utgjør hovedvørteren, mens resultatet av skyllingen utgjør ettervørteren. Begge de to skal kokes en time hver med humla. Det er lett å se hvordan man kan justere på oppskriften for å lage øl av annen styrke eller ulike delbatcher av forskjellig styrke.

  8. Rådet om å lage spissøl på den allerede utskyllede mesken høres for meg ut som et «dårlig» råd. Jeg ville forventet at det blir et tynt øl nærmest uten alkohol, og med betydelig kornbitter preg. Men kanskje det var hva man ønsket, og så var vel ikke spissølet noe luksusøl? Spissølet introduseres med «om nogen vil tillige have Spis-øl…» og sett i relasjon til forfatterens fokus på optimal ressursutnyttelse ligger det kanskje i kortene at dette er å tyne grensene for hva som er fornuftig?

Hvor sterkt er så dette ølet? Litt leking med ulike kalkulatorer for oppskrifter kan indikere at det kanskje var et øl på rundt 4-6 IBU og 2,8-3,5% abv. Men det er vanskelig å estimere bryggeeffektivitet, spesielt ifm en temmelig uvanlig bryggeprosess, usikkerhet rundt hvor god malten var, hva slags bygg som ble brukt osv.

Dersom vi følger instruksjonene om sterkt øl, og antar at det settes til 3 fjerdinger væske til fuktet malt to ganger, og bare 2 fjerdinger den tredje gang, og at vi kun bruker hovedvørter, ikke ettervørter, da blir det tilsatt 282 liter vann, og vi må regne med at vi mister 75 liter vann (om vi antar at maltet var forhåndsfuktet med 10 liter vann og at masken holder på endel vann etter avtapping). Da skulle vi fått kanskje 210 liter vørter. Her er det vanskelig å estimere effektivitet, men når jeg skyfler rundt på ulike mulige tall får jeg ett eller annet med abv mellom 5,5% og helt opp mot 9-10%.

I hvilken grad forteller denne boka om hvordan det var vanlig å brygge øl rundt om i landet? Arendal var en rik by på dette tidspunktet, etter å ha slått seg opp på trelasthandel med nederlendere og etterhvert skapt en betydelig egen skipsfart. Det er vanskelig å si om Aalholm beskriver brygging slik han observerte at det foregikk, eller om han har formidlet utenlandske trender. Hans skrift om poteter indikerer at han ikke var konservativt uimottagelig for nye impulser.

Det er lite trolig at den jevne bonde i Norge hverken kjøpte eller leste en slik pamflett. Men vi må huske på at kunnskap på denne tiden i stor grad spredte seg fra person til person. Idag er det lett å se landsbygda som en avsidesliggende bakevje som vi suser forbi på motorveien, men vi må huske at for 200+ år siden gikk hovedveiene fra gårdstun til gårdstun, ikke utenom som idag. Byene, og spesielt havnebyene fikk nok flest impulser utenfra, men også landsbygda, spesielt langs landeveiene, fikk sin del. Aalholms beskrivelse av ølbrygging kan utmerket godt ha spredd seg og påvirket hvordan det ble brygget.

Om vi antar at Niels Aalholm kan ha brukt lokal kunnskap fra Arendal som han bodde i, er det også interessant å sammenholde dette med hva O. A. Aalholm i 90-års jubileumsboka for Arendals Bryggeri skriver om bryggerier i Arendal på 1700-tallet:

I selve Arendal var skibsølsalg til fremmede skibe gjenstand for kongelig privilegium. Fra tiden før Arendal blev by hadde madame Aase Jørgensdatter, salig Ellef Larssøns efterleverske, faat et privilegium exclusivum (av 13 november 1722). Efter dette var hun eneberettiget til «at forsyne de til Arendal kommende skibe med hvis øl de kunde behøve.» Dette privilegium fik madamen to gange (29 april 1729 og 27 april 1731) fornyet for 8 aar – efterat hun hadde giftet sig igjen med kjøbmand Peter Bøeg, byens første havnefoged. Men skjønt denne skibsøltilvirkning antok et relativt betydelig omfang og var en værdifuld indtægtskilde, foregik den i havnefogdens bryggerhus og ikke i noget bryggeri.

Kunne Aase Jørgensdatter ha brygget i den skalaen og etter de fremgangsmåter som hennes samtidige Niels Aalholm beskrev i boka utgitt 20 år etter at privilegiet hennes sist gikk ut? Vel, vi har ikke noen gode beviser på det, men hvorfor ikke? Aalholm var født i 1715, på Tyholmen, sju år før Aase Jørgensdatter første gang fikk sitt privilegium. Det er i hvert fall nærmest utenkelig at ikke en vitebegjærlig person som Niels Aalholm var ukjent med hvordan bybryggingen foregikk i Arendal.

Beskrivelsen i denne boka er interessant, selv om det er vanskelig å si om den beskriver by-brygging, eller en oppskalert versjon av brygging på landsbygda, eller om den er bygget på utenlandske skrifter og idéer … eller en miks av dem.

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Norges eldste oppskrift? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/1/28 10:29:15
Fantastisk, Anders! Jeg fatter ikke hvordan jeg har klart å overse denne kilden. Det er den eldste norske oppskriften jeg kjenner til, i hvert fall. Så dette er jo hyper-interessant!

Det må jo faktisk være spissøl han brygger, når han sier: "forsvarlig godt Maaltids, eller saa kaldet Bord-Øl". Eller det svenskene kalte svagdricka, men her brygget som hovedølet. Veldig interessant! Det er ikke mye spor av den typen øl i Norge.

At han starter med kaldmesk over natta kommer rett fra gårdsbrygging, og viser tydelig at vi er øst for fjellet. <a href="http://www.garshol.priv.no/blog/339.html>I Telemark</a> gjør folk akkurat det samme ennå. Når vannet og maltet er kaldt gir dette ingen syrning av ølet i det hele tatt.

Og så begynner han med einerlåg: det tyder jo igjen sterkt på gårdsbrygging. Det samme med å bruke ordet "rost" om silkaret. Han koker humle-te, det tyder jo også sterkt på gårdsbrygging.

At han øser vørteren av mesken, kjøler ned, og til slutt siler gjennom rosten er merkelig. Det tror jeg aldri jeg har sett før. Men den kompliserte rund-dansen med tapping og tilbakehelling er klassisk øst-norsk brygging. Det vanlige på Østlandet ville dog vært å gjøre dekoksjon: renne av fra mesk, varme opp i kjele, helle tilbake på. Jeg mistenker at dette med å ta av og kjøle ned er en innovasjon.

Veldig rart at han ikke beskriver hvordan rosten legges. Jeg tror årsaken må være at han mener alle vet hvordan man skal brygge, og at poenget med denne publikasjonen er å vise fram en <i>effektiv</i> måte å brygge på. De delene som ikke har med effektiviteten å gjøre hopper han derfor over, og dermed er legging av rostebunn og gjenbruk av gjær noe han ikke trenger å bruke plass på. Antar jeg.

Jeg har regnet vekten for en liter malt til å være 540g, så det tallet stemmer bra. "Sies" er sile på dansk, ja.

At han lager ett øl til av den utvaskede mesken er nok helt tidstypisk. Det var en del som lagde tre styrker øl for å få mest mulig ut av maltet, og å lage så svakt øl har vært vanlig helt ut på 1990-tallet i Estland og Litauen. Det svakeste ølet tror jeg antagelig var syrnet i stedet for alkoholgjæret, men poenget var nok å få noe å drikke. I og med at poenget her er å være effektiv må han vel nesten anbefale dette.

At det skal være et dårlig råd er jeg ikke enig i. Surt, tynt øl høres selvsagt ikke godt ut, men alternativet var å drikke blande. Da ville jeg valgt ølet.

Når det gjelder hva slags brygging dette er vil jeg tippe at det speiler bryggingen i Arendal den gangen, men at han har forandret på noe. Akkurat hva han har forandret vet vi jo ikke. Jeg mener dette viser veldig tydelig påvirkning av gårdsbrygging, og at det tyder sterkt på at bryggingen i byene på denne tiden var enten den samme som gårdsbryggingen, eller bare en videreutvikling av den. Den samme utviklingen ser man i Tyskland og Østerrike, f.eks.

Legg igjen en kommentar



(obligatorisk)

(valgfri, bruk gjerne http://... eller mailto:...)

(optional)


Hvor mye er to pluss tre - med bokstaver?
Lagre navn og E-postadresse for meg til neste gang

«  Øl i Spydeberg, 1770-tallet   |  Smånyheter uke 4/2018  »