Anders myser på livets særere sider

Side 9/43: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »

2013-05-17

Norges Skaal!

Da er det Syttende mai med nasjonalsanger og musikkorps. Og hva er vel bedre til pølser og is – og øl – enn en drikkevise som også var Norges første nasjonalsang. I hvert fall den uoffisielle nasjonalsangen og det uten konkurranse fra noen offisiell.

Det var senere biskop Johan Nordahl Bruun (i folketellingen i 1801 er forresten navnet hans stavet mer tidsriktig Bruun, men det er vel blitt modernisert etter hans død) som diktet sangen tidlig i 1770-årene i København i relasjon til Det Norske Selskab, og den hadde en kraftig snert til datidens enevelde og falt pent inn i samtidens opplysningtrend og frihetstrang. Men dét var bare ett av temaene, for den er like så meget en studentikos drikkevise innen tradisjonen med gamle drikkegilder. Hvor integrert de to temaene er illustreres ved linjene Og Skam faae den, som elsker Tvang; Og hader Piger, Viin og Sang! Med andre ord, vi er for såvel politisk frihet som studentikos festing. Dytt inn i dette en god dasj med opplysningstidens vitenskap, og vi har et ganske godt bilde av ham.

Det er lett å anta at Bruun skrev dette som student, men på dette tidspunktet var han ferdig studert, men kallet tilbake til København som amanuensis – idag ville vi kanskje sagt sekretær – for Struensee, den virkelige makthaveren i Danmark-Norge på det tidspunktet. Struensee endte på skafottet for sin reformiver, rasering av privilegier og modernisering av statsadministrasjonen, selv om de sannsynlig falske anklagene gikk på sengekos med dronningen. Vi kan se på Norges Skaal som en illustrasjon på i hvilken grad man siktet altfor høyt med reformiveren, ja nesten med arrogant ignorering av de motkrefter som ville motsette seg den. Sånn sett knytter sangen seg til Grunnloven av 1814, da den er skrevet i reform-tøværet over førti år tidligere.

Og Det Norske Selskab, hva skjedde med det? Det ble oppløst i 1813 da Norge fikk sitt eget universitet, samme år som Bruun døde, og altså året før Eidsvollsforsamlingen. Selskapet holdt til i Madam Juels kaffehus, og men jeg aner at det kanskje ble servert litt vin der også. Slike kaffehus var forøvrig en pest og en plage for reaksjonære makthavere rundt om, også utenfor Danmark-Norge, for folk samlet seg der for å diskutere reformer. I Danmark ble forøvrig kaffe forbudt ifra 1783 frem til 1799. Dog var det kun på landsbygda og kanskje mest for å hindre at forbruket av en importvare økte og tappet landet for valuta. Men tro om ikke en og annen reaksjonær surpromp godtet seg over hvert oppviglersk og progressivt kaffehus som måtte stenge.

Forøvrig, begrepet piker, vin og sang attributeres ofte til Luther, og dét kan stå for et litt livsnytende og festlig kristensyn som Bruun synes å ha vært eksponent for. Det kan kontrasteres med den trenden som hans samtidige Hans Nielsen Hauge kanskje var den fremste igangsetteren av, og som i stor grad spiste seg inn til og igjennom grunnmuren i den norske kirken og parkerte geistlige av Bruuns kaliber på sidelinjen.

Og at det er en drikkevise er hevet over enhver tvil. I hvert fall de to første versene starter med to linjer som sier at man ønsker å skåle for noe, deretter fire linjer med svulstigheter og så avsluttes det med noe à la nå tømmer vi skålen. Det kan illustreres ved andreverset som går Hver tapper Helt, blandt Klipper fød; Vi drikke vil til Ære; ... ... Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød; Vi drikke nu til Ære! Med andre ord, den innledende annonseringen Vi drikke vil... speiler endingen vi drikke nu... som igangsetter skålen. Det er en klassisk formel for en drikkevise der det skåles for ulike ting og personer.

Her er det på sin plass å nevne at denne sistelinjen bruker den idag forlengst arkaiske formen med tallbøyning av presens. Det het Jeg drikker men Vi drikke i presens på Bruuns tid, i hvert fall i formelt språk. Det er fristende å trekke en parallell til Wergelands Vi ere een Nation vi med, som også tallbøyer presens: Jeg er, Vi ere. I den sangen har formen overlevd mest fordi melodiens rytme krever det. Og melodien? Det er nettopp Bruuns Norges Skaal. Det sier sitt at Wergeland gav sin sang tittelen Smaagutternes Nationalsang, og brukte melodien fra det som var den de facto nasjonalsang.

(Og hvor høye er de som er en alen lange? I Norge var en alen to fot, dvs ca 62,75 cm – og dermed ca 1,5 cm lengre enn idag, siden vi følger SI-systemet for tommer og fot, som igjen er bygget på det anglo-amerikanske systemet. Men jeg nerder og digrerer på én og samme gang.)

Hvert vers i Norges Skaal leder som nevnt frem mot en større skål. Og sagtens vet jeg om skålen var en bottoms-up og verset gav muligheten til å etterfylle sitt glass. Kanskje var det noe som var diktert av anledningen, den enkeltes kondisjon og hvor sent det var på kvelden.

Norges Skål! Og forsatt god syttende mai.

2013-03-12

Øltyper og -navn

Den danske journalisten Tage Taaning skrev under krigen en liten historiebok om øl. Det er ingen vitenskaplig bok, ei heller noen tykk bok. Men den virker solid nok, basert på en person med god oversikt og mange facts. Her skal jeg liste de ølene han nevner fra før det undergjærede ølet tok over i Danmark. Målet er både for å trekke frem endel gamle ølnavn, men det er også for å vise hvor lik og ensartet ølkulturen egentlig var rundt i Europa, for vi finner de samme elementene i mange ulike land.

Av importøl fra 1400-tallet og utover nevner han som de eldste Eimbecker, Rostocker, Preussing (som Linné kaller Pryssing), og Braunschweiger Mumme. Den første er opphavet til navnet bockøl, mens den siste var svært populær over hele Nord-Europa og ble også brygget lokalt i ulike land, blant annet i England som mumm, og i Sverge der den har gitt opphav til den krydrede blandingsdrikken mumma. Videre trekker han i neste runde frem Hamburger, Stade, Broyhan (fra Hannover), Boitzenburger, Sundisk (fra Stralsund) og Gose (fra Goslar ved Gose-elven ved Leipzig, et spontangjæret øl).

Vi ser her at ølet ikke egentlig har noen tydeliggjort øltype, men at det navngis etter hvor det kommer fra, og så er hver by formodentlig kjent for sin øltype. Det er nesten litt som merkevarebygging fungerer idag. Ingen ville vel finne på å beskrive en Stratos eller Firkløver, siden alle vet hva dette er. Slik var det nok også når de valgte Rostocker eller Mumme, så hadde de en sterk forventning til hva de fikk av øltype utover ølets opprinnelsessted.

Denne måten å tenke øltyper overlevede på sett og vis helt frem til 1800-tallet, da bayer og pilsner ble populære rundt om i verdenen. Vi finner fremdeles denne navngivningen i stjørdalsøl, vossaøl, hardangerøl osv. Om opphavet til navnet lambic strides det, men teorien om at det er oppkalt etter Lambeek er på ingen måte utenkelig sett i sammenheng med det som nettopp er fortalt.

Han refererer til at «Paa Landet bryggedes Gammelt Øl, lagret Øl, til Høsten,» men det er litt uklart om det ble brygget på på høsten, eller det ble brygget på våren på slutten av bryggesesongen for lagring og bruk over sommeren og høsten frem til neste bryggesesong kunne starte. Vi kjenner til marsøl og oktoberøl som har er brygget på denne måten. Jeg vil tippe det er brygget litt ekstra sterkt på våren og det gjenværende drikkes opp utpå høsten – dels for å komme spontangjæringen litt i forkjøpet og dels for å frigjøre fatene for høstens brygg.

I en inventaroversikt fra 1454 fra konglige slott i København, går det frem at slottsbryggeriet blant annet hadde et fat med engelske «pyle oc thene». Det er nevnt ifm bryggeutstyr og -ingredienser, så det kan tenkes at det er pale malt på et fat snarere enn pale ale. Hva referansen til thene er, vet jeg ikke. Det er neppe den engelske fargen tan, for på denne tiden var det ordet bare brukt om prosessering av huder.

Under Christian II (1513-1523) ble det gikk et forordning om en systematisering av bryggevirksomheten i byene. Blant annet ble det definert at det skulle være tre typer øl: dobbeltøl, skjenkeøl og tyndtøl. Det var ikke nevnt noe enkeltøl ... og om vi ser til andre ølbryggende nasjoner, så finner vi mye det samme med at dobbeltøl er et bedre øl, mens begrepet enkeltøl i liten grad brukes. I stedet finner vi bordøl eller andre begreper som indikerer at det er standardøl. På mange måter matcher det inndelingen i skatteklasse I, II og III, som var så utbredt i Skandinavia, men det blir temmelig uhistorisk å koble dette direkte. Kong Christians befaling var visstnok svært kortlevet, og den ble ikke hørt så mye til. Ikke var han populær selv heller.

Ølet kunne også ofte bli navngitt etter sin pris – og prisene kunne vært fastsatt i forordninger.

En Kommerseraad Peter Kloumann skaffet seg bryggerettigheter i 1687 og solgte både hvidtøl og bruntøl. Vi vet dette fordi det var konflikt om han virkelig hadde lov til det. Og slike konflikter etterlater seg et spor i rettssystemet. Her kommer vi til hvidtøl, som i senere var tett koblet mot hvidtmalt, altså malt tørket uten varme. Men det kan ha vært et annet produkt på et tidligere tidpunkt. De to navnene speiler også veldig godt engelsk pale ale og brown ale, uten at vi skal lese veldig mye inn i det. Den samme inndelingen i lyst og mørkt øl finner vi i Belgia. Det er også nevnt skibsøl, som var det billige hvidtølet men med røyksmak, muligens for at det bedre skulle holde seg. Både skibsøl og hvidtøl var svake øltyper.

Om vi ser på navngivningen av øl i Danmark, så passer den fint sammen med hvordan øl har vært navngitt andre steder i Europa. Øl var et internasjonalt produkt man eksporterte, og det var også et internasjonalt konsept som man lokalt brygget, navngav og solgte mye på samme måten i de ulike landene.

2013-03-11

Non Stop-trening

Her er en enkel og meget billig øvelse i smakstrening. Samtidig kan det være et godt eksperiment som viser hvordan man kan bli lurt av å vite hva man smaker – fordi hjernen forteller deg hva du burde smake.

La oss starte: Man tager ... en pose Non Stop. Den har nemlig seks ulike farger og fem smaker. Nå kommer fargene og smakene fra uavhengige kilder, men det er en slags logikk som knytter dem sammen, og det er alltid samme kobling mellom dem. Her er koblingen i følge Wikipedia:

Rød Non Stop smaker bringebær.
Grønn Non Stop smaker eple og ananas.
Gul Non Stop smaker sitron.
Orange Non Stop smaker appelsin.
Sort og brun Non Stop smaker vanilje.

Smaken ligger i det ytre trekket. Dersom du ikke klarer å fange smaken tidsnok, blir den lett overdøvet av sjokoladesmaken i fyllet – så smaking av Non Stop har et tidsaspekt. Slik er det forresten alltid, siden førsteinntrykkene vanligvis er sterkere enn senereinntrykkene, når smaksløkene har tilpasset seg den nye smaken. Dernest er egentlig ikke smaken på Non Stop så veldig intens, så det er en utfordring å fange den opp. I andre sammenhenger har man ofte muligheten for å ta et par minutters pause og komme tilbake for å få et nytt «førsteinntrykk», men det går ikke an med en Non Stop.

En syvendeklasse ved Hillestad skole i Holmestrand ble i 2006 årets nysgjerrigper på et forskningsprosjekt på blindsmaking av Non Stop. De dokumenterte temmelig grundig at det var mye lettere å fange opp smaken når du visste fargen. Når de ikke visste fargen – altså ved blindsmaking – klarte syvendeklassingene å avgjøre det bare i 5 av 22 tilfeller. Det er bare litt bedre enn tilfeldig gjetting.

Derfor må Non Stop-smaking blindes. Den enkle måten å gjøre det uten medhjelper er å legge én Non Stop av hver farge i et ugjennomsiktig beger, rote litt rundt og så trekke og smake på en tilfeldig uten å se. Når du har bestemt deg for smaken, finner du fasiten ved å se i begeret etter hvilken som «mangler». Etterfyll med ny Non Stop av den manglende typen og iterér.

Endel Non Stop har fått slått av litt av trekket. Det kan være nyttig å hoppe over disse, så du ikke gjenkjenner dem med tunga og husker at du nettopp la til en grønn med skade i kanten.

Det er mange ting man kan lære av slik Non Stop-smaking – enn så trivielt og dumt det kanskje høres ut.

  • Du kan få deg en aha-opplevelse av hvor mye det å kjenne fasiten betyr for hva du smaker. Du merker raskt hvordan smaksnøyaktigheten din synker når du smaker blindt. Jeg pleier litt flåsete å si at halvparten av smaksinntrykkende fra en øl ligger i flaskeetiketten, med andre ord: at du smaker det du regner med at du burde smake.

  • Du kan lære deg noen vanlige smaker, selv om det neppe er naturlig aroma de bruker, men kunstig fremstilte estere, så er det nyttig å trene seg på å gjenkjenne dem. Det er én ting å gjenkjenne sitrus, men hva med å kunne skille sitron, appelsin og lime fra hverandre?

  • Du kan oppdage hvor mye (eller lite) smakssansen din ødelegges av en forkjølelse, dagsform og andre momenter.

  • Du kan eksperimentere med å finne ut hvilken smaketeknikk som passer deg best.

Rett nok er det ikke det samme å smake drops og å smake drikke, men det er i det minste en god og enkel start for å bli kjent med din egen smakssans. Og så er det billig og lett å repetere, ikke minst er Non Stop ikke akkurat vondt.

Og når du er blitt mester i å gjenkjenne Non Stop, så kan du for eksempel øke vanskelighetsgraden ved å plukke to Non Stop og se om du kan gjette hvilke det er når du smaker på dem samtidig.

Du kan også gå videre til andre varianter av sukkertøy med samme egenskap: taktilt like, med forskjeller bare i smak og farge. Selvplukkhyllene har litt, og du kan bruke Laban Seigmenn (eple, sitron, appelsin, ananas og bringebær) og Laban Deilige Damer, popuært kalt seigdamer, (fersken, plomme, mandarin, mango og jordbær).

God smakstrening!

2013-03-08

Lyst, klart og røykfritt

«I begynnelsen var ølet mørkt, og det var røykfullt og uklart, og Gud så at det var godt.» Neida, jeg vet at det ikke er standardåpningen på ølhistoriebøker av den litt lettsindige typen, men ofte føles det slik. Standardlegenden er at ølet før Carlsberg, Pilsen, Burton og Wellington var mørkt, grumset og røykfullt. Og for å holde oss til flåsete religiøse parafraser kunne vi fortsatt med «Og Gud sa "Bli lyst", og ølet ble lyst.»

Imidlertid, øl var selv før år 1800 både lyst, klart og røykfritt. Ikke alt øl, selvfølgelig, og ikke nødvendigvis det billigste ølet, men det var ikke noe teknisk problem å brygge lyst, klart og røykfritt. Tidligere har jeg drodlet om det utfra engelske kilder. La meg gjøre øvelsen på ny med utgangspunkt i Danmark.

Hvidt øl og brunt øl ... høres det ut som «pale ale og brown ale»? Ja, for stilene var i stor grad variasjoner over det samme temaet rundt Nordsjøen. Ølets navn var avledet av malten man brukte, så pale malt gav pale ale og brown malt gav brown ale. Vi finner det samme i Skandinavia, der det er helt klart at dansk hvidtøl har sitt navn fra at det opprinnelig ble brygget med hvidtmalt, altså malt som var tørket uten varme og derfor ble lys og gav et lyst øl. I Danmark var dette billig øl, fordi det var mindre utgifter når man ikke måtte varmebehandle malten.

Og hvidtøl var et mye drukket øl i Danmark. Så sent som 1900 var visstnok fremdeles halvparten av ølmarkedet i den danske hovedsaken salg av hvidtøl.

Idag er vår tids varianter av hvidtøl både søte og mørke, litt som en stilblanding av bayer og vørterøl. Ifølge Per Kølster var det fordi man utover 1800-tallet blandet malten med enda billigere råvarer – mørke avfallsstoffer fra sukkerrafineringen. Men bortsett fra det, øl som er laget på ikke-varmebehandlet malt blir nødvendigvis hverken røykfullt, mørkt eller brent. Det kan selvfølgelig bli uklart, men det er muligens bare en funksjon av hvor ferskt det drikkes.

Språklig er det også lett å trå feil i ordene her. Det vi kaller hvit heter blanco på spansk. Ord som lys, hvit, blank og klar kan til forskjellige tider og forskjellige steder ha blitt brukt om det samme ølet, selv om det i dag er ord med ulike definisjoner. Et eksempel på dette er det angelsaksiske «hluttor eulu». Hornsey siterer Robertsons oversettelse av dette som «klart øl», og pukker kun på andre fraser i oversettelsen. Bosworths angelsaksiske ordbok oversetter samme frase som «rent øl», formodentlig i motsetning til blandingsprodukter, siden det er nevnt sammen walesisk øl, som trolig er en referanse til et blandingsprodukt mellom øl og mjød. Max Nelson bruker oversettelsen «klart øl» i Barbarian's Beverage. Selv i dagens norsk kan frasen «rent øl» godt bety enten uutblandet eller ikke-grumset øl. Det er derfor lett å trå feil når vi oversetter gamle ølreferanser. Selv så langt tilbake som i Hammurabis lovtekster finner man referanser til mange ølnavn, blant annet rødt øl, svart øl, speltøl, byggøl ... og hvitt øl.

I Norge kjenner man til områder der man soltørket maltet på svabergene. Slik bruk har til og med vært nedfelt som rettigheter for bruk av arealer i gamle kontrakter. At det ble gjort vitner også utskjellinger av slikt øl som å ha «solsmak». De som faktisk tørket malten slik har formodentlig likt det. Det ville ikke være første gang nabobygder karakteriserer hverandres ulike tradisjoner som barbariske og smakløse. Ordet «barbar» er forøvrig av gresk opprinnelse og refererer til nabofolkeslag.

Jeg vil vel helst tro at den største hemskoen for slik soltørking ville et uberegnelig vær. Spesielt siden maltingen tar flere dager og krever litt timing på de ulike trinnene, så kan det umulig ha vært helt kompatibelt med norsk vær. Sånn sett gir en tørkestue langt bedre kontroll over prosessen og gav bedre mulighet for planlegging. Innendørs tørking uten varme er en mellomting: man er ikke prisgitt været, og man slipper utgifter til brensel.

Uansett var fantes det lyst øl, klart øl og røyktfritt øl i gamle dager.

Partiprogrammene 2009-13

I går presenterte jeg det jeg mener er de viktigste endringene vi trenger sett fra mitt ståsted som ølentusiast. Idag skal vi se hva de politiske partiene skriver av øl-relevante formuleringer i sine partiprogrammer. I denne gjennomgangen er det partiprogrammene fra forrige valg, altså inneværende stortingsperiode, som jeg ser på. Ulempen er at det er et tilbakeblikk noen få år, men fordelen er at det kanskje er mulig å trigge noen partier til å legge om politikken frem mot valget i 2013.

Det er få av partiene som har noen slags «ølpolitikk», til det er vel temaet for perifert og nedprioritert. Men de fleste mener noe om alkoholpolitikk og skjenkepolitikk.

Vi tar lista over politiske partier i omtrentlig rekkefølge fra høyre mot venstre:

  • Fremskrittspartiet skriver i Handlingsprogram for 2009-2013 under avsnittet «Landbruk» (s.14-15), i konteksten av at bønder bør kunne selge direkte til forbruker om de så ønsker: Det bør også legges til rette for at lokale produsenter kan produsere og selge egenproduserte alkoholholdige varer som øl, vin og sider direkte til kunder. Implisitt sier dette noe om 4,7%-grensa, siden man nevner vin som stort sett alltid er over 4,7%.

    FrP har også viet en kvartside (s.15) til «Alkohol og tobakk». Det er mye der som går på lavere avgifter, lavere aldersgrenser og utvidede åpningstider. Følgende er direkte relevant i denne sammenhengen: Fremskrittspartiet vil [...] avvikle vinmonopolet og tillate at alle alkoholholdige drikker skal kunne selges i vanlige forretninger. Nå er det delte meninger om hvorvidt polet bidrar til eller hemmer utvalgsbredde og geografisk spredninge av utsalgssteder, men dette er i hvert fall relevant og for så vidt i tråd med hva jeg tidligere har argumentert for. Bakgrunnen for at FrP ønsker dette er mer motvilje mot monopoler enn et ønske om bredde i ølutvalget, men det får så være.

    De har også en formulering om [...] liberalisere alkohollovgivningen slik at skjenkeløyver og salgsbevillinger i større grad tildeles etter objektive kriterier. I utgangspunktet høres det jo bra ut, men fokus her er mer på utskjenking enn på produksjon. Problemene man ønsker å løse med restriksjoner på slikt er heller utelivsfylla, så det angriper egentlig ikke noen problemer som den seriøse delen av ølbransjen har.

    Alt i alt er dette ikke ille, men konteksten er mer motvilje mot monopoler og statlige reguleringer enn det er et ønske om å legge tilrette for bredde og ølkultur. Det er også mye her som vi savner. Vi gir C.

  • Høyre sier utrolig nok tilsynelatende ingenting om disse sakene i Stortingsvalgsprogrammet 2009-2013. Men de må da mene noe om det? Når jeg sjekker deres oversikt over Hva mener Høyre om, finner jeg ikke noe om det, heller ikke om jeg søker på hele web-siten. Jeg finner litt diskusjon om skjenketider men lite relevant og aktivt.

    Da faller man tilbake på generelle betraktninger om å støtte opp under næringslivet. Dessuten sier de i det minste ikke noe om å innskjerpe og vanskeliggjøre. Det berger i land en ståkarakter på D. Større bevissthet og tydelighet om standpunkter etterlyses.

  • Kristelig Folkeparti har absolutt et bevisst forhold til alkoholpolitikk i sitt Partiprogram 2009-2013, men en kritisk gjennomgang av hva de mener, indikerer at innstramningene stort sett er der det er problemer, mens for Vinmonopolet, reklameforbudet, avgiftsnivået og slike ting er det stort sett status quo fremfor innstramninger.

    Det vil si, de har en formulering som jeg ikke får til å tolke helt, men som jeg tror er en status quo-formulering (s.23): KrF vil [...] beholde Vinmonopolet som et viktig alkoholpolitisk virkemiddel for at det er tilstrekkelig antall utsalgssteder til at denne funksjonen kan ivaretas. Jeg mistenker at «for at» burde ha vært «for å sikre at». I så fall er det i det minste en indikasjon på en viss utbygging av polsystemet der det i dag er dårlig dekning.

    De har også en formulering om at (s.23) utesteder som bryter skjenkereglene, skal miste skjenkebevillingen i minst 3 måneder. Nå synes jeg ikke at skjenkereglene i seg selv er veldig kontroversielle, men de åpner for et bruk av skjønn som kan brukes på en særdeles lite tiltrekkende og potensiellt problematisk måte. Det er særlig gråsonen av ting som muligens er forbudt, og som slås ned på med litt tilfeldighet som faller meg tungt for hjertet. Egentlig burde det ryddes i regelverket her, og en økning av inndragingstiden til et kvart år gjør situasjonen bare verre sålenge regelverket og praktiseringen av det er såpass ullent.

    På et overordnet nivå er det illevarslende at disse punktene limes inne blant momenter rundt tobakk og heroin i deres seksjon for ruspolitikk, og det slår nok an den generelle tonen. At det er mange innstramminger trekker ned mot en klar F, men reddes til en E ved en rekke presiseringer av at status quo skal beholdes på de områdene som er viktigst for oss som ølentusiaster.

  • Venstre. I Stortingsprogram 2009-2013 har Venstre skrevet under temaet «Mer verdiskapende matproduksjon» (pkt 6.2.3): Tillate produsenter av alkoholholdige drikker å informere om produktene sine på egne Internett-sider, slik Vinmonopolet i dag har adgang til. Det er en meget god start, men vi må huske at produktinformasjon er mer enn bare produsentenes egne Internett-sider. Dagens reklameforbud rammer også små papirfoldere med oversikt og beskrivelse av produktene. Dessuten er det andre enn produsenten som ønsker å produktinformere - for eksempel en utvalgspub med en elektronisk eller papirbasert meny i egne lokaler.

    De har også med Tillate demonstrasjonssalg og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning til disse. Her har det jo faktisk skjedd litt siden 2007, men bare for flaskesalg over disk av drikk opp til 4,7%. Det er forsatt mye potensiale før formuleringene i programmet er oppfylt.

    Venstre har en god innstilling, og intensjonen går i rett retning, selv om formuleringene sporer litt av og begrenser nytteverdien. Konteksten deres er gårdsproduksjon og lokale småskalaprodusenter, mens saken har flere sider. Således treffer de litt på siden av hva en ølentusiast ønsker, siden blant annet hindringer for importøl, reelle muligheter for nasjonal distribusjon og hindrene for å åpne en ølbutikk er vel så viktige momenter. Vi gir en B.

  • Senterpartiet har et prinsipp- og handlingsprogram fra Stortingsvalget i 2009 som i bunn og grunn er en lett-versjon av KrFs standpunkter, og er preget av verb som opprettholde, innskjerpe, beholde og forsterke. Man skulle trodd de ville legge vekt på å bedre vilkårene for småskalaprodusenter, som ofte er gårdsbryggerier. Men det ser ut til at alkohol-som-rusmiddel har vunnet over gårdsbryggerier-som-næringsvei i programkomiteen. Med litt godvilje kan man tolke deres positive formuleringer (pkt. 15.2.5) rundt gårdsmat, lokal produsjon, nisjeprodukter og småskaladrift som også å omfatte brygging, men det nevnes aldri eksplisitt, og det slås litt i hjel av formuleringene under Rusmiddelpolitikk (pkt. 8.2.1) og Kriminalpolitikk (pkt. 17.1)

    Vi tar utgangspunkt i samme E- som KrF fikk, men lar den bikke opp til en E på grunnlag av generell positivitet til gårdsmat og småskalaproduksjon.

  • Arbeiderpartiet sier heller ikke så mye i partiprogrammet fra 2009 om alkohol. Det er litt om rusmidler og behovet for alkoholfri alternativer (s.41-42). Om skjenking står det litt om at bevillinger må knyttes mot tilgjengelighet for funksjonshemmede (s.44). Utover det står det lite og ingenting. Formodentlig betyr det mer eller mindre status quo.

    Graver vi videre i deres «Apedia», fyller de litt ut under «Alkohol», der de vil fortsette den eksisterende alkoholpolitikken men også «utvikle nye tiltak». Om vi hopper over det som går på misbruk, alkoholfri soner og ulovlig omsetning, så har de to formuleringer som er relevante. Først er det Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde vinmonopolet og ønsker flere ”minipol” i distriktene. det er vel en erkjennelse av at det for mange er langt til nærmeste pol, men jeg er litt skeptisk til at det flere minipol som vil gjøre vei i vellingen i breddeutvalget av øl.

    De skriver også i Apedia: Vi vil opprettholde reklameforbud – også indirekte reklame. Her kan det være litt vanskelig å tolke hva de mener med indirekte reklame, for det er en formulering jeg tror kan dras i mange retninger. Sannsynligvis er det her tenkt på reklame for lettøl og alkoholfri produkter fra et bryggeri som også produserer øl. Se her for en odelstingsproporsjon som omtaler dette.

    Karakteren settes derfor under tvil til D som for Høyre. Tvilen gjelder at Høyre fikk bikke opp rundt generell positivitet til små- og mellomstore bedrifter, uten at det kommer like sterkt til yttrykk hos Arbeiderpartiet.

  • Sosialistisk Venstreparti toucher inn på dette dette på kun et punkt i arbeidsprogrammet fra 2009, der de skriver (pkt 4.3.1): Det er en klar sammenheng mellom alkoholforbruk og voldsbruk. SV vil arbeide for en restriktiv alkoholpolitikk og nasjonale retningslinjer for tidsbegrensninger av åpnings– og skjenketider. Utover dette finner jeg lite relevant på websidene deres bortsett fra et utspill fra Heikki Holmås om pol i alle kommuner - (det har vel begrenset realisme?); og et innlegg fra Kirsti Bergstø om alkoholreklamens fordervelse og en forsikring om at dagens reklameforbud er til støtte og glede for mikrobryggeriene (igjen et «tja»). Generelt er trenden ellers et fokus på alkoholens misbruk, et bredt ønske om å få forbruket og skjenketidene ned. Er det ståkarakter? Tja, såvidt, men det er vanskelig å strekke det til samme E som Høyre og Arbeiderpartiet, så det får bli en E.

  • Rødt skriver i sitt arbeidsprogram (dokumentet er nå fjernet, så dette er skrevet etter tidligere notater jeg gjorde mens det fremdeles var tilgjengelig): En restriktiv alkohol- og skjenkepolitikk, for å forebygge vold i forbindelse med uteliv. De vil også at Statens Pensjonsfond ikke skal investere i «alkoholkapital», styrket innsats mot smugling, samt videreføring av «salgsmonopol for sprit og vin». Dette siste tror jeg ikke vi skal tolke som implisitt ønske om å tilbakeføre sterkøl til butikk. Ellers vil de skjerpe kraftig inn på skjenkebevillinger - de skal tapes (formodentlig permanent?) ikke bare ved brudd på på regler som gjelder skjenking og alkoholloven, men også ved diskriminerende praksis, manglende arbeidskontrakter eller svart arbeid eller omsetning.

    Men så har de denne formuleringen: Rødt støtter kampen for å bevare en desentralisert produksjonsstruktur i mat- og drikkevareindustrien. [...]. Også i drikkevareindustrien representerer bryggerianlegg og brusfabrikker viktige arbeidsplasser i distriktene. Rødt vil arbeide for å opprettholde gjenbruksflaskene i bryggeribransjen, og støtter arbeidernes kamp for å øke grunnavgiften på engangsemballasje slik at overgang fra gjenbruksflasker til engangsemballasje blir ulønnsomt. Etter å ha lest dette et par ganger, sitter jeg med en følelse av at det er industribryggeriene fremfor mikrobryggeriene som ligger deres hjerte nærmest her. Det er fint om de har mange ansatte til å brygge øl på gjenbrukbare flasker, men ølet skal helst ikke selges og enda mindre drikkes.

    Det er jo heller ikke mikrobryggeriene som bruker gjenbruksflasker. Men så er det da heller ikke så veldig distriktsprofil igjen blant industribryggeriene, med mindre man tar med at Ringnes ligger i Nittedal og Mack i Nordkjosbotn. Det er vrient å sette karakter her. Trekker den nostalgiske bekymringen for de regionale industribryggeanleggene opp, eller skal innskjerpingslysten på skjenkebevillingene med permanent inndragning, trekke ned? Tja, vi legger dem mellom KrF og SV, altså på en E.

Symtomatisk er det også hvor partiene behandler disse tingene. KrF behandler dem under ruspolitikk, Venstre under landsbrukspolitikk, FrP under næringspolitikk, SV og Rødt i konteksten av vold. Det sier vel egentlig også endel om partiene.

Et tema som går igjen i partiprogrammene er hvorvidt man vil utvide eller innskrenke skjenketidene i puber. For meg er det temmelig uvesentlig i en ølentusiastsammenheng om man kan sitte på puben til klokken ett, to eller tre.

Som et lite sammendrag kan man si at alkoholpolitikk i partiprogrammene 2009-13 – i den grad det er relevant for en ølentusiast – er preget av status quo for alle partier unntatt Venstre og FrP, der politikken kan sammenfattes som henholdvis moderat oppmykning og robust eliminering av dagens politikk. Politikken som har vært ført de siste fire årene bærer da også preg av å opprettholde status quo med litt forsiktig utprøving av endringer.

Forøvrig er den helt uformelle tolkningsguiden for bokstavkarakterene Fryktelig, Egentlig stryk, Dårlig, Cå-där, Bra og Applauderbart – sånn for å sette det i kontekst. Egentlig er vel karakterene satt for høyt, men jeg følte for å bruke store deler av karakterskalaen.

Og om jeg nå har oversett eller feilrepresentert noe her, så er jeg takknemlig for innspill så jeg kan rette opp.

Senere, når alle partiprogrammene for 2013-17 er kommet ut, skal jeg ta et tilsvarende dypdykk i dem. Jeg regner med at det mye er de samme formuleringene som står der.

2013-03-07

De viktigste ølpolitiske sakene

Jeg skal i morgen gå igjennom hva partiene mener om alkoholpolitikk i partiprogrammene for innværende periode – sett i en ølentusiasts perspektiv. Og så kan vi trille terninger og karaktersette dem for å late som vurderingen er veldig seriøs og riktig.

Men før det vil jeg her ta for meg de viktigste øl-politiske sakene, slik jeg som en ølentusiast ser det.

  • Produktinformasjon. Vi har idag et forbud mot alkoholreklame. Det er ukontroversielt, og ytterst få ønsker vel alkoholreklame på billboards langs veiene og mellom programmene på TV. Mindre kjent – men mer viktig – er at reklameforbudet i praksis rammer så godt som enhver form for produktinformasjon utover flaskas etikett. F. eks. er det ulovlig å legge produktinformasjon om et øl på nettsider, selv om leseren er nødt til frivillig og aktivt å klikke seg inn, og selv om det ikke kan dyplenkes til.

    Om du lurer på ingredienser eller annen informasjon om et øl, så er det i bunn og grunn bare på etiketten produsenten lovlig kan informere om dette. Får du ølet fra tappekran, har du i utgangspunktet tapt, selv om serveringsstedet har lov til å oppgi i hvert fall rent basale data som styrke, type, pris og opprinnelsesland, men ikke særlig mye produktinformasjon.

    Bedre blir det ikke av at utenlandske øl ofte produseres parallelt for mange ulike land med hvert sitt språk. Derfor har svært sparsomt med informasjon på etiketten utover det som er lovpålagt i hvert enkelt land. Dette koker kort og godt ned til et spørsmål om hvor mye plass til tekst det er på etiketten, og de velger heller å legge utfyllende informasjon på nettet.

    Riktignok kan norske bryggerier informere til utenlandske forbrukere på web – sålenge det ikke skrives på norsk. For er det på norsk er det innlysende rettet mot nordmenn og dermed ulovlig. Dermed tipper det hele over i parodien. Det er imidlertid ingenting i veien for at også nordmenn kan lese den internasjonale versjonen av produktinformasjon. Men denne muligheten er bare åpen for de bryggeriene som har et troverdig eksportvolum, og dermed rammer forbudet veldig skjevt.

    Det burde åpnes for relevant produktinformasjon på websider, på serverings- og utsalgssteder og lignende. Fremfor et generelt forbud mot produktinformasjon, burde grensen gå ved konteksten informasjonen gis i. Det burde være greit om leseren selv aktivt må oppsøke informasjonen, men ikke om den pushes uoppfordret på en leser. Det burde likevel være greit å pushe produktinformasjon på en kunde, gitt at denne oppsøker et salgssted for øl, men ikke ellers.

    Er det vanskelig å håndheve? Vel, alkoholpolitikken er allerede full av tåkete regler med digert rom for skjønn, så det er neppe verdens undergang om de får én til.

  • Markedstilgang er et annet problematisk tema. For produsenter med statlig bevilling har problemene bare såvidt begynt når lisensen er på plass og ølet er brygget. Vinmonopolet tar ikke inn så mange ølprodukter for bred distribusjon, hvilket gjør at det er en lang og omstendelig prosess, der mange allerede står i kø.

    Om ølet brygges på maks 4,7%, kan det tas inn i dagligvarebutikker, som i praksis har monopol på salg av svakøl over disk. Men strukturen i dagligvarebransjen er ikke hjelpsom overfor lokale øl og bryggerier. Butikker kan nok ta inn ølene, men må da selv være ansvarlig for logistikk og alt slikt. For de aller fleste butikkene er øl bare enda en varegruppe, og de ønsker at mest mulig hånderes av kjeden de er en del av, og dermed tar de bare inn et utvalg av standardølene.

    Min lokale Rema ligger ved en av de viktigste innfallsportene til Bymarka. De fører et bredt utvalg av skismurning hele vinteren, noe jeg ikke tror er en del av Remas standardutvalg. På samme måte kunne de tatt inn et lokalt bryggeri, men de gjør det neppe for en håndfull kunder. Det er nemlig grenser for hvor mange slike ekstravarer de ønsker å bale med. Små bryggerier ser ut til å klare å komme seg inn i 2-3 lokale butikker, og de kan vanskelig overleve på det. Nå er ikke dette et problem utelukkende for varegruppen øl, og kanskje noe av løsningen er å bryte opp dagligbransjens markedsmakt.

    Her burde Vinmonopolet, i kraft av å være et statlig monopol pålegges et ansvar for å veie opp for de strukturelle fartsdumpene som er lagt ut for de minste produsentene. Sterkøl – og kanskje også svakøl – fra små, lokale produsenter bør ha krav på å hylleføres på sine lokale polutsalg. Og kanskje burde polets interne prosesser åpnes slik at småprodusentene fikk en reell adgang til sitt eget hjemmemarked og ikke var forbikjørt av de store allerede før start.

  • Emballasjeavgift og engangsavgift og slikt er og blir et konkurransevridende knep med en påmalt miljøunnskyldning. De store bryggeriene selv ser ut til å ønske å gå over til engangsemballasje på boks og bort fra gjenbrukbare glassflasker. Dersom man mener noe miljømessig med gjenbruk (i motsetning til gjenvinning) av emballasje, bør noen snart ta noen grep. Hvis ikke er det like greit å stikke fingeren i jorden og fjerne denne sniksbeskyttelsen av de store, som tilsynelatende bare er interessert i den for dens markedsvridende effekt.

    Gjenbruk av flasker krever nemlig en infrastruktur som de små ikke har råd til og som utenlandske øl ikke har praktisk mulighet til. Dermed er resultatet at mellomstore og store norske bryggerier kan produsere sitt ut uten det sette av avgifter som rammer små og utenlandske bryggerier.

    Det er det visst mange politikere som er fornøyd med, også bortsett fra den antatte miljøprofilen. Det opprettholder nemlig distriktsprofilen på ølproduksjonen, må vite. Dessverre er dette tull. I beste fall opprettholder det en slags regionalisert sentralisering, med landsdelsbryggerier. Den virkelige distriksprofilen på bryggeri-Norge er det mange små bryggeriene som ligger på mer eller mindre bortgjemte steder, og de får ingen drahjelp av disse avgiftene. Tvert om, de rammes av dem med full tyngde. Distriktsprofil? Hah!

  • 4,7%-grensa var opprinnelig et litt tilfeldig, men nokså praktisk skattemessig grense, men har etterhvert blitt et fundamentalt vannskille i norsk ølverden. Nå har riktignok norske industribryggerier lært seg å brygge pilsneren sin på 4,7%, men begrensningene som slår inn ved 4,7% er konkurransevridende da det hemmer øl fra bryggetradisjoner som typisk ligger over denne gransa. Den burde i hvert fall økes til 7%, som forøvrig var den gamle øvre grensa for ølet styrke og dermed for ølsalg i butikk.

    Det kan også virke som om 4,7%-grensa er med å dytte alkoholstyrken på polølet oppover. Det var en vekker for meg da jeg begynte å plukke belgisk øl i polhyllene på vårt sort-of-utvalgspol for å få øl som bare var moderat sterkt. Belgisk øl som «svakøl»? Ja, faktisk. Det mest høyprofilerte og «spennende» ølet som kommer nå ligger opp mot vinstyrke, og det svake sterkølet risikerer å få fokuset stjålet av det virkelig sterke sterkølet.

    Ved å heve polgrensa til 7% kan man også skape bedre levevilkår for ølbutikker som selger svakt og moderat sterkt øl, og dermed bremse eksplosjonen av sterkølet på Polet.

  • Demonstrasjonssalg betyr at bryggerier kan servere små smaksprøver ifra bryggeriet på bryggeriet, selv om de ikke har serveringslisens. Idag kan de selge egne produkter sålenge det er inntil 4,7% i styrke, men de kan imidlertid ikke servere, og de kan heller ikke ta inn andres produkter. De kan med andre ord typisk ikke selge hele produktspekteret sitt.

    Man burde heve grensen for demonstrasjonssalg. Kanskje helt til 22%, men i hvert fall til 7%, men gjerne så høyt at også vinprodusenter kan dra nytte av det. Begrensningene bør heller ligge på porsjonsstørrelse enn på prosent. Samtidig burde det være mulig å selge øl fra andre produsenter over disk når man selger sitt eget produktutvalg.

  • Generell festivallisens. Kommunal tilvirkningslisens burde gjelde også for messer, festivaler og lignende – i hvert fall innenfor samme kommune. I utgangspunktet er disse lisensene en utvidet, kommunal serveringslisens, og gjelder bare for produksjonsstedet. Det gir mening, siden man kan slappe litt av på kvalitetskravene når produktet serveres og fortæres i produsentens umiddelbare nærvær, i motsetning til der produktet er går gjennom flere ledd over lang tid og gjerne fraktes langt før det ender hos forbrukeren.

    Imidlertid er det ingen grunn til at produsentens egne folk ikke kan servere egne produkter på tilstelninger, eventuelt med begrensninger på volum og hyppighet. Det ville tillate f.eks gårdsbryggeriet i Ytre Gokk å ta med seg noen fat eller kasser med flasker og servere på en messe eller festival. Idag er det umulig med mindre man har gått gjennom papirmølla for å få en nasjonal lisens. Det handler om lik tilgang til de arenaene der produktene møter kundene.

  • Alkoholavgiftene. Jeg mener at det viktigste ikke er å få alkoholavgiftene ned, men heller å tilrettelegge for ansvarlig alkoholforbruk. Flatfyll er oftest basert på billig alkohol. Dette er noe avholdsbevegelsen allerede er klar over, siden de historisk har prioritert å gå i strupen på rimelige ølet fremfor den sterkere men forholdsvis dyrere vinen.

    Men dersom mye av eksistensberettigelsen for alkoholavgiftene er å heve prisnivået for å bremse litt på fyll og misbruk, så kollapser argumentasjonen for småbryggeriene sin del, siden småprodusentene av skaleringsgrunner ikke kan lage billig alkohol. Fremfor å få ned avgiftsnivået generelt, er det bedre å ha en avgiftsstruktur som unntar de produsentene som av ulike strukturelle grunner allikevel har en høy pris på produktene. Et tiltak i så måte ville være en gradert alkoholavgift, der f.eks de første 10.000 literne fra et produksjonsanlegg var avgiftsfri, de neste 10.000 literne hadde 25% avgift osv.

    10.000 liter dekker knapt bunnen av bryggekjelen i de store bryggeriene, og er bare 3-4 batcher på selv et stort mikrobryggeri som Nøgne Ø. Men for en knøttliten produsent med et 250-liters anlegg er det rundt 40 batcher og for enkelte kanskje en hel årsproduksjon. Og jeg kan garantere at ut-prisen på ølet uansett ikke ville invitere til flatfyll.

    Hva vil avgift på 10.000 liter 4.7% utgjøre? Med ca 20,00 literen, blir det en avgiftslette på 200.000,- pr produksjonsanlegg. Et piss i havet for de store, men kanskje et leve-eller-ikke-leve for de små.

  • Spesialbutikker. I praksis er det vanskelig å åpne en spesialbutikk for øl. For det første er det vanskelig å være begrenset til å selge et utvalg som bare dekker halvparten av produktspekteret, når de mest interessante ølene er ekskludert. Bedre blir det ikke av at mange kommuner insisterer på at bare butikker med «fullt» utvalg av dagligvarer får lov til å selge øl. Med dagens konsolidering av dagligvarebransjen, betyr dette at butikker med spesialkompetanse rundt øl nærmest er en umulighet.

    Spesialbutikker for øl finner vi idag bare i kommuner der man historisk har hatt det pga et tidligere ølmonopol, som bryggeriutsalg, samt på veldig spesielle steder, som Ølhandleriet i Mathallen i Oslo. Sistnevnte kan sannsynligvis argumentere med at Mathallen som helhet gir et bredt varespekter og at strukturen med små butikker med hvert sitt spesialfokus burde åpne for en butikk med ølfokus men totalt sett integrert med Mathallen som helhet.

    Mulighetene for bryggeriutsalg som nylig kom var i praksis en åpning for gårdsbutikker til å selge øl brygget på eget bryggeri. Loven gjelder for by-bryggerier også, men er nok relativt uaktuelt pga kvaderatmeterprisene og begrensningen til å selge kun eget øl. Det burde generelt åpnes for spesialbutikker som kan fokusere på øl av butikkstyrke som vare. Av historiske og andre sære grunner finnes det allerede enkelte steder, uten at det skaper problemer. Dagligvarebransjens de facto monopol på svakøl nærmest sikrer at dette er en vare som er nærmest umulig å kjøpe fra en kompetent ekspeditør, og bedre blir ikke det av at reklameforbudet eliminerer produktinformasjon. Vi hadde tallrike slike butikker inntil sterkølet ble innlagt på polet, og det var dengang ikke problematisk.

I morgen skal vi se på hva partiprogrammene for 2009-2013 sier om alkoholpolitikk og ølbrygging.
- lagt inn av Viggo - 2013/5/1 20:30:46
Berentsens Brygghus er vel eit bybryggjeri, og dei har eit eige utsal der dei sel øl, cider og brus frå både eigen produksjon og frå andre produsentar. Så det finst nok ikkje noka begrensning til å berre kunne selje eige øl. Elles veit eg då om eit par norske bryggjeri som har norskspråkleg produktinformasjon på nettsidene sine, men det er kanskje lettare for dei litt mindre bryggjeria å gøyme seg vekk på internett?

2013-01-13

Knuste middelalderglass

Glassknusing. Tanken får servitører til å fortvile, pubeiere til å regne på marginer og bevillingsmyndigheter til å telle på knappene. Men det er da lite glassknusing i dag, i hvert fall historisk sett? Joda.

Harald Thunæus' Ölets historia i Sverige gir et glimt inn i en litt annen verden. Han skriver: Krossade ölkrus av lergods är de vanligaste fynden vid utgrävning av medeltidiga skikt i Stockholm – ca 60% av alle fynd. Han påpeker at det ikke nødvendigvis er et mål på drikkfeldighet, dvs at dette i hovedsak skulle være tilfeldig knuste drikkebeger og dermed indikerer et enormt ølkonsum.

Drikkebegerknusingen var nemlig et poeng i seg selv, og Thunæus referer til Schück som utfra gamle regnskaper fra siste halvdel av 1400-tallet har kommet frem til at man brukte 4-5 nye drikkebeger pr deltaker under den årlige valborgsmiddagen på Stockholms rådhus.

Poenget var trolig at man kastet drikkebegerne i gulv eller vegg og knuste dem ved de viktigste skålene og ved festens slutt. At de var laget i leire og ikke i glass var nok en stor fordel HMS-messig på disse gildene. Drikkebegerne var så utrolig billige at det formodentlig ikke lønte seg å produsere dem lokalt eller gjenbruke dem. De ble trolig importert fra områder langs Rhinen som returlast på skuter som utførte salt. Det er kanskje ikke sånn man primært så for oss 1400-tallet, men regnskapsbøkene synes å peke i den retningen.

Thunæus siterer også vedtektene i murerlauget i Stockholm ifra 1487, der det å betale for drikkebegere var en vanlig avgift eller straff. Kapittel 14 lister hva en nytt medlem i lauget må punge ut med til «opptaksfesten»: I första hand två tunnor öl, videre två skinkor, två tungor, två medvurstar, tre fat grytstek, tre fat stek, vetebröd för ett öre, ett halvt pund smör, rågbröd för två öre och bägere för ett öre.. Rett nok er øl en langt vanligere vare enn drikkebeger som betaling eller bøter, men begge forekommer, som i kapittel 19 i samme vedtekter der det står at når noen tar en ny lærling, skal det til neste drikkesamling gis en tunna öl och 12 bägere. Begere var med andre ord neppe så mye servise som det var en forbruksgjenstand.

Nå må det selvfølgelig også nevnes at det fantes forseggjorte drikkebeger som man neppe ødela på samme måten, men det synes som konseptet med «engangsservise» ikke var helt ukjent på festene i middelalderen, i hvert fall i Stockholm.

2012-12-04

Ølakademiet

Ølakademiet er en aktør som kan bli verd å følge med. De er for så vidt ikke alene om å bringe ølinteressen opp på et kommersielt plan, og businessmessig føyer de seg inn i en slags retro-trend. Ikke bare er mikrobryggerier og sære øl i seg selv en retro-trend. Men i en verden med spesialisering og stål-fokus på skalering og strategiske satningsområder går Ølakademiet mot strømmen.

De har en kurs-del, som utover kursing i øl og brygging også tar ølreiser, event-arrangering, øltesting, pakkeløsninger for festivaler og «you name it». Ja, sannsynligvis bokstavelig talt: «you name it» overfor dem innenfor temaet øl, og de kan sikkert fikse noe.

Neste gren på treet er Akersberget, som er pub og restaurant, og visstnok ikke noe de i utgangspunktet siktet på. Men tidligere eier skulle selge den og det ble bare sånn – og den passet inn i strategien deres, eller var det strategien deres som som passet inn i Akersberget? Eller er det strategien deres som blir til mens de går? Hvem vet.

Restauranten ligger i det som tidligere var en rønne, men som nå er totalrenovert, helt nederst i Telthusbakken, som strekker seg nedover fra Gamle Aker kirke. Opprinnelig har den hatt hageparseller for trangbodde på sydsiden og en broket og forskutlet forsamling trehus for de lite bemidlede på nordsiden. Helt nederst, der den møter Maridalsveien ligger Akersberget. Nedenfor Maridalsveien har Akerselva gravd seg ned gjennom løsmassene, og elveløpet blir til noen mindre stryk. Der vokste det frem gammel industri rundt den vannkraften man kunne tyne ut fra elva.

Jeg burde ikke amatørsynse om gatenavn, men tro om ikke Møllergata, som forsetter i Maridalsveien, i gamle dager ledet til nettopp en mølle for korn (og malt!) som kunne bruke strykene i Akerselva omtrent der Mathallen ligger idag? Ved Mathallen er halvgamle, forlengst nedlagte industribygg stilmessig blitt ivaretatt og fortettet med moderende mastodonter i stål og glass, og det hele er blitt hipt og moderende.

I Mathallen driver Ølakademiet Ølhallen, et serveringssted som fokuserer på øl-og-mat og øl-til-mat og øl-i-mat og stort utvalg. I tillegg planlegger de åpning av Ølhandleriet, som skal være en spesialbutikk for øl opp til 4,7%. Dermed havner de sikkert også på import-kjøret, og med det blir man raskt distributør. Og i tillegg til dette planlegger de sitt eget mikrobryggeri, samt at de har en liten pub på gang i samme området. Det er minst fem ting på én gang – mer en halvannet kinderegg.

I en tid der alle tenker snevert og spesialisert fokus på business-områder, er det forfriskende at noen tenker bredspektret konsern-bygging. Øl – og især spesialøl – er i vinden på mange ulike områder, og dette er helt klart et område på hvilket man kan ta ut synergieffekter. Spørsmålet er om potensialet for synergieffekter er større enn fokustapet og det potensielle kaoset som ligger i å spre seg på mange aspekter.

De har forresten enda et jern i ilden: en gammel veteranlastebil som tidligere hadde kjørt for Ringnes og som såvidt jeg forstod de hadde mottatt for en symbolsk sum. Det er vel den ultimate illustrasjonen: Carlsberg har ingen strategi som åpner for «museale gjenstander knyttet til nasjonale ølmerker» og kvitter seg med den. Ringnes har anstendighet og avhender den på en fornuftig måte. Og Ølakademiet tar den imot med stor og aktverdig entusiasme, men uten at det er lett å se hvor den passer inn konseptet.

Ølakademiets veteranlastebil
Ølakademiets veteranlastebil; opprinnelsen fra Ringnes sees blant annet på registeringsnummeret, dvs R-1877.

Forøvrig forventer jeg at vi snart ser at spesialølets «window of opportunity» begynner å lukke seg, og at fremtidige startups ikke får drahjelp av vakumet i et sultefôret marked. I stedet kommer det til å bli litt trangt og folksomt blant aktørene i dette rommet. Nåvel, akkurat dét har jeg spådd før, men snart må da snart også den spådommen gå i oppfyllelse. Men Ølakademiet – og propell de luxe Jørn Tore Persen – har nok kastet seg på trendene i tide.

Det er i alle fall forfriskende å se at strategier, forretningsplaner og bedriftsfilosofier spriker så mye som de tross alt gjør mellom aktørene i bryggeri-Norge. Dette blir neppe kjedelig med det aller første.

2012-11-29

Der røk Dahls-brusen

Så kom nyheten om at Ringnes avslutter all brusproduksjon ved E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Det mest overraskende er kanskje at ingen later til å være overrasket. Men utover det er det mange som reagerer på sviktende premisser her. Det er dessuten naturlig å se dette i lys av at det er nesten på dagen ett år siden direktøren i Ringnes gikk på dagen over uenighet om strategispørsmål.

Poenget er at mange tar dette som en trinn i nedleggelsen av Dahls bryggeri. Det mener jeg er feil. Her snakker vi om to ulike ting: brusproduksjon og Dahls. Det kan godt tenkes at Ringnes (les: Carlsberg) ønsker å legge ned Dahls for å konsolidere bryggingen. Men det er en annen skål enn at de ønsker å kvitte seg med brusproduksjonen.

Det er veldig i tråd med hva jeg tidligere har blogget om (se her og her), nemlig at Carlsberg-konsernet er opptatt av ølbrygging, ikke brusproduksjon. Denslags fikk de med på kjøpet da de overtok drikkevareproduksjonen til Orkla. Innen Carlsberg sier strategien helt tydelig at øl er det man skal merkevarebygge. Brus er ustrategisk og nevnes ikke.

Brusproduksjonen er noe de ønsker å selge ut - tror jeg. Men du kan ikke selge halve bryggerier. Om de ønsker å satse på E. C. Dahls innen Carlsberg, så er brusproduksjonen noe de må kvitte seg med. Ikke det at jeg er enig, men om man skal ta deres strategidokumenter på alvor, så er det den eneste sluttbare konklusjonen.

Med på lasset der går også Farris og Imsdal. De er ustrategiske, men til forskjell fra brusen på Dahls er de stedbundne. De går nok før eller senere under hammeren som egne merkevarer.

Hvorvidt de også ønsker å slutte med ølbryggingen i Trondheim, se det er et annet spørsmål. Mye avhenger her av emballasjeavgifter og slikt. Mye avhenger også av hvor sterk lokal merkevare E. C. Dahls forblir. Det beste argumentet for E. C. Dahls er lokalpatriotisme og et sterkt lokalt og regionalt marked. Da er faktisk bryggeriet nærmest hjemlet i strategien til Carlsberg.

Det er et større spørsmål hvor sterkt Gjelleråsen står. På den ene siden har de mindre lokalpatriotisme, og på den andre siden ligger de betraktelig nærmere lavkostproduksjonen som Carlsberg har rundt Baltikum. Jeg tror det er en reell fare for at Carlsberg flytter all brusprodusjon til Gjelleråsen (som vi har sett) for så senere å flytte ølbryggingen fra Gjelleråsen til Baltikum. Dermed blir Gjelleråsen et rent brusbryggeri som kan selges ut sammen med anleggene for Farris og Imsdal. Og i så fall blir E. C. Dahls deres eneste gjenværende bryggeri i Norge, kanskje med ansvar for de nasjonale nisjeproduktene som er juleølene, bayer og bokk i tillegg den den regionale merkevaren Dahlspilsen.

Da blir nasjonale volumprodukter (les: Ringnes pils) og internasjonale merker (les: Carlsberg og Tuborg) produsert utenlands og importert på boks. Velkommen til ølfremtiden.

- lagt inn av Michael - 2012/11/30 10:11:55
Hei Anders. Det første som slo meg når jeg så denne "nyheten" var din tidligere gjennomgang og analyse av Carlsbergs strategi, og da sitter jo man igjen med så mye mer enn det som gjenspeiles i den ensidige dekningen i dagpressen. E.C. Dahls har ikke vært i lokale hender på mange - mange år, og derfor så må jeg ærlig innrømme at min patriotisme for E.C. Dahls har avtatt. Dahls Eksportøl har vært et hederlig forsøk på å få til noe, men ellers så har jeg en svak forkjærlighet for ingefærølet hvis jeg må velge nasjonalt sukkervann. Jeg ser ikke så mørkt på dette i det hele tatt, for vi er jo tross alt så heldige at vi begynner å ha veldig mye velsmakende øl å velge i fra mindre lokale aktører!
- lagt inn av HM - 2012/11/30 13:55:48
Det ordner seg nok med Imsdal og Farris men hva med Den Eneste Ene Julebrusen[TM] da? Blir ikke jul uten.
Dahl - lagt inn av Vidar - 2012/12/1 21:18:42
Det handler ganske enkelt om å øke omsettning. Den dagen man får folk til å tro det er et lokalt bryggeri, så tror Carlsberg/Ringnes at de vil øke omsettningen. Men, det vil fortsatt være samme eiere og det vil fortsatt være dårlig Ringnes pils i boksene.

2012-11-11

Kaffe, vin og øl

De siste dagene har avisens spalter for bizarre nyheter vært hjemsøkt av muligheten for at morgenkaffen kan bukke under for klimaendringene. Som vanlig er det mye misforståelser, men allikevel med en kjerne av sannhet, med implikasjoner for øl og vin.

Poenget er egentlig at kaffe er en høylandsplante fra Etiopia og deromkring. Klimaendringene endrer habitatet, og dersom man ekstrapolerer er det fare for at ville kaffeplanter kan være utryddet – eller var det kraftig redusert? – om 50 år eller så. Implikasjonene for morgenkaffen er indirekte, for den kaffen kommer fra plantasjer, og i tilfelle epidemier på kaffeplantasjene, så vil det da ikke lengre være ville kaffeplanter å lete blant for å finne sykdomsresistente individer.

Et beslektet problem er at klimaendringer kan gjøre dagens kaffeplantasjer mindre egnede, så man må enten flytte dem – eller finne mer egnede kaffesorter å dyrke. I det avlsarbeidet er ville kaffeplanter nyttig.

Vin har et liknende problem. Ifølge artigkallene James May og Oz Clarke i en artikkel i alltid useriøse The Sun, er champagne av den fremragende typen noe som hører fortidens årganger til. Klimaendringene har flyttet sonen der man kan fremelske den beste champagnen nordover til – skrekk og gru – franskmennenes erkefiender britene. Dog er det kun i Kent, helt i sydøst av England, men der skal det også nå være perfekt for champagne … ifølge The Sun.

La oss ikke mistenke de to herrer for snev av chauvinisme. Og la oss heller ikke forsøke å regne ut hvor champagne-regionen har flyttet seg om enda noen tiår.

Under lystigheten i slike nyheter ligger det også en seriøs kjerne: i klimaendringens tid er terroir et av de første ofrene. Terroir er ikke bare at klimaet tilfeldigvis passer til å dyrke bestemte avlinger og gir dem deres egne, spesielle, unike smak. Bak ligger også lang tid – kanskje århundrer – med prøving og feiling for å balansere plantevarianter, jordsmonn, prosess og lokalt mikroklima. Når én av disse faktorene endrer seg, trengs det mer tid og prøving og feiling før man finner en ny balanse. Om klimaet endrer seg fort nok, er det kanskje til og med umulig, à la å skyte på et bevegelig mål. Så kanskje er det bye-bye terroir!?

La oss trekke linjene til øl. Øl har da ikke terroir? Jo. Det var terroir innen brygging før industribryggingen, med sorter av bygg og humle som passet til de lokale ølene. Ja, selv det lokale vannet – eller rettere sagt saltene i det – har favorisert visse typer øl og straffet andre, noe industribryggeriene har visst å benytte seg av. Noen, som danske Per Kølster ønsker å finne tilbake til ølets terroir, og jeg er fremdeles bare litt over halventusiastisk til den ideen. Men med klimaendringer blir den visjonen desto vanskeligere.

Det er greit at bygg og hvete visstnok har lite terroir og er blitt dyrket både i Nord-Afrika og i Trøndelag – godt syd for og nord for vin-beltet. Men humla har da terroir? Samme humlevariant gir jo sterkt varierende smak avhengig av jordsmonn og lokalt klima. Kan humlas terroir bli et offer for klimaendringer. På den ene siden finnes det ikoniske humletyper som er selvskrevne i visse øltyper: East Kent Golding og Saaz for å nevne to. På den andre siden er bryggere ekstremt illojale mot humla, og bruker nærmest hva som helst som passer smaksprofilen. Jeg tror ikke faren er overhengende.

Vinprodusentene kommer til å slite mer, siden de har basert seg på kombinasjonen av lokal vindrue, lokalt jordsmonn og lokalt klima.

Artikkelen om kaffe - lagt inn av Anders Christensen - 2012/11/12 19:19:55
Apropos. For de som er interessert i den artikkelen om kaffe, så finner dere den på http://www.plosone.org/article/info%3Adoi%2F10.1371%2Fjournal.pone.0047981

Det var innen 2080, ikke innen femti år, og dette var worst-case-scenarioet - for å få detaljene korrekt.

2012-09-30

Michael Jackson Day

Idag er det 30. september. For akkurat fem år og én måned siden døde Michael Jackson, og dengang ble 30. september utpekt til Michael Jackson Day, der man skulle hedre ham med en skål på dagen én måned etter at han døde.

Det ble den gang oppfordret til å gjøre dette til en årlig markering, selv om det varierer litt om det skal være på 30. september eller siste søndag i september. I år faller de sammen, så det er ingen tvil. Det er en oppfordring jeg følger, men dessverre ser det ikke ut til at markeringen av denne dagen vil ta av.

Så ... Skål for Michael Jackson, ølhelt, whiskyfantom og en ypperlig fagforfatter!

Hva jeg skåler for ham med? Tja, vet ikke ennå, for det er kveldens blindsmaking i regi av Magni.

2012-09-15

Om å drukne i øl

Det lyder som en flåste spissformulering om enslags perfekt måte å forlate verden på: å drukne i øl, eller i mjød. Mytene - for det er vanligvis myter - har flere eksempler på det:

  • Kong Fjolne sønn av Frøy (eller Yngve-Frøy, som var en fruktbarhetsgud som speselt rådde for avlingene) fortelles det om i Snorres kongesagaer, han var av ynglingeætt, og plassert 26 slektledd foran Harald Hårfagre. Han dro til Frode (eller Fred-Frode) i Selund (som muligens refererer til den danske øya Sjælland og betyr «sjølandet») der det var stelt til lag. Han drakk sterkt, og påfølgende natt måtte han opp og ut og late vannet, men på vei tilbake gikk han feil og ramlet ned i et mjødfat og druknet.
  • Den svenske sagn-kongen Hunding sies å ha fått et rykte om at den danske kongen Hadding var død. Han stelte da i stand til gravøl med et enormt ølfat som han selv serverte fra. Dessverre snublet han i fatet og druknet. Historien er fortalt av Saxo Grammaticus, og kan være beslektet med sagnet om Fjolne. For den danske kongen får det hele også en tragisk slutt, da han hengte seg offentlig, formodentlig i en slags skam over å ha blitt drukket gravøl over.

  • Odins sønn Veraldur skriver seg fra et gammel middelalderballade fra Færøyene, nedskrevet rundt 1840. Der er det Odins sønn Veraldur som mot sin fars råd drar på frierferd til fremmed land. Den lokale kongen misliker ham, og narrer ham til å falle i et fat øl og drukne. Her må det legges til at Snorre identifiserer Frøy som «veraldar goð», så kanskje vi egentlig er tilbake til et sagn om Frøy, som jo Snorre identifiserer som far til Fjolne. Landet det skjer i er muligens samme Selund som for historien om Fjolne.

Det synes å være et mytisk mønster mellom dem. Og kanskje er det slik at alt dette bare er ulike presentasjoner av en urmyte om å drukne i øl?

Her må det nevnes at det også finnes andre sagn om helter som drukner i øl. En av de mer kjente er den irske kong Diarmaid, eller Diarmuid mac Cearbhail. Han spurte tre druider om hvordan han skulle død, og de svarte henholdvis drukning i et fat med øl laget fra ett eneste byggkorn, nedstikking og brenning. Men druidene fikk rett da Diarmaid døde i hva vi idag ville kalt «a freak accident», men som i historien helt klart har mytiske trekk. Se omtrent midtveis i denne. Historien om Diarmuid har også mytiske trekk, men den har en helt annen dynamikk og struktur enn de tre som er nevnt over.

Men over til holdningen til korn og øl, som har hatt en viktig posisjon, og som det har vært knyttet mye magi til. Kornet var «Gudslånet», men det er lite i kristen religion rundt kornmagi og fruktbarhetsriter, så trolig skriver dette begrepet seg tilbake til eldre fruktbarhetsriter: Moder Jord, eller Frøy eller Gud eller hva man skal kalle ham/henne har lånt oss kornet for at vi skal forvalte det og plante det på ny.

Det fortelles at på minst én gammel gård i indre Agder var det visstnok så sent som på 1800-tallet fremdeles slik at bonden etter å ha brygget øl om høsten gikk ut og skvettet litt øl på åkrene. Det minner om en høsttakkefest, som var en av de tre lovpålagte ølene (her bruker jeg ordet «øl» i betydning rituell sammenkomst eller drikkegilde) som overlevde inn i kristen tid: ved vintersolverv, ved sommersolverv og etter innhøstningen - som i kristen religion ble pakket sammen med St.Hans, Jul/Kristmess og Høsttakkefest/Allehelgensdag.

Den nordiske nissen er trolig en blanding av stedets ånd/gud og den personen som først ryddet gården - det svenske ordet tomte er forøvrig beslektet med ordet tomt som i hustomt på norsk. At nissen skulle ha grøt og øl, som begge er kornprodukter, kan derfor sees på som en slags symbolsk tilbakeføring av grøden til den som opprinnelig skapte den og som våker over gården og hjelper til på overnaturlig vis. Bland inn litt godt skjult fedrekult, og du har nissen. Idag tenker vi på det som at vi gir nissen noe av ren godhet, men rammen rundt dette virker mer som en ofring til en guddom eller ånd. Ølet ble forresten i denne sammenhengen faset ut på 1800-tallet av en strengere kristendom og tiltagende rabiat avholdsbevegelse, så idag må nissen klare seg med bare grøten og i beste fall litt saft-og-vann.

Kornet ble altså oppfattet som hellig. Det var ikke bare «markens grøde», det var som en del av jorden, og dermed en del av jordens guddommer. Når man spiste brød og drakk øl, kan man si det dermed var som om det var selveste modergudinnen man spiste og drakk. Og dermed er det ikke veldig langt i ytre tematikk til den kristne nattverden - det mangler primært et ledd med maskulinisering og en transplantasjon til en greskinspirert vin-kultur. Men det er ikke veldig vanskelig å tenke seg nattverden som en delvis videreføring av gamle riter - kanskje med noen røtter helt tilbake til Sumer, der konsumering av øl og brød visstnok var en måte å enhetliggjøre seg med gudene. Ja, til og med kjønnslig omgang med brygge-prestinnene i templet var et tiltak for å nå frem til guddommene, men litt har jo skallet av på veien gjennom århundrene. Det sies forøvrig at sex i åkeren i Frøys navn ble praktisert her til lands i forkant av såingen - for avlingens skyld.

Det finnes forøvrig en teori om at selv i Nytestamentet var det hovedsaklig øl de brukte og ikke vin. Det er en besnærende idé som på ingen måte er main-stream. Av hensyn til tid og plass så får vi heller ta den skålen (no pun intended) ved en annen anledning.

I denne sammenhengen må det å drukne i øl nærmest ha vært en hellig handling à la selveste himmelfarten. Og selv om Snorre & Co formidler en forklaring om en nattlig fylle-do-tur, et manglende rekkverk eller et fiendtlig dytt så lyder det som en rasjonalisering lagt oppå et mytisk rammeverk i ettertid. Idag høres det nærmest ut som en bisarr og ufrivillig komisk måte å dø på, men det må ha vært annerledes for de som dyrket kornet ikke bare i konteksten av en gårdsdrift, men også dyrket kornet i en religiøs konktekst.

Og som et apropos kan jeg ta med en gammel drikkesang. Utfra teksten å dømme er den svensk, og jeg har bare har fra hukommelsen:

Jag vill dö.
Jag vill ej mera leva.
Jag vill dö,
i en källere full av öl.
Och när jag dör,
då vil jag bli begraven,
bli begraven med munnen full av öl.

Neida, den er sikkert hverken førkristen eller spesielt religiøst fokusert. Men mytiske tema har en egen evne til å dukke opp i nye former, i nye drakter og på nye steder gjennom historien. Jeg ville ikke blitt det spor forundret om denne sangens idémessige opphav har et par tipp-tipp-oldeforeldre tilbake i tiden da øl var en magisk og hellig drikk.

Side 9/43: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »