Anders myser på livets særere sider

Side 9/43: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »

2013-03-11

Non Stop-trening

Her er en enkel og meget billig øvelse i smakstrening. Samtidig kan det være et godt eksperiment som viser hvordan man kan bli lurt av å vite hva man smaker – fordi hjernen forteller deg hva du burde smake.

La oss starte: Man tager ... en pose Non Stop. Den har nemlig seks ulike farger og fem smaker. Nå kommer fargene og smakene fra uavhengige kilder, men det er en slags logikk som knytter dem sammen, og det er alltid samme kobling mellom dem. Her er koblingen i følge Wikipedia:

Rød Non Stop smaker bringebær.
Grønn Non Stop smaker eple og ananas.
Gul Non Stop smaker sitron.
Orange Non Stop smaker appelsin.
Sort og brun Non Stop smaker vanilje.

Smaken ligger i det ytre trekket. Dersom du ikke klarer å fange smaken tidsnok, blir den lett overdøvet av sjokoladesmaken i fyllet – så smaking av Non Stop har et tidsaspekt. Slik er det forresten alltid, siden førsteinntrykkene vanligvis er sterkere enn senereinntrykkene, når smaksløkene har tilpasset seg den nye smaken. Dernest er egentlig ikke smaken på Non Stop så veldig intens, så det er en utfordring å fange den opp. I andre sammenhenger har man ofte muligheten for å ta et par minutters pause og komme tilbake for å få et nytt «førsteinntrykk», men det går ikke an med en Non Stop.

En syvendeklasse ved Hillestad skole i Holmestrand ble i 2006 årets nysgjerrigper på et forskningsprosjekt på blindsmaking av Non Stop. De dokumenterte temmelig grundig at det var mye lettere å fange opp smaken når du visste fargen. Når de ikke visste fargen – altså ved blindsmaking – klarte syvendeklassingene å avgjøre det bare i 5 av 22 tilfeller. Det er bare litt bedre enn tilfeldig gjetting.

Derfor må Non Stop-smaking blindes. Den enkle måten å gjøre det uten medhjelper er å legge én Non Stop av hver farge i et ugjennomsiktig beger, rote litt rundt og så trekke og smake på en tilfeldig uten å se. Når du har bestemt deg for smaken, finner du fasiten ved å se i begeret etter hvilken som «mangler». Etterfyll med ny Non Stop av den manglende typen og iterér.

Endel Non Stop har fått slått av litt av trekket. Det kan være nyttig å hoppe over disse, så du ikke gjenkjenner dem med tunga og husker at du nettopp la til en grønn med skade i kanten.

Det er mange ting man kan lære av slik Non Stop-smaking – enn så trivielt og dumt det kanskje høres ut.

  • Du kan få deg en aha-opplevelse av hvor mye det å kjenne fasiten betyr for hva du smaker. Du merker raskt hvordan smaksnøyaktigheten din synker når du smaker blindt. Jeg pleier litt flåsete å si at halvparten av smaksinntrykkende fra en øl ligger i flaskeetiketten, med andre ord: at du smaker det du regner med at du burde smake.

  • Du kan lære deg noen vanlige smaker, selv om det neppe er naturlig aroma de bruker, men kunstig fremstilte estere, så er det nyttig å trene seg på å gjenkjenne dem. Det er én ting å gjenkjenne sitrus, men hva med å kunne skille sitron, appelsin og lime fra hverandre?

  • Du kan oppdage hvor mye (eller lite) smakssansen din ødelegges av en forkjølelse, dagsform og andre momenter.

  • Du kan eksperimentere med å finne ut hvilken smaketeknikk som passer deg best.

Rett nok er det ikke det samme å smake drops og å smake drikke, men det er i det minste en god og enkel start for å bli kjent med din egen smakssans. Og så er det billig og lett å repetere, ikke minst er Non Stop ikke akkurat vondt.

Og når du er blitt mester i å gjenkjenne Non Stop, så kan du for eksempel øke vanskelighetsgraden ved å plukke to Non Stop og se om du kan gjette hvilke det er når du smaker på dem samtidig.

Du kan også gå videre til andre varianter av sukkertøy med samme egenskap: taktilt like, med forskjeller bare i smak og farge. Selvplukkhyllene har litt, og du kan bruke Laban Seigmenn (eple, sitron, appelsin, ananas og bringebær) og Laban Deilige Damer, popuært kalt seigdamer, (fersken, plomme, mandarin, mango og jordbær).

God smakstrening!

2013-03-08

Lyst, klart og røykfritt

«I begynnelsen var ølet mørkt, og det var røykfullt og uklart, og Gud så at det var godt.» Neida, jeg vet at det ikke er standardåpningen på ølhistoriebøker av den litt lettsindige typen, men ofte føles det slik. Standardlegenden er at ølet før Carlsberg, Pilsen, Burton og Wellington var mørkt, grumset og røykfullt. Og for å holde oss til flåsete religiøse parafraser kunne vi fortsatt med «Og Gud sa "Bli lyst", og ølet ble lyst.»

Imidlertid, øl var selv før år 1800 både lyst, klart og røykfritt. Ikke alt øl, selvfølgelig, og ikke nødvendigvis det billigste ølet, men det var ikke noe teknisk problem å brygge lyst, klart og røykfritt. Tidligere har jeg drodlet om det utfra engelske kilder. La meg gjøre øvelsen på ny med utgangspunkt i Danmark.

Hvidt øl og brunt øl ... høres det ut som «pale ale og brown ale»? Ja, for stilene var i stor grad variasjoner over det samme temaet rundt Nordsjøen. Ølets navn var avledet av malten man brukte, så pale malt gav pale ale og brown malt gav brown ale. Vi finner det samme i Skandinavia, der det er helt klart at dansk hvidtøl har sitt navn fra at det opprinnelig ble brygget med hvidtmalt, altså malt som var tørket uten varme og derfor ble lys og gav et lyst øl. I Danmark var dette billig øl, fordi det var mindre utgifter når man ikke måtte varmebehandle malten.

Og hvidtøl var et mye drukket øl i Danmark. Så sent som 1900 var visstnok fremdeles halvparten av ølmarkedet i den danske hovedsaken salg av hvidtøl.

Idag er vår tids varianter av hvidtøl både søte og mørke, litt som en stilblanding av bayer og vørterøl. Ifølge Per Kølster var det fordi man utover 1800-tallet blandet malten med enda billigere råvarer – mørke avfallsstoffer fra sukkerrafineringen. Men bortsett fra det, øl som er laget på ikke-varmebehandlet malt blir nødvendigvis hverken røykfullt, mørkt eller brent. Det kan selvfølgelig bli uklart, men det er muligens bare en funksjon av hvor ferskt det drikkes.

Språklig er det også lett å trå feil i ordene her. Det vi kaller hvit heter blanco på spansk. Ord som lys, hvit, blank og klar kan til forskjellige tider og forskjellige steder ha blitt brukt om det samme ølet, selv om det i dag er ord med ulike definisjoner. Et eksempel på dette er det angelsaksiske «hluttor eulu». Hornsey siterer Robertsons oversettelse av dette som «klart øl», og pukker kun på andre fraser i oversettelsen. Bosworths angelsaksiske ordbok oversetter samme frase som «rent øl», formodentlig i motsetning til blandingsprodukter, siden det er nevnt sammen walesisk øl, som trolig er en referanse til et blandingsprodukt mellom øl og mjød. Max Nelson bruker oversettelsen «klart øl» i Barbarian's Beverage. Selv i dagens norsk kan frasen «rent øl» godt bety enten uutblandet eller ikke-grumset øl. Det er derfor lett å trå feil når vi oversetter gamle ølreferanser. Selv så langt tilbake som i Hammurabis lovtekster finner man referanser til mange ølnavn, blant annet rødt øl, svart øl, speltøl, byggøl ... og hvitt øl.

I Norge kjenner man til områder der man soltørket maltet på svabergene. Slik bruk har til og med vært nedfelt som rettigheter for bruk av arealer i gamle kontrakter. At det ble gjort vitner også utskjellinger av slikt øl som å ha «solsmak». De som faktisk tørket malten slik har formodentlig likt det. Det ville ikke være første gang nabobygder karakteriserer hverandres ulike tradisjoner som barbariske og smakløse. Ordet «barbar» er forøvrig av gresk opprinnelse og refererer til nabofolkeslag.

Jeg vil vel helst tro at den største hemskoen for slik soltørking ville et uberegnelig vær. Spesielt siden maltingen tar flere dager og krever litt timing på de ulike trinnene, så kan det umulig ha vært helt kompatibelt med norsk vær. Sånn sett gir en tørkestue langt bedre kontroll over prosessen og gav bedre mulighet for planlegging. Innendørs tørking uten varme er en mellomting: man er ikke prisgitt været, og man slipper utgifter til brensel.

Uansett var fantes det lyst øl, klart øl og røyktfritt øl i gamle dager.

Partiprogrammene 2009-13

I går presenterte jeg det jeg mener er de viktigste endringene vi trenger sett fra mitt ståsted som ølentusiast. Idag skal vi se hva de politiske partiene skriver av øl-relevante formuleringer i sine partiprogrammer. I denne gjennomgangen er det partiprogrammene fra forrige valg, altså inneværende stortingsperiode, som jeg ser på. Ulempen er at det er et tilbakeblikk noen få år, men fordelen er at det kanskje er mulig å trigge noen partier til å legge om politikken frem mot valget i 2013.

Det er få av partiene som har noen slags «ølpolitikk», til det er vel temaet for perifert og nedprioritert. Men de fleste mener noe om alkoholpolitikk og skjenkepolitikk.

Vi tar lista over politiske partier i omtrentlig rekkefølge fra høyre mot venstre:

  • Fremskrittspartiet skriver i Handlingsprogram for 2009-2013 under avsnittet «Landbruk» (s.14-15), i konteksten av at bønder bør kunne selge direkte til forbruker om de så ønsker: Det bør også legges til rette for at lokale produsenter kan produsere og selge egenproduserte alkoholholdige varer som øl, vin og sider direkte til kunder. Implisitt sier dette noe om 4,7%-grensa, siden man nevner vin som stort sett alltid er over 4,7%.

    FrP har også viet en kvartside (s.15) til «Alkohol og tobakk». Det er mye der som går på lavere avgifter, lavere aldersgrenser og utvidede åpningstider. Følgende er direkte relevant i denne sammenhengen: Fremskrittspartiet vil [...] avvikle vinmonopolet og tillate at alle alkoholholdige drikker skal kunne selges i vanlige forretninger. Nå er det delte meninger om hvorvidt polet bidrar til eller hemmer utvalgsbredde og geografisk spredninge av utsalgssteder, men dette er i hvert fall relevant og for så vidt i tråd med hva jeg tidligere har argumentert for. Bakgrunnen for at FrP ønsker dette er mer motvilje mot monopoler enn et ønske om bredde i ølutvalget, men det får så være.

    De har også en formulering om [...] liberalisere alkohollovgivningen slik at skjenkeløyver og salgsbevillinger i større grad tildeles etter objektive kriterier. I utgangspunktet høres det jo bra ut, men fokus her er mer på utskjenking enn på produksjon. Problemene man ønsker å løse med restriksjoner på slikt er heller utelivsfylla, så det angriper egentlig ikke noen problemer som den seriøse delen av ølbransjen har.

    Alt i alt er dette ikke ille, men konteksten er mer motvilje mot monopoler og statlige reguleringer enn det er et ønske om å legge tilrette for bredde og ølkultur. Det er også mye her som vi savner. Vi gir C.

  • Høyre sier utrolig nok tilsynelatende ingenting om disse sakene i Stortingsvalgsprogrammet 2009-2013. Men de må da mene noe om det? Når jeg sjekker deres oversikt over Hva mener Høyre om, finner jeg ikke noe om det, heller ikke om jeg søker på hele web-siten. Jeg finner litt diskusjon om skjenketider men lite relevant og aktivt.

    Da faller man tilbake på generelle betraktninger om å støtte opp under næringslivet. Dessuten sier de i det minste ikke noe om å innskjerpe og vanskeliggjøre. Det berger i land en ståkarakter på D. Større bevissthet og tydelighet om standpunkter etterlyses.

  • Kristelig Folkeparti har absolutt et bevisst forhold til alkoholpolitikk i sitt Partiprogram 2009-2013, men en kritisk gjennomgang av hva de mener, indikerer at innstramningene stort sett er der det er problemer, mens for Vinmonopolet, reklameforbudet, avgiftsnivået og slike ting er det stort sett status quo fremfor innstramninger.

    Det vil si, de har en formulering som jeg ikke får til å tolke helt, men som jeg tror er en status quo-formulering (s.23): KrF vil [...] beholde Vinmonopolet som et viktig alkoholpolitisk virkemiddel for at det er tilstrekkelig antall utsalgssteder til at denne funksjonen kan ivaretas. Jeg mistenker at «for at» burde ha vært «for å sikre at». I så fall er det i det minste en indikasjon på en viss utbygging av polsystemet der det i dag er dårlig dekning.

    De har også en formulering om at (s.23) utesteder som bryter skjenkereglene, skal miste skjenkebevillingen i minst 3 måneder. Nå synes jeg ikke at skjenkereglene i seg selv er veldig kontroversielle, men de åpner for et bruk av skjønn som kan brukes på en særdeles lite tiltrekkende og potensiellt problematisk måte. Det er særlig gråsonen av ting som muligens er forbudt, og som slås ned på med litt tilfeldighet som faller meg tungt for hjertet. Egentlig burde det ryddes i regelverket her, og en økning av inndragingstiden til et kvart år gjør situasjonen bare verre sålenge regelverket og praktiseringen av det er såpass ullent.

    På et overordnet nivå er det illevarslende at disse punktene limes inne blant momenter rundt tobakk og heroin i deres seksjon for ruspolitikk, og det slår nok an den generelle tonen. At det er mange innstramminger trekker ned mot en klar F, men reddes til en E ved en rekke presiseringer av at status quo skal beholdes på de områdene som er viktigst for oss som ølentusiaster.

  • Venstre. I Stortingsprogram 2009-2013 har Venstre skrevet under temaet «Mer verdiskapende matproduksjon» (pkt 6.2.3): Tillate produsenter av alkoholholdige drikker å informere om produktene sine på egne Internett-sider, slik Vinmonopolet i dag har adgang til. Det er en meget god start, men vi må huske at produktinformasjon er mer enn bare produsentenes egne Internett-sider. Dagens reklameforbud rammer også små papirfoldere med oversikt og beskrivelse av produktene. Dessuten er det andre enn produsenten som ønsker å produktinformere - for eksempel en utvalgspub med en elektronisk eller papirbasert meny i egne lokaler.

    De har også med Tillate demonstrasjonssalg og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning til disse. Her har det jo faktisk skjedd litt siden 2007, men bare for flaskesalg over disk av drikk opp til 4,7%. Det er forsatt mye potensiale før formuleringene i programmet er oppfylt.

    Venstre har en god innstilling, og intensjonen går i rett retning, selv om formuleringene sporer litt av og begrenser nytteverdien. Konteksten deres er gårdsproduksjon og lokale småskalaprodusenter, mens saken har flere sider. Således treffer de litt på siden av hva en ølentusiast ønsker, siden blant annet hindringer for importøl, reelle muligheter for nasjonal distribusjon og hindrene for å åpne en ølbutikk er vel så viktige momenter. Vi gir en B.

  • Senterpartiet har et prinsipp- og handlingsprogram fra Stortingsvalget i 2009 som i bunn og grunn er en lett-versjon av KrFs standpunkter, og er preget av verb som opprettholde, innskjerpe, beholde og forsterke. Man skulle trodd de ville legge vekt på å bedre vilkårene for småskalaprodusenter, som ofte er gårdsbryggerier. Men det ser ut til at alkohol-som-rusmiddel har vunnet over gårdsbryggerier-som-næringsvei i programkomiteen. Med litt godvilje kan man tolke deres positive formuleringer (pkt. 15.2.5) rundt gårdsmat, lokal produsjon, nisjeprodukter og småskaladrift som også å omfatte brygging, men det nevnes aldri eksplisitt, og det slås litt i hjel av formuleringene under Rusmiddelpolitikk (pkt. 8.2.1) og Kriminalpolitikk (pkt. 17.1)

    Vi tar utgangspunkt i samme E- som KrF fikk, men lar den bikke opp til en E på grunnlag av generell positivitet til gårdsmat og småskalaproduksjon.

  • Arbeiderpartiet sier heller ikke så mye i partiprogrammet fra 2009 om alkohol. Det er litt om rusmidler og behovet for alkoholfri alternativer (s.41-42). Om skjenking står det litt om at bevillinger må knyttes mot tilgjengelighet for funksjonshemmede (s.44). Utover det står det lite og ingenting. Formodentlig betyr det mer eller mindre status quo.

    Graver vi videre i deres «Apedia», fyller de litt ut under «Alkohol», der de vil fortsette den eksisterende alkoholpolitikken men også «utvikle nye tiltak». Om vi hopper over det som går på misbruk, alkoholfri soner og ulovlig omsetning, så har de to formuleringer som er relevante. Først er det Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde vinmonopolet og ønsker flere ”minipol” i distriktene. det er vel en erkjennelse av at det for mange er langt til nærmeste pol, men jeg er litt skeptisk til at det flere minipol som vil gjøre vei i vellingen i breddeutvalget av øl.

    De skriver også i Apedia: Vi vil opprettholde reklameforbud – også indirekte reklame. Her kan det være litt vanskelig å tolke hva de mener med indirekte reklame, for det er en formulering jeg tror kan dras i mange retninger. Sannsynligvis er det her tenkt på reklame for lettøl og alkoholfri produkter fra et bryggeri som også produserer øl. Se her for en odelstingsproporsjon som omtaler dette.

    Karakteren settes derfor under tvil til D som for Høyre. Tvilen gjelder at Høyre fikk bikke opp rundt generell positivitet til små- og mellomstore bedrifter, uten at det kommer like sterkt til yttrykk hos Arbeiderpartiet.

  • Sosialistisk Venstreparti toucher inn på dette dette på kun et punkt i arbeidsprogrammet fra 2009, der de skriver (pkt 4.3.1): Det er en klar sammenheng mellom alkoholforbruk og voldsbruk. SV vil arbeide for en restriktiv alkoholpolitikk og nasjonale retningslinjer for tidsbegrensninger av åpnings– og skjenketider. Utover dette finner jeg lite relevant på websidene deres bortsett fra et utspill fra Heikki Holmås om pol i alle kommuner - (det har vel begrenset realisme?); og et innlegg fra Kirsti Bergstø om alkoholreklamens fordervelse og en forsikring om at dagens reklameforbud er til støtte og glede for mikrobryggeriene (igjen et «tja»). Generelt er trenden ellers et fokus på alkoholens misbruk, et bredt ønske om å få forbruket og skjenketidene ned. Er det ståkarakter? Tja, såvidt, men det er vanskelig å strekke det til samme E som Høyre og Arbeiderpartiet, så det får bli en E.

  • Rødt skriver i sitt arbeidsprogram (dokumentet er nå fjernet, så dette er skrevet etter tidligere notater jeg gjorde mens det fremdeles var tilgjengelig): En restriktiv alkohol- og skjenkepolitikk, for å forebygge vold i forbindelse med uteliv. De vil også at Statens Pensjonsfond ikke skal investere i «alkoholkapital», styrket innsats mot smugling, samt videreføring av «salgsmonopol for sprit og vin». Dette siste tror jeg ikke vi skal tolke som implisitt ønske om å tilbakeføre sterkøl til butikk. Ellers vil de skjerpe kraftig inn på skjenkebevillinger - de skal tapes (formodentlig permanent?) ikke bare ved brudd på på regler som gjelder skjenking og alkoholloven, men også ved diskriminerende praksis, manglende arbeidskontrakter eller svart arbeid eller omsetning.

    Men så har de denne formuleringen: Rødt støtter kampen for å bevare en desentralisert produksjonsstruktur i mat- og drikkevareindustrien. [...]. Også i drikkevareindustrien representerer bryggerianlegg og brusfabrikker viktige arbeidsplasser i distriktene. Rødt vil arbeide for å opprettholde gjenbruksflaskene i bryggeribransjen, og støtter arbeidernes kamp for å øke grunnavgiften på engangsemballasje slik at overgang fra gjenbruksflasker til engangsemballasje blir ulønnsomt. Etter å ha lest dette et par ganger, sitter jeg med en følelse av at det er industribryggeriene fremfor mikrobryggeriene som ligger deres hjerte nærmest her. Det er fint om de har mange ansatte til å brygge øl på gjenbrukbare flasker, men ølet skal helst ikke selges og enda mindre drikkes.

    Det er jo heller ikke mikrobryggeriene som bruker gjenbruksflasker. Men så er det da heller ikke så veldig distriktsprofil igjen blant industribryggeriene, med mindre man tar med at Ringnes ligger i Nittedal og Mack i Nordkjosbotn. Det er vrient å sette karakter her. Trekker den nostalgiske bekymringen for de regionale industribryggeanleggene opp, eller skal innskjerpingslysten på skjenkebevillingene med permanent inndragning, trekke ned? Tja, vi legger dem mellom KrF og SV, altså på en E.

Symtomatisk er det også hvor partiene behandler disse tingene. KrF behandler dem under ruspolitikk, Venstre under landsbrukspolitikk, FrP under næringspolitikk, SV og Rødt i konteksten av vold. Det sier vel egentlig også endel om partiene.

Et tema som går igjen i partiprogrammene er hvorvidt man vil utvide eller innskrenke skjenketidene i puber. For meg er det temmelig uvesentlig i en ølentusiastsammenheng om man kan sitte på puben til klokken ett, to eller tre.

Som et lite sammendrag kan man si at alkoholpolitikk i partiprogrammene 2009-13 – i den grad det er relevant for en ølentusiast – er preget av status quo for alle partier unntatt Venstre og FrP, der politikken kan sammenfattes som henholdvis moderat oppmykning og robust eliminering av dagens politikk. Politikken som har vært ført de siste fire årene bærer da også preg av å opprettholde status quo med litt forsiktig utprøving av endringer.

Forøvrig er den helt uformelle tolkningsguiden for bokstavkarakterene Fryktelig, Egentlig stryk, Dårlig, Cå-där, Bra og Applauderbart – sånn for å sette det i kontekst. Egentlig er vel karakterene satt for høyt, men jeg følte for å bruke store deler av karakterskalaen.

Og om jeg nå har oversett eller feilrepresentert noe her, så er jeg takknemlig for innspill så jeg kan rette opp.

Senere, når alle partiprogrammene for 2013-17 er kommet ut, skal jeg ta et tilsvarende dypdykk i dem. Jeg regner med at det mye er de samme formuleringene som står der.

2013-03-07

De viktigste ølpolitiske sakene

Jeg skal i morgen gå igjennom hva partiene mener om alkoholpolitikk i partiprogrammene for innværende periode – sett i en ølentusiasts perspektiv. Og så kan vi trille terninger og karaktersette dem for å late som vurderingen er veldig seriøs og riktig.

Men før det vil jeg her ta for meg de viktigste øl-politiske sakene, slik jeg som en ølentusiast ser det.

  • Produktinformasjon. Vi har idag et forbud mot alkoholreklame. Det er ukontroversielt, og ytterst få ønsker vel alkoholreklame på billboards langs veiene og mellom programmene på TV. Mindre kjent – men mer viktig – er at reklameforbudet i praksis rammer så godt som enhver form for produktinformasjon utover flaskas etikett. F. eks. er det ulovlig å legge produktinformasjon om et øl på nettsider, selv om leseren er nødt til frivillig og aktivt å klikke seg inn, og selv om det ikke kan dyplenkes til.

    Om du lurer på ingredienser eller annen informasjon om et øl, så er det i bunn og grunn bare på etiketten produsenten lovlig kan informere om dette. Får du ølet fra tappekran, har du i utgangspunktet tapt, selv om serveringsstedet har lov til å oppgi i hvert fall rent basale data som styrke, type, pris og opprinnelsesland, men ikke særlig mye produktinformasjon.

    Bedre blir det ikke av at utenlandske øl ofte produseres parallelt for mange ulike land med hvert sitt språk. Derfor har svært sparsomt med informasjon på etiketten utover det som er lovpålagt i hvert enkelt land. Dette koker kort og godt ned til et spørsmål om hvor mye plass til tekst det er på etiketten, og de velger heller å legge utfyllende informasjon på nettet.

    Riktignok kan norske bryggerier informere til utenlandske forbrukere på web – sålenge det ikke skrives på norsk. For er det på norsk er det innlysende rettet mot nordmenn og dermed ulovlig. Dermed tipper det hele over i parodien. Det er imidlertid ingenting i veien for at også nordmenn kan lese den internasjonale versjonen av produktinformasjon. Men denne muligheten er bare åpen for de bryggeriene som har et troverdig eksportvolum, og dermed rammer forbudet veldig skjevt.

    Det burde åpnes for relevant produktinformasjon på websider, på serverings- og utsalgssteder og lignende. Fremfor et generelt forbud mot produktinformasjon, burde grensen gå ved konteksten informasjonen gis i. Det burde være greit om leseren selv aktivt må oppsøke informasjonen, men ikke om den pushes uoppfordret på en leser. Det burde likevel være greit å pushe produktinformasjon på en kunde, gitt at denne oppsøker et salgssted for øl, men ikke ellers.

    Er det vanskelig å håndheve? Vel, alkoholpolitikken er allerede full av tåkete regler med digert rom for skjønn, så det er neppe verdens undergang om de får én til.

  • Markedstilgang er et annet problematisk tema. For produsenter med statlig bevilling har problemene bare såvidt begynt når lisensen er på plass og ølet er brygget. Vinmonopolet tar ikke inn så mange ølprodukter for bred distribusjon, hvilket gjør at det er en lang og omstendelig prosess, der mange allerede står i kø.

    Om ølet brygges på maks 4,7%, kan det tas inn i dagligvarebutikker, som i praksis har monopol på salg av svakøl over disk. Men strukturen i dagligvarebransjen er ikke hjelpsom overfor lokale øl og bryggerier. Butikker kan nok ta inn ølene, men må da selv være ansvarlig for logistikk og alt slikt. For de aller fleste butikkene er øl bare enda en varegruppe, og de ønsker at mest mulig hånderes av kjeden de er en del av, og dermed tar de bare inn et utvalg av standardølene.

    Min lokale Rema ligger ved en av de viktigste innfallsportene til Bymarka. De fører et bredt utvalg av skismurning hele vinteren, noe jeg ikke tror er en del av Remas standardutvalg. På samme måte kunne de tatt inn et lokalt bryggeri, men de gjør det neppe for en håndfull kunder. Det er nemlig grenser for hvor mange slike ekstravarer de ønsker å bale med. Små bryggerier ser ut til å klare å komme seg inn i 2-3 lokale butikker, og de kan vanskelig overleve på det. Nå er ikke dette et problem utelukkende for varegruppen øl, og kanskje noe av løsningen er å bryte opp dagligbransjens markedsmakt.

    Her burde Vinmonopolet, i kraft av å være et statlig monopol pålegges et ansvar for å veie opp for de strukturelle fartsdumpene som er lagt ut for de minste produsentene. Sterkøl – og kanskje også svakøl – fra små, lokale produsenter bør ha krav på å hylleføres på sine lokale polutsalg. Og kanskje burde polets interne prosesser åpnes slik at småprodusentene fikk en reell adgang til sitt eget hjemmemarked og ikke var forbikjørt av de store allerede før start.

  • Emballasjeavgift og engangsavgift og slikt er og blir et konkurransevridende knep med en påmalt miljøunnskyldning. De store bryggeriene selv ser ut til å ønske å gå over til engangsemballasje på boks og bort fra gjenbrukbare glassflasker. Dersom man mener noe miljømessig med gjenbruk (i motsetning til gjenvinning) av emballasje, bør noen snart ta noen grep. Hvis ikke er det like greit å stikke fingeren i jorden og fjerne denne sniksbeskyttelsen av de store, som tilsynelatende bare er interessert i den for dens markedsvridende effekt.

    Gjenbruk av flasker krever nemlig en infrastruktur som de små ikke har råd til og som utenlandske øl ikke har praktisk mulighet til. Dermed er resultatet at mellomstore og store norske bryggerier kan produsere sitt ut uten det sette av avgifter som rammer små og utenlandske bryggerier.

    Det er det visst mange politikere som er fornøyd med, også bortsett fra den antatte miljøprofilen. Det opprettholder nemlig distriktsprofilen på ølproduksjonen, må vite. Dessverre er dette tull. I beste fall opprettholder det en slags regionalisert sentralisering, med landsdelsbryggerier. Den virkelige distriksprofilen på bryggeri-Norge er det mange små bryggeriene som ligger på mer eller mindre bortgjemte steder, og de får ingen drahjelp av disse avgiftene. Tvert om, de rammes av dem med full tyngde. Distriktsprofil? Hah!

  • 4,7%-grensa var opprinnelig et litt tilfeldig, men nokså praktisk skattemessig grense, men har etterhvert blitt et fundamentalt vannskille i norsk ølverden. Nå har riktignok norske industribryggerier lært seg å brygge pilsneren sin på 4,7%, men begrensningene som slår inn ved 4,7% er konkurransevridende da det hemmer øl fra bryggetradisjoner som typisk ligger over denne gransa. Den burde i hvert fall økes til 7%, som forøvrig var den gamle øvre grensa for ølet styrke og dermed for ølsalg i butikk.

    Det kan også virke som om 4,7%-grensa er med å dytte alkoholstyrken på polølet oppover. Det var en vekker for meg da jeg begynte å plukke belgisk øl i polhyllene på vårt sort-of-utvalgspol for å få øl som bare var moderat sterkt. Belgisk øl som «svakøl»? Ja, faktisk. Det mest høyprofilerte og «spennende» ølet som kommer nå ligger opp mot vinstyrke, og det svake sterkølet risikerer å få fokuset stjålet av det virkelig sterke sterkølet.

    Ved å heve polgrensa til 7% kan man også skape bedre levevilkår for ølbutikker som selger svakt og moderat sterkt øl, og dermed bremse eksplosjonen av sterkølet på Polet.

  • Demonstrasjonssalg betyr at bryggerier kan servere små smaksprøver ifra bryggeriet på bryggeriet, selv om de ikke har serveringslisens. Idag kan de selge egne produkter sålenge det er inntil 4,7% i styrke, men de kan imidlertid ikke servere, og de kan heller ikke ta inn andres produkter. De kan med andre ord typisk ikke selge hele produktspekteret sitt.

    Man burde heve grensen for demonstrasjonssalg. Kanskje helt til 22%, men i hvert fall til 7%, men gjerne så høyt at også vinprodusenter kan dra nytte av det. Begrensningene bør heller ligge på porsjonsstørrelse enn på prosent. Samtidig burde det være mulig å selge øl fra andre produsenter over disk når man selger sitt eget produktutvalg.

  • Generell festivallisens. Kommunal tilvirkningslisens burde gjelde også for messer, festivaler og lignende – i hvert fall innenfor samme kommune. I utgangspunktet er disse lisensene en utvidet, kommunal serveringslisens, og gjelder bare for produksjonsstedet. Det gir mening, siden man kan slappe litt av på kvalitetskravene når produktet serveres og fortæres i produsentens umiddelbare nærvær, i motsetning til der produktet er går gjennom flere ledd over lang tid og gjerne fraktes langt før det ender hos forbrukeren.

    Imidlertid er det ingen grunn til at produsentens egne folk ikke kan servere egne produkter på tilstelninger, eventuelt med begrensninger på volum og hyppighet. Det ville tillate f.eks gårdsbryggeriet i Ytre Gokk å ta med seg noen fat eller kasser med flasker og servere på en messe eller festival. Idag er det umulig med mindre man har gått gjennom papirmølla for å få en nasjonal lisens. Det handler om lik tilgang til de arenaene der produktene møter kundene.

  • Alkoholavgiftene. Jeg mener at det viktigste ikke er å få alkoholavgiftene ned, men heller å tilrettelegge for ansvarlig alkoholforbruk. Flatfyll er oftest basert på billig alkohol. Dette er noe avholdsbevegelsen allerede er klar over, siden de historisk har prioritert å gå i strupen på rimelige ølet fremfor den sterkere men forholdsvis dyrere vinen.

    Men dersom mye av eksistensberettigelsen for alkoholavgiftene er å heve prisnivået for å bremse litt på fyll og misbruk, så kollapser argumentasjonen for småbryggeriene sin del, siden småprodusentene av skaleringsgrunner ikke kan lage billig alkohol. Fremfor å få ned avgiftsnivået generelt, er det bedre å ha en avgiftsstruktur som unntar de produsentene som av ulike strukturelle grunner allikevel har en høy pris på produktene. Et tiltak i så måte ville være en gradert alkoholavgift, der f.eks de første 10.000 literne fra et produksjonsanlegg var avgiftsfri, de neste 10.000 literne hadde 25% avgift osv.

    10.000 liter dekker knapt bunnen av bryggekjelen i de store bryggeriene, og er bare 3-4 batcher på selv et stort mikrobryggeri som Nøgne Ø. Men for en knøttliten produsent med et 250-liters anlegg er det rundt 40 batcher og for enkelte kanskje en hel årsproduksjon. Og jeg kan garantere at ut-prisen på ølet uansett ikke ville invitere til flatfyll.

    Hva vil avgift på 10.000 liter 4.7% utgjøre? Med ca 20,00 literen, blir det en avgiftslette på 200.000,- pr produksjonsanlegg. Et piss i havet for de store, men kanskje et leve-eller-ikke-leve for de små.

  • Spesialbutikker. I praksis er det vanskelig å åpne en spesialbutikk for øl. For det første er det vanskelig å være begrenset til å selge et utvalg som bare dekker halvparten av produktspekteret, når de mest interessante ølene er ekskludert. Bedre blir det ikke av at mange kommuner insisterer på at bare butikker med «fullt» utvalg av dagligvarer får lov til å selge øl. Med dagens konsolidering av dagligvarebransjen, betyr dette at butikker med spesialkompetanse rundt øl nærmest er en umulighet.

    Spesialbutikker for øl finner vi idag bare i kommuner der man historisk har hatt det pga et tidligere ølmonopol, som bryggeriutsalg, samt på veldig spesielle steder, som Ølhandleriet i Mathallen i Oslo. Sistnevnte kan sannsynligvis argumentere med at Mathallen som helhet gir et bredt varespekter og at strukturen med små butikker med hvert sitt spesialfokus burde åpne for en butikk med ølfokus men totalt sett integrert med Mathallen som helhet.

    Mulighetene for bryggeriutsalg som nylig kom var i praksis en åpning for gårdsbutikker til å selge øl brygget på eget bryggeri. Loven gjelder for by-bryggerier også, men er nok relativt uaktuelt pga kvaderatmeterprisene og begrensningen til å selge kun eget øl. Det burde generelt åpnes for spesialbutikker som kan fokusere på øl av butikkstyrke som vare. Av historiske og andre sære grunner finnes det allerede enkelte steder, uten at det skaper problemer. Dagligvarebransjens de facto monopol på svakøl nærmest sikrer at dette er en vare som er nærmest umulig å kjøpe fra en kompetent ekspeditør, og bedre blir ikke det av at reklameforbudet eliminerer produktinformasjon. Vi hadde tallrike slike butikker inntil sterkølet ble innlagt på polet, og det var dengang ikke problematisk.

I morgen skal vi se på hva partiprogrammene for 2009-2013 sier om alkoholpolitikk og ølbrygging.
- lagt inn av Viggo - 2013/5/1 20:30:46
Berentsens Brygghus er vel eit bybryggjeri, og dei har eit eige utsal der dei sel øl, cider og brus frå både eigen produksjon og frå andre produsentar. Så det finst nok ikkje noka begrensning til å berre kunne selje eige øl. Elles veit eg då om eit par norske bryggjeri som har norskspråkleg produktinformasjon på nettsidene sine, men det er kanskje lettare for dei litt mindre bryggjeria å gøyme seg vekk på internett?

2013-01-13

Knuste middelalderglass

Glassknusing. Tanken får servitører til å fortvile, pubeiere til å regne på marginer og bevillingsmyndigheter til å telle på knappene. Men det er da lite glassknusing i dag, i hvert fall historisk sett? Joda.

Harald Thunæus' Ölets historia i Sverige gir et glimt inn i en litt annen verden. Han skriver: Krossade ölkrus av lergods är de vanligaste fynden vid utgrävning av medeltidiga skikt i Stockholm – ca 60% av alle fynd. Han påpeker at det ikke nødvendigvis er et mål på drikkfeldighet, dvs at dette i hovedsak skulle være tilfeldig knuste drikkebeger og dermed indikerer et enormt ølkonsum.

Drikkebegerknusingen var nemlig et poeng i seg selv, og Thunæus referer til Schück som utfra gamle regnskaper fra siste halvdel av 1400-tallet har kommet frem til at man brukte 4-5 nye drikkebeger pr deltaker under den årlige valborgsmiddagen på Stockholms rådhus.

Poenget var trolig at man kastet drikkebegerne i gulv eller vegg og knuste dem ved de viktigste skålene og ved festens slutt. At de var laget i leire og ikke i glass var nok en stor fordel HMS-messig på disse gildene. Drikkebegerne var så utrolig billige at det formodentlig ikke lønte seg å produsere dem lokalt eller gjenbruke dem. De ble trolig importert fra områder langs Rhinen som returlast på skuter som utførte salt. Det er kanskje ikke sånn man primært så for oss 1400-tallet, men regnskapsbøkene synes å peke i den retningen.

Thunæus siterer også vedtektene i murerlauget i Stockholm ifra 1487, der det å betale for drikkebegere var en vanlig avgift eller straff. Kapittel 14 lister hva en nytt medlem i lauget må punge ut med til «opptaksfesten»: I första hand två tunnor öl, videre två skinkor, två tungor, två medvurstar, tre fat grytstek, tre fat stek, vetebröd för ett öre, ett halvt pund smör, rågbröd för två öre och bägere för ett öre.. Rett nok er øl en langt vanligere vare enn drikkebeger som betaling eller bøter, men begge forekommer, som i kapittel 19 i samme vedtekter der det står at når noen tar en ny lærling, skal det til neste drikkesamling gis en tunna öl och 12 bägere. Begere var med andre ord neppe så mye servise som det var en forbruksgjenstand.

Nå må det selvfølgelig også nevnes at det fantes forseggjorte drikkebeger som man neppe ødela på samme måten, men det synes som konseptet med «engangsservise» ikke var helt ukjent på festene i middelalderen, i hvert fall i Stockholm.

2012-12-04

Ølakademiet

Ølakademiet er en aktør som kan bli verd å følge med. De er for så vidt ikke alene om å bringe ølinteressen opp på et kommersielt plan, og businessmessig føyer de seg inn i en slags retro-trend. Ikke bare er mikrobryggerier og sære øl i seg selv en retro-trend. Men i en verden med spesialisering og stål-fokus på skalering og strategiske satningsområder går Ølakademiet mot strømmen.

De har en kurs-del, som utover kursing i øl og brygging også tar ølreiser, event-arrangering, øltesting, pakkeløsninger for festivaler og «you name it». Ja, sannsynligvis bokstavelig talt: «you name it» overfor dem innenfor temaet øl, og de kan sikkert fikse noe.

Neste gren på treet er Akersberget, som er pub og restaurant, og visstnok ikke noe de i utgangspunktet siktet på. Men tidligere eier skulle selge den og det ble bare sånn – og den passet inn i strategien deres, eller var det strategien deres som som passet inn i Akersberget? Eller er det strategien deres som blir til mens de går? Hvem vet.

Restauranten ligger i det som tidligere var en rønne, men som nå er totalrenovert, helt nederst i Telthusbakken, som strekker seg nedover fra Gamle Aker kirke. Opprinnelig har den hatt hageparseller for trangbodde på sydsiden og en broket og forskutlet forsamling trehus for de lite bemidlede på nordsiden. Helt nederst, der den møter Maridalsveien ligger Akersberget. Nedenfor Maridalsveien har Akerselva gravd seg ned gjennom løsmassene, og elveløpet blir til noen mindre stryk. Der vokste det frem gammel industri rundt den vannkraften man kunne tyne ut fra elva.

Jeg burde ikke amatørsynse om gatenavn, men tro om ikke Møllergata, som forsetter i Maridalsveien, i gamle dager ledet til nettopp en mølle for korn (og malt!) som kunne bruke strykene i Akerselva omtrent der Mathallen ligger idag? Ved Mathallen er halvgamle, forlengst nedlagte industribygg stilmessig blitt ivaretatt og fortettet med moderende mastodonter i stål og glass, og det hele er blitt hipt og moderende.

I Mathallen driver Ølakademiet Ølhallen, et serveringssted som fokuserer på øl-og-mat og øl-til-mat og øl-i-mat og stort utvalg. I tillegg planlegger de åpning av Ølhandleriet, som skal være en spesialbutikk for øl opp til 4,7%. Dermed havner de sikkert også på import-kjøret, og med det blir man raskt distributør. Og i tillegg til dette planlegger de sitt eget mikrobryggeri, samt at de har en liten pub på gang i samme området. Det er minst fem ting på én gang – mer en halvannet kinderegg.

I en tid der alle tenker snevert og spesialisert fokus på business-områder, er det forfriskende at noen tenker bredspektret konsern-bygging. Øl – og især spesialøl – er i vinden på mange ulike områder, og dette er helt klart et område på hvilket man kan ta ut synergieffekter. Spørsmålet er om potensialet for synergieffekter er større enn fokustapet og det potensielle kaoset som ligger i å spre seg på mange aspekter.

De har forresten enda et jern i ilden: en gammel veteranlastebil som tidligere hadde kjørt for Ringnes og som såvidt jeg forstod de hadde mottatt for en symbolsk sum. Det er vel den ultimate illustrasjonen: Carlsberg har ingen strategi som åpner for «museale gjenstander knyttet til nasjonale ølmerker» og kvitter seg med den. Ringnes har anstendighet og avhender den på en fornuftig måte. Og Ølakademiet tar den imot med stor og aktverdig entusiasme, men uten at det er lett å se hvor den passer inn konseptet.

Ølakademiets veteranlastebil
Ølakademiets veteranlastebil; opprinnelsen fra Ringnes sees blant annet på registeringsnummeret, dvs R-1877.

Forøvrig forventer jeg at vi snart ser at spesialølets «window of opportunity» begynner å lukke seg, og at fremtidige startups ikke får drahjelp av vakumet i et sultefôret marked. I stedet kommer det til å bli litt trangt og folksomt blant aktørene i dette rommet. Nåvel, akkurat dét har jeg spådd før, men snart må da snart også den spådommen gå i oppfyllelse. Men Ølakademiet – og propell de luxe Jørn Tore Persen – har nok kastet seg på trendene i tide.

Det er i alle fall forfriskende å se at strategier, forretningsplaner og bedriftsfilosofier spriker så mye som de tross alt gjør mellom aktørene i bryggeri-Norge. Dette blir neppe kjedelig med det aller første.

2012-11-29

Der røk Dahls-brusen

Så kom nyheten om at Ringnes avslutter all brusproduksjon ved E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Det mest overraskende er kanskje at ingen later til å være overrasket. Men utover det er det mange som reagerer på sviktende premisser her. Det er dessuten naturlig å se dette i lys av at det er nesten på dagen ett år siden direktøren i Ringnes gikk på dagen over uenighet om strategispørsmål.

Poenget er at mange tar dette som en trinn i nedleggelsen av Dahls bryggeri. Det mener jeg er feil. Her snakker vi om to ulike ting: brusproduksjon og Dahls. Det kan godt tenkes at Ringnes (les: Carlsberg) ønsker å legge ned Dahls for å konsolidere bryggingen. Men det er en annen skål enn at de ønsker å kvitte seg med brusproduksjonen.

Det er veldig i tråd med hva jeg tidligere har blogget om (se her og her), nemlig at Carlsberg-konsernet er opptatt av ølbrygging, ikke brusproduksjon. Denslags fikk de med på kjøpet da de overtok drikkevareproduksjonen til Orkla. Innen Carlsberg sier strategien helt tydelig at øl er det man skal merkevarebygge. Brus er ustrategisk og nevnes ikke.

Brusproduksjonen er noe de ønsker å selge ut - tror jeg. Men du kan ikke selge halve bryggerier. Om de ønsker å satse på E. C. Dahls innen Carlsberg, så er brusproduksjonen noe de må kvitte seg med. Ikke det at jeg er enig, men om man skal ta deres strategidokumenter på alvor, så er det den eneste sluttbare konklusjonen.

Med på lasset der går også Farris og Imsdal. De er ustrategiske, men til forskjell fra brusen på Dahls er de stedbundne. De går nok før eller senere under hammeren som egne merkevarer.

Hvorvidt de også ønsker å slutte med ølbryggingen i Trondheim, se det er et annet spørsmål. Mye avhenger her av emballasjeavgifter og slikt. Mye avhenger også av hvor sterk lokal merkevare E. C. Dahls forblir. Det beste argumentet for E. C. Dahls er lokalpatriotisme og et sterkt lokalt og regionalt marked. Da er faktisk bryggeriet nærmest hjemlet i strategien til Carlsberg.

Det er et større spørsmål hvor sterkt Gjelleråsen står. På den ene siden har de mindre lokalpatriotisme, og på den andre siden ligger de betraktelig nærmere lavkostproduksjonen som Carlsberg har rundt Baltikum. Jeg tror det er en reell fare for at Carlsberg flytter all brusprodusjon til Gjelleråsen (som vi har sett) for så senere å flytte ølbryggingen fra Gjelleråsen til Baltikum. Dermed blir Gjelleråsen et rent brusbryggeri som kan selges ut sammen med anleggene for Farris og Imsdal. Og i så fall blir E. C. Dahls deres eneste gjenværende bryggeri i Norge, kanskje med ansvar for de nasjonale nisjeproduktene som er juleølene, bayer og bokk i tillegg den den regionale merkevaren Dahlspilsen.

Da blir nasjonale volumprodukter (les: Ringnes pils) og internasjonale merker (les: Carlsberg og Tuborg) produsert utenlands og importert på boks. Velkommen til ølfremtiden.

- lagt inn av Michael - 2012/11/30 10:11:55
Hei Anders. Det første som slo meg når jeg så denne "nyheten" var din tidligere gjennomgang og analyse av Carlsbergs strategi, og da sitter jo man igjen med så mye mer enn det som gjenspeiles i den ensidige dekningen i dagpressen. E.C. Dahls har ikke vært i lokale hender på mange - mange år, og derfor så må jeg ærlig innrømme at min patriotisme for E.C. Dahls har avtatt. Dahls Eksportøl har vært et hederlig forsøk på å få til noe, men ellers så har jeg en svak forkjærlighet for ingefærølet hvis jeg må velge nasjonalt sukkervann. Jeg ser ikke så mørkt på dette i det hele tatt, for vi er jo tross alt så heldige at vi begynner å ha veldig mye velsmakende øl å velge i fra mindre lokale aktører!
- lagt inn av HM - 2012/11/30 13:55:48
Det ordner seg nok med Imsdal og Farris men hva med Den Eneste Ene Julebrusen[TM] da? Blir ikke jul uten.
Dahl - lagt inn av Vidar - 2012/12/1 21:18:42
Det handler ganske enkelt om å øke omsettning. Den dagen man får folk til å tro det er et lokalt bryggeri, så tror Carlsberg/Ringnes at de vil øke omsettningen. Men, det vil fortsatt være samme eiere og det vil fortsatt være dårlig Ringnes pils i boksene.

2012-11-11

Kaffe, vin og øl

De siste dagene har avisens spalter for bizarre nyheter vært hjemsøkt av muligheten for at morgenkaffen kan bukke under for klimaendringene. Som vanlig er det mye misforståelser, men allikevel med en kjerne av sannhet, med implikasjoner for øl og vin.

Poenget er egentlig at kaffe er en høylandsplante fra Etiopia og deromkring. Klimaendringene endrer habitatet, og dersom man ekstrapolerer er det fare for at ville kaffeplanter kan være utryddet – eller var det kraftig redusert? – om 50 år eller så. Implikasjonene for morgenkaffen er indirekte, for den kaffen kommer fra plantasjer, og i tilfelle epidemier på kaffeplantasjene, så vil det da ikke lengre være ville kaffeplanter å lete blant for å finne sykdomsresistente individer.

Et beslektet problem er at klimaendringer kan gjøre dagens kaffeplantasjer mindre egnede, så man må enten flytte dem – eller finne mer egnede kaffesorter å dyrke. I det avlsarbeidet er ville kaffeplanter nyttig.

Vin har et liknende problem. Ifølge artigkallene James May og Oz Clarke i en artikkel i alltid useriøse The Sun, er champagne av den fremragende typen noe som hører fortidens årganger til. Klimaendringene har flyttet sonen der man kan fremelske den beste champagnen nordover til – skrekk og gru – franskmennenes erkefiender britene. Dog er det kun i Kent, helt i sydøst av England, men der skal det også nå være perfekt for champagne … ifølge The Sun.

La oss ikke mistenke de to herrer for snev av chauvinisme. Og la oss heller ikke forsøke å regne ut hvor champagne-regionen har flyttet seg om enda noen tiår.

Under lystigheten i slike nyheter ligger det også en seriøs kjerne: i klimaendringens tid er terroir et av de første ofrene. Terroir er ikke bare at klimaet tilfeldigvis passer til å dyrke bestemte avlinger og gir dem deres egne, spesielle, unike smak. Bak ligger også lang tid – kanskje århundrer – med prøving og feiling for å balansere plantevarianter, jordsmonn, prosess og lokalt mikroklima. Når én av disse faktorene endrer seg, trengs det mer tid og prøving og feiling før man finner en ny balanse. Om klimaet endrer seg fort nok, er det kanskje til og med umulig, à la å skyte på et bevegelig mål. Så kanskje er det bye-bye terroir!?

La oss trekke linjene til øl. Øl har da ikke terroir? Jo. Det var terroir innen brygging før industribryggingen, med sorter av bygg og humle som passet til de lokale ølene. Ja, selv det lokale vannet – eller rettere sagt saltene i det – har favorisert visse typer øl og straffet andre, noe industribryggeriene har visst å benytte seg av. Noen, som danske Per Kølster ønsker å finne tilbake til ølets terroir, og jeg er fremdeles bare litt over halventusiastisk til den ideen. Men med klimaendringer blir den visjonen desto vanskeligere.

Det er greit at bygg og hvete visstnok har lite terroir og er blitt dyrket både i Nord-Afrika og i Trøndelag – godt syd for og nord for vin-beltet. Men humla har da terroir? Samme humlevariant gir jo sterkt varierende smak avhengig av jordsmonn og lokalt klima. Kan humlas terroir bli et offer for klimaendringer. På den ene siden finnes det ikoniske humletyper som er selvskrevne i visse øltyper: East Kent Golding og Saaz for å nevne to. På den andre siden er bryggere ekstremt illojale mot humla, og bruker nærmest hva som helst som passer smaksprofilen. Jeg tror ikke faren er overhengende.

Vinprodusentene kommer til å slite mer, siden de har basert seg på kombinasjonen av lokal vindrue, lokalt jordsmonn og lokalt klima.

Artikkelen om kaffe - lagt inn av Anders Christensen - 2012/11/12 19:19:55
Apropos. For de som er interessert i den artikkelen om kaffe, så finner dere den på http://www.plosone.org/article/info%3Adoi%2F10.1371%2Fjournal.pone.0047981

Det var innen 2080, ikke innen femti år, og dette var worst-case-scenarioet - for å få detaljene korrekt.

2012-09-30

Michael Jackson Day

Idag er det 30. september. For akkurat fem år og én måned siden døde Michael Jackson, og dengang ble 30. september utpekt til Michael Jackson Day, der man skulle hedre ham med en skål på dagen én måned etter at han døde.

Det ble den gang oppfordret til å gjøre dette til en årlig markering, selv om det varierer litt om det skal være på 30. september eller siste søndag i september. I år faller de sammen, så det er ingen tvil. Det er en oppfordring jeg følger, men dessverre ser det ikke ut til at markeringen av denne dagen vil ta av.

Så ... Skål for Michael Jackson, ølhelt, whiskyfantom og en ypperlig fagforfatter!

Hva jeg skåler for ham med? Tja, vet ikke ennå, for det er kveldens blindsmaking i regi av Magni.

2012-09-15

Om å drukne i øl

Det lyder som en flåste spissformulering om enslags perfekt måte å forlate verden på: å drukne i øl, eller i mjød. Mytene - for det er vanligvis myter - har flere eksempler på det:

  • Kong Fjolne sønn av Frøy (eller Yngve-Frøy, som var en fruktbarhetsgud som speselt rådde for avlingene) fortelles det om i Snorres kongesagaer, han var av ynglingeætt, og plassert 26 slektledd foran Harald Hårfagre. Han dro til Frode (eller Fred-Frode) i Selund (som muligens refererer til den danske øya Sjælland og betyr «sjølandet») der det var stelt til lag. Han drakk sterkt, og påfølgende natt måtte han opp og ut og late vannet, men på vei tilbake gikk han feil og ramlet ned i et mjødfat og druknet.
  • Den svenske sagn-kongen Hunding sies å ha fått et rykte om at den danske kongen Hadding var død. Han stelte da i stand til gravøl med et enormt ølfat som han selv serverte fra. Dessverre snublet han i fatet og druknet. Historien er fortalt av Saxo Grammaticus, og kan være beslektet med sagnet om Fjolne. For den danske kongen får det hele også en tragisk slutt, da han hengte seg offentlig, formodentlig i en slags skam over å ha blitt drukket gravøl over.

  • Odins sønn Veraldur skriver seg fra et gammel middelalderballade fra Færøyene, nedskrevet rundt 1840. Der er det Odins sønn Veraldur som mot sin fars råd drar på frierferd til fremmed land. Den lokale kongen misliker ham, og narrer ham til å falle i et fat øl og drukne. Her må det legges til at Snorre identifiserer Frøy som «veraldar goð», så kanskje vi egentlig er tilbake til et sagn om Frøy, som jo Snorre identifiserer som far til Fjolne. Landet det skjer i er muligens samme Selund som for historien om Fjolne.

Det synes å være et mytisk mønster mellom dem. Og kanskje er det slik at alt dette bare er ulike presentasjoner av en urmyte om å drukne i øl?

Her må det nevnes at det også finnes andre sagn om helter som drukner i øl. En av de mer kjente er den irske kong Diarmaid, eller Diarmuid mac Cearbhail. Han spurte tre druider om hvordan han skulle død, og de svarte henholdvis drukning i et fat med øl laget fra ett eneste byggkorn, nedstikking og brenning. Men druidene fikk rett da Diarmaid døde i hva vi idag ville kalt «a freak accident», men som i historien helt klart har mytiske trekk. Se omtrent midtveis i denne. Historien om Diarmuid har også mytiske trekk, men den har en helt annen dynamikk og struktur enn de tre som er nevnt over.

Men over til holdningen til korn og øl, som har hatt en viktig posisjon, og som det har vært knyttet mye magi til. Kornet var «Gudslånet», men det er lite i kristen religion rundt kornmagi og fruktbarhetsriter, så trolig skriver dette begrepet seg tilbake til eldre fruktbarhetsriter: Moder Jord, eller Frøy eller Gud eller hva man skal kalle ham/henne har lånt oss kornet for at vi skal forvalte det og plante det på ny.

Det fortelles at på minst én gammel gård i indre Agder var det visstnok så sent som på 1800-tallet fremdeles slik at bonden etter å ha brygget øl om høsten gikk ut og skvettet litt øl på åkrene. Det minner om en høsttakkefest, som var en av de tre lovpålagte ølene (her bruker jeg ordet «øl» i betydning rituell sammenkomst eller drikkegilde) som overlevde inn i kristen tid: ved vintersolverv, ved sommersolverv og etter innhøstningen - som i kristen religion ble pakket sammen med St.Hans, Jul/Kristmess og Høsttakkefest/Allehelgensdag.

Den nordiske nissen er trolig en blanding av stedets ånd/gud og den personen som først ryddet gården - det svenske ordet tomte er forøvrig beslektet med ordet tomt som i hustomt på norsk. At nissen skulle ha grøt og øl, som begge er kornprodukter, kan derfor sees på som en slags symbolsk tilbakeføring av grøden til den som opprinnelig skapte den og som våker over gården og hjelper til på overnaturlig vis. Bland inn litt godt skjult fedrekult, og du har nissen. Idag tenker vi på det som at vi gir nissen noe av ren godhet, men rammen rundt dette virker mer som en ofring til en guddom eller ånd. Ølet ble forresten i denne sammenhengen faset ut på 1800-tallet av en strengere kristendom og tiltagende rabiat avholdsbevegelse, så idag må nissen klare seg med bare grøten og i beste fall litt saft-og-vann.

Kornet ble altså oppfattet som hellig. Det var ikke bare «markens grøde», det var som en del av jorden, og dermed en del av jordens guddommer. Når man spiste brød og drakk øl, kan man si det dermed var som om det var selveste modergudinnen man spiste og drakk. Og dermed er det ikke veldig langt i ytre tematikk til den kristne nattverden - det mangler primært et ledd med maskulinisering og en transplantasjon til en greskinspirert vin-kultur. Men det er ikke veldig vanskelig å tenke seg nattverden som en delvis videreføring av gamle riter - kanskje med noen røtter helt tilbake til Sumer, der konsumering av øl og brød visstnok var en måte å enhetliggjøre seg med gudene. Ja, til og med kjønnslig omgang med brygge-prestinnene i templet var et tiltak for å nå frem til guddommene, men litt har jo skallet av på veien gjennom århundrene. Det sies forøvrig at sex i åkeren i Frøys navn ble praktisert her til lands i forkant av såingen - for avlingens skyld.

Det finnes forøvrig en teori om at selv i Nytestamentet var det hovedsaklig øl de brukte og ikke vin. Det er en besnærende idé som på ingen måte er main-stream. Av hensyn til tid og plass så får vi heller ta den skålen (no pun intended) ved en annen anledning.

I denne sammenhengen må det å drukne i øl nærmest ha vært en hellig handling à la selveste himmelfarten. Og selv om Snorre & Co formidler en forklaring om en nattlig fylle-do-tur, et manglende rekkverk eller et fiendtlig dytt så lyder det som en rasjonalisering lagt oppå et mytisk rammeverk i ettertid. Idag høres det nærmest ut som en bisarr og ufrivillig komisk måte å dø på, men det må ha vært annerledes for de som dyrket kornet ikke bare i konteksten av en gårdsdrift, men også dyrket kornet i en religiøs konktekst.

Og som et apropos kan jeg ta med en gammel drikkesang. Utfra teksten å dømme er den svensk, og jeg har bare har fra hukommelsen:

Jag vill dö.
Jag vill ej mera leva.
Jag vill dö,
i en källere full av öl.
Och när jag dör,
då vil jag bli begraven,
bli begraven med munnen full av öl.

Neida, den er sikkert hverken førkristen eller spesielt religiøst fokusert. Men mytiske tema har en egen evne til å dukke opp i nye former, i nye drakter og på nye steder gjennom historien. Jeg ville ikke blitt det spor forundret om denne sangens idémessige opphav har et par tipp-tipp-oldeforeldre tilbake i tiden da øl var en magisk og hellig drikk.

2012-09-13

Det gode ølet fra 1859

Frydenlunds bryggeri - som idag er redusert til en merkevare for Ringnes - er for alltid avskåret fra å reklamere med ting som «Det gode ølet som det var i 1859» som var da bryggeriet ble startet. La oss ikke dvele ved at ølet først kom på markedet i april 1860. Poenget er kort og brutalt at ølet de første årene ikke var tilstrekkelig godt, og her kommer historien.

(Forøvrig, årsaken er ikke at alkoholreklame er forbudt, det er eksplisitt lov å reklamere på flasker og bokser - selv om alkoholreklame er forbudt i de fleste andre sammenhenger. Enhver øletikett er nemlig å oppfatte som reklame - og derfor lovlig ølreklame.)

Da Mads Langaard startet Frydenlunds bryggeri på slutten av 1850-tallet, var det gitt at dette bryggeriet – som andre storskala, nystartede norske bryggerier – skulle brygge øl etter den bayerske metode. Det vil si undergjæret lagerøl.

For å få det skikkelig til, trengtes også kompetanse, og hva var vel bedre enn å ansette en bayersk bryggmester. Det var intet ekstraordinært over dette, tvert om, det var vanlig for mange bryggerier, og de som ikke hadde råd til å ansette en tysk brygger dro gjerne på studietur til Tyskland for å lære. Men Frydenlund er også et godt eksempel på at dette ikke nødvendigvis var en sikker strategi for suksess.

I jubileumsboken fra 1959 er det skrevet (s.59): Allerede før starten hadde man hentet hjem en fagmann som skulle forestå den direkte produksjonen som bryggermester. Det var Georg Scharnagel som hadde vært bryggermester i Die Fürstliche Brauerei zu Turn, Teplitz i Böhmen. I 75-års-jubileumsboka (s. 31, 44 og 48), skrevet av ingen ringere enn J. C. Hambro, er dette ytterligere forklart. I utgangspunktet skulle Scharnagel bringe med seg 4-5 arbeidere fra Tsjekkia eller Tyskland, men allerede en måned etter at dette ble stadfestet på første styremøte hadde situasjonen endret seg. Bryggeriets økonomi, stadige forsinkelser i byggeprosessen og den økende arbeidsledighet i Christiania gjorde at man rådet Scharnagel til ikke å ta med seg fagarbeidere, da bryggeriet signaliserte at de ville kunne betale dem nok til at de kunne nyte forventet levestandard i Christiania.

Hadde man så bare plukket en brygger på måfå? Neppe. Det går frem av arkivene at Mads Langaard - hovedeieren bak bryggeriet - selv hadde besøkt og gått igjennom bryggeriet i Tepliz - idag Teplice ved den tysk-tsjekkiske grensa. Det virker derfor sannsynlig at han selv har «kvalitetssikret» bryggmesteren. Dog var Langaard en handelsmann og seilskuteskipper som ble industriskaper - og det er ikke sikkert at han ville være i stand til å vurdere Scharnagels kompetanse utfra et bryggefaglig synspunkt. Scharnagel ble også sterkt rådet til å besøke Felsenkeller-Brauerei i Dresden, bare 4-5 mil mot nord, siden de hadde samme utstyr som det som ble bestilt til Frydenlund.

Men Scharnagel ble ingen suksess i Frydenlund. Den første tabben var at han hadde i oppdrag å skaffe gjær, men uten å klare det. Andre bryggerier ble forespurt, men ville ikke bistå den nye konkurrenten, før Christiania Bryggerie til slutt forbarmet seg over dem.

Men det var især holdbarheten på ølet som var et problem. Frydenlund var et nasjonalt bryggeri - et Oslobryggeri, som det senere ble kalt, til forskjell fra de regionale bryggeriene. Helt fra starten aktet de å ta markedsandeler over hele landet som et litt finere kvalitetsøl. Det krevde holdbarhet over tid og bestandighet under transport der ølet kunne mishandles på ganske så mange måter. Den labre kvaliteten gjorde at Scharnagel ble oppsagt i august 1864. Det ble ansatt en ny bryggmester - Johan Schmidt - som i 100-års-jubileumsboka er oppgitt å ha fungert fra 1863, altså i parallell med Scharnagel. I 75-års-jubileumsboka tegner Hambro et litt annet bilde. I nekrologen over Mads Langaard oppgis det at han overtok selv som brygger etter Scharnagel, men dette understøttes ikke av arkivene. Tvert imot er det der referert til en brygger, men uten at Hambro kjente hans navn. I folketellingen av 1865 er Johan Schmidt listet som bryggermester og boende i bryggeriets umiddelbare nabolag.

Om jeg skal synes, så var kanskje problemet at bryggeriet i Tepliz var et regionalt bryggeri som serverte ølet sitt i rimelig nærhet og i stor grad på fat, mens Frydenlunds nasjonale ambisjoner og betydelige flaskefokus gav logistiske utfordinger som skissert over. I tillegg hadde Frydenlund helt fra starten et mål om betydelig eksport av øl. I 1862 ble det ifølge Tollvesenet eksportert 195.167 potter [en pot er like under en liter]; herav falder 27.150 paa Christiansands Bryggeri, den væsentlige rest på Frydenlund. Av dette gikk 84% til Hamburg - eller kanskje rettere sagt via Hamburg hvor mye trolig ble skipet om.

Scharnagel må ha skygget banen relativt raskt, for han er ikke nevnt i folketellingen for 1865. Trolig er det ham som dukker opp i en notis om bryggerihistorie i den danske byen Vejle der det blant annet står: [N. St. Fogtmanns bryggeri i Grønnegade] blev i 1867 solgt til en vis Georg Scharnagel fra Landshut i Bayern for 13000 rdl. To år senere gik også Scharnagel fallit og han måtte overdrage sit bo til skifterettens behandling.

Lite vites om Scharnagel utover dette, men i Danmark finnes det et «Georg Scharnagl (sic) og Hustrus Legat» for kjemistuderende ved Danmarks Tekniske Universitet. Det kan høres ut som ham eller en etterkommer, så det er mulig at han slo seg ned i Danmark.

(Og til slutt kan jeg jo innrømme at jeg ved en kortslutning i de små grå klarte å datere oppstarten av Frydenlund til 1877 i en herværende ølquiz. Det var både pinlig og temmelig idiotisk siden jeg jo egentlig visste at 1877 var Ringnes og 1859 var Frydenlund. Om ikke annet burde jeg husket at hele Frydenlunds tidlige historie er notert i speciedaler som var i bruk frem til innføringen av krona i 1875, så 1877 var et umulig år for stiftelse. Jaja.)

2012-09-10

Ølfestivalen 2012

Studentersamfunnet arrangerte ølfestival på torsdag. Tilstede var mange av ølnerdene i Trondheim, men langt fra alle, for det var rift om billettene. Det var fullt, men ikke for fullt, og slett ikke underfullt - passelig fullt, og med svært mange kjente. Stemningen var høy og god - ikke rølpete oktoberfest-høy, men den typen lystelighet som kommer når alle vet å styre inntaket og når ølet er til nytelse og ikke bare et middel for å bli full.

Av utstillere var det et sted mellom tilstrekkelig og greit nok. Tilstede var Nøgne Ø, Lervig, Kinn, Ringnes, og Beer entusiasts som hadde med Eddie fra Midtfyns bryggeri. Det var rom for flere, og det var spesielt tynt blant lokale bryggerier - spesielt siden Ringnes primært viste sitt internasjonale utvalg, med Jacobsen i sentrum. I tillegg stilte Studentersamfundet opp med sitt eget utvalg. Det bidro også til å øke utvalget, siden de er blant de tre beste utvalgspubene i Trondheim, sammen med Den gode nabo og Antikvariatet.

Utvalget var en miks av kjente merker, spesialiteter og tidlig-smaking på det som kommer etterhvert. Nøgne Ø stilte med Python pils på 9% - kjenner de ingen grenser? Ringnes stilte med Semper Ardens-serien fra Jacobsen. Carlsberg har et tre-beinet spesialøl-initiativet fra «the Mothership» i København: Jacobsen er for klassiske nordiske ølsorter, Kongens Bryghus er for gjenskaping av gamle, utdødde øltyper som man tidligere har brygget i Danmark, og Semper Ardens er for å la bryggerne eksperimentere og leke seg med litt forskjellige øltyper. Men strengt tatt klarer jeg ikke å se at de har noen særlig stor forskjell i typefokus.

Det var maks to smaksfaglige foredrag pr deltaker, så jeg endte opp med Lervig og Kinn. Førstnevnte fordi jeg ikke hadde møtt Mike før, og sistnevnte av grunner jeg tidligere har nevnt. La meg ta noen faktoide highlights fra disse to foredragene.

Mike Murphy touchet flere ganger inn på det han litt fleipete kalte konspirasjonsteorien sin, om at de store bryggeriene jobbet for å knuse de små. Det er ingen ny vinkling innen mikrobryggeri-Norge, for mange andre småbryggerier har fortalt omtrentlig den samme historien om store bryggerier vil fremstå som små, vennlige og lokale, men som på bakrommet bruker tyngden sin for alt den er verd for å presse ut de som faktisk er små, vennlige og lokale. Det at du er paranoid behøver ikke å bety at de ikke er ute etter deg.

Mike begynte med å hjemmebrygge i ulovlig ung alder i USA og har senere brygget i Italia og Tyskland, samt i Danmark der han brygget for Gourmetbryggeriet frem til det ble oppkjøpt av Harboe i 2009. Hos Lervig har han vært sentral i en snuoperasjon for å gi dette bryggeriet et nytt ben å stå på etter at det ble veldig klart at de ikke ville komme i mål som et rent lokal-pilsner-bryggeri til erstatning for nedlagte Tou.

Underlig nok virker det som om salget av pilsnerne fra Lervig har økt etter at de har fokusert mer på spesialøl - kanskje det er spesialølet som gir kredibilitet og omtale til bryggeriet og gjør pilsnerne deres mer interessante? Kanskje Mike også brygger pilsnerne litt mer interessant, slik at de skiller seg ut fra vanlig industripilsner?

Lervig har et bryggeanlegg på 25.000 liter som kan kjøres ned mot halv kapasitet, samt at Mike har sitt eget pilotanlegg på 1000 liter. Det virker som de savner noe midt imellom. Du skal være trygg på ølets avsetningspotensiale når du setter 12-15.000 liter med flere titalls kilo humle.

Han fortalte også at de hadde redusert holdbarheten på noen av ølene fra 12 til 9 måneder, nettopp fordi høyhumlet øl i større grad enn annet øl er ferskvare. På spørsmål fortalte han at han selv helst drakk disse ølene mens de var yngre enn tre måneder, og at de etter det mistet litt ungdommelig friskhet selv om de selvfølgelig fremdeles var gode øl.

Ved å knytte til seg Murphy har Lervig også fått en kobling mot Mikkeller, siden Mike fra tiden i Danmark kjenner Mikkel Borg Bjergsø – den ene halvdelen av det opprinnelige Mikkeller og hans som har brakt dette fantombryggeriet videre. Lervig har da også et par kolaborasjonsbrygg med Mikkeller. På spørsmål om hva de ville gjøre sammen fremover, var det ikke lett å få noe klart svar. Faktisk virket det som om Mikkel kanskje ville lene seg litt mer mot fusion med vin. Litt flåsete kan vi kanskje si at vin er den nye vin innen ølverdenen. Og deretter kan vi lure på om vinverdenen er klar over hva som i så fall ville treffe dem.

Lervig hadde også laget et røykøl, mest som et eksperiment. De hadde avhendet det litt tilfeldig og rundhåndet ettersom de ikke trodde det var potensiale for det. Imidlertid hadde de fått gode tilbakemeldinger, men trolig kommer de ikke til å forfølge denne trenden. Det er trist for alle oss røykølentusiaster.

Ellers understreket han at Lervig må - eller sterkt bør - gå i pluss neste år. Det er et bryggeri som har tapt penger i flere år i strekk, og om ikke denne trenden snus snart, så vil noen før eller senere komme til å trekke ut støpselet på tilførselen av penger.

Neste foredrag var med Kinn, der Anders Cooper var foredragsholder. I spørsmålene ble det naturlig nok endel fokus på deres lokale bryggerioppstart her i Trondheim - som jeg har beskrevet tidligere - men la oss her kun ta med det som er relevant for Kinn.

Det er Ivar Aasen som pryder etikettene til Kinn, og bakgrunnen er visstnok at Espen Lothe - som er lærer og biolog - er Ivar Aasen-fan, og han kan tidvis spre om seg av de mest esoteriske trivia om språkmannen. Om det er noen ølnerder som har for mye fritid, kan de forsøke å finne en bit med virkelig sær og ukjent informasjon om Ivar Aasen, og ha det liggende på lur for å se om de kan sette ham fast om det skulle slumpe til at de møter ham.

De er i ferd med å installere nytt bryggeri, men det blir fremdeles med åpne, firkantede gjæringskar - bare større. Etter hva Coop sa, var materialkostnaden for det gamle bryggeriet 200.000 - men da er alt arbeidet som Espen Lothe har gjort på det holdt utenom. Det er et ordentlig Frankenbrewery, med biter og deler litt av hvert.

«Husgjær» ved Kinn er Wyeast 1318 (London Ale III) og Wyeast 3787 (Trappist High Gravity). Disse har høstes og gjenbrukes uten at det noensinne kjøpes ny batch av dem. Det er ikke helt sant, for de byttet gjæren én gang, men det var mest for å se om ølet endret seg med ny batch gjær. I så fall ville det indikert mutasjoner i bryggeriets gjærstamme. Men ølet smakte det samme, så det blir neppe nykjøp av gjær med mindre det skulle skje noe galt. Litt mer variasjon i gjærpreget får de også ved å variere temperatur. Høsting av gjære skjer bare fra svakere øl under 6%.

Ifølge Coop skulle Espen Lothe selv like tørre engelske øl, hvilket kanskje ikke rimer helt med Wyeast 1318, som ikke er spesielt tørr. På spørsmål om hva som ble det neste «store» i ølverdenen var han klar på at det var surøl, men uten at jeg tror vi kan bruke det som noe værvarsel for hva som kommer fra Kinn.

(Og forøvrig, dette er min gjengivelse av høydepunktene fra foredragene, og evt feil kan sikkert tilskrives min uoppmerksomhet, tykke skalle eller smaksprøvenes påvirkning.)

Til slutt en stor takk til Studentersamfundet for et topp arrangement. Vi får håpe at dette blir årlig, hvilket jeg tror det er all mulig potensiale for.

- lagt inn av Knut - 2012/9/11 21:09:22
Det var vel vintage Semper Ardens fra 2006 og 2007 som Ringnes hadde med, samt endel vintage Brooklyn.

Side 9/43: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »