Anders myser på livets særere sider

Side 9/52: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »

2015-01-01

Ølboksforgrønning

Det er enda en ting som er snudd opp ned i løpet av få år. Tidligere var glassflasker med øl det miljøvennlige alternativet, mens ølbokser ikke var det. Idag er det nærmest omvendt.

Det henger sammen med flere forskjellige prosesser. En trend er at man går bort fra gjenbrukbare flasker, og i stedet i retning av resyklbare flasker – med eller uten pant. Dermed er det ikke noe iboende i glassflaskene som gir dem noen miljømessig fordel fremfor ølboksene. Det er snarere tvert om, for ølbokser som emballasje er både lettere og mer komprimerbart, og det sparer dermed både vekt og volum under transport, både før og etter konsumering av ølet.

Og hvorfor er det ut for gjenbrukbare flasker? Kort fortalt er det internasjonalisering og mikrobryggerirevolusjonen.

Med økende internasjonalisering og storskala bryggeridrift er det ikke ønskelig å ha små bryggerier spredd rundt om, bare for å kunne ha kort transportvei for tomemballasje. Tvert om, transport – eller energi – er rimelig, og derfor er det økonomisk smarte trekket å ha sentralisert, storskala produksjon, og heller et større distribusjonsnett. Konsekvensen er at det blir mer transport av ølet, og da gir det mening å barbere ned på vekt og volum.

Samtidig er man på vei bort fra at bryggeriene distribuerer varene sine selv. I beste fall setter man det ut til en logistikkpartner, men i praksis er det en oppgave som overtas av en grossist eller distributør, og da gjerne en som allikevel håndterer et bredt spekter av varer – i hvert fall for dagligvarebransjen. For Horeka og Polet vil nok spesialdistributørene fortsette å leve litt lengre, men det er noe med konseptet spesialdistributører som jeg ikke tror overlever annet enn for eksklusive nisjeprodukter. (Merk: jeg sa ikke at jeg håpet det, bare at jeg trodde det.)

Og så var det grunn nr to: mikrobryggerirevolusjonen. Der man tidligere var fornøyd med ølet fra de regionale bryggeriene, og kanskje ett og annet nasjonalt øl, der forventer man idag at øl i prinsippet er tilgjengelig uansett produksjonssted og uansett salgssted. Logistikken i å skulle få tomemballasjen tilbake til produsenten er kort og godt utfordrende, spesielt siden produktet ofte har gått gjennom flere ledd før det åpnes og drikkes.

Jeg mistenker at når norske industribryggerier i stor grad bruker engangsflasker på spesialølene sine, så er det ikke bare som treningsøvelse til gjenbruksflaskene er passé. Det er kanskje også fordi de ikke taper på at flaskene eksporteres og aldri kommer tilbake. Det er nemlig ikke bare miljøhensyn bak pushingen for å pante tomflasker. Avgiftssystemet er slik at en viss andel av gjenbruksflaskene må returneres for at man skal slippe avgiftene. Så om du eksporterer øl på returflasker, er du med å ødelegge returflaskeordningen. Dermed blir det engangsflasker på de høyprofilerte spesialølene, og returflasker på de billige volumølene.

Man kunne selvfølgelig tenke seg at man brukte felles emballasjetyper. Vi har til nå hatt det i Norge. Og selv mikrobryggeriene samles i prasis om 3-4 ulike flasketyper. Likevel er en slik tanke steindød. For det første er tanken om returflasker og gjenbruk litt 50-talls og halvsosialistisk. Dernest betyr gjenbruk at flaskene må vaskes, sorteres og kvalitetssikres, og da er det enklere og totalt sett billigere å kjøpe nye flasker, i hvert fall for de små bryggeriene. Bedre blir det ikke av at flaskedesign er et valg der bryggeriene profilerer seg, så det at alle skulle bruke samme flaske er omtrent som skoleuniformering – da blir alle litt grå og pregløse. Dessuten har jeg liten tro på at man ville kunne samles om et lite antall flasketyper uten en sterk og myndig, internasjonal aktør, og det ser jeg ikke idag.

I tillegg har vi tankleveranser, som er nærmest utenkelig for de små, og fatleveranser som har samme problemet som for gjenbrukbar emballase. Det er ikke uten grunn at engangsfat har blitt populært. Men ønsker vi engangsemballasje utfra et miljøfoks, og ønsker vi et miljøfokus utfra et ølutvalgsfokus?

En illustrasjon på hvorhen det bærer er Tanglewood Branch Beer Co brewpub in Arkansas, som ble profilert 26. april 2012 på Basic Brewing Network. Det er en miljøbevisst brewpub, så det har valgt å unngå ta inn øl på glassflasker, og fokusert på ølboks. Det var en aha-opplevelse for meg da jeg første gangen hørte om det.

De gjør også andre ting basert på at de lever i en annen verden enn vår. For eksempel rabatterer de sykkelister 50% på én øl utfra et miljøhensyn. Her hjemme er også fyllesykling forbudt, og vi ville vel helst ønsket at folk tok buss eller drosje. Men i bilens hjemland er det progressiv miljøbevissthet å premiere sykling, for kollektivtransporten er ofte ikke et reelt alternativ, og få ville finne det rart å legge en pub til et sted der man i praksis er nødt å kjøre til og fra med bil.

Ølbokser blir nok det miljøbevisste valget etterhvert. Dessverre vil det favorisere det store, siden det krever mer investeringer. Dessverre er det ikke samme emosjonelle følelsen rundt en boks som med en flaske. Og dessverre åpner det hele diskusjonen rundt hvorvidt man kan eller ikke kan smake bokssmak. Men det går nok den veien.

På den andre siden, Tanglewood Branch Beer Co ble nedlagt for tre måneder siden, og glass er fremdeles den primære innpakningen for spesialøl.

2014-12-31

Nyttårsforsetter

Det er den tiden av året. Tiden for nyttårsforsetter. Så la meg drodle litt om hva og hvordan jeg tenker fremover rundt bloggen.

For det første ønsker jeg å blogge mer jevnlig, men mangt og mye gjør at store bolker med tid må prioriteres til andre ting. Dermed får bloggingen litt karakter av skippertaksaktivitet i rykk og napp. Jeg håper i det minste å kunne blogge minst én gang i uka og minst 8 ganger i måneden. Da blir det et tresifret antall entries i løpet av 2015, og da ligger kanskje lista høyt nok. Jeg skriver tross alt temmelig langre innlegg, og mange av dem krever en god del tid.

Jeg tar gjerne tilbakemeldinger på hva dere som lesere liker å lese om, men egentlig har jeg tenkt å fortsette å blogge om de jeg har lyst til å plapre om og det som interesserer meg, snarere enn å forsøke å «treffe» ønskene til et publikum.

Tematisk kunne jeg tenke meg til å forsøke å ha noen røde tråder gjennom året, for eksempel:

  • Øl med krydder, og spesielt norske tradisjonelle ølkrydder.
  • Ølhistorie i alle sine aspekter.
  • Tekniske og oppskriftsmessige tema rundt hjemmebrygging.
  • Betraktninger rundt samtidig ølkultur.
  • Norske bryggerier og puber.
  • Smaksopplevelsen og hvordan sansene fungerer.

… men uten at det skal være noen tematisk tvangstrøye.

Når det gjelder rating og beskrivelse av øl, så er det en sjanger jeg lenge har funnet mildt uinteressant i konteksten av bloggen. Joda, den har sin plass, men det er så mange andre som vier den oppmerksomhet, så jeg har valgt – og vil fortsette med – å forbigå den.

Godt nytt år! … og fest med måte.

- lagt inn av BB - 2014/12/31 11:55:24
Godt bloggeår i 2015 Anders, og takk for mange gode og interessante innlegg i 2014. Å være leser av bloggen din, er fornøyelig og lærerikt.

2014-12-30

To pils or not to pils

I dag besøkte jeg et av de mindre Systembolagene i Sverige. En av de tingene som slo meg var mengden med pils. Nå er det mange grunner til at Systembolaget har mer pils enn Vinmonopolet, ikke minst de ulike abv-grensene for Polet og Bolaget. Men likevel var det noe annet som overrasket.

Dersom du går på systembolaget.se og velger lys lager og Sverige som opprinnelsesland, så får du 232 treff (lys lager generelt er 596, og øl generelt er 2199). Det overraskende er at over 10% av alle øltypene på Systembolaget er svenskbrygget lys lager. «Ha! Det er bare pilsnerelskerne,» sier sikkert noen. Og dessuten er Sverige større enn Norge. Og i Sverige må all pils på Bolaget, ikke bare den over 4.7%. Og så blir det duplikater av ulike flaskestørrelser og av boks og glassflaske. Osv.

Men vent litt, dersom man kikker nærmere, så avslører det seg en rekke pilsnere som slett ikke er fra det store industribryggeriene. Jeg valgte meg bostaven G, der GB pils og Guldkällen er fra Spendrups, som er ett av de gamle, små, regionale bryggeriene, tenk Aass eller Mack i Norge. Dernest kommer Grebbestad Bryggeri med Lager, Craft Lager, Mellis og Göteborgs Nye Stärkpilsner (som er på 5,7%). Så er det Groundbreaker Unfiltered Lager fra Train Station Brewery i Uppsala og Göteborg Single Malt Lager fra Krönleins, som er et annet lite, men gammelt, familiebryggeri.

Tar vi bokstaven K, finner vi Kopparbergs med to brygg, Krönleins med Kaltenberg og Kung fra Åbro, men også Kallholmen Levande Lager, Kapten Olle ifra Marbäcks, KISS fra Rock'n'Wines, Klackabackens Original, Kristianstad 400år fra Charlis Brygghus og Kungälvs Lager ifra Ahlafors Bryggerier.

Om vi ser på varianter i stedet for på volum, synes det som det er mikrobryggeriene og ølentusiastene som tar kaka her i Sverige. Det forbauset meg.

Jeg skal ikke forsøke å sette opp noe regnskap over lys lager fra mikrobryggeriene i Norge, men mitt inntrykk er at lys lager blant norske mikrobryggerier er nedprioritert. Kanskje er det uttrykk for en lengevarende høykonjunktur der hele produksjonsvolumet uansett går som hakka møkk, og det er ikke er nødvendig å lage lys pilsner. Norske mikrobryggerier sliter mer med å bli distribuert (dvs komme ut i butikkhylla) enn de sliter med å bli solgt (dvs bli plukket fra den butikkhylla).

Kanskje er en bølge som også vil nå oss? Kanskje er det uttrykk for at kløften mellom industri- og mikrobryggerienes øltyper er i ferd med å svinne litt hen, og at øldrikkerne nok vil ha lokalt og kortreist og mikrobrygget og småskala og slikt, men at de ikke er helt beredt på å skifte ut pilsen med Imperial Porter og Dobbelt IPA.

Her burde jeg være forsiktig, siden jeg ikke kjenner svensk bryggeribransje tilstrekkelig på pulsen til egentlig å si noe. Og dessuten burde jeg ikke si noe om norske lyse lagere uten å underbygge med data, for da kommer noen å slår meg i hodet med Lervig, Berentsen, Atna, Røros, et lass med brewpuber og NØ Imperial Pilsner …

Men når jeg trekker fra hofta på magefølelsen i ryggmargen, så var det gruelig mye lys lager fra «respektable» mikrobryggerier her i Sverige, og tilsynelatende mer enn i Norge. Dersom mikrobryggeriene begynner å lage velbryggede lyse, lette ølsorter, så er vi inne i en helt ny verden.

All denne lyse svenske lageren må bety noe.

2014-12-29

Murere og bjørnunger

I Norge har vi hatt panteflasker i en hel evighet, og flasketypene har fått kjærlige klengenavn: murer og bjørnunge. Den første er allerede faset ut for mange år siden, og hvem vet hvor lenge den andre typen overlever. Dessverre er det mange som bruker disse navnene litt galt, så jeg tenkte jeg belærende skulle bestige min høye hest og forsøke å bedrive litt folkeopplysning.

En «murer» er de gamle brune panteflaskene på 70cl, og litt mer formelt gikk de også under navnet helflasker, også skrevet 1/1-flasker. Uansett hvor mange nostalgiske minner som bringes frem når folk ser flaskene som blant annet Nøgne Ø bruker, så er ikke dette murere. Hvor navnet kommer fra vites ikke. Noen har foreslått at murerne – i hvert fall i Danmark – fikk drikke til lunsj, og at dette ble servert i helflasker som dermed fikk dette klengenavnet. Danske murere har muligens fått dette, men jeg er skeptisk til at det er opphavet til klengenavnet for flasketypen. Andre har foreslått at det var en reklamekampanje der temaet var at bayer-ølet, som ofte kom på 70cl flasker, var anbefalt av 400 murere. Min favoritteori er at disse flaskene ble brukt under muring for å lage fordypninger i betongen der man senere ønsket å sette opp en gjerdestolpe eller lignende, og at dette har gitt dem navnet. Jeg vet at det ble brukt, men det må jo ha vært et griseri med glassbrott og mulig svakhet dersom glasset ble sittende igjen.

Bjørnunge er navnet på de brune 33cl panteflaske som vi fremdeles idag har på de billigste ølene fra industribryggeriene. Jeg antar at de har fått navnet fordi de er små, søte og brune. Merk at dagens bjørnunger faktisk ikke er så veldig gamle, da de ble redesignet en gang på rundt år 2000. Tidligere hadde de en litt annen fasong, og glassfortyningen under leppa var langt bredere enn idag. Faktisk var toppen på de gamle bjørnungene omtrent lik toppen på de fleste flaskene som mikrobryggeriene bruker idag.

En klassiker under hjemmebryggkonkurranser er at noen sender inn ølet sitt i flasker fra enkelte amerikanske mikrobryggerier, så som Sierra Nevada og North Coast. De bruker flasker som til forveksling likner på norske bjørnunger. Dessverre er de amerikanske flaskene 1-2mm for høye og skaper glippe mellom stablede ølkasser. Egentlig er dette diskvalifiseringsgrunn, men det hender at de sniker seg gjennom kvalitetskontrollen.

Ekte norske bjørnunger skal ha tre stk innstøpt logo med humleblad og byggkorn på skulderen, men såvidt jeg vet er det noe som kom med redesignet av flaskene rundt 1990-tallet. Under er vist bilder av murer og bjørnunger av ny (venstre) og gammel type (høyre).

Ulike norske typer av panteflasker
Ulike norske typer av panteflasker.

Hvorfor valgte bryggeriforeningens medlemmer en ny flasketype rundt årtusenskiftet? Tja, jeg vet ikke, men jeg observerer at de nye norske bjørnungene er veldig like dagens svenske 50cl panteflasker – dvs ifra skuldra og opp. Derfor kan det kort og godt ha vært en koordinert endring sammen med de svenske bryggeriene. Samtidig ble vel volumet justert ned fra 35cl til 33cl.

2014-12-28

Brukte vikingene humle?

Bakgrunnen for spørsmålet er at jeg hang meg opp i en setning i en presentasjon av Lofotr vikingmuseum på Borg i Lofoten. Et stykke nede i teksten står det: Vikingene hadde lært å brygge øl på korn og humle. Men hadde de egentlig lært å brygge med humle? Og hvem hadde de i så fall lært dette av?

Aller først trenger vi å definere hvem vikingene var. Det vi kaller vikingtiden er en periode som starter med de første toktene over Nordsjøen i tiårene før år 800. Ofte bruker man angrepet på Lindisfarne kloster som starttidspunkt, men man kan nok trekke det endel lengre bakover. I andre enden er vanlig at man setter 1066 og slaget ved Stamford Bridge som endepunkt, men det kan nok trekkes litt utover mot år 1100. Mer uformelt vil kanskje mange trekke vikingtidens slutt et godt stykke lengre fremover, slik at den omfatter borgerkrigstiden, for baglere og birkebeinere må jo være vikinger? Noen vil kanskje trekke det så langt som til Håkon IV og Magnus Lagabøte, men jeg tviler på at historikerne er bekvemme med det. Men å trekke vikingtiden helt inn i på 1300-tallet og frem mot Svartedauen, det er vel virkelig å strekke strikken for langt for alle definisjoner av vikinger og vikingtiden.

Det er sagt mye forskjellig om hva som er den første skriftlige henvisningen til humlet øl. Jeg tror ingen har klart å peke på noe særlig tidligere enn Unger, som siterer kilder fra 822 og 830, og samtidig er Hildegard von Bingens (1098-1179) urtebok en tidlig og ofte sitert, helt utvetydig referanse for bruk av humle i øl. Hildegard skriver nemlig at man bruker humle for å gi ølet bedre holdbarhet. Tidligere referanser er ofte litt mer tvetydige, og kan nevne humle, men ikke hva det brukes til, og det kan være litt uklart om det er humlet for en medisinsk effekt, eller det brukes for ølets holdbarhet. Unger nevner også at de tidligste referanser i danske og norske kilder er tidlig 1200-tall.

Så hadde man humlet øl i vikingtiden? Ja, i hvert fall på kontinentet og mest sannsynlig i beltet som strekker seg fra Nord-Frankrike via Benelux og innover i Tyskland. Drakk vikingene det? Tja, dersom det var det lokale øl og de var i området. Men brygget de det hjemme i Norge? Tja. Det er mer sannsynlig at man hjemme brukte andre vekster enn humle, og kanskje primært pors samt en håndfull andre urter.

På den andre siden har hanseaterne garantert importert øl med humle. Magnus Lagabøte satte regler for ølkonene på torget, og det skilles mellom de innenlandske ølene som mungàt og de importerte produktene. Ordet mungát var alltid et lokalt innenlandsprodukt, mens «øl» kunne være importert. Således skilte man mellom det tyske importølet og det lokale – ofte svakere – ferskølet. Hvorvidt det samtidig markerte et skille i bruk av ølkrydder vites ikke, men det virker sannsynlig, om ikke annet så fordi disse to drikkene kom fra ulike geografiske steder.

I Norge tvang Christoffer av Bayern rundt 1441-42 bøndene til å dyrke humle, sannsynligvis for å eliminere behovet for en importvare som tappet nasjonaløkonomien. Christian I fulgte dette opp i tiårene etter. Dersom motivasjonen var å redusere volumet av en importvare, så virker det sannsynlig at humlet øl og/eller humle for innenlandsk brygging må ha vært en etablert importvare allerede på tidlig 1400-tall, og at det var en meget betydelig import av humle som må har merktes som en lekkasje i nasjonaløkonomien.

Dette matcher situasjonen i England, der man ofte insisterer på at humle først kom til landet via nederlenderne rundt 1524, men i århundret før 1524 er det mange referanser til at humle begynner å få fotfeste i England.

På den andre siden har man har funnet det som trolig var en båtlast med humle i Graveney fra rundt 950. Graveney-båten er en «black swan» som det er vanskelig å tolke og som det er farlig å overtolke. Der som i Norge hører og finner vi minimalt til null-og-niks om humle før vi er godt inne i høymiddelalderen. Dermed er det fristende å tolke det som at humle fantes, men var en relativt uvesentlig vare.

Går man tilbake til før 800-tallet, er humle utelukkende nevnt i kontekst av urtemedisin eller som eksklusiv aspargesaktig matvare. Men i det frankiske riket er humle nevnt i forbindelse med øl på tidlig 800-tall. Så med andre ord, før vikingtiden er få eller ingen indikasjoner på bruk av humle i øl, etter vikingtiden er det klare indikasjoner på at humle ble brukt, spesielt i Tyskland.

Ekspertene er noe delte om hvor utbredt bruken var frem mot 1200-tallet. Unger lister flere arkeologiske funn som indikerer bruk av humle på sent 900-tall og tidlig 1000-tall (Richard W. Unger: Beer in the Middle Ages and the Renaissance, kap.4). Bruken synes spesielt knyttet til klostrene.

Om vi så antar at innenlands humledyrking i Norge kom til – eller i det minste ble kraftig ekspandert – rundt midten av 1400-tallet etter at humlet øl hadde slått rot i byene, er det nærliggende å tenke på hanseaterne. Byer som Hamburg, Gardelegen og Braunsweig var digre produsenter av eksportøl. Selv om pors er velegnet som ølkrydder, er det temmelig dårlig egnet for storskala kultivering. Humla har ikke den ulempen, og kan relativt lett dyrkes på åker à la plantasje. Så rundt 1300 hadde Hansabyene i Nord-Tyskland fått på plass både relativ industriell skala på bryggingen, et øl brygget med råvarer som kan dyrkes på åker (i motsetning til pors, som må høstes på myrer o.l.), og ikke minst logistikk for å distribuere ølet. Kanskje er det en slags vekselvirkning mellom disse momentene, slik at det er hanseaternes handelsnettverk og tidlig-industriell brygging av øl for et eksklusivt eksportmarked som gav humla – som på det tidspunktet hadde vært kjent som bryggeurt i 500 år – dens boost?

Dvs at humla var litt konserveringsmiddel, litt ressurssparing (siden den erstattet malt fordi man ikke trengte å brygge ølet fullt så sterkt), og ikke minst: velegnet for storskala industribrygging og råvareproduksjon idet vi har nådd høymiddelalderen. Høymiddelalderen var en periode der man, i likhet med dagens ølentusiaster, verdsatte intense og sterke, nesten ekstreme smaker. Mye smak og eksklusive smakssettere fra fjerne strøk var høyt verdsatt. Utfra dét hadde det ikke forbauset meg om høymiddelalderens hansaøl var bitterhumlet som en Imperial IPA av idag.

Hanseaternes innflytelse i Bergen skriver seg tilbake til før midten av 1300-tallet. Vi vet at øl fra Hamburg ble eksportert til andre land på kontinentet på begynnelsen av 1300-tallet, og trolig enda noen tiår tidligere. Og vi vet at humle var i bruk på denne tiden. Dersom det var hanseaterne som kom med humlet øl, så har vi fremdeles et godt stykke tilbake til vikingtid. Andre kilder til humlet øl og humle for ølbrygging er det vanskelig å se – selv om det må ha vært bruk av humle i øl i flere av de landene som vikingene besøkte, handlet med og bosatte seg i.

Men sorry, jeg tror ikke vikingene satt å drakk humlet øl, og i hvert fall ikke i langhusene av den typen de har gjenskapt på Borg i Lofoten. På det tidspunktet humlet øl kom inn i norsk drikkeskikk, så var vi nok godt inne i høy- eller senmiddelalderen, med lafta hus og tilløp til bybebyggelse.

Pors, derimot … eller ryllik og kvann. Men det er en annen historie.

Mere vikinghumle - lagt inn av Pål Tobiassen - 2015/1/9 21:52:33
Litt sen kommentar: Så akkurat nå at Ægir skriver på sin nylansering Skjeggjøld at humle var brukt i brygging allerede i vikingtiden. Sitat: «Humle var ei av dei fyrste plantane omtala skriftleg i Noreg, og den vart faktisk brukt i brygging allereie i vikingtida. Vikingane hadde nok sett pris på dette aromatiske brygget, gjerne servert av valkyrien Skjeggjøld som bar rundt øl til einherjene i Valhall.»
Teknisk rett, men feil alikevel - lagt inn av Anders Christensen - 2015/1/10 14:07:40
Rent teknisk er hver av setningsdelene i sitatet du gjengir korrekt rent isolert, gitt de rette kvalifikasjonene. Men på den andre siden henger ikke helheten i dem sammen, og de gir dessverre et inntrykk som ikke er korrekt.

Jeg har ikke smakt det konkrete ølet, men generelt er Ægirs øl like autentiske som vikingøl som puben deres er autentisk som en vikingbygning. Og jeg skriver ikke det til forkleinelse for hverken ølet eller puben. Jeg har stor sans for begge deler, bare la oss ikke vektlegge autentisitet à la vikingtid så mye.

2014-12-27

Juleøltesttrender

Juleøltester fortjener nesten å få være sin egen journalistiske sjanger. Det er litt forbrukerstoff, litt reklamearena, litt popularitetskonkurranse, litt spissformuleringskonkurranse, litt smaksmaraton og heldigvis også litt smaksvurdering. Selv de har fantes lenge, så har sjangeren utviklet seg. La meg ta tak i ett av aspektene som har endret seg.

For 8-10 år siden gikk alle vi ølnerdene og ristet kollektivt på hodene våre over juleøltestene. Nesten alt var galt med dem. Aller først virket det som de hanket inn en rekke paneldeltakere som hadde større kjendisfaktor enn ølbakgrunn. Langt verre var det at bryggeriene som vi elsket nærmest ble diskvalifisert fra start. Industribryggerienes juleøl ble terningkastet i ulike variasjoner rundt 4-6, mens mikrobryggeriene ble scoret ned med kommentarer om at juleøl skal ikke smake slik. Ofte spydige kommentarer, til og med. I beste fall kunne de bli innvilget en innrømmelse om at ølet forøvrig var fremmedartet eller utfordrende.

For oss ølnerder var dette den ultimate bekreftelsen på at journalister og pilselskende paneldeltakere ikke hadde snøring på hva ølrevolusjonen innebar. En sjelden gang kom det en test som pekte litt motsatt vei, og vi jublet kollektivt på VANØ-forumet, som var det virtuelle samlingsstedet. Ahh, det var tider. Det er mulig jeg har en selektiv hukommelse her, men det er slik jeg erindrer det.

Men tidene endrer seg. Salige er de avantgardistiske, thi de skal blive mainsteam, for å parafrasere en som befattet seg mer med vin enn med øl. Og tidene har i sannhet endret seg. Først så vi det ved at det kom inn en og annen ølentusiast i panelene, og plutselig begynte terningkastene å bli mer uberegnlige. Og så til slutt kom testene med bare ølentusiaster, og resultatet er stundom underligere enn noen ville ha spådd for ti år siden.

I DinSides butikkjuleøltest ble rangeringen av butikkjuleølet (de første 10 av 32 butikkjuleøl): Lervig, Hansa, Tuborg, Berentsen, Aass, Borg, Hansa, Dahls, Frydenlund og Ringnes før vi finner Kinn som første mikrobryggeri. Vel, er ikke Lervig et mikrobryggeri? Tja, de har litt delt bakgrunn, og startet som en erstatning for Tou bryggeri, men endte opp som et mikrobryggeri. Jeg forstår det som at deres Juleøl ⚄ er brygget når de heller mot sin industribryggeribakgrunn, mens med Kringly Kris Juleporter ⚁ står de på mikrobryggeri-benet.

Hva sier juryen om de typiske mikrobryggeriene? Kommentarene er utdrag fra det som er gjengitt på Dinside.no.

  • Kinn Julefred ⚂ – Et godt, men lite typisk juleøl.
  • Ægir Hod Julebrygg ⚂ – Et veldig utradisjonelt juleøl ... men veldig godt som matøl til for eksempel torsk, thai-mat eller sushi.
  • Ægir (rød) Julebrygg ⚂ – for krydret for det meste av mat, men kan passe til julekaker...
  • Jacobsen Red Christmas Ale ⚁ – Dette er ikke et juleøl … smaken ikke har noe i en juleøl å gjøre.
  • Haandbryggeriet Nissegodt ⚁ – Ølet har et preg av appelsin, men er ikke spesielt julete.
  • Nøgne Ø Julesnadder ⚀ – Antakelig er ølet brygget med røkt malt, som er uvant i forhold til dagens tradisjonelle juleøl …

Her har jeg hoppet over et par øl som er scoret ned pga det som lyder som tekniske feil, og kun tatt med mikrobryggeriene som scoret ned pga «feil» smak. Dessuten har jeg selektivt sitert ifra presentasjonene for å få frem det jeg mener er en rød tråd som går igjennom dem.

Om vi skal sammenfatte: Norsk juleøl skal smake som det «alltid» har gjort, og det bør fungere til typisk norsk julemat. Om det ikke treffer den øltypen, så er det nedscoring. For ti år siden ville en slik juleøltest blitt tolket som det ultimate beviset på at journalister og testpanel-B-kjendiser ikke hadde forstått hva bølgen av mikrobryggerier dreiet seg om. Men idag er det ølentusiastene selv som scorer ned de som brygger utenfor-boksen rundt juleøl, fordi ølene faller utenfor normene og stildefinisjonene til en klassisk norsk juleøl, som forøvrig er lillebrorvarianten av Norbryggs øltypedefinisjon 13F. Jada, jeg vet at jeg sitter i glasshus og kaster stein her, men 'lell.

Til gjengjeld tipper skåla den andre veien for DinSides test av polvariantene av juleølet. På resultatlista kommer det først 11-12 øl som ikke er klassisk norsk juleøl. Til gjengjeld tar klassisk norsk juleøl ti av de tretten nederste plassene. Og hva er feil med dem:

  • CB Juleøl ⚃ – Det gir litt lite julestemning … Ølet passer til tradisjonell julemat.
  • Mack Juleøl ⚃ – Det er likevel et bra øl totalt sett, selv om det ikke er så spennende.
  • Borg Juleøl ⚂ – Men det er litt kjedelig, og verken veldig komplekst eller spennende. Dette er et helt middels juleøl for de som ønsker et tradisjonelt juleøl. Passer også til tradisjonell julemat.
  • Ringnes Juleøl ⚂ – Kan eventuelt fungere til fet julemat.
  • Dahls Juleøl ⚂ – Smaker som et klassisk norsk juleøl, men mangler det lille ekstra.
Smakspanelet sier med andre ord: Typeriktig, feilfritt og klassisk norsk sterk juleøl – det er en type øl de ikke liker. Hva er det så de liker som juleøl? Her er noen sitater fra ølene som kom godt ut:
  • Nøgne Ø Special Holiday Ale ⚅ – Her får du veldig mye smak for pengene, slår et samstemt smakspanel fast.
  • Haandbryggeriet Nissefar ⚅ – Dette juleølet er kraftig, smaksrikt og velbalansert, og har preg av røyk … det et er mørkt som en vinternatt, og ikke det alle vil forbinde med et juleøl.
  • Nøgne Ø Underlig Jul ⚄ – Her har de prøvd å lage et «ekstrem-juleøl», som er godt, men ikke balansert. … det er veldig subjektivt om man liker det eller ikke. … fungerer godt som en kuriositet.
  • Berentsen Stelliger Divum ⚄ – Et spesielt øl som mannen i gata ikke vil forbinde med juleøl. … Dette ølet er for ferskt, men kan bli veldig godt etter ett års lagring.

Med andre ord: Juleøl skal ikke smake som tradisjonell juleøl, men som … vel, noe annet – stort sett hva som helst annet. Det bør helst ha mye smak, mye aroma, mye farge, mye krydder, gjerne ubalanse. Testen er som en våt drøm for ølentusister fra ti år tilbake. Eventuelle ambisjoner om å fungere til julemat er som en møllestein rundt flaskehalsen i møtet med denne juryen. Juleølet skal i deres øyne tilsynelatende helst kunne erstatte portvinen til desserten, cognacen foran peisen eller whiskyen med julesigar.

Det er frydefullt å se disse to juleøltestene opp mot hverandre, nettopp fordi de er forsøkt skodd over samme lest, begge to av DinSide, begge var blindtester, begge for 2014, begge med ølentusiaster med upåklagelig credentials i panelet, og begge brukte Norbryggs vurderingsskjema om vi skal tro bildene i artiklene.

Men det ene panelet tok kategorisk utgangspunkt i en stildefinisjon for et norsk butikkjuleøl og scoret usentimentalt ned de ølene som ikke matchet et julete juleøl til julemat. Det andre panelet dokumenterte temmelig grundig at de helst så at juleøl var noe annet enn det klassiske norske poljuleølet (dvs Norbrygg 13F), og de scoret like usentimentalt ned dette til fordel for alt som smakte annerledes og spesielt. Som en kuriositet kan nevnes at klassisk norsk juleøl i butikkstyrke ikke er eksplisitt definert av Norbrygg som egen klasse, selv om det ligger i kortene at det er en noe nedskalert versjon av 13F. Det er forøvrig også en øltype som jeg tror først oppstod etter at sterkølet kom inn på Polet på 1990-tallet, slik at det tross alt er en relativt ny øltype.

For å gjenta: De ene panelet tenkte objektive stilkarakteristikker og vurderte ølene opp mot en typedefinisjon, mens det andre panelet synes å ha tenkt subjektivt og vurdert det etter en hedonisk skala. Jeg tror de to panelene representerer to faser i en holdningsutvikling blant ølnerder, der man går fra subjektiv vurdering opp mot personlige preferanser, mot en objektiv vurdering opp mot en stildefinisjon. Jeg håper i hvert fall at det går den veien, for i motsatt fall jeg frykter massivt utfall av bakkekontakt for spesialølverdenen på ett eller annet senere tidspunkt.

Nå er ikke juleøltester verdens mest seriøse tester. Det er fint at man blinder, men det å gå igjennom så mange øl påvirker både sansene og ikke minst alkoholprosenten. Spesielt for sterkølet er det mange virkelig kraftige og smaksrike øl, og da er det ikke rart om smaksløkene blir litt slitne og normale øl fremstår som blasse. Og om man serverer ølene i stigende smaksintensitet, blir det gjerne til at de kraftigste oppleves med høyest promille innabords. Jeg har egentlig ingen grunn til å tro at dette var en svakhet ved denne testen, men om det så var, burde man forvente å se positivt-poetisk og animerte beskrivelser for de sterke/siste, men mer objektive/negative og avmålte beskrivelser for de svake/tidlige. Og det er kanskje hva man ser? En servering i en progressivt økende smaksintensitet blir kort og godt aldri en skikkelig blindsmaking. Bedre blir det ikke dersom det står en journalist og fisker etter spissformuleringer samtidig som fem paneldeltakeres vurderinger skal kokes ned til et par setninger og et terningkast.

Jeg velger å oppfatte sterkølspanelet som en representant for den gamle holdningen blant ølentusiaster: Det tradisjonelle og balanserte er kjedelig, mens alt som har mye og spesiell smak er helt topp. Derimot tror jeg svakølspanelet representerer en nyere innstilling blant ølentusiaster: Når man har gått litt lei av at alt skal være ekstremt i alle henseender, så ser man også verdien i å brygge typeriktig, eller i det minste verdien i å være i stand til å kunne brygge typeriktig.

Jeg skulle ønske slike øltester hadde en litt tydeligere presentasjon av hva de brukte som ledestjerne for å bedømme ølene. Det holder ikke å hanke inn noen ølnderder og håpe på at de selv finner ut av det.

En ting er i hvert fall sikkert: Det kan sannelig ikke være så lett å være bryggeri med slike smakspaneler.

2014-12-26

Dahlsgjæra er 70 år

Det er et syttiårsjubileum som vi ikke kan la 2014 renne ut uten at vi har nevnt og markert. Gjæren som E. C. Dahls bruker er sytti år i år. Det er faktisk en betydelig alder for en gjær, i hvert fall en norsk gjær, for de som kjenner sakene bedre enn meg er kategoriske på at dette er den eldste kontinuerlig brukte norske gjær ved et kommersielt bryggeri idag.

Og om vi teller bakover, finner vi at denne gjæren ble tatt i bruk i 1944, og da skriver i andre verdenskrig, tysk okkupasjon og ressursmangel. Jeg er overbevist om at det må finnes en merkverdig og interessant historie rundt hvorfor og hvordan denne gjæren ble tatt i bruk, og jeg håper virkelig at noen tar seg tid til å grave den frem. Selv vet jeg ikke mer enn hva jeg har klart å spørre meg til, hovedsaklig fra Tore Hage hos Ringes, som er det nærmeste vi kommer en Dr. Olav Sop idag.

Formodentlig har E. C. Dahls hatt en gjær som de ikke syntes taklet nedbryggingen til svakøl under krigen. Det er på en måte litt underlig, for bryggeriet hadde jo vært gjennom både forbudstid og depresjonen i de forutgående 25 årene, så de hadde hatt gode muligheter for å finne en gjær som kunne takle tynt øl på en god måte. Uansett, i 1944 ble en gjær av tysk opprinnelse tatt i bruk. Det er mulig at kontakter via den tysk okkupasjonsmakta var medvirkende. Den tyske hæren var en viktig avtaker av øl, og kanskje var det tyskere med bryggeteknisk kompetanse som insisterte overfor bryggeriet? Det er mulig man ønsket en gjær som gav litt mer preg på ølet, selv med sparsomme mengder med malt og humle.

Dahlsgjæren har en tydelig banan-karakter, som er mest merkbar i «high gravity» dvs før ølet er brygget ned fra ca 6,5% til klasse D på inntil 4,7%. Overgangen fra liggende til stående gjæringstanker betydde at Dahlsgjæren måtte brygges på langt høyere temperatur. Utfra hukommelsen mener jeg å huske at de hevet gjæringstemperaturen fra 13°C til 17°C for å beholde fruktigheten. Og det er for et lagerøl, hvilket er nokså bemerkelsesverdig. Det er nesten så den begynner å falle inn i de hybridkategoriene av øltyper der man finner steam-beer og altbier. På den andre siden kan man også nesten diskutere om Dahls-gjæren egentlig er så fruktig lagergjær som alle vil ha det til, når den gjæres den på så høy temperatur for å få til fruktigheten. En analyse av hva som er spesielt med denne gjæra er ønskelig.

Dahls-gjæren er så absolutt en signaturgjær. Og til alt overmål er det en gjær som byens hjemmebryggere kan hente – bokstavelig i bøtter og spann – på bryggeriet. Det er ikke så mange som gjør det lengre, for pakker og reagensrør fra nettbutikker og Bakke Brygg er både rensligere og gir større variasjon. Men senest for et par dager siden snakket jeg med en gammel kollega som fortalte at da han hjemmebrygget på 90-tallet, så var han alltid på E. C. Dahls bryggeri og hentet gjær.

En implikasjon, som man av høflighetsgrunner kanskje burde forbigå i stillhet, er at alle de andre bryggeriene i Norge har skiftet gjær minst én gang siden krigen. Det kolliderer litt med det trauste og stabile inntrykket som bryggeriene liker å gi, der man fokuserer på tradisjon og den gode smaken ifra atten-hundre-og-den-tid.

Men uansett … Gratulerer, Dahlsgjær!

2014-12-25

Ølmilløping

Selv Lange Armstrong gjør det, kanskje i mangel av annen idrett han har lov til å stille i, eller mer trolig for bygge sitt folkelige image. Det handler om å løpe en ølmil, eller Beer Mile Running som det heter på engelsk.

Opphavet synes å komme fra amerikanske universiteter. Reglene er enkle, selv om det finnes et utall variasjoner over temaet: Drikk en øl, løp en kvart US mile (dvs 402,34 meter), og repeter dette ytterligere tre ganger. Det gir fire øl à 12fl.oz, eller 335ml, og fire quartermile, som i praksis ofte er internasjonale 400 meter. Dersom man spyr underveis, må man ta en ekstrarunde på enda 400 meter, men slipper å drikke en femte øl i forkant av denne.

Det høres kanskje fleipete ut, typisk noe linjeforeningstull. Men det er uventet vanskelig. Jeg mistenker at det ikke bare er alkoholen, for kullsyra er nok verre. Dersom du drikker en tredjedels liter øl på styrten, risikerer du å få godt med kullsyre i magen. Jeg vil tro at evnen til å rape er nyttig i denne «idretten». Dessuten ser jeg for meg at det er nyttig å velge øl med relativt lav karbonering, og at det er nyttig med alle teknikker for å få kullsyra ut før den kommer ned i magen: Kakk flaska eller boksen så den er hissig under åpning, skyll ølet rundt i munnen før det svelges, svirvle på boksen eller flaska, osv.

Jeg ser ikke bort fra at alkoholen kan gå relativt raskt i blodet om man løper på tom mage, slik en venteøl raskt kan gå en til hodet mens restaurantkjøkkenet tilbereder middagen.

I den britiske delen av verden har de en variant som bruker pints i stedet for 12oz, som bruker glass i stedet for boks/flaske, og som tillater at man spyr uten at det gir strafferunder. I USA regnes det som juks å bruke glass, siden det gjør det lettere å drikke det raskt. Dessuten er jo britisk øl kjent for å være relativt flatt. Oh, well.

Og hvordan gikk det med Lance Armstrong? Han tok første ølet, løp første runde, startet på neste øl, og brøt løpet med kommentaren «That was not what I expected.» Det var neppe kondisen det var noe galt med. Øl og løping går kort og godt ikke så godt sammen. Verdensrekorden etter de amerikanske reglene (som går under navnet «Kingston-reglene») er 4:57.0. Det er faktisk veldig bra, tatt i betraktning at den første rekordholderen for amatører på en mile (uten øl) var J. Heavieside i 1861 på 4:55 og den professjonelle rekorden lå på rundt 4:20 rundt samme tidspunkt.

En annen fun-fact: ifølge den offisielle statistikken på Beermile.com er Budweiser (2359 deltakelser) tre ganger så populær som løpsdrikk som Papst Blue Ribbon, fire ganger så populær som Miller High Life og nær fem ganger så populær som Coors. En kursorisk gjennomgang avslører at det er smått med norske øl: Hansa har to deltakelser, ellers har Tuborg 31 og Spendrup 14 deltakelser. Personlig synes jeg deltakelsen med Duvel hørtes ut som et robust og imponerende valg.

Selv må jeg tilstå at bortsett fra visse interessante aspekter rundt hvordan alkoholisk og kullsyreholdig drikke påvirker kroppen, så er jeg ingen stor tilhenger av denne idrettsformen heller. Jeg mistenker at den stiller et stykke bakover i køen om å bli olympisk gren, sikkert bak både basse og skotthyll, som begge tross alt er seriøse idretter, om enn små og regionale.

2014-12-24

Norrøn bryggetvang?

Vi har vel alle sett påstanden: i vikingetiden var det lovpålagt å brygge øl til jul, og du mistet gården om du lot være, eller var det livet du mistet? Nåja, øl måtte du i hvert fall brygge, så sa loven.

Eller var det helt slik? Tja, det skal vi se nærmere på.

Det virker helt klart at ølet hadde en viktig religiøs plass i den gamle norrøne kulturen og religionen. Men referansene til ølbryggeplikt i Gulatingsloven er fra kristen tid, og tolkninger av dette er litt urent farvann. La oss starte med teksten:

Olgerð hafum ver enn heitit at gera boande oc huspreyia iamvæge sitt. oc signa þat nott hina helgu til krist þacca. oc sancta Mariu. til árs. oc til friðar. En ef eigi er sva gort. þa scal böða firi þat. morcom .iij. biscope.

Enhver må brygge øl, like mye for husbond og husfrua, og signe det på julenatta til takk til Jesus og Sta. Maria og til godt år og til fred. Om så ikke er gjort, så skal det bøtes for dette tre merker til biskopen. (Teksten fortsetter med progressivt hardere straffer om man fortsatt ignorerer og nekter påpudet, inntil landsforvisning som hardeste straff.)

Mange ulike tolkninger har vært foreslått rundt dette, og de fleste fokuserer på at det var en bryggeplikt. Noen har ment at det var for at konge og biskop skulle ha øl når de dro rundt i landet, men vinterstid var ikke reisetid, og brygging i denne skalaen kunne allikevel ikke dekke behovene til kongens og biskopens følger. Et annet lite troverdig forslag er at det er et slags eiendomstilbakefall til «staten» av gårder som ikke ble aktivt drevet. Mer troverdig er det kanskje at dette var en slags tvungen deltakelse i den gjengse religionen, men magefølelsen min er ikke helt fornøyd.

Forleden så jeg en referanse i Spor nr.2/2007 av Brynja Björk Birgisdottir: Jól før jul (side 4-7), og den gav langt mer mening. Hun starter med å påpeke at det er litt vagt hva straffen egentlig skulle ramme. Var det straff for at man ikke brygget, eller var det straff for at man på julenatta ikke signet ølet i Jesu og Marias navn? Hun antyder at denne loven bør forstås ikke som en pro-kristendom, men som en anti-åsatro paragraf: at man skal brygge og skal vie ølet i kristen tro, slik at man ikke kan bruke det til å blote for førkristne guder.

Her må det nevnes at øl og øldrikking synes særlig dårlig fundert i kristen teologi. Selv om måltid og drikke har en viktig teologisk funksjon ved påsketider, så er det intet slikt rundt juletider – ja jula er egentlig teologisk sett relativt uviktig. På den andre siden er måltider og samvær viktig kultiske elementer i mange religioner, og kristendommen har ofte plukket opp slikt og tilpasset det inn i sitt eget sett av riter og skikker.

Men i den gamle før-kristne Åsatroen synes ølet å ha hatt en kultisk posisjon. Det er betegnende når bøndene krever at Håkon den Gode drikker til Odins ære på høstblotet på Lade og på juleblotet på Mære. Tegnet for jul i primstaven var ofte et drikkehorn. Bergisdottirs fremstilling samfaller med andre seriøse fortellinger om den før-kristne julen: Går man langt nok tilbake, så feiret man ikke jul, en drakk jul. Det sterkeste hovedtrekket i den tidligste julefeiringen var ølet og øldrikkingen til minne om guder og døde forfedre.

Når Gulatingsloven så krever at bøndene skal brygge og signe ølet på julenatta, så trenger det ikke å bety at det var spesielt viktig at de brygget og drakk øl, eller at signet øl var viktig for utøvelsen av kristendommen, men at det var essensielt at man hindret bøndene fra å føre den gamle Åsatroen videre. Det gir en langt bedre magefølelse. For den unge kristne kirken i Norge var det viktig å sette sitt merke på juleøldrikkingen.

Denne takke- og minnedrikkingen til Jesus, Maria og hele kostebinderiet av helgner fortsatte gjennom middelalderen inntil protestantismen forsøkte å utrydde det med sin ikonoklastiske minimalisme og sin nøytrale «skål». På mange måter var dét et speilbilde av hvordan kirken selv hadde innført disse skikkene et halvt årtusen før for å få has på en tidligere religion.

Ulempen er at denne paragrafen i Gulatingsloven da mister mye av sin nostalgiske tiltrekningskraft på dagens ølentusiaster. Men det får så være.

(Og la meg til slutt slå et slag for Spor, som er Vitenskapsmuseets arkeologiske og kulturhistoriske tidskrift, med artikler med lokal, men også nasjonal og internasjonal vinkling, popularisert av fagfolkene selv i relativt korte, interessante og leservennlige artikler. Utgavene frem til 2008 kan lastes ned herifra, mens abonnement på 2 årlige nummer koster 150 og kan bestilles herifra. Det var dagens reklame. Den var ikke for alkoholholdig drikk.)

God jul.

2014-12-23

Høstbryggematerialer

Hva skal du brygge til høsten? Ja, seriøst, for planleggingen starter nå, i hvert fall dersom du ønsker å dyrke råvarene selv.

Dersom du har tilgang til en hageflekk og du ønsker et spennende og interessant bryggeprosjekt, tenk over om du selv kan dyrke urter som du kan ha i ølet. Noen vekster trenger flere år før de gir avling, mens andre kan sås nå til våren og vil gi brukbar avling allerede i høst. Det koker bare ned til planlegging, igangsetting, vedlikehold og en god porsjon med venting.

Frø kan du kjøpe fra for eksempel Impecta Fröhandel i Sverige, som har en ypperlig levering via post til Norge. Det er forsåvidt mange andre produsenter av frø, men Impecta har trolig bedre utvalg på tradisjonelle nordiske urter. Du kan selvfølgelig også kjøpe på Plantasjen, men da er nok utvalget dårligere og prisene høyere.

For en liten kvaderatmeters hageflekk med krydder for ølbrygging er det temmelig trivielle utgifter til gjødsel, jordforbedring og frø. «Dyrest» er nok innsatsen du selv må nedlegge i planlegging, opparbeiding og vedlikehold – det er faktisk akkurat som med hjemmebrygging forøvrig, der råvarene sjelden den mest «kostbare» delen.

Ellers kan jeg anbefale bøker som Fisher & Fisher: The Homebrewer's Garden: How to Easily Grow, Prepare, and Use Your Own Hops, Malts, Brewing Herbs. Det finnes andre også, men de fleste fokuserer på bygg og humle, og har andre bryggeurter mest som bi-tema.

Hva kan du dyrke? Tja, koreander, reinfann, rosmarin og timian – for under hundrelappen til sammen? Eller du kan dyrke noen av de andre hundre-og-ørten alternativene. Og har du ikke hage, så er det mulig å høste urtene direkte fra naturen. Og om du ikke engang ønsker dét, kan du bestille fra for eksempel Urtekilden på Oppdal, som har et bredt utvalg av tørkede urter. De fokuserer mest på urtemedisin, men er en utmerket kilde også for urter til brygging.

Du finner en god oversikt over ulike ølkrydder i Norbryggs forum, oversatt av tidligere leder i Norbrygg, Eduard Möllenkamp fra en ypperlig nederlandsk artikkel. Dessverre har ikke flyttingen til nytt forum fart pent med html-kodene, men den er uansett meget lesverdig.

Alternativt kan du også arbeide med urter i sprit. Polet har helt grei nøytral 60% sprit, eller kjøp en nøytral vodka. På den kan du legge ulike urter og trekke ut smaksstoffer, og så blande dem i ulike forhold. Til ølbrygging er det nok litt upraktisk å eksperimentere for mye, for det er irriterende om du «ødelegger» en batch med øl ved å ha i et krydder som kjørte aroma og smak i helt feil retning. Krydder har lett for enten å bli for nøytralt eller for dominerende, og det er vanskelig å finne rett balanse. Men trekker du ut smakstoffer i sprit, krever det mindre innsats, det er enklere å lage små batcher, og det praktisk mulig å blande smakene i ulike styrkeforhold. Så kan du eksperimentere på forhånd og deretter treffe rett på første forsøk i ølet ditt.

Uansett er det omtrent på disse tider du trenger å mentalt sette av plass i hagen, bestille frø, og ikke minst grave deg ned i kilder både rundt hvordan dyrke urtene frem, høste og eventuelt preservere dem, og hvordan bruke dem i øl. Lykke til!

2014-12-22

Den Danske Humlehaven

Jeg ser alltid etter ølvinklingen, og finner den ofte på de mest uventede stedene. Da vi i sommer strandhusferierte ved Ebeltoft i Danmark, besøkte vi Gml. Estrup gods nord i Djursland, og sannelig snublet vi ikke over en sikkerhetsduplikat av den nasjonale danske samlingen av gamle kulturhumler. Det var faktisk helt tilfeldig – men ganske interessant.

Gml. Estrup er et gammelt ærverdig gods, der man i godsets driftsbygninger i nyere tid har lagt et landbruksmuseum. De har også en samling med tett på 300 tradisjonelle, danske eplesorter, samt at de har en backup-andel av tradisjonelle humlesorter ifra den nasjonale danske samlingen med humler. Se her for litt mer informasjon. Dette var et prosjekt ved navn Dansk Humle som ble avsluttet for noen år tilbake, men selv før det var et et prosjekt tilbake til slutten av 90-tallet der man samlet inn humler over hele Norden, selv om den danske innsamlingen ikke synes å ha kommet i gang før noen år senere. Forøvrig virker det som Per Kølster og Jacobsen bryggeri har vært medvirkende til å komme igang med dette.

Humlene på Gml. Estrup
Humlevariantene som er bevart på Gml. Estrup

For kompletthetens skyld lister jeg her informasjonen ifra navneskiltene på disse plantene.

Nr.1,2,4-13 fra Carlsberg bryggerierne
Nr.15 fra Humlemagasinet, Harndrup, Fyn
Nr.16 fra Hjemstavnsgården, Gummerup på Fyn
Nr.18 fra Holbæk Museum
Nr.48 fra Avernakø
Nr.53 fra Søvind, Horsens
Nr.56 fra Vitskøl Kloster
Nr.78 fra Valby Overdrev
Nr.81 fra området ved Fåborg

Her manglet Nr.3 fra Carlsberg, samt at det var én humle der merkingen var forsvunnet, men som trolig er en lokal humle fra godset. Carlsberg-humlene stammer såvidt jeg vet fra et tidligere prosjekt der dette bryggeriet samlet inn ulike gamle kulturhumler som de tenkte å teste ut. Jeg vet egentlig ikke så mye om dem, men en fun-fact er at Klostergården på Tautra har i hvert fall én av disse Carlsberg-humlene.

Egentlig er samlingen av humler lagt til Universitet i Århus, der jeg tror man har opp mot 80 ulike humler som er samlet inn fra ulike steder i Danmark, men man har valgt å ha duplikater av de viktigste sortene annetsteds. Rent generelt virket de fleste plantene noe puslete, men idéen er vel heller å ta vare på dem enn å dyrke dem så intenst. Dog har man brukt humle i samarbeid med Raasted Bryghus for å lage øl med de ulike humler, og de har fått Carlsberg og Jacobsen til å evaluere humla.

Danmark har på mange måter kommet lengre enn Norge på dette området. Et tilsvarende prosjekt i Norge har samlet inn 37 norske humler, og vi kan komme tilbake til dem ved en senere anledning. I Danmark har man kommet i gang med å brygge på gamle kulturhumler, i hvert fall utprøvende brygging, og det er flere bryggerier som eksperimenterer med gamle, lokale kulturhumler som smaksgiver til øl.

Litt av hemmeligheten rundt dette er kanskje at Danmark, og især Fyn, hadde en kommersiell humledyrking til langt opp på 1900-tallet. Dessuten er det Danmark som var arnested for bevegelsen rundt nordisk mat og lokale råvarer som smakskilder. Ikke minst har Danmark Per Kølster, som er et kraftsentrum rundt nordiske øltradisjoner og nordiske råvarer. Her hjemme «på berget» kommer vi etter, men frustrerende sent. Mer beskrivende er det også at dette ikke så mye er ulike nasjonale initiativer, men at det vel så mye er en felles nordisk – eller i hvert fall skandinavisk – oppvåkning rundt tradisjoner og lokale råvarer. Selv om takten er forskjellig i de ulike landene, så er retning og fokus veldig ensartet. Jeg kan love at jeg kommer tilbake til dette etterhvert, og ikke bare kulturhumler men også andre lokale planter som smaksgivere.

Forøvrig kan et besøk til Gml. Estrup på alle måter anbefales, også utover dette med humle, det er et flott hageanlegg og et museum med mange fine og interessante utstillinger, og ikke minst er herregården gamle praktbygninger verd et besøk.

Nei, jeg tok ikke avleggere ... mest fordi det var upraktisk og uhøflig og at jeg ikke ville skade plantene, og ikke primært fordi straffen for det – i hvert fall i tidligere tider – var tre timer i halsjern (gapestokk) på torvet.

2014-12-19

Næve om humle

Under er gjengitt kapittel 11 om humledyrking i Oluf Næves verk om jordbruk: Den Norske Jord-Dyrkers Bog. Den er skrevet i tiden fra rundt 1750 og frem til 1766, men forble upublisert på grunn av manglende midler, inntil Gudmund Balvoll, professor ved Norges Landbrukshøyskole, transkriberte den og utgav den med kommentarer for få år siden.

Oluf Næve – eller Ole Pedersen Nefue – ble født i Meldal, trolig i 1709. Han var – som sin far – klokker og skrev flere bøker om jordbruk, men var også radikal i en samtid der progressive og reaksjonære krefter kjempet om makten. Han var autodidakt i opplysningstidens ånd, men fikk ikke de midlene som andre av opplysningstidens helter ble til del, kanskje fordi han ikke var så flink til høflig å nedtone hva han mente om styre og stell. Han døde fattig på Trondhjems hospital i 1795. Hans få eiendeler ble solgt på auksjon, mens manuskriptene endte hos Vitenskapsselskapet der de ble bevart for ettertiden.

Balvoll har modernisert teksten noe, blant annet har han fjernet store bokstaver i substantiver og kortet inn på setninger, men det er ikke andre innlysende endringer.

Boka kan i sin helhet hentes ned fra NMBU, tidligere Landbrukshøgskolen på Aas, Balvolls gamle lærested. Jeg vil oppfordre til det, og da få man også med seg Balvolls interessante og informative innledning og kommentarer.

Boka bruker en del enheter av mål og vekt, og jeg har på slutten forsøkt å sammenfatte de viktigste av disse og hva de tilsvarer i dagens system.

Gudmund Balvoll påpeker i kommentarene at Næve har en underlig oppfatning av vill og tam humle, samt at han ignorerer at det finnes hann- og hunnplanter. Det er jo ikke slik at det egentlig er grunnleggende forskjell på ville og tamme humleplanter, utover at det selvfølgelig kan være mindre varianter.

Denne forvirringen rundt hann- og hunnplanter er vanskelig å forstå. Om det ikke hadde vært for at Næve selv skriver om hvordan man sår humle, så hadde jeg tippet at han kun kjente til hunn-plantene og formerte dem via rotdeling eller avleggere. Men når man formerer ved hjelp av frø, så vil man få en andel hannplanter som ikke gir kongler. Det er mulig at Næves distinksjon mellom vill og tam humle egentlig er en distinksjon mellom hann- og hunnplanter, men da er det tilsynelatende liten mening i utsagnet om at ville planter kunne bli tamme – og omvendt.

Dersom Næve faktisk misoppfatter vill kontra tam humle som henholdsvis hann- og hunnplanter, så er det mulig at påstanden om at vill humle (dvs hannplanter) kan bli tamme (dvs hunnplanter) er en ytterligere misoppfatning basert på at humlerøttene spas opp hver høst. Humle er nærmest å regne for en ugressplante, og den er vrien å bli kvitt. Når man derfor om våren setter ned en hann/vill-humle på samme plass som det tidligere har vokst en hunn/tam-humle, så er det mulig at gjenblevne røtter gir en hann og en hunn på samme voksested, og at det er dette som menes med temming av humle.

Her er i hvert fall originalteksten i Balvolls transkripsjon.

Det 11te Hoved-Stykke:
Om humlehaugers anlæg og humleplantninger

Humle er og en nødvendig frugt for dem som vil og må have øll i huuset. Dog kan man ikke befatte sig meget med sammes plantning, hvor høstkulden oftest indfinder sig førend den kan naae sin modenhed. Thi den bliver oftest ikke fullmodnet førend sist i september maanet, dog kommer det meget an paa jordarten og humlehaugens beqvemme beliggenhed imod solen.

De som ikke har nogen retskaffen humlehauge, men vil af nye anlægge een, de kan da i nogen maade behielpe sig med den liden underretning som her gives, saafremt de ikke forud har, eller kan erlange bædre efterretning derom fra andre.

See more ...

Side 9/52: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »