Anders myser på livets særere sider

Side 9/40: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »

2012-04-16

Forslag til endringer

(Dette er siste del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre, tredje, fjerde, femte og sjette del.)

La oss gå til kjernen av problemet: Polet - eller rettere sagt hele pol- og alkoholsystemet der Polet bare er én del. Aller først, legg ned Polet. Joda, jeg har registrert at blant annet vinfolk elsker Polet, men når Polet ikke er i nærheten av å dekke oppgavene sine for øl og i stedet sitter som en diger bremsekloss, så er det for meg et enkelt valg: legg ned Polet og dereguler alkoholomsetningen.

Tja, men kunne vi ikke fått Polet til å virke da, spør sikkert de mer kompromissvillige? Nei, jeg tror faktisk ikke det er mulig. De har hatt noen år på seg, og forbedringsraten er akkurat så stor at de ikke kan anklages for å stå bom stille. Men i samme periode har ølverdenen beveget seg raskt og aksellererende, slik at Polet relativt sett ligger lengre bak i dag enn for noen år tilbake. Så legg det ned og dereguler!

Men hva skulle til for å få det til å virke da, spør kanskje de konstruktivt kompromissvillige. Her er mitt førsteutkast: Tenk deg at polene må føre like så mange ølmerker som de har vinmerker, og ditto fordeling på hyller. Men derfra degenererer diskusjonen via spørsmål om hvilke viner som skal vike for øl, til argumentasjonen om at sterkøl ikke selger likevel, så ølet blir bare hyllevarmere og derfor må vi ta en endringsprosess sakte osv. Dessuten kan man jo ikke blande seg i de «frie markedskreftene» som dette polsystemet visstnok skal utgjøre ved å vedta utvalg og hylleeksponering. Videre er det alkoholpolitisk uheldig om man lokker butikkøl-forbruket over til sterkøl, og et alkoholpolitisk tabu å flytte vinforbruket i retning av sterkøl. Det er idé som er steindød.

Men lell, er det ikke rom for løsninger som omfatter Polet? Her er mitt alternative forslag: Trekk alt øl inn fra butikkene og legg ansvaret for det på Polet. Bygg så noen hundre nye pol, hvorav de aller fleste er rene ølpol eller hovedsaklig så. Realistisk? Neppe, men jeg tror det er en løsning som omfatter Polet og som ville ha kunnet fungert om man var villig til å gå inn på den. Men det hadde blitt et ordentlig lurveleven, det hadde blitt dyrt og dagligvarebransjen hadde gått i harnisk. Men det er langt mer realistisk å avskaffe Polet helt, eller i det minste å flytte alt øl ut fra Polet. Tillat samtidig spesialbutikker for alkohol, slik at det ikke bare blir dagligvarebutikkenes ansvar, for der blir det lett til bare enda en vare ... et sted midt mellom bleier og shampoo, både i plassering og oppmerksomhet. Når dagligvarebutikkene ikke lengre har et de fakto monopol på øl opp til 4,7% og de begynner og merke at spesialbutikkene stjeler volum på de mest eksklusive varene, er det mulig de til og med legger om.

Men det er selvfølgelig ikke mulig å flytte ølet ut fra Polet, fordi øl og vin overlapper i styrke. Man kan ikke begrense en vin på 11% til Polet, mens et øl - kanskje endog delvis gjæret med vindruer eller andre bær - av samme styrke kan selges i butikker. I en sånn situasjon hadde EØS-domstolen glist bredt over utsiktene til en morsom og enkel sak. Så med andre ord, kast vinen ut av Polet også, eller sett en grense på 12,5% og la vinfolket merke hvor behagelig det er at ingen har et totalansvar for ens favorittvarer. Eller vær snill mot dem, og sett en grense på 16-22% og konverter alle polene til rene sprit- og hetvins-pol. Eller aller best: legg ned hele polsystemet og dereguler.

Røsk opp i regelverket og sanér spesialordninger som bare virker hemmende eller vridende på konkurranse og utvalg. Behold gjerne skattenivået, åpningstider og slikt, men løs opp på salg, distribusjon og import. Slipp litt opp på reklameforbudet, slik at nøktern produktinformasjon blir tillatt. Resultatet kan bli danske tilstander i Norge med hensyn til utvalg og antall mikrobryggerier. Dagens ordninger synes mest å favorisere og beskytte de som allerede er store på markedet, og de gir ingen insentiver til å være kreative eller nyskapende. Det vi har fått av gode norske mikrobryggerier er laget på hardt arbeid og ren entusiasme uten særlig drahjelp i form av et åpent og lett tilgjengelig marked.

Men vil ikke et deregulert marked for salg av alkohol bare gjøre at de store aktørene virkelig kan legge inn høygir og kjøre over alle de andre? Er ikke Polet - med alle sine mangler og svakheter - tross alt garantisten for at vi har visst utvalg, og at vi får beholde noen mikrobryggerier?

Dagens reguleringstunge system gir de store mer enn nok spillerom til å posisjonere seg som de vil i forhold til små aktører og kjøre over dem. Jeg tror en deregulering vil fjerne flere reelle begrensninger på de små enn på de store. Dagens regelverk er riktignok likt formulert for alle, men det synes å slå ulikt ut for store og små aktører.

Og om alkoholsalget over disk i Norge noensinne blir deregulert, så har jeg vanskelig for så se for meg at det noen gang i overskuelig fremtid kan dyttes inn i monopolbutikker igjen. Jeg har faktisk veldig vanskelig for å se for meg noen som helst handelsvare man kunne tenke seg å nasjonalisere butikksalget av slik man gjorde med vin- og brennevinssalget under og etter forbudstiden på 1920-tallet.

Inspirerende - lagt inn av Alf Hansen - 2012/4/19 19:59:51
Inspirerte meg til å skrive mine 5 cents. Bra greier Anders :)

2012-04-15

Resultater SMaSH-2012

Her er resultatene fra flaskekonkurransen SMaSH-2012 for den største klassen - lys SMaSH. Første kolonne er snittpoengsum av tre dommerrunder med smaking. Dommerskjemaene er åtte eller ni skjema for hvert øl, siden alle flasker for hvert bidrag ble smakt. På to av dømmingssesjonene (gjelder 13 øl) var det bare to dommere, resten hadde tre dommere.

  1. 44,83 Lars-Erik Owe: Forsøkspils (tysk pilsner) Oppskrift
  2. 39,44 Pål Rolfsen, Jorg Solheim og Bjarke Vang: Chinookian SmaSH (US IPA) Oppskrift
  3. 36,72 Lars-Erik Owe: Alt for mye Cascade ale (US pale ale) Oppskrift
  4. 36,67 Rolf Bakke: BNB 52 "SMaSH by Bakke brewers" (Dortmunder export) Oppskrift
  5. 36,44 Skern Rasmus: Ljos (UK Golden Ale) Oppskrift
  6. 35,94 Arne Martin Aurlien og Fredrik A Martinsen: Vintasj (US Barley wine) Oppskrift
  7. 34,89 Pål Rolfsen, Jorg Solheim og Bjarke Vang: Dronning Sonja (Berliner Weisse) Oppskrift
  8. 33,56 Petter Fornes: Smashy Trippel (Belg Trippel) Oppskrift
  9. 33,33 Rolf Bakke: BNB 48 "SMaSH ale" (UK Pale Ale) Oppskrift
  10. 31,00 Arne J. Bunkan og Martin G. Jakobsen: KSHBs Smashpils (Moderende Lyse Lager) Oppskrift
  11. 30,00 Håvard Midtkil/Trolla Forsøksbryggeri: Øve-bitter (UK Ord Bitter) Oppskrift
  12. 29,67 Petter Fornes: Smashy Pilsner (Tsjekkisk Pilsner) Oppskrift
  13. 28,44 Lars-Erik Owe: Blond 70/- (Skotsk ale) Oppskrift
  14. 27,61 Petter Fornes: Smashy APA (US Pale Ale) Oppskrift
  15. 25,17 Knut André Westergren: Pils (Tsjekkisk pilsner) Oppskrift
  16. 22,06 P. Rolfsen, J. Solheim og B. Vang: Vill Dronning Sonja (Berliner Weisse) Oppskrift
I klassen for mørk SMaSH var det bare ett bidrag:
  1. 26,11 Arne J. Bunkan og Martin G. Jakobsen: Svidd mesk (Klassisk røykøl) Oppskrift
Og i klassen for mellommørk SMaSH var det også bare ett bidrag:
  1. 43,28 Lars Støre Gulliksen: Bekksvinger Barley Wine (UK barley wine) Oppskrift
Premien for konkurransen - et gavekort fra Petit-Agentur går til den som har høyst poengsum, hvilket er en tysk pilsner brygget av Lars Erik Owe. Mange takk til Petit-Agentur for å stilt premient til denne konkurransen!

Denne konkurransen var også et lite eksperiment for å se hvor mulig det var å dømme øl i konkurranser på litt andre måter enn vi har gjort tidligere. Hovedforskjellen var at alle øl fikk tre dømminger, mens normalt er det en slags cup-ordning, der noen få fra hver sesjon går videre til neste nivå. Rent generelt er det mange interessante data her, blant annet noen ikke helt beroligende data rundt hvor like ulike team av dommere dømmer ett og samme øl. Men det skal jeg komme tilbake til senere. Til en viss grad jevner det seg ut når det er flere runder med dømming av samme øl, men på den annen side er det først når det er flere slike runder at det i det hele tatt blir synlig. Men, som nevnt, dette kommer jeg tilbake til senere.

De som har lyst til se nærmere på det, kan sjekke dette regnearket (Excel-format). Det er en oversikt over delpoengsummer i alle dømmingen. Øl er bidragsnummer og flaskenummer innen bidrag. Kode er flaskens anonymiserende kode. Så er det dommernes delpoengsummer og sammenregning. Det er to regnefeil på skjemaene som jeg ikke har fått klarert med den aktuelle dommeren, men det endrer ikke noe - men det er markert i rødt. Så er det snitt for den dommersesjonen og for alle tre dømminger, samt øltype, brygger og ølets navn. Det er masse data, men ikke noe annet enn det som står på dommerskjemene, egentlig.

testing - lagt inn av AndersChristensen - 2012/5/14 20:07:03
testing testing ... mange ha problemer med å få inn kommentarer
asadfasdf - lagt inn av AndersChristensen - 2012/5/14 20:07:44
mer kommentarer

2012-04-14

Konklusjon

(Dette er sjette del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre, tredje, fjerde og femte del.)

Er øl dyrt i Norge? Vel det lokalt produserte volumølet er nok dyrt, men forholdsmessig ikke ekstremt dyrt tatt i betraktning prisnivå og skatter. Importøl er dyrt, og mikrobryggeriøl er dyrt, og begge kan selges billigere utenlands enn i Norge - selv etter at man har eliminert skatter og avgifter ifra regnestykket.

Men fokuset på pris er en avledning. Om vi heller ser på utvalg, så er Norge skandaløst dårlig. Det virker som bredde er summen av antall ulike ølvarer. Ringnes har sitt "instant-bredde-konsept" med World of Beer, og det er fremdeles sett på som et slags kvalitetsutvalg. Og, sant nok, mange av ølene er slett ikke dårlige, men hva med utvalget? Jeg får litt fnatt av «utvalgspuber» som har tapetsert med det samme ferdigutvalget fra Carlsberg/Ringnes som de andre utvalgpubene.

Innen butikkbransjen for opptil 4,7% ser man ut til å tro at utvalg er det du får når du tar inn flere enn én pilsner. Det er omtrent som om Rema-kjøpmannen din fornærmet skulle si: «Vi har seipanetter fra Findus, seipanetter fra Lerøy, seipanetter fra Coop og seipanetter fra FirstPrice. Hva søren mener du med at vi har dårlig utvalg i fiskemat!?» For å kunne ha et godt utvalg, er ikke det vesentligste at man har mange produkter fra ulike produsenter, men at man har et godt vareutvalg med ulike produkter som dekker ulike typer og sprer seg fra mild til robust på hver enkelt varetypes produktspekter. Og gjerne burde man supplere med lokale spesialiteter og rotasjon på litt særere partivarer.

Problemet med utvalget i norske butikker er derfor at det er mest fokus på én øltype - pilsner, gjerne supplert med litt ferdig-bredde. Lokale varer og litt mer spesielle ting synes ikke å være nevneverdig interessant. Særegent synes synonymt med mer-arbeid, og det er nok best å unngå denslags. Dessuten er norske dagligvarebutikker laget for å trille varer inn på pall og rulle dem nedover og ut på kassabåndet, så varekunnskap er bare et fordyrende og fokus-ødeleggende sidespor. Trenger man varekunnskap om eller spesialbehandling av en vare eller varegruppe, er det kanskje like greitt å ikke føre den.

Delingen av ølet mellom matvarebutikker og Polet er en dobbelt tragedie. For det første er det ingen som får et helhetlig ansvar for øl, fordi de gjennom lov er forhindret fra å ta inn et helhetlig vareutvalg. Dernest er ansvar for øl i all hovedsak lagt til organisasjoner som egentlig bare har det som en delgeskjeft, og en konsekvens av at man i praksis er avskåret fra å ha spesialbutikker er at man nærmest er sikret at butikkene hverken har ølkunnskap eller vilje til å forsøke.

Norske dagligvarebutikker er særdeles lite flinke på lokalt øl. Det snakkes så varmt om kortreist mat og å støtte lokalt næringsliv, men fra butikk til butikk er det liten variasjon på tvers av landet. Jeg tror det koker ned til at lokale varer er spesielle varer, og spesielle varer er mer pes og stress. Enten man er i Rema eller Rimi-kjeden, så er standardvarene noe som er ferdig definert, har en etablert logistikk og blir sentralt oppdatert. Det er i det hele tatt mindre styr med dem. Om en lokalbutikk skal ta inn et lokalt øl, så må det enten inn på nasjonalt plan - hvilket er vanskelig for små bryggerier, eller det må inn som spesialvare i enkeltbutikker - hvilket er stress og pes for butikken. Derfor skjer det i bare liten grad.

I denne serien har jeg trukket mange og sterke sammenlikninger med Danmark, og mange vil innvende at sammenlikningen ikke er relevant fordi Danmark er et skikkelig ølland og at det der har hatt ølkultur og ølutvalg siden tidenes morgen. Men det er jo faktisk ikke helt slik. For 10-12 år siden var utvalget i Danmark ikke spesielt bedre enn i Norge på den tiden, ja kanskje verre. Da de første danske mikrobryggeriene startet opp, så man til Norge som et slags foregangsland og Nøgne Ø som et forbilde. Noen som besøkte Danmark rundt årtusenskiftet har beskrevet at utvalget jevnt over var temmelig begrenset til industri-lager og litt Carlsberg-saker.

Det er ikke slik at Danmark alltid har lagt milevidt foran Norge i ølutvalg og antall lokale bryggerier - det bare føles slik idag når vi ser hvor forskjellig utviklingen har vært i Danmark og i Norge. Men den virkelig store forskjellen er hvordan danskene i praksis har lagt til rette for sine småbryggerier og tatt dem på alvor også utenfor en engere krets av sære ølnerder. I Norge og utenfor denne kretsen av sære ølnerder virker det som de lokale mikrobryggeriene - såvel som importert spesialøl - stort blir sett på og behandles som litt under middels velkomne gjester.

2012-04-12

Alkoholklubben "Grei"

(Dette er femte del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre, tredje og fjerde del.)

Men tilbake til dem som insisterer på at Polet, sterkølmonopol og hele systemet rundt er Guds gave til ølinteresserte. Det synes som mange av forkjemperne for denne ordningen er de som selv er en del av dette systemet. Det virker som godordene strømmer lettest fra dem som man også kan mistenke for å ha størst interesse av at ordningen videreføres.

Satt på spisse synes konseptet bak norsk alkoholspolitikk å være å lage komplekse strukturer basert på et bysantisk regelverk, kombinert med ordninger som favoriserer de eksisterende norske industribryggeriene selv om regelverket formelt og utad fremstår som likt for alle. Byråkratene elsker muligens tungroddheten i seg selv, de «store» bryggeriene elsker den for de usynlige konkurransefordelene det gir dem, og avholdsbevegelsen elsker det fordi de tror det gjør at det drikkes mindre.

Det samme gjelder for den norske alkoholavgiften, som jeg egentlig tviler på at noen inside'ere virkelig ønsker å senke. For byråkratene gir det økt selvrespekt å styre over mange penger. For Staten er det inntekter. For øl-industrien er avgiftene avledningsmanøveren som de kan fokusere mens de selv stikker av med store avanser. Liksom en tryllekunster får publikum til å se på venstrehånden mens han trikser med høyrehånden, så prater øl-industrien i Norge om alkoholavgiftene, mens pengene forsvinner andre steder. Avholdsfolket tror muligens enfoldig på at jo høyere avgifter jo mindre drikker folk.

Og når jeg sier «polsystemet», så mener jeg ikke bare Polet, men hele det økosystemet der Polet bare er den mest synlige delen. Resten av dette systemet omfatter distributører, importører, skribenter, produsenter ... og mange andre -ører og -enter. De operererer i en verden med bisarre regler der kunnskap, historikk, forbindelser og inside-info er viktigst. Man kaller det kanskje markedstilpassing, men alt hva jeg har lært om markedsmekanismer og Adam Smith peker i en helt annen retning. Det minner mer om en slags underlig kryssing mellom det franske hoffet i Verseilles og sovjetisk planøkonomi.

Mitt råd er: Kutt ut Polet, gjør det enkelt å importere og distributere, gjør det like «enkelt» å opprette et ølutsalg som det idag er å opprette en pub, så tror jeg vi vil se øl-bransjen gå gjennom en nokså brutal renselsesprosess der pilsen etterpå kanskje koster omtrent det samme som i dag, men der andre øl - både norske mikrobryggeriøl og importøl - blir både mer tilgjengelige og billigere. En annen konsekvens er trolig at lokale, norske mikrobryggede øl ville fått en helt annen og enklere markedstilgang.

Med fare for å gjenta meg selv, dagens ordning med hele økosystemet rundt Polet har følgende ulemper:

  • Mellomleddene. Det er flust med mellomledd, som alle skal ha hver sin del av avansekaka: importører, produsenter, distributører, salgsledd. Salgsleddet (dvs f.eks Polet idag) og produsentleddet (bryggeriene) er to nødvendige ledd, men i mellom der er det mangt og mye. Innen musikk, film, programvare, bøker osv er trenden at mellomleddene kuttes ut, og produsent og sluttbruker bringes tettere sammen.

  • Taktisk prising. Polets avanse er sikkert flat i dag også, men Polet kjøper ikke varer, de er bare salgsledd. Importører og distributører henter inn varer og dytter ut for salg i pol-systemet. Før Polet ble delt i Polet og Arcus, så var nok dette svært annerledes, og det gamle Stats-Vinmonopolet kunne presse inn-priser som en stor aktør på vinmarkedet, samtidig som de kun tok en flat avanse oppå innprisen. Idag legges avansen på av både Polet og importøren, og det hjelper fint lite at Polet har en fast, flat avanse, sålenge importøren kan ta så mye avanse de vil. Ser du en vin til 99,50? Da vet du at den er taktisk priset.

  • Høye skatter eller avanser? Det skal liksom være alkoholskatten som er så prisdrivende. Nåja. Alkoholskatten er rett nok høy i Norge, og den får skylden for mangt og mye. Men virkeligheten er at den på ingen måte er noen fullgod forklaring på de mange høye prisene på drikkevarer i Norge. Men den er fin å ty til når man skal forsøke å bortforklare dem. Men i den grad skattene er prisdrivende, er det vel helst ved at de hever grunnnivået på prisene, slik at ekstra påslag av tiere og hundrelapper synes mindre godt på sluttprisen. Uansett er prisingen et sidespor her, for det er utvalget som er det egentlige temaet.

  • Produktinformasjon. Nå har vi rett nok ikke muligheter for alkoholreklame i Norge, men forbudet rammer også produktinformasjon av alle slag. Det virker bevarende på markedsstrukturen, ved at selv ikke forbrukere som ønsker å oppsøke produktinformasjon for å orientere seg i markedet har særlig mulighet til det. Samtidig er det ikke salgsleddet der den virkelige markedsføringen foregår, men det er mellomleddene og de store aktørene som virkelig er propeller i gråsone-reklameringen: Jo større aktør du er, jo lettere er det å gråsonereklamere i det norske «reklamefrie» markedet.

  • EØS-tilpassing. Enten man liker EU eller ikke, er det umulig å unnslå seg at Norge er flink i EU-tilpassing, samtidig som vi er ekspert på å spesialordne oss på noen spesialområder. En slik spesial-omgåelse er ordningen med emballasjeavgift, som er konstruert for at norske bryggerier skal betale lite og ingenting, mens den skal slå fullt inn mot utenlandske bryggerier. En annen er grensen på 4,7%, som egentlig har kommet nokså tilfeldig til oss. En tredje er systemet med importører og salgsledd.

Polsystemet er stort og tungt, men jeg har så inderlig vanskelig for å se at det trenger å være slik av alkoholpolitiske grunner - som jo alltid er begrunnelsen for hvorfor Norge trenger å gjøre det på denne måten.

Tvert om, det synes heller å være et slags reservat som beskytter bransjen mot reell konkurranse utenfra.

polkrøll - lagt inn av Kristoffer Karlsen - 2012/4/12 12:40:55
Hei Anders. Veldig bra blogg, morsomt å lese noe som ikke bare er nyheter/ølanmeldelser, men at du går litt dypere inn i stoffet. Det er vanskelig å være uenig med dine artikler og argumenter for en avvikling av polsystemet. Det er selvfølgelig noen som mener at det er lyspunkter med at det kommer flere og flere øl, men med den farten polet tar inn øl idag klarer de ikke en gang å holde følge med de ølene Mikkeller kommer til å lansere i år, og mens resten av ølverdenen akselerer skifter polet gir fra revers til først, men det går for sakte.. Det er jo et håp at polordningen blir avviklet, men jeg ser for meg at gravølet mitt blir drukket før det skjer. Så da kan man jo enten holde seg til de rundt 200 ølene som er mulig å få tak i hos polet, reise egenhendig til utlandet og hente med seg 5 liter ferskt øl eller mase mer på polet. Og det med å mase på polet og importørene tar jo sin tid, derfor er det jo viktig at en kan introdusere sine venner og bekjente for håndverksøl, slik at flere kan pushe på. Det er vel de færreste som er født inn i denne verden som ølkjenner, men det er vel alles ansvar å omvende folk til den gode sak. Stå på!

2012-04-11

Cæsar om belgisk øl

På siste halvdel av 90-tallet kjøpte jeg en plakat i Belgia med masse bilder av belgiske ølflasker, samt et sitat av Julius Cæsar som gikk noe slikt som så: «Av alle gallere brygger belgierne det beste ølet».

Sitatet var til alt overmål skrevet på fire språk, latin: Omnium Gallorum optimam cervisiam coqunt belgae, med oversettelser til fransk (De tous les gaulois, ce sont les belges qui brassent la meilleure biere), flamsk (Van alle Galliers, brouwen de Belgen het beste bier) og engelsk (Among the Gauls, Belgians are the best brewers).

En stund trodde jeg at sitatet var ekte, og jeg var tydeligvis ikke alene om det om vi skal tro et Google-søk. Men da jeg begynte å grave, fant jeg det ofte sitert, men det var umulig å finne noen konkrete kilder utover en generell referanse til Cæsar - hvilket ofte er et dårlig tegn når det gjelder sitater. Jeg søkte på substrenger av sitatet i Cæsars bøker - og spesielt «Gallerkrigen», men ingen treff.

Til slutt måtte jeg konkludere med at det høst sannsynligvis var et forfalsket sitat. Poenget er at Cæsar sa noe lignende om belgierne: «Horum omnium fortissimi sunt Belgae». Dette kan oversettes til noe slikt som «Av disse (dvs gallerne) er belgierne de barskeste» ... eller «modigste» eller «mest usivilserte» eller «mest brutale», og sitatet fortsetter visst med å begrunne det utfra at de bor lengt borte fra sivilisasjonen (dvs Roma og Middelhavet).

Dette ekte sitatet har fått en klassisk status i Belgia - litt som «Enig og tro til Dovre faller» her i Norge. Dermed er det også et fristende sitat å vri og vende på for å lage ordspill og puns. Sitatet var også illustrert med tegneseriefremstillingen av Cæsar fra Asterix, som jo er en fransk tegneserie, mens Belgia er tegneserielandet fremfor noe i Europa. Dermed startet en ny kildejakt: kanskje figuren Cæsar i Asterix hadde uttalt noe slikt i en av tegneseriene? Men nei, det var ikke mulig å finne, heller ikke i Asterix i Belgia, som initielt var det mest lovende albumet.

Og strengt tatt, hvorfor skulle Cæsar-figuren i Asterix komme med et ølsitat om belgierne formet som en pun over et Belgia-sitat?

Og dermed er vi til min nåværende teori. Det er mulig at dette er en av disse stripene som tegneserieforfattere lager i hverandres stil, gjerne som puns, som attributter, som vennskaplig mobbing eller for å feire eller hedre hverandre. Jeg er sikker på at slike striper har et eget navn, uten at jeg kjenner det.

Her i Norge har Nemi, Pondus og M ofte hatt slike striper med referanser til hverandre eller i hverandres stil. Derfor er det mulig at for eksempel en eller annen belgisk tegneserieforfatter har laget en slik stripe i Asterix-stil med referanse til Goscinny, gjerne publisert på ett eller annet obskurt sted i lite opplag, og så har noen copy-pasted det til nevnte plakat.

Jeg er ikke tegnserienerdete nok til å vite hvor jeg skal grave videre på dette, så oppnøstingen min stopper nok der. Kanskje noen andre snubler over opphavet en gang i fremtiden. Som et Cæsar-sitat er det nok uansett falskt.

Gallere - lagt inn av Gustav - 2012/4/11 20:32:23
Men en ting er ikke feil med sitatet... Av alle gallere, _er_ det belgierne som brygger det beste ølet :)

Sitatet kan kanskje være laget for plakaten, eller en lignende trykksak, og spredd seg derifra?

Sitat - lagt inn av Anders Christensen - 2012/4/11 20:40:16
Du kan godt ha rett i sitatet. Det er forsåvidt en betydningsforskjell, om enn kanskje ikke veldig stor. Ikke kan jeg så mye latin eller nederlandsk, men på de to språkene og fransk med står det vel ... brygger belgierne det beste ølet, mens engelsk har ... er belgierne de beste bryggerne. La filologer og oversettere ta over herifra :-)

Når det gjelder om sitatet er laget for denne plakaten, så er det også mulig. Jeg vet ikke om det er dokumentert i øl-formen før plakaten ble trykket (hvilket kan utledes utfra ølutvalget), men det er jo også litt irrelevant, siden plakaten kan ha fantes i flere versjoner opp gjennom årene.

Kanskje en eller annen tegneserienerd plukker opp den delen av tråden?

2012-04-10

Argumentene for Polet

(Dette er fjerde del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre og tredje del.)

Nå er det få som uforbeholdent forsvarer polordningen, men det er mange som sier at vi vet hva vi har men ikke hva vi ville få i stedet. Argumentene for polsystemet som jeg oftest hører er:

  • Polet har god geografisk spredning, så det betyr at samme utvalg er tilgjengelig for hele Norge. Dette er tull fordi alternativet - som i Danmark - er at matvarebutikker har øl. Og om Danmark er noen målestokk, så har den jevne danske uhorvelig mange flere utsalgssteder gjennom sine matvarebutikker enn vi i Norge har gjennom polene. Det er heller ikke noe argument at Norge har så glissen bosetningsmønster. Vi har allerede et godt utbygd nettverk av kjedebutikker og kjøpesentre som klarer å føre rimelig gode utvalg av andre produkter.

  • Polets prosess er forbilledlig. Dette er tull, ikke fordi prosessen ikke er fin og fjong og systematisk og slikt, men fordi det lager en så rigid og stivbeint prosess at det får gamle sovjetiske femårsplaner og kommunistisk planøkonomi til å virke fleksibel og kundeorientert. Utvalgsplanlegging og -styring av den typen som Polet står for, ble ikke bare konseptuelt utkonkurrert av frie markedskrefter i løpet av midten av forrige århundre, den minner om store bedrifters ønske om variantbegrensning for egen enkelthets skyld. Det virker heller ikke som om Polet som organisasjon har noe stort ønske ta inn noe særlig utvalg. Jovisst øker utvalget, men tilsynelatende under mottoet om å skynde seg langsomt. Problemet er at nordmenn har mentalt akseptert dette når det gjelder øl, men tenk deg et lignende monopol ble opprettet for bilsalg, med en strategisk variantbegrensning på utvalg i merker, modeller, ekstrautstyr og farger - som alt sammen måtte gjennom en langvarig og sentralstyrt prosess før det eventuelt kunne bli tilgjengelig på det norske markedet. («For 2013 har vi bestemt oss for å utvide utvalget med en tredje SUV-modell, denne gangen i rødt.») Og joda, vi har bestillingslistene, men det er et hav av forskjell i tilgjengelighet mellom å være i basisutvalg og på bestillingsutvalget.

  • De dyrere varene er billige i Norge, selv om de billige kan være dyre, for Polet har flat avanse. Så derfor får man de beste varene billigere. Dette er reinspikka tull. Det var en gang slik, men ikke nå. Salgsledd og importledd er strengt adskilt. Dette var en EU-tilpasning for å kunne beholde salgsmonopolet. Varer som er importert av andre enn importdelen av det gamle Vinmonopolet (Arcus) har akkurat den avansen de selv ønsker. Neste gang du snubler over en vin til 99,50 så spør deg selv om den har flat avanse eller er taktisk priset. Men et snev av sannhet er det likevel over dette argumentet. Noen varer har man fortsatt å prise som dengang avansen var flat, dels for å sikre seg plass i basisutvalget, dels for å unngå å prissjokke forbrukerne til å velge noe annet, dels for å sikre at man selger ut så man får lite stort innvolum fra produsent neste år, og kanskje dels av gammel vane. Problemet er at dette argumenet er sannere for tradisjonelle polvarer som vin og brennevin enn det er for øl. Derfor har jeg vanskelig for å se at det har noen relevans.

  • Det er ikke Polet, det er importørene. Jada, det er importørene som velger hva som skal importeres, og Polet bare selger flaskene. Og det er heller ikke det enkelte pol eller den enkelte polmedarbeider jeg bærer nag til, det er Polet som system sammen med hele det økosystemet som har vokst frem rundt polordningen. Det kan ikke stikkes under en stol at polordningen i Norge er et gjennomregulert stykke regelverk, og det er hele denne stivbent oppkonstruerte sulamitten jeg ikke klarer å føle noen videre varme følelser overfor.

  • Ølet hadde vært billig dersom vi ikke hadde hatt så høy alkoholavgift. Dette er egentlig tull. Rett nok hadde ølet vært billigere med lavere alkoholavgifter, men for det første tviler jeg på at en avgiftsredusjon hadde kommet forbrukerne uavkortet til gode. Dernest er det ikke slik at de som fokuserer på om ølflaska over disk koster 29,- eller 30,- er folk som tenker utvalg og smak og kvalitet. I praksis hadde en avgiftsredusjon kommet det billige industriølet mest til gode. Dessuten må vi se det i lys av at Norge er et høyprisland med høyt lønningsnivå, og det påvirker også ølprisene. Magni refererte til et case der ikke-matvarer ble priset i forhold til noen standard matvarer. Så om melk og brød er dyrt, så prises øl og vaskepulver opp. Og mer relevant: ølprisene dras også opp fordi ølbransjen gjennom sin regulering har mange og tungrodde ledd som driver personalkostnadene, samt at monopolene i distribusjon gir masse spillerom for å drive prisnivået oppover.

  • Polet kommer etter, de trenger bare litt ekstra tid. Yeah, Right. På meg virker det mer som om Polet sakker akterut snarere enn å spise inn på forspranget som virkeligheten har.

Og den beste målestokken å evaluere Polets effekt er etter effekten, og etter den målestokken er den tragisk. Samtidig som man brutalt eliminerer alt som ikke selger godt nok, så sikrer man seg at at mye av det mest interessante aldri har sjanse for å komme inn. Polet er for ølutvalget hva NRK i én-kanalstiden pleide å være for TV-underholdning: ikke helt uten enkelte lyspunkter, men gudsjammerlig kjedelig og ensrettende.

Man kan sannsynligvis utlede fra RateBeer når Polet tok inn hvilke produkter, utfra at norske ølbloggere og -ratere unisont starter å skrive om et øl første uka i en oddenummerert måned. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er mer patetisk tragisk enn det er provinsielt småsøtt.

Polet - og hele den øl-ordningen det er en del av - er ikke med å forbedre ølutvalget i Norge. Det er tvert imot med å gjøre livet surt og vanskelig for småskala-produsenter og å lage høye terskler for nye aktører. Om du skal starte bryggeri i Norge, skal du helst ha pågangsmotet til kjerringa mot strømmen og gjerne pengesekken til Onkel Skrue.

Danmark var en enorm oisann!-opplevelse: hvor stor andel av utvalget som er danske mikrobryggeri-øl. Og det at de selger må man konkludere utfra hvor mye hylleplass de får i butikkene. Hjemme i Norge er spesialøl i butikk nesten ensbetydende med importøl, sammen med litt NØ og HB, utspedd med noen slengere fra ett og annet øvrig bryggeri. I Danmark var det omvendt. Øl er gjennomgående dansk, mens utenlandsk øl hører til særegenhetene, eller man må oppsøke dem i spesialbutikker.

I Sverige fungerer monopolsystemet for øl litt bedre, fordi Systembolaget der har nærmest totalansvar for øl, og derfor har måttet ta andre grep enn hva Polet i Norge ser ut til å håpe å slippe unna med. Dessuten har Systembolaget hatt ølansvar i langt flere tiår enn Polet har hatt.

Her hjemme virker det som om Polet som helhet ikke ønsker å ta noe ansvar for øl, bare føre noen ekstra varer med noenlunde garantert gjennomstrømning innen spesialøl. Samtidig er dagligvarebutikkene bundet av grensen på 4,7% så de ikke har mulighet til å ta noe større ansvar. Spesialbutikker for øl finnes knapt, da de synes hovedsaklig å eksistere som videreføringer av gamle ølpol-butikker, og da ironisk nok i områder der avholdsbevegelsen stod sterk. I resten av landet er det normale at man må ha fullt dagligvareutvalg for å få lov til å selge øl over disk. Uansett er også deres utvalg begrenset av 4,7% begrensningen, og dagligvarebransjen er jo ikke akkurat kjent for å satse på varekunnskap.

I et marked der reklame defineres som massekommunikasjon og er forbudt, må man basere produktinformasjon på personlig kommunikasjon, men det forutsetter at ekspeditører har varekompetanse, hvilket blir en stadig sjelderne opplevelse. Dermed taper de små og lokale dobbelt overfor de store og internasjonale som kan basere seg på at produktinformasjonen siver inn via halvlovlige kanaler.

Jeg vil at noen med interesse for og kunnskap om øl skal ha lov til å kunne åpne en butikk der man selger denne varen, og ikke minst at de skal kunne forsyne hyllene sine med varer de selv kan importere, om de så ønsker. Er det så forferdelig mye å be om?

(Siden jeg opprinnelig skrev dette, så har Trondheim fått et slags utvalgspol. Det vil si, man har egentlig ikke fått det, men man har fått et pol der en ansatt har skapt et relativt godt ølutvalg - mer på tross av polsystemet enn på grunn av det. Det er selvfølgelig høyst applauderbart, men applausen må nok heller gå i retning av enkeltpersoner som tøyer grenser enn i retning av polsystemet som sådann. Dessuten er det riktigst å sammenlikne med hva som faktisk fantes i Trondheim samtidig med at jeg sjekket utvalget i Odense, og jeg har ennå ikke helt troen på at dette utvalgspolet vil få lov til å fortsette å blomstre.)

Bestillinger på tvers av butikker - lagt inn av BeerNorway - 2012/4/10 10:08:45
Noe Systembolaget gjør som en utrolig god service er å tilby bestillinger på tvers av de forskjellige butikkene, uten ekstra kostnad. I sverge er det som i Norge noen spesialbutikker som får lov til å ha flere spesialslipp av øl, men det byr som regel ikke på noen problemer siden jeg kan ringe til mitt nærmeste Systembolag og få de varene jeg vil ha levert dit i stedet. Sånn sett slipper jeg å dra til Stockholm, Gøteborg eller Malmø når det er snakk om små spesielle lanseringer. Jeg må dog vente noen ekstra dager med å bestille da de har regler for hvor tidlig man kan bestille på tvers av butikkene etter en spesiell lansering. Jeg har forsøkt dette med Vinmonopolet noen ganger, og det er ikke snakk om å tilby kundene sine noe lignende.

2012-04-09

Pierre Celis (1925-2011)

Idag er det akkurat ett år siden Pierre Celis døde. Han ble født 21. mars 1925 i Hoegaarden i Belgia, og døde altså 9. april 2011.

Pierre CelisCelis beskrives ofte som opprinnelig melkemann, og han jobbet på familiens gård der de produserte melk, som han altså leverte til kundene. Men hadde også hjulpet til på bryggeriet til naboen Louis Tomsin, som var det siste til brygge den opprinnelige witbier i Hoegaarden. Tomsin la ned i 1955, og etter det forsvant ølet frem til Celis tok opp bryggingen i 1965. Han skaffet seg relativt raskt en skikkelig 2500 liters bryggverk fra et nedlagt bryggeri i Heusden-Zolder - litt lengre nord i Belgia. Med dette åpnet han sitt eget Brouwerij Celis, som ble til Brouwerij de Kluis (Klosterbryggeriet) etter at han flyttet til nye lokaler i 1980.

Bryggeriet brant i 1985 og Celis var underforsikret. For i det hele tatt å komme igang takket han ja til et lån ifra pilsnerbryggeriet Stella Artois. Opprinnelig gikk dette bra, men så gikk Stella sammen med et annet bryggeri og dannet Interbrew som ble kimen til en belgisk bryggerigigant.

Fra Interbrew kom det økonomer, effektiviseringseksperter, blåruss og andre bønnetellere og fortalte Celis hvordan han skulle effektivisere bryggeriet sitt, kutte noen hjørner og tilpasse smaken til markedet. Celis ønsket ikke å effektivisere og strengt tatt trengte han heller ikke, siden han stadig spiste markedsandeler selv om han brygget på gamlemåten. Ja, kanskje var det nettopp fordi han brygget på gamlemåten at han spiste markedsandeler?

Stridens mest sentrale eple synes å ha vært hvorvidt de han skulle «brygge ned» ølet eller brygge det i naturlig styrke. Interbrew ønsket at han skulle brygge ølet langt sterkere, og så vannet det ut ... øhh, unnskyld: brygge det ned til «riktig» styrke ved flasketapping. Denne teknikken er utbredt innen industribrygging, og er vanlig blant annet for norsk pilsner. Den medfører imidlertid at ølet blir annerledes, for utvannet ... øhh, nedbrygget sterkøl smaker annerledes.

Han følte at Interbrew brukte lånet til å presse ham til å kommersialisere. Det er vel ikke umulig, og en liten aktør som Celis må ha vært en enkel match for en gigant som Interbrew, som allerede da hadde tatt mål av seg å bli en av de største. Senere slo de seg sammen med Brasilianske AmBev og ble til InBev - som igjen slo seg sammen med Anheuser-Busch (Budweiser) til ABInBev.

Celis valgte å la være å sloss, og heller å selge seg ut av bryggeriet og la Interbrew overta både varemerke og bryggeri. Skulle han i stedet blitt stående på barrikadene for Hoegaarden Wit og kjempet til siste øldråpe? Sannsynligvis ikke. Godt øl lever utover det fysiske bryggeriet, og Celis hadde allerede da jobbet på fire ulike bryggverk med en og samme øltype, så hvorfor forsøke å svømme i sirup når man like gjerne kunne ta pengene og starte et nytt bryggeri? Og strengt tatt har jo ABInBev hatt stor kommersiell suksess med sin striglete og industrialiserte versjon av Hoegaarden Wit.

Det synes som han sørget for å få med seg rettighetene til den opprinnelige oppskriften for Hoegaarden Wit, eller kanskje oppskriften ikke var bundet av rettigheter? Han hadde rekonstruert den etter hukommelsen fra hvordan de brygget på Tomsins bryggeri. Uansett trenger en oppskrift en justering for hvert enkelt bryggverk det brygges på, siden effektivitet og varmeisolering - i tillegg til råvarer - varierer. Derfor er en oppskrift noe ganske så uhåndgripelig, som nettopp av den grunn kanskje ikke er mulig å opphavsrettslig beskytte?

Hans femte bryggeri ble forutsigbart nok med en belgisk wit som fremste profiløl, men det var ikke mye forutsigbarhet over stedet: Austin i Texas. Var det psykologisk at han startet i Budweiser-land etter å ha blitt kjøpt ut av nettopp ABInBev? Eller var det så enkelt som han selv en gang spøkte med: den sakte og slepende aksenten i Texas var lettere å forstå enn endel andre amerikanske aksenter.

I hvert fall startet han Celis Brewery, med wit-ølet Celis White som flaggskip siden han ikke lengre kunne bruke merkenavnet Hoegaarden. Bryggeriet ble drevet av hans datter og svigersønn, mens Celis selv fremdeles graviterte mot Belgia, hvor ølet ble lisensbrygget under det samme navnet.

Da jeg på slutten av 1990-tallet kjøpte en plakat med bilder av belgisk øl, var det ett øl som stod frem som en fremmed fugl: Celis White på belgisk gjenbruksflaske, med en cowboy og det texanske delstatsflagget på etiketten.

I Texas gjorde han igjen suksess med ølet sitt. Men hans lokale økonomiske støttespillere virket mer interessert i tyne det øknomiske potensiale ytterligere enn å balansere voksesyke mot kvalitetsfokus. Det sies at mye vil ha mer, og jo større suksessen ble, jo mer fokuserte man på ytterligere potensiale, og dette har vel vært Celis' forbannelse gjennom hele sitt liv. Celis skal ikke anklages for å ha klamret seg til sine bryggerier. For å finansiere veksten lot han i 1995 en ny gigant - Miller Brewing - kjøpe seg opp til en majoritetsandel i bryggeriet sitt i Texas.

Dermed var Celis igjen i klørne på en gigant som syntes overskudd og bunnlinje var mer håndfaste og målbare verdier enn kvalitet og smak. Selv om Miller ikke var nevneverdig plaget av å bruke en liten formue på å overadministrere bryggeriet, så smertet det dem sterkt å bruke «unødig» mange penger på kvalitetsingredienser. Fortjenesten skulle opp ved at kostnadene til råvarer skulle tvinges ned - alle deler av bryggingen var formodentlig bare et potensiale for en innsparing, muligens med unntak av administrasjonen. Frustrasjon ble for mye for Celis i 2000, da han brukte en klausul i kontrakten med Miller til å fremtvinge at de kjøpte ham og familien hans ut, og Miller la deretter raskt ned bryggeriet. Et par år senere, i 2002, solgte Miller bryggeutstyret og rettighetene til ølet til Michigan Brewing Company - et lite håndverksbryggeri som fremdeles brygger disse ølene for det amerikanske markedet.

Celis startet igjen i Belgia, siden han fremdeles satt på rettighetene for varemerket Celis White for det europeiske markedet. Han var nå over 70 år og litt for gammel til å starte enda et nytt bryggeri, men han gikk i samarbeid med Brouwerij De Smedt. Men igjen kom gigantene og trampet på tvers av planene og drømmene hans, for Heineken kjøpte De Smedt. Celis dro videre sammen med oppskriften og varemerket og endte hos Brouwerij van Steenbergen. Disse har siden brygget Celis White.

Når van Steenbergens europeiske Celis White selges i USA, er det under merkelappen Ertvelds Wit, siden rettighetene for varemerket Celis White tilhører Michigan Brewing. Ertvelde er forøvrig landsbyen der van Steenberge holder til.

Hjemme i Belgia i sin fødeby Hoegaarden opplevde han at InBev i november 2005 annonserte at de ønsket å legge ned også Hoegaarden-bryggeriet - ikke fordi det gikk dårlig eller laget dårlig øl, men fordi uansett hvor godt noe går, ser bønnetellere og blåruss bare et potensiale for å tyne enda litt mer ut av det. Produksjonen skulle flyttes til Jupille - til alt overmål til et fransktalende område for å 'add insult to injury'.

Den stilen som Pierre Celis gjenopplivet var kun én av flere wit-stiler, men han gjorde det til den store wit-stilen. Hadde han ikke gjort det, ville ølverdenen tapt en viktig stil. Samtidig har vi kanskje tapt mangfold ved at de andre wit-stilene ikke bare døde ut slik som Hoegaarden wit opprinnelig gjorde, men i tillegg ble ekstra godt begravd i skyggen av Hoegaarden wits gjenoppstandelse og berømmelse. Men man kan vanskelig laste Celis for det, for problemet er ikke hva han har gjort, men at vi skulle hatt mange flere som ham. Verden er full av mer eller mindre utdødde ølstiler med et stort potensiale for gjenoppstandelse, og påska er et ypperlig tidspunkt å påpeke nettopp det.

Kilder: Wikipedia om Hoegaarden og Pierre Celis. En artikkel på RateBeer om stengningen av Celis Brewery. Om Ertvelds. Og to meget grundige artikler om Celis av de to utmerkede ølskribentene Roger Protz og John White.

Foto: Wikipedia/Trent Johnsen, Creative Commons Attribution 3.0.

2012-04-08

Norske øl i Danmark

Men hva så med norske øl i Danmark, hvor ligger de i prisbildet? Tja, her blir det interessant. For det første er det få eller ingen norske øl i danske butikker, kort og godt fordi danskene er flinke til å fokusere på sine egne, innenlandske øl. Men i spesialbutikkene - dvs ølbutikker og vinbutikker - finnes det endel ikke-danske øl, og noen norske.

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord, så la oss inkludere to tusen ord ...

Norske øl i Danmark, del 1 Norske øl i Danmark, del 2

Skal vi se ...

Danske vs norske ølpriser

Her er alkoholavgiften i Norge beregnet til 4.31 kroner pr liter pr alkoholprosent, og ganget med 1,25 for også å ta høyde for MVA som kommer på toppen av alkoholavgiften. Videre er beregnet en emballasjeavgift på 4,97 og en engangsavgift på 1,02, og disse er også ganget ut med MVA. Dansk flaskepant er på DKK 1,00, mens dansk alkoholavgift er 1,50 pr prosent pr liter, og på toppen av det kommer 25% MVA. Prisene er sjekket i juli 2011.

Jeg har med andre ord forsøkt å fjerne særavgifter og eventuell tilhørende MVA, men forøvrig latt MVA på restprisen være. Den er uansett 25% i både Norge og Danmark, så den spiller liten rolle.

I utsalgspris er de danske prisene en god del lavere enn de norske. Om vi trekker fra avgifter og skatter (og MVA på disse) fra prisene, så blir differansen mindre, og de blir omtrent sammenlignbare.

Men det vi imidlertid må huske her, er at vi snakker om en spesialhandel for vin i Danmark som fører det som er eksklusive varer i det danske markedet, så prisnivået her burde man forvente er høyt. I tillegg må vi forvente at logistikken til en dansk vinhandel er mer kronglete og dyrere enn til Vinmonopolet. Dette er dessuten partivarer som man i Norge vet selges raskt og tildels blir revet bort, slik at det er ingen grunn til å regne inn en faktor for lagerhold av hyllevarmere, mens i en dansk vinhandel med spesialøl fra hele verden vil nok det være en fordyrende faktor - det var i alle fall endel støv på disse flaskene.

Forøvrig ble hvert øl i Vinens Verden i Odense pakket individuelt inn i et papir, så ikke flaskene klirret i posene - som forøvrig var gratis. Strengt tatt kunne vi nesten har regnet 25 øre pr flaske i ekstra avgift på norske poløl i poseavgift, men vi skal la det ligge i regnestykket her.

Det vil si at når norske øl selges som eksklusive importøl i Danmark, er prisen sammenlignbar med utsalgsprisen på hjemmemarkedet i Norge - til tross for at vi burde forventet at den skulle ha vært langt høyere der ute.

Er norsk øl i Norge dyrt i forhold til hvordan det samme ølet prises i utlandet? Ja, der ser slik ut. Dyrt, men ikke spinndyrt. Prisnivået på det norske hjemmemarkedet er omtrent der hvor de samme varene prises som eksklusive importvarer i utenlandske spesialforretninger - etter at vi har kompensert for skatter og avgifter.

Men det er også svært vanskelig å argumentere utfra disse tallene for at det norske polsystemet gir oss noen prismessige fordeler - snarere tvert imot. Men når det er sagt, så er det ikke prisen som er min personlige kjepphest her, men utvalget og tilgjengelighet. Jeg har bare tatt med dette regnestykket for å vise at mangelen på utvalg ikke synes å oppveies av at spesialølet i det minste er billig.

2012-04-06

Utvalget i Danmark

Hva er så alternativet til Polets klamme jerngrep på sterkølet? Vel, se til Danmark. Selv små og usofistikerte matbutikker på temmelig gudsforlatte steder har et utvalg som kan dunke ut et norsk standardpol.

I sommer ferierte vi på Nord-Fyn, ved en liten by som heter Otterup. Kommunesenteret er omtrentlig sammenlignbart med Røros i pondus, og det er rundt 11000 innbyggere i kommunen - dvs litt mindre enn Malvik eller Melhus kommune. Og den har omtrent samme beliggenhet i forhold til Odense som Malvik og Melhus har til Trondheim. Odense er bare litt større enn Trondheim. Så la oss sammenligne Odense/Otterup med Trondheim/Melhus eller Trondheim/Malvik.

Både Malvik og Melhus har nå fått pol, om enn ganske nylig, og de har vel begge Meny-butikker som creme-de-la-creme av ølutvalg opp til 4,7%.

Pol finnes ikke i Danmark, men la meg fortelle om inntrykkene av å ha kikket rundt i kommunesentret i Otterup. De har en kjedebutikk som heter Netto. Butikkarealet er på 3-400 kvm, og butikken er en blanding mellom Nilles juggel-fokus, Samvirkelagenes varebredde og Remas lavkostprofil. De har rundt 50 ulike øltyper i butikken, hvorav over halvparten er fra ulike danske mikro- eller spesialbryggerier. Om du trenger vin har de rundt 50 hyllemeter.

Dersom det ikke er tilstrekkelig, har butikkkjeden Kvickly et større varehus omkring størrelsen på et mellomstort OBS. Sammenlikningen er god, for dette er den danske versjonen av Coop. De hadde over 100 ulike øltyper, hvorav over 60 var danske mikrobryggerier.

Dernest har du gode gamle Rema, som minner mye om Rema-butikkene her hjemme, med unntak av at de har ca 50 hyllemeter med vin og et ølutvalg på rundt 40-50 slag. På denne butikken er de så konservative at spritutvalget er plassert bak kassadamen - sammen med tobakken.

Super Best er enda en matvarekjede, og de hadde et bedre utvalg på rundt 60 ølslag. Igjen er det typisk at litt over halvparten av øltypene er fra små eller regionale bryggerier - der de lokale mikrobryggeriene er godt representert. Det er relativt lite importøl, mens volumsalget er i øl fra Carlsberg og det lokale industribryggeriet Albani. Det var en formel som gikk igjen i de fleste dagligvarebutikkene.

Det er to bensinstasjoner i Otterup: Statoil og OK. De har omtrent likt ølutvalg, med mest fokus på Carlsberg og det lokale Albani-bryggeriet. Det var imidlertid lite småbryggerier tilgjengelig i deres utvalg av 15-25 ulike ølslag.

Jeg tror jeg nå har glemt et varehus til, men inntrykket var det samme i dem alle. Og om ikke dette er nok, er det en delikatessebutikk i Otterup. De har spesialisert seg på oster, men har et eksklusivt utvalg av vin og også seks øltyper fra Skagen Bryghus. Sånn sett er de typiske. På selv de rareste steder og underligste butikker kan du finne øl, og gjerne noen typer som er tatt inn nettopp fordi ingen andre i mils omkrets fører akkurat dem.

På campingplassen nede ved stranden har de reist et monstrøst byggverk i en cross-over-stil av neo-norrønt, korsfarerborg og hoppeslott. Butikken deres er på størrelse med halvannen Brustad-bu, og i den fører de alt fra baderinger og iskrem til postkort og blondeundertøy ... og øl. De hadde rundt 30 ulike øltyper, hvorav litt under halvparten var mikrobryggerier. Og igjen: de hadde 3-4 sorter som jeg ikke fant noe annet sted i Otterup eller Odense.

Når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg alle steder fant minst ett øl som ikke jeg kan huske å ha sett noe annet sted. Det var med andre ord slett ikke slik at butikker med 40 øl var et subsett av de med 60 øl som igjen var et subsett av de med 80 øl. Selv om det selvfølgelig var mange gjengangere, spesielt lokale bryggerier fra Fyn, så var det som regel alltid en håndfull slengere som man vanskelig fikk noen andre steder.

Importøl var det relativt lite av. Det var noe engelsk og amerikansk øl, men slett ikke i noe imponerende utvalg. Det var endel tysk øl, dels spesialprodusert for det danske markedet, som tross alt har mange tyske sommerturister. Jeg vil anslå importøl til kanskje 10 prosent av antallet ulike øl, og i hyllevolum var det ganske ubetydelig i forhold til innenlandsk øl.

Det må garantert være flere steder i Otterup kommune som fører øl, men disse er hva jeg har snublet over og de får stå som illustrasjon. Sammenlign det hva som kan fås tak på i Melhus eller i Malvik kommune. Selv om du legger sammen en Meny-butikk og et pol, så når det ikke opp. I den grad danske butikker fører industribryggerier, har de ofte classic og bokk og andre tradisjonelle industriøl i tillegg til pilsner, mens i Norge fører man oftest bare pilsneren - eventuelt i to eller tre eller ti varianter.

Nå må det også sies at de danske dagligvarebutikkene i liten grad klarer å konkurrere med de norske polene med hensyn til vin og brennevin. Men det er egentlig irrelevant i denne sammenhengen, fordi på øl er danske matvarekjeder en størrelsesorden bedre enn Polet, både i utvalg, og i tilgjengelighet. Kanskje er det symptomatisk for hvordan polsystemet etter snart to tiår med ansvar for sterkølet ennå ikke klarer å fylle den oppgaven tilnærmelsesvis så godt for øl som de gjør for vin og brennevin. Kanskje er det også litt fordi sterkøl den gangen Polet overtok ansvaret for salg av sterkøl var ensbetydende med eksport, bokk og juleøl fra hvert bryggeri, og Polet bare langsomt og trinnvist har klart å ta inn over seg at ølverdenen har utviklet seg på denne tiden.

I tillegg til situasjonen i Otterup kommer Odense, der butikkenes utvalg av øl får norsk ølsalg over disk til å fremstå som en utvalgsmessig parodi. Det er et knapt halvt dusin vinhandlere som ofte har bredt utvalg av spesialøl, importøl inkludert, i tillegg til supermarkeder med ypperlig utvalg.

Det er også et annet område der norske dagligvarebutikker skiller seg fra danske butikker. Når butikker i Norge ønsker å ha et enormt utvalg, så fyller de hyllene sine med alskens norsk industriøl: Ringnes, Aass, Mack, Arendals, CB, Dahls, Borg, Grans, og Hansa, for ikke å snakke om pseudobryggerier som Frydenlunds, Tou, Nordlandbryggeriet, Fredrikstad, Lundetangen ... og hva de heter alle sammen. Hurra, instant ølutvalg. Ikke noe sted i Danmark så jeg den tendensen. De kunne nok ha standardølene (pilsner og classic i ulike varianter) fra to, tre eller kanskje fire ulike industribryggerier. Det var svært vanlig å ha et godt utvalg av ølene fra Carsberg og det lokale Albani, og kanskje ett annet bryggeri. Men jeg så aldri en orgie i hylletapetsering med «alle» industripilsnerne fra alle industribryggeriene som et forsøk på å ha «utvalg».

Hvordan fikk de så plass til alt dette ølet? De satte flaskene tett i hylla, og dermed var det plass til 8-10 ulike øl på én hylle. Ikke noe sted så jeg tendens til at de fylte hyllene med én vare for at det skulle se ut som de hadde mye øl. Jeg fikk følelsen av at danske butikker underlig nok ikke brukte mer hylle- eller gulvplass på øl enn norske butikker, de bare brukte plassen bedre og hadde et fyldigere og mer lokalt utvalg.

Kanskje det heller er omvendt: at norske butikker setter av litt ekstra hyllemeter i forhold til vareutvalg og salg for å omgå reklameforbudet ved å tapetsere litt butikkveggflate eller butikkgulvplass for å «reklamere» for bestemte ølslag?

I Norge synes "Fire pils og en pizza" nærmest å være en kvalitetsmessig programerklæring for ølsalg over disk, gjerne kombinert med selvoppfyllende insistering på at man brygger og selger det som folk vil ha og at ingenting annet ville kunne fungere.

2012-04-05

Polet og øl og sånt

For en stund siden ble jeg overrumplet av en bryggeriansatt selger. Jeg hadde akket meg over øl-utvalget på pol og butikker i Norge, og han gikk til frontalangrep ved å si noe slikt som at han begynte å helle til at Polet var det beste som hadde hendt øl-kultur og øl-utvalg i Norge. Temaet var ikke hvorvidt ølet var dyrt, men hvorvidt vi hadde et godt utvalg og enkel tilgang til det.

Når jeg ikke der-og-da svarte ham, var det delvis fordi jeg ble tatt på sengen, og delvis fordi konteksten ikke innbød til å eskalere dette til en konfrontativ diskusjon. Delvis var det også at hjernen min aldri klarer å finne på de rette tingene å svare før den har tenkt seg om og sovet litt på det. Franskmennene har et ord for slikt: mots d'éscalier - ordene eller svarene du først kommer på i trappa på vei ut.

Jeg arkiverte det bakerst i hodet under «S» for sterkt-uenig. Da jeg i sommer besøkte en større matvarebutikk i Danmark dukket saken opp igjen. Med Danmark i mente: det er noe forbannet tull at Polet totalt sett har gjort noe som helst godt for ølutvalg og -utbredelse i Norge. Når vi i tillegg snakker om folk som burde vite bedre, fordi de selv sitter tett på og temmelig sentralt i øl-bransjen, så er det betimelig å undre på om det er en bevisst ikke-sannhet for å opprettholde en illusjon om at Polet er noe velgjørende for ølutvalget.

Jeg starter idag en artikkelserie for å utdype dette temaet.

Gleder meg - lagt inn av Kaaz - 2012/4/6 00:57:13
Det blir interessant å se dine synspunkter. Monopoler har mange uheldige effekter, og de forplanter seg gjerne til virksomhetene omkring.
Hmh - lagt inn av Jørn Idar Kvig - 2012/4/6 22:13:38
Jeg gleder meg til å lese framover. Var det forresten meg du snakket med?
Neida - lagt inn av AndersChristensen - 2012/4/6 22:18:57
Var det forresten meg du snakket med?

Neida. Det var ikke deg, og du er forrresten ikke alene i jakten på 'hvem kranglet Anders med om polsystemet' :-)

2012-03-02

Usmak: Acetaldehyd

Hva er vel bedre en en liflig og frist duft av grønne epler ... et annet sted enn i ølet ditt? Likevel er grønne epler - eller acetaldehyd - en aroma som tidvis finnes i øl. Hadde det vært sider kunne man forstått det, men grønne epler, og hvorfra kommer denne aromaen?

Igjen må vi til gjæringsprosessen. Det er en lang og kompleks prosess, som knappest var skikkelig forstått før for et par tiår siden. Ja, mange av de litt mørkere krokene av den har fremdeles hvite flekker for eventyrlystne ølentusiaster med biokjemiske ambisjoner.

Men generelt er de mest sentrale delprosessene velkjent idag. Det aller siste trinnet før gjæren lager alkohol er overgangen fra pyrodruesyre til alkohol. Stadiet mellom disse to er acetaldehyd, som dufter som grønne epler. Acetaldehyd har formel CH3CHO, mens alkohol har formel CH3CH2OH. Siden vann er H2O, så blir to molekyler acetaldehyd og to molekyler vann til to molekyler alkohol og ett molekyl oksygen - eller omvendt under oksydering.

Dermed har vi også løsningen på hvordan kvitte seg med denne lukten: la gjæren arbeide videre. Normalt vil gjæren under modning eliminere selv den sterkeste duft av grønne epler. Du trenger ikke å ha vanlig gjæringstemperatur for dette, det holder med kaldlagring av ølet - men det må være lagring på gjæren. Om du stikker om og filtrerer ølet for tidlig, kan duften bli hengende ved, med acetaldehyd som bare ligger der og forgjeves venter på gjæren som aldri kommer.

Vi brygget engang en stout der vi rotet (vel, la oss si eksperimenterte) hardt med meskingen og andre aspekter av bryggingen. Da vi anså ølet som ferdig, stinket det grønne epler. Vi innså at ølet egentlig var udrikkelig, man fant ut at om vi kalte det for «iBeer», så ville vi i hvert fall kunne servere det for Apple-frelste bekjente. Som tenkt så gjort ... men flaskemodningen eliminerte all eplesmak, og ingen forstod ordspillet i navnet. Lærdommen er at acetaldehyd er et problem som litt tid og tålmodighet vanligvis vil kurere.

Men actaldehyd kan også komme tilbake i øl, gjennom oksydering av alkohol. En beslektet prosess er når ølet surner til eddik, der også acetaldehyd dannes, som sammen med eddiksyra gir et vinøst eller sideraktig preg. Det første er en ren kjemisk prosess som kan minimeres med å være forsiktig og unngå å splashe inn oksygen i vørter og ferdig øl. Det siste er en bakteriell prosess som må bekjempes med enda bedre renhold.

Situasjoner der man får mer acetaldehyd er dersom gjæren jobber overtid med å spise mye sukker, men har kun hatt en kort initiell vekstfase. Sannsynligheten for det reduseres ved å lufte godt før gjæren tilsettes og å sørge for at tilstrekkelige mineraler og sporstoffer finnes i vørteren - spesielt skal visst sink være viktig. Det er egentlig ingen grunn til ikke å tilsette litt gjærnæring mot slutten av kokingen - for å være på den sikre siden. Visstnok kan også gjæring under høyt trykk med mye CO2 hemme gjærens evne til å konvertere acetaldehyd til alkohol.

Generelle råd for å unngå oksydering er å ha moderat headspace og god forsegling av de beholderne som ølet ligger på. Dessuten er det som nevnt nyttig å modne ølet på gjæren tilstrekkelig lenge før det tappes. Forøvrig vil du nok alltid finne litt acetaldehyd i øl, men forhåpentligvis under persepsjonsterskelen på rundt 15 ppm.

Er så acetaldehyd helt uproblematisk? Nei, det er ikke så enkelt som bare å vente litt. Selv om det produseres acetaldehyd under all gjæring, så er en oppbygging av mye acetaldehyd en indikasjon på en problematisk gjæring med ubalanse i ett eller annet. I så fall er det neppe bare en midlertidig duft av grønne epler som er symptomene.

Hva smaker det? Vel, grønne epler. Men det er også blitt beskrevet som plenavkutt, grønne blader, gresskar og latexmaling. Du kan her som andre steder også kjøpe ampuller som kan dyttes i nøytralt øl. Billigversjonen er - ifølge Homebrewtalk - en teskje hvitvinseddik i omtrent en halvliter øl for å doktorere smaken av acetaldehyd i øl. Tanken er at bakteriene som lager eddiken også lager acetaldehyd, så ikke grip etter eddiksessensen på 35%, men til en eddik i naturlig styrke, basert på hvitvin. Feinschmekerne kan forsøke å få tak i øleddik (eng: alegar) i stedet for hvitvinseddik (eng: vinegar) - det burde fungere enda bedre.

Acetaldehyd er også kreftfremkallende, uten at du skal slutte å drikke øl av den grunn. Det er forresten vanligvis enda mer av det i vin. Dessuten er den viktigste eksponeringen for acetaldehyd gjennom avdampning fra plast, møbler og bygningsmaterialer innendørs. Andre kilder er røyking og eksos. Selv om acetaldehyd ikke er noe hyggelig og koselig kjemikalium, så er nok konsentralsjonen i øl mer problematisk for smaksopplevelsen enn for helsa.

En forskningsartikkel har forøvrig koblet en genetisk betinget mangel på ensymer som bryter ned acetaldehyd med risiko for å få Alzheimer, men dette er neppe grunnen til at du husker lite fra rotbløyta forrige helg.

I hvilke øl finner du denne smaken? De enkleste er faktisk Budweiser - i amerikansk utgave. Men også tyske variasjoner over bokkøl nevnes som å ha dette, så som EKU-28 og Salvator, men de er vel ikke så enkle å få tak på i det norske markedet som Bud.

Se også: Homebrewtalk og Wikipedia.

- lagt inn av Knut - 2012/3/17 20:06:57
Er det liv i leiren?
Joda ... - lagt inn av Anders Christensen - 2012/3/17 22:59:32
Det er fremdeles liv her, men tiden går litt med til endel andre ting, men jeg har mange halvferdige bloginnlegg liggende og vente på finpussen :-)

2012-02-19

Usmak: Dimetylsulfid

Dimetylsulfid - eller DMS blant venner - er en (u)smak på øl som gir en smakskomponent av kokt mais. I utgangspunktet er dette en svovelbasert smak - et svovelatom med to CH3-grupper på seg. Det enkleste er ofte det beste, eller det verste om man ikke liker kokt mais i ølet sitt.

Den har en svært lav persepsjonsterskel, i området 10-150 ppb. Men merk at persepsjonsterskelen synes å være veldig individuell, samt at det er en smak som i lave konsentrasjoner ofte drukner i andre smaker, slik at den i mindre grad er merkbar i fyldige og smaksrike øl. Wolfgang Kunze mener at den er problematisk først i konsentrasjoner over 60 ug/L i lager. Poenget her er mange (spesielt de som liker tysk pils, og Kunze er trygt plasser i tysk bryggetradisjon) mener at i konsentrasjoner i området 30-60 ug/L vil den gi fylde og smak til ølet, men uten å gi usmak.

Primært ligger opphavet til DMS i maltingen der det skapes S-Metyl methionine (SMM) under groing, og i tørking og mesking der frigjøringen starter. Under mesking dannes det DMS og DMS0 fra SMM. Disse frigjøres, samt at også SMM frigjøres. Frigjort SMM kan dessuten omdannes til DMS under koking av vørteren, men kokingen av vørteren vil normalt også relativt raskt koke bort DMS fordi den lett fordamper. Dermed har vi også skissert mekanismen i én av nøklene til redusert DMS: rask kjøling etter koking. Under avkjølingen fortsetter SMM å omdannes til DMS lengre nedover på temperaturskalaen enn DMS dampes ut av vørteren. Under avkjøling vil man derfor generelt akkumulere mer DMS omdannet fra SMM enn man damper ut. Jo saktere avkjølingen er - spesielt på den varmere delen av skalaen - jo større er denne effekten.

Et annet moment er at jo lengre man koker, jo mindre reservoar av SMM er det igjen å omdanne til DMS. George Fix angir at raten som SMM omdannes til DMS med er proporsjonal med konsentrasjonen av SMM, og at halveringstiden for konsentrasjonen av SMM ved en typisk koking er 40 minutter. Det vil si at ved nitti minutters koking har du fremdeles «bare» redusert DMM til litt under 25% av opprinnelig mengde.

Omdanningen av SMM til DMS skjer i betydelig grad helt ned til 60-70C. Nå er det mindre slik at omdanningen slutter på en bestemt temperatur, enn at dens hastighet sakker voldsomt når temperaturen synker. Det gjør at det er viktig raskt å komme godt ned i dette temperaturområdet. Kokepunktet for DMS er 99F = 36,5C, så man skulle kanskje tro at om man holdt vørteren under avkjøling på en temperatur midt derimellom, så ville man dampe ut all DMS og ikke få omdannet noe særlig mer fra SMM. Men det er ikke slik kokepunktet til en væske virker, på samme måte som at en gryterett tilsatt porter ikke på et trylleslag blir alkoholfri med oppvarming til over alkoholens kokepunkt på 80C.

Et annet viktig poeng for DMS er at lys malt ikke har vært varmet opp til over 70C, mens mørkere maltslag som har vært varmet langt høyere opp under malting allerede har fått konvertert mye av sin SMM til DMS i malten. Denne DMS'en i malten vil typisk dampe bort under tørking, men selv om den først ble frigjort under mesking, ville den raskt bli dampet bort under koking. Siden det er lite gjenværende SMM, blir det i praksis lite DMS i det ferdige ølet med slik malt.

Dermed har vi også litt av grunnen til at DMS er tysk og ikke britisk, liksom diacetyl er det motsatte. I Tyskland bruker man mye lys pilsnermalt, og den er mer utsatt for å gi DMS enn den litt mørkere britiske malten.

Den neste måten å eliminere DMS er under gjæringen. CO2 kan dra med seg både SMM og DMS når det bobler opp gjennom den gjærende vørteren. Jo livligere gjæring, jo større blir denne effekten. Fix angir den som rundt en 50% redusjon ved typisk engelsk overgjæring, men bare 25% ved en typisk tysk undergjæring. Og dermed har vi mer av grunnen til at DMS er en tysk-isme og ikke en britisk-isme. Engelske ales gjærer kraftigere enn de tyske lagerølene, og renser dermed mer effektivt ut DMS som har overlevd til gjæringskaret.

Som nevnt er opphavet til DMS i malten, og noen tommelfingerregler er at toradet bygg har mindre potensiale for DMS enn seksradet, og det er visst koblet mot innholdet av nitrogen. Dessuten har malt som er spiret på lavere temperatur mindre enn den som er spiret på høyere. Dermed har vi den tredje grunnen til at det er lite DMS i England og mer i Tyskland: valget av bygg i tillegg til maltingsteknikken. Fix angir at britisk pale malt typisk kan ha 1-2 ug pr gram malt, mens for amerikansk malt kan nå opp i 8-10 ug pr gram malt.

For eventuelle hjemmemaltere er denne kunnskapen nyttig å ta med seg, siden det er helt klart at elimineringen av DMS i det ferdige ølet bør starte med maltingen, ja faktisk med valget av byggslag.

For kommersielle bryggere finnes det ytterligere muligheter. Ved å boble igjennom nitrogengass i den varme vørteren under koking, fjernes i praksis all SMM og DMS fra vørteren, og man kan nesten slippe å tenke mer på DMS. Fix angir at dette gjøres for «the largest brewery in the United States», og det er vel Budweiser han tenker på. Ulempen med dette er at også andre smaksstoffer elimineres, slik at ølet blant annet får en lavere maltprofil ... hvilket noen sikkert vil anse som en feature snarere enn en bug.

Det andre opphavet til DMS er DMSO som er oksydert DMS. Det kan igjen bli omdannet av gjæren tilbake til DMS under gjæring. Poenget her er at mens DMS lett kan kokes bort, så vil DMSO stort sett overleve kokingen. Det er derfor svært vanskelig å bli kvitt DMSO. Heldigvis ser det ut til at det i øl er det andre stoffer som i praksis blokkerer gjæren fra å omdanne dette, slik at allikevel ikke er et problem. Men i det øyeblikket man får en infeksjon, kan bakterier eller villgjær trå til og omdanne DMSO til DMS og tilsynelatende plutselig gi et smørpreg.

DMS kan også produseres ved en infeksjon, men er da bare en liten komponent i et større bilde, og du vil trolig ha andre smaker og dufter som langt overskygger DMS og bekymrer deg mer.

Helt DMS-fri øl finnes vel ikke, og faktisk sies det at det finnes få øl som også er under under den nedre grensen for persepsjonsterskel. Om det stemmer, vil det vil si at de som er spesielt sensitive for DMS vil kunne kjenne det i nesten alle øl.

Du vil også få mer DMS i ølet om du koker vørteren i et lukket system eller koker med lokk. Det å koke kraftig og lenge er bra, og vørteren bør gjerne kokes inn med så mye som 8-10% som en forsikring på at man har kokt bort det meste og har minimalisert DMS-problemet. Dog er det viktig å være klar over at løsningen på DMS ikke er én enkelt ting, men er et knippe med tiltak som tilsammen bringer problemet under kontroll.

Hos Noonan kalles SMM for DMS-P for «DMS-precursor», i tilfelle noen snubler over den betegnelsen.

Hva smaker så DMS? Søtlig, som kokt eller dampet mais, eller som en nyåpnet boks med hermetisk mais.

Mens diacetyl mest er en britisk og tsjekkisk ting som man generelt ikke finner i amerikanske eller tyske øl, så er DMS det motsatte. Engelske øl er stort sett forskånet på grunn av kornsorter og bryggeteknikker. Amerikanske øl er utsatt på grunn av at man ofte bruker seksradet bygg med mye SMM, men med nidkjær bryggeteknikk holdes det vanligvis under kontroll.

I hva slags øl finner vi så DMS:

  • Tyske øl har i varierende grad DMS som typeriktig, og da mest på de lyseste og minst på det kraftigste og mørkeste ølene. En bock skal ikke ha det, mens en pils bør ha det, kanskje til og med i temmelig tydelig grad.

  • Pilsnere kan ofte ha DMS, men ikke tsjekkisk eller norsk. Det er typisk for tyske og ikke helt uvanlig i amerikanske.

  • Tyske hveteøl skal ikke ha det, heller ikke altbier.

  • Amerikansk cream ale kan ha litt DMS. Dette er øltypen ble laget av de gamle amerikanske bryggeriene fra før tyskerne ølinvaderte USA på midten av 1800-tallet. Det var håpet deres at den skulle demme opp for pils og bayer. Den regnes sammen med California common ale som én av to gamle, lokalt oppståtte ølstiler i USA.

  • Baltisk porter skal ifølge noen kunne ha små mengder. Det vites ikke om det er en egenskap som følger med porter-stilen eller kommer av at denne øltypen oftest brygges som undergjæret i våre dager.

Og for å ta en liten bærtur i åkeren ... DMS er også en viktig komponent i jakten på trøfler, de meget ettertraktede underjordiske soppene som man tradisjonelt brukte griser for å lete etter. Soppen gir fra seg DMS som er hva svina går etter for å lete dem opp. I senere tid er det blitt vanlig at man bruker hunder til denne «jakten», og en fordel er innlysende at hunden ikke spiser trøflene, selv om de skulle få sjansen. De blir muligens ekte ølhunder, dersom de får tysk pils.

For mer informasjon, se denne artikkelen eller også denne.

- lagt inn av Cooper - 2012/2/22 13:05:52
Flott blogging for tiden, Anders. Jeg leste Diacetyl og tenkte automatisk på Mikrobryggeriet her i byen. Flere av ølene der har i det siste vært diacetylbomber, så hvis man er nysgjerrig på fenomenet kan det og være et alternativ til smaksettene. Porteren var mildt sagt interessant.

Side 9/40: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »