Anders myser på livets særere sider

Side 9/62: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »

2015-09-26

Bryggere i 1801

Hva kan gamle folketellinger fortelle om bryggere i gamle dager? Den eldste komplette, generelle folketellingen vi for Norge har er fra 1801. Hva kan vi finne om bryggere der?

Søker vi etter 'Brygger' på yrke, får vi 27 svar. Det er én i Hurum, to i Stavanger, én i Trondheim og 23 treff i Bergen. Også i andre sammenhenger kan det registreres at det å brygge var et reelt yrke i Bergen, mens det i resten av landet virker som å ha vært mer bi-inntekt, deltidsarbeid og tildels lavstatus. Kanskje noen kan grave i arkivene i Bergen og dokumentere reelle bryggerier der på 1700- og 1600-tallet?

Dette blir (enda et) langt innlegg, så jeg skal dytte konklusjonen inn allerede her: Bergen og resten av Norge er to forskjellige steder om vi bruker 1801-folketellingen og brygging som grunnlagsmateriale.

I resten av landet er det listet noen som brygger, men det er enten som bigeskjeft, som tjenestepige i en stor og rik husholdning, som næringsvei for enker eller koblet mot servering og losji. I Bergen har brygging status som et yrke og gir utøveren en respektabel tittel. Samtidig synes flere av de som bærer brygger som yrke å være arbeidere på et bryggeri som formodentlig andre eier.

Selvfølgelig brygget man over hele Norge, men bortsett fra Bergen fantes det kanskje ikke noe vi ville oppfatte som et bryggeri. Det var hjemmebrygging på kjøkkenet, det var vertshus som brygget eget øl, det var enker som livnærte seg ved å brygge og bake, eller dro rundt og hjalp andre med dette. Men folketellingsdataene gir ikke veldig god grunn til å peke på at det fantes bryggerier, annet enn i Bergen. Jeg mistenker at det kan ha noe med status å gjøre og at Bergen var kommet i startgropen for at brygging skulle bli en industri og et håndverk, ikke bare husflid.

I Bergen listes det ikke mindre enn to dusin bryggere. Noen av dem kan tolkes som vertshusdrivere som trolig brygger til eget salg, eller enker som tjener livets opphold. Men flere av dem synes å tilhøre det nest øverste sosiale laget. Det er handelsmenn med tildels utenlandsk opprinnelse og finere navn. De er på ingen måte oppe blant de aller øverste sosiale lagene, men de er godt fundert i borgerskapet. Det er mulig at de har brygget selv, men bør sees i sammenheng med at det er flere personer som man kan mistenke har vært bryggersvenner og noen som det er eksplisitt dokumentert at har arbeidet med brygging for andre.

Vi kan se på treffene utenfor Bergen først.

I Svelvik i Hurum finner vi Jahn Hansen, ca 37 år, ugift, boende hos sin mor som var enke. Han er oppgitt å være «forligelseskommisair», som muligens tilsvarer dagens konfliktråd. Gjennomgående er det aktverdig tittel om man skal dømme utfra hvilke andre titler og yrker den er kombinert med. Om Jahn Hansen står det også «bager og brygger til skibsfolks fornødenhed og stranden». Formodentlig var han skipsølbrygger. Med skipsøl menes nok ikke så mye en øltype som et øl bestemt for et bestemt marked, nesten som eksportøl. I husstanden var det også en tjenestepike, en «fattigt barn» og en «inderst», det siste er en leieboer med egen husholdning.

I Arendal finner vi Kirstine Maria Bertelsdatter, 50 år, angitt som «Huusmoder Enke efter 1. ægteskab», som livnæret seg av «Ølbrygning og brødbagning». Hennes husstand består av en tjenestepige, en losjerende og tre barn fra den avdøde ektemannens første ekteskap.

I Østervaag Gade 189 i Stavanger finner vi Gurie Roth, ugift på 58 år og med yrke ølbrygger. Hun ser ut til å besitte et helt hus alene, og har kun to losjerende: en gammel bødker og hans ugifte datter. Kombinasjonen med en losjerende bødker er interessant.

I Stavanger finner vi også Carl Ernst August Wiesenhutter med sin kone Karen Rose Josephsdatter Tøtland, to små sønner og en tjenestepike. Han er angitt som «Øll Brygger og Værhuus mand». Han var opprinnelig fra prøyssisk Schlesien.

I Trondheim finner vi Maren Kristine Nielsdatter, 16 år, og angitt som bryggerpige hos amtmannen. Ingen andre i Trondheim er oppgitt til å ha hatt egen bryggerpige. Amtmannen har hatt en god del tjenstefolk boende, blant annet en jeger, en kusk, en forrider, sypike, amme og goldamme (en slags spebarnspleier). Hun har neppe fortsatt der lenge for dette er trolig den Maren som giftet seg med Ole Johanssen med «bombardeer» som yrke Sankthansaften 1801. Han er trolig er identisk med en grenader som er registrert i 1801. Påfølgende år, 14. oktober 1802 føder hun datteren Johanna Nicoline. Da er Ole registrert som «fyrverker» og hun er formodentlig blitt husmor.

I Hovda i Finnøy finner vi Henrich Olsen, 32 år, gift. Han har fått angitt yrke som «Nærer sig ved at logere og sælge øll til reysende». I denne husstanden finner vi også en gammel ugift dame som får almisser og om hvem det er angitt «Holder sig i Huuset». Formodentlig har de tatt inn noen på legd.

På Wiig i Granvin finner vi Svend Svendsen på 38 år, boende alene med en tjenestepige og angitt som Øltapper. En øltapper er en som tapper øl, enten på flaske for salg over disk, eller som utskjenking som en slags krovirksomhet. Det er mulig det etterhvert også kan bety at man brygger litt selv.

I Krosshamn i Austevoll utenfor Bergen drev Jan Nilsen Mejer på 52 år kro og øltapping fra 1780 og frem til rundt 1810. Han er oppført som «Øll-Bryger, bruger opryddet plads» i 1801. Husstanden hans talte kone og to barn. Senere – under andre eiere – ble det også losji og landhandel her.

En annen øltapper i Austevoll var Paal Halvorsen, boende med kone, sønn, mor og fosterdatter i Kolbeinshamn.

På Aksøy finner vi Berthe Torchildsdatter på 66 år. Hun er enke for andre gang etter en «husmann med litt jord» og hun «lever tillige af øltapping». I husstanden finner vi dessuten hennes datter Helche Thorine Andersdatter og syvårig gutt fra byen som er på oppfostring. Det skal også ha vært et gjestgiveri i nærheten, men neppe knyttet til Berthe.

I Eknesvågen finner vi Ole Siursen på 35 år, angitt som priviligert øltapper, hvilket kanskje må oppfattes som at han besitter en eller annen enerett på salg eller servering.

I Hosanger, på andre siden av fjorden finner vi Ingvald Ingvaldsen på 38 år med kone og fire barn og et losjerende gammelt søskenpar. Han er angitt som «Huusmand med liden jordvey og øltapper».

På Vestlandet rundt Bergen finner vi altså en rekke øltappere. Er dette et uttrykk for at det var flere av dem her enn andre steder i landet? Jeg tror ikke det. Folketellingen i 1801 er standardisert med hensyn til hvilke felter som tas med, men den er relativt lite standardisert hva angår navneformer og hva slags informasjon som ble tatt med. Innenfor et område kan det være konsistent, men det varierer typisk endel fra område til område. Når det å være øltapper eller ølbrygger regnes som å være verd å nevne, er det kanskje fordi det var et reell yrke i Bergen. Det tar oss til Bergen, der vi finner følgende ølbryggere (og jeg beklager at jeg tar lett på noen av dem):

Johanne Elizabeth Walace, ugift, 34 år og med tre tjenstefolk.

Alida Weiners, 52, var enke etter et ekteskap med en Walace, og er således muligens stemor til Johanne Elizabeth Wallace. Her snakker vi muligens om et reelt bryggeri, siden de også huser en Ares Mortensen som bryggerkarl.

Emiche Cathrina Ottesen, 37 er angitt som brygger. Hun er ugift og bor sammen med sin søster og tre tjenestefolk.

Berent Scollay, 51 er ugift og angitt som brygger i folketellingen. Denne personen er i Frimurerbladet nr.3 1980 nevnt som kjøpmann. Han var frimurer tatt opp i losje i St. Petersburg i 1779, og ble den første lederen for frimurerlosjen i Bergen (Mester av Stolen), utnevnt av prins Carl av Hessen som var stormester for de dansk-norske losjene.

Johan Herman Bruun, 35 år, gift med Maren Møller Bødicher, med barna Hermiche Elizabeth, Friedrich Adrian Bødicher og Jacob von der Lippe samt en tjenestepike. Johan Bruun er oppgitt som ølbrygger.

Berent Geelmeyden på 53 år er losjerende hos høker Andreas Seehus, og er angitt som brygger. Han har neppe brygget i boligen, men vi kan tenke oss at han brygget for Seehus. Men formodentlig ville han da bli listet som bryggerkarl eller lignende. Vi kan uansett tenke oss at han arbeider som brygger og at det ikke bare er en bigeskjeft ved siden av andre ting.

Bendix Sivertsen er 48 og listet som brygger. Han bor i eget hus sammen med kone, fire barn og en tjenestepike.

Jemen Ehlertsen er 42 år og listet som brygger. Han er gift med Alberte Holck og bor sammen med seks barn og deler huset med svigermoren Dorthea Barkley og to svogere som er skipskapteiner, og to tjenestepiker.

Syneve Ingebrichtsdatter er enke, 70 år, losjerende hos matros Rasmus Peersen og listet som Bryggerkone.

Johan Christean Halven, 43, Brygger.

Anders Olsen, 43, Brygger.

Lars Arnesen Kalland, 45, Brygger.

Ole Steffensen, 50, Brygger.

Jens Jansen Nordahl, 48, Brygger.

Hendrick Olsen, 40, Gesehl og Brygger. Dette er en interessant person, siden gesell er betegnelsen på en utlært fagarbeider, spesielt i Bergen, mens det degenererte til å bety noe negativt andre steder i landet. Det virker derfor som Hendrick Olsen har gått i lære, og at han brygger i noens bryggeri.

Sophia Klein, 70, Ugift og brygger.

Hendrick Tønnz, 58, Brygger.

Sivert Steen, 37, Brygger og vertshuus. Selv om 1801-folketellingen er inkonsistent fra område til område, så er den relativt konsistent innen hvert område. At Sivert Steen angis som både brygger og vertshusholder, er muligens en indikasjon på at de andre bryggerne ikke brygget for utskjenking.

Karen Smith, 77, enke og brygger. Hun har imidlertid også boende en bryggerdreg på 58 år med det litt underlige navnet Fab-Jens Fabjensens Søn. Det virker som hun har et bryggegeskjeft, i hvert fall delvis drevet av minst én dedikert person.

Ane Christina Voss, 36, enke og brygger, boende sammen med fire stedøtre, en søster og en tjenestepike.

Herman Friele, 38, brygger. Boende sammen med kona, seks barn og seks tjenestefolk. Dette er faktisk en av forfedrene til den senere borgermesteren i Bergen, av kaffehuset Friele. På firmaet Frieles hjemmesider fortelles det at han kom som kjøpmann til Bergen, basert på at han var skipper på eget handelsskip mens konen passet butikken. Han gikk senere i land i 1799, og fokuserte på handel en detail og en gros. Dels med kaffe, men især den første tiden også med brygging av øl – og tydeligvis nok til at han ble karakterisert som brygger i folketellingen.

Christian Halthaus, 59, brygger.

Som kan sees av det over, er det nok folk her av status og midler til å skape et bryggeri langt utover hjemmebrygging på kjøkkenet. Samtidig er det endel enker og ugifte som kanskje nettopp har livnært seg av selv å brygge øl i kjøkkenet sitt. Det er også en rekke personer som vi utfra boforhold kan tro har arbeidt som bryggere for andre, for noen er det endog eksplisitt oppgitt.

Det er mulig lokalhistorikere i Bergen har gravd i byens bryggerihistorie. Det kan tenkes at man i Bergen kan grave frem informasjon om et skikkelig bryggeri tilbake til 1700-tallet, dvs at det ikke bare er et kjøkkenbryggeri. Senere skal vi se nærmere på noen folketellingsdata for Bergen fra 1714 og hva det kan fortelle oss om bryggere og øltappere.

Hvorfor Bergen? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/9/27 10:57:07
Jeg stusset litt på hvorfor Bergen skiller seg ut, men kom til slutt på det: Bergen var Norges største by i 1801, dobbelt så stor som Oslo, og dessuten Norges viktigste handelsby. Slik sett er det kanskje ikke så rart at det er der det var flest bryggerier. Se https://www.ssb.no/a/fob2001/utstilling/1801/resultater.html
Ikke bare kvantitativt - lagt inn av Anders Christensen - 2015/9/27 21:33:56
Jeg tror ikke dette bare er fordi Bergen var større. Det er ikke slik at det bare var flere bryggere i Bergen. Det er registrert null i Christiania og to dusin i Bergen. Det var kort og godt noe annerledes over Bergen, ikke bare noe større.

I resten av landet finnes det folk som brygger, men det nevnes i folketellingen mest som delaktivitet ved siden av annet, det er tildeles enker og ugifte fruentimmer. Trolig har brygging mot betaling mer karakter av husflid og småskala og deltid, enn som håndverk eller tidlig industriell aktivitet.

I Bergen synes derimot brygging å være et respektabelt yrke. Det er ofte menn i yrkesaktiv alder – noe vi også ser i England når brygging går fra husflid til kommersiell næringsvei. Det å være brygger synes mer eller mindre å være et håndverk i Bergen, samt å være respektabelt for borgerskapet å drive – i hvert fall når vi ser på folketellingen.

Definitivt mange bryggerier i Bergen men neppe industri - lagt inn av Bernt - 2015/9/28 16:39:37

Antall bryggere under folketellingen i Bergen 1801 kan være vel så mye et resultat av at man der har valgt å bruke denne yrkesbetegnelsen fremfor bødker, baker eller handels/kjøbmand. For det manglet ikke bryggerier i andre byer på denne tiden. Det ser man f.eks. i Trondhjem hvor bybrannen 25.november 1818 la et kvartal og åtte bryggerier i aske: "Den Ulykke, der for nylig traf Trondhjem, lagde i mindre end 6 Timer 49 store Bygninger og 8 Bryggerier i Aske" (Drammens Tidende 5.januar 1819). Med mindre alle byens bryggerier lå i samme kvartal fantes det derfor trolig flere enn åtte i 1818, så med en dobbelt så stor befolkning vil det ikke være rart om Bergen hadde dobbelt så mange bryggerier og derfor langt flere del- eller heltids bryggere. Forskjellen ser ut til å være at man i Trondhjem (og andre byer) ikke oppgav brygger som yrke. Kanskje var det ikke bra nok eller litt tabu?

En annen indikasjon på at bryggeriene i Bergen neppe var store industrianlegg, er mangelen på avertering i Bergens Adressecontoirs Efterretninger. Mens man i det langt mindre Christiania finner mange annonser for egne øl fra bakere og kjøpmenn i tidlige utgaver av Morgenbladet (etablert 1819) er dette langt mer uvanlig i Bergens egen avis fra samme tid.

Det er også interessant å vise til Hjalmar Christensens verk "Bergen og Norge" (John Griegs Forlag 1921) hvor det på s.67 står "Alene i tidsrummet 1851-55 opføres i Bergen av nye bedrifter: 31 ølbryggerier med 43 arbeider og betjente, 3 malterier...". Så om det fantes mange bryggerier i Bergen rundt 1800 ble det ikke færre på midten av 1800-tallet, men likevel var de svært små av størrelse siden det bare var 43 ansatte fordelt på de 31 nye.

Til slutt kan det vises til boken "Bergensk håndverk og industri gjennom hundre år" av Øystein Sandberg (John Griegds Forlag 1945), der det står på s.102 at det på midten av 1800-tallet, før O. F. Halds bryggeri ble etablert i 1879, var "blitt et ordtak at det ikke kunne lages godt øl i Bergen". Mange skyldte på vannet, men da byen fikk sine første seriøse industribryggerier sent på århundret så viste disse at det faktisk gikk an å brygge godt øl i byen. Sannsynligvis skyldes det dårlige renomeet at de mange småbryggeriene ikke hadde kompetanse til å brygge godt øl eller holde utstyret rent nok. Først med den profesjonelle industrialiseringen mot slutten av århundret ble kvaliteten på Bergensølet markant bedre.

Min teori er derfor at Bergen, på grunn av sin handelsvirksomhet, i mange år hadde importert godt øl til de med god råd mens allmuen måtte klare seg med lokalprodusert vare av langt ringere kvalitet, øl som ikke smakte spesielt godt og som bryggerne ikke så grunn til å annonsere siden det bare ble solgt til nabolagets faste kundekrets som ikke hadde råd til noe bedre. Utslaget i folketellingen av 1801 viser naturligvis at det var mange bryggerier men ikke noe om profesjonaliteten.
8 trondheimsbryggeri nedbrent i 1818? - lagt inn av Anders Christensen - 2015/9/28 18:35:57
Nja, jeg må tilstå jeg stusset over at brannen i 1818 skulle ha lagt 49 store bygninger og 8 bryggerier i aske. Magefølelsen min var at man mente 49 store bygninger og 8 brygger – altså lagerhus som vender en kortside mot elva for innlasting av varer direkte fra skip. Trondheim er fremdeles stolte av de gjenværende bryggene som ikke gjennom årene er blitt flammenes rov.

Jeg sjekket nevnte utgave av Drammens Tidende, men der står det vitterlig Bryggerier. Så sjekket jeg Adresseavisen umiddelbart etter brannen. Det kom ikke med i utgaven 27. november, men 1. desember står det på første side, ca midt i andre kolonne: «Saaledes bleve 50 større og mindre Gaarde og samt 9 Pakhuse inden faa Timer lagt i Aske». Formodentlig har fintellingen justert tallene litt, før Drammens Tiende har gjengitt det. Men et pakhus er synonymt med en brygge, og det er ikke et bryggeri.

Så ... en snart to hundre år gammel trykkleif.

- lagt inn av Bernt - 2015/9/29 08:54:30
Takk for oppklaringen om brygger og bryggerier i Trondheim, jeg føler meg litt forlegen over å ha snublet i en 200 år gammel trykkleif.
Trykkfeil - lagt inn av Anders Christensen - 2015/9/29 09:03:45
Det er vel heller typografene eller journalistene som skulle være forlegne her :-) Tross alt står det vitterlig og tydelig «Bryggerier» i Drammens Tiende.

I det minste er det interessant at trykkfeilen har gått igjennom uten at de har trigget på det. Det må i det minste bety at typografen må ha tenkt noe slikt som 'jaja, så var det vel åtte bryggerier som brant', uten å ha trigget på at det skulle være noe iboende muffens med det.

- lagt inn av Aleksander Vik - 2015/9/30 17:05:29
Det slo meg at Bergen har hatt en sterk tysk påvirkning. Tyskerne har vel drevet brygging i stor skala ganske lenge. Mener å ha lest at det ble importert øl til Bergen av tyke handelshus mye tidligere enn 17/1800- tallet.

2015-09-25

Mikrokrakelering

Vær forsiktig med å dytte ølglassene i oppvaskmaskinen, de kan bli ødelagt. Jeg tenker ikke på ølskum og slikt, men at overflaten på glasset sprekker opp og blir uappetitlig tåkete.

Oppvaskmaskiner er praktiske og tidsbesparende, men de er oftest langt mer harde på serviset enn håndvask. Det har vært diskutert endel om oppvaskmaskiner vasker bedre enn hånd-oppvask. Om dét skal jeg ikke hardnakket påstå noe – men det virker nokså tydelig som at maskin-oppvask ofte kan være mer hardhendt enn hånd-oppvask.

Glass som er skadet i oppvaskmaskinen
Mikrokrakelert glass
Én skade glassene kan få i oppvaskmaskinen er mikrokrakkelering, eller hva det nå enn kalles. Det er små sprekker og riper på glassets overflate – så små at de først vises som et svakt, grått, melkeaktig belegg når det blir utbredt nok. Dersom du væter glasset med litt vann, ser det ut som det går bort, men det kommer tilbake når glasset tørker.

Om du er heldig kan det vises seg å bare være kalkavsetninger. Det kan da vaskes bort med eddiksvann, og glasset er like fint. Imidlertid tror jeg at kalkavsetninger er et større problem i andre land enn Norge. Dersom du er uheldig er det mikrokrakkelering og glasset vil aldri bli bra igjen.

De lyse, tåkete skjoldene synes å følge strukturen i glasset. Akkurat det er nesten litt interessant, for det viser at glass ikke er en helt uniform masse, men er en størknet masse. Om jeg ser på det med 200x forstørring, virker det som det er mange små, rette sprekker, og at områdene har fått overflaten slipt litt ned.

Trolig er skaden mer rundt utseende enn at glasset er ødelagt som drikkeglass. Det virker logisk at det er utsiden som angripes mer enn innsiden. For i oppvaskmaskinen sprutes det nok mer og oftere over utsiden enn over innsiden. Jeg vil tro at temperaturgradienten dessuten varierer litt mer og raskere på utsiden av glasset enn på innsiden. Men selv om det er på utsiden, ødelegges det visuelle inntrykket av ølet i glasset. Det ser kort og godt ikke rent ut.

Og nei, det finnes ingen måte å reversere det på. Glassets overflate er sprukket opp. Kjøp nye glass, og vask dem skånsomt for hånd. Det vil si – det finnes vel produkter som skal fylle inn riper i glass. Formodentlig er det en plastfilm som tetter små sprekker og riper og som virker litt som om du væter glasset. Produktet er vel mest for bilvinduer, ikke ølglass. Ellers virker det som om dette bare rammer enkelte glass, så ulike varianter av glass er sikkert mottakelige for det i ulik grad.

Og om du allikevel ønkser å vaske ølglassene dine i oppvaskmaskinen, her er noen tips: sikre deg at den er koblet til kaldtvann, slik at temperaturen stiger sakte, ikke brått og med store gradient. Noen steder kobler man varmtvannet til oppvaskmaskinen for å få det til å gå fortere.

Balansér bruken av såpe slik at du bruker så lite som mulig og allikevel få ren oppvask. Såvidt jeg forstår er dette avhengig av blant annet såpetypen, vannets salter, og hvor skitten bestikk er osv. Det er sikkert ikke lett, men tanken er å ikke bruke mer såpe enn nødvendig. Jo mer du skyller serviset før du setter det inn, jo mindre såpe bør du bruke.

Visstnok skal også «No Heat»-tørkning være bra. Normalt tørkes serviset i oppvaskmaskinen ved at det varmes godt opp. De indre veggene i oppvaskmaskinen er formodentlig litt kaldere, og der kondenseres fuktigheten, renner ned og ut. Hold på til alt er tørt. Med No Heat-tørking brukes kjøkkenlufta, som sirkuleres til du har tørket servicet. Det høres bra ut – påregn litt damp på vinduene.

Det aller beste er imidlertid å ikke sette ølglassene i oppvaskmaskinen, men å vaske dem for hånd med litt krystallsoda og skylle dem godt etterpå.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Glasskorrosjon - lagt inn av Gustav F - 2015/9/28 13:57:13
Dette er vel en kjemisk prosess, som kalles glasskorrosjon, og ikke krakelering. Se f.eks. http://www.lilleborg.no/Kunnskap/Oppvask/Glasskorrosjon-Hvorfor-faar-glasset-en-hvit-hinne

2015-09-24

Beregning av ABV

Gitt at man antar at småbryggeriene ikke har forsøkt å brygge ølene sine for sterke, hvilke scenarier finnes og som kanskje kan forklare hvorfor man har målt så mange butikkøl over 4,7%?

Utfra hva Petter Nome har uttalt til Bergens Tidende var det bryggeriene selv som sendte inn øl for testing. Dersom noen bryggerier bevisst hadde brygget noen øl ekstra sterke, kunne man mistenkt dem for ikke å ha sendt dem inn. Sånn sett er målingene fra Bryggeri- og drikkevareforeningen kanskje heller et uttrykk for manglende kontroll hos de små bryggeriene, enn det egentlig er uttrykk for bevisst juks.

Finnes det scenarioer der mikrobryggere kan ha beregnet ABV så feil at de har trodd at et øl på over 6,0% egentlig var på 4,7%? Tja, det høres utrolig ut. Hjemmebryggere kunne kanskje gjøre en slik feil, men ville småskalabryggere gjøre det? På den andre siden er de fleste småskalabryggerne tidligere hjemmebryggere og har kanskje tatt med seg vaner og uvaner over i en professjonell karriere.

Uansett, under lister jeg endel scenarier som kanskje kan forklare slikt. Noen av de er spekulative, noen er mindre troverdige, men mange er relevante og noen er troverdige. De fleste er heller ikke gjensidig utelukkende.

Aller først, det viktigste er at ABV beregnes utfra en måling av vørterens egenvekt (eller en brytningsindeks) og det ferdig utgjærede ølets egenvekt. Vørteren inneholder stort sett bare vann og karbohydrater. Ølet inneholder i tillegg alkohol og karbondioksid, noe som gjør målingen litt mer komplisert. Lista under blir litt teknisk, men-men.

  • Kullsyrebobler. Aller først er det kullsyre som kan spille noen puss under måling av FG. Boblene fester seg til oechslevekta og gir den oppdrift. Dermed synker den ikke så langt ned og gir en høyere måleverdi enn hva som er tilfelle. Det er eksakt det samme som skjer når du setter et sugerør i en flaske med kullsyreholdig brus: boblene fester seg til sugerøret og løfter det opp. Dette gjør at det er vanskelig å ta en presis måling. Jeg må ofte kakke på oechslevekta for å få bort boblene når jeg selv måler, og selv da kan det være vrient å ta en presis måling. Egentlig trenger man å røre eller riste ut kullsyra før man kan ta en måling, men jeg hopper vanligvis over det. For en oechlevekta av den typen jeg har, vil 7mm heving på grunn av kullsyrebobler gjøre at den viser 0.010 for mye. Om OG er 1.055 og reell FG er 1.011 holder ølet 5,8%, men avlest FG er 1.021 og beregnet ABV 4,5%.

  • Oechslevekter kan vise feil. Ofte skyldes det at papirskalaen løsner og ramler litt nedover inne i vekta. I utgangspunktet skal det ikke bety så mye for utregningen av alkoholstyrke, for skalen er noenlunde lineær i det relevant verdiområdet, så feilmålingen opphever hverandre når man skal beregnet ABV. Om det er veldig galt så burde det lyse noen varsellamper hos bryggeren. Men hva om OG og FG måles med hver sin oechslevekt? Dette måles jo på to ulike trinn i bryggeprosessen, så kanskje det måles på to ulike steder i bryggeriet, og man av praktiske grunner har en oechslevekt på hvert sted? Dersom det ene har en skala som har løsnet og falt litt ned, vil den vise lavere OG. På min oechslevekt vil feilmåling fra 1.062 til 1.047 skje dersom skalaen har falt 10mm. Dersom en FG-måling på 1.011 er riktig, vil utregningen gi 4,7% i stedet for den reelle alkoholstyrken på 6,7%. Er det mulig? Javisst. Strengt tatt er det god målepraksis å bruke ett måleinstrument eller i det minste sjekke dem mot hverandre med jevne mellomrom. Men det er mulig.

  • Brix vs Plato. Måling av vørterens egenvekt kan gjøres med en oechslevekt, men det kan også gjøres med et refraktometer. Hjemmebryggere opererer ofte med «gravity», der f.eks 1.057 er en middels potent vørter. Kommersielle bryggere og de fleste refraktometre måler i Plato – eller Brix (og i tillegg finnes Balling). Dette er enheter som måler andel sukkermengde, men som har litt ulike definisjoner. Imidlertid ligger de om omtrent samme verdiområde. Om en brygger kjøper et refraktometer som rapporterer i én måleenhet, men tror det er en annen, gir det en liten men signifikant forskjell. Anta en OG på 1.049 og en måling med refraktometer på 12,1°P, men som tolkes som Brix, og derfor tilsvarer at man regner med 1.047 som OG. Gitt en FG på 1.011 tilsvarer det ABV på enten 5,1% eller 4,8%. Dertil kommer selvfølgelig at refraktometeret kan være feilkalibrert. Siden man normalt ikke bruker et refraktometer ved måling av FG, så vil heller ikke en feilkalibrering stort sett oppheve seg selv.

  • Utregningsmetoden. Det finnes en rekke ulike formler for utregning av alkohol utfra OG og FG. Den største forskjellen mellom dem er for øl med høy alkoholstyrke, for formlene er ofte laget for en tid der ølet lå rundt 5%, mens nå er det mange hjemmebryggere som brygger øl i vinstyrke. Denne kalkulatoren har to alternative formler. For OG 1.047 og FG 1.011 gir de to formlene 4,73 og 4,79, som er en neglisjerbar forskjell – selv om de ligger på hver sin side av butikkgrensa. Om vi ser på OG 1.097, blir forskjellen større: 11,29% kontra 12,29%. Hvilken utregningsmetode man bruker har litt å si for hvilken alkoholstyrke man ender opp med – spesielt for sterke øl.

  • ABV eller ABW. Dersom man bruker en kalkulator med så mye funksjonalitet at den har mulighet for å vise enten som ABV eller ABW, er det ikke gitt man merker at den er kommet over i gal modus. ABW – alcohol by weight – er lavere enn ABV – alcohol by volume. Et øl på 5,9% ABV er «bare» 4,7% ABW.

  • Temperaturkorrigering av oechslevekt. Et annet moment som mange ikke tenker på, er at oechslervekt er et instrument der målingene må justeres for temperatur. De er vanligvis kalibrert for 15°C eller 20°C. Om man ikke venter med en OG-måling til temperaturen er rett, får man en for lav avlesing og ølet blir sterkere enn man beregner. Dersom man leser av mens vørteren er 45°C i stedet for 15°C, vil en vørter på OG 1.056 avleses som 1.047. Om FG avleses ved 10°C i stedet for 15°C, leser man 1.010 i stedet for 1.011. Da tror du at du har 4,7% ABV, mens egentlig har du 6,04% ABV. Hvorfor ønsker man å ta ut en prøve for å måle OG mens vørteren er varm? Kanskje for å unngå å fikle med vørteren etter den er nedkjølt og infeksjonsfaren har begynt.

  • Ettergjæring på flaske. Hvor mye øker egentlig alkoholstyrken når det ettergjæres på flaske. Dersom vi tilsetter 6g sukker til en liter øl og alt gjærer, så blir det ca 3g ren alkohol med tetthet på ca 0,8g/cm^3. Det burde øke ABV med ca 0.3/0.8 prosentpoeng, eller en økning på 0,38%. Om man da sikter på 4,7% og ikke tenker på flaskemodning, så treffer man nesten 5,1%. Ofte vil man ikke tilsette bare sukker, men en blanding av sukker og vann, og da er endringen i ABV avhengig av styrkeforholdet mellom de to, og gjennomgående lavere.

  • Infeksjon på flaske. Selve ølgjæren pleier vanligvis ikke å våkne til live igjen når den først har spist seg ferdig og slumret inn. Dog kan det skje dersom det tilføres nytt lett gjærbart sukker eller dersom det er et veldig sterkt øl med en ujevn gjæring. Men dersom ølet er blitt infisert, kan bakterier sakte spise opp mer sukker og gjøre ølet tynt men sterkt. Antar vi OG på 1.047 og en hovedgjæring som stopper på 1.011, mens en infeksjon over litt tid tar den ned til 1.005, så er styrken 5,5% i stedet for 4,7%. Her er det vanskelig å generalisere, for infeksjoner kan gå i så ufattelig mange retninger. Veldig mange øl er dessverre infisert, og jeg tviler på at bryggerne har oversikt over hvordan det påvirker alkoholinnholdet.

De fleste av disse momentene går på måleteknikk og kalibrering. Det er sikkert mulig å pukke på tallene jeg har brukt over, men den omtrentlige størrelsesordenen er nok rett.

Vil problemet bli mindre dersom alle håndverksbryggeriene investerer i hvert sitt dyre instrument? Neppe. Pengene er trolig bedre brukt på et kurs i måleteknikk kombinert med noen jevnlige rutiner for kalibrering og sjekking av mål og vekt internt på bryggeriet.

2015-09-23

Butikksterkøl

Bryggeri- og drikkevareforeningen har gått ut offentlig med at mye av butikkølet holder for høy alkoholstyrket. Av 138 testede øl som skulle holde 4,7%, var fem under 4,0%, mens 50 øl (mer enn en tredjedel) var over 5,2%, mens 31 (22%) var mellom 4,7% og 5,2%.

Egentlig har dette lenge vært en halv-offentlig hemmelighet. Ølet skal holde 4,7% for å kunne selges i butikk, men øl på 5,2% gir bryggeren langt mer spillerom. Derfor er det fristende å presse grensene. Det er litt som fartsgrensene: 50 km/t er 50 km/t, men det går jo bra på 53 km/t også, og da kommer man fortere frem. Man antar at man klarer seg med snevrere sikkerhetsmarginer enn det som trafikkpolitiet eller Helsedirektoratet opererer med, og differansen oppfattes som ren bonus.

Så langt er man «innafor» i en gråsone, en slags halv-lovlig utnyttelse av regelverket. Men når man passerer 7,0% så er det forferdelig vanskelig å tolke det som noe annet enn at noen «forsøker seg».

Eller for å ta fartsgrenseanalogen: Javisst, konstabel. Jeg vet jo at det er femtisone her, men kjørte jeg virkelig i 83 km/t? Det føltes ikke sånn. Du skjønner, speedometeret er så unøyaktig, og dessuten var det så kompleks trafikksituasjon at jeg prioriterte å følge med å veien. Jeg lover å ikke gjøre det igjen. Pleaaaase?

Det er tre problemstillinger med disse «butikksterkølene»:

  1. Først har det med alkoholavgiften å gjøre. Selger du alkohol i én styrke, men betaler alkoholavgift for et svakere øl, så snyter du Staten for inntekter. På den ene siden er det få bryggerier som har dette som noen reell motivasjon. Men på den andre siden er dette hva som virkelig kan svi på pungen. Staten liker ikke å bli snytt, og reaksjonene kan raskt bli en showstopper for de bryggeriene det gjelder – både økonomisk og bevillingsmessig, og kanskje det ender som straffesak for retten.

  2. Dernest er det en reell motivasjon: nemlig at sterkøl er vanskeligere å få solgt over disk, for det må via disken på Polet. Om det markedsføres på 4,7% går det i butikk, så om man stempler 4,7% eller 5,2% på etiketten kan være et spørsmål om man får ut ølet eller ikke, og hvorhen man kan sende det.

  3. Den viktigste motivasjonen ligger nok i smaken og øltestene. Et øl på 5,2% gir bryggeren en god del mer spillerom og tenderer til å smake bedre enn et «lovlig» øl på 4,7%. Strekker man seg til 6,5%, har man enda mer spillerom smaksmessig. Om du ikke tror meg, så smak på juleøl fra industribryggeriene, og sammenlikn sterkølsvarianten og butikkølvarianten. Om du skal vinne øltestene og klatre på rankingene, kan du enten brygge bedre øl (vanskelig) eller du kan sikte på et sterkere øl (lett).

Brouwland har i «alle år» hatt et alkoholometer til tre-fire tusen kroner. Det er et instrument som måler alkoholinnhold med en nøyaktighet på 0,1%. Det virker som et slags mini-destillasjonsapparat, bortsett fra at man ikke forsterker alkoholprosenten. Øl består stort sett av vann, alkohol og karbohydrater, og når man koker det helt inn, har man skilt ut karbohydratene. Om man bare får all dampen av vann og alkohol tilbake til væskeform, er det lett å måle alkoholstyrke, for eksempel med en vanlig oechslevekt.

Jeg har lenge siklet på et slikt instrument, men sliter med å rettferdiggjøre investeringen innenfor omfanget av hjemmebryggingen. Om jeg hadde startet kommersielt, ville et slikt instrument vært et selvfølgelig minimum, og en måling av alle batcher vært en obligatorisk del av et kvalitetssikringsprogram, på lik linje med for eksempel en smakstest for å sjekke om ølet var infisert og en kontroll på at karboneringen på flaske ble rett.

Det finnes også andre instrumenter for alkoholmåling. Anton Paar produserer alkoholmåleren Alex 500 som importeres av firmaet Dipl.ing. Houm AS. Det er et instrument som det er vanskelig å google prisen til. Selv innen teknikkens verden finnes det et varesegment der du sannsynligvis ikke har råd dersom du trenger å spørre om prisen.

Det er forøvrig på storebrorversjonen, en Anton Paar Alcolyzer, at Bryggeriforeningen har kjørt testene på det 138 ølene. Ifølge innspill på Norbryggs diskusjonsforum, er det litt misvisende når det av Bryggeriforeningen fremstilles som at det er en privatperson med avansert utstyr som er opphavet til saken. Istedet pekes det på nettopp Dipl.ing. Houm, og indikeres at de har ønsket å tydeliggjøre behovet for at bryggeriforeningens medlemmer trenger å kjøpe slikt måleutstyr, f.eks. fra dem. I så fall har nok saken ballet på seg i en litt annen retning en hva som var intensjonen.

Jeg har vanskelig for å tolke mangelen på egenkontroll i småbryggeriene som noe annet enn uttrykk for en forhåpning om tilgivelse for fremfor tillatelse til å overtrå grensene. Godt og smaksrikt øl selger bedre enn tynt og svakt øl. Og dersom ingen bryr seg, hvorfor ikke tyne grensene bitte-litt? Eller litt mer enn bare litt?

Her er det Bryggeriforeningen – eller rettere sagt Bryggeri og drikkevareforeningen – kommer inn. Gjennom mesteparten av 1900-tallet styrte de ølbransjen gjennom utøvelse av en slags bransjemessig selvjustis. Det betydde at Staten ikke trengte å regulere alkoholmarkedet så intenst, for Bryggeriforeningen ordnet mangt og mye på bakrommet.

Så kom 1980-tallet, Reagan, Thatcher og Willoch. Deregulering og frislipp av privat initiativ var tidens ånd. Bryggeriforeningen var dengang etslags gjenfødt laugsvesen for ølbrygging. Sentrale deler av dets aktiviteter var overmodne for utfasing. Men en pendel har en tendens til å slå ut til motsatt side. Vi har fått et marked med en flom av nye aktører, svak og tilfeldig håndheving av regelverket og et mentalt fokus som ligger et sted mellom Texas og Klondyke.

Inn i den situasjonen kommer en gjenoppstått bryggeriforening, med Petter Nome som sjef, med en arbeidsbeskrivelse som sikkert har visse likhetstrekk med å skulle gjete kongens harer. Han har ansvar for at bryggeriene opptrer noenlunde i flokk, men egentlig ingen pisk å disiplinere dem med.

Utfordringen hans er å tilrettelegge for bryggeriene. Dels betyr det å arbeide for at regelverket blir så smidig og enkelt som mulig. Dels betyr det også å sikre at regelverket praktiseres likt for alle aktører. Det er et digert problem for bransjen om bryggeri A begrenses av å holde seg innenfor reglene fordi de vil være ærlige, mens bryggeri B har en mer fleksibel etisk holdning og slipper unna med å ignorere reglene. Problemet ligger i at bryggeri B da har en konkurransefordel fremfor bryggeri A.

Vi så Nome og Bryggeriforeningen ta grep rundt alkoholreklame tidligere i år. Nå tar de grep rundt 4,7%-grensa, og kommer til å tvinge bryggeriene til å holde seg innenfor. Det gir aktørene hva man på engelsk kaller «a level playing field», og det er bra.

Få er vel overrasket over at det var for sterke øl i butikk, men mange er kanskje overrasket over omfanget. Både bryggerier og andre kan mistenkes for helst ikke å ville vite, for derigjennom ha en «plausible deniability» kombinert med kunne peke på egen inkompetanse og naivitet. Kanskje har også Bryggeriforeningen helst ikke villet ta proaktivt i materien. Men ballen begynner å rulle i det øyeblikket noen står i døra med og vifter med faktiske målinger – enten det var ment som et markedsføringsknep eller ikke. Ved å ta regien på saken har Bryggeriforeningen en viss sjanse til å styre den i en retning som er litt mindre skadelig for medlemmene deres.

Hvilke bryggerier har brygget for sterkt? Tja, jeg tviler vel på at Petter Nome kommer til å sladre om dét – i hvert fall ikke sålenge bryggeriene ordner opp innen rimelig tid. Visstnok var det et lite antall bryggerier som stod for det aller sterkeste ølene. Dagligvarekjedene går hardt ut, og Coop krever å få vite testresultatene. Dagligvarebutikkene ønsker ikke å risikere salgsbevillingene sine, og jeg vil tro at de har tilstrekkelig med klausuler i kontraktene til å kunne påføre et lite bryggeri med «butikksterkøl» stor og varig skade. I bunn og grunn kan de også teste seg frem til resultatene selv.

Kanskje ser vi det ved at noen trekker de mest ekstreme produktene – visstnok har to bryggerier trukket produkter allerede. Men i praksis er dette et varselskudd fra Bryggeriforeningen om en kollektiv innskjerping av 4,7%-grensa. Helsedirektoratet er sikkert bare glad til over at bransjen selv tar grepene – slik de hyppig gjorde før 1980-tallet.

Dersom noen virkelig vil finne ut av det, er butikker og ølkjellere rundt om i landet fulle av bevismateriale. En razzia i bryggerier med beslaglegging av bryggelogger burde også egne seg. Men jeg tviler på at så mange kommer til å bry seg så lenge det ryddes opp fra nå av. Derimot kommer vi til å se at endel gode ølmerker forsvinner fra butikk og gjenfødes på pol under ny etikett. Og vi vil nok se at noen øl i butikk blir tynnere og mindre smakfulle.

At noen bryggerier brygger for sterkt øl er forsåvidt også gammelt kjent. De aller største bryggeriene har alltid rutinemessig analysert konkurrentenes produkter, og det har hendt at man har gitt et underhånden hint når man merker at noen begynner å ligge litt vel høyt i alkoholstyrke. Det som er spesielt nå, er at en så stor andel av småbryggeriene gjør det.

Og ærlig talt. Mange av disse bryggeriene liker å kalle seg håndverksbryggerier, men det er en betegnelse som forplikter. Om du ringer på en elektriker, forventer du at han både kan lover og regler og at han følger dem. Spør du ham om arbeidet hans er lovlig, blir du skeptisk om han svarer «Nja, litt usikker der, egentlig. Jeg håper det.» Da er ikke veien lang til å beskylde ham for ikke å være en ordentlig håndverker.

Hva er neste tema der Petter Nome trenger å få bryggeriene til å gå i takt? Jeg skulle gjerne sett en innstramming i opphavsmerking: hvorhen er ølet brygget? Dernest en innskjerping i listing av ingredienser: er det maltekstrakt eller malt, er det pellets eller humleekstrakt, er det tvangskarbonert eller flaskemodnet, og ble det brukt noen preserveringsmidler? Kanskje blir det noe rundt rabattering og gratisutdeling av øl i reklameøyemed. Ikke minst ville jeg gjerne sett en innskjerping i datostempling, der systemet med batchnummer, bryggedato og best-før-dato er forbilledlig.

Sålenge noe ikke gir fordeler til noen bryggere på bekostning av andre, så tror jeg ikke Bryggeriforeningen kommer til å ta tak i det. Dessuten er det vanskelig å hindre bryggeriene i å gjøre noe som ikke er ulovlig. Dog har jeg litt tro på en reform rundt spesifisering av ingredienser. Øl er idag unntatt som enslags etterlevning fra tiden der ingrediensene var implisitt spesifisert gjennom renhetsloven, på samme måte som vin og sprit også kom fra standardiserte ingredienser. Men det holder ikke lengre.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-09-22

Ti år med ølblogging

Det var nylig ti år siden jeg begynte å blogge om øl. Jeg trodde jeg fulgte med, men plutselig var det gått et par måneder over jubileumsdatoen. Dette innlegget skal handle om meg og om bloggen min, mer enn det skal handle om øl.

Aller først, takk til leserne. Vissheten om at det sitter noen i andre enden og leser motiverer meg. Det er ikke den mest leste av norske ølblogger, sikkert endel på grunn av valg rundt innhold, lengde, fokus og publiseringsfrekvens. Jeg kan leve med et lite publikum, så lenge det er et godt publikum, og jeg tror leserne er godt over middels ølnerdete. Jeg er ikke spesielt flink til å utnytte de sosiale mediene for å spre bloggen, men så har jeg heller ikke noen reklameinntekter å tape. Egentlig gav jeg for lenge siden blaffen i å skulle bli stor og innflytelsesrik blogger. Det er for mye arbeid …

Knapt noe motiverer meg mer enn når noen kommer bort til meg og forteller at de likte det-eller-det innlegget, at de vil diskutere noe jeg har skrevet om og som de kanskje er litt uenige i, eller at de håper jeg skriver mer om et tema jeg har berørt. Det er egentlig det mest givende ved å blogge.

I starten var det endel smaksnotater av den typen ølblogger er kjent – og beryktet – for. Det er imidlertid et format jeg temmelig raskt fant kjedelig. Det er nokså formula-preget. For å være helt ærlig synes jeg den stilen er kjedelig å lese. Det blir lett mer blogging om øldrikking enn det er blogging om øl. Det eneste som er verre er øl-podcasts à la to menn, et dusin flasker og progressivt tiltagende fyllerør.

Noe annet som motiverer meg, er å blogge som en måte å grave meg ned i stoffet: Jeg blogger egentlig ikke for andre, men for min egen del. Jeg håper at det som jeg synes er interessant, det vil også andre synes er interessant. Men hovedmålet er at jeg forstår og husker stoffet og temaet bedre for min egen del. Strengt tatt har jeg også en ambisjon om å blogge om andre ting, blant annet språk, klima, hagestell, IT-drift, hjemmebrygging osv. Men øl er mer enn nok å svelge unna – no pun intended.

Jeg har flere ganger vært inne på å blogge på engelsk i stedet for på norsk, men jeg skriver såvidt mye om norske forhold at jeg frykter det ville kreve mye utfyllende og forklarende tekst. Blogginnleggene er lange nok som de er, om jeg også skulle begynne å forklare særnorske forhold i annenhver posting. På norsk kan jeg skrive «Polet», «klasse D» og «stjørdalsøl» uten å hverken forklare eller definere så mye. Dét ville knappest vært mulig på engelsk med et globalt fokus. Etterhvert blir vel også oversettelsesmotorene så bra at problemstillingen blir mindre relevant.

Det første innlegget for ti år siden var smakingen av tre øl. Det var skrevet til en smaking kvelden før vi skulle på Åsines på Herefoss og delta på den legendariske sjokolade- og ølsmakingen med Kjetil Jikiun på Nøgne Ø. En smaking som startet med Freia Melkesjokolade og Ringnes Pils for å vise hvor galt det går an å matche smaker, og til slutt endte med iskrem og Imperial Stout. Det er synd at jeg ikke blogget om det, for et gjennomgangstema på bloggen er ølopplevelsene, der selve ølet bare er én del. Det er pubbesøk, ølreiser, møter med bryggere, bryggeribesøk osv, og jeg synes slike «profilbilder» av et ølmiljø er interessante. Men med unger på tre og fem år er det ikke bare-bare å dra på øltur i tide og utide.

Noen ganger er det pauser i bloggen, tidvis et par dager, kanskje et par uker, og noen ganger flere måneder. Sånn er det bare. Jeg kan bli litt fed-up, eller jeg går tom for tid. Familie og jobb kan spise mestparten av ledige stunder, og langt mer enn en optimistisk tidsplanlegging forutså. Eller det kan være en posting som jeg ikke får rett vinkling på, og som jeg skriver om og skriver om.

Bloggen har utviklet seg mer og mer i retning av kommentarer og synspunkter på ølkultur og ølmiljø. Jeg synes ikke alt som skjer nødvendigvis går i positiv retning, og jeg må tidvis legge litt bånd på meg for ikke å fleske til med hva jeg mener – og risikere å høres ut som en gammel, sur og mimrende gubbe. Kanskje jeg ikke skulle være så redd for det image'et?

Det har aldri vært noe mål å være kontroversiell, og selv er jeg av natur litt konfliktsky. De kontroversielle innleggene kommer helst som følge av noe jeg selv mener noe sterkt om. Oftest er det de kontroversielle temaene jeg må flikke og pusse mest på, før jeg dytter dem ut på bloggen etter å ha gitt meg selv en deadline. Norsk ølbransje er en underlig liten Kardemommeby der den harmoniske stemningen har førsteprioritet, men bak fasadene er nok ikke alt like idyllisk, og før eller senere sprekker det. Den det får vente til en annen anledning …

Det er heller ikke noe mål å ende på toppen av en bloggrangeringsliste. Ikke det at jeg ville mislikt å havne der, men jeg kommer aldri til hverken å gidde eller å like alt arbeidet med å vinkle bloggen og innleggene for å klatre på rankingene. Ikke klarer jeg å forutsi hvilke postinger som blir populære heller.

Det mest populære innlegget mitt over tid er kanskje krigserklæringen mot skvalderkålen. Den stiger som en fugl fønix oppover på populariteten hver vår. Den har ingenting med øl å gjøre, men skyldes at desperate hageeiere finner den via søkemotorene.

Designet på bloggen er gammelmodig, men det har vel nesten gått prestisje i det. Det kommer kanskje tilbake på moten, slik som gamle klær i sære snitt og underlige farger. Forresten liker jeg systemet, og jeg verdsetter å kunne flikke på det selv. Noen pusser på og koser med en gammel Ford Mustang – og det er neppe på grunn av den praktiske verdien som transportmiddel. Og jeg … jeg liker å pusle med en gammel portalprogramvare.

Og om noen har stusset: navnet på bloggen har en bakgrunn. Da jeg startet å blogge var jeg rundt 40 år, og jeg kalte bloggen «Life begins at forty». Tanken var å oppdatere navnet en gang i året, med en referanse til alderen. Det ble gjort én gang, til «Det står en-og-førti øl». Egentlig skulle den i 2006 bli hetende noe med en referanse til 42 ifra The Hitch-Hikers Guide to the Galaxy, men jeg kom ikke så langt.

Vel, det var ti år med ølblogging. Skål da, folkens!

Gratulerer! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/9/23 08:36:19
Håper du holder på i ti år til!
Skål! - lagt inn av Roar Sandodden - 2015/9/23 11:48:56
Skål Anders og kjør på videre
Skål - lagt inn av Captain Frodo - 2015/9/26 22:53:55
Skål! Mye god lesning.
Skål og høyt skum - lagt inn av Jørn Idar Kvig - 2015/9/27 22:05:26
Gratulerer med de første ti, og skål for alle de kommende!!

2015-09-12

Svovelpreken

Akk, jeg har nettopp helt ut to flasker øl – minus de få munnfullene jeg klarte å svelge. Nei, jeg skal ikke fortelle hvilket bryggeri, det får holde å si at det er ett av de mange nye og små som har vokst frem de siste par-tre årene.

Først åpnet jeg et øl som etter sin annonserte type burde hatt banan og nellik, men som egentlig bare hadde et altoverdøvende DMS-aktig svovelpreg. Ikke helt klassisk DMS, skjønt konsentrasjonsforskjeller kan få den til å lukte kvalitativt «annerledes», ikke bare kvantitativt forskjellig i styrke. Etter tre-fire slurker gikk den i utslagsvasken.

Så åpnet jeg en annen flaske fra samme bryggeri, én som i henhold til type burde ha patentmalt og andre mørke maltslag. Men gjennom toner av sjokolade og kaffe og brent korn dufter egentlig mest svovel og nyåpnet hermetisk mais. Så jeg tømte glasset i vasken, skylte og vasket det i frykt fra at det restene av forrige øl som skinte igjennom. Men resten av flaska avslørte mest mais og svovel. Jeg får ned endel om jeg behandler glasset forsiktig og unngår svirvling, for da er DMS-preget tilstrekkelig nedtonet.

Det er mulig at jeg er spesielt sensitiv overfor DMS, det virker i hvert fall slik under dømming av hjemmebryggkonkurranser. Men hvordan klarer noen å få så monumentale mengder DMS i en mørk, engelsk øltype? Uten at jeg har besøkt bryggeriet, mistenker jeg at svaret ligger i pilsnermalt og et lukket bryggesystem. Alternativt kan det ligge i en infeksjon, og ølgudene skal vite at dette bryggeriet har levert infisert øl tidligere.

Mer interessant enn hvordan de klarer å få så mye DMS inn i ølet er hvordan de planlegger å overleve økonomisk. Å satse på et publikum som ikke klarer å vurdere kvalitet synes risikabelt, men pessimister kan nok peke ut både ett og annet firma utenfor ølverdenen som har fått nettopp dét til å svive rundt.

Ølentusiast-Norge er fremdeles preget av at graden av kritiske kommentarer om et øl helst bør være proporsjonal med bryggeriets alder og størrelse. Jeg tror knapt det finnes ett eneste mikrobryggeri som har startet de siste ti-femten årene om hvilket man kan ytre kritiske bemerkninger uten at det kommer takras av motsvar og støtteerklæringer fra en fanskare som får de bryggerispesifikke variantene av Pilsens Venner til å virke merkefleksible og udogmatiske. Nåja, Sagene bryggeri er det vel fremdeles relativt trygt å si noe negativt om.

Allikevel, med ett uhederlig unntak, leverer de gamle og store norske bryggeriene stort sett teknisk god kvalitet – selv om man godt kan være uenig hva de sikter på av type og oppskrift.

Med de små er det litt annerledes. Noen er imponerende dyktige, mens endel andre leverer hva jeg i lett fuktige sammenhenger ville betegne som dårlig hjemmebrygg med stort pedagogisk potensiale for undervisning av usmaker. Imidlertid er det dessverre sjelden de klarer å levere usmakene konsistent over flere batcher.

Mange har spådd at det snart blir et konkursras i mikrobryggeribransjen, på grunn av overetablering og at de store bryggeriene metodisk og målrettet begynner å spise markedsandeler. Kanhende det, og i så fall håper jeg at de første som går dukken er de bryggeriene som brygger dårlig til moderat bra øl.

Dessverre er det ikke slik verden er skrudd sammen, for rettferdighet og kvalitet stiller et godt stykke bak i prioritetskøen. Imens får vi drikke godt øl. Livet (og leveren) er for kort til å drikke dårlig øl bare for å få en badge på Untappd.

Jeg får heller åpne en faro fra et helt ålreit lambicbryggeri.

2015-08-09

Kentucky Common Beer

Med en halv zillion nye småbryggerier på verdensbasis er det naturlig at man forsøker å differensiere seg i markedet, blant annet med ekstreme eller spesielle øl. Dermed letes det også med lykt og lupe i ølhistorien etter gamle øltyper å ta opp igjen. Kentucky Common Beer er nettopp en av øltypene som på gravrøversk vis er spadd opp fra kirkegården og dyttet tilbake i inn bryggeriet.

Kentucky Common Beer er en øltype som oppstod i Kentucky, rundt Louisville, i 1850-årene. Den døde ut da forbudstiden kom i 1919. Etter forbudstiden i 1933 ble kom den aldri skikkelig tilbake og den døde etterhvert helt ut – til tross for at den dekket 75-90% av markedet før forbudstiden.

Louisville lå opprinnelig i en fransk koloni, på den tiden engelskmennene bare hadde befestet atlanterhavskysten og franskmennenes rike strakk seg flekkvist men «sammenhengende» fra New Orleans til Quebec – i hvert fall formelt om man ser bort fra indianerne. Byen ligger ved Ohio-elven, som renner fra Pittsburgh gjennom hårdnakket hillbilly-land ned til den munner ut i Missisippi.

Bakgrunnen for øltypen sies å være det tyske ølets inntog i USA. Så langt syd som i Louisville kunne man ikke brygge lagerøl, for det var for varmt, og det var ikke mulig å kutte is på elver og innsjøer. Slik iskutting var den vanligste måten å sikre kjøling til brygging og lagering av undergjæret øl. Delvis kunne det utvide bryggesesongen. Det var først med introduseringen av kjøleteknikk på 1880-tallet at lagerbrygging ble global og helårs.

Så for å liksom-brygge undergjæret bayer i Louisville måtte man være kreative. Det er litt uklart om det var tyske bryggere som fant opp stilen, slik som i San Fransisco der man brygget man California Common Beer, eller om det var amerikanske bryggere, slik som med Cream Ale som var de eksisterende bryggeriens forsøk på å brygge en konkurrent til pilsen. Sannsynligvis det første.

Bryggeteknisk har nok stilen utviklet seg endel. Noen beskriver den som temmelig flat og uten ettergjæring, andre som skummende hissig helt til punktet der fatene eksploderte, og med tilsatt opptil 10% enda uferdig øl ved tapping på fat. Noen mener den ble surnet med melkesyre, andre at den hadde en sour-mash – dvs en mesk som får stå og syrne, mens atter andre mener den med hensikt var infisert med 2% Lactobacillus. Gitt tidsspennet, er det mulig at mye av dette er korrekt, men meningene er delte, for å si det mildt.

En sour-mash er et begrep som oftest er koblet til brennevinsindustrien, der det betyr noe helt annet enn en sour-mash i ølverdenen. For amerikansk brennevin betyr en sour-mash at man surner mesken med restene av en tidligere batch' førstedestillering. Det er strengt tatt ikke bakterier involvert, snarere tvert imot, man senker pH for å redusere bakterieveksten. Men så er dette en underlig teknikk, siden man gjærer i meskekaret parallelt med meskingen.

I ølverdenen er en sour-mash nødvendigvis noe helt annet. Der mesker man over så lang tid – typisk over natta eller flere dager – at de naturlig forekommende melkesyrebakteriene i malten begynner å jobbe og senker pH. Tyskerne brukte dette som pH-justering under Renhetsloven, når tilsetting av syrer ville vært forbudt. Med mørke øl er dette ikke så nødvendig, for den mørke malten vil i seg selv senke pH. Fordelen med en sour-mash er at melkesyrebakteriene er aktive før kokingen, slik at man ikke får med noen bakterier over til gjæringen.

Alternativt kan man tilsette melkesyre for å justere pH, eller man kan leke med fyrstikkene og tilsette melkesyrebakterier til gjæring eller senere fra treverket i fatene som ølet tappes på. Når tilsettingen kommer på et sent tidspunkt, påvirker det smaken mer enn gjæringen og bryggeprosessen. Dessuten er det skummelt med alt av mikrobiologi som tilsettes etter koking av vørter. Man har kort og godt begrenset kontroll på det, selv om enkelte typer melkesyrebakterier er enklere å kontrollere enn andre. Når melkesyren kommer tidlig, kan det bedre påvirke resten av bryggeprosessen, især gjennom justeringen av pH.

Kentucky Common Beer var et ferskøl. Produksjon og servering var nærmest sømløst i den forstand at ølet forlot bryggeriet før det var ferdig gjæret. Levert til puben skulle fatet få roet seg noen dager og gjære ferdig. Det var puben som overvåket siste del av gjæringen og bestemte når fatet var serveringsklart. Fatet ville vel vært oppdrukket i løpet av noen dager, og kanskje et par uker fra malt til ferdig oppdrukket øl.

I en sånn setting er det begrenset hvor mye skade melkesyrebakterier kan gjøre. Ølgjæren løper lett ifra dem, og de rekker ikke å skynde seg etter før ølfatet er tømt. La meg tippe at bakterier i tappekranene var et større problem enn eventuelle melkesyrebakteriene i fatene.

Hvorfor denne fokuset på syrlighet? Kentucy ligger i et område som er preget av en landskapsform som kalles karst, der bekker og elver har kuttet seg ned og inn i blant annet kalkstein. Det gir et alkalisk grunnvann, og formodentlig har man måttet motvirke det med justering av pH.

Ølet er brygget relativt små mengder spesialmalt. I gamle bryggelogger fra 1900-tallet som Leah Dienes og Dibbs Harting har gjennomgått, finner man ca 60% pale malt, 1,5-2% svartmalt, inntil 1,5% karamallmalt og resten mais. Det skulle også være et billig øl a brygge. Det skulle ha tydelig men nedtonet humlepreg, rundt 20-30 IBU.

Ølet skal være mørkt à la dyp kopper eller en bayer, visstnok noe uklart. Hovedkomponenten i smaken er fyldig og maltrik. Det skal vissnok også være forsiktig syrlighet fra en svak men passende infeksjon. Påstanden om infeksjonen er imidlertid imøtegått av Dienes og Harting, men det er alikevel inntrykket som har festet seg. Det er sjelden at bryggere ønsker et infisert øl, ytterst sjelden de ønsker seg et infisert ferskøl. Infiserte øl kan ha en utsøkt smak med en uovertruffen kompleksitet – men samtidig trenger de oftest en relativt lang lagring for å stabilisere seg. Det er vanskelig å se hvorfor man skulle ønske et syrlig øl, spesielt siden bayerølet ser ut til å ha vært målskiva.

Historisk sett går dette ølet inn sammen med andre rimlige arbeiderøl: bayer, dark mild, brown ale, hvidtøl, bruin, – mørkt, litt søtt, fyldig, ernærende, billig, ferskt og moderat bittert, ikke for sterke, men gode tørsteslukkere som kan drikkes i romslig kvanta. Det var øl av og for arbeiderklassen. Det var øl som ble dårlig om det ble transportert for langt. Om dette ølet hadde overlevd forbudstiden, hadde det neppe overlevd oppgangstiden i tiårene etter andre verdenskrig – i hvert fall om vi skal ta andre øl skodd over samme lest som en indikator.

Ølintelligensiaens omfavnelse av det mørke, søte arbeiderølet er egentlig litt ufrivillig komisk. Etter at arbeiderne er døde og deres barn har konvertert til å drikke pilsner, så kommer barnebarn-generasjonen og tror de tar opp tradisjonene. Men det er ofte en forvrengning og radbrekking av tradisjonene, basert på misforståelser og antakelser. Opprinnelig var dette lokalbryggede ferskøl fra fat i store volum, mens idag presenteres det gjerne som spesialøl på flaske for et smalt men globalt feinschmeckermarked. I mangel av en tidsmaskin er en rekreert øltype en slags erstatning … som regel en temmelig dårlig erstatning, dessverre.

testing - lagt inn av Anders Christensen - 2015/8/22 08:07:45
testing
mer testing - lagt inn av Anders Christensen - 2015/9/4 21:48:59
enda mer testing
mer testing - lagt inn av Anders Christensen - 2015/9/4 21:49:07
enda mer testing

2015-08-08

Trondheimsøl anno 1839

Hva slags øl brygget man i Trondheim rundt den tiden da Schreiners bryggeri startet?

Noe av det kan leses ut fra annonser i Adresseavisen, men det er viktig å huske at ikke alt drukket øl var solgt, og ikke alt solgt øl ble annonsert. Med det i mente kan vi se på hva som ble annosert. Ikke minst må vi huske at Adresseavisen ikke var en avis for almuen, så det ville vært naturlig at det var den bedre delen av ølet som ble annonsert.

Aller først var det to ulike ølmarkeder. Det første var for rimelig, lokalt øl. Det andre var for eksklusivt luksusøl solgt av delikatessebutikker og vinhandlere.

Vi kan se på det siste først, og annonseringene like oppunder jul er mest relevant, for da presenteres hele drikkevarespekteret til flere av handelshusene og da kommer også ølet frem. Finere folk skal ha sin juledram og en vin til julemiddagen, men et eget juleøl er det lite spor av. Det var formodentlig kun et gårdsøl, og ikke noe kommersielt produkt.

Julekatalogen til Lundgreens Enke får stå som et eksempel. De solgte alle mulige slags import- og kolonialvarer, men var kanskje fremst på finere viner og brennevin. Firmaet holdt det gående helt frem til vinsalget ble monopolisert på 1920-tallet. Det er typisk at de i mange år var fast leverandør av «Fiinere Viine» til Lyststedet Hiorten, Trondheims svar på Københavns Tivoli.

Adresseavisen 17.nov 1839, side 5 Adresseavisen 17.nov 1839, side 6
Adresseavisen 17. desember 1839, side 5-6; Kilde: Nasjonalbiblioteket, digitale aviser.
Klikk på siden for større bilde.

I katalogen deres finner vi øl under rubrikken «diverse» mot slutten. Det er drikkevarenes sosiale rangordning at øl katalogisere til slutt, gjerne etter mjød, eddik og likører med rare ingredienser. Under er annonserte finere øl fra Lundgreens Enke og andre i Trondheim i 1839:

  • 15. juni: Londonner Porter, Ale og Sider er igjen at bekomme hos Lundgreens Enke.

  • 18. juni: Londons Porter og Burton Ale, hjemkommet på Flasker, sælges hos Joh. Chr. Wildhagen. Wildhagen var forøvrig Schreiners onkel, og han fikk satt denne annonsen inn like foran Lundgreens Enke, som repeterte annonsen fra forrige nummer. Indikerer det en viss konkurranse om importølmarkedet?

  • 5. november: Joh, J. Hennissen annonserer en rekke varer, deriblant diverse Viin- Liqueur-, Porter- og Ølglas.

  • 5. november: Londons brown staout (sic) Porter paa Bouteiller sælges hos Hans Larsen.

  • 28.november: God gammel Rom, Armagnac, Spiritus, ditto Brændeviin og Londons Porter er tilkjøbs hos Hans Larsen.

  • 14. desember: Diverse Sorter fine Viin-, Porter- og Øl-Glas ere tilsalg hos Lundgreens Enke.

  • 17. november: Utdrag fra Lundgreens Enkes prisliste: Bedste Londons br. st. Porter, pr. Bout. 36 Sk; Ditto hjemk. paa Bout. 44 Sk; Ditto Ale ditto 48 Sk; Ditto Cider ditto 48 Sk. Flaskepant på 6 sk inkludert i prisen.

  • 21. desember: utdrag fra Lars Hansens prisliste: Bedste br. stout Londons Porter 32, 28, 24 sk. I tillegg flaskepant på 6 sk. Jeg antar «br» er forkortelse for «brown».

  • 21. desember: utdrag fra Joh. Chr. Wildhagens prisliste: London Porter 36, 44 sk; Burton Ale 44 sk. Flaskepant på 6 sk er inkludert i prisen.

Utfra Lundgreens Enkes prisliste ser vi at man importerte engelsk porter både på fat for lokal omtapping til flaske, og på bryggeritappet flaske. Det er også interessant at man skiller mellom porterglass og ølglass.

Vi ser at prisene ligger fra 30 til 48 skilling inkl pant, med variasjoner ikke bare mellom selgerne, men også mellom ulike kvaliteter av ølet. Legg også merke til prislistene som er annonsert like oppunder jul. At porter og pale ale fikk lov til å komme inn på disse listene var kanskje mer et uttrykk for at prislista skulle være komplett, enn at det var juledrikke. Det fantes langt dyrere, men også billigere viner, ja til og med billigere brennevin.

Her må det legges til at prisen inkluderer flaska, som butikken ikke ser ut til å ha tatt i retur når det var importøl. For viner brukte man normalt et pantesystem, der flaskene gikk for 6 sk, i hvert fall når det var tappet i Trondheim. Prisene ligger på oppunder en halv spesidaler. Pengesystemet dengang var at spesidaleren var delt inn i 120 skilling. Ved kronereformen i 1875, ble en spesidaler satt til fire kroner. En skilling tilsvarer da ca 3,3 øre, og justert for konsumprisindeksen skulle det være rundt 1,50 kroner idag.

Vi ser at engelsk importøl var dyrt, og kunne konkurrere med rimelige rødviner i pris. Samtidig stod den trolig lavere i status enn vinen. Generelt er det to typer importert øl: porter og pale (Burton) ale. Det er fristende å anta at slikt øl var for de spesielt interesserte, og at salgsvolumet var lite.

I tillegg til, og trolig helt separat fra importølmarkedet var det lokale ølet. Det er i liten grad gitt noen beskrivelse eller typebetegnelse, utover prisvariasjoner. Det kunne typisk kjøpes på tre måter: på flaske, på kanne eller på fat. Øl på kanne er vel nærmest en growler idag. Men kanne er forøvrig også et rommål på oppunder to liter, der en growler ikke har noe bestemt størrelse.

Mye av ølet som ble drukket var hjemmebrygget. Det kan vi se utfra de mange annonsene for malt og humle. Især humle har liten verdi utover til ølbrygging, og når det gjentatte ganger er handelsvare på detaljistnivå, indikerer det utbredt hjemmebrygging.

Som en kuriositet kan nevnes at i 1839 var amerikansk humle annonsert av minst tre ulike kjøpmenn i Adresseavisen. Det hevdes tidvis at amerikansk humle var uglesett og regnet for nesten ubrukelig frem til mikrobryggeriene begynte å brygge humlebomber med Cascade. Men i denne årgangen av Adressa spesifiseres det at humla er amerikansk på en måte som vanskelig kan oppfattes som annet enn et kvalitetsstempel.

Typisk pris for lokalt øl var 2 til 5 skilling flaska, hvilket vi må anta var av størrelse 3/4 pot, det vil si en helflaske, hvilket ganske godt tilsvare de 70cl «murerne» som var vanlige på 1900-tallet, eller 75cl vinflasker. Det tilsvarer 2-5 kroner halvliteren, men egentlig er ikke konsumprisindeksen særlig velegnet til å konvertere slike priser.

Husk at kanne er et mål. Et anker som måleenhet er 39 potter, dvs like oppunder 39 liter, og ordet refererer ofte til et fat i den størrelsen. Her er en liste over ølannonser for lokalt øl:

  • 17. januar: Dobbeltøl à 6 sk pr. Bouteille sælges av M. Mosling.

  • 21. februar: Godt Øll paa Flasker til 3 og 2 sk, samt ditto Kande-Øll til 4 sk pr. Kande bekommers i Skomager Hegvigs Gaard paa Reberbanen; sammesteds kjøbes tommer 3/4 pots Bouteiller.

  • 28. februar: Øl. Godt Øl på Flasker til 4 sk pr Flaske (Flasker, der ere belagte med indtørret og tildeeles uopløftelig Gruus eller Skorper, modtages ikke tilbge) faaes tilkjøbs hos N P Wold. boende i Materialskriver Sættems forrige Gaard i Danielsveiten.

  • 7. mai: Godt Øl til 4 og 3 sk pr. Bouteille, i ankerviis billigere, samt Kandeøl til 3 og 2 sk udsælges fremdeles fra mit Bryggerie. M Mosling. (Og like under:) At Mad. sal. Fermann fra i Dag har Udsalg af overnævnte Ølsorter fra mit Bryggerie, tager jeg mig herved den Frihed at bekjentegiøre for dem, der paa Grund av den lange Vei ei hidendtil har kundet unde mig deres Næring. M Mosling.

  • 11. mai: I Henhold til Hr. Distillateur M. Moslings Avertissement i sidste Adresseavis, anbefaler jeg herved mit Detaille-Utsalg af diverse Ølsorter fra hans Bryggerie; ligesom jeg og udfører Bestillinger på Leverancer i større Partier, saasom til Skibsbrug ec. Enhver Søgning modtages med største Erkjendtlighed K. M. sal. Fermann.

  • 18. mai: Øl til 6, 4 og 2 sk pr Flaske, samt i Foustager efter Bestilling, faaes tilkjøbs hos N P. Wold, boende i Danielsveien.

  • 22. august: Øl à 4 og 3 sk pr Flaske, 3 og 2 sk pr Kande, fra M Mosling Bryggerie, sælges ved M. Bangs Enke. (Mad Fermand hadde i mellomtiden gått konkurs.)

  • 17. september: Øl, efter 3 sk pr Flaske og paa Ankere i Forhold billigere, sælges af Hanna Holmberg, boende ute i Sanden.

  • 15. oktober: Øll-Udsalg. I Madame Bordevichs forrige Gaard i Enkeltskillingsveiten bekommes for Fremtiden godt, stærkt Øll paa Flasker til 4 og 3 sk pr. Flaske, ditto i kandeviis à 4 sk Kanden samt god Øll-Eddike til 5 sk Potten hos C. A. Heilmann.

  • 12. november: Godt Øll i kandeviss er tilkjøbs hos A. Flengstad.

  • 14. desember: Øl til 6, 4 og 3 Skilling pr Flaske faaes tilkjøbs hos N. P. Wold i Danielsveien.

  • 19. desember: Øl, der ikke er bittert, men godt og velsmakende, paa Bouteiller 4 og 3 sk, – paa Ankere, færdigt til Brug, à 54 og 36 sk sælges af Undertegnede. NB Naar Ankere eller større Foustager tages, bringes Samme Kjøberen i Huset. M. Mosling.

Merk at flere av annonsene er repetert, ofte i tre nummer etterhverandre. Med gammeldags typesetting var det billig å gjenbruke deler av satsen fra forrige avis, så annonsører fikk sikkert god rabatt om de lot annonsen løpe to-tre ganger. Jeg har unnlatt å gjenta repeterte annonser i lista over.

Brygget alle disse annonsørene selv? Neppe. Mange av dem – liksom enkefru Fermann og enkefru Bang – var simpelthen øltappere som kjøpte ølet på fat fra et bryggeri. Kanskje hadde de også utskjenking, og kanskje leide de ut rom. Ofte var det kvinner som stod bak. Generelt hadde enker ikke så mange muligheter i arbeidslivet, og spesielt ikke dersom de skulle opprettholde sin stand og sosiale verdighet. Alternativene til å leve av pensjon, renter eller oppsparte midler var å fortsette ektemannens geskjeft som eier, eller å brygge, skjenke og ta losjerende. Eller de kunne gifte seg på ny.

Noen av dem har nok brygget selv. N. P. Wold kan nok har brygget selv. Han annonserer i hvert fall også for «Ribsviin, hvid og rød, paa Flasker». Et medlem av Heilmann-familien endte opp som brygger på Toten, og det er ikke utenkelig at en familie-bigeskjeft har utviklet seg til et yrke over noen generasjoner. Sannsynligvis var det bare M. Moslings destilleri og bryggeri som tilnærmelsesvist var noe vi idag ville gjenkjenne som noe i nærheten av et industriforetak.

Prisene på lokalt øl er langt lavere enn for det importerte, anslagsvis 8-12 ganger høyere. Dog er det problematisk å sammenligne, siden det er ulike varer, og begge de to gruppene med øl har store innbyrdes variasjoner.

Kan vi snakke om øltyper her? Ikke utfra disse tekstsnuttene. Der det dyre importølet helt klart er beskrevet og differensiert med øltyper – til og med øltyper vi umiddelbart gjenkjenner idag – der er det lokale ølet bare beskrevet som «øl». Det kan prisdifferensieres, som 2, 3, 4 og 5 skillings øl, og det gir assosiasjoner til skotske 60, 70 og 80 shillings ale (men det ene er pris pr flaske, det andre er vel skatt pr fat).

Det nærmeste vi kommer enslags øltype er Moslings annonsering av dobbeltøl. Det gir assosiasjoner til Belgia og dubbel. Det er nok korrekt, men vi bør huske at enkel, dobbelt og trippel opprinnelig angir stigende styrke og pris, men ikke i «hele» trinn: En dobbelt var ikke det dobbelt av en enkel osv. I England brukte man X, XX, XXX osv til langt inn på 1900-tallet. Faktisk kunne ett bryggeris trippel være svakere enn et annet bryggeris dobbel. Enkel-, dobbel og trippel er bare en beskrivelse av relativt styrke, ikke en øltype i seg selv.

Det er også litt underlig at Mosling i den sist siterte annonsen insisterer på at ølet ikke er bittert. Det kan tenkes at det er som en motvekt til Burton Ale som ble annonsert av andre rundt den tiden. Det kan også godt tenkes at Schreiner på det tidspunktet hadde startet salget av sitt øl av tysk type. Ikke det at en bayer er så bitter, men kanskje den var bitter nok for almuen i Trondheim?

Fokuset på øltyper er relevant først når man faktisk har signifikante forskjeller innen øltype. At man ikke opererte med annen inndeling enn styrke og pris tror jeg kan tolkes dithen at man hadde en generisk, lokal øltype, som kunne brygges i litt ulike styrker. Siden den gang har mangt endret seg.

2015-08-07

Schreiners bryggeri

E. C. Dahls bryggeri har mange røtter bakover, og bryggeridriften i sukkerhuset ifra 1856 er bare én. En annen var C. L. Schreiners bryggeri, som ble startet 1839/40, og som må ha vært ett av de aller første bryggeriene med undergjæring i dagens Skandinavia.

Christian Ludwig Schreiner kom fra Flensburg, som idag er i Tyskland, men som frem til 1864 var en del av Danmark. Han kom fra en kjøpmannsslekt og var vel sendt til Trondheim for knytte forbindelser og lære faget, men også fordi hans mor hadde slektninger her. Men han ble værende og giftet seg.

På 1830-tallet var Sedlmayrs ølverdenens store snakkis. Han var en evig perfeksjonist som så undergjærens potensiale i både kvalitet og produksjonsskalering. Han skapte bayer-ølet, som på sett og vis alt undergjæret øl typemessig nedstammer fra. Sedlmayrs bryggeri var datidens hotteste «mikrobryggeri», og bryggere kom reisende langveisfra for å snappe opp idéer, teknikker og gjær.

I Trondheim var det mye øl, men det var tynt, tvilsomt og lite holdbart. Det var vel kanskje ikke så mye at Trondheim hadde dårlig øl, som at Norge generelt hadde dårlig øl. Skjønt, det er litt urettferdig: det er riktigere å si at man fremdeles brygget ølet som gårds- og hjemmebrygg, men økende handel og lengre transportveier trakk veksler på ølets kvalitet.

Jeg har gått igjennom Adresseavisen for 1839, og der finner vi spor etter Scheiners bryggerioppstart. Når vi ser på ølannonser før Schreiner, er det alltid for «øl», uten at det spesifiseres hva slags type. Unntaket er importert øl, og da i all hovedsak engelsk porter og Burton (Pale) Ale. Når det er tale om norsk øl, er det kun øl. Prisvariasjonene er mest over volum og innpakking: store volum er billigere enn små, mens flasker er dyrere enn kannetappet (det vi ville kalle growlers idag). Noen av bryggeriene tilbyd øl i to eller tre prisklasser, og det er fristende å tolke det som styrke eller kvalitetsforskjeller. Noen få ganger er ølet spesifisert som «stærkt», men såvidt jeg kan se sjelden i relasjon til at det samtidig selges i svak eller «normal» variant. Det er derfor nærliggende å tolke «stærkt» som salgshype snarere enn som en typebetegnelse.

Store bryggerier fantes ikke før Schreiner, annet enn at destillerier også kunne produsere øl. Det mest seriøse bryggeriet før Schreiner synes å ha vært M. Moslings Ølbryggeri, som egentlig var et destilleri som også produserte øl. Mer om det ved en annen anledning.

Jeg skal senere gå igjennom ølanonser fra både før og etter Schreiners bryggeristart, men idag vil jeg gjerne trekke frem en artig diskusjon blant leserinnleggene i Adresseavisen. Schreiner startet bryggeriet sitt høsten 1839. Vi ser 19. oktober 1839 at han annonserer: «Norsk Byg kjøbes af C. L. Schreiner & Comp.» Det står forøvrig like over en tilsvarende annonse for kjøp av norsk bygg fra Lysholms Brenneri, for dette var tiden da akevitt fremdeles var et kornbrennevin. Ti dager senere annonserer Schreiner etter å kjøpe «Tomme Marseille Sirupsfoustager». En foustage er et trefat, vi kjenner ordet mest fra Wesenlunds sketsj om doble fustasjeopphengsforkoblinger, men det er altså et fat av den typen ølportører kunne bære ut til skjenkesteder og hjem – og gjerne opphengt under en stokk de kunne bære mellom seg, over skuldrene. Schreiner gjentar annonseringen etter norsk bygg 14. november. Det var med andre ord både et bryggeri og malteri han startet.

Schreiners firma drev med salg av blant annet korn og mel og tilsvarende produkter, så man skulle tro at han ønsket å kjøpe norsk bygg for salg i sitt firma. Imidlertid er det meste av det han selv selger importvarer, og det er nærliggende å tro at disse annonsene er for råvarer til bryggeriet sitt. Sirupsfat er noe han burde fått til overs når han importerer varer i fat, men selger ut i mindre kvanta. Det er derfor nærliggende å ta dette som tegn på at bryggeriet var i oppstartsfasen og trengte råvarer og lagringsfat.

Det er også eksplisitte spor etter at noen er i ferd med å starte bryggeri i Trondheim, men uten at det utvetydig kan kobles mot Schreiner. Det annonseres 7. november anonymt etter en ung mann som er «bevandt med Bryggearbeide», mens så tidlig som 3. oktober kan Adresseavisen melde under rubrikken «Anmeldte Reisende» at «Bryggermester Jansen og H. Christophersen fra Villa» ankom 1. oktober og er innlosjert hos O. Sommer. Det er ikke innlysende hvor stedet Villa ligger, men det er mulig at dette er en feilskrivning av Vilna, som er et vanlig navn på Vilnius, og et navn Adresseavisen har brukt ved andre anledninger. Det er uansett nærliggende å koble dette mot Schreiner. Det betyr ikke nødvendigvis at det var litauiske bryggere, for stedet er ofte angitt som avreisested.

Mest avslørende er imidlertid ordvekslingen i leserbrevene i Adresseavisen. Første gang vi hører om Schreiners bryggeri er 26. oktober 1839 under «Innsendt», og det er anonymt:

Det er Indsenderen med Mange saare behageligt at erfare, at Hr. Schreiner akter at etablere et ordentligt Ølbryggerie, saasom denne Industriegreen hidtil har staaet tilbage. Trondhjem vil forhaabentlig see en af de meest følelige Mangler afhjulpne, idet at Concurrence nu vil gjøre det nødvendigt for de øvrige saakaldte Ølbryggere at levere skikkelige og drikkelige Varer og ikke længere opvarte Kunder med farvet og suurt Vand istedet for Øl.

Språkdrakten er kanskje gammelmodig, men dette noe som tallrike ølnerder kunne ha uttalt for ikke så veldig mange år tilbake, dog med snert til pilsnerbryggeriene og som hyllest til bryggerier av overgjæret øl – plus ça change …

Det er litt vanskelig å ta beskrivelsen av ølets elendighet uten en klype salt, siden innsenderen helt klart favoriserer Schreiners nye ølbryggeri. Tonen i innlegget legger for dagen ny innstilling: nå skal det brygges skikkelig øl – Schreiner skal ikke bare enda en konkurrent, han skal gjøre ting annerledes. Leserbrevet blir besvart to nummer senere, 31. oktober, igjen anonymt:

En Indsender har i sidste Adresseavis yttret, at Mange med ham nære Haab om at faae godt Øl, fordi Hr. Schreiner akter at anlægge et ordentlig Ølbryggerie. Dette turde dog maaskee ei saa ganske gaae i Opfyldelse. Til at skaffe god Øl er det ikke nok at anlægge et Bryggerie; – dertil udfordres saadanne chemiske og andre Kundskaber, som vi ikke antage at Hr. S. er i Besiddelse af, og neppe vil Nogen, som tilgavns forstaaer den Kunst at tilvirke godt Øl, lade sig engagere til at forestaae et Ølbryggeri her, om han endog som Løn erholdt alt det Overskud som et saadant kan afkaste.

At her skulde være en saadan total Mangel paa godt Øl, som Indsenderen antyder, kan ikke indrømmes. I de for Brygningen af tyndt Øl – det eneste, som her finder Kjøbere – gustige Maaneder af aaret har denne Nødvendighetsvare ret ofte været at erholde af ligesaa god, om ikke bedre Beskaffenhed, end baade i Christiania, Kjøbenhavn og Hamborg, samt billigere end paa noget av disse Steder.

At det vil lykkes Hr. S. i denne Aarstid, idetminste nu og da, at skaffe godt Øl, derom tvivles ikke; men han virker da kun, hvad hidtil er virket i denne Retning, og Indsenderens sangvinske Forhaabning vil saaledes vel ikke gaae i Opfyldelse.

Trondhjem, den 29de October 1839.

Det er mye interessant å lese utfra dette. For det første var brygging noe man gjorde i vinterhalvåret, en vanlig begrensning før man fikk kjøleteknikk eller begynte å operere med storstilte iskjellere. Innsenderen ser også ut til å erkjenne at det lokale ølet var tynt, men peker på at markedet ikke vil ha noe annet, og påpeker at det er billig. Han er også tydelig på at brygging er vanskelig og at man må påregne jevnlige kvalitetsproblemer. Dersom man skal unngå dette, måtte man ha kompetanse som er hinsides hva det er lønnsomt å ha i Trondheim. Litt slår han argumentene sine ihjel ved å påstå at trondheimsølet tidvis erh like godt om ikke bedre enn ølet i Oslo, København og i Hamburg – og det er i stigende rekkefølge luksusvarenes opphav. Hamburg var den gamle store metropolen, i gammel konkurranse med Lübeck og ny konkurranse med London.

Innsenderen får svar på tiltale to nummer senere, 5. november, denne gangen anonymt, men nå under rubrikken «Indrykket mot Betaling»

«Det er paa Kanterne man skal kjende Iesper Beendreiers Tærninger.»

Indsenderen i No. 131, angaaende Ølbryggersagen, nærer ikke det Haab, om de heldige Virkninger af Hr. Schreinbers Entreprise, som ytredes i Bladets næstforegaaenbde No. – Manden kan have sine egne Grunde for maaske endog at ønske en mindre heldig Fremgang; – nærværende Indsender derimod, som Consument, er kuns forsaavidt interesseret i Sagen som han ikke alene har Haab om at erholde godt og sundt Øl fra det nye etablerede Bryggerie, med derhs tillige oprigtig ønsker Entrepreneuren et godt Utbytte av Speculationen og hans forøgede borerlige Virksomhed. Skulde nærværende Indsender ikke tage mærkelig Feil, torde Hr. Schreiner – uden maaskee selv at besidde chemiske Kundskaber, dem Byens øvrige Ølbryggere vistnok heller ikke ere behæftede med – ikke saa ganske have gjort Regning uten Vært. – Dette maa nu endelig ene blive hans Sag: – iallefald er ved ham gjort et betydelig Skridt fremad, idet en ønskelig Concurrence i denne Industrigreen er opstaaet og som utvivlsomt vil, om det end ikke allerede har viist sig, have en for Consumenterne velgjørende Indvirkning paa Stædets øvrige Ølbryggeres Productioner.

At Tyndtøllet ofte har været at erholde af ligesaagod, om ikke bedre Beskaffenhed end baade i Christiania, Kjøbenhavn og Hamborg, samt billigere end paa noget av disse Stæder er vel temmelig problematisk, og man lader derfor denn edristige Paastand staae ved sit Værd! –

Det er få tekniske detaljer som kan leses ut av dette siste innlegget. Det antydes at kompetanse er noe han har tenkt på, og det ligger et «bare vent og se» mellom linjene. Trolig har ikke Schreiners og hans støttespillere ville fortelle hvordan de skal lage godt øl, men heller ville la de øvrige ølbryggerne leve i troen på at Schreiners bryggeri bare ville bli enda-ett bryggeri, om enn større. Debatten stoppet også der, kanskje delvis fordi Adresseavisen begynte å kreve penger for innleggene. Men det er fascinerende å lese hvordan dette innvarsler en ny tid.

Schreiner går til bryggingen med kapital, bayersk bryggeteknikk, kompetente bryggere og et skikkelig og spesialbygget bryggeri. Man kan gjerne kalle ham for 1830-tallets bryggeri-gründer. Man kan mistenke ham for å satse på at god kvalitet vil selge godt. Byens øvrige bryggere – som vi skal høre mer om senere – trodde visst ikke helt på at topp kvalitet kunne være mulig, i hver fall ikke i virkeligheten realistiske verden. Schreiner trodde det varb rom for et skikkelig øl, mens de andre så på realitetene.

Schreiners bryggeri finnes ikke lengre. Det ble til Trondhjems Bryggeri som i 1918 ble kjøpt opp av Aktiebryggeriet i Trondhjem, som igjen ble fusjonert med E. C. Dahls i 1966. Disse to andre bryggerier tenkte likedan som Schreiner, men startet senere. Bryggeriene som var før Schreiner er det knapt noen som har hørt om, og de var vel alle utradert i løpet av tiårene etter 1839.

Schreiners tanke var å ta det ypperste i kompetanse, den beste gjæren, det gode, men dyre utstyret, og så lage et godt øl av det. Kanskje han ønsket å sikre godt øl for seg selv og derfor var villig til å ta en økonomisk risiko utover det sikre. Kanskje han bare var fremsynt og så 1800-tallet store ølrevolusjon før alle andre i Norge?

Schreiners øl kan du ikke lengre kjøpe. Men du kommer et stykke på vei om du kjøper Frydenlund Bayer, som kanskje er det nærmeste man kommer i type og arvtaker.

Tynt øl - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/8/8 12:48:19
Jeg undres på om ikke sitatene må tolkes litt annerledes. Jeg tror ikke de sier at ølet i Trondheim var tynt, men at det ølet som ble brygget var tyntøl, det vil si spissøl. Det ene sitatet sier rett ut at "tyndt Øl – det eneste, som her finder Kjøbere," det vil si at det eneste ølet folk kjøper er tyntøl.

Folk flest brygget fortsatt selv, og da fikk de dekket behovet for sterkt øl til fest, men et brygg gir normalt langt mindre spissøl. Dersom man ville ha dette som hverdagsøl var man fort henvist til å kjøpe det, og det kan forklare at det var et marked for tyntøl, men ikke for sterkt øl.

Lagerøl ville det sannsynligvis stille seg annerledes med, i og med at det blir en helt annen produktkategori.

En annen indikasjon på at dette kan være rett er at man i Sverige på denne tiden hadde hundrevis av bryggerier som produserte svagdrycka, den svenske varianten av det samme.

Tynt øl eller tynnøl? - lagt inn av Anders Christensen - 2015/8/8 13:57:12
Det kan du forsåvidt ha rett i. Første innsender skriver ikke direkte at ølet er tynt, men kaller det «farvet og suurt Vand istedet for Øl». Da er det vel underforstått at det er tynt og svakt, men uten at det er en eksplisitt klage. Neste innsender bruker «tynt øl» som en typebetegnelse i motsetning til andre – ikke nevnte – øltyper. Og han sier vel implisitt at det ikke er en defekt men en egenskap ved ølet. Dog ble det nok solgt begge typer øl, som jeg skal vise i et senere innlegg.
Tidlige bayerøl - lagt inn av Bernt - 2015/8/18 12:39:29
Takk skal du ha, Anders, dette var en meget interessant artikkel!

Jeg har selv gravd litt i historien om bayerølets inntog i Norge og i følge "25-Aars Jubileumsskrift for Aktiebryggeriet i Trondhjem" fra 1926 var nettopp C. L. Schreiners & Comp. "det første bryggeri her tillands, som tilvirket øl efter den bayerske metode". Dette har jeg forsøkt å få verifisert fra eldre kilder ved å søke gjennom Najsonalbibliotekets digitalarkiv, men jeg har funnet lite håndfast før Adresseavisen 20.mai 1847 hadde følgende annonse fra bryggeriet:

"Prisen paa vort Bayersk Øll er fra idag indtil Videre 5 Skilling pr. Flaske."

Til sammenligning averterte Schous Bryggeri på Fjerdingen utenfor Kristiania, som siden 1.september 1839 hadde hatt en tysk bryggerimester (Hilmers), sitt bayerøl i Morgenbladet 15.mai 1840, bare måneder etter at Schreiners bryggeri tidligst kan ha lansert sitt første øl (ut fra de leserbrev du siterer).

Men da Schous lanserte sitt øl, "brygget etter den bayerske methode", så kjente ikke en gang dets tyske bryggerimester til forskjellen mellom over- og undergjær, han hadde nemlig brygget en overgjæret bayerøl, som viste seg å være en smakskatastrofe. Christian Schou var imidlertid en ganske glup fyr og innså etter å ha kommet over den første skuffelsen at selv om ølet var blitt brygget som i Bayern, etter samme oppskrift og med store, nye iskjellere for modning av ølet, så var dette med gjæren en mulig årsak til at det gikk galt. Han tok derfor kontakt med Deschens bayerbryggeri i Hamburg og etter mange måneder med kurtisering og skjulte trusler, om selv å reise til Bayern for å skaffe riktig gjær, fikk Schou viljen sin og det første lagergjæret ankom Schous Bryggeri 16.desember 1842. Resultatet ble sluppet våren 1843, og senest 16.juni 1843 kunne man i Morgenbladet lese følgende annonse fra Schous Bryggeri: "Bayersk Undergjærs-Øl, brygget efter den veritable bayerske Methode, til 48 sk. pr. Dusin Flasker".

For å sitere Schous 150-års jubileumsbok, fra 1971: "Christian Schou lanserte - som første brygger i Norden, det undergjærede bayerske øl"

En siste interessant opplysning, som er hentet fra det allerede nevnte 25-Aars Jubileumsskriftet, er at Schreiners første bryggeri ble anlagt i hans forretningsgård inn mot Lilletorvet, sammen med malteriet og hans andre virksomheter, noe som tyder på at det nok dreide seg om et litt mindre bryggeri enn det han fikk satt opp etter at hele gården og nabolaget brant ned under den store bybrannen 24.april 1841. Etter brannen fikk han nemlig også overta den nedbrente eiendommen ned mot Dronningens gate, som skulle bli bryggeriets fremtidige adresse. Dette gav ham større plass til å anlegge sitt bryggerianlegg. Jeg har ikke klart å finne ut når bryggeriet var gjenoppbygget og i drift men det skjedde neppe før et godt stykke ut i 1842, muligens ikke før 1843.

Såvidt jeg kan bedømme tyder ting derfor på at Christian Schou var tidligst ute med et undergjæret bayerøl i Norge (og Norden, siden Jacobsen ikke lanserte sitt før i 1846), men at Schreiner både var tidlig ute med bayerøl og muligens først i landet med bockøl; Schreiners bockøl dukker sannsynligvis opp i en notis om prisøkning for bryggeriets tre ølsorter 13.mars 1847, der den mellomste sorten økte i pris fra 4 til 4,5 skilling pr flaske, noe som svarer ganske bra til prisen av bayerølet et par måneder senere (sitert ovenfor), mens den dyreste sorten økte fra 6 til 6,5 skilling pr flaske - her kan det neppe være snakk om annet enn bockøl. Så Schreiner tilbød nok bockøl allerede før 1847.

Dersom du klarer å grave frem mer informasjon om den tidlige fasen av Schreiners bryggeri, spesielt årene 1839-1847, så vil det være veldig interessant å lese. Lykke til!

2015-08-05

Buy a Friend a Beer

Eva Beate har vært i utlandet og besøkt en pub der de hadde en krittavle der man kunne få notert opp at man spanderer en øl på andre, som så kan komme innom og hente ut sin øl. Det er jo fint og hyggelig, men ville det være lovlig i Norge, undrer hun.

Krittavle med øl gitt i gave
Foto: Eva Beate Holm, brukt med tillatelse.
Krittavle med gaveøl i pub
Det er lovlig å gi et gavekort på alkohol, så i utgangspunktet er ikke tanken bak dette ulovlig. Det mest opplagte eksemplet er gavekort på Vinmonopolet, men da må vi også huske at det er enkelte spesielle regler som bare gjelder Vinmonopolet – selv om disse reglene visstnok skal samordnes i det nye regelverket som er på trappene. Det er også mulig å kjøpe gavekort som kan løses ut i butikker som selger øl.

Forøvrig, det hender at premiebonger etc ikke kan løses inn i alkohol, og det er korrekt, for alkohol kan egentlig ikke brukes som premie i lotteri eller lignende – så som vinlotteri. I praksis blir det for omfattende å kontrollere at et gavekort ikke brukes til ølkjøp. Dessuten er det irrelevant for denne saken, siden det ikke er noe lotteri involvert. Det vil si: givere og mottakere kan tenkes å bruke dette som «premie» i veddemål, men det blir litt søkt å forby det på dette grunnlaget, med mindre det er en utbredt praksis.

Det er ikke lov å kjøpe alkohol på krita, men her er det tross alt forhåndskjøpt, så dette er heller ikke relevant, sålenge vi formoder at ølet er forhåndsbetalt.

Det er lov å spandere en øl på noen, sålenge det ikke er for å omgå aldersbegrensninger (langing) på skjenking eller å kjøpe til noen som er så full at de burde nektes ytterligere skjenking. Begge deler er irrelevant her, siden det formodentlig er slik at mottakere må gå i baren og «ta ut» gaven. Dermed får de formodentlig ikke gaven om de ikke også kunne fått kjøpe samme øl og betale for den selv.

På den andre siden pleier spandering av en øl på noen å være et mellomliggende mellom giver og mottaker, uten at skjenkestedet aktivt deltar eller endog kjenner til det. Utfra hvordan jeg leser denne tavla, så deltar skjenkestedet veldig aktivt her, ved ikke bare å ha en infrastrutur for det, men også ved å publisere informasjonen om det offentlig.

Man kunne tenke seg til at man i stedet for denne tavla hadde en notisbok liggende bak i baren. Da ville det være givers ansvar å informere mottaker. Med tavla blir det vel gjerne et «offentlig ansvar» for alle gjestene, spesielt dersom det er en nabo-pub der alle kjenner alle.

Til tider har kjøping av runder vært forbudt, men da gjerne på grunn av det drikkepresset det har lett for å bygge oppunder. Når noen kjøper en runde, er det dårlig kotyme å ikke ta imot, smile og drikke opp. Deri ligger drikkepresset. I Norge er kjøperunder lite utbredt på grunn av prisnivået. Det er såvidt jeg vet ikke forbudt, men jeg kan ta feil. Man kan også tenke seg at det å gi en øl skaper en viss forventning om at mottakeren gir en øl tilbake. Dersom dette er en etablert og utbredt praksis i den aktuelle puben, blir dette også et kjøpepress.

I praksis er denne tavla satt opp slik at den ikke reklamerer for bestemte ølmerker. Dersom den også hadde hatt navnet på ølet man kjøpte til noen, ville i hvert fall dét vært et problem for norske forhold.

Det vil vel generelt være slik at ulike øl på dette skjenkestedet har ulik pris. Dersom det er mottakeren som bestemmer hvilken øl han eller hun vil ha, så må enten giveren etterfaktures eller skjenkestedet betale mellomlegget dersom en dyr øl velges. I første tilfelle blir det alkohol på krita, i siste tilfelle blir det sponsing og rabatt. Uansett kan man tenke seg en rekke måter å kommer rundt dette på.

I tillegg tror jeg at det kan tolkes som et lokkemiddel for puben og giveren i fellesskap, og at det også derfor ikke er lov. Muligens er det ikke direkte loven og forskriftene som forbyr det, men kommunene synes å ha et digert slingringsmonn når de tolker regelverket. Jeg vil tro det er rom for kommunene til å tolke dette som uønsket og dermed utlovlig, utfra at det tolkes som å skape et drikkepress og at det er et lokkemiddel som dermed fungerer som en slags reklame.

IKEA har for eksempel gratis middag til personer som har navnedag den dagen, og det ville helt klart ikke vært lovlig med øl på en pub.

Man kan også tenke seg at det erstattes med en dataskjerm og at status i tillegg er tilgjengelig over Internett. Det ville ikke gjøre det særlig bedre. Jeg har satt i barer der untappd-innskjekkinger vises realtime på storskjerm, og det var en litt blandet fornøyelse når man i tillegg har gjenkjennbar bilde-avatar på untappd. Det er nesten garantert ikke lov i Norge, siden det skaper en opphausing av drikking og en slags premie for å kjøpe (og drikke) øl og sjekke dem inn. En slik automatisk visning kan tolkes som enslags tilgift.

Tilgift var lenge generelt forbudt i Norge, men ble lovlig for noen år siden etter en oppmykning av reglene. Det er imidlertid fremdeles forbudt å bruke alkohol som tilgift (f.eks. å gi en flaske whisky med på kjøpet), eller gi tilgift ved kjøp av alkohol (f.eks. få med Underberger-effekter når du kjøper mange nok småflasker).

Det er med andre ord et spørsmål om dette kan tolkes som tilgift. En tilgift er som nevnt en ekstratjeneste som er pakket sammen med noe, så som en reklame-gizmo. Men det kan også være en tjeneste – så som å få navnet sitt på tavla, hvilket er noe som viser at man er en hyggelig person som spanderer øl på andre, dvs at at man kjøper seg en positiv status i lokalmiljøet. Det vil si at om jeg kjøper en halvliter til en bekjent, får jeg her opplistingen av det på tavla som tilgift. Det er uvesentlig at det ikke er jeg som drikker ølet. Det er tilstrekkelig at jeg kjøper og at tilgiften påvirker meg i kjøpsfremmende retning.

Et sentralt poeng med tilgift er hvorvidt ekstratjenesten eller -varen virker salgsfremmende, og der synes det som man har langt lista veldig lavt. For eksempel er den lille leke-oksen i plastikk som henger rundt halsen på en bestemt rødvin regnet som tilgift, selv om det er vanskelig å se for seg at den er særlig salgsfremmende. Det er til og med tilstrekkelig at en gizmo fremmer produktet visuelt i forhold til konkurrerende produkter, men her kommer man inn i en vanskelig gråsone. Det er tross alt en glidende overgang fra det prangende tilgiftsaktige og over i det som er relevant og informativt design på en etikett.

Det er ikke veldig vanskelig å tenke seg at noen kjøper en halvliter til en bekjent for den statusen det gir i bekjentskapskretsen å komme på denne tavla – og spesielt at dette kan gjøres i halvfylla. At tilgiftsdelen ikke kan kjøpes for seg selv, uten alkoholdelen gjør ikke saken bedre. Dersom gavekjøpet derimot hadde vært notert i en liten notisbok som kun var tilgjengelig for barpersonalet … da hadde det kanskje vært lovlig.

Så nei, det er neppe lov i Norge, tatt i betraktning hvor strengt man tolker reglene rundt tilgift. Men husk at jeg ikke er jurist, og at jeg derfor nå skriver om noe jeg egentlig ikke har peiling på.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-07-30

Den Nøgne Sandhed?

De fleste har vel registrert at det en tid har stormet internt på Nøgne Ø. I forbindelse med at Kjetil Jikiun slutter, har han gått ut offentlig og skrevet om hvorfor. Jeg har snakket med både Kjetil og andre på bryggeriet, og her skal jeg forsøke å fortelle hva som ligger bak konflikten.

Et sentralt dokument er Kjetils nypubliserte manifest. Det ble skrevet som en tale for en intern sammenkomst i bryggeriet for en tid tilbake. I det formidler han til kollegene sin drøm og visjon om Nøgne Ø og frustrasjonen over hvordan visjonen gikk fra å være en drøm innen rekkevidde, til å bli «bare» en drøm.

Det er et langt dokument. Dersom ditt attention span er overbelastet før du kommer halvveis, anbefaler jeg å la være å lese det fremfor å skumlese. Dersom du har hørt Kjetil selv lese det med intensitet og innlevelse, vet du at det ikke bare er strategi-svada, men et viktig dokument som formidler hans drøm om hva Nøgne Ø skulle bli. Det er nærmest hans visjons-testamente når han nå slutter.

Manifestet kan også leses som en nøkkel til konflikten ved Nøgne Ø. Kjetil og to andre startet bryggeriet i 2002, men Kjetil selv tok ikke ut lønn før i 2012. Det er ti års intens jobbing for å starte en bedrift, i tillegg til å jobbe ved siden av for å ha inntekt. Hele tiden var visjonen der om et topp, internasjonalt kvalitetsbryggeri etter global målestokk: de dyktigste medarbeiderne, de beste ølene, de mest interessante samarbeidspartnerne, de mest spennende smakene, de beste råvarene – et bryggeri som skulle engasjere og begeistre og revolusjonere ølet.

Men bryggeriet økte i størrelse og fikk flere ansatte. Det er kanskje ikke å forvente at visjonen om verdens beste bryggeri motiverer alle personer år ut og år inn. Kjetil er visjonær og fremoverskuende. Andre personer er i stedet jordnære og konkrete her-og-nå-mennesker.

Så det etablerte seg to strategiske linjer i bryggeriet: den visjonære langsiktige drømmen som Kjetils manifest uttrykker, og den jordnære, dag-til-dag-driften, den som brygger de sikre standardølene og genererer forutsigbare fakturaer. For Kjetil er visjonene noe som må gjennomsyre hele prosessen og veilede i alle beslutninger. For andre er målsetningen mest bare å få gjort jobben sin uten å måtte tenke ekstra på sånt som visjoner og drømmer og overordnede målsetninger.

Det er ikke noe iboende galt i dette. Enhver bedrift må tenke både kortsiktig og langsiktig. Tidvis er det konflikt mellom det kortsiktig og langsiktige, men begge deler er viktig og man må balansere mellom dem. Men når man balanserer dem, må man starte med visjonene.

Nøgne Ø skiftet daglig leder flere ganger i perioden 2009-2012, og det er etter denne perioden problemene vokser frem. Innad oppstod det en kamp om bryggeriets sjel. Begrepet «mikrobryggeri» dekker mange ulike aspekter. Noen, som Kjetil, fokuserer på smaken, opplevelsen og bryggeprosessen – det han navngir som Craft Beer. Andre tenker mer på det som et lite men effektivt bryggeri.

Det er fullt mulig å være begge deler på en gang, men Kjetil opplevde at bryggeriet rekrutterte personer som ikke brydde seg om det som var viktig for ham – ja, som til og med ikke forsto hva Craft Beer egentlig handlet om. I manifestet sitt siterer han Iain Russell, som eier legendariske The Wharf og Charlie's Bar: «You have to remember that you are making and selling beer. You are not selling earthmoving equipment!». Craft Beer handler ikke bare om å brygge øl over en viss kvalitet til under en viss pris. Det handler om gi øldrikkeren en unik opplevelse som betyr noe. Det er liksom Bondens Marked ikke handler om billige gulerøtter, eller at et Jon Fosse-skuespill ikke handler om et par timers tidtrøyte.

Man burde ha tatt tak i de langsiktige og kortsiktige perspektivene og jobbet mentalt og strukturelt med de iboende motsetningene i dem. I stedet ble Kjetils visjoner penset inn på et sidespor der de kunne stå og gjære litt for seg selv og engasjere utad. Den daglige driften reduserte visjonene til vakre festtaler og løsrev seg i det store og det hele fra dem. Det ble to Nøgne Ø: Kjetils visjonære Nøgne Ø og det andre, jordnære Nøgne Ø.

Konflikten kom til å gå primært mellom Kjetil på den ene siden og daglig leder Tore Nybø på den andre. Tore har vært med nesten fra starten, fra 2004. Han er nesten så diametral i personlighet i forhold til Kjetil som det går an å komme. Han er stille og rolige, han må tygge på beslutningene og skyter ikke fra hofta. Om Nøgne Ø kollektivt skal anklages for en synd, så må det være at man ikke klarte å få de to til å jobbe sammen fra 2012 og utover, da Nybø ble daglig leder. De ville utfylt hverandre og tilsammen kunne gitt bryggeriet stor styrke. Om ikke annet, burde Hansa ha sett konflikten og forstått at den måtte tas tak i på en skikkelig måte.

Konflikten fikk gjennomsyre bedriften. Kjetil reiste rundt og hadde et digert kontaktnett. Han huket tak i de beste internasjonalt, men følte at rekrutteringen ble sabotert på hjemmebane og satt igjen med et inntrykk av at man ikke ville ha så mange av «hans» folk inn i bryggeriet. I stedet rekrutterte Nybø lokalt, ikke minst blant familie og venner. Kjetil fikk inntrykk at alliansebygging kunne være viktigere enn bryggerikompetanse ved ansettelser. Han begynte å lure på om bryggeriet var i ferd med å bli en familiebedrift for Nybø-familien.

Konflikten de to imellom ble som en skyttergrav som snodde seg gjennom bedriften. Beslutninger ble tatt i lukkede rom – eller som noen lakonisk har spissformulert det: over middagsbordet hjemme hos familien Nybø.

Mens Kjetils karriere som flyver ble trappet ned og jobben i Nøgne Ø ble tilsvarende formalisert, så følte han at innflytelsen i bryggeriet gled stadig mer ut av hendene hans. Samtidig ble hans posisjon mer penset inn mot det internasjonale markedet og samarbeidsbrygging med andre bryggerier. Etterhvert ble det slik at om du skulle treffe Kjetil på en festival, måtte du nesten dra utenlands. Om du gikk på en norsk ølmesse eller -festival, så var ølet bra, serveringen grei, tekniske spørsmål ble besvart, men man dro derifra med undringen over hvorfor de ikke sendte Kjetil for å begeistre og engasjere enda litt mer enn de andre bryggeriene.

På 1. april 2013 hadde norske ølbloggere en aprilsspøk om at Nøgne Ø var blitt kjøpt opp av Ringnes. Den var litt for drøy til å være troverdig, mente mange lesere. Akkurat den måneden toppet konflikten seg, og Kjetil tok kontakt utad for å finne mulige kjøpere til aksjeposten sin. Dersom man ikke fikk ryddet bort uformelle og tåkete maktstrukturer ville han heller ut. Han var frustrert.

Hansas oppkjøp var ikke en overrumpling av Kjetil. Kjetil var en av de som solgte seg ned da Hansa kom inn. Kjetil var den som pushet på for å gjennomføre salget. Motivasjonen var et håp om at Hansa – eller et annet bryggeri, for det var flere som initielt var aktuelle – ville rydde i organisasjon og strukturer og tvinge frem en formalisering av beslutningsprosessene. Håpet var at en stor, ekstern organisasjon ville tvinge bryggeriet opp på et nytt og bedre organisasjonsnivå, slik at man kunne ta frem igjen visjoner og strategier og gi dem en sentral tilstedeværelse i drift og planlegging.

For Kjetil var Nøgne Ø ølverdenens svar på Apple anno 1980 eller Ford anno 1908. Det var en bedrift som hadde alt som skulle til for å bli ølets svar på Google eller Amazon. Det manglet bare én ting: kollektivt guts til å kaste seg ut i det.

… men hvorfor skal man bli best i verden når man kan bli gasellebedrift på Sørlandet? Best i verden høres risikofyllt ut. Det er tross alt ganske mye heder i å være gasellebedrift også. Det gir intervjuer i Agderposten, og den har langt større opplag enn både New York Times og Washington Post til sammen, i hvert fall på Sørlandet.

Stillingskrigen fikk lov å fortsette. Det var en type konflikt som ikke forsvinner bare fordi man forsøker å ignorere den hardt nok. Man forsøkte å rydde i det, også med eksterne krefter, men uten at det ble sluttført. Selv da Hansa kom inn som majoritetseier, fikk det fortsette. Kjetil hadde håpet at Hansa skulle være «the grown ups» som kom inn, meklet, ryddet og organiserte og skapte nytt arbeidsrom for drømmen. Han trodde de skulle være flinke og velfungerende i kraft av sin størrelse. Men han opplevde at de tok parti for Nybø.

I forbindelse med oppkjøpet var det innlysende at Kjetil var en svært viktig ressurs for Nøgne Ø. Han var Mr. Craft Beer i Norge, som Jan Halvor Fjeld har uttrykt det. Et Nøgne Ø uten Kjetil Jikiun ville vært et underlig Nøgne Ø. Utfordringen ble å parkere ham i en ufarlig posisjon uten at det var altfor innlysende at han var parkert. Det var tross alt ikke mulig å spikre ham opp på veggen som umælende gallionsfigur, selv ikke i billedlig forstand.

Kjetils rolle ble todelt. Med tittel av «Head Brewer» fikk han et overordnet ansvar for bryggingen. Det var ikke det at han brygget til daglig, ikke styrte han egentlig de som brygget heller. Han ble en slags kvalitetssikrer av nye oppskrifter og prosessendringer. Utad stod han som garantist for kvaliteten, innad ble han nærmest en slags blindtarm i bryggeprosessen – et ledd som allerede trufne beslutninger formelt måtte via, men som egentlig bare hadde makt til justere og utsette.

Den andre rollen var som internasjonal ambassadør. Han fikk brygge one-off batcher som samarbeidsbrygg med andre bryggerier. Han fikk representere bryggeriet på utenlandske festivaler og pleie det internasjonale nettverket. Jo mer midlertidig og jo lengre unna noe var, jo mer var han rett mann til oppgaven.

Affæren med Chmiel Iunga – den polske humle med det uuttalbare navnet – fikk et kortvarig fokus på seg i vinter, men er illustrerende. Det var et samarbeidsbrygg med et polsk bryggeri der man brukte en gammel tradisjonshumle fra Polen. Den var brygget sensommeren 2014 som en single hop IPA. Av en eller annen grunn var et parti av batchen blitt stående på lager et halvår. Det er egentlig litt for lenge for en IPA. Man ønsket å få den ut. Brygget hadde allerede forlengst blitt sluppet internasjonalt og på Horeka. Restpartiet ble lansert på bestillingslista på polslippet i mars.

To dager før lanseringsfredagen trakk bryggeriet ølet tilbake, sikkert til masse irritasjon og ekstra prakk for Polet. Begrunnelsen var at det var blitt smakt på og funnet at det ikke svarte til forventningene. Humlepreget hadde endret seg. Utover det var det ikke noe galt med ølet, det bare smakte ikke som det skulle. Dette var få uker etter at Kjetil hadde sagt opp. Det var Kjetil som trakk i nødbremsene ved denne lanseringen og tvang beslutningen igjennom, selv om bryggeriet fokuserte på at det formelt var noen andre som tok beslutningen. Saken kan tolkes som at man hadde passert et vendepunkt tidligere på vinteren. Kjetil var gått lei, og var villig til å sette ned foten og si nei, om nødvendig i full offentlighet. Det ville vært en omdømmekatastrofe av de store om Head Brewer Kjetil hadde gått ut og underkjent det ølet bryggeriet nettopp hadde lansert på Polet.

Etter Chmiel Iunga-affæren virker det som man bare har ventet på 31. juli, dagen da «skillsmissen» effektueres. Det er dagen da Kjetil ikke lengre er Head Brewer og ikke lengre har formell myndighet til å påvirke hvilken retningen bryggeriets øl skal gå i, og heller ikke mulighet til å bremse det opp når det allikevel går i en annen retning. Skjønt, Kjetil er ikke mentalt helt «ute» av Nøgne Ø. I tillegg til aksjeposten sin på 9,9% er Nøgne Ø ennå «bryggeriet hans». Dersom han ikke fremdeles hadde brydd seg så lidenskapelig om bryggeriet, ville han nok gått av med langt mindre støy.

Hva skjer etter 31. juli? Tja, det er både vanskelig og skummelt å spå, men la meg forsøke meg med noen observasjoner med tilhørende begrunnelse.

  • Bryggeriet har fokusert mer og mer på butikkmarkedet gjennom de store kjedene. Marginene er lavere, men potensialet for volum er større, så det er hvor pengene ligger, snarere enn i spesialølene – som ofte kommer kommer i uøkonomisk små kvanta, men med høy profil. I det norske markedet med reklameforbud er spesialøl blitt en ersatz-reklame. Ved å ha for eksempel juleøl og sommerøl og påskeøl osv kommer man med i øltestene og blir eksponert. Det trekker ølnerder på messer og det spiser hylleplass i spesialbutikkene og synes på Untappd og RateBeer. Om det ikke svarer seg økonomisk, så veies det opp ved at man ikke trenger noe budsjett for reklame. Jeg tror Nøgne Ø etter Kjetil kan komme til å justere ned fokus på utenlandsmarkedet og samarbeidsbrygg og muligens spesialøl – kanskje ikke som en offsiell beslutning, men kanskje bare som en konsekvens av mer fokus på innenlandsmarkedet, og spesielt butikkstyrke.

  • Kjetil har ikke stått for den daglige bryggingen, så det er ingenting som plutselig stopper opp eller slutter å virke dagen etter at han slutter. Men over tid kan vi komme til å se endringer på ølet. Først og fremst gjelder det oppskriftsformulering, kanskje spesielt på nye øl. Det blir kanskje gradvis mindre Kjetil og mer noe annet. Nøgne Ø har brygget noen sommerøl for 2015, som bare er tilgjengelige i spesialbutikker og Horeca. Dette er blant de aller første der Kjetil ikke har vært involvert i oppskriften, om vi ser bort fra ett og annet spesialøl. Dog bør vi være forsiktige med å tolke noen kursendring ut av disse sommerølene. Dessuten kan det dukke opp endringer i bryggeprosessen. For eksempel: skal det være gjær på flaskene? Jeg tror at hver enkelt endring blir liten, og at det mest interessante blir den akkumulerte effekten av dem over tid.

  • Ved Kjetil avgang har den interne konflikten blitt offentlig kjent, men det er slett ikke sikkert at den forsvinner av seg selv med Kjetil. Jeg tror det er viktig at bryggeriet tar tak i konflikten og finner samlende og inkluderende løsninger. Man burde gjort det mens Kjetil var ansatt, men det er kanskje enda viktigere å gjøre det nå for å sikre at det blir ro fremover. Det verste for bryggeriet ville være gjentatte runder med ny opprivende støy.

Dette er en trist avslutning av et betydningsfullt kapittel i bryggeriets og norsk mikrobryggings historie. Men det kommer nye kapitler, både for Nøgne Ø og for Kjetil.

Bryggeriet har signalisert at Kjetils avgang ikke betyr noen skarpe kursendringer for dem.

Kjetil har flere nye prosjekter på gang: vingård og vinlegging (og et lite mikrobryggeri) på Kreta, samt fermentering av matvarer i Arendal. Vi kommer garantert til å høre mer fra ham i fremtiden. Jeg vet at han tar med sine drømmer og visjoner inn i disse nye prosjektene. Vinen skal for eksempel gjæres i tradisjonelle amforaer fra lokale pottemakere. Jeg gleder meg til produktene hans igjen er på Polet!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Godt oppsummert - lagt inn av Jan Halvor Fjeld - 2015/7/31 07:08:43
Takk for en flott artikkel. Jeg er ingen ekspert på interne forhold i NØ, men jeg er glad i bryggeriet og de som jobber der. Jeg sitter stort sett igjen med samme intrykk som deg. Dette er en artikkel som alle bør lese.
- lagt inn av Sean Casey - 2015/7/31 08:27:11
Fint innlegg og innsats Anders! Men som det alltid er virker det som om du ser gjennom et hull i veggen til Nøgne Ø og med det ikke fått med deg HELE historien. Konflikt var vel alltid inn i bildet i Nøgne Ø, men det var ikke særlig merkbart til ETTER Scott Larrick gikk av som daglig leder for å være med familien sin i USA. Kjetil hadde alltid egentlig hatt den rollen som ambassadør i utlandet, og tok ikke ut lønn men heller en halv million i året i reiseregning til steder som Japan, Malaysia, USA osv. Noe som jeg synes er kul og ordentlig men ikke burde forvirres med at han var nede på tappelinjen på en daglig basis, eller sto for brygging eller satt med spreadsheet og bekymret seg om lønn kunne betales i tida, noe som ofte var årsaken i Oktober "før i tida". Det er også interessant å nevne Nybø familen, men det er lett å glemme at de alltid hadde jobbet dugnad i årevis før de endelig befant seg med lønn fra Rygene, og at hver eneste var overkvalifisert til den rollen de ble ansatt i, og at "den rollen" i en liten bedrift alltid betyr "mange roller" noe som de aldri hadde problem med, Nøgne Ø fikk den summen de fikk i stor grad pga innsatsen til familen Nybø. Beklager skrivefeil, jeg skriver med mobilen min...
- lagt inn av Sean Casey - 2015/7/31 08:33:40
Fjernet kommentar?! Latterlig....
testing - lagt inn av anders - 2015/7/31 08:44:54
Testing ... virker kommentarer?
Kommentarer - lagt inn av Anders Christensen - 2015/7/31 08:46:43
Kommentarene virker og er ikke fjernet. Men det kan se ut som man må ta en reload av cache for å få dem inn (evt vil det virke med å gå inn på innlegget også)
- lagt inn av sean Casey - 2015/7/31 08:57:23
Internet Explorer til Windows Phone som skyldes, jeg mente å skrive underlig ;)
Litt mye fra en side? - lagt inn av Sammy Myklebust - 2015/7/31 10:00:26
Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at du har snakket mer med Kjetil enn med andre på bryggeriet. Det at en gründer som har "solgt seg ned" i bedriften, for å få penger til å utvikle den er missfornøyd med at han ikke lenger har like mye kontroll er ikke noe nytt. Jeg finner lite substans i Kjetils klager. Ikke et eneste eksempel på besluttninger som har vært gjort i "de små rom", samtidig var det nettopp slik han selv avgjorde sitt salg til Hansa. Det kom som en overraskelse på en del av de andre eierne. En stiller seg heller ikke i en god posisjon til å være med å ta besluttninger om en er mer ute og reiser enn på bedriften og etter det jeg hører var ikke dette noe som begynte da Hansa kom inn. Klagene på manglende inflytelse blir og halvkvedde viser. Sake-produksjonen er f.eks. en sak det ser ut til at det en enkelt person har fått viljen sin og dette er en type prosjekt en ikke kan ha for mange av. En tjener rett og slett ikke penger på det og hva gjør en da når kassen er tom. Får inn enda flere investorer og ender opp med en enda mindre del av bedriften? Det er ikke tvil om at det ikke ville vært noe Nøgne Ø uten Kjetil Jikiun, men det ville heller ikke lenger vært noe Nøgne Ø uten Tore Nybø. I kveld skal jeg løfte et glass Nøgne Ø, med øl der Kjetil står bak oppskriften, og skåle for alt Kjetil har gjort for Nøgne Ø og den norske øl-scene. Der er han helt unik. Samtidig har jeg et stille ønske om at denne konflikten ikke får mer plass i media. Det tjener ikke til annet enn å sverte Kjetils rykte og får i gang ubegrunnede spekulasjoner om hva som er endret ved Nøgne Øs øl.
testing - lagt inn av anders - 2015/8/1 02:08:22
Testing ... virker kommentarer?
Kommentarer - lagt inn av Anders Christensen - 2015/8/1 21:34:11
Kommentarene virker og er ikke fjernet. Men det kan se ut som man må ta en reload av cache for å få dem inn (evt vil det virke med å gå inn på innlegget også)

2015-07-28

«Trolls picking roses»

«Trolls picking roses» er tittelen på et term paper ved BI, med undertittel «The case of HBB’s acquisition of Nøgne Ø», skrevet av Sverre Colbjørnsen Olsen, og som jeg har fått lov til å legge ut på nettet. Det er et interessant innblikk i hvordan økonomiske teorier og modeller matcher eller mismatcher Hansa Borg Bryggeriers oppkjøp av Nøgne Ø.

Tittelen henspiller på bildet av et troll som plukker roser. Trollet kan nok plukke rosene, men stor og klumsete som det er, klarer det ikke å unngå å ødelegge dem i prosessen.

Bildet symboliserer den største usikkerheten ved oppkjøpet. Nøgne Ø har få såkalte «hard resources» – dvs lokaler, eiendeler, produsjonsutstyr, varelager osv. Verdien til bryggeriet ligger primært i såkalte «soft resources» – dvs kompetanse, markedsanseelse, varemerker, kundemasse, et forretningsnettverk, oppskrifter og et godt renomé.

Slik jeg forstår oppgavebesvarelsen, er oppkjøp ikke det opplagte valget i en situasjon med hovedsaklig soft resources. Dette gir mening, for soft resources må dyrkes frem og kan raskt skusles bort med noen få gale avgjørelser eller en lite nensom fremferd.

Dersom et firma hovedsaklig består av soft resources er man interessert i å bevare det som en helhet, ikke spise det opp. I stedet for oppkjøp, er det da mer hensiktsmessig å bygge allianser og finne win-win-situasjoner der begge parter har frivillig og gjensidig nytte av hverandre.

Nå kan det hevdes at Hansas oppkjøp ikke så mye var et oppkjøp for å innlemme Nøgne Ø som en integrert del i resten av Hansa. Avtalen skal sikre at Nøgne Ø kan fortsette å drive som et selvstendig bryggeri, med Hansa på en armlengdes avstand, om jeg har forstått korrekt.

Dog er ikke armlengden større enn at adm.dir i Hansa-Borg Bryggerier også er styreleder i Nøgne Ø. Det er opp til Hansa å ikke gjøre noe som ødelegger soft resources, men bygge tillit og trygghet. Selv om det gis rom for autonomi og selvstyre, ligger Hansas aksjemajoritet som etslags ris bak speilet. Det er tross alt Hansa som som til syvende og sist kan styre skuta. Bare tiden vil vise hvordan det går, men det virker helt klart som om alle parter er svært klar over det.

Om det mot formodning skulle gå galt, ville det ikke vært første gang noe oppkjøpsaktig startet rosenrødt og endte helsvart etter klønete grep og pågående fremferd. Det er nok å nevne Pierre Celis som to ganger forlot bryggerier han hadde bygget opp – Hoegaarden og Celis Brewery i Texas – nettopp fordi investorer eller tilsvarende begynte å mene ting om hvordan han skulle drive bryggeriet – ting som Celis ikke følte gikk sammen med sin samvittighet og stolthet som brygger.

Men tilbake til Sverre Olsens oppgave. Jeg er ingen økonom og derfor ikke kompetent til å vurdere den. Men for mitt utrente øye ser det i hvert fall interessant og fornuftig ut. Det er litt økonomisk «lingo» i den, med referanser til ulike teorier og slikt. Det gjør den litt tyngre å lese for en lekmann, men ha i mente at den er skrevet for økonomikolleger. Innholdet er i hvert fall fascinerende.

Det mangt og mye rundt Nøgne Ø og oppkjøpet som denne oppgaven ikke fokuserer på, men den gir en interessant vinkling inn mot noen viktige aspekter. Og den er et spennende innblikk i hvordan økonomer tenker.

Anbefales!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Side 9/62: « 5 6 7 8 9 10 11 12 13 »