Anders myser på livets særere sider

Side 8/43: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »

2013-06-29

Hurra for blends!

Blending – bare ordet får whiskyfreaker til å fryse på ryggen. Men konseptet har egentlig fått ufortjent dårlig rykte. Og for å ta whisky-aspektet først, en blend inneholder vanligvis en rikelig andel smakløs industrisprit, så snarere enn å være en egentlig blend, så er det heller et produkt som er både utspritet og utvannet. Men whiskyprodusentene lager også vatted whisky som er en blanding av maltwhiskyer fra ulike destillerier, og dessuten blander de ofte ulike batcher fra ett og samme destilleri.

Blendes øl? Ja. Gueuze er oftest blended, Cantillion startet som blender (slik som Tilquin er idag) i 1900 og fikk ikke eget bryggeri før i 1937 (se note under). Forøvrig er en gueuze en blend av gammel og ny lambic, liksom porter på tidlig 1800-tall var en blend av gammel og ny porter – ofte fra et digert fat man både fylte nytt øl på og tappet ferdig øl av, litt etter behov og markedskunjunkturer. Og det gikk forøvrig litt av hvert av returøl inn i disse fatene også. Nesten enhver usmak kan blandes ut til under persepsjonsterskelen.

Ringnes blender pilsen sin, for om en batch skjærer smaksmessig litt ut i en eller annen retning, kan de brygge neste litt «i motfase» og blende dem for å gi resultatet rett – og konsistent – smak. Man kan mislike pils som type, men det er vanskelig å si at en slik blending er feil, når jevn og konsistent smak på et produkt er et mål.

Og akkurat dét er én hovedmotivasjon for å blende: at man kan kombinere øl med markante karakteristikker i riktig blandingsforhold slik at sluttproduktet blir «rett» og har en utmerkert balanse man vanskelig ville klart å treffe med ett brygg alene – kort og godt fordi egenspredningen og tilfeldighetene er for store når man brygger. Gjennom blending kan må dermed få en enda litt mer konsistent smak på produktet.

Den neste vanlige motivasjonen er der man blander to produkter som har hver sin smaksprofil fordi det er teknisk vanskelig å brygge et øl som favner om begge profilene. Som et eksempel på dette kan vi ta en lambic, der det er umulig å få den ferdig utgjærede, tørre smaken fra en vellagret lambic sammen med restsødmen på en ung lambic. Og det nytter i hvert fall ikke å ta lambic'en når den er midt mellom ung og gammel, for utviklingen i fatene med lambic er ikke monotont utviklende i retning sluttresultatet. Blending tillater å få litt av begge karakterene, selv om de strengt tatt er gjensidig utelukkende.

På den andre siden er ofte ulempen med blends at de blir litt mer gjennomsnittlig enn rene single-brews. Det behøver ikke å være noe galt i det, men det blir sjeldent ekstreme opplevelser av det. Ekstreme opplevelser kan være ekstremt gode om man er ekstremt heldige, men de kan lett skjære ut i negativ regning. Whisky-folkene vet det meste om dette, for de har i tillegg fatlagring, som er et prosesstrinn med stor egenspredning og en god porsjon slumpfaktor på sluttresultatet.

Og så over til det vi kan kalle sen-blending – der blandingen skjer umiddelbart før drikking, og som er den tredje motivasjonen for blending. Det er nok å trekke frem ulike half-and-half for å illustrere. Dette er noe man kan drive med hjemme, for hjemmeblending av øl er et underutviklet område. På den ene siden grenser det opp mot drinkmiksing, mens på motsatt side grenser det opp mot spiking av øl med ulike smaker. En tredje vinkling er der hvor man piffer opp ølet både i styrke og smak med et lite glass sprit eller likør. En fjerde vinkling er der tyskerne har blandet ved salgstidspunktet for å omgå begrensningene som Renhetsloven gir.

For min egen del er det interessant å se hvordan ølet endrer karakter når man blander for eksempel en stout og en pilsner i ulike styrkeforhold. Andre har kort og godt bare hatt lyst på et øl som ligger et sted mellom de ølene som er tilgjengelige. Før RateBeer og utvalgspuber var det tross alt ofte et begrenset utvalg, og blending tillot å trikse til så det i praksis ble flere øltyper.

Blending har vært, er og kommer til å fortsette å være en nyttig teknikk, både for produsentene og for oss forbrukere når det gjelder egen-blending på serveringstidspunktet. Her er et par forslag til «hjemmelekse» for de som ønsker å dykke dypere i hjemmeblending:

  1. Ta to øl med tilstrekkelig ulike karakteristikker, lag en blanding med litt øl fra hver. Smak. Etterfyll vekselsvis med det ene og det andre ølet og smak underveis. Lek og lær og erfar hvordan hvert øls karakteristikker påvirker blandingsølet.

  2. Bland en øl med en likør, sprit eller kort og godt en tysk «Magenbitter», som for eksempel Jägermeister. Det trengs ikke så mye, og ølet tar raskt smak.

Sluttnote: Siden Wikipedia og så mange andre utenfor den fransk- og flamskspråklige verden tar direkte feil ifm dette, så kan jeg like gjerne dokumentere litt grundigere. La meg sitere fra Raymond Burens «Gueuze, Faro et Kriek» (Glénat, Brussels 1992), side 88: [...] en 1900, Paul Cantillon s'installe rue Gueude comme marchand de biére. Il ne brasse pas, mais il achète les lambics et les met en bouteille. En 1937, ses deux fils, Marcel et Robert commencent à brasser, avec un matériel du 19ème siècle, [...] Og la meg dertil sitere Nicole Darchambeaus «La Gueuze Gourmande» (Les Capucines, Limelette 1995) om Cantillon-bryggeriet, side 9: Pendant ces 37 premières années, les Cantillon achetaient des lambics dans des brasseries proches et les assemblaient en vue de la fabrication de la Gueuze. Cantillon était à cette époque marchand de bières ou encore appelé en terme de métier biersteler. Det er egentlig temmelig klare ord for penga. Forøvrig har også salige John White og den norske ølbloggeren ::bor:: på «The Beer Trotter» fått detaljene rett.

2013-06-28

En Austmann, takk!

Austmann er i ferd med å starte produksjonen i Trondheim, og de har fjernbrygget endel øl hos Kinn, der bryggeriet deres stammer fra. Men hvor får man tak i ølet deres? La meg forsøke å oppklare etter litt forvirrende og delvis feil i en tidligere posting.

For det første, de serverer allerede ølet sitt, blant annet på Ølfestivalen på Kongsberg. Men dette er øl som er brygget i Kinn, for de har ennå ikke satt første batch i Trondheim. I et facebook-foto vises det fire øltyper: Crater Lake (US Pale Ale), Tre Gamle Damer (Belgisk lys ale), Bastogne (Saison) og Årevette (US Amber). Sålangt jeg vet er dette de eneste ølene som til nå er servert.

Det er ikke så lett å lese så mye ut av disse navnene og typene, utover at det må ligge ordspill og hentydninger i navnene, og at de synes å satse på både amerikanske og belgiske typer. Jeg har tidligere synset om at det er få bryggerier som får til (eller ønsker) å brygge både belgiske og amerikanske øltyper godt, så det skal bli interessant å se om de klarer det.

Forøvrig, Crater Lake er en innsjø i en nasjonalpark i Oregon i USA, nært opp til Vinkos hjemsted helt syd Oregon. Årevette er en skikkelse fra overtroen – en vette (eller ånd) fra åren (eller ildstedet). Bastogne er en liten by i belgisk Luxembourg, kanskje mest kjent for et slag under andre verdenskrig. Rett nok har de et mikrobryggeri der, men uten en saison og uten at de er veldig kjent. Kanskje det heller er knyttet til at White Labs har en gjær – WLP510 – som de kaller Bastogne Belgian Ale Yeast, og som trolig er fra Orval-klosterets bryggeri, som ligger i nettopp denne provinsen. Tre gamle damer er umulig å si hva refererer til.

Så er det 30. juni, da det er Toto-konsert i Trondheim, og om jeg har forstått rett står Ågot Lian for serveringen i teltet for de med gullbilletter, og der serveres det Austmann-øl. Du skal nok helst like musikken, ikke bare ølet, for å kaste deg på dette, for om jeg regner rett, koster denne gullbilletten 2141,-.

Så er det 27. juli. Da er det den egentlige offentlige lanseringen, på Den gode nabo. Det er nok øyeblikket å se frem til, og la meg tippe at det blir stinn brakke den kvelden. Det skal komme åtte ulike øl til dette arrangementet og alle skal være brygget i Trondheim. Jeg har tidligere hørt tall så høyt som fjorten ulike øl, men jeg antar at de har måttet skalere litt ned på grunn av sent levert bryggeri og sånn. Det kommer nok flere øltyper etterhvert.

Siden dette er to dager før Olsok og like opp i Olavsdagene, så burde det være en gylden anledning til å lage en St. Olav Triple, men det blir vel ikke i år heller at et Trondheimsbryggeri kjenner sinn besøkelsestid …

Like etter denne lanseringen kommer Bryggerifestivalen i Trondheim. Den arrangeres i parallell med matfestivalen, i Tordenskiold-parken 1-3. august. Der er Austmann påmeldt sammen med E. C. Dahls, Inderøy, Klostergården, Røros og To Tårn. Det blir også et ypperlig tidspunkt å gjøre seg kjent med bryggeriet og ølene deres.

Men allerede før lanseringen 27. juli kommer de visst på tappetårn på noen av «de vanlige utvalgsstedene» rundt om i byen – kanskje så tidlig som i neste uke. Jeg vil tro at stedene å følge med på er Antikvariatet, Diskoteket og Den gode nabo, samt selvfølgelig Ågot Lian som de har et tett samarbeid med. Dette vil nok utover i juli måned være ølet som er brygget hos Kinn.

Så vi får smøre oss med litt mer tålmodighet.

2013-06-22

Supersmaker

Jeg har tatt Testen. Jeg er supersmaker – Juhu! … eller er det egentlig grunn til å juble, og har det så stor betydning?

For det første, smakssansen er kanskje den sansen som brukes minst aktivt i dagliglivet, og derfor den sansen som man best kan klare seg uten – i hvert fall sammenlignet med for eksempel hørsel og syn. Dermed har det vel vært et mindre evolusjonært press på denne sansen, slik at menneskeheten divergerer litt mer på smakssans, og sikkert også luktesans.

En av disse forskjellene er inndelingen i supersmakere, normalsmakere og ikke-smakere. Og aller først, det er tre betegnelser jeg ikke liker særlig: ikke-smakere smaker de også, og det er ikke noe fremragende med supersmakere, og heller ikke noe veldig normalt med normalsmakere. Men mer om det senere. Noen hyppig siterte tall fra forhold i USA sier at supersmakere og ikke-smakere er ca 25% av befolkninger, mens normalsmakere er rundt halvparten. Tall som synes å gjelde England angir 15% supersmakere.

Jeg har lenge villet teste meg, og har hatt liggende testen et halvt års tid, men jeg var så sikker på at jeg ville ende ut som ikke-smaker at jeg lenge prioriterte det bort.

Poenget er at smaksmessig er jeg … vel, la meg være litt diplomatisk og si at jeg synes så mange andre er ekstremt mye flinkere enn meg til å formulere hva de smaker. Når jeg sitter med en imperial stout og tenker at den var smakte mørkt og fruktig, så ramser andre opp: mørkbrent kaffe, tørket korn, vått havrehøy, tørkete plommer, fransk limousin-eik, indre underskall av sitron, mildt brente vest-afrikanske kakaobønner, overmoden dverg-kiwi fra vestre del Nordøya, osv. OK, så jeg tok litt hardt i på slutten av den lista. Men vi har vel alle smakt øl sammen med noen som plukker opp smaker en selv knapt ante eksistensen av. Kanskje er det bare at jeg er en sterk «I» på Myers-Briggs typeindikator, mens disse levende smakskatalogisererne trolig er sterke S-er i MBTI-universet. Eller kanskje de bare kort og godt har bedre luktesans – og/eller litt ekstra krativitet og innbildningsevne?

Men alt dette har lite med hvorvidt man er supersmaker eller ikke, og ordet supersmaker er egentlig nokså dårlig. For det første går dette på smak, ikke på luktesans, og det meste av det som er listet over er luktesansens domene. Smaken er begrenset til bittert, søtt, salt, syrlig, og den litt mystiske umami. Så supersmakere kjenner ikke aromaen av bringebær bedre enn andre – men bringebærenes sødme kan tre tydeligere frem.

For det andre er det ikke så mye at man er flinkere til å smake, men at man rent fysiologisk har flere – og bedre spredte – smaksløker i munnen. Trolig betyr det primært at man har lavere persepsjonsterskler for disse smakene, samt at høyere konsentrasjoner lett blir ubehagelig intense. Jeg er ikke redd for sterke smaker. Tvert om, jeg tigger ofte overskytende wasabi fra bordkamerater på sushirestaurant, men wasabi er ikke smak, men munnfølelse. Likevel synes jeg at en Imperial IPA ofte kan bli litt i heftigste laget.

supersmaker betyr mer sensitiv på smaker enn det betyr at man er flinkere eller bedre. Konsekvensen er ofte at matvarer oftere er spennende nok og mer variert ved lavere konsentrasjoner, så som en tysk pilsner, men det kan bli for mye av det gode med en IPA, ja slikt er ofte en liten ekstremhumlebombe. Man kan si at det å være supersmaker på en og samme gang er en forbannelse og velsignelse.

Med testen falt endel brikker på plass.

  • Kaffe og øl er begge bitre drikker som jeg ikke lærte å bli venner med før jeg var rundt 30 år. Før det drakk jeg dem stort sett bare under «gruppepress» i sosiale kontekster. Veien min til å like øl gikk gjennom relativt lav-humlede belgiske øl.

  • Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til rosenkål og brokkoli, for de smaker kort og godt ikke spesielt godt. Det har jeg forøvrig til felles med President George H. W. Bush – senior. Da han overtok som president, sies det at en av hans første instruksjoner i Det hvite hus var å gi beskjed til kjøkkendet om at det ikke lengre skulle serveres brokkoli. Han hadde aldri likt det, men han hadde pliktskyldigst spist opp maten sin, men nå skulle det sannelig være slutt. Jeg forstår han så inderlig godt!

  • Rødkål har ingenting i grønnsaksblandinger og salater å gjøre. Den er bare intenst bitter og ødelegger resten av salaten. Jeg har aldri forstått hvorfor de bruker den i ferdigsalatblandinger.

  • Litt vel ofte ender jeg opp med å være uenig med andre om hvordan ting smaker, og da oftest rundt intensiteten på ting, og dermed gjerne balansen i ølet.

  • Jeg får alltid «pepper» fra min bedre halvdel for mitt liberale forhold til salt. Det viser seg at supersmakere ikke går i samme overlast på salt som på for eksempel bitterhet, mens rikelig med salt demper inntrykket av de andre smakene. Derfor er heftig salting av maten en måte å gjøre den mer spiselig.

Supersmakere er forresten ikke jevnt fordelt. Kvinner er oftere supersmakere enn menn, og etnisk europeere er sjeldnere supersmakere enn andre. Med fare for å overgeneralisere, så er det fristende å koble humlerik amerikansk mikrobryggeritradisjon mot ikke-smakere, for hvite menn er overrepresentert – både som ikke-smakere og innen mikrobryggeriverdenen. Men jeg har ingen data å legge til grunn.

Enda mer spekulativt er hypotesen som forsøker å forklare forskjellene på den geografiske distribusjonen av supersmakere. Det går noe slikt som: gifter er ofte bitre, så de som misliker bitre smaker har hatt et evolusjonært fortrinn ved at de i litt større grad har skydd giftige planter. Men hvorfor skulle dette i mindre grad gjelde for nord-europeere? Vel, hypotesen sier at de har hatt mindre evolusjonær nytte av å unngå bitre giftplanter, dels fordi det er færre slike i Nord-Europa, og dels fordi milde gifter har vært nyttig for å preservere mat i et område med sterk sesongvariasjon i tilgjengelig mat. Eller var det den sesongmessige matmangelen som gav en evolusjonær fordel til de som ikke var så sære i smaken på hva de spiste? Tjaja, hypoteser ... de blir først interessante når noen gjør noe arbeid for å bekrefte eller falsifisere dem.

Og så tilbake til testen. Hva er det egentlig. Det er en liten papirstrimmel fra Supertaster.com med PROP, som er et stoff som supersmakere trigger veldig hardt på, men som ikke-smakere ikke fanger opp. Dermed ligger det også i kortene at forskjellene er litt mer enn bare antallet og distribusjonen av smaksløker. På tunga mi var den intenst bitter, mens Magni syntes den mest smakte litt papir.

Det er heller ikke så enkelt som at dette kort og godt og uforanderlig er genetisk betinget. Barn sanser tilsynelatende smaker bedre, selv om senere i livet er ikke-smakere, hvilket kan forklare hvorfor mange barn har et sært forhold til hvilken mat de liker og hvorfor dette endrer seg over tid. Kvinnlige supersmakere blir litt mer normalsmakere ved overgangsalderen, mens gravide kvinner kan få smakssansen skjerpet som om de var supersmakere.

BBC har en forøvrig fem-spørsmålstest på nettet, men den er totalt ubrukelig i mine øyne. Den tester mest om du er over gjennomsnitt interessert i lukt og smak, ikke om er supersmaker. Rett nok er det kanskje et visst overlapp, men det er langtfra noen ekvivalens.

Det er mye annet som kunne vært skrevet om supersmakere her, men vi får heller komme tilbake til temaet og kanskje forsøke å vinkle det litt mer mot øl.

- lagt inn av Captain Frodo - 2013/6/24 16:30:23
Meget interessant. I likhet med deg blir jeg ofte svimmel når jeg ser beskrivelser av smaksopplevelser av øl. Og litt fascinert. Jeg nøyer meg med å kategorisere om jeg gjerne smaker et øl igjen, eller om min gane vil bli skånet for akkurat det ølet for fremtiden. Når det gjelder rosenkål har jeg og min kjære frue hatt et antall meningsutvekslinger over middagsbordet. Hun påstår rosenkål er fantasistiske greier, hun snuser på dem og gumler dem i seg. Jeg synes ikke det er godt i det hele tatt. Brokkoli kan gå, men er ikke noen høydare. Jeg synes wasabi smaker død og fordervelse, jeg skyr det som pesten! Ellers synes jeg selleri er ekle greier, selv små biter i en rett kan gi meg avsmak. Alle andre grønnsaker kan jeg sette stor pris på som tilbehør. Jeg må få kloa i en slik test :-)

2013-06-21

Austmannaøl underveis

Alle vet at de kommer, alle lurer på hvordan det blir, alle venter på at de skal rulle ut de første ølene – Austmann Bryggeri i Trondheim. Jeg har vært å besøkt dem. Kanskje blir det ikke noen Dahls-killer … ikke ennå, men …

Personene bak er trekløveret Anders Cooper, Thomas Sjue og Vinko Sindelar. Førstnevnte har en fortid som servitør på Den Gode Nabo. Én kveld fortalte han at han hadde fått sommerjobb hos Kinn bryggeri - og han dro omtrent på timen og har tilsynelatende ikke sett seg tilbake. Der brygget han sommeren og høsten 2011 fra batch nummer midt-på-sekstitallet og frem til batch 104. Thomas og Vinko har tidligere vært hos Trondhjem Mikrobryggeri, Thomas som servitør som ble innfaset som assistentbrygger, Vinko som kokk – en posisjon som det ikke er uten presedens for har progressert til bryggering hos TMB.

Men Austmann blir hverken et Kinn versjon 2 eller et TMB versjon 2. De ønsker å lage sitt eget bryggeri med sine egne valg av gjærstammer og øltyper. Målet er å lage et produksjonsbryggeri som spiser nok markedsandeler til at de kan leve av det. Det er ikke et hobbyprosjekt, det er ikke et ved-siden-av-prosjekt. Det er deres ett og alt i fokus. De er ikke bare ute etter å få en del av mikrobryggerikaka, de kan også godt stjele markedsandeler fra Dahls som «det lokale bryggeriet» for folk flest.

Strandtomt med utsikt, bryggeriet er til høyre
 
Utsikten fra
Austmann
De holder til på Bynesveien, midtveis mellom Høvringen og Fagervika, med panoramautsikt mot Munkholmen fra vest. Lokalene huset tidligere Shell og kan best beskrives som et generisk industribygg i idylliske omgivelser, om man ser litt bort fra oljetankene. Det ligger helt nede ved kaikanten, og det er store nok arealer for utvidelser der.

Austmann gjærer i åpne gjæringskar under primærgjæring. Gjæringskarene tar 1100 liter, mens sekundærgjæring foregår i vanlige sylindriske, stående tanker av en kapasitet på 900 liter. Men det er karene for primærgjæring som er spesielle. Dette var noe som Kinn Bryggeri startet med i Norge. (Hmm, drev ikke salige Små Vesen også med det?) Vel, «startet med i moderne tid», burde jeg si, for alle industribryggeriene brukte denne teknikken frem til de installerte «moderne» tanker.

Hvorfor velger så Austmann å bruke slike kar? Årsaken bunner i at hard-core bryggeguruen i Austmann-trioen – Anders Cooper – har brygget temmelig mye hos Kinn, og der forelsket han seg i denne teknikken. Det er to sitater som sitter igjen fra et par-tre fuktige kvelder på Den gode nabo med Anders «Coop» Cooper. Det første: «Om jeg skal starte bryggeri, så må det være med åpne, gjæringskar» og dernest «Jeg er nødt til å starte bryggeri, ellers har ikke livet noen mening.»

Teknikken med åpne gjæringskar er ellers noe vi idag forbinder med Yorkshire, og de kalles også ofte «Yorkshire squares», men strengt tatt er nok det mest fordi det var der teknikken overlevde ubrutt i kommersiell brygging.

Tre åpne primærgjæringsfat
 
Primærgjæringsfatene
til Austmann
Teknikken har flere fordeler og skiller seg fra andre utforminger på gjæringskar på viktige områder. Den fremste fordelen er gjærens sunnhet. I bryggerier som bruker sylindrokoniske gjæringstanker høster man gjæren ifra den koniske bunnen av tanken, og får da med litt av hvert som har synket ned. Man gjenbruker gjæren også her, men den må fornyes med jevne mellomrom, gjerne 10-20 generasjoner, og det er veldig avhengig av hygiene, gjæren, litt flaks og en lang rekke bryggetekniske ting. Hovedgrunnen til at man å fornye gjæren er imidlertid at bunnhøsting gir endel gjær som ikke er helt i topp form, og dette akkumulerer seg over generasjonene.

Men med «Yorkshire squares» og høsting av gjær fra toppen av karet kan man bruke den samme gjæren i praktisk talt ubegrenset antall generasjoner. Folkene fra Kinn fortalte hvordan de etter ca 100 generasjoner med én og samme gjær lurte på om den hadde mutert og gav små smaksvarisjoner i forhold til hvordan det opprinnelig smakte i de første batchene. Jeg antar at de kunne kjenne forskjell i smak fra de aller første til de aller nyeste batchene, men var usikre på om det var gjæra eller lagringen som var årsaken. De kjøpte i hvert fall ny, frisk gjær og kunne konstatere at ølet smakte likt.

På den andre siden er det også ulemper med åpne gjæringskar. For det første må man være ekstremt mye mer paranoid med renslighet, med et regime som står i sterk kontrast til bryggeriene som bruker sylindrokoniske tanker. Med slike sylindrokoniske tanker ligger ølet i praksis på et lukket system, og kan i liten grad påvirkes av forurensninger i bryggelokalet. Med et åpent system kan enhver luftbåren bakterie som vil trives i vørteren ødelegge ølet og alle påfølgende generasjoner. Dermed snakker vi luftfiltre, overtrykksystemer, adgangskontroll, kresen seleksjon ved høsting av gjær og «romdrakter» på de få utvalgte som får slippe inn.

Bryggkjelen, bulken er sikkert en feature
 
Bryggkjelen til Austmann
OK, jeg overdriver litt. Litt av poenget med topphøsting er at du høster gjæren fra det punktet hvor det er mest og friskest gjær. Og om det er bakterier eller mutert gjær i batchen, så er de generelt et annet sted. Dermed får du en aktiv bortselektering av dårlig gjær – og gjæren din blir friskere for hver generasjon.

«Hvorfor Austmann», spurte jeg, og det beste svaret var egentlig «Hvorfor ikke». På et tidlig stadium lekte de med navnet «Nidaros Ølsmie», og selv om det var et fint navn, var det likevel håpløst. Uttal det høyt og fort, så innser du at alle ville tro de laget sølvsmykker.

Navnet Austmann ble ikke banket før de stod i køen inn under Stockholm Beer and Whisky festival i høst. De hadde gitt opp ølsmia, og trengte kort og godt noe å skrive på navnelappene sine. En kortliste (som visstnok var temmelig lang) ble konferert, og vips het de Austmann. Det virker som begrunnelsene først kom i ettertid: Austmann er hva færøyinger og islendinger kaller nordmenn, det er ingen som heter Austmann i Norge, navnet var ubrukt på firma, internettdomenene var ledige, navnet var tomt for dem til å fylle det med innhold osv. Tja, hvorfor ikke Austmann?

Logoen deres er en kompassrose, der er de litt nærmere allfarvei. I tillegg til at kompassroser allerede har vært brukt av f.eks Skagen Bryghus, så er stjernemotivet det mest brukte historiske logoelementet for bryggerier. (Og nerden i meg irriteres over at kompasset deres har en ekstremt overdrevet misvisning, med mindre man befinner seg på nordre Grønland, men jeg skal forsøke å la det ligge.)

Hva tenker de så om marked og distribusjon? Vel, de har et svært tett samarbeid med distributøren Beer Entusiast – som nylig etablerte en trondheimsavdeling bestående av Stijn Bruneel som de kapret fra Polet. Om jeg forstår rett, skal distributøren stå for spredning av ølet til puber lokalt såvel som til utvalgspuber nasjonalt. Jeg fikk inntrykk av at buikkmarkedet med opptil 4,7% ikke var så interessant. Mye av produksjonen antas på tappes på fat, og det legger endel premisser.

Dog vil det selvfølgelig bli endel på flasker også, men det blir neppe noe flaskeutsalg der med det første. Noen serveringslisens i lokalene er visst ikke på trappene i nær fremtid. Kommer disse tingene etterhvert? Jeg vet ikke, utover at er nødt til å prioritere det viktigste først.

Modningstanker, i forgrunnen en varmtvannstank?
 
Sekundærgjæringsfatene til Austmann
Jeg vil tro at vi kommer til å finne Austmann på både tapp og flaske på de vanlige utvalgspubene i byen - DGN, Antikvariatet, Diskoteket. Men ett sted som bør nevnes spesielt er Ågot Lian, gourmet-fiskerestauranten i Kongens gate, liggende mellom gamle Bruuns bokhandel og det gamle Svaneapoteket. Ågot Lian – som ikke har noe med Lian Restaurant – har et bra utvalg av norske mikrobryggeriøl: Nøgne Ø, Handbryggeriet, Kinn, Ægir, Inderøy. Jeg tror vi vil se at Austmann vil show-cases her fremfor noe annet sted. Daglig leder på Ågot Lian – Anne Morkemo – er styreleder i Austmann Bryggeri. De som vil følge med Austmann, bør følge med Ågot Lian. Fisk er sunt – året rundt, selv for ølnerder.

Hvor mye kan de produsere? Meskekaret er en tank på 1100 liter, kokekaret er på 1300 liter, mens primærgjæringen foregår i tre tanker av 1100 liter, og så er det en rekke tanker av 900 liter for sekundærgjæring. Trinnet ned fra primær- til sekundærgjæring vil trolig smerte, for det blir vel sekundærgjæringen som dikterer størrelsen på batchene. Samtidig blir det nok antallet primærgjæringstanker som dikterer bryggeraten. Om ølet trenger tre dager i primærgjæring, kan vi anslå 250 batcher av 900 liter. Om de også brygger i helgene – og dét gjør de nok, om jeg kjenner dem rett – så kan de presse årsproduksjonen til endel over 300.000 liter. Men dét var startkonfigurasjonen. De har plass nok til å utvide og vil garantert gjøre det om de når taket.

Hva slags øltyper ønsker de å brygge? Tja, jeg tror vi vil se mye forskjellig fra dem, men slik jeg forstår det blir det ikke noe ekstremølbryggeri eller noe sært bryggeri som kommer drassende inn med den ene ingrediensen særere enn den neste. De ønsker å lage gode, smaksrike øl av etablerte typer. Det er litt «back to basic» over det. Og man trenger ikke å slå ut på Richters skala for at ølet skal være drikkendes. Det skal kort og godt være bra og velsmakende og helst ikke underlig eller ekstremt.

Det er ikke dermed sagt at de ikke vil gjøre noen litt mer utprøvende og eksperimentelle ting. Det var for eksempel allerede satt av rom i kjelleren der de ville ha fat whisky og cognac-fat. Jeg kikket litt over maltsekkene de hadde liggende på lageret sitt, og det var få bomber der. Mye Maris Otter, endel karamell og münchnermalt, noe hvetemalt. Flaskene de hadde kjøpt inn var 33cl, lillebroren til Nøgne Ø-flaskene.

Da jeg var der 12. juni, holdt de på å montere opp bryggeriet. Gjær for første brygg skulle bestilles samme dag. Tidligere hadde de vært hos Kinn og brygget for å få øl ferdig til lanseringen. Det er nemlig slik at Ting Tar Tid, og bryggeriet skulle etter planen allerede ha vært installert for lenge siden. Dermed kan feinschmekerne vente seg en aldri så liten disturbance in the force: de aller første Austmann-batchene er brygget hos Kinn med Kinn sitt utvalg av gjær – skjerp ganene og sjekk om du kjenner forskjell.

For øyeblikket er de på Kongsberg Ølfestival. Neste store dato er visstnok søndag 30. juni hos Ågot Lian. Da er det TOTO-konsert i Trondheim og samtidig releaseparty for de første åtte øltypene deres, dersom jeg forstod det rett. De to tingene har ikke eksplisitt noe med hverandre å gjøre. Opprinnelig ville de hatt flere øl til release, men kalenderen setter grenser. Det blir helt sikkert rom for flere batcher og flere typer senere.

Vi gleder oss!

- lagt inn av Håvard - 2013/7/18 12:34:55
"Yorkshire square"-metoden innebærer ikke strengt tatt bare åpne (firkantede) gjæringskar, men en noe spesiell "rousing" ("omrøring"?) av ølet i den første delen av primærgjæringen, der det pumpes gjær/øl/sedimenter fra bunnen av gjæringskaret og sprøytes over toppen av gjæringskaret, med en smal åpning mellom selve vørteren/ølet og skumtoppen av ølet. Dette gjøres jevnlig det første døgnet, og gir gjæren et alvorlig spark bak for å yte maksimalt. 6 minutter hver 3. time i et døgn er oppskriften jeg tar fra hukommelsen etter omvisning på Black Sheep i Yorkshire. Black Sheep har forøvrig faset ut sine gamle firkantede skifer-kar, og bruker runde Yorkshire Squares laget av rustfritt stål, blant annet av rengjørings- og kapasitetshensyn.
- lagt inn av Håvard - 2013/7/20 17:10:39
Selvfølgelig er vel beste oversettelse av "rousing" for eksempel "vekking". Den beskriver jo hva som skjer også.

2013-06-11

Grans Ute(nlands)pils

Det virker som om Grans fører oss forbrukere bak lyset med hensyn til Utepilsen sin.

For tiden er jeg på pilsnerkjøret og kikker endel på datostemplinger og slikt. Jeg synes stemplingen av holdbarhet på Grans Utepils på boks var underlig i format. Den minnet liksom ikke om datostemplingen på andre bokser. Her er hva det stod:

P/LOT   23042013 23:38
EXP     23042014 KR
Mens her er et typisk eksempel på hva jeg har funnet av datostempling på alle andre av Grans bokser.
19:09
21.10.13

Datostempling for Grans Premium Pilsner Datostempling for Grans Utepils (gammel) Datostempling for Grans Utepils (ny)

I tillegg var innpakking annerledes, både hvordan pappen var viklet rundt de seks boksene, og hvordan sixpack'ene var satt på pallen.

Kanskje de har to, ulike tappelinjer for bokser? Men nei, det var bare Utepils som var annerledes. Kanskje de tappet den hos et annet bryggeri på grunn av kapasitetsproblemer eller i forbindelse med en feil på tappelinje? Men nei, ingen andre norske bokser hadde slik stempling.

Til slutt kontaktet jeg Grans med spørsmål om dette var tappet hos dem eller et annet sted, og fikk til svar: Utepils blir tappet med vår resept på lisens i på (sic) et bryggeri i Danmark. Jeg tolket det slik at Grans får det brygget og tappet etter egen oppskrift på et dansk bryggeri. Hvilket bryggeri vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke om hele volumet av Grans Utepils er brygget i Danmark, men jeg oppfordrer leserne til å forsøke å finne en boks Grans Utepils med norsk datostempling.

Er dette så forferdelig ille, da? Vel, ja. Av to grunner.

For det første lar Grans disse boksene seile under falsk flagg og dermed forleder forbrukerne med hensyn til varens opphav. Øl og opphav er viktig for mange, noe Grans vet og ikke minst vet å dra fordeler av. I hvert fall implisitt presenteres ølet som laget i Sandefjord, men er egentlig et dansk importøl. Man kan ennå få dette ølet på to ulike boksdesign. Ingen av dem nevner noe om noe dansk bryggeri. Begge signaliserer utelukkende Grans bryggeri. Det nyeste av designet bærer til og med signaturen til Håkon Gran, «3. generasjons bryggerimester». Kanskje innkjøpssjefens signatur hadde vært mer passende? Og boksen har påskrift som må leses som: «Utepils – ekte vare – fra fjor'n». Men ingen har sagt at «fjor'n» ikke like så godt være Limfjorden som Sandefjordsfjorden.

Den andre grunnen er mer dyptstikkende.

  • I KlikkMats test 2009 av sommerøl var Utepils det eneste Grans-ølet som kom over streken, på 73 poeng, to poeng fra beste øl (jeg vet dog ikke om det deltok med flere øl fra Grans her.)

  • I VGs sommerøltest 2010 gikk Grans Utepils til topp med eneste terningkast 5.

  • I VGs sommerøltest 2011 kom Grans Utepils på delt førsteplass med følgende kommentar fra juryen: «Best i fjor, og best i år. Dette gir mersmak.» I samme test kom Grans Sommerøl på delt neste-sisteplast sammen med et alkoholfritt øl.

  • I VGs sommerøltest 2012 fikk Grans Utepils terningkast 5, mens Grans Sommerøl fikk terningkast 1 og kommentaren «Python».

  • I Oslo Bys test av sommerøl 2013 kom Utepils på delt førsteplass med terningkast fem, mens Grans Evig Sommer kom på delt sisteplass med terningkast 2.

Utepils har derfor gjennom en årrekke gjort det fra meget bra til riktig så utmerket for Grans, selv der deres andre øl ofte har falt igjennom. Dersom de egentlig ikke har brygget ølet selv, så er det nærmest en falitterklæring for bryggeriet. I tillegg ville det nærmest være å jukse, for jeg mistenker at dette ølet hadde blitt sjaltet om testerne hadde visst at det ikke var norskbrygget. Og det er nesten verre dersom de nylig har satt bort bryggingen av det som tidligere var et godt egenbrygget øl.

Det forklarer kanskje også hvorfor Grans er så variable i ølkvaliteten. Kanskje de gode Grans-ølene man snubler over fra tid til annen egentlig er lisensbrygget i utlandet?

Og så skulle jeg likt å vite hvilket dansk bryggeri som under-cover tilsynelatende slår norske industribryggerier i øltest eller øltest, selv med en lavstatus label?

- lagt inn av Gustav F - 2013/6/12 00:00:22
Grans har jo hatt kapasitetsproblemer, så dette er i grunnen ikke så overraskende. Dette er jo det samme som Ægir gjorde med sin produksjon i Belgia, og de er jo enda tettere knyttet til et opphavssted og håndverket til noen enkeltpersoner.

Ellers er vel to skudd i blinde Royal Unibrew eller Vestfyen som kontraktsprodusenter.

Grans / Harboe - lagt inn av Arve M - 2013/6/12 00:25:13
Grans har vel lenge hatt et samarbeide med Harboes. I 2011 var meningen at alt boksøl skulle hjem til Norge, men det er vel muligheter for at det "gode" Grans-ølet fortsatt er dansk. http://www.sb.no/nyheter/grans-skal-brygge-alt-boksolet-hjemme-i-sandefjord-1.6666588
Grans og Ægir og lisensbrygging - lagt inn av Anders Christensen - 2013/6/12 09:22:50
Det stemmer at Ægir lisensbrygget endel av ølene sine i påvente av større bryggeri, men jeg mener at dette var tydelig (om enn kanskje ikke høylytt) markert på etikettene deres.

2013-06-10

Extreme is the new boring

… eller noe slikt. Mange av ølene som var «in» og banet vei for mikrobryggerirevolusjonen er fremdeles med oss, men de oppfattes i dag som litt kjedelige og temmelig ordinære. En gang i tiden var disse lokomotiver innen ekstrembrygging og regnet som spennende øl; idag er de litt «gjesp» som kanskje overlever mest på ikonisk status.

Noen eksempler:

  • Anchor Steam Beer har et fortrinn ved at den er typedefinerende i sin egen stil – California Common Beer. Men utover det er det vel få sikler over den av for dens store og «mind-blowing» smaksopplevelse.

  • Boston Lager var én av de opprinnelige mikrobryggeriproduktene som slo an tonen i den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen. Servér den blindt til ølnerder idag, og du får sannsynligvis mye «blææh» fordi den er for forsiktig.

  • Brooklyn Lager selger endel på samarbeidet med Carlsberg og at de fikk tak i karismatiske Garrett Oliver. Det er et brukbart øl med stor utbredelse. Men på rating-websitene tjener den nok mer på sin ikoniske status og betydning i ølhistorien enn på smaken alene.

Felles for dem er at de er eller var konkurrenter til pilsnere, men uten at de noensinne har vært ekstreme. Det er ikke ment som kritikk, snarere tvert om, for jeg liker dem slik. De har røtter tilbake i tradisjon, nærmere bestemt amerikansk pilsner/lager/noe fra før første verdenskrig. Men den ølrevolusjonen de var med å skape har flyttet seg i mer ekstrem retning, og disse ølene står på en måte igjen på perongen.

Så er det endel som vil påpeke at dette er gode øl som så absolutt har livets rett. Det er ofte de samme personene som også mener at Frydenlund Bayer, Goose Island IPA, Köstritzer Schwarzbier og Švyturys Extra er gode øl. Og det er gode øl – i feinschmeckerens øyne, men neppe blant ekstremølnerdene.

En variant av øl-radikaliseringen – om det er rett uttrykk – er å brygge hardere på alle parametre: mer brent malt, høyere abv, mere og råere humle osv. En annen variant er uvanlige ingredienser, og der setter knapt fantasien grenser. En tredje, men beslektet retning er utviskning av grensene mellom øltypene, or der er det virkelig ingen ende på hvor utflytende typedefinisjonene kan tolkes. Videre har vi fusion mellom øltyper, rekreasjoner av utdødde øltyper, nyskapte øltyper og Gud alene vet hva.

Om den store franske revolusjonen het det at den spiste sine barn. Om mikrobryggerirevolusjonen kan vi kanskje si at den drikker opp sine opprinnelige øl. De ikoniske ølene overlever nok, men hvordan går det med de gode ølene som hverken har masse-appeal, ikonisk status eller kan flyte på sin ekstremitet, men som bare er gode og typeriktige? Jeg vil tro at mange av disse forsvinner.

Hvor lenge kan vi ha denne radikaliseringen før vi ser en reaksjon i retning av å brygge godt og klassisk typeriktig øl? Vi har vel lenge sett konturene av dette i emning, og personlig håper jeg at «Back to basic» snart blir den nye trenden.

2013-06-09

To tårn – like før

Forleden var jeg så heldig å bli invitert til et besøk hos To Tårn som er bryggeriet som John Sunde og Børge Barlindhaug er i ferd med å starte på Marienborg i Trondheim. Jeg har blogget om dem før, da de kom med første ølet på Lian, og da de startet med renoveringen av bygget.

Siden sist har logoen fått en make-over. Det er brygget noen flere batcher, lokalene er i rute. De har kanskje ikke overkommunisert på jungeltelegrafen, selv om Facebooksiden har fortalt om progresjonen. Alle har visst at de er der, og ellers har det vært litt stille rundt dem. Men ting sannelig skjedd.

Bygget er nå totalrenovert
 
To Tårn, sett fra
nordvest

Bygget er nå totalrenovert. Utenfra ser det nå skibbelig og innbydende der det ligger klistret inn mellom den gamle hovedveien sydover – Osloveien – og Dovrebanen. Fra hovedinngangen kommer man inn i en liten minipub med tre bord med ståplasser og ca én meter bardisk. Derifra kommer man inn i «gildehallen». Det er et navn som får meg til å tenke på hjortehoder på veggene, chesterfieldmøbler og mye mørkt treverk fra utrydningstruede treslag. Men det er det ikke. Rommet er hvitmalt og lyst, med panoramavinduer ut mot togene (Trainspotting!) Langbord og stoler er enkle og funksjonelle. Et rom uten for mange distraherende sanseinntrykk, slik det ofte anbefales som en god setting for dypdykk i smaking.

Fra gildehallen kommer man inn i søndre tårn, som er bryggetårnet, og samtidig går man fra funksjonell minimalisme til forseggjort industristil med snev av steampunk. Bryggeriet er delt på tre etasjer pluss kjeller, og hver etasje har ca 15-16 kvadratmeter gulvflate. De fleste forsåsegpåere ville nok karakterisert de rammene som uegnet for et bryggeri, men vent til du ser To Tårn. Gulvene mellom etasjene er stålrister, og med rett belysning langs veggene så snakker vi høy kulhetsfaktor. Siden de har valgt et kompakt bryggesystem, er hele vørterproduksjone i tredje etasje, all gjæring er i andre etasje, mens tapping og lagring og slikt er i første og kjeller.

Gildehallen
 
Gildehallen

Kult er det også at de ikke bruker pumpe. Siden ølet hele tiden skal nedover i tårnet, bruker de gravitasjon – slik som i de gamle førkrigsbryggeriene – i stedet for pumpe. Forøvrig er alt stilig, ryddig, velmerket og gjennomført – eller ser i hvert fall ut til å bli det når alle brikkene har kommet på plass. Ikke minst miljømessig er det ambisiøst, for de har en velordnet plan for gjenvinning av så mye varme fra bryggeprosessen som mulig.

Det nordre tårnet er litt mindre interessant. Der har de noen personalrom og et kontor og slikt, samt teknisk rom med ventilasjonsanlegg og slikt øverst i tårnet. Her var det gamle vanntårnet, og vanntanken begrenser bruken, samtidig som den er praktisk umulig å fjerne.

Bryggeriet er basert på en 1000 liters tank fra Speidel, men det er ikke et Speidel-bryggeri som sådann. Det er selvdesignet. Prinsippene i stor grad hentet fra Speidel sine bryggerier: en felles bryggetank med hevbart maltrør. Speidel er jo kjent for kompakte bryggerier, og lokalene til To Tårn krever et kompakt bryggeri. Her ligger første spenningsmoment: har de klart å designe og bygge et bryggverk som er like godt og effektivt som Speidel?

Anlegget på 1000 liter var under oppmontering da jeg besøkte dem. I mellomtiden brygger de på to stk 50 liters Speidel-bryggverk som kjøres i parallell under brygging. Det tilsvarer oppsettet som de tidligere har brygget med på Lian restaurant. Her ligger spenningsmoment nummer to: hvordan de klarer overgangen til et 1000 liters anlegg, både skaleringsmessig i forhold til oppskrifter og prosessmessig siden det nødvendigvis er forskjeller. Å endre bryggverk er tross alt nesten det samme som å endre litt bryggeristil.

På etasjen under bryggverket er det fire stk 1000 liters gjæringstanker – også de fra Speidel. Her er det kjølekapper med glykol og individuell styring for hver tank, og gjenbruk av energi. Mellom etasjene går det vertikale stiger, eller kanskje jeg skulle sagt leidere, for jeg fikk litt følelsen av å være i et skipsmaskinrom av den ryddige typen – litt Bristol fashion.

Line-up av tidlige batcher
 
Line-up av tidlige
batcher

Innen øltyper er To Tårn ikke helt A4. De har en milkstout og en cream ale, som begge er typer som jeg i farten ikke kan huske andre i Norge har brygget. I tillegg har de en rug-IPA og en torvrøkt porter, som ikke akkurat er del av noe standardsortement hos mikrobryggeriene, selv om det har vært brygget. De har bena i litt forskjellige tradisjoner, men kanskje mest i amerikansk mikrobryggeritradisjon og moderende norsk hjemmebrygging.

Flaskene er 33cl og 50cl av den typen Nøgne Ø bruker. Opprinnelig tenkte de å bruke bjørnunger, men flaskevasking ble for omfattende og plasskrevende. Dersom man nasjonalt mener noe med gjenbruk og panteflasker og slikt, burde noen snart gjøre dette praktisk gjennomførbart for småbryggeriene – men systemet med pantbare gjenbruksflasker var kanskje heller ment som en headstart til industribryggeriene ikledd en miljøargumentasjon?

Gjærmessig har To Tårn til nå kjøpt ny gjær fra White Labs for hver batch, men når de starter å brygge mer regelmessig og på større anlegg, vil de også høste gjær, men uten at en bestemt gjærtype skal opphøyes til husgjær. Humlemessig holder de seg til amerikanske og europeiske humler, etter hva øltypene krever, med noen new zealandske ekskursjoner. Ingen store overraskelser her.

Flaskekapsler med logo, selvfølgelig.
 
To Tårn
flaskekapsler

Årsproduksjon? Vel, kapasiteten på bryggpanna er 1000 liter, så med to brygg fem dager i uka vil de kunne nå 5000 hl. Imidlertid er gjæringsfatene flaskehalsen: det er fire stykker av 1000 liter, og de planlegger å bruke samme fat for primær og sekundærgjæring. Med 1-2 uker tid på tank før det tappes på flaske eller fat, så snakker vi om 2-4 brygg i uka. Det vil si at 1000hl går greit, og man kan presse det opp mot det dobbelte med mye stress og stram logistikk. Selv om det er lett å begynne å regne slik på hvor mye de kan brygge, så er det feil, for jeg tror ikke de ønsker å maksimere produksjonen, og det er her bryggeriets egenart ligger. Mer om det nedenfor.

Så over til de enkelte ølene. Dette er bare de første batchene deres, og jeg vil tro at utvalget vil ekspandere temmelig raskt.

  • Det lyseste er en Cream ale som de ønsker skal omvende de som er frelst på pilsner. Mange bryggerier har laget sin egen pilsner for å konkurrere med industripilsner, med varierende resultat. Pils er tross alt en vanskelig øltype å lage. Så ja, kanskje en cream ale, med litt hvete er en god pilsner-erstatter?

  • På neste nivå av mørkhet har de en Pale ale, en Rug-IPA og en IPA. Alle er solid humlet, etter amerikansk standard, og felles for dem er at det kanskje er litt mørke, men dog innenfor i typeriktighet. Min favoritt var RIPA'en, som hadde 33% rug i maltblandingen, og et tykt og fyldig preg i god balanse med humla. Kanskje med unntak av rugen, så var det et preg av standardsortement for mikrobryggerier over disse ølene. Gode og solide øl, men ikke noe som i vesentlig grad differensierer dem fra andre bryggerier.

  • De mørkeste ølene var en milk stout, en mørk belgisk strong ale og en røykporter. Milkstouten kommer fra tiden på Lian, og var dessert-ølet der. Det er en øltype som lett tipper over i for mye sødme om den skal stå helt alene, men når den kan levere mørk sødme til et samspill i dessertfasen av et måltid, så fungerer den. Det var forøvrig dette ølet som ble servert for kongeparet på Frøya tidligere i uka, dog med spesialetikett.

  • Den mørke belgiske strong-ale'en er litt vanskelig å båssette – som belgiske øl tidvis kan være. Den er litt trippel, litt dubbel, litt vel mørke toner til en typisk belgisk øl, litt … vel. Så er nok også To Tårn mer plantet i amerikansk mikrobryggetradisjon, og da er det ikke alltid like lett å treffe på belgiske øltyper. Vi har sett det med andre mikrobryggerier også. Om de har noen få belgiske øltyper, så er det sjelden noen flaggskipsøl.

  • Røykporteren bruker bare 15% peated malt, og det er egentlig tilstrekkelig. Jeg har ingenting imot øl med 100% røykmalt fra treverk, men torvsmaken blir ofte for brutal til en single malt øl. Den egner seg bedre for dobbeltdestillering og 12 års modning på fat. Selv ved 15% torvmalt fikk ølet et tydlig mineralisk torvpreg, men uten at andre smakskomponenter ble overkjørt. Det er et krevende øl.

Ordnung muss sein! Teknisk rom, ting gjøres skikkelig her.
 
Ordnung muss
Sein

Og mens vi er inne på røykøl, når får vi et stjørdalsøl fra dette bryggeriet? Som de selv har sagt tidligere: trolig aldri. Den ene av gutta bak – Børge Barlindhaug – har sitt opphav fra Stjørdal, nærmere bestemt Skjelstadmarka, som har den mørke og litt brente varianten av stjørdalsøl. Han har brygget ekte stjørdalsøl og maltet bygg der. Han mener ekte stjørdalsøl må være brygget i Stjørdal, ellers blir det helt feil. Det er en beundringsverdig beskrankning jeg sant å si ikke tror alle andre norske mikrobryggere ville ha pålagt seg selv. Men når det er sagt, så ligger det noen sekker med stjørdalsmalt i kjelleren på bryggeriet og man kommer nok til å lage noe som er inspirert av stjørdalsk maltøl, men det blir nok ikke navngitt som stjørdalsøl.

Det stod også noen tomme, gamle Ardbeg-fat (se bilde på Facebook) i lokalene, og det var ikke for å gi bryggeriet et shabby-chic-look, for å si det sånn.

Avtale med distributør var de ikke så interessert i. I stedet hadde de egne lisenser for distribusjon og avtale med transportør. Ølene opp til 4,7% planlegger de å selge ifra eget lokale i kjelleren i tillegg til i butikker. Man kan velge å se det enten som fingervising til distributør-mellomleddet – eller som et ønske om ikke å ha noen som stresser og styrer dem. Eller kanskje begge deler. Eller man kan se det som en indikasjon på at de satser på eksklusivitet snarere enn på volum og mange salgspunkter, dvs at de satser på at du må oppsøke ølet, snarere enn at det er allestednærværende og i lokalbutikken din. Andre bryggerier som har forsøkt dette har endt som temmelig usynlige og vanskelige å få tak i utover lokalmiljøet, så dette blir spenningspunkt nummer tre.

Strategisk snakker de om fire ulike «ølprofiler»: pilsner-konkurrenter, normale mikrobryggeriøl, standardsortimentøl med spesialetiketter og til slutt spesialbrygget øl. Denne lista forteller også en god del om hva de tenker om og ser på markedet. Vi kommer trolig til å se endel spesialøl fra dette bryggeriet.

Tidligere har de brygget hos Ni muser og Lian Restaurant på kommunal lisens. Trolig vil disse to stedene fra nå kjøpe ølet sitt brygget på Marienborg, men med spesialetiketter. Samtidig vil kanskje Lian beholde sin kommunale lisens og brygge på et tradisjonsbryggeri som en mellomting mellom levende museum og demonstrasjonsobjekt? Alt dette høres ut som oppskriften på et mareritt for de som forsøker å sortere og kategorisere øl på Ratebeer og desslike.

Bryggeriet har serveringslisens, men det blir ikke noen generelt åpen pub. Men av og til … blir det kanskje nettopp dét. Det blir helt sikkert en god del lukkede lag med smaking, og det blir garantert endel spesialleveranser til puber og restauranter, gjerne med egne etiketter og kanskje også eksklusivt spesialbrygget. De vil garantert pleie strategiske samarbeid med andre ikke-øl-aktører, så som Lian Restaurant.

Bloggeren i arbeid (Foto: Børge Barlindhaug)
 
Anders Christensen
drikker øl fra To Tårn

Og hva mangler så? Prising snakket vi overhodet ikke om. Volum presser priser nedover. Om man satser på eksklusivitet fremfor volum, følger gjerne stivere priser med. Til gjengjeld er det ikke noen distributør der. Prissettingen blir derfor spenningsmoment nummer fire. Andre ting vi snakket lite eller ingenting om var skalering – jeg tror ikke det er et mål for dem. Internasjonalisering og eksport var heller ikke noe tema, jeg tror de tar det som det kommer hvis og når det blir aktuelt.

Jeg mistenker at de har litt mer strategiske tanker enn de vil ut med. De har alltid vært flinke til å holde kortene tett inntil brystet. Men det er en fullt ut realistisk forklaring at det kort og godt er et hobbyprosjekt. Riktignok er det å ta hobbyen et par-tre hakk lengre ut enn de fleste vil og kan, men lell. Elgjakt, golf og laksefiske er også ting som krever dyrt utstyr og mye tid og gir lite monetært overskudd.

Helt uten presedens er det da heller ikke. Magne Bjerkem startet Ølve På Egge Bryggeri som en hobby med en klar strategi om at det ikke skulle bli noen pengemaskin. Også han brukte midler på utstyr og lisenser, og styrte som han ville, etter at han hadde solgt betongfirmaet sitt og egentlig pensjonert seg. Også han stod i stor grad for distribusjonen selv. Han solgte bryggeriet senere med oppskrifter og alt.

I et marked der vi ofte skjeller ut de største for å være kommersielle og bare tenke skalering, volum og marginer, aksepterer vi forbausende lett at de små må tenke temmelig mye på skalering, volum og marginer for å overleve. Kanskje blir vi da litt mistenksomme overfor et bryggeri som ikke har lyst til å tenke skalering volum og marginer, og vi lurer på om det ligger en hund begravet noe sted.

To tårn har en mission statement som er temmelig ambisiøs.

Med fokus på godt håndtverk, gode råvarer – både lokale og internasjonale – ønsker bryggeriet å levere kvalitative produkter. To Tårn Bryggeri AS tar samtidig mål av seg til å bli et kompetansesenter og samlingssted for øl – og ølkultur – i Trøndelagsregionen. (fra Drikkeglede.no)
Det blir kanskje ikke så lett å måle, men det er virkelig noe å strekke seg etter, og spenningsmoment fem er hvor langt de har kommet på dette om 3-5 års tid. Legg merke til at formuleringen ikke er à la «bli best og viktigst», men «bli gode og viktige». Det er i tråd med hva de selv sier: utover at det skal gå rundt, så er konkurransejaget mindre viktig enn å ha en gøy og interessant hobby.

De har knyttet til seg hjemmebryggere og andre med ulik kompetanse. Da jeg var der, brygget de sammen med en Ph.D i molekylærbiologi fra NTNU. Dersom de på denne måten knytter til seg bryggeinteresserte lokalt, og fungerer som en slags kombinert lekeplass og treningssenter for dem, så er de et godt stykke på vei til sin mission statement. TMB ble aldri det. Dahls har aldri vært det. Samfundet vil nok kunne bli det, Austmann vet jeg lite om ennå.

Jeg liker å gi bryggerier en tagline, og har tidligere kalt dem «Det strigla bryggeriet», for det meste er på stell der. Men kanskje «Det mystiske bryggeriet» hadde vært vel så beskrivende, for de holder gjerne kortene litt tett til brystet og det er ikke innlysende å forstå deres strategi.

Eller kanskje «Det spesielle bryggeriet» er mest passende.

2013-06-07

Snipp, snapp, snute …

De fleste ølhunder i Trondheim har vel merket det utvalgsmessige tøværet på City Syd det siste året eller så. Mange har kanskje også fått med seg at dette ting er i endring der.

Det er Stijn Bruneel som alene og egenhendig har løftet denne polbutikken opp til ølmessige høyder som var utenkelige nord for Lindesnes Fyr for bare få år siden. Dette er hva som kalles «above and beyond the call of duty», for det har ikke skjedd på grunn av, men på trass av Polets politikk, strategi, byråkrati og ikke minst regelverk.

Lørdag – i morgen – er hans siste dag på jobben på Polet, og det er god mulighet for å stikke innom og si takk for godt utført jobb, og for å ha gjort det som formelt ikke var mulig.

Har har strukket regelverket litt. I utgangspunktet bestilte han øl som privat-Stijn av pol-Stijn som effektuerte bestillingen, hvorpå privat-Stijn ombestemte seg og avbestilte når varene tilfeldigvis var i transit. Dette gjorde at pol-Stijn måtte det vanskelige valget om hva man skulle gjøre med varene. Og gang på gang var løsningen for pol-Stijn bli å sette ølet i salgshyllene – til glede for oss alle. Med andre ord, relativt «kreativt».

Stijns innsats for godt ølutvalg har økt omsetningen ved City Syd så det er blitt lagt merke til nasjonalt i polsystemet og gjør at Trondheim kanskje kan «snike» litt i køen om å få et neste ølutvalgspol. Det er i hvert fall lov å håpe.

Omsetningen på «ølhylla» på City Syd gikk fra 9100 liter i 2010 til 18600 liter i 2012. Nasjonalt var tallene 998.000 liter i 2010 og 1.432.000 liter i 2012. Ølhylla på City syd stod for 0,91%, 1,06% og 1.30% av det totale polsalget av øl i årene 2010-12. Tall for de første månedene i 2013 har vi ikke, men trenden har vel fortsatt å aksellerere, slik at kanskje én av femti flasker med poløl idag går via denne hyllereolen. Delt på antall hyllemeter, burde den være noe av det mest aktive i polsystemet.

Det er ikke så mange hyllemeter med øl på dette polet – faktisk bare en halv reol-øy pluss litt til. Men flaskene står akkurat så tett som prislappene på hylla tillater og det gir rundt 150 ulike øltyper. I skrivende stund er de i ferd med å bygge om reolen til å ta fem hyller i stedet for de standard fire hyllenivåene som passer til vinflasker.

Vi ser også ringvirkninger av dette utvalget ved at andre av polene i området ble pushet til å ta inn et bredere utvalg - dels for å dekke opp for kundeflukten til City Syd, dels fordi kundene har etterspurt varene, men også fordi Stijn har splittet opp større partier og spredd dem rundt på byens pol.

Man skal ikke være veldig dystopisk realist for å innse at dette ikke kunne gå i lengden. Kreativt målfokus er sjelden en ettertraktet egenskap i et stivbent byråkrati. Systemet ble påtalt internt, men fortsatte likevel i modifiserte, men vel så «kreative» former. Poenget er jo at Trondheim ikke skal ha dette utvalget av øl, og da man man ikke bare skaffe det og sette de i butikkhyllene. Vi skal helst dra til Bergen eller Oslo for å få disse ølene … eller til Östersund. At det faktisk har fått lov til å fortsette såpass lenge er vel et utslag av at mange internt i polsystemet ser at regelverket gir rare og uønskede utslag og kanskje har gitt litt ekstra spillerom.

Stijn sitter med enorm kunnskap både om øl – og naturlig nok spesielt belgisk øl – og han har vist en eksemplarisk evne til å legge forholdene til rette for kundene, til maksimalt å utnytte små ressurser, til å forvalte, selektere og rotere utvalget, til å rydde og etterfylle i hyllene, og til ekstrem kreativitet for å skaffe de mest interessante ølnyhetene til Trondheim. Det er alltid koselig å slå av en prat om øl med Stijn. Han vil bli savnet på City Syd, og vi håper at det er andre der som kan ta opp stafettpinnen.

Han er nå «kapret» av distributøren Beer Entusiast. Selv om det er hyggelig at vi fortsatt vil dra nytte av ham, så er det litt synd at han fremover bare har fokus på et subsett av ølmerkene. Takk for utmerket utvalg, Stijn!

- lagt inn av Captain Frodo - 2013/6/9 21:19:24
Aha, jeg har flere ganger lurt på hvordan du har fått kloa i sjeldne godbiter!

2013-06-02

Atomkrigsøl

I serien obskur trivia har vi kommet til en note jeg fant i informasjonsheftet Vår gyldne drikk fra Bryggeriforeningen utgitt i 1971. Blant andre generelt positive fakta og vinklinger om øl var det et avsnitt med tittel Øl i krisetider.

Der stod det at brygging av øl fjerner flere radioaktive stoffer fra råvarene, blant annet isotopen strontium-90, og de siterer Industrivernnytt nr 1 fra 1962:

Selv om råvarene således har vært utsatt for stråling, vil det ferdige produkt – ølet – være på det nærmeste befridd for de radioaktive stoffer, slik at innholdet av disse ligger langt under faregrensen.

Poenget her er at strontium-90 dannes ved atomsprengninger, har kjemiske egenskaper som minner om kalsium og derfor kan tas opp og lagres i knoklene våre. Det tas opp i korn og går gjennom matvarer videre til oss. Men heldigvis, i tilfelle atomulykker eller atomkrig: ølet skulle allikevel være trygt å drikke.

Fysikere får evt korrigere meg, men gangen i dette – i hvert fall for strontium-90 – er vel ikke at det dannes når ølets råvarer bestråles, men at det dannes under atomsprengninger eller -ulykker, og så tas opp av plantene dersom det blir transportert bort med vind og vær. Men jeg kverulerer.

Baksiden av medaljen er nok at du må drikke melk, ikke øl, for å få din daglige dose med kalsium.

Bryggeriforeningen anno 1971 avsluttet avsnittet med formuleringen: Både vørterøl og annet øl fremheves derfor som meget viktige produkter for et beredskapslager. Men uten at det går tydelig frem om det er Forsvaret eller Bryggeriforeningen som fremhever dette. Og under var det en tegning av to soldater som voktet en mannshøy pilsnerflaske.

Ah, tidene har endret seg ...

2013-05-28

Vin og øl, igjen

Da jeg var innom den store Narvesen-kiosken i Trondheim - den der tidsskrifter er mer sentral i forretningsmodellen enn boller, pølser og is - la jeg merke til hvor forskjellig vinblader og ølblader var plassert.

Vintidskriftenes plassering

 
Øltidsskriftenes
plassering

Øltidskriftenes plassering

 
Øltidsskriftenes
plassering
Vin-tidsskriftene står sammen med mat- og groumettidsskiftene, i nærheten av interiør og hage. Mens øl-tidsskriftene står sammen med sigar- og whiskytidsskriftene, i nærheten av porno-, tattoverings-, og mykporno manneblader. Ignorer at det står «Musikk» på hylla med vintidsskrifter, det var bare butikken som hadde gjenbrukt hyllene uten å merke dem om.

Det er vel en perfekt illustrasjon på hvordan mikrobryggerirevolusjonen fremdeles er uglesett som en manneting, med fest og fyll som fremste attributter, mens vin er kultur. Nå skal det til Narvesens ørlille forsvar sies at «Beer» er et forunderlig tidsskrift som i stor grad omhandler mikrobryggerier, men allikevel velger å vise lettkledde piker som viser frem ølflasker, noe jeg har skrevet om før. Det er heller ikke helt klart for meg hvorfor «Kapital» har havnet her.

Og la meg kaste stein i glasshus hva fordommer angår, for den tilsynelatende stadig minskende bladdelen hos Narvesen er symtomatisk. Forretningsmodellen synes hovedsaklig å være å selge rosablogger om ulike tema, festet til døde trær og høyt priset, til alskens Internett-ukyndige personer. Det er en forretningsmodell som jeg tror kommer til å svinne hen av seg selv. Hvor mange tidskrifter om Quilting eller Shabby-chic-innredning kan egentlig selv en forherdet og helfrelst fan fordøye?

2013-05-23

ABX-testing av øl

Smaker all pils likt? Neppe. Men kanskje smaker endel pilsnere tilstrekkelig likt til at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Det kan vi teste med en ABX-test.

En ABX-test sjekker om man er i stand til å kjenne forskjell på to produkter. Kort fortalt får man tre prøver, en A-prøve av produkt A, en B-prøve av produkt B og en X-prøve som kan enten være fra produkt A eller produkt B. Man skal avgjøre om den er lik A eller B. Eventuelt kan man se på det som tre prøver der man skal finne den som skiller seg fra de to andre, som er like.

En ABX-test må nødvendigvis være en blindtest. I tillegg kan det være en dobbelt-blindtest, som betyr at ikke bare den som testes ikke vet fasiten, men heller ikke den som tester vet fasiten under testingen. Poenget er at med mindre testeren har et proft pokerfjes, gis det små hints til den som testes. Det trenger ikke engang å være bevisst, hverken fra testeren eller den som testes sin side. Men det reduserer tiltroen til testen, som styrkes når den blir dobbeltblindet.

Til å begynne med kjører vi en dobbeltblindet ABX-test med bare to personer involvert – meg som testes og Magni som tester. Testprotokollen er som følger:

  1. De to ølene som testes er kjent for begge.

  2. Jeg preparerer tre doble plastglass med en papirlapp liggende i bunnen mellom glassene med med påskriften A, B og X, men slik at det ikke er synlig uten å tas opp. De plasseres i denne rekkefølgen på kjøkkenbenken, og jeg forlater kjøkkenet.

  3. Magni går på kjøkkenet og åpner flaskene og heller første øl i glass A, andre øl i glass B. Hun kaster så en terning. Viser den 1-3 fylles glass X med øl A, ellers fylles det med øl B.

  4. Glassene blir deretter stokket ved at Magni kaster en terning, verdiene indikerer hvilket glass som blir det nye første glasset. Dvs om man får 1 eller 2, plasseres glass A først, får man 3 eller 4 plasseres glass B osv. Deretter kastes terningen på ny, og verdien indikerer hvilket av de to gjenværende glassene som blir det nye andreglasset. Til slutt passeres det gjenværende glasset som tredjeglass.

  5. Magni forlater kjøkkenet og jeg kommer inn og gjentar stokking av glassene etter samme metode som over.

  6. Med sprittusj merker så jeg glassene etter at de er plassert i den nye rekkefølgen som 1, 2 og 3.

Glassene kan så drikkes og testes med Magni som tilskuer og tilhører, siden heller ikke hun vet hvilke glass som inneholder hvilke øl. Ja, hun kan faktisk også være med, gitt at vi har preparert tre par glass i stedet for tre enkeltglass. Når jeg har bestemt meg for hvilket glass som avviker fra de to andre, tar vi opp lappen med fasiten som ligger mellom de to plastglassene og Magni forteller om X-ølet er en A eller en B.

Metoden eliminerer ikke bevisst juks, men sålenge vi har selvdisiplin nok til ikke å gjøre det, og vi kun skal bruke det til testing av oss selv, så er det ikke noe problem. Det viktige er å eliminere ubevisst kommunikasjon fra en tester som vet fasiten.

Det er et mål å bruke plastglass som ikke er helt gjennomsiktige, slik at små varisjoner i farge ikke er synlig. Glassene bør stå litt slik at synlige forskjeller i skum har blitt borte. Det kan være nyttig å sette glassene mot forskjellig bakgrunn, slik at små nyanseforskjeller forsvinner i ulike lysforhold.

Som en prøve har vi testet med Heineken og Grolsch. Og det var faktisk veldig vanskelig, men jeg klarte det, med en estimert sikkerhet på svaret på 2 på skala fra 0-5. Heineken hadde litt mer humlepreg, mens Grolsch hadde litt mer sødme. Dog bommet jeg da jeg skulle tippe hvilke som var var Heineken og Grolsch, men det er forsåvidt irrelevant for testingens del. Det var to temmelig like øl.

Og så er det selvfølgelig slik at man ikke kan trekke noen store konklusjoner fra én enkelt test. Jeg hadde jo tross alt 33% sannsynlighet for å treffe rett selv om jeg bare tippet. Dog var ikke dette så mye for å sjekke forskjellene mellom de to ølene som det var å teste logistikken med dobbeltblinding av ølsmaking med to personer.

Jeg skal fin-tune litt mer, og så er jeg klar for den store prøven: Er det egentlig slik at de fleste norske pilsnere smaker likt?

2013-05-20

Prikkedøden

Tidvis kan det synes som om skjenkelovgivningen i stor grad handler om å leke sisten i et bisart regelverk der man mistenker at det er om å gjøre for kontrollørene å score flest mulig «poeng» snarere enn å se til at utskjenkingen foregår i ordnede former.

Jeg husker én Trondheimspub som lekte katt og mus med skjenkemyndighetene, og lot det gå sport i å forsøke å vise så mye reklame som mulig uten å bli tatt for det. Langt om lenge måtte de ta ned Spitfire-effektene, men jeg tror ikke noe av all den andre reklamen ble oppdaget. Men denne puben er dessverre ikke lengre blant oss av helt andre grunner.

Da Trondhjem Mikrobryggeri i januar fikk besøk, ble de prikkbelastet for drikkemenyen sin, og jeg kunne knapt ha funnet et mer understøttende anekdote for teorien min om jeg så hadde diktet den opp selv. Reaksjonene på dette kom da også, se her og her.

Hvilken grusom forbrytelse hadde de begått med menyen? Hadde de slumset og skrevet positive adjektiver i en ølbeskrivelse? Nei. Hadde de vist bilder av ølene? Nei. Var menyen synlig utenfra? Nei. Problemet var at de ikke reklamerte for brennevin.

Ja, du leste rett. Trondhjem Mikrobryggeri lager ølet sitt selv, og hvilke øl som er tilgjengelige varierer naturlig nok en del. De hadde derfor en tavle der de listet hvilke øltyper som for tiden er på tapp, sammen med eventuelle sesongøl, sammen med priser og styrke. Alt dette er klart innenfor loven. Men så blir det tricky, for i tillegg til deres primære produkt – ølet – har de servering av vin og brennevin, og de produktene stod ikke på veggtavla. Med andre ord forskjellsbehandlet de sine egne øl-produkter i forhold til vin og sprit. Og forskjellsbehandling, det er farlig det.

Jeg har vridd den lille hjernen min, men allikevel ikke helt fått med meg hvorfor det er farlig. Selv om jeg ser at dette er en slags forskjellsbehandling, så er jo selv de produktene som kommer positivt ut av forskjellsbehandlingen godt innenfor loven.

Jeg vet at myndighetene gjerne vil at vi ikke drikker alkohol, og jeg forstår den indre logikken i argumentasjonen deres. Men når man først har bestemt seg for å drikke alkohol, er det vel det samme hvilket produkt man velger, bortsett fra at man ofte ønsker at man velger et svakt heller enn et sterkt produkt? Dette kunne nesten vært tatt fra en tenkt tiltakspakke mot storbryggerienes ufine konkurranse mot små aktørerer, men jeg tviler sterkt på at det egentlig er greia.

TMB har en kommunal lisens for tilvirking, eller rettere sagt en utvidet skjenkebevilling. Det gis bare til steder der bryggingen inngår i virksomhetens helhetlig tilbud og karakter. Det vil si at man i prinsippet ikke bare kan åpne pub og brygge ølet selv, det skal være et særegent element av konsept: turisme, lokale råvarer, smaksopplevelse, tradisjoner eller noe slikt. Jeg mistenker at lista generelt ligger lavt og tolkes lokalt, og jeg obseverer at i enkelte kommuner ligger lista tilsynelatende veldig lavt. Men: om TMB først har fått en «kommunal tilvirkingslisens» utfra sitt helhetlige konsept rundt en brewpub, så virker det veldig bakvendt at den samme kommunen skal tvinge dem til å reklamere for varer som så innlysende ligger utenfor dette konseptet.

Implikasjonene for utvalgsbarer er urovekkende. Om de har en meny, må den med andre ord være komplett, ellers er den ulovlig og du kan bli prikkbelastet. Om de stiller ut ølene de selger, så må de stille ut alle. Ølet må ikke være kjøpbart før det er på menyen. I praksis er det kanskje bedre ikke å ha noen meny? Er det prikkbart om man har et øl på menyen som man er utsolgt for. Tja, si dét.

Det virker også utvalgsbegrensende. Hvor ligger insentivet for en en pub til å ta inn ekstra, marginale øl dersom prikkbelastningen henger som et damoklessverd over menyoppdateringen. Spesielt vil det ramme de små og de sære bryggeriene, som lager små batcher og kanskje ikke kan sikre en stabil forsyning. Da er det lettere å holde seg til en standard type pils fra et stort og profft bryggeri, og dermed slippe å måtte fikle så ofte med menyer. Akkurat dét resulterer i en de facto forskjellsbehandling som Konkurransetilsynet burde tatt tak i. Ja EFTA-domstolen også, for samme problem rammer i stor grad importøl.

Det underbygger også en annen teori jeg har. Nemlig at skjenkebestemmelsene i Norge stadig innskjerpes, ikke ved at ordlyden endres, men ved at tolkningen innskjerpes. Innskjerpingene kommer ved at noen klør seg i skjegget og undres «har ikke egentlig dette alltid vært ulovlig, bare at vi ikke tidligere har visst å slå ned på det?». Dermed blir innskjerpingene rent administrative vurderinger, mens liberaliseringen tilsynelatende alltid må tuftes på formelle regelendringer. Men la meg blogge mer om det ved en annen anledning.

Byråkratiet er et mangehodet troll hvis nest fremste egenskap er en utpreget mangel på å kunne innrømme egne feil. (Den fremste er iboende egenskap er mangel på humor.) Prikkene til TMB blir nok sittende av den grunn. I beste fall kan man håpe på at «praksis endres» og jeg bruker anførselstegn for dette er byråkrat-kodespråk for at de innser (men for Guds skyld aldri vil innrømme!) at dette var feil.

En farlig trend - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2013/5/20 21:10:55

Jeg har tenkt litt på denne saken, og kommet til at det kan bli riktig så ille hvis myndighetene bestemmer seg for å kjøre denne linjen konsekvent. Men i og med at de aldri har tatt noen for dette før (og TMB har jo holdt på i svært lang tid), er det grunn til å håpe at dette bare var et tilfeldig blaff av idioti.

Så min konklusjon er at her gjelder det å lage minst mulig bråk, og å i hvert fall ikke påpeke alle de andre stedene som også burde få pisk. (Som f.eks de mange restaurantene som ikke nevner øl i menyene sine, selv om de har det, og selv om de lister opp vinene.)

Det beste som kan skje med denne saken er at hele greia blir glemt igjen, og det virker ikke helt usannsynlig.

Eller motsatt ... :-) - lagt inn av Anders Christensen - 2013/5/20 22:48:13
Ja, man kan være høflige og forbigå denne fadesen i stillhet og troskyldigst håpe at byråkrater gjør det samme. Men jeg begynner å tvile på at vi kommer særlig langt ved å overse idioti og dårskap i håp om at den forsvinner av seg selv.

Eller man kan gå hardere ut og tvinge dem til å offisielt endre praksis, f.eks med å innmelde 3-4 posh spisesteder for ikke å ta med øl på vinkartet sitt, og be om at de prikkbelastes og evt mister bevillingen om ikke de endrer praksis. Skal man virkelig være ekkel kan man kreve at de slutter kun å ha cognac på dessertmenyen og chablis på middagsmenyen, siden en slik matanbefaling er en forskjellsbehandling av ulike varer.

Det er dessverre først når man erfarer at man stilles til ansvar for sine mindre intelligente vurderinger at man begynner tenke litt ekstra før man handler.

Side 8/43: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »