Anders myser på livets særere sider

Side 8/62: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »

2015-10-29

Hvorfra kommer skål?

«Skål!» sier vi og drikker. Men hvorfra kommer begrepet? Vikingene brukte såvidt jeg vet ikke ordet skål, selv om de helt klart hadde sitt motstykke. Vi må helt til etter reformasjonen før skålen blir en del av drikkingen.

Vel, det er ikke helt sant. Man har alltid skålet, men ikke kalt det skål. I tidligere tider drakk man til døde folks minne og levende folks helse. Det er fullt mulig at dette bunner i ølet som en før-kristen, rituell drikk. I katolsk tid var det til og med lovfestet at juleølet skulle signes til takk fra Jesus og jomfru Maria.

Det var to problemer med slik drikking. Først kunne det medførte rikelig fyll. Var man begynt å drikke noens helse, var det jo alltid enda en persons helse som også måtte drikkes for. Var én person begynt å drikke til noens minne eller helse, måtte jo en annen følge opp. Dersom én skald hadde diktet et drikkevers for anledningen, var det sikkert én til som ville forsøke. Dette var tidligere tiders variant av «å kjøpe runder». Det er forbruksdrivende fordi settingen fordrer at man tar del med liv og lyst, samt at det blir de mest drikkevillige som setter takten det drikkes med.

I praksis har man nok hatt mekanismer for å dempe de ivrigste. Én slik mekanisme er at man passer på hverandre på tvers av generasjonene, og den har falt bort etterhvert som det er blitt mer vanlig å feste med likesinnede og jevngamle.

Det andre problemet med drikkingen var av mer religiøs karakter. Etter reformasjonen ble stemningen for det første mer pietistisk, slik at alt som smakte av vellyst og glede ble suspekt. Verre var det at de vanligste minne-drikkingene var til Jomfru Maria og et bredt spekter av helgener, og de var ikke noen velkomne personer i det protestantiske trosunivers.

Derfor ville man minne- og helsedrikkingen til livs. I stedet fikk man skåling, der ordet skål skulle være både verdslig og nøkternt. Her må vi se litt på ordet skål. Det betyr kort og godt en skål, dvs et lite fat som er mindre krommet enn en bolle, men nok krommet til å kunne inneholde noe flytende. Tidligere var nok skålen mer krommet enn dagens skåler i et kaffeservise. Ordet er i forøvrig beslektet med «skalle».

Både bolle og skål var velkjente drikkekar i gamle dager, og formene kunne variere. Til syvende og sist endte de to formene opp som temmelig like. Det kunne være lokale eller tidsmessige variasjoner, men den primære forskjellen imellom dem var at en bolle hadde inskripsjonene på utsiden, mens en skål hadde dem på innsiden.

Skåling er da formodentlig bare en kortform av drikke skål. Astrid Riddervold indikerer at det er hva man sa når man sendte drikkekaret – ølskåla – videre under skåling. Kanskje har «skåling» blitt navnet på det man gjorde når man sendte skåla rundt, og så har ordet bare bredt seg utover?

At det opprinnelig skulle ha noe med klinking av glass å gjøre, virker ikke overbevisende på meg. For det første var ikke glass eller beger noe almuen drakk av. Dernest var en skål (eller en bolle) et felles drikkekar som gikk fra person til person rundt bordet, slik at klinking av glass ikke ville gitt mening. Det finnes en påstand om at glass eller krus skulle skåles så det skvulpet væske mellom dem så man viste at ingen av dem inneholdt gift. Det høres søkt ut, og er formodentlig bare en forvrengning av at man i en overgangsfase kanskje forsøkte å dele en felles «skål» selv med hvert sitt personlig drikkekar.

I en kjent – men ofte mistolket – passasje om engelske kong Edgar den fredsommelige fortelles det at han forsøkte å redusere drikkfeldigheten ved å sette merker på innsiden i drikkekarene. Dette har avstedkommet stor lystighet i den mer lettlivede delen av engelsk ølhistorielitteratur. Man drikker jo ikke mer eller mindre bare fordi en konge på 900-tallet har insistert på at drikkekaret er gradert på innsiden? Det leserne vanligvis ikke får med seg, er at dette trolig gjaldt for felles-drikkekar som ble sendt rundt. Så med andre ord, kongen ville trolig forhindre at noen drakk mer uten at det ble oppdaget, men også at noen drakk mindre (les: forsøkte å drikke de andre under bordet). Da blir historien til at man forsøker å regulere minne- og helsedrikkingen, fremfor å forby eller redusere den.

Forsøkene på å få drikkingen inn i nøytrale og nøkterne former feilet. Man begynte å skåle for personer, og til og med for deres helse og for avdødes minne. Alle elementene i skålingen er synlig i den gamle drikkevisa:

//: For dette skal være NN sin skål, hurra! ://
Og skam for den som ikke
NN sin skål vil drikke
(det drikkes)
Hurra, hurra!
Den skålen var bra
Hurra!

Det hele fortsetter ofte med tilleggsversene som går over frasene «Gid han/hun lenge, lenge leve må» og «Gid han/hun mange, mange små må få». Så begynner man på ny skål for en annen person. Budskapet er klart: om du skal være med, så må du være fullt og helt med som alle andre – og det er stor skam å ikke være med.

Jeg vet sannelig ikke på om det er forbudt å kjøpe runder i Norge idag. Ølprisene legger uansett en demper på det. Da Storbritania strammet inn alkoholforbruket etter utbruddet av andre verdenskrig, var nettopp runde-kjøpingen noe som ble slått ned på og forbudt.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Variant på drikkevise - lagt inn av Pål Tobiassen - 2015/10/30 00:18:03
Og så har man (ihvertfall blant studentforeningene på UiO) en variant av den drikkevisen: //: For dette skal være NN sin skål, hurra! :// Og skam for den som ikke NN sin skål vil drikke (det drikkes) Hurra, hurra! Den skålen var bra Den skåler vi for, Hurra! (det drikkes igjen)

2015-10-28

Norøl og fremtiden

Av og treffer jeg bedre enn fortjent. For en ukes tid eller så skrev jeg om Norøl og stilte spørsmålet om hvor de var blitt av. I løpet av timer fikk jeg tilsent et utkast til lederartikkel for neste nummer av medlemsbladet, der styret kollektivt kaster inn håndkledet og overlater til medlemmene og en ekstraordinær generalforsamling å bringe stafettpinnen videre. Se forøvrig en versjon forhåndspublisert på Ølportalen.

Og dessuten: som alltid når jeg slenger med leppa, kommer det en og annen kommentar om å ta i et tak fremfor å stå på sidelinjen å akke og oie seg. Det er litt vanskelig å si seg prinsippielt uenig i slikt. Siden Norøl nå implisitt har innbydt til innspill og synspunkter, så la meg reformulere meg på en konstruktiv måte. Hva trengs i Norøl? Hva mener jeg man burde prioritere?

  • Det trengs en valgkomite. Mang en organisasjon har senket seg selv i mangel derav. Symptomene er styrerepresentanter som er utslitt og demotivert, men som motvillig stiller til gjenvalg i mangel av nytt blod. En valgkomite skal se organisasjonens behov opp mot dens strategier og aktivitet, skal finne kandidater fra både styre og utenfra, og foreslå suppleringer og endringer samtidig som man tar hensyn til bakgrunn, kompetanse, organisasjonserfaring, egnethet, samarbeidsevner osv. Det er i seneste laget å sette ned en valgkomite nå, men det er desto viktigere at noen tar den jobben frem mot generalforsamlingen: sondere terrenget, klarere med folk og foreslå et fulltallig mannskap for et nytt styre, satt sammen som en fungerende enhet.

  • Man burde gjennomføre en strategisk prosess for å reprioritere oppgaver. Da Norøl var store og det fantes få alternativer, plukket man kanskje opp noen oppgaver som man ikke lengre trenger. Mitt innspill her er at ymse øltrivia, smånytt fra bryggeriene, oppskrifter, pubanmeldelser, klipp fra pressen, produktnyheter osv er mindre viktig, og bare sprer fokus. Ølportalen.no og masse bloggere – for ikke å nevne en stadig økende samling ølbokforfattere – har tatt opp den ballen. Internett har skapt et internasjonalt fokus der man tidligere trengte nasjonale aktører. Det Norøl trenger å prioritere, er lover og regler i Norge og EØS, forbrukernes rettigheter, juks og kvalitet på ølet, varedeklarasjoner, monopoliseringstendenser osv.

  • Medlemsbladet Ølgjerd er viktig, selv om tiden er i ferd med å løpe fra papirtidsskrifter. Likevel er det viktig å bevare. Dessuten var det et tap at det elektroniske Ølbrevet gikk inn, og jeg mener det burde tas opp igjen. Ingen ønsker vel at de to er helt fylt med alkoholpolitiske artikler, men jeg tror det allikevel må være mulig å finne den rette miksen mellom det, nyheter og mere forbrukerfokusert stoff.

  • Det må være et strategisk mål for Norøl å bli en av de primære go-to-kildene for journalister og politikere som ønsker bakgrunnsstoff, saksopplysninger eller partsinnlegg. For å få til dét, må man mene noe om de rette tingene. Man må kort og godt kaste seg inn i debattene med saklige og vektige innlegg, og man må pleie et nettverk og bygge en merkevare. Man må sikte på å bli premissgiver, i starten ubudent, etterhvert invitert. Man må jobbe for å nå frem nasjonalt i ulike saker, og måle suksess etter hvor ofte man klarer det.

  • Rask responstid i den offentlige debatten. Dersom man følger med i den offentlige debatten, ser man at nyhetssyklene blir stadig kortere. Man trenger å si hva man mener i løpet av minutter og timer, ikke dager og uker. Norøl må etablere en intern kommunikasjonsstruktur som tillater dem å diskutere internt og så respondere raskt på aktuelle saker … mens de er aktuelle og før offentlighetens fokus har flyttet seg til noe annet.

  • Man trenger å bygge allianser med ølklubber i hele landet, for det er nettopp i ølklubbene man finner masse engasjement og innsats. En viktig oppgave for Norøl burde være å samle ølklubbene i et nettverk som i viktige saker kan mobiliseres. Tenk om man i saker som reklamereglene eller gårdsutsalg kunne forsynt landets ølklubber med fakta og argumenter og fått dem til å stå på lørdags-stand i hver sine hjembyer? Utfordringen ligger i å gjøre et slikt ølklubbnettverk nyttig også sett fra de enkelte ølklubbenes side. Man hverken kan eller skal «overta» ølklubbene, men må forsøke å koordinere dem med hensyn til ølpolitisk aktivitet.

  • Et offentlig elektronisk diskusjonsforum for ølpolitikk og andre sentrale oppgaver er noe Norøl burde forsøke å etablere. Man må sky unna tema som hvilke juleøl er best, hvor får du tak i øl så-og-så, rykter om nye bryggerier, osv.

  • Norøl må for sin egen integritets skyld unngå la seg suge inn i den litt spesielle økologien som eksisterer i ølverdenen på grunn av reklameforbudet. Siden Norge er et «dark marked», er bryggerier og andre kommersielle aktører ekstremt flinke til å sekundær-reklamere gjennom å støtte opp under aktiviteter som gir en reklameeffekt. Det er viktig at Norøl er en selvstendig og uavhengig forbrukerorganisasjon som ikke minst kan ha et kritisk blikk også på bryggeriene.

  • Det er også essensielt å trekke med enkeltmedlemmene. Det kan være utfordring nok å få dem til å bli og forbli medlemmer selv om man organiserer festivaler og publiserer nyttig info-stoff. En enda større utfordring er det å få det til dersom det man tilbyr er muligheten til å delta i masse arbeid.

  • Tilstedeværelse på festivaler og messer. Dette er ikke noe Norøl ser ut til å ha ressurser til å organisere. Og kanskje er det heller ikke så viktig, gitt at så mange andre organiserer det? Derimot burde man møte øl-drikkere på festivaler, messer og lignende, for å få ut argumentasjon og synspunkter. Norøl trenger å være en meget synlig organiasjon for forbrukerne, liksom den trenger å være ikke-ignorerbar for bestemmer.

Jeg tror de viktigste oppgavene for Norøl burde ha vært:

  1. Norsk representant i EBCU.
  2. Offentlig høringsinstans for alt som har med øl og alkohol å gjøre.
  3. Diskusjonsarena for ølinteresserte innenfor alt som har med ølpolitikk.
  4. Sette fokus på øl-forbrukernes interesser i den offentlige debatten.
  5. Pushe på for endringer og moderiseringer i regelverkene.
  6. Pressekontakt for saker rundt øl, spesielt der det er en politisk vinkling.
  7. Diskusjonspartner for politikere rundt øl- og alkoholpolitikk.
  8. Fokus på praksis og kvalitet rundt behandling og servering av øl på puber mm.
  9. Kritikk av ordninger som begrenser utvalg eller forskjellsbehandler aktører.

Man trenger å finne en leder som har en nasjonalt omdømme – helst også utenfor ølets verden, som har erfaring med å håndere presse og politikere, som raskt og fyndig kan kaste seg inn i debatten, som kan bygge opp og lene seg på et team av støttespillere internt og som evner å dra med ølklubbene på en konstruktiv måte.

For å være overtydelig: nei, jeg er ikke rett person! Jeg egner meg ikke i styret i Norøl. For det første har jeg ikke tid (bevist gjennom styreopptredner i andre organiasjoner), dernest er jeg konfliktunnvikende (pga sørlandske gener), jeg bor altfor langt unna maktens korridorer (les: i Trondheim), og ikke minst er jeg en elendig verbal debattant (for jeg trenger å tenke og helst sove litt på ting før jeg åpner munnen).

… men på ett eller annet nivå blir jeg gjerne med å dra min lille del av lasset.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-23

Kalibrering

Etter en runde der norske bryggere av 4,7% øl er blitt klokket inn på et bredt spekter av alkoholstyrker – fra under 4,0 til over 7,0% abv – kan det virke som de utrolig nok ikke er i stand til å treffe målskiva. Kanskje det hele koker ned til manglende kunnskap rundt måleteknikk og kalibrering?

I teorien er det ikke vanskelig å brygge et øl på 4,7%. Du må sikte gjennom oppskriften. Du må kontrollmåle OG og FG. Du kan koke inn for å justere OG opp eller vanne ut for å justere dem ned, men viktigst er at du må ta erfaringene med til neste batch og justere for å treffe enda riktigere på den. Dessuten er det ett element til: nøyaktighet og kalibrering av målinger.

Kjernen her er målingene. Enhver måling unøyaktig. Det beste er selvfølgelig å måle riktig, men det nest beste er å kunne måle med konsistent og kjent feilfaktor og så kunne kompensere. Det er uansett essensielt å kjenne til mulig unøyaktighet i målingene.

Vi kan skille mellom to former for nøyaktighet: at man konsistent måler samme verdi hele tiden, dvs lav variasjon; og at måleverdiene faller jevnt fordelt rundt korrekt verdi, dvs variasjon rundt korrekt snittverdi. Et termometer som konsistent måler tre grader for mye er fremdeles nyttig, men bare sålenge du vet om det og kan kompensere. Dersom termometeret i stedet måler tilfeldig plus/minus 3 grader rundt korrekt verdi, er det verre og mer problematisk. Du kan imidlertid fremdeles få nøyaktige målinger, om du bare måler ofte nok og regner ut snittverdien. Aller verst er det dersom unøyaktigheten er inkonsistent og uforutsigbar.

Målefeil kan være relatert til temperatur, for eksempel når man måler med oeschlevekt. Denne typen feil kan man da enten eliminere ved å måle ved «rett» temperatur, eller ved å legge til et korreksjonsledd for temperatur. Noen instrumenter har temperaturkorreksjon innebygget.

En av de viktigste kunnskapene man trenger under måling, er å kunne kalibrere. Viser den vekta du bruker rett? Selvfølgelig gjør den ikke det. Spørsmålet er ikke om den viser feil, men hvor mye feil den viser. Spesielt enkelte digitalvekter er artige, for noen av dem har en tendens til å vise tilsynelatende presise tall med mange desimaler. Slikt er verdiløst om du ikke vet hva slags nøyaktighet den faktisk opererer med internt.

Ta en for eksempel en badevekt. Vi har ett eksemplar som har en nøyaktighet på 0,1 kg, dvs 100g. Det høres bra ut, inntil du finleser spesifikasjonen og innser at dette er den såkalte «display precision». Javel, men nøyaktigheten er enkelt å teste. Det er bare å gå på vekta 3-4 ganger etter hverandre og sjekke om den viser samme vekt. Og det gjør den nemlig. Man har trikset litt i programvaren, akkurat som Volkswagen. Dersom to målinger etter hverandre ligger rimelig nært, vises den samme verdien begge ganger.

Du kan sjekke selv om du har en juksende badevekt. Ta bestikkniver fra kjøkken eller noen digre skruer eller noe annet som har mange av og som har lik vekt. Gå på vekta mange ganger og øk vekta di ved å holde ca 100g mer for hver gang. Observér hvordan vekta holder seg konstant helt til den plutselig hopper opp. Juks!

Målinger på
badevekt

Over er en graf som viser i gult «korrekt» vekt (meg) pluss et antall bolter jeg fant i kjelleren og som jeg verifiserte hadde samme vekt, enten 182 g eller 114 g. For å beskytte forsøkspersonens privatliv er måleverdiene justert slik at 0kg på grafen faller sammen med laveste måling. Det får holde å nevne at vekta mi ligger i øvre halvdel av vektas lovlige bruksområde, dog med god margin til øvre grense. Vist i rødt er verdien som badevekta gir. Forholdet mellom antatt reell (gul) og målt (rød) verdi er litt tilfeldig satt slik at de to seriene har samme gjennomsnittsverdi.

Det er gjort to måleserier med noen minutter imellom. Mellom hver enkeltmåling har jeg gått av vekta, latt den skru seg av, og gått på den igjen.

Som kan sees av første måleserie stiger min vekt trinnvist etterhvert som jeg går på vekta med flere og flere lodd. Så synker den etterhvert som jeg går på vekta med færre og færre lodd. Badevekta viser en tydelig tendens til at vekta først skifter verdi når differanse mellom forrige viste verdi og nåværende målt verdi er mer enn ca en halv kilo.

Jeg vet jo ikke helt eksakt min egen vekt, men kan anta at den i hvert fall ikke endrer seg nevneverdig over de minuttene prøvene tar. Badevekta hopper i trinn på 0,5 til 0,8kg men viser en tilsynelatende nøyaktighet på 100g, til tross for at vekten stiger med 114g eller 184g pr måling. Men dét skal badevekta ha, den måler aldri ulik vekt to ganger etter hverandre om det ikke er en betydelig reell forskjell i vekt.

Er det bare fordi vekta har trinn i måleverdiene sine? Neida. Her er de målte verdiene, sortert etter vekt i stedet for tid.

Målinger på badevekt, sortert

Nå er vekta mi temmelig uinteressant, men prosessen med å teste badevekta er interessant som et eksempel på én av flere mulige vinklinger for å teste nøyaktigheten til et måleinstrument.

Konklusjonen er at dette er juks i software for å få vekta til å virke mer nøyaktig enn den faktisk er. Det er kanskje ikke helt i samme liga som Volkswagen og NOX-verdiene deres, men motivasjon og teknikk er ikke fundamentalt forskjellig.

Heldigvis bruker vi ikke badevekter under brygging, for nettopp av denne grunnen er de ikke brukbare som annet enn badevekter. Men er du sikker på at vekta du bruker er rett? Eller at litermålets skala er korrekt? Eller at termometeret viser rett? Hva med oechslevekta? Hva med pH-meteret? Refraktrometeret?

I forsøket over har jeg vist at badevekta er langt mer unøyaktig enn den gir inntrykk av. Det er én type unøyaktighet. En annen type er der hele skalaen viser en feil som er proporsjonal med verdien som måles, så alle verdier viser for eksempel 20% eller 30% for mye eller for lite. Det er lett å tenke seg at dette kan gjelde for en vekt. En annen type feil er det hele skalaen er forskjøvet, slik at alle verdier viser feil med en viss verdi. Det er lett å tenke seg at et termometer har en slik feil.

Sagt på en annen måte, om du tror de viser rett, så har du en jobb å gjøre. Om du bare hjemmebrygger som hobby, er det kanskje greit nok å slumpse rundt innen for pluss-minus ti prosent, sålenge ølet blir godt og du ikke har for høye ambisjoner om reproduserbarhet. Og feilmåler du konsistent hele tiden, er forsåvidt også reproduserbarheten ivaretatt. Hjemmebryggere er forresten ofte ikke så opptatt av reproduserbarhet.

Men om du har tatt hobbyen opp på et kommersielt eller semiprofesjonelt nivå er dette noe du ikke kan overse. Og ærlig talt: hva er vitsen med å jobbe lange dager med å brygge, om du ikke har tid til å bruke en time nå og da til å sikre at måleinstrumentene dine er mer presise enn badevekta mi?

Egentlig liker jeg best rent analoge, fysiske målemetoder fremfor et instrument som spytter ut en tilsynelatende ekstremt presis tallverdi. De analoge er mer stress å lese av, men samtidig får du bedre følelse med nøyaktigheten. Digitale instrumenter får meg alltid til å mistenke at man har jukset litt i software – som med badevekter. Det er måleteknikkens fly-by-wire, og det gir en falsk følelse av kontroll.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-22

Troumatisk

Forleden var jeg på fest og snakket tilfeldigvis med en fra Stavangerregionen. Det var en rolig og hyggelig fyr, men da temaet kom inn på Tou Bryggeri, la han for dagen et uforminsket hat mot Ringnes og Carlsberg. Det nærmest lynte i øynene og han understreket at han aldri – ALDRI! – drakk Ringnes-øl. Det er fascinerende hvordan denne nedleggelsen fremdeles engasjerer.

Han drakk selvfølgelig Lervig, nærmere bestemt Lucky Jack, samt et utvalg andre øl. Jeg forsøkte å påpeke at Brooklyn-ølet hans var importert av Ringnes. Det var ikke direkte for å pirke i sårene, men mer for å observere reaksjonen for derigjennom å forstå hatet. Jeg tror det gikk ham hus forbi, for han ville bare snakke om hvordan Ringnes og Carlsberg og nedlegging og Tou som historisk og kulturell spydspiss for Stavangerregionen.

Mange tradisjonsrike bedrifter og produkter har blitt lagt ned uten et lignende engasjement. Hva er det som særtegner Tou-nedleggelsen? Temaet er berørt i en mastergradsavhandling fra 2011 ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Hans Olav Barka: "Ikke kødd med ølet vårt!" - følelser og rasjonalitet under nedleggelsen av Tou bryggeri i 2003. (Her er direktelink til nedlastning.)

Mastergraden hans ser på retorikken i dagspressen rundt nedleggelsen, ifra muligheten først rapporteres februar 2003, frem til nedleggelsen er gjennomført i august samme år.

Mastergradsoppgaven har en lengre oppsummering av historien til Tou Bryggeri, noe som i seg selv er et interessant del-dokument. Han gjengir mange sitater og oppsummerer fra artikler, intervjuer og leserinnlegg i avisene, noe som på en fin måte tegner miljøet og tidsånden rundt nedleggelsen. Den retoriske analysen er jeg ikke kvalifiert til å vurdere, men selv bortsett fra den er oppgaven vel verd å lese.

Hvorfor var det så store følelser rundt Tou? Barka trekker blant annet frem kartell-inndelingen av ølsalg ifra 1935 og skriver (side 17): Det var fortsatt mulig å få tak i ølsorter fra andre bryggerier, men dette kunne bare gjøres gjennom spesialbestillinger. Ølkartellet i Norge forble gjeldende helt frem til 1987, og var sterkt medvirkende til at lokale bryggeriet (sic) opparbeidet en kulturell tilknytning til sine respektive regioner. Med andre ord: det lokale bryggeriet som vi så ofte oppfatter som selve symbolet på lokalt næringsliv og identitet har sterke røtter i kartell-systemet.

Det er ikke dermed sagt at ølpatriotene bevisst baserer patriotisme på kartellvirksomheten, men at uten kartellet ville ikke bryggeriene fått så sterk monopolstilling i egne nærområder, og det ville vært større konkurranse. Dermed ville det lokale ølet kanskje ikke hatt en stilling som det eneste naturlige ølvalget.

Et annet moment var de økonomiske tidene. Sommeren 2003 var man fremdeles preget av nedgangstidene som startet med dot-com-krakket tidlig i 2000. NASDAQ-indeksen flatet ut på laveste verdi sent 2002 og tidlig 2003. Flere store og symbolske bedrifter i Rogaland var blitt rammet av den dårlige økonomien. Men i motsetning til for eksempel et skipsverft, var bryggerier noe som den enkelte kunne støtte eller boycotte gjennom egne forbrukervalg.

Barka argumenterer også i retning av at frustrasjonene ifra andre nedleggelser og innskrenkninger av industri i Rogaland kanskje gav seg ekstra utslag i hvordan man stilte seg til nedleggelsen av Tou. En skal ikke undervurdere viktigheten av at det var enkelt å vise sitt engasjement ved å velge bestemte ølprodukter. Valg av øl og andre drikkevarer var ikke kostbart for den enkelte, men hadde høy symbolverdi. Uten dette hadde trolig ikke protestene fått det omfanget de fikk.

Jeg vil også kaste frem tanken om noe i tidsånden som kan ha hjulpet til å forsterke protestene. Tidspunktet – 2003 – er på mange måter barndommen for mikrobryggeriene i Norge. Øl var i ferd med å bli viktig og personlig, men breddeutvalget har ennå ikke skylt innover landet. Hadde nedleggelsen kommet ti år tidligere, hadde den neppe skapt mer bølger enn andre bryggerinedleggelser. Hadde den kommet ti år senere, tror jeg at Tou som det lokale pilsnerbryggeriet ville hatt langt mindre forlokkende kraft, og at mange ølnerder allerede ville ha valgt dem bort til fordel for mikrobryggerier. I stedet ble Tou ølets svar på en gullalder, som gikk tapt gjennom de fremmedes svik.

Vil rogalendinger fremdeles hate og boycotte Ringnes om tyve eller tredve år? Ja, jeg tror noen vil det. Bryggerier har noe fyzzy-feely felles med idrettslag. New-yorkere husker fremdeles hvordan Dodgers og Giants ble flyttet til California på 1950-tallet.

Ringnes husker også hva som skjedde, for de har ikke «køddet» med andre bryggerier etter Tou. Så til syvende og sist fungerer forbrukermakt, bare engasjementet er der.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Jeg tror det stikker dypere - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/23 08:44:12

Jeg har brukt mye av 2015 på å grave i ølets rolle i norsk kultur og har kommet til at dette stikker mye, mye dypere enn tidsånden i 2003, eller for den del noe som skjedde i 1935. Hvis kartell-inndelingen skal være et gyldig argument, hvorfor var folk så likegyldige til at Tine sentraliserte melkeproduksjonen? Og dette er jo ikke noe spesielt for Norge. Folk har jo sterke følelser rundt dette i andre øl-land også.

En liten kommentar har ikke rom for å gå dypt inn i dette, men det er ikke <i>så</i> lenge siden øl i ordets mest bokstavelige forstand ble betraktet som hellig her i landet. Jeg mener det er det som henger igjen.

Som du selv skrev for en stund siden: det er noe med øl som engasjerer på en måte som pizza, paprika og melk ikke gjør.

Den oppgaven ser forøvrig ut som den er midt i blinken. Mulig jeg stjeler noen sitater derfra. :-)

Holdninger til det lokale ølet - lagt inn av Anders Christensen - 2015/10/23 15:50:44
Jeg er enig i at det ikke bare er et spørsmål om karteller. Og vi ser at folk har en emosjonell knytning til ølmerker også der det er flere alternativer. Dels følger skillelinjene også sosiale lag eller generasjoner - og begge deler er frakoblet kartellvirksomhet.

Likevel, jeg tror at kartellvirksomheten, som gav bryggerier hegemoni i sitt omland, forsterket denne effekten, ved at det ikke fantes alternativer. I tillegg mistenker jeg at timingen av nedleggelsen var optimal for å få en reaksjon. En nedleggelse ti år før eller ti år etter ville sannsynligvis gått langt mer rolig for seg.

Kartell eller ikke - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/23 23:52:03
Det kan godt være du har rett i at kartellene forsterket følelsene. Jeg kan ikke si deg i mot på det punktet.

Jeg sitter og kikker på oppgaven hans nå. Det er slående hvordan han peker på at viktige industrier i Stavanger var hermetikk, sykler og brygging. Hvorfor det bare ble oppstyr rundt nedleggelsen av bryggeriet, og ikke hermetikken og syklene, det hopper han helt over. Og det er litt det samme som du har vært inne på før: det er uten tvil noe spesielt med øl i folks bevissthet.

Sild, sykler og skip - lagt inn av Anders Christensen - 2015/10/24 00:11:59
Hermetikkindustrien var basert på silda, og den var forlengt borte i 2003, og man kunne vanskelig boikotte noen utenfor Rogaland for at den forsvant. Sykler og skipsverft (som er en annen industrigren han trekker frem) var man sinte og frustrerte over ble lagt ned, men det var relativt lite man som forbrukere kunne gjøre, spesielt rundt skipsindustrien.

Men Barka trekker frem tanken om at øl var et produkt der forbrukerne kunne både lett og hyppig kunne vise holdninger gjennom produktvalg, og at det var medvirkende til at protestene slo an og spredde seg. Dessuten trekker han frem muligheten at frustrasjon over andre nedleggelser der man følte avmakt over beslutningene, gav seg utslag i at man ekstra begjærlig grep muligheten til forbrukermakt ifm nedleggingen av Tou.

Barkas argumenter kan nok forklare det store omfanget av protestene. Men det er helt klart at øl har engasjert i mange andre sammenhenger og andre steder, slik at det er noe spesielt emosjonelt med øl som er er mer universelt enn Stavanger og Tou. Jeg tror det er å strekke strikken vel lang å trekke det tilbake til ølets stilling i nørrøn mytologi, selv om det er underlig hvordan elementer kan transformeres og likevel overleve gjennom århundrene.

Jeg mistenker heller at ølet som drikk i sosiale samling og lystig lag gjør at man opparbeider et personlig og nostalgisk forhold til det – nesten som musikken man lyttet og danset til da man var ung. Det blir som en del av ens identitet, og å legge ned bryggeriet blir som å dra teppet under beina på en viktig del av ens liv.

Må lese litt mer - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/24 09:32:54
Jeg ser jeg må lese litt lenger ut i avhandlingen, men jeg er helt med på at forbrukere engasjerer seg mer i et produkt som er laget for dem (hvilket skip ikke var). Nå er jo også sykler og fiskehermetikk for folk flest.

Helt enig i at å peke på norrøn mytologi blir alt for tynt. Jeg skal komme med det jeg har senere, og heller holde munn inntil da. Men jeg er enig at dette med sosial samling og lystige lag høyst sannsynlig har noe med saken å gjøre.

http://malefitness.overblog.com/the-best-supplement-for-increasing-testosterone-naturally - lagt inn av Linda - 2016/5/1 01:20:08
Really good and useful info.

2015-10-21

Hvor ble Norøl av?

Øl har blitt uglesett og øldrikkere hundset av det offisielle Norge gjennom mange tiår. Hvem balanserer dette? Stort sett bare Bryggeri- og drikkevareforeningen, interesseorganisasjonen for bryggeriene. Finnes det en interesseorganisasjon for øldrikkere? Ja, Norøl, men den er temmelig usynlig.

Lite synlig? Har Norøl ikke website, medlemsblad, representerer Norge i EBCU og slikt? Jo, men en slik organisasjons synlighet og effektivitet avhenger ikke primært av om interesserte forbrukere kan finne dem, men av hvor lette de er å ignorere for resten av bransjen.

Er kanskje Bryggeriforeningen tilstrekkelig som fanebærer for norske øldrikkere? Mon tro det. Idag overlapper nok interessene bra, især etter at småbryggeriene meldte seg inn i Bryggeriforeningen. Men for få tiår tilbake var tildels aktiv konflikt. Om temaet for eksempel er importøl eller emballasje, er det ikke sikkert at Bryggeriforeningen er helt enige med øldrikkerne idag.

Vi øldrikkere trenger en organisasjon som effektivt målbærer våre interesser. Dersom dette overlapper med Bryggeriforeningens fokus, så er det desto nyttigere at vi alle sier det i kor. I motsatt fall er det essensielt at også vi har en interesseorganisasjon.

Norøl ble opprettet i 1993, og kom til å videreføre mye av fokuset til Pilsens Venner, som igjen var en reetablering av den kortvarige men meget slagkraftige Folkeaksjonen for Pilsen som ble startet høsten 1979. Sistnevnte var en bred folkelig aksjon for å bevare pilsen på 4,7% abv og ikke minst bevare salg av sterkølet i butikk. Anene til Norøl strekker seg derfor bakover i en folkelig og politisk vinklet protestbevegelse.

Dette gjenspeiles da også i Norøls vedtekter, der «§1 Formål» sier:

Norske Ølvenners Landsforbund er en landsomfattende, ideell forbrukersammenslutning til fremme og utvikling av ølkultur og ivaretakelse av norske øl- og bryggeritradisjoner. Norske Ølvenners Landsforbund skal

  1. overvåke, granske og søke å påvirke sentrale og lokale myndigheters tiltak vedrørende konsum, salg og produksjon av øl, slik at disse er til beste for allmennheten og forbrukerne.

  2. overvåke, granske og søke å påvirke produsenter, importører og omsetningsledd av øl slik at en faglig høy standard opprettholdes.

  3. motvirke monopol- og kartelltendenser innen bransjen, herunder fremme og støtte nyetablerte og mindre bryggerier, samt fremme og støtte bryggerivirksomhet som bidrar til større mangfold og valgmuligheter i tilbudet av tradisjonsrike ølslag.

  4. drive aktivt informasjonsarbeid om øl og tilliggende emner overfor allmennhet, myndigheter, bransje og egne medlemmer.

  5. på generell basis arbeide for å høyne ølets status i allmennhetens bevissthet.

Det er et utvetydig oppdrag som vaktbikkje. Men når jeg surfer rundt på sidene deres, er det vanskelig å se hvordan de forsøker å påvirke ølpolitikk og ølbransje. På websidene står alle de riktige tingene om målsetninger, men det står lite om handlingsplaner eller hva de har fått til. Det står forsåvidt ikke noe galt eller urovekkende der, men det viktig drukner i en kakofoni av øl-trivia.

Jeg savner en forbrukerorganisasjon med skarpe tenner, med iøynefallende pondus, med tydelig fokus og med kjapp responstid. Vi trenger en organisasjon som kan kaste seg rundt og ta tak i de politiske sakene rundt øl – mens sakene fremdeles er varme, og som kan gi dem et spinn som representerer vinklingen til øldrikkere, gjerne satt litt på spissen. Vi trenger en motvekt til den evige hakkingen på rettigheter og praksis, som vi som ølkonsumenter er blitt så vant til fra myndigheter og avholdsbevegelse.

Det er greit nok å skrive pubguider, organisere ølfestivaler, samle øl-og-matoppskrifter og linke til ølnyheter, men det finnes så mange andre som ordner sånt. Ølets problem idag er ikke primært at statusen er lav eller at øl er ukjent. Problemet er at «ingen» fronter øldrikkernes sak på nasjonalt nivå.

Ikke bare trenger Staten og Bryggeriforeningen en motpart, men også puber og butikker trenger noen som kan holde dem i ørene, som kan stille krav til kvalitet i behandling av ølet og tappeanleggene, som kan kreve at vi får «full measure», og som kan skrike opp når noen aktører forsøker å monopolisere tilgjengelighet på bekostning av de andre.

Norøl gaper tilsynelatende over for mye. De burde gi slipp på det som andre kan gjøre minst like godt. De trenger å refokusere på kjerneaktiviteten: å være en nasjonal paraplyorganisasjon for øldrikkernes og ølklubbenes interesser. Jeg forstår at det er en organisasjon basert på frivillig arbeid, og jeg vet av egen erfaring hvordan tidsklemma gir et gap mellom ambisjoner og virkelighet, men desto viktigere er det å prioritere strategisk blant aktivitetene.

Norøl burde samle og kanalisere all den øl-politiske entusiasme som gjærer i norske ølklubber. Idag lister de fem ølklubber. Fem? Det kunne ha vært fem hundre. Inntil videre kan Norøl fortsatt trygt ignoreres av de instansene som den skulle være vaktbikkje overfor.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-19

Hvordan helle øl?

Det er to viktige aspekter med helling. Det ene har å gjøre med kullsyre og hvordan man bygger skum eller justerer kullsyremengde i ølet. Det andre har med bunnfall å gjøre og hvorvidt du vil ha det med eller ikke.

Bunnfallet ønsker man ofte å unngå å få i glasset. Problemet er størst når man skal skjenke i flere glass, eller glasset ikke er stort nok til å romme en hel flaske. Utfordringen er å vite når det kommer, så man kan stoppe hellingen. Jo mer det rotes, viftes og fikles med flaska, jo mer blander bunnfallet seg med det klare ølet. Derfor er best å helle ølet i én helling og stoppe akkurat idet bunnfallet kommer – etter KISS-prinsippet.

Et knep for å se når bunnfall og gjær er i ferd med å komme ut er å helle slik at du ser igjennom flaska og ølet mot en godt opplyst lys flate, f.eks et papirark. Da skal du klare å se bunnfallet komme sigende, i hvert fall om ølet ikke er for mørkt.

Forøvrig er bunnfall på ny utryddningstruet. Hjemmebryggere i England brukte i mange tiår bunnfallet fra «industriølene», blant annet Worthington White Shield og Guinness Extra Stout. Men bryggeriene begynte etterhvert å tappe disse ølene uten bunnfall. Nå ser vi en tiltagende trend blant de større mikrobryggeriene i samme retning. Karbonering gjennom ettermodning på flaske er litt på vei ut, for det er både for tidkrevende, for variasjonsrikt, for usikkert kvalitetsmessig og ikke minst det gir uestetisk bunnfall.

Kan man ikke bare dekantere ølet for å skille klart øl fra bunnfall, og så helle i enkeltglass? Forsåvidt er dette riktig, men problemet med dekantering av kullsyreholdig drikk er at hver helling driver ut endel kullsyre. Dekantering gir deg med andre ord et flatere øl, og skummet blir ofte ujevnt fordelt på glassene. Dekantering er forøvrig en måte å eliminere kullsyre fra et øl: hell det frem og tilbake mellom to glass, eller rør i glasset med en skje. Om ikke annet er det nyttig når du skal måle SG med en oeschlevekt og ølet har mye kullsyre.

Det tar oss til kullsyra, som er i en overkritisk konsentrasjon når ølet er på flaske. Psst-et som kommer når du åpner flaska er gassen som unnslipper fordi headspace i flaska har overtrykk, og den er ofte en god indikator på hvor mye kullsyre ølet inneholder.

Det vil si at ølet inneholder mer kullsyre enn det egentlig kan holde på. All denne kullsyra har kommet inn i ølet under trykk. Når trykket faller kommer ikke all kullsyra ut på en gang. Vel, for noen defekte øl skjer faktisk akkurat det, og da står spruten av flaska ved åpning og noen får en vaskejobb. Normalt holder overflatespenningen CO2-boblene noenlunde isolert, slik at CO2 lekker relativt sakte og kontrollert ut, som attraktive bobler som vedlikeholder skummet.

Dersom ølet utsettes for et traume, kommer vanligvis kullsyra fortere ut. Det enkleste tilfellet er en flaske som har ramlet i gulvet. Men selv en litt brutal – eller ganske alminnelig – helling er nok til å få endel CO2 til å boble ut. Det er slik vi bygger skumhodet på ølet.

Vi har vært inne på at jo høyere trykk, jo mer CO2 kan løses opp i ølet. Den andre tommelfingerregelen er at jo kaldere øl, jo mer CO2 kan løses opp. Så én grunn til å servere øl kaldest mulig er at det da skummer relativt lite, men det vedlikeholder skummet med nye bobler etterpå, ikke minst etterhvert som det varmes opp … en perfekt setting for en utepils. En annen grunn er at kullsyra merkes bedre på tunga om ølet er kaldt, for oppvarmingen når det kommer i munnen driver ut mer CO2.

Den tredje tommelfingerregelen er at jo mer brutalt man heller, jo mer CO2 bobler ut. Heller du midt i glasset, rett ned i det ølet som allerede er der, blir det mye bobler. Heller du forsiktig ned langs kanten av glasset blir det mindre.

Dermed blir det en balansegang mellom temperatur og CO2-innhold holdt opp mot øltypen og hvor mye CO2 som bør «skummes ut» og hvor mye skum man ønsker. Den viktigste teknikken for å styre det hele er å helle forsiktig eller brutalt, og å helle med stor eller liten høyde.

Generelt forsøker jeg å starte med å holde glasset på skrå og helle middels forsiktig ned på innsiden, litt under midt på glasset. I løpet av et sekund eller så får jeg et inntrykk av hvor fizzy ølet er, og jeg justerer hellingen deretter. Dersom det er fizzy heller jeg forsiktig ned langs kanten av glasset. Dersom det er litt flatt øker jeg hellehøyden, retter opp glasset og sikter direkte på øloverflaten.

Rent generelt, jo mer fizzy øl, jo mer skum. Idéelt sett burde skummengde avpasses etter øltypen, men det er kanskje viktigere å avpasse rest-CO2 til øltypen, enn skummet. Strengt tatt er det begrenset hva man kan gjøre for å fikse et feilkarbonert øl, med mindre det står på fat. Man kan justere temperaturen før neste flaske åpnes eller karboneringen i neste batch med øl, men det er omtrent det.

Noen – spesielt travle bartendere – spar ut skummet med skje. Jeg er skeptisk, for skummet er den fyldigste og smaksrikeste delen av ølet. Man kan åpne flaska og la den stå og gasse ut CO2 før helling, men det tar tid og man mister aroma.

De to konseptene, bunnfall/grums og CO2/karbonering er også beslektet. Jo høyere karbonering, jo større er sjansen for at bobler med CO2 dannes på partikler på bunnfallet og drar det med seg opp, og kanskje også annet bunnfall i dragsuget.

Hver enkelt må finne sin egen teknikk. Noen bryggerier har oppskrifter på hvordan tappe eller helle perfekt. Om vi skreller bort det som trolig bare er gimmick, så er det allikevel noe nyttig igjen. Men jeg mistenker det er mest for å få en perfekt halvliter som i en variasjonsløs halvliter fra servitør til servitør, ikke fordi den foreskrevne helleteknikken er så genuint perfekt i seg selv.

Til syvende og sist er det tross alt «bare» en flaske øl. Åpne den, hell den og drikk den. Om du tabber under hellingen, så kan du gjøre det bedre neste gang. Om du liker den du alltid har helt den, så fortsett med det. Ikke stress, for du skal nyte ølet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-10

Norske Ølhunder

Det er den tiden av året. Den tiden det er prisutdelinger. Nobelpriser og sånt. Under «sånt» sorterer Bryggeriforeningens pris Årets ølhund, og det store spørsmålet er hvem som får den for 2015.

Årets ølhund gikk strengt tatt inn i 1994 etter at Kari Svendsen hadde fått prisen året før. Vi kan ta det som symtomatisk for Bryggeriforeningen. Det var først i 2010 at prisen igjen ble delt ut. Med dette avbrekket fulgte også et brudd rundt hvordan prisen ble vinklet. I perioden 1973-93 gikk prisen mest til journalister, skribenter, mediefolk og kulturpersonligheter. Det virker som man har valgt personer som var tale- og skriveføre og som hadde holdt ølfanen høyt og tydelig. Og forøvrig kan man mistenke at et solid forbruk av utepils på Oslos restauranter og kaféer i hvert fall ikke var diskvalifiserende.

Prisen ble tatt frem igjen og børstet støv av i 2010 – året etter at Petter Nome ble ansatt i Bryggeriforeningen. Vi kan tolke også dét som symtomatisk for bryggeriforeningen. Siden den gang har den vært gitt til to politikere, to pubverter og én blogportal. Forsåvidt har man fortsatt linjen med å velge målføre folk, men samtidig er strikken strukket litt mer de siste fem årene. Der de første 20 vinnerne er relativt like, så viser tildelingene de siste årene langt større spredning.

Så det store spørsmålet er: hvem blir årets ølhund 2015? Her er mine stalltips.

  1. Landbruksminister Sylvi Listhaug står nok for tur. Hun har jobbet for å bedre forholdene for småbryggeriene. Først er det oppmykningen av mulighetene for å selge egne produkter, helt opp til 22% ABV. Rett nok gjelder ikke dette øl av rent tekniske grunner, men når denne friheten åpnes for sider, sake, fruktvin og annet, så ligger det mer i kjømda. Dernest har hun loset de nye reklamereglene gjennom systemet, slik at bryggerier og utesteder endelig får mulighet for å gi nøktern produktinformasjon – til og med over Internett. Utdelingen kommer like i forkant av at de nye reklamereglene trår i kraft. Meget sterk kandidat og i tråd med andre tildelinger de siste årene. Om noe taler mot, måtte det være at man ønsker å vente til hun er ute av regjeringen.

  2. Morten M Kristiansen var i mange år tegner i VG under navnet Morten M. Han var med å starte Atna Bryggeri (som ikke er det samme som Atna Øl som er dagens navn). Som deleier i et bryggeri var han nok diskvalifisert for denne prisen, men han har trukket seg grundig ut. I tillegg har Morten M tegnet en daglig tegning i VG i mange år, og det var en gjennomgående gimmick at han tegnet en øl-relatert tegning hver fredag. Isolert sett er dét nok til å motta prisen. En meget verdig kandidat som passer godt inn i rekken av de tidligere prisvinnerne.

  3. Lars Marius Garshol kunne fått den for omfattende og utrettelig arbeid for å bringe gamle øltradisjoner frem i lyset og tilbake i glasset. Han har et bokprosjekt på gang, og dét kan være et nyttig fokuspunkt for å prisen. Mot dette taler at bryggeriene nok ikke helt har tatt innover seg gamle bryggetradisjoner … vel, bortsett fra i festtaler da. Det er jo tross alt Bryggeriforeningen som deler ut denne prisen.

  4. Norbrygg kunne kanskje fått den, siden de har vært et nøkkelknutepunkt for hjemmebryggetrenden i mange år, og dermed også utgangspunktet for mikrobryggeriene som har dukket opp. Men når Bryggeriforeningen har strukket strikken til en organisasjon i fjor, er det mindre trolig at de gir den til ny organiasjon i år. Og Norbrygg er sikkert tilgjengelig for en eventuell pris også i fremtiden. Strengt tatt burde NorØL vært en enda mer selvskreven kandidat, men de har strengt tatt vært «missing in action» i en god del år nå.

  5. Maltølkommisæren i maltølfestivalen på Berrihytta i Stjørdal kunne fått den som representant for tradisjonsbryggere. Det er en rolle, ikke en person, men det er en meget verdig mottaker. Maltølkommisæren er seremonimester siden 1970-tallet ved maltølfestivalen i Berrihytta, en festival som har bidratt til å holde ved like og forbedre de gamle maltøltradisjonene. Selv om det er en verdig kandidat, tror jeg Bryggeriforeningen legger seg på en prisutdeling som er mer i tråd med medlemsbryggerienes behov og interesser.

Dernest er det mange personer som hadde vært prisen verdig, men som er formelt ekskludert fordi de er «bransjefolk». Sigrid Stretkvern for misjonering rundt øl-og-mat; Kjetil Jikiun for å ha gått i bresjen rundt småskalabryggerier; Ølakademiet for å gape over alt som har med øl å gjøre; og sist men ikke minst: Petter Nome burde absolutt ha fått den selv.

Kåringen skjer kvelden 29. oktober 2015, i et arrangement der folkevalgte, presse og enkelte andre kan smake på årets utvalg av juleøl. I fjor kolliderte det visst med Kongens årlige julemiddag. Det er heldigvis ikke et problem i år, for er det noen man ønsker å spandere juleøl på, slik at de kan la seg påvirke (av alkoholen, mener jeg), så er det de som kan påvirke opinionen og lovene.

Her er forøvrig en liste over tidligere års vinnere.

  1. 1973 – Paul Lorck Eidem var forfatter, tegner og journalist. I tillegg til å ha jobbet med ølreklame, skrev han også kokeboken Gode venner – øl og mat i 1970 og Øl i glass og gryte, som begge var en kokebøker utgitt av Bryggeriforeningen. Essensielt er dette bøker som forteller hvordan man bruker pilsner, bayer og bokkøl til og i mat, og i hvert fall Gode venner… er en god bok.

  2. 1974 – Gösta Hammarlund var norsk-svensk tegner og journalist, og var fast avistegner for Dagbladet ifra 1940, der ølet hadde en fast plass. Han skrev også endel petiter og andre mindre artikler.

  3. 1975 – Kåre Siem musiker og forfatter. Utgav blant annet LP-platen Øl er i alle fall øl i 1976, året etter at han ble årets ølhund. Han involverte seg også i Folkeaksjonen for pilsen.

  4. 1976 – Lars Bergendahl førkrigs skiløper som er opphav til slagordet Er'e noe vørterøl her!?

  5. 1977 – Terje Baalsrud forfatter, økonom, journalist og redaktør, aktiv i avisspaltene for øl.

  6. 1978 – Vera Reff (Veronica Hartmann Johansson) journalist og forfatter, kjent for sin kjendisspalte i Aftenposten Veronica på strøket og sine portrettintervjuer som forgikk på Anden Etage eller Grillen.

  7. 1979 – Ivar Eskeland forfatter, oversetter og litteraturkritiker, som var spesielt kjent for sine koserier.

  8. 1980 – Gunnar Haugan programleder på TV og skuespiller, blant annet kjent fra Nitimen og Reiseradioen.

  9. 1981 – Pedro (Salo Grenning) avistegner og illustratør, kjent ifra sine tegninger i VG.

  10. 1982 – Børre Eduard Werner idéskaper, reklamemann og tekstforfatter. Han var stifter av Folkeaksjonen for pilsen i 1979, der man klarte å hindre at pilsen ble tvunget nedover i alkoholstyrke og at sterkølet havnet på Vinmonopolet.

  11. 1983 – Ingen utdeling

  12. 1984 – Leif B. Lillegaard forfatter og journalist, spesielt kjent for dokumentarisk stoff og historiske romaner, ikke minst fra andre verdenskrig.

  13. 1985 – Rolv Wesenlund skuespiller, komiker, sanger, revyforfatter og plateprodusent. Kjent og kjær person som har vært med på mye, blant annet involvert i Pilsens Venner.

  14. 1986 – Erling Johansen var rørlegger av utdanning og selvlært arkeolog. Vissnok en humørfylt ølvenn.

  15. 1987 – Mentz Schulerud forfatter og kulturpersonlighet, ikke minst kjent som kåsør.

  16. 1988 – Jahn Otto Johansen journalist og forfatter, blant annet kjent som NRK-korrespondent fra Moskva og Washington.

  17. 1989 – Tore Skoglund forfatter og journalist, ikke minst kjent som komiker og humorist med nordnorsk vinkling.

  18. 1990 – Louis Jacoby visesanger og kosør og har blant annet utgitt Ut etter øl – Den store ølviseboka i 1995, og i 1996 CDen Ølviser fra en fyllepenn som har en sangmessig hyllest til hvert av de da gjenværende ikke-mikrobryggeriene.

  19. 1991 – Odd Børretzen forfatter, sanger, kosør, illustratør og oversetter, og generelt kulturpersonlighet.

  20. 1992 – Matz Sandman har vært embetsmann og Barne- og familieminister 1990-91, og har visstnok uttrykt sin glede over øl med nordnorsk tydelighet.

  21. 1993 – Kari Svendsen musiker og revyartist.

  22. 1994-2009 – Prisen ikke utdelt.

  23. 2010 – Lars Peder Brekk Landbruks- og matminister ifra 2008. Kjempet for øl som et tradisjonsprodukt og for bedre levevilkår for gårdsprodusenter av alkoholholdig drikke, deriblant gårdsutsalg og sikret lokal eksponering på Vinmonopolet.

  24. 2011 – Inge Staldvik er pubvert på Skjenkestova i Skoråvass, det tidligere gruvestedet i Nord-Trøndelag. Hans vareutvalg av spesialøl er større enn antallet fastboende i et betydelig antall mils omkrets. Pristildelingen gikk til en fargerik person som viste at man kunne ha en kvalitetspub også utenfor de store byene.

  25. 2012 – Frode Øverli – eller kanskje var Pondus den egentlige vinneren. Pondus og Jokke har drukket uttallige halvlitere på diverse utesteder, og Pondus har endog startet sin egen pub. Rett nok er Pondus' aversjon mot spesialøl omtrent like stor som hans homofobi, men på et overordnet nivå har Pondus alminneliggjort det å ta seg en halvliter på et utsted. Dette føles kanskje som en pris som strekker strikken litt, men atskillige tegnere har tidligere fått prisen.

  26. 2013 – Kristin Krohn Devold var forsvarsminister 2001-2005, og etter dette var hun generalsekretær i Den Norske Turistforening der hun kjempet for at det skulle serveres lokalt øl overalt der det var naturlig og praktisk.

  27. 2014 – Ølportalen.no fikk prisen for presentasjon av øl og ølkultur i nye medier: på internett. Også dette er en pris som strekker strikken litt i forhold til tidligere priser, siden den gis til et skribentkollektiv. Men samtidig er det sterk tradisjon for å gi prisen til de som både kan fortelle om øl og som kan flette øl inn i fortellinger.

Det blir spennende å følge med.

(Oppdatering 14. oktober 2015: korrigerte skrivefeil i navnet til Sylvi Listhaug.)

Såpesmak

Da jeg for noen år siden tinte og varmet en pakke med frossen morsmelk og forsøkte å gi til minstemann på elleve måneder, tok han én slurk, spyttet ut tåteflaska, snudde hodet demonstrativt bort og satt inn smokken med en bestemt mine. Først da Magni kom hjem fikk jeg forklaringen: det luktet såpe, og kommer av ensymet lipdase som konverterer lipider – eller fettstoffer – i melka til såpe. Ammende har varierende mengder lipase i melka, og konverteringen fortsetter tilsynelatende også i nedfryst tilstand.

Det fikk meg litt interessert, for såpe og lipider hørtes vagt kjent ut fra ølverdenen. Lipider er av de tingene du som brygger ønsker å ha under kontroll eller i det minste i tilstrekkelig små kvanta.

John Palmer skriver at såpesmak på ølet kan komme fra nedbryting av fettstoffer i bunnfallet på gjæringskaret, dersom ølet står lenge på karet som primærgjæringen skjedde i.

Andre mener det kan knyttes til bestemte humlesorter eller til gammel maltekstrakt. Humle har lipider i seg, og spesielt dersom man er lite flink til å skille ut den brukte humla før vørteren overføres til gjæringsfatet, kommer det med lipider som ensymer fra gjæren kan konvertere. Det passer godt med at hjemmebryggere knytter det spesielt til langtidslagring på primærlagringsfatet og til autolyse av gjæren. Dessuten er det sikkert ulike nivåer for ulike humlesorter, og hvem vet hva diverse fysisk mishandling av humle mht temperatur og trykk kan frigjøre av lipider.

Fettsyrer – som er lipider – kan dessuten oksyderes av lipoxygenase, og kan da gi opphav til trans-2-nonenal, som er en støvete smak, men dette er ikke tid og sted for den problematikken.

Lipider kan også reagere med stivelsen i malten og resultere i stivelse som ensymet amylase under mesking ikke kan omdanne til sukker. Det reduserer effektiviteten, men langt verre er det at det kommer stivelse i det ferdige ølet, noe som går utover klarheten i det ferdige ølet.

Under gjæringen kan lipider reagere med estere og redusere eller endre aromaprofilen som skulle komme fra gjæringen. Lipider kan også være ødeleggende for skummets holdbarhet.

Palmer er sikkert inne på noe med at såpesmaken kommer under gjæringen. Kokingen ødelegger ensymet lipase, og tipset rundt morsmelk er at rask oppvarming til 82°C eliminerer problemet.

Greg Noonan mener at et par teskjeer med gips tilsatt under koking skal løse problemet dersom man har såpesmak på hjemmebrygget. En annen løsningsvinkel er å forsøke å eliminere så mye av det underveis i bryggingen. Her er filtreringen under meskingen en viktig brikke. Jo mer forsiktig, jo bedre, og det hjelper å ikke forsøke å presse effektiviteten. Med effektive meskefiltre i det store bryggeriene kan man få ut mye av sukkeret, men det blir også med mange ganger mer lipider enn ved et tradisjonelt meskefilter.

Her er noen brygge-relevante linker

Guttungen ville altså ikke ha morsmelk med såpesmak. Vi får vente noen år før vi finner ut hvordan han liker øl med såpesmak.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-09

Ølgudinnen Ninkasi

Vi hører ofte at et finnes mange ølguder og -gudinner, men det er sjeldent man finner skikkelig dedikerte eksemplarer av arten, for ofte er ølet var en tilleggsattributt. Ett av unntakene er den sumeriske Ninkasi. I dette innlegget skal jeg se mest på aspekter rundt navnet hennes, så kan vi heller ta selve damen senere.

Hobbyetymologi er et hyggelig, om enn ikke nødvendigvis vitenskaplig tidsfordriv. Jeg festet meg ved stavelsen «kas» i Ninkasis navn, og samtidig sies det at «kash» var et ølnavn i Egypt. Tilfeldig? I Russland finner vi kvas. Tilfeldig? Og nederlandsk kaas og engelsk cheese lyder temmelig likt. Tilfeldig? Og skulle det hele kanskje være beslektet med et av de gamle norske ordene for gjær: kveik?

Men la jeg starte med å avlive en etymologisk myte: at det engelske ordet «cash» skulle komme fra et egyptisk navn på øl fordi egypterne brukte øl som betaling, visstnok spesielt under pyramidebygging. Øl har utvilsomt vært brukt som betaling, men da helst som betaling i naturalia eller gjennom kost-og-losji som en del av lønna. Det er vel mindre sannsynlig at man har drasset rundt på øl som noen meningsfull parallell til våre dagers kontanter eller «cash». Videre er det en langt mer troverdig forklaring at cash (à la kontakter) kommer fra ordet cashier, som var den personen som bestyrte pengekassa, slik at kasse og cash har felles opphav. Dessuten er cash i betydningen penger registrert før hysteriet rundt Egypt tok de helt store høydene utover 1700-tallet og Napoleons militært fiaskopregede felttog til Egypt.

Det finnes også en annen etymologisk forklaring, for det fantes visstnok en mynt kash som ble brukt i det portugisiske koloniriket, og det er foreslått at den har gitt navnet til kash for kontanter. Det er jo ikke utenkelig, men det virker mindre trolig enn at det skulle stamme fra kasse/cashier. Og det vil uansett ikke lede oss noe lenger i retning av egyptisk kash-øl.

Men tilbake til Ninkasi. Jeg nevnte dette for en bekjent med språkfaglig bakgrunn, og han var nøkternt kjølig til tanken. Han poengterte nokså umiddelbart at sumerisk som språk var temmelig isolert fra andre kjente språk, og at det derfor var grunn til å være skeptisk til påståtte sumeriske ordlån til andre språk, med unntak av akkadisk. Han ville først se dokumentasjon om han skulle tro på at ord havnet i egyptisk og ikke minst i indo-europeiske språk.

Om vi ser på Ninkasi, så synes nin- å være en vanlig forstavelse for gudinner, mens -kasi ser ut til å være knyttet til brygging og finnes brukt i mange varianter over øl og brygging. Dermed kan man kanskje oversette det bokstavelig som «ølgudinnen» og ikke nødvendigvis som et egennavn. Det gir mening for en bryggegudinne, og åpner til og med for muligheten for at navnet kort og godt bare er en tilleggstittel for en annen gudinne. Mytologiske universer er tross alt fulle av guder og gudinner med multiple personligheter og roller.

Men la oss begynne å nøste fra den andre enden. På norsk har vi mange ord for gjær, hvorav «kveik» er ett. Det er trolig beslektet med verbet å kvikne (eng: to quicken) for oppfriskelse, det våkner til liv og/eller blir mer livskraftig, hvilket er en god beskrivelse av gjær. Engelsk quick knyttes da også mot PIE *gweie- for betydning å være levende, og er beslektet med ord som vita og bios. Ivar Aasen lister kveik med betydningen gjær, spesielt ølgjær. Hans Ross lister naturlig nok ikke ordet direkte, men legger til «kveikflerra» for en flytende skive av gjær, og «kveikstokk» for en gjærstokk som brukes til å lagre gjær mellom ulike brygginger.

I Online Etymology Dictionary listes «kvass» som det russiske lavalkohol-ølet, med referanse til russisk kvas for gjær, som de videre sporer til OCS kvasu for gjær, og kobler mot latin caseus for ost. Dermed skulle slektskapet med engelsk «cheese» og nederlandsk «kaas» være rimelig sikret. De kobler det til PIE *kwat- å gjære eller å surne, og videre mot sanskrit kvathati for å koke eller syde. Det å koke eller syde er jo nettopp en vanlig betegnelse på gjæring, der den gjærende væsken har en bevegelse som minner om koking, selv om det ikke konkurrerer med virkelig koking i temperatur. Alle som har sett gjæringsfatene i whisky-industrien vil vite hva jeg sikter til.

Det mangler da en god kobling mellom kveik og kvas, og det er ikke innlysende at det finnes en kobling. Likevel er det ikke utenkelig at to ord, ett for koking/syding og ett for liv/aktivitet har et felles opphav, men det blir jo bare en ren spekulasjon.

La oss starte i andre enden, og se om vi kan koble sumerisk -kasi til akkadisk i det minste. Hecker og Sommerfelds «A Concise Dictionary of Akkadian« lister kasmahhum som «first class beer» og refererer til slektskap med sumerisk. Under definisjonen av billatu (en ingrediens for øl) listes kasus(s)a som andreklasses øl.

Akkadisk har et annet ord som knyttes til øl: sikkatu, som Hecker og Sommerfeld oversetter som som gjær eller øl, selv om den vanligste betydningen av ordet er i retning av noe som er spisst: nagle, stake, plog. Dette høres beslektet med sikaru på sumerisk, og videre med hebraisk shekhar. Om vi forfølger den ordstammen videre, ender vi med eplesider via et gammeltestamentlig navn for det litt vage «sterk drikke», som muligens kan være en feiloversettelse der «øl» hadde vært bedre. Ordet dukker også opp i yiddish som shikker, med betydningen av å være dritings.

Det er tvilsomt om stavelsen «ka» i sikaru er har noe med «kas» i Ninkasi, men uansett er sikaru i hvert fall et eksempel på ordlån fra sumerisk, via akkadisk og hebraisk til gresk, latin og dagens vesteuropeiske språk. Ordet kan også ha gitt opphav til sukker, hvilket gir mening når man tenker over at et ugjæret vørter er en veldig søt drikke.

Hecker og Sommerfeld lister også andre varisjoner over ka/kas i akkadisk som de knytter mot sumerisk: ulusianu er daddel-søtet emmer-øl, og han refererer til at det kommer fra babylonsk kas.ulusin som igjen stammer fra sumerisk. Igjen, mazu er billig øl, med opphav i kas.sur.ra siden mazau er å presse, og betydningen er trolig at det har vært overpresset. Ordet er beslektet med mezu - ølbrygger, og vi finner også esirratu for 'pressing stone' som også er brukt ølrelatert. Formodentligvis var pressing en del av bryggeprosessen.

Forøvrig, akkurat dette med pressing i bryggeprosessen er interessant. Det er såvidt jeg vet er det ingen som driver med pressing i vestlig brygging – om vi ser bort fra visse ineffektive teknikker av brew-in-a-bag, der man i USA har fått nyordet «a squeezer» om en brew-in-a-bag-hjemmebrygger som klemmer væsken ut. Under sakebrygging brukes det forøvrig presse. At man presset ett-eller-annet, og at det ølet som ble til ved pressing indikerer muligens at man presset de siste restene – formodentlig av sukker – ut av et slags meskesteg. At overpressing gav lavere kvalitet er helt konsistent med dette.

Flere andre ord med forstavelsen kas- synes å være beslektet – brød, møller, bryte brød. I Sumer virker det som brød eller en slags kjeks var et mellomstadium for øl og som som kunne langtidslagres, og at dette ble smuldret opp i vann før gjæring. På sumerisk brukes bappir, på akkadisk bappiru. Stavelsen kas dukker også opp innen begravelsesofring, hvilket får det til å rykke i ryggmargen til en ølhistoriker, men uten at det er eksplisitt grunnlag for å insistere på at det var ølrelatert.

Jeg mener det er svært godt grunnlag for å koble sumerisk ninkasi til akkadisk kas- som et ølrelatert ledd. Problemet er at der sikaru har gått videre over i hebraisk, er det ikke lett å se at akkadisk ka(s) for øl har spredd seg videre. En litt for fristende kandidat til å forbigås i stillhet er et øl som nevnes i greske tekster som camon eller camos, og som på latin kalles camum. Men da er vi et par århundrer inne i vår tidsregning, og i området innover på Balkan, så det er et litt vel stort hopp. Enda lengre unna ligger keltiske variasjoner som kerbesia og cwrw, som Wiktionary kobler mot PIE *kherh, og skal være opphavet for det latiske cervisia. Det kan forresten også være opphavet til den mystiske «kjerringa» i stjørdalsølbryggingen, men det er en for lang historie å nøste opp her.

Wiktionary relaterer PIE *kherh også mot gamle ord for å blande, og sanskrit srayati for å koke. Gamkredlize og Ivanov kobler det mot *khr-em- for tykk saus eller byggrøt – tenk litt «creamy ale».

«Alle» hevder at kash er et egyptisk øl, men jeg klarer ikke å finne det. Det vanlige egyptiske ordet for øl var hnkt. Det finnes registrert en «ash» som et sudansk øl eller vin, men det virker ikke som det er fremtredende, og det er muligens snarere relatert til et stedsnavn enn det er til en drikk. Faktisk er trolig hele tanken om det egyptiske ølet kash ren diktning. Det kan ha startet med en lissom-etymologisk spøk à la kas/kash som så ble tatt alvorlig, eller det kan være en forvirret feiltakelse.

Min favorittmistenkte er Joseph Smith, grunnleggeren av mormonerkirken. Han «oversatte» et egyptisk papyrus-skrift. Smith hadde visse selvtilegnede kunnskaper om sumerisk språk. Da han utgav Mormons bok var ett av temaene at Israels ti tapte stammer endte i Amerika. Her finner vi alle elementene fra kash/cash-historien: sumerisk språk, egyptiske tegn, slavene som bygget pyramidene og som skulle fått kash-ølet. Dessverre finner jeg ikke noe som kan underbygge at dette stammer fra mormonernes skrifter, og livet er for kort til å studere dem inngående. Kanskje om det kommer et par mormonere på døra?

Så for å konkludere. Kvas, kaas og cheese er nok beslektet med hverandre, men neppe med kveik eller med cervisia – men alle ordene kan faktisk gå tilbake til en opprinnelse som går på koking, liv og bevegelse. Det er tvilsomt om noen av dem er beslektet med sumerisk kas, og egyptisk kash holder jeg for tull inntil noen kan vise meg en relevant referanse.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-07

Reindustrialisering

Jeg har ofte argumentert for at skalaen fra håndverk til industri er en uhensiktsmessig måte å forstå bryggerier på. Men selv om vi aksepterer grunnlaget for denne paradigmen, så er den allikevel i ferd med å miste sin betydning, liksom «håndverksøl» er i ferd med å miste sitt innhold. Dessverre.

Da håndverksbryggeriene kom, var det en dyp kløft mellom dem og industribryggeriene – i volum, utstyr, teknikker, profilering, øltyper, personal, utdanning og mye, mye mer. Mang en ølnerd har stått på kanten av den kløften og skreket eder og forbannelser og ikke minst fornærmelser til «de på den andre siden».

Men etterhvert som tiden har gått, ser vi en utglidning mellom de to konseptene. Kløften mellom dem er i ferd med å fylles igjen – fra begge sider. Industribryggeriene skaffer seg sine egne brands og produkter og profilerer dem som koselige, små og spesielle. Håndverksbryggeriene oppdager at industribryggeriene ikke brygget slik de har gjort utfra misantropisk vrangvilje, men fordi det er en høyst effektiv måte å brygge store mengder konsistent godt-nok øl. Potensialet i å klare å få til dét kan få noen og enhver til å glemme hvorfor man startet å brygge håndverksøl. Godt-nok er tross alt godt-nok. Man må være perfeksjonist.

I skjæringspunktet mellom de to konseptene ser vi det materialiserer seg en mellomting: noe med håndverksbryggeriets image og industribryggeriets teknikker. Med et perspektiv sett innenfra vil man kanskje hevde at det har håndverksbryggeriets hjerte og bare bittelitt av industribryggeriets hjerne. Men med et perspektiv sett utenfra kan det mistenkes for å ha industribryggeriets sjel i håndverksbryggeriets image – nesten som en ulv i fåreklær.

Dette er mest et forsøk på å rope et undrende lite varsko. Teknikkene bak det ølet «alle» ølnerder likte å hate for ti-femten år siden, det som var industrialisert, dødt, med bredde-appell og som var enkelt å fremstille – det ølet kryper stadig lengre inn blant småbryggeriene. Og invasjonen skjer ikke bare utenfra, den kommer kanskje mest innenfra. Flaskemodning? Tja, man har større kontroll på kullsyra om man tvangskarbonerer. Bunnfall? Vel, det er jo temmelig mange som misliker uklarheten det kan gi. Pellets eller blomst? Eller kanskje man treffer bedre med en justering med humleekstrakt etter hovedgjæringen? Trøbbel med diacetyl? Var det ikke et enzym-produkt for sånt?

Nye øldrikkere kommer til, og de tror det skal være slik, for de har aldri opplevd noe annet.

Storbryggeriene jobber seg innover fra andre siden. Det holder ikke lengre å brygge den lokale pilsen i industriell skala slik den alltid har vært brygget. Øl skal være intimt, spesielt og innbydende. Variasjon er ikke lengre bare et kvalitetsproblem, det er i seg selv en salgbar vare. For en utenforstående er det sannelig ikke lett å stå i puben eller ølbutikken og skille industriproduktene ifra ølet til et nystartet kjellerbryggeri. En gang i tiden var den industrielle skalaen bryggerienes stolthet. Idag er det nærmest en belastning og noe man ikke snakker så høyt om. Det passer ikke sammen med ølverdenens zeitgeist. Så man bygger et lite mikrobryggeri ved siden at det store, og fokuserer på det. Smoke and mirrors.

Og enda flere nye øldrikkere kommer til, og de tror det skal være slik, for de har aldri opplevd noe annet.

Men er det egentlig så farlig, da? Tja.

Fra tidlig 2000-tall misjonerte håndverksbryggerne i Norge for det gode ølet – ølet som var levende og flaskemodnet, som hadde bunnfall og som måtte behandles pent og lagres rett og serveres riktig. Ølet som kunne ha lagringspotensiale liksom en god vin, som kunne ha smaker og kompleksitet som overgikk det meste, og som måtte forstås og aksepteres, ikke bare konsumeres. Hver flaske var en opplevelse for seg selv, og konsistens var ikke nødvendigvis det viktigste – ikke fra batch til batch, kanskje ikke engang fra flaske til flaske, og slett ikke fra ungt via modent til vellagret.

I dag er det sikkert mange småbryggerier som fremdeles lever med og i denne visjonen. Men det synes som den stadig økende grad kolliderer med og bukker under for voksesyke, effektivitetskrav, forenklingskåthet, standardiseringsmani, variasjonsfobi og en ganske så solid dose praktisk realisme i norske småbryggerier: realisme innen områder som økonomi, ergonomi, logistikk og kvalitetskontroll.

Man koster ikke ut drømmen om det autentiske, småskala håndverksbrygget i én diger vårrengjøring. Neida, drømmen ryddes pent bort, bit for bit, og hver enkelt endring er alltid overbevisende kommunisert, bryggeteknisk vel fundert og smaksmessig så godt som umerkelig for smakspaneler og kundegruppen som helhet. De tyngste ølnerdene merker sannsynligvis ingenting, for de drikker uansett sjelden samme øl to ganger om de heller kan drikke noe de aldri før har smakt.

Men så står vi der etter noen år og kikker oss bakover, klør oss i hodene våre og spør: Hvor ble det egentlig av alt det gode ølet og de store ølopplevelsene? Joda, men det er nødt til å bli slik, vil kanskje noen insidere innvende. Kanskje det er korrekt, men spørsmålet om hvorvidt det var uungåelig er et sidespor. Det relevante spørmålet er om det virkelig var dette man drømte om og siktet på?

Mang en brygger har nok drømt om å produsere øl med litt mindre av alle de tidvis uforutsigbare biologiske prosessene i gjær og malt og den kompetansetunge prosessen. Idag er man i stand til å blande sammen en maltbasert rusbrus med humlepreg, men ingen ville turde å kalle det øl, og vi kommer neppe dit i overskuelig fremtid. Men drømmen om det lett-produserte ølet lever nok videre – bare tilsett noen «mirakeldråper» med smakskonsentrat i rett styrke- og blandingsforhold, og så vips: instant kvalitetsøl. Det er nesten som ølverdenens svar på idrettens doping.

I virkeligheten kommer nok den gode smaken i ølet fra å gjøre bryggingen på rett måte, men dét er lett å overse. Uforutsigbarhet og iboende variasjon er kanskje noe man kan organisere og kvalitetssikre seg bort ifra, det er også en ingrediens i de virkelig store ølopplevelsene. Uten dem ville ølet bare være en tørsteslukker. Det er de samme momentene som gjør en fotballkamp spennende, eller som gjør pakkeåpningen på julaften til kveldens høydepunkt. Men det variable, det personlige og det uforutsigbare er iltre fiender av storskala produksjon … dersom det ikke kan gjøres konsistent variabelt, generelt personlig og planleggbart uforutsigbart.

Det forutsigbare breddeappellproduktet med lang holdbarhet og lav variasjon var den hellige gral for produsenter fra en gang utpå 1800-tallet og gjennom mesteparten av 1900-tallet. Mikrobryggerirevolusjonen var ikke bare et opprør mot lite smak, det var også et opprør mot en industriell produksjonstankegang – en tankegang som gav oss konsistent og teknisk godt øl. Men som så mange andre revolusjoner endret den mål og mening underveis, og den begynte å assimilere mange av de tankene som den opprinnelig var et opprør mot.

Dersom visjonen om det gode og genuine håndverksølet virkelig betydde noe, dersom det virkelig var et smaksmessig mål med mening og innhold – hvorhen er vi på vei idag? Ender vi virkelig bare opp med industriøl med håndverksetiketter?

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-06

Tyske bergensbryggere

Her er en liste over folk som har fått borgerskap i Bergen, med «brygger» som yrke under registreringen, i perioden mellom 1600 og 1750. Informasjonen her kan fortelle oss litt om øl og brygging i Bergen på 1600- og 1700-tallet.

I våre dager tenker vi på borgerskap som en slags iboende rett, men en gang trengte man borgerskap for å kunne drive handel eller håndverk. Sirlig førte protokoller over borgerskap er viktige historiske dokumenter, selv etter at deres opprinnelige verdi som personregister har gått ut på dato.

Lista under er hentet fra Digitalarkivet. De fleste er tilflyttede, men noen er også født i Bergen. Borgerskap i Bergen var ikke noe man automatisk fikk bare fordi man var født og døpt der, man måtte søke om det.

Navn Stilling Fødested Dato
Melkeor van Neilicke brygger 1611
Poell Gierdtzen brygger Stralsund 1613
Morten Jesperssen brygger Vistofte 1615
Hans Fendschaen brygger Schwerin 09.02.1647
Peter Wulff brygger Nyenstadt 04.04.1655
Søffren Rassmussen Grindøe brygger, bor ved Nøstet 04.04.1655
Hellmiche Schaede brygger Bremen 05.07.1655
Hans Ibsen brygger Nested 21.04.1656
Jacop Fos sejler og brygger Wismar 21.04.1656
Giert Hache brygger Lübeck 13.08.1656
Anders Andersen brygger Glomnes i Indviken 22.02.1658
Oluff Troenssen brygger, ops. b. 5. juli 1683 Flekkefjord 08.06.1658
Fredrich Schockeler brygger Stotel ved Bremen 13.04.1659
Dauidt Pegell brygger Krestorp i Mecklenburg 29.01.1662
Samuell Pederssen brygger, bor i Stenkjælleren ved Stølen Sogndalsfjæren 22.03.1664
Johan Geuers brygger Sandviken 18.04.1692
Niels Steengaard brygger Horsens i Jylland 18.04.1692
Otte Lambrechts brygger Bergen 24.11.1692
Laurits Christensen Schiøt brygger Hjøring i Jylland 29.08.1695
Christeny Reinholtsen Wibdorp brygger Bergen 14.11.1695
Teves Dyring brygger Bergen 20.02.1696
Rasmus Torgiersen brygger Bergen 27.09.1697
Johan Veneke brygger Bergen 19.09.1698
Peder Frandsen brygger ved Veile i Jylland 19.09.1698
Erich Nielsen Hyld brygger Bergen 26.09.1698
Hendrich Barner brygger, tilforn skomager 17 febr. 1687 07.06.1703
Laurits Størchsen brygger Os prg. 25.02.1704
Luder Jewen brygger Bremen 28.08.1704
Søren Kiergaard brygger Aalborg 14.12.1705
Lüder Bremer brygger Bremen 03.05.1706
Johan Lindemann brygger Lüneburg land 07.06.1706
Anders Koll brygger Romedal paa Hedemarken 14.05.1708
Erich Halversen brygger Nerstrand i Stavanger len 05.03.1711
Friderich Toravest brygger grevskabet Diepholz i Lüneburg 14.07.1712
Jacob Faber brygger ved Clausholm i Jylland 23.05.1715
Lars Ellertsen brygger Kvinnhered prg. 01.08.1715
Gierdt Bekker brygger ovenfor Bremen 16.01.1716
Helle Holman brygger Stavanger 16.01.1716
Anders Erichsen Eide bryger bryggeri, frihed efter forord. 16 decbr 1707 Nordfjord 09.03.1716
David Sylwester bruger et lidet bryggeri Flekkefjord 14.01.1717
Ove Holum bruger bryggeri Throndhjem 13.09.1717
Johan Lagman bruger en lidet bryggeri Bremen 21.12.1717
Johan Pouelsen Schunkel bruger bryggeri Fyn 09.01.1719
Berent Speckman bryger bryggeri grevskabet Diepholz i Lüneburg 11.11.1720
Johan Bruus holder vertshus og bryggeri Bergen 27.04.1730
Abraham de Erpecom brygger Bergen 03.11.1733
Hendrich Becher brygger Bergen 30.11.1734
Søren Næverman brygger Bergen 02.08.1735
Jens Bloch brygger Vesteraalens fogderi 30.09.1738
hans Holm brygger Bergen 28.10.1738
Mats Refdal brygger Bergen 17.03.1739
Christen Monsen brygger Bergen 09.07.1739
Michel Steen brygger Bergen 13.03.1742
Daniel Blumendahl brygger Wismar 05.02.1743
Herman Danielsen brygger Bergen 11.06.1744
Andreas Garman brygger Finmarken 15.09.1744
Daniel Friel brygger Bergen 15.09.1744
Frederich Wæsenbærg brygger Wismar 22.09.1744
Jacob Conradusen de Lange brænnevinsbrygger Bergen 14.06.1746
Frantz Schultz Spechan brygger Bergen 29.08.1747
Hans Poulsen von der Lipp brygger Bergen 29.08.1747
Ole Brose brygger Hardanger 23.02.1750
Petter Birch brygger Randers i Danmark 26.11.1750

Det overrasker ikke at det flyttet inn personer til Bergen fra områdene rundt, for slik har dynamikken alltid vært mellom byer og deres omland. Men at bryggere flyttet til Bergen fra Tyskland og Danmark kan bare tolkes som at det var håndverkere, og ikke «kjøkkenbrygging» for å spe på inntekten. Og det skjedde ikke bare én gang, men 26 ganger ifølge denne kilden.

Vi skal også være åpne for at lista kanskje ikke er komplett. Det er mange som ikke er markert med et yrke, så som Clamer Eberhard Meltzer. Han var markert som brygger i folketellingen i 1714, men det er fullt mulig at brygging var et yrke han tok opp, ikke noe han flyttet til Bergen for å utøve. Vi skal komme tilbake til Meltzer og bryggeriet hans i senere blogpostinger.

Datene kan nemlig synes noe hullete, for det er mange flere enn Meltzer som ikke har fått registrert noe yrke. Det er tidshopp for bryggere i periodene 1615-1647 og 1664-1692. Sammen med et hull på 1720-tallet er det fristende å spekulere på volumet tilflyttede bryggere egentlig var større. Dette kunne selvfølgelig også skyldes nedgangstider eller et opphold i innvandringen av bryggere, eller at man hadde tilstrekkelig med bryggere for en periode, men det er mest sannsynlig at det skyldes variasjon hvordan og hva man registrerte.

Det er heller ikke noen klare data på hvor lenge de ble værende, og om de fortsatte innen bryggefaget. Dog må vi anta at ikke alle forsvant fra Bergen eller fra bygging veldig raskt.

Utfra denne statistikken ser vi også hvordan Bergen beveger seg fra å være en slags utpost av en tysk handelsby, til gradvis å få et mer norsk-dansk og lokalt fokus. Her har vi bare vist bryggere, men vi kunne sett på alle yrkesgrupper for å studere det nærmere.

Dog, la oss holde oss til bryggerne. Hva må det har betydd for ølet i Bergen at såvidt mange bryggere i byen kom fra Tyskland og formodentlig var opplært innen bryggekunsten der?

  • For det første må det ha betydd at man brygget øl i tyske ølstiler, hva nå det enn var på 1600-tallet. Tross alt var Bergen full av personer fra Tyskland eller med slekt derifra. Dernest handlet man mye med Tyskland og Nederland. Det ekskluderer selvfølgelig ikke muligheten for at det også ble brygget i mer tradisjonell norsk ølstil à la gårdsbrygging. For eksempel ser vi at Ole Brose fra Hardanger tok borgerskap i Bergen som brygger i 1750. Jeg tror vi kan anta at skiftet av fokus ifm borgerskap i Bergen også gjaldt ølstiler – fra tysk mot norsk og dansk.

  • Det virker lite sannsynlig at alle disse tilflyttede bryggerne fra Tyskland dro til Norge for å hjemmebrygge øl på kjøkkenet. Bergen var knutepunkt for handel med Norge fra Vestlandet og nordover, især med fisk fra Nord-Norge. Til Bergen kom det utallige skip fra Østersjø- og Nordsjøområdet. Skipene hadde mannskap som ville ha øl og andre forlystelser. Handelshusene i Tyskland hadde sin egen stab i Bergen, som også trengte blant annet øl. Det var et marked for «tysk øl», det var innvandring av tyske bryggere, og da må vi kunne anta at det ble brygget i typisk tysk stil, med tyske teknikker og i «tysk skala».
  • Om vi ser bort fra disse gamle protokollene, skulle vi trodd at man importerte øl fremfor å brygge det i Bergen. Tross alt var Bergen eksporthavn, spesielt for fisk. Det må ha vært mer ledig lastekapasitet på skipene til Bergen enn fra Bergen. Så hvorfor kunne man ikke like gjerne tatt med ølfat fra Tyskland på reisen til Bergen? Formodentlig gjorde man også dét, trolig spesielt for sterkere og mer eksklusive øltyper. Men i henhold til disse protokollene må det i også ha vært en utbredt bryggeaktivitet også lokalt i Bergen. Hvorfor? Det kan ha noe med kostnader, siden øl er 90-ish prosent vann og dyrt å frakte. Det kan ha hatt noe med holdbarhet, siden øl er ferskvare og var notorisk ømtålelig for transport. Kanskje har det også noe med årstider å gjøre. Øl kan man ønske seg hele året, men frakteskutene kom sannsynligvis sesongbetont, avhengig av fiskeeksporten og helst utenfor årstidene med verst vær.

Ser vi på registeret av innflyttede drenger til Bergen i 1671 til 1760, finner vi at 80 av totalt 1333 personer var sønner av bryggere. Dessverre er det ikke oppgitt hvilket fag de innflyttede drengene skulle utøve, og det er slett ikke gitt at det er samme fag som deres fedre. Faget er implisitt bestemt av hvem de tjente hos, og krever kobling mot andre registre. Likevel, dette betyr at 80 personer over en periode på 90 år, eller 6% av de registrerte innflyttede drengene kom fra ølbyggerfamilier. Selv om det ikke sier noe eksplisitt om ølbrygging i Bergen, kan vi anta at det sier noe om kunnskaper om og forventninger til øl hos en betydelig andel av Bergens befolkning.

Og om vi ser på borgere registrert i Christiania fra 1698 til 1799, så er det registrert 2377 personer, hvorav 420 – dsv. 17,7% – er karakterisert som øltappere. Det er vanskelig å tenke seg så mye øltapping uten at det også er ølbrygging ett eller annet sted, men det listes ikke bryggere i listene. Var håndverksbryggeren et Bergensfenomen, mens resten av landet i større grad var basert på småskala «kjøkkenbrygging»? Det skal vi se nærmere på dét i en annen blogposting.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Spennende! - lagt inn av Bernt - 2015/10/7 15:01:58
Takk for et spennende sammendrag om øltappere og bryggere i Bergen og Christiania i det 18.århundre! Det er vel neppe tvil om at de tyske bryggerne var opptatt av å brygge tyske øltyper, fremfor engelske eller norske, for den store gruppe tyske handelsmenn som ennå virket i Bergen. Jeg mistenker at det dreide seg om nordtyske øltyper, som Hanseatene lenge hadde eksportert fra Rostock, Lübeck og Danzig, muligens øltyper som ble borte etter at bayerølet til Sedlmayr utkonkurrerte dem fra slutten av 1820-tallet. Men det kan også dreie seg om Sødøl, som var populært i Danmark-Norge fra rundt 1700 og langt opp på 1800-tallet.

I den forbindelse kan det være interessant å se på en annonse i Bergens Adressecontoirs Efterretninger (BAE) 21.april 1870 som lød:

For Bagere. Sødøls Gjær i Müllers Bryggeri. Torvet

Müller Bryggeri, som også benevnes E. Müllers Bryggeri og lå ved Torvet i Bergen, ble sannsynligvis etablert av en tysker. Det fantes nemlig flere tyske Müllers i Bergen på begynnelsen av 1800-tallet men den eneste passende, med et fornavn på E, var en Emil von Müller, født i Hamburg 1835 og etablert som kjøpmann i Bergen. På 1860-tallet var imidlertid en nordmann, Johan Ingvard Singdahlsen fra Laurvig, brygger på Müllers og muligens eier, siden det er han som har signert mange av annonsene. Til tross for sine tyske aner ser Müllers Bryggeri i hovedsak ut til å ha brygget "huusholdningsøl" (BAE 20.mars 1869) og altså Sødøl, ingen annonser fra Müllers Bryggeri nevner noe annet. Det er vel ikke utenkelig at flere av de andre tyske bryggeriene i Bergen kan ha brygget tilsvarende øl?

Når det gjelder Christiania har jeg forundret meg over at Christiania Borgerbok 1698-1799 ikke nevner bryggere, bare øltappere. Det er spesielt interessant siden to personer, som vi fra andre kilder vet hadde kommersielle bryggerier, ikke står oppført med disse. Jeg tenker da på Lars Gad og Christian Stabell (skrevet Stabel i noen kilder), som begge skal ha drevet skipsølbryggerier nær havnen i Christiania på 1770- og 1780-tallet.

I den nevnte Borgerboken står Christian Stabel oppført med borgerbrev som skipper fra 1.juli 1766 og som kjøpmann fra 28.november 1775. Året etter, 18.oktober 1776, fikk han dessuten kongelig bevilling til å holde "skibsbyggeri", muligens menes det her bryggeri, men noe mer står det ikke. På s.450 i "Gamle Christiania Billeder" (J.W. Cappelens Forlag, 1909) skriver Alf Collett at i 1776 fikk "Christian Stabell kongelig Bevilgning til at oprette et Skibsølbryggeri". Rart at ikke dette nevnes klarere.

For Lars Gad nevnes det bare at han fikk sitt borgerskap som kjøpmann i Christiania 25.februar 1766, ikke at også han fikk kongelig bevilling til å starte et skibsølbryggerie - noe han selv annonserte slik i Norske Intelligenssedler 26.nov 1777:

NB. Dernest bekiendtgjøres for de Herrer Skibs-Reedere og Søe-Farende, "at jeg efter Kongelig Bevilgning allernaadigst er bleven tilladt her paa Stædet at oprette et Skibs-Øl-Bryggerie, hvorved jeg kand forsyne, saavel Indenlandske som Udenlandske Skibe med fornøden Skibs-Øl, i hvilken Anledning jeg vil have mig re-commanderet hos Vedkommende, som saadant maatte behøve".
Jeg indestaar alletiider for en god og reedelig Behandling. Christiania den 10.november 1777.

Det kan derfor virke som om borgerne i Christiania, eventuelt de som holdt borgerboken ajour, ikke tenkte særlig høyt om ølbrygging, da dette ikke ble tatt med i yrkesbeskrivelser eller eierskap. For med så mange øltappere i byen, mange av dem små og fattige, kan det ikke ha vært snakk om å skjenke dyr importøl - det må ha vært brygget en god del øl lokalt i Christiania. Men altså uten at det har satt spor etter seg i Borgerbok eller folketellinger.

2015-10-05

Bergen i 1714

Jeg fortsetter dissekering av folketellingsdata for å se om de kan fortelle oss noe om brygging. Her er folketelling ifm krigsskatt Bergen mai 1714. Merk at den inneholder kun informasjon om hver husstands overhode.

Derfor er det flest menn, men også enker som er listet. En og annen ugift ugift kvinne er også med. I denne folketellingen er det rundt 2700 personer, hvorav rundt 460 enker, men siden hverken barn eller andre husstandsmedlemmer er talt med, var folketallet i byen langt høyere.

La oss først se på de som er nevnt som bryggere. Tilsynelatende er det mange forskjellige skrive- og stavemåter, og dermed kan man mistenke at også kategoriseringen varierer etter hvem som har ført protokollen – eller dagsformen for den saks skyld. Et interessant videre prosjekt ville være å sjekke om variasjonene er konsistent med håndskrift, for da kan man trolig se bort fra dem. Under har jeg imidlertid tatt teksten som den står i Tore Hermundsson Vigerusts transskripsjon fra 2007 (se også her). La meg gruppere etter beskrivelse og kommentere i forkant.

Først har vi Meltzer, som er den eneste som er beskrevet med «bryggeri», selv om endel andre har fått beskrivelsen «lite bryggeri», eller arbeidsbetegnelsen «brygger». Meltzer og hans kone kom fra Ravensberg i Tyskland. Det hadde vært interessant å visst om denne særegenheten i beskrivelse er uttrykk for at det er noe spesielt over hans bryggeri. Det er forøvrig interessant at navnet hans betyr «malttilvirker» på tysk, men innen 1714 må vi anta at tradisjonen med kobling av navn og yrke var forlengst var forbi.

Clamer Eberthard Meltzer, Bröggeri

Deretter har vi seks kjøpmenn som også er angitt som bryggere. Det bør nevnes at manntallet inneholder et tresifret antall treff på kjøpmann, så det at en kjøpmann også brygget, ser ikke ut til å ha vært det vanlige. På den andre siden ser yrket kjøpmann ut til å ha vært kombinert med relativt få andre ting enn brygging. Noen få har det kombinert med krambod eller høkeri, én har et salteri, en annen er skipper, og noen er markert som «Nordfar-handel».

Kjøpmennene ser ut til å ha hatt høy status. Det er ingen av dem som har fått påtegnelse om at de er fattige, selv om noen av kjøpmannskapene er markert som små. Vi må ikke tolke kjøpmann som en butikkeier slik ordet forstås i våre dager. Det er vel nærmest en grossist eller et mellomledd mellom «produsent» og ankomne skip. Med et butikkutsalg må man heller tenke på en krambod eller et høkeri.

Jacob Butaud, Fransk Consul, bröger, og Kiöbmand
Lars Matzen Östmand, Brygger og Kiöbmand
Peter Mohl, Kiöbmand og brögger
Hans Kolbring, Brygger og Kiöbmand
Hans Mathias, brögger og Kiöbmand
Jost Maass, brögger og Kiöbmand

(Og Austmann bryggeri som var så sikre på at de ikke skulle kollidere med noe annet bryggeris navn, og så dukker det opp et mulig Östmands bryggeri i Bergen i 1714.)

Neste kategori er bryggere. Dette er formodentlig personer som primært har brygget som næringsvei. Her finner vi de to første kvinnene, navngitt etter sin ektemann og sin far. Heller ikke her er det noen anmerkninger som skulle på fattigslighet. Det er notert «liden Næring» for en av dem, men det kan tolkes som at han kun brygger litt.

Casten Janßen Wildenrath, Brygger
Friderich Tornvæst, Brögger
Jonas Ruus, Brygger
Sören Sörenßen, Brygger
Salig Henrick Smits datter, brögger
Henrich Urdahl, Bröger
Erich Halverßen, Brygger
Jens Wrede, Brygger
Anders Cold, brögger
Henrick Sasß, Brögger
Jesper Anderßen, brögger, liden Næring
Allert Hollemand, brögger
Salig Berent Henrickßens Enke, brögger
Didrick Sinning, Brögger

Neste kategori er små bryggerier. Jeg mistenker at dette er kjøkkenbrygging i hjemmet. Her finner vi at 6 av 17 er kvinner, og vi finner at bryggingen tidvis er kombinert med annen næringsvei: matros, styrmann, båtsmann, kjører, mætter (en som måler). Bare én av dem har en bemerkning som kan tolkes i retning av fattigdom.

Johanne Wulf, lidet bröggerie
Petter Riman, lidet bröggerie
Hermand Gierding, lidet bröggeri
Lißbet Kock, lidet bröggeri
Karen Salig Broderßens Enke, lidet Bryggerie
Michel Skram, lidet Bryggerie
Erich Hyld, lidet bryggeri
Christen Reinholtzen, lidet brögeri
Albert Næverman, lidet Bryggerie
Lars Eilerßen, Matross, lidet bröggerie
Zacharias Hanßen Veigner, Styrmand, lidet bryggeri
Peder Drög, Mætter, lidet bröggeri
Catrine Wunsk Enche, lidet bryggerj
Birte Hansdatter, Enke, lidet bröggerie
Claus Jörgenßen, baadsmand, lidet bröggerie
Lars Störkßen, Kiörer, og lidet bröggerie
Rolef Lampis Enke, lidet bryggerj, liden Vilchor

Så har vi en kategori som er angitt at de bruker et bryggeri. Etterpå kommer det også en kategori som er bruker et lite bryggeri. Det kan virke naturlig å tolke dette som at de benytter seg av et brygghus eller andre bryggefasiliteter som er eid av en annen. Kanskje er det en person som besitter bryggeutstyr, og som leier det ut til noen andre for å brygge, eller som leier det ut når de ikke selv brygger.

Det kan også være på sin plass å nevne at det ikke var uvanlig med fellesbryggeri, der bryggingen gikk på omgang, men det er ikke her grunnlag for si at det var tilfelle i Bergen.

Henrich Thorafestes Encke, Bruger bröggerie
Johan Povelßen, bruger Bröggerie
Judith Salig Jacob Sems, Encke, bruger Bryggerie
Cort von Lübecks Encke, bruger bröggerie
Niels Mejer, bruger bryggeri

Den neste kategorien er i hvert fall ikke til å misforstå. Det må dreie seg om to enker som hjemmebrygger hos andre. Det vil si at om man ønsker å hjemmebrygge men mangler tid og kompetanse, kan de leies for jobben. Etterhvert som vi ser kvinneandelen øker i disse kategoriene, må vi også forvente at underrapporteringen øker. For et ektepar er det kun mannen som rapporteres i denne folketellingen, men det er lett å tenke seg at det fantes gifte kvinner som også lot seg leie til å brygge for folk, men der kun mannen og hans yrke er rapportert.

Erich Sivertsens Encke, lader sig leye, at brögge for folck
Rasmus Tarraldßens Encke, lader sig leye til at brygge for folck

Den siste kategorien av bryggere er de som bruker et lite bryggeri. Dersom vi antar en inndeling mellom kjøkkenbrygging som et lite bryggeri og et brygger- eller størhus med litt større kar som et (vanlig) bryggeri, så er dette personer som bruker kjøkkenet hos andre til brygging.

Jacob Janßens Encke, bruger lidet Bröggerie
Peder Franßen Wulf, bruger lidet Bryggerie
Claus von Recken, bruger lidet bryggerie
Alhed Salig Christen Monßens, bruger lidet Bröggerie, Slet tilstand

Man skal være forsiktig med å legge for mye i inndelingen i bryggeri og lite bryggeri, for det er ikke sikkert at alle er riktig notert. Likevel virker det som man bevisst har brukt det for å markere en forskjell i størrelse som man har ment har vært relevant å få med.

Er det korrekt å tolke inndelingen i bryggeri/lite bryggeri, og bruker bryggeri/bruker lite bryggeri som at det fantes ett bryggeri – Meltzers – som sysselsatte de fleste av de 14+6 bryggerne, og der også 5 brukere brygget? Nei, jeg tror ikke det. Det er mer trolig at det er en jevn overgang fra kjøkkenbrygging av øl som et lite bryggeri i den ene enden av skalaen, til et «skikkelig» bryggeri med dedikert produksjonsutstyr og kanskje noen få som arbeidet mot lønn. Det kan virke som Meltzer også var kjøpmann, og at oppføringen kun var litt ufullstendig.

Det er også viktig å huske på at lista over personer kun inkluderer familieoverhoder. Derfor må vi tro at det er en underrapportering av bryggende, gifte kvinner. Likeledes vil nok statistikken hoppe over sønner som arbeider med brygging i den grad de ikke ennå har stiftet eget bo.

La oss så se på øltapperne. Dette er personer som kjøper ølfat, og selger for servering og/eller i småkvanta, tildeles i mugger eller i flasker. Aller først har vi de som kombinerer øltapping med andre aktiviteter, og vi ser at liksom med brygging er også øltapping vanligst å kombinere med litt handel, men her også med håndverk.

Torchil Jenßen, Brendevins brender og tapper öll
Mogns Nielßen, öltaper og anden smaa Kiöbmanskab
Ole Joenßen, Matross, er kommen af Kongens tieneste, holder Krambod, og tapper öll, er enrollered i Trunhiem
Svend Holdbeck, Snedker, holder öltap
Carl Nielßen, öltapper og Kyper arbeidsmand
Ole Wilmand, Baadsmand, Tapper öl, lit Höckerie
Henrich Olßen, Tapper öll, har lidet höckerie
Lars Larßen Waage, Kiöbslaaer med bonden og holder öltap
Christopher Gierloff, Wever, og Roedemæster Skiencher öll, Ringe tilstand

Når vi ser på de som kun er angitt som øltappere, er det nesten halvparten kvinner – typisk enker – mens det i lista over ikke var noen kvinner. Øltapping er kanskje i enda større grad enn brygging en næringsvei for kvinner.

Jacob Nielßen, Tapper öll
Sören Jenßens Encke, Tapper Öl, Manden död i Kongens tieniste
Jver Sörenßens Encke, Tapper öll, Manden död i Tienisten
Mester Cairnairs Encke, Tapper öll
Anders Dishingtuns Encke, tapper öll
Jörgen Otte, Tapper Öll
Johan van Güllich, Tapper öll og Wiin
Ameling Hansen, Tapper öll
Hans Henrich Dedechen, Tapper öll
Henrich Marchus, tapper öld
Elße Salig Peter Schachts, Tapper öld
Christopher Steenßen, Öltapper
Harmand Hardi, ölltapper
Peder Jörgenßen, ölltapper
Niels Nielßen, Arbeidsmand, tapper öld
Hans Pederßen Gamstis Enche, tapper öld
Fridrick Govert, taper öll
Johan Haagen, taper öll
Henrick Spil, tapper öll
Lydtke Finck, taper öll
Marie Rydts, tapper öll
Sivert Handßens Encke, taper öll
Jörgen Lammers, Øltapper
Henrick Tams Enke, taper öll
Carl Christian Hornung, Öltapper
Hermand Lading, Öltapper
Karen Sergiants, Taper öll, Slet tilstand
Lars Erichsens Encke, Tapper öll, Slet tilstand
Joen Erichßen, Öltapper, slet tilstand
Cordt Hunnecken, taper öll, Slet tilstand
Philips Brons Enke, tapper öll, slete Vilchor
Jan Pederßens Enke, Ringe Vilchor, taper öld
Maren Anders, ölltapper, Ringe Næring
Willem Jeffes Encke, Tapper öll, ringe Vilkor
Nicolaus Hermandßen, Matross, holder ringe öltap
Lars Erichßens Enke, holder een ringe Øltap, og lever i slette Vilkor
Joen Olßens Encke, Tapper öll, fattig

Det er én person som har en litt spesiell formulering, der i stedet for «øltapper» så brukes «bruker øltapp», mens andre «holder øltapp». Det er mulig de to siste formuleringene skiller mellom å eie og å drive et serveringssted, mens den mer nøytrale formen «øltapper» brukes der man selv serverer i egne lokaler – i praksis sitt eget hjem. Dog vet jeg ikke, og vi skal være forsiktig med å legge for mye i variasjonene på formuleringer.

Biörn Biörnßens Kone, Manden er bortreist, og hun bruger ölltap

For kompletthetens skyld tar vi også med vertshusene, som vel omfatter overnatting, men trolig også mat og drikke.

Joachim Friele, holder Vertzhuus
Tönnes Janßen, holder Wertshuus
Alke Börts, Enke, holder Wertshuus
Jocum Buhls Enke, holder Wertshuus
Dorthe Bertels Enke, holder Wertshuus
Ludvig Biscop, holder Wertshuus
Henrick Dichmeyer, holder Werthuus
Kari Bremmer, Een liden Kramboed og holder Vertzhuus

To stykker har fått yrket at man skjenker øl. Jeg mistenker at det betyr at de arbeider som det vi idag ville kalle servitør. Også her er det mulig vi har en betydelig underrapportering, idet koner og sønner og døtre typisk ikke nevnes i denne lista

Michel Lunne(?), Skiencher öld
Stephen Röpche, Consumptions Skriver, skiencher öld

Til slutt er det to stykker som er benevnt som å selge øl. Det er litt usikkert hva som menes, for det er neppe bryggere eller øltappere, og både kjøpmenn og krambodholdere er klart definert. Man kunne tenke seg til at var et mellomledd som solgte øl på fat til forbruk i hjemmet, men med så mange lokale bryggere skulle man tro det var relativt lite rom et fordyrende mellomledd.

Arne Aamundßen, Selger öll
Ole Larßen, Selger Öll slet tilstand

Vi kan også se på et annet yrke som har litt med øl å gjøre. Idag bruker vi gjerne bødker som betegnelse på en tønnemaker, men yrket har også en annen betegnelse: kypper, som vi finner igjen på engelsk som cooper. Her må vi imidlertid huske på at tønner og fat ble brukt til langt mer enn bare øl.

Under er lista over de som er angitt som kyppere, og de er delt inn i tre grupper, kypper (22), kypper arbeidsmann (14) og kyppersvenn (1-2). Rett nok var det flere kyppere og bare én svenn, men svennene er formodentlig underrapportert siden de typisk ikke er husstandsoverhode. Det ser ut til at det var mange kyppere, hvorav noen også hadde folk til å arbeide for seg, og at det fantes en læreordning.

Jacob Sivertsen, Kipper
Marchus Mærl, Kypper og Roedemæster
Jon Olßen, Kypper enrolleret No 42
Zacharias Olsen, Kypper
Niels Olßen, Kypper
Jacob Thomeßen, Kypper
Jens Olßen, Kyper og Tambour ved Byen
Johannes Poulsen, Kypper
Didrick Skarmer, Kyper og Rodemester
Hans Berentßens Enke, Kypper
Ole Rasmusßen, Kyper
Antoni Raßmusßen, Kypper
Peter Zegelcken, Kypper og brandt Assistentz
Hans Johanßen, Kypper
Jngebricht Olßen, Kypper
Niels Antoneßen, Kypper
Johannes Handsen, Kyper, enroulleret
Christian Handßen, Kypper
Christopher Olßen, Kyper, armod og fattigdom
Maren Pedersdatter, Kypper Encke, slet tilstand
Jver Larßen, Kypper, Slet tilstand
Joen Larßen, Kyper, gandske slet tilstand

Den neste kategorien er spennende: «kypper arbeidsmann». Jeg mener det er grunn til å tolke det som at de arbeidet for en kypper som arbeidere. Merk at det ikke står noe komma eller «og» i titlene, slik det gjør over, der man har «… og Rodemester», «… og Tambur» osv.

Jngebrigt Joenßen, Kypper Arbeidsmand
Ole Raßmußen, Kypper arbeidsmand
Carl Nielßen, öltapper og Kyper arbeidsmand
Rasmus Antoneßen, Kyper arbeidsmand
Larß Handßen, Kyper Arbeidsmand
Bertel N:, Kyper Arbeidsmand
Ole Olßen, Kyper arbeidsmand
Daniel Arentßen, Kyper arbeidsmand
Joen Pederßen, Kyper arbeidsmand
Jacob Antoneßen, Kyper arbeidsmand
Anders Olßen, Kyper arbeidsmand
Lars Anderßen, Kypper arbeidsmand slet tilstand
Raßmus Pederßen, Kypper arbeidsmand slet tilstand
Abraham Einertßen, Kypper Arbeidzmand, Slet tilstand

Det er to referanser til kyppersvenner, hvorav den enn ser litt kryptisk ut: «Seiler for Kyppersvend». Ingen andre på lister har tittel av «seiler», og det virker ikke som «for» er forkortelse for forhenværende. Man kunne tenkt seg at det er en som gjør militærtjeneste i stedet for en annen, men også det føles feil, da listene gir langt mer detaljert informasjon om de som gjør militærtjeneste.

Jacob Larßen, Kyppersvend
David Anderßen, Seiler for Kyppersvend slet tilstand

Dersom vi bruker kypper som utgangspunkt, kan det virke som vi har mestre, arbeidere og svenner – altså en struktur for et tradisjonelt håndverk. Når vi så på brygging var det intet tilsvarende. Det var bryggere, men ingen bryggesvenner.

Det var mange som var markert som «bruker bryggeri» og «bruker lite bryggeri», men ingen «brygger arbeidsmann». Det er fristende å ta dette til inntekt for at bryggeriene i Bergen på dette tidspunktet var små og litt «enmanns» – eller rettere sagt «fåpersoners».

Kanskje det koker ned til noe rundt skalering. Brygging trenger noen kokekar, og som de fleste av dagens norske mikrobryggerier har merket: det dikterer mange aspekter av størrelse og lønnsomhet. Dersom det av ulike grunner var teknisk eller økonomisk uhensiktsmessig å skalere opp bryggeriets størrelse, så ville vi se mange men små bryggerier. Innen noen håndverk kan man vokse organisk, og ansette stadig flere etterhvert som forretningen vokser, men innenfor brygging er det noen rammer for størrelse som går på bryggverket, og som det ikke er innlysende hvordan man kommer rundt. I praksis er det kanskje kokekarene i metall som kan tenkes å være den største beskrankningen på størrelse. Jo større kokekarene blir, jo vanskeligere er de å lage og jo tykkere må metallet være. Dermed er det kanskje en naturlig øvre størrelse på bryggeriene?

For komplettheten og for sammenlikning har jeg til slutt tatt med noen personer i beslektede yrker. Det er tre vintappere og en eddiksbrygger. Selv om vi bærer i mente at denne lista er ufullstendig som yrkesoversikt, så indikerer det likevel noe om volum og fokus, og også noe om status når man tar med at de tre vintapperne er menn med «finere» navn.

Lorens Sintler, Wintapper
Henrick Hartvig, Wiintapper
Johan van Güllich, Tapper öll og Wiin
Johan Rosing, Brögger Edicke

Merk at jeg har tatt med et par personer flere ganger, når beskrivelsen har plassert vedkommende i flere kategorier.

Det er fristende å trekke følgende konklusjoner: Det var et langt sterkere fokus på øl i stedet for vin, som tross alt trolig var en dyr importvare for de rike. Mye av ølet var lokalt produsert, men vi kan ikke utelukke at det også ble importert øl. Selv om det var bryggerier av forskjellig størrelse, var det neppe noen som var store, og det er vanskeligere å se strukturen av et hierarki à la mester-arbeider-svenn, slik som vi ser for tønnemakerne. Det var mange personer som hadde brygging eller utskjenking av øl som sitt primære yrke, ikke minst enker.

Jeg slipper ikke disse folketellingsdataene her, men skal fylle på med mer data og info senere. De er svært interessante primærkilder til hvordan man produserte og drakk øl i gamle dager.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Side 8/62: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »