Anders myser på livets særere sider

Side 8/62: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »

2015-12-04

Hva med julebokken?

Før vi går videre, er det verd så ofre litt tid på julebokken, dette kraftige juleølet som så ofte vaker rundt toppen på juleøltestene, ihvertfall blant alle industriølene. Et kanskje dét et spor i retning av det originale juleølet? (Dette er fjerde luke i årets julekalender.)

Julebokken klassifiseres gjerne som en dobbeltbokk, og helt feil er det ikke. Bakgrunnen og motivasjonen for dette ølet ligger som så mange andre øl i stor grad i lovverket.

Fra 1.1.2000 ble avgiftene på øl og vin og andre alkoholiske drikker samordnet i regelverket. Frem til da fantes en egen avgift på øl, og et annet regelverk for ikke-øl. Dette var del i et større oppryddingsarbeid for å gjøre regelverket enklere og mer generelt. Den gamle ølavgiften strakk seg opp til 7,0% og var i utgangspunktet koblet mot at øl ikke fikk lov til å være sterkere. Men allerede et par år tidligere, i 1998, hadde man etter påtrykk fra EFTA-domstolen tillatt øl over 7,0%.

Ringnes var da raskt ut med sin «Ringnes Loaded» på 10,2%, et navn som det ble reagert på og som Vinmonopolet nektet å selge før den ble omdøpt til «Ringnes Eagle». Dette ølet ble salgsvinner for sterkøl på Polet i minst fem år i strekk – selv om vi må huske at det var snakk om små volum.

Etter samme lest som Eagle, laget Ringnes også sin Julebokk, visstnok første gang til julen 1999. Den speilet juleølet omtrent som Eagle speilet pilsen. Det er vel ingen overdrivelse å si at mens Eagle var en populær, mangeårig døgnflue, så var Julebokk en mer langsiktig suksess. Dette ølet har brukt å bli brygget hos Arendals Bryggeri, selv etter at de mer eller mindre forsvant ut av Ringnes-systemet. Det var snakk om at Ringnes skulle flytte bryggingen til et annet bryggeri, spesielt etter fadesen der partiet ble trukket tilbake på grunn av flasker som sprakk i 2013. Likevel mener jeg at Julebokken også for 2014 ble brygget i Arendal.

Styrken på dette ølet har variert endel. Den har lagt helt oppe på 9,9%, men også nede på 8% – visstnok etter at ølet ikke gjæret skikkelig ut, og ble tappet med endel ekstra fylde. Det er sannelig godt at også de store industribryggeriene kan ha slike utfordringer.

Dermed er ikke julebokken et øl med lange tradisjoner. Man har nok hatt bokkøl i tankene rundt juleøl i Norge tidligere, men Julebokk ser ut til å være en nyvinning fra 1999, motivert av å etablere et produkt i et markedsvakum etter at regelverket endret seg. At dette ølet kan virke som det «alltid» har vært her skyldes vel mer at det var etablert før de fleste av oss ble øl-nerder, og at det alltid har blitt respektert som et bra øl.

Dette ølet har forresten bra lagringspotensiale, i likhet med flere av de europeiske sterke juleølene, så som Samichlaus, som fra dagens produsent faktisk ikke er eldre enn 2000, og som opprinnelig ble brygget i 1979 et bryggeri (Hürlimann) som senere ble kjøpt Carlsberg, men da hadde man allerede lisensiert ølmerket til Schloss Eggenberg. Samichlaus er nesten kvalmende søt om det drikkes ferskt, og er et øl som ikke bare kan lagres, det bør lagres.

Julebokk representerer ikke noen lang linje med juleøl, så vi trenger ikke å nøste videre i den retningen. Ei heller har noen andre norske bryggerier tatt opp denne øltypen.

Det er ofte forbausende hvor raskt tradisjoner etablerer og plutselig synes å ha vært der for alltid. Dette er verd å merke seg når vi skal se senere skal se 1000 år bakover, for når selv 15-20 år kan bli til «alltid», sier det seg selv at det er vanskelig å generalisere og ekstrapolere over 25-30 generasjoner.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

2015-12-03

Butikk- og poljuleøl

En av særegenhetene ved norsk juleøl, er at det ofte kommer i en butikkvariant og en polvariant, i motsetning til de fleste andre norske øl. Hva er egentlig bakgrunnen for det og hvilket av dem er det «ekteste» juleølet?

(Årets julekalender på denne bloggen er «Jakten på juleølet», en serie som forsøker å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Dagens luke er 3. desember.)

Det er en viss tradisjon for at ett og samme øl kan komme i ulike styrkegrader. Det er nok å nevne engelske øl og hvordan man hadde graderinger med B, XB, XXB, XXXB osv for å markere styrke på bitteren – og ikke minst pris. Det virker som dette har vært mer utbredt der overgjæring var vanlig, selv om vi har eksempler med undergjæring, så som dobbeltbock eller våre norske landsøl/lettøl som matcher pilsner.

Det har imidlertid ikke vært noe fremtredende trekk i Norge etter industrialiseringen av bryggingen. Frem til 90-tallet var juleølet generelt i klasse 3, i praksis rundt 6,5% ABV. Litt av bakgrunnen for det er nok at den grove inndelingen i tre skatteklasser gjorde at «alt» øl ble liggende rundt 2,5%, 4,7% eller 6,5-7.0%, fordi dette var de optimale balansepunktene mellom smak, pris og skatt.

Men pussig nok, for klassisk norsk juleøl har to styrkevarianter vært regelen mer enn unntaket, og ofte måtte man kjenne fargekoding eller annen lavmælt merking for å se hva som var hva.

Som nevnt var juleølet frem til 90-tallet et sterkøl. Når det dukket opp i butikkstyrke (også kalt klasse 2 eller klasse D), så skyldes det lovverket. Fra mars 1993 ble salget av sterkøl over 4,7% flyttet inn til Vinmonopolet. Omkring de tider var det bare rundt 110 pol i Norge – idag har vi passert 300. Bryggeriene må raskt ha sett potensialet for et juleøl i butikkstyrke, om ikke annet for å kapre kunder med ønske om juleøl og med lang vei til nærmeste pol. Nordmenn er dessuten vanedyr. Når de kjøper ølet sitt i dagligvarebutikken, så fortsetter de med det, selv om varene skifter i både type og produsent.

Grunnen til å flytte ølet – og juleølet – inn på Polet var et sterkt ønske om å holde svakvinen ute av dagligvarebutikkene. Frem til det tidspunktet kunne alt øl selges i butikk, mens all vin måtte på Polet. Etterhvert som man skulle EU-tilpasse regelverket, ble det klart at man ikke kunne forskjellsbehandle ulike drikker basert på råvarer. Dermed måtte man enten tåle vin på 7,0% i butikk, eller så måtte øl på 7,0% inn på Polet. Problemet hadde ikke stoppet der, for etterhvert som sterkøl over 7,0% ble tillatt, ble bare problemstillingen mer akutt.

Det hele endte visstnok som en poli tisk hestehandel mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, i en avtale som får stå som et klassisk eksempel på win-win-forhandlinger: KrF fikk ned tilgjengeligheten på alkohol, mens AP fikk igjennom en viktig EU-tilpassing.

Dermed er juleølet i butikkstyrke et relativt nytt produkt. Det er ikke dermed sagt at juleøl nødvendigvis alltid har vært sterkt, men i tiårene frem mot 1990-tallet var det hovedregelen at det skulle holde rundt 6,5%. Om vi skal nøste opp tråden til det originale juleølet, er det ikke butikkstyrke-ølet vi må følge, men sterkølet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

2015-12-02

What goes around …

For noen år siden var jeg sjåfør og bryggeteknisk tolk for den amerikanske ølbloggeren Joe Sixpack. Han skulle besøke stjørdalsbryggeren Morten Granås på en reise for å studere norske juleøltradisjoner. Det ble intet normalt og kjedelig bryggeribesøk, for å si det med et understatement … men la oss holde oss til juleølet.

(Årets julekalender på denne bloggen er «Jakten på juleølet», en serie som forsøker å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Dagens luke er 2. desember.)

Under besøket spurte jeg ham hvorfor han hadde valgt å besøke Norge under research med en bok om juleøl. Bortsett fra utsiktene til å kunne se nordlys, nevnte han én viktig grunn: Anchor Brewing.

Det er litt feil å si at Anchor Brewing i San Fransisco var en av de første mikrobryggeriene, men samtidig fanger den påstanden mange sannheter. Anchor var et gammelt bryggeri fra 1870-talet. De var teknisk sett konkurs da Fritz Maytag kjøpte seg inn i 1965. Og ikke bare var de økonomisk konkurs, de var også teknologisk akterutseilt. Maytag investerte store pengesummer over lang tid for å få dem på rett kjøl. Andre bryggerier startet opp noen år senere, der New Albion (som introduserte cascade) i 1979 regnes for det aller første, også de i California. De skulle alle bidra til mikrobryggerirevolusjonen, men Anchors bidrag omfattet juleølet (i tillegg til å redde ølstilen steam beer).

Man hadde hatt juleøl eller sesongøl i USA, men det var forsvunnet rundt andre verdenskrig. Anchor plukket opp denne tradisjonen, og slik jeg forstod Joe Sixpack (neida, det er ikke hans virkelige navn), kom inspirasjonen til dette fra Norge. Anchor hadde hørt om norsk juleøl, og det inspirerte dem til å brygge sitt eget juleøl i 1975, det etterhvert så berømte Anchor Christmas. Såvidt jeg forstod Joe Sixpack, hadde han dette fra sikre kilder, muligens hos Anchor selv.

Du kan fremdeles kjøpe dette ølet. De bruker ny oppskrift og ny krydderblanding hvert år, og etikettene har bilde av et nytt tre for hvert år. I år kommer det i sin femtiende utgave. Det ville heller ikke vært første gang et amerikansk bryggeri plukker opp en litt vag beskrivelse av en europeisk bryggetradisjon, og «kopierer» den på en måte som er temmelig ugjenkjennelig de som representerer den opprinnelige tradisjonen.

Anchor slo an tonen med juleølet sitt. Andre amerikanske bryggerier fulgte etter, og den amerikanskættede mikrobryggeribølgen feide også tradisjonen med juleøl med seg ut i verden. Nå skal jeg på ingen måte påstå at de ulike europeiske land er uten juleøltradisjon før mikrobryggeriene kom. Og konseptet juleøl er så nærliggende at det måtte ha skjedd før eller senere, med eller uten Anchor.

Men likevel … før vi graver videre i røttene til de norske juleølet, skal vi være åpne for at minst én gren av røttene til mikrobryggeriverdenens juleøl strekker seg til norske juleøltradisjoner fra industribryggeriene. Årstallet 1975 er kanskje heller ikke tilfeldig, men det skal vi komme tilbake til senere. Vi synes kanskje at juleølene til de små og spennende mikrobryggeriene står i opposisjon til de «kjedelige» industrijuleølene, men samtidig er de også direkte nedkomne barnebarn av nettopp disse juleøltradisjonene. Og som ekte avkom opponerer de mot sitt opphav.

Dagens flaske juleøl er en litt generisk, humle-ale fra en av de nye craft-stjernene på bryggerihimmelen. Det er brunlig, nesten klart, med middels lavt maltpreg, har mineralvannaktige CO2-bobler, og avgir et whiff av en fenolisk og ubestemmelig kjemisk duft som sniker seg frem når glasset swirvles. Jeg mistenker en gjæring som har gått berserk eller et uheldig humlevalg. Ølet har rikelig med nørrøn mytologi – ja andre mytologier også – uten at det er innlysende hvordan ølet inni flaska er beslektet med vikinger og ikonologien på etiketten. Denslags er visst noe marketing-folk er glade i, skjønt for akkurat dette ølet er referansene så obscure at spesielt ikke marketing kunne ha kommet opp med dem. Ølet er greit-ish drikkendes om man bare ikke swirvler. Og som alltid: jeg velger å holde disse smakingene anonyme.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

2015-12-01

Jakten på juleølet

Hvert år kommer juleølet, men hvor kommer det fra? Nei, jeg mener ikke bryggeriet, men hvor kommet det fra rent historisk? Når vi brygger juleøl, så kaller vi det tradisjon, men ett sted bakover i historien må man ha startet den tradisjonen. Dessuten må man på mange punkter i historien ha endret og justert på tradisjonene. Årets julekalender på denne bloggen er jakten på «det opprinnelige juleølet», og dette er første del – for 1. desember.

Kan vi faktisk finne det originale juleølet? Nei, det er lite trolig. Men vi kan lete, og vi kommer til å finne mangt og mye under letingen. Om vi ikke kan finne kilden til juleølet, er jeg overbevist om at vi kan spore opp mange av kildene til hvordan juleølet har utviklet seg over årene.

Hvorfor bør vi lete etter juleølets kilde? Juleølet er bryggerienes stolthet. Juleølet er noe mer enn «yet another» øltype. Juleølet er myteomspunnet. Juleølsmakinger er den kvalitetsmessige kappleiken bryggeriene i mellom, der det kvantitative motstykket er Bryggeriforeningens salgsstatistikk.

I tiden etter krigen var det tynt med import av appelsiner og annen eksotisk frukt. Men til jul kom det noen skip med slik last, og alle så frem til juleappelsinene. Slik ser vi fremdeles frem til juleølet når høstmørket har senket seg. Rent teknisk har det aldri vært noe hinder for å brygge juleøl hele året – i motsetning til mange frukters tilgjengelighet. Likevel er dette en julete tradisjon med en klart definert sesong. Hvorfor kunne vi ikke hatt juleølet hele året?

Vi har julekaker, julemarsipan, julekalendre, julesjokolade, jule-ditt og jule-datt, men knapt noe «juleting» får voksne folk til å gå så av skaftet som juleølet. Noen legger tilsvarende fokus på smaking av julebrusen, og enkelte forsøker seg på julemarsipanen, men intet kommer opp mot juleølet. Selvfølgelig kan man mistenke at ligger under noen kommersielle salgskåte tricks, men interessen for juleølet er så bred og intens og årviss at dét vanskelig kan være hele forklaringen.

Samtidig svirrer mytene om vikinger og juleblot og et juleøl som du ble landsforvist om du ikke brygget. Hvor mye av dette er bare myter, og hvor mye av dette er faktisk beslektet med dagens juleøl?

Så la oss forsøke å skrelle av lag for lag av juleølet, for å komme inn til kjernen og opphavet. Kanskje kommer vi ikke helt inn og kanskje finner vi at løken forsvinner etterhvert som skallene skrelles av. Dog er jeg overbevist om at vi finner mye interessant på veien.

Og ikke minst, la oss smake på årets juleøl. Siden jeg ikke smakstester på bloggen, så får det bli anonymt. Juleølet for 1. desember var fra ett av de mindre og nye bryggeriene. Det var mørkt, ale-ish og maltrikt, og omrisset av ølet var veldig lovende. Dessverre smakte det som hjemmebrygget ølkit på maltekstrakt, der kit'et har fått stått og modnet seg tilstrekkelig lenge i butikkhyllen før en kjøper forbarmet seg over det. Jeg mistenker at det er en maltfokusert oksydasjonsprosess. Det blir nok vasken på det meste innholdet i denne flaska.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

2015-11-15

Travelt i det siste

Det har vært litt travelt i det siste. På onsdag i forrige uke hadde jeg et populærvitenskaplig foredrag om særere fermentingstradisjoner av øl for Trondheimsavdelingen av Norsk Biokjemisk Selskap. Forrige helg var det Juleølfestivalen i Bergen, der jeg fordro om røttene til det moderne juleølet. På tirsdag var det ølquiz for novembermøtet i Det gode øls klubb og i går var det juleølfestivalen til Norbrygg, der Steinar og jeg tok tredjeplass i publikumsfavoritten med St. Nicolas 2015.

I alt dette har det blitt lite fokus på å skrive her, og det fortsetter litt til. Til fredag blir det brygging hos Austmann av det ølet som Steinar og jeg vant med på Det gode øls klubbs hjemmebryggfestival i våres. Det burde være unødvendig å fortelle at vi gleder oss som småunger.

Om ikke annet, så har all foredragsvirksomheten gjort at det ramler frem mange gode tema å skrive om … når ting bare roer seg litt, for det roer seg vel snart, gjør det ikke?

Jeg hadde tenkt å vie desember til artikler om juleøl – i en serie om «Jakten på juleølet». Er det ett øltema der det er mange myter og misforståelser og uklarheter, så er det juleøl. Som en «julekalender» for i år, tenkte jeg å grave meg litt lenger bakover i juleølhistorien for hver dag i desember.

I utgangspunktet er målet å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Kanskje finner vi det, kanskje sporer vi av på veien, eller kanskje ender vi på en blindvei? Eller kanskje målet fordamper mens vi er på vei dit, liksom punktet der regnbuen ender. Du får følge med, så får du se.

Frem til da blir det mest litt småtteri her på bloggen, samt at jeg nok sitter å skriver på julekalenderen.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

2015-10-31

Sladden har falt!

Akkurat idet vær og føre igjen truer med å tillate håndbrekkssladder, så forsvinner en annen sladd: ølsladden over bilder av flasker og glass med øl. Eller gjør den egentlig det?

Det er årevis siden pornosladden forsvant fra halvtvilsomme TV-kanaler, men den svarte firkanten fikk et midlertidig amnesti annetsteds: Å beskytte det norske folk for den ultimate styggedom: digitale bilder av øl. Gud forbarme seg over den øldrikkeren som kunne risikere å bli utsatt for informasjon eller bilder av det ølet han eller hun drakk.

Dette er selvfølgelig lett å harsellere over. Når vi ser litt mer reelt på det er det strengt tatt ikke så ille som det ofte fremstilles. Sladden var visuelt lett synlig, og den gav assosiasjoner til sensur, men den gjaldt bare for de som hadde en direkte økonomisk nytteverdi av å reklamere for øl. Bloggere, aviser og tilfeldige facebook-brukere kunne problemfritt poste usladdede bilder.

Selv bransjefolk ignorerte ofte sladden. Parodien nådde hysteriske høyder, som da websiden til én bransjeaktør klaget sin nød over å måtte sladde bilder – med et litt malplassert innlimt sladde-bilde – mens resten av websidene var gjennomgående ulovlig usladdet.

Det beste ved at sladden nå forsvinner, er at vi kanskje kan få en bransje som forholder konstruktivt seg til lovverket. Det har vi nemlig ikke hatt. Det må imidlertid nevnes at vi har hatt mange aktører i bransjen som har opptrått lovlydig. Men de fleste har tilsynelatende gitt faen og brutt loven over en lav sko. Saken kan enten vinkles som at sivil ulydighet nytter, eller som at myndighetene tidvis ikke er helt tonedøve for at teknologien utvikler seg.

Kommer bransjen til å overholde de nye reglene? Nei, selvfølgelig ikke. De brøt loven ikke bare fordi den var håpløst akterutseilt, men også fordi reklame fungerer. De samme aktørene kommer til å tyne og tøye grensene under det nye regelverket. Faktisk er det nye regelverket enda mer tåkete og tolkbart enn det gamle, og det er dermed mye enklere å tøye.

Det å bryte loven under de gamle reglene gav en reklameeffekt, og den var desto større jo flere av konkurrentene som holdt seg innen lover og regler. Det var nemlig mange som overholdt reglene, enten de var for store til klare å fly under radaren eller fordi de var prinsippielt lovlydige. Kanskje jeg er misantropisk og kynisk, men jeg forstår ikke hvorfor den regeltøyende delen av bransjen plutselig over natta kommer til å bli lovlydige. Forhåpentligvis blir en tilstrekkelig andel lovlydige, slik at de resterende kan bøtelegges så det svir. Det skriver jeg ikke ut av vrangvilje, men fordi jeg mener at reglene burde være like for alle, og praktiseres likt for alle.

Forøvrig er sladden en avledning. Saken handler om produktinformasjon og en rekke andre, mindre regelendringer. Fremover kan et bryggeri legge ut saklig informasjon og nøytrale bilder av produktene sine. I en tidsalder der internett blir stadig mer integrert i livene våre, var regelverket en foreldet idioti som bare stod der og ventet på å bli dyttet overende. Avholdsbevegelsen var også klar over at endringene var overmodne, og ved å akseptere denne regelendringen har de samtidig blokkert for ytterligere regelendringer i noen år fremover, inntil man kan evaluere de inneværende endringene i det vide og det breie.

Å insistere på at man ikke kunne dele produktinformasjon over internett, var like idiotisk som om man skulle insistert på at bibliotekene ikke skulle kunne digitalisere kartotekene sin, men måtte holde seg til kartotekkort. Eller at all korrespondanse med det offentlige må skje på A4-ark i konvolutter med frimerke. Eller at eksamner må avlegges i håndskrift på gjennomslagspapir.

Hvorfor blir de nye grensene så vanskelige å tolke? Vel, i det gamle systemet hadde du ikke lov til å nevne produktene, uten i et strengt begrenset prislisteformat med for eksempel bryggeri, produktnavn, øltype, beholdertype, volum, alkoholstyrke, opprinnelsesland, pris osv. Det var i det minste enkelt og utvetydig. På internett kunne du ikke engang dét. Med de nye reglene kan du gi faktainformasjon, så som: Vår IPA bruker Cascade som aromahumle for å gi det en sitrusaktig aroma. Dette er ok, men sannsynligvis ikke følgende: … for å gi det den særegne og nydelige sitrusaktige aromaen som alle ølnerder elsker.

Det kommer til å bli et ordkløveri uten like. Det at reglene er nye gjør at bransjen for en stakket stund kan forsøke å unnskylde seg med uvitenhet og misforståelser. Samtidig vil trolig avholdsbevegelsen intensivere innrapporteringen til Helsedirektoratet, slik at man raskest mulig kan få etablert en restriktiv praksis. For mange aktører betyr de nye reglene en innstramming, ikke en oppmykning.

Og det samme gjelder for bilder. Et bilde av en ølflaske på nøytral bakgrunn er greit. Dersom den er duggfrisk og holdes mellom brystene på en badedraktkledd dame er det ikke greit. Dersom den står på et bord med en tallerken fylt med mat ved siden er det kanskje greit … eller muligens ikke greit.

Det samme gjelder bildestørrelse. Dersom det er akkurat stort nok til at du kan gjenkjenne flaska i butikkhylla er det greit. Dersom samme bilde blåses opp til å dekke hele websiden som bakgrunnsbilde er det ikke greit.

Første november går startskuddet for kampen om hvordan de nye reglene skal tolkes. Jeg vil tro at bryggerier og puber har de nye websidene klare – i den grad de ikke allerede bryter reglene.

Samtidig sitter avholdsbevegelsen klar for å finne og påklage bruddene. Du kan se korrespondanse med Helsedirektoratet rundt søkestrengen «alkoholreklame». Det er i skrivende stund 341 brev inn og ut pr siste 12 måneder, selv om mange av dem er ulike dokumenter i én og samme sak. Du bør bla litt i denne postjournalen, så du ser lett at både privatpersoner og avholdsorganisasjoner har anmeldelse av alkoholreklame til Helsedirektoratet som en aktiv syssel. Når kampen starter om fortolkningen av de nye reglene, kommer denne korrespondansen til å eksplodere. Jeg skal forsøke å følge med og rapportere hva som skjer.

Strengt tatt burde ikke sladden forsvinne, fordi de mest attraktive bildene og tekstene fremdeles er ulovlige. Men memet om «ølsladden» har utspilt sin rolle, så det nytter ikke å sladde bilder fremover. Og det er ikke åpning for ytterligere liberalisering av reklamereglene de nærmeste årene, inntil dagens endringer er behørig testet og evaluert.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

Halloweenøl

Er halloweenølet ditt ferdig? Vel, det er faktisk ikke et så irrelevant spørsmål. Alle snakker om juleølets posisjon i norrøn kultur, men faktisk fantes det også sankthansøl og halloweenøl. Greia er bare at det er juleølet man har fokusert på i moderne tid.

Det et er selvfølgelig en liten vinkling av sannheten å kalle det halloweenøl, for vi snakker om et allehelgensøl. Gulatingsloven påla å brygge øl til jul, men også til allehelgensmesse. I loven kommer først kapittel 6 om ølet til allehelgensmesse, og så kapitlet om juleøl. Sistnevnte starter i Knut Robbestads oversettelse med «Enno ei ølgjerd har me lova å gjera…» Dersom juleølet var så viktig, burde det komme nærmest som en oppfølging av pålegget om ølbrygging til allehelgensmesse? Det skulle også brygges til jonsvake, altså sankthansaften. Dermed var det tre store fester, spredd utover. Tidligere ble jul feiret senere, uti januar, men ble flyttet til den kristne julefeiringen av Håkon den gode, så det var lengre mellom de hedenske ekvivalentene av jul og allehelgensaften enn det er i dag.

Men er det ikke slik at man mistet gård og grunn om man ikke brygget juleølet? Jo, det står vitterlig slik i kapittel sju for juleøl. Men igjen i Robbestads oversettelse: «Men um nokon sit soleis 3 vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår …». Det er ikke innlysende om «ølgjerdene» refererer til bare de tre manglende juleøl eller om det også omfatter manglende øl til allehelgensmesse. Bøtene for mindre enn tre års manglende brygging var like, og det kan utmerket godt tolkes som staffen for tre års manglende brygging var en oppsummering for både juleøl og allehelgensøl.

Selve ordet halloween kommer fra Storbritania: Allhallow-even, og når vi vet at «hallow» er beslektet med «hellig», kan det ordrett oversettes til norsk som «allehelgensaften». Dette med aften refererer til at det er kvelden før, slik at allehelgensaften (31/10) kom kvelden før allehelgensmesse (1/11), liksom julaften er kvelden før juledagen og sankthansaften er kvelden før sankthansdagen – eller hansmess/jonsmess og kristmess, som var gamle begreper på det.

Idag oppfatter vi halloween som en importert amerikansk skikk, via Donald Duck & Co, handelsstanden og barnehagene. Det er forsåvidt korrekt, men amerikanerne importerte den i sin tur fra britisk og keltisk tradisjon. Det ble ikke en festdag med høy status før irske innvandrere arbeidet seg sosialt oppover i det amerikanske samfunnet. Sånn sett har halloween delt skjebne med for eksempel St. Patick's Day, bare for å ta en annen festdag med øl-koblinger. Når en etnisk gruppe klatrer i samfunnet, klatrer også deres skikker og språklige uttrykk. Man kopierer fra de etniske gruppene man ser opp til, eller i det minste ikke ned på. For eksempel har norsk har hentet langt mer fra tysk språk enn fra samisk.

I Norge var det visstnok vanlig frem til 1600-tallet med en bålfest på allehelgensaften. Det er i så fall fristende å koble det med tilsvarende fokus på ild og lys og lykter i britisk-keltisk tradisjon, som vi har fått overlevert via USA, transformert som lyset inne i de utskårne gresskarene. Mange har sett sammenlikningen mellom halloween-skikken og den norske skikken med å gå julebukk. Men også konseptet med oskoreia julenatta har en ekvivalent med halloween, som i dag kommer til uttrykk gjennom skremmende utkledninger.

Jul og allehelgensdagen led ulike skjebner. Julefeiringen fortsatte med uforminsket kraft, selv om den endret seg gjennom tidene. Men allehelgensdagen svant bort. Etter reformasjonen ble helgenene degradert og man sluttet å feire dem. I tillegg kommer at Martin Luther slo opp sine 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg nettopp på allehelgensaften i 1517, slik at denne dagen fikk betydning som en feiring av reformasjonen. Det er forsåvidt reist tvil om han egentlig slo dem opp på kirkedøren, men det er litt irrelevant her.

Når bryggeriene kom med juleølene, var det naturlig at man forsøkte å knytte båndene tilbake til de norrøne tradisjonene for brygging til jul. Helt feil var det vel heller ikke, siden det eksisterte en overlevende tradisjon med å brygge til jul rundt om på gårdene. Noen tilsvarende kommersiell kopling mot tradisjonsøl brygget til sankthans eller allehelgensdagen kjenner jeg ikke til.

Om noen har brygget et øl til halloween, er de altså ikke helt på ville veier. Og om jeg skal være litt impertinent, så virker det som bryggerienes juleøl nærmest er et halloween-øl, for det er jo nettopp i månedskiftet oktober/november at det kommer. Juleølet har gått fra å være et førkristent midtvintersøl i januar, til å bli et juleøl for den kristne julefeiringen, til å bli et øl drukket på julebordene i og før adventstiden, til å bli et øl som forhåndsslippes rundt halloween for å passe med produktslippet på Vinomonopolet.

Er dere klare for årets knippe med «halloweenøl»?

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

2015-10-30

R. I. P. Naboen

Så er Den gode nabo i Trondheim konkurs – eller rettere sagt selskapet bak Naboen og restaurantene over: Bryggen Gastronomi. En institusjon i ølmiljøet gjennom flere tiår er i ferd med å forsvinne. Jeg vet ikke om de gjenåpner, men for hver dag som går uten at nyheter om gjenåpning slippes, jo større blir sjansen for at det er irreversibelt finito for Naboen.

Den gode nabo startet som en nabopub. Det var til og med mulig å få nabopris på halvliteren, under forutsetning av at du bodde innenfor en viss omkrets ifra puben. Jeg bodde noen titalls meter utenfor. På den tiden var Bakklandet nylig reddet fra å bli konvertert til firefelts motorvei, eiendomsprisene var studentvennlige, og det fantes gode puber der, som Naboen og Gåsa.

Med tiden utvidet Naboen lokalene innover i nabobygget, og de begynte å ta inn et relativt bredt utvalg av øl. Dette var før ølutvalg var blitt status. Unge fremadstormende intellektuelle skulle helst ha pipe og drikke vin, ikke ha helskjegg og drikke IPA. Jeg husker de hadde både Leffe og Carnegie Porter. Kanskje høres ikke 10-12 ulike ølslag så imponerende idag, men frem til slutten av 1990-tallet var et «bredt ølutvalg» synonymt med at man førte både bayer og Guinness i tillegg til pilsen.

Den gode nabo utvidet utvalget sitt aggressivt. Det var lenge det eneste utvalgsstedet i Trondheim. Kanskje den aggressive utvalgspolitikken gjorde at man ikke fikk noen andre utvalgssteder? TMB hadde eget øl, Ramp var spesielle, Lauritz hadde Aass, Daniel var brun, Kiegla hadde spill osv, men det var bare Naboen som hadde stort, spennende og variert utvalg.

Lenge var Den gode nabo ikke bare det fremste, men nærmest det eneste valget for utvalgsøl. På Naboen kunne man sitte med en øl, løse verdensproblemer, treffe folk fra alle lag og grupper i samfunnet. På Naboen ble Det gode øls klubb stiftet – faktisk derav navnet – og de fleste medlemsmøtene ble holdt der de første årene. På Naboen fra du en miks av alle, fra støyende studentforeninger, underlige ølnerder, pensjonister som skulle ha sin ene ettermiddagslige halvliter. Dersom det kom noe sært på tapp eller flaske, så var det Naboen som fikk det først. Dersom en leverandør skulle treffe kunder eller gjester, var det gjerne på Naboen det ble arrangert.

Det fører for langt å begynne å regne opp personene bak baren over årene, men det taler til Naboens ære at selv om man skiftet mannskap over årene, så beholdt man stemningen og fokuset på ølkompetanse og service. En sjelden gang iblant skiftet man ut nesten hele personalet på kort tid, slik studenter har en tendens til å forsvinne når studiene er over, men den spesielle ånden satt i veggene, overlevde alt og sivet inn i de nyansatte. Mang en person i ølbransjen startet karrieren på Naboen.

Den gode nabo var også del av en familie. Naboen fikk holde til i kjelleren – «under trappa» – mens søskenene huserte ovenpå, med hvite duker og fancy menyer, fin profilering og fjonge viner. Familien het Bryggen Gastronomi, og familieoverhodet var Trond Kolstad. Vi øldrikkere fikk inntrykk av at Naboen var melkekua som holdt kjepphestene ovenpå flytende. Helt rettferdig er kanskje ikke den karakteristikken, for om Kolstad hadde sett på Naboen utelukkende som melkeku, så hadde han sikkert melket og tynt den betydelig hardere. Naboen hadde også nytte av familien sin, for mange av matrettene kom fra det felles kjøkkenet, og var priset meget gunstig i forhold til kvaliteten.

Elementer i økonomistyringen var muligens noe uortodokse. Det er sjelden jeg som kunde snapper opp noe rundt økonomiske forhold mellom bryggerier og puber. Men Naboen – eller rettere sagt Bryggen Gastronomi – irriterte enkelte i bransjen. De betalte etter sigende sent og tregt. Jeg mener å ha hørt det ble argumentert for at faktura for ølleveranser ikke burde forfalle før ølet var solgt og servert. Med andre ord så man for seg at bryggerier og distributører skulle plassere ut «gratis varelager» hos dem.

Lenge kunne man også slippe unna med det, for småbryggeriene trengte Naboen som serveringssted mer enn Naboen trengte det enkelte bryggeriet. Det gikk så langt som at de fikk leveringsstopp fra et bryggeri, selv om det er mange år siden nå. Etterhvert som andre utvalgspuber dukket opp antar jeg at Bryggen Gastronomi måtte realitetsorientere seg. Jeg håper i hvert fall det, for dersom denne praksisen har forsatt, kan det være små bryggerier som idag har utestående betydelige beløp.

Det er sårt og vemodig når kjente og kjære utsteder går inn. Det er nesten som en mister en del av sin egen historie, av seg selv. Men det er en tid for alt, og en slutt for alt. Den gode nabo hadde potensiale for et mye lengre liv, og forhåpentligvis gjenåpner de raskt med samme konsept. Om de likevel ikke skulle gjøre det, så skaper de åpning for andre aktører. Og servitørene fra Den gode nabo besitter kompetanse som kan styrke andre steder. Den enes død er leit, men samtidig er det også noen andres brød.

På en måte er det bedre å gå ned med flagget til tops, enn å vansmekte over tid og avgå en sørgelig død på sotteseng. Tross alt kommer Naboen – som minne – til å leve videre. Det vil være et minne som andre puber i årevis fremover kommer til å bli målt opp mot.

Når dagens barnehagebarn begynner på NTNU, kommer de frustrert til å få høre av oldtime'ere at pub så-og-så er nok fin, men den er ingenting imot Naboen i gamle dager. Uansett hva som skjer videre, har Naboen vunnet seg en evig plass på lista over de legendariske trondheimspubene, sammen med Gamla, Gåsa, Trubben, Enka, Kiegla og alle de andre. Naboen vil fortsette å leve – i hvert fall like lenge som vi husker den.

Skål for Naboen!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 
Trist - lagt inn av Lars-Erik Oew - 2015/10/31 11:29:24
Trist å høre at Naboen er konkurs. Naboen var en viktig årsak til min begynende ølinteresse mens jeg var student i Trondheim. Jeg husker også tider med mange tørre tappekraner og mumling om manglende betaling, men også hvordan betjeningen kunne finne frem et ekstra glass til seg selv dersom man bestilte noe spesielt de ikke hadde smakt før. Håper det dukker opp noe like bra snart.

2015-10-29

Hvorfra kommer skål?

«Skål!» sier vi og drikker. Men hvorfra kommer begrepet? Vikingene brukte såvidt jeg vet ikke ordet skål, selv om de helt klart hadde sitt motstykke. Vi må helt til etter reformasjonen før skålen blir en del av drikkingen.

Vel, det er ikke helt sant. Man har alltid skålet, men ikke kalt det skål. I tidligere tider drakk man til døde folks minne og levende folks helse. Det er fullt mulig at dette bunner i ølet som en før-kristen, rituell drikk. I katolsk tid var det til og med lovfestet at juleølet skulle signes til takk fra Jesus og jomfru Maria.

Det var to problemer med slik drikking. Først kunne det medførte rikelig fyll. Var man begynt å drikke noens helse, var det jo alltid enda en persons helse som også måtte drikkes for. Var én person begynt å drikke til noens minne eller helse, måtte jo en annen følge opp. Dersom én skald hadde diktet et drikkevers for anledningen, var det sikkert én til som ville forsøke. Dette var tidligere tiders variant av «å kjøpe runder». Det er forbruksdrivende fordi settingen fordrer at man tar del med liv og lyst, samt at det blir de mest drikkevillige som setter takten det drikkes med.

I praksis har man nok hatt mekanismer for å dempe de ivrigste. Én slik mekanisme er at man passer på hverandre på tvers av generasjonene, og den har falt bort etterhvert som det er blitt mer vanlig å feste med likesinnede og jevngamle.

Det andre problemet med drikkingen var av mer religiøs karakter. Etter reformasjonen ble stemningen for det første mer pietistisk, slik at alt som smakte av vellyst og glede ble suspekt. Verre var det at de vanligste minne-drikkingene var til Jomfru Maria og et bredt spekter av helgener, og de var ikke noen velkomne personer i det protestantiske trosunivers.

Derfor ville man minne- og helsedrikkingen til livs. I stedet fikk man skåling, der ordet skål skulle være både verdslig og nøkternt. Her må vi se litt på ordet skål. Det betyr kort og godt en skål, dvs et lite fat som er mindre krommet enn en bolle, men nok krommet til å kunne inneholde noe flytende. Tidligere var nok skålen mer krommet enn dagens skåler i et kaffeservise. Ordet er i forøvrig beslektet med «skalle».

Både bolle og skål var velkjente drikkekar i gamle dager, og formene kunne variere. Til syvende og sist endte de to formene opp som temmelig like. Det kunne være lokale eller tidsmessige variasjoner, men den primære forskjellen imellom dem var at en bolle hadde inskripsjonene på utsiden, mens en skål hadde dem på innsiden.

Skåling er da formodentlig bare en kortform av drikke skål. Astrid Riddervold indikerer at det er hva man sa når man sendte drikkekaret – ølskåla – videre under skåling. Kanskje har «skåling» blitt navnet på det man gjorde når man sendte skåla rundt, og så har ordet bare bredt seg utover?

At det opprinnelig skulle ha noe med klinking av glass å gjøre, virker ikke overbevisende på meg. For det første var ikke glass eller beger noe almuen drakk av. Dernest var en skål (eller en bolle) et felles drikkekar som gikk fra person til person rundt bordet, slik at klinking av glass ikke ville gitt mening. Det finnes en påstand om at glass eller krus skulle skåles så det skvulpet væske mellom dem så man viste at ingen av dem inneholdt gift. Det høres søkt ut, og er formodentlig bare en forvrengning av at man i en overgangsfase kanskje forsøkte å dele en felles «skål» selv med hvert sitt personlig drikkekar.

I en kjent – men ofte mistolket – passasje om engelske kong Edgar den fredsommelige fortelles det at han forsøkte å redusere drikkfeldigheten ved å sette merker på innsiden i drikkekarene. Dette har avstedkommet stor lystighet i den mer lettlivede delen av engelsk ølhistorielitteratur. Man drikker jo ikke mer eller mindre bare fordi en konge på 900-tallet har insistert på at drikkekaret er gradert på innsiden? Det leserne vanligvis ikke får med seg, er at dette trolig gjaldt for felles-drikkekar som ble sendt rundt. Så med andre ord, kongen ville trolig forhindre at noen drakk mer uten at det ble oppdaget, men også at noen drakk mindre (les: forsøkte å drikke de andre under bordet). Da blir historien til at man forsøker å regulere minne- og helsedrikkingen, fremfor å forby eller redusere den.

Forsøkene på å få drikkingen inn i nøytrale og nøkterne former feilet. Man begynte å skåle for personer, og til og med for deres helse og for avdødes minne. Alle elementene i skålingen er synlig i den gamle drikkevisa:

//: For dette skal være NN sin skål, hurra! ://
Og skam for den som ikke
NN sin skål vil drikke
(det drikkes)
Hurra, hurra!
Den skålen var bra
Hurra!

Det hele fortsetter ofte med tilleggsversene som går over frasene «Gid han/hun lenge, lenge leve må» og «Gid han/hun mange, mange små må få». Så begynner man på ny skål for en annen person. Budskapet er klart: om du skal være med, så må du være fullt og helt med som alle andre – og det er stor skam å ikke være med.

Jeg vet sannelig ikke på om det er forbudt å kjøpe runder i Norge idag. Ølprisene legger uansett en demper på det. Da Storbritania strammet inn alkoholforbruket etter utbruddet av andre verdenskrig, var nettopp runde-kjøpingen noe som ble slått ned på og forbudt.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 
Variant på drikkevise - lagt inn av Pål Tobiassen - 2015/10/30 00:18:03
Og så har man (ihvertfall blant studentforeningene på UiO) en variant av den drikkevisen: //: For dette skal være NN sin skål, hurra! :// Og skam for den som ikke NN sin skål vil drikke (det drikkes) Hurra, hurra! Den skålen var bra Den skåler vi for, Hurra! (det drikkes igjen)

2015-10-28

Norøl og fremtiden

Av og treffer jeg bedre enn fortjent. For en ukes tid eller så skrev jeg om Norøl og stilte spørsmålet om hvor de var blitt av. I løpet av timer fikk jeg tilsent et utkast til lederartikkel for neste nummer av medlemsbladet, der styret kollektivt kaster inn håndkledet og overlater til medlemmene og en ekstraordinær generalforsamling å bringe stafettpinnen videre. Se forøvrig en versjon forhåndspublisert på Ølportalen.

Og dessuten: som alltid når jeg slenger med leppa, kommer det en og annen kommentar om å ta i et tak fremfor å stå på sidelinjen å akke og oie seg. Det er litt vanskelig å si seg prinsippielt uenig i slikt. Siden Norøl nå implisitt har innbydt til innspill og synspunkter, så la meg reformulere meg på en konstruktiv måte. Hva trengs i Norøl? Hva mener jeg man burde prioritere?

  • Det trengs en valgkomite. Mang en organisasjon har senket seg selv i mangel derav. Symptomene er styrerepresentanter som er utslitt og demotivert, men som motvillig stiller til gjenvalg i mangel av nytt blod. En valgkomite skal se organisasjonens behov opp mot dens strategier og aktivitet, skal finne kandidater fra både styre og utenfra, og foreslå suppleringer og endringer samtidig som man tar hensyn til bakgrunn, kompetanse, organisasjonserfaring, egnethet, samarbeidsevner osv. Det er i seneste laget å sette ned en valgkomite nå, men det er desto viktigere at noen tar den jobben frem mot generalforsamlingen: sondere terrenget, klarere med folk og foreslå et fulltallig mannskap for et nytt styre, satt sammen som en fungerende enhet.

  • Man burde gjennomføre en strategisk prosess for å reprioritere oppgaver. Da Norøl var store og det fantes få alternativer, plukket man kanskje opp noen oppgaver som man ikke lengre trenger. Mitt innspill her er at ymse øltrivia, smånytt fra bryggeriene, oppskrifter, pubanmeldelser, klipp fra pressen, produktnyheter osv er mindre viktig, og bare sprer fokus. Ølportalen.no og masse bloggere – for ikke å nevne en stadig økende samling ølbokforfattere – har tatt opp den ballen. Internett har skapt et internasjonalt fokus der man tidligere trengte nasjonale aktører. Det Norøl trenger å prioritere, er lover og regler i Norge og EØS, forbrukernes rettigheter, juks og kvalitet på ølet, varedeklarasjoner, monopoliseringstendenser osv.

  • Medlemsbladet Ølgjerd er viktig, selv om tiden er i ferd med å løpe fra papirtidsskrifter. Likevel er det viktig å bevare. Dessuten var det et tap at det elektroniske Ølbrevet gikk inn, og jeg mener det burde tas opp igjen. Ingen ønsker vel at de to er helt fylt med alkoholpolitiske artikler, men jeg tror det allikevel må være mulig å finne den rette miksen mellom det, nyheter og mere forbrukerfokusert stoff.

  • Det må være et strategisk mål for Norøl å bli en av de primære go-to-kildene for journalister og politikere som ønsker bakgrunnsstoff, saksopplysninger eller partsinnlegg. For å få til dét, må man mene noe om de rette tingene. Man må kort og godt kaste seg inn i debattene med saklige og vektige innlegg, og man må pleie et nettverk og bygge en merkevare. Man må sikte på å bli premissgiver, i starten ubudent, etterhvert invitert. Man må jobbe for å nå frem nasjonalt i ulike saker, og måle suksess etter hvor ofte man klarer det.

  • Rask responstid i den offentlige debatten. Dersom man følger med i den offentlige debatten, ser man at nyhetssyklene blir stadig kortere. Man trenger å si hva man mener i løpet av minutter og timer, ikke dager og uker. Norøl må etablere en intern kommunikasjonsstruktur som tillater dem å diskutere internt og så respondere raskt på aktuelle saker … mens de er aktuelle og før offentlighetens fokus har flyttet seg til noe annet.

  • Man trenger å bygge allianser med ølklubber i hele landet, for det er nettopp i ølklubbene man finner masse engasjement og innsats. En viktig oppgave for Norøl burde være å samle ølklubbene i et nettverk som i viktige saker kan mobiliseres. Tenk om man i saker som reklamereglene eller gårdsutsalg kunne forsynt landets ølklubber med fakta og argumenter og fått dem til å stå på lørdags-stand i hver sine hjembyer? Utfordringen ligger i å gjøre et slikt ølklubbnettverk nyttig også sett fra de enkelte ølklubbenes side. Man hverken kan eller skal «overta» ølklubbene, men må forsøke å koordinere dem med hensyn til ølpolitisk aktivitet.

  • Et offentlig elektronisk diskusjonsforum for ølpolitikk og andre sentrale oppgaver er noe Norøl burde forsøke å etablere. Man må sky unna tema som hvilke juleøl er best, hvor får du tak i øl så-og-så, rykter om nye bryggerier, osv.

  • Norøl må for sin egen integritets skyld unngå la seg suge inn i den litt spesielle økologien som eksisterer i ølverdenen på grunn av reklameforbudet. Siden Norge er et «dark marked», er bryggerier og andre kommersielle aktører ekstremt flinke til å sekundær-reklamere gjennom å støtte opp under aktiviteter som gir en reklameeffekt. Det er viktig at Norøl er en selvstendig og uavhengig forbrukerorganisasjon som ikke minst kan ha et kritisk blikk også på bryggeriene.

  • Det er også essensielt å trekke med enkeltmedlemmene. Det kan være utfordring nok å få dem til å bli og forbli medlemmer selv om man organiserer festivaler og publiserer nyttig info-stoff. En enda større utfordring er det å få det til dersom det man tilbyr er muligheten til å delta i masse arbeid.

  • Tilstedeværelse på festivaler og messer. Dette er ikke noe Norøl ser ut til å ha ressurser til å organisere. Og kanskje er det heller ikke så viktig, gitt at så mange andre organiserer det? Derimot burde man møte øl-drikkere på festivaler, messer og lignende, for å få ut argumentasjon og synspunkter. Norøl trenger å være en meget synlig organiasjon for forbrukerne, liksom den trenger å være ikke-ignorerbar for bestemmer.

Jeg tror de viktigste oppgavene for Norøl burde ha vært:

  1. Norsk representant i EBCU.
  2. Offentlig høringsinstans for alt som har med øl og alkohol å gjøre.
  3. Diskusjonsarena for ølinteresserte innenfor alt som har med ølpolitikk.
  4. Sette fokus på øl-forbrukernes interesser i den offentlige debatten.
  5. Pushe på for endringer og moderiseringer i regelverkene.
  6. Pressekontakt for saker rundt øl, spesielt der det er en politisk vinkling.
  7. Diskusjonspartner for politikere rundt øl- og alkoholpolitikk.
  8. Fokus på praksis og kvalitet rundt behandling og servering av øl på puber mm.
  9. Kritikk av ordninger som begrenser utvalg eller forskjellsbehandler aktører.

Man trenger å finne en leder som har en nasjonalt omdømme – helst også utenfor ølets verden, som har erfaring med å håndere presse og politikere, som raskt og fyndig kan kaste seg inn i debatten, som kan bygge opp og lene seg på et team av støttespillere internt og som evner å dra med ølklubbene på en konstruktiv måte.

For å være overtydelig: nei, jeg er ikke rett person! Jeg egner meg ikke i styret i Norøl. For det første har jeg ikke tid (bevist gjennom styreopptredner i andre organiasjoner), dernest er jeg konfliktunnvikende (pga sørlandske gener), jeg bor altfor langt unna maktens korridorer (les: i Trondheim), og ikke minst er jeg en elendig verbal debattant (for jeg trenger å tenke og helst sove litt på ting før jeg åpner munnen).

… men på ett eller annet nivå blir jeg gjerne med å dra min lille del av lasset.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

2015-10-23

Kalibrering

Etter en runde der norske bryggere av 4,7% øl er blitt klokket inn på et bredt spekter av alkoholstyrker – fra under 4,0 til over 7,0% abv – kan det virke som de utrolig nok ikke er i stand til å treffe målskiva. Kanskje det hele koker ned til manglende kunnskap rundt måleteknikk og kalibrering?

I teorien er det ikke vanskelig å brygge et øl på 4,7%. Du må sikte gjennom oppskriften. Du må kontrollmåle OG og FG. Du kan koke inn for å justere OG opp eller vanne ut for å justere dem ned, men viktigst er at du må ta erfaringene med til neste batch og justere for å treffe enda riktigere på den. Dessuten er det ett element til: nøyaktighet og kalibrering av målinger.

Kjernen her er målingene. Enhver måling unøyaktig. Det beste er selvfølgelig å måle riktig, men det nest beste er å kunne måle med konsistent og kjent feilfaktor og så kunne kompensere. Det er uansett essensielt å kjenne til mulig unøyaktighet i målingene.

Vi kan skille mellom to former for nøyaktighet: at man konsistent måler samme verdi hele tiden, dvs lav variasjon; og at måleverdiene faller jevnt fordelt rundt korrekt verdi, dvs variasjon rundt korrekt snittverdi. Et termometer som konsistent måler tre grader for mye er fremdeles nyttig, men bare sålenge du vet om det og kan kompensere. Dersom termometeret i stedet måler tilfeldig plus/minus 3 grader rundt korrekt verdi, er det verre og mer problematisk. Du kan imidlertid fremdeles få nøyaktige målinger, om du bare måler ofte nok og regner ut snittverdien. Aller verst er det dersom unøyaktigheten er inkonsistent og uforutsigbar.

Målefeil kan være relatert til temperatur, for eksempel når man måler med oeschlevekt. Denne typen feil kan man da enten eliminere ved å måle ved «rett» temperatur, eller ved å legge til et korreksjonsledd for temperatur. Noen instrumenter har temperaturkorreksjon innebygget.

En av de viktigste kunnskapene man trenger under måling, er å kunne kalibrere. Viser den vekta du bruker rett? Selvfølgelig gjør den ikke det. Spørsmålet er ikke om den viser feil, men hvor mye feil den viser. Spesielt enkelte digitalvekter er artige, for noen av dem har en tendens til å vise tilsynelatende presise tall med mange desimaler. Slikt er verdiløst om du ikke vet hva slags nøyaktighet den faktisk opererer med internt.

Ta en for eksempel en badevekt. Vi har ett eksemplar som har en nøyaktighet på 0,1 kg, dvs 100g. Det høres bra ut, inntil du finleser spesifikasjonen og innser at dette er den såkalte «display precision». Javel, men nøyaktigheten er enkelt å teste. Det er bare å gå på vekta 3-4 ganger etter hverandre og sjekke om den viser samme vekt. Og det gjør den nemlig. Man har trikset litt i programvaren, akkurat som Volkswagen. Dersom to målinger etter hverandre ligger rimelig nært, vises den samme verdien begge ganger.

Du kan sjekke selv om du har en juksende badevekt. Ta bestikkniver fra kjøkken eller noen digre skruer eller noe annet som har mange av og som har lik vekt. Gå på vekta mange ganger og øk vekta di ved å holde ca 100g mer for hver gang. Observér hvordan vekta holder seg konstant helt til den plutselig hopper opp. Juks!

Målinger på
badevekt

Over er en graf som viser i gult «korrekt» vekt (meg) pluss et antall bolter jeg fant i kjelleren og som jeg verifiserte hadde samme vekt, enten 182 g eller 114 g. For å beskytte forsøkspersonens privatliv er måleverdiene justert slik at 0kg på grafen faller sammen med laveste måling. Det får holde å nevne at vekta mi ligger i øvre halvdel av vektas lovlige bruksområde, dog med god margin til øvre grense. Vist i rødt er verdien som badevekta gir. Forholdet mellom antatt reell (gul) og målt (rød) verdi er litt tilfeldig satt slik at de to seriene har samme gjennomsnittsverdi.

Det er gjort to måleserier med noen minutter imellom. Mellom hver enkeltmåling har jeg gått av vekta, latt den skru seg av, og gått på den igjen.

Som kan sees av første måleserie stiger min vekt trinnvist etterhvert som jeg går på vekta med flere og flere lodd. Så synker den etterhvert som jeg går på vekta med færre og færre lodd. Badevekta viser en tydelig tendens til at vekta først skifter verdi når differanse mellom forrige viste verdi og nåværende målt verdi er mer enn ca en halv kilo.

Jeg vet jo ikke helt eksakt min egen vekt, men kan anta at den i hvert fall ikke endrer seg nevneverdig over de minuttene prøvene tar. Badevekta hopper i trinn på 0,5 til 0,8kg men viser en tilsynelatende nøyaktighet på 100g, til tross for at vekten stiger med 114g eller 184g pr måling. Men dét skal badevekta ha, den måler aldri ulik vekt to ganger etter hverandre om det ikke er en betydelig reell forskjell i vekt.

Er det bare fordi vekta har trinn i måleverdiene sine? Neida. Her er de målte verdiene, sortert etter vekt i stedet for tid.

Målinger på badevekt, sortert

Nå er vekta mi temmelig uinteressant, men prosessen med å teste badevekta er interessant som et eksempel på én av flere mulige vinklinger for å teste nøyaktigheten til et måleinstrument.

Konklusjonen er at dette er juks i software for å få vekta til å virke mer nøyaktig enn den faktisk er. Det er kanskje ikke helt i samme liga som Volkswagen og NOX-verdiene deres, men motivasjon og teknikk er ikke fundamentalt forskjellig.

Heldigvis bruker vi ikke badevekter under brygging, for nettopp av denne grunnen er de ikke brukbare som annet enn badevekter. Men er du sikker på at vekta du bruker er rett? Eller at litermålets skala er korrekt? Eller at termometeret viser rett? Hva med oechslevekta? Hva med pH-meteret? Refraktrometeret?

I forsøket over har jeg vist at badevekta er langt mer unøyaktig enn den gir inntrykk av. Det er én type unøyaktighet. En annen type er der hele skalaen viser en feil som er proporsjonal med verdien som måles, så alle verdier viser for eksempel 20% eller 30% for mye eller for lite. Det er lett å tenke seg at dette kan gjelde for en vekt. En annen type feil er det hele skalaen er forskjøvet, slik at alle verdier viser feil med en viss verdi. Det er lett å tenke seg at et termometer har en slik feil.

Sagt på en annen måte, om du tror de viser rett, så har du en jobb å gjøre. Om du bare hjemmebrygger som hobby, er det kanskje greit nok å slumpse rundt innen for pluss-minus ti prosent, sålenge ølet blir godt og du ikke har for høye ambisjoner om reproduserbarhet. Og feilmåler du konsistent hele tiden, er forsåvidt også reproduserbarheten ivaretatt. Hjemmebryggere er forresten ofte ikke så opptatt av reproduserbarhet.

Men om du har tatt hobbyen opp på et kommersielt eller semiprofesjonelt nivå er dette noe du ikke kan overse. Og ærlig talt: hva er vitsen med å jobbe lange dager med å brygge, om du ikke har tid til å bruke en time nå og da til å sikre at måleinstrumentene dine er mer presise enn badevekta mi?

Egentlig liker jeg best rent analoge, fysiske målemetoder fremfor et instrument som spytter ut en tilsynelatende ekstremt presis tallverdi. De analoge er mer stress å lese av, men samtidig får du bedre følelse med nøyaktigheten. Digitale instrumenter får meg alltid til å mistenke at man har jukset litt i software – som med badevekter. Det er måleteknikkens fly-by-wire, og det gir en falsk følelse av kontroll.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 

2015-10-22

Troumatisk

Forleden var jeg på fest og snakket tilfeldigvis med en fra Stavangerregionen. Det var en rolig og hyggelig fyr, men da temaet kom inn på Tou Bryggeri, la han for dagen et uforminsket hat mot Ringnes og Carlsberg. Det nærmest lynte i øynene og han understreket at han aldri – ALDRI! – drakk Ringnes-øl. Det er fascinerende hvordan denne nedleggelsen fremdeles engasjerer.

Han drakk selvfølgelig Lervig, nærmere bestemt Lucky Jack, samt et utvalg andre øl. Jeg forsøkte å påpeke at Brooklyn-ølet hans var importert av Ringnes. Det var ikke direkte for å pirke i sårene, men mer for å observere reaksjonen for derigjennom å forstå hatet. Jeg tror det gikk ham hus forbi, for han ville bare snakke om hvordan Ringnes og Carlsberg og nedlegging og Tou som historisk og kulturell spydspiss for Stavangerregionen.

Mange tradisjonsrike bedrifter og produkter har blitt lagt ned uten et lignende engasjement. Hva er det som særtegner Tou-nedleggelsen? Temaet er berørt i en mastergradsavhandling fra 2011 ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Hans Olav Barka: "Ikke kødd med ølet vårt!" - følelser og rasjonalitet under nedleggelsen av Tou bryggeri i 2003. (Her er direktelink til nedlastning.)

Mastergraden hans ser på retorikken i dagspressen rundt nedleggelsen, ifra muligheten først rapporteres februar 2003, frem til nedleggelsen er gjennomført i august samme år.

Mastergradsoppgaven har en lengre oppsummering av historien til Tou Bryggeri, noe som i seg selv er et interessant del-dokument. Han gjengir mange sitater og oppsummerer fra artikler, intervjuer og leserinnlegg i avisene, noe som på en fin måte tegner miljøet og tidsånden rundt nedleggelsen. Den retoriske analysen er jeg ikke kvalifiert til å vurdere, men selv bortsett fra den er oppgaven vel verd å lese.

Hvorfor var det så store følelser rundt Tou? Barka trekker blant annet frem kartell-inndelingen av ølsalg ifra 1935 og skriver (side 17): Det var fortsatt mulig å få tak i ølsorter fra andre bryggerier, men dette kunne bare gjøres gjennom spesialbestillinger. Ølkartellet i Norge forble gjeldende helt frem til 1987, og var sterkt medvirkende til at lokale bryggeriet (sic) opparbeidet en kulturell tilknytning til sine respektive regioner. Med andre ord: det lokale bryggeriet som vi så ofte oppfatter som selve symbolet på lokalt næringsliv og identitet har sterke røtter i kartell-systemet.

Det er ikke dermed sagt at ølpatriotene bevisst baserer patriotisme på kartellvirksomheten, men at uten kartellet ville ikke bryggeriene fått så sterk monopolstilling i egne nærområder, og det ville vært større konkurranse. Dermed ville det lokale ølet kanskje ikke hatt en stilling som det eneste naturlige ølvalget.

Et annet moment var de økonomiske tidene. Sommeren 2003 var man fremdeles preget av nedgangstidene som startet med dot-com-krakket tidlig i 2000. NASDAQ-indeksen flatet ut på laveste verdi sent 2002 og tidlig 2003. Flere store og symbolske bedrifter i Rogaland var blitt rammet av den dårlige økonomien. Men i motsetning til for eksempel et skipsverft, var bryggerier noe som den enkelte kunne støtte eller boycotte gjennom egne forbrukervalg.

Barka argumenterer også i retning av at frustrasjonene ifra andre nedleggelser og innskrenkninger av industri i Rogaland kanskje gav seg ekstra utslag i hvordan man stilte seg til nedleggelsen av Tou. En skal ikke undervurdere viktigheten av at det var enkelt å vise sitt engasjement ved å velge bestemte ølprodukter. Valg av øl og andre drikkevarer var ikke kostbart for den enkelte, men hadde høy symbolverdi. Uten dette hadde trolig ikke protestene fått det omfanget de fikk.

Jeg vil også kaste frem tanken om noe i tidsånden som kan ha hjulpet til å forsterke protestene. Tidspunktet – 2003 – er på mange måter barndommen for mikrobryggeriene i Norge. Øl var i ferd med å bli viktig og personlig, men breddeutvalget har ennå ikke skylt innover landet. Hadde nedleggelsen kommet ti år tidligere, hadde den neppe skapt mer bølger enn andre bryggerinedleggelser. Hadde den kommet ti år senere, tror jeg at Tou som det lokale pilsnerbryggeriet ville hatt langt mindre forlokkende kraft, og at mange ølnerder allerede ville ha valgt dem bort til fordel for mikrobryggerier. I stedet ble Tou ølets svar på en gullalder, som gikk tapt gjennom de fremmedes svik.

Vil rogalendinger fremdeles hate og boycotte Ringnes om tyve eller tredve år? Ja, jeg tror noen vil det. Bryggerier har noe fyzzy-feely felles med idrettslag. New-yorkere husker fremdeles hvordan Dodgers og Giants ble flyttet til California på 1950-tallet.

Ringnes husker også hva som skjedde, for de har ikke «køddet» med andre bryggerier etter Tou. Så til syvende og sist fungerer forbrukermakt, bare engasjementet er der.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

 
Jeg tror det stikker dypere - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/23 08:44:12

Jeg har brukt mye av 2015 på å grave i ølets rolle i norsk kultur og har kommet til at dette stikker mye, mye dypere enn tidsånden i 2003, eller for den del noe som skjedde i 1935. Hvis kartell-inndelingen skal være et gyldig argument, hvorfor var folk så likegyldige til at Tine sentraliserte melkeproduksjonen? Og dette er jo ikke noe spesielt for Norge. Folk har jo sterke følelser rundt dette i andre øl-land også.

En liten kommentar har ikke rom for å gå dypt inn i dette, men det er ikke <i>så</i> lenge siden øl i ordets mest bokstavelige forstand ble betraktet som hellig her i landet. Jeg mener det er det som henger igjen.

Som du selv skrev for en stund siden: det er noe med øl som engasjerer på en måte som pizza, paprika og melk ikke gjør.

Den oppgaven ser forøvrig ut som den er midt i blinken. Mulig jeg stjeler noen sitater derfra. :-)

Holdninger til det lokale ølet - lagt inn av Anders Christensen - 2015/10/23 15:50:44
Jeg er enig i at det ikke bare er et spørsmål om karteller. Og vi ser at folk har en emosjonell knytning til ølmerker også der det er flere alternativer. Dels følger skillelinjene også sosiale lag eller generasjoner - og begge deler er frakoblet kartellvirksomhet.

Likevel, jeg tror at kartellvirksomheten, som gav bryggerier hegemoni i sitt omland, forsterket denne effekten, ved at det ikke fantes alternativer. I tillegg mistenker jeg at timingen av nedleggelsen var optimal for å få en reaksjon. En nedleggelse ti år før eller ti år etter ville sannsynligvis gått langt mer rolig for seg.

Kartell eller ikke - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/23 23:52:03
Det kan godt være du har rett i at kartellene forsterket følelsene. Jeg kan ikke si deg i mot på det punktet.

Jeg sitter og kikker på oppgaven hans nå. Det er slående hvordan han peker på at viktige industrier i Stavanger var hermetikk, sykler og brygging. Hvorfor det bare ble oppstyr rundt nedleggelsen av bryggeriet, og ikke hermetikken og syklene, det hopper han helt over. Og det er litt det samme som du har vært inne på før: det er uten tvil noe spesielt med øl i folks bevissthet.

Sild, sykler og skip - lagt inn av Anders Christensen - 2015/10/24 00:11:59
Hermetikkindustrien var basert på silda, og den var forlengt borte i 2003, og man kunne vanskelig boikotte noen utenfor Rogaland for at den forsvant. Sykler og skipsverft (som er en annen industrigren han trekker frem) var man sinte og frustrerte over ble lagt ned, men det var relativt lite man som forbrukere kunne gjøre, spesielt rundt skipsindustrien.

Men Barka trekker frem tanken om at øl var et produkt der forbrukerne kunne både lett og hyppig kunne vise holdninger gjennom produktvalg, og at det var medvirkende til at protestene slo an og spredde seg. Dessuten trekker han frem muligheten at frustrasjon over andre nedleggelser der man følte avmakt over beslutningene, gav seg utslag i at man ekstra begjærlig grep muligheten til forbrukermakt ifm nedleggingen av Tou.

Barkas argumenter kan nok forklare det store omfanget av protestene. Men det er helt klart at øl har engasjert i mange andre sammenhenger og andre steder, slik at det er noe spesielt emosjonelt med øl som er er mer universelt enn Stavanger og Tou. Jeg tror det er å strekke strikken vel lang å trekke det tilbake til ølets stilling i nørrøn mytologi, selv om det er underlig hvordan elementer kan transformeres og likevel overleve gjennom århundrene.

Jeg mistenker heller at ølet som drikk i sosiale samling og lystig lag gjør at man opparbeider et personlig og nostalgisk forhold til det – nesten som musikken man lyttet og danset til da man var ung. Det blir som en del av ens identitet, og å legge ned bryggeriet blir som å dra teppet under beina på en viktig del av ens liv.

Må lese litt mer - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/24 09:32:54
Jeg ser jeg må lese litt lenger ut i avhandlingen, men jeg er helt med på at forbrukere engasjerer seg mer i et produkt som er laget for dem (hvilket skip ikke var). Nå er jo også sykler og fiskehermetikk for folk flest.

Helt enig i at å peke på norrøn mytologi blir alt for tynt. Jeg skal komme med det jeg har senere, og heller holde munn inntil da. Men jeg er enig at dette med sosial samling og lystige lag høyst sannsynlig har noe med saken å gjøre.

http://malefitness.overblog.com/the-best-supplement-for-increasing-testosterone-naturally - lagt inn av Linda - 2016/5/1 01:20:08
Really good and useful info.

Side 8/62: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »