Så du har hørt et rykte om om noen som skal starte mikrobryggeri? Hvor seriøst er det? Her er kontrollspørsmålene du kan stille for å vurdere hvor sannsynlig det er at dette blir et bryggeri:

1. De praktiske tingene som må på plass før man i det hele tatt har et bryggeri:

   1. Lokaler. Har man skaffet seg bryggelokaler eller i det minste har en plan for det? Brygging er plassintensivt, og det trengs en god del infrastruktur i form av våtrom, vann, sikring av avgiftsfritt lager, solide gulv som kan bære tanker, og ikke minst skal det oppfylles helsekrav til matproduksjon.

   2. Bryggeutstyr. Det avgjør batchstørrelse, men også slike ting som om man kan bruke pellets eller blomst, om man kan brygge lager-øl med dekoksjon osv. Videre er utvalget av tanker noe som setter rammer for antall batcher man kan modne i parallell, og man trenger tappeutstyr dersom man skal tappe på flasker.

   3. Bryggmester. Bryggeutstyr og bryggmestere er som musikkinstrumenter og musikere. Et godt bryggverk kan løfte en god brygger til nye høyder, men med en inkompetent brygger hjelper det lite hvor godt og dyrt utstyr du måtte ha. Før man har fått bryggmester på plass er et bryggeri som en konsert det ikke er avklart hvem som skal spille på.

2. Strategiske valg som bør være på plass før man kan si at bryggeriet har kommet igang med å starte opp og er blitt et seriøst initiativ.

   1. Bryggestiler. Er det f.eks. pilsner eller amerikansk IPA? Dette har stor innvirkning på hvordan man trekker kunder og hvem man konkurrerer med. Om det ikke er avklart, ligger det ofte i kortene at man brygger i en generisk amerikansk mikrobryggeritradisjon. Men samtidig gir det også inntrykk av at man mangler visjoner dersom man ikke har et rimelig detaljert bilde av de produktene man skal lage.

   2. Flaske eller fat? Ved første øyekast kan det se ut som en triviell sak. Tapper man på fat, er man begrenset til egne lokaler og Horeca-markedet, og kundene må i større grad oppsøke ølet og man får følgelig langt lavere distribusjon. Satser man på flaske har man mulighetene for å selge det over disk, med lengre holdbarhet og langt bredere distribusjon. Om man velger å tappe på flaske for servering i egen pub, betyr det i praksis at man kan ha et langt bredere utvalg enn om man tappet på fat for servering.

   3. Innenfor 4,7%? Spørsmålet er egentlig: pol eller dagligvarebutikker? Det er to forskjellige verdener og to forskjellige systemer å jobbe seg inn på, hver med sitt eget sett av fordeler og ulemper. Dermed kan det være ønskelig å brygge et øl ned eller opp for å sikte på den ene eller den andre distribusjonsmekanismen.

   4. Distribusjonskanaler. Et beslektet spørsmål er distribusjonskanaler, for ølet selger neppe seg selv, og bryggeriet har vanligvis mer enn nok med bryggingen om ikke man skal reise rundt og forhandle med butikker og puber. Dersom man ikke har en plan for hvordan ølet skal avsettes, bør man kanskje tenke seg om før man brygger det.

3. Byråkrati. Så er det endel punkter som faller under samlebetegnelsen papirarbeid som også trenger å være på plass.

   1. Bevilling. Det sies ofte i ettertid at det tok lengre tid enn man så for seg å skaffe det. Det er essensielt to typer bevilling: Statlig for å produsere for salg over disk andre steder. Det er lite sannsynlig at man nektes en slik, selv om det kan være en lang prosess. Kommunal bevilling er en tilleggsbevilling for brygging som ligger på toppen av en vanlig serveringsbevilling. Dermed er man avhengig av kommunens strategi for hvor man vil ha serveringssteder, hvor mange man vil ha og så videre. Det virker også som det varierer fra kommune til kommune hvor interessert man er i å legge til rette for slike bevillinger.

   2. Finansiering. Det koster å bygge opp et mikrobryggeri. Ikke minst koster bryggeutstyr og ingredienser - og dessuten skal man helst betale lønn til de som er med. Det er neppe gitt at man går med overskudd allerede fra første brygg. De som ikke har tenkt over budsjettering, burn-rate, salgsvolum og når bryggeriet kommer til å gå i null er ikke seriøse.

   3. Internettdomene. Nei, det er ikke lov å reklamere for alkohol, men man bør likevel sikre seg domenenavn, dels for å sørge for at ikke andre tar det, og dels fordi reklameforbudet i sin nåværende form kommer til å falle. Kanskje det ikke blir fritt frem for alle typer reklame, men at det for eksempel blir lov med produktinformasjon på websider som man må oppsøke. Dessuten er en website nyttig selv om man ikke har produktinformasjon der.

Det er også andre momenter man burde tenke på, så som tidsplaner for når man starter testbrygging, når første brygg er ute osv. Det gir seg selv at man bør har en viss formening om det for å bli oppfattet som seriøs.

Og om det er noen der ute som går med planer om å starte et mikrobryggeri, så ikke ta denne lista som en oppskrift på forarbeidet. Det er den ikke. Den er kun en liste med kontrollspørsmål for å avdekke om et gitt bryggeriinitiativ er seriøst. Det er litt som at en EU-test på bilen avdekker i hvilken stand den er, men ingen bilprodusent ville finne på å bruke EU-testen som designgrunnlag for en ny bilmodell.

Ymse ølnyheter med hovedfokus på Trøndelag og en tilt mot Trondheim.

1. Øl senker hastigheten i demens? Visstnok. Det høres ut som et noe tabloid oppslag. Visstnok skal 2 glass daglig nedsette hastigheten på utviklingen av demens, slik at de som ikke drakk utviklet demens 85% raskere. Vi arkiverer dette under sære forskningsresultater som kanskje kvalifiserer til en Ig Nobel.

2. Juleølkonkurransen på Tautra gikk i regi av Norbrygg i år som i fjor, og Klostergården gav arrangementet både en vakker og funksjonell ramme, i tillegg til å ha et utmerket utvalg fra egen produksjon. Et vellykket arrangement som forhåpentligvis blir årlig. Vinnerne i år ble: Bjarte Halvorsen i TJ og Jan Halvor Fjeld i SJ.

3. Ringnes-sjefen gikk på dagen. Visstnok var det uenighet om strategiske spørsmål rundt sentralisering som var tua som veltet lasset. Vi venter i åndeløs spenning på hva etterfølgeren - som skal følge opp det den gamle Ringnes-sjefen ikke ville - kommer til å iverksette.

4. Sparkling TMB. Vi har tidligere meldt at TMB har fjernet sparklerene på Porter og Bitter. Nå viser det seg at de likevel har - på alle ølene. Tappekranene kan kjøres i to modus, hvorav 'bakover' betyr at de tapper med tilførsel av luft. Det tar lengre tid, og du må muligens eksplisitt be om det, og det er ikke sikkert at du får det når det er stinn brakke osv osv. Men det går an.

5. To the Bitter End? TMB kutter ned på Bitter, og den tas ut av det faste sortimentet. Til gjengjeld får de da to tanker som kan brukes til gjesteøl, sesongøl, spesialøl osv. Takk! Det har vi ønsket oss lenge, og det vil gi større bredde der. Krangelen om det var Bitter som var rett øl å ta hopper vi bukk over - det blir en slags variant over stolleken.

6. TMB Pilot-system.Enda en nyhet om TMB. De har gått til innkjøp av et 50-liters pilotsystem, der bryggeren kan eksperimentere uten å være redd for å kaste bort store mengder malt å humle i mislykkede eksperimenter. Vellykkede eksperimenter blir solgt, da de også skal begynne å tappe på små fat - hvilket betyr enda flere sær-, spesial-, sesong- og gjestebrygg. Det betyr også mer spenst og større utvalg. Flasketapping er igjen blitt nevnt ...

7. To tårn er navnet på Trondheims kommende bryggeri nr tre. De har foreløpig sluppet juleølet JuLian Preludium (Jul+Lian ... get it?) som er brygget på Lian i et lite kvanta. Samarbeidet med Lian kommer nok til å fortsette også etter at de flytter inn i nye lokaler på Marienborg en gang neste vinter.

8. Nr 5 av Magasinet Plot er i salg, og hovedtema er en lang artikkel om Kjetil Jikiun og Nøgne Ø og hvor strevsomt det har vært å bygge opp et bryggeri - samt hvor hard forretningspraksis det store bryggeriene har for å tyne puber og småbryggerier (og hverandre). Det er verd å lese, løp til nærmeste Narvesen eller bibliotek.

9. Balder Brygg. Dette er navnet på et nytt bryggeri i Leikanger i Sogn. De skal brygge på et 1000L-system for tapping på fat og salg på restauranter i Bergen. Stilmessig blir det trolig vanlige mikrobryggeristiler og ulike gårdsøl. ETA er våren 2012.

10. Ni Musér har begynt å brygge, og selger nå sin egen IPA. Det er neppe slik at de planlegger å gå helt brewpub, så de blir vel det vi tidligere har kalt en supplementspub - en sted med normalt utvalg supplert med noen få egen-bryggede øltyper.

11. TV-reklame for alkohol. Det blir lovlig med alkoholreklame på norsk TV, sålenge egentlig er en ikke-norsk stasjon - dvs sender fra f.eks London. For stasjoner som sender fra Norge er det fremdeles forbudt. Mens reklameforbudet mot produktinformasjon på web ruller videre mot snarlig og formodentlig spektakulær sprekking, kan vi fordrive tiden med å se på spritreklame på TV3 - om vi gidder.

12. Juleøltestene. Mye det samme - og de samme - som i fjor og i forfjor ... litt gjesp. Nytt i et femårsperspektiv er at det har blitt så mange norske bryggerier og juleøl at juleøltestene blir uhåndterlige maratonkonkurranser. Jeg vil tro at sjangeren 'test-av-alle-norske-juleøl' snart er historie. I det minste fylles det ikke lengre på med belgisk og andre jule- og sesongøl i testene, noe som var vanlig for fire-fem år siden, og jeg tror det er et slags fremskritt.

13. Skjenketider. Det brygger opp til ny strid om de nasjonale skjenketidene, der spørsmålet er hvor sent skal det være lov å servere en øl på en pub. Det er litt vanskelig å piske opp det store engasjementet.

14. Bryggeriutsalg. Nye regler gjør det mulig for bryggerier å selge ølet sitt direkte fra bryggeriet, og det skal gjøre det enklere for småskalaprodusenter å få tilgang til markedet. Men dette gjelder kun opp til og med 4,7%, for noe annet ville jo undergrave den hellige kua som heter Vinmonopolet og skaffe oss en dom i EØS-domstolen.

Denne dagen er i den gamle kalenderen viet Sta. Anna, som er Jomfru Marias mor, og den kalles blant annet Annadag, men også Anna Røytrauv og Anne Pissihose. På denne dagen var det flere ting som burde gjøres i juleforberedelsene, blant annet skulle man brygge juleølet denne dagen.

Normalt skulle ølet da være ferdig til 21. desember, som var Tomasmesse, men mer om det senere.

Fremdeles er det omkring disse tider man setter juleølet i Stjørdal. I gamle dager da man ikke helt forstod hva som skjedde med infeksjoner og surning av øl, var denne dagen plassert slik i forhold til romjula at man hadde ferdig men fremdeles ferskt øl i juledagene. I våre dager er det vel helst slik at julebryggingen legges til en nærliggende helg, eller vi drar fordel av moderende materialer og desinfeksjonsmidler og brygger i god tid før jula.

Så løp og brygg om du ikke allerede har gjort det.

For noen uker siden slaktet jeg en artikkel i Finansavisen der tema var at mange nye bryggerier var på trappene. De hadde identifisert 20 nye bryggeri-initiativer de siste to årene, men i praksis var det bare 6 plus/minus 2 av dem som var reelle når man begynte å grave litt i grunnlagsdataene.

Et av bryggeriene som jeg dengang kategoriserte under «mulig» var Balder Brygg, og jeg har nå fått mer info om det, delvis fra folkene som står bak, og jeg har forsøkt å pusle sammen brikkene for å få et bilde og inntrykk av hva dette bryggeriet kommer til å bli.

Firmaet ble registerert september 2011, så det er temmelig ferskt. De har skaffet seg lokaler i «Saften» i Hermansverk i Leikanger kommune, i et gammelt industribrygg der Drægni Konserves tidligere produserte saft og syltetøy, og som senere har vært brukt som brusfabrikk frem til Pepsi-tappingen ble avviklet i 1998. Det høres ut som å ha ypperlig bygningsteknisk infrastruktur for et bryggeri.

Aller først, de har ingenting med Arvid Ystad å gjøre, selv om han rundt 2004 fikk fikk brygget en batch med øl kryddersatt med typiske akevittkrydder hos Aass under navnelappen Balders Brygg. Ystad er vel også mer en akevittmann.

Hva er så strategien til Balder Brygg? De ønsker å brygge batcher på et 1000L-system i Leikanger for servering på utesteder i Bergen. Nei, jeg vet ikke sikkert hvilke, men sålangt jeg har klart å spore det, er det ingen av de vanlige vannhullene for de som oppsøker steder med breddeutvalg. Dessuten tror jeg det er riktigere å tenke restaurant enn pub her. Alt det praktiske høres ut til å være på plass. Det blir tapping på fat, slik at flasker og dertil hørende avgifter ikke er relevant. Dessuten er 4,7%-grensa ikke så relevant når det går til Horeca-markedet (Hotell, Restaurant, Café), slik at de ikke tvinges til å «brygge ned» øl som ellers ville gjort seg best i området rundt 5-7%.

Siden det ikke er mulig med kommunal bevilling for den driften de ser for seg, må de ha en statlig bevilling. Ølet skal tross alt serveres et helt annet sted enn det brygges - til alt overmål i et annet fylke. Det virker ikke som papirarbeidet med bevilling formelt har startet, men det skal visst være på vei. Med en statlig bevilling betyr det også at de kan tappe på flaske, men det virker ikke som det er noe bryggeriet ønsker å gape over i stort monn i første omgang.

Navnet «Balder Brygg» henspiller etter sigende dels på dette med tradisjonsbrygg, selv om Balder ikke er noen brygge- eller ølgud. Dog finnes Baldershage på Husabø like vest for Leikanger sentrum, og navnet henspiller delvis på det. Stedet Leikanger ligger tross alt bare en kilometer vest for Hermansverk, så det er i praksis samme sted. Navnet Baldershage kommer fra en historisk roman om Fritjof den Frøkne av Esaias Tegnér. Navnebruken ble professoralt avskrevet som litt for fri fantasi av den ruvende P. A. Munch - Edvards onkel og historieproffen som bestakk seg inn i Vatikanets arkiver med den rette typen skråtobakk til en tysk kardinal med hjemlengsel og tobakkssug. Men det finnes referanser til bruk av navnet Balder i området lenge før Tegnér dukket opp. Uansett, Balder har tilknytning lokalt, og det gir masse designmateriale å spinne på rundt bryggeriet, blant annet Baldersteinen, som magefølelsen min påstår vil dukke opp på logoen.

En tillitsvekkende sak med Balder Brygg er at bakmennene synes å ha ulike bakgrunner og egenskaper. Det er alltid bedre med en gruppe som dekker ulike kompetanseområder enn fire-fem dønn like ølnerder som skal starte å brygge. Et bryggeri er tross alt veldig mye mer enn bare brygging, og vi kan raskt nevne slikt som papirarbeid, bevillinger, logistikk, salg, design, budsjettering og regnskap. Samtidig er det ikke bare bryggeri de fokuserer på. Personene sitter med flere hatter i ulike sammenhenger, og ser ut til å sikte på synergieffekter mellom de rollene og kompetansene de tilsammen besitter. Én kan brygge, én har lokalene, én har utsalgene osv. Det er en svært fornuftig og relativt jordnær og billig tilnærming.

Bryggeeksperten i gruppa er Mark Brooks. Han holder til i Lærdal og har lenge drevet med hjemmebrygging. Etter hva jeg forstår skal ha han bryggeteknisk utdanning ifra USA. Han har også bygget seg sitt eget mikrobryggeri, som er det det samme som Balder skal brygge på.

Det vites ikke om det blir også lokal servering ved bryggeriet, men om jeg skal tippe, dukker det kanskje opp på Kafé Herman der. To av flere grunner til det er at utvalget de fører skulle tilsi at de tar inn Balder Brygg svært tidlig og at de holder til i nabobygget til bryggeriet.

Stilmessig kan vi vente oss noe innen amerikanske mikrobryggeritradisjon, men sannsynligvis også noe rundt tradisjonelle norske gårdsøl. Mark Brooks har vist sterk interesse for gamle norske bryggetradisjoner, og andre i gruppen bak bryggeriet er også interessert i det. Nå kan det være nok oppgave å bryne seg på å starte et mikrobryggeri, om man ikke skal introdusere relativt ukjente og utfordrende øltyper samtidig. Derfor vil vi nok i starten se «trygge» og kjente mikrobryggeristiler fra USA og andre steder. Dersom det går bra, vil vi kanskje etterhvert se ølmerker mer rotfestet i tradisjonsbrygging. Folkene bak dette bryggerier synes i hvert fall å ha bedre og tettere kobling mot gårdsbrygging enn hva vi har sett av gårdsøl fra to-tre av de mer kjente norske bryggeriene.

Dette virker som en seriøs aktør. Det som er veldig spennende her, er at det vel er første gang i Norge at man lager et mikrobryggeri som ligger ett sted, men primært skal forsyne et sett serveringssteder som ligger et helt annet sted. Det er en forretningsmodell som det blir interessant å følge med på. Det er også verd å følge med på om det blir en trend at man satser rett på Horeca-markedet, og dermed hopper helt bukk over alt styret med å skulle selge flasker på Polet - noe som kan være en ryggknekkende brattbakkeklatring for et nytt og ukjent bryggeri. Samtidig er butikkmarkedet på 4,7% allerede så tettpakket og såpass uinteressert i å ta inn spesialprodukter at det er vanskelig å få plassert inn varer utover et par lokale dagligvarebutikker.

Det virker som sagt lovende. Det gjenstår å se om Horeca-satsningen er rett vei å gå, spesielt ettersom dette ikke synes rettet mot de etablerte utvalgspubene. Kombinasjonen spesialøl-og-mat er en sikker vinner, men det virker kanskje som om ingen har har klart å få frem vinnerformatet ennå, for volumet har tilsynelatende ikke tatt av. Dessuten må bevillinger på plass før Balder kan brygge for salg. En ekstra utfordring er rent kvalitetsmessig å skulle mikrobrygge på fat for et sett serveringssteder som ligger 3-4 timers kjøretur unna. Utestedene må ha nok gjennomstrømning av ølet til at det ikke taper seg ved litt tregt salg. Dog er mye i boks om man er paranoid med renhold av tappelinjer.

Tidsmessig burde vi se dem på markedet utpå våren, og såvidt jeg forstår er bryggeriet allerede mer eller mindre klar til å testkjøres over nyttår. Siden de ligger i et fruktdyrkningområde kan det også tenkes at de vil ekspandere inn i siderproduksjon eller fruktviner eller øl smaksatt med frukt, men dette er bare meg som ekstrapolerer langt utover noen holdepunkter jeg måtte ha.

Nummer 5/2011 av Plot dumpet ned i postkassen idag, og forsidesaken var «Ølkrigen». Det er en 30 siders artikkel (inkl. bilder) om hardheten i krigen i norsk øl- og utelivsbransje. Jeg skal ikke gi noen spoilere, men artikkelens to vinkler er på den ene siden Nøgne Ø og Kjetil Jikiun og deres kamp for å overleve i et beinhardt marked der de store i praksis rår som de vil. På den andre siden er det en brutal avsløring av hva slags utslag denne maktkampen gir og hvordan den lar de store herje med de små i et marked der det er én ting som gjelder: å selge mer øl og skaffe seg markedsandeler. På toppen av det hele kommer et Helsedirektorat som synes mer interessert i å slå ned på de små enn å gjøre noe med de strukturelle problemene i markedet som favoriserer sterkere, hyppigere og mere drikke.

Jeg har gjentatte ganger blogget kritisk om de store aktørene og ikke minst de (forhåpentlig utilsiktede) konkurransevridende effektene av reklameforbudet. Det som Plot bringer frem i lyset her er enda dystrere enn hva jeg kjente til. Joda, jeg har nå og da hørt en bartender eller pub-eier fortelle «highlights» fra deal-ingen på bakrommene og stillingskrigen om tappetårnene. Men denne artikkelen trekker all elendigheten frem i lyset. Det tverrsnittet de eksemplifiserer med viser godt omfanget, og selv om det ikke er lystelig ledning, så er det nødvendig lesning.

Jeg kan ikke få anbefalt artikkelen nok. Jeg vet ikke om Plot er kommet i løssalg ennå, men den burde være hos Narvesen om ikke så mange dagene. Det er noen mindre detaljer jeg ville kranglet på (ellers ville jeg ikke vært meg selv), men intet av det vesentlige i artikkelen.

Forøvrig lover jeg etter beste, men fattige evne å fortsette med kritiske blogentries om det som er galt i det norske ølmarkedet og i bryggerinæringen.

Og mens jeg er inne på anbefalinger, så ta en titt på dokumentarfilmen «Beer Wars - Brewed in America», som essensielt er eksakt det samme som Plot-artikkelen, bare for USA og i filmformat. Den finnes på amazon.com og kan anbefales på det aller varmeste.

Bryggeriforeningen synes å ønske å angripe reklameforbudet gjennom offentlige instanser og rettsvesen, og det er vel og bra. Hva med en alternativ - om enn temmelig nihilistisk - angrepsvinkel, som supplement.

Jeg har tidligere skrevet om mekanismene i reklameforbudet, og hvordan det fungerer bare fordi det litt absent-minded ikke håndheves konsekvent slik at det kan brukes til å slå ned på alle som forsøker å stikke seg litt ut fra hopen.

Det er jo også slik at alt er reklame, men noe reklame er tillatt. De mest innlysende eksemplene på lovlig ølreklame er etiketten på flaska, bryggerilogoen på glasset og navnet på ølet i menyen. Så langt er alt greit, men stridens eple går blant annet på om det skal være lov med en beskrivelse av ølet på web og i fysiske menyer i serveringslokalet.

I saken om reklameforbud er puber og bryggerier som en saueflokk og Helsedirektorat og skjenkemyndigheter som gjeterhunder. Førsteprioritet er å stoppe alle som forsøker å bryte ut og å få dem tilbake til flokken. Andreprioritet er å samle flokken enda litt tettere. Tredjeprioritet er å flytte flokken i riktig retning. På samme måte blir reklameforbudet år om annet litt trangere, ikke fordi regelverket endrer seg, men fordi tolkningen gjøres litt strengere. Egentlig er jo «alt» ulovlig, men man slår bare ned på det som er opportunt for å stramme inn på, og bare litt om gangen. Men enhver som forsøker å bryte ut blir slått hardt ned på.

I sommer besøke jeg et spisested i arendalsområdet. La meg se hva jeg kunne ha satt fingeren på om jeg hadde vært inspektør med den «rette» innstillingen:

1. Ølmenyen var et halvfabrikat fra Ringnes med stedets navn på fremsiden. Den hadde bilder av ølene de solgte og beskrivelser av hvert enkelt øl. Baksiden var en tåredryppende vakker fortelling om Ringnes-gjæren og forsiden var et nostalgisk bilde av bilde av et par bryggpanner i kobber.

2. På spisestedet stod ølene i kjøleskap lett synlig og godt opplyst på kundedelen av lokalet, så kundene selv kunne plukke, uten at det var optimalt oppsyn med skapet fra betjeningens side.

3. I vinduet var det kunstnerisk dandert en vakker oppsats med et par flasker vin i en rustik kurv fôret med halm. Etikettene var tydelig synlig fra hagen utenfor, og kunne godt tolkes som et forsøk på å dra inn kunder til vindrikking.

4. Et større antall gamle, svenske ølflasker i ulike størrelser var plassert rundt om i lokalet, muligens for å gi det et mer rustikt preg. Noen av flaskene var merket med bryggerinavn, og enda flere var merket med klasse-type. Denne utstilling av øl-parafernalia er lett å påstå at er fordekt ølreklame, og selv om bryggeriene forlengt er lagt ned, er det en alkoholpositivistisk fremstilling av øl i en slik oppstilling. Flere av flaskene stod i vinduspostene og kunne sees utenfra.

5. På herretoalettet var det en lett afigurativ akvarell med tittel «Champagnefrukost» som helt klart viste en champagneflaske i et fargerikt og livlig landskap. Mellom ørene på en skjenkekontrollør vil den nok fremstå den både som alkoholforherligende, henledende oppmerksomheten på drikkevarer og kan rent visuelt gi de besøkende økt lyst på alkohol. Plasseringen på toalettet må tolkes som målretting mot de som må «lense» etter allerede å ha drukket alkohol, og gjør det vanskelig for dem som ønsker å unngå alkoholreklame siden alternative avtreder er langt unna.

Noe av dette er allerede klart forbudt innenfor dagens praksis. Andre ting ligger i gråsonen, mens noe sannsynligvis ligger utenfor slik regelverket tolkes idag. Alt sammen er dessuten egentlig tøv om man bare har et minstemål av realisme i forhold til alkoholreklame.

Hva om vi alle oversvømte Helsedirektoratet og skjenkemyndighetene med klagebrev av denne typen, slik at de måtte ta affære, siden det var eksplisitt påpekt for dem.

Effekten ville trolig være at: a) de fikk nok å gjøre, b) de måtte klargjøre tvilstilfellene og c) det ville kanskje skape en mot-reaksjon fra pubverter og andre som ikke klarer å se at nøktern og diskret produktinformasjon og gamle relikvier fra forlengst avlidne bryggerier er reklame.

Jeg slites mellom å synes at en slik aksjon ville være å skite brutalt i eget reir og at det ville være en ypperlig aksjonsform som ville tydeliggjøre - og ikke minst fiksere - demarkasjonslinja i tolkningen av alkoholloven. Problemet idag er nettopp at denne linja er vag og litt flytende - og tilsynelatende stadig i det stille flyttes litt i strengere retning. Noen trenger å stoppe den utglidningen før den helt kveler mulighetene for på en hensiktsmessig måte å gi produktinformasjon om spesialøl.

Tja ... jeg kommer vel aldri til å gjøre det, men kanskje ideen ikke er så ekstremt dårlig, eller?

Idag er det 6. desember, og det er Samichlaus-dagen - dagen da det østerrikske bryggeriet Schloss Eggenberg brygger juleølet Samichlaus. Det blir deretter modnet frem til neste høst, og først da tappet og sendt ut på markedet for påfølgende jul.

Ølet er sterkt - 14% - og intenst søtt når det er ferskt, og jeg kan faktisk ikke huske å ha møtt noen som har det som sitt favorittjuleøl. Likevel er det bygget på gammel tradisjon. Og hva mer er, det er et øl der biter med trivia formelig hagler, og jeg kan jo ikke la en slik anledning gå fra meg!?

Dagen er spesiell, for 6. desember er helgendagen til Sankt Nikolaus fra Myra i dagens Tyrkia, som er opphavet til den mellomeuropeiske nisse-tradisjonen. Navnet gikk fra Sanct Nicolas til Sint Klaus på nederlandsk som amerikanerne endret videre til Santa Claus. Her i Norden ble han til Nils og deretter til Nisse - uten at vi skal gå inn på bikkjeslagsmålet om hvor Old Saint Nick slutter og den gamle skandinaviske nissen starter. I Alpene ble han på lokal dialekt til Samichlaus. Derav kommer navnet på ølet og derav kommer dagen de brygger det på.

Samichlaus har trolig hatt en innvirkning på norsk regelverk. Da reglene for forenklet fortolling av reisegods kom, fikk man en uniform avgiftssats for alt øl over 2,5% abv, uansett styrke. Opprinnelig var det ikke så ille, siden øl ikke var lov å brygge sterkere enn 7%, men med årene steg denne denne grensen, og utenlandsk øl hadde færre slike begrensninger. For å fastslå en øvre grense spurte tollmyndighetene Bryggeriforeningen hva som var øvre grense for et øl, og fikk til svar at over 14% burde det ikke være å regne for øl lengre, for de kjente ikke til noe øl som var sterkere enn det, og trolig var det Samichlaus de tenkte på. Om denne grensa praktiseres fremdeles vet jeg ikke, men den er til å leve med, for å si det sånn.

Dette ølet gikk altså lenge for å være verdens sterkeste, og det kom visstnok i Guinness rekordbok i 1982. Med sine 14% abv er det tross alt temmelig sterkt, men egentlig litt halvpislete etter dagens mikrobryggeriekstremiteter. Likevel tror jeg at Samichlaus brygges «riktig», mens de fleste andre brygges med litt ... vel, hjelpeteknikker. En vanlig teknikk er å tilsette ny gjær underveis, slik at gjæringen blir en «flertrinnsrakett» med ulike gjærtyper som egner seg for hver sin fase av gjæringen. Det er nemlig ikke så lett å finne en gjær som egner seg hele veien fra 0% til 14%, sies det. Nåja, det gjør det med titt og stadig med vin, men da er det kanskje ikke helt rendyrket gjær. En annen vanlig teknikk er å fôre det gjærende ølet med mer gjærbart materiale underveis. En ekstremt sukkerholdig vørter kan i seg selv kan gi gjæren sukkersjokk. En tredje teknikk er å frysedestillere, men da er man virkelig dypt inne på teknikker som endel av de rettroende bryggerne fnyser av.

Eggenberg Samichlaus bruker såvidt jeg vet ingen av disse teknikkene. Et annet øl i noenlunde samme stil er U Medvidku X33, fra det vidunderlige mikrobryggeriet U Medvidku i Praha. Egentlig ser det ut som en bule som serverer tsjekkisk Budvar, men går langt nok inn og opp i andre etasje, så har de et like mikrobryggeri med ypperlig øl. Går du enda lengre opp i etasjene finner du overnattingsmuligheter i vidunderlig restaurerte rom i dette renessansehuset - hva mer trenger man: overnatting, mat og mikrobryggeri under ett og samme historiske tak?

Poenget med X33 er at det det også er brygget uten jukseteknikker, og det er også verden sterkeste øl. Tsjekkerne måler ølstyrke i stamvørter, altså hvor mye sukker det er vørteren, mens østerrikerne måler det i alkoholprosent. (Det vil si, tsjekkerne er vel EU-tilpasset til å tenke abv de også nå.) Så X33 er 33°P (derav navnet) selv om den holder 12,6% abv, mens Eggenberg Samichlaus er på 32°P og 14% abv. De er begge sterkest, avhengig av hvordan man måler. Snodig nok synes jeg X33 var mindre søt enn Samichlaus, men det var vel hukommelsen min som spiller meg et puss. Ekstrakttallet for Samichlaus har jeg fra bryggeren på U Medvidku, og det mulig han var litt subjektiv, for jeg får det ikke helt til å stemmer her.

Ellers er det viktig at man ikke forveksler Eggenberg-bryggeriene, det vi snakker om her er det østerrikske Schloss Eggenberg, mens det under privatiseringen i Tsjekkia i 1991 dukket opp et Pivovar Eggenberg. Hvilket er eldst? - og her begynner enda en mellomeuropeisk pissekonkurranse. Schloss Eggenberg har brygget kontinuerlig kommersielt i én familie i sju generasjoner siden 1681, mens slottsbryggingen selvfølgelig er langt eldre. Den tsjekkiske Pivovar Eggenberg daterer seg tilbake til 1560, men har visst delvis vært et rent slottsbryggeri og delvis operert under et annet navn. Navnet Eggenberg skriver seg fra at Eggenberg-familien eide slottet en periode. Jeg gir egentlig litt blaffen, så lenge disse mellomeuropeerne holder kranglingen på et rent verbalt nivå og ikke tyr til moderende varianter av stumpe og spisse redskaper.

Men kaoset slutter ikke der. For Schloss Eggenberg har ikke brygget Samichlaus lenge, bare siden 1999, da de tok opp bryggingen etter at det sveitsiske bryggeriet Feldschlösschen sluttet å brygge det i 1996. Feldschlösschen startet å brygge dette ølet i 1979 etter at ha selektert gjær som taklet den høye alkoholen. Forøvrig er Feldschlösschen et interessant bryggeri for nordmenn, siden det er ett av de ytterst få andre europeiske bryggeriene innenfor Carlsberg-systemet som har et sterkt, lokalt varemerke - og slik sett har et skjebnefellesskap med Ringnes. Kunne vi sett for oss at Ringnes for ti år siden hadde lagt ned Julebokken og latt for eksempel et svensk bryggeri lisensbrygge det?

Ølet er i alle fall noe som kan - og bør - lagres noen år, og om jeg ikke tar feil har jeg noen årganger liggende ... hvilket minner meg på at jeg må sette klar en flaske årgangs-Samichlaus til i kveld. Den er altfor søtsuppe etter kun ett år, og kan best verdsettes når den har vært kjellermodnet en stund.

Har du gått langs hyllene i en dagligvarebutikk og funnet «hjemmebakt» brød og «hjemmelaget» syltetøy? Av en eller annen grunn er disse begrepene blitt omdefinert fra å bety noe som tilvirkes i hjemmet, til å bety noe som er litt mer robust, med litt grovere konsistens, litt mer smak og litt mindre glatt innpakning - som om det hadde vært tilvirket i hjemmet. Eller det betyr kanskje overhodet ingenting utover å være noe innpakkingsmessig lokkende.

Men vi har ennå til gode å se norske industribryggerier skryte av at ølet deres er «hjemmebrygget». Eller har vi egentlig det? Rett nok er hjemmebrygg fremdeles oppfattet negativt av de fleste, men «mikrobrygg» er blitt et statusbegrep, og det er nok av industribryggerier som har forsøkt å kaste seg på den merkelappen. Ironisk nok synes det fremdeles å være slik at mikrobrygg tenderer til å ha en høyere status enn håndverksbrygg hos industribryggeriene, til tross for at innen mikrobryggeriene selv er det en trend over mot å bruke begrepet håndverksbrygg.

Tanken er at dersom det er håndlaget på et lite system så er det bedre og mer smaksrikt enn det som er brygget på et stort system.

Hansa, Aass og Mack har alle ulike særheter på samvittigheten, og jeg mistenker at mye av det kanskje mest er forskjeller i innpakning, siden det kanskje ikke er slik at alle små-merkene deres rettferdiggjør en full bryggebatch. Ikke alle produktene deres er bevisst vinklet som småskalaproduksjon, heller. Hansa har ellers tatt det enda et hakk ut, med Waldemars Mikrobryggeri, som ligger i tilknytning til Kalfaret Brygghus, som ikke er et bryggeri men en restaurant som serverer fra Waldemars. Formodentlig brukes det også til å konstruere og teste ut etiketter som brygges som merkevaren Waldemars på Hansas fullskala bryggeri. Det hele synes mest egnet til å forvirre.

Ringnes har holdt seg unna dette, men det er kanskje mer for å holde seg innen en Carlsberg-strategi som sier at man heller skal dyrke eksisterende produkter med lokal status og rang, enn å lage nye produkter der hvor det ikke er en eksplisitt strategi. For nettopp Carlsberg har dyrket imaget av mikrobryggeri med Jacobsen og Kongens Bryghus.

Men det er litt underlig at «hjemmebakt» står så høyt i kurs, og likeså «hjemmelaget», mens «hjemmebrygget» fremdeles er paria på etiketter. Statusen for hjemmebrygg er stert økende, parallelt med at hjemmebryggerne blir flinkere og kvaliteten øker, men også parallelt med at antallet hjemmebryggere og interessen for hjemmebrygging øker.

Og forskjellen på hjemmebrygg og håndverksbrygg? Tja, de fleste håndverksbryggere er gamle hjemmebryggere som har kommersialisert hobbyen sin, så rent teknisk synes den største forskjellen å være bryggverkets størrelse og kvalitet.

Så når kommer vi til å se et industribryggeri hinte om at ølet deres er like godt som hjemmebrygg, og kanskje til og med er «hjemmebrygget»? Ikke på temmelig lang tid tror jeg ... og håper jeg, mest fordi jeg synes den typen språklig utglidning er en uting.

Nesten helt nord i Canada finnes det tre øyer som er oppkalt etter norske bryggeridirektører. Hvorfor det monn tro? La oss først se på hvor de ligger.

De tre øyene ligger under teksten «Queen Elizabeth Islands». Først er det Ellef Ringnes Island som «en» i Queen står over. Dernest er det Amund Ringnes Island som a'en i Island står like under. Til slutt er det Axel Heiberg Island som ligger under «zab» i Elizabeth. Sistnevne er Canadas syvende største øy, og på størrelse med Buskerud og Oppland til sammen.

Bakgrunnen var at Otto Sverdrup fikk finansiell støtte fra bryggerieierne til ekspedisjonen sin, så når han fant nye øyer falt det vel naturlig å kalle dem opp som en gjenytelse.

Dette er mer enn hundre år siden, og bryggeriene i den tiden var ikke helt fremmede for å opptrå som meséner for forskning og kunst. De mest kjente i så måte var kanskje Jacobsen-familien som stod bak Carlsberg. Ikke bare grunnla J. C. Jacobsen et fremragende laboratorium som sammen med en rekke andre naturvitenskaplige prosjekter nøt godt av inntektene fra bryggeriet. Sønnen Carl Jacobsen - som bryggeriet er navngitt etter - grunnla Glyptoteket, som er en imponerende samling kunstverk og virkelig verd et besøk om man er i København (blant annet har de en egyptisk modell av et bryggeri som ble langt i graven med en eller annen farao). Det var forøvrig Carlsberg som støttet Nansen da han ville gå over isen på Grønland. Den norske stat somlet og ville egentlig ikke åpne pengepungen, så Jacobsen trådte til - det var jo tross alt dansk land - selv om det var en norsk polfarer.

Carlsberg er ett av de få bryggeriene som har betydelig aktivitet som mesén fremdeles. Det skyldes nok at Jacobsen'ene satte opp stiftelser med disse formålene. I våre dager er det nærmest slutt på denslags. Deres formuer kom fra en tid der øl fremdeles var en nødvendighetsartikkel, samtidig som industrialisering gjorde at man kunne skalere opp bryggeridriften noe kolossalt. Dermed kunne man også få enorme overskudd. Man ser dette ganske tydelig i England, der man til og med fikk begrepet beerage som en pun på peerage (adel). Den engelske beerage var søkkrike bryggerieiere som hadde slått seg opp sosialt nærmest som en subgruppe, men som i stor grad også ploget formuene sine tilbake til samfunnet i ulike former.

Én slik beerage-familie var Guinness. Eksempelvis ble rekordboken laget nærmest som en gimmick med bare et halvt øye til markedsføring. Rett nok var det ikke ikke en Guinness som gjorde det men en av direktørene, men det var typisk for tiden og mentaliteten om at man overrislet samfunnet med endel penger til mer eller mindre nyttige tiltak, og at man hadde adelsskapets forakt for å vise for nidkjær interesse for penger og overskudd og små marginer og slikt.

Idag er eierstrukturene - og ikke minst eiermotivasjonene - helt annerledes. For det første er det vel ingen som bruker overskudd på samfunnsnyttige ting med mindre man er forpliktet til det, som Carlsberg, og det hele bunner i tidsånden. Verre er det at når de store bryggerikonglomeratene skal bruke penger på noe samfunnsnyttig, brukes det gjerne sentralt på noe litt stort, men pengene tross alt er tjent på de enkelte bryggeriene rundt om i verden. Dermed kommer nok ikke pengene helt tilbake til de byene og samfunnene der de er skapt.

Otto Sverdrup som oppdaget øyene erklærte dem for norske, men dette var ca 1901 og Norge var egentlig mer opptatt med Sverige enn å tenke ekspansivt i Arktis - og da de begynte å gjøre det noen tiår etter var det blant annet med en dundrende fiasko på Øst-Grønland.

(Det er en litt for god historie til ikke å nevnes her. Norske egentlig-nokså-private «styrker» i omtrent et patruljelags størrelse okkuperte Øst-Grønland med «hovedstad» i Myggbukta for et norsk landområde de ville kalle Eirik Raudes Land. Forsvarsminister Quisling (dette var i 1931) erklærte at den norske marine ville støtte dem. Justisminister Lindboe oppsøkte i ren frustrasjon åndemaneren Køber for om mulig å konferere rundt saken med nylig avdøde statsminister Kolstad. Dessuten sies det at utenriksminister Ihlen hadde forsnakket seg i representasjonssprit-fylla og gitt danskene argumenter som gjorde at de vant saken i Haag. Øst-Grønland har såvidt jeg vet ingen øl-vinkling, men det er en akevitt-vinkling, ettersom de norske «okkupasjonsstyrkene» etter sigende gikk tom for jule-akevitt, og måtte ro bort til de danske «forsvarsstyrkene» - i praksis forskere som var der for å markere revir - for å tigge en flaske Aalborg. Det sier vel egentlig sitt om konfliktnivået.)

Nord i Canada fikk Ringnes-finansierte Sverdrup - som forøvrig også hadde vært med på Nansens Carlsberg-finansierte Grønlandstur - betalt en liten formue for kart og dagbøker relatert til oppdagelsen av øyene. Idag er det funnet olje i disse områdene - ja-ja. Øyene var vagt omtvistet frem til rundt 1930, da Norge anerkjente at de tilhørte Canada. Uka etter anerkjente England Norges rett til Jan Mayen.

VG kan i dag på forsideplass med stor glede fortelle at Norge har vunnet Spritkrigen over Sverige, og dermed brøt jeg prinsippet mitt om ikke å falle for den kulørte tabloidpressens lokkeoverskrifter. For jeg visste ikke engang at vi kjempet noen Spritkrig med Sverige og langt mindre at vi hadde vunnet den.

Når man graver litt, viser det seg at Systembolaget har regler for hvilke varer som skal få bli med i deres fullsortiment, og disse reglene er basert på salgsvolumet - litt som hos Polet. Men i Sverige selger norsk akevitt best på utsalgene langs norskegrensa. Siden disse varene sannsynligvis selger best til nordmenn, har Systembolaget laget seg et «norskefilter» for å begrense dem til de butikkene der de selger. Fy flate! Eller?

Først, er det faktisk slik? Gammel Oplands finnes på tre butikker på to steder: Charlottenberg og Stömstad. Men de fem andre norske akevittproduktene finnes på henholdsvis 21, 77, 191, 341 og 377 butikker i Sverige. Det er med andre ord ett av seks produkter i varegruppen norsk akevitt som er tatt inn bare på grensebutikker. Jeg ser ikke helt det store problemet, og jeg føler meg kanskje ikke overbevist om at salget av dette produktet vil eksplodere i Sverige om det kommer i butikker lengre bort fra grensa.

Ifølge Polets utmerkede statlige produktinformasjon - unnskyld, jeg mener alkoholreklame - på internett er det 42 svenske varer på Polet, hvorav 3 er øl, begrenser vi det til lagervarer, er det 14 svenske varer, hvorav ingen øl.

På Systembolagets utmerkede statlige alkoholreklame på internett er det 28 norske varer, hvorav er 12 er øl, og hvorav 15 er på bestillingsutvalg. Det ser ut som om Systembolaget har rundt 13500 varer, mens Vinmonopolet har 12037 varer.

Jeg vet ikke helt om svenskene har vært slemme mot norske varer. Det ser egentlig ut til å være noenlunde sammenlignbare tall - selv om det er skummelt å sammenligne slike tall, siden Sverige har en lavere grense for monopolsalg av alkohol og de to landene ikke har helt sammenlignbar alkoholindustri. Til alt overmål er det vel ikke Polet og Bolaget som bestemmer hvilke merker som importeres. Strengt tatt lyder det mer som en storm i et vannglass - eller i en akevittflaske om du vil.

For det er ett eller annet med akevittprodusenter som er litt søtt og barnslig. For et par-tre år siden laget den norske varianten av arten en spritkrig med danskene, og dengang var det om definisjonen på hva som er «ekte» akevitt og hvordan den skulle lages. Var det den danske varianten eller den norske som var ekte? Og burde de andre i det hele tatt få lov til å kalle produktet sitt akevitt? Ja, faktisk. Sukk. Deres eneste forsvar er at det var agurktid.

Men den nylig avsluttede svensk-norske krigen har også en litt mer alvorlig side, nemlig at konkurransevridning og diskriminerende regler er noe som man må rydde opp i om man ønsker å beholde monopolene på utsalg. Akkurat det er noe som både Vinmonopolet og de store bryggeriene i Norge burde legge seg på minnet og holde i fokus også når det er snakk om deres egne valg.

I denne saken var det trusselen om å ta den til Brussel som var det magiske løseordet. I saken med alkoholreklame på TV var det EUs TV-direktiv som gjorde at Regjeringen kastet inn håndkledet, fordi det å bruke veto mot et EU-direktiv er noe man aldri gjør - ja, med mindre man gjør det i en mindre viktig sak for å motbevise at man aldri gjør der.

Det begynner å bli kastet noen lange skygger over norske (og svenske) restriksjoner på alkohol, og de bunner i EU-systemet. Norske myndigheter har møysommelig laget sin egen Maginot-linje av regler og forskrifter, og håper at den skal motstå EU-tilpassingen. Om det blir slik gjenstår å se. Det kan bli år med oppholdende strid for å beholde mest mulig av regelverket. Det verst tenkelige utfallet er at vi beholder de mest idiotiske og uproduktive delene av systemet som tyner de små, kvalitetsfokuserte og uproblematiske aktørene, samtidig som de fornuftige delene som begrenser reklameråkjøret og fyllespriten blir eliminert fordi det er der de økonomiske kreftene presser på.

På grunn av gårsdagens nyhet er det vanskelig å unngå at reklame blir et gjennomgangstema på denne bloggen nå i desember. Jeg ville heller skrevet om juleøltradisjoner, men jeg styrer ikke kalenderen for politiske utspill.

I Norge har vi altså - enn så lenge - et reklameforbud mot alkohol. Men vi har samtidig masse alkoholreklame. Du har ganske sikkert sett den. Den er helt lovlig, og den formidles av Vinmonopolet.

Nå er det sikkert noen som vil si at Polet ikke reklamerer for alkohol. De har tross alt ingen annonser i pressen, de har ingen reklamesnutter på TV. Det er ingen reklameoppslag på vegger og busskur. Men joda, Polet har masse reklame.

• Har du vært inne pÃ¥ Polet og gÃ¥tt langs reolene og lest pÃ¥ etiketteringen av hyllene - litt sÃ¥nn info om fylde, beskhet og sødme? Det er alkoholreklame. Ingen pub eller dagligvarebutikk har lov til noe tilsvarende.

• Plukket du tidligere med deg produktkatalogen til Polet? Det var reklame, og ingen pub eller bryggeri har lov til det samme. At de har sluttet med den har utelukkende Ã¥ gjøre med papirmengde, logistikk og miljø, ikke med at det er alkoholreklame.

• Har du klikket deg inn pÃ¥ varekatalogen deres pÃ¥ Internett? Det er alkoholreklame, og ingen butikk, pub eller bryggeri har lov til Ã¥ lage tilsvarende websider.

Dersom du nå tenker at det er da ikke reklame, det er da bare uskyldig produktinformasjon, så er du enig med meg - men uenig med Helsedirektoratet. Saken er ikke at Polet bryter loven, men at loven er formulert slik at kun Polet har lov til å alkoholreklamere - formodentlig fordi de regnes som ansvarlig og statskontrollerbar. Men det er likefullt alkoholreklame, og det er forbudt dersom andre ønsker å gjøre det samme.

Og her kommer første paradokset i norsk alkoholreklamepolitikk. Om dette er akseptabel reklame, hvorfor kan ikke lista legges på det nivået for alle? Og om slikt ikke er akseptabel reklame fra puber, butikker og bryggerier, hvorfor driver da Staten selv med det? Sannheten er vel at det nytter ikke å drive et utsalg uten et visst minstemål av produktinformasjon, så Staten gir seg selv de rettighetene, selv om de ikke ønsker å gi den samme muligheten til private aktører.

Dersom Polet skulle hatt samme reklamevilkår som andre, så var det ut med all produktinfo på nettsidene - som forøvrig kun ville inneholde kontaktinformasjon og liste over butikker. De gamle produktkatalogene måtte forbli en saga blott. Og det var ut med hyllemerking utover produktnavn, volum, styrke, beholdertype og pris. Om du som kunde stusset på om du skulle kjøpe en Dom. des Aphillantes 2009 eller en Bernard Côtes du Rhône Villages 2006 til oksesteken til helga, så ville eneste alternativ til å vite det selv være å spørre betjeningen. For Polet har fremdeles betjening med en viss kompetanse - i hvert fall på vin. Eller kanskje bruker også de varemerkingen på hyllene som jukselapper? Dagligvarebutikkene har ikke slik merking og har heller ikke lov til å sette det opp. Ølbutikker - som kunne hatt kompetent personale til å rådgi kundene - er noe man helst ikke vil ha.

Men norsk alkoholreklamepolitikk har flere paradokser. I går skrev jeg om nyheten om at Regjeringen ville godta EUs TV-direktiv, og dermed akseptere alkoholreklame sendt på for eksempel TV-Norge fra England. Det gjenstår å se hvordan TV-Norge vil bruke dette smutthullet, men «eneretten» til å sende alkoholreklame på TV i eller temmelig alkoholreklamefritt Norge er nok en litt for fristende gullgruve.

Hvorfor treffer Regjeringen slike beslutninger? Vel, Norge har en lang historie med å akseptere langt mer av alkohol fra utlandet enn hva det tolererer av innenlandsk opphav, og det er ganske paradoksalt.

Vi kan gå helt tilbake til Forbudstiden. Javisst var det forbud mot salg av alkohol, deriblant salg alt øl sterkere enn hva vi idag ville kalle lettøl. Men vin var greit, for vinlandene Frankrike, Spania og Portugal ville gitt oss trøbbel - blant annet med tørrfiskeksporten - dersom vi blokkerte importen av vin fra dem. Det skulle være restriksjoner på lokalprodusert øl, men det var greit at den dyre, utenlandske vinen fløt inn, så lenge vi kunne opprettholde restriksjoner rettet mot innenlandske produsenter.

Saken om TV-reklame følger egentlig samme lest. Javisst er det forbud mot slik reklame, men ikke dersom det sendes fra utlandet. Om man la restriksjoner på TV, tidsskrifter og Internett fra utlandet, da man stikke hånda inn i et vepsebol av konkurransevridning, ytringsfrihet og proteksjonisme, og man ypper til krangel med andre stater. Så derfor er det greit om det kommer fra utlandet, men vi må ikke få gjøre det her i Norge.

Og det er ølmessig en viss presedens for at man har strengere restriksjoner på lokale produsenter enn på importvarer. Da Tyskland ble dømt for å nekte et fransk bryggeri markedstilgang for «øl» fordi det var brygget på noe mer enn malt, vann, humle og gjær, så endret de lovene, slik at øl var alt utenlandsk som minnet om øl, samt alle tyskproduserte varer som fulgte Renhetsloven. Man diskriminerte med andre ord egne innbyggere til fordel for andre lands: var det brygget med sukker i Frankrike var det salgbart som øl, men var det brygget på samme måte med sukker i Tyskland var ikke salgbart som øl. Og det var greit, for EUs prosjekt er å hindre at stater diskriminerer andre lands innbyggere.

Og her kommer det andre paradokset i norsk alkoholreklamepolitikk. Utenlandsk alkohol er kanskje ikke helt greit, men likevel til å leve med, mens vår hjemlig produserte alkohol er farlig og må settes restriksjoner på og begrenses på alle bauger og kanter. Det er i alle fall den konklusjon man må trekke av at alkoholreklame er tolerert sålenge den litt tilfeldig skvulper over grensene i form av utenlandske tidsskrifter, TV-kanaler og .com-websider. Til sammenlikning blir alt slikt slått hardt ned på dersom det er norskprodusert, norske produkter, eller i norske medier. Men hvis den utenlandske alkoholen er så tolererbar, hvorfor kan man ikke tillate det samme for norsk alkohol? Og om den norske alkoholen er så farlig at reklame er fy-fy, hvorfor lar man utenlandsk reklame flyte temmelig uhindret inn?

At man nå aksepterer EUs TV-direktiv og dermed også aksepterer «ulovlig» alkoholreklame på for eksempel TV-Norge, er bare foreløpig siste inkonsekvente molbohistorie der man diskriminerer egne innbyggere og egen industri til fordel for utenlandsk.

Når jeg besøker andre land, blir jeg alltid slått av hvor mye mindre fokus det er på importøl der i forhold til Norge. Jeg har ikke noen tall å underbygge det med, men det skulle ikke forundre meg om Norge ligger på ølimport-toppen blant europeiske land som egentlig er selvforsynt med øl. Jeg undres på hvorfor det er slik. Det kan da umulig ha noe med at det bare er reklame for utenlandske ølmerker som når oss, kan det?

Og la oss ta med et tredje paradoks. Norge kommer trolig aldri frivillig til å akseptere relevant produktinformasjon for øl fra bryggerier, puber og butikker på det beskjedne nivået som Polet idag har lov til. Til det står fremdeles forbudslinja for sterk. Derimot er det sterke interesser som ønsker blatant å pushe iøynefallende og ubedt alkoholreklame for de masseproduserte industriproduktene.

Det er dessverre langt mer sannsynlig at hele reklameforbudet faller på grunn av utenlandske storbryggerienes interesser, enn at innenlandske håndverksbryggerier og ølentusiaster klarer å overtale Regjeringen til å lage litt flere små og kontrollerbare hull i reklamelovgivningen for høyst legitim produktinformasjon. Med andre ord, jeg ønsker meg kun produktinformasjon, men den eneste realistiske måten jeg ser at det kan bli tilfelle, er gjennom at hele reklameforbudet revner fullstendig. Da får jeg i tillegg den reklamen jeg ikke ønsket meg, men jeg får i det minste også produktinformasjonen.

Og er du forresten klar for et fjerde paradoks? Siden Polet kan reklamere for sine produkter, men ingen andre, betyr det at i Norge er det kun de aller sterkeste (og de nesten alkoholfri) alkoholvarene det er lov å reklamere for. Om spriten holder 40% - versågod Vinmonopol, snurr reklame/produktinformasjon. Men om ølet holder 4,7%, da er det ikke lov med tilsvarende produktinformasjon i de butikkene der dette ølet selges. Om pilsen er så farlig, burde man da ikke lagt samme restriksjoner på spriten. Og om det er greit å reklamere i moderate former for spriten, hvorfor kan da ikke butikker gjøre det tilsvarende for pilsen de selger?

Vi har lenge hatt reklameforbud for alkohol i Norge, og forbudet praktiseres hardt, ja til randen av det komiske. Imidlertid setter politikerne EU og EØS-avtale høyere enn reklameforbudet, og dermed åpner de for virkelige komiske ting.

Nå nettopp kom nyheten (og her og her) om at regjeringen ikke ville bruke reservasjonsretten som kunne blokkert alkoholreklame i sendinger på norsk rettet mot seere i Norge men produsert og sendt fra et annet land enn Norge.

Det er for eksempel ikke lov å legge produktinformasjon (dvs hva Helsedirektoratet kaller reklame) på nettsider. Men det er likevel greitt om det er på engelsk og retter seg mot ikke-nordmenn og ligger under et annet toppdomene enn .no. Slik sett får du ikke produktinfo om Ringnes Pils eller Ølve på Egge, for de eksporteres ikke, mens du kan få det på engelsk for Haandbryggeriet og Nøgne Ø. Men du kan ikke få Guinness' irske produktinfo, fordi den vil de ikke gi til nordmenn. Det hele er et juridisk minefelt som jeg ikke tror noen har lyst til å tråkke inn i.

Dagens juridiske problemområde er reklame sendt fra TV3 - TV-stasjonen som tross navnet er en norskspråklig TV-stasjon i England, og som «tilfeldigvis» abonneres på av mange nordmenn. Norske myndigheter har til nå forsøkt å si at alkoholreklameforbudet gjelder også denne stasjonen, siden de retter seg primært mot et publikum i Norge. Men andre reklameregler gjelder ikke for dem fordi de er en engelsk TV-stasjon, blant annet om antallet, lengden og plasseringen av reklamepausene. Derimot har for eksempel Discovery lenge kunne sende alkoholreklame til norske seere, men formodentlig kun når dette ikke er eksplisitt rettet mot Norge. Dette er parallelt med at utenlandske tidsskrifter kan ha alkoholreklame og være tillatte i Norge, fordi de ikke retter seg eksplisitt mot et norsk marked. Hele dette temaet er så fullt av paradokser og gråsoner at det gjør vondt.

En annen reklamestrid - som dog ikke er øl-relatert - har vært lengden på reklameperiodene, der Norge har hatt strenge regler, som TV3 har unngått ved å sende fra England. Det gjelder visst andel reklametid, antall reklamepauser pr time og ikke minst reklamepauser inne i programmer. Nå har imidlertid England på trappene nye regler som fjerner mye av grunnen for TV3 til å være i London.

Og er det ikke et litt rart sammentreff at akkurat samtidig har noen trigget EU til å se på hvorvidt det norske alkoholreklameforbudet faktisk kan gjelde for norskspråklige kanaler som produseres utenfor Norge? Det ser ut som om denne klagen fører frem - men jeg vet ikke hva som vil være mest patetisk: at TV3s overlevelsesstrategi blir å sende alkoholreklame på «norsk» TV, eller at politikerne panisk fortsetter å forby relevant produktinformasjon om øl som forbrukerne selv ønsker å oppsøke mens de aksepterer direkte alkoholreklamepauser for sprit midt i TV-programmene.

Muligens kan man kreve at kommende TV-reklame for alkohol gjelder merker som har et marked utenfor Norge. Ikke at det gjør det bedre, for da har man bare en runde med konkurransevridning mellom for eksempel Ringnes og Carlsberg... øh, ja, det var jo samme firma, men dere ser sikkert potensialet for parodisk kaos.

Siste ord er neppe sagt i denne saken.

Oppdatering 7. desember 2011: Jeg hadde dessverre bommet på TV-stasjonen som sendte fra England, og hadde nevnt TV Norge. Dette skulle selvfølgelig være TV3, og det er korrigert. Beklager TV Norge!