Anders myser på livets særere sider

Side 8/52: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »

2015-01-09

Forretningsidé

I disse tider da alle synes å gå kommers med sin ølhobby, har jeg en forretningsidé jeg gjerne vil tipse om. Det vil si, jeg presenterte den på bloggen for litt over tre år siden, men utviklingen i bryggeribransjen i Norge gjør den enda mer relevant idag.

I grunntrekk er det: a) kjøp varebil, b) kjør rundt i Norge, c) kjøp eller plukk opp øl på småbryggeriene, d) og selg eller last av på utvalgspubene. Repetér til du har tjent nok til å pensjonere deg og kjøpe fritidsbolig i ett eller annet ølmekka. Detaljene kan du se i blogginnlegget som er referert over.

Hva er det som gjør denne idéen enda mer relevant idag enn tidligere? Dessto flere, mindre og mer avsidesliggende småbryggeriene – og utvalgspubene – blir, dessto bedre er idéen. Dermed blir den mer relevant med den store eksplosjonen av mikrobryggerier som er på vei. Det handler om logistikk, der den fremherskende tanken idag synes å være å ta alt inn til et sentrallager, sortere det og distribuere det utover.

Tidligere har det stort sett vært vinimportører og de gamle bryggeriene som har distribuert alkohol. Med noen få unntak behandlet vinimportørene ølet temmelig stemoderlig – om de de var villige til å ta i det i det hele tatt. De store bryggerienes forretningsidé var å distribuere kun sitt eget øl. Dermed var det et vakum der vi har fått det vi kan kalle spesialøldistributører. Men spesialølmarkedet vokser så raskt at det nok fremdeles er rom for flere aktører. De neste par årene vil vi nok se hvilke av dem som blir store og hvilke som avvikler eller kjøpes opp.

Quiz: du kommer inn på en pub i Trondheim og ønsker kortreist øl, velger du Hansa eller Austmann? Svar: Hansa, for Austmannølet har vært en tur innom Oslo. I hvert fall var det slik i starten, men det er forsåvidt mulig de etterhvert har klart å optimalisere bort denne Osloturen.

Logistikere er formodentlig ikke dumme, så sentrallagertanken må ha noe for seg. Men et sentrallager fungerer formodentlig best dersom det er få og store produsenter og/eller avtakere. Samt at det gir mening dersom produsent og avtaker er godt adskilt, som for vin: importeres fra utlandet og distribueres rundt i Norge. Men hva dersom det er mange småprodusenter med god spredning, og mange puber og ølbutikker med like god geografisk spredning i det samme området og et sterkt ønske om ha bredt utvalg men små kvanta? Er det da helt sikkert at den beste logistikkmodellen er å samle alt inn til et sentrallager og distribuere derifra?

Eller er det mulig at en ølvarebil som tråkler seg gjennom en rute og er innom bryggerier og puber kan distribuere ølet både billigere og raskere? Her må det tas med at mikrobryggeriene ofte har små batcher og utvalgspubene heller vil ha bredt utvalg enn store kvanta av hver vare. Kanskje er det levedyktig å pakke to esker med seks flasker av fire ølsorter for levering til en pub tre timers kjøretur unna, dersom det er en varebil som allikevel er innom og kan ta det med. Det trengs noe datasystemer for planlegging, bestilling, logistikk, ordrestyring og varebeholdning, men jeg tror tanken er god. Kanskje det kan kombineres med en øl-børs for små kvanta spesial-øl, rettet mot mikrobryggerier, puber og ølbutikker, med ølbussen som transportåre?

Værsågod, dersom noen vil ta opp idéen. Jeg estimerte at kostnaden var på rundt 5-6 kroner pr. halvlitersflaske, men det er sikkert et grovt underestimat.

2015-01-08

Genanalyser av gjær

En av de interessante øl-relaterte tingene som man må kunne bruke genteknologi til, er å finne slektskapsforholdene mellom de ulike variantene av gjær. Det er velkjent at ølgjær kommer i et utall varianter, som nok har temmelig få opprinnelige kilder. Bryggere har til alle tider lånt og stjålet (og etterhvert kjøpt) gjær fra hverandre. Genteknologien burde kunne si noe om slektskapsforholdet.

I hvert fall White labs har et slikt prosjekt på gang. Det kan si noe om hvor forskjellige to varianter av gjær virkelig er. Kanskje man kan finne to varianter som egentlig er én og samme gjær?

Det vil også fortelle oss litt om hvem som har lånt av hvem. Ulempen er at bryggeriene nok har skiftet gjæren sin litt oftere enn de liker å fortelle om. Før Emil Chr. Hansen utviklet teknikken med rendyrking av gjæren i 1883, var det heller ikke så relevant å snakke om slektskap av gjær, fordi man hadde gjærblandinger som bestod av flere varianter.

Med rendyrkingen av gjær kan man beholde og videreføre en gjærstamme og en gjærs egenskaper på en helt annen måte enn det var mulig før. Når en gjærstamme er isolert og rendyrket, kan man bruke og formere den nokså enkelt, det gjelder hovedsaklig ikke å mishandle den. Før rendyrking av gjær var man i tillegg avhengig av å la gjæren leve i synergi med et aktivt bryggende bryggeri, for dersom man endret omgivelsene til gjæren med mange ulike varianter, risikerte man å forrykke forholdet mellom dem.

Når vi idag snakker om weissbiergjær, portergjær og slikt, så har de utgangspunktet ikke-ren, dvs gjærblandinger som har vært fremherskende i bryggerier som har laget slike øl. Da blir det den gjæren som trives best som det blir mest av, ja kanskje nesten enerådende. Det forutsetter imidlertid at man jevnlig brygger den øltypen, for skifter man øltype, styrke, temperaturer osv, risikerer man at balansen mellom gjærvariantene forrykkes. Før rendyrkingen av gjæren var det med andre ord en langt større vekselvirkning mellom gjærens egenskaper og bryggeriets ølstil, utstyr og bryggeteknikk.

Man kunne selvfølgelig ta en pale- eller pilsnergjær og bruke i en barley wine eller et bokkøl, men gjæroverskuddet fra disse kraftigere ølsortene ville nok være annerledes enn gjæren man startet med. Derfor var man tidligere avhengig av en jevn brygging av lyse og middels sterke ølsorter for å vedlikeholde bryggerigjæren. Selv idag er det tommelfingerregel at det er gjæroverskuddet fra de milde og lyse øltypene, og helst en type man brygger jevnlig, som man høster for videre bruk. Idag er det helst fordi en tung, sterk, mørk øl stresser gjæren slik at den lettere muterer, men tidligere var det også for ikke å beholde hegemoniet til den fremherskende gjærvarianten.

Rendyrkingen av gjæren har ikke bare vært viktig for oppskalering av industribrygging, men også for øltypeeksplosjonen hos mikrobryggeriene. Dersom man ikke hadde hatt rendyrket gjær, ville ikke mikrobryggeriene i praksis kunne sjonglere mellom så mange ulike gjærsorter. Man ville heller ikke så lett kunne presse (les: mishandle) gjæren under forhold den ikke var så egnet for (les: brygge ekstremøl). Rendyrkingen av gjær var kanskje den viktigste nye teknikken i bryggeribransjen på siste halvdel 1800-tallet.

Fremover kan gensekvensiering og genmodifisering av gjæren bli det store. Vi kan tenke oss gjær der man slår på/av eller innpoder gener for produksjon av bestemte fruktestere, utgjæringsgrad, fuselalkoholer osv.

Men vil forbrukerne egentlig ha genmodifisert øl? – Ikke øl på genmodifisert bygg, men øl brygget med genmodifisert gjær, såkalt «franken-gjær». Og hvem eier i så fall denne gjæren, og kan en hjemmebrygger dyrke den opp? Gjær er tross alt bare en sopp, og aksepterer vi genmodifiserte planter, kan jeg ikke se at det skulle være noe prinsippielt i veien for genmodifiert ølgjær.

- lagt inn av BB - 2015/1/8 11:27:56
Det spørs imidlertid om Mattilsynet applauderer den genmodifiserte gjæren… http://www.mattilsynet.no/planter_og_dyrking/genmodifisering/

2015-01-07

Tastespotting

En av de mer interessante prinsippavgjørelsene rundt alkoholpolitikk og alkoholreklame i tiden fremover tror jeg kommer i forbindelse med Tastespot. Dette er en nettbasert vinhandel, lokalisert i Storbritannia, med webtjener i Amsterdam. Den er bragt inn for Helsedirektoratet for vurdering av et mulig brudd på reklameforbudet.

Hva er så ille med Tastespot? Vel de ser ut til å rette seg inn mot det norske markedet, med norskspråklige websider, og spesialtilpassede avtaler med speditør, betaling i NOK og fiks-ferdig-ordning av toll og MVA. Dermed er man skremmende nær å ha en norsk nettbutikk. Det er nesten vinverdenens svar på London-baserte TV-Norge. Og de har ikke noen tilsvarende innretting mot andre land.

Hvor har så saken sitt opphav. Vel, det ser tilsynelatende ut til å ha startet med en e-post med tilbud på nettkjøp av viner til den kommunale e-postadressen til ansvarlig for alkoholbevillingene i en mindre norsk kommune. Vedkommende har så klagd dette inn for Helsedirektoratet, som har vurdert det som et brudd på alkoholreklamelovgivningen, og bedt Tastespot om en redegjørelse innen 16. januar før man tar endelige beslutninger. Dette er implisitt også Helsedirektoratets måte å rasle med sanksjonsmidlene, noe som stort sett alltid medfører at problemet fordamper av seg selv, samtidig som Helsedirektoratet formelt sett ikke har trengt å bestemme eller pålegge noe som helst.

Juristene er kanskje mest interessert i hva som står i mailen som sendes, men jeg stusser over hvordan den endte opp hos mottakeren. Rent umiddelbart høres det ut som en intenst dum handling å spamme ansvarlig for alkoholsaker i en kommune med tilbud om nettkjøp av viner. Ikke ser de ut til å ha spammet ekstremt bredt, for jeg klarer ikke å finne noe om Tastespot og spamming på Google.com. I tillegg synes det ikke som det var et enkeltstående tilfelle, for det kom ikke mindre enn tre eller fire samtidige klager til Helsedirektoratet Tastespot, registert mottatt 19. og 20. november i fjor. Ytterligere en klage har Helsedirektoratet mottatt 22. desember.

Jeg skal være forsiktig med å synse om hva som har skjedd her, men jeg tror nøkkelen til å forstå saken ligger i å forstå hvordan disse klagerne har fått nyhetsbrevet ifra Tastespot. Nyhetsbrevet sendes til de som har opprettet brukerkonto og verifisert sin e-postadresse på Tastespot.com, hvilket gjør det til en verifisert opt-in e-postliste. (Dog kan e-postadresse endres uten re-verifisering for den nye e-postadresen.) Hvordan har disse mottatt nyhetsbrevet uten å opprette en konto på Tastespot.com?

Hva er så Tastespot.com? Vel, de selger viner fra nettbutikk. Utvalget deres er greit men ikke allverden, med forbehold om at jeg ikke har snøring på viner. Leveringstiden er visstnok til å leve med ifølge kommentarer rundt om. Prisene er jeg egentlig ikke i stand til å vurdere, da jeg ikke fant noe overlapp med Polet i et kursorisk søk. Folk som kan mer om vin enn meg ser ut til å være fornøyd. Tastespot ser ut til å samarbeide med en stor britisk vinimportør som får laget spesialtappinger for eget varemerke.

Hva så med skattesatsene? De er de samme som om du kjøpte via Polet, så strengt tatt skulle det ikke være noe her som tilsier at dette skulle være billigere enn Polet. På den andre siden er Polet en tungrodd kanal å skulle eksponere sine varer gjennom, og sånn sett kan en nettbutikk finne sin nisje ved å koble produsenter og forbrukere på en måte som oppleves som enkel og smidig for begge parter.

Polet pleide å være billige, fordi de var en stor innkjøper med en lovpålagt lav avanse. Det har de forsåvidt ennå, men vi har vært igjennom en oppsplitting av salgsledd, produksjon og importdel, og en demonopolisering av de to siste. Dermed er det nokså irrelevant om salgsleddet tar lav avanse, dersom distributører med eneavtaler på import av konkrete produkter til det norske markedet i praksis kan prissette varene uten konkurranse.

Tastespot-modellen er også et alternativ som tilbyr et annet vareutvalg, og dét er interessant for oss som har minimal merkelojalitet og gjerne vil smake noe nytt hver gang. Forsåvidt kan man jo privatimportere fra hvorsomhelst, men prakkfaktoren er ofte et hinder, og der har forretningsmodellen til Tastespot sitt potensiale: bestilling og betaling på ett sted, samt levering på døra. Vel, det er visstnok separat betaling til nettstedet og til speditøren, men det er temmelig nær.

Tastespot tilbyr ikke øl, men konseptet har vært i drift i snart to år. Når de nå får Helsedirektoratets søkelys på seg, er det både på nyhetsbrevet og for websidene deres. Nyhetsbrevet synes som nevnt å være en opt-in med verifisert e-postadresse, og burde ikke egentlig være et problem. Websidene deres er åpne for alle for browsing, men nylig var det en oppmykning i reklameforbudet nettopp for websider du selv måtte oppsøke, uten at jeg husker detaljene, så mener jeg den også dekket nettbutikker.

Det er her kjernen i saken ligger. Fremskrittspartiet har lovet reformering av alkoholpolitikken, men bandt seg gjennom regjeringsdeltakelsen til å la alle sentrale momenter ved alkoholpolitikken bli liggende fast. Dermed har de lett med lykt og lupe etter de små og betydningslette reformene som kan demonstrere handlekraft. Åpning av Polet på nyttårsaften en gang i fremtiden er én slik seier. Muligheter for bryggeriene til å ha produktinformasjon på web var en annen. Parallelt med denne oppmykningen dukker det opp en sak der man trenger å vurdere lovligheten av produktinformasjon på websider. Nå er riktignok ikke Tastespot en produsent, de er en nettbutikk eller med litt velvilje enslags distributør, men jeg mistenker at vurderingene som gjøres i denne saken vil legge på plass retningslinjer som gjelder når også norske bryggeriers websider skal veies og måles for å komme igjennom nåløyet. Derfor er saken viktig.

For hva er det egentlig Tastespot har gjort som er ulovlig. Da de nye tolkningene av alkoholreglene ble foreslått, ble det gitt åpning for nøktern produktinformasjon på websidene, men noen tilsvarende oppmykning for bruk av e-postlister tror jeg ikke ble foreslått. Uansett synes det som Tastespot kommer i mål ved å legge produktkatalogen bak innlogging, gjøre den litt mindre flashy og la nyhetsbrevet kun referere til websider. For det virker ikke som Helsedirektoratet fokuserer på kjernevirksomheten til Tastespot: salg av vin fra England til norske kunder, bare reklamen for det. I stedet er det all informasjon om vinen og mulighetene for å bli informert om den som søkelyset settes på.

Det er en annen kompliserende faktor her. Helsedirektoratet argumenterer for at Tastespot er underlagt norske regler, og har noen gode poenger der. På den andre siden opererer de fra England, med websidene i Nederland, og da er de samtidig beskyttet av EU-regler. Dermed har vi potensiale for at særnorske regler kolliderer med EU-reglene, og slikt kan det bli fornøyelige prinsippsaker av.

Jeg tror denne saken har stort potensiale for å versere måneder og år fremover, og kanskje generere interessante avgjørelser.

Spam - lagt inn av Knut G - 2015/1/8 07:49:42
Hei. Jeg jobber i kommune, og får ukentlig "spam" fra Tastespot - uten å noen gang ha meldt meg på nyhetsbrev etc.
De spammer, ja - lagt inn av Gustav F - 2015/1/8 11:37:22
Det ser ut som klassisk spam, ja. De har sendt til dommerkomiteen i Norbrygg, som aldri har meldt seg på mailinglista. Og Google synes det hører hjemme i spam-folderen.

2015-01-06

Kieglekronedbrenningen

I julebordsesongen brant Kieglekroa. Dersom man går forbi idag, ser det ikke så ille ut, men det er mest fordi de mest skadede bygningsdelene er fjernet. Deler av resten må være sterkt skadd. Hotellet i samme kvartal – som eier lokalene – har uttrykt at de vil gjenoppbygge og drive puben videre. Men vi får vente å se til de har talt ferdig på alle knappene.

Det er synd at den har brent, men det er nå likevel ikke bygningen som skaper en stor pub, det er stemningen som kunder og betjening i fellesskap skaper. Når den forsvinner, står bygningen bare igjen som et tomt museumsskall. Nostalgien ved gamle puber er derfor ofte omvendt proporsjonal med deres nåværende betydning. Når de brenner eller stenger, føler mange at det er noe viktig i livene deres som forsvinner, selv om de ikke har vært der på aldri så lenge.

Jeg har tidligere skrevet om Kieglekroa, da den var nedleggingstruet, og det jeg da skrev er relevant også idag. Så la meg ikke gjenta så mye, men heller legge til noe.

Kieglekroa var som den første britiskinspirerte puben i Trondheim også symptom for en annen trend som kommer for fullt etter krigen. På 1950-tallet var det et ungdomsopprør, som James Dean kanskje er det fremste ikonet for det. Tidligere gikk man rett fra barndom til voksen, gjerne idet man konfirmerte seg. Men etter krigen trer ungdomstiden frem midt i mellom.

Det gav seg utslag på mange måter, blant annet musikkvalg, klesstil og frisyre, men også hva og hvor man drakk. Nå gikk vel ikke ungdommene på 50-tallet på Kieglekroa, men da den åpnet i 1962, må den ha truffet dem på hjemmebane.

Mens man tidligere frekventerte de samme stedene som ens far og onkler, begynte man etterhvert å søke samme med annen ungdom. Det vil si at man gikk fra en pubkultur som kanskje kunne være inndelt i sosiale lag, til en pubkultur som var aldersinndelt. Drikkestedene eldet derfor sammen med gjestene sine, bortsett fra ett og annet foryngende generasjonsskifte fra tid til annen.

Fremfor å skli frisjonsløst inn i voksenrollen gjaldt det for ungdommen å finne en ny stil og å skille seg ut fra de voksne. For drikkekulturen betydde dette at den nye generasjonen drakk pils – eller vin om man skulle være riktig intellektuell. Nå var pilsen på det tidspunktet allerede en over hundre år gammel ølstil og vel etablert i Norge. Likevel var trenden for 50-60 år siden at de voksne drakk bayer og ungdommen pils. For 30-40 år siden drakk gamlingene bayer og de voksne pils. De siste ti årene eller så ser vi trenden går i retning av at de godt voksne drikker pils mens ungdommen drikker mikrobryggeriøl. Om ti år drikker gamlingene pils og de voksne mikrobryggeriøl, og hvem vet hva ungdommen drikker?

Sånn sett får Kieglekroa stå som symbolet på livets gang og hvordan populærkulturen skifter med generasjonene.

Brannen i Kieglekroa får også stå som en skrekkens advarsel til dumme ting man kan gjøre i fylla. Det ser ut til at gjerningsmannen har tent på med en fakkelboks etter en fuktig kveld på byen. Han har deretter tatt video av det og sendt via Snapchat til venner og bekjente, komplett med fylleprat og emnefelt «Lage brann i byn sjø». Litt senere sendte han visstnok meldingen «Ble litt verre enn æ trodd». I ettertid husker han ingenting. Det var vel ingen vanskelig etterforskning for politiet, antar jeg.

Det er fremdeles noen lovbrudd som folk blir overrasket over de strenge strafferammene på. Én er falskmynteri (hint: ikke forsøk å skrive ut sedler på den nye, fancy skriveren), en annen er mordbrann, som en ildspåsettelse lett kan bli til, selv om ingen er drept eller skadd. Forsvareren argumenterer med at det trengs et behandlingstilbud. Det er sikkert riktig, selv om det dessverre er i seneste laget for Kieglekroa.

Det blir nok ingen sjølbakturnering på Kieglekroa for Det gode øls klubb denne våren.

2015-01-05

Hmmm, jeg tok visst feil

For litt over tre år siden skrev jeg om Finansavisen som advarte mot at det ble overoppheting i mikrobryggeribransjen, at «ingen» tjente penger, at det var startet 20 bryggerier på to år og at mange lå i startgropa for å starte.

Det var nok uansett endel data i artikkelen deres som kunne vært kvalitetssikret betydelig bedre, men et av hovedspådommene deres – at vi stod foran en eksplosjon i mikrobryggerier – må vel kunne sies å ha blitt innfridd. Jeg betvilte det og antydet at det var litt tabloid sensasjonsvinkling.

Jeg skal ikke dvele ved om de tilfeldigvis feilsluttet seg frem til rett konklusjon på tvilsomt datagrunnlag, eller om de startet med rett magefølelse og bare gjorde slett dokumentasjonsarbeid. De fikk uansett rett i at antall mikrobryggerier i Norge eksploderte, og min magefølelse (dvs en svak økning fra et nivå på 2-4 nye pr år) var feil. Veldig feil.

Så derfor: om'forladels …

På den andre siden, vi kan glede oss over et lite hav av nye bryggerier på gang. Her er en liste over nye som jeg har satt opp utfra hvem som i 2014 har vært innom en søknadsprosess for å få lisenser for å kunne tappe på flaske. Det kan ha sneket seg inn ett og annet gammelt bryggeri som av ulike grunner må igjennom en søkerprosess på ny, men jeg har forsøkt å plukke dem ut. Nå er det ikke sikkert alle disse som kommer igang, men det vitner om at de gjærer rundt om og at det er mange som gjør det byråkratiske drittarbeidet for å skaffe seg en statlig tilvirkningsbevilling.

Jeg begynte å skrive litt om det enkelte bryggeriet, men det var nærmest uoverkommelig, så lista er dessverre ikke tilfredsstillende kvalitetssikret, men jeg tar den med for å vise bredden i det som skjer. Fremoer vil jeg forsøke å fokusere mest på bryggerier i Midt-Norge.

  • Bryggerhuset Kvinesdal
  • Grim og Gryt Økobryggeri, Hareid på Sunnmøre
  • MikroMeyer Bryggerhus, Spydeberg
  • Svalbard bryggeri
  • Kolonihagen mikrobryggeri, Basarene i Hamar
  • Storm Brygghus, Kvenvær på Hitra
  • Farsund Brewing Company
  • Aja Bryggeri i Drammen
  • Steakers Svalbard (Kroa)
  • Smøla Mikrobryggeri, Nordmøre
  • Røros Bryggeri og mineralvannfabrikk
  • Senja Handbryggeri
  • State Trust Arcticugol, Barentsburg på Svalbard
  • ODE Bryggeri i Drøbak
  • Bryggeri 7null4, Gausdal
  • Numedal Stasjons Bryggeri, Rollag nord for Kongsberg
  • Ale By Alex, Fetsund
  • Lofotpils, Svolvær, produksjonsstart 2014.
  • Sandar Haandverksbryggeri, Sandefjord
  • Eiker Ølfabrikk
  • Sve Gard, Vågå
  • Nedre Foss Gård, Oslo
  • Namdalsbryggeriet
  • Lauvanger mikrobryggeri, Tennevoll i Lavangen i Troms
  • Moe Nedre, Klett i Sør-Trøndelag.
  • Villtotningen
  • Trapper's Brewhouse, Longyearbyen
  • Comer, Kristiansand
  • Gulating Bryggeri, Dale i Sunnfjord
  • Opsahlgarden, Kongsberg
  • Svensefjøset, Lier
  • Hunsfos Bryggeri, Vennesla
  • Mosjøen Mikrobryggeri
  • Stjørdalsbryggeriet
  • Færder Mikrobryggeri
  • Hadeland Håndverksbryggeri
  • Crowbar & Bryggeri, Oslo
  • Mølla Brygghus, Fredrikstad
  • Lysefjorden Mikrobryggeri
  • Baran Bryggeri, Bergen
  • Little Brother Brewery, Oslo
  • Nua Brygghus, Mandal
  • Tonga Gardsbryggeri i Dale i Norddal kommune
  • Veholt Mikrobryggeri, Skien
  • Skavli Brygghus, Evenkjer i Troms

Og da er det ikke tatt med alle de som kun baserer seg på en kommunal lisens og som ikke ser for seg at de selger flasker off-site. Det er sannsynligvis en god del, selv om den kommunale lisensen falt endel i verdi da bryggeriene igjen fikk rett til butikksalg av eget flaskeøl ifra egne lokaler. Vi har heller ikke tatt med noen som formodentlig bare vil lage sider eller mjød, eller som skal brenne

Og selv da er det flere som ikke er tatt med. Dersom dere ser på følgende lister, så finner dere flere bryggerier som ikke står på lista over.

Det er veldig mange aspekter av denne bryggerieksplosjonen som er både relevant og interessant å analysere og diskutere. Det er best om hvert enkelt tema tas for seg selv, men la meg bare trekke frem et tema jeg har har gjort spådommer om tidligere: Når kommer vi til å se et skred av konkurser og nedleggelser? Ja, vi har sett noen nedleggelser av bryggerier, men ikke noe skred. Kanskje kommer det heller ikke, slik at vi i stedet ser at antallet bryggerier flater ut på et eller annet tresifret tall?

Nye bryggerier har ikke lengre den drahjelpen som de første fikk. Idag møtes et nytt bryggeri stort sett med et gjesp, bortsett fra i nærmiljøet. Det vi kanskje kan se omrisset av, er en slags gjenoppliving av konseptet med lokale og regionale småbryggerier som er tett koblet til sitt nærmiljø, men lite tilgjengelig utover det. Kanskje er det en stabil situasjon med mange små bedrifter og bare noe få mikrobryggerier med nasjonale varemerker. Jeg tror vi må tilbake til før eksplosjonen av lagerøl-bryggende industribryggerier på midten av 1800-tallet for å finne noe som matcher en slik konstellasjon. Vi har kartelltiden organisert av bryggeriforeningen, men det var en oppdeling i regionale monopoler, og er egentlig ikke sammenlignbart.

2015-01-04

Humleopphengsinnretning

Innretningen for oppheng av humle
Humleoppheng, hele
Jeg skrev for en tid tilbake om den danske humlehagen på Gml. Estrup ved Auning i Djursland, der de har sikringskopier av endel gamle danske humler. Bildet viste hagen og litt hvordan humla var bundet opp, men jeg tok noen bilder av den litt spesielle oppbindingsmetoden, og tenkte at noen ville ha glede av å se nærmere på den … og kanskje la seg bli inspirert.

Hver humleplante var plantet i en stor bakk, gjennom hvilket den også var plassert en solid stokk av gran, som stakk 4-5 meter opp over jorden. Se bilde til høyre.

Fra kanten av bakken var det hengt opp fem solide tau, litt skrånende utover mot et «hjul» formet av to konsentriske jernringer med fire eiker. Videre var det en jernring av samme dimensjon som den innerste ringen og som var montert over denne med stag til både den innerste og ytterste ringene i «hjulet, slik at hele konstruksjonens form nærmest ble en noe flat kjegle med et sylinderformet rør langs symmetriaksen. Denne koniske «hatten» av jernstenger, var så tredd over toppen av stokken og heist opp.

Jernhatten var holdt oppe med to tau som gikk over en slags dobbelt trinseløsning som var montert på toppen av stokken. Tauet for å heise det opp var sikret med hengelås mot en øyeskrue på stokken. Jeg antar at hengelåsen var mest mot nysgjerrige fiklere, for særlig godt sikret var den jo egentlig ikke.

Her i Norge er vi vandt til at humle skal dyrkes oppetter espallier på en sydvegg, men man skal ikke dyrke mye humle før man går tom for sydvegger. Det finnes en rekke ordninger for å binde opp humla på åker, men denne danske anordningen var en av de mer elegante jeg har sett.

En vanligere – og langt enklere oppbinding av humle på åker er å sette staurer opp mot hverandre, som stavene i en tipi eller lavvo. Ellers er det vanlig å strekke en horisontal, stram snor i 4-5 meters høyde, støttet opp av stokker, og fra denne snora knyttes det ned snorer til bakken der humleplantene kommer opp.

Jeg har ingen idé om hvor praktisk den danske anordningen er. Jeg ser for meg at en frodig humle kan klatre til tops og feste seg der, og dermed gjøre det vanskelig å senke jernhjulet på høsten. Humla har jo ganske så kraftige stilker, faktisk så kraftige at man før i tiden brukte fiberne til tauverk og annet. Til gjengjeld er den er jo ganske dekorativ – en prydefull installasjon som vil muntre opp enhver hageflekk.

Øvre del av innretningen for oppheng av humle
Humleoppheng, øvre del

Midtre del av innretningen for oppheng av humle
Humleoppheng, midtre del

Nedre del av innretningen for oppheng av humle
Humleoppheng, nedre del

Det eneste man nå trenger er noen jernstenger, et sveiseapparat, litt tømmer og vips så har man en humleåker.

2015-01-03

Det gjærer …

«Svensken, dansken og nordmannen var uenige om hvem som …» er den generiske begynnelsen på sosialt aksepterte etniske vitser, og dersom striden stod om hvem som hadde det beste brødet, så ville dansken vinne og svensken tape.

Men ting er i endring. Vi besøkte nylig Åre og var innom Åre Bageri. De tryller frem ypperlige bakverk i omgivelser med over middels høy café-latte-faktor. Magni pekte på at de hadde reklamert med at de ikke brukte gjær, men surdeig … hvilket på sett og vis bare er et definisjonsspørsmål. I både baking og brygging er gjæren en av de viktigste ingrediensene, men også den ingrediensen som oftest kolliderer mest med hvordan bryggeriene liker å fremstå.

De fleste mikrobryggeriene ønsker kun å bruke gentisk uniform gjær. Det er nesten bare innen lambic-brygging og noen ganske få andre tradisjoner og bryggerier at man opererer med noe som tilsvarer surdeig i bakeverdenen. Enhver brygger som tenker på naturlig gjæring riskerer å bli rangert nærmere gal enn tankeløs på dumdristighetsskalaen. Villgjær er noe som alle litt frydefullt har lyst til å gjøre noe med, men som ingen tør å eksperimentere med, av frykt for å skyte seg i foten.

Mikrobryggeriene profileres ofte som motsatsen til industribryggingen, men det er den rendyrkede gjæren som burde være selve ikonet for industriell brygging – til alt overmål ble teknikken utviklet hos Carlsberg. Men neida, den rendyrkede gjæren hefter ikke negativt ved mikrobryggeriene, selv om det er en teknikk for industriell forutsigbarhet, kommersiell holdbarhet og minimering av produktvariasjon. Tvert imot, mikrobryggeriene har gitt den en aura av utvalgsvariasjon og bryggeriterroir. Man skulle nesten tro de hadde en hær av dyktige omdømmekonsulenter!

Poenget mitt (som jeg har synset om tidligere, se her, og her) er at mikrobryggeriene ikke er så mye håndverksbedrifter i motsetning til de store industribryggeriene. Det er heller ikke slik at mikrobryggiene er små og industribryggeriene er store – selv om dét kommer langt nærmere sannheten. Forskjellen koker mer ned til markedsvinkling og innstilling.

De som startet mikrobryggriene var oftest hjemmebryggere som ville ha noe mer enn de store bryggerienes øl. De ville ha øl som var mer smaksrikt, mer variert, mer interessant osv, men dette var mest av alt en gradsforskjell, ikke en grunnleggende forskjell, for de ville ha noe mer, ikke noe annet. Og selv om man ønsket å gå lengre enn de store bryggeriene med hensyn til øltyper og smaksintensitet, så var det i liten grad en avvisning av de store bryggerienes bryggeteknikk.

Dette var hva brødbakingen sporet meg inn på, for der har de virkelig et kvalitativt skille mellom storbakeriene og de små mikrobakeriene. De store bakeriene vil lage brød med lav variasjon og lang holdbarhet, men de små bakeriene oftere ønsker å lage gode, ferske brød med tradisjonelle metoder og med lokale kunder som forstår at det bør spises i løpet av dagen.

Det er stenovnsbrød kontra formpresser. Det er gjær og surdeig kontra kjemisk heving. Det er preservering kontra kort holdbarhet. Det er stekeskorper kontra fargelegging. De som ikke vil ta i et glass pils fordi den er industrielt brygget bør virkelig tenke seg om neste gang de setter tennene i en skive brød.

Vi ser ikke et virkelig pre-industrielt håndverksbryggeri før vi ser et bryggeri som bruker naturlig gjæring; som lar en blanding av mikrobiologi naturlig tilpasse seg brygghuset deres; som jobber i synergi med mikrobiologien, fremfor å erstatte gjæren ifra en genetisk ren kilde; som sikter på et ferskvareprodukt uten fokus på lang holdbarhet; og som retter seg mot lokale øldrikkere som ønsker å drikke ølet nå – her-og-nå-kundene.

Problemet er at det ikke finnes god logistikk til å understøtte noe slikt. Og med logistikk tenker jeg ikke bare distributører og grossister, men også på de små ølbutikkene som vil ha et ølutvalg fra hele verden, og på ølentusiaster som vil fylle kjelleren med ølflasker fra hele verden og drikke det ved leilighet. Et slikt bryggeri ville måtte forsyne lokale kunder, og de vil lide under en naturlig begrensning av antall øltyper de kan brygge.

Du kan finne de rammebetingelsene hos mange hjemmebryggere, på noen gårdsbryggerier, på endel brewpuber og av og til på noen vanlige småbryggerier. Men ølentusiaster er ofte på konstant jakt etter nye øl de kan tick'e av på Ratebeer og Untappd. Da er de hverken lojale mot noe bryggeri eller eller får seg ølets nyanser etterhvert som det modnes.

Øl er ferskvare, sies det ofte, og den bør drikkes før den er 3-4 måneder gammel. Men øl er enda mer ferskvare enn det. Bryggeriene legger ned mye arbeid i å sikre at ølet holder seg, men egentlig er det ølets naturlig utvikling og modning de forsøker å unngå. I Afrika finnes det lokale tradisjonsøltyper som har et nytt navn for hver dag, fordi det modnes og utvikles mens det gjæres … vel, inntil det er seks dager gammelt og i ferd med å løpe over best-før-datoen. Dét er håndverk og lokal ferskvareproduksjon!

Humla – som kanskje er det nærmeste man kommer et universelt symbol på mikrobryggerienes inntog – er tross alt bare et preserveringsmiddel for å få ølet til å holde seg, tatt i bruk av en gryende bryggeriindustri i høymiddelalderen.

En gang i tiden hadde man mange bryggerier, og man likte det ferske, lokale ølet. Det var øl som vanskelig lot seg transportere uten at det tapte seg. Men vi har byttet ut ferskheten i øl-varen med en hysterisk higen etter maksimalt bredt utvalg. Hva ville du valgt: fersk nybakt loff bakt på det lokale bakeriet, eller en loff produsert i en annen verdensdel med datostempling 6 måneder frem i tid? Både brød og øl eldes fort. Det er en del av den naturlige utviklingen av varene. Og joda, jeg vet at sammenlikningen ikke er helt rettferdig, for brød stekes på minutter og eldes i timer, mens øl gjærer på dager og modnes i uker. Dessuten er øl væske og brød et fast stoff, så infeksjoner brer seg i øl på en måte som bakerne er forskånet for. Men det er ubehagelig flere likheter enn det er forskjeller mellom bakerier og bryggerier, og mange mikrobryggerier er ikke håndverksbedrifter, men småindustri.

2015-01-02

Ølglassvaskeregime

Dersom du skal servere øl, trenger du et glass. Glass må vaskes. Glassvask kan påvirke ølets skum, som igjen kan påvirke smaken. La meg fortelle hvordan man kan vaske ølglass, eller i det minste hvordan jeg gjør det.

Aller først, Zalo og lignende oppvaskmidler er ikke optimalt. Det påstås at de legger etter seg et tynt lag med glansemiddel som påvirker skummets holdbarhet. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men dersom jeg en sjelden gang vasker med Zalo-lignende midler, skyller jeg med store mengder vann. Alle som har forsøkt å skylle tom en såpeflaske vet at det krever utallige skyllinger før det gradvis slutter å skumme. Dersom skum drepes av såpe, og såpe er så vanskelig å skylle bort, så ønsker du ikke såpe nær ølglassene.

Det neste er at jeg unngår å sette ølglass i oppvaskmaskin. Også her advares det mot skylle- og glansemidler. Jeg vet heller ikke om dette er tilfelle, men det sies at disse har en «drying agent» som i praksis er et middel som tilsettes oppvaskmaskinpulveret og som ødelegger vannets overflatespenning. Da slipper man at vannet samler seg til dråper som klenger til glass og annet, og man får en tynn og relativt homogen vannhinne som er lett å varmetørke bort. Det er et øko-tiltak for å bruke mindre energi. Internettsynserne strides om dette er en del i alle oppvaskmaskinmidler, eller om det må tilsettes separat, og de strides om det er noe som blir liggende igjen, eller om det forsvinner.

Men det er også en annen grunn til at jeg ikke bruker oppvaskmaskin. Jeg har hatt ølglass som er blitt ødelagt av «mikrokrakellering», ved at det over tid og mange runder med oppvask dannes et tåkeaktig belegg utenpå glasset – et belegg som er permanent. (Nei, det går ikke bort med eddik, jeg har prøvd.) Jeg tror det er en kombinasjon av varme og oppvaskmaskinmidlene som ødelegger det, men jeg har ikke tenkt å ofre flere glass på å forske på hva som kanskje virker.

Remedier for ølglassvask: krystallsoda, oppvaskkost, gummihansker og lofri klut.
Remedier for ølglassvask

Det var nok om hva jeg ikke gjør. Hva bruker jeg? Krystallsoda. Jeg tapper 8-12 liter varmt vann i oppvaskkummen og god spiseskje krystallsoda. Det løser seg svært lett i vann. Der vasker jeg hvert enkelt glass med oppvaskkost og setter dem til avrenning. Når alle er vasket skyller jeg dem i rennende vann, og lar dem til slutt lufttørke. Det hender jeg tørker utsiden av glassene med en lofri klut, men aldri inni glassene. Krystallsoda er sterkt fettløsende, og sålenge glassene er normalt skitne, blir de gullende rene med 15-20 sekunders vask. Vask med en skikkelig oppvaskbørste over alle overflater, og gni grundig over glassenes øvre kant på både inn- og utsiden.

Krystallsodarent ølglass
Krystallsodarent ølglass
Bruk gummihansker. Det er ingen grunn til å avfette hendene mer enn nødvendig, og dessuten beskytter gummihanskene godt mot varmt vann. Hanskene kan du også bruke slik du ville brukt en oppvaskklut. Bruk gjerne hanskene helt frem til du har satt glassene på plass i skapet, så sikrer du deg at det er fri for fingeravtrykk.

Inntørket smuss trenger litt mer innsats. Vanligvis går det greit med å la glassene stå med vann (eller bedre, litt av oppvaskvannet) i noen minutter. Enda bedre er å skylle glassene for alle ølrester før de får muligheten til å tørke inn.

Krystallsoda er natriumkarbonat Na2CO3, og jeg ville kanskje holde meg unna avfettende og basiske stoffer. For det første er det ikke slik at kraftige er bedre, og dernest ønsker jeg ikke å bruke vaskemidler som inneholder en cocktail av ulike stoffer.

Tidligere pleide jeg å få tak i krystallsoda på Bunnpris, men etter at de skiftet grossistledd forsvant den ut av sortimentet. Best sjanse for å få tak i det er på Meny eller kanskje Kiwi. Du finner det trolig i hylla for oppvaskmidler, nær Plumbo og kaustisk soda. Ellers kan du ofte få det i velassorterte fargehandlere av den litt gammelmodige typen.

Glassene bør etter lufttørring oppbevares opp-ned på en ren flate, med mindre du har et glasskap med dør som minimaliserer at det kommer smuss og fett til. En liten, praktisk øvelse: Finn et par like ølglass som har stått ubrukt på samme sted et par år eller lengre, vask det ene, se på forskjellen og bli skremt. Glassvask er nesten som sølvpuss, du trenger å gjøre det jevnlig, uansett om du bruker dem eller ikke. Ta gjerne med noen ekstra ubrukte ølglass hver gang du skal vaske skitne ølglass, så vasker du deg igjennom alle glassene over tid.

Det tar ikke så lang tid å håndvaske, kanskje 10-12 minutter for 5-6 glass. Andre metoder er kanskje raskere, men det er verd å håndvaske glassene.

2015-01-01

Ølboksforgrønning

Det er enda en ting som er snudd opp ned i løpet av få år. Tidligere var glassflasker med øl det miljøvennlige alternativet, mens ølbokser ikke var det. Idag er det nærmest omvendt.

Det henger sammen med flere forskjellige prosesser. En trend er at man går bort fra gjenbrukbare flasker, og i stedet i retning av resyklbare flasker – med eller uten pant. Dermed er det ikke noe iboende i glassflaskene som gir dem noen miljømessig fordel fremfor ølboksene. Det er snarere tvert om, for ølbokser som emballasje er både lettere og mer komprimerbart, og det sparer dermed både vekt og volum under transport, både før og etter konsumering av ølet.

Og hvorfor er det ut for gjenbrukbare flasker? Kort fortalt er det internasjonalisering og mikrobryggerirevolusjonen.

Med økende internasjonalisering og storskala bryggeridrift er det ikke ønskelig å ha små bryggerier spredd rundt om, bare for å kunne ha kort transportvei for tomemballasje. Tvert om, transport – eller energi – er rimelig, og derfor er det økonomisk smarte trekket å ha sentralisert, storskala produksjon, og heller et større distribusjonsnett. Konsekvensen er at det blir mer transport av ølet, og da gir det mening å barbere ned på vekt og volum.

Samtidig er man på vei bort fra at bryggeriene distribuerer varene sine selv. I beste fall setter man det ut til en logistikkpartner, men i praksis er det en oppgave som overtas av en grossist eller distributør, og da gjerne en som allikevel håndterer et bredt spekter av varer – i hvert fall for dagligvarebransjen. For Horeka og Polet vil nok spesialdistributørene fortsette å leve litt lengre, men det er noe med konseptet spesialdistributører som jeg ikke tror overlever annet enn for eksklusive nisjeprodukter. (Merk: jeg sa ikke at jeg håpet det, bare at jeg trodde det.)

Og så var det grunn nr to: mikrobryggerirevolusjonen. Der man tidligere var fornøyd med ølet fra de regionale bryggeriene, og kanskje ett og annet nasjonalt øl, der forventer man idag at øl i prinsippet er tilgjengelig uansett produksjonssted og uansett salgssted. Logistikken i å skulle få tomemballasjen tilbake til produsenten er kort og godt utfordrende, spesielt siden produktet ofte har gått gjennom flere ledd før det åpnes og drikkes.

Jeg mistenker at når norske industribryggerier i stor grad bruker engangsflasker på spesialølene sine, så er det ikke bare som treningsøvelse til gjenbruksflaskene er passé. Det er kanskje også fordi de ikke taper på at flaskene eksporteres og aldri kommer tilbake. Det er nemlig ikke bare miljøhensyn bak pushingen for å pante tomflasker. Avgiftssystemet er slik at en viss andel av gjenbruksflaskene må returneres for at man skal slippe avgiftene. Så om du eksporterer øl på returflasker, er du med å ødelegge returflaskeordningen. Dermed blir det engangsflasker på de høyprofilerte spesialølene, og returflasker på de billige volumølene.

Man kunne selvfølgelig tenke seg at man brukte felles emballasjetyper. Vi har til nå hatt det i Norge. Og selv mikrobryggeriene samles i prasis om 3-4 ulike flasketyper. Likevel er en slik tanke steindød. For det første er tanken om returflasker og gjenbruk litt 50-talls og halvsosialistisk. Dernest betyr gjenbruk at flaskene må vaskes, sorteres og kvalitetssikres, og da er det enklere og totalt sett billigere å kjøpe nye flasker, i hvert fall for de små bryggeriene. Bedre blir det ikke av at flaskedesign er et valg der bryggeriene profilerer seg, så det at alle skulle bruke samme flaske er omtrent som skoleuniformering – da blir alle litt grå og pregløse. Dessuten har jeg liten tro på at man ville kunne samles om et lite antall flasketyper uten en sterk og myndig, internasjonal aktør, og det ser jeg ikke idag.

I tillegg har vi tankleveranser, som er nærmest utenkelig for de små, og fatleveranser som har samme problemet som for gjenbrukbar emballase. Det er ikke uten grunn at engangsfat har blitt populært. Men ønsker vi engangsemballasje utfra et miljøfoks, og ønsker vi et miljøfokus utfra et ølutvalgsfokus?

En illustrasjon på hvorhen det bærer er Tanglewood Branch Beer Co brewpub in Arkansas, som ble profilert 26. april 2012 på Basic Brewing Network. Det er en miljøbevisst brewpub, så det har valgt å unngå ta inn øl på glassflasker, og fokusert på ølboks. Det var en aha-opplevelse for meg da jeg første gangen hørte om det.

De gjør også andre ting basert på at de lever i en annen verden enn vår. For eksempel rabatterer de sykkelister 50% på én øl utfra et miljøhensyn. Her hjemme er også fyllesykling forbudt, og vi ville vel helst ønsket at folk tok buss eller drosje. Men i bilens hjemland er det progressiv miljøbevissthet å premiere sykling, for kollektivtransporten er ofte ikke et reelt alternativ, og få ville finne det rart å legge en pub til et sted der man i praksis er nødt å kjøre til og fra med bil.

Ølbokser blir nok det miljøbevisste valget etterhvert. Dessverre vil det favorisere det store, siden det krever mer investeringer. Dessverre er det ikke samme emosjonelle følelsen rundt en boks som med en flaske. Og dessverre åpner det hele diskusjonen rundt hvorvidt man kan eller ikke kan smake bokssmak. Men det går nok den veien.

På den andre siden, Tanglewood Branch Beer Co ble nedlagt for tre måneder siden, og glass er fremdeles den primære innpakningen for spesialøl.

2014-12-31

Nyttårsforsetter

Det er den tiden av året. Tiden for nyttårsforsetter. Så la meg drodle litt om hva og hvordan jeg tenker fremover rundt bloggen.

For det første ønsker jeg å blogge mer jevnlig, men mangt og mye gjør at store bolker med tid må prioriteres til andre ting. Dermed får bloggingen litt karakter av skippertaksaktivitet i rykk og napp. Jeg håper i det minste å kunne blogge minst én gang i uka og minst 8 ganger i måneden. Da blir det et tresifret antall entries i løpet av 2015, og da ligger kanskje lista høyt nok. Jeg skriver tross alt temmelig langre innlegg, og mange av dem krever en god del tid.

Jeg tar gjerne tilbakemeldinger på hva dere som lesere liker å lese om, men egentlig har jeg tenkt å fortsette å blogge om de jeg har lyst til å plapre om og det som interesserer meg, snarere enn å forsøke å «treffe» ønskene til et publikum.

Tematisk kunne jeg tenke meg til å forsøke å ha noen røde tråder gjennom året, for eksempel:

  • Øl med krydder, og spesielt norske tradisjonelle ølkrydder.
  • Ølhistorie i alle sine aspekter.
  • Tekniske og oppskriftsmessige tema rundt hjemmebrygging.
  • Betraktninger rundt samtidig ølkultur.
  • Norske bryggerier og puber.
  • Smaksopplevelsen og hvordan sansene fungerer.

… men uten at det skal være noen tematisk tvangstrøye.

Når det gjelder rating og beskrivelse av øl, så er det en sjanger jeg lenge har funnet mildt uinteressant i konteksten av bloggen. Joda, den har sin plass, men det er så mange andre som vier den oppmerksomhet, så jeg har valgt – og vil fortsette med – å forbigå den.

Godt nytt år! … og fest med måte.

- lagt inn av BB - 2014/12/31 11:55:24
Godt bloggeår i 2015 Anders, og takk for mange gode og interessante innlegg i 2014. Å være leser av bloggen din, er fornøyelig og lærerikt.

2014-12-30

To pils or not to pils

I dag besøkte jeg et av de mindre Systembolagene i Sverige. En av de tingene som slo meg var mengden med pils. Nå er det mange grunner til at Systembolaget har mer pils enn Vinmonopolet, ikke minst de ulike abv-grensene for Polet og Bolaget. Men likevel var det noe annet som overrasket.

Dersom du går på systembolaget.se og velger lys lager og Sverige som opprinnelsesland, så får du 232 treff (lys lager generelt er 596, og øl generelt er 2199). Det overraskende er at over 10% av alle øltypene på Systembolaget er svenskbrygget lys lager. «Ha! Det er bare pilsnerelskerne,» sier sikkert noen. Og dessuten er Sverige større enn Norge. Og i Sverige må all pils på Bolaget, ikke bare den over 4.7%. Og så blir det duplikater av ulike flaskestørrelser og av boks og glassflaske. Osv.

Men vent litt, dersom man kikker nærmere, så avslører det seg en rekke pilsnere som slett ikke er fra det store industribryggeriene. Jeg valgte meg bostaven G, der GB pils og Guldkällen er fra Spendrups, som er ett av de gamle, små, regionale bryggeriene, tenk Aass eller Mack i Norge. Dernest kommer Grebbestad Bryggeri med Lager, Craft Lager, Mellis og Göteborgs Nye Stärkpilsner (som er på 5,7%). Så er det Groundbreaker Unfiltered Lager fra Train Station Brewery i Uppsala og Göteborg Single Malt Lager fra Krönleins, som er et annet lite, men gammelt, familiebryggeri.

Tar vi bokstaven K, finner vi Kopparbergs med to brygg, Krönleins med Kaltenberg og Kung fra Åbro, men også Kallholmen Levande Lager, Kapten Olle ifra Marbäcks, KISS fra Rock'n'Wines, Klackabackens Original, Kristianstad 400år fra Charlis Brygghus og Kungälvs Lager ifra Ahlafors Bryggerier.

Om vi ser på varianter i stedet for på volum, synes det som det er mikrobryggeriene og ølentusiastene som tar kaka her i Sverige. Det forbauset meg.

Jeg skal ikke forsøke å sette opp noe regnskap over lys lager fra mikrobryggeriene i Norge, men mitt inntrykk er at lys lager blant norske mikrobryggerier er nedprioritert. Kanskje er det uttrykk for en lengevarende høykonjunktur der hele produksjonsvolumet uansett går som hakka møkk, og det er ikke er nødvendig å lage lys pilsner. Norske mikrobryggerier sliter mer med å bli distribuert (dvs komme ut i butikkhylla) enn de sliter med å bli solgt (dvs bli plukket fra den butikkhylla).

Kanskje er en bølge som også vil nå oss? Kanskje er det uttrykk for at kløften mellom industri- og mikrobryggerienes øltyper er i ferd med å svinne litt hen, og at øldrikkerne nok vil ha lokalt og kortreist og mikrobrygget og småskala og slikt, men at de ikke er helt beredt på å skifte ut pilsen med Imperial Porter og Dobbelt IPA.

Her burde jeg være forsiktig, siden jeg ikke kjenner svensk bryggeribransje tilstrekkelig på pulsen til egentlig å si noe. Og dessuten burde jeg ikke si noe om norske lyse lagere uten å underbygge med data, for da kommer noen å slår meg i hodet med Lervig, Berentsen, Atna, Røros, et lass med brewpuber og NØ Imperial Pilsner …

Men når jeg trekker fra hofta på magefølelsen i ryggmargen, så var det gruelig mye lys lager fra «respektable» mikrobryggerier her i Sverige, og tilsynelatende mer enn i Norge. Dersom mikrobryggeriene begynner å lage velbryggede lyse, lette ølsorter, så er vi inne i en helt ny verden.

All denne lyse svenske lageren må bety noe.

2014-12-29

Murere og bjørnunger

I Norge har vi hatt panteflasker i en hel evighet, og flasketypene har fått kjærlige klengenavn: murer og bjørnunge. Den første er allerede faset ut for mange år siden, og hvem vet hvor lenge den andre typen overlever. Dessverre er det mange som bruker disse navnene litt galt, så jeg tenkte jeg belærende skulle bestige min høye hest og forsøke å bedrive litt folkeopplysning.

En «murer» er de gamle brune panteflaskene på 70cl, og litt mer formelt gikk de også under navnet helflasker, også skrevet 1/1-flasker. Uansett hvor mange nostalgiske minner som bringes frem når folk ser flaskene som blant annet Nøgne Ø bruker, så er ikke dette murere. Hvor navnet kommer fra vites ikke. Noen har foreslått at murerne – i hvert fall i Danmark – fikk drikke til lunsj, og at dette ble servert i helflasker som dermed fikk dette klengenavnet. Danske murere har muligens fått dette, men jeg er skeptisk til at det er opphavet til klengenavnet for flasketypen. Andre har foreslått at det var en reklamekampanje der temaet var at bayer-ølet, som ofte kom på 70cl flasker, var anbefalt av 400 murere. Min favoritteori er at disse flaskene ble brukt under muring for å lage fordypninger i betongen der man senere ønsket å sette opp en gjerdestolpe eller lignende, og at dette har gitt dem navnet. Jeg vet at det ble brukt, men det må jo ha vært et griseri med glassbrott og mulig svakhet dersom glasset ble sittende igjen.

Bjørnunge er navnet på de brune 33cl panteflaske som vi fremdeles idag har på de billigste ølene fra industribryggeriene. Jeg antar at de har fått navnet fordi de er små, søte og brune. Merk at dagens bjørnunger faktisk ikke er så veldig gamle, da de ble redesignet en gang på rundt år 2000. Tidligere hadde de en litt annen fasong, og glassfortyningen under leppa var langt bredere enn idag. Faktisk var toppen på de gamle bjørnungene omtrent lik toppen på de fleste flaskene som mikrobryggeriene bruker idag.

En klassiker under hjemmebryggkonkurranser er at noen sender inn ølet sitt i flasker fra enkelte amerikanske mikrobryggerier, så som Sierra Nevada og North Coast. De bruker flasker som til forveksling likner på norske bjørnunger. Dessverre er de amerikanske flaskene 1-2mm for høye og skaper glippe mellom stablede ølkasser. Egentlig er dette diskvalifiseringsgrunn, men det hender at de sniker seg gjennom kvalitetskontrollen.

Ekte norske bjørnunger skal ha tre stk innstøpt logo med humleblad og byggkorn på skulderen, men såvidt jeg vet er det noe som kom med redesignet av flaskene rundt 1990-tallet. Under er vist bilder av murer og bjørnunger av ny (venstre) og gammel type (høyre).

Ulike norske typer av panteflasker
Ulike norske typer av panteflasker.

Hvorfor valgte bryggeriforeningens medlemmer en ny flasketype rundt årtusenskiftet? Tja, jeg vet ikke, men jeg observerer at de nye norske bjørnungene er veldig like dagens svenske 50cl panteflasker – dvs ifra skuldra og opp. Derfor kan det kort og godt ha vært en koordinert endring sammen med de svenske bryggeriene. Samtidig ble vel volumet justert ned fra 35cl til 33cl.

Side 8/52: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »