Anders myser på livets særere sider

Side 8/42: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »

2012-12-04

Ølakademiet

Ølakademiet er en aktør som kan bli verd å følge med. De er for så vidt ikke alene om å bringe ølinteressen opp på et kommersielt plan, og businessmessig føyer de seg inn i en slags retro-trend. Ikke bare er mikrobryggerier og sære øl i seg selv en retro-trend. Men i en verden med spesialisering og stål-fokus på skalering og strategiske satningsområder går Ølakademiet mot strømmen.

De har en kurs-del, som utover kursing i øl og brygging også tar ølreiser, event-arrangering, øltesting, pakkeløsninger for festivaler og «you name it». Ja, sannsynligvis bokstavelig talt: «you name it» overfor dem innenfor temaet øl, og de kan sikkert fikse noe.

Neste gren på treet er Akersberget, som er pub og restaurant, og visstnok ikke noe de i utgangspunktet siktet på. Men tidligere eier skulle selge den og det ble bare sånn – og den passet inn i strategien deres, eller var det strategien deres som som passet inn i Akersberget? Eller er det strategien deres som blir til mens de går? Hvem vet.

Restauranten ligger i det som tidligere var en rønne, men som nå er totalrenovert, helt nederst i Telthusbakken, som strekker seg nedover fra Gamle Aker kirke. Opprinnelig har den hatt hageparseller for trangbodde på sydsiden og en broket og forskutlet forsamling trehus for de lite bemidlede på nordsiden. Helt nederst, der den møter Maridalsveien ligger Akersberget. Nedenfor Maridalsveien har Akerselva gravd seg ned gjennom løsmassene, og elveløpet blir til noen mindre stryk. Der vokste det frem gammel industri rundt den vannkraften man kunne tyne ut fra elva.

Jeg burde ikke amatørsynse om gatenavn, men tro om ikke Møllergata, som forsetter i Maridalsveien, i gamle dager ledet til nettopp en mølle for korn (og malt!) som kunne bruke strykene i Akerselva omtrent der Mathallen ligger idag? Ved Mathallen er halvgamle, forlengst nedlagte industribygg stilmessig blitt ivaretatt og fortettet med moderende mastodonter i stål og glass, og det hele er blitt hipt og moderende.

I Mathallen driver Ølakademiet Ølhallen, et serveringssted som fokuserer på øl-og-mat og øl-til-mat og øl-i-mat og stort utvalg. I tillegg planlegger de åpning av Ølhandleriet, som skal være en spesialbutikk for øl opp til 4,7%. Dermed havner de sikkert også på import-kjøret, og med det blir man raskt distributør. Og i tillegg til dette planlegger de sitt eget mikrobryggeri, samt at de har en liten pub på gang i samme området. Det er minst fem ting på én gang – mer en halvannet kinderegg.

I en tid der alle tenker snevert og spesialisert fokus på business-områder, er det forfriskende at noen tenker bredspektret konsern-bygging. Øl – og især spesialøl – er i vinden på mange ulike områder, og dette er helt klart et område på hvilket man kan ta ut synergieffekter. Spørsmålet er om potensialet for synergieffekter er større enn fokustapet og det potensielle kaoset som ligger i å spre seg på mange aspekter.

De har forresten enda et jern i ilden: en gammel veteranlastebil som tidligere hadde kjørt for Ringnes og som såvidt jeg forstod de hadde mottatt for en symbolsk sum. Det er vel den ultimate illustrasjonen: Carlsberg har ingen strategi som åpner for «museale gjenstander knyttet til nasjonale ølmerker» og kvitter seg med den. Ringnes har anstendighet og avhender den på en fornuftig måte. Og Ølakademiet tar den imot med stor og aktverdig entusiasme, men uten at det er lett å se hvor den passer inn konseptet.

Ølakademiets veteranlastebil
Ølakademiets veteranlastebil; opprinnelsen fra Ringnes sees blant annet på registeringsnummeret, dvs R-1877.

Forøvrig forventer jeg at vi snart ser at spesialølets «window of opportunity» begynner å lukke seg, og at fremtidige startups ikke får drahjelp av vakumet i et sultefôret marked. I stedet kommer det til å bli litt trangt og folksomt blant aktørene i dette rommet. Nåvel, akkurat dét har jeg spådd før, men snart må da snart også den spådommen gå i oppfyllelse. Men Ølakademiet – og propell de luxe Jørn Tore Persen – har nok kastet seg på trendene i tide.

Det er i alle fall forfriskende å se at strategier, forretningsplaner og bedriftsfilosofier spriker så mye som de tross alt gjør mellom aktørene i bryggeri-Norge. Dette blir neppe kjedelig med det aller første.

2012-11-29

Der røk Dahls-brusen

Så kom nyheten om at Ringnes avslutter all brusproduksjon ved E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Det mest overraskende er kanskje at ingen later til å være overrasket. Men utover det er det mange som reagerer på sviktende premisser her. Det er dessuten naturlig å se dette i lys av at det er nesten på dagen ett år siden direktøren i Ringnes gikk på dagen over uenighet om strategispørsmål.

Poenget er at mange tar dette som en trinn i nedleggelsen av Dahls bryggeri. Det mener jeg er feil. Her snakker vi om to ulike ting: brusproduksjon og Dahls. Det kan godt tenkes at Ringnes (les: Carlsberg) ønsker å legge ned Dahls for å konsolidere bryggingen. Men det er en annen skål enn at de ønsker å kvitte seg med brusproduksjonen.

Det er veldig i tråd med hva jeg tidligere har blogget om (se her og her), nemlig at Carlsberg-konsernet er opptatt av ølbrygging, ikke brusproduksjon. Denslags fikk de med på kjøpet da de overtok drikkevareproduksjonen til Orkla. Innen Carlsberg sier strategien helt tydelig at øl er det man skal merkevarebygge. Brus er ustrategisk og nevnes ikke.

Brusproduksjonen er noe de ønsker å selge ut - tror jeg. Men du kan ikke selge halve bryggerier. Om de ønsker å satse på E. C. Dahls innen Carlsberg, så er brusproduksjonen noe de må kvitte seg med. Ikke det at jeg er enig, men om man skal ta deres strategidokumenter på alvor, så er det den eneste sluttbare konklusjonen.

Med på lasset der går også Farris og Imsdal. De er ustrategiske, men til forskjell fra brusen på Dahls er de stedbundne. De går nok før eller senere under hammeren som egne merkevarer.

Hvorvidt de også ønsker å slutte med ølbryggingen i Trondheim, se det er et annet spørsmål. Mye avhenger her av emballasjeavgifter og slikt. Mye avhenger også av hvor sterk lokal merkevare E. C. Dahls forblir. Det beste argumentet for E. C. Dahls er lokalpatriotisme og et sterkt lokalt og regionalt marked. Da er faktisk bryggeriet nærmest hjemlet i strategien til Carlsberg.

Det er et større spørsmål hvor sterkt Gjelleråsen står. På den ene siden har de mindre lokalpatriotisme, og på den andre siden ligger de betraktelig nærmere lavkostproduksjonen som Carlsberg har rundt Baltikum. Jeg tror det er en reell fare for at Carlsberg flytter all brusprodusjon til Gjelleråsen (som vi har sett) for så senere å flytte ølbryggingen fra Gjelleråsen til Baltikum. Dermed blir Gjelleråsen et rent brusbryggeri som kan selges ut sammen med anleggene for Farris og Imsdal. Og i så fall blir E. C. Dahls deres eneste gjenværende bryggeri i Norge, kanskje med ansvar for de nasjonale nisjeproduktene som er juleølene, bayer og bokk i tillegg den den regionale merkevaren Dahlspilsen.

Da blir nasjonale volumprodukter (les: Ringnes pils) og internasjonale merker (les: Carlsberg og Tuborg) produsert utenlands og importert på boks. Velkommen til ølfremtiden.

- lagt inn av Michael - 2012/11/30 10:11:55
Hei Anders. Det første som slo meg når jeg så denne "nyheten" var din tidligere gjennomgang og analyse av Carlsbergs strategi, og da sitter jo man igjen med så mye mer enn det som gjenspeiles i den ensidige dekningen i dagpressen. E.C. Dahls har ikke vært i lokale hender på mange - mange år, og derfor så må jeg ærlig innrømme at min patriotisme for E.C. Dahls har avtatt. Dahls Eksportøl har vært et hederlig forsøk på å få til noe, men ellers så har jeg en svak forkjærlighet for ingefærølet hvis jeg må velge nasjonalt sukkervann. Jeg ser ikke så mørkt på dette i det hele tatt, for vi er jo tross alt så heldige at vi begynner å ha veldig mye velsmakende øl å velge i fra mindre lokale aktører!
- lagt inn av HM - 2012/11/30 13:55:48
Det ordner seg nok med Imsdal og Farris men hva med Den Eneste Ene Julebrusen[TM] da? Blir ikke jul uten.
Dahl - lagt inn av Vidar - 2012/12/1 21:18:42
Det handler ganske enkelt om å øke omsettning. Den dagen man får folk til å tro det er et lokalt bryggeri, så tror Carlsberg/Ringnes at de vil øke omsettningen. Men, det vil fortsatt være samme eiere og det vil fortsatt være dårlig Ringnes pils i boksene.

2012-11-11

Kaffe, vin og øl

De siste dagene har avisens spalter for bizarre nyheter vært hjemsøkt av muligheten for at morgenkaffen kan bukke under for klimaendringene. Som vanlig er det mye misforståelser, men allikevel med en kjerne av sannhet, med implikasjoner for øl og vin.

Poenget er egentlig at kaffe er en høylandsplante fra Etiopia og deromkring. Klimaendringene endrer habitatet, og dersom man ekstrapolerer er det fare for at ville kaffeplanter kan være utryddet – eller var det kraftig redusert? – om 50 år eller så. Implikasjonene for morgenkaffen er indirekte, for den kaffen kommer fra plantasjer, og i tilfelle epidemier på kaffeplantasjene, så vil det da ikke lengre være ville kaffeplanter å lete blant for å finne sykdomsresistente individer.

Et beslektet problem er at klimaendringer kan gjøre dagens kaffeplantasjer mindre egnede, så man må enten flytte dem – eller finne mer egnede kaffesorter å dyrke. I det avlsarbeidet er ville kaffeplanter nyttig.

Vin har et liknende problem. Ifølge artigkallene James May og Oz Clarke i en artikkel i alltid useriøse The Sun, er champagne av den fremragende typen noe som hører fortidens årganger til. Klimaendringene har flyttet sonen der man kan fremelske den beste champagnen nordover til – skrekk og gru – franskmennenes erkefiender britene. Dog er det kun i Kent, helt i sydøst av England, men der skal det også nå være perfekt for champagne … ifølge The Sun.

La oss ikke mistenke de to herrer for snev av chauvinisme. Og la oss heller ikke forsøke å regne ut hvor champagne-regionen har flyttet seg om enda noen tiår.

Under lystigheten i slike nyheter ligger det også en seriøs kjerne: i klimaendringens tid er terroir et av de første ofrene. Terroir er ikke bare at klimaet tilfeldigvis passer til å dyrke bestemte avlinger og gir dem deres egne, spesielle, unike smak. Bak ligger også lang tid – kanskje århundrer – med prøving og feiling for å balansere plantevarianter, jordsmonn, prosess og lokalt mikroklima. Når én av disse faktorene endrer seg, trengs det mer tid og prøving og feiling før man finner en ny balanse. Om klimaet endrer seg fort nok, er det kanskje til og med umulig, à la å skyte på et bevegelig mål. Så kanskje er det bye-bye terroir!?

La oss trekke linjene til øl. Øl har da ikke terroir? Jo. Det var terroir innen brygging før industribryggingen, med sorter av bygg og humle som passet til de lokale ølene. Ja, selv det lokale vannet – eller rettere sagt saltene i det – har favorisert visse typer øl og straffet andre, noe industribryggeriene har visst å benytte seg av. Noen, som danske Per Kølster ønsker å finne tilbake til ølets terroir, og jeg er fremdeles bare litt over halventusiastisk til den ideen. Men med klimaendringer blir den visjonen desto vanskeligere.

Det er greit at bygg og hvete visstnok har lite terroir og er blitt dyrket både i Nord-Afrika og i Trøndelag – godt syd for og nord for vin-beltet. Men humla har da terroir? Samme humlevariant gir jo sterkt varierende smak avhengig av jordsmonn og lokalt klima. Kan humlas terroir bli et offer for klimaendringer. På den ene siden finnes det ikoniske humletyper som er selvskrevne i visse øltyper: East Kent Golding og Saaz for å nevne to. På den andre siden er bryggere ekstremt illojale mot humla, og bruker nærmest hva som helst som passer smaksprofilen. Jeg tror ikke faren er overhengende.

Vinprodusentene kommer til å slite mer, siden de har basert seg på kombinasjonen av lokal vindrue, lokalt jordsmonn og lokalt klima.

Artikkelen om kaffe - lagt inn av Anders Christensen - 2012/11/12 19:19:55
Apropos. For de som er interessert i den artikkelen om kaffe, så finner dere den på http://www.plosone.org/article/info%3Adoi%2F10.1371%2Fjournal.pone.0047981

Det var innen 2080, ikke innen femti år, og dette var worst-case-scenarioet - for å få detaljene korrekt.

2012-09-30

Michael Jackson Day

Idag er det 30. september. For akkurat fem år og én måned siden døde Michael Jackson, og dengang ble 30. september utpekt til Michael Jackson Day, der man skulle hedre ham med en skål på dagen én måned etter at han døde.

Det ble den gang oppfordret til å gjøre dette til en årlig markering, selv om det varierer litt om det skal være på 30. september eller siste søndag i september. I år faller de sammen, så det er ingen tvil. Det er en oppfordring jeg følger, men dessverre ser det ikke ut til at markeringen av denne dagen vil ta av.

Så ... Skål for Michael Jackson, ølhelt, whiskyfantom og en ypperlig fagforfatter!

Hva jeg skåler for ham med? Tja, vet ikke ennå, for det er kveldens blindsmaking i regi av Magni.

2012-09-15

Om å drukne i øl

Det lyder som en flåste spissformulering om enslags perfekt måte å forlate verden på: å drukne i øl, eller i mjød. Mytene - for det er vanligvis myter - har flere eksempler på det:

  • Kong Fjolne sønn av Frøy (eller Yngve-Frøy, som var en fruktbarhetsgud som speselt rådde for avlingene) fortelles det om i Snorres kongesagaer, han var av ynglingeætt, og plassert 26 slektledd foran Harald Hårfagre. Han dro til Frode (eller Fred-Frode) i Selund (som muligens refererer til den danske øya Sjælland og betyr «sjølandet») der det var stelt til lag. Han drakk sterkt, og påfølgende natt måtte han opp og ut og late vannet, men på vei tilbake gikk han feil og ramlet ned i et mjødfat og druknet.
  • Den svenske sagn-kongen Hunding sies å ha fått et rykte om at den danske kongen Hadding var død. Han stelte da i stand til gravøl med et enormt ølfat som han selv serverte fra. Dessverre snublet han i fatet og druknet. Historien er fortalt av Saxo Grammaticus, og kan være beslektet med sagnet om Fjolne. For den danske kongen får det hele også en tragisk slutt, da han hengte seg offentlig, formodentlig i en slags skam over å ha blitt drukket gravøl over.

  • Odins sønn Veraldur skriver seg fra et gammel middelalderballade fra Færøyene, nedskrevet rundt 1840. Der er det Odins sønn Veraldur som mot sin fars råd drar på frierferd til fremmed land. Den lokale kongen misliker ham, og narrer ham til å falle i et fat øl og drukne. Her må det legges til at Snorre identifiserer Frøy som «veraldar goð», så kanskje vi egentlig er tilbake til et sagn om Frøy, som jo Snorre identifiserer som far til Fjolne. Landet det skjer i er muligens samme Selund som for historien om Fjolne.

Det synes å være et mytisk mønster mellom dem. Og kanskje er det slik at alt dette bare er ulike presentasjoner av en urmyte om å drukne i øl?

Her må det nevnes at det også finnes andre sagn om helter som drukner i øl. En av de mer kjente er den irske kong Diarmaid, eller Diarmuid mac Cearbhail. Han spurte tre druider om hvordan han skulle død, og de svarte henholdvis drukning i et fat med øl laget fra ett eneste byggkorn, nedstikking og brenning. Men druidene fikk rett da Diarmaid døde i hva vi idag ville kalt «a freak accident», men som i historien helt klart har mytiske trekk. Se omtrent midtveis i denne. Historien om Diarmuid har også mytiske trekk, men den har en helt annen dynamikk og struktur enn de tre som er nevnt over.

Men over til holdningen til korn og øl, som har hatt en viktig posisjon, og som det har vært knyttet mye magi til. Kornet var «Gudslånet», men det er lite i kristen religion rundt kornmagi og fruktbarhetsriter, så trolig skriver dette begrepet seg tilbake til eldre fruktbarhetsriter: Moder Jord, eller Frøy eller Gud eller hva man skal kalle ham/henne har lånt oss kornet for at vi skal forvalte det og plante det på ny.

Det fortelles at på minst én gammel gård i indre Agder var det visstnok så sent som på 1800-tallet fremdeles slik at bonden etter å ha brygget øl om høsten gikk ut og skvettet litt øl på åkrene. Det minner om en høsttakkefest, som var en av de tre lovpålagte ølene (her bruker jeg ordet «øl» i betydning rituell sammenkomst eller drikkegilde) som overlevde inn i kristen tid: ved vintersolverv, ved sommersolverv og etter innhøstningen - som i kristen religion ble pakket sammen med St.Hans, Jul/Kristmess og Høsttakkefest/Allehelgensdag.

Den nordiske nissen er trolig en blanding av stedets ånd/gud og den personen som først ryddet gården - det svenske ordet tomte er forøvrig beslektet med ordet tomt som i hustomt på norsk. At nissen skulle ha grøt og øl, som begge er kornprodukter, kan derfor sees på som en slags symbolsk tilbakeføring av grøden til den som opprinnelig skapte den og som våker over gården og hjelper til på overnaturlig vis. Bland inn litt godt skjult fedrekult, og du har nissen. Idag tenker vi på det som at vi gir nissen noe av ren godhet, men rammen rundt dette virker mer som en ofring til en guddom eller ånd. Ølet ble forresten i denne sammenhengen faset ut på 1800-tallet av en strengere kristendom og tiltagende rabiat avholdsbevegelse, så idag må nissen klare seg med bare grøten og i beste fall litt saft-og-vann.

Kornet ble altså oppfattet som hellig. Det var ikke bare «markens grøde», det var som en del av jorden, og dermed en del av jordens guddommer. Når man spiste brød og drakk øl, kan man si det dermed var som om det var selveste modergudinnen man spiste og drakk. Og dermed er det ikke veldig langt i ytre tematikk til den kristne nattverden - det mangler primært et ledd med maskulinisering og en transplantasjon til en greskinspirert vin-kultur. Men det er ikke veldig vanskelig å tenke seg nattverden som en delvis videreføring av gamle riter - kanskje med noen røtter helt tilbake til Sumer, der konsumering av øl og brød visstnok var en måte å enhetliggjøre seg med gudene. Ja, til og med kjønnslig omgang med brygge-prestinnene i templet var et tiltak for å nå frem til guddommene, men litt har jo skallet av på veien gjennom århundrene. Det sies forøvrig at sex i åkeren i Frøys navn ble praktisert her til lands i forkant av såingen - for avlingens skyld.

Det finnes forøvrig en teori om at selv i Nytestamentet var det hovedsaklig øl de brukte og ikke vin. Det er en besnærende idé som på ingen måte er main-stream. Av hensyn til tid og plass så får vi heller ta den skålen (no pun intended) ved en annen anledning.

I denne sammenhengen må det å drukne i øl nærmest ha vært en hellig handling à la selveste himmelfarten. Og selv om Snorre & Co formidler en forklaring om en nattlig fylle-do-tur, et manglende rekkverk eller et fiendtlig dytt så lyder det som en rasjonalisering lagt oppå et mytisk rammeverk i ettertid. Idag høres det nærmest ut som en bisarr og ufrivillig komisk måte å dø på, men det må ha vært annerledes for de som dyrket kornet ikke bare i konteksten av en gårdsdrift, men også dyrket kornet i en religiøs konktekst.

Og som et apropos kan jeg ta med en gammel drikkesang. Utfra teksten å dømme er den svensk, og jeg har bare har fra hukommelsen:

Jag vill dö.
Jag vill ej mera leva.
Jag vill dö,
i en källere full av öl.
Och när jag dör,
då vil jag bli begraven,
bli begraven med munnen full av öl.

Neida, den er sikkert hverken førkristen eller spesielt religiøst fokusert. Men mytiske tema har en egen evne til å dukke opp i nye former, i nye drakter og på nye steder gjennom historien. Jeg ville ikke blitt det spor forundret om denne sangens idémessige opphav har et par tipp-tipp-oldeforeldre tilbake i tiden da øl var en magisk og hellig drikk.

2012-09-13

Det gode ølet fra 1859

Frydenlunds bryggeri - som idag er redusert til en merkevare for Ringnes - er for alltid avskåret fra å reklamere med ting som «Det gode ølet som det var i 1859» som var da bryggeriet ble startet. La oss ikke dvele ved at ølet først kom på markedet i april 1860. Poenget er kort og brutalt at ølet de første årene ikke var tilstrekkelig godt, og her kommer historien.

(Forøvrig, årsaken er ikke at alkoholreklame er forbudt, det er eksplisitt lov å reklamere på flasker og bokser - selv om alkoholreklame er forbudt i de fleste andre sammenhenger. Enhver øletikett er nemlig å oppfatte som reklame - og derfor lovlig ølreklame.)

Da Mads Langaard startet Frydenlunds bryggeri på slutten av 1850-tallet, var det gitt at dette bryggeriet – som andre storskala, nystartede norske bryggerier – skulle brygge øl etter den bayerske metode. Det vil si undergjæret lagerøl.

For å få det skikkelig til, trengtes også kompetanse, og hva var vel bedre enn å ansette en bayersk bryggmester. Det var intet ekstraordinært over dette, tvert om, det var vanlig for mange bryggerier, og de som ikke hadde råd til å ansette en tysk brygger dro gjerne på studietur til Tyskland for å lære. Men Frydenlund er også et godt eksempel på at dette ikke nødvendigvis var en sikker strategi for suksess.

I jubileumsboken fra 1959 er det skrevet (s.59): Allerede før starten hadde man hentet hjem en fagmann som skulle forestå den direkte produksjonen som bryggermester. Det var Georg Scharnagel som hadde vært bryggermester i Die Fürstliche Brauerei zu Turn, Teplitz i Böhmen. I 75-års-jubileumsboka (s. 31, 44 og 48), skrevet av ingen ringere enn J. C. Hambro, er dette ytterligere forklart. I utgangspunktet skulle Scharnagel bringe med seg 4-5 arbeidere fra Tsjekkia eller Tyskland, men allerede en måned etter at dette ble stadfestet på første styremøte hadde situasjonen endret seg. Bryggeriets økonomi, stadige forsinkelser i byggeprosessen og den økende arbeidsledighet i Christiania gjorde at man rådet Scharnagel til ikke å ta med seg fagarbeidere, da bryggeriet signaliserte at de ville kunne betale dem nok til at de kunne nyte forventet levestandard i Christiania.

Hadde man så bare plukket en brygger på måfå? Neppe. Det går frem av arkivene at Mads Langaard - hovedeieren bak bryggeriet - selv hadde besøkt og gått igjennom bryggeriet i Tepliz - idag Teplice ved den tysk-tsjekkiske grensa. Det virker derfor sannsynlig at han selv har «kvalitetssikret» bryggmesteren. Dog var Langaard en handelsmann og seilskuteskipper som ble industriskaper - og det er ikke sikkert at han ville være i stand til å vurdere Scharnagels kompetanse utfra et bryggefaglig synspunkt. Scharnagel ble også sterkt rådet til å besøke Felsenkeller-Brauerei i Dresden, bare 4-5 mil mot nord, siden de hadde samme utstyr som det som ble bestilt til Frydenlund.

Men Scharnagel ble ingen suksess i Frydenlund. Den første tabben var at han hadde i oppdrag å skaffe gjær, men uten å klare det. Andre bryggerier ble forespurt, men ville ikke bistå den nye konkurrenten, før Christiania Bryggerie til slutt forbarmet seg over dem.

Men det var især holdbarheten på ølet som var et problem. Frydenlund var et nasjonalt bryggeri - et Oslobryggeri, som det senere ble kalt, til forskjell fra de regionale bryggeriene. Helt fra starten aktet de å ta markedsandeler over hele landet som et litt finere kvalitetsøl. Det krevde holdbarhet over tid og bestandighet under transport der ølet kunne mishandles på ganske så mange måter. Den labre kvaliteten gjorde at Scharnagel ble oppsagt i august 1864. Det ble ansatt en ny bryggmester - Johan Schmidt - som i 100-års-jubileumsboka er oppgitt å ha fungert fra 1863, altså i parallell med Scharnagel. I 75-års-jubileumsboka tegner Hambro et litt annet bilde. I nekrologen over Mads Langaard oppgis det at han overtok selv som brygger etter Scharnagel, men dette understøttes ikke av arkivene. Tvert imot er det der referert til en brygger, men uten at Hambro kjente hans navn. I folketellingen av 1865 er Johan Schmidt listet som bryggermester og boende i bryggeriets umiddelbare nabolag.

Om jeg skal synes, så var kanskje problemet at bryggeriet i Tepliz var et regionalt bryggeri som serverte ølet sitt i rimelig nærhet og i stor grad på fat, mens Frydenlunds nasjonale ambisjoner og betydelige flaskefokus gav logistiske utfordinger som skissert over. I tillegg hadde Frydenlund helt fra starten et mål om betydelig eksport av øl. I 1862 ble det ifølge Tollvesenet eksportert 195.167 potter [en pot er like under en liter]; herav falder 27.150 paa Christiansands Bryggeri, den væsentlige rest på Frydenlund. Av dette gikk 84% til Hamburg - eller kanskje rettere sagt via Hamburg hvor mye trolig ble skipet om.

Scharnagel må ha skygget banen relativt raskt, for han er ikke nevnt i folketellingen for 1865. Trolig er det ham som dukker opp i en notis om bryggerihistorie i den danske byen Vejle der det blant annet står: [N. St. Fogtmanns bryggeri i Grønnegade] blev i 1867 solgt til en vis Georg Scharnagel fra Landshut i Bayern for 13000 rdl. To år senere gik også Scharnagel fallit og han måtte overdrage sit bo til skifterettens behandling.

Lite vites om Scharnagel utover dette, men i Danmark finnes det et «Georg Scharnagl (sic) og Hustrus Legat» for kjemistuderende ved Danmarks Tekniske Universitet. Det kan høres ut som ham eller en etterkommer, så det er mulig at han slo seg ned i Danmark.

(Og til slutt kan jeg jo innrømme at jeg ved en kortslutning i de små grå klarte å datere oppstarten av Frydenlund til 1877 i en herværende ølquiz. Det var både pinlig og temmelig idiotisk siden jeg jo egentlig visste at 1877 var Ringnes og 1859 var Frydenlund. Om ikke annet burde jeg husket at hele Frydenlunds tidlige historie er notert i speciedaler som var i bruk frem til innføringen av krona i 1875, så 1877 var et umulig år for stiftelse. Jaja.)

2012-09-10

Ølfestivalen 2012

Studentersamfunnet arrangerte ølfestival på torsdag. Tilstede var mange av ølnerdene i Trondheim, men langt fra alle, for det var rift om billettene. Det var fullt, men ikke for fullt, og slett ikke underfullt - passelig fullt, og med svært mange kjente. Stemningen var høy og god - ikke rølpete oktoberfest-høy, men den typen lystelighet som kommer når alle vet å styre inntaket og når ølet er til nytelse og ikke bare et middel for å bli full.

Av utstillere var det et sted mellom tilstrekkelig og greit nok. Tilstede var Nøgne Ø, Lervig, Kinn, Ringnes, og Beer entusiasts som hadde med Eddie fra Midtfyns bryggeri. Det var rom for flere, og det var spesielt tynt blant lokale bryggerier - spesielt siden Ringnes primært viste sitt internasjonale utvalg, med Jacobsen i sentrum. I tillegg stilte Studentersamfundet opp med sitt eget utvalg. Det bidro også til å øke utvalget, siden de er blant de tre beste utvalgspubene i Trondheim, sammen med Den gode nabo og Antikvariatet.

Utvalget var en miks av kjente merker, spesialiteter og tidlig-smaking på det som kommer etterhvert. Nøgne Ø stilte med Python pils på 9% - kjenner de ingen grenser? Ringnes stilte med Semper Ardens-serien fra Jacobsen. Carlsberg har et tre-beinet spesialøl-initiativet fra «the Mothership» i København: Jacobsen er for klassiske nordiske ølsorter, Kongens Bryghus er for gjenskaping av gamle, utdødde øltyper som man tidligere har brygget i Danmark, og Semper Ardens er for å la bryggerne eksperimentere og leke seg med litt forskjellige øltyper. Men strengt tatt klarer jeg ikke å se at de har noen særlig stor forskjell i typefokus.

Det var maks to smaksfaglige foredrag pr deltaker, så jeg endte opp med Lervig og Kinn. Førstnevnte fordi jeg ikke hadde møtt Mike før, og sistnevnte av grunner jeg tidligere har nevnt. La meg ta noen faktoide highlights fra disse to foredragene.

Mike Murphy touchet flere ganger inn på det han litt fleipete kalte konspirasjonsteorien sin, om at de store bryggeriene jobbet for å knuse de små. Det er ingen ny vinkling innen mikrobryggeri-Norge, for mange andre småbryggerier har fortalt omtrentlig den samme historien om store bryggerier vil fremstå som små, vennlige og lokale, men som på bakrommet bruker tyngden sin for alt den er verd for å presse ut de som faktisk er små, vennlige og lokale. Det at du er paranoid behøver ikke å bety at de ikke er ute etter deg.

Mike begynte med å hjemmebrygge i ulovlig ung alder i USA og har senere brygget i Italia og Tyskland, samt i Danmark der han brygget for Gourmetbryggeriet frem til det ble oppkjøpt av Harboe i 2009. Hos Lervig har han vært sentral i en snuoperasjon for å gi dette bryggeriet et nytt ben å stå på etter at det ble veldig klart at de ikke ville komme i mål som et rent lokal-pilsner-bryggeri til erstatning for nedlagte Tou.

Underlig nok virker det som om salget av pilsnerne fra Lervig har økt etter at de har fokusert mer på spesialøl - kanskje det er spesialølet som gir kredibilitet og omtale til bryggeriet og gjør pilsnerne deres mer interessante? Kanskje Mike også brygger pilsnerne litt mer interessant, slik at de skiller seg ut fra vanlig industripilsner?

Lervig har et bryggeanlegg på 25.000 liter som kan kjøres ned mot halv kapasitet, samt at Mike har sitt eget pilotanlegg på 1000 liter. Det virker som de savner noe midt imellom. Du skal være trygg på ølets avsetningspotensiale når du setter 12-15.000 liter med flere titalls kilo humle.

Han fortalte også at de hadde redusert holdbarheten på noen av ølene fra 12 til 9 måneder, nettopp fordi høyhumlet øl i større grad enn annet øl er ferskvare. På spørsmål fortalte han at han selv helst drakk disse ølene mens de var yngre enn tre måneder, og at de etter det mistet litt ungdommelig friskhet selv om de selvfølgelig fremdeles var gode øl.

Ved å knytte til seg Murphy har Lervig også fått en kobling mot Mikkeller, siden Mike fra tiden i Danmark kjenner Mikkel Borg Bjergsø – den ene halvdelen av det opprinnelige Mikkeller og hans som har brakt dette fantombryggeriet videre. Lervig har da også et par kolaborasjonsbrygg med Mikkeller. På spørsmål om hva de ville gjøre sammen fremover, var det ikke lett å få noe klart svar. Faktisk virket det som om Mikkel kanskje ville lene seg litt mer mot fusion med vin. Litt flåsete kan vi kanskje si at vin er den nye vin innen ølverdenen. Og deretter kan vi lure på om vinverdenen er klar over hva som i så fall ville treffe dem.

Lervig hadde også laget et røykøl, mest som et eksperiment. De hadde avhendet det litt tilfeldig og rundhåndet ettersom de ikke trodde det var potensiale for det. Imidlertid hadde de fått gode tilbakemeldinger, men trolig kommer de ikke til å forfølge denne trenden. Det er trist for alle oss røykølentusiaster.

Ellers understreket han at Lervig må - eller sterkt bør - gå i pluss neste år. Det er et bryggeri som har tapt penger i flere år i strekk, og om ikke denne trenden snus snart, så vil noen før eller senere komme til å trekke ut støpselet på tilførselen av penger.

Neste foredrag var med Kinn, der Anders Cooper var foredragsholder. I spørsmålene ble det naturlig nok endel fokus på deres lokale bryggerioppstart her i Trondheim - som jeg har beskrevet tidligere - men la oss her kun ta med det som er relevant for Kinn.

Det er Ivar Aasen som pryder etikettene til Kinn, og bakgrunnen er visstnok at Espen Lothe - som er lærer og biolog - er Ivar Aasen-fan, og han kan tidvis spre om seg av de mest esoteriske trivia om språkmannen. Om det er noen ølnerder som har for mye fritid, kan de forsøke å finne en bit med virkelig sær og ukjent informasjon om Ivar Aasen, og ha det liggende på lur for å se om de kan sette ham fast om det skulle slumpe til at de møter ham.

De er i ferd med å installere nytt bryggeri, men det blir fremdeles med åpne, firkantede gjæringskar - bare større. Etter hva Coop sa, var materialkostnaden for det gamle bryggeriet 200.000 - men da er alt arbeidet som Espen Lothe har gjort på det holdt utenom. Det er et ordentlig Frankenbrewery, med biter og deler litt av hvert.

«Husgjær» ved Kinn er Wyeast 1318 (London Ale III) og Wyeast 3787 (Trappist High Gravity). Disse har høstes og gjenbrukes uten at det noensinne kjøpes ny batch av dem. Det er ikke helt sant, for de byttet gjæren én gang, men det var mest for å se om ølet endret seg med ny batch gjær. I så fall ville det indikert mutasjoner i bryggeriets gjærstamme. Men ølet smakte det samme, så det blir neppe nykjøp av gjær med mindre det skulle skje noe galt. Litt mer variasjon i gjærpreget får de også ved å variere temperatur. Høsting av gjære skjer bare fra svakere øl under 6%.

Ifølge Coop skulle Espen Lothe selv like tørre engelske øl, hvilket kanskje ikke rimer helt med Wyeast 1318, som ikke er spesielt tørr. På spørsmål om hva som ble det neste «store» i ølverdenen var han klar på at det var surøl, men uten at jeg tror vi kan bruke det som noe værvarsel for hva som kommer fra Kinn.

(Og forøvrig, dette er min gjengivelse av høydepunktene fra foredragene, og evt feil kan sikkert tilskrives min uoppmerksomhet, tykke skalle eller smaksprøvenes påvirkning.)

Til slutt en stor takk til Studentersamfundet for et topp arrangement. Vi får håpe at dette blir årlig, hvilket jeg tror det er all mulig potensiale for.

- lagt inn av Knut - 2012/9/11 21:09:22
Det var vel vintage Semper Ardens fra 2006 og 2007 som Ringnes hadde med, samt endel vintage Brooklyn.

2012-09-07

Nidaros Ølsmie?

På ølfestivalen på Studentersamfundet i går var også Anders Cooper, riktignok som representant for Kinn bryggeri. Men ryktene om at han er involvert i en bryggeristart har svirret en stund, så han ble også utspurt om dette. Her skal vi sammenfatte hva som kom frem.

Det er Anders Cooper, Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar som har gått sammen om dette. Anders Cooper - eller til daglig «Coop» - har jobbet som servitør på Den gode nabo i Trondheim. Han er hjemmebrygger med gode plasseringer fra Norbryggkonkurranser, og siden sommeren 2011 har han jobbet periodevist på Kinn bryggeri. Han er meget seriøs og kunnskapsrik brygger. Jeg synes å huske uttalte noe slikt som «Jeg er bare nødt til å brygge, noe annet ville ikke gi mening i livet», og jeg tror det er betegnende for hans innstilling.

Thomas Sjue er utadvendt og dynamisk og med - såvidt jeg vet - en bakgrunn som servitør på Trondhjem mikrobryggeri, der han avanserte til assistentbrygger under nåværende brygger, som er Jørn Grønbech.

Fra TMB kommer også Vinko, som har bakgrunn som kokk. Nå er det ikke helt uvanlig at kokker sklir inn i rollen som brygger, for brygging er jo i bunn og grunn tilbereding av mat. Jørn selv på TMB har gått den veien, og selv et bryggeri som NØ har hatt bryggere med kokkebakgrunn. Denne veien var det visst også meningen at Vinko skulle gå på TMB, men det blir jo irrelevant nå.

Til gjengjeld er det nylig utlyst stilling som kokk ved TMB. Og det er kanskje rom for en assistentbrygger dersom noen lokale helter går med en brygger i magen.

Det nye bryggeriet har ikke egentlig fått noe navn, men ifølge Coop var «Nidaros Ølsmie» et navn som seilte opp. Det virker som om de skal få bryggelokaler ved Dora nede på havna - dvs vis-a-vis E. C. Dahls bryggeri. Utstyret deres er det gamle bryggeriet til Kinn, som jo skal utvide og derfor skal bytte utstyr. I tillegg var det veldig tydelig at Coop på ett eller annet fremtidig tidspunkt hadde lyst til å starte en liten pub i Trondheim sentrum - med vekt på liten, kanskje med bare en håndfull bord.

Det som er spesielt med utstyret til Kinn er at de bruker åpne, firkantede gjæringskar. Det er en gammel teknikk, som vel alle de gamle norske industribryggeriene brukte før sylindrokoniske tanker kom på moten og lukkede systemer ble en god erstatning for hyperrenslighet i brygghuset. Coop sverger til slike gjæringskar, så Nidaros - eller hva de måtte bli hetende - kommer til å bli det tredje norske mikrobryggeriet som bruker det, etter Kinn og Espedalen.

Fordelen med disse gjæringskarene er at man kan topphøste gjæren. Under gjæringen er det noe som synker ned og noe som flyter opp. For en overgjæret ale flyter gjæren først opp, og da er det beste tidspunktet å høste den på. Etterpå synker den ned, men om den da høstes i en sylindrokonisk tank, så kommer det ofte mye annet rart sammen med den rene gjæren - deriblant også syk og mutert gjær. Konsekvensen av dette er at med åpne gjæringskar kan gjæren i prinsippet brukes i uendelig antall generasjoner. Mens for bunnhøsting i sylindrokoniske tanker bør man erstatte gjæren etter kanskje 5-10 generasjoner. Det er også andre forskjeller mellom sylindrokoniske og åpne, flate tanker som gir smaksforskjeller, men vi kan gå i dybden på det ved en annen anledning.

Kalenderen fremover for dette bryggeriet var å komme igang med prøvebrygging på utstyret i januar. For tiden holdt de på med å teste ut ulike gjærstammer. Det er forsåvidt ikke noe galt med de gjærstammene som Kinn bruker, men Coop ville veldig gjerne ha sitt eget bryggeripreg og ikke et Kinn-2, så derfor ville de velge andre gjærstammer. Men så er det ikke alle gjærstammer som egner seg like godt for topphøsting - og det var dypdykking i denne problematikken de holder på med nå, mens de venter på at bryggeutstyret skal demonteres hos Kinn.

En gla'nyhet for lokale hjemmebryggere var at det hørtes ut som om folkene bak bryggeriet var mer enn villige til å dele av overskuddsgjæren sin. Det burde bety 2-3 sorter fersk gjær tilgjengelig i rikelige mengder for hjemmebryggere, i tillegg til Dahlsgjæra.

Hva slags øl kommer vi til å se på dette bryggeriet? Tja, vi kommer sikkert til å se mye ulike øl. Samtidig har de et ønske om å bli relativt store og å utnytte bryggverket maksimalt. Det kan være vanskelig å bli store og å stjele markedsandeler fra Ringnes uten at man også inkluderer litt publikumsfrieri i oppskriftene. La meg derfor tro at det øltypemessig blir mye det samme som andre små-bryggerier. Jeg vil tro at vi kommer til å se endel gjestebrygging der. Sannsynligvis kommer de til å fokusere både på flasker både over og under 4,7%, samt at det virker som de tenkte å brygge på fat til restauranter og puber.

Så var det lisenser da. De trenger statlig lisens for dette, men hadde ikke startet søknadsprosessen i påvente av at de skulle ha all informasjon klar. Disse søknadsprosessene overfor Helsedirektoratet er ikke så lettkjørte, men selv om det skal være mulig å unnagjøre dem på tre måneder, så tror jeg ikke det til dags dato er gjort av noen uten jussutdanning.

Så vi får vente og se - jeg har tillit til at dette blir godt, og den som venter på noe godt bør ha tid til å vente.

Spennende - lagt inn av Michael - 2012/9/8 08:45:54
Dette er jo virkelig spennende nyheter og man skulle jo tro at det var plass til noe som "klemmer" seg imellom TMB og Naboen. Personlig tror jeg at det skulle være mulig å drive noe med fokus på øl fra fat her i byen, og det å starte i det små er jo absolutt den riktige veien å gå. Har jo tydd til Ågot når de ikke har Kinn på fat andre steder.

Så er det dette med fersk gjær. Jeg driver selv og eksperimenterer med surgjær kultur av forskjellige korntyper. Jeg har null peiling på om ølgjær er oppskrift for suksess i brødbaking, men alternativ til Idun er alltid kjærkomment. Dette skulle vært spennende å prøve.

Og et hjertesukk til slutt i disse septemberlanseringstider, hvem er det som er så arrogante og bestemmer at vi skal ha to spesialpol, eller særpol om du vil, i Norge? Er det bare Oslo og Bergen som skal få all morroa?

Stor takk til deg Anders som skriver en av de absolutt mest interessante og reflekterte ølbloggene i landet!

Spesialutvalgspol - lagt inn av Anders Christensen - 2012/9/8 17:39:49
Når det gjelder spesialpol, er det Polet selv som bestemmer det utfra markedsanalyser eller annen økonomisk-adminstrativ magi. Som du sier er det Bergen og Oslo som er velsignet med slikt idag. Men fortvil ikke, Polet arbeider med et tredje slikt - det går bare ikke så veldig fort. Problemet er at det visstnok er Stavanger-regionen som ligger først i køen for å få et nytt utvalgspol med øl.

Til gjengjeld har Stijn på polet på City Syd tatt saken i egne hender, og sørget for at de har et utvalg der oppe som absolutt er respektabelt. Det er Polet å dra til nord for Dovre om du er interessert i øl.

2012-08-31

Virtuelle ølreiser

Det har vært nokså stille på bloggen de siste par månedene, og grunnen er ganske enkelt familieforøkelsen i juni. Med to småbarn er det mangt og mye som begrenser seg selv, deriblant ølkvelder og ølreiser. Men nøden lærer tørst mann å brygge, og i mangel av å dra rundt om og drikke øl har jeg utviklet på min egen hurtig-ersatz-ølreise.

Når ungene er lagt og jeg forhåpentlig har husket å gjøre litt husarbeid, så tar jeg en øl. Jeg er velsignet med en kone som både kan øl, setter pris på å smake ulike øl, og som synes det er morsomt å teste meg i blindsmaking, så hun finner en flaske eller to og serverer meg blindet. Etter at jeg har fossrodd og tabbet meg ut i identifiseringen av ølets type og identitet, så starter den virtuelle reisen på Internett.

Først drar jeg til bryggeriets hjemmeside og ser på dem. Adressen deres kobles inn i Google maps og streetviews brukes for å se på såvel bryggeriet som omgivelsene. Så fortsetter det med wikipediasider, det er google billedsøk på gamle etiketter, søk på blogger og annet. reviews på RateBeer og tilsvarende. Underveis blir jeg gjerne distrahert og ender tematisk på jordet, eller kanskje jeg får inspirasjon til nye blogentries.

La meg liste noen «severdigheter» på en slik virtuell ølreise så leserne bedre kan forstå hva jeg mener. La oss ta utgangspunkt i Karmeliet Trippel fra Brouwerij Bosteels i Buggenhout.

  • Først hjemmesiden deres med den irriterende musikken (som heldivis kan slås av), der de profilerer de tre hovedproduktene sine: Karmeliet, Kwak og Deus.

  • Oversiktsbilde fra Google maps, der man nærmest kan se hvordan bryggeriet over årene har spredd seg fra innkjørselen helt vest i krysset mellom Hanenstraat, Kerkstraat og Kasteelstraat. Jo lengre inn i kvartalet man kommer, jo nyere og større ser bygningene ut.

  • Inngangspartiet fra Google Street som viser det som formodentligvis er noen av de eldste bygningene, samt skiltet med de selvsamme tre ølene de selger.

  • De sære naboene i den staselige praktboligen som har klart å få slettet seg fra Google streetview - klemt inne mellom bryggeriet og oppstillingsplassen for bryggeribilene.

  • Den nederlandske wikipediasiden om bryggeriet er ikke så lang og akkurat innenfor rekkevidde av hva en normalt språkinteressert nordmann klarer å tolke … og der fikk man sannelig også fasiten på den tilliggende standsmessige boligen.

  • Her er noen fotografier av bryggeriet.

  • Et bildesøk på Google gir mange ulike bilder av etiketter og flasker, og forteller i seg selv temmelig mye om bryggeriet og ølet.

  • Så var det noen amerikanske kjemistudenter som besøkte dem og har skrevet om det i en blog.

  • På RateBeer god del beskrivelser av ølene til dette bryggeriet.

Innen jeg har kommet så langt, er som regel ølet oppdrukket, og det er på tide å vende nesen hjemover igjen. Temmelig så miljøvennlig er reisen også. Det slår selvfølgelig ikke faktisk å reise dit, annet enn at det koster langt mindre både i tid og penger - faktisk så lite at det egentlig er et fint supplement til fysiske reiser.

2012-08-30

Dereguleringen i 1805

Idag er det årsdagen for dereguleringen av bryggingen i København. Før dette hadde det var regulert opp og ned og frem og tilbake, med fastsettelse av priser, av kvalitet, av typer, ølsmakere og med faste lisenser til bryggerne. Resultatet at en regulering som skulle sikre forbrukerne god og jevn kvalitet var kanskje heller et system som sikret bryggerne et sikkert utkomme uansett innsats og kompetanse.

Det underlige med regulerte systemer som har overlevd sin egen nytteverdi er at man sjelden kikker seg tilbake når man først avskaffer dem. Men så lenge de er i funksjon har man tilpasset seg dem og ser ikke hvilke unytte de kan utgjøre fordi de også bærer med seg en og annen nytteverdi. Skaden deres er ikke så mye hva de gjør eller ikke gjør, men at de er til hinder for kreativitet, nye tanker og innsatsvilje.

Uten denne dereguleringen ville Carlsberg og den danske ølrevolusjonen utover 1800-tallet vært en utenkelighet. Men så lå da også en slik deregulering i tiden, og det ville vært en umulighet å kjørt videre i så mange tiår med det gamle systemet.

Obamas hjemmebrygg

Snart skal vi få oppskriften på Obamas hjemmebrygg. Jeg synes oppstyret rundt dette kanskje er vel så interessant som selve oppskriften.

Saken har selvfølgelig også en politisk vinkling. Romney er mormoner-biskop og avholdsmann. Når han i tillegg også fremstår som en tørrpinn, så kan Obama score noen enkle poeng på å ta rollen som kandidaten som er likandes og folkelig. Ikke for det, han har visst hjemmebrygget noen år, så øl-interessen er neppe noen slags posisjonering overfor Romney. Men når den først var der, så var det enkelt å push'e på den knappen.

Nå har Obama ennå ikke publisert øloppskriften sin. Det er ikke slik det fungerer. Man dropper litt uformelle hints om dette ølet, og så venter man til «sjournalistene» kommer for å vite mer så de kan lage noen gode historier av den typen som selger. Deretter fôrer man dem med én informasjonsbit om gangen. At det er en facebook-gruppe som krever at den publiseres gjør det bare c00l'ere, og c00l er nettopp slik Obama vil fremstå, for Romney er nærmest en ordboksdefinisjon på dyp u-cool-het. Forresten har hjemmebryggere levert en FOI-forespørsler rundt oppskriften, og den amerikanske offentlighetsloven kan da tvinge presidenten - sikkert ikke veldig motvillig - til å offentliggjøre oppskriften.

Da Obama besøkte Irland, der han har aner på morssiden, fikk han stukket i hendene en pint med stout, som han på en overbevisende måte slukket tørsten med. Det var sikkert noenlunde planlagt, men han virker generelt som en fyr som setter pris på godt øl, og ikke har noe imot litt mer spesielle øl. Da dronning Elizabeth havnet i omtrent samme situasjon, virket det mer som hun med irritasjon innså at hun måtte smake på en tidels slurk og i det minste ikke skjære grimaser mens hun gjorde det. Prins Charles er et annet kapittel som har engasjert seg sterkt for å bevare engelsk øl- og pubkultur. Og ikke minst ser prins Harry ut til å ta opp øltradisjonene, om enn på en litt annen måte. Men det var nok hoffreportasjestoff for denne gang.

Men hva vet vi egentlig om Obamas øl? Det er sagt at han kjøpte et kit for noen år siden, og at bryggeinteressen tok av med det. Det sies også at de brukte honning fra bikuber som Michelle Obama holdt. Michelle har vist sterk interesse for hagebruk av den mer matnyttige sorten, og fikk gravd opp deler av plenen rundt Det hvite hus for å lage kjøkkenhage for matauk. Ikke at de strengt tatt trengte det, men interessen var der og signaleffekten i slikt er sterk. For eksempel fikk Jimmy Carter installert solpaneler på taket av Det hvite hus, mens Ronald Reagan fikk dem demontert som noe av det første de gjorde. Slikt handler mer om signaleffekter enn om det praktiske.

Sannsynligvis var utgangspunktet et ale-kit tilsatt honning i stedet for vanlig sukker, for de fleste kit'enes oppskrifter fordrer at man tilsetter sukker i en eller annen form. Videre er det sagt at dette er et øl som George Washington og Thomas Jefferson og andre «founding fathers» kan ha drukket. Om jeg skal synse litt på bakgrunn av den informasjonen: Først og fremst utelukker det sannsynligvis alle lagerøl. Sannsynligvis er det da en porter eller en variant over pale ale. Det kan være en slags brown ale, og det er til og med mulig at det er et såkalt molasseøl. Det finnes oppskrifter fra arkivene til de to presidentene, men såvidt jeg vet er ikke de omsatt til kits. Det finnes også oppskrifter på et granbarøl som ble servert Washingtons tropper og som var både nærende og vitaminrikt. Molasseølet kommer fra at man i Karibien dyrket mye sukkerrør og rørsukkeret ble importert for å destillere til rom - en aktivitet som i stor skala fortsatte langs USAs og Canadas østkyst like opp til første verdenskrig og forbudstiden skapte bølger. Med mye og billig molasse, ble det nærliggende å erstatte endel malt med rørsukker.

Når man nevner øl, Jefferson og Washington, så kan det virke forunderlig at ikke også Benjamin Franklin nevnes. Han er ofte - om enn litt for ofte - knyttet til øl. Sannheten er vel heller at han var mer en frankofil vinkjenner enn en ølhund. Men han var også en folkeopplyser, og i sine skrifter inkluderte han flere øloppskrifter, hvorav «Poor Richards Ale» kanskje er den mest kjente. Men det er mer sannsynlig at de var tilpasset «almuens» behov og ressurser enn at han øste oppskrifter fra sin egen personlig husholdning.

George Washington synes jeg fremstår mer som en yorkshire-sk brumlebasse med sans for fyldige øl, og det sies at porter var hans favoritt. Han frekventerte Fraunces Tavern i New York under uavhengighetskrigen, et sted som visstnok fremdeles finnes og der man kan nyte en øl i historiske omgivelser. Etter krigen ble New York for en periode i praksis hovedstaden mens man bygget Washington - som egentlig var et digert lokaliseringsstrid-kompromiss. George Washington frekventerte da igjen Fraunces Tavern, og innehaveren, den tidligere slaven Samuel Fraunces, endte som høyt betrodd ansatt i presidentens husholdning. Kanskje er det Fraunces øl og oppskrifter de har klart å finne i Det hvite hus? Washington har visstnok også etterlatt seg en oppskrift på et molasseøl, og kanskje har det også noe med saken å gjøre?

Jefferson er litt vanskeligere å sette i noen ølbås. Han overtok etter den pompøse, selvhøytidelig og etterhvert maktmisbrukende John Adams og var på mange måter hans rake motsetning. Ifølge opplysninger som Gregg Smith gjengir, hadde han dessuten sansen for tysk øl, en god stund før slikt ble mote, og han skal ha virket for å hente tyske bryggere til den unge nasjonen for å lære opp bryggerne. Om dette var i hans presidentperiode, så snakker vi om så tidlig som 1801-1809. Hjemme på plantasjen Monticello etter at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv ble det også brygget, og helst var det hans kone som stod for det. I et brev fra januar 1813 skrev han at han hadde mye og sterkt øl stående, men for få tomflasker til å få tappet det - noe som vel fremdeles hjemsøker en og annen hjemmebrygger.

Så hva slags øl snakker vi om? Tja, de kan jo ha mekket på oppskriften og tilpasset den fra et kit supplert med egenprodusert honning til noe som er halvveis basert på gamle oppskrifter. La meg tippe at Michelle Obama er dypere inne i denne bryggingen enn presidenten selv - for det aner meg at han har andre ting å holde på med enn å vaske tomflasker, meske malt og gjete en gjæring. Mitt tips er en moderat humlet pale ale/bitter eller en porter, uansett tilsatt honning.

2012-08-27

CO2-utslipp fra øl

Skal du ha dårlig samvittighet for at du slipper ut CO2 når du drikker øl? La oss regne kvantitativt på det, men først kan vi ta en enkel kvalitativ analyse.

CO2 er i ølet i all hovedsak fordi denne gassen ble fanget i ølet under gjæringen. Også vinlegging slipper ut CO2, men bare for champagne blir særlig merkbare mengder av den fanget i flaska. Om du skal ha dårlig samvittighet i så måte, burde det heller være for at du ikke spiser druene, bygg-kornet eller potetene i fersk tilstand, men gjærer (og evt malter) dem, slik at mye av energien forsvinner underveis. Men da bør du helst være vegetarianer om du skal være konsekvent. Og litt mindre seriøst: om ikke du fortærer bygg-kornet i form av øl, så ender den opp som fôr til kyr som promper metan, og det er ille for klimaet, det.

Gjæring en meget gammel måte for å forlenge levetiden til råvarene. For å ta druer som et eksempel, siden det trolig sammen med mjød er blant de aller eldste alkoholiske drikkene: Druer kan bare plukkes om høsten og har begrenset holdbarhet. Om de presses, gjæres og lagres på fat, kan du drikke dem resten av året. Ja, du kan lagre dem i flere år, hvilket i tillegg glatter ut effektene av gode og dårlige år med avlinger. Dermed har vinleggingen en helt klar nytteverdi utover den gleden som vinen brakte med seg.

Med ølet er det ikke fullt så enkelt, siden kornet i seg selv er en vare som er lett å lagre. Ja, kornet er klart mer lagringsdyktig enn ølet, med mindre man brygger temmelig sterkt. Og dessuten kan man ikke ukritisk sammenlikne næringverdien til korn med øl, siden malting, mesking og gjæring omdanner stoffer til nye næringsstoffer. Vanligvis anføres det at ølet var trygt å drikke i motsetning til vann som kunne ha forutrensninger. Det er sant nok, men strengt tatt er det jo bare å koke vannet - selv om det forutsetter at man er klar over det. Ikke trenger man å koke så lenge, så energiforbruket er klart lavere enn ved brygging.

Det må nok innrømmes at brygging (og vinlegging) har gått litt ut på dato som rene preserveringsteknikker, slik at vi nå bruker det på grunn av smaken det gir. I så måte har ølet følge av graving, røking, raking, tørking, salting og temmelig så mange andre teknikker som gikk forut for fryseren og kjøleskapet.

Men tilbake til CO2. Hvor mye CO2 er det egentlig i en flaske øl? La oss ta en halvliter øl og vi antar at det er tre atmosfærer CO2 i flaska ved 15 °C. Ved denne temperaturen veier en liter CO2 ca 2 gram. Det vil si ca 3 gram CO2 på en halvliter øl. La oss så anta en bensinbil som bruker 0,60 liter på mila, og vi antar at den genererer rundt 2,3kg CO2 pr liter bensin. (Ja, det er tyngre enn bensinen, men oksygenet er relativt tungt og hentes fra lufta gjennom forbrenning, ikke fra bensinen.) Det vil si at bilen generer like mye CO2 på 22 meter kjøring som det er CO2 i halvliteren med øl. Sånn omtrentlig, for mange av parametrene her har betydelig variasjon, så «your milage may vary» ... bokstavelig talt.

Men CO2-en i det ferdige ølet er ikke hele historien. Ølet avgir rikelige mengder CO2 under gjæring. Hvor langt kommer bilen vår om vi tar med hele CO2-regnskapet for gjæringen av ølet? Om vi antar et øl på OG=1,048 og en FG=1,012 som gir et øl på styrke oppunder 4,7% og 75% utgjæring. La oss videre se bort fra ulike aromastoffer og slikt, og forenkle det til at sukker blir til kun alkohol og CO2. Da tilsvarer det at hver halvliter er basert på 60g sukker der 45g gjæres. Fruktsukker og druesukker har formel C6H12O6 og har molar masse 180 gram, og hvert sukkermolekyl spaltes til to CO2-molekyler på 44 u og to molekyler etanol på 46 u. Det vil si at 45 gram (75% av de tilsatte 60 grammene) med gjæret sukker blir til 45*44/90=22 gram CO2. Så halvliteren tilsvarer 160 meter bilkjøring. Dertil kommer dobbelt så mye CO2 som vi puster ut etter at kroppen har forbrent alkoholen og dessuten er det de 25% med ugjæret sukker, men på den andre siden eliminerer begge disse behov for annen mat.

Da har vi også sett bort fra at gjæren under første del av gjæringen formerer seg, slik at dette tallet er i overkant. På den andre siden tas da oksygen i vørteren med i regnestykket. Vi har også sett bort ifra at korndyrking, malting, brygging og hele prosessen og logistikken rundt brygging bruker energi og generelt gir utslipp av CO2. Til gjengjeld har vi heller ikke sett på tilsvarende ting for bilkjøring - det koster tross alt endel i energi å sørge for at en liter bensin renner ut av pumpa på bensinstasjonen.

En annen ting vi ikke har tatt med i dette regnestykket er at CO2-en i ølet er «biodrivstoff» som kornet gjennom fotosyntese har «fanget» fra lufta, mens drivstoffet som fylles på tanken på bilen i overveiende grad er fossilt. Siden fokuset på utslipp av CO2 er i konteksten av global oppvarming, så er det tross alt utslippene av nyutvunnet karbon fra fossile kilder som egentlig teller, ikke CO2 som kommer fra planter og som derfor allerede har befunnet seg i atmosfæren og er en del av kretsløpet.

Om du kjører to mil om dagen og klarer å presse drivstofforbruket fra 0,60 til 0,59 liter pr mil, så sparer du inn 46 gram CO2, som dermed tilsvarer to halvlitere. Så det er fritt frem for å nyte halvliteren - og kanskje kjøre bilen litt mer effektivt - men ikke samtidig, selvfølgelig.

(Og ølgudene alene vet hvor mange feil jeg har i disse utregningene ...)

- lagt inn av - 2012/12/4 16:01:56
hei hadde ikke det vært bedre med bilder

Side 8/42: « 4 5 6 7 8 9 10 11 12 »