Anders myser på livets særere sider

Side 7/62: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »

2015-12-14

Tradisjonsbrygging

Vi har sett hvordan det vi oppfatter som juleøl idag er industribryggerienes alternativ til juleølet i en eldre tradisjon som hadde sine røtter i gammeldags brygging, og som i praksis stammet fra gårdsbrygging. Idag skal vi se litt på hvordan og hvorfor noen av disse tradisjonene med gårdsbrygging overlevde, mens de fleste døde ut.

Industribryggeriene som kommer på 1800-tallet tar stort sett sin inspirasjon fra tysk storskalabrygging med undergjær og lagering. De representerer et brudd med tidligere kommersiell brygging i Norge.

Om vi skuer tilbake til bryggingen før denne industrialiseringen, ser vi at det fantes tre overlappende praksiser: hjemmebrygging, gårdsbrygging og kommersielle småbryggerier. De er overlappende fordi en person kunne utmerket godt stå med én fot i den ene formen og en annen fot i en annen. De har nok utvekslet kunnskap og erfaringer

Eilert Sundt skriver i sitt store verk «Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge» (1859) følgende om hvordan drikkevanene skifter mellom ulike typer drikker. Merk at han ikke sier at man ikke brygger på Østlandet, bare at lokalt brygget øl ikke lengre var et viktig tema i forbindelse med fyll og drukkenskap. Jeg har valgt å la sitatet bli etterfulgt av de to bemerkningene som det refererer til:

I flere bygdelag i Christiansands og Bergens stifter er skikken endnu så gammeldags, at det hjemmebryggede, stærke øl spiller en hovedrolle ved drikkelag. Brændevinet er nok indført, men har ingenlunde fortrængt øllet.(28) I de østlandske bygder derimod eller i Christiania stift bliver det hjemmebryggede øl fast ikke nævnt, hvor talen er om misbrug af stærke drikke: her har det længe varet brændevinet og punsjen som har givet anledning til beruselse og fylderi. Men i den senere tid er brændevinet her atter for en stor del fortrængt af mistænkelig vin (oftest kaldet frugtvin) og af det fabrikmæssig tilvirkede (bayerske) øl. Begge dele ere fra først af udbredte fra byerne, især Christiania, og det lader til, at hin var den af de nye drikke, som både tidligt fik indpas i landdistrikterne og trængte længst frem, men at så fabrik-øllet senere bragte vinen ud af mode, kun at det formedelst fragtens større kostbarhed i forhold til varens værdi endnu ikke er trængt så langt frem op i bygderne som vinen.(29) Og blandt de mange beretninger findes flere helt påfaldende exempler på, hvorledes dette bayerske øl, som jo først for nogle få år siden er blevet kjendt her tillands, allerede har befæstet sit herredømme omkring i bygderne, så der tildels klages over det som et fuldt så stort onde som det tidligere misbrug af brændevin.

28. Det kan også mærkes, at i de bygdelag, hvor det hjemmebryggede øl endnu hersker som beruselses-drik, der er endnu mange spor af den mening om brændevinet, som vel var den almindelige i dets første tider, at det nemlig er et «livets vand» eller en virksom medicin: det bruges navnlig af barselskvinder.

29. I enkelte bygder sees det at være så nu for tiden, at folket har vendt sig fra brændevinet, men kun for med begjærlighed at kaste sig over frugtvinen. Det kan forudsees, at dette kun vil vare en stund, og at så bayerskøllet vil komme istedet. Så synes det nemlig at være tilgået på så mange steder.

Sundt skiller ikke særlig mellom gårds- og hjemmebrygging. Når det er snakk om bryggerier, er det helst fabrikkbryggerier. I dette ligger en implisit aksept for at gårdsbryggering, hjemmebrygging og småskalbrygging er tre sider av samme sak. Av disse er nok gårdbryggingen den mest tradisjonsbundne og mest opprinnelige, mens bryggingen i byene, spesielt småskalaproduksjon for salg, har nok sugd opp utenlandske impulser. Vi har tidligere sett hvordan det kom tallrike tyske bryggere til Bergen. Selv om motivasjonen kan ha vært tysk øl for tyske handelsfolk, så må det ha brakt nordtysk bryggetradisjon i kontakt med norske bryggere. Porter og pale ale ble importert på flaske, som jeg har vist i annonser i Trondheim fra 1839. Dette var høystatus og dyrt importøl, og det kan ha fungert som et insentiv for lokale bryggere til å etterligne disse ølstilene.

Men blant bryggerne av gårdsøl må vel tradisjonene ha overlevd? Vel, ikke ubetinget. Vi har idag bare noen få overlevende tradisjoner, der Vossaøl og Stjørdalsøl er de mest kjente.

Det blir forresten fort et definisjonsspørsmål hva som utgjør en overlevende tradisjon. Fra et utgangspunkt rundt folkeminnegranskning kan «overlevende» bety at det fremdeles finnes en og annen gammel særing som har tatt vare på utstyret i kjelleren og fremdeles husker hvordan man brygget for 15-20 år siden. Men med «overlevende» tradisjon tenker man vel helst på at det aktivt brygges, at tradisjonene overføres til yngre generasjoner, og at det er en rimelig stor grad av samstemthet rundt hva som ligger innenfor og utenfor tradisjonene.

Odd Nordlands bok fra 1969 – «Brewing and Beer Traditions in Norway» er en viktig og interessant bok. Han har gått etter innsamlede kilder med informasjon fra folk som var i live og som fortalte om en bryggetradisjon de selv deltok i. Spørreundersøkelsene gikk via skolene til de i bygdene som hadde best peiling på bryggetradisjoner. Derfor er dataene i denne boka mer indikativt for at bryggingen ikke var helt utdødd, enn det forteller om aktivt levende tradisjoner.

Det er illustrerende at boka inneholder fint lite om Stjørdal. I dag er brygging av stjørdalsøl – eller maltøl som de selv kaller det – en hot-spot. Men på 1960-tallet var det ikke noe spesielt med stjørdalsølet. Det var kort og godt en av mange tradisjoner som sang på siste verset. Det var mange som hadde utstyr og kunnskap. Endel av dem brygget fremdeles. Sånn sett skilte de seg ikke veldig ut fra andre steder i Norge.

Mer enn etnografer og kulturminnegranskere, er heltene i tradisjonsbryggingen ikke forfattere og forskere, men lokale stabeiser som har nektet å la bryggetradisjonen dø ut. Nøkkelen til suksess var ikke å fortsette å brygge for å forsøke å holde liv i tradisjonen lengst mulig. Slikt forlenger tradisjonen bare noen år ekstra, men lite mer. Nøkkelen lå i å få ungdommen til å ta opp tradisjonen. Når bare ungdommen hadde bestemt seg for å brygge, så dukket det gjerne opp en bestefar eller gammel onkel med meninger og kunnskap om hvordan man pleide å brygge på den gården, og så hadde man reell tradisjonsformidling. Første steg er dog at neste generasjon er villige til å plukke opp tradisjonene.

I Stjørdal var lavmålet for tradisjonsbryggingen på 70-tallet, om vi skal tro lokale kilder. Det var mye kandissukker, og om ølet ble sterkt, så var kvaliteten så ymse for mange av bryggerne. 70-tallet er også vendepunktet da man begynte å ta vare på gamle trehus fremfor å se på det som plassmuligheter for noe stort i stål og betong. «Bevaringsverdig» er kanskje et gammelt ord, men det kom på moten på 1970-tallet.

Mange andre steder hadde man like levende – eller like halvdøde – bryggetradisjoner i Stjørdal, men man klarte ikke å blåse liv i dem. Idag, 40 år etter, har de fleste andre tradisjonene fått dø grundig ut. Dersom man hadde klart å holde liv i tradisjonene rundt om i landet, hadde ikke Norge hatt en liten håndfull, men mange dusin med livssterke bryggetradisjoner.

Om man skal feire noens skål med kveldens juleøl, vil jeg foreslå at man skåler for tradisjonsbærerne som ikke bare tok vare på tradisjonene, men som fikk inspirert ungdommen til å plukke dem opp. Det er både den mest effektive, den riktigste og dessuten den mest tradisjonelle måte å videreføre tradisjoner på. Sånn sett har de tatt vare på juleøltradisjoner som ellers ville ha dødd ut.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Finskille - lagt inn av - 2015/12/15 21:28:58
Har du noe dokumentasjon på at det er forskjell på bryggepraksisen innen "gårdsbrygging, hjemmebrygging og småskalabrygging" på 1800-tallet? Jeg sier ikke at det *ikke* var forskjell, men jeg har aldri sett noe konkret som kunne fortelle meg hva forskjellen var. Kjenner du til noe? "Mer enn etnografer og kulturminnegranskere, er heltene i tradisjonsbryggingen ikke forfattere og forskere, men lokale stabeiser som har nektet å la bryggetradisjonen dø ut." Hjertelig og intenst enig! Dette er ofte folk som har lagt ned vanvittige arbeidsmengder i det andre folk ser på som helt fånyttes og tåpelig. All ære til dem!
Hjemme-, gårds- og kommersiell brygging - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/16 08:52:36
Jeg har ikke god dokumentasjon på det, dessverre. Jeg tror det hverken var fullstendig overlapp eller at det var helt disjunkte. (kommer vi inn på 1900-tallet har vi en situasjon hvor disse tre er temmelig så disjunkte, men i hvert fall frem til midten av 1800-tallet tror det må ha vært mye overlapp imellom dem.

Når det gjelder hjemmebrygging i byer og kommersiell småbrygging i byer, tror jeg det kan underbygges ved at det ser ut som det eksisterte en jevn overgang fra enker som kom hjem og brygget hos/for andre, og opp til 'ekte' bryggerier med eiere og noen ansatte (men som allikevel blir småbryggerier når vi sammenlikner med 1800-tallet fabrikkbryggerier).

Bergen var nok i en spesiell stilling, men der er det såvidt mange tilflyttede tyske bryggere rundt 1600-tallet at det er lov å anta at man også hadde etslags skille mellom 'norsk' øl og 'tysk' øl, à la skillet i bjor og mungåt fra noen århundrer tidligere. Noe liknende kan nok ha vært tilfelle i andre byer med stor handel og hyppige skipsanløp, men jeg har ikke data å komme med.

Når det gjelder gårdsbrygging på landsbygda kontra småbryggerier i byer, så mistenker jeg at at gårdsbryggingen har hatt et mer lokalt særpreg, mens bryggingen i byene i større grad har vært påvirket av impulser utenfra, både innad i Danmark-Norge (f.eks ved at embetsmenn, offiserer og handelsfolk hadde relativt stor mobilitet og en sosial status som slo an smak og moter) og fra andre land gjennom import og tilreisende handelsfolk. Bryggingen på bygdene har nok i større grad vært skjermet for den typen påvirkning. Men jeg har ingen gode skriftlige kilder å peke på.

Jeg tror ikke de tre blir disjunkte før mot slutten av 1800-tallet (når de begynner å hente kompetanse fra ulike kilder, hhv bryggerihøyskoler, kokebøker og lokal tradisjon), men samtidig har de neppe vært helt ekvivalente og uten egne trekk.

Tomtebrygg

Når vi har kommet inn på juleøltradisjonene før dagens juleøltype ble etablert, så trenger vi å se litt på tomtebrygg eller sirupsøl. Det er en tradisjon som strekker seg langt bakover på 1800-tallet, og som nok kan være vel så inspirert av gamle juleøltradisjoner som bryggerienes juleøl.

Tomtebrygg i Norge er som regel krydret med humle, sukret og tilsatt gjær så den skal få kullsyre. På mange måter er det en leskedrikk som tipper litt mot brus, men den kan godt ha både humle og gjerne noe maltekstrakt, men ofte kommer i hoveddelen av sødmen fra sukker. Gjæren skal ideelt sett bare gi kullsyre, ikke alkohol. Derfor er det viktig å avbryte gjæringen på rett tidspunkt ved å sette tomtebrygget kaldt. Det beste er å ha det på brusflasker med skrukork, så man har kontroll på kullsyra. Drikke har de siste tiårene blitt definert av «Tomtebrygg» fra Stabburet/Orkla, men er nok eldre enn det.

Tomtebrygg er litt underlig navngitt, for tomte er svensk, selv om svensk og norsk er så tett knyttet at et svensk ord som ikke er fremmedord høyst trolig har en beslektet ord på norsk. Så finner vi da også tomtedricka i Sverige. Det er en drikk som minner om gløgg i Norge, men er alkoholfri og barnevennlig: sukret, krydret og med masse bærsaft.

I Norge er tomtebrygg gjort ikonisk gjennom Stabburets tomtebrygg, hvor man skal tilsette vann, sukker og gjær. Den har et tvillingprodukt som heter tomtegløgg, og som bruker krydder og vin som ekstra tilsetning. Innholdsfortegnelsen for Tomtebrygg er sukker, vann og humle, samt farge. Sukker kan også bety karamell. Dette er ekstremt nært opp til en oppskrift for sirupsøl fra 1914 som jeg har nevnt tidligere som sirupsøl.

Hjemmebrygg basert på sukker var ikke uvanlig utover på 1800-tallet. I praksis er vørter et sukkervann, utvunnet gjennom malting og mesking, og det må ha vært fristende å bruke sukker når bare prisen for ble lav nok. I Trondheim startet E. C. Dahls bryggeri opp i det som heter «Sukkerhuset». Det var et gammelt sukkerraffineri som ble bygget i 1752, og som hadde monopol på produksjonen. Den norske stat kjøpte tilbake disse privilegiene på slutten av 1840-tallet, og bygningen ble solgt til Dahl som startet bryggeriet sitt der. Vi tenker kanskje på sukker som et moderne produkt, som må ha vært dyrt og eksklusivt i gamle dager. Det er forsåvidt korrekt, men endret seg i kolonitiden.

Danmark-Norge skaffet seg kolonier på de vestindiske øyer, øyer som de senere solgte til USA og som i dag er de amerikanske jomfruøyene. Råsukker fra plantasjene der ble fraktet til Trondheim og raffinert her. Prisen var nok ikke helt som for dagens sukker, og det var typisk mange kvaliteter med hver sin pris. Sukker ble helt vanlig kolonialvare utover 1800-tallet – og om den ikke var innenfor rekkevidde for de aller fattigste, var det til håndterbare priser for middelklassen. Og ærlig talt, dersom alternativet var malting og mesking, så kan vi forstå at sukker eller molasse virket attraktivt. Smaken på sukkerbasert «øl» er kanskje ikke like bra, men der hadde kolonialhandelen også løsninger i form av krydder. Dessuten er det mye god smak i karamellisert sukker og lavraffinert råsukker.

Jeg ser for meg at «sukker-øl» var en tradisjon som spesielt slo an i byene. Med migreringen fra landsbygda til byene ble mange boende svært tett. Det ble det mindre vanlig at husene hadde bryggefasiliteter. Det virker i hvert fall mer som en by-tradisjon enn en gårdstradisjon, men det kan godt tenkes at inspirasjonen var gårdsbryggingen av juleøl.

At det var rom for et svakt men søtt og fyldig øl til jul, skulle være klart utfra annonsene som jeg tidligere har publisert. I tillegg kom den nye lovgivningen for øl ifra 1913, der man kort tid etter forbød hjemmebrygging. Det vil si, det var lov å brygge på egenmaltet malt, men ikke på kjøpt malt. Denne lovgivningen var gjeldende lov helt frem til 1999, så de fleste heltene ifra de eldste norske mikrobryggeriene gikk kommersielt basert på en hobby de drev ulovlig!

Imidlertid var det ikke tilsvarende begrensninger på vinlegging. Begrunnelsen for disse begrensningene var ressurssituasjonen. Bygg burde reserveres til bedre ting enn hjemmebrygging. Men brukte man egne råstoffer var det av en eller annen grunn greit, dvs om man maltet selv eller la vin på hagebær. Forbudet mot hjemmebrygging på kjøpte råvarer gjaldt forøvrig også maltekstrakt.

Da forbudstiden kom, ble først sterkølet og deretter klasse-2-ølet (dvs bayer og pilsner) forbudt. Bryggeriforeningen innså at mange ville gå over til å brygge hjemme, og de sladret til regjeringen og tvang dem til å innskjerpe praksisen rundt regelverket om hjemmebrygging, slik at man ikke fikk lage hjemmebrygg over 2,5%. Jeg mistenker at tomtebrygget slik vi kjenner det i dag, fikk en diger boost i denne tiden.

Samme tid og årsak er nok også opphavet til potensialet for «feil» som gjør at tomtebrygget gjærer lengre ut og gir alkohol, ikke bare kullsyre. Om jeg har rett, er tomtebrygget en byvariant av gårdsbrygget øl, strippet for malt og alkohol for å være innenfor lovverket. Derigjennom er det en viktig del av den kulturelle juleøl-arven. Kanskje du skal kjøpe en flaske Stabburet Tomtebrygg og sette et slikt lettøl i år? I verste fall er det bortkastede 200,- og litt arbeidstid. I beste fall kan det hende at det faktisk smaker godt.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-13

C. J. Andersen

Den eldste annonsen som nevner «juleøl», i hvert fall som jeg har kunne finne i det som Nasjonalbiblioteket har liggende online, er fra en brygger i Bergen ved navn Carl Johan Andersen.

Her er annonsen, fra Bergen Adressecontoir Efterretninger, 1. desember 1869 – midt mellom en annonsering av auksjon og en reklame for likkister.

Andersens annonse for juleøl

Der står: Extra godt Juleøl i Tønder og ankervis kan erholdes og Bestilling modtages af C. Andersen, Dræggen.

C. Andersen i Dræggen – det er temmelig anonymt. Om vi leter i folketellingene, finner vi ham trolig som Carl Johan Andersen, født 21. juni 1839. I folketellingen for 1875 er han nevnt med yrke ølbrygger, gift med ni barn, hvorav fem synes å være fra sin kone Marie Iverine Olsens første ekteskap. De giftet seg i korskirken 28. oktober 1866. Da han var listet som arbeidsmann. Det er ikke så mye vi vet om han – dåp, konfirmasjon, innført i de militære rullene … men lite detaljer.

Hans kone var i folketellingen i 1865 listet som enke og marketenterske. Det er mulig det var et yrke hun overtok fra sin avdøde mann. Det er en betegnelse for en sivilist som selger drikkevarer, tobakk etc til militære mannskaper.

I 1881 er han listet som «ølhandler» under barnedåp, der han er listet som barnets far med status enkemand. I folketellingen i 1890 finner vi ham igjen boende i Søndre Stenkjældersmug 4 som enkemann, med «løsarbeider» som status.

I folketellingen for 1900 er han oppgitt som Fiskehandler, boende i Nedre Fjeldsmug nr 20. I folketellingen for 1910 finner vi ham som «Fiskehandler på Torget»

Hvorfor er Carl Johan interessant, sånn bortsett fra at han trolig var den første som annonserte salg av juleøl. Neida, han fant ikke opp juleølet. Både ordet og ølet var der fra før. Tross at vi vet lite om ham, så er han kanskje illustrerende for ølutviklingen i Norge på siste halvdel av 1800-tallet.

Han ble ølbrygger. Kanskje giftet han seg inn i yrket? Han brygget nok øl i den gamle stilen, ikke undergjæret øl som var på vei inn. Kanskje han brygget batcher på 100 liter?

Han handlet med øl og brygget øl – og så sluttet han med det. Hvorfor? Kanskje var det de nye bryggeriene som utkonkurrerte ham. Bryggerier som var mer som en fabrikk enn det var noe bryggeri han kjente til. Bryggerier som krevde en diger investering i utstyr og lokaler før du kunne begynne å brygge. Utstyr som krevde en bred og spesialisert stab om du skulle få malt til å bli øl.

For Carl Johan må et slikt bryggeri ha vært økonomisk uoppnåelig. Kanskje ville han vært fornøyd med litt håndverksbrygging, der barna kunne hjelpe til og han kunne ansette en og annen hjelpesvenn? Det ville ikke krevd så stor investering, men det ville heller ikke gitt stor avkastning. Han ville kanskje vært fornøyd med det, men uten storskalaproduksjon har han neppe vært konkurransedyktig på pris.

Så gikk han fra å være brygger til å være ølhandler – om vi skal tro de offentlige papirene. Kanskje forsøkte han å selge øl som andre småbryggere produserte. Men øl er en vare som egner seg for storskala produksjon, og småskalaprodusentene må ha hatt både kvalitet og pris mot seg.

Til slutt endte Carl Johan Andersen opp som Fiskehandler. Han kan stå som et symbol på hundrevis av småskalabryggere som ble utkonkurrert av moderne bryggerier i løpet av 1800-tallet. De ble utkonkurrert av en bedre måte å gjøre det på – eller var den egentlig bedre? Om den var bedre eller dårligere blir subjektivt, men den var i stand til å produsere store mengder øl til en tilstrekkelig lav pris og med god nok holdbarhet til å forsyne en kundegruppe i en stor omkrets. Av og til er det tilstrekkelig.

Og parallelt med at Carl Johan ble utkonkurrert av markedet, så ble juleølet også utkonkurrert. De nye, store bryggeriene hadde sin egen måte å gjøre tingene på. De kunne nok brygge sødtøl og potøl, men egentlig var det andre øltype de heller ville brygge. Så juleølet forsvant – selv om det skulle ta mange år. Navnet bestod imidlertid, men kom til å bety en helt annen øltype.

New shit, same wrapping.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-12

Aass Juleøl i 1877

Vi fortsetter å grave oss bakover, og er nå kommet såvidt langt bak av bryggeriene føler for å beskrive hva det egentlig er når de reklamerer for juleøl.

En av de aller tidligste annonsene for juleøl fra et kommersielt bryggeri kommer fra Aass bryggeri. Den er interessant blant annet fordi den skapte notiser om juleøl som om det var en nyvinning. Her er det gjengitt som en nyhet i Dagbladet 17. desember 1877:

Notis om Aass juleøl fra 1877

La meg transkribere for de som synes gotisk skrift er vanskelig å lese: Drammens Tid(ende) noterer til Efterligning, at Grosserer og Bryggerieier P. Ltz. Aass i Drammen har ladet brygge såkaldet Juleøl, der er et særdeles behageligt Sødtøl; Prisen er den samme som for Bayerøl.

Om vi går tilbake til Drammens Tidende, finner vi følgende opphav til notisen i utgaven for 16. desember. Denne årgangen finnes dessverre ikke digitalisert hverken hos avisen selv eller i Nasjonalbiblioteket, så gjengivelsen er avfotografering fra mikrofilmleser:

notis om Aass juleøl, del 1 notis om Aass juleøl, del 2

Jeg gjengir igjen: I denne Tid, da der tales og skrives saa meget om den overdrevne Nydelse af Bayerøl og Mangelen af Sødtøl, der ikke er alkoholholdigt, ville vi notere til Efterligning, at Hr. Grosserer og Bryggerieier P. Ltz. Aass har ladet brygge saakaldet Juleøl, der er et særdeles behageligt Sødtøl; Prisen er den samme som for Bayerøl. Ølet bør helst kjøbes strax og henlægges i Kjælderen indtil Julen.

Essensen er den samme, men i originalen har Drammens Tidende knyttet dette ølet til et utbredt ønske om et alkoholsvakt øl til jul. Ølet virker som det er brygget for å dekke etterspørselen etter sødtøl. Det må i hvert fall være ganske forskjellig fra dagens versjoner av Aass juleøl. I avisen fra dagen før, 15. desember 1877, finner vi også en annonse for dette ølet:

annonse om Aass juleøl

Her står det: Juleøl. Utmerket godt, maltrigt Sødt-øl à 20 Øre Flaske selges fra P. Ltz. Aass's Bryggeri.

Som vi så i annonsene vi presenterte i går, så var juleøl kanskje ikke så mye koblet mot en konkret øltype, men likevel var det gjentatte koplinger mot sødtøl, potøl og husholdningsøl. Det virker som motivasjonen for det man har navngitt som juleøl er en eldre tradisjon med øl til matlagring og som bordøl i jula. Det skulle ikke være sterkt øl, men søtt og leskende. Det skulle være bedre enn ellers og mer maltfokusert. Det skulle være et matøl, men ikke et drikkeøl.

Her kan det være nyttig med litt bakgrunnsinfo om norske drikkevaner. På 1870-tallet var man kommet langt på en transisjon i norsk ølverden. Gårdsbryggingen var i store deler av landet i ferd med å forsvinne og ølet erstattet med brennevin eller kjøpeøl. Joda, det er selvfølgelig en forenkling. Mange steder, spesielt på Sør- og Vestlandet, stod bryggingen fremdeles sterkt, og mange steder rundt holdt man tradisjonene i hevd. Men det var kanskje mer hevdholding enn det var praktisk husholdning.

Det er betegnende at ølbryggertradisjonene slik vi har fått dem overlevert, i stor grad er mannsaktivitet, mens man skulle forventet at det var kvinneaktivitet dersom det hadde med mat og husholdning å gjøre.

Innen kommersiell ølbrygging var småbryggeriene på denne tiden på vei ut. De store bryggeriene kunne kort og godt brygge billigere øl, og de var mer moderne og produktene deres hadde høyere status. Hjemmebryggingen fantes, men kvaliteten var synkende etterhvert som sukker ble billigere og var enklere enn malt.

De nye bryggeriene som brukte den bayerske bryggermetoden – altså undergjæring og lagering – gjorde nok også at ølet ble bitrere og hadde mer kullsyre. For dages hopheads kan de nok høres underlig ut at bayeren skulle være bitter og fizzy, men sammenliknet med tidligere tiders ferskøl kan nok det være tilfelle. Juletradisjoner er tross alt juletradisjoner, og om det skulle være øl til jul, så skulle det være øl til jul. Dermed var det nok et behov for øl som var søtt, svakt, temmelig flatt og lite bittert til jul.

Avisnotisene over dokumenterer i det minste et ønske om svakt sødtøl til jul. Aass bryggeri var villig til brygge et produkt for dét. Det er litt uklart om dette ølet egentlig var et sødtøl, eller om Aass bare la seg så nærme som de var i stand til – slik enkelte mikrobryggerier idag brygger en pilsner som egentlig ikke er en pilsner, men et øl som de tror og håper pilsnerdrikkere vil like. Prisingen av Aass sitt juleøl må ha vært temmelig høy dersom dette var et alkoholsvakt produkt.

Sammenholdt med de siste par dagenes siterte annonser ser vi konturene av at juleølet var en tradisjon som gikk forut for 1800-tallets industribryggerier, og som de i varierende grad kastet seg på, enten ved å brygge sin versjon av et sødtøl eller potøl, eller ved å vinkle allerede eksisterende produkter som egnet som juleøl, spesielt bayer og bokk.

Juleølet slik vi kjenner det som 6,5%, må ansees som en senere utkrystallisering av industribryggerienes forsøk på å dekke et nisjemarked som stod igjen etter at de gamle håndverksbryggeriene var utkonkurrert. Med bryggeriforeningens strigling av bryggeribransjen ble produktet for dette nisjemarkedet standardisert og dagens klassiske norske juleøl var født.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Hjemmebryggingen - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/12 14:14:29

Hjemmebryggingen sto fortsatt sterkt i 1870. Det kan du lett se <a href="http://www.garshol.priv.no/blog/300.html">her</a>. Gå ned til kartet og skru klokken tilbake til 1870. Du vil se at de fleste steder i landet var det i hvert fall noen som brygget.

Dette med hvilket kjønn som brygget er komplisert. Grovt sett kan man si at kvinnene brygget på Østlandet, og mennene på Vestlandet. Jeg har en kartoversikt over dette, men har ikke publisert den ennå. Skillet mellom øst og vest er sjokkerende klart. Hvorfor det var slik vet jeg ikke.

2015-12-11

Øltype eller bruksområde?

Som vi så på oversikten over hyppigheten av ordet «juleøl» i norske aviser, var det et hopp oppover fra 1880. Idag skal vi se nærmere på noen annonser om juleøl fra Oslo fra dette ti-året. Når du leser disse annonsene, still deg spørmålet om ordet «juleøl» beskriver en konsistent øltype eller et generelt bruksområde.

Den første annonsen er enspalter fra Christiania Bryggeri og har «Billigt Juleøl» som overskrift. Nå skal vi huske at på denne tiden hadde «billig» fremdeles sin opprinnelige betydning, nemlig «fornuftig priset» fremfor lavt priset. Ordet «rimelig» er kommet halvveis på samme utsklidningen, men har fremdeles sin gamle betydning.

Reklame for Christiania Bryggeri ifra 1880

Konseptet rundt juleøl har tydeligvis vært så ukjent eller variabelt at bryggeriet har følt behov for å beskrive det: Det er et husholdningsøl som er fyldigere og kraftigere enn vanlig potøl. Potøl var datidens rester av de gamle overgjærede ølsortene. Det beskrives gjerne som synonymt med «godtøl», og de skal ha temmelig lav alkoholstyrke, gjerne ned mot 1-2%. Dog har de nok vært sterkere i tidligere tider. Potølet fortsatte å vansmekte som et tynt og svakt bord- og husholdningsøl frem til det ble erstattet av vørterøl og landsøl. Neste annonse er en tospalter fra Aftenposten 22. desember 1881, fra Christiania Actie-Ølbryggeri, som forøvrig ikke er det samme som overnevnte tross navnelikheten.

Reklame for Christiania Aktiebryggeri ifra 1881

Denne gangen er prisen 1,80 pr dusin som er litt mer enn forrige. Bryggeriet annonserer to øl under rubrikken «juleøl», et sødtøl og et bokkøl. Det første er «let velsmakende juleøl» og koster halvparten av bokkølet som beskrives som meget kraftig og maltrikt. Om vi antar at bokkølet lå på rundt 6%, så ser jeg for meg at sødtølet kanskje lå på rundt 2,5-3%. Beskrivelsen «let og velsmagende» er litt åpen for tolkninger. Jeg mener «let» beskriver alkoholstyrke og «velsmagende» beskriver fylde og smak – dvs et alkoholsvakt men smaksrikt øl.

Legg forøvrig merke til annonsen til høyre, der Chemiker Chr. Tobiesen har analysert og bevitner at renspriten fra destillatør Sæhlie ikke har påvisbar fusel. Tobiesen har tatt flere slike oppdrag som sannhetsvitne for drikkevarenes kvalitet.

Den tredje annonsen kommer 23. desember 1882, også den i Aftenposten. Den er veldig lik den forrige, bortsett fra at sødtølet har fått justert beskrivelsen til også å være holdbart. Når man annonserer for noe, er det ofte for å imøtegå en hyppig innvending. At de følte behov for å fremheve sødtølets holdbarhet tyder på at slikt øl kunne ha begrenset holdbarhet – hvilket ikke er overraskende for et svakt og maltrikt øl.

Reklame for Christiania Aktiebryggeri ifra 1882

Vi kan også ta med en annonse for Tou ifra Stavanger Amtstidende og Adresseavis 21. desember 1885, der man under Juleøl lister sødtøl, bokkøl og bayer. Bayeren er riktignok ikke priset, men sødtølet er priset til en tredjedel av bokkølet, og de to har beskrivelser som minner om annonsene til Christiania Aktie Ølbryggeri.

Reklame for Tou ifra 1885

Her kan man ikke minst legge merke til annonseringen av totalavholdsmøtet og annonsen for ulike viner. Det sistnevnte pleier å ta av foran julehøytidene for alle typer varer som kan støtte oppunder litt ekstragavanse i jula.

Utfra disse annonsene mener jeg man kan lese at juleøl ikke var en øltype i seg selv, men en løslig merkelapp som dekket øltyper man ville ønske seg i forbindelse med jula til mat og husholdning. Til en viss grad kan det tolkes som at merkelappen juleøl har en litt større kopling mot de gamle overgjærede øltypene enn mot undergjæret øl. Men det er også mulig å argumentere mot dette ved å hevde at julølet var mer et husholdningsøl enn et drikkeøl, og at komplingen er en ren følge av dette.

Det er også interessant at de fleste bryggeriene kun annonserer for ølene sine uten presentere dem som juleøl, og lar leseren selv koble det mot bruk i jula. Disse bryggeriene er egentlig litt uvanlige (men ikke unike) ved at de bruker merkelappen juleøl.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-10

Foss' Eisjulebokkøl

Om vi ser tilbake til rundt 1900, er ikke «juleøl» lengre noen egentlig øltype, i hvert fall ikke blant kommersielle øl. Det er en betegnelse for et bruksområde, og den faktiske øltypen for det som ble listet som juleøl var mangt og mye.

Vi har sett at det i beste fall bare er svake indiser på at juleølet endret seg gjennom 30-tallet og frem til det ble reintrodusert etter krigen, i 1956. Man kan nok mistenke en og annen justering, men de er i så fall små. Juleøl fra 30-tallet og fremover behandles helt klart som en egen, selvstendig øltype. Den kan være beslektet med andre, ja til og med nedstammet fra andre øltyper, men det oppfattes som en egen kategori med øl rent typemessig.

Men hva skjer dersom vi graver noen tiår bakover i historien? Da forvitrer typedefinisjonen for juleøl, og den går fra å være en øltype til å bli et navn på «passende» øl for en anledning. Anledningen er gjerne julematen. Vi skal se på flere slike kommersielle proto-juleøl senere, men i dag er det Kulmbacherølet fra Foss bryggeri. Her er en annonse fra Aftenposten 31. desember 1898.

annonse for Kulmbacher-øl ifra Foss

Det ligger under annonsen av «juleøl» ikke er en type, men et bruksområde. Typen er helt klart et kulmbacherøl. Det er en øltype som vi kjenner som eisbock. Bakgrunnen for det er en historie ved et bryggeri i Kulmbach. Mange har påpekt at historien er litt for god til også å være sann, men vi skal allikevel fortelle den. En ansatt skulle transportere noen fat med dobbeltbock, men etterlot dem ute. Det var vinter og det ble sprengkaldt om natta. Neste morgen hadde ølet frosset, og trefatene var blitt sprengt i stykker. Man oppdaget dog at det fremdeles var flytende øl innerst i isklumpen. Som straff ble den skyldige pålagt å drikke dette ølet, som man antok var ødelagt og udrikkelig. Imidlertid viste det seg å være langt bedre og litt sterkere enn det ufrossne ølet – og en ny øltype var født. Visstnok.

Historien har mange problemstillinger, men har i det minste gått inn i ølhistorien som en ikonisk skapelsesberetning for eisbocken. Det skal ha skjedd en gang mellom 1880 og 1900, avhengig av kilde. Om jeg skal være kynisk, så vil jeg påpeke at dette også var perioden da kjøleteknikken inntok bryggeriene.

Foss bryggeri i Kristiania grep tak i øltypen, som var viden kjent for å være både velsmakende og eksklusiv. De har tydeligvis brygget et slikt øl til juleøl, endog på importerte råvarer. Jeg er usikker på hvorfor malten burde komme fra Kulmbach, men det kan være en gimmick.

Egner den seg som et juleøl? Joda. Julebokk listes ofte som en dobbeltbokk, som er utgangspunktet for en eisbokk. Den er sterk og smaksrik. Foss tok 4,56 pr dusin helflasker, hvilket indikerer et kraftig og dyrt øl, selv om det ikke er veldig høyt over bayer og bokk. Denne øltypen ble omkring denne tiden også brygget av Tou, men den må ha forsvunnet i av noen tiår. Den er dog listet som eksempel på øl i skatteklasse 3 så sent som 1917.

Utfra datoene på annonsene kan det mistenktes at ølet ikke solgte for godt. Det er annonsert på julaften, og deretter 28., 29., 30., 31. desember og 1. januar. Det kan mistenkes at man ønsket å kvitte seg med varelageret før jula var over. Likevel treffer vi på dette ølet fra Foss så sent som 1910.

Hvor sterkt var det? Tja, her har vi en eksakt, men ikke uhildet kilde. Frydenlunds bryggeri så seg trolig lei på at Foss presenterte ølet sitt som så overlegent alle andre. De fikk derfor Stadskemiker Schmelck til å analysere Foss' Kulmbacherøl og sitt eget Frydenlunds bokøl, og publiserte resultatet pr annonse i Aftenposten 26. mai 1909. Dette var en relativt vanlig praksis og gav god biintekt for kjemikere. Det var delvis å presentere sitt eget øl som sterkt, ernærende og uten tilsetninger, og konkurrentene som det motsatte.

Stadschemiker Schmelck konkluderte med at Foss' øl holdt 5,03% ABW, mens Frydenlunds bokøl holdt hele 5,41% ABW. Siden dette er vektprosent, blir tilsvarende volumprosent lik 6,3% og 6,8%. Heller ikke i ekstrakt (dvs OG/FG) var Foss' øl sterkere enn Frydenlund Bokøl. Sett i lys av en eisbock virker dette temmelig pislete. Det er ikke engang over grensene som ble satt for skatteklasse 3 i 1913. At den ikke engang var sterkere enn bokølet må ha gitt ølet en spiker i likkista. Dagens eisbock ligger gjerne på 9-11% – selv om det er mange som har tatt den «helt ut» og ligger langt over.

Til julen året etter, i 1899, var Fritz Schillings – muligens en delikatesseforretning i Oslo – den beste muligheten for å få tak i eisbock. Han førte ekte Kulmbacher Salvator, samt Pilsner fra Bürgerliches Brauhaus i Pilsen og Bayer fra Pschorrbräu i München. Schilling hadde enedepot for disse bryggeriene. Ikke noe hjemmesnekret der, nei. Her var juleølanbefalingene eisbock, bayer og pilsner – og igjen sanser vi implisitt at juleøl refererer til bruken, ikke til en øltype.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-09

Det dynamiske 30-tallet

I går stilte vi spørsmålstegn ved om juleølet virkelig overlevde en 17 år lang bryggepause under og etter krigen, uten å bli justert ned eller i det minste bli litt endret på. Men kan vi være sikre på at juleølet på 30-tallet ikke ble justert og endret?

Vi kan egentlig ikke det. Gjennom 30-tallet skjer det en kollosal ekspansjon i markedsføring, også av øl. Der reklame tidligere var kjedelige rubrikkanonser som fortalte om tid, sted og pris for kjøp av produkter, der benyttet man nå et bredt spekter av markedføringsknep.

Her er noen annonser – alle fra 1938 – som viser kreativiteten. De kan nok virke uskyldige nok for oss, som er vant til reklame nesten alle steder og alle tider.

Her er en reklame som spiller på usikkerhet, fra Nordlands Avis 13. desember 1938. Du vil vel ikke bli sittende uten juleøl i jula? Tenk om de går tomme? Det er best å bestille nå med en gang, for sikkerhets skyld. Bak annonsen står en agent på Hemnesberget. Agentene solgte øl på vegne av bryggeriene og var en spesiell ordning.

Den neste reklamen er for Hansa, ifra Fylkestidende for Sogn og Fjordane 1. desember 1938. Her har man tatt i bruk et dikt for å fange oppmerksomheten. Ingen prisopplysning, ingen egentlig produktopplysning, bare poesi som blikkfang.

Her er enda en annonse, fra Nordlands avis 6. desember 1938, som forsøke å treffe forbrukeren via omveier. Denne gangen er det nysgjerrigheten. Det står ikke hvem eller egentlig hva det reklameres for, bare to annonser spredd mellom andre annonser. Tanken er vel å generere en snakkis blant leserne – involvere dem. Involvering er bra, for da sitter budskapet bedre enn om det bare ble lest. Legg forøvrig merke til den ikoniske reklamen for vørterøl: Gi barna vørterøl – alkoholfritt, nærende som er fra samme kilde. Det avsløres av koden «(T.S.A.)», som vi også så i den første annonsen fra agenten på Hemnesberget.

Her er en reklame fra 7. desember 1938, ifra Smaalenenes Social-Demokrat. Jeg forstår den knappest. Kanskje er den en samtidig kulturell referanse som går oss hus forbi idag. Det er noe med fyren på bildet og den Yoda-aktige omskrivingen av utsagnet som fremstår surrealistisk. Igjen ser vi hvordan kartellinndelingen gjør at det er det lokale bryggeriet – Fredrikstad bryggeri – som hånderer salget av øl produsert utenfor regionen.

Som eksemplene viser over, tok reklamen av i kreativ retning på 30-tallet. Det er i og for seg ingen grunn til at man skulle justere på øltypene. I all denne galskapen ville det dog ikke være malplassert om de også justerte litt på oppskriftene. Markedsføring handler ikke bare om reklame, men også om å vinkle produktet til markedet.

Jeg tror nok ikke man fullstendig skiftet karakteren på ølet, men kanskje man samtidig brukte anledningen til å variantbegrense hva som var juleøl for å få litt mer ensartede produkter bryggeriene imellom.

Og mens vi snakker om reklame og 30-tallet og kreativitet. Her er en lenke til en youtube-video av en ølreklame fra 30-tallet, med Wenche Foss, en-eller-annen operakjendis, en-eller-annen avis-kjendis og et par rautende kuer. Sangen var vinneren fra en konkurranse om å skrive den beste ølsangen. Både filmen og konkurransen er også uttrykk for reklamekrativiteten på 30-tallet.

Merk at det i avisannonsene over kun snakkes om juleøl, ikke andre øltyper. Juleøl er fullstendig internalisert som et eget øl. Det er ikke bokkøl til jul, eller bayer som egner seg til julemat – det er juleøl. Det er ingen forsøk på å beskrive øltypen, for det forventes at leseren forstår hva det er når man bare nevner juleøl.

Fremdeles idag er juleølet det eneste ølet hvor det er akseptabelt for makrobryggeriene å justere oppskrifter fra år til år, og kanskje det skyldes at juleølet har et salgsopphold på 10 måneder mellom hver jul. Jeg tror ikke det var annerledes på 30-tallet. Det gjør nok at juleølet er mer utsatt for typemessig utglidning over tiårene enn kontinuerlig bryggede ølsorter som bayer, bokk og pils.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-08

Overlevde juleølet krigen?

I enkelte tekster står det at dagens juleøl stammer fra etter krigen. Likevel er det godt dokumentert at man også brygget juleøl før krigen. Men var dette det samme juleølet? Overlevde mellomkrigstidens juleøl krigen?

Det ble brygget juleøl ved norske bryggerier til julen 1939. Etter krigen kom til Norge ble ressurssituasjonen en helt annen. Ølene ble brygget «lettere» og de sterke og fyldige ølene ble kuttet ut. Etter freden i 1945 var det stor forståelse for at man trengte tid – tildels lang tid – for å få ressurssituasjonen på plass. Knapt noen regnet med at det ville bli juleøl til julen 1945.

Et sitat fra en petit i Aftenposten morgen 12. oktober 1945, side 4, ved signaturen «cm» får stå som tidstypisk for stemningen. Den starter med glede seg over at søtningsstoffet i brusen nå skal erstattes med ekte sukker, diskuterer hvordan ting er i ferd med å vende tilbake til det normale. Mot slutten kommer forfatteren lettere ironisk inn på ølet:

Meget gamle folk kan ennu huske noe brygg de kalte juleøl og påskeøl, og som ved siden av rødvin og Gammel Lysholm gjorde seg godt til oksestek. Det kommer nok alt sammen bare vi har tålmodighet og er optimister. Og når vi var optimister når det så mørkt ut, har vi så men også råd til å være det når ølet ser som lysest ut, mener jeg. Forleden dag så jeg en gutt pøve om der var sjokolade i en sjokoladeautomat som har stått ute under krigen. Når en så liten gutt kan være så stor optimist, hvor store optimister bør ikke vi voksne være?

Selv om ikke julen 1945 ble et juleøl-år, håpet man på at julen 1946 skulle bli det. Et intervju med Halden Arbeiderblad 19. februar 1946, side 2, får illustrere situasjonen. Der sier bryggerimester Abel (jeg formoder at vi mener Nils Henrik Abel ved Halden bryggeri) når han blir spurt om hvordan han trives:

Jo, det går framover. Det er morsomt å kunne by folk noe annet enn landsøl igjen. Landsølet var en forferdelig opplevelse for en gammel brygger. Hele vesken var rett og slett et kunstprodukt og hadde ikke mye med øl å gjøre. Nå kommer de gamle typene etter hvert – til glede både for oss som lager dem og for dem som skal drikke. I juni eller juli blir antakelig bayer å få, og til høsten håper vi på å få lage bokkøl og juleøl.

Og deretter går han over i en lengre klage over alkoholavgiften, som han mener kaster lange skygger over virksomheten. Bryggerimester Abel tenker bayer og bokk og juleøl som «skikkelige øl». Det virker ikke som han tenker på noen ny eller justert oppskrift på juleølet, han ønsker mest av alt å endelig kunne brygge det igjen.

Abel går forresten langt i å insinuere at man mot slutten av krigen og i tiden etterpå laget øl på andre ting enn malt – liksom brusen ble laget på søtningsstoff. Det ville jo vært et brudd på renhetsloven, men nøden lærer maltløs brygger å bruke andre råvarer.

Thedor Platou, direktør i Frydenlund, var ute i et intervju i Aftenposten Morgen 13. mars 1946, side 5, der han berører mange interessante tema:

Det norske produkt, ølet, er en allemannsdrikk og et helt innenlandsk produkt. Det vi trenger av råstoff, bygg og humle, er av helt underordnet betydning, importmessig sett. Byggmengden for hele landets bryggeriindustri i et år svarer bare til 8 à 10 dagers brødkornforbruk. Det valutamessige ved saken er også minimalt. Det vi ennu mangler for å kunne produsere bokkøl, vårøl og juleøl forhandles der nu om. Det er et lite spørsmål.

Med andre ord: man brygget på norske råvarer, tilsynelatende også på norsk humle. Hvorfor var det så? Det hadde Forsyningsdepartementet bestemt, og bryggeriene måtte rette seg etter dét. Man hadde håp om å komme igang med å brygge de sterke spesialølene snart, men det var et forhandlingstema. Hvem måtte man forhandle med? Forsyningsdepartementet – det vil si departementet som bestemte hvordan man fordelte ressursene mellom alle gode formål. Man fikk være optimist og se lyst på saken og håpe på det beste.

Tiden gikk og juleølbryggingen nærmet seg. Adresseavisen skriver 2. oktober 1946, side 3 følgende sørgelige intervju under overskriften Ikke juleøl, – men kanskje påskeøl!:

Der er kanskje litt tidlig å snakke om det som hører julen til, men det kan jo være bra å ha et og annet unnagjort.

– Blir det juleøl å få i år? spør vi direktør Lysholm ved Dahls bryggeri.

– Nei, dessverre, det gjør det ikke. Myndighetene gir oss ikke tillatelse til å brygge sterkere øl enn det vi har i handelen. Det er råvaresituasjonen som ikke tillater det. Men ellers har vi det vi behøver av råvarer for den nåværende ølbryggingen.

– Kan De gi alle oss som tørster håp om påskeøl, da?

– Jeg kan ikke svare annet enn at man må være optimist, – det er en mulighet. Mer kan jeg ikke si nå.

– Noe annet nytt?

– Ikke for øyeblikket. Det er fremdeles vanskelig å skaffe tilstrekkelig med flasker og kork.

Skylden er ut til å være delt mellom myndigheter og ressurssituasjonen. Helt samstemt i det er ikke Theodor Platou, som er sitert på følgende i Asker og Bærum Budstikke 25. oktober 1946, side 6:

Direktør Platou ved Frydenlund forteller til Morgenposten at det ikke blir bokkøl på denne siden av nyttår. Vi har fått en del bygg og venter mer, sier han, men det må vises en del resignasjon i denne tiden. Det er grunnen til at vi ennå ikke har satt i gang bryggingen. Vi mener imidlertid å kunne ta opp spørsmålet med det første. Bayer- og pils-produksjonen gir oss nemlig litt overskudd av korn, og det er mulig dette vil bli brukt til bokkølet.

– Blir det ikke juleøl i år heller?

– Nei, dessverre. Det er jo bokkøl på «en annen måte». Vi får se om ikke forholdene skulle betinge eksta godt øl til påske i stedet. Bryggingen tar tre måneder.

Platou er igjen intervjuet i Aftenposten 4. juli 1947 om både ølutvalg og beskatning:

... dessuten har Forsyningsdepartementet funnet det nødvendig å begrense byggimporten til ølbrygging for dette år og neste år til 10.000 tonn pr år.

– Hvor stor var importen før krigen?

– Omkring 15.000 tonn årlig, men da hadde vi brygging av bokkøl, juleøl og vårøl, sorter som bruker prosentvis mer malt enn annet øl. Bryggeriene kan således ikke ved en økt omsetning skaffe seg den merfortjeneste de høylig trenger for å holde det gående. Skulle vi under de rådende forhold også ta opp bokkølbrygging, som det fra myndighetenes side er full adgang til, vil det øyeblikkelig reise spørsmålet om ølrasjonering, slutter direktøren.

Henimot jul 1947 ventet man fremdeles, om enn kanskje ikke lengre fullt så spent på om det kanskje skulle bli juleøl, men nei. Da var imidlertid bokkølet kommet på markedet igjen, og det fikk klare seg som «juleøl». Følgende ble skrevet i Aftenposten 12. august 1947:

Ved henvendelse til Bryggeriforeningen får Aftenposten opplyst at bokkølet ikke kommer på markedet før nærmere jul. På grunn av de sterkt økte skatter og avgifter blir prisen atskilling høyere enn før krigen. Den er ennu ikke definitivt fastsatt.

«Juleøl» blir det intet av, og publikum får erstatte det med bokkølet. «Påskebrygget» gir Bryggeriforeningen oss heller ingen utsikt til å få neste år.

Flere steder refereres bokkølet som juleøl. Det skapte for eksempel bølger da det osloavisene rapporterte at i Trøndelag ble oppvarmede jernbanevogner prioritert til juleølet, til og med foran transport av poteter. Men det var nok bokkøl man tenkte på.

Men det var ikke bare bokkølet som fikk gå som juleøl. Man startet brygging av eksportøl også, og det var en annen erstatning. I en artikkel i Ringerikes Blad 27. august 1947 meldes det følgende ifra avisen eller bladet «HP»:

I det lange løp er det vel ikke meningen at vi skal fortsette med eksportølet her hjemme, uttaler formannen i Den norske bryggeriforeninge, direktør Offenberg. Vi har jo bokølet, og det ville være naturlig om vi kommer tilbake til de gamle ølsorter fra tiden før krigen.

Etter hva HP erfarer vil det ikke bli foretatt noe skritt i den retning foreløbig. Noe juleøl vil det ikke bli til jul, idet man regner med at det mørke eksportølet, typisk sett, ligger nær opp til dette.

Samme nummer av Ringerikes blad har forøvrig en arikkel om at eksporten av norsk øl ikke er noen stor suksess, under den megetsigende overskriften «Eksportoffensiven for øl ikke mislykket». Eksportølet var muligens en type sterkøl man startet å brygge med et argument om at man kunne eksportere det. Da ville det ikke være så ille om man høynet importen av bygg, og et slikt sterkøl, mentalt stemplet for eksport ville nok være lettere å akseptere enn juleøl og påskeøl, som hadde hjemmemarkedet mer i tankene. Og fikk man ikke eksportert eksportølet, fikk man drikke det her hjemme. Nå må det sies at eksportøl fantes også før krigen, men det kan virke som det først ble formalisert som felles øltype etter krigen.

I 1948 var det knapt noen som ventet på juleølet. I den grad avisene refererer til juleøl, er det mest når de skriver om gamle juletradisjoner og gårdsbrygging – samt at det en og annen gang brukes som slang for øl man har kjøpt inn til jul, i stedet for en egen øltype.

Denne situasjonen fortsetter år etter år, og fra tid til annen dukker spørsmålet opp. Hver gang ender med at det er feil bruk av sparsomme ressurser av bygg å brygge et juleøl. Man får klare seg med andre ølsorter – især bokkøl og lyst og mørkt eksportøl. Ja, disse ølsortene er nærmest i ferd med å regnes om ombyttelige, som i en notis fra Bergens Tidende 11. februar 1949 om ølpriser, der det avslutningsvis nevnes:

Eksportølet brygges i to typer, – lyst som det tidligere påskebrygg eller vårbrygg og mørkt øl nærmest som juleøl.

Først i 1955 begynner det å lysne. Rett nok blir det ikke juleøl denne julen heller, men Bryggeriforeningens tidligere direktør avslører at bryggeriene har omrokkert litt. Det ølet som heter mørk eksport – et øl som idag forlengst har gått ut av handel – skal visstnok være brygget etter samme oppskrift som det gamle juleølet. Under overskriften «Vi får ikke "juleøl"» skrives det i Aftenposten 25. november 1955:

Før krigen laget vi juleøl og vårøl, sier direktør Egil Offenberg ved Schous Bryggeri til Aftenposten. – Det var ølsorter som ble fremstilt ved siden av bokkølet vi den gang hadde. Idag fremstiller bryggeriene lys og mørk eksport. Den mørke eksporten tilsvarer bokkølet og den lyse er det samme jul- og vårølet. Det ville med andre ord bare bli å sette en annen etikett på flaskene, og det har vi ikke funnet noen grunn til å gjøre.

Her mistenker jeg at han er litt feilsitert, og at det skal være at den mørke eksporten tilsvarer juleølet, mens den lyse tilsvarer påskeølet. På den andre siden er dette én av flere indikasjoner på at juleølet ble lysere etter krigen.

Først i 1956 kommer det på ny juleøl på markedet under navnet juleøl. Dog skulle det være litt lettere enn mørk eksport. Her et en notis fra Asker og Bærum Budstikke 21, november 1956:

Etter 17 års fravær kommer juleølet tilbake. Formannen i Oslo krets av Den norske bryggeriforening, driftsbestyrer William Platou forteller at det blir en mørk, gyllen type som kan selges og skjenkes av alle som har rett til salg av øl i skatteklasse III (eksport). Salgstiden blir fra 20. november til 15. januar.

Dagen etter melder Bergens Tidende, 22. november 1956:

For første gang siden 1939 sender bryggeriene i år ut et spesielt juleøl. Det kommer i handelen torsdag i neste uke og blir solgt til og med 15. januar, forteller kontorsjefen ved Hansa, H. Wabeck Hansen, til «Bergens Tidende».

– Ølet er av en fyldig type som skulle egne seg godt som en sterk drikk til den kraftige julematen. Prisen blir den samme som for eksportøl. Det selges bare på halvflasker.

– Folk som husker varen fra før krigen, vil sikkert bli fornøyd med å få den igjen nå, i alle fall er det mange som har spurt etter juleølet.

Juleølreklame fra Schous Juleølreklame fra Hansa
Gamle reklamer fra juleølet kom tilbake i 1956

Det kan være verd å merke seg hvor samstemte bryggeriene var. Øltypene var koordinert, prisene var fastsatt, selv salgstidene var koordinert. Intet bryggeri startet å brygge juleøl før bryggeriforeningen gav klarsignal. Én grunn er at man ikke ønsket å kaste seg ut i en frivol brygging av et luksuriøst øl når ressurssituasjonen var som den var. Tross alt må vi huske at rasjoneringen på busser og lastebiler opphørte i 1951, mens rasjoneringen på bilsalg først opphørte 1. oktober 1960. Midt mellom der opphørte altså «rasjoneringen» av juleølet.

Den norske bryggeribransjen var fullstendig gjennomregulert på denne tiden. Det er lett å si at Bryggeriforeningen holdt bryggeriene i et jerngrep, men sannheten var mer at bryggeriene brukte bryggeriforeningen til å holde hverandre i skinnet, slik at ikke myndighetene og avholdsbevegelse skulle få argumenter for å regulere eller styre over bransjen.

Hvor likt var dette nye juleølet til det gamle, førkrigs juleølet? I Ringerikes Blad 22. november 1956 forteller Disponent Sætre ved Hønefoss bryggeri at:

... juleøl er noe i likhet med export, bare ikke fullt så mektig, og at det skal tappes kun på halve flasker.

Dette med halve flasker refererer til 37,5cl flasker, dvs det som gikk under betegnelse bjørnunger. Ved Halden bryggeri er vi tilbake til Abel som var så optimistisk våren 1946. Han sier til Halden Arbeiderblad 24. november 1956:

For tre måneder sia begynte Halden Bryggeri å brygge årets juleøl – det første julebrygget som er framstilt her i byen på 17 år. Juleølet blir et gyllent øl i skatteklasse 3, og det får omtrent den samme styrken som eksportølet.

– Vi har bestrebet oss på å lage et øl som skal være mest mulig likt juleølet fra før krigen, sier disponent Abel i en samtale. – Den gangen var juleølet meget populært, og vi pleide å selge det på små tønner à 5 og 10 liter. Dessverre ble disse småtønnene ødelagt for oss under krigen, og det har ikke vært mulig for oss å få erstattet dem. Derfor kan vi ikke tilby tønner til julebordet, men bare flasker.

– Alle bryggeriene i landet lager denne kvaliteten av øl i år. Publikum har stadig spurt etter juleøl, og når det skjer er det fordi bryggeriene regner det som en service overfor kundene.

I Halden ble første tapping av juleølet revet unna på tre dager. Men når juleølet først kom, var det noe brygget ned, visstnok helt ned i underkant av 5%. Dette er en underlig plassering. Det norske skattesystemet gjør at bryggeriene idag brygger oppunder øvre klassegrense. Dersom det lå på 5%, var juleølet i 1956 brygget like over nedre klassegrense. Det kan tolkes som mer skatt til Staten og mindre «sløsing» av ressurser. Kanskje det var en forsiktig innføring fra Bryggeriforeningens side?

Likevel var det mange steder der salget av det nye juleølet ble begrenset av kommunestyrene. Dels var alkoholen i ølet i seg selv styggedom, dels var det en sløsing av ressurser, og dels var det siste man ønsket et enda sterkøl. Bryggeriforeningen balanserte pent og forsiktig når de gjetet juleølet på plass i sortementet mer enn ti år etter at krigen var over.

Hvordan kan vi være sikre på at ikke juleølet skiftet type i løpet av disse 17 årene? Det kan vi ikke være. Bryggeriforeningen hadde stålkontroll over hva medlemmene brygget, og man kan fint lese mellom linjene at de også styrte over sortementet av øltyper, valg av råvarer, flaskestørrelser og oppskrifter. Det ville ikke forbause meg det spor om man på slutten av 1950-tallet så sitt snitt til å justere oppskriftene litt i ressurssparingens navn. Kanskje var også pilsens fremrykking etter krigen ikke bare et resultat av endrede smakspreferanser, kanskje passet den øltypen godt inn i ønsket om å spare litt ressurser ved å brygge lyst øl med lav sødme?

Kanskje passet det bedre de samfunnsmessige rammene at juleølet var litt mer ressursvennlig? Da vi så på Norbryggs definisjon av juleøl var det litt underlig at det sprikte såvidt mye i farge og fylde. Kanskje gikk juleølet inn i krigen som mørkere, søtere, sterkere og fyldigere enn det gjenoppstod etterpå, og kanskje ikke alle bryggeriene justerte seg tilbake til originalen i tiårene som fulgte?

Helt sikre på at juleølet overlevde krigen uten endringer kan vi nok ikke være. Et annet klassisk norsk øl som ofte har vært oversett er vårølet eller påskeølet, men det får bli en annen gang.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-07

«Juleøl» i avisene

La oss holde oss til Nasjonalbibliotekets avisdatabase en stund til. Vi kan bruke denne databasen til å sjekke når ordet «juleøl» sklir inn i det offentlige ordskiftet.

Vel, strengt tatt har vel det alltid hett juleøl? Er ikke dette ordet eldre enn avisene? Ja, vi skulle tro det. Begreper som gravøl, barnsøl, arveøl, festeøl, kirkeøl og andre former finnes langt tilbake, og refererer til «øl» som navn på festlighet der det konsumeres øl, snarere enn selve drikken. Men ordet «juleøl» synes ikke å ha samme forståelse, i hvert fall ikke i moderne norsk. Et gravøl er primært en sammenkomst, mens et juleøl er primært en drikk. Uansett er ordet gammelt.

Hva sier så avisene? Her er en oversikt over hvor mange ganger «juleøl» er nevnt pr tiår bakover.

antall benevnelser av juleøl pr tiår

Antall treff på 'Juleøl' i aviser (blått), bøker (rødt) og annet arkivmateriale (oransje). Merk her at Y-aksen er logaritmisk, så selv små bevegelser på Y-aksen kan gi store forskjeller, se tallene på Y-aksen.

Før noen andre påpeker det, så la meg ile til å si at disse dataene må tas med visse forbehold. Nasjonalbibliotekets innskanning av aviser er langt fra komplett. Dessuten er tekstgjenkjenning ikke en perfekt teknikk og det finnes stavevariasjoner. Men denne databasen er ufattelig mye bedre enn ingenting, som ville vært alternativet.

Så over til dataene. Det er flere interessante hopp her.

  • Det er et stort hopp opp i løpet av 1880-tallet. Før dette er det bare sporadisk nevning av juleøl. Men på 1880-tallet skjer det noe, og så holder «juleøl» et nytt nivå i flere tiår. Før 1880 var «juleøl» noe kuriøst eller folkelig. Det var endog behandlet som et ikke helt innarbeidet ord i språket. Men i løpet av 1800-årene blir juleøl fast inventar i språk og aviser. Det er mulig vi skal takke Kristiania Actie-Ølbryggeri for dét.

  • Det neste store hoppet er 1930-tallet. Trolig er det en ny giv i reklametenkningen der man går fra å tenke på reklame som en liten rubrikk annonse som opplyser om tid, sted og pris for å kunne kjøpe en eller annen vare, til at reklame i løpet av 30-tallet blir noe mer manipulerende. Man spiller på følelser og psykologiske faktorer. Reklamen – og reklamebransjen – blir kreative og utforskende. Samtidig er det i denne perioden Bryggeriforeningen festet grepet om kartellinndelingen av landet, der hvert bryggeri var sikret et beskyttet hjemmemarked i bryggeriets omland. Et slikt kartell fordret ironisk nok at man hadde en høy grad av standardisering av produkter. Om et bryggeri ikke hadde et bestemt øl, ville det bety at befolkningen i det distriktet ikke fikk den varen. Jeg tror vi skal tilskrive hoppet på 30-tallet til Bryggeriforeningen og reklamebransjen.

  • På 40-tallet synker antallet referanser til juleøl, men bare i avisene, ikke i bøker og andre medier. Ressurssituasjonen under krigen og i årene umiddelbart etter gjorde at man ikke kunne brygge sterkøl, og da var det heller ikke noen grunn til å reklamere for det. Dessuten var avis-Norge temmelig redusert under krigen. Men juleølet var allerede etablert, og man snakket – og fablet – om det selv om det ikke var på markedet.

  • Den neste økningen skjer på 50- og 60-tallet. Det er i denne perioden at juleølet blir klassisk og reklamen virkelig tar av. Norge var inne i en enorm velstandsvekst, og juleøl hørte til – som det ble sagt i denne fornøyelige og tidstypiske reklamen fra denne tiden. Merk at det ikke nevnes et eneste bryggerimerke. Det reklameres for øl – bare generisk øl. Konkurransen bryggeriene imellom var jo allikevel gjennomregulert av bransjen selv, så bryggeriene – eller bryggeriforeningen – kunne nærmest lage «felles» reklamefilmer.

  • Vi ser at antallet nevninger av «juleøl» nærmest blir halvert fra 60- til 70-tallet. Dette må vi tilskrive forbudet mot alkoholreklame som trådte i kraft 1. juli 1975. Og siden forbudet trådte i kraft midt i tiåret, må effekten ha vært betydelig større enn det som disse dataene gir uttrykk for.

  • I løpet av 80- og 90-tallet når man nye rekorder, selv med reklameforbudet. Jeg tror vi kan tilskrive dette at bryggeriene tilpasser seg det som kalles et «dark marked», altså et reklamefritt marked. Det er i denne perioden vi får ølklubber og juleøltester. Vi kan like det eller ikke, men øltestene er vel så mye og kanskje mer bryggeri-pushede som de er forbruker-etterspurte. På 90-tallet hardner konkurransen mellom bryggeriene rundt juleøl. Siden sterkølsalget legges til Vinmonopolet er i prinsippet alle bryggeriers juleøl tilgjengelig for alle forbrukere, og det er lite som demmer opp for juleøltesthysteriet.

  • At tallene peker nedover etter 2000 kan skyldes mange ting. Kanskje er det litt avisdød som gjør at ting sies i færre aviser? Kanskje er nasjonalbibliteket som har en backlog på skanningen sin? Kanskje er det populærkulturen som flytter seg fra avisspalter og bøker i retning av Internett? Og devis er det grafen som lyver litt, for siste periode dekker knappe 6 år, fra 2010 til 2015. Om vi ekstrapolerer tallene, burde vi få ny rekord for dette tiåret.

På et overordnet nivå kan man si at det er ytre påvirkninger som styrer dette. Krigen og reklameforbudet drar det nedover. Interesseorganisasjoner og reklamebransjen drar det oppover. Historien om øl er ikke bare historien om ølet, men det er fortvilende ofte historien om lover, om kriger og om de samfunnsmessige rammene som ligger rundt. Man kunne trolig ha dekket et betydelig andel av historietpensumet, i hvertfall europeisk historie, ved bare å fortelle om ølbrygging og øldrikking.

Forsåvidt er ikke juleølet bare en kasteball, for uten at det var godt, ville man heller ikke få solgt det over så lang tid.

For å oppsummere: vi har nå en kvalifisert mistanke om hvor vi skal se for å nøste videre rundt jakten på juleølets kilde. Vi kan se på hvordan annonseringen endret seg på 1930-tallet, og vi kan se på hva som skjedde på 1880-tallet. Og vi skal definitivt se hva man sa om juleølet før 1880-tallet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Råtten indeksering - lagt inn av Bernt - 2015/12/7 08:37:16

Det bør nevnes at Nasjonalbibliotekets indeksering av gamle kilder leaves a lot to be desired, ofte feiler den på særnorske tegn eller på gotiske fonter. Mer enn en gang har jeg funnet en interessant sak, som ikke dukket opp i trefflisten, bare ved ren tilfeldighet.

Jeg kikket f.eks. raskt igjennom flere etterfølgende utgaver av Aftenposten i desember 1880 og fant utgaver med juleøl, som ikke dukket opp i søket. Ref til dømes "Billigt Juleøl" på siste side i Aftenposten 24. og 28.desember 1880. Disse dukker ikke opp i søkets treffliste, bare 23. og 27.desember.

Derfor er nok tallene i din oppsummering for lave, i det minste for 1800-tallet.
Javisst, enig i det - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/7 09:18:43
Ja, jeg er enig i det. Ikke bare er er lange årganger som mangler, så som Drammen Tidende 1860-1944, men ofte er det tallrike årganger som ligger inne digitalt om du bruker datosøk, men som ikke er tilgjengelig om man bruker fritekstsøk, f.eks Adresseavisen som mangler masse årganger i tidsrommet 1830-1860 som fritekstsøk, men har 1839, 1842 (elns) osv. Dessuten må du på en IP på et bibliotek dersom du skal ha sjanse for å få noen særlig treff på aviser etter krigen, pga opphavsrett eller noe slikt.

Men alt tatt i betraktning, det er det beste vi har for å søke i en stor mengde aviser. Med alle sine mangler (og de er tallrike) så er det langt bedre enn ingenting.

2015-12-06

Julebrusens komme

En artighet i juleølets nyere historie er fortellingen om hvordan bryggeriene ikke kunne annonsere for juleølet, men måtte finne subtile omveier. Mange bryggerier «brygget» også brus, så i stedet for å annonere juleølet sitt, annonserte de at julebrusen var kommet, og leserne visste at det var et skjult signal om at juleølet var kommet. Men var dette tilfelle? Idag er søndag og hviledag, så vi tar en liten avstikker i jakten på juleølets kilde.

Egentlig var det Storemy på Ølportalen som trigget meg. «Hva er bakgrunnen for 'Julebrusen har kommet'?» spurte han under Bergen Juleølfestival. «Øhh, jeg har vagt hørt om det, man ligger det en historie bak?» svarte jeg. Vi konkluderte med at vi begge hadde hørt om det, og at det hørtes ut som en god men litt vag historie. For god til ikke å grave i.

Dersom historien er sann, burde man finne bevismateriale i avisene. Dette er noe som nødvendigvis må ha skjedd etter at reklameforbudet inntrådte på 70-tallet, så siste fjerdedel av 1900-tallet burde være rett tidsrom.

Et søk i Nasjonalbibliotekets avis-database etter «Julebrusen har (eller er) kommet» gir et magert resultat. Rett nok finnes det noen annonser for julebrus. Men det er ingen veldig klare forsøk på å omgå regelverket, det er heller ingen store mengder av slike annonser. Det er 33 treff på «julebrusen er kommet» og 5 treff på «julebrusen har kommet». Det fleste treffene ligger i tidsrommet 1985-93. Forøvrig er det 21 treff på «juleølet er kommet" i samme tidsrom.

De fleste treffene på frasen «Julebrusen er kommet» synes å være til artikler, kommentarer, kronikker og annet stoff der man akker og oier seg over reklameforbudets idioti. Det kan nesten virke som historien om Julebrusens komme er blitt en standardisert uthenging av reklameforbudet. Ja, den brukes nærmest som et kroneksempel på dumme reguleringer generelt. Den nevnte perioden der frasen nevnes mest, faller sammen med og litt etter tiden da det foregikk en storstilt deregulering og forenkling av regelverk og statsstyring. Var julebrus-historien mest en favoritt-anekdote blant de som kjempet for deregulering av Norge?

I neste omgang kan den ha blitt en vandrehistorie som nesten kunne vært sann, men som egentlig lever mest fordi det er en god historie. Det man i de kretser kaller en avisand.

Her er forresten noen av de tidlige annonsene som faktisk har eksistert. Grans produserte både brus og øl, så det var et reell potensiale for kryssreklamering, og Grans har i hvert fall i nyere tid vist stolthet over «kreativ» reklame og markedsføringsteknikker. Fontana vare en ren brusfabrikk, selv om de også hadde endel utsalgssteder, og jeg ikke vet om de også solgte øl der. Nora eide på dette tidspunktet Ringnes, men faren for kryssreklamering var liten når mineralvannet og ølet var solgt under foreskjellige varemerker.

Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora.

Den første annonsen er fra Aftenposten 28. november 1986. Den andre annonsen er fra Asker og Bærum Budstikke 11. november 1992, og er annonse for butikken Grans minikjøp, som var en butikkjede Grans bryggeri opprettet for å få avsetning på varene sine i konkurranse med bryggeriforeningens medlemmer – og ja, de solgte corn flakes, fiskeboller og toalettpapir i tillegg til øl og brus. Den tredje annonsen er Aftenposten 11. desember 1985, men den siste er fra Aftenposten 19 november 1996. Fontana var en brusfabrikk i Oslo som ble opprettet i 1965 og som la ned produksjonen i Oslo rundt århundreskiftet.

Det er selvfølgelig rikelig rom for feil i denne analysen. Annonser kan ha sær font som ikke er detektert av Nasjonalbiblioteket. Annonsene kan ha vært på plakater i butikkvinduene eller lignende. Ikke alle avisene er med i denne avisdatabasen osv.

Men i det store og det hele virker det ikke som om bryggeriene har tynet reklamereglene ved å snikannonsere juleøl gjennom å utbasunere at julebrusen har kommet, i hvert fall ikke i avisene. Jeg bør vel være litt forsiktig, for jeg kan ikke garantere at ikke noen drar frem en rekke annonser om julebrus som motbeviser meg, men jo mer jeg leter i avisarkivene, jo mer blir jeg overbevist om at «julebrus» ikke har vært noe utbredt reklamekodeord for juleøl – annet enn som et hyppig eksempel i den offentlige debatt på konsekvensen av idiotiske lover og regler.

Men det er en god historie. Og av og til er gode historier så gode at man ikke skal ødelegge dem ved å grave i dem …

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-05

Klassisk norsk juleøl

Det ser ut som det er polølet fra makrobryggeriene som kan føre anene som juleøl lengst bakover – i hvert fall blant de kommersielle ølene. Hvordan er dette klassiske norske juleølet? La oss se på Norbryggs definisjon av denne øltypen, som er klassifisert som øltype 13F.

Innledningsvis nevnes det at juleølet minner om et mørkt bokkøl, og at det ble brygget etter andre verdenskrig. Det første er jeg enig i, det andre kan vel diskuteres, for makrobryggerienes juleøl ble jo brygget før andre verdenskrig også - men storhetstiden har nok helt klart vært siste halvdel av 1900-tallet.

Styrken skal ligge mellom 6,0% og 7,0% ABV. Restsødmen kan være fra 1.014 til 1.022, hvilket er et temmelig bredt spenn. Det er også et spenn som strekker seg helt opp mot det som er lov for fyldige portere, stouter og bokkøl.

Aroma skal være Svak til middels humleduft, og et svakt preg av fruktighet. Maltrik aroma. Ølet skal ha malt i fokus, men merk at hverken kaffe eller sjokolade listes. Dette ølet skal nok være mørkt, men ikke utpreget brent eller sterkt røstet. Humle skal det også være, men humla spiller tredjefiolin i dette ølet. Ellers kan juleølet være svakt krydderaktig, men krydderpreget må ikke komme fra krydder. Juleølet skal følge renhetsloven! I den grad man kan få inn kryddertoner via gjær, humle eller malt, så er det greit, spesielt om det er krydder som matcher med jula.

Farge og utseende er oppgitt til å kunne variere i farge fra kobber til mørk brun. Det er et forbausende stort sprang i farge fra kobber til mørk brun, og det sies ikke noe om skum, som jeg mener skal være der, men hverken være fluffy eller kniv-og-gaffel-tykt. Fargen på skummet bør være mørk kremfarget til lysebrun. Erfaringsmessig har bryggeriene variert fargen mye over årene, men trenden virker å være i retning av mørkere juleøl, for å matche mikrobryggerienes juleøl. Mange har poengtert at juleøl skal være rødlig brun i fargen. Jeg vet ikke om det skyldes at rød er en signalfarge for jula, men et rødskjær i juleølet regnes ofte som en god ting.

Om smaken sies det: Det tradisjonelle juleølet er undergjæret med en utpreget maltsmak og middels bitterhet, liten humlesmak. Det skal være mye malt og sødme. Bitterheten skal være noe nedtonet og dens funksjon er mest å balansere sødmen. Det skal være et øl som egentlig skulle være for søtt, men som humlebitteren drar tilbake innenfor det akseptable.

Kroppen til et juleøl skal være Middels til stor fylde. Det betyr at masse fylde, men samtidig bør det heller ikke være for søtt. Her er det ofte stor variasjon.

I denne definisjonen står det ingenting om CO2-nivå. Jeg vil mene at den skal være svakere karbonert enn pilsen, mer i retning av et bokkøl. Dette ølet skal kunne serveres endel varmere enn pils, uten at det blir kullsyreprikking i munnen eller at kullsyra reduserer ølet kropp i vesentlig grad.

I vrimmelen av spennende juleøl fra mikrobryggeriene er det verd å plukke med seg noen klassiske norske juleøl. Det er sannelig ikke sikkert at denne stilen overlever så lenge - hvem vet om man kan få tak i troverdige eksempler på dette ølet om 15-20 år? For det første presses den i retning av heftigere og mer smaksrikdom. For det andre er det så mye annet som kaller seg juleøl at stilarten utvaskes. Ikke minst er det så mye annet spennende å kjøpe at det klassiske norske juleølet fremstår litt kjedelig og sidrumpa. Sjekk juleøltestene og plukk opp flasker av noen som har gjort det bra.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Øltyper - lagt inn av Gustav F - 2015/12/6 13:15:52
Jeg heller stadig sterkere mot at "Juleøl" bør håndteres som en øltype som alle andre. Selges det som juleøl bør det være en halvmørk lager rundt 6-7%, ikke noe annet. (slutt på rant)

2015-12-04

Hva med julebokken?

Før vi går videre, er det verd så ofre litt tid på julebokken, dette kraftige juleølet som så ofte vaker rundt toppen på juleøltestene, ihvertfall blant alle industriølene. Et kanskje dét et spor i retning av det originale juleølet? (Dette er fjerde luke i årets julekalender.)

Julebokken klassifiseres gjerne som en dobbeltbokk, og helt feil er det ikke. Bakgrunnen og motivasjonen for dette ølet ligger som så mange andre øl i stor grad i lovverket.

Fra 1.1.2000 ble avgiftene på øl og vin og andre alkoholiske drikker samordnet i regelverket. Frem til da fantes en egen avgift på øl, og et annet regelverk for ikke-øl. Dette var del i et større oppryddingsarbeid for å gjøre regelverket enklere og mer generelt. Den gamle ølavgiften strakk seg opp til 7,0% og var i utgangspunktet koblet mot at øl ikke fikk lov til å være sterkere. Men allerede et par år tidligere, i 1998, hadde man etter påtrykk fra EFTA-domstolen tillatt øl over 7,0%.

Ringnes var da raskt ut med sin «Ringnes Loaded» på 10,2%, et navn som det ble reagert på og som Vinmonopolet nektet å selge før den ble omdøpt til «Ringnes Eagle». Dette ølet ble salgsvinner for sterkøl på Polet i minst fem år i strekk – selv om vi må huske at det var snakk om små volum.

Etter samme lest som Eagle, laget Ringnes også sin Julebokk, visstnok første gang til julen 1999. Den speilet juleølet omtrent som Eagle speilet pilsen. Det er vel ingen overdrivelse å si at mens Eagle var en populær, mangeårig døgnflue, så var Julebokk en mer langsiktig suksess. Dette ølet har brukt å bli brygget hos Arendals Bryggeri, selv etter at de mer eller mindre forsvant ut av Ringnes-systemet. Det var snakk om at Ringnes skulle flytte bryggingen til et annet bryggeri, spesielt etter fadesen der partiet ble trukket tilbake på grunn av flasker som sprakk i 2013. Likevel mener jeg at Julebokken også for 2014 ble brygget i Arendal.

Styrken på dette ølet har variert endel. Den har lagt helt oppe på 9,9%, men også nede på 8% – visstnok etter at ølet ikke gjæret skikkelig ut, og ble tappet med endel ekstra fylde. Det er sannelig godt at også de store industribryggeriene kan ha slike utfordringer.

Dermed er ikke julebokken et øl med lange tradisjoner. Man har nok hatt bokkøl i tankene rundt juleøl i Norge tidligere, men Julebokk ser ut til å være en nyvinning fra 1999, motivert av å etablere et produkt i et markedsvakum etter at regelverket endret seg. At dette ølet kan virke som det «alltid» har vært her skyldes vel mer at det var etablert før de fleste av oss ble øl-nerder, og at det alltid har blitt respektert som et bra øl.

Dette ølet har forresten bra lagringspotensiale, i likhet med flere av de europeiske sterke juleølene, så som Samichlaus, som fra dagens produsent faktisk ikke er eldre enn 2000, og som opprinnelig ble brygget i 1979 et bryggeri (Hürlimann) som senere ble kjøpt Carlsberg, men da hadde man allerede lisensiert ølmerket til Schloss Eggenberg. Samichlaus er nesten kvalmende søt om det drikkes ferskt, og er et øl som ikke bare kan lagres, det bør lagres.

Julebokk representerer ikke noen lang linje med juleøl, så vi trenger ikke å nøste videre i den retningen. Ei heller har noen andre norske bryggerier tatt opp denne øltypen.

Det er ofte forbausende hvor raskt tradisjoner etablerer og plutselig synes å ha vært der for alltid. Dette er verd å merke seg når vi skal se senere skal se 1000 år bakover, for når selv 15-20 år kan bli til «alltid», sier det seg selv at det er vanskelig å generalisere og ekstrapolere over 25-30 generasjoner.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Side 7/62: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »