Anders myser på livets særere sider

Side 7/52: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »

2015-01-22

Ny Nordisk Øl

Dersom det er én trend som har potensiale til å bli merkbar i løpet av de neste årene, så er det Ny Nordisk Øl. Utgangspunktet er Nytt Nordisk Kjøkken, som er en bevegelse blant matkjennere og som har gitt oss restauranter som Noma i København og Maaemo i Oslo.

Det gir ikke mening å forklare Ny Nordisk Øl før man har forklart hva Nytt Nordisk Kjøkken er. Norden har vel aldri vært kjent for sitt eksklusive kjøkken. Man har kanskje vært beryktet for smalahove, surströmming, lutefisk og hákarl, men i liten grad berømt for noe i positiv forstand. Det statusmessige kjøkkenet i de nordiske land har mest av alt vært en kopi av det franske kjøkkenet. Men samtidig har de nordiske landene en kolossal bredde i ypperlige råvarer. For en 10-15 år siden var det noen med bakgrunn i restaurantbransjen som så seg lei på dette, og som ville lage nordisk mat av nordiske råvarer med en nordisk identitet og en «nordisk smak». De laget et manifest de kalte Nytt Nordisk Kjøkken, som ble etslags credo for bevegelsen.

Det ble etterhvert en suksess, og kjølvannet derav formulerte tre toneangivende danske ølfolk et tilsvarende credo for ølbrygging, og kalte det Ny Nordisk Øl (NNØ). En slags kortversjon kan kanskje formuleres som:

  1. Det er koblet mot Nytt Nordisk Kjøkken
  2. Det skal hente nordiske råvarer for et nordisk terroir i nordiske øltyper
  3. Det skal være en smaksmessig speiling av nordisk natur.
  4. Sentrale smakskomponenter er: enkel, ren og frisk.
  5. Ny Nordisk Øl vil jobbe for å utbre kunnskap og forståelse.
  6. Ny Nordisk Øl ønsker å være en informasjonsbroker.

Det er lett å kaste seg bifallende på denne bølgen. Men samtidig er det skjær i sjøen her. Det er ikke så enkelt som at bryggeribransjen trenger å finne «seg sjæl» på samme måte som kokkefaget. Faktisk har bryggeribransjen allerede funnet seg sjæl i formen av den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen, og humla er dens fremste ikon. Det kan derfor spørres om Ny Nordisk Øl kanskje kommer 15 år for sent. For er det den tyske undergjæringstradisjonen eller den amerikanske mikrobryggeritradisjonen NNØ skal redde oss fra?

Med i konseptet med Nytt Nordisk Kjøkken ligger det også en komponent av sundhet og rett kosthold. Det er ikke bare å bruke nordiske smakskomponenter, det skal gjøres rett og sundt. Dermed er det over-og-ut for grandis'en, for ikke bare er den italiensk i opphav og industriell i fremstilling, men også fordi den ikke er sund. I stedet er det inn med reinsdyrstek med rørte tyttebær og einebærsaus, eller noe slikt. Det er lett å ironisere over temaet, men man kan ikke besøke et bondens marked uten å se at Nytt Nordisk Kjøkken har skapt eller i det minste sammenfalt med diger bølge av endringer.

Sundhets- og ernæringsaspektet er det temmelig vanskelig å se har noen relevans for ølbryggingen. Ølene er vel omtrent like sunne eller usunne hvordan man enn regner. Dermed er Ny Nordisk Øl fokusert rundt to aspekter: nordiske råvarer/teknikker og en nordisk smaksidentitet.

Nordiske råvarer kan selvfølgelig bety både nordisk dyrket humle og andre krydder enn humle. I tillegg kan man også tenke seg nordisk maltproduksjon, men der er det kanskje mer å vinne på spesialmalt enn på basismalt. Mest å hente er det kanskje rundt tradisjonell behandling av malt, der både røyktørking og svabergstørking burde gi særegne og ekstremt dyre maltsorter. Dermed fremstår kortreistheten litt underlig. Om man bruker kortreist spesialmalt og «normal» basismalt, blir det som om man lager mat av importert biff og poteter, men insisterer på lokale, kortreiste krydder.

Både Sverige og Danmark har hatt kommersiell humledyrking som varte til siste halvdel av 1900-tallet. Jeg ser ikke bort fra at humla – som den utpregede terroir-planten den er – kan gi særegne smaksprofiler når den dyrkes så langt mot nord, med lange lyse netter og et litt kjøligere klima. Men det er ikke likevel ikke humla som man fokuserer mest på.

Den mest lovende delen av Ny Nordisk Øl er ølkrydder utover humle. Det har vært brukt et utall planter til ølbrygging, både til smakstilsetting og som prosesselementer med smaksavgivning som bieffekt. Jeg vil tro at vi i første rekke vil se slikt som pors, einer, tyttebær, røyk, ryllik, reinfann, burot osv. Blir det godt? Kanskje. Det blir i hvert fall interessant, og det gir en ekstrem åpning for kreativitet, der jeg tror en kritisk suksessfaktor er at bryggerne samarbeider med smakskjennere som kokker og matkritikere. Man bør også ha i mente at mange av urtene har vært halvgode erstatninger for utilgjengelige førstevalg. Det er som med barkebrødet: man bakte det ikke for smaken og ernæringen, men fordi man ikke hadde skikkelig og nok mel.

Det andre fokusaspektet er nordisk smaksidentitet, men hva pokker er egentlig dét? For det første er ikke Norden noe ensartet område, med danske enger, finske skoger, svensk skjærgård, norske fjell og forblåst islandsk lava. Å finne fellestrekk synes vanskelig, og enda verre blir det om vi forsøker å oversette noenslags fellestrekk i lynne og kultur til mat- og ølmessige smakskomponenter.

Om jeg likevel med noen adjektiver skal forsøke å våge meg utpå for å skissere hvilke smakstrekk som er «typisk nordiske», så må det vel bli noe slikt som enkel, nedtonet, tydelig, subtilt, forsiktig, robust, ren, viltsmak-ish og naturlig … litt som reinsdyrstek med rørte tyttebær og einebærsaus.

Og har ikke Ny Nordisk Øl en litt schitzofren bakgrunn? Er det et prosjekt for å finne tilbake til det historisk korrekte nordiske ur-ølet? Eller er det et prosjekt for å trekke frem lokale smaksgivere for å skape noe nytt som ingen har smakt før? Jeg tror nok bare det siste er levedyktig. Men der Nytt Nordisk Kjøkken fraff et vakum som sikret dens suksess, der møter Ny Nordisk Øl et marked som allerede er i ferd med å fylles med lokalproduksert mikrobryggeriøl av mer eller mindre amerikansk, britisk og belgisk type.

Det gjenstår fremdeles for prosjektet å finne sin identitet. Der Noma som foregangsrestaurant for Ny Nordisk Kjøkken kunne si: dette gjør vi, og vi gjør det 100%, der er det vanskelig å se at mange av bryggeriene som er med på Ny Nordisk Øl kan ha dette som mer enn et sideprosjekt – organisert og koordinert med prosjektmetodikkens ulystelig byråkrati.

Men som nevnt innledningsvis: dette er verd å følge med på, fordi det er en av de trendene som kan ha potensiale til å transformere ølscenen i Norden på middels lang sikt … eller det kan bli like slagkraftig og nyskapende som Nordisk Råd.

For tiden ligger initiativet hos AgroTech i Danmark, som organiserer et nettverksprosjekt om temaet, foreløpig finansiert frem til sommeren 2016. Det avholdes konferanser og nettverksmøter, det skrives referater og prosjektplaner. Jeg frykter for at det egentlig ender som en underfinansiert krysning av Nordisk Råd og 4H.

2015-01-21

Porterafteninntrykk

Onsdag kveld i forrige uke var Steinar Hamre og jeg i Oslo på en porteraften med hjemmebryggere og andre, med fokus på de to premiebryggene ifra konkurranser ved Norbrygg, der vinnerølet var en baltisk porter. Steinar og jeg var de heldige vinnerne av den ene konkurransen, og hadde gleden av å kjede de fremmøtte med å fortelle historien bak bryggingen av ølet.

Men la meg fokusere på lokalene. Verter for kvelden var Ringnes og Nøgne Ø, og kvelden ble avholdt i Festsalen til Ringnes. Det er kanskje mange som har et inntrykk av Ringnes som et industrikonsern, men det er viktig å huske at i industrihistorien har mange bedrifter – også Ringnes – vært mesener og har ønsket å brygge opp noe varig. Man sponset kunst, kultur og vitenskap, og ikke primært utfra reklamehensyn. De har ofte vært foregangsbedrifter innen sosiale tiltak og ryddige arbeidsforhold, og har gått mye lengre enn det lovene har krevd. Og ikke minst har utsmykket lokalene sine langt utover det som var påkrevd av praktiske og funksjonelle behov.

For Ringnes' vedkommende var et av høydepunktene i 1929, da de bygget om den gamle stallen med tilhørende høyloft til festsal. Salen er innvendig utelukkende laget av gamle tønnestaver i eik. Ikke en spiker er synlig i hele salen, til tross for at tak, vegger og gulv er laget med gamle tønnestaver. Det er et fantastisk rom, der håndverket i interiøret matches av kunsten, malt av Per Vigeland. Det er digre portretter av bryggeriets grunnleggerne på den ene veggen, og motiver fra polferdene til Nansen og Sverdrup på den andre veggen. Bildet under er tatt fra underetasjen ved inngangen, men Ølportalen har et innlegg med flere bilder som viser selve Festsalen. Og husk at alt av tre er laget av eikestaver fra gamle ølfat. Alt!

Fra underetasjen i Ringnes Festsal
Ringnes Festsal

I 1929 var forbudstiden i Norge helt klart over, og produksjonen av øl var forlengst kommet igang igjen. Alkoholforbudet var også over eller på vei tilbake i de fleste andre land. Avholdsbevegelsen var fremdeles mektige men klarte ikke lengre å rekruttere så bra. Det hadde vært økonomisk opptur gjennom mesteparten av 1920-tallet (om vi ser bort fra hyperinflasjonen i det krigsbegjeldede Tyskland). Fremtiden så lys ut. I Tyskland rådet fremdeles den demokratiske Weimar-republikken. Koloniene gikk så det suste. Første verdenskrig var kommet på et tiårs avstand og optimismen rådde. Børsen steg og steg. Egentlig var 1929 et veldig godt år, i hvert fall om du ser på første halvdel. Og Ringnes ferdigstilte Festsalen i det året.

Maleriene på den ene veggen i Festsalen viser de to polekspedisjonene som Ringnes Bryggeri sponset. Den første var Nansens ferd med Fram mot Nordpolen (1893-96) der han kom til 86°13,6'N sammen med Hjalmar Johansen. Ringnes bare delfinansierte ferden, men det må ha gitt mersmak, for de fullfinansierte Otto Sverdrups ekspedisjon med Fram til nordøstlige Canada og nordvestlige Grønland (1898-1902). Maleriene er malt rundt tredve år etter, og de er holdt i en storslagen og nasjonalromantisk stil av den typen som snart skulle gå av mote. Sverdrup hadde som takk for finansieringen oppkalt tre øyer etter bryggeriets eiere: Amund Ringnes' øy, Ellef Ringnes' øy og Axel Heibergs land. Norge hevdet suverenitet over øyene, som var digre, men ubebodde, ugjestmilde, utilgjengelige og omgitt av Canada.

Og så kom krakket på Wall Street høsten 1929. Det var samme år som Festsalen stod ferdig. Og det var samme år som Norge byttet fra seg de tre øyene mot å få engelsk og kanadisk støtte for sitt overherredømme over Jan Mayen. Men selv om Nansen ikke nådde Nordpolen og Sverdrup plantet det norske flagget i øyer som Regjeringen temmelig useremonielt byttet fra seg, så var især Nansens ekspedisjon særdeles vellykket fra et vitenskaplig synspunkt. Nansen var en av de viktigste skaperne av oceanografi som vitenskap, og mye av arbeidet stammet fra reisen med Fram.

Man skal ikke klage på omgivelsene, stilen og de historiske vibbene når man smaker øl i et slikt rom. Jeg vil kort og godt kalle det særdeles standsmessig.

Jeg skal ikke si så mye om de to ølene vi smakte. Det er to temmelig forskjellige øl, innen en stil som spenner om så mye, og ikke minst en stil der vi både har kontinuerlig bryggede eksempler, men også der vi har hatt en «revival» som har tatt stilen litt lengre ut. Egentlig har baltisk porter blitt en samlestil som truer med å måtte deles i 3-4 underklasser, med kollisjonsfare i retning Imperial Porter, Moderne Porter og Stout, og Forreign Extra Stout for å nevne noen. Øltaxonomikere har det sannelig ikke lett for tiden.

Nøgne Ø Gottes Hülfe in der Noth er et øl som gav meg mer mørk maltsmak og lavere restsødme – som var designkriterier vi forsøkte å unngå. Nettopp derfor var det interessant å smake dem mot hverandre og se hvordan de smaksmessig spiller på ulike strenger.

Vårt eget øl har utviklet seg endel siden det ble sluppet. Ingen skal kunne påstå at øl kun utvikler seg dersom det ligger på gjær på flaska. Jeg synes at den kraftige, nesten eksplosive kaffe- og sjokoladearomaen er blitt mindre, spesielt utover i smaken. Samtidig kommer det kraftigere frem en karamellaroma, nesten smørkaramell. Hei, vent litt! Smørkaramell? Er ikke det diacetyl, noe som visstnok ikke skal være i denne stilen eller i norsk undergjæret øl generelt? Sigrid Stretkvern hadde også merket det, og kjørt porteren en ekstra gang foran Ringnes' sensoriske smakspanel, som konkluderte med at dette ikke var diacetyl, men en annen smørkaramell-lignende aroma. Så vi kunne puste lettet ut.

Ellers var noe av det mest interessante å prate med alle folkene som var der. Jeg diskuterte sammenligninger mellom øl og klassisk musikk med Bent Engen i NorØl (han mente NØ-porteren var lekende haydensk, mens Polaris-porteren var litt mer som Beethovens sene og komplekse strykekvartetter, og jeg er enig!) Folk fra utelivsbransjen fortalte om hvordan det var å selge ølet. Bryggerne gav glimt innsiden i bryggeriene. Det var for eksempel interessant å diskutere det nye E. C. Dahls bryggeri med de som akkurat nå sitter og designer det.

Det ble servert middag, en portergryte med begge typer portere, med brød bakt med begge typer portere og en aioli-saus med begge typer portere. Alt var godt. Øl i mat er godt.

Forøvrig er visst lagrene av Polaris-porter nå på det nærmeste tømt. Snipp-snapp-snute …

2015-01-14

Nå starter jula …

Jula starter 25. desember, med juledagen, eller første juledag. Det vil si, i Norge sier vi gjerne at jula starter allerede julaften ettermiddag, men det har visst mest å gjøre med logistikken i gamle dager med å få folk til og fra midnattsmesse i et glissent befolket land.

Men før kristen tid kom jula senere, den startet med vinterdag som var rundt 12. eller 14. januar. Det var Håkon den gode – som det ble tisket og hvikset om var skap-kristen – som flyttet julefeiringen og juleøldrikkingen ifra en tredagers markering rundt 14. januar, og til 25. desember, slik at den sammenfalt med den kristne jula - som man i Norge tidligere også kalte Kristmesse. I Gustav Storms oversettelse av Snorres Heimskringla er det beskrevet slik:

Kong Haakon var god kristen, da han kom til Norge, men fordi hele landet der var hedensk og det var megen blotskab og mange stormænd, og han tyktes meget at trænge hjælp og mængdens velvilje, tog han det raad at fare lønligen med kristendommen; han holdt søndager og fredagsfaste og satte det i loven, at man skulde gaa til julehold paa samme tid som kristne mænd, og da skulde hver mand holde gjestebud paa en mæle øl, men ellers betale bøder, og holde helg, saalænge øllet varede; men forhen var første julenat hake-natten, det er midvinternat, og det blev holdt tre nætters jul.

Tilfeldigvis faller da den gamle jula litt etter avslutningen av den kristne julafeiringe i Norge. Det sies at tradisjonelt skulle julefeiringen være over 13. eller 20. dag jul og alt juleølet skulle være oppdrukket. Formodentlig ville det heller ikke være så drikkelig etter over tre ukers lagring. Det er litt søkt å lete etter konspirasjonsteorier her, men det er jo interessant å observere at juleølet skulle signes til Kristus og Maria på julekvelden, og det skulle være oppdrukket innen tidspunktet for den tradisjonelle, hedenske jula. Det gir ikke så mye rom for noen smidig cross-over mellom religionene.

Den gamle Åsatroa var i stor grad en forfedrekult, og når Håkon den gode som konge ikke hadde lyst til å drikke jul, må det ha vært nesten som om Paven ikke skulle ha tid til forrette påskemesse fordi han var for opptatt med å lese buddisttekster. Håkon var av Ynglingeætt, og de regnet seg som direkte nedstammet fra Odin selv, så hvem var vel mer egnet enn ham i å skulle drikke til gudenes minne for god avling og fred i landet? Snorre forteller at Håkon forsøkte å komme rundt problemet ved i hemmelighet å gjøre korsets tegn over ølskåla, men ellers følge de gamle skikkene.

Det er vel en slags trend. Først drakk man juleølet i midten av januar, så drakk man det fra julaften og litt inn i januar, så drakk vi det mest i adventstiden, og idag starter vi med det på polslippet i starten av november. Tro hvorhen dette ender.

2015-01-13

Tradisjonsølsdødsfall

Myndighetene i Mosambique melder at 69 personer er døde etter å ha drukket tradisjonsølet pombe i en gravferd. Dette er faktisk ikke tid og sted for å snakke om renhetslov og storbryggerier med god hygiene, for faktisk er det ikke egentlig relevant i denne sammenhengen. Det ligger nemlig en historie bak nyheten. Men la meg bruke det som en anledning til å komme med noen advarsler til de som eksperimenterer med tradisjonsøl.

Aller først, pombe betyr kort og godt «øl» på Swahili, eller kanskje «tradisjonsøl» er en bedre oversettelse, for vestlig lagerøl har visst ofte en annen betegnelse. I Afrika har mer eller mindre alle regioner sine øltradisjoner, eller har hatt. Selv om det er store innbyrdes variasjoner i teknikker, råstoffer og navn fra land til land og region til region, så er det også noen overordnede likheter. Felles er ofte at det brygges med en blanding av kornslag. Det kan maltes og meskes eller man kan bruke f.eks planter eller mikrobiologi for stivelseskonvertering, normalt drikkes det helt ferskt, ofte mens det fremdeles gjærer, og gjerne fra sugerør som stikkes i en felles kalabash.

Er det sundt? Ja, sannsynligvis, med mindre bryggeren slurver eller ikke vet hva han eller hun – oftest en hun – holder på med. I hvert fall på landsbygda skulle det nok være sundt, og jeg skulle gjerne ha smakt det om jeg tilfeldigvis var i omegn. Men det er også en ferskvare som ikke har så mange dagers holdbarhet, i motsetning til her hjemme, hvor vi forventer holdbarhet målt i måneder og år.

I byene gjør konkurransen at lokalt fremstilte billige drikkevarer kan være direkte farlige. Nord i Kenya har man chang'aa, som tidvis omtales som øl, men som i realiteten er et grovt destillat av en slags øl-sats. Ordet betyr drep-meg-raskt ifølge Wikipedia. Etter sigende blir denne drikken tilsatt både drivstoffprodukter, balsameringsolje og batterisyre. Jo mer den river og svir, jo sterkere og bedre tror man den er. Jeg har ikke tenkt å drikke chang'aa i kenyanske byer.

Men hva gikk galt i begravelsen på landsbygda i Mosambique? Dersom man leter i ulike utenlandske aviser, finner man raskt beskrivelsen av at de som bare drakk det på formiddagen fikk ingen problemer, mens de som også drakk det på ettermiddagen ble syke. Fullt så fort blir ikke ølet infisert med noe farlig, så det må være noe annet som stikker under.

Vi hører alltid at humla gir ølet dets holdbarhet og hindrer at det blir infisert. Men egentlig er det en cocktail-effekt av humle-stoffer, pH, kullsyre, koking, alkohol og fravær av surstoff. Det gjør at farlige bakterier ikke har noen særlig sjanse til å etablere seg i ølet. Det er ikke én enkelt av disse som er noen magic bullet, det er den kombinerte effekten av flere. Vi kunne godt ha lagt til pasteurisering og filtrering til denne lista, men de har ikke samme status. Øl kan nok bli infisert og bli udrikkelig, men det er ytterst få infeksjoner som er farlig for øldrikkeren. De to mest relevante er kanskje meldrøye i kornet og mugg på overflaten som følge av surstofflekkasje. Meldrøye er blitt observert i kommersielt produsert malt, fortrinnsvis rugmalt, så det kan være en issue for hjemmebryggere.

En gimmick med ekstremøl og ølrevolusjonen er ekstrem eksperimentering. Jeg vil nok be hjemmebryggere utvise en viss forsiktighet når de ekstrem-tradisjonsbrygger. De bør lese seg opp på relevante tema og bruke nese og øyne for å vurdere om et spesial-øl som ligger godt utenfor de vandte parametrene er drikkbart. Sålenge man holder seg til normale øloppskrifter, er man nok på trygg grunn, men om du eksperimenterer litt vel mye, så kan du få øl som ikke er trygge – og særlig etter noen tids lagring.

Graver man litt videre i nyhetene rundt de mozambikanske dødsfallene, finner man også mistankene om at noen på et tidspunkt tilsatte en gift til ølet mens «alle» var i begravelsen. Visstnok faller mistanken på tørket krokodillegalle, som skal være en sterk, lokal gift. En beskrivelse gjengav hvordan det er tradisjon at jegere som dreper krokodiller begraver galleblæren under påsyn av vitner for å unngå enhver mistanke. Det kan godt tenkes at det er krokodillegalleblære, jeg vet egentlig ikke. Det høres i hvert fall ut som ølet og tradisjonsbrygging er frikjent i denne omgang.

Ølnobelprismottaker

Neida, det finnes ingen nobelpris i øl, men har noen mottatt en nobelpris innen et tema der øl er sentralt eller har vært medvirkende? Ja. De fleste som googler vil komme frem med Donald Glaser som fikk nobelprisen i 1960 for å ha funnet på boblekammeret. Mytene sier at han fikk idéen til boblekammeret mens han satt og studerte boblene i et ølglass.

Dessverre er dette ikke sant. Øl var med i noen eksperimenter i en tidlig fase, men gav hverken inspirasjon til eller noen viktige eller konstruktive bidrag til boblekammeret – i hvert fall ikke i laboratoriet. Men historien om dette som en nobelpris bygget på øl er blitt en seiglivet myte.

Men det finnes likevel en annen øl-relatert nobelpris …

Eduard Buchner vant nobelprisen i kjemi i 1907 for isoleringen av enzymkomplekset zymase. Han malte i stykker gjærceller slik at innholdet i dem rant ut i en suppe, deretter filtrerte han gugga slik at det ikke lengre var noen hele gjærceller igjen. Den filtrerte gugga tilsatt han så sukker, både druesukker, fruktsukker og maltsukker. Han kunne da observere at det ble produsert kullsyre og alkohol – ja, i opptil flere dager. Buchner trodde at zymase ble produsert og utsondret av gjæren, mens man senere oppdaget at zymase nok heller er en cocktail av ulike ensymer som tilsammen utfører den prosessen som vi kaller gjæring. Prosessen foregår forøvrig hovedsaklig inni gjæren, ikke utenfor, som Buchner trodde. Rett nok kan mellomprodukter sive inn og ut av gjæren, og diacetyl kanskje er det best kjente av disse, men det er en annen sak.

Buchners oppdagelse var på tampen av krangelen om hvorvidt gjæring var kjemi eller biologi; om gjær bare et litt kompleks kjemisk stoff, eller om det var levende liv. Svaret er selvfølgelig et godt gammeldags Ole-Brummsk: Jatakk, begge deler. Biologi er forsåvidt bare kjemi, men samtidig også noe så komplekst at det er noe litt mer enn «bare kjemi».

Lenge hadde kjemikerne ment at gjæring bare var kjemi, og at gjæren ikke var en levende organisme, men bare en litt kompleks kjemisk reaksjon. Pasteur og andre påviste at gjær var levende liv – som forsåvidt også er kjemi, men allikevel også liv. Buchner viste at gjærcellene er livsformen som huser – og produserer – kjemiske stoffer som konverter sukker til alkohol. I dag fremstår krangelen om kjemi og biologi litt underlig. Akkurat denne nobelprisen i kjemi fremstår vel ikke i ettertid som en av de sterkeste, og på mange måter var det kanskje et æda-bæda til biologien. Hans nobelforedrag har til og med tittelen Cell-Free Fermentation. Med andre ord, kjemi handler om stoffer, ikke celler.

Aha! tenkte sikkert mange den gangen, når bare kjemikerne lærer seg å fremstille zymase, så slipper vi å bruke gjær. Det stemmer for så vidt, men det virker som man forlengst har gitt opp den jakten. Den beste metoden for å produsere zymase er nemlig: som gjær. Dessuten har gjæren en rekke biprodukter som vi har lært å sette pris på i øl.

Så neste gang du snubler over en quiz som spør om en ølrelatert nobelpris, er svaret enten Donald Glaser i 1960 dersom quizmaster er av det lettere slaget som ikke kvalitetssikrer skikkelig, eller Eduard Buchner i 1907. Skjønt, den var mer gjærspesifikk enn ølspesifikk. Buchner brukte forøvig bayersk undergjær i forskningen sin, og han mente at noen bitiske forskere hadde funnet noe som hadde gått ham hus forbi utelukkende fordi den britiske overgjæren hadde andre egenskaper – sannsynligvis bare tull og ren CYA.

2015-01-11

Alkoholtilgiftsgizmoer

Tilgift er et av de ordene som man tidvis snubler over, som har en klar juridisk betydning, men som få egentlig forstår. Tilgift er en ekstrafordel du får med på kjøpet. I utgangspunktet høres det ikke så ille ut, men ofte gis det med for å overbevise, lure eller forvirre kjøperen. Har du kjøpt ny TV, forsøkt å prute uten å får gjort noe med prisen, men du får med på kjøpet lynsikring, spesialkabel og eksklusive skjermrensingsremedier til en samlet utsalgspris på tilsammen 1197 kroner? Da har du sannsynligvis fått varer for 150,- for å få det til å høres ut som du prutet deg til en god pris. Det er én variant tilgift.

Tilgift ble tillatt – men ikke nødvendigvis etisk – ifra 1. juni 2009. Men det er fremdeles ikke tillatt å gi alkohol som tilgift, eller å gi tilgift med kjøp av alkohol.

Likevel gjøres det – av ingen ringere enn Vinmonopolet.

Her er hva Helse- og omsorgsdepartementet sier om gjeldende praksis rundt tilgift ifm alkoholholdig drikke i høringsnotatet om endringer i bestemmelsene rundt alkoholreklame, på side 43 i høringsnotatet. Dette ble utgitt i fjor. Det ligger dessverre ikke lengre ut, så jeg tar meg den frihet å legge det ut selv. Merk eksemplene de bruker.

Reklameforbudet innebærer at det ikke er tillatt med tilgift ved kjøp av alkoholholdig drikk. Tilgift, en tilleggseffekt til produktet, er ment å skulle fremme et salg og er således å regne som foretatt i markedsføringsøyemed.

Eksempler på tilleggseffekter er lodd, kjølekåper, vesker, lykter, serveringsutstyr, gaveesker med klare tilleggsfunksjoner utover å være emballasje mv. Tilleggseffektene vil være å anse som tilgift selv om de har en funksjon i tilknytning til produktet som for eksempel kjølekåper og serveringsutstyr. Tilleggseffektene vil regnes som tilgift selv om de utgjør en del av emballasjen til den alkoholholdige drikken. Det har formodningen for seg at emballasjen har fått den spesielle utformingen for å tiltrekke seg kjøpers oppmerksomhet. Tilleggseffekter som ikke har en tilleggsfunksjon, men kun er ment å tiltrekke kjøpers oppmerksomhet, som for eksempel pynt som henges rundt flaskehalsen, vil også være å anse som tilgift. Gjenstandene vil, selv om de ikke har en egen funksjon, virke salgsfremmende.

Her er noen ferske eksempler på hva jeg nylig fant på polet i Søndre gate i Trondheim.

Tilgift Tilgift Tilgift Tilgift

Ifra venstre ser vi et sløyfebånd på Fetzer Valley Oaks Zinfandel 2007/2010, små biter at det jeg formoder er drueranker på Zaccagnini Montepulciano d'Abruzzo 2011/2012, en liten plastokse på Coronas 2010/2011, og til slutt pose og et hjerte på en Bottega Petalo Ii Vio dell'Amore Moscato 2011.

Men er det så farlig da? Litt plastjuggel eller to cm med inntørket vinranke for å live opp litt? Vel, rent personlig mister jeg ikke akkurat nattesøvn over dette og synes disse eksemplene er storm i et vinglass. Jeg heller til den mening at lover kan være mer eller mindre fornuftige. Men: dersom de er mindre fornuftige eller direkte dumme, er det ikke rett reaksjon å ignorere at de finnes og formode at resten av verden gjør det samme. Da er det bedre å akseptere lovens bokstav, men tydelig påpeke idiotien. Og om man ønsker å bryte dem som en demonstrasjon mot deres idioti, får det heller være som sivil ulydighet, ikke som situasjonsbetinget hva-er-praktisk-for-meg.

Joda, paragrafer kan også være sovende, og det er forsåvidt greit. Men dette er ikke en sovende paragraf, selv om den knappest håndheves. Dersom departementet for i fjor beskrev den som over, så kan den umulig sies å være sovende. Den kan i beste fall sies å være ligge lurende i skjul.

Man kan alltid argumentere rundt slikt som at tilgiften er så bagatellmessig, og den er ikke spesielt rettet mot norske forhold, og det er unfair om de ikke kan selge vinen i Norge bare fordi det henger en ubetydelig gizmo rundt halsen, og vi kan jo tross alt ikke hindre handelen internt i EØS-området bare på grunn av dette. I så fall virker det veldig feil for meg dersom disse bestemmelsene skal gjelde for norske bryggerier, mens utenlandske vinprodusenter slipper unna fordi det blir for mye styr over noen bagateller.

Tilgift fungerer. Jeg vet hva som skjer dersom jeg kommer inn på Polet sammen med ungene og ser champagneflaska med Petalo med rosa hjerte som avbildet over:

Storesøster(4): Pappa, pappa! Jeg vil ha en sånn! (peker på flaska med rosa hjerte og matchende glitterbehengt pose)
Meg: Vi skulle ikke kjøpe en slik idag.
Storesøster(4): Jeg vil, jeg VIL!! (Vibrerende underleppe varsler at snarlig nedsetting på gulvet med påfølgende hylskriking og trusel om å trekke nomineringen til verdens-beste-pappa, varsling av snarlig død, og vurdering av å melding flytting hjemmefra.)
Meg: Sukk, okda. (Hmm, dette er ikke tid og sted for å ta akkurat denne kampen. Vinen er sikkert ok, og vel drikkes en eller annen gang, eller gis bort i gave eller noe slikt. Og hjertet og posen kan sikkert demonteres umiddelbart etter betaling, så blir det stille.)
Lillebror(2): Jeg vil også ha. Jeg også!!
Meg: Akk og sukk. (Resignerer og griper enda en flaske.)

Ok, vanligvis yter jeg litt mer motstand en i scenariet over, men du skjønner tegningen. Spesielt storesøster er flink til å snurre pappa rundt lillefingeren. Det er et eksempel på noe man ønsker å unngå med et forbud mot tilgift: at en litt irrasjonell der-og-da-higen etter en verdiløs men kul gizmo fører til at man kjøper noe som man ellers ikke ville kjøpt, og som man kanskje ikke har bruk for.

Facons Gammel Brygd, som riktignok gikk inn i 1996, kom med en liten årstallsmerket flaskeåpner med potensiale som samlerobjekt hengt rundt flaskehalsen er klassisk tilgift, selv om den er funksjonell. Brewdog Sink the Bismarck med påsettbar propp er sannsynligvis også ulovlig utfra at der er alkohol med tilgift, og argumentasjonen om at man skal slippe å drikke den i en runde holder ikke. Sannsynligvis vil til og med den brune posen til Brewdog Tactical Nuclear Penguin kunne være å regne som tilgift. Rørene som f.eks Nøgne Ø Dark Horizon kommer er nok ikke under tilgift, selv om de er nyttige og ikke minst øker eksponert reklameflate i butikkhylla.

Enkelte tilgifter er vanskeligere å regulere. Laphroaig har en gimmick med at dersom du registerer flaskenummeret, så får du med i Friends of Laphroaig og får «eierskap» til en kvadratfot av en skotsk torvmyr og et kult sertifikat, dog uten rettigheter til utvinning av torven for bruk til tørking av malt for whiskyproduksjon. Jeg mener man tidligere sendte inn foilien på toppen av flasken forsegling, men det er ikke slik nå. Destilleriet omtaler deg som Laird (Lord) og plikter for all fremtid å stille med slagstøvler om du vil besiktige din besittelse. Er det tilgift? Ja, men det ligger trolig utenfor norsk jurisdiksjon. Ikke er det spesielt rettet mot Norge heller, men det er i hvert fall ikke lov for butikker eller puber i Norge å fokusere på det.

Underberger har et tilgiftsprogram – Die Underberg Treueprämien – der man kan få bestemte «gaver» når man har drukket et visst antall av deres små 2cl bitterflasker. Med 48 flasketopper får du en kortstokk eller et etui med plass til to Underberger-flasker, med 96 får du et Underberger-glass, osv helt opp til 384 kapsler som gir deg en porselenstallerken med et urtemotiv som finnes i 12 ulike utførelser, slik at du trenger 4608 kapler for fullt sett. Du må vel nærmest ha hotell med modne tyskere som hovedklientell for å nå så langt. Og i så fall kan du i hvert fall ikke stille premiene ut, for da blir det reklame og dobbelt ulovlig. Faktisk trippelt ulovlig, for det er vel fremdeles generelt forbudt å bruke tilgift som slår inn etter et visst antall kjøp, dvs kjøp fem stk og få X med gratis?

Hvorfor slipper Polet slike produkter som de fire overnevnte vinene inn i hyllene, når de på en så direkte måte kolliderer med regelverket? Det er Polet selv som setter varene ut i hyllene, det er Polet selv som godkjenner alle produktene.

Riktignok har Polet en slags blålysrettighet rundt alkoholreklame. Liksom brann-, politi- og sykebiler, som kan skru på blålyset og bryte trafikkreglene etter egen vurdering, så har Polet et selvadministrert unntak fra reklameforbudet. Det er mye tuftet på en forventning om at Polet ikke misbruker det, og at de i praksis overholder essensen i reklameforbudet. Forøvrig er det åpnet for endringer i de nye reglene, slik at det som Polet til idag har fått lov til, også vil gjelde andre i samme stilling.

Jeg kan fint akseptere at Vinmonopolet i lys av sin spesielle stilling har en særrett til å legge produktinformasjon ut på web, men jeg kan ikke forstå at de skal ha lov til å føre produkter som bryter med reklameforbudets regler som bruk av tilgift ved kjøp av alkoholdig drikke. Eller er det bare nok et eksempel på at departement og direktorat har én oppfatning av regelverket, mens resten av landet, Vinmonopolet inkludert, har en annen oppfatning?

Polet fraskriver seg ansvaret - lagt inn av Arve Lervik - 2015/1/11 11:02:40
Polet trekker i ny og ne produkter fra hyllene grunnet tilgiftsreglene, men det er kun etter at noen har levert klage til departement eller direktorat. Lanson og Veuve Clicquot er to av de siste jeg vet av det er levert klage på grunnet at de kom med kjøletrekk på flaskene (noe de hadde hatt i årevis). I tillegg var det noen viner som kom ferdig fylt i vinglass (plast) som noen klagde på (det finnes fortsatt et Irish Coffee-produkt ferdig komponert i Irish-glass i hyllene). Vinmonopolet fraskriver seg alt ansvar for produktene og lemper det over på importørene når noe blir påpekt. Dette er tydligvis en praksis som støttes av departement og direktorat. Andre detaljister som selger alkohol (matvare) er mye mer påpasselige da de vet at de vil få smellen dersom de i det hele tatt nærmer seg et grensetilfelle.

2015-01-10

Mikrobryggerirevolusjonen

Vi ser en enorm eksplosjon i antall nye mikrobryggerier. Jeg tror dét mer enn noe annet har potensiale for å påvirke regelverket rundt alkohol.

For det første er det viktig å huske på at bryggeriene ligger svært spredt. Selv om det de store byene har mange bryggerier, så ligger det typiske nye mikrobryggeriet i en landkommune, gjerne på en gård eller i ellers overflødige næringslokaler. De sysselsetter kanskje én til tre personer, ofte som tilleggsjobb og på deltid, og kanskje på delvis avlønning, men de gir også en sekundær sysselsetting til andre aktører i nærmiljøet sitt. De brygger øl som gir stedet synlighet og lokal identitet. De kan være med å trekke turister og bygge opp under event-arrangementer. På mange måter er et mikrobryggeri den ideelle bedriften for en liten landkommune.

Alle propellene som starter opp hvert sitt mikrobryggeri har et kontaktnett. De kjenner folk som kanskje er lokalpolitikere. Når bryggeriene snubler i teite paragrafer og hindres av uforståelige regler rundt alkohollovgivningen, er det større sannsynlighet for at lokale politikere og administratorer erkjenner at det er uheldig, når påvirker faktisk personer i nærmiljøet, og at de legger forholdene til rette på måter som ville vært utenkelig «i byen».

Når det bare blir mange nok mikrobryggerier med god geografisk spredning, skal vi ikke undervurdere effekten lokalpolitikerne kan ha på partienes alkoholpolitikk. Lokalpolitikere er kanskje på jakt etter lokale saker å vise handlekraft i, men vi skal heller ikke underslå at lokalpolitikere viser ekte engasjement for sine lokalmiljøer, og at de har en bottom-up-påvirkning på sine respektive partiers politikk.

Til nå har det stort sett vært avholdsbevegelsen som har fått lov til å monopolisere partienes alkoholpolitikk. Fremover tror jeg vi kan se mer diskusjon og debatt innad i partiene. Som en bakgrunn kan man lese denne analysen av partiprogrammene 2009-2013 som jeg gjorde i forkant av Stortingsvalget 2013. Jeg fulgte den ikke opp, men sjekket endel rundt de nye programmene for perioden 2013-2017, og det var noen, men ikke veldig omfattende endringer. Gjennomgående er ølpolitikk et underdomene av rusmiddelpolitikk og avholdssak, med noen ganske få unntak. Men øl- og bryggeripolitikk burde være vel så mye næringslivs- og distriktspolitikk som det er alkohol- og rusmiddelpolitikk. Kanskje mer, til og med.

Slippes hundre nye bryggerier løs, spredd på hundre kommuner, er jeg overbevist om at det får en kumulativ innvirkning på partienes holdning til bryggeriene – og spesielt småbryggerienes – levevilkår.

For noen uker siden ble jeg oppringt av en lokalpolitiker som ville diskutere 4,7-grensa. Hans utgangspunkt var nettopp kontakten med lokale bryggere som hadde pågangsmot og iver, men dårlige rammebetingelser mht lover og regler. Lokalpolitikeren ønsket å heve 4,7-grensa for butikksalg av øl, og planla og ta det innad i sitt parti. Jeg foreslo 7,0 som ny grense – eller rettere sagt en gjeninnføring av den gamle grensen som gjaldt frem til 1990-tallet. Det var en lang og interessant telefonsamtale.

Til høsten er det kommunestyre- og fylkestingsvalg. Det er et ypperlig tidspunkt å avkreve lokalpolitikerne svar på hva de tenker rundt øl- og mikrobryggeripolitikk. Da handler det om at de av oss som synes det er viktig spør lokalpolitikerne som står på stand om dette. I det minste tvinger det politikerne til å sette seg litt inn i alkohol- og næringslivspolitikken sin.

2015-01-09

Forretningsidé

I disse tider da alle synes å gå kommers med sin ølhobby, har jeg en forretningsidé jeg gjerne vil tipse om. Det vil si, jeg presenterte den på bloggen for litt over tre år siden, men utviklingen i bryggeribransjen i Norge gjør den enda mer relevant idag.

I grunntrekk er det: a) kjøp varebil, b) kjør rundt i Norge, c) kjøp eller plukk opp øl på småbryggeriene, d) og selg eller last av på utvalgspubene. Repetér til du har tjent nok til å pensjonere deg og kjøpe fritidsbolig i ett eller annet ølmekka. Detaljene kan du se i blogginnlegget som er referert over.

Hva er det som gjør denne idéen enda mer relevant idag enn tidligere? Dessto flere, mindre og mer avsidesliggende småbryggeriene – og utvalgspubene – blir, dessto bedre er idéen. Dermed blir den mer relevant med den store eksplosjonen av mikrobryggerier som er på vei. Det handler om logistikk, der den fremherskende tanken idag synes å være å ta alt inn til et sentrallager, sortere det og distribuere det utover.

Tidligere har det stort sett vært vinimportører og de gamle bryggeriene som har distribuert alkohol. Med noen få unntak behandlet vinimportørene ølet temmelig stemoderlig – om de de var villige til å ta i det i det hele tatt. De store bryggerienes forretningsidé var å distribuere kun sitt eget øl. Dermed var det et vakum der vi har fått det vi kan kalle spesialøldistributører. Men spesialølmarkedet vokser så raskt at det nok fremdeles er rom for flere aktører. De neste par årene vil vi nok se hvilke av dem som blir store og hvilke som avvikler eller kjøpes opp.

Quiz: du kommer inn på en pub i Trondheim og ønsker kortreist øl, velger du Hansa eller Austmann? Svar: Hansa, for Austmannølet har vært en tur innom Oslo. I hvert fall var det slik i starten, men det er forsåvidt mulig de etterhvert har klart å optimalisere bort denne Osloturen.

Logistikere er formodentlig ikke dumme, så sentrallagertanken må ha noe for seg. Men et sentrallager fungerer formodentlig best dersom det er få og store produsenter og/eller avtakere. Samt at det gir mening dersom produsent og avtaker er godt adskilt, som for vin: importeres fra utlandet og distribueres rundt i Norge. Men hva dersom det er mange småprodusenter med god spredning, og mange puber og ølbutikker med like god geografisk spredning i det samme området og et sterkt ønske om ha bredt utvalg men små kvanta? Er det da helt sikkert at den beste logistikkmodellen er å samle alt inn til et sentrallager og distribuere derifra?

Eller er det mulig at en ølvarebil som tråkler seg gjennom en rute og er innom bryggerier og puber kan distribuere ølet både billigere og raskere? Her må det tas med at mikrobryggeriene ofte har små batcher og utvalgspubene heller vil ha bredt utvalg enn store kvanta av hver vare. Kanskje er det levedyktig å pakke to esker med seks flasker av fire ølsorter for levering til en pub tre timers kjøretur unna, dersom det er en varebil som allikevel er innom og kan ta det med. Det trengs noe datasystemer for planlegging, bestilling, logistikk, ordrestyring og varebeholdning, men jeg tror tanken er god. Kanskje det kan kombineres med en øl-børs for små kvanta spesial-øl, rettet mot mikrobryggerier, puber og ølbutikker, med ølbussen som transportåre?

Værsågod, dersom noen vil ta opp idéen. Jeg estimerte at kostnaden var på rundt 5-6 kroner pr. halvlitersflaske, men det er sikkert et grovt underestimat.

2015-01-08

Genanalyser av gjær

En av de interessante øl-relaterte tingene som man må kunne bruke genteknologi til, er å finne slektskapsforholdene mellom de ulike variantene av gjær. Det er velkjent at ølgjær kommer i et utall varianter, som nok har temmelig få opprinnelige kilder. Bryggere har til alle tider lånt og stjålet (og etterhvert kjøpt) gjær fra hverandre. Genteknologien burde kunne si noe om slektskapsforholdet.

I hvert fall White labs har et slikt prosjekt på gang. Det kan si noe om hvor forskjellige to varianter av gjær virkelig er. Kanskje man kan finne to varianter som egentlig er én og samme gjær?

Det vil også fortelle oss litt om hvem som har lånt av hvem. Ulempen er at bryggeriene nok har skiftet gjæren sin litt oftere enn de liker å fortelle om. Før Emil Chr. Hansen utviklet teknikken med rendyrking av gjæren i 1883, var det heller ikke så relevant å snakke om slektskap av gjær, fordi man hadde gjærblandinger som bestod av flere varianter.

Med rendyrkingen av gjær kan man beholde og videreføre en gjærstamme og en gjærs egenskaper på en helt annen måte enn det var mulig før. Når en gjærstamme er isolert og rendyrket, kan man bruke og formere den nokså enkelt, det gjelder hovedsaklig ikke å mishandle den. Før rendyrking av gjær var man i tillegg avhengig av å la gjæren leve i synergi med et aktivt bryggende bryggeri, for dersom man endret omgivelsene til gjæren med mange ulike varianter, risikerte man å forrykke forholdet mellom dem.

Når vi idag snakker om weissbiergjær, portergjær og slikt, så har de utgangspunktet ikke-ren, dvs gjærblandinger som har vært fremherskende i bryggerier som har laget slike øl. Da blir det den gjæren som trives best som det blir mest av, ja kanskje nesten enerådende. Det forutsetter imidlertid at man jevnlig brygger den øltypen, for skifter man øltype, styrke, temperaturer osv, risikerer man at balansen mellom gjærvariantene forrykkes. Før rendyrkingen av gjæren var det med andre ord en langt større vekselvirkning mellom gjærens egenskaper og bryggeriets ølstil, utstyr og bryggeteknikk.

Man kunne selvfølgelig ta en pale- eller pilsnergjær og bruke i en barley wine eller et bokkøl, men gjæroverskuddet fra disse kraftigere ølsortene ville nok være annerledes enn gjæren man startet med. Derfor var man tidligere avhengig av en jevn brygging av lyse og middels sterke ølsorter for å vedlikeholde bryggerigjæren. Selv idag er det tommelfingerregel at det er gjæroverskuddet fra de milde og lyse øltypene, og helst en type man brygger jevnlig, som man høster for videre bruk. Idag er det helst fordi en tung, sterk, mørk øl stresser gjæren slik at den lettere muterer, men tidligere var det også for ikke å beholde hegemoniet til den fremherskende gjærvarianten.

Rendyrkingen av gjæren har ikke bare vært viktig for oppskalering av industribrygging, men også for øltypeeksplosjonen hos mikrobryggeriene. Dersom man ikke hadde hatt rendyrket gjær, ville ikke mikrobryggeriene i praksis kunne sjonglere mellom så mange ulike gjærsorter. Man ville heller ikke så lett kunne presse (les: mishandle) gjæren under forhold den ikke var så egnet for (les: brygge ekstremøl). Rendyrkingen av gjær var kanskje den viktigste nye teknikken i bryggeribransjen på siste halvdel 1800-tallet.

Fremover kan gensekvensiering og genmodifisering av gjæren bli det store. Vi kan tenke oss gjær der man slår på/av eller innpoder gener for produksjon av bestemte fruktestere, utgjæringsgrad, fuselalkoholer osv.

Men vil forbrukerne egentlig ha genmodifisert øl? – Ikke øl på genmodifisert bygg, men øl brygget med genmodifisert gjær, såkalt «franken-gjær». Og hvem eier i så fall denne gjæren, og kan en hjemmebrygger dyrke den opp? Gjær er tross alt bare en sopp, og aksepterer vi genmodifiserte planter, kan jeg ikke se at det skulle være noe prinsippielt i veien for genmodifiert ølgjær.

- lagt inn av BB - 2015/1/8 11:27:56
Det spørs imidlertid om Mattilsynet applauderer den genmodifiserte gjæren… http://www.mattilsynet.no/planter_og_dyrking/genmodifisering/

2015-01-07

Tastespotting

En av de mer interessante prinsippavgjørelsene rundt alkoholpolitikk og alkoholreklame i tiden fremover tror jeg kommer i forbindelse med Tastespot. Dette er en nettbasert vinhandel, lokalisert i Storbritannia, med webtjener i Amsterdam. Den er bragt inn for Helsedirektoratet for vurdering av et mulig brudd på reklameforbudet.

Hva er så ille med Tastespot? Vel de ser ut til å rette seg inn mot det norske markedet, med norskspråklige websider, og spesialtilpassede avtaler med speditør, betaling i NOK og fiks-ferdig-ordning av toll og MVA. Dermed er man skremmende nær å ha en norsk nettbutikk. Det er nesten vinverdenens svar på London-baserte TV-Norge. Og de har ikke noen tilsvarende innretting mot andre land.

Hvor har så saken sitt opphav. Vel, det ser tilsynelatende ut til å ha startet med en e-post med tilbud på nettkjøp av viner til den kommunale e-postadressen til ansvarlig for alkoholbevillingene i en mindre norsk kommune. Vedkommende har så klagd dette inn for Helsedirektoratet, som har vurdert det som et brudd på alkoholreklamelovgivningen, og bedt Tastespot om en redegjørelse innen 16. januar før man tar endelige beslutninger. Dette er implisitt også Helsedirektoratets måte å rasle med sanksjonsmidlene, noe som stort sett alltid medfører at problemet fordamper av seg selv, samtidig som Helsedirektoratet formelt sett ikke har trengt å bestemme eller pålegge noe som helst.

Juristene er kanskje mest interessert i hva som står i mailen som sendes, men jeg stusser over hvordan den endte opp hos mottakeren. Rent umiddelbart høres det ut som en intenst dum handling å spamme ansvarlig for alkoholsaker i en kommune med tilbud om nettkjøp av viner. Ikke ser de ut til å ha spammet ekstremt bredt, for jeg klarer ikke å finne noe om Tastespot og spamming på Google.com. I tillegg synes det ikke som det var et enkeltstående tilfelle, for det kom ikke mindre enn tre eller fire samtidige klager til Helsedirektoratet Tastespot, registert mottatt 19. og 20. november i fjor. Ytterligere en klage har Helsedirektoratet mottatt 22. desember.

Jeg skal være forsiktig med å synse om hva som har skjedd her, men jeg tror nøkkelen til å forstå saken ligger i å forstå hvordan disse klagerne har fått nyhetsbrevet ifra Tastespot. Nyhetsbrevet sendes til de som har opprettet brukerkonto og verifisert sin e-postadresse på Tastespot.com, hvilket gjør det til en verifisert opt-in e-postliste. (Dog kan e-postadresse endres uten re-verifisering for den nye e-postadresen.) Hvordan har disse mottatt nyhetsbrevet uten å opprette en konto på Tastespot.com?

Hva er så Tastespot.com? Vel, de selger viner fra nettbutikk. Utvalget deres er greit men ikke allverden, med forbehold om at jeg ikke har snøring på viner. Leveringstiden er visstnok til å leve med ifølge kommentarer rundt om. Prisene er jeg egentlig ikke i stand til å vurdere, da jeg ikke fant noe overlapp med Polet i et kursorisk søk. Folk som kan mer om vin enn meg ser ut til å være fornøyd. Tastespot ser ut til å samarbeide med en stor britisk vinimportør som får laget spesialtappinger for eget varemerke.

Hva så med skattesatsene? De er de samme som om du kjøpte via Polet, så strengt tatt skulle det ikke være noe her som tilsier at dette skulle være billigere enn Polet. På den andre siden er Polet en tungrodd kanal å skulle eksponere sine varer gjennom, og sånn sett kan en nettbutikk finne sin nisje ved å koble produsenter og forbrukere på en måte som oppleves som enkel og smidig for begge parter.

Polet pleide å være billige, fordi de var en stor innkjøper med en lovpålagt lav avanse. Det har de forsåvidt ennå, men vi har vært igjennom en oppsplitting av salgsledd, produksjon og importdel, og en demonopolisering av de to siste. Dermed er det nokså irrelevant om salgsleddet tar lav avanse, dersom distributører med eneavtaler på import av konkrete produkter til det norske markedet i praksis kan prissette varene uten konkurranse.

Tastespot-modellen er også et alternativ som tilbyr et annet vareutvalg, og dét er interessant for oss som har minimal merkelojalitet og gjerne vil smake noe nytt hver gang. Forsåvidt kan man jo privatimportere fra hvorsomhelst, men prakkfaktoren er ofte et hinder, og der har forretningsmodellen til Tastespot sitt potensiale: bestilling og betaling på ett sted, samt levering på døra. Vel, det er visstnok separat betaling til nettstedet og til speditøren, men det er temmelig nær.

Tastespot tilbyr ikke øl, men konseptet har vært i drift i snart to år. Når de nå får Helsedirektoratets søkelys på seg, er det både på nyhetsbrevet og for websidene deres. Nyhetsbrevet synes som nevnt å være en opt-in med verifisert e-postadresse, og burde ikke egentlig være et problem. Websidene deres er åpne for alle for browsing, men nylig var det en oppmykning i reklameforbudet nettopp for websider du selv måtte oppsøke, uten at jeg husker detaljene, så mener jeg den også dekket nettbutikker.

Det er her kjernen i saken ligger. Fremskrittspartiet har lovet reformering av alkoholpolitikken, men bandt seg gjennom regjeringsdeltakelsen til å la alle sentrale momenter ved alkoholpolitikken bli liggende fast. Dermed har de lett med lykt og lupe etter de små og betydningslette reformene som kan demonstrere handlekraft. Åpning av Polet på nyttårsaften en gang i fremtiden er én slik seier. Muligheter for bryggeriene til å ha produktinformasjon på web var en annen. Parallelt med denne oppmykningen dukker det opp en sak der man trenger å vurdere lovligheten av produktinformasjon på websider. Nå er riktignok ikke Tastespot en produsent, de er en nettbutikk eller med litt velvilje enslags distributør, men jeg mistenker at vurderingene som gjøres i denne saken vil legge på plass retningslinjer som gjelder når også norske bryggeriers websider skal veies og måles for å komme igjennom nåløyet. Derfor er saken viktig.

For hva er det egentlig Tastespot har gjort som er ulovlig. Da de nye tolkningene av alkoholreglene ble foreslått, ble det gitt åpning for nøktern produktinformasjon på websidene, men noen tilsvarende oppmykning for bruk av e-postlister tror jeg ikke ble foreslått. Uansett synes det som Tastespot kommer i mål ved å legge produktkatalogen bak innlogging, gjøre den litt mindre flashy og la nyhetsbrevet kun referere til websider. For det virker ikke som Helsedirektoratet fokuserer på kjernevirksomheten til Tastespot: salg av vin fra England til norske kunder, bare reklamen for det. I stedet er det all informasjon om vinen og mulighetene for å bli informert om den som søkelyset settes på.

Det er en annen kompliserende faktor her. Helsedirektoratet argumenterer for at Tastespot er underlagt norske regler, og har noen gode poenger der. På den andre siden opererer de fra England, med websidene i Nederland, og da er de samtidig beskyttet av EU-regler. Dermed har vi potensiale for at særnorske regler kolliderer med EU-reglene, og slikt kan det bli fornøyelige prinsippsaker av.

Jeg tror denne saken har stort potensiale for å versere måneder og år fremover, og kanskje generere interessante avgjørelser.

Spam - lagt inn av Knut G - 2015/1/8 07:49:42
Hei. Jeg jobber i kommune, og får ukentlig "spam" fra Tastespot - uten å noen gang ha meldt meg på nyhetsbrev etc.
De spammer, ja - lagt inn av Gustav F - 2015/1/8 11:37:22
Det ser ut som klassisk spam, ja. De har sendt til dommerkomiteen i Norbrygg, som aldri har meldt seg på mailinglista. Og Google synes det hører hjemme i spam-folderen.

2015-01-06

Kieglekronedbrenningen

I julebordsesongen brant Kieglekroa. Dersom man går forbi idag, ser det ikke så ille ut, men det er mest fordi de mest skadede bygningsdelene er fjernet. Deler av resten må være sterkt skadd. Hotellet i samme kvartal – som eier lokalene – har uttrykt at de vil gjenoppbygge og drive puben videre. Men vi får vente å se til de har talt ferdig på alle knappene.

Det er synd at den har brent, men det er nå likevel ikke bygningen som skaper en stor pub, det er stemningen som kunder og betjening i fellesskap skaper. Når den forsvinner, står bygningen bare igjen som et tomt museumsskall. Nostalgien ved gamle puber er derfor ofte omvendt proporsjonal med deres nåværende betydning. Når de brenner eller stenger, føler mange at det er noe viktig i livene deres som forsvinner, selv om de ikke har vært der på aldri så lenge.

Jeg har tidligere skrevet om Kieglekroa, da den var nedleggingstruet, og det jeg da skrev er relevant også idag. Så la meg ikke gjenta så mye, men heller legge til noe.

Kieglekroa var som den første britiskinspirerte puben i Trondheim også symptom for en annen trend som kommer for fullt etter krigen. På 1950-tallet var det et ungdomsopprør, som James Dean kanskje er det fremste ikonet for det. Tidligere gikk man rett fra barndom til voksen, gjerne idet man konfirmerte seg. Men etter krigen trer ungdomstiden frem midt i mellom.

Det gav seg utslag på mange måter, blant annet musikkvalg, klesstil og frisyre, men også hva og hvor man drakk. Nå gikk vel ikke ungdommene på 50-tallet på Kieglekroa, men da den åpnet i 1962, må den ha truffet dem på hjemmebane.

Mens man tidligere frekventerte de samme stedene som ens far og onkler, begynte man etterhvert å søke samme med annen ungdom. Det vil si at man gikk fra en pubkultur som kanskje kunne være inndelt i sosiale lag, til en pubkultur som var aldersinndelt. Drikkestedene eldet derfor sammen med gjestene sine, bortsett fra ett og annet foryngende generasjonsskifte fra tid til annen.

Fremfor å skli frisjonsløst inn i voksenrollen gjaldt det for ungdommen å finne en ny stil og å skille seg ut fra de voksne. For drikkekulturen betydde dette at den nye generasjonen drakk pils – eller vin om man skulle være riktig intellektuell. Nå var pilsen på det tidspunktet allerede en over hundre år gammel ølstil og vel etablert i Norge. Likevel var trenden for 50-60 år siden at de voksne drakk bayer og ungdommen pils. For 30-40 år siden drakk gamlingene bayer og de voksne pils. De siste ti årene eller så ser vi trenden går i retning av at de godt voksne drikker pils mens ungdommen drikker mikrobryggeriøl. Om ti år drikker gamlingene pils og de voksne mikrobryggeriøl, og hvem vet hva ungdommen drikker?

Sånn sett får Kieglekroa stå som symbolet på livets gang og hvordan populærkulturen skifter med generasjonene.

Brannen i Kieglekroa får også stå som en skrekkens advarsel til dumme ting man kan gjøre i fylla. Det ser ut til at gjerningsmannen har tent på med en fakkelboks etter en fuktig kveld på byen. Han har deretter tatt video av det og sendt via Snapchat til venner og bekjente, komplett med fylleprat og emnefelt «Lage brann i byn sjø». Litt senere sendte han visstnok meldingen «Ble litt verre enn æ trodd». I ettertid husker han ingenting. Det var vel ingen vanskelig etterforskning for politiet, antar jeg.

Det er fremdeles noen lovbrudd som folk blir overrasket over de strenge strafferammene på. Én er falskmynteri (hint: ikke forsøk å skrive ut sedler på den nye, fancy skriveren), en annen er mordbrann, som en ildspåsettelse lett kan bli til, selv om ingen er drept eller skadd. Forsvareren argumenterer med at det trengs et behandlingstilbud. Det er sikkert riktig, selv om det dessverre er i seneste laget for Kieglekroa.

Det blir nok ingen sjølbakturnering på Kieglekroa for Det gode øls klubb denne våren.

2015-01-05

Hmmm, jeg tok visst feil

For litt over tre år siden skrev jeg om Finansavisen som advarte mot at det ble overoppheting i mikrobryggeribransjen, at «ingen» tjente penger, at det var startet 20 bryggerier på to år og at mange lå i startgropa for å starte.

Det var nok uansett endel data i artikkelen deres som kunne vært kvalitetssikret betydelig bedre, men et av hovedspådommene deres – at vi stod foran en eksplosjon i mikrobryggerier – må vel kunne sies å ha blitt innfridd. Jeg betvilte det og antydet at det var litt tabloid sensasjonsvinkling.

Jeg skal ikke dvele ved om de tilfeldigvis feilsluttet seg frem til rett konklusjon på tvilsomt datagrunnlag, eller om de startet med rett magefølelse og bare gjorde slett dokumentasjonsarbeid. De fikk uansett rett i at antall mikrobryggerier i Norge eksploderte, og min magefølelse (dvs en svak økning fra et nivå på 2-4 nye pr år) var feil. Veldig feil.

Så derfor: om'forladels …

På den andre siden, vi kan glede oss over et lite hav av nye bryggerier på gang. Her er en liste over nye som jeg har satt opp utfra hvem som i 2014 har vært innom en søknadsprosess for å få lisenser for å kunne tappe på flaske. Det kan ha sneket seg inn ett og annet gammelt bryggeri som av ulike grunner må igjennom en søkerprosess på ny, men jeg har forsøkt å plukke dem ut. Nå er det ikke sikkert alle disse som kommer igang, men det vitner om at de gjærer rundt om og at det er mange som gjør det byråkratiske drittarbeidet for å skaffe seg en statlig tilvirkningsbevilling.

Jeg begynte å skrive litt om det enkelte bryggeriet, men det var nærmest uoverkommelig, så lista er dessverre ikke tilfredsstillende kvalitetssikret, men jeg tar den med for å vise bredden i det som skjer. Fremoer vil jeg forsøke å fokusere mest på bryggerier i Midt-Norge.

  • Bryggerhuset Kvinesdal
  • Grim og Gryt Økobryggeri, Hareid på Sunnmøre
  • MikroMeyer Bryggerhus, Spydeberg
  • Svalbard bryggeri
  • Kolonihagen mikrobryggeri, Basarene i Hamar
  • Storm Brygghus, Kvenvær på Hitra
  • Farsund Brewing Company
  • Aja Bryggeri i Drammen
  • Steakers Svalbard (Kroa)
  • Smøla Mikrobryggeri, Nordmøre
  • Røros Bryggeri og mineralvannfabrikk
  • Senja Handbryggeri
  • State Trust Arcticugol, Barentsburg på Svalbard
  • ODE Bryggeri i Drøbak
  • Bryggeri 7null4, Gausdal
  • Numedal Stasjons Bryggeri, Rollag nord for Kongsberg
  • Ale By Alex, Fetsund
  • Lofotpils, Svolvær, produksjonsstart 2014.
  • Sandar Haandverksbryggeri, Sandefjord
  • Eiker Ølfabrikk
  • Sve Gard, Vågå
  • Nedre Foss Gård, Oslo
  • Namdalsbryggeriet
  • Lauvanger mikrobryggeri, Tennevoll i Lavangen i Troms
  • Moe Nedre, Klett i Sør-Trøndelag.
  • Villtotningen
  • Trapper's Brewhouse, Longyearbyen
  • Comer, Kristiansand
  • Gulating Bryggeri, Dale i Sunnfjord
  • Opsahlgarden, Kongsberg
  • Svensefjøset, Lier
  • Hunsfos Bryggeri, Vennesla
  • Mosjøen Mikrobryggeri
  • Stjørdalsbryggeriet
  • Færder Mikrobryggeri
  • Hadeland Håndverksbryggeri
  • Crowbar & Bryggeri, Oslo
  • Mølla Brygghus, Fredrikstad
  • Lysefjorden Mikrobryggeri
  • Baran Bryggeri, Bergen
  • Little Brother Brewery, Oslo
  • Nua Brygghus, Mandal
  • Tonga Gardsbryggeri i Dale i Norddal kommune
  • Veholt Mikrobryggeri, Skien
  • Skavli Brygghus, Evenkjer i Troms

Og da er det ikke tatt med alle de som kun baserer seg på en kommunal lisens og som ikke ser for seg at de selger flasker off-site. Det er sannsynligvis en god del, selv om den kommunale lisensen falt endel i verdi da bryggeriene igjen fikk rett til butikksalg av eget flaskeøl ifra egne lokaler. Vi har heller ikke tatt med noen som formodentlig bare vil lage sider eller mjød, eller som skal brenne

Og selv da er det flere som ikke er tatt med. Dersom dere ser på følgende lister, så finner dere flere bryggerier som ikke står på lista over.

Det er veldig mange aspekter av denne bryggerieksplosjonen som er både relevant og interessant å analysere og diskutere. Det er best om hvert enkelt tema tas for seg selv, men la meg bare trekke frem et tema jeg har har gjort spådommer om tidligere: Når kommer vi til å se et skred av konkurser og nedleggelser? Ja, vi har sett noen nedleggelser av bryggerier, men ikke noe skred. Kanskje kommer det heller ikke, slik at vi i stedet ser at antallet bryggerier flater ut på et eller annet tresifret tall?

Nye bryggerier har ikke lengre den drahjelpen som de første fikk. Idag møtes et nytt bryggeri stort sett med et gjesp, bortsett fra i nærmiljøet. Det vi kanskje kan se omrisset av, er en slags gjenoppliving av konseptet med lokale og regionale småbryggerier som er tett koblet til sitt nærmiljø, men lite tilgjengelig utover det. Kanskje er det en stabil situasjon med mange små bedrifter og bare noe få mikrobryggerier med nasjonale varemerker. Jeg tror vi må tilbake til før eksplosjonen av lagerøl-bryggende industribryggerier på midten av 1800-tallet for å finne noe som matcher en slik konstellasjon. Vi har kartelltiden organisert av bryggeriforeningen, men det var en oppdeling i regionale monopoler, og er egentlig ikke sammenlignbart.

Side 7/52: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »