Anders myser på livets særere sider

Side 7/49: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »

2014-08-18

Finnes skotske såinnhus?

(Dette er sjette delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje fjerde og femte del.)

Hadde skottene slike korn/malt-tørker? Ja. Her er en video som viser en en delvis rekonstruert slik korntørke. Legg merke til beskrivelsen: a peat fire would be lit in the firebox, and the hot air would work its way through the flue and would rise up to the kiln-bowl to dry off the grain. There would have been a wickerwood floor on the kiln-bowl, and the grain would have sat upon that. Dessverre er det ikke så enkelt å se designet i bildene på denne videoen, men det synes som dette prinsippielt er veldig nært opp til de stjørdalske såinnhusene, da det virker som om røykrommet både er stort og rektangulært.

Som nevnt tidligere har Ian Whitaker skrevet om korntørker ifra Inverness-shire. De er begge bygget (side 163 og 164) som en forhøyet platform på kortenden av en bygning, med en kanal som leder fra et ildsted i fremkant av platformen og som ender ut i en grop som er omkring en meter i diameter og i underkant av en halv meter dyp. Det er antatt at kornet eller malten ble plassert på toppen av en slags rist eller flettverk som ble lagt over gropen.

Sånn rent umiddelbart er den store forskjellen at «pipa» i de to skotske korntørkene ifra Inverness-shire går i en krom bue som svinger 90-180° ifra inntaket med ildstedet og til der den munner ut i en gropen i det stensatte, hevede gulvet. I Stjørdalen går pipa rett inn fra kanten og ender i en åpning. Rent umiddelbart virker det også som om såinnhusene har en langt større overflate å tørke på.

I en artikkel ifra Irish Archaeology vises noen gamle utgaver av et lignende design, der man kun sitter igjen med to groper, en for fyring og én for tørking – med en røyk- og luftkanal imellom. Her har C14-datering av korn funnet i strukturen blitt daterert som sannsynligvis minst 3500 år gamle. I senere utgaver virker det som om ildstedet er blitt mindre og tørkeområdet større, muligens fordi man har klart å få trekken bedre.

Nederst på denne siden ifra The Clwyd-Powys Archaeological Trust finnes et bilde og en beskrivelse av en korntørke fra Wales ifra 1400-tallet. Gitt at kanalen som fører inn i tørkekammeret opprinnelig var dekket til og dermed var en røyk- og luftkanal, er også dette designet veldig likt de andre vi har listet her. Den eldre åttetallsformen er blitt til en mer nøkkelhull-aktig form, gjerne med en økende lengde på røykkanalen.

De fleste gamle eksemplene på disse korntørkene er temmelig små, men designet kunne skaleres betydelig opp, hvilket vises fra en 1700-talls korntørke som er bygget nærmest inn det langt eldre fortet Vercivicium i Hadrians Mur. Korntørken viser hvordan de opprinnelige tørkekammergropene kunne skaleres opp ved å bygge opp en skrått utoverlenende indre murvegg i gropa. Denne korntørken må vel ha omkring 2-3 meters diameter.

I Cork i Irland ble det gravd ut en korn- og malttørke ifra senmiddelalderen. Igjen er det et stensatt rundt kammer, med en pipe eller kanal ledende inn ifra et ildsted.

I Shawbost på Lewis på Hebridene har de rekonstruert en norrøn mølle og korntørke. Denne har en steinsatt grop i en oppmurt platform, men det virker ikke som det er en luftekanal eller pipe inn i gropa. Det er interessant, men forvirrende, at de i de korte, populariserte beskrivelsene av den synes å mene at denne malttørken skulle fyres i det som formodentlig er røykkammeret. Kanskje er en røykkanal og tilhørende ovn fjernet eller igjenmurt? Det gir veldig liten mening å ha ild i røykkammeret for denne tørken, dels på grunn av brannfaren, men vel så mye fordi det er vanskelig å fôre ilden med mer ved.

I Transactions of The Gaelic Society of Inverness, vol 19, 1893-94, side 213-214, Notes on Gaelic Technical Terms ved Rev. Duncan Macinnes, Oban,beskrives en sorn:

The kiln for drying corn was a conical-shaped pit, with the small end downwards, and built round with stones. The opening of this pit was called «Sùil na h-atha,» i.e., eye of the kiln. Over this opening was laid a beam of wood, called «Laom-chrann.» On this beam and on the wall of the kiln were placed sticks close to each other, called «Sticean.» Over those sticks was laid. A thick covering of thatch, called " Sreathainn,» on which the corn was laid. The process by which the straw was prepared was called «Spothainneachadh.» «A' Mheilisg,» that part of the building round the eye of the kiln that is immediately above the fire-place. «Sòrn,» flue or fire-vent of the kiln, placed about eight feet front- wise from the eye, and shaped like a sewer. This «Sorn» was also called «Leum-srad.» About sixty years ago a covering made of hair, and called «brat,» was introduced into the island of Luing ; and it is believed that it was introduced into Luing as early as into any other part of Argyllshire.

Det hadde vært mulig å fortsatt opplistingen av korntørker av keltisk opphav, men det er på tide å konkludere. Det ser ut som de er svært gamle. De har rett nok utviklet seg, ifra to groper med en kort varmekanal imellom, til et større konisk kammer med en lengre kanal for å lede røyk og varmluft fra et ildsted. I alle tilfeller virker det som de har blitt dekket over med noe som kornet kan ha ligget på, ofte lagvist fintere materialer som greiner i bunnen, deretter kvist, og så strå umiddelbart under kornet. Andre steder har planker visstnok blitt brukt.

Kan man se noe slektskap med såinnhuset i dette designet? Også i et såinnhus har man et ildsted hvorfra en kanal leder inn i større røykkammer over hvilket en platform bærer kornet eller malten som skal tørkes. På den andre siden er dette et så basalt design at man ikke kan utelukke at det er funnet på flere steder uavhengig av hverandre.

Den store forskjellen mellom de keltiske og de stjørdalske korn- og malttørkene er først og fremst formen, der de keltiske har et rundt, gropaktig røykkammer, mens det i Stjørdalen er kasseformet. Videre er røykkanalen innbygget i muren/bakken i de keltiske tørkene, mens i Stjørdalen er både ovn og kanal passert inne i røykkammeret.

Kanskje er formen diktert av bygningsmaterialene, der kelterne brukte mur og stråtak, mens man i Norge har brukt laftet tømmer og tretak, hvilket dikterte mer rette former. Uansett er det et visst designbrudd mellom de to, og om de er beslektet, så har noen oppdatert konstruksjonen. Men forskjellene er ikke større enn at de kan være beslektet, og da er navnelikheten igjen kanskje den beste indikatoren på slektskapet mellom de to.

Det må i hvert fall konkluderes med at man i de keltiske delene av de britiske øyene har korn- og malttørker som på de fleste vesentlige områdene fungerer som såinnhusene. Det er følgelig ikke mulig å ekskludere et slektskap mellom keltisk sorn og stjørdalske såinnhus utfra at de er altfor ulike.

2014-08-16

Stjørdalsøl og Thomastoget

(Dette er femte delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje og fjerde del.)

Dernest må vi ha en troverdig kommunikasjonsåre over hvilken såinnhuset og ordene rundt det kan ha flyttet seg. Er det så trivielt som at trøndere på vikingferd snublet over et skotsk såinnhus og tenkte: Så genialt, dette må vi bygge når vi kommer hjem? Eller at de røvet treller som satt og fablet om hjemlandets øl helt til de fikk bygget tekniske innretninger for å brygge det på sitt nye hjemsted? Neppe, men det har utvilsomt vært reiser mellom Trøndelag og de keltiske områdene på de britiske øyene, både som vikingtokt, men helt sikkert også for handel.

En mer troverdig vektor har å gjøre med det lille toget Thomas som kjører rundt på øya Sodor på Barne-TV. Forfatteren – Wilbert Awdry – savnet en setting, et sted der Thomas og vennene hans kunne tøffe rundt, og helst en øy så det ble enkelt å forklare et begrenset galleri av lokomotiver. Øya fant han under et besøk til Man, der han besøkte bispedømmet som formelt heter «Sodor and Man». Øya Sodor finner du imidlertid ikke på noe kart, men det refererer til «Suðreyjar» som er det gamle norske navnet på øyene langs den skotske vestkysten.

Frem til 1266 lå disse under Norge og sorterte under erkebiskopen av Nidaros. Færøyene lå til å begynne med under Bjørgvin bispedømme, men ble eget bispedømme, som fra 1152 var underlagt Nidaros. Orkenøyene og Shetland ble pantsatt som betaling for medgift i 1468. Uansett ble erkebispedømmet lagt ned ved reformasjonen, og det gjenværende underbispedømmet rundt Skottland – Færøyene – ble administrert direkte fra Danmark.

Samtidig nevnes i Hans Ross: Norsk Ordbog at sonn er registrert brukt i Romsdal og på Nordmøre, og han gir en beskrivelse som passer godt med stjørdalske såinnhus, og han knytter order sågar til den trønderske bruken og lister det registert i Innherred der han eksplisitt nevner Stjørdalen. (Forøvrig nevner også han at det skal komme av irsk sorn.) Nettopp Møre og Romsdal var en del av Nidaros bispedømme helt frem til 1983.

Så Nidaros erkebispedømme – og kongedømmet Norge – omfattet Orkenøyene der man hadde sodnur, Romsdal og Nordmøre der man hadde sonnhus, og Stjørdal der man har såinnhus. Jeg påstår ikke at den katolske kirken spredde denne typen korn- og malttørker, selv om det også er en mulighet. Men innenfor disse administrative strukturene – og kanskje spesielt innenfor kirken – må det ha vært en slags felles infrastruktur og kommunikasjon. I det minste må det ha vært en ordning med visitasjoner, omflytting på personell, og tett kommunikasjon mellom klostre der en gruppe fra ett kloster hadde gått ut og opprettet et nytt. Det kan vanskelig utelukkes at ikke teknologien har spredd seg fra keltiske områder i Skottland til Stjørdalen via kirkens menn.

Det er vanskelig å tenke seg en dato for spredningen av navn og teknokogi rundt sorn/såinn som er særlig mye tidligere enn rundt år 800. Etter sigende skal norske vikinger først ha kommet til Færøyene i år 795, og slutten av 700-tallet var da vikingene virkelig begynte å røre seg utenlands. Dette ble forsterket av et økende overbefolkning av Norge, kombinert med en sterkere kongemakt som slo ned på innenlands plyndring.

Men vikingene var ikke bare plyndring, og de drev kanskje vel så mye med handel. Rett nok var 1000-tallet preget av en del store og viktige slag, men det ser også ut til at det var mye handel og samrøre de ulike nasjonalitetene imellom.

I den andre enden er det lite trolig at denne teknologien har spredd seg etter reformasjonen. Det er også i tråd med Ragnar Jirlows påstand om at overgangen fra «rn» til «dn» indikerer at navnet må ha spredd seg før år 1500.

Det er en periode som strekker seg over flere hundre år der det var en utstrakt administrativ kommunikasjon mellom skotske og midtnorske områder. Det er ikke dermed sagt at det var slik en keltisk sorn ble til et stjørdalsk såinnhus. Men vi kan ikke avvise et slektskap mellom de to utelukkende på grunnlag av at det har vært for liten kontakt.

2014-08-15

Språkforskere om såinnhus

(Dette er fjerde delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre og tredje del.)

Er teorien om at trønderske såinnhus beslektet med keltisk sorn akseptert av språkforskerne, eller er det en bare en eller annen hobby-etymolog som har skutt fra hoften?

Går man gjennom relevant litteratur dukker denne forbindelsen opp i forbifarten i en rekke skrifter av høy faglig standard. Det er i seg selv ikke noe bevis, og mange av referansene er nok bygget på hverandre … men det betyr at seriøse forskere aksepterer, eller i det minste ikke setter lunsjkaffen i halsen over, denne forbindelsen.

Jeg har tidligere sitert den færøyske språkforskeren Jakob Jakobsen, og la meg her liste noen flere eksempler:

  • William Sayers i Deployment of an Irish Loan: ON "verða at gjalti" 'to Go Mad with Terror' (The Journal of English and Germanic Philology, Vol. 93, No. 2 (april 1994), side 157-182, University of Illinois Press) Han lister en rekke jordbruksuttrykk som de Vrees mener har kommet fra Gælisk til norrønt, og legger selv til blant annet sorn->sodur/sonn (skal det være 'sodnur'!?) og angir sorn som «grain-drying kiln».

  • Den eldste referansen jeg har funnet er Alexander Bugge: Vesterlandenes Indflydelse paa Nordboernes og særlig Nordmændenes ydre Kultur, Levesæt og Samfundsforhold i Vikingetiden utgitt med støtte fra Fridtjof Nansens Fond i Vitenskapsakademiets Skrifter i 1903. Han kobler sodnur mot irsk sorn og likestiller det med norsk sonn som han forklarer som «tørrehus», hvilket er et annet norsk navn for en malttørke. Bugge var professor i historie med vikingetidens kulturforhold som et spesialfelt.

  • Fil. dr. Ragnar Jirlow nevner dette i sin Drag ur Färöiskt arbetsliv side 23. Han mener at lånet må ha skjedd før år 1500 på grunn av at overgangen fra rn til dn ikke ville ha skjedd etter dette tidspunktet.

  • Forbindelsen gjengis i Ilmar Talves Bastu och torkhus i Nordeuropa, utgitt gjennom Nordiska Museets Handlinger i 1960. Han var professor i etnologi ved Universitetet i Åbo.

  • Det gjengis i Alexander Fenton: The Northern isles: Orkney and Shetland side 379. Professor Fenton var blant annet director ved Scottish National Museum of Antiquities, research director ved National Museums of Scotland, og director ved School og Scottish Studies ved Universitetet i Edinburgh.

  • I en artikkel av Ian Whitaker – Two Hebridan Corn-kilns, i Gwerin, vol 1 nr 1 ifra juni 1956, se side 161-170, gjengis den samme koblingen, men han bemerker at selv om det språklig er veldig liten tvil som slektskapet, så er den tekniske utformingen temmelig forskjellig. Vi skal komme tilbake til dette senere. Whitaker var professor i antropologi og fokuserte på Skottland og nordområdene.

Dette er bare noen eksempler på at språkforskere og andre forskere akspekterer lånet – ja endog bruker det som eksempel nettopp på låneord fra keltisk til skandinavisk.

Av en viss interesse kan det muligens også være at Sayers i lista med jordbruksuttrykk som er importert fra gælisk til norrønt nevner «skjaðak» for søt vørter og refererer til gælisk «scethach» som opprinnelse. Jeg er dog ikke kjent med at dette ordet har overlevd til moderne norsk, men et søk i Nordland og bakgrunnsmaterialet han jobbet med ville vært spennende.

Og i neste runde skal ta for oss Thomas-toget for å illustrere at det har over lang tid har vært relativt tett kommunikasjonen mellom Trøndelag og øyene i Nord-Skottland, via hvilken idéer og tekniske nyvinninger har kunne flyte.

2014-08-13

Fra norrønt til keltisk

(Dette er tredje delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første og andre del.)

Neste trinn er å vise at såinn/sonn/sodnur er samme ordet som keltisk sorn, og det skal vise seg å være en vanskeligere forbindelse å dokumentere enn mellom stjørdalsk såinn og færøysk sodnur. Bevismaterialets første – og viktigste, og kanskje eneste – del er at de lyder likt og begge brukes om korn- og malttørker.

Vi står fremdeles overfor et tredelt problem:

  1. Har vi egentlig indikasjoner på at sodn/såinn på norsk og sorn på keltisk er beslektet, og at det ikke bare er en tilfeldighet?

  2. Vet vi at det er keltisk som har lånt dette ordet til norsk, eller er det kanskje omvendt.

  3. Har de kanskje begge lånt det fra et felles opphav?

Dessuten er det interessant å vite om et eventuelt lån fra keltisk kun er et språklig lån, eller om det også er et lån av teknologi.

Når det gjelder punkt nummer 2, er det temmelig sikkert. Dersom likheten i ordene skylles at det er lånt fra det ene språket til det andre, må lånet ha gått fra keltisk til norrønt. Etymologiske ordbøker virker samstemte om at keltisk sorn er et låneord fra latin furnus for ovn. Det er et ord vi også gjenfinner som låneordet furnace i engelsk, samt at det har overlevd som four på fransk og forno på italiensk (tenk lasagna al forno – ovnsbakt). Samtidig finnes ordet vidt spredd over det keltiske språkområdet, der det heter forn i Bretagne og Frankrike, ffwrn i Wales og horno med stum h i spansk, der det visstnok har kommet inn via kelterne. I skotsk og irsk keltisk finnes også ordet.

Samtidig er det ingen god og overbevisende etymologi for såinn og beslektede ord på norsk og færøysk. Dessuten er det vel vanskeligere for den norrøne versjonen å plukke opp en r på vei til keltisk, enn det er for den keltiske versjonen å miste en r på vei til norrønt.

Når det gjelder punkt nummer 1 og 3, så er begge disse mulige, men vi mangler fremdeles en god forklaring på hvor det norske ordet kommer fra. Dermed vinner den keltiske sorn-teorien på walk-over. For å styrke argumentet for at opphavet er keltisk, skulle vi gjerne hatt på plass følgende smørbrødliste:

  1. Et dypere søk i norsk etymologi før man konkluderer med at det ikke har tilforlatelige røtter i norsk. Det er uansett et spesialord, og når det ikke finnes i norrøne kilder eller beskrevet i norske ordbøker, så er det kanskje fordi det stort sett har gått under radaren på grunn av sjelden bruk?

  2. Parallell bruk av andre ord relatert til denne typen korntørke, og især dersom keltisk har tilsvarende til ordet ker/kjærring, samtidig som man der har en grei etymologi.

  3. At keltisk har ordet sorn som en godt integrert ord, brukt over en stor geografisk spredning, slik at neppe er et låneord. På norsk og norrønt virker det som dette er et spesialord med begrenset geografisk utbredelse.

  4. At det finnes samme type malt- og korntørker i keltiske områder, og at de er navngitt som sorn, slik at det ikke bare er ordet som er lånt, men også konstruksjonen. Dette skal vi se nærmere på i del 6.

  5. At konstruksjonen avviker tilstrekkelig rent teknisk fra andre typer malttørker, og navngiving og teknikk følges ad såpass at man er bekvem med at ikke navn og teknologi har kommet via ulike veier. Det skal vi se på i del 7.

  6. At fagfolk er fortrolig med forbindelsen mellom keltisk sorn og norrønt sodn/sonn. Dette skal vi se nærmere på i del 4.

  7. At det er en troverdig kommunikasjon mellom disse områdene, gjennom hvilken kunnskapen om de tekniske innretningene – og språket knyttet til det – kunne overføres. Dette skal vi se på i del 5.

Når det gjelder sorn på keltisk, virker det som det er en etablert og vidspredt bruk, som jeg delvis beskrev over. Jeg kan ikke nok keltisk til å grave frem eventuelle ord som kunne gitt ker/kjerring, så det får bli en løs tråd for andre å nøste opp. Det finnes dessuten en mulig norsk etymologi for dette ordet gjennom en kobling til kar for lukket hulrom. Det er registert en lignende overgang fra kar til kjer for teineaktig fangstredskap for fisk, så man kan ikke helt avvise denne forklaringen.

På Vestlandet brukes også formene tonn/todn for sonn/sodn, og disse formene med t er knyttet etymologisk til norrønt gorn, ifølge en referanse i lokalhistorie.no. Jeg har sant å si ikke klart å finne flere referanser til gorn, og jeg tviler. I Norske mylnor og kvernar knyttes disse ordene til begrepet å tørke, selv om det også åpnes for at det er en avledning av sorn.

Ellers kan nevnes at nettopp Norske mylnor og kvernar, utgitt av Statens Kornforretning i 1936 er et utmerket verk om ulike tørkeinnretninger for korn og malt. Den finnes online på Nasjonalbiblioteket. Det er side 17-79 som i denne kontesten er mest interessant, og spesielt side 49-57 for såinnhus. Det skal være fri tilgang for alle norske IP-adresser. Takk!

I neste innlegg skal vi se på hva språkforskere mener om slektskapet mellom sorn og såinn/sodn. Er det akseptert eller er det litt suspekt hobbyetymologi?

2014-08-12

Fra Stjørdal til Færøyene

(Dette er andre delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første del.)

Et viktig trinn på veien mellom stjørdalske såinnhus og keltiske korntørker er den færøyske «sodnur», og la oss nå fokusere på dette slektskapet. Dernest er ordet også registrert det som «sodn» eller «sonn» på Vestlandet. Transformasjonen sorn-sådn-såinn samsvarer med for eksempel korn-kodn-koinn, og horn-hodn-hoinn. Slik sett er det slett ikke umulig at trøndersk såinn er avledet av en opprinnelig form «sorn». Eller for å si det enda litt sterkere, dersom man starter med «sorn» burde man forvente at det i Trøndelag over tid blir til «såinn», med palatalisering og det hele.

Viktigere for å fastslå slektskapet mellom det stjørdalske og det færøyske ordet er konteksten de brukes i. Ikke bare er begge brukt om korn- og malttørker, men de konstruksjonsdetaljene som angis i den færøyske beskrivelsen matcher svært godt med såinnhusene i Stjørdal. Her er en beskrivelse fra «Færøsk-dansk Ordbog»:

sodn|hús n. Korntørringshus. -ker n. Rummet under Korntørringslægterne (sodnspølir) i et sodnhús. -kerakorn n. Korn (Aks) som ved Tørringen falder ned mellom Lægterne og er halvbrændte eller alt for sterkt tørrede (LF). -kona f. Kone, som tørrer Kornet i sodnhús. -munni m. Aabning i den i Korntørringshuset (sodnhús) paa tvers anbragte Væg af Stene og Græstørv til at lægge den ene Ende av lægterne (se sodnspølur) paa, i hvilken Aabning den Ild optændes, som skal tørre det paa Lægterne liggende Korn (den anden Ende av Lægterne hviler på Udvæggen i den ene Ende af Huset). -spølur m. en af de Lægter, hvorpaa Kornet tørres i sodnhús (se sodnur).

sodnur m. (a; ar) 1) den til Kornets Tørring i sodnhús opførte Indretning, bestaaende af a) en paa tværs anbragt Væg af Stene og Græstørv (eller to saadanne i et Hjørne opførte Vægge) og b) Korntørringslægter (se sodnspølur), hvis ene Ende hviler paa den paa tværs opførte Væg, mendens den anden hviler på Udvæggen i den ene Ende af Huset; Ilden, hvorved Kornet tørres, lægges i sodnmunni (munni), se dette Ord. 2) det Kvantum Korn, som tørres paa een Gang på sodnur, =avlating (jf. lata av); jf. einnáttarsodnur.

M. A. Jacobsen og Chr. Matras: Færøsk-dansk Ordbog,
1927-1928, J. H. Schultz Forlag, København; Felagið Varðin, Tórshavn.

I beskrivelsen over må «to saadanne i et Hjørne opførte Vægge» leses som «to vegger av stein og torv, oppført i vinkel på hverandre». Det er en ganske god beskrivelse av konstruksjonen av stjørdalske såinnhus.

Her er det spesielt viktig å legge merke til at rommet under fjølene med malt kalles på Færøyene «sodnker», og maltkorn som faller ned mellom fjølene kalles «sodnkerakorn». Ikke bare matcher dette bra konstruksjonsmessig i forhold til såinnhusene på Stjørdal, men også språklig. Der kalles ovnkonstruksjonen under fjølene for kjerringa. Jeg har hørt flere, men ingen særlig overbevisende, forklaringer fra stjørdalingene på hvorfor dette skulle ha med kvinnfolk og koner å gjøre. Malten som ramler ned og blir hardt stekt kalles kjerringmalt. Svaret kan være så enkelt som at det er et importert fremmedord som kun lyder noenlunde likt med ordet kjerring.

Denne bruken av ker/kjerring for ildstedet er kan kanskje knyttes til det indoeuropeiske ordstammen *ker-, som vi finner igjen i karbon, kremere, hearth og andre ord som varierende grad referer til ovn. Ordet keramikk virker som et lovende eksempel, siden det er leirkar som brennes i en ovn. Imidlertid er etymologene delte, utover at den moderne varianten av ordet oppstod på 1800-tallet på bakgrunn av gresk keramos – pottemakerleire.

En annen forklaring er indikert i Færøsk-dansk Ordbog, der ordet «ker» kobles til «kar» (som i kokekar) og betegner en fordypning. Som en spesialdefinisjon på «ker» listes det som synonymt med «sodnker». Dersom dette er rett, er «ker» enten en beskrivelse av en bålgrop under fjølene med malt eller korn, eller kanskje mer sannsynlig at det refererer til dette rommet i seg selv som et kar. Jeg er imidlertid ikke helt bekvem med denne forklaringen.

De indo-europeiske røttene blir mer interessante når vi skal knytte ordene til keltisk, men sålenge vi diskuterer så nært beslektede talemål som færøysk og stjørdalsk, er det tilstrekkelig å konstatere at de bruker samme navn på tørkehuset og samme navn på ildstedet.

Begrepet spølinn er formodentlig beslektet til spiler, og jeg synes å minnes at også dette ordet brukes i Stjørdal. Det er litt interessant, da spiler i min språkfølelse indikerer lange, smale fjøler som er plassert med romslige mellomrom, mens slikt er dysfunksjonelt for et såinnhus. Det er selvfølgelig mulig at også dette ordet er kommet sammen med teknologien og at det har blitt tilpasset til et ord som det likner på. Det er nok å minne om «kjerringa» i såinnhusene.

En annen forklaring på bruken av «spølinn» er at man i tidligere tider ikke brukte heldekkende, hullete fjøler, men et slags vevd teppe som lå over og ble holdt oppe av – nettopp – et lag med spiler. Dette underbygges av en teknisk beskrivelse av vestlandske sånnhus. Videre vet vi fra Odd Nordlands monumentale verk at hestehårskleder ble brukt for å tørke malt på. Før man fikk elektriske boremaskiner, ville det være langt enklere å veve et slikt hestehårsklede, enn å bore titusenvis av hull som dagens såinnhus krever.

Det bør også nevnes at på Vestlandet finnes formene tonn og todn som synonyme til sonn og sodn, men jeg oppfatter det som en avledet og nyere form.

Det synes som om den stjørdalske betydningen av ordet – malttørkeovn – blir mer generell når man kommer til Færøyene og Vestlandet, der det synes bruktgenerelt om en tørkeovn for både malt og korn. Det er mulig at også de stjørdalske såinnhusene har vært brukt til korntørking i tidligere tider, men jeg har ikke sett eller hørt noen indikasjoner på det. I mangel av slikt er det fristende, men farlig, å anta at man i Stjørdal har importert en mer generell korntørkingsteknikk, men kun benyttet den for den mer spesifikke malttørkingen etter groing.

Vi kan si at vi har klare paralleller i konstruksjon, bruk og ordforråd mellom Færøyene og Stjørdal og steder på Vestlandet på dette området. Jeg vil hevde at man uten tvil må konkludere med at det er både et språklig, et konstruksjonsmessig og et bruksmessig slektskap mellom såinnhusene på Færøyene, Vestlandet og i Stjørdalen.

Kan vi også knytte dette videre til keltiske områder og keltisk språk? I neste innlegg skal vi se nærmere på dét.

2014-08-11

Såinnhusets opprinnelse

Det stjørdalske maltølet er berømt og beryktet for sitt robuste røykpreg, der tørkestuen for malten – såinnhuset – står i sentrum. Det er mange interessante aspekter ved dem, også utover smaken de gir. Ett interessant aspekt er hvordan et så brutalt røykpreg har etablert seg i et så avgrenset område, og hvorfra disse teknikkene og idéene kommer fra.

Den beste teorien peker i retning keltisk kultursfære. I dette og de neste bloginnleggene skal jeg fortelle om og forsøke å etterprøve den teorien.

Såinnhusene er ytterst sentrale for maltølet. Ikke bare er det nødvendig for å gi ølet sin karakteristiske røyksmak, men de er også trolig sterkt medvirkende til å ha bevart denne ølbryggingen som en levende tradisjon. Bryggingen var ikke utelukkende en gårds-spesifikk aktivitet, siden såinnhusene var felles for et mindre antall gårder. Bakgrunnen for dette var at en såpass spesialkonstruksjon som såinnhuset hadde kapasitet langt utover den enkelte gårds behov, samt at man på grunn av brannfaren uansett ønsket å legge dem et godt stykke unna gårdstunene. Dermed delte flere gårder såinnhus i såkalte såinnhuslag. Bieffekten av dette er at selv om bryggingen skulle dø ut på én gård, fantes det et felleskap rundt det lokale såinnhuset der man senere kunne plukke kunnskapen og ferdighetene opp.

Her er det på sin plass å referere til en av de beste primærkildene for stjørdalsøl: Norsk Maltøltidende, som Bjarne Vestmo utgav i mange år rundt årtusenskiftet. I en artikkel av Erik Erstad, skrevet i 1992 og gjengitt i Norsk Maltøltidende, kommer et viktig spor. Konklusjonen er der at det stjørdalske begrepet såinnhus er av keltisk opprinnelse rent språklig, og at konsept og design på disse røyktørkeovnene egentlig også er importert fra keltiske områder på de britiske øyer. Holder denne argumentasjonen vann?

Erstad forteller malerisk i sin artikkel hvordan han ble satt på sporet av en passasje i boka «Greinir og ritgerdir» av den færøyiske språkforskeren Jakob Jakobsen, som skriver:

Alt (dette) tyder paa, at Kelterne have været de nordiske Vikingers og de nordiske Nybyggeres Læremestre paa Agerdyrkningens, Korndyrkningens Omraade, og yder god Støtte for det, som jeg i det efterfølgende vil fremhæve. Som bekent er jo "sodnur" det aldmindelig gængse Ord paa Færøerne for en Korntørringsovn. Ordet genfindes paa Shetland i formen sonni. Ogsaa i visse vestnorske Dialekter findes efter Aasen og Ross Ordet sonn i Betydningen: Maltovn, Tørreindretning for Malt og Korn; men i Grundsproget oldnordisk findes intet Spor til ordet. Det gamle keltiske, baade i Irland og Skotland almindelig gængse, Navn for en Maltovn, Korntørringsovn, er imidlertid "sorn", og det er sikkert dette, der som et Laaneord er gaaet over i nordisk (norsk, shetlandsk, færøsk) samtidig med at Nordboerne have optaget og indført den keltiske Korntørringsmethode"

Se forøvrig også andre artikler i Norsk Maltøltidende – Også Vestlandet hadde såinnhus og Tusen år gammel malttørketeknikk.

Er gåten om såinnhuset opprinnelse dermed løst? Vel, dette er et viktig og relevant spor, men det er fremdeles mange løse tråder som trengs å nøstes opp. I noen innlegg fremover skal jeg forsøke å ta dem ned i den grad det er mulig.

2014-08-10

Huxley om gjær

Thomas Henry Huxley er kjent som biolog og en tidlig forkjemper for Darwins teorier om artenes opprinnelse. Han var en dyktig debattant, og fikk klengenavnet Darwins bulldog. Han holdt også et meget interessant foredrag om gjær rundt 1870, og det er dette foredraget jeg vil sette fokus på idag. Se her for andre formater.

Han var forøvrig bestefar til forfatteren Aldous Huxley, og han var en av stifterne av tidsskriftet Nature i 1869. Stilen i foredraget synes å indikere at det ble holdt for et akademisk publikum, kanskje i et vitenskaplig selskap. På den andre siden er det et oppsummerende foredrag der Huxley ikke trekker på egen forskning, men sammenfatter det som var kjent om gjær frem til da. Huxley antyder mer enn en gang i foredraget at han er litt utenfor sitt eget fagfelt.

Hvorfor er dette en interessant tekst å lese idag? Han gir endel etymologi og bakgrunn for ord knyttet til gjæring. Viktigere er at det at han gir en god sammenfatning av den tidlige forståelsen av gjæring, og hvilke teorier og eksperimenter som hadde ledet opp til den.

Pasteur er nevnt i foredraget, men dette var sannsynligvis på den tiden Pasteur begynte å forske på gjær i øl, så han har naturlig nok ingen sentral rolle. Nettopp derfor er foredraget interessant, siden så sørgelig mange andre fremstillinger av gjærens oppdagelse starter med et slags Big Bang hvori Pasteur oppdager gjæren som ingen tidligere visste hva var. Dette er selvfølgelig tull, og Huxleys foredrag dokumenterer det til fulle.

Dette er selvfølgelig ikke til forkleinelse for Pasteur, som gjorde en enorm innsats for å få brikkene på rett plass rundt forståelsen av gjær og andre mikroorganismer. Dessuten hadde Pasteur en akademisk pondus som i praksis terminerte diskusjonen når han støttet – og dokumenterte – den ene av teoriene.

Siden foredraget nok forutsetter at man har litt vitenskaplig bakgrunn anno 1870, er det kanskje relevant å fortelle om et paradigmeskifte som var mer eller mindre fullført. Tidligere brukte man miasmeteorien som forklaring på sykdommer og hvorfor mikrober oppstod. Den sa litt enkelt forklart at encellet liv oppstår hele tiden – helt spontant. Det er den teorien Huxley refererer til når han nevner «spontaneous generation». Ofte knyttet man slik spontan skapelse av sykdomsstoffer til dårlig vær, lyn eller til dårlig lukt og sterke lukter. Det er bakgrunnen for sykdommer som malaria (egentlig dårlig-luft-sykdommen) og at leger i lang tid foreskrev sjøreiser og sanatorieopphold. I opposisjon til den stod den mer moderne smitteteorien, som sa at sykdommer ble forårsaket av mikrober som ikke kunne oppstå av seg selv, men som utmerket godt kunne formere og spre seg.

Det er vel nokså innlysende hvilken teori som ble stående …

2014-08-09

Alkoholreklamehøring

Ting er i bevegelse. Regjeringen leter med lykt og lupe etter de alkoholpolitiske tiltakene som både åpner opp den restriktive alkoholpolitikken samtidig som det er innenfor avtalen med støttepartiene (les: KrF) om at grunnlinjene i norsk alkoholpolitikk skal ligge fast. Man vil ha symbolsaker som ikke rokker grunnvollene.

En av tingene som derfor er i svak og sakte bevegelse er reklameforbudet. Det kommer på ingen måte til å bli opphevet, men det blir noen lettelser på områder som idag rammes sterkere enn intensjonen var da reklameforbudet ble innført. Det er et høringsnotat ute. Jeg har lest det, og her er mitt inntrykk.

Her finner du høringsnotatet (lokal kopi). Jeg oppfordrer alle til å laste ned og lese igjennom, og gjerne gi tilbakemeldinger på høringen.

Til de som tror at dette betyr en fundamental ny politikk ifm alkoholreklame og produktinformasjon: nei, det gjør ikke det. Det blir i praksis en presisering av endel konkrete situasjoner som listes som eksplisitt lovlig, spesielt der man de siste årene har hatt en glidende utvikling i retning av å forby informasjon i nye medier.

Hva ser ut til å bli lovlig:

  • Små informasjonsfoldere om øl generelt og som presenterer ølutvalg blir tillatt. Men de må holdes i et «nøkternt språk», så det går greit å skrive at man har brukt Cascade- og Columbus-humle, men man får kanskje ikke lov til å beskrive dem som «vidunderlige amerikanske sitruspregede humler». Folderne må være «ikke produktspesifikke», som jeg tolker dithen at du ikke kan informere om bare ett eller et par produkter, men må enten la være å nevne konkrete produkter, eller man må presentere hele produktspekteret med samme tyngde.

    (Og langt inne i byråkratiet må en eller annen gammel grinebiter fryde seg over å ha fått inn «nøkternt språk» som kritierium for alkoholinformasjon … siden nøktern egentlig betyr edrulig. Men for all del, la dem dele ut de fornærmelsene de kan.)

  • Informasjonsmateriellet kan bare deles ut på forespørsel, eller på steder det er unaturlig å frekventere om man ikke ønsker å kjøpe øl. Det vil si at det kan ligge i baren ved siden av tappetårnet, og det kan henge ved siden av pallen med øl i ølkroken på supermarkedet. Men det kan definitivt ikke ligge i kassa på supermarkedet, og det kan kanskje ikke ligge på bardisken dersom etablissementet ikke er en ren pub, men for eksempel en familie- eller lunsjrestaurant som også har øl. Det tillater slikt materiell i endel klare tilfeller, men det åpner også for gråsonetolkninger i så mange tilfeller at jeg frykter at mange serveringssteder ikke tør å benytte seg av muligheten.

  • Tilsvarende informasjonmateriell blir også tillatt på nettsider, men igjen er det to tåkete betingelser. Det må kun være på sider som forbrukerne selv oppsøker, det må ligge på produsent eller distributørs egne hjemmesider, og det må være i et nøkternt språk. Eventuelle bilder må ha nøytral bakgrunn og kan bare brukes dersom det også brukes på hele produktspekteret. Hva om du får det opp mens du egentlig søkte på noe annet på Google? Blir det krav om innlogging og aldersbegrensning? Uansett, det blir lov til å liste og beskrive produktene, selv om det ikke er lov til å fortelle at de er velsmakende eller bruke andre «alkoholpositive» vendinger.

  • Det blir lov med illustrasjonsbilder på informasjonsmateriell, både på papir og på Internett. Men bildene må være nøkterne og må ikke kobles til konkrete produkter.

  • Menyer blir fremdeles tillatt, men igjen er det begrensninger. Menyen må inneholde alkoholfri alternativer, hvilket er et mindre problem enn at den må være helhetlig på tvers av hele varespekteret. Derfor er ølmenyer i snever forstand fremdeles forbudt, men det åpnes for f.eks en øl- og matmeny. Men i god tradisjon må imidlertid øl-delen av helheten være samlet og diskret plassert, så man i minst mulig grad snubler over den og blir angrepet av et anfall av lyst på en pils, mens man egentlig bare ville se på pizza-menyen.

  • Menyen kan ligge på bordene, men kanskje bare dersom man også tar bestillinger ved bordene, for informasjonen skal være begrenset til å være tilgjengelig som grunnlagsmateriale for å ta en beslutning om hva man vil bestille.

  • For det første kan disse menyene nå ligge på Internett, og for det andre er det tillatt med produktinformasjon utover pris, bryggeri, produktnavn, abv-styrke, volum, opprinnelsesland og kanskje øltype. Men beskrivelsen må være nøktern, og den kan ikke være alkoholpositiv.

Stort mer er det ikke. Dvs, det er nok første runde i en lang kamp om småbryggerienes levevilkår. Det kommer nok til å gå igjennom, for alle de politiske signalene er selv KrF er med på endringer som fjerner endel idiotiske konsekvenser av dagens regime, sålenge endringene er små og generelt ubetydelige. For KrF er dette skadebegrensning: det er bedre å fjerne de verste utvekstene nå, enn å blokkere alt frem til en ny stortingssammensetning kan plukke opp saken og gjøre mer omfattende endringer, og der man kanskje ikke har blokkerende posisjon som støtteparti til Regjeringen.

Det er også verd å legge merke til at de fleste endringene ikke er presentert som en endring, men som presisering av tolkningen av regelverket. Med andre ord, det sies da implisitt at det har vært slik hele tiden, og at de er som har stått for den strenge tolkningen som har overtolket og tatt feil. Det er tross alt en liten seier for oss som i lang tid har hevdet at kommunene praktiserer regelverket for strengt.

På den andre siden har det også eksistert praksis rundt om som det nå presiseres ikke er lov. Dermed blir denne lempingen på reklamereglene for alkohol samtidig også en slags innstramming for mange. Helsedirektoratet har lenge unnlatt å slå ned på endel ting, utfra at de selv så at praksisen strengt tatt var ulovlig mens all fornuft tilsa at det burde vært lovlig.

Det har gjort at bryggeriene har blitt utsatt for ulik praksis. Små bryggerier har gått under radaren til både prikkbelasterne og de som brevinnmelder til Helsedirektoratet, mens de store har måttet rette seg etter påleggene fordi de er mer synlige.

Neste runde kommer nok ikke før vi ser neste stortingssammensetning. Det er kun FrP som har programfestet nærmest totalsanering av lover og regler rundt alkohol. Alle de andre partiene vil generelt beholde hovedlinjene, men åpner i varierende grad for liberalisering på konkrete punkter der idiotien er spesielt grell og prangende.

Endringene i denne omgang gir utesteder og bryggerier sårt tiltrengt forutsigbarhet og lar dem navigere i det som tidligere var et tåkehav av varierende praksis og halvsovende paragrafer. Dermed kan utesteder igjen ha ølmenyer uten å være redd for å få prikker – ikke fordi det egentlig var forbudt, men av frykt for at feil fyr fra skjenkekontrollen kommer på besøk. Det er noe fundamentalt feil dersom arbeidet med å lage noe så enkelt som en ølmeny for gjestene må starte med å hyre inn et advokatfirma.

Dessverre åpner de nye reglene for nye gråsoner og tvilstilfeller, så helt rosenrødt blir det vel ikke.

Praksisen endres ikke i forhold til «importert» reklame i tidsskrifter, utenlandsk internett, TV-kanaler eller gjennom sportssendinger. I et ølmarked som blir stadig mer globalisert, blir det en økende hemsko for norske bryggerier at de ikke kan informere på samme måte som deres utenlandske konkurrenter. EØS-avtalen hindrer norske myndigheter å diskriminere borgere og bedrifter fra andre medlemsland, men ironisk nok hindrer den ikke å diskriminere egne borgere.

En stor fordel med disse endringene er at det fastslås at Internett ikke er forskjellig fra papir, og at Polet i praksis får de samme reglene som alle andre som selger alkohol over nett.

Omfanget og retningen på endringene er slik at jeg tror bryggeriene er fornøyd, men ikke forsynt. Dog, ikke forvent at noen fokuserer på neste fase før dagens endringer er vedtatt og implementert. Og ikke forvent nye endringer før vi har en ny stortingssammensetning.

Selv om den politiske realitetene er slik at dette kommer til å gå igjennom, så kan vi forvente masse gråt og tenners gnidsel, samt forsøk på uthaling fra avholdsorganisasjonene. Departementet lister 80-90 høringsmottakere, hvorav ca 30 er organisasjoner som mer eller mindre jobber med avholdssaken. Dersom vi ser bort fra handelsstanden og deres medlemsorganisasjoner, er forbrukerne i høringslista kun representert ved Norbrygg, Norske vinklubbers forbund og Pilsens venner. Sistnevnte eksisterer vel knapt, men man kan håpe at arvtakeren NorØL plukker opp tråden – de var i hvert fall en gang i tiden ment som en forbrukerorganisasjon og vaktbikkje for øldrikkerne.

Dersom du er medlem i en forbrukerorganisasjon eller lignende med fokus på øl eller brygging (f.eks en ølklubb), vil jeg oppfordre til at du ber organisasjonens ledelse om å plukke opp og behandle denne høringen og gi sitt egen høringstilbakemelding. Det er bare ved å engasjere seg at man blir synlig for myndighetene. La ikke avholdsorganisasjonene ha monopol på synlighet overfor myndighetene.

(PS: Pilsens Venner eksisterer fremdeles som organisasjon, men synes å være lederløs etter at Rolv Wesenlund døde. Websider finnes visst ikke.)

Flere kommer - lagt inn av Gustav - 2014/8/11 15:46:25
Det kommer høringsuttalelser fra flere som ikke står på lista, så vidt jeg vet. Legg også merke til at alle landets kommuner er høringsinstanser, så saksbehandlerne kommer til å få en del å lese på.

2014-08-08

Bryggerifestivalen 2014

Da er Trondheim bryggerifestival for 2014 over og det er på tide å oppsummere. Kort fortalt: veldig bra! Mens fjorårets var en igangdraing av en ny festival, så var årets festival den vanskelige andregangsarrangeringen. Én gang til, og man har et årvisst arrangement.

Så kan vi ta det litt mer punktvis:

  • Inventaret var bra, så som panelerte bakvegger og skikkelig bardisk. Det er gjort en investering i slik infrastruktur, og det meste kan gjenbrukes til neste år. Det er bra med slik langsiktig tankegang.

  • Prisene var langt mer overkommelige i år enn i fjor. Dessuten var det essensielt ikke noen inngangsavgift utover at man måtte kjøpe festivalglass.

  • Det var eget festivalglass med inngravert logo, mens i fjor var det muligens plastglass. Det er en stor forbedring. Personlig ville jeg foretrukket en mer tulipanaktig form på glassene, men jeg ser at det da er vanskeligere å treffe målestrekene.

  • Det var høyt kompetent personale stod for skjenkingen, ikke bare representanter fra bryggeriene og distributørene, men også lokale ølnerder og servitører fra noen av byens beste ølbarer som hadde inngående kjennskap til ølene. Det er en av de tingene som virkelig styrker denne festivalen og som må tas vare på.

  • Plasseringen var nydelig, og fungerte som en integrering med matfestivalen. I fjor var festivalen litt bortgjemt. Jeg vil tro at årets plassering er sterkt delaktig i økt besøk.

  • Logoglassene ble visst solgt ut, og man måtte samle inn etterlatte glass og vaske dem. Kanskje man kunne ha hatt pant på glasset?

  • Speaker's corner var nytt av iår. Tanken bak var en scene der man med lav terskel skulle kunne lufte ulike tema og der tilhørerne kunne delta uten kostnad. Problemet var vel at scenen var for godt integrert med resten av området, så det var støy og mange tilhører som ikke visste at de benket seg på Speakers Corner. Tanken er utrolig bra, men man må nok tenke litt for å få det inn i en egnet form.

  • Det var mange spennende foredrag, men festivalen har ikke helt funnet stilen sin som en foredragsarena. Der er det også et potensiale å hente ut. Foredragene blir også lett dyre når det er smaking.

  • Utvalget av bryggerier hadde tyngdepunkt på lokale bryggerier. Vi savnet trønderske brewpuber, men det er jo en bevillingsmessig problematikk rundt det som kanskje kan jobbes med til neste år. Siden festivalen er så tett knyttet til matfestivalen, er det viktig at den har et fokus som noenlunde matcher den, med lokalt og kortreist og småskala og håndverk som ledetråder. Festivalen har potensiale til å bli de facto primære arena for trønderske bryggerier.

  • Det var null fyll såvidt jeg kunne se. Folk smakte på ølet, og mange tok turen innom for å spise sammen med litt ølsmaking. Bordene var satt opp i langbord-formasjon som oppfordret til samsnakk med andre gjester. Dét tror jeg også bidro til en hyggelig og lystig stemning. Mange brukte muligheten til å smake på nye øl og nye bryggerier.

  • Det var definitivt ikke bare ølnerder som kom til festivalen. Faktisk var «vanlige folk» i overvekt, og det er veldig positivt.

  • Det var jevnt trykk store deler av dagen, men lite kø. Logistikken så ut til å fungere veldig fint, ikke minst fordi de frivillige var innsatsvillige og flinke.

  • Innen festivalområdet var det kun To rom og kjøkken som serverte småretter. De lager vidunderlig mat, men til neste år går det an å tenke seg et utvidet område der man har flere leverandører av småretter. Festivalområdet grenser opp mot både San Sebastian og Ågot Lian, som begge ville kunne bidratt med hvert sitt cuisine inn i festivalen.

Generelt var det en stort skritt fremover i forhold til fjorårets festival. I fjor viste man at det gikk an å arrangere festival. I år har man vist at den er levedyktig som årlig arrangement. Samtidig er det potensiale for videre vekst i fokus og gjennomføring. Forsetter man det arbeidet med kvalitetsforbedring man har gjort siden i fjor, så har knesatt festivalen som et årlig arrangement.

Det er også mulig å plukke opp tråden med trøndersk mesterskap i håndverksbrygging. Siden sist det ble arrangert har det kommet til så mange nye bryggerier at dette vil være en meget kompetitiv tittel.

Jeg savnet også bryggerier fra Jämtland. Matfestivalen har jobbet tett med det interregionale samarbeidet mellom Jämtland og Trøndelag, og det er naturlig å tenke mattradisjoner også på tvers av grensen ved Storlien. Jämtland har mange spennende bryggerier i tillegg til andre mattradisjoner, og vi ser dem gjerne på ølfestivalen.

Det var én utstiller av hjemmebryggutstyr, og festivalen har potensiale til å plukke opp noe mer rundt hjemmebrygging, uten at jeg helt ser eksakt hvordan. Tidligere har Norbrygg hatt stand på matfestivalen, og kanskje man skulle gjort noe slikt igjen. Man kunne informert om øldommerutdanning og kanskje hatt usmaks-verksted?

Alt i alt var det en bra festival, og jeg sender en stor takk til de mange som har jobbet hardt og lenge med å realisere den.

… og forøvrig er det fremdeles en gåte for meg at ingen har forsøkt å lage et par belgiske klosterøl over St. Olav som tema – men det er kanskje en hengemyr både opphavrettsmessig og på andre måter? Kanskje munkene på Munkeby ved Levanger kunne gjøre det – de lager allerede en vidunderlig ost som kan gå til et klosterøl.

2014-08-07

Humlelikørtesting

Man skal være ganske bortreist for ikke å ha fått med seg at IPA er en favorittølstil for mange, i tillegg til beslektede stiler som Imperial IPA, black IPA, dobbel IPA, trippel IPA, hvit IPA, session IPA osv. Den primære smak- og aroma-komponenten i disse ølene er humlebitterhet og humlearoma, samt den magiske kombinasjonen som på engelsk kalles «hops flavour», som vi egentlig ikke har et ord for på norsk, og heller ikke har noe eget smaksorgan for fange opp. I praksis er det et slags kombinasjonssanseinntrykk som ligger mellom smak og aroma med en dert munnfølelse når man drikker. Kort sagt, IPA er humle, humle og atter humle, samt litt malt og alkohol.

Så finnes det en annen sjanger i alkoholverdenen som tilsynelatende ligger tett grensende opp mot IPA, men som likevel er like utdatert og gammelmodig som IPA er inn og moderende. Jeg tenker på bitter.

Nei, ikke på ølet bitter, men på brennevinet eller likøren bitter, der grunnoppskriften essensielt er: ta mer eller mindre ren sprit, tilsett bitre og aromatiske urter og bær og bland ut med ønsket mengde sukker for sødme og fylde og balanse. Det høres enkelt ut, men utfordringen ligger i å få til balansen mellom urtene.

I en verden der bryggerne har tekniske problemer med å få nok humlebitterhet inn i ølet, hvorfor begrense seg til humle, og hvorfor ekstrahere den i kokende, surt sukkervann (også kalt vørter), når man får mer bitterhet ut på andre måter?

Det er så mange måter man burde kunne mikse sammen noe som hadde slått knock-out på selv en imperial IPA. Hva med en humlerik barleywine som én basisdel, kombinert med én del humle og andre bitre urter infusert i whisky. Jeg tror det kunne blitt veldig godt, i hvert fall for hopheads.

Om du vil forsøke noe på kammerset, så kikk litt på bitter-likører fra Polet. Bland dem gjerne med en Imperial IPA eller noe slikt, og tilsett helst litt ekstra humlebitterhet fra flaske som du får kjøpt på bryggebutikk.

Her er tre varianter jeg har forsøkt, der DIPA er 8 Wire Super Conductor Double IPA i alle tilfellene. Humleekstrakten jeg har brukt er 6% Isomerised Hop Extract ifra Brouwland i Belgia.

  • Jägermeister og DIPA i forhold ca 1 til 2 med noen få dråper humleekstrakt pr cl. Det skal godt gjøres å undertrykke aromaen av Jägermeister, men alkoholen, humla og sødmen fyller hverandre ut og gir en humlebombe som sitter i ettersmaken. Lenge.

  • Valhalla urtelikør og DIPA i forhold ca 1 til 2, 4 dråper humleekstrakt pr cl. Denne er litt hard på lakrisen og får meg til å lengte etter andre mellommørke maltsmaker, noe jeg ikke finner i en DIPA. Ellers er den helt uovertruffen, med angelica, ryllik og malurt ifra likøren, urter som også burde passe i øl. Fin nordisk profil.

  • Angostura og DIPA i forhold 1 til 8, og 5 dråper humleekstrakt pr cl. I likhet med Jägermeister blir også denne litt urteaktig, men fylde og kropp blir dog litt mer øl-aktig, siden Angostura er så intens at blandingsforholdet må forskyves i retning av ølet.

Når jeg etterpå smakte på 8 Wire sin Double IPA, så var smaksløkene min så hundset og overstimulerte at den egentlig smakte mest malt og temmelig lite humle. Det er selvfølgelig også mulig å tilsette humleekstrakten direkte til et øl, men da forskyver du sannsynligvis ølet i retning av å bli temmelig tynt og pislete på alle områder enn humle. Dersom du er ute etter dét, kan du heller forsøke å lage deg en humleblomst-te.

Jeg forsøkte også å tilsette en dråpe aromatiske humleoljer til noen av disse, og det tok smaken over til et nytt plan. Det kan på det sterkeste anbefales. Jeg brukte generisk «hoppy» aroma som i tillegg var gått ut på dato, men Brouwland og sikkert flere norske bryggebutikker har ulike andre varianter.

Det blir kanskje mer en drink enn en øl, men hopheads bør ta inn over seg at det i praksis er umulig å få særlig mer enn 90 IBU inn i et øl. Dessuten er whisky teknisk sett bare destillert øl, så om man bruker whisky for å trekke ut urtene, kan man med en slags vag troverdighet hevde at det egentlig er øl med en veldig kompleks fremstillingsprosess som inkluderer destillering av deler av produktet.

2014-08-06

Hjemmebryggmåltall

Ved hjemmebrygging er det vanlig å måle ølet i noen parametre, slik som prosent ABV for alkoholstyrke, IBU for bitterhet, EBC for mørkhet, FG for restsødme. Men hvor godt treffer hjemmebryggerne?

Tilfeldigvis har vi kontrollmålinger på ti ulike øl i porterkonkurransen til Ringnes og Norbrygg, der bryggeriet sjekket måleverdiene på sin egen lab. Ettersom vi kan anta at Ringnes har en utmerket lab kan vi se hva norske hjemmebryggere i den beste enden av skalaen klarer å måle og beregne.

For det første må vi skille mellom målte verdier og beregnede verdier. For eksempel regnes IBU vanligvis ut på bakgrunn av hvor mange gram humle med hvilket opprinnelig alfasyreinnhold som kokes hvor lenge, og kanskje med tanke på hvordan og dessuten hvor lenge det har vært lagret, pH og SG på vørteren det kokes i. Men det er og blir en formel med mange litt usikre inputverdier, og til alt overmål er det mange ulike formler.

På den andre siden er OG normalt en målt parameter, der det stort sett er instrument og måleteknikk som er feilkildene.

Men stopp en halv … selv om de fem verdiene over ble kontrollmålt, så er det ikke så enkelt. Det blir litt epler og pærer. Men la oss allikevel sammenlikne målinger og beregninger, og i tillegg analysere litt med tanke på om hjemmebryggernes måltall er noe å stole på.

Vi starter med OG har bryggerene målt, mens Ringnes har beregnet den utfra restsødme og målt alkohol. Dessuten har hjemmebryggerne målt den som væskens egenvekt i forhold til vann, mens Ringnes måler den som prosent ekstrakt. Figuren under viser forholdet mellom disse to, samt tommelfingerregelen for konvertering: OE=(OG-1)*1000/4. Dette er ikke så galt, men det er heller ikke nøyaktig. I forhold til differansen mellom OG og OE – gitt nevnte tommelfingerregel, så er standardavviket i disse ti målingene på 5,3 gravity points.

sammenlikning av OG og OE

Her må det legges til at den enkelte brygger har nok mer presise tall, rent isolert sett. For det første er dette målt med ulike oechslevekter og refraktometre, og dermed er kalibreringen av disse en potensiell feilkilde.

Så har vi FG, som har de begge målt, mens Ringnes oppgir den som utgjæringsgrad, som er avhengig av målt alkohol og restsødme, mens hjemmebryggerne måler den direkte som ølets egenvekt. Igjen er konvertering mellom disse to ikke ukomplisert. I utgangspunktet er det enkelt, for (OG-FG)/OG*100 skulle gi utgjæringsgrad. Imidlertid finnes utgjæringsgrad både som «apparent» og «real». Forskjellen er at apparent – som er det en måling med oechslevekt gir – også har alkoholen med i regnestykket. Siden alkohol er lettere enn vann, «balanserer» den mot den ekstra tyngden av sukkeret. Så om vi ser bort fra alkoholen, får vi for høy verdi på utgjæring. I figuren er korreksjonsfaktoren 0,82 brukt, hvilket vi kan gjøre siden også ABV er en funksjon av OG og FG. Her finnes det forøvrig flere varianter av formler og rom for feinschmeckeri.

sammenlikning av utgjæring

Her ser det ut som om det kan være en systematisk feil, men at dataene for utgjæring fra Ringnes er «real attenuation», dvs hvor mye av sukkeret som faktisk er gjæret, uten at den lettere alkoholen klusser dette bildet til. På øyemål synes det som om standardavviket også her ligger på rundt 5 gravity points.

Alkohol har Ringnes målt, mens hjemmebryggerne har beregnet den utfra målte verdier av OG og FG. Dette er kanskje den mest etterprøvbare verdien. Her er dataene:

sammenlikning av ABV

Her er standardavviket på 0,65% og utenfor den feilmarginen på 0,5% ABV som Staten aksepterer. Det er en nokså stor feilmargin, så det er kanskje ikke grunn for hjemmebryggerne å regne ABV med så mange sifres nøyaktighet …

EBC er beregnet utfra oppskrift av hjemmebryggerne, mens Ringnes har målt den, men utfra verdiene synes det innlysende at Ringnes må ha brukt en litt annen formel enn den som hjemmebryggerne benytter … eller omvendt.

sammenlikning av EBC

Her virker det innlysende at Ringnes må ha gjort noe sært. Kanskje bruker de en formel som er ukjent for hjemmebryggerne eller kanskje er det noe annet. Tallene fra Ringnes ligger i stor grad utenfor den skalaen som hjemmebryggere bruker. Et korreksjonsledd på rundt 2,7 synes å passe, som vist på figuren. Konverter man fra Lovibond til SRM, brukes en konverteringsfaktor på 1,3546, mens konvertering videre til EBC har en ytterligere konverteringsfaktor på 1,97. Det blir tilsammen veldig nært 2,7 som synes å være forskjellen mellom hjemmebryggerne og Ringnes her. Har Ringnes fått verdier i EBC, men likevel konvertert disse dataene som om de hadde fått verdier i Lovibond? (Rent teknisk er det ikke så trivielt å konvertere mellom disse skalaene, men det er en annen – og lang historie.)

Om vi antar at konverteringsfaktoren på 2,7 er korrekt, så blir det et standardavvik på 19,5 EBC – hvilket ikke er så meningsfullt, siden vi må anta at den øker med økende mørkhet på ølet, og vi kan derfor heller bruke relativ standardavvik for EBC-verdi, på 22%. Det er mye.

Til slutt har vi IBU, som er beregnet utfra oppskrift av hjemmebryggerne, dels etter Tinseth og dels etter Beercalc, mens Ringnes har målt den. Dog vil slike målinger ikke få med alle bitterstoffer. Her er i alle fall dataene.

sammenlikning av IBU

Her er det vel ikke annet å si enn at IBU-verdier er omtrentlige, eller et relativt avvik på 26% for dette verdiområdet. Her er nok ordet «omtrentlig» veldig dekkende. Jeg undres på om ikke subjektiv smaking hadde vært en vel så presis analyse for hjemmebryggerne enn disse utregninger. Uansett, IBU-verdier er notorisk upålitelige og nesten ubrukelig til å rangere ulike brygg fra ulike kilder. Egentlig er den best egnet til å verdisette relative forskjeller mellom nokså like brygg fra samme bryggverk.

Det er ikke så enkelt å analysere dette, og det kompliseres ytterligere ved at bryggerne kan ha brukt ulik apparatur, ulike formler og der kalibrering ikke skjer ofte. Tallene kan likevel være relevante for den enkelte bryggeren på det konkrete bryggverket i forhold til å skulle justere på oppskrifter. Men det er bare ikke så enkelt å bruke tallene for å sammenlikne oppskrifter fra ulike hjemmebryggerier.

Vi hadde nok sett mer konsistent sprik om vi hadde målt ti ulike brygg fra samme hjemmebryggeri, for jeg tror hjemmebryggerne måler mer nøyaktig enn det som disse tallene indikerer. Den ekstra variasjonen ligger nok i dårlig kalibrering, ulike kalkulatorer og kanskje litt innen uvaner i måleteknikk.

Med i beregningen må vi også ta at bryggerne bak disse ti bryggene nok ligger godt over snittet av norske hjemmebryggere, så i utgangspunktet skulle vi nok anta at de hadde bedre kontroll på måltallene sine enn den jevne brygger. I tillegg er det her endel måltall som tilsynelatende er meget nøyaktige, og vi vet ikke om noen bryggere treffer godt, mens andre treffer dårlig og trekker snittet ned.

Som konklusjon er det fristende å si at måltallene fra hjemmebryggerne ikke er spillville, og at de derfor nyttige – men at de ofte har rom for stor unøyaktighet, og at det er er liten grunn til å presentere dem med særlig mange sifres nøyaktighet. … og så er det litt få data å skulle si noe presis utfra, samt at minst to av ølene i målingen egentlig er samme øl men med ulike tilsetninger som ikke påvirker disse tallene nevneverdig.

Men det er morsomt å leke med tall.

2014-08-05

Ølbrikkeforsvinningen

Du skal ikke ha frekventert puber så lenge for å huske dem: Ølbrikkene eller ølmattene. De små, flate pappaktive brikettene som man plasserte ølglassene på for å spare bordene for fuktighet.

Og så ble de borte … Hva skjedde egentlig?

Kort fortalt, de ble tidligere regnet som serveringsutstyr og var dermed lov å bruke selv om det var ølreklame på dem. Men i det øyeblikket de ikke lengre var definet som serveringsutstyr ble de ulovlig reklame i den grad de hadde bryggeri- eller ølmerker og -logoer på seg. Slik virker det i hvert fall.

Jeg savner ølbrikkene. De var ofte pene å se på, koselige å fikle med, og mange av dem var kule. De var en artig souvenir og fungerte som postkort i et nødstilfelle, og de var ofte det eneste man hadde å skrible på når man satt i en pub og løste verdensproblemer. Utenlands, som i Tsjekkia fungerer de som signal om at du vil ha en ny øl, for der samler man inn tomme glass, og setter du fulle glass på tomme ølbrikker.

Men fremfor alt var de et middel til å beskytte bordene mot fukt. Den folkeskikken min mor innprentet meg tilsier at når jeg med enkle midler og minimal innsats kan hjelpe et utested til å bevare bordflaten pen, så gjør jeg det. Og det er viktig å huske at det ikke utelukkende var et middel mot ølsøl. Selv helt uten ølsøl vil et ølglass med kaldt øl dugge, spesielt i en varm og overfylt pub. Duggen renner ned mot bordet, der ølbrikken i gamle dager sugde den opp.

Men så forsvant de, nærmest over natta, og muligens kommunevist. Det vil si, det var nok ikke ølbrikken i seg selv, men ølbrikker med reklame som ble frosset ut. For nesten alle ølbrikker hadde reklame på seg, siden de vanligvis kom som give-aways fra bryggeriene. Men utelivsbransjen stod ikke opp for dem og krevde å få beholde dem. I stedet for å stadfeste med tyngde at ølbrikkene er en nødvendig del av ølserveringen for å beskytte bordene, så mumlet de med kroppsspråket at dersom de ikke fikk ha ølbrikker med reklame, så fikk det heller være det samme.

De burde ha trykket opp ølbrikker som var blanke eller med «Bryggeriforeningen» på. Eller de kunne hatt trivia fra ølhistorien, barvitser, sodoku, quiz-spørsmål eller lignende på dem. Da ville man senere hatt en mer troverdig posisjon når man reklamereglene skulle revideres, og man kunne krevd at ølbrikker med bryggeri- og øllogo skulle være innenfor som serveringsutstyr. Som det ble, kunne ikke utelivsbransjen ha gitt stort bedre støtte til Helsedirektorats og prikkfolkets fremferd.

Og strengt tatt er de nok heller ikke helt forbudt, og de listes eksplisitt på Helsedirektoratets sider som eksempel på lovlig serveringsutstyr, men da kun med bryggerinavn og -logo, ikke med merke for spesifikke øl. Kanskje ikke utelivsbransjen klarte å skille de med bryggerilogo fra de med referanser til konkrete øl, og syntes det ble for komplekst? Kanskje de syntes det var prakk å samle dem inn etter gjestene? Kanskje de var redde for å få irreversible prikker fra overivrige kontrollører som ikke kunne alle reglene?

Nå er ølbrikkene historie, og øl-Norge er blitt et kjedeligere sted. Ølbrikkene har blitt en av de mange øltingene og ølskikkene man er nødt til å dra utenlands for å oppleve. Neste skanse blir vel ølglass med logoer. Verden blir enda mye mer kjedelig når de også får bort dem.

Side 7/49: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »