Anders myser på livets særere sider

Side 7/70: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »

2016-12-25

Rauma/Molde Bryggeri

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Konkursbo.

I Henhold til Konkurslovens § 15 bekjentgjøres herved:
1) At Molde Bryggeris Bo er begjært taget under Skifterettens Behandling som Konkursbo.
2) At Overretssagfører C. Mønniche foreløbig af Skifteretten er beskikket til midlertidig Bestyrer af Boet.
3) At en Skiftesamling i Boet vil blive afholdt i Bryggeriets Kontor Thorsdagen den 15de November førstkommende Kl. 11 Formiddag. Ved denne skiftesamling vil blive forhandlet:
    a. Om Stadfæstelse af Skifterettens Valg av Bestyrer.
    b. Valg af raadgivende Mænd, der med Bestyreren skulle deltage i Beslutninger om Boets vigtigere Anliggender.
    c. Om særskilt Inkassator skal beskikkes.

I Forbindelse hermed opfordres i Henhold til Konkurslovens §§ 50 og 51 Alle og Enhver, der have Fordringer at gjøre gjældende i Boet, til inden 25de Januar 1884 for Retten skriftlig at anmelde sine Fordringer og til derfor at fremsende de Dokumenter i Original eller Afskrift, hvortil Fordringerne støtte sig, saavelsom til den 14de Februar 1884 Kl. 11 Formiddag at afgive Møde i Bryggeriets Kontor, for at overvære og deltage i de anmeldte Fordringers Prøvelse og i Behandling af Akkordforslag, om saadant maatte blive fremsat.

Molde Skifteret, 26de Oktober 1883.
B. Mathiessen.

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Auktion over Molde Bryggeri

Mandag den 12te Mai førstkommende Kl 11 formiddag afholdes ifølge Forlangende av Overretssagføer Mønniche som Bestyrer i Molde Bryggeries Konkursbo, offentlig Auktion over Molde Bryggeri paa dettes Kontor.

Bryggeriet drives med Dampkraft og er forsynet med Nutidens bedste Maskiner, der i alle Dele ere ligesaa gode som nye. Det er forsynet med fuldstændigt nyt og tidsmæssigt Inventarium og har udmærkede Kjældere, der kunne rumme omtrent 150,000 Liter Øl.

Bryggeriet er i fuld Drift og har vist seg lønnende.

Auktionskonditioner ere udlagte til Eftersyn hos Bestyreren, der forøvrigt meddeler nærmere Oplysninger.

Molde Byfogedkontor d. 4de Aoril 1884
B. Matthiessen.

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

Molde den 11te Oktober 1884.

Til Molde Magistrat.

I Henhold til Lov om Firmaregistre tillade vi os herved at anmelde, at den 23de September d. A. under Firma:
     «Dahls Bryggeri»
have etableret en Forretning for Tilvirkning og Salg af Øl.

Ingeniør H. Dahl og Konsul Peter F. Dahl ere ansvarlige Indehaveer af Firmaet, hvis Kontor er i Enkefru Nannestads Gaard, Matr.-No. 143 hersteds.

H. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; H. Dahl.
Peter F. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; Peter. F. Dahl.

Ærbødigst     H. Dahl     Peter. F. Dahl

Anmeldt til Firmaregisteret for Molde By. Underskrifterne vedtagne i mit Overvær.

Molde Magistrat, 11te Oktober 1884
C Mønniche

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

  1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

  2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

  3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

  4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke Navn Fødested Bosted
Ølbryggerarbeider Ole Ohlsen Kvista Sparboe Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider Ole Jakob Julstad Inderøen Østre Schulzhagen
Bryggermester Johan Chr. Hertzberg Holmestrand Østre Schulzhagen
Bryggegesæl Christian Johan Plath Molde Olsmedbakken
Bryggegesel Holger Eriksen Hargaut Næsset Hovedgaden
Bryggeriarbeider Anders Sylte Lom ovenfor Veiten
Bryggemand Hans Larsen Nustad Gausdal Kornhagen
Bryggemand Thron Eriksen Seth Grøten Kornhagen
Bryggemand Peder Pedersen Løvig Agerø Kornhagen
Bryggeri Mæster Vilhelm Pilgram Tyskland Hovedgaden
Bryggearbeider Søren P. Eide Eid vestre Schultzhagen
Bryggegesel Peter Olsen Lund Molde Vestre Schultzhagen
Bryggemand Lars Ellingsen Aarø Bolsø Myrebakken
Brygger Ole Christensen Lom Bøiebakken
Bryggemand Christoffer A. Hillmyr Agerø Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Ølhal med bodega ved broen midt i byen i en liden have langs elvens bred, åben hverdage 8 morgen–10 aften (lørdag –5 em); her serveres øl fra Dahls bryggeri (Molde) samt vine, cigarer osv.

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

[...] da jeg i 1908 ble ansatt som kontordame – bokholder og kasserer – i bryggeriet var prisen 25 øre for bayer og 35 øre for bokkøl pr. hel flaske. Da var Dahls bryggeri omdøpt til A/S Rauma Bryggeri og med bilde av Romsdalshorn på vignettene. Det var konsul Peter F. Dahll, apoteker Pettersen og Ulrik Møller som hadde overtatt forretningen og startet på nytt med Victor Bull fra Larvik som brygger og disponent.

Bull arbeidet hardt, men sa opp og reiste etter to års virksomhet. I hans sted kom F. Zachariasen under hvem jeg arbeidet i ett år. Senere overtok han det hele for egen regning. Herrene Dahll, Pettersen og Møller var nok helst lettet over å bli kvitt bryggeriet, som holdt til i altfor gammeldagse lokaler og med lite tidsmessige maskiner.

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

A/S Rauma Bryggeri.

I Rauma Bryggeris lokaler har der allerede siden 1861 været drevet ølbryggeri, Molde bryggeri. Kaptein Sørly indehavde bryggeriet til 1884, da det overtokes av konsul P. F. Dahll og ingeniør H. Dahl i forening. Fra 1890 var H. Dahl eneindehaver til det gik over til aktieselskap i 1908 med en aktiekapital på 45000 kr. og under navn av Rauma Bryggeri.

Aktiekapitalen er netop besluttet utvidet til 100 000 kr. til utvidelse av lokalerne og nybygninger, anskaffelse av delvis nyt maskineri, anlæg av nyt flaskeskylleri, tapperi og frysemaskine m. v.

Bryggeriet skal da kunne producere 3 000 000 flasker pr aar og drives udelukkende med elektrisk kraft.

Bestyrelsens formand er konsul P. F. Dahll og øvrige bestyrelsesmedlemmer er apoteker Pettersen og grosserer Ulrik Møller.

Siden 1910 er Frithjof Zakariasen bryggeriets disponent og tekniske leder.

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Molde kjøpt Rauma bryggeri.

Molde kommune har kjøpt Rauma bryggeri med havneanlæg og kaier.
Kjøpesummen er 180.000 kr.
Den indkjøpte eiendom ligger ved siden av endel eiendomme, som kommunen tidligere har indkjøpt.
Det er planen, at det hele med tiden skal anvendes til jernbanestation, naar Molde engang faar jernbane.

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Johan Chr. Hertzberg - lagt inn av Frank Sønslien - 2017/2/9 15:35:57
Hei Jeg er molding, men bosatt i Holmestrand. Fant denne via facebook: http://anders.geekhouse.no/blog/beer/RaumaBryggeri.html, og ble litt nysgjerrig på bryggermester Johan Chr. Hertzberg som tydeligvis har gjort motsatt tur i forhold til meg. Vi utgir et årlig hefte med lokal historie rundt www.reidvin.no og kommunene Botne og Holmestrand, og dette kunne kaskje vært et tema. Har du noe mere informasjon om denne karen? Mvh, Frank

2016-12-21

Øleksporttall

Man skulle tro det ikke fantes noe så søvndyssende som tabeller fra Statistisk sentralbyrå. Men tenk om igjen. Det er mye spennende der. Idag skal vi se på tall rundt norsk eksport av øl like etter krigen, en veritabel berg-og-dal-bane med store svingninger fra år til år – svingninger som påvirkes av både innenriks- og utenrikspolitikk.

Her er tall for produksjon og utførsel for hver av de tre skatteklassene med øl for de tre siste hele årene før krigen, og for årene etter krigen frem til 1983. Statistikk mangler for 1940-44, så krigen utgjør et hopp i statistikken.

Årstall Klasse 3 Klasse 2 Klasse 1 Ren alkohol
1937 23.987 136.648 331 7.346
1938 18.467 139.169 401 7.187
1939 27.321 133.331 153 7.424
1945 6.077 85
1946 147.880 175 4.884
1947 222.937 349.726 35 24.502
1948 189.689 155.783 280 16.047
1949 962.055 21.448 3.133 52.807
1950 3.877.601 5.989 370 205.766
1951 5.532.868 3.396 9.744 293.556
1952 3.776.978 70.849 92 199.310
1953 1.985.390 27.494 1.200 104.404
1954 1.302.348 36.718 874 70.586
1955 1.162.289 186.400 1.728 70.630
1956 1.228.683 169.754 39.222 75.610
1957 1.179.015 347.415 14.120 79.762
1958 970.000 560.000 4.000 158.000
1959 1.019.000 842.000 5.000 188.000
1960 928.000 684.000 2.000 162.000
1961 1.238.000 819.000 3.000 104.000
1962 2.505.000 1.016.0003.000 188.000
1963 5.326.000 1.403.0008.000 367.000
1964 6.870.000 2.609.0006.000 507.000
1965 6.244.000 3.055.00017.000495.000
1966 5.860.000 3.111.0009.000 477.000
1967 3.445.000 5.803.0006.000 491.000
1968 4.247.000 5.364.00013.000488.000
1969 4.737.000 4.612.0007.000 473.000
1970 5.274.000 4.296.00017.000480.000
1971 3.983.000 5.751.0002.637.000 535.000
1972 3.480.000 6.042.000 953.000 480.000
1973 3.088.000 6.773.0005.476.000 601.000
1974 3.085.000 6.712.0003.510.000 601.000
1975 2.340.000 5.381.0004.921.000 471.000
1976 2.229.000 4.714.0004.458.000 436.000
1977 1.576.000 4.259.00010.200.000511.000
1978 1.759.000 3.529.000 416.000 263.000
1979 1.288.000 3.412.000 263.000 229.000
1980 558.000 4.368.000 47.000 225.000
1981 277.000 4.058.000 17.000 195.000
1982 267.000 3.488.000 8.000 169.000
1983 110.000 3.036.000 7.000 140.000

Kildene til disse tallene er Statistisk sentralbyrå. De hadde en årlig særstatistikk som het «Alkoholstatisikk». Frem til 1957 ble den oppgitt i liter, mens den fra 1958 ble avrundet til 1000 liter. Fra 1974 ble denne omdøpt til «Alkohol og andre rusmidler». Jeg er usikker på om denne statistikken er videreført etter 1983.

Norsk øleksport 1937-83
Norsk øleksport 1937-83 etter skatteklasse.   Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Det aller første vi legger merke til – og kanskje best når man ser på tallene – er hvor stabil øleksporten var i de tre siste årene før krigsutbruddet. Den var kanskje temmelig liten, men den var meget stabil. Samtidig er det sjokkerende hvor variabel den var etter krigen. Om ikke annet, er denne statistikken konsistent med hvor disruptiv en krig er – i mange år etter at selve krigshandlingenen er opphørt.

I toppåret 1951, da det ble eksportert 5,5 mill liter øl i skatteklasse 3, var den totale bryggingen av øl i denne skatteklassen på 27,7 mill liter, hvilket vil si at femtedelen av sterkølet ble eksportert. Jeg har tidligere analysert introduksjonen av eksportølet i 1949, og der ligger litt av forklaringen. Kort gjenfortalt var utsiktene til eksport og valutainntekter det som lokket frem tillatelsene til å introdusere det sterke eksportølet. Men da det primært ble et innenlandsøl, kan Bryggeriforeningen og bryggeriene ha satt ressurser på å få opp eksporten. Kanskje er det dette vi ser med den kortlevde eksporttoppen i 1951?

Eksporten synker utover på 1950-tallet. Det er først rundt midten av 1960-tallet at man når opp til en tilsvarende eksport av sterkøl.

Man er lett å mistenke Bryggeriforeningen for et spill der øleksport var brekkstangen for å få sterkølet tilbake i butikk i Norge – men samtidig er det ikke mulig å ignorere at man på tidlig 1950-tall faktisk hadde en betydelig eksport av øl i noen få år.

Det er mulig å se en slags trend i statistikken ved at volumet av eksporten kommer på stadig svakere øltyper etterhvert som tiden går.

Den store overraskelsen er eksporten av Brigg, som var det nye navnet på lettølet på begynnelsen av 1970-tallet. Denne eksporten startet for alvor i 1971 og nådde toppen med utrolige 10 millioner liter i 1977. Selv Statisisk sentralbyrå kalte dette ølet for «Near beer» i sine statistikker. Hvem i huleste importerte, kjøpte og drakk norsk lettøl!?

For meg var dette en gåte inntil jeg nevnte det i forbifarten for folk fra Ringnes. Det ble fnist litt og så fortalte de at dette var eksport til Kina. Toppåret for eksporten – 1977 – passer godt med Kulturrevolusjonens slutt. Mao Zedong døde og Firerbanden ble arrestert i 1976, men revolusjonsgløden var blitt nedtonet endel i årene før. Faktisk passer starten av lettøleksporten i 1971 godt sammen med at man begynte å tone ned intensiteten i Kulturrevolusjonen. Kanskje var det enklere å begynne å importere øl fra en liten, snill og ikke-imperialistisk stat som Norge når man skulle tone ned Kulturrevolusjonens hat mot alt vestlig kultur?

Men plutselig gikk eksporten av lettøl fra over 10 mill liter i 1977 til under en halv million i 1978. «Åja, vi solgte reseptene til kineserne.» fikk jeg vite – det vil si at oppskriftene på Brigg ble solgt og produksjonen flyttet til Kina.

Men tilbake til eksportølet og annet sterkøl. Hva gikk dette ølet til? Eller rettere sagt, hvor gikk ølet? Jeg skal grave mer i det senere, men en kortfattet oversikt kan grovt sett deles i tre kategorier: gode eksportmarkeder, spesielle samarbeid og skipsagenter.

  • Belgia var tidlig et godt eksportmarked. Likeledes solgte man endel til Vest-Afrika, Sudan og Øst-Asia. Det var formodentlig områder der man hadde kommet inn på rett tidspunkt og opparbeidet seg en markedsandel.

  • De spesielle samarbeidene refererte til gullkantede avtaler med importører. Her rager kanskje New York og Brooklyn fremst. Idag importerer Ringnes Brooklyn-øl, men tidligere eksporterte Ringnes relativt store kvanta øl til nettopp Brooklyn.

  • Den siste kategorien var skipsagenter. Norske skip pleide å ha norske mannskaper, og med økende velstand kom også forventningen om at de fikk hjemlige merkevarer ombord. Det fungerte kort og godt ved at lokale skipsagenter i havnebyer kjøpte importert norsk øl og solgte til skipene. Teknisk sett er det eksport, selv om det på mange måter slett ikke er det. Etterhvert som andelen nordmenn sank på norske skip, forsvant også dette markedssegmentet.

Om ikke annet, er disse eksporttallene en interessant påminnelse om at Norge eksporterte store mengder øl for bare noen tiår tilbake – før mikrobryggerirevolusjonen og Nøgne Ø sjokkerte med å eksportere mer enn halvparten av sin årsproduksjon.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Nyere statistikk - lagt inn av Gustav F - 2016/12/21 11:35:20
Nyere statistikk finnes i "Utenrikshandel med varer". Velg tolltariffkoder (varenummer/HS-kode) 2203xxxx. https://www.ssb.no/statistikkbanken/selecttable/hovedtabellHjem.asp?KortNavnWeb=muh&CMSSubjectArea=utenriksokonomi&checked=true

2016-12-19

Høstens konkurser

Hvordan går det med alle bryggeriene som starter opp? Noen går til skifteretten. Dette er den summariske historien om to bryggerier som du nesten garantert aldri har hørt om. Det er fordi de var basert på litt for optimistiske foretningsidéer og kom på et litt for sent tidpunkt – og trolig fordi de ikke forstod at brygging er en dypt kompetansebasert virksomhet.

På torsdag ble det åpnet konkurs i ett av bryggeriene etter oppbud. Navnene på de to bryggeriene er forsåvidt irrelevant. Jeg hadde heller ikke hørt om dem – ikke før de meldte oppbud. De som absolutt vil, finner sikkert frem til dem. Jeg synes historiene er viktigere enn navnene, for de symboliserer på en utmerket måte den superoptimistiske overetableringen av småbryggerier.

Bryggeridrømmene som brast
Kilde: pixabay, public domain
Bla bla bla
Det første av bryggeriene ble startet som et AS rundt St.Hans i 2015, med 30.000,- i aksjekapital, fordelt mellom tre personer på ca 30+ år – formodentlig tre venner med interesse for øl og brygging. Firmaet ser ut til å ha hatt en grenseflate mot familieselskapet til den ene av de tre. Lokasjonen lå midtveis mellom Asker sentrum og Sandvika. Bransjen var «produksjon av øl» og firmaets formål var «Brygge og selge øl av beste kvalitet til privat og firma.»

Det er vanskelig å finne spor av firmaet på nett. Utover sommeren 2015 har daglig leder spurt litt på Norbryggs forum – blant annet om lærebøker i brygging og om etablererprøven for serveringsbedrifter, og det ble etterspurt billige gjæringsfat på 30 og 60 liter. Om ikke bryggeutstyret var på plass, ser i det minste logo ut til å ha vært på plass fra starten.

Etter sommeren 2015 er det lite å finne om dem. Formodentlig har man gitt opp prosjektet etter sommeren. Så ble det oppbud og avvikling halvannet år senere.

Tidligere i sommer gikk også det andre bryggeriet konkurs. Det var et firma i en Vestfold-by, stiftet tidlig i 2014 for å brygge og selge øl, med 30.000.- i aksjekapital. Bak stod to personer i tredveårene med bakgrunn fra utstyrsutleie innen event-bransjen. Innen et halvår ble formålet utvidet til også å gjelde utleie av konsulenttjenester og lokaler. Det ser ut til at firmaet ikke klarte å levere godkjent regnskap for stiftelsesåret, og det ble tvangsoppløst på forsommeren i år, og nå i november ble bobehandlingen innstilt da det ikke var midler i boet til å dekke videre behandling.

I 2014 og 2015 pekte alt oppover for bryggeribransjen. Det var bryggeriprosjekter overalt. Alle gikk med en liten mikrobrygger i magen. «Skal du ikke starte eget bryggeri?» ble jeg tidt og ofte spurt. Jeg ble til og med spurt om jeg ville være med på et bryggeriprosjekt. «Njash, jeg tror det er for sent nå,» pleide jeg å svare. «Dessuten er det litt for mye arbeid til å kombinere med et familieliv.» pleide jeg å legge til.

I årene 2014-2015 var det egentlig allerede for sent å starte et nytt bryggeriprosjekt. Mulighetsvinduet var så godt som lukket, i hvert fall for de som ønsket å starte med lite annet enn pågangsmot og lovens minimumskrav til aksjekapital. Strengt tatt var det allerede begynt å skurre i mikrobryggeribransjen. La meg ikke gå igjennom den traurige lista med gruff som kom til overflaten, men idyllen i norsk mikrobryggeribransje var i ferd med å fordampe.

De to konkursene runger neppe i øl-Norge. Ikke ble de operative med noe bryggverk, og ikke fikk de noe øl ut på markedet. Men de kan symbolisere den grenseløse optimismen som rådet for en stakket stund. Man trodde at de store industribryggeriene sto på utryddelsens rand, at de ville bli presset ut av alle de små mikrobryggeriene som glupsk skulle spise markedsandeler og vokse seg både mange og store og særegne og lokale. De første mikrobryggerne som kom på banen var ofte erfarne hjemmebryggere som kunne lage godt øl. De fant alikevel ut at kommersiell brygging stilte andre krav enn hjemmebrygging. Men etterhvert kom det til nye bryggerigründere som ser ut til å ha basert seg på at amazon.com har guide-bøker i både brygging og bryggerioppstart, eller de kjente en fyr som pleide å få skryt for hjemmebrygget sitt.

Optimismen i dette er i det minste beundringsverdig. La meg tippe at gullalderen i mikrobryggeri-Norge var på topp rundt 2009, mens gullrushet som kom rundt 2014/2015 var over-optimismens tidsalder: det var mer rush enn det var gull. Nå i 2016 er vi inne i realismens tidsalder.

De fleste småbryggeriene som havarerer, ender riktignok ikke med konkurs. De går kort og godt inn i en dvale som går over i en tornerosesøvn, inntil de faller for oppbud, avvikling eller manglende innsendt regnskap. Om bryggeriet ikke har gjeld å betjene eller har løpende utgifter til lønn og lokaler, så kan man holde det gående på nødbluss temmelig så lenge.

Tags: , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-12-17

Feberhet gjæring

Noe av det mest spesielle med kveik er den høye gjæringstemperaturen, gjerne opp mot 40°C. De «vanlige» tommelfingerreglene sier at 20°C er normalt, 25°C er for høyt, 30°C er «altfor høyt», og 40°C må være en forveksling med Fahrenheit eller en annen feilskriving. Hvorfor gjærer kveiken så høyt?

Olav Vidvei kom med et interessant innspill etter foredraget om kveik. Det satte meg på en tankerekke jeg ikke vet om er korrekt, men som virker som en interessant tråd å nøste i. Utgangspunktet var at jeg viste en slide som bakgrunn for at jeg snakket om den høye gjæringstemperaturen, og hadde valgt et febertermometer som illustrasjon.

Slide #19: Kveik takler høy temperatur
Grafikk: Pixabay (Public Domain) og LibreOffice Impress.
Kveikens
tempområde
Gjennom foredraget brukte jeg kampen mot villgjær som gjennomgangstema og skisserte noen ulike strategier som basert på gjær:

  1. Kjølig gjæring, der man gjærer med undergjær på lave temperaturer, slik at det blir for kaldt for villgjæren, Dermed får undergjæren et forsprang. Det tar riktignok uker snarere enn dager å gjære ølet, men om holdbarheten er så god at det kan distribueres vidt og bredt, så er det økonomisk forsvarlig. Holdbart men dyrt er tross alt salgbart, mens billig og infisert ikke er det. Tenk tysk øl.

  2. Rendyrket gjær, basert på Emil Chr. Hansens isolering og rendyrking av gjær, der man sørger for at det ikke er villgjær i gjæren eller i andre ledd i prosessen, og dermed kan heller ikke det ferdige produktet inneholde villgjær.

  3. Drikk-det-fort, der man brygger, distribuerer og serverer ølet så raskt at det ikke rekker å opparbeide seg en merkbar infeksjon. Tenk britisk øl – selv om også britene har rendyrket gjæren sin, og rett nok var for eksempel porter for 200 år siden et øl med en viss villgjæring under en langvarig modningsprosess.

  4. Den «belgiske» metoden, der man bekjemper «slemme» bakterier ved å fremelske «gode» bakterier som kan utkonkurrere de slemme. Denne «gode» mikrobiologien gir i tilegg ofte ølet ekstra kompleksitet.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er en visualisering av fire strategier for å bekjempe eller håndtere villgjæring og infeksjoner.

Hva så med norsk kveik som gjærer på 37-40°C. Er det bare en ekstrem-variant av drikk-det-fort-metoden? Jo, det er kanskje dét også. Og kveiken kan ha mikrobiologi som minner om den belgiske metoden. Men er det enda mer på gang her?

«Febertermometer» sa Olav og refererte til sliden min, «kanskje er nettopp dét svaret på den høye gjæringstemperaturen.» For hvis kroppen bekjemper infeksjoner og sykdommer ved å skru kroppstemperaturen opp i feberområdet 38-40°C, så kanskje man også kan bekjempe infeksjoner i gjæringskaret ved å gjære i samme temperaturområde?

Jeg må tenke litt mer på dét, men det er en interessant idé. Det forutsetter at ølgjæren takler en så høy gjæringstemperatur – og det gjør kveiken. Og det forutsetter at de relevante infeksjonene ikke takler opp mot 40°C – men det er upløyd mark for min del.

Dersom dette er en av nytteeffektene ved så høy gjæringstemperatur, så er kveiken det motsatte av undergjæren. Der undergjæren utkonkurrerer villgjæren fordi den mistrives på lave temperaturer, der utkonkurrerer isåfall kveiken villgjæren fordi den mistrives på høye temperaturer.

Da vil kveiken trolig fungere veldig greit på et digert temperaturområde under 37°C – hvilket vi jo ser – sålenge infeksjoner av andre grunner ikke er et problem. Konsekvensen vil også være at om man starter med ren gjær og moderne renhold og desinfeksjon, så går det greit på «vanlige» gjæringstemperaturer, men det er først når man nærmer seg 40°C at man får fullt utbytte av den høye gjæringstemperaturen.

Det er selvfølgelig andre ting på gang for å undertrykke infeksjoner, så som einerlog og humle. Det er heller ikke nødvendig at man dreper villgjæren helt og fullt med én teknikk. Det er tilstrekkelig at flere ulike faktorer tilsammen gir den så dårlige levevilkår at den ikke etablerer seg på en særlig merkbar måte. Litt forenklet: Undergjæring benytter lav temperatur. Engelsk ale-gjæring gjør det ved å være kjappe. Og kanskje norsk kveik gjør det det ved høy temperatur?

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Melkesyrebakterier og temperatur - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/12/18 12:53:48
Det er en interessant teori, så jeg bestemte meg for å kikke litt på den. Jeg fant et par artikler om temperaturtoleransen til melkesyrebakterier, og det ser ut som de foretrekker temperaturer på 45-50C. På 37C vokste de langsommere. Så dermed virker det som vanlig gjæringstemperatur på ca 20C er mye bedre om man vil ha øl som ikke blir infisert.
Ikke akkurat styrkende ... - lagt inn av Anders Christensen - 2016/12/18 15:43:23
Hmm. Det temperaturområdet styrker jo ikke akkurat teorien. Det er forsåvidt mye man kunne nøstet opp i, slik at det ville vært interessant å testet i en reell situasjon. Men for å kunne støtte teorien må man kunne peke på minst en bakterie som er relevant som infeksjon og som hemmes av dette temperaturspekteret i en typisk gjæringssituasjon. Rent intuitivt heller jeg vel også til at bakterier takler langt mer enn 40°C, i hvert fall utfra temperaturen i varmkomposten og hvordan mask kan spontangjære på temmelig høy temperatur.

2016-11-29

Ølforedrag

I kveld – tirsdag 29. november kl 19:00 på Dokkhuset – holder jeg foredrag om tradisjonsgjær og kveik sammen med professor Per Bruheim fra Institutt for bioteknologi. Det blir en blanding av ølhistorie og mikrobiologi rundt kveiken. Det er i regi av NTNU Kveld og det kan kan kanskje være interessant for en og annen av leserne.

Her er annonseringen … jeg tenkte at en og annen i området kanskje ville være interessert i arrangementet.

TEMA: Ølets historie - er gjær Norges eldste «husdyr»?
DATO: Tirsdag 29. november Kl 19.00 / dørene åpner Kl 18:00/ Gratis adgang
STED: Dokkhuset

Få ting påvirker øl mer enn gjær! Hør om mange hundre år gamle gjærstammer gjenfunnet på Vestlandet, som kanskje stammer helt tilbake fra Vikingtida. Importerte stammer med keltisk og tysk kulturarv. Ølets historie og vitenskapen bak ølproduksjon formidles av sjefingeniør, hjemmebrygger og øldommer Anders Christensen og professor i bioteknologi Per Bruheim.

Anledning til spørsmål fra publikum
Åpen kafe
Rikholdig ølutvalg.

Ja ... og så har jeg forresten ambisjoner om å starte å blogge mer regelmessig igjen.

 
Baatbryggeriet - lagt inn av Tilfeldig googlesøk - 2016/12/9 20:43:17
Når jeg i forbifarten søkte etter bryggeriet fra kommunen jeg vokste opp i, som var et norges første bryggerier som flaskemodnet øl, så jeg at du utrykte din skuffelse over og ikke ha benyttet deg av muligheten til og besøke og smake baatbryggeriets øl på vestnes. ville bare i den sammenheng informere deg om at de har startet driften på ny. Og i syns iallefall at det dei produsera no e en opplevelse. Så om du fortsatt reflektera over det lille vestlandsbryggeriet du aldri fikk besøkt eller verdsatt for ti år sia, e muligheten tilbake. For saklighetens skyld skal i innrømme at i personlig kjenne en av dei involverte, som for alt i veit kan være en av førti involvert i drifta og brygginga. Fleirfoldige år sia i forlot det fagre vestland, og i har ingen eier eller fortjenesteinteresse i og tipse de. Trur billig og tilsvarende tuborg på boks e skyldig.

2016-07-19

Avholdsfolk og eksportølet

Da eksportølet kom på markedet våren 1949, var det ikke uten kamp fra avholdsbevegelsen. Helt frem til sommeren 1950 sloss de – og tapte. Et tap som på mange måter markerer et vendepunkt i norsk avholdshistorie.

Allerede da det ble klart at tillatelsene til å brygge eksportøl ville bli forlenget for 1950, kom det raskt protester fra avholdsbevegelsen. Stavanger Aftenblad rapporterer 2. desember 1948 fra en henvendelse fra Avholdsfolkets Landsnemnd. De fokuserte på at bare 2,5% av eksportølet ble eksportert. Mellom linjene kan vi lese at de er på vikende front: de ber Regjeringen om at avgjørelsen utsettes til Stortinget har trådt sammen igjen etter jul. Formodentlig ser de at den eneste måten de kan stoppe eksportølet og bryggeriene på, er å mobilisere avholdsfolk i Stortinget til å drepe tillatelsen til eksportølbryggingen gjennom en eller annen hestehandel.

Opprop om den årlige Dagens for Folkeedruskap i 1950
Facimile fra Avisen Hardanger, 2. juni 1950.
Dagen for Folkeedruligskap
Da en slik utsettelse ikke gikk, ble strategien på nasjonalt nivå å be myndighetene om ikke låse tillatelsen til brygging av eksportøl til en konkret periode. Man ønsket at det skulle være en løpende tillatelse. Dermed kunne den kuttes på kort varsel, fremfor at den måtte få løpe ut tiden. Heller ikke det fikk de gjennomslag for.

Samtidig, utover våren 1950, flyttet kampen om eksportølet seg til lokalpolitikken, etter at Finansdepartementet 13. januar 1950 hadde gitt tillatelse til brygging av eksportøl helt frem til 30. juni 1951. Avholdsfolkets Landsnemnd mobiliserte. Det ble stemt over støtte rundt om i kommunene til en resolusjon fra Landsnemnda, der man ville begrense alkoholstyrken i norsk øl til maksimalt 4,0%. Dette var en gammel taktikk utfra logikken om at dersom du ikke brygger sterkere øl, så hemmer en slik begrensning ikke eksisterende virksomhet. Logikken er forfeilet i denne konteksten, fordi man brygget alkoholsvakt øl utfra ytre betingelser, ikke utfra et eget valg.

Referatene fra kommunestyrene rundt om er artig lesning. I Vennesla lot de være å støtte resolusjonen (9 mot 7 stemmer) ifølge Fædrelandsvennen av 18. april 1950. Repr Hagen mente at det var en plikt overfor hjemmene å få bort eksportølet, og at Norge som kulturnasjon måtte ha noe bedre å eksportere enn øl. Repr Eikeland hadde forståelse for en øl til middagen, men forstod ikke hvorfor den trengte å være så sterk. Repr. Eskildsen innrømmet at han var glad i et glass øl, men stemte gjerne for å få det bort om det kunne hjelpe noen. Repr. Robstad mente forslaget var kommunen uvedkommende da det ikke var trøbbel med eksportøl lokalt. Og sånn fortsatte det.

I Randesund herredstyre var avstemningen 6 mot 6 stemmer. Fjalar heradsstyre, Aremark herredsstyre og Bremanger heradsstyre støttet resolusjonen enstemmig, mens Kinn heradstyre vedtok den 14 mot 1 stemme og Jølster heradsstyre med 15 mot 5 stemmer. I Odda heradsstyre gikk debatten livlig, men avstemningen endte 14-13 i favør av ordførerens innstilling om ikke å støtte resolusjonen. I Hemnes herredstyre støttet man resolusjonen med 7 mot 4 stemmer. I Kinsarvik heradsstyre støtte man den 7 mot 5 stemmer. Slik fortsatte det – som om det var en stafett mellom kommunestyrene. Men det hjalp lite.

Man mobiliserte på den årlige «Dagen for Folkeedruskap» som i 1950 falt på søndag 4. juni, og dette var året for hundreårsjubileet for Sven Aarrestads fødsel. Men det var til liten nytte. Luften var så smått begynt å gå ut av ballongen for avholdsbevegelsen. Krigen hadde gjort kampen mot øl og brennevin enklere, siden begrensninger ble godtatt utfra ressurssituasjonen, i stedet for avholdsprinsipper. Tilsynelatende hadde avholdsfolket vunnet frem, men i virkeligheten skled de stadig lengre ut på sidelinja, og dette ble først synlig da sterkølene begynte å komme tilbake. Jo mer krigen kom på avstand og jo mer ressurssituasjonen ble normalisert, jo mindre forståelse hadde befolkningen for at ølet ikke skulle tilbake i butikkene.

Under spalten «Sørlendinger i mellom» har signaturen OV en utblåsning i Fædrelandsvennen 18. april 1950, under overskriften «Endelig», og jeg tar den med i sin helhet, for det er noe typisk for den nye tidsånden i den.

Det var gledelig å se at man endelig er dradd til felts mot avholdsfolkets anmassende og utidige barnepikevirksomhet. Fylkesmann Hjelmtveit sa klart og tydelig fra i Aust-Agder fylkesting. Det var fullstendig korrekt og helt ut på sin plass.

Avholdsfolkene har for tiden under arbeid et større opus om eksportølet, og har delvis terrorisert herredsstyrene til å gi sin enstemmige tilslutning. Det er selvsagt en tilsnikelse, og har intet som helst med opinionsbildet å gjøre.

Totalavhold er vel og bra, og for mange ganske sikkert nødvendig. Men det skulle vel ikke berettige avholdsfolkene til å øve påtrykk overfor de kommunale institusjoner – for eksempel. Det er noe som de ikke har noe som helst med.

Det er noe symbolsk over at fylkesmannen i Aust-Agder irettesetter avholdsbevegelsens spill på bakrommene. Det var nettopp i Aust-Agder at den store avholdshøvdingen Aarrestad var fylkesmann – eller amtsmann – 40 år før. Rett nok er avholdsbevegelsen fremdeles stor og mektig, ikke minst har de skaffet seg posisjoner. Men verden har endret seg, og 1950 er midt i smørøyet for denne endringen.

Samtidig endret nok også bruksmønsteret seg. Går man langt nok bakover, finner man lønningsdagsfyll der slitne arbeidere flyktet fra trange leiligheter overfylt med skrikende unger. Men 50-tallets ideal var gode og standardiserte boforhold. Far skulle drikke sin øl til kjernefamiliens middag sammen med mor og de 2-3 ungene i en borettslagsleilighet av standardsstørrelse. Det var ikke så mye ølet som endret seg, men rammene rundt drikkingen eliminerte mange av de problemene som ølet alltid hadde fått skylden for.

Det er umulig å datofeste når avholdsbevegelsen mistet grepet, men om jeg skulle forsøke å trekke frem et årstall, så tror jeg 1950 og fadesen med å stoppe eksportølet ligger langt fremme.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-17

Eksportølet kommer

Eksportølet ble tenkt ut i 1948, som en alternativ og mindre alkoholsterk vei fremover etter at bokkølet ble stoppet i 1947. Det ble brygget vinteren 1948-49 – men ville det overleve?

Vi har tidligere sett at bryggeriene – med Bryggeriforeningen som talerør – argumenterte med kornimport for brygging av øl som kunne eksporteres og som ville skaffe landet valuta. Dette ble brekkstangen som åpnet opp for at man igjen begynte med brygging av sterkøl. Men hvordan gikk det?

To paller med Frydenlunds Eksportøl skal ombord i Fred Olsens M/S Bonanza, mai 1962
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum Foto Leif Ørnelund, opphavrett: CC BY-SA 4.0
Øleksport fra Frydenlunds
Bryggeriforeningen hadde gjennom 1948 forhandlet seg frem med Staten om å få lov til å brygge eksportøl i stedet for bokkøl. Det ble brygget bokkøl høsten 1947, men salget ble stoppet ved årsskiftet. Det var på tale å brygge et øl for eksport, basert på importert korn. Dette vakte sterke reaksjoner da det var tenkt parallellsolgt på innenlandsmarkedet, og det var klart at det måtte endel «opplysningsarbeid» til om forslaget skulle overleve.

I Aftenposten 18. november 1948 presenterer bryggeriforeningens formann Th. Platou et regnestykke rundt korn. Norge bruker 752.000 tonn korn, hvorav 246.000 tonn er innenlands og 405.000 tonn er import. En eventuell bokkølbrygging – som trolig er det som ligger hans hjerte nærmest – vil bruke 2-3.000 tonn, hvilket vi får inntrykk av nærmest er en trivialitet. Dessuten argumenterer han med at selv i de hungersrammede delene av Tyskland ble det fremdeles brygget store mengder øl … og da måtte vi vel få lov her hjemme.

Disse 2-3.000 tonnene er godt innenfor de 15.000 tonnene med dansk malt som bryggeriene allerede hadde forhandlet om, men dette tallet nevnes ikke nå. Kanskje materialiserte de seg aldri? Det eksportølet som man ønsket å brygge, ville være «av en lysere type enn bokkøl, men kommer i samme skatteklasse.» Dette siste var også viktig, da det ellers ikke ville gi de samme skatteinntekter.

I desember er alkoholfientlige Vårt Land bestyrtet over dette 7,0% eksportølet (hvilket er feil, det ble brygget endel svakere, men i en skatteklasse som strakk seg opp til 7,0%), sitert i Stavanger Aftenblad 8. desember 1948:

Det nye er nemlig ikke at det kan brygges sterkt øl for eksport. Det har for lengst vært gjort, og det er opplyst at det i år har vært solgt eksportøl på de oversjøiske markeder for 1 million kroner. Det nye er at det ikke bare er eksporthandelen, men det forbrukende norske folk som skal stimuleres med dette sterke ølet. Hvilken sosial og nasjonaløkonomisk betydning det vil få, behøver vi ikke på ny å understreke. Under de vanskeligeste kår arbeides det i dag for å heve folkeedruligheten. Og så tillater Regjeringen at denne hanske kastes like i synet på dem som strever med dette!

Det var ressurssituasjonen som hadde satt bryggingen av sterkøl på vent. Avholdsorganisasjonene hadde argumentert så lenge som mulig med ressurssituasjonen. Nå mente de at når sterkølet engang var borte, måtte man i edrulighetens navn ikke la det komme tilbake.

Pallene med eksportøl heises ombord i M/S Bonanza
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum, Foto: Leif Ørnelund, opphavrett CC BY-SA 4.0
Øleksport med M/S Bonanza
Bryggeriforeningen hadde hatt medlemsmøte en ukes tid tidligere, den 2. desember. Dagen før dette hadde regjeringen åpnet for eksportølbrygging. Dagen etter medlemsmøtet rapporterte NTB, og de beskrev det nye ølet som: Ølet skal ha samme alkoholstyrke som bokkøl, men er noe lysere i fargen. Det sies eksplisitt at motivasjonen er å brygge ølet for eksport og få valutainntekter, men for å sikre bryggeridriften er det nødvendig med et innenlandsmarked. Det er uvisst hvorfor de likestiller styrken med bokkøl. Kanskje har de mistolket at det er samme skatteklasse, eller kanskje bokkølet i 1947 faktisk lå så lavt som 5,5%?

I avholdsvennlige Firda Folkeblad 20. desember 1948 kommenteres dette:

Bryggeriforeningen har derfor gjort en omgående bevegelse. I stedet for bokkøl heter det nå «eksportøl». For å unngå dette med større alkoholkonsumsjon, stiller man valuta i utsikt. [...]

Mange nektet å tro at denne meldinga fra N.T.B. var riktig. Imidlertid er den det, og man har grunn til å etterlyse linjen i en slik alkholpolitikk fra statsmaktens side. Både avholdsfolket og andre edruskapsvennlige kretser tar til kraftig motmæle mot det som er skjedd, og man kan regne med at saken kommer opp i Stortinget på nyåret.

Det var mye skrik rundt sterkølbryggingen, men den ble allikevel tatt opp. Ølet kom på markedet i mars 1949, slik at man fikk dette som påskeøl, som var det andre, store sesong-sterkølet i tillegg til juleølet. Det lyse eksportølet var da også laget med oppskriften på det gamle påskeølet i tankene.

Bergens Tidende kan melde 11. mai 1949 at eksportølsalget ville bli stoppet for helflasker (dvs murere på 70cl). Dermed kunne man få eksportøl bare på halvflasker (dvs bjørnunger på 35cl). Man pekte på at «salg av helflasker tar for meget på råstoffbeholdningen» men jeg mistenker at man forsøkte å begrense kritikken fra avholdsbevegelsen og selge det sterkeste ølet kun på små flasker. Man kunne tenkt seg at det var mangel på helflasker, men det ville sannsynligvis bare gjelde visse regioner, og burde ikke betinge en nasjonal overgang til halvflasker. Skjønt … på denne tiden var det i hvert fall mangel på brennevinsflasker, slik at man måtte levere inn panteflaske om man ville kjøpe en flaske brennevin på Polet.

Og bryggeriene fulgte opp salgsstoppen for helflasker. Hansas direktør Murstad kunne samme dag fortelle at for deres del var salget av helflasker med sterkøl allerede avsluttet.

At ressurssituasjonen fremdeles var gjennomregulert av Staten viser den påfølgende artikkelen i BT, der Forsyningdepartementet hadde bestemt at gravide fra 3. måned og diegivende kvinner frem til 5 uker etter fødsel får en ekstra osterasjon på 200g pr uke. Man kan jo forstå at bryggeriene måtte trå nennsomt når man skulle starte brygging av sterkøl i et land der man diskuterte hvor mange osteskiver man kunne tilleggsrasjonere til gravide.

Det oser symbolsk skadebegrensning i beslutningen om å avslutte sterkølsalget på helflasker. Strengt tatt ville det mest ressurssparende være å ha store fremfor små pakninger. Men her snakker vi om øl og fyll og konseptet om å tømme en åpnet flaske. Bryggeriene ville komme igang med å brygge et sterkøl, det meste annet kunne de potensielt kompromisse på.

Skadebegrensning? Joda. Hvilken dårlig nyhet er det bryggeriforeningen kunne tenkes å ville komme i forkjøpet? Det lå nemlig noen salgstall på bordet som avslørte Bryggeriforeningens strategispill. I Stortingets spørretime 15. juni stilte Bondepartiets Romundstad spørsmål om tall for eksportsalg og innenlandssalg av eksportøl. Svaret fra statsråd Brofoss skapte sjokk og ble slått opp i blant annet i Stavanger Aftenblad 16. juni 1949. Frem til og med 1. juni var det eksportert 3500 hl eksportøl, mens det var solgt 87.000 hl eksportøl innenlands. Det var altså bare 3,9% av det produserte eksportølet som ble eksportert.

Bryggeriforeningen fremholdt at eksportølsalget innenlands var på vei ned etter at det initielt hadde en boost av nyhetens interesse. Vi kan også lese endel tall utfra denne artikkelen og hvordan Bryggeriforeningen hadde vinklet tallene. Mens det i 1948 ble estimert en allerede eksisterende øleksport på 1 million i omsetning pr år, opplyste Brofoss til Stortinget at eksporten for hele 1948 var på 550.000 kroner. Mens man tidligere fablet om 10 mill i skatteinntekter årlig, kunne Brofoss vagt fortelle at de fire fremste bryggeriene (formodentlig tilsammen) allerede hadde eksportert mer enn hele fjorårets eksport og at man derfor ville komme over minimumskravet på 1 mill i eksport.

Det ble i spørretimen 15. juni også opplyst om at eksportølet da holdt 4,8-5,5% ABV. Det virker som om regjeringen ønsket å gi bryggeriene en fair chance til å innarbeide produktet, og at noen stygge tall etter noen måneder ikke kan være grunn til å trekke tillatelsen. Næringspolitikk handler mye om å gi stabile vilkår til næringslivet – og Brofoss var handelsminister.

En måned senere – 18. juli 1949 – kan avholdsvennlige Stavanger Aftenblad melde at det store innenlandssalget av eksportøl har fått Sosialdepartementet på banen:

På grunn av det store salg av eksportøl på det innenlandske marked, har Sosialdepartementet mottatt mange henvendelser fra avholdsorganiasjonser og private personer der det klages over at eksportølet medfører fyll og uorden utover landet, særlig blant ungdommen.

Sosialdepartementet har også merket seg spørreaktiviteten i Stortinget, og de vurderte om forutsetningene for sterkølsalget er brutt. Sannheten var vel at forutsetningene ikke formelt er brutt, men at situasjonsbeskrivelsen og fremtidsutsiktene som bryggeriforeningen presenterte utad var mildt sagt misvisende. Tillatelsen til å brygge eksportøl var gitt for 1949, og man kunne la være å forlenge den for 1950 dersom ikke forutsetningene ble oppfylt.

Så gjør Sosialdepartementet norsk ølpolitikks kardinaltabbe:

Departementet spør samtidig Bryggeriforeningen om ikke alkoholprosenten i eksportølet kan settes ned, slik at dette ølet kommer inn under skatteklasse 2.

Du kan skattlegge norsk øl, du kan rasjonere norsk øl, du kan forby norsk øl. Men det aldri slipper unna med, er å vanne det ut slik at det krysser skatteklassene. Avisene hopper på saken med overskrifter om at trolig blir slutt på eksportølet, og rundt midten av juli 1949 anser de det allerede som fait accompli. Det nest beste som ølfolket kan håpe på at eksportølet legges til maksimalt 4,7%.

Noen dager senere kommer Bryggeriforeningen på banen med en helt ny vinkling av bakgrunnen for eksportølet. Her ført i pennen av Fædrelandsvennen 19. juli:

Det ble høsten 1948 ført forhandlinger mellom Prisdirektoratet og Bryggeriforeningen om de daværende priser for bayerøl, pilsnerøl, landsøl og vørterøl, som var utilfredsstillende. For å unngå prisforhøyelse, eller avgiftsnedsettelse foreslo Prisdirektoratet at Finansdepartementet søkte utvirket at bryggeriene fikk tillatelse til å fremstille bokkøl, hvilket ville bedre bryggerienes økonomi. Det viste at man på regjeringshold på det daværende tidspunkt ikke fant det ønskelig at bryggeriene gjenopptok bryggingen av bokkøl. Man ønsket heller at bryggeriene skulle selge eksportøl innenlands for at man da samtidig også kunne skape grunnlag for eksport til utlandet. Bryggerienes representanter var selv klar over de vanskeligheter som foreligger ved opparbeidelse av et eksportølmarked, og meddelte at det var mulig at man kunne komme opp i en eksport på 1 mill kr., hvilket var til 6000 hl., men heller ikke dette kunne man garantere.

I de meddelelser foreningen har mottatt fra myndinghetene er det ikke uttalt noen forutsetning om at en vesentlig del, enn si den største del av ølet skal eksporteres. Tvert om var det på den tid på det rene at innenlandsk salg på under 6000 hl. ikke ville gi bryggeriene den priskompensasjon som hele ordningen tok sikte på.

Deretter sammenholder de dette mot årsproduksjonen på 130.000 hl av bokkøl før krigen, og de avslutter med kraftsalve mot «forbudsfolket», som de mener opptrer på rent følesesmessig grunnlag, og uten å forholde seg til tall og realiteter. … og dessuten var det brennevinet som var det store problemet, mente Bryggeriforeningen.

Denne fremstillingen fra Bryggeriforeningen er temmelig forskjellig fra det som har blitt presentert i avisene tidligere. Men det er mulig man presenterte det litt mer rosenrødt i starten, og at dette er de faktiske detaljene i avtalene. Detaljnivået og taktikeriet kan tyde på det.

Utpå høsten endrer Bryggeriforeningen igjen situasjonsbeskrivelse med forbausende letthet. En melding via NTB er gjengitt i Adresseavisen 29. november 1949. Nå heter det seg at bryggeriene alltid har hatt lov til å brygge sterkøl opp til 7,0%. Når man har brygget svakere øl, har de vært helt frivillig og i forståelse med varierende statsmakter. Bakenfor denne argumentasjonen ligger en konklusjon om at bryggeriene ikke trenger å spørre noen om å ta opp bryggingen av sterkøl. Da ignorerer man imidlertid at om ikke bryggeriene hadde redusert ølstyrken, så ville den blitt regulert ned – så Bryggeriforeningen gjør opp regning uten vert her. Dessuten lå begrensningene heller i tilgang til korn enn det lå i salgstillatelser.

Forøvrig argumenterer man med at brennevinsforbruktet hadde eksplodert fra 7,9 mill liter i 1939 til 13,2 mill liter 1948, og at dette hadde skjedd med bakgrunn i et vakum av sterkøl. Etter at eksportølet kom på markedet hadde også brennevinsforbruket gått ned.

Aftenposten er mer utfyllende. Før krigen utgjorde salget av klasse 3 (4,8-7.0%) 25% av ølomsetningen, mens klasse 2 (2,6-4,7%) utgjorde 70%. Det etterlater 5% for lettølet i klasse 1 opp til 2,5%. Det er kanskje ikke så rart at når lettøl var det eneste man fikk tak i, så ble brennevinet mer attraktivt. Vinen var jo et dyrt overklasseprodukt.

Samtidig gikk eksportølet gjennom en nyhetens interesse. De månedelige salgstallene gikk nedover for hver måned etter det ble introdusert i mars, til mer enn halvering i oktober.

Med stor glede pekte Bryggeriforeningen på statistikken over drukkenskapsforseelser, som viste økning mellom 1948 og 1949 bare for første kvartal, mens andre og tredje kvartal viste en betydelig nedgang. Det var eksportølets fortjeneste, mente Bryggeriforeningen – selv om det også er fristende å se det som selektiv presentasjon av statistikk.

Det er lett å beskylde Bryggeriforeningen for å være taktiske og selektive her – ikke minst fordi det er sant. Men vi må huske at det var to sider i denne debatten, og avholdsbevegelsen var ikke det spor bedre. De fokuserte på ressurssituasjonen lenge etter at det egentlig var et relevant tema. De skrek opp om at eksportølet var billig fyll, selv om det billigste brennevinet var gav mer alkohol pr krone. De generaliserte alkoholmisbruket basert på personlige enkeltopplevelser som virker subjektive.

Ved utgangen av 1949 var eksportølet etablert, om enn som et svakt sterkøl. Eksporten var ikke stor, og var forsvinnende lite i forhold til det innenlandske salget. Ikke desto mindre var dette kjærkomne valutainntekter. Skulle eksportølet bli en døgnflue slik som bokkølet i 1947, eller var det en øltype som var kommet for å bli? Bryggeriforeningen klarte å manøvrere seg til en forlengelse av tillatelsen til å brygge eksport, og etter dét var tanken om et forbud mot eksportøl helt død.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-11

Øleksport til Sverige

Passfrihet ble innført mellom Norge, Sverige, Danmark og Finnland 14. juli 1952. Fra da trengte ikke innbyggerne i disse landene pass når de passerte felles grenser. Det finnes en øl-vinkling på dét.

Allerede 19. juli rapporterte Haldens Arbeiderblad at de merket pågang av svensker som trakk over grensa for å kjøpe øl. Idag er det vel helst omvendt, at nordmenn drar til Sverige for å kjøpe alkohol, men i 1952 var forholdet omvendt. HA skriver under overskriften «Passfriheten fører til eksport av "eksport" fra Halden til Sverige»:

– Vi merket det med en gang passtvangen ble opphevet, sier en ølhandler vi har snakket med. Det ser ut til å komme mange svensker som bor på ferie på den svenske siden over til oss. De kjøper en god del øl og drar så av gårde igjen. Mange spør oss hvor mye de kan ha med over grensen så det er sikkert at de tar det med seg. Ved siden av kundene i de svenske grensetraktene har vi et jamt innrykk av svenske turister hele dagen. De har hørt om det norske ølet, og skal naturligvis smake på det. For det alt vesentlige er det eksportøl som kjøpes. Det har man jo ikke i Sverige, og denne ølsorten ser ut til å være svært populær blant svenskene.

Pils fra Schous bryggeri, for eksport, trolig til det amerikanske markedet, fordi de mangler styrkeangivelse og har volum oppgitt i fl.oz
Digitaltmuseum.no/Teknisk Museum foto: Sohlberg Foto, opphavrett CC BY 4.0
Schous pils
Ved siden av øl, gikk det også endel i margarin, flatbrød og geitost i denne grensehandelen. At det var stor trafikk av svensker vitner et hjertesukk som en journalist mottok:

Man skulle tro at Østfold var en del av Sverige, sa en billist vi snakket med i går. Han hadde kjørt fra Halden til Fredrikstad, og faktisk bare møtt svenskebiler unerveis. Det var nesten et særsyn å se en B-bil [dvs Østfoldregistrert bil].

En ting var at svenskene trolig hadde bedre kjøpekraft enn nordmennene, så det var vel ikke fullt så stort potensiale for handel den andre veien. Viktigere var det at Sverige gjennom det meste av 1900-tallet hadde dårligere – eller mer korrekt: svakere – øl enn Norge.

Derfor kom de over grensen når formaliteten med pass falt bort. Hjemme i Sverige fikk man øl opp til 3,5%, mens i Norge holdt pilsneren opp til 4,7%, og man kunne få eksportøl og bokk på 5,5-6,5%. Svenskene måtte dra til Norge for å få tak i godt og sterkt øl – eller til Danmark, men det er en annen historie.

Sverige fikk nemlig ikke sterkøl før i 1955 – om vi ser på tiden etter første verdenskrig. Fra 1917 og frem til 1955 var det sterkeste ølet svensk klasse II, som gikk opp til 3,5% ABV – eller egentlig 2,8% ABW, for Sverige holdt på vektprosent i stedet for volumprosent for øl helt frem til 1993. Rett nok ble klasse II litt utvidet i perioden 1922-41 og kunne brygges opp til 4,0% ABV (egentlig 3,2% ABW), men etter 1941 ble ikke denne styrken brygget.

Det var først i 1955 at svensk klasse III – eller sterkøl – ble innført. Ølet kunne da holde en styrke helt opp til 5,6% ABV (egentlig 4,5% ABW). Sett med det perspektivet måtte Norge i 1952 fortone seg som det reneste øl-Mekka, med både sterkøl og «skikkelig» pilsner og bayer i norsk skatteklasse II.

Dette kan være nyttig å ha i mente når vi beklager oss over hvor ille det var med utvalg, styrke og smak på norsk øl før mikrobryggeriene kom. Det var verre i Sverige. Og enda verre var det på Island, der alt øl var forbudt mellom 1915 og 1989.

Situasjonen i Sverige snudde seg ikke før i 1995, da svenskene fjernet den øvre grensa for sterkøl. I Norge ble på omtrent samme tidspunkt sterkølet flyttet inn på Polet, og den øvre grensen for øl på 7,0% ble ikke fjernet før i 1999. I tiåret etter årtusenskiftet var det stort sett nordmenn som dro til Sverge for å kjøpe øl, og det skulle ta mange år før Polet kunne nærme seg å konkurrere med Systembolaget på utvalg.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-10

Eksportølets skapelse

Det norske eksportølet er ølet de fleste dagens ølnerder har hørt om men aldri smakt. Rent bortsett fra at det faktisk var godt, så ligger det også mange interessante historier bak eksportølet. Aller først skal vi se på dets opphav.

En tilsnikelse! – det var hva avholdsbevegelsen mente om det norske eksportølet, og skal jeg være ærlig, så hadde de mye rett i det. Med urealistisk optimisme og enkelte hvite løgner så eksportølet dagens lys.

Annonse og kunngjøring ifm bokkølslippet i 1947
Kilde: Hardanger 18. november 1947, Nasjonalbibliteket
Bokkøl i 1947
Norske bryggerier drev med liten, men systematisk eksport av øl tilbake til i hvert fall 1860-tallet. Utfra annonser vet vi også at det tidvis ble omtalt som eksportøl. Men det er først etter krigen at eksportølet i mer moderne betydning oppstår. Da får vi to øltyper: lys eksport og mørk eksport, der 1800-tallets «eksportøl» var mer en betegnelse et markedssegment mer enn det egentlig var en øltype.

Skal vi forstå eksportølet, må vi tilbake til 9. april 1940. Etter den tyske invasjonen i Norge ble det ressurssparing på alle områder – ikke minst på korn, og dermed malt. Ølet ble brygget ned … og ned gjennom hele krigen. Ved freden i 1945 var det vel bare landsøl å få tak, det vil si en pilsner-type lettøl på maksimalt 2,5% – og hvem vet vel om bryggeriene brygget den på «full» styrke?

Tingenes øltilstand passet avholdsbevegelsen godt. De innså nok at det var vanskelig å holde igjen klasse 2 (dvs inntil 4,7%), men sterkølet i klasse 3 (dvs inntil 7,0%) ønsket de å demme opp for. Pilsner kom tilbake 21. januar 1946. Bayer kom 15. juli 1946. Men sterkølet lot vente på seg. I Norge på denne tiden hadde fantes det primært tre sterkøl: bokkøl som ble solgt året rundt, samt sesongølene jule- og påskeøl – også kalt vårøl.

Bokkølet kom tilbake på markedet først 24 november 1947, i tide til å fungere som juleøl. Bryggingen ble imidlertid stoppet i oktober da det ikke var mer bygg. Man solgte ut lagrene og salget ble formelt stoppet da 31. desember samme år, selv om jeg mistenker at mange selvere gikk tom lenge før det.

Dette var den sørgelige situasjonen vinteren 1947-48. Det var kort og godt ikke nok malt å brygge på – i hvert fall var det argumentet. Bryggeriene forhandlet med forsyningsdepartementet om kvoter av bygg som kunne gå til malt og ølbrygging. Gjennom bryggeriforeningen forsøkte de stadig å få reservert korn til brygging av sterkølene, men situasjonen var fastlåst: bokkølet i 1947 var en kortvarig affære, mens juleøl og påskeøl lå helt i det blå. (Spoiler alert: Et øl navngitt som juleøl skulle ikke komme tilbake på markedet før i 1956, og et øl navngitt som påskeøl kom i praksis aldri tilbake.)

Bryggeriene var frustrerte. De ønsket å gjenoppta bryggingen av sterkølene, men den evinnelige «ressurssituasjonen» stakk hele tiden kjepper i hjulene. Jeg kan ikke forstå annet enn at de må ha satt seg ned og planlagt hvordan de skulle komme i mål via en omvei: norsk øleksport. Og dermed var eksportølet født.

Egentlig handlet det om skinnargumenter – fra begge sider. Avholdsfolket hadde tapt forbudstiden og kunne ikke argumentere med at de ville «forby» ølet. Dessuten var brennevinssalget frigitt, og da kunne man vanskelig legge restriksjoner på øl. Men de kunne argumentere med at det ville være ekstragavant å bruke korn til øl, når man hadde for lite nasjonalt sett. Bryggeriene argumenterte med at om man eksporterte ferdige ølet, så var det egentlig ikke import dersom man importerte råvarer som korn eller malt – og dessuten ville det gi landet hardt tiltrengt valuta. Ahhh … valuta! Intet får realpolitikere til å kompromisse som tanken på skatteinntekter og penger å bruke på gode saker.

Valuta-argumentet må ha vært «deal-closer'en» for Bryggeriforeningen, og eksportølet – eller øleksporten – var en nødvendig ingrediens.

Den 3. september 1948 kunne direktør Platou i Bryggeriforeningen fortelle Aftenposten at de hadde fått tildelt 15.000 tonn dansk bygg, hovedsaklig for å brygge eksportøl. Jeg vil tro det burde holde til rundt 50-60 millioner liter øl, eller tilsvarende sjettedelen av Norges ølforbruk idag. Det var med andre ord en meget betydelig mengde øl. Haldens Arbeiderblad gjengav det under overskriften Export av øl skal gi oss hard valuta! og Platou fortalte at de fleste av landets 24 daværende bryggeri var i gang med eksportølbryggingen. Han fortsatte:

Vi har allerede eksportert øl til Belgia – hvilket har skaffet oss meget kjærkomne belgiske franc – en del er eksport til Det nære Orient [Midt-Østen], en del er eksportert til Østen [Øst-Asia] og en forholdsvis betydelig eksport vil finne sted til Frankrike i henhold til den nye handelsavtalen.

Eksporterte Norge øl til Belgia i 1948? Ja, tydeligvis. Man skulle tro belgierne hadde nok øl og bryggerier selv, men vi skal huske på at krigen gav langt større materielle skader i Belgia enn i Norge. Kanskje var mange bryggekjeler smeltet om for ammunisjon … hva vet jeg?

Platou er litt vag om hva det vil innbringe av valuta, for det avhang visstnok av mangt og mye. På spørsmål om kvaliteten til ølet svarer han:

– Vårt eksportøl er av førsteklasses kvalitet. Populært kan jeg kalle det «Vårøl» eller «Påskebrygg». Det har alkoholinnhold på 6,25 pst. og pilsner- og bayerøl har 3,5 pst.

Her bekrefter han implisitt at det er det gamle påskeølet man brygger. Det er også interessant å se at man i Norge like etter krigen la pilsner og bayer så lavt som 3,5%. Det er jo faktisk tilsvarende dagens svenske folköl i butikkstyrke. Den gamle norske skatteklasse 2 gikk fra 2,6-4,7%, så man hadde lagt seg midt i styrken, formodentlig for å spare på kornet under den rådende «ressurssituasjonen».

Jeg må sitere et annet, ganske oppsiktsvekkende sitat fra Platou i denne sammenhengen. Det er argumentene for andre fase av Bryggeriforeningens plan. Mens første fase var å importere korn som kunne maltes og brukes for å brygge øl vi kunne eksportere, så var andre fase å parallellselge dette eksportølet på hjemmemarkedet.

– Blir det bokkøl til julebordet i år?

– Vi ser gjerne at så blir tilfelle, men det spørsmålet må myndighetene svare på. For vårt vedkommende ville det være av stor betydning at bokkølet blir omsatt innenlands. Det tar nemlig 4-5 måneder fra ølet er produsert til det er ferdig til salg. Før og etter denne tid er det ikke av toppklasse. Skulle vi for eksempel brenne inn med et større kvanta eksportøl en tid – det kan ta en viss tid før avtalene blir brakt i havn – vil kvaliteten gå ned, og vi taper på det. Ved innenlands omsetning vil vi oppnå mer kontinuitet, og nevnte faremoment vil da forsvinne.

For øvrig mener direktøren at de 15.000 tonn bygg er tilstekkelig til produksjon også for innenlands omsetning av bokkøl. Videre peker han på at kornproduksjonen ute i verden for tiden er så lys at det ikke skulle være noe å si på at man produkserer ølsorter med mer maltinnhold, og derved bedre kvalitet enn pilsnerøl og bayerøl.

Takk! Her er direktøren i Bryggeriforeningen sitert på at bokkøl har bedre kvalitet enn pilsner og bayer. Bare sånn at vi har det dokumentert :-) Og sier han ikke her at bokkølet har én måneds optimal kvalitet, 4 måneder etter brygging? Seriøst, dette er tull. Det kan virke som eksporten av øl til blant annet Belgia på det tidspunktet var bokkølet fra 1947 – et øl som dermed fikk rolle som tre øltyper: bokkøl, juleøl og mørk eksport.

Og dessuten ser vi her omrisset av tredje fase av argumentasjonen: når vi har så mye korn igjen av de 15.000 tonn fra Danmark, så har vi sikkert nok til å brygge også andre sterkøltyper her hjemme – ihvertfall dersom eksporten feiler.

Direktør Platou har tydeligvis innsett at det hele må tallfestes bedre, for måneden etter, den 18. november 1948 er han igjen intervjuet i Aftenposten. Nå tallfester han Statens inntekter av eksporten kan bli 10 mill kroner. Han trekker også frem at Etter fattig evne har enkelte bryggerier vist interesse for regjeringens appell og solgt øl på oversjøiske markeder for omkring 1 mill kroner i år. En tidobling er vel ikke umulig med litt hard innsats?

Men vent, sammenlikner vi ikke epler og pærer her? Den millionen det ble solgt for i 1948 er omsetning, mens det Platou forespeiler for statskassen er avgifter, hvilket er et subsett av omsetningen. Her hadde det vært interessant å vite hvilke skatter Platou tar med. Jeg mistenker at han maler med bred pensel når han estimerer hva Staten kan tjene på dette. Og jeg mistenker at han senere ville argumentere for færrest mulige skatter på eksportert øl.

Og feilet eksporten? Som vi senere skal se, var Platou skremmende sanndrømt når han fryktet at det kunne bli kluss med avtaler og lisener og slikt. Og da var det godt at man kunne parallellselge ølet på hjemmemarkedet.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Danzig - 2016/10/13 22:35:05
Veldig interessant å lese. Problemet er at å lese om øl alltid gjør meg ønsker å ta en øl!

2016-07-08

Brygging med «sjak»

Det er endel ingredienser du ikke ønsker i ølet ditt – selv ikke innenfor tradisjonen med «extreme brewing». Svimling, Lolium temulentum, er én av dem. Likevel har det vært brukt. Hvorfor?

Det startet med en obskur referanse jeg snublet over – som slike postinger så ofte gjør. I 10 års dagbok for 8. juli står det blant annet om denne dagen: Det ble også høstet «sjak» — et ugress som liknet litt på bygg i åkeren. Hvis denne ble blandet i maltet under bryggingen, ble ølet så sterkt at mange sovnet av det. Denne boka er full med mange interessante men løse tråder om tidligere tiders tradisjoner, men den er relativt tvilsom rundt øl-tradisjoner … for eksempel tidfestet den høstingen av humle til rundt 7. juli. I praksis er boka et folkloristisk sammensurium uten dyptpløyende kvalitetssikring. Men «sjak» var nytt for meg.

Svimling (Lolium temulentum) fra Winklers bok om giftige planter.
Wikipedia/Eduard Winkler, opphavrett CC BY 2.0
Svimling
Hva er denne «sjaken» som ble brukt i ølet? Jeg tror vi snakker om planten svimling, eller Lolium temulentum, eller darnel på engelsk. Det er en plante som er mer knyttet både til hvete- og byggåkere. Noen mener at det bibelske uttrykket å skulle «skille kliten fra hveten» egentlig refererer til svimling som vokser i åkeren. Merk også at man ikke må blande svimling sammen med meldrøye, som er en sopp som vokser på kornet, ikke en ugressplante som vokser i konkurranse med kornet. Meldrøye er heller ikke noe du ønsker å få i ølet ditt … men annen plante og andre virkestoffer. Jeg har selv fått meldrøye i kommersielt malt.

Ordet «sjak» er mystisk. Jeg finner det ikke i et kursorisk søk på norske kilder. Det nærmeste jeg kommer er den dansk-bayerske botanikeren Georg-Christian Oeders Nomenclator Botanicus zum Gebrauche bey der Flora Danica, København 1769. På side 183 lister han navn for Lolium temulentum som Heire. Heiregræs. (D.) Svingel. Dude. (N.) Svimling. Byg Svimling (N.) Skiak, Sjak. Skeak. (Nidros.) Siden han skriver i unionstiden, lister han navn fra ulike steder i Danmark-Norge. «Nidros» må refere til Trondheimsområdet. Andre stedsnavnsreferanser på samme side (i tillegg til N. og D.) er: Söndm, Numed, Indh, Strind, Naustral, Romsd, Lapp – som i hvert fall burde referere til Sunnmøre, Nummedal, Innhered, Romsdal og Finnmark. Det burde styrke teorien om at «Nidros.» er en referanse til Trondheim. Den latiniserte formen «Nidrosiensis» ser ut til å være en gammel middelaldersk form, mens «Nidarosiensis» (med «a») muligens er en tilpasning i nyere tid til navnet «Nidaros».

Jeg skulle gjerne ha knyttet navnet «sjak» sterkere mot planten svimling for å utelukke at det var snakk om en annen plante. Men jeg har tross alt ikke funnet noen indikasjoner som knytter det mot noen andre planter, så det får holde.

Hva er egentlig denne planten svimlings rolle i øl? Når vi idag snakker om sterkt øl, tenker vi på alkoholsterkt øl med høy ABV. Men det finnes andre betydninger av «sterkt». Det var to måter å vurdere ølets styrke på i gamle dager. Man kunne vurdere det utfra smaken: jo mer det reiv munn og svelg, jo sterkere var det. Utfra samme prinsipp har man ved «brygging» av enkeltdestilatet waragi i Øst-Afrika i nyere tid tilsatt for eksempel batterisyre, og i England på tidlig 1800-tall dokumenterte den ufortjent dårlig behandlede Frederick Accum en rekke tilsommme tilsetninger til øl over temaet: dersom det river i halsen, så må det være godt og sterkt.

Den andre måten å vurdere ølets styrke på var utfra fylla. Jo hardere, lengre og villere den ble, jo sterkere var ølet. Det gjaldt vel for bakfylla også, som med svimling visstnok kunne vare noen dager. Her nærmer vi oss nok motivasjonen for å ville ta med svimling i ølet. Effekten av svimling er svimmelhet, sjangling, hodepine, synsforstyrrelser og brekninger – alt sammen noe som kan overbevise drikkeren om at ølet var sterkt og godt. Men den kan ifølge urtekilden også gi en beroligende eller narkotisk virkning. Det finnes en fascinerende teori rundt svimling om at det ikke egentlig er planten som produserer giftstoffet temulin, men noen sopparter som lever symbiotisk i svimling og vokser seg gjennom hele planten og ut i frøene. Dermed infiseres også frøene og neste generasjon med svimling. Akkurat det er både kult og litt kvalmende.

Merk: at i tilstrekkelig alvorlige tilfeller er forgiftningen dødelig. Derfor vil jeg sterkt fraråde å eksperimentere med denne planten.

Sjansen for at du får svimling fra åkeren idag er liten. Korn filtreres og sorteres godt nok til at svimling i stor grad har forsvunnet fra åkerne. Ja selv bryggeriene – i hvert fall de største – har maltmøller som sikter ut fremmedlegemer fra malten, enten det er stein eller frø fra andre planter enn bygg.

Tiårskalenderens påstand om at man samlet svimling – eller sjak – til bruk i øl er jeg litt skeptisk til. Man har nok fått det mer eller mindre frivillig med via normal høsting av bygg, men jeg stusser på om man eksplisitt har samlet det for å bruke til brygging. At det har endt opp i øl er utvilsomt.

Carl Linné skrev om øl med svimling: Råneöl från Gotland är illa beryktat på grund av att Lolium [dårrepe] kommit in bland kornet. Gör dem som dricka det berusade och blinda. Svimling gir muligens ikke blindhet, men den kan gi synsforstyrrelser samt at den skal utvide pupillene, hvilket jeg antar kan gi sterkere synsinntrykk og lysømfintlighet.

Stephen Harrod Buehner siterer Maude Grieve på at «[...] one of the common names for darnel was "cheat", from its use as an adulterant of malted wheat and barley. A custom that, she notes in 1931, "has not been entirely abandoned".» Han påpeker at svimling gjorde ølet billigere, ikke så mye fordi det erstattet byggmalt som sukkerkilde for gjæringen, men fordi det gav en alternativ «fylleeffekt», selv om ølet var tynt, billig og alkoholsvakt. Buhner er selvfølgelig tilhenger av å brygge svimling-øl, men han er jo lettere sær, og han ser ut til å drikke alt som innholder noe tvilsomt.

Jeffrey Patton forteller at britisk lovgivning på 1870-tallet for å motvirke uheldige tilsetninger i øl eksplisitt nevnte svimling, forøvrig i tillegg til opium, hamp og stryknin. Han mener også bruken var bevisst, ikke bare en effekt av at det ble høstet sammen med vanlig korn.

En rekke navn på denne planten er ekvivalent med ordet «svimling», idet de refererer til dens fylleaktige rus. Det omfatter også det latiske temulentum som kommer fra temetum (berusende drikk) og endelsen ulentus (full av).

Svimlingens negative egenskaper har vært kjent lenge. I England hadde man lollardene gjennom hele 1400-tallet. Det var en religiøs bevegelse som riktignok ble slått ned, men som på mange felt var langt mer i takt med den senere protestantismen. Et forslag til opphavet til navnet på dem, var at det var implisitt og nedsettende beskyldning om at de hadde ruset seg på svimling.

Men hvorfor skulle «sjaken» høstes i disse dager, fremfor på høsten sammen med kornet? Tross alt kommer den inn blant kornet nettopp fordi den er så vanskelig å skille ut når den står på åkeren. Her må vi se på hva ti-årskalenderen skriver umiddelbart før referansen til høsting av sjak: «Kjell Sviebygg ble dagen (8. juli) kalt mange steder, og det navnet henspiller på engene som nå var fullvoksne og svært utsatt for tørke. Det var om å gjøre å få høyet i hus.». Navnet Kjell Sviebygg kobles til St. Killian, den irske misjonæren som er bayersk skytshelgen, og som kalles Kjell Fut på norsk. Ordet «Sviebygg» er av andre forfattere koblet til at kornet skulle få tørke på åkeren nå på høysommeren. Dog, kanskje var dette tidspunktet da man slo høyet, og kanskje endel først samlet inn frøene fra svimlingen som vokste på engene som skulle slås? I så fall brukte man svimling eksplisitt som rusgivende stoff i øl.

Jeg våger å trekke den konklusjonen at «sjak» må dreie seg om en dialekt-form – muligens trøndersk – for svimling. Ikke bare understøttes det av Oeder, men både bruken og virkningen slik den er beskrevet er konsistent med beskrivelser på bruk av svimling i øl.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-07

Øl og miljø

Bør det være glassflaske eller boks? Delvis går det på kvalitet, delsvis går det på følelser, delvis går det materialegenskaper som varmeledningsevne, lystetthet og BPA. Men valget av emballasje har også et miljøaspekt med noen interessante problemstillinger.

Et poeng som taler til ølboksens fordel fremfor flasker, er transportkostnader og gjenvinning. I gamle dager var gjenbrukbare panteflasker det miljøvennlige alternativet fremfor engangsbokser. Idag er panteflasker på vei ut. Vi ønsker heller ikke å begrense oss til det lokale ølet. Det er noe sidrumpa 1970-isk over kun å drikke det lokale bryggeriet på panteflasker.

Ølbokser
Kilde: PublicDomainPictures.net, opphavrett: Public Domain
Ølbokser
Boks er billigere og enklere å transportere pr liter øl enn flasker. Det samme gjelder håndtering av tombokser i forhold til tomflasker. Med globalisering er gjenbruk blitt miljøfiendtlig i forhold til lett og gjenvinnbar engangsemballasje – for vi kan jo virkelig ikke transportere tomgodset tilbake til produsenten i et fjernt land.

Det hender vi blander sammen «gjenbruk» og «gjenvinning». Gjenbruk betyr at vi bruker gjenstanden om igjen, mens gjenvinning betyr at vi gjenbruker materialene i gjenstanden. Derfor kildesorterer – gjenvinner – vi idag glassflasker så de kan smeltes om og bli til nye flasker, mens man tidligere pantet – gjenbrukte – flaskene så de kunne vaskes og fylles på ny. Bakgrunnen er ikke så mye på at miljøaspektet har endret seg, men at våre forventninger til bredde i utvalg er annerledes idag.

Går vi enda litt lengre tilbake, ble ølet i stor grad levert på tank eller fat, ikke på flaske. Langt nok tilbake i tid var det til og med vanlig å fylle kanner for å ta med hjem til middag eller annet «hjemmeforbruk». Dermed var man enda mer bundet opp mot lokalt øl som ble levert i bærekraftig, gjenbrukbar og miljøvennelig emballasje – noe vi idag oppfatter som gammeldags og utvalgsbegrensende nærmest til det konkurransevridende.

Under ligger en forventning om at all verdens øltyper og ølmerker skal stå på våre lokale butikk- og pubhyller. I gamle dager solgte butikken den lokale bayeren og pilsneren, samt den lokale bokkølet i mer urbane strøk, og det fikk du klare deg med. Med dagens ølglobalisering er pantesystemet en logistisk umulighet. På den andre siden kan vi spørre oss om det grunnleggende miljøproblemet med glassflaskene er transportutfordringene eller vår forventning om et allestedsnærværende bredt geografisk utvalg av øl. Som all problematikk rundt søppel og avfall er det ikke utelukkende et spørsmål om materialvalg, men om forbrukeradferd.

Eller spissformulert for et liknende problem: Er det miljøvennlig å fly med den energieffektive Dreamlineren til Norwegian når du skal shoppe i New York? Strengt tatt er vel rett svar «ja», men på et overordnet nivå er et enda rettere svar at det miljøvennlige ville vært å shoppe lokalt i stedet for å dra over Atlanteren – ja, kanskje til og med slutte å «shoppe».

Jeg spår at diskusjonen rundt boks eller flaske ikke kommer til å dø hen med det første. Strengt tatt er det en diskusjon med flere mer eller mindre disjunkte problemstillinger, der logistikk og avfallshåndtering bare er to enkelttema.

Og en liten hjemmelekse til ettertanke: hva ville du velge dersom det skulle vise seg at bredt ølutvalg og miljøvern ikke er helt kompatible? Trenger vi egentlig å drikke en vare som består av omkring 90% vann og som kanskje er produsert i og transportert fra tørkerammede deler av USA og Australia, når du har ypperlige lokale øl?

Og om svaret er «nei»: ville du faktisk vært villig til å ta konsekvensen av det for dine egne valg av øl? … sånn rent hypotetisk.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-06

Ølbolleinnskripsjoner

Øltyper endrer seg, men også drikkeskikker endrer seg, og ikke minst utstyret man skjenker og drikker med. Her er en oversikt over noen innskripsjoner på ølboller som strekker seg over flere lang tid.

Ølboller var et felles drikkekar som kunne gå fra person til person rundt bordet. Skikken med å sende den rundt gjorde det sikkert lettere å fokusere på skålene som utbragt. Liksom en stafettpinne gikk ølbollen rundt og den som fikk den både utbragte en skål og drakk. Det satte vel også et felles tempo for festingen, i motsetning til idag, da hver og en kan drikke i sitt eget tempo. Man kunne vel drikke lite eller mye, men man hadde mindre styring på om man drakk sjelden eller ofte.

Ølbolle med innskripsjon («Drik af mig saa…»).
Kilde: Digitaltmuseum.no/Sunnhordland Museum, opphavrett CC BY-NO-SA
Ølboller
Jeg mistenker at vi ikke skal legge for mye vekt på denne sendingen av ølbollen rundt i laget. Det er et vakkert og romantisk bilde, og den kan nok ha hatt sin misjon som en rituell og offisiell runde med skåling, og det er godt dokumentert at man drakk slik. Men jeg ser for meg at det ikke var den eneste skikken å innta drikkevarene på. Antakelig var det vanligste mer selvbetjening og fri flyt av drikkevarene, i hvert fall litt utpå kvelden. Vi vet også at i mange sammenhenger var det helt vanlig med personlige drikkekar slik vi er vant til idag, selv tilbake til før reformasjonen, og spesielt på større fester i urbane strøk.

Disse innskripsjonene er hentet fra beskrivelsene av gjenstander som det er lagt ut bilder av på digitaltmuseum.no, og de gir et relativt godt bilde av typiske innskripsjoner på ølbollene.

Gøt øl min ven. Guri Johans Datter anno 1807

Øl eller ikke Blib På Dette sted Vil I Være Da Med Ære Drik og Ønsk Øll 1799 J K S H Løftig

Bær mig til den række Tønse og lad gaat Øl i mig ... Snor om 1831

Jeg er Festemøens ven og følger mor til Kielderen i gein J:A:D:E:

Her sad en Mand hos mig i Nat. Han fraløb baade Sko og Hat. AOSO 1830

Jeg er Bolde rund og Trind, Drik af mig Til det Skrik dit Skind - 1782

Jeg er en Bolde rund og Trind, Drich af mig til det sprich i dit skiend

Drik vad Du Tørster, ei vad du Løster. Drik til Made maa her Rådes 1865

Ber meg til den Ret Tönde saa gaat Öl i meg Rinne Anno 1812

Drik mens du tørster, tønden har en søster.

Drik du et mus av mig vil av dig sige Men gjør du uprør i mit hus må du vige

Lad en anden Laare dig, ikke din Mund, en fremmed, og ikke dine Leeber. Aar: 1872

Drik af mig om Jeg er liden Du kan en større faa med tiden. Lars Larssen Jon-nes 1823

Drik af mig saa faar du mod thi Jeg er dannet av Olkerrod Lars Søn Staveland 1842

Når det står fire bokstaver foran årstallet og det ikke er «anno» og nest siste bokstav er «S» eller «D» er det trolig initialer, dvs et navn à la Peder Olsen Tangen, som ville forkortes «POST».

Det som er interessant er fokuset på at det er bollen som taler til drikkeren. Det er liksom gjenstanden beskjeles og forsøker å fortelle drikkeren noe. Det minner egentlig litt om gamle runeinnskripsjoner à la «X reiste meg til minne om Y, far sin.» Dette kan kontrasteres til mer moderne former for innskripsjoner à la «NN lot denne stein reise til minne om ...» eller bare «til minne om …»

Hvordan står disse innskripsjonene i forhold til de skålene man utbragte når man drakk av dem. Tja, det virker som det er dårlig overlapp. For det første har man påført dem eierens navn, ikke navnet til dem man skåler for. Og jeg har ikke sett noen som går i retning av typiske skåler for fred og god avling. Forbausende få har religiøse motiver, selv om det var en vanlig skål, i hvert fall frem til reformasjonen men også i lang tid etter. Dessuten er få av innskripsjonene holdt i et format som ville fungere som en skål.

Vi kan også se hvordan enkelte innskripsjoner har blitt gjenbrukt på nye boller. For eksempel i listen over finner vi «Jeg er bolle rundt og trinn» i to varianter. Mange innskripsjoner er generelle fyndord, og mange er påmalt før bollen er solgt på markeder. Men samtidig utviklet dette seg til serieproduksjon, slik at noen solgte umalte boller, skåler og kanner – gjerne omreisende på markeder. Da kunne man kjøpe en bolle, male den selv eller få det gjort hos noen lokalt. Det er også mulig at man kunne få en ferdig malt bolle eller skål, der det kun gjenstod å male på initialer og årstall.

Dessverre er mange av registreringene i digitaltmuseum.no litt dårlig transkribert, sikkert dels fordi de ikke er i så lesbar skrift, og kanskje delvis fordi dette har vært en batchregistrering som skulle gå litt fort. For eksempel er transkripsjonen Drik til Made maa her Rådes suspekt fordi lyden «å» transkriberes på tre ulike måter. En annen ting er bruken av store bokstaver, som man burde forvente brukes i alle substantiver, ikke bare navn, og i starten av verselinjer. Men det er i transkripsjonen brukt inkonsekvent på en måte som jeg tror skyldes transkripsjonen.

Disse ølbollene var stasgjenstander. Men man må vel anta at det var de stasligste ølbollene som ble best tatt vare på. Det er et digert antall som har overlevd. Og det er forøvrig ikke bare ølboller, det er øldankarer, ølskåler, ølhøner, osv. Det er ypperlig beskrevet i boka Drikkestell for øl i Trøndelag av Ole Grefstad.

Det blir noe litt rituelt over ølboller og annet drikkestell når man kommer ut sent på 1800-tallet. Fra andre kilder vet vi at det generelt gikk ned med ølbryggingen på gårdene, delvis ble det overtatt av kjøpeøl fra de nye bryggeriene og delvis ble det fortrengt av hjemmebrenningen. Likevel lages det nye ølboller, til tross for at skuffer og skap allerede burde vært fulle av gamle. Jeg antar at det «skulle» være ny ølbolle i forbindelse med bryllup eller at man overtok gården, altså at man skulle ha sin egen ølbolle med sitt eget navn.

Aspekter av denne skikken har vel overlevd til våre dager i form av sølvskjeer, som selges som dåpsgave eller tilsvarende, enten mottakerens familie har nok bestikk eller ei. Ungen skal liksom ha sølvbestikk, og det skal være inngravert med navn og årstall.

Et annet aspekt ved ølbollene var konseptet med bearlag. Det var uformelle kretser der det var uskreven skikk at man inviterte hverandre på fest. Skulle du ha bryllup, måtte du be de andre gårdene i beerlaget, men du forventet også å komme på bryllup hos dem. Det var nesten som en utvidet familie. Innen et bearlag kunne man ha plikt til å stille med ølbolle. Derfor kunne det å ha en ølbolle ikke bare en statusting ved å eie en prydgjenstand, men det var også en slags obligatorisk billett til et medlemskap i lokalsamfunnet.

Ølbollene forsvant, og det er en øl-connection der også. Pasteurs arbeide med sykdommer var delvis relatert til kvalitetsproblematikk rundt øl og andre gjærende væsker. Det gjorde at man kunne rendyrke gjær og skape et enda mer konsistent og holdbart øl. Men Pasteur og andres arbeide gjorde også at man forsto hvordan smittestoffer til sykdommer fungerte, og fant ut av hvordan de spredde seg gjennom for eksempel spytt på felles drikkestell. Især tuberulose var fryktet. Dermed ble ølbollene permanent satt bort til pryd.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 7/70: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »