Anders myser på livets særere sider

Side 7/43: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »

2013-11-19

Tre til i Trøndelag

Så er det duket for tre bryggerier til i Trøndelag.

De fleste har vel fått med seg at folkene bak Monkey Brew (advarsel: gammel artikkel) skal starte eget bryggeri, dog vites det ikke om det er under dét navnet. De rasket med seg premier ifra NM i hjemmebrygging 2013 langt over noen pro rata, og mitt inntrykk er at de har stålkontroll på det tekniske og ikke akkurat famler i mørket når det gjelder oppskriftsformulering. De har kastet sine øyne på et særdeles passende og meget staselig lokale, rimelig sentralt plassert i beltet umiddelbart rundt Midtbyen, det vil si i Trondheims pub-randsone der man stort sett finner de beste pubene. Målet er et dual-use bryggeri med både servering og produksjon for flaskesalg. Jeg gleder meg.

Mindre kjent er vel at man skal brygge på Teveltunet Fjellstue med kommunal lisens, med Jørn G. Andersen fra Klostergården Håndbryggeri på Tautra som mentor og læremester. Kanskje er det med Tautras nåværende bryggverk også, siden jeg tipper at de snart må oppgradere til noe større. På Teveltunet blir det kobling mot lokal mat, så det blir mer à la en brewpub. De planlegger fem sorter øl, hvorav minst én av dem blir med betydelige mengder stjørdalsk røykmalt. Jeg avventer, men gleder meg imens over at i hvert fall bevilliger og slikt er unnagjort.

Det tredje initiativet er kanskje litt mer i det blå. Halvard Andresen ifra Stjørdal har kassert inn på salg av bedrift, men uten at lysten til å pensjonere seg meldte seg. Sammen med en kamerat starter han Stjørdalsbryggeriet AS. De skal brygge i type-intervallet fra Pils via IPA til Porter og Stout, men altså ikke stjørdalsk røykøl. Kompetanse planlegger de å hente ved å gå i lære hos To Tårn, der de også vil lisensbrygge de første ølene sine. Vi ser vel trolig ølet deres utpå nyåret, men må sannsynligvis vente til 2015 før vi kan vente utgaver brygget i Stjørdal. Det er litt Ølve på Egge-déjà vu over det. Men på Egge var det en pasjonert hjemmebrygger som startet, her er det muligens litt mer glade amatører. Dog kan en ølentusiasme skli over i en bryggeentusiasme – og jeg tror helhjertet på at en bryggeentusiasme er nøkkelen til å starte et bryggeri. Dog, det blir nok noe her.

Personlig har jeg en visjon om å dra på pilegrimsferd til Jämtlandsbryggeriet – som ligger i Pilegrimstad like utenfor Östersund. I så fall vil jeg gå mot strømmen; gå fra Nidarosdomen og østover, og selvfølgelig må jeg da innom alle sentrale ølsteder på veien. Nyheten om disse tre bryggeriene dekker endel tørre strekk på ferden og løser visse provianteringsproblem. Da blir det vel pilegrimsferd sommeren 2014 eller mer trolig i 2015. Slår noen følge?

Öllänet Jämtland - lagt inn av Arve M Lervik - 2013/11/20 07:55:33
Vi planlegger muligens en liten rundtur (med mikrobrygg-stopp) i Sverige neste år. Og det er jo langt fra bare Jämtlands bryggeri å stoppe på i nabolänet. 9 aktive bryggerier er det der nå, med et potensielt 10ende på gang - http://blogg.op.se/engodale/category/gaddede-kallarbryggeri/ [sitat]Vi har inte kommit igång med någon kommersiell bryggning än utan hemmapular i köket[/sitat] Har begynt på et kart med tanke på neste sommer, og har foreløpig lagt inn Jämtlandsbryggeriene - http://bit.ly/1fUe4Cg

2013-11-18

Blir Nøgne Ø Solgt?

En artikkel på E24, basert på en artikkel fra Fædrelandsvennen i Kristiansand (bak en betalingsmur) mer enn antyder at Nøgne Ø er i ferd med å selges til Hansa-Borg – slik at Hansa overtar litt over 50% av aksjene.

Det må nok forstås utfra at Nøgne Øs bryggverk er blitt for lite i forhold til produksjonen sin. Kjetil fortalte levende på Bryggerifestivalen i Trondheim i høst om hvordan produksjonsvolumet hadde vokst ifra bryggefasilitetene. De hadde inntil videre holdt problemene fra livet ved å flytte lagring av øl til en låve et godt stykke unna, men det var ingen permanent løsning. De trengte kort og godt flere og større tanker og ikke minst flere kvaderatmetre. Eller rettere sagt: flere penger.

Det lokalet som virket så enormt og uutfyllelig da de først flyttet inn, er i dag lite, overfylt og begrensende. Og som vanlig er der intet nytt under solen. Nær sagt alle gamle bryggerier har vært igjennom lignende faser, der man må oppskalere «alt» for å komme til neste nivå som bryggeri. For er det noe som betegner bryggeribransjen og rir den som en mare, så er det at utstyret dikterer hvordan du skalerer driften. Enten har du et for stort bryggverk til å kunne lage øl med moderat markedspotensiale, eller så har du et for lite bryggverk til å kunne dekke etterspørselen på en effektiv måte, eller så er du midt i mellom for en stakket stund.

I de fleste andre bransjer kan man utvide ved å duplisere eksisterende enheter, f.eks. vil SAS og Norwegian primært utvide ved å kjøpe flere fly, ikke ved å bytte hele flyparken med nye fly av en større modell i én fei. For de fleste bryggerier gir det liten mening å utvide på den måten – de må bytte utstyret i et større anlegg. Bryggerier lever kort og godt ikke på organisk vekst, de gjenfødes som en Fugl Phønix i et nytt og større bryggverk – i hvert fall på produksjonssiden.

Nøgne Ø er nok kommet dithen at de må ha et større bryggverk, med flere tanker, ny og større meskekar, matchende kokekar og større lokaler å ha dem i. Det koster penger, og der er det nok en ny investor kommer inn.

Og så sies det at de selger til Hansa. Bryggegründerne løftet hjemmebryggingen til en beskjedent lokale for egne midler. Investoren Anne Hestness Trommestad sprøytet inn penger slik at man kunne vokse fra dobbeltgarasjen på Bergemoen til kraftverket på Rygene. Hun er fra Bergen, og det er kanskje hvor en connection til Hansa ligger? Nå trenger bryggeriet en ny og enda større innsprøytning av penger for å vokse ut av kraftstasjonen og inn i sitt eget lille industriområde.

Det virker som om så mange snakker så stygt om Ringnes som den store, stygge ulven i bryggeriverdenen. Men når man snakker med de som har levd tett inn på bryggeriene, så beskrives Ringnes som litt kjedelige, men gjennomgående streite og redelige. Men Hansa får ikke fullt så ofte like gode attester. De har oftere rollen som råtassene. Så får vi se hva de ønsker med et innkjøp i Nøgne Ø og hvordan det eventuelt samspiller med deres eget Waldemar-merke.

Mange bryggelegender har tidligere brent seg på å inngå kompaniskap med de store. Det er nok å nevne Pierre Celis som ikke mindre enn to ganger forlot meskekar og bryggepanne etter å ha fått investeringer der driftsmessige føringer fulgte med som nissen på lasset. For alt var rosenrødt i starten, og det var ingen alternativer til å få inn en investor ...

Kanskje dette salget – om det blir noe av – markerer en ny faseovergang i bryggeri-Norge. Hvor var du da du hørte at Nøgne Ø skulle selges til et industribryggeri? Jeg vet hvor jeg var.

2013-11-06

Søt valp

I dag var jeg i dyrebutikken. Der fant jeg en søt valp med bedende dådyrøyne som jeg prompte falt for og bare måtte ta med hjem.

I kassa tok den hyggelige ekspeditrisen valpen, dunket det søte lille valpehodet hardt i disken og trillet den brutalt nedover samlebåndet.

Ok, da. Så var det ikke helt slik. Det var på Meny, og det var en Ægir Hod, ikke en valp. Men den trillet nedover samlebåndet. Hvorfor gjør de slik?

Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør... - lagt inn av Morten B - 2013/11/7 09:33:20
De får nok ingen opplæring på sånt. Jeg har selv irettesatt kassadamene på Meny for sånn oppførsel, men det er alltid en ny kassadame... ;)

2013-08-13

Ufiltrert, i tre år

Den 13. aug 2013 er det akkurat tre år siden Kafé Filter stengte. Jeg markerer det med et intervju med Beate Stene, som sammen med Roar var den drivende kraften bak dette ølstedet.

Filter lå på Ila, på nordsiden av parken, og er idag rebrandet som Ila Brannstasjon. Det var én av flere små puber som ligger som et halsbånd rundt Midtbyen. Kommer du inn i selve Midtbyen i Trondheim dytter arealpriser, skjenkebevillinger, logistikk og bosetningsmønster pubene i retning av store festmaskiner. Kommer du for langt bort fra sentrum blir det glissent mellom pubene og de sklir mer over i pizzarestauranter med en liten og kronisk tom bardisk.

Men akkurat i ytterkant av Midtbyen er det en sweet-spot for nabopuber. De ligger tilstrekkelig alene til å kunne bli nabopuber, tilstrekkelig nært sentrum til å trekke ut folk med spesielle interesser, og tilstrekkelig avsides til å fange opp de som vil litt bort fra rampelyset og jaget i sentrum. Filter var en slik nabopub. I tillegg opparbeidet de seg et betydelig utvalg av spesielle øl.

Beate mener at Filter lå midt i det som vi kommer til å se tilbake på som en spesiell tidsepoke ølmessig, en slags gullalder. Det fantes spesialøl før det, og det er i sannhet kommet mange spesialøl etterpå, men perioden 2008-2010 var da øl-Norge virkelig tok av på pubene. Det var da man fikk smakt de første amerikanske importølene som virkelig introduserte en ny smaksverden. «Det blir ikke helt den samme opplevelsen å smake godt øl etter å ha smakt Jolly Pumpkin Madrugada for første gang. Idag er dessuten alt blitt så kommerst og pengefokusert,» mener hun og savner den dugnadsånden som det etterhvert er blitt litt mindre av.

Kundene på Filter var en særegen forsamling. For det første var det mange underlig skruer på Ila, og Filter trakk i tillegg endel folk som søkte litt mer ro enn de mer sentrale pubene kunne gi. Men gjengen med ølnerder som Filter tiltrakk seg satte en ny standard. «Jeg husker første gang jeg traff Lars og Jørn i tiden da de brygget sammen på Klostergården. Det var slik ekte ølbryggere skal se ut. Det er noe med ølbrygging og skjegg som matcher hverandre veldig godt.»

Men mer enn utseende var det oppførselen som særmerket ølnerdene. Én kunne holde på en halv kveld med å fortelle om en spesiell engelsk ale-gjær. En par andre kunne ha en lang og opphetet diskusjon om kjemien i ølskum – og de var da gjerne kjemikere fra NTNU. «De lærte meg å lytte til skummet på ølet, noe som faktisk er en forbausende nyttig kunnskap,» kommenter hun. Hun mobbet mange av oss i ølklubben, og meg inkludert, ved å samle sær trivia om ølene hun solgte, slik at hun kunne overraske oss ved å droppe fun-facts ved de rette anledningene.

Men Beate er forøvrig litt av en nerd selv. Hun serverer kaffe under intervjuet – kokt på kjele. Jeg kommenterer at det er første gang jeg har fått ekte kjelekokt kaffe, og det trigger henne på kaffenerding: hvorfor de fleste kaffemaskiner er skvip, hvilket kaffebrenneri som lager den beste kaffen og hvorfor, de ulike artene av kaffetrær, hvilke stoffer som gir deg reaksjoner på for mye kaffe (selv om koffeinen alltid får skylda), hvordan du ser på kaffen hvor gammel bønnene var, og til slutt hvorfor hun ikke maler kaffen selv. «Kaffekverna mi blir sløv etter kort tid, så jeg får heller kaffen kvernet hos Den gylde bønne i Oslo og lagrer den i fryseren». Jeg tør ikke engang spørre hva slags kvern hun har og hva som skulle til for at den skulle vært akseptabel.

Hun forteller at i gamle dager (dvs for 3-5 år siden) var ølleveranser mye særere. Øl fra Ægir kom stort sett i bagasjerommet på pubgjestenes biler. Filter kjøpte fra bryggeriet og kunder på ferietur plukket opp. Slik sparte man fraktkostnader. Før mikrobryggeriene fikk seg gode nasjonale distributører, var det mye kreativitet i logistikken. Tross alt var det små partier og transporten la på godt til flaskeprisen. Ett mikrobryggeri hadde en ansatt med en sønn som studerte i Trondheim, og da ble det godt med ølleveranser til Trondheim rundt skoleferiene.

Den mest minneverdige leveransen var en palle fra NØ med et vell av amerikanske bryggeriers øl: Stone, Avery, North Coast, Oscar Blues, Great Divide og Rogue. Filter var først ute i Trondheim med disse bryggeriene, i hvert fall minst én time før Den gode nabo.

Kafé Filter hadde en langvarig katt-og-mus-lek med skjenkemyndighetene rundt reklame. Reklameeffekter ble lagt diskret ut, uten at skjenkekontrollørene merket noe, og det gikk sport i å se hvor langt men kunne push'e det. Etterhvert var hele Filter mer eller mindre fylt opp med øleffekter. Det eneste de noensinne fikk påklaget var en Spitfire-beermat (som måtte snus) og et Spitfire-glass med tulipaner i vinduet (som måtte byttes med et nøytralt glass). Så skjenkekontrollen kjenner i det minste til ølet Spitfire.

Favorittarrangementet rent ølmessig var foredraget med Kjetil Jikiun i 2009, ett år før Filter stengte. Kjetil hadde med bare sære øl fra NØ og fra bryggerier som de importerte. Det var til Filter han kom, for det var Filter som var det «hotteste» ølstedet i Trondheim akkurat da. Det eneste som var planlagt var at det skulle være smaking, og Ølklubben hadde bedt ham ta med øl han likte og fortelle om hvorfor. Kjetil er også av de som best tar ting på sparket. Kvelden huskes ennå.

På denne tiden var Filter i ferd med å gå Den gode nabo i næringen som Stedet å gå til for sært og godt øl. Filter fikk tappetårn fra Nøgne Ø i første runde, fordi de solgte så mye Nøgne Ø på flaske. Men det var mye hardt arbeid også, hvilket illustreres av følgende anekdote: En dag ble det oppdaget først om kvelden at musikkanlegget hadde hengt seg opp og spilt det samme CD-sporet hele dagen. Man får nemlig ikke tid til å lytte til musikk når man jobber på pub.

Det var planer om en Hjortenfestival, som skulle være en slags diger oktoberfest i Ilaparken. Hjorten var det legendariske, gamle tivoliet i vestenden av Ilaparken, en slags blanding av varieté, bierstube og forlystelsespark for voksne. Den ble revet for å gi plass til et sykehjem drevet av Indremisjonsselskapet. I det minste hadde de selvironi nok til å beholde Hjorten som navn.

Og fra Indremisjons-Hjorten kjøpte Filter et par dunker med gjærende fruktsaft. De ble stående på bakrommet noen år inntil de én kveld ble smakt på og funnet å være helt ypperlig sherryaktig fruktvin. Dunkene ble tappet på flasker en mørk kveld etter stengetid, og ... vel resten er en annen historie.

Vi kan ikke nevne Filter uten å nevne ølskapet. Det hadde fem hyller med plass til syv øl i bredden. Det gav 35 ulike øl, som var utvalget på Filter. Hvilke 35 øl roterte. Kundene plukket selv ølene utfra skapet. Teknisk sett var Munkholm også ett av de 35, for skapet kom fra E. C. Dahls, og de krevde at man hadde minst ett av ølene deres. Standardsvaret dersom Dahls påpekte at det manglet Carlsberg-øl mellom Rogue og NØ, var at Munkholm ble utsolgt i forrige uke, men det kom snart mer.

Hva var hemmeligheten bak Filter? «Man kan ikke bare være nabopub, man må ha noe spesielt – man må være flink til noe, man må ha en 'greie',» slår Beate fast. Det handler om at innpakning er mindre viktig enn innhold. Ja, litt tilfeldig og billig innpakning av et ypperlig innhold vil ofte gi kundene en mer postiv opplevelse enn en fin innpakning av et høyt priset produkt. Det handler om å overgå forventningene, hvilket er lettere når prisene er moderate. På Filter ble det for eksempel servert topp kvalitet på kaffe og skikkelig bra, hjemmebakte kaker, og det alene gjorde at mange gjester kom tilbake.

Og så ølene Om Nøgne Ø og deres Highland Edition slår hun bastant fast: «Det er noe av det aller beste ølet og det kan knapt forbedres. Ja, Nøgne Ø er det beste bryggeriet, fordi de gir litt faen og satser og er ukonvensjonelle når de brygger. De er originalen her i Norge, de andre følger bare etter. Man må gi litt faen i hva verden synes og gjøre det som er riktig. Det gjør dem kule og gir dem creds. Du får ikke creds ved å jakte på det. Tvert om, creds er noe du bare kan få når du ikke jakter på det.»

En annen stor ølopplevelse var tyttebærølet til NØ: «Det endret karakter under lagring. Først var det ferskt og godt. Så var det ikke så veldig godt, og så ble det vellagret og aldeles nydelig.» Man kan ikke drikke én flaske av det og så flagre videre til neste øl. Man må kjøpe det kassevist og bygge en relasjon til det over tid. En annen favoritt er Old Ruffian: «Den forandrer karakter på vei ned gjennom flaska. Når jeg drikker det, ser jeg for meg en gammel gubbe i gyngestolen på sin 'front porch' på huset sitt ute på prærien. Det er et øl for en hel kveld».

Så burde vi jo hatt et bilde til intervjuet. Der er hun litt sær, og jeg vet at hun ikke liker å bli tatt bilde av, så jeg hadde ikke engang tatt med kamera. Når hun selv tar bilder er det alltid korreografert litt sært, smådystert med en snev av crossover mellom gotikk og fantasy. «Men du må jo ta et bilde,» sier hun overraskende mot slutten av intervjuet. Vi forsøker et bilde med mobilkamera, men det blir underkjent, så leserne får forestille seg Beate i litt napoleonsk posør, med en av Filter-ravnene på høyre skulder og et NØ-glass hevet i venstre hånd. En utstoppet ravn er forøvrig virkelig diger!

Angrer hun på at de stengte? Nei, jeg tror ikke det, for hun er ikke av de som går rundt og irriterer seg over alt hun i fortid skulle gjort annerledes. Hun er av de som skrider videre til neste fase. Pubdrift er hun «ferdig med», tror jeg.

Og hva er neste fase? Nå i høst flytter hun til Isle of Arran i Skottland. Der har de et destilleri som hun kunne tenke seg å jobbe på. Forøvrig er det også et bryggeri der. Rent konkret hva det blir er ikke planlagt. Jeg tviler på at hun har kontaktet dem, for hun akter sannsynligvis bare å troppe opp på destilleriet og spørre hva de har bruk for. Men det blir Isle of Arran, for hun liker whiskyen deres, og resten av planene blir til underveis. Internett har hun tenkt å kutte ut, for hun og datamaskiner har aldri blitt gode venner. Om noen vil kontakte henne får det bli papirpost, mener hun.

Jeg foreslår at med hennes plantekunnskap, kunne hun dyrke urter og lage urteblandinger til sprit og øl-produksjon. Arran er kjent for å ha særlig mildt klima. Langs kysten er det nesten helt uten frost om vinterne. «Nei, kjedelig. Jeg er ferdig med det.» svarer hun raskt, og legger til: «Forresten er einerskudd bedre enn granskudd. Den er mye mildere og rundere i smaken.» Og hvordan vet hun det? «Jeg smakte på alt som ikke var giftig mens jeg jobbet på Plantasjen.»

«Det skal bli herlig å forsvinne litt fra overflaten.» sier hun helt på tampen. Men jeg er ikke helt sikker på at en person som Beate klarer å forsvinner fra overflaten. Se opp, Isle of Arran!

- lagt inn av Michael - 2013/8/14 11:10:09
Takk for at du tar deg tid til å dele lokalhistorie med oss Anders! Jeg må innrømme at jeg ikke kjente min besøkstid da Cafe Filter eksisterte og ser at jeg har gått glipp av noe her. Men når det er sagt så blir jeg lett sentimental, og sliter litt med å finne et lignende etablissement i byen i dag. Vi har jo heldigvis Naboen, Antikvariatet og Diskoteket ... hvor Antikvariatet kanskje er det som kommer nærmest Filter slik du beskriver det. Det som er litt morsomt er at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av "gullalderen" for et par år tilbake på ølene som er nevnt som f.eks. Oskar Blues, Great Divide. Det hendte til og med at Morten knallet til med en Rasputin på kran en sen høstkveld sånn helt uten videre. Er det bare meg, eller har det blitt litt roligere på den "alternative" amerikanske ølfronten her i byen? Kan dette ha en sammenheng med at Nøgne Ø har droppet en del import?
Gode tider - lagt inn av Knut - 2013/8/22 10:47:01
Fikk bare med meg det siste halve året av filters levetid, men fikk en følelse av (øl)stedet filter som ingen andre i byen har vært i nærheten av å gi. Filter introduserte meg til surøl, som nevnte Tyttebær og Haandbryggeriets sure kreasjoner, bla. Haandbakk
Plan B - lagt inn av Knut - 2013/8/22 10:48:24
Kan kanskje sammenligne Filter med Plan B i Køben - som også har vært stengt noen år nå. En institusjon.

2013-08-01

Bryggerifestivalen i gang

Første dag av bryggerifestivalen er ferdig. Hva var inntrykkene så langt?

  • Alle var der … nei egentlig ikke. Av lokale bryggerier savnet man To Tårn, og selvfølgelig TMB (som muligens ikke har lisens til å stille på slikt). Men ellers var det godt fremmøte av såvel lokale som mer fjerntliggende bryggerier.

  • Noen av bryggeriene hadde visst i siste liten måttet kutte i ølene de tok med, men det er allikevel mange øl. Det savnes en felles liste over bryggene, men det skulle visst komme i morgen.

  • Prisnivået er ikke veldig lavt. Det serveres smaksprøver på 1dl til én eller to bonger, der hver bong koster 20,-, og i tillegg kommer 100,- pr dag i inngangspenger. Det er med andre ord ingen fare for at det blir noe fylleparty. Litt av grunnen for dette lå visst i skjenkebevillingen for arrangementet, som av tidsnød ble litt ekstra krøkkete og dermed gav litt ekstra prispåslag.

  • Serveringen er gjort ved at festivalens frivillige heller, mens bryggerne mingler. Det er en ypperlig metode (som muligens er pålagt av skjenkemyndighetene) slik at det er lettere å snakke litt lengre og dypere med bryggerne. Ulempen er at du ikke får brygget servert av bryggeren.

  • Noen av ølene var tatt med før de er lansert, slik at man får mulighet for å smake det som senere kommer på polet og i butikk. Slike festivaler er tross alt den eneste måten distributørene kan få vist frem varene.

Stemningen var stor, og jeg ser frem til de neste to dagene.

2013-07-30

For politisk reklame?

I mars 2009 var den store nyhetssaken at det ville bli lovlig med politisk reklame. Av en eller annen grunn er ikke all reklame lik, for noe reklame er likere enn annen reklame. Jeg synes nemlig å huske at det ikke var noe underskudd på løpesedler og oppslag og partiprogrammer og annen form for «produktinformasjon» fra de politiske partiene også før mars 2009.

Nå ligger vel hunden helst begravet i lovens formuleringer snarere enn i det folkelige og løst definerte begrepet «reklame», men når loven nå engang definerer «reklame» så strengt og bredt når det er snakk om alkohol, la oss – ikke uten en god porsjon ironisk tonefall – fabulere litt over hvor det ville bragt oss dersom vi igjen skulle gå bort ifra «politisk reklame». For vi er vel ikke for politisk reklame, er vi? Politikken burde jo være basert på den enkeltes bevisste, aktive og gjennomtenkte valg utfra kunnskap og innsikt på eget initiativ, i såvel enkeltsaker som de store linjene, og ikke utfra reklamepåvirkning? Ikke sant?

Og la oss dessuten spille etter noen alkoholpolitiske noter og definere «politisk reklame» som ethvert utsagn som formidles som massekommunikasjon i stemmefremmende sammenheng. Om noe er massekommunikasjon og det kan mistenktes å komme ifra noen som har nytte av å få folk til å stemme på det konkrete partiet som det «reklameres» for, da er det politisk reklame. Det er da en fair definisjon utfra hvordan alkoholreklame er definert, er det ikke?

Mon tro hvorhen noe slikt ville tatt oss, kanskje i følgende retning:

  • På partienes nettsteder må enhver referanse til politikk bort, både standpunkt i saker, informasjon om hva man har gjort og stemt, og bilder som knyttes til politiske saker. Det er imidlertid greitt å legge ut navn og kontaktinformasjon til valgte representanter og tillitspersoner.

  • Partilogo må ikke brukes av partiene utenom i rent interne sammenhenger der det primært er myntet på partimedlemmer eller fremmøtte på politiske møter. Unntak gjelder der partiene også driver med ikke-politisk aktivitet. For eksempel vil Arbeiderpartiet likevel åpent kunne bruke sin logo ifm utgivelse av en CD med arbeidersanger såfremt ingen av sangene er politisk agiterende eller kan tolkes politisk.

  • Partiprogrammer skal ikke omtale politikk utover en kortfattet – helst bare to-tre-ord – strengt objektiv beskrivelse av partiets politikk i konkrete saker (som heller ikke kan beskrives). Eksempel på tillatt beskrivelse av politikk i partiprogram er «EU-medlemskap: mot. Selfangst: for. Alkoholavgifter: bør senkes.»

  • Partiprogrammene må ikke pushes på mulige velgere som ikke selv uoppfordret har spurt etter dem. Under stands på gata må partiprogrammene ligge tildekket så ikke tilfeldig forbipasserende ser dem.

  • Pins og buttons med partilogo eller slagord må ikke bæres synlig, annet enn på lukkede partimøter.

  • Pressemeldinger, flygeblader og lignende som lages av partiene må ikke inneholde referanser til konkrete politiske saker eller standpunkter. Man har dog lov til å fortelle at man har politiske standpunkter, så lenge man ikke refererer dem, så som «Vi i parti X tar standpunkt mange av sakene i samfunnet i dag.»

  • Det er ikke tillatt å henge opp plakater eller på annen måte reklamere for politiske møter utover én plakat ved inngangen. Den bør være moderat i størrelse (f.eks. A4-format) og bør holde nøkterne fonter og fargevalg. Partilogo må ikke brukes. På plakaten kan det opplyses om tid og dato for møtet, samt arrangør. Det er ikke lov å angi eventuell foredragsholders navn eller foredragets tittel eller tema.

  • Det må ikke brukes megafon eller høyttalere på stands eller andre demonstrasjoner i det offentlige rom, dersom politiske standpunkt skal omtales.

Dessuten kunne man i fremtiden vurdere å innføre krav om merking av standpunkter etter deres grad av ekstremitet. Kanskje man også kunne hatt et pålegg om at all politisk reklamemateriale – også det som kun brukes internt i partiene – skal tydelig merkes med advarsler som «Politikere lyver» eller «Politisk aktivitet fører til krig».

… eller noe slikt. Jeg kunne sikkert fortsatt, men jeg tror de fleste ser tegningen, selv om det er litt epler-og-pærer. Og ja, det var ironisk ment. Litt ironisk.

Bryggerifestivalen

Da har jeg bestilt mine billetter til bryggerifestivalen i Trondheim til helga. Mine prioriterte to foredrag er Historien om Nøgne Ø med Kjetil Jikiun fordi jeg er en hund etter bryggerihistorie og fordi denne historien bare bruddvist har vært fortalt tidligere. Og dernest vil jeg få med meg Ølkurs 3 - ulike bryggemetoder med Austmann siden de starter med åpen gjæring i «squares» og har skikkelig kontroll på bryggeteknikk.

Men det er mange andre foredrag der også, se oibrygg.no/program for mer info om programmet for hvert av de tre dagene som bryggerifestivalen varer.

I tillegg gleder jeg meg til å prate med bryggerne bak bryggeriene som kommer, og å få tidligsmaksprøver på noe av det de sitter og mekker sammen på bakrommene. Det ryktes nemlig at det er ikke alle ølene på festivalen som kommer til å bli tilgjengelige på andre steder eller til andre tider. Nemlig.

Det er bare å applaudere denne festivalen som tar ølfokuset på Matfestivalen atskillige hakk videre enn tidligere år. For oss som står på sidelinja er det lett å glemme at denslags ikke gjør seg selv, så det minste vi kan bidra med er oppmuntrende tilbakemeldinger. Way to go!

Sees der - lagt inn av Arve M Lervik - 2013/7/31 07:50:49
Da ses vi på Ølkurs 3. Er selv frivillig på festivalen og skal jobbe fredag og lørdag.

2013-07-28

Austmann-release

Så var dagen kommet da Austmann offisielt skulle slippe ølene sine. Vi har ventet og ventet … og ventet på det som nå er det største mikrobryggeriet i Trøndelag – en plassering vi må finregne på når To Tårn har fått tunet inn bryggingen på sitt hovedanlegg.

Det var stinn brakke på Den Gode Nabo, som var fyllt med 130 gjester. Det er egentlig langt flere enn det er behagelig å parallellservere smaksprøver til, men litt forsinkelser forsterker bare øltørsten.

Jeg har skrevet endel før om bryggeriet (her og her), og jeg hopper her over det som ville blitt ren gjentakelse.

De stresset ganske klart at det neppe ville ha blitt noe bryggeri om ikke de hadde slått seg sammen. Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar har begge bakgrunn fra Trondhjem Mikrobryggeri, og de holdt i lang tid på med ukentlige mandagsmøter for å planlegge bryggeriet sitt. Anders «Coop» Cooper var giret på å starte eget bryggeri i Tønsberg. Begge settene med bryggeriplaner hadde store hvite flekker, og det var ikke før en felles bekjent koblet dem, og de så at de utfylte hverandre, at det hele skjøt fart. I tillegg var de også brutalt tydelige på at uten et eksternt styre, ville de ha trådt feil både hyppigere og mer brutalt. Det er en god lærdom å ta med seg for folk som går med en liten mikrobrygger i magen: Det er ikke slikt vanlig dødelige klarer å dra i land alene. Skaff deg samarbeidspartnere som utfyller din kompetanse.

Så var det ølene. Opprinnelig var visst ambisjonen et juleøl i 2012. Senere mener jeg å ha hørt at det initielt skulle releases fjorten øl i sommer, litt senere ble det sagt åtte, og så ble det fem øl men alle fra eget anlegg. Det ble fem øl, men bare ett fra eget anlegg. Lærdommen er at bryggeristart er en arbeidsintensiv virksomhet som er styrt av Gruk-sannheten om at Ting Tar Tid. Uventede ting dukker opp. Logistikk er ikke en trivialitet.

Ølene som ble servert var:

  • Austmann Bastogne: Ølet er oppkalt etter gjæra som skal brukes, WLP510 «Bastogne», som egentlig er Orval-gjæren, men uten brettanomyses. Denne gjæren vil bli en av de to faste «husgjærene» hos Austmann, men den versjonen av ølet vi ble servert var den batchen som var brygget hos Kinn, og der hadde de brukt Kinn sin gjær. Espen på Kinn har valgt seg Wyeast 3787, dvs Westmalles gjær, som sin belgiske husgjær. Strengt tatt er jo da ølnavnet misvisende, men som de pekte på: skulle de skifte navn for hver justering av oppskriften, så ville det bli en rik etikettdesigner og et fattig bryggeri. Ølet er en saison og er gjæret på 26°C og holder 5,5%.

  • Austmann Crater Lake: En US Pale Ale med navnemessige aner tilbake til Vinkos hjemsted i sydre Oregon. Også denne er brygget hos Kinn, og den bruker derfor Kinns engelsk husgjær Wyeast 1318 «London Ale Yeast III». MrMalty påstår at dette er Boddington, men det kolliderer med navnet, siden Boddington er et Manchester-bryggeri. Andre påstår den er ekvivalent med WLP002, som MrMalty påstår er Fullers. Tja … Uansett er dette et litt bastardøl, med Cascade og Centennial og kanskje noe fra New Zealand, kombinert med en engelsk gjær. Det blir interessant å smake den i ny versjon med en amerikansk gjær.

  • Austmann Tre Gamle Damer: Ølet er oppkalt etter de tre byggernes økonomiske mesener: to mødre og en tante. Dette var også det første ølet de brygget hos Kinn, deres batch #1, eller prebatch #1. Ølet er en belgisk pale ale, og det samme gjelder for gjæra her som for Bastogne. Litt interessant er det også at Crater Lake og Tre Gamle Damer bruker eksakt samme oppskrift, bortsett fra gjæren … «og kanskje noe finishing hops,» la Coop til. Ølet er gjæret på «lav» temperatur og holder 5,5%.

  • Austmann Årevette: Også dette ølet er brygget på Kinn med engelsk gjær, selv om stilen på ølet er amerikansk. Opprinnelig hadde Coop tenkt det litt annerledes, som en amber, men ble nedstemt av de andre, og det ble en mer rettet mot en Irish Red.

  • Austmann Number Nine: Dette er en UK IPA som er brygget som et engangsbrygg og var overhodet ikke planlagt. De skulle brygge et amerikansk øl, men en av valsene på maltmølla løsnet på det ene festet. Dermed ble mye av malten ikke knekt. Dette ble ikke oppdaget før meskingen var over, og alternativene var enten å brygge et håpløst svakt øl, helle det ut, eller å koke det inn. De valgte siste alternativ, hvilket betyr at ølet har rikelig med karamellisering etter seks timers innkoking. Dermed måtte de også skifte humleprofil, siden karamell ikke fungerer så godt med en US ale. Ut av det hele kom batch #9, som fungerer forbausende bra.

Litt mer om batcher og slikt. De brygget fire batcher hos Kinn, og de var alle med i smakingen. Deretter har de frem til releasen brygget 14 batcher på Høvringen.

De fortalte også endel anekdoter fra livet på et bryggeri. Det er opptil 14 timers arbeidsdager og temmelig intenst – og kanskje ikke helt kompatibelt med familieliv i lengden. Det virker som om Coop er den største perfeksjonisten av dem. Ikke bare er han et levende leksikon rundt alt som har med brygging, hans commitment på kvalitet, evig forbedring og oppskriftsflikking må være blant det mer ekstreme i mikrobryggeri-Norge. Da de pitchet gjæren i første batch på Høvringen, sov han der fire nett i strekk, så kan med noen timers mellomrom kunne stikke innom gjæringsrommet og se hvordan gjæren hadde det og om gjæringen tok den forventede retningen.

Strategien deres fremover er å produsere for puber og restauranter med distribusjon gjennom Beer Entusiast. Butikkmarkedet var egentlig ikke så attraktivt for dem, for sksl man i butikk, må man innom de store kjedene, og da sluker de raskt hele produksjonen, men uten at det ligger særlig attraktive økonomiske marginer i det. For Austmann var det langt mer interessant å bygge relasjoner til puber og restauranter gjennom en dyktig distributør, og deretter kvalitetssikre stabile og ferske forsyninger til dét markedet. Pol-markedet skulle de etterhvert inn på, men det var et for langt og tidsmessige langtekkelig lerret å bleke til at det var en sentral del av strategien på kort sikt. Dog vil det komme to juleøl på polet: en «voldsom» på 11-12% og en «mer normal» på 6,5-7% med forsiktig krydring. Arbeidsnavnet for den sterke var visst «Hurray for Mr. Jesus», og det var visst kommet i et øyeblikks inspirasjon.

Det kom spørsmål fra publikum om Austmann var redd for konkurranse fra andre mikrobryggerier. Svaret var kort og godt «nei», men de presiserte at det ikke var fordi de ikke respekterte andre norske mikrobryggerier. I deres verdensanskuelse var mikrobryggeriene et par-tre prosent av ølmarkedet, selv om man brukte litt vide definisjoner. De mente lekkasjen fra pilsnermarkedet til mikrobryggerimarkedet var så stor at det ikke egentlig var noe behov for å konkurrere mikrobryggeriene imellom. Deres strategi var å plukke opp markedsandeler fra Ringnes og de andre store, ikke gjennom å ukonkurrere pilsen, men ved å plukke opp øldrikkere som begynte å se seg om etter noe mer enn pils.

Her tror jeg det også er nyttig å se til Vinkos hjemstat Oregon, som er kjent som et meget interessant øl-Mekka. Her i Norge ser vi få av ølene derifra, men lokalt virker det som om bryggeriene der har utviklet en samarbeidsånd snarere enn et konkurranseinstinkt. Mye av det Austmann sier og gjør peker i retning at de mener det er en fordel for dem selv og deres bryggeri at det er mange bryggerier og gode utvalgspuber i Trondheim. For jo flere bryggerier det er, desto flere folk trekkes hit, og jo mer gavner det hvert enkelt bryggeri.

I denne filosofiens navn svarte de da også et rungende «ja» da de ble spurt om de ville dele overskuddsgjær med hjemmebryggere.

Vi gleder oss til det kommer flere øl fra dem, især flere øl som er brygget «hjemme» på Høvringen. Til nå har vi kun sett Number Nine, og det var opprinnelig et feil-brygg. Grunnen er tidsnød, men det virker som det kommer flere release-events med Austmann rundt om i landet i tiden fremover, og kanskje utvalget blir litt annerledes der.

Oppdatering: Jeg rotet med typene for hva Coop ønsket med Årevette og hva de til slutt siktet på. Det er rettet opp nå.

2013-07-25

Øl i en ismaskin

Hva skjer når man heller øl i en ismaskin? Nåja, det er vel teknisk sett ikke en ismaskin, tror jeg. Det er en Zoku Quick Pop™ Maker kjøpt på EnklereLiv.no.

To øl er under nedfysing
 
To øl er under
nedfrysing
I prinsippet er det en boks med tre dype groper, og inne i boksen er det trolig en blanding av is og glykol som fryser og tiner ved en tilstrekkelig kald temperatur. Den legges i fryseren, og tas frem når man vil lage is. En væske – drikkeyoghurt, saft eller øl! – helles i gropene og en ispinne stikkes ned før det fryser. Så venter man til det har frosset, og vips har man en is.

Så, hvordan fungerer dette med øl? Det første problemet var at masse CO₂ boblet frem ved helling, til tross for at jeg ikke hadde valgt spesielle fizzy øl. CO₂ bobler frem der det finnes en kondensasjonskjerne, og krystaller er ypperlige sådann. Forsøk å dryss en klype salt eller sukker i ølet ditt for å se effekten om du ikke tror meg. Iskrystaller – som overflaten av boksen raskt blir dekket av – fungerer formodentlig like godt.

Det neste problemet er at det tok ekstra lang tid å fryse isen, antakelig fordi alkoholen i ølet drar frysepunktet litt ned. Det er strengt tatt ikke noe stort problem, det er bare å vente litt, samt at man må akseptere at det ikke går å lage flere runder med øl-is med samme boksen uten opplading i fryseren imellom.

Dernest kommer det opp CO₂ mens den fryser, liksom øl i et glass også lekker ut CO₂. Det skulle vise seg å være et større problem. Denne gassen ble fanget i isen, og gjorde isen porøs og smuldrende. Det var langt fra en solid blokk med stålis.

De to ølene jeg forsøkte med og konklusjonen var:

Saftis à la øl, namm!
 
To
øl-saftis
Haandbryggeriet Krekling: Veldig saftis, men litt for smuldrende pga CO₂ fanget i isen, og bitterheten skurrer sterkt i ettersmaken. Greit med kreklingsmak, men strengt tatt smaker det ikke så mye ved denne temperaturen.

AleSMith Nut Brown: Altfor bitter. Urk! også den smuldrer opp og likner mest på tynn saftis. Sødmen gir den litt mer fylde og karakter som is, men det er fremdeles langt til en god fyldig saftis.

Det var et interessant eksperiment. Ølet får faktisk en annen karakter som is enn som flytende øl i glass. Den største forskjellen er at aroma tones veldig ned, og at sødme må skrus kraftig opp for at ølet skal ha noen karakter. På den andre siden blir bitterheten veldig fremtredende. Jeg vet ikke om det er alt annet en bitterhet som tones ned, og som dermed etterlater bitterheten enerådende på scenen, eller om det skjer noe annet som gjør at bitterheten smaker mer. Jeg mistenker det første.

Kanskje det beste hadde vært å forsøke med en Sweet Stout eller fyldig Russian Imperial Stout? Kanskje man også skulle ristet ut CO₂ før man startet, eller dekantert ølet i en diger mugge og tilsatt litt sukker som CO₂ kunne gasset seg ut på.

Er det forresten derfor internasjonal pilsner er så lite bitter? Den skal jo typisk serveres iskald, og da kverkes mesteparten av aroma, men bitterheten blir hengende igjen, så man trenger veldig lite bitterhet for å gi et bitter preg. Det kunne vært interessant å sjekke oppfattet bitterhet i ett og samme øl ved lav, middels og høy temperatur. Nåja, en annen gang.

- lagt inn av Ragnhild - 2013/7/30 13:22:29
Litt OT, men hvor lang tid tar det å fryse en vanlig ispinne med denne duppeditten? Det ser jo unektelig festligere ut enn sånne plastformer som man putter i fryseren. Er det sånn at du kan sitte og vente, eller må du fylle etter lunsj og spise etter middag?
Temmelig raskt - lagt inn av Anders Christensen - 2013/7/30 14:23:44
Det tar ikke så mange minuttene. Kanskje 5 minutter for første sett og 10 minutter for tredje og siste sett? Det er omtrent det du trenger for å sortere ut hvem som står hvor i køen og hvem som vi ha sin neste is med hvilke råvarer :-)
Takk - lagt inn av Ragnhild - 2013/7/31 09:07:25
Da tror jeg vi må sette en sånn på ønskelisten :)

2013-06-29

Hurra for blends!

Blending – bare ordet får whiskyfreaker til å fryse på ryggen. Men konseptet har egentlig fått ufortjent dårlig rykte. Og for å ta whisky-aspektet først, en blend inneholder vanligvis en rikelig andel smakløs industrisprit, så snarere enn å være en egentlig blend, så er det heller et produkt som er både utspritet og utvannet. Men whiskyprodusentene lager også vatted whisky som er en blanding av maltwhiskyer fra ulike destillerier, og dessuten blander de ofte ulike batcher fra ett og samme destilleri.

Blendes øl? Ja. Gueuze er oftest blended, Cantillion startet som blender (slik som Tilquin er idag) i 1900 og fikk ikke eget bryggeri før i 1937 (se note under). Forøvrig er en gueuze en blend av gammel og ny lambic, liksom porter på tidlig 1800-tall var en blend av gammel og ny porter – ofte fra et digert fat man både fylte nytt øl på og tappet ferdig øl av, litt etter behov og markedskunjunkturer. Og det gikk forøvrig litt av hvert av returøl inn i disse fatene også. Nesten enhver usmak kan blandes ut til under persepsjonsterskelen.

Ringnes blender pilsen sin, for om en batch skjærer smaksmessig litt ut i en eller annen retning, kan de brygge neste litt «i motfase» og blende dem for å gi resultatet rett – og konsistent – smak. Man kan mislike pils som type, men det er vanskelig å si at en slik blending er feil, når jevn og konsistent smak på et produkt er et mål.

Og akkurat dét er én hovedmotivasjon for å blende: at man kan kombinere øl med markante karakteristikker i riktig blandingsforhold slik at sluttproduktet blir «rett» og har en utmerkert balanse man vanskelig ville klart å treffe med ett brygg alene – kort og godt fordi egenspredningen og tilfeldighetene er for store når man brygger. Gjennom blending kan må dermed få en enda litt mer konsistent smak på produktet.

Den neste vanlige motivasjonen er der man blander to produkter som har hver sin smaksprofil fordi det er teknisk vanskelig å brygge et øl som favner om begge profilene. Som et eksempel på dette kan vi ta en lambic, der det er umulig å få den ferdig utgjærede, tørre smaken fra en vellagret lambic sammen med restsødmen på en ung lambic. Og det nytter i hvert fall ikke å ta lambic'en når den er midt mellom ung og gammel, for utviklingen i fatene med lambic er ikke monotont utviklende i retning sluttresultatet. Blending tillater å få litt av begge karakterene, selv om de strengt tatt er gjensidig utelukkende.

På den andre siden er ofte ulempen med blends at de blir litt mer gjennomsnittlig enn rene single-brews. Det behøver ikke å være noe galt i det, men det blir sjeldent ekstreme opplevelser av det. Ekstreme opplevelser kan være ekstremt gode om man er ekstremt heldige, men de kan lett skjære ut i negativ regning. Whisky-folkene vet det meste om dette, for de har i tillegg fatlagring, som er et prosesstrinn med stor egenspredning og en god porsjon slumpfaktor på sluttresultatet.

Og så over til det vi kan kalle sen-blending – der blandingen skjer umiddelbart før drikking, og som er den tredje motivasjonen for blending. Det er nok å trekke frem ulike half-and-half for å illustrere. Dette er noe man kan drive med hjemme, for hjemmeblending av øl er et underutviklet område. På den ene siden grenser det opp mot drinkmiksing, mens på motsatt side grenser det opp mot spiking av øl med ulike smaker. En tredje vinkling er der hvor man piffer opp ølet både i styrke og smak med et lite glass sprit eller likør. En fjerde vinkling er der tyskerne har blandet ved salgstidspunktet for å omgå begrensningene som Renhetsloven gir.

For min egen del er det interessant å se hvordan ølet endrer karakter når man blander for eksempel en stout og en pilsner i ulike styrkeforhold. Andre har kort og godt bare hatt lyst på et øl som ligger et sted mellom de ølene som er tilgjengelige. Før RateBeer og utvalgspuber var det tross alt ofte et begrenset utvalg, og blending tillot å trikse til så det i praksis ble flere øltyper.

Blending har vært, er og kommer til å fortsette å være en nyttig teknikk, både for produsentene og for oss forbrukere når det gjelder egen-blending på serveringstidspunktet. Her er et par forslag til «hjemmelekse» for de som ønsker å dykke dypere i hjemmeblending:

  1. Ta to øl med tilstrekkelig ulike karakteristikker, lag en blanding med litt øl fra hver. Smak. Etterfyll vekselsvis med det ene og det andre ølet og smak underveis. Lek og lær og erfar hvordan hvert øls karakteristikker påvirker blandingsølet.

  2. Bland en øl med en likør, sprit eller kort og godt en tysk «Magenbitter», som for eksempel Jägermeister. Det trengs ikke så mye, og ølet tar raskt smak.

Sluttnote: Siden Wikipedia og så mange andre utenfor den fransk- og flamskspråklige verden tar direkte feil ifm dette, så kan jeg like gjerne dokumentere litt grundigere. La meg sitere fra Raymond Burens «Gueuze, Faro et Kriek» (Glénat, Brussels 1992), side 88: [...] en 1900, Paul Cantillon s'installe rue Gueude comme marchand de biére. Il ne brasse pas, mais il achète les lambics et les met en bouteille. En 1937, ses deux fils, Marcel et Robert commencent à brasser, avec un matériel du 19ème siècle, [...] Og la meg dertil sitere Nicole Darchambeaus «La Gueuze Gourmande» (Les Capucines, Limelette 1995) om Cantillon-bryggeriet, side 9: Pendant ces 37 premières années, les Cantillon achetaient des lambics dans des brasseries proches et les assemblaient en vue de la fabrication de la Gueuze. Cantillon était à cette époque marchand de bières ou encore appelé en terme de métier biersteler. Det er egentlig temmelig klare ord for penga. Forøvrig har også salige John White og den norske ølbloggeren ::bor:: på «The Beer Trotter» fått detaljene rett.

2013-06-28

En Austmann, takk!

Austmann er i ferd med å starte produksjonen i Trondheim, og de har fjernbrygget endel øl hos Kinn, der bryggeriet deres stammer fra. Men hvor får man tak i ølet deres? La meg forsøke å oppklare etter litt forvirrende og delvis feil i en tidligere posting.

For det første, de serverer allerede ølet sitt, blant annet på Ølfestivalen på Kongsberg. Men dette er øl som er brygget i Kinn, for de har ennå ikke satt første batch i Trondheim. I et facebook-foto vises det fire øltyper: Crater Lake (US Pale Ale), Tre Gamle Damer (Belgisk lys ale), Bastogne (Saison) og Årevette (US Amber). Sålangt jeg vet er dette de eneste ølene som til nå er servert.

Det er ikke så lett å lese så mye ut av disse navnene og typene, utover at det må ligge ordspill og hentydninger i navnene, og at de synes å satse på både amerikanske og belgiske typer. Jeg har tidligere synset om at det er få bryggerier som får til (eller ønsker) å brygge både belgiske og amerikanske øltyper godt, så det skal bli interessant å se om de klarer det.

Forøvrig, Crater Lake er en innsjø i en nasjonalpark i Oregon i USA, nært opp til Vinkos hjemsted helt syd Oregon. Årevette er en skikkelse fra overtroen – en vette (eller ånd) fra åren (eller ildstedet). Bastogne er en liten by i belgisk Luxembourg, kanskje mest kjent for et slag under andre verdenskrig. Rett nok har de et mikrobryggeri der, men uten en saison og uten at de er veldig kjent. Kanskje det heller er knyttet til at White Labs har en gjær – WLP510 – som de kaller Bastogne Belgian Ale Yeast, og som trolig er fra Orval-klosterets bryggeri, som ligger i nettopp denne provinsen. Tre gamle damer er umulig å si hva refererer til.

Så er det 30. juni, da det er Toto-konsert i Trondheim, og om jeg har forstått rett står Ågot Lian for serveringen i teltet for de med gullbilletter, og der serveres det Austmann-øl. Du skal nok helst like musikken, ikke bare ølet, for å kaste deg på dette, for om jeg regner rett, koster denne gullbilletten 2141,-.

Så er det 27. juli. Da er det den egentlige offentlige lanseringen, på Den gode nabo. Det er nok øyeblikket å se frem til, og la meg tippe at det blir stinn brakke den kvelden. Det skal komme åtte ulike øl til dette arrangementet og alle skal være brygget i Trondheim. Jeg har tidligere hørt tall så høyt som fjorten ulike øl, men jeg antar at de har måttet skalere litt ned på grunn av sent levert bryggeri og sånn. Det kommer nok flere øltyper etterhvert.

Siden dette er to dager før Olsok og like opp i Olavsdagene, så burde det være en gylden anledning til å lage en St. Olav Triple, men det blir vel ikke i år heller at et Trondheimsbryggeri kjenner sinn besøkelsestid …

Like etter denne lanseringen kommer Bryggerifestivalen i Trondheim. Den arrangeres i parallell med matfestivalen, i Tordenskiold-parken 1-3. august. Der er Austmann påmeldt sammen med E. C. Dahls, Inderøy, Klostergården, Røros og To Tårn. Det blir også et ypperlig tidspunkt å gjøre seg kjent med bryggeriet og ølene deres.

Men allerede før lanseringen 27. juli kommer de visst på tappetårn på noen av «de vanlige utvalgsstedene» rundt om i byen – kanskje så tidlig som i neste uke. Jeg vil tro at stedene å følge med på er Antikvariatet, Diskoteket og Den gode nabo, samt selvfølgelig Ågot Lian som de har et tett samarbeid med. Dette vil nok utover i juli måned være ølet som er brygget hos Kinn.

Så vi får smøre oss med litt mer tålmodighet.

2013-06-22

Supersmaker

Jeg har tatt Testen. Jeg er supersmaker – Juhu! … eller er det egentlig grunn til å juble, og har det så stor betydning?

For det første, smakssansen er kanskje den sansen som brukes minst aktivt i dagliglivet, og derfor den sansen som man best kan klare seg uten – i hvert fall sammenlignet med for eksempel hørsel og syn. Dermed har det vel vært et mindre evolusjonært press på denne sansen, slik at menneskeheten divergerer litt mer på smakssans, og sikkert også luktesans.

En av disse forskjellene er inndelingen i supersmakere, normalsmakere og ikke-smakere. Og aller først, det er tre betegnelser jeg ikke liker særlig: ikke-smakere smaker de også, og det er ikke noe fremragende med supersmakere, og heller ikke noe veldig normalt med normalsmakere. Men mer om det senere. Noen hyppig siterte tall fra forhold i USA sier at supersmakere og ikke-smakere er ca 25% av befolkninger, mens normalsmakere er rundt halvparten. Tall som synes å gjelde England angir 15% supersmakere.

Jeg har lenge villet teste meg, og har hatt liggende testen et halvt års tid, men jeg var så sikker på at jeg ville ende ut som ikke-smaker at jeg lenge prioriterte det bort.

Poenget er at smaksmessig er jeg … vel, la meg være litt diplomatisk og si at jeg synes så mange andre er ekstremt mye flinkere enn meg til å formulere hva de smaker. Når jeg sitter med en imperial stout og tenker at den var smakte mørkt og fruktig, så ramser andre opp: mørkbrent kaffe, tørket korn, vått havrehøy, tørkete plommer, fransk limousin-eik, indre underskall av sitron, mildt brente vest-afrikanske kakaobønner, overmoden dverg-kiwi fra vestre del Nordøya, osv. OK, så jeg tok litt hardt i på slutten av den lista. Men vi har vel alle smakt øl sammen med noen som plukker opp smaker en selv knapt ante eksistensen av. Kanskje er det bare at jeg er en sterk «I» på Myers-Briggs typeindikator, mens disse levende smakskatalogisererne trolig er sterke S-er i MBTI-universet. Eller kanskje de bare kort og godt har bedre luktesans – og/eller litt ekstra krativitet og innbildningsevne?

Men alt dette har lite med hvorvidt man er supersmaker eller ikke, og ordet supersmaker er egentlig nokså dårlig. For det første går dette på smak, ikke på luktesans, og det meste av det som er listet over er luktesansens domene. Smaken er begrenset til bittert, søtt, salt, syrlig, og den litt mystiske umami. Så supersmakere kjenner ikke aromaen av bringebær bedre enn andre – men bringebærenes sødme kan tre tydeligere frem.

For det andre er det ikke så mye at man er flinkere til å smake, men at man rent fysiologisk har flere – og bedre spredte – smaksløker i munnen. Trolig betyr det primært at man har lavere persepsjonsterskler for disse smakene, samt at høyere konsentrasjoner lett blir ubehagelig intense. Jeg er ikke redd for sterke smaker. Tvert om, jeg tigger ofte overskytende wasabi fra bordkamerater på sushirestaurant, men wasabi er ikke smak, men munnfølelse. Likevel synes jeg at en Imperial IPA ofte kan bli litt i heftigste laget.

supersmaker betyr mer sensitiv på smaker enn det betyr at man er flinkere eller bedre. Konsekvensen er ofte at matvarer oftere er spennende nok og mer variert ved lavere konsentrasjoner, så som en tysk pilsner, men det kan bli for mye av det gode med en IPA, ja slikt er ofte en liten ekstremhumlebombe. Man kan si at det å være supersmaker på en og samme gang er en forbannelse og velsignelse.

Med testen falt endel brikker på plass.

  • Kaffe og øl er begge bitre drikker som jeg ikke lærte å bli venner med før jeg var rundt 30 år. Før det drakk jeg dem stort sett bare under «gruppepress» i sosiale kontekster. Veien min til å like øl gikk gjennom relativt lav-humlede belgiske øl.

  • Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til rosenkål og brokkoli, for de smaker kort og godt ikke spesielt godt. Det har jeg forøvrig til felles med President George H. W. Bush – senior. Da han overtok som president, sies det at en av hans første instruksjoner i Det hvite hus var å gi beskjed til kjøkkendet om at det ikke lengre skulle serveres brokkoli. Han hadde aldri likt det, men han hadde pliktskyldigst spist opp maten sin, men nå skulle det sannelig være slutt. Jeg forstår han så inderlig godt!

  • Rødkål har ingenting i grønnsaksblandinger og salater å gjøre. Den er bare intenst bitter og ødelegger resten av salaten. Jeg har aldri forstått hvorfor de bruker den i ferdigsalatblandinger.

  • Litt vel ofte ender jeg opp med å være uenig med andre om hvordan ting smaker, og da oftest rundt intensiteten på ting, og dermed gjerne balansen i ølet.

  • Jeg får alltid «pepper» fra min bedre halvdel for mitt liberale forhold til salt. Det viser seg at supersmakere ikke går i samme overlast på salt som på for eksempel bitterhet, mens rikelig med salt demper inntrykket av de andre smakene. Derfor er heftig salting av maten en måte å gjøre den mer spiselig.

Supersmakere er forresten ikke jevnt fordelt. Kvinner er oftere supersmakere enn menn, og etnisk europeere er sjeldnere supersmakere enn andre. Med fare for å overgeneralisere, så er det fristende å koble humlerik amerikansk mikrobryggeritradisjon mot ikke-smakere, for hvite menn er overrepresentert – både som ikke-smakere og innen mikrobryggeriverdenen. Men jeg har ingen data å legge til grunn.

Enda mer spekulativt er hypotesen som forsøker å forklare forskjellene på den geografiske distribusjonen av supersmakere. Det går noe slikt som: gifter er ofte bitre, så de som misliker bitre smaker har hatt et evolusjonært fortrinn ved at de i litt større grad har skydd giftige planter. Men hvorfor skulle dette i mindre grad gjelde for nord-europeere? Vel, hypotesen sier at de har hatt mindre evolusjonær nytte av å unngå bitre giftplanter, dels fordi det er færre slike i Nord-Europa, og dels fordi milde gifter har vært nyttig for å preservere mat i et område med sterk sesongvariasjon i tilgjengelig mat. Eller var det den sesongmessige matmangelen som gav en evolusjonær fordel til de som ikke var så sære i smaken på hva de spiste? Tjaja, hypoteser ... de blir først interessante når noen gjør noe arbeid for å bekrefte eller falsifisere dem.

Og så tilbake til testen. Hva er det egentlig. Det er en liten papirstrimmel fra Supertaster.com med PROP, som er et stoff som supersmakere trigger veldig hardt på, men som ikke-smakere ikke fanger opp. Dermed ligger det også i kortene at forskjellene er litt mer enn bare antallet og distribusjonen av smaksløker. På tunga mi var den intenst bitter, mens Magni syntes den mest smakte litt papir.

Det er heller ikke så enkelt som at dette kort og godt og uforanderlig er genetisk betinget. Barn sanser tilsynelatende smaker bedre, selv om senere i livet er ikke-smakere, hvilket kan forklare hvorfor mange barn har et sært forhold til hvilken mat de liker og hvorfor dette endrer seg over tid. Kvinnlige supersmakere blir litt mer normalsmakere ved overgangsalderen, mens gravide kvinner kan få smakssansen skjerpet som om de var supersmakere.

BBC har en forøvrig fem-spørsmålstest på nettet, men den er totalt ubrukelig i mine øyne. Den tester mest om du er over gjennomsnitt interessert i lukt og smak, ikke om er supersmaker. Rett nok er det kanskje et visst overlapp, men det er langtfra noen ekvivalens.

Det er mye annet som kunne vært skrevet om supersmakere her, men vi får heller komme tilbake til temaet og kanskje forsøke å vinkle det litt mer mot øl.

- lagt inn av Captain Frodo - 2013/6/24 16:30:23
Meget interessant. I likhet med deg blir jeg ofte svimmel når jeg ser beskrivelser av smaksopplevelser av øl. Og litt fascinert. Jeg nøyer meg med å kategorisere om jeg gjerne smaker et øl igjen, eller om min gane vil bli skånet for akkurat det ølet for fremtiden. Når det gjelder rosenkål har jeg og min kjære frue hatt et antall meningsutvekslinger over middagsbordet. Hun påstår rosenkål er fantasistiske greier, hun snuser på dem og gumler dem i seg. Jeg synes ikke det er godt i det hele tatt. Brokkoli kan gå, men er ikke noen høydare. Jeg synes wasabi smaker død og fordervelse, jeg skyr det som pesten! Ellers synes jeg selleri er ekle greier, selv små biter i en rett kan gi meg avsmak. Alle andre grønnsaker kan jeg sette stor pris på som tilbehør. Jeg må få kloa i en slik test :-)

Side 7/43: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »