Anders myser på livets særere sider

Side 7/62: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »

2015-12-07

«Juleøl» i avisene

La oss holde oss til Nasjonalbibliotekets avisdatabase en stund til. Vi kan bruke denne databasen til å sjekke når ordet «juleøl» sklir inn i det offentlige ordskiftet.

Vel, strengt tatt har vel det alltid hett juleøl? Er ikke dette ordet eldre enn avisene? Ja, vi skulle tro det. Begreper som gravøl, barnsøl, arveøl, festeøl, kirkeøl og andre former finnes langt tilbake, og refererer til «øl» som navn på festlighet der det konsumeres øl, snarere enn selve drikken. Men ordet «juleøl» synes ikke å ha samme forståelse, i hvert fall ikke i moderne norsk. Et gravøl er primært en sammenkomst, mens et juleøl er primært en drikk. Uansett er ordet gammelt.

Hva sier så avisene? Her er en oversikt over hvor mange ganger «juleøl» er nevnt pr tiår bakover.

antall benevnelser av juleøl pr tiår

Antall treff på 'Juleøl' i aviser (blått), bøker (rødt) og annet arkivmateriale (oransje). Merk her at Y-aksen er logaritmisk, så selv små bevegelser på Y-aksen kan gi store forskjeller, se tallene på Y-aksen.

Før noen andre påpeker det, så la meg ile til å si at disse dataene må tas med visse forbehold. Nasjonalbibliotekets innskanning av aviser er langt fra komplett. Dessuten er tekstgjenkjenning ikke en perfekt teknikk og det finnes stavevariasjoner. Men denne databasen er ufattelig mye bedre enn ingenting, som ville vært alternativet.

Så over til dataene. Det er flere interessante hopp her.

  • Det er et stort hopp opp i løpet av 1880-tallet. Før dette er det bare sporadisk nevning av juleøl. Men på 1880-tallet skjer det noe, og så holder «juleøl» et nytt nivå i flere tiår. Før 1880 var «juleøl» noe kuriøst eller folkelig. Det var endog behandlet som et ikke helt innarbeidet ord i språket. Men i løpet av 1800-årene blir juleøl fast inventar i språk og aviser. Det er mulig vi skal takke Kristiania Actie-Ølbryggeri for dét.

  • Det neste store hoppet er 1930-tallet. Trolig er det en ny giv i reklametenkningen der man går fra å tenke på reklame som en liten rubrikk annonse som opplyser om tid, sted og pris for å kunne kjøpe en eller annen vare, til at reklame i løpet av 30-tallet blir noe mer manipulerende. Man spiller på følelser og psykologiske faktorer. Reklamen – og reklamebransjen – blir kreative og utforskende. Samtidig er det i denne perioden Bryggeriforeningen festet grepet om kartellinndelingen av landet, der hvert bryggeri var sikret et beskyttet hjemmemarked i bryggeriets omland. Et slikt kartell fordret ironisk nok at man hadde en høy grad av standardisering av produkter. Om et bryggeri ikke hadde et bestemt øl, ville det bety at befolkningen i det distriktet ikke fikk den varen. Jeg tror vi skal tilskrive hoppet på 30-tallet til Bryggeriforeningen og reklamebransjen.

  • På 40-tallet synker antallet referanser til juleøl, men bare i avisene, ikke i bøker og andre medier. Ressurssituasjonen under krigen og i årene umiddelbart etter gjorde at man ikke kunne brygge sterkøl, og da var det heller ikke noen grunn til å reklamere for det. Dessuten var avis-Norge temmelig redusert under krigen. Men juleølet var allerede etablert, og man snakket – og fablet – om det selv om det ikke var på markedet.

  • Den neste økningen skjer på 50- og 60-tallet. Det er i denne perioden at juleølet blir klassisk og reklamen virkelig tar av. Norge var inne i en enorm velstandsvekst, og juleøl hørte til – som det ble sagt i denne fornøyelige og tidstypiske reklamen fra denne tiden. Merk at det ikke nevnes et eneste bryggerimerke. Det reklameres for øl – bare generisk øl. Konkurransen bryggeriene imellom var jo allikevel gjennomregulert av bransjen selv, så bryggeriene – eller bryggeriforeningen – kunne nærmest lage «felles» reklamefilmer.

  • Vi ser at antallet nevninger av «juleøl» nærmest blir halvert fra 60- til 70-tallet. Dette må vi tilskrive forbudet mot alkoholreklame som trådte i kraft 1. juli 1975. Og siden forbudet trådte i kraft midt i tiåret, må effekten ha vært betydelig større enn det som disse dataene gir uttrykk for.

  • I løpet av 80- og 90-tallet når man nye rekorder, selv med reklameforbudet. Jeg tror vi kan tilskrive dette at bryggeriene tilpasser seg det som kalles et «dark marked», altså et reklamefritt marked. Det er i denne perioden vi får ølklubber og juleøltester. Vi kan like det eller ikke, men øltestene er vel så mye og kanskje mer bryggeri-pushede som de er forbruker-etterspurte. På 90-tallet hardner konkurransen mellom bryggeriene rundt juleøl. Siden sterkølsalget legges til Vinmonopolet er i prinsippet alle bryggeriers juleøl tilgjengelig for alle forbrukere, og det er lite som demmer opp for juleøltesthysteriet.

  • At tallene peker nedover etter 2000 kan skyldes mange ting. Kanskje er det litt avisdød som gjør at ting sies i færre aviser? Kanskje er nasjonalbibliteket som har en backlog på skanningen sin? Kanskje er det populærkulturen som flytter seg fra avisspalter og bøker i retning av Internett? Og devis er det grafen som lyver litt, for siste periode dekker knappe 6 år, fra 2010 til 2015. Om vi ekstrapolerer tallene, burde vi få ny rekord for dette tiåret.

På et overordnet nivå kan man si at det er ytre påvirkninger som styrer dette. Krigen og reklameforbudet drar det nedover. Interesseorganisasjoner og reklamebransjen drar det oppover. Historien om øl er ikke bare historien om ølet, men det er fortvilende ofte historien om lover, om kriger og om de samfunnsmessige rammene som ligger rundt. Man kunne trolig ha dekket et betydelig andel av historietpensumet, i hvertfall europeisk historie, ved bare å fortelle om ølbrygging og øldrikking.

Forsåvidt er ikke juleølet bare en kasteball, for uten at det var godt, ville man heller ikke få solgt det over så lang tid.

For å oppsummere: vi har nå en kvalifisert mistanke om hvor vi skal se for å nøste videre rundt jakten på juleølets kilde. Vi kan se på hvordan annonseringen endret seg på 1930-tallet, og vi kan se på hva som skjedde på 1880-tallet. Og vi skal definitivt se hva man sa om juleølet før 1880-tallet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Råtten indeksering - lagt inn av Bernt - 2015/12/7 08:37:16

Det bør nevnes at Nasjonalbibliotekets indeksering av gamle kilder leaves a lot to be desired, ofte feiler den på særnorske tegn eller på gotiske fonter. Mer enn en gang har jeg funnet en interessant sak, som ikke dukket opp i trefflisten, bare ved ren tilfeldighet.

Jeg kikket f.eks. raskt igjennom flere etterfølgende utgaver av Aftenposten i desember 1880 og fant utgaver med juleøl, som ikke dukket opp i søket. Ref til dømes "Billigt Juleøl" på siste side i Aftenposten 24. og 28.desember 1880. Disse dukker ikke opp i søkets treffliste, bare 23. og 27.desember.

Derfor er nok tallene i din oppsummering for lave, i det minste for 1800-tallet.
Javisst, enig i det - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/7 09:18:43
Ja, jeg er enig i det. Ikke bare er er lange årganger som mangler, så som Drammen Tidende 1860-1944, men ofte er det tallrike årganger som ligger inne digitalt om du bruker datosøk, men som ikke er tilgjengelig om man bruker fritekstsøk, f.eks Adresseavisen som mangler masse årganger i tidsrommet 1830-1860 som fritekstsøk, men har 1839, 1842 (elns) osv. Dessuten må du på en IP på et bibliotek dersom du skal ha sjanse for å få noen særlig treff på aviser etter krigen, pga opphavsrett eller noe slikt.

Men alt tatt i betraktning, det er det beste vi har for å søke i en stor mengde aviser. Med alle sine mangler (og de er tallrike) så er det langt bedre enn ingenting.

2015-12-06

Julebrusens komme

En artighet i juleølets nyere historie er fortellingen om hvordan bryggeriene ikke kunne annonsere for juleølet, men måtte finne subtile omveier. Mange bryggerier «brygget» også brus, så i stedet for å annonere juleølet sitt, annonserte de at julebrusen var kommet, og leserne visste at det var et skjult signal om at juleølet var kommet. Men var dette tilfelle? Idag er søndag og hviledag, så vi tar en liten avstikker i jakten på juleølets kilde.

Egentlig var det Storemy på Ølportalen som trigget meg. «Hva er bakgrunnen for 'Julebrusen har kommet'?» spurte han under Bergen Juleølfestival. «Øhh, jeg har vagt hørt om det, man ligger det en historie bak?» svarte jeg. Vi konkluderte med at vi begge hadde hørt om det, og at det hørtes ut som en god men litt vag historie. For god til ikke å grave i.

Dersom historien er sann, burde man finne bevismateriale i avisene. Dette er noe som nødvendigvis må ha skjedd etter at reklameforbudet inntrådte på 70-tallet, så siste fjerdedel av 1900-tallet burde være rett tidsrom.

Et søk i Nasjonalbibliotekets avis-database etter «Julebrusen har (eller er) kommet» gir et magert resultat. Rett nok finnes det noen annonser for julebrus. Men det er ingen veldig klare forsøk på å omgå regelverket, det er heller ingen store mengder av slike annonser. Det er 33 treff på «julebrusen er kommet» og 5 treff på «julebrusen har kommet». Det fleste treffene ligger i tidsrommet 1985-93. Forøvrig er det 21 treff på «juleølet er kommet" i samme tidsrom.

De fleste treffene på frasen «Julebrusen er kommet» synes å være til artikler, kommentarer, kronikker og annet stoff der man akker og oier seg over reklameforbudets idioti. Det kan nesten virke som historien om Julebrusens komme er blitt en standardisert uthenging av reklameforbudet. Ja, den brukes nærmest som et kroneksempel på dumme reguleringer generelt. Den nevnte perioden der frasen nevnes mest, faller sammen med og litt etter tiden da det foregikk en storstilt deregulering og forenkling av regelverk og statsstyring. Var julebrus-historien mest en favoritt-anekdote blant de som kjempet for deregulering av Norge?

I neste omgang kan den ha blitt en vandrehistorie som nesten kunne vært sann, men som egentlig lever mest fordi det er en god historie. Det man i de kretser kaller en avisand.

Her er forresten noen av de tidlige annonsene som faktisk har eksistert. Grans produserte både brus og øl, så det var et reell potensiale for kryssreklamering, og Grans har i hvert fall i nyere tid vist stolthet over «kreativ» reklame og markedsføringsteknikker. Fontana vare en ren brusfabrikk, selv om de også hadde endel utsalgssteder, og jeg ikke vet om de også solgte øl der. Nora eide på dette tidspunktet Ringnes, men faren for kryssreklamering var liten når mineralvannet og ølet var solgt under foreskjellige varemerker.

Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora.

Den første annonsen er fra Aftenposten 28. november 1986. Den andre annonsen er fra Asker og Bærum Budstikke 11. november 1992, og er annonse for butikken Grans minikjøp, som var en butikkjede Grans bryggeri opprettet for å få avsetning på varene sine i konkurranse med bryggeriforeningens medlemmer – og ja, de solgte corn flakes, fiskeboller og toalettpapir i tillegg til øl og brus. Den tredje annonsen er Aftenposten 11. desember 1985, men den siste er fra Aftenposten 19 november 1996. Fontana var en brusfabrikk i Oslo som ble opprettet i 1965 og som la ned produksjonen i Oslo rundt århundreskiftet.

Det er selvfølgelig rikelig rom for feil i denne analysen. Annonser kan ha sær font som ikke er detektert av Nasjonalbiblioteket. Annonsene kan ha vært på plakater i butikkvinduene eller lignende. Ikke alle avisene er med i denne avisdatabasen osv.

Men i det store og det hele virker det ikke som om bryggeriene har tynet reklamereglene ved å snikannonsere juleøl gjennom å utbasunere at julebrusen har kommet, i hvert fall ikke i avisene. Jeg bør vel være litt forsiktig, for jeg kan ikke garantere at ikke noen drar frem en rekke annonser om julebrus som motbeviser meg, men jo mer jeg leter i avisarkivene, jo mer blir jeg overbevist om at «julebrus» ikke har vært noe utbredt reklamekodeord for juleøl – annet enn som et hyppig eksempel i den offentlige debatt på konsekvensen av idiotiske lover og regler.

Men det er en god historie. Og av og til er gode historier så gode at man ikke skal ødelegge dem ved å grave i dem …

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-05

Klassisk norsk juleøl

Det ser ut som det er polølet fra makrobryggeriene som kan føre anene som juleøl lengst bakover – i hvert fall blant de kommersielle ølene. Hvordan er dette klassiske norske juleølet? La oss se på Norbryggs definisjon av denne øltypen, som er klassifisert som øltype 13F.

Innledningsvis nevnes det at juleølet minner om et mørkt bokkøl, og at det ble brygget etter andre verdenskrig. Det første er jeg enig i, det andre kan vel diskuteres, for makrobryggerienes juleøl ble jo brygget før andre verdenskrig også - men storhetstiden har nok helt klart vært siste halvdel av 1900-tallet.

Styrken skal ligge mellom 6,0% og 7,0% ABV. Restsødmen kan være fra 1.014 til 1.022, hvilket er et temmelig bredt spenn. Det er også et spenn som strekker seg helt opp mot det som er lov for fyldige portere, stouter og bokkøl.

Aroma skal være Svak til middels humleduft, og et svakt preg av fruktighet. Maltrik aroma. Ølet skal ha malt i fokus, men merk at hverken kaffe eller sjokolade listes. Dette ølet skal nok være mørkt, men ikke utpreget brent eller sterkt røstet. Humle skal det også være, men humla spiller tredjefiolin i dette ølet. Ellers kan juleølet være svakt krydderaktig, men krydderpreget må ikke komme fra krydder. Juleølet skal følge renhetsloven! I den grad man kan få inn kryddertoner via gjær, humle eller malt, så er det greit, spesielt om det er krydder som matcher med jula.

Farge og utseende er oppgitt til å kunne variere i farge fra kobber til mørk brun. Det er et forbausende stort sprang i farge fra kobber til mørk brun, og det sies ikke noe om skum, som jeg mener skal være der, men hverken være fluffy eller kniv-og-gaffel-tykt. Fargen på skummet bør være mørk kremfarget til lysebrun. Erfaringsmessig har bryggeriene variert fargen mye over årene, men trenden virker å være i retning av mørkere juleøl, for å matche mikrobryggerienes juleøl. Mange har poengtert at juleøl skal være rødlig brun i fargen. Jeg vet ikke om det skyldes at rød er en signalfarge for jula, men et rødskjær i juleølet regnes ofte som en god ting.

Om smaken sies det: Det tradisjonelle juleølet er undergjæret med en utpreget maltsmak og middels bitterhet, liten humlesmak. Det skal være mye malt og sødme. Bitterheten skal være noe nedtonet og dens funksjon er mest å balansere sødmen. Det skal være et øl som egentlig skulle være for søtt, men som humlebitteren drar tilbake innenfor det akseptable.

Kroppen til et juleøl skal være Middels til stor fylde. Det betyr at masse fylde, men samtidig bør det heller ikke være for søtt. Her er det ofte stor variasjon.

I denne definisjonen står det ingenting om CO2-nivå. Jeg vil mene at den skal være svakere karbonert enn pilsen, mer i retning av et bokkøl. Dette ølet skal kunne serveres endel varmere enn pils, uten at det blir kullsyreprikking i munnen eller at kullsyra reduserer ølet kropp i vesentlig grad.

I vrimmelen av spennende juleøl fra mikrobryggeriene er det verd å plukke med seg noen klassiske norske juleøl. Det er sannelig ikke sikkert at denne stilen overlever så lenge - hvem vet om man kan få tak i troverdige eksempler på dette ølet om 15-20 år? For det første presses den i retning av heftigere og mer smaksrikdom. For det andre er det så mye annet som kaller seg juleøl at stilarten utvaskes. Ikke minst er det så mye annet spennende å kjøpe at det klassiske norske juleølet fremstår litt kjedelig og sidrumpa. Sjekk juleøltestene og plukk opp flasker av noen som har gjort det bra.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Øltyper - lagt inn av Gustav F - 2015/12/6 13:15:52
Jeg heller stadig sterkere mot at "Juleøl" bør håndteres som en øltype som alle andre. Selges det som juleøl bør det være en halvmørk lager rundt 6-7%, ikke noe annet. (slutt på rant)

2015-12-04

Hva med julebokken?

Før vi går videre, er det verd så ofre litt tid på julebokken, dette kraftige juleølet som så ofte vaker rundt toppen på juleøltestene, ihvertfall blant alle industriølene. Et kanskje dét et spor i retning av det originale juleølet? (Dette er fjerde luke i årets julekalender.)

Julebokken klassifiseres gjerne som en dobbeltbokk, og helt feil er det ikke. Bakgrunnen og motivasjonen for dette ølet ligger som så mange andre øl i stor grad i lovverket.

Fra 1.1.2000 ble avgiftene på øl og vin og andre alkoholiske drikker samordnet i regelverket. Frem til da fantes en egen avgift på øl, og et annet regelverk for ikke-øl. Dette var del i et større oppryddingsarbeid for å gjøre regelverket enklere og mer generelt. Den gamle ølavgiften strakk seg opp til 7,0% og var i utgangspunktet koblet mot at øl ikke fikk lov til å være sterkere. Men allerede et par år tidligere, i 1998, hadde man etter påtrykk fra EFTA-domstolen tillatt øl over 7,0%.

Ringnes var da raskt ut med sin «Ringnes Loaded» på 10,2%, et navn som det ble reagert på og som Vinmonopolet nektet å selge før den ble omdøpt til «Ringnes Eagle». Dette ølet ble salgsvinner for sterkøl på Polet i minst fem år i strekk – selv om vi må huske at det var snakk om små volum.

Etter samme lest som Eagle, laget Ringnes også sin Julebokk, visstnok første gang til julen 1999. Den speilet juleølet omtrent som Eagle speilet pilsen. Det er vel ingen overdrivelse å si at mens Eagle var en populær, mangeårig døgnflue, så var Julebokk en mer langsiktig suksess. Dette ølet har brukt å bli brygget hos Arendals Bryggeri, selv etter at de mer eller mindre forsvant ut av Ringnes-systemet. Det var snakk om at Ringnes skulle flytte bryggingen til et annet bryggeri, spesielt etter fadesen der partiet ble trukket tilbake på grunn av flasker som sprakk i 2013. Likevel mener jeg at Julebokken også for 2014 ble brygget i Arendal.

Styrken på dette ølet har variert endel. Den har lagt helt oppe på 9,9%, men også nede på 8% – visstnok etter at ølet ikke gjæret skikkelig ut, og ble tappet med endel ekstra fylde. Det er sannelig godt at også de store industribryggeriene kan ha slike utfordringer.

Dermed er ikke julebokken et øl med lange tradisjoner. Man har nok hatt bokkøl i tankene rundt juleøl i Norge tidligere, men Julebokk ser ut til å være en nyvinning fra 1999, motivert av å etablere et produkt i et markedsvakum etter at regelverket endret seg. At dette ølet kan virke som det «alltid» har vært her skyldes vel mer at det var etablert før de fleste av oss ble øl-nerder, og at det alltid har blitt respektert som et bra øl.

Dette ølet har forresten bra lagringspotensiale, i likhet med flere av de europeiske sterke juleølene, så som Samichlaus, som fra dagens produsent faktisk ikke er eldre enn 2000, og som opprinnelig ble brygget i 1979 et bryggeri (Hürlimann) som senere ble kjøpt Carlsberg, men da hadde man allerede lisensiert ølmerket til Schloss Eggenberg. Samichlaus er nesten kvalmende søt om det drikkes ferskt, og er et øl som ikke bare kan lagres, det bør lagres.

Julebokk representerer ikke noen lang linje med juleøl, så vi trenger ikke å nøste videre i den retningen. Ei heller har noen andre norske bryggerier tatt opp denne øltypen.

Det er ofte forbausende hvor raskt tradisjoner etablerer og plutselig synes å ha vært der for alltid. Dette er verd å merke seg når vi skal se senere skal se 1000 år bakover, for når selv 15-20 år kan bli til «alltid», sier det seg selv at det er vanskelig å generalisere og ekstrapolere over 25-30 generasjoner.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-03

Butikk- og poljuleøl

En av særegenhetene ved norsk juleøl, er at det ofte kommer i en butikkvariant og en polvariant, i motsetning til de fleste andre norske øl. Hva er egentlig bakgrunnen for det og hvilket av dem er det «ekteste» juleølet?

(Årets julekalender på denne bloggen er «Jakten på juleølet», en serie som forsøker å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Dagens luke er 3. desember.)

Det er en viss tradisjon for at ett og samme øl kan komme i ulike styrkegrader. Det er nok å nevne engelske øl og hvordan man hadde graderinger med B, XB, XXB, XXXB osv for å markere styrke på bitteren – og ikke minst pris. Det virker som dette har vært mer utbredt der overgjæring var vanlig, selv om vi har eksempler med undergjæring, så som dobbeltbock eller våre norske landsøl/lettøl som matcher pilsner.

Det har imidlertid ikke vært noe fremtredende trekk i Norge etter industrialiseringen av bryggingen. Frem til 90-tallet var juleølet generelt i klasse 3, i praksis rundt 6,5% ABV. Litt av bakgrunnen for det er nok at den grove inndelingen i tre skatteklasser gjorde at «alt» øl ble liggende rundt 2,5%, 4,7% eller 6,5-7.0%, fordi dette var de optimale balansepunktene mellom smak, pris og skatt.

Men pussig nok, for klassisk norsk juleøl har to styrkevarianter vært regelen mer enn unntaket, og ofte måtte man kjenne fargekoding eller annen lavmælt merking for å se hva som var hva.

Som nevnt var juleølet frem til 90-tallet et sterkøl. Når det dukket opp i butikkstyrke (også kalt klasse 2 eller klasse D), så skyldes det lovverket. Fra mars 1993 ble salget av sterkøl over 4,7% flyttet inn til Vinmonopolet. Omkring de tider var det bare rundt 110 pol i Norge – idag har vi passert 300. Bryggeriene må raskt ha sett potensialet for et juleøl i butikkstyrke, om ikke annet for å kapre kunder med ønske om juleøl og med lang vei til nærmeste pol. Nordmenn er dessuten vanedyr. Når de kjøper ølet sitt i dagligvarebutikken, så fortsetter de med det, selv om varene skifter i både type og produsent.

Grunnen til å flytte ølet – og juleølet – inn på Polet var et sterkt ønske om å holde svakvinen ute av dagligvarebutikkene. Frem til det tidspunktet kunne alt øl selges i butikk, mens all vin måtte på Polet. Etterhvert som man skulle EU-tilpasse regelverket, ble det klart at man ikke kunne forskjellsbehandle ulike drikker basert på råvarer. Dermed måtte man enten tåle vin på 7,0% i butikk, eller så måtte øl på 7,0% inn på Polet. Problemet hadde ikke stoppet der, for etterhvert som sterkøl over 7,0% ble tillatt, ble bare problemstillingen mer akutt.

Det hele endte visstnok som en poli tisk hestehandel mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, i en avtale som får stå som et klassisk eksempel på win-win-forhandlinger: KrF fikk ned tilgjengeligheten på alkohol, mens AP fikk igjennom en viktig EU-tilpassing.

Dermed er juleølet i butikkstyrke et relativt nytt produkt. Det er ikke dermed sagt at juleøl nødvendigvis alltid har vært sterkt, men i tiårene frem mot 1990-tallet var det hovedregelen at det skulle holde rundt 6,5%. Om vi skal nøste opp tråden til det originale juleølet, er det ikke butikkstyrke-ølet vi må følge, men sterkølet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-02

What goes around …

For noen år siden var jeg sjåfør og bryggeteknisk tolk for den amerikanske ølbloggeren Joe Sixpack. Han skulle besøke stjørdalsbryggeren Morten Granås på en reise for å studere norske juleøltradisjoner. Det ble intet normalt og kjedelig bryggeribesøk, for å si det med et understatement … men la oss holde oss til juleølet.

(Årets julekalender på denne bloggen er «Jakten på juleølet», en serie som forsøker å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Dagens luke er 2. desember.)

Under besøket spurte jeg ham hvorfor han hadde valgt å besøke Norge under research med en bok om juleøl. Bortsett fra utsiktene til å kunne se nordlys, nevnte han én viktig grunn: Anchor Brewing.

Det er litt feil å si at Anchor Brewing i San Fransisco var en av de første mikrobryggeriene, men samtidig fanger den påstanden mange sannheter. Anchor var et gammelt bryggeri fra 1870-talet. De var teknisk sett konkurs da Fritz Maytag kjøpte seg inn i 1965. Og ikke bare var de økonomisk konkurs, de var også teknologisk akterutseilt. Maytag investerte store pengesummer over lang tid for å få dem på rett kjøl. Andre bryggerier startet opp noen år senere, der New Albion (som introduserte cascade) i 1979 regnes for det aller første, også de i California. De skulle alle bidra til mikrobryggerirevolusjonen, men Anchors bidrag omfattet juleølet (i tillegg til å redde ølstilen steam beer).

Man hadde hatt juleøl eller sesongøl i USA, men det var forsvunnet rundt andre verdenskrig. Anchor plukket opp denne tradisjonen, og slik jeg forstod Joe Sixpack (neida, det er ikke hans virkelige navn), kom inspirasjonen til dette fra Norge. Anchor hadde hørt om norsk juleøl, og det inspirerte dem til å brygge sitt eget juleøl i 1975, det etterhvert så berømte Anchor Christmas. Såvidt jeg forstod Joe Sixpack, hadde han dette fra sikre kilder, muligens hos Anchor selv.

Du kan fremdeles kjøpe dette ølet. De bruker ny oppskrift og ny krydderblanding hvert år, og etikettene har bilde av et nytt tre for hvert år. I år kommer det i sin femtiende utgave. Det ville heller ikke vært første gang et amerikansk bryggeri plukker opp en litt vag beskrivelse av en europeisk bryggetradisjon, og «kopierer» den på en måte som er temmelig ugjenkjennelig de som representerer den opprinnelige tradisjonen.

Anchor slo an tonen med juleølet sitt. Andre amerikanske bryggerier fulgte etter, og den amerikanskættede mikrobryggeribølgen feide også tradisjonen med juleøl med seg ut i verden. Nå skal jeg på ingen måte påstå at de ulike europeiske land er uten juleøltradisjon før mikrobryggeriene kom. Og konseptet juleøl er så nærliggende at det måtte ha skjedd før eller senere, med eller uten Anchor.

Men likevel … før vi graver videre i røttene til de norske juleølet, skal vi være åpne for at minst én gren av røttene til mikrobryggeriverdenens juleøl strekker seg til norske juleøltradisjoner fra industribryggeriene. Årstallet 1975 er kanskje heller ikke tilfeldig, men det skal vi komme tilbake til senere. Vi synes kanskje at juleølene til de små og spennende mikrobryggeriene står i opposisjon til de «kjedelige» industrijuleølene, men samtidig er de også direkte nedkomne barnebarn av nettopp disse juleøltradisjonene. Og som ekte avkom opponerer de mot sitt opphav.

Dagens flaske juleøl er en litt generisk, humle-ale fra en av de nye craft-stjernene på bryggerihimmelen. Det er brunlig, nesten klart, med middels lavt maltpreg, har mineralvannaktige CO2-bobler, og avgir et whiff av en fenolisk og ubestemmelig kjemisk duft som sniker seg frem når glasset swirvles. Jeg mistenker en gjæring som har gått berserk eller et uheldig humlevalg. Ølet har rikelig med nørrøn mytologi – ja andre mytologier også – uten at det er innlysende hvordan ølet inni flaska er beslektet med vikinger og ikonologien på etiketten. Denslags er visst noe marketing-folk er glade i, skjønt for akkurat dette ølet er referansene så obscure at spesielt ikke marketing kunne ha kommet opp med dem. Ølet er greit-ish drikkendes om man bare ikke swirvler. Og som alltid: jeg velger å holde disse smakingene anonyme.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-01

Jakten på juleølet

Hvert år kommer juleølet, men hvor kommer det fra? Nei, jeg mener ikke bryggeriet, men hvor kommet det fra rent historisk? Når vi brygger juleøl, så kaller vi det tradisjon, men ett sted bakover i historien må man ha startet den tradisjonen. Dessuten må man på mange punkter i historien ha endret og justert på tradisjonene. Årets julekalender på denne bloggen er jakten på «det opprinnelige juleølet», og dette er første del – for 1. desember.

Kan vi faktisk finne det originale juleølet? Nei, det er lite trolig. Men vi kan lete, og vi kommer til å finne mangt og mye under letingen. Om vi ikke kan finne kilden til juleølet, er jeg overbevist om at vi kan spore opp mange av kildene til hvordan juleølet har utviklet seg over årene.

Hvorfor bør vi lete etter juleølets kilde? Juleølet er bryggerienes stolthet. Juleølet er noe mer enn «yet another» øltype. Juleølet er myteomspunnet. Juleølsmakinger er den kvalitetsmessige kappleiken bryggeriene i mellom, der det kvantitative motstykket er Bryggeriforeningens salgsstatistikk.

I tiden etter krigen var det tynt med import av appelsiner og annen eksotisk frukt. Men til jul kom det noen skip med slik last, og alle så frem til juleappelsinene. Slik ser vi fremdeles frem til juleølet når høstmørket har senket seg. Rent teknisk har det aldri vært noe hinder for å brygge juleøl hele året – i motsetning til mange frukters tilgjengelighet. Likevel er dette en julete tradisjon med en klart definert sesong. Hvorfor kunne vi ikke hatt juleølet hele året?

Vi har julekaker, julemarsipan, julekalendre, julesjokolade, jule-ditt og jule-datt, men knapt noe «juleting» får voksne folk til å gå så av skaftet som juleølet. Noen legger tilsvarende fokus på smaking av julebrusen, og enkelte forsøker seg på julemarsipanen, men intet kommer opp mot juleølet. Selvfølgelig kan man mistenke at ligger under noen kommersielle salgskåte tricks, men interessen for juleølet er så bred og intens og årviss at dét vanskelig kan være hele forklaringen.

Samtidig svirrer mytene om vikinger og juleblot og et juleøl som du ble landsforvist om du ikke brygget. Hvor mye av dette er bare myter, og hvor mye av dette er faktisk beslektet med dagens juleøl?

Så la oss forsøke å skrelle av lag for lag av juleølet, for å komme inn til kjernen og opphavet. Kanskje kommer vi ikke helt inn og kanskje finner vi at løken forsvinner etterhvert som skallene skrelles av. Dog er jeg overbevist om at vi finner mye interessant på veien.

Og ikke minst, la oss smake på årets juleøl. Siden jeg ikke smakstester på bloggen, så får det bli anonymt. Juleølet for 1. desember var fra ett av de mindre og nye bryggeriene. Det var mørkt, ale-ish og maltrikt, og omrisset av ølet var veldig lovende. Dessverre smakte det som hjemmebrygget ølkit på maltekstrakt, der kit'et har fått stått og modnet seg tilstrekkelig lenge i butikkhyllen før en kjøper forbarmet seg over det. Jeg mistenker at det er en maltfokusert oksydasjonsprosess. Det blir nok vasken på det meste innholdet i denne flaska.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-11-15

Travelt i det siste

Det har vært litt travelt i det siste. På onsdag i forrige uke hadde jeg et populærvitenskaplig foredrag om særere fermentingstradisjoner av øl for Trondheimsavdelingen av Norsk Biokjemisk Selskap. Forrige helg var det Juleølfestivalen i Bergen, der jeg fordro om røttene til det moderne juleølet. På tirsdag var det ølquiz for novembermøtet i Det gode øls klubb og i går var det juleølfestivalen til Norbrygg, der Steinar og jeg tok tredjeplass i publikumsfavoritten med St. Nicolas 2015.

I alt dette har det blitt lite fokus på å skrive her, og det fortsetter litt til. Til fredag blir det brygging hos Austmann av det ølet som Steinar og jeg vant med på Det gode øls klubbs hjemmebryggfestival i våres. Det burde være unødvendig å fortelle at vi gleder oss som småunger.

Om ikke annet, så har all foredragsvirksomheten gjort at det ramler frem mange gode tema å skrive om … når ting bare roer seg litt, for det roer seg vel snart, gjør det ikke?

Jeg hadde tenkt å vie desember til artikler om juleøl – i en serie om «Jakten på juleølet». Er det ett øltema der det er mange myter og misforståelser og uklarheter, så er det juleøl. Som en «julekalender» for i år, tenkte jeg å grave meg litt lenger bakover i juleølhistorien for hver dag i desember.

I utgangspunktet er målet å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Kanskje finner vi det, kanskje sporer vi av på veien, eller kanskje ender vi på en blindvei? Eller kanskje målet fordamper mens vi er på vei dit, liksom punktet der regnbuen ender. Du får følge med, så får du se.

Frem til da blir det mest litt småtteri her på bloggen, samt at jeg nok sitter å skriver på julekalenderen.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-31

Sladden har falt!

Akkurat idet vær og føre igjen truer med å tillate håndbrekkssladder, så forsvinner en annen sladd: ølsladden over bilder av flasker og glass med øl. Eller gjør den egentlig det?

Det er årevis siden pornosladden forsvant fra halvtvilsomme TV-kanaler, men den svarte firkanten fikk et midlertidig amnesti annetsteds: Å beskytte det norske folk for den ultimate styggedom: digitale bilder av øl. Gud forbarme seg over den øldrikkeren som kunne risikere å bli utsatt for informasjon eller bilder av det ølet han eller hun drakk.

Dette er selvfølgelig lett å harsellere over. Når vi ser litt mer reelt på det er det strengt tatt ikke så ille som det ofte fremstilles. Sladden var visuelt lett synlig, og den gav assosiasjoner til sensur, men den gjaldt bare for de som hadde en direkte økonomisk nytteverdi av å reklamere for øl. Bloggere, aviser og tilfeldige facebook-brukere kunne problemfritt poste usladdede bilder.

Selv bransjefolk ignorerte ofte sladden. Parodien nådde hysteriske høyder, som da websiden til én bransjeaktør klaget sin nød over å måtte sladde bilder – med et litt malplassert innlimt sladde-bilde – mens resten av websidene var gjennomgående ulovlig usladdet.

Det beste ved at sladden nå forsvinner, er at vi kanskje kan få en bransje som forholder konstruktivt seg til lovverket. Det har vi nemlig ikke hatt. Det må imidlertid nevnes at vi har hatt mange aktører i bransjen som har opptrått lovlydig. Men de fleste har tilsynelatende gitt faen og brutt loven over en lav sko. Saken kan enten vinkles som at sivil ulydighet nytter, eller som at myndighetene tidvis ikke er helt tonedøve for at teknologien utvikler seg.

Kommer bransjen til å overholde de nye reglene? Nei, selvfølgelig ikke. De brøt loven ikke bare fordi den var håpløst akterutseilt, men også fordi reklame fungerer. De samme aktørene kommer til å tyne og tøye grensene under det nye regelverket. Faktisk er det nye regelverket enda mer tåkete og tolkbart enn det gamle, og det er dermed mye enklere å tøye.

Det å bryte loven under de gamle reglene gav en reklameeffekt, og den var desto større jo flere av konkurrentene som holdt seg innen lover og regler. Det var nemlig mange som overholdt reglene, enten de var for store til klare å fly under radaren eller fordi de var prinsippielt lovlydige. Kanskje jeg er misantropisk og kynisk, men jeg forstår ikke hvorfor den regeltøyende delen av bransjen plutselig over natta kommer til å bli lovlydige. Forhåpentligvis blir en tilstrekkelig andel lovlydige, slik at de resterende kan bøtelegges så det svir. Det skriver jeg ikke ut av vrangvilje, men fordi jeg mener at reglene burde være like for alle, og praktiseres likt for alle.

Forøvrig er sladden en avledning. Saken handler om produktinformasjon og en rekke andre, mindre regelendringer. Fremover kan et bryggeri legge ut saklig informasjon og nøytrale bilder av produktene sine. I en tidsalder der internett blir stadig mer integrert i livene våre, var regelverket en foreldet idioti som bare stod der og ventet på å bli dyttet overende. Avholdsbevegelsen var også klar over at endringene var overmodne, og ved å akseptere denne regelendringen har de samtidig blokkert for ytterligere regelendringer i noen år fremover, inntil man kan evaluere de inneværende endringene i det vide og det breie.

Å insistere på at man ikke kunne dele produktinformasjon over internett, var like idiotisk som om man skulle insistert på at bibliotekene ikke skulle kunne digitalisere kartotekene sin, men måtte holde seg til kartotekkort. Eller at all korrespondanse med det offentlige må skje på A4-ark i konvolutter med frimerke. Eller at eksamner må avlegges i håndskrift på gjennomslagspapir.

Hvorfor blir de nye grensene så vanskelige å tolke? Vel, i det gamle systemet hadde du ikke lov til å nevne produktene, uten i et strengt begrenset prislisteformat med for eksempel bryggeri, produktnavn, øltype, beholdertype, volum, alkoholstyrke, opprinnelsesland, pris osv. Det var i det minste enkelt og utvetydig. På internett kunne du ikke engang dét. Med de nye reglene kan du gi faktainformasjon, så som: Vår IPA bruker Cascade som aromahumle for å gi det en sitrusaktig aroma. Dette er ok, men sannsynligvis ikke følgende: … for å gi det den særegne og nydelige sitrusaktige aromaen som alle ølnerder elsker.

Det kommer til å bli et ordkløveri uten like. Det at reglene er nye gjør at bransjen for en stakket stund kan forsøke å unnskylde seg med uvitenhet og misforståelser. Samtidig vil trolig avholdsbevegelsen intensivere innrapporteringen til Helsedirektoratet, slik at man raskest mulig kan få etablert en restriktiv praksis. For mange aktører betyr de nye reglene en innstramming, ikke en oppmykning.

Og det samme gjelder for bilder. Et bilde av en ølflaske på nøytral bakgrunn er greit. Dersom den er duggfrisk og holdes mellom brystene på en badedraktkledd dame er det ikke greit. Dersom den står på et bord med en tallerken fylt med mat ved siden er det kanskje greit … eller muligens ikke greit.

Det samme gjelder bildestørrelse. Dersom det er akkurat stort nok til at du kan gjenkjenne flaska i butikkhylla er det greit. Dersom samme bilde blåses opp til å dekke hele websiden som bakgrunnsbilde er det ikke greit.

Første november går startskuddet for kampen om hvordan de nye reglene skal tolkes. Jeg vil tro at bryggerier og puber har de nye websidene klare – i den grad de ikke allerede bryter reglene.

Samtidig sitter avholdsbevegelsen klar for å finne og påklage bruddene. Du kan se korrespondanse med Helsedirektoratet rundt søkestrengen «alkoholreklame». Det er i skrivende stund 341 brev inn og ut pr siste 12 måneder, selv om mange av dem er ulike dokumenter i én og samme sak. Du bør bla litt i denne postjournalen, så du ser lett at både privatpersoner og avholdsorganisasjoner har anmeldelse av alkoholreklame til Helsedirektoratet som en aktiv syssel. Når kampen starter om fortolkningen av de nye reglene, kommer denne korrespondansen til å eksplodere. Jeg skal forsøke å følge med og rapportere hva som skjer.

Strengt tatt burde ikke sladden forsvinne, fordi de mest attraktive bildene og tekstene fremdeles er ulovlige. Men memet om «ølsladden» har utspilt sin rolle, så det nytter ikke å sladde bilder fremover. Og det er ikke åpning for ytterligere liberalisering av reklamereglene de nærmeste årene, inntil dagens endringer er behørig testet og evaluert.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Halloweenøl

Er halloweenølet ditt ferdig? Vel, det er faktisk ikke et så irrelevant spørsmål. Alle snakker om juleølets posisjon i norrøn kultur, men faktisk fantes det også sankthansøl og halloweenøl. Greia er bare at det er juleølet man har fokusert på i moderne tid.

Det et er selvfølgelig en liten vinkling av sannheten å kalle det halloweenøl, for vi snakker om et allehelgensøl. Gulatingsloven påla å brygge øl til jul, men også til allehelgensmesse. I loven kommer først kapittel 6 om ølet til allehelgensmesse, og så kapitlet om juleøl. Sistnevnte starter i Knut Robbestads oversettelse med «Enno ei ølgjerd har me lova å gjera…» Dersom juleølet var så viktig, burde det komme nærmest som en oppfølging av pålegget om ølbrygging til allehelgensmesse? Det skulle også brygges til jonsvake, altså sankthansaften. Dermed var det tre store fester, spredd utover. Tidligere ble jul feiret senere, uti januar, men ble flyttet til den kristne julefeiringen av Håkon den gode, så det var lengre mellom de hedenske ekvivalentene av jul og allehelgensaften enn det er i dag.

Men er det ikke slik at man mistet gård og grunn om man ikke brygget juleølet? Jo, det står vitterlig slik i kapittel sju for juleøl. Men igjen i Robbestads oversettelse: «Men um nokon sit soleis 3 vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår …». Det er ikke innlysende om «ølgjerdene» refererer til bare de tre manglende juleøl eller om det også omfatter manglende øl til allehelgensmesse. Bøtene for mindre enn tre års manglende brygging var like, og det kan utmerket godt tolkes som staffen for tre års manglende brygging var en oppsummering for både juleøl og allehelgensøl.

Selve ordet halloween kommer fra Storbritania: Allhallow-even, og når vi vet at «hallow» er beslektet med «hellig», kan det ordrett oversettes til norsk som «allehelgensaften». Dette med aften refererer til at det er kvelden før, slik at allehelgensaften (31/10) kom kvelden før allehelgensmesse (1/11), liksom julaften er kvelden før juledagen og sankthansaften er kvelden før sankthansdagen – eller hansmess/jonsmess og kristmess, som var gamle begreper på det.

Idag oppfatter vi halloween som en importert amerikansk skikk, via Donald Duck & Co, handelsstanden og barnehagene. Det er forsåvidt korrekt, men amerikanerne importerte den i sin tur fra britisk og keltisk tradisjon. Det ble ikke en festdag med høy status før irske innvandrere arbeidet seg sosialt oppover i det amerikanske samfunnet. Sånn sett har halloween delt skjebne med for eksempel St. Patick's Day, bare for å ta en annen festdag med øl-koblinger. Når en etnisk gruppe klatrer i samfunnet, klatrer også deres skikker og språklige uttrykk. Man kopierer fra de etniske gruppene man ser opp til, eller i det minste ikke ned på. For eksempel har norsk har hentet langt mer fra tysk språk enn fra samisk.

I Norge var det visstnok vanlig frem til 1600-tallet med en bålfest på allehelgensaften. Det er i så fall fristende å koble det med tilsvarende fokus på ild og lys og lykter i britisk-keltisk tradisjon, som vi har fått overlevert via USA, transformert som lyset inne i de utskårne gresskarene. Mange har sett sammenlikningen mellom halloween-skikken og den norske skikken med å gå julebukk. Men også konseptet med oskoreia julenatta har en ekvivalent med halloween, som i dag kommer til uttrykk gjennom skremmende utkledninger.

Jul og allehelgensdagen led ulike skjebner. Julefeiringen fortsatte med uforminsket kraft, selv om den endret seg gjennom tidene. Men allehelgensdagen svant bort. Etter reformasjonen ble helgenene degradert og man sluttet å feire dem. I tillegg kommer at Martin Luther slo opp sine 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg nettopp på allehelgensaften i 1517, slik at denne dagen fikk betydning som en feiring av reformasjonen. Det er forsåvidt reist tvil om han egentlig slo dem opp på kirkedøren, men det er litt irrelevant her.

Når bryggeriene kom med juleølene, var det naturlig at man forsøkte å knytte båndene tilbake til de norrøne tradisjonene for brygging til jul. Helt feil var det vel heller ikke, siden det eksisterte en overlevende tradisjon med å brygge til jul rundt om på gårdene. Noen tilsvarende kommersiell kopling mot tradisjonsøl brygget til sankthans eller allehelgensdagen kjenner jeg ikke til.

Om noen har brygget et øl til halloween, er de altså ikke helt på ville veier. Og om jeg skal være litt impertinent, så virker det som bryggerienes juleøl nærmest er et halloween-øl, for det er jo nettopp i månedskiftet oktober/november at det kommer. Juleølet har gått fra å være et førkristent midtvintersøl i januar, til å bli et juleøl for den kristne julefeiringen, til å bli et øl drukket på julebordene i og før adventstiden, til å bli et øl som forhåndsslippes rundt halloween for å passe med produktslippet på Vinomonopolet.

Er dere klare for årets knippe med «halloweenøl»?

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-30

R. I. P. Naboen

Så er Den gode nabo i Trondheim konkurs – eller rettere sagt selskapet bak Naboen og restaurantene over: Bryggen Gastronomi. En institusjon i ølmiljøet gjennom flere tiår er i ferd med å forsvinne. Jeg vet ikke om de gjenåpner, men for hver dag som går uten at nyheter om gjenåpning slippes, jo større blir sjansen for at det er irreversibelt finito for Naboen.

Den gode nabo startet som en nabopub. Det var til og med mulig å få nabopris på halvliteren, under forutsetning av at du bodde innenfor en viss omkrets ifra puben. Jeg bodde noen titalls meter utenfor. På den tiden var Bakklandet nylig reddet fra å bli konvertert til firefelts motorvei, eiendomsprisene var studentvennlige, og det fantes gode puber der, som Naboen og Gåsa.

Med tiden utvidet Naboen lokalene innover i nabobygget, og de begynte å ta inn et relativt bredt utvalg av øl. Dette var før ølutvalg var blitt status. Unge fremadstormende intellektuelle skulle helst ha pipe og drikke vin, ikke ha helskjegg og drikke IPA. Jeg husker de hadde både Leffe og Carnegie Porter. Kanskje høres ikke 10-12 ulike ølslag så imponerende idag, men frem til slutten av 1990-tallet var et «bredt ølutvalg» synonymt med at man førte både bayer og Guinness i tillegg til pilsen.

Den gode nabo utvidet utvalget sitt aggressivt. Det var lenge det eneste utvalgsstedet i Trondheim. Kanskje den aggressive utvalgspolitikken gjorde at man ikke fikk noen andre utvalgssteder? TMB hadde eget øl, Ramp var spesielle, Lauritz hadde Aass, Daniel var brun, Kiegla hadde spill osv, men det var bare Naboen som hadde stort, spennende og variert utvalg.

Lenge var Den gode nabo ikke bare det fremste, men nærmest det eneste valget for utvalgsøl. På Naboen kunne man sitte med en øl, løse verdensproblemer, treffe folk fra alle lag og grupper i samfunnet. På Naboen ble Det gode øls klubb stiftet – faktisk derav navnet – og de fleste medlemsmøtene ble holdt der de første årene. På Naboen fra du en miks av alle, fra støyende studentforeninger, underlige ølnerder, pensjonister som skulle ha sin ene ettermiddagslige halvliter. Dersom det kom noe sært på tapp eller flaske, så var det Naboen som fikk det først. Dersom en leverandør skulle treffe kunder eller gjester, var det gjerne på Naboen det ble arrangert.

Det fører for langt å begynne å regne opp personene bak baren over årene, men det taler til Naboens ære at selv om man skiftet mannskap over årene, så beholdt man stemningen og fokuset på ølkompetanse og service. En sjelden gang iblant skiftet man ut nesten hele personalet på kort tid, slik studenter har en tendens til å forsvinne når studiene er over, men den spesielle ånden satt i veggene, overlevde alt og sivet inn i de nyansatte. Mang en person i ølbransjen startet karrieren på Naboen.

Den gode nabo var også del av en familie. Naboen fikk holde til i kjelleren – «under trappa» – mens søskenene huserte ovenpå, med hvite duker og fancy menyer, fin profilering og fjonge viner. Familien het Bryggen Gastronomi, og familieoverhodet var Trond Kolstad. Vi øldrikkere fikk inntrykk av at Naboen var melkekua som holdt kjepphestene ovenpå flytende. Helt rettferdig er kanskje ikke den karakteristikken, for om Kolstad hadde sett på Naboen utelukkende som melkeku, så hadde han sikkert melket og tynt den betydelig hardere. Naboen hadde også nytte av familien sin, for mange av matrettene kom fra det felles kjøkkenet, og var priset meget gunstig i forhold til kvaliteten.

Elementer i økonomistyringen var muligens noe uortodokse. Det er sjelden jeg som kunde snapper opp noe rundt økonomiske forhold mellom bryggerier og puber. Men Naboen – eller rettere sagt Bryggen Gastronomi – irriterte enkelte i bransjen. De betalte etter sigende sent og tregt. Jeg mener å ha hørt det ble argumentert for at faktura for ølleveranser ikke burde forfalle før ølet var solgt og servert. Med andre ord så man for seg at bryggerier og distributører skulle plassere ut «gratis varelager» hos dem.

Lenge kunne man også slippe unna med det, for småbryggeriene trengte Naboen som serveringssted mer enn Naboen trengte det enkelte bryggeriet. Det gikk så langt som at de fikk leveringsstopp fra et bryggeri, selv om det er mange år siden nå. Etterhvert som andre utvalgspuber dukket opp antar jeg at Bryggen Gastronomi måtte realitetsorientere seg. Jeg håper i hvert fall det, for dersom denne praksisen har forsatt, kan det være små bryggerier som idag har utestående betydelige beløp.

Det er sårt og vemodig når kjente og kjære utsteder går inn. Det er nesten som en mister en del av sin egen historie, av seg selv. Men det er en tid for alt, og en slutt for alt. Den gode nabo hadde potensiale for et mye lengre liv, og forhåpentligvis gjenåpner de raskt med samme konsept. Om de likevel ikke skulle gjøre det, så skaper de åpning for andre aktører. Og servitørene fra Den gode nabo besitter kompetanse som kan styrke andre steder. Den enes død er leit, men samtidig er det også noen andres brød.

På en måte er det bedre å gå ned med flagget til tops, enn å vansmekte over tid og avgå en sørgelig død på sotteseng. Tross alt kommer Naboen – som minne – til å leve videre. Det vil være et minne som andre puber i årevis fremover kommer til å bli målt opp mot.

Når dagens barnehagebarn begynner på NTNU, kommer de frustrert til å få høre av oldtime'ere at pub så-og-så er nok fin, men den er ingenting imot Naboen i gamle dager. Uansett hva som skjer videre, har Naboen vunnet seg en evig plass på lista over de legendariske trondheimspubene, sammen med Gamla, Gåsa, Trubben, Enka, Kiegla og alle de andre. Naboen vil fortsette å leve – i hvert fall like lenge som vi husker den.

Skål for Naboen!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Trist - lagt inn av Lars-Erik Oew - 2015/10/31 11:29:24
Trist å høre at Naboen er konkurs. Naboen var en viktig årsak til min begynende ølinteresse mens jeg var student i Trondheim. Jeg husker også tider med mange tørre tappekraner og mumling om manglende betaling, men også hvordan betjeningen kunne finne frem et ekstra glass til seg selv dersom man bestilte noe spesielt de ikke hadde smakt før. Håper det dukker opp noe like bra snart.

2015-10-29

Hvorfra kommer skål?

«Skål!» sier vi og drikker. Men hvorfra kommer begrepet? Vikingene brukte såvidt jeg vet ikke ordet skål, selv om de helt klart hadde sitt motstykke. Vi må helt til etter reformasjonen før skålen blir en del av drikkingen.

Vel, det er ikke helt sant. Man har alltid skålet, men ikke kalt det skål. I tidligere tider drakk man til døde folks minne og levende folks helse. Det er fullt mulig at dette bunner i ølet som en før-kristen, rituell drikk. I katolsk tid var det til og med lovfestet at juleølet skulle signes til takk fra Jesus og jomfru Maria.

Det var to problemer med slik drikking. Først kunne det medførte rikelig fyll. Var man begynt å drikke noens helse, var det jo alltid enda en persons helse som også måtte drikkes for. Var én person begynt å drikke til noens minne eller helse, måtte jo en annen følge opp. Dersom én skald hadde diktet et drikkevers for anledningen, var det sikkert én til som ville forsøke. Dette var tidligere tiders variant av «å kjøpe runder». Det er forbruksdrivende fordi settingen fordrer at man tar del med liv og lyst, samt at det blir de mest drikkevillige som setter takten det drikkes med.

I praksis har man nok hatt mekanismer for å dempe de ivrigste. Én slik mekanisme er at man passer på hverandre på tvers av generasjonene, og den har falt bort etterhvert som det er blitt mer vanlig å feste med likesinnede og jevngamle.

Det andre problemet med drikkingen var av mer religiøs karakter. Etter reformasjonen ble stemningen for det første mer pietistisk, slik at alt som smakte av vellyst og glede ble suspekt. Verre var det at de vanligste minne-drikkingene var til Jomfru Maria og et bredt spekter av helgener, og de var ikke noen velkomne personer i det protestantiske trosunivers.

Derfor ville man minne- og helsedrikkingen til livs. I stedet fikk man skåling, der ordet skål skulle være både verdslig og nøkternt. Her må vi se litt på ordet skål. Det betyr kort og godt en skål, dvs et lite fat som er mindre krommet enn en bolle, men nok krommet til å kunne inneholde noe flytende. Tidligere var nok skålen mer krommet enn dagens skåler i et kaffeservise. Ordet er i forøvrig beslektet med «skalle».

Både bolle og skål var velkjente drikkekar i gamle dager, og formene kunne variere. Til syvende og sist endte de to formene opp som temmelig like. Det kunne være lokale eller tidsmessige variasjoner, men den primære forskjellen imellom dem var at en bolle hadde inskripsjonene på utsiden, mens en skål hadde dem på innsiden.

Skåling er da formodentlig bare en kortform av drikke skål. Astrid Riddervold indikerer at det er hva man sa når man sendte drikkekaret – ølskåla – videre under skåling. Kanskje har «skåling» blitt navnet på det man gjorde når man sendte skåla rundt, og så har ordet bare bredt seg utover?

At det opprinnelig skulle ha noe med klinking av glass å gjøre, virker ikke overbevisende på meg. For det første var ikke glass eller beger noe almuen drakk av. Dernest var en skål (eller en bolle) et felles drikkekar som gikk fra person til person rundt bordet, slik at klinking av glass ikke ville gitt mening. Det finnes en påstand om at glass eller krus skulle skåles så det skvulpet væske mellom dem så man viste at ingen av dem inneholdt gift. Det høres søkt ut, og er formodentlig bare en forvrengning av at man i en overgangsfase kanskje forsøkte å dele en felles «skål» selv med hvert sitt personlig drikkekar.

I en kjent – men ofte mistolket – passasje om engelske kong Edgar den fredsommelige fortelles det at han forsøkte å redusere drikkfeldigheten ved å sette merker på innsiden i drikkekarene. Dette har avstedkommet stor lystighet i den mer lettlivede delen av engelsk ølhistorielitteratur. Man drikker jo ikke mer eller mindre bare fordi en konge på 900-tallet har insistert på at drikkekaret er gradert på innsiden? Det leserne vanligvis ikke får med seg, er at dette trolig gjaldt for felles-drikkekar som ble sendt rundt. Så med andre ord, kongen ville trolig forhindre at noen drakk mer uten at det ble oppdaget, men også at noen drakk mindre (les: forsøkte å drikke de andre under bordet). Da blir historien til at man forsøker å regulere minne- og helsedrikkingen, fremfor å forby eller redusere den.

Forsøkene på å få drikkingen inn i nøytrale og nøkterne former feilet. Man begynte å skåle for personer, og til og med for deres helse og for avdødes minne. Alle elementene i skålingen er synlig i den gamle drikkevisa:

//: For dette skal være NN sin skål, hurra! ://
Og skam for den som ikke
NN sin skål vil drikke
(det drikkes)
Hurra, hurra!
Den skålen var bra
Hurra!

Det hele fortsetter ofte med tilleggsversene som går over frasene «Gid han/hun lenge, lenge leve må» og «Gid han/hun mange, mange små må få». Så begynner man på ny skål for en annen person. Budskapet er klart: om du skal være med, så må du være fullt og helt med som alle andre – og det er stor skam å ikke være med.

Jeg vet sannelig ikke på om det er forbudt å kjøpe runder i Norge idag. Ølprisene legger uansett en demper på det. Da Storbritania strammet inn alkoholforbruket etter utbruddet av andre verdenskrig, var nettopp runde-kjøpingen noe som ble slått ned på og forbudt.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Variant på drikkevise - lagt inn av Pål Tobiassen - 2015/10/30 00:18:03
Og så har man (ihvertfall blant studentforeningene på UiO) en variant av den drikkevisen: //: For dette skal være NN sin skål, hurra! :// Og skam for den som ikke NN sin skål vil drikke (det drikkes) Hurra, hurra! Den skålen var bra Den skåler vi for, Hurra! (det drikkes igjen)

Side 7/62: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »