Anders myser på livets særere sider

Side 7/63: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »

2015-12-28

Nissen om humledyrking

Helt tilbake til midten av 1400-tallet finnes det pålegg om at bøndene måtte dyrke humle i Norge. Hvor avansert denne humledyrkingen var på 1700-tallet, kan vi få et inntrykk av å lese lærebøker fra landbruket. Her er en tekst fra 1776.

Jeg har tidligere gjengitt bøker eller bokkapitler om humledyrking i Norge: Oluf Næve og Wiinholt, se også se også her. Her kommer en gjengivelse av en tredje, utgitt 1776 i Trondheim, av Martinus Nissen. Han var grunnlegger av Adresseavisen i Trondheim og også avisens redaktør de tre første tiårene.

Starten på kap. 15 om humle av M. Nissens bok om jordbruk.
gammel
skrift
Boken rådgir bønder om hvordan dyrke ulike vekster eller holde husdyr. For å gi en idé om bokens tema, lister jeg kort de ulike kapitlene: innledning; jordartene; enger; høy; såing; mais eller tyrkisk hvete; vinter- og sommerhvete; bok-hvete; vinterrug; vårrug; bygg; havre; erter; poteter; humle; hør og hamp; innhøsting; kål, roer, urter mm.; kyr; sauer; griser; kalkuner, gjess, ender og høns; gjerder; jakt og fiske; div husholdningsråd; sesongmessige gjøremål; værtegn; beregning av jordbruksareal. I så måte går boken inn i en tradisjon på 1700-tallet der opplysningstiden forsøker å nå ut til bøndene med praktisk anlagt kunnskap. Det er nok ikke all kunnskapen som holder mål, men det manker lite på innsatsen. Det er lett for oss å tro at jordbruk i gamle dager må ha vært kunnskapsløst og blindt basert på tradisjoner. Bøker som dette utfordrer dette synspunktet – i hvert fall så tidlig som fra midten av 1700-tallet.

Liksom er vist i de to andre tekstene om humledyrking, var dette ikke bare til gårdens egen brygging. Det var humledyrking i en skala som indikerer at det var for salg. Selv om humla nærmest oppfører seg som et ugress, så er rådene som gis temmelig avanserte. Det skal graves opp røtter som overvintres, forskjellige typer gjødsel skal legges lagvist over og under humlerøttene. Det skal bindes opp med stokker, det skal beskjæres for å maksimere avlingen. I det hele tatt gir det uttrykk for en temmelig avansert dyrkingsmetodikk, om vi sammenlikner med dagens stemoderlig behandling av humle på mange gårder, der noen planter får leve sitt eget liv på sydveggen av et hus og klare seg som best de kan.

Oluf Næves manuskript forble upublisert og ble ikke overdratt til Vitenskabsmuseet før han døde i 1795, mens Nissens manuskript ble publisert i 1776, ti år etter et Næve trolig slutte å skrive på sitt manuskript. Det er derfor sannsynlig at de to tekstene ikke direkte har lånt stoff av hverandre. Derimot er nyttig å huske at Trondheim huset Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, landets eldste akademiske institusjon, som ble opprettet i 1760. Nissen kan nok ha dratt veksler på dette miljøet.

Det er også interessant å se at humla hadde en tilleggsverdi som alternativ til lin og hamp. Med rett behandling skal man kunne lage klær av fibrene i humlas stilker. Det er noe som var relativt nytt for meg. Jeg kjenner til at man brukte det til relativt grovt tauverk. En rekke planter har sterke og tøylige fibre, og har vært brukt til klær, så som brennesler og hamp, og selvfølgelig lin, men humle var nytt.

Under er teksten fra kapittel 15 om humle. Jeg har transkribert den fra et eksemplar av boka jeg fikk tilgang til og avfotograferte relevante sider fra på Gunnerusbiblioteket. Opphavsrett er selvfølgelig forlengst utgått, og den gjengitte teksten under kan anses som «public domain».

Theoretiske og practiske Underrætninger om Agerdyrkningen
med meere, som Til Landvæsenet henhører, Deels ag de bæste Autores utdragne og deels ved lang Øvelse samlede og førsøgte, bestaaende af 28 Kapitler,
Sammenskrevne og til Trykken befordrede til Landmandens Nytte
ved Martinus Nissen,
Commerce-Secreterer.
Trondhiem, 1776.
Trykt hos Jens Christensen Winding paa Autors Bekostning.

Det 15de Capitel
om
Humle

§1. Af Humle, som er meget fordeelagtig og en af de største Fordeele, som man kan have af et Stykke Jord af lige Størrelse, paastaaes, at være tvende Slags, nemlig Han og Hun, den første modnes aldrig og er altsaa til ingen Nytte.

2§. Humle vil plantes i en sandig, mør og tør Jord-Art, er der Leer-Jord, da maae den med grov Sand eller Faare-Møg, Aske med Muld sammenblandes; i Lye for Nordvæst og Nordenvind, altsaa helst ved Huusene.

3§. Der ere trende Maader at anlægge Humle-Gaarde paa, den første og mæst brugelige i Norge er denne: at man om Høsten ved Michels-Dag opspader et godt feedt Stykke Jord, da man giør en liden Grøvt efter den anden i Jorden, og i samme nedlægger unge og friske Humle-Rødder, saa lange som de kan faaes tæt ved og om hindanden, hvilke strax overdækkes med god feed Muld, dernæst med nogen Giødsel og tilsidst bedækkes med Granbar. Den anden Maade er denne: at Humle-Rødderne lægges i Kuper eller ophøyede Jord-Houve, hvorom Hr. Assessor Essendrop i sin Beskrivelse over Lier Præste-Giæld i Aggershuus Stift mælder. Paa den tredie Maade skal Humlen plantes og behandles saaledes: først graves saa mange og lange Grøvter, som man vil have af en og en god halv Alens Dybhet; først bliver al Græs-Torven efter en Snoer opstukket og lagt paa den en Side av Grøvten, dernæst al Mulden opkastet til den anden Side, saaledes at den fedeste Jord ligger underst og den mavre Jord ovenpaa, herefter bliver Græs-Tovene nedkastede i Bunden paa Grøvten, derpaa noget Giødsel, og omsider den mavre opkastede Jord, derovenpaa og langs efter Sængene lægges tvende Rade graae Steene saa store, at en Karl bekvæmmelig kan opløfte dem med en Haand og aflange, et Rum af alvandet Qvarter imellom Steenene, Kummet imellom Steenene tvært over Sængen eller Grøvten bliver en god halv Aln, og fra Grøvtens Kanter til Steen-Radene et Qvarter, over Steen-Radene lægges feed Muld til en Tommes Tykkelse, herpaa og langs efter Steenene lægges Humle-Rødderne et stykke Rod oven over hver Steen, derpaa bliver Rødderne vel bedækkede med Jord en god tvær Haands Høyde, og ovenpaa denne Jord bliver lagt Koe-Møg, omtrænt tvende Tommer tyk, herover bliver igjen lagt Jord og maae nøye tilsees, at ingen Møg bliver liggende næst ved Rødderne, men god Jord, som haver Møg over og under sig; herved iagttages, at Endene af de nedlagde Humle-Rødders Stumper sættes op i Væiret av Mulden, saaledes fortfares med at tilberede den eene Sæng efter den anden, tilsidst bliver ovenpaa alle sÆngene tæt sammenlagte smaae graae Stene, og derpaa første Høst temmelig Granbar for at bevare de nye nedlagde Rødder imod Vinter-Kulden, men om Vaaren bliver Granbaret strax borttaget og siden ikke oftere paalagt. Ved Midsommer eller før bør de nederste og første Blade afplukkes, paa det at Knoppene kan blive desto større.

§4. De Humle-Stænger, som ere korte, ere bædre end de lange, thi naar Humlen løber op efter de meget lange Stænger, bær den ikke saa meget Frugt, som naar Stængerne ere maadelige; ligesom det og er nyttigt, at afskiære den øverste Top af Humlen, naar den er voxet til midt paa Stangen, hvorved den ikke voxer saa meget i Høyden, men skyder fleere Side-Skud.

§5. Humlen skal med Stængerne optages, naar den lukter sterk, og førend Knoppene aabnes og slipper frøer, thi i Frøet er den største Kraft, Rankerne afskiæres paa Stængerne en Aln høy fra Jorden, de optages sagtelig og henbæres paa et Lovt, hvor Humlen kan tørres, der tages Humlen ag Stængerne, Knoppene afplukkes, i de optagne Stængers Huller i Haven vil sættes Pæle til Kiændemærke , at Stængerne til næste Foraar kan vorde sat i forrige Huller, eftersom ved at giøre nye Hul, kunde Humle-Rødderne faae Skade.

§6. Naar Humlen bliver smaae, som iblandt ikke skjeer førend efter 20 Aars Forløb, bør Humle-Rødderne omlægges, og de gamle Rødder aftages, Haven maae aarlig holdes vel reen, og Humle-Stængerne forvares i et Huus for at bruge dem næste Foraar.

§7. Naar Humlen er vel moden og tør afplukket, lægges den paa et reent Gulv i et Værelse og røres jevnlig i den med en Rive, siden nedpakkes den saa haardt som mueligt i et Kar eller Tønde, hvorover lægges en Træe-Bund, ikke større end den kan falde ned i Tønden med svære Steene paa; thi jo bædre den sammenpræsses, jo længere beholder den sin Kraft. Humle-Rødder kan og brukes i Frugt-Haver, naar de nedlægges saaledes, at de kan voxe op og bedække Lysthuuse i Stæden for andre grønne Væxter.

§8. Humle-Riis og Stilker har og sin Nytte, af det første tilberedes Liin og af det sidste Hamp paa følgende Maade: naar Humlen om Høsten er afplukket, samler man Humle-Riisene, som derefter lægges i et eller fleere Kar, nedsættes i en Kiælder, og fyldes Karrene strax derefter med koldt Vand, saaledes, at Vandet altiid staaer over Humle-Riisene; dernæst kommer frisk Vand derpaa, hver femte eller siette Uge, hvortil godt Vand er det tienligste. Sidst i April eller først i Maji er det beleyligst at optage Humle-Riisene, hvorefter de tørres i en Badstue eller Ovn, og for Ræsten behandles ligesom Hør, da det Hør, som Humle-Riisene tilveyebringer bliver fiint, hvidt og blødt, baade til at spindes og væves; endelig udfordrer Humle-Riisene en meget længere Tiid til Forraadnelse end Hørren, og ere ikke Humle-Riisene fuldkommen forraadnede vil Hørren ikke eller blive god.

§9. Hampen tillaves saaledes: naar Humlen er afplukket, rænses Stilkene fra alle Blade og Qviste, og bindes i Knipper til fem eller sex Qvarters Længde, samt bindes med Enden av Stilken midt på tilsamen. Disse Knipper synkes siden i en fem til seks Alne dyb Brynd i 6 Uger for at raadne, hvorefter de optages og langsom tørres, naar de ere vel tørre, behandles de ligesom Hamp, hægles paa en grov Hægle, og bindes udi Knipper af en Alns Længde, hvilke kaages i en Kiedel med stærk Luud, hvorudi kommes noget Tælg, eller det, som er bædre, Tran, naar det altsammen, som er i Kiedlen, bliver koldt, afskummes det fede, og Knippene optages, samt hænges ved Varmen, indtil de begynder at dampe, hvorpaa de mangles vel og igjen opphænges for fundkommen at tørres; naar alt dette er skeet, hægles de først paa grove siden paa fiine Hægler, ligesom anden Hamp, jo modnere Humlen er, jo bædre ere Stilkene, at giøre hamp af. Vel kan Arbeydet hermed ansees for noget vidløftigt, men for en Familie, der boer paa Landet, er det dog overvindeligt.

Noen forklaringer: Michels-Dag er det samme som Mikkelsmess, som er 29 september. En alen er et lengdemål på 2 fot à 31,4cm. Et Qvarter er en kvart alen, altså en halv fot, dvs 15,7cm. En tomme er en tolvtedel av foten, 2,6cm. Alle lengdemålene er brukt omtrentlig i denne teksten.

Det står vitterlig at humla skal plantes i «Kuper», men jeg tror det kan være en trykkfeil for «Kuler», da humlekuler nettopp er en innarbeidet terminologi for små hauger som man planter humla i.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2015-12-27

Ringnesflaskemusen

Norsk øleksport foregikk på egne engangsflasker på 60-tallet. På denne tiden hadde Norge en diger handelsflåte, og en god del av øleksporten gikk til skipsagenter som solgte ølet tilbake til norske skipsmannskap. Her er historien om en slik flaske og musen som den rommet.

En god kollega av meg fortalte en artig historie fra slutten av 60-tallet. Han var i Marinen og tjenestegjorde på ubåt. Av en eller annen grunn hadde de i Tyskland fått tak i endel flasker med øl fra Ringnes eller Frydenlund. Ølet var greit nok, men én av flaskene hadde en mus på bunnen.

Ja … en mus. De fleste ville vel kastet den, men marinegaster er snartenkte, og sparte på den til de kom til Oslo. Da spanderte de på seg drosje opp til bryggeriet og fremviste flaska.

Forklaringen de fikk, var at ølet som ble eksportert ble tappet på særegne engangsflasker med tynnere gods. Maskinene for flaskevask var ikke kalibrert for å vaske disse engangsflaskene. Disse eksport-flaskene hadde svært kort, konisk hals. (Digitaltmuseum har et bilde på digitaltmuseum.no/011012894151.) Siden dette var engangsflasker, skulle de være rene rett fra fabrikk, og derfor ble de ikke vasket før tapping. Musa må ha forvillet seg ned i flasketuten. Den har enten sultet ihjel før tapping eller druknet under tapping.

Her må det bemerkes at noe aldri endrer seg. Mang en norsk mikrobrygger kan fortelle historier om lange og frustrerende prosesser med å kalibrere et tappeanlegg for en flasketype. Flaskevask er ikke det spor enklere enn flaskefylling. Et digert tappeanlegg er faktisk en av de aller mest fascinerende delene av et bryggeri.

Kunne dette skjedd idag? Tja, engangsflasker er på vei tilbake, og gjenbruksflasker og flaskevask er på vei ut. Det er vel strengt tatt liten grunn til å tro at det er mindre sannsynlig idag enn på 60-tallet. Riktignok brukre mange av mikrobryggeriene flasker som er konstruert som flerbruksflasker for panteordninger. Dermed er godset tykkere, og følgelig er åpningen trangere for en mus å komme ned gjennom. Sannsynligheten er uansett ikke så stor at man trenger å begynne visuelt å inspisere ølflaskene man drikker. Men forøvrig, akkurat dét er faktisk en av fordelene med flasker fremfor boks. Jeg har flere ganger oppdaget en infisert eller defekt flaske før åpning, gjennom visuell inspeksjon.

Og gastene på ubåten? De fikk selvfølgelig rikelig med øl mot et underforstått løfte om å holde kjeft – og det var vel egentlig også hva de fisket etter.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2015-12-26

Øl kontra vin

Hva skiller øl og vin? Jeg tenker ikke på at det ene er druer og det andre korn, men på noe mer fundamentalt. Øl er mattilberedning, mens vinlegging er matpreservering. Forskjellen kan nok høres teknisk ut, men den er viktig for å forstå hvorfor vin og øl er så forskjellige i status, forbruk og industristruktur.

Vel, det er selvfølgelig en spissformulering, men det er en kjerne av sannhet i den. Begge er gjærede, alkoholiske drikker, basert sukker fra hver sin kilde, dvs druer kontra ferdig mesket malt. Forskjellen er at brygging er tilbereding av mat fra en holdbar råvare, mens vinlegging er preservering av en sesongbetont og lite holdbar råvare.

Gjæring peker i retning av en rekke matbehandlingsteknikker som har det til felles at de skal forlenge levetiden til maten. I tillegg til gjæring/fermentering kan nevnes salting, tørking, sylting, safting, pasteurisering, raking, graving osv. Utgangspunktet for disse teknikkene er ofte at maten finnes på et sted og til en tid som ikke matcher hvor og når man ønsker å spise den.

Vi kan ta lofottorsken som eksempel. Den fiskes i en febrisk sesong fra januar til april, mens den er tilgjengelig i overflod. Så forsvinner den – faktisk som navnet også avslører: «skrei», beslektet med «å skride», dvs fisk som vandrer. Før dypfryseren ble oppfunnet måtte man være kreative for å kunne preservere fisken utover den sesongen den var tilgjengelig. Fisk forderves raskt, så man kunne ikke bare stappe matskapet fullt uten å preservere fisken først. Preservering kan nok redusere både smak og næringsinnhold i forhold til den ferske råvaren, men det mer enn oppveies av at man sitter igjen med en vare som ikke har råtnet bort.

Derfor sløyet, tørket og saltet man fisken. Slik kunne den vare helt frem til neste lofotfiske. Dermed kunne man bruke en sesongbetont, lettfordervelig matressurs gjennom hele året. Neste trinn er at preserveringen åpner for å eksportere varen dersom man har mer enn man selv trenger gjennom året.

Sider kommer fra eplehøsten. Vinen kommer fra druehøsten. Begge er kanskje mindre fordervelig enn fisk, men begge deler har en begrenset levetid som råvare. Lofottorsk eller provençalske vindruer, det er strengt tatt mye det samme, rent varemessig. De må fortæres mer eller mindre der og da, eller de må preserveres.

Men hvordan og hvorfor skiller ølet seg fra dette? Øl er en vare som har langt kortere holdbarhet i forhold til sine råvarer, enten det er korn eller malt. Man brygger ikke øl for å forlenge råvarenes holdbarhet, tvert imot. I dét lyset kan malting og ølbrygging tolkes som en teknikk à la mattilberedning for å gjøre stivelsen i kornet lettere tilgjengelig som matvare i forhold til fordøyelsen.

Så kan man jo også tolke ølbrygging som alkoholproduksjon eller som en tilberedning av matvarer for å forbedre smaken. Noen vil kanskje til og med påstå at det er for i sikre at drikken blir kokt og dermed trygg. Jeg skal ikke her og nå diskutere merittene til disse tre argumentene, men jeg vil bare fastslå at man ikke hadde noen grunn for å brygge øl for å preservere råvaren, slik man hadde grunn til å legge vin for å preservere vindruene.

Forøvrig kan det samme anføres for brød, i hvert fall for gjæret brød, selv om kjeks og knekkebrød og har hatt lengre levetid.

Det at øl er tilberedning, mens vin er preservering har også en temmelig diger implikasjon: Brygging blir dermed en helårsaktivitet (om vi ser bort fra gjæring i sommervarme), for råvaren er holdbar mens det ferdige produktet ikke er det. Vinlegging blir imidlertid en langt mer sesongbetont aktivitet. Konsekvensen av denne forskjellen er at ølbrygging egner seg som håndverk, yrke og endog industri, mens vinlegging forblir sesongarbeid.

Jeg forsøker ikke å underslå at også vinproduksjon etterhvert har blitt industri. Jeg forsøker bare å poengtere at mens øl egner seg for helårs og lokal håndverks- og industriprodusjon, så er vinproduksjon i bunn og grunn jordbruk kombinert med preservering av et jordbruksprodukt. Vinen bør produseres nær der druene dyrkes, både i tid og sted, mens ølet bør produseres nær der det skal drikkes, i hvert fall før pasteuriseringen og rendyrkingen av gjær. Vinen er i bunn og grunn et lokalt preservert produkt, ofte med store eksportmuligheter – akkurat som klippfisk, mens ølet er en ferskvare og et lokalprodukt – akkurat som brød.

Forsåvidt kan man brygge øl i lignende styrke som vin, og da er også holdbarheten sammenlignbar. Og det godt dokumentert at man har hatt en diger øleksport gjennom Hansatiden og helt opp til våre dager. Men den typiske ølbryggeren har stort sett laget et lokalprodukt som skulle drikkes rimelig ferskt. Mye av motivasjonen til eksport av øl i mer moderne tid kommer fra ønsket om å oppskalere en industriproduksjon, mer enn det var ønskelig å transportere varen langveis fra sitt produksjonssted.

Det er lett å se på øl og vin som variasjoner over et felles tema – bare for litt ulike klimasoner. Men det er allikevel en grunnleggende forskjell dem imellom, og den er viktig for å forstå ølhistorien og hvordan ølproduksjonen har utviklet seg med urban produksjon og etterhvert en storstilt industrialisering, på 1700-tallet i England, og i løpet av 1800-tallet nær sagt over hele verden.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2015-12-24

Jakten på juleølet

Det er 24. desember og siste luke i jakten på julølet, og vi kan forsøke å konkludere. Fant vi juleølets kilde?

Vel, ja og nei. Etterhvert som vi gravde oss lengre bakover, ble sporet mer utydelig, og det ble vanskeligere å si noe håndfast. Hva vi kan si, er at juleølet for tusen år siden må ha hatt et litt annet bruksområde i forhold til juleølet idag. Sannsynligvis var det også helt annerledes rent teknisk – men dét er vanskelig å dokumentere dokumentere konkret, utover å påpeke at man i før-kristen tid vanskelig kunne lage et øl som var likt vårt kommersielle juleøl.

Underveis har vi imidlertid sett på mange ulike aspekter av juleølet, og vi har studert hvordan det har endret seg fra epoke til epoke, men allikevel beholdt enkelte aspekter. Vi har sett hvordan det endrer seg på grunnlag av lover og regler og samfunnsutvikling, og slike ytre påvirkinger ser ut til å endre juleølet mer enn smakspreferanser.

Vi har sporet opp et juleøl som dels er et rituelt element i en fruktbarhetskult, men som også er en matvare. Uten at ølet ble drukket til mat og til fest, ville det nok heller ikke ha blitt brukt i religiøs sammenheng. Man «ofret» eller signet nok juleølet til gudene nettopp fordi det var et temmelig utbredt, bearbeidet produkt fra jordbruket. Derfor kan vi varsomt forsøke å trekke en sammenlikning mellom vikingtidens ikke-religiøse bruk av juleølet, og våre dagers bruk av juleøl – nettopp til mat og til fest i jula-perioden.

Den fruktbarhetsdyrkingen vikingene drev i førkristen tid er på ingen måte unik. Selve religionen må ha hentet elementer fra mange forestillingsverdener, både innenlands og utenlands, og ikke minst fra ulike etniske grupper. Det er lett å tro at før bilen og flyet må folk ha vært stedbundne, men både folkegrupper og enkeltpersoner har vært forbausende mobile, også etter at folk ble fastboende jordbruere. Fruktbarhetsriter kan følges langt bakover, ja kanskje så langt bakover det er mulig å følge menneskelig sivilisasjon.

Tilsvarende fruktbarhetsdyrking finner vi fremdeles rundt om i verden. Samtidig finner vi også øl som rituell drikk. Sånn sett er vikingene og deres religion typisk for religioner rundt omkring. Ølet deres er på ingen måte utypisk for hvordan et helligholdt produkt kan miste sin formelle rituelle betydning, uten helt å miste sin hellige eller magiske status i folketroen.

Fremdeles behandles juleøl som noe nesten litt hellig og noe meget viktig, først og fremst innen tradisjonsbryggingen. Selv i populærkulturen har ølet – spesielt det lokale ølet – fått en status som nesten er irrasjonell. Fans av det lokale bryggeriet dyrker mange steder ølet med en kompromissløs innlevelse som bare kan sammenliknes med fotballfans. Kanskje er det generasjoner med overlevering av høytidsstemning rundt øl som fremdeles sitter dypt igjen hos nordmenn? Eller kanskje er det bare høye skatter som gjør at nordmenn blir litt høytidsstemte på tanken på øl og andre alkoholholdige varer?

Det er idag julaften og dette er siste luke i kalenderen. La meg takke for følget så langt!

Jeg tar nå en kort juleferie og går etterpå tilbake til å blogge om mer spredte tema rundt øl og brygging. Egentlig er det slitsomt med en julekalenderblog, for da henger det en daglig deadline over en. Dessuten er julestria en dårlig tid å forplikte seg til daglig blogging. Forøvrig er det mulig denne julekalenderen med «Jakten på juleølet» kommer til å danne ryggraden i en bok over samme tema, selv om det krever mye omarbeiding, og uten at jeg har tenkt særlig gjennom implikasjonene av å forsøke å skrive en bok. Vi får se.

Uansett: God jul!

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Imponert! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/24 09:59:52
Jeg er imponert over serien. Å researche og skrive så mye hver dag i julestria kan umulig ha vært lett. Jeg hadde ikke orket å prøve selv. Interessant lesning. God jul!
- lagt inn av Foffern - 2015/12/24 13:43:09
Som langt over snittet entusiastisk over juleølet har det vært en sann glede å følge bloggen din gjennom desember. Det er fantastisk hvor grundig du har gått til verks, og jeg kan ikke tenke meg at det fins veldig mye mer dokumentasjon der ute om det norske juleølet. Som ølskribent selv er jeg også imponert over innsatsen din i julestria, og det er ikke akkurat korte innlegg du har publisert. God Jul!
Ypperlig skrevet - lagt inn av Bernt - 2015/12/25 13:34:02
Jeg er imponert over at du har klart å skrive så mye godt og interessant om juleøl hver eneste dag i advent, takk for en lærerik julekalender & riktig God Jul!

PS. Jeg synes du bør få gitt ut en ølbok om temaet. Lykke til!

imponert! - lagt inn av torgeir oshaug - 2015/12/28 01:56:12
Fantastisk lesing!

2015-12-23

Fruktbarhetsølet

Når vi ser på de gamle ritualene og hvem man signet ølet til, tegner det seg et bilde av at juleølet må ha sitt opphav som en rituell offergave i en fruktbarhetskult.

Vi startet på en reise for å finne juleølets opphav, og vi begynner å nærme oss kilden. Vi så i forrige luke at juleølet var et viktig kultisk element i før-kristen gudedyrking i Norge. Vi må ikke mistolke det som at ølet utelukkende var en del av gudedyrkingen, for ølet var nok til mat og fest også. Men det var også en del av gudedyrkingen. I avsnitt 17 i Håkon den godes saga, her i Gustav Storms oversettelse, må kongen drikke øl. Bakgrunnen er at bøndene har tvunget kongen opp i høysetet, så han må gjøre pliktene sine under blotingen i full offentlighet og dermed har færre sjanser for å sluntre unna av religiøse overbevisningsgrunner.

Men da det første bæger blev skjænket i, da talte Sigurd jarl for det og signede det til Oden og drak kongen til af hornet. Kongen tog imod det, men gjorde korsmerke over det. Da mælte Kaar af Gryting: «Hvorfor gjør kongen saa? Vil han endnu ikke blote?» Sigurd jarl svarer: «Kongen gjør saa, som alle de gjør, som tror paa sin kraft og styrke, at signe sit bæger til Tor. Han gjorde hammer-merke over, inden han drak.» Det var da roligt om kvelden.

Hvorfor dette fokuset på øl i den før-kristne religionen? Om dette bare var drikke, trengte vel ikke kongen å vegre seg? Svaret er at ølet var et viktig kultisk symbol i dette ritualet. Den sosialt kløktige Sigurd Jarl tar noen salomoniske grep og lar den religiøst infleksible kongen få gjøre korsets tegn over ølet, samtidig som han skaper illusjonen om at det er torshammeren som tegnes over ølet. Merk at det ikke er gitt at dette sitatet refererer til jul, men mange av elementene har nok også hatt relevans for jula.

Hva slags symbols betydning hadde dette hornet med øl? Vi kan nøste dét opp ved å se nærmere på de tre gudene som det er oppgitt at ølet skulle signes til: Odin, Njord og Frøy.

Odins posisjon i det gamle samfunnet var som en overkonge i gudeverdenen, men han var også opprinnelig en levende mann og opphavet til Ynglingeslekten, som Harald Hårfagre var av. Også i Danmark, Sverige og en rekke andre riker førte konger slekta tilbake til Odin. Liksom nissen er en forvrengning av haugkallen, den hauglagte som en gang i tiden ryddet gården, så er Odin også kongeslektas og dermed landets «haugkall». Kongens posisjon er viktig som et mellomledd til Odin, kongens forfader. Om kongen ikke bloter til sin slekts opphav – Odin – hvordan skal det da gå med landet?

Odin hadde mange navn. Ett av dem var Jolne eller Jólnir, et navn som er knyttet mot ordet «jul». Et element i denne kulten var at de døde kom tilbake på julenatta, og de kunne hjelpe gården og de levende og sørge for god avling dersom man visste å behandle dem pent og respektfullt og ofre mat og drikke. Her ser vi temmelig klart parallellen til den tradisjonelle norske fjøsnissen. Odin i skikkelsen Jolne tenkte man seg var den som ledet de døde som kom tilbake i jula. Bøndene må ha vært mektig irritert over å måtte bære konsekvensene av at kongen ikke ville holde seg inne med sine forfedre.

Dette er kanskje elementene som forklarer hvorfor deler av jula var en gårds-sentrert høytid, mens andre seremonier ble utført i fellesskap mellom flere gårder, endog i hele bygda samlet eller man samlet seg hos en høvding som vist i sitatet over. Jula var knyttet til ætten, og ætten var knyttet til gården, så jula var en «gårdshøytid».

Det sies også at det var Odin som lærte menneskene å brygge øl, uten at jeg har klart å spore opp kilden. Motivet med at ølbryggingen er en gave som ble skjenket mennesket av en konge eller gud går igjen. Vi har tidligere vært innom Gambrinus, ølets konge som man aldri helt har klart å plassere inn i historisk kontekst. I Egypt er det Osiris som skal ha skjenket bryggekunsten til menneskene.

Njord er en havgud, og det er ikke lett å se hva en havgud har med øl å gjøre. Han er far til Frøy og Frøya, enten androgynt eller sammen med sin søster med samme navn. Anne Holtsmark anfører i sin Norrøn mytologi – Tru og mytar i vikingtida at Njord i eldre tider må ha vært en fruktbarhetsgud hvis funksjon er blitt overtatt av Frøy og Frøya. En identitet som fruktbarhetsgud føles langt riktigere enn som en havgud i disse ritualene.

Frøy er helt klart en fruktbarhetsgud. Han rår for vær og avling, og har alle fruktbarhetskultens kjennetegn, inklusive en viril fremtoning og et incestuøst, symmetrisk forhold til sin søster, Frøya. Frøy har to tjenestefolk: Byggve og Bøyla. Byggve, eller Byggvir er tett koblet mot korn, malting og øl. Navnet er beslektet med «bygg», som var det fremherskende kornslaget. Hans kone Bøyla er knyttet mot husdyr, og tilsammen favner de om korndyrking og husdyrhold, de to viktigste delene i gårdsdriften.

Vikingene var ikke primært et plyndrende folkeferd. De var først og fremst jordbrukere. De var overtroiske og overraskende synkretistiske, dvs at de blandet sammen ulike religioner. Den gamle religionen virker som en kompleks og forvirrende mosaik av biter og tradisjoner, plukket fra ulike kilder. Det store, uspiselige elementet ved kristendommen var ikke egentlig religionen, for den kunne de sikkert stort sett ha gjort rom for i lett tilpasset form. Det store problemet var kristendommens ufravikelige krav om eksklusivitet, ypperlig formulert i det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det er nesten avslørende hvordan formuleringen er «du skal ikke ha …» fremfor «det finnes ikke …».

I motsetning til den katolske kirke var ikke den gamle religionen topptung. Den ble praktiskert lokalt, med samfunnets fremste som seremonimestre. Sentralt i deres religiøse verdensbilde stod alt som kunne få avlingen til å bli større. Gudene ble æret blant annet ved å gi dem tilbake av det de hadde skjenket. Man skulle ofre og gi tilbake av gavene man mottok. Det første kornneket som ble høstet ble satt opp på stang til gudene, vårt julenek. Det siste kornet som ble høstet ble brukt til en julekake som skulle stå igjennom jula, og som skulle brytes opp etter jul og spres på åkeren. Fremdeles opp mot vår tid kalles kornet tidvis for «gudslånet». Med såkorn har man forresten et veldig konkret eksempel på at man må gi noe tilbake til jorden for å få på nytt. Også for øl skulle man gi noe tilbake, ved å skvette øl på åkeren og skvette øl i ildstedet. Ølet er kort og godt «flytende brød», og liksom brød og korn kommer det fra åkeren.

I denne kontekten går juleølet inn i en lang tradisjon med mange rare utslag, som å ha samleie i åkeren for å bedre avlingen – tanken var trolig at fruktbarhet avler fruktbarhet. Andre sære skikker var at den som sådde skulle være gravid, eller at gravide skulle omfavne trær for å gi dem styrke og fruktbarhet.

Sett i lys av dette er ikke juleøltradisjonene så underlige. Man skulle gi av overfloden tilbake til gudene som hadde skjenket dem i første omgang. Dels som takk, men også for ikke å ødelegge gudenes gavmildhet neste år. Man kunne signe avlingen, i form av brød, grøt eller øl, til gudene og enten spise det selv som med juleøl, eller sette det ut til dem som med nissegrøt.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2015-12-22

Norrøn julefeiring

Hvordan drakk man juleølet i forbindelse med julen før den ble kristen? Det vet man egentlig ikke så veldig mye om, og det er ikke alltid lett å skille dokumenterte fakta fra educated guesswork og fra vill gjetting.

Det er lett å tenke seg at kravet om at juleølet skulle signes til Jesus og jomfru Maria skyldes at de tok plassen i en lignende signing av ølet til før-kristne guder. Kristenbolken som kom inn i lovene hadde en rekke bestemmelser for å sikre at folk levde som gode kristne. For eksempel ble det forbudt å sette ut barn i skogen. Når påleggene om juleøl og andre ølfester er gitt i kristenbolken, og det er vanskelig å se noen teologisk begrunnelse for det, så må det være lov å mistenke at det er en overtakelse av gamle riter.

Det er også nærliggende å tolke ølet som sentralt i julefeiringen. Man brukte uttrykket «å drikke jul». Et eksempel er fra Haraldskvadet eller Ravnens ord av skalden Torbjørn Hornkløve. Her er det sjette vers som er relevant:

Úti vill jól drekka,
ef skal einn ráða,
fylkir enn framlyndi,
ok Freys leik heyja;
ungr leiddisk eldvelli
ok inni at sitja,
varma dyngju
eða vöttu dúns fulla.

Bakgrunnen er at Harald Hårfagre er ute med krigskip hele vinteren og legger under seg landet i etterkant av slaget i Hafsrfjord. Gustav Storm oversetter verset over til:

Ude vil han jul drikke,
om ene han skal raade,
fyrsten den fremdjerve,
og Frøis leg holde.
Den unge var lei af ilden
og af inde at sidde,
af varme stuer
og af vanter dunfyldte.

Inntrykket er av kong Harald som en «fremoverlent leder» som ikke så helt nytten av en komfortabel julefeiring i land, men til og med ønsket å holde juleøl på skipene – litt kjappt og enkelt. Frøys lek skal være en referanse til kamp og strid. Jul var med andre ord noe man drakk, hvilket impliserer at det man drakk, formodentlig ølet, var tilstrekkelig sentralt i julen til å knytte verbet «å drikke» til «jul». I Håkon den godes saga fortelles det relativt utførlig om hvordan blant annet øl var sentralt i blotingen og hvordan det skulle signes til gudene. I Gustav Storms oversettelse står der:

Sigurd Lade-jarl var en stor blotmand, og saa var Haakon, hans fader. Sigurd jarl holdt oppe alle blotgilder paa kongens vegne der i Trøndelagen. Det var gammel sed, naar det skulde være blot, at alle bønder skulde komme did, hvor hovet var, og føre did sine madvarer, som de skulde have, saalænge som blotgildet stod paa. Ved dette gilde skulde alle mænd have øl; der blev ogsaa dræbt alskens smaler og hester, men alt det blod, som flød af dem, det blev kaldt «laut», og «laut-boller» de boller, som blodet stod i, og «laut-tener», de var gjorte som kvaster; med det alt skulde man farve stallerne røde og ligesaa hovets vægger uden og inden, og ligesaa stænke det paa mændene; men kjødet skulde man koge til gjestebudsmad. Ilder skulde det være midt paa gulvet i hovet, og der over hang kjedler; man skulde bære bægre om ilden, men den som gjorde gildet og var høvding, skulde signe bægret og al blotmaden; han skulde først signe Odens bæger — det skulde man drikke for kongens seier og magt —, men siden Njårds bæger og Frøis bæger for aaring og fred. Det var meget almindeligt, at man dernæst drak Brages bæger; man drak ogsaa sine hauglagte frænders bægre, og det blev kaldt «minde». Sigurd jarl var meget gavmild; han gjorde det verk, som var meget omtalt, at han gjorde et stort gjestebud paa Lade og holdt alene oppe alle omkostninger.

Om vi skal forsøke å tolke det ølmessige her, ser vi at ølet var sentralt, det var medbrakt, og et ble viet til gudene. Først drikker man Odins, Njords og Frøys skål, de to siste for god avling og fred – formuleringer vi finner igjen i pålegget om det kristne juleølet i Gulatingloven. Vi vet dog ikke om dette blotet hadde med jul å gjøre, men vi må anta at endel elementer uansett må ha vært felles.

Så trekker Snorre frem at man drakk Brages beger. Det er litt delte meninger om hva dette betyr, om det var Brages skål man drakk, eller om man drakk en brageskål. Det var vel helst det siste, som var en offentlig og synlig måte å avlegge et høytidelig løfte om å utføre en bestemt dåd. Det er også interessant at Snorre nevner minnedrikkingen for hauglagte slektninger, for det griper rett inn i hvordan gårdsnissen har utviklet seg, fra å være slektens opphav, den hauglagte som ryddet gården, til å bli fjøsnissen man satte øl og mat ut til.

Dessverre er det vanskelig å lese noe ølteknisk ut av dette. Det er umulig å si noe om ølet var sterkt eller svakt, humlet eller med pors, om det var mørkt eller lyst. Det eneste vi kan lese ut av det, er at det var øl – ganske så normalt øl med forfatterens øyne og slett ikke nødvendig å beskrive på noen måte.

Jula må ha vært en relativt stille tid. Jordbruksåret var definitivt over. Fiskesesongen var ikke startet. Det var for mørkt til å jobbe særlig mange timer. Det var for lite snø til å drive langtransport med hest og slede. Høst- og vinterstormer gjorde kanskje skipsfart og handel utrygt.

Og kanskje var det slik at det først var omtrent ved juletider man kunne begynne å drikke årets øl. Øl brygges på maltet bygg. Først må man dyrke, høste og tørke bygg, og da er man allerede utpå høsten. Det er viktig for godt øl at man har god spireevne, for kornet som ikke spirer gir usmak på ølet. Om det får en kort kuldeperiode kan det bedre spireevnen. Dermed ønsket man kanskje å vente tilstrekkelig lenge etter innhøstningen til kornet har gått igjennom en kuldeperiode. Så skal kornet maltes, hvilket tar en ukes tid og vel så det, før det kan brygges på. Prosessen skal innpasses i andre gjøremål på gården, og når ølet skal brukes i en felles kult, trenger man en tidsramme og et tempo som alle har sjanse til å følge. Det er dermed et spørsmål om man på en praktisk måte kunne hatt juleølet ferdig så veldig mye tidligere enn jul.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Bra! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/23 20:40:40

Veldig artig å lese dette. Du har trukket veldig mye de samme slutningene som meg (i boka som kommer neste år), fra omtrent de samme skriftstedene. Det ser ut til å gå en rød tråd fra forfedredyrkingen i norrøn tid fram til praksis langt ut på 1700- og 1800-tallet.

Det virker som folk ikke hadde korn nok til å brygge så ofte. Typisk 2-3 ganger i året, med jula som en av de viktigste anledningene. Så det var nok første gang man brygget etter høstonna.

2015-12-21

Juleølets timing

Juleølet synes å komme tidligere og tidligere i forhold til jula. Det er nok tilfelle, og har sine grunner som ikke bare er øltekniske. Men heller ikke jula har hatt en uforandrerlig tidfesting om man ser på det i langt nok perspektiv.

Som jeg viste i innlegget for merkedager for brygging av juleølet har det tradisjonelt vært slik at juleølet skulle brygges på Annadagen, dvs 9. desember. Det skulle være oppskoke på Thomasmesse, dvs 21. desember. Da skulle man tappe juleølet fra gjæringskar til serveringstønner, og ikke minst skulle man smake på ølet – gjerne sammen med naboene. Så skulle juleølet drikkes i jula, og det som ikke var drukket til Brekkedagen, dvs 11. januar, det skulle drikkes opp da. Det gir en sesong på juleølet som strekker seg fra solvervsdagen og ca tre uker fremover.

Idag kommer juleølet allerede i oktober. Faktisk er jula nesten et lite antiklimaks for juleølet, for det har vært så mye fokus og trøkk på det gjennom november og innover i desember, at det nærmest er av ren pliktfølelse vi drikker på og etter julaften. Jeg har i hvert fall ikke lystbetonte planer om å drikke det i store mengder i romjula, og på nyttårsaften kan jeg absolutt tenke meg noe annet. Så jeg pakker det heller bort til neste jul fremfor å drikke det opp innen 11. januar. Jeg tror jeg er typisk i så måte.

Gamle juleølannonser viser at man annonserte for juleølet frem mot jul, ofte fra midten av desember. Det kan jo forsåvidt også tolkes som at noen forsøkte å få opp omsetningen på et lager med sesongvarer som man risikerte å brenne inne med. Likevel er volumet av annonser både for juleøl og andre julevarer såvidt stort i de siste ukene før jul, at det er nærliggende å tolke det som at det var da man kjøpte inn varer for jula. Annonser for juleøl tidlig i desember var ofte mer rettet mot å ta opp bestillinger av juleøl for levering senere.

Ser vi på litt nyere annonser fra 30-tallet og fremover, slippes juleølet helt i slutten av november, nærmest som et «adventsøl». Vi må imidlertid huske at store deler av landet var tørrlagt i denne tiden, og mange måtte få sitt øl via agenter. Det vil si at de rent juridisk måtte bestille det hos og få det levert fra bryggeriet, men at det rent praktisk kunne håndteres av en lokal agent. Agenten kunne imidlertid ikke ha noe lokalt varelager eller forhåndsbestille noe øl for å korte ned på leveringstiden. Dermed kan vi anta at bryggeriene satte starten for salgstiden for juleølet litt ekstra tidlig, for at det skulle være tilstrekkelig med tid for bestilling gjennom agenter uten at det var behov for fordyrende ekspresslevering.

Grunnen til at juleølet idag kommer i oktober er Vinmonopolet. De har slipp seks ganger i året, i starten av odde-nummererte måneder. Det vil si at øl til jul må komme helt i starten av november. Siden juleøltestene er så ekstremt viktige, må juleølet helst ut til journalister og ølsmakere i forkant av slippet, så juleølet må være på plass i slutten av oktober. I tillegg er det en solid logistisk operasjon å få alt ølet ut. Det sikrer oss mot å få helt ferskt juleøl til julematen, i hvert fall fra bryggeriene med moderat omsetning. Bryggerier med stor omsetning kan nok brygge flere batcher suksessivt frem mot jul, og ølet deres er bedre stilt.

I utgangspunktet var nok Polets gruppering av nye varer et spørsmål om å forenkle prislistene. Går vi tilbake til før 90-tallet hadde de produktlistene sine på papir, og siden de ikke hadde selvbetjente butikker, var disse produktlistene ofte det eneste kunden kunne «browse» i butikken. Prislistene kom endog med lydskrift for å lette kommunikasjonen med ekspeditørene rundt franske viner med vanskelige navn.

I dag er prislistene på papir borte, men Polet har et sterkt fokus på prosess rundt produktvalg, ikke minst for å kunne imøtegå eventuell kritikk om at de forskjellsbehandler noen produkter fremfor andre. Prosessen skal være objektiv og forutsigbar. De bimånedlige slippene henger trolig igjen av den grunn. Vi kan forsåvidt leve med det, men det hadde vært bedre om Polet flyttet slippene til likenummererte måneder, eller om man la inn et ekstra slipp av juleøl i starten av desember.

Følgelig kommer juleølet tidligere på høsten jo nærmere vi kommer vår tid. Snodig nok fortsetter denne trenden også om vi går den andre veien: bakover. Jula har nemlig ikke alltid vært feiret rundt 24. og 25. desember. Vi fortelles ofte at «jul» var en hedensk fest som kristendommen arvet. Det er forsåvidt korrekt, men den hedenske julen lå opprinnelig som et midtvintersblot i dagene frem mot vinterdag, rundt 14. januar. Dette var også månedskiftet mellom månedene mørsugur og torre. Vi har fremdeles midtvinterdag 14. januar, liksom vi har, midtsommerdag 14, juli. Det er ikke egentlig fordi det er midt på vinteren eller sommmeren, men det faller midt i det gamle vinterhalvåret og sommerhalvåret. Dermed er 14. april sommerdag eller første sommerdag – igjen, ikke fordi det er så sommerlig, men fordi det er første dag i sommerhalvåret. Dessuten er det også slik at disse to tidspunktene er «midt i» årstiden: for 14. juli er høysommer, og er 14. januar er temmelig midtvinters.

Det var Håkon den Gode som flyttet midtvintersblotet fra 14. januar til 25. desember. Håkon var oppfostret i England og hadde vel et ønske om å kristne Norge. Men om han ikke fikk tvunget igjennom den nye religionen, så fikk han i det minste justert gammel skikk så den passet bedre til kristendommen. Opprinnelig hadde man visstnok skilt mellom midtvintersblotet midt i januar, og en solvervsfest, men i praksis ble disse to kombinert med den kristne julas tidspunkt. I tillegg kom elementer av Oskoreia og Lussi Langnatt som var skumle og farlige nattlige tradisjoner når året var på sitt mørkeste. Det er intuitivt å legge det til solvervsdagen, men rent subjektivt er året på sitt aller mørkeste senhøstes før snøen har kommet, ikke midtvinters.

Ennå snakker man om trettende dag jul som «gammel juledag», men dette er ikke en referanse sålangt tilbake som den opprinnelige plasseringen av jula. Det skyldes istedet den gregorianske kalenderreformen som i Danmark-Norge ble innført i 1700. Da hoppet man over elleve dager i forhold til den julianske kalenderen som man startet år 1700 med. Helt rett blir det ikke, for gammel juledag skled sammen med festdagen etter, som var 6. januar. Uansett ville juliansk juledag falt på 5. januar på 1700-tallet og på 6. januar på 1800-tallet.

Hvor lenge kunne man holde på å drikke juleølet? Jeg vil tro det surnet etterhvert, så det begrenset seg selv. Kalendermessig er det noen tradisjoner som sier at trettende dag jul (dvs 6. januar eller Helligtrekongersdag) skulle ølet være oppdrukket. Andre mener det er tyvende dag jul (dvs 13. januar eller Knutsdag). Noen tradisjoner strekker det helt til Kyndelsmesse som er 2. februar.

Selv synes jeg noen kraftige juleøl har stort potensiale for å lagres et år eller mer.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2015-12-20

Frosta- og Gulating

Hva sier de gamle norrøne lovtekstene om å brygge øl til jul og andre høytider? Faktisk forbausende lite i forhold til hvor ofte det er sitert. Og det er rom for tolkninger.

Vi hører hyppig om hvordan Gultingsloven og Frostatingsloven påbød alle bønder å brygge øl til jul. Om ikke annet er det et hyppig trivia som trekkes frem for å beklage seg over hvor undertrykket kulturdrikken øl er blitt i dagens samfunn.

Men hvor reelt var dette forbudet, sånn egentlig? Om vi ser på Gulatingsloven først. Dere finner den her, den relevante passasjen er på side 6, kapittel 6. Det går på sambæringsøl eller sammenskuddsøl før allehelgensmesse. Sambæringsøl betydde at minst tre bønder skulle gå sammen om en felles markering eller fest. De som ikke overholdt det, måtte betale bot på 3 øre og allikevel holde det senere. De som allikevel ikke gjorde det, måtte betale en bot på 3 mark. Det tilsvarer ca 650 gram sølv. En mark bestod av 8 øre. Det er spesifiert at ølet skal signast Krist og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. (Oversettelsen er hentet fra Knut Robbestads oversettelse fra 1937.)

Kapittel 7 gjelder juleølet. Det har en lignende tekst, men det er allikevel noen forskjeller. Der allehelgensmesse-ølet var et sambærerøl, altså en felles ølfest, så er juleølet en gårdsspesifikk fest, uten at det er krav om at det skal koordineres mellom flere gårder. Videre er bøtene strengere. Kravet for juleølet er man skal signa det jolenatti Krist og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. Her er boten for ikke å ha gjort det 3 mark.

Mens boten for allehelgensmesse-ølet først økes til 3 mark om man har somlet med det i tolv måneder, blir boten for juleølet 3 mark om det ikke er gjort på julekvelden. Dessuten er det det beryktede boten for å ha forbrutt seg tre år på rad: at man mister gården.

Det er imidlertid rom for fortolkning her. Sitatet over etterfølges umiddelbart av: Men um so ikkje er gjort, då skal det bøtast 3 merker for det til biskopen. Eller i originalen: En ef eigi er sva gort, þa scal bøta firi þat. morcom .iij. biscope.

Problemet er hva «det» refererer til. Det kan referere til at man ikke har brygget øl, eller det kan referere til at man unnlatt å signe ølet til Jesus og Sta. Maria. Det er fullt mulig å tolke det dithen at det var signingen som var den viktige handlingen, og at bryggingen bare var et nødvendig skritt på veien for å kunne signe ølet til «de rette makter». Det er også relevant å påpeke at dette står i den delen av Gulatingsloven som går under navnet «Kristendomsbolken», og at pålegget må tolkes som mer religiøst betont enn det er praktisk eller ernæringsmessig.

Innen kristendommen er det intet teologisk fokus på øl, så det er strengt tatt ingen religiøs grunn til å pålegge noen å brygge og signe øl til Jesus og jomfru Maria. På den andre siden har kirken vært flink til å okkupere tidligere religioners symboler og ritualer. Det er sannsynligvis i dét lyset man må tolke dette pålegget.

Så var det Frostatingsloven og juleøl, da. Det er enkelt og kortfattet. Det finnes ikke, til tross for at det er hyppig referert til i diverse kilder. Vel, jeg burde vel være litt forsiktig her, for å unngå at noen slår meg i hodet med en referanse til en lovtekst. På den andre siden hadde akkurat dét vært helt greit, for jeg klarer faktisk ikke å finne den selv.

Imidlertid, det som jeg klarer å finne, og som jeg tror er opphavet til forvirringen, er II.21 (let etter «Vm ions messo ol» i denne teksten). Der står det:

Vm ions messo ol.

xxi. Sva er oc mællt at bonde huær skal æiga ol at ions vaku tuæggia mæla. En erkibiskup hæfir þat lofat at þeir skolu vera fleiri saman er vilia en þeir fære er fære uilia oc eigi þo aller eða giallde .iij. aura biskupi ef eigi er att firir iol.

Det går noe slikt som at: hver bonde skal brygge øl av to mæler (rommål på ca 16 liter, refererer nok til korn eller malt, ikke ferdig øl) til St.-Hansaften, det var mulig å gå sammen flere bønder om dette, og dersom det ikke var gjort innen jul, skulle man bøte tre øre til biskopen. Med andre ord er det vanskelig å tolke dette som å ha noe med jul å gjøre utover at man hadde seks måneder på seg til å holde jonsok-ølet. Også dette påbudet står sammen med en rekke religiøse påbud.

Tidreferansen her også relevant. Etter Gulatingsloven skal bryggingen av det første ølet være ferdig før Allehelgensmesse, men ikke nødvendigvis til Allehelgensmesse. Dermed er det mulig å tolke tidsintervallet for dette ølet til «en gang på høsten». I den settingen blir det nesten som om det er synonymt med jonsok-ølet i Frostatingsloven, som må være gjennomført før jul.

Nå har jeg ikke tenkt å trekke i tvil at juleølet var viktig på denne tiden. Men jeg vil gjerne pirke i det som ofte trekkes frem som kronargument: at det var nedfelt i ikke mindre enn to lovtekster at man skulle brygge juleøl. Det var i beste fall nedfelt i én lovtekst, og selv der kan det tolkes som at det er signingen av ølet fremfor bryggingen som er det sentrale.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Eidsivatingsloven - lagt inn av Gustav F - 2015/12/21 19:56:24
Det finnes heller ingen referense til slike påbud i eidsivatingsloven, men her er betydelige deler av teksten tapt.
Andre lovtekster - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/21 23:19:39
Ja, det er lite annet som refererer til påbudet om juleøl. Generelt brant det vel mange historiske tekster opp i bybrannen i København i 1728, der Universitetsbiblioteket brant ned. Jaja.

Generelt vil jeg anta at påbudet kan ha vært likt rundt om, siden det er tatt inn i Kristenbolken, som trolig må ha kommet som en 'pakke' med kristningen av landet.

2015-12-19

Gildefester og minnedrikking

Hvordan drakk man juleølet i middelalderen? Ordet «gilde» betyr idag mest en overdådig fest, men i den katolske middelalderen var det mer navnet på organisasjonene som organiserte festene. Knapt noen gang har Norge vært så gjennomregulert som i middelalderen, også drikkekulturen.

Olav Kyrre opprettet det første kjente gildet i Norge, Miklagildet i Trondheim. Det må ha vært mellom 1066 og 1093. Drikkekulturen i Norge begynner å skifte mens vikingetiden dabbet av etter slaget ved Stamford Bridge. Det er tydeligst i byene, men man finner også spor av det på landet.

Ordet gilde knyttes mot tysk gelt og engelsk yield. Det er i sin opprinnelige form enslags festforening for å markere helgenenes festdager. Medlemmene delte på kostnadene til festene. Men gildene var også noe langt mer enn det. De utviklet seg til de reneste sosiale institusjoner, der medlemmene hadde plikt til å dekke opp for hverandre ved nød, brann, sykdom og død. Sånn sett fungerte de som en mellomting mellom sosialt sikkerhetsnett og forsikringsselskap.

Etterhvert ekspanderte de fokus, slik at de også skulle være et rammeverk innenfor hvilket medlemmene ivaretok hverandres interesser av blant annet økonomisk og yrkesmessig art. Sånn sett kjenner vi dem kanskje best som håndverkerlaug, men de fantes i like mange avskygninger som vi idag har interesseorganisasjoner. Etterhvert som historien skrider fremover, er de ikke alltid like populære, for de blir egne maktsentra som truer både den de utenforståendes rettigheter og kongsmakta.

Sentralt i gildene stod vanligvis gildehallen og gildefestene. Førstnevnte rommet både hva ville kalle kontorer og festlokalene.

Snorre forteller om drikke- og festkulturen i byene i Olav Kyrres Saga – i Steinar Schjøtts oversetting:

Kong Olav skipa Mikla-gilde [5] i Nidaros, og mange andre gilde i dei andre kaupstadine, men fyrr bruka dei kvirvingsdrykkjur[6] der. I den tid var den store Bøjarbot[7] kvirvingsklokke i Nidaros, og kvirvings-brørane hadde sett upp Margrete-kyrkja[8] av stein der. Medan kong Olav livde, tok dei til med drikkelag og fønningslag[9] i kaupstadine, og daa tok dei paa med staselege motar. Daa bruka dei fotside kjolar med snorir paa sidune, og ermar som var fem alnir lange, og so tronge at dei laut draga deim paa med eit band og leggja deim i rukkur alt upp til oksli. Dei hadde høge sko, som alle ihop var utsauma med silke og stundom prydde med gull. Mykje annan stas hadde dei og den tidi.

5. Stor-gilde.
6. Drikkelag paa umgang.
7. Bægjarbót (klokka til bot, gagn eller frelse for byen) soleis kalla for di ho var brukt til storm-klokke; hekk i taarne paa Margretekyrkja.
8. Ut-paa øyrane, eit stykke nord for byen.
9. Samanskots-lag (av forna, føra gaavur).

Tidligere hadde man holdt gjestebud og såkaldt sambæringsøl, som krevde at man gikk sammen flere gårder om et drikkelag. Men med den mer formelle, permanente, felles organiseringen av festene i form av gilder ble øldrikkingen etterhvert tatt til et nytt nivå, i hvert organisatorisk. Gildene ble nærmest halvoffentlige organisasjoner, med tillitsvalgte og med egne lover og regler.

Gildefestene var oftest knyttet til religiøse høytider, gjerne skytshelgenen for gildet. I utgangspunktet var julen en fest innenfor rammen av familien, og dermed langt mer introvert enn de andre festene. Vi skal være forsiktige med å påstå at det har overlevd til idag, men vi ser helt klart noe liknende, der julen er en familiehøytid på en intens måte som nyttår, jonsok, olsok – eller for den saks skyld syttende-mai – ikke er det.

Men i konteksten av gildene gled også julen over mot en offentlig fellesfest. Håkon Haugland skriver i sin doktorgrad «Fellesskap og brorskap – En komparativ undersøkelse av gildenes sosiale, religiøse og rettslige rolle i et utvalg nordiske byer fra midten av 1200-tallet til reformasjonen» blant annet følgende: Gårdsfellesskapet i Jacobsfjorden og Bellgården i Bergen skulle møtes til gildedrikk fire ganger i løpet av vinterhalvåret, på Mortensmesse, på julaften, nyttårsaften og påskeaften.

Uansett om utgangspunktet for gildene måtte ha vært religiøst, plukket de opp mange verdslige trekk. Gildefestene kunne strekke seg over flere dager, og kunne veksle mellom religiøse og verdslige aktiviter, som for eksempel «papegøyeskytingen» – kort og godt en skytekonkurranse. Men de kunne også la religiøse og verdslige aktiviter skli over i hverandre. Et eksempel på dét var minnedrikkingen.

Man skulle drikke til Jesus og jomfru Maria, samt til en rekke helgener – både av lokal betydning, som St. Olav og av fagmessig betydning som skytshelgenen for ett eller annet håndverkergilde. Det var også gilder der man drakk for avdøde medlemmers minne. Haukland skriver blant annet: «Som vi så i Sta. Katharina og Sta. Dorotheagildet i Bergen, forløp sammenkomsten i gildehuset etter et fastlagt mønster. Det ble servert et måltid, bestående av flere retter, det skulle drikkes et fast antall skåler, og det skulle holdes minnedrikk til ære for avdøde medlemmer.»

Gildene ble etterhvert ansett av mange som et problem, dels på grunn av den makten de hadde, og dels på grunn av fylla de medførte. Med reformasjon ble også gildenes tilknytning til helgenene problematisert, og de deres rikdom ble ofte konfiskert. Festingen måtte finne andre former. Minnedrikkingen ble forbudt, men ble ofte omgått eller forbudet ble direkte overtrått.

Etterhvert ble selve minnedrikkingen faset ut, og vi fikk skåling. Her må det nevnes at gildefestene gjerne hadde individuelle drikkebeger, mens det etterhvert ble erstattet med skål. Astrid Riddervold skriver i Drikkeskikker – Nordmenns drikkevaner gjennom 1000 år om ordet «skål» i etterkant av reformasjonen: [Ordet skål] viser til ølbollen som den som vil drikke overrekker til den han vil drikke til. Istedenfor å drikke helgenenes minne, begynte man nå å drikke hverandres skål.

Vi bør være forsiktige med å sammenlikne drikkeskikkene før og etter reformasjonen. Gildene var store og velorganiserte foreninger, gjerne i samtidens mest urbane strøkene. Tradisjonene med en felles skål som sendes rundt bordet var kanskje mer utbredt på landsbygda?

Selv om gildene også kunne finnes under fattigslige forhold i små sogn, så var det primært en urban skikk, og ikke minst en skikk som dalte i takt med at all makt skulle samles hos kongen.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2015-12-18

Julebryggingens merkedager

Underlig nok var man forbausende samstemte rundt om i Norge med hensyn når juleølet skulle brygges, smakes, drikkes og oppdrikkes. Og dagene er avmerket på primstaven.

I gamle dager brukte norske gårder primstaven som kalender. På den var det merket av dager med spesiell betydning. Samfunnet var tradisjonsbundet, og det var best å gjøre ting på gamle-måten.

Primstaven fortalte ikke bare om det religiøse festdagene som skulle overholdes, det var også en arbeidskalender som markerte tidene for viktige gjøremål på gården. Det var mindre slik at arbeidet var merket av på primstaven som at man visste til hvilke religiøse merkedager ulike gjøremål skulle vært unnagjort. Bryggingen var et slikt gjøremål.

Under er vist et utsnitt av en primstav fra Seljord i Telemark, trolig fra 1700-tallet. Juledagen – dvs 25. desember – er vist med et stort drikkehorn, mens Tomasmess – 21. desember – er markert med en tønne som det sitter en person oppå.


Primstav (kilde) fra Norsk Folkemusem, publisert under CC BY-SA 4.0

Det som ikke er vist på denne primstaven, er Annadagen, til minne om Sta. Anna, jomfru Marias mor. Den er ofte markert 9. desember som et lite kvinnehode, men den kan også markeres med en kanne. Det var dagen da man skulle brygge juleølet.

Tomasmess er minnedagen for St. Thomas, apostelen som tok Judas' plass, og som kalles Tvileren Thomas. Dagen markeres med et kors, en hånd eller et ølfat. Denne dagen var den tradisjonelle dagen for oppskoke. På denne dagen skulle man smake på juleølet og tappe det om på serveringsfat fre gjæringsfatet. Symbolet som er brukt på primstaven over, er spennende. Et fat eller tønne som symbol er ikke uvanlig, men personen som sitter på det gir assosiasjoner til kong Gambrinus. Gambrinus er ølets sagnkonge – selv om flere har knyttet ham til historiske personer utfra navnelikhet. Han avbildes ofte sittende på – eller i det minste støttende seg til – et ølfat, med krone på hodet og kanne eller seidel i hånden. Disse attributtene er tilstede på symbolet for Tomasmesse på denne primstaven – selv om det også er en mulig tolkning at personen holder frem hånden sin, og han må da tolkes som Jesus.

Juledagen har blant annet drikkehorn som symbol, men også kandelabre, tønne eller et solsymbol kan brukes. I hvert fall drikkehornet kan knyttes mot juledagen som festdag.

På primstaven ser vi også helt til høyre en hest. Det er Brettedagen eller Bryggemess. Dagens skal være til minne om den keltiske Sta. Brettifa. På denne dagen skulle julematen brettes eller brytes, kokes i gryte og spises opp, og likeledes skulle juleølet drikkes opp. En overtro knyttet til denne dagen var at ting lett gikk i stykker, derav hesten, siden man ikke skulle kjøre med hest denne dagen, fordi den ville kunne brekke benet. Jeg mistenker at Sta. Brettifa er bragt inn i dette som alibi med navnelikhet for en eksisterende merkedag.

Juleølet skulle brygges 9. desember på Annadagen. Det skulle smakes på og helles på serveringstønner på 21. desember. Det er utbredt misforståelse at det var da ølet skulle brygges. For det første ville det ikke blitt ferdig til jul, og for det andre har vi mange og eksplisitte beskrivelser av at øl som ble satt denne dagen ikke bli dårlig. Det var smakingen, ikke bryggingen som gjaldt denne dagen.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Annadagen i Norge? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/22 14:41:53

Jeg ser at Annadagen er en svensk tradisjon, men jeg har ikke hørt om den i Norge. At man skulle brygge på Annadagen og så ha oppskåke på Tomasmesse høres veldig rart ut. De færreste gårdsbryggere (om noen) gjærer lenger enn en uke. Mange hadde oppskåke en eller to dager etter bryggingen. Så dette får jeg ikke helt til å stemme.

Annadagen - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/22 21:33:26
Jeg stusset også over det, utfra at mange beskrivelser av primstaven var uenige om det var Annadagen eller Thomasmesse som var dagen for brygging. Jeg mener jeg spurte noen av stjørdalsølbryggerne og synes å huske at jeg fikk bekreftet at rundt 9. desember var en normal bryggedato. De litt bedre beskrivelsene av primstaven synes å mene at Annadagen er bryggedagen mens Thomasmesse er oppskoke. Utfra det tok jeg 9. des som god fisk. Jeg trodde Annadagen var normalt markert på norske primstaver og ikke bare i Sverige. Det synes i hvert fall som den er god representert i de primstavene som er avbildet på digitaltmuseum.no. Dagen gikk visstnok også under navnet Anna med kanna, og har tidvis en kanne som symbol.

Rett nok har vel primstaven mistet sin normative kraft for temmelig lenge siden, men 9. desember er ikke veldig tidlig. Det er 11 dager imellom 9. og 21. I Roger Løes innsamling av gamle bryggetradisjoner i 2007 forteller «Thomasbrødrene» i Sparbu at «gjæringen [har] vært over etter 3-5 dager, alltid i passelig tid før Thomasmesse, og det settes da kaldt. Slik kan det bli stående noen dager, men ikke for mange, slik at det alltid er ferskt.» Deretter tappes det om på Thomasmesse.

I beskrivelsen av Hognesaunet Såinnhuslag nevnes det at første del av gjæringen tar 3-4 dager, hvorpå ølet tappes om og sekundærgjæres i 2-3 dager for «å bli kvitt mest mulig gjær, få klarere øl, og for å få smakt på det slik at gjæringa kan stoppes på rett tidspunkt.» Det blir så tappet om på kanner som settes kaldt og kan stå seg i alle fall en måned. Dog er det litt uklart om ølet skal kondisjoneres etter at at gjæringa stoppes (formodentlig ved temperatursenking?) og ølet er tappet på dunker. Merk at denne tappingen på dunk ikke synes planlagt til Thomasmesse.

Timing her er litt løs, men la meg tippe 6-9 dager for Thomasbrødrene og 5-7 dager pluss evt modning på dunk for Hognesaunet. Utfra de dataene vil jeg si at 9. desember er litt tidlig, men slett ikke overraskende tidlig å gjøre bryggingen på. Tvert imot – 1-2 dager føles veldig hurtig ut, og føles ikke konsistent med bryggetradisjonen i Trøndelag. Også som hjemmebrygger ville jeg vært usedvanlig skeptisk til det (selv om jeg tidvis bruker en tysk weissbier-gjær som oppfører seg sånn). I beskrivelsen fra Hognesaunet står det endog eksplisitt i forbindelse med primærgjæringen: «Blir ølet for varmt, blir det villgjæring og det hele må slåes ut. Det skjedde visstnok ei jul, og det var nesten så det kokte i gjærkaret.» Her tror jeg «villgjæring» må oppfattet som en gjæring som har løpt løpsk, ikke en infeksjon eller gjæring uten eksplisitt tilsatt gjær.

På den andre siden var det mye overtro rundt gode og dårlige dager å brygge på, både ukedager og måneder – som jo begge ville kollidere variabelt med Annadagen. Det er fullt mulig at Annadagen markerer tidligste start på juleølbryggingen, og at det har blitt misforstått som selve bryggedagen.

Gjæringstid - lagt inn av Lars Marius - 2015/12/23 09:59:47

Slik jeg har forstått det er Thomasmesse en slags frist. Den dagen måtte ølet være ferdig, men det kunne godt være ferdig tidligere. Jeg har sett flere beskrivelser der folk åpenbart brygger til litt forskjellige tider til jul, og folk låner kveik av de som har brygget før dem for å få ferskest mulig kveik.

Jeg sier ikke at det ikke er tradisjon for Annadagen i Norge, men jeg har ikke funnet noe dokumentasjon for det selv.

Jeg tror gjæringstidene har blitt lengre de siste tiårene. De fleste av de bryggerne jeg har besøkt de siste par årene gjærer lenger enn folk gjorde før, og det skyldes nok at måten ølet oppbevares og serveres på har endret seg. I tillegg går nok gjæringen saktere nå som folk har gått over til brødgjær og senket gjæringstemperaturene.

Jeg har ikke systematisert akkurat gjæringstid ennå, men i de spørrelistesvarene og oppskriftene jeg har notert det er det oppgitt som 15-48 timer (av totalt 13 datapunkter). Jeg skal samle mer komplette data senere, men jeg tror ikke det kommer til å endre bildet nevneverdig.

Helt enig i at så kort gjæring virker rart, men det er faktisk en god grunn til det. I tillegg er det noen øl som ikke smaker riktig uten så kort gjæring. Hornindalsølet jeg var med å brygge i juli blir tynt og flatt hvis man gjærer det i en uke. Jeg vet, for jeg har prøvd.

Hvis man tolker dette som at Annadagen er tidligste dag og Thomasmesse siste dag blir det plutselig helt noe annet.

2015-12-16

Julestuene

Det ville være å underslå fakta å late som juleøl bare ble drukket i anstendige og rolige former. Her skal vi se på noen av de festlighetene som ble begått under påvirkning av juleølet.

Følger vi juleølet bakover til 1600- og 1700-tallet, kommer vi raskt i kontakt med de såkalte julestuene. Det er en tradisjon med langt eldre røtter, og som ikke døde helt ut før etter krigen. Som alle tradisjoner som varer så lenge, finnes den i ulike variasjoner over tiden.

Generelt innredde man en julestue ved å ta inn mye halm og spre det utover gulvet. Gjerne skulle det pyntes med halm i vinduer og bukkefigurer av halm også. Uroer, gjerne av halm kunne henges over talglysene. Julenatta var en skummel natt, og folka på gården sov sammen i halmen på gulvet i julestua på julenatta. Innen samme tradisjon var det en rekke andre rituelle handlinger som var sentrert om korn og kornprodukter eller som beskyttelse mot onde ånder. Noen som har overlevd til våre dager er for eksempel at det skulle henges opp fuglenek og det skulle settes ut grøt til nissen.

I gamle dager skulle det dekkes på bordet for den litt mystiske gårdsnissen. Han skulle trakteres med mat og øl, og en seng var reservert for ham. Ingen fikk ta maten og ølet hans eller ligge i senga hans. Denne nissen er nok den som opprinnelig ryddet gården. Han går under mange ulike navn, som tomtegubbe, rudkall, gardvorden og haugebonden. Han beskyttet gården, og den skumleste natta i hele året trengtes han mer enn ellers. Man tente lys i mørket. Man bråket for å skremme onde makter bort og brukte ulike beskyttende talismaner i vinduer og dører. I utgangspunktet var julenatta en våkenatt, natten til første juledag, som var den store religiøse dagen. Fremdeles er det slik at her hos oss får ungene gavene på festen på julekvelden, mens i den engelskspråklige verden er det juledagen som teller.

Et element av dette som etterhvert begynte å «ta helt av», var denne bråkende hoppingen i halmen i julestuene. Kanskje var den opprinnelige tanken at bråk og glede skulle skremme bort onde makter, men det tiltrakk seg også fyll og kåtskap. Julestuene utviklet seg til svært så utagerende fester, og julekvelden ble en festnatt. Man hadde til og med en gammel skikk med julebisper. De hadde ikke med presteskapet å gjøre, men var en slags utkledd seremonimester eller sjef for festlighetene. De kunne «vie» folk for julenatta. Man «lekte jul», som kunne strekke seg fra det lettsindige og helt over i direkte orgier. Det var visstnok heftig med fødsler i september.

Oppi alt dette var det juleølet som var smøremiddelet som fikk festen igang og holdt den gående. Eller det kunne være brennevinet, om vi kommer litt lengre ut i historien. På 1600- og 1700-tallet var det gjentatte forsøk på å forby denne kombinasjonen av fyll og promiskuøs sex knyttet til jula. Bestrebelsene på å komme den til livs ser ikke ut til å ha hatt besynderlig effekt. Men når man kommer utpå 1800-tallet og hele samfunnet går i en seriøs og borgerlig retning, så begynner festingen å dø ut av seg selv. Ikke minst la religiøs pietisme og avholdsbevegelsen en demper på dette.

Så jula var masse mat, støyende festligheter med endel seksuelle utskeielser, drevet frem av rikelig med alkoholisk drikke – og bedre kan man vel kanskje ikke karikere et normalt norsk firma-julebord.

Noen ting endrer seg egentlig ikke, annet enn i den ytre innpakkingen.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Tradisjonsekstrapolering

Når vi forsøker å se bakenfor 1800-tallet kommer vi inn i mer urent farvann. Jo lengre bakover vi ser, jo dårligere blir generelt kildematerialet. Før vi kikker videre, er det nyttig å se på noen problemstillinger rundt dette.

Det er noe underlig med tradisjoner. Vi oppfatter dem som gamle og uforanderlige. Men virkeligheten er ofte annerledes. De eneste tradisjonene som ikke forandrer seg er de som er dyttet i monter på et museum. Hver ny generasjon kommer til med ideer og visjoner om bedre måter å gjøre ting på.

La meg bare ta ett eksempel. Jeg har ofte hørt eldre stjørdalsbryggere klage over ungdommen – de malter nemlig ikke riktig – i hvert fall ikke skikkelig riktig. Det må fyres jevnt på ovnen i malttørka, eller såinnhuset som det kalles lokalt. Men ungdommen er utålmodig og har ikke tid til å sitte å passe ildstedet hele natta. Det blir ujevn varme av slikt, og da blir ølet ikke rett. Og verre, de fyrer for hardt om kvelden før de legger seg, og i verste fall brenner de ned såinnhuset. Det er nesten så man kunne legge til et «sånn var det ikke da vi var unge» …

Men mange av de gamle bryggerne har også personlige tricks som gjorde bryggingen enklere, for da de selv var unge, så forsøkte også de å forbedre bryggeteknikken, dels for å spare tid, og dels ved å ta i bruk ny teknologi. Det kan være en bærrenser for å skille malten fra groene, eller det kan være mekanisme for å bløtlegge kornet effektivt uten å måtte gå i bekken. Andre finner på å bruke nye og moderne materialer og redskaper, hvorav noe er vellykket og andre litt mindre så.

Tradisjoner er i evig forandring, og takten settes av generasjonsskiftene. Det kan være nyttig å ha i mente når vi skal skue bakenfor den horizonen som kalles «manns minne». Dataene vi har og som Odd Nordland jobbet på, er i stor grad relevante tilbake til utpå 1800-tallet. Men for hvert århundre bakenfor tynnes denne relevansen ut.

Bli med på et tankeeksperiment: hvor mye kjenner du til tankene, ideene, forhåpningene og livene til din forfedre? Det fleste av oss har god oversikt over våre foreldre og besteforeldre, men det blir tynt når vi når oldeforeldrene, og de færreste kan si noe vettugt om livene til en eneste tipp-tipp. Mine tipp-tipp-oldeforeldre levde på tidlig 1800-tall. I beste fall vet jeg hva de het og hvor og når de ble døpt – og dét har jeg i så fall fra samtidige, skriftlige kilder. Det er fem generasjoner bakover, og det er relativt lite som overleveres i fem generasjoner. Jeg sier ikke at ingenting overleveres, bare at det er relativt lite.

Om det er fem generasjoner tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, så er det fremdeles enda 7-8 generasjoner tilbake til reformasjonen, ytterligere 6-7 generasjoner tilbake til Svartedauen, og deretter 10-11 generasjoner før vi når førkristen tid, der juleøltradisjonen synes å ha sitt opphav. Om vi skal kunne si noe fornuftig om ølbryggetradisjoner så langt tilbake, er det nærmest umulig å bygge på og forholde seg til overleverte tradisjoner.

Vi kan tro at overleverte tradisjoner er gamle, men i virkeligheten er de en overlevering fra én generasjon til neste, eller til generasjonen deretter. Det er nemlig mange som har lært å brygge av sine besteforeldre. Noen har til og med påstått at en gård kunne ha to levende bryggetradisjoner som vekslet mellom generasjonene, fordi man lærte å brygge av besteforeldrene. Det er en vakker historie som sikkert fanger en effekt, men helt sann er den kanskje ikke.

Så kan man håpe at det som én generasjon fikk overlevert av tradisjoner til seg, det overleverte de videre til neste generasjon. Mangt overleveres, men mangt endres også underveis. Det er ikke umiddelbart innlysende at folk som levde på 1600 eller 1400-tallet skulle være mer opptatt av å bringe tradisjoner uendret videre til neste generasjon enn vi er i dag. Kanskje det endog er omvendt, for idag har vi et slags nostalgisk forhold til tradisjoner som jeg har vanskelig for å tro man hadde før. Det eneste argumentet måtte være overtro, for overtroen er flink til å bruke frykt for det ukjente til å tvinge folk til å holde seg innenfor «trygg» adferd.

Det er spesielt to feller vi kan falle ned i. Den første er en slags implisitt antakelse av at utviklingen må være noenlunde rettlinjet. Den må gå fra en eller annen primitiv tilstand i fortiden og nærmest målrettet frem mot oss idag. Men utviklingen skjer ikke rettlinjet, men mer som en forvirret, flagrende og vårkåt sommerfugl. Det er ofte lett å se på oss selv som et endepunkt, som utviklingens høydepunkt. Men sannheten er at vi kun er et ledd på en utvikling som fortsetter også etter at vi er døde.

Den andre skumle antakelsen man kan gjøre er å tro at utviklingen gikk så mye saktere i gamle dager. I mangel av detaljkunnskap er det nesten så man kan tro at tiden må ha stått stille i et slags vakum der eneste som skjedde var man skiftet konger med noen års mellomrom. Men sånn var det selvfølgelig ikke. Joda, ting skjer fort idag, og sikkert vel så fort som noen annen gang de siste tusen årene – men ting kunne skje både fort og omfattende i gamle dager.

Det er lett å forgape seg i den teknologiske utviklingen, men innen bryggetradisjon og øldrikketradisjon er det kanskje vel så viktig med den sosiale utviklingen – og den kan nok ha hatt høy fart. Ikke minst kriger og omskiftlige økonomiske og politiske forhold har påvirket samfunnet i en grad som kanskje er vanskelig for oss å forestille oss, her vi sitter i et land som egentlig har hatt en svært lang periode med rimelig fred og stabile politiske forhold.

Når vi skal grave oss bakover forbi 1800, må vi derfor være forsiktige så vi ikke interpolerer mellom to observasjoner som ligger langt fra hverandre. Og vi må være forsiktige så vi ikke tror at tror at en observert trend må strekke seg bakover og kan ekstrapoleres i den retningen. På den andre siden kan datapunktene bli så magre at ekstrapolering og interpolering kanskje er det mest relevante verktøyet som er tilgjengelig.

Vi kan bruke humle som eksempel. Idag er det veldig mye på vei opp og frem, men dyrkes i praksis ikke i Norge idag. Det fantes tilløp til humledyrking i Norge tidligere, men også mye import av humle. Kommer vi tilbake til 1700-tallet er humle en hyppig omtalt plante opplysningstidens i lærebøker for bønder. Er vi på 1440-tallet var det påbud om humledyrking for alle bønder som hadde klima for det. Samtidig vet vi at porsøl var utbredt, både som lokalt brygget, og som importøl fra Nord-Tyskland. Mange kilder knytter bruken av humle i øl til nørrøn tid, og noen sier endog vikingetid. Det høres ikke troverdig ut, men likefullt har man et funn av det som ser ut som en båtlast med humle i Graveney i Kent i England rundt midten av 900-tallet. Men alle disse datapunktene er altfor spredd i tid og rom til at det er trygt å forsøke å knytte dem sammen.

Med dette i mente kan vi forsøke å gå bakover i historien, og lete etter forløperne til det juleølet vi kjenner idag. Vi bør forholde oss til mer eller mindre samtidige skrevne kilder, til arkeologi og med litt forsiktighet til vidt utbredte tradisjoner.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 7/63: « 3 4 5 6 7 8 9 10 11 »