Det lyder som en kriminalgåte og er nesten like spennende. I den gamle primstaven er 21. desember markert som «Tomasmesse» eller «Tomas bryggjeren», og dagen er viktig i forbindelse med bryggingen av juleølet. Men der slutter også enigheten. Her skal jeg forsøke å spore opp bakgrunnen og peke på noen løsningsforslag. Om du vil være med, så heng på.

Hvem var denne Tomas som har merkedag på 21. desember? Det er dagen til apostelen St. Thomas - han som tvilte, og det er hans helgendag i den katolske kirken. Hva han har med brygging å gjøre er temmelig uvisst. Slikt er ikke unikt, for mange av helgenene med svært magre forbindelser til øl og brygging har allikevel blitt elevert til skytshelgner for dette. Det finnes forresten en annen Tomasmesse på primstaven, det er 29. desember og refererer til Thomas Becket som ble drept på denne dagen i 1170. Men han er ikke vår Thomas, selv om han har en ølforbindelse gjennom et fat med engelsk luksusøl som han bragte med seg som en diplomatisk gave til det franske hoff.

At 21. desember hadde en øl-betydning er klart. Et dykk i litteraturen viser det. Per Holck i Merkedager og gamle skikker sier at på denne dagen skulle man starte bryggingen av juleølet, og dagen kunne merkes med en bøtte, som symbol på bryggevannet. Rett nok har jula i vår tid begynt tidligere og tidligere, og juleølene kommer nå i starten av november, men det synes litt vel i seneste laget å starte bryggingen bare fire dager før julemorgenen? Javel, det er ferskøl, og en gjæring på 3-4 dager er ikke uvanlig, men allikevel. En peker inn på rett spor nevner Holck under 9. desember på primstaven. Da var det mange steder vanlig å begynne bryggingen av juleølet. Det er stor forskjell på fire dager og seksten dager, så det er noe som skurrer her.

Jon Espesæter skriver om julens gamle tradisjoner at til Tomasmesse skulle alle juleforberedelsene være unnagjort, og det rimer ikke med at man først da skulle sette juleølet.

Ørnulf Hodne skriver i Jul i Norge - Gamle og nye tradisjoner at bryggingen startet en uke eller to før jul, og at øl som ble brygget på 21. desember ville det gå galt med. Det ville «kaste seg» (ese over) i det samme sola snudde, bli surt eller rett og slett nekte å renne ut av karet.

Tage Taaning skriver i sin danske ølhistorie (Øl - en Bog om en Verdensdrik) at «Der var bestemte Tider af Aaret, da man helst skulde undgaa at brygge Øl. Man maatte ikke brygge i den stille Uge, heller ikke paa Solhvervsdag, for saa vilde Rosten, den mæskede Malt, dreje sig og blive bortskærend.»

Ingrid Spilde i forskning.no refererer at det var ulike meninger om saken, men at det nok helst var slik at ølet på Tomasmesse skulle prøvesmakes. Hun nevner ordet «skakubollen» om bakrusen man fikk fra nettopp denne prøvesmakingen. Dette ordet synes relatert til «oppskoke», som betyr at ølet prøvesmakes - gjerne under en høytidlighet med naboer tilstede. Dette er flere ganger fortalt om i Norsk Maltøltidende som er gjengitt i Astri Riddervolds Drikkeskikker - Nordmenns drikkevaner gjennom 1000 år.

Ordet «oppskoke» er nevnt i noen gamle ordbøker. I Hans Ross' Norsk Ordbog fra 1895 er tredjedefinisjonen under verbet «skoka» følgende: nybrygget Øl =Uppskoka. - Skokudrykk (o') m, en Drik af "Uppskoka". I Norsk Riksmålsordbok er det definert: skok(e)drikk, en (til skoka 'nybrygget øl'), dial., drikk av nybrygget øl når det øses fra gangkarret på tønnen (Benneche, Rygnestad-gutten, 183). Her betyr gangkaret gjæringskaret da gang eller gong er et gammelt ord for gjær, og med tønnen må menes et fat som ølet enten ble lagret på, ellers ble servert ifra.

Selv om det er flere som nevner at «skakubollen» er bakrusen etter oppskok, så er nok dette trolig en misforståelse eller brukt i overført betydning. Det er nok en bolle man brukte for å smake på ølet eller overføre ølet fra gjæringskaret til lagringsfatet under oppskoka. Følgende dikt får stå som eksempel på hvor lett det kan misforstås, da ordet med litt fantasi kan tolkes på to ulike måter:

Tomas Brygger,
Da fyltes Øllet på Tønderne
og da faar Folk smake paa Skakubollen.

Det sies enda mer eksplisitt hos Odd Norland i Brewing and Beer Traditions in Norway, som baserer seg på skriftlige informanter som selv kom fra den tiden da brygging fremdeles var vanlig på gårdene over hele landet. Han gjengir (s.278) en av dem, oversatt til engelsk:

In the past, my mother said, they went around to the neighbours on St Thomas' Day and let them taste the new ale, «oppskoka». If the ale was good, the neighbours would answer: 'Thank you for good ale. Your ale has fermented well', or 'You have taken the length of the grain sack and the width of the brook'. This means that they had used much malt and little water.

The ale was carried around in a jug with a pipe, a copperbound jug with a long pipe made from a branch still attached to its stem. The jug was called skokekanna, and the wooden cup from which the ale was drunk, (upp)skokebollen.

Odd Nordland forteller samme sted enda mer eksplisitt at det i gammel tid i Vest-Agder var tradisjon for at man bar rundt noe av det nybrygget ølet til naboene for smaking, spesielt ved juletider - og at det å ikke gjøre det var en stor skam. Dette er sannsynligvis et eksempel på oppskoke der ølet bringes ut til naboene, mens det andre steder og i nyere tid var mer vanlig at naboene kom til bryggeren.

Det synes altså som om bryggingen skulle starte en gang i desember, og så at man 21. desember - som en av de aller siste forbedelsene til jula - skulle stikke om juleølet fra gjæringskaret til en øltønne som det kunne stå på. For de fleste var kanskje denne omstikkingen med smaking - oppskoka - en større merkedag enn selve bryggingen, så den har kanskje festet seg sterkere i folkeminnet.

Men 21. desember er vanligvis vintersolverv, og den egentlige juledagen, så kanskje tidfestingen av oppskake er en videreføring av den gamle julefeiringen der øl var en viktig ingrediens. Det er kanskje betegnende at juleforberedelsene, inklusive juleølet skulle være ferdig til den dagen som også er vintersolverv, og det vitner kanskje om hvordan eldre tradisjoner har fått den kristne jula lagt på toppen av seg.

I de gamle lovene, som riktignok er fra kristen tid, men bygger på før-kristne tradisjoner, er det svært viktig med et slags felles ølmåltid som kalles sambærerøl. Det er tre tidspunkter som nevnes: vintersolverv, sommersolverv og allehelgensdagen. Det legges tildels sterk vekt på at slike øl («øl» er her brukt som navn på en samling der det drikkes øl) skal feires sammen med andre, og det var tildels strenge regler for når og hvordan man kunne gjøre dette alene. Formodentlig er dette av gammelt opphav, og har skvulpet over til kristen tid.

I Gulatingsloven skal et sambærerøl ha minimum tre gårder som skulle gå sammen med hvert sitt øl til et slikt ølstevne. Også når vi ser på de andre øl-lagene er det sammenkomst over drikken øl som er viktig. Jeg er overbevist om at ølet hadde en rituell betydning, og ikke bare var der for fyllas skyld. Korn er blitt kalt «Gudslånet», og det høres ut som noe som har overlevd fra en gammel fruktbarhetskult. Om kornet var gudens hellige gave, så måtte ølet være en hellig drikk. Noe slikt er på ingen måte unikt, for vi kjenner rituelle måltider eller drikker fra svært mange religioner.

Nå har hjemmebryggere til alle tider ønsket å smake på hverandres brygg, så det er muligens å trekke det litt langt, men tradisjonene med oppskake og besøksrunder for å smake på ølet på solvervsdagen synes å kunne være rotfestet i norrøn religiøs praksis, som kan ha overlevd i kristen tid som tradisjon uten noen eksplisitt begrunnelse.

Jeg minner ellers om skriftstedet Matt 18:20 «For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn...» som helt klart fokuserer på viktigheten i å samles under bønn. Dette skiftstedet kunne nesten vært tatt ut fra de norrøne lovene der det er viktig at religiøs praksis gjøres i fellesskap. Nå skal jeg igjen være forsiktig med å overtolke noe her, men også den kristne nattverdstradisjonen står i en historisk kontekst av samling til hellige måltider som religionsutøvelse. Mithras-kulten hadde dette helt klart som et sentral moment. I India og Persia hadde man soma og grekerne hadde sine dionysiske mysterier. Selv nattverden er tett koblet rent symbolsk mot tidligere tiders blod og matoffer. Det er ikke vanskelig å se for seg at norrøne sambærerøl opprinnelig hadde en religiøs betydning. At det var tidfestet til solvervsdagene kan bare understreke det.

I kveld skal jeg finne frem et par flasker godt øl, men ikke av noen religiøse eller nostalgiske grunner, men kort og godt fordi en øl smaker godt når dagens strev går mot slutten. Jeg har stående to flasker stjørdalsøl som jeg fikk av en hjemmebrygger for noen dager siden. De kommer fra samme batch som er delt i to og gjæret med henholdsvis tradisjonell og moderende gjær. Det må jo på alle være passende drikke på en kveld som denne, og dessuten er jeg veldig nysgjerrig på dette med divergerende gjæring på en batch.

Ja, og så liker jeg stjørdalsøl, men det kom vel ikke som noen stor bombe.

Kolaborasjonsbrygg - eller sambrygging - er på moten. Det er brygg der to eller flere bryggere fra ulike bryggerier møtes på ett bryggeri og brygger et øl sammen - tidvist også på hvert av bryggeriene i serie. Det er flere grunner til at det er trendy:

• Man lærer noe av hverandre, ja i det hele tatt er brygging en bransje der det er mye learn-by-doing, og det er en god læringssituasjon nÃ¥r man under bryggingen utbryter «hvorfor gjør dere det sÃ¥nn?» med pÃ¥følgende diskusjon.

• Et ekte kolaborasjonsbrygg bærer med seg elementer fra de ulike bryggeriene, og det gir enda en ny dimensjon til antall kombinasjoner som man kan gi øl. Et bryggeri har gjerne sin egen «house-style», og ved Ã¥ sambrygge kan man bryte ut av bryggerispesifikke begrensninger som man kanskje ikke engang visste at man hadde.

• Etterhvert blir det litt kjedelig Ã¥ brygge pÃ¥ det samme anlegget og med de samme ingrediensene hele tiden. Da kan det live opp hverdagen og bryte rutinene Ã¥ sambrygge med noen andre bryggere, enten det er pÃ¥ eget eller et fremmed system.

• Sambrygg er ofte enkeltstÃ¥ende batcher, og dermed blir sterkt ettertraktede av «tickers» - de som skal smake pÃ¥ alle øl. Av samme grunn blir det ogsÃ¥ mye snakk og buzz rundt det - som er bryggerienes ersatz-reklame, puber vil gjerne ha det fordi det er spesielt, det blir alltids utsolgt, osv.

Sambrygging er forskjellig fra kontraktbygging, fordi det er to eller flere bryggere som sambrygger og utveksler ideer og kunnskap. Det ligger i konseptet at alle som sambrygger bringer med seg noe, nesten som et kakelag. Jeg mistenker at halve moroa ligger i månedene frem mot bryggedagen, mens oppskrifter skal diskuteres og fastbankes, og der prosessen skal bestemmes og helst være i tråd med hva det aktuelle bryggverket kan håndtere.

Noen ganger brygger man samme oppskriften på alle systemene, så kan man vurdere forskjellene - hvilket er en ypperlig måte å bli kjent med eget bryggverks begrensninger og mulige forbredringer. (Og det gir to eller tre ganger så mange øl for tickers å gå i fistel over, for ølet blir annerledes når brygges på et nytt bryggverk.)

Noen bryggerier er rene virtuelle bryggerier som utelukkende brygger kolaborasjonsbrygg, og der er Mikkeller kanskje den mest kjente på våre breddegrader. Et annet er Kissmeyer Beer, der mannen bak - Anders Kissmeyer - fortalte om kolaborasjonsbrygging i sitt foredrag på Norbryggs juleølkonkurranse på Tautra i november. Å lage et virtuelt kolaborasjonsbryggeri er en rimelig måte å skaffe seg et bryggeri på, for man slipper å skaffe bryggverk og lokaler. Det gir yppelige muligheter for å kunne skalere opp og ned ved å hoppe fra bryggeri til bryggeri.

Dessverre er det nok ikke slik at man bare kan mail'e et bryggeri og foreslå at man dukker opp og brygger et øl. Det vil si, man kan forsøke, men med mindre man er Mikkeller eller de Molen så er trolig svaret nei. Sambrygging er nemlig koblet mot en slags hakke- eller rangordning i bryggeverdenen. Man kunne trolig satt opp en rangering av heltestatus innen mikrobryggeriverdenen ved å lage en graf over hvem som har sambrygget med hvem - litt som journalister mapper finansakrobaters nettverk ved å se hvem som sitter i hverandres styrer, eller sosietetspersoners nettverk ved å se hvem som går på byen med hvem.

Men om du har en god brygge-idé, så kan du få det kontraktsbrygget til en konkurransedyktig pris hos i hvert fall noen bryggerier, og inkludert i prisen kan du sikkert få oppskriftsdiskusjon og deltakelse i bryggingen. Det er disse to siste tingene som skiller sambrygging fra ren kontraktsbrygging.

Om vi skal sammenlikne med musikk, så er det litt jazz-session over slik sambrygging - alle bringer noe med, alle setter sitt preg på det, og tross all planlegging er det sikkert litt vanskelig å si hva man kommer til å ende opp med før man har vært igjennom det. Det har også litt elementer av «performance art» eller teatersport, i den forstand at veien blir til mens man går.

Og til slutt en ide: Hvorfor er dette bare noe for professjonelle bryggere og bryggerier? Kunne dette også være noe for hjemmebryggere? Man har som hjemmebrygger vel så mye interesse av å erfare hvordan andre brygger, for å lære og å lære bort.

For en tid tilbake skrev jeg noen innlegg om New Zealands utviklingsprogram for humle med en liste over nye humler fra dette programmet. Jeg tenkte å gå litt nærmere inn på dette med humlers smaks- og aromaprofiler.

Poenget er at humle inneholder langt mer enn bare alfasyrer, selv om det er stoffet som er mest kjent. Man regner med flere hundre smaksstoffer i humle, hvorav 22 regnes som signifikante. Disse kan selvfølgelig opptre i en rekke ulike konsentrasjoner, og tanken er at humlas smaksegenskaper - eller personlighet, om du vil - er diktert av disse konsentrasjonene. Man kan ikke bare måle opp humle utfra hvor mye humlepreg man ønsker, man må finne ut hvilke delstoffer som er ansvarlig for det humlepreget man ønsker, og så plukke ut humler som alene eller i kombinasjon - og kokt i rett antall minutter - gir den ønskede humleprofilen.

Når man sender humle til laboratoriet for analyse, kan man få tilbake en liste over konsentrasjoner for ulike sentrale stoffer. New Zealand har publisert disse analysedataene for sine nyere humler, blant annet for Nelson Sauvin og Motueka. Disse to får stå som eksempler, men om du graver litt på sidene der, finner du også for de øvrige humlene. Jeg har ekstrahert dataene og samlet dem i tabellen under. Og selvfølgelig er variasjonene fra høst til høst - og sikkert fra åker til åker - større enn den tilsynelatende presisjonen i disse tallene.

Hva refererer så alle disse stoffene til? De fleste hjemmebryggere er sannsynligvis bare kjent med alfasyrer og ikke alle de øvrige. Utrolig nok er dette heller ikke helt velpløyd mark for de proffe som jobber med slikt, og det er et felt det aktivt forskes på. Det vil si, man kjenner til stoffene, men man forstår bare delvis hvordan de påvirker den endelige smaksprofilen i ølet. For noen av dem ser man en sammenheng mellom høye verdier av stoffet og en type humle - f.eks tyske edelhumler. På bakgrunn av det postulerer man at det stoffet er viktig for smaken, men det er fremdeles et stykke igjen før man kan si at man forstår hvorfor humla smaker som den gjør.

Litt av problemene er muligens at det er lettere å bedømme disse stoffene når de opptrer alene, mens ting kan raskt bli komplekst når de opptrer sammen. For eksempel kan flere stoffer som hver for seg er under smaksterskelen allikevel gi et utslag når de er sammen. Hvordan vi oppfatter ett stoff kan endre seg når et annet stoff kommer til, selv i små konsentrasjoner.

• Alfasyrer er den viktige kilden til bitterstoffer, og jo større andel bitterstoffer i humla, jo mindre vekt av humle trenger man Ã¥ bruke for Ã¥ oppnÃ¥ en viss bitterhet i ølet - derfor er det en god del fokus pÃ¥ Ã¥ lage høy-alfasyre-humle. Men om du er hjemmebrygger visste du det godt fra før. Det finnes en rekke ulike alfasyrer, hvorav humulone er den viktigste.

• Betasyrer gir ogsÃ¥ bitterhet til ølet, men mens bitterheten fra alfasyrene brytes ned gjennom oksydering, sÃ¥ oksyderes betasyrene ved Ã¥ gÃ¥ fra Ã¥ være relativt nøytrale til Ã¥ blir bitre. Ved Ã¥ ha rett balanse mellom alfa- og betasyrer, kan man fÃ¥ en jevn bitterhet i ølet over lagring, selv om bitterhetens karakter nok kan endre. De fleste gamle edelhumler har litt mindre betasyrer enn alfasyrer, og meningene er delte om hva som er det optimale nivÃ¥et. Det kan ogsÃ¥ virke som om endel mener at betasyrer smaker harskere enn humulone som er den viktigste alfasyren.

• Cohumulone er én av alfasyrene, og tradisjonelt har den vært skydd, fordi man har ment at den har gitt en brutal bitterhet, og derfor har den vært eksplisitt oppgitt, sÃ¥ man kunne unngÃ¥ humle med mye av den. Imidlertid er noen av de nye høy-alfasyre humlesortene ogsÃ¥ rik pÃ¥ cohumulone, uten at de har noen ubehagelig bitterhet, uten at noen helt vet hva som er grunnen.

• Oljer er eteriske oljer som gir aroma til ølet. Jo større andel, jo mer aromatisk er humla - generelt. Men her mÃ¥ det tas med i betraktningen av disse oljene kommer i hundrevis av ulike former, hvorav visstnok 22 er signifikante for smaken av humle. Deres samlede mengde mÃ¥ balanseres med deres sammensetning. Det er vanligvis bare de viktigste man tar hensyn til. Oljemengde er oppgitt i to mÃ¥ltall i tabellen over, en pr humlevekt og én i forhold til mangden av alfasyrer - uten at jeg har kontrollregnet hvorvidt det stemmer.

• Myrcene er den olja som vi forbinder med amerikanske humler - tenk Cascade. Den har en sitrusaktig karakter som ble uglesett i gamle dagers Europa, og derfor har man selektert den bort i europeiske edelhumler, selv om det er litt mer i bitterhumlene hvor den allikevel raskt blir kokt bort. Dersom man tørrhumler, er den det kraftige karakteristiske tunge humlepreget som er typisk for enkelte amerikanske tørrhumlebombede øl, og litt av grunnen er at aromaen forsvinner raskt nÃ¥r den varmes opp. Den finnes i store mengder i for eksempel Simcoe, Amarillo og Riwaka.

• Humulene (eller alfa-caryophyllene) er en olje som man knytter mot edelpreget i europeiske humler, men dersom man koker den for lenge, gir den et urteaktig eller krydderaktig preg til ølet.

• Caryophyllene (eller beta-karyophyllene) er en annen viktig eterisk olje i humle. Som de andre oljene er den ogsÃ¥ viktig i mange andre planter, blant annet i enkelte peppersorter, lavendel, kardemomme og kløver. Som aromastoff brukes den i alt fra sÃ¥per til tyggegummi. Den har vært beskrevet som treaktig og krydderaktig og litt jordaktig. Den har dÃ¥rlig holdbarhet og oksyderer lett. Samtidig er den en viktig faktor i humlearomaen, og i gammel, daff humle er det ofte dens frafall som utgjør den største forskjellen. Det anbefales Ã¥ sammelikne humle med stilk og blomst pÃ¥ kløver for Ã¥ finne den.

• Farnesene er en olje som finnes i mye citrusaktige frukter, i tilegg til epler, pærer, ingefær og muskat. Den har en smak som minner om tre og urter. Visstnok er dette stoffet ogsÃ¥ bruk blant midd for Ã¥ signalisere fare seg imellom, og muligens er den nyttig for humla for Ã¥ skremme bort disse. Humla inneholder temmelig smÃ¥ mengder av den, selv om den kan være relativt høy i enkelte aromatiske humler, og man mener den spiller en rolle i aromaprofilen selv om det er litt uvisst hvordan. Generelt brukes humler som har et høyt innhold av denne til tørrhumling eller sent i kokeprosessen.

• Sitrus/harpiks-andel er en samlegruppe for ulike stoffer som alle bidrar i denne smaksretningen.

• Floral/fruktig-andel er en samlegruppe for ulike stoffer som alle bidrar i denne smaksretningen. Merk at fruktighet i øl vanligvis kommer fra gjæren.

• Linalool er ikke klart forstÃ¥tt, men det virker som om den bidrar til Ã¥ gi en harmonisk bitterhet og florale/fruktige smaker, siden humle med linalool har god korrelans til dem i øl. Om den nÃ¥r over smaksterskelen, gir den humlearoma - og den er ogsÃ¥ tilstede over persepsjonsterskelen i vin. Faktisk kan konsentrasjonen av linalool øke under gjæring, gjennom nedbrytning av andre stoffer.

• Xanthohumol er et polyphenol som har vist lovende resultater i testing som middel mot mange lidelser, blant annet kreft. Det er ikke dermed sagt at du reduserer risikoen for kreft ved Ã¥ drikke øl, selv om det er noen som mener akkurat det. Den skal gi en svært velbalansert bitterhet uten Ã¥ bidra til noe ettersmak. Smaksterskelen skal være 0,9 mg/L, og for isoxanthohumol er den 0,5 mg/L.

Det ovenforstående er satt sammen fra mer eller mindre tilfeldige og ikke-verifiserte kilder på Internett. La meg ikke legge skjul på at at jeg på ingen måte er noen humle-ekspert, og at det som står over mest er tatt med for å vise kompleksiteten i det å forsøke å forstå hvorfor humla smaker slik den smaker.

La meg ta med noen referanser til hvor man kan starte å lære mer om humle og humlearomaer:

• Stefan Hanke: Linalool - A key Contributor to Hop Aroma. MBAA, november 2009.
• D. Kaltner og W. Mitter: Possible impact of hops on taste and drinkability of beer. EBC Symposium Edinburgh Drikability 2006.
• Realbeer: The Essential Oil of Hops: Hop Aroma and Flavor in Hops and Beer
• Alana Jones: Hops Topics, BJCP Study Group, Dukes of Ale.

Jeg har kikket litt på statistikken som Statens institutt for rusmiddelforskning - Sirus - utgir. Det meste av det er så tørt at det knirker i papiret, men tidvis ramler det ut en og annen interessant trend.

En slik trend er den økende privatiseringen av skjenkekontrollen - eller rettere sagt gjennomføringen av den. Her er tallene fra Sirus, hentet fra rapporten «Kommunens forvaltning av alkoholloven 2011». De viser hvor mange kommuner som har svart at de gjennomfører dette selv, og hvor mange som kjøper denne tjenesten fra et privat firma.

Dataene er litt varierende på grunn av varierende svarprosent og sikkert også på grunn av kommunesammenslåinger og slikt. Dog skulle trenden være tydelig når man ser tallene under ett.

Det gir egentlig mening å sette bort slike oppgaver utfra et økonomisk synspunkt. Kommuner med få skjenkesteder - og mange har kun en knapp en håndfull eller så - kan da slippe kursing og kompetansevedlikehold av skjenkekontrollører. Samtidig er det lettere for folk utabygds å gjennomføre anonym kontroll, siden det sikkert ryktes raskt på et lite sted hvem som er kontrollør. Det er også en oppgave der et felles nasjonalt regelverk gjør at det er lett for kontrollører å flytte mellom kommuner, slik at man dermed kan skalere gjennomføringen bedre.

Trenden er at de små kommunene setter dette bort, gjerne koordinert sammen med andre kommuner. Det er visst typisk vaktselskaper som gjennomfører kontrollene. Men det er også en trend at det store kommunene beholder skjenkekontrollen selv, hvilket gjelder blant annet Oslo, Bergen og Trondheim. Tallene viser at privatiseringen var stor rundt 2000, men at den har stabilisert seg litt mer de siste årene.

Hva er så ulempen. Formodentlig betales det for en gjennomført tjeneste, ikke for påpeking av feil. En slags bonusordning for hvor mange man hadde knepet er ikke bare prinsippielt tvilsomt, men ville også bare gitt mer arbeid til kommunen i form av å måtte reagere på bagatellmessige ting i gråsonen som kontrollørene rapporterte for å utløse bonus. Selv uten bonuser så er det tross alt noen som tjener på at det gjennomføres flere kontroller.

Er det helt uproblematisk at salgs- og skjenkekontrollen privatiseres? Det er noe litt udefinertbart ved det å privatisere gjennomføringen av en tilsynsordning som jeg ikke helt liker.

Trondheim har blitt et bryggeri rikere: To Tårn, startet av lokale krefter med pågangsmot: Børge Barlindhaug, John Sunde og Lars Tofte. Foreløpig brygger de med kommunal bevilling på Lian Restaurant, men et mikrobryggeri i egne lokaler ligger i kortene. Deres første øl - JuLian Preludium - har vært tilgjengelig en tre-ukers tid. Jeg dro opp til Lian Restaurant for å treffe og prate med folkene bak dette bryggeriet.

Det er ikke lett å spå når antallet bryggerier flater ut, men det synes ikke å bli de første par årene. For hvert år som går blir det flere bryggerier og enda litt trangere om plassen. Samtidig øker fremdeles den markedsandelen som småbryggeriene sitter på. Balansen mellom de to effektene er i praksis det som avgjør om nye bryggerier skal få pusterom til å blomstre, eller må kjempe beinhardt for i det hele tatt å overleve.

To Tårn har valgt en forsiktig innmarsj på dette markedet. De ønsker å gjøre hobbyen sin til noe mer, men foreløpig uten å brenne broer. Derfor blir bryggingen en «nummer-to-jobb», overlappende med hobbyen. Det er jordnært og fornuftig i en bransje der det ikke alltid har vært lett å ta ut full lønn de første driftsårene. Med det ølet de har laget og den innsatsviljen de har lagt for dagen, er jeg overbevist om at de kommer langt, og at vi kommer til å se mye til dem fremover.

De har valgt en iterativ prosess til å bygge opp bryggeriet. I første fase brygger de på en 50-liters Speidel på Lian Restaurant. Samtidig er det en omfattende oppussing på gang i de fremtidige lokalene på Marienborg, der de vil brygge på et langt større system. Disse lokalene ligger i det gamle vann- og sandtårnet på det som var NSBs gamle verkstedsområde i Midt-Norge. Det er innlysende at gamle damplokomotiver trengte vann, men hva trengte de sand til? Strø skinnegangen? Vel, det er en distraksjon.

Forøvrig, disse lokalene formelig skriker etter et gravitasjonsdrevet bryggeri, som man kan se på bildene som er referert over. Gamle bryggerier på 1800-tallet kom rundt praktiske begrensninger i pumpeteknologi ved å bygge bryggeriet i høyden. Så fraktet man malten helt oppunder taket, og deretter sørget tyngdekraften for å frakte malt, vørter og de andre mellomstadiene fra den ene beholderen til den neste, ned til lagertankene i kjelleren. Slike kompakte, høye bygninger var også som skapt for dampmaskiner og reimdrift. Men samlebånd, pumper og små elektromotorer har dyttet verden over et nytt paradigme, og idag får man vel ikke engang kjøpt et ferdig gravitasjonsdrevet bryggeri, om vi ser bort fra 5 gallons hjemmeinnretninger.

Mangt og mye er litt uavklart når det kommer til fasen etter Lian for dette bryggeriet. Samarbeidet med Lian vil selvfølgelig fortsette, men bryggingen flyttes. Tidsmessig avhenger det blant annet av ytre faktorer, som når bevilling og oppussing og slikt er på plass. Planene ligger nok der, men bryggerne vil helst ikke hause opp den delen av prosjektet som fremdeles ligger frem i tid og holder derfor kortene litt tett til brystet. I korte og grove trekk blir det et bryggeri med flasketapping og servering on-site for sluttet lag. Bryggverkets størrelse blir en avveining mellom noe som er stort nok til å monne, samtidig som de ikke vil ha noe som er så stort at man ikke tør å eksperimentere eller ta noen sjanser med oppskriftene.

Som nevnt så brygges det nå på Lian med kommunal lisens, og ølet brygges som akkompagnement til maten som serveres der. Det forklarer også hvorfor deres juleøl er noe så jule-uvanlig som en amerikansk IPA med polstyrke. BJCP-purister ville nok kalt den litt for mørk og litt for fyldig, men den er god og den står klart innenfor denne tradisjonen med sin blatant sitruspregede humle. Til feit julemat passer det tross alt bedre med et bittert øl enn norsk makrojuleøl, selv om tradisjonen dikterer det motsatte.

Kombinasjoner av mat og øl er noe som Lian og To tårn kommer til å fortsette med. Inge Johnsen på Lian har en levende interesse for å ta vare på lokale mattradisjoner, råvarer og prosesseringmåter - og dette er en integrert del av restaurantdriften. I den sammenhengen blir ølet en del av helheten. Det kan være en utfordring å finne riktig øl til en rett, men enda mer spennende blir det når man skal spesialbrygge øl til matretter. Det fordrer tett samarbeid mellom kokker og bryggere, og kanskje deres produkter gjensidig påvirker hverandres arbeid og oppskrifter. Det er et samarbeid som To Tårn karakteriserer som fantastisk morsomt. Utover våren er målet å sette sammen en femretters middag med kortreist mat der det tilhørende ølet er brygget på Lian. Og det er noe jeg ser frem til å smake.

Vi har sett mange restauranter kaste seg på øl-og-mat-bølgen. Det kan være helhjertet nok, men ikke alltid like hel-vellykket. Det er noe med at de ikke helt tilstrekkelig slipper vinkartet og kaster seg ut på dypt øl. Og det er noe med at ølet spiller lillebror i oppmerksomheten, en slags add-on. Let blant de bedre restaurantene, og du kan frotse i muligheter av mat-og-vin, mens mat-og-øl blir litt «vi-hadde-en-spesialaften-med-det-i-forrige-måned». Det er nesten som å komme inn på Polet: rad på rad med hylleseksjoner med vin ... og et hjørne med øl.

Nå skal ikke jeg her og nå provosere noen noen med å påstå at øl egner seg bedre enn vin til mat, men i konteksten av mat-filosofien til Lian Restaurant, er og blir vin fremmed og langtransportert, mens øl har en historisk og lokal tilknytning, kan lages på stedet og gir nok smaksmessige frihetsgrader til å passe til maten.

Stilmessig ønsker ikke To Tårn å la seg fange inn i bestemte tradisjoner eller rammer. I praksis tror jeg vi kommer til å se stor bredde på produktene deres, men jeg blir ikke overrasket om de får en langt sterkere profil av mat-øl enn vi har sett på noe norsk bryggeri til nå, spesielt i deres første fase. Mikrobryggere er stort sett gamle hjemmebryggere, så mikrobryggeriøl blir gjerne nokså robuste varianter av øl som står godt og selvstendig som drikke uten akkompagnement. Eventuelle egenskaper som matøl er ofte mest en bonuseffekt. Matøl skal derimot spille sammen med maten ved å kontrastere eller forsterke den, og det skal ikke nødvendigvis nippes til alene.

Lian er forøvrig et lite kraftsentrum innen tradisjonsmat, der Inge Johnsen har jobbet iherdig for å ta vare på tradisjonsmatlaging. Det handler ikke bare om lokale råvarer og kortreist mat, men også lokale oppskrifter og behandlingsmåter. De har en visjon om konseptet SjølHUShold Lian. Det handler mye om kortreist mat, men vel så mye om kortreist matbehandling. Man skal ikke bare for eksempel dyrke potetene lokalt, man skal også ta vare på de gamle, lokale potetvariantene, og samtidig benytte gamle oppskrifter og prosesseringsmåter for poteter - eller i det minste hente inspirasjon derifra. I det samme konseptet ligger å tilpasse seg årstidene og de råvarene de gir, fremfor å sikte mot en jevn helårsforsyning ved å ty til import, drivhus og fysing og slikt.

På Lian ønsker de å skape et senter der man tar vare på helheten i lokale mattradisjoner, blant annet baking og brygging. Kommer de i mål, vil vi kunne dra til Lian og oppleve et trøndersk tradisjonsbryggeri i funksjon. Det er ikke som et museum med døde gjenstander, men levende matproduksjon med gamle metoder. Egentlig er slikt noe som Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg burde tatt tak i. Litt har de gjort rundt baking, men brygging har de såvidt jeg vet ikke sett på.

Det handler også om å ta vare på biologisk mangfold, og for bryggingens del gjelder dette i første rekke gjær, korn og humle. Jeg har tidligere akket meg lenge og vel over at ingen ser ut til å ta tak i gamle bryggeråvarer og bevare og videreutvikle de typene og variantene som gjennom århundrer har tilpasset seg det lokale klimaet. Det kan godt tenkes at nyere og mer moderne sorter gir større avlinger målt i kilo og kroner, men jeg er ikke sikker på at svaret er det samme om vi måler i smak og næringsinnhold. Dertil kommer konseptet terroir, som er særdeles relevant for i hvert fall humledyrking.

Det ser heldigvis ut til at disse tingene skal bli tatt hånd om for trøndelagsregionen, selv om det er på et generelt nivå, og ikke eksplisitt for ølbrygging.

En av folkene bak To Tårn - Børge Barlindhaug - har stjørdalske aner, og er vokst opp med hjemmebrygging av stjørdalsøl. Men det kommer ikke noe stjørdalsøl fra To tårn. «Det ville vært respektløst», mener Børge, for man kan ikke bare plukke med noen elementer og fremdeles kalle det stjørdalsøl. Men det kommer nok røykøl fra dem, på malt røkt over «ødder».

Den holdningen har jeg sansen for. Det er en trend blant de minst beskjedne av mikrobryggeriene at de høylytt plukker tradisjonselementer fra gammel gårdsbrygging, men er mindre flinke til fortelle hva de ikke har viderebragt. Paradoksalt nok er det derfor ikke nødvendigvis sammenheng mellom hvor tradisjonstro ølene er og hvor hardt dette piskes på etikettene. Noen bryggerier går ut med høy etikettføring av tradisjonsølene sine, mens innholdet godt kan være en blanding av litt amerikansk cowboybrygging, noen tradisjonselementer, litt tilpassing til norsk 4,7%-grense, litt turistkompatibel Norges-nostalgi, en god porsjon magefølelse og ren improvisering der man mangler data. Godt? Ja ofte. Autentisk? Tja.

Når så de virkelig tradisjonstro beskjedent toner det ned, sitter øldrikkerne igjen med et feil inntrykk av hva som er autentisk tradisjonsbrygging. Men det synes å komme en ny og yngre generasjon av bryggere som tar autentisitet langt mer alvorlig, og det er gledelig å se at To Tårn er blant dem.

To Tårn har forøvrig ingenting med Caféen ved Domen å gjøre, tross navnelikheten. De har heller ikke noe med Tolkien å gjøre, men de klarer vel neppe å holde seg fra å dra noen puns, for de faller pent inn i mikrobryggeritradisjonen med høy punning-faktor. Det er nok å nevne at deres første øl heter JuLian - Juleøl på Lian.

De har også et stilrent og gjennomført - men litt minimalistisk - design. Se logoen deres på de ennå tomme hjemmesidene. Også her skiller de seg litt ut fra resten av mikrobryggeri-Norge, for de virker langt mer striglet og strøket. Her er det ingen sliten T-skjorte med utvasket logo, her er det strøkne, hvite kvalitetsskjorter med passelig diskret brodert logo. Rett nok traff jeg dem like før de skulle holde et foredrag om mat-og-øl, men det topper alt hva jeg ellers har sett i ølbransjen, og kombinert med kompetanse stråler det seriøsitet. Kanskje er også dét noe de har fått inn fra kokkene, for strengt tatt er det litt oftere et visuelt anslag av «kebab-bule» enn «Michelin-guide» over mange norske bryggeriers indre gemakker. Og javisst, ølet blir ikke bedre av bryggeren er striglet og strøket - ikke direkte i hvert fall. Men likevel, kanskje man samtidig mentalt legger lista litt høyere?

Uansett, jeg ser frem til å følge med To Tårn, både på Lian og i fremtiden på Marienborg.

Sogn Avis hadde tirsdag en stor artikkel av Terje Eggum om Balder Brygg - med bilder og det hele. Du må registrere deg for å lese den elektronisk, men det er gratis. Det er på side 8 av avisen fra tirsdag 13. desember 2011.

Generelt noen oppdateringer og korrigeringer i forhold til det jeg skrev. Mark Brooks er ikke bryggmester, men er «knyttet til» bryggeriet og opphavsmann til bryggeutstyret. Mark har tidligere annonsert dette for salg for 450.000 (se her for en beskrivelse av bryggeriet) og han er nok konsulent og problemløser, i hvert fall i oppstarten. Bryggmesteren er Joar Njøs, mens eiere er Knut Njøs og Øystein Meland.

De har også angitt et bryggemål første året på 30.000 liter øl, som med et 1000-liters anlegg er 30 batcher. Når ting har kommet i gang, planlegger de å kunne brygge 150.000 liter pr år. Utvalget skisseres som 4-5 typer øl pluss 2-3 basert på tradisjonell oppskrift, samt noen spesialøl. Første øl er beskrevet som et fyldig vårøl.

Det er også noen formuleringer som tyder på at de planlegger å få en relativt bred distribusjon, så her er det bare for utvalgspubene å starte bikkjeslagsmålet om hvem som først klarer å servere tradisjonelt sogneøl.

Med bakgrunn i den strategien jeg refererte til tidligere, hvordan ser fremtiden ut for Ringnes i Norge? Vel, jeg vet jo egentlig ikke, men dette er hva jeg ser for meg, når jeg tolker strategiplanene deres på nett. Merk at jeg ikke nødvendigvis synes dette er gode eller fornuftige planer, men det er slik jeg tror planene må bli dersom Carlsbergstrategien skal være veiledende.

Imsdal og Farris bør selges ut. Dette sterke merkevarer i Norge, men det har ingenting med øl å gjøre. Dessuten er det to ekstra produksjonsfasiliteter som av naturlige grunner ikke kan flyttes. Selges til høystbydende raskest mulig, for å fokusere på kjerneområdet øl og for å kvitte seg med unødvendige eiendommer - som er to eksplisitte mål i strategiene.

I praksis går all brusproduksjon samme veien, om enn langt saktere, blant annet fordi det er vanskeligere på en praktisk måte å skille ut fra ølproduksjonen på en håndterlig måte. Det skaleres ned etterhvert som det naturlig kan fases eller selges ut, men man beholder det sålenge det gir tilstrekkelig inntekter og beslaglegger markedsandeler uten at det fordrer store investeringer. Dessuten er det et nyttig produktspekter som det kan reklameres for, og som derfor gir Ringnes som helhet en bedre merke-eksponering, noe som er nyttig i et reklamefritt marked.

Samtidig med at man beholder regionale og nasjonale øl-varemerker, så må man søke å supplere dem med internasjonale merker, fortrinnsvis Carlsberg og Tuborg, som er posisjonert som henholdsvis elegant internasjonal pilsner og mest-alkohol-for-penga-pilsner. Det er viktig å legge til rette for at de produktene kan spise markedsandeler fra andre, også fra Carlsbergs egne «norske» produkter.

Av samme grunn som over skal salgsapparatet være pågående med å installere internasjonal-pils-tårn ved siden av den regionale og nasjonale pilsnere. Høy aktivitet mot Horeca-markedet og mot butikker er essensielt. Selgerne skal ikke være noen som sitter og tar imot bestilling, de er noen som henger over skuldrene på de ansatte i barer og butikker og dytter dem vennlig men pågående i «riktig» retning. Fokus må legges på den typen «markedsføring» som ikke rammes av reklameforbudet, så som bedre plassering i butikkhyller enn konkurrenter, eller bedre plassering av tappetårn enn konkurrentene på puber, utdanning av bar-personell osv.

Hovedgrunnen til å ha lokale bryggerier i Norge er flaskepanten. Tomflasker må fraktes tilbake til bryggeriet, samt at gjenbruksflasker ofte er tykkere og tyngre enn engangsflasker. Dersom vi ser bort fra de økonomiske insentivene i panteordningen, så er det sannsynligvis billigere å produsere på engangsflasker eller boks, enn å rote med gjenbruksflasker. Gjennom det kan man også øke konsolideringen av bryggingen, siden man kun trenger å transportere ølet ut til kundene, og ikke returflasker tilbake, og man dermed reduserer total transportvei.

Panteordningen er heller ikke ønskelig utfra et profileringssynspunkt. Den får produktene til å se noenlunde like ut - hvilket også var litt av meningen - mens Carlsberg ønsker å differensiere seg fra de andre. Til det er flaskekapsel, etikett og sixpack-pappen en litt for liten eksponeringsflate.

Dessuten er flaskepantordningen i en usikker posisjon på grunn av EU-tilpassing og problemer med konkurransevridning. I påvente av at den avvikles beholder man hva man har, men legger til rette for maksimalt ett produksjonssted i Norge, og at alt produseres på boks. Den dagen panteordningen forsvinner, stiller man om produksjonen og kjører lageret av flasker til glassgjenvinning. Om man skal fortsette med noen produkter på flaske som et spesialprodukt må vurderes der og da. Derfor bør det ikke investereres i noe som har med panteflasker å gjøre. Fremtiden for volumøl er boks og sentralisering.

Det bør derfor vurderes om produksjonen av norsk pilsner kan gjøres billigere i Baltikum enn i Norge, tross lengre transportvei. Av dagens merker er det trolig mer opportunt å flytte produksjonen av Ringnes ut av Norge enn Dahls, siden Dahls har en tettere samlet kundegruppe med en sterk identifisering til et lokalt produsert merke. Arendals er i stor grad bare et avtaleverk med Arendals Bryggeri, og kan fortsette sålenge det gir overskudd og holder konkurrenter borte fra den regionen. Tou og Nordlandspils kan godt flyttes ut, siden lokalpatriot-effekten allerede er drept for disse merkene. Frydenlund er bare en etikettvariant over Ringnes, og kan håndteres som det.

Ringnes-produktene har lavere grad av lokalpatriotisme og allerede betydelige transportbehov som et merke med nasjonalt fokus. I en overgangsfase kan man produsere Ringnes parallelt på Gjelleråsen og i Baltikum, og videre tidsplan kan tas etter evaluering av erfaringer med det og etter at man ser hvordan avgiftsstrukturen i Norge blir.

Bokk og bayer har minimale markedsandeler, og forsøk på å vekke dem til live igjen har stort sett feilet. Det er bare noen få særinger igjen som drikker dem, og det er vanligvis mest interessert i breddeutvalg, og ville aldri tenke seg å drikke kassevis med bayer eller bokk. De bør derfor kuttes som produkter, siden de mest er å regne for kuriositeter. Juleølet beholdes som sesongøl, dels fordi det er en måte å få synlighet på i et reklamefritt marked. Det kan tvert om lages flere differensiert juleølprodukter for å beslaglegge mer hylleplass, samt at det gir flere deltagende «lodd» i ulike lotteriene som endel av juleøltestene ofte er.

I den grad man kutter et produksjonssted i Norge, kan det godt bli Gjelleråsen en gang i fremtiden etter at man har kvittet seg med brusproduksjon og en overfasing av Ringnes til Baltikum er så godt i gang at den kan sluttføres. En mulig prosess er å overføre bryggingen til Baltikum og spesialølproduksjonen til Dahls, for så å sitte igjen med et rent brusanlegg som så kan selges som det.

Dahls kan fortsette for tapping på flasker sålenge panteordningen består, og kan håndtere juleøl og spesialøl (bayer, bokk, gull og juleøl) i den grad man ønsker å videreføre slikt. En grunn for slik videreføring er at profilering må kanaliseres gjennom noe annet en åpen reklame, og der er det opportunt å kaste seg på trendene med spesialøl og øl-og-mat. I den sammenheng er det nyttig å ha en viss produksjon av spesialøl - men dette er også et regnestykke der man må ta med om det hele går med overskudd.

Det bør også vurderes om det er en mulighet å selge seg ned i Dahls etter modell fra Arendals bryggeri. Gjelleråsen har for stor produksjonskapasietet til at man ønsker å la noen andre ta over, og bør «ombygges» før den overdras til noen andre.

Vel, det var mitt forslag til en slags handlingsplaner for Ringnes, gitt den strategien som ligger på Carlsbergs websider. Merk at jeg har null «inside information» som skulle tilsi at jeg sikter noe bedre enn en hvilken som helst annen synser. Og som jeg skrev innledningsvis: jeg er ikke nødvendigvis enig i dette. men det er gøy å synse.

Og til slutt, blir det skikkelig Ringnes om den er brygget på den andre siden av Østersjøen? Tja, de syr bunader i Øst-Asia.

Da Anders Kissmeyer var på Norbryggs Juleølkonkurranse på Klostergården på Tautra, spurte jeg ham om hvilken øltype han trodde kom til å bli den neste store? Etter å ha tenkt seg om litt, kom han med et svar som sikkert vil forbause mange: Pilsner.

Jeg tror jeg forstår hva han mener og hvorfor, men jeg er sannelig ikke helt sikker på om jeg er fullstendig enig. Det tenkte jeg å drodle litt om idag.

La oss starte med noen fakta - eller i det minste innarbeidede sannheter om pils. Den utgjør langt det meste av det som selges av øl - noen sier over 95%. Det er også blant ølentusiaster en temmelig utskjelt og uglesett øltype. Du skal ikke rote lenge rundt på RateBeer og tilsvarende steder før det blir veldig tydelig at en pilsner har problemer med å nå toppkarakterene som IPAer og Stouter langt oftere plukker ned. Rett nok kan en god pils få toppkarakterer, men de vannes raskt ut av et hylekor av folk som tydeligvis ikke liker stilen.

Få håndverksbryggerier brygger pilsner, selv om den er svært ofte tilstede i en eller annen variant på brewpuber - og jeg mistenker at det er fordi tilstrekkelig mange gjester vil ha en pils, og at brewpubene mister kunder gruppevis dersom de ikke har en eller annen pils til de kundene som bare dilter etter sine bekjente og egentlig ikke er ute etter utfordre smaksløkene sine, men heller vil holde seg til noe som lyder trygt og kjent.

Det er egentlig ikke så enormt stor forskjell utvalgsmessig og i stilfokus mellom brewpuber og mikrobryggerier som ikke er brewpuber, at skulle være noen grunn til at de ene «alltid» har en pils, mens de andre «aldri» har det. Man skulle heller ha forventet det motsatt, for brewpuber fokuserer nok i litt større grad på øltyper som blir raskt ferdig, fordi de må ha større gjennomstrøming på ølet, for ølet tar opp fatplass til det er ferdig servert. De har dessuten større krav til kundevennlig og sentral plassering enn et bryggeri som tapper på flaske, og dermed blir det høyere kvaderatmeterpris og desto dyrere med ekstra lagringstanker. Å lage en pils, som egentlig burde vært kald-lagret i måneder er i beste fall i utkanten av brewpubenes operasjonsrammer. Da er det så mye enklere med britiske ales, som tradisjonelt har vært kjørt til puben allerede før de er helt utgjæret. Men la meg ikke gruble på hvor mange brewpub-pils som kanskje ikke er «ekte» pils.

Har ikke de flasketappende mikrobryggeriene pils? Om vi ser på Norge, så finner vi mikrobryggeripils på brewpubene. Dessuten laget Nøgne Ø en pils det andre året de drev Skipperkroa, tilsynelatende for å slippe sutringen fra alle som ville ha pils, og strengt tatt lukter dét litt av brewpub. Atna Øl brygger pils, liksom de gjorde i sitt forrige liv som Atna Bryggeri, og i livet før der igjen som Østerdalen bryggeri. Men strengt tatt er dette et bryggeri som stilmessig kanskje ligger i grenseland mellom et vanlig håndverksbryggeri og et lite industribryggeri. Det samme gjelder i enda større grad for Berentsen, Lervig og Union.

Gjennomgående finner vi langt færre pilsnerøl blant mikrobryggeriene som tapper på flaske. Hvordan kan da dette bli det neste store? Før vi forklarer det, må vi utforske et mentalitetsskille innen ølentusiastverdenen: Hva er et ekstremt godt øl?

Noen vil legge vekt på «ekstremt», og mener - kanskje uutalt - at det er godt fordi det er ekstremt. Det kan være ekstremt sterkt, ekstremt fyldig, ekstremt smaksrikt, eller med ekstremt sære ingredienser. Den amerikanske mikrobryggeriverdenen representerer i utstrakt grad denne holdningen, og få blir vel forbauset om det der dukker opp en Imperial Triple Handpump-Dryhopped India Forreign Brett-Stout. Nei, jeg vet ikke om noen som lager noe slikt, men det kommer nok snart. Om vi skal bruke en idrettsmetafor, så er det bryggeriet som klarer å sleggekaste eller kulestøte lengst som vinner.

Den andre mentaliteten kan sammenlignes med idrettsgrenene der man sikter på blink, så som bueskyting. Målet er å være presis - konsistent presis, gjerne mot en almenn akseptert ølstil. Dette er en mentalitet som i større grad henger mer igjen i den europeiske bryggetradisjonen.

Her kan det også skytes inn at Kissmeyer nevnte at det i USA ble snakket om en egen skandinavisk øl-aksent - at importøl fra Danmark, Sverige og Norge hadde noe vagt og ubestemmelig felles. De blendet godt inn blandt amerikanske mikrobryggeriøl, men likevel var det noe litt mer balansert over dem, noe litt mindre kantete og brutalt, noe litt annerledes. Kanskje det var fordi de skandinaviske mikrobryggeriene som kommer på det amerikanske markedet ofte representerer amerikansk mikrobryggeritankegang med et europeisk tilsnitt av balansert typeriktighet?

For å oppsummere overgeneraliseringen så langt: amerikanske håndverksbryggerier brygger ekstremøl. Engelske, tyske, belgiske og tsjekkiske håndverksbryggerier brygger mer stilriktige og balanserte øl. Og ja... det er en grov overgeneralisering, men la gå for argumentasjonens del.

Dersom amerikanske mikrobryggeri skulle tatt opp pilsnerbrygging, frykter jeg at det ville blitt som ekstremøl, for eksempel en 9% øl med høy FG og voldsomme mengder med Nelson Sauvin. Da er det kort og godt ikke en pilsner lengre. Hele poenget med pilsner er at det var en stilren, smaksmoderat og balanset reaksjon på datidens mer ekstreme øl. En ekstrempilsner er et oksymoron - en selvimotsigelse - på samme måte som aggressiv ikke-vold og «military intelligence». En ekstrempilsner må eventuelt være en ekstremt typeriktig pilsner. Å brygge pilsner er ikke det samme som å kaste noe lengst mulig, det er å skulle treffe en blink.

Og her er det jeg tviler på at pils blir stort blant amerikanskinspirerte mikrobryggerier. De er i stor grad startet de siste tiårene av menn født på 50-, 60- og 70-tallet, ofte som en reaksjon mot en marked som var overflommet av pilsner. De er temmelig samstemt i filosofi og verdenssyn og ølsmak. Jeg er ikke overbevist om at dagens generasjon av amerikanske mikrobryggeribryggere vil forsøke seg på pilsen, like lite som vinelskerne i noen utstrakt grad kommer til å ta innover seg stout og IPA, eller forrige generasjon av pilsnerdrikkere kommer til å ta innover seg mikrobryggeriøl.

Det har ikke noe med mangel på smaksløker, men det at man har kommet inn i et spor og neppe kommer til å gjøre de store sprellene bort fra det sporet. Når dagens ledestjerner på mikrobryggerihimmelen pensjonerer seg om 20-30 år, åpner det seg kanskje muligheter for en ny generasjon av bryggere som idag kanskje ikke er gamle nok til å drikke øl lovlig. Kanskje vil de se pils som en reell utfordring og ikke bare noe som man ikke(tm) gjør - eller gjør bare for å motbevise at man ikke «ikke-gjør» det.

Problemet er også delvis at pils er en forbausende vanskelig øltype å brygge. Den har relativt lite av alle smaker som man kan gjemme usmaker bak. I en IPA dekker humla over det meste av mindre feil, i en imperial porter er det få skjønnhetsfeil som skinner gjennom mørke maltslag og høy alkohol, men i pilsen er det ingen steder å gjemme seg.

Dertil kommer at pilsen ikke bare er et velbalansert designøl, det er også en synergi mellom øltypen per se og en ekstremt effektivisert industribrygging. Industribryggeriene sikter på - og treffer - en bryggeeffektivitet som ligger langt over hva hjemmebryggere får til. Dermed gjør de også endel ting som er vanskelige å replisere for hjemmebryggere. Håndverksbryggerier er ofte oppskalerte hjemmebryggerier med endel kulere utstyr. Mye av det som industribryggeriene gjør for å ha høy effektivitet har også sideeffekter som påvirker smaken og har blitt en del av pilsneren.

Jeg tviler på at de aller fleste mikrobryggeriene ville klare å lage en typerett industripilsner. Jeg er overbevist om at de ville kunne lage en form for pilsner, men ville de vært i stand til å brygge en pilsner som en normal øldrikker ville ha problemer med å skille fra en av de store merkene på markedet i dag i en triangeltest? Poenget er ikke om den er god eller ikke, bare om den er brygget så tett opp til målet at man ikke klarer å skille den fra målskiva.

Men det er også tegn som peker i den andre retningen. I jul/aug-nummerer av Zymurgy kåres årets 50 beste amerikanske øl. Lista er som en orgie i humle og mørk malt, men den inneholder tre lette lagerøl. To av dem er fra Boston Beer Company som har merket Sam Adams, den tredje - som ligger på delt 48. plass er Victory Prima Pils. Nå er Boston litt spesiell, siden de ble startet av en sjette generasjons brygger av tysk avstamning, og startkapitalen var blant annet noen gamle familieoppskrifter fra 1800-tallet. Bryggeriet deres startet svært tidlig, og i grenselandet mellom industribryggerienes kvalitetstradisjon, gamle håndverkstradisjoner og den gryende mikrobryggerirevolusjonen, og ølene deres har fått legendarisk status i USA.

Blar jeg videre i Zymurgy finner jeg to annonser som fokuserer på pilsner og en artikkel om pilsens historie og bryggeteknikk. Siste nummer har artikler om kald-gjæring, lagering og typeriktig humle for pilsnere. Kanskje Kissmeyer kjenner amerikansk mikrobryggeribransje godt på pulsen?

Kanskje etablerte mikrobryggeribryggere har innsett at de kan ta ekstremitetene sine ut så langt de vil i hvilken retning de vil, mens de i sine stille sinn irriterer seg over at de ikke klarer å lage de utskjelte pilsnerne. Kanskje sikler gadgetfrikene over alt som må på plass for å kunne brygge en riktig ekte pilsner? Kanskje er pilsneren en av de siste hvite flekkene på håndverksbryggekartet og som få av dem har mestret. Kanskje er det handverksbryggernes variant av en midtlivskrise?

Kissmeyer har spådd. Vi får se i årene fremover. Kanskje Kissmeyer selv kommer med en og annen pilsner? Ja hvorfor ikke, han har jo en bakgrunn for å kunne gjøre det som går utenpå de fleste andre håndverksbryggere.

Her er gratis forretningsidé til noen som liker å kjøre bil, har teft for godt øl, har en gründer i magen, liker utvalgspuber og spennende mikrobryggerier og ikke minst har et godt kontaktnett: en «øl-ekspress» som kjører i ring rundt Sør-Norge. Idéen er delvis inspirert av Petit-bilen til Petit-agentur.

Problemet som trengs å løses er følgende: Utvalgpuber ønsker seg øl fra gode, men små norske bryggerier, men ølene kommer i små opplag og bryggeriene er usedvanlig godt distribuert utover landet. Dermed blir transportkostnadene relativt høye - sending av to-tre kasser øl fra ett sted i geografien til et annet koster. Det spiser marginer for såvel bryggeren som for pubene. Man kunne bestilt større kvanta om gangen, men utvalgspubene vil heller ha flere øltyper enn store kvanta av hvert øl.

Så kunne man bruke den velprøvde modellen med en distributør. Det er ingenting feil med den, men det betyr at ølet må sendes i minst to etapper, samt at det er gjerne er noen fordyrende mellomledd inne i regnestykket.

Grunntanken i forretningsidéen er at selv om bryggeriene er godt spredd rundt om i Norge, så ligger de fleste av dem innen rimelig avstand fra den naturlige ruten om man ønsker å kjøre rundt Sør-Norge i «sirkel». Dermed kan man treffe de fleste både bryggerier og puber på én og samme tur og transportere øl for dem alle i parallell. Det gir en storskala-effekt som presser kostnadene nedover, for de fleste utvalgspubene vil gjerne ha øl fra flere bryggerier, og de fleste bryggeriene ønsker å levere til flere utvalgspuber. Ølflasker tas ikke med med mindre det er bekreftet levering på en pub senere på turen. Modellen skiller seg markant ut fra hvordan de makrobryggeriene distribuerer varer, for de pumper ut relativt store kvanta av noen få produkter fra ett sentrallager og ut til puber i en viss region.

En slik rundtur kunne for eksempel gått opp følgende løype: Fra Trondheim på E-39 via Bergen og Stavanger til Kristiandsand, hvor man følger E-18 til Oslo og derfra tar E-6 tilbake til Trondheim. Alternative ruter kan være R3 gjennom Østerdalen, og det finnes en rekke ruter lands Vestlandet, og man kan legge inne en sløyfe langs E-6 og R720/715/710 rundt Trondheimsfjorden. Dessuten er det mulig å møte noen fra litt mer avsidesliggende puber og bryggeri på halvveien.

Om man får inn tilsvarende to paller med øl i en varebil, og hver palle tar 64 kasser av 12 flasker (ca en kubikkmeter), blir det 1536 flasker i en varebil. Siden hver flaske blir med i snitt en halv runde og man hele tiden laster nye varer etterhvert som gamle leveres, så kan man få levert opp mot 3000 flasker på én rundtur. Om man kjører ofte nok og legger annenhver tur med og mot solas retning, så kan man med litt planlegging få til at hver flaske i snitt transporteres bare en kvart runde, slik at man kan få med opp mot 6000 flasker på en runde. Dette regnestykket forutsetter at man kan begynne på neste rundtur relativt raskt etter at forrige er avsluttet. Dessuten har jeg ikke tatt med at man aldri kjører helt fullastet fra en pub, men det kan finregnes på av andre. Det er også et spørsmål hvor lang tid utvalgspubene bruker på å selge unna 6000 flasker med spesialøl.

Det er behov for et godt logistikkstyringssystem og ikke minst litt spesialinnredning for transportsikring av lasten og gjøre det enkelt å plukke ut enkeltflasker, men det er rent praktiske ting. Dessuten må noen finne ut om det er en slik «øl-ekspress» som står for betaling ved kjøp og salg, eller om det er noe bryggeri og pub gjør opp seg imellom, mens «øl-ekspressen» bare er budbilen som frakter.

En slik rundtur er ca 2000km. Om vi antar et bensinforbruk på en liter pr mil, blir det 200 liter à 13,50 som er 2700,-, og la oss doble dette for andre kostnader for bildrift. Om vi antar at man bruker fem dager på turen, og 15.000,- i lønnskostnader, samt 4000 i overnattinger, så er vi på ca. 24.000,- pr tur, som blir 4,- pr flaske - 5,- i utsalgspris om man legger på MVA. Man kan se på dette som snittpriser, og lage en formel som tar hensyn til veilengde og andre relevante faktorer.

Det er relativt lite når man sammenlikner med utsalgsprisen på en pub, og det gir fremdeles rom for overskudd og andre kostnader. Det er sikkert mye i forhold til volumølene på en pub, men jeg tror det er minimalt i forhold til prisen pr flaske om man skal ha spesialsendt to-tre kasser fra et bryggeri til en pub.

Tenker vi fat i tillegg til flasker, kan man trolig pakke bilen tettere målt i antall liter, men til gjengjeld må man da trolig også frakte tomgods tilbake, så det går kanskje opp-i-opp.

Jobben egner seg kanskje ikke for en person med familie (ellers skulle jeg ha vurdert å hoppe på det selv). Men den er genial for en person som ønsker å treffe bryggere og betjeningen på de beste pubene. Med litt planlegging kan overnattingene legges slik at man kan henge rundt på mange av de beste pubene i Norge. Det er en krem-jobb for en ølnerd som ønsker å leve tett på den norske øl-scenen.

Strengt tatt er dette noe som norske utvalgspuber og mikrobryggerier burde gått sammen om: starte et lite felles firma for spesialtransport av øl mellom bryggerier og puber. Og kanskje Bryggeriforeningen burde ha sparket det hele igang?

Er det noen som har lyst til å hoppe i det?

For en stund siden skrev jeg om direktøren i Ringnes som gikk på dagen ifm noe som tekkelig vagt ble beskrevet som strategiske uenigheter med moderkonsernet Carlsberg, og der DN hadde gravd frem at det handlet om sentralisering.

Men hva er egentlig denne kontroversielle strategien til Carlsberg? Vel, deres strategiske vurderinger er ikke tilgjengelig for meg - med unntak av hva de selv skriver på sine Websider. Derfor, la oss grave litt i den overordnede delen av strategien som de selv har lagt ut, ta den på alvor og forsøke å tolke hva som faktisk står mellom linjene. Hvordan man enn snur og vender på det, så er dette kanskje den mest presise værvarslingen for det største bryggeriet i Norge.

Om du vil se strategien selv, så gå til Carlsberg.com, gå igjennom gammel-nok-filteret på ærlig vis (velg «others» som land, siden Norge ikke er listet). Når du er kommet igjennom, velg «corporate info» for å komme inn i den kjedelige delen av deres webpresence, velg deretter «Company», og velg så «Strategy . Her er min tolkning av det som står der - beklager lengden:

• The Carlsberg Group's ambition is to be the fastest growing global beer company mÃ¥lt i organisk vekst over tre Ã¥r. Det er et temmelig ambisiøst mÃ¥l, men det er neppe satt der bare for Ã¥ virke imponerende. Man mÃ¥ ha sÃ¥pass tillit til et konsern som Carlsberg at det betyr at de ser for seg at det er en reell sjanse for at de faktisk kan nÃ¥ mÃ¥let, og det setter rammene for resten av strategien.

• Under «Efficiency» skriver de: More activities in fewer locations to leverage scale, hvilket er vanskelig Ã¥ tolke pÃ¥ noen annen mÃ¥te enn at man skal legge ned bryggerier - uansett om de gÃ¥r bra eller ei - dersom det gjør at man gjennom storskala drift kan betjene markedet billigere og nÃ¥ vekstmÃ¥lene gjennom Ã¥ flytte produksjonen til et mer sentralt og større bryggeri. Med andre ord er færre og større bryggerier et uttalt middel for Ã¥ bli mer effektive. Carlsberg hadde neppe bygget Dahls eller GjellerÃ¥sen idag, men nÃ¥r de først stÃ¥r der fÃ¥r de leve enn sÃ¥ lenge, inntil man kommer pÃ¥ noe enda mer effektivt.

• Under «Efficiency» skriver de ogsÃ¥ Continuously optimise cost structure and asset base, hvilket høres ut som et dÃ¥rlig skjult løfte (eller trussel, om du vil) om at ingen eller intet er hellig i kampen for Ã¥ eliminere kostnader samtidig som man forsøker Ã¥ beholde og øke inntektene - hele tiden og nÃ¥r som helst. Det med Ã¥ optimalisere «asset base» kan godt referere til Ã¥ selge unna eiendommer, for Carlsberg driver med øl, ikke med eierskap og drift av eiendommer utover det som er nødvendig for Ã¥ brygge og selge øl. Det er vanskelig Ã¥ skrive bryggerikonsolidering (les: nedleggelse à la Tou) med klarere ord.

• GloCal approach in a matrix organisation er ogsÃ¥ en grunntanke som trenger litt tolkning. Begrepet GloCal er kort-kort form for «Think globally, act locally» og har litt ulike betydninger innen ulike kontekster. Innen økonomi og koblet med begrepet matriseorganisasjon betyr det vel at et bryggeri innenfor Carlsberg-familien - som E. C. Dahls - ikke aksepteres Ã¥ leve sitt eget private liv isolert fra andre. Personell og produksjonskapasitet er ressurser som gÃ¥r inn i et digert system. Selv om hvert lokale bryggeri skal operasjonelt tenke lokalt, sÃ¥ skal produksjonen optimaliseres fordelt mellom dem. Se ogsÃ¥ «Network optimalization» under.

• Under produkter skrives det Drive growth by innovating in beer and other cereal-based beverages. Og her nevnes ikke mineralvann og brus med et kløyvet ord. Det nærmeste man kommer er kornbaserte drikkevarer, som formodentlig kan bety vørterøl, sake og kanskje ingefærøl (dog ikke den trønderske varianten). Øl er kjernefokus, og alt det andre er egentlig distraksjoner. Distraksjoner er særdeles uønsket, fordi Carlsberg er ikke et altmuligfirma som skal tjene litt pÃ¥ alt mulig. Orkla var dét, men Carlsberg skal tjene masse pÃ¥ Ã¥ være verdensmester i ett snevert felt: ølbrygging. I et konsern som aggressivt ønsker Ã¥ optimalisere og oppskalere for Ã¥ nÃ¥ en høyere effektivitet, er det en meget usikker fremtid til de som har lenket seg til produkter som faller utenfor strategien.

• Men sÃ¥ stÃ¥r det ogsÃ¥: Selectively pursue local market opportunities where there is a strong fit with our core competencies og det betyr oversatt til norsk at Dahls, Tou, Arendals og Ringnes skal fÃ¥ bestÃ¥ som merkevarer, der hvor de klarer Ã¥ holde sine markedsandeler. Men man legger nok ned Dahls som merke dersom trønderne drikker noe annet. Kanskje legger man det ned selv om det selger godt, dersom man mener at folk i stedet vil drikke Carlsberg eller Tuborg eller noe annet Carlsberg-merke. Noe lignede stÃ¥r litt senere: Iconise Carlsberg and grow through a winning portfolio of international premium and strong local brands, som betyr at produktet Carlsberg er kjerneproduktet, og det skal ikke bare være et øl, det skal være en merkevare. Alle de andre er bare «de gode hjelperne» og er med pÃ¥ ferden bare sÃ¥lenge de er har existensberettigelse gjennom salg. Det er ogsÃ¥ verd Ã¥ huske pÃ¥ at Ringnes kan levere regnskapstall med bra overskudd, men de kan vanskelig levere sterkt økt salg.

• De har ogsÃ¥ en formulering som sier: Outperform in all commercial areas with an emphasis on route-to-market and superior outlet execution. Den er todelt: de skal ha sterk logistikk mellom bryggeri og forbruker, og de skal være bedre enn alle andre pÃ¥ hvordan varene fremstÃ¥r for forbrukerne. Det siste mÃ¥ jo være en diger utfordring i Norge, men betyr nok at de skal ha et stort og aktivt salgsapparat som hele tiden skal være i tett dialog med puber og butikker, kombinert med en ypperlig innpakking, perfekt plassering, godt vedlikehold av tappeanlegg osv. ... ja og gjerne med utkonkurrering av alternative bryggerier pÃ¥ den enkelte pub eller i den enkelte butikkhylle.

• Carlsberg har tre overregioner, hvor én er Nord- og Vest-Europa, der Norge hører hjemme. I denne regionen er det fokus pÃ¥ value fremfor volume for Ã¥ kunne skaffe penger til Ã¥ komme seg inn pÃ¥ øvrige markedene. Med andre ord er denne regionen det modne markedet som er pengemaskinen som skal skaffe ressursene til Ã¥ bli vokse pÃ¥ nye markeder.

• Innen «vÃ¥r» region skal effektiviteten økes gjennom blant annet Network optimalization som er kodeord for at man ikke skal se noen kobling mellom bestemte bryggerier og bestemte kundegrupper eller ølmerker. Ideelt sett skal alle bryggerier kunne produsere alle øl, og sÃ¥ er det en pragmatisk avgjørelse basert pÃ¥ kapasitet og logistikk hvor flaska di ble produsert. Det er ogsÃ¥ et slags forstadium til Ã¥ sentralisere bryggingen pÃ¥ ett produksjonssted - om logistikken bare er bra nok. Ringnes har allerede gjort dette i Norge, der de ikke kobler et bryggerilokale med et navn til et ølmerke av samme navn. For Dahls-merket er det litt spesielt, siden Dahls-bryggeriet sitter midt blant Dahls-forbrukerne. Om de plutselig dukket opp enormt mange Dahlsdrikkere ett eller annet sted langt borte, sÃ¥ hadde man ikke forsynt dem med trondheimsbrygget Dahls, bare fordi det er «rett». Og jeg er overbevist om at strategene i Carlsberg mumler internt om at det ikke er helt slik det det ment Ã¥ skulle være at Dahls-ølet er sÃ¥ tett koblet til Dahls-bryggeriet. De hadde gjerne sett Dahls eller Ringnes som et internasjonalt merke. At de ikke har potensiale for Ã¥ bli det er én spiker i likkista for disse merkene.

• Innen vÃ¥r region skal man ogsÃ¥ satse langsiktig pÃ¥ forbrukerlojalitet, men det er ikke nødvendigvis gjennom lokale merker. Det vil si at man ønsker at forbrukeren velger en Carlsberg (eller alternativt ett av de andre Carlsberg-produktene) ikke utfra en vurdering av pris, styrke, volum og slikt. Man ønsker at beslutningen skal komme fra hjertet og ryggmargen og gi kjøperen en varm og fuzzy følelse av Ã¥ ha valgt Rett Produkt(tm). Norske pilsnerdrikkere passer som hÃ¥nd i hanske inn i den tankegangen, og i Norge har Ringnes/Carlsberg strukket seg langt for Ã¥ koble de to: Merkelojale pilsnerdrikkere og det historisk lokale pilsnermerket.

  Men nettverksoptimalisering går videre. Etiketter fikses kanskje ett sted, gjærbank et annet sted, avanserte laboratorier et tredje, utdanning et fjerde. Oppgavene kan fremdeles være distribuert, men det er ikke slik at hvert bryggeri er et eget, selvstendig bryggeri for seg selv. Hvert bryggeri er bare en produsjonsfasilitet som har noen funksjoner, deler de øvrige funksjonene med andre lokasjoner, og kanskje til og med yter enkelte tjenester til resten av konsernet.

• De fokusererer ogsÃ¥ pÃ¥ Business standardisation som en strategisk virkemiddel for Ã¥ øke effektivitet. Jeg er litt usikker pÃ¥ om dette omfatter tekniske ting som flasker og gjær og slikt, eller om det kun er Business-siden - som gÃ¥r pÃ¥ forhandlersystemer, varekataloger, kundedatabaser, kontrakter med utesteder, distribusjonsapparat og slikt. Det er uansett et virkemiddel for Ã¥ sikre at man er ett digert konsern, ikke bare et konglomerat av separate enkeltbryggerier.

• Under «value creation» har de formuleringen Strengthen local power brands and develop international brands som gir ly for norske ølmerker - som tross alt er lokale og kraftfulle bare i den grad de har store andeler i det norske markedet. Men samtidig er det fokus pÃ¥ Ã¥ utvikle internasjonale merker, og der har vel Ringnes ingen norske merker Ã¥ vise til.

• Det er ogsÃ¥ en annen formulering som er vanskelig Ã¥ tolke, de ønsker verdiskaping gjennom det de kaller Premiumise the portfolio. Det har ikke sÃ¥ mye Ã¥ gjøre med Premium-versjoner av ølene, selv om det faktisk kan være et middel. Med «premiumisering» menes Ã¥ løfte produktene opp i retning av luksusmarkedet, der forbrukerne er villige til Ã¥ betale litt mer. Det kan være fiffige ordninger for Ã¥pning, det kan være lekker innpakking, elegante flasker (Herregud som designerne hos Carlsberg mÃ¥ stønne over norske panteflasker). I det hele tatt er det alt som gir en 'de luxe'-følelse av Ã¥ ha kjøpt et kvalitetsprodukt og ikke bare en flaske øl. Det behøver ikke Ã¥ koste sÃ¥ mye mer Ã¥ produsere, men det viktigste er at a) forbrukeren er villig til Ã¥ betale enda mer enn det faktisk koster og b) det har en skaleringseffekt slik at det koster mye Ã¥ gjøre slikt for smÃ¥ aktører (les: konkurrentene), og derfor gir det en konkurransefordel for de store (les: Carlsberg). For eksempel kan de store premiumisere produktene sine til Ã¥ virke hÃ¥ndverkslaget og smÃ¥skalaprodusert, mens alt er like storskala bak designet.

Strategien har en iboende motsigelse ved at den på den ene siden sier at lokale merker som det går bra for og som tjener inn penger skal få lov til å fortsette. Samtidig sies det på den andre siden at sentralisering og strømlinjeforming skal gjennomføres. De synes å gå hver sin vei, men slik er det ofte i strategidokumenter der man må holde mer enn én tanke i hodet på en gang. Den ene tanken om å beholde det distribuerte som fungerer er den konservative, realistiske og jordnære trenden. Mens tanken om å uniformere for å kunne sentralisere og skalere opp er den progressive og visjonære trenden.

Hva betyr dette for E. C. Dahls og Gjelleråsen? Tja, i en senere posting skal jeg forsøke å si hva jeg ville ha gjort dersom jeg samvittighetsfullt skulle iverksette denne strategien.

Til slutt vil jeg understreke at jeg har overhodet intet innsyn i Ringnes eller Carlsbergs interne strategier eller prosesser. Det som er skrevet her er utelukkende min tolkning av det som de har lagt ut offentlig av sine strategier.

Så du har hørt et rykte om om noen som skal starte mikrobryggeri? Hvor seriøst er det? Her er kontrollspørsmålene du kan stille for å vurdere hvor sannsynlig det er at dette blir et bryggeri:

1. De praktiske tingene som må på plass før man i det hele tatt har et bryggeri:

   1. Lokaler. Har man skaffet seg bryggelokaler eller i det minste har en plan for det? Brygging er plassintensivt, og det trengs en god del infrastruktur i form av våtrom, vann, sikring av avgiftsfritt lager, solide gulv som kan bære tanker, og ikke minst skal det oppfylles helsekrav til matproduksjon.

   2. Bryggeutstyr. Det avgjør batchstørrelse, men også slike ting som om man kan bruke pellets eller blomst, om man kan brygge lager-øl med dekoksjon osv. Videre er utvalget av tanker noe som setter rammer for antall batcher man kan modne i parallell, og man trenger tappeutstyr dersom man skal tappe på flasker.

   3. Bryggmester. Bryggeutstyr og bryggmestere er som musikkinstrumenter og musikere. Et godt bryggverk kan løfte en god brygger til nye høyder, men med en inkompetent brygger hjelper det lite hvor godt og dyrt utstyr du måtte ha. Før man har fått bryggmester på plass er et bryggeri som en konsert det ikke er avklart hvem som skal spille på.

2. Strategiske valg som bør være på plass før man kan si at bryggeriet har kommet igang med å starte opp og er blitt et seriøst initiativ.

   1. Bryggestiler. Er det f.eks. pilsner eller amerikansk IPA? Dette har stor innvirkning på hvordan man trekker kunder og hvem man konkurrerer med. Om det ikke er avklart, ligger det ofte i kortene at man brygger i en generisk amerikansk mikrobryggeritradisjon. Men samtidig gir det også inntrykk av at man mangler visjoner dersom man ikke har et rimelig detaljert bilde av de produktene man skal lage.

   2. Flaske eller fat? Ved første øyekast kan det se ut som en triviell sak. Tapper man på fat, er man begrenset til egne lokaler og Horeca-markedet, og kundene må i større grad oppsøke ølet og man får følgelig langt lavere distribusjon. Satser man på flaske har man mulighetene for å selge det over disk, med lengre holdbarhet og langt bredere distribusjon. Om man velger å tappe på flaske for servering i egen pub, betyr det i praksis at man kan ha et langt bredere utvalg enn om man tappet på fat for servering.

   3. Innenfor 4,7%? Spørsmålet er egentlig: pol eller dagligvarebutikker? Det er to forskjellige verdener og to forskjellige systemer å jobbe seg inn på, hver med sitt eget sett av fordeler og ulemper. Dermed kan det være ønskelig å brygge et øl ned eller opp for å sikte på den ene eller den andre distribusjonsmekanismen.

   4. Distribusjonskanaler. Et beslektet spørsmål er distribusjonskanaler, for ølet selger neppe seg selv, og bryggeriet har vanligvis mer enn nok med bryggingen om ikke man skal reise rundt og forhandle med butikker og puber. Dersom man ikke har en plan for hvordan ølet skal avsettes, bør man kanskje tenke seg om før man brygger det.

3. Byråkrati. Så er det endel punkter som faller under samlebetegnelsen papirarbeid som også trenger å være på plass.

   1. Bevilling. Det sies ofte i ettertid at det tok lengre tid enn man så for seg å skaffe det. Det er essensielt to typer bevilling: Statlig for å produsere for salg over disk andre steder. Det er lite sannsynlig at man nektes en slik, selv om det kan være en lang prosess. Kommunal bevilling er en tilleggsbevilling for brygging som ligger på toppen av en vanlig serveringsbevilling. Dermed er man avhengig av kommunens strategi for hvor man vil ha serveringssteder, hvor mange man vil ha og så videre. Det virker også som det varierer fra kommune til kommune hvor interessert man er i å legge til rette for slike bevillinger.

   2. Finansiering. Det koster å bygge opp et mikrobryggeri. Ikke minst koster bryggeutstyr og ingredienser - og dessuten skal man helst betale lønn til de som er med. Det er neppe gitt at man går med overskudd allerede fra første brygg. De som ikke har tenkt over budsjettering, burn-rate, salgsvolum og når bryggeriet kommer til å gå i null er ikke seriøse.

   3. Internettdomene. Nei, det er ikke lov å reklamere for alkohol, men man bør likevel sikre seg domenenavn, dels for å sørge for at ikke andre tar det, og dels fordi reklameforbudet i sin nåværende form kommer til å falle. Kanskje det ikke blir fritt frem for alle typer reklame, men at det for eksempel blir lov med produktinformasjon på websider som man må oppsøke. Dessuten er en website nyttig selv om man ikke har produktinformasjon der.

Det er også andre momenter man burde tenke på, så som tidsplaner for når man starter testbrygging, når første brygg er ute osv. Det gir seg selv at man bør har en viss formening om det for å bli oppfattet som seriøs.

Og om det er noen der ute som går med planer om å starte et mikrobryggeri, så ikke ta denne lista som en oppskrift på forarbeidet. Det er den ikke. Den er kun en liste med kontrollspørsmål for å avdekke om et gitt bryggeriinitiativ er seriøst. Det er litt som at en EU-test på bilen avdekker i hvilken stand den er, men ingen bilprodusent ville finne på å bruke EU-testen som designgrunnlag for en ny bilmodell.

Ymse ølnyheter med hovedfokus på Trøndelag og en tilt mot Trondheim.

1. Øl senker hastigheten i demens? Visstnok. Det høres ut som et noe tabloid oppslag. Visstnok skal 2 glass daglig nedsette hastigheten på utviklingen av demens, slik at de som ikke drakk utviklet demens 85% raskere. Vi arkiverer dette under sære forskningsresultater som kanskje kvalifiserer til en Ig Nobel.

2. Juleølkonkurransen på Tautra gikk i regi av Norbrygg i år som i fjor, og Klostergården gav arrangementet både en vakker og funksjonell ramme, i tillegg til å ha et utmerket utvalg fra egen produksjon. Et vellykket arrangement som forhåpentligvis blir årlig. Vinnerne i år ble: Bjarte Halvorsen i TJ og Jan Halvor Fjeld i SJ.

3. Ringnes-sjefen gikk på dagen. Visstnok var det uenighet om strategiske spørsmål rundt sentralisering som var tua som veltet lasset. Vi venter i åndeløs spenning på hva etterfølgeren - som skal følge opp det den gamle Ringnes-sjefen ikke ville - kommer til å iverksette.

4. Sparkling TMB. Vi har tidligere meldt at TMB har fjernet sparklerene på Porter og Bitter. Nå viser det seg at de likevel har - på alle ølene. Tappekranene kan kjøres i to modus, hvorav 'bakover' betyr at de tapper med tilførsel av luft. Det tar lengre tid, og du må muligens eksplisitt be om det, og det er ikke sikkert at du får det når det er stinn brakke osv osv. Men det går an.

5. To the Bitter End? TMB kutter ned på Bitter, og den tas ut av det faste sortimentet. Til gjengjeld får de da to tanker som kan brukes til gjesteøl, sesongøl, spesialøl osv. Takk! Det har vi ønsket oss lenge, og det vil gi større bredde der. Krangelen om det var Bitter som var rett øl å ta hopper vi bukk over - det blir en slags variant over stolleken.

6. TMB Pilot-system.Enda en nyhet om TMB. De har gått til innkjøp av et 50-liters pilotsystem, der bryggeren kan eksperimentere uten å være redd for å kaste bort store mengder malt å humle i mislykkede eksperimenter. Vellykkede eksperimenter blir solgt, da de også skal begynne å tappe på små fat - hvilket betyr enda flere sær-, spesial-, sesong- og gjestebrygg. Det betyr også mer spenst og større utvalg. Flasketapping er igjen blitt nevnt ...

7. To tårn er navnet på Trondheims kommende bryggeri nr tre. De har foreløpig sluppet juleølet JuLian Preludium (Jul+Lian ... get it?) som er brygget på Lian i et lite kvanta. Samarbeidet med Lian kommer nok til å fortsette også etter at de flytter inn i nye lokaler på Marienborg en gang neste vinter.

8. Nr 5 av Magasinet Plot er i salg, og hovedtema er en lang artikkel om Kjetil Jikiun og Nøgne Ø og hvor strevsomt det har vært å bygge opp et bryggeri - samt hvor hard forretningspraksis det store bryggeriene har for å tyne puber og småbryggerier (og hverandre). Det er verd å lese, løp til nærmeste Narvesen eller bibliotek.

9. Balder Brygg. Dette er navnet på et nytt bryggeri i Leikanger i Sogn. De skal brygge på et 1000L-system for tapping på fat og salg på restauranter i Bergen. Stilmessig blir det trolig vanlige mikrobryggeristiler og ulike gårdsøl. ETA er våren 2012.

10. Ni Musér har begynt å brygge, og selger nå sin egen IPA. Det er neppe slik at de planlegger å gå helt brewpub, så de blir vel det vi tidligere har kalt en supplementspub - en sted med normalt utvalg supplert med noen få egen-bryggede øltyper.

11. TV-reklame for alkohol. Det blir lovlig med alkoholreklame på norsk TV, sålenge egentlig er en ikke-norsk stasjon - dvs sender fra f.eks London. For stasjoner som sender fra Norge er det fremdeles forbudt. Mens reklameforbudet mot produktinformasjon på web ruller videre mot snarlig og formodentlig spektakulær sprekking, kan vi fordrive tiden med å se på spritreklame på TV3 - om vi gidder.

12. Juleøltestene. Mye det samme - og de samme - som i fjor og i forfjor ... litt gjesp. Nytt i et femårsperspektiv er at det har blitt så mange norske bryggerier og juleøl at juleøltestene blir uhåndterlige maratonkonkurranser. Jeg vil tro at sjangeren 'test-av-alle-norske-juleøl' snart er historie. I det minste fylles det ikke lengre på med belgisk og andre jule- og sesongøl i testene, noe som var vanlig for fire-fem år siden, og jeg tror det er et slags fremskritt.

13. Skjenketider. Det brygger opp til ny strid om de nasjonale skjenketidene, der spørsmålet er hvor sent skal det være lov å servere en øl på en pub. Det er litt vanskelig å piske opp det store engasjementet.

14. Bryggeriutsalg. Nye regler gjør det mulig for bryggerier å selge ølet sitt direkte fra bryggeriet, og det skal gjøre det enklere for småskalaprodusenter å få tilgang til markedet. Men dette gjelder kun opp til og med 4,7%, for noe annet ville jo undergrave den hellige kua som heter Vinmonopolet og skaffe oss en dom i EØS-domstolen.