Anders myser på livets særere sider

Side 5/59: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2015-10-31

Sladden har falt!

Akkurat idet vær og føre igjen truer med å tillate håndbrekkssladder, så forsvinner en annen sladd: ølsladden over bilder av flasker og glass med øl. Eller gjør den egentlig det?

Det er årevis siden pornosladden forsvant fra halvtvilsomme TV-kanaler, men den svarte firkanten fikk et midlertidig amnesti annetsteds: Å beskytte det norske folk for den ultimate styggedom: digitale bilder av øl. Gud forbarme seg over den øldrikkeren som kunne risikere å bli utsatt for informasjon eller bilder av det ølet han eller hun drakk.

Dette er selvfølgelig lett å harsellere over. Når vi ser litt mer reelt på det er det strengt tatt ikke så ille som det ofte fremstilles. Sladden var visuelt lett synlig, og den gav assosiasjoner til sensur, men den gjaldt bare for de som hadde en direkte økonomisk nytteverdi av å reklamere for øl. Bloggere, aviser og tilfeldige facebook-brukere kunne problemfritt poste usladdede bilder.

Selv bransjefolk ignorerte ofte sladden. Parodien nådde hysteriske høyder, som da websiden til én bransjeaktør klaget sin nød over å måtte sladde bilder – med et litt malplassert innlimt sladde-bilde – mens resten av websidene var gjennomgående ulovlig usladdet.

Det beste ved at sladden nå forsvinner, er at vi kanskje kan få en bransje som forholder konstruktivt seg til lovverket. Det har vi nemlig ikke hatt. Det må imidlertid nevnes at vi har hatt mange aktører i bransjen som har opptrått lovlydig. Men de fleste har tilsynelatende gitt faen og brutt loven over en lav sko. Saken kan enten vinkles som at sivil ulydighet nytter, eller som at myndighetene tidvis ikke er helt tonedøve for at teknologien utvikler seg.

Kommer bransjen til å overholde de nye reglene? Nei, selvfølgelig ikke. De brøt loven ikke bare fordi den var håpløst akterutseilt, men også fordi reklame fungerer. De samme aktørene kommer til å tyne og tøye grensene under det nye regelverket. Faktisk er det nye regelverket enda mer tåkete og tolkbart enn det gamle, og det er dermed mye enklere å tøye.

Det å bryte loven under de gamle reglene gav en reklameeffekt, og den var desto større jo flere av konkurrentene som holdt seg innen lover og regler. Det var nemlig mange som overholdt reglene, enten de var for store til klare å fly under radaren eller fordi de var prinsippielt lovlydige. Kanskje jeg er misantropisk og kynisk, men jeg forstår ikke hvorfor den regeltøyende delen av bransjen plutselig over natta kommer til å bli lovlydige. Forhåpentligvis blir en tilstrekkelig andel lovlydige, slik at de resterende kan bøtelegges så det svir. Det skriver jeg ikke ut av vrangvilje, men fordi jeg mener at reglene burde være like for alle, og praktiseres likt for alle.

Forøvrig er sladden en avledning. Saken handler om produktinformasjon og en rekke andre, mindre regelendringer. Fremover kan et bryggeri legge ut saklig informasjon og nøytrale bilder av produktene sine. I en tidsalder der internett blir stadig mer integrert i livene våre, var regelverket en foreldet idioti som bare stod der og ventet på å bli dyttet overende. Avholdsbevegelsen var også klar over at endringene var overmodne, og ved å akseptere denne regelendringen har de samtidig blokkert for ytterligere regelendringer i noen år fremover, inntil man kan evaluere de inneværende endringene i det vide og det breie.

Å insistere på at man ikke kunne dele produktinformasjon over internett, var like idiotisk som om man skulle insistert på at bibliotekene ikke skulle kunne digitalisere kartotekene sin, men måtte holde seg til kartotekkort. Eller at all korrespondanse med det offentlige må skje på A4-ark i konvolutter med frimerke. Eller at eksamner må avlegges i håndskrift på gjennomslagspapir.

Hvorfor blir de nye grensene så vanskelige å tolke? Vel, i det gamle systemet hadde du ikke lov til å nevne produktene, uten i et strengt begrenset prislisteformat med for eksempel bryggeri, produktnavn, øltype, beholdertype, volum, alkoholstyrke, opprinnelsesland, pris osv. Det var i det minste enkelt og utvetydig. På internett kunne du ikke engang dét. Med de nye reglene kan du gi faktainformasjon, så som: Vår IPA bruker Cascade som aromahumle for å gi det en sitrusaktig aroma. Dette er ok, men sannsynligvis ikke følgende: … for å gi det den særegne og nydelige sitrusaktige aromaen som alle ølnerder elsker.

Det kommer til å bli et ordkløveri uten like. Det at reglene er nye gjør at bransjen for en stakket stund kan forsøke å unnskylde seg med uvitenhet og misforståelser. Samtidig vil trolig avholdsbevegelsen intensivere innrapporteringen til Helsedirektoratet, slik at man raskest mulig kan få etablert en restriktiv praksis. For mange aktører betyr de nye reglene en innstramming, ikke en oppmykning.

Og det samme gjelder for bilder. Et bilde av en ølflaske på nøytral bakgrunn er greit. Dersom den er duggfrisk og holdes mellom brystene på en badedraktkledd dame er det ikke greit. Dersom den står på et bord med en tallerken fylt med mat ved siden er det kanskje greit … eller muligens ikke greit.

Det samme gjelder bildestørrelse. Dersom det er akkurat stort nok til at du kan gjenkjenne flaska i butikkhylla er det greit. Dersom samme bilde blåses opp til å dekke hele websiden som bakgrunnsbilde er det ikke greit.

Første november går startskuddet for kampen om hvordan de nye reglene skal tolkes. Jeg vil tro at bryggerier og puber har de nye websidene klare – i den grad de ikke allerede bryter reglene.

Samtidig sitter avholdsbevegelsen klar for å finne og påklage bruddene. Du kan se korrespondanse med Helsedirektoratet rundt søkestrengen «alkoholreklame». Det er i skrivende stund 341 brev inn og ut pr siste 12 måneder, selv om mange av dem er ulike dokumenter i én og samme sak. Du bør bla litt i denne postjournalen, så du ser lett at både privatpersoner og avholdsorganisasjoner har anmeldelse av alkoholreklame til Helsedirektoratet som en aktiv syssel. Når kampen starter om fortolkningen av de nye reglene, kommer denne korrespondansen til å eksplodere. Jeg skal forsøke å følge med og rapportere hva som skjer.

Strengt tatt burde ikke sladden forsvinne, fordi de mest attraktive bildene og tekstene fremdeles er ulovlige. Men memet om «ølsladden» har utspilt sin rolle, så det nytter ikke å sladde bilder fremover. Og det er ikke åpning for ytterligere liberalisering av reklamereglene de nærmeste årene, inntil dagens endringer er behørig testet og evaluert.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Halloweenøl

Er halloweenølet ditt ferdig? Vel, det er faktisk ikke et så irrelevant spørsmål. Alle snakker om juleølets posisjon i norrøn kultur, men faktisk fantes det også sankthansøl og halloweenøl. Greia er bare at det er juleølet man har fokusert på i moderne tid.

Det et er selvfølgelig en liten vinkling av sannheten å kalle det halloweenøl, for vi snakker om et allehelgensøl. Gulatingsloven påla å brygge øl til jul, men også til allehelgensmesse. I loven kommer først kapittel 6 om ølet til allehelgensmesse, og så kapitlet om juleøl. Sistnevnte starter i Knut Robbestads oversettelse med «Enno ei ølgjerd har me lova å gjera…» Dersom juleølet var så viktig, burde det komme nærmest som en oppfølging av pålegget om ølbrygging til allehelgensmesse? Det skulle også brygges til jonsvake, altså sankthansaften. Dermed var det tre store fester, spredd utover. Tidligere ble jul feiret senere, uti januar, men ble flyttet til den kristne julefeiringen av Håkon den gode, så det var lengre mellom de hedenske ekvivalentene av jul og allehelgensaften enn det er i dag.

Men er det ikke slik at man mistet gård og grunn om man ikke brygget juleølet? Jo, det står vitterlig slik i kapittel sju for juleøl. Men igjen i Robbestads oversettelse: «Men um nokon sit soleis 3 vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår …». Det er ikke innlysende om «ølgjerdene» refererer til bare de tre manglende juleøl eller om det også omfatter manglende øl til allehelgensmesse. Bøtene for mindre enn tre års manglende brygging var like, og det kan utmerket godt tolkes som staffen for tre års manglende brygging var en oppsummering for både juleøl og allehelgensøl.

Selve ordet halloween kommer fra Storbritania: Allhallow-even, og når vi vet at «hallow» er beslektet med «hellig», kan det ordrett oversettes til norsk som «allehelgensaften». Dette med aften refererer til at det er kvelden før, slik at allehelgensaften (31/10) kom kvelden før allehelgensmesse (1/11), liksom julaften er kvelden før juledagen og sankthansaften er kvelden før sankthansdagen – eller hansmess/jonsmess og kristmess, som var gamle begreper på det.

Idag oppfatter vi halloween som en importert amerikansk skikk, via Donald Duck & Co, handelsstanden og barnehagene. Det er forsåvidt korrekt, men amerikanerne importerte den i sin tur fra britisk og keltisk tradisjon. Det ble ikke en festdag med høy status før irske innvandrere arbeidet seg sosialt oppover i det amerikanske samfunnet. Sånn sett har halloween delt skjebne med for eksempel St. Patick's Day, bare for å ta en annen festdag med øl-koblinger. Når en etnisk gruppe klatrer i samfunnet, klatrer også deres skikker og språklige uttrykk. Man kopierer fra de etniske gruppene man ser opp til, eller i det minste ikke ned på. For eksempel har norsk har hentet langt mer fra tysk språk enn fra samisk.

I Norge var det visstnok vanlig frem til 1600-tallet med en bålfest på allehelgensaften. Det er i så fall fristende å koble det med tilsvarende fokus på ild og lys og lykter i britisk-keltisk tradisjon, som vi har fått overlevert via USA, transformert som lyset inne i de utskårne gresskarene. Mange har sett sammenlikningen mellom halloween-skikken og den norske skikken med å gå julebukk. Men også konseptet med oskoreia julenatta har en ekvivalent med halloween, som i dag kommer til uttrykk gjennom skremmende utkledninger.

Jul og allehelgensdagen led ulike skjebner. Julefeiringen fortsatte med uforminsket kraft, selv om den endret seg gjennom tidene. Men allehelgensdagen svant bort. Etter reformasjonen ble helgenene degradert og man sluttet å feire dem. I tillegg kommer at Martin Luther slo opp sine 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg nettopp på allehelgensaften i 1517, slik at denne dagen fikk betydning som en feiring av reformasjonen. Det er forsåvidt reist tvil om han egentlig slo dem opp på kirkedøren, men det er litt irrelevant her.

Når bryggeriene kom med juleølene, var det naturlig at man forsøkte å knytte båndene tilbake til de norrøne tradisjonene for brygging til jul. Helt feil var det vel heller ikke, siden det eksisterte en overlevende tradisjon med å brygge til jul rundt om på gårdene. Noen tilsvarende kommersiell kopling mot tradisjonsøl brygget til sankthans eller allehelgensdagen kjenner jeg ikke til.

Om noen har brygget et øl til halloween, er de altså ikke helt på ville veier. Og om jeg skal være litt impertinent, så virker det som bryggerienes juleøl nærmest er et halloween-øl, for det er jo nettopp i månedskiftet oktober/november at det kommer. Juleølet har gått fra å være et førkristent midtvintersøl i januar, til å bli et juleøl for den kristne julefeiringen, til å bli et øl drukket på julebordene i og før adventstiden, til å bli et øl som forhåndsslippes rundt halloween for å passe med produktslippet på Vinomonopolet.

Er dere klare for årets knippe med «halloweenøl»?

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-30

R. I. P. Naboen

Så er Den gode nabo i Trondheim konkurs – eller rettere sagt selskapet bak Naboen og restaurantene over: Bryggen Gastronomi. En institusjon i ølmiljøet gjennom flere tiår er i ferd med å forsvinne. Jeg vet ikke om de gjenåpner, men for hver dag som går uten at nyheter om gjenåpning slippes, jo større blir sjansen for at det er irreversibelt finito for Naboen.

Den gode nabo startet som en nabopub. Det var til og med mulig å få nabopris på halvliteren, under forutsetning av at du bodde innenfor en viss omkrets ifra puben. Jeg bodde noen titalls meter utenfor. På den tiden var Bakklandet nylig reddet fra å bli konvertert til firefelts motorvei, eiendomsprisene var studentvennlige, og det fantes gode puber der, som Naboen og Gåsa.

Med tiden utvidet Naboen lokalene innover i nabobygget, og de begynte å ta inn et relativt bredt utvalg av øl. Dette var før ølutvalg var blitt status. Unge fremadstormende intellektuelle skulle helst ha pipe og drikke vin, ikke ha helskjegg og drikke IPA. Jeg husker de hadde både Leffe og Carnegie Porter. Kanskje høres ikke 10-12 ulike ølslag så imponerende idag, men frem til slutten av 1990-tallet var et «bredt ølutvalg» synonymt med at man førte både bayer og Guinness i tillegg til pilsen.

Den gode nabo utvidet utvalget sitt aggressivt. Det var lenge det eneste utvalgsstedet i Trondheim. Kanskje den aggressive utvalgspolitikken gjorde at man ikke fikk noen andre utvalgssteder? TMB hadde eget øl, Ramp var spesielle, Lauritz hadde Aass, Daniel var brun, Kiegla hadde spill osv, men det var bare Naboen som hadde stort, spennende og variert utvalg.

Lenge var Den gode nabo ikke bare det fremste, men nærmest det eneste valget for utvalgsøl. På Naboen kunne man sitte med en øl, løse verdensproblemer, treffe folk fra alle lag og grupper i samfunnet. På Naboen ble Det gode øls klubb stiftet – faktisk derav navnet – og de fleste medlemsmøtene ble holdt der de første årene. På Naboen fra du en miks av alle, fra støyende studentforeninger, underlige ølnerder, pensjonister som skulle ha sin ene ettermiddagslige halvliter. Dersom det kom noe sært på tapp eller flaske, så var det Naboen som fikk det først. Dersom en leverandør skulle treffe kunder eller gjester, var det gjerne på Naboen det ble arrangert.

Det fører for langt å begynne å regne opp personene bak baren over årene, men det taler til Naboens ære at selv om man skiftet mannskap over årene, så beholdt man stemningen og fokuset på ølkompetanse og service. En sjelden gang iblant skiftet man ut nesten hele personalet på kort tid, slik studenter har en tendens til å forsvinne når studiene er over, men den spesielle ånden satt i veggene, overlevde alt og sivet inn i de nyansatte. Mang en person i ølbransjen startet karrieren på Naboen.

Den gode nabo var også del av en familie. Naboen fikk holde til i kjelleren – «under trappa» – mens søskenene huserte ovenpå, med hvite duker og fancy menyer, fin profilering og fjonge viner. Familien het Bryggen Gastronomi, og familieoverhodet var Trond Kolstad. Vi øldrikkere fikk inntrykk av at Naboen var melkekua som holdt kjepphestene ovenpå flytende. Helt rettferdig er kanskje ikke den karakteristikken, for om Kolstad hadde sett på Naboen utelukkende som melkeku, så hadde han sikkert melket og tynt den betydelig hardere. Naboen hadde også nytte av familien sin, for mange av matrettene kom fra det felles kjøkkenet, og var priset meget gunstig i forhold til kvaliteten.

Elementer i økonomistyringen var muligens noe uortodokse. Det er sjelden jeg som kunde snapper opp noe rundt økonomiske forhold mellom bryggerier og puber. Men Naboen – eller rettere sagt Bryggen Gastronomi – irriterte enkelte i bransjen. De betalte etter sigende sent og tregt. Jeg mener å ha hørt det ble argumentert for at faktura for ølleveranser ikke burde forfalle før ølet var solgt og servert. Med andre ord så man for seg at bryggerier og distributører skulle plassere ut «gratis varelager» hos dem.

Lenge kunne man også slippe unna med det, for småbryggeriene trengte Naboen som serveringssted mer enn Naboen trengte det enkelte bryggeriet. Det gikk så langt som at de fikk leveringsstopp fra et bryggeri, selv om det er mange år siden nå. Etterhvert som andre utvalgspuber dukket opp antar jeg at Bryggen Gastronomi måtte realitetsorientere seg. Jeg håper i hvert fall det, for dersom denne praksisen har forsatt, kan det være små bryggerier som idag har utestående betydelige beløp.

Det er sårt og vemodig når kjente og kjære utsteder går inn. Det er nesten som en mister en del av sin egen historie, av seg selv. Men det er en tid for alt, og en slutt for alt. Den gode nabo hadde potensiale for et mye lengre liv, og forhåpentligvis gjenåpner de raskt med samme konsept. Om de likevel ikke skulle gjøre det, så skaper de åpning for andre aktører. Og servitørene fra Den gode nabo besitter kompetanse som kan styrke andre steder. Den enes død er leit, men samtidig er det også noen andres brød.

På en måte er det bedre å gå ned med flagget til tops, enn å vansmekte over tid og avgå en sørgelig død på sotteseng. Tross alt kommer Naboen – som minne – til å leve videre. Det vil være et minne som andre puber i årevis fremover kommer til å bli målt opp mot.

Når dagens barnehagebarn begynner på NTNU, kommer de frustrert til å få høre av oldtime'ere at pub så-og-så er nok fin, men den er ingenting imot Naboen i gamle dager. Uansett hva som skjer videre, har Naboen vunnet seg en evig plass på lista over de legendariske trondheimspubene, sammen med Gamla, Gåsa, Trubben, Enka, Kiegla og alle de andre. Naboen vil fortsette å leve – i hvert fall like lenge som vi husker den.

Skål for Naboen!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Trist - lagt inn av Lars-Erik Oew - 2015/10/31 11:29:24
Trist å høre at Naboen er konkurs. Naboen var en viktig årsak til min begynende ølinteresse mens jeg var student i Trondheim. Jeg husker også tider med mange tørre tappekraner og mumling om manglende betaling, men også hvordan betjeningen kunne finne frem et ekstra glass til seg selv dersom man bestilte noe spesielt de ikke hadde smakt før. Håper det dukker opp noe like bra snart.

2015-10-29

Hvorfra kommer skål?

«Skål!» sier vi og drikker. Men hvorfra kommer begrepet? Vikingene brukte såvidt jeg vet ikke ordet skål, selv om de helt klart hadde sitt motstykke. Vi må helt til etter reformasjonen før skålen blir en del av drikkingen.

Vel, det er ikke helt sant. Man har alltid skålet, men ikke kalt det skål. I tidligere tider drakk man til døde folks minne og levende folks helse. Det er fullt mulig at dette bunner i ølet som en før-kristen, rituell drikk. I katolsk tid var det til og med lovfestet at juleølet skulle signes til takk fra Jesus og jomfru Maria.

Det var to problemer med slik drikking. Først kunne det medførte rikelig fyll. Var man begynt å drikke noens helse, var det jo alltid enda en persons helse som også måtte drikkes for. Var én person begynt å drikke til noens minne eller helse, måtte jo en annen følge opp. Dersom én skald hadde diktet et drikkevers for anledningen, var det sikkert én til som ville forsøke. Dette var tidligere tiders variant av «å kjøpe runder». Det er forbruksdrivende fordi settingen fordrer at man tar del med liv og lyst, samt at det blir de mest drikkevillige som setter takten det drikkes med.

I praksis har man nok hatt mekanismer for å dempe de ivrigste. Én slik mekanisme er at man passer på hverandre på tvers av generasjonene, og den har falt bort etterhvert som det er blitt mer vanlig å feste med likesinnede og jevngamle.

Det andre problemet med drikkingen var av mer religiøs karakter. Etter reformasjonen ble stemningen for det første mer pietistisk, slik at alt som smakte av vellyst og glede ble suspekt. Verre var det at de vanligste minne-drikkingene var til Jomfru Maria og et bredt spekter av helgener, og de var ikke noen velkomne personer i det protestantiske trosunivers.

Derfor ville man minne- og helsedrikkingen til livs. I stedet fikk man skåling, der ordet skål skulle være både verdslig og nøkternt. Her må vi se litt på ordet skål. Det betyr kort og godt en skål, dvs et lite fat som er mindre krommet enn en bolle, men nok krommet til å kunne inneholde noe flytende. Tidligere var nok skålen mer krommet enn dagens skåler i et kaffeservise. Ordet er i forøvrig beslektet med «skalle».

Både bolle og skål var velkjente drikkekar i gamle dager, og formene kunne variere. Til syvende og sist endte de to formene opp som temmelig like. Det kunne være lokale eller tidsmessige variasjoner, men den primære forskjellen imellom dem var at en bolle hadde inskripsjonene på utsiden, mens en skål hadde dem på innsiden.

Skåling er da formodentlig bare en kortform av drikke skål. Astrid Riddervold indikerer at det er hva man sa når man sendte drikkekaret – ølskåla – videre under skåling. Kanskje har «skåling» blitt navnet på det man gjorde når man sendte skåla rundt, og så har ordet bare bredt seg utover?

At det opprinnelig skulle ha noe med klinking av glass å gjøre, virker ikke overbevisende på meg. For det første var ikke glass eller beger noe almuen drakk av. Dernest var en skål (eller en bolle) et felles drikkekar som gikk fra person til person rundt bordet, slik at klinking av glass ikke ville gitt mening. Det finnes en påstand om at glass eller krus skulle skåles så det skvulpet væske mellom dem så man viste at ingen av dem inneholdt gift. Det høres søkt ut, og er formodentlig bare en forvrengning av at man i en overgangsfase kanskje forsøkte å dele en felles «skål» selv med hvert sitt personlig drikkekar.

I en kjent – men ofte mistolket – passasje om engelske kong Edgar den fredsommelige fortelles det at han forsøkte å redusere drikkfeldigheten ved å sette merker på innsiden i drikkekarene. Dette har avstedkommet stor lystighet i den mer lettlivede delen av engelsk ølhistorielitteratur. Man drikker jo ikke mer eller mindre bare fordi en konge på 900-tallet har insistert på at drikkekaret er gradert på innsiden? Det leserne vanligvis ikke får med seg, er at dette trolig gjaldt for felles-drikkekar som ble sendt rundt. Så med andre ord, kongen ville trolig forhindre at noen drakk mer uten at det ble oppdaget, men også at noen drakk mindre (les: forsøkte å drikke de andre under bordet). Da blir historien til at man forsøker å regulere minne- og helsedrikkingen, fremfor å forby eller redusere den.

Forsøkene på å få drikkingen inn i nøytrale og nøkterne former feilet. Man begynte å skåle for personer, og til og med for deres helse og for avdødes minne. Alle elementene i skålingen er synlig i den gamle drikkevisa:

//: For dette skal være NN sin skål, hurra! ://
Og skam for den som ikke
NN sin skål vil drikke
(det drikkes)
Hurra, hurra!
Den skålen var bra
Hurra!

Det hele fortsetter ofte med tilleggsversene som går over frasene «Gid han/hun lenge, lenge leve må» og «Gid han/hun mange, mange små må få». Så begynner man på ny skål for en annen person. Budskapet er klart: om du skal være med, så må du være fullt og helt med som alle andre – og det er stor skam å ikke være med.

Jeg vet sannelig ikke på om det er forbudt å kjøpe runder i Norge idag. Ølprisene legger uansett en demper på det. Da Storbritania strammet inn alkoholforbruket etter utbruddet av andre verdenskrig, var nettopp runde-kjøpingen noe som ble slått ned på og forbudt.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Variant på drikkevise - lagt inn av Pål Tobiassen - 2015/10/30 00:18:03
Og så har man (ihvertfall blant studentforeningene på UiO) en variant av den drikkevisen: //: For dette skal være NN sin skål, hurra! :// Og skam for den som ikke NN sin skål vil drikke (det drikkes) Hurra, hurra! Den skålen var bra Den skåler vi for, Hurra! (det drikkes igjen)

2015-10-28

Norøl og fremtiden

Av og treffer jeg bedre enn fortjent. For en ukes tid eller så skrev jeg om Norøl og stilte spørsmålet om hvor de var blitt av. I løpet av timer fikk jeg tilsent et utkast til lederartikkel for neste nummer av medlemsbladet, der styret kollektivt kaster inn håndkledet og overlater til medlemmene og en ekstraordinær generalforsamling å bringe stafettpinnen videre. Se forøvrig en versjon forhåndspublisert på Ølportalen.

Og dessuten: som alltid når jeg slenger med leppa, kommer det en og annen kommentar om å ta i et tak fremfor å stå på sidelinjen å akke og oie seg. Det er litt vanskelig å si seg prinsippielt uenig i slikt. Siden Norøl nå implisitt har innbydt til innspill og synspunkter, så la meg reformulere meg på en konstruktiv måte. Hva trengs i Norøl? Hva mener jeg man burde prioritere?

  • Det trengs en valgkomite. Mang en organisasjon har senket seg selv i mangel derav. Symptomene er styrerepresentanter som er utslitt og demotivert, men som motvillig stiller til gjenvalg i mangel av nytt blod. En valgkomite skal se organisasjonens behov opp mot dens strategier og aktivitet, skal finne kandidater fra både styre og utenfra, og foreslå suppleringer og endringer samtidig som man tar hensyn til bakgrunn, kompetanse, organisasjonserfaring, egnethet, samarbeidsevner osv. Det er i seneste laget å sette ned en valgkomite nå, men det er desto viktigere at noen tar den jobben frem mot generalforsamlingen: sondere terrenget, klarere med folk og foreslå et fulltallig mannskap for et nytt styre, satt sammen som en fungerende enhet.

  • Man burde gjennomføre en strategisk prosess for å reprioritere oppgaver. Da Norøl var store og det fantes få alternativer, plukket man kanskje opp noen oppgaver som man ikke lengre trenger. Mitt innspill her er at ymse øltrivia, smånytt fra bryggeriene, oppskrifter, pubanmeldelser, klipp fra pressen, produktnyheter osv er mindre viktig, og bare sprer fokus. Ølportalen.no og masse bloggere – for ikke å nevne en stadig økende samling ølbokforfattere – har tatt opp den ballen. Internett har skapt et internasjonalt fokus der man tidligere trengte nasjonale aktører. Det Norøl trenger å prioritere, er lover og regler i Norge og EØS, forbrukernes rettigheter, juks og kvalitet på ølet, varedeklarasjoner, monopoliseringstendenser osv.

  • Medlemsbladet Ølgjerd er viktig, selv om tiden er i ferd med å løpe fra papirtidsskrifter. Likevel er det viktig å bevare. Dessuten var det et tap at det elektroniske Ølbrevet gikk inn, og jeg mener det burde tas opp igjen. Ingen ønsker vel at de to er helt fylt med alkoholpolitiske artikler, men jeg tror det allikevel må være mulig å finne den rette miksen mellom det, nyheter og mere forbrukerfokusert stoff.

  • Det må være et strategisk mål for Norøl å bli en av de primære go-to-kildene for journalister og politikere som ønsker bakgrunnsstoff, saksopplysninger eller partsinnlegg. For å få til dét, må man mene noe om de rette tingene. Man må kort og godt kaste seg inn i debattene med saklige og vektige innlegg, og man må pleie et nettverk og bygge en merkevare. Man må sikte på å bli premissgiver, i starten ubudent, etterhvert invitert. Man må jobbe for å nå frem nasjonalt i ulike saker, og måle suksess etter hvor ofte man klarer det.

  • Rask responstid i den offentlige debatten. Dersom man følger med i den offentlige debatten, ser man at nyhetssyklene blir stadig kortere. Man trenger å si hva man mener i løpet av minutter og timer, ikke dager og uker. Norøl må etablere en intern kommunikasjonsstruktur som tillater dem å diskutere internt og så respondere raskt på aktuelle saker … mens de er aktuelle og før offentlighetens fokus har flyttet seg til noe annet.

  • Man trenger å bygge allianser med ølklubber i hele landet, for det er nettopp i ølklubbene man finner masse engasjement og innsats. En viktig oppgave for Norøl burde være å samle ølklubbene i et nettverk som i viktige saker kan mobiliseres. Tenk om man i saker som reklamereglene eller gårdsutsalg kunne forsynt landets ølklubber med fakta og argumenter og fått dem til å stå på lørdags-stand i hver sine hjembyer? Utfordringen ligger i å gjøre et slikt ølklubbnettverk nyttig også sett fra de enkelte ølklubbenes side. Man hverken kan eller skal «overta» ølklubbene, men må forsøke å koordinere dem med hensyn til ølpolitisk aktivitet.

  • Et offentlig elektronisk diskusjonsforum for ølpolitikk og andre sentrale oppgaver er noe Norøl burde forsøke å etablere. Man må sky unna tema som hvilke juleøl er best, hvor får du tak i øl så-og-så, rykter om nye bryggerier, osv.

  • Norøl må for sin egen integritets skyld unngå la seg suge inn i den litt spesielle økologien som eksisterer i ølverdenen på grunn av reklameforbudet. Siden Norge er et «dark marked», er bryggerier og andre kommersielle aktører ekstremt flinke til å sekundær-reklamere gjennom å støtte opp under aktiviteter som gir en reklameeffekt. Det er viktig at Norøl er en selvstendig og uavhengig forbrukerorganisasjon som ikke minst kan ha et kritisk blikk også på bryggeriene.

  • Det er også essensielt å trekke med enkeltmedlemmene. Det kan være utfordring nok å få dem til å bli og forbli medlemmer selv om man organiserer festivaler og publiserer nyttig info-stoff. En enda større utfordring er det å få det til dersom det man tilbyr er muligheten til å delta i masse arbeid.

  • Tilstedeværelse på festivaler og messer. Dette er ikke noe Norøl ser ut til å ha ressurser til å organisere. Og kanskje er det heller ikke så viktig, gitt at så mange andre organiserer det? Derimot burde man møte øl-drikkere på festivaler, messer og lignende, for å få ut argumentasjon og synspunkter. Norøl trenger å være en meget synlig organiasjon for forbrukerne, liksom den trenger å være ikke-ignorerbar for bestemmer.

Jeg tror de viktigste oppgavene for Norøl burde ha vært:

  1. Norsk representant i EBCU.
  2. Offentlig høringsinstans for alt som har med øl og alkohol å gjøre.
  3. Diskusjonsarena for ølinteresserte innenfor alt som har med ølpolitikk.
  4. Sette fokus på øl-forbrukernes interesser i den offentlige debatten.
  5. Pushe på for endringer og moderiseringer i regelverkene.
  6. Pressekontakt for saker rundt øl, spesielt der det er en politisk vinkling.
  7. Diskusjonspartner for politikere rundt øl- og alkoholpolitikk.
  8. Fokus på praksis og kvalitet rundt behandling og servering av øl på puber mm.
  9. Kritikk av ordninger som begrenser utvalg eller forskjellsbehandler aktører.

Man trenger å finne en leder som har en nasjonalt omdømme – helst også utenfor ølets verden, som har erfaring med å håndere presse og politikere, som raskt og fyndig kan kaste seg inn i debatten, som kan bygge opp og lene seg på et team av støttespillere internt og som evner å dra med ølklubbene på en konstruktiv måte.

For å være overtydelig: nei, jeg er ikke rett person! Jeg egner meg ikke i styret i Norøl. For det første har jeg ikke tid (bevist gjennom styreopptredner i andre organiasjoner), dernest er jeg konfliktunnvikende (pga sørlandske gener), jeg bor altfor langt unna maktens korridorer (les: i Trondheim), og ikke minst er jeg en elendig verbal debattant (for jeg trenger å tenke og helst sove litt på ting før jeg åpner munnen).

… men på ett eller annet nivå blir jeg gjerne med å dra min lille del av lasset.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-23

Kalibrering

Etter en runde der norske bryggere av 4,7% øl er blitt klokket inn på et bredt spekter av alkoholstyrker – fra under 4,0 til over 7,0% abv – kan det virke som de utrolig nok ikke er i stand til å treffe målskiva. Kanskje det hele koker ned til manglende kunnskap rundt måleteknikk og kalibrering?

I teorien er det ikke vanskelig å brygge et øl på 4,7%. Du må sikte gjennom oppskriften. Du må kontrollmåle OG og FG. Du kan koke inn for å justere OG opp eller vanne ut for å justere dem ned, men viktigst er at du må ta erfaringene med til neste batch og justere for å treffe enda riktigere på den. Dessuten er det ett element til: nøyaktighet og kalibrering av målinger.

Kjernen her er målingene. Enhver måling unøyaktig. Det beste er selvfølgelig å måle riktig, men det nest beste er å kunne måle med konsistent og kjent feilfaktor og så kunne kompensere. Det er uansett essensielt å kjenne til mulig unøyaktighet i målingene.

Vi kan skille mellom to former for nøyaktighet: at man konsistent måler samme verdi hele tiden, dvs lav variasjon; og at måleverdiene faller jevnt fordelt rundt korrekt verdi, dvs variasjon rundt korrekt snittverdi. Et termometer som konsistent måler tre grader for mye er fremdeles nyttig, men bare sålenge du vet om det og kan kompensere. Dersom termometeret i stedet måler tilfeldig plus/minus 3 grader rundt korrekt verdi, er det verre og mer problematisk. Du kan imidlertid fremdeles få nøyaktige målinger, om du bare måler ofte nok og regner ut snittverdien. Aller verst er det dersom unøyaktigheten er inkonsistent og uforutsigbar.

Målefeil kan være relatert til temperatur, for eksempel når man måler med oeschlevekt. Denne typen feil kan man da enten eliminere ved å måle ved «rett» temperatur, eller ved å legge til et korreksjonsledd for temperatur. Noen instrumenter har temperaturkorreksjon innebygget.

En av de viktigste kunnskapene man trenger under måling, er å kunne kalibrere. Viser den vekta du bruker rett? Selvfølgelig gjør den ikke det. Spørsmålet er ikke om den viser feil, men hvor mye feil den viser. Spesielt enkelte digitalvekter er artige, for noen av dem har en tendens til å vise tilsynelatende presise tall med mange desimaler. Slikt er verdiløst om du ikke vet hva slags nøyaktighet den faktisk opererer med internt.

Ta en for eksempel en badevekt. Vi har ett eksemplar som har en nøyaktighet på 0,1 kg, dvs 100g. Det høres bra ut, inntil du finleser spesifikasjonen og innser at dette er den såkalte «display precision». Javel, men nøyaktigheten er enkelt å teste. Det er bare å gå på vekta 3-4 ganger etter hverandre og sjekke om den viser samme vekt. Og det gjør den nemlig. Man har trikset litt i programvaren, akkurat som Volkswagen. Dersom to målinger etter hverandre ligger rimelig nært, vises den samme verdien begge ganger.

Du kan sjekke selv om du har en juksende badevekt. Ta bestikkniver fra kjøkken eller noen digre skruer eller noe annet som har mange av og som har lik vekt. Gå på vekta mange ganger og øk vekta di ved å holde ca 100g mer for hver gang. Observér hvordan vekta holder seg konstant helt til den plutselig hopper opp. Juks!

Målinger på
badevekt

Over er en graf som viser i gult «korrekt» vekt (meg) pluss et antall bolter jeg fant i kjelleren og som jeg verifiserte hadde samme vekt, enten 182 g eller 114 g. For å beskytte forsøkspersonens privatliv er måleverdiene justert slik at 0kg på grafen faller sammen med laveste måling. Det får holde å nevne at vekta mi ligger i øvre halvdel av vektas lovlige bruksområde, dog med god margin til øvre grense. Vist i rødt er verdien som badevekta gir. Forholdet mellom antatt reell (gul) og målt (rød) verdi er litt tilfeldig satt slik at de to seriene har samme gjennomsnittsverdi.

Det er gjort to måleserier med noen minutter imellom. Mellom hver enkeltmåling har jeg gått av vekta, latt den skru seg av, og gått på den igjen.

Som kan sees av første måleserie stiger min vekt trinnvist etterhvert som jeg går på vekta med flere og flere lodd. Så synker den etterhvert som jeg går på vekta med færre og færre lodd. Badevekta viser en tydelig tendens til at vekta først skifter verdi når differanse mellom forrige viste verdi og nåværende målt verdi er mer enn ca en halv kilo.

Jeg vet jo ikke helt eksakt min egen vekt, men kan anta at den i hvert fall ikke endrer seg nevneverdig over de minuttene prøvene tar. Badevekta hopper i trinn på 0,5 til 0,8kg men viser en tilsynelatende nøyaktighet på 100g, til tross for at vekten stiger med 114g eller 184g pr måling. Men dét skal badevekta ha, den måler aldri ulik vekt to ganger etter hverandre om det ikke er en betydelig reell forskjell i vekt.

Er det bare fordi vekta har trinn i måleverdiene sine? Neida. Her er de målte verdiene, sortert etter vekt i stedet for tid.

Målinger på badevekt, sortert

Nå er vekta mi temmelig uinteressant, men prosessen med å teste badevekta er interessant som et eksempel på én av flere mulige vinklinger for å teste nøyaktigheten til et måleinstrument.

Konklusjonen er at dette er juks i software for å få vekta til å virke mer nøyaktig enn den faktisk er. Det er kanskje ikke helt i samme liga som Volkswagen og NOX-verdiene deres, men motivasjon og teknikk er ikke fundamentalt forskjellig.

Heldigvis bruker vi ikke badevekter under brygging, for nettopp av denne grunnen er de ikke brukbare som annet enn badevekter. Men er du sikker på at vekta du bruker er rett? Eller at litermålets skala er korrekt? Eller at termometeret viser rett? Hva med oechslevekta? Hva med pH-meteret? Refraktrometeret?

I forsøket over har jeg vist at badevekta er langt mer unøyaktig enn den gir inntrykk av. Det er én type unøyaktighet. En annen type er der hele skalaen viser en feil som er proporsjonal med verdien som måles, så alle verdier viser for eksempel 20% eller 30% for mye eller for lite. Det er lett å tenke seg at dette kan gjelde for en vekt. En annen type feil er det hele skalaen er forskjøvet, slik at alle verdier viser feil med en viss verdi. Det er lett å tenke seg at et termometer har en slik feil.

Sagt på en annen måte, om du tror de viser rett, så har du en jobb å gjøre. Om du bare hjemmebrygger som hobby, er det kanskje greit nok å slumpse rundt innen for pluss-minus ti prosent, sålenge ølet blir godt og du ikke har for høye ambisjoner om reproduserbarhet. Og feilmåler du konsistent hele tiden, er forsåvidt også reproduserbarheten ivaretatt. Hjemmebryggere er forresten ofte ikke så opptatt av reproduserbarhet.

Men om du har tatt hobbyen opp på et kommersielt eller semiprofesjonelt nivå er dette noe du ikke kan overse. Og ærlig talt: hva er vitsen med å jobbe lange dager med å brygge, om du ikke har tid til å bruke en time nå og da til å sikre at måleinstrumentene dine er mer presise enn badevekta mi?

Egentlig liker jeg best rent analoge, fysiske målemetoder fremfor et instrument som spytter ut en tilsynelatende ekstremt presis tallverdi. De analoge er mer stress å lese av, men samtidig får du bedre følelse med nøyaktigheten. Digitale instrumenter får meg alltid til å mistenke at man har jukset litt i software – som med badevekter. Det er måleteknikkens fly-by-wire, og det gir en falsk følelse av kontroll.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-22

Troumatisk

Forleden var jeg på fest og snakket tilfeldigvis med en fra Stavangerregionen. Det var en rolig og hyggelig fyr, men da temaet kom inn på Tou Bryggeri, la han for dagen et uforminsket hat mot Ringnes og Carlsberg. Det nærmest lynte i øynene og han understreket at han aldri – ALDRI! – drakk Ringnes-øl. Det er fascinerende hvordan denne nedleggelsen fremdeles engasjerer.

Han drakk selvfølgelig Lervig, nærmere bestemt Lucky Jack, samt et utvalg andre øl. Jeg forsøkte å påpeke at Brooklyn-ølet hans var importert av Ringnes. Det var ikke direkte for å pirke i sårene, men mer for å observere reaksjonen for derigjennom å forstå hatet. Jeg tror det gikk ham hus forbi, for han ville bare snakke om hvordan Ringnes og Carlsberg og nedlegging og Tou som historisk og kulturell spydspiss for Stavangerregionen.

Mange tradisjonsrike bedrifter og produkter har blitt lagt ned uten et lignende engasjement. Hva er det som særtegner Tou-nedleggelsen? Temaet er berørt i en mastergradsavhandling fra 2011 ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Hans Olav Barka: "Ikke kødd med ølet vårt!" - følelser og rasjonalitet under nedleggelsen av Tou bryggeri i 2003. (Her er direktelink til nedlastning.)

Mastergraden hans ser på retorikken i dagspressen rundt nedleggelsen, ifra muligheten først rapporteres februar 2003, frem til nedleggelsen er gjennomført i august samme år.

Mastergradsoppgaven har en lengre oppsummering av historien til Tou Bryggeri, noe som i seg selv er et interessant del-dokument. Han gjengir mange sitater og oppsummerer fra artikler, intervjuer og leserinnlegg i avisene, noe som på en fin måte tegner miljøet og tidsånden rundt nedleggelsen. Den retoriske analysen er jeg ikke kvalifiert til å vurdere, men selv bortsett fra den er oppgaven vel verd å lese.

Hvorfor var det så store følelser rundt Tou? Barka trekker blant annet frem kartell-inndelingen av ølsalg ifra 1935 og skriver (side 17): Det var fortsatt mulig å få tak i ølsorter fra andre bryggerier, men dette kunne bare gjøres gjennom spesialbestillinger. Ølkartellet i Norge forble gjeldende helt frem til 1987, og var sterkt medvirkende til at lokale bryggeriet (sic) opparbeidet en kulturell tilknytning til sine respektive regioner. Med andre ord: det lokale bryggeriet som vi så ofte oppfatter som selve symbolet på lokalt næringsliv og identitet har sterke røtter i kartell-systemet.

Det er ikke dermed sagt at ølpatriotene bevisst baserer patriotisme på kartellvirksomheten, men at uten kartellet ville ikke bryggeriene fått så sterk monopolstilling i egne nærområder, og det ville vært større konkurranse. Dermed ville det lokale ølet kanskje ikke hatt en stilling som det eneste naturlige ølvalget.

Et annet moment var de økonomiske tidene. Sommeren 2003 var man fremdeles preget av nedgangstidene som startet med dot-com-krakket tidlig i 2000. NASDAQ-indeksen flatet ut på laveste verdi sent 2002 og tidlig 2003. Flere store og symbolske bedrifter i Rogaland var blitt rammet av den dårlige økonomien. Men i motsetning til for eksempel et skipsverft, var bryggerier noe som den enkelte kunne støtte eller boycotte gjennom egne forbrukervalg.

Barka argumenterer også i retning av at frustrasjonene ifra andre nedleggelser og innskrenkninger av industri i Rogaland kanskje gav seg ekstra utslag i hvordan man stilte seg til nedleggelsen av Tou. En skal ikke undervurdere viktigheten av at det var enkelt å vise sitt engasjement ved å velge bestemte ølprodukter. Valg av øl og andre drikkevarer var ikke kostbart for den enkelte, men hadde høy symbolverdi. Uten dette hadde trolig ikke protestene fått det omfanget de fikk.

Jeg vil også kaste frem tanken om noe i tidsånden som kan ha hjulpet til å forsterke protestene. Tidspunktet – 2003 – er på mange måter barndommen for mikrobryggeriene i Norge. Øl var i ferd med å bli viktig og personlig, men breddeutvalget har ennå ikke skylt innover landet. Hadde nedleggelsen kommet ti år tidligere, hadde den neppe skapt mer bølger enn andre bryggerinedleggelser. Hadde den kommet ti år senere, tror jeg at Tou som det lokale pilsnerbryggeriet ville hatt langt mindre forlokkende kraft, og at mange ølnerder allerede ville ha valgt dem bort til fordel for mikrobryggerier. I stedet ble Tou ølets svar på en gullalder, som gikk tapt gjennom de fremmedes svik.

Vil rogalendinger fremdeles hate og boycotte Ringnes om tyve eller tredve år? Ja, jeg tror noen vil det. Bryggerier har noe fyzzy-feely felles med idrettslag. New-yorkere husker fremdeles hvordan Dodgers og Giants ble flyttet til California på 1950-tallet.

Ringnes husker også hva som skjedde, for de har ikke «køddet» med andre bryggerier etter Tou. Så til syvende og sist fungerer forbrukermakt, bare engasjementet er der.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Jeg tror det stikker dypere - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/23 08:44:12

Jeg har brukt mye av 2015 på å grave i ølets rolle i norsk kultur og har kommet til at dette stikker mye, mye dypere enn tidsånden i 2003, eller for den del noe som skjedde i 1935. Hvis kartell-inndelingen skal være et gyldig argument, hvorfor var folk så likegyldige til at Tine sentraliserte melkeproduksjonen? Og dette er jo ikke noe spesielt for Norge. Folk har jo sterke følelser rundt dette i andre øl-land også.

En liten kommentar har ikke rom for å gå dypt inn i dette, men det er ikke <i>så</i> lenge siden øl i ordets mest bokstavelige forstand ble betraktet som hellig her i landet. Jeg mener det er det som henger igjen.

Som du selv skrev for en stund siden: det er noe med øl som engasjerer på en måte som pizza, paprika og melk ikke gjør.

Den oppgaven ser forøvrig ut som den er midt i blinken. Mulig jeg stjeler noen sitater derfra. :-)

Holdninger til det lokale ølet - lagt inn av Anders Christensen - 2015/10/23 15:50:44
Jeg er enig i at det ikke bare er et spørsmål om karteller. Og vi ser at folk har en emosjonell knytning til ølmerker også der det er flere alternativer. Dels følger skillelinjene også sosiale lag eller generasjoner - og begge deler er frakoblet kartellvirksomhet.

Likevel, jeg tror at kartellvirksomheten, som gav bryggerier hegemoni i sitt omland, forsterket denne effekten, ved at det ikke fantes alternativer. I tillegg mistenker jeg at timingen av nedleggelsen var optimal for å få en reaksjon. En nedleggelse ti år før eller ti år etter ville sannsynligvis gått langt mer rolig for seg.

Kartell eller ikke - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/23 23:52:03
Det kan godt være du har rett i at kartellene forsterket følelsene. Jeg kan ikke si deg i mot på det punktet.

Jeg sitter og kikker på oppgaven hans nå. Det er slående hvordan han peker på at viktige industrier i Stavanger var hermetikk, sykler og brygging. Hvorfor det bare ble oppstyr rundt nedleggelsen av bryggeriet, og ikke hermetikken og syklene, det hopper han helt over. Og det er litt det samme som du har vært inne på før: det er uten tvil noe spesielt med øl i folks bevissthet.

Sild, sykler og skip - lagt inn av Anders Christensen - 2015/10/24 00:11:59
Hermetikkindustrien var basert på silda, og den var forlengt borte i 2003, og man kunne vanskelig boikotte noen utenfor Rogaland for at den forsvant. Sykler og skipsverft (som er en annen industrigren han trekker frem) var man sinte og frustrerte over ble lagt ned, men det var relativt lite man som forbrukere kunne gjøre, spesielt rundt skipsindustrien.

Men Barka trekker frem tanken om at øl var et produkt der forbrukerne kunne både lett og hyppig kunne vise holdninger gjennom produktvalg, og at det var medvirkende til at protestene slo an og spredde seg. Dessuten trekker han frem muligheten at frustrasjon over andre nedleggelser der man følte avmakt over beslutningene, gav seg utslag i at man ekstra begjærlig grep muligheten til forbrukermakt ifm nedleggingen av Tou.

Barkas argumenter kan nok forklare det store omfanget av protestene. Men det er helt klart at øl har engasjert i mange andre sammenhenger og andre steder, slik at det er noe spesielt emosjonelt med øl som er er mer universelt enn Stavanger og Tou. Jeg tror det er å strekke strikken vel lang å trekke det tilbake til ølets stilling i nørrøn mytologi, selv om det er underlig hvordan elementer kan transformeres og likevel overleve gjennom århundrene.

Jeg mistenker heller at ølet som drikk i sosiale samling og lystig lag gjør at man opparbeider et personlig og nostalgisk forhold til det – nesten som musikken man lyttet og danset til da man var ung. Det blir som en del av ens identitet, og å legge ned bryggeriet blir som å dra teppet under beina på en viktig del av ens liv.

Må lese litt mer - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/10/24 09:32:54
Jeg ser jeg må lese litt lenger ut i avhandlingen, men jeg er helt med på at forbrukere engasjerer seg mer i et produkt som er laget for dem (hvilket skip ikke var). Nå er jo også sykler og fiskehermetikk for folk flest.

Helt enig i at å peke på norrøn mytologi blir alt for tynt. Jeg skal komme med det jeg har senere, og heller holde munn inntil da. Men jeg er enig at dette med sosial samling og lystige lag høyst sannsynlig har noe med saken å gjøre.

2015-10-21

Hvor ble Norøl av?

Øl har blitt uglesett og øldrikkere hundset av det offisielle Norge gjennom mange tiår. Hvem balanserer dette? Stort sett bare Bryggeri- og drikkevareforeningen, interesseorganisasjonen for bryggeriene. Finnes det en interesseorganisasjon for øldrikkere? Ja, Norøl, men den er temmelig usynlig.

Lite synlig? Har Norøl ikke website, medlemsblad, representerer Norge i EBCU og slikt? Jo, men en slik organisasjons synlighet og effektivitet avhenger ikke primært av om interesserte forbrukere kan finne dem, men av hvor lette de er å ignorere for resten av bransjen.

Er kanskje Bryggeriforeningen tilstrekkelig som fanebærer for norske øldrikkere? Mon tro det. Idag overlapper nok interessene bra, især etter at småbryggeriene meldte seg inn i Bryggeriforeningen. Men for få tiår tilbake var tildels aktiv konflikt. Om temaet for eksempel er importøl eller emballasje, er det ikke sikkert at Bryggeriforeningen er helt enige med øldrikkerne idag.

Vi øldrikkere trenger en organisasjon som effektivt målbærer våre interesser. Dersom dette overlapper med Bryggeriforeningens fokus, så er det desto nyttigere at vi alle sier det i kor. I motsatt fall er det essensielt at også vi har en interesseorganisasjon.

Norøl ble opprettet i 1993, og kom til å videreføre mye av fokuset til Pilsens Venner, som igjen var en reetablering av den kortvarige men meget slagkraftige Folkeaksjonen for Pilsen som ble startet høsten 1979. Sistnevnte var en bred folkelig aksjon for å bevare pilsen på 4,7% abv og ikke minst bevare salg av sterkølet i butikk. Anene til Norøl strekker seg derfor bakover i en folkelig og politisk vinklet protestbevegelse.

Dette gjenspeiles da også i Norøls vedtekter, der «§1 Formål» sier:

Norske Ølvenners Landsforbund er en landsomfattende, ideell forbrukersammenslutning til fremme og utvikling av ølkultur og ivaretakelse av norske øl- og bryggeritradisjoner. Norske Ølvenners Landsforbund skal

  1. overvåke, granske og søke å påvirke sentrale og lokale myndigheters tiltak vedrørende konsum, salg og produksjon av øl, slik at disse er til beste for allmennheten og forbrukerne.

  2. overvåke, granske og søke å påvirke produsenter, importører og omsetningsledd av øl slik at en faglig høy standard opprettholdes.

  3. motvirke monopol- og kartelltendenser innen bransjen, herunder fremme og støtte nyetablerte og mindre bryggerier, samt fremme og støtte bryggerivirksomhet som bidrar til større mangfold og valgmuligheter i tilbudet av tradisjonsrike ølslag.

  4. drive aktivt informasjonsarbeid om øl og tilliggende emner overfor allmennhet, myndigheter, bransje og egne medlemmer.

  5. på generell basis arbeide for å høyne ølets status i allmennhetens bevissthet.

Det er et utvetydig oppdrag som vaktbikkje. Men når jeg surfer rundt på sidene deres, er det vanskelig å se hvordan de forsøker å påvirke ølpolitikk og ølbransje. På websidene står alle de riktige tingene om målsetninger, men det står lite om handlingsplaner eller hva de har fått til. Det står forsåvidt ikke noe galt eller urovekkende der, men det viktig drukner i en kakofoni av øl-trivia.

Jeg savner en forbrukerorganisasjon med skarpe tenner, med iøynefallende pondus, med tydelig fokus og med kjapp responstid. Vi trenger en organisasjon som kan kaste seg rundt og ta tak i de politiske sakene rundt øl – mens sakene fremdeles er varme, og som kan gi dem et spinn som representerer vinklingen til øldrikkere, gjerne satt litt på spissen. Vi trenger en motvekt til den evige hakkingen på rettigheter og praksis, som vi som ølkonsumenter er blitt så vant til fra myndigheter og avholdsbevegelse.

Det er greit nok å skrive pubguider, organisere ølfestivaler, samle øl-og-matoppskrifter og linke til ølnyheter, men det finnes så mange andre som ordner sånt. Ølets problem idag er ikke primært at statusen er lav eller at øl er ukjent. Problemet er at «ingen» fronter øldrikkernes sak på nasjonalt nivå.

Ikke bare trenger Staten og Bryggeriforeningen en motpart, men også puber og butikker trenger noen som kan holde dem i ørene, som kan stille krav til kvalitet i behandling av ølet og tappeanleggene, som kan kreve at vi får «full measure», og som kan skrike opp når noen aktører forsøker å monopolisere tilgjengelighet på bekostning av de andre.

Norøl gaper tilsynelatende over for mye. De burde gi slipp på det som andre kan gjøre minst like godt. De trenger å refokusere på kjerneaktiviteten: å være en nasjonal paraplyorganisasjon for øldrikkernes og ølklubbenes interesser. Jeg forstår at det er en organisasjon basert på frivillig arbeid, og jeg vet av egen erfaring hvordan tidsklemma gir et gap mellom ambisjoner og virkelighet, men desto viktigere er det å prioritere strategisk blant aktivitetene.

Norøl burde samle og kanalisere all den øl-politiske entusiasme som gjærer i norske ølklubber. Idag lister de fem ølklubber. Fem? Det kunne ha vært fem hundre. Inntil videre kan Norøl fortsatt trygt ignoreres av de instansene som den skulle være vaktbikkje overfor.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-19

Hvordan helle øl?

Det er to viktige aspekter med helling. Det ene har å gjøre med kullsyre og hvordan man bygger skum eller justerer kullsyremengde i ølet. Det andre har med bunnfall å gjøre og hvorvidt du vil ha det med eller ikke.

Bunnfallet ønsker man ofte å unngå å få i glasset. Problemet er størst når man skal skjenke i flere glass, eller glasset ikke er stort nok til å romme en hel flaske. Utfordringen er å vite når det kommer, så man kan stoppe hellingen. Jo mer det rotes, viftes og fikles med flaska, jo mer blander bunnfallet seg med det klare ølet. Derfor er best å helle ølet i én helling og stoppe akkurat idet bunnfallet kommer – etter KISS-prinsippet.

Et knep for å se når bunnfall og gjær er i ferd med å komme ut er å helle slik at du ser igjennom flaska og ølet mot en godt opplyst lys flate, f.eks et papirark. Da skal du klare å se bunnfallet komme sigende, i hvert fall om ølet ikke er for mørkt.

Forøvrig er bunnfall på ny utryddningstruet. Hjemmebryggere i England brukte i mange tiår bunnfallet fra «industriølene», blant annet Worthington White Shield og Guinness Extra Stout. Men bryggeriene begynte etterhvert å tappe disse ølene uten bunnfall. Nå ser vi en tiltagende trend blant de større mikrobryggeriene i samme retning. Karbonering gjennom ettermodning på flaske er litt på vei ut, for det er både for tidkrevende, for variasjonsrikt, for usikkert kvalitetsmessig og ikke minst det gir uestetisk bunnfall.

Kan man ikke bare dekantere ølet for å skille klart øl fra bunnfall, og så helle i enkeltglass? Forsåvidt er dette riktig, men problemet med dekantering av kullsyreholdig drikk er at hver helling driver ut endel kullsyre. Dekantering gir deg med andre ord et flatere øl, og skummet blir ofte ujevnt fordelt på glassene. Dekantering er forøvrig en måte å eliminere kullsyre fra et øl: hell det frem og tilbake mellom to glass, eller rør i glasset med en skje. Om ikke annet er det nyttig når du skal måle SG med en oeschlevekt og ølet har mye kullsyre.

Det tar oss til kullsyra, som er i en overkritisk konsentrasjon når ølet er på flaske. Psst-et som kommer når du åpner flaska er gassen som unnslipper fordi headspace i flaska har overtrykk, og den er ofte en god indikator på hvor mye kullsyre ølet inneholder.

Det vil si at ølet inneholder mer kullsyre enn det egentlig kan holde på. All denne kullsyra har kommet inn i ølet under trykk. Når trykket faller kommer ikke all kullsyra ut på en gang. Vel, for noen defekte øl skjer faktisk akkurat det, og da står spruten av flaska ved åpning og noen får en vaskejobb. Normalt holder overflatespenningen CO2-boblene noenlunde isolert, slik at CO2 lekker relativt sakte og kontrollert ut, som attraktive bobler som vedlikeholder skummet.

Dersom ølet utsettes for et traume, kommer vanligvis kullsyra fortere ut. Det enkleste tilfellet er en flaske som har ramlet i gulvet. Men selv en litt brutal – eller ganske alminnelig – helling er nok til å få endel CO2 til å boble ut. Det er slik vi bygger skumhodet på ølet.

Vi har vært inne på at jo høyere trykk, jo mer CO2 kan løses opp i ølet. Den andre tommelfingerregelen er at jo kaldere øl, jo mer CO2 kan løses opp. Så én grunn til å servere øl kaldest mulig er at det da skummer relativt lite, men det vedlikeholder skummet med nye bobler etterpå, ikke minst etterhvert som det varmes opp … en perfekt setting for en utepils. En annen grunn er at kullsyra merkes bedre på tunga om ølet er kaldt, for oppvarmingen når det kommer i munnen driver ut mer CO2.

Den tredje tommelfingerregelen er at jo mer brutalt man heller, jo mer CO2 bobler ut. Heller du midt i glasset, rett ned i det ølet som allerede er der, blir det mye bobler. Heller du forsiktig ned langs kanten av glasset blir det mindre.

Dermed blir det en balansegang mellom temperatur og CO2-innhold holdt opp mot øltypen og hvor mye CO2 som bør «skummes ut» og hvor mye skum man ønsker. Den viktigste teknikken for å styre det hele er å helle forsiktig eller brutalt, og å helle med stor eller liten høyde.

Generelt forsøker jeg å starte med å holde glasset på skrå og helle middels forsiktig ned på innsiden, litt under midt på glasset. I løpet av et sekund eller så får jeg et inntrykk av hvor fizzy ølet er, og jeg justerer hellingen deretter. Dersom det er fizzy heller jeg forsiktig ned langs kanten av glasset. Dersom det er litt flatt øker jeg hellehøyden, retter opp glasset og sikter direkte på øloverflaten.

Rent generelt, jo mer fizzy øl, jo mer skum. Idéelt sett burde skummengde avpasses etter øltypen, men det er kanskje viktigere å avpasse rest-CO2 til øltypen, enn skummet. Strengt tatt er det begrenset hva man kan gjøre for å fikse et feilkarbonert øl, med mindre det står på fat. Man kan justere temperaturen før neste flaske åpnes eller karboneringen i neste batch med øl, men det er omtrent det.

Noen – spesielt travle bartendere – spar ut skummet med skje. Jeg er skeptisk, for skummet er den fyldigste og smaksrikeste delen av ølet. Man kan åpne flaska og la den stå og gasse ut CO2 før helling, men det tar tid og man mister aroma.

De to konseptene, bunnfall/grums og CO2/karbonering er også beslektet. Jo høyere karbonering, jo større er sjansen for at bobler med CO2 dannes på partikler på bunnfallet og drar det med seg opp, og kanskje også annet bunnfall i dragsuget.

Hver enkelt må finne sin egen teknikk. Noen bryggerier har oppskrifter på hvordan tappe eller helle perfekt. Om vi skreller bort det som trolig bare er gimmick, så er det allikevel noe nyttig igjen. Men jeg mistenker det er mest for å få en perfekt halvliter som i en variasjonsløs halvliter fra servitør til servitør, ikke fordi den foreskrevne helleteknikken er så genuint perfekt i seg selv.

Til syvende og sist er det tross alt «bare» en flaske øl. Åpne den, hell den og drikk den. Om du tabber under hellingen, så kan du gjøre det bedre neste gang. Om du liker den du alltid har helt den, så fortsett med det. Ikke stress, for du skal nyte ølet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-10

Norske Ølhunder

Det er den tiden av året. Den tiden det er prisutdelinger. Nobelpriser og sånt. Under «sånt» sorterer Bryggeriforeningens pris Årets ølhund, og det store spørsmålet er hvem som får den for 2015.

Årets ølhund gikk strengt tatt inn i 1994 etter at Kari Svendsen hadde fått prisen året før. Vi kan ta det som symtomatisk for Bryggeriforeningen. Det var først i 2010 at prisen igjen ble delt ut. Med dette avbrekket fulgte også et brudd rundt hvordan prisen ble vinklet. I perioden 1973-93 gikk prisen mest til journalister, skribenter, mediefolk og kulturpersonligheter. Det virker som man har valgt personer som var tale- og skriveføre og som hadde holdt ølfanen høyt og tydelig. Og forøvrig kan man mistenke at et solid forbruk av utepils på Oslos restauranter og kaféer i hvert fall ikke var diskvalifiserende.

Prisen ble tatt frem igjen og børstet støv av i 2010 – året etter at Petter Nome ble ansatt i Bryggeriforeningen. Vi kan tolke også dét som symtomatisk for bryggeriforeningen. Siden den gang har den vært gitt til to politikere, to pubverter og én blogportal. Forsåvidt har man fortsatt linjen med å velge målføre folk, men samtidig er strikken strukket litt mer de siste fem årene. Der de første 20 vinnerne er relativt like, så viser tildelingene de siste årene langt større spredning.

Så det store spørsmålet er: hvem blir årets ølhund 2015? Her er mine stalltips.

  1. Landbruksminister Sylvi Listhaug står nok for tur. Hun har jobbet for å bedre forholdene for småbryggeriene. Først er det oppmykningen av mulighetene for å selge egne produkter, helt opp til 22% ABV. Rett nok gjelder ikke dette øl av rent tekniske grunner, men når denne friheten åpnes for sider, sake, fruktvin og annet, så ligger det mer i kjømda. Dernest har hun loset de nye reklamereglene gjennom systemet, slik at bryggerier og utesteder endelig får mulighet for å gi nøktern produktinformasjon – til og med over Internett. Utdelingen kommer like i forkant av at de nye reklamereglene trår i kraft. Meget sterk kandidat og i tråd med andre tildelinger de siste årene. Om noe taler mot, måtte det være at man ønsker å vente til hun er ute av regjeringen.

  2. Morten M Kristiansen var i mange år tegner i VG under navnet Morten M. Han var med å starte Atna Bryggeri (som ikke er det samme som Atna Øl som er dagens navn). Som deleier i et bryggeri var han nok diskvalifisert for denne prisen, men han har trukket seg grundig ut. I tillegg har Morten M tegnet en daglig tegning i VG i mange år, og det var en gjennomgående gimmick at han tegnet en øl-relatert tegning hver fredag. Isolert sett er dét nok til å motta prisen. En meget verdig kandidat som passer godt inn i rekken av de tidligere prisvinnerne.

  3. Lars Marius Garshol kunne fått den for omfattende og utrettelig arbeid for å bringe gamle øltradisjoner frem i lyset og tilbake i glasset. Han har et bokprosjekt på gang, og dét kan være et nyttig fokuspunkt for å prisen. Mot dette taler at bryggeriene nok ikke helt har tatt innover seg gamle bryggetradisjoner … vel, bortsett fra i festtaler da. Det er jo tross alt Bryggeriforeningen som deler ut denne prisen.

  4. Norbrygg kunne kanskje fått den, siden de har vært et nøkkelknutepunkt for hjemmebryggetrenden i mange år, og dermed også utgangspunktet for mikrobryggeriene som har dukket opp. Men når Bryggeriforeningen har strukket strikken til en organisasjon i fjor, er det mindre trolig at de gir den til ny organiasjon i år. Og Norbrygg er sikkert tilgjengelig for en eventuell pris også i fremtiden. Strengt tatt burde NorØL vært en enda mer selvskreven kandidat, men de har strengt tatt vært «missing in action» i en god del år nå.

  5. Maltølkommisæren i maltølfestivalen på Berrihytta i Stjørdal kunne fått den som representant for tradisjonsbryggere. Det er en rolle, ikke en person, men det er en meget verdig mottaker. Maltølkommisæren er seremonimester siden 1970-tallet ved maltølfestivalen i Berrihytta, en festival som har bidratt til å holde ved like og forbedre de gamle maltøltradisjonene. Selv om det er en verdig kandidat, tror jeg Bryggeriforeningen legger seg på en prisutdeling som er mer i tråd med medlemsbryggerienes behov og interesser.

Dernest er det mange personer som hadde vært prisen verdig, men som er formelt ekskludert fordi de er «bransjefolk». Sigrid Stretkvern for misjonering rundt øl-og-mat; Kjetil Jikiun for å ha gått i bresjen rundt småskalabryggerier; Ølakademiet for å gape over alt som har med øl å gjøre; og sist men ikke minst: Petter Nome burde absolutt ha fått den selv.

Kåringen skjer kvelden 29. oktober 2015, i et arrangement der folkevalgte, presse og enkelte andre kan smake på årets utvalg av juleøl. I fjor kolliderte det visst med Kongens årlige julemiddag. Det er heldigvis ikke et problem i år, for er det noen man ønsker å spandere juleøl på, slik at de kan la seg påvirke (av alkoholen, mener jeg), så er det de som kan påvirke opinionen og lovene.

Her er forøvrig en liste over tidligere års vinnere.

  1. 1973 – Paul Lorck Eidem var forfatter, tegner og journalist. I tillegg til å ha jobbet med ølreklame, skrev han også kokeboken Gode venner – øl og mat i 1970 og Øl i glass og gryte, som begge var en kokebøker utgitt av Bryggeriforeningen. Essensielt er dette bøker som forteller hvordan man bruker pilsner, bayer og bokkøl til og i mat, og i hvert fall Gode venner… er en god bok.

  2. 1974 – Gösta Hammarlund var norsk-svensk tegner og journalist, og var fast avistegner for Dagbladet ifra 1940, der ølet hadde en fast plass. Han skrev også endel petiter og andre mindre artikler.

  3. 1975 – Kåre Siem musiker og forfatter. Utgav blant annet LP-platen Øl er i alle fall øl i 1976, året etter at han ble årets ølhund. Han involverte seg også i Folkeaksjonen for pilsen.

  4. 1976 – Lars Bergendahl førkrigs skiløper som er opphav til slagordet Er'e noe vørterøl her!?

  5. 1977 – Terje Baalsrud forfatter, økonom, journalist og redaktør, aktiv i avisspaltene for øl.

  6. 1978 – Vera Reff (Veronica Hartmann Johansson) journalist og forfatter, kjent for sin kjendisspalte i Aftenposten Veronica på strøket og sine portrettintervjuer som forgikk på Anden Etage eller Grillen.

  7. 1979 – Ivar Eskeland forfatter, oversetter og litteraturkritiker, som var spesielt kjent for sine koserier.

  8. 1980 – Gunnar Haugan programleder på TV og skuespiller, blant annet kjent fra Nitimen og Reiseradioen.

  9. 1981 – Pedro (Salo Grenning) avistegner og illustratør, kjent ifra sine tegninger i VG.

  10. 1982 – Børre Eduard Werner idéskaper, reklamemann og tekstforfatter. Han var stifter av Folkeaksjonen for pilsen i 1979, der man klarte å hindre at pilsen ble tvunget nedover i alkoholstyrke og at sterkølet havnet på Vinmonopolet.

  11. 1983 – Ingen utdeling

  12. 1984 – Leif B. Lillegaard forfatter og journalist, spesielt kjent for dokumentarisk stoff og historiske romaner, ikke minst fra andre verdenskrig.

  13. 1985 – Rolv Wesenlund skuespiller, komiker, sanger, revyforfatter og plateprodusent. Kjent og kjær person som har vært med på mye, blant annet involvert i Pilsens Venner.

  14. 1986 – Erling Johansen var rørlegger av utdanning og selvlært arkeolog. Vissnok en humørfylt ølvenn.

  15. 1987 – Mentz Schulerud forfatter og kulturpersonlighet, ikke minst kjent som kåsør.

  16. 1988 – Jahn Otto Johansen journalist og forfatter, blant annet kjent som NRK-korrespondent fra Moskva og Washington.

  17. 1989 – Tore Skoglund forfatter og journalist, ikke minst kjent som komiker og humorist med nordnorsk vinkling.

  18. 1990 – Louis Jacoby visesanger og kosør og har blant annet utgitt Ut etter øl – Den store ølviseboka i 1995, og i 1996 CDen Ølviser fra en fyllepenn som har en sangmessig hyllest til hvert av de da gjenværende ikke-mikrobryggeriene.

  19. 1991 – Odd Børretzen forfatter, sanger, kosør, illustratør og oversetter, og generelt kulturpersonlighet.

  20. 1992 – Matz Sandman har vært embetsmann og Barne- og familieminister 1990-91, og har visstnok uttrykt sin glede over øl med nordnorsk tydelighet.

  21. 1993 – Kari Svendsen musiker og revyartist.

  22. 1994-2009 – Prisen ikke utdelt.

  23. 2010 – Lars Peder Brekk Landbruks- og matminister ifra 2008. Kjempet for øl som et tradisjonsprodukt og for bedre levevilkår for gårdsprodusenter av alkoholholdig drikke, deriblant gårdsutsalg og sikret lokal eksponering på Vinmonopolet.

  24. 2011 – Inge Staldvik er pubvert på Skjenkestova i Skoråvass, det tidligere gruvestedet i Nord-Trøndelag. Hans vareutvalg av spesialøl er større enn antallet fastboende i et betydelig antall mils omkrets. Pristildelingen gikk til en fargerik person som viste at man kunne ha en kvalitetspub også utenfor de store byene.

  25. 2012 – Frode Øverli – eller kanskje var Pondus den egentlige vinneren. Pondus og Jokke har drukket uttallige halvlitere på diverse utesteder, og Pondus har endog startet sin egen pub. Rett nok er Pondus' aversjon mot spesialøl omtrent like stor som hans homofobi, men på et overordnet nivå har Pondus alminneliggjort det å ta seg en halvliter på et utsted. Dette føles kanskje som en pris som strekker strikken litt, men atskillige tegnere har tidligere fått prisen.

  26. 2013 – Kristin Krohn Devold var forsvarsminister 2001-2005, og etter dette var hun generalsekretær i Den Norske Turistforening der hun kjempet for at det skulle serveres lokalt øl overalt der det var naturlig og praktisk.

  27. 2014 – Ølportalen.no fikk prisen for presentasjon av øl og ølkultur i nye medier: på internett. Også dette er en pris som strekker strikken litt i forhold til tidligere priser, siden den gis til et skribentkollektiv. Men samtidig er det sterk tradisjon for å gi prisen til de som både kan fortelle om øl og som kan flette øl inn i fortellinger.

Det blir spennende å følge med.

(Oppdatering 14. oktober 2015: korrigerte skrivefeil i navnet til Sylvi Listhaug.)

Såpesmak

Da jeg for noen år siden tinte og varmet en pakke med frossen morsmelk og forsøkte å gi til minstemann på elleve måneder, tok han én slurk, spyttet ut tåteflaska, snudde hodet demonstrativt bort og satt inn smokken med en bestemt mine. Først da Magni kom hjem fikk jeg forklaringen: det luktet såpe, og kommer av ensymet lipdase som konverterer lipider – eller fettstoffer – i melka til såpe. Ammende har varierende mengder lipase i melka, og konverteringen fortsetter tilsynelatende også i nedfryst tilstand.

Det fikk meg litt interessert, for såpe og lipider hørtes vagt kjent ut fra ølverdenen. Lipider er av de tingene du som brygger ønsker å ha under kontroll eller i det minste i tilstrekkelig små kvanta.

John Palmer skriver at såpesmak på ølet kan komme fra nedbryting av fettstoffer i bunnfallet på gjæringskaret, dersom ølet står lenge på karet som primærgjæringen skjedde i.

Andre mener det kan knyttes til bestemte humlesorter eller til gammel maltekstrakt. Humle har lipider i seg, og spesielt dersom man er lite flink til å skille ut den brukte humla før vørteren overføres til gjæringsfatet, kommer det med lipider som ensymer fra gjæren kan konvertere. Det passer godt med at hjemmebryggere knytter det spesielt til langtidslagring på primærlagringsfatet og til autolyse av gjæren. Dessuten er det sikkert ulike nivåer for ulike humlesorter, og hvem vet hva diverse fysisk mishandling av humle mht temperatur og trykk kan frigjøre av lipider.

Fettsyrer – som er lipider – kan dessuten oksyderes av lipoxygenase, og kan da gi opphav til trans-2-nonenal, som er en støvete smak, men dette er ikke tid og sted for den problematikken.

Lipider kan også reagere med stivelsen i malten og resultere i stivelse som ensymet amylase under mesking ikke kan omdanne til sukker. Det reduserer effektiviteten, men langt verre er det at det kommer stivelse i det ferdige ølet, noe som går utover klarheten i det ferdige ølet.

Under gjæringen kan lipider reagere med estere og redusere eller endre aromaprofilen som skulle komme fra gjæringen. Lipider kan også være ødeleggende for skummets holdbarhet.

Palmer er sikkert inne på noe med at såpesmaken kommer under gjæringen. Kokingen ødelegger ensymet lipase, og tipset rundt morsmelk er at rask oppvarming til 82°C eliminerer problemet.

Greg Noonan mener at et par teskjeer med gips tilsatt under koking skal løse problemet dersom man har såpesmak på hjemmebrygget. En annen løsningsvinkel er å forsøke å eliminere så mye av det underveis i bryggingen. Her er filtreringen under meskingen en viktig brikke. Jo mer forsiktig, jo bedre, og det hjelper å ikke forsøke å presse effektiviteten. Med effektive meskefiltre i det store bryggeriene kan man få ut mye av sukkeret, men det blir også med mange ganger mer lipider enn ved et tradisjonelt meskefilter.

Her er noen brygge-relevante linker

Guttungen ville altså ikke ha morsmelk med såpesmak. Vi får vente noen år før vi finner ut hvordan han liker øl med såpesmak.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-10-09

Ølgudinnen Ninkasi

Vi hører ofte at et finnes mange ølguder og -gudinner, men det er sjeldent man finner skikkelig dedikerte eksemplarer av arten, for ofte er ølet var en tilleggsattributt. Ett av unntakene er den sumeriske Ninkasi. I dette innlegget skal jeg se mest på aspekter rundt navnet hennes, så kan vi heller ta selve damen senere.

Hobbyetymologi er et hyggelig, om enn ikke nødvendigvis vitenskaplig tidsfordriv. Jeg festet meg ved stavelsen «kas» i Ninkasis navn, og samtidig sies det at «kash» var et ølnavn i Egypt. Tilfeldig? I Russland finner vi kvas. Tilfeldig? Og nederlandsk kaas og engelsk cheese lyder temmelig likt. Tilfeldig? Og skulle det hele kanskje være beslektet med et av de gamle norske ordene for gjær: kveik?

Men la jeg starte med å avlive en etymologisk myte: at det engelske ordet «cash» skulle komme fra et egyptisk navn på øl fordi egypterne brukte øl som betaling, visstnok spesielt under pyramidebygging. Øl har utvilsomt vært brukt som betaling, men da helst som betaling i naturalia eller gjennom kost-og-losji som en del av lønna. Det er vel mindre sannsynlig at man har drasset rundt på øl som noen meningsfull parallell til våre dagers kontanter eller «cash». Videre er det en langt mer troverdig forklaring at cash (à la kontakter) kommer fra ordet cashier, som var den personen som bestyrte pengekassa, slik at kasse og cash har felles opphav. Dessuten er cash i betydningen penger registrert før hysteriet rundt Egypt tok de helt store høydene utover 1700-tallet og Napoleons militært fiaskopregede felttog til Egypt.

Det finnes også en annen etymologisk forklaring, for det fantes visstnok en mynt kash som ble brukt i det portugisiske koloniriket, og det er foreslått at den har gitt navnet til kash for kontanter. Det er jo ikke utenkelig, men det virker mindre trolig enn at det skulle stamme fra kasse/cashier. Og det vil uansett ikke lede oss noe lenger i retning av egyptisk kash-øl.

Men tilbake til Ninkasi. Jeg nevnte dette for en bekjent med språkfaglig bakgrunn, og han var nøkternt kjølig til tanken. Han poengterte nokså umiddelbart at sumerisk som språk var temmelig isolert fra andre kjente språk, og at det derfor var grunn til å være skeptisk til påståtte sumeriske ordlån til andre språk, med unntak av akkadisk. Han ville først se dokumentasjon om han skulle tro på at ord havnet i egyptisk og ikke minst i indo-europeiske språk.

Om vi ser på Ninkasi, så synes nin- å være en vanlig forstavelse for gudinner, mens -kasi ser ut til å være knyttet til brygging og finnes brukt i mange varianter over øl og brygging. Dermed kan man kanskje oversette det bokstavelig som «ølgudinnen» og ikke nødvendigvis som et egennavn. Det gir mening for en bryggegudinne, og åpner til og med for muligheten for at navnet kort og godt bare er en tilleggstittel for en annen gudinne. Mytologiske universer er tross alt fulle av guder og gudinner med multiple personligheter og roller.

Men la oss begynne å nøste fra den andre enden. På norsk har vi mange ord for gjær, hvorav «kveik» er ett. Det er trolig beslektet med verbet å kvikne (eng: to quicken) for oppfriskelse, det våkner til liv og/eller blir mer livskraftig, hvilket er en god beskrivelse av gjær. Engelsk quick knyttes da også mot PIE *gweie- for betydning å være levende, og er beslektet med ord som vita og bios. Ivar Aasen lister kveik med betydningen gjær, spesielt ølgjær. Hans Ross lister naturlig nok ikke ordet direkte, men legger til «kveikflerra» for en flytende skive av gjær, og «kveikstokk» for en gjærstokk som brukes til å lagre gjær mellom ulike brygginger.

I Online Etymology Dictionary listes «kvass» som det russiske lavalkohol-ølet, med referanse til russisk kvas for gjær, som de videre sporer til OCS kvasu for gjær, og kobler mot latin caseus for ost. Dermed skulle slektskapet med engelsk «cheese» og nederlandsk «kaas» være rimelig sikret. De kobler det til PIE *kwat- å gjære eller å surne, og videre mot sanskrit kvathati for å koke eller syde. Det å koke eller syde er jo nettopp en vanlig betegnelse på gjæring, der den gjærende væsken har en bevegelse som minner om koking, selv om det ikke konkurrerer med virkelig koking i temperatur. Alle som har sett gjæringsfatene i whisky-industrien vil vite hva jeg sikter til.

Det mangler da en god kobling mellom kveik og kvas, og det er ikke innlysende at det finnes en kobling. Likevel er det ikke utenkelig at to ord, ett for koking/syding og ett for liv/aktivitet har et felles opphav, men det blir jo bare en ren spekulasjon.

La oss starte i andre enden, og se om vi kan koble sumerisk -kasi til akkadisk i det minste. Hecker og Sommerfelds «A Concise Dictionary of Akkadian« lister kasmahhum som «first class beer» og refererer til slektskap med sumerisk. Under definisjonen av billatu (en ingrediens for øl) listes kasus(s)a som andreklasses øl.

Akkadisk har et annet ord som knyttes til øl: sikkatu, som Hecker og Sommerfeld oversetter som som gjær eller øl, selv om den vanligste betydningen av ordet er i retning av noe som er spisst: nagle, stake, plog. Dette høres beslektet med sikaru på sumerisk, og videre med hebraisk shekhar. Om vi forfølger den ordstammen videre, ender vi med eplesider via et gammeltestamentlig navn for det litt vage «sterk drikke», som muligens kan være en feiloversettelse der «øl» hadde vært bedre. Ordet dukker også opp i yiddish som shikker, med betydningen av å være dritings.

Det er tvilsomt om stavelsen «ka» i sikaru er har noe med «kas» i Ninkasi, men uansett er sikaru i hvert fall et eksempel på ordlån fra sumerisk, via akkadisk og hebraisk til gresk, latin og dagens vesteuropeiske språk. Ordet kan også ha gitt opphav til sukker, hvilket gir mening når man tenker over at et ugjæret vørter er en veldig søt drikke.

Hecker og Sommerfeld lister også andre varisjoner over ka/kas i akkadisk som de knytter mot sumerisk: ulusianu er daddel-søtet emmer-øl, og han refererer til at det kommer fra babylonsk kas.ulusin som igjen stammer fra sumerisk. Igjen, mazu er billig øl, med opphav i kas.sur.ra siden mazau er å presse, og betydningen er trolig at det har vært overpresset. Ordet er beslektet med mezu - ølbrygger, og vi finner også esirratu for 'pressing stone' som også er brukt ølrelatert. Formodentligvis var pressing en del av bryggeprosessen.

Forøvrig, akkurat dette med pressing i bryggeprosessen er interessant. Det er såvidt jeg vet er det ingen som driver med pressing i vestlig brygging – om vi ser bort fra visse ineffektive teknikker av brew-in-a-bag, der man i USA har fått nyordet «a squeezer» om en brew-in-a-bag-hjemmebrygger som klemmer væsken ut. Under sakebrygging brukes det forøvrig presse. At man presset ett-eller-annet, og at det ølet som ble til ved pressing indikerer muligens at man presset de siste restene – formodentlig av sukker – ut av et slags meskesteg. At overpressing gav lavere kvalitet er helt konsistent med dette.

Flere andre ord med forstavelsen kas- synes å være beslektet – brød, møller, bryte brød. I Sumer virker det som brød eller en slags kjeks var et mellomstadium for øl og som som kunne langtidslagres, og at dette ble smuldret opp i vann før gjæring. På sumerisk brukes bappir, på akkadisk bappiru. Stavelsen kas dukker også opp innen begravelsesofring, hvilket får det til å rykke i ryggmargen til en ølhistoriker, men uten at det er eksplisitt grunnlag for å insistere på at det var ølrelatert.

Jeg mener det er svært godt grunnlag for å koble sumerisk ninkasi til akkadisk kas- som et ølrelatert ledd. Problemet er at der sikaru har gått videre over i hebraisk, er det ikke lett å se at akkadisk ka(s) for øl har spredd seg videre. En litt for fristende kandidat til å forbigås i stillhet er et øl som nevnes i greske tekster som camon eller camos, og som på latin kalles camum. Men da er vi et par århundrer inne i vår tidsregning, og i området innover på Balkan, så det er et litt vel stort hopp. Enda lengre unna ligger keltiske variasjoner som kerbesia og cwrw, som Wiktionary kobler mot PIE *kherh, og skal være opphavet for det latiske cervisia. Det kan forresten også være opphavet til den mystiske «kjerringa» i stjørdalsølbryggingen, men det er en for lang historie å nøste opp her.

Wiktionary relaterer PIE *kherh også mot gamle ord for å blande, og sanskrit srayati for å koke. Gamkredlize og Ivanov kobler det mot *khr-em- for tykk saus eller byggrøt – tenk litt «creamy ale».

«Alle» hevder at kash er et egyptisk øl, men jeg klarer ikke å finne det. Det vanlige egyptiske ordet for øl var hnkt. Det finnes registrert en «ash» som et sudansk øl eller vin, men det virker ikke som det er fremtredende, og det er muligens snarere relatert til et stedsnavn enn det er til en drikk. Faktisk er trolig hele tanken om det egyptiske ølet kash ren diktning. Det kan ha startet med en lissom-etymologisk spøk à la kas/kash som så ble tatt alvorlig, eller det kan være en forvirret feiltakelse.

Min favorittmistenkte er Joseph Smith, grunnleggeren av mormonerkirken. Han «oversatte» et egyptisk papyrus-skrift. Smith hadde visse selvtilegnede kunnskaper om sumerisk språk. Da han utgav Mormons bok var ett av temaene at Israels ti tapte stammer endte i Amerika. Her finner vi alle elementene fra kash/cash-historien: sumerisk språk, egyptiske tegn, slavene som bygget pyramidene og som skulle fått kash-ølet. Dessverre finner jeg ikke noe som kan underbygge at dette stammer fra mormonernes skrifter, og livet er for kort til å studere dem inngående. Kanskje om det kommer et par mormonere på døra?

Så for å konkludere. Kvas, kaas og cheese er nok beslektet med hverandre, men neppe med kveik eller med cervisia – men alle ordene kan faktisk gå tilbake til en opprinnelse som går på koking, liv og bevegelse. Det er tvilsomt om noen av dem er beslektet med sumerisk kas, og egyptisk kash holder jeg for tull inntil noen kan vise meg en relevant referanse.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Side 5/59: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »