Anders myser på livets særere sider

Side 5/53: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2015-03-11

Dahls bryggeri i 1851

Torsdag kveld skal jeg være konferansier på en happening på Brygghus 9, der tre lokale bryggerier (Brygghus 9, Klostergården og Austmann) skal fortelle om og besvare spørsmål rundt hvordan det er å gå fra hjemmebrygging til kommersiell brygging.

Det foregår i den staselige hvelvede kjelleren til Brygghus 9. Det som er mindre kjent er at Brygghus 9 ikke er første bryggeri som ligger der. Det var i disse lokalene som Dahls bryggeri startet i 1851.

Etter å ha påstått dét, trenger man ikke å ta lange kunstpausen før noen kommer med innsigelser. For E. C. Dahls bryggeri startet da vitterlig i Sukkerhuset på Lütenhaven, og de startet først i 1856?

Ja, det stemmer, E. C. Dahls bryggeri startet i 1856, men P. O. Dahls bryggeri startet i 1851. Tja, strengt tatt vet jeg ikke om det faktisk gikk under navnet P. O. Dahls bryggeri, men Peder Olsen Dahl var innehaver av et brenneri som lå der Bakke Brygg og Brygghus 9 ligger idag. Etterhvert som brenneribransjen ble vanskeligere og hardere beskattet, så konverterte han brenneriet sitt til bryggeri i 1851.

Brenneriet hans var ikke akkurat noen bakgårdsbedrift. Det var et skikkelig brenneri med både gjærhus og lagringskjeller for fatmodning, så formodentlig må både brenneri og bryggeri ha vært relativt store bedrifter.

I 1851 solgte P. O. Dahl til kobberslager Johan Peter Bye. Bye var i tillegg å være kobberslagermester også sjef for byens brannvesen, han var ansatt av byen som «veier, måler og vraker», han var med å starte Trondheim Håndverkerforening, og ikke minst var han stortingsmann i periodene 1848-53 og 1859-65, altså fire treårsperioder. Bryggeriet var med andre ord sannsynligvis en investering og neppe noe han kjøpte for brygge selv. Bryggeri og brenneri var dessuten mye kobberarbeider i den tiden, og kobberslagermesteren må ha sett synergieffekter mellom virksomhetene.

Et brenneri er i bunn og grunn også et bryggeri, fordi man hovedsaklig brant akevitt laget på korn. Dermed var omstillingen fra brenneri til bryggeri mest et spørsmål om å ta ut brennepannene og begynne å bruke humle. Dessuten måtte de bytte til undergjær og justere gjæringstemperaturen tilsvarende. Kjellerne som var brukt til å lagre akevitten på fat, kunne gjenbrukes til å lagre bayerøl, som det er nærliggende å tro at de brygget.

Så Brygghus 9 kan med en viss korrekthet si at Dahls bryggeri startet i deres lokaler. Og det er fristende å stusse på om E. C. Dahls hadde blitt hetende bare Dahls dersom ikke det få år tidligere hadde vært et annet bryggeri i byen som var eid av en person ved navn Dahl.

2015-03-09

Smakstips #6 Retronasalt

Vi skiller mellom smakssans og luktesans. Mange forbinder det med sanseinntrykkene når man dytter noe i munnen i motsetning til å snuse på det. Når vi snuser på noe bruker vi primært luktesansen, men når vi smaker på noe bruker vi både luktesansen og smakssansen … ja og følelsessansen med, men det er en annen historie.

Luktesansen kan vi skille i to varianter: ortonasalt og retronasalt, der orto- betyr rett eller normalt, mens retro- betyr motsatt eller bakenfra. Når du lukter på noe og holder det opp foran nesa og trekker inn luft, lukter du ortonasalt, for da går duft-molekylene inn gjennom nesa og via organet for luktesansen. Når du smaker på noe, går det inn i munnen, og der kan duft-molekylene forville opp fra munnhule og svelg, helt opp i nesa og og trigge luktesansen – det er retronasal lukting. Eller duft-molekylene bakerst i munnen kan bli dratt med av luftstrømmer når du puster inn og ut og ende opp i nesa.

Retro- og ortonasal lukting
Kilde: Wikimedia commons/Patrick J. Lynch CC-BY 2.5
orto og retronasal lukting
Retronasal lukting kommer typisk i parallell med smaking, og det sies at inntrykkene som kommer fra smaks- og luktesansene er veldig tett koblet og til og med kan intereferere med hvordan de oppfattes.

Når du drikker en øl, er temperaturen kanskje 10°C, mens munnhulen holder opp mot 37°C. Det er en temperaturforskjell på 27°C. Når ølet treffer munnhulen starter en masse ting å skje. CO2 begynner å felles ut, og det tar med aromaer. Dernest fordamper ulike aromaer lettere ved høyere temperaturer. Derfor er det grunn til å tro at de to måtene å lukte på fanger litt ulike aspekter.

På den andre siden synes jeg at retronasal lukting er mer nedtonet enn den ortonasale. Kanskje kommer det av at endringene i duftmolekylenes konsentrasjon ikke kommer like brått. Når du setter nesa bortil noe og snuser inn, kommer duften brått og kjapt, nesten eksplosivt. Det er vel slik vi er opplært til å tenke at luktesansen virker og skal brukes. Men når vi lukter retronasalt, blir det gjerne mer utflytende og disig som et bakgrunnsbilde – noe du nesten ikke merker at er der, med mindre det forsvinner. Derfor blir det lett til at vi ikke tenker bevisst over den retronasale luktingen, men tolker det som et aspekt av smakssansen. <

Hvordan er det best å lukte retronasalt? Tja. Det er ikke så mange som skriver om hvordan man best skal fange dufter retronasalt. En stund begynte jeg til ogb med å tvile på retronasal lukting, fordi den aldri syntes ut til å dukke frem klart og utvetydig. Men et eksperiment fikk meg inn på den smale sti igjen. Her er hvordan du uten tvil kan oppleve retronasal lukting:

  1. Finn frem et kraftig krydder på kjøkkenet – karri, kanel eller lignende. Ikke bruk pepper. Skru lokket løst mens du holder den på en armlengdes avstand.

  2. Klyp igjen nesa med den ene hånden.

  3. Før den åpne boksen med krydder opp til munnen og dra godt med luft inn via munnen, slik at du får med godt med duft fra krydderet.

  4. Flytt boksen med krydder bort fra deg, og snu deg vekk.

  5. Slipp opp nesa og pust ut. Dersom du gjør det rett, er det først nå at krydderet treffer luktesansen din – på utpust gjennom nesa. Det er retronasal lukting.

Noen mener at det er gjennom kompliserte og Zen-aktige pusteøvelser de best fanger retronasal lukting. Jeg vet ikke om det trenger å være så komplisert. Mitt inntrykk er at retronasal luktig er mer utflytende og utydelig, mer som et bakteppe. Jeg tror det dels er fordi det ikke gir like skarpe overganger fra nøytral luft til luft med duft, samt at det ligger i smakingens natur at retronasal lukting kjemper med smakssansen om oppmerksomheten. Det betyr også at du må konsentrere deg mer når du skal fange dufter retronasalt.

I bunn og grunn er det imidlertid akkurat samme mekanismene i luktesansen som brukes, det bare kommer via en litt annen vei.

Forslag til egenaktiviteter:

  1. Hold deg for nesa neste gang du drikker og svelger et øl. Smaker det annerledes enn om du ikke gjorde det? Når du holder deg for nesa, blir den en blindpassasje, og det minimaliserer hva luktesansen eksponeres for.

  2. Sett et sugerør rett ned i en ølflaske, og bruk gjerne noe for å tette rundt sugerøret der det går ned gjennom flasketuten. Du burde nå bare ha retronasal lukting av ølet. Merker du forskjeller i forhold til når du drikker ølet fra glass?

  3. Kjøp en pakke Non-Stop. Hver farge har ulik smak (vel, svart og brun er visstnok samme smak). Se om du klarer å merke forskjell. Siden de lukter minimalt så lenge de er tørre, er dette retronasal lukting dersom du ikke puster ut med munnen. Eksperimentér med ulike pusteteknikker for å maksimere sanseinntrykket og nesas eksponering for duften. Du kan også bruke seigmenn eller lignende.

  4. Når du tror du klarer å kjenne forskjell på de ulike fargene på Non-Stop, kan du blindteste deg selv: Legg en av hver farge i en skål, trekk én uten å se, smak på den og sjekk «fasiten» etterpå ved å se hvilken farge som mangler. Etterfyll med Non-Stop av rett farge og trekk på ny.

  5. Om du synes det blir for lett, trekk to Non-Stop, og se om du klarer å identifisere begge.

Lykke til!

2015-03-06

Sør-Trøndelagsbryggeriene

Her er en liste over bryggerier i Sør-Trøndelag bortsett fra Trondheim, som jeg laget en egen oversikt over tidligere, med status sålangt jeg kjenner til dem. Jeg har vel ingen illusjoner om at denne lista er komplett eller 100% korrekt. Det er ingen store avsløringer på lista, selv om de fleste sikkert finner ett og annet nytt bryggerinavn.
  • Røros bryggeri og mineralvannfabrikk er et bryggeri å følge med på. De etablerer et relativt stort bryggeri med tolv årsverk på et industriområde. Tidligere har de stort sett fått produsert ølene sine hos Atna Øl. I tillegg har de dagens ca 500 liters anlegg i kjelleren på Vertshuset Røros, som fungerer som brewpub og mikrobryggeri, så teknisk sett teller dette som to ulike bryggverk Status: Det mangler neppe ressurser eller prosjektstyring, så det blir bryggeri.

  • Rein Drikke brukte endel tid på å finpusse oppskrifter på et pilotanlegg samtidig som deres store anlegg skulle installeres. Mange test- og småbatcher har vært brygget, og det kom juleøl i 2013. Etterhvert har endel batcher kommet i butikker, både lokalt og i Trondheim. Det er ikke det mest høylytte eller ekstreme bryggeriet, men siktet opprinnelig primært på brygging av matøl for lokale restauranter. Status: Igang med bryggingen, er i siget.

  • Ospe Nanobryggeri er et kjellerbryggeri der Sindre Rynning Hansen i Oppdal ønsker å brygge øl til markeder, messer, arrangementer og lignende, samt å selge fra egne lokaler. Bevillingssøknaden holdt på å strande i fjor høst på at kommunen ikke ville tillate produksjon og salg ifra bopæl, men kommunestyret gikk i mot rådmannens innstilling. Tankegangen bak bryggeriet synes å være en slags myk overgang fra hjemmebrygging som hobby til å kunne selge ølet. Status: Interessant forretningsmodell, avventer resultatene.

  • Ølkjillærn Bryggeripub i Folldal, ved Stian Grøndal Berget fikk i fjor sommer innvilget utvidet bevilling som også omfatter tilvirking. Han arrangerer dessuten Grimsbu Ølfestival, som vel må sies å være blant de små men spennende. De har også ølbutikk der. En liten og litt bortgjemt øl-oase med en handlekraftig lokal propell. Status: Dette blir det nok noe ut av.

  • Trettenget ble annonsert for flere år siden. De var med i Trøndersk mesterskap for håndverksbryggerier. Tanken var at de skulle brygge mens Ørlandet Kysthotell skulle servere. Det nært forestående juleølet var «garantert», men materialiserte seg aldri. Status: Missing in action.

  • Storm Brygghus i Kvenvær på Hitra startet i fjor. De har en rekke øl ute, er tilgjengelig i butikk. De brygger på et 200 liters Speidel-system med fire gjæringstanker. Generelt synes bryggingen å være et delkonsept i det gamle eldresenteret, der mat og overnatting er sentrale elementer. Status: Operativt.

  • Storli gård i Oppdal hadde tidligere servering til matserveringen på gården. De har imidlertid valgt å ikke gå videre med utskjenking. Ølet deres er tradisjonsbrygget, temmelig smaksrikt og maltet er av egen produksjon. De brygger fortsatt, men selger ikke lengre, så teknisk sett er de ikke et kommersielt bryggeri. Om du viser interesse for ølet, kan du nok fremdeles få smake, men du får neppe kjøpt. Status: Kommer kanskje tilbake?

  • Kystbryggeriet Frøya er installert i et tidligere lakseslakteri på Uttian på Frøya, innkjøpt fra Frankrike. De skal brygge for tapping på statlig lisens, og har estimert 5000 liter over en treukers periode. Det vites ikke om det har kommet igang med bryggingen. Status: utstyr på plass.

Dersom vi teller Røros som to, og vi ser bort fra Storli og Trettenget, så er dette sju bryggerier som er aktive eller har målet i snarlig sikte. Det kommer i tillegg til 9 eksisterende eller kommende bryggverk i Trondheim. Det vil si 16 bryggerier i Sør-Trøndelag. (Og i tillegg kommer sikkert de jeg har glemt og oversett.)

To av bryggeriene på lista har mineralvann som fokus i tillegg til øl. Det ser vi også litt av i Trondheim, der Monkey Brew tenker i de baner, i tillegg til E. C. Dahls – som riktignok faser mineralvannproduksjonen over til Ringnes for å rendyrkes som et ølbryggeri.

Ellers ser vi et digert spenn i foretningsmodeller. På den ene siden er Moe og Storm, som har brygging som en del-aktivitet, men egentlig driver med mange forskjellige ting, til Austmann, Dahls og Røros, som er heltids brygging. Trenden de siste årene har vel gått i retning av at et mikrobryggeriet blir en del av en helhetlig drift som typisk omfatter et puslespill av servering, mat, kanskje overnatting, butikksalg av lokale varer, ølkursing, konferanser og ølsmaking osv.

Den mest spennende etableringen er Ospe nanobryggeri, som synes å forsøke å viske ut den skarpe overgangen mellom hjemmebrygging og kommersiell brygging og mellom kommunal og statlig lisens. Enkeltmannforetaket bak bryggeriet fikk kommunal bevilling for salg i november – rett nok frafalt kommunen kravet om å ha dagligvarer, men i stedet utvidet de salgsbevillingen til å omfatte tilvirking. Vanligvis er det vel bare skjenkebevillinger som kan utvides til også å gjelde tilvirking?

Ølsalget skal foregå fra bryggeriet, som ligger i kjelleren i bopæl, men området er forhåpentligvis ikke utelukkende regulert til boligformål. Uansett er det bare deler av ølsalget som skal foregå fra bolig/bryggeri. Det meste av salget skal foregå på messer og markeder med salgsbevilling fra aktuell kommune for hvert enkelt tilfelle. Med mindre de mente skjenkebevilling, så er vel dette også presedensløst? Utover dette ønsker Ospe å forsyne ulike lokale aktører og festarrangementer med øl via en ordning som høres ut som man egentlig burde hatt status som distributør.

Jeg forestilte meg at kommunen kun har mulighet til å gi bevilling for tilvirkning som utvidelse av en skjenkebevilling. Med en evt skjenkebevilling ekskluderer man mulighetene for flaskesalg fra samme lokale. Dessuten må man vel ha en statlig bevilling om man skal selge flasker fra «nabolokalet». Det er jo en statlig bevilling som utløser retten til å kunne få salgsbevilling for varene, ikke omvendt, at en salgsbevilling gir rett til å tilvirke øl for salg og distribusjon. Eller har jeg misforstått?

De er i hvert fall ikke paragrafryttere i Oppdal … skjønt jeg mistenker at de trenger å gå noen runder ekstra i denne saken.

Noen nye bryggerier har vi i hvert fall fått siste året.

2015-03-05

Salgsstatistikk for Polet

Jeg er ikke intelligent nok til å si nei, så nå sitter jeg og jobber med noen foiler for et foredrag for Det gode øls klubb for kommende tirsdag. (Det er lov å komme.) I den forbindelse laget jeg litt statistikk med Octave over ølsalg på Polet siste 20 år, med sammenlikning med de øvrige varekategoriene.

Og siden jobben er gjort, så kan jeg jo poste det her, i tilfelle noen finner det interessant. Først kommer salg i 1000 liter pr varegruppe. Brennvin=rødt, vin=grønt, hetvin=blått, sterkøl=sort, alkoholfritt=magenta. Tallene er hentet fra årsrapportene til Vinmonopolet, bortsett fra 2014, der årsrapporten ikke er kommet, og der jeg i stedet hentet salgstallene fra en annen side hos dem.

Salgstall i 1000 liter for varegrupper på Polet 1994-2014
Salgstall på Polet, pr varegruppe

Det er ikke så mye å si om dette. Vin og brennevin overdøver volumet av de tre øvrige varekategoriene: hetvin, øl og alkoholfritt. Dessuten ser vi at vin øker jevnt og kraftig, selv om veksten har flatet litt ut de siste årene. Brennevin virrer litt mer, og har en viss nedgang de siste årene.

For å gjøre dataene litt mer lesbare, plottet jeg dem også som prosent av salgstallene for 1994. Det vil si at salgsvolumet for en varegruppe for 1994 vektes til 100, og så vektes det tilsvarende for påfølgende år. Her er dataene, fargene er de samme som over.

Salgstall på Polet, pr varegruppe, som prosent av 1994
Salgstall Polet, som prosent

Her er det litt mer spennende tall. Vi ser at øl og alkoholfritt følger hverandre ganske jevnt på Polet. I absolutte tall er øl ca seks-syv ganger større enn alkoholfritt. Vi ser også at hetvin er på jevn vei nedover. Sterkølsalget gikk forbi hetvin første gang i 2010, og idag er det over 3,5 ganger så stort. Hetvin var i fjor under dobbelt så store som alkoholfritt.

For hetvin er det eneste bruddet i trenden økningen fra 1999 til 2000, der den ser ut til å få følge av sterkøl. Det var på dette tidspunktet at man samordnet alkoholavgiftene. Av historiske grunner var vin underbeskatta mens øl og muligens hetvin var overbeskatta. Etter samordningen var det lik alkoholavgift pr volum pr abv, og det gav en prisnedsetelse på sterkøl, og muligens også på hetvin.

Videre kan det nevnes at selv om vin øker, så har sterkøl tatt igjen vin i økning av volum. For 2014 var økningen i sterkølsalget 400.000 liter, mens økningen i vinsalget var 'bare' 348.000 liter.

Del øl i spesial og lager - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/3/6 19:52:20
Hvis du deler kategorien øl i to deler: lager og spesial, så ser plutselig tallene helt annerledes ut: http://www.garshol.priv.no/blog/315.html Det gir egentlig ikke mening å se på "øl" som én varekategori. Dvs, det gjør ikke det nå lenger. Det gjorde det før.
Forsåvidt godt poeng - lagt inn av Anders Christensen - 2015/3/7 10:55:02
Det er jo forsåvidt et godt poeng. Jeg jobber med å sette sammen en større oversikt over ølsalg og slikt, og det er verd å ta med den nedbrytingen. Problemet er imidlertid at statistiske tall for butikksalg og utskjenking ikke har samme oppdeling, men man får jobbe med de tallene man har, og ikke de tallene man skulle ønske man hadde :-)

2015-03-03

Tilsynet for høg moral

Kvinnen hadde rødbrunt hår som rakk til skuldrene, blå kjole og hudfarget strømpebukse med sølvskimmer. Hun hadde ikke på seg sko. Kvinnen satt på den lange disken. Over disken hang det flere taklamper, noe som gjorde området lett oversiktlig, og kvinnen godt synlig.

Vi stilte oss opp ved veggen rundt fem meter fra området for å observere. Kvinnen satt på disken og pratet i mobiltelefonen. Kvinnens kjole skled opp langs lårene og hun satt med trusen synlig. Blikket hennes var slørete og virket uklart. Øynene virket tunge, hun blunket lenge. Øyensminken hennes var noe gnidd utover.

Neida, jeg har ikke tenkt å skifte blogg-beite i retning av erotiske fortellinger. Dette er derimot direkte sitat (via Adresseavisen, les hele rapporten der) fra en rapport fra skjenkekontrollører i Trondheim, da de besøkte Hotell Scandic Lerkendal en lørdag i slutten av januar, rundt midnatt.

La oss her gå raskt forbi aspekter som sexisme (jeg klarer ikke å se for meg at de hadde beskrevet en mannlig gjest med tilsvarende adjektiver og fokus) og den detaljrike nidkjærheten som får «mappa-mi» hos POT til å virke slumsete og overfladisk.

Jeg vil knytte linjene fra denne rapporten til to andre aspekter: det ene aktuelt: den pågående debatten om et nasjonalt prikksystem for skjenkekontroller. Det andre historisk: avholdsbevegelsens hybris som gjorde at de gapte over for mye og skjøt seg selv og avholdssaken i foten for snart hundre år siden.

Frem mot første verdenskrig var avholdsbevegelsens strategi å tørrlegge landet kommune for kommune. Beslutninger om flaskesalg og utskjenking skulle være lokale beslutninger. Det var faktisk en meget vellykket politikk, og landet ble sakte men sikkert tørrlagt. Det var først da de følte seg så sterke at de kunne få gjennom et nasjonalt forbud at det krøllet seg. Rett nok fikk de gjennomført politikken sin i 1917-19, godt hjulpet av en krisefølelse blant befolkningen under første verdenskrig. Men så, gjennom 1920-tallet raknet både forbudene og oppslutningen. Den nasjonale avholdspolitikken spilte falitt, men de kommunale restriksjonene tok det nesten et århundre å rulle tilbake.

Jeg ser et skyggebilde av dét i diskusjonen om et nytt nasjonalt prikkbelastningssystem for skjenkekontroll. Rent overfladisk kan man få inntrykk av at det handler om hvor grensene skal gå. Skal skjenking av mindreårige skal settes til åtte prikker, mens tap av skjenkebevilling settes til tolv? Graver man litt dypere, handler det også om kommunal råderett over reaksjonsnivået på brudd på regelverket.

Den 19. februar i år var det en interessant debatt i Dagsnytt 18, mellom Morten Wold (FrP) og Olaug Bollestad (KrF). Wold argumenterte for nasjonale prikksystem-regler som var like over hele landet. Det var forsåvidt ikke Bollestad uenig i, men mente at prikkbelastningen skulle være strengere enn forslaget fra regjeringen. I debatten trakk Bollestad flere ganger Trondheim og Bergen frem og berømmet dem for å ha strengere regler enn ellers i landet. Hun mente at om man skulle ha felles nasjonale regler, måtte de ligge der de strengeste kommunale tolkningene ligger idag.

Inntrykket er at kommunene idag har betydelig fleksibilitet rundt reaksjonsnivået på overtredelse av regelverket for skjenking og salg av alkohol. Man kan derfor velge å praktisere regelverket strengere enn hvordan nabokommunen oppfatter ordlyden. Det gir store forskjeller i praksis fra kommune til kommune.

Kokt ned til essensen handler dette om hvorvidt lista skal legges på samme nivå for alle, slik som de nye reglene foreslår, eller om «foregangskommuner» skal kunne legge lista høyere enn andre, slik som har vært tilfelle med de gamle reglene. Det går i retning av et felles regelverk, og selv ikke KrF ser ut til å kjempe mot det. Det bifalles, uansett hvor mange prikker ulike regelbrudd straffes med. Med felles nasjonale regler og minimalt rom for kommunal reaksjonsheving blir det vanskeligere å «konkurrere» om hvem som praktiserer regelverket strengest. Dermed får vi like betingelser over hele landet.

Hvordan gikk det så med kvinnen i blå kjole, skulderlangt rødbrunt hår og hudfarget strømpebukse med sølvskimmer? Etter at skjenkekontrollørene hadde identifisert seg overfor hotellbaren, dukket etterhvert politiet opp. Jeg formoder at personalet fikk litt panikk, gikk i skadebegrensningsmodus og tilkalte politiet. Jeg siterer videre fra rapporten om hvordan det endte:

Da vi passerte kvinnen på vei ned til personalrommet [for å sjekke bevillingsdokumenter og snakke om saken] kom det to politibetjenter og snakket med henne. En vakt kunne i ettertid fortelle at kvinnen kjente politibetjenten og at det var hennes venninne. Vakten informerte oss om at politiet mente at kvinnen ikke var åpenbart påvirket. Det ble ikke observert om kvinnen ble vist ut.

Mellom linjene i denne teksten virker kontrollørene litt snurt over at politiet ikke tok dette alvorligere, men muligens valgte å prioritere noe annet. Det gjenstår å se hvordan Scandic prikkbelastes for hendelsen.

Og hva er «Tilsynet for høg moral»? Det var en sang som på norsk ble kjent med Inger Lise Rypdal. Den rant meg i hu ettersom den delvis handler om drikking av øl i korte skjørt. Egentlig heter den «Fru Johnsen» på norsk, men er opprinnelig en amerikansk sang med tittelen «Harper Valley PTA».

Update: Jeg skrev «Fru Johansen» som tittel på sangen, men det skal selvfølgelig være «Fru Johnsen». Takk for påpekelsen.

2015-03-02

Anno 1524

Gamle historiebøker om brygging siterer ofte et vers om hvordan og når humla kom til England – året 1524:

Hops, reformation, baige and beer
Came into England all in a year.

Jeg har alltid ment at det i beste fall var en overdrivelse, at det ikke var noe spesielt år da humla kom, men at det var en lang prosess som strakk seg over mange år, både forut for, og ikke minst etter 1524. I beste fall var 1524 et symbolsk – men ikke urepresentativt – årstall.

Verset finnes forøvrig i mange ulike varianter, der hops, turkeys, carp, and beer er en annen vanlig variant, med beer her i betydningen humlet øl.

Men nylig blogget Alan McLeod på den utmerkede bloggen A Good Beer Blog et innlegg med data hentet fra gamle bøker. Det fikk gav meg et støkk, og jeg er nå mildt villig til å akseptere 1524 som et konkret og betydningsfullt år for humlas utbredelse i England.

Under er vist en graf for relativt frekvens av ordene hops og hoppes i engelske tekster fra 1480 til 1700, med en 5 års glatting av dataene. Det er vanskelig å ikke konkludere med at noe begynner å skje rundt 1524. Alan McLeod har en annen graf i sitt innlegg, men som essensielt viser samme data. Ordene brukes litt før 1524, men det er nettopp dette året referansene til humle virkelig øker i antall for første gang, for så å gå tilbake og så på ny øke kraftig rundt 1540.

Relativ frekvens av «hops» og «hoppes» i engelske bøker
Kilde: Early Modern Print, EEBO N-gram Browser
Humleoppheng, øvre del

Grafen er blitt til ved å gå til siden http://earlyprint.wustl.edu/eebotcpngrambrowser.html, velge EEBO N-gram Browser, bruke «hops,hoppes» som søketerm og en rolling average på 5 år. Man burde selvfølgelig gå igjennom et representativt utvalg av skriftstedene med «hops» og «hoppes» for å verifisere dataene, men dette ser virkelig ut som relevante data.

De fleste ølhistorikerne har avfeid det overnevnte verset som poetisk frihet, og pekt på tallrike referanser til humle i engelske tekster før 1524. Problemet er bare at eksistensen av referanser betyr ikke det samme som stor utbredelse. Dataene i dette prosjektet har en bredde som man vanskelig kan krangle med. Når 44.000 dokumenter viser en slik tidsmessig utvikling for referanser til humle i skrevne kilder, da er det signifikant … og ballen er plutselig på den andre banehalvdelen.

Neste trinn må være å sjekke de tidligste referansene til humle på 1520-tallet i denne databasen av gamle skrifter, for å finne mer ut om hva som egentlig skjedde.

Et annet lite forskningsprosjekt er forøvrig å grave i tekstene og finne ut hvorfor referanser til humle syntes å eksplodere med ca 15 års mellomrom i perioden fra ca 1524 til ca 1590. Er det bare slik motebølger med øl er, eller er det noe annet som stikker under?

2015-03-01

Tapte bryggerier

Når det åpner så mange nye bryggerier, er det lett å glemme de nye bryggeriene som allerede har forsvunnet. Bevilg deg gjerne ett minutts stillhet for å minnes dem, om mulig over en øl.

Mange av dem var velfunderte bryggerier som måtte legge ned på grunn av uflaks, manglende planlegging eller kort og godt fordi de var for tidlig ut. Noen slet med infeksjoner, den evige pinen for bryggere som opplever at ølet deres ikke er oppdrukket i løpet av uker og dager, men måneder og år. Noen slet med distribusjon og markedstilgang. Andre var kort og godt ikke interessert i å start noe storbryggeri.

Flasker og glass fra noen nå nedlagte bryggerier. Fra relikviesamlingen min.
flasker og glass fra nedlagte bryggerier

Her er ni bryggeriskjebner i korte trekk:

  • Båtbryggeriet la ned i 2006, som en av de aller første mikrobryggeriene som la inn årene. De holdt til på Vestnes, en ferjetur ifra Molde. Bryggeriets standardutvalg bestod av to øl: Styrbord og Babord – med rød og grønn flaskekapsel. De fokuserte mest på lokalmarkedet, hvilket er en farbar vei idag, men kanskje markedet for spesialøl var for glissent til det den gangen. Det som tok knekken på dem var visstnok at de mistet lokalene sin, samt at det var mye arbeid og lite lønn for strevet. Utstyret ble solgt videre. Et forsøk på å starte opp på ny året etter lyktes ikke.

  • Små vesen la ned ølproduksjonen inn i det stille rundt 2010. De holdt til i Bagn i Valdres, i lokaler som hadde huset en bank. Konseptet deres dekket både bryggeri og bakeri. Med seg på laget hadde de en vinimportør. Bryggeriet slet med infeksjoner fra første dag, og endte opp med en rekke batcher med intenst surt øl. Faktisk godt øl, men surt. Deres hovedprodukt var Små Vesen Kvernknurr ESB. Dersom de hadde presentert den litt vagt som «Spesialøl fra Valdres», er det mulig de hadde klart seg. De hadde også blant annet en Yme pils. Inspirasjonen – og navnet – til bryggeriet kom fra australske Little Creatures. Når sant skal sies, så fikk de orden på rensligheten til slutt. Omkring batch #7 eller så kjøpte jeg en flaske som var helt grei, men bryggeriet var da allerede merket for livet som «små sure vesen». Deler av utstyret endte hos Kinn og muligens senere hos Austmann. Det sies at de hadde kjøpt utstyret av Båtbryggeriet.

  • Ni muser brygget opprinnelig med personale fra spisestedet selv, muligens med tilknytning til et bryggelaug i Meldal, på et 20 liters anlegg. Så vidt jeg vet ble bare én batch servert, selv om to eller tre ble brygget. Deres IPA var flat og ikke spesielt IPA-aktig. Deretter inngikk de samarbeid med de to som senere startet To Tårn, slik at de brygget for Ni Muser, on site på 2 stk 50 liter Speidel, men på Ni Musers lisens. Jeg smakte aldri disse variantene, men det fungerte visst bra. Etter at To Tårn startet eget bryggeri har såvidt jeg vet Ni Muser fått øl med egen oppskrift og etikett fra dem. Ni Muser har meg bekjent ingen ambisjoner om å ta opp bryggingen igjen.

  • Byggeriet Pub var en utested i Oppdal, der eieren var hjemmebrygger. Egentlig var utestedet mest et tradisjonelt utested, med høy turist- og after-ski-faktor. Eierens hjemmebryggerhobby gjorde at han skaffet seg lisenser for å brygge øl til puben. Flere typer ble servert, men stedet fremstod ikke som fokusert på håndverksbrygg, og tilbudet av eget brygg var muligens lite og tilfeldig. Etter noen år ble stedet solgt, og nye eiere har ikke ønsket å videreføre konseptet, som tross alt var et hobbymessig add-on til puben. Stedet var spesielt ved at det var noen temmelig sære (men liberale) tolkninger som kommunen hadde rundt regelverket.

  • Nekolai Pøbb og Kafe i Selva i Agdenes i Sør-Trøndelag var en av de tidlige mikrobryggeriene. Det var en tidligere norgesmester i hjemmebrygging Lars Selven. Han var nabo til kaféen og brygget for den i hvert fall fra sommeren 2004. Ølet var bra, men volumet var nok lite og mest som et supplement til øvrige drikkevarer. Pøbben lå i et mikrokjøpesenter, sammen med en dagligvarebutikk og en frisør, på et ikke veldig tett befolket sted. Bygningen brant ned i slutten av 2007, og mikrobryggeriet endte der og da.

  • Yttervik gård brygget i en periode på fem år for servering til besøkende på gården. Spesielt tror jeg de spesialiserte seg på urteøl med råvarer fra egen hage. De måtte imidlertid refokusere tid og ressurser, og prioriterte bort ølbryggingen. I stedet serverer de nå øl fra nærliggende mikrobryggerier, blant annet Ølve på Egge.

  • Atna Bryggeri tok over utstyret etter Østerdalen bryggeri i 2005, og det viste seg å være litt for stort og ikke spesielt velegnet. Det var forøvrig fjerde bryggeriet som forsøkte seg med dette bryggverket. Det var en dugnadsinnsats der blant annet tegneren Morten M. og Nøgne Ø-gründer Gunnar Wiig var med. Bryggeriet hadde en viss suksess med flere øl, ikke minst Mopedøl. Generelt brygget de relativt lyse og humlemoderate øltyper, og fikk derfor ingen fanskare blant ølentusiastene. Høsten 2006 ansatte de daglig leder, og våren etter toppet en konflikt seg som gjorde at de opprinnelige grunderne forsvant ut. Det ble krangel og advokater ble trukket inn og det endte med en opprivende konflikt. En periode fikk de nye bryggerne visstnok ikke full tilgang til bryggeriets oppskrifter. Det toppet seg frem mot sommeren, før det roet seg med ny og erfaren (les: konfliktdempende) styreleder. De måtte likevel legge inn årene våren 2008. Dog oppstod det et nytt bryggeri som formelt heter Atna Øl, men som mange forveksler med Atna Bryggeri.

  • Studenten Johann Albrecht på Carl Johans gate i Oslo er kanskje Norges første mikrobryggeri i moderne tid. Såvidt jeg vet var det Hansa som stod bak driften, mens konseptet var hentet fra den tyske bryggeripub-kjeden Brauhaus Johann Albrecht. Jeg anslår at bryggeriet må ha vært i drift på sent 80-tall eller tidlig 90-tall. Ifølge personer som besøkte stedet, var innsatsen fra Hansas bryggere tildels litt lunken, à la hvorfor skal vi brygge på dette lekebryggeriet her i Oslo, når vi har en utmerket bryggeri hjemme i Bergen? Relativt lite er kjent om dette bryggeriet, dels fordi det ikke ble noen suksess, og dels fordi det både oppstod og forsvant før ølentusiaster flest begynte å interessere seg mikrobryggerier.

  • Tromi Bryggeri var opprinnelig en brusprodusent (Trondheim Mineralvannfabrikk), men de ekspanderte inn i ølbryggingen rundt 1991. For så vidt brygget de greit nok øl, med Tordenskjold pils som eget hovedprodukt og Hakon Pils for dagligvarekjeden Hakon. Dog fikk de trøbbel med infeksjoner, noe som påvirket holdbarheten. Etter sigende bommet de tidvis på 4,7%-grensa, men uten at de ble tatt for det. Bryggeriet gikk økonomisk dårlige tider i møte da de så vidt jeg forstår mistet agenturet for Pepsi-Cola og bryggingen av Hakon Pils forsvant. De la ned i 1999.

Akkurat dette var bare noen få av bryggeriene som har gått inn de sist tiårene, det er flere bryggerier enn dette som ikke lengre finnes, men vi kan ta en runde på dem senere. Det interessante spørsmålet er imidlertid, hvorfor gikk de inn? Disse bryggeriene viser et betydelig mangfold av konsepter, motivasjoner og ambisjoner – men de har alle den felles skjebnen at de ikke lengre finnes.

Noen var forut for sin tid. Noen taklet nok ikke overgangen fra å hjemmebrygge øl som venner og bekjente skrøt av, til å brygge øl som særinger langt borte drakk etter mangfoldige måneder. Noen slet med infeksjoner. Noen mistet kort og godt lokalene av andre årsaker. Noen gikk kort og godt konkurs fordi det ikke lønte seg. Noen fant ut at det ble for mye arbeid. Noen fant at de måtte prioritere tid og ressurser på andre ting. Noen hadde uflaks og ble offer for forhold de ikke kunne rå over.

Vi ser gjerne på Nøgne Ø og Haandbryggeriet som en slags garanterte suksessbedrifter. De startet med den rette aktiviteten og kompetente personer på det perfekte tidspunktet, og dermed var det nødt til å bli en suksess. Men når du hører grunnleggerne bak dem fortelle om historien deres, så fremstår det ikke som noen nedoverbakke-motorvei til suksess. Tilfeldigheter, uflaks og eksterne rammebetingelser kunne like gjerne ha dyttet Nøgne Ø eller Haandbryggeriet inn på denne lista – eller noen fra denne lista kunne blitt dyttet opp og frem til en ledende posisjon i mikrobryggeri-Norge.

Derfor er det instruktivt å se på de som ikke lengre er med oss, når vi skal kikke fremover og spå hva som skjer med alle de mikrobryggeriene som nå nylig er startet eller ligger i startgropa. Rett nok er markedet for mikrobrygget øl nå bedre enn for 3 eller 5 eller 10 år siden. Men mange av disse problemstillingene er likevel relevante idag, og det blir ikke bedre av at det er mange om beinet, og at trender som den mikrobryggeribølgen vi har sett og fremdeles ser er en bølge.

Som alle bølger og trenger vil den den nå et høydepunkt, og så vil den synke før den flater ut. Det interessante er ikke først og fremst hvem som overlever oppturen til høydepunktet, men når høydepunkte blir og hvem som overlever nedturen derfra og til den nye normalen?

- lagt inn av Cooper - 2015/3/2 01:25:41
Tilleggsinformasjon. Kinn kjøpte iallefall koketank og whirlpool fra Båtbryggeriet og dette brukt i litt over et års tid før det ble byttet ut med en forbedret egenbygget copper/whirlpool som vi i Austmann nå brygger på. Utstyret fra små vesen vet jeg ikke så mye om, men mistenker at det var liggende 1200L runde melketanker som ble byttet ut med stående nederlandsk -produserte sekundærtanker som vi og har tatt over. En mølle og en auger (arkimedes skrue?) fra haandbryggeriet sitt første oppsett er fremdeles i bruk hos oss. Små Vesen begynner opp igjen i Valdres nå snart, uvisst om det er samme folka som står bak det, eller om det bare navnet som består, men de virker iallefall ganske seriøse.
Båtbr -> Små Vesen -> Kinn -> Austmann - lagt inn av Anders Christensen - 2015/3/2 08:03:41
Takker for presiseringen. Jeg visste at det bare var deler av utstyret fra Små Vesen som Kinn overtok, men husket ikke helt hva.

Ellers er det hyggelig at Små Vesen startet opp igjen. De var veldig uheldige i starten, og fortjener en ny sjanse. Såvidt jeg husker var ESB'en deres veldig bra i siste (?) batchen deres. Men da hadde jeg vendt meg til at ølet var surnet, så jeg kjøpte Kvernknurr ESB på et pol som ikke hadde noen lambic - så jeg endte allikevel med skjegget i postkassa :-)

- lagt inn av beeroverwithme - 2015/3/2 09:26:50
Den gamle Små Vesen-eieren, Espen Blåfjelldal, har i flere år snakket om å starte opp igjen men det ser ut til at navnet blir Valdres Mikrobryggeri, ikke Små Vesen Bryggeri.

Forøvrig ser også Baatbryggeriet ut til å starte opp igjen, med de samme folkene som sist. Det nye Baatbryggeriet AS ble stiftet i Vestnes 5.september 2014.

Av andre bryggerier som har startet opp de siste 25 årene men ikke overlevd frem til dagens bryggeribonanza bør vel også nevnes Akershus Bryggeri, Breiflabben Brygghus, Bryggerikaia i Bodø, Glommen Bryggeri, Hardanger Bryggeri, Fossen Bryggeripub, Jæren Bryggeri, Møllebyen Mikrobryggeri, Nordkapp Mikrobryggeri, Nordmørsbrygg, Oslo Bryggerikompani, Skaal Bryggeri, Vestlandsbryggeriet og Østerdalen Bryggeri.

- lagt inn av Helge B. - 2015/3/2 12:12:47
13. september 1991 annonserte Hansa i Aftenposten etter brygger til mikrobryggeriet "Studenten", Johan Albrecht. Det fremgår at restauranten hadde åpnet i april samme år, og at det var et tysk franchisekonsept.

2015-02-28

«Love me tender …»

For få år tilbake hadde du sannsynligvis ikke hørt om øltypen «white IPA». Men plutselig har «alle» bryggeriene i Norge en slik øl. Er det tilfeldig, er det lemenflokkmentalitet eller er det øldrikkerne som plutselig tørster etter hvit IPA?

Det korte svaret er: Ja, alle tre grunnene over på én gang, samt én til: Vinmonopolet. Det lange svaret kommer under.

Aller først, hva er en «white IPA»? Det er en sammenblanding av en wit og en IPA, et språklig et motstykke til black IPA. Med «white» menes det i belgisk forstand à la et hveteøl, gjerne krydret med koreander og appelsinskall. Deretter kombineres det med et robust amerikansk humlet øl, typisk en IPA. Den tidligste kommersielle white IPA man kjenner er visstnok et samarbeidsbrygg mellom Deschutes og Boulevard Brewing fra 2010.

Flere norske bryggerier har kommet med sine varianter. Lervig kalte sin Brewers Reserve White IPA. Grünerløkka Brygghus døpte sin bare White IPA, mens Kinn brukte sidemålet for sin Skoddehav Kvit Indiaøl. Fra Sverige kom CAP Great White Hype. Disse fire kom på juli-slippet, selv om Untappd og Ratebeer forteller oss at de også var smakt på forskjellige tidspunkter på senvinteren, våren og forsommeren.

Oslo Mikrobryggeri kom med sin White IPA i august. Fullt så kortfattet navngitt var ikke Schouskjellerens variant som kom med Walter White Breaking Bad White IPA i september. Trondhjem Mikrobryggeri kalte sin White Bite White IPA da de serverte sin i desember.

Nøgne Ø kom med sin Whiter Shade of Pale allerede i januar 2014. Den er vekselvis typedeklarert som en session IPA, en belgisk IPA og et hveteøl, hvilket kanskje er betegnende for stilen. Jeg vet ikke om de brygget den før tenderen kom, men PDF-dokumentet for tenderen er datert 13. desember 2013, så det er mulig. De traff i hvert fall det samme ordspillet på navn som To Tårn brukte på sin US Pale Wheat Ale som kom i mai. Utfra reviews synes det ikke som om det var meningen av To Tårn å lage en white IPA, og det sies at bakgrunnen var en feilleveranse av gjær. Det er uansett samme typemessig vinkling som Mack bruker på sin Moby Dick White Ale i butikkstyrke, som først kom i januar i år.

Alle ølene er allerede ute. I tillegg kommer Ægirs versjon, som er et samarbeidsbrygg med Beavertown Brewery i London og som heter Bæver Double White IPA og egentlig ikke er sluppet, men ble presentert på festival i Bergen for to uker siden.

Disse ølene kommer i flokk, og jeg mistenker at Vinmonopolets system med «tendere» er sterkt medvirkende til mye av denne synkronbryggingen. Når Vinmonopolet vil supplere basisutvalget med en ekstra øl – så som en hvit IPA – lager de en tender, der bryggerier kan melde på sine øl til en smakskonkurranse der premien er hylleplass i de fleste av landets nær 300 Vinmonopol. Å vinne en tender er blodig alvor for små bryggerier.

Bryggeriene våkner når Polet signaliserer at øl fra et nordisk bryggeri skal få fast plass på polhyllene for å representere en «ny» øltype. Det bryggeriet som kaprer plassen kan få et digert forsprang på de andre. Og dessuten er de nærmest garantert et betydelig salgsvolum dersom de blir utvalgt.

Her er en faksimile fra tender 2014-2, side 3, for øl som skulle slippes på juli, september og november:

Fra Vinmonopolets tender 2014-2

Vel, nå må det innrømmes at noen av ølene jeg har liste er for servering på brewpuber eller er brygget i butikkstyrke, og kan derfor ikke knyttes til Polets tendere. Men de fleste av de tidligste ølene som kom var nok et direkte resultat av denne tenderen. Jeg antar at nyheten og ølstilen deretter fanget andre bryggeres oppmerksomhet, slik at de kastet seg på trenden. Det virker i hvert fall som brewpub- og 4.7%-versjonene kom i etterkant av juli-slippet.

Det er noe traust og trygt norsk over dette, med en smak av matpakke med brunost og skoleskirenn med normaltid. En eller annen person på Vinmonopolet bestemmer at white IPA mangler i utvalget. Så går det ut en tender, og plutselig stiller «alle» bryggeriene med et slikt øl.

Sjekk forøvrig linja som er under omtalen av White IPA. Er det bare meg som overtolker, eller utlyser de en konkurranse om å komme med det beste svenskproduserte, humlefokuserte, undergjærede ølet på 33cl boks til under 35 kroner? I det minste er utlysningen for white IPA rimelig åpen, mens utlysningen under virker skreddersydd for et konkret øl. Mellom linjene kan man lese at de har bestemt seg på forhånd. Man savner nesten en kolonne «fasit» for å tipse om hvilket produkt de egentlig tenkte på. Eller kanskje leverandørene synes det er en sjarmerende gjettelek?

Sannsynligvis er greia at Vinmonopolet ikke kan ta inn et øl i basisutvalget uten å ha gjennomført en administrativ korrekt, EU-godkjent konkurranseutlysning. Så selv om de har «bestemt» seg for å ta inn et konkret øl, må de beskrive ølet funksjonelt og produsentuavhengig, og utlyse en konkurranse om hvem som kan levere et slikt øl. Juli-spillet endte med både Brutal Brewing (=Spendrup) Pistonhead Kustom Lager og Krönleins Stockholm Fine Festival Beer, så det var faktisk hele to svenske øl som matchet beskrivelsen.

Men det er også et mer prinsipielt aspekt. Ideelt sett burde mikrobryggeriene utvikle sine produkter etter hva de tror forbrukerne vil like og vil kjøpe. Men mellom bryggeriet og kjøperne av sterkøl på flaske er det byzantisk sett med skrevne og uskrevne regler som bestemmer hva som er farbare veier og hva som er blindgater. Man må brygge det som distributører vil distribuere og som butikker vil sette i hyllene.

White IPA ville ha kommet, selv uten denne tenderen fra Polet. Øltypen fantes på forhånd, og Polet kastet seg på en trend, de skapte ikke trenden. Derimot er det mer overraskende å se hvilken effekt Polet har som katalysator for raskt og bredt å bringe trenden frem i rampelyset.

Og på tampen … hvorfor klarer ikke bryggeriene å brygge nye øl uten et takras av ordspill?

Definisjoner. - lagt inn av Jan H Fjeld - 2015/3/1 12:09:34
Jeg har hørt 2 forskjellige definisjoner på White IPA. Begge henspiller på White=Wheat. Den ene er den du nevner, belgisk inspirert. Den andre er amerikansk vestkystinspirert. Mer en vanlig IPA, men med mye hvetemalt og amerikansk (eller kanskje engelsk?) gjær. Kommer det en Jimmy White blir det nok den amerikanske varianten. J H Fjeld.
"Har du en IPA jeg ikke har smakt før?" - lagt inn av Kristian Nordberg Kuntze - 2015/3/1 15:55:20
For øvrig er wit meget populært, og IPA nærmest for landeplage å regne, så en kombinasjon av de to burde ikke være helt uventet. Ordspill er kung. Sånn er det bare.
- lagt inn av Jørn - 2015/3/1 20:44:12
Tmb var litt tidligere ute enn desember. White bite kom i Juni 2014. Tmb og omb brygget den sammen på tmb først, før den ble brygget igjen på omb.
White Bite på TMB - lagt inn av Anders Christensen - 2015/3/1 21:09:18
Hmm, Jørn. Jeg forsøkte å basere meg på når de ulike ølene først ble rapportert på RateBeer og Untappd. Men du har vel bryggeloggene å slå opp i, så det trumfer vel det meste :-)
- lagt inn av Jørn - 2015/3/1 21:11:51
Da kan det hende du burde sjekke untappd igjen :)
White Bite på TMB - lagt inn av Anders Christensen - 2015/3/1 21:16:55
Øh, ja. Jeg ser det. Det er vel rettere å si at jeg generelt brukte RateBeer og Untappd, men at jeg for White Bite tydeligvis bare sjekket RateBeer, der det kun var én rating – og så burde jeg ikke ha oversett sannsynligheten for at det var brygget flere batcher av denne. Sorry.
- lagt inn av Jørn - 2015/3/1 21:31:08
Da kan det være lurt sjekke untappd en gang til :)

2015-02-27

16 tips for ølsnobber

Vi ølsnobber ligger langt etter vinfolket, men vi kommer etter med stormskritt. Her er noen tips for deg som sliter med å bringe feinschmeckeriet rundt ølsmaking opp på riktig nivå.
  1. Relativt enkel og usnobbete øl
    Foto: Pixabay – CC0 Public Domain
    Glass med øl
    Kjemiske navn. Lær deg noen aromaer med sære og vanskelige kjemiske navn, så som acetaldehyd og dimetylsulfid. Kast dem frem under smakingen, gjerne med et lite spørsmålstegn, à la: Er det bare meg som fanger litt isoamylacetat her, eller? Husk å pugge litt om de stoffene du nevner, for plutselig en dag treffer du en kjemiker eller bryggenerd.

  2. Lek smaksrafinering. Når et øl har en aroma du klarer å gjenkjenne, så foredle dette så langt som mulig. Om du fanger kaffe, så ikke bare si «kaffe», men legg til noe slikt som … kanskje mer med etiopisk enn brasiliansk aksent, med et litt modnet preg, absolutt velrøstet, men uten de syrlige og aromatiske kaffebærtoner fra de sydlige dyrkingsdistriktene. Sålenge du har plukket ut hovedsmaken, er det ingen som kommer til å ta deg på å bore nedover i dybden på sære detaljer. Bare ikke ta det altfor langt ut.

  3. Så tanker i de andres hoder. Plukk noe som er passelig generisk og ikke bryter med stilen, tenk sitron for en IPA, kaffe for en stout, karamell for en bayer. Kast frem tanken på det med et lite spørsmålstegn. Jeg tror jeg fanger hint av tropisk frukt her, gjør dere også? Så suges tanken på tropisk frukt opp i de andres hoder, og snart er de overbevist om at de også kjenner det. Dermed kan du sole deg i glansen av å være den som først fant den smaken ved ølet.

  4. Sammenlikningsleken. Plukk ut – eller dikt opp – et eller annet klassisk, men vanskelig tilgjengelig øl, og sammenlign med det ølet du smaker. Siden de andre neppe har smakt det eksotiske ølet, får du både en statusmessig upper-hand, samtidig som du ikke kan arresteres. Si ting som: Ahh, for et herlig humlepreg, det minner meg om trøkket av humla på Dogfish Head 90 Minutes slik de brygger den på brewpub'en sin i Rehobot Beach. Legg gjerne til etter en liten tenkepause der du drømmer deg bort: Har dere vært der? … Ahhh, vidunderlig sted! Bruk gjerne gamle øl som har gått ut av produksjon, da er det ikke etterprøvbart, og dessuten viser det hvor gammel du er i game'et.

  5. Fokusert på det gale. Det er alltid noe galt å sette fingeren på, men du er selvfølgelig voksen nok til å heve deg over det – etter å ha nevnt det i tydelige men høflige ordelag: Glasset kunne hatt en litt annen form. Eller kanskje: Jeg ville nok ha helt den flaska med en litt annen vinkel. Muligens: Det var en nokså artig vri å servere de to ølene i dén rekkefølgen. Eller også: Har du sjekket om noen har tuklet med termostaten, for dette var vel servert et par grader for kaldt?

  6. Lukterituale. Tren deg på et ritual for å lukte på ølet. Det viktigste er ikke hvordan, men at det er godt innøvd, ser grasiøst ut, og brukes like før du fastslår noe om ølet. Elementer kan være svirvling av glasset, oppvarming av glasset i hånda, støtvis innånding, guiding av aroma med hånda eller tildekking av toppen av glasset (forkast to-tre alternativer før du finner rett materiale). Pass på å gjøre det likt dersom du planlegger å gjenta.

  7. Smakerituale. Smak på ølet, og ha innøvd noen sære munn- og tungeøvelser for å skulle fange smaken. Det må gjerne både se og høre litt sært ut, men det bør ikke ta altfor sekunder. Underveis må du ha et fjernt og blikk som viser at du konsentrerer deg. Husk å bruke teknikken konsistent. Det er bare bra om det ser litt underlig ut, for da spør andre og hva det er, og de gir deg en gyllen mulighet til å forelese om hvor alvorlig du tar ølsmakingen. Dessuten er det jo ikke ditt problem at du bryr deg mens de andre er hedonistiske smaksbarbarer.

  8. Lek assosiasjonleken. Endel smaker minner om hverandre, eller er årsaksmessig beslektet. Dersom du fanger én smak, er det bare å fleske til med beslektede smaker, for de er sikkert der, og så blir alle imponert over alt du kan. Dersom du har oksydert i en barley wine, så ramse opp tørket frukt, rosiner, gammelt flatbrød, korinter, svisker og så videre. Jo mer, jo bedre.

  9. Namedropping. Du er selvfølgelig på fornavn med alle bryggerne, i hvert fall overfor tredjeperson og så lenge bryggerne ikke er i nærheten. Ikke bare omtaler du dem ved fornavn, du nærmest prater stadig med dem. Nei, nå har Jens gjort det igjen. Jeg har fortalt ham så mange ganger at de ikke kan bruke slik humle i dette ølet, men vil han lytte? Neida.

  10. Ha alltid en unnskyldning for at du ikke er 100% i form, nevn den tidlig sånn i forbifarten, i tilfelle du trenger å bruke den senere, dersom du bommer fælt på en smaking. Du er for eksempel på vei ut av en forkjølelse, eller du brygger på en forkjølelse. Du drakk kaffe for ikke så lenge siden, eller det var utaktisk mye krydder i dagens middagen. For ikke å snakke om at du ikke skulle tatt den halspastillen, samt at tannpastaen fremdeles sitter i munnen.

  11. Send gjerne et øl ut igjen. Det viser bare hvor god nese du har. Dersom det er fra tapp, så still servitøren vanskelige spørsmål: Når renset dere tappelinja sist? Hva brukte dere til å rense med? Er du sikker på at du tappet ut nok øl i sluket da du åpent i dag? Du kan selvfølgelig gjøre noe lignende med flasker, men tappelinjer er best. Det er dessuten alltid enklere å krangle med servitører enn andre gjester, for servitørene er edru, vil beholde den gode stemningen, har egentlig ikke tid til å diskutere, og dessuten lever de under et credo om at kunden alltid har rett. Gi dem heller litt ekstra drinks.

  12. Glassvalg er alvorlig. Du kan be om originalglass, et optimalt formet glass fra en annet bryggeri, eller samme glass som et annet øl så du kan sammenligne dem, men du vil i hvert fall ikke ha det glasset som servitøren foreslår. Se lett misbilligende på glasset, legg inn en passelig kort og pinlig pause, pek på et annet og spør om du ikke heller kan få det. Det er bonus om du utfra glassets form og logo der det står på hylla kan omtale det ved bryggeriets navn.

  13. Husk å rate, bare sørg for at det er et annet (og selvfølgelig bedre!) sted enn de andre bruker. Ratebeer er for rigid, Untappd gir ikke nok plass til å uttrykke seg, BeerAdvocate er litt for elitistisk. Eventuelt bør du la være å rate'e dersom alle andre har begynt. Sanseinntrykk kan jo tross alt ikke fanges i ord på en tilfredstillende måte, så du rate'er i hjernen din – som tross alt er ganske så perfekt.

  14. Unngå blindsmakinger. Intet gir mer creds enn å treffe brutalt rett i en blindsmaking, men i praksis bommer man altfor ofte. Og tilfeldigvis synes du blindsmaking er bare sååå «last year». Dessuten vil du gjerne planlegge hva du utsetter smaksløkene for utover kvelden, og forresten har du allerede ødelagt dem (se unnskyldninger over). Og lokalet er jo ikke egnet til en rettferdig blindsmaking … støy, pizzaen på nabobordet osv. Dersom du blir presset opp i et hjørne og må blindsmake, så være litt diplomatisk vag, blandet med utålmodighet over en barnslig lek.

  15. Vær baksetesjåfør i baren. Når en servitør eller andre anbefaler et øl, bør du være frempå. Ikke si så mye, men vis med fokusering og forsiktig nedtonet kroppsspråk hva du mener om anbefalingene. Du vet selvfølgelig best, selv om det aldri ville falle deg inn å utbasunere det eller påtvinge andre synspunktene dine. Dermed slipper du også at noen kan gå valgene dine etter i sømmene.

  16. Behandling av flaska. La aldri servitørene slippe unna med å mishandle ølet. Samme hva de gjør og ikke gjør, er jeg sikker på at du kan påpeke minst tre-fire ting de burde gjort annerledes. Ikke brenn inne med slikt! Fortell det gjerne til sidemannen i servitørens nærvær, for det er alltid mer effektivt å snakke om noen, enn å snakke med dem.

Jeg? Neida, jeg bruker aldri noen av disse teknikkene! Nei virkelig.

Det er fredag i dag – casual Friday – og da er det lov å være litt usaklig. Ja til og med lettere ironisk. Eller var det sarkastisk jeg mente?

Nydelig - lagt inn av Rune Korsmo - 2015/2/27 10:46:17
Dette var gode tips, Anders. Siden det er fredag så skal jeg sporenstreks ut etter jobb for å benytte meg av denne rekka med gode råd. Tror jeg til og med skal printe ut denne og teipe den på innsiden av jakken min, slik at jeg alltid stiller forberedt til en øldiskusjon. :) Flott skrevet! Rune.
- lagt inn av Arjan Odijk - 2015/2/27 12:17:20
Dette var helt Herlig! Stemmer for flere Freek-frie soner...
- lagt inn av Arjan Odijk - 2015/2/27 12:19:06
Dette var helt Herlig! Stemmer for flere Freek-frie soner...
- lagt inn av Arjan Odijk - 2015/2/27 12:19:09
Dette var helt Herlig! Stemmer for flere Freek-frie soner...
- lagt inn av Arjan Odijk - 2015/2/27 12:19:10
Dette var helt Herlig! Stemmer for flere Freek-frie soner...
Termometer - lagt inn av Gustav F - 2015/2/28 11:32:21
Punkt 5 fikk meg til å tenke på en gang på Oslo Mikrobryggeri da en bekjent dro opp et termometer for å sjekke temperaturen i glasset. Ingen nevnt, ingen glemt, Anders.

2015-02-26

Smakssansens påvirkning

Smaking er sannelig ikke enkelt. Det føles som smaker kan variere fra gang til gang, selv når en smaker på det samme ølet. Da kan det være en trøst at det neppe bare er deg som er en «dårlig» smaker, for omgivelsene har stor betydning for hva og hvordan vi smaker. Ett illustrerende eksempel er flymat.

De problemene reisende har med pregløs flymat er temmelig trivielle i forhold til flyselskapenes utfordringer med å levere et godt, eller i det minste akseptabelt måltid i lufta. Når flymaten ikke smaker noe særlig, skyldes det ikke bare reisestress, plastbestikk og trange seter. Det er nemlig vist at smaksopplevelsen av mat påvirkes av støy, lufttrykk og luftfuktighet. I flykabinen rotter disse tre seg sammen mot flymaten.

Aller først er det rammebetingelsene som ikke direkte påvirker sansene våre: plass og regelverk krever at all mat forhåndslages og varmes ved hjelp av enkle varmluftsovner. Det gir ikke gourmetmåltider. Men på toppen av dette kommer miljøfaktorene i flykabinen.

Først er det luftfuktigheten. Den lufta som flyet tar inn i marsjhøyde er kald og tørr. Når den varmes opp til romtemperatur, synker relativ fuktighet til rundt 15%. Dersom det er mange personer i kabinen, stiger det litt, til kanskje 30%, hvilket fremdeles er veldig tørt. Om det er noen trøst, så er det enda verre på første klasse, siden de ikke sitter så tett der. Problemet med tørr luft er at spesielt nese men også munn tørker ut og vi fanger ikke opp lukter og smaker like godt.

Dernest er det lufttrykket ombord i et passasjerfly. Det tilsvarer trykket på rundt 1800-2200 meters høyde, avhengig av en rekke faktorer, spesielt flytype. For noen eksklusive flytyper holder man kabinen ved bakketrykk under hele flyturen. Det er neppe for at maten skal smake bedre, men heller for å unngå dotter i ørene. En tysk studie der man justerte trykket men holdt andre miljøparametre konstant, konkluderte med At low pressure conditions, higher taste and odor thresholds of flavorants were generally observed with few exceptions..

Til slutt er det støyen fra motorene. Det kan variere etter flytype og plassering i kabinen, men det er uansett et høyt nivå av mer eller mindre hvit støy. Det virker som et tungt belastet sanseorgan kan redusere sensitiviteten til de andre. En artikkel i Flavour Journal peker på at høy støy reduserer smakssansen for alle smaker, bortsett fra umami. Noen har knyttet det til populariteten til drinken Bloody Mary i flykabiner, fordi tomatene som brukes er rike på umami. Dersom lyden er betydelig lavere, blokkeres ikke smakssansen på samme måte, tidvis tvert om, den kan til og med øke smaksopplevelsen.

Hva gjør så flyselskapene med flymaten for å få den til å smake bedre. Aller først må salt og sødme skrus kraftig opp, for det er smaker som tones ned når man flyr. Dernest er det noen smaker og aromaer som tones ned, men andre må skrus opp. Noen retter forsøker man enten å unngå eller man må overkrydre dem ekstremt.

Fraunhofer i Tyskland har i samarbeid med Lufthansa bygget opp et eget lavtrykkskjøkken for å forske på dette og eksperimentere seg frem til den velsmakende flymaten. De har også en flykropp-simulator som utsetter de som er inni for relevant fuktighet, trykk, temperatur, lyd og vibrasjoner. Målet er å finne matkombinasjoner som motstår dette på en akseptabel måte, eller som kan overkrydres slik at de fremstår som balanserte og smakfulle når de inntas i lufta.

Drikke har samme problemet som mat i lufta, men flyselskapene tar viner mer seriøst en øl. På vinsiden går det gjerne i kraftige og smaksrike viner, som en amarone. Øl tenker de nok ikke så mye på, men det samme gjelder nok der. En øl er en øl er en pilsner, er det ikke?

Hva kan man som smaks- og ølinteressert lære av dette. Det første er hvordan støy kan påvirke sansene. Profesjonelle smakere har visst dette lenge, og forsøker å ha så få og så nøytrale stimuli på de andre sansene som mulig under en smaking.

Variasjonene som følge av lufttrykk og luftfuktighet er en påminning om at ikke alle sansepåvirkninger er like. Til daglig vil vi nok ikke få det like ekstremt som ombord i et fly, men det er med og forskyver balansen mellom ulike sanseinntrykk.

Det er en god unnskyldning for å kjøpe seg en spinndyr boks med øl neste gang du flyr. Smaker den annerledes, eller kjenner du ikke forskjell? Nåja, så var det å få tak i et skikkelig ølglass på et fly, da.

Og flyselskapene burde kjenne sin besøkelsestid, og servere kraftig mikrobryggeriøl til passasjerene sine, selv til de som er på jakt etter pilsner. Basert på hva en vinekspert sier om valg av vin ombord fly, vil jeg foreslå en tung barley wine eller fyldig stout. Sannsynligvis vil en saison eller IPA fremstå som tam og ubalansert. Men hvilket flyselskap serverer stout og barley wine?

2015-02-25

Ølavgiftene 1913-2015

Det begynner å bli rundt fem år siden jeg skrev et blog-innlegg om den historiske utviklingen av norsk særbeskatning av øl og presenterte dataene i en graf. Jeg tenkte å oppdatere grafen med de siste årene. Se på det som «en klassiker til glede for nye lesere».

Aller først, her er grafene som viser hvordan utviklingen har gått.

Norsk beskatning av øl 1913-2015

Som vi kan lese ut av grafen, har beskatningen av øl de siste årene stort sett fulgt konsumprisindeksen – med ett unntak. Det kan sies mye om konsumprisindeksen, men det er i det minste en indeks å følge, og når den har vært rettesnor for den årlige økningen av alkoholavgiftene de siste 15 årene, så er den relevant å se på.

Unntaket er 2011, da alkoholavgiftenen økte over to ganger mer enn den vanlige årlige økningen. Det var en reell økning i forhold til konsumprisindeksen, og den første reelle økningen siden 2002. Dette kom i tillegg på et tidspunkt der økningen i konsumprisindeksen var rekordlav.

Alkoholavgiften for alkoholfritt øl, dvs øl under 0,7% ble fra 2011 satt til null. Den var to år tidligere hevet for å bli samordnet med lettøl, det som tidligere var skatteklasse B, 0,7-2,7%.

Ellers er det mye spennende man kan lese ut fra denne grafen, men jeg henviser til innlegget fra 2010 for en mer detaljert analyse. Der finner du også en mer lesbar graf for de aller første årene mens alkoholavgiften var lav.

Her vil jeg bare peke på to momenter. Først, hvordan beskatningen av øl nærmest stoppet opp mens Folkeaksjonen for Pilsen skremte vettet av reguleringskåte politikere i 1979-80, da det gikk tre år i strekk uten at alkoholavgiften på øl økte.

Dernest, hvordan avgiftene på øl eksploderte utover mot midten av 90-tallet, og da man skulle EU-tilpasse måtte man samordne de høye øl-avgiftene med en relativt lave vin-avgiftene, og det førte til en temmelig presedensløs reduksjon i særskatten for øl.

Ellers takk til SSB som har konsumprisindeksen som tabell 08184 i Statistikkbanken og til Toll- og Avgiftsdirektoratet, som vedlikeholder en historisk oversikt over alle særavgifter.

Konsumprisindeksen - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/2/25 12:03:50
Veldig bra arbeid, men denne grafen er litt vanskelig å lese. Den burde egentlig vært regnet om til å særskatten i kroner justert for inflasjon. Det blir mye enklere å skille inflasjon og avgiftsøkning da.
Vurderte det - lagt inn av Anders Christensen - 2015/2/25 12:44:59
Jeg begynte på en graf for å presentere de ulike ølprisene som prosenter av samtidig verdi for konsumprisindeksen, men tiden fløy litt ifra meg. Jeg har ikke slått det fra meg, dog.

2015-02-24

Med malt i sentrum

Det startet i en kø. Køen for å levere avlingen med bygg, der Jacob Hansen satt fra tidlig kveld til godt over midnatt. Mens køen sneglet seg fremover, hadde han god tid til å tenke over om hva annet de kunne bruke kornet til. Der og da kom den første kimen til å starte et bryggeri.

Neste trinn var et bryggekurs på Sjetlein, landbruksskolen et par steinkast fra gården. Kursholderen kom fra Stjørdal og bryggingen var med røykmalt, brødgjær og en rikelig mengde sukker. Resultatet ble spesielt, – Det verste vi har smakt, mener de selv, Jacob og Inger på gården Moe Nedre, men de ble bitt av bryggebasillen.

Moe Gårdsbryggeri bruker det gamle bumerket som logo.
Logoen for Moe Gårdsbryggeri
Nå står bryggeriet der: Moe Gårdsbryggeri i Trondheim. Trondheim? Ja, Leinstrand i Trondheim kommune – Sør-Trøndelags største korn-kommune. Fokuset på malt har de beholdt. De dyrker kornet på gården, de malter det selv, de brygger det selv og de skal selge ølet i egen gårdsbutikk – fra kommende fredag.

Mellom den første idéen og det ferdige bryggeriet er det mange år og mye innsats. Jacob har gått veien via hjemmebrygging og etterhvert hjemmemalting. I hjemmebryggmiljøet har vi smakt ølet hans på tallrike konkurranser, under navnet «Drengens bryggeri».

I hjemmebryggkonkurranser bør man ofte være taktisk. Man lirker inn noen ekstra poeng ved å brygge litt mer robust, litt mer mørkt, og med litt ekstra humle. Men ikke Jacob. Han brygger solid håndverksøl og lar heller de andre stå for taktikkeriet. Han brygger gjerne i lyse typer. Det er ikke typene som ølnerder elsker. Likevel er nettopp de øltypene som er vanskeligst å brygge.

For et par år siden tok han førstepremie i klassen «typeriktigste øl» med Drengens Pilsner. Det samme ølet havnet aller nederst i klassen «særeste opplevelse», det var med andre ord en ypperlig, typeriktig pils. I tillegg tok den fjerde-plassen i klassen «beste lyse øl» – en klasse der pilsnere erfaringsmessig skulle være fordømt til godt under midtstreken. Jeg husker den, det var en godt brygget pilsner – øltypen de fleste hjemmebryggere ikke ville evne å brygge om livet deres stod på spill.

Inger og Jacob arbeidsdeler og utfyller hverandre. Hun tar papirarbeidet, det administrative og gårdsbutikken. Han tar det praktiske med bryggingen. Å starte eget bryggeri er ikke gjort i en håndvending. Det er mye papirarbeid, ikke minst rundt bevillinger og tillatelser. De har kjørt parallelle løp med både statlig og kommunal bevilling, og får dermed «alle» rettigheter.

Det brygges på et 200 liters Speidel.
Bryggeriet på Moe Gårdsbryggeri
Bryggverket er et 200 liters Speidel-anlegg, med to 250 liters Speidel gjæringstanker. Planen er å brygge ukentlig, altså i størrelsesorden 10.000 liter pr år, men med en visjon om å kunne skalere opp til det dobbelte uten å måtte bytte utstyr. Sammenliknet med andre mikrobryggerier er det lite, men så er heller ikke bryggeriet noen heltidsbeskjeftigelse. Gården, Moe Nedre, er typisk ved at den er et konglomerat av ulike økonomiske ben å stå på.

Det som er spesielt ved Moe Gårdsbryggeri er malteriet. Idag malter de på karmer på ca 2 m2 – omkring 25 kilo om gangen. Det nye bryggeriet på 200 liter sprenger kapasiteten på maltingen, for da trengs det rundt to batcher med malting for hvert brygg. Dermed er de i gang med å bygge nytt og større malteri på låven.

Kornet de dyrker er standardslagene, Tyra som torads bygg, og Tiril, Brage og Edel som seksrads. Mange snakker varmt om klassiske norske byggslag som Maskin og Domen, ja endog finske Saana, men de er ikke fullt så enkle å få tak på.

Ved å bruke byggslag som egentlig er ment for dyrefôr, må man gjødsle med omhu, så det ikke blir for mye proteiner i kornet. Dernest bør meskingen skje med proteinpause for å bryte ned proteinene. Moe bruker et tretrinns meskeskjema med pauser på 40°, 52° og 64-69°C.

Det blir ikke røykmalt, og i første omgang er det kun basismalt, selv om Jacob har eksperimentert med krystallmalt i stekovnen. Omkring 80% av malten i ølene vil være egen-maltet og egendyrket. Det øvrige – spesialmalten – kjøpes. Her går de mot strømmen, for det er vanskelig å konkurrere med kommersielle maltere, både på pris og mengde. Derfor er malting i lavvolum mest for spesialmalt, og gjerne røykmalt. På den andre siden, et gårdsmalteri vil nok gi maltet mer preg enn kommersiell malt. Og når man likevel dyrker kornet, så hvorfor ikke? Det blir forøvrig ikke noe salg av malt, selv om det ikke er utelukket i fremtiden.

Tankegangen bak Moe Gårdsbryggeri glir som hånd i hanske inn i grunnkonseptet bak Ny Nordisk Øl, som er blant det hotteste eksperimentelle innen øl i Skandinavia for tiden.

Når gårdsbutikken åpner ølsalget, er det første ølet Moe Gårdsbryggeri Drengens Debut. Igjen er det en lys og nådeløs øltype der eventuelle feil ikke har noe særlig å gjemme seg bak: Engelsk Golden Ale. Dette er en temmelig lite kjent øltype. Bakgrunnen for den er at engelske ale-bryggerienes ønsket å demme opp for pilsner med et øl imellom en bitter og en pilsner. Dermed er det et lyst og lettdrikkelig øl, men med malt og noe nedtonet fruktighet.

Karm som malten tørkes i.
Maltkarm
Hvilke andre typer tenker de å brygge? Inger liker malt, og tenker i retning brown ale og bokk. Jacob har lyst til å forsøke bière de garde og farmhouse. Også i ølvalg utfyller de hverandre. – Men ikke noe surøl. Du vet hva jeg mener om surøl, sier Jacob og forsterker understatement'et med et smil.

Det blir også en porter, og selvfølgelig blir det et juleøl. Det blir også pils – utstyr for å temperaturstyre lagering er allerede delvis på plass. Når de skal brygge en pils, blir det en skikkelig pils; ikke en generisk lavfruktig, kvasiundergjæret lyst øl med etikett som alluderer til tsjekkisk, historisk og førkrigs for å bortforklare at det ikke helt smaker som pils.

Malt er kanskje den mest undervurderte ølsmaken. En gang i tiden handlet øl mest om malt, men humla har tatt over førersetet de siste tiårene med mikrobryggerirevolusjonen. De mest prestisjetunge smaksgiverne fra malt idag, er ikke maltpreg, men alkohol og den tyngre halvdelen av Maillard-reaksjonen, med kaffe, sjokolade og så videre oppover. Altfor ofte er maltpreg en nedtonet sekundærsmak som mest brukes til å balansere noe annet. Men når vi går til de klassiske bryggenasjonene, er malt viktig, i hvert fall for stilarter som er eldre enn 1840.

Malt ble umoderne. Men motene svinger, så malt vil returnere. Helt alene er humle som én hånd som klapper. Man må forstå og verdsette malt for fullt ut å kunne verdsette humle. Malt er i forhold til humle som romansk stil i forhold til gotisk, som barokk i forhold til rokokko, som romaner i forhold til poesi. Malt er viktig.

Jeg vil vite om de kommer til å brygge etter gamle, lokale tradisjoner. – Nei, det er nok ikke så mange overlevende byggetradisjoner her. Leinstrand har nok mer tradisjoner for hjemmebrenning. Det nærmeste er en eldre mann som i sin barndom hadde vært med sin far på brygging. I det minste blir det neppe noen «gjenskapte» ølstiler basert på utilstrekkelige data, interpolert med antakelser og spisset til dagens ølmarked. Moe Gårdsbryggeri fremstår som solid og uten hype.

Leinstrand har flere bryggeråstoffer enn malt. Nabogården har brønn med høyt kalkinnhold, velegnet for en londonsk porter. Trøndelag har mye leirjord, og i leire blir det mye kalk. Det merkes best i brønnvann.

Også humle finnes lokalt. Gården ligger i sydvendt skrånende terreng ned mot Gaulosen der Gaula renner ut. Både der nede og i bekkedalene som leder nedover mot Gaula vokser det vill humle, eller kanskje det er forvillet humle. Jacob har forsøkt å brygge på den. – Det ble ikke så mye bitterhet ut av den, men det er mulig jeg høstet litt for sent. Uansett satser ikke Moe Gårdsbryggeri på humlesterke øl med amerikansk aksent. Det blir mest fokus på typeriktige utgaver av klassiske europeiske ølstiler.

De har også vært innpå tanken om å dyrke humle selv. For testing har de kjøpt humle via Ekra gartneri, en hardfør sort tilpasset norsk klima og som går under navnet Teledøl. Gamle humlesorter på vei tilbake. Ekra har levert hele 18 ulike sorter humle, og de kan sikkert kontaktes dersom noen er interessert i å kjøpe humle til hagen sin.

Speidel Gjæringstanker.
Speiden gjæringstanker
Gårdsbutikken åpner trolig på førstkommende fredag. Til å begynne med blir ølene bare tilgjengelig der. Deretter kommer de nok til de bedre utstyrte ølbutikkene, samt trolig på puber. Etterhvert kommer det sannsynligvis noe juleøl på Polet også, men puber og restauranter frister mer enn å jobbe opp mot Polet når det gjelder sterkøl.

Om du vil få med deg batch #1, bør du ikke vente for lenge. De første par batchene er bygget på det gamle 50 liters Speidel-anlegget. Derfor er ikke batchen så stor, og kan bli raskt utsolgt.

For å komme dit, kjør til Klett, ta av mot Byneset, ta av til høyre ca 2,2 km etter du passerte kirken, der det er skiltet at Pilegrimsveien tar av fra fylkesveien. Pilegrimsveien går like forbi gården, og fortsetter med en bratt stigning opp mot Heimdal og Byåsen. – Vi har spøkt med å sette opp skilt for pilegrimene: «Siste vannhull før bratt stigning». Butikken er åpen tirsdager 12-15, fredager 14-17 og lørdager 11-15.

Jeg gleder meg!

Side 5/53: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »