Anders myser på livets særere sider

Side 5/43: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2014-01-05

Øl er iallefall øl …

… heter det i en ikke så veldig gammel sang. Men hva er egentlig øl? Hva er definisjonen på øl? Og hvor slutter en drikk å være øl og begynner å bli noe annet?

På den mest snevre siden har vi Renhetsloven, som i sin mest restriktive versjon sier at øl er en alkoholisk, gjæret drikk brygget kun av byggmalt, humle, vann og gjær. Det er en definisjon som ekskluderer mye av det vi intuitivt anser som øl. På den andre siden finnes det en rekke øl som ligger utenfor den europeiske bryggetradisjonen, og om vi skal finne en definisjon som omfatter dem, vil jeg foreslå «en alkoholisk drikk som er gjæret på sukkerstoffer som i hovedsak er ensymatisk omdannet fra kornstivelse».

Og når vi definerer øl, er det også interessant å definere nabokategoriene. Vin er ofte definert som gjæret saft av bær eller frukt. Og selv om botanikken ikke alltid samsvarer med den gjengse oppfatning av hva som er bær, frukt, nøtter osv, så er det en kjerneforskjell i at vin gjærer den sukkerholdige saften vi får fra planter, mens øl gjærer sukker som er konvertert ifra stivelse, og mjød gjærer honning.

Norsk Wikipedia definerer øl som «en samlebetegnelse på alkoholholdig drikke brygget på korn», mens engelsk Wikipedia definerer det som «an alcoholic beverage produced by the saccharification of starch and fermentation of the resulting sugar», hvilket åpner for potetøl og bananøl. Den danske mener at øl er «en alkoholisk drik, der fremstilles ved en bryggeproces, hvori der indgår malt, vand og gær [samt andre ting]», mens den svenske snakker seg rundt definisjonsproblemet. På tysk beskrives den som «ein alkohol- und kohlensäurehaltiges Getränk, das durch Gärung aus den Grundzutaten Wasser, Malz und meistens Hopfen gewonnen wird» og så fortsetter de med en slags avviksliste ved å liste ulike ingredienser som er kjent i ulike europeiske øl. På nederlandsk er de relativt konkrete med: «een gefermenteerde drank gemaakt met water, mout en plantendelen (of extracten daarvan) die instaan voor de smaak en/of de bewaring van het bier (bijvoorbeeld kruiden en/of hop)». Og på fransk har de ikke mindre enn to, tilsynelatende motstridende definisjoner, først «une boisson alcoolisée obtenue par fermentation de matières glucidiques végétales et d'eau» og deretter «une Boisson alcoolisée obtenue par transformation de matières amylacées par voies enzymatiques et microbiologiques».

Nå skal jeg ikke dvele så lenge ved at ulike deler av Wikipedia har motstridende definisjoner på øl på ulike språk – det hadde vært å slå inn veldig åpne dører. Men det er interessant som en sjekk på at grensene for hva som er øl er særdeles flytende (no pun intended).

Min gamle «Norges Lover» i utgave fra 1992 definerer øl innenfor den gamle norske Renhetsloven, i lov om øl fra 28 juni 1912: «Ved øl forståes enhver ved gjæring eller på annen lignende måte fremstilt alkoholholdig, udestillert drikk som ikke er tilberedt av eller tilsatt andre stoffer enn vann, malt, humle og gjær […]» og så fortsetter de med å tillate einer, einebær, pors og sirup (maks 100g/l) og sukker (maks 50g/l) for hjemmebrygging, samt at vørterøl offisielt også er øl.

Vareleksikon fra Tiden Norsk Forlag ifra 1955 (opprinnelig et svensk verk) skriver «Øl fremstilles av malt, humle og vann ved alkoholgjæring.» men medgir senere: «I enkelte land brukes foruten malt også andre stivelsesholdige råstoffer, som mais og ris, sirup og sukker.

Store Norske Leksikon fra 1983 danser seg elegant gjennom definisjonsproblematikken ved å si at øl er «alkohol- og karbondioksyd(kullsyre)holdig, udestillert drikk som i Norge i henhold til lov er fremstilt av malt, humle, gjær og vann.»

Rabin og Forgets Dictionary of Beer and Brewing gir en todelt definisjon: «1. A generic name for alcoholic beverages produced by fermentating a cereal or a mixture of cereals. 2. An alcoholic beverage made by fermentating malt with or without other cereals and flavored with hops.» Det er null aksept for sukker der – med mindre man tar høyde for at sukkerrøret er enfrøbladet akkurat som de fleste kornslag som brukes i øl.

Er vørterøl egentlig øl? Nei, det er vørter, og burde heller vært benevnt ølvørter, da vørterøl høres ut som øl laget av vørter, dvs det meste av de ølet vi får kjøpt.

Er E. C. Dahls Ingefærøl egentlig øl? Nei, det er brus smaksatt med ingefær.

I praksis finnes det nok to parallelle definsjoner på øl, en bred som tar utgangspunkt i konvertert stivelse fra korn, og som har et globalt og historisk fokus, men som også inkluderer mye som vi kanskje ikke ville gjenkjent som øl. Dernest er det en smal definisjon på en handelsvare i med opphav i vestlige land, og som koker ned til at de skal skal smake, lukte, føles og se ut som det vi forbinder med øl.

Den mest restriktive definisjonen knirker fælt, selv om de som fremsetter den ofte ikke ser det. Det vises ofte tydligst dersom man etter en restriktiv definisjon av øl kaster seg ut i utsagn om at øl er så-og-så mange tusen år gammelt, uten å dvele et eneste sekund ved at man nettopp har bortdefinert disse gamle drikkene som ikke-øl.

Mitt forslag på en definisjon er En gjæret, alkoholisk drikk laget i hovedsak på sukker fra nedbrutt stivelse fra korn og vanligvis smakssatt med urter, især humle. På en måte er meskingen kjernen i vestlig ølbrygging, men jeg mener det er feil å kreve at meskingen skal foregå på den tradisjonelle, europeiske måten med malting og støping på ca 65°C. Derimot er stivelseskonverteringen … som skjer under meskingen … det generiske og sentrale poenget ved brygging av øl. Uvanlige måter å bruke amylase på og ikke minst andre kilder til amylase burde ikke diskvalifisere en drikk fra å være øl.

- lagt inn av Helge B. - 2014/1/10 13:15:53
I sin bok Drikkeskikker (1997) skrive etnologen og kjemikeren Astri Riddervold på side 25 dette: "Over hele landet skiller informantene fra 1950 mellom maltøl og øl, og det går tydelig frem at en hvilken som helst drikk som inneholder noe alkohol, om enn ganske lite, kunne kalles øl. Den drikken som i dag kalles øl, og som er fremstilt ved gjæring av maltet korn, ble kalt maltøl." Hele boken er digitalt tilgjengelig fra www.nb.no
Øl uten malt - lagt inn av Anders Christensen - 2014/1/10 13:56:45
Takk for påpekingen. Jeg kjenner til passasjen, og husker at jeg stusset ved den da jeg leste den for noen år siden. Hun tar vel det opp spesielt i konteksten av gjæret, utvannet melk som tørstedrikk. Materialet hun viser til er muligens det samme som Odd Nordland jobbet på, men jeg kan i farta ikke huske at han har gjort den samme vurderingen av utbredelsen av 'øl' som betegnelse på drikker som ikke er laget av malt – men jeg må sjekke. Det at hun knytter den mot ikke-malt-drikker så sterkt og så geografisk uniformt fant jeg overraskende da jeg leste det, fordi jeg kan ikke huske å ha funnet samme vurderingen på langt nær så sterk andre steder. Det er noen kilder som knytter opprinnelsen til ordet 'øl' til generisk alkoholisk, bitter drikk, men da går vi i så fall tilbake til minst tidlig vikingtid. Videre er det på sent 1800-tall og utover flere oppskrifter som bruker 'øl' i navnet selv om de hovedsaklig er sukker-baserte (se bl.a det jeg skrev om Sirupsøl den 30/12). På den andre siden virker 'maltøl' som smør på flesk og indikerer at det skulle finnes ikke-malt-øl. Jeg mistenker at det kan være en utvidning av hva man har kalt for øl som kom på 1800-tallet. Det er uansett et veldig godt tema for videre graving.

2014-01-04

Humle fra Ometyst

Kennel Ometyst på Nannestad – et par flystripelenger rett vest for Gardermoen – har sommeren og våren 2013 plantet 208 humleplanter (visstnok Northern Brewer) opp langs gjæret som omgir kennelen. Gjæret er et vanlig nettingsgjerde. Høyden er litt vanskelig å fastslå utfra bildene, men kanskje det er 180cm høyt? De håper å få reell humleavling fra 2014.

Jeg har mistanke om motivasjonen for denne plantingen mer er avskjerming mot vind eller forskjønning av gjerdet, enn det er kommersiell produksjon av humle. Jeg ser umiddelbart utfordringer med hensyn til å ta ned de gamle plantene, hvordan høste effektivt, hvordan røkte røttene og hvordan beskytte plantene mot vind. Dessuten er fire-fem meter en mer egnet høyde å sikte på for humledyrking. Høsten første året var visst moderat, hvilket er å forvente. Humla skal jo også tørkes eller fryses om den ikke skal brukes med en gang, i praksis tørkes om det skal selges kommersielt.

Jeg tror nok at kennelen fortsatt primært fokuserer på hunder, og det gjør de nok lurt i, for kommersiell humledyrking krever nok mer innsats og andre metoder enn det vi kan se fra bildene deres. Men det høres ut som en enkel og nyttig bigeskjeft når man allikevel har noen hundre meter med gjerde som humla kan klatre på. Kanskje de kan samarbeide med Amatørbryggerlauget og andre hjemmebryggere om innhøstingen?

Og forøvrig, om du ennå ikke kan smake Ometysts humle i øl på Polet, så kanskje du kan hilse på hunden Tutta – Polets id-hund som lukter seg frem til falske ID-kort. Tutta heter i det sivile Ran, bor på Ometyst og er trent til å lukte kortisol som utskilles når vi blir stressa, hvilket kunder med falsk ID visstnok gjør.

Og til slutt en advarsel til de som ønsker å bruke humle i hundegårder. Humle og hunder er ikke nødvendigvis den beste kombinasjonen. Som denne advarselen fra byggesjappa (som ironisk nok heter Northern Brewer) sier, så kan hunder få store og i verste fall livstruende problemer om de spiser humle – visstnok både i fersk og i forbrukt tilstand. Det kan være rase-spesifikt, men det er i hvert fall noe å sjekke opp før man planter humle.

2014-01-03

… ut' etter øl

Du har sikkert hørt visen Det var en god gammel bondemann, som kanskje er bedre kjent som mens mannen var ut' etter øl.

Visen ble nemlig til i forbindelse med en konkurranse som Ringnes Bryggeri holdt, der det gjaldt å lage den beste drikkevisen til en eksisterende melodi, og noen skrev en ny tekst til en gammel skillingsvise som het «Den friske vind og den milde luft». Den opprinnelige teksten er ved Claus Pavels Riis (1826-1886) mens melodien er angitt til Schulz, uten at jeg helt vet mer om vedkommende. Tallrike andre viser er smidd over samme melodi, men trolig basert på drikkevisen, ikke på visen til Riis.

Ringnes hadde noen år tidligere – i 1933 – hatt en lignende konkurranse, men der målet var å skrive den beste nye melodi til en drikkevise. Der vant Chr. Armand Halvorsen med en melodi som fikk tekst fra Finn Bø og ble til Gambrinusvisen, eller «Hva er som manna i Egyptens land?» Konkurransen var blitt så stor suksess at de gjentok den noen år senere, hvor «mens mannen var ut' etter øl» var ett av bidragene.

Dessverre vet jeg ikke hvem som skrev den teksten til «… ut etter øl» i den neste konkurransen, og det er heller ikke angitt i heftet. Kanskje Ringnes bryggeri burde være seg sitt ansvar bevisst og grave i arkivene sine og finne navnet, slik at vi kan ære den som æres bør for denne populære drikkesangen?

Og hvorfra kom all denne konkurranseiveren? Vel, poenget var vel at Ringnes var ute etter melodier og sanger å bruke i reklamefilmer for øl. Det ble til og med laget en engelsk versjon av visen, formodentlig for reklamefilmer på eksportmarkedet. Det lyder litt eksotisk idag når reklameforbudet er så innarbeidet, men vi hadde altså reklamefilmer for øl, og konkurranser om å skrive jingles til dem.

Og så var det sisteverset da. De fem første versene beskriver at mannen går ut etter øl, det kommer en ung student til konen, men mannen står bak døren, kniper dem og kaster studenten ut. I endel gjengivelser listes et sjette vers som går Moralen er: Ta din kone med; når du skal ut etter øl. Men om vi ser på den opprinnelige utgivelsen av viseheftet fra Ringnes (dessverre udatert, men jeg vil tippe rundt 1940), så finner vi ikke det verset der, selv om det er mer enn nok plass til det på siden. Så det er muligens kommet til senere. Jeg liker sjetteverset, og min kone og.

Og mens vi er inne på sære trivia om denne ølvisa, så kan det nevnes at i originalen står det «som skulde ut efter øl» mens når det samme skrives i fortid blir «skulle ut» til «var ute», og derfor skrives det «mens mannen var ut' efter øl» for å markere bortfall av en 'e' for å bevare melodiens rytme.

2014-01-02

Hvorfor Untappd er bra

Jeg har vært sånn middels negativt til rating-sites i sin alminnelighet, så la meg forsøke å være litt positiv for en gangs skyld: Jeg synes untappd.com er et rimelig brukbart system. Ok, det er mye der som er langt enklere (eller dårligere) i forhold til ratebeer.com og beeradvocate.com. Men allikevel er det endel der som jeg liker bedre.

For det første tvinger formatet deg til å være kort, siden man på godt og vondt er begrenset av en twittersk 160-tegns grense. Jeg er kjent for ordgyteri, så av og til er det bra å ha ytre begrensninger som tvinger meg til å tenke fremfor å la snavla preke uhemmet.

Dernest er det mulig å få det ut som en RSS-feed, og untappd.com kan kobles mot foursquare.com, og for de som ønsker det kan innsjekkinger republiseres på twitter og facebook. Det er den typen integrasjon som jeg mener gir en merverdi fremfor å holde alt innenfor ett system.

Videre er untappd.com temmelig upretensiøs, og den lar deg registrere øl uten å måtte sette en score eller gi kommentarer. Den er enkel og lettvekt, og den har venne-konsept så du kan følge med på hva vennene drikker. Med et supportabonnement kan du laste ned alle dine data. Dessuten er jeg en sucker etter badges …

På den andre siden er det lite røkt av dataene som er lagt inn, og det er mange funksjoner som godt kunne vært et hakk eller tre mer avanserte på å filtrere informasjon. Teamet bak er veldig lite flinke til å annonsere badges mer enn en dag eller to i forveien, så endel badges kan lett gå en hus forbi. Det er lett å miste oversikten når du får et par titalls venner – i hvertfall om de er mer enn middels drikkfeldige.

Men for å generere et spor over hva jeg har smakt på er den helt grei og jeg vil heller ha noe som er for enkelt der jeg savner noen bells og whistles, enn noe som er så overkill at jeg slutter å bruke det.

Og hvis noen vil «friend'e» meg, så er brukernavnet anchr :-)

2014-01-01

Bare en tilsetning?

Jeg har etterhvert gjort meg noen refleksjoner rundt tilsetninger i øl – først og fremst gamle og litt sære tilsetninger på historiske øl. Jeg tror de litt ofte blir oppfattet som rene smakstilsetninger eller i beste fall tilsetninger av sukker – mens andre effekter overses.

La oss ta den hyppigste tilsetningen til øl: humle. Hva bidrar den med? Bitterhet og aroma. Og så en infeksjonshemmende effekt. Og så virker den klarende på ølet, og dessuten kan gi det litt farge. Og ja, det finnes øl hvor selv disse mindre kjente effektene er svært reelle og tilsiktede, men oftest tenker vi på humle som en ren smaksjustering.

Jeg skrev nettopp om oregano i øl, men glemte å nevne at oregano hemmer gjæren. Noen (se slutten av denne tråden) har erfart at en gjæring med oregano stopper opp, og man må tilsette mer gjær dersom man skal nå FG og få skikkelig utgjæring. Det rimer med at oregano tidligere ble brukt infeksjonshemmende ved tilsetning under modning. Men samtidig vil det også virke gjæringsstoppende – og kanskje er en dose oregano på rett tidspunkt under modning ikke bare for å gi smak, men like så mye for å bevare en ekstra sødme og unaturlig høy FG i ølet.

Honning kan tilføre brygget både smak og sukkermateriale for gjæring, men honning inneholder også gjær som undertrykkes av en for høy sukkergehalt, men som «spontangjærer» når den tynnes ut i vann. Så når oppskrifter inneholder litt honning, så kan det tenkes at det skal tilsettes like før gjæringen skal starte, og at det egentlig er tilsetting av gjær. Druer har lignende effekt.

Jeg så en oppskrift på et afrikansk tradisjonsøl, der det skulle kastes en neve korn i karet som noe av det siste før «vørteren» var klar for gjæring. Ettersom dette er et øl der melkesyrebakterier er viktige under gjæringen, er det sannsynlig at håndfullen med korn egentlig er en tilsetning av bakterier, ikke bare en smakstilsetning.

Dette var bare tre eksempler, men det illustrerer poenget: tilsetninger er ikke alltid bare smakstilsetninger, det kan også være tilsetninger av ensymer eller av mikrobiologi, det vil si tilsetning av aktivt smaksgenererende komponenter. Men for det utrenede øyet vil det lett oppfattes som en passiv smakstilsetning, eller endog en meningsløs og borteffektiviserbar tilsetning.

Litt av bakgrunnen for at dette ofte blir oppfattet utelukkende som smakstilsetninger er at det gjerne er antropologer og historikere som beskriver slike oppskrifter. Slik går effekter utover smakskomponenten tapt på grunn av manglende bryggeteknisk innsikt. De spør ikke hvorfor man tilsetter noe, de er mest interessert i at man tilsetter det.

2013-12-31

Endringer på bloggen

Aller først: Godt nytt år!

Jeg har gjort noen endringer på bloggen, og vil gjerne fortelle litt om det og om bakgrunnen. For det første er captcha-kodene fjernet, og motivasjonen er at det var så mange som hadde problemer med å bruke dem. Trolig var det et relastingsproblem som slo ut på bestemte kombinasjoner av browsere eller noe slikt. Borte er de, og jeg har kun to-pluss-tre-spørsmålet igjen. Jeg håper det holder. Ellers har jeg forresten vurdert å fjerne kommentarer helt.

Jeg har lagt opp til flere muligheter rundt RSS-feeds, slik at man kan få med hele innlegget, kun overskrift, eller bare starten (i to varianter). Det er sikker endel som er glade for å kunne velge dette på en praktisk måte.

Til slutt har jeg redirigert opp-URL for bloggen til den underbloggen som går på øl. Poenget er at jeg vil begynne å blogge mer om andre tema. Samtidig er jeg klar over at mange leser bloggen – ikke bare øl-underbloggen – men tenker på den som en ølblogg. De som ønsker å lese hele bloggen bør heller bruke URL som slutter på …/beer, mens de som ønsker å hele alt kan bruke URL som slutter på …/alt.

Hm - lagt inn av Captain Frodo - 2014/1/5 21:19:03
http://anders.geekhouse.no/alt Not Found The requested URL /alt was not found on this server.
Ja, ikke helt bra forklart - lagt inn av Anders Christensen - 2014/1/5 23:13:39
Det burde vel kanskje vært eksplisitt sagt at 'blog' ikke kunne fjernes, slik at det blir http://anders.geekhouse.no/blog/beer og http://anders.geekhouse.no/blog/alt osv.
Hm.bis - lagt inn av Captain Frodo - 2014/1/19 12:12:49
Og jeg burde kanskje skrevet at jeg eksplisitt tenkte på lenken øverst på denne siden, under overskriften 'VIKTIG!', der du annonserer endringen :-)

Oregano-ølbrygging

Øl brygges på malt og humle, rett? Joda. Det beskriver nåsituasjonen, men i tidligere tider brukte man et vell av ulike krydderurter, både før humle kom, og selv som billig erstatning for humle etter at de var kommet. Ett av disse krydderne var bergmynte – Oreganum vulgare, som er nært beslektet med hva vi finner i oregano-krydderet.

Planten kom frem i lyset da jeg leste at den – eller egentlig krydderversjonen – også kaltes spansk humle, noe som fikk meg til å tenke at den kanskje hadde vært brukt i ølbrygging. Dessuten kom den opp nylig i en diskusjon rundt et prosjekt rundt bruk av gamle norske krydder i brygging – som jeg håper jeg får mulighet til skrive mer om senere. Men her og nå: oregano eller bergmynte.

Har brygging med oregano en historikk? Javisst, men man må riktignok grave endel før man finner det. Odd Nordland har ingenting, men hans data strekker seg bare tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. Ian Hornsey burde ha fått det med siden han hadde en ambisjon om å beskrive alt som noensinne var brukt som ingrediens i øl, men nei.

Men er er igjen Nils von Hofstens Pors och andra humleersättningar och ölkryddor i äldre tider en uvurderlig kilde. Han refererer til at den tyske legen Johann Placotomus (1514-1577) lister planten brukt for medisinsk øl. Videre siterer han Pierpoint Johnson (trolig ifra hans oversikt over britiske villplanter ifra 1860) som mener den ble mye brukt blant «cottagers» i England til hjemmebrygget bordøl. Han siterer videre Caspar Schwenckfeldt (1563-1609) som hevder at i Schlesien tilsettes den i øl «och hänges i fatet för at ölet icke så lätt skall surna.» Jeg oppfatter det som tilsvarende tørrhumling.

Arthur Reginald Horwood (1879-1937) siteres på «att växten begagnades för att göra ölet rusande». Det er et utsagn som også Annemarta Borgen kom med i sine bøker. Det minner om endel påstander om humle, der det nok var en misforståelse. Humla gjorde ikke ølet mer rusende, men man trengte mindre malt og alkohol for at ølet skulle ha samme holdbarhet. Og siden sterkt øl har stor holdbarhet, så ble det til at humla gav ølet større styrke.

Dette siste bærer gjenklang i noe Linné siteres på ifra sin svenske flora ifra 1755, der von Hofsten gjengir: sättes till öl av västgötarna för att det hastigare skall berusa.

von Hofsten tar også opp navngivningsproblemene rundt artene, og nevner for eksempel at begrepet «spansk humle» ble brukt om den arten av oregano (Oreganum prismaticum, O. creticum) fra middelhavslandene, og at den helt klart ble brukt til øl. Ikke bare finnes det belegg for det i humle-benevnelsen, men han siterer også kilder som bruker uttrykket «Spanisch-Hopfenöl». Den nordiske formen har Gunnerus kalt klevhumle, mens den idag vanligvis kalles bergmynte mens i Danmark har den blitt kalt jordhumle, som i Norge er en helt annet plante. Slike problemer gjør det lett å trå feil når man skal velge urter utfra gamle kilder.

Det er bare å konkludere med at oregano har vært brukt i ølbrygging, både middelhavsversjonen som vi bruker som krydder og vår hjemlige variant. Dog har det også gått ut av bruk … kanskje det var fordi humle var bedre, eller kanskje det var fordi hjemmebrygging gikk av moten.

Om hvilke deler av planten som bør brukes siterer han Pierpoint Johnson som mener at blomstrende grenspisser er det beste. Jeg vil tro at man kan kutte lengre nede enn bare spissene, og knytte det sammen til en bukett som man kan tørrhumle med.

Har noen brukt oregano i øl i moderne tid? Ja. Her er erfaringene fra to hjemmebryggere, det er alltid nyttig å vite hvilke erfaringer andre gjorde, enten man ønsker å gå i deres fotspor eller ikke. Thebrewlog og localbeerblog. Sistnevnte bygger på førstnevnte.

Dersom noen blir inspirert til å brygge et oregano-øl, eller i det minste eksperimentere litt med tørrhumling med oregano, så er det fint. Dersom noen til og med kjøper seg frø og dyrker selv, så det er kjempeflott. Uansett hadde jeg vært glad for å høre om resultatene.

2013-12-30

Sirupsøl

Jeg snublet over følgende oppskrift for et hjemmebrygget sirupsøl ifra en husstellsbok utgitt i 1914. Det er ganske klart at ikke alt var ubetinget bedre i gamle dager – i hvert fall ikke for hjemmebrygget øl.

Boka er «Husstel for fortsættelsesskoler, ungdomsskoler, vandrekjøkkener og skolekjøkkenkurser for voksne elever i by og bygd» av Dorothea Christensen (no relation) og Helga Helgesen. Jeg har åttende utgave ifra 1914, mens forordet indikerer at første utgave kom ut i 1891. Her skal jeg se nærmere hva de skriver om øl og hjemmebrygg.

Slike bøker er artige tidskapsler, og studiene av den kan lære oss mye om fortiden og hvordan man tenkte og handlet. Øl er omtalt etter te, kaffe og buljong, og like foran småbarnsmat og sykemat. Boka er ikke upåvirket av samtidens sterke avholdsbevegelse, og har blant annet følgende advarsler spredd utover i avsnittet om øl, vin og brennevin: «Disse drikke indeholder alle et giftstof, alkohol, som fremkommer ved gjæring. [...] De alkoholiske drikke gjør uendelig megen skade, og bør bare nydes efter lægens raad som medicin. [...] Den som bruger sine penger til alkoholiske drikke, kaster sine penger bort uten at gjære sit legeme nogen nytte, da de alle gir liten eller ingen næring i forhold til de mange penger som betales for dem.» osv. Det er ikke måte på hvor ille alkholen er.

En passasje litt senere er beskrivende for datidens hjemmebrygg: «Til hjemmebrygget øl benyttes ofte briskelaag eller enerlaag (enebær og vand) istedetfor bare vand, og malt erstattes ved sirup eller sukker. Øllet farves mørkt med brændt sukker.» For det første er vel einerlåg helst trukket ut av einerbar, ikke einerbær, selv om bærene gjerne må følge med. Men verre er det at man helt kan hoppe over å bruke malt og kun bruke raffinert rørsukker (farin). Det er omtrent fra denne tiden jeg tror tradisjonen med tomtebrygg stammer, en slags by-hjemmebrygging av juleøl. Det er alkoholsvakt og ofte kun brygget på sukker og krydder, helt uten malt.

Så til oppskriften for Sirupsøl:

SIRUPSØL.
20 l. vand, 1 kg. farin, humle for 10 øre, gjær for 5 øre, 1-1½ dl. brunet sukker til farve.

10 l. vand, sukker og humle kokes og siles, tilsættes resten av vandet, staar til det er melkevarmt, tilsættes gjæren, henstaar i 3 dage. Øllet skummes hver morgen. Fyldes paa flasker. Bør ligge 8-14 dage i kjelderen før det brukes.

Til dette er det å kommentere at koketiden for humla ikke nevnes, og det derfor lett kan bli avhengig av hvor raskt man klarer å koke opp 10 liter. Gjæringstemperatur er også ikke angitt, men det antas romtemperatur. Dessuten må det sies om humla at den er avhengig av pH for ekstrakt av smaksstoffer, og sukkervann har en helt annet pH enn vørter.

Men det er tross alt ikke annet enn humlet sats.

Denne miserable tilstanden for hjemmebryggingen var nok et resultat at flere omveltninger som hadde skjedd utover 1800-tallet. For det første var alskens kolonialvarer blitt langt mer tilgjengelige og ikke minst billige, slik at sukker var noe man kunne sette øl på – ja til og med noe man foretrakk fremfor malt på grunn av at det var enklere. Boka nevner maltekstrakt i annen sammenheng, og det er interessant at det ikke trekkes frem som et alternativ til farin for brygging.

Dernest hadde de kommersielle bryggeriene rundt om i landet laget så billig og kvalitetsmessig så godt øl at hjemmebryggingen var på vei ned og bort. Tidligere var hjemmebrygging nærmest en nødvendighet, mens det etterhvert ble redusert til raritet og spesielle tilfeller. Øl var ikke lengre noe man brygget, det var noe man kjøpte.

En annen ting er at denne oppskriften ikke akkurat gav kraftig øl. Med en utgjæring på 75% skulle dette gi 2,4% abv – altså lettøl.

Og til slutt en annen, urelatert observasjon: Under brennevin skrives det at det «lages av druevin (konjak), korn (akevit) og poteter (spiritus).» Opprinnelig var akevitt kornbrennevin, liksom whisky, men over tid viste det seg mer økonomisk hensiktsmessig å brenne på en basis av poteter enn av korn. Norsk akevitt som et potetbrennevin er en nokså ny affære, og ikke nødvendigvis et trinn i smaksmessig riktig retning. Akevitten har jeg forresten klaget på før.

2013-12-29

Pastafarisk øl

OK, jeg skal ikke gå helt pastafarianisme her, men tanken kom faktisk den veien. Hvordan lager man et pastafarisk øl – et øl laget på pasta? Og blir jeg pastabeerian om jeg brygger og drikker det? Er det forresten øl? Det blir lett et definisjonsspørsmål som vi kan ta ved en annen anledning, men kortversjonen er at jeg mener det må være det siden det er alkoholisk drikk gjæret på sukker som er ensymatisk konvertert fra stivelse fra kornplanter.

Pastafarianismen er selvfølgelig en litt flåsete referanse, men jeg har faktisk seriøse vinklinger til dette også, og jeg skal komme tilbake til dem senere. Den europeiske mesketeknikken som nesten universelt brukes i vestlig øl er bare én av flere mulige teknikker for å konvertere stivelse til sukker, og alternativ mesking er et digert og spennende felt. Nå først tar vi et eksperiment i å brygge et øl på pasta med parallellisering av mesking/stivelseskonvertinger og gjæring.

Pasta er stivelse, men gjær kan ikke spise stivelse, så man trenger en kilde til amylase, som er ensymet som bryter opp de komplekse stivelsesmolekylene til relativt enkle sukkertyper. Hvilke kilder har man for amylase? Malt, morsmelk, spytt, ulike røtter, Aspergillus-sopp … og fiks ferdige ensymer fra Brewferm. Det er egentlig et enkelt valg, i hvert fall for en første runde der jeg mest er ute etter å teste litt.

Så la oss sette opp et eksperiment. Vi koker opp pasta, så vi vet at vi ikke har villgjær; heller av vann så det akkurat dekker pastaen; tilsetter amylase for å få igang omdanningen til sukker. Til slutt tilsetter vi gjær for å gjære det hele – ja, og så litt gjærnæring, kanskje.

Det er to viktig designkriterier her. For det første: hvilken temperatur skal vi «meske» på? Under ølbrygging bruker vi vanligvis 62-68°C i et range for å aktivisere alfa- og betaamylase i ulike forhold. Da er mesketiden typisk én time, men erfaring tilsier at malten som brukes har så mye ensymer at jobben ofte er unnagjort på 15 minutter. Det er fullt mulig å meske på langt lavere temperaturer, det tar bare lengre tid. Under sakeproduksjon er gjæring samkjørt med det trinnet som tilsvarer mesking, så man kan si at de «mesker» på gjæringstemperaturer.

Så hvorfor ikke? La oss si i overkant av 20°C, som er høyst tolererbart for gjær. Jeg tok tre syltetøyglass med 2 dl lunkent vann og 100 gram oppkokt, avrent pasta. Som gjær brukte jeg like store mengder Danstar Nottingham, ca 2,5 ml av en gjærslurry jeg vannet ut fra en litt gammel pakke jeg hadde liggende. Forskjellen mellom glassene var at glass #1 ikke fikk noen ensymer, glass #2 fikk 2,5 ml av Brouwland Beerzym Multi, mens glass #3 fikk 1,5 ml av Brouwland Beerzym alpha-beta. Forskjellen i dose var mest fundert på at bruksanvisningene angav en ti ganger høyere dose for Multi enn for alfa-beta.

Som nevnt var dette et første utforskende eksperiment. Jeg luftet ikke, jeg justerte ikke for pH, jeg tilsatte ikke gjærnæring, og jeg målte heller ikke SG ved oppstart, siden den uansett ville ligge nært opp til 1,000 når det i praksis ikke var noe oppløst i vannet. Glassene ble satt på et rom der det var et-par-og-tyve grader. Det ble ikke brukt noen fornuftig gjærlås. I stedet lot jeg lokket på glassene litte halvveis tilslkrudd.

Etter ett halvt døgn var det sunket tydelig sammen i de to glassene med ensymer, men det ikke var tegn til endring på glasset uten ensymer, og det var ikke synlige tegn til gjæring i noen av glassene.

Etter ett helt døgn var sammensynkningen tydeligere, og det virket som om det var mer sammensynkning for glass #2 (multi) enn for #3 (alpha-beta). Samtidig virket det som pastaen begynte å bli tynnere og å gå i oppløsning, spesielt for glass #2. Glasset uten ensymer virket fremdeles uforandret. Jeg målte pH og SG til: 5,23 og 6,7° for Multi og 5,16 og 6,3° for alfa-beta.

Etter to døgn var prosessen med sammensynking kommet lengre. Jeg målte pH og SG til: 4,83 og 6,2° for Multi og 4,28 og 4,6° for alfa-beta. Jeg kunne nå lukte en klar gjæraroma fra glass #2, mens glass #3 hadde en tydelig bringebæraktig esteraroma.

Etter syv døgn var overflaten i glass #1 begynt å bli infisert og dekket med bakterier, og det var startet å gjære også i denne. Glass #2 var nesten helt sammensunket, men med mye bunnfall av pastarester, samt at det hadde en aroma av gjær, brød og alkohol. Glass #3 hadde også nå begynt å få gjæraroma, i tillegg til at den esteraktige bringebæraromaen var sterkt nedtonet. SG på #2 (multi) var nå 4,7°P, mens SG for #3 (alfa-beta) var 3.0°P. Begge gjæret fremdeles. Fargen er en svak lysegul fargetone, og i alle tre glassene var det nå indikasjoner på infeksjoner i ulik grad.

Mens glass #3 ble helt klart før infeksjonen begynte å komme, så var glass #2 aldri helt klart - men det kan bare skyldes at infeksjonen tok den tidligere. Det er helt klart at renslighet og infeksjonsforebygging er viktig her.

Pasta-øl, eksperiment 1
Første eksperiment i brygging av øl på pasta, etter én uke.

Egenvurdering: Ja, stivelsen i pasta kan gjæres etter konvertering med disse ensymene i stedet for mer tradisjonell mesking. Det er fullt mulig å kombinere denne ensymatiske aktiviteten med gjæringen, à la sakebrygging. Det hadde vært nyttig å fokusere mer på infeksjonsfare, blant annet gjennom å tilsette humle og å ha skikkelig gjærlås som også ville redusere mengden oksygen, noe som er nødvendig når ikke gjæringen blir så livlig at det dannes et gjærlokk. Jeg kunne også brukt ulike infeksjonsdempende midler à la det vinleggere bruker. Det er vanskelig å måle styrke på ølet, men det kunne evt måles med vekt. Videre burde det kunnet ha økt hastigheten på prosessen å tilsatt mer ensymer underveis, slik det gjøres ved sakebrygging. Jeg mistenker at ensymene denatureres, og at det er nødvendig å tilsette mer. Jeg savner også å gå dypere i hvilke ensymer som finnes i disse to produktene, som forøvrig ikke lages av Brouwland, men kun tappes om til 100 ml flasker fra større forpakninger. Jeg kunne også ha valgt en gjær som jeg var mer trygg på kondisjonen til. Det er i det hele tatt mange ting som kunne vært gjort bedre – og det skal jeg gjøre – men som et første utforskende eksperiment viser det at pastafarisk øl er bryggbart.

Den største utfordringen er å finne en litt mer spennende kilde til amylase enn 100ml plastflasker fra Brouwland.

Er det øl? Det er et digert tema å utdype, så la meg komme tilbake til det en annen gang. Neste trinn for pastaølet er å forsøke å sette en batch på en liter eller så.

Og hvordan smaker det? Tja, jeg smakte ikke på #1 som var uten ensymer, og jeg smakte heller ikke på #2 Multi som fikk infeksjon, men #3 alfa-beta var rimelig grei, med en nøytral melent hvetesmak og godt med gjærpreg. Styrken kan jeg bare anslå … 5% abv?

2013-12-28

Åh, Gode Gud!

Du skal ikke lese mye ølhistorie før du snubler over påstanden om at på engelsk skulle gjær i senmiddelalderen ha blitt kalt Godisgood. Jeg arkiverte det under T for «trolig-sprøyt», men skjøv foran meg å dykke ned i det, inntil nå.

Påstanden er repetert utallige ganger. Søk på «yeast» og «godisgood» og du får 3490 treff, som ofte ordrett gjengivelser av hverandre. Men du finner ikke noe treff med en god kilde, og det er i seg selv en god indikator på at det er tull.

Jeg har sjekket engelske ordbøker, og de refererer sålangt jeg kan se ikke til noe slikt ord. Rett nok har gjær flere navn på engelsk, der barm og yeast er de to vanligeste men ikke godisgood. Disse to engelske navnene finnes forresten i begge i norsk språkdrakt. Odd Nordland lister i sin bok «Brewing and Beer Traditions in Norway» (Universitetsforlaget, 1969) navn på gjæren i det materialet han arbeidet på, og han har registrert (side 242-243 inklusive kart nummer 14):

  • Kveik er språklig beslektet med «å kvikne til» eller «to quicken» på engelsk. Det var i vanlig bruk i fylkene langs kysten fra Telemark og helt opp til Stadt. Ordet beskriver at ting begynner å skje når gjæren tilsettes.

  • Gjær er registret brukt nesten over hele landet. Ordet betyr den som gjør noe, altså gjæren som den aktive komponenten som driver gjæringen.

  • Gjester er registrert brukt i Innlandet og langs kysten fra Sognefjorden og nordover. Ordet er relatert til svensk gjäster, nederlandsk gist, nordtysk gest og engelsk yeast. Ordet skal visstnok ha bakgrunn i et indo-europeisk ord for koking og skumming – og nettopp koking er et ofte brukt bilde for gjæring. Gjær og gjester er ikke samme ord, forøvrig. De er faktisk ikke engang av samme kjønn.

  • Nøre er et ord som var gått ut av bruk, men som var registrert tidligere brukt i et noen få tilfeller i Sør-Trøndelag rundt Støren. Ordet er relatert til å nøre en ild, og sånn sett er det gjæren som gir liv og bevegelse til gjæringen.

  • Gang eller gong er ord som stort sett brukes rundt Oslofjorden, i Mjøsområdet og via Gudbransdalen til Møre og Romsdal. Ordet er beslektet med uttrykket at «gjæringen begynner å gå» for at den starter. Dessuten er den registrert i Bergensområdet, der man generelt finner mange øst-norske bryggeuttrykk ifølge Nordland.

  • Est er bare registret ett sted i Østerdalen, og Nordland skriver lite om den. Det virker nærliggende å tro det er en forkorting av gjester.

  • Berm er relatert til engelsk barm og man finner det også i svensk og tysk. Det refererer til den flytende gjæren på toppen av gjæringskaret, men brukes visstnok også om restene etter pressing av druer eller oliven. Ordet kan også referere nedsettende til en gruppe mennesker man finner upassende – liksom skummet under gjæringen ikke akkurat er delikat.

Men tilbake til «Godisgood». Trolig er bakgrunnen en besvergelse eller velsignelse. Best kjent er nok tradisjonen med ølkauking fra Stjørdal, men vi kjenner en rekke andre ritualer og magiske handlinger knyttet til brygging, og spesielt ved mesking, gjær-pitching og valg av bryggedag. Selv om disse oppgavene ikke fremstår i et religiøst lys idag, så er det ikke vanskelig å tenke seg at det opprinnelig var opphavet.

Alle som har hoppet over gjærstarter og heller dumpet en vial eller tørrgjærspakke i en batch med øl kjenner følelsen å ta et skritt utenfor sin egen kontrollsfære. Det er kanskje den delen av bryggeprosessen der du har minst kontroll. Vil gjæren trofast gå i gang eller ikke? Hvor lang tid vil det ta? Et det noe som drar frem overtroen i folk, så er det å måtte stole på noe man har liten mulighet for å påvirke. Sjøfolk var hyperovertroiske inntil dampmaskinene kom. Og av samme grunn var det kanskje ikke så rart at tidligere tiders bryggere var overtroiske inntil de lærte seg teknikkene med rendyrking av gjæren, gjærstartere og skikkelig renhold.

Dersom vi antar at øl og ølkauk er pre-kristent, så vil det det være naturlig at det kristnes med innføringen av kristendommen, slik at 'Odin er stor' byttes med 'Gud er stor'. Og det fantes vitterlig skåler for Odin og andre i før-kristen tid.

Men det er fremdeles ikke og har aldri vært navn på gjæra.

Boka - lagt inn av Einar Mikkelsen - 2014/2/27 04:12:43
Hei, Jeg lurte på om du vet hvor jeg kan få tak i boka til Odd Nordland. Finner den ikke noe sted. Mvh, Einar

2013-12-27

Om Wiinholts «Humleavl»

Forleden postet jeg teksten til Wiinholts «Humleavl» fra 1817, og jeg lovet å komme tilbake med en analyse av teksten. Skjønt analyse og analyse … her er i hvert fall noen momenter som slår meg når jeg leser den.
  • Proff dyrkingsskala. De instruksjonene som Wiinholt gir er forbausende profesjonelle. Vi snakker ikke bare om å dytte en stikling i jorden langs en sydvendt husvegg, men å dyrke opptil to mål – tilsvarende 2-4 av dagens hustomter – med oppbinding og ikke minst oppspaing og beskjæring av humlerøttene hvert år.

  • Humledyrkingens kunst var på nedadgående. Det er også verd å legge merke til at Wiinholt beklaget seg over at selv om det fantes mange gamle humlegårder, så ble de ikke holdt i hevd. Det er grunn til å tro at humlas storskala og utbredte dyrking var befestet under Kong Kristoffer av Bayern på 1440-tallet (om ikke tidligere), med hans krav til at bøndene skulle ha et visst antall humlehauger hver. Etterhvert som slike krav faller bort over århundrene, vil også kunnskapen om humleavl synke. Her kan det nevnes at 1700-tallet var den store renselsen for utdaterte og snåle regler og pålegg. Dermed er det kanskje ikke annet å forvente enn at kunnskapen om hvordan avle humle anno 1817 var relativt dårlig.

  • Før undergjæret øl. Denne teksten er fra før det undergjærede ølet virkelig tok av internasjonalt. Det skjedde først rundt 20 år etter utgivelsen av denne teksten, og jeg har alltid trodd at det først var med det bayerske, undergjærede ølets inntog at man skulle ha tysk humle i lokalt brygget øl. Men Wiinholt irriterer seg storlig over importen av utenlandsk humle allerede i 1817. Lokal, kommersiell humleprodusjon fantes i noe monn i Norge til slutten av 1800-tallet, og Sverge visstnok helt opp til rundt 1960-tallet. I lys av dette er det litt underlig at man ikke holdt humledyrkingen i hevd, siden humla ble brukt innenlands var norsk, og det dermed må ha vært et marked for den.

  • Sterkt seleksjonspress. Vi tenker på ofte på en gårdshumle som en gammel plante, fordi den samme planten har stått der i uminnelige tider, der det eneste utviklingen og genetiske seleksjonen har vært gjennom befruktning med vill hann-humle og etterfølgende frøing. Men utfra hva Wiinholt skriver, skulle humleplantene nærmest spas opp, røttene beskjæres og så plantes ned hvert år. Ved anlegging skulle velge ut de plantene som gav best resultat med hensyn til smak og avling. Og hvert annet eller tredje år burde humlehaugen graves fullstendig opp og anlegges på ny med gjødsel i bunnen. Om man hadde så mye som 1-2 mål med humleplanter, ville det i tillegg være enkelt å eksperimentere med ulike sorter, bytte planter med naboer osv, altså i praksis et foredlingsarbeid.

  • Kryssing med villhumle. Wiinholt anbefaler også å plukke inn «den bedst voxende vilde Humle» for dyrking i humlehager, noe som også vil plukke inn gener som er tilpasset det lokale klimaet.

  • Hvorfor humlehagene er borte. Det er også forståelig at vi ikke har noen humlehager idag, men kun eksemplarer som har stått i husveggen, kanskje opprinnelig mest som prydplante. Instruksjonene for humledyrking fordrer god jord, og det ville være naturlig å pløyde humla ned når man ikke lengre ønsket å dyrke den. Jeg har tidligere trodd at det vanlige var å ha planter stående på ellers ikke dyrkbare steder, eller langs husvegg, men det synes ikke å være riktig – selv om det kanskje helst er slike planter som har overlevd.

  • Pakking og oppbevaring. Selv om man ikke visste mekanismene rundt oksydasjon, så er det veldig tydelig at de kjente effekten, og Wiinholt stresser at humla etter tørking skal pakkes komprimert og mest mulig lufttett. Dette undergraver antakelsen om at humla var oksydert og lite bitter i gammeldags gårdsbrygging.

Mest interessant blir det når vi sammenholder denne teksten fra tidlig 1800-tall og den avanserte teknikken som ble brukt for å dyrke humle, med påleggene fra midten av 1400-tallet der alle bønder skulle dyrke humle. Rett nok er det 350 år imellom dem, men det indikerer en utbredt og avansert dyrking av humle i Norge.

Hvor i Norge - lagt inn av Gustav F - 2013/12/28 10:52:06
Vet du noe om hvor i Norge det ble dyrket mest humle? Eventuelt hvilke deler av landet som hadde humledyrking som nærmet seg kommersiell skala?
Norsk kommersiell humle - lagt inn av Anders Christensen - 2013/12/28 22:10:27
Såvidt jeg vet ble det dyrket humle for kommersiell bruk på Helgøya ved Hamar på slutten av 1800-tallet. Noen har beskrevet det som uttestende dyrking, men såvidt jeg var det minst ett norsk bryggeri som brukte humle fra Hamar. Ellers, den mest utbredte dyrkingen var nok i moderat skala, med opptil et par-tre mål på en gård, og frem til midten av 1700-tallet ofte etter statlig pålegg. Den dyrkingen var dog utbredt og gjaldt alle gårder nord til Namdalen. Så det som er storskala i dette er vel i mindre grad at det fantes store humlefarmer enn at mange gårder hadde en ikke ubetydelig produksjon som måtte gi nyttige biinntekter.

2013-12-26

Den perfekte flaskeåpneren

Jeg er en samler – noe min kone kan bevitne. Jeg samler på ølsmaksnotater, men samleren i meg pusher på for også å samle på noe fysisk memorabila fra ølene jeg drikker – så det ikke bare blir en flyktig opplevelse. Jeg kunne samlet på flaskene, men boligens volum (og min kone) tillater ikke det. Jeg kunne samlet på etiketter, men det blir gjerne til at flasker akkumuleres i påvente av at de skal tas av, og dermed er vi tilbake til forrige problem. Dessuten er ikke alle etiketter enkle å ta av. Derfor samler jeg på flaskekapsler.

Og det tar oss til dagens tema: Hvordan åpner man en ølflaske slik at kapselen skades minst mulig? Eller sagt på en annen måte: at den har størst mulig samlerverdi.

Det enkleste er flasker med skrukork, ofte med 29 hakk i stedet for de vanlige 21 hakkene. Generelt er dette et amerikansk fenomen på hjemmemarkedet, men vi har sett det her hjemme også, blant annet på det virtuelle bryggeriet Lade Gårds Bryggeri (egentlig Grans), samt at Union bryggeri og muligens Mack har vel også brukt skrukork?

Noen har pontifisert at skrukorker på ølflasker forsvant ut av den norske ølverdenen fordi man ikke ville at barn skulle kunne åpne flaskene. Den historien er akkurat så idiotisk at den faktisk også kan være sann. Jeg husker i alle fall at norskproduserte Heineken-flasker for veldig lenge siden kom med skrukork av lignende type som vi idag finner på San Miguel. Men som sagt finnes det både norske og utenlandske bryggerier på markedet med skrukork, så teorien er i hvert fall ikke aktuell idag.

De flaskekapslene som ikke har skrukork, åpnes penest på den barbariske måten hvor man åpner én flaskekapsel med en gjenstand som man vipper flaskekapselen av med, gjerne en annen flaske. Jeg påstod det var en barbarisk skikk, nesten litt i samme stil som champagnesabler – men bare nesten. Fordelen er at kapslene blir helt uskadd. Ulempen er at man har null kontroll over åpningsprosessen. Dersom ølet er tilstrekkelig fizzy, så kommer det i en jafs. Jeg foretrekker å merke at pssst-lyden er vedvarende kraftig når jeg begynner å åpne flaska, så jeg kan slippe kapslen ned og flytte meg til en utslagsvask – men så drikker jeg etterhvert en god del ymse hjemmebrygget øl. Da har vi kommet til flaskeåpnerne.

Ulike
   flaskeåpnere
Fra venstre: nedtrykksåpneren, syltetøyåpneren, vinkorklirkeåpneren, vinkelneråpneren, standardåpneren med og uten utvekst.

  1. Veggmontert åpner. Fri og bevare oss for dette. Det ser kult ut, men jeg foretrekker at flaska står stille under åpningen, ikke veives rundt. Og korkene blir ikke spesielt pene etterpå.

  2. Nedtrykksåpner. Denne er litt fascinerende, men korkene blir ikke spesielt pene, med to karakteristiske merker, som etter vampyrtenner. Også denne gir operatøren lite kontroll over prosessen, da det ikke er mulig å åpne en flaske forsiktig med denne åpneren, så ikke forsøk med spesielt hissige flasker.

  3. Fuglenebbsåpner. Denne fungerer etter prinsippet om at når man trykker ned i midten av kapselen, så løsner kapselens grep rundt flaskas lepper, slik at det er lettere å vippe korken av. Dette er kanskje den mest maltrakterende måten å åpne en flaske på. Denne typen åpnere er stort sett ute av handelen, sannsynligvis fordi de er dyrere og mer kompliserte å lage enn utstansede standardåpnere.

  4. Ringåpneren. Den lider under det generelle problemet som alle små åpnere har: liten størrelse betyr mer herping av kapselen. Fordelen er at man alltid kan bringe dem med seg.

  5. Vinkelneråpneren. Denne er egentlig laget for å åpne vinflasker, men tradisjonelt har de også tilpasset en enda av åpneren for å åpne brus- og ølflasker. Brukt slik den er ment herper den korken nokså stygt. Men den er ofte velegnet til å vippe korken av etter den før nevnte barbariske måten.

  6. Standardåpneren. Denne tar tak i kapselens bakre halvdel for å få grep til vippe av kapselen. Utformingen er ofte helt flat, selv om det kan være stanset litt buede former på den. Det er tre «feil» som de fleste slike åpnere har og som ødelegger korken:

    1. Bøylen som fester over kapselen har skarpe kanter, så den lager hakk i kapselen;
    2. de er ofte så små at bøylen griper over midtre halvedel av kapselen, der dennes strukturelle stivhet er så dårlig at hakket som etterlates blir unødig dypt; og
    3. den er ofte kombinert med et utvekst på bøylen som har samme funksjon som fuglenebbåpneren.
  7. Åpning med polett. Det er imidlertid lett å bruke standardåpneren med en polett som beskytter overflaten på korken. En vanlig handlevognspolett gjør vanligvis susen, men personlig har jeg kjøpt noen tynne metallskiver i rett størrelse (for eksempel 11-1203-8 på Clas Ohlson til 19,- for en 25-pack) og kledd dem med ducttape. Det er billig, enkelt og kan brukes sammen med de aller fleste åpnerne.
  8. Vinkorklirkeåpneren. Dette er egentlig en sær variant av en vinåpner, der man skal lirke to metallstriper ned på hver side av en vinkork, og så trekke denne opp etterpå. Det er imidlertid ikke vin-delen som er interessant her, men håndtaket er formet slik at man også kan åpne flaskekapsler à la standardåpneren, og dette er den eneste slike åpneren jeg har funnet som unngår alle de tre problemene til standardåpneren. Bøylen er rund, glatt og det er nok rom mellom bøyle og mottake til at bøylen tar så langt bak på kapselen at det knappest blir merke. Dette er den nest mest perfekte flaskeåpneren sålangt jeg har klart å finne.

  9. Syltetøyglassåpneren. Den aller beste åpneren er en syltetøyglassåpner som brukes for å løfte litt på lokket til et vanlig syltetøyglass. Dermed kan man slippe inn litt luft og utjevnet trykkforskjellene og glasset kan lettere åpnes. Om den har noen ulemper, så måtte det være at materialet i plast er sårbart for å bli kuttet opp av kanten på flaskekapslene.

Underlig nok er de fire beste åpnerne (Polett-åpning, vinkorklirkeåpneren, syltetøyglassåpneren og barbarisk flipping med vinkelneråpner) egentlig ikke laget for å åpne ølflasker.

Og ja, jeg har sans for Ivar og Hugo i Pondus, men jeg kjører ikke buss. Dessuten samler jeg kun på ølkorker, ikke Cola-korker. Bare så det er sagt, lissom.

Side 5/43: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »