Anders myser på livets særere sider

Side 5/46: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2014-08-06

Hjemmebryggmåltall

Ved hjemmebrygging er det vanlig å måle ølet i noen parametre, slik som prosent ABV for alkoholstyrke, IBU for bitterhet, EBC for mørkhet, FG for restsødme. Men hvor godt treffer hjemmebryggerne?

Tilfeldigvis har vi kontrollmålinger på ti ulike øl i porterkonkurransen til Ringnes og Norbrygg, der bryggeriet sjekket måleverdiene på sin egen lab. Ettersom vi kan anta at Ringnes har en utmerket lab kan vi se hva norske hjemmebryggere i den beste enden av skalaen klarer å måle og beregne.

For det første må vi skille mellom målte verdier og beregnede verdier. For eksempel regnes IBU vanligvis ut på bakgrunn av hvor mange gram humle med hvilket opprinnelig alfasyreinnhold som kokes hvor lenge, og kanskje med tanke på hvordan og dessuten hvor lenge det har vært lagret, pH og SG på vørteren det kokes i. Men det er og blir en formel med mange litt usikre inputverdier, og til alt overmål er det mange ulike formler.

På den andre siden er OG normalt en målt parameter, der det stort sett er instrument og måleteknikk som er feilkildene.

Men stopp en halv … selv om de fem verdiene over ble kontrollmålt, så er det ikke så enkelt. Det blir litt epler og pærer. Men la oss allikevel sammenlikne målinger og beregninger, og i tillegg analysere litt med tanke på om hjemmebryggernes måltall er noe å stole på.

Vi starter med OG har bryggerene målt, mens Ringnes har beregnet den utfra restsødme og målt alkohol. Dessuten har hjemmebryggerne målt den som væskens egenvekt i forhold til vann, mens Ringnes måler den som prosent ekstrakt. Figuren under viser forholdet mellom disse to, samt tommelfingerregelen for konvertering: OE=(OG-1)*1000/4. Dette er ikke så galt, men det er heller ikke nøyaktig. I forhold til differansen mellom OG og OE – gitt nevnte tommelfingerregel, så er standardavviket i disse ti målingene på 5,3 gravity points.

sammenlikning av OG og OE

Her må det legges til at den enkelte brygger har nok mer presise tall, rent isolert sett. For det første er dette målt med ulike oechslevekter og refraktometre, og dermed er kalibreringen av disse en potensiell feilkilde.

Så har vi FG, som har de begge målt, mens Ringnes oppgir den som utgjæringsgrad, som er avhengig av målt alkohol og restsødme, mens hjemmebryggerne måler den direkte som ølets egenvekt. Igjen er konvertering mellom disse to ikke ukomplisert. I utgangspunktet er det enkelt, for (OG-FG)/OG*100 skulle gi utgjæringsgrad. Imidlertid finnes utgjæringsgrad både som «apparent» og «real». Forskjellen er at apparent – som er det en måling med oechslevekt gir – også har alkoholen med i regnestykket. Siden alkohol er lettere enn vann, «balanserer» den mot den ekstra tyngden av sukkeret. Så om vi ser bort fra alkoholen, får vi for høy verdi på utgjæring. I figuren er korreksjonsfaktoren 0,82 brukt, hvilket vi kan gjøre siden også ABV er en funksjon av OG og FG. Her finnes det forøvrig flere varianter av formler og rom for feinschmeckeri.

sammenlikning av utgjæring

Her ser det ut som om det kan være en systematisk feil, men at dataene for utgjæring fra Ringnes er «real attenuation», dvs hvor mye av sukkeret som faktisk er gjæret, uten at den lettere alkoholen klusser dette bildet til. På øyemål synes det som om standardavviket også her ligger på rundt 5 gravity points.

Alkohol har Ringnes målt, mens hjemmebryggerne har beregnet den utfra målte verdier av OG og FG. Dette er kanskje den mest etterprøvbare verdien. Her er dataene:

sammenlikning av ABV

Her er standardavviket på 0,65% og utenfor den feilmarginen på 0,5% ABV som Staten aksepterer. Det er en nokså stor feilmargin, så det er kanskje ikke grunn for hjemmebryggerne å regne ABV med så mange sifres nøyaktighet …

EBC er beregnet utfra oppskrift av hjemmebryggerne, mens Ringnes har målt den, men utfra verdiene synes det innlysende at Ringnes må ha brukt en litt annen formel enn den som hjemmebryggerne benytter … eller omvendt.

sammenlikning av EBC

Her virker det innlysende at Ringnes må ha gjort noe sært. Kanskje bruker de en formel som er ukjent for hjemmebryggerne eller kanskje er det noe annet. Tallene fra Ringnes ligger i stor grad utenfor den skalaen som hjemmebryggere bruker. Et korreksjonsledd på rundt 2,7 synes å passe, som vist på figuren. Konverter man fra Lovibond til SRM, brukes en konverteringsfaktor på 1,3546, mens konvertering videre til EBC har en ytterligere konverteringsfaktor på 1,97. Det blir tilsammen veldig nært 2,7 som synes å være forskjellen mellom hjemmebryggerne og Ringnes her. Har Ringnes fått verdier i EBC, men likevel konvertert disse dataene som om de hadde fått verdier i Lovibond? (Rent teknisk er det ikke så trivielt å konvertere mellom disse skalaene, men det er en annen – og lang historie.)

Om vi antar at konverteringsfaktoren på 2,7 er korrekt, så blir det et standardavvik på 19,5 EBC – hvilket ikke er så meningsfullt, siden vi må anta at den øker med økende mørkhet på ølet, og vi kan derfor heller bruke relativ standardavvik for EBC-verdi, på 22%. Det er mye.

Til slutt har vi IBU, som er beregnet utfra oppskrift av hjemmebryggerne, dels etter Tinseth og dels etter Beercalc, mens Ringnes har målt den. Dog vil slike målinger ikke få med alle bitterstoffer. Her er i alle fall dataene.

sammenlikning av IBU

Her er det vel ikke annet å si enn at IBU-verdier er omtrentlige, eller et relativt avvik på 26% for dette verdiområdet. Her er nok ordet «omtrentlig» veldig dekkende. Jeg undres på om ikke subjektiv smaking hadde vært en vel så presis analyse for hjemmebryggerne enn disse utregninger. Uansett, IBU-verdier er notorisk upålitelige og nesten ubrukelig til å rangere ulike brygg fra ulike kilder. Egentlig er den best egnet til å verdisette relative forskjeller mellom nokså like brygg fra samme bryggverk.

Det er ikke så enkelt å analysere dette, og det kompliseres ytterligere ved at bryggerne kan ha brukt ulik apparatur, ulike formler og der kalibrering ikke skjer ofte. Tallene kan likevel være relevante for den enkelte bryggeren på det konkrete bryggverket i forhold til å skulle justere på oppskrifter. Men det er bare ikke så enkelt å bruke tallene for å sammenlikne oppskrifter fra ulike hjemmebryggerier.

Vi hadde nok sett mer konsistent sprik om vi hadde målt ti ulike brygg fra samme hjemmebryggeri, for jeg tror hjemmebryggerne måler mer nøyaktig enn det som disse tallene indikerer. Den ekstra variasjonen ligger nok i dårlig kalibrering, ulike kalkulatorer og kanskje litt innen uvaner i måleteknikk.

Med i beregningen må vi også ta at bryggerne bak disse ti bryggene nok ligger godt over snittet av norske hjemmebryggere, så i utgangspunktet skulle vi nok anta at de hadde bedre kontroll på måltallene sine enn den jevne brygger. I tillegg er det her endel måltall som tilsynelatende er meget nøyaktige, og vi vet ikke om noen bryggere treffer godt, mens andre treffer dårlig og trekker snittet ned.

Som konklusjon er det fristende å si at måltallene fra hjemmebryggerne ikke er spillville, og at de derfor nyttige – men at de ofte har rom for stor unøyaktighet, og at det er er liten grunn til å presentere dem med særlig mange sifres nøyaktighet. … og så er det litt få data å skulle si noe presis utfra, samt at minst to av ølene i målingen egentlig er samme øl men med ulike tilsetninger som ikke påvirker disse tallene nevneverdig.

Men det er morsomt å leke med tall.

2014-08-05

Ølbrikkeforsvinningen

Du skal ikke ha frekventert puber så lenge for å huske dem: Ølbrikkene eller ølmattene. De små, flate pappaktive brikettene som man plasserte ølglassene på for å spare bordene for fuktighet.

Og så ble de borte … Hva skjedde egentlig?

Kort fortalt, de ble tidligere regnet som serveringsutstyr og var dermed lov å bruke selv om det var ølreklame på dem. Men i det øyeblikket de ikke lengre var definet som serveringsutstyr ble de ulovlig reklame i den grad de hadde bryggeri- eller ølmerker og -logoer på seg. Slik virker det i hvert fall.

Jeg savner ølbrikkene. De var ofte pene å se på, koselige å fikle med, og mange av dem var kule. De var en artig souvenir og fungerte som postkort i et nødstilfelle, og de var ofte det eneste man hadde å skrible på når man satt i en pub og løste verdensproblemer. Utenlands, som i Tsjekkia fungerer de som signal om at du vil ha en ny øl, for der samler man inn tomme glass, og setter du fulle glass på tomme ølbrikker.

Men fremfor alt var de et middel til å beskytte bordene mot fukt. Den folkeskikken min mor innprentet meg tilsier at når jeg med enkle midler og minimal innsats kan hjelpe et utested til å bevare bordflaten pen, så gjør jeg det. Og det er viktig å huske at det ikke utelukkende var et middel mot ølsøl. Selv helt uten ølsøl vil et ølglass med kaldt øl dugge, spesielt i en varm og overfylt pub. Duggen renner ned mot bordet, der ølbrikken i gamle dager sugde den opp.

Men så forsvant de, nærmest over natta, og muligens kommunevist. Det vil si, det var nok ikke ølbrikken i seg selv, men ølbrikker med reklame som ble frosset ut. For nesten alle ølbrikker hadde reklame på seg, siden de vanligvis kom som give-aways fra bryggeriene. Men utelivsbransjen stod ikke opp for dem og krevde å få beholde dem. I stedet for å stadfeste med tyngde at ølbrikkene er en nødvendig del av ølserveringen for å beskytte bordene, så mumlet de med kroppsspråket at dersom de ikke fikk ha ølbrikker med reklame, så fikk det heller være det samme.

De burde ha trykket opp ølbrikker som var blanke eller med «Bryggeriforeningen» på. Eller de kunne hatt trivia fra ølhistorien, barvitser, sodoku, quiz-spørsmål eller lignende på dem. Da ville man senere hatt en mer troverdig posisjon når man reklamereglene skulle revideres, og man kunne krevd at ølbrikker med bryggeri- og øllogo skulle være innenfor som serveringsutstyr. Som det ble, kunne ikke utelivsbransjen ha gitt stort bedre støtte til Helsedirektorats og prikkfolkets fremferd.

Og strengt tatt er de nok heller ikke helt forbudt, og de listes eksplisitt på Helsedirektoratets sider som eksempel på lovlig serveringsutstyr, men da kun med bryggerinavn og -logo, ikke med merke for spesifikke øl. Kanskje ikke utelivsbransjen klarte å skille de med bryggerilogo fra de med referanser til konkrete øl, og syntes det ble for komplekst? Kanskje de syntes det var prakk å samle dem inn etter gjestene? Kanskje de var redde for å få irreversible prikker fra overivrige kontrollører som ikke kunne alle reglene?

Nå er ølbrikkene historie, og øl-Norge er blitt et kjedeligere sted. Ølbrikkene har blitt en av de mange øltingene og ølskikkene man er nødt til å dra utenlands for å oppleve. Neste skanse blir vel ølglass med logoer. Verden blir enda mye mer kjedelig når de også får bort dem.

2014-08-04

Rein Drikkes bryggverk

Noen drar på ferie og sightseeing for å se museer, naturopplevelser eller konserter. Jeg drar gjerne på bryggerier for å se på bryggverk. Det er interessant og givende å se et bryggverk, spørre og grave for å forstå hvordan det virker og hvilke designkriterier som lå til grunn, og ikke minst forestille seg hvordan man brygger på det og hvilke styrker og begrensninger man ville møte.

I våres besøkte jeg Rein Drikke i Rissa, som er et av de nyere bryggeriene i Trøndelag. I den forbindelse tenkte jeg å skrive et bloginnlegg i en litt ny sjanger: mikrobryggeridesign. Jeg tok notater da jeg besøkte dem, og her er hvordan det virker – utfra notatene mine, som dessverre er litt uleselige og tidvis ukomplette. Jeg håper ikke det er for mange feil.

Bryggverket består av fire kar, og i tillegg kommer fem gjæringstanker. Bryggeriet stod opprinnelig hos Ebeltoft Gårdbryggeri like nordøst for Ebeltoft i Djursland i Danmark, der Peder Zacho Hansen brygget på det, men de har nå oppgradert til et nytt og større system.

Bryggverket til Rein Drikke

Både i Ebeltoft og i Rissa brukes systemet både til å brygge øl og å lage brus, og dermed brukes silkaret også som pasteuriseringskar når man lager brus, og evt dersom man ønsker å lage alkoholfritt øl. Pasteuriseringen foregår ved at en batch med brusflasker stables i silkaret og temperaturen økes til ønsket temperatur og holdes der rett lengde. For å varme opp silkaret brukes en 25kW gassbrenner som er fysisk den samme som normalt brukes på kokekaret.

Pumpe og platekjøler er koblet til en vekslerenhet, der man kan styre ulike innganger og utganger med kraner. Utvannet fra platekjøleren går såvidt jeg husker normalt til varmtvannstanken.

Alle tankene – også gjæringsfatene – er balansert til å brygge batcher på 300 liter. I Ebeltoft ble systemet brukt sammen med langt større gjæringstanker, og én bryggesesjon brygget opptil fem delbatcher i rask rekkefølge som alle ble lagret på samme gjæringsfat. Det er blant annet av denne grunn man har laget separate meske- og silkar, slik at et brygg skal være på hver tank omtrent like lenge. Dermed optimaliserer man bryggingen av flere batcher i rekkefølge.

Meskekaret er dobbeltbunnet og fylt med vann og inneholder et varmeelement som er termostatstyrt. Det må fylles med rett kombinasjon av varmt og kaldt vann for å nå omtrentlig temperatur før mesking, der det innebyggede varmeelementet kan justere litt oppover. Malten må helles i manuelt, men omrøres med en motordrevet propell. Mesken kan overføres til silkaret manuelt, eller den kan filtreres på meskekaret. Dersom den overføres til silkaret for filtrering, er det mulig å brygge flere batcher i parallell for å få en «stor-batch».

Varmtvannstanken oppvarmes med en blanding av gass og strøm. I praksis tennes gassblusset bare som en slags booster for å varme vann raskt, mens vedlikeholdsvarme går kun på elektrisitet.

Tapping foregår på et element av en tappelinje som er tsjekkisk-produsert og som tidligere har stått hos Guinness. Dog er det kun selve tappefunksjonen som brukes, ikke transport av flasker ut og inn til selve tappingen. Det vil si at flasker må flyttes manuelt, mens selve tappingen skjer med en temmelig avansert mottrykksfylling, som også vil kunne justere kullsyre i det som tappes, og som dermed også er nyttig for å tappe brus.

Jeg er usikker på whirlpool, men antar at den igangsettes manuelt i kokekaret etter flameout. Kokekar og varmtvannstank er i utgangspunktet like, og det åpner for fleksibilitet ved spesielle brygg.

Tankene er i utgangspunktet gamle meieritanker som er heftig ombygd. Det var mitt inntrykk at det meste av utstyr var laget eller sterkt tilpasset ved Ebeltoft Gårdbryggeri.

Jeg håper jeg klarte å tyde notatene mine, og at det ikke var så mange feil i denne beskrivelsen. Generelt er det et kult og greit one-of-a-kind bryggverk som krever endel manuelle operasjoner.

2014-08-03

Nøgne Ø i Danmark

I sommer var vi i Danmark. Jeg skal ikke trette leserne med beskrivelser av Legoland og andre severdigheter, men jeg vil gjerne fortelle om en episode som involverte Nøgne Ø.

Vi var i Ebeltoft på Jyllands østkyst. Der finner man vinhandleren Hos Walters, som også fører spesialøl, og dit dro jeg for å hamstre. Foran meg i køen stod to yngre nordmenn på jakt etter Nøgne Ø – som om det ikke var tilstrekkelig med godt dansk øl tilgjengelig. De fant ikke Nøgne Ø, og begrunnelsen som ble gitt var interessant. Etter at Nøgne Ø ble kjøpt opp, var det ikke lengre noen distributør for dem i Danmark.

Jeg spurte ekspeditøren litt mer ut, og det viste seg at han godt kunne få tak i Hansa øl (men det solgte ikke, så han lot være), men Nøgne Ø var ikke lengre å oppdrive for ham. I stedet hadde han tatt inn Lervig og Austmann, som også de to nordmennene valgte. Han håpet at en ny distributør kom på banen, men han virket forsåvidt godt fornøyd med Lervig og Austmann. For alt jeg vet kan en ny distributør være på plass allerede, men ekspeditøren virket ikke som en mann som sov i timen, så jeg tror han hadde kontroll.

Bakteppet for denne anekdoten er at Nøgne Ø en gang i tiden var digre i Danmark. Anders Kissmeyer fortalte under Norbryggs juleølkonkurranse på Tautra høsten 2011 at da han startet Nørrebro – av mange ansett som den virkelige starten på mikrobryggerirevolusjonen i Danmark, selv om det var andre bryggerier som kom forut for dem – så var Nøgne Ø i Norge ikke bare allerede startet, men nærmest en slags ledestjerne. Medlemmer av Venner av Nøgne Ø – jeg tror det var Yngvar Ørebek – fortalte hvordan de på The Wharf i Aalborg (tror jeg) ble klappet fremst i dokøen utelukkende på grunn av T-skjorta med logo fra Nøgne Ø. Om Nøgne Ø nå ikke lengre kan fåes i Danmark er det trist å tenke på.

Det større bildet er mer sammensatt. Nøgne Ø har hatt en betydelig øleksport, men det er vel for tidlig å si om erfaringen min fra Danmark er typisk for en ny trend der de fokuserer på det hjemlige butikkmarkedet fremfor det internasjonale eksportmarkedet. På dette punktet i postingen burde jeg egentlig hatt en dybdeanalyse av produksjons-, salgs- og eksportvolumer som kunne underbygget eller avvist magefølelsen min om at Nøgne Ø nå refokuserer mer på innenlandsmarkedet av butikkøl. Dessverre har jeg ikke tallene, så denne magefølelsen får stå sine egne tynne og antakelsesbefengte ben.

På den annen side er ølprisene i temmelig Danmark lave, så om man har et begrenset eksportvolum, er det mer å tjene på å fokuserer på andre eksportmarkeder. Kanskje man prioriterer andre og mer lukrative eksportmarkeder?

Og med på kjøpet og samtalen vår dyttet ekspediøren i Ebeltoft en flaske Mont de Cats … på huset. Pokker som det er dejligt i Danmark.

Fokus på det norske markedet - lagt inn av Knut Albert Solem - 2014/8/12 12:42:51
Det har vært en enorm vekst i det norske markedet, og selv om Nøgne Ø (og Haandbryggeriet) tildigere var avhengige av eksport for å få det til å gå rundt, har man nå problemer med å dekke kundene i Norge. Lervig må nok bruke alle muligheter for å øke volumet, de har jo tapt penger i alle år.

2014-08-02

Glassklar snusfornuft

Kan man ødelegge ølglass ved å deponere brukte snusposer i dem? Dette var spørsmålet ble jeg rådspurt om, og bakgrunnen var en vennegjeng på byen, der en av dem hadde kvittet seg med en brukt porsjonspose med snus i et tomt glass. Dermed ble de tilsnakket av betjeningen som bedyret at slikt «permanent ødela glassene».

La meg aller først si at uansett om glass tar permanent skade eller ikke, så anser jeg ikke snusposer i ølglass for noen god og estetisk vane. Men kjernespørsmålet var om glasset tok skade av det, og dét kan jeg ikke se noen grunn til. Derimot høres det ut som det kan ha blitt forvekslet med et litt beslektet problem der glassene faktisk tar skade.

Dersom noen stumper en sigarettsneip i et ølglass, gir glørne ørsmå skader i glassets overflate. Senere vil kullsyren i et øl boble opp fra akkurat dette punktet. Stumper du røyken på innsiden av glasset, vil det gi en permanent skade, om enn ikke en veldig diger skade, og vanligvis er det på et sted så høyt oppe at ofte ligger over ølet overflate.

Samtidig er det mange utesteder – blant annet det aktuelle i denne snussaken – som stabler ølglassene oppi hverandre, og ofte vil det gi en ring av slitasje på innsiden av glasset, der bunnen av glassene som har vært stablet oppi har truffet innsiden av glasset rundt. Det gir ørsmå skår i glasset. Effekten kan senere sees som boblende CO₂ fra en nærmest usynlig ring et stykke nede i glassene. Dette er nok et langt mer utbredt problem enn effektene av stumping av røyk i glassene. Men det er så praktisk å kunne stable glassene, så utestedene synes vel det er til å leve med.

Forøvrig er glassvask på utestedene ikke alltid overbevisende. Ølrester, fingeravtrykk og leppemerker, går vanligvis greit. Målet er at det skal gå fort. Et stort antall glass skal vaskes av færrest mulig oppvaskmaskiner. Så jo kortere vaskesyklus, jo raskere kan man gjenbruke glassene, og jo færre glass og oppvaskmaskiner trenger man. Et av trickene er å bruke minst mulig vann, men høy temperatur. Dermed kan leppestiftmerker og muligens snusposer overleve vasken, selv om de er mer uestetiske enn de er sykdomsbærende. Uansett forsvinner ikke snusposene, og jeg sympatiserer med betjeningen dersom er lei av å rense oppvaskmaskinfiltre for brukte snusposer.

Det vites dog ikke om betjeningen som holdt nevnte skjenneprekenen om snusen i ølglassene faktisk resyklet akkurat dette glasset i avfallskontaineren … siden det var permanent ødelagt, mener jeg.

2014-07-12

Festivalsesongstart

Snart starter høstens ølfestivalsesong. Trondheim har lenge hatt ølfestivaler, men også vinfestivaler, og historisk har det vært svært forskjellig vinkling på dem. Min analyse her bygger hovedsaklig på de messene og festivalene jeg har vært på, så jeg overgeneraliserer sikkert … men 'lell.

Vinfestivalene – eller messene som de ofte kalles – har hatt distributører og importører som utstillere, der produsentene i beste fall er medbrakte for å skape buzz rundt produktene. Fokus har vært på smaking og målet har vært å prøvesmake produkter man kan tenke seg til å kjøpe, eller enda mer konkret: at festivalgåerne i møtet med en gratis smaksprøve skal si «hmm, det var en god vin, den må jeg bestille et par kasser av neste gang jeg er på polet.»

På den andre siden har ølfestivalene historisk hatt en helt annen vinkling, og har minnet mer om oktoberfester: fest og god stemning, gjerne med litt ohmpa-musikk. «Øl er øl» er parolen, volum har hatt mer fokus enn bredde og type. Dermed stiller smaksopplevelsen ofte langt, langt bak feststemningsopplevelsen.

Men de nyere ølfestivalene vi har sett de siste årene er helt annerledes, og de minner mer om vinmessene. Fokus er på utvalg og bredde, og gjerne på nye produkter. Men det fremdeles en forskjell: På ølmessene er utstillerne mer bryggerifokuserte, mens vinmessene er mest distributørfokuserte. På en måte er dét kanskje ikke så signifikant, for Norge har vel knapt noen vinprodusenter etter at Fuhr la inn årene.

Men det er en annen viktig forskjell: Vinmessene – i hvert fall i Trondheim – er inngangspengebasert med gratis smaksprøver, mens ølmessene har betaling for smaksprøvene, vanligvis gjennom poletter eller bonger. Du får med andre ord ikke noe gratis på en ølmesse.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje er det fordi vinmessene er eldre og mer brukerorganisert, mens de yngre ølmessene (av det seriøse slaget) er mer bransjeorganisert? Jeg er ikke sikker på at så er tilfelle, og i så fall om det er forklaringen. Kanskje er det gammel vane som tilsier at gratis øl bare blir fyll og bråk, mens gratis vin går bra fordi publikummet er så sivilisert og mondent og selvbehersket. Det kan tenkes at denne holdningen sitter i, men jeg tror frykten er ubegrunnet.

Men det er en holdning til, og jeg tror den er mer signifikant. Ølentusiastene farges fremdeles av en ambisjon om å smake på alle øl – en holdning som trolig kommer fra den tiden alle ulike tilgjengelige øl i Norge kunne få plass i ett kjøleskap, et ganske middels kjøleskap, endog. I vinverdenen har det aldri vært så få produkter at det å smake alt har vært en realistisk eller seriøs ambisjon. Og videre har man vel blitt uglesett om man forsøkte å smake på alt. Forøvrig er samples på en festival ikke noen optimal setting for smaking, men det er mange som er uenig (og har kranglet) med meg rundt dét.

Sagt på en annen måte: vinfestivalene har et fokus på at de som kommer skal smake noe som er så godt at det senere kjøper det. Ølfestivalene synes å ha mer fokus på at at de som kommer skal få smakt ølet, så de slipper å kjøpe det senere.

Jeg håper forsåvidt at ølmessene får gratis smaksprøver, men før det skjer, må ølentusiastene kutte ut ambisjonen om å smake alt. Det er uansett ikke mulig å komme gjennom alle øl på store ølmesser. Intet ville glede meg mer enn om man lot være å smake på et nytt og ukjent øl, for å konsentrere seg om reputable og lovende øl. Når dagens typiske ølentusiast besøker en ølmesse, så mistenker jeg at man smaker på ølet for å slippe å kjøpe det etterpå. Det er smake, notere, rate'e … repeat – og det er viktigere å smake på en ny og ukjent øl enn å smake på ett øl man allerede har smakt og «tick'et» av. Det er en generalisering, og det er ikke alle som er slik, men det beskriver et visst segment av ølentusiaster, og jeg lider av denne galskapen selv.

Det betyr at distributørene kommer til ølfestivaler med nyheter for å få en buzz-effekt, og i mindre grad for å omvende nye kunder for ølene de stiller med. Det hadde vært mye bedre om festivalgåerne forsøkte å navigere produkthavet av øl for å finne frem til de interessante produktene.

Forbudt…. - lagt inn av Børge B - 2014/7/13 18:50:32
Slik jeg forstår det - må jo dette være regulert i alkohollovens § 8-6a: "Det er forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed.» En gratis smaksprøve kan vel ikke forstås å være noe annet enn markedsføring? Dermed er det etter mitt skjønn rett og slett forbudt...
Forbudt…. - lagt inn av Børge B - 2014/7/13 18:50:39
Slik jeg forstår det - må jo dette være regulert i alkohollovens § 8-6a: "Det er forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed.» En gratis smaksprøve kan vel ikke forstås å være noe annet enn markedsføring? Dermed er det etter mitt skjønn rett og slett forbudt...
Grader av forbudthet - lagt inn av Anders Christensen - 2014/7/13 19:35:17
Jeg er forsåvidt ikke uenig i det du skriver, Børge. Men erfaringen er at dette aksepteres når det gjelder vinmessene.

Det er noen år siden jeg var der, men organiseringen var typisk: a) betal noen hundre kroner i inngangspenger minst én dag i forveien, b) dukk opp og få utdelt et vinglass, c) gå mellom bodene, der distributøreren villig vekk skjenker smaksprøver i glasset, helt uten at noen holder regnskap eller det betales.

Det er mulig det magiske her er at 'billettene' må kjøpes på forhånd i 'Vinklubben' som er en temmelig åpen og inkluderende organisasjon. Det er også mulig at det er noe magi her som gjør at opplegget aksepteres dersom det er vin som serveres, men ikke dersom det er øl ...

Forbudt... - lagt inn av Børge B - 2014/7/13 23:11:04
Jeg tror nok at de fleste av håndheverne av loven vil være enige i at dette er forbudt. Er dog klar over at det praktiseres noe ulikt rundt omkring. Praksisen gjør imidlertid ingenting med lovligheten. Vi kan selvfølgelig ha mange meninger om loven, men når den er der mener jeg bransjen burde respektere den - og finne måter å gjennomføre tilstelninger på som er innenfor lovens rammer: slik mange av ølfestivalene nettopp har gjort.

2014-07-10

Les prislappene

I gamle dager var en prislapp en liten klistelapp med en pris på, men det er lenge siden det. Med mer intelligente prislapper blir det også mer interessant å lese prislappene i butikken – spesielt for øl-varene.

Du kan stille deg opp foran en butikkhylle med øl og lese bryggerinavnene og tro det gir deg innsikt i bryggerienes styrkeforhold, markedstilgang og logistikk. Beklager, men mellom butikken og bryggeriet er det minst to ledd som vi ofte glemmer, men som tidvist kan leses ut fra prislappen: grossist og distributør. Grossisten fremskaffer varen ifra produsentene og selger i store kvanta – en gros. Distributøren frakter det fra lager og til den enkelte butikken. Grossisten er merkantil, distributøren er logistisk. Generelt ønsker de store matvarekjedene å spise markedsandeler av både distribusjon og grossistvirksomheten.

På ølmarkedet i dagligvarebutikker har det for såvidt skjedd en rivende utvikling – der flere småbryggerier eller utenlandske spesialøl har dukket opp. Men gjennom hvilke kanaler kommer disse ølene?

Finles prislappene, og du vil få noen aha-opplevelser. De fleste utenlandske ølene i daglivarebutikkene kommer fra en håndfull store aktører, og i praksis er det få utsalgssteder som har noe utvalg utover hva disse aktørene forsyner dem med.

Nøgne Ø distribueres nå av Hansa Borg, og dermed er det like enkelt og ukomplisert for butikkene å føre dette ølet som å føre Hansa pils. På den andre siden har en rekke mindre bryggerier ikke distributør og grossist, eller de bruker småskalaaktører som Spesialgrossisten. Grossistavtalen med Hansa er heldig for Nøgne Ø, men på mange måter ekskluderer det andre fra markedet, for når en butikk allerede får varer fra Hansa og kundene krever ekte mikrobryggeriøl, så blir Nøgne Ø snublende nær. Og de andre mikrobryggeriene dyttes enda litt lengre bak. … eller vi kan håpe at Nøgne Øs øl fungerer som «gateway-beer» for andre bryggeriers øl.

I verste fall kan det bli til at oppkjøpspresset på mikrobryggerier ikke drives av storbryggerienes behov for mikrobrygget øl i et nytt markedssegment de ikke forstår seg på, men at det blir småbryggerienes desperate jakt etter markedstilgang som fordrer at de må la seg kjøpe opp.

Neste gang du går på en Rema 1000 og ser at det står Nøgne Ø i hyllene, skal du ikke anta at butikken fått nytt livssyn og snart tar inn favorittbryggeriet ditt ifra Ytre Gokk. Sannsynligvis er det kort og godt at Hansa Borg nå distribuerer Nøgne Ø, og derfor er det nesten like enkelt å butikken å føre dette ølet som det er å føre Hansa Pilsner.

prislapp prislapp
prislapp prislapp

Av bildene over kan man videre lese av Lindesnes Mikrobryggeri bruker Spesialgrossisten AS, hvilket ikke er så dumt. Corona Extra kommer via Haugen-gruppen, og distribueres til Eurospar-butikken med ASKO. Mer spenstig er det at også Arendal Bryggeri bruker Spesialgrossisten for øl under egen etikett, til tross for at de har et tett og historisk samarbeid med Ringnes. Ringnes er til og med medeier. Man kan vel knapt tenke seg tydeligere indikasjon på tilstanden mellom Arendals og Ringnes: At Arendals tyr til en uavhengig distributør for jubileumsølet sitt. Innen 2015 trenger Arendals bryggeri å brygge noe annet en Ringnes-øl – men det er en annen historie.

Start å lese det som står med fin skrift på prislappene i butikken, der er det mye moro!

2014-07-08

Den femte sansen

Hvilke sanser bruker du når du drikker øl? Smak og luktesans, selvfølgelig. Dessuten synet, som både fanger inntrykk og påvirker hvordan vi opplever ølet. En ofte glemt sans er følelsessansen, der ølet påvirker denne sansen i munnhulen via blant annet temperatur, kullsyre, astringens, alkohol-varme og fylde. Men vi har enda en sans – hørselen. Har den noe med ølsmaking å gjøre?

Her skal vi ikke gå så langt som en av grunnleggerne av Brewdog, som insisterte på at en ølsmaking skulle begynne med å si «hallo» til ølet for å innlede kommunikasjonen. Han har selvfølgelig rett på et høyere plan i at man skal forsøke å la ølet tale til deg. Men det er ikke hva jeg mener med å lytte til øl.

Den fremste lyden ølet gir fra seg er et «pssst» når flaska åpnes, eller «pys» som det visstnok kalles på svensk. Dette er en lyd som kan fortelle noe om kullsyrenivået, men strengt tatt er det noe som man også kan smake. Mest nyttig er det når man løfter flaskekapselen med åpneren akkurat så mye at man kan høre pssst men allikevel slippe kapselen ned igjen dersom det er en hissig flaske.

Hjemmebryggerne bak Det episke bryggeri insisterte på at de lyttet til skummet på ølet, men jeg tror egentlig at de forsøkte å narre noen med en god historie. Dog er det fullt mulig, selv om det er enklere med drikkevarer der skummet faller fortere, så som Farris. Du kan fange lyder fra skummet, men det er ikke innlysende hvordan man skal lære noe av det som man ikke like enkelt kunne fange opp med synet.

Så kanskje betyr ikke lyd noe for ølopplevelsen? Jo, det gjør den trolig. I en undersøkelse av Woods et al: Effect of background noise on food perception (Food Quality and Preferance, vol 22, nr 1, januar 2011, side 42-47) sjekker de nettopp hvordan lyd påvirker hvordan vi oppfatter smaken. Konklusjonen deres er at smaksopplevelsen reduseres når man er omgitt av bakgrunnsstøy, og om man likte lyden ble det også mer sannsynlig at man likte smaken. Unntaket var «crunchiness», som sært nok ble forsterket av bakgrunnsstøy. Siden det er en egenskap som i hvert fall delvis oppleves som lyd, så burde bakgrunnsstøy ha redusert opplevelsen, men slik var det altså ikke.

Proffe ølsmakere foretrekker å sitte i et lite rom med få og mest mulig nøytrale sanseinntrykk utover selve ølet. Det er ikke bare for å unngå distraksjon, men også fordi sansene vår har en forunderlig evne til å påvirke hverandre, selv når vi er klar over problemet og forsøker å forbli upåvirket av det. Ideelt sett skal man konsentrere seg om ølet og de direkte sanseinntrykkene man fanger, og alt annet er distraksjoner man må forsøke å stenge ute. Forsøk dét på en ølfestival!

Det er kanskje ikke så mye å hente lydmessig i ølopplevelse, men det er mye å hente ved å unngå lydmessig distraksjon – både bevisst og ubevisst – under smaking.

2014-07-06

Gjæringstemperaturer

En gang i tiden var gjæring noe man gjorde på fat eller i åpne kar, enten de var laget som forvokste, stående bøtter (halv tønne) eller åpne, firkantede kar – eller man kort og godt gjæret i vanlige fat, som ved lambic. Senere ble det inn med liggende ståltanker, som på mange måter var en moderende variant av gjæring på eikefat, men jeg mistenker at det var mest brukt til lagring og modning, og mindre til selve primærgjæringen.

Men så gikk man over til stående sylindrokoniske ståltanker, og da skjedde det noe med gjæringstemperaturen.

Grunnen til å bruke stående tanker er trolig at de har mindre footprint i bryggeriet, hvilket er relevant når man ikke lengre har et gravitasjonsbryggeri og/eller et bryggeri bygget rundt en sentral dampmaskin. I stedet har man fått bryggerier med det meste på ett plan, der elektiske motorer og pumper er små, billige, enkle, relativt vedlikeholdsfrie og ikke minst kan monteres der de trengs. Dette er analogt til hvordan Henry Fords samlebåndsbaserte fabrikker hadde elektromotoren som en forutsetning: han kunne ikke organisert – og effektivisert – bilproduksjonen som han gjorde med dampkraft.

En annen fordel med sylindrokoniske tanker er at det er lett å høste gjæren ut når den først har satt seg på bunnen. Man får riktignok ikke gjær av like god kvalitet som ved topphøsting. Men lell, man kan leve med «godt nok».

Ulempene med høye sylindrokoniske tanker er at man må heve gjæringstemperaturen for å beholde et tilsvarende fruktig preg i forhold til lavere alternativer. Visstnok måtte E. C. Dahls heve gjæringstemperaturen fra 13° til 17°C da de gikk over til høye, sylindrokoniske tanker. (Advarsel: de to temperaturene er tatt fra teflonhukommelsen min, men jeg tror de er riktige, eller i hvert fall representative.)

Og hvorfor det? Rent intuitivt ville jeg tippet at en sylindrokonisk gjæringstank gav mer fruktighet, ikke mindre. Det heter seg jo at gjær som er stresset gir mer gjærpreg, der fruktighet er en viktig del av gjærens preg. Hva skulle være mer mishandling enn at gjærcellen i en 10 meter høy tank skulle oppleve én atmosfæres trykkforskjeller på ganske så få sekunder, der den virvler opp og ned inne i tanken?

Men erfaringene peker entydig i den andre retningen, at det blir mindre fruktighetspreg med sylindrokoniske tanker.

Kanskje er svaret at det er enda en prosess i sving her. Gjæren produserer CO₂ som stiger opp. Under den oppstigningen gjennom karet løses ulike aromatiske stoffer opp i CO₂-gassboblene og forsvinner sammen med dem opp og ut. Faktisk er dette en så effektiv av-aromatisering av ølet at det brukes for å fjerne DMS, både eksplisitt ved å la CO₂ boble igjennom, og mer implisitt ved at en livlig gjæring reduserer DMS-profilen.

Dersom dette er tilfelle, er det lettere å forstå at ølet på de høye, slanke, sylindrokoniske tankene blir mindre aromatisk. Hver boble med CO₂ er i kontakt med større deler av ølet, siden den stiger opp over en større høydeforskjell enn i et grunt kar. Formodentlig overdøver dette effekten av «mishandlede» gjærcellers ekstra fruktighet pga raske trykkforskjeller.

På den andre siden vil trolig ulike stoffer ha ulik egenskap for å løses opp i CO₂, og dermed burde ølet bli forskjellig avhengig at om det gjærer på en høy eller lav tank – uansett hvordan man justerer gjæringstemperaturen.

- lagt inn av Erlend - 2014/7/8 11:32:58
Noe som også er verdt å nevne er at løseligheten av CO2 selvfølgelig øker ved høyere trykk.

Mer om reisestoff

For å fortsette på tråden fra i går, men i en mer positiv tone: Hva kunne man fortelle om Guinness i stedet for de gamle anekdotene og mytene og misforståelsene man trakk frem?

Når man viste reklameplakatene for Guinness, kunne man fortelle at Guinness lenge var kjent for ikke å reklamere, før de innledet en av de lengste og mest kjente reklamekampanjene noensinne med byrået S. H. Benson, ofte sentrert rundt dyr. Ellers kunne nevnes at slagordet «My Goodness – My Guinness» etter sigende kom etter at man ikke lengre fikk lov til å bruke «Guinness is good for you».

Og ettersom man nevner Guinness-familien, kunne det vært på sin plass å fortelle hvordan familien mistet kontrollen da bryggeriet ble slått sammen med et annet firma for å danne Diageo, og at forholdet mellom familien og bryggeriet surnet. Det er fortalt om i Jonathan Guinness' bok «Requiem for a Family Business», men den selger de neppe i bryggeributikken, for å si det sånn.

Når man skriver at Guinness brygges i 60 land i verden, så kunne man kanskje fortelle hvordan Guinness har vært flinke til å la lokale krefter både drive og styre bryggeriene etter initiell opplæring. Og faktisk brygges Guinness med blant annet sorghum i Afrika, siden konsernet tillater stor frihet med hensyn til å tilpasse til lokale råvarer. En annen ting er at Guinness også brygger en Extra Foreign Stout på rundt 7,5% abv, men den får den sjelden i Europa. Man kunne også nevne at disse 60 bryggeriene ikke egentlig brygger Guinness, men en eller annen lokal, lite-smakende pale ale som man så tilsetter «Guinness Flavour Extract» fra Irland.

Når man forteller at det startet for 255 år siden, kunne man fortalt at i begynnelsen brygget man andre øltyper, og at porteren var et moteøl på siste halvdel av 1700-tallet. Muligens lærte man seg teknikken med å brygge porter av Nathaniel Shivers, en brygger som hadde rømt London på grunn av anklager om tyveri, og som reiste rundt og lærte bryggerier å brygge porter som kunne konkurrere med orignalene fra London.

Når man forteller at den har færre kalorier enn skummet melk, og at man bruker nitrogen for å få til det fyldige skummet – så kunne det vært utgangspunkt for å se på motsetningen mellom disse to utsagnene, og hvordan Guinness klarer å lure forbrukerne til å tro de drikker et fyldig og mettende øl, mens det egentlig er tynt og råvare-gjerrig.

Man kunne fortelle hvordan det var Guinness som endret betydningen av ordet «Stout», som tidligere betydde sterkt eller kraftig øl – men uten at det var eksplisitt knyttet til et mørkt øl. Ordet er beslektet med «staut» på norsk. Det var Guinness som hadde porter, stout porter og extra stout porter … samt en markedsavdeling som droppet leddet «porter» da de kun behold de to sist av disse tre ølene. Etterhvert ble «Stout» synonymt med «stout porter» – en fyldig og kraftig porter.

Eller man kunne fortalt hvordan Guinness ble store, hvordan de ikke satset på å skaffe seg egne puber, men satset på å være et uavhengig øl på andre bryggeriers puber, og kanskje nettopp fordi de brygget en annen øltype ble tolerert som et uavhengig ekstra-øl. Og med til den historien hører det med en forklaring rundt hvordan det engelske pubmarkedet ble delt inn i bryggeriavhengige puber som sementerte bryggerienes markedsmakt.

Man kunne fortalt hvordan Guinness og andre irske bryggerier klarte å konkurrere ut de engelske porter-bryggeriene, ved at britene på 1900-tallet ikke turde legge like sterke begrensninger på ressursbruken under bryggingen på irenes brygging som på de engelske bryggeriene. Dermed kunne irene brygge et bedre øl enn engelskmennene fikk lov til, og de fikk en markedsfordel.

Det er ganske mange vinklinger man kunne forfulgt, og som kunne illustrert både bryggeriet og den samtiden det har eksistert i og de konfliktene som nødvendigvis svever rundt en stor aktør. Men i stedet fikk vi tilsynelatende et kort referat fra omvisningsguidenes standardforedrag. OK, så er ikke reiselivsstoff et tema der avisene utviser store redaksjonelle ambisjoner. Men jeg hadde håpet at vi snart var forbi det stadiet der ølstoff nødvendigvis må være lettsindig og preget av de gode gamle (ofte litt for gode) anekdotene.

2014-07-05

Tulleartikkel

En indikasjon på at øl er tendy og på vei inn er at journalister skriver om det, gjerne i ren forakt for fakta og virkelighet. Dagens eksempel kommer fra Dagbladet, der en journalist formodentlig har kombinert ferietur og litt lett artikkelstoff. «Lett» fordi det mellom linjene skinner igjennom at det meste er kopiert fra informasjonen han formodentlig fikk på den den guidede turen. Denslags burde være under en seriøs avis' verdighet.

Det er for mye her til å gå igjennom alt, men vi kan ta noen få tullemomenter i artikkelen. For det første sies det at gjæren voktes som en statshemmelighet. Dessverre er den ikke så veldig hemmelig, da den (ifølge visstnok allvitende Mr.Malty) kan kjøpes som WLP004 Irish Ale Yeast fra White Labs eller 1084 Irish Ale fra Wyeast. Dette er de to fremste kildene til fersk ølgjær for hjemmebryggere. Forøvrig var vel flasker med Guinness en av favorittkildene til gjær for britiske hjemmebryggere for noen tiår tilbake, sammen med White Shield. Så den statshemmeligheten er nok ikke fullt så hemmelig.

At direktøren skulle ha en skvett gjær stående i en safe på kontoret sitt i påkommende tilfeller er en påstand som mangler enhver troverdighet – spesielt dersom det skulle være den gamle oppskrapte Olsen-banden-safen som bildeserien viser. a) Man ønsker å oppbevare gjær under temperaturkontroll. b) En liter eller to hjelper ikke i påkommende tilfeller når mengden du trenger best måles i tonn. Og c) av frykt for infeksjoner ville de ikke sluppet noen til en gjær de noensinne planla å bruke. Derimot er det en fin myteskaping for lettlurte turister og journalister.

Og at 10 dager skulle være veldig imponerende og omfattende arbeid for å brygge en porter er også tull. Tiden høres rimelig ut, men jeg vil tro at innsatsen er helautomatisert. I tidligere tider tok porteren svært mye lengre tid, hvilket journalisten sannsynlig uten å vite det er inne på når han skriver at tidligere blandet man gammel, velmodnet og litt syrlig porter inn i den nye porteren. Akkurat dette er en teknikk som var vanlig i London for porterbryggingen. For det er ikke Dublin, men London som er porterens opprinnelse.

Ellers er vel korrekturlesing à la fagkonsulenter fremdeles utenfor rekkevidde for avisene, dessverre. Da ville de kunnet luke bort slike innlysende feil som «Arthus Gunness» og «Fargen kommer fra brent bygg, som gjennomgår produksjonen uten gjæring». Dersom journalisten sjekker notatblokka si fra bryggeriomvisningen, finner han trolig at det står «uten malting» i stedet for «uten gjæring». Det er mulig irene på Guinness vinkler dette som en gimmick, men egentlig var det vel helst for å omgå skatt på malt.

La meg bare til slutt ta med et siste sitat: «De fleste av verdens ølmerker lages på gjær fra tyske produsenter. Men enkelte merker, som Heineken og Guinness, har sin egen gjær.» Hadde det enda vært fullstendig og direkte feil, men nei, det er er så ufrivillig forvrengt og misforstått at det gjør vondt. Det stiller i samme klasse som gullkorn fra norskstiler i barneskolen.

Sukk, jeg må slutte å irritere meg over slikt.

2014-07-02

Festivalgjenoppstandelse

Bryggerifestivalen i Trondheim ble lagt ned idag formiddag – til stor fortvilelse og meget sinne blant dem som rakk å få nyheten med seg før festivalen gjenoppstod på ettermiddagen. Selv Jesus brukte tre dager på denslags, så det er temmelig godt gjort å klare det på tre timer … selv om det kanskje sier mest om at nyhetsyklene går stadig raskere. Men hva skjedde egentlig?

Det virker som om festivalen hadde søkt om bevilling for å kunne kjøpe direkte fra grossist, dvs at de kunne operere som en kommersiell aktør på Horeka-markedet (dvs Hotell, Restaurant og Kafé). Det er vel egentlig ikke så mye forlangt, men dette fikk de avslag på.

På den andre siden var ikke dette noen diger bombe, for jeg mener å huske at det var likedann i fjor, og at alt sterkølet måtte via Polet. Det ekstra pol-leddet var formodentlig delvis grunnen til at prisene var såvidt høye da.

Men det var en enda verre effekt av det: bryggeriers sterkøl som ikke var inne på Polets lister ble heller ikke med på festivalen. Dermed mistenker jeg at noen bryggerier falt ut. Det er ikke så gøy å ha sin bod mellom Håndbryggeriet og Nøgne Ø, og kun få lov til å servere 4,7% mens nabobodene flesker til med noen artigheter på både 8 og 9%. Da er det faktisk bedre å forsøke å glimre med sitt fravær.

For en vilkårlig ølfestival ville det vært til å leve med. Men bryggerifestivalen i Trondheim sam-arrangeres med Matfestivalen i Trondheim, der fokus er på små og lokale leverandører, og helst av tradisjonsmat. Au! De bryggeriene som i praksis ekskluderes av den bevillingen som kommunen opprinnelig ønsket å gi er nettopp de bryggeriene som passer best inn i Matfestivalens profil.

Og det var ikke bare de små bryggeriene som led under dette. Selv Dahls ble handicappet. Det gikk rykter om at de kanskje ville stille med et eksperimentelt brygg, men sålenge de ikke hadde mulighet for å kanalisere dette ut gjennom polsystemet, så vil jeg tro at tanken var fullstendig urealiserbar. Dermed fikk vi ikke sjansen til å smake hva Dahls ønsket å brygge, men måtte nøye oss med ting fra Oslo og Kjøbenhavn. Ikke noe galt sagt om de to byene, men jeg skulle gjerne visst hva Dahls eksperimenterte med på bakrommet her i byen.

Men tilbake til saken. Man får nesten inntrykk av at dette problemet oppstod idag, men dette må ha vært kjent lenge. Dels var nettopp dette betingelsene ifjor, dels har de hatt møter med eierskapsenheten i kommunen – den som tildeler bevillinger, dels har de fått avslag og har klaget. På den andre siden kan man litt kynisk trekke på skuldrene og spørre om det ikke kan arrangeres etter samme betingelser som i fjor, da de tross alt gikk svært så bra. Og på den tredje siden kan man litt kynisk mistenke dem for å stikke en kort lunte i saken og rulle den ut i offentligheten nå i agurktiden med en forhåpning at den ville bli plukket opp av regjeringsjuniorpartner FrP, som febrilsk er på jakt etter symbolsaker i alkohollovgivningen.

FrP får ikke lov til å røske skikkelig opp i lovverket, for da mister regjeringen KrF som støtteparti, men saker som denne er ideelle for dem: Den er liten og lokal, den er fundert på forskjellsbehandling mellom kommuner, og den er innlysende på rett side av lovens intensjon. Det er ingen som tror at noen drar på bryggerifestivalen for drikke seg dritings – når Rema 1000 på den andre siden av torvet selger halvlitersbokser med pils for mindre enn festivalkostnaden til en smaksprøve på en deciliter.

Videre må vi huske at det er viktig hvordan slike saker blir «frame'et i media» som det heter på godt norsk. Måten det kom ut på var «Paragrafryttersk eierseksjon tyner liten lokal festival», og «helteaktig politiker rydder opp i tolvte time». Men selv om bryggerifestivalen er ung og relativt liten, så er Matfestivalen gammel, etablert og slett ikke uten hverken kontakter og pondus. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra at nedleggelsen av bryggerifestivalen vel så mye var trekk i spillet om den beste bevillingsformen.

Men så endte det godt allikevel. Fungerende ordfører Fagerbakke plukket opp saken og trykket tydeligvis på de rette knappene, slik at det hele ble revurdert og utfallet reversert … med grunnlag i noen formaliteter. Yngve Brox fra Høyre kommenterte tørt til Adressa at Fagerbakke gikk ut over stillingens myndighet, men alle ser visst gjennom fingrene med det, for alle er enige i utfallet.

Og strengt tatt burde kommunen hatt litt ekstra kustus på eierskapsenheten. De har tidligere begått paragrafrytteri langt utover det som normalt utvises av tørre byråkrater. Kroneksemplet er menytavla på Trondhjem Mikrobryggeri, som fikk prikkanmerking fordi den bare inneholdt informasjon om mikrobryggeriets egne øl og ikke om andre og sterkere alkoholholdige drikker som de også solgte.

Mindre kjent er det at TMB i etterkant av denne anmerkningen utformet en ny menytavle i samarbeid med eierskapsenheten, men at de likevel fikk ny prikk på den nye tavla. Man kan i sannhet bli paranoid av mindre.

Men så blir det trolig ølfestival til høsten. Det hadde jo vært forunderlig om ordføreren gråt sine modige tårer over tapte industriarbeidsplasser på E. C. Dahls, samtidig som små og nystartede lokale bryggerier i praksis ble forhåndsekskludert fra en festival med lokalt øl som tema, bare fordi kommunen ville være best i klassen på kreativt streng fortolkning av alkohollovgivningen.

Det er kanskje for tidlig å oppsummere, men Matfestivalen og Bryggerifestivalen har utvist en medie-savvy sans for timing og lovende evner til å trigge sosiale medier, Fagerbakke har vist at han kan stokke bena fort, ja han har til og med lovet å delta på festivalen. Og eierskapsenheten sitter igjen med bæsj oppover leggene … enda en gang.

Full disclosure: Jeg var såvidt med initielt i planleggingen av bryggerifestivalen i 2013, men trakk meg ut på et tidlig stadium da jeg så at pappapermen ikke var i nærheten av å gi nok fritid til å kunne være med.

- lagt inn av Ragnhild - 2014/7/3 20:17:03
Grunnen som ble oppgitt i fjor til at de hadde bare-via-polet-lisensen var at de hadde søkt for sent. Hele greia i år virker litt farseaktig fra utsiden, men det er jo hyggelig at det blir festival. Vi gleder oss.

Side 5/46: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »