Anders myser på livets særere sider

Side 5/49: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2015-01-04

Humleopphengsinnretning

Innretningen for oppheng av humle
Humleoppheng, hele
Jeg skrev for en tid tilbake om den danske humlehagen på Gml. Estrup ved Auning i Djursland, der de har sikringskopier av endel gamle danske humler. Bildet viste hagen og litt hvordan humla var bundet opp, men jeg tok noen bilder av den litt spesielle oppbindingsmetoden, og tenkte at noen ville ha glede av å se nærmere på den … og kanskje la seg bli inspirert.

Hver humleplante var plantet i en stor bakk, gjennom hvilket den også var plassert en solid stokk av gran, som stakk 4-5 meter opp over jorden. Se bilde til høyre.

Fra kanten av bakken var det hengt opp fem solide tau, litt skrånende utover mot et «hjul» formet av to konsentriske jernringer med fire eiker. Videre var det en jernring av samme dimensjon som den innerste ringen og som var montert over denne med stag til både den innerste og ytterste ringene i «hjulet, slik at hele konstruksjonens form nærmest ble en noe flat kjegle med et sylinderformet rør langs symmetriaksen. Denne koniske «hatten» av jernstenger, var så tredd over toppen av stokken og heist opp.

Jernhatten var holdt oppe med to tau som gikk over en slags dobbelt trinseløsning som var montert på toppen av stokken. Tauet for å heise det opp var sikret med hengelås mot en øyeskrue på stokken. Jeg antar at hengelåsen var mest mot nysgjerrige fiklere, for særlig godt sikret var den jo egentlig ikke.

Her i Norge er vi vandt til at humle skal dyrkes oppetter espallier på en sydvegg, men man skal ikke dyrke mye humle før man går tom for sydvegger. Det finnes en rekke ordninger for å binde opp humla på åker, men denne danske anordningen var en av de mer elegante jeg har sett.

En vanligere – og langt enklere oppbinding av humle på åker er å sette staurer opp mot hverandre, som stavene i en tipi eller lavvo. Ellers er det vanlig å strekke en horisontal, stram snor i 4-5 meters høyde, støttet opp av stokker, og fra denne snora knyttes det ned snorer til bakken der humleplantene kommer opp.

Jeg har ingen idé om hvor praktisk den danske anordningen er. Jeg ser for meg at en frodig humle kan klatre til tops og feste seg der, og dermed gjøre det vanskelig å senke jernhjulet på høsten. Humla har jo ganske så kraftige stilker, faktisk så kraftige at man før i tiden brukte fiberne til tauverk og annet. Til gjengjeld er den er jo ganske dekorativ – en prydefull installasjon som vil muntre opp enhver hageflekk.

Øvre del av innretningen for oppheng av humle
Humleoppheng, øvre del

Midtre del av innretningen for oppheng av humle
Humleoppheng, midtre del

Nedre del av innretningen for oppheng av humle
Humleoppheng, nedre del

Det eneste man nå trenger er noen jernstenger, et sveiseapparat, litt tømmer og vips så har man en humleåker.

2015-01-03

Det gjærer …

«Svensken, dansken og nordmannen var uenige om hvem som …» er den generiske begynnelsen på sosialt aksepterte etniske vitser, og dersom striden stod om hvem som hadde det beste brødet, så ville dansken vinne og svensken tape.

Men ting er i endring. Vi besøkte nylig Åre og var innom Åre Bageri. De tryller frem ypperlige bakverk i omgivelser med over middels høy café-latte-faktor. Magni pekte på at de hadde reklamert med at de ikke brukte gjær, men surdeig … hvilket på sett og vis bare er et definisjonsspørsmål. I både baking og brygging er gjæren en av de viktigste ingrediensene, men også den ingrediensen som oftest kolliderer mest med hvordan bryggeriene liker å fremstå.

De fleste mikrobryggeriene ønsker kun å bruke gentisk uniform gjær. Det er nesten bare innen lambic-brygging og noen ganske få andre tradisjoner og bryggerier at man opererer med noe som tilsvarer surdeig i bakeverdenen. Enhver brygger som tenker på naturlig gjæring riskerer å bli rangert nærmere gal enn tankeløs på dumdristighetsskalaen. Villgjær er noe som alle litt frydefullt har lyst til å gjøre noe med, men som ingen tør å eksperimentere med, av frykt for å skyte seg i foten.

Mikrobryggeriene profileres ofte som motsatsen til industribryggingen, men det er den rendyrkede gjæren som burde være selve ikonet for industriell brygging – til alt overmål ble teknikken utviklet hos Carlsberg. Men neida, den rendyrkede gjæren hefter ikke negativt ved mikrobryggeriene, selv om det er en teknikk for industriell forutsigbarhet, kommersiell holdbarhet og minimering av produktvariasjon. Tvert imot, mikrobryggeriene har gitt den en aura av utvalgsvariasjon og bryggeriterroir. Man skulle nesten tro de hadde en hær av dyktige omdømmekonsulenter!

Poenget mitt (som jeg har synset om tidligere, se her, og her) er at mikrobryggeriene ikke er så mye håndverksbedrifter i motsetning til de store industribryggeriene. Det er heller ikke slik at mikrobryggiene er små og industribryggeriene er store – selv om dét kommer langt nærmere sannheten. Forskjellen koker mer ned til markedsvinkling og innstilling.

De som startet mikrobryggriene var oftest hjemmebryggere som ville ha noe mer enn de store bryggerienes øl. De ville ha øl som var mer smaksrikt, mer variert, mer interessant osv, men dette var mest av alt en gradsforskjell, ikke en grunnleggende forskjell, for de ville ha noe mer, ikke noe annet. Og selv om man ønsket å gå lengre enn de store bryggeriene med hensyn til øltyper og smaksintensitet, så var det i liten grad en avvisning av de store bryggerienes bryggeteknikk.

Dette var hva brødbakingen sporet meg inn på, for der har de virkelig et kvalitativt skille mellom storbakeriene og de små mikrobakeriene. De store bakeriene vil lage brød med lav variasjon og lang holdbarhet, men de små bakeriene oftere ønsker å lage gode, ferske brød med tradisjonelle metoder og med lokale kunder som forstår at det bør spises i løpet av dagen.

Det er stenovnsbrød kontra formpresser. Det er gjær og surdeig kontra kjemisk heving. Det er preservering kontra kort holdbarhet. Det er stekeskorper kontra fargelegging. De som ikke vil ta i et glass pils fordi den er industrielt brygget bør virkelig tenke seg om neste gang de setter tennene i en skive brød.

Vi ser ikke et virkelig pre-industrielt håndverksbryggeri før vi ser et bryggeri som bruker naturlig gjæring; som lar en blanding av mikrobiologi naturlig tilpasse seg brygghuset deres; som jobber i synergi med mikrobiologien, fremfor å erstatte gjæren ifra en genetisk ren kilde; som sikter på et ferskvareprodukt uten fokus på lang holdbarhet; og som retter seg mot lokale øldrikkere som ønsker å drikke ølet nå – her-og-nå-kundene.

Problemet er at det ikke finnes god logistikk til å understøtte noe slikt. Og med logistikk tenker jeg ikke bare distributører og grossister, men også på de små ølbutikkene som vil ha et ølutvalg fra hele verden, og på ølentusiaster som vil fylle kjelleren med ølflasker fra hele verden og drikke det ved leilighet. Et slikt bryggeri ville måtte forsyne lokale kunder, og de vil lide under en naturlig begrensning av antall øltyper de kan brygge.

Du kan finne de rammebetingelsene hos mange hjemmebryggere, på noen gårdsbryggerier, på endel brewpuber og av og til på noen vanlige småbryggerier. Men ølentusiaster er ofte på konstant jakt etter nye øl de kan tick'e av på Ratebeer og Untappd. Da er de hverken lojale mot noe bryggeri eller eller får seg ølets nyanser etterhvert som det modnes.

Øl er ferskvare, sies det ofte, og den bør drikkes før den er 3-4 måneder gammel. Men øl er enda mer ferskvare enn det. Bryggeriene legger ned mye arbeid i å sikre at ølet holder seg, men egentlig er det ølets naturlig utvikling og modning de forsøker å unngå. I Afrika finnes det lokale tradisjonsøltyper som har et nytt navn for hver dag, fordi det modnes og utvikles mens det gjæres … vel, inntil det er seks dager gammelt og i ferd med å løpe over best-før-datoen. Dét er håndverk og lokal ferskvareproduksjon!

Humla – som kanskje er det nærmeste man kommer et universelt symbol på mikrobryggerienes inntog – er tross alt bare et preserveringsmiddel for å få ølet til å holde seg, tatt i bruk av en gryende bryggeriindustri i høymiddelalderen.

En gang i tiden hadde man mange bryggerier, og man likte det ferske, lokale ølet. Det var øl som vanskelig lot seg transportere uten at det tapte seg. Men vi har byttet ut ferskheten i øl-varen med en hysterisk higen etter maksimalt bredt utvalg. Hva ville du valgt: fersk nybakt loff bakt på det lokale bakeriet, eller en loff produsert i en annen verdensdel med datostempling 6 måneder frem i tid? Både brød og øl eldes fort. Det er en del av den naturlige utviklingen av varene. Og joda, jeg vet at sammenlikningen ikke er helt rettferdig, for brød stekes på minutter og eldes i timer, mens øl gjærer på dager og modnes i uker. Dessuten er øl væske og brød et fast stoff, så infeksjoner brer seg i øl på en måte som bakerne er forskånet for. Men det er ubehagelig flere likheter enn det er forskjeller mellom bakerier og bryggerier, og mange mikrobryggerier er ikke håndverksbedrifter, men småindustri.

2015-01-02

Ølglassvaskeregime

Dersom du skal servere øl, trenger du et glass. Glass må vaskes. Glassvask kan påvirke ølets skum, som igjen kan påvirke smaken. La meg fortelle hvordan man kan vaske ølglass, eller i det minste hvordan jeg gjør det.

Aller først, Zalo og lignende oppvaskmidler er ikke optimalt. Det påstås at de legger etter seg et tynt lag med glansemiddel som påvirker skummets holdbarhet. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men dersom jeg en sjelden gang vasker med Zalo-lignende midler, skyller jeg med store mengder vann. Alle som har forsøkt å skylle tom en såpeflaske vet at det krever utallige skyllinger før det gradvis slutter å skumme. Dersom skum drepes av såpe, og såpe er så vanskelig å skylle bort, så ønsker du ikke såpe nær ølglassene.

Det neste er at jeg unngår å sette ølglass i oppvaskmaskin. Også her advares det mot skylle- og glansemidler. Jeg vet heller ikke om dette er tilfelle, men det sies at disse har en «drying agent» som i praksis er et middel som tilsettes oppvaskmaskinpulveret og som ødelegger vannets overflatespenning. Da slipper man at vannet samler seg til dråper som klenger til glass og annet, og man får en tynn og relativt homogen vannhinne som er lett å varmetørke bort. Det er et øko-tiltak for å bruke mindre energi. Internettsynserne strides om dette er en del i alle oppvaskmaskinmidler, eller om det må tilsettes separat, og de strides om det er noe som blir liggende igjen, eller om det forsvinner.

Men det er også en annen grunn til at jeg ikke bruker oppvaskmaskin. Jeg har hatt ølglass som er blitt ødelagt av «mikrokrakellering», ved at det over tid og mange runder med oppvask dannes et tåkeaktig belegg utenpå glasset – et belegg som er permanent. (Nei, det går ikke bort med eddik, jeg har prøvd.) Jeg tror det er en kombinasjon av varme og oppvaskmaskinmidlene som ødelegger det, men jeg har ikke tenkt å ofre flere glass på å forske på hva som kanskje virker.

Remedier for ølglassvask: krystallsoda, oppvaskkost, gummihansker og lofri klut.
Remedier for ølglassvask

Det var nok om hva jeg ikke gjør. Hva bruker jeg? Krystallsoda. Jeg tapper 8-12 liter varmt vann i oppvaskkummen og god spiseskje krystallsoda. Det løser seg svært lett i vann. Der vasker jeg hvert enkelt glass med oppvaskkost og setter dem til avrenning. Når alle er vasket skyller jeg dem i rennende vann, og lar dem til slutt lufttørke. Det hender jeg tørker utsiden av glassene med en lofri klut, men aldri inni glassene. Krystallsoda er sterkt fettløsende, og sålenge glassene er normalt skitne, blir de gullende rene med 15-20 sekunders vask. Vask med en skikkelig oppvaskbørste over alle overflater, og gni grundig over glassenes øvre kant på både inn- og utsiden.

Krystallsodarent ølglass
Krystallsodarent ølglass
Bruk gummihansker. Det er ingen grunn til å avfette hendene mer enn nødvendig, og dessuten beskytter gummihanskene godt mot varmt vann. Hanskene kan du også bruke slik du ville brukt en oppvaskklut. Bruk gjerne hanskene helt frem til du har satt glassene på plass i skapet, så sikrer du deg at det er fri for fingeravtrykk.

Inntørket smuss trenger litt mer innsats. Vanligvis går det greit med å la glassene stå med vann (eller bedre, litt av oppvaskvannet) i noen minutter. Enda bedre er å skylle glassene for alle ølrester før de får muligheten til å tørke inn.

Krystallsoda er natriumkarbonat Na2CO3, og jeg ville kanskje holde meg unna avfettende og basiske stoffer. For det første er det ikke slik at kraftige er bedre, og dernest ønsker jeg ikke å bruke vaskemidler som inneholder en cocktail av ulike stoffer.

Tidligere pleide jeg å få tak i krystallsoda på Bunnpris, men etter at de skiftet grossistledd forsvant den ut av sortimentet. Best sjanse for å få tak i det er på Meny eller kanskje Kiwi. Du finner det trolig i hylla for oppvaskmidler, nær Plumbo og kaustisk soda. Ellers kan du ofte få det i velassorterte fargehandlere av den litt gammelmodige typen.

Glassene bør etter lufttørring oppbevares opp-ned på en ren flate, med mindre du har et glasskap med dør som minimaliserer at det kommer smuss og fett til. En liten, praktisk øvelse: Finn et par like ølglass som har stått ubrukt på samme sted et par år eller lengre, vask det ene, se på forskjellen og bli skremt. Glassvask er nesten som sølvpuss, du trenger å gjøre det jevnlig, uansett om du bruker dem eller ikke. Ta gjerne med noen ekstra ubrukte ølglass hver gang du skal vaske skitne ølglass, så vasker du deg igjennom alle glassene over tid.

Det tar ikke så lang tid å håndvaske, kanskje 10-12 minutter for 5-6 glass. Andre metoder er kanskje raskere, men det er verd å håndvaske glassene.

2015-01-01

Ølboksforgrønning

Det er enda en ting som er snudd opp ned i løpet av få år. Tidligere var glassflasker med øl det miljøvennlige alternativet, mens ølbokser ikke var det. Idag er det nærmest omvendt.

Det henger sammen med flere forskjellige prosesser. En trend er at man går bort fra gjenbrukbare flasker, og i stedet i retning av resyklbare flasker – med eller uten pant. Dermed er det ikke noe iboende i glassflaskene som gir dem noen miljømessig fordel fremfor ølboksene. Det er snarere tvert om, for ølbokser som emballasje er både lettere og mer komprimerbart, og det sparer dermed både vekt og volum under transport, både før og etter konsumering av ølet.

Og hvorfor er det ut for gjenbrukbare flasker? Kort fortalt er det internasjonalisering og mikrobryggerirevolusjonen.

Med økende internasjonalisering og storskala bryggeridrift er det ikke ønskelig å ha små bryggerier spredd rundt om, bare for å kunne ha kort transportvei for tomemballasje. Tvert om, transport – eller energi – er rimelig, og derfor er det økonomisk smarte trekket å ha sentralisert, storskala produksjon, og heller et større distribusjonsnett. Konsekvensen er at det blir mer transport av ølet, og da gir det mening å barbere ned på vekt og volum.

Samtidig er man på vei bort fra at bryggeriene distribuerer varene sine selv. I beste fall setter man det ut til en logistikkpartner, men i praksis er det en oppgave som overtas av en grossist eller distributør, og da gjerne en som allikevel håndterer et bredt spekter av varer – i hvert fall for dagligvarebransjen. For Horeka og Polet vil nok spesialdistributørene fortsette å leve litt lengre, men det er noe med konseptet spesialdistributører som jeg ikke tror overlever annet enn for eksklusive nisjeprodukter. (Merk: jeg sa ikke at jeg håpet det, bare at jeg trodde det.)

Og så var det grunn nr to: mikrobryggerirevolusjonen. Der man tidligere var fornøyd med ølet fra de regionale bryggeriene, og kanskje ett og annet nasjonalt øl, der forventer man idag at øl i prinsippet er tilgjengelig uansett produksjonssted og uansett salgssted. Logistikken i å skulle få tomemballasjen tilbake til produsenten er kort og godt utfordrende, spesielt siden produktet ofte har gått gjennom flere ledd før det åpnes og drikkes.

Jeg mistenker at når norske industribryggerier i stor grad bruker engangsflasker på spesialølene sine, så er det ikke bare som treningsøvelse til gjenbruksflaskene er passé. Det er kanskje også fordi de ikke taper på at flaskene eksporteres og aldri kommer tilbake. Det er nemlig ikke bare miljøhensyn bak pushingen for å pante tomflasker. Avgiftssystemet er slik at en viss andel av gjenbruksflaskene må returneres for at man skal slippe avgiftene. Så om du eksporterer øl på returflasker, er du med å ødelegge returflaskeordningen. Dermed blir det engangsflasker på de høyprofilerte spesialølene, og returflasker på de billige volumølene.

Man kunne selvfølgelig tenke seg at man brukte felles emballasjetyper. Vi har til nå hatt det i Norge. Og selv mikrobryggeriene samles i prasis om 3-4 ulike flasketyper. Likevel er en slik tanke steindød. For det første er tanken om returflasker og gjenbruk litt 50-talls og halvsosialistisk. Dernest betyr gjenbruk at flaskene må vaskes, sorteres og kvalitetssikres, og da er det enklere og totalt sett billigere å kjøpe nye flasker, i hvert fall for de små bryggeriene. Bedre blir det ikke av at flaskedesign er et valg der bryggeriene profilerer seg, så det at alle skulle bruke samme flaske er omtrent som skoleuniformering – da blir alle litt grå og pregløse. Dessuten har jeg liten tro på at man ville kunne samles om et lite antall flasketyper uten en sterk og myndig, internasjonal aktør, og det ser jeg ikke idag.

I tillegg har vi tankleveranser, som er nærmest utenkelig for de små, og fatleveranser som har samme problemet som for gjenbrukbar emballase. Det er ikke uten grunn at engangsfat har blitt populært. Men ønsker vi engangsemballasje utfra et miljøfoks, og ønsker vi et miljøfokus utfra et ølutvalgsfokus?

En illustrasjon på hvorhen det bærer er Tanglewood Branch Beer Co brewpub in Arkansas, som ble profilert 26. april 2012 på Basic Brewing Network. Det er en miljøbevisst brewpub, så det har valgt å unngå ta inn øl på glassflasker, og fokusert på ølboks. Det var en aha-opplevelse for meg da jeg første gangen hørte om det.

De gjør også andre ting basert på at de lever i en annen verden enn vår. For eksempel rabatterer de sykkelister 50% på én øl utfra et miljøhensyn. Her hjemme er også fyllesykling forbudt, og vi ville vel helst ønsket at folk tok buss eller drosje. Men i bilens hjemland er det progressiv miljøbevissthet å premiere sykling, for kollektivtransporten er ofte ikke et reelt alternativ, og få ville finne det rart å legge en pub til et sted der man i praksis er nødt å kjøre til og fra med bil.

Ølbokser blir nok det miljøbevisste valget etterhvert. Dessverre vil det favorisere det store, siden det krever mer investeringer. Dessverre er det ikke samme emosjonelle følelsen rundt en boks som med en flaske. Og dessverre åpner det hele diskusjonen rundt hvorvidt man kan eller ikke kan smake bokssmak. Men det går nok den veien.

På den andre siden, Tanglewood Branch Beer Co ble nedlagt for tre måneder siden, og glass er fremdeles den primære innpakningen for spesialøl.

2014-12-31

Nyttårsforsetter

Det er den tiden av året. Tiden for nyttårsforsetter. Så la meg drodle litt om hva og hvordan jeg tenker fremover rundt bloggen.

For det første ønsker jeg å blogge mer jevnlig, men mangt og mye gjør at store bolker med tid må prioriteres til andre ting. Dermed får bloggingen litt karakter av skippertaksaktivitet i rykk og napp. Jeg håper i det minste å kunne blogge minst én gang i uka og minst 8 ganger i måneden. Da blir det et tresifret antall entries i løpet av 2015, og da ligger kanskje lista høyt nok. Jeg skriver tross alt temmelig langre innlegg, og mange av dem krever en god del tid.

Jeg tar gjerne tilbakemeldinger på hva dere som lesere liker å lese om, men egentlig har jeg tenkt å fortsette å blogge om de jeg har lyst til å plapre om og det som interesserer meg, snarere enn å forsøke å «treffe» ønskene til et publikum.

Tematisk kunne jeg tenke meg til å forsøke å ha noen røde tråder gjennom året, for eksempel:

  • Øl med krydder, og spesielt norske tradisjonelle ølkrydder.
  • Ølhistorie i alle sine aspekter.
  • Tekniske og oppskriftsmessige tema rundt hjemmebrygging.
  • Betraktninger rundt samtidig ølkultur.
  • Norske bryggerier og puber.
  • Smaksopplevelsen og hvordan sansene fungerer.

… men uten at det skal være noen tematisk tvangstrøye.

Når det gjelder rating og beskrivelse av øl, så er det en sjanger jeg lenge har funnet mildt uinteressant i konteksten av bloggen. Joda, den har sin plass, men det er så mange andre som vier den oppmerksomhet, så jeg har valgt – og vil fortsette med – å forbigå den.

Godt nytt år! … og fest med måte.

- lagt inn av BB - 2014/12/31 11:55:24
Godt bloggeår i 2015 Anders, og takk for mange gode og interessante innlegg i 2014. Å være leser av bloggen din, er fornøyelig og lærerikt.

2014-12-30

To pils or not to pils

I dag besøkte jeg et av de mindre Systembolagene i Sverige. En av de tingene som slo meg var mengden med pils. Nå er det mange grunner til at Systembolaget har mer pils enn Vinmonopolet, ikke minst de ulike abv-grensene for Polet og Bolaget. Men likevel var det noe annet som overrasket.

Dersom du går på systembolaget.se og velger lys lager og Sverige som opprinnelsesland, så får du 232 treff (lys lager generelt er 596, og øl generelt er 2199). Det overraskende er at over 10% av alle øltypene på Systembolaget er svenskbrygget lys lager. «Ha! Det er bare pilsnerelskerne,» sier sikkert noen. Og dessuten er Sverige større enn Norge. Og i Sverige må all pils på Bolaget, ikke bare den over 4.7%. Og så blir det duplikater av ulike flaskestørrelser og av boks og glassflaske. Osv.

Men vent litt, dersom man kikker nærmere, så avslører det seg en rekke pilsnere som slett ikke er fra det store industribryggeriene. Jeg valgte meg bostaven G, der GB pils og Guldkällen er fra Spendrups, som er ett av de gamle, små, regionale bryggeriene, tenk Aass eller Mack i Norge. Dernest kommer Grebbestad Bryggeri med Lager, Craft Lager, Mellis og Göteborgs Nye Stärkpilsner (som er på 5,7%). Så er det Groundbreaker Unfiltered Lager fra Train Station Brewery i Uppsala og Göteborg Single Malt Lager fra Krönleins, som er et annet lite, men gammelt, familiebryggeri.

Tar vi bokstaven K, finner vi Kopparbergs med to brygg, Krönleins med Kaltenberg og Kung fra Åbro, men også Kallholmen Levande Lager, Kapten Olle ifra Marbäcks, KISS fra Rock'n'Wines, Klackabackens Original, Kristianstad 400år fra Charlis Brygghus og Kungälvs Lager ifra Ahlafors Bryggerier.

Om vi ser på varianter i stedet for på volum, synes det som det er mikrobryggeriene og ølentusiastene som tar kaka her i Sverige. Det forbauset meg.

Jeg skal ikke forsøke å sette opp noe regnskap over lys lager fra mikrobryggeriene i Norge, men mitt inntrykk er at lys lager blant norske mikrobryggerier er nedprioritert. Kanskje er det uttrykk for en lengevarende høykonjunktur der hele produksjonsvolumet uansett går som hakka møkk, og det er ikke er nødvendig å lage lys pilsner. Norske mikrobryggerier sliter mer med å bli distribuert (dvs komme ut i butikkhylla) enn de sliter med å bli solgt (dvs bli plukket fra den butikkhylla).

Kanskje er en bølge som også vil nå oss? Kanskje er det uttrykk for at kløften mellom industri- og mikrobryggerienes øltyper er i ferd med å svinne litt hen, og at øldrikkerne nok vil ha lokalt og kortreist og mikrobrygget og småskala og slikt, men at de ikke er helt beredt på å skifte ut pilsen med Imperial Porter og Dobbelt IPA.

Her burde jeg være forsiktig, siden jeg ikke kjenner svensk bryggeribransje tilstrekkelig på pulsen til egentlig å si noe. Og dessuten burde jeg ikke si noe om norske lyse lagere uten å underbygge med data, for da kommer noen å slår meg i hodet med Lervig, Berentsen, Atna, Røros, et lass med brewpuber og NØ Imperial Pilsner …

Men når jeg trekker fra hofta på magefølelsen i ryggmargen, så var det gruelig mye lys lager fra «respektable» mikrobryggerier her i Sverige, og tilsynelatende mer enn i Norge. Dersom mikrobryggeriene begynner å lage velbryggede lyse, lette ølsorter, så er vi inne i en helt ny verden.

All denne lyse svenske lageren må bety noe.

2014-12-29

Murere og bjørnunger

I Norge har vi hatt panteflasker i en hel evighet, og flasketypene har fått kjærlige klengenavn: murer og bjørnunge. Den første er allerede faset ut for mange år siden, og hvem vet hvor lenge den andre typen overlever. Dessverre er det mange som bruker disse navnene litt galt, så jeg tenkte jeg belærende skulle bestige min høye hest og forsøke å bedrive litt folkeopplysning.

En «murer» er de gamle brune panteflaskene på 70cl, og litt mer formelt gikk de også under navnet helflasker, også skrevet 1/1-flasker. Uansett hvor mange nostalgiske minner som bringes frem når folk ser flaskene som blant annet Nøgne Ø bruker, så er ikke dette murere. Hvor navnet kommer fra vites ikke. Noen har foreslått at murerne – i hvert fall i Danmark – fikk drikke til lunsj, og at dette ble servert i helflasker som dermed fikk dette klengenavnet. Danske murere har muligens fått dette, men jeg er skeptisk til at det er opphavet til klengenavnet for flasketypen. Andre har foreslått at det var en reklamekampanje der temaet var at bayer-ølet, som ofte kom på 70cl flasker, var anbefalt av 400 murere. Min favoritteori er at disse flaskene ble brukt under muring for å lage fordypninger i betongen der man senere ønsket å sette opp en gjerdestolpe eller lignende, og at dette har gitt dem navnet. Jeg vet at det ble brukt, men det må jo ha vært et griseri med glassbrott og mulig svakhet dersom glasset ble sittende igjen.

Bjørnunge er navnet på de brune 33cl panteflaske som vi fremdeles idag har på de billigste ølene fra industribryggeriene. Jeg antar at de har fått navnet fordi de er små, søte og brune. Merk at dagens bjørnunger faktisk ikke er så veldig gamle, da de ble redesignet en gang på rundt år 2000. Tidligere hadde de en litt annen fasong, og glassfortyningen under leppa var langt bredere enn idag. Faktisk var toppen på de gamle bjørnungene omtrent lik toppen på de fleste flaskene som mikrobryggeriene bruker idag.

En klassiker under hjemmebryggkonkurranser er at noen sender inn ølet sitt i flasker fra enkelte amerikanske mikrobryggerier, så som Sierra Nevada og North Coast. De bruker flasker som til forveksling likner på norske bjørnunger. Dessverre er de amerikanske flaskene 1-2mm for høye og skaper glippe mellom stablede ølkasser. Egentlig er dette diskvalifiseringsgrunn, men det hender at de sniker seg gjennom kvalitetskontrollen.

Ekte norske bjørnunger skal ha tre stk innstøpt logo med humleblad og byggkorn på skulderen, men såvidt jeg vet er det noe som kom med redesignet av flaskene rundt 1990-tallet. Under er vist bilder av murer og bjørnunger av ny (venstre) og gammel type (høyre).

Ulike norske typer av panteflasker
Ulike norske typer av panteflasker.

Hvorfor valgte bryggeriforeningens medlemmer en ny flasketype rundt årtusenskiftet? Tja, jeg vet ikke, men jeg observerer at de nye norske bjørnungene er veldig like dagens svenske 50cl panteflasker – dvs ifra skuldra og opp. Derfor kan det kort og godt ha vært en koordinert endring sammen med de svenske bryggeriene. Samtidig ble vel volumet justert ned fra 35cl til 33cl.

2014-12-28

Brukte vikingene humle?

Bakgrunnen for spørsmålet er at jeg hang meg opp i en setning i en presentasjon av Lofotr vikingmuseum på Borg i Lofoten. Et stykke nede i teksten står det: Vikingene hadde lært å brygge øl på korn og humle. Men hadde de egentlig lært å brygge med humle? Og hvem hadde de i så fall lært dette av?

Aller først trenger vi å definere hvem vikingene var. Det vi kaller vikingtiden er en periode som starter med de første toktene over Nordsjøen i tiårene før år 800. Ofte bruker man angrepet på Lindisfarne kloster som starttidspunkt, men man kan nok trekke det endel lengre bakover. I andre enden er vanlig at man setter 1066 og slaget ved Stamford Bridge som endepunkt, men det kan nok trekkes litt utover mot år 1100. Mer uformelt vil kanskje mange trekke vikingtidens slutt et godt stykke lengre fremover, slik at den omfatter borgerkrigstiden, for baglere og birkebeinere må jo være vikinger? Noen vil kanskje trekke det så langt som til Håkon IV og Magnus Lagabøte, men jeg tviler på at historikerne er bekvemme med det. Men å trekke vikingtiden helt inn i på 1300-tallet og frem mot Svartedauen, det er vel virkelig å strekke strikken for langt for alle definisjoner av vikinger og vikingtiden.

Det er sagt mye forskjellig om hva som er den første skriftlige henvisningen til humlet øl. Jeg tror ingen har klart å peke på noe særlig tidligere enn Unger, som siterer kilder fra 822 og 830, og samtidig er Hildegard von Bingens (1098-1179) urtebok en tidlig og ofte sitert, helt utvetydig referanse for bruk av humle i øl. Hildegard skriver nemlig at man bruker humle for å gi ølet bedre holdbarhet. Tidligere referanser er ofte litt mer tvetydige, og kan nevne humle, men ikke hva det brukes til, og det kan være litt uklart om det er humlet for en medisinsk effekt, eller det brukes for ølets holdbarhet. Unger nevner også at de tidligste referanser i danske og norske kilder er tidlig 1200-tall.

Så hadde man humlet øl i vikingtiden? Ja, i hvert fall på kontinentet og mest sannsynlig i beltet som strekker seg fra Nord-Frankrike via Benelux og innover i Tyskland. Drakk vikingene det? Tja, dersom det var det lokale øl og de var i området. Men brygget de det hjemme i Norge? Tja. Det er mer sannsynlig at man hjemme brukte andre vekster enn humle, og kanskje primært pors samt en håndfull andre urter.

På den andre siden har hanseaterne garantert importert øl med humle. Magnus Lagabøte satte regler for ølkonene på torget, og det skilles mellom de innenlandske ølene som mungàt og de importerte produktene. Ordet mungát var alltid et lokalt innenlandsprodukt, mens «øl» kunne være importert. Således skilte man mellom det tyske importølet og det lokale – ofte svakere – ferskølet. Hvorvidt det samtidig markerte et skille i bruk av ølkrydder vites ikke, men det virker sannsynlig, om ikke annet så fordi disse to drikkene kom fra ulike geografiske steder.

I Norge tvang Christoffer av Bayern rundt 1441-42 bøndene til å dyrke humle, sannsynligvis for å eliminere behovet for en importvare som tappet nasjonaløkonomien. Christian I fulgte dette opp i tiårene etter. Dersom motivasjonen var å redusere volumet av en importvare, så virker det sannsynlig at humlet øl og/eller humle for innenlandsk brygging må ha vært en etablert importvare allerede på tidlig 1400-tall, og at det var en meget betydelig import av humle som må har merktes som en lekkasje i nasjonaløkonomien.

Dette matcher situasjonen i England, der man ofte insisterer på at humle først kom til landet via nederlenderne rundt 1524, men i århundret før 1524 er det mange referanser til at humle begynner å få fotfeste i England.

På den andre siden har man har funnet det som trolig var en båtlast med humle i Graveney fra rundt 950. Graveney-båten er en «black swan» som det er vanskelig å tolke og som det er farlig å overtolke. Der som i Norge hører og finner vi minimalt til null-og-niks om humle før vi er godt inne i høymiddelalderen. Dermed er det fristende å tolke det som at humle fantes, men var en relativt uvesentlig vare.

Går man tilbake til før 800-tallet, er humle utelukkende nevnt i kontekst av urtemedisin eller som eksklusiv aspargesaktig matvare. Men i det frankiske riket er humle nevnt i forbindelse med øl på tidlig 800-tall. Så med andre ord, før vikingtiden er få eller ingen indikasjoner på bruk av humle i øl, etter vikingtiden er det klare indikasjoner på at humle ble brukt, spesielt i Tyskland.

Ekspertene er noe delte om hvor utbredt bruken var frem mot 1200-tallet. Unger lister flere arkeologiske funn som indikerer bruk av humle på sent 900-tall og tidlig 1000-tall (Richard W. Unger: Beer in the Middle Ages and the Renaissance, kap.4). Bruken synes spesielt knyttet til klostrene.

Om vi så antar at innenlands humledyrking i Norge kom til – eller i det minste ble kraftig ekspandert – rundt midten av 1400-tallet etter at humlet øl hadde slått rot i byene, er det nærliggende å tenke på hanseaterne. Byer som Hamburg, Gardelegen og Braunsweig var digre produsenter av eksportøl. Selv om pors er velegnet som ølkrydder, er det temmelig dårlig egnet for storskala kultivering. Humla har ikke den ulempen, og kan relativt lett dyrkes på åker à la plantasje. Så rundt 1300 hadde Hansabyene i Nord-Tyskland fått på plass både relativ industriell skala på bryggingen, et øl brygget med råvarer som kan dyrkes på åker (i motsetning til pors, som må høstes på myrer o.l.), og ikke minst logistikk for å distribuere ølet. Kanskje er det en slags vekselvirkning mellom disse momentene, slik at det er hanseaternes handelsnettverk og tidlig-industriell brygging av øl for et eksklusivt eksportmarked som gav humla – som på det tidspunktet hadde vært kjent som bryggeurt i 500 år – dens boost?

Dvs at humla var litt konserveringsmiddel, litt ressurssparing (siden den erstattet malt fordi man ikke trengte å brygge ølet fullt så sterkt), og ikke minst: velegnet for storskala industribrygging og råvareproduksjon idet vi har nådd høymiddelalderen. Høymiddelalderen var en periode der man, i likhet med dagens ølentusiaster, verdsatte intense og sterke, nesten ekstreme smaker. Mye smak og eksklusive smakssettere fra fjerne strøk var høyt verdsatt. Utfra dét hadde det ikke forbauset meg om høymiddelalderens hansaøl var bitterhumlet som en Imperial IPA av idag.

Hanseaternes innflytelse i Bergen skriver seg tilbake til før midten av 1300-tallet. Vi vet at øl fra Hamburg ble eksportert til andre land på kontinentet på begynnelsen av 1300-tallet, og trolig enda noen tiår tidligere. Og vi vet at humle var i bruk på denne tiden. Dersom det var hanseaterne som kom med humlet øl, så har vi fremdeles et godt stykke tilbake til vikingtid. Andre kilder til humlet øl og humle for ølbrygging er det vanskelig å se – selv om det må ha vært bruk av humle i øl i flere av de landene som vikingene besøkte, handlet med og bosatte seg i.

Men sorry, jeg tror ikke vikingene satt å drakk humlet øl, og i hvert fall ikke i langhusene av den typen de har gjenskapt på Borg i Lofoten. På det tidspunktet humlet øl kom inn i norsk drikkeskikk, så var vi nok godt inne i høy- eller senmiddelalderen, med lafta hus og tilløp til bybebyggelse.

Pors, derimot … eller ryllik og kvann. Men det er en annen historie.

Mere vikinghumle - lagt inn av Pål Tobiassen - 2015/1/9 21:52:33
Litt sen kommentar: Så akkurat nå at Ægir skriver på sin nylansering Skjeggjøld at humle var brukt i brygging allerede i vikingtiden. Sitat: «Humle var ei av dei fyrste plantane omtala skriftleg i Noreg, og den vart faktisk brukt i brygging allereie i vikingtida. Vikingane hadde nok sett pris på dette aromatiske brygget, gjerne servert av valkyrien Skjeggjøld som bar rundt øl til einherjene i Valhall.»
Teknisk rett, men feil alikevel - lagt inn av Anders Christensen - 2015/1/10 14:07:40
Rent teknisk er hver av setningsdelene i sitatet du gjengir korrekt rent isolert, gitt de rette kvalifikasjonene. Men på den andre siden henger ikke helheten i dem sammen, og de gir dessverre et inntrykk som ikke er korrekt.

Jeg har ikke smakt det konkrete ølet, men generelt er Ægirs øl like autentiske som vikingøl som puben deres er autentisk som en vikingbygning. Og jeg skriver ikke det til forkleinelse for hverken ølet eller puben. Jeg har stor sans for begge deler, bare la oss ikke vektlegge autentisitet à la vikingtid så mye.

2014-12-27

Juleøltesttrender

Juleøltester fortjener nesten å få være sin egen journalistiske sjanger. Det er litt forbrukerstoff, litt reklamearena, litt popularitetskonkurranse, litt spissformuleringskonkurranse, litt smaksmaraton og heldigvis også litt smaksvurdering. Selv de har fantes lenge, så har sjangeren utviklet seg. La meg ta tak i ett av aspektene som har endret seg.

For 8-10 år siden gikk alle vi ølnerdene og ristet kollektivt på hodene våre over juleøltestene. Nesten alt var galt med dem. Aller først virket det som de hanket inn en rekke paneldeltakere som hadde større kjendisfaktor enn ølbakgrunn. Langt verre var det at bryggeriene som vi elsket nærmest ble diskvalifisert fra start. Industribryggerienes juleøl ble terningkastet i ulike variasjoner rundt 4-6, mens mikrobryggeriene ble scoret ned med kommentarer om at juleøl skal ikke smake slik. Ofte spydige kommentarer, til og med. I beste fall kunne de bli innvilget en innrømmelse om at ølet forøvrig var fremmedartet eller utfordrende.

For oss ølnerder var dette den ultimate bekreftelsen på at journalister og pilselskende paneldeltakere ikke hadde snøring på hva ølrevolusjonen innebar. En sjelden gang kom det en test som pekte litt motsatt vei, og vi jublet kollektivt på VANØ-forumet, som var det virtuelle samlingsstedet. Ahh, det var tider. Det er mulig jeg har en selektiv hukommelse her, men det er slik jeg erindrer det.

Men tidene endrer seg. Salige er de avantgardistiske, thi de skal blive mainsteam, for å parafrasere en som befattet seg mer med vin enn med øl. Og tidene har i sannhet endret seg. Først så vi det ved at det kom inn en og annen ølentusiast i panelene, og plutselig begynte terningkastene å bli mer uberegnlige. Og så til slutt kom testene med bare ølentusiaster, og resultatet er stundom underligere enn noen ville ha spådd for ti år siden.

I DinSides butikkjuleøltest ble rangeringen av butikkjuleølet (de første 10 av 32 butikkjuleøl): Lervig, Hansa, Tuborg, Berentsen, Aass, Borg, Hansa, Dahls, Frydenlund og Ringnes før vi finner Kinn som første mikrobryggeri. Vel, er ikke Lervig et mikrobryggeri? Tja, de har litt delt bakgrunn, og startet som en erstatning for Tou bryggeri, men endte opp som et mikrobryggeri. Jeg forstår det som at deres Juleøl ⚄ er brygget når de heller mot sin industribryggeribakgrunn, mens med Kringly Kris Juleporter ⚁ står de på mikrobryggeri-benet.

Hva sier juryen om de typiske mikrobryggeriene? Kommentarene er utdrag fra det som er gjengitt på Dinside.no.

  • Kinn Julefred ⚂ – Et godt, men lite typisk juleøl.
  • Ægir Hod Julebrygg ⚂ – Et veldig utradisjonelt juleøl ... men veldig godt som matøl til for eksempel torsk, thai-mat eller sushi.
  • Ægir (rød) Julebrygg ⚂ – for krydret for det meste av mat, men kan passe til julekaker...
  • Jacobsen Red Christmas Ale ⚁ – Dette er ikke et juleøl … smaken ikke har noe i en juleøl å gjøre.
  • Haandbryggeriet Nissegodt ⚁ – Ølet har et preg av appelsin, men er ikke spesielt julete.
  • Nøgne Ø Julesnadder ⚀ – Antakelig er ølet brygget med røkt malt, som er uvant i forhold til dagens tradisjonelle juleøl …

Her har jeg hoppet over et par øl som er scoret ned pga det som lyder som tekniske feil, og kun tatt med mikrobryggeriene som scoret ned pga «feil» smak. Dessuten har jeg selektivt sitert ifra presentasjonene for å få frem det jeg mener er en rød tråd som går igjennom dem.

Om vi skal sammenfatte: Norsk juleøl skal smake som det «alltid» har gjort, og det bør fungere til typisk norsk julemat. Om det ikke treffer den øltypen, så er det nedscoring. For ti år siden ville en slik juleøltest blitt tolket som det ultimate beviset på at journalister og testpanel-B-kjendiser ikke hadde forstått hva bølgen av mikrobryggerier dreiet seg om. Men idag er det ølentusiastene selv som scorer ned de som brygger utenfor-boksen rundt juleøl, fordi ølene faller utenfor normene og stildefinisjonene til en klassisk norsk juleøl, som forøvrig er lillebrorvarianten av Norbryggs øltypedefinisjon 13F. Jada, jeg vet at jeg sitter i glasshus og kaster stein her, men 'lell.

Til gjengjeld tipper skåla den andre veien for DinSides test av polvariantene av juleølet. På resultatlista kommer det først 11-12 øl som ikke er klassisk norsk juleøl. Til gjengjeld tar klassisk norsk juleøl ti av de tretten nederste plassene. Og hva er feil med dem:

  • CB Juleøl ⚃ – Det gir litt lite julestemning … Ølet passer til tradisjonell julemat.
  • Mack Juleøl ⚃ – Det er likevel et bra øl totalt sett, selv om det ikke er så spennende.
  • Borg Juleøl ⚂ – Men det er litt kjedelig, og verken veldig komplekst eller spennende. Dette er et helt middels juleøl for de som ønsker et tradisjonelt juleøl. Passer også til tradisjonell julemat.
  • Ringnes Juleøl ⚂ – Kan eventuelt fungere til fet julemat.
  • Dahls Juleøl ⚂ – Smaker som et klassisk norsk juleøl, men mangler det lille ekstra.
Smakspanelet sier med andre ord: Typeriktig, feilfritt og klassisk norsk sterk juleøl – det er en type øl de ikke liker. Hva er det så de liker som juleøl? Her er noen sitater fra ølene som kom godt ut:
  • Nøgne Ø Special Holiday Ale ⚅ – Her får du veldig mye smak for pengene, slår et samstemt smakspanel fast.
  • Haandbryggeriet Nissefar ⚅ – Dette juleølet er kraftig, smaksrikt og velbalansert, og har preg av røyk … det et er mørkt som en vinternatt, og ikke det alle vil forbinde med et juleøl.
  • Nøgne Ø Underlig Jul ⚄ – Her har de prøvd å lage et «ekstrem-juleøl», som er godt, men ikke balansert. … det er veldig subjektivt om man liker det eller ikke. … fungerer godt som en kuriositet.
  • Berentsen Stelliger Divum ⚄ – Et spesielt øl som mannen i gata ikke vil forbinde med juleøl. … Dette ølet er for ferskt, men kan bli veldig godt etter ett års lagring.

Med andre ord: Juleøl skal ikke smake som tradisjonell juleøl, men som … vel, noe annet – stort sett hva som helst annet. Det bør helst ha mye smak, mye aroma, mye farge, mye krydder, gjerne ubalanse. Testen er som en våt drøm for ølentusister fra ti år tilbake. Eventuelle ambisjoner om å fungere til julemat er som en møllestein rundt flaskehalsen i møtet med denne juryen. Juleølet skal i deres øyne tilsynelatende helst kunne erstatte portvinen til desserten, cognacen foran peisen eller whiskyen med julesigar.

Det er frydefullt å se disse to juleøltestene opp mot hverandre, nettopp fordi de er forsøkt skodd over samme lest, begge to av DinSide, begge var blindtester, begge for 2014, begge med ølentusiaster med upåklagelig credentials i panelet, og begge brukte Norbryggs vurderingsskjema om vi skal tro bildene i artiklene.

Men det ene panelet tok kategorisk utgangspunkt i en stildefinisjon for et norsk butikkjuleøl og scoret usentimentalt ned de ølene som ikke matchet et julete juleøl til julemat. Det andre panelet dokumenterte temmelig grundig at de helst så at juleøl var noe annet enn det klassiske norske poljuleølet (dvs Norbrygg 13F), og de scoret like usentimentalt ned dette til fordel for alt som smakte annerledes og spesielt. Som en kuriositet kan nevnes at klassisk norsk juleøl i butikkstyrke ikke er eksplisitt definert av Norbrygg som egen klasse, selv om det ligger i kortene at det er en noe nedskalert versjon av 13F. Det er forøvrig også en øltype som jeg tror først oppstod etter at sterkølet kom inn på Polet på 1990-tallet, slik at det tross alt er en relativt ny øltype.

For å gjenta: De ene panelet tenkte objektive stilkarakteristikker og vurderte ølene opp mot en typedefinisjon, mens det andre panelet synes å ha tenkt subjektivt og vurdert det etter en hedonisk skala. Jeg tror de to panelene representerer to faser i en holdningsutvikling blant ølnerder, der man går fra subjektiv vurdering opp mot personlige preferanser, mot en objektiv vurdering opp mot en stildefinisjon. Jeg håper i hvert fall at det går den veien, for i motsatt fall jeg frykter massivt utfall av bakkekontakt for spesialølverdenen på ett eller annet senere tidspunkt.

Nå er ikke juleøltester verdens mest seriøse tester. Det er fint at man blinder, men det å gå igjennom så mange øl påvirker både sansene og ikke minst alkoholprosenten. Spesielt for sterkølet er det mange virkelig kraftige og smaksrike øl, og da er det ikke rart om smaksløkene blir litt slitne og normale øl fremstår som blasse. Og om man serverer ølene i stigende smaksintensitet, blir det gjerne til at de kraftigste oppleves med høyest promille innabords. Jeg har egentlig ingen grunn til å tro at dette var en svakhet ved denne testen, men om det så var, burde man forvente å se positivt-poetisk og animerte beskrivelser for de sterke/siste, men mer objektive/negative og avmålte beskrivelser for de svake/tidlige. Og det er kanskje hva man ser? En servering i en progressivt økende smaksintensitet blir kort og godt aldri en skikkelig blindsmaking. Bedre blir det ikke dersom det står en journalist og fisker etter spissformuleringer samtidig som fem paneldeltakeres vurderinger skal kokes ned til et par setninger og et terningkast.

Jeg velger å oppfatte sterkølspanelet som en representant for den gamle holdningen blant ølentusiaster: Det tradisjonelle og balanserte er kjedelig, mens alt som har mye og spesiell smak er helt topp. Derimot tror jeg svakølspanelet representerer en nyere innstilling blant ølentusiaster: Når man har gått litt lei av at alt skal være ekstremt i alle henseender, så ser man også verdien i å brygge typeriktig, eller i det minste verdien i å være i stand til å kunne brygge typeriktig.

Jeg skulle ønske slike øltester hadde en litt tydeligere presentasjon av hva de brukte som ledestjerne for å bedømme ølene. Det holder ikke å hanke inn noen ølnderder og håpe på at de selv finner ut av det.

En ting er i hvert fall sikkert: Det kan sannelig ikke være så lett å være bryggeri med slike smakspaneler.

2014-12-26

Dahlsgjæra er 70 år

Det er et syttiårsjubileum som vi ikke kan la 2014 renne ut uten at vi har nevnt og markert. Gjæren som E. C. Dahls bruker er sytti år i år. Det er faktisk en betydelig alder for en gjær, i hvert fall en norsk gjær, for de som kjenner sakene bedre enn meg er kategoriske på at dette er den eldste kontinuerlig brukte norske gjær ved et kommersielt bryggeri idag.

Og om vi teller bakover, finner vi at denne gjæren ble tatt i bruk i 1944, og da skriver i andre verdenskrig, tysk okkupasjon og ressursmangel. Jeg er overbevist om at det må finnes en merkverdig og interessant historie rundt hvorfor og hvordan denne gjæren ble tatt i bruk, og jeg håper virkelig at noen tar seg tid til å grave den frem. Selv vet jeg ikke mer enn hva jeg har klart å spørre meg til, hovedsaklig fra Tore Hage hos Ringes, som er det nærmeste vi kommer en Dr. Olav Sop idag.

Formodentlig har E. C. Dahls hatt en gjær som de ikke syntes taklet nedbryggingen til svakøl under krigen. Det er på en måte litt underlig, for bryggeriet hadde jo vært gjennom både forbudstid og depresjonen i de forutgående 25 årene, så de hadde hatt gode muligheter for å finne en gjær som kunne takle tynt øl på en god måte. Uansett, i 1944 ble en gjær av tysk opprinnelse tatt i bruk. Det er mulig at kontakter via den tysk okkupasjonsmakta var medvirkende. Den tyske hæren var en viktig avtaker av øl, og kanskje var det tyskere med bryggeteknisk kompetanse som insisterte overfor bryggeriet? Det er mulig man ønsket en gjær som gav litt mer preg på ølet, selv med sparsomme mengder med malt og humle.

Dahlsgjæren har en tydelig banan-karakter, som er mest merkbar i «high gravity» dvs før ølet er brygget ned fra ca 6,5% til klasse D på inntil 4,7%. Overgangen fra liggende til stående gjæringstanker betydde at Dahlsgjæren måtte brygges på langt høyere temperatur. Utfra hukommelsen mener jeg å huske at de hevet gjæringstemperaturen fra 13°C til 17°C for å beholde fruktigheten. Og det er for et lagerøl, hvilket er nokså bemerkelsesverdig. Det er nesten så den begynner å falle inn i de hybridkategoriene av øltyper der man finner steam-beer og altbier. På den andre siden kan man også nesten diskutere om Dahls-gjæren egentlig er så fruktig lagergjær som alle vil ha det til, når den gjæres den på så høy temperatur for å få til fruktigheten. En analyse av hva som er spesielt med denne gjæra er ønskelig.

Dahls-gjæren er så absolutt en signaturgjær. Og til alt overmål er det en gjær som byens hjemmebryggere kan hente – bokstavelig i bøtter og spann – på bryggeriet. Det er ikke så mange som gjør det lengre, for pakker og reagensrør fra nettbutikker og Bakke Brygg er både rensligere og gir større variasjon. Men senest for et par dager siden snakket jeg med en gammel kollega som fortalte at da han hjemmebrygget på 90-tallet, så var han alltid på E. C. Dahls bryggeri og hentet gjær.

En implikasjon, som man av høflighetsgrunner kanskje burde forbigå i stillhet, er at alle de andre bryggeriene i Norge har skiftet gjær minst én gang siden krigen. Det kolliderer litt med det trauste og stabile inntrykket som bryggeriene liker å gi, der man fokuserer på tradisjon og den gode smaken ifra atten-hundre-og-den-tid.

Men uansett … Gratulerer, Dahlsgjær!

2014-12-25

Ølmilløping

Selv Lange Armstrong gjør det, kanskje i mangel av annen idrett han har lov til å stille i, eller mer trolig for bygge sitt folkelige image. Det handler om å løpe en ølmil, eller Beer Mile Running som det heter på engelsk.

Opphavet synes å komme fra amerikanske universiteter. Reglene er enkle, selv om det finnes et utall variasjoner over temaet: Drikk en øl, løp en kvart US mile (dvs 402,34 meter), og repeter dette ytterligere tre ganger. Det gir fire øl à 12fl.oz, eller 335ml, og fire quartermile, som i praksis ofte er internasjonale 400 meter. Dersom man spyr underveis, må man ta en ekstrarunde på enda 400 meter, men slipper å drikke en femte øl i forkant av denne.

Det høres kanskje fleipete ut, typisk noe linjeforeningstull. Men det er uventet vanskelig. Jeg mistenker at det ikke bare er alkoholen, for kullsyra er nok verre. Dersom du drikker en tredjedels liter øl på styrten, risikerer du å få godt med kullsyre i magen. Jeg vil tro at evnen til å rape er nyttig i denne «idretten». Dessuten ser jeg for meg at det er nyttig å velge øl med relativt lav karbonering, og at det er nyttig med alle teknikker for å få kullsyra ut før den kommer ned i magen: Kakk flaska eller boksen så den er hissig under åpning, skyll ølet rundt i munnen før det svelges, svirvle på boksen eller flaska, osv.

Jeg ser ikke bort fra at alkoholen kan gå relativt raskt i blodet om man løper på tom mage, slik en venteøl raskt kan gå en til hodet mens restaurantkjøkkenet tilbereder middagen.

I den britiske delen av verden har de en variant som bruker pints i stedet for 12oz, som bruker glass i stedet for boks/flaske, og som tillater at man spyr uten at det gir strafferunder. I USA regnes det som juks å bruke glass, siden det gjør det lettere å drikke det raskt. Dessuten er jo britisk øl kjent for å være relativt flatt. Oh, well.

Og hvordan gikk det med Lance Armstrong? Han tok første ølet, løp første runde, startet på neste øl, og brøt løpet med kommentaren «That was not what I expected.» Det var neppe kondisen det var noe galt med. Øl og løping går kort og godt ikke så godt sammen. Verdensrekorden etter de amerikanske reglene (som går under navnet «Kingston-reglene») er 4:57.0. Det er faktisk veldig bra, tatt i betraktning at den første rekordholderen for amatører på en mile (uten øl) var J. Heavieside i 1861 på 4:55 og den professjonelle rekorden lå på rundt 4:20 rundt samme tidspunkt.

En annen fun-fact: ifølge den offisielle statistikken på Beermile.com er Budweiser (2359 deltakelser) tre ganger så populær som løpsdrikk som Papst Blue Ribbon, fire ganger så populær som Miller High Life og nær fem ganger så populær som Coors. En kursorisk gjennomgang avslører at det er smått med norske øl: Hansa har to deltakelser, ellers har Tuborg 31 og Spendrup 14 deltakelser. Personlig synes jeg deltakelsen med Duvel hørtes ut som et robust og imponerende valg.

Selv må jeg tilstå at bortsett fra visse interessante aspekter rundt hvordan alkoholisk og kullsyreholdig drikke påvirker kroppen, så er jeg ingen stor tilhenger av denne idrettsformen heller. Jeg mistenker at den stiller et stykke bakover i køen om å bli olympisk gren, sikkert bak både basse og skotthyll, som begge tross alt er seriøse idretter, om enn små og regionale.

2014-12-24

Norrøn bryggetvang?

Vi har vel alle sett påstanden: i vikingetiden var det lovpålagt å brygge øl til jul, og du mistet gården om du lot være, eller var det livet du mistet? Nåja, øl måtte du i hvert fall brygge, så sa loven.

Eller var det helt slik? Tja, det skal vi se nærmere på.

Det virker helt klart at ølet hadde en viktig religiøs plass i den gamle norrøne kulturen og religionen. Men referansene til ølbryggeplikt i Gulatingsloven er fra kristen tid, og tolkninger av dette er litt urent farvann. La oss starte med teksten:

Olgerð hafum ver enn heitit at gera boande oc huspreyia iamvæge sitt. oc signa þat nott hina helgu til krist þacca. oc sancta Mariu. til árs. oc til friðar. En ef eigi er sva gort. þa scal böða firi þat. morcom .iij. biscope.

Enhver må brygge øl, like mye for husbond og husfrua, og signe det på julenatta til takk til Jesus og Sta. Maria og til godt år og til fred. Om så ikke er gjort, så skal det bøtes for dette tre merker til biskopen. (Teksten fortsetter med progressivt hardere straffer om man fortsatt ignorerer og nekter påpudet, inntil landsforvisning som hardeste straff.)

Mange ulike tolkninger har vært foreslått rundt dette, og de fleste fokuserer på at det var en bryggeplikt. Noen har ment at det var for at konge og biskop skulle ha øl når de dro rundt i landet, men vinterstid var ikke reisetid, og brygging i denne skalaen kunne allikevel ikke dekke behovene til kongens og biskopens følger. Et annet lite troverdig forslag er at det er et slags eiendomstilbakefall til «staten» av gårder som ikke ble aktivt drevet. Mer troverdig er det kanskje at dette var en slags tvungen deltakelse i den gjengse religionen, men magefølelsen min er ikke helt fornøyd.

Forleden så jeg en referanse i Spor nr.2/2007 av Brynja Björk Birgisdottir: Jól før jul (side 4-7), og den gav langt mer mening. Hun starter med å påpeke at det er litt vagt hva straffen egentlig skulle ramme. Var det straff for at man ikke brygget, eller var det straff for at man på julenatta ikke signet ølet i Jesu og Marias navn? Hun antyder at denne loven bør forstås ikke som en pro-kristendom, men som en anti-åsatro paragraf: at man skal brygge og skal vie ølet i kristen tro, slik at man ikke kan bruke det til å blote for førkristne guder.

Her må det nevnes at øl og øldrikking synes særlig dårlig fundert i kristen teologi. Selv om måltid og drikke har en viktig teologisk funksjon ved påsketider, så er det intet slikt rundt juletider – ja jula er egentlig teologisk sett relativt uviktig. På den andre siden er måltider og samvær viktig kultiske elementer i mange religioner, og kristendommen har ofte plukket opp slikt og tilpasset det inn i sitt eget sett av riter og skikker.

Men i den gamle før-kristne Åsatroen synes ølet å ha hatt en kultisk posisjon. Det er betegnende når bøndene krever at Håkon den Gode drikker til Odins ære på høstblotet på Lade og på juleblotet på Mære. Tegnet for jul i primstaven var ofte et drikkehorn. Bergisdottirs fremstilling samfaller med andre seriøse fortellinger om den før-kristne julen: Går man langt nok tilbake, så feiret man ikke jul, en drakk jul. Det sterkeste hovedtrekket i den tidligste julefeiringen var ølet og øldrikkingen til minne om guder og døde forfedre.

Når Gulatingsloven så krever at bøndene skal brygge og signe ølet på julenatta, så trenger det ikke å bety at det var spesielt viktig at de brygget og drakk øl, eller at signet øl var viktig for utøvelsen av kristendommen, men at det var essensielt at man hindret bøndene fra å føre den gamle Åsatroen videre. Det gir en langt bedre magefølelse. For den unge kristne kirken i Norge var det viktig å sette sitt merke på juleøldrikkingen.

Denne takke- og minnedrikkingen til Jesus, Maria og hele kostebinderiet av helgner fortsatte gjennom middelalderen inntil protestantismen forsøkte å utrydde det med sin ikonoklastiske minimalisme og sin nøytrale «skål». På mange måter var dét et speilbilde av hvordan kirken selv hadde innført disse skikkene et halvt årtusen før for å få has på en tidligere religion.

Ulempen er at denne paragrafen i Gulatingsloven da mister mye av sin nostalgiske tiltrekningskraft på dagens ølentusiaster. Men det får så være.

(Og la meg til slutt slå et slag for Spor, som er Vitenskapsmuseets arkeologiske og kulturhistoriske tidskrift, med artikler med lokal, men også nasjonal og internasjonal vinkling, popularisert av fagfolkene selv i relativt korte, interessante og leservennlige artikler. Utgavene frem til 2008 kan lastes ned herifra, mens abonnement på 2 årlige nummer koster 150 og kan bestilles herifra. Det var dagens reklame. Den var ikke for alkoholholdig drikk.)

God jul.

Side 5/49: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »