Anders myser på livets særere sider

Side 5/53: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2015-03-03

Tilsynet for høg moral

Kvinnen hadde rødbrunt hår som rakk til skuldrene, blå kjole og hudfarget strømpebukse med sølvskimmer. Hun hadde ikke på seg sko. Kvinnen satt på den lange disken. Over disken hang det flere taklamper, noe som gjorde området lett oversiktlig, og kvinnen godt synlig.

Vi stilte oss opp ved veggen rundt fem meter fra området for å observere. Kvinnen satt på disken og pratet i mobiltelefonen. Kvinnens kjole skled opp langs lårene og hun satt med trusen synlig. Blikket hennes var slørete og virket uklart. Øynene virket tunge, hun blunket lenge. Øyensminken hennes var noe gnidd utover.

Neida, jeg har ikke tenkt å skifte blogg-beite i retning av erotiske fortellinger. Dette er derimot direkte sitat (via Adresseavisen, les hele rapporten der) fra en rapport fra skjenkekontrollører i Trondheim, da de besøkte Hotell Scandic Lerkendal en lørdag i slutten av januar, rundt midnatt.

La oss her gå raskt forbi aspekter som sexisme (jeg klarer ikke å se for meg at de hadde beskrevet en mannlig gjest med tilsvarende adjektiver og fokus) og den detaljrike nidkjærheten som får «mappa-mi» hos POT til å virke slumsete og overfladisk.

Jeg vil knytte linjene fra denne rapporten til to andre aspekter: det ene aktuelt: den pågående debatten om et nasjonalt prikksystem for skjenkekontroller. Det andre historisk: avholdsbevegelsens hybris som gjorde at de gapte over for mye og skjøt seg selv og avholdssaken i foten for snart hundre år siden.

Frem mot første verdenskrig var avholdsbevegelsens strategi å tørrlegge landet kommune for kommune. Beslutninger om flaskesalg og utskjenking skulle være lokale beslutninger. Det var faktisk en meget vellykket politikk, og landet ble sakte men sikkert tørrlagt. Det var først da de følte seg så sterke at de kunne få gjennom et nasjonalt forbud at det krøllet seg. Rett nok fikk de gjennomført politikken sin i 1917-19, godt hjulpet av en krisefølelse blant befolkningen under første verdenskrig. Men så, gjennom 1920-tallet raknet både forbudene og oppslutningen. Den nasjonale avholdspolitikken spilte falitt, men de kommunale restriksjonene tok det nesten et århundre å rulle tilbake.

Jeg ser et skyggebilde av dét i diskusjonen om et nytt nasjonalt prikkbelastningssystem for skjenkekontroll. Rent overfladisk kan man få inntrykk av at det handler om hvor grensene skal gå. Skal skjenking av mindreårige skal settes til åtte prikker, mens tap av skjenkebevilling settes til tolv? Graver man litt dypere, handler det også om kommunal råderett over reaksjonsnivået på brudd på regelverket.

Den 19. februar i år var det en interessant debatt i Dagsnytt 18, mellom Morten Wold (FrP) og Olaug Bollestad (KrF). Wold argumenterte for nasjonale prikksystem-regler som var like over hele landet. Det var forsåvidt ikke Bollestad uenig i, men mente at prikkbelastningen skulle være strengere enn forslaget fra regjeringen. I debatten trakk Bollestad flere ganger Trondheim og Bergen frem og berømmet dem for å ha strengere regler enn ellers i landet. Hun mente at om man skulle ha felles nasjonale regler, måtte de ligge der de strengeste kommunale tolkningene ligger idag.

Inntrykket er at kommunene idag har betydelig fleksibilitet rundt reaksjonsnivået på overtredelse av regelverket for skjenking og salg av alkohol. Man kan derfor velge å praktisere regelverket strengere enn hvordan nabokommunen oppfatter ordlyden. Det gir store forskjeller i praksis fra kommune til kommune.

Kokt ned til essensen handler dette om hvorvidt lista skal legges på samme nivå for alle, slik som de nye reglene foreslår, eller om «foregangskommuner» skal kunne legge lista høyere enn andre, slik som har vært tilfelle med de gamle reglene. Det går i retning av et felles regelverk, og selv ikke KrF ser ut til å kjempe mot det. Det bifalles, uansett hvor mange prikker ulike regelbrudd straffes med. Med felles nasjonale regler og minimalt rom for kommunal reaksjonsheving blir det vanskeligere å «konkurrere» om hvem som praktiserer regelverket strengest. Dermed får vi like betingelser over hele landet.

Hvordan gikk det så med kvinnen i blå kjole, skulderlangt rødbrunt hår og hudfarget strømpebukse med sølvskimmer? Etter at skjenkekontrollørene hadde identifisert seg overfor hotellbaren, dukket etterhvert politiet opp. Jeg formoder at personalet fikk litt panikk, gikk i skadebegrensningsmodus og tilkalte politiet. Jeg siterer videre fra rapporten om hvordan det endte:

Da vi passerte kvinnen på vei ned til personalrommet [for å sjekke bevillingsdokumenter og snakke om saken] kom det to politibetjenter og snakket med henne. En vakt kunne i ettertid fortelle at kvinnen kjente politibetjenten og at det var hennes venninne. Vakten informerte oss om at politiet mente at kvinnen ikke var åpenbart påvirket. Det ble ikke observert om kvinnen ble vist ut.

Mellom linjene i denne teksten virker kontrollørene litt snurt over at politiet ikke tok dette alvorligere, men muligens valgte å prioritere noe annet. Det gjenstår å se hvordan Scandic prikkbelastes for hendelsen.

Og hva er «Tilsynet for høg moral»? Det var en sang som på norsk ble kjent med Inger Lise Rypdal. Den rant meg i hu ettersom den delvis handler om drikking av øl i korte skjørt. Egentlig heter den «Fru Johnsen» på norsk, men er opprinnelig en amerikansk sang med tittelen «Harper Valley PTA».

Update: Jeg skrev «Fru Johansen» som tittel på sangen, men det skal selvfølgelig være «Fru Johnsen». Takk for påpekelsen.

2015-03-02

Anno 1524

Gamle historiebøker om brygging siterer ofte et vers om hvordan og når humla kom til England – året 1524:

Hops, reformation, baige and beer
Came into England all in a year.

Jeg har alltid ment at det i beste fall var en overdrivelse, at det ikke var noe spesielt år da humla kom, men at det var en lang prosess som strakk seg over mange år, både forut for, og ikke minst etter 1524. I beste fall var 1524 et symbolsk – men ikke urepresentativt – årstall.

Verset finnes forøvrig i mange ulike varianter, der hops, turkeys, carp, and beer er en annen vanlig variant, med beer her i betydningen humlet øl.

Men nylig blogget Alan McLeod på den utmerkede bloggen A Good Beer Blog et innlegg med data hentet fra gamle bøker. Det fikk gav meg et støkk, og jeg er nå mildt villig til å akseptere 1524 som et konkret og betydningsfullt år for humlas utbredelse i England.

Under er vist en graf for relativt frekvens av ordene hops og hoppes i engelske tekster fra 1480 til 1700, med en 5 års glatting av dataene. Det er vanskelig å ikke konkludere med at noe begynner å skje rundt 1524. Alan McLeod har en annen graf i sitt innlegg, men som essensielt viser samme data. Ordene brukes litt før 1524, men det er nettopp dette året referansene til humle virkelig øker i antall for første gang, for så å gå tilbake og så på ny øke kraftig rundt 1540.

Relativ frekvens av «hops» og «hoppes» i engelske bøker
Kilde: Early Modern Print, EEBO N-gram Browser
Humleoppheng, øvre del

Grafen er blitt til ved å gå til siden http://earlyprint.wustl.edu/eebotcpngrambrowser.html, velge EEBO N-gram Browser, bruke «hops,hoppes» som søketerm og en rolling average på 5 år. Man burde selvfølgelig gå igjennom et representativt utvalg av skriftstedene med «hops» og «hoppes» for å verifisere dataene, men dette ser virkelig ut som relevante data.

De fleste ølhistorikerne har avfeid det overnevnte verset som poetisk frihet, og pekt på tallrike referanser til humle i engelske tekster før 1524. Problemet er bare at eksistensen av referanser betyr ikke det samme som stor utbredelse. Dataene i dette prosjektet har en bredde som man vanskelig kan krangle med. Når 44.000 dokumenter viser en slik tidsmessig utvikling for referanser til humle i skrevne kilder, da er det signifikant … og ballen er plutselig på den andre banehalvdelen.

Neste trinn må være å sjekke de tidligste referansene til humle på 1520-tallet i denne databasen av gamle skrifter, for å finne mer ut om hva som egentlig skjedde.

Et annet lite forskningsprosjekt er forøvrig å grave i tekstene og finne ut hvorfor referanser til humle syntes å eksplodere med ca 15 års mellomrom i perioden fra ca 1524 til ca 1590. Er det bare slik motebølger med øl er, eller er det noe annet som stikker under?

2015-03-01

Tapte bryggerier

Når det åpner så mange nye bryggerier, er det lett å glemme de nye bryggeriene som allerede har forsvunnet. Bevilg deg gjerne ett minutts stillhet for å minnes dem, om mulig over en øl.

Mange av dem var velfunderte bryggerier som måtte legge ned på grunn av uflaks, manglende planlegging eller kort og godt fordi de var for tidlig ut. Noen slet med infeksjoner, den evige pinen for bryggere som opplever at ølet deres ikke er oppdrukket i løpet av uker og dager, men måneder og år. Noen slet med distribusjon og markedstilgang. Andre var kort og godt ikke interessert i å start noe storbryggeri.

Flasker og glass fra noen nå nedlagte bryggerier. Fra relikviesamlingen min.
flasker og glass fra nedlagte bryggerier

Her er ni bryggeriskjebner i korte trekk:

  • Båtbryggeriet la ned i 2006, som en av de aller første mikrobryggeriene som la inn årene. De holdt til på Vestnes, en ferjetur ifra Molde. Bryggeriets standardutvalg bestod av to øl: Styrbord og Babord – med rød og grønn flaskekapsel. De fokuserte mest på lokalmarkedet, hvilket er en farbar vei idag, men kanskje markedet for spesialøl var for glissent til det den gangen. Det som tok knekken på dem var visstnok at de mistet lokalene sin, samt at det var mye arbeid og lite lønn for strevet. Utstyret ble solgt videre. Et forsøk på å starte opp på ny året etter lyktes ikke.

  • Små vesen la ned ølproduksjonen inn i det stille rundt 2010. De holdt til i Bagn i Valdres, i lokaler som hadde huset en bank. Konseptet deres dekket både bryggeri og bakeri. Med seg på laget hadde de en vinimportør. Bryggeriet slet med infeksjoner fra første dag, og endte opp med en rekke batcher med intenst surt øl. Faktisk godt øl, men surt. Deres hovedprodukt var Små Vesen Kvernknurr ESB. Dersom de hadde presentert den litt vagt som «Spesialøl fra Valdres», er det mulig de hadde klart seg. De hadde også blant annet en Yme pils. Inspirasjonen – og navnet – til bryggeriet kom fra australske Little Creatures. Når sant skal sies, så fikk de orden på rensligheten til slutt. Omkring batch #7 eller så kjøpte jeg en flaske som var helt grei, men bryggeriet var da allerede merket for livet som «små sure vesen». Deler av utstyret endte hos Kinn og muligens senere hos Austmann. Det sies at de hadde kjøpt utstyret av Båtbryggeriet.

  • Ni muser brygget opprinnelig med personale fra spisestedet selv, muligens med tilknytning til et bryggelaug i Meldal, på et 20 liters anlegg. Så vidt jeg vet ble bare én batch servert, selv om to eller tre ble brygget. Deres IPA var flat og ikke spesielt IPA-aktig. Deretter inngikk de samarbeid med de to som senere startet To Tårn, slik at de brygget for Ni Muser, on site på 2 stk 50 liter Speidel, men på Ni Musers lisens. Jeg smakte aldri disse variantene, men det fungerte visst bra. Etter at To Tårn startet eget bryggeri har såvidt jeg vet Ni Muser fått øl med egen oppskrift og etikett fra dem. Ni Muser har meg bekjent ingen ambisjoner om å ta opp bryggingen igjen.

  • Byggeriet Pub var en utested i Oppdal, der eieren var hjemmebrygger. Egentlig var utestedet mest et tradisjonelt utested, med høy turist- og after-ski-faktor. Eierens hjemmebryggerhobby gjorde at han skaffet seg lisenser for å brygge øl til puben. Flere typer ble servert, men stedet fremstod ikke som fokusert på håndverksbrygg, og tilbudet av eget brygg var muligens lite og tilfeldig. Etter noen år ble stedet solgt, og nye eiere har ikke ønsket å videreføre konseptet, som tross alt var et hobbymessig add-on til puben. Stedet var spesielt ved at det var noen temmelig sære (men liberale) tolkninger som kommunen hadde rundt regelverket.

  • Nekolai Pøbb og Kafe i Selva i Agdenes i Sør-Trøndelag var en av de tidlige mikrobryggeriene. Det var en tidligere norgesmester i hjemmebrygging Lars Selven. Han var nabo til kaféen og brygget for den i hvert fall fra sommeren 2004. Ølet var bra, men volumet var nok lite og mest som et supplement til øvrige drikkevarer. Pøbben lå i et mikrokjøpesenter, sammen med en dagligvarebutikk og en frisør, på et ikke veldig tett befolket sted. Bygningen brant ned i slutten av 2007, og mikrobryggeriet endte der og da.

  • Yttervik gård brygget i en periode på fem år for servering til besøkende på gården. Spesielt tror jeg de spesialiserte seg på urteøl med råvarer fra egen hage. De måtte imidlertid refokusere tid og ressurser, og prioriterte bort ølbryggingen. I stedet serverer de nå øl fra nærliggende mikrobryggerier, blant annet Ølve på Egge.

  • Atna Bryggeri tok over utstyret etter Østerdalen bryggeri i 2005, og det viste seg å være litt for stort og ikke spesielt velegnet. Det var forøvrig fjerde bryggeriet som forsøkte seg med dette bryggverket. Det var en dugnadsinnsats der blant annet tegneren Morten M. og Nøgne Ø-gründer Gunnar Wiig var med. Bryggeriet hadde en viss suksess med flere øl, ikke minst Mopedøl. Generelt brygget de relativt lyse og humlemoderate øltyper, og fikk derfor ingen fanskare blant ølentusiastene. Høsten 2006 ansatte de daglig leder, og våren etter toppet en konflikt seg som gjorde at de opprinnelige grunderne forsvant ut. Det ble krangel og advokater ble trukket inn og det endte med en opprivende konflikt. En periode fikk de nye bryggerne visstnok ikke full tilgang til bryggeriets oppskrifter. Det toppet seg frem mot sommeren, før det roet seg med ny og erfaren (les: konfliktdempende) styreleder. De måtte likevel legge inn årene våren 2008. Dog oppstod det et nytt bryggeri som formelt heter Atna Øl, men som mange forveksler med Atna Bryggeri.

  • Studenten Johann Albrecht på Carl Johans gate i Oslo er kanskje Norges første mikrobryggeri i moderne tid. Såvidt jeg vet var det Hansa som stod bak driften, mens konseptet var hentet fra den tyske bryggeripub-kjeden Brauhaus Johann Albrecht. Jeg anslår at bryggeriet må ha vært i drift på sent 80-tall eller tidlig 90-tall. Ifølge personer som besøkte stedet, var innsatsen fra Hansas bryggere tildels litt lunken, à la hvorfor skal vi brygge på dette lekebryggeriet her i Oslo, når vi har en utmerket bryggeri hjemme i Bergen? Relativt lite er kjent om dette bryggeriet, dels fordi det ikke ble noen suksess, og dels fordi det både oppstod og forsvant før ølentusiaster flest begynte å interessere seg mikrobryggerier.

  • Tromi Bryggeri var opprinnelig en brusprodusent (Trondheim Mineralvannfabrikk), men de ekspanderte inn i ølbryggingen rundt 1991. For så vidt brygget de greit nok øl, med Tordenskjold pils som eget hovedprodukt og Hakon Pils for dagligvarekjeden Hakon. Dog fikk de trøbbel med infeksjoner, noe som påvirket holdbarheten. Etter sigende bommet de tidvis på 4,7%-grensa, men uten at de ble tatt for det. Bryggeriet gikk økonomisk dårlige tider i møte da de så vidt jeg forstår mistet agenturet for Pepsi-Cola og bryggingen av Hakon Pils forsvant. De la ned i 1999.

Akkurat dette var bare noen få av bryggeriene som har gått inn de sist tiårene, det er flere bryggerier enn dette som ikke lengre finnes, men vi kan ta en runde på dem senere. Det interessante spørsmålet er imidlertid, hvorfor gikk de inn? Disse bryggeriene viser et betydelig mangfold av konsepter, motivasjoner og ambisjoner – men de har alle den felles skjebnen at de ikke lengre finnes.

Noen var forut for sin tid. Noen taklet nok ikke overgangen fra å hjemmebrygge øl som venner og bekjente skrøt av, til å brygge øl som særinger langt borte drakk etter mangfoldige måneder. Noen slet med infeksjoner. Noen mistet kort og godt lokalene av andre årsaker. Noen gikk kort og godt konkurs fordi det ikke lønte seg. Noen fant ut at det ble for mye arbeid. Noen fant at de måtte prioritere tid og ressurser på andre ting. Noen hadde uflaks og ble offer for forhold de ikke kunne rå over.

Vi ser gjerne på Nøgne Ø og Haandbryggeriet som en slags garanterte suksessbedrifter. De startet med den rette aktiviteten og kompetente personer på det perfekte tidspunktet, og dermed var det nødt til å bli en suksess. Men når du hører grunnleggerne bak dem fortelle om historien deres, så fremstår det ikke som noen nedoverbakke-motorvei til suksess. Tilfeldigheter, uflaks og eksterne rammebetingelser kunne like gjerne ha dyttet Nøgne Ø eller Haandbryggeriet inn på denne lista – eller noen fra denne lista kunne blitt dyttet opp og frem til en ledende posisjon i mikrobryggeri-Norge.

Derfor er det instruktivt å se på de som ikke lengre er med oss, når vi skal kikke fremover og spå hva som skjer med alle de mikrobryggeriene som nå nylig er startet eller ligger i startgropa. Rett nok er markedet for mikrobrygget øl nå bedre enn for 3 eller 5 eller 10 år siden. Men mange av disse problemstillingene er likevel relevante idag, og det blir ikke bedre av at det er mange om beinet, og at trender som den mikrobryggeribølgen vi har sett og fremdeles ser er en bølge.

Som alle bølger og trenger vil den den nå et høydepunkt, og så vil den synke før den flater ut. Det interessante er ikke først og fremst hvem som overlever oppturen til høydepunktet, men når høydepunkte blir og hvem som overlever nedturen derfra og til den nye normalen?

- lagt inn av Cooper - 2015/3/2 01:25:41
Tilleggsinformasjon. Kinn kjøpte iallefall koketank og whirlpool fra Båtbryggeriet og dette brukt i litt over et års tid før det ble byttet ut med en forbedret egenbygget copper/whirlpool som vi i Austmann nå brygger på. Utstyret fra små vesen vet jeg ikke så mye om, men mistenker at det var liggende 1200L runde melketanker som ble byttet ut med stående nederlandsk -produserte sekundærtanker som vi og har tatt over. En mølle og en auger (arkimedes skrue?) fra haandbryggeriet sitt første oppsett er fremdeles i bruk hos oss. Små Vesen begynner opp igjen i Valdres nå snart, uvisst om det er samme folka som står bak det, eller om det bare navnet som består, men de virker iallefall ganske seriøse.
Båtbr -> Små Vesen -> Kinn -> Austmann - lagt inn av Anders Christensen - 2015/3/2 08:03:41
Takker for presiseringen. Jeg visste at det bare var deler av utstyret fra Små Vesen som Kinn overtok, men husket ikke helt hva.

Ellers er det hyggelig at Små Vesen startet opp igjen. De var veldig uheldige i starten, og fortjener en ny sjanse. Såvidt jeg husker var ESB'en deres veldig bra i siste (?) batchen deres. Men da hadde jeg vendt meg til at ølet var surnet, så jeg kjøpte Kvernknurr ESB på et pol som ikke hadde noen lambic - så jeg endte allikevel med skjegget i postkassa :-)

- lagt inn av beeroverwithme - 2015/3/2 09:26:50
Den gamle Små Vesen-eieren, Espen Blåfjelldal, har i flere år snakket om å starte opp igjen men det ser ut til at navnet blir Valdres Mikrobryggeri, ikke Små Vesen Bryggeri.

Forøvrig ser også Baatbryggeriet ut til å starte opp igjen, med de samme folkene som sist. Det nye Baatbryggeriet AS ble stiftet i Vestnes 5.september 2014.

Av andre bryggerier som har startet opp de siste 25 årene men ikke overlevd frem til dagens bryggeribonanza bør vel også nevnes Akershus Bryggeri, Breiflabben Brygghus, Bryggerikaia i Bodø, Glommen Bryggeri, Hardanger Bryggeri, Fossen Bryggeripub, Jæren Bryggeri, Møllebyen Mikrobryggeri, Nordkapp Mikrobryggeri, Nordmørsbrygg, Oslo Bryggerikompani, Skaal Bryggeri, Vestlandsbryggeriet og Østerdalen Bryggeri.

- lagt inn av Helge B. - 2015/3/2 12:12:47
13. september 1991 annonserte Hansa i Aftenposten etter brygger til mikrobryggeriet "Studenten", Johan Albrecht. Det fremgår at restauranten hadde åpnet i april samme år, og at det var et tysk franchisekonsept.

2015-02-28

«Love me tender …»

For få år tilbake hadde du sannsynligvis ikke hørt om øltypen «white IPA». Men plutselig har «alle» bryggeriene i Norge en slik øl. Er det tilfeldig, er det lemenflokkmentalitet eller er det øldrikkerne som plutselig tørster etter hvit IPA?

Det korte svaret er: Ja, alle tre grunnene over på én gang, samt én til: Vinmonopolet. Det lange svaret kommer under.

Aller først, hva er en «white IPA»? Det er en sammenblanding av en wit og en IPA, et språklig et motstykke til black IPA. Med «white» menes det i belgisk forstand à la et hveteøl, gjerne krydret med koreander og appelsinskall. Deretter kombineres det med et robust amerikansk humlet øl, typisk en IPA. Den tidligste kommersielle white IPA man kjenner er visstnok et samarbeidsbrygg mellom Deschutes og Boulevard Brewing fra 2010.

Flere norske bryggerier har kommet med sine varianter. Lervig kalte sin Brewers Reserve White IPA. Grünerløkka Brygghus døpte sin bare White IPA, mens Kinn brukte sidemålet for sin Skoddehav Kvit Indiaøl. Fra Sverige kom CAP Great White Hype. Disse fire kom på juli-slippet, selv om Untappd og Ratebeer forteller oss at de også var smakt på forskjellige tidspunkter på senvinteren, våren og forsommeren.

Oslo Mikrobryggeri kom med sin White IPA i august. Fullt så kortfattet navngitt var ikke Schouskjellerens variant som kom med Walter White Breaking Bad White IPA i september. Trondhjem Mikrobryggeri kalte sin White Bite White IPA da de serverte sin i desember.

Nøgne Ø kom med sin Whiter Shade of Pale allerede i januar 2014. Den er vekselvis typedeklarert som en session IPA, en belgisk IPA og et hveteøl, hvilket kanskje er betegnende for stilen. Jeg vet ikke om de brygget den før tenderen kom, men PDF-dokumentet for tenderen er datert 13. desember 2013, så det er mulig. De traff i hvert fall det samme ordspillet på navn som To Tårn brukte på sin US Pale Wheat Ale som kom i mai. Utfra reviews synes det ikke som om det var meningen av To Tårn å lage en white IPA, og det sies at bakgrunnen var en feilleveranse av gjær. Det er uansett samme typemessig vinkling som Mack bruker på sin Moby Dick White Ale i butikkstyrke, som først kom i januar i år.

Alle ølene er allerede ute. I tillegg kommer Ægirs versjon, som er et samarbeidsbrygg med Beavertown Brewery i London og som heter Bæver Double White IPA og egentlig ikke er sluppet, men ble presentert på festival i Bergen for to uker siden.

Disse ølene kommer i flokk, og jeg mistenker at Vinmonopolets system med «tendere» er sterkt medvirkende til mye av denne synkronbryggingen. Når Vinmonopolet vil supplere basisutvalget med en ekstra øl – så som en hvit IPA – lager de en tender, der bryggerier kan melde på sine øl til en smakskonkurranse der premien er hylleplass i de fleste av landets nær 300 Vinmonopol. Å vinne en tender er blodig alvor for små bryggerier.

Bryggeriene våkner når Polet signaliserer at øl fra et nordisk bryggeri skal få fast plass på polhyllene for å representere en «ny» øltype. Det bryggeriet som kaprer plassen kan få et digert forsprang på de andre. Og dessuten er de nærmest garantert et betydelig salgsvolum dersom de blir utvalgt.

Her er en faksimile fra tender 2014-2, side 3, for øl som skulle slippes på juli, september og november:

Fra Vinmonopolets tender 2014-2

Vel, nå må det innrømmes at noen av ølene jeg har liste er for servering på brewpuber eller er brygget i butikkstyrke, og kan derfor ikke knyttes til Polets tendere. Men de fleste av de tidligste ølene som kom var nok et direkte resultat av denne tenderen. Jeg antar at nyheten og ølstilen deretter fanget andre bryggeres oppmerksomhet, slik at de kastet seg på trenden. Det virker i hvert fall som brewpub- og 4.7%-versjonene kom i etterkant av juli-slippet.

Det er noe traust og trygt norsk over dette, med en smak av matpakke med brunost og skoleskirenn med normaltid. En eller annen person på Vinmonopolet bestemmer at white IPA mangler i utvalget. Så går det ut en tender, og plutselig stiller «alle» bryggeriene med et slikt øl.

Sjekk forøvrig linja som er under omtalen av White IPA. Er det bare meg som overtolker, eller utlyser de en konkurranse om å komme med det beste svenskproduserte, humlefokuserte, undergjærede ølet på 33cl boks til under 35 kroner? I det minste er utlysningen for white IPA rimelig åpen, mens utlysningen under virker skreddersydd for et konkret øl. Mellom linjene kan man lese at de har bestemt seg på forhånd. Man savner nesten en kolonne «fasit» for å tipse om hvilket produkt de egentlig tenkte på. Eller kanskje leverandørene synes det er en sjarmerende gjettelek?

Sannsynligvis er greia at Vinmonopolet ikke kan ta inn et øl i basisutvalget uten å ha gjennomført en administrativ korrekt, EU-godkjent konkurranseutlysning. Så selv om de har «bestemt» seg for å ta inn et konkret øl, må de beskrive ølet funksjonelt og produsentuavhengig, og utlyse en konkurranse om hvem som kan levere et slikt øl. Juli-spillet endte med både Brutal Brewing (=Spendrup) Pistonhead Kustom Lager og Krönleins Stockholm Fine Festival Beer, så det var faktisk hele to svenske øl som matchet beskrivelsen.

Men det er også et mer prinsipielt aspekt. Ideelt sett burde mikrobryggeriene utvikle sine produkter etter hva de tror forbrukerne vil like og vil kjøpe. Men mellom bryggeriet og kjøperne av sterkøl på flaske er det byzantisk sett med skrevne og uskrevne regler som bestemmer hva som er farbare veier og hva som er blindgater. Man må brygge det som distributører vil distribuere og som butikker vil sette i hyllene.

White IPA ville ha kommet, selv uten denne tenderen fra Polet. Øltypen fantes på forhånd, og Polet kastet seg på en trend, de skapte ikke trenden. Derimot er det mer overraskende å se hvilken effekt Polet har som katalysator for raskt og bredt å bringe trenden frem i rampelyset.

Og på tampen … hvorfor klarer ikke bryggeriene å brygge nye øl uten et takras av ordspill?

Definisjoner. - lagt inn av Jan H Fjeld - 2015/3/1 12:09:34
Jeg har hørt 2 forskjellige definisjoner på White IPA. Begge henspiller på White=Wheat. Den ene er den du nevner, belgisk inspirert. Den andre er amerikansk vestkystinspirert. Mer en vanlig IPA, men med mye hvetemalt og amerikansk (eller kanskje engelsk?) gjær. Kommer det en Jimmy White blir det nok den amerikanske varianten. J H Fjeld.
"Har du en IPA jeg ikke har smakt før?" - lagt inn av Kristian Nordberg Kuntze - 2015/3/1 15:55:20
For øvrig er wit meget populært, og IPA nærmest for landeplage å regne, så en kombinasjon av de to burde ikke være helt uventet. Ordspill er kung. Sånn er det bare.
- lagt inn av Jørn - 2015/3/1 20:44:12
Tmb var litt tidligere ute enn desember. White bite kom i Juni 2014. Tmb og omb brygget den sammen på tmb først, før den ble brygget igjen på omb.
White Bite på TMB - lagt inn av Anders Christensen - 2015/3/1 21:09:18
Hmm, Jørn. Jeg forsøkte å basere meg på når de ulike ølene først ble rapportert på RateBeer og Untappd. Men du har vel bryggeloggene å slå opp i, så det trumfer vel det meste :-)
- lagt inn av Jørn - 2015/3/1 21:11:51
Da kan det hende du burde sjekke untappd igjen :)
White Bite på TMB - lagt inn av Anders Christensen - 2015/3/1 21:16:55
Øh, ja. Jeg ser det. Det er vel rettere å si at jeg generelt brukte RateBeer og Untappd, men at jeg for White Bite tydeligvis bare sjekket RateBeer, der det kun var én rating – og så burde jeg ikke ha oversett sannsynligheten for at det var brygget flere batcher av denne. Sorry.
- lagt inn av Jørn - 2015/3/1 21:31:08
Da kan det være lurt sjekke untappd en gang til :)

2015-02-27

16 tips for ølsnobber

Vi ølsnobber ligger langt etter vinfolket, men vi kommer etter med stormskritt. Her er noen tips for deg som sliter med å bringe feinschmeckeriet rundt ølsmaking opp på riktig nivå.
  1. Relativt enkel og usnobbete øl
    Foto: Pixabay – CC0 Public Domain
    Glass med øl
    Kjemiske navn. Lær deg noen aromaer med sære og vanskelige kjemiske navn, så som acetaldehyd og dimetylsulfid. Kast dem frem under smakingen, gjerne med et lite spørsmålstegn, à la: Er det bare meg som fanger litt isoamylacetat her, eller? Husk å pugge litt om de stoffene du nevner, for plutselig en dag treffer du en kjemiker eller bryggenerd.

  2. Lek smaksrafinering. Når et øl har en aroma du klarer å gjenkjenne, så foredle dette så langt som mulig. Om du fanger kaffe, så ikke bare si «kaffe», men legg til noe slikt som … kanskje mer med etiopisk enn brasiliansk aksent, med et litt modnet preg, absolutt velrøstet, men uten de syrlige og aromatiske kaffebærtoner fra de sydlige dyrkingsdistriktene. Sålenge du har plukket ut hovedsmaken, er det ingen som kommer til å ta deg på å bore nedover i dybden på sære detaljer. Bare ikke ta det altfor langt ut.

  3. Så tanker i de andres hoder. Plukk noe som er passelig generisk og ikke bryter med stilen, tenk sitron for en IPA, kaffe for en stout, karamell for en bayer. Kast frem tanken på det med et lite spørsmålstegn. Jeg tror jeg fanger hint av tropisk frukt her, gjør dere også? Så suges tanken på tropisk frukt opp i de andres hoder, og snart er de overbevist om at de også kjenner det. Dermed kan du sole deg i glansen av å være den som først fant den smaken ved ølet.

  4. Sammenlikningsleken. Plukk ut – eller dikt opp – et eller annet klassisk, men vanskelig tilgjengelig øl, og sammenlign med det ølet du smaker. Siden de andre neppe har smakt det eksotiske ølet, får du både en statusmessig upper-hand, samtidig som du ikke kan arresteres. Si ting som: Ahh, for et herlig humlepreg, det minner meg om trøkket av humla på Dogfish Head 90 Minutes slik de brygger den på brewpub'en sin i Rehobot Beach. Legg gjerne til etter en liten tenkepause der du drømmer deg bort: Har dere vært der? … Ahhh, vidunderlig sted! Bruk gjerne gamle øl som har gått ut av produksjon, da er det ikke etterprøvbart, og dessuten viser det hvor gammel du er i game'et.

  5. Fokusert på det gale. Det er alltid noe galt å sette fingeren på, men du er selvfølgelig voksen nok til å heve deg over det – etter å ha nevnt det i tydelige men høflige ordelag: Glasset kunne hatt en litt annen form. Eller kanskje: Jeg ville nok ha helt den flaska med en litt annen vinkel. Muligens: Det var en nokså artig vri å servere de to ølene i dén rekkefølgen. Eller også: Har du sjekket om noen har tuklet med termostaten, for dette var vel servert et par grader for kaldt?

  6. Lukterituale. Tren deg på et ritual for å lukte på ølet. Det viktigste er ikke hvordan, men at det er godt innøvd, ser grasiøst ut, og brukes like før du fastslår noe om ølet. Elementer kan være svirvling av glasset, oppvarming av glasset i hånda, støtvis innånding, guiding av aroma med hånda eller tildekking av toppen av glasset (forkast to-tre alternativer før du finner rett materiale). Pass på å gjøre det likt dersom du planlegger å gjenta.

  7. Smakerituale. Smak på ølet, og ha innøvd noen sære munn- og tungeøvelser for å skulle fange smaken. Det må gjerne både se og høre litt sært ut, men det bør ikke ta altfor sekunder. Underveis må du ha et fjernt og blikk som viser at du konsentrerer deg. Husk å bruke teknikken konsistent. Det er bare bra om det ser litt underlig ut, for da spør andre og hva det er, og de gir deg en gyllen mulighet til å forelese om hvor alvorlig du tar ølsmakingen. Dessuten er det jo ikke ditt problem at du bryr deg mens de andre er hedonistiske smaksbarbarer.

  8. Lek assosiasjonleken. Endel smaker minner om hverandre, eller er årsaksmessig beslektet. Dersom du fanger én smak, er det bare å fleske til med beslektede smaker, for de er sikkert der, og så blir alle imponert over alt du kan. Dersom du har oksydert i en barley wine, så ramse opp tørket frukt, rosiner, gammelt flatbrød, korinter, svisker og så videre. Jo mer, jo bedre.

  9. Namedropping. Du er selvfølgelig på fornavn med alle bryggerne, i hvert fall overfor tredjeperson og så lenge bryggerne ikke er i nærheten. Ikke bare omtaler du dem ved fornavn, du nærmest prater stadig med dem. Nei, nå har Jens gjort det igjen. Jeg har fortalt ham så mange ganger at de ikke kan bruke slik humle i dette ølet, men vil han lytte? Neida.

  10. Ha alltid en unnskyldning for at du ikke er 100% i form, nevn den tidlig sånn i forbifarten, i tilfelle du trenger å bruke den senere, dersom du bommer fælt på en smaking. Du er for eksempel på vei ut av en forkjølelse, eller du brygger på en forkjølelse. Du drakk kaffe for ikke så lenge siden, eller det var utaktisk mye krydder i dagens middagen. For ikke å snakke om at du ikke skulle tatt den halspastillen, samt at tannpastaen fremdeles sitter i munnen.

  11. Send gjerne et øl ut igjen. Det viser bare hvor god nese du har. Dersom det er fra tapp, så still servitøren vanskelige spørsmål: Når renset dere tappelinja sist? Hva brukte dere til å rense med? Er du sikker på at du tappet ut nok øl i sluket da du åpent i dag? Du kan selvfølgelig gjøre noe lignende med flasker, men tappelinjer er best. Det er dessuten alltid enklere å krangle med servitører enn andre gjester, for servitørene er edru, vil beholde den gode stemningen, har egentlig ikke tid til å diskutere, og dessuten lever de under et credo om at kunden alltid har rett. Gi dem heller litt ekstra drinks.

  12. Glassvalg er alvorlig. Du kan be om originalglass, et optimalt formet glass fra en annet bryggeri, eller samme glass som et annet øl så du kan sammenligne dem, men du vil i hvert fall ikke ha det glasset som servitøren foreslår. Se lett misbilligende på glasset, legg inn en passelig kort og pinlig pause, pek på et annet og spør om du ikke heller kan få det. Det er bonus om du utfra glassets form og logo der det står på hylla kan omtale det ved bryggeriets navn.

  13. Husk å rate, bare sørg for at det er et annet (og selvfølgelig bedre!) sted enn de andre bruker. Ratebeer er for rigid, Untappd gir ikke nok plass til å uttrykke seg, BeerAdvocate er litt for elitistisk. Eventuelt bør du la være å rate'e dersom alle andre har begynt. Sanseinntrykk kan jo tross alt ikke fanges i ord på en tilfredstillende måte, så du rate'er i hjernen din – som tross alt er ganske så perfekt.

  14. Unngå blindsmakinger. Intet gir mer creds enn å treffe brutalt rett i en blindsmaking, men i praksis bommer man altfor ofte. Og tilfeldigvis synes du blindsmaking er bare sååå «last year». Dessuten vil du gjerne planlegge hva du utsetter smaksløkene for utover kvelden, og forresten har du allerede ødelagt dem (se unnskyldninger over). Og lokalet er jo ikke egnet til en rettferdig blindsmaking … støy, pizzaen på nabobordet osv. Dersom du blir presset opp i et hjørne og må blindsmake, så være litt diplomatisk vag, blandet med utålmodighet over en barnslig lek.

  15. Vær baksetesjåfør i baren. Når en servitør eller andre anbefaler et øl, bør du være frempå. Ikke si så mye, men vis med fokusering og forsiktig nedtonet kroppsspråk hva du mener om anbefalingene. Du vet selvfølgelig best, selv om det aldri ville falle deg inn å utbasunere det eller påtvinge andre synspunktene dine. Dermed slipper du også at noen kan gå valgene dine etter i sømmene.

  16. Behandling av flaska. La aldri servitørene slippe unna med å mishandle ølet. Samme hva de gjør og ikke gjør, er jeg sikker på at du kan påpeke minst tre-fire ting de burde gjort annerledes. Ikke brenn inne med slikt! Fortell det gjerne til sidemannen i servitørens nærvær, for det er alltid mer effektivt å snakke om noen, enn å snakke med dem.

Jeg? Neida, jeg bruker aldri noen av disse teknikkene! Nei virkelig.

Det er fredag i dag – casual Friday – og da er det lov å være litt usaklig. Ja til og med lettere ironisk. Eller var det sarkastisk jeg mente?

Nydelig - lagt inn av Rune Korsmo - 2015/2/27 10:46:17
Dette var gode tips, Anders. Siden det er fredag så skal jeg sporenstreks ut etter jobb for å benytte meg av denne rekka med gode råd. Tror jeg til og med skal printe ut denne og teipe den på innsiden av jakken min, slik at jeg alltid stiller forberedt til en øldiskusjon. :) Flott skrevet! Rune.
- lagt inn av Arjan Odijk - 2015/2/27 12:17:20
Dette var helt Herlig! Stemmer for flere Freek-frie soner...
- lagt inn av Arjan Odijk - 2015/2/27 12:19:06
Dette var helt Herlig! Stemmer for flere Freek-frie soner...
- lagt inn av Arjan Odijk - 2015/2/27 12:19:09
Dette var helt Herlig! Stemmer for flere Freek-frie soner...
- lagt inn av Arjan Odijk - 2015/2/27 12:19:10
Dette var helt Herlig! Stemmer for flere Freek-frie soner...
Termometer - lagt inn av Gustav F - 2015/2/28 11:32:21
Punkt 5 fikk meg til å tenke på en gang på Oslo Mikrobryggeri da en bekjent dro opp et termometer for å sjekke temperaturen i glasset. Ingen nevnt, ingen glemt, Anders.

2015-02-26

Smakssansens påvirkning

Smaking er sannelig ikke enkelt. Det føles som smaker kan variere fra gang til gang, selv når en smaker på det samme ølet. Da kan det være en trøst at det neppe bare er deg som er en «dårlig» smaker, for omgivelsene har stor betydning for hva og hvordan vi smaker. Ett illustrerende eksempel er flymat.

De problemene reisende har med pregløs flymat er temmelig trivielle i forhold til flyselskapenes utfordringer med å levere et godt, eller i det minste akseptabelt måltid i lufta. Når flymaten ikke smaker noe særlig, skyldes det ikke bare reisestress, plastbestikk og trange seter. Det er nemlig vist at smaksopplevelsen av mat påvirkes av støy, lufttrykk og luftfuktighet. I flykabinen rotter disse tre seg sammen mot flymaten.

Aller først er det rammebetingelsene som ikke direkte påvirker sansene våre: plass og regelverk krever at all mat forhåndslages og varmes ved hjelp av enkle varmluftsovner. Det gir ikke gourmetmåltider. Men på toppen av dette kommer miljøfaktorene i flykabinen.

Først er det luftfuktigheten. Den lufta som flyet tar inn i marsjhøyde er kald og tørr. Når den varmes opp til romtemperatur, synker relativ fuktighet til rundt 15%. Dersom det er mange personer i kabinen, stiger det litt, til kanskje 30%, hvilket fremdeles er veldig tørt. Om det er noen trøst, så er det enda verre på første klasse, siden de ikke sitter så tett der. Problemet med tørr luft er at spesielt nese men også munn tørker ut og vi fanger ikke opp lukter og smaker like godt.

Dernest er det lufttrykket ombord i et passasjerfly. Det tilsvarer trykket på rundt 1800-2200 meters høyde, avhengig av en rekke faktorer, spesielt flytype. For noen eksklusive flytyper holder man kabinen ved bakketrykk under hele flyturen. Det er neppe for at maten skal smake bedre, men heller for å unngå dotter i ørene. En tysk studie der man justerte trykket men holdt andre miljøparametre konstant, konkluderte med At low pressure conditions, higher taste and odor thresholds of flavorants were generally observed with few exceptions..

Til slutt er det støyen fra motorene. Det kan variere etter flytype og plassering i kabinen, men det er uansett et høyt nivå av mer eller mindre hvit støy. Det virker som et tungt belastet sanseorgan kan redusere sensitiviteten til de andre. En artikkel i Flavour Journal peker på at høy støy reduserer smakssansen for alle smaker, bortsett fra umami. Noen har knyttet det til populariteten til drinken Bloody Mary i flykabiner, fordi tomatene som brukes er rike på umami. Dersom lyden er betydelig lavere, blokkeres ikke smakssansen på samme måte, tidvis tvert om, den kan til og med øke smaksopplevelsen.

Hva gjør så flyselskapene med flymaten for å få den til å smake bedre. Aller først må salt og sødme skrus kraftig opp, for det er smaker som tones ned når man flyr. Dernest er det noen smaker og aromaer som tones ned, men andre må skrus opp. Noen retter forsøker man enten å unngå eller man må overkrydre dem ekstremt.

Fraunhofer i Tyskland har i samarbeid med Lufthansa bygget opp et eget lavtrykkskjøkken for å forske på dette og eksperimentere seg frem til den velsmakende flymaten. De har også en flykropp-simulator som utsetter de som er inni for relevant fuktighet, trykk, temperatur, lyd og vibrasjoner. Målet er å finne matkombinasjoner som motstår dette på en akseptabel måte, eller som kan overkrydres slik at de fremstår som balanserte og smakfulle når de inntas i lufta.

Drikke har samme problemet som mat i lufta, men flyselskapene tar viner mer seriøst en øl. På vinsiden går det gjerne i kraftige og smaksrike viner, som en amarone. Øl tenker de nok ikke så mye på, men det samme gjelder nok der. En øl er en øl er en pilsner, er det ikke?

Hva kan man som smaks- og ølinteressert lære av dette. Det første er hvordan støy kan påvirke sansene. Profesjonelle smakere har visst dette lenge, og forsøker å ha så få og så nøytrale stimuli på de andre sansene som mulig under en smaking.

Variasjonene som følge av lufttrykk og luftfuktighet er en påminning om at ikke alle sansepåvirkninger er like. Til daglig vil vi nok ikke få det like ekstremt som ombord i et fly, men det er med og forskyver balansen mellom ulike sanseinntrykk.

Det er en god unnskyldning for å kjøpe seg en spinndyr boks med øl neste gang du flyr. Smaker den annerledes, eller kjenner du ikke forskjell? Nåja, så var det å få tak i et skikkelig ølglass på et fly, da.

Og flyselskapene burde kjenne sin besøkelsestid, og servere kraftig mikrobryggeriøl til passasjerene sine, selv til de som er på jakt etter pilsner. Basert på hva en vinekspert sier om valg av vin ombord fly, vil jeg foreslå en tung barley wine eller fyldig stout. Sannsynligvis vil en saison eller IPA fremstå som tam og ubalansert. Men hvilket flyselskap serverer stout og barley wine?

2015-02-25

Ølavgiftene 1913-2015

Det begynner å bli rundt fem år siden jeg skrev et blog-innlegg om den historiske utviklingen av norsk særbeskatning av øl og presenterte dataene i en graf. Jeg tenkte å oppdatere grafen med de siste årene. Se på det som «en klassiker til glede for nye lesere».

Aller først, her er grafene som viser hvordan utviklingen har gått.

Norsk beskatning av øl 1913-2015

Som vi kan lese ut av grafen, har beskatningen av øl de siste årene stort sett fulgt konsumprisindeksen – med ett unntak. Det kan sies mye om konsumprisindeksen, men det er i det minste en indeks å følge, og når den har vært rettesnor for den årlige økningen av alkoholavgiftene de siste 15 årene, så er den relevant å se på.

Unntaket er 2011, da alkoholavgiftenen økte over to ganger mer enn den vanlige årlige økningen. Det var en reell økning i forhold til konsumprisindeksen, og den første reelle økningen siden 2002. Dette kom i tillegg på et tidspunkt der økningen i konsumprisindeksen var rekordlav.

Alkoholavgiften for alkoholfritt øl, dvs øl under 0,7% ble fra 2011 satt til null. Den var to år tidligere hevet for å bli samordnet med lettøl, det som tidligere var skatteklasse B, 0,7-2,7%.

Ellers er det mye spennende man kan lese ut fra denne grafen, men jeg henviser til innlegget fra 2010 for en mer detaljert analyse. Der finner du også en mer lesbar graf for de aller første årene mens alkoholavgiften var lav.

Her vil jeg bare peke på to momenter. Først, hvordan beskatningen av øl nærmest stoppet opp mens Folkeaksjonen for Pilsen skremte vettet av reguleringskåte politikere i 1979-80, da det gikk tre år i strekk uten at alkoholavgiften på øl økte.

Dernest, hvordan avgiftene på øl eksploderte utover mot midten av 90-tallet, og da man skulle EU-tilpasse måtte man samordne de høye øl-avgiftene med en relativt lave vin-avgiftene, og det førte til en temmelig presedensløs reduksjon i særskatten for øl.

Ellers takk til SSB som har konsumprisindeksen som tabell 08184 i Statistikkbanken og til Toll- og Avgiftsdirektoratet, som vedlikeholder en historisk oversikt over alle særavgifter.

Konsumprisindeksen - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/2/25 12:03:50
Veldig bra arbeid, men denne grafen er litt vanskelig å lese. Den burde egentlig vært regnet om til å særskatten i kroner justert for inflasjon. Det blir mye enklere å skille inflasjon og avgiftsøkning da.
Vurderte det - lagt inn av Anders Christensen - 2015/2/25 12:44:59
Jeg begynte på en graf for å presentere de ulike ølprisene som prosenter av samtidig verdi for konsumprisindeksen, men tiden fløy litt ifra meg. Jeg har ikke slått det fra meg, dog.

2015-02-24

Med malt i sentrum

Det startet i en kø. Køen for å levere avlingen med bygg, der Jacob Hansen satt fra tidlig kveld til godt over midnatt. Mens køen sneglet seg fremover, hadde han god tid til å tenke over om hva annet de kunne bruke kornet til. Der og da kom den første kimen til å starte et bryggeri.

Neste trinn var et bryggekurs på Sjetlein, landbruksskolen et par steinkast fra gården. Kursholderen kom fra Stjørdal og bryggingen var med røykmalt, brødgjær og en rikelig mengde sukker. Resultatet ble spesielt, – Det verste vi har smakt, mener de selv, Jacob og Inger på gården Moe Nedre, men de ble bitt av bryggebasillen.

Moe Gårdsbryggeri bruker det gamle bumerket som logo.
Logoen for Moe Gårdsbryggeri
Nå står bryggeriet der: Moe Gårdsbryggeri i Trondheim. Trondheim? Ja, Leinstrand i Trondheim kommune – Sør-Trøndelags største korn-kommune. Fokuset på malt har de beholdt. De dyrker kornet på gården, de malter det selv, de brygger det selv og de skal selge ølet i egen gårdsbutikk – fra kommende fredag.

Mellom den første idéen og det ferdige bryggeriet er det mange år og mye innsats. Jacob har gått veien via hjemmebrygging og etterhvert hjemmemalting. I hjemmebryggmiljøet har vi smakt ølet hans på tallrike konkurranser, under navnet «Drengens bryggeri».

I hjemmebryggkonkurranser bør man ofte være taktisk. Man lirker inn noen ekstra poeng ved å brygge litt mer robust, litt mer mørkt, og med litt ekstra humle. Men ikke Jacob. Han brygger solid håndverksøl og lar heller de andre stå for taktikkeriet. Han brygger gjerne i lyse typer. Det er ikke typene som ølnerder elsker. Likevel er nettopp de øltypene som er vanskeligst å brygge.

For et par år siden tok han førstepremie i klassen «typeriktigste øl» med Drengens Pilsner. Det samme ølet havnet aller nederst i klassen «særeste opplevelse», det var med andre ord en ypperlig, typeriktig pils. I tillegg tok den fjerde-plassen i klassen «beste lyse øl» – en klasse der pilsnere erfaringsmessig skulle være fordømt til godt under midtstreken. Jeg husker den, det var en godt brygget pilsner – øltypen de fleste hjemmebryggere ikke ville evne å brygge om livet deres stod på spill.

Inger og Jacob arbeidsdeler og utfyller hverandre. Hun tar papirarbeidet, det administrative og gårdsbutikken. Han tar det praktiske med bryggingen. Å starte eget bryggeri er ikke gjort i en håndvending. Det er mye papirarbeid, ikke minst rundt bevillinger og tillatelser. De har kjørt parallelle løp med både statlig og kommunal bevilling, og får dermed «alle» rettigheter.

Det brygges på et 200 liters Speidel.
Bryggeriet på Moe Gårdsbryggeri
Bryggverket er et 200 liters Speidel-anlegg, med to 250 liters Speidel gjæringstanker. Planen er å brygge ukentlig, altså i størrelsesorden 10.000 liter pr år, men med en visjon om å kunne skalere opp til det dobbelte uten å måtte bytte utstyr. Sammenliknet med andre mikrobryggerier er det lite, men så er heller ikke bryggeriet noen heltidsbeskjeftigelse. Gården, Moe Nedre, er typisk ved at den er et konglomerat av ulike økonomiske ben å stå på.

Det som er spesielt ved Moe Gårdsbryggeri er malteriet. Idag malter de på karmer på ca 2 m2 – omkring 25 kilo om gangen. Det nye bryggeriet på 200 liter sprenger kapasiteten på maltingen, for da trengs det rundt to batcher med malting for hvert brygg. Dermed er de i gang med å bygge nytt og større malteri på låven.

Kornet de dyrker er standardslagene, Tyra som torads bygg, og Tiril, Brage og Edel som seksrads. Mange snakker varmt om klassiske norske byggslag som Maskin og Domen, ja endog finske Saana, men de er ikke fullt så enkle å få tak på.

Ved å bruke byggslag som egentlig er ment for dyrefôr, må man gjødsle med omhu, så det ikke blir for mye proteiner i kornet. Dernest bør meskingen skje med proteinpause for å bryte ned proteinene. Moe bruker et tretrinns meskeskjema med pauser på 40°, 52° og 64-69°C.

Det blir ikke røykmalt, og i første omgang er det kun basismalt, selv om Jacob har eksperimentert med krystallmalt i stekovnen. Omkring 80% av malten i ølene vil være egen-maltet og egendyrket. Det øvrige – spesialmalten – kjøpes. Her går de mot strømmen, for det er vanskelig å konkurrere med kommersielle maltere, både på pris og mengde. Derfor er malting i lavvolum mest for spesialmalt, og gjerne røykmalt. På den andre siden, et gårdsmalteri vil nok gi maltet mer preg enn kommersiell malt. Og når man likevel dyrker kornet, så hvorfor ikke? Det blir forøvrig ikke noe salg av malt, selv om det ikke er utelukket i fremtiden.

Tankegangen bak Moe Gårdsbryggeri glir som hånd i hanske inn i grunnkonseptet bak Ny Nordisk Øl, som er blant det hotteste eksperimentelle innen øl i Skandinavia for tiden.

Når gårdsbutikken åpner ølsalget, er det første ølet Moe Gårdsbryggeri Drengens Debut. Igjen er det en lys og nådeløs øltype der eventuelle feil ikke har noe særlig å gjemme seg bak: Engelsk Golden Ale. Dette er en temmelig lite kjent øltype. Bakgrunnen for den er at engelske ale-bryggerienes ønsket å demme opp for pilsner med et øl imellom en bitter og en pilsner. Dermed er det et lyst og lettdrikkelig øl, men med malt og noe nedtonet fruktighet.

Karm som malten tørkes i.
Maltkarm
Hvilke andre typer tenker de å brygge? Inger liker malt, og tenker i retning brown ale og bokk. Jacob har lyst til å forsøke bière de garde og farmhouse. Også i ølvalg utfyller de hverandre. – Men ikke noe surøl. Du vet hva jeg mener om surøl, sier Jacob og forsterker understatement'et med et smil.

Det blir også en porter, og selvfølgelig blir det et juleøl. Det blir også pils – utstyr for å temperaturstyre lagering er allerede delvis på plass. Når de skal brygge en pils, blir det en skikkelig pils; ikke en generisk lavfruktig, kvasiundergjæret lyst øl med etikett som alluderer til tsjekkisk, historisk og førkrigs for å bortforklare at det ikke helt smaker som pils.

Malt er kanskje den mest undervurderte ølsmaken. En gang i tiden handlet øl mest om malt, men humla har tatt over førersetet de siste tiårene med mikrobryggerirevolusjonen. De mest prestisjetunge smaksgiverne fra malt idag, er ikke maltpreg, men alkohol og den tyngre halvdelen av Maillard-reaksjonen, med kaffe, sjokolade og så videre oppover. Altfor ofte er maltpreg en nedtonet sekundærsmak som mest brukes til å balansere noe annet. Men når vi går til de klassiske bryggenasjonene, er malt viktig, i hvert fall for stilarter som er eldre enn 1840.

Malt ble umoderne. Men motene svinger, så malt vil returnere. Helt alene er humle som én hånd som klapper. Man må forstå og verdsette malt for fullt ut å kunne verdsette humle. Malt er i forhold til humle som romansk stil i forhold til gotisk, som barokk i forhold til rokokko, som romaner i forhold til poesi. Malt er viktig.

Jeg vil vite om de kommer til å brygge etter gamle, lokale tradisjoner. – Nei, det er nok ikke så mange overlevende byggetradisjoner her. Leinstrand har nok mer tradisjoner for hjemmebrenning. Det nærmeste er en eldre mann som i sin barndom hadde vært med sin far på brygging. I det minste blir det neppe noen «gjenskapte» ølstiler basert på utilstrekkelige data, interpolert med antakelser og spisset til dagens ølmarked. Moe Gårdsbryggeri fremstår som solid og uten hype.

Leinstrand har flere bryggeråstoffer enn malt. Nabogården har brønn med høyt kalkinnhold, velegnet for en londonsk porter. Trøndelag har mye leirjord, og i leire blir det mye kalk. Det merkes best i brønnvann.

Også humle finnes lokalt. Gården ligger i sydvendt skrånende terreng ned mot Gaulosen der Gaula renner ut. Både der nede og i bekkedalene som leder nedover mot Gaula vokser det vill humle, eller kanskje det er forvillet humle. Jacob har forsøkt å brygge på den. – Det ble ikke så mye bitterhet ut av den, men det er mulig jeg høstet litt for sent. Uansett satser ikke Moe Gårdsbryggeri på humlesterke øl med amerikansk aksent. Det blir mest fokus på typeriktige utgaver av klassiske europeiske ølstiler.

De har også vært innpå tanken om å dyrke humle selv. For testing har de kjøpt humle via Ekra gartneri, en hardfør sort tilpasset norsk klima og som går under navnet Teledøl. Gamle humlesorter på vei tilbake. Ekra har levert hele 18 ulike sorter humle, og de kan sikkert kontaktes dersom noen er interessert i å kjøpe humle til hagen sin.

Speidel Gjæringstanker.
Speiden gjæringstanker
Gårdsbutikken åpner trolig på førstkommende fredag. Til å begynne med blir ølene bare tilgjengelig der. Deretter kommer de nok til de bedre utstyrte ølbutikkene, samt trolig på puber. Etterhvert kommer det sannsynligvis noe juleøl på Polet også, men puber og restauranter frister mer enn å jobbe opp mot Polet når det gjelder sterkøl.

Om du vil få med deg batch #1, bør du ikke vente for lenge. De første par batchene er bygget på det gamle 50 liters Speidel-anlegget. Derfor er ikke batchen så stor, og kan bli raskt utsolgt.

For å komme dit, kjør til Klett, ta av mot Byneset, ta av til høyre ca 2,2 km etter du passerte kirken, der det er skiltet at Pilegrimsveien tar av fra fylkesveien. Pilegrimsveien går like forbi gården, og fortsetter med en bratt stigning opp mot Heimdal og Byåsen. – Vi har spøkt med å sette opp skilt for pilegrimene: «Siste vannhull før bratt stigning». Butikken er åpen tirsdager 12-15, fredager 14-17 og lørdager 11-15.

Jeg gleder meg!

2015-02-23

Trondheimsbryggeriene pr 2015

Her er en liste (roughly sortert etter oppstartstidpunkt) over bryggerier i Trondheim kommune, med status sålangt jeg kjenner til dem. Jeg tar gjerne korrigeringer og oppdateringer.
  • E. C. Dahls bryggeri. Brygger som før, og overtok for en stund tilbake bryggingen av Frydenlund bayer som tidligere ble brygget hos Arendals bryggeri. Imidlertid skjer det store ting fra neste år, da det byttes til et nytt og mindre (men mer effektivt) bryggverk. Da blir kun Dahlsproduktene igjen av dagens øltyper, men til gjengjeld starter man brygging av mer spesialøl under annen label og med eksterne brygge-partnere. I tillegg vil det muligens startes et mindre bryggeri som trolig blir kombinert pilotbryggeri og gastropubbryggeri. Status: aktivt bryggende, men svanger med noe nytt.

  • Trondhjem mikrobryggeri. Bryggeriet er omkring 15 år, men startet en oppskriftsmessig facelift for et par år siden. Før det gikk det mye i de samme syv ølene, samt et roterende sesongøl som var veldig forutsigbart. Bryggmester Jørn Grønbech har imidlertid etterhvert minimalisert det faste utvalget, økt antall sesong- og spesialøl, og han har introdusert langt mer spenstige ingredienser i endel av ølene og endel eksperimentering i oppskriftene. Idag er det få tilbake av de opprinnelige ølene. De har dessuten utvidet innover i nabolokalene. Status: alive and kicking.

  • Café Ni Muser. De brygget tidligere litt selv på et 20-liters system, og deretter har de brygget «on site» på to 50-liters Speidel i parallell, og med bryggmestre fra To Tårn. For tiden får de «sine egne» øl fra To Tårn og brygger ikke lokalt. Status: inaktivt.

  • Lian Restaurant fikk kommunale lisenser for brygging og folkene bak To Tårn brygget minst 7-8 batcher der, tilpasset maten. De fortsetter nok denne tanken, men det er vel mest nærliggende å anta at produksjonen flyttes til To Tårns anlegg. Dog har Lian tidligere indikert at de ønsker å fortsette å brygge lokalt. Det er mulig de ønsker å vri bryggingen litt mer mot tradisjonsbrygging. Status: har trolig ambisjoner.

  • To Tårn. ble også startet i 2013 og har produsert et rimelig bredt spekter av øl. Deres strategi er et eget butikkutsalg, servering i egne lokaler, spesielt ifm omvisninger og ølsmakinger for lukkede grupper, og månedlige pubkvelder. Dessuten har de vært ekstremt flinke til å få innpass på de litt bedre restaurantene som gjerne vil ha øl med smak og tilpasset etikett, men uten at de ender opp med kullsvarte humlebomber. Status: meget aktivt.

  • Austmann Bryggeri. Startet å brygge sommeren 2013 på Høvringen, og brygger alt de kan klare. De har fått en pangstart og har vunnet imponerende innpass i polhyllene, noe som gjør at de raskt fyllte bryggeschedulen og snakket om hvordan de kunne tyne kapasiteten. Strategien deres er å være et produksjonsbryggeri med tapping primært på fat og delvis på flasker, med utestedene som hovedmålgruppe. Samarbeidet med Beer Entusiast har vært en suksess. De har nylig fått ny logo og har striglet sitt. Status: Full speed forward.

  • Studentersamfundet brygger sitt eget øl som serveres internt på huset, der puben Daglighallen er det sikreste stedet å få utvalgsølet. De har en solid og stabil kundegruppe, og er lite aktive utover egne lokaler. Status: aktivt.

  • Brygghus 9 startet i fjor i lokalene ved siden av Bakke Brygg, og med felles eiere. De brygger endel egne øl, men serverer også mange spesialøl fra andre bryggerier. Konseptet er en gastropub med fokus på øl og mat i 1. etg, samt en ølkjeller nede, med fokus på øl og snacks. Status: aktivt.

  • Moe Nedre gårdsbryggeri er et gårdsbryggeri på Leinstrand, med fokus på malting av eget korn, samt klassiske europeiske ølstiler. De kommer i salg fra egen gårdsbutikk (fra førstkommene fredag), men blir nok tilgjengelige også annetsteds. Status: neste bryggeri ut.

  • Monkey Brew planlegger oppstart i løpet av året, og satser på et lite 100 liters mikrobryggeri med servering på Bakklandet, men tenker et større bryggeri med flasketapping på sikt. De tre bak har jobbet målrettet og har vist stor bryggekompetanse i hjemmebryggkonkurranser, så vi venter i spenning. Status: organiserer oppstart … Real soon now.

Skal vi se, det ble to nye bryggerier i 2013, to nye i 2014, og vi har plottet inn to nye bryggerier i 2015, samt to nye bryggverk i 2016 hvorav ett er en erstatning for ett bryggverk som forsvinner ut. Det høres ut som vi har grunnlag for å si at Trondheim holder koken på to-nye-i-året.

Ellers kommer jeg om kort tid med en dypere presentasjon av Moe Gårdsbryggeri.

2015-02-22

Pombeforgiftningen i Mosambik

Helgen 10-11. januar nådde Mosambik frem til «alle» aviser, på grunn av et forgiftet tradisjonsøl som ble servert i en gravferd, med mange døde som resultat. Og så ble det helt stille, som liksom for å oppfylle alle stereotypier om hvordan U-landsnyheter presenteres i Vesten. Men hvordan gikk det?

Vel, du skal lete godt og lenge før du finner noen aviser som skriver noe om saken utfra et tidsperspektiv etter 14. januar. Dessuten ble saken lokalt avløst av en enorm flom som helt stjal nyhetsbildet. Men saken er fulgt opp av noen få og noen lokale medier, og her skal jeg forsøke å gi en oppdatering.

Status pr 12. januar, var at 135 var innlagt på sykehus, og 69 var døde. Dagen etter hadde dødstallet steget til 72, mens antall innlagte var nede i 35. I ettertid er dødstallet steget til 75.

Men hva var galt med ølet?

De første rapportene pekte på galle fra krokodiller. Det var imidlertid flere som tvilte på det, og noen kom til og med til orde med overbevisende begrunnelser i vestlig presse før interessen for saken hadde dabbet av. Det ser ut til at krokodille-galle er helt ufarlig, men at den har rykte på seg i lokal folkemedisin for å være en ekstremt farlig gift. Visstnok skulle en dråpe i et ølfat være nok til å drepe alle i løpet av 24 timer – ifølge folketroen. Det passer godt på det som har skjedd, om det bare ikke hadde vært for at krokodille-galle er ufarlig.

Dernest var det noen som trakk frem revebjelle, Digitalis purpurea som er en innført art i Mosambik. En innfødt art, Ceratotheca triloba, innholder ikke giften som revebjelle er kjent for. Ofrene fikk symptomer som kunne minne om forgiftning av digitalis, men det virker som dette er sjekket ut av saken, for det er blitt stille om revebjelle.

Så begynte ryktene å gå. Bryggeren – Olivia Olocane – skulle ha kontaktet en malawisk heksedoktor for å gjøre brygget sitt ekstra sterkt. Han skal ha gitt henne urter som hun skulle legge under bryggekjelen, men så skal hun ha misforstått og lagt det oppi i stedet. Hun døde selv av brygget og kan ikke spørres. Heksedoktoren er det ingen som vet hvem var. Tja, jeg tviler, det minner for mye om en etterpåklok rasjonalisering og rykter uten konkrete holdepunkter.

Den første mer fornuftige forklaringen, og én med litt rot i virkeligheten – kom da politien arresterte broren til bryggeren, Graciano Chicamba. Han skal ha flyktet fra Chitima i Tete-provinsen like etter at forgiftningen, og de fant ham et godt stykke unna, i Chiúta. Ifølge «ubekreftede kilder» var det en intrige som kan minne om en såpeopera: Chicamba skal ha forgiftet et parti øl som hans kones elsker skal ha kjøpt fra hans søster – og motivet var visstnok sjalusi. Imidlertid hadde kjøperen returnert ølet utfra at det var undermåls volum i forhold til prisen. Bryggeren (den arrestertes søster) skal ha tatt det i retur, uten å være klar over at det var forgiftet. Hun skal ha helt det sammen med det ølet som skulle serveres i begravelsen.

Det er en forklaring som ikke samstemmer med rapporter om at de som kun drakk ølet på formiddagen forble friske, mens de som drakk det på ettermiddagen ble syke. Men kanskje det er en forvrengning av at symptomene først begynte å vise seg på ettermiddagen? Når så mange som 200 dør eller blir innlagt på sykehus, så er det neppe en gift der symptomene slår til umiddelbart.

Er det mulig at dette er forklaringen? Ja. Er det troverdig? Tja. Har politiet beviser? Ikke helt. Problemet er at de skal ha sjekket for «alle» mulige gifter, men uten å finne noe. Hverken laboratorier i Mosambik eller i den gamle kolonimakten Portugal har gitt positive resultater, mens tester i USA og Sør-Afrika ennå ikke er klare. Kanskje var det en gift som brytes ned raskt og fullstendig, og kanskje finner de det aldri ut.

Det har blitt pekt på insektsmidler med organofosfater, som kan være svært giftige i tilstrekkelig store konsentrasjoner. Men uten laboratorieanalyser som understøtter det, blir det lett synsing og rykter å peke på slike muligheter.

Saken er ennå ikke i havn, og jeg kommer nok tilbake med mer info senere. I hvert fall ser det ut til at tradisjonell pombe er utenfor mistanke. Jeg kommer sikkert tilbake til det.

2015-02-21

EØS-regelverksmutthull

Regjeringen har noe i ermet. Landbruksminister Sylvi Listhaug satte ned en gruppe for å se på regelverket, og de har konkludert med at det finnes smutthull. Et smutthull som går utenom Vinmonopolet.

EØS-regelverket tvinger Norge til å la flaskesalg av vin og øl over 4,7% gå via Polet. Men strengt tatt er det dette noe som Norge selv har insistert på utfra hensynet til folkehelsa. Få EU-land har lignende begrensninger, men EU er opptatt av det det skal være like regler for alle. Dernest har regjeringssamarbeidet valgt å ha hovedtrekkene i eksisterende alkoholpolitikk som grunnlag, og det er vanskelig å komme rundt uten at det blir bråk. Men ingen skal påstå at Landbruksminister Sylvi Listhaug ikke prøver …

I det siste har det kommet signaler fra Regjeringen, og spesielt fra FrP-hold om at man planlegger å bore et lite men signifikant hull i Vinmonopolet. Her er noen sitater:

  1. I Lierposten 17. febuar formulere det som: Per i dag er det bare Vinmonopolet som gjennom EØS-avtalen får solgt såkalt sterksider - fruktbasert alkoholdrikke over 4,7 alkoholprosent. Et ekspertutvalg som ble utnevnt av landbruksminister Sylvi Listhaug har imidlertid konkludert med at cider, fruktvin og øl uten malt er å regne som produkter utenfor EØS-bestemmelse, og dermed åpner opp for at gårdene kan få selge dette lokalt. Derfor mener hun også det er viktig for at høringen om å åpne for gårdsutsalg snart.

  2. I Aftenposten 15. januar listes ekspertutvalget som bestående av professorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted på Senter for Europarett. Der er de sitert på: For alkoholholdige drikkevarer som ikke er omfattet av EØS-avtalen, kan norsk lovgiver etter vårt syn fritt innføre en utvidet adgang til nisjesalg også over 4,7 prosent alkohol. Det omfatter i praksis særlig eplebøndenes produksjon av sider (men ikke eplebrennevin), samt alle andre gjærede produkter, basert på frukt eller annet (med unntak av vin laget på druer). Det omfatter også mjød. Dette anser vi for å være en ganske klar konklusjon.

  3. VG konkretiserer 16. januar: Det vil si eplesider, pæresider og andre gjærede drikker basert på frukt og bær, men også øllignende drikker basert på andre råvarer enn malt.

  4. Dageligvarhandelen.no 16. februar skriver Sider er utenfor EØS-avtalen. Det kan imidlertid være store EØS-rettslige utfordringer ved å tillate nisjesalg av produkter som er innenfor EØS-avtalen, det vil si vin buasert på druer, øl og brennevin. http://www.dagligvarehandelen.no/listhaug-vil-selge-alkohol-fra-gardsbruk/

  5. Nasjonen skriver i oktober: […] EØS-avtalen [omfatter] i grove trekk bare […] øl og brennevin, mens vin laget på druer og «andre gjærede drikkevarer» faller utenfor EØS-avtalens dekningsområde. […] Vin laget ved gjæring av andre typer frukt [enn epler] og bær, og mjød, vil også kunne selges direkte fra småskalaprodusenter. For drikkevarer som sterkøl og brennevin er situasjonen en annen. […] Dersom man åpner for nisjesalg av slike produkter, vil norske produsenter få en salgskanal som utenlandske ikke har, og norske produkter vil få et fortrinn framfor utenlandske.

Så med andre ord, det virker som produsenter av alkoholholdig drikk over 4,7% kan selge produktene fra egne lokaler, helt opp til 20%, under visse forutsetninger:

  1. at det er noe man selv har produsert.
  2. at det har en høy grad av videreforedling av råvarer fra egen produksjon … vel, det er noe jeg formoder, for jeg har ikke sett det eksplisitt nevnt.
  3. at det ikke inneholder destillater, for da blir det brennevin.
  4. at det ikke inneholder vindruer eller malt, for da omfattes det av EØS-avtalen.

(Her må det skytes inn at vi får avvente grunnlagsdokumentene for høringen før vi kan konkludere med hva detaljene er. Men inntil videre må det være tillatt å se saken i lys av hva politikere har sagt og aviser har referert.)

Det høres dermed ut som det blir fritt frem for salg av egenprodusert sider, mjød og fruktvin. Ja, selv øl over 4,7% kan omgå Polet, om den bare ikke inneholder malt. Ja. du leste riktig, egenprodusert malt-fritt øl kan kan formodentlig selges fra egne lokaler, under visse betingelser.

Aller først, finnes det øl uten malt? Ja, selv om det koker ned til et definisjonsspørsmål. Det finnes mange definisjoner på øl, men mange av dem svever rundt noe slikt som: alkoholisk drikk, hovedsaklig basert på kornstivelse som er konvertert til sukker. Du trenger ikke malt for å lage øl innenfor den definisjonen. Sake er et malt-fritt øl etter den definisjonen. Det samme gjelder amazonsk chicha, og en rekke afrikanske tradisjonsøl. Dersom man tenker stivelse generelt, kan man lage bananøl og potetøl. Noen definisjoner vil akseptere tilsetning av sukker, og da passer ingefærøl og strengt tatt alt av fruktviner.

Dersom dette er tilfelle, kan for eksempel Nøgne Ø plassere sin sake på 16-19% i egne hyller og selge til besøkende. Det vil si, vi har ennå ikke sett hva Regjeringen vil sende ut på høring, og det kan tenkes at det blir et krav om at man har laget råvarene, ikke bare produsert drikken. Og Nøgne Ø dyrker jo ikke ris.

Forøvrig, Dr. Olav Sopp ivret for øl brygget etter hva han kalte «med orientens mug», eller med «maltmug», i praksis var det stivelserike emner konvertert med Aspergillus oryzae, som er det man også bruker i sake. Da kunne man bruke bygg, hvete, ris, mais, poteter, pasta, gryn … ja alt av stivelse. Tilsett A. oryzae og gjær, og vips har man øl, et slags øl i hvert fall.

Jeg ser for meg at småbryggerier med den foreslåtte regelendringen må tenke seg om. Skal de gripe sjansen til å overskride 4,7%-grensa ved å lage øllignende produkter uten malt? Dr. Sopp eksperimenterte med umaltet korn og Aspergillus, og mente han fikk et ølaktig drikke. For mikrobryggere er hverdagen fyllt med brutale prioriteringer, og dersom dette er hva som skal til for å selge IPA og Porter på 7-9% ifra egen lokaler, så er valget kanskje ikke så vanskelig. På den andre siden kan jeg ikke komme på noe bryggeri som i dag virker å ha flaskesalg fra egne lokale som en stor og viktig del av omsetningen.

Magefølelsen blir ikke bedre av at fruktviner er tatt med. Er det én drikk som gjennomgående har et dårlig rykte, så er det de såkalte fruktviner på siste halvdel av 1800-tallet og frem mot Krigen. Forresten er fruktvin bare en forskjønnelse av begrepet laddevin, og konseptet omfatter litt for ofte moderate mengder bær, rikelig med sukker og en gjær med høy alkoholtoleranse.

La meg ikke være entydig negativt. Det er ikke dumt å slippe kreativiteten løs. Det er fullt mulig å lage god vin på lokale frukt og bær, men lavt sukkerinnhold i råvarene gjør at man må tilsette sukker. Det man kommer nærmest med, er mjød, sider og rabarbravin. I gamle dager laget Fuhr flere ypperlige rabarbraviner.

Er det så farlig om gårdsbutikker får selge produktene sine helt opp i hetvinsstyrke? Det er flere problemerstillinger:

  • For det første er det produktspesifikt, der maltøl er utelukket. Maltøl er tross alt det absolutt viktigste historiske alkoholproduktet som norske gårder har produsert, og det virker bakvendt å starte med å diskvalifisere det.

  • For det andre ekskluderer dette muligens produsenter som ikke baserer seg på egendyrkede råvarer. Det vil si at selv om maltbasert øl hadde vært med, så ville de aller fleste bryggeriene kankje vært ekskludert, siden de ikke malter eget korn. Øl er en teknisk komplisert prosess der det er naturlig med arbeidsdeling på de ulike fasene. Det ville være en stor ulykke for ølbryggeriene om bryggere skulle tvinges til å dyrke korn og humle og skulle malte selv, bare for å unngå noen tilfeldige regler.

  • Hva er en gårdsbutikk? Flere steder har gårder slått seg sammen om én felles gårdsbutikk, og det gir mening, siden én gård tross alt bare kan produsere et mindre antall ulike varer og en butikk lett kan betjene salget for flere gårder. Vil ikke forslaget føre til at det blir mange, men små og subkritiske, gårdsutsalg?

  • En positiv ting med mikrobryggeriene og andre småprodusenter er at de er så godt spredd. Med en utvidet tillatelse til å selge egne produkter fra eget gårdsutsalg vil det være de gårdene som ligger mest sentralt til som får den største fordelen. Idag ser vi hvordan ølbutikker bringer avsidesliggende bryggeriers produkter ut til en stor kundegruppe. Det har selvfølgelig sin pris å ligge avsides, men man har alltids kunnet bringe varene sine til butikker og distributører for videresalg. Dét er ikke mulig med denne ordningen, og det vil slå svært ujevnt ut for produsentene. Dermed drifter nøkkelen til suksess ifra «distribution» og i retning av «location».

Det er sikkert endel som frykter at dette kan det bli en rusbrus-bonanza med «hetvinspol» i annenhver bygd. Jeg er avventende, for det springende punkt er hvorvidt norske gårder kan lage og selge 20% hetvin som i pris og tidsbruk kan konkurrere med en tur til et pol og et kjøp av en tilsvarende hetvin.

Men vil ikke markedet luke bort de som lager dårlige produkter? Det største problemet er prinsippielt, ved at «ymse-kategorien» slippes fri helt opp til 20%, mens kvalitetsproduktene druevin og maltøl over 4,7% er handicappet. Dermed er det ikke noe fritt marked med like regler. Markeder med sære rammebetingelser skaper kreative – men ikke nødvendigvis gode eller rettferdige – løsninger for å komme rundt underlighetene.

Stortinget bidro sterkt til å drepe norsk tradisjonsbrygging i store deler av landet, da de i 1816 frislapp hjemmebrenningen. Det var først i 1999 at hjemmebryggingen ble tillatt uten krav om at man maltet selv, og det er først de aller siste årene at hjemmebryggingen har tatt igjen hjemmebrenningen i mange deler av landet. Det føles feil på så mange nivåer med et regelverk som gir fruktviner, mjød, sider og maltfritt øl et frikort som gårdsutsalgsvare, men tvinger maltøl ned på en unaturlig lav styrke. Det kan umulig være til fordel for øl og tradisjonsbrygging, men kanskje det vil gi et kraftig dytt i ryggen til norsk vinlegging.

Tenk deg en gård der man kan lage en kirsebærvin på 15% og fritt selge den, men dersom de brygger en IPA på 6,5% på egen malt og humle, så kan den ikke settes på samme hylla i gårdsbutikken – på grunn av frykt for forskjellsbehandling – av utenlandske bryggerier.

Forskjellsbehandling? Er det ikke forskjellsbehandling når ulike produkter behandles forskjellig, bare fordi de har ulike kilder for sukkeret som gjæres? Da sterkølet kom inn på Polet på 90-tallet, var det nettopp med argumentet om at man ikke kunne ha sterkøl i butikk dersom svakvin av samme styrke var henvist til Polet. Dengang var det motviljen mot forskjellsbehandling som tvang sterkølet inn på Polet. Nå når forskjellsbehanding mellom ulike produktgrupper er blitt OK, så har bordet (eller EØS-avtalen) fanget sterkølet i polhyllene. Hvilken ironi!

Bryggeriene er allerede kvalitetsmessig handicappet ved at mange av ølene burde vært brygget i intervallet 5.0%-7.0%, mens regelverket og markedsmulighetene i fellesskap tvinger dem til å måtte brygge ølet tynnere enn man burde, for å komme ned i 4,7%.

Dette smutthullet er en helt uventet kanin som Listhaug har trukket opp av hatten. Store deler av det politiske miljøet ønsker en status quo i norsk alkoholpolitikk, mens FrP ønsker nærmest en sanering av Polet. Å forskjellsbehandle produkter og produsenter er å fiske etter saker for EFTA-domstolen, og det kan gjøre at man får underkjent ordningen med Polet. Denne måten å rugge i båten er ett av de få virkemidlene som står til rådighet for Listhaug. Da fremprovoseres det støy og bevegelse som kan skape åpninger og muligheter for å komme videre mot målet, som trolig er en full eliminering av Polet.

(Og forøvrig … jeg mener at den viktigste endringen som vi trenger i alkohollovgivningen på kort sikt er å flytte butikkgrensa fra 4,7% til 7,0%, dvs der den lå gjennom mesteparten av 1900-tallet.)

Rettslig vurdering - lagt inn av Gustav F - 2015/2/22 21:53:03
Du kan lese den rettslige vurderinga her, hvis du vil litt bak avisoppslagene: https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/EOS-rettslig-vurdering-av-om-salg-av-alkohol-fra-nisjeprodusenter-kan-tillates-uten-a-svekke-dagens-monopolordning/id2005278/

2015-02-20

Smakstips #5: Gjærslam

Mikrobryggerier brygger øl med bunnfall, og bunnfallet inneholder gjær. Slik har det i hvert fall nesten universelt vært de siste tiårene, og tradisjonen bygger på blant annet belgiske og engelske tradisjoner.

Derimot varierer rådene om hvorvidt bunnfallet skal være med eller ikke. Jeg skal ikke pontifikere i den ene eller andre retningen, men jeg vil gjerne påpeke at gjærslammet på bunnen av flaska kan gi ølet nye smaksdimensjoner.

Bestiller du en Hefe Weissen på en passelig hipster-pub, kan de ble servert med godt oppristet bunnfall med en seremoniell teknikk som en sjonglør kan misunne. Bestiller du en Trippel på den rette puben i Belgia, kan du få bunnfallet servert i et eget shotglass ved siden. Serverer du en vanlig bitter eller IPA på en norsk utvalgspub, risikerer du å få olme blikk fra kunden som ønsket å kontrollere bunnfallet selv. Bunnfall engasjerer ølentusister.

Noen ganger inneholder bunnfallet humleflak etter tørrhumling med humle i pelletsform, men heldigvis er det mest proteiner og gjær som felles ut når og danner bunnfall. Proteinene gir mest fylde, mens gjæren kan gi gjærsmak, fylde og en viss syrlighet.

Det er nettopp tåkedannende proteiner og gjær som industribryggeriene ønsker å fjerne når de filtrerer ølet sitt. Denne filtreringen er hyppig utskjelt blant ølentusiaster. De mener ofte den ødelegger ølet ved å fjerne smak og fylde – en holdning som er utbredt også blant dem som er panisk redde for å få virvlet opp bunnfallet i flaska med mikrobryggeriøl.

Gjær er en ingrediens i øl, selv om den ofte bare brukes som et prosesselement. I noen øltyper er det forventet at gjæren skal være med, i andre er det ikke ønskelig at den er med. Noen typer med tradisjonsøl serveres tidvis så fersk at gjæren ikke har rukket å felle ut ennå.

For ølentusister som ønsker å smake på flest mulig øl, er ofte en halvliter en litt stor porsjon. Løsningen er å la det bli en kvartliter med og en kvartliter uten bunnfall. Du bør uansett øve deg på å kjenne forskjellen på en øl uten gjær, og samme øl med gjær.

Forslag til egenaktiviter:

  1. Hell en flaske øl i to glass, tilsett litt av bunnfallet til det ene glasset. Smak på forskjellen, og tilsett etterhvert mer av bunnfallet for å gjøre forskjellen tydeligere.

  2. Forsøk å sette bunnfall til et øl som ikke skal ha det, så som en pilsner.

  3. Rist opp den siste halvtommen med øl i en flaske sammen med bunnfallet. Smak på det.

  4. Tilsett bunnfall fra øl av veldig forskjellige øltyper til ulike glass som har samme, nøytrale øl i seg. Da får du tydeligere kjenne variasjonene i smak på ulike øltypers bunnfall.

  5. La noen helle et øl i to glass, og tilsette en liten mengde av gjærslammet til den ene. Forsøk å blindsmake og gjette hvilket som er hvilket.

Lykke til!

Side 5/53: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »