Anders myser på livets særere sider

Side 4/74: « 1 2 3 4 5 6 7 8 »

2018-01-15

Smånyheter uke 2/2018

Det har vært en rolig start på året, uten de helt store nyhetene. Glasskontainerne har gått fulle med juleøl og spesielt julebrus siden glassflasker ikke lengre skal pantes, men det justerer seg etterhvert.

Kveik på Polet. I mai kommer det trolig minst én kveik på Polet. Den som ligger best an kommer fra Voss Bryggeri, som ble evaluert til de to første plassene i «tenderen» – og formodentlig vil vi se dem i Basisutvalget. På tredje- til femteplass kommer Nøgne Ø, Haandbryggeriet og Aja, og formodentlig vil disse komme som basis eller som partivarer. Gratulerer! Dette dreier seg om den tenderen jeg omtalte i september på en norskbrygget gårdsøl med kveik på minst 6% abv. Det var også en tender på en saison/farmhouse på minst 7% og som ikke kunne inkludere brett, men jeg vet ennå ikke hvem som vant den. Det var tenkt sluppet i mai 2018. (Opprinnelig annonsering om at Haandbryggeriet hadde vunnet var nok ufullstendig. Beklager.)

Norsk Øl ved Henning Thoresen har siden sist søkt om to nye varemerker. Det første er «Humle Hansen», som for meg er ukjent hva kan referere til. Det andre er «Oslo Prison», som høres sprelsk ut. Her må vi huske at Oslo Botsfengsel (det som Egon Olson kommer ut av i Olsenbanden-filmene) hadde en avdeling B i en bygning som opprinnelig huset Christiania Aktieølbryggeri, og som gav denne avdelingen klengenavnet Bayer'n. Fengslet het ved nedleggelsen Oslo Fengsel, og det er visstnok ennå ikke avklart hva som skal skje med bygningene. Har Norsk Øl og Thoresen en gjenoppstandelse av Oslo Aktiebryggeri i ermet? I de originale lokalene i fengslet? Ringnes lot varemerket på «Aktiebryggeriet i Oslo» gå ut i oktober 2015, mens Norsk Øl hadde allerede før det skaffet seg varemerke på «Aktiebryggeriet».

Chimay. Og mens vi er inne på varemerker, Chimays varemerker for en rekke varianter over øl må fornyes denne måneden. Dog har de enkelte varemerkeregisteringer som varer litt lengre i en kategori som blant annet omfatter ost. Jeg tviler sterkt på at noen er gale nok til å forsøke å overta «Chimay», dersom ikke klosteret selv vil videreføre det. Og ikke tror jeg det ville føre frem heller. Men vi vet jo aldri hva noen finner på.

Infisert gjær fra White Labs? Left Hand brewing skal ha saksøkt White Labs for å ha solgt infisert gjær. Også her i Norge ymtes det frempå at minst tre bryggerier har slitt med akkurat samme problemstilling. Symptomene er i utgangspunktet små og subtile, men med lagring vil ølet kunne ettergjære og bli sterkt overkarbonert. Det skal være en infeksjon av diastaticus. Visstnok skal knallharde bokser være et sikkert tegn, og ved åpning kan det sprute endel … som i: du må kanskje vaske taket. Som forbruker slipper du som regel å komme i kontakt med disse batchene, for produsenter og salgsledd er flinke til å trekke batchene tilbake. Men marginene i bransjen er små, og hvem har vel råd til å trekke tilbake batcher – kanskje for både én og to måneder? Det er slikt som potensielt kan gi kroken på døra for et lite bryggeri. Hjemmebryggere med eksplosive batcher kan nok også ha blitt utsatt for det samme, vil jeg tro. Vi har neppe hørt siste ord i denne saken.

Åpningstidene for alkoholsalg skal utvides til 21:00 på såvel hverdager som lørdager. Dermed reduseres effekten av at Polet er den første butikken som stenger på kjøpesenteret. Antakelig er det også en konsekvens av at KrF står utenfor regjeringsforhandlingene. Dog vil det vel ikke få de helt store ringvirkningene.

Alkoholavgiftene økte ved nyttår i år som tidligere år. Økningen er på 1,6%, som sikter på et estimat av konsumprisindeksen. Det betyr at øl på 4,7% koster 22,07 i alkoholavgift, mot 21,72 før nyttår. For sterkere øl regnes det 4,94 pr liter pr volumprosent, mot tidligere 4,86. Sterkølet er nå i praksis ikke diskriminert i forhold til butikkølet, da klasse D 3,7-4,7% tilsvarer en sterkølavgift for et tenkt øl på 4,6%, men brennevinsbasert rusbrus skatter 7,58 pr liter pr volumprosent.

Grüne Woche i Berlin har alltid vært et utstillingsvindu for regional mat. Bryggerier har vært med flere år tidligere, men for 2018 har det virkelig tatt av. Blant utstillerne som Regjeringen lister finner vi Fjellbryggeriet, Ruten Fjellstue, Små Vesen, Ansnes Brygger, Frøya, Klostergården, Reins Kloster, Røros Bryggeri og mineralvannfabrikk og Rodebak. Mens Bryggeriforeningen lister hele 16 norske bryggerier. Flere av disse stiller nok med mer enn bare øl. Det er veldig fristende å tolke det som en ny giv med fokus på øleksport blant bryggeriene. På den ene siden er det en fristende måte å ekspandere inn i nye markedet. På den andre siden er Norge et høykostland, og det virker sannsynlig at spesialøl i den eksklusive enden har størst potensiale for eksportsuksess.

Tags: , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-01-07

Smånyheter uke 1/2018

Her kommer årets første runde med smånyheter rundt øl og bryggerier og slikt. Jeg mistenker at det blir et enda mer spennende og turbulent år enn 2017. Mens 2015 var idé-året og 2016 var det store oppstartsåret, så ble 2017 mer et trå-vannet-år, og jeg mistenker at 2018 blir et konsolideringsår der det mye ser annerledes ut ved årets utgang enn nå i starten.

Monkey Brew har fått import- og engros-bevilling gjeldende fra 4. jan. Når de tidligere har importert øl, har de gått via andre, men fremover kan de ta inn øl selv. Blant annet har de tidligere tatt inn blodfersk amerikansk-brygget IPA fra små, ukjente men knallgode bryggerier på fra øl-mekka'et i Oregon, og de kunne derved selge den ferskere enn det aller meste av amerikansk IPA selges i Norge. Dette ble ved minst én anledning gjort i samarbeid med Sean Moen Casey, som har gode kontakter i de rette miljøene over-there. Vil de gjenta fokuset på blodfersk US IPA?

Sagene Bryggeri har til synelatende omstrukturert litt og ryddet i eierstrukturen. De har etablert et holdingselskap, og det er ikke fullt så uproblematisk som det høres ut til. Siden Holdingselskpet har majoriteten på rundt 56% av aksjene, er dette teknisk sett en overdragelse av eierskapet – selv om det er de samme personene som til syvende og sist eier bryggeriet. Dermed må de ut og skaffe seg ny tilvirkningsbevilling – oops. Strengt tatt er dette rutinemessig og uproblematisk, men man trenger å få plass papirarbeidet innen de tre månedene som den «nye» eieren kunne drive på den «gamle» eierens bevilling. Det høres overkommelig ut, men er ikke veldig mye mer enn tiden og veien. Greia med holdingselskapet er å samle flest mulig av store og små aksjonærer der, og totalt ble det ca 50 ulike entiteter. Etter dette har Sagene tillegg til holdingselskapet igjen Rema-selskapet Norske Bryggerier med ca 43% eierandel og fem småaksjonærer med tilsammen under 1%.

Kolonihagen Bryggeri skifter styreleder, fra Lars Kristian Lindberg til Amund Fjørtoft. Lindberg er generelt gitt æren (eller skylda) for Æ-prosjektet og bestevennstrategien til Rema. Avgangen hans ble annonsert for bittelitt over tre måneder siden, og Rema hevdet dengang at den ikke hadde noe med utfallet og den manglende omdømmesuksessen til bestevennstrategien. Inn som ny styreleder i bryggeriet kommer Fjørtoft, som blant annet også er styreleder i Norske Bryggerier – Remas paraply for små, lokale bryggerier. Kolonihagen – som tidligere hadde en sterk identitet med plasseringen på Grünerløkka – brygger idag hos Færder, og synes å ha reprofilert seg med tyngre vekt på øko-merkevaren.

Sleeping Village Brewing har byttet daglig leder. Dette er et Grimstad-bryggeri med folk fra Nøgne Ø, nærmere bestemt Ingebjørg Nybø, som har frontet bryggerier på mange festivaler, og Stephen Andrews, som tidligere frontet arbeidet med fatlagring, og som nå har flyttet til USA, der fokuset trolig blir mer farmhouse ale i Ny-England-statene. Det er vel også grunnen til at Ingebjørg tar over som daglig leder etter ham. Sleeping Village har samarbeidet med St. Hallvards i Oslo om bryggingen, og har nylig kommet ut med det tredje ølet sitt – under navnet «Bright Green Mountain Covered With Snakes». (Og omtrent samtidig registrerte Henning Thoresen varemerket «Green Mountain» for øl). Ølene vi ser fra dem er underlig nok ikke typiske fatlagringsøl, men langt mer hops-forward. Tanken var opprinnelig å leie seg inn på andre bryggerier under egen tilvirkningsbevilling, men to bevillingshavere på ett bryggverk blir veldig mye papirarbeid og byråkrati, så teknisk sett er de et bevillingsløst gjøkebryggeri.

Norbrew bruker også nyttårshelga til å justere på styret. Der går Jørn-Gunnar Jacobsen ut av styret for å bli adm.dir i Norwegian Fish Company i Mehavn. Han ble såvidt vites hentet inn til Norbrew i våres/sommer, formodentlig gjennom Hjeltnes' kontakter i fiskematindustrien, der han blant annet hadde vært leder for Findus. Allerede da han ble hentet inn til Norbrews styre, var det klart at han skulle tilbake til fiskebransjen. Øl med fisk brukt under bryggingen får vi dog ikke fra Norbrew – da må du til Graff.

Una Bryggeri & kjøkken er konkurs. Dette var en brewpub i Bergen sentrum, med både mat og med øl fra en rekke bryggerier, blant annet sitt eget husbryggeri. Strengt tatt var vel ikke husbryggeriet så sentral i driften, så dette er vel mer en utestedskonkurs enn det er en bryggerikonkurs. Sjansene er vel også gode for at noen starter opp igjen på samme sted, men jeg aner ikke om det blir med eller uten husbryggeriet. Daglig leder for inntil et par uker siden var Steinar Knutsen, som også er daglig leder i Norbrew.

Kormt Brygghus i Skudeneshavn på Karmøy har fått kommunal bevilling for servering – mot KrFs to stemmer. Dette er ikke det samme som Skudenes mikrobryggeri, selv om du trolig får deres øl også på dette stedet. Ser du på facebooksidene deres, er det mer bakervarer og brygging av kaffe enn av øl som presenteres, men det er kanskje bare fordi sidene er Helsedirektorat-kompatible? I Karmøynytt presenteres det et mikrobryggerikonsept. Navnet «Kormt» er det norrøne navnet for Karmøy, og føyer seg dermed pent inn i en rekke med norske bryggerinavn som griper etter norrøne navneformer.

Den Norske Krone – eller Norbrew – får internasjonalt skryt for designet sitt, i hvert fall fra en australier som blogger om merkevaredesign. Ølet er visstnok brygget hos Arendals Bryggeri, ifølge Untappd, og bak selskapet Den Norske Krone står forresten før nevnte Steinar Knutsen fra Una Bryggeri & Kjøkken, som daglig leder. Forøvrig er det egentlig fascinerende å se hvordan motene bølger frem og tilbake. Nå skal mikrobryggerier gjerne ha glorete design med sterke farger, mye grafiske detaljer, litt håndtegnet stil og fancy fonter. Tradisjonelt var det de tradisjonelle bryggeriene som brukte grafisk overloading av etikettenes design, mens bryggerier som Nøgne Ø og Haandbryggeriet kom inn med stilrenhet i design. Med stor fare for å overgeneralisere, virker det nå som industribryggeriene sikter på designmessig stilrenhet, mens mange mikrobryggerier går bananas i fonter og farger og grafisk bling.

Villtotningen var et bryggeri startet i 2014 som aldri har kommet så langt som til å brygge, og som hadde minimalt med aktivitet i 2017. Rundt nyttår ble såvel daglig leder som hele styret byttet ut, hvilket sannsynligvis skyldes at selskapet er solgt. Det er uvisst om selskapet fremdeles vil ha ambisjoner om å startet bryggeri, men det kan virke som om flere av de nye personene er hjemmebryggere.

Tags: , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-31

Sukkerhuset i Trondheim

For å kunne si noe mer om hvorfor og hvordan E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset, og om det skjedde før eller etter han kom på idéen om å lage et bryggeri, må vi først se nærmere på Sukkerhusets historie og funksjon før 1851. Det bringer oss til Karibia og et særlig dystert kapittel i norsk og dansk historie.

Kongeriket Danmark og Norge – eller rettere sagt selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni – hadde skaffet seg tre vestindiske øyer som koloni. Først kom den ubebodde St. Thomas, var blitt annektert i 1672 etter et mislykket koloniseringsforsøk allerede i 1665. Øya St. Jan ble annektert i 1718 etter et kappløp med engelskmennene. Til slutt kjøpte man øya St. Croix fra det franske vestindiske kompani i 1733. På den ene siden var dette et slags privat selskap drevet av kommersielle interesser, men på den andre siden kan man ikke løsrive det fra en kongemakt som oppfordret og understøttet disse initiativene, og gav dem privilegier, ressurser og legitimitet.

Sukkerhuset i 1820
Sukkerhuset i Trondheim rundt 1820. Gouache av Johannes Finne Rosenvinge, fra K. Koren: Trondhjems Sukkerraffinaderi

Navnet – Vestindisk-guineisk Kompagni – refererer til at det hadde to holdepunkter, ett på de karibiske øyene, og ett på Gullkysten i Guinea, rundt fortet Christianborg, som idag ligger i Ghanas hovedstad Accra. Som arbeidskraft i Karibia brukte man slaver fra Gullkysten, og antallet slaver steg jevnt og trutt, især gjennom siste halvdel av 1700-tallet. I 1800 var det 35.000 slaver der. Øyene i Karibia var således slavebaserte sukkerplantasjer som produserte råsukker for transport hjem. Råsukkeret ble deretter raffinert og solgt på det innenlandske markedet. Uten slavene ville ikke den arbeidsintensive dyrkingen gått rundt. Det viste seg nærmest umulig å lokke kolonister hjemmefra som arbeidskraft, og selv forsøk med å la dødsdømte og langtidsfanger få friheten etter seks års straffarbeid fungerte dårlig. Kolonien hadde kort og godt et veldig dårlig rykte.

Det dårlige ryktet var neppe uten grunn. Kolonien var i starten ikke akkurat veldrevet. Det første koloniseringsforsøket i 1665 var plaget av piratangrep og kollapset etter få år. Hovedstaden Charlotte Amalie het opprinnelig Taphus etter det store antallet vertshus der. I en periode var en del av St. Thomas bortleid til kurfyrstedømmet Brandenburg og fungerte som hovedinnskipningshavn og salgsmarked for en stor andel av slavene som ble bragt over Atlanteren og solgt videre til andre deler av Vestindia. Den danske kolonien mottok prosenter av antallet slaver som ble solgt. Guvernør Nicolas Esmit, som var utnevnt visstnok fordi kongen skyldte ham penger, ifølge andre fordi han var eneste søker til guvernørstillingen. Han skaffet seg private ekstrainntekter ved å la pirater få operere utfra kolonien og under dansk flag, og forårsaket trusler om militære aksjoner fra England. Da han vendte tilbake til København ble han arrestert, men erklært sinnsyk. Guvernør Jørgen Iversen Dyppel som skulle overta for ham ble kastet overbord sammen med sin datter på vei til kolonien etter mytteri blant det temmelig broket sammensatte mannskapet. Man kan forstå at kolonien hadde et dårlig rykte. Ifølge Jeppe Søe var det i koloniens tidlige historie ikke uvanlig at tredjedelen av mannskapene døde på den tre måneder lange turen til kolonien, og halvparten av de resterende var døde et halvt år senere – men hans historier kan tidvis være litt løst festet til dokumenterte kilder.

Heller ikke økonomisk var denne kolonien noen stor suksess. Det var først da man kjøpte St. Croix av franskmennene i 1733, og man 50-doblet import-tollen på råsukker fra alle andre steder enn akkurat disse tre øyene, at dette virkelig begynte å bære seg økonomisk. Tre år senere ble tollen ytterligere tredoblet.

I 1754 ble kolonien dansk kronkoloni, ved at Staten kjøpte ut de private eierne. Det representerte et faseskifte i en langvarig trend der den dansk-norske staten tok sterkere kontroll over øyene. Antallet plantasjer og slaver økte. Koloniene gikk i økende grad fra å være en utpost som noen tjente seg rike på, til å bli en signifikant del av kongerikets økonomi. Dette var tiden for privilegier – eller monopolrettigheter som vi ville kalt det i dag. Nasjonaløkonomien skulle være et godt planlagt byggverk nedfelt i lover, avgifter, tollsatser og statlig regulerte priser. Målet var å lekke færrest mulig verdier til andre stater. Sukkeret man trengte skulle komme «innenlands», fra koloniene, for å unngå å måtte kjøpe det fra andre nasjoner. For å sikre seg dette, gav man monopolprivilegier – men også plikter – til bedrifter man ønsket å fremelske, og man la toll og skatter på den importen og aktiviteten man ønsket å undertrykke. I teorien var det en vakker visjon om en gjennomtenkt og velordnet planøkonomi, men i praksis gav det stort spillerom for spyttslikking, personlig berikelse, svindel og utbytting.

Her er det Sukkerhuset kommer inn. På begynnelsen av 1750-tallet ble det bygget sukkerraffinerier i Halden, Bergen og Trondheim, samt også i Danmark, blant annet i Odense. Initiativet kom nok fra Det vestindisk-guineiske Kompagni, men i tett samarbeid med lokale kjøpmenn.

Delvis var det en økonomisk mulighet for trondheimskjøpmennene, og delvis var det et slags forsvar mot at denne rettigheten – og muligheten – skulle tilfalle det tilsvarende selskapet i Bergen. Alt sukker nord for Dovre skulle komme fra Sukkerhuset … med unntak av at hovedstadens sukkerraffinaderier fritt kunne selge til hele kongeriket. Dette unntaket ble da også de lokale sukkerraffinerienes svøpe.

Stiftelsen av selskapet bak Sukkerhuset og forberedelsene til bygging startet i 1751, og bygget stod ferdig i 1754. Der raffinerte man sukker i ulike kvaliteter: sukkerkandis, sukkersirup, melis, raffinadesukker, kanarisukker, puddersukker, perlesukker. Allerede første driftsår gav Sukkerhuset en avkastning på 10% for investorene. Det var en økonomisk suksess, der den største bekymringen var å få tak i nok råsukker. Plantasjene i koloniene tjente tidvis mer på å selge til andre enn danske oppkjøpere og unnså seg ikke for å selge via «feil» kanaler. Raffinaderiene i København ser ut til å ha førsterett på råvarene, så det kunne bli smått med råstoffer til Sukkerhuset. Trondheimskjøpmennene forsøkte med egne oppkjøpere og skuter for direkte import fra Vestindia, men det fungerte dårlig. Til slutt ende de med å kjøpe utenlandsk råsukker.

Etter 1800 begynte det å gå dårligere med Sukkerhuset. Først var det krig og uår og engelsk blokade. På toppen av det hele kom den store statsbankerotten i 1813 som raserte økonomien. Forrangen til de københavnske raffinaderiene undergravde lønnsomheten til de lokale Sukkerhusene. Delingen av kongeriket i 1814 etterlot Norge lutfattig. Det betydde også at man satt igjen med et industriforetak – Sukkerhuset – som ikke lengre var en del av det helhetlige økonomiske systemet som det var konstruert for, og der nytte og kostnader var jevnt fordelt. Videre blåste det nye økonomiske vinder: frihandel og like rettigheter var på vei inn inn og privilegier unaturlige hindre var ut. Sukkerhuset i Bergen gav opp allerede i 1775, mens i Halden la de i praksis ned få år før unionsoppløsningen. Det ble drevet i 1816-18, før det gjenoppstod i 1850. Et sukkerhus i Oslo var visstnok blitt lagt ned i 1842.

Den norske staten videreførte sukkerprivilegiene i andre former. En høy importtoll rammet bearbeidet sukker, men ikke råsukker. Likevel var lønnsomheten dårlig. Man klarte ikke å dekke etterspørselen, så det meste av sukkeret var importert. Sukkerforbruket økte, og sukker gikk fra å være en luksusvare til å bli en stadig mer integrert del av kostholdet. Innenlands sukkerraffinering var ikke noe som kunne overleve uten solid tollbeskyttelse. Statens motivasjon for å opprettholde tollbeskyttelsen skled bort fra understøttelse av lokal industri over mot at det var en god inntektskilde. Dermed ble Sukkerhuset ikke egentlig sett i nåde til av Staten. Det var kort og godt slik at Staten tjente godt på sukkertollen … faktisk så godt at Sukkerhuset nærmest ble en slags tollunnvikelse.

Samtidig var de vel neppe effektive som fabrikker. Mot slutten av 1840-tallet ble det produsert mest sirup og puddersukker, som er de billigste typene sukker. Det er også de sukkertypene der tollvernet var mest effektivt. Følgelig ble de mer eksklusive sukkertypene utelukkende importert, tross tollvernet. Sukkerhuset i Trondheim var da det eneste virksomme i sitt slag i Norge, men dekket allikevel bare rundt 2% av det nasjonale forbruket av raffinert sukker.

Det virker som folkene bak Sukkerhuset hadde forsøkt å supplere aktiviteten. De hadde startet med et destilleri, som gir mening som en ytterligere prosessering av restene fra sukkerraffineringen. De hadde også bygd et malteri, som gir mening i det øyeblikket du har et destilleri og trenger mer «sukkerråstoff» for gjæring og brenning. Disse sukkerhusene forsøkte å utnytte alle deler av råstoffet. I Halden vet vi at de også kokte stavene i fatene som råsukkeret ble levert i, for å ekstrahere sukkeret som var gått inn i treet.

Dersom Sukkerhuset var interessant for E. C. Dahl som et fremtidig bryggeri er destilleriet og malteriet trolig langt mer interessant enn selve raffineriet. Et destilleri er i prinsippet et bryggeri uten tapping, men med destillasjon som ekstra prosessledd. Destillering av rester fra sukkerraffineringen ville ikke fordret utstyr for mesking, men dersom man også brukte malt fra eget malteri, ville Sukkerhuset måtte ha meskekar og tilhørende utstyr. Et malteri er fortrinnet foran bryggeprosessen og i seg selv interessant i et bryggeri. Tallrike norske bryggerier rundt midten av 1800-tallet var ombygde destillerier, og i Trondheim hadde man allerede M. Moslings og J. P. Byes bryggerier i denne kategorien. Destillering var i prinsippet bare videreforedling på toppen av et bryggeri. Vel, ikke helt, for man ville vektlegge ulike parametre avhengig av om man skulle lage øl eller brennevin, men prosessene er nært beslektede.

Idag snakker norsk destillatører varmt om poteten som basis for spriten, men på første halvdel av 1800-tallet ser det ut som om det var malt og korn som destilleriene handlet med og annonserte oppkjøp av. Brenning av potetspit var nok kjent, men tok ikke av før man oppdaget at i storskala kunne man få mer sprit ut av et åkerareal med potet enn av samme areal med bygg.

Også raffinaderiet i Halden hadde et destilleri. Det vet vi utfra en reisebeskrivelse fra senere amtmann Magnus Theiste i perioden 1763-65. Der skriver han: «Af Sukkervand brændes Brændevin, men ikke af Skum, siden deraf skal betales Konsumtion;» Også der var motivasjonen at man kunne gjære og destillere sukkerrestene etter at raffineringen, selv om det av skattetekniske grunner kun gjaldt de innkokte delene, ikke det som var avskummet under kokingen.

Vi vet at E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset i 1851. Men om han allerede da tenkte bryggeri, hvorfor ventet han helt til 1856 med å konvertere til bryggeri? Det ville ligge en klar fordel i å komme raskt igang og etablere seg tidlig på et marked i sterk vekst. Vi har sett hvordan Christiania Bryggeri solgte sitt øl hos minst seks trondheimskjøpmenn i det året E. C. Dahl startet – og dét var et konkurrerende bryggeri som ikke eksisterte i 1851 da E. C. Dahl kjøpte Sukkerhuset. I neste del skal vi se nærmere på kjøpet, den videre driften og konverteringen til bryggeri.

Noen kilder:

  • Kristian Koren: Trondhjems sukkerraffinaderi - 1752-1855 - Nasjonalbibl.
  • Kjell A. Halvorsen og Per Mehus: Sukkerhuset på Kalvskinnet - Et temahefte i historie - Nasjonalbibl.
  • Jeppe Søe's guide til Danmarks Vestindien - kopi hos archive.org

 

2017-12-30

Smånyheter uke 52/2017

Her kommer årets siste runde med smånyheter rundt øl og bryggerier og slikt.

Skjalf Bryggeri i Skjeberg ved Sarpsborg fikk statlig tilvirkningsbevilling 1. des, etter ca 5,5 mnd saksprosess. Veldig lite vites om dette bryggeriet, men med i styret har de fått Tom Hellebø og Arnt Erik Henjum, som også står bak Tya Bryggeri … det må jo bety noe, på ett eller annet nivå.

Haandbryggeriet flytter – for tredje gang – ifølge Drammens Tidende (paywall). Denne gangen er det fra Brakerøya der de har holdt til i en pittoresk og nesten landlig gammel lyspærefabrikk. Imidlertid skal det bygges nytt sykehus på Brakerøya så de er i praksis kastet ut fra 1. jan 2019. All fornuft skulle tilsi at et mikrobryggeri ville tilføre sykehuset glede, avslapning og god stemning, men det er visst ikke slik man tenker. Det har lenge vært kjent at flyttingen til Bragerøya hadde vist seg å være et dårlig trekk – og ikke minst et dyrt trekk. Usikkerhet rundt lokalene og en mulig ny flytting vært nevnt som medvirkende til at to av de sentrale eierne solgte seg ut for en tid tilbake. Bryggeriet ser ut til å overta lokaler fra konkursbedriften Oceansaver, som hadde spesialisert seg på rensing av ballastvann innen skipsfart. Drammens Tidende omtaler bygningene som «skur» på kaia. Ordet «skur» yter imidlertid ikke rettferdighet til lokalenes størrelse, selv som om det treffer ypperlig på deres sjelløse 70-talls betong-stil.

Byavegen 287 er et særdeles anonymt navn på et selskap (ja, det er besøksadressen deres i Steinkjer), beliggende på By gård ved utløpet av Reinsvatnet. Selskapet utvidet aksjekapitalen nå i romjula med 30', etter at det ble utvidet med 150' i august. De fikk 1. nov bevilling for tilvirkning av brennevin, men de holder kortene tett til brystet og definerer sitt formål som «landbruksbasert næringsmiddelproduksjon og videreforedling». Fyren bak sitter i en rekke styrer, men det er usikkert om dette bare er et småskala «hobbyprosjekt» eller om han jobber for å holde en større sak under radaren. Adressen refererer til en diger steinbygning som ble brukt som brenneri på 1800-tallet, så det er mulig at dette er et prosjekt som skal bygge på gamle og lokale tradisjoner.

Aga Sideri i Nå i Hardanger ved Sørfjorden, fikk statlig tilvirkningsbevilling 6. desember, men lite vites om dem. En gang i tiden fantes Aga Cideri og Saftfabrikk, som muligens ikke bør forveksles med merkevaren Hardanger Cidreri & Saftfabrikk, som Scandza har fått produsert ved Arendals Bryggeri. Imidlertid har Scandza-selskapet Synnøve Finden ekspandert inn i saftpressing og kjøpt et saftpresseri nettopp i Nå i Hardanger, og det er formodentlig dette som forsyner råvarene til Arendals Bryggeri. Imidlertid er nevnte Aga Sideri et enkeltmannsforetak og dermed neppe knyttet mot Scandza. Og det går vel akkurat klar av merkevarekonflikter. Domenet agasideri.no er reservert og parkert. Man får vente og se hva det blir til.

Bådin Bryggeri har hatt besøk av Arbeidstilsynet. De fikk pålegg om sakkyndig kontroll av trucken sin – som ble underkjent på forrige kontroll – og om sikring av bevegelige deler på tappelinja. I praksis ble bruken av tappelinja stoppet frem til slikt vern var montert. Ellers var det bedriftshelsetjeneste, risikovurderinger, verneombud osv som var tema. Dessuten var det lite skryt å få for et system basert på muntlige HMS-rutiner. Bådin er neppe verre enn andre bryggerier, og de rettet raskt opp påleggene. Tvert om er de kanskje typiske for mikrobryggerier og alt det som lett kan glemmes eller nedprioriteres når man vokser og oppskalerer. Det er mangt og mye av byråkrati og regelverk man trenger å forholde seg til, og på mange måter er det bra. Jeg er glad for Arbeidstilsynet, selv om de sikkert tidvis kan oppleves som brysomme, og jeg spår (og håper) at flere småbryggerier får nærkontakt med dem i 2018.

Berentsen Brygghus er innvilget varemerke på «Trollpikken». Det var rift om dette varemerket i sommer mens saken verserte i den tabloide presse, men nå er det vel knapt noen som husker var dette dreiet seg om. Gudene må vite hva slags øltype som best måtte passe å komme under dette varemerket, og om det egentlig er særlig potent. Dessuten, Markedsrådet kan komme til å måtte avgjøre om man i det hele tatt kan profilere et øl under varemerket «Trollpikken» så lenge andre bruker tilsvarende profil-navn til ikke-øl.

Alkoholreklameklager. Det har kommet inn en rekke klager på bloggen www.carolinebergeriksen.no helt i starten på desember. Tatt i betraktning at denne bloggeren har vært i søkelyset rundt produktplassering og gråsone-reklame for alkohol en rekke ganger, blir det interessant å se hva som skjer her. Før eller senere må vel også Helsedirektoratet gjøre noe utover truende pekefingervifting. Skjønt, bloggeren bak er neppe verre enn andre, bare mer eksponert. Også TV2-programmet «Julenatt med Prøysen» avstedkom en liten seerstorm rundt alkoholreklame.

Laidback Licence to Chill er drevet av de «Hengekøymannen» Tom Madslangrud og konseptet «ChillBill». Han har snust på mulighetene til å brygge eget øl. Tanken er muligens å servere på events og i egne lokaler som de leier ut for kreative og avslappende events. På websidene skriver Hengekøymannen: For tiden går jeg inn for å få ChillBill og bevegelsen mot stress over i flytende form (på flaske, eventuelt på fat) i form av et eget øl; her til lands og i USA. Jeg har aliert meg med størrelser som behersker bryggekunsten. Så folkens, se opp for ChillBillBrewing. Så vi får roe ned og se opp …

Lysebu Bryggeri er et nytt og litt underlig bryggeri. Bak står Fondet for norsk-dansk samarbeid, som er den organisasjonen som ble dannet i Danmark under andre verdenskrig, og som på det meste bespiste 50.000 norske skolebarn daglig med havresuppe mens det var matmangel i Norge - og Danmark selv var okkupert. Respekt! Organisasjonen har fortsatt etter krigen med ulike aktiviteter innen kulturutveksling og forbrødring. Nå har de søkt om en statlig tilvirkningsbevilling for Lysebu, der de har sitt norske hovedkvarter. Lysebu ble gitt av Norge til Fondet etter krigen som takk for hjelpen, og har vært et sted der dansker kan oppleve norsk kultur, og omvendt. Deres årsmelding for 2016 lover at det i 2017 skal bli eget husbryggeri, i tillegg den eksisterende matproduksjonen, blant annet hønsehold og birøkting. Mon tro om danskene er klare for norsk alkohollovgivning?

Korvald Søndre Mikrobryggeri er opphørt som bryggeri, og bevillingen er inndratt. Sovende tilvirkningsbevillinger må i det minste betales et minstegebyr for på 5000.- pr år i alkoholavgift. Siden Korvald Søndre formodentlig ikke planlegger å brygge mer, ser det ut som de har latt denne gå ut. Regnskapet deres for 2016 viser minimal aktivitet, mens regnskapet for 2015 viser liten aktivitet.

Bjørnafjorden Bryggeri i Os, sør for Bergen, mottok statlig tilvirkningsbevilling 7. des etter ca 2,5 måneders saksprosess. Ifølge den lokale nettavisen Midtsiden, satser de på et 2hl anlegg og en estimert årsproduksjon 8-12.000 liter.

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-26

E. C. Dahl og sukkerhuset

Hva kom først, høna eller egget? Eller rettere sagt, hva kom først av E. C. Dahls bryggeri og Sukkerhuset der det først lå? Spørsmålet som opptar meg for tiden er om E. C. Dahls kjøpte Sukkerhuset for å starte bryggeri, eller om bryggeriet var en etterutviklet plan B etter at sukkerraffineringen ikke viste seg å ha drivverdig fremtid.

Over en jubileumsmiddag i Det gode øls klubb ble jeg sittende og diskutere med Morten Kvam om motivasjonen for E. C. Dahls for å kjøpe Sukkerhuset – som var bryggerilokalene til E. C. Dahls fra starten og mer enn hundre år fremover. Utav uenigheten krystalliserte det seg et behov for å grave i bryggeriets tidlige historie. Hvorfor kjøpte han egentlig denne bygningen som ble til et bryggeri? Bygget var allerede den gang omkring hundre år gammelt sukkerraffineri. Et «moderne» nybygg burde ha vært et bedre alternativ dersom han ønsket å starte et bryggeri.

Jeg mente at det neppe fantes klare beviser på at Dahls kjøpte dette for å starte bryggeri, spesielt siden Sukkerhuset ble drevet som sukkerraffineri i 4-5 år etter at det ble kjøpt, før det ble ombygd til bryggeri. Det standpunktet var mye bygget på magefølelse. Morten mente at det ble eksplisitt kjøpt for å konverteres til bryggeri, selv om det tok noen år å komme dit. Med andre ord, var E. C. Dahl på jakt etter lokaler til en bryggeri-visjon i 1851, eller var satt han med et lokale etter en dårlig investering innen sukkerraffinering og jaktet på noe å fylle det med? Dette kan komme til å strekke seg over flere innlegg og betydelig tid, vil jeg tro.

Sukkerhusets salg er dokumentert i Adresseavisen nr 40 fra 3. april 1851. Under rubrikken «Bortskjødede faste Eiendomme i Marts Maaned 1851.» er det listet: «Sukkerraffinaderiet i Trondhjem, med Bygninger, Grunde, og andet Tilbehør, tilskjødet Handelsmand Erich Dahl for 6100 Spdlr.» Her må vi holde tunga rett i munnen, for Erich Dahl var far til E. C. Dahl, men han døde i 1821, da E. C. Dahl var ca sju år gammel. Det må følgelig være Erich Christian Dahl som omtales her – uten mellomnavnet. Den eldre Erich Dahl hadde flyttet til Trondheim fra Tydal. I flytteprosessen har han nok forkortet og urbanisert navnet sitt, trolig fra Stuedahl eller Stuggedal eller en variasjon derav.

Sukkerhuset ble også solgt året før, i september 1850, men da ble det kjøpt av finansdepartementet for 11.000 speciedaler. Det var en enorm sum som den liberale og progressive trondheimsavisen Den Frimodige raljerte mot, og som var litt av hovedkritikken mot finansminister Christian Bretteville. Hadde ministeren med småtvilsom pengebruk løst ut eiere som satt med en oppblåst investering? Hadde han vist inkompetent handlekraftighet for ikke å virke uvirksom, som avisen insinuerte. Eller var dette Den norske stat som kjempet for åpen handel og like rettigheter og brukte penger for å slette gamle særprivilegier? Da raffinaderiet ble videresolgt året etter til E. C. Dahls, var det i hvert fall uten monopolrettighetene til sukkerraffinering nordenfjells.

Vi skal senere komme tilbake til historien til Sukkerhuset og hvordan E. C. Dahls kjøpte dette. Her starter vi oppnøstingen av historien med bryggeristarten som kom i 1856/1857. Senere skal vi komme tilbake til om det var Sukkerhuset eller bryggeri-idéen som kom først.

Jeg har lett i gamle årganger av Adresseavisa, men kan ikke finne noe om bryggeri og Dahls fra før 1857. Det er en melding 6. desember 1856 om at de ønsket å ansette en person til malteriet: «Tieneste tilbydes. I mit Mælterie er Plads ledig for en i enhver Henseende paalidelig og ordentlig Arbeidsmand. E. C. Dahl.» Ordlyden og konteksten må tolkes som at malteriet var oppe å gå, eller i ferd med starte opp. Det er nærliggende å anta at de maltet for bryggeriet som var under oppstart. Vi skal senere se at dette malteriet må ha vært en viktig brikke i bryggerioppstarten.

Annonser for øl må vi imidlertid til 1857 for å finne. Den første gangen det annonseres for ølet ser ut til å være en annonse trykket i Adresseavisen for 16. og 19. mai, og datert 15. mai, med følgende tekst:

Øl-Udsalg.

Flaske-Øl fra mit Bryggeri til 3½ Skilling pr. Flaske er til Udsalg hos Hr. Joh Strøm og Hr. Joh F. Paasche ved Bybroen.

Omkjørsel i Byen vil senere finde Sted, ligesom Udsalg fra Bryggeriet, hvor simplere Øl nu er tilsalgs i Anker- og Tøndeviis, der efter Bestilling bliver Vedkommende tilkjørt.

Throndhjem, 15de Mai 1857. E. C. Dahl.

Allerede 21. mai annonseres det: «Flaske-Øl. Flaske-Øl i Partier paa 50 Flasker og derover vil efter Bestilling i Bryggeriet blive Vedkommende tilkjørt. E. C. Dahl.»

Det er verd å merke seg at det ikke nevnes noe om bayersk øl i disse annonsene. Vi må til 25. juni 1857, da det annonseres: «Bajersk Øl er nu at erholde saavel paa de forskjellige Udsalgssteder som ved Bryggeriet. Throndhjem, den 24de Juni 1857. E. C. Dahl.» Annonsen etterfølges umiddelbart av en annonse for E. C. Dahls Flaskeøl og Potte-Øl fra P. C. Øyen på hjørnet av Dronningens og St. Olafs Gade. De står mellom tilbud om opplæring i skjønnskrift og en annonse for «propert Liigtøi». Lengre ute i avisen annonserer også Joh.s Strøm at han fører E. C. Dahls bayerske øl, like før en annonse fra Kjeldsberg & Holst for Gothenborger Porter, hvilket trolig kan ha vært det vi kjenner som Carnegie Porter.

Dette var på langt nær det første bayerske ølet som ble solgt i Trondheim. Både J. P. Byes bryggeri og L. C. Schreiner bryggeri hadde annonsert for bayersk øl. Og selv Det Sembske Bryggeri i Bergen, forløperen til Hansa, hadde annonsert allerede 11. mars 1851 for bayersk øl i Adresseavisen, og 14. feb 1850 i Den Frimodige. Schous Bayerske øl ble annonsert av Lundgreens Enke allerede 5. aug 1843. Således var E. C. Dahl ikke veldig tidlig ute, selv ikke i Trondheim.

En annonse fra 17. juli 1857 viser at de første batchene med Dahls-øl trolig hadde gjennomgående bryggefeil. Kanskje var de tappet hos kjøpmennene i stedet for på bryggeriet, og derigjennom blitt infisert? I hvert fall kom følgende annonse som oser av skadebegrensning.

Bedes bemærket.

Ved at meddele at Prisen paa Bayer-Øl fra mit Bryggerie er 5 Skilling pr Flaske uden og 10 Skilling med Flaske, finder jeg mig tillige foranlediget at gjøre opmærksom paa at «E. C. D.» Korkkene ere mærkede Bayersk og at optrukne eller «Öl», før benyttede Korkker ikke bruges; ligesaa tillader jeg mig at underrette om at Sødt-Øl i god Qvalitet om fort Tid atter vil blive at erholde, imod min Villige foraarsaget ved at Bryggeriet først ud paa Foraaret kom i Drift var det senest udleverede Sødt-Øl ikke været saa godt som jeg kunde have ønsket det.

Simplere Øl sælges i Tønde- og Ankerviis til 2 og 1½ Spd. pr. Tønde (3 Ort 8 sk og 2 Ort 12 sk pr. Anker); de bedre Øl-Sorter kan ogsaa efter Bestilling erholdes leveret paa Foustager.

Throndhjem, 17de Juli 1857. E. C. Dahl.

E. C. Dahls nest første annonse for bayer
Kilde: Nasjonalbibliotekets avissamling, opphavrett: Public Domain
E. C. Dahls Bryggeris annonse for bayer
(Kommentarer om mål og vekt. 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling. Et anker var fat med 38,60 liter. Det gikk tre ankre på en tønne, som da var 115,8 liter. Vi ser dermed at siden 2Spd/3 = 240/3Sk = 80Sk = 2Ort 8Sk, mens 1½Spd/3 = 180/3Sk = 60Sk = 2Ort 12Sk, slik at det ikke ble gitt noen kvantumsrabatt på store fat.)

Med andre ord, det ølet som tidligere var solgt, formodentlig i mai, var ikke helt godt. Vi ser også at bayerølet gikk for 5 skilling uten pant, mens ølet i mai gikk for halve prisen pr flaske, og var formodentlig blant de «simplere Øl», trolig søttøl. Det er ikke godt å si hva som forårsaket problemene med det første ølet, men mellom linjene virker det som det er overbevist om at problemet er identifisert og løst.

Som kontekst til pris kontra styrke og kvalitet kan det nevnes at Schous Bryggeri i 1846 annonserte Sødt-Øl til 3Sk, Prinsesse-Øl og Bittert Øl til 4Sk, Bayersk undergjærsøl til 4½Sk og Dobbelt-Øl og Bock til 8Sk.

Dette med bytting til ny serie med korker minner om en slags tilbaketrekning av produktet. Mellom linjene står det at de første batchene var ikke gode, at man har fikset problemene, og at det fra nå av kun selges øl med korker merket «E.C.D.» (eller «Bayersk») og ingen merket «ÖL».

Starten av salget var tydeligvis våren 1857, men siden også søttølet som ble solgt denne våren var defekt, er det grunn til å mistenke at også bayerølet – som formodentlig trengte mer lagringstid var defekt.

I denne oppstartstiden annonserte E. C. Dahls sitt landsted «Amager» på Øya for salg, i adressa for 27. og 29. nov 1856. Stedet lå omtrent der klubbhuset til FK Kvik ligger i dag, og det var vissnok kjøpt i 1850. Det ville ikke være rett å trekke konklusjoner om at dette var for å finansiere bryggeriet, men det er en tråd som hadde vært interessant å følge opp.

Kanskje var kjøpet av Sukkerhuset noe som strakk E. C. Dahl finanser litt vel langt? Eiendommen Amager var innmeldt til auksjon etter pantsettelse fra Norges Bank i 1853, men det har formodentlig blitt ordnet i uten at det ble auksjon. Var også dette et tegn på at finansene til E. C. Dahl var anstrengt på denne tiden?

Hvorfor starte bryggeri? Trondheim hadde allerede tre betydelige bryggerier. M. Moslings bryggeri var operativt allerede på 1830-tallet, L. C. Schreiners bryggeri ble trolig startet 1839/40, og kobberslager J. P. Byes bryggeri hadde også vært i drift i flere år, som et ombygget brenneri. I hvert fall Schreiners og Byes bryggerier brygget bayersk øl. Det er alltid vanskelig å starte opp i et marked der konkurrentene har hatt opptil 15-20 år på å etablere seg.

Det er likevel grunn til å tro at E. C. Dahls oppstart truet med å forrykke balansen i ølsalget. En uke etter annonsen som er referert over – den 23 juli 1857, var det ikke mindre enn seks annonser fra ulike kjøpmenn i Trondheim som annonserte «Christiania Bayersk Øl» – trolig øl fra Christiania Bryggeri. Jeg mistenker at bryggeriet betalte for annonsene for alle seks, men ikke dessto mindre betyr det at det var hele seks kjøpmenn i Trondheim som solgte øl fra Christiania på det tidspunktet da E. C. Dahls startet.

Den fremste kilden som indikerer at E. C. Dahls tenkte bryggeri allerede i 1851 er Kristian Koren, som i forbifarten nevner at bryggeridrift var den opprinnelige planen, og at E. C. Dahls flere ganger hintet til de som stod for raffineringen at de kanskje kunne kjøpe ham ut eller selv kutte ut aktiviteten. Men mer om det i neste del.

Følgelig: kom tanken om bryggeri før eierskapet til bygningen, eller kjøpte han bygningen før han tenkte på å starte bryggeri? … og apropos høna og egget: egget kom før høna, for dinosaurene la egg lenge før de utviklet seg til fugler og etterhvert til høner.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-25

Smånyheter uke 51/2017

Her er diverse korte nyheter om bryggerier for uke 51.

Austmann Bryggeri selger det gamle bryggverket sitt, komplett for 600.000 på finn.no. Flyttingen skjer i mars/april. Dagens utstyr kom opprinnelig fra Kinn, så det er av fiint, gammelt opphav. Austmann flytter til nye lokaler på Sluppen, på totalt 1000kvm. I de nye lokalene blir det større og mer lettdrevet bryggeri, samt et tap-room. Beliggenheten blir mer sentral og lettere tilgjengelig, men utsikten blir nok litt nedgradert.

To Tårn er kjøpt av Henning Thoresen og en gruppering av 29 investorer fra Østlandet. Det er nærmere i dette innlegget, etter konkursen som er beskrevet her. Oppkjøpet av konkursboet har nok vært jobbet med en stund, for Thoresens firma Norsk Drikkevarer søkte om varemerke på Two Towers 19. november, vel to uker etter at konkursen ble kjent, og eksport av øl er nevnt som mulig strategi for det gjenoppstartede bryggeriet.

Jondal Sideri er ferdig avviklet og nå oppløst. De startet august 2015, og det virker ikke som de har vært på markedet med noen produkter, men det syntes som de hadde planer for en satsning rundt levering av håndverkssider til restauranter.

Lervig Aktiebryggeri mangler ikke visjoner – eller pengersterk eier. Ifølge flere aviser, tenker de på å flytte bryggeriet inn på den nye tomta på havna i Stavanger, kalt Bekhuskaia (nei, ikke Bedehuskaia). Det skal bygges mye og for mange ulike formål på en 20 mål stor tomt. Dersom det faktisk er slik at de ønsker å flytte bryggeridriften sentrumsnært, så det er motsatt av hva «alle» andre har tenkt de siste 40-50 årene, der man i praksis har flyttet brygging ut «på landet», med unntak av brewpuber. Beskrivelsene for det som kommer sentrumsnært varierer dog litt mellom «bryggeri» og «ølhall».

Bryggeri 13 i Tromsø utvider, og oppgraderer bryggverket fra en batch-størrelse på 2hl liter til 5-8hl, noe som skal være på plass til våren. De supplerer også med anlegg for tapping av keykegs.

Norwegian serverer øl ombord og «alle» vet at det er Svalbard som brygger det. Vel ikke helt. På flyvninger med Norwegian fra Irland til USA blir det heller Expedition Ale, en red ale fra Torc Brewery. Ølet er brygget som en tributt til Irlands store polfarer, Tom Crean, og brygget i relasjon med familien. Tom Crean var med på tre av Scotts og Shackletons antarktisekspedisjoner, som alle var relativt mislykkede. Det formodes dog at ekspedisjons- og polarprofilen passer Norwegian.

Henning Thoresens nye varemerkesøknader siden forrige runde omfatter: Woodville, Frost, Green Mountain, Smaken av Eventyr, Eventyrøl, Eventyrbrus. De er alle søkt om i desember, i klasse 32 (øl og mineralvann mm) og klasse 33 (alkoholholdig drikk som ikke er øl). Det ser ikke ut til å ha kommet noen søknader fra andre norske øl-aktører i samme periode.

Arendal ditcher Arendalspilsen til fordel for et lokalt øl, kan Agderposten melde (paywall). Tema er jazz-festivalen Canal Street, som alltid har servert lokalt øl, tidligere Arendalspils, som etterhvert har blitt et rent Ringnes-produkt brygget på Gjelleråsen, mens Arendals Bryggeri har gått over til merkevaren «1839» – null bonuspoeng for å gjette når bryggeriet ble startet. Da Ringnes solgte bryggeriet til lokale interesser for noen år siden, ble varemerket Arendalspils priset så høyt at det ikke ble med å ferden. Forøvrig har vel «alle» steder i Norge et lokalt øl brygget ved Arendals Bryggeri, så hvorfor ikke også et arrangement i Arendal?

Bygland Bryggeri har et navn som peker i retning av Setesdalen, men er for tiden et nomadebryggeri som planlegger å brygge sitt første gårdsøl (paywall) hos EGO. Ølets navn blir «Sveikadden», som er setesdalsdialekt for gammel ungkar. Bryggeriet alluderer sterkt til øltradisjoner fra Setesdalen, så formodentlig er borte-bryggingen hos EGO bare midlertidig? Til Agderposten forteller Torkjel Austad at de «satser på tradisjonelt norsk øl brygget med einerlåg og norsk urgjær (kveik)». Det er også interessant at de refererer til at de kjenner til en som fremdeles brygger på gamlemåten i Setesdalen. Så var kanskje ikke bryggetradisjonene helt utdødd der.

Trysil Bryggeri har nylig kommet ut med første flaskeøl i butikk, en pilsner under navnet «Kahlt». Navnet «Trysil Pilsner» er visst allerede opptatt av et øl fra Rena Bryggeri. Trysil Bryggeri holder til på Trysil Hotell, og ølet deres har noen måneder vært tilgjengelig, men ikke fra butikk.

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-23

Thoresen kjøper To Tårn

Idet førjulsfreden var i ferd med å senke et slapsegrått teppe over Trondheim, kom Adressa med årets bryggerijulegave: To Tårn gjenoppstår. Slikt er kanskje mer i tråd med påskebudskapet enn julebudskapet. Men den saftige biten er hvem som har kjøpt To Tårn: Henning Eugen Thoresen – han med Sagene Bryggeri, alle varemerkene og feidene med Ølportalen.

Infoen står i Adresseavisen (bak paywall). Sammen med en gruppe investorer på 29 personer har Thoresen kjøpt opp bryggeriet, og bryggingen starter opp igjen temmelig så umiddelbart. Børge Barlindhaug blir ikke med videre, og formodentlig heller ikke John Sunde. Børge skal starte i ny, ikke-ølrelatert jobb like over nyttår.

Det står ikke så mye om strategier og veivalg videre, og det er vel ikke å forvente at man har smidd ferdig alt slikt ennå. Det positive her er at bryggeriet trolig er verd langt mer i operativ stand, enn om det skulle plukkes fra hverandre og selges bitvis – så sånn sett får vel kreditorer av alle avskygninger litt mer igjen.

På den andre siden kan dette bli temmelig interessant. Thoresen kan vel trygt sies å ha en helt annen bakgrunn og profil enn den typiske norske mikrobrygger. Det er helt greit med litt større mangfold i dette miljøet så det plager meg lite at han ikke «blends in», men det er likevel ikke helt betryggende hvordan han lenge har hamstret varemerker på en tidvis ufin og pågående måte.

En annen interessant vinkling på dette er at Thoresen har forbindelser til Remas når det gjelder øl. Da To Tårn gikk konkurs, så var det delvis på grunn av at de tidlig i år ble kastet ut fra Rema-systemet. Det er formodentlig flere enn meg som ser ironien i at en av Remas nære samarbeidspartnere (tidligere eller nåværende) kjøper opp konkursboet?

Forresten, mens vi snakker om ironiske vinkler rundt Rema og bestevenner og lokalt øl. To Tårn og Austmann ble i Sør-Trøndelag danket ut av Trondheim Mikrobryggeri, som riktignok er basert i Trondheim, men brygger flaskeølet sitt ved Telemark Mikrobryggeri. At disse avtalene er så økonomisk gullkantede kastes det muligens tvil over ved at TM permitterte tidligere i år ifølge TA og NRK.

Artikkelen i Adressa toner ned forholdet mellom Thoresen og Rema, og det stipuleres ingen umiddelbar distribusjon via Rema. Likevel skinner det igjennom at en viktig jobb fremover er å få på plass en avtale med en distributør. Det viktigste fremover for alle bryggerier er å sikre avsetning på produksjonen. Dét viste konkursen i To Tårn oss, og det kjenner sikkert mangt et annet bryggeri på kroppen.

Thoresen stod opprinnelig bak Sagene Bryggeri, selv om det var langt flere som var med i fasen fra visjon til operativt bryggeri. Men det var Thoresen som var idé-generator, entusiasmebygger og investorsanker. Han er utadvendt, kreativ, har kontaktnett og han har den typen pressetekke som gjør at hans vinkling valser over de andres. Innen ølnerd-verdenen ble Sagene først kjent for å fokusere hardt og utadvendt på lokalt østkant-øl i Oslo – til tross for at ølet ble brygget ved Arendals Bryggeri. Det ble temmelig mye bråk rundt dette, deriblant et etterhvert svært opphetet ordskifte mellom Thoresen på den ene siden og en rekke ølbloggere – med Sammy Myklebust og Knut Albert i spissen – på den andre siden. Sagene har etterhvert fått eget bryggeutstyr i Oslo, men jeg formoder at de fremdeles brygger mesteparten av volumet ved Arendals. Likevel ble dette en langlivet ripe i lakken for Thoresen blant den tyngre garde av norske ølnerder, selv om de fleste hipster-øldrikkerne så ut som de gav f*en i hele problematikken.

Jeg ønsker Thoresen og investorene hans velkommen til Trondheim. Trøndere er koslige og har god bakkekontakt, men de er litt sidrumpa, nokså trege og de har lite av det som på amerikansk-engelsk beskrives som «braggadocious» adferd. Sånn sett kommer nok Thoresens inntreden til å utfylle, snarere enn å overlappe. Thoresen har en mer sofistikert stil enn bart og lærvest, og han kan neppe beskyldes for å være smålåtent ydmyk.

Dette bare må bli tilskuervennlig.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-17

Snipp, snapp, snute

Enda et bryggerieventyr er over. Denne gangen var det To Tårn. Det var faktisk mitt nærmeste bryggeri – nærbryggeriet mitt. De ligger bare vel én kilometer fra der jeg bor, om enn 125 høydemeter i forskjell. Jeg har fulgt dem fra sidelinjen siden starten og var blant de første som skrev om dem (før starten, så før oppussingen og etter starten). Og blir det ny drift i bryggeriet? Vel, jeg skal jo for all del ikke stjele noen annonsering rundt noe slikt.

På en måte var To Tårn the-odd-man-out blant bryggeriene i Trondheim. De to gründerne bak – Børge Barlindhaug og John Sunde – hadde bakgrunn innen økonomi og administrasjon. Det var et bryggeri med forretningsplaner og markedsstrategier i orden.

De slo an en ny tone da de startet, og gav lokalmiljøet litt bakoversveis da de tok 795,- pr person for en smakekveld. Lokale ølnerder steilet og mumlet ett-eller-annet om å skulle måtte betale for mer enn bare ølet. I tillegg må vi huske at de hadde en viss kapasitetsbegrensning i starten, så sample-størrelsen var relativt moderat. Det skapte et initielt, disharmonisk kultursjokk blant lokale ølnerder. Men i bedriftsmarkedet fungerte denne prisingen greit. Med tiden har vel egentlig ølnerdene også tuslet etter prismessig.

Dengang tenkte jeg med meg selv at To Tårn i det minste visste å ta seg betalt, så da kom de i hvert fall ikke til å gå konkurs. Så feil kan man ta. Skjønt, de gikk ikke konkurs, men meldte oppbud, hvilket betyr at de la inn årene for ikke senere å gå konkurs.

Plasseringen til bryggeriet var på én måte genial, med utsyn over Marienborg. Og selv om det ikke høres så romantisk ut å se utover masse togspor, lokomotiver og vogner, så er det noe genuint nerdete med tog. Strengt tatt er det enda mer nerdete enn bryggerier og ølbrygging. Det er både velkjent gammeldags og steampunk-aktig høyteknologisk på en gang, med damp og rått metall og masse energi. To Tårn holdt til i det gamle vann- og sand-tårnet på Marienborg, der damplokomotivene i gamle dager hentet vann til kjelene og sand til å strø på skinnene for å øke friksjonen.

Lokalene var utmerket satt i stand av Bane NOR Eiendom, eiendomsselskapet til gamle NSB. Bygget var verneverdig, men hadde begrenset med bruksmåter. Folkene bak To Tårn er gode forhandlere, og fikk trolig fordelaktige og langsiktige avtaler med byggets eier, både på leie og rundt teknisk infrastruktur. Dersom noen andre vil gjenstarte bryggeriet, kommer de nok til et temmelig vel-dekket bord.

De omtalte seg som landets eneste gravitasjonsbryggeri, hvilket vel er en sannhet med enkelte forbehold. Bryggeriet står i det ene tårnet, med bryggverket øverst, gjæringen i andre etasje, og tapping og lagring nederst og i kjelleren – og så langt er det korrekt. De brygget med et selvkonstruert malt-rør system, som om det var en forvokst Speidel eller Grainfather, så sånn sett brukte de nok pumpe med en eller annen variant av RIMS og skylling. Selve bryggverket var basert på en 1000L Speidel gjæringstank med kjølekappe. Det er fordeler og ulemper med å konstruere sitt eget bryggeri. Det gir fleksibilitet, men det gir nesten garantert også litt innkjøringsutfordringer, hvilket førte til at de kjørte på to stk 50L Speidel i starten.

Hvorfor gikk de konkurs? Det er et veldig godt spørsmål, og jeg har sannelig ikke fasitsvaret. Her er noen momenter som bygger på trender i tiden og som jeg tror bidrar til å belyse situasjonen:

  • Location, location, location. Plasseringen er unik, men ikke veldig sentral. På østsiden ligger jernbaneline, elva og godt med områdesikring. På vestsiden ligger veien, trikkelinja og en bratt skråning. Ser man på kartet er det tilsynelatende mange som bor innen en 500 meters omkrets, men ser man på terrenget, har mange av dem en kronglete og bratt vei frem. Det må påvirke serveringsdelen av driften.

  • Egendistribusjon. Bryggeriet satset lenge på egendistribusjon. Det positive med dét er at man får en større del av kaka. Det negative er at det blir enda et fokus, enda én ball som kontinuerlig må sjongleres. Vi ser at bryggerier i økende grad går i allianser for å dytte distribusjon og salg over på andre. Sånn sett mister de kontroll, men samtidig kan de konsentrere seg om bryggingen. Hva er rettest og best? Tja, hvem vet?

  • Kjedenes makt. Dagligvaremarkedet har hardnet til. For 2-3 år siden var kjedene fremdeles i tenkeboksen og åpne for eksperimentering à la å prøve ut og skaffe seg erfaringer. Nå har de etterhvert konkludert med at de forstår markedet. De tror i hvert fall det. Rema tok det til et nytt nivå med en strammere selektering av produkter, og sikkert en hardere økonomisk tyning av leverandørene. Spesielt de som er små og uavhengige blir lett skviset i en slik sammenheng.

  • Horaka-editions. I utgangspunktet siktet To Tårn seg blant annet inn på et lukrativt restaurantmarked, der Horeka-kunder kunne få «sitt eget» øl med egne etiketter på. Flere bryggerier har forsøkt dette, men det har sjelden helt gått seg til. Helt i starten var To Tårn «husbryggeri» for Lian Restaurant, men de brygget også for blant andre Ni Muser og serveringsstedet på Munkholmen. Det virker ikke som om noen har klart å knekke koden for slike restaurantvise batcher.

  • Produktstabilitet. Det har vært mumlet om at kvaliteten på produktet har vært noe variabel. Jeg har ikke ofte nok drukket flasker av samme produkt til å uttale meg bastant, men om så var, ville de ikke vært alene. Produktstabilitet er enda ett av de temaene der industribryggeriene har brukt 50-60 år på forskning rundt noe som vår generasjon ølnerder avskrev som forutsigbart kjedelig. Og så kommer de unge mikrobryggeriene og opplever at akkurat dette er både superrelevant og livsviktig for dem.

  • Lønnsutgiftene. To Tårn gjorde noe temmelig uvanlig … de tok ut lønn. Jeg har dokumentert at mange bryggeri ikke gjør det, men fungerer som hobbyprosjekter der arbeid er gratis, utstyret finansieres via sparepengene og inntektene mer eller mindre bare dekker råvarene. Det er på den ene siden en vakker mellomting mellom hobby og frivillig arbeid, men det er også en oppskrift som økonomisk ikke holder i lengden. Det blir veldig feil av meg å påstå at det hadde gått bedre for To Tårn om de bare ikke hadde tatt ut lønn, men i stedet fylt på med flere sparepenger og mer gratisinnsats. Teknisk sett er det kanskje korrekt, men på et overordnet plan er det også en fundamental feil løsning.

  • Trenden i bransjen. Men er ikke en ulønnet driftsperiode bare en midlertidig periode inntil driften går rundt og man kan begynne å ta ut lønn? Jeg tror det ikke er realiteten, dessverre. Sålenge det strømmer på med flere bryggerier enn det vokser frem nye øldrikkere, så blir «alle» bryggeriene hengende i en tilstand der lønnsomheten fremdeles er et soria-moria over neste bakkekam. Nå har riktignok strømmen av nye bryggeri skrumpet inn, men det er nok av bryggerier som startet i 2016 som ennå er i fasen med innarbeiding av markedsandeler.

  • Spenningen som forsvant. Var de også litt kjedelige, sånn i ølutvalg? Kanskje. Men jeg tror det gjelder mange småbryggerier. De kjemper alle for å overleve i det daglige, og da er det ikke rom for å gjøre så mange kreative ting. Jeg vet at To Tårn hadde planer om kreative prosjekter, slik som så mange andre hjemmebryggere som «goes commercial». Det er tross alt få hjemmebryggere som starter bryggeri fordi de vil brygge store mengder standard-IPA og brown ale. De har alle høyere ambisjoner om øl med wow-effekt. Likevel er det vanligvis et par relativt lite spennende standardøl som får det hele til å gå rundt, og som sluker det meste av oppmerksomheten i bryggeridriften.

Børge Barlindhaug bekrefter da også at distribusjon og kapasitetsplanlegging ble en utfordring. I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å planlegge logistikk og kapasitet, men dersom kjeder og distributører kontrollerer ukjente størrelser på lite forutsigbare måter, da blir det vanskelig. Børge trekker frem tre viktige hendelser:

  • To Tårn fikk i 2015 avtale med ASKO – Norgesgruppens interne gossistledd. Da pekte alle prognosene oppover, og de uttalte til Adressa sommeren 2015 at de raskt ville vokse fra omsetningen på 4 mill året før til en omsetning på 6 millioner i 2015. Men ASKO-avtalen ble ikke så gullkantet. Salgsøkningen kom ikke. Kostnadene til å forberede kapasitetsøkningen var allerede gjort … lagerkapasitet var leid, prisstrukturen var justert ned, utstyrsinvesteringer var gjort. I virkeligheten endte omsetningen i 2015 på 4,6 mill, og sank til 3,1 mill i 2016.

    Hvorfor ble ASKO-avtalen ikke et boost? Kanskje var det slik at ASKO ikke hadde spesielle bestevenner, men tok mange bryggerivenner inn i varmen, så avtalen ikke ble noen fribillett til økt salg. Tvert imot, avtalen ble en kostbar billett for å få lov til å konkurrere med «alle» de andre. Med egendistribusjon kunne – og kanskje måtte – man sloss for hver enkelt kasse som ble solgt. Men med distribusjon gjennom en grossist ble man på godt og vondt bare enda et varemerke i butikkhylla?

  • Høsten 2016 startet nye E. C. Dahls opp, og de slukte flere markedssegmenter der To Tårn tidligere hadde gjort det godt. Det gjaldt blant annet bryggeriomvisning med smaking, bedre middag med øl i bryggerilokalene, og ikke minst små-arrangementer med litt bryggeri og øl attåt. TMBs lokaler var litt for mye pub og Austmanns lokaler var litt for spartansk nerdete. To Tårn var lite, det var intimt, og det var velegnet. De hadde på en måte hatt monopol på dette markedet overfor bedrifter i Trondheim.

  • På nyåret 2017 kom Remas bestevennstrategi. Det ble et renomémareritt for Rema selv, men det betydde også at noen bryggerier fikk mer hylleplass, mens andre mistet den. To Tårn var ett av bryggeriene som forsvant ut. Store markedsvolumer kom i bevegelse i løpet av kort tid, og slikt favoriserer slett ikke de små bryggeriene som tenker organisk vekst og langsiktige strategier.

Alt dette er eksterne grunner, og Børge er tydelig på at det ikke er eneste og hele årsak. Det handler også om at bryggeriet også selv bommet på enkelte punkter, både i det praktiske og i det strategiske. Likevel er størrelsesforskjellen på de store kjedene og de små mikrobryggeriene er så enorm at det for bryggeriene mest er et spørsmål om å unngå i bli trampet ihjel ved en tilfeldighet.

I forretningslivet som i så mange andre deler av livet er det slik at man ikke treffer innertier på alle forsøk. Folkene bak To Tårn var ikke to bryggenerder som håpet at økonomien skulle ta hånd om seg selv. De jobbet hardt, langsiktig og målrettet med «alle» aktører i bransjen. I løpet av 2017 kom de nesten i mål med å dra i land en diger grossistavtale, men så glapp det på oppløpssiden av årsaker som lå utenfor To Tårns rekkevidde. Dette var den fjerde «punch'en» på toppen av de tre overnevnte. Konkursen kom to uker etterpå.

Kommer noen til å starte opp igjen i de samme lokalene, som en fugl fønix? Ting kan tyde på det, selv om det ikke blir samme konstellasjon som drev det 2011-2017. Vi får følge med på hva som skjer rundt eventuelle nye eiere, og hva som med tid og stunder annonseres …

Dessverre er dette neppe siste konkursen eller oppbudet vi ser i denne bransjen. Det er en overetablering, og det store antallet hobbybryggere presser priser når de egentlig brygger med tap, og uten å ta ut lønn.

Inntil videre har ølkundene kastet seg over de gjenværende flaskene i butikkhyllene, sies det – trolig for et gravøl over et avholdt bryggeri.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-12-16

Smånyheter, uke 50/2017

Hu-hei! Jeg har en viss backlog på bryggerinyheter her, men la meg ta med noen av de viktigste, så får jeg plukke med meg en og annen senere om jeg ser noe vesentlig som jeg har oversett.

Årets Ølhund 2017 ble Lars Marius Garshol, en naturlig og høyst verdig vinner! Han har jobbet lenge og iherdig for å trekke gårdsbryggetradisjonene og spesielt kveik frem fra glemsel og utrydningsfare. I tillegg varmer det godt at man nok en gang bryter med trenden om at denne prisen går til stortingspolitikere og stamgjester på hovedstadens uteserveringer. Vi gratulerer!

To Tårn er konkurs i Trondheim, eller rettere sagt de har meldt oppbud. Bryggeriet skriver seg tilbake til 2011, og de har tildels hatt nasjonal distribusjon. Mer om dette i et eget innlegg seere.

Farsund Brewing Company – eller selskapet bak – ble formelt oppløst forrige måned. Utstyr og brygging ble for en tid siden solgt til puben der utstyret står, og tanken er at det i mindre skala skal brukes som rent pubbryggeri.

Skattelette for småbryggerier kommer. Det er i hvert fall tanken bak et forslag som er ute på høring. Der vil norske småprodusenter av øl, såvel som importører, kunne få «rabatt» på 20% av alkoholavgiftene for de første 50.000 literne med øl. Hurra! … eller noe. Jeg lover å komme tilbake med en inngående analyse av dette.

Grim og Gryt meldte oppbud 13. desember. De hadde vært på jakt etter investorer i det siste. Saken ble nærmere omtalt i dette innlegget.

Telemark Mikrobryggeri har permittert fem ansatte. Daglig leder har sluttet. Driften går med stort underskudd ifølge NRK Telemark. Dessuten skal den kommende sukkeravgiften slå hardt inn for dem. Dette bryggeriet har vært en del av en gruppering som har omfattet Trondhjem Mikrobryggeri og Oslo Mikrobryggeri, og utgjort den delen som har brygget og tappet for flaske for dem.

Korumdalen Stall og Bryggeri eller «59°N 11°E» har startet opp, med salgsbevilling, som kombinert med tilvirkningsbevilling fra Helsedirektoratet gjør at de kan starte utsalg på gården. Øltyper er beskrevet som pilsner og mørkere øltyper. Stall er en separat aktivitet under samme tak, og bak står amerikanske Dan Guerrera, som også er hovslager. Bryggeriet er på 60 liter, og utfra bilder på nett i praksis et hjemmebryggeranlegg med salgsbevilling. Guerrera kommer fra Milwaukee, og nevner Papst, Coors og San Miguel i intervjuer.

Hvalerbryggeriet, som jeg tidligere har omtalt, har nå endret navn og formål til Skjerhalden Fiskemottak. Det trenger ikke å bety at man har lagt ned ambisjonene om å brygge lokalt, men det signaliserer vel en intensjon om ikke å organisere det som et eget selvstendig bryggeriselskap. I det siste har de vel fått spesialbrygget batcher hos Amundsen.

Arne Marius Haugen vant Norbryggs juleølkonkurranse med en belgisk dobbel ved navn Goro, som blir brygget ved Klostergården Håndbryggeri. Og det var bare såvidt han var ferdig med lanseringen av Gjertruds julevarmer, som han vant norgesmesterskapet med i våres, og som ble brygget i fullskala hos Nøgne Ø i Grimstad. Gratulerer!

Gjesdal bryggeri, i Ålgård gikk konkurs 10. november. Bryggeriet ble stiftet i mars 2016, og hadde som mål å etablere et pubbryggeri med matservering i den gamle lokstallen på Ålgård. Prosjektet har slitt med å finne lokaler.

Henning Thoresen har ombestemt seg igjen, og har endret navn på selskapet sitt fra «Det Gode Norske» til «Norsk Øl». Vi får la være å bli altfor vant til det nye navnet, for selskapet har i ulike perioder også hett «Norske Bryggerier», «Aktiebryggeriet», «Aktiebryggeriet Fortuna», og «Aktiebryggeriet Arendal». Det er seks navn i løpet av vel fire år.

Norway Jazz Brewery er et bryggeri som Henning Eugen Thoresen og Norsk Øl startet 8. desember. Det vites ikke så mye om det, men formålet er brygging, distribusjon og salg av øl, samt tilhørende restaurant- og pubdrift. Gjennom sitt selskap Norske Drikkevarer har Thoresen søkt om varemerke for Swinging Christmas, Backstage, Juleoratoriet, Backstage Beer, Jazz IPA, Jazzbrew, Money Jungle, Two Towers, Working Class Hero, Snøfall, Løvfall, Bitches Brew, Bitches Brew, Kind of Blue, Love Supreme, Ah Um, Bird, Out to Lunch, Midnight Sun, Rondane, Brygget på Dugnad ... alle sammen i løpet av 5-6 uker. Utfra lista med varemerker kan det tenkes at endel av disse er tiltenkt Norway Jazz Brewery.

Norwegian Wood er et nytt norsk bryggeri som har lovet å starte opp i 2018, og mannen bak er – nok en gang – Henning Eugen Thoresen. Lite vites om bryggeriet, men han bruker noen grafiske bannere som refererer til festivalen Norwegian Wood i Frognerbadet.

Namdalsbryggeriet drev lenge som et enkeltpersonforetak, men gikk over til et AS tidligere i høst, og har nå fått inn daglig leder, mens Sjur Ivar Hjellum er styreleder. Det vitner muligens om oppskalering av driften.

Korn Bryggeri i Eresfjord er oppløst som selskap. Det ble startet i 2014 av Olise og Bjørn Alexander, som også har drevet overnattingsted og gourmet-restaurant. Ekspanderingen inn i ølbryggingen ble gjort sammen med en rekke partnere. Fokus var et 500-liters anlegg. Beslutningen om å avviklet bryggeriet kom i sommer, og avviklingen er nå sluttført.

Balkan Beer er oppløst. Selskapet ble opprettet i februar i år, og hadde kjøp og slag av øl som formål. Muligens var det tenkt på import av pilsner fra Birra Peja fra Kosovo – men selskapet stod ikke på importørlista i sommer.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Tusen takk - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/12/17 10:43:32
Hyggelig å høre. :-)

2017-12-14

Grim og Gryt konkurs

Det finnes ingen pen måte å si det på. Grim og Gryt bryggeri er konkurs. Det er den andre signifikante konkursen i høst, etter To Tårn. Er vi på vei mot et konkursras? Neppe, men det kan komme flere.

Bryggeriet skiftet navn til det intetsigende Consulting AS et par dager før de meldte oppbud, men det var likevel Grim & Gryt Økobryggeri AS som gikk konkurs. La meg tippe at navneskiftet var en måte å tone ned koplingen mellom familienavnet og konkursen.

Bryggeriet ble registret våren 2014, skjønt de hadde et ANS før det under navnet G&G Gårdsbryggeri, startet våren 2012, De fremste aksjonærene var Andreas Grimstad og Øyvind Grimstad Gryt, med 45% hver, og derav også navnet på bryggeriet. De siste 10% med aksjer var eid av en rekke personer med temmelig små aksjeposter.

Grim & Gryt var et lite, men slett ikke noe knøttlite bryggeri. Omsetningen i de tre årene der regnskap foreligger var på null i oppstartsåret 2014, 1,12 mill i 2015 og 1,84 mill i 2016. Selv om 2015 gikk med 224' i underskudd, så er det ikke ille, da det var første reelle driftsår. I 2016 gikk driftsregnskapet nærmest i balanse. Det er egentlig bra, og legger vi til at det ble betalt 475' i lønn i 2016 – 25% av omsetningen, så ser det faktisk ambisiøst og bra ut.

Bryggeriet hadde et kumulert udekket tap på 584', men det kan trolig stort sett føres tilbake til finansutgifter samt midlertidige driftsunderskudd under oppstarten. Og det akkumulerte tapet var mindre enn lønnsutgiftene. Så med andre ord, dersom de hadde gjort som tallrike andre småbryggerier, og jobbet gratis, ville de fremdeles vært i drift. Nei, det var egentlig ikke et seriøst forslag. Det var mer en illustrasjon av hvor hardt markedet er.

Tidligere i høst hørte vi at de jaktet etter investorer som kunne spytte inn 1 million, og de ymtet selv om at alternativet til forpliktende samarbeid med en rik venn ville kunne være konkurs. Dernest kom 2016-regnskapet temmelig sent, og det var ikke så pent. I bunn og grunn ser det ut til at det var kapital de manglet. Det hjelper ikke å starte et bryggeri uten kapital. Andre ting trengs også, som for eksempel godt øl, bryggekompetanse, logistikk osv. Men kapital er essensielt for en bryggeristart.

Bryggeriet startet med en innskutt aksjekapital på bare 36', men i tillegg kom et langsiktig lån fra aksjonærer, et lån som vokste til 1,57 mill. Det meste av dette har nok gått til å kjøpe bryggeriutstyr for godt over en million. Ved utgangen av 2016 var langsiktig gjeld til aksjonærer vokst til 1,65 mill, og med 529' i kortsiktig gjeld gav det en total gjeld på 2,18 mill. Eiendelene ved nyttår bestod hovedsaklig varelager for 414' og inventar og utstyr for over en million, avskrevet til 924' på en ti års avskrivingsplan.

Er et brukt bryggeri idag verd 80% av nypris, som var så langt de kom på avskrivninger? Tja, et bryggeri er mye utstyr, men det er også masse montering. I praksis er det mest verdifullt der det allerede står oppmontert. Er et varelager verd sin bokførte verdi? Tja, noe råvarer kan jo omsettes, men noe, som humle er har begrenset holdbarhet, mens korker og etiketter i praksis er verdiløse. Ferdigvarelager kan være verdifullt, men det kan også inneholde mye som bare kan selges til reduserte priser. Uansett, gjelda til folk utenfor bryggeriet er såvidt «liten» at de nok får pengene sine om de har prioriterte krav, men aksjonærene bak Grim & Gryt har vel neppe førsteprioritet på sitt lån, og får ikke igjen alle sparepengene de investerte.

Og ølet deres? Litt både-og. De vant Årets tradisjonsøl fra det norske måltid med 6060 Lys Øl. I 2016 ble juleølet overkarbonert, og det ble trukket tilbake, men i år har de gjort det temmelig bra med juleølet. De kjempet i Bryggeribråk, men trakk harde motstandere allerede i første runde: i 2016 ble det Nøgne Ø, og i 2017 trakk de Bådin i innledende runde - og Bådin ende som vinner totalt sett etter å ha møtt Nøgne Ø i finalen.

Innvarsler denne konkursen et mulig ras av konkurser? Jeg tror ikke helt det. De fleste er så små at de klarer å skalere ned. De som ikke klarer det er bryggerier som har forpliktende avtaler om leveranser, som har løpende lønnsforpliktelser, og som har nedbetalingsplaner overfor finansinstitusjoner. Jeg blir ikke overrasket om vi ser flere konkurser utover vinteren, men de fleste bryggeriavviklingene kommer trolig til å skje stille og rolig uten å være innom skifteretten.

Det er tre ting som er essensielle for småbryggeriene:

  1. fungerende kanaler for å få avsetning på ølet,
  2. tilstrekkelig avanse pr enhet, og
  3. riktig type og mengde «buzz» rundt produktene.
Småbryggeriene presses på de to første og drukner gjerne i mengden på den tredje.

Gir slike konkurser i det minste et lite pusterom for alle de andre bryggeriene? Kanskje, men ikke mye. De fleste bryggeriene har egentlig gjort alt rett. De har ikke sløst med penger eller ignorert markedet. De har bare druknet i andre bryggerioppstarter. Det er fremdeles flere bryggerioppstarter enn antallet øldrikkere øker. Det er kort og godt beinhardt å starte bryggeri som du skal leve av.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-11-15

Hvem eier Hamar?

Hamar Bryggeris logo er i sentrum for en interessant krangel om eierskap. Ironisk nok har ikke Ringnes meldt seg på, men Hamar Bryggeris Venner har i det minste et rimelig langt og tett forhold til logoen. Den andre interessenten er en privatperson som også forsøkte å få eierskap til dette varemerket i 2014.

Venneforeningen har et bryggerimuseum med fokus på det gamle bryggeriet, og der er naturlig nok logoen interessant. Den andre som ønsker navnet «Hamar Bryggeri» er enkeltmannsforetaket Hamar Bryggeri Georg Vatnøy.

Hamar Bryggeris logo
Stridens eple: den gamle logoen til Hamar Bryggeri – Kilde: Patentstyret, varemerkesøknad 201711516

Vatnøy er blitt forelagt en protest fra venneforeningen, og svarer Patentstyret under som tilhørende «Hamar Bryggeri» med blant annet:

[...] Jeg er glad for at Hamar Bryggeri har fått på plass en venneforening som kan samle inn og ivareta Tidligere Hamar Bryggeri sin historie. Samt og bygge opp under og skape et sosialt miljø rundt mitt Hamar Bryggeri. Når det gjelder klubbens ønske om å få eget Hamar øl, kommer dette om det ikke allerede er på plass. [...]

Og ja, dette er ordrett gjengitt. Frimodigheten i denne formuleringen er ikke ubetydelig.

Forøvrig må det nevnes at Vatnøy ikke har søkt om andre varemerker, så dette er ikke klassisk varemerke-hoarding. Det er tydeligvis Hamar og bare Hamar som er i hans fokus.

Som et konkurrerende krav har Venneforeningen bedt om å få varemerke på logoen til gamle Hamar Bryggeri, med navnet skrevet i en bestemt font – som gjengitt over. De søkte om dette 3. september, men rakk ikke å betale 2900,- for varemerkesøknaden innen fristen. Imidlertid betalte de etter fristen, så nå henger det på at de betaler et gjenopptakelsesgebyr på 550,- i løpet av denne uka.

Det er sannelig ikke lett å si hvem som vil stikke av med varemerket her, men venneforeningen søkte om logo med tekst, mens Vatnøy kun søkte om tekst. Patentstyret har tidligere bestemt at et navn på et større sted, satt foran «bryggeri» ikke er noe man kan få varemerke på. Blant annet ble det spesfisert da Vatnøy forrige gang – i 2014 – søkte om dette varemerket. Siden den gang har han endret navnet på enkeltmannsforetaket sitt til også å inkludere «Hamar Bryggeri», muligens for å styrke kravet.

Likevel, varemerker som «Arendal Bryggeri» og «Lillehammer Bryggeri» er tidligere avslått, selv om søker helt klart kan dokumentere pågående bryggerivirksomhet. Også Ringnes fikk avslag på varemerke for «Hamar Bryggeri» da de søkte om det i 1998.

Derfor holder jeg en knapp på at venneforeningen får det som de vil, siden Vatnøy ikke egentlig kan vise til innarbeiding av noe produkt i markedet. Her blir det idealistisk venneforening med stort nettverk mot privatperson med en kommersiell visjon og få håndfaste produkter på markedet.

Hent popcorn …

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-11-14

Juleølfestivalen 2017

I helga var det igjen Norbryggs juleølkonkurranse på Tautra, en tradisjon snart må være ti år gammel - og en av Norges best bevarte ølfestivaler. Her er noen glimt fra arrangementet.

Bakgrunnen er Tautra i Trondheimsfjorden, en liten øy liggende litt vest for Frosta, med lang bru- og moloforbindelse med fastlandet. Øya er best kjent for ruinene av Tautra Kloster, og det var nettopp til gården der klosterruinene ligger vi skulle – til Klostergården. Programmet var sånn omtrent:

  • Omvisning i såinnhuset. Klostergården har bygget sitt eget såinnhus – eller tradisjonelt hus for tørking og røyking av malt. De har holdt seg til den tradisjonelle konstruksjonen, selv om de har bygget den som en trippel-ovn, i stedet for med en enkelt ovn. De planlegger å bruke røykmalten både i øl, og til destillering på det anlegget som også står der.

  • Foredrag med Christopher McGreger. Første del av foredraget var en gjennomgang av den tidlige ølhistorien med en rekke interessante vinklinger. Blant annet viet han en del tid til Gilgamesh og tolkninger rundt øl og brygging. Man skal være forsiktig med å overtolke sagn og myter, men han trakk frem flere momenter som jeg fant tankevekkende, og jeg ser at jeg må lese mer på dette eposet. Hovedtemaet var imidlertid Gose. Dette er en øltype som innlysende må ha vært mer enn det ofte litt endimensjonale uttrykket det ofte fremstår i. Chris gav oss nøkkelen til å forstå gose i en historisk og kulturell kontekst, og det gav mange aha-opplevelser.

  • Klostergårdens øl og mat. La oss ikke forglemme at Klostergården er et mikrobryggeri, og at gårdens egen produksjon var tilgjengelig under festlighetene. Kveldens kulinariske høydepunkt var middagen. Klostergården server utmerket mat, og de har gårdsproduksjon av ulike varer fra egen og nabogårdenes produksjon. Til hver av de fire rettene ble det servert matchende øl fra gården.

  • Publikumsfavoritten. Denne konkurransen har et respektabelt antall deltakende øl og holder høyt nivå, men uten så mye show-effekt som man tidvis får på denne typen konkurranser. Av de mer sære ølene denne kvelden var et kveikøl som var gjæret i bilen på vei over Dovre.

  • Premieutdelinger. Premiene ble annonsert og utdelt både for publikumsfavoritten og juleølkonkurransen.

  • Overnatting. Jeg «feiget» ut også i år, og tok bussen tilbake til Trondheim like etter midnatt. Mange ble over til neste dag, for Klostergården har godt med overnattingskapasitet. Én ting er å feste til sent på kveld, men det er noe mer når man treffes til frokost neste dag.

Juleølfestivalen på Tautra er en av de mindre ølfesivalene, men den er samtidig en av de kvalitetsmessig beste. Det drar knappest noen dit for å drikke seg fulle, tvert om. Derfor holder den høyt nivå på både øl og gjester og tema og stemning.

Man har over årene vært flinke med å få tak i gode foredragsholdere – John Palmer, Anders Kissmeyer, Lars Marius Garshol, Chris McGreger, Truls Prahl, Per Kølster – for å nevne noen. Det trekker også folk, i tillegg til at Tautra er et avstressende og harmonisk sted å dra til.

Jeg skal dit neste også. Da skal jeg sørge for å ha med øl å servere på publikumsfavoritten. Det skjer som regel en helg i første halvdel av november, så merk det av på kalenderen!

… og begynn allerede nå å planlegge øl du kan stille med.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 4/74: « 1 2 3 4 5 6 7 8 »