Anders myser på livets særere sider

Side 4/67: « 1 2 3 4 5 6 7 8 »

2017-04-20

«Øl hører til!»

Da alkoholreklame var lov, begikk bryggeriene endel reklamefilmer i en herlig og nesten litt pinlig femtitallstil. De er som en tidskapsel, og det er interessant utfra at de forteller litt om hvordan folk så på øl den gangen. Eller rettere sagt, hvordan bryggeriene ville at folk skulle se på øl. Og det skapte bølger.

Jeg har tidligere pekt på en YouTube-versjon av en 30-talls-film med Venche Foss, med en sang som har en noe spesiell bakgrunn – fra en ølsangkonkurranse som Ringnes holdt.

Generisk alkoholreklame i mangel å kunne vise bilder fra disse reklamefilene pga opphavsrett.
Kilde: Wikimedia/Archives New Zealand, CC BY-SA 2.0
Ølreklame
La meg her trekke frem et par reklamefilmer fra 50-tallet. Vi kan si at den påskeaktige hytte-settingen i en av scenene får være kontekst god nok.

Her er første film og andre film. For alt jeg vet ble det laget flere reklamefilmer enn dette, men det er hva jeg har funnet. Filmene er laget av Arvid Skaugen, som kanskje er mer kjent for å ha regisert filmen «Ante» på 1970-tallet.

De er tydelig ute etter å påvirke mer enn å informere, men det fremstår ufattelig gammelmodig og fumlete idag. Gjennomgangstema er «Øl hører til», og folkene er unge, moderne (i sin samtid) med sunne aktiviteter som bridge, hytteturer, båtpuss og hageselskaper. Og ølet serveres på fat, intet mindre enn sølvfat, sålangt jeg kan se.

I bakgrunnen kan man se omgivelsene som elegante, men litt spartanske. Det er kvalitet men ikke luksus – litt sånn klassisk norske verdier. Kjønnsfordelingen holder noenlunde mål selv etter moderne standard. Men bortsett fra dét, er det en veldig ensartet gruppe personer som vises i disse filmene. Det er nikkersadelsen som er målgruppa, og ikke minst skulle kvinner drikke øl. Forresten tviler jeg på om den stå på Bechdel-testen, selv om den neppe er egnet for reklamefilmer. Ølet som serveres er en blanding av pilsner, bayer og bokk. Legg merke til at kvinnene ikke bare drikker lyst øl eller mørkt øl.

Her blir øl profilert som den sofistikerte drikken for unge, aktive, selvbevisste mennesker i fritiden deres. Det er totalt fravær av seidler og brune puber. Det er ingen helflasker her, bare halvflasker. Her er det ingen gamle tradisjoner, drikkeviser, renhetslov, gaulatingslover, drikkeboller, ølkagger, gårdsbrygging eller noe annet tradisjonelt som vi i andre sammenhenger har sett bryggerier til ymse tider har forsøkt å koble ølet sitt til. Tvert om, reklamen forteller at øl er en naturlig del av det moderne menneskets fritid.

En annen ting å legge merke til er at dette ikke er en reklamefilm for et bestemt bryggeri. Flaskene er etikettløse. Det er sannsynligvis bryggeriforeningens reklamefilm for øl, til glede og nytte for alle sine medlemmer.

Ble denne reklamefilmen stort sett ignorert? Nei. I avisen Hardanger for 12. desember 1962 kan vi lese at Odda Godtemplar Ungdomsforbund var gått til kamp mot nettopp denne kinoreklamen, etter at tilsvarende kamper mot denne kinoreklamen for øl visstnok var kronet med hell i Molde, Larvik, Hammerfest og Mandal. Blant annet står det:

På mange stader rundt i landet driv Bryggeriforeningen sin falske og villedande propaganda for å læra ungdomen til å drikke øl. Heldigvis får fleire og fleire augene opp for det meiningslause i dette. [...] Dette må det gjærast slutt på, og for godtemplarungdommen må det bli ei merkesak, og å føra denne saka fram. [...] Odda Godtemplar Ungdomslag har hatt denne reklamefilmen under oppsikt i det siste, den har også vore drøfta ein del på lagsmøta. På siste styremøtet blei denne filmsaka gjennomgått på nytt. Styret kom fram til at laget skal senda ein søknad til Kommunestyret og Kinostyret om at denne reklamefilmen «Øl hører til», blir teken vekk frå Odda Kino.

I Rogalands avis 4. desember 1964 er det referert til fra en konferanse for skoleinspektørene i Rogaland, der Rektor Einar Anthi insinuerer at Bryggeriforeningens reklame var en blåkopi av de amerikanske bryggerienes reklamekampanje «Beer belongs to ...» som koblet øl til alle dagliglivets situasjoner, visstnok en reklamekampanje til avskrekkende 80 mill dollar. I samme artikkel tas det forøvrig også til orde for at edruskapsopplæring bør bli eksamensfag i ungdomskolen.

Eller jeg kan sitere John Austrheim (Sp) fra Stortinget 27. november 1962 som sier blant annet: Eg nemner også ølreklamen ved kinoane. Her vert det reklamert for bruk av alkohol. «Øl hører til» – vert det terpa oppatt og oppatt. Og for å setje det noko på spisse. Her vert folk, også ungdom, gjennom reklame oppmoda til bruk av alkohol. Eller repr. Egil Aarvik (KrF) 3. mai 1965, som sier blant annet: Jeg tror at det måtte være all mulig grunn til å få – ikke minst som motvekt mot den ølreklamen som etter min mening av og til på en uforsvarlig måte appellerer til ungdommen om at øl hører til – en propagandamessig opplagt opplysningskampanje som tok sikte på å være opinionsdannende. Sjelden har vel den særnorske tradisjonen med offentlige holdningskampanjer være mer direkte beskrevet enn dette.

Så sent som 4. juni 1980 formulerte en ungdommelig Kjell Magne Bondevik (KrF) seg slik fra Stortingets talerstol: Det er nødvendig å gå til kamp mot at alkoholen har fått innpass i alle mulige miljøer i dag. Det må bli rettet et avgjørende angrep på slagordet «øl hører til». Det normale må bli at alkohol ikke «hører til».

I det minste er det fornøyelig at de klarer å hisse seg så opp over en kinoreklame som fremstår så klossete og keitede, i hvert fall med dagens øyne. Det er også sært at disse filmene klarer å engasjere såpass mange år etter de ble produsert i 1958 og 1959.

Om reklamen var fullt så virkningsfull blant ungdommen i sin samtid vet jeg ikke. Dette var en periode der Elvis og James Dean, og etterhvert Beatles, var de ikoniske ledestjernene for ungdommen, og for den generasjonen må disse reklamefilmene har fremstått nokså bizarre og gammelmodige. Holdbarheten på en slik reklame må også ha vært ufattelig kort. Men reklamen satte tydeligvis dype, traumatiske, årelange spor blant avholdsfolket.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-18

Brauerei Sonne

(Dette er en gjesteblogging ved Gustav Foseid, ølbokforfatter (og oppfølgeren), norgesmester i hjemmebrygging, erfaren øldommer, tidligere leder i Norbrygg, og ikke minst: omreisende ølnerd. Han la sporenstreks om sin påskeferie i Tyskland da han hørte at bryggverket fra et av Norges første moderne mikrobryggerier – Studenten Joh. Albrecht Brygghus – kanskje fremdeles var i bruk i Herrenzimmern syd for Stuttgart.)

Brauerei und Gasthof Sonne skulle altså ligge rett utenfor Stuttgart, nærmere bestemt i Herrenzimmern. Herreværelse, altså. Litt som et røkeværelse, kanskje?

«Rett utenfor» var muligens litt upresist, for fra sentralstasjonen i Stuttgart er det halvannen time med tog og en snau halvtime med buss. Vel å merke når det ikke er arbeid på linja, som det var denne påskeuka. Tyskerne er virkelig gode på å kjøre tog, men når det kommer til buss-for-tog har NSB noe å lære bort.

Den pittoreske renessansebyen Rottweil er et godt utgangspunkt for å finne offentlig transport videre til Herrenzimmern.
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Rottweil
Uansett, etter hvert sitter jeg på toget som denne dagen går fra Herrenberg til Rottweil. De vide dalene rundt Stuttgart går over til å bli brattere og mer dramatiske etter hvert som Gäubahn følger elva Neckar sørover og beveger seg lenger inn i Schwaben-regionen. Landskapet og togturen er i seg selv verdt turen sørover. (Bonus-quiz: Hvorfor er søndre del av denne strekningen enkeltsporet?)

Første stopp er altså Rottweil og jeg kan nyte ettermiddagen i den pittoreske renessansebyen, for i følge informasjonen vi har klart å finne skal ikke Sonne åpne før 16.30 på tirsdager. En riktig fin og solfylt ettermiddag, omgitt av bindingsverkshus og brosteinsbelagte gater. Jeg rakk også en tur innom turistinformasjonen for å sjekke busstidene til Herrenzimmern, og det spørrende blikket jeg får tilbake tyder på at det ikke er noen stor turistdestinasjon.

I tillegg til å være den eldste byen i Baden-Württemberg, er det et par ting som er verdt å nevne om Rottweil. Den ene er at det, som du kanskje har gjettet, er byen som har gitt navn til hunderasen rottweiler. Det andre er at du her finner en av Europas merkeligste byggverk. I dalbunnen nedenfor sentrum bygger Thyssen Krupp en slags test-skyskraper. Et tårn på 446 meter som brukes for å teste heiser for høyhus. For de som ikke synes det er snodig nok å reise milevis for å finne et bryggeri, så kan man altså treffe på noen som er her for å se på en heis.

Utenfor hos Brauerei Sonne, bak panoramavinduet kan bryggverket skimtes
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bla bla bla
Men ... Det var altså hverken hunder eller tårn som var grunnen til denne turen. Det var øl og det er på tide sende ei melding til Anders med beskjed om at jeg er i Rottweil og nærmer meg målet. Han hadde, heldigvis, ikke sagt noe om at Joh. Albrecht mente jeg var på veg til feil bryggeri, så jeg kunne fortsette turen i trygg overbevisning om at jeg var på rett veg.

Uansett hvor bryggverket kom fra, så burde det i hvert fall være muligheter for å få øl i Herrenzimmern, så da var det bare å finne buss 2021, betale noen euro til sjåføren og vente til jeg var framme. Spesielt vanskelig å finne, var det ikke, for bussholdeplassen var på parkerkingsplassen til gjestgiveriet.

Heldigvis var det åpent og det var allerede et par gjester som hadde tatt plass i spisesalen, men ikke flere enn at en nyankommet som ikke var kjent ble lagt merke til. *kremt* «Do you speak English?» Skoletysken min fungerer for å lese menyer, men ikke for å forklare om bryggerier som kanskje, eller kanskje ikke, kommer fra Oslo. Først pekes det på den yngste i betjeninga, som pent rister på hodet og forsvinner, men til slutt kommer det en «Yes, a little bit» fra en av de andre.

Innehaverne bak bardisken i Brauerei Sonne
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Baren i Brauerei Sonne
Ettersom jeg altså ikke har hørt noe om at dette skal være feil bryggeri, framfører jeg mitt ærend med største grad av selvfølgelighet. Jeg kommer altså fra Norge, fra Oslo nærmere bestemt, og i forbindelse med at jeg skriver om norsk ølhistorie, uten å nevne at det egentlig er Anders som gjør det, og har hørt at de skal ha et bryggverk fra Oslo. Briste eller bære der, altså.

Tilbake får jeg et litt overrasket blikk. Og en bekreftelse. Joda, de har et bryggverk som har stått i Oslo. Vil jeg se på det, kanskje? Ja, takk, det vil jeg gjerne. Det var altså rett plass, for så mange bryggerier fra Oslo kan det umulig være i Sør-Tyskland.

I naborommet er bryggverket plassert, i et påbygg med panoramavindu så bryggverket er godt synlig for forbipasserende. Oppsettet kan best beskrives som typisk tysk, med kombinert meske- og kokekar og oppvarming med damp. Det ser ut som kvalitet, med solide deler i rustfritt stål og omtrent fem ganger så mye kobber som noe brygger egentlig har lyst til å pusse. Oppsettet kan minne om tyske bryggverk som finnes i noen norske mikrobryggerier, men uten noe særlig automatikk. Med andre ord, akkurat den typen bryggeri en overivrig markedsavdeling kunne finne på å bestille for å overbevise ølmarkedet i Oslo om at Hansa var bra saker, selv om et kanskje virker litt i største laget. Hvorfor det skulle være en god ide å gjemme det bort i en kjeller, kan man jo også undres over.

Et vakkert kunstverk av et to-kars bryggverk i kobber og messing
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bryggverket hos Brauerei Sonne
Før vi går videre kan det være greit å se litt på forskjellen mellom et tysk «Hausbrauerei» (husbryggeri) og et norsk mikro- eller pubbryggeri. Vi er vant til at en pub med sitt eget bryggeri har et annet ølutvalg enn de fleste andre puber. I tillegg til, eller kanskje også i stedet for, pils og tradisjonelle lagere, forventer vi å finne et utvalg av mørkere og humlerike øl. For et tysk husbryggeri handler det først og fremst om å brygge øl som er av tilsvarende type som serveres andre steder, selv om det er lokalbrygget og ufiltrert. Sonne er ganske typisk for slike bryggerier, med et par øltyper i tillegg til et par sesongøl i løpet av året.

Som Anders har skrevet en del om, var bryggeriet i Oslo i praksis nedlagt på slutten av 1990-tallet. Samtidig hadde Bernd Mauch en drøm om å lage sitt eget øl. Han hadde utdanning som brygger og jobbet på et middels stort bryggeri, da han gjorde alvor av drømmen. Sammen med kona Heike, og deres nyfødte datter, reiste de til Oslo i 1999 for å se på et bryggverk som var til salgs via en tysk megler. Bildene de tok da de var i Oslo viser et bryggverk som stort sett var i god stand selv om det hadde vært ubrukt i minst et par år. Bryggverket ble kjøpt og sendt tilbake til Tyskland, der det jo opprinnelig var laget.

Gjæringstankene var tilpasset bygget der de stod, så de hadde ingen verdi å ta med til Tyskland, men ellers er bryggeriet slik det er i dag i praksis helt likt det som stod på Karl Johan. De har fortsatt med åpen gjæring, i to nye runde gjæringskar. Lagringstankene er de samme som ble brukt i Oslo, og hinter også til en ganske typisk tysk bryggeprosess, med tankkapasitet til modning av ølet i flere uker før servering.

I dag brygger Bernd omtrent en gang i uka og har en årsproduksjon på rundt 50.000 liter. Hovedproduktet er Spezial, som kanskje best kan beskrives som en kellerpils eller zwickel, og et klassisk hveteøl. Begge er meget gode øl, men jeg synes kanskje Spezial var best, med et lite preg av korn og god balanse mellom sødme og bitterhet. Hveteølet var ganske nøytralt, med litt nellikpreg.

Tanker for gjæring, lagring, modning og servering
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Lagertanker ved Brauerei Sonne
I tillegg til selve bryggeriet, fikk jeg se en del papirer som fulgte med bryggverket. Her var det alt fra Hansas originale bestilling av bryggeriet til detaljtegninger av hver plate i platekjøleren. Ei riktig tidsreise tilbake til tidlig på 1990-tallet, med skrivemaskinskrift og telefaxpapir.

Selv om det var mange uinteressante detaljer, bekrefter papirene en del som vi allerede vet om drifta av bryggeriet i Oslo. Fra starten var det en tysk bryggerimester, Stephan Jacob, som hadde ansvaret for bryggeriet. Det startes også opp av Hansa, men drifta gjøres gjennom selskapet Mikrobryggeriet A/S.

Ølene som ble brygget var tilsynelatende en helles og en dunkel. I følge en laboratorietest fra Hansa var hadde dunkelen en OG på 12,0° plato og 5,2% alkohol. Fargen 47,5 EBC og bitterheta ble målt til 19 IBU. For helles-en var OG på 11,2° plato med 4,4% alkohol, med farge på 9,8 EBC og bitterhet på 29 IBU. Jeg fant bare en laboratorietest, så jeg er usikker på hvor stabile ølene var.

Det er ingen tvil om at dette er riktig bryggeri, her er papirene fra tiden i Oslo
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bryggelogg fra Brauerei Sonne
For dunkel-en fant jeg ingen oppskrift, men flere maltbestillinger tyder på at den ble laget med en god del bayermalt og noe karamellmalt av ukjent type. For helles-en var det derimot en komplett bryggelogg, og for det som måtte ønske å gjenskape ølet var oppskrifta slik:

  • 175 kg lys bryggemalt (sannsynligvis pilsnermalt fra Viking, basert på pakksedler fra Hansa)

  • 5 kg sauermalz (av ukjent opphav, for det var ingen bestillinger på dette)

  • Innmesk: 750 liter vann på 60°C i 15 minutter.

  • 1. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 15 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventilen og forsukre på 68 grader i 10 minutter.

  • 2. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 20 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventil og la meske ut i 10 minutter.

  • Vorlauf til klar vørter.

  • Skyll med 250 liter vann på 78 °C. Skylling ferdig når det er 1150 liter i kokekaret.

  • Kok intensivt i 90 minutter.

  • Tilsett 900 gram humle etter 15 minutter (sannsynligvis Saaz, basert på bestillinger), 900 gram etter 30 minutter og 900 gram femten minutter før kokeslutt.

  • Kjøl ned til 7 grader og tilsett 5 liter gjærslurry.

Fritt oversatt og forenklet (!) fra bryggelogger på tysk.

Et annet alternativ er, selvfølgelig, å ta turen til Herrenzimmern og smake på ølet som nå brygges på bryggverket. Jeg kan love en fin tur til en vakker del av Tyskland, og godt øl når du kommer fram.

 
Quiz - lagt inn av Gustav Foseid - 2017/4/19 08:30:17
Og svaret på quizen (leses bak fram eller dyttes inn i http://textmechanic.com/text-tools/obfuscation-tools/reverse-text-generator/) .eggil terops tol go gnintatsresgirk eym ekil ekki kot ,dron regnel etrepukko mos ,ASU .gnintatsresgirk mos ted kot go terops ene ted etretnomed ekirknarF go enossnojsapukko ksnarf i rav neled erdnøs neD idroF
Baden-Württemberg - lagt inn av Richard - 2017/4/19 20:44:55
Dette innlegget leste jeg med stor interesse. Jeg er praktisk talt nabo med Anders på Byåsen (de få dagene jeg er hjemme), men oppholder meg for det meste i Stuttgart pga jobb. Kommer definitivt til å avlegge Herrenzimmern et besøk, kanskje tom kombinere med en tur til den østlige delen av Schwarzwald. Kan ellers bekrefte at det har vært mye trøbbel med linjene i og rundt Stuttgart-området de siste ukene.

2017-04-11

«Studentens» bryggverk

Vi har tidligere sett på de to fasene av Studenten: med Hansa som «Studenten Joh. Albrecht Brygghus» og som selvstendig under navnet «Studenten Bryggeri». Men det hang én løs tråd i lufta: hvor ble bryggverket av. Det var nesten som en påskekrim.

Jeg stilte spørsmålet om hvor bryggverket tok veien til Joh. Albrecht Brautechnik pr epost, i håp om at det gikk via dem eller at de hadde noe slags serviceansvar for det. Bingo! Jeg fikk raskt svar om at det nå stod i et tysk bryggeri nær Stuttgart, med navn «Brauerei Zur Sonne».

Svaret de gav oppklarte også en annen ting: Man brukte faktisk åpen gjæring på Studenten. Et vedlagt bilde av et rundt gjæringskar på ca 1000 liter, uten lokk og helt klart med gjæringring levner ingen tvil. Studenten hadde åpne gjæringskar. Dette var en gammel teknikk ved norske bryggerier, men var nok blitt erstattet av sylindrokoniske gjæringstanker et par tiår før 1991. Selv idag er svært få mikrobryggerier som bruker åpne eller "halvåpne" gjæringskar. Kinn, Austmann og Espedalen rinner meg i hu, men de er sikkert ikke de eneste. De tar imidlertid sin inspirasjon fra engelsk bryggetradisjon med firkantede gjæringskar – eller mer sannsynlig: temperaturregulerte norsk meieriutstyr.

Dermed kunne letingen etter bryggverket begynne. Ved en tilfeldighet hadde Gustav Foseid kastet seg på samme tanke. Som de bryggerinerdene vi er, synkron-googlet vi og samordnet resultatene via chat.

Det som først ramler ut av et Google-søk, var «Brauerei Zur Sonne» i Bischberg, en forstad til Bamberg.

– Omtrent dit skal jeg i påska, jeg kan svippe innom, kom det raskt fra Gustav. Bamberg er kjent for sine røykøl, og derfor et naturlig og attraktivt mål på en hver ølreise til Tyskland.

Men Zur Sonne i Bamberg passet liksom ikke helt. Det er nokså langt unna Stuttgart. Dessuten, bildene av bryggeriet på websidene viste at det var i rustfritt stål, endel større enn 1000 liter, og dessuten så det nokså nytt ut. Videre var dette et bryggeri med røtter tilbake til 1587 (samme året den gregorianske kalenderen ble innført i katolske områder) og det hadde vært i familiens eie siden 1856. Det lød liksom ikke som de trengte et 1000 liters bryggeri for 15-20 år siden. Nei, det var liksom noe som ikke passet inn.

Et annet alternativ var «Brauerei Zur Sonne» i Allgäu, men det var for det første et museumsbryggeri, og dernest ligger Allgäu like så nærme München som Stuttgart.

Sånn gikk letingen. Det var alltid noe galt med alle kandidatene, inntil litt romsligere søk avslørte at det fantes et Gästhaus und Brauerei Sonne i Herrenzimmern i Bösingen. Det er fremdeles et stykke unna Stuttgart, men i det minste i samme dalføre.

Richard Stueven fra The "Beer Me" Blog forsøkte å besøke bryggeriet i 2008, men han snublet i åpningstidene. Han skrev et fornøyelig bloginnlegg, men det som virkelig fanget interessen min i det innlegget var bildene. Se på bildet på ytterveggen under gavlen, dvs bilde nr to på bloginnlegget hans. Sammenlign det med den logoen til Brauhaus Joh. Albrecht som også Studenten brukte. De er ikke like, men de har sentrale tema felles. Et spor!

Mer graving viste at bryggeriet tidvis kalles Zum Sonnen selv om det ikke er det formelle navnet. Ikke minst kunne man skimte et vakkert bryggverk på kanskje 1000 liter, i kobber på innsiden av et tilbygg i Steuvens bilder på bloggen hans. Her tror jeg vi er på et interessant spor.

Bildene fra en avisartikkel i Schwartzwalder Bote bare styrket mistanken. Bryggverket på disse bildene ser ut til å matche bildene i Dag-Ivar Rognerøds bok om Groschgården – selv om det ikke er så lett å si definitivt. Bilder viser et eldre hus som trolig er både overnattings- og serveringssted, samt et tilbygg i mer moderne stil, der et bryggverket er plassert: to kobberkar på rundt 1000 liter, stilt opp langs en kortvegg med panoramavinduer.

Gustav Foseid er på sporet av det tapte bryggeri
Gustav på sporet
Jeg forsøkte å sende epost til de oppgitte kontaktadresser for bryggeriet, men det bouncet bare. Hva mer kunne jeg gjøre? Jeg resignerte og konkluderte med at det var mest sannsynlig måtte være Sonne i Herrenzimmern som var rett bryggeri, og så lukket jeg saken.

Deretter begynte jeg å skrive på et blogginnlegg om at gamle Studenten-fans kunne hoppe på en passende kombinasjon av fly, tog og buss, og sjekke seg inn på vertshuset som serverer øl fra bryggverket til deres gamle stamsted. Herrenzimmern har dessuten en ruvende borgruin, en middels pittoresk landsby, et par små bi-bi-elver til Rhinen og ligger opp mot Schwartzvald. Det burde bare være å løpe og bestille, osv, bla-bla-bla.

Men så plutselig tok saken en ny venning. Det tikket inn en ny svar-mail fra Joh. Albrecht Brautechnik. De skrev at adressen til bryggeriet som fikk bryggverket fra Oslo var i Bischberg, altså Zur Sonne nær Bamberg. Hva søren!? Og jeg som trodde at dét bryggeriet var blitt grundig sjekket ut av saken. I det minste var Gustav på vei til rett sted, til Bamberg, så han kunne verifisere, i felten.

Og så tok saken enda en ny vending, for det tikket inn en SMS fra Gustav i Tyskland. Den forkynte: Er i Rottweil, neste stopp Herrenzimmern. Shit, han har dratt til et øde og gudsforlatt sted, hvis fremste fortrinn var en borgruin fra tredveårskrigen. Et sted som er klemt inne mellom Schwartzwald på den ene siden, og ski- og kurbadstedene i de bayerske alpene på den andre.

Og Joh. Albrecht Brautechnik insisterer på at det er feil sted!

( … fortsettelse følger … )

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Brygger fra Studenten - lagt inn av Torbjørn Bull-Njaa - 2017/5/13 21:49:12
Hvis noen fortsatt søker detaljer om bryggeteknikk og andre forhold ved Studenten, så kanskje bryggeren ved familiebryggeriet Forschungsbrauerei i utkanten av München kan svare. Jeg fikk en omvisning ved bryggeriet der, og da nevnte han at han hadde vært brygger på Studenten. Jeg oppfattet det som han var sønn i huset. Da er han der kanskje ennå?

2017-04-09

BrewDog selger 22%

Noen svingdører er litt mer smertefulle å få i trynet enn andre. Når skotske BrewDog nå selger 22% til TSG Consumer Partners er det nok godt over middels smertfullt, og rikelig krydret med sarkastisk skadefryd fra mange av dem som har følt seg kritisert av BrewDog for å ha «sold out» til kommersielle interesser.

Faktaene først. BrewDog selger 22% til TSG Consumer Partners for 213 millioner pund, hvorav litt under halvparten deles på de to grunnleggerne – James Watt og Martin Dickie.

BrewDog, BrewDog, er dere en «Sell out»!?
Foto: Brett Jordan, flickr, opphavsrett CC BY 2.0
Brewdog bottles
Det hele kom vel litt uventet, kan man si. I desember 2015 kom BrewDog med et kampskrift for uavhengighet. Tittelen var akkurat så lite ydmyk som vi er blitt vant til å oppleve dem: Nailing our Colours to the Mother Fucking Mast. I den dro de frem en rekke oppkjøp og innkjøp i ikoniske bryggerier, og de mer enn insinuerte at slike avtaler kanskje virket rosenrøde når man inngikk dem, mens det stort sett surnet ganske så fort. De trakk frem Nøgne Ø sammen med Meantime, Goose Island, Elysian, Ballast Point og Lagunitas. Denne fremstillingen har nok falt mange tungt for brystet, og har gitt BrewDog et bajasimage og nesten drittsekk-rykte innad i bransjen.

Egentlig har jeg lyst til å sitere hele avslutningen av denne kamperklæringen, for den er klinkende klart skrevet:

We are going to nail our colours to the mother fucking mast. We are going to live and die by what we believe in and the values we hold true. We are not doing this for money, we are doing this because we love craft beer. We are doing this because, despite having seen it hundreds of times, the video at the top of this blog still gives us goosebumps.

We are going to entrench our independence. We are going to call a meeting of our Equity Punk investors and propose an amendment to our articles of association. We intend to make 37.5 of the BrewDog plc articles read as follows:

37.5 “The Board will exercise its discretion granted in Article 37.1 to refuse to register any transfer of any Certificated Share to a transferee who is a monolithic purveyor of bland industrial beer.”

The wording is our lawyers. But we kinda like it.
We are BrewDog. We are independent. We are in this for the beer. And we are here to stay.

Jeg skulle gjerne pekt til hvor den står, men akkurat denne jeremiaden ser ut til å ha ramlet ut av bloggen deres. Den skulle burde vært her. Snodig dette … Men man finner fremdeles en arkivkopi på waybackmachine.

Nåvel. Dette kan lett degenerere til en ørkesløs diskusjon om definisjoner på «sell out» og «craft beer» – hvilket jeg ikke har ork til å ta i akkurat nå. Kanskje det kommer senere. Men la oss i hvert fall pirke litt i om ikke saken har minst to sider. Den ene siden er stort sett gjengitt over og koker ned til at de to gründerne bak BrewDog har lovet å aldri selge ut og verbalt hudflettet bryggerier som de mener har gjort det … og så selger de en knapp fjerdedel av bryggeriet til en amerikansk investor.

Argumentene og vinklingene i denne sakens ene side er så innlysende at jeg ikke skal grave mer i dem. La meg heller plukke opp sakens andre side: den langt mindre takknemlige jobben med å argumentere for at dette egentlig ikke er fullt så hel-pinlig som det ser ut til. Jeg er nemlig ingen korsanger, og jeg liker å ligge i motfase til mangt og mye.

Om vi tar utgangspunkt i det famøse blog-entry'et som er referert til over, så er dette mer en kritikk av det som presenteres som naive gründere, de som tror de kan få til en win-win-avtale med store bryggerier. Slikt går ikke, argumenteres det for, fordi mikrobryggerne tenker craft og kvalitet, mens de store mega-bryggeriene tenker kostnadskutt og effektivisering. I den kulturkonflikten er de sanne mikrobryggerne nødt til å tape, og de taper temmelig fort.

Man trenger ikke å være enig med Watts og Dickie i dette, men som argument er tydelig artikulert. Spørsmålet er om de har gått i den samme «fella» som de har hevdet andre har gått i.

De kan ikke argumentere med at de «bare» har solgt 22%, for det ville være naivt å tro at en investor bare var ute etter å plassere et par milliarder kroner ett-eller-annet sted uten å tenke på involvere seg så mye rundt hvordan de ble forvaltet. Da kjøper du heller statsobligasjoner eller noe slikt. Eller for å sitere dem i det før nevnte bloginnlegget sitt: Let’s be honest, the intentions of these big companies are completely clear: they cut costs, they cut people, they cut corners and they take pride in doing so. Their God is market share and their stock market valuations; they act accordingly.

Men Watts og Dickies kritikk gikk i retning av småbryggerier som gikk i ulike former for kompaniskap med store bryggerier. BrewDog har solgt til TSG Consumers Partners. Det høres ikke ut som et bryggeri – og er det heller ikke. På deres websider forklarer de forretningssfilosofien sin slik: TSG focuses on making minority and majority investments in growing middle-market consumer and retail companies where the products marketed by such businesses play an important role in consumers’ everyday lives.

Med andre ord, de kjøper seg delvis inn i sterke merkevarer. Det er en fasett i dette som er fundamentalt annerledes enn ved mange andre bryggeriopp- og -innkjøp. Vi har sett en liknende forretningsfilosofi i Norge med Scandza som blant annet eier ølmerket Little Norway. De har ikke helt tatt skrittet ut med øl, og får det – liksom mange andre – brygget ved Arendals Bryggeri. Akkurat det er forresten litt snodig, siden sjefene der er Jan Bodd og Stig Sunde, tidligere sjef og salgssjef i Ringnes. Men Scandza eier også sterke men små merkevarer som Synnøve, Finsbråten og Sørlandschips. De sier blant annet dette om sin strategi på websidene: Innovation and expandable brands are key drivers to organic growth, while our scalable operating platform, deep industrial experience and proven ability to consolidate, allow us to successfully acquire and develop new brands. Vi skal nok komme tilbake til Scandza og Little Norway en annen gang, men hold tanken et par sekunder over hva de faktisk sier i den strategi-formuleringen, for den speiler på en måte strategien til TSG.

For slik TSG fremstår, virker det som de investerer – liksom Scandza – i små, men sterke merkevarer, utfra en forventning om potensiale for organisk vekst. Sagt på en annen måte: de investerer i små og mellomstore gründere som allerede har bevist sin levedyktighet på markedet.

Det er mulig (og merk at jeg ikke har noen magisk innsikt i saken, så «mulig» er så langt jeg vil gå) at BrewDog her har funnet en perfekt partner. Om TSGs retorikk holder vann, så er de ikke ute etter å skaffe seg et etablert merkenavn for å overta og effektivisere og til slutt slå sammen produksjonen med en eksisterende virksomhet. Det er mulig de er en ren kapitalist som stiller med ressurser – først og fremst penger – men også ulik infrastruktur som designere, personaladministrasjon, advokater, distribusjonsnett osv.

Det gir nemlig ingen fornuft i å sitte på så mange og varierte merkevarer som TSG gjør, uten at man lar folkene i hvert firma styre i sin nisje. Det er nemlig de som kan faget. Det er de har skapt bedriften og merkevaren – ofte på trass og med hard innsats. TSG er outsider-partneren som har all den generelle kompetansen og lite av den dypere bransjekompetansen. Mer enn ett norsk mikrobryggeri har hatt stor glede av investorer og styremedlemmer med gründerkompetanse men uten bryggeribakgrunn, og det er sakens kjerne.

Hva kjennetegner alle oppkjøpene som Watts og Dickie har klaget over i det blogentriet som idag er så vanskelig å finne? Det er at et stort bryggeri har kjøpt et lite. Joda, man kjøper en merkevare, men man kjøper seg også en juniorpartner og det er solide styrke- og kulturforskjeller mellom den lille og den store.

Kanskje er det slik at når en stor og etablert bedrift i en bransje (f.eks brygging) kjøper en liten og ung gründerbedrift innen sammen bransje, så tror de i utgangspunktet at de har så mye felles, for de holder teknisk sett på med det samme (f.eks brygge øl). Men så opplever de at kulturforskjellene allikevel er digre, selv innenfor ett og samme fagfelt.

På den andre siden kan det tenkes at TSG med sin enorme fokuspredning har mer enn nok kultur felles med grûndere og gründerbedrifter i ulike bransjer, selv om det er nærmest null og nix overlapp rent bransjemessig?

Det har vært trukket frem at TSG Consumer Partners er deleier i Papst Brewing Company. Jeg forventer ikke at Papst skal dirigere BrewDog – eller omvendt – når TSG kjøper seg inn. Om det skjer, er vil dra teppet under bena på min analyse her, og jeg tror det vil være fullstendig ødeleggende for BrewDog. Det er ikke Papst som har kjøpt seg inn i BrewDog, og det er heller ikke TSG som har kjøpt en merkevare til bryggeridivisjonen sin. Det er TSG som har kjøpt seg inn som enslags «sen med-gründer» i et ungt og dynamisk bryggeri.

Er jeg kategorisk negativ til at et stort bryggeri kan kjøpe seg inn på samme måte som en «sen med-gründer» på et lite mikrobryggeri? Nei, det er jeg ikke. Men jeg tror det lettere blir kulturutfordringer når man som stor, moden og effektiv skal forholde seg som eier til noen som er små, unge og fleksible – og man tror man har bransjeforståelsen felles.

Dessuten er ikke BrewDog så veldig små lengre. Det er visstnok 800 ansatte om man teller med ett og alt. Med dette innkjøpet er bryggeriet prissatt til oppunder ti milliarder kroner. Men de skal ha for at de har beholdt en punk-innstilling som er en ny-gründet underdog verdig. Ihvertfall har de beholdt dét i retorikken sin.

Hva hadde jeg gjort om jeg bar Watts eller Dickies sko? Hadde jeg solgt en minoritetsandel for en halv milliard kroner i lommeboka? La meg for syns skyld late som jeg må tenke litt på det … hmmm, joda, jeg tror faktisk jeg hadde gjort dét.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-02

Studenten Bryggeri

I går så vi på Studenten Joh. Albrecht Brygghus på Karl Johans gate og det første, turbulente driftsåret. Idag skal vi se på andre fase av dette bryggeriet, etter at det fikk nye eiere, nytt konsept, nye og og nytt navn: Studenten Bryggeri.

I Arbeiderbladet fra 1. juli 1993 er det nevnt under overskriften «Utested-toppen» en liste over hvem som eide flest utesteder i hovedstaden. Deriblant står det at «Thon-prinsene» Geir Hjorth og Stig-Rune Steiro eide Johs. Albrickts Brygghus i tillegg til åtte andre utesteder. Denne skrivemåten har jeg ikke funnet andre steder, og det er nok en skriveleif som avisen må ta på egen kappe, under akkumulering av data for de mange utestedene.

Logoen til Studenten Bryggeri, arvtakeren til Studenten Joh. Albrecht Brygghus
Logo
for Studenten Bryggeri i Oslo
Muligens var det omkring dette eierskiftet at bryggeriet skiftet navn til Studenten Bryggeri, for i et intervju med de to i Arbeiderbladet dagen før, brukes dette nye navnet. Jeg tolker navneendringen som en konsekvens av at franchise-koblingen er opphørt. Nye eiere får bryggverket med på kjøpet men må selv fikse alt rundt bryggingen.

Denne høsten og vinteren må stedet ha forsøkt en ny giv, for det er en rekke annonser for underholdning i pianobaren, med «pianoentertainere» med herlige artistnavn som Bobby Vann, Barry Cuda og Stevie J. Her må vi ikke forveksle Bobby Vann med den internasjonalt annerkjente artisten Bobby Van, som døde i 1980. På denne forunderlige tiden hadde ikke 80-tallsvibbene helt ebbet ut, og man gikk på pianobar – sikkert i hvit smoking og med hockey-sveis – og hørte på entertainere med kunstnernavn som Barry Cuda.

Det er lett å ironisere over disse kunstnernavnene, men det var sannsynligvis seriøse musikere som kanskje ikke helt ville assosieres med spillejobber som pianobarentertainere. De var nok dyktigere som pianister enn den jobben gav status. For eksempel, det ville ikke forbauset meg om Bobby Vann var et ordspill på navnet til min gamle pianolærer fra Arendal.

Forresten var disse pianobarspillerne ikke noe som utelukkende dukket opp etter eierskiftet. Allerede 4. juni 1991 kunne Aftenposten formidle at Pete Dance (pun: will play for a pittance) spiller Rock&Roll-flygel hver kveld «I Den Mørke Bryggekjeller» på denne brewpuben.

I Øystein Øystås «Øl til glede: den norske ølboken» utgitt i 1996, omtales bryggeriet som fremdeles operativt. Der refererer også til at bryggverket er vakkert og hadde fortjent en mer prominent plassering enn under trappen ned til underetasjen (s.138). Øystå referer også at alle ølsortene er overgjæret, og at det kun serveres i lokalene – sammen med øl fra Hansa. Dette står i kontrast til den nevnte øltesten fra 1991 der bryggeriet tydeligvis bare hadde pilsner og bayer – en øltest der forøvrig nettopp Øystein Øystå deltok i panelet. Øystå er en gammel bransjemann med tilknytning til Bryggeriforeningen, og det er utenkelig at han har bommet på denne opplysningen. Den eneste holdbare konklusjonen, er at man på et tidspunkt har endret konseptet fra undergjæring til overgjæring, trolig i forbindelse med at man avsluttet franchisen og fikk nye eiere?

I 1997 utkommer boken «Byens hjørne: fra Grosch til Landkreditt», av Dag-Ivar Rognerød. Den forteller om denne spesielle bygårdens historie – som blant annet omfattet serveringstedet Culmbacher Hof, liggende i en lang tarm av et rom liggende langs gårdens nordvegg. Kulmbacherøl er et alternativt navn på eisbock, og var et populært statusøl rundt århundreskiftet. Det foregikk import av tyske øl til endel av de bedre serveringsstedene, men også norske bryggerier brygget øl som de gav med denne typenbetegnelsen, og da kanskje spesielt Foss Bryggeri.

Restaurant Blom startet i denne gården, der Carl P. Bloms vinhandel hadde en vinbodega for vinsmaking og enklere servering. Fra 1923 var hjørnet konfektutsalg for Nidar sjokoladefabrikk, bare avbrutt av at det var vervekontor for frontkjempere under krigen. I løpet av 50-tallet ble hjørnelokalene omgjort til en iskrembar, og det var denne butikken som ble kalt «Studenten», sannsynligvis på grunn av nærheten til universitetets lokaler på Karl Johans gate.

Rognerøds bok nevner Studenten Bryggeri nokså overfladisk i forbindelse med den daværende driften i lokalene på utgivelsestidpunktet. Han gjengir noen bilder som gir inntrykk av et tungt og brunt preg med endel massivt, mørkt treverk, store lysekroner og mye kobber. Han refererer at det i tillegg til lokalene i første etasje var pub og pianobar i kjelleren. Innehaveren navngis som Henning A. Heiderby.

På «Spisekartet» utgitt i 1998 – en rangering av noen hundre spisesteder i Oslo, fra hver minste McDonalds og oppover til Statholdergaarden – gis Studenten Bryggeri greie midt-på-treet karakterer. Det er dessuten listet polfaktor – dvs forholdet mellom listepris på Polet og hva utestedet tar for drikkevaren, hvilket betyr at man også serverte vin.

Rundt årtusenskiftet er de jevnlig nevnt i tidsskriftet til Norøl – Ølgjerd – som ett av de stedene der Norøl-materiell legges ut. Dette sier egentlig ikke så mye om de brygget selv, men er en tillitserklæring til stedet med hensyn til vareutvalg og atmosfære.

Vi må derfor konkludere med at bryggeriet var i drift i hvert fall så sent som 1996-1997, og at i hvert fall serveringsdelen ble drevet videre til minst 2000, muligens lengre. Det er vanskelig å si hvor stor andel av det serverte ølet som var egenbrygget, for i hvert fall i starten serverte man øl fra Hansa.

Hadde de holdt ut noen få år til, ville de kanskje blitt berget av den andre fasen av mikrobryggeribølgen som skyllet inn over Norge. I første fase var det småbryggeriet som skulle ut å konkurrere med industribryggeriene om å brygge pilsner. Det gikk dårlig. I andre fase var det enda mindre bryggerier som skulle lage helt andre typer øl – IPA og bitter og pale ale og brown og slikt. Det gikk langt bedre.

Oslo Hard Rock Cafe åpnet i disse lokalene i 2005, drevet av svenske franchisetakere, og den erstattet da tidligere de leietakerne Studenten, Musikkhuset og Brasserie 45 – til stor irritasjon for den kondisjonerte hovedstadspressen. Det er uklart for meg om Studenten på et tidspunkt før 2005 la ned bryggingen men fortsatte som vanlig utested. Jeg tror det, for jeg tviler på at de brygget så lenge som helt frem til Hard Rock Cafe tok over.

Hvorfor gikk det inn? Tja, det kan være mange grunner for det. Husleia har sikkert vært dyr med en så bra plassering. Mens Hansa drev stedet kom kostnader med franchisen fra Bayern. Begge deler kan nok ha trukket økonomien nedover. Om jeg skal synse, kan det også virke som om konseptet var bedre fundert i toppledelsen i Hansa enn det hadde bakkekontakt nedover i systemet. Tanken på å invadere Norge ølmessig var spenstig, men temmelig dumdristig. Ikke minst var 1990-tallet galt tiår å komme trekkende med tyske ølsorter som noe nytt. Folk begynte å bli klare for noe helt annet.

Men hvorfor gikk det ikke bra etter Hansa-tiden? For det første må det jo sies at Studenten Bryggeri tilsynelatende fungerte i minst fire-fem år med en viss mengde egenbrygget øl – så det gikk jo rundt på et vis.

At de fortsatte å selge Hansa øl kan tenkes å komme av at Hansa Bryggeri satte klausuler i forbindelse med salget av brewpuben, uten at jeg vet dette sikkert. Jeg har ikke noe i mot at en brewpub fører gjesteøl fra andre mikrobryggerier, men jeg tror det er en dårlig ordning at de fører faste, lavpris, volum-øl i konkurranse med sine egne øl. Ikke bare kannibaliserer man egen markedsandel, men man fremstår litt halvhjertet.

De to som overtok etter Hansa eide flere puber, og det virker som de mer var i utelivsbransjen enn de var i mikrobryggeribransjen. Kanskje Studenten Bryggeri ble et utested heller enn en brewpub? Kanskje gikk bryggverket fra å være det sentrale produksjonsmidlet til å bli en artig gimmick, for så å ende opp som en visuell dekorasjon? Et mikrobryggeri er ikke en enkel måte for å produsere billig øl. Det er en kompetansetung og arbeidsintensiv måte for å produsere unikt øl. Dersom man bare ønsker en trygg, rimelig og uproblematisk kilde til greit øl, er en avtale med industribryggeriene et langt sikrere valg. Og kanskje var det nettopp dette som skjedde på Studenten Bryggeri?

Dessuten er det ikke så dramatisk at utesteder legges ned eller legges om. Det kan kort og godt tenkes at noen fant ut at de kunne tjene mer penger på et annet konsept.

Hva skjedde med Hansa og Pripps? Først gikk Volvo (som eide Pripps) sammen med Orkla (som eide Ringnes) og dannet Pripps Ringnes i 1995. To år senere kjøpte Orkla ut de andre eierne. I denne fusjonen ble Hansa holdt utenfor og solgt i 1996 til norske eierinteresser for å unngå en altfor stor konstellasjon i norsk bryggeribransje. Men dette er en annen og ganske lang historie.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Bryggverket - lagt inn av Gustav F - 2017/4/5 18:21:40
Men hvor endte bryggverket opp? Dette så da ut som er bryggverk som hadde en viss verdi, og ikke lenge etterpå begynte mikrobryggeribølgen.
Hvor bryggverket ble av - lagt inn av Anders Christensen - 2017/4/5 18:29:11
Jeg stilte det spørsmålet til Joh. Albrecht Brautechnik og fikk nettopp svar. Det ble solgt videre og står idag i «Brauerei zur Sonne» i Stuttgart i Tyskland.

Dessuten bekreftet de at det faktisk var åpne gjæringskar, som kar uten lokk - de la til og med ved et bilde som eliminerer all tvil. Norske bryggerier brukte åpne gjæringskar tidligere, men det var stort sett faset ut da det ble installert på Studenten.

Joh. Albrecht Brygghus

Et bryggeri som på det aller nærmeste har gått i glemmeboka er Studenten Joh. Albrecht Brygghus i Oslo, senere omdøpt til Studenten Bryggeri. Vi snakker om et av de tidligste bryggeriene i den moderne mikrobryggeribølgen i Norge. Hva var dette bryggeriet og hvorfor forsvant det?

Gården der Studenten Joh. Albrecht Bryghus holdt til
Foto: Eric Lumsden, flickr, opphavrett CC BY-ND
Oslo
Hard Rock Cafe
Bryggeriet lå i serveringsstedet «Studenten» i hjørnegården på Karl Johans gate og Universitetsgata, med adresse Karl Johans gate 45. Den kalles ofte Groschgården etter familien som eide bygården som tidligere stod på tomta og som oppførte dagens bygning i 1897, eller den kalles Landkredittgården etter Kreditforeningen for Land og Skogbruk som kjøpte gården i 1918. Det er en markant og staselig bygård, som man vanskelig kan la være å legge merke til, og som i dag huser Hard Rock Café.

Navnet på bryggeriet synes litt underlig, men det har sin forklaring. I Tyskland finnes det en brewpub-kjede som heter Brauhaus Joh. Albrecht, og brewpuben i Oslo var en franchisetaker for denne. I Tyskland finner du dem idag i Hamburg, Soltau, Bielefeld, Düsseldorf og Konstanz. Ifølge websidene deres startet de opp denne franchise-kjeden i 1990.

Egentlig er dette en bryggeriprodusent – Joh. Albrecht Brautechnik – som har hel- eller del-levert nærmere 120 bryggverk, og kanskje spesielt mye til Øst-Europa og Japan. De bruker materialer som kobber, stål og glass. Ja faktisk, de leverer brygghus i glass! En kollega av meg som besøkte Krakow fortalte om et glassbrygghus på en pub der både ølet var utmerket og bryggverket var elegant. Det var nesten garantert et Joh. Albrecht-brygghus. På websidene sine har de noen slideshows av ulike bryggerier de har vært involvert i (glassbryggerier, pubbryggerier og industribryggerier), og det oser eleganse, kvalitet, tysk ingeniørkunst og spesialtilpasning av dem alle sammen.

Varemerkelogoen til den tyske franchisegiveren
Kilde: Patentstyrets websider
Logo for Brauhaus Joh. Albrecht
De leverer skreddersydde bryggeverk i størrelsesorden 300-4000 liter, med stor variasjon på størrelse, utforming og materialvalg. Dette firmaet leverte registrering av sin tyske logo som varemerke i Norge 21. mars 1991, altså bare en måned før åpning av brewpuben på Karl Johans gate.

Anlegget de leverte til Oslo er leveringsnummer 4 på byggelista deres, og den er beskrevet som «Kopfersudhaus 10hl; offene Gärung», hvilket betyr «1000 liter kopperbryggeri med åpen gjæring». Sannelig om jeg er sikker på hva åpen gjæring betyr her. I utgangspunktet ville det forbause meg om det var åpne gjæringskar, men byggelista deres lister at de har i stor grad har levert «Offene Gärung» frem til rundt 2008, og deretter levert «ZKG», hvilket er sylindrokoniske tanker – eller «zylindro-konischen Gärgefäßen» på tysk. Det er mulig at åpen gjæring kun betyr at gjæringstankene ikke er trykksatt, men jeg etterlater dette spørsmålet åpent.

Men tilbake til bryggerioppstarten i Oslo. Det var Hansa som startet bryggeriet som franchisetaker. Åpningen var fredag 26. april 1991 klokken 21:00. Dette kolliderer med at Joh. Albrecht Brautecknik daterer leveransen til 1992, men det må skyldes en misforståelse i deres historiske oversikt over leveranser. Dateringen av åpningen til 1991 er godt dokumentert i avisannonser, og det går helt klart frem at de åpnet som et ekte mikrobryggeri med eget bryggverk.

Hansa hadde to år før dette fått en svensk hovedaksjonær: det svenske super-firmaet Procordia – opprinnelig en samling av svenske statseide bedrifter. Innen Procordia-systemet ble Hansa underlagt Pripps bryggeri. Ifølge Aftenposten 3. juni 1992 var det Hans Källenius – Procordias mann i Hansa-styret – som ivret for sette opp et mikrobryggeri i Oslo. Det er lov å tenke at dette var særdeles forutseende av Procordia og Hansa, men i virkeligheten hadde de nok andre hensikter enn et profetisk klarsyn om mikrobryggeribølgen som snart skulle skylle over landet.

Intet ringere enn selveste Michael Jacksons monumentale verk «Den store ølboken» nevner dette bryggeriet. Boken er utgitt på norsk i 1991, altså samme år som bryggeriet ble startet, men jeg mistenker at dette er en oppdatering gjort av den norske forleggeren, for originalen er angitt å være fra 1988 og er fra før bryggeriet ble startet.

I forbindelse med åpningen ble det reklamert for at ølet var brygget etter «Den Tyske Renhetslov av 1516», og brygget av ingen ringere enn en ekte tysk bryggerimester ved navn Stefan Jakob. Senere brygget man med norske bryggere. Det er forresten litt interessant at denne annonsen velger å kalle det et «minibryggeri», til tross for at begrepet mikrobryggeri var innarbeidet, blant annet gjennom Oslo Mikrobryggeri. Fra starten av ble bryggeriet kalt Studenten Joh. Albrecht Brygghus, men det kan virke som om «Studenten» ofte ble utelatt fra navnet.

Den tyske bryggmesteren brygget nok der kun initielt for å lære opp franchisetakerens egne folk. En person jeg har snakket med hadde på et senere tidspunkt møtt en brygger der, og hadde fått inntrykk av at denne var «utsendt» fra Hansa i Bergen for å brygge på det som han syntes å mene var et lite lekebryggeri sammenliknet med det profesjonelle bryggverket han normalt arbeidet med i Bergen.

Hva slags øl brygget man? I en ølsmaking 9. august 1991 i Dagbladet har et tremannspanel smakt og karaktersatt øl fra de to brewpubene i Oslo. Joh. Albrecht Brygghus hadde en münchner pilsner og en münchner dunkel. Denne fokusen på at begge øltypene skulle være bayerske tolker jeg som at det var franchisegivers oppskrift. Oslo Mikrobryggeri stilte i testen med pilsner, steamer, bitter og imperial stout. Blant testpanelet vant Joh. Albrecht såvidt, men ikke la meg komme inn på avisenes smakspaneler på 90-tallet!

Jobbannonse for brygger til Joh. Albrecht Bryghus
Facimile fra Aftenposten 13. september 1991
Utlysning av brygger
for Studenten
Fredag 13. september 1991 utlyste man en egen stilling som brygger. At man fremdeles var i franchise med tyskerne går nok frem av at søkere måtte kunne enten engelsk eller tysk. Det indikerer at man var tett teknisk knyttet til franchise-giveren. Det er fasinerende i ettertid å se at de faglige kvalifikasjonene var utdannelse som næringsmiddelteknolog/kjemiing, eller tilsvarende, og helst skulle man ha erfaringer fra bryggeriindustrien.

Formodentlig fikk man ikke noen god søker, for onsdag 29. januar 1992 står en nesten likelydende stillingsannonse som brygger i Aftenposten. Vanskene med å få tak i brygger kan forklare at man brygget med utsendte bryggere fra Hansa i Bergen.

Bryggeriet og serveringsstedet gikk nok ikke så bra. I den tidligere nevnte artikkelen 3. juni 1992 i Aftenposten, veltes alle problemene ut på bordet i full offentlighet. Svenske Procordias ønske om et mikrobryggeri i Oslo var en del av en strategi om en øl-invasjon i Norge med Hansa som brohode. Mikrobryggeriet på Karl Johans gate skulle være et trinn i prosessen med å løfte Hansa fra regionalt til nasjonalt bryggeri. Totalt ble det et underskudd i Hansa på 65 millioner i 1991, og mikrobryggeriet var et av de største tapsprosjektene. Aftenposten legger ikke fingrene imellom og omtaler mikrobryggeriet som en verkebyll.

Journalisten kunne fortelle hva som hadde foregått i kulissene. Hans Källenius hadde fratrått styret allerede en måned før denne artikkelen, og avisen kunne formidle den ferske nyheten om at også Hansas administrerende direktør Svein Anders Dahl ville gå av. Det legges ikke skjul på at det var en offensiv ølkrig på Østlandet som var hovedgrunnen til problemene, og Dahl bekrefter «at Bergensbryggeriet gikk aggressivt inn med høyt tempo for å vinne markedsandeler. Dette har Hansa tatt selvkritikk på, og brukt de siste månedene til å analysere sin arbeidform under ølkrigen.» Artikkelen avsluttes med: «Dahl innrømmer at storsatsingen i Karl Johans gate 45, «Studenten»-hjørnet, ikke har vært vellykket for Hansa. Han bekrefter at bryggeriet forsøker å selge stedet.»

Avisen har dessuten ettergått Procordias og Hansas årsberetninger, og kan fortelle at Procordias årsberetning for 1991 varsler innledningen til «et kraftig tiltaksprogram» for å senke kostnadene i Hansa og «dra fordel av den sterke regionale markedsposisjonen». Dette betyr at Hansa la nasjonale ambisjoner på is og konsentrerte seg om Vestlandet. Med det som bakteppe hang det en dødsdom over Joh. Albrecht Brygghus.

Etter dette hører vi ikke så mye mer om bryggeriet på en stund. Men sommeren 1993 forteller Arbeiderbladet at den har fått nye eiere og nytt navn: Studenten Bryggeri. Det er all mulig grunn til å tro at man fortsatte med det samme bryggverket, men altså uten franchise-ordningen. Denne neste fasen av bryggeriet skal vi se nærmere på i morgen.

Tags: , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-03-25

Logistikkutfordringen

Fremtidens øl-Norge er ikke bryggeri-drevet, det er distributør-drevet. Logistikk er ekstremt viktig innen brygging. Det har alltid vært det, og det ser ut til å fortsette å være det. Det blir logistikk som kommer til å forme øl-Norge de neste årene. Strengt tatt tror jeg mikrobryggerirevolusjonen nå er over, men vi kan ta dén en annen gang.

Det var logistikk og infrastruktur slik som kanaler, dampskip og jernbane som tillot bryggeriene å ekspandere på 1800-tallet. Samtidig var man godt hjulpet av undergjæringen, som gav et mer holdbart øl, og som tillot å presse grensene for logistikken. Målet for bryggeriene var stort sett å vokse, og logistikk var den store viktigste utfordringen man måtte håndtere. Logistikk er ikke alt innen brygging, blant annet er det nyttig å kunne brygge godt (ikke bare et holdbart) øl, men logistikk var – og er – essensielt for å få øl fra byggeriet og velberget helt frem til forbrukeren.

Kjølevogn for tog
Kjølevogn for transport av øl, brukt for transport av Budweiser.
Kilde: flickr, foto: Roger W, fra National Museum of Transport i St. Louis; CC BY-SA 2.0.

Det er lett å se hvorfor. Jo større et bryggeri blir, jo flere kunder trengs. Jo lengre blir gjennomsnittsveien fra brygghuset til kundens ølglass. Jo flere mellomledd man trenger å dele den veien opp i. Og jo lengre tid tilbringer ølet på veien. Der et lite bryggeri tidlig på 1800-tallet kunne overleve med å selge ferskøl direkte til øldrikkeren fra egne lokaler, der måtte voksesyke bryggerier på slutten av samme århundre tenke på forsendelser til agenter, geografisk dekning i landsdeler, lagringsforhold, rutetabeller for dampskip, avstikkerjernbane helt frem til bryggeriet, egne jernbanevogner osv,

Bryggeprosessen er såpass «lett» å skalere opp, at det er logistikken i distribusjonen som setter grensene, ikke størrelsen på anlegget. Joda, jeg vet at det er både dyrt og utfordrende å skalere opp et bryggeri, men det det er en utfordring med velkjente løsninger. Det er godt innenfor teknisk rekkevidde, om man bare har pengene og motivasjonen.

Det som imidlertid er viktigere, er at jo mer man skalerer opp bryggingen, jo billigere blir ølet, uten at det synes å være noen øvre praktisk grense for hvor langt man kan ekstrapolere det forholdet. Begrensningen ligger i logistikken, ikke i bryggingen.

Det er fremdeles logistikken og distribusjonen som er den virkelig store utfordringen, men det er ikke så mye sol og frost og bakterier og storm på Stadt som hindrer ølet fra å nå frem til kundene i dag. Det er kanskje mer markedsstrukturer, prising, synergieffekter, markedsføring, forhandlingsteknikk osv.

Gå inn på vilkårlig dagligvarebutikk. Ølhyllene deres har plass til bare noen dusin ulike øltyper, kanskje tresifret i butikkene som vil ha stort utvalg. De kunne tatt inn flere ved å sette dem tettere, men de liker helst å sette dem én kasse i bredden på hylla, eller pallevist på gulvet. Samtidig er det bokstavelig talt hundrevis av norske øl på markedet som alle sammen gjerne skulle hatt den hylleplassen. Kampen om hylleplassen er den store utfordringen, og den kampen har med distribusjon – eller logistikk – å gjøre.

Den store logistiske flaskehalsen er distributørleddet. Distributørene vil ikke ha for mange varetyper å måtte håndtere – for ikke å nevne at man helst vil ha begrenset antall leverandører å forholde seg til. – Om vi struper utvalget litt, skapes ikke da også insentiver for bryggeriene til å tilby gode priser? tenkes det. Distributørene vil ha strigla produsenter med orden på varenummer og strekkoder og flaskene i standardiserte pappesker. Aller helst ville distributørene hatt ølprodusenter med lav produktvariasjon, kort leveringstid, evig produktholdbarhet og halsbrekkende skalerbarhet.

Det koker ned til markedsmakt. Et lite mikrobryggeri utenfor allfarvei har minimalt med markedsmakt i møte med distributører og kjeder. Som liten produsent kan du nøye deg med å distribuere lokalt og via spesialgrossister som fokuserer på butikker som vil ha litt mer speselle varer. Som bryggeri kan du sloss for å bygge volum, men det er egentlig ikke kjedene du sloss mot, det er alle de andre bryggeriene som er like desperate som deg selv på å bygge volum og å komme helt frem til butikkhylla der kundene kan se produktet ditt.

Og hvordan skaffer du deg markedskraft og markedstilgang? Du slår deg sammen. Du samarbeider på distribusjon og logistikk. Du konsentrerer deg om brygging og så lar du noen andre fikse distribusjonen … noen som kan salg og forhandlinger og som samlet kan fronte flere småprodusenter.

For du kan glemme selvdistribusjon i Norge. Joda, Brooklyn og mange andre bygde volum og marginer på den måten. Men det var i mikrobryggerirevolusjonens barndom, og for Brooklyn var det i New York – en by med 8-9 millioner innbyggere. Norge er langstrakt, og transport er dyrt. I Norge har man en dagligvarebutikk på hvert lille tettsted ... dvs, man har helst fire av dem på hvert tettsted, for vi har jo fire store matvarekjeder. Og så er det noe med skatter og avgifter og sikring av lagerlokaler.

Dermed gjelder det å være store eller å gå flere sammen. Fremtiden i Norge for småbryggeriene ligger der. De må flokkulere. Det er mange og temmelig mangeartede aktører i den bransjen. Det hadde vært interessant å profilere hver enkelt av dem, men det får bli en annen gang.

Foreløpig har markedet for håndverksøl økt, slik at det har vært et visst ekspansjonsrom for alle aktører. Salgstallene fra 2015 syntes å indikere at det ikke lengre var slik. Det vil si at et bryggeri ikke lengre kunne øke i salgstall sånn helt av seg selv. Det blir spennende å se om den trenden styrket seg i 2016 og hvordan det går fremover.

Hva ender vi opp med? Tja, 2-3 konstellasjoner med et lite dusin bryggerier i hver – med et virvar av ulike mekanismer for eierskap og samarbeid? Jeg tviler på at noe nystartet bryggeri kan bli store nok (som i leve-av-det-store) uten å knytte seg til en konstellasjon i bransjen. Og jeg tror det viktigste «limet» som knytter disse konstellasjonene sammen er logistikk: først og fremst produksjonslogistikk og distribusjonslogistikk, og selvfølgelig salg. Men også ting som design, råvareinnkjøp, etikettrykking, regnskap, markedsføring, forbrukerkontakt og laboratorietjenester har potensiale for samarbeid, arbeidsdeling og spesialisering.

Det store spørsmålet er ikke om det vil skje, men hva som blir igjen hos småbryggeriene når man har tatt ut det fulle potensialet av slik logistikkeffektivisering. Sitter man kanskje igjen bare med et varemerke – en lokal tilknytning og et kult og vakkert museums-bryggverk der man kan brygge signal-batcher som symboliserer bryggerivaremerkets særegenhet?

Forøvrig tror jeg vi vil fortsette å se uavhengige brewpuber. De tjener kanskje vel så mye på serveringen av ølet – og evt maten – som på selve bryggingen av ølet. Restaurantdrift skalerer dårligere enn bryggeridrift, så jeg tror mange av brewpubene vil overleve som små og selvstendige. Endel gårdsbryggerier vil også overleve, i den grad bryggingen bare er en delaktivitet ved gården. Men de små produksjonsbryggeriene vil komme til å slite, og de mellomstore produksjonsbryggeriene kommer til å slite skikkelig.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-01-01

Norsk humledyrking

Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.

Hvor dyrket man humle. Vel, overalt og ingensteds. I hvert fall nord til Nordland var det litt humledyrking nærmest overalt, samtidig som det var få steder der det ble dyrket humle i storskala på kommersiell basis. En rekke stedsnavn er trukket frem, der man kjente til dyrking av humle, blant annet: Solør, Surnadal, Gloppen, Indre Sogn, Stangvig, Sunddal, Grue, Styn, Innvik, Lunde, Sogndal, Brønnøy, Ryfylke og Vigør.

Fra Christians Amt (Oppland) i 1836-40 rapporteres det: Hamp, Liin og Humle dyrkes ligeledes temmelig alminnelig, især i Districtets sydelige Egne; men Overskudet af disse Artikler til Salg er ikke betydeligt. Med andre ord, det er til husbruk. Humleavlen er ubetydelig, og langtfra tilstækkelig til Districternes Forsyning. Er det bare meg – eller ligger det en selvmotsigelse i det utsagnet. Jeg synes det ikke er konsistent å si at den er ubetydelig, samtidig som den er «langt fra tilstrekkelig for distriktets behov». Det ene sier tilsynelatende at det knappest er noe, det andre sier at det bare dekker en del av behovet, dvs at det dyrkes endel.

Igjen tror jeg løsningen er at noen amtmennsrapporter vurderer humledyrkingen utfra hvor mye som selges, mens andre vurderer den utfra hvor mye som faktisk dyrkes. Her er fra Sør-Trøndelag: Humle, Hør og Hamp [dyrkes] næsten overalt til Huusbehov. Underforstått: det selges lite av den. Vi må huske at disse rapportene sikter på å gi en økonomisk, ikke en botanisk, oversikt over amtet.

Dessuten er det også noe selvmotstridende når amtmennene stadig omtaler humledyrkingen som ubetydelig og meget liten, samtidig som de utover i mange tiår fortsetter å beskrive den som minkende. Jeg tror tilstanden var at mange dyrket, men kanskje bare par planter i sydveggen til eget forbruk og kanskje et par poser til overs som kunne selges eller byttes bort. I perspektivet av amtmennenes økonomiske rapport for amtet er dette ubetydelig.

Vi må også huske på at det typiske stor-bryggeriet i Norge etter 1850 brygget bayersk øl, og ønsket helst tysk humle, ikke norsk. Selv om amtmennene aldri trekker frem dette poenget, så ville den norske gårdshumla vanskelig kunnet dekke behovet på de kommersielle bryggeriene, ikke utfra en volumbetraktning, men utfra en smaksprofil.

Enda et eksempel kommer ifra beretningen i 1866-70 fra Kristians Amt: Lin, Hamp og Humle dyrkes fremdes kun i ringe Grad. Dyrkningen af Humle er udbredt saagodtsom over det hele Amt, men Udbyttet selv i de Distrikter, hvor dette er størst, ikke paa langs nær tilstrækkeligt til Behovet, uagtet dette vistnok heller ikke er stort. Dette var få år etter den amerikanske borgerkrigen, da lindyrkingen fikk et kortvarig oppsving i Norge fordi bomullsprisene økte.

Humle ved Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa
Wikimedia/Øyvind Holmestad, opphavsrett CC BY-SA 3.0
Humle på Helgøya
Jeg har ikke funnet selve amtmannsberetningen for 1856-60 for Hedmark, men i departementets sammenfatning fra alle amtene står det Avl af Lin, Hamp og Humle er fremdeles af ringe Betydning. Af et Par Eiere af Bryggerier i Hedemarkens Amt siges dog at ville blive gjort Forsøg paa at dyrke den sistnævnte Plante i større Maalestok. I Hedmark ble det på slutten av 1800-tallet visstnok dyrket humle på Helgøya i Mjøsa. Kanskje var det dette man siktet til? Lokalt knytter man humla som fremdeles vokser på Helgøya tilbake til munker i katolsk tid. Jeg tviler litt, for humla fulgte trolig mer med hanseaterne enn med munkene. Dessuten er det mer nærliggende å tro at Helgøya-humla skriver seg fra kommersiell dyrking på slutten av 1800-tallet. Dersom kommersielle bryggerier ønsket å starte dyrking av humle i Norge rundt 1860, ville jeg forventet at de forsøkte med tysk humle, ikke norsk tradisjonshumle.

I beretningen fra 1835 skriver amtmannen i Nordre Bergenhuus Amt: Hvad Avl af Humle, Hør eller Hamp angaaer, da er denne fast ingen i det hele Amt. Især vilde Humleavlen her upaatvivlelig blive fordeelagtig, i ethvert Fal vilde der kunne avles nok til distriternes eget Behov; men deels Kjærlighed til det Gamle og Bestaaende, deels mindre Kyndighed i denne Slags Avl, ihvorvel Enkelte med Held og uden stor Bekostning drive den og producere Humle kan staae ved Siden av den udenlandske, vil nok endnu en Tid hold denne Productionsgreen bort fra disse Districter.

Søndre Bergenhuus Amt i 1845: Fogden paa Rosendals Gods beretter at Dyrkningen af Humle forhen var i Vigør en ei ubetydelig Næringsgreen, men at den nu er ophørt formedelst en Sygdom paa Planterne, hvilken aldeles ødelagde dem. Det er ikke godt å si hvilken sykdom dette var. Om jeg ikke husker feil, kan humla være sårbar for meldugg, og denne sykdommen – som er artsspesifikk – blir liggende i jorda og kan komme tilbake år etter år.

Fra Nordland ble det rapportert: Humle Dyrkes formeentlig kun i Velfjorden (Annex til Brønø Sognekald), hvor Avlingen omtrent skal svare til Bygdens Fornødenhed. Dette er riktignok temmelig langt syd i Nordland fylke, som i praksis var det nordligste fylket man dyrket humle i. Det kunne nok vokse humle lengre nord, men neppe for kommersiell dyrking.

I 1855 står det for Vestfold: [...] og Humleavlen bliver stedse ubetydeligere i Districtet som en Følge af, at Ølbrygning i Landdistrictet mere og mere aftager. Her må vi huske at amtmannsrapportene skiller mellom byer og landdistrikter, der sistnevnte er områdene mellom byene. Det er også verd å huske at byene hadde svært lite omland, og ofte ikke strakk seg så mange steinkastene utenfor «byporten». Denne rapporten fra Vestfold høres ut som at gårdsbryggingen avtar og lokal humledyrking sammen med den. Samtidig øker bryggingen i byene, og der valgte man heller å importere humle. (Og humleimporten er neste tema jeg skal kjede dere med!)

I 1870 nevnes det at det i Vinger og Odalen er en viss produksjon av humlestenger i skogbruket – så formodentlig er det fremdeles endel som såpass sent dyrker humle, det går bare under radaren. Humlestenger brukes for å stange opp humla så den kan klatre opp fem-seks meter på friland.

I 1870 synser amtmannen i Stavanger amt om mulige nye avlinger, og skriver Ligeledes har i ældre Tider paa mange Steder været drevet Humleavl, hvilket kan sluttes af, at denne Plante hyppigt voxer vild over Stengjærder og Urer i Hjemmemarken. Senere skriver han videre: Ubetydelig Humleavl drives i Lunde og flere Steder, men den skjøttes daarligt, idet man lader den ligesom flere Steder i Ryfylke voxe som vild i Urer. Enkelte Steder ser man den stænglet, men Arten er ikke god.

Mot slutten av 1800-tallet faller kravet om rapportering av humledyrking bort. Selve humla fortsetter nok å gro, og de av tradisjonsbryggerne som holder frem har sikkert høstet den. Men humledyrkingen var ganske uinteressant for Norges økonomiske statistikker. Dog nevnes det så sent som i rapporten 1896-1900 for Romsdals Amt at Paa enkelte Gaarde i Nordmør dyrkes Humle samt noget Lin. Det står ikke hvorhen, men tro om det ikke er i Surnadal, der humledyrkingen tidligere stod sterkt og ble nevnt i beretningene for nesten hver periode.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Skala - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/1/2 00:41:37
Disse innleggene har vært interessant lesning. Bildet fra NEGs spørrelistesvar på 1950-tallet er det samme: mange dyrket humle til eget bruk, og mange kjøpte. De som dyrket måtte kjøpe hvis avlingen var for liten, eller humlen ikke modnet. Man får ikke inntrykk av at det var noe særlig kommersiell produksjon, annet enn at man kunne selge til/bytte med en nabo. Jeg tror kun ett svar på Sørlandet nevner noe om salg av humle.

Bildet for danske spørrelistesvar er helt annerledes. Minst halvparten forteller om humlekremmere fra Fyn som kommer kjørende med vogn og selger humle én gang i året. Fra Fyn forteller noen få svar om folk som dyrket store mengder humle og tjente svimlende summer på å selge den. Humledyrkerne på Fyn ser ut til å ha vært stort sett utkonkurrert av importen i 1920-1930.

Det ser ut som det er lenge siden det har vært noen kommersiell norsk humledyrking å snakke om.

Humledyrking - lagt inn av Anders Christensen - 2017/1/2 22:26:54
Uten at jeg har sett noen primærkilder, synes det som om de fleste er enige om at den kommersielle humledyrkingen forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. I Danmark var det kommersiell dyrking til etter krigen og visstnok også i Syd-Sverige. Jubileumsboka for Refsvindinge forteller om hvordan sjåføren på bilen som distribuerte ølet også distribuerte malt, humle og fersk gjær til hjemmebryggere, og hadde faste stopper annenhver uke - og det ligger såvidt jeg husker under at det var flere personer i hver landsby som brygget selv og kjøpte råvarene fra bryggeriet.

2016-12-28

Humle i Romsdals Amt

Jeg begynte å nøste i amtmennenes femårsberetninger i forrige innlegg om humle i 1840. Da hentet jeg frem rapportene nasjonalt for én av femårsrapportene, her kommer alle femårsrapportene for ett av amtene. Ble det dyrket humle? Ja, men ikke veldig mye.

Jeg nevnte at datakvaliteten på femårsberetningene ikke var verdens beste, spesielt for områder der humla ikke var spesielt viktig i øynene til amtmannen og de øvrige embetsmenn som han delegerte delrapporteringen til. For å illustrere det, har jeg funnet frem til formuleringene om humledyrking i alle amtmannsrapportene for Møre og Romsdal fylke. Knapt en tørrfisk eller potet ble oversett i disse rapportene, men humledyrkingen blir tildelt en ordknapp oppsummering med litt preg av kuriosa.

Folk som samler på statistikk ville vel helst ha hatt informasjon om humledyrkingen på tabellformat à la antall gårder som dyrker, antall mål som dyrkes, antall voger avling og gjennomsnittspriser. Jeg hadde vært henrykt om vi hadde hatt det, men slik er det ikke. Amtmennenes beretninger er en samtidig fortelling om virksomhet i amtet, ikke en statistisk innrapportering av tall. Fremfor en statistisk analyse av tall, trenger vi egentlig en lingvistisk analyse av formuleringer for å si noe om humledyrkingen.

Dessuten er det en usikkerhet at det ikke virker helt avklart om amtmennene rapporterer om humledyrking generelt eller om de rapporterer om kommersiell humledyrking. Trolig er dette opp til den enkelte amtmanns tolkning.

Det fører for langt å liste alle referanser til humle i disse beretningene, for ikke å si å forsøke på en språklig analyse av dem i forhold til formuleringer brukt for andre type avlinger. Det får holde å gjengi litt horisontalt (for alle amt for 1836-1840) og litt vertikalt (for Romsdals Amt for perioden 1830-1870). Så skal jeg samle «go'bitene» fra beretningene i et senere innlegg.

  • 1830-1835. Dyrkningen av Liin, Hamp, Humle og Haugevæxter er ikke almindelig; i enkelte Egne avles endeel af 3de førstnevnte Artikler, hvilket dog især er Tilfældet i Surendals Præstegjeld i Nordmøers Fogderie, til Afsætning ogsaa udenfor Amtet.

  • 1836-1840. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  • 1840-1845. Humle af fortrinlig Qvalitet avles saavel i Surendal, Stangvig og Sunddal af Nordmør som i Norddal, Strand og Ørskoug af Søndmør; men der savnes Beretning om hvorvidt Dyrkningen skrider fremad. I Volds Sogn af Romsdal har jeg seet Humle at voxe vild.

  • 1846-1850. Af Humle avles Noget i samtlige Fogderier, [...]

  • 1851-1855. Humleavlen er ubetydelig, [...]

  • 1856-1860. Humleavlen er af liden Betydenhed; antagelig dyrkes Humle fornemmelig i Surendal, der endog afgiver en ringe Deel deraf tilsalgs.

  • 1861-1865. Humleavlen er fremdeles af liden Betydenhed; i nedre Surendal skal imidlertid avles en Deel til Udførsel.

  • 1866-1870. Fremdeles er det Tilfældet, at Avlingen af Liin og Hamp der ogsaa kun dyrkes i ganske enkelte Distrikter, er af ringe Betydenhed. Det samme gjælder om Humleavlen.

Fra femårsberetningen for 1871-1875 nevnes ikke lin, hamp og humle for Møre og Romsdal.

La meg forøvrig kaste frem en litt løssluppen tanke som jeg ikke har noe godt svar på. Når disse tre – lin, hamp og humle – nevnes sammen, så er det fristende å minnes humlas nytteverdi utover å være ølkrydder: som fibre til tau og klær – slik som også lin og hamp ble brukt. Råmateriale for fibre har neppe vært ene-bruksområde for humle, og det finnes en rekke beskrivelser og annonser fra 1700- og 1800-tallet som helt klart knytter humle til ølbrygging. Men kan humlas årvisse opplisting i disse beretningene, gruppert sammen med lin og hamp, delvis være forårsaket av at humla var et nyttig ersats-materiale for disse to andre fiber-plantene?

Det vil i så fall si at Staten i utgangspunktet kan ha festet høyere verdi til humlas potensiale til å bekle nordmenn og å rigge skipene i den dansk-norske marine, fremfor smaken på ølet, og at dette var grunnen til at det var viktig å ha oversikt over humleproduksjonen. … et statistikkfokus som man arvet til langt inn på 1800-tallet, selv om humleproduksjonen dalte og andre fibermaterialer overtok.

Etter å ha rotet rundt femårsberetningene kan jeg forsikre om at tilstanden og utvikingen i Møre og Romsdal er nokså representativ for landet som helhet. Gjennomgående er beskrivelsene preget av formulereringer som «ikke utbredt», «ikke alminnelig», «dekker ikke amtets behov», «fremdeles avtagende», «ingen endring», «kun til husbruk», «endel dyrkes visstnok i sogn så-og-så, endog for salg».

Slik jeg tolker dette, viser disse rapportene:

  1. Humledyrkingen er på vei nedover gjennom hele perioden 1830-1870, og underforstått ut fra formuleringene, det ble dyrket mer av den før. Den har relativt liten samfunnsøkonomisk betydning i perioden etter 1830.
  2. Det er helt klart et forbruk av humle, for en rekke rapporter refererer til at amtets produksjon ikke dekker forbruket, eller at et og annet sogn har nok humle til utførsel og salg.
  3. Det er liten vilje fra embetsverket eller de ulike velforeningene til å legge til rette for mer humledyrking – slik de tidvis jobber for å tilrettelegge for dyrking av poteter, turnips, frukttrær, bærbusker eller kålrabi. For disse berømmes tidvis enkeltpersoner i rapportene for sin innsats for utbredelsen. For humle er det intet slikt. Humla henger bare fremdeles litt igjen fra gammelt av.
  4. De navngitte, humleproduserende områdene er relativt få, men forbausende godt spredd. Det er ikke slik at de er samlet i en landsdel, eller i et klimaområde. De varierer fra Voss, Gloppen, Selbu, Solør, Surnadal osv. Inntrykket er at de ligger som litt små øyer i utkanten som ikke har innsett at importert humle er fremtiden.

Generelt er disse rapportene mer konsistente med humledyrkingen som restene av en tidligere utbredt dyrking av en kulturplante, enn det er med utprøving og forsøksvis innføring av en ny plante.

 

Norsk humle ca 1840

Ett av temaene jeg stadig vender tilbake til, er norsk humle. Ett av flere interessante humle-spørsmål er når man sluttet å dyrke den i kommersiell skala i Norge, og man hovedsaklig gikk over til importert humle i bryggeribransjen. Svaret er selvfølgelig ikke ett enkelt, fasitaktig årstall, men et puslespill med mange brikker. Her er én av brikkene.

Jeg har gravd frem hva som skrives om dyrking av humle rundt om i amtene (dvs fylkene) i amtmennenes femårsberetning for 1836-1840. De har eksplisitt blitt bedt om å uttale seg om omfanget av dyrking av lin, hamp og humle. De var alle tre vekster som var utbredt tidligere, men som på 1800-tallet var gått sterkt tilbake. Når amtmennene nevner humle, så er det altså ikke fordi den var en betydningfull avling på siste halvdel av 1830-tallet, men trolig fordi en person lenge før 1830 hadde bestemt at humleproduksjonen i Norge var viktig å ha oversikt over. Så mistenker jeg at man bare ikke sluttet å samle inn oversikten, selv om produksjonen falt.

Jeg antar at blokaden og nødsårene fra krigen i fra 1807 til 1813 fremdeles lå friskt i minne på denne tiden. Dessuten var nasjonaløkonomien avhengig av en balanse mellom import og eksport, og helst et eksportoverskudd. Selv om man ikke siktet på å være selvforsynte i ett og alt, skinner det gjennom at selvforsyningsgrad er en metrikk man er svært opptatt av.

Engelsk humleåker
Engelsk humleåker, men ikke ulikt hvordan man dyrket humle på åker i Norge.
Kilde: geograph og Oast House Archive, CC BY-SA.

Femårsberetningene startet på 1830-tallet, og var en slags tidlig versjon av Norges offisielle statistikk og på sett og vis forløperen til Statistisk sentralbyrå. Imidlertid er mye av tallmaterialet holdt i en fortellende fritekst-stil, fremfor tall oppstilt i rader og kolonner. Uttalelsene virker av-og-til litt kategoriske. Det ville være underlig om dyrkingsmønsteret så presist fulgte amtsgrensene som disse beretningene egentlig påstår. Jeg tror allikevel ikke vi har noen bedre samtidig sammenfatning av humledyrkingen i Norge på slutten av 1830-tallet. Her er det nedbrutt på hvert enkelt amt:

  1. Agershuus Amt. Humle og Haugevæxter (hagevekster) drives hist og her, men, naar enkelte Egne undtages, ikke i noget Omfang, …

  2. Smaalehnenes Amt. Dyrkningen af Liin, Hamp, Humle og Havevæxter er ubetydelig og drives ingensteds uden til Huusbrug.

  3. Hedemarkens Amt. Humle dyrkes vel overalt i Amtet, men ikke i Forhold til Forbruget, naar undtages i Soløer, hvor endog paa enkelte Steder produceres noget til Salg af denne Artikel, dog har man paastaaet, at Afsætningen ikke i den senere Tid har været fordelagtig, fordi Prisen paa Humle er falden ved forøget Indførsel deraf fra Udlandet.

  4. Christians Amt. Hamp, Liin og Humle dyrkes i det Hadelandske og Totenske District; den Første kun for eget Forbrug, Liin og Humle ogsaa til Afsætning for endeel i den indenlandske Handel.

  5. Buskeruds Amt. Liin dyrkes paa flere Steder til Huusbehov, Humle derimod meget mindre og Hamp høist ubetydelig. [...] af Humle skeer Salg i Hallingdal kun i Districtet.

  6. Jarlsberg og Laurvigs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes overalt i Amtsdistrictet, men dog ikke i tilstrækkelig Mængde til Districtets Behov.

  7. Bratsbergs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes i Almindelighed ikke, og intetsteds mere end til Huusbehov.

  8. Nedenæs og Raabygdelaugets Amt. Humle nevnes ikke, kun lin og hamp.

  9. Lister og Mandals Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes vel paa enkelte Gaarde, men kun i det Smaae og til Gaardenes eget Forbrug.

  10. Stavanger Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke og af Humle kun noget Ubetydeligt enkelte Steder i Dalerne og inde i Fjordene i Ryfylke.

  11. Bergen Kjøbstad. (Humle nevnes ikke.)

  12. Søndre Bergenhuus Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke, undtagen i Strandebarms Præstegjeld noget høist ubetydeligt af førstnævnte Sort; heller ikke Humle, undtagen i Vigøers Præstegjeld, omtrent 5 Voger aarlig. [...] Paa mange Gaarde paa Vos haves Humle til Huusbehov, og i enkelte Dele af Nordhordlehn, fornemmelig Sandnæs Sogn i Lindaas, ligesaa. [...] Liin, Hamp og Humle dyrkes ikke (gjelder Rosendal).

  13. Nordre Bergenhuus Amt. Avling af Liin, Hamp, Humle og Haveværter finder i Almindelighed slet ikke Sted, - Humle avles, dog kun i ubetydelig Mængde, paa enkelte Gaarde i Indre Sogn — undtagen i Gloppens Skibrede i Nord- fjord, hvor det antages, at der aarlig avles 18 Voger Liin, 20 Voger Hamp og 40 Voger Humle.

  14. Romsdals Amt. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  15. Søndre Trondhjems Amt. Humle- og Urte-Hauger ere sjeldne hos Personer af Bondestanden; dog skal Humle paa de enkelte Gaarde i Strinde og Sælbo Fogderi, hvor den dyrkes, give godt Udbytte.

  16. Nordre Trondhjems Amt. Liin og Humle dyrkes vel, men lykkes ei altid og afgiver ikke det Fornødne til Districtets Behov.

  17. Nordlands Amt. Hamp avles kun i enkelte Fjordbygder, Humle i end færre; Liin er man næsten aldeles ophørt med at dyrke;

  18. Finmarkens Amt. (Humle nevnes ikke.)

Rapporten oppsummerer uten egentlig å tilføye noe til amtmennenes beretninger med følgende angående humle: Humleavl er vel mere Udbredt end Hampavlen, og paa flere Steder til egen Fornødenhed, dog gaaer det heller ikke fremad med Humlens Dyrkning. I Soløer, – hvor Humleavlen almindeligviis har afgivet Producter til Salg , er den nu i Aftagende, fordi denne Avl, paa Grund af Humleprisernes Falden, ikke mere svarer Regning, og i Vigøer Præstegjeld i Hardanger, hvorfra ligeledes har været solgt en ikke Ubetydelig Deel Humle udenbygds, angives Humleavlen kun at afgive et Product af 5 Voger aarlig.

Man sitter igjen med inntrykket av at på 1830-tallet var humledyrkingen for det meste forsvunnet bortsett fra litt dyrking til eget bruk, og kanskje til salg i bygda. Grunnen ser ut til å være billig importert humle. Likevel er det dyrking for salg hist og her, og det ligger en tydelig forståelse under om at humle har vært en viktig eller i det minste en utbredt avling.

En analyse av hvilke steder som dyrket humle hadde vært interessant, men også vanskelig. Kanskje var det slik at humledyrkingen holdt seg lengst på litt bortgjemte steder som var generelt trege til å importere nye impulser, men jeg ser ikke helt hvordan man systematisk skal kunne teste den hypotesen.

Hvorfor akkurat femårsberetningen fra 1836-40? Beretningen fra 1835 er skannet til PDF med programvare som overhodet ikke taklet bokstavgjenkjenning av gotisk skrift – mens beretningen fra 1840 takler det og er søkbar. Med andre ord: litt praktisk anlagt dovenskap fra meg. Dernest overlapper dette dette perioden da de aller første bryggeriene begynte å brygge bayersk øl, dvs ca 1838-1841, så det er like før man begynte å importere tyske humler for å lage «autentisk» bayersk øl.

Det er farlig å overtolke disse amtmannsberetningene. Men, jeg har fulgt amtmannsrapportene for femårsperiodene for ett av amtene frem til 1875, og bildet som tegner seg er at det er litt tilfeldig hva som trekkes frem som rapporteringsverdig og hva som forblir ubeskrevet.

Det er humle-distrikter som trekkes frem i én beretning, men utelates i neste for så å dukke opp igjen i rapporten deretter. Jeg tror ikke det skyldes at man for en kortere periode oppholdt med dyrkingen, men at det er uteglemt eller utelatt i beretningene. Jeg mistenker også at enkelte av amtmennene har hatt en litt pragmatisk innstilling til denne rapporteringen, og har tatt ørlite lett på data som har syntes å være uvesentlig for sitt distrikt. Det kan også virke som om innsamlingen av data har vært delegert videre nedover i embedsverket, og at datakvaliteten avhenger sterkt av den enkelte embetsmanns nidkjærhet og evne til å forholde seg til frister.

Dermed kan vi nok stole på at de dataene som listes er korrekte, men vi kan slett ikke utelukke at en rekke enkeltdata er uteglemt, spesielt for en såpass uviktig (for 1830-tallet) avling som humle. Men det overordnede bildet er nok korrekt. Det samsvarer også med andre beretninger som indikerer at den kommersielle humledyrkingen i Norge i stor grad forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet.

Til helt inn på 1830-tallet fantes det litt kommersiell dyrking av humle, men i relativ liten skala, selv om det var spredd godt rundt i landet.

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-12-25

Rauma/Molde Bryggeri

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Konkursbo.

I Henhold til Konkurslovens § 15 bekjentgjøres herved:
1) At Molde Bryggeris Bo er begjært taget under Skifterettens Behandling som Konkursbo.
2) At Overretssagfører C. Mønniche foreløbig af Skifteretten er beskikket til midlertidig Bestyrer af Boet.
3) At en Skiftesamling i Boet vil blive afholdt i Bryggeriets Kontor Thorsdagen den 15de November førstkommende Kl. 11 Formiddag. Ved denne skiftesamling vil blive forhandlet:
    a. Om Stadfæstelse af Skifterettens Valg av Bestyrer.
    b. Valg af raadgivende Mænd, der med Bestyreren skulle deltage i Beslutninger om Boets vigtigere Anliggender.
    c. Om særskilt Inkassator skal beskikkes.

I Forbindelse hermed opfordres i Henhold til Konkurslovens §§ 50 og 51 Alle og Enhver, der have Fordringer at gjøre gjældende i Boet, til inden 25de Januar 1884 for Retten skriftlig at anmelde sine Fordringer og til derfor at fremsende de Dokumenter i Original eller Afskrift, hvortil Fordringerne støtte sig, saavelsom til den 14de Februar 1884 Kl. 11 Formiddag at afgive Møde i Bryggeriets Kontor, for at overvære og deltage i de anmeldte Fordringers Prøvelse og i Behandling af Akkordforslag, om saadant maatte blive fremsat.

Molde Skifteret, 26de Oktober 1883.
B. Mathiessen.

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Auktion over Molde Bryggeri

Mandag den 12te Mai førstkommende Kl 11 formiddag afholdes ifølge Forlangende av Overretssagføer Mønniche som Bestyrer i Molde Bryggeries Konkursbo, offentlig Auktion over Molde Bryggeri paa dettes Kontor.

Bryggeriet drives med Dampkraft og er forsynet med Nutidens bedste Maskiner, der i alle Dele ere ligesaa gode som nye. Det er forsynet med fuldstændigt nyt og tidsmæssigt Inventarium og har udmærkede Kjældere, der kunne rumme omtrent 150,000 Liter Øl.

Bryggeriet er i fuld Drift og har vist seg lønnende.

Auktionskonditioner ere udlagte til Eftersyn hos Bestyreren, der forøvrigt meddeler nærmere Oplysninger.

Molde Byfogedkontor d. 4de Aoril 1884
B. Matthiessen.

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

Molde den 11te Oktober 1884.

Til Molde Magistrat.

I Henhold til Lov om Firmaregistre tillade vi os herved at anmelde, at den 23de September d. A. under Firma:
     «Dahls Bryggeri»
have etableret en Forretning for Tilvirkning og Salg af Øl.

Ingeniør H. Dahl og Konsul Peter F. Dahl ere ansvarlige Indehaveer af Firmaet, hvis Kontor er i Enkefru Nannestads Gaard, Matr.-No. 143 hersteds.

H. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; H. Dahl.
Peter F. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; Peter. F. Dahl.

Ærbødigst     H. Dahl     Peter. F. Dahl

Anmeldt til Firmaregisteret for Molde By. Underskrifterne vedtagne i mit Overvær.

Molde Magistrat, 11te Oktober 1884
C Mønniche

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

  1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

  2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

  3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

  4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke Navn Fødested Bosted
Ølbryggerarbeider Ole Ohlsen Kvista Sparboe Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider Ole Jakob Julstad Inderøen Østre Schulzhagen
Bryggermester Johan Chr. Hertzberg Holmestrand Østre Schulzhagen
Bryggegesæl Christian Johan Plath Molde Olsmedbakken
Bryggegesel Holger Eriksen Hargaut Næsset Hovedgaden
Bryggeriarbeider Anders Sylte Lom ovenfor Veiten
Bryggemand Hans Larsen Nustad Gausdal Kornhagen
Bryggemand Thron Eriksen Seth Grøten Kornhagen
Bryggemand Peder Pedersen Løvig Agerø Kornhagen
Bryggeri Mæster Vilhelm Pilgram Tyskland Hovedgaden
Bryggearbeider Søren P. Eide Eid vestre Schultzhagen
Bryggegesel Peter Olsen Lund Molde Vestre Schultzhagen
Bryggemand Lars Ellingsen Aarø Bolsø Myrebakken
Brygger Ole Christensen Lom Bøiebakken
Bryggemand Christoffer A. Hillmyr Agerø Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Ølhal med bodega ved broen midt i byen i en liden have langs elvens bred, åben hverdage 8 morgen–10 aften (lørdag –5 em); her serveres øl fra Dahls bryggeri (Molde) samt vine, cigarer osv.

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

[...] da jeg i 1908 ble ansatt som kontordame – bokholder og kasserer – i bryggeriet var prisen 25 øre for bayer og 35 øre for bokkøl pr. hel flaske. Da var Dahls bryggeri omdøpt til A/S Rauma Bryggeri og med bilde av Romsdalshorn på vignettene. Det var konsul Peter F. Dahll, apoteker Pettersen og Ulrik Møller som hadde overtatt forretningen og startet på nytt med Victor Bull fra Larvik som brygger og disponent.

Bull arbeidet hardt, men sa opp og reiste etter to års virksomhet. I hans sted kom F. Zachariasen under hvem jeg arbeidet i ett år. Senere overtok han det hele for egen regning. Herrene Dahll, Pettersen og Møller var nok helst lettet over å bli kvitt bryggeriet, som holdt til i altfor gammeldagse lokaler og med lite tidsmessige maskiner.

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

A/S Rauma Bryggeri.

I Rauma Bryggeris lokaler har der allerede siden 1861 været drevet ølbryggeri, Molde bryggeri. Kaptein Sørly indehavde bryggeriet til 1884, da det overtokes av konsul P. F. Dahll og ingeniør H. Dahl i forening. Fra 1890 var H. Dahl eneindehaver til det gik over til aktieselskap i 1908 med en aktiekapital på 45000 kr. og under navn av Rauma Bryggeri.

Aktiekapitalen er netop besluttet utvidet til 100 000 kr. til utvidelse av lokalerne og nybygninger, anskaffelse av delvis nyt maskineri, anlæg av nyt flaskeskylleri, tapperi og frysemaskine m. v.

Bryggeriet skal da kunne producere 3 000 000 flasker pr aar og drives udelukkende med elektrisk kraft.

Bestyrelsens formand er konsul P. F. Dahll og øvrige bestyrelsesmedlemmer er apoteker Pettersen og grosserer Ulrik Møller.

Siden 1910 er Frithjof Zakariasen bryggeriets disponent og tekniske leder.

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Molde kjøpt Rauma bryggeri.

Molde kommune har kjøpt Rauma bryggeri med havneanlæg og kaier.
Kjøpesummen er 180.000 kr.
Den indkjøpte eiendom ligger ved siden av endel eiendomme, som kommunen tidligere har indkjøpt.
Det er planen, at det hele med tiden skal anvendes til jernbanestation, naar Molde engang faar jernbane.

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Johan Chr. Hertzberg - lagt inn av Frank Sønslien - 2017/2/9 15:35:57
Hei Jeg er molding, men bosatt i Holmestrand. Fant denne via facebook: http://anders.geekhouse.no/blog/beer/RaumaBryggeri.html, og ble litt nysgjerrig på bryggermester Johan Chr. Hertzberg som tydeligvis har gjort motsatt tur i forhold til meg. Vi utgir et årlig hefte med lokal historie rundt www.reidvin.no og kommunene Botne og Holmestrand, og dette kunne kaskje vært et tema. Har du noe mere informasjon om denne karen? Mvh, Frank

2016-12-21

Øleksporttall

Man skulle tro det ikke fantes noe så søvndyssende som tabeller fra Statistisk sentralbyrå. Men tenk om igjen. Det er mye spennende der. Idag skal vi se på tall rundt norsk eksport av øl like etter krigen, en veritabel berg-og-dal-bane med store svingninger fra år til år – svingninger som påvirkes av både innenriks- og utenrikspolitikk.

Her er tall for produksjon og utførsel for hver av de tre skatteklassene med øl for de tre siste hele årene før krigen, og for årene etter krigen frem til 1983. Statistikk mangler for 1940-44, så krigen utgjør et hopp i statistikken.

Årstall Klasse 3 Klasse 2 Klasse 1 Ren alkohol
1937 23.987 136.648 331 7.346
1938 18.467 139.169 401 7.187
1939 27.321 133.331 153 7.424
1945 6.077 85
1946 147.880 175 4.884
1947 222.937 349.726 35 24.502
1948 189.689 155.783 280 16.047
1949 962.055 21.448 3.133 52.807
1950 3.877.601 5.989 370 205.766
1951 5.532.868 3.396 9.744 293.556
1952 3.776.978 70.849 92 199.310
1953 1.985.390 27.494 1.200 104.404
1954 1.302.348 36.718 874 70.586
1955 1.162.289 186.400 1.728 70.630
1956 1.228.683 169.754 39.222 75.610
1957 1.179.015 347.415 14.120 79.762
1958 970.000 560.000 4.000 158.000
1959 1.019.000 842.000 5.000 188.000
1960 928.000 684.000 2.000 162.000
1961 1.238.000 819.000 3.000 104.000
1962 2.505.000 1.016.0003.000 188.000
1963 5.326.000 1.403.0008.000 367.000
1964 6.870.000 2.609.0006.000 507.000
1965 6.244.000 3.055.00017.000495.000
1966 5.860.000 3.111.0009.000 477.000
1967 3.445.000 5.803.0006.000 491.000
1968 4.247.000 5.364.00013.000488.000
1969 4.737.000 4.612.0007.000 473.000
1970 5.274.000 4.296.00017.000480.000
1971 3.983.000 5.751.0002.637.000 535.000
1972 3.480.000 6.042.000 953.000 480.000
1973 3.088.000 6.773.0005.476.000 601.000
1974 3.085.000 6.712.0003.510.000 601.000
1975 2.340.000 5.381.0004.921.000 471.000
1976 2.229.000 4.714.0004.458.000 436.000
1977 1.576.000 4.259.00010.200.000511.000
1978 1.759.000 3.529.000 416.000 263.000
1979 1.288.000 3.412.000 263.000 229.000
1980 558.000 4.368.000 47.000 225.000
1981 277.000 4.058.000 17.000 195.000
1982 267.000 3.488.000 8.000 169.000
1983 110.000 3.036.000 7.000 140.000

Kildene til disse tallene er Statistisk sentralbyrå. De hadde en årlig særstatistikk som het «Alkoholstatisikk». Frem til 1957 ble den oppgitt i liter, mens den fra 1958 ble avrundet til 1000 liter. Fra 1974 ble denne omdøpt til «Alkohol og andre rusmidler». Jeg er usikker på om denne statistikken er videreført etter 1983.

Norsk øleksport 1937-83
Norsk øleksport 1937-83 etter skatteklasse.   Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Det aller første vi legger merke til – og kanskje best når man ser på tallene – er hvor stabil øleksporten var i de tre siste årene før krigsutbruddet. Den var kanskje temmelig liten, men den var meget stabil. Samtidig er det sjokkerende hvor variabel den var etter krigen. Om ikke annet, er denne statistikken konsistent med hvor disruptiv en krig er – i mange år etter at selve krigshandlingenen er opphørt.

I toppåret 1951, da det ble eksportert 5,5 mill liter øl i skatteklasse 3, var den totale bryggingen av øl i denne skatteklassen på 27,7 mill liter, hvilket vil si at femtedelen av sterkølet ble eksportert. Jeg har tidligere analysert introduksjonen av eksportølet i 1949, og der ligger litt av forklaringen. Kort gjenfortalt var utsiktene til eksport og valutainntekter det som lokket frem tillatelsene til å introdusere det sterke eksportølet. Men da det primært ble et innenlandsøl, kan Bryggeriforeningen og bryggeriene ha satt ressurser på å få opp eksporten. Kanskje er det dette vi ser med den kortlevde eksporttoppen i 1951?

Eksporten synker utover på 1950-tallet. Det er først rundt midten av 1960-tallet at man når opp til en tilsvarende eksport av sterkøl.

Man er lett å mistenke Bryggeriforeningen for et spill der øleksport var brekkstangen for å få sterkølet tilbake i butikk i Norge – men samtidig er det ikke mulig å ignorere at man på tidlig 1950-tall faktisk hadde en betydelig eksport av øl i noen få år.

Det er mulig å se en slags trend i statistikken ved at volumet av eksporten kommer på stadig svakere øltyper etterhvert som tiden går.

Den store overraskelsen er eksporten av Brigg, som var det nye navnet på lettølet på begynnelsen av 1970-tallet. Denne eksporten startet for alvor i 1971 og nådde toppen med utrolige 10 millioner liter i 1977. Selv Statisisk sentralbyrå kalte dette ølet for «Near beer» i sine statistikker. Hvem i huleste importerte, kjøpte og drakk norsk lettøl!?

For meg var dette en gåte inntil jeg nevnte det i forbifarten for folk fra Ringnes. Det ble fnist litt og så fortalte de at dette var eksport til Kina. Toppåret for eksporten – 1977 – passer godt med Kulturrevolusjonens slutt. Mao Zedong døde og Firerbanden ble arrestert i 1976, men revolusjonsgløden var blitt nedtonet endel i årene før. Faktisk passer starten av lettøleksporten i 1971 godt sammen med at man begynte å tone ned intensiteten i Kulturrevolusjonen. Kanskje var det enklere å begynne å importere øl fra en liten, snill og ikke-imperialistisk stat som Norge når man skulle tone ned Kulturrevolusjonens hat mot alt vestlig kultur?

Men plutselig gikk eksporten av lettøl fra over 10 mill liter i 1977 til under en halv million i 1978. «Åja, vi solgte reseptene til kineserne.» fikk jeg vite – det vil si at oppskriftene på Brigg ble solgt og produksjonen flyttet til Kina.

Men tilbake til eksportølet og annet sterkøl. Hva gikk dette ølet til? Eller rettere sagt, hvor gikk ølet? Jeg skal grave mer i det senere, men en kortfattet oversikt kan grovt sett deles i tre kategorier: gode eksportmarkeder, spesielle samarbeid og skipsagenter.

  • Belgia var tidlig et godt eksportmarked. Likeledes solgte man endel til Vest-Afrika, Sudan og Øst-Asia. Det var formodentlig områder der man hadde kommet inn på rett tidspunkt og opparbeidet seg en markedsandel.

  • De spesielle samarbeidene refererte til gullkantede avtaler med importører. Her rager kanskje New York og Brooklyn fremst. Idag importerer Ringnes Brooklyn-øl, men tidligere eksporterte Ringnes relativt store kvanta øl til nettopp Brooklyn.

  • Den siste kategorien var skipsagenter. Norske skip pleide å ha norske mannskaper, og med økende velstand kom også forventningen om at de fikk hjemlige merkevarer ombord. Det fungerte kort og godt ved at lokale skipsagenter i havnebyer kjøpte importert norsk øl og solgte til skipene. Teknisk sett er det eksport, selv om det på mange måter slett ikke er det. Etterhvert som andelen nordmenn sank på norske skip, forsvant også dette markedssegmentet.

Om ikke annet, er disse eksporttallene en interessant påminnelse om at Norge eksporterte store mengder øl for bare noen tiår tilbake – før mikrobryggerirevolusjonen og Nøgne Ø sjokkerte med å eksportere mer enn halvparten av sin årsproduksjon.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Nyere statistikk - lagt inn av Gustav F - 2016/12/21 11:35:20
Nyere statistikk finnes i "Utenrikshandel med varer". Velg tolltariffkoder (varenummer/HS-kode) 2203xxxx. https://www.ssb.no/statistikkbanken/selecttable/hovedtabellHjem.asp?KortNavnWeb=muh&CMSSubjectArea=utenriksokonomi&checked=true

Side 4/67: « 1 2 3 4 5 6 7 8 »