Anders myser på livets særere sider

Side 4/62: « 1 2 3 4 5 6 7 8 »

2016-02-11

Ølstatistikken for 2015

Statistikken for ølproduksjon for 2015 er kommet, selv om de mest interessante delene dessverre er unntatt offentlighet. Likevel kan vi lese ut litt om hvilken vei det går med norsk mikrobryggeribransje.

Det store spørsmålet som alle går og sikler på data etter er: hvem selger mer og hvem selger mindre, og hvem selger nesten ikke noe. Dataene er sendt ut til alle medlemmene av Bryggeri- og drikkevareforeningen, og de ulike bryggeriene har allerede begynt å lekke data som kan vinkles positivt for dem. Jeg lover å analysere datene etterhvert som de lekker ut.

Imellomtiden har vi den månedlige salgsstatistikk for hele mikrobryggerisektoren som helhet. Det får være en god erstatning. I tillegg til dataene, har jeg lagt på en «moving average» som bruker gjennomsnittsverdien for måneden samt de seks foregående og fem etterfølgende månedene. Da jevner vi ut toppene rundt juleølet og sommersesongen, og eventuelle andre sesongvariasjoner.

Dette ser faktisk temmelig linært ut for de siste tre årene. I perioden 2010-2013 aksellererte økningen, men etter 2013 virker den nokså konstant. At det er en stabil og jevn økning er vel en god nyhet? Eller?

Det kan jo høres ut som en 25% økning i salgsvolumet over et år er bra. Men målt opp mot visjonene de siste årene, eller mot de magiske ti prosentene av ølmarkedet, så er dette egentlig svakt.

Problemet er at det er burde vært økning langs to akser: at de fleste bryggeriene øker produksjonen sin, og at det blir flere bryggerier. Vi vet at det siste er tilfelle, og det virker som antallet har økt mer enn lineært. Men vi har bare noen få punktdata for underbygge det første. Da burde vi ha sett en aksellererende økning i totalt salgvolum fra småskalaprodusentene. Det gjør vi ikke.

Spørsmålet er da, hvem øker og hvem synker i produksjon. Akkurat dét får vi altså ikke vite uten BRODs hemmeligholdte statistikk. I mellomtiden får vi nøye oss med samletall for hele landet, samt hva vi kan lese mellom linjene i glad-vinklingene som annonseres fra bryggeribransjen selv. Jeg vil tippe at flere bryggerier har synkende og problematiske produksjonstall, men vi blir vel helst servert gla'historiene.

Er disse tallene komplette? På BRODs hjemmesider er det beskrevet at tallene dekker de 98 største bryggeriene i Norge. Derfor tror jeg vi kan tolke dem som rimelig komplette. Derimot dekker de ikke spesialøl og craft-øl fra større bryggerier, og heller ikke importøl. Mikrobryggeriene er bare en liten del av den totale ølproduksjonen, og selv importen er nesten tre ganger så stor som småskalaproduksjonen. Importtallene er ikke oppdelt i craft og non-craft, så det er derfor vanskelig å si om småskalabryggeriene taper i forhold til craft og spesialøl som importøl og fra større bryggerier, eller om disse tallene er typiske for hele segmentet.

Vil trenden med økende salgstall fortsette? Ja, det vil den sikkert en stund til. Men jeg tror den årlige økningen vil bli mindre i årene fremover. Jeg tror det kort og godt kommer til å gå litt tregere, og det skal nok ta en stund å komme seg over 6% av markedet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-02-03

Sagene og varemerkene

Sagene bryggeri – og Henning Thoresen – var i fjor vår norsk bryggeriverdens enfant terrible: De la seg ut med «alt og alle». I tillegg registrerte Thoresen endel varemerker i 2015. Faktisk så mange at det ble norsk årsrekord og fikk det til å blippe på radaren til e24.no.

«Varemerketrolling» var den kortfattede kommentaren fra Lars Marius Garshol, og det er en nærliggende forklaring. Verbet «to troll» er engelsk for «å pilke», og ved å reservere seg en rekke varemerker som det er sannsynlig at noen andre tenker på eller kan komme til å ønske å bruke, så kan man senere selge det videre til fortjeneste. Dersom du tenker på et nytt produkt, er internettdomenet og varemerkerettighetene noe av det første du bør skaffe deg. Derfor er det vanskelig å forhåndsdømme noen for varemerketrolling, siden vi ikke vet om Sagene og andre Thoresen-firma kommer med noen dusin nye øl. Og selv om vi med tid og stunder får fasiten, så er det bare Thoresen selv vet om det var en reell intensjon om å brygge dem eller ikke.

Men det finnes en alternativ forklaring. Han har bare registrert varemerker han kanskje tror at han kan komme til å trenge, men uten særlig mål og mening, og over en lav sko. Når jeg ser på hva som er registrert, er det ikke typisk trolling. Dessuten har de fått temmelig direkte avslag på mange av dem – så det ville være inkompetent trolling.

Hvilke varemerker dreier det seg om? Og hvorfor skal vi bry oss? For det første er varemerker en måte å hegne om en intellektuell eiendom. Når Sagene eller Thoresen har plantet sitt bryggerimerke på bestemte ølnavn, er det relevant for andre bryggerier å vite om hva som er blitt «no trespassing». Dernest kan en samling av så mange varemerker kanskje fortelle oss noe om hva Sagene tenker om fremtiden.

La oss først søke på Sagene bryggeri hos Patentstyret (beklager, jeg får ikke til å dyplenke til søkeresultatene, så leserne for skrive inn søketeksten selv). Da finner vi ni varemerkesøknader.

Nr Klasse Varemerke-tekst Status   Registrert
201502937 32; 33; 40; 41; 43 SAGENE Registered 2015.03.06
201308804 32; 33 Seilskute Finally shelved 2013.07.19
201308474 32; 33 Oslofjord Registered 2013.07.10
201212470 32 julebock Finally shelved 2012.11.15
201212472 33 sagene akevitt Finally shelved 2012.11.15
201212475 33 Sagene juleakevitt Finally shelved 2012.11.15
201212478 32; 33 Sonja Henie Finally shelved 2012.11.15
201211962 32; 33 Sagene Finally shelved 2012.11.05
201211963 32; 33 Vatn of Norway Finally shelved 2012.11.05

Dette ser ikke så ille ut. Rett nok har Sagene vært kreative, men de to varemerkene de har fått innvilget er bryggeriets navn sammen med logoen deres (og det skulle jo bare mangle), og «Oslofjord». Riktignok har fakturaen blitt returnert av Postverket med beskjed om at ny addresse var ukjent – hvordan klarer man å søke om registrering av varemerke med ugyldig adresse? Men Patentstyret har vært hyggelige og sendt det på ny pr e-post.

Her er klasse 32 mineralvann og øl, mens klasse 33 er alkoholholdig drikk utenom øl. Vi ser at de har forsøkt å registere «julebock». Merk at dette ikke er «Sagene julebock», men bare «julebock». Jeg ser for meg en livlig diskusjon med Ringnes som har brygget «julebokk» i snart to tiår. Grunnen for avslaget er at man ikke får registrert en ren beskrivelse av varen. «Julebock» er i praksis en betegnelse på en øltype, og heller ikke Ringnes har varemerkebeskyttet «julebokk». Om Sagene hadde for eksempel registrert «sagbokk», så hadde det formodentlig gått igjennom.

Det samme gjelder de andre søknadene. Det nytter ikke med å blande språk som i «Vatn of Norway». Så lenge det bare er en ren beskrivelse av et produkt, kan det ikke varemerkebeskyttes. Søknaden på «Sagene» ble avvist, da man ikke kan nekte andre bryggerier å bruke stedsbetegnelsen for sine øl. Dog er «Sagene bryggeri» naturlig nok blitt registrert. De to henleggelsene kom forøvrig i retur med ukjent adressat – dog en annen ugyldig adresse enn for registreringen av «Oslofjord».

Trolling? Nei, egentlig ikke. De betaler typisk fra 2600,- og oppover for disse registreringene. Og de ser ut til å ha støttet statskassa for flere forfeilede varemerkeregisteringer. Dersom dette er trolling, må han gjerne trolle seg igjennom hele norskordboka, så blir det litt mindre skatt på meg. Dog, de betalte ikke for «Sonja Henie», «Seilskute», «Sagene akevitt» og «Sagene juleakevitt». Det er ukjent for meg om det er manglende betaling eller at søknaden ble trukket, men passer dårlig med at det skulle være trolling.

I det minste sier det noe om ambisjonene til bryggeriet. De siktet mot en Oslo-identitet og tenkte på å destillere i tillegg til å brygge. Ett av varemerkene er registrert av Sagene Bryggeri, men er per idag eid av Norske Bryggerier AS. Eierskapet er tilsynelatende overført omtrent samtidig med at Sagene sluttet med en ekspansiv praksis rundt varemerker. Overført til hvilket firma? Norske Bryggerier AS er enda et Thoresen-firma. Idag er han «bare» er vanlig styremedlem i Sagene Bryggeri, mens andre ser ut til å ha overtatt roret. Derimot virker det som han er mutters alene i Norske Bryggerier, bare støttet av sin kone som vararepresentant til styret. Er Norske Bryggerier AS involvert i varemerker? Ja. Mange! Og nå begynner det å likne litt mer på trolling. Her er de (merk at noen få av disse er med logo):

Nr Klasse Varemerke-tekst Status   Registrert
201601186 32 33 Oslo Brenneri Pending 2016.01.30
201601187 32 33 Oslo Spritfabrikker Pending 2016.01.30
201601188 32 33 Hjula Brenneri Pending 2016.01.30
201600866 32 33 Det Sorte Får Pending 2016.01.25
201600269 32 33 Brewed in Norway Pending 2016.01.07
201516622 32 33 Nordstoga Pending 2015.12.23
201513217 32 33 Indre Shelved 2015.10.25
201512975 32 33 Hjula Brenneri Shelved 2015.10.21
201512941 32 33 FARGO LAGER Pending 2015.10.19
201510905 32 33 LANDSØL Finally shelved 2015.09.06
201510802 32 33 EROICA Finally shelved 2015.08.30
201510251 32 33 40 VÅRT ØL - VÅR ÆRE NORSKE BRYGGERIER
Brygget på dugnad
Registered 2015.08.19
201510035 32 33 Norske Bryggerier Registered 2015.08.14
201510036 32 33 N DET GODE NORSKE ØLET Registered 2015.08.14
201509453 32 33 BRIGG Registered 2015.08.05
201509438 32 33 Shimokita Registered 2015.08.04
201509430 32 33 STAUT Registered 2015.08.03
201509432 32 33 RAKKAR Registered 2015.08.03
201509045 32 33 OSLOFJORDEN Registered 2015.07.24
201508829 32 33 STØL Pending 2015.07.18
201508830 32 33 ECOLOGIC Pending 2015.07.18
201508473 32 33 SØRLANDET Pending 2015.07.06
201508457 32 33 Styrepils Pending 2015.07.04
201508458 32 33 CAMPING Pending 2015.07.04
201508179 32 33 FELLINI Registered 2015.07.01
201507801 32 33 Sober Club Registered 2015.06.20
201507802 32 33 SOBER Registered 2015.06.20
201507555 32 33 Håkon Håkonsson Shelved 2015.06.17
201507556 32 Kong Sverre Shelved 2015.06.17
201506949 32 33 Dugnad Registered 2015.06.04
201506860 32 33 Bærkraft Registered 2015.06.01
201506861 32 33 Naboens Hage Registered 2015.06.01
201506044 32 33 SKUTEPILS Registered 2015.05.21
201506447 32 33 AKTIEBRYGGERIET Registered 2015.05.21
201505411 32 33 NORSKE Finally shelved 2015.05.06
201503830 32 Kjørepils Finally shelved 2015.03.27
201503552 32 Olapils Finally shelved 2015.03.23
201503774 32 Karipils Finally shelved 2015.03.23
201503260 32 33 New York Lager Finally shelved 2015.03.16
201503262 32 33 American Lager Finally shelved 2015.03.15
201502862 32 MURER Pending 2015.03.03
201502666 32 Nordmarka Vørterøl Registered 2015.03.02
201502641 32 33 Eplehage Finally shelved 2015.02.27
201502642 32 33 Eplehagen Registered 2015.02.27
201502282 32 33 Kvitfjell Registered 2015.02.18
201500991 32 33 Luftskipet Norge Registered 2015.01.26
201500992 33 NORDMARKA Registered 2015.01.26
201413980 32 FULLRIGGER Registered 2014.11.26
201413608 32 Nordmarka Registered 2014.11.20
201413311 32 Ola Ale Finally shelved 2014.11.17
201413260 32 Fortuna Bryggeri Finally shelved 2014.11.14
201413213 33 HUMLE Finally shelved 2014.11.13
201413244 32 Det norske ølet Finally shelved 2014.11.13
201413245 32 Det gode norske ølet Shelved 2014.11.13

For å summere (og unngå skriking med CAPS LOCK!) så har de fått registrert Nordmarka, Fullrigger, Luftskipet Norge, Kvitfjell, Nordmarka Vørterøl, Actiebryggeriet, Skutepils, Eplehagen, Naboens Hage, Bærkraft, Dugnad, Sober, Sober Club, Fellini, Oslofjorden, Rakkar, Staut, Shimokita, Brigg, Norske bryggerier.

Flere av disse er relativt uproblematiske, men noen er problematiske. «Brigg» er for eksempel et fellesnavn på lettøl introdusert på 1970-tallet. «Staut» er et øl som Valdres Gårdsbryggeri har brygget i mange år – men som nå viser seg at Thoresen registrerte i høst. Dessuten er «Actiebryggeriet» et kortnavn på flere bryggerier rundt om i Norge, der full form gjerne var Actiebryggeriet i X. «Shimokita» ante jeg ikke hva var før jeg søkte på Google … noen må ha en eller annen sær interesse, tror jeg. Let selv på Google – helst på bilde-søk.

Interessant er det også å lese gjennom de som ikke er blitt registrert: Det norske ølet, Humle, Fortuna Bryggeri, Ola Ale, Eplehage, American Lager, New York Lager, Karipils, Olapils, Kjørepils, Norske, Landsøl, Eroica. Det hadde vært særdeles problematisk om man hadde gitt varemerke på navnet på en ingrediens som «Humle», eller navnet på en humlesort som «Eroica». Her er det vanskelig å tolke det annerledes enn at man forsøker å få registrert noe som er problematisk, men som kunne gått igjennom dersom personen som godkjenner ikke kan noe om øl. Det samme gjelder «American Lager», «New York Lager», og ikke minst «Landsøl». Imidlertid er disse ikke egentlig forkastet, men registreringsgebyret er ikke betalt. Det ser ut som det bare er «Kjørepils», «Norske» og «Olapils» som er betalt for, behandlet og avvist. Den siste fordi det kan forveksles med et internasjonalt varemerke «OLA». Med andre ord, det stopper oftere på betalingsviljen enn på Patentstyret.

Kong Sverre og Håkon Håkonson kolliderer med varemerker for cognac, og de er avslått, uten at klagefristen ennå er gått ut.

Mer interessant er varemerkene som er søkt om, og som er under behandling eller der man venter på at registreringsgebyret skal betales: Oslo Brenneri, Oslo Spritfabrikk, Hjula Brenneri, Det Sorte Får, Brewed in Norway, Nordstoga, Indre, Støl, Ecologic, Sørlandet, Styrepils, Camping.

Her kommer neppe «Støl» igjennom fordi noen har registrert «Stølen Gårdsbryggeri» som varemerke. «Camping» er et for generelt ord. «Styrepils» ekskluderes fordi det bare en sammensetning av styre/kjøre og pils, og derfor tolkes som en varebeskrivelse snarere enn et navn. «Sørlandet» er et geografisk navn. Det er forøvrig en sak der Thoresens gode venner ved Arendals Bryggeri burde våkne opp, siden de har produsert Sørlands Juleøl. «Ecologic» er et generelt uttrykk og det beskriver en kvalitet ved varen – selv om det er på engelsk.

Ett av de som kanskje kommer igjennom er «Det sorte får», og der burde Berentsens Brygghus reagere. Så er det noen varemerker som ikke bare er et navn, men også en logo eller inneholder grafiske elementer, som generelt er mindre problematisk, så la meg hoppe over dem.

Men, det er mer. Leter man etter Henning Thoresen dukker Oslo Mineralvannfabrikk AS opp. Det er nok et Thoresen-only-firma, om vi ser bort fra at hans hans kone er vararepresentant i styret. De har forsøkt å registrere Fortuna Bryggeri, Bislett Bryggeri, Bjølsen Cola, Soria Moria – men heller ikke her klarte Postverket helt å finne frem til avsenderen av søknad, på en tredje ikke-fungerende adresse. Forøvrig ble Oslo Mineralvannfabrikk tvangsoppløst 15.12.2015 etter Aksjelovens §16-15, fordi revisor fratrådte og ingen ny revisor kom på plass. Opprinnelig ble selskapet dannet av Thoresen som Elite Hockey Manglerud AS like før jul i 2013 med formål å «Drifte Idrettslaget Manglerud Star Ishockey - Elite samt utvikle relatert næringsvirksomhet.» Firmaet endret så navn og fokus til Bryggeri Invest i januar 2015 og til Oslo Mineralvannfabrikk i februar 2015.

Vi finner også enkeltmannsforetaket Sagene Industrier H.E.Thoresen, som de vel to årene det har eksistert også har hett «Henning Thoresen Vinhandel» og «Nordic Performance H.E.Thoresen». Dette foretaket har forsøkt å registrere Hjula Brænderi. Det er tredje gang (en, to, tre) på under fire måneder at Thoresen forsøker å registrere en variant av dette navnet. De to første gangene ble det ikke betalt gebyr. Den tredje registreringen har ennå ikke forfalt. Hvorfor registrere det på ny om han ikke betalte de to første gangene? Fokuset på dette navnet kommer trolig fra at Sagene bryggeri holder til i en bygning som en gang i tiden har har huset Hjula Veveri.

Og mer kryptisk blir det, for ut av varemerkeregisteret ramler også Jæren Bryggeri AS, der Thoresen har sendt søknad om varemerket «jærsk», med returadresse hos et regnskapsbyrå på Jæren. Igjen er det et Thoresen-only-selskap, med kona som vararepresentant. Et aksjeselskap kan klare seg med én person i styret dersom aksjekapitalen er under tre millioner, under forutsetning av at det er valgt en vararepresentant. I denne søknaden om «jærsk» er det også tatt med varegrupper som kjøtt, fisk, fjærkre, frukt og grønnsaker. Men han fikk avslag av samme grunn som han ikke fikk «Norske» – det betegner et generelt opphav, ikke et spesielt produkt.

Hvorfor holder han på slik? Noen, som Staut, Julebock og De sorte får høres ut som å snappe opp eksisterende produkters navn. Andre virker det som man forsøker å plukke opp gamle bryggerinavn. Mange virker som det er noen som har fått en tilsynelatende god idé – og så har man kommet på andre tanker og latt være å betale registreringsgebyret. Er det trolling? Nei, det virker ikke systematisk. Er det produktutvikling? Neppe. Er det katt-og-mus-lek med Patentstyret? Tja. Er det bare et tidsfordriv? Da er det i så fall dyrt, for gebyret for å registrere et varemerke er nærmere tre tusen kroner.

Derimot finner jeg ingen varemerker på Bryggeriet Kødn (som jeg formoder er valdresdialekt for korn og ikke inspirert av et visst slenguttrykk). Det annonseres lansert våren 2016 på hjemmesidene til Norske Bryggerier. Der finner vi i hvert fall igjen referanse til mørk Olapils og lys Karipils – til tross for at varemerkene ble henholdsvis avvist og ikke betalt for.

… det er i hvert fall ikke lett å bli klok på Sagene Bryggeri – eller rettere sagt Thoresen, for Sagene er flere personer enn Thoresen, mens de fleste øvrige bedriftene er mest Thoresen og den obligatoriske vararepresentanten. Jeg sliter med å se at denne vinglete adferden i varemerkeregistrering er konsistent med et seriøst bryggeriinitiativ. Ikke er det spesielt ølfokusert, ikke virker det lønnsomt, og ikke virker det seriøst å bomme gjentatte ganger på returadresse. Det virker mest som inkonsistent virring mellom alskens innfall og idéer – som et kreativt oppkomme av idéer kombinert med manglende fokus på gjennomføring.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

- lagt inn av Bård - 2016/2/4 09:36:54
idag kom det inn fem nye søknader også med Norske Bryggerier AS som fellesnevner.
trolling - lagt inn av Svein Christian - 2016/2/4 16:21:06
Trolling = Dorging (IKKE pilking)
Pilking og dorging - lagt inn av Anders Christensen - 2016/2/4 23:36:29
Auda. Burde ha sjekket.

2016-02-02

Austmann og Hansa = sant

Kveldens store nyhet i øl-Norge er at Hansa-Borg kjøper seg inn med 50 prosent i Austmann Bryggeri. De har tidligere kjøpt litt over 50 prosent av Nøgne Ø, samt at de har sitt eget mikrobryggeri i Bergen. Dermed posisjonerer de seg solid i mikrobryggerimarkedet.

For en ukes tid siden holdt jeg foredrag for det lokale Tekna Seniorforum om bryggeriutviklingen i Trøndelag de siste 200 årene. Avslutningsvis skisserte jeg fremtiden, og stipulerte at det bare var Austmann og E. C. Dahls som posisjonerte seg som «major actors» i Trøndelag i en 10-15 års aspekt fremover. Og jeg spådde at fremtiden ville kjennetegnes av aliansebygging.

... men ikke i mine villeste fantasier hadde jeg tippet at Hansa en uke senere skulle kjøpe opp halvparten av Austmann i noe som nettopp virker som en slik alliansebygging. Dette kan bli malen for mange små og middels store bryggerier: deleid og «tied» til én av noen få store bryggerialianser, med deling av ulike ressurser og støttefunksjoner.

Hva betyr dette for Austmann og for øl-Trøndelag?

Hansa kjøper seg ikke inn bare for å plassere pengene et sted eller for å være snille. Det synes innlysende at det ligger en avtale på bordet – eller fremdeles forhandles om detaljene. Jeg vil tippe – og dette er ren tipping fra min side! – at noen momenter som vi kommer til å se avklart er:

  • Distribusjon. Austmann har distribuert via Beer Entusiast. Hansa har sin egen distribusjon, og vi så hvordan for eksempel Nøgne Ø nasjonalt ramlet ut av Rema-1000-butikkene da Hansa ramlet ut. Jeg vil forvente at et slikt strategisk kjøp omfatter at Hansas distribusjon overtar distribueringen av Austmann, samtidig som Austmann slipper å tenke på distribusjon.

    Nå tror jeg ikke Austmann har måttet tenke så veldig mye på distribusjonen, siden de har brukt Beer Entusiast – kometen av en øldistributør som plukket opp mange av de mest spennende bryggeriene. Men saken er mer omfattende enn hvem som kjører bilene med 4,7%-ølet til hvilken dagligvarekjede. Austmanns turboklatring på den norske øl-himmelen har hatt Polet som propell. I en periode vant de nesten det som var å vinne av tendere på Polet. De gjorde ikke det bare fordi de brygger godt øl, for en nødvendig betingelse var at Beer Entusiast besatt prosesskompetanse på hvordan klare å vinne tendere på Polet. Et skifte av distributør kan komme til å gi seg utslag i hvor stor prosentandel av polhyllene som Austmann tar i fremtiden. Det kan igjen bety mer for bryggeriet enn distribusjonen til dagligvarekjedene.

  • Produksjonsøkning. Austmann trenger sårt et større bryggverk, kort og godt fordi de kan selge mer øl enn de bekvemt klarer å produsere. Et bryggeri er en diger prosessbedrift, og produksjonen er begrenset av enkelte ledd som vanskelig lar seg skalere opp utover en viss grense. Meskekar og bryggkjele er kanskje de viktigste, men også gjæringstanker og annet dikterer begrensninger på batchstørrelse og antall batcher som kan brygges per dag. Det nytter ikke å kjøpe en dobbelt så stor bryggekjele, for da må du ha dobbelt så stor mesketank og dobbelt så stor varmtvannstank og dobbelt så store gjæringstanker og ... du ser tegningen? Når et bryggeri når sin maksimalgrense, så bytter du hele sulamitten med noe som helst er minst fire ganger så stort (og mye dyrere enn du har råd til).

    I artikkelen i Adressa er Midtgaard i Hansa sitert på at det nye bryggeriet skal realiseres i 2017. Men vi er i et marked som ligger på rundt 5% mikrobryggeriøl. Midtgaard mener det skal opp til 15%, selv om den vanlige verdien for tenk-på-et-tall-for-fremtiden for mikrobryggeriøl er 10%, fordi det er markedsandelen i USA. Mindre viktig enn hva det ender på, er at det øker med 50-100% pr år. Endestasjonen er litt uvesentlig, men toget går nå i denne stund.

    Dersom Austmann skal være begrenset av produksjonskapasiteten på et lite 1000-liters bryggverk, betyr det at de stiller med handicap på startstreken i det virkelige kappløpet: hvem blir de 4-6 fremste mikrobryggeriene i Norge i 2020. Om ikke Austmann kan fylle butikkhyllene med Austmann-øl, er det andre bryggerier som har noe som kan fylle plassen.

    Her kan kanskje Hansa hjelpe. Nøgne Ø begynte å produsere enkelte av øltypene sine ved Christiansands bryggeri, og det har vel markedsmessig fungert bra. Det frigjorde kapasitet i Grimstad og tillot dem å øke produksjonen uten å kjøpe nytt bryggverk. Kan denne modellen være mulig også for Austmann – i det minste i den kritiske fasen der mikrobryggerimarkedet øker mer enn Austmann kan øke produksjonen?

    Dersom svaret er ja, ligger det i kortene at det ikke blir med åpen gjæring dersom noen av Austmanns butikkøl produseres i Fredrikstad eller i Bergen. Bokstapping og tvangskarbonering lå allerede i kjømda for Austmann, men gjæring i åpne kar med tophøsting av gjær har vært en teknologisk kjerneverdi for bryggeriet.

    Det sentrale spørsmålet blir hvor raskt man kommer i mål med det nye bryggeriet. Og dessuten: dersom det viser seg at man flytter litt produksjon til et annet bryggeri, hva om det fungerer så bra at man kan eliminere planene for et utvidet bryggeri? Tross alt, det er få ting som er så permanente som en midlertidig løsning som ser ut til å fungere.

Uansett drar kampen om mikrobryggeri-Norge seg til. I Trondheim blir det Hansa-Borg og Austmann på den ene siden, og et E. C. Dahls eid av Ringnes og Brooklyn på den andre siden. Vi har sett omrisset av nye E. C. Dahls, men ikke hva Austmann versjon 2 blir. Forhåpentlig faller det endel brikker på plass i løpet av kort tid, men jeg tror vi må vente 18-24 måneder før vi kan oppsummere fasiten.

Og samtidig må man begynne å spørre seg om hvem som er neste bryggeri som går inn i strategiske allianser. Av de sju store mikrobryggeriene er det igjen fem allianseløse: Håndbryggeriet, Kinn, Lervig, 7 Fjell og Ægir.

Oppdatert: 2016-02-02 09:42 – For å tydeliggjøre at det ikke er alt ølet Nøgne Ø brygger ved Christiansands Bryggeri, bare enkelte øltyper.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Litt unøyaktig om Nøgne Ø - lagt inn av Sammy Myklebust - 2016/2/2 06:52:06
En bra analyse, men jeg vil gjerne kommentere en eneklt frase: "Nøgne Ø begynte å produsere ølet sitt ved Christiansands bryggeri" Så langt gjelder dette, etter det jeg vet, kun to av deres øl og da de to som er kommet på boks. Asian Pale Ale og Inferial Stout (alk. fri). Samtidig ligger det i kortene at det fort kan skje med flere av ølene i butikkstyrke. Hansa har også hjulpet til med finansieringen av nytt bryggeri. Dette blir åpnet i løpet av året.
Bryggested - lagt inn av Anders Christensen - 2016/2/2 07:29:17
Det er et godt poeng. Det var heller ikke meningen min å påstå at alt ølet ble brygget i Kristiansand, selv om formuleringen er tvetydig på det. Jeg skal oppdatere teksten så det ikke er tvetydig.

Det vel også vært brygget i Kristiansand med transport til Grimstad for tapping på flaske, og i mitt hode trodde jeg at også Brown Ale hadde vært brygget i Kristiansand i parallell med Grimstad - men det er mulig jeg tar feil. Uansett er bryggingen der bare noen få øl, om enn av de med stort volum. Poenget mitt i postingen er at det er en måte å utsette behovet for å oppgradere et bryggeri som egentlig er for lite.

Utfra hvordan jeg forstod Nøgne Ø, var det meningen i flytte det gamle bryggverket til den nye bygningen. I så fall er det mindre et nytt bryggeri enn det er en ny/utvidet bryggeribygning.

Distribusjonen fremdeles en utfordring - lagt inn av Knut Albert Solem - 2016/2/2 11:20:21
JEg tror det kan bli spennede med et større familieeid selskap i ryggen for denne utvidete bryggerigruppen. Vi må huske at Hansa Borg er en mygg i internasjonal sammenheng, slik sett er det interessant å se hva Carlsberg gjør i Sverige for tiden - de bygger allianser med utvalgte småbryggerier. Det som blir utfordringen for Hansa-Borg-Nøgne Ø-Austmann fremover blir dagligvare. Husk at Borg-pilsen var billigølet hos RIMI og ICA, og her har man nok mistet et stort volum. Når de også må ut av REMA-hyllene, er det bare Norgesgruppen og COOP igjen. Jeg er redd vi ølinteresserte får se ubehagelige følger av maktkonsentrasjonen hos dagligvarekjedene fremover.
Distribusjonen fremdeles en utfordring - lagt inn av Knut Albert Solem - 2016/2/2 13:58:06
JEg tror det kan bli spennede med et større familieeid selskap i ryggen for denne utvidete bryggerigruppen. Vi må huske at Hansa Borg er en mygg i internasjonal sammenheng, slik sett er det interessant å se hva Carlsberg gjør i Sverige for tiden - de bygger allianser med utvalgte småbryggerier. Det som blir utfordringen for Hansa-Borg-Nøgne Ø-Austmann fremover blir dagligvare. Husk at Borg-pilsen var billigølet hos RIMI og ICA, og her har man nok mistet et stort volum. Når de også må ut av REMA-hyllene, er det bare Norgesgruppen og COOP igjen. Jeg er redd vi ølinteresserte får se ubehagelige følger av maktkonsentrasjonen hos dagligvarekjedene fremover.

2016-02-01

Kveiksmaking

Forleden smakte jeg på øl brygget med kveik fra Voss. Jeg må tilstå at jeg var litt skeptisk i forkant, men jeg fikk nytt syn på det underveis. Denne tradisjonsbryggingen er ikke basert noen hjemmebryggere som er «for cheap'e» til å kjøpe «skikkelig» gjær. Det er gjær på en helt annen måte enn vi andre er vant til.

Smakingen foregikk på Institutt for bioteknologi ved NTNU, der Truls Rasmussen tar mastergrad rundt tradisjonsølgjær for professor Per Bruheim. Sentral i innsamlingen av de kveiktypene som er brukt har Lars Marius Garshol vært – han driver et utrolig viktig arbeide med å samle inn gamle gjærstammer fra gårds- og tradisjonshjemmebrygging, før de siste av dem dør helt ut.

Vi smakte på øl som var brygget som én batch, og deretter spredd på 12 ulike gjæringsregimer. Det var tre gjærtyper og fire gjæringstemperaturer: 19°C, 26°C, 33°C og 33/19°C. Gjæren som var blitt brukt var kveik fra Hornindal i to varianter og Fermentis Safale US-05. De to variantene fra Hornindal var den opprinnelige kveiken, og en rendyrket form fra én ølgjær-celle som fantes i denne kveiken.

Kveiken var naturlig nok ikke en ren gjær. I tillegg til at det kunne være ulike varianter av ølgjær, ble det også identifisert bakterier i den. Noen kanskje vil si at gjæra var «infisert», men som vi skal se er det feil måte å tenke på det.

Bryggevæsken var avkok av einer, og ølet var humlet i 2 minutters koking.

Varianten brygget med Safale hadde et pent og rent smaksbilde, med fokus på harpiks og litt sitrus fra einer, litt maltpreg, men ellers lite. Det var omtrent som man skulle forvente av en ren og pen gjær med folkeskikk på moderate 19°C. Versjonen som var gjæret på 26°C, var helt klart stresset og viste mye fruktighet, men den var slett ikke ødelagt eller udrikkelig. Sammen med einerens harpis gav et smaksbilde som dro tankene litt i retning av bière de garde eller saison. Gjæringen på 33°C var imponerende drikkelig, forholdene tatt i betraktning. Det var ikke det at den egentlig var et godt øl, for den strakk seg i retning av en saison på syre. Det var ikke noe velsmakende øl – men jeg hadde ikke ventet at den skulle takle denne temperaturen såpass bra.

Den rendyrkede hornindalsgjæren var preget av svoveltoner på 19 og dels på 26, men mindre på 33°C. Einerpreget svant også litt bort med økende gjæringstemp, men det er litt vanskelig å si om det skyldes at ganene våre vennet seg til smaken, eller om det var økende andre aroma og smaksstoffer som overmannet eineren. Jeg var overbevist om at svovelpreget var reelt mindre ved høyere gjæringstemperatur, og det er ikke en intuitiv konklusjon.

Den originale hornindalsgjæren var langt mer fyldig med et langt bredere smaksspekter enn den rendyrkede, litt som å gå fra et lite kammerorkester til et fullt symfoniorkester. Den ble også bedre med økt gjæringstemperatur og fikk mer preg av gjæren. Den originale hornindalsgjæren hadde økende tørrende munnfølelse med økende gjæringstemperatur, og ved 33°C hadde den til og med en lett snerpende munnfølelse.

Den minnet meg litt Orval, med en velbalansert kompleksitet. Det er helt klart en gjær som trenger høy gjæringstemp, der «infeksjonen» (egentlig galt ord) er en integrert del av det ferdige produktet. Også Orval er «infisert» som en del av den normale bryggeprosessen, og den endrer karakter med lagring og går fra et ferskt øl i retning av tørrere og langt mer kompleks smaksbilde.

Det er mulig at disse ølene har stått lengre enn det er vanlig for tradisjonsølet brygget på dem. Smakingen overbeviste meg om at kveiken har en kompleksitet som kan trekke et øl opp til de helt store høyder, og langt forbi en dressert og rendyrket bryggerigjær.

Dette er en «mixed fermentation», hvilket er temmelig krevende å gjære øl med. Ølets karakter kommer ikke bare fra de enkelte bestanddelene i gjærblandingen, men også fra blandingsforholdet mellom dem. Selv med en rendyrket gjær er det strenge tommelfingerregler for hvordan man kan høste gjær til nye generasjoner med øl – helst fra lyst, middels lett og moderat humlet øl. Med en gjærblanding som kveik er det garantert enda snevrere krav. Før eller senere kommer man til et punkt der gjærblandingen lever i en slags meta-symbiose med øltypen den brukes i – og man trenger å brygge det samme ølet med omtrent samme hyppighet, om ikke for ølbryggingens del, så for å ta vare å gjæren.

Det virket som kveiken trengte over 30°C for å bli kvitt svovelpreget. Ølgjærdelen av kveiken ser ut til å takle økende temperatur svært godt, men samtidig vil økende temperatur gi mer preg fra bakterier og annen «bonus-biologi» i kveiken. Retrospektivt ville det vært interessant å smakt på denne enda et trinn varmere, på sju grader høyere, altså 40°C.

Jeg var tidligere med på en blindsmaking her ved NTNU mellom bryggerigjær, fire ulike kveik og Idun bakegjær. Da var alle brygget på 19°C, såvidt jeg kan huske. Jeg mente at svovelpreget var det mest utpregede ved dem, også ved bakegjæren. Det varierte endel i svovelpreg, men det var den mest konsistente forskjellen. Faktisk var Idun brødgjær slett ikke så ille som jeg hadde fryktet. Men jeg mistenker at også den bør ha litt høy temperatur for å unngå noen usmaker. Det er en av gåtene ved kveik: hvorfor den lar seg gjære på så høy temperatur og at den nærmest blir smaksmessig bedre med økende temperatur, når «vanlig» ølgjær mister smaksmessig kvalitet med økende gjæringstemperatur over et visst punkt.

Men det er viktig å huske at ølgjær-delen av kveiken er bare halvparten av perlen, den andre halvdelen er «infeksjonen» – som vi ikke burde omtale det som. Det er nærmest et som et mikrobiologisk supplement til gjæren. Det gjør at kveiken er et balanse-produkt.

Jeg venter i stor spenning på at mastergraden til Truls Rasmussen blir ferdig. Han driver med mange andre analyser enn sensorisk smaking av kveik gjæret på ulike temperatuer. Med tilgang til avanserte instrumenter er det mange hemmeligheter man kan avlure gjæren. De jobber for eksempel også med genetisk analyse av ulike kveiker for å bestemme slektskapet imellom dem.

Og så til dagens hint: om du vil studere mikrobiologi og ølgjær, så nærmer det seg den tiden av året da man kan søke opptak ved NTNU. Det er slett ikke et ølbryggerstudium, men det er en ypperlig mulighet for å studere mikrobiologen rundt ølgjær.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-01-29

Plopptellerforsøk

Her er data fra innledende forsøk med plopptelleren som jeg har skrevet om før (her og her). Målet er å kunne måle progresjonen og tilstanden i gjæringen med en rimelig god nøyaktighet.

For å oppsummere hva som er gjort tidligere. Jeg har koblet to lysdioder og tilhørende lyssenitiv resistor (LDR) til en gjæringslås, der jeg har hatt litt soyasaus i vannet, slik at det i liten grad lar lyset slippe igjennom. Etterhvert som luftboblene beveger seg igjennom røret på gjæringslåsen, kan det detekteres som variabel resistans i de to LDR-ene.


Testoppsettet, til venstre hele oppsettet med blending av gjæringslåsen, til høyre detalj fra gjæringslåsen.

Jeg har testkjørt dette over et par dager og fått relevante data, bortsett fra at jeg ikke er fornøyd med plasseringen av LED/LDR - slik at bare én av dem egentlig har gitt relevante data. Dermed kan jeg heller ikke detektere hvilken vei det plopper.

Koden tar utgangspunkt i en lysmåling som gir en intensitetsverdi som kan gå fra 0 til 1023. Koden bruker hysterese ved at den blir går i lys tilstand om den kommer over 600, og i mørk tilstand om den kommer under 400, ellers beholdes tilstand. Et plopp telles ved overgang til mørk tilstand, siden tilbakefallet (dvs selve ploppet) skjer nesten momentant i forhold til trykkoppbyggingen som forårsaker det. Jeg vil ikke poste koden her, for den er litt prototypeaktig den også.


Måleverdier for litt mindre enn to døgn med gjæring, hver måleverdi er en gjennomsnittsverdi over 10 minutter.

Vi kan ane en mulig døgnvariasjon, selv om måleperioden er for kort til å si det sikkert. Dessuten skulle jeg gjerne ha koblet til et barometer og et termometer til oppsettet, for da kunne gjæringsraten korreleres mot temperatur og korrigeres for tykkendringer.

Likevel, den gir såpass konsistente tall over en periode på nesten to døgn med rundt tre plopp i minuttet, at de endringene over tid som sees, er relle (om enn små) endringer i gjæringsraten. Med en slik gjæringsratedetektor er det mulig å samle data av en helt annen kvalitet enn om man manuelt skulle sjekke innom og se om den «fremdeles ploppet». Kan man kort og godt se at gjæringsraten har steget fra 3,25 til 3,30 plopp over 15 minutter. Ja. Er det nyttig? Tja, det er jo på en måte å ta pulsen på på gjæren – og det må jo være nyttig?

Videre forbedringer er å koble til en boks som kan logge og vise grafen real-time. Dessuten burde det vært mulig å gi varsel når gjæringen er i ferd med å gi seg, eller dersom man er i ferd med å få backplopps. Koden jeg har brukt her er for lite robust, og var bare fokusert på en situasjon med stabil gjæring for å se om det ville være mulig å få gode data fra et slikt oppsett.

Gitt at hvert plopp tilsvarer en konsistent mengde CO2, kan man også si noe om hvor langt gjæringsprosessen har kommet. Det er kanskje det mest interessante, og med det kan man estimere SG i ølet. Det forutsetter selvfølgelig at man ikke har hatt stormgjæring. Sannsynligvis er det bedre å bruke en overdimensjonert gjæringslås eller bytte til mindre gjæringslås etter at en eventuell stormgjæring er over.

Det er også en innlysende nytteverdi i å koble dette til temperaturstyring. Det er minst to typer temperaturendinger man ønsker å styre under gjæring. Det ene – la oss kalle det trappist-varianten – er at man ønsker å justere temperaturen oppover mot slutten av gjæringen. Det simulerer et gjæringskar som ikke klarer å ta bort all varmen som genereres og det er en hyppig brukt teknikk for å gi ølet fruktighet og rett aromaprofil fra en høytemperatur-gjæring, uten at totalt ødelegger ølet ved å la det gjære utelukkende på denne temperaturen.

Den andre nytteverdien er når man ønsker å avbryte gjæringen på et visst tidspunkt og starte kjøling av ølet fordi man ønsker et litt fyldig og søtt øl, eller om man vil flaskemodne uten å tilsette noe sukker, og derfor ønsker å treffe med tappingen på akkurat riktig tidspunkt. Dessuten er det bare uheldig å lagre ølet på typisk gjæringstemperatur utover det som trengs for gjæringen, så det er nyttig å kunne monitorere når gjæringen er over.

Denne testen viser i hvert fall at dette er en farbar vei for å monitorere gjæringen. Det har dessuten fordelen at det ikke er direkte kontakt med selve ølet. Det gjenstår bare å gjøre det til en praktisk og fungerende innretning.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-01-28

Renhetsloven 500 år

Så er endelig jubileumsåret for Renhetsloven her. Rett nok er ikke selve dagen før 23. april – Jørgensmesse eller Georgitag på tysk, og endog Jørnadagen på norsk – men det vanlig at feiring av jubileumsår starter tidlig, og Grüne Woche i Berlin har fyrt av et startsskudd.

Jeg har tidligere skrevet endel om Renhetsloven. La meg derfor starte med trekke frem noen gamle postinger.

  • Først ut er en nekrolog over Renhetsloven, holdt i litt frivol stil til nekrolog å være. Den ble skrevet i 2007. Det var to år etter at Renhetsloven endelig ble lagt ned i Tyskland. Da var det blitt endelig bestemt at tyske bryggere ikke engang kunne holde innenlandske bryggerier fra å kalle ølet sitt for «øl» dersom de brukte noe annet en malt, vann, humle og gjær. Tidligere var Tyskland blitt tvunget til dette av en EU-domstol. Da aksepterte de beslutningen for importerte øl, men laget en særtysk bestemmelse som gjorde at tysk-bryggede øl måtte følge Renhetsloven i Tyskland.

  • I 2010 gratulerte jeg litt tvetydig Renhetsloven med sin 494. fødselsdag. Renhetsloven er loven jeg ikke helt blir sikker på om jeg liker eller ikke. På den ene siden er det en kompromissløs ramme som man må holde seg innen og som sikrer at man ikke sklir nedover i smak og kvalitet. På den andre siden er det veldig mange gode øl som ligger utenfor Renhetsloven. Man får et hat-kjærlighetsforhold til den, for den frustrerer og irriterer. Og så plutselig snubler man over et forferdelig øl og tar seg i å tenke at dette mølet hadde aldri fått eksistere under Renhetsloven.

  • I 2011 hadde jeg et foredrag om Renhetsloven i Det gode øls klubb i Trondheim. Det ligger ute som odp-fil og pdf-fil, tilgjengelig gjennom denne postingen. Generelt ønsket jeg å rive ned noen myter og utfordre noen gamle sannheter rundt Renhetsloven i dette foredraget. Renhetsloven har gjeldt til så mange tider og på så mange steder og i så mange varianter, så det er komplett umulig å generalisere over den – selv om både kritikerne og fan-skaren ofte gjør det.

Ellers har jeg nevnt Renhetsloven fra tid til annen, men uten at den har vært hovedtema. Jeg skrev også en analyse av motivasjonene bak Renhetsloven allerede i 2005 – men den stoppet visst opp under korrekturlesing. Jeg skal plukke dem frem og fullføre dem, med jubileet som anledning.

Jeg tror ikke vi kommer til å høre ekstremt mye om Renhetsloven i år. Den er nærmest et ikke-tema innen mikrobryggerikretser, og selv innen industribryggerier er den nesten et tilbakelagt stadium – et slags tidligere ideal som utviklingen har gjort irrelevant. Det er nesten som hofteknekk og rotering med armene i skihopp.

For ti til tyve år siden hørte vi mye mer om Renhetsloven, men idag er den mest en gammel artighet og tidvis en attgløyme på øletiketter. Jeg er overbevist om at tyske bryggerier kommer til å feire den. Den blir garantert fokusert på under Oktoberfest, og en og annen turistfokusert festival blir det vel også. Men at den får noen renessanse er utelukket. Den blir vel nevnt og feiret i Norge også, men det er egentlig tyve år for sent til at det blir skikkelig festivitas.

Men gratulerer med jubileet, lell.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-01-27

Marinens furukvistøl

Jeg snublet over en referanse til at den dansk-norske marinen eksperimenterte med furu-øl – eller rettere sagt furuekstrakt som preserveringsmiddel – tidlig på 1800-tallet, etter modell fra amerikanske «spruce beers». Det er slikt jeg ikke klarer å la være å grave i …


Adresseavisens oppslag om et øl laget av furukvister.

Her er avisartikkelen transkribert fra Adresseavisen 11. august 1807, side 4 (hele avisen i pdf-format):

Om Øl af Fyrregrene.

Det berettes i et tydsk Skrivt, at den danske Admiralitetslæge, Arendson Faxe, har giort Forsøg med at tilberede en Sort Øl af Fyrregrene, med godt Udfald. Man veed at der i Nordamerika forbruges en stor Deel Øl tillavet af Balsam Grannan(?)
(Pinus Balsamea,) og det var dette der bragte ham paa hiin Indfald.

Det fortælles, at Øllet var godt og drikkeligt, at det blev henlagt i Qvæsthuuskielderen(?) fra April til September og holdt sig fuldkommen godt.

Det Vigtigste ved Efterretningen er, at han tilberedte en Extrakt af disse Fyrrequister, ved at hakke dem, koge dem i Vand indtil Barken løfte sig af, si(l)e Suppen og koge den indtil Sirups Tykkelse.

Denne Extrakt konserverede sig i overmaade lang Tid. En Søeudrustning fik en Deel med, og her forsøgtes det, hvorvidt denne Extrakt kunde beskytte det sædvanlige Øl af Malt fra at blive suurt. Følgen viste, at naar man satte en Kande Extrakt til et Anker Øl, holdt dette sig i 3(?) Maaneder i den stærkeste Soelhede, uden at blive suurt.

Extrakten blev endnu efter 3 Aar befundet god, og i Blanding særdeles tienlig for Søefolket; ved blot at koge den med Vand, faaer man en god Drik, der ligner Øl, og man behøver kun een Deel Extrakt til 36 Dele Vand. De sidste kan endog være noget fordærvet.

Arten Pinus balsamea var Linnés navn på det som idag heter Abies balsamea, og kalles balsamgran på norsk. Den gror over det sydøstre Canada og det aller nordøstre USA, fra de store sjøene og østover. Det likner litt på det som går som edelgran under juletresalget, og trolig finner vi den der. Det står ikke at dette treet ble brukt i disse eksperimentene. Det er vel rimelig å tro at man brukte vanlig norsk furu, siden det er referert til som «Fyrre». Strengt tatt hadde vel vanlig gran vært bedre enn furu.

Navnet på Pinus balsamea er oppgitt til «Balsam Grannan» eller «… Granuan», hvilket er litt vanskelig å tolke. Idag kalles den balsamgran på norsk. En kalifornisk slektning Abies bracteata kalles «Grannen-Tanne» (bokstavelig: skjeggran) på tysk, som er det språket artikkelen er hentet fra. Kan det tenkes at det er en mix-up av navn og dårlig avskrift?

Navnet på admiralitetslegen er noe uvisst. Det ligger i kortene at Adresseavisen har kopiert dette fra et tysk tidsskift, så det er flere mellomnivåer der navnet kan ha blitt forvrengt. Det står vitterlig Arendson Faxe i avisen, men trykken er litt utydelig. Det kan være en forvrengning av Arendsen Faxe – altså uten fornavn, eller endog Arnesen Faxe. Jeg har ikke klart å finne ham i den danske folketellingen fra 1801.

Det er også et sterkt trekk av «not invented here» i dette. I Norge drev man med koking eller trekking av einer for brygging, og dette burde vært nærliggende å forsøke. Men nei, det var sånt som primitive bønder holdt på med. Så kommer det en nyhet fra Amerika – til og med noe som den engelske marinen gjør, og vips er det verd å forsøke. Den godeste Faxe skulle bare visst opphavet til dette …

I Amerika har indianerne lenge brukt uttrekk av bartrær for medisinske formål lenge. Jacques Cartiers ekspedisjon i 1536 ble i praksis reddet fra skjørbuk ved et slikt brygg som irokeser-indianerne. På 1700-tallet var dette vanlig i den engelske marinen, og selv Captain Cook brygget spruce beer på New Zealand. «Spruce beer» var et reelt produkt i den engelske marinen.

Den varianten som beskrives her er litt spesiell. Det er en innkokt uttrekk av furukvister. Jeg vil tro at den inneholder allverdens harpikser og tanniner og andre robuste smakskomponenter. De virker sikkert preserverende, men er neppe smaksvennlige. I den amerikanske varianten er det primært de unge skuddene man ønsker å bruke. De er vitaminrike og velsmakende. At ølet sies å smake godt, må balanseres mot at proviant på lange skipsreiser ikke akkurat var berømt for sin kulinariske høyde. Versjonen i avisen kokes det inn til et konsentrat som i praksis er et preserveringsmiddel som kan tilsettes øl, og det er en bruksmåte jeg ikke har sett før. Strengt tatt er ikke dette øl. Ikke er det malt i ekstraktet, og ikke gjæres det.

Ølet har vært monitorert det over tre år, og det har vært på en «Søeudferd» med minst 3 måneder i «den stærkeste Soelhede». Det betyr at dette ikke var noe hobbyprosjekt, men en seriøs uttesting. Kanskje var dette en tur til De danske jomfruøyene i Vestindia? Kanskje finnes det logger og data ennå bevart i de danske marinearkivene? Eller kanskje brant bryggeloggene opp sammen med den vakre gildehallen til det kjøbenhavnske bryggerlauget under britenes terrorbombing og nedbrenning av store deler av den dansk-norske hovedstaden, det såkaldte Flåteranet, bare få uker etter at denne artikkelen stod på trykk.

Det er også veldig tydelig at fokuset er på ølets holdbarhet, ikke dets eventuelle virkning mot skjørbuk. Det er ølets surning som er fokus. Øl surner når det kommer til eddiksbakterier og oksygen. For å unngå det kan man oppbevare det lufttett eller brygge det sterkt nok. Flasker er nok lufttette, men er upraktisk om bord. Kjempestore fat à la de engelske porterfatene minimaliserer oksygenlekkasjen gjennom treverket, fordi volumet øker i tredje potens, mens volumet bare øker i andre potens. Men også dette er upraktisk ombord. I tropeheten vil prosessene gå fortere og aksellererer så snart et fat er åpnet.

Legg forøvrig merke til avslutningen, der det står at om litt av dette furukvistekstraktet tilsettes vann og så kokes, så blir det hele sundt og godt. La meg tippe at her er det kokingen av vannet som gir den største desinfiserende effekten.

Det sier vel også sitt om ølet og dets smak at prosjektet tilsynelatende ikke ble videreført. Forøvrig stod Danmark-Norge uten noen flåte etter Flåteranet, så man hadde vel andre prioriteringer enn øl til flåten.

Nyheten om dette ølet har nok vært fyllekalk for Adresseavisen – det står på sistesiden sammen med litt befolkningsstatikk og en beretning om tre hus og en drektig ku som brant ned i landsbyen Store Ladager på Sjælland. Adresseavisen hadde dengang fire sider, og hadde man ikke nok stoff, fikk man skrive av litt fra andre aviser … dengang som nå.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-01-26

Ølbutikkene kommer!

Ølbutikkene kommer … og det ser ut til at det er mange av dem. Det er en utvikling jeg bejubler, og som jeg tror har potensiale til å sette øl-Norge på hodet, og til og med flytte store deler av forbruket og produksjonen ned under 4,7%-grensa.

Strengt tatt forsvant ølbutikkene aldri fullstendig. Frem til sterkølet ble flyttet til Vinmonopolet 1. mars 1993 var det et endel ølbutikker, ikke bare i grisgrente strøk med ølmonopol, men også i byene. Men da bokkøl, juleøl og eksportøl forsvant, ble det tilbake et for magert næringsgrunnlag i pils og bayer i byene. De fleste spesialbutikkene for øl forsvant, med mindre de kunne kombinere med brussalg eller de hadde et kommunalt ølmonopol.

Det fantes til og med en egen medlemsorganisasjon for ølbutikker – Norske øl- og mineralvannutsalg (NØMV), selv om det ser ut som de først ble opprettet sensommeren 1992 da det kom på tale at sterkølet skulle inn på Polet. Bryggeriforeningens direktør, Odd Einar Foss-Skiftesvik uttalte til Aftenposten 20. november at det dreide seg om 160 ulike spesialutsalg for øl som typisk var familiebedrifter med 4-5 ansatte. Totalt var det rundt 1800 ølutsalg, men det omfattet også dagligvarebutikkene. Det var visst ikke alle som meldte seg inn i NØMV, for foreningen fikk visst bare rundt 30 medlemmer, og den ser ut til å ha dødd ut etter sommmeren 1993.

Men nå er ølbutikkene på fremmarsj, og få synes bedre om det enn meg. Jeg har gjennom årene pådratt meg mange ølnotabiliteters vrede ved å kritisere monopoliseringen av salgsleddet for sterkøl. Jeg har gjentatte ganger tatt til orde for at sterkølet burde tilbake i butikk – eller i det aller minste at pol-grensa burde tilbake til det gamle skillet ved 7,0%. Ikke bare klarer andre land å holde liv i ølbutikkene sine, men det synes som deres eksistens dytter dagligvarebutikkene i retning av å holde et bedre utvalg.

Nå fløt kanskje ikke Norge over av gode ølbutikker før 1992, men de fantes – selv i et marked med relativt få varer. Det har skjedd mye med både butikker og vareutvalg siden den gang, også for andre varer enn øl. Jeg mener det er god grunn til å tro at ølbutikkene hadde kommet langt fortere og sterkere dersom de ikke hadde stanget hodene opp mot polgrensa på 4,7%.

Et nesten unisont øl-Norge har sett på Polordningen som en Guds gave til øldrikkere og det aller beste som har hendt øl siden humla ble introdusert. Jeg har kritisert ordningen for å være treg, byråkratisk, sidrompa og fordyrende, og jeg følt meg nokså ensom i den kritikken.

Men det aller verste med polordningen er at den virker ekskluderende. Den er så bysantisk at det hovedsaklig er de som er «innafor» som forstår den. Dermed virker den understøttende for de som allerede er en del av øl-økosystemet, mens den virker avskrekkende for nye aktører. Den skaper behov for et mellomnivå av apparatjik som kan navigere i skrevne og uskrevne regler og prosedyrer. Polordningen og reklameforbudet er det kommersielle øl-Norges beste vern mot å miste stålkontrollen over hjemmemarkedet.

Men opp til 4,7% er det nesten fritt frem, i hvert fall i teorien. Generelt var det slik at man måtte ha fullt vareutvalg for å få lov til å selge øl. Bakgrunnen for dét har vært at man ikke ønsket ølsalg i kiosker og bensinstasjoner – selv om det virker som disse nå har mer dagligvare enn de har sitt historiske vareutvalg. Dermed er småbryggeriene henvist til dagligvarekjedene, som det ikke akkurat er lett å forhandle med.

Man har tidligere tenkt på ølbutikker som en syndens bule der man kassevist pusher rusmidler på svake sjeler; men tanken på en ølbutikk som en high-end spesialbutikk à la delikatesseforretning er nå langt på vei akseptert.

Utrolig nok: selv med 4,7%-begrensningen og selv uten volumsalget av lys lager klarer ølbutikkene tilsynelatende å gjøre det godt. Litt av bakgrunnen er at de har lagt hodene skikkelig i bløt for å finne de gode og interessante 4,7%-ølene og de alkoholsvake øltypene, også de av utenlandsk opphav. En annen medvirkende årsak er at det er gjennom disse butikkene at breddeutvalget fra de virkelig små kanaliseres, snarere enn gjennom Polet. Det er ingen liten bragd å overleve under 4,7%, for ølet ser ut til å trives best rundt 5-7%, men det virker som ølbutikkene trives.

Dagligvarebransjen har vært med på utvalgskjøret en stund, men det er en illusjon å tro at de vil ta det helt ut. For dem er logistikk og distribusjon og et «greit nok» varespekter viktigere enn et maksimalt utvalg. Dette gjelder for andre varegrupper, like mye som det gjelder for øl. Dagligvarebransjen har etterhvert kommet seg forbi misforståelsen av at øl er pilsner, men de kommer aldri dithen at de vil ha et ekstremt utvalg bare fordi det er kult eller spennende. Skal du inn i dagligvare må du være stor, eller i det minste under en stor aktørs beskyttende vinger. I ølbutikkene derimot, er det rom for det aller meste.

Jeg utbasunerte at Polet burde bort, eller i det minste at sterkølet burde ut fra Polet. Det ble møtt med kommentarer à la Er det lissom REMA-1000 og de andre som da skal selge oss spesialølet? Neida, svarte jeg, det er ølbutikkene. Oppfølgingsspørsmålet kom raskt: Hvilke ølbutikker? Utenom de kanskje de aller største byene finnes det ikke noe marked for noen ølbutikker.

Vel, nå ser vi ølbutikkene etablere seg. Først kommer de i de store byene, men etterhvert også i de små og på andre mindre steder. De drives av folk med langt mer ølkompetanse og ølinteresse enn den vanlige polansatte. De har et utvalg som går utenpå det normale polutsalget.

For Polet burde dette være en aha-opplevelse. Selv om de behandlet ølet temmelig stemoderlig i mange år, så kom de luntende etter da de så at folk allikevel bokstavelig talt stod og tørstet etter å kjøpe spesialøl. De siste par årene har til og med ølet blitt flyttet ut av den notoriske plassering på bortsiden av det innerste mørke hjørnet. Ølet har etterhvert okkupert tallrike sider i Vinbladet. I et par butikker er faktisk øl noe av det første jeg støter på når jeg kommer inn i butikken idag. Slik var det sannelig ikke før.

Ølets suksess er ikke Polets fortjeneste, for det har vært en kundedrevet prosess. Når øl har blitt kult, er det imidlertid ikke bare Polet som har reagert, for nå kommer også ølbutikkene. I dem er det mange foroverlente personer med digert kontaktnett, og de bygger opp merkevarer for øl – merkevarer som Polet ikke engang kan selge. For den 4,7%-grensa som har trygget Polets enemark for det sterke (les: interessante) ølet er samtidig et hinder for at Polet kan konkurrere om den andelen av ølet som kanskje er i sterkest vekst: spesialøl i session ale-styrke.

Polet har sovet i timen og våknet først opp på et faderlig sent tidspunkt. Nå mister de salg etterhvert som forbruket av vin og brennevin synker. Vindrikkende sekstitalls-hippier blir pensjonister og maltwhiskydrikkende thirty-somethings blir ansvarlige foreldre. Ølet er varegruppen som det er mest upraktisk å ta med fra harryhandel eller tax-free'en på Gardermoen. Eksplosjonen i ølsalget var det som skulle redde Polets evig jevne salgsøkning gjennom den neste generasjonen.

Herifra går det bare én av to veier, for jeg tror ikke på noen status quo i denne saken. Enten spiser spesialbutikkene markedsandeler fra polene, spesielt dersom polgrensa økes til 7,0%. Eller så klarer man å underminere spesialølbutikkene med et statlig krav om dagligvareutvalg eller ved å senke polgrensa til 2,5%.

Hurra for ølbutikkene! Endelig er ølet tilbake der det hører hjemme: i spesialforretninger som bryr seg om smak og kvalitet og håndtering av ølet, og som har betjening som kan rådgi kundene. Det er ikke dermed sagt at alt er rosenrødt, men det er et riktig skritt på veien.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-01-25

To typer ingefærøl

Jeg har tidligere nevnt at dagens ingefærøl er temmelig forskjellig fra det som ble solgt som ingefærøl på slutten av 1800-tallet. Og så snublet jeg over en avisannonse som til fulle dokumenterte at man brygget ingefær i engelsk stil etter gammel oppskrift, samtidig med at man også laget dagens brune ingefærøl – eller -brus.

Annonsen er for E. C. Dahls i 1914. Det vil si, det er deres landhandler og bryggeriagent Ole Mariussen i Hemnesberget som annonserer for ølene han er agent for. Like under er det tilsvarende annonse for Kristoffer Jacobsen, også han landhandler, samt agent for Aktiebryggeriet i Trondhjem. De to bryggeriene konkurrerte i sin region, slik det var vanlig i kartell-tiden – tidsånden tro var agentene oftest ene-agenter for sitt bryggeri.

Annonse for blant annet ingefærøl
Annonse for brun/amerikansk og hvit/engelsk ingefærøl fra Nordlands Avis, 1. desember 1914.

Det er flere ting å lese utfra disse annonsene. Man hadde de tre klassiske øltypene pilsner, bayer og bokk, men også lettøl-variantene av dem som ble innført i 1913, nemlig landsøl, bjor og mungåt. Av disse var det bare landsøl som hadde noen varig suksess. Disse annonsene ble gjentatt i Nordlands Avis i mange år fremover fra 1913, selv om innholdet ble justert etter hva som var lov å selge.

Men fokus for denne postingen er at E. C. Dahls annonserer to typer ingefærøl. Det er en engelsk type som er hvit, og en ameriansk type som er brun. Den brune, amerikanske typen er trolig den vi fremdeles kjenner som dagens ingefærøl, og som mer korrekt kan beskrives som en ingefærbrus. Den lages av ingefær, vann, sukker og tilsatt kullsyre, samt trolig litt konserveringsmiddel og farge.

Det hvite, engelske ingefærølet må ha vært det tradisjonelle gjærede ingefærølet som gjæres på «ingefærølplanten» (GBP), en symbiotisk kultur av en gjærsopp (Zagosaccharomyces florentinus) og en melkesyrebakterie (Lactobacillus hilgardii). Jeg har tidligere blant annet skrevet om dem her og her. Et kjennetegn for dette ingefærølet er dets blekt melkeaktige, hvite farge. Man starter gjæringen med vann, sukker og saft fra ingefærroten, og det gir blandingen en svakt disig, lysebrun farge. Men etterhvert som gjæringen kommer i gang, blir blandingen mer tåket, som uttynnet melk. Det nytter lite å la den stå for å klarne. Hva det er som gir denne fargen vet jeg ikke, men når E. C. Dahls annonserer for hvit, engelsk ingefærøl, er jeg ikke i tvil om at det dreier seg om den opprinnelige ingefærølet gjæret med GBP.

Hvor lenge holdt tradisjonen med hvit, engelsk ingefærøl seg? I en annonse fra 1976 annonserer Dahls for produkter fra Schweppes. Ved siden av hovedproduktet Grape Soda har de også typene Bitter Lemon, Tonic, Soda og Ginger Ale. Det er oversettelse kun på den siste, og den er gitt som «amerikansk ingefærøl». Jeg sanser at man ønsket å presisere at det var den brune brus-typen, ikke den engelske gjærede typen. Under vises en detalj fra denne annonsen, der også flaska med Schweppes Ingefærøl med svart etikett er synlig.


Utdrag fra annonsen i Adresseavisen fra 18. juni 1976, som viser flere varianter av Schweppes mineralvann, deriblant et med navnet «Ginger Ale» som E. C. Dahls finner det nødvendig å opplyse om er en amerikansk ingerfærøltype.

Hva en Ingefær-Bokøl er, vet jeg ikke. Om jeg skal tippe, vil jeg tro det var en slags cross-over mellom vørterøl og ingefærøl.

Det er egentlig ganske overraskende å se at industribryggeriene for rundt hundre år siden opererte med SCOBY-kulturer, «mixed fermentations» og gjærsorter som hverken var over- eller undergjær. Vi har alltid lært av industribryggeriene gjorde bryggingen kjedelig og tysk. Men her er ett av flere «sprell» som bryggeriene gjorde før 1930-tallet.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2016-01-17

Nissens bygårdsbryggeri

Når man i norske byer brygget på 1700-tallet var det i lokaler som kunne variere fra et kjøkken til en liten håndverksstue. Det er faktisk bevart et slikt bryggeri på Sverresborg Folkemuseum – de forteller bare ikke de besøkende om det, så du må selv vite hva og hvor du skal lete.

Hans Nissen var kjøpmann i Trondheim slutten av 1700-tallet. Han var bror av Martinus Nissen som startet Adresseavisen. Det som gjør Hans Nissen interessant, er at gården hans ble stående nærmest urørt i 100 år etter hans død i 1807, og visstnok også endel år før det. Han var barnløs, og gjennom barnløse slektninger og husholdersker ble huset passet på, men aldri renovert. Det var en vidunderlig tidskapsel, men ble dessverre ribbet for inventar før Folkemuseet fikk overta bygningen. I det minste har man heldigvis bevart bygningen og i ettertid klarte man å samle litt av inventaret samt å supplere med tidstypisk inventar.

I huset var et typisk 1700-talls husbryggeri, lagt i relasjon til et «grovkjøkken» eller størhus.

peisen i kjøkkenet i Nissengården
Peisen i grovkjøkkenet i Nissengården, bryggepanna sees til høyre, og ilegget for ved kan skimtes nede i peisen.

Grovkjøkkenet domineres av et digert, oppmurt ildsted, en stor peis med mulighet for å henge gryter over ilden. Baksiden av peisen har en innmurt bakerovn. Til høyre for peisen er det oppmurt en rund konstruksjon, inntil peisen. Inni peisen er det et mindre hull for å legge i ved inne i den runde konstruksjonen. Over bakerovnen er det en stor flate som kunne brukes til å gjære deiger, eller til å tørke malt. Den runde konstruksjonen er for å koke øl. Den har opprinnelig hatt en koppergryte – en bryggepanne – satt ned i hullet, men har har nok forsvunnet på grunn av metallverdien. Konstruksjonen er kjent fra en rekke gamle bryggerier, både på tegninger og i overlevende bygningsdetaljer.

grovkjøkkenet i nissengården grovkjøkkenet i nissengården
Til venstre, grovkjøkkenet/bryggeriet i Nissengården, legg merke til de overbygde lukene for kunne frakte varer rett inn til og ut av kjelleren; til høyre den oppmurte konstruksjonen som selve bryggepannen var satt ned i, bygget inntil peisen med ilegg av ved inne i selve peisen – tørkehylla sees i bakgrunnen.

Et tilsvarende kjøkken på Dansk Landbrugsmuseum ved Estrup herregård i Gml Estrup er nesten identisk. Det er speilvendt, men ellers funksjonelt helt likt.

grovkjøkkenet i Gml Estrup
Tilsvarende kjøkken ved Dansk Landbrugsmuseum i Gml Estrup, den oppmurte konstruksjonen på venstre side er knyttet til ølbrygging.

Hvordan ville bryggeriet i Nissengården fungere? Vel, det er selvfølgelig ikke komplett. Først og fremst mangler det trekar for mesking. Deretter mangler kopperkjelen, dvs kokekaret. Man ville ha mesket i et trekar, tappet av ukokt vørter og helt det opp i kokekaret, kokt det og tappet det på fat. Kanskje helte man tilbake i meskekaret og primærgjæret der, eller man tappet direkte på fat og tilsatte gjær når temperaturen ble lav nok.

grovkjøkkenet i nissengården grovkjøkkenet i nissengården
Til venstre, ilegg for ved for bryggepanna ifra peisen; til høyre oversiden av bakerovnen, med tørkehylle egent for blant annet malt.

Malting kunne man også drive med. Malten måtte støpes og groes et annet sted, men kunne tørkes på toppen av bakerovnen i karmer – en konstruksjon som er veldokumentert som malttørke rundt på gårdene.

Man kunne vel brygge med koking av 30-40 liter om gangen – men det var mulig å brygge større batcher om man tappet flere runder av mesken og kokte 2-3 runder med tappinger over én dags brygging.

Brygget Hans Nissen eller andre beboere i dette huset for videresalg? Det er fullt mulig. Nissen drev krambod, som også er tatt vare på. Det er bokstavelig talt et hull i veggen, nærmest en kiosk. Utfra annonser i Adresseavisen vet vi at han solgte brennevin, vin og mjød. Han solgte også ølglass. Men det er ikke dokumentert at han solgte øl, eller at han brygget øl for salg. Dog er husbryggeriet hans av en karakter som typisk kunne brukes for husbrygging for salg.

fasaden til Nissengården
Fasaden til Nissengården. Selve gården strekker seg langt bakenfor den fasadebygningen som vender mot gata, hvilke kan sees på tømmerveggen på venstre side. Opprinnelig har den fortsatt videre i en brygge/lagerhus med fasade mot sjøen. Luka i kramboden er også synlig.

Nissengården skriver seg tilbake til 1720-tallet. En hvelvet kjeller som dette kjøkkenet er bygget over sies å være fra et tidligere hus, og kanskje er også peiskonstruksjonen gjenbrukt. Kjelleren må ha vært ypperlig til å oppbevare øl. Om det stemmer at dette sammer fra et tidligere hus, så må vel dette være fra 1600-tallet. Det er lett å tenke seg at det kan vært ett av de mange små husbryggeriene som fantes.

En slik konstruksjon var verdifull. I eiendomsannonser fra 1800-tallet er de hyppigste argumentene fra selger at gården ligger ut mot en stor gate, at det er så-og-så mange kakkelovnoppvarmede rom, at det er så-og-så mye uthus og lagerrom – og at det hører til bryggerhus eller størhus. En annonse fra 1839 kan eksemplifisere: Tilkjøbs. Min iboende [bygård med blant annet] Størhus med bagerovn og indmuret Bryggepande paa 2 Tønder. […] Hans Larsen Det er nettopp en slik bakerovn og bryggepanne som vi kan se i Nissengården, eller rettere sagt innmuringen, ikke bryggepanna.

En tønde er enten et rommål på 144 liter, eller et arealmål på rundt 4 mål, visstnok arealet som trenger en tønde såkorn. Imidlertid finnes det også en særlig trøndersk tønde på 86 liter ifølge Norsk forlishistorisk forening, samt en øl-tønne på 131 liter. Uansett er bryggpannen til bryggeriet i Nissengården mindre enn en tønne, og nærmere en kvart eller en halv.

Hvem brygget, sånn generelt? Det kunne være enker som brygget for sitt livsopphold. Det kunne være koner eller håndverkere som spedde på familieinntekten. Det kunne være vertshusholdere. Det kunne være sesongarbeidere som brygget utenfor sesongen. Det kunne være borgere som del-finansierte tjenestefolk ved at de også lot dem brygge. Vi tidligere har sett at i Bergen kunne brygging være en hovedgesjeft, men i resten av landet var det nok ofte en bigeskjeft eller noe man «falt tilbake på».

Kan vi være sikre på at denne konstruksjonen ble brygget på, dvs at den ikke var til noe annet? Det er mangt og mye der man kan trenge å koke en stor mengde væske. Under vises ulike gamle bilder av bryggerier, der nettopp en slik oppmurt kjele med ilegg av ved gjennom en mindre åpning er gjennomgangstema. Brygging er helt klart et dokumentert bruksområde for den.

Bryggepanne Bryggepanne Bryggepanne Bryggepanne Bryggepanne Bryggepanne

Om du besøker Sverresborg Folkemuseum, er Nissengården og husbryggeriet der verd et besøk. Konstruksjonen du ser der, er nok en kopi og ikke en fungerende peis, og den er preget av tidens tann. Den er bygget i murpuss utenpå en rekonstruert ramme for å vise peisens plassering i bygget. Det er ikke markert eller beskrevet på noen måte som bryggeri, og det er ikke alltid at det huset er åpent. Det er kramboden og finstua som primært fremvises av Nissengården. Men om den er åpen og du får gå et par rom innover, så står du i et 1700-talls husbryggeri.

Det er kanskje til og med den eldste bevarte, dokumenterbare ølbryggeinnretning i Norge?

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Slett ikke eldst - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/1/17 23:29:33
"Ølbryggeinnretning" er temmelig bredt, så det kan ikke Nissengården skryte på seg. Det er nok en god del hus for malttørking som er eldre i Norge. Gjærstokken med 1621 risset inn i bunnen er nok også eldre. For ikke å snakke om bryggesteinene tilbake til 500-tallet som fortsatt er bevart. Og malttørkeovnene fra 400-tallet fra Egersund. Osv. :)

2016-01-16

Moslings bryggeri

Også før E. C. Dahls bryggeri og før L. Schreiners Bryggeri fantes det bryggerier i Trondheim. Ett av dem var M. Moslings bryggeri som var i drift i hvert fall så tidlig som slutten av 1830-tallet.

Moslings bryggeri var opprinnelig et brenneri, men siden et brenneri basert på malt i prinsippet er et bryggeri med et ekstra ledd for destillering, så er det lett å konvertere det til et bryggeri, eller å drive en dobbeltdrift.

Idag tenker vi ofte på norske brennerier som tradisjonelt drevet på poteter, men det var ikke alltid slik. Poteten er en relativt ny vekst i Norge. Dens seier innen spritbrenning er hovedsaklig knyttet til at man får mer alkohol pr kvadratmeter åker med potet enn med bygg. På 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet var bygg den normale råvaren for spritbrenning – liksom den fremdeles er med skotsk whisky og nederlandsk genever.

Mosling drev nettopp en slik dobbeltproduksjon, med salg av sprit og øl. Hans brenneri-bryggeri lå litt utenfor byen. Vi vet at det var et brenneri vest for sentrum, nede ved Nidelva mellom Ila og Marienborg, og ett øst for byen på Lade. Disse er beskrevet i en oversikt i Trondhjemske samlinger, 2011 av Ivar Stav: Berusende bygningshistorie – hus for øl og vin, brennevin og gjær. Destilleriet på Ila er gjort rede for og var neppe Moslings, men Stav fant ikke hvem som drev destilleriet på Lade. Kanskje var det Moslings brenneri? Dog må det sies at Stav fokuserer på tiden etter 1855.

Her skal vi skal følge bryggeriet igjennom endel annonser og forsøke å se hva det kan fortelle oss om bryggeriet. Jeg har tidligere nevnt Moslings bryggeri i en oversikt over bryggeritilstanden forut for at Schreiner begynte å brygge.

Den 17. januar 1839 annonerer han Dobbeltøl à 6 sk pr. Bouteille sælges af M. Mosling. Dobbeltøl er en øltypebetegnelse som viser slektskap med belgisk dubbel, tysk dobbeltbock, og britiske XXB. Det er kort og godt en kvalitetsbegnelse som viser at noe var bedre enn en annen vare. I seg selv er dobbeltøl ikke en øltype, men en kvalitetsrangering. Prisen på 6 skilling pr flaske ligger godt over de normale 3-4 skilling som var gjengs flaskepris for «vanlig øl». Flaskene var helflasker på rundt 70cl.

M. Mosling het egentlig Marcus Gabriel Andreas Mosling. I folketellingen i 1865 er han angitt som M. G. A. Mosling. Det sier trolig litt om hans pondus og status at ble folketelt med initialer – hvilket ikke ble alle forundt. Han var da også tidligere Stadshauptmand, hvilket betyr kaptein for borgerbevæpningen. I 1865 er han angitt som overfavnsetter, en annen tittel som ikke lenger er relevant, dvs sjef over de som kontrollerte og målte ved som ble ført til byen for salg. I 1839 var han rundt 28 år og ung og fremadstormende.

Mosling annonserer den vanlige øltype den 7. mai 1839: Godt Øl til 4 og 3 sk pr. Bouteille, i ankerviis billigere, samt Kandeøl til 3 og 2 sk udsælges fremdeles fra mit Bryggerie. M. Mosling. Det er litt usikkert om Kandeøl her refererer til at ølet selges billigere når kjøperen selv kommer for å få tappet det på sin egen kanne, men det kan også være en varebetegnelse synonymt med Husholdningsøl eller pottøl.

Like under denne annonsen har han enda en annonsering: At Mad. sal. Fermann fra i Dag har Udsalg af overnævnte Ølsorter fra mit Bryggerie, tager jeg mig herved den Frihed at bekjentegiøre for dem, der paa Grund av den lange Vei ei hidendtil har kundet unde mig deres Næring. M Mosling.

Enkefru Fermann kommer så med sin egen annonse like under: I Henhold til Hr. Distillateur M. Moslings Avertissement i sidste Adresseavis, anbefaler jeg herved mit Detaille-Utsalg af diverse Ølsorter fra hans Bryggerie; ligesom jeg og udfører Bestillinger på Leverancer i større Partier, saasom til Skibsbrug ec. Enhver Søgning modtages med største Erkjendtlighed K. M. sal. Fermann.

Utfra dette kan man lese at destilleriet hans lå et lite stykke fra byen, men ikke lengre enn at han tross alt annonserte for bryggeriutsalg i både flasker, kander (det som vi idag ville kalt growlers eller medbrakt emballasje) og på fat.

Madam K. M. sal Fermann er enke etter en Fermann, og hun har tydeligvis fått agentur for salg av Moslings øl. Vi kan også lese at han brygger «diverse Ølsorter», av hvilke vi har sett at han annonserer for dobbeltøl og Godt-Øl og muligens Kandeøl. I en annonse fra en småbrygger fra samme tiden annonseres det øl med tredelt prisdifferensiering: 6, 4 og 2 skilling pr flaske. Prismessig tilsvarer det Moslings dobbeltøl, godtøl og kanneøl.

Forretningene til enkefru Fermann har nok ikke gått så bra. For allerede 18. juli 1839 annonseres det møte rundt hennes bo. Såvidt jeg forstår, er hun ikke død, og hun har formodentlig gått konkurs. Senere den 5. november står det en annonse fra en Pet. Chr. Fermann som hadde flyttet til enkemadam Fermanns «forrige Gaard» og stedfester den til hjørnet av Krambodgaden og Strandgaden (idag Olav Tryggvasons gate), det vil si krysset ved inngangen til dagens Nova Kino. Kjøpmannen fører blant annet amerikansk og braunschweiger-humle, samt alt fra kanonkrutt, via brevlakk, til japansk soya og «fiin Portoricco Caffe». Faktisk dukker amerikansk humle hyppig opp i annonser i Trondheim, og må indikere en signifikant eksport av humle fra USA på første halvdel av 1800-tallet.

Det er litt interessant at Mosling den i 23. juli annonserer: Nogle Kander god Opgangsgjær kan hver Uge erholdes tilkjøbs hos M. Mosling. Annonsen kommer halvannen uke etter at Mosling giftet seg. Det er lett å mistenke at oppgangsgjær er overgjær. Men dette er tross alt 1839, og man skulle tro at undergjær var en irrelevant vare. Dette er flere måneder før tidligste datering av brygging hos Schreiner, som er den første som brygget med undergjær i Trondheim. Derimot brukes «oppgang» som synonym til heving under baking, og det er mulig «opgangsgjær» kort og godt betyr bakegjær. Det var vissnok en akseptert sannhet brennerigjær var bedre enn bryggerigjær for baking – selv om brenneriene brukte bryggeriene som kilde for sin egen gjær.

Den 22. august annonserer Mosling for brenneri-delen av sin geskjeft: M. Mosling udsælger Rosen-, Orange- og Citron-Liqueur saavel paa hele og halve Flasker som i potteviis og mindre Maal. samt: utsælger fiin Perfico queru a 72 sk pr. Pot. På ølfronten har han fått ny agent inne i Trondheim, og det annonsereres i samme nummer: Øl à 4 og 3 sk pr Flaske, 3 og 2 sk pr Kande, fra M. Mosling Bryggerie, sælges ved M. Bangs Enke. Mosling har forøvrig også fått konkurranse, da E. Selsbak to avisutgaver senere annonserer sin egen Rosen-Liquer til 3 Ort 8 skilling pr potte. Det er vel råsprit krydret med rosenblader som det er snakk om. Roser var i blomst vel en måneds tid før dette, så det var neppe snakk om vellagret sprit. Her ser vi forøvrig at «Kande» brukes som om det kun var en differensiering i emballasje, det vil si at det er snakk om to øltyper og en skillings lavere pris på kanne enn på flaske. Men merk at ingen av disse to øltypene kan tilsvare dobbeltølet han annonserte i januar.

Moslings brenneri har flere typer spritvarer. Den 24. september annonserer han Karve-aquavit no. I og II, samt Hægbæraquavit og jægereleksir. Idag misoppfatter vi kanskje «aquavit nr 1», for det var trolig en kvalitetsdifferensiering, og det var vanlig blant destilleriene å ha både en nr. I og en nr. II.

Mosling har også en annonse i 19. desember der han blant akevitter og likører også tilbyr: … Øl, der ikke er bittert, men godt og velsmakende, paa Bouteiller 4 og 3 sk, – paa Ankere, færdigt til Brug, à 54 og 36 sk sælges af Undertegnede. NB Naar Ankere eller større Foustager tages, bringes Samme Kjøberen i Huset. M. Mosling. Utfra tidfestingen er nok dette ment som en juleannonse av den typen det var rikelig av den siste uka før jula. Om vi tolke det som en julefokusert annonse, gir det mer mening at det presenteres som ikke bittert, siden det gjennomgående trekket ved juleøl på 1800-tallet synes å være at det skulle være godt og fyldig og søtt. Fokuset på fat er også typisk, da det virker som mange familier kjøpte seg et ølfat for julehøytiden.

Den 26. mars 1840 annonserer han: Bestillinger av godt Øl, saavel stærkt, som simpelt Huusholdningsøl, modtages af M. Mosling. og lengre nede på samme side: Øl, udmærket godt, à 3 og 4 sk pr Bouteille, samt på Foustager og i kanderviis til forhen averterede Priser, sælges af M. Mosling. Her er henvisningen til at det selges «kanderviis» utvetydig en henvisning til hvordan ølet selges med hensyn til volum og emballasje, ikke type.

Likevel ser vi at det brukes følgende benevnelser for øltypene: godt øl, dobbelt-øl, sterkt og simpelt husholdningsøl. Utfra konteksten her må det dreie seg om fire ulike typer eller kvaliteter av øl. Utfra prisene er ingen av de tre som nevnes i samme setning det samme som dobbeltølet.

Kan vi være sikker på at M. Mosling faktisk er Marcus G. A. Mosling? Ja, det mener jeg. I en annonse 7. desember 1839 oppfordrer han: De, der maatte være i Besiddelse av tommer Ølankere, mig tilhørende (Bogstaverne MGAM ere indbrændte paa den ene Bund), anmodes om snarest mulig at tilbagesende mig Samme. M. Mosling. I 1872 er han forlover i et bryllup og er angitt som ølbrygger. Han er riktignok ikke ført opp med det i folketellingen, men de har formodentlig valgt å føre ham opp med hans offisielle verv, fremfor å koble han til en bedrift han eier.

Martin Andersens database over bryggerier og etiketter nevner Einar Mosling bryggeri som er stedfestet til Namsos og datert frem til 1880. Er dette en sammenblanding? I folketellingen fra 1865 er det en Einar Mosling som er handelsmann i Namsos. Han er født ca 1823 i samme prestegjeld som M. Mosling, men altså tolv år yngre. I folketellingen for 1875 er han gitt tilleggsbeskrivelsen ølbrygger i tillegg til å være handelsmann og losoldermann. De er muligens brødre. Kanskje har lillebror som sekstenåring vært involvert i driften og lært å brygge i Trondheim før han flyttet til Namsos?

Uansett må M. Moslings bryggeri og brenneri ha hanglet videre noen tiår, siden han er angitt som ølbrygger så sent som i 1872. Det er lite som er kjent om bedriften, og det synes ikke som de har satt noen særlig dype spor etter midten av 1800-tallet. Men i 1839 virker det som de var relativt store i Trondheim. Det er mange andre som annonserer øl til salgs, men ingen av dem bruker begrepet «bryggeri» om virksomheten sin. Var han en arbeidende ølbrygger og destillatør, eller eide han en bedrift med ansatte som stod for driften? Det er ikke godt å si. Han ligger helt i overgangen der øl går fra å være håndverk og «hjemmeindustri» til å bli fabrikk-industri.

Samtidig er det fristende å anta at Moslings bryggeri er en direkte sideeffekt av frislippet av spritbrenningen i 1816. Det gav en enorm eksplosjon i spritbrenningen, og drepte nesten ølbryggingen. Men samtidig lå brenneriene så tett opp til ølbrygging rent teknisk at da reaksjonen kom i form av avholdsbevegelsen (som i utgangspunktet var en måteholdsbevegelse), kunne man omstille produksjonen til øl på 1830- og 1840-tallet. Men røttene til disse «storbryggeriene» lå i spritbrenningen – og forresten var de store bare i forhold til enkemadammer og vertshusholdere. I forhold til neste fase av norsk bryggerihistorie – de tyskinspirerte bayer-bryggeriene med undergjæring – var de egentlig litt små.

Til slutt må det nevnes at disse gamle avisene er fulle av vidunderlige og tidsbeskrivende notiser: på senvåren var den store saken at det var falske 5-speciedaler-sedler i omløp. Måneden etter var det Skydeforeninges klappjakt på ulver som skulle organiseres. Utpå høsten etterlyses Ole Høiland – som muligens fremdeles har rekorden for innbruddstyveri hos Norges Bank. Høilands flukt fra Akershus festning og nedover Sørlandskysten følges ivrig i pressen. Om sommeren meldes blant de tilreisende at en prøyssisk grev løytnant Bismarck er ankommet fra Stockholm, muligens den senere tyske jernkansleren.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Angående Einar og Markus Mosling - lagt inn av Bernt - 2016/1/18 22:20:42
Atter et spennende historisk dypdykk og flott presentert!

Markus og Einar ser ut til å være brødre, ja, selv om det er 12 år mellom dem. Begge er født i Børsen / Børsa i Skaun, Sør-Trøndelag, og på geni.com listes de som sønner av Abraham Drejer Mosling:

http://www.geni.com/people/Abraham-Mosling/6000000031785391006

De to ser ut til å ha drevet hvert sitt bryggeri, henholdsvis i Trondhjem og i Namsos. Markus var naturligvis først ut, allerede i 1837 eller 1838, og var som du påpeker veldig aktiv med annonser for sitt øl og brennevin på slutten av 1830-tallet. Den første annonsen jeg har klart å finne er for hans dobbeltøl 13.mars 1838. I 1840 folketellingen står han forøvrig oppført med bosted "Dronn.gd" og stilling "Destillatør":

http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/dp/person/pd00000003107247

Så det var nok hans hovedgeskjeft i 1840. Jeg mistenker at Markus var en aktiv annonsør et godt stykke ut på 1840-tallet, men dessverre er det et nesten syv år stort hull i Digitalarkivets kopier av "Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger". Men 1847-årgangen er ganske komplett og der dukker det opp annonser for en ølhall M. Mosling har åpnet og for både gjær og øl fra hans bryggeri. I 1850 ble Markus Mosling stadshauptmann og det kan være da han trappet ned eller helt sluttet med øl- og brennevinsproduksjon, jeg finner ihvertfall ikke flere annonser for slike produkter etter 1850. Markus Mosling står i 1875 oppført som "Forstander for Kleists Legat" og "Oversætter", så han drev neppe med brygging på dette tidspunktet. Fem år senere gikk han forøvrig konkurs og i 1883 døde han av lungebetennelse.

Lillebror Einar ser ut til å ha startet som kjøpmann i Namsos en gang før 1860, han står oppført som kjøpmann både ved dåpen til sin første datter i mars 1863 og under folketellingen i 1865. Men rundt 1870, pluss minus noen år, må han ha åpnet et lite bryggeri siden han i 1875 listes som ølbrygger i folketellingen. Men dette bryggeriet var neppe i drift særlig mer enn ti år før han forlot Trøndelag til fordel for konas blide sørland. I 1885 var han og familien bosatt i Kragerø hvor han ble boende til sin død i 1904.

2016-01-11

Kjøling av Corneliusfat

Tenk deg at du er hjemmebrygger med et Corneliusfat som du skal servere. Det holder 20°C, men det skulle ha vært 10°C. Hvordan kjøler du ned dette ølet raskt og effektivt?

Det er essensielt tre strategier, kjøle innenfra, kjøle ned via overflaten, eller kjøle ned ølet etterhvert som det tappes.

Den første strategien er trolig mest effektiv, men har også størst potensiale for infeksjon. Varmekapasitet til øl er sammenlignbart med vann, som er 4,2J/g/C. I praksis trekkes den litt ned av andelen alkohol i ølet, mens den trekkes litt opp av at det også er sukker oppløst i ølet, så la oss bruke dette tallet. Det vil si at man trenger 4,2 W i ett sekund for å heve et gram (ca samme volum som en sukkerbit) med én grad Celsius. Snakker vi 19 liter og 10°C, så trengs er det 798KJ, eller omkring 2kW (tilsvarende en typisk varmeovn på maks) i knappe seks og et halvt minutt.

Dersom du skal kjøle ned, må du fjerne like mye energi som ble tilført da du varmet opp, men dessverre er ikke nedkjøling like enkelt i praksis som oppvarming. Det vil si at man ofte må bruke endel mer energi for å kjøle noe ned enn for å varme det opp. Det kan illustreres med en varmeovn, som er en effektiv innretning, og med et kjøleskap som er ineffektivt i sammenlikning, siden et blir endel mer varme bak kjøleskapet enn den energien som trekkes ut fra innsiden av skapet.

La oss først se på den første metoden: å kjøle ned et fat med øl gjennom å kjøle det ned innenfra.

Det enkleste ville være å bruke is, for is er lett tilgjengelig, og temmelig mye energi trengs for å smelte is, nærmere 335 J/g, slik at ett gram is som smelter, kan senke temperaturen på 80g is med 1C. Men selvfølgelig kan man ikke bruke is direkte, for da vanner man ut ølet. Men anta at vi tilsetter en isterningspose, og at det er tilsvarende 1dl vann i den og at den er frossen, men holder 0°C. En slik pose vil kjøle ned åtte ganger sin egen vekt med 10°C, i praksis ni ganger om vi antar at ølet holdt romtemperatur på 20°C og skal ned til 10°C, mens smeltevannet varmes opp fra 0°C til 10°C. Det blir nesten ti ganger om vi antar at isen holder -20°C, for is har en varmekapasitet som er i underkant av halvparten av vann. Vi trenger da ikke mindre enn tyve slike isterningsposer for å kjøle ølet med 10°C. Det krever at det tilsettes is tilsvarende to liter vann. I tillegg kommer infeksjonsfaren. Neitakk, jeg tror ikke det er noen farbar vei.

Mer direkte 7.98×10⁵J = m×(335J/g+4,2J/g/K×10K) som gir oss at m=2,12×10³g = 2,12kg. Tar vi utgangspunkt i at isen holder -20°C og at is har en varmekapasitet på 1,9J/g/K, får vi 7.98×10⁵J = m×(335J/g + 4,2J/g/K×10K + 1,9J/g/K*20K) som gir oss 1,92×10³g. Dvs circa 2kg is i begge tilfeller.

Hva med så tørris? Det er fast CO2, som har den egenskapen at den ved vanlig trykk ikke smelter, men sublimerer. Det vil si at det går direkte over fra fast form til gass, uten å gå over i flytende form. Øl skal inneholde CO2 og et overskudd av CO2 lekker ut, i motsetning til et overskudd av vann som bare tynner ut ølet. Dermed høres tørris ut som det perfekte middelet å kjøle et ølfat med.

Tørris sublimerer ved -78,5°C. Energien som kreves er 571 J/g, som betyr at hvert gram tørris kjøler 13,6 ganger sin egen masse med vann 10°C. I tillegg vil gassen kjøle ølet mens den varmes fra -78,5 til 10°C. Om vi antar en jevn varmekapasitet på CO2 på 0,8J/g/K, da kan CO2 kjøle omtrent 1,7 ganger sin egen masse av øl fra 20°C til 10°C i dette tilfellet. Dermed vil 1g CO2-gass ved frysepunktet kunne kjøle 15,3g vann fra 20°C til 10°C. Det vil si at vi trenger 1,24kg, eller omkring 8dl, tørris for 19 liter øl. Litt mer tallfestet: 7,98×10⁵J = m×(571J/g + 0,8J/g/K×(10K+78,5K)) gir m=1,24kg.

Fordelen er at dette skjer fort, men det er også en ulempe, siden CO2'en kan unnslippe gjennom sikkerhetsventilen før man har fått utnyttet dets fulle potensiale for å absorbere varme fra ølet. Uansett, det er overgangen fra fast form til gass som absorberer mest varme, så om CO2'en som kommer ut av sikkerhetsventilen er kald, så representerer det maksimalt bare en niendedel av det kjølepotensialet som tørrisen representerer.

Dersom noen ønsker å gjøre dette, bør de være sikre på at sikkerhetsventilene fungerer. CO2'en i 1,24kg tørris blir til mer enn 600 liter gass ved normalt trykk og 10°C. Dette er ikke noe du ønsker å stenge inne i en 19 liters tank, der det blir over 30 atmosfærers trykk om tanken var tom. Corneliusfat er spesifisert til å tåle 130PSI, som er 8,8 atmosfærer, hvilket betyr at det er godt over hva fatet er designet for. Ikke bare vil sikkerhetsventilen slippe ut mye, men også trenge å dekomprimere mye etterpå, siden sikkerhetsventilen først slår inn på et trykk som er langt over hva ønskelig i ølet.

Andre potensielle problemstillinger jeg ikke vet om er relevante er: Kanskje virvles det opp bunnfall siden tørris synker ned og gassen bobler opp. Kanskje fryses ølet, noe som kan fryses ut stoffer av ølet à la ice-beer, som reduserer smaken på ølet. Dessuten kan gjennomboblingen av CO2 godt «vaske ut» aromastoffer fra ølet, slik at det blir smaksmessig et flatere øl.

Generelt er dette noe jeg ikke tror man ønsker å gjøre med tørris.

Hva så med flytende nitrogen, vil det gjøre det bedre? Tja, man må visst ha 2kg flytende nitrogen for å kjøle ned fra 20°C til 10°C, det tilsvarer omkring 2,4 liter. Der høres ikke det spor bedre, og i virkeligheten er det trolig langt verre. Sannsynligvis vil nitrogenen bare bli liggende og flyte på toppen av ølet, mens det fryser en hinne av øl under seg, og dermed blir det lite kjøling av ølet, mens det meste kjøleeffekten vil lekke ut som kald gass og som kulde gjennom øvre del av fatet. I tillegg er det en annen utfordring. Nitrogen i øl gir et tilsynelatende fyldigere øl. Det er bokstavelig talt hva Guinness bruker i sin Extra Stout for å gi dette ølet sin berømte fylde – mens det er et temmelig tynt øl når bare gassen har unnsluppet. Det er sannsynligvis også det som får øl servert med sparkler til å virke så fyldige. Dytter du signifikante mengder nitrogen inn i ølet, så endrer du dets karakter.

Jeg tror ikke flytende nitrogen hjelper, og jeg ser ikke på flytende hydrogen som en relevant løsning heller.

Uansett, alt som måtte puttes oppi fatet fordrer at man åpner det, og da åpner man også for alskens hygieneproblemer.

Det nest beste er å kjøle fatet ned via overflaten. Hovedproblemet med det er at stål leder varme temmelig dårlig. Det tredje alternativet er å kjøle ølet på veien ut når det tappes. Hovedproblemet med det er konsistens og volum. Jeg skal se nærmere på disse to metodene senere.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Side 4/62: « 1 2 3 4 5 6 7 8 »