Anders myser på livets særere sider

Side 4/63: « 1 2 3 4 5 6 7 8 »

2016-03-10

Opp- og nedskalering

Mikrobryggeriene er flinke til å presentere seg som en motreaksjon til industribryggeriene, som noe annerledes og noe håndverksmessig. Men hvor sant er det? De er mindre i størrelse, javisst. Men hvor annerledes er de?

Ser vi på de store gamle og de nye små bryggeriene, er det helt klart en forskjell i skala. Riktignok har den blitt noe utjevnet med årene, men den fremdeles tydelig. Mikrobryggeriene brygger i typisk 200-4000 liters batcher, men industribryggeriene brygger i 10000-40000 liters batcher og oppover.

Men om man ser bort fra mengde, og heller ser på bryggeteknikk, slås man av et moment: Mikrobryggere er vanligvis gamle hjemmebryggere, og moderne hjemmebrygging går ofte ut på brygge med nedskalert kommersiell teknikk. Det ultimate målet for en hjemmebrygger er å brygge temmelig likt et kommersielt bryggeri, bare i ca 20 liters skala. Det er kvantitativ nedskalering, men ikke egentlig kvalitativ endring. Det er selvfølgelig en generalisering der man skjærer temmelig mange over én kam, men som generalisering stemmer det.

Gustav Foseid delte en innsikt med meg rundt hjemmebryggerterminologi. Han belyste begrepet «moderne hjemmebrygging» som var i skuddet for 10-20 år siden. Idag ville vi kalt det gammeldags hjemmebrygging med tilpassede hjelpemidler, men på den tiden var det moderne. Hvorfor? Fordi det siktet på brygging slik det ble gjort kommersielt av de store bryggeriene, bare nedskalert og med det utstyret man hadde for hånden. Det var et begrep som dengang stod i konstrast til «umoderne hjemmebygging», som var hva vi idag ville kalle tradisjonell gårdsbrygging.

Med andre ord, teknikkene å strekke seg etter i hjemmebrygging og mikrobrygging er de nedskalerte storskalateknikkene ifra 1900-tallets industribryggerier. De er kvalitativt temmelig like, selv om de er veldig kvantiativt forskjellige. Hjemmebryggere aspirerer gjerne til teknikker som kontinuerlig skylling, CIP, temperaturregulering, RIMS og sylindrokoniske tanker, selv der volumet tillater at man lettere kunne håndtert det med enklere teknikker.

Slike teknikker og bryggefilosofi er noe som hjemmebryggere har bragt med seg videre inn i mikrobryggeriverden.

Om vi skrur tiden tilbake, så var også kommersiell brygging engang lav-volumproduksjon. Så kom industribryggeriene. Vi hører lite om hva som skjedde i den overgangen. Laget de en oppskalert versjon av håndverksbryggeriene, eller laget de noe kvalitativt annerledes?

Tønneskylleriet ved Fortune Bryggeri
Industri eller håndverk? Tønneskylleriet ved Fortuna bryggeri.   Foto: Anders Beer Wilse, DigitaltMuseum, CC BY-SA.

Svaret er at de tok utgangspunkt i håndverksbryggingen, men ikke utfra noen bryggeteknisk idealisme eller nostalgisk pliktfølelse. Det var i beste fall utfra nødvendighet. De kombinerte etter behov med det aller nyeste av teknologi og vitenskap, og kastet mer enn gjerne gamle sannheter på båten. Målet var oppskalering av volum, holdbarhet for videre distribusjon, arbeidsdeling på et stor arbeidsstokk og maskinell eliminering av manuell innsats. Ordet «håndverksbrygging» må ha vært et skjellsord i bryggerikretser på siste del av 1800-tallet.

Mikrobryggerne har gått den motsatte veien i volum. Til en viss grad har de eliminert noen prosessteg som var nødvendige for de store. Man kan spa masken manuelt, man kan røre i med en sementblander, slanger kan kobles manuelt … Utfordringen er at de endringene som er nødvendige når man skalerer opp, er mulige å replisere men ikke nødvendigvis er hensiktsmessige å beholde når man skalerer ned.

Fordi forskjellen er kvantitativ mer enn bryggeteknisk kvalitativ, så vil de etterhvert som de vokser i størrelse, nærme seg akkurat hva industribryggeriene «alltid» har gjort. Det var nemlig ikke håndverksproduksjon så mye i teknikk som var håndverksproduksjon i volum.

Det store bruddet i bryggeteknikk er ikke mellom industribryggeriene og dagens mikrobryggerier, men mellom den gamle håndverksbryggeriene og industribryggeriene. Jeg skulle gjerne likt å sett flere av dagens bryggerier plukke opp de gamle pre-industrielle teknikkene og skalere dem opp til et kommersielt nivå.

Tenk for eksempel eggproduksjon. En gang i tiden hadde man kanskje et par dusin høner på gården, og man produserte for eget forbruk, med nok overskytende til å selge til naboer, forbipasserende eller på marked. Etterhvert har gårder med hønsehus blitt erstattet av eggprodusenter. Med lokal og økologisk mat og alt sånt har hønsehuset kommet litt tilbake. Men da skal det være et ekte hønsehus, ikke bare en liten 20kvm-variant av burhøns – ikke et mikro-burhøns-anlegg.

Mange mikrobryggerier forholder seg til storbryggeriene slik som et 20kvm-varianten av burhøns ville forholde seg til store eggprodusenter. De er nedskalerte versjoner av store bryggerier. Er det hensiktsmessig? Store industribryggerier har mangt og mye som vanskelig lar seg skalere ned. Du kan kjøpe en 1/40-dels kjele, men du kan ikke kjøpe et 1/40-dels mikroskop.

Mikrobryggeriene som kvantitativt nedskalert storbryggeri er muligens ikke en stabil tilstand. De må enten omfavne «sitt indre hønsehus» og finne tilbake til røttene fra før øl ble storskala og industrielt. Eller de må vokse og vokse og vokse.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Håndverksbryggeriene? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/3/10 23:24:07
Jeg har enorm sans for det du skriver om her, men jeg er usikker på hva du mener med "de gamle håndverksbryggeriene". Hva vet vi egentlig om dem? Hva brygget de, og hvordan? Jeg kan ikke svare på det.

Det jeg derimot kan si er at det er et enormt gap mellom moderne bryggerier og gårdsbryggerne, og det ser omtrent ut som du beskriver. I den oppskriftsamlingen Brewdog nettopp ga ut er det 1 (én) bryggeprosess. Så vidt jeg vet følger de fleste craft-bryggerier langt på vei den samme prosessen. I det materialet jeg har samlet om gårdsbrygging hittil har jeg funnet 63 forskjellige prosesser, der mange av dem er så sprø at mange moderne bryggere nekter å tro at de kan brukes i det hele tatt. Og tallet er egentlig for lavt, siden jeg ikke skilte ut kaldmesk (mesking med kaldt vann før den egentlige mesken starter) som et eget trinn. Så det virkelige tallet er høyere.

Det er flere kilder fra kontinentet som beskriver håndverksbryggerier med flere av de prosessene som jeg kjenner fra gårdsbryggingen (og som ingen i craft-brygging noen sinne har hørt om), så jeg skal ikke påstå at du tar feil. Men jeg tror det største skillet er mellom kommersiell brygging og gårdsbryggingen.

2016-03-09

Den gode pubstemningen

Noen puber husker jeg, og mange puber har jeg glemt. Men hva er det som kjennetegner de pubene jeg husker i forhold til de jeg har glemt? Hva er det som trekker meg tilbake til noen puber men ikke til andre? Her skal vi se på den gode pubstemningen.

Jeg vil ha en tidsmaskin! Jeg vil reise tilbake til en autentisk pub i gamle dager og nyte stemningen. Jeg vil oppleve tiden da puben var forsamlingslokale, børs, rettslokale, forretningssenter, politisk møtelokale, nyhetsformidlingssenter osv.

Lokaler + tid + øl + betjening + gjester = pubstemning
Kilde: abruellmann på Pixabay, Public domain
Tappelinjer
På den andre siden, privatsfæren er blitt sterkere siden den gangen, og det offentlige rom er suksessivt blitt lettere tilgjengelig fra den private sfæren, gjennom aviser, radio, TV og Internett. Alt dette gjør det mulig å sitte spredd men likevel være tett påkoblet det som skjer. På den andre siden er folks private gemakker blitt større og mer behagelige, spesielt i byene, så man fristes ikke i like stor grad til å tilbringe kveldene på en pub.

Men er Facebook en fullgod erstatning for en «local pub». Jeg tror ikke det er et enten-eller, og jeg tror bestemt ikke Facebook kan erstatte «the local». Hva er det som bestemmer hva som er en god pub med god stemning?

Du kan ikke så lett måle kvalitet og stemning, slik du kan telle kroner og øre. Det som ikke er lett å måle, det er lett å ignorere. Det er langt lettere å gjenkjenne den gode stemningen enn å definere den. La meg forsøke å vise to ytterpunkter:

  • De kjedelige stedene, som kan ha godt øl … men det er steder jeg kommer inn, bestiller, setter meg, drikker, betaler og går. Ølet er greit, prisene overkommelige, stolene er ofte gode og bordene vanligvis stødige. Du har rikelig tid til å Untappd'e. Du kjeder deg litt, kikker litt på McPub-dekorasjonene på veggene. Men de ble et pubbesøk som raskt går i glemmeboka og som ikke trekker meg tilbake en annen gang.

  • De gode stedene, hvor jeg bare må stikke innom, men jeg bare skal ta én øl, eller maksimalt to, og egentlig har jeg ikke tid. Men så er de noen jeg kjenner. Det settes et nytt øl på tap, vertskapet inkluderer deg. Noen tipser deg om et øl du bare må smake. En vag bekjent engasjerer deg i en interessant diskusjon. Du treffer nye personer og oppdager at dere hadde en sær felles interesse. Plutselig er klokken fem på siste buss og du må løpe. Men kanskje gir du blaffen og ender i drosje fem over stengetid.

Jeg vet veldig godt hvilket sted jeg husker med glede og helst vender tilbake til. Det har faktisk mindre med penger å gjøre enn med stemning. Og ja, jeg vet at det ikke er et enten-eller, det er et kontinuum med en rekke stedet midt imellom. Og jeg er inneforstått med at puben der du møter alle vennene dine, likevel kan virke kald og ekskluderende på meg.

Likevel, jeg opplever at så mange steder tenker omsetning. Det er forstålig for å betale regningene. Men man må ikke skulke å tenkte langsiktig på hvordan man skaper den god stemningspuben som trekker folk tilbake.

Det hjelper med et stort ølutvalg, men det er viktigere at det er brukbart, og at ølet er velholdt og godt. Musikk kan hjelpe, men det kan også være ødeleggende for stemningen. Dyrt og fint møblement er vel og bra, men mange av de beste pubene har hatt elendige stoler og bord. God mat er fint, men du kommer også i mål med litt fersk snacks.

Til syvende å sist er det to momenter som er viktige: betjeningen og gjestene. Betjeningen må ikke bare jobbe der, de må personifisere stedet. Gjestene må suges inn i stemningen, komme tilbake for mer siden. Hva så med ølet? Joda, ølet bør være bra. Men om det bare er over et visst minstemål, hjelper det lite at ølet er utsøkt, om ikke betjening og gjester lever opp til forventningene.

Kan du ha en topp pub med god stemning om du bare har én gjest? Javisst! Om jeg skal forsøke å sette opp en måleskala for gode puber og kjedelige puber, tror jeg skalaen går fra «inkluderende» til «ekskluderende». Det er graden av inkludering som betyr noe, og som er fellesnevneren i alle de pubene jeg har de beste minnene fra.

Ikke minst betyr inkludering at de ulike gjestegruppene har kryss-prating seg imellom. Det er en ekstremt u-norsk ting, men når jeg har vært utsatt for det i utlandet har det alltid vært en positiv opplevelse. På U Zlatého Tygra i Praha, der det egentlig var fullt, men det likevel materialiserte seg rom på en lang-benk i det samme vi kom inn, og vi endte i en interessant diskusjon med noen lokale regnskapsførere. På Towers bar i Kyobashi-distriktet i Tokyo, en knøttliten stå-bar der selv de normalt reserverte japanerne kaster seg over ukjente gjester og praktiserer engelsk uansett hvor dårlig den er. Eller på Potten i Skive i Danmark, der innehaveren tok imot oss som om vi var gamle kjente.

En observasjon til slutt: de beste pubene har vanligvis vært temmelig små puber, eller i det minste puber som evnet å skape små rom for gjestene. Det virker som det er vanskelig å ha en diger pub med charme.

Jeg kunne fortsatt lista – men når jeg tenker på det, er det mange pubbesøk jeg har glemt, men det er kanskje bare en tyvendedel av stedene som er store, minnerike og som jeg mer enn gjerne vender tilbake til. Jeg tror pubene i gamle dager var mer steder for generell kommunikasjon og interaksjon, og mindre et sted for bare å drikke. Jeg tror det var flere gode puber i gamle dager … og jeg skulle gjerne hatt den tidsmaskinen for å besøke dem og få det verifisert.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-08

Hva er «craft»?

Fillene fyker når ølnerder diskuterer definisjonen av «craft beer» eller «håndverksbrygg». Skjønt, det man ofte krangler om, er hvem som er «craft beer» og hvem som ikke er det. Da koker det ned til et definisjonsspørsmål, og her skal vi se på en av de mest utbredte definisjonene av «craft brewery».

Den amerikanske «mikrobryggeriforeningen» – Brewers Association – har en definisjon av «craft brewery» på sine hjemmesider. De må være små, uavhengige og tradisjonelle. Men hva betyr egentlig det? Små betyr i USA under 6 millioner US barrels eller maks 3% av markedet. Uavhengig betyr at mindre enn 25% av bryggeriet kan være eid av et ikke-craft bryggeri. Tradisjonell betyr at minst halvparten av produksjonen må være innenfor øl laget med tradisjonelle eller innovative ingredienser (Ja, faktisk!)

Seks millioner US barrels à 117 liter blir over 700 millioner liter, noe som selv Norges største bryggeri – Ringnes – med sine rundt 140 millioner liter øl pr år lett går under. Det går faktisk omkring fem Ringnes-er innenfor denne delen av den amerikanske mikrobryggeridefinisjonen. Om det amerikanske markedet er på 23,0 milliarder liter og grensa for craft går på 700 mill liter, så vil en forholdsmessig lik grense i Norge med et ølmarked på 240 mill liter gå på 7,6 mill liter. Eller om vi nedskalerer etter befolkning, og regner med 322 mill innbyggere i USA og 5,21 i Norge, så ender grensa 11,3 mill liter. Uansett virker dette temmelig høyt.

Grensa pleide å gå ved to millioner US barrels (ca 234 millioner liter), fremdeles langt større enn Ringnes. Uansett om man snakker om 2 eller 6 millioner barrels er dette et tall for et langt større marked enn det norske, og det er derfor litt irrelevant. Og strengt tatt, er det ikke noe muffens ved at grensen for hva som er håndverk er bestemt av det nasjonale ølforbruket, og dermed antall innbyggere? Håndverk og småskalaproduksjon endrer ikke karakter bare fordi det bor mange i landet!

Da grensa ble hevet, introduserte man enda en begrensning: maksimalt 3% av markedet. Det norske ølmarkedet er rundt 250 millioner liter, hvilket setter en tilsvarende norsk 3% grense på rundt 7,5 milloner liter – rundt tre ganger så mye som Nøgne Ø og Lervig til sammen.

Nye E. C. Dahls er ikke veldig langt utenfor denne definisjonen. På den andre siden har Dahls en diger andel av markedet i kjerneområdet, som er Trøndelag. I andre enden av skalaen kan vi si at selv om Ringnes er dominerende på det norske markedet, er de knøttsmå om vi hadde sett på det europeiske markedet. Derfor må man holde tunga rett i munnen når man ser på markedet og markedsandeler.

Så var det uavhengigheten. Austmann og Nøgne Ø forsvinner ut av craft-begrepet etter denne definisjonen. De er mer enn 25% eid av et bryggeri som har mer enn 3% av markedet. På den andre siden er Arendals Bryggeri trolig godt innenfor craft, siden de er under mengdebegrensningene og bare 20% eid av Ringnes (om de ikke har solgt seg enda lengre ned).

Satt på spissen: Etter den amerikanske definisjonen er altså Austmann med et tusen liters anlegg og åpen gjæring ikke craft, mens Arendals med sitt 30.000 liters industrianlegg er craft.

Dessuten skal et «craft brewery» være tradisjonelt. Det skal ikke være maltdrikker eller brukt ris eller mais i mestparten av ølet. Det må være gjæret øl osv. Dette ekskluderer få norske bryggerier, siden Renhetsloven har stått sentralt i Norge. Likevel er det temmelig ironisk at i en bransje så preget av at «anything goes» med hensyn til ingredienser og prosess, så er finnes det enslags Renhetslov-paragraf som nedgraderer enkelte bryggeriers status fordi de faller mellom to stoler, og hverken er skikkelig tradisjonsbundne, eller helt nyskapende. Om de følger som en tradisjon som «bare» er hundre år gammel (dvs ris eller mais som basis for ølet) så er de ikke craft. Om du bruker poteter, erter, blåbær, solsikkefrø, ugresset du luket i plenen, sopp, tang, sure sokker eller fiskeslo – flott, du er fremdeles craft. Til og med innovativ craft. Men kom ikke her med ris og mais!

Jeg mistenker at hele problematikken bunner i at denne definisjonen på «craft brewery» er ment å skulle være «tommyball». Den skulle inkludere dem man likte og ekskludere dem man ikke likte. Og når den først var satt, måtte den justeres så ikke noen innenfor ramlet ut.

Nå er heldigvis dette den amerikanske, ikke den norske, definisjonen av «craft», og det er lett å ironisere over den. Men vi har liknende utfordringer her hjemme, hvilket avsløres av regelmessige diskusjoner om hvem og hva som er ekte «craft» eller «håndverksbryggeri». Det var lettere før, når størrelse, øltyper, bryggeteknikk osv sammenfalt og det var veldig tydelig hvem som var craft og hvem som ikke var det.

Dessuten er det ikke gitt at craft beer og craft breweries er to sider av samme sak. Disse definisjonene på craft går på bryggeriene, og det er ikke gitt at det gir noen saklig beskrivelse eller definisjon på ølene de brygger.

Problematikken rundt begrepet «craft», eller hva annet man måtte kalle det, skal jeg ennå ikke slippe, men komme tilbake til. Igjen og igjen.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-07

Untappd + Next Glass

For noen uker siden kom nyheten om at Untappd har slått seg sammen med Next Glass. Hvilken betydning har det for øl-ratere?

Strengt tatt foregår jo den seriøse ratingen på RateBeer og BeerAdvocate. På den annen siden er det store volumet av logging og rating på Untappd. Untappd har truffet en nerve i tiden langt bedre enn RateBeer og de andre. Kanskje er det så enkelt som «badges»?

Untappd slår de andre som sosialt nettverk, men ikke som seriøs rating-platform. En illustrasjon på dette er en bekjent av meg som hadde dyttet folk i sin bekjentskapskrets til å bruke untappd. Men han fikk sterk og klar tilbakemelding fra dem om at de var skuffet over at han ikke brukte det selv. Han så på det som en rating-site, der det å logge hvilke øl man drakk var det viktigste. De så på det som et sosialt nettverk, der skåling og kommentarer var det viktigste – litt som øldrikkingens Facebook, bare at du slapp å eksponere deg for tanter, besteforeldre og andre Facebook-venner. De var interessert i hva han mente om deres ølvalg. Han var mest interessert i å holde rede på sine egne ølvalg. Kort og godt en ørliten kulturkonflikt.

Hva er Next Glass? De ser ut til å fokusere på akkurat det som Untappd alltid har vært dårlig på: Gode anbefalinger til neste øl. Untappd foreslår øl, men det virker alltid litt random. Sett at du drakk en IPA, så kunne du få tre forslag til utmerkede og eksotiske IPA'er, men sjelden én eneste som det var realistisk å få tak i. De har forbedret algoritmen over tid, men disse anbefalingene fra untappd er vanligvis lite hjelpsomme.

Ideelt burde anbefalingene ikke bare matche stil, men også matche hva som sannsynligvis er tilgjengelig der du har sjekket inn forrige øl. Dessuten kunne de anbefale meg øl fra repetoiret fra andre som har stort overlapp med meg i ølutvalg. Dersom jeg har stort overlapp med en person med hensyn til allerede drukne øl, så er det større sannsynlighet for at jeg kan få tak i et øl som står på hans liste. Gjør det for et utvalg personer, vekt det for nærhet i tid og sted, og du er omtrentlig i mål.

Untappd har vært drevet som en hobbyprosjekt på godt og vondt, og det lå vel i kortene at det ikke var noen farbar vei videre. Nå får de en investor som virker som en god match. Dessuten er det Tim og Greg vel unt å cash'e inn på Untappd.

Hva betyr det for brukerne på untappd? De to grunnleggerne skal fortsette, merkevaren «untappd» skal fortsette, det blir ingen umiddelbare endringer i API'et. Alt blir som før, bare bedre, raskere og finere. På den andre siden, hvem har vel sett en merger eller oppkjøp der man ikke har signalisert omtrent dette? Og hvem har vel ikke sett et og annet oppkjøp der all denne kommuniserte lykken i ettertid har surnet?

Som ved de fleste andre oppkjøp må vi nok vente et par-tre år før vi har den faktiske fasiten.

Det er interessant at Untappd faktisk har vært drevet som en mellomting mellom hobby og privat bi-jobb av de to grunnleggerne i flere år, og med 3 millioner brukere. Hobbyprosjektenes tid er kanskje ikke over, men det er transisjonen til en oppskalert versjon og proff bedrift som er problemet.

Det sosiale aspektet av untappd er vel og bra, men det er en helt annen skål enn en slags katalog over verdens øl – selv om de ofte mixes godt sammen på nettsteder som Untappd og RateBeer. Jeg savner et slags Wikipedia for øl – en øldatabase. Idag er kanskje RateBeer nærmest med sin distribuerte modell for kvalitetssikring.

Jeg ønsker meg en database over alt av ølmerker, fortløpende oppdatert, objektivt beskrevet, vedlikeholdt distribuert og kvalitetssikret, og ikke minst: åpent tilgjengelig. Et nettsted med fokus på dette-er-et-ølmerke fremfor dette-har-jeg-drukket – litt mer informasjon enn schål. Vi kan godt ha begge deler, og det ene kan bruke det andre og omvendt. Men ikke la oss mikse dem sammen. Det er så mange som har forsøkt å lage en database over øl som underliggende data til en eller annen app, og de aller fleste av dem er høyst utilstrekkelige. Kanskje vi i fellesskap kunne laget noe som alle kan bruke?

Det sosiale aspektet rundt hvem som drikker hva er ikke fullt så interessant i mine øyne, selv det virker som om det er essensielt for å trekke til seg trafikk. Det er litt som med nettavisene, som snakker om sitt journalistiske samfunnsengasjement, selv om det er kjendiser og søte kattunger som er click-magneten.

Untappd ønskes uansett lykke til videre.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Øldatabase - lagt inn av Atle Frenvik Sveen - 2016/3/7 21:02:50
Spennende innspill, jeg har absolutt savnet det samme. Ratebeer er rimelig komplett, men (relativt?) tregt på å oppdateres med nye øl, og en csv-fil som oppdateres hver uke er ikke et fullgodt API i 2016. Teknisk sett er en løsning som holder rede på bryggerier og øl fra disse null problem, men det er dette med brukere. Man må klare å rekruttere folk til å vedlikeholde, oppdatere og kvalitetsheve dataene. Ved å introdusere det sosiale aspektet får man mye drahjelp på dette, selv om untappd sliter med mye duplikater har dd jo en hod oversikt. Jeg har tenkt tanken på å lage noe ala det du ønsker, men jeg innser at jeg ikke kommer til å klare å følge opp og sørge for at det blir en suksess "worldwide". Men si gjerne fra om du finner noe!

2016-03-06

Jæren Bryggeri (4/4)

Dette er fjerde og siste del i en serie postinger om Jæren bryggeri, som brygget øl fra sommeren 1989 frem til nyåret 1992. I første del så vi på oppstarten, i andre del på hvordan regelverket endret seg og rev bort det økonomiske grunnlaget for driften, og tredje del så på problemene med å få en kommunal salgsbevilling som man kunne leve med.

Endgame for Jæren

Protesten fra politimesteren ved Rogaland Politikammer på Jæren Bryggeris vegne skapte bølger. Enkeltpersoner og små bedrifter kan så lett overkjøres og ignoreres, men en politimester er i en helt annen divisjon. En ekspedisjonssjef i departementet svarte uforsonlig at det var uvanlig at politimestre gikk i forbønn for forbrytere – en referanse til at Jæren solgte øl i klasse 3 uten kommunal bevilling nesten et halvt år etter at regelverket forbød det.

De tre produktene som Jæren Bryggeri produserte
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, se her
Produktene fra Jæren Bryggeri
Man får inntrykk av departementets overkjøring av Jæren Bryggeri var en nærmest arbeidsulykke, sånn rent bortsett fra at departementer aldri gjør feil … i aller verste fall kan inkurier muligens forekomme en sjelden gang, men feil? Nei, alvorlig talt! Det hjalp heller ikke at Surdal verbalt ikke akkurat stod med lua i hånda. Denslags kan lett få byråkrater og politikere til å gå i baklås.

Og egentlig, Surdal startet bryggeriet fordi han hadde funnet akkurat den samme åpningen i lovverket som også departementet ble klar over da mikrobryggeribølgen begynte å nærme seg Norge. Det ville være illusorisk å tro at bryggerienes rett til fabrikkutsalg ville bli opprettholdt om det viste seg at det ble brukt i stor skala for å omgå kommunal råderett over salg av alkohol. Men det er uansett ingen unnskyldning for ikke å ha en ryddig prosess og relevante overgangsordninger.

I august 1990 startet kommunen en omkamp om salgsbevillingen de selv hadde gitt, selv etter at alle klagefrister var gått ut. Surdal hadde skapt mye støy, og det at han fikk knesatt at bevillingen også omfattet andre bryggeriers øl tæret nok på velviljen fra den gang den ble gitt. Mot Høyre og FrPs stemmer vedtok formannskapet å søke råd i Justisdepartementet – implisitt betydde det at de ønsket å finne en mulighet for å ta fra ham den salgsbevillingen de noen måneder i forveien hadde gitt ham.

I november tar saken enda en ny vending: Surdal forbereder rettssak mot Staten for å kreve erstatning. Det er tapt salg, det er utslått øl og mer til. Til å representere seg har Surdal fått Tor Erling Staff. Fra Staffs advokatkontor får han en nylig utdannet Knut Storberget, den senere justisministeren. Som om saken ikke hadde nok twists allerede er Storberget ikke bare avholdsmann, men nylig valgt til leder i NGU – Norges Godtemplar Ungdomsforbund.

En kjærkommen opptur fikk bryggeriet til jul i 1990, da de på ny kunne selge juleøl i sterkøl-klassen. I VGs juleøltest det året kom Jæren Bryggeri på andreplass, et godt resultat for landets minste bryggeri i konkurranse med mer enn ett dusin store og veletablerte konkurrenter. Bryggeriet nøt stor anseelse som en «underdog» i kamp mot de store bryggeriene og byråkratiet.

Det er vanskelig å se at det lille bryggeriets kamp når ut i pressen utover lokalavisene. Det blir et par oppslag i nasjonal presse, spesielt rundt den spektakulære uthellingen av eksportølet, men stort sett ignoreres det. Et hederlig unntak er en ung stortingsrepresentant ved navn Inge Staldvik, den senere Årets Ølhund 2011. I et helsides intervju i Klassekampen 1. desember 1990 kommer man inn på hvilke øl han drikker på stamstedet Lorry, og han avslutter intervjuet med: For ikke å snakke om ølet fra lille Jæren Bryggeri. Det er kjempegodt!

Så slås Jæren Bryggeri konkurs, skriver Jærbladet 30. januar 1991. Det er på bakgrunn av et krav på utestående 191.000 kroner i merverdiavgift. Avisen oppgir at det er totalt utestående 900.000 i gjeld, samt at driftsunderskuddet for 1990 var på 130.000. Til Stavanger Aftenblad 31. januar uttaler Surdal: Klart jeg er litt bitter. Jeg har i alle fall fått erfart at det ikke er så lett å starte noe nytt i dette landet. SR-Bank hadde utestående 400.000, men regnet med å få det inn gjennom varelager og driftsutstyr. Banksjef Lars Magne Markhus fortalte til Stavanger Aftenblad at den som trolig ville tape mest, var Staten, men kommenterte også syrlig at Staten er også den indirekte årsak til konkursen. Banksjefen går langt i å insinuere at Jæren bryggeri ble utsatt for ulovlig saksbehandling.

Flasker fra Jæren bryggeri
Flasker fra Jæren bryggeri.   ©Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse

Torstein Surdal var i imidlertid ikke den som gav seg lett. Bygningen var hans egen eiendom, ikke bryggeriets. Selv om bryggeriet var konkurs, var det mulig å videreføre ølsalget etter den gamle bevillingen. Den var tross alt gitt til privatpersonen Surdal som erstatning for den retten til fabrikkutsalg som bryggerifirmaet mistet. Kommunepolitikerne hadde mislykkes med å koble salgsbevillingen til det ølet som ble brygget ved Jæren Bryggeri. De kan umulig ha blitt mildere stemt av beslutningen om å drive ølutsalget videre uten bryggeri.

I oktober 1991 fikk Surdal avslag på bevillingssøknad om å selge øl i skatteklasse 3. Han holdt da fremdeles på med ølbutikken, og jobbet med å starte opp bryggeriet igjen. Han hadde kjøpt tilbake utstyret som gikk med i konkursen, men han trengte investeringer. Uten en salgsbevilling for klasse 3 var det vanskelig å få forretningsplanene til å gå opp. Han får støtte fra Høyre og FrP, men det er ikke nok. Salg av sterkøl vil man ikke ha i Klepp. Det er vanskelig å se for seg at søknaden kunne gått igjennom, gitt tid og sted og forhistorie. Men Surdal lar ikke muligheten være uprøvd.

På nyåret 1992 skal bevillingene fornyes. Det innstilles i utgangspunktet på at begge salgsbevillingene, også Surdals, skal fornyes, i tillegg til de to skjenkebevillingene i kommunen: restauranten «Peking Garden» og den noe ironisk navngitte puben «The Only 1». I formannskapet strippes bevillingen til Surdal bort. Dermed er det igjen kun ett sted i kommunen man kan kjøpe øl over disk. Samtidig besluttet formannskapet å anbefale å utrede salgsmonopol for øl.

Helt strippet for salgsbevilling vil en gjenoppstart av bryggeriet være enda fjernere. Den 30. mars 1992 går salgsbevillingen ut. Det året er aprilspøken i Jærbladet at bryggeriet starter på ny, men like over kommunegrensa, i Bryne, der de skulle overta produksjonslokalene til Jæren Meieri og skulle brygge langt mer enn 800.000 liter. Smaksprøver skulle være tilgjengelig for de som var raske. Men det var og ble en aprilspøk.

Vel én uke senere annonserer Torstein Surdal bryggerilokalene for salg i avisa. Mot slutten av 1992 går Klepp kommune i retning av kommunalt ølmonopol. På denne tiden blir det også klart at sterkøl i skatteklasse 3 skal flyttes til Vinmonopolet, noe som uansett ville revet bort det økonomiske grunnlaget for Surdals bryggeri i kombinasjon med bryggeriutsalg.

Lokalene ble solgt og utstyret ble splittet opp. Bruskassene gikk til Moss Bryggeri, filtre og endel annet utstyr endte hos Enebak Bryggeri. Tanker og tappeutstyr ble kjøpt av Askim Frukt- og Bærpresseri. Bryggeriet var partert og spredd for alle vinder. Eventyret rundt Jæren Bryggeri var irreversibelt over.

Det var nær på at vi fikk en bærekraftig mikrobryggeri-boom av små og lokale bryggerier i Norge på tidlig 1990-tall. Jæren Bryggeri var først ute, men de var på ingen måte alene. Det var mange entusiaster som kastet inn både seg selv og mange ressurser inn på å bli et lite, lokalt bryggeri. De var kanskje mer gründere enn de var bryggere. Det lå i tidens ånd å være liten, rask og smart, og være i stand til å utkonkurrere de store. Mum-and-Pop-businesses var tidens ideal. Ernest F. Schumacher formulerte det i økonomisk teori med sin bok fra 1973, og tittelen gav opphavet til et slags matra i tiden: Small is Beautiful; a study of economics as if people mattered. I krangelen om hva «craft» er, og ikke minst hvem som er det, blir disse ikke-ølfaglige røttene til småbryggeriene ofte oversett, og man fokuserer i stedet på et blindspor rundt øltyper og produksjonsvolum.

Ølkasse med flasker fra Jæren Bryggeri
Ølkasse med assortert utvalg fra Jæren Bryggeri.   ©Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse

Men motkreftene klarte å bremse opp og nesten stoppe utviklingen. Det skulle gå ytterligere 10-15 år før det virkelig begynte å ta av. Omtrent like lenge varte lokalpolitikernes ryggmargsreaksjon til alkohol, der KrF var veldig mot, FrP var veldig for og alle de andre stilte seg opp i temmelig forutsigbar rekkefølge mellom disse ytterpunktene. Idag klarer lokalpolitikerne å forholde seg til et lokalt mikrobryggeri i lys av turisme, næringspolitikk, arbeidsplasser og kultur, ikke bare diktert av partiprogrammenes rusmiddelpolitikk.

Erstatningssaken rundt Jæren bryggeri kom opp i slutten av mars 1993. Surdal krevde Staten for 3,3 mill i erstatning. Argumentene hans var de samme som er listet over. Staten argumenterte med at de ikke visste om Jæren Bryggeri, og at de derfor ikke kunne klandres for å ha overkjørt og drept dem. Surdal tapte – nesten på dagen fire år etter at den første ølflaska ble tappet. Det ble anket til Høyesterett, men anken ble avvist.

En skygge av Jæren Bryggeri finnes ennå. Bygningen huser idag «Bryggerie Selskapslokale», som inneholder både festlokale, bar og to små puber. De kan til og med tilby rulett-spill, og de har bevillingene i orden. I dag har de til og med Vinmonopol i Klepp kommune.

Fremtiden fikk til slutt fotfeste, også i Klepp …

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Eirik Hole - 2016/3/7 17:00:56
Dette var meget kjekk lesning. Takk for en godt skrevet artikkel og et innblikk i Norges mindre kjente ølhistorie og den bedre kjente kommunale og delvis statlige til tiders fiendtlige holdninger. Mvh Eirik

2016-03-05

Jæren Bryggeri (3/4)

Dette er tredje del i en serie på fire om historien til Jæren bryggeri. I første del så vi opp oppstarten og i andre del på bakgrunnen for de nye reglene og hvordan de rev forretningsmodellen til Jæren bryggeri bort under dem da de ble fastsatt under to uker før de trådte i kraft.

Problemene tårner seg opp

Departementet hadde eliminert muligheten for et bryggeriutsalg, og Jæren bryggeri var nødt til å be kommunen om en salgsbevilling. Behandlingen av bevillingen trakk ut gjennom februar. Riktignok kom det få sterke innvendinger fra offisielt hold, men ett problem med en kommunal bevilling var at det ville være en bevilling til å selge øl, ikke en rett til å selge kun sitt eget produkt. Om Jæren Bryggeri fikk bevilling, ville de også kunne selge andres øl. Rent teknisk ville man gå fra et bryggeriutsalg for egne produkter til en generell ølbutikk … og ølbutikk hadde de allerede én av i Klepp kommune. Man ville ikke ha flere. Den eksisterende ølbutikken var vel heller ikke begeistret for en konkurrent.

Etikett for Jæren Bryggeri Eksportøl
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, se her
Øletikett, Jæren Eksportøl
Et annet poeng som få ser ut til å ha viet særlig oppmerksomhet på dette tidspunktet, er at man hadde øl i skatteklasse 2 og 3. Pilsen lå i klasse 2, men sterkølet, på 4,8%-7,0% ABV, var i skatteklasse 3. Jæren Bryggeri brygget pilsner, men hadde tatt opp brygging av juleøl i klasse 3 på høsten. Dessuten hadde man begynt å brygge et eksportøl i klasse 3. Etter sommeren var det sterkølene som solgte best. Jæren trengte derfor bevilling for begge skatteklasser.

Den 2. mars innstiller Helse og sosialstyret på at det blir gitt salgsbevilling til Surdal, 6 mot 1 stemme … KrFs. Saken kom opp i formannskapet like før 14. mars, og bevillingen ble vedtatt med åtte mot én stemme … KrFs. Mandag 26. mars er saken oppe i kommunestyret og Surdal får salgsbevilling for eget øl av klasse 2 hverdager 9-17 og lørdager 9-13. Samtidig får han bevilling for å selge juleøl i klasse 3 i desember. Vedtaket skjer uten debatt, for den er tatt i forkant. Det er tilsynelatende ingen utenom KrF som protesterer på søknaden om salgsbevilling.

Riktignok ønsket man ikke å ha ølsalg mer enn ett sted i Klepp kommune, men når forhistorien var som den engang var, ser holdningene ut til å peke mot at man kunne leve med to utsalg. Men Surdal fikk ikke det han søkte om – det hadde blitt redigert på forslaget underveis, noe ikke alle kommunestyrerepresentantene var klar over da de stemte. Det var prototypen på uryddig saksgang. Han fikk en bevilling, men ikke den han trengte, og ansvaret for det hele smuldret liksom bort og var «ingens» feil. Klepp kommunestyre spesialsydde en bevilling som ville tillate Jæren Bryggeri å fortsette som de hadde gjort frem til nyttår, men som ignorerte ytterligere ekspandering og Surdals forretningsplaner.

Kunne Surdal leve uten salgsbevilling for klasse 3? Da ville man måtte holde seg til svakere øltyper. Det var helt klart en fordel å ha et bryggeriutsalg etter de gamle reglene. Da trengte man ikke bevilling og man kunne følge de generelle åpningstidene. Med de nye reglene ble åpningstidene innskrenket, man måtte betale årlig avgift, og bevillingen kom bare for noen få år av gangen. Jæren Bryggeri mistet akkurat den forretningsfordelen som lå til grunn for hele forretningsidéen. Og det aller verste var bortfallet av salget av sterkøl.

På den andre siden, det gamle systemet ville aldri kunnet fortsette særlig lenge. Flere enn Surdal ville ha benyttet seg av det. Dersom alle og enhver kunne selge på 7,0% ABV, nesten når som helst og hvor som helst, bare det var gjæret under samme tak som utsalget, ville 1990-tallet ha blitt en en stor og lykkelig bryggeriboom. Det ville aldri vart lenge, for det hadde ikke vært rikspolitisk spiselig.

Dessuten var det andre endringer på gang. Sterkølet skulle inn på Vinmonopolet, og det ville uansett ha fremtvunget en endring à la den innsnevringen som Surdals salgsbevilling fikk i kommunestyret.

På bryggeriet på Tjøtta må Surdal ha vært sint og frustrert over behandlingen. Ikke minst hadde han 8000 liter med ferdig gjæret eksportøl på tank, til en salgsverdi på 240.000 kroner, eller 10 kr flaska. Dette hadde han ikke lengre lov å selge. Det kunne distribueres til andre butikker, men da ville marginene forsvinne eller ølet bli mye dyrere. Dessuten hadde ingen i området lov til å selge hans øl i klasse 3. Det vil si, ironisk nok ingen utenom Tou bryggeris ølutsalg, siden Tou produserte mer enn den magiske grensa på 8000hl.

Tappelinja ved Jæren bryggeri
Tappelinja med flaskevasking bakerst og flaskatappinga fremst ©Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse

En ukes tid senere, 6. april uttaler han til Jærbladet: Det hadde vore meir humant å tatt livet av meg med ein gong. Det vedtaket formannskapet i Klepp har gjort nå, er å seia at eg kan få leva, men at eg ikkje skal få mat. Han varsler en slags sivil ulydighet: Han vil fortsette med å selge unna eksportølet. Han baserer det på uttalelser fra departementet om at de nye reglene ikke var ment å ramme eksisterende bryggerier, men bare hindre nyetableringer fra å utnytte et smutthull i lovverket. Han mener det ikke gjelder for Jæren Bryggeri som var under oppstart før loven ble vedtatt, og var i produksjon før forskriftene ble vedtatt.

Neste trinn kunne vært å få politiet på døra, men kommunestyret i Klepp hadde gjennom sin redigering gjort et vedtak som de ikke hadde lov til, nemlig å bestemme hvilke produkter salgsbevillingshaver Surdal kunne selge fra ølutsalget sitt. De hadde begrenset det til kun øl fra bryggeriet til bryggerieier Surdal. Et kommunestyre kan ikke bestemme at f.eks REMA bare får lov å selge Sopps spaghetti, og ingen andre merker. Dermed var det en saksbehandlingsfeil, og politiet rullet poteten tilbake til kommunestyret.

Saken hangler videre frem til 27. juni. Da var det slutt og alle «ankemuligheter» oppbrukt og avklaringer gjort. Surdal måtte da helle ut 3500 liter med eksportøl i skatteklasse 3. Det var dette ølet som ble mest populært, og det hadde steget til en salgsandel på 70% på det tidspunktet da bryggeriet til slutt ble tvunget til å la være å selge det.

Samtidig fikk Surdal medhold i sin tolkning av loven om at han kunne selge alle varianter øl i klasse 2, ikke bare egenprodusert. Egentlig ønsket han å selge egenbrygget øl i klasse 3, men han endte opp med å måtte selge andres øl i klasse 2 for å få det til å gå rundt. Det var en løsning som både Surdal, kommunestyret og ikke minst det andre ølutsalget i Klepp ikke ønsket. Det var en klassisk lose-lose-løsning.

Omvisning ved Jæren bryggeri
Omvisning, tankene på 5000L gir et inntrykk av størrelsen ©Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse

Hvor mye mindre problemer hadde ikke alt dette vært om bare departementet hadde innsett at det faktisk fantes et bryggeri som brygget under 8000hl? Eller om Bryggeriforeningen hadde fortalt dem om det da de ble spurt, i stedet for ikke å kjenne til noe slikt? Eller dersom departementet hadde vært i stand til å rydde opp etter at de hadde gjort en tabbe?

De eneste som faktisk stod opp for bryggeriet, var politiet. De så hvordan en liten bedrift ble ignorert og ofret for avholdspolitikk og de så bryåkratiets motvilje mot å rydde i egne feil. De så sannsynligvis også at det ikke var spesialølet fra dette bryggeriet som skapte eventuelle alkoholrelaterte problemer i distriktet. Politimesteren ved Rogaland Politikammer sendte et nærmest refsende brev til Sosialdepartementet.

Ville Jæren Bryggeri kunnet overleve? Slikt er alltid vanskelig å vurdere, selv i ettertid. De støtte på det samme problemet som andre bryggerier har opplevd: Øl på 4,7% smaker ikke like godt som øl rundt 6-7%. Det som en gang i tiden var en temmelig vilkårlig inndeling i skatteklasser er blitt den viktigste berlinmuren i norsk bryggeribransje, og mangt et bryggeri har ufrivillig endt opp i på østsiden av den muren.

Men sett at Jæren Bryggeri hadde fått leve videre, hadde fått etablert seg og holdt det gående noen år. Hvilken ypperlig posisjon ville de ikke vært i ved nedleggelsen av Tou? Både Lervig og ølbryggingen hos Berentsen oppstod i vakumet etter Tou-nedleggelsen. Hva om det hadde fantes et eksisterende – om enn lite – bryggeri i området? Et bryggeri med troverdighet og lokal tilhørighet … slik som Jæren Bryggeri.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-04

Jæren Bryggeri (2/4)

Dette er andre del i en serie på fire om Jæren Bryggeri som produserte øl i tiden fra forsommeren 1989 frem til nyåret 1992. I første del så vi på oppstarten av bryggeriet. Mye bakgrunnsmateriale finnes på en side der Surdal har samlet avisutklipp.

Del 2: Det brygger opp til storm

Etter viraken rundt åpningen sommeren 1989 hører vi ikke så mye mer om Jæren Bryggeri i pressen om vi ser bort fra indignerte leserinnlegg. Etter utepilssesongen synker interessen betydelig, men ølet er nok fremdeles populært.

Etikett for Jæren Bryggeri Juleøl
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, se her
Øletikett, Jæren Juleøl
Jærbladet virker nå noe mer negativ til bryggeriet, og bruker gjerne ekstra trykksverte når bryggeriet nevnes på å poengtere at bryggeriet ble startet uten at saken hadde vært gjenstand for noen kommunal behandling. Det har tydeligvis falt noen meget tungt for brystet at det gikk an å starte bryggeri.

Det er flere momenter som gjør at det brygger opp til en «perfekt storm» rundt Jæren Bryggeri:

  • Den lokale motstanden har slett ikke forsvunnet. Et bryggeri er og blir en torn i øyet. Ølet fra Tou føles som styggedom nok, men at slikt skulle produseres midt i blant dem, og uten at de kunne sette ned foten for det, ja, uten at de i det hele tatt ble rådspurt. Det er riktignok bare KrF som er kategorisk negative, men bortsett fra FrP er det heller ingen som er kategorisk positive.

  • Surdals bryggerioppstart har blitt lagt merke til av andre enn avholdsbevegelsen. Det virker jo så enkelt: Stift et selskap, kjøp utstyr, brygg og selg ølet fra bryggeriet. Surdal er blitt besøkt av folk som vil vite mer. Det tenkes og planlegges og kalkuleres rundt om. Norge står i fare for å bli et land med mange småbryggerier med hvert sitt bryggeriutsalg. Det er mange som ikke ønsker dét.

  • Ikke minst blir det svikt i omsetningen. Sommeren er over og utepilssesongen er uvegerlig slutt. Nyhetens interesse har avtatt og i september/oktober gikk salget drastisk ned. Bryggeriet hadde ikke noe stort overskudd fra før, og økonomien er avhengig av jevnt salg.

Frem mot jul begynner det å gå bedre. Surdal forteller 30. november til Jærbladet at salget øker for hver uke, ikke minst på grunn av juleølet de har kommet med, som har doblet omsetningen. Men fremdeles utnytter de ikke full kapasitet på utstyret sitt. Bryggeriet har tre 5000 liters trykktanker med temperaturregulert kjøling. De kan produsere så mye mer.

Så skjer det. Som lyn fra klar himmel kommer det fra 1. januar 1990 nytt lovverk. Fra nå av er det ikke mulig å drive fabrikkutsalg fra et så lite bryggeri. Regelverket sier plutselig at produsenter av mindre enn 8000hl øl årlig må ha kommunal bevilling for selge øl, for de har ikke lengre rett til å holde fabrikkutsalg.

Jada, du leste rett. Dersom bryggeriet er stort nok, kan du selge som du vil, fra eget bryggeriutsalg, uten kommunal innblanding, men om du produserer mindre enn 800.000 liter pr år, kan du ikke. Om vi skal snakke om når mikrobryggerier ble introdusert i norsk lovverk, må denne grensa på 800.000 liter være en god kandidat.

Det eneste bryggeriet som ble rammet var Jæren Bryggeri. Det rammet teknisk sett også Oslo Mikrobryggeri som startet like etter Jæren, men de drev hovedsaklig med servering, og da måtte man uansett ha kommunal bevilling.

For Jæren Bryggeri kunne det nye regelverket bli et være eller ikke være. De store bryggeriene mente – sikkert med en viss skadefryd – at det var et definitivt ikke-være.

Den aktuelle delen av regelverket tok primært sikte på å hindre en oppblomstring av bryggeriutsalg. Surdal hadde allerede startet sitt bryggeri, og mente at loven ikke kunne ramme ham. Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft, og han var allerede i gang. Han har et poeng, men det er allikevel en litt for enkel tolkning av lovverket og konseptet med tilbakevirkende kraft. Surdals ølsalg sommeren 1989 kan ikke gjøres ulovlig av en lov innført 1. januar 1990 – det ville vært å gi en lov tilbakevirkende kraft. Men loven kan ramme ølsalget fra 1. januar. Likevel er det god forvaltningsskikk å gi folk og bedrifter informasjon. Det er god kotyme å gi dem muligheter for overgangsordninger og omstillingstid når man brutalt og raskt endrer rammene for deres virksomhet. Det handler kanskje mest om forutsigbarhet, og mangel på dét er veldig dårlig næringspolitikk.

Surdal hevdet hardnakket at han ikke trengte bevilling fordi han allerede var i gang, men det var nok på tynt juridisk grunnlag. I praksis burde han ha fått en overgangsordning, men det var uteglemt. Nå hadde kommunestyret overtaket på ham. Det geniale smutthullet i loven var ikke bare blitt tettet, men det var snudd opp-ned. Bryggeriet levde på kommunestyrets nåde – et kommunestyre som et par år før strategisk hadde bestemt at det ikke skulle være flere ølutsalg i kommunen enn det ene de allerede hadde fra før.

Kommunen inntok imidlertid en avventende holdning. De så at Jæren Bryggeri blitt holdt utenfor og rammet av lovendringen. En urett var begått, og trolig var det få som hadde lyst til å fremstå som den som dyttet bryggeriet utfor kanten. Saken ble en het potet som kommunen forsøkte å trille tilbake til departementet for avklaring.

Var det Jæren Bryggeri som forårsaket lovendringen? Loven ble vedtatt 2. juni, altså før Jæren hadde tappet solgt sin første flaske. Enhver som kjenner lovarbeid vet at det er en lang og kronglete prosess. Den må ha begynt uavhengig av at Surdal startet sitt bryggeri.

Imidlertid lå ikke kravet om salgsbevilling for bryggeriutsalg koblet til bryggerier med årsproduksjon under 8000hl i loven, men i forskriftene. De ble vedtatt 19. desember, altså knappe to uker før de trådte i verk. Det er mulig at dette kravet ble kastet inn i lovarbeidet på et temmelig sent tidpsunkt, og etter at Jæren bryggeri hadde solgt sin første flaske og lokale avholdsfolk hadde uttrykt at dette måtte stoppes.

Det er nyttig å skissere det politiske miljøet rundt 1990. Høyrebølgen hadde skylt innover landet på begynnelsen av 1980-tallet, og vi fikk Kåre Willoch som statsminister i en politisk bevegelse som internasjonalt var kjennetegnet av Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Tiden var preget av et ønske om å rydde opp i byråkrati og å slippe privat initiativ frem. Privatisering og eliminering av monopoler og karteller og kollektive bransjeordninger symboliserte tiden. Surdals initiativ var særdeles kompatibelt med tidsånden.

Bryggeriene hadde riktignok unngått nasjonalisering etter krigen, men de hadde i praksis dannet sitt eget private monopolsystem. Selv om dette også kollapset, beholdt de mye makt. Våren 1986 ble Gro Harlem Bruntland statsminister, og bremsene ble slått på – i hvert fall litt – med hensyn til å slippe private aktører helt løs. Lovarbeidet rundt en revidering av alkoholloven må ha startet under henne. Motivasjonen var neppe Jæren Bryggeri. Derimot stod de gamle produktspesifikke alkohollovene som et hinder for EU-tilpassing. Norge hadde på denne tiden ulike lover og skattetakster for øl og for vin – ikke basert på at de hadde ulik alkoholstyrke, men basert på at det var to ulike produkter. Dette var ikke tilpasset EU. Om Norge skulle inn i EU, var dette en av mange ting som måtte ryddes i.

Riktignok var det under regjeringen til Jan P. Syse at problemene slo inn over Jæren Bryggeri, men opprydningsarbeidet i lovverket var allerede igangsatt da han tiltrådte.

På nyåret 1990 må Surdal ha følt det som om departementet laget et regelverk som var spesialsydd for å ramme akkurat hans bryggeri. Jæren Bryggeri stod alene, uten medlemskap i Bryggeriforeningen. Han hadde ikke alliert seg med noen. Sannsynligvis trodde han at han hadde sitt på det tørre, og plutselig var alt snudd opp-ned.

Departementet ser ut til å ha fulgt en forunderlig praksis, der «alle» interessenter blir enige om en lovtekst som ikke rammer dem selv, men «ingen» klarer å dra med den ene som rammes. Det er forøvrig interessant at det ikke er ølutsalgets størrelse som betyr noe, men bryggeriets produksjonen. Dersom Jæren Bryggeri hadde ti ganger så stor produksjon, ville de kunnet fortsette salget. Det ble heller ikke laget overgangsbestemmelser som skulle sikre en smidig innføring eller noen avviklingstid for rettigheter under det gamle regelverket for de som ble rammet. Det var tross alt knappe 2 uker fra vedtak til innførelse – inklusive jul og nyttår. Innen byråkratiet er det ekspressfart.

For Jæren Bryggeri var dette svært alvorlig. Rett nok kunne kommunestyret gi dem bevilling for salg i klasse 2 og 3, og det ville være en slags status quo om vi ser bort fra noe rundt salgstider og sånt. Men ingen trodde vel at det ville gå igjennom uten sverdslag.

Selv om Jæren tok et krafttak og økte produksjonen til over 800.000 liter, ville det ikke hjelpe. For det første var det ingen garanti for at Staten ikke økte grensa sånn mer eller mindre over natta, og for det andre var fabrikkutsalget kjernen i Jæren Bryggeris forretningsmodell. Jo høyere grense, jo flere måtte man selge til og jo større omland måtte man forsyne. På ett eller annet nivå ville det ikke være nok folk i det nære omlandet rundt ett enkelt fabrikkutsalg.

Distribusjon gjennom kjeder ville spise opp fortjenesten. Surdals forretningsmodell var å brygge og selge fra samme lokale – lite, lokalt, kortreist og effektivt. Distribusjon var for de store. Jæren Bryggeri måtte du reise til for å få tak i. Bryggeriutsalget var en magnet som trakk folk fra hele Jæren til Tjøtta. På mange måter var Jæren Bryggeri forretningsmodell veldig i tråd med kjerneverdiene i mikrobryggerirevolusjonen.

Jæren Bryggeri søkte like etter årskiftet om salgsbevilling for øl, både for skatteklasse 2 og skatteklasse 3. Da Jærbladet ringte rundt til de politiske partiene i midten av januar, virket det som alle – bortsett fra KrF – var positive til en salgsbevilling, ikke minst fordi dette var lovlig da det ble igangsatt. En bevillingssak kunne ta måneder å behandle, men både kommune og lensmann var innstilt på å overse det eksisterende salget i påvente av behandlingen av bevillingen.

I Jærbladet 31. januar 1990 kommer bakgrunnen for 8000hl-grensa frem. Statssekretær Geir Kjell Andersland i Sosialdepartementet forteller dem at departementet kontaktet Bryggeriforeningen som hadde opplyst at Norges minste bryggeri var på 10000hl pr år. Derfor satte de grensen i det nye lovverket på 8000hl … for det var jo ikke meningen å ramme noe eksisterende bryggeri.

Det er vanskelig å forstå at ikke departementet var oppmerksom på Jæren Bryggeri under behandlingen av forskriften til loven. De var tross alt presentert i nasjonal presse, de rapporterte skatter og avgifter til Tollvesenet, de var godkjent av Næringsmiddeltilsynet, de var registrert som bryggeri i Firmaregisteret. At Departementet ser ut til utelukkende å ha basert seg på informasjon fra Bryggeriforeningen, der medlemskap ikke var obligatorisk, var sært og kritikkverdig.

Andersland i Sosialdepartemenet gikk i avisa langt i å innrømme at man vedtok noe med utilsiktede negative konsekvenser – i endel andre sammenhenger kalt en tabbe. Men det var uaktuelt å endre på det – i en endel andre sammenhenger kalt å rette det opp. I stedet trillet man det som en het potet over til Klepp kommunestyre: Han lot det skinne tydelig igjennom at Klepp ikke trengte å lage noen stor sak ut av dette, for det var jo tross alt bare å gi en salgsbevilling og så måtte da alle være fornøyde.

… og midt imellom kommunen og departementet har Jæren Bryggeri ramlet ned mellom to stoler. Ja, det er flere stoler å ramlet mellom her. Bryggeriforeningen er enda en stol. Departementet henviser til dem og synes ikke de har noen plikt til å kontakte bryggeriet når bare Bryggeriforeningen er rådspurt.

Og verre skal det bli …

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-03

Jæren Bryggeri (1/4)

I en serie postinger skal vi se på historien rundt Jæren Bryggeri, startet av Torstein Surdal. Bryggeriet produserte øl fra april 1989 frem til nyåret 1992. I denne første delen skal vi se på oppstarten av bryggeriet. Mye bakgrunnsmateriale finnes på en side der Surdal har samlet avisutklipp.

Del 1: Et bryggeri på Tjøtta

Det første avisoppslaget jeg har funnet om Jæren Bryggeri er i Stavanger Aftenblad 18. februar 1989. Det har over seg et lite snev kuriosa og nytt fra distriktene. Mellom linjene kan det leses som at det er en særing som vil starte bryggeri. Journalisten avslutter da også litt dystert og jantelovaktig: 40-åringen er kjent for en rekke prosjekter på Jæren. Han har blant annet drevet med bilsalg, med bord-produksjon, med plantemøbler og med ulike former for fjøsinnredninger. I de fleste tilfellene har han solgt både produksjon og utstyr når produksjonen har kommet i gang. Det høres ut som journalisten ikke helt har troen på dette … og om bryggeriet skulle bli noe av, selger han vel seg ut.

Etikett for Jæren Bryggeri Pilsner
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, kilde
Øletikett, Jæren Pilsner
Journalisten omtaler det som en «øl-fabrikk», selv om Surdal selv siteres på «bryggeri». Ordet «mikrobryggeri» brukes ikke i disse artiklene. I stedet bruker man gjentatte ganger «minibryggeri». Rett nok fantes ordet «mikrobryggeri» på norsk rundt denne tiden, ikke minst gjennom Oslo Mikrobryggeri som startet tre måneder etter Jæren Bryggeri. Men det er verd å huske at de norske mikrobryggeriene kom fra to ulike utgangspunkt. Jæren Bryggeri og de fleste andre småbryggeriene ønsket å spise små markedsandeler fra de store, og de brygget klassiske norske øltyper. Den andre gruppen var de som tok utgangspunkter i den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen, og som hadde amerikanske øltyper og kanskje i beste fall en slags pilsner som supplement.

I februar 1989 ble både lensmann og rådmann i kommunen oppsøkt av journalisten. Rådmannen hadde ikke hørt om bryggeriet som var i ferd med å materialisere seg. Han var tidligere politijurist og etter å ha forvisset seg om at dette ikke var noen aprilspøk konkluderte han raskt med at det var lovlig. Lensmannen som var nabo av bryggeriet, hadde plukket opp ryktene dagen før journalisten ringte ham. Han hadde også sjekket, men hadde ikke funnet noe som brøt med lover og regelverk. Det var nemlig ikke ulovlig å drive fabrikkutsalg av egne varer.

Eier og brygger, Torstein Surdal, ble sitert på at han ikke var ute etter å utkonkurrere de store, men han hadde likevel et ambisiøst lokalt mål for bryggeriet sitt på Tjøtta: Jeg er fornøyd hvis jeg klarer å dekke 25-30 prosent av markedet på Jæren. Lokalområdet var målet, og det lå også implisitt i strategien med et bryggeriutsalg som den primære måten å få distribuert ølet på.

Surdal innså at han ville få motstand fra avholdsfolket, men som han påpekte overfor journalisten: det måtte vel spille liten rolle om ølet kom fra Tou eller fra Tjøtta. Så kraftig kan man altså feilberegne sitt publikum…

I avisa i februar skisseres en plan om å starte selve bryggingen i mai. En bryggerimester fra Danmark skulle være konsulent i startfasen. Tappeanlegget var på plass, og tankene var under produksjon lokalt. Det første produktet skulle bli Jæren Pilsner. Etikettene var klare. De viste «Jæren» og «Pilsner» over og under en tegning av et jærlandskap, med bygg og humle i forgrunnen. Det var stilrent og enkelt.

Så er det stille en lang stund, før det kommer en oppfølgingsartikkel i Stavanger Aftenblad 2. mai. Journalisten er på besøk mens ølet for første gang blir brygget 29. april. Bryggerimester Jürgen Kwast og produksjonsmester Frank Rask-Jendresen fra Harboe Bryggeri i Danmark er tilstede som konsulenter i startfasen. Surdal forteller at målsetningen er å brygge 150-200.000 liter øl i året. Det første ølet er en pilsner i skatteklasse 2, men på grunn av karamellisering av vørter i utstyret, blir den noe mørkere enn vanlig pils.

Det lokale Jærbladet var også tilstede under bryggingen, og dagen etter kom de med en artikkel med ytterligere detaljer. Bryggingen var basert på maltekstrakt, og gjæren har man hatt med fra Harboe. Utstyret er kjøpt brukt fra Danmark for en halv million. Planen er tappe øl annenhver uke, og det ble regnet med 150.000 liter i årsproduksjon. Det gir en batchstørrelse på tappe-anlegget på opp mot 6000 liter, men det er usikkert om man da tapper mer enn én produksjonsbatch om gangen.

Maltektrakt? Ja, faktisk. Begge avisene beskriver hvordan man brukte maltektrakt fra et stålfat, visstnok fra Harboe i Danmark. Jæren Bryggeri fortsatte med denne produksjonsformen, men hadde planer om å bygge om for å brygge på malt med mesking.

På dette tidspunktet går fremdeles bryggerioppstarten stort sett under radaren. Eller kanskje det er noe man «ikke snakker om». Det er tydeligvis Surdal selv om har bedt med journalistene på første brygging. Men ikke alle er begreistret for bryggeriet. Kanskje håper man at det går over av seg selv. Det legges på dette tidspunktet ingen hindringer i veien, for dette er faktisk lov. Det trengs ingen bevilling for å selge øl i Norge i 1989, sålenge du har et bryggeri og selger ditt eget øl.

Bakgrunnen for at Surdal kunne åpne bryggeri uten at lokale myndigheter ble involvert er litt spesiell. I tiden før første verdenskrig stod avholdsbevegelsen svært sterkt. Deres strategi var å tørrlegge landet en kommune av gangen. For bryggeriene ville det være ekstremt problematisk dersom et kommunestyre skulle kunne legge ned en bedrift. Ølproduksjon var noe som kommunen ikke kunne regulere, mens ølsalg lå inn under kommunens myndighetsområde. Imidlertid var ølsalg direkte fra bryggeriet en del av bedriftens rettigheter, ikke en handelsvirksomhet som falt inn under kommunen mandat å regulere.

Dermed var det teknisk sett mulig å etablere et bryggeri i en kommune der alkohol var strengt regulert, og du kunne til og med selge øl der – men bare fra bryggeriet. Ivaretakelse av denne retten er trolig grunnen til at alle de store norske bryggeriene har brukt ha sitt eget ølutsalg. Det er en hevdvunnen rett som er grei å ha og som man nødig vil miste. På den andre siden sørget nok Bryggeriforeningen for at bryggeriene ikke misbrukte denne retten.

Jæren Bryggeri lå ikke i en tørrlagt kommune, men Klepp var allikevel ikke et sted der alkoholen fløt fritt. Det var bare to faste serveringsbevillinger og en salgsbevilling i kommunen. Det var dermed kun ett sted i kommunen du kunne kjøpe en flaske øl over 2,5% over disk. Jæren var fra gammelt av et kjerneområde for haugianere og andre religiøse pietister, og slikt sitter i lenge. Det var intet naturlig sted å starte et bryggeri. Skulle du ha alkohol, burde du egentlig reise til Stavanger eller Kristiansand.

På den andre siden er jærbuene kjent for å være viljesterke, gjennomføringsdyktige, ressursutnyttende og ikke de som gir seg bare fordi det blåser litt. De er kanskje ikke så høylytte, så de virker mer standhaftige enn kranglevorne. Surdal hadde bryggeriplaner, og han hadde ikke tenkt å gi opp. Han hadde en sunn forretningsplan, og han hadde loven på sin side. Hva mer trengte han?

Den 14. juni står det en ny reportasje i Jærbladet. Ølet skal tappes og salget kan begynne.

16. juni ble så ølet lansert: 20000 flasker à 33cl med Jæren Pilsner. Lanseringen skjedde på Thime Station Mad og Vinstove, og salget over disk startet dagen etter. Igjen ble det poengert at ølet bare blir tilgjengelig fra fabrikkutsalget, samt for servering på én lokal restaurant.

22. juli forteller Stavanger Aftenblad at ølet er kronisk utsolgt. De første batchen ble solgt unna på få timer. En batch på 13000 flasker ble solgt unna i løpet av to dager i starten av måneden. Surdal har fått mange forespørsler om distribusjon, men vil holde seg til sitt bryggeriutsalg så lenge han ikke kan produsere nok for det lokale markedet – for det er jo tross alt et jær-øl.

Surdal forteller at planen er å tappe 15000 flasker, dvs 5000 liter, hver tiende dag. Det er en produksjon som tilsvarer omkring Austmann bryggeris for 2015, om vi ser bort fra eksportandelen deres. Det er med andre ord ikke et lite mikrobryggeri man har planlagt.

Alt er fryd og gammen, eller er det så? I samme nummer som Jærbladet rapporterer fra settingen av den aller første batchen, har Odd Narve Grude fra KrF, leder i Sosial- og Helsestyret i kommunen latt seg intervjue på førstesideplass: Eg beklager salet av pils frå bryggeriet på Tjøtta sterkt. Men det er tilsynelatande eit hol i lova som gjer slikt sal mogleg. Statlege styremakter bør revurdere dette punktet i lova. Han så helst at det ikke var noe alkohol. Alternativt burde det vært mest mulig styrt og begrenset. Det faller ham tungt for brystet at noen kan bare åpne et bryggeri og selge øl, til og med uten å trenge å fortelle kommunen om det.

Grudes ønske om å få tettet dette hullet skulle på nesten magisk vis bli oppfylt, fortere enn noen trodde.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Mer info - lagt inn av Odd Gunnar Jensen - 2016/3/14 10:38:05
Hei Kom over en webside om Jæren Bryggeri, her finner du mye utfyllende info, f.eks avisutklipp fra jan. 89 fra Stavanger Aftenblad. http://www.tosur.byethost15.com/side1.htm

2016-02-29

Norske bryggerikart

Hvorhen ligger bryggeriene i Norge? Det finnes kart med oversikt kart. Her skal vi se på noen av dem og vurdere hvilket som er best – og fundere litt over hvorfor noen er bedre enn andre.

Det første kartet er Ølportalens bryggerikart. Det er et nokså gammelt kart, laget av Erik Dahl, og det bruker Googles kart som grunnlag. Google har en brukbar og jevn dekning, samt at det har med satelittbilder, som riktignok kan være temmelig gamle. For Trondheim er dataene gamle og mangler flere av de nyere bryggeriene. Markørene er tildels litt upresise og misvisende, opptil 150 meter for ett bryggeri.

RateBeer har sitt eget kart, som også er basert på Google Maps. Det virker mer oppdatert (bortsett fra at de mangler E. C. Dahls), men er tilgjengjeld ofte svært upresis i plasseringen av bryggeriene. Café Ni Muser (som ikke brygger lengre) er plassert i skolegården til Birralee (nei, det er ikke slik «birra». To Tårn ligger fremdeles 150 meter nedover langs jernbanelinja. Og forøvrig: Gulating er plassert i Frimurerlogen, mens Mellomveien Pub ligger i Strandveien. Det er muligens delvis en effekt av at Google foreslår plassering basert på en adresse. En nyttig effekt av dette kartet er at det også viser utsteder og butikker, samt at det er øldrikkerne selv om vedlikeholder og oppdaterer informasjonen. Det er intet dårlig alternativ, sålenge man dobbeltsjekker plasseringen selv.

Gode gamle Open Brewpub Map fokuserer bare på brewpuber, men er faktisk veldig godt oppdatert. Den er faktisk komplett om vi tolker en brewpub som et generelt åpent serveringssted. Dette kartet bruker OpenStreetMap som basis. Det er et kartverk som meget varierende dekning. Enkelte steder har ekstremt god dekning og høy oppdatering, blant annet Trondheim som har mange som aktivt oppdaterer kartet. Endringer der kommer inn nesten idet de skjer. En annet poeng med OpenStreetMap er at dataene om bryggeriene ikke ligger som et lag i tillegg til kartet, men det er kartdata som fremheves under visning av kartet.

Dette med at OpenStreetMap har informasjon om bryggeriene i kartdataene, betyr at alle bryggerikartene som baserer seg på OpenStreetMap deler data og nyter godt av hverandres oppdateringer. Det er den berømte delingsøkonomien basert på dugnad – og det virker faktisk. Vi skal se på to andre kart som helt eller delvis bruker OpenStreetMap.

Det neste kartet er laget av Gustav Foseid, basert på OpenStreetMap, det er riktignok i beta-versjon, men ser ut til å fungere helt greit. Det har temmelig gode plasseringer av markører, som generelt vil lede folk til rett dør, ikke bare rett bygg. Og det er oppdatert. Gustav har ikke bare mekket dette kartet, men han har også tatt en runde med oppdateringer i OpenStreetMap for å korrigere og oppdatere informasjon om norske bryggerier. Det er informasjon som også andre som bruker OpenStreetMap nyter godt av.

Bryggerikart for Trøndelag
Utsnitt over Trondheim sentrum fra Gustav Foseids bryggerikart.

(Full disclosure: Jeg kjenner Gustav fra rundt 25 år tilbake i flere kontekster, og jeg har diskutert dette kartet og denne postingen med ham og hjulpet litt med data for Trøndelag.)

Det siste kartet er Atle Frenvik Sveens prisvinnende Ølkart. Det bruker kartdata fra Kartverket, info om puber fra OpenStreetMap, og info om bryggerier fra en liste han har hentet fra Ølportalens ølkart. Dermed er de litt gamle. Det burde vært mulig å hente også den fra OpenStreetMap, og da ville kartet vært mer oppdatert enn det er nå. Det kommer sikkert etterhvert. Kartdata hentes fra Kartverket, og er dermed det beste «bakgrunnskartet» jevnt over, i hvert fall når man kommer litt bort fra der det ferdes mange OpenStreetMap'ere.

Jada … jeg vet at i stedet for å akke meg over det på bloggen, så burde jeg har meldt inn mangler og feil til de ulike som vedlikeholder disse listene. Jeg skal nok gjøre det også, men i denne omgang er målet å vurdere de ulike kartene.

Forresten, gjorde jeg også det. Da jeg under korrekturlesing av denne postingen så at Austmann var markert på baksiden av bryggeribygningen, i krattet mellom noen gamle oljetanker, fyrte jeg opp redigeringsmodus i OpenStreetMap, og flyttet bryggeriet 50-60 meter. Et par dager etter var endringen blitt offisiell – helt automagisk. Jeg antar at den først skulle flushes gjennom noen cacher og komme seg forbi det voktende blikket til noen lokale OpenStreetMap-helter. Hvorfor var Austmann bryggeri så slumsete plassert? Fordi det var maskinplassert utfra gateadressen, ikke utfra hvor bryggeriet faktisk ligger.

Det er rundt oppdatering at man virkelig ser kvalitetsforskjellene mellom de ulike kartene. Ølportalen må få oppdateringer meldt inn via mail, men det er uklart om kartet er uoppdatert på grunn av manglende tilbakemeldinger eller oppdateringsprosessen. Ratebeers data kan trolig endres, men jeg fant ikke ut hvordan, eller så er det låst til postadresse i Google Maps. OpenStreetMap er ment for å skulle endres, og selv om det kanskje ikke er intuitivt for de som aldri har gjort det, så viser kartet at det gjøres et stort antall løpende oppdateringer. Dersom bare kartleggerne på OpenStreetMap tagger bryggerier og brewpuber korrekt, vil de automagisk dukke opp på de bryggerikartene som bruker data fra OpenStreetMap.

Det er tross alt de lokalkjente som best kan oppdatere kartene. Og det er andre lokalkjente som best kan kvalitetssikre oppdateringene. Derfor er jeg litt skeptisk til ethvert system som fordrer at oppdateringer skal prosesseres av en eller annen sentral instans langt borte. Det skalerer nemlig ikke spesielt bra.

I tillegg til hvor enkelt det er å oppdatere kommer spørsmålet om hvor åpent dataene er. Kan de gjenbrukes? Bryter du betingelsene til RateBeer om du laster ned posisjonen til alle bryggerier i Norge? Hvem eier egentlig dataene som ligger på Ølportalens kart, og hvilke rettigheter er knyttet til Google-kartet som de ligger oppå? Her er OpenStreetMap befriende enkel. Det er kort og godt et åpent format som ikke setter juridiske hindringer for videre bruk.

Når det eneste kartet jeg har gjengitt i denne artikkelen er fra OpenStreetMap, så er det nettopp fordi jeg vet at jeg kan bruke det uten å måtte lose meg selv gjennom et minefelt av AUP-er og juridiske vurderinger. Skal jeg konkludere, er Gustav Foseids bryggerikart det beste av disse fem.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Riktig URL - lagt inn av Gustav Foseid - 2016/2/29 18:39:42
Riktig adresse til kartet jeg har laget er https://bryggerikart.foseid.no/ Adressen i postinga er til utvklingsversjonen, som vanligvis fungerer, men ikke alltid.
Ølkart hos Ølportalen - lagt inn av Erik - 2016/2/29 21:21:38
Hei, takk for fin og oppdatert oversikt. Ser at Ølportalen sitt kart som jeg opprettet for en tid tilbake er omtalt som ut datert. Det stemmer, det er flere år siden jeg sluttet å gjøre noe mer med dette og nok bare en misforståelse at det ikke har blitt fjernet fra Ølportalen for lenge siden. Kartet har nærmest ingen verdi i dag og det finnes flere gode alternativer i dag som du har fått med deg.
Ølkart på Ølmonopolet - lagt inn av Atle Frenvik Sveen - 2016/3/7 01:41:54
Vil bare opplyse om at jeg har fått på plass en tidlig versjon av hvordan jeg ser for meg et bryggerikart på ølmonopolet. Jeg henter OpenStreetMap-data daglig og matcher opp mot Ratebeer-data, men det gjenstår endel, både på data- og layout.siden. Tilbakemeldinger taes imot med takk: http://olmonopolet.no/countries/154/map

2016-02-24

Hurra for Thoresen!

Neida, jeg er ikke blitt gal … men kanskje er jeg litt ironisk og setter tingene litt på spissen. Mest av alt ønsker jeg å vise virkeligheten fra en alternativ side og sette opp noen argumenter som mange sikkert er uenige i, og som endel kanskje kunne utfordres på hvorfor de er uenige i.

Det er nemlig mulig at Henning E. Thoresen ved Sagene Bryggeri er den mest passende personen til å symbolisere den generelle retningen som mikrobryggeribransjen beveger seg.

Han er utadvendt, kommunikativ og alltid på ballen. Kanskje det er med en og annen grisetakling, men han er på ballen. Raskt og fokusert. Brygging vil i fremtiden handle mye om image, i stedet for tørsteslukking. Thoresen kan image og han er dyktig til å presentere det. Han knytter imaget mot ting som folk forstår og mot ting som trigger følelser. Du kan si hva du vil om ølet hans … men fyren er i hvert fall et forfriskende pust.

Det er snart slutt på den tiden da ølbryggeren var helten. Én av mine favoritter til kriterium for «craftiness» er trippelrollen som brygger, eier og manager. Men kanskje er den rollen på vei ut? Den nye øl-helterollen er kommunikatoren: øl-ambassadøren, den karismatiske fortelleren, den smaksvisjonære, presentatøren, evangelisten og misjonæren. Brygge? Næ, det har vi ansatte til – eller det er out-source'et. Sleng gjerne på litt forfatterskap, en god porsjon nettverksbygging, en robust tilstedeværelse på sosiale medier, et romslig fotograf-budsjett, evnen til å hoste opp de korte og fyndige sitatene som journalistene elsker, rikelig med selvsikkerhet og fokusert intensitet … og du har fremtidens ølhelt.

Ølbryggeren er egentlig passé. Bryggeren er nerd. Nerdete ting er tregt, kjedelig, infleksibelt og komplisert. Det er kanskje nyttig og fascinerende, men det er litt aparte. Det er fint at ølbryggeren legger seg i selen for å brygge den perfekte halvliteren, men det hadde sannsynligvis vært mer strategisk om han la seg i selen for å fortelle de gode historiene om ølet sitt – de historiene som gjør øldrikkingen til den gode, varme opplevelsen, og ikke bare en smaksopplevelse.

Kjenner du historien til én eneste ølbrygger forut for Jack McAuliffe i New Albion i 1976? E. C. Dahls? Investor. Schou? Investor. Fritz Maytag? Investor. I beste fall har en brygger bygget opp bryggeriet, og gjort familienavnet kjent, som Guinness, Whitbread, Jacobsen, Ringnes, Mack m.fl. Alternativt har man sendt sine sønner på bryggeutdanning for at de skal ha «gått gradene» og ha blitt skitne på fingrene når de engang skulle ta over roret i familiebryggeriet. Men bryggeren som kulturell øl-helt, som en person som står på barrikadene for den gode, lokale smaken og det ekte kvalitetsproduktet, det er noe som kom med mikrobryggerirevolusjonen.

Thoresen går rundt som en vandrende oppmerksomhetsmålskive. Han trenger knapt å åpne munnen. Det er vanskelig å være sikker på om han gjør det med vilje eller ikke. Om han er clueless eller om han provoserer. Om han mener det eller bare vil irritere. Om han svever rundt i skyene uten bakkekontakt eller om han ligger tre trekk foran alle andre. Om han lyver eller om han bare skrøner. Helt sikre blir vi liksom aldri. Uansett får han oppmerksomhet, vår tids dyreste og hardeste valuta.

Thoresen er ikke ydmyk. Han har brøytet seg temmelig useremonielt inn på en nasjonal ølscene der det allerede var i overkant fullt med store egoer med over gjennomsnitt behov for rampelys. Der hvor mange andre aktører stryker øl-personlighetene med hårene og håper på gode ting, der har han tatt seg mentalt til rette og ser ikke ut til å ha noen planer om å be om unnskyldning. Han er like velkommen som en kranglevoren kommunist på et republikansk lokallagmøte i West Texas, men det affiserer ham ikke.

La meg tippe at han hates dypt og inderlig rundt om i mikrobryggeri-Norge. Han er den ene som utad ødelegger freden og harmonien, som frydefullt tramper i klaveret, og de tror han gjør det på pur faenskap. Han er den ene som nekter å følge de uskrevne spillereglene. Den ene som snur saken på hodet før han er villig til å diskutere den. Som krangler på ølautoritetens etablerte fakta. Han har gate-crash'et party'et og forholder seg til regler som vi trodde – eller i det minste håpet – bare gjaldt utenfor. Det er nok å kaste frem navnet hans, så blir folk irriterte. Drittpreik om Thoresen er den sikreste formen for ice-breaking og sosialt småprat blant den harde kjerne av ølentusiaster.

Er han feilfri? Selvfølgelig ikke. Man ofte påpekt direkte feil i uttalelsene hans. Men det er allikevel hans snappy uttalelser som fester seg i tilhørernes hukommelse, ikke de tekniske og langtekkelige korrigeringene.

Han strekker sannheten lengre enn de fleste strikk kan tåle. Han påstod at Sagene var Oslos første bryggeri siden atten-hundre-og-noe, hvilket ignorerer de mange som har startet siden 1989. Dette til tross for at Sagene Bryggeri selv brygget ølet sitt i Arendal. Da skal man ha en god porsjon kreativ virkelighetsforståelse for deretter å hevde at Bergen sårt trenger et slikkelig bryggeri. Ølnerder opplever det som at han lyver om ølhistorien, men sannsynligvis forsøker han å redefinere de perifere tilskuernes forståelse av ølhistorien … å knesette sine egne premisser for å forstå ølhistorien. Det handler om definisjonsmakt, ikke om objektiv historieskriving.

Slikt burde ikke komme overraskende på gamle ølnerder. Forkjemperne for mikrobryggeriene har selv med rimelig stor suksess brukt definisjonsmakt til å ekskludere de bryggeriene man ikke liker. Høres utsagn som dette kjent ut: «pils smaker piss» og «øl uten bunnfall er dødt»?

OK, så selger Thoresen industripils, øltypen som «alle» elsker å hate. Men image er den nye substansen. Innpakning er det nye innholdet. Hva betyr det egentlig om han selger industripils dersom tilstrekkelig stor andel av kjøperne frotser i det imaget han har pakket det inn i? Hva er problemet om han selger en pils som mottas med åpne og entusiastiske armer? Det er tross alt faktisk en pils. Mangt et mikrobryggeri har forsøkt å selge noe som ikke er en pils med en craft-etikett der det står «pils». Sånn sett har Sagene autentisitet på ett område der endel andre ikke har det.

Men er han bare masse «hot air» uten realisme? Tja, det har jo blitt noe av Sagene Bryggeri, enten man liker det eller ei. Og kanskje er Sagene en god modell for å forstå hvorhen han nå har staket ut kursen. Han starter det ene bryggeriinitiativet etter det andre – med de påkrevde 30.000 i aksjekapital og kun seg selv pluss en vararepresentant i styret. Slikt er ikke et realistisk bryggeriinitiativ. Det er et luftslott. Men det er samtidig en grunnstein oppå hvilken han flittig bygger med lånte byggesteiner som lokal bryggerientusiasme, investorer, stedlig dugnadsånd og pressedekning. En etter en blir de tåkeaktige bitene i luftslottet byttet ut med solide og realistiske materialer: helt til dagen da bryggeriet står der med ham som en solid minoritetsaksjonær. Er ikke dette tross alt bedre enn en ren kapitalinnsprøytende investor?

Dersom du vil høyt opp og langt fram i bryggeribransjen vil jeg ikke anbefale å skulle bli ølbrygger. Det er allerede temmelig fullt. Det er alltids rom for å presse inn én til, men det er trangt. Selv om markedsandelene for småskalabryggeriene kanskje skal videre oppover, er det heller batchstørrelsene enn antallet bryggverk som på sikt vil øke. En brygger som spar mask er et øl-romantisk og vakkert bilde, men det er en ineffektivt driftsform og et HMS-mareritt.

For femten år siden var mikrobryggerikjelen stedet å være med en visjon og masse arbeidsinnsats. Aller helst skulle du ha sveiset den selv utfra hva du fant hos en skraphandler. Jeg sier ikke at det å starte bryggeri var en gratistur for de som var så «heldige» å være på rett sted til rett tid. På ingen som helst måte! De var gjerne på rett sted til rett tid fordi de fornemmet trendene og så mulighetene lenge før vi andre oppfattet dem – og de måtte arbeide hardt.

Starter du nå, må du ta igjen ti-femten års forsprang og nettverksbygging i forhold til de som var tidlig ute. Og de har allerede oppgradert til et profesjonelt og effektivt anlegg, så ikke kom her med et sveiseapparat og noen gamle tanker.

Inntil markedet har gått seg til, trengs ikke egentlig flere bryggere. Men norske småbryggerier trenger de gode selgerne som sørger for at det gode … og tidvis det ikke fullt så gode … ølet blir bestilt, betalt, drukket og rate'et med høy score. Det er den entusiastiske øl-formidleren som blir den sentrale helten i neste kapittel av sagaen om mikrobryggerirevolusjonen – det kapitlet vi er på vei inn i. Der finner vi Henning E. Thoresen … selger, misjonær og igangsetter.

Om du kun har en genuin fasinasjon for øl og brygging, vil jeg heller anbefale å skaffe deg en grei og fleksibel dagjobb, samt et hus med stor kjeller der du kan hjemmebrygge.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-02-23

Enkronesetiketter

Da jeg lette etter informasjon om Frydenlunds Kroneøl, snublet jeg over informasjon om et øl som ble etikettert med pengesedler. Det er en historie som er for god til ikke å grave i.

Sporet startet i Morgenbladet fra 12. oktober 1919, der man skrev at ved et sveitsisk bryggeri som brygget et øl som het «kroneøl» hadde man begynt å bruke østerikske en-kronessedler som etiketter. Merk at dette kroneølet neppe hadde noe med danske eller norske avholdsdrikker å gjøre, det var trolig bare en navnelikhet. Saken var at etikettene kostet 10 sveitsiske centimes stykket, mens på grunn av den økonomiske kollapsen i Østerrike kostet ikke den østerrikske krona mer enn 7½ sveitsiske centimer. Med andre ord både billig og oppsiktsvekkende … ifølge Morgenbladet.

Saken kan følges til østerriksk presse, der den synes å ha sitt opphav i Neues Wiener Tagblatt fra 2. oktober 1919, side 12, øverst i venstre spalte. Der kobles saken til en direktør Heinrich Brand, som via bekjentskaper hjemkommet fra reise skal ha fått nyss om at man ved et bryggeri i byen Olten i Sveits kjøpte opp østerrikske en-kronessedler for bruk som etiketter. Hans bryggeri hadde en gullkrone som logo og ølet som er referert til skulle hete «Kronenbier». Bryggeriet syntes visstnok at en østerriksk krone-seddel passet bra som etikett.

Olten er en liten sveitsisk by med middelalderske aner. Den har i overkant av 17000 innbyggere idag. På en oversikt over sveitiske bryggerier er ikke mindre enn elleve bryggerier listet for denne byen fra midten av 1800-tallet og frem til år 2000. Noen av dem har ikke vært i drift i 1919, men vi finner en god kandidat i et «Brauerei zum Krone», som ser ut til å ha vært eid som familiebryggeri av Schmid-familien, men solgt til en Heinrich Hempele i 1900. Det var visst et Gästhaus zum Krone med tilhørende restaurant og bryggeri, liggende på hjørnet ut mot et lite torg på hovedgata i bakkene ned mot den middelalderske, overbygde trebrua over elven Aare, rett før den møter sideelven Dünnern. Det høres idyllisk ut.

Idag huser bygget MacDonalds. Men det er fremdeles veldig idyllisk der – litt sveitsisk skikkelighet over det.

Det har vel neppe vært noe stort produksjonsbryggeri, men mer et vertshus med egen brygging, kanskje med litt salg. Kanskje det endog knapt var tapping på flasker, men mest salg i kanne à la medbrakt kanne – growler som vi kaller det i dag? Kanskje penge-etikettene var mest for show-off-effekten?

Og pengeseddelen som de brukte? Her er den:



Østerriksk-ungarsk en-kronesseddel fra 1916, overstemplet i 1919 for bruk i Østerrike etter keiserdømmets fall.

Den er riktignok datert desember 1916, men fordi det østerrikske keiserdømmet falt fra hverandre etter første verdenskrig, overstemplet østerrikerne sedlene med «Deutchösterreich" i 1919. Opprinnelig var sedlene på tysk og ungarsk på den ene siden, og med hele åtte alternative språk på den andre. Og her hjemme klager vi over bokmål og nynorsk.

Det kan nok være at dette er historien som var litt bedre enn den var sann. Men var den sann? Tja. Neues Wiener Tagblatt har det fra en forretningsmann som har det fra en forretningsforbindelse som har hørt det selv. Dessuten er det kun rapportert at han jakter etter en-kronessedler, ikke at han har sett de etiketterte flaskene. Det er ikke akkurat grave-journalistikk på sitt beste. Men historien har truffet en nerve hos leserne og blitt kopiert i mer eller mindre nedkortet form av tallrike aviser – datidens variant over «likes» og «going viral».

Bedre vibber blir det ikke av at Neues Wiener Tagblatt etter å ha skissert historien går over i en lengre anklagende jeremiade over den dårlige økonomien. Dette er et aspekt som stort sett er kuttet ned på når historien er gjengitt andre steder. Vi kan jo mistenke at journalisten blåser historien litt opp for å ha en angrepsvinkel for et politisk partsinnlegg om økonomien.

Historien illustrerer uansett hvordan den østerrikske økonomien var gått av hengslene. Det må ha vært både pirrende og sjokkerende å se hvordan en pengeseddel bokstavelig talt var mindre verd enn papiret den var trykket på, og det har sikkert hjulpet til å få historien spredd. De skulle bare visst hva de påfølgende to-tre tiårene skulle bringe.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-02-22

Gjærkunnskap før Pasteur

En seiglivet myte går ut på at man ikke kjente til gjær før Louis Pasteur oppdaget det rundt 1860. Det er selvfølglig helt feil. Her er en tekst fra 1776 som forteller hvordan man setter en gjærstarter for å få tilstrekkelig mengde med fersk gjær til å lage sats til brennevinsproduksjon. Det får stå som enda en liten spiker i likkista til denne myten.

Gjær er forøvrig ikke nevnt i Renhetsloven fra 1516, men er faktisk referert til i en senere stadfestelse fra 1550-tallet. Man kjente til gjær og forstod dens funksjon, selv om man ikke visste hvordan og hvorfor. Pasteur gav enorme bidrag til å forstå hva gjæren var, ikke minst å forstå det som liv, ikke bare ren kjemi … men gjæren i seg selv var kjent lenge før Pasteur.

Her er teksten fra Martinus Nissens bok: Theoretiske og practiske Underrætninger om Agerdyrkningen med meere, som til Landvæsenet henhører, utgitt i Trondheim i 1776. Jeg har tidligere referert til den ifm humledyrking og generelle øl-råd. Her er råd nr 25 i det 25. kapittel: Om adskillige Underretninger i Huusholdningen, side 192-193.

Det er en bekjent Sag, at jo meere og bædre Gier eller Gang man bruger ved Brændeviins-Brænden til Sætningen, jo meere Brændeviin faaer man; Kunsten bestaar derfore i at skaffe sig megen og god Giær, som skeer paa følgende Maade: man tager en halv Tønde godt Malt, og naar al Saften er draget av Maltet, giør man en Roste, og lader det løbe igjænnem, da Vørteren samles i et Kar for sig selv; af denne Hoved-Vørter tages sexten Kander, medens den er varm, og kommer i en Egege-Tønde af tredesindstyve Kanders Rum, aaben i den eene Ende og indrættet til dette Brug; denne Tønde sættes paa et varmt Stæd, bedækkes med et tykt Klæde, hvorpaa lægges en løs Bund, som hindrer Saftens Uddunstning. I Hoved-Vørteren, som bør være saa stærk som mueligt er, lægges imedens den er varm en Kande fiint sammenmalet Ruug-Meel, som røres i Vørteren, at det er ey sætter sig i Klumper. Naar Vørteren er bleven nogenludes kold, røres den paa nyt, og kommes [helles inn] da deri en god Kande Giær, det røres da atter om og dækkes til, da det begynder at gaae, og bliver da alt til Giær. Naar man nu giør Blandingen til Brændeviin, lader man det sætte sig, tager derpaa sexten Kander af Sætnings-Vørteren, hvori røres en Kande Ruug-Meel og slaaes derpaa i Tønden som tildekkes, efter at det vel er omrørt. Naar nu Tønden staar i sin høyeste Giæring, røres alt vel om, og tages deraf sytten Kander og slaaes i Sætnings-Karret og Tønden tildækkes til en anden Gang, som mældt er, saaledes forholder man sig hver Gang der skal brændes, da man skal erfare en fortræffelig Virkning, thi man kan altiid giøre sig forvisset om at faa fire og tyve Kander bæste Brændeviin efter en Tønde Bland-Korns Malt, og endnu meere om Brændingen behandles som den bør. Af Rognebær destilleres og et velsmagende Brændeviin.

Fremgangsmåten i teksten er litt kronglete, og det er lett å falle av lasset. Men det virker som man vedlikeholder en egen kultur av gjær som man henter gjær fra til brennevinsproduksjonen, men også tilbakefører gjær fra hovedgjæringen.

Merk forøvrig at når man snakker om brennevin, er det laget på malt, evt på fruktvin som for eksempel fra rognebær. Poteter nevnes ikke. Rett nok drev man litt med brenning av poteter allerede på 1700-tallet, men det er især på 1800-tallet at norsk akevitt blir potet-basert. Opprinnelig var det et kornbrennevin, liksom whisky, genever og gin.

Noen forklaringer. Tallordet tredsindstyve er kanskje ikke intuitivt i dag. Det er en langform av den tyvetallsformen som vi kjenner på dansk og fransk. På dansk bruker de «tres» i dag, altså tre-tyvere, dvs seksti. En kande er i underkant av to liter, mens en tønde i denne sammenhengen må tolkes som rundt 140 liter.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 4/63: « 1 2 3 4 5 6 7 8 »