Anders myser på livets særere sider

Side 3/44: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2014-07-12

Festivalsesongstart

Snart starter høstens ølfestivalsesong. Trondheim har lenge hatt ølfestivaler, men også vinfestivaler, og historisk har det vært svært forskjellig vinkling på dem. Min analyse her bygger hovedsaklig på de messene og festivalene jeg har vært på, så jeg overgeneraliserer sikkert … men 'lell.

Vinfestivalene – eller messene som de ofte kalles – har hatt distributører og importører som utstillere, der produsentene i beste fall er medbrakte for å skape buzz rundt produktene. Fokus har vært på smaking og målet har vært å prøvesmake produkter man kan tenke seg til å kjøpe, eller enda mer konkret: at festivalgåerne i møtet med en gratis smaksprøve skal si «hmm, det var en god vin, den må jeg bestille et par kasser av neste gang jeg er på polet.»

På den andre siden har ølfestivalene historisk hatt en helt annen vinkling, og har minnet mer om oktoberfester: fest og god stemning, gjerne med litt ohmpa-musikk. «Øl er øl» er parolen, volum har hatt mer fokus enn bredde og type. Dermed stiller smaksopplevelsen ofte langt, langt bak feststemningsopplevelsen.

Men de nyere ølfestivalene vi har sett de siste årene er helt annerledes, og de minner mer om vinmessene. Fokus er på utvalg og bredde, og gjerne på nye produkter. Men det fremdeles en forskjell: På ølmessene er utstillerne mer bryggerifokuserte, mens vinmessene er mest distributørfokuserte. På en måte er dét kanskje ikke så signifikant, for Norge har vel knapt noen vinprodusenter etter at Fuhr la inn årene.

Men det er en annen viktig forskjell: Vinmessene – i hvert fall i Trondheim – er inngangspengebasert med gratis smaksprøver, mens ølmessene har betaling for smaksprøvene, vanligvis gjennom poletter eller bonger. Du får med andre ord ikke noe gratis på en ølmesse.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje er det fordi vinmessene er eldre og mer brukerorganisert, mens de yngre ølmessene (av det seriøse slaget) er mer bransjeorganisert? Jeg er ikke sikker på at så er tilfelle, og i så fall om det er forklaringen. Kanskje er det gammel vane som tilsier at gratis øl bare blir fyll og bråk, mens gratis vin går bra fordi publikummet er så sivilisert og mondent og selvbehersket. Det kan tenkes at denne holdningen sitter i, men jeg tror frykten er ubegrunnet.

Men det er en holdning til, og jeg tror den er mer signifikant. Ølentusiastene farges fremdeles av en ambisjon om å smake på alle øl – en holdning som trolig kommer fra den tiden alle ulike tilgjengelige øl i Norge kunne få plass i ett kjøleskap, et ganske middels kjøleskap, endog. I vinverdenen har det aldri vært så få produkter at det å smake alt har vært en realistisk eller seriøs ambisjon. Og videre har man vel blitt uglesett om man forsøkte å smake på alt. Forøvrig er samples på en festival ikke noen optimal setting for smaking, men det er mange som er uenig (og har kranglet) med meg rundt dét.

Sagt på en annen måte: vinfestivalene har et fokus på at de som kommer skal smake noe som er så godt at det senere kjøper det. Ølfestivalene synes å ha mer fokus på at at de som kommer skal få smakt ølet, så de slipper å kjøpe det senere.

Jeg håper forsåvidt at ølmessene får gratis smaksprøver, men før det skjer, må ølentusiastene kutte ut ambisjonen om å smake alt. Det er uansett ikke mulig å komme gjennom alle øl på store ølmesser. Intet ville glede meg mer enn om man lot være å smake på et nytt og ukjent øl, for å konsentrere seg om reputable og lovende øl. Når dagens typiske ølentusiast besøker en ølmesse, så mistenker jeg at man smaker på ølet for å slippe å kjøpe det etterpå. Det er smake, notere, rate'e … repeat – og det er viktigere å smake på en ny og ukjent øl enn å smake på ett øl man allerede har smakt og «tick'et» av. Det er en generalisering, og det er ikke alle som er slik, men det beskriver et visst segment av ølentusiaster, og jeg lider av denne galskapen selv.

Det betyr at distributørene kommer til ølfestivaler med nyheter for å få en buzz-effekt, og i mindre grad for å omvende nye kunder for ølene de stiller med. Det hadde vært mye bedre om festivalgåerne forsøkte å navigere produkthavet av øl for å finne frem til de interessante produktene.

Forbudt…. - lagt inn av Børge B - 2014/7/13 18:50:32
Slik jeg forstår det - må jo dette være regulert i alkohollovens § 8-6a: "Det er forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed.» En gratis smaksprøve kan vel ikke forstås å være noe annet enn markedsføring? Dermed er det etter mitt skjønn rett og slett forbudt...
Forbudt…. - lagt inn av Børge B - 2014/7/13 18:50:39
Slik jeg forstår det - må jo dette være regulert i alkohollovens § 8-6a: "Det er forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed.» En gratis smaksprøve kan vel ikke forstås å være noe annet enn markedsføring? Dermed er det etter mitt skjønn rett og slett forbudt...
Grader av forbudthet - lagt inn av Anders Christensen - 2014/7/13 19:35:17
Jeg er forsåvidt ikke uenig i det du skriver, Børge. Men erfaringen er at dette aksepteres når det gjelder vinmessene.

Det er noen år siden jeg var der, men organiseringen var typisk: a) betal noen hundre kroner i inngangspenger minst én dag i forveien, b) dukk opp og få utdelt et vinglass, c) gå mellom bodene, der distributøreren villig vekk skjenker smaksprøver i glasset, helt uten at noen holder regnskap eller det betales.

Det er mulig det magiske her er at 'billettene' må kjøpes på forhånd i 'Vinklubben' som er en temmelig åpen og inkluderende organisasjon. Det er også mulig at det er noe magi her som gjør at opplegget aksepteres dersom det er vin som serveres, men ikke dersom det er øl ...

Forbudt... - lagt inn av Børge B - 2014/7/13 23:11:04
Jeg tror nok at de fleste av håndheverne av loven vil være enige i at dette er forbudt. Er dog klar over at det praktiseres noe ulikt rundt omkring. Praksisen gjør imidlertid ingenting med lovligheten. Vi kan selvfølgelig ha mange meninger om loven, men når den er der mener jeg bransjen burde respektere den - og finne måter å gjennomføre tilstelninger på som er innenfor lovens rammer: slik mange av ølfestivalene nettopp har gjort.

2014-07-10

Les prislappene

I gamle dager var en prislapp en liten klistelapp med en pris på, men det er lenge siden det. Med mer intelligente prislapper blir det også mer interessant å lese prislappene i butikken – spesielt for øl-varene.

Du kan stille deg opp foran en butikkhylle med øl og lese bryggerinavnene og tro det gir deg innsikt i bryggerienes styrkeforhold, markedstilgang og logistikk. Beklager, men mellom butikken og bryggeriet er det minst to ledd som vi ofte glemmer, men som tidvist kan leses ut fra prislappen: grossist og distributør. Grossisten fremskaffer varen ifra produsentene og selger i store kvanta – en gros. Distributøren frakter det fra lager og til den enkelte butikken. Grossisten er merkantil, distributøren er logistisk. Generelt ønsker de store matvarekjedene å spise markedsandeler av både distribusjon og grossistvirksomheten.

På ølmarkedet i dagligvarebutikker har det for såvidt skjedd en rivende utvikling – der flere småbryggerier eller utenlandske spesialøl har dukket opp. Men gjennom hvilke kanaler kommer disse ølene?

Finles prislappene, og du vil få noen aha-opplevelser. De fleste utenlandske ølene i daglivarebutikkene kommer fra en håndfull store aktører, og i praksis er det få utsalgssteder som har noe utvalg utover hva disse aktørene forsyner dem med.

Nøgne Ø distribueres nå av Hansa Borg, og dermed er det like enkelt og ukomplisert for butikkene å føre dette ølet som å føre Hansa pils. På den andre siden har en rekke mindre bryggerier ikke distributør og grossist, eller de bruker småskalaaktører som Spesialgrossisten. Grossistavtalen med Hansa er heldig for Nøgne Ø, men på mange måter ekskluderer det andre fra markedet, for når en butikk allerede får varer fra Hansa og kundene krever ekte mikrobryggeriøl, så blir Nøgne Ø snublende nær. Og de andre mikrobryggeriene dyttes enda litt lengre bak. … eller vi kan håpe at Nøgne Øs øl fungerer som «gateway-beer» for andre bryggeriers øl.

I verste fall kan det bli til at oppkjøpspresset på mikrobryggerier ikke drives av storbryggerienes behov for mikrobrygget øl i et nytt markedssegment de ikke forstår seg på, men at det blir småbryggerienes desperate jakt etter markedstilgang som fordrer at de må la seg kjøpe opp.

Neste gang du går på en Rema 1000 og ser at det står Nøgne Ø i hyllene, skal du ikke anta at butikken fått nytt livssyn og snart tar inn favorittbryggeriet ditt ifra Ytre Gokk. Sannsynligvis er det kort og godt at Hansa Borg nå distribuerer Nøgne Ø, og derfor er det nesten like enkelt å butikken å føre dette ølet som det er å føre Hansa Pilsner.

prislapp prislapp
prislapp prislapp

Av bildene over kan man videre lese av Lindesnes Mikrobryggeri bruker Spesialgrossisten AS, hvilket ikke er så dumt. Corona Extra kommer via Haugen-gruppen, og distribueres til Eurospar-butikken med ASKO. Mer spenstig er det at også Arendal Bryggeri bruker Spesialgrossisten for øl under egen etikett, til tross for at de har et tett og historisk samarbeid med Ringnes. Ringnes er til og med medeier. Man kan vel knapt tenke seg tydeligere indikasjon på tilstanden mellom Arendals og Ringnes: At Arendals tyr til en uavhengig distributør for jubileumsølet sitt. Innen 2015 trenger Arendals bryggeri å brygge noe annet en Ringnes-øl – men det er en annen historie.

Start å lese det som står med fin skrift på prislappene i butikken, der er det mye moro!

2014-07-08

Den femte sansen

Hvilke sanser bruker du når du drikker øl? Smak og luktesans, selvfølgelig. Dessuten synet, som både fanger inntrykk og påvirker hvordan vi opplever ølet. En ofte glemt sans er følelsessansen, der ølet påvirker denne sansen i munnhulen via blant annet temperatur, kullsyre, astringens, alkohol-varme og fylde. Men vi har enda en sans – hørselen. Har den noe med ølsmaking å gjøre?

Her skal vi ikke gå så langt som en av grunnleggerne av Brewdog, som insisterte på at en ølsmaking skulle begynne med å si «hallo» til ølet for å innlede kommunikasjonen. Han har selvfølgelig rett på et høyere plan i at man skal forsøke å la ølet tale til deg. Men det er ikke hva jeg mener med å lytte til øl.

Den fremste lyden ølet gir fra seg er et «pssst» når flaska åpnes, eller «pys» som det visstnok kalles på svensk. Dette er en lyd som kan fortelle noe om kullsyrenivået, men strengt tatt er det noe som man også kan smake. Mest nyttig er det når man løfter flaskekapselen med åpneren akkurat så mye at man kan høre pssst men allikevel slippe kapselen ned igjen dersom det er en hissig flaske.

Hjemmebryggerne bak Det episke bryggeri insisterte på at de lyttet til skummet på ølet, men jeg tror egentlig at de forsøkte å narre noen med en god historie. Dog er det fullt mulig, selv om det er enklere med drikkevarer der skummet faller fortere, så som Farris. Du kan fange lyder fra skummet, men det er ikke innlysende hvordan man skal lære noe av det som man ikke like enkelt kunne fange opp med synet.

Så kanskje betyr ikke lyd noe for ølopplevelsen? Jo, det gjør den trolig. I en undersøkelse av Woods et al: Effect of background noise on food perception (Food Quality and Preferance, vol 22, nr 1, januar 2011, side 42-47) sjekker de nettopp hvordan lyd påvirker hvordan vi oppfatter smaken. Konklusjonen deres er at smaksopplevelsen reduseres når man er omgitt av bakgrunnsstøy, og om man likte lyden ble det også mer sannsynlig at man likte smaken. Unntaket var «crunchiness», som sært nok ble forsterket av bakgrunnsstøy. Siden det er en egenskap som i hvert fall delvis oppleves som lyd, så burde bakgrunnsstøy ha redusert opplevelsen, men slik var det altså ikke.

Proffe ølsmakere foretrekker å sitte i et lite rom med få og mest mulig nøytrale sanseinntrykk utover selve ølet. Det er ikke bare for å unngå distraksjon, men også fordi sansene vår har en forunderlig evne til å påvirke hverandre, selv når vi er klar over problemet og forsøker å forbli upåvirket av det. Ideelt sett skal man konsentrere seg om ølet og de direkte sanseinntrykkene man fanger, og alt annet er distraksjoner man må forsøke å stenge ute. Forsøk dét på en ølfestival!

Det er kanskje ikke så mye å hente lydmessig i ølopplevelse, men det er mye å hente ved å unngå lydmessig distraksjon – både bevisst og ubevisst – under smaking.

2014-07-06

Gjæringstemperaturer

En gang i tiden var gjæring noe man gjorde på fat eller i åpne kar, enten de var laget som forvokste, stående bøtter (halv tønne) eller åpne, firkantede kar – eller man kort og godt gjæret i vanlige fat, som ved lambic. Senere ble det inn med liggende ståltanker, som på mange måter var en moderende variant av gjæring på eikefat, men jeg mistenker at det var mest brukt til lagring og modning, og mindre til selve primærgjæringen.

Men så gikk man over til stående sylindrokoniske ståltanker, og da skjedde det noe med gjæringstemperaturen.

Grunnen til å bruke stående tanker er trolig at de har mindre footprint i bryggeriet, hvilket er relevant når man ikke lengre har et gravitasjonsbryggeri og/eller et bryggeri bygget rundt en sentral dampmaskin. I stedet har man fått bryggerier med det meste på ett plan, der elektiske motorer og pumper er små, billige, enkle, relativt vedlikeholdsfrie og ikke minst kan monteres der de trengs. Dette er analogt til hvordan Henry Fords samlebåndsbaserte fabrikker hadde elektromotoren som en forutsetning: han kunne ikke organisert – og effektivisert – bilproduksjonen som han gjorde med dampkraft.

En annen fordel med sylindrokoniske tanker er at det er lett å høste gjæren ut når den først har satt seg på bunnen. Man får riktignok ikke gjær av like god kvalitet som ved topphøsting. Men lell, man kan leve med «godt nok».

Ulempene med høye sylindrokoniske tanker er at man må heve gjæringstemperaturen for å beholde et tilsvarende fruktig preg i forhold til lavere alternativer. Visstnok måtte E. C. Dahls heve gjæringstemperaturen fra 13° til 17°C da de gikk over til høye, sylindrokoniske tanker. (Advarsel: de to temperaturene er tatt fra teflonhukommelsen min, men jeg tror de er riktige, eller i hvert fall representative.)

Og hvorfor det? Rent intuitivt ville jeg tippet at en sylindrokonisk gjæringstank gav mer fruktighet, ikke mindre. Det heter seg jo at gjær som er stresset gir mer gjærpreg, der fruktighet er en viktig del av gjærens preg. Hva skulle være mer mishandling enn at gjærcellen i en 10 meter høy tank skulle oppleve én atmosfæres trykkforskjeller på ganske så få sekunder, der den virvler opp og ned inne i tanken?

Men erfaringene peker entydig i den andre retningen, at det blir mindre fruktighetspreg med sylindrokoniske tanker.

Kanskje er svaret at det er enda en prosess i sving her. Gjæren produserer CO₂ som stiger opp. Under den oppstigningen gjennom karet løses ulike aromatiske stoffer opp i CO₂-gassboblene og forsvinner sammen med dem opp og ut. Faktisk er dette en så effektiv av-aromatisering av ølet at det brukes for å fjerne DMS, både eksplisitt ved å la CO₂ boble igjennom, og mer implisitt ved at en livlig gjæring reduserer DMS-profilen.

Dersom dette er tilfelle, er det lettere å forstå at ølet på de høye, slanke, sylindrokoniske tankene blir mindre aromatisk. Hver boble med CO₂ er i kontakt med større deler av ølet, siden den stiger opp over en større høydeforskjell enn i et grunt kar. Formodentlig overdøver dette effekten av «mishandlede» gjærcellers ekstra fruktighet pga raske trykkforskjeller.

På den andre siden vil trolig ulike stoffer ha ulik egenskap for å løses opp i CO₂, og dermed burde ølet bli forskjellig avhengig at om det gjærer på en høy eller lav tank – uansett hvordan man justerer gjæringstemperaturen.

- lagt inn av Erlend - 2014/7/8 11:32:58
Noe som også er verdt å nevne er at løseligheten av CO2 selvfølgelig øker ved høyere trykk.

2014-07-05

Mer om reisestoff

For å fortsette på tråden fra i går, men i en mer positiv tone: Hva kunne man fortelle om Guinness i stedet for de gamle anekdotene og mytene og misforståelsene man trakk frem?

Når man viste reklameplakatene for Guinness, kunne man fortelle at Guinness lenge var kjent for ikke å reklamere, før de innledet en av de lengste og mest kjente reklamekampanjene noensinne med byrået S. H. Benson, ofte sentrert rundt dyr. Ellers kunne nevnes at slagordet «My Goodness – My Guinness» etter sigende kom etter at man ikke lengre fikk lov til å bruke «Guinness is good for you».

Og ettersom man nevner Guinness-familien, kunne det vært på sin plass å fortelle hvordan familien mistet kontrollen da bryggeriet ble slått sammen med et annet firma for å danne Diageo, og at forholdet mellom familien og bryggeriet surnet. Det er fortalt om i Jonathan Guinness' bok «Requiem for a Family Business», men den selger de neppe i bryggeributikken, for å si det sånn.

Når man skriver at Guinness brygges i 60 land i verden, så kunne man kanskje fortelle hvordan Guinness har vært flinke til å la lokale krefter både drive og styre bryggeriene etter initiell opplæring. Og faktisk brygges Guinness med blant annet sorghum i Afrika, siden konsernet tillater stor frihet med hensyn til å tilpasse til lokale råvarer. En annen ting er at Guinness også brygger en Extra Foreign Stout på rundt 7,5% abv, men den får den sjelden i Europa. Man kunne også nevne at disse 60 bryggeriene ikke egentlig brygger Guinness, men en eller annen lokal, lite-smakende pale ale som man så tilsetter «Guinness Flavour Extract» fra Irland.

Når man forteller at det startet for 255 år siden, kunne man fortalt at i begynnelsen brygget man andre øltyper, og at porteren var et moteøl på siste halvdel av 1700-tallet. Muligens lærte man seg teknikken med å brygge porter av Nathaniel Shivers, en brygger som hadde rømt London på grunn av anklager om tyveri, og som reiste rundt og lærte bryggerier å brygge porter som kunne konkurrere med orignalene fra London.

Når man forteller at den har færre kalorier enn skummet melk, og at man bruker nitrogen for å få til det fyldige skummet – så kunne det vært utgangspunkt for å se på motsetningen mellom disse to utsagnene, og hvordan Guinness klarer å lure forbrukerne til å tro de drikker et fyldig og mettende øl, mens det egentlig er tynt og råvare-gjerrig.

Man kunne fortelle hvordan det var Guinness som endret betydningen av ordet «Stout», som tidligere betydde sterkt eller kraftig øl – men uten at det var eksplisitt knyttet til et mørkt øl. Ordet er beslektet med «staut» på norsk. Det var Guinness som hadde porter, stout porter og extra stout porter … samt en markedsavdeling som droppet leddet «porter» da de kun behold de to sist av disse tre ølene. Etterhvert ble «Stout» synonymt med «stout porter» – en fyldig og kraftig porter.

Eller man kunne fortalt hvordan Guinness ble store, hvordan de ikke satset på å skaffe seg egne puber, men satset på å være et uavhengig øl på andre bryggeriers puber, og kanskje nettopp fordi de brygget en annen øltype ble tolerert som et uavhengig ekstra-øl. Og med til den historien hører det med en forklaring rundt hvordan det engelske pubmarkedet ble delt inn i bryggeriavhengige puber som sementerte bryggerienes markedsmakt.

Man kunne fortalt hvordan Guinness og andre irske bryggerier klarte å konkurrere ut de engelske porter-bryggeriene, ved at britene på 1900-tallet ikke turde legge like sterke begrensninger på ressursbruken under bryggingen på irenes brygging som på de engelske bryggeriene. Dermed kunne irene brygge et bedre øl enn engelskmennene fikk lov til, og de fikk en markedsfordel.

Det er ganske mange vinklinger man kunne forfulgt, og som kunne illustrert både bryggeriet og den samtiden det har eksistert i og de konfliktene som nødvendigvis svever rundt en stor aktør. Men i stedet fikk vi tilsynelatende et kort referat fra omvisningsguidenes standardforedrag. OK, så er ikke reiselivsstoff et tema der avisene utviser store redaksjonelle ambisjoner. Men jeg hadde håpet at vi snart var forbi det stadiet der ølstoff nødvendigvis må være lettsindig og preget av de gode gamle (ofte litt for gode) anekdotene.

2014-07-04

Tulleartikkel

En indikasjon på at øl er tendy og på vei inn er at journalister skriver om det, gjerne i ren forakt for fakta og virkelighet. Dagens eksempel kommer fra Dagbladet, der en journalist formodentlig har kombinert ferietur og litt lett artikkelstoff. «Lett» fordi det mellom linjene skinner igjennom at det meste er kopiert fra informasjonen han formodentlig fikk på den den guidede turen. Denslags burde være under en seriøs avis' verdighet.

Det er for mye her til å gå igjennom alt, men vi kan ta noen få tullemomenter i artikkelen. For det første sies det at gjæren voktes som en statshemmelighet. Dessverre er den ikke så veldig hemmelig, da den (ifølge visstnok allvitende Mr.Malty) kan kjøpes som WLP004 Irish Ale Yeast fra White Labs eller 1084 Irish Ale fra Wyeast. Dette er de to fremste kildene til fersk ølgjær for hjemmebryggere. Forøvrig var vel flasker med Guinness en av favorittkildene til gjær for britiske hjemmebryggere for noen tiår tilbake, sammen med White Shield. Så den statshemmeligheten er nok ikke fullt så hemmelig.

At direktøren skulle ha en skvett gjær stående i en safe på kontoret sitt i påkommende tilfeller er en påstand som mangler enhver troverdighet – spesielt dersom det skulle være den gamle oppskrapte Olsen-banden-safen som bildeserien viser. a) Man ønsker å oppbevare gjær under temperaturkontroll. b) En liter eller to hjelper ikke i påkommende tilfeller når mengden du trenger best måles i tonn. Og c) av frykt for infeksjoner ville de ikke sluppet noen til en gjær de noensinne planla å bruke. Derimot er det en fin myteskaping for lettlurte turister og journalister.

Og at 10 dager skulle være veldig imponerende og omfattende arbeid for å brygge en porter er også tull. Tiden høres rimelig ut, men jeg vil tro at innsatsen er helautomatisert. I tidligere tider tok porteren svært mye lengre tid, hvilket journalisten sannsynlig uten å vite det er inne på når han skriver at tidligere blandet man gammel, velmodnet og litt syrlig porter inn i den nye porteren. Akkurat dette er en teknikk som var vanlig i London for porterbryggingen. For det er ikke Dublin, men London som er porterens opprinnelse.

Ellers er vel korrekturlesing à la fagkonsulenter fremdeles utenfor rekkevidde for avisene, dessverre. Da ville de kunnet luke bort slike innlysende feil som «Arthus Gunness» og «Fargen kommer fra brent bygg, som gjennomgår produksjonen uten gjæring». Dersom journalisten sjekker notatblokka si fra bryggeriomvisningen, finner han trolig at det står «uten malting» i stedet for «uten gjæring». Det er mulig irene på Guinness vinkler dette som en gimmick, men egentlig var det vel helst for å omgå skatt på malt.

La meg bare til slutt ta med et siste sitat: «De fleste av verdens ølmerker lages på gjær fra tyske produsenter. Men enkelte merker, som Heineken og Guinness, har sin egen gjær.» Hadde det enda vært fullstendig og direkte feil, men nei, det er er så ufrivillig forvrengt og misforstått at det gjør vondt. Det stiller i samme klasse som gullkorn fra norskstiler i barneskolen.

Sukk, jeg må slutte å irritere meg over slikt.

2014-07-02

Festivalgjenoppstandelse

Bryggerifestivalen i Trondheim ble lagt ned idag formiddag – til stor fortvilelse og meget sinne blant dem som rakk å få nyheten med seg før festivalen gjenoppstod på ettermiddagen. Selv Jesus brukte tre dager på denslags, så det er temmelig godt gjort å klare det på tre timer … selv om det kanskje sier mest om at nyhetsyklene går stadig raskere. Men hva skjedde egentlig?

Det virker som om festivalen hadde søkt om bevilling for å kunne kjøpe direkte fra grossist, dvs at de kunne operere som en kommersiell aktør på Horeka-markedet (dvs Hotell, Restaurant og Kafé). Det er vel egentlig ikke så mye forlangt, men dette fikk de avslag på.

På den andre siden var ikke dette noen diger bombe, for jeg mener å huske at det var likedann i fjor, og at alt sterkølet måtte via Polet. Det ekstra pol-leddet var formodentlig delvis grunnen til at prisene var såvidt høye da.

Men det var en enda verre effekt av det: bryggeriers sterkøl som ikke var inne på Polets lister ble heller ikke med på festivalen. Dermed mistenker jeg at noen bryggerier falt ut. Det er ikke så gøy å ha sin bod mellom Håndbryggeriet og Nøgne Ø, og kun få lov til å servere 4,7% mens nabobodene flesker til med noen artigheter på både 8 og 9%. Da er det faktisk bedre å forsøke å glimre med sitt fravær.

For en vilkårlig ølfestival ville det vært til å leve med. Men bryggerifestivalen i Trondheim sam-arrangeres med Matfestivalen i Trondheim, der fokus er på små og lokale leverandører, og helst av tradisjonsmat. Au! De bryggeriene som i praksis ekskluderes av den bevillingen som kommunen opprinnelig ønsket å gi er nettopp de bryggeriene som passer best inn i Matfestivalens profil.

Og det var ikke bare de små bryggeriene som led under dette. Selv Dahls ble handicappet. Det gikk rykter om at de kanskje ville stille med et eksperimentelt brygg, men sålenge de ikke hadde mulighet for å kanalisere dette ut gjennom polsystemet, så vil jeg tro at tanken var fullstendig urealiserbar. Dermed fikk vi ikke sjansen til å smake hva Dahls ønsket å brygge, men måtte nøye oss med ting fra Oslo og Kjøbenhavn. Ikke noe galt sagt om de to byene, men jeg skulle gjerne visst hva Dahls eksperimenterte med på bakrommet her i byen.

Men tilbake til saken. Man får nesten inntrykk av at dette problemet oppstod idag, men dette må ha vært kjent lenge. Dels var nettopp dette betingelsene ifjor, dels har de hatt møter med eierskapsenheten i kommunen – den som tildeler bevillinger, dels har de fått avslag og har klaget. På den andre siden kan man litt kynisk trekke på skuldrene og spørre om det ikke kan arrangeres etter samme betingelser som i fjor, da de tross alt gikk svært så bra. Og på den tredje siden kan man litt kynisk mistenke dem for å stikke en kort lunte i saken og rulle den ut i offentligheten nå i agurktiden med en forhåpning at den ville bli plukket opp av regjeringsjuniorpartner FrP, som febrilsk er på jakt etter symbolsaker i alkohollovgivningen.

FrP får ikke lov til å røske skikkelig opp i lovverket, for da mister regjeringen KrF som støtteparti, men saker som denne er ideelle for dem: Den er liten og lokal, den er fundert på forskjellsbehandling mellom kommuner, og den er innlysende på rett side av lovens intensjon. Det er ingen som tror at noen drar på bryggerifestivalen for drikke seg dritings – når Rema 1000 på den andre siden av torvet selger halvlitersbokser med pils for mindre enn festivalkostnaden til en smaksprøve på en deciliter.

Videre må vi huske at det er viktig hvordan slike saker blir «frame'et i media» som det heter på godt norsk. Måten det kom ut på var «Paragrafryttersk eierseksjon tyner liten lokal festival», og «helteaktig politiker rydder opp i tolvte time». Men selv om bryggerifestivalen er ung og relativt liten, så er Matfestivalen gammel, etablert og slett ikke uten hverken kontakter og pondus. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra at nedleggelsen av bryggerifestivalen vel så mye var trekk i spillet om den beste bevillingsformen.

Men så endte det godt allikevel. Fungerende ordfører Fagerbakke plukket opp saken og trykket tydeligvis på de rette knappene, slik at det hele ble revurdert og utfallet reversert … med grunnlag i noen formaliteter. Yngve Brox fra Høyre kommenterte tørt til Adressa at Fagerbakke gikk ut over stillingens myndighet, men alle ser visst gjennom fingrene med det, for alle er enige i utfallet.

Og strengt tatt burde kommunen hatt litt ekstra kustus på eierskapsenheten. De har tidligere begått paragrafrytteri langt utover det som normalt utvises av tørre byråkrater. Kroneksemplet er menytavla på Trondhjem Mikrobryggeri, som fikk prikkanmerking fordi den bare inneholdt informasjon om mikrobryggeriets egne øl og ikke om andre og sterkere alkoholholdige drikker som de også solgte.

Mindre kjent er det at TMB i etterkant av denne anmerkningen utformet en ny menytavle i samarbeid med eierskapsenheten, men at de likevel fikk ny prikk på den nye tavla. Man kan i sannhet bli paranoid av mindre.

Men så blir det trolig ølfestival til høsten. Det hadde jo vært forunderlig om ordføreren gråt sine modige tårer over tapte industriarbeidsplasser på E. C. Dahls, samtidig som små og nystartede lokale bryggerier i praksis ble forhåndsekskludert fra en festival med lokalt øl som tema, bare fordi kommunen ville være best i klassen på kreativt streng fortolkning av alkohollovgivningen.

Det er kanskje for tidlig å oppsummere, men Matfestivalen og Bryggerifestivalen har utvist en medie-savvy sans for timing og lovende evner til å trigge sosiale medier, Fagerbakke har vist at han kan stokke bena fort, ja han har til og med lovet å delta på festivalen. Og eierskapsenheten sitter igjen med bæsj oppover leggene … enda en gang.

Full disclosure: Jeg var såvidt med initielt i planleggingen av bryggerifestivalen i 2013, men trakk meg ut på et tidlig stadium da jeg så at pappapermen ikke var i nærheten av å gi nok fritid til å kunne være med.

- lagt inn av Ragnhild - 2014/7/3 20:17:03
Grunnen som ble oppgitt i fjor til at de hadde bare-via-polet-lisensen var at de hadde søkt for sent. Hele greia i år virker litt farseaktig fra utsiden, men det er jo hyggelig at det blir festival. Vi gleder oss.

2014-06-14

Lukter du godt?

Nei, dette er ikke snikreklame for deodoranter. Jeg mener ikke «lukter» i passiv, men aktiv betydning. Når luktet du sist aktivt på noe … virkelig snuste inn og forsøkte å tolke hva luktesansen din fanget opp?

Å lukte er bare én av sansene, og den vi bruker minst bevisst, muligens sammen med smakssansen. «Lukt» forbindes gjerne med noe negativt, for det er vanligvis ikke positivt at noe lukter. Og selv med parfyme er det en underliggende mistanke om at det er noe man forsøker å skjule. Rett nok har vi positive følelser knyttet til lukten av blomster, kaffe, nybakt brød og mye annet, men den generiske positive lukten er «minst mulig».

Sånn sett står smakssansen høyere i kurs, for det er generelt positivt at noe smaker, selv om mye av det vi kaller smak egentlig er luktesans.

Opplevelsen av et øl koker ned til sansene, først og fremst smak, lukt og munnfølelse. Dersom du du gjennom mange år har ignorert og undertrykket luktesansen din, tar du trolig med deg en snevrere opplevelse av ølet du drikker enn hva mange andre tar seg. Luktesansen er som så mye annet: den må trenes.

Hvordan kan du trene luktesansen? Trinn én er å innse hva du går glipp av. Se deg rundt akkurat nå, og blink ut fem ting. Det kan for eksempel være håndbaken din, et papir, nøkkelknippet du har liggende i lomma, plasten på den enheten som du leser denne loggen med, eller trekket på stolen du sitter på.

Stikk dem oppunder nesa din. Trekk bestemt men rolig inn gjennom nesen, samtidig som du konsentrerer deg 100% og hva du lukter. Vent litt – gjerne et par minutter og lukt på noe annet imens – før du gjentar. Da vil du oppdage at det aller meste faktisk har en lukt. Til og med en lukt du kanskje kobler mot ett eller annet minne, og samtidig en lukt du neppe ville fanget på en halvmeters avstand. Og ikke minst en lukt du kanskje ikke ville klart å forbinde med noe om du ikke samtidig så hva du luktet på, men som er kjempelett å kjenne igjen når du vet hva det er.

Luktesansen sitter i stor grad i øynene. Vel, selvfølgelig ikke, men med den spissformuleringen mener jeg at det vi ser med øynene – sansen vi kanskje stoler mest på – påvirker hva vi forventer å fange av sanseinntrykk når vi lukter. Forsøk selv, lukter du på noe som du samtidig ser hva det er, er det også lett å lukte seg frem til hva det er. Men forsøk å la noen blindteste luktesansen din, da blir det verre.

Her er tre øvelser du kan trene på:

  1. Neste gang du går ute i en by, eller på et kjøpesenter: Bruk luktesansen mens du beveger deg gjennom rommet - gjerne med øynene lukket (men obs: det kan være farlig). Konsentrer deg om hvilke lukter du fanger opp. Merker du når du går fra grøntavdelingen over til avdelingen for oppvask- og vaskemidler? Ja! Hvor langt unna kan du merke fiskedisken? Lørdagshandelen kan bli morsom, men kanskje ikke så effektiv.

  2. Neste gang du kjeder deg på et møte eller en forelesning, begynn å lukt på ting … men diskret, selvfølgelig, du vil jo ikke bli tatt for å være en pervertert møtesabotør. Lukt på pennen, på papiret, på kaffen, på en mynt du har gnidd på osv.

  3. Lag deg en duft-samling, små flasker el.l. med ulike dufter på. Det er en fordel om de er formlike, for da kan du lettere blindteste deg selv og se hvor lett det er å gjenkjenne ulike dufter. Samle på dufter som ligger enda nærmere opp til hverandre etterhvert som du klarer å skille kaffe fra bringebær og tjære fra aceton.

Så kan du vurdere å slutte med parfymerte vaskepulver, tøymykner, deodorant og håndsåper. Alle sørger de for å omgi deg med en basis lukt som drukner andre dufter. Dersom du har lyst til å oppleve lukter, kan du ikke bygge din egen portable duftmessige støysender.

Til slutt en advarsel. Når du har begynt å legge merke til dufter, er det kanskje for sent å klare å ignorere dem, og du risikerer å irritere deg over dem. For eksempel må jeg bruke hansker når jeg fyller diesel, ellers kan de neste 4-5 timene av livet mitt være ødelagt. Men det er et overkommelig offer for å oppdage luktesansen.

2014-06-12

Endgame for Dahls

I går slo Adresseavisen opp nyheten om store nedskjæringer på E. C. Dahls bryggeri fra høsten 2015. Når jeg forsøker å skrelle av vinkling og uvesentlighet og ulike plastre-på-sårene, så er det vanskelig å tolke det på noen annen måte enn at dette er starten på aller siste kapittel av nedlegging av E. C. Dahls bryggeri.

Utfra artikkelen kan det synes som om 120 ansatte i produksjonen sies opp, mens 14 blir tilbake, samt at 90 i salg og distribusjon får bli. Produksjonen reduseres slik at all brusproduksjon opphører, mens på ølsiden reduseres produksjonen til en tredjedel, og det blir kun Dahlspilsner. I et selskap der strategien er at alle produksjonssteder ideelt skal kunne brygge alle produkter, så er denslags nærmest en dødsdom.

Jeg har tidligere diskutert Dahls og Ringnes og Carlsberg (her, her, her og her). Strategien til Carlsberg er en sentralisering av produksjon i markedsregioner, der markedene faller løselig ned langs nasjonsgrensene. Rett nok har man forsøkt å bygge ned betydningen av landegrensene gjennom EU og EØS, men utfra et markedsføringsståsted er nasjonsgrensene samtidig ofte grenselinjer for språk, flaskeavgifter, returordninger for emballasje, logistiske nettverk, regelverk, avgifter, massemedier, butikkjeder osv.

Derfor er det maks ett bryggeri i hvert land. Norge har vært spesielle ved at man har hatt brusproduksjon i tillegg til øl. Det har vel kun blitt aksepterert fordi det gir mulighet for å reklamere for bryggeri-navnet når de har en betydelig produksjon av ikke-øl. Egentlig kan vi kanskje si at såpass mange lokale bryggerier har fått lov til å eksistere såvidt lenge i Norge, ikke på tross av, men på grunn av en overveldende mengde reguleringer og lover. Hadde alkohollovgivningen i Norge vært deregulert, hadde det blitt ryddet opp i bryggeristrukturen for lenge siden.

E. C. Dahls bryggeri ligger på en særdeles attraktiv tomt, og bryggeriet har fylt den med tomkasser. Det er vanskelig å forestille seg at man ikke kontinuerlig teller på knappene når man kan få den omregulert og solgt til boligbygging. Da forsvinner også ølbryggingen. Lagerfunksjonen kan man flytte til et egnet sted langs E6 utenfor byen. Kontorfunksjonen kan legges nesten hvorsomhelst.

Bryggeriets fremtid henger med andre ord i tre tynne tråder: en barokk nasjonal alkohollovgivning, lokale politikeres omreguleringsmotvilje, og lokale ølentusiasters vilje og evne til å lage støy og trøbbel ved en nedlegging. Her er det instruktivt å se på de tre foregående nedleggingene som Ringnes har foretatt seg.

  • Tou ble langt ned på en brutal men rask og effektiv måte sommeren 2003. Det avstedkom et lokalt raseri og en entusiasme som gjorde at det kom et nytt bryggeri finansiert av en lokal finansmann – Lervig bryggeri – som skulle bli det nye lokale pilsnerbryggeriet. De gikk med årvisse underskudd og innfridde vel egentlig ikke forventningene. Produksjonen fra Tou ble flyttet til Arendals bryggeri, og «sikret arbeidsplasser» der. Og samtidig kjølnet den lokale entusiasmen en god del over årene. Først etter mange år ble Lervig en suksess, og det var først etter å ha fått ny brygger. Dessuten kom suksessen primært på andre øltyper enn den pilsneren bryggeriet var satt opp for brygge.

  • Arendals bryggeri ble riktignok ikke nedlagt, men Ringnes kvittet seg med ansvaret gjennom å selge de fleste aksjene til lokale interessenter. Dog virker det som om Arendals ikke har vilje eller økonomiske evner til å bringe egne øl-merker ut på markedet, så derfor fortsetter de å brygge Arendals-pilsner for Ringnes og ymse annen lisensbrygging. De hadde riktignok et juleøl i butikkstyrke for et par år siden, men det var visst ingen suksess. Ringnes garanterte en viss mengde ølproduksjon noen år etter salget, men nå etter at denne tiden er ute, har de trappet ned kontraktsbryggingen ved Arendals, og blant annet flyttet bayer til Dahls bryggeri, og derigjennom «sikret arbeidsplasser» der. Arendals bryggeri kommer trolig til å hangle med videre ennå en stund, men går vel før eller senere konkurs. Og det er lite man da kan klage på Ringnes … som tross alt bare gav lokale interessenter mulighet til å drive videre som de selv ønsket.

  • Nordlandsbryggeriet ble bare bygget ned, ved at mer og mer av produksjonen ble flyttet til E. C. Dahls, og «sikret arbeidsplasser» der. Det siste Nordlandsbryggeriet brygget var øl for levering på tank til lokale utesteder, og stort mindre går det vel ikke an å redusere aktiviteten, og fra 2006 var det helt slutt på bryggingen. Sålenge det i det minste var litt ølbrygging igjen, så var parolen å drikke det lokale og ikke klage og irritere Ringnes. Dermed var det ikke så mye å protestere rundt når de til slutt la ned.

Hvilken av nedleggingsmodellene er mest relevant for Dahls? Ikke Tou-modellen, for det blir for mye bråk, og da skapes det rom for en lokal investor og et nytt bryggeri. Heller ikke Arendals-modellen, for da spiller man ballen rett i benene på en lokal investor. Kjernepunktet er nemlig at Trondheim er stor nok til at det finnes lokale investorer som kan tenke seg til å starte et bryggeri. Trond Lykke (tenk Bunnpris) har tidligere snakket om bryggeri, og Reitan (tenk Rema) har posisjonert seg med Lade Gårds Bryggeri som bare mangler et fysisk bryggeri i lokalområdet.

Dermed reduseres kanskje ølproduksjonen … og reduseres … og reduseres, for på ett eller annet tidspunkt kun å være tankproduksjon til utesteder – à la Nordlandsbryggeriet. Og samtidig jobber selgerne overtid med å fase utestedene over til nasjonale og internasjonale produkter som Ringnes og Carlsberg. En eller annen gang i fremtiden skrur man av restproduksjonen fordi salget har sunket, samtidig med at bystyret velvillig omregulerer tomta så man kan «sikre arbeidsplasser» i byggebransjen.

Noe jeg anser som sikkert er imidlertid:

  • Mikrobryggeriene i Trondheim har ikke kapasitet, utstyr eller økonomi til å gå inn og konkurrere med Ringnes om pilsner-markedet i Trondheim og Trøndelag forøvrig. De konkurrerer med Ringnes og Dahls gjennom å flytte kundene fra pilsner-segmentet til spesialøl-segmentet, ikke ved å konkurrere ut Dahlspilsen med et matchende pilsner-produkt.

  • Hansa står på sidelinjen og har skaffet seg mange kunder allerede, og er det eneste reelle alternativet for pilsnermarkedet. En gang i tiden satt det nok langt inne for trondhjæmerne å drikke Hansa, men de er blitt såpass eksponert for det, at nå går det kanskje greit. Hansa har visst at nedlegging av Dahls kunne bli en realitet, og har posisjonert seg for det.

  • Ølsenteret ved Dahls er bare et plaster-på-såret, men det er vanskelig å se at det rokker vesentlig ved det store bildet. Kanskje blir det et lite mikrobryggeri der, kanskje kan de til og med retrobrygge Dahls Bayer og Dahls Bokk – men blir det veldig mye mer enn gråsonemarkedsføring?

  • Noen har ropt på å gjenoppstarte Trondheim Aktiebryggeri, men glem det. De ble slått sammen med E. C. Dahls for å danne en stor og rasjonell enhet som ville sikre ølbryggingen i byen. Ringnes sitter på alle rettighetene.

Jokeren her er dersom en eller annen gjenganger på likningslistenes formuetopp skulle kaste penger på saken og slå seg sammen med lokale ølbryggere. Men det er vanskelig å se for seg konstellasjoner som vil kunne fungere in real life. Kanskje Trond Lykke og Monkey Brew og et 15.000 liters anlegg kunne fungere?

2014-06-11

Strontium 90 og øl

Det begynte med en referanse i '71-utgaven av Bryggeriforeningens «Vår gyldne drikk»/«Ølet vårt» – riktignok en flåsete referanse, men en jeg ikke fikk ut av hodet mitt før jeg fikk sjekket det opp. På side 26 forteller de at bryggeprosessen filtrerer bort blant annet strontium 90, og siterer Industrivernnytt nr 1 fra 1962 der det sies:

Selv om råvarene således har vært utsatt for stråling, vil det ferdige produkt – ølet – være på det nærmeste befridd for de radioaktive stoffer, slik at innholdet av disse ligger langt under faregrensen.

Nuvel, jeg burde ikke gi meg ut i atomfysikken, siden det er ubehagelig langt unna noe jeg egentlig kan. Men 'lell, bestråling av ølets råvarer gir vel ikke strontium 90. Det er vel heller et restprodukt som oppstår når andre, radioaktive tungmetaller brytes ned. Derimot kan atomsprengninger avstedkomme strontium 90, som er et skummelt stoff, siden det lett tas opp i skjelettet som om det hadde vært et kalsium-atom, og der kan det stråle og forårsake f.eks benmargskreft og leukemi.

Dermed er vel temaet strontium 90 fra atomsprengninger, og ved hjelp av brygging ønsker man å ta bort dette stoffet i den grad det er blitt tatt opp i råvarene, og da formodentlig primært i korn.

Kinesiske forskere fikk publisert en artikkel på en konferanse (ICBBE 2010) rundt dette: Wei, Faqin og Qunwai: Biosorption of Strontium Ions in Aqueous Solution by Beer Yeast. De kom til at under behandling av vann som inneholdt strontium, absorberte ølgjær betydelige mengder. En pragmatisk sweet-spot som gav balanse mellom effektivitet og innsats var ca 15-30 minutter og en pH på 4,5, og med en dose på 2-4g tørrgjær pr liter vann. Men selv da kunne de kun binde opp i underkant av 60% av strontium. Da det ser ut til å etablere seg en likevekt mellom strontium-ioner som er i vannet og som er bunnet til gjæren, burde det fungere å iterere denne prosessen med utskifting av gjæren mellom itereringen. Og nei, det var ikke levende gjær – for den ble tørket på 60°C etter å ha blitt trykkokt. Poenget er ikke så mye at gjæren absorberer tungmetaller som en del av gjæringsprosessen, men at gjærens overflate tiltrekker seg ioner.

Utfra deres eksperimenter er ikke brygging noen magisk løsning på strontium 90 i korn eller bryggevann. En effektivitet på oppunder 2/3 er en god start, men heller ikke mer. Dobbelt- og trippelgjæring ville kanskje hjelpe, men er ikke helt slik bryggeribransjen fungerer. Nå har jeg ikke tilgang til Industrivernnytt, og det kan tenkes at de bruker en meget annerledes teknikk, ikke minst fordi brygging benytter levende gjær, hvilket den kinesiske studien ikke gjorde. Dessuten er det mye annet som skjer under brygging, men den kinesiske studien kun hadde vann, strontium-ioner og død tørrgjær.

Men andre har også skrevet om tungmetallopptak i ølgjær, blant andre D. Brady, J. R. Duncan: Bioaccumulation of metal cations by Saccharomyces cerevisiae (Applied Microbiology and Biotechnology, mars 1994, vol 41, nr 1, sider 149-154). Denne artikkelen er eldre enn den kinesiske, og virker mer solid, selv om den ikke eksplisitt går på strontium. De opererte med levende gjær, og fant at gitt lengre eksponeringstid ville man trigge en ytterligere mekanisme der tungmetallene ble flyttet fra celleveggens ytterside og inn i cellen. Dessuten brukte de et oppsett der gjærcellene ble plassert fast i et et slags filter, og de kunne dermed rense nesten fullstendig, noe som de selv påpeker ikke er mulig med batch-rensning. De foreslår også å «tømme» filteret for tungmetaller ved hjelp av EDTA.

Om vi ser på om kommersielt øl er trygg krigsdrikke på bakgrunn av denne andre artikkelen, så er svaret dessverre nei. Gjæren vil nok kunne binde opp 55% eller så av tungmetallene. Sikker filtrering skjer ikke før man går utenfor de parametrene og prosessene som er vanlige i et bryggeri. Dog savner jeg fremdeles å sjekke hva Industrivernnytt skriver om saken, og da må jeg lesesalen til Nasjonalbiblioteket. Og de blir ikke denne uka, for å si det sånn.

Enda mer flåsete er brosjyrens påstand om at øl og vørterøl burde være en naturlig vare på de militære beredskapslagrene. Ettersom slike lagre legges opp i fredstid, skulle det ikke være noen grunn til å bruke øl for å unngå strontium 90.

Og hvorfor samler jeg på på slike «reklamebrosjyrer» fra Bryggeriforeningen? Vel, det er viktige tidsdokumenter, og det er mye fin dokumentasjon der som er vanskelig å skaffe og enda verre å tidfeste utfra andre kilder. Jeg er faktisk en notorisk samler av trykt materiale på ølmesser og slikt ... og dessuten er tegningene ved Finn Graff i akkurat dette heftet, bare dét er i seg selv grunn nok til å kjøpe dem.

2014-06-08

Hjemmevinlegging

Da er årets rabarbra høstet og rabarbravinen satt. Jeg skal ikke trette leserne med detaljene, men jeg har lyst til å myse litt på hjemmevinlegging i lys av erfaringene som hjemmebrygger.

Råvarene er for det første veldig generiske. Fra vinråstoffbutikkene får man kjøpt vingjær, og om du er heldig kan du velge du «tørr» og «søt» vingjær. Det er litt bedre utvalg fra produsentene av ølgjær, og akkurat det er egentlig litt ironisk.

I tillegg får du små pakker med enzymer og salter og fandens oldemor. Det meste er vagt merket og dårlig beskrevet, og ofte navngitt etter varemerke, hvilket gjør oversetting av oppskifter mellom ulike land vanskelig. Men det verste er at det er så mye av det, og at det er utbredt. Hjemmevinlegging synes å fordre et romslig kjemikalieskap med tabletter og pulver, om man skal tro oppskriftene.

Jeg er vanligvis ikke den som mimrer om Renhetsloven, men tross alt er det temmelig rene ingredienser man bruker i brygging, selv i hjemmebrygging. Først er det hangen til å ha i masse sukker. Selv et dårlig øl-sett synes å ha mindre sukker enn den gjennomsnittlige hjemmevinleggingsoppskriften.

Og oppskriftene, ja. Når jeg leser oppskrifter fra ulike kilder sitter jeg igjen med følelsen av at de divergerer i alle retninger. Og la oss ikke komme inn på renslighet. Fra hjemmebrygging vet jeg det er alfa og omega. Med hjemmevinlegging er visst overhelling med kokende vann regnet som relevant desinfisering av frukt – ja, sålenge man er liberal med vinsvovling.

Og likevel vet jeg at vinlaging ikke er noe trivielt venstrehåndsarbeid, det er inntrykket som henger igjen når man beveger seg ut i hjemmevinleggingens hengemyr av ulike råd og tips.

Men øl var en gang i tiden også der, med labert gjærutvalg fra anonyme kilder, mye sukker og sære oppskrifter. En tidligere brygger ved et herværende bryggeri refererte til slikt som «dårlig hjemmebrygg». Men hjemmebryggingen har bedret seg og er nå fullt på høyde med det ølet den ærverdige bryggeren brygget på jobben. På lignende måte har hjemmevinleggingen et digert uuttatt potensiale.

Og potensialet er stort. Først og fremst er det en renessanse i bruk av både ville og hagebær og -frukter. Det er ikke så mye av nødvendighet, for Rema & Co har tross alt billige varer. Der man for én eller to generasjoner siden brukte bær og frukter som matauk, der går det idag i større grad inn i en hobbyaktig «lifestyle trend», i en slags miks mellom kortreist, økologisk, selvgjort og matlagingens variant av shabby chiq. Og norske hobbyister overlater ikke mye til tilfeldighetene – om bare innsats og utstyr kan forhindre det. Dagens nyslåtte hjemmevinleggere er neppe fornøyd med bestemors solbærvinoppskrift. Og Kargus-produktene – med et design som kunne vært hentet fra et vilkårlig nitrist warszawapaktland – er ikke egnet til å engasjere. Her må det ligge et digert markedspotensiale!?

Dernest er bær og frukt noe som hjemmebryggerne i stadig økende grad snuser på. Etter humlebomber og surøl er blandingsprodukter med bær og frukt ofte neste trinn på ansiennitetsstigen til hjemmebryggerne. Jeg har smakt på mye og forsøkt å lage litt selv, men jeg må tilstå at sammensetningene av øl og «noe annet» oftere er mer kreative enn de er velsmakende. For jo flere ulike smaker man blander, jo flinkere må man være til å balansere dem. Derfor tror jeg kanskje at den rene hjemmevinleggingen har større potensiale enn bær- og fruktøl. Men det fordrer en streben etter et kvalitetsnivå som jeg bare ser et tilløp til omriss av, med litt godvilje.

Sukker - lagt inn av Gustav F - 2014/6/9 20:25:44
Det meste av frukt og bær som vokser i Norge er vel såpass lite sukker i at det er nødvendig å tilsette sukker for å få en fornuftig fruktvin? Siderprodusentene (de seriøse, altså) bruker vel også en del sukker for å få rett smak.

2014-05-31

Ølsalg i gamle dager

Et sjekketips i gamle dager var høyfjellshotell og inkluderte øl eller annen alkoholisk drikke. Opphavet var den geografiske overlappingen mellom der man ønsket å bygge høyfjells- og turisthoteller på den ene siden og fordelingen av avholdsfolk på den andre siden. Begge deler synes å ha en overhyppighet i avsidesliggende, vakker natur.

Løsningen på dette ble at selv om kommunestyrene kunne gi regler om salg og skjenking av alkohol – deriblant å forby det for å tørrlegge kommunen, så opererte en viss type hoteller – høyfjells- og turisthoteller – under en generell statlig bevilling. Dermed kunne de servere alkohol uavhengig av hva det lokale kommunestyret måtte mene.

Kommunalt selvstyre er fint, men det bør ikke komme for mye i veien for næringsinteressene. Det må ha irritert lokale avholdsfolk storlig å få en syndens bule i kommunen i form av et høyfjellshotell, et lokalt lite Sodoma og Gomorra som man fint lite kunne gjøre noe med.

Men kunne ikke da en innbygger i kommunen bare stikke på det lokale turisthotellet og ta seg en halvliter? Nei. De kommunale reglene gjaldt fremdeles på turisthotellet for kommunens egne innbyggere. Turisthotellet hadde kun lov til å skjenke tilreisende gjester, og ikke lokale gjester. Dermed ble lokalbefolkningen diskriminert i egen kommune.

Og her kommer sjekketrikset: tilreisende gjester kunne bringe med seg egne gjester til for eksempel en middag. Dermed kunne tilreisende gjesters gjester serveres under en statlig bevilling utenfor det lokale kommunestyrets grep.

Ellers var det mye annet sært rundt disse serveringslisensene, som for eksempel at ulike segmenter av en og samme bardisk opererte etter statlig eller kommunal lisens. Og dermed kunne det være nødvendig å skille ulike lisenssoner i lokalet med tau eller andre hindringer, for at ikke gjestene tok med seg øl kjøpt under én lisens over i et område regulert av en annen lisens.

En annen lignende kollisjon mellom statlige og kommunale lisenser gjaldt bryggeriene. Fra gammelt av stod bryggerienes rett til å selge fra egne lokaler sterkt, og det var en statlig implisitt bevilling man hadde gjennom retten til å fremstille øl. Bryggeriene brukte denne retten, men slett ikke aggressivt, sikkert under påtrykk av bryggeriforeningen, som ikke ville gi avholdsbevegelsen billige argumenter for å stramme ytterligere inn.

Så kom de første mikrobryggeriene på 1990-tallet. Da ble det visst oppstandelse i en eller annen lovavdeling. Mikrobryggeriene kunne i prinsippet bare åpne en butikk knyttet til produksjonslokalet og selge så mye og nesten når de ville – helt uavhengig av kommunale regler. Det skulle være unødvendig å nevne at dette er blitt skjerpet inn på litt fortere enn svint.

Og mens vi er inne på statlige lisenser - en annen var skjenking på tog, som i sin natur gikk gjennom en rekke ulike kommuner og derfor ikke praktisk kunne underlegges kommunale regler. Dét må sikkert også ha irritert lokale avholdspolitikere: å vite at det satt folk og drakk alkohol i spisevognene mens de suste gjennom og tittet ut bygda.

Side 3/44: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »