Anders myser på livets særere sider

Side 3/64: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2016-06-22

Boks eller flaske?

En gang i tiden var verden enkel: håndverksøl kom levende og refermentert på flaske, boks var for dødt, filtrert og pasteurisert industriøl. Så enkelt er virkelig ikke verden lengre. Tvert imot, spørsmålet om boks eller flaske er et veritabelt minefelt. Og minefelt er jo spennende.

Jeg overvar et surrealistisk øyeblikk under Det gode øls klubbs omvisning på E. C. Dahls for en stund tilbake. Mot slutten av omvisningen ble vi vist den nye tappelinja for flasker. En eller annen i ølklubben spurte litt vantro om de bare skulle tappe på flaske og ikke på boks, og bryggmesteren – Wolfgang Lindell – svarte tydelig men temmelig diplomatisk at det skulle de, for flaske var bedre enn boks.

Temmelig generisk ølboks
Kilde Wikimedia, opphavrett CC BY-SA 4.0
Ølboks
Hadde spørsmålet kommet under en omvisning for ti år siden, ville jeg forventet spørsmålet med en undertone av skal dere ødelegge ølet med å fange det på metallboks. Idag kommer det nærmest med en undertone av skal dere være så miljøfientlige og så lite opptatt av kvalitet at dere ikke velger boks fremfor flaske.

Over de siste årene har det ene mikrobryggeriet etter det andre gått over fra flaske til boks. I starten var man usikre på om forbrukerne ville akseptere det, for boks var lavstatus og craft beer handler mye om følelser rundt merkevarer og prosess. Etterhvert som det ene statusbryggeriet etter det andre har valgt å tappe på boks og fått entusiastisk støtte av fanskaren sin, levner det minimalt med spillerom for å syte over tapping på boks. Det er fremdeles mulig å sutre ukritisk over industripils, men du må'kke komme her og klage over at den tappes på boks, asså!

Wolfgang Lindell på Dahls vet nok at boks-eller-flaske er et minefelt, for han la ut diplomatisk om at det var fordeler og ulemper med begge deler. Boks kan for eksempel ikke lysskades og er lettere å transportere. Likevel hadde de kastet ut den gamle bokstappelinja som faktisk allerede stod på E. C. Dahls og byttet den ut med en ny flasketappelinje utfra kvalitetsvurderinger … og da hadde han min fulle oppmerksomhet: hvilke kvalitetsvurderinger?

Han trakk spesielt frem oksydering. De kunne tappe flasker slik at det var fullstendig fravær av oksygen i headspace – det er mulig han mente cap-on-foam. Men han mente det ville være umulig å unngå oksygen i headspace på en boks.

For egen regning kan jeg legge til at en flaske har liten grenseflate mellom øl og headspace, mens en boks har stor overflate. Skvulping mellom headspace og øl er lettere med boks enn med flaske. Det vil muligens påvirke hvor raskt oksygenet tas opp av ølet, men overflate er kanskje mindre relevant enn mengde i over tidsrom på uker og måneder.

Et hyppig ankepunkt mot boksøl er at det smaker metallisk. Hevder man dét, blir man raskt skutt verbalt ned med argumentet at ølet ikke kan plukke opp metallsmak fra boksen, fordi den er dekket innvendig med et tynt plastbelegg. Kjenner du metallsmak på ølet, trekkes det frem som det ultimate beviset på at du bedriver selvsuggesjon under ølsmaking.

… og det tar oss over til diskusjonen rundt BPA. Dette indre belegget for å beskytte mot metallsmak inneholder visstnok BPA – hormonhermeren bisphenol A. Det pågår en intens debatt om hvor trygt eller utrygt BPA er. Jeg har ikke nok innsikt til å vurdere debatten, men BPA er forbudt i tåteflasker og endel andre spebarnsprodukter i en rekke land. Tåteflasker og øl er to temmelig separate markeder, og som øldrikker skal du ikke få i deg farlig høye doser visstnok. Men etter å ha lest den norske wikipediasiden om BPA, fikk jeg ikke akkurat lyst på boksøl i kveld.

På den andre siden, ølnerder virker ikke skremt over påstanden om at humle gir deg store bryster, så hvorfor skulle de skremmes over at BPA kan herme østrogen?

For å sjekke dette med innvendig belegg, ofret jeg panten på to ølbokser fra norske mikrobryggerier. Jeg kuttet dem opp, men kunne ikke finne noe plastbelegg på innsiden. Da er kanskje BPA-diskusjonen irrelevant. Og så er vi tilbake til diskusjonen rundt metallsmak ... eller?

Sjekk en ølboks du også. Hvilke norske bryggerier er det som har ølbokser med plastbelegg på innsiden?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Gunnar Dahl - 2016/6/22 22:04:33
Hei Finnes det noen som har gjort objektive, blindtester på samme øl, helst fra samme batch, som har vært tappet på både flaske og boks. Og hvis noen har gjort det, var det mulig å spore noen forskjell? Og finnes det andre tester som er gjort på øltyper, alkoholstyrke, humlemengde som har noen resultater man kan bruke vitenskapelig? Eller har mest med god, tidvis kvalifisert synsing her også, som med mange andre øl-diskusjoner?
- lagt inn av Gunnar Dahl - 2016/6/22 23:10:18
Hei Finnes det noen som har gjort objektive, blindtester på samme øl, helst fra samme batch, som har vært tappet på både flaske og boks. Og hvis noen har gjort det, var det mulig å spore noen forskjell? Og finnes det andre tester som er gjort på øltyper, alkoholstyrke, humlemengde som har noen resultater man kan bruke vitenskapelig? Eller har mest med god, tidvis kvalifisert synsing her også, som med mange andre øl-diskusjoner?

2016-06-21

Norsk gårdshumle

Har du kjøpt humlerøtter (eller -rhizomer) på nettet og tror du kan dyrke Cascade eller noe lignende i hagen? Nja, det er ikke fullt så enkelt. Når man dykker i gamle tekster om humledyrking i Norge (se her, her og her), så er det endel kompliserende faktorer. Kanskje er en gammel norsk gårdshumle mer egnet, og kanskje er den enda mer spennende?

Humla er egentlig en litt marginal plante i Norge. Det er ikke så mye at den er ømtålelig for frost, men sommeren er mangesteds for kort til at den klarer å modnes. Det kan nok komme hunnblomster, men det er ikke sikkert at de blir skikkelige modne før sesongen er over.

Humlekongler – men helt ferdig modnet?
Kilde: Geograph.co.uk, opphavrett CC BY-SA 2.0
Humlekongler
I gamle lover og pålegg der bøndene pålegges å dyrke et visst antall humleplanter, er det da også ofte unntak for de øverste og innerste og kaldeste områdene der humla ikke ville gro – eller sannsynligvis mer korrekt: der humla ikke ville modnes og gi kongler.

Norske bønder dyrket da også ofte humle på en litt underlig måte som jeg ikke tror helt matcher hvordan den ble dyrket andre steder. Humla ble hyppig spadd opp av jorden og satt ned i nypreparert jord. Igjen er det verd å merke seg at dette neppe er for å hindre at vinterfrosten skulle skade humla, men for å gi den en ekstra gode vekstvilkår og for å hindre at frosten forkorter vekstsesongen.

Humla skulle gjerne plantes i en liten «humlehaug» eller «humlekule» – en haug med jord på åkeren. Den skulle gjødsles med rikelig med kumøkk nede i hullet der den ble plantet. Gjødselen kunne nok generere litt varme når den komposteres, men det viktigste var vel at telen ville gå tidligere i en haug oppå jorden. Når humleplanten begynner å gi dårligere avling, måtte den spas opp og jorden prepareres på ny. Noen sier at det kunne gå så lenge som 20 år, mens andre har gjort dette regelmessig så ofte som hvert sjette år.

Om man ikke får gitt humla en tidlig og mild start på våren, er det ikke sikkert at den rakk å bære modne kongler på høsten, og det må ha vært motivasjonen – sammen med et aggressivt gjødslingsregime – for denne måten å dyrke humla i jordhauger.

All denne spaingen har nødvendigvis vært arbeidskrevende, og det fantes snarveier som var enklere. Wiinholt holder det for sannsynlig at spaingen var hovedgrunnen til at norsk humledyrkingen forsvant. Vel så viktig var det vel at den kan ha blitt konkurrert ut som kommersiell avling av import-humle mot slutten av 1700-tallet. Videre var humledyrkingen også rotfestet i pålegg fra øvrigheten, som en plikt. Om jeg skal spekulere, vil jeg tro at denne plikten var begrunnet i et ønske om å ha en innenlands produksjon av en vare som man ellers ville importert og som i så fall ville kunne gitt en valuttalekkasje til utlandet.

Betydningen av det marginale klimaet for humlas modning i Norge bør ikke undervurderes. Nettopp fordi det var vanlig at bøndene med få års mellomrom spadde opp humla, gjødslet jorden og satte humla ned igjen, så var de bokstavelig talt tvunget til å ta et valg om hvilke humleplanter de skulle gå videre med. Det ville gjøre det særdeles enkelt å dele humle mellom gårdene, og det betydde i praksis en kontinuerlig seleksjon av humleplanter for å passe til de lokale forhold.

Dermed ser vi omrisset av over 300 år med kontinerlig foredling av humlesorter i forhold til det lokale mikro-klimaet i bygdene. Ja, kanskje det også var en foredling som passet til lokale smakspreferanser? Analyser av norsk gårdshumle indikerer at den kan ha en felles stammor med dagens tyske edelhumler, men på grunn av den hyppige oppspaingen av humlerøttene for å plante dem i undergjødslede jordhauger, tror jeg seleksjonspresset i Norge kan ha vært høyere enn i Tyskland. Med andre ord kan det hende at man rundt om i Norge finner temmelig sære gårdshumler.

Rundt 1800 forsvinner den systematiske humledyrkingen, men det ser ut til at man på mange gårder har plantet humla permanent ved en lun og solrik sydvegg av et hus på gården. Dermed har man gitt humla en bra vokseplass og har kunnet høste tilstrekkelig til egen brygging på gården. Det har vært minimalt med arbeid å vedlikeholde en slik humleplante, og man fikk en vakker prydplante i tillegg. Det har også gjort at man har beholdt de gamle humlesortene og ikke dyrket frem nye egenskaper de siste 200 årene.

Jeg beklager å måtte si det, men om du kjøper en humle fra Sentral-Europa, USA eller New Zealand på nettet, er det ikke sikkert at den modnes skikkelig her i Norge – skjønt klimaendringene jobber i «positiv» retning i så måte. Uansett endrer humleavlingen karakter når humla dyrkes under et nytt klima, så selv om du klarer å dyrke Cascade-humle her i Norge, så får du neppe en humleavling som du kan kalle Cascade.

Da vil jeg heller anbefale å ta opp dyrkingen av en gammel norsk gårdshumle som tidligere generasjoner gjennom flere hundre år har selektert på å skulle takle norsk klima med korte og kalde somre med lange lyse dager.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-05-11

Nye E. C. Dahls

Nye E. C. Dahls er i rute. For en tid tilbake var jeg på omvisning, men jeg har selvfølgelig somlet med å skrive noe om det. Jeg var på besøk denne uka også, sammen med Det gode øls klubb. Men la meg fortelle om det første besøket, da bryggeriet fremdeles var under installasjon. Jeg tror Ragnhild på drikkelig.no kommer til å skrive om tirsdagens besøk.

Den 18. mars var det omvisning på E. C. Dahls. Jeg møtte opp i portvakta sammen med bryggere fra flertallet av mikrobryggerier i ti-tolv mils omkrets. «Hmmm,» tenkte jeg, «masse lokale mikrobryggere og alle bryggerne på nye E. C. Dahls … dette går enten utrolig bra eller så kan det bli en lettere beklemt stemning.»

Og det gikk bra. Bryggere snakker jevnt over bra sammen over firmagrensene. Så lenge man snakker teknikk er det som regel problemfritt. Dessuten er «trivelige Trøndelag» relativt lav-kompetitivt, så man stresser litt mindre med hemmelighold og å skulle vinne på andres bekostning.

Silkaret ved E. C. Dahls
Silkaret, med egen logo. (Foto: anchr)

Bryggeriet er et BrauKon 5000 liters anlegg med hurtig bryggtakt. Det vil si at de må brygge 8 ganger for å fylle de store 40.000L tankene. Men de rekker å brygge så mange ganger om de bare starter litt tidlig. Og det er ikke noe problem å starte tidlig, for hele bryggverket kan fjernstyres, eller for den saks skyld kjøres uten oppsyn … i hvert fall for standardølene. Dersom man skal brygge ulike øl eller spesialøl for 10.000L tanker, så må man måtte redusere bryggetakten, kanskje helt ned til «bare» fire brygg pr dag. I tillegg kan de små tankene også fungere halvfulle, så man kan brygge rene enkeltbatcher.

Hemmeligheten bak en slik høy bryggetakt er duplisering av kar og utstyr. Det er det stikk motsatte av en Speidel, som i prinsippet er en slags brew-in-bag, dvs en alt-i-ett-kjele. Med høy bryggetakt deles prosessen opp i trinn som tar omtrent like lang tid. Dermed kan man ha flere batcher underveis på en gang: en i meskekaret, én i silkaret, én i kokekaret, én i whirlpool, osv. Og om meskingen tar dobbelt så lang tid som avsiling, kjøper man to meskekar og ett silkar. Innen datateknikk kalles slikt «pipelining»

Røropplegg ved E. C. Dahls
De har gått med noen timer rørleggerinnsats, her fra CIP-anlegget (Foto: anchr)

Resultatet er at det kommer nye 5000 liter med vørter hver annen time eller så. Det kan dyttes på en stor tank om man lager Dahlspils, eller det kan dyttes på en liten tank for et spesialøl.

Fleksibilitet er mantraet, for teknisk sett kutter man batchstørrelsen uten å kutte på produksjonskapsiteten. Dermed kan man bruke en dag på å lage masse Dahlspils, og så kan man bruke neste dag på å lage en håndfull ulike spesialøl i mindre kvanta.

Fleksibiliteten ligger også i et automatisert modulbasert system. Et hav av rør og automatisk styrte kraner lar bryggere koble inn pasteurisering, filtrering, sentrifugeringer osv, avhengig av hva bryggeprosessen trenger.

Det er endel bygningstekniske endringer, men ikke så veldig mange. Reprioriteringer – sannsynligvis i tid – har gjort at man har valgt å ikke pusse opp lokalene. Det gir bryggeriet et røft preg à la «repurposed industribygg meets Frankenstein-kjeller meets shabby-chiq meets Ordnung-muß-sein». Noen trengte en åpning, så man sagde seg igjennom veggen, men trenger man egentlig murpuss, listverk og maling etterpå?

Fatlagringsrommet ved E. C. Dahls
Her blir det fatlagring på eik, det er noen år siden sist (Foto: anchr)

Men om bygget er røft og uoppusset, så er bryggverket vakkert. En ting er at alt er skinnende og nytt og blankpusset og rustfritt. Hjemmebryggere vil kanskje feste seg ved de mange kilometrene med rør. Det typiske mikrobryggeriet har noen slanger som skylles, desinfiseres og gjenbrukes på ulike steder i prosessen. E. C. Dahls har ferdig monterte rør med fjernstyrte ventiler. For alt. Absolutt alt! I tillegg er det ikke mindre enn tre ulike CIP-anlegg, som selvfølgelig har hvert sitt spredenett med rør for å kunne vaske vilkårlig del av bryggverket. Det er rør overalt og alt er fjernstyrt med ventiler. Det er kjempekult.

Bryggeriet kommer med sentrifuge (i tillegg til whirlpool), filter, pasteuriseringsenhet, ekstra diger whirlpool i tilfelle man ønsker å brygge med spesielt mye humle, malt-av-steiner (dvs vibrasjonsbord som vibrerer ut småstein i malten så den ikke skader den seksrullers maltmølla), og en mengde ting du ikke visste du trengte til bryggeriet ditt.

Det gamle bryggverket var spesialkonstruert for å brygge øl med tynn mesk på 6,5% med mulig nedbrygging til 4,7%. Alt annet krevde kreativitet og spesiell innsats. Filosofien i det nye bryggverket er omvendt. Det kan brukes til å brygge hva som helst – deriblant også 4,7% pils.

bryggverket ved E. C. Dahls
Bryggverket: fra venstre meskekar, silkar og kokekar, med whirlpool på nedre trinn (Foto: anchr)

Jeg tror alle mikrobryggerne som var på besøket siklet. Det er greit at mikrobrygging er en håndverksaktivitet. Men når du har spadd noen hundre tonn mask, bært noen et par tusen 25-kilos sekker med malt, flyttet slanger og universalpumpa frem og tilbake i bryggverket flere ganger enn du kan telle, og kiropraktoren din er den personen utenfor bryggeriet du oftest ser – da sikler du på et helautomatisert system.

Det legges opp til mye glassvegger så man kan se det hele utenfra. Det blir glassvegg inn til fatlagringsrommet, til laben, til humlelageret og til selve bryggeriet. Nei, du kan ikke spasere fra brewpuben inn i bryggeriet, bare nesten.

Gjæringstanker ved E. C. Dahls Gjæringstanker ved E. C. Dahls
Til venstre, de store tankene for Dahlspils; til høyre, småtankene, med utstyr for pasteurisering i forkant. (Foto: anchr)

Fra E. C. Dahls stilte «alle». Det var Kristian Berger, som har fått tittel «ølambassadør», det var Wolf, som er sjefsbrygger og har bakgrunn både som klassisk utdannet brygger og mikrobrygger. Garret Oliver var der, og kommer trolig til å være integrert i utviklingen av øltypene. Roger Løe var der, Nina på labben var der. «Alle» var der, men de var samtidig forbausende få.

Full disclosure, forresten: det ble servert øl etterpå. Vanligvis pleier jeg ikke å review'e øl på denne bloggen. Men akkurat her er det kanskje verd det, og dessuten er det ingen som kan kjøpe noen av disse ølene. Først fikk vi smake på tre ghostbottles fra Brooklyn. De var aldeles nydelige. De var fatlagrede og meget godt balanserte.

Gjæringstanker ved E. C. Dahls Gjæringstanker ved E. C. Dahls
Noen har planlagt plassen godt, for gjæringstanker er plassert med skohorn inn i det gamle brygghuset. (Foto: anchr)

Ghostbottles er batcher som Brooklyn brygger i liten skala for eksperimentering, og som ikke selges, men tidvis kan fås på smakinger. Akkurat disse tre var fatlagret og med «bonusbiologi». Jeg så ingen som rynket på nesa, for å si det sånn. Jeg spurte om de skulle brygge like godt øl på Dahls, svaret kom kontant fra Garrett: «or beyond».

Så var det en 11 år gammel Brooklyn Black Chocolate Stout, som hadde stått seg usedvanlig bra. Det var visstnok et av de første ølene Garrett brygget der, og et klenodium i seg selv.

En annen interessant øl var E. C. Dahls IPA, som riktignok ikke var brygget på det nye anlegget, men hos Nya Carnegie. Det var en meget bra IPA på 65 IBU. Den var ikke direkte noen vestkyst-humlebombe, men absolutt en solid og robust IPA med personlighet.

Så rullet vi hjemover. Om ikke promillen spilte meg et puss, overhørte jeg et gjensidig ønsket fra Austmann og E. C. Dahls om å brygge sammen på de nye anlegget. Det var vel også akkurat et slikt bryggverk som Austmann luktet på før Hansa kom inn og fjernet hastverket fra regnestykket.

Jeg tror alle satt igjen med inntrykk som vinglet mellom «shit dette er seriøs konkurranse» til «de har faktisk ikke tenkt til å gjøre dette som venstrehåndsarbeide». Når man ser anlegget og hører entusiasmen når de forteller om det, så innser man at dette er en reell endring av Dahls bryggeri fra et regionalt industribryggeri til et fleksibelt og slagkraftig craft brewery.

Hva skjer fremover? Det første ølet som kommer er Dahlspilsen. Den står for 5-6 mill liter årlig, og den skal videreføres sammen med Nordlandspilsen. Noe annet ville vært økonomisk selvmord. De skal brygge den inn så den smaker likt på de nye anlegget, og det har førsteprioritet – og det kommer til å ta endel tid. Dahlsgjæren er temmelig spesiell, og det merkes best på kraftigere øl. Det virket som de hadde planer for å slipp Dahlsgjæren løs i endel nye og mer robuste øl.

Frem mot nylanseringen 4. august kommer de med tre nye øltyper, deriblant IPA. Utover høsten kommer det ytterligere tre øltyper. I tillegg kommer de relativt tidlig i gang med de juleølene som trengs å lagres. Kanskje blir det til og med fatlagret juleøl?

Bryggeriet er sluppet fri. Bryggerne får mer å si med hensyn til hva som skal brygges enn selgerne. Selv adm. dir. er visst egentlig tekniker. Jeg forsøkte meg med et spørsmål om hvor de hadde gjemt bort blårussen. Svaret var det ikke var så mange av dem, noen på regnskap og slikt, men i bunn og grunn var det teknikerne og bryggerne som styrte mye av prosessen, snarere enn salgsapparatet og økonomene.

Få hadde vel forestilt seg at E. C. Dahls skulle komme på markedet med surøl og fatlagring – joda, det var satt av rom til begge deler. De kan til og med tenkes at de leiebrygger for andre, lokale bryggerier. Verden er sannelig i endring! Integrert i konseptet er en brewpub med matservering, drevet av folkene bak To rom og kjøkken. Målet er at «Bryggeriet» skal bli et relevant utested og strekke lysløypa utover mot Ladehammeren.

Navn og logo beholdes, rent bortsett fra at når Dahls nå muligens går mer internasjonalt ut, så blir det en ekstra pun i navnet: E. C. Dahls blir uttalt homonymt med «Easy Dahls». Søtt!

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-04-23

Hurra for Reinheitsgebot

... eller noe sånt. Jeg sitter på Hjemmebryggerdagene til Norbrygg, og her sentrerer «the buzz» seg rundt kveik, urter, surøl, frukt og lignende – akkurat på dagen 500 år etter at Reinheitsgebot ble innført.

Dette handler om tre tema, som er apropos til hverandre i et lite trekantforhold. Hjemmebryggdagene er Norbyggs årlige faglige forum, som jeg vil komme tilbake til i andre postinger. Reinhetsgebot er 500-årsdagenfor den bayerske Renhetsloven. Det er loven som har vært så viktig innen ølbrygging, loven som visstnok har vært ryggraden i norsk ølkultur … men som vi også nærmest har glemt å feire.

En tolkning av dette er at Renhetsloven bare ble 490 år. Så vi kan enten feire at det er 500 år siden den ble innført, eller vi kan feire at det er ca 10 år siden den tilsynelatende sluttet å ha noen relevans.

Her på Haandbryggeriet – hvor Hjemmebryggdagene foregår – er det mest fokus på det som er utenfor Renhetsloven. Det er Mike Tonsmeire som er mest kjent for surøl og extreme brewing, det er mye snakk om kveik og brett og lacto, det var en sesjon med foredragsholder fra NIBIO rundt lokale norske råvarer, blant annet urter som kan sankes i naturen. Det er masse om frukt og bær i øl, om fanging av villgjær og spennende annet som ville skurret i ørene til forkjemperne for Renhetsloven.

I årevis har jeg tenkt at nå er snart Renhetsloven 500 år. Men idag, da dagen er her, så føles det som et antiklimaks – som et «åja, var det i dag?»

Det er et apropos. Renhetsloven prydet for 10-15 år siden fremdeles norske øletiketter. Den var tilsynelatende var ryggraden i norske bryggeriers selvbilde og identitet. Og så poff – så var borte. Renhetsloven er bare sååå 1980 …

Jeg snakket nettopp med salgssjefen for Nord-Europa i Fermentis. Jeg ville vite hvorfor de ikke hadde et bredere produktspenn for hjemmebryggere. Hun mente at kanskje de ikke tjente så mye på hjemmebryggere som på de mellomstore og store bryggeriene. «Huh?» sa jeg, «De store bryggeriene vedlikeholder sin egen gjær, så dere tjener umulig særlig på dem.» Da smilte hun lurt og påpekte at «alle» snuste på nye øltyper.

Men jeg antar vi må si «Hipp hurra for Renhetsloven» … i det minste for syns skyld og av pliktfølelse … Hurra!

… nåvel da var det unnagjort. Neste øl ut var det den bringebærsaison'en på tapp nede i baren, den som alle skryter av.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-04-16

Øl som distriktspolitikk

Politikerne var litt mer tydelige i gamle dager. Her er et brev fra 1963 fra Industridepartementet til Bryggeriforeningen med underforståtte, men temmelig lett forståelige trusler, for å overbevise dem om at man ikke burde legge ned flere bryggerier i distriktene.

Idag tenker vi på øl som distriktspolitikk, med mange småbryggerier rundt om. Men det var også distriktspolitikk i gamle dager, ikke minst som industriarbeidsplasser. Brevet som er gjengitt under er hentet fra jubileumsboka til bryggeriforeningen.

Det må ha vært et visst spenningsforhold mellom Regjeringen og Bryggeriforeningen i etterkrigstiden. Én ting var at det var mange avholdsfolk i de politiske partiene, en annen ting var at Bryggeriforeningen hadde presset på for å brygge de gamle, sterkere ølslagene tross rasjoneringen etter krigen. En tredje problemstilling som tydelig skinner igjennom var at de store kjøpte opp og la ned de små bryggeriene, og det flyttet arbeidsplasser fra distriktene inn til Oslo. Frykten for det var i hvert fall reell. Samtidig hadde regjeringen luktet på nasjonalisering av ølindustrien, enten produksjonsleddet, distribusjonsleddet eller salgsleddet.

Her er brevet, slik Bryggeriforeningen fant det opportunt å gjengi det uten så mange kommentarer og i en litt underlig kontekst i jubileumsboka fra 1976. Selve brevet er datert 24 juli 1963, og kom i forbindelse med nedleggelsen av bryggeriene på Høneføss og i Larvik.

Spørsmål vedrørende overføring av ølproduksjon til Oslo.

Industridepartementet har i den senere tid hatt til behandling endel saker vedrørende teknisk og økonomisk samarbeid mellom eller fusjon av bryggerier og mineralvannfabrikker på Østlandet. Ved vurderingen av disse saker har departementet prinsipielt lagt til grunn det synspunkt at bryggeriindustrien særlig på bakgrunn av utsiktene til sterkere konkurranse utenfra som følge av utviklingen av større markedsområder, bør gis adgang til økt ytre rasjonalisering av bransjen med henblikk på å styrke dennes konkurranseevne overfor import.

I et par av disse saker involverer imidlertid de samarbeidstiltak som gjennomføres at ølproduksjonen ved de vedkommende bryggerier overføres til Oslo-bryggeriene. Departementet er klar over motivene for denne overføring.

Som nevnt ser en med sympati på konsentrasjoner som kan styrke bryggeriindustrien i den forventede sterkere konkurranse utenfra, men departementet ville, i tråd med de anstrengelser som gjøres for å tilføre distriktene mer industri og avlaste Oslo-området, foretrekke at konsentrasjonene kan skje uten overføring av produksjonen til Oslo.

Ved vurdering av spørsmål om ytterligere samarbeidstiltak innen bryggeriindustrien som innebærer nedleggelse av produksjonen ved eksisterende bryggerier, vil Industridepartementet henstille at (sic) man legger stor vekt på å treffe ordninger slik at produksjonen fortsatt kan skje i distriktene.

Trygve Lie (sign), E. Slåtto (sign)

Brevet kommenteres litt syrlig i boka med: «I tilslutning til dette brev kan det nevnes at bryggeriene i Oslo i 1939 hadde 53 prosent av landets omsetning av øl, i 1950 49 prosent, i 1960 48 prosent og i 1975 43 prosent. Strukturrasjonaliseringen som finner sted i bryggerinæringen skjer således ikke på bekostning av distriktenes og utkantstrøkenes interesser.» Jeg skal dog ikke gå god for at disse tallene var representative.

Denne kommentaren kan ikke tolkes som noe annet enn at Bryggeriforeningen i 1976 argumenterte for at de bidro til å opprettholde en industri med god geografisk distribusjon og et mangfolk av produksjonssteder. Med ettertidens fasit er det imidlertid lett å se at utviklingen gikk en annen vei, med et bunnpunkt litt etter århundreskiftet, med bare ni gjenværende, tradisjonelle bryggerier.

Brevet er en herlig tidskapsel fra en tid der Regjeringen forholdt seg til Bryggeriforeningen i stedet for til de enkelte bryggeriene. Det skinner også igjennom at bryggerinæringen argumenterte for at man var nødt til å sentralisere produksjonen for å kunne stå imot presset av utenlandsk billig-øl. Sett i ettertid, 50-år etter, virker det som en urealistisk frykt. Norske bryggerier bygget et bolverk mot import der blant annet avgiftsystemet, egendistribusjon og panteflasker var viktige elementer. Når «importølet» begynte å komme på 1970-tallet, var det i hovedsak i form av lisensbrygging av utenlandske ølmerker ved norske bryggerier, ikke som import.

Dengang i 1963 var kanskje frykten at bryggeriene ble lagt ned for å sentralisere bryggingen. Det kunne være bryggerier som gikk med overskudd, men der bryggingen kunne rasjonaliseres ytterligere om den ble sentralisert. Det er i det minste interessant å se at Regjeringen i 1963 var villig til å legge press på bryggeriene for å opprettholde en distribuert bryggerinæring.

Idag er problemet mer at de mange små neppe kan klare seg økonomisk, fordi økonomiens usynlige hånd ikke ser ut til å hjelpe dem. Det virker som om den gjengse oppfatning er at dette er trist-og-leit og sånn-er-livet – og vi får alle delta som tilskuere for se hvem som bukker under og hvem som overlever. Regjeringen ser i hvert fall ikke ut til å gi næringen i distriktene noen puff fremover.

Hva om politikerne i dag turde å gi avgiftsfritak på de første 100hl og 50% avgiftslette på de neste 1000hl? Det ville ikke bety så mange millionene i tapte avgifter, men det ville bety fra ca. 10,- pr halvliter for småbryggeriene som strever med å holde hodet over vannet. I en bransje med små marginer og sterk konkurranse, ville dette være «make-or-break» for mange småbryggerier. Eventuelt kunne man justere opp avgiftene noen øre for å beholde det totale avgiftsnivået.

Det ville kunne bevare selvskapte arbeidsplasser rundt om i landet. Det ville gi ringvirkninger rundt støtteaktivitet på alt fra turisme til transport. Det ville støtte lokal identitet og særegenhet. Det ville vært et ypperlig supplement til bevegelsen rundt lokal og kortreist mat. Det ville gi småbryggeriene pusterom så de etterhvert faktisk kan begynne å ansette lokale folk.

Men det ville også vært et virkelig mirakel om politikerne idag faktisk gjorde det, men jeg tror politikerne anno 1963 ville turt det.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-31

Salvatorfestølet

Egentlig burde jeg ha skrevet historien om påskeølet for minst én uke siden. Men her er noen merknader og notater om påskeøl – og ikke minst noen pekere, og min teori om påskeølets opphav i Norge.

Et godt utgangspunkt er Erik Dahls artikkel om Påskeølets historie på Ølportalen. Les den, den har mange interessante momenter og er en relativt god sammenfatning.

Hoppet mellom 30-tallet og vår-/påskeølet på 1990-tallet fylles med lys eksport som jeg fortalte om i historien om juleølet i adventserien i fjor. Kort fortalt, da bryggeriene ikke fikk lov til å brygge jule- og vårøl etter krigen på grunn av «ressurssituasjonen», så brygget de disse ølene som mørk og lys eksportøl. Selv om ikke eksporten gikk så godt, så fikk de i det minste reintrodusert vår- og juleøl på hjemmemarkedet, dog under andre navn.

At påskeølet dukket opp igjen tidlig på 1990-tallet er fristende å koble til flyttingen av sterkølet til Polet. Over få år sank salgsvolumet til en tyvendedel, først ved en halvering da sterkølet måtte selges over disk i stedet for via selvbetjening i butikk, og deretter sank det ytterligere med ni-tideler etter flyttingen til Polet.

Det er nærliggende å mistenke at bryggeriene forsøkte å finne måter å bøte på det kollapsende sterkølsalget. Én ting som ble forsøkt, var å bytte lys eksport ut med gulløl. Med synkende volum konstruerte man kanskje et øl som kunne brygges som high-gravity pilsner. Dermed kunne man lage små batcher ved å tappe litt av pilsneren uten nedbrygging og selge den som gulløl.

En annen teknikk, som er mer nærliggende for påskeølet, er å brygge et sterkøl som sesongøl. Det er nettopp hva som gjelder juleølet, og da kan man økonomisk rettferdiggjøre å brygge hele batcher av et ekte sterkøl, fremfor å splitte en batch i pils og high-gravity. Siden lys eksport var en videreføring av vår/påskeølet, var det naturlig å flippe endringen tilbake.

Enda et moment med 1990-tallet og gjenopplivingen av vårølet, er at dette er tiåret da norske mikrobryggerier starter opp, ikke med amerikanske mikrobryggeriøltyper, men som konkurrenter til de store norske bryggeriene. De lette etter de gode øltypene å konkurrere med, og kan ha bidratt til å trekke frem vår- og påskeøl. Dette var også etter at Bryggeriforeningen sluttet å koordinere nye øltyper, så det var nesten fritt frem for kreativitet rundt øltyper.

Mindre kjent er at Bryggeriforeningen ledet an en mislykket reintrodusering av vår- eller påskeøl på slutten av 1960-tallet. Det ble introdusert en «ny» øltype – vårøl – og det ble solgt 1,39 mill liter i 1967, 1,45 mill liter i 1968 og bare 940 tusen liter i 1969 før øltypen ble fjernet. Vi finner med andre ord vårølet som en stadig gjenganger opp gjennom 1900-tallet, men sjelden som noen stor og langvarig suksess.

Skrur vi tiden bakover, finner vi vårølet før første verdenskrig som et påskeøl knyttet til en spesiell tradisjon med sterkt vårøl i mars eller rundt påske, i relasjon til en ølfest med mat og musikk. Jeg er litt skeptisk til at dette kan knyttes til noen bondefester eller før-kristne tradisjoner eller noe slikt. Det virker mer som noe man har importert fra Tyskland, og kanskje det har mer relasjon til mars-bier og mai-bock og slike tradisjoner. Ølet kalte man «Salvator-øl».

Disse festivalene er kanskje det nærmeste man kommer middels gammel, urban ølfestivaltradisjon i Norge. Oktoberfestene synes å være et langt nyere fenomen i Norge, men oktoberfest er kanskje den beste beskrivelsen av disse vårølfestene. Det var musikk, det var bratwürst, sauerkraut og masse sterkt øl og festing utover ettermiddagen og kvelden.

Var disse vårølfestene noe som foregikk på brune steder på østkanten? Langt ifra! Dette var mote og foregikk på de beste restauranten og kaféene i Oslo. Det er ingen bedre beskrivelse enn å se hvordan de ble annonsert i Aftenposten – for salvatorfestene ble annonsert i den borgerlige presse, dette var ikke for arbeidere.

Her er en annonse fra Grand Hotel i 1899, som holdt vårølfesten parallelt i Grand Café, Speilsalen og Egetræsalen. Sorry Henrik Ibsen, dette var sikkert ikke rett dag for deg å gå på Grand Café.

Salvator-Fest på Grand Hotel 1899
Salvator-Fest på Grand Hotel 1899.   Kilde: Aftenposten Aften, 9. mars 1899.

Uka etter var det salvatorfest på Frokostbørsen, et annet standsmessig spisested rundt parkområdet mellom Stortingen og Slottet. Her sies det ikke noe om hvilket bryggeri som står for ølet, så vi kan anta at det er et lokalt bryggeri. Imidlertid ser vi hvordan man bruker Salvator-Würst – sannsynligvis en øl-pølse – med surkål eller potetsalat til.

Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1899
Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1899.   Kilde: Aftenposten Morgen, 16. mars 1899.

Er prisen på 30 øre pr seidel er høy, og hvor stor var en seidel? Leksikonene insisterer på at det er tysk måleenhet på 53cl eller østerriksk på 36cl, men det kan ha vært uformelt brukt annerledes i denne konteksten. Bryggeriforeningen utvidet Oslo-prisnivået på øl til å gjelde hele landet fra 1. juli 1903. Mer spesifikt var dette 38 øre for helflaske bokkøl og 24 øre for helflaske bayer, dvs for 70cl. Dette må forstås som butikkpris, og da virker 30 øre for en halvliter importøl på en posh resturant ikke så ille.

Vi finner også annonser for salvatorfest i 1898, og utfra beskrivelesene i annonsene på dette tidspunktet, er det nærliggende å tolke dette som en allerede etablert øltype ifra Bayern. På slutten av 1880-tallet brygget Kristiania Bryggeri «Salvator-Øl» etter tysk type som juleøl. Som påskeøl synes det å komme til Norge først i årene like før århundreskiftet.

I 1902 annonserer Theatercaféen for sin salvatorfest, med ikke mindre enn fire ulike tyske pølsetyper i tillegg til surkål og potetsalat. Her er det angitt at det er Foss Bryggeri som står for ølet.

Salvator-Fest på Theatercaféen 1902
Salvator-Fest på Theatercaféen 1902.   Kilde: Aftenposten, 1. mars 1902.

Det samme året, en uke etter starter også Grand sin salvatorfest – med tysk mat og tysk øl, denne gangen fra Paulanerbryggeriet i München. Det sies ikke så mye om musikken, men la meg tippe at det var litt tysk populærmusikk, kanskje til og med litt bayersk ompha-musikk.

Følgende annonse fra 1907 flesker ut på den klassiske salvatorfest-menyen. Igjen er det ikke angitt hvilket bryggeri ølet kommer fra, og da mistenker jeg at det er et lokalt bryggeri, trolig Foss eller Kristiania. Skilpadder til øl var nytt for meg, dog.

Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1907
Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1907.   Kilde: Aftenposten, 2. mars 1907.

Året etter annonsert Frokostbørsen igjen med salvatorfest, og trakk da frem «livlig, populær Musik» og en pris på 35 øre pr seidel. Så sent som våren 1916, ikke lenge før forbudstiden setter inn, annonserer Foss Bryggeri for sitt salvatorøl, som de kaller «martsøl», altså helt klart et sesongøl og beslektet med marsøl andre steder i verden, i det minste i navnet. De lister en rekke restauranter der det serveres. Så vidt jeg kan se, er det kun bra steder, stort sett liggende langs Karl Johansgate og Stortingsgata – datidens standsmessige lysløype for de bemidlede.

Salvator-Fest fra Foss Bryggeri 1916
Salvator-Fest fra Foss Bryggeri 1916.   Kilde: Aftenposten, 28. februar 1916.

Jeg mistenkter at salvatorfestene startet som en tysk-inspirert fest, med importert øl. Etterhvert har lokale bryggerier kastet seg på og brygget øl for disse vårøl-festene. Muligens kan dette også knyttes til at det var en signifikant ølimport til Norge frem mot og like etter århundreskiftet, men som synes å ha tørket mer eller mindre helt ut frem mot første verdenskrig. Hvorfor falmet ølimporten bort etter århundreskiftet? Jeg er usikker, men tidsmessig faller det sammen med at de eksisterende bryggeriene klarte å blokkere nye bryggerietableringer. Kanskje de også fikk presset ut importøl?

Er disse salvatorfestene lagt til bestemte tidspunkter på våren? Det ser ikke ut som det er koblet mot påska, i hvert fall. Tvert om, det virker som mars er salvator-måneden, og at det begynner omkring 1. mars. Det virker som de ulike stedene har spredd seg utover måneden. Det er kort og godt en vårøl-fest, selv om navnet skulle tilsi en opprinnelig religiøs kopling.

Om vi går bakover i historien, var øl noe man kunne drikke i fasten. Øl var flytende, og ikke fast føde. Det er kanskje litt av grunnen til at munkene fokuserte på øl. Det var deres bokstavelig talt «flytende brød» i fastetiden. Jo sterkere og fyldigere, jo mer ernærende. Dette kan være opphavet til salvatorølet – men det er nok en kopling som kan høre mer hjemme i Bayern enn i Norge.

Kanskje salvatorfesten er en fest som burde gjenopplives?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Paulaner-munkenes Salvator-øl - lagt inn av Bernt - 2016/4/1 09:22:49
En ny flott artikkel og et strålende forslag!

Jeg vil passe på å utbrodere din artikkel med noen historiske notater jeg gjorde meg etter et besøk i Bayern for noen år siden.

De norske Salvator-festene på slutten av 1800- og tidlig 1900-tall må ha tatt sitt navn og inspirasjon fra de gamle Salvator-festene i Bayern, som igjen tok sitt navn etter det sterke "frelser"-ølet brygget av Paulaner-munkene frem til 1800. Dette ølet var stamfaren til dagens doppelbock.

Allerede på 1700-tallet var det en stor begivenhet da Paulaner-munkene 2.april hvert år åpnet sitt første fat med sterkøl, vanligvis var det kurfyrsten av Bayern selv som tappet det første glasset:

https://de.wikipedia.org/wiki/Nockherberg#Geschichte_des_Starkbierausschanks

Etter at Napoleon tvang igjennom en sekularisering av Bayern og munkene hadde forlatt sine klostre kjøpte Franz Xaver Zacherl i 1809 rettighetene til Paulaner-munkenes sterkøl og det var hans Brauerei Zacherl som for alvor kommersialiserte Salvator-ølet. Suksessen til Salvator-ølet førte til at andre bryggerier i Bayern utover 1800-tallet begynte å brygge sine egne dobbel-bokkøl og da ofte med -tor ending, f.eks. Ayinger Celebrator, Augustiner Maximator og Hacker-Pschorr Animator.

Etter ta Franz Zacherl døde i 1849 ble hans bryggeri kjøpt opp og fra våren 1861 har det og den årlige Salvator-skjenkingen vært på Nockherberg i Munchen. Siden 1928 har bryggeriet vært kjent som Paulaner Brauerei, til ære for munkene som opprinnelig brygget Salvator-ølet.

At det var det opprinnelige Salvator-ølet som ble skjenket i Oslo, ihvertfall i noen år, kommer tydelig frem i en annonse i Aftenposten 31.mars 1888:

<i>München's Saison-Øl "Salvator" fra Zacherische Brauerei serveres 3die Paaskedag fra Kl. 6 Eftm. i Grand Hôtels Restaurationslokaler.</i>

Dette Zacherische Braueri må være en korrumpering av Brauerei Zacherl eller Zacherlsche Brauerei, for det finnes ikke noen Zacher i Bayersk bryggerihistorie.
Errata - lagt inn av Bernt - 2016/4/1 09:25:45
Jeg burde vært mer historisk korrekt og skrevet Kristiania eller Christiania, og ikke Oslo :)

2016-03-26

Norges første varemerke

Det hender Wikipedia tar feil, sjeldnere er det at også Store Norske Leksikon tar feil. Her er historien om triviaet med de feilaktige detaljene som «alle» har trodd på … ja, jeg også, forresten.

Jeg har påpekt feil i SNL (neida, ikke den SNL) før, og det er blitt håndtert raskt og korrekt, så målet er ikke å henge ut noen, hverken på Wikipedia eller SNL. Om noe, ønsker jeg heller å vise hvordan en informasjonsbit kan plukke opp noen tilforlatelige, men feilaktige data, og så spres og opphøyes til sannhet som «alle» mener de vet og «alle» reputable kilder understøtter.

La meg sitere fra SNLs sider i dagens versjon, for artikkelen om Frydenlunds Bryggeri (som de har navngitt Frydenlund Bryggeri).

Bryggeriets varemerke, en sekstagget stjerne belagt med grunnleggerens initialer ML, ble 1884 registrert som Norges første beskyttede varemerke.

Jeg antar at man i Wikipedia-artikkelen har hentet informasjon fra SNL, siden den er oppgitt i referanselista. Der er informasjonen om Frydenlunds Bryggeri (som de har navngitt Frydenlund Bryggerier):

I 1884 ble Frydenlunds varemerke, bokstavene ML kombinert med en stjerne, registrert som Norges første varemerke.

Wikipedia angir SNL som én kilde og industrimuseum.no som en annen. På sistnevnte finner vi de samme gale opplysningene, og en kildereferanse til andreutgaven av Illustrert norsk næringsleksikon fra 1957, en slags bedriftenes hvem-er-hvem. Kanskje det er her problemene kommer fra. Den må jeg snuse opp på biblioteket.

Men stemmer ikke alt dette? Vel, nei – skjønt Wikipedia er hakket nærmere enn SNL. Varemerker ble innført i 1885, og varemerke – eller handelsmærke som Frydenlunds selv kalte det – nr 1 for 1885 var for Frydenlunds Bryggeri, eller Frydenlunds Ølbryggeri som de het den gangen. Det ble innmeldt for registrering 3. januar 1885, klokken 11:45. Følgende er hentet fra Norges Kundgjørelsestidende, onsdag 7. januar 1885:

Norges første beskyttelde varemerke
Norges første beskyttede varemerke.   Kilde: Norsk Kundgjørelsestidende 7. jan 1885, fra Nasjonalbibliteket.

I samme utgave ble det også annonsert at de hadde fått registrert varemerker for Bokøl, Export Beer og Pale Ale, som ble varemerker nr 2-4. Så, den 12. januar registrerer Chritiansens bryggeri i Larvig sine varemerker, mens Ringnes ikke kom på banen før 10. februar.

Så årstallet er feil, om enn nærme. Antakeligvis har Frydenlunds forberedt varemerkesøknaden på slutten av 1884, og så har dette blitt stående som datering. Også dette med sekskantede stjernen er feil. Den har trolig blitt bakgrunn for ML-bokstavkombinasjonen og den femkantede stjernen på et senere tidpunkt, for det som ble registrert 7. januar var en femkantet stjerne over de sammenstilte bokstavene M og L. Noen vil sikkert se symbolikk i at den femkantede stjernen – pentagrammet – peker nedover. Det er symbolet på hekseri og ondskap, og er den reneste gavepakke til konspiratoriske industriølhatere.

Vi finner imidlertid en sekskantet stjerne på én av disse fire ektikettene som ble varemerkebeskyttet, på Export Beer, der den brukes som orddeler mellom Frydenlunds Brewery og Christiania. Den er riktignok eksplisitt beskrevet som sekskantet i beskrivelsen, men er ikke kombinert med ML-symbolet.

Frydenlunds Export Beer
Frydenlunds Export Beer.   Kilde: Norsk Kundgjørelsestidende 7. jan 1885, fra Nasjonalbibliteket.

Da Frydenlunds Bryggeri registrerte varemerke for Kroneølet i 1906, brukte de ML sammen med nedadpekende pentagram inne i en sekskantet stjerne. Etikettene og designet som ble registrert i 1885 hadde vært i bruk en god stund, og det er mulig at Frydenlunds allerede brukt ML-symbolet innen for en sekskantet stjerne. Men det var helt klart ikke en del av det første norske varemerket.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-25

The Guardian om Brewdog

Det er en lang og interessante artikkel om Brewdog i The Guardian på nett. Man kan like dem eller ikke, men det er vanskelig å ignorere dem. Jeg skriver en rekke postinger rundt konseptet «craft beer», og denne artikkelen i The Guardian passer fint inn som supplerende påskelektyre.

 

2016-03-24

Supporterdrift

Kunne du tenkt deg en brukerstyrt brewpub, dersom det hadde vært lovlig? Neida, ikke selvbetjening i baren, men at brukerne selv i fellesskap bestemte hva man skulle brygge og servere. Medvirkning og deltakelse i hvordan stedet utvikler seg, snarere enn bare å kunne la være å gå der om du ikke liker det.

Har du hørt om FC United of Manchester? Nei, ikke Manchester United FC og ikke Manchester City … men FC United of Manchester? De er et supporterdrevet fotballag. Kanskje er dét en modell å tenke på puber og bryggerier?

FC United startet som et opprør blant supporterne. Billettprisene øket, solgt til de som betalte mest, uten hensyn til blod-fansen som ønsket å se hver eneste kamp. Tvert om, ville de se alle kampene, så fikk de værsågod betale for seg. Fansen ble spredd rundt om på tribunene og mistet kontakten og stemningen.

Så de gjorde opprør. De gikk ut og startet sin egen fotballklubb – der det er rikelig overlapp mellom fotballklubben og supporterklubben – ja, der supporterne mer eller mindre er, og styrer, fotballklubben. De ligger ikke like høyt på tabellene, men stemningen er det ingenting å si på. Den er drevet på dugnad og entusiasme, med vedtekter som skal hindre den i å bli kommersialisert. Det som de frykter mest? At de skal bli så suksessfulle at de stiger i divisjonene og blir tvunget til å kommersialisere seg.

Det fikk meg til å tenke på puber og bryggerier. Liksom fotballklubber er også de kommersielle foretak, og liksom fotballklubber har de fans eller «brukere» som har en sterk emosjonell tilknytning. Vi kunne nevnt andre ting … amcars, rockeband, Lego, TV-serier osv. Felles har de alle at brukerne investerer emosjonelt i dem langt utover hva ren økonomisk teori skulle tilsi. Fansen er samtidig deres største aktivum og deres mest krevende kunde. Det handler om noe langt mer enn penger og varer, eller kjøp og salg.

Det er vel «ingen» som vil stå frem og si at lokal-puben deres eller favoritt-bryggeriet deres er kommersialisert – ikke offentlig, i det minste. Dersom man er fan, så er man fan, og da sutrer man ikke i utide. Men likevel … hender det ikke at noen som føler at dét ølet, den prisendringen osv var litt «under lista». At det har vært endel slikt «under lista» i det siste. At det var mye koseligere før. At stemningen pleide å være mye bedre. At stambordene ikke har fått stå som de pleide. De tjener kanskje mer penger nå. Ja, kanskje hadde de gått konkurs om de ikke tok litt kursendring. Kanskje er det bare innbildning at alt var mye bedre før? Kanskje er det kundene som eldes og endrer seg, kanskje skifter kundemassen til nye grupper?

… men det føles ofte som det var noe som gikk tapt på veien. Det er ikke like moro å dra dit nå. For all del, ikke alle puber taper seg synkront, så en pub kan tape seg mens en annen holder seg.

For eierne er det lett å tro at omsetningen er det viktigste. Og vel er den viktig, for det er hva som skal betale regninger og moms og lønninger og gi et driftsoverskudd. Men på lang sikt er det også andre ting som teller. Folk kommer ikke tilbake til puben fordi de har høy omsetning. I beste fall har de en pub å komme tilbake til fordi den har en høy omsetning. Men det er noe annet som trekker dem tilbake. Dette andre er kvalitet og stemning.

Kanskje ville brukermedvirkning à la FC United fungere også i bryggeri- og pub-bransjen? Vi har sterke emosjonelle bånd til begge deler, så hvorfor ikke? Dyktige pubdrivere har alltid hatt vett til å lytte til kundene og forsøkt å strekke seg etter deres ønsker, men kanskje det er åpning for å ta det til et nytt nivå?

Forestill deg en brewpub der de faste gjestene får bestemme hva som skal brygges, hva som skal være på menyen osv. Det vil si en kundestyrt brewpub. Eller et produksjonsbrygger der blod-fansen fikk påvirke hva de bygget. Det kan jo bli kaotisk, men ikke verre enn i mange andre sammenhenger. Medvirkning er ofte litt kaotisk, men det betyr jo ikke at hver enkelt har diktatorisk eller blokkerende makt.

Noen vil hevde at det ikke ville fungere. Men jeg tror det over tid er enda mindre realistisk å gi den entusiastiske fan-skaren inntrykk av bety noe, uten at man faktisk også lar dem reelt påvirke noe.

Det finnes noen snubletråder rundt alkohollovgivningen, men se bort fra dem. Ville du meldt deg inn i supporterklubben for din lokale pub dersom noe slikt hadde fantes? Det er mulig at den lokale puben som sosialt knutepunkt er på vei ut og mulighetene for slik brukerstyring derfor er på hell i samme prosessen. Men uansett, ville du?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-23

Open without shaking …

Industripilsen har alltid vært uten bunnfall, har den ikke? Tja, si det. Etiketter fra gamle norske eksportøl indikerer et litt annet bilde.

Norske bryggerier hadde trolig en signifikant eksport av øl før første verdenskrig. I hvert fall varemerkeregistrerte man etiketter som kan tyde på det. Akkurat her og nå skal vi se på noen etiketter som har et fellestrekk: det står instruksjoner om at ølet skal lagres stående og at flasken ikke skal ristes før åpning.

Jeg har ikke sett noe tilsvarende på etiketter for innenlandsmarkedet, og de fleste etikettene for eksportøl synes heller ikke å ha det. Apropos øltypen «eksportøl», så er det ikke en hyppig brukt navngivning, og navnet virker som det først kom i almen bruk like etter andre verdenskrig, etter at øleksporten var over sin første gylne fase.

Jeg tviler litt på at «pale ale» på disse etikettene indikerer at dette er øl i en engelsk stil. Jeg mistenker at det er vanlig pilsener. På den andre siden burde en ilsener være et veletablert øltype på slutten av 1800-tallet, så det burde ikke være noe grunn til å skjule det som en pale ale. Her ville det vært interessant å sjekket bryggeloggene.

Her er etikettene:

Ringnes Bryggeri Pale Ale Christiansens Bryggeri Pale Ale Christiansens Bryggeri Pale Ale Joh. Riefs Bryggeri Pale Ale

Christiansens Bryggeri må ikke forveksles med CB, som lenge var eid av familien Christiansen. Bryggeriet fra etiketten er Laurvigs Bryggeri, altså Larviks bryggeri. Imidlertid er det en forbindelse med CB, siden CB-Christensen var Laurvig-Christensens far, og sistnevnte arvet CB i Kristiansand. Året etter denne merkevareregisteringen gikk han imidlertid konkurs.

Alle etikettene er klippet ut fra Nasjonalbibliotekets samling av tidsskrifter, nærmere bestemt Norsk Kundgjørelsestidende for 1885. Christiansens Pale Ale står i utgaven fra 12. januar. Etiketten fra Joh. Riefs Bryggeri stod 9. juni, mens Ringnes-etiketten stod 10. februar.

Referansen til utstillingen i Bogota i 1874 er interessant. Jeg har tidligere fortalt om hvordan norsk eksportøl var tilgjengelig i Argentina i 1870. Boka inneholder også en lesverdig passasje om hvordan offiserene i Marinen fyllet ombord på denne tiden.

Dersom bryggeriene følte behov for å fortelle kjøperne at de skulle lagre flaskene stående og ikke riste dem før åpning, så er det nærliggende å tolke to ting utfra det: a) at dette ølet hadde bunnfall, slik at man ikke burde gjøre det; og b) at oppristing av ølets bunnfall var en vanlig skikk enkelte steder i verden.

Mot denne teorien for bunnfall ser jeg bare ett relevant argument. Kanskje man kopierte teksten på engelske øletiketter, og dermed fikk med en advarsel om bunnfall siden dette jo helt klart var relevant for engelske ales. Det er litt underlig orddeling på disse etikettene, så det er fullt mulig at man bare har hentet deler av teksten fra andre bryggeriers flasker.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-22

Flasketapping gjennom tidene

Det er lett å anta at om vi har gjort ting på en bestemt måte de siste 20-30 årene, så må vi «alltid» ha gjort det slik i bakover i tid. Idag skal vi se på noen flere bilder fra samlingen på digitaltmuseum.no, der det er et rimelig stort antall bryggerirelaterte fotografier.

Én feilantakelse er at industribryggeriene alltid har vært så industrielle. Men det er tilfelle bare dersom vi måler dem opp mot samtidige, ikke-industrielle prosesser. Målt mot vår egen tid, er industribryggeriene for 100 år siden i beste fall fargerike håndverksbedrifter – men med seriøse HMS-problemer, ofte skitne og temmelig tungdrevne.

Jeg har tidligere illustrert det gjennom lagringsteknologi for undergjæret øl. I dag skal vi se på tapping av flasker.

Vi starter med et bilde fra Fortuna og Central Bryggerier. De brygget frem til 1931, mens dette bildet er tatt ca 1910. Bildet viser hvor primitiv ølbryggingen kunne være for bare litt over hundre år siden. Kvinnen som står nærmest tapper øl på flasker. Hun kan tappe inntil seks flasker i parallell. Det er usannsynlig at de hadde pumper, så det er mest trolig at de seks tapperørene fungerer som heverter fra den lille tanken bak, sannsynligvis forsynt med en kran eller bunnventil for å kunne skifte av flasker. Formodentlig etterfylles den lille tanken via en mekanisme som ikke er synlig. Den lille høydeforskjellen og hevertprinsippet gjør at det må ha tatt lang tid å fylle flaska, så det må ha fungert greit å jobbe med seks flasker i parallell. Automatisk justering av fyllingsgrad på flaskene er enkelt om bare tanken bak har rett og konsistent fyllingsnivå.

Flasketapping ved Fortuna og Central
Flasketapping ved Fortuna og Central Bryggeri, ca 1910.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum, CC BY-SA.

Vi ser at det er nytappede, men ukorkede, flasker foran henne. Det avsløres av skumringen i flaskehalsen. Jeg mistenker at apparatene til det neste paret med kvinner er korkingen, men det er ikke så lett å se. Muligens er det etikettering enda lengre inn i korridoren.

Det er noen elektiske lyspærer i taket, men vi ser også hvordan det er tent stearinlys rundt om for arbeidslys. Formodentlig har fotografen brukt blitz, så lyset på bildet er neppe representativt.

De to mennene til høyre i bildet står ikke å betrakter arbeidet. De bærer kassene fra tappestasjon til korking og videre. Dersom du ser nærmere etter på den nærmeste av dem, ser du at han har et åk over skuldrene, og det henger en lenke fra hver ende av åket, med en krok i enden. Den bakerste av de to har endog lastet opp to ølkasser i åket sitt. Dette er bokstavelig talt en primitiv og manuell tappelinje.

Neste bilde er fra Christiania bryggeri. Det virker som det i hvert fall er tapping som foregår her, muligens også kapsling. Ca 1910.

Flasketapping ved Christiania Bryggeri
Flasketapping ved Christiania Bryggeri.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum, CC BY-SA.

Her er det betydelig mer automatisering og vi ser at det er bånddrift – se akslingene i taket som det er strikk-aktige bånd som går ned fra og som driver maskinene. Slik bånddrift var nyttig for dampmaskiner, for da kunne man ha en sentral dampmaskin, og fordele kraften fra den utover i lokalene via akslinger og slike bånd. Dampmaskiner var store og trege og krevde kontinuerlig pass, så man ønsket ikke flere enn nødvendig av dem.

Her har imidlertid Christiania Bryggeri også strøm, siden det er elektriske pærer i taket. Da elektriske motorer først kom, erstattet de dampmaskinene, men ofte med samme bånddrift. Henry Ford var en av de første som snudde problemet på hodet: hvorfor ikke fordele strømmen utover i lokalet og ha mange små motorer, fremfor én stor motor og fordeling av kraften. Det endret også designet på bryggeriene. Fra å være plassert rundt en sentral dampmaskin – noe som også muliggjorde et gravitasjonsbryggeri, ble det mer hensiksmessig å spre ting utover horisontalt og bruke et distribuert sett med motorer – deriblant pumper.

Jeg tror det omvendte, pyramideformede konstruksjonene i taket er beholdere for øl som skal tappes. Det ser ut som de etterfylles via rør, muligens med en flotørstryrt ventil. Alternativt kunne det være for flaskekapsler, men jeg tviler.

Vi ser også at her har man fått et samlebånd for transport av ølkassene ut av lokalet. Bildet er litt uskarpt, og det er vanskelig å se hvor de evt korker og etiketterer flaskene.

Neste bilde er fra Frydenlund Bryggeri, udatert, men sannsynligvis før første verdenskrig utfra klesdraktene å dømme. Her er hovedfokus det store berget av fylte flasker i forgrunnen. Merk at noen flasker er satt opp-ned! Legg også merke til hvor vanskelige disse kassene var å stable. Det var bærekasser, ikke lagrings- eller transportkasser. Jeg mistenker at de har stoppet opp uttransporteringen av fulle kasser en stund i anledningen fotograferingen.

Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri
Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri, juli 1947.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum, CC BY

Igjen ser vi bånddrift med reimer som driver utstyret fra en sentral maskin. Selve funksjonen ser er litt vanskelig å tyde. Jeg har heller ingen forklaring på alle de hvitaktige flaskene, annet enn at det ser ut som om hver flaske er pakket inn i tynt silkepapir. Rent intuitivt ville jeg tolket det store buene som en del av en flaskevaskingskarusell, men jeg er ikke helt overbevist.

Så er det et nyere system fra Nora Bryggeri fra juli 1947, der ting er enda mer automatisert. Rett nok var Nora mer kjent som brusbryggeri, men var opprinnelig et ølbryggeri. Jeg er usikker på om dette er tapping av øl, men teknologien er nok den samme. Den store høye maskinen setter på kapsler, og boksen oppunder taket er for å holde ubrukte flaskekapsler. Maskinen nærmest de to kvinnene er etiketteringsmaskinen. De to pakker deretter ølet i kasser. Merk forøvrig at det pakkes liggende! Det var ikke uvanlig i eldre tider at ølet pakket slik, ikke minst fordi det var mer plasseffektivt.

Flasketapping ved Nora Bryggeri
Flasketapping ved Nora Bryggeri, juli 1947.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Anders Beer Wilse/Arbark, CC BY-SA.

Maskinen som skimtes helt til venstre er trolig en tappemaskin av en sakteroterene karuselltype som må ha tatt rundt 30 flasker på en gang. Tomflaskene ble koplet på og av på ett sted, og ble sakte fylt mens de roterte nesten en hel runde. Trolig er det samme maskin som sees bak hodet til den nærmeste kvinnen, bare at den er sett fra en annen vinkel.

Her er et par bilder fra Frydenlund i 1962. Den første viser tappingen i en typisk karusell, og kapselpåsettingen på maskinen til høyre. Legg merke til blandingen av brune og blanke flasker.

Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri
Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri, 1962.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum, CC BY-NC-ND.

Her er et bilde fra tapping av bokkøl, også på Frydenlund bryggeri. Det er helautomatisert, hydraulisk og selv plasseringen i kassene er ordnet. Om ikke liggende lagring i ølkasser hadde forsvunnet før, så forsvant det det nok med maskinell plassering av ølet i kasser.

Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri
Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri, 1962.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum, CC BY-NC-ND.

Utstyret ser fremdeles gammelmodig ut i forhold til hva vi ville forvente idag. Likevel er det et digert sprang fra de første bildene som var hel-manuelt og frem til de siste bildene som er et helautomatisert system. Husk at det bare er 50 år som skiller det eldste og yngste bildet fra hverandre. Det er sannelig ikke bare i dataalderen at utviklingen går fort!

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-21

Kvalitetssikringsplan

Altfor ofte åpner jeg en flaske og tenker at dette kan ha vært et godt øl da det var ferskt. Eller jeg smaker på ølet, rynker på nesa, rister på hodet og heller ut resten. Fortvilende mye øl er ikke bra.

Alle bryggerier kan være uheldige og ende opp med en dårlig batch. Det som har mindre med flaks og uflaks å gjøre, er hvorvidt denne batchen slipper ut på markedet. Og om det skjer gjentatte ganger, går det ikke på uflaks i det hele tatt, da går det på manglende kvalitetskontroll.

Ingen er overrasket over at Hansa og Ringnes har egne lab'er, men også småbryggeriene kan gjøre mye med enkle midler. Den aller viktigste ingrediensen i et laboratorium er ikke dyrt utstyr, men holdninger. En lab er isolert sett temmelig unyttig. Det som teller er innstillingen, kompetansen og bruken. Dessuten må man tenke helhet – man må ha et slags kvalitetssikringsprogram.

Hvor mange bryggerier kan svare tilfredsstillende på de fleste av disse spørsmålene?

  1. Har du et mikroskop? Hvis ja, når ble det sist brukt? Har du noensinne gjort en celletelling av gjær?

  2. Har du noen gang platet en bakterieprøve i agar? Har du klart å identifisere en infeksjon?

  3. Har du mer enn oechslevekt, termometer, pH-meter og refraktometer i lab'en?

  4. Når kalibrerte du sist måleinstrumentene dine?

  5. Når du har beregnet noe, hvor ofte kontrollmåler du det samme, bare for å verifisere?

  6. Måler du bare når noe er feil, eller måler du også når alt ser rett ut, slik at du får følelse med hva du normalt skal kunne måle?

  7. Hurtigmodner du ølet på f.eks 40°C for sensorisk smaking i forkant av at kundene fanger opp eventuelle problemer?

  8. Har du sensorisk smaking på tvers av batcher av samme øltype for å detektere variasjon mellom batcher. Forstår du hva som skapte de forskjellene som måtte være der?

  9. Hvordan legger man opp senorisk smaking, er det siste sak på lunsjmøtet sammen med pizzaen, eller foregår det etter en plan? Er det blindet? Dobbeltblindet?

  10. Er statistikk noe som kun har med salgstall å gjøre, eller bruker du statistikk som metode i kvalitetssikringsarbeidet?

  11. Hvor ofte oppsøker du puber og butikker og sjekker datostempling og smaker på ditt eget øl for å se hvordan det holder seg frem til øldrikkeren?

  12. Vet du hva ISO-9000 er? Det er greit at du mener det ikke er noe for ditt bryggeri, men vet du i så fall hva som gjør det irrelevant for deg?

  13. Renser du kaffetrakteren oftere enn du vasker de innvendige delene av bryggeriet, der hvor du normalt ikke kommer til?

  14. Når leste du sist en teknisk bok eller lignende om brygging som ekspanderte kompetansen din på området?

  15. Hva gjør du når en øldrikker tilbakemelder en feil på et øl? Hvor mange tilbakemeldinger på én og samme batch trenger du før du begynner å se etter problemer?

  16. Hva igangsetter du dersom en øldrikker kommer innom bryggeriet med en uåpnet flaske som har synlige problemer?

  17. Hvor mange bevisste kvalitetsrelaterte forbedringer har du gjort på bryggeriet ditt siste år – enten det er som reaksjon på problemer eller rent preventivt?

  18. Når hadde du sist en grundig gjennomgang av bryggeutstyret og -prosessen med eksperter eller andre bryggere, for preventivt å identifisere svakheter eller mulige problemkilder?

  19. Hvor mye midler – penger og tid – har du satt av til kvalitetssikring? Eller er det noe som du regner med kommer av seg selv?

  20. Hvordan registrerer du bekymringer og avvik relatert til kvalitet, når det kommer opp under den daglige bryggeprosessen? Regner du med at det huskes, slike at det ikke er nødvendig å registrere?

Jeg skulle gjerne stilt disse spørsmålene til alle landets bryggerier. Jeg mistenker at mange ville svart at dette ikke var relevant for dem. Dessverre er det feil. Jeg tror de største bryggeriene har flest gode svar på disse spørsmålene. Det er nok derfor de sjelden har teknisk defekte øl. Tenk litt over det …

Ansvaret ditt som småskalabrygger stopper ikke idet du ruller pallen med øl ut på lasterampa. Det bare går over i en ny fase – en fase der du fremdeles har ansvaret for produktet, men liten kontroll over hvordan det behandles.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 3/64: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »