Anders myser på livets særere sider

Side 3/59: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2015-12-23

Fruktbarhetsølet

Når vi ser på de gamle ritualene og hvem man signet ølet til, tegner det seg et bilde av at juleølet må ha sitt opphav som en rituell offergave i en fruktbarhetskult.

Vi startet på en reise for å finne juleølets opphav, og vi begynner å nærme oss kilden. Vi så i forrige luke at juleølet var et viktig kultisk element i før-kristen gudedyrking i Norge. Vi må ikke mistolke det som at ølet utelukkende var en del av gudedyrkingen, for ølet var nok til mat og fest også. Men det var også en del av gudedyrkingen. I avsnitt 17 i Håkon den godes saga, her i Gustav Storms oversettelse, må kongen drikke øl. Bakgrunnen er at bøndene har tvunget kongen opp i høysetet, så han må gjøre pliktene sine under blotingen i full offentlighet og dermed har færre sjanser for å sluntre unna av religiøse overbevisningsgrunner.

Men da det første bæger blev skjænket i, da talte Sigurd jarl for det og signede det til Oden og drak kongen til af hornet. Kongen tog imod det, men gjorde korsmerke over det. Da mælte Kaar af Gryting: «Hvorfor gjør kongen saa? Vil han endnu ikke blote?» Sigurd jarl svarer: «Kongen gjør saa, som alle de gjør, som tror paa sin kraft og styrke, at signe sit bæger til Tor. Han gjorde hammer-merke over, inden han drak.» Det var da roligt om kvelden.

Hvorfor dette fokuset på øl i den før-kristne religionen? Om dette bare var drikke, trengte vel ikke kongen å vegre seg? Svaret er at ølet var et viktig kultisk symbol i dette ritualet. Den sosialt kløktige Sigurd Jarl tar noen salomoniske grep og lar den religiøst infleksible kongen få gjøre korsets tegn over ølet, samtidig som han skaper illusjonen om at det er torshammeren som tegnes over ølet. Merk at det ikke er gitt at dette sitatet refererer til jul, men mange av elementene har nok også hatt relevans for jula.

Hva slags symbols betydning hadde dette hornet med øl? Vi kan nøste dét opp ved å se nærmere på de tre gudene som det er oppgitt at ølet skulle signes til: Odin, Njord og Frøy.

Odins posisjon i det gamle samfunnet var som en overkonge i gudeverdenen, men han var også opprinnelig en levende mann og opphavet til Ynglingeslekten, som Harald Hårfagre var av. Også i Danmark, Sverige og en rekke andre riker førte konger slekta tilbake til Odin. Liksom nissen er en forvrengning av haugkallen, den hauglagte som en gang i tiden ryddet gården, så er Odin også kongeslektas og dermed landets «haugkall». Kongens posisjon er viktig som et mellomledd til Odin, kongens forfader. Om kongen ikke bloter til sin slekts opphav – Odin – hvordan skal det da gå med landet?

Odin hadde mange navn. Ett av dem var Jolne eller Jólnir, et navn som er knyttet mot ordet «jul». Et element i denne kulten var at de døde kom tilbake på julenatta, og de kunne hjelpe gården og de levende og sørge for god avling dersom man visste å behandle dem pent og respektfullt og ofre mat og drikke. Her ser vi temmelig klart parallellen til den tradisjonelle norske fjøsnissen. Odin i skikkelsen Jolne tenkte man seg var den som ledet de døde som kom tilbake i jula. Bøndene må ha vært mektig irritert over å måtte bære konsekvensene av at kongen ikke ville holde seg inne med sine forfedre.

Dette er kanskje elementene som forklarer hvorfor deler av jula var en gårds-sentrert høytid, mens andre seremonier ble utført i fellesskap mellom flere gårder, endog i hele bygda samlet eller man samlet seg hos en høvding som vist i sitatet over. Jula var knyttet til ætten, og ætten var knyttet til gården, så jula var en «gårdshøytid».

Det sies også at det var Odin som lærte menneskene å brygge øl, uten at jeg har klart å spore opp kilden. Motivet med at ølbryggingen er en gave som ble skjenket mennesket av en konge eller gud går igjen. Vi har tidligere vært innom Gambrinus, ølets konge som man aldri helt har klart å plassere inn i historisk kontekst. I Egypt er det Osiris som skal ha skjenket bryggekunsten til menneskene.

Njord er en havgud, og det er ikke lett å se hva en havgud har med øl å gjøre. Han er far til Frøy og Frøya, enten androgynt eller sammen med sin søster med samme navn. Anne Holtsmark anfører i sin Norrøn mytologi – Tru og mytar i vikingtida at Njord i eldre tider må ha vært en fruktbarhetsgud hvis funksjon er blitt overtatt av Frøy og Frøya. En identitet som fruktbarhetsgud føles langt riktigere enn som en havgud i disse ritualene.

Frøy er helt klart en fruktbarhetsgud. Han rår for vær og avling, og har alle fruktbarhetskultens kjennetegn, inklusive en viril fremtoning og et incestuøst, symmetrisk forhold til sin søster, Frøya. Frøy har to tjenestefolk: Byggve og Bøyla. Byggve, eller Byggvir er tett koblet mot korn, malting og øl. Navnet er beslektet med «bygg», som var det fremherskende kornslaget. Hans kone Bøyla er knyttet mot husdyr, og tilsammen favner de om korndyrking og husdyrhold, de to viktigste delene i gårdsdriften.

Vikingene var ikke primært et plyndrende folkeferd. De var først og fremst jordbrukere. De var overtroiske og overraskende synkretistiske, dvs at de blandet sammen ulike religioner. Den gamle religionen virker som en kompleks og forvirrende mosaik av biter og tradisjoner, plukket fra ulike kilder. Det store, uspiselige elementet ved kristendommen var ikke egentlig religionen, for den kunne de sikkert stort sett ha gjort rom for i lett tilpasset form. Det store problemet var kristendommens ufravikelige krav om eksklusivitet, ypperlig formulert i det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det er nesten avslørende hvordan formuleringen er «du skal ikke ha …» fremfor «det finnes ikke …».

I motsetning til den katolske kirke var ikke den gamle religionen topptung. Den ble praktiskert lokalt, med samfunnets fremste som seremonimestre. Sentralt i deres religiøse verdensbilde stod alt som kunne få avlingen til å bli større. Gudene ble æret blant annet ved å gi dem tilbake av det de hadde skjenket. Man skulle ofre og gi tilbake av gavene man mottok. Det første kornneket som ble høstet ble satt opp på stang til gudene, vårt julenek. Det siste kornet som ble høstet ble brukt til en julekake som skulle stå igjennom jula, og som skulle brytes opp etter jul og spres på åkeren. Fremdeles opp mot vår tid kalles kornet tidvis for «gudslånet». Med såkorn har man forresten et veldig konkret eksempel på at man må gi noe tilbake til jorden for å få på nytt. Også for øl skulle man gi noe tilbake, ved å skvette øl på åkeren og skvette øl i ildstedet. Ølet er kort og godt «flytende brød», og liksom brød og korn kommer det fra åkeren.

I denne kontekten går juleølet inn i en lang tradisjon med mange rare utslag, som å ha samleie i åkeren for å bedre avlingen – tanken var trolig at fruktbarhet avler fruktbarhet. Andre sære skikker var at den som sådde skulle være gravid, eller at gravide skulle omfavne trær for å gi dem styrke og fruktbarhet.

Sett i lys av dette er ikke juleøltradisjonene så underlige. Man skulle gi av overfloden tilbake til gudene som hadde skjenket dem i første omgang. Dels som takk, men også for ikke å ødelegge gudenes gavmildhet neste år. Man kunne signe avlingen, i form av brød, grøt eller øl, til gudene og enten spise det selv som med juleøl, eller sette det ut til dem som med nissegrøt.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-22

Norrøn julefeiring

Hvordan drakk man juleølet i forbindelse med julen før den ble kristen? Det vet man egentlig ikke så veldig mye om, og det er ikke alltid lett å skille dokumenterte fakta fra educated guesswork og fra vill gjetting.

Det er lett å tenke seg at kravet om at juleølet skulle signes til Jesus og jomfru Maria skyldes at de tok plassen i en lignende signing av ølet til før-kristne guder. Kristenbolken som kom inn i lovene hadde en rekke bestemmelser for å sikre at folk levde som gode kristne. For eksempel ble det forbudt å sette ut barn i skogen. Når påleggene om juleøl og andre ølfester er gitt i kristenbolken, og det er vanskelig å se noen teologisk begrunnelse for det, så må det være lov å mistenke at det er en overtakelse av gamle riter.

Det er også nærliggende å tolke ølet som sentralt i julefeiringen. Man brukte uttrykket «å drikke jul». Et eksempel er fra Haraldskvadet eller Ravnens ord av skalden Torbjørn Hornkløve. Her er det sjette vers som er relevant:

Úti vill jól drekka,
ef skal einn ráða,
fylkir enn framlyndi,
ok Freys leik heyja;
ungr leiddisk eldvelli
ok inni at sitja,
varma dyngju
eða vöttu dúns fulla.

Bakgrunnen er at Harald Hårfagre er ute med krigskip hele vinteren og legger under seg landet i etterkant av slaget i Hafsrfjord. Gustav Storm oversetter verset over til:

Ude vil han jul drikke,
om ene han skal raade,
fyrsten den fremdjerve,
og Frøis leg holde.
Den unge var lei af ilden
og af inde at sidde,
af varme stuer
og af vanter dunfyldte.

Inntrykket er av kong Harald som en «fremoverlent leder» som ikke så helt nytten av en komfortabel julefeiring i land, men til og med ønsket å holde juleøl på skipene – litt kjappt og enkelt. Frøys lek skal være en referanse til kamp og strid. Jul var med andre ord noe man drakk, hvilket impliserer at det man drakk, formodentlig ølet, var tilstrekkelig sentralt i julen til å knytte verbet «å drikke» til «jul». I Håkon den godes saga fortelles det relativt utførlig om hvordan blant annet øl var sentralt i blotingen og hvordan det skulle signes til gudene. I Gustav Storms oversettelse står der:

Sigurd Lade-jarl var en stor blotmand, og saa var Haakon, hans fader. Sigurd jarl holdt oppe alle blotgilder paa kongens vegne der i Trøndelagen. Det var gammel sed, naar det skulde være blot, at alle bønder skulde komme did, hvor hovet var, og føre did sine madvarer, som de skulde have, saalænge som blotgildet stod paa. Ved dette gilde skulde alle mænd have øl; der blev ogsaa dræbt alskens smaler og hester, men alt det blod, som flød af dem, det blev kaldt «laut», og «laut-boller» de boller, som blodet stod i, og «laut-tener», de var gjorte som kvaster; med det alt skulde man farve stallerne røde og ligesaa hovets vægger uden og inden, og ligesaa stænke det paa mændene; men kjødet skulde man koge til gjestebudsmad. Ilder skulde det være midt paa gulvet i hovet, og der over hang kjedler; man skulde bære bægre om ilden, men den som gjorde gildet og var høvding, skulde signe bægret og al blotmaden; han skulde først signe Odens bæger — det skulde man drikke for kongens seier og magt —, men siden Njårds bæger og Frøis bæger for aaring og fred. Det var meget almindeligt, at man dernæst drak Brages bæger; man drak ogsaa sine hauglagte frænders bægre, og det blev kaldt «minde». Sigurd jarl var meget gavmild; han gjorde det verk, som var meget omtalt, at han gjorde et stort gjestebud paa Lade og holdt alene oppe alle omkostninger.

Om vi skal forsøke å tolke det ølmessige her, ser vi at ølet var sentralt, det var medbrakt, og et ble viet til gudene. Først drikker man Odins, Njords og Frøys skål, de to siste for god avling og fred – formuleringer vi finner igjen i pålegget om det kristne juleølet i Gulatingloven. Vi vet dog ikke om dette blotet hadde med jul å gjøre, men vi må anta at endel elementer uansett må ha vært felles.

Så trekker Snorre frem at man drakk Brages beger. Det er litt delte meninger om hva dette betyr, om det var Brages skål man drakk, eller om man drakk en brageskål. Det var vel helst det siste, som var en offentlig og synlig måte å avlegge et høytidelig løfte om å utføre en bestemt dåd. Det er også interessant at Snorre nevner minnedrikkingen for hauglagte slektninger, for det griper rett inn i hvordan gårdsnissen har utviklet seg, fra å være slektens opphav, den hauglagte som ryddet gården, til å bli fjøsnissen man satte øl og mat ut til.

Dessverre er det vanskelig å lese noe ølteknisk ut av dette. Det er umulig å si noe om ølet var sterkt eller svakt, humlet eller med pors, om det var mørkt eller lyst. Det eneste vi kan lese ut av det, er at det var øl – ganske så normalt øl med forfatterens øyne og slett ikke nødvendig å beskrive på noen måte.

Jula må ha vært en relativt stille tid. Jordbruksåret var definitivt over. Fiskesesongen var ikke startet. Det var for mørkt til å jobbe særlig mange timer. Det var for lite snø til å drive langtransport med hest og slede. Høst- og vinterstormer gjorde kanskje skipsfart og handel utrygt.

Og kanskje var det slik at det først var omtrent ved juletider man kunne begynne å drikke årets øl. Øl brygges på maltet bygg. Først må man dyrke, høste og tørke bygg, og da er man allerede utpå høsten. Det er viktig for godt øl at man har god spireevne, for kornet som ikke spirer gir usmak på ølet. Om det får en kort kuldeperiode kan det bedre spireevnen. Dermed ønsket man kanskje å vente tilstrekkelig lenge etter innhøstningen til kornet har gått igjennom en kuldeperiode. Så skal kornet maltes, hvilket tar en ukes tid og vel så det, før det kan brygges på. Prosessen skal innpasses i andre gjøremål på gården, og når ølet skal brukes i en felles kult, trenger man en tidsramme og et tempo som alle har sjanse til å følge. Det er dermed et spørsmål om man på en praktisk måte kunne hatt juleølet ferdig så veldig mye tidligere enn jul.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Bra! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/23 20:40:40

Veldig artig å lese dette. Du har trukket veldig mye de samme slutningene som meg (i boka som kommer neste år), fra omtrent de samme skriftstedene. Det ser ut til å gå en rød tråd fra forfedredyrkingen i norrøn tid fram til praksis langt ut på 1700- og 1800-tallet.

Det virker som folk ikke hadde korn nok til å brygge så ofte. Typisk 2-3 ganger i året, med jula som en av de viktigste anledningene. Så det var nok første gang man brygget etter høstonna.

2015-12-21

Juleølets timing

Juleølet synes å komme tidligere og tidligere i forhold til jula. Det er nok tilfelle, og har sine grunner som ikke bare er øltekniske. Men heller ikke jula har hatt en uforandrerlig tidfesting om man ser på det i langt nok perspektiv.

Som jeg viste i innlegget for merkedager for brygging av juleølet har det tradisjonelt vært slik at juleølet skulle brygges på Annadagen, dvs 9. desember. Det skulle være oppskoke på Thomasmesse, dvs 21. desember. Da skulle man tappe juleølet fra gjæringskar til serveringstønner, og ikke minst skulle man smake på ølet – gjerne sammen med naboene. Så skulle juleølet drikkes i jula, og det som ikke var drukket til Brekkedagen, dvs 11. januar, det skulle drikkes opp da. Det gir en sesong på juleølet som strekker seg fra solvervsdagen og ca tre uker fremover.

Idag kommer juleølet allerede i oktober. Faktisk er jula nesten et lite antiklimaks for juleølet, for det har vært så mye fokus og trøkk på det gjennom november og innover i desember, at det nærmest er av ren pliktfølelse vi drikker på og etter julaften. Jeg har i hvert fall ikke lystbetonte planer om å drikke det i store mengder i romjula, og på nyttårsaften kan jeg absolutt tenke meg noe annet. Så jeg pakker det heller bort til neste jul fremfor å drikke det opp innen 11. januar. Jeg tror jeg er typisk i så måte.

Gamle juleølannonser viser at man annonserte for juleølet frem mot jul, ofte fra midten av desember. Det kan jo forsåvidt også tolkes som at noen forsøkte å få opp omsetningen på et lager med sesongvarer som man risikerte å brenne inne med. Likevel er volumet av annonser både for juleøl og andre julevarer såvidt stort i de siste ukene før jul, at det er nærliggende å tolke det som at det var da man kjøpte inn varer for jula. Annonser for juleøl tidlig i desember var ofte mer rettet mot å ta opp bestillinger av juleøl for levering senere.

Ser vi på litt nyere annonser fra 30-tallet og fremover, slippes juleølet helt i slutten av november, nærmest som et «adventsøl». Vi må imidlertid huske at store deler av landet var tørrlagt i denne tiden, og mange måtte få sitt øl via agenter. Det vil si at de rent juridisk måtte bestille det hos og få det levert fra bryggeriet, men at det rent praktisk kunne håndteres av en lokal agent. Agenten kunne imidlertid ikke ha noe lokalt varelager eller forhåndsbestille noe øl for å korte ned på leveringstiden. Dermed kan vi anta at bryggeriene satte starten for salgstiden for juleølet litt ekstra tidlig, for at det skulle være tilstrekkelig med tid for bestilling gjennom agenter uten at det var behov for fordyrende ekspresslevering.

Grunnen til at juleølet idag kommer i oktober er Vinmonopolet. De har slipp seks ganger i året, i starten av odde-nummererte måneder. Det vil si at øl til jul må komme helt i starten av november. Siden juleøltestene er så ekstremt viktige, må juleølet helst ut til journalister og ølsmakere i forkant av slippet, så juleølet må være på plass i slutten av oktober. I tillegg er det en solid logistisk operasjon å få alt ølet ut. Det sikrer oss mot å få helt ferskt juleøl til julematen, i hvert fall fra bryggeriene med moderat omsetning. Bryggerier med stor omsetning kan nok brygge flere batcher suksessivt frem mot jul, og ølet deres er bedre stilt.

I utgangspunktet var nok Polets gruppering av nye varer et spørsmål om å forenkle prislistene. Går vi tilbake til før 90-tallet hadde de produktlistene sine på papir, og siden de ikke hadde selvbetjente butikker, var disse produktlistene ofte det eneste kunden kunne «browse» i butikken. Prislistene kom endog med lydskrift for å lette kommunikasjonen med ekspeditørene rundt franske viner med vanskelige navn.

I dag er prislistene på papir borte, men Polet har et sterkt fokus på prosess rundt produktvalg, ikke minst for å kunne imøtegå eventuell kritikk om at de forskjellsbehandler noen produkter fremfor andre. Prosessen skal være objektiv og forutsigbar. De bimånedlige slippene henger trolig igjen av den grunn. Vi kan forsåvidt leve med det, men det hadde vært bedre om Polet flyttet slippene til likenummererte måneder, eller om man la inn et ekstra slipp av juleøl i starten av desember.

Følgelig kommer juleølet tidligere på høsten jo nærmere vi kommer vår tid. Snodig nok fortsetter denne trenden også om vi går den andre veien: bakover. Jula har nemlig ikke alltid vært feiret rundt 24. og 25. desember. Vi fortelles ofte at «jul» var en hedensk fest som kristendommen arvet. Det er forsåvidt korrekt, men den hedenske julen lå opprinnelig som et midtvintersblot i dagene frem mot vinterdag, rundt 14. januar. Dette var også månedskiftet mellom månedene mørsugur og torre. Vi har fremdeles midtvinterdag 14. januar, liksom vi har, midtsommerdag 14, juli. Det er ikke egentlig fordi det er midt på vinteren eller sommmeren, men det faller midt i det gamle vinterhalvåret og sommerhalvåret. Dermed er 14. april sommerdag eller første sommerdag – igjen, ikke fordi det er så sommerlig, men fordi det er første dag i sommerhalvåret. Dessuten er det også slik at disse to tidspunktene er «midt i» årstiden: for 14. juli er høysommer, og er 14. januar er temmelig midtvinters.

Det var Håkon den Gode som flyttet midtvintersblotet fra 14. januar til 25. desember. Håkon var oppfostret i England og hadde vel et ønske om å kristne Norge. Men om han ikke fikk tvunget igjennom den nye religionen, så fikk han i det minste justert gammel skikk så den passet bedre til kristendommen. Opprinnelig hadde man visstnok skilt mellom midtvintersblotet midt i januar, og en solvervsfest, men i praksis ble disse to kombinert med den kristne julas tidspunkt. I tillegg kom elementer av Oskoreia og Lussi Langnatt som var skumle og farlige nattlige tradisjoner når året var på sitt mørkeste. Det er intuitivt å legge det til solvervsdagen, men rent subjektivt er året på sitt aller mørkeste senhøstes før snøen har kommet, ikke midtvinters.

Ennå snakker man om trettende dag jul som «gammel juledag», men dette er ikke en referanse sålangt tilbake som den opprinnelige plasseringen av jula. Det skyldes istedet den gregorianske kalenderreformen som i Danmark-Norge ble innført i 1700. Da hoppet man over elleve dager i forhold til den julianske kalenderen som man startet år 1700 med. Helt rett blir det ikke, for gammel juledag skled sammen med festdagen etter, som var 6. januar. Uansett ville juliansk juledag falt på 5. januar på 1700-tallet og på 6. januar på 1800-tallet.

Hvor lenge kunne man holde på å drikke juleølet? Jeg vil tro det surnet etterhvert, så det begrenset seg selv. Kalendermessig er det noen tradisjoner som sier at trettende dag jul (dvs 6. januar eller Helligtrekongersdag) skulle ølet være oppdrukket. Andre mener det er tyvende dag jul (dvs 13. januar eller Knutsdag). Noen tradisjoner strekker det helt til Kyndelsmesse som er 2. februar.

Selv synes jeg noen kraftige juleøl har stort potensiale for å lagres et år eller mer.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-20

Frosta- og Gulating

Hva sier de gamle norrøne lovtekstene om å brygge øl til jul og andre høytider? Faktisk forbausende lite i forhold til hvor ofte det er sitert. Og det er rom for tolkninger.

Vi hører hyppig om hvordan Gultingsloven og Frostatingsloven påbød alle bønder å brygge øl til jul. Om ikke annet er det et hyppig trivia som trekkes frem for å beklage seg over hvor undertrykket kulturdrikken øl er blitt i dagens samfunn.

Men hvor reelt var dette forbudet, sånn egentlig? Om vi ser på Gulatingsloven først. Dere finner den her, den relevante passasjen er på side 6, kapittel 6. Det går på sambæringsøl eller sammenskuddsøl før allehelgensmesse. Sambæringsøl betydde at minst tre bønder skulle gå sammen om en felles markering eller fest. De som ikke overholdt det, måtte betale bot på 3 øre og allikevel holde det senere. De som allikevel ikke gjorde det, måtte betale en bot på 3 mark. Det tilsvarer ca 650 gram sølv. En mark bestod av 8 øre. Det er spesifiert at ølet skal signast Krist og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. (Oversettelsen er hentet fra Knut Robbestads oversettelse fra 1937.)

Kapittel 7 gjelder juleølet. Det har en lignende tekst, men det er allikevel noen forskjeller. Der allehelgensmesse-ølet var et sambærerøl, altså en felles ølfest, så er juleølet en gårdsspesifikk fest, uten at det er krav om at det skal koordineres mellom flere gårder. Videre er bøtene strengere. Kravet for juleølet er man skal signa det jolenatti Krist og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. Her er boten for ikke å ha gjort det 3 mark.

Mens boten for allehelgensmesse-ølet først økes til 3 mark om man har somlet med det i tolv måneder, blir boten for juleølet 3 mark om det ikke er gjort på julekvelden. Dessuten er det det beryktede boten for å ha forbrutt seg tre år på rad: at man mister gården.

Det er imidlertid rom for fortolkning her. Sitatet over etterfølges umiddelbart av: Men um so ikkje er gjort, då skal det bøtast 3 merker for det til biskopen. Eller i originalen: En ef eigi er sva gort, þa scal bøta firi þat. morcom .iij. biscope.

Problemet er hva «det» refererer til. Det kan referere til at man ikke har brygget øl, eller det kan referere til at man unnlatt å signe ølet til Jesus og Sta. Maria. Det er fullt mulig å tolke det dithen at det var signingen som var den viktige handlingen, og at bryggingen bare var et nødvendig skritt på veien for å kunne signe ølet til «de rette makter». Det er også relevant å påpeke at dette står i den delen av Gulatingsloven som går under navnet «Kristendomsbolken», og at pålegget må tolkes som mer religiøst betont enn det er praktisk eller ernæringsmessig.

Innen kristendommen er det intet teologisk fokus på øl, så det er strengt tatt ingen religiøs grunn til å pålegge noen å brygge og signe øl til Jesus og jomfru Maria. På den andre siden har kirken vært flink til å okkupere tidligere religioners symboler og ritualer. Det er sannsynligvis i dét lyset man må tolke dette pålegget.

Så var det Frostatingsloven og juleøl, da. Det er enkelt og kortfattet. Det finnes ikke, til tross for at det er hyppig referert til i diverse kilder. Vel, jeg burde vel være litt forsiktig her, for å unngå at noen slår meg i hodet med en referanse til en lovtekst. På den andre siden hadde akkurat dét vært helt greit, for jeg klarer faktisk ikke å finne den selv.

Imidlertid, det som jeg klarer å finne, og som jeg tror er opphavet til forvirringen, er II.21 (let etter «Vm ions messo ol» i denne teksten). Der står det:

Vm ions messo ol.

xxi. Sva er oc mællt at bonde huær skal æiga ol at ions vaku tuæggia mæla. En erkibiskup hæfir þat lofat at þeir skolu vera fleiri saman er vilia en þeir fære er fære uilia oc eigi þo aller eða giallde .iij. aura biskupi ef eigi er att firir iol.

Det går noe slikt som at: hver bonde skal brygge øl av to mæler (rommål på ca 16 liter, refererer nok til korn eller malt, ikke ferdig øl) til St.-Hansaften, det var mulig å gå sammen flere bønder om dette, og dersom det ikke var gjort innen jul, skulle man bøte tre øre til biskopen. Med andre ord er det vanskelig å tolke dette som å ha noe med jul å gjøre utover at man hadde seks måneder på seg til å holde jonsok-ølet. Også dette påbudet står sammen med en rekke religiøse påbud.

Tidreferansen her også relevant. Etter Gulatingsloven skal bryggingen av det første ølet være ferdig før Allehelgensmesse, men ikke nødvendigvis til Allehelgensmesse. Dermed er det mulig å tolke tidsintervallet for dette ølet til «en gang på høsten». I den settingen blir det nesten som om det er synonymt med jonsok-ølet i Frostatingsloven, som må være gjennomført før jul.

Nå har jeg ikke tenkt å trekke i tvil at juleølet var viktig på denne tiden. Men jeg vil gjerne pirke i det som ofte trekkes frem som kronargument: at det var nedfelt i ikke mindre enn to lovtekster at man skulle brygge juleøl. Det var i beste fall nedfelt i én lovtekst, og selv der kan det tolkes som at det er signingen av ølet fremfor bryggingen som er det sentrale.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Eidsivatingsloven - lagt inn av Gustav F - 2015/12/21 19:56:24
Det finnes heller ingen referense til slike påbud i eidsivatingsloven, men her er betydelige deler av teksten tapt.
Andre lovtekster - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/21 23:19:39
Ja, det er lite annet som refererer til påbudet om juleøl. Generelt brant det vel mange historiske tekster opp i bybrannen i København i 1728, der Universitetsbiblioteket brant ned. Jaja.

Generelt vil jeg anta at påbudet kan ha vært likt rundt om, siden det er tatt inn i Kristenbolken, som trolig må ha kommet som en 'pakke' med kristningen av landet.

2015-12-19

Gildefester og minnedrikking

Hvordan drakk man juleølet i middelalderen? Ordet «gilde» betyr idag mest en overdådig fest, men i den katolske middelalderen var det mer navnet på organisasjonene som organiserte festene. Knapt noen gang har Norge vært så gjennomregulert som i middelalderen, også drikkekulturen.

Olav Kyrre opprettet det første kjente gildet i Norge, Miklagildet i Trondheim. Det må ha vært mellom 1066 og 1093. Drikkekulturen i Norge begynner å skifte mens vikingetiden dabbet av etter slaget ved Stamford Bridge. Det er tydeligst i byene, men man finner også spor av det på landet.

Ordet gilde knyttes mot tysk gelt og engelsk yield. Det er i sin opprinnelige form enslags festforening for å markere helgenenes festdager. Medlemmene delte på kostnadene til festene. Men gildene var også noe langt mer enn det. De utviklet seg til de reneste sosiale institusjoner, der medlemmene hadde plikt til å dekke opp for hverandre ved nød, brann, sykdom og død. Sånn sett fungerte de som en mellomting mellom sosialt sikkerhetsnett og forsikringsselskap.

Etterhvert ekspanderte de fokus, slik at de også skulle være et rammeverk innenfor hvilket medlemmene ivaretok hverandres interesser av blant annet økonomisk og yrkesmessig art. Sånn sett kjenner vi dem kanskje best som håndverkerlaug, men de fantes i like mange avskygninger som vi idag har interesseorganisasjoner. Etterhvert som historien skrider fremover, er de ikke alltid like populære, for de blir egne maktsentra som truer både den de utenforståendes rettigheter og kongsmakta.

Sentralt i gildene stod vanligvis gildehallen og gildefestene. Førstnevnte rommet både hva ville kalle kontorer og festlokalene.

Snorre forteller om drikke- og festkulturen i byene i Olav Kyrres Saga – i Steinar Schjøtts oversetting:

Kong Olav skipa Mikla-gilde [5] i Nidaros, og mange andre gilde i dei andre kaupstadine, men fyrr bruka dei kvirvingsdrykkjur[6] der. I den tid var den store Bøjarbot[7] kvirvingsklokke i Nidaros, og kvirvings-brørane hadde sett upp Margrete-kyrkja[8] av stein der. Medan kong Olav livde, tok dei til med drikkelag og fønningslag[9] i kaupstadine, og daa tok dei paa med staselege motar. Daa bruka dei fotside kjolar med snorir paa sidune, og ermar som var fem alnir lange, og so tronge at dei laut draga deim paa med eit band og leggja deim i rukkur alt upp til oksli. Dei hadde høge sko, som alle ihop var utsauma med silke og stundom prydde med gull. Mykje annan stas hadde dei og den tidi.

5. Stor-gilde.
6. Drikkelag paa umgang.
7. Bægjarbót (klokka til bot, gagn eller frelse for byen) soleis kalla for di ho var brukt til storm-klokke; hekk i taarne paa Margretekyrkja.
8. Ut-paa øyrane, eit stykke nord for byen.
9. Samanskots-lag (av forna, føra gaavur).

Tidligere hadde man holdt gjestebud og såkaldt sambæringsøl, som krevde at man gikk sammen flere gårder om et drikkelag. Men med den mer formelle, permanente, felles organiseringen av festene i form av gilder ble øldrikkingen etterhvert tatt til et nytt nivå, i hvert organisatorisk. Gildene ble nærmest halvoffentlige organisasjoner, med tillitsvalgte og med egne lover og regler.

Gildefestene var oftest knyttet til religiøse høytider, gjerne skytshelgenen for gildet. I utgangspunktet var julen en fest innenfor rammen av familien, og dermed langt mer introvert enn de andre festene. Vi skal være forsiktige med å påstå at det har overlevd til idag, men vi ser helt klart noe liknende, der julen er en familiehøytid på en intens måte som nyttår, jonsok, olsok – eller for den saks skyld syttende-mai – ikke er det.

Men i konteksten av gildene gled også julen over mot en offentlig fellesfest. Håkon Haugland skriver i sin doktorgrad «Fellesskap og brorskap – En komparativ undersøkelse av gildenes sosiale, religiøse og rettslige rolle i et utvalg nordiske byer fra midten av 1200-tallet til reformasjonen» blant annet følgende: Gårdsfellesskapet i Jacobsfjorden og Bellgården i Bergen skulle møtes til gildedrikk fire ganger i løpet av vinterhalvåret, på Mortensmesse, på julaften, nyttårsaften og påskeaften.

Uansett om utgangspunktet for gildene måtte ha vært religiøst, plukket de opp mange verdslige trekk. Gildefestene kunne strekke seg over flere dager, og kunne veksle mellom religiøse og verdslige aktiviter, som for eksempel «papegøyeskytingen» – kort og godt en skytekonkurranse. Men de kunne også la religiøse og verdslige aktiviter skli over i hverandre. Et eksempel på dét var minnedrikkingen.

Man skulle drikke til Jesus og jomfru Maria, samt til en rekke helgener – både av lokal betydning, som St. Olav og av fagmessig betydning som skytshelgenen for ett eller annet håndverkergilde. Det var også gilder der man drakk for avdøde medlemmers minne. Haukland skriver blant annet: «Som vi så i Sta. Katharina og Sta. Dorotheagildet i Bergen, forløp sammenkomsten i gildehuset etter et fastlagt mønster. Det ble servert et måltid, bestående av flere retter, det skulle drikkes et fast antall skåler, og det skulle holdes minnedrikk til ære for avdøde medlemmer.»

Gildene ble etterhvert ansett av mange som et problem, dels på grunn av den makten de hadde, og dels på grunn av fylla de medførte. Med reformasjon ble også gildenes tilknytning til helgenene problematisert, og de deres rikdom ble ofte konfiskert. Festingen måtte finne andre former. Minnedrikkingen ble forbudt, men ble ofte omgått eller forbudet ble direkte overtrått.

Etterhvert ble selve minnedrikkingen faset ut, og vi fikk skåling. Her må det nevnes at gildefestene gjerne hadde individuelle drikkebeger, mens det etterhvert ble erstattet med skål. Astrid Riddervold skriver i Drikkeskikker – Nordmenns drikkevaner gjennom 1000 år om ordet «skål» i etterkant av reformasjonen: [Ordet skål] viser til ølbollen som den som vil drikke overrekker til den han vil drikke til. Istedenfor å drikke helgenenes minne, begynte man nå å drikke hverandres skål.

Vi bør være forsiktige med å sammenlikne drikkeskikkene før og etter reformasjonen. Gildene var store og velorganiserte foreninger, gjerne i samtidens mest urbane strøkene. Tradisjonene med en felles skål som sendes rundt bordet var kanskje mer utbredt på landsbygda?

Selv om gildene også kunne finnes under fattigslige forhold i små sogn, så var det primært en urban skikk, og ikke minst en skikk som dalte i takt med at all makt skulle samles hos kongen.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-18

Julebryggingens merkedager

Underlig nok var man forbausende samstemte rundt om i Norge med hensyn når juleølet skulle brygges, smakes, drikkes og oppdrikkes. Og dagene er avmerket på primstaven.

I gamle dager brukte norske gårder primstaven som kalender. På den var det merket av dager med spesiell betydning. Samfunnet var tradisjonsbundet, og det var best å gjøre ting på gamle-måten.

Primstaven fortalte ikke bare om det religiøse festdagene som skulle overholdes, det var også en arbeidskalender som markerte tidene for viktige gjøremål på gården. Det var mindre slik at arbeidet var merket av på primstaven som at man visste til hvilke religiøse merkedager ulike gjøremål skulle vært unnagjort. Bryggingen var et slikt gjøremål.

Under er vist et utsnitt av en primstav fra Seljord i Telemark, trolig fra 1700-tallet. Juledagen – dvs 25. desember – er vist med et stort drikkehorn, mens Tomasmess – 21. desember – er markert med en tønne som det sitter en person oppå.


Primstav (kilde) fra Norsk Folkemusem, publisert under CC BY-SA 4.0

Det som ikke er vist på denne primstaven, er Annadagen, til minne om Sta. Anna, jomfru Marias mor. Den er ofte markert 9. desember som et lite kvinnehode, men den kan også markeres med en kanne. Det var dagen da man skulle brygge juleølet.

Tomasmess er minnedagen for St. Thomas, apostelen som tok Judas' plass, og som kalles Tvileren Thomas. Dagen markeres med et kors, en hånd eller et ølfat. Denne dagen var den tradisjonelle dagen for oppskoke. På denne dagen skulle man smake på juleølet og tappe det om på serveringsfat fre gjæringsfatet. Symbolet som er brukt på primstaven over, er spennende. Et fat eller tønne som symbol er ikke uvanlig, men personen som sitter på det gir assosiasjoner til kong Gambrinus. Gambrinus er ølets sagnkonge – selv om flere har knyttet ham til historiske personer utfra navnelikhet. Han avbildes ofte sittende på – eller i det minste støttende seg til – et ølfat, med krone på hodet og kanne eller seidel i hånden. Disse attributtene er tilstede på symbolet for Tomasmesse på denne primstaven – selv om det også er en mulig tolkning at personen holder frem hånden sin, og han må da tolkes som Jesus.

Juledagen har blant annet drikkehorn som symbol, men også kandelabre, tønne eller et solsymbol kan brukes. I hvert fall drikkehornet kan knyttes mot juledagen som festdag.

På primstaven ser vi også helt til høyre en hest. Det er Brettedagen eller Bryggemess. Dagens skal være til minne om den keltiske Sta. Brettifa. På denne dagen skulle julematen brettes eller brytes, kokes i gryte og spises opp, og likeledes skulle juleølet drikkes opp. En overtro knyttet til denne dagen var at ting lett gikk i stykker, derav hesten, siden man ikke skulle kjøre med hest denne dagen, fordi den ville kunne brekke benet. Jeg mistenker at Sta. Brettifa er bragt inn i dette som alibi med navnelikhet for en eksisterende merkedag.

Juleølet skulle brygges 9. desember på Annadagen. Det skulle smakes på og helles på serveringstønner på 21. desember. Det er utbredt misforståelse at det var da ølet skulle brygges. For det første ville det ikke blitt ferdig til jul, og for det andre har vi mange og eksplisitte beskrivelser av at øl som ble satt denne dagen ikke bli dårlig. Det var smakingen, ikke bryggingen som gjaldt denne dagen.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Annadagen i Norge? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/22 14:41:53

Jeg ser at Annadagen er en svensk tradisjon, men jeg har ikke hørt om den i Norge. At man skulle brygge på Annadagen og så ha oppskåke på Tomasmesse høres veldig rart ut. De færreste gårdsbryggere (om noen) gjærer lenger enn en uke. Mange hadde oppskåke en eller to dager etter bryggingen. Så dette får jeg ikke helt til å stemme.

Annadagen - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/22 21:33:26
Jeg stusset også over det, utfra at mange beskrivelser av primstaven var uenige om det var Annadagen eller Thomasmesse som var dagen for brygging. Jeg mener jeg spurte noen av stjørdalsølbryggerne og synes å huske at jeg fikk bekreftet at rundt 9. desember var en normal bryggedato. De litt bedre beskrivelsene av primstaven synes å mene at Annadagen er bryggedagen mens Thomasmesse er oppskoke. Utfra det tok jeg 9. des som god fisk. Jeg trodde Annadagen var normalt markert på norske primstaver og ikke bare i Sverige. Det synes i hvert fall som den er god representert i de primstavene som er avbildet på digitaltmuseum.no. Dagen gikk visstnok også under navnet Anna med kanna, og har tidvis en kanne som symbol.

Rett nok har vel primstaven mistet sin normative kraft for temmelig lenge siden, men 9. desember er ikke veldig tidlig. Det er 11 dager imellom 9. og 21. I Roger Løes innsamling av gamle bryggetradisjoner i 2007 forteller «Thomasbrødrene» i Sparbu at «gjæringen [har] vært over etter 3-5 dager, alltid i passelig tid før Thomasmesse, og det settes da kaldt. Slik kan det bli stående noen dager, men ikke for mange, slik at det alltid er ferskt.» Deretter tappes det om på Thomasmesse.

I beskrivelsen av Hognesaunet Såinnhuslag nevnes det at første del av gjæringen tar 3-4 dager, hvorpå ølet tappes om og sekundærgjæres i 2-3 dager for «å bli kvitt mest mulig gjær, få klarere øl, og for å få smakt på det slik at gjæringa kan stoppes på rett tidspunkt.» Det blir så tappet om på kanner som settes kaldt og kan stå seg i alle fall en måned. Dog er det litt uklart om ølet skal kondisjoneres etter at at gjæringa stoppes (formodentlig ved temperatursenking?) og ølet er tappet på dunker. Merk at denne tappingen på dunk ikke synes planlagt til Thomasmesse.

Timing her er litt løs, men la meg tippe 6-9 dager for Thomasbrødrene og 5-7 dager pluss evt modning på dunk for Hognesaunet. Utfra de dataene vil jeg si at 9. desember er litt tidlig, men slett ikke overraskende tidlig å gjøre bryggingen på. Tvert imot – 1-2 dager føles veldig hurtig ut, og føles ikke konsistent med bryggetradisjonen i Trøndelag. Også som hjemmebrygger ville jeg vært usedvanlig skeptisk til det (selv om jeg tidvis bruker en tysk weissbier-gjær som oppfører seg sånn). I beskrivelsen fra Hognesaunet står det endog eksplisitt i forbindelse med primærgjæringen: «Blir ølet for varmt, blir det villgjæring og det hele må slåes ut. Det skjedde visstnok ei jul, og det var nesten så det kokte i gjærkaret.» Her tror jeg «villgjæring» må oppfattet som en gjæring som har løpt løpsk, ikke en infeksjon eller gjæring uten eksplisitt tilsatt gjær.

På den andre siden var det mye overtro rundt gode og dårlige dager å brygge på, både ukedager og måneder – som jo begge ville kollidere variabelt med Annadagen. Det er fullt mulig at Annadagen markerer tidligste start på juleølbryggingen, og at det har blitt misforstått som selve bryggedagen.

Gjæringstid - lagt inn av Lars Marius - 2015/12/23 09:59:47

Slik jeg har forstått det er Thomasmesse en slags frist. Den dagen måtte ølet være ferdig, men det kunne godt være ferdig tidligere. Jeg har sett flere beskrivelser der folk åpenbart brygger til litt forskjellige tider til jul, og folk låner kveik av de som har brygget før dem for å få ferskest mulig kveik.

Jeg sier ikke at det ikke er tradisjon for Annadagen i Norge, men jeg har ikke funnet noe dokumentasjon for det selv.

Jeg tror gjæringstidene har blitt lengre de siste tiårene. De fleste av de bryggerne jeg har besøkt de siste par årene gjærer lenger enn folk gjorde før, og det skyldes nok at måten ølet oppbevares og serveres på har endret seg. I tillegg går nok gjæringen saktere nå som folk har gått over til brødgjær og senket gjæringstemperaturene.

Jeg har ikke systematisert akkurat gjæringstid ennå, men i de spørrelistesvarene og oppskriftene jeg har notert det er det oppgitt som 15-48 timer (av totalt 13 datapunkter). Jeg skal samle mer komplette data senere, men jeg tror ikke det kommer til å endre bildet nevneverdig.

Helt enig i at så kort gjæring virker rart, men det er faktisk en god grunn til det. I tillegg er det noen øl som ikke smaker riktig uten så kort gjæring. Hornindalsølet jeg var med å brygge i juli blir tynt og flatt hvis man gjærer det i en uke. Jeg vet, for jeg har prøvd.

Hvis man tolker dette som at Annadagen er tidligste dag og Thomasmesse siste dag blir det plutselig helt noe annet.

2015-12-16

Julestuene

Det ville være å underslå fakta å late som juleøl bare ble drukket i anstendige og rolige former. Her skal vi se på noen av de festlighetene som ble begått under påvirkning av juleølet.

Følger vi juleølet bakover til 1600- og 1700-tallet, kommer vi raskt i kontakt med de såkalte julestuene. Det er en tradisjon med langt eldre røtter, og som ikke døde helt ut før etter krigen. Som alle tradisjoner som varer så lenge, finnes den i ulike variasjoner over tiden.

Generelt innredde man en julestue ved å ta inn mye halm og spre det utover gulvet. Gjerne skulle det pyntes med halm i vinduer og bukkefigurer av halm også. Uroer, gjerne av halm kunne henges over talglysene. Julenatta var en skummel natt, og folka på gården sov sammen i halmen på gulvet i julestua på julenatta. Innen samme tradisjon var det en rekke andre rituelle handlinger som var sentrert om korn og kornprodukter eller som beskyttelse mot onde ånder. Noen som har overlevd til våre dager er for eksempel at det skulle henges opp fuglenek og det skulle settes ut grøt til nissen.

I gamle dager skulle det dekkes på bordet for den litt mystiske gårdsnissen. Han skulle trakteres med mat og øl, og en seng var reservert for ham. Ingen fikk ta maten og ølet hans eller ligge i senga hans. Denne nissen er nok den som opprinnelig ryddet gården. Han går under mange ulike navn, som tomtegubbe, rudkall, gardvorden og haugebonden. Han beskyttet gården, og den skumleste natta i hele året trengtes han mer enn ellers. Man tente lys i mørket. Man bråket for å skremme onde makter bort og brukte ulike beskyttende talismaner i vinduer og dører. I utgangspunktet var julenatta en våkenatt, natten til første juledag, som var den store religiøse dagen. Fremdeles er det slik at her hos oss får ungene gavene på festen på julekvelden, mens i den engelskspråklige verden er det juledagen som teller.

Et element av dette som etterhvert begynte å «ta helt av», var denne bråkende hoppingen i halmen i julestuene. Kanskje var den opprinnelige tanken at bråk og glede skulle skremme bort onde makter, men det tiltrakk seg også fyll og kåtskap. Julestuene utviklet seg til svært så utagerende fester, og julekvelden ble en festnatt. Man hadde til og med en gammel skikk med julebisper. De hadde ikke med presteskapet å gjøre, men var en slags utkledd seremonimester eller sjef for festlighetene. De kunne «vie» folk for julenatta. Man «lekte jul», som kunne strekke seg fra det lettsindige og helt over i direkte orgier. Det var visstnok heftig med fødsler i september.

Oppi alt dette var det juleølet som var smøremiddelet som fikk festen igang og holdt den gående. Eller det kunne være brennevinet, om vi kommer litt lengre ut i historien. På 1600- og 1700-tallet var det gjentatte forsøk på å forby denne kombinasjonen av fyll og promiskuøs sex knyttet til jula. Bestrebelsene på å komme den til livs ser ikke ut til å ha hatt besynderlig effekt. Men når man kommer utpå 1800-tallet og hele samfunnet går i en seriøs og borgerlig retning, så begynner festingen å dø ut av seg selv. Ikke minst la religiøs pietisme og avholdsbevegelsen en demper på dette.

Så jula var masse mat, støyende festligheter med endel seksuelle utskeielser, drevet frem av rikelig med alkoholisk drikke – og bedre kan man vel kanskje ikke karikere et normalt norsk firma-julebord.

Noen ting endrer seg egentlig ikke, annet enn i den ytre innpakkingen.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Tradisjonsekstrapolering

Når vi forsøker å se bakenfor 1800-tallet kommer vi inn i mer urent farvann. Jo lengre bakover vi ser, jo dårligere blir generelt kildematerialet. Før vi kikker videre, er det nyttig å se på noen problemstillinger rundt dette.

Det er noe underlig med tradisjoner. Vi oppfatter dem som gamle og uforanderlige. Men virkeligheten er ofte annerledes. De eneste tradisjonene som ikke forandrer seg er de som er dyttet i monter på et museum. Hver ny generasjon kommer til med ideer og visjoner om bedre måter å gjøre ting på.

La meg bare ta ett eksempel. Jeg har ofte hørt eldre stjørdalsbryggere klage over ungdommen – de malter nemlig ikke riktig – i hvert fall ikke skikkelig riktig. Det må fyres jevnt på ovnen i malttørka, eller såinnhuset som det kalles lokalt. Men ungdommen er utålmodig og har ikke tid til å sitte å passe ildstedet hele natta. Det blir ujevn varme av slikt, og da blir ølet ikke rett. Og verre, de fyrer for hardt om kvelden før de legger seg, og i verste fall brenner de ned såinnhuset. Det er nesten så man kunne legge til et «sånn var det ikke da vi var unge» …

Men mange av de gamle bryggerne har også personlige tricks som gjorde bryggingen enklere, for da de selv var unge, så forsøkte også de å forbedre bryggeteknikken, dels for å spare tid, og dels ved å ta i bruk ny teknologi. Det kan være en bærrenser for å skille malten fra groene, eller det kan være mekanisme for å bløtlegge kornet effektivt uten å måtte gå i bekken. Andre finner på å bruke nye og moderne materialer og redskaper, hvorav noe er vellykket og andre litt mindre så.

Tradisjoner er i evig forandring, og takten settes av generasjonsskiftene. Det kan være nyttig å ha i mente når vi skal skue bakenfor den horizonen som kalles «manns minne». Dataene vi har og som Odd Nordland jobbet på, er i stor grad relevante tilbake til utpå 1800-tallet. Men for hvert århundre bakenfor tynnes denne relevansen ut.

Bli med på et tankeeksperiment: hvor mye kjenner du til tankene, ideene, forhåpningene og livene til din forfedre? Det fleste av oss har god oversikt over våre foreldre og besteforeldre, men det blir tynt når vi når oldeforeldrene, og de færreste kan si noe vettugt om livene til en eneste tipp-tipp. Mine tipp-tipp-oldeforeldre levde på tidlig 1800-tall. I beste fall vet jeg hva de het og hvor og når de ble døpt – og dét har jeg i så fall fra samtidige, skriftlige kilder. Det er fem generasjoner bakover, og det er relativt lite som overleveres i fem generasjoner. Jeg sier ikke at ingenting overleveres, bare at det er relativt lite.

Om det er fem generasjoner tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, så er det fremdeles enda 7-8 generasjoner tilbake til reformasjonen, ytterligere 6-7 generasjoner tilbake til Svartedauen, og deretter 10-11 generasjoner før vi når førkristen tid, der juleøltradisjonen synes å ha sitt opphav. Om vi skal kunne si noe fornuftig om ølbryggetradisjoner så langt tilbake, er det nærmest umulig å bygge på og forholde seg til overleverte tradisjoner.

Vi kan tro at overleverte tradisjoner er gamle, men i virkeligheten er de en overlevering fra én generasjon til neste, eller til generasjonen deretter. Det er nemlig mange som har lært å brygge av sine besteforeldre. Noen har til og med påstått at en gård kunne ha to levende bryggetradisjoner som vekslet mellom generasjonene, fordi man lærte å brygge av besteforeldrene. Det er en vakker historie som sikkert fanger en effekt, men helt sann er den kanskje ikke.

Så kan man håpe at det som én generasjon fikk overlevert av tradisjoner til seg, det overleverte de videre til neste generasjon. Mangt overleveres, men mangt endres også underveis. Det er ikke umiddelbart innlysende at folk som levde på 1600 eller 1400-tallet skulle være mer opptatt av å bringe tradisjoner uendret videre til neste generasjon enn vi er i dag. Kanskje det endog er omvendt, for idag har vi et slags nostalgisk forhold til tradisjoner som jeg har vanskelig for å tro man hadde før. Det eneste argumentet måtte være overtro, for overtroen er flink til å bruke frykt for det ukjente til å tvinge folk til å holde seg innenfor «trygg» adferd.

Det er spesielt to feller vi kan falle ned i. Den første er en slags implisitt antakelse av at utviklingen må være noenlunde rettlinjet. Den må gå fra en eller annen primitiv tilstand i fortiden og nærmest målrettet frem mot oss idag. Men utviklingen skjer ikke rettlinjet, men mer som en forvirret, flagrende og vårkåt sommerfugl. Det er ofte lett å se på oss selv som et endepunkt, som utviklingens høydepunkt. Men sannheten er at vi kun er et ledd på en utvikling som fortsetter også etter at vi er døde.

Den andre skumle antakelsen man kan gjøre er å tro at utviklingen gikk så mye saktere i gamle dager. I mangel av detaljkunnskap er det nesten så man kan tro at tiden må ha stått stille i et slags vakum der eneste som skjedde var man skiftet konger med noen års mellomrom. Men sånn var det selvfølgelig ikke. Joda, ting skjer fort idag, og sikkert vel så fort som noen annen gang de siste tusen årene – men ting kunne skje både fort og omfattende i gamle dager.

Det er lett å forgape seg i den teknologiske utviklingen, men innen bryggetradisjon og øldrikketradisjon er det kanskje vel så viktig med den sosiale utviklingen – og den kan nok ha hatt høy fart. Ikke minst kriger og omskiftlige økonomiske og politiske forhold har påvirket samfunnet i en grad som kanskje er vanskelig for oss å forestille oss, her vi sitter i et land som egentlig har hatt en svært lang periode med rimelig fred og stabile politiske forhold.

Når vi skal grave oss bakover forbi 1800, må vi derfor være forsiktige så vi ikke interpolerer mellom to observasjoner som ligger langt fra hverandre. Og vi må være forsiktige så vi ikke tror at tror at en observert trend må strekke seg bakover og kan ekstrapoleres i den retningen. På den andre siden kan datapunktene bli så magre at ekstrapolering og interpolering kanskje er det mest relevante verktøyet som er tilgjengelig.

Vi kan bruke humle som eksempel. Idag er det veldig mye på vei opp og frem, men dyrkes i praksis ikke i Norge idag. Det fantes tilløp til humledyrking i Norge tidligere, men også mye import av humle. Kommer vi tilbake til 1700-tallet er humle en hyppig omtalt plante opplysningstidens i lærebøker for bønder. Er vi på 1440-tallet var det påbud om humledyrking for alle bønder som hadde klima for det. Samtidig vet vi at porsøl var utbredt, både som lokalt brygget, og som importøl fra Nord-Tyskland. Mange kilder knytter bruken av humle i øl til nørrøn tid, og noen sier endog vikingetid. Det høres ikke troverdig ut, men likefullt har man et funn av det som ser ut som en båtlast med humle i Graveney i Kent i England rundt midten av 900-tallet. Men alle disse datapunktene er altfor spredd i tid og rom til at det er trygt å forsøke å knytte dem sammen.

Med dette i mente kan vi forsøke å gå bakover i historien, og lete etter forløperne til det juleølet vi kjenner idag. Vi bør forholde oss til mer eller mindre samtidige skrevne kilder, til arkeologi og med litt forsiktighet til vidt utbredte tradisjoner.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-14

Tradisjonsbrygging

Vi har sett hvordan det vi oppfatter som juleøl idag er industribryggerienes alternativ til juleølet i en eldre tradisjon som hadde sine røtter i gammeldags brygging, og som i praksis stammet fra gårdsbrygging. Idag skal vi se litt på hvordan og hvorfor noen av disse tradisjonene med gårdsbrygging overlevde, mens de fleste døde ut.

Industribryggeriene som kommer på 1800-tallet tar stort sett sin inspirasjon fra tysk storskalabrygging med undergjær og lagering. De representerer et brudd med tidligere kommersiell brygging i Norge.

Om vi skuer tilbake til bryggingen før denne industrialiseringen, ser vi at det fantes tre overlappende praksiser: hjemmebrygging, gårdsbrygging og kommersielle småbryggerier. De er overlappende fordi en person kunne utmerket godt stå med én fot i den ene formen og en annen fot i en annen. De har nok utvekslet kunnskap og erfaringer

Eilert Sundt skriver i sitt store verk «Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge» (1859) følgende om hvordan drikkevanene skifter mellom ulike typer drikker. Merk at han ikke sier at man ikke brygger på Østlandet, bare at lokalt brygget øl ikke lengre var et viktig tema i forbindelse med fyll og drukkenskap. Jeg har valgt å la sitatet bli etterfulgt av de to bemerkningene som det refererer til:

I flere bygdelag i Christiansands og Bergens stifter er skikken endnu så gammeldags, at det hjemmebryggede, stærke øl spiller en hovedrolle ved drikkelag. Brændevinet er nok indført, men har ingenlunde fortrængt øllet.(28) I de østlandske bygder derimod eller i Christiania stift bliver det hjemmebryggede øl fast ikke nævnt, hvor talen er om misbrug af stærke drikke: her har det længe varet brændevinet og punsjen som har givet anledning til beruselse og fylderi. Men i den senere tid er brændevinet her atter for en stor del fortrængt af mistænkelig vin (oftest kaldet frugtvin) og af det fabrikmæssig tilvirkede (bayerske) øl. Begge dele ere fra først af udbredte fra byerne, især Christiania, og det lader til, at hin var den af de nye drikke, som både tidligt fik indpas i landdistrikterne og trængte længst frem, men at så fabrik-øllet senere bragte vinen ud af mode, kun at det formedelst fragtens større kostbarhed i forhold til varens værdi endnu ikke er trængt så langt frem op i bygderne som vinen.(29) Og blandt de mange beretninger findes flere helt påfaldende exempler på, hvorledes dette bayerske øl, som jo først for nogle få år siden er blevet kjendt her tillands, allerede har befæstet sit herredømme omkring i bygderne, så der tildels klages over det som et fuldt så stort onde som det tidligere misbrug af brændevin.

28. Det kan også mærkes, at i de bygdelag, hvor det hjemmebryggede øl endnu hersker som beruselses-drik, der er endnu mange spor af den mening om brændevinet, som vel var den almindelige i dets første tider, at det nemlig er et «livets vand» eller en virksom medicin: det bruges navnlig af barselskvinder.

29. I enkelte bygder sees det at være så nu for tiden, at folket har vendt sig fra brændevinet, men kun for med begjærlighed at kaste sig over frugtvinen. Det kan forudsees, at dette kun vil vare en stund, og at så bayerskøllet vil komme istedet. Så synes det nemlig at være tilgået på så mange steder.

Sundt skiller ikke særlig mellom gårds- og hjemmebrygging. Når det er snakk om bryggerier, er det helst fabrikkbryggerier. I dette ligger en implisit aksept for at gårdsbryggering, hjemmebrygging og småskalbrygging er tre sider av samme sak. Av disse er nok gårdbryggingen den mest tradisjonsbundne og mest opprinnelige, mens bryggingen i byene, spesielt småskalaproduksjon for salg, har nok sugd opp utenlandske impulser. Vi har tidligere sett hvordan det kom tallrike tyske bryggere til Bergen. Selv om motivasjonen kan ha vært tysk øl for tyske handelsfolk, så må det ha brakt nordtysk bryggetradisjon i kontakt med norske bryggere. Porter og pale ale ble importert på flaske, som jeg har vist i annonser i Trondheim fra 1839. Dette var høystatus og dyrt importøl, og det kan ha fungert som et insentiv for lokale bryggere til å etterligne disse ølstilene.

Men blant bryggerne av gårdsøl må vel tradisjonene ha overlevd? Vel, ikke ubetinget. Vi har idag bare noen få overlevende tradisjoner, der Vossaøl og Stjørdalsøl er de mest kjente.

Det blir forresten fort et definisjonsspørsmål hva som utgjør en overlevende tradisjon. Fra et utgangspunkt rundt folkeminnegranskning kan «overlevende» bety at det fremdeles finnes en og annen gammel særing som har tatt vare på utstyret i kjelleren og fremdeles husker hvordan man brygget for 15-20 år siden. Men med «overlevende» tradisjon tenker man vel helst på at det aktivt brygges, at tradisjonene overføres til yngre generasjoner, og at det er en rimelig stor grad av samstemthet rundt hva som ligger innenfor og utenfor tradisjonene.

Odd Nordlands bok fra 1969 – «Brewing and Beer Traditions in Norway» er en viktig og interessant bok. Han har gått etter innsamlede kilder med informasjon fra folk som var i live og som fortalte om en bryggetradisjon de selv deltok i. Spørreundersøkelsene gikk via skolene til de i bygdene som hadde best peiling på bryggetradisjoner. Derfor er dataene i denne boka mer indikativt for at bryggingen ikke var helt utdødd, enn det forteller om aktivt levende tradisjoner.

Det er illustrerende at boka inneholder fint lite om Stjørdal. I dag er brygging av stjørdalsøl – eller maltøl som de selv kaller det – en hot-spot. Men på 1960-tallet var det ikke noe spesielt med stjørdalsølet. Det var kort og godt en av mange tradisjoner som sang på siste verset. Det var mange som hadde utstyr og kunnskap. Endel av dem brygget fremdeles. Sånn sett skilte de seg ikke veldig ut fra andre steder i Norge.

Mer enn etnografer og kulturminnegranskere, er heltene i tradisjonsbryggingen ikke forfattere og forskere, men lokale stabeiser som har nektet å la bryggetradisjonen dø ut. Nøkkelen til suksess var ikke å fortsette å brygge for å forsøke å holde liv i tradisjonen lengst mulig. Slikt forlenger tradisjonen bare noen år ekstra, men lite mer. Nøkkelen lå i å få ungdommen til å ta opp tradisjonen. Når bare ungdommen hadde bestemt seg for å brygge, så dukket det gjerne opp en bestefar eller gammel onkel med meninger og kunnskap om hvordan man pleide å brygge på den gården, og så hadde man reell tradisjonsformidling. Første steg er dog at neste generasjon er villige til å plukke opp tradisjonene.

I Stjørdal var lavmålet for tradisjonsbryggingen på 70-tallet, om vi skal tro lokale kilder. Det var mye kandissukker, og om ølet ble sterkt, så var kvaliteten så ymse for mange av bryggerne. 70-tallet er også vendepunktet da man begynte å ta vare på gamle trehus fremfor å se på det som plassmuligheter for noe stort i stål og betong. «Bevaringsverdig» er kanskje et gammelt ord, men det kom på moten på 1970-tallet.

Mange andre steder hadde man like levende – eller like halvdøde – bryggetradisjoner i Stjørdal, men man klarte ikke å blåse liv i dem. Idag, 40 år etter, har de fleste andre tradisjonene fått dø grundig ut. Dersom man hadde klart å holde liv i tradisjonene rundt om i landet, hadde ikke Norge hatt en liten håndfull, men mange dusin med livssterke bryggetradisjoner.

Om man skal feire noens skål med kveldens juleøl, vil jeg foreslå at man skåler for tradisjonsbærerne som ikke bare tok vare på tradisjonene, men som fikk inspirert ungdommen til å plukke dem opp. Det er både den mest effektive, den riktigste og dessuten den mest tradisjonelle måte å videreføre tradisjoner på. Sånn sett har de tatt vare på juleøltradisjoner som ellers ville ha dødd ut.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Finskille - lagt inn av - 2015/12/15 21:28:58
Har du noe dokumentasjon på at det er forskjell på bryggepraksisen innen "gårdsbrygging, hjemmebrygging og småskalabrygging" på 1800-tallet? Jeg sier ikke at det *ikke* var forskjell, men jeg har aldri sett noe konkret som kunne fortelle meg hva forskjellen var. Kjenner du til noe? "Mer enn etnografer og kulturminnegranskere, er heltene i tradisjonsbryggingen ikke forfattere og forskere, men lokale stabeiser som har nektet å la bryggetradisjonen dø ut." Hjertelig og intenst enig! Dette er ofte folk som har lagt ned vanvittige arbeidsmengder i det andre folk ser på som helt fånyttes og tåpelig. All ære til dem!
Hjemme-, gårds- og kommersiell brygging - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/16 08:52:36
Jeg har ikke god dokumentasjon på det, dessverre. Jeg tror det hverken var fullstendig overlapp eller at det var helt disjunkte. (kommer vi inn på 1900-tallet har vi en situasjon hvor disse tre er temmelig så disjunkte, men i hvert fall frem til midten av 1800-tallet tror det må ha vært mye overlapp imellom dem.

Når det gjelder hjemmebrygging i byer og kommersiell småbrygging i byer, tror jeg det kan underbygges ved at det ser ut som det eksisterte en jevn overgang fra enker som kom hjem og brygget hos/for andre, og opp til 'ekte' bryggerier med eiere og noen ansatte (men som allikevel blir småbryggerier når vi sammenlikner med 1800-tallet fabrikkbryggerier).

Bergen var nok i en spesiell stilling, men der er det såvidt mange tilflyttede tyske bryggere rundt 1600-tallet at det er lov å anta at man også hadde etslags skille mellom 'norsk' øl og 'tysk' øl, à la skillet i bjor og mungåt fra noen århundrer tidligere. Noe liknende kan nok ha vært tilfelle i andre byer med stor handel og hyppige skipsanløp, men jeg har ikke data å komme med.

Når det gjelder gårdsbrygging på landsbygda kontra småbryggerier i byer, så mistenker jeg at at gårdsbryggingen har hatt et mer lokalt særpreg, mens bryggingen i byene i større grad har vært påvirket av impulser utenfra, både innad i Danmark-Norge (f.eks ved at embetsmenn, offiserer og handelsfolk hadde relativt stor mobilitet og en sosial status som slo an smak og moter) og fra andre land gjennom import og tilreisende handelsfolk. Bryggingen på bygdene har nok i større grad vært skjermet for den typen påvirkning. Men jeg har ingen gode skriftlige kilder å peke på.

Jeg tror ikke de tre blir disjunkte før mot slutten av 1800-tallet (når de begynner å hente kompetanse fra ulike kilder, hhv bryggerihøyskoler, kokebøker og lokal tradisjon), men samtidig har de neppe vært helt ekvivalente og uten egne trekk.

Tomtebrygg

Når vi har kommet inn på juleøltradisjonene før dagens juleøltype ble etablert, så trenger vi å se litt på tomtebrygg eller sirupsøl. Det er en tradisjon som strekker seg langt bakover på 1800-tallet, og som nok kan være vel så inspirert av gamle juleøltradisjoner som bryggerienes juleøl.

Tomtebrygg i Norge er som regel krydret med humle, sukret og tilsatt gjær så den skal få kullsyre. På mange måter er det en leskedrikk som tipper litt mot brus, men den kan godt ha både humle og gjerne noe maltekstrakt, men ofte kommer i hoveddelen av sødmen fra sukker. Gjæren skal ideelt sett bare gi kullsyre, ikke alkohol. Derfor er det viktig å avbryte gjæringen på rett tidspunkt ved å sette tomtebrygget kaldt. Det beste er å ha det på brusflasker med skrukork, så man har kontroll på kullsyra. Drikke har de siste tiårene blitt definert av «Tomtebrygg» fra Stabburet/Orkla, men er nok eldre enn det.

Tomtebrygg er litt underlig navngitt, for tomte er svensk, selv om svensk og norsk er så tett knyttet at et svensk ord som ikke er fremmedord høyst trolig har en beslektet ord på norsk. Så finner vi da også tomtedricka i Sverige. Det er en drikk som minner om gløgg i Norge, men er alkoholfri og barnevennlig: sukret, krydret og med masse bærsaft.

I Norge er tomtebrygg gjort ikonisk gjennom Stabburets tomtebrygg, hvor man skal tilsette vann, sukker og gjær. Den har et tvillingprodukt som heter tomtegløgg, og som bruker krydder og vin som ekstra tilsetning. Innholdsfortegnelsen for Tomtebrygg er sukker, vann og humle, samt farge. Sukker kan også bety karamell. Dette er ekstremt nært opp til en oppskrift for sirupsøl fra 1914 som jeg har nevnt tidligere som sirupsøl.

Hjemmebrygg basert på sukker var ikke uvanlig utover på 1800-tallet. I praksis er vørter et sukkervann, utvunnet gjennom malting og mesking, og det må ha vært fristende å bruke sukker når bare prisen for ble lav nok. I Trondheim startet E. C. Dahls bryggeri opp i det som heter «Sukkerhuset». Det var et gammelt sukkerraffineri som ble bygget i 1752, og som hadde monopol på produksjonen. Den norske stat kjøpte tilbake disse privilegiene på slutten av 1840-tallet, og bygningen ble solgt til Dahl som startet bryggeriet sitt der. Vi tenker kanskje på sukker som et moderne produkt, som må ha vært dyrt og eksklusivt i gamle dager. Det er forsåvidt korrekt, men endret seg i kolonitiden.

Danmark-Norge skaffet seg kolonier på de vestindiske øyer, øyer som de senere solgte til USA og som i dag er de amerikanske jomfruøyene. Råsukker fra plantasjene der ble fraktet til Trondheim og raffinert her. Prisen var nok ikke helt som for dagens sukker, og det var typisk mange kvaliteter med hver sin pris. Sukker ble helt vanlig kolonialvare utover 1800-tallet – og om den ikke var innenfor rekkevidde for de aller fattigste, var det til håndterbare priser for middelklassen. Og ærlig talt, dersom alternativet var malting og mesking, så kan vi forstå at sukker eller molasse virket attraktivt. Smaken på sukkerbasert «øl» er kanskje ikke like bra, men der hadde kolonialhandelen også løsninger i form av krydder. Dessuten er det mye god smak i karamellisert sukker og lavraffinert råsukker.

Jeg ser for meg at «sukker-øl» var en tradisjon som spesielt slo an i byene. Med migreringen fra landsbygda til byene ble mange boende svært tett. Det ble det mindre vanlig at husene hadde bryggefasiliteter. Det virker i hvert fall mer som en by-tradisjon enn en gårdstradisjon, men det kan godt tenkes at inspirasjonen var gårdsbryggingen av juleøl.

At det var rom for et svakt men søtt og fyldig øl til jul, skulle være klart utfra annonsene som jeg tidligere har publisert. I tillegg kom den nye lovgivningen for øl ifra 1913, der man kort tid etter forbød hjemmebrygging. Det vil si, det var lov å brygge på egenmaltet malt, men ikke på kjøpt malt. Denne lovgivningen var gjeldende lov helt frem til 1999, så de fleste heltene ifra de eldste norske mikrobryggeriene gikk kommersielt basert på en hobby de drev ulovlig!

Imidlertid var det ikke tilsvarende begrensninger på vinlegging. Begrunnelsen for disse begrensningene var ressurssituasjonen. Bygg burde reserveres til bedre ting enn hjemmebrygging. Men brukte man egne råstoffer var det av en eller annen grunn greit, dvs om man maltet selv eller la vin på hagebær. Forbudet mot hjemmebrygging på kjøpte råvarer gjaldt forøvrig også maltekstrakt.

Da forbudstiden kom, ble først sterkølet og deretter klasse-2-ølet (dvs bayer og pilsner) forbudt. Bryggeriforeningen innså at mange ville gå over til å brygge hjemme, og de sladret til regjeringen og tvang dem til å innskjerpe praksisen rundt regelverket om hjemmebrygging, slik at man ikke fikk lage hjemmebrygg over 2,5%. Jeg mistenker at tomtebrygget slik vi kjenner det i dag, fikk en diger boost i denne tiden.

Samme tid og årsak er nok også opphavet til potensialet for «feil» som gjør at tomtebrygget gjærer lengre ut og gir alkohol, ikke bare kullsyre. Om jeg har rett, er tomtebrygget en byvariant av gårdsbrygget øl, strippet for malt og alkohol for å være innenfor lovverket. Derigjennom er det en viktig del av den kulturelle juleøl-arven. Kanskje du skal kjøpe en flaske Stabburet Tomtebrygg og sette et slikt lettøl i år? I verste fall er det bortkastede 200,- og litt arbeidstid. I beste fall kan det hende at det faktisk smaker godt.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-13

C. J. Andersen

Den eldste annonsen som nevner «juleøl», i hvert fall som jeg har kunne finne i det som Nasjonalbiblioteket har liggende online, er fra en brygger i Bergen ved navn Carl Johan Andersen.

Her er annonsen, fra Bergen Adressecontoir Efterretninger, 1. desember 1869 – midt mellom en annonsering av auksjon og en reklame for likkister.

Andersens annonse for juleøl

Der står: Extra godt Juleøl i Tønder og ankervis kan erholdes og Bestilling modtages af C. Andersen, Dræggen.

C. Andersen i Dræggen – det er temmelig anonymt. Om vi leter i folketellingene, finner vi ham trolig som Carl Johan Andersen, født 21. juni 1839. I folketellingen for 1875 er han nevnt med yrke ølbrygger, gift med ni barn, hvorav fem synes å være fra sin kone Marie Iverine Olsens første ekteskap. De giftet seg i korskirken 28. oktober 1866. Da han var listet som arbeidsmann. Det er ikke så mye vi vet om han – dåp, konfirmasjon, innført i de militære rullene … men lite detaljer.

Hans kone var i folketellingen i 1865 listet som enke og marketenterske. Det er mulig det var et yrke hun overtok fra sin avdøde mann. Det er en betegnelse for en sivilist som selger drikkevarer, tobakk etc til militære mannskaper.

I 1881 er han listet som «ølhandler» under barnedåp, der han er listet som barnets far med status enkemand. I folketellingen i 1890 finner vi ham igjen boende i Søndre Stenkjældersmug 4 som enkemann, med «løsarbeider» som status.

I folketellingen for 1900 er han oppgitt som Fiskehandler, boende i Nedre Fjeldsmug nr 20. I folketellingen for 1910 finner vi ham som «Fiskehandler på Torget»

Hvorfor er Carl Johan interessant, sånn bortsett fra at han trolig var den første som annonserte salg av juleøl. Neida, han fant ikke opp juleølet. Både ordet og ølet var der fra før. Tross at vi vet lite om ham, så er han kanskje illustrerende for ølutviklingen i Norge på siste halvdel av 1800-tallet.

Han ble ølbrygger. Kanskje giftet han seg inn i yrket? Han brygget nok øl i den gamle stilen, ikke undergjæret øl som var på vei inn. Kanskje han brygget batcher på 100 liter?

Han handlet med øl og brygget øl – og så sluttet han med det. Hvorfor? Kanskje var det de nye bryggeriene som utkonkurrerte ham. Bryggerier som var mer som en fabrikk enn det var noe bryggeri han kjente til. Bryggerier som krevde en diger investering i utstyr og lokaler før du kunne begynne å brygge. Utstyr som krevde en bred og spesialisert stab om du skulle få malt til å bli øl.

For Carl Johan må et slikt bryggeri ha vært økonomisk uoppnåelig. Kanskje ville han vært fornøyd med litt håndverksbrygging, der barna kunne hjelpe til og han kunne ansette en og annen hjelpesvenn? Det ville ikke krevd så stor investering, men det ville heller ikke gitt stor avkastning. Han ville kanskje vært fornøyd med det, men uten storskalaproduksjon har han neppe vært konkurransedyktig på pris.

Så gikk han fra å være brygger til å være ølhandler – om vi skal tro de offentlige papirene. Kanskje forsøkte han å selge øl som andre småbryggere produserte. Men øl er en vare som egner seg for storskala produksjon, og småskalaprodusentene må ha hatt både kvalitet og pris mot seg.

Til slutt endte Carl Johan Andersen opp som Fiskehandler. Han kan stå som et symbol på hundrevis av småskalabryggere som ble utkonkurrert av moderne bryggerier i løpet av 1800-tallet. De ble utkonkurrert av en bedre måte å gjøre det på – eller var den egentlig bedre? Om den var bedre eller dårligere blir subjektivt, men den var i stand til å produsere store mengder øl til en tilstrekkelig lav pris og med god nok holdbarhet til å forsyne en kundegruppe i en stor omkrets. Av og til er det tilstrekkelig.

Og parallelt med at Carl Johan ble utkonkurrert av markedet, så ble juleølet også utkonkurrert. De nye, store bryggeriene hadde sin egen måte å gjøre tingene på. De kunne nok brygge sødtøl og potøl, men egentlig var det andre øltype de heller ville brygge. Så juleølet forsvant – selv om det skulle ta mange år. Navnet bestod imidlertid, men kom til å bety en helt annen øltype.

New shit, same wrapping.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-12-12

Aass Juleøl i 1877

Vi fortsetter å grave oss bakover, og er nå kommet såvidt langt bak av bryggeriene føler for å beskrive hva det egentlig er når de reklamerer for juleøl.

En av de aller tidligste annonsene for juleøl fra et kommersielt bryggeri kommer fra Aass bryggeri. Den er interessant blant annet fordi den skapte notiser om juleøl som om det var en nyvinning. Her er det gjengitt som en nyhet i Dagbladet 17. desember 1877:

Notis om Aass juleøl fra 1877

La meg transkribere for de som synes gotisk skrift er vanskelig å lese: Drammens Tid(ende) noterer til Efterligning, at Grosserer og Bryggerieier P. Ltz. Aass i Drammen har ladet brygge såkaldet Juleøl, der er et særdeles behageligt Sødtøl; Prisen er den samme som for Bayerøl.

Om vi går tilbake til Drammens Tidende, finner vi følgende opphav til notisen i utgaven for 16. desember. Denne årgangen finnes dessverre ikke digitalisert hverken hos avisen selv eller i Nasjonalbiblioteket, så gjengivelsen er avfotografering fra mikrofilmleser:

notis om Aass juleøl, del 1 notis om Aass juleøl, del 2

Jeg gjengir igjen: I denne Tid, da der tales og skrives saa meget om den overdrevne Nydelse af Bayerøl og Mangelen af Sødtøl, der ikke er alkoholholdigt, ville vi notere til Efterligning, at Hr. Grosserer og Bryggerieier P. Ltz. Aass har ladet brygge saakaldet Juleøl, der er et særdeles behageligt Sødtøl; Prisen er den samme som for Bayerøl. Ølet bør helst kjøbes strax og henlægges i Kjælderen indtil Julen.

Essensen er den samme, men i originalen har Drammens Tidende knyttet dette ølet til et utbredt ønske om et alkoholsvakt øl til jul. Ølet virker som det er brygget for å dekke etterspørselen etter sødtøl. Det må i hvert fall være ganske forskjellig fra dagens versjoner av Aass juleøl. I avisen fra dagen før, 15. desember 1877, finner vi også en annonse for dette ølet:

annonse om Aass juleøl

Her står det: Juleøl. Utmerket godt, maltrigt Sødt-øl à 20 Øre Flaske selges fra P. Ltz. Aass's Bryggeri.

Som vi så i annonsene vi presenterte i går, så var juleøl kanskje ikke så mye koblet mot en konkret øltype, men likevel var det gjentatte koplinger mot sødtøl, potøl og husholdningsøl. Det virker som motivasjonen for det man har navngitt som juleøl er en eldre tradisjon med øl til matlagring og som bordøl i jula. Det skulle ikke være sterkt øl, men søtt og leskende. Det skulle være bedre enn ellers og mer maltfokusert. Det skulle være et matøl, men ikke et drikkeøl.

Her kan det være nyttig med litt bakgrunnsinfo om norske drikkevaner. På 1870-tallet var man kommet langt på en transisjon i norsk ølverden. Gårdsbryggingen var i store deler av landet i ferd med å forsvinne og ølet erstattet med brennevin eller kjøpeøl. Joda, det er selvfølgelig en forenkling. Mange steder, spesielt på Sør- og Vestlandet, stod bryggingen fremdeles sterkt, og mange steder rundt holdt man tradisjonene i hevd. Men det var kanskje mer hevdholding enn det var praktisk husholdning.

Det er betegnende at ølbryggertradisjonene slik vi har fått dem overlevert, i stor grad er mannsaktivitet, mens man skulle forventet at det var kvinneaktivitet dersom det hadde med mat og husholdning å gjøre.

Innen kommersiell ølbrygging var småbryggeriene på denne tiden på vei ut. De store bryggeriene kunne kort og godt brygge billigere øl, og de var mer moderne og produktene deres hadde høyere status. Hjemmebryggingen fantes, men kvaliteten var synkende etterhvert som sukker ble billigere og var enklere enn malt.

De nye bryggeriene som brukte den bayerske bryggermetoden – altså undergjæring og lagering – gjorde nok også at ølet ble bitrere og hadde mer kullsyre. For dages hopheads kan de nok høres underlig ut at bayeren skulle være bitter og fizzy, men sammenliknet med tidligere tiders ferskøl kan nok det være tilfelle. Juletradisjoner er tross alt juletradisjoner, og om det skulle være øl til jul, så skulle det være øl til jul. Dermed var det nok et behov for øl som var søtt, svakt, temmelig flatt og lite bittert til jul.

Avisnotisene over dokumenterer i det minste et ønske om svakt sødtøl til jul. Aass bryggeri var villig til brygge et produkt for dét. Det er litt uklart om dette ølet egentlig var et sødtøl, eller om Aass bare la seg så nærme som de var i stand til – slik enkelte mikrobryggerier idag brygger en pilsner som egentlig ikke er en pilsner, men et øl som de tror og håper pilsnerdrikkere vil like. Prisingen av Aass sitt juleøl må ha vært temmelig høy dersom dette var et alkoholsvakt produkt.

Sammenholdt med de siste par dagenes siterte annonser ser vi konturene av at juleølet var en tradisjon som gikk forut for 1800-tallets industribryggerier, og som de i varierende grad kastet seg på, enten ved å brygge sin versjon av et sødtøl eller potøl, eller ved å vinkle allerede eksisterende produkter som egnet som juleøl, spesielt bayer og bokk.

Juleølet slik vi kjenner det som 6,5%, må ansees som en senere utkrystallisering av industribryggerienes forsøk på å dekke et nisjemarked som stod igjen etter at de gamle håndverksbryggeriene var utkonkurrert. Med bryggeriforeningens strigling av bryggeribransjen ble produktet for dette nisjemarkedet standardisert og dagens klassiske norske juleøl var født.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Hjemmebryggingen - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/12 14:14:29

Hjemmebryggingen sto fortsatt sterkt i 1870. Det kan du lett se <a href="http://www.garshol.priv.no/blog/300.html">her</a>. Gå ned til kartet og skru klokken tilbake til 1870. Du vil se at de fleste steder i landet var det i hvert fall noen som brygget.

Dette med hvilket kjønn som brygget er komplisert. Grovt sett kan man si at kvinnene brygget på Østlandet, og mennene på Vestlandet. Jeg har en kartoversikt over dette, men har ikke publisert den ennå. Skillet mellom øst og vest er sjokkerende klart. Hvorfor det var slik vet jeg ikke.

Side 3/59: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »