Anders myser på livets særere sider

Side 2/63: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2016-06-29

Øl-varemerker – 16Q2

Her kommer den omtrentlig kvartalsvise oppdateringen på søknader på varemerker innenfor øl-Norge, for andre kvartal 2016. Hvorfor? Det kan gi noen indikasjoner på hva som er på gang og hvilke produktnavn som er planlagt i øl-Norge.

Sist gang skjedde mye rundt Thoresens søknader. Men siden sist har han bare søkt om tre nye varemerker: «Citrus Blanc», «Fram» og «Veldig Lite». Det er egentlig … veldig lite.

Av det som er blitt søkt om tidligere er noen godkjent, mens mange er avvist. Status nå er at Norske Bryggerier AS har følgende varemerker på rene ord: Bysommer, Funkis, Hjula Brenneri, Brigg, Shimokita, Staut, Rakkar, Oslofjorden, Fellini, Sober Club, Sober, Dugnad, Bærkraft, Naboens Hage, Skutepils, Aktiebryggeriet, Nordmarka Vørterøl, Eplehagen, Kvitfjell, Luftskipet Norge, Nordmarka, Fullrigger og Oslofjord.

Av disse synes jeg flere er problematiske i ulik grad. Visstnok fikk han lov av Bryggeriforeningen til å ta «Brigg», som de hadde eierskap på tidligere, så da så. «Staut» er veldig problematisk. Dessuten er jeg ikke begeistret for stedsnavnene og i hvert fall ikke «Aktiebryggeriet» fordi det okkuperer en rekke gamle bryggerinavn à la «Aktiebryggeriet i X». Men tross alt har han ikke fått varemerke på Humle, Murer, American Lager, Kjørepils, Norske, Ecologic, Landsøl, mens Hjemmebrygget og Det Sorte Får fremdeles er under behandling.

Jeg har tidligere nevnt Bryggeriforeningen og Petter Nomes protestbrev rundt «Staut» og «Det Sorte Får». Når det gjelder «Det Sorte får», har advokatfirmaet Steenstrup Stordrange levert inn protest til Patentstyret på vegne av Berentsen, samt krav til Norske Bryggerier om tilbaketrekking av søknaden. I tillegg har den svenske vinimportøren Oenoforos AB søkt om «The Black Sheep» – både med og uten logo – for et vinprodukt. Til alt overmål ser både «The Black Sheep» og Thoresens «Sorte Får» ut til å være søkt om på eksakt samme dag, men det svenske firmaet påberoper seg prioritet på grunn av en tidligere registrering annetsteds. Dessuten finnes det allerede et tildelt varemerke for «Black Sheep» registrert for rundt tyve år siden av P/F Föroya Bjór på Færøyene. Ellers har Skavli Brygghus hatt en Sorte Får, og det samme har Refsvindinge i Danmark. Skal vi tro at det blir mye skrik og lite ull ut av alt dette?

øletikett øletikett øletikett øletikett øletikett

Nå finnes det mange viner og øl som heter noe rundt «The Black Sheep», men ingen som har samme logo som den Oenoforos AB har søkt om. Forøvrig ser denne vinlogoen nokså amatørmessig ut, som om den ble laget i en fei. Det er forresten ikke en svart sau, det må være et negativ-bilde av en hvit sau! Derfor ser den ut som en skummel vampyrsau med lysende øyne. Jeg mistenker at dette ikke handler om Berentsen eller Föroya Bjór, men om en kappestrid mellom Oenoforos og Thoresen om å snappe opp et varemerke for en ny vin – det er litt for stor tilfeldighet at de har levert inn nærmest konkurrerende søknader på varemerke samme dag. I praksis tror jeg man kommer til å konkludere med at det finnes så mange sorte får innen vin- og ølverdenen at det er vanskelig å varemerkebeskytte begrepet.

Begrepet om det sorte får er forøvig – som så mange andre uttrykk holdt i en fordums språkdrakt – en bibelsk referanse. Er intet hellig lengre? Nei. Og kan flere tusen år gamle språklige begrep «eies» for kommersiell utnyttelse? Tydeligvis.

Når det gjelder «Staut» leverte Valdres Gårdsbryggeri protest mot det tildelt varemerket. Det kan virke som de gjorde dette muntlig, og de ser ikke ut til å ha gått via advokat, og dessuten virker det som de har latt være å følge opp med dokumentasjon til å underbygge protesten før fristen for dette gikk ut – hvilket neppe er en lur frist å oversitte. Imidlertid har Patentstyret koblet sammen protestene fra Valdres og Bryggeriforeningen, og saken henger nå på en tremåneders innsigelsesfrist på sammenkoblingen av de to protestene. Følg med, følg med.

Dessuten brygger det opp til strid om varemerket «O. F. Hald's Bryggeri og Mineralvandfabrik», som Henning Thoresen og Norske Bryggerier AS søkte om i vinter og fikk registrert 17. juni. Det har Hansa Borg Bryggerier lagt merke til, og de har dyttet saken over til Acapo – spesialister på varemerker og annen IP – som søkte om det samme varemerket 10. mai. Dette er tross alt et bryggeri som Hansa kjøpte opp for rundt hundre år siden, så det er vel få som forarges over om de ender opp med rettighetene, selv om Thoresen var først ute med søknad i nyere tid. Det kunne virke som O. F. Halds Bryggeri var Thoresens tanke om et bergensk brohode i bryggerifamilien med samlebetegnelsen Norske Bryggerier. Det er vel nok andre, gamle navn på bergensbryggerier til at han klarer seg.

En annen potensiell konflikt ser vi i Lillesand, der Lars Kristian Sundtoft – som eier av et vaktselskap i byen – har søkt om «Rønnevigs Bryggeri» i klasse 32 og spesifisert det som «Fremstilling av øl». Dette er litt snodig av flere grunner. For det første er allerede «Rønnevigs» registrert med logo og navn til den gamle, nedlagte brusfabrikken av samme navn, og eid av Rønnevig Produkter AS, til og med nettopp i klasse 32, som også kan omfatte blant annet mineralvann. Dernest ble visstnok produksjonen av tilsvarende mineralvannproduktene på en eller annen måte overført til Berentsen, og de kan muligens ha ett og annet de ville si. Enten er noen i ferd med å gi bort eller selge navnet «Rønnevigs» til et nytt bryggeri, eller så kommer Tandberg Patentkontor – som ivaretar Rønnevigs produkter – til å få noe å gjøre.

Dessuten søker Kolonihagen om varemerket «Kolonihagen Bryggeri», hvilket er interessant siden Rema nylig har kjøpt Kolonihagen for å ha som matkasselevering. Jeg ville ha tippet at Rema ville spisset virksomheten og skrelt av ting som lå utenfor fokusområdet, så som brygging … men så feil kan man altså ta. Rema og øl er forøvrig en underlig affære. Varemerkene for «Lade Gaards Brygghus» er eid av Rema 1000, selv om de brygges hos Grans Bryggeri, som Rema forøvrig eier en god andel av. Hva tenker de å gjøre med «Kolonihagen Bryggeri»? Kommer det også til å brygges og tappes hos Grans i Sandefjord som et kjedeeid varemerke? I det minste er Ole Robert Reitan nesten-sitert i Aftenposten på at bryggeriet skal fortsette.

En snodighet er «Olden Bryggeri OB - Brygga på reint brevatn», som er under registrering av Olden Bryggeri og Hobby AS. Når jeg tenker drikkevarer og Olden, så tenker jeg først på en produktserie hos Hansa. Det er ikke sikkert Hansa er begeistret for å dele navn. Kanskje er Acapo på dén saken også?

Så har vi enkeltmannsforetaket Aïa Bryggeri Niklas Simonsen, som har forsøkt å registrere varemerket «aïa», hvilket høres forvekslbart ut med «Aja Bryggeri». Dessverre var søknaden mangelfull, blant annet gikk det ikke tydelig frem av den om hvilke produktområder han søkte om «aïa» for. Svarbrevet fra Patentstyret på registreringen kom i retur på grunn av ukjent addressat, hvilket sjelden er et godt tegn. La meg kort og godt sitere ordrett hva det ble søkt om:

Aïa er unik fordi det er et alkoholinnholdene brygg aldri noensinne tidligere brygget, akkurat, ikke nemlig før nå, i glimrende deilig frukt, bær, dadler, aprikos, rosiner, sultaner, svisker, fiken, helbredende ingefær, fermenterende honning, agave, yaconsirup, lønnesirup, steviaurtesukker, rørsukkermelasse, smakstilsettende krydder; kryddernellik, kanel, kardemomme, anis, og safran. Andre ingredienser er chili, spisskum, pepper, ginseng, chaga (Inonotus obliquus), colabønne, cocoabønne, muskat, marsipan (mandelmasse), kokosmelk, kokosflak, sitron, lime, grapefrukt, sjampagnegjær (tørrgjær), svovelkrystaller, himalayasalt, filtrert vann fra lokal brønn i fjellet og mye mer. Derfor nettopp også med mange andre fruktsmaker, i alle regnbuens farger. Ingrediensene er altså biodynamiske. Eventuelle frukt og bærsmaker: Blåbær (ferske eller tørkede), annanas, appelsin, granateple, plomme, eple, drue, banan, pære, graviola, (guanabana, soursop, piggannona), guaranabær, mandarin, klementin, bjørnebær, multer, blodappelsin, cantaloupemelon, piel de sapo, honningmelon, vannmelon, kiwi, nektarin, fersken, aprikos, mango, bringebær, jordbær, dragefrukt, stjernefrukt, rips, tyttebær,stikkelsbær, solbær, kirsebær, moreller, pasjonsfrukt etc

Puuuuh … wow! Jeg blir litt overveldet, egentlig. Noen ser ut til å ha gått bananas i kjøkkenskapet. Og så i jubileumsåret for Reinheitsgebot, da! Enkeltmannsforetaket er forøvrig registrert i NACE-bransjen 11.030 «Produksjon av sider og annen fruktvin».

Jeg tror noen har misforstått hva et varemerke er – man kan ikke få varemerke på en liste over ingredienser, tvert om. Man kan få varemerke på produktnavn eller grafisk design, men begge deler må være noe mer enn bare beskrivende. Tanken er at det er et merke eller navn man skal markedsføre varen under, ikke noe som skal hindre andre produsenter i å beskrive sine øl på en relevant måte. For eksempel ville jeg neppe fått varemerke på «Jordbærøl», for det høres ut som en beskrivelse av varen, men «Jordbæråker'n Fruktpilsner» er mer akseptabelt materiale for et øl-varemerke, spesielt om det kombineres med bilde av etiketten.

Austmann har også kastet seg på varemerkekjøret. De har registrert logoen sin, hvilket ikke er dumt. Videre har de registrert noen ølnavn, så som «Vintersolverv», «Tre Gamle Damer», «Aztec Stout», «Stille natt» og «Vinternatt». De har lenge vært kreative på brygging og navngiving, men short på cash, så de har nok en viss backlog å etterregistrere. Forresten er «Vintersolverv» avvist på grunn av manglende betaling, hvilket kan bety at de har innsett at de ikke får søknaden godkjent. Når det gjelder «Vinternatt» er de kanskje litt sent ute, for Atna Øl er allerede på markedet med likelydende produkt, registret på untappd høsten 2014. Dessuten kom Grim og Gryt også ut med et slikt øl høsten 2015.

Så kanskje toget har gått for «Vinternatt», om vi skal ta registreringsdatoene i untappd for god fisk. Det kan bety at søknaden avvises fordi det allerede er tre konkurrerende produkter på markedet med det navnet, eller det kan tenkes at Austmann – som var først til å søke om registrering – kan krangle med Atna – som var først til å brygge – om rettighetene til dette varemerket. Hent popcorn!

I gamle dager pleide vi å more oss over idiotien i at tsjekkiske České Budějovice ikke fikk lov til å kalle seg Budweiser i USA, fordi noen temmelig grunnløst allerede hadde plukket det navnet uten noen reell knytning til byen Budvar i Tsjekkia. På den andre siden hadde det sikkert ikke vært så intenst viktig å kalle seg «Budweiser» i USA om ikke Anheuser-Busch hadde opparbeidet det som en sterk merkevare. Med det nåværende varemerkenåmet her hjemme kan vi komme til å se en og annen idioti også her i Norge også. Hva skjer for eksempel om Austmann får «Stille natt» og Brouwerij De Dolle Brouwers Stille Nacht forsøkes solgt på Polet. Den har så vidt jeg vet vært der før. Eller hva om noen vil importere et svensk eller dansk øl kalt «Vintersolverv»?

Austmann har også søkt på «Hoppy Lager», hvilket er litt overraskende, siden de egentlig ikke har erfaring med undergjæring og neppe utstyr for å brygge lager. La oss tippe at det er en lys og humlerik lager på gang, brygget i butikkstyrke på ett eller annet Hansa-Borg-bryggeri med Austmann-etikett, kanskje det blir vinklet som årets nyhet på sommerølfronten. En match til deres «Hoppy Blonde». Sjefen i Hansa var visst over seg av begeistring da fjorårets Hansa «Her kommer solen!» (etter sigende tilsatt noen veldig dyre, men mirakuløse dråper humleekstrakt) ble kåret som beste sommerøl 2015 av Ølakademiet. Lysten på et produkt som runger i markedssegmentet «sommerøl» er sikkert ikke mindre i år.

Av en eller annen grunn har Austmann med «Hoppy Lager» også søkt om varekategori 30, som omfatter blant annet kaffe, te og kakao, men også gjær, maltekstrakt, eddik, spiseis, sirup, bakverk og mye annet. Med fare for å overtolke noe her, kan det virke som noen har ett eller annet kort i ermet. Eller så har noen bare tastet feil.

Er jeg begeistret for en eventuell varemerkebeskyttelse på «Hoppy Lager»? Nei. Det er nettopp et kroneksempel på et ølnavn som egentlig er øltypenavn eller -beskrivelse, men som en person som ikke er ølkyndig raskt kan tolke som et særnavn mer enn en beskrivelse.

Amundsens bryggeri har også søkt om noen varemerker, to logoer og en etikett for «4 Saisons». Det er relativt standard-stuff, bortsett fra at søkeren er «Aker's Hus Kafedrift As». Ikke at det plager meg, men «Aker» er et varemerke som temmelig aggressivt forsvares. Gustav Foseid forklarte meg dette engang: Egentlig kan man ikke få varemerke på stedsnavn, men noen har definert en liste over stedsnavn, og der er ikke «Aker» med. Du kan fritt bruke «Vestre Aker» eller «Østre Aker» fordi det er offisielle stedsnavn, men om du bruker «Aker» får du advokatene til Røkkes selskap på nakken, og sikkert også om du forsøker «Nordre Aker» eller «Søndre Aker». Jaja, det skal ikke være lett.

Ægir har søkt som «Dag», «Naglfare», «Lindisfarne», «Bryggve» og «Bæver». Det blir spennende å se hva som skjer med «Dag», som tross alt er et ord med mange betydninger. Potensielt ser jeg også et problem med «Lindisfarne», som er et stedsnavn – sånn rent bortsett fra tanken på å kalle opp et øl etter et plyndringstokt i 793 med ran og drap og voldtekt og rasering av et gammelt kultursted. Kanskje de vil inn på hooligans-markedet?

Andre litt eldre søknader i år er Bastesen & Stokvik Bryggeri AS som har fått registrert «Torghatten Pils». Sigvald Høye forsøkte å registrere Bjørvika Bryggeri. Hans Christian Myhre forsøkte å registrere «skicago». Og til slutt er det logoene til Salikatt Bryggeri og Salamander Bryggeri. Generelt er det ikke så mye på gang, men det begynner å dra seg til med rettigheter til ølnavn.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Rønnevigs Bryggeri - lagt inn av Lars Sundtoft - 2016/9/22 21:14:30
Rønnevigs Bryggeri er nå registrert. Til info.. ;-)

2016-06-28

Agder Bryggeri - del 4

Agder Bryggeri i Risør fikk et kort liv. Vi har sett at koordineringen kunne vært bedre og det er sannsynliggjort at den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert sakene. Det tredje problemet var en stadig mer mektig bryggeriforening, der bryggeriene holdt fremtidig konkurranse nede.

Agder Bryggeri var ett av tre bryggerier som ikke ble innmeldt i Bryggeriforeningen da den felles foreningen ble etablert rundt århundreskiftet, som en slags sammenslåing av hovedstadsbryggerienes forening og distriktsbryggerienes forening.

De to andre bryggeriene som stod utenfor var Nedreqværn Bryggeri som ble nedlagt i 1903 og Dahls Bryggeri i Molde. Dette siste bryggeriet må selvfølgelig ikke forveksles med E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Dahl Bryggeri i Molde meldte seg inn i bryggeriforeningen i 1904 eller 1905, ble omdannet til Rauma Bryggeri i 1909 og ble nedlagt i 1919.

Annonse fra Agder Bryggeri
... men juleøl hadde de ikke i 1908.   Kilde: Nedenæs Amtstidende 19. des 1908.

Bakgrunnen for at Agder valgte å stå utenfor er litt uklar. Det kan nok ha spilt inn at økonomien var dårlig, og bryggeriet gikk da også konkurs oppunder jul 1901 på et tidspunkt mens den nye bryggeriforeningen ennå var under oppstart. Da man startet bryggeriet igjen i 1906 valgte man fremdeles å stå utenfor. Her mistenker jeg at motiviasjonen kort og godt var at man var for sent ute. Dahls Bryggeri i Molde tok et valg om å melde seg inn rundt 1904, men på dét tidspunktet lå Agder Bryggeri brakk og man lette etter nye eiere. Da bryggingen atter startet, var det kanskje blitt for sent å melde seg inn?

Bryggeriforeningen på tidlig 1900-tall var ingen koseklubb. Det var en hardbarket bransjeorganisasjon som skjøttet medlemmenes interesser – og bulldozet over andre interesser der hvor det føltes nødvendig. Prissamarbeidet ble håndtert gjennom Bryggeriforeningen, mens de enda mer tvilsomme avtalene om ikke-konkurranse muligens ble ordnet på gangen av de største bryggeriene, formelt utenfor Bryggeriforeningen. Hvor brutal Bryggeriforeningen kunne være, ble luftet ut i Morgenbladet 6. januar 1910, like etter at Agder Bryggeri var gått konkurs for siste gang:

Risør Øl- og Vinsamlag og Bryggeriforeningen

Hr. Redaktør.

I Anledning av en Skriftveksel i Deres Blad mellem Hr. Dr. Berg i Grimstad og Bryggeriringen, hvor Risør Øl- og Vinsamlag ogsaa er nævnt, skal jeg faa Lov til at komme med litt faktiske Oplysninger.

Jo, Bryggeriringen virker med en brutal Magt, det er sikkert, det har vi her i Risør faat erfare. Hvordan forholdene er i Grimstad, det kjender jeg ikke til, men her i Risør vet jeg, hvordan de er. I Risør var forhoet det, at Forbudsfolket hadde opnaadd at faa alt Ølsalg væk fra Byen, med Undtagelse av Byens 2 bedre Hoteller, hfor der var Adgang til, for dem som hadde Andledning til at ta ind der og bo, at kunne faa et Glas Øl, ellers var her ikke en Flaske Øl at faa kjøpt, hverken til at ta ut eller til at nyde inde. Nogen av Byens Bortere, som fandt dette mindre heldig for Byens Vedkommende, søkte da at faa et Samlag for Eneutsalg og Eneutskjænkning av Øl og Vin istand og efter en svær Kam med Forbudsfolket fik man ogsaa et saadant etablert. Nu trodde man den hellige Grav vel vevart. Men nei, man hadde ikke gjort Regning med Bryggeriforeningen, denne har vist sig at være værre end Forbudsfolket. Den har nu nedlagt Forbud, saa vi intet Øl kan faa kjøpt til Samlaget fra Nytaar og saaledes maa slutte. Ja saa nøie vaaker denne Instiution over at Samlaget intet Øl maatte faa, at da der vilde kjøpes en litt større Beholdning, som kunne vare en Stund utover, saa ble der sagt nei!, der kunde jo aa den Maate bli at faa en Flaske Øl over Nytaar, og dette maatte ikke tillates.

Vor Erfaring her i Risør er, at Forbudsfolket er fanatisk, men Bryggeriringen er værre.

Ærbødigst
Carl Theo. Lie
Redaktør.

Hertil bemærker Bryggeriforeningen:

Samlaget i Risør oprettedes under forutsætning av, at Agder Bryggeri, som ikke vilde tiltræde Bryggeriforeningen, skulle levere alt Øl. Da dette Bryggeri ikke lønnet sig, ble det nedlagt, og Samlaget kom herved i Forlegenhet for Øl.

Bryggeriforeningen, som allerede siden 1907 uttrykkelig har offentliggjort, at den som regel ikke vil træde i Forretningsforbindelse med nyoprettede Samlag viste imidlertid risør Samlag den Imødekommendhet at dispensere fra sin Bestemmelse av Aaret 1909 for at give Samlaget Anledning til Avvikling.

Bryggeriforeningens Holdning likeoverfor nye Samlag er diktert av den nødvendig Selvopholdelsesdrift; ti Samlagsinstitutionen benyttes stik imot Lovens Aand, ikke til Kontrol og Regulerting av Ølsalget, men som en naturlig Vei mot absolut Forbud.

Forslag om almindeligt Forbud vover Totalisterne ikke at fremsætte, – ialfald ikke i Byer og Herreder med litt Forretningsliv og noen Reisetrafik – men lokker Opinionen med Oprettelse av Samlag. Naar det saa er lykkedes at faa alt Salg ind under Samlag, indskrænkes dettes Virksomhet mer og mer, saa det lvlige Ølsalg praktisk talt blir saagodtsom forbudt. Det er Foreningens Overbevisning, at Ædruelighetsarbeidet langt fra støttes ved denne utidelig Krig mot det mindst alkoholholdige av alle Nydelsesmidler. Man opnaar ganske vist at hindre den almindelige Bruk av en ny 3 Procent alkoholholdig uskyldig Drik, men Drukkenskaben florerer like godt.

(Her bør det nevnes at øl på 3% her refererer til vektprosent, og derfor egentlig gjelder datidens klasse 1, eller det som idag er lettøl på 2,5% volumprossent.)

De siste tiårene av 1800-tallet gav opphav til mange nye norske bryggerier, men gjennom den felles, nasjonale Bryggeriforeningen holdt bryggeriene en felles front, ikke bare utad mot avholdsbevegelsen, men også innad mot nye bryggerier. Det kom i praksis ikke noen nye, vellykkede bryggerier etter at Bryggeriforeningen etablerte seg.

I Risør hadde man fått til et Øl- og Vinsamlag – et slags lokalt tidlig øl- og vinmonopol. Forretningsidéen var at Agder Bryggeri skulle selge ølet sitt gjennom dem som et slags hjemmemarked og så trolig ekspandere annetsteds og kanskje på eksport.

Bryggeriforeningen hadde et dårlig forhold til samlagene. Man aksepterte nok de som allerede eksisterte før 1901, men man forsøkte å boikotte nyopprettede ved at foreningens medlemmer nektet å levere øl til dem. Samlagene var tross alt avholdsbevegelsens teknikk for å strupe inn alkoholsalget i lokalmiljøet. Samlaget i Risør stod derfor etter konkursen i Agder Bryggeri uten øl å selge fra og med nyttår 1910 – tørrlagt som resultat av en stillingskrig mellom avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen.

I Risør var dette største alvor, siden avholdsfolket allerede hadde fått begrenset ølserveringen til kun å gjelde gjester på byens to beste hoteller. Skulle du drikke skikkelig øl i Risør, var det enten medbrakt, hjemmebrygget, eller kjøpt som hotellgjest.

Som en ekstra spiss på saken kan nevnes at fylkesmann i Aust-Agder – eller amtmann i Nedenes – var Sven Aarrestad, den gamle avholdskjempen og venstrehøvdingen. Han satt i Arendal, den lokale syndens bule. Det var Aarrestad som fremfor noen frontet strategien om ikke å kjempe for et nasjonalt forbud, men å tørrlegge landet kommune for kommune, ofte med lokale samlag som et mellomtrinn. Aarrestads linje var høyst suksessfull, og det var først da man i overmot satset på et nasjonalt forbud at det hele begynte å rakne. Og det var denne linjen Bryggeriforeningen så hardt argumenterte mot i sitt tilsvar over.

En notis i Nedenæs Amtstidende 17. mars 1909 bekrefter langt på vei at det var en forretningsstrategi å stå utenfor Bryggeriforeningen for Agder Bryggeri: Agder Bryggeri og Møllebrug er i disse Dage af det Aktiesekskab som nu eiede Anlægget, solgt til Interesantskabet Egelands Verk. Egelands Verk var en af de største Aktionærer i det Selskap, som eiede Bryggeriet. Agder Bryggeri er vistnok det eneste Bryggeri i Landet, som ikke er med i Bryggeriforeningen, og det har derfor Leverancen til de af denne Forening boykottede Ølsamlag.

For oss i dag er det utrolig at en organisasjon som Bryggeriforeningen kunne bestemme hvem som medlemmene hadde lov til å handle med. Men den gang var det en akseptert praksis blant de toneangivende bryggeriene, enten gjennom Bryggeriforeningen eller via mer uformelle nettverk. Noen synes kanskje jeg er for kritisk og negativ til Bryggeriforeningen og bryggerienes samarbeid fra før 1980-tallet, men la følgende sitat fra Rolf Danielsens bind «Det nye bysamfunn: 1880-1914» i Trondheim bys historie tegne bakteppet for krigen om ølmarkedet (side 362):

[...] da bryggeriene etter sammenslutningen i 1903 innsnevret detaljhandlernes avansemarginer, gikk disse til organisert aksjon for å tvinge bryggeriene i kne. Etter at et forsøk på boykott var blitt møtt med en stor utvidelse av ølsalget fra bryggerivogner, forsøkte detaljistene å sprenge «ringen» ved å oppheve bannstrålen for E. C. Dahls bryggeri. Da heller ikke dette lyktes, var det en tid på tale å starte et nytt bryggeri i samarbeid med detaljistene i Kristiania og andre byer, men bryggeriringen var for sterk og samholdet blant detaljistene for dårlig, og «ølkrigen» i 1903 endte med seier for industrien.

Andre kilder nevner at det opprinnelige stridens eple i denne ølkrigen i 1903 var at bryggeriene fjernet regelen om at det gikk 13 ølflasker på et dusin, det vil at at detaljistene fikk en gratis ølflaske for hvert dusin de kjøpte. Denne ølkrigen var riktig nok lokal for Trondheim, men problemstillingen var nok relevant for hele landet.

De må være lov å spekulere på hva som hadde skjedd dersom timingen hadde vært bedre for Agder Bryggeri. Da ølkrigen i Trondheim startet var Agder allerede konkurs, og bryggingen ble ikke gjenopptatt før etter bryggeriene hadde vunnet. Dersom Agder hadde vært operativ som et uavhengig bryggeri i 1903, ville kanskje detaljistene samlet seg om dem, i stedet for å forsøke å lokke E. C. Dahls til å bryte med bryggerienes felles front. På en andre siden, dersom Agder hadde klart å overleve til 1903, hadde de også trolig allerede vært tatt inn i varmen i Bryggeriforeningen for å sikre den felles fronten. Og uansett var de boykottede ølsamlagene tydeligvis ikke tilstrekkelig levegrunnlag for Agder Bryggeri.

Akkurat så lite begeistret var de toneangivende bryggeriene for et uavhengig bryggeri, at da Agder Bryggeri gikk konkurs siste gang i 1909, kjøpte man utstyret og transporterte det bort. Det ble overtatt av et bryggeri ved mjøstraktene, muligens på Toten. De ønsket vel ikke at enda en ny investor skulle kaste penger på en forretningsidé som hadde alt, bortsett fra et konkurransetilsyn i ryggen. Dessuten kan det tenkes at man ønsket å unngå at øltørste folk i et tørrlagt Risør ble desperate nok til å starte prosjektet opp på ny. Antakelig var også internjustisen bryggeriene imellom avhengig av at man ikke lot noen slippe unna med å stå utenfor den felles fronten.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-26

Agder Bryggeri - del 3

Agder Bryggeri etablerte seg i et distrikt der avholdsbevegelsen stod sterkt. Det var ikke alene grunnen til at bryggeriet aldri ble noen suksess, men det kan vanskelig ha dratt i riktig retning.

Egil Trondal har sammenfattet avholdshistorien i Risør i «Risør Totalafholdsforening 1877-1995» i Årsskriftet for Søndeled og Risør Historielag 1999, i stor grad basert på et jubileumshefte skrevet av Martin Jepsen i 1927 og en tidligere upublisert historisk oversikt ved Normann Jenssen. På den tiden Agder bryggeri eksisterte var det i overkant av 400 medlemmer i totalavholdslaget. Folketellingen i 1900 lister 1364 personer i Risør Kjøbstad. Ved valget i 1898 fikk avholdsfolket overtaket i bystyret med 13 innvalgte avholdsfolk i bystyret og 3 i formannskapet. I 1901 stilte man med egen liste som fikk 5 representanter, og i 1910 ble det valgt inn 7 representanter. Da talte bystyret 28 representanter – det vil si at avholdspartiet satt på fjerdedelen av representantene. I tillegg kom avholdsfolk i de vanlige partiene.

Raid på «a blind pig», dvs en ulovlig pub, i Elk Lake i Ontario i Canada ca 1925, der 160 fat ble ødelagt.
Kilde: Wikimedia, opphavrett: public domain.
Raid under forbudstiden i Canada
Agder Bryggeri holdt riktignok til i Bossvik, som dengang lå i Søndeled kommune, men likevel var det relativt kloss opp til selve Risør og definitivt innenfor byens interessesfære.

Avholdslaget i Risør skaffet seg egne lokaler, der det ble drevet kafé, først i egen regi, etterhvert som en egen drift under navnet Kaffistova. Man hadde Risør Avholdskor og man drev Avholdslagets Orkester. Man organiserte barnelag og etterhvert kom ungdomslaget «Førstevakt».

Mellom linjene historien til Avholdslagets kan man også lese at man irriterte seg over «gauketrafikken», som var datidens navn på langing og gråsonesalg av alkohol. Alkohol var lokalt regulert, og i Aust-Agder var det Arendal som var den store syndens bule der man fikk både øl og vin. Ikke bare hadde man Arendal Bryggeri der, men bedre kolonialforretninger som Lars M. Larsen solgte «fiinere Vine» sammen med delikatesser og importvarer som blant annet oster. Arendal var da også eneste sted i Aust-Agder som fikk Vinmonopol da dette ble opprettet etter forbudstiden.

I all denne lokale reguleringen av salget måtte man følgelig dra til Arendal for å kjøpe skikkelig drikke om den skulle inneholde alkohol. Idag er dette en halvtimes kjøretur. Rundt århundreskiftet var det en dagstur, kanskje helst med dampskip. Da var det rimelig at man kjøpte med noe for andre. Og da var kunne man jo like gjerne kjøpe med litt ekstra og selge videre om noen skulle trenge, selv uten «forhåndsbestilling». Da ble man «gauk», hvilket var ulovlig. Politiet brydde seg bare sånn moderat om å forfølge slikt, i hvertfall sålenge det skjedde i liten skala. Tross alt har politiet alltid måttet prioritere hva de skal bruke ressursene på. Hovedskaden var vel helst at avholdsfolket irriterte seg grønne.

Øl inntil 2,5% kunne man nok kjøpe gjennom lokale kjøpmenn som var agenter, men også her gjaldt det regler. Kjøpmennene kunne bare oppta og videreformidle bestillinger og deretter motta og dele ut ølet. De hadde ikke lov til å ha et lite lager med øl for å «lette logistikken». Selvfølgelig ble dette gjort underhånden, til avholdsfolkets store irritasjon.

Her må vi forstå at avholdbevegelsen rundt 1900 ikke bestod av gamle, konservative gledesdrepere og mugne grinebitere. Tvert om, avholdsbevegelsen var gjerne den progressive delen av folket. De var velutdannede og hadde gjerne sentrale stillinger i lokalsamfunnet – ofte lærere. De var ingen attgløymer, tvert om de var dyktige organisatorer, sentrale i frivillig arbeid og med sosial samvittighet. De både festet og dro på turer – men uten alkohol.

Det var nemlig en utbredt tro på at alkoholen var årsaken – i det minste hovedårsaken – til et bredt spekter av samfunnets største problemer. Det er lett å se at datidens samfunn hadde sosiale problemer. Det er også lett å se at alkoholen lå tett på mange av disse sosiale problemer. Imidlertid er det ikke like innlysende at alkoholen var opphavet til problemene, snarere enn et symptom på dem. Imidlertid, i samtiden trodde mange fullt og fast på at om man bare fikk fjernet alkoholen, ville de sosiale problemene forsvinne av seg selv.

I den konteksten var det å slåss mot salg og servering av alkohol ikke egentlig moralisme, det ble selve kampen for samfunnets overlevelse. «Drankerne» ville forstå sitt eget beste når de ble tørrlagt og problemene deres forsvant. Avholdsfolket var overbevist om at alkoholdrikking var en samfunnslast som fremtiden ville ta avstand fra og eliminere, selv om det kunne ta en generasjon eller kanskje to. I fremtiden ville alkohol bare være for desinfisering, og ingen ville finne på å drikke det … trodde man. Med en slik virkelighetsoppfattelse er veien kort til at målet helliger middelet.

Og midlet var å skaffe seg makt så man kunne endre samfunnet – eller egentlig bare skynde litt på en uunngåelige utvikling. Man ville ha politisk makt for å endrer lover og regler. Man kunne søke til læreryrket for å påvirke de unge. Man kunne bli politi for å sikre at alkohollovene ble overholdt. Man kunne bli kjøpmann og sikre at de ikke ble solgt en milliliter alkohol i den bygda. Med en intens misjonsaktig iver gjaldt det å ta del i samfunnet for å lede det i riktig retning, ett skritt av gangen – mot totalavholdet. I det minste ville de noe med livene sine og var villige til å følge opp idéene med handling.

På mindre steder kunne avholdsforeningene nærmest «overta» samfunnet. Ikke bare skapte de alkoholfri arenaer i samfunnet, de utkonkurrerte også temmelig brutalt de alkoholvennlige, slik at man i praksis ikke hadde noe alternativ til avhold.

Om du for eksempel skulle ha et orkester til å spille i et arrangement, så var det kanskje bare det lokale avholdsorkesteret å velge blant, og de kom neppe om det ble servert alkohol. Og kanskje var det bare avholdslosjen som var stor nok til å romme arrangementet, så glem vinserveringen til middagen. Dersom ikke nok folk etterspurte et alkoholvennlig lokale, og de fleste kunne leve med avholdslokalets regler – så ble det slik. Sånn sett holdt de samfunnet nærmest som gissel – enten måtte det være avhold, ellers så ville de ikke spille med. Det er skillet mellom moralister og andre som går ved holdningen: «lev og la leve» kontra «lev som meg, ellers boikotter jeg».

Det var til dette samfunnet utenbys investorer kom for å etablere et bryggeri sammen med lokale ikke-avholdsfolk som støttespillere – nærmest utenfor stuedøra til Risør Totalavholdsforening.

Det var umulig å nekte bryggeriet å starte opp, for rammene for næringspolitikk var et nasjonalt, ikke lokalt, anliggende. Men det finnes mange måter å legge hindre i veien. Jeg finner ingen indikasjoner på at avholdsbevegelsen aktivt stakk kjepper i hjulene på Agder Bryggeri, men for bryggeriets del er det umulig å forestille seg at ikke den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert situasjonen.

Men kjepper ble stukket i hjul, dog fra en helt annen kant: fra de andre bryggeriene, kanalisert gjennom Bryggeriforeningen, og det skal vi se på i siste del av denne serien.

Og forøvrig, Risør avholdslag ble avviklet i 1995, da det bare var sju medlemmer igjen, alle over 75 år.

Tags: , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-25

Agder Bryggeri - del 2

Hvorfor gikk det så galt med Agder bryggeri, ikke bare én gang, men to ganger, med en lang brakk-periode imellom? La meg trekke frem til tre spesifikke grunner: menneskelig overmot, avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen. Først skal vi se på forretningsidéen bak bryggeriet.

Isolert sett virker forretningsidéen sunn. Det var et stort bryggerianlegg – moderne og nybygd. Det var god logistikk med en utskipningshavn like nedenfor, og den prosjekterte side-jernbanen frem til Risør ville passere like ved og knytte bryggeriet til det nasjonale jernbanenettet. Det var rikelig tilgang til is om vinteren for kjøling. Man hadde masse vann av utmerket kvalitet å brygge med. Det fantes allerede et vannfall med eget kraftverk på 80 hestekrefter som kunne drive bryggeriet.

Det var en spennende forretningsidé, etablert i Bossvika, der det hadde fantes mølle og sagbruk siden tidlig 1600-tall. Senere var det drevet iseksport herifra, der man fylte et digert ishus om vinteren og solgte utover året. Det var følgelig allerede var en viss infrastruktur for industrivirksomhet.

Etikett med Agder Bryggeri med litt kunsterisk frihet
Etikett fra Agder Bryggeri
En etikett viser anlegget i fugleperspektiv. Riktignok har tegneren tatt seg visse friheter, og gjort anlegget litt større og imponerende, og ikke minst samlet bygningene litt, men det var en imponerende satsning.

Men på den andre siden, bryggeriet ligger ikke akkurat sentralt. Det er nærmest plassert utpå landet, omgitt av avholdsfolk. Dét aspektet skal vi se nærmere på i en senere posting.

Agder Bryggeri ser også ut til å ha stilt seg utenfor et initiativ som intet bryggeri i Norge på den tiden kunne ta seg råd til å ignorere: Bryggeriforeningen. I starten var det kanskje bare en tilfeldighet. Etterhvert ble det en del av forretningsidéen. Uansett var det neppe lurt. Også dét skal vi se på i en senere posting.

Planleggingen av bryggeriet må ha startet allerede i 1898. Allerede fra starten av snumblet ryggeriet i underfinansiering som etterhvert ble kombinert med forsinkelser og fordyringer. Tid og penger er to evige problemer.

Folkene bak i stor grad var forretningsfolk uten spesiell erfaring med bryggeridrift. Man slet med forsinkelser, så selv om folk var ansatt, måtte man betale lønn i 3/4 år før de faktisk kunne ta til å brygge. Slikt koster.

Man fosset frem med et digert anlegg, selv om det var vanskelig å få aksjonærer til å tegne seg. Man startet opp selv om ikke aksjekapitalen er fulltegnet. Man dyttet på og småpresset aksjonærene til å tegne for seg for enda litt mer. Pengene satt ikke løst. Om det skyldes konjunkturene eller forretningsidéen vet jeg ikke – men det var vanskelig å få solgt aksjene.

Folkene bak hadde i liten grad spesialkompetanse på brygging og bryggeridrift, men pytt sann, hvor forskjellig kan brygging egentlig være fra å drive en kolonialhandel eller annen forretningsvirksomhet? Konstellasjonen av kjøpmannsinvestorer fra hovedstaden og lokale interessenter i en middels liten sørlandsby må også ha bydd på problemstillinger og lange kommunkasjonsveier.

Et bryggeri bygger ikke seg selv – etableringen må fôres med hovedsakelig to råvarer: penger og koordinering. Masse koordinering. Alt skal planlegges, sjekkes, følges opp og dobbeltsjekkes. Utstyr skal bestilles og leveringstider skal kalkuleres inn i planene og avstemmes mot hverandre. Dersom du har bommet på en utstyrsdel, må du kanskje vente en hel ny leveringstid på en erstatningsdel. Kontakter skal knyttes. Håndverkere av ymse slag skal bestilles, instrueres, kontrolleres og betales … ja, for ikke å glemme at de skal koordineres.

Bryggeridrift kan nok være mye koordinering, men det blir etterhvert litt rutine over det. Bryggerietablering derimot, det er masse prosjektstyring og koordinering.

Mellom linjene i beskrivelsene av Agder Bryggeri kan vi lese at det manglet litt på koordineringen eller det som vi i dag ville kalt prosjektstyringen. Helt elendig kan det neppe ha vært, for de ble da ferdig, men de hadde ikke økonomi til å tåle rot i prosjekteringen.

Hva om man i stedet for å planlegge og bygge og gjøre alt «riktig», hadde hoppet rett på og etablert seg og fått øl ut på markedet fort som fy, før markedsstrukturene var endelig sementert, og før man man hadde brent av hele egenkapitalen og mere til på oppstarten. Da ville kanskje Agder bryggeri da ha fått en markedsandel som de på sikt kunne overlevd med, snarere enn et utmerket bryggeanlegg uten marked?

Det var ikke noe galt i strategien, men det var trolig galt tidspunkt for den. Om vi ser på E. C. Dahls bryggeri, så soset de rundt i flere år med å skaffe utstyr, ansatte, opplæring, ombygninger osv. Også Frydenlunds bryggeri ble etablert på en grundig måte. Men for Agder var hadde «the window of opportunity» lukket seg da de stod klare til å brygge. De pyntet seg så lenge at de kort og godt kom for sent til festen. De stod og satset på hoppet så lenge at snøen hadde smeltet.

Om vi skal forsøke å dra sammenlikninger med dagens bryggeribølge, så har vi nok også i dag kommet dithen at det ville være dumt å lage en forretningsplan for et stort anlagt bryggeri i et spesialtilpasset nybygg og ren kapitalforbrenning og ingen brygging frem til en bryggestart noen år frem i tid, la oss si 2020.

Ølmarkedet består ikke bare av flasker på butikkhyllene og tørste kjøpere. Det er et digert mangelags biosystem, der logistikk og salgskanaler er essensielle. Agder fikk ikke ut ølet sitt i tilstrekkelig grad. I den tiden opererte man med agentavtaler, slik at en kjøpmann forhandlet øl fra ett bryggeri, ofte som en gjensidig eneavtale, slik at det var kun én kjøpmann i bygda som forhandlet øl fra bestemt bryggeri, og han solgte til gjengjeld ikke øl fra andre bryggerier.

Dersom man skulle inn på et slikt marked, måtte man bygge opp agentavtaler og pleie forholdene til et nett av kjøpmenn. Slikt er tungt arbeide. Idag har vi distributører som ordner dette. Det blir kanskje mindre arbeid for bryggeriene, men det spørs om det blir mer overskudd.

Det er noe underlig og iboende motsetningsfyllt ved bryggerier, ved at de best vokser gradvis, selv om bryggeutstyr er temmelig dårlig egnet for gradvis vekst. Ethvert bryggverk har en øvre produksjonsgrense, og stort sett har man enten uutnyttet overkapasitet eller man har presset systemet på en fordyrende måte for å brygge mer enn det egentlig er konstruert for. Det er sjelden produksjonsvolumet er balansert.

Generelt kan vi si at det ikke holder bare å kunne brygge godt øl, det er et evindelig strev med å skaffe seg markedstilgang: Det kan være vanskeligere å få ølet ut i butikkhylla, enn det er å få kunden til å kjøpe ølet når det først står i butikkhylla. Det gjaldt nok for Agder Bryggeri i for over hundre år siden, og det gjelder fremdeles.

Tags: , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-23

Agder Bryggeri - del 1

Risør ligger ytterst ved en fjord, plassert der i en tid da transport og reise gikk per skip. Om du tar av fra dagens landbaserte hovedvei, E-18, har du et kvarters kjøretur ut til trehusbyen Risør. Midtveis på turen passerer du en diger teglsteinsbygning. Det er restene av Agder Bryggeri.

I 1900 ble bryggeriet startet med en aksjekapital på 240.000,-, hvorav en god restanse fremdeles gjenstod da de startet opp. Det tok litt tid å komme igang. Innbydelse til tegning for aksjonærer gikk ut høsten 1898, og først 14. april 1899 ble selskapet stiftet. Bryggingen kom neppe igang før sent i 1900. Bryggeriet var anlagt i en diger, nyoppført industribygning. I tillegg var det et ishus, kaianlegg, vann av god kvalitet, muligheter for iskutting og et eget kraftverk.

Det gikk dårlig for bryggeriet fra starten av. I en dom fra Kristiania Byrett av 14. september 1901 har en Thoralf Øvergaard forsøkt å få annulert sin tegning av aksjer i Agder Bryggeri, med henvisning til at han var så beruset da han signerte at det ikke kunne være bindende. Han fikk ikke medhold, men det er noe som skurrer ved bryggeriet – både rekrutteringsmåten og ønsket om å komme seg ut. Man slet med å få nok aksjonærer, og man slet med å få dem til å kjøpe store nok aksjeposter.

Den godeste Øvergaard satt nok på innsideinformasjon om tingenes elendige tilstand, for allerede 11. desember 1901 kunne Romsdals Amtstidende fortelle at bryggeriet var overlevert til konkurs.

Så var heller ikke ølsalget var noe å skryte av. Andreas Vevstad har ettergått revisorraporter og regnskaper og sammenfattet det i en årsskriftet for 1985 for Søndeled og Risør Historielag. Man hadde forestilt seg en årlig omsetning på over 200.000,- og et overskudd på rundt 40.000,-. I de første 11 månedene av 1901 frem mot konkursen ble det imidlertid bare solgt øl for i overkant av 72.000,-. Man klarte kort og godt ikke å selge nok øl, samtidig som bryggeriet var blitt kronisk underfinansiert ved aksjetegnelsen og derfor hadde tatt opp gjeld som måtte betjenes.

Videre, den 11. mars 1902 kunne Norges Sjøfartstidende melde at bryggeriet var solgt til disponent Paulsen-Selvig pr kommisjon for 121.000,-. Ifølge Kysten 31. august 1903 var bryggeriet kommet i hendene til Risør Sparebank og Søndeled Sparebank. Det ble på denne tiden solgt videre til Egelands Værks Interessentskab for 60.000,-. Det er uvisst om man brygget i denne perioden, men jeg tror anlegget lå brakk etter konkursen mot slutten av 1901. Vi ser at bryggeriet stadig faller i verdi. Det er neppe fordi det forfaller, men fordi man innser at dets evne til inntjening ikke er så god.

I Aftenposten 6. september 1904 er det listet under «Sluttede Boer» med status at det ikke var utbytte til uprioriterte Kreditorer. Dette er formodentlig resultatet av konkursen i desember 1901.

Norges Sjøfartstidende kan melde 11. april 1906 at Agder Bryggeri ved Risør er i disse Dage kjøbt af et Aktieselskab, hvori en Del Kristianiakjøbmend er interesserede. Bryggeriet vil i en nær Fremtid atter blive sat i Drift. Kjøbesummen dreier sig om 70,000 Kroner.

I 1906 kan Norsk Kundgjørelsestidende melde 14. september:

Herved tillader vi os at anmelde det uansvarlig Selskab Aktieselskabet Agder Bryggeri, hvis Formaal er Drift af Agder Bryggeri og Mølle pr. Bosvig i Søndeled.
Aktiekapitalen er indtil 80,000 Kroner, fordelt paa fuldt indbetalte paa Navn lydende Aktier à 250 og 125 Kr., hvoraf 40,000 Kr., er tegnet og indkaldt til Indbetaling.
Selskabets Kontor er i Søndeled
Direktionen bestaar af:
  1) Høiesteretsadokat Ludvig Lumholtz, Villa Granli, pr. Bestum,
  2) Ingeniør Peder Arnold Hansen, Egelands Verk pr Risør,
  3) Kjøbmand Wilhelm Westblad, Vogts Gd. No. 19, Kristiania,
med Suppleanter:
  1) Consul Jacob Wetlesen Prebensen, Risør,
  2) Kjøbmand Andor Egner, Schwigaards Gd. No. 60 B, Krisiania

Selskabet forpligtes ved Underskrift af 2 Direktører.
Bekjentgjørelse til Aktionærerne sker ikke i de offentlige Tidender.
Selskabets Love af 9de April 1906 samt Udskrift af Forhandlingsprotokollen vedlægges.

Kristiania, 30te Juli 1906.
Ludv. Lumholtz. W. Westblad. A. Egner
Risør den 2den August 1906.
P. Arnold Hansen. J. W. Prebensen.

Som et lite trivia kan nevnes at A. Egner er kjøpmann Andor Egner, onkel til forfatteren Thorbjørn Egner.

Det er lett å mistolke formuleringen «vi anmelder uansvarlig Selskap», men vi må huske at å anmelde opprinnelig betydde å innberette eller informere om, og «uansvarlig» betydde «ansvarsløs» i bokstavlig forstand, ikke «useriøst». Suppleanter betyr vel i praksis vara.

Bryggingen kan ha strukket seg fra høsten 1906 frem til sommeren 1909, og vi kan kalle dette for bryggeriets viktigste bryggeperiode.

6. september 1909 forteller Bratsberg-Demokraten at Agder Bryggeri skal nedlegges og at maskiner og inventar er solgt til «Bryggeriringen», hvilket tidvis brukes synonymt med Bryggeriforeningen. Navnet er ikke så ofte brukt, og referer tilsynelatende til et slags samarbeid mellom bryggeriene – spesielt hovedstadsbryggeriene – på blant annet pris og andre markedskrefter. Når det benyttes, har uttrykket ofte en klar negativ klang.

Etter dette ble planen å bruke anlegget til oppdrett av ørret. Tidligere bryggeribestyrer Styrmo i Drammen planla å sette ut ørret i en rekke mindre vann nær bryggeriet efter at Gjedde og al anden Fisk paa det omhyggeligste er fjernet. Ørreten skulle så fôres i tre år, fanges, fryses og eksporteres til Hamburg og Berlin. Igjen er det kraftverket, vinterisen, ishuset, utskipingshavnen, nettet av vann og innsjøer som er grunnlaget for driften.

Bryggeribestyrer Styrmo har trolig vært tilknyttet Styrmoes Bryggeri og Mineralvandfabrik i Drammen. Denne bedriften la ned i 1903. Det er ingen indikasjoner på at Styrmo hadde noen bryggeambisjoner for bryggeriet – som forøvrig bare bestod av bygningsmassen, siden det var strippet for bryggeutstyr.

Likevel heter bygningen «Agder Bryggeri» på folkemunne, og så sent som 28. september 1918 forteller Flekkefjordsposten at Bryggeriet er solgt til Fabrikkeier Arne Rønneberg og B. og P. Romsø fra Stavanger i 1917. Salget var formidlet av H. Grønn i Kristiania. Da hadde bryggeribygningen ligget ubrukt noen år, trolig etter at fiskeopprettsanlegget gikk konkurs rundt 1913. Stavangermennene tenkte på å lage en fabrikk for elektriske varmeovner i bygningen, hvilket trolig ble den første egentlige suksessfulle aktivitet i dette industribygget.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-22

Boks eller flaske?

En gang i tiden var verden enkel: håndverksøl kom levende og refermentert på flaske, boks var for dødt, filtrert og pasteurisert industriøl. Så enkelt er virkelig ikke verden lengre. Tvert imot, spørsmålet om boks eller flaske er et veritabelt minefelt. Og minefelt er jo spennende.

Jeg overvar et surrealistisk øyeblikk under Det gode øls klubbs omvisning på E. C. Dahls for en stund tilbake. Mot slutten av omvisningen ble vi vist den nye tappelinja for flasker. En eller annen i ølklubben spurte litt vantro om de bare skulle tappe på flaske og ikke på boks, og bryggmesteren – Wolfgang Lindell – svarte tydelig men temmelig diplomatisk at det skulle de, for flaske var bedre enn boks.

Temmelig generisk ølboks
Kilde Wikimedia, opphavrett CC BY-SA 4.0
Ølboks
Hadde spørsmålet kommet under en omvisning for ti år siden, ville jeg forventet spørsmålet med en undertone av skal dere ødelegge ølet med å fange det på metallboks. Idag kommer det nærmest med en undertone av skal dere være så miljøfientlige og så lite opptatt av kvalitet at dere ikke velger boks fremfor flaske.

Over de siste årene har det ene mikrobryggeriet etter det andre gått over fra flaske til boks. I starten var man usikre på om forbrukerne ville akseptere det, for boks var lavstatus og craft beer handler mye om følelser rundt merkevarer og prosess. Etterhvert som det ene statusbryggeriet etter det andre har valgt å tappe på boks og fått entusiastisk støtte av fanskaren sin, levner det minimalt med spillerom for å syte over tapping på boks. Det er fremdeles mulig å sutre ukritisk over industripils, men du må'kke komme her og klage over at den tappes på boks, asså!

Wolfgang Lindell på Dahls vet nok at boks-eller-flaske er et minefelt, for han la ut diplomatisk om at det var fordeler og ulemper med begge deler. Boks kan for eksempel ikke lysskades og er lettere å transportere. Likevel hadde de kastet ut den gamle bokstappelinja som faktisk allerede stod på E. C. Dahls og byttet den ut med en ny flasketappelinje utfra kvalitetsvurderinger … og da hadde han min fulle oppmerksomhet: hvilke kvalitetsvurderinger?

Han trakk spesielt frem oksydering. De kunne tappe flasker slik at det var fullstendig fravær av oksygen i headspace – det er mulig han mente cap-on-foam. Men han mente det ville være umulig å unngå oksygen i headspace på en boks.

For egen regning kan jeg legge til at en flaske har liten grenseflate mellom øl og headspace, mens en boks har stor overflate. Skvulping mellom headspace og øl er lettere med boks enn med flaske. Det vil muligens påvirke hvor raskt oksygenet tas opp av ølet, men overflate er kanskje mindre relevant enn mengde i over tidsrom på uker og måneder.

Et hyppig ankepunkt mot boksøl er at det smaker metallisk. Hevder man dét, blir man raskt skutt verbalt ned med argumentet at ølet ikke kan plukke opp metallsmak fra boksen, fordi den er dekket innvendig med et tynt plastbelegg. Kjenner du metallsmak på ølet, trekkes det frem som det ultimate beviset på at du bedriver selvsuggesjon under ølsmaking.

… og det tar oss over til diskusjonen rundt BPA. Dette indre belegget for å beskytte mot metallsmak inneholder visstnok BPA – hormonhermeren bisphenol A. Det pågår en intens debatt om hvor trygt eller utrygt BPA er. Jeg har ikke nok innsikt til å vurdere debatten, men BPA er forbudt i tåteflasker og endel andre spebarnsprodukter i en rekke land. Tåteflasker og øl er to temmelig separate markeder, og som øldrikker skal du ikke få i deg farlig høye doser visstnok. Men etter å ha lest den norske wikipediasiden om BPA, fikk jeg ikke akkurat lyst på boksøl i kveld.

På den andre siden, ølnerder virker ikke skremt over påstanden om at humle gir deg store bryster, så hvorfor skulle de skremmes over at BPA kan herme østrogen?

For å sjekke dette med innvendig belegg, ofret jeg panten på to ølbokser fra norske mikrobryggerier. Jeg kuttet dem opp, men kunne ikke finne noe plastbelegg på innsiden. Da er kanskje BPA-diskusjonen irrelevant. Og så er vi tilbake til diskusjonen rundt metallsmak ... eller?

Sjekk en ølboks du også. Hvilke norske bryggerier er det som har ølbokser med plastbelegg på innsiden?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Gunnar Dahl - 2016/6/22 22:04:33
Hei Finnes det noen som har gjort objektive, blindtester på samme øl, helst fra samme batch, som har vært tappet på både flaske og boks. Og hvis noen har gjort det, var det mulig å spore noen forskjell? Og finnes det andre tester som er gjort på øltyper, alkoholstyrke, humlemengde som har noen resultater man kan bruke vitenskapelig? Eller har mest med god, tidvis kvalifisert synsing her også, som med mange andre øl-diskusjoner?
- lagt inn av Gunnar Dahl - 2016/6/22 23:10:18
Hei Finnes det noen som har gjort objektive, blindtester på samme øl, helst fra samme batch, som har vært tappet på både flaske og boks. Og hvis noen har gjort det, var det mulig å spore noen forskjell? Og finnes det andre tester som er gjort på øltyper, alkoholstyrke, humlemengde som har noen resultater man kan bruke vitenskapelig? Eller har mest med god, tidvis kvalifisert synsing her også, som med mange andre øl-diskusjoner?

2016-06-21

Norsk gårdshumle

Har du kjøpt humlerøtter (eller -rhizomer) på nettet og tror du kan dyrke Cascade eller noe lignende i hagen? Nja, det er ikke fullt så enkelt. Når man dykker i gamle tekster om humledyrking i Norge (se her, her og her), så er det endel kompliserende faktorer. Kanskje er en gammel norsk gårdshumle mer egnet, og kanskje er den enda mer spennende?

Humla er egentlig en litt marginal plante i Norge. Det er ikke så mye at den er ømtålelig for frost, men sommeren er mangesteds for kort til at den klarer å modnes. Det kan nok komme hunnblomster, men det er ikke sikkert at de blir skikkelige modne før sesongen er over.

Humlekongler – men helt ferdig modnet?
Kilde: Geograph.co.uk, opphavrett CC BY-SA 2.0
Humlekongler
I gamle lover og pålegg der bøndene pålegges å dyrke et visst antall humleplanter, er det da også ofte unntak for de øverste og innerste og kaldeste områdene der humla ikke ville gro – eller sannsynligvis mer korrekt: der humla ikke ville modnes og gi kongler.

Norske bønder dyrket da også ofte humle på en litt underlig måte som jeg ikke tror helt matcher hvordan den ble dyrket andre steder. Humla ble hyppig spadd opp av jorden og satt ned i nypreparert jord. Igjen er det verd å merke seg at dette neppe er for å hindre at vinterfrosten skulle skade humla, men for å gi den en ekstra gode vekstvilkår og for å hindre at frosten forkorter vekstsesongen.

Humla skulle gjerne plantes i en liten «humlehaug» eller «humlekule» – en haug med jord på åkeren. Den skulle gjødsles med rikelig med kumøkk nede i hullet der den ble plantet. Gjødselen kunne nok generere litt varme når den komposteres, men det viktigste var vel at telen ville gå tidligere i en haug oppå jorden. Når humleplanten begynner å gi dårligere avling, måtte den spas opp og jorden prepareres på ny. Noen sier at det kunne gå så lenge som 20 år, mens andre har gjort dette regelmessig så ofte som hvert sjette år.

Om man ikke får gitt humla en tidlig og mild start på våren, er det ikke sikkert at den rakk å bære modne kongler på høsten, og det må ha vært motivasjonen – sammen med et aggressivt gjødslingsregime – for denne måten å dyrke humla i jordhauger.

All denne spaingen har nødvendigvis vært arbeidskrevende, og det fantes snarveier som var enklere. Wiinholt holder det for sannsynlig at spaingen var hovedgrunnen til at norsk humledyrkingen forsvant. Vel så viktig var det vel at den kan ha blitt konkurrert ut som kommersiell avling av import-humle mot slutten av 1700-tallet. Videre var humledyrkingen også rotfestet i pålegg fra øvrigheten, som en plikt. Om jeg skal spekulere, vil jeg tro at denne plikten var begrunnet i et ønske om å ha en innenlands produksjon av en vare som man ellers ville importert og som i så fall ville kunne gitt en valuttalekkasje til utlandet.

Betydningen av det marginale klimaet for humlas modning i Norge bør ikke undervurderes. Nettopp fordi det var vanlig at bøndene med få års mellomrom spadde opp humla, gjødslet jorden og satte humla ned igjen, så var de bokstavelig talt tvunget til å ta et valg om hvilke humleplanter de skulle gå videre med. Det ville gjøre det særdeles enkelt å dele humle mellom gårdene, og det betydde i praksis en kontinuerlig seleksjon av humleplanter for å passe til de lokale forhold.

Dermed ser vi omrisset av over 300 år med kontinerlig foredling av humlesorter i forhold til det lokale mikro-klimaet i bygdene. Ja, kanskje det også var en foredling som passet til lokale smakspreferanser? Analyser av norsk gårdshumle indikerer at den kan ha en felles stammor med dagens tyske edelhumler, men på grunn av den hyppige oppspaingen av humlerøttene for å plante dem i undergjødslede jordhauger, tror jeg seleksjonspresset i Norge kan ha vært høyere enn i Tyskland. Med andre ord kan det hende at man rundt om i Norge finner temmelig sære gårdshumler.

Rundt 1800 forsvinner den systematiske humledyrkingen, men det ser ut til at man på mange gårder har plantet humla permanent ved en lun og solrik sydvegg av et hus på gården. Dermed har man gitt humla en bra vokseplass og har kunnet høste tilstrekkelig til egen brygging på gården. Det har vært minimalt med arbeid å vedlikeholde en slik humleplante, og man fikk en vakker prydplante i tillegg. Det har også gjort at man har beholdt de gamle humlesortene og ikke dyrket frem nye egenskaper de siste 200 årene.

Jeg beklager å måtte si det, men om du kjøper en humle fra Sentral-Europa, USA eller New Zealand på nettet, er det ikke sikkert at den modnes skikkelig her i Norge – skjønt klimaendringene jobber i «positiv» retning i så måte. Uansett endrer humleavlingen karakter når humla dyrkes under et nytt klima, så selv om du klarer å dyrke Cascade-humle her i Norge, så får du neppe en humleavling som du kan kalle Cascade.

Da vil jeg heller anbefale å ta opp dyrkingen av en gammel norsk gårdshumle som tidligere generasjoner gjennom flere hundre år har selektert på å skulle takle norsk klima med korte og kalde somre med lange lyse dager.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-05-11

Nye E. C. Dahls

Nye E. C. Dahls er i rute. For en tid tilbake var jeg på omvisning, men jeg har selvfølgelig somlet med å skrive noe om det. Jeg var på besøk denne uka også, sammen med Det gode øls klubb. Men la meg fortelle om det første besøket, da bryggeriet fremdeles var under installasjon. Jeg tror Ragnhild på drikkelig.no kommer til å skrive om tirsdagens besøk.

Den 18. mars var det omvisning på E. C. Dahls. Jeg møtte opp i portvakta sammen med bryggere fra flertallet av mikrobryggerier i ti-tolv mils omkrets. «Hmmm,» tenkte jeg, «masse lokale mikrobryggere og alle bryggerne på nye E. C. Dahls … dette går enten utrolig bra eller så kan det bli en lettere beklemt stemning.»

Og det gikk bra. Bryggere snakker jevnt over bra sammen over firmagrensene. Så lenge man snakker teknikk er det som regel problemfritt. Dessuten er «trivelige Trøndelag» relativt lav-kompetitivt, så man stresser litt mindre med hemmelighold og å skulle vinne på andres bekostning.

Silkaret ved E. C. Dahls
Silkaret, med egen logo. (Foto: anchr)

Bryggeriet er et BrauKon 5000 liters anlegg med hurtig bryggtakt. Det vil si at de må brygge 8 ganger for å fylle de store 40.000L tankene. Men de rekker å brygge så mange ganger om de bare starter litt tidlig. Og det er ikke noe problem å starte tidlig, for hele bryggverket kan fjernstyres, eller for den saks skyld kjøres uten oppsyn … i hvert fall for standardølene. Dersom man skal brygge ulike øl eller spesialøl for 10.000L tanker, så må man måtte redusere bryggetakten, kanskje helt ned til «bare» fire brygg pr dag. I tillegg kan de små tankene også fungere halvfulle, så man kan brygge rene enkeltbatcher.

Hemmeligheten bak en slik høy bryggetakt er duplisering av kar og utstyr. Det er det stikk motsatte av en Speidel, som i prinsippet er en slags brew-in-bag, dvs en alt-i-ett-kjele. Med høy bryggetakt deles prosessen opp i trinn som tar omtrent like lang tid. Dermed kan man ha flere batcher underveis på en gang: en i meskekaret, én i silkaret, én i kokekaret, én i whirlpool, osv. Og om meskingen tar dobbelt så lang tid som avsiling, kjøper man to meskekar og ett silkar. Innen datateknikk kalles slikt «pipelining»

Røropplegg ved E. C. Dahls
De har gått med noen timer rørleggerinnsats, her fra CIP-anlegget (Foto: anchr)

Resultatet er at det kommer nye 5000 liter med vørter hver annen time eller så. Det kan dyttes på en stor tank om man lager Dahlspils, eller det kan dyttes på en liten tank for et spesialøl.

Fleksibilitet er mantraet, for teknisk sett kutter man batchstørrelsen uten å kutte på produksjonskapsiteten. Dermed kan man bruke en dag på å lage masse Dahlspils, og så kan man bruke neste dag på å lage en håndfull ulike spesialøl i mindre kvanta.

Fleksibiliteten ligger også i et automatisert modulbasert system. Et hav av rør og automatisk styrte kraner lar bryggere koble inn pasteurisering, filtrering, sentrifugeringer osv, avhengig av hva bryggeprosessen trenger.

Det er endel bygningstekniske endringer, men ikke så veldig mange. Reprioriteringer – sannsynligvis i tid – har gjort at man har valgt å ikke pusse opp lokalene. Det gir bryggeriet et røft preg à la «repurposed industribygg meets Frankenstein-kjeller meets shabby-chiq meets Ordnung-muß-sein». Noen trengte en åpning, så man sagde seg igjennom veggen, men trenger man egentlig murpuss, listverk og maling etterpå?

Fatlagringsrommet ved E. C. Dahls
Her blir det fatlagring på eik, det er noen år siden sist (Foto: anchr)

Men om bygget er røft og uoppusset, så er bryggverket vakkert. En ting er at alt er skinnende og nytt og blankpusset og rustfritt. Hjemmebryggere vil kanskje feste seg ved de mange kilometrene med rør. Det typiske mikrobryggeriet har noen slanger som skylles, desinfiseres og gjenbrukes på ulike steder i prosessen. E. C. Dahls har ferdig monterte rør med fjernstyrte ventiler. For alt. Absolutt alt! I tillegg er det ikke mindre enn tre ulike CIP-anlegg, som selvfølgelig har hvert sitt spredenett med rør for å kunne vaske vilkårlig del av bryggverket. Det er rør overalt og alt er fjernstyrt med ventiler. Det er kjempekult.

Bryggeriet kommer med sentrifuge (i tillegg til whirlpool), filter, pasteuriseringsenhet, ekstra diger whirlpool i tilfelle man ønsker å brygge med spesielt mye humle, malt-av-steiner (dvs vibrasjonsbord som vibrerer ut småstein i malten så den ikke skader den seksrullers maltmølla), og en mengde ting du ikke visste du trengte til bryggeriet ditt.

Det gamle bryggverket var spesialkonstruert for å brygge øl med tynn mesk på 6,5% med mulig nedbrygging til 4,7%. Alt annet krevde kreativitet og spesiell innsats. Filosofien i det nye bryggverket er omvendt. Det kan brukes til å brygge hva som helst – deriblant også 4,7% pils.

bryggverket ved E. C. Dahls
Bryggverket: fra venstre meskekar, silkar og kokekar, med whirlpool på nedre trinn (Foto: anchr)

Jeg tror alle mikrobryggerne som var på besøket siklet. Det er greit at mikrobrygging er en håndverksaktivitet. Men når du har spadd noen hundre tonn mask, bært noen et par tusen 25-kilos sekker med malt, flyttet slanger og universalpumpa frem og tilbake i bryggverket flere ganger enn du kan telle, og kiropraktoren din er den personen utenfor bryggeriet du oftest ser – da sikler du på et helautomatisert system.

Det legges opp til mye glassvegger så man kan se det hele utenfra. Det blir glassvegg inn til fatlagringsrommet, til laben, til humlelageret og til selve bryggeriet. Nei, du kan ikke spasere fra brewpuben inn i bryggeriet, bare nesten.

Gjæringstanker ved E. C. Dahls Gjæringstanker ved E. C. Dahls
Til venstre, de store tankene for Dahlspils; til høyre, småtankene, med utstyr for pasteurisering i forkant. (Foto: anchr)

Fra E. C. Dahls stilte «alle». Det var Kristian Berger, som har fått tittel «ølambassadør», det var Wolf, som er sjefsbrygger og har bakgrunn både som klassisk utdannet brygger og mikrobrygger. Garret Oliver var der, og kommer trolig til å være integrert i utviklingen av øltypene. Roger Løe var der, Nina på labben var der. «Alle» var der, men de var samtidig forbausende få.

Full disclosure, forresten: det ble servert øl etterpå. Vanligvis pleier jeg ikke å review'e øl på denne bloggen. Men akkurat her er det kanskje verd det, og dessuten er det ingen som kan kjøpe noen av disse ølene. Først fikk vi smake på tre ghostbottles fra Brooklyn. De var aldeles nydelige. De var fatlagrede og meget godt balanserte.

Gjæringstanker ved E. C. Dahls Gjæringstanker ved E. C. Dahls
Noen har planlagt plassen godt, for gjæringstanker er plassert med skohorn inn i det gamle brygghuset. (Foto: anchr)

Ghostbottles er batcher som Brooklyn brygger i liten skala for eksperimentering, og som ikke selges, men tidvis kan fås på smakinger. Akkurat disse tre var fatlagret og med «bonusbiologi». Jeg så ingen som rynket på nesa, for å si det sånn. Jeg spurte om de skulle brygge like godt øl på Dahls, svaret kom kontant fra Garrett: «or beyond».

Så var det en 11 år gammel Brooklyn Black Chocolate Stout, som hadde stått seg usedvanlig bra. Det var visstnok et av de første ølene Garrett brygget der, og et klenodium i seg selv.

En annen interessant øl var E. C. Dahls IPA, som riktignok ikke var brygget på det nye anlegget, men hos Nya Carnegie. Det var en meget bra IPA på 65 IBU. Den var ikke direkte noen vestkyst-humlebombe, men absolutt en solid og robust IPA med personlighet.

Så rullet vi hjemover. Om ikke promillen spilte meg et puss, overhørte jeg et gjensidig ønsket fra Austmann og E. C. Dahls om å brygge sammen på de nye anlegget. Det var vel også akkurat et slikt bryggverk som Austmann luktet på før Hansa kom inn og fjernet hastverket fra regnestykket.

Jeg tror alle satt igjen med inntrykk som vinglet mellom «shit dette er seriøs konkurranse» til «de har faktisk ikke tenkt til å gjøre dette som venstrehåndsarbeide». Når man ser anlegget og hører entusiasmen når de forteller om det, så innser man at dette er en reell endring av Dahls bryggeri fra et regionalt industribryggeri til et fleksibelt og slagkraftig craft brewery.

Hva skjer fremover? Det første ølet som kommer er Dahlspilsen. Den står for 5-6 mill liter årlig, og den skal videreføres sammen med Nordlandspilsen. Noe annet ville vært økonomisk selvmord. De skal brygge den inn så den smaker likt på de nye anlegget, og det har førsteprioritet – og det kommer til å ta endel tid. Dahlsgjæren er temmelig spesiell, og det merkes best på kraftigere øl. Det virket som de hadde planer for å slipp Dahlsgjæren løs i endel nye og mer robuste øl.

Frem mot nylanseringen 4. august kommer de med tre nye øltyper, deriblant IPA. Utover høsten kommer det ytterligere tre øltyper. I tillegg kommer de relativt tidlig i gang med de juleølene som trengs å lagres. Kanskje blir det til og med fatlagret juleøl?

Bryggeriet er sluppet fri. Bryggerne får mer å si med hensyn til hva som skal brygges enn selgerne. Selv adm. dir. er visst egentlig tekniker. Jeg forsøkte meg med et spørsmål om hvor de hadde gjemt bort blårussen. Svaret var det ikke var så mange av dem, noen på regnskap og slikt, men i bunn og grunn var det teknikerne og bryggerne som styrte mye av prosessen, snarere enn salgsapparatet og økonomene.

Få hadde vel forestilt seg at E. C. Dahls skulle komme på markedet med surøl og fatlagring – joda, det var satt av rom til begge deler. De kan til og med tenkes at de leiebrygger for andre, lokale bryggerier. Verden er sannelig i endring! Integrert i konseptet er en brewpub med matservering, drevet av folkene bak To rom og kjøkken. Målet er at «Bryggeriet» skal bli et relevant utested og strekke lysløypa utover mot Ladehammeren.

Navn og logo beholdes, rent bortsett fra at når Dahls nå muligens går mer internasjonalt ut, så blir det en ekstra pun i navnet: E. C. Dahls blir uttalt homonymt med «Easy Dahls». Søtt!

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-04-23

Hurra for Reinheitsgebot

... eller noe sånt. Jeg sitter på Hjemmebryggerdagene til Norbrygg, og her sentrerer «the buzz» seg rundt kveik, urter, surøl, frukt og lignende – akkurat på dagen 500 år etter at Reinheitsgebot ble innført.

Dette handler om tre tema, som er apropos til hverandre i et lite trekantforhold. Hjemmebryggdagene er Norbyggs årlige faglige forum, som jeg vil komme tilbake til i andre postinger. Reinhetsgebot er 500-årsdagenfor den bayerske Renhetsloven. Det er loven som har vært så viktig innen ølbrygging, loven som visstnok har vært ryggraden i norsk ølkultur … men som vi også nærmest har glemt å feire.

En tolkning av dette er at Renhetsloven bare ble 490 år. Så vi kan enten feire at det er 500 år siden den ble innført, eller vi kan feire at det er ca 10 år siden den tilsynelatende sluttet å ha noen relevans.

Her på Haandbryggeriet – hvor Hjemmebryggdagene foregår – er det mest fokus på det som er utenfor Renhetsloven. Det er Mike Tonsmeire som er mest kjent for surøl og extreme brewing, det er mye snakk om kveik og brett og lacto, det var en sesjon med foredragsholder fra NIBIO rundt lokale norske råvarer, blant annet urter som kan sankes i naturen. Det er masse om frukt og bær i øl, om fanging av villgjær og spennende annet som ville skurret i ørene til forkjemperne for Renhetsloven.

I årevis har jeg tenkt at nå er snart Renhetsloven 500 år. Men idag, da dagen er her, så føles det som et antiklimaks – som et «åja, var det i dag?»

Det er et apropos. Renhetsloven prydet for 10-15 år siden fremdeles norske øletiketter. Den var tilsynelatende var ryggraden i norske bryggeriers selvbilde og identitet. Og så poff – så var borte. Renhetsloven er bare sååå 1980 …

Jeg snakket nettopp med salgssjefen for Nord-Europa i Fermentis. Jeg ville vite hvorfor de ikke hadde et bredere produktspenn for hjemmebryggere. Hun mente at kanskje de ikke tjente så mye på hjemmebryggere som på de mellomstore og store bryggeriene. «Huh?» sa jeg, «De store bryggeriene vedlikeholder sin egen gjær, så dere tjener umulig særlig på dem.» Da smilte hun lurt og påpekte at «alle» snuste på nye øltyper.

Men jeg antar vi må si «Hipp hurra for Renhetsloven» … i det minste for syns skyld og av pliktfølelse … Hurra!

… nåvel da var det unnagjort. Neste øl ut var det den bringebærsaison'en på tapp nede i baren, den som alle skryter av.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-04-16

Øl som distriktspolitikk

Politikerne var litt mer tydelige i gamle dager. Her er et brev fra 1963 fra Industridepartementet til Bryggeriforeningen med underforståtte, men temmelig lett forståelige trusler, for å overbevise dem om at man ikke burde legge ned flere bryggerier i distriktene.

Idag tenker vi på øl som distriktspolitikk, med mange småbryggerier rundt om. Men det var også distriktspolitikk i gamle dager, ikke minst som industriarbeidsplasser. Brevet som er gjengitt under er hentet fra jubileumsboka til bryggeriforeningen.

Det må ha vært et visst spenningsforhold mellom Regjeringen og Bryggeriforeningen i etterkrigstiden. Én ting var at det var mange avholdsfolk i de politiske partiene, en annen ting var at Bryggeriforeningen hadde presset på for å brygge de gamle, sterkere ølslagene tross rasjoneringen etter krigen. En tredje problemstilling som tydelig skinner igjennom var at de store kjøpte opp og la ned de små bryggeriene, og det flyttet arbeidsplasser fra distriktene inn til Oslo. Frykten for det var i hvert fall reell. Samtidig hadde regjeringen luktet på nasjonalisering av ølindustrien, enten produksjonsleddet, distribusjonsleddet eller salgsleddet.

Her er brevet, slik Bryggeriforeningen fant det opportunt å gjengi det uten så mange kommentarer og i en litt underlig kontekst i jubileumsboka fra 1976. Selve brevet er datert 24 juli 1963, og kom i forbindelse med nedleggelsen av bryggeriene på Høneføss og i Larvik.

Spørsmål vedrørende overføring av ølproduksjon til Oslo.

Industridepartementet har i den senere tid hatt til behandling endel saker vedrørende teknisk og økonomisk samarbeid mellom eller fusjon av bryggerier og mineralvannfabrikker på Østlandet. Ved vurderingen av disse saker har departementet prinsipielt lagt til grunn det synspunkt at bryggeriindustrien særlig på bakgrunn av utsiktene til sterkere konkurranse utenfra som følge av utviklingen av større markedsområder, bør gis adgang til økt ytre rasjonalisering av bransjen med henblikk på å styrke dennes konkurranseevne overfor import.

I et par av disse saker involverer imidlertid de samarbeidstiltak som gjennomføres at ølproduksjonen ved de vedkommende bryggerier overføres til Oslo-bryggeriene. Departementet er klar over motivene for denne overføring.

Som nevnt ser en med sympati på konsentrasjoner som kan styrke bryggeriindustrien i den forventede sterkere konkurranse utenfra, men departementet ville, i tråd med de anstrengelser som gjøres for å tilføre distriktene mer industri og avlaste Oslo-området, foretrekke at konsentrasjonene kan skje uten overføring av produksjonen til Oslo.

Ved vurdering av spørsmål om ytterligere samarbeidstiltak innen bryggeriindustrien som innebærer nedleggelse av produksjonen ved eksisterende bryggerier, vil Industridepartementet henstille at (sic) man legger stor vekt på å treffe ordninger slik at produksjonen fortsatt kan skje i distriktene.

Trygve Lie (sign), E. Slåtto (sign)

Brevet kommenteres litt syrlig i boka med: «I tilslutning til dette brev kan det nevnes at bryggeriene i Oslo i 1939 hadde 53 prosent av landets omsetning av øl, i 1950 49 prosent, i 1960 48 prosent og i 1975 43 prosent. Strukturrasjonaliseringen som finner sted i bryggerinæringen skjer således ikke på bekostning av distriktenes og utkantstrøkenes interesser.» Jeg skal dog ikke gå god for at disse tallene var representative.

Denne kommentaren kan ikke tolkes som noe annet enn at Bryggeriforeningen i 1976 argumenterte for at de bidro til å opprettholde en industri med god geografisk distribusjon og et mangfolk av produksjonssteder. Med ettertidens fasit er det imidlertid lett å se at utviklingen gikk en annen vei, med et bunnpunkt litt etter århundreskiftet, med bare ni gjenværende, tradisjonelle bryggerier.

Brevet er en herlig tidskapsel fra en tid der Regjeringen forholdt seg til Bryggeriforeningen i stedet for til de enkelte bryggeriene. Det skinner også igjennom at bryggerinæringen argumenterte for at man var nødt til å sentralisere produksjonen for å kunne stå imot presset av utenlandsk billig-øl. Sett i ettertid, 50-år etter, virker det som en urealistisk frykt. Norske bryggerier bygget et bolverk mot import der blant annet avgiftsystemet, egendistribusjon og panteflasker var viktige elementer. Når «importølet» begynte å komme på 1970-tallet, var det i hovedsak i form av lisensbrygging av utenlandske ølmerker ved norske bryggerier, ikke som import.

Dengang i 1963 var kanskje frykten at bryggeriene ble lagt ned for å sentralisere bryggingen. Det kunne være bryggerier som gikk med overskudd, men der bryggingen kunne rasjonaliseres ytterligere om den ble sentralisert. Det er i det minste interessant å se at Regjeringen i 1963 var villig til å legge press på bryggeriene for å opprettholde en distribuert bryggerinæring.

Idag er problemet mer at de mange små neppe kan klare seg økonomisk, fordi økonomiens usynlige hånd ikke ser ut til å hjelpe dem. Det virker som om den gjengse oppfatning er at dette er trist-og-leit og sånn-er-livet – og vi får alle delta som tilskuere for se hvem som bukker under og hvem som overlever. Regjeringen ser i hvert fall ikke ut til å gi næringen i distriktene noen puff fremover.

Hva om politikerne i dag turde å gi avgiftsfritak på de første 100hl og 50% avgiftslette på de neste 1000hl? Det ville ikke bety så mange millionene i tapte avgifter, men det ville bety fra ca. 10,- pr halvliter for småbryggeriene som strever med å holde hodet over vannet. I en bransje med små marginer og sterk konkurranse, ville dette være «make-or-break» for mange småbryggerier. Eventuelt kunne man justere opp avgiftene noen øre for å beholde det totale avgiftsnivået.

Det ville kunne bevare selvskapte arbeidsplasser rundt om i landet. Det ville gi ringvirkninger rundt støtteaktivitet på alt fra turisme til transport. Det ville støtte lokal identitet og særegenhet. Det ville vært et ypperlig supplement til bevegelsen rundt lokal og kortreist mat. Det ville gi småbryggeriene pusterom så de etterhvert faktisk kan begynne å ansette lokale folk.

Men det ville også vært et virkelig mirakel om politikerne idag faktisk gjorde det, men jeg tror politikerne anno 1963 ville turt det.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-31

Salvatorfestølet

Egentlig burde jeg ha skrevet historien om påskeølet for minst én uke siden. Men her er noen merknader og notater om påskeøl – og ikke minst noen pekere, og min teori om påskeølets opphav i Norge.

Et godt utgangspunkt er Erik Dahls artikkel om Påskeølets historie på Ølportalen. Les den, den har mange interessante momenter og er en relativt god sammenfatning.

Hoppet mellom 30-tallet og vår-/påskeølet på 1990-tallet fylles med lys eksport som jeg fortalte om i historien om juleølet i adventserien i fjor. Kort fortalt, da bryggeriene ikke fikk lov til å brygge jule- og vårøl etter krigen på grunn av «ressurssituasjonen», så brygget de disse ølene som mørk og lys eksportøl. Selv om ikke eksporten gikk så godt, så fikk de i det minste reintrodusert vår- og juleøl på hjemmemarkedet, dog under andre navn.

At påskeølet dukket opp igjen tidlig på 1990-tallet er fristende å koble til flyttingen av sterkølet til Polet. Over få år sank salgsvolumet til en tyvendedel, først ved en halvering da sterkølet måtte selges over disk i stedet for via selvbetjening i butikk, og deretter sank det ytterligere med ni-tideler etter flyttingen til Polet.

Det er nærliggende å mistenke at bryggeriene forsøkte å finne måter å bøte på det kollapsende sterkølsalget. Én ting som ble forsøkt, var å bytte lys eksport ut med gulløl. Med synkende volum konstruerte man kanskje et øl som kunne brygges som high-gravity pilsner. Dermed kunne man lage små batcher ved å tappe litt av pilsneren uten nedbrygging og selge den som gulløl.

En annen teknikk, som er mer nærliggende for påskeølet, er å brygge et sterkøl som sesongøl. Det er nettopp hva som gjelder juleølet, og da kan man økonomisk rettferdiggjøre å brygge hele batcher av et ekte sterkøl, fremfor å splitte en batch i pils og high-gravity. Siden lys eksport var en videreføring av vår/påskeølet, var det naturlig å flippe endringen tilbake.

Enda et moment med 1990-tallet og gjenopplivingen av vårølet, er at dette er tiåret da norske mikrobryggerier starter opp, ikke med amerikanske mikrobryggeriøltyper, men som konkurrenter til de store norske bryggeriene. De lette etter de gode øltypene å konkurrere med, og kan ha bidratt til å trekke frem vår- og påskeøl. Dette var også etter at Bryggeriforeningen sluttet å koordinere nye øltyper, så det var nesten fritt frem for kreativitet rundt øltyper.

Mindre kjent er at Bryggeriforeningen ledet an en mislykket reintrodusering av vår- eller påskeøl på slutten av 1960-tallet. Det ble introdusert en «ny» øltype – vårøl – og det ble solgt 1,39 mill liter i 1967, 1,45 mill liter i 1968 og bare 940 tusen liter i 1969 før øltypen ble fjernet. Vi finner med andre ord vårølet som en stadig gjenganger opp gjennom 1900-tallet, men sjelden som noen stor og langvarig suksess.

Skrur vi tiden bakover, finner vi vårølet før første verdenskrig som et påskeøl knyttet til en spesiell tradisjon med sterkt vårøl i mars eller rundt påske, i relasjon til en ølfest med mat og musikk. Jeg er litt skeptisk til at dette kan knyttes til noen bondefester eller før-kristne tradisjoner eller noe slikt. Det virker mer som noe man har importert fra Tyskland, og kanskje det har mer relasjon til mars-bier og mai-bock og slike tradisjoner. Ølet kalte man «Salvator-øl».

Disse festivalene er kanskje det nærmeste man kommer middels gammel, urban ølfestivaltradisjon i Norge. Oktoberfestene synes å være et langt nyere fenomen i Norge, men oktoberfest er kanskje den beste beskrivelsen av disse vårølfestene. Det var musikk, det var bratwürst, sauerkraut og masse sterkt øl og festing utover ettermiddagen og kvelden.

Var disse vårølfestene noe som foregikk på brune steder på østkanten? Langt ifra! Dette var mote og foregikk på de beste restauranten og kaféene i Oslo. Det er ingen bedre beskrivelse enn å se hvordan de ble annonsert i Aftenposten – for salvatorfestene ble annonsert i den borgerlige presse, dette var ikke for arbeidere.

Her er en annonse fra Grand Hotel i 1899, som holdt vårølfesten parallelt i Grand Café, Speilsalen og Egetræsalen. Sorry Henrik Ibsen, dette var sikkert ikke rett dag for deg å gå på Grand Café.

Salvator-Fest på Grand Hotel 1899
Salvator-Fest på Grand Hotel 1899.   Kilde: Aftenposten Aften, 9. mars 1899.

Uka etter var det salvatorfest på Frokostbørsen, et annet standsmessig spisested rundt parkområdet mellom Stortingen og Slottet. Her sies det ikke noe om hvilket bryggeri som står for ølet, så vi kan anta at det er et lokalt bryggeri. Imidlertid ser vi hvordan man bruker Salvator-Würst – sannsynligvis en øl-pølse – med surkål eller potetsalat til.

Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1899
Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1899.   Kilde: Aftenposten Morgen, 16. mars 1899.

Er prisen på 30 øre pr seidel er høy, og hvor stor var en seidel? Leksikonene insisterer på at det er tysk måleenhet på 53cl eller østerriksk på 36cl, men det kan ha vært uformelt brukt annerledes i denne konteksten. Bryggeriforeningen utvidet Oslo-prisnivået på øl til å gjelde hele landet fra 1. juli 1903. Mer spesifikt var dette 38 øre for helflaske bokkøl og 24 øre for helflaske bayer, dvs for 70cl. Dette må forstås som butikkpris, og da virker 30 øre for en halvliter importøl på en posh resturant ikke så ille.

Vi finner også annonser for salvatorfest i 1898, og utfra beskrivelesene i annonsene på dette tidspunktet, er det nærliggende å tolke dette som en allerede etablert øltype ifra Bayern. På slutten av 1880-tallet brygget Kristiania Bryggeri «Salvator-Øl» etter tysk type som juleøl. Som påskeøl synes det å komme til Norge først i årene like før århundreskiftet.

I 1902 annonserer Theatercaféen for sin salvatorfest, med ikke mindre enn fire ulike tyske pølsetyper i tillegg til surkål og potetsalat. Her er det angitt at det er Foss Bryggeri som står for ølet.

Salvator-Fest på Theatercaféen 1902
Salvator-Fest på Theatercaféen 1902.   Kilde: Aftenposten, 1. mars 1902.

Det samme året, en uke etter starter også Grand sin salvatorfest – med tysk mat og tysk øl, denne gangen fra Paulanerbryggeriet i München. Det sies ikke så mye om musikken, men la meg tippe at det var litt tysk populærmusikk, kanskje til og med litt bayersk ompha-musikk.

Følgende annonse fra 1907 flesker ut på den klassiske salvatorfest-menyen. Igjen er det ikke angitt hvilket bryggeri ølet kommer fra, og da mistenker jeg at det er et lokalt bryggeri, trolig Foss eller Kristiania. Skilpadder til øl var nytt for meg, dog.

Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1907
Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1907.   Kilde: Aftenposten, 2. mars 1907.

Året etter annonsert Frokostbørsen igjen med salvatorfest, og trakk da frem «livlig, populær Musik» og en pris på 35 øre pr seidel. Så sent som våren 1916, ikke lenge før forbudstiden setter inn, annonserer Foss Bryggeri for sitt salvatorøl, som de kaller «martsøl», altså helt klart et sesongøl og beslektet med marsøl andre steder i verden, i det minste i navnet. De lister en rekke restauranter der det serveres. Så vidt jeg kan se, er det kun bra steder, stort sett liggende langs Karl Johansgate og Stortingsgata – datidens standsmessige lysløype for de bemidlede.

Salvator-Fest fra Foss Bryggeri 1916
Salvator-Fest fra Foss Bryggeri 1916.   Kilde: Aftenposten, 28. februar 1916.

Jeg mistenkter at salvatorfestene startet som en tysk-inspirert fest, med importert øl. Etterhvert har lokale bryggerier kastet seg på og brygget øl for disse vårøl-festene. Muligens kan dette også knyttes til at det var en signifikant ølimport til Norge frem mot og like etter århundreskiftet, men som synes å ha tørket mer eller mindre helt ut frem mot første verdenskrig. Hvorfor falmet ølimporten bort etter århundreskiftet? Jeg er usikker, men tidsmessig faller det sammen med at de eksisterende bryggeriene klarte å blokkere nye bryggerietableringer. Kanskje de også fikk presset ut importøl?

Er disse salvatorfestene lagt til bestemte tidspunkter på våren? Det ser ikke ut som det er koblet mot påska, i hvert fall. Tvert om, det virker som mars er salvator-måneden, og at det begynner omkring 1. mars. Det virker som de ulike stedene har spredd seg utover måneden. Det er kort og godt en vårøl-fest, selv om navnet skulle tilsi en opprinnelig religiøs kopling.

Om vi går bakover i historien, var øl noe man kunne drikke i fasten. Øl var flytende, og ikke fast føde. Det er kanskje litt av grunnen til at munkene fokuserte på øl. Det var deres bokstavelig talt «flytende brød» i fastetiden. Jo sterkere og fyldigere, jo mer ernærende. Dette kan være opphavet til salvatorølet – men det er nok en kopling som kan høre mer hjemme i Bayern enn i Norge.

Kanskje salvatorfesten er en fest som burde gjenopplives?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Paulaner-munkenes Salvator-øl - lagt inn av Bernt - 2016/4/1 09:22:49
En ny flott artikkel og et strålende forslag!

Jeg vil passe på å utbrodere din artikkel med noen historiske notater jeg gjorde meg etter et besøk i Bayern for noen år siden.

De norske Salvator-festene på slutten av 1800- og tidlig 1900-tall må ha tatt sitt navn og inspirasjon fra de gamle Salvator-festene i Bayern, som igjen tok sitt navn etter det sterke "frelser"-ølet brygget av Paulaner-munkene frem til 1800. Dette ølet var stamfaren til dagens doppelbock.

Allerede på 1700-tallet var det en stor begivenhet da Paulaner-munkene 2.april hvert år åpnet sitt første fat med sterkøl, vanligvis var det kurfyrsten av Bayern selv som tappet det første glasset:

https://de.wikipedia.org/wiki/Nockherberg#Geschichte_des_Starkbierausschanks

Etter at Napoleon tvang igjennom en sekularisering av Bayern og munkene hadde forlatt sine klostre kjøpte Franz Xaver Zacherl i 1809 rettighetene til Paulaner-munkenes sterkøl og det var hans Brauerei Zacherl som for alvor kommersialiserte Salvator-ølet. Suksessen til Salvator-ølet førte til at andre bryggerier i Bayern utover 1800-tallet begynte å brygge sine egne dobbel-bokkøl og da ofte med -tor ending, f.eks. Ayinger Celebrator, Augustiner Maximator og Hacker-Pschorr Animator.

Etter ta Franz Zacherl døde i 1849 ble hans bryggeri kjøpt opp og fra våren 1861 har det og den årlige Salvator-skjenkingen vært på Nockherberg i Munchen. Siden 1928 har bryggeriet vært kjent som Paulaner Brauerei, til ære for munkene som opprinnelig brygget Salvator-ølet.

At det var det opprinnelige Salvator-ølet som ble skjenket i Oslo, ihvertfall i noen år, kommer tydelig frem i en annonse i Aftenposten 31.mars 1888:

<i>München's Saison-Øl "Salvator" fra Zacherische Brauerei serveres 3die Paaskedag fra Kl. 6 Eftm. i Grand Hôtels Restaurationslokaler.</i>

Dette Zacherische Braueri må være en korrumpering av Brauerei Zacherl eller Zacherlsche Brauerei, for det finnes ikke noen Zacher i Bayersk bryggerihistorie.
Errata - lagt inn av Bernt - 2016/4/1 09:25:45
Jeg burde vært mer historisk korrekt og skrevet Kristiania eller Christiania, og ikke Oslo :)

2016-03-26

Norges første varemerke

Det hender Wikipedia tar feil, sjeldnere er det at også Store Norske Leksikon tar feil. Her er historien om triviaet med de feilaktige detaljene som «alle» har trodd på … ja, jeg også, forresten.

Jeg har påpekt feil i SNL (neida, ikke den SNL) før, og det er blitt håndtert raskt og korrekt, så målet er ikke å henge ut noen, hverken på Wikipedia eller SNL. Om noe, ønsker jeg heller å vise hvordan en informasjonsbit kan plukke opp noen tilforlatelige, men feilaktige data, og så spres og opphøyes til sannhet som «alle» mener de vet og «alle» reputable kilder understøtter.

La meg sitere fra SNLs sider i dagens versjon, for artikkelen om Frydenlunds Bryggeri (som de har navngitt Frydenlund Bryggeri).

Bryggeriets varemerke, en sekstagget stjerne belagt med grunnleggerens initialer ML, ble 1884 registrert som Norges første beskyttede varemerke.

Jeg antar at man i Wikipedia-artikkelen har hentet informasjon fra SNL, siden den er oppgitt i referanselista. Der er informasjonen om Frydenlunds Bryggeri (som de har navngitt Frydenlund Bryggerier):

I 1884 ble Frydenlunds varemerke, bokstavene ML kombinert med en stjerne, registrert som Norges første varemerke.

Wikipedia angir SNL som én kilde og industrimuseum.no som en annen. På sistnevnte finner vi de samme gale opplysningene, og en kildereferanse til andreutgaven av Illustrert norsk næringsleksikon fra 1957, en slags bedriftenes hvem-er-hvem. Kanskje det er her problemene kommer fra. Den må jeg snuse opp på biblioteket.

Men stemmer ikke alt dette? Vel, nei – skjønt Wikipedia er hakket nærmere enn SNL. Varemerker ble innført i 1885, og varemerke – eller handelsmærke som Frydenlunds selv kalte det – nr 1 for 1885 var for Frydenlunds Bryggeri, eller Frydenlunds Ølbryggeri som de het den gangen. Det ble innmeldt for registrering 3. januar 1885, klokken 11:45. Følgende er hentet fra Norges Kundgjørelsestidende, onsdag 7. januar 1885:

Norges første beskyttelde varemerke
Norges første beskyttede varemerke.   Kilde: Norsk Kundgjørelsestidende 7. jan 1885, fra Nasjonalbibliteket.

I samme utgave ble det også annonsert at de hadde fått registrert varemerker for Bokøl, Export Beer og Pale Ale, som ble varemerker nr 2-4. Så, den 12. januar registrerer Chritiansens bryggeri i Larvig sine varemerker, mens Ringnes ikke kom på banen før 10. februar.

Så årstallet er feil, om enn nærme. Antakeligvis har Frydenlunds forberedt varemerkesøknaden på slutten av 1884, og så har dette blitt stående som datering. Også dette med sekskantede stjernen er feil. Den har trolig blitt bakgrunn for ML-bokstavkombinasjonen og den femkantede stjernen på et senere tidpunkt, for det som ble registrert 7. januar var en femkantet stjerne over de sammenstilte bokstavene M og L. Noen vil sikkert se symbolikk i at den femkantede stjernen – pentagrammet – peker nedover. Det er symbolet på hekseri og ondskap, og er den reneste gavepakke til konspiratoriske industriølhatere.

Vi finner imidlertid en sekskantet stjerne på én av disse fire ektikettene som ble varemerkebeskyttet, på Export Beer, der den brukes som orddeler mellom Frydenlunds Brewery og Christiania. Den er riktignok eksplisitt beskrevet som sekskantet i beskrivelsen, men er ikke kombinert med ML-symbolet.

Frydenlunds Export Beer
Frydenlunds Export Beer.   Kilde: Norsk Kundgjørelsestidende 7. jan 1885, fra Nasjonalbibliteket.

Da Frydenlunds Bryggeri registrerte varemerke for Kroneølet i 1906, brukte de ML sammen med nedadpekende pentagram inne i en sekskantet stjerne. Etikettene og designet som ble registrert i 1885 hadde vært i bruk en god stund, og det er mulig at Frydenlunds allerede brukt ML-symbolet innen for en sekskantet stjerne. Men det var helt klart ikke en del av det første norske varemerket.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Side 2/63: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »