Anders myser på livets særere sider

Side 2/53: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »

2015-05-03

Creative Commons

Jeg tenkte eksplisitt å sette en Creative Commons-lisens (CC-BY-SA) på innleggene i ølbloggen fra nå av. Kortfattet betyr det at alle andre kan republisere innholdet sålenge det brukes sammen med en referanse til meg/bloggen min, og sålenge det deles på like vilkår med andre, inklusive eventuelle viderarbeidelser.

Ved flere anledninger har jeg blir forespurt om noen kunne republisere et eller annet innlegg, og det har stort sett vært ok for meg. Når innleggene på bloggen er eksplisitt publisert under en Creative Commons-lisens, trenger man ikke lengre å spørre – hverken for enkeltinnlegg eller for automatisk republisering av alle nye innlegg.

Endel bildemateriale er unntatt fordi det ikke er mitt eget. Men når bruker andres bildemateriale, forsøker jeg å angi kilde og lisens i underteksten til bildet. Generelt forsøker jeg å holde meg til bilder som er tilgjengelige under CC, PD eller tilsvarende.

Lisensen CC-BY-SA tillater også kommersiell bruk, så det er lov å republisere selv på et nettsted som er reklamefinansiert. Dette gjelder innlegg fra og med for et par dager siden, og jeg markerer det eksplisitt i innleggene, som vist under her.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-05-01

Ingefærøleksperimenter

Her er erfaringene for de innledende eksperimentene med ingefærøl. Jeg har tidligere skrevet om ingefærøl her og her. Nå er fjerde batchen med ingefærøl satt.

  • Første batch – med ølgjær. Dette ble satt med sukker, ingefærpulver, tørrgjær og sitronsaft. De tre første kom ferdig blandet fra leverandøren og forårsaket overraskelse, da det ble solgt som «ingefærølplante». De ble rørt ut i vann og tilført ekstra sukker og ingefærpulver hver dag i 3-4 dager, med tilsig av luft. Deretter ble væsken silt av og satt på en 5-liters dunk med ekstra sukker og vann, der den fikk stå en dags tid med gjærlås. Så ble det tappet på flasker. Litt av gjærslurrien kunne nok brukes om igjen, men det ble ikke gjort.

    Dette fungerer som en slags starter, og har den fordelen at selv om det skulle bli endel alkohol i den, blir det ikke mye etter utblanding til en tiendels styrke. Det ploppet litt, men ikke livlig.

    Smaken på denne batchen var helt utmerket. Den var litt uklar, og altfor lys i forhold til hvordan man er vant med at ingefærøl-brus skal se ut, men det var en kraftig ingefærsmak, med en het ettersmak som brant i halsen, lite karbonering, og nedtonet sødme. Helt ok.

  • Andre forsøk – malt og GBP. Satt med ekte «ingefærølplante» – Ginger Beer Plant, eller GBP på engelsk – i stedet for gjær, med 5 liter vann, 5hg lys drymalt (dessverre rikelig over datostempling), saften av halvannen sitron (skulle ha vært to, men noen hadde forsynt seg til matlagring), og ca 200 gram fersk ingefær.

    Tips på nettet peker på at ingefæren bør fin-knuses til pulver. Det virket selvfølgelig som altfor mye arbeid, så det ble raspet på det fineste rivjernet som var tilgjengelig, hvilket var en betydelig tabbe. Ingefæren ble lagt et minutts tid i kokende vann for å minimalisere bakterier. Deretter ble den grovkuttet og raspet.

    Dette stod i 3-4 dager, og det kom etterhvert litt plopping, men relativt lite. Etter en liten uke ble det tappet på flasker, og satt i kjøleskap. Bunnslammet inneholdt store mengder oppraspede ingefærbiter og perler med GBP. Det var et svare strev med å skille dem fra hverandre.

    Ved bruk av fersk ingefær, bør man unngå rasping. Det blir altfor mye arbeid med å skille biter av ingefær ifra GBP. Kanskje det hadde vært bedre å skjære skrelt ingefær i store, tynne skiver som lettere kan skilles fra GBP? Eventuelt kan man veksle mellom å bruke fersk ingefær og malt ingefær, og så kun høste GBP ifra batchene med malt ingefær.

    Smaken på denne andre batchen var interessant. Det var en kraftig syrlighet fra melkesyre, mye ingefærsmak, endel sitrus, brennende ingefærettersmak bak i ganen, og en komponent i aromaen som jeg ikke har møtt i øl, men som jeg ville ha beskrevet som «noe sært fra en lettere misfornøyd belgisk gjær». Den kan bare beskrives som jordaktig og pugnent, men slett ikke vond, og i moderate mengder er den forfriskende.

    Utseende er fremdeles lyst, med et bunnfall av GBP, ingefær og noe melke-grålig. Selve ingefærølet er uklart og lyst gråbrunt.

  • Tredje runde – sukker. Den ble satt med sukker, ingefærpulver og GBP som ble høstet fra andre runde. Denne batchen ble stående altfor lenge. Aromaen minner om den fra runde to, men er langt mer intens, og ikke ikke lengre så tiltalende, utseende er uklart og har etterhvert nærmet seg gråhvitt. Smaken er utrolig nok mild og søt. Dette fraværet av syrlighet var veldig underlig etter at ingefærølet i andre runde var blitt så syrlig. Både #2 og #3 ble målt til pH 2,6, men #2 har et veldig mye kraftigere syrlig preg, der #3 ikke virker så syrlig. Det virker ikke som det er eddik av noen av dem.

  • Ingefærøl batch #4 er satt med 5L vann, 4hg sukker, 3ss sitronsaft og 3ts malt ingefær. Det hele er ristet sammen og tilsatt ca 1ss med korn fra GBP. Denne batchen fikk ikke gjærlås, men ble plugget med en propp. GBP ble høstet og lagret kjølig.

    Ingefærølet stod noen dager uten at det tilsynelatende skjedde noe. Deretter begynte de ørsmå kornene av ingefær å leve sitt eget liv. De fløt opp og sank ned som små kartesiske dykkere, og det virket klart at det ikke skyldtes strømninger i væsken, men at de kort og godt fløt opp og sank ned, trolig festet til knøttsmå CO2-bobler. En dag senere var svært mange av ingefær-kornene sunket ned til ti cm under overflaten og dannet nærmest et lag. De oppførte seg i det hele tatt temmelig besynderlig under gjæringen, mens GBP lå på bunnen.

    Underlig nok virket det ikke som dette gav noe betydelig overtrykk før rundt fjerde dagn, da det kom et «plopp» under den daglige utluftingen av eventuelt overtrykk. Samtidig virket det som det dannet seg noe som minnet om gjær på overflaten. I dagene etter var det tydelig, men ikke høyt overtrykk.

    Etterhvert skiftet også farge og klarhet. I utgangspunktet var den uklar og lys gråbrun. Etterhvert ble den nesten klar og endel lysere, som om noe hadde felt ut. Så til slutt beveget den seg litt i retning melkeaktig og noe ugjennomsiktlig. Den siste endringen ble sett på de foregående batchene også, og det må være en effekt av GBP.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål og uklarheter. For det første, hva er den melkeaktige uklarheten som kommer etter noen dager. Det virker som den må være fra en mikrobiologisk prosess. Og bør ingefærølet drikkes før eller etter den kommer?

Dernest synes jeg det er underlig at det ikke dannes noe særlig CO2? I praksis er det ønskelig med endel mer kullsyre, og da må det nok tys til tvangskarbonering på flaske.

Jeg er også forvirret over at én batch ble relativt søt mens den foregående var smakte temmelig syrlig, når hovedforskjellen tilsynelatende var bruk av maltekstrakt kontra bruk av sukker. Om det hadde vært motsatt, kunne det ha vært at GBP ikke spiser maltsukker. Men kanskje malten inneholder viktig næring for GBP, eller kanskje klor ble kokt ut av vannet da det ble kokt opp for å løse opp drymalt, mens vannet fra springen hadde nok klor til å plage GBP?

Selve GBP er en fascinerende organisme, eller rettere sagt SCOBY – Symbiotic COlony of Bacteria and Yeast. Den kan best beskrives som små, irregulært formede, tåkeaktige geléklumper, på størrelser opp til et fyrstikkhode. Såfremt man ikke bruker raspet ingefær, er det enkelt å sile av GBP: bare hell bunnfallet i en finmasket tesil. Skyll godt. Denne egenskapen med at den klumper seg, gjør at det er lett å høste GBP. Det sies at fra hver batch man kan høste nok GBP til to nye batcher.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

Spontanjäst ingefär-öl - lagt inn av Andreas Rosén - 2015/5/2 20:47:00
Hei! Jag brukar göra en spontanjäst variant med färsk ingefära, efter recept i den fantastiska boken "Wild fermentation" av Sandor Ellix Katz. Skalet på färsk ingefära innehåller "ginger bug", så det är enkelt att få igång en starter med riven ingefära (med skal), socker och vatten. När starteren är aktiv så blandas den med ett avkok på socker, ingefära och citron, och tappas på flaska. Där får den jäsa i två veckor. Resultatet är väldigt bubbligt, inte så sött, men med en stark och distinkt smak av ingefära.

Jag kan rekommendera "Wild fermentation", den innehåller väldigt många recept och tips. Om du inte kan få tag i boken, men är intresserad, så kan jag maila ett detaljerat recept. Med vänliga hälsningar
Andreas

2015-04-30

Vulkaner og sommerølsalg

Forrige ukes potensielt viktigste ølnyhet, i hvert fall for de større norske bryggeriene, kom på onsdagen. Det var vulkanen Calbuco i Chile. Vulkanutbrudd kan påvirke klimaet, og klimaet – eller rettere sagt været – påvirker sommersalget av øl.

Vulkanutbrudd har sin egen versjon av jordskjelvenes Richters skala: VEI – Volcano explosive index – som måler volumet av massen som blåses i været ved et vulkanutbrudd. Den går fra 0 til 8, der 0 er neglisjerbare masser kastet opp i lufta, mens 8 er apokalyptisk.

Ved et større eksplosivt vulkanutbrudd blåses en strøm av støv og gasser høyt opp i atmosfæren. Vi husker alle Eyjafjallajökull (VEI=3-4) og konseptet «askefast» for noe år siden – men det er allikevel ikke den største trusselen mot ølsalget. Asken fra Eyjafjallajökull regnet relativt raskt ut av atmosfæren, så selv om den kunne skade fly, var det en relativt kortvarig affære.

Jo høyere man stiger i luftlagene, jo kaldere blir det, men når man går fra det nederste luftlaget – troposfæren – til det nest nederste laget – stratosfæren – begynner lufttemperaturen å stige igjen. Det skyldes kort og godt at når gass får lavere trykk, blir den kaldere. Effekten er skyldig i at snøen ligger lengst på fjelltoppene og at spray- og gassflasker blir kalde når de brukes.

Det at man oppover i atmosfæren har et kaldeste punkt på rundt -50°C, skaper en relativt effektiv barriere kalt tropospausen, slik at luft over og under denne barrieren ikke mikses så lett. Over ekvator ligger den i en høyde av ca 17km, og så blir den gradvis lavere når man nærmer seg polene, der den kun er i en høyde av ca 9km. Store tordenværsskyer kan tidvis være paddeplate på toppen. Det er mest sannsynlig fordi de støter opp mot denne barrieren.

Calbuco har spydd ut masse røyk, støv, aske og sikkert endel svovel. Hva har det å si for norsk ølsalg sommeren 2015? Foreløpig ingenting, for Calbuco er en liten vulkan. Men om den skulle finne på å komme med et skikkelig utbrudd, ett med VEI-indeks 5 eller 6, kan enda en faktor komme inn i bildet.

Når en vulkan eksploderer tilstrekkelig grandiost – i praksis om den sprenger bort en middels stor fjelltopp, så kan askestrømmen oppover bli så kraftig at den punkterer tropospausen. Da får man ørsmå støvpartikler oppe i stratosfæren, og disse regner ikke ned, kort og godt fordi regnskyene ikke kommer så høyt. I praksis vil de gi en kjølende effekt på klimaet, og den kan vare i flere år.

Vulkanene spytter forresten ikke bare ut støv og aske. Det er en rekke andre stoffer, blant annet svovelforbindelser. Svovelen i atmosfæren virker som en slags negativ drivhusgass. Svoveldioksid omdannes og gir areosoler, små støv- eller væskepartikler som stopper sollys på vei inn, eller som etterhvert kan hjelpe til med å danne skyer som igjen stenger sollyset ute. Generelt virker støv, aske og svovel kjølende på klimaet.

I 1991 eksploderte Mt. Pinatubo (VEI=6), og gav en kjølende effekt på klimaet som varte noen få år. Dersom vi ser på ølsalget, ser vi rekord for 1991, men påfølgende dip i salget som varte 3-4 år. Mon tro om ikke vulkanen er medskyldig i dét.

Store vulkanutbrudd ifht norsk ølsalg
Vulkanutbrudd kontra ølsalg

I 1980 eksploderte Mount St. Helens (VEI=5) i USA, og to år senere El Chichón i Mexico (VEI=5). Spesielt El Chichón gav store utslipp svoveldioksid. Det er nærliggende å mistenke en kopling mellom disse utbruddene og en dip i ølsalget i påfølgende år, dvs i perioden 1981-1985.

Det er vanskeligere å se noen vulkan som kan være årsak til en dip i ølsalget som varte fra 1998-2003. Det er selvfølgelig litt tendensiøst å lete etter forklaringer for man finner jo alltids ett eller annet. Men når vi først snakker om klima, er det vanskelig å ignorere at 1997/98 hadde en ekstremt kraftig El Niño, samt at i 2001 kom .com-krasjet og en kraftig negativ konjunktursvingning. Dessuten var 2003 det ene året da rusbrusen eksploderte før man fikk stoppet den med en vinklet skattlegging. Perioden fra 2008 og fremover har også en dip, men skyldes nok andre ting som jeg skal komme tilbake til en annen gang.

Ellers ser vi små men tydelige diper eller platåer også for vinsalget synkront med dipene for ølsalget, og det er nærliggende å tro at det at de har en felles, ekstern årsak.

Det er indikasjoner på at El Niño, eller rettere sagt ENSO – og da spesielt sterke El Niño - kan påvirke den nord-atlanterske oscillasjonen (NAO). NAO er hovedsaklig et atmosfærisk fenomen, og en positiv NAO-indeks påvirker blant været slik at det blir tørt og klart i Skandinavia. Sommerstid betyr det knallvær, vinterstid betyr det snøløshet og barfrost. Negativ NAO gir vått vær over Skandinavia – er det sommer blir det regn og drittvær, er det vinter blir det masse snø. Koplingen mellom El Niño og og NAO er komplisert og ikke helt forstått, og sterkest når under El Niño er sterk. Det var tilfelle i 1997/98, men ikke dag.

Går vi tilbake til Krakatoa i 1883 (VEI=6), gav den vakre røde solnedganger vinteren 1883/84, og man har ment at Edvard Munchs sterke opplevelse av dette ble til uttrykksfulle himmelfargene i bildet «Skrik». Det geniale i dette bildet er ikke bare det kjente skrikende ansiktet, men kanskje enda mer kontrasten til omgivelsene, og især himmelen i bakgrunnen. Ølsalgsmessig betydde det kanskje mindre, for selv om man allerede hadde biergarden, så var vel neppe ute- og feriepilsen spesielt utbredt. Det blir litt søkt å foreslå at Krakatoa slår ut på ølsalget først i 1886. Men det er kanskje en mulighet for at Krakatoa og påvirkningen av klimaet kan pushet økonomien i retning av en resesjon som igjen har gitt en dip i ølsalget? Salgstallene for øl i perioden 1851 til 1910 gir en magefølelse av å være koblet mot konjunkturene.

Går vi enda lengre tilbake, til Tambora i 1815 (VEI=7), forårsaket det en komplett elendig sommer i 1816, med snøvær midt på sommeren og katastrofale avlinger. Mary Shelley ferierte i Sveits den sommeren, men de måtte stort sett holde seg innendørs, og hun skrev boka Frankenstein i stedet. 1816 var et dårlig år for utepils – og ikke bare fordi pilsen første gang ble brygget 25 år etterpå.

Er det søkt å knytte vulkanutbrudd til variasjoner i ølsalget? Det er selvfølgelig mange ulike ting som kan påvirke ølsalget, men vulkaner er blant dem, i hvert fall i den grad de ødelegger sommerværet. Kan vi si at dipene i ølsalget skylles vulkanene. Jeg har ikke vist at dipene må skyldes vulkanutbruddene, men jeg har påpekt at dipene i 1981-1985 og 1992-1995 ligger lagelig plassert i forhold til at store vulkanutbrudd kan ha forårsaket dem.

Så tilbake til nåtidig ølsalg. Dersom Calbuco skulle eksplodere spektakulært, kan det gi en så elendig sommer at uteølsalget stuper. Rett nok er vulkanen på den sydlige halvkule og det er allerede nesten sommer hos oss, så kanskje årets sommerferie er avholdt før effekten ville nå hit.

Men Calbuco ser ut til å forbli en relativt liten vulkan, og i så fall blir det ikke så mye mer ut av det. Dessuten ligger Calbuco ved en konvergerende tektonisk plategrense, dvs der en plate skyves oppå en annen. Der blir det ikke så mye svoveldioksyd som når tektoniske plater glir fra hverandre. For ordens skyld må det forøvrig nevnes at VEI-indeksen er vanskelig å måle, for man måler det som er ikke er lengre, det som er sprengt bort. Dessuten er det ikke bare bortsprengt volum som betyr mest, men også hva slags stoffer, masse, hvor høyt det stiger, og hvilke breddegrad det skjer på.

Kanskje er det mer sannsynlig at El Niño og klimaendringer generelt som vil påvirke ølsalget. Det er tross alt sommerværet som betyr mest for sommerølsalget. Foreløpig har 2015 lagt an til å kunne sette varmerekord globalt, om man kun ser på de tre første månedene.

Jeg er modig og tipper at ølsalget i sommer kommer til å gjøre det godt i forhold til de siste 2-3 årene. La meg tippe at det blir 26,5 og 28,0 mill liter i juni og juli. Begge deler ville være rekord. Det er jo nesten allerede sommer i Syd-Norge – i april. Fortsetter dette kan det bli en varm sommer med mange titalls millioner liter utepils.

… eller kanskje en ute-IPA, eller en ute-wit eller en ute-berliner-weisse. Salget av craft-beer har pleid å være mindre værpåvirket som pilsner. Men det er kanskje i endring etterhvert som salgsvolumet stiger?

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)

2015-04-28

Kompromissløst

Hver gang Nøgne Ø – med eller uten grunn – kan mistenkes for å kutte et hjørne hører du noen mumle «Hah, 'kompromissløst' lissom». Dette er bakgrunnen for hvorfor det over bryggeriets tagline «Det kompromissløse bryggeri» hviler både er en velsignelse, men samtidig også en liten forbannelse.

Aller først, hvor kommer begrepet fra? Da bryggeriet skulle få sitt navn helt i starten, satt man til slutt med to alternativer: «Nøgne Ø» og «Det kompromissløse bryggeri». For å unngå å velge satte man sammen begge navneforslagene, så på sett og vis kan man kanskje si at bryggeriets fulle navn: «Nøgne Ø – Det kompromissløse bryggeri» også var det første kompromisset.

Kompromissløshet har vært en fantastisk målskive for bryggeriet, og mangt et annet bryggeri brukte Nøgne Ø som mentalt fyrtårn. Begrepet signaliserte at de satte kvalitet foran kvantitet, og at det tekniske ikke var underordnet det økonomiske. I et øl-Norge som var vant til at det motsatte, var det ikke bare et friskt pust, det var også en misjonserklæring og et kamprop for godt øl. Uansett hva man måtte mene om Nøgne Ø, så har de brygget mange og gode øl. Meg bekjent har de gjort det uten pinlige kompromisser.

Men begrepet «kompromissløshet» har også sine problemstillinger. Det første problemet er at det er så absolutt. Man kan strengt tatt ikke være litt kompromissløs eller relativt kompromissløs. Men kan kun helt og udelt være kompromissløs.

Det andre problemet med kompromissløshet er at det er vanskelig å måle det objektivt. Det blir nærmest opp til hver enkelt å trekke streken for hvor kompromissene slutter og kompromissløsheten starter. For eksempel:

  • Er det kompromissløst å brygge så mange øl på 4,7% når det kan argumenteres for at disse ølenes typer ofte heller burde ligge litt høyere, kanskje sånn rundt 5,0-6,5%? Det gjøres jo for å kunne selge det i butikk. Jeg synes ikke det er problematisk, men jeg har vanskelig for å argumentere for at min tolkning av kompromissløshet er riktigere enn andre som finner dette problematisk.

  • Man kan mene at dersom man skal være kompromissløs, burde man velge absolutt riktigste gjær til hvert øl. Ethvert bryggeri av en viss størrelse er i praksis nødt til å høste og gjenbruke gjær. Dermed må man forsøke å begrense antallet gjærsorter man skal sjonglere. Følgelig trenger man enten også å begrense antallet øltyper, eller man må ofte bruke en gjærstamme som er «riktig nok». Jeg synes ikke det er problematisk, men jeg ser at andre kan mene det motsatte.

  • Eller som noen nylig påstod: at det var å kompromisse å bytte ut humlesorter utfra hva som var tilgjengelig. De mente at når man brygget for eksempel en amerikansk IPA, må måtte humlesortene i neste batch av samme øl være eksakt lik humlesortene i første batch. Jeg er uenig og mener at det viktigste er at ølet har samme profil og smaker det samme, men jeg registrerer at noen mener det er å kompromisse.

Ved å flagge kompromissløshet risikerer Nøgne Ø å gå fra å bli vurdert etter hva man brygger til å bli vurdert etter hva enkelte mener de burde ha brygget. «Kompromissløshet» setter standarden så høyt at det er rikelig rom for alle surprompene til å påpeke mangler i forhold til det absolutt perfekte.

Her er vi ved det tredje problemet ved kompromissløshet. Det er ikke mulig drive en bedrift idag uten å måtte kompromisse, i det minste på de små og uvesentlige tingene. Faktisk burde kompromis være et plussord, for det betyr at man balanserer motstridende krav på en pragmatisk måte. Så det å forvente absolutt kompromissløshet er strengt tatt ørlite urealistisk. Jeg oppfatter ikke Nøgne Ø som absolutt kompromissløse. Jeg oppfatter dem som pragmatiske og jordnære og opptatt av kvalitet – og dessuten relativt kompromissløse på kvaliteten.

Og da har vi kommet til det fjerde og siste problemet med kompromissløshet: man kan egentlig ikke slutte å være det. Om Nøgne Ø dropper kompromissløst fra navnet, ville alle surkoppene som går rundt og mumler om ufullstendig kompromissløshet virkelig få vann på mølla.

Men på sett og vis ville det mest kompromissløse være å droppe den delen av navnet, ironisk nok.

Butikkøl - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/4/29 09:37:59
"Er det kompromissløst å brygge så mange øl på 4,7%" Kjetil Jikiun selv beskrev det som et kompromiss i et foredrag en gang. Så svaret må vel være nei på den. "Det er ikke mulig drive en bedrift idag uten å måtte kompromisse" Nemlig. Men kanskje var det nyttig å sette seg et så høyt og uoppnåelig mål den gangen i 2003 for å ha en klar rettesnor å følge. Nøgne Ø skulle jo gjøre noe helt annet enn alle andre, og gjorde det.

2015-04-27

Nye E. C. Dahls

Man har visst lite om det nye E. C. Dahls bryggeri, utover at Carlsberg har spyttet inn masse penger. Idag var det pressekonferanse i det gamle brygghuset, og en rekke nye informasjonsbrikker har falt på plass.

Den nye logoen til E. C. Dahls
Ny logo for Dahls
Aller først, navnet på det nye bryggeriet blir … E. C. Dahls. Ingen store endringer i så måte. Dernest blir hovedproduksjonen brygging av Dahlspils og Nordlandspils. Men bortsett fra dette blir det endring på det aller meste.

Logoen blir ny, men på en måte som griper tilbake til gamle designelementer. Den speilvendte E'en i logoen er tilbake. Sirkelen indikerer ølfatets ende, også et gammelt tema i profileringen av Dahlsølet. (Takk og pris for at ikke også de valgte taggene på en flaskekork!)

Bryggeriet blir et selvstendig selskap, der Carlsberg/Ringnes og Brooklyn Brewery er eiere, og førstnevnte sitter med liten majoritet av aksene. E. C. Dahls skal ikke være en fillial av Brooklyn, og kommer ikke til å brygge Brooklyns øl. At Brooklyn blir med har vel lenge vært hemmelighet som stadig har blitt mer og mer offentlig. Ja, det kommer ikke til å brygge Ringnes' sine øl heller, men kun E. C. Dahls' øl.

Dermed kan det tenkes at de ikke er «fanget» av Carlsbergs omfattende kvalitetssikringsrutiner internt. Man skal ikke kimse av kvalitetsikring, men ofte kan det som man tar på som en redningsvest oppleves som en tvangstrøye. Internt har Carlsberg strømlinjeformet. Det er kort og godt noe med skala som gjør det nødvendig. Nye E. C. Dahls får lov til å eksperimentere og åpne opp bryggeriet i en grad som ikke er mulig innad i Carlsberg-familien.

For de ønsker et åpent bryggeri. Det gjenstår å se hvor åpent er åpent, men det virket som de tenkte mer på Nøgne Ø-åpent og Austmann-åpent enn på Gjelleråsen-åpent.

Bryggverket skal byttes ut. Det nye leveres av tyske Braucon og har en kapasitet på 5000 liter. Det kan imidlertid brygge i raskt takt, gjennom pipelining, slik at det kan brygge opptil 8 batcher pr dag, altså totalt 40.000 liter pr dag. Bryggetakten synker litt om batchene er forskjellige, og en god del mer dersom det er veldig spesielle ingredienser. Om man vil, kan bryggeriet kjøres helt ned i 2500 liter pr batch om. Det har med andre ord fokus på fleksibilitet.

I tillegg blir det et lite pilotbryggeri. Det var opprinnelig meningen at det skulle stå i serveringsstedet som Hildonen og Skjefte (folkene bak To rom og kjøkken) skal åpne i nordfløyen av den gamle bryggeribygningen. Det blir i stedet stående sammen med det store bryggverket. Størrelsen på pilotbryggeriet er ikke avklart, men omkring 500 liter ble nevnt. Det vil ikke ha høy batchrate.

Utfra dagens tall vil Dahlspils og Nordlandspils spise opp omkring 8 av de 10 millionene liter som de nye bryggeriet kan produsere årlig.

Det blir ny tappelinje for tapping på engangsflasker. Det blir ikke tapping på boks, men det tenkes på å kjøre Dahlspils på tankbil til Oslo for bokstapping der. Det blir ikke brygging av Dahlspils i Oslo, slik tanken var tidligere. I tillegg blir det brygging på tank til utestedene i Trøndelag.

De resterende 2 mill liter med kapasitet er den spennende biten. Her vil det komme nye øltyper, og kanskje et nytt ølmerke. Det er ikke helt avklart om Dahlspilsen og de nye øltypene blir profilert likt eller om man satser på differensiert profilering.

for å sette det litt i perspektiv: Nøgne Ø hadde rundt 1 mill liter i øvre makskapasitet før de klare å presse det litt over med kreative løsninger og enda senere med brygging ved CB. De ligger trolig nå mellom 1,5 og 2 mill liter. Austmann tenkte seg rundt 300.000 liter som maksmengde med dagens bryggverk. Hele craft-beer i Norge er rundt 5 mill liter, men det omfatter også import og endel øl fra storbryggeriene.

Hvilke øltyper snakker vi om ved det nye bryggeriet? Tja. Det var tydeligvis ikke helt banket. Dermed er det ekstremt vrient å få noen til å si navnet på en konkret øltype de skal brygge – av frykt for å love noe som kanskje ikke materialiserer seg. For et års tid siden snakket man om en liste på 35 øltyper. Idag snakket det om en liste på 80 øltyper.

Det blir selvfølgelig ikke 80 ulike øltyper fra første dag. Produktstrukturen i starten blir kanskje en 2-5-5-mange. To nedarvede øl (Dahls- og Nordlandspils), ca fem butikkøl, ca fem sterkøl for utesteder, og ørten øltyper som brygges sesongmessig, av-og-til eller som one-off … men det er ikke endelig bestemt. Etter å ha mast lenge nok var det noen som uoffisielt eksemplifiserte med kanskje en schwartzbier eller en røyket bokk … men presiserte at ingenting var endelig bestemt med hensyn til utvalg.

Det var imidlertid tydelig at man ville fokusere på craft-beer, blant annet med humlerike ales i amerikansk stil. Så vil kanskje noen tenke: jadda, jadda, en lys ale med 5% mer humle en Dahlspilsneren. Nei, jeg tror ikke det. De virker seriøst og ekte opptatt av å gjøre det rett og skikkelig, ikke lissom og halvhjertet. De hadde dratt frem en hel rekke med «slipsfolk» til dagens pressekonferanse, og bortsett fra at alle hadde kastet slipsene for å signalisere bryggeriets og Trondheims laidbackness, så var meta-budskapet. Dette skal vi gjøre, og vi skal gjøre det skikkelig. Vi har brukt to år på å planlegge det. Vi skal bruke mer enn ett år fremover på å implementere det. Dette er ikke venstrehåndsarbeid, dette er ikke lissom-craft-beer. Her skal det konkurreres direkte med Nøgne Ø, Haandbryggeriet, Lervig, Ægir, Kinn og Austmann om craft-beer-markedet.

Brooklyn får en aktiv rolle som medeier, og trolig vil Garrett Oliver gjeste Trondheim endel for å brygge med de lokale bryggerne på E. C. Dahls. Hovedbrygger er ennå ikke ansatt. Utlysningen kommer etterhvert, dersom det er noen som føler seg kallet. Men det virket også som om E. C. Dahls ville få en slags eksperimentell rolle. Det kunne virke som man ville bruke den til opplæring av bryggere og kompetanseoverføring for craft-beer. Med andre ord, dersom Carlsberg-bryggere skal lære å brygge mer andre øl enn lys lager, så kan Trondheim bli stedet å dra til.

Brooklyn brygger idag rundt 30 mill liter pr år, hvorav ca 10 er på hovedbryggeriet deres. Med andre ord er både bryggkjelestørrelse og årsproduksjon ved det nye E. C. Dahls bryggeri innenfor hva de selv er vant til.

Garrett Oliver fra Brooklyn ved siden av E. C. Dahls nye logo
Garrett Oliver ved Dahls

Brooklyn stiller også med kompetanse i fatlagring. Det blir nemlig et storstilt fatlagringsprogram i E. C. Dahls lokaler. Hva slags fat? Vel, det er ikke avgjort hvilke og hvaslags, bare at.

Hva betyr dette for Dahlspilsen? Vil den smake det samme? Ja, det ble lovet at den vil det. Kanskje trenger de 2-3 brygg for å finjustere inn smakene, men smaken på dagens Dahls er målet også for den nye Dahlspilsen. Alternativene ville trolig ha vært fortsatt drift like under Damoklessverdet eller nedlegging.

Blir det Dahls Bayer og Dahls Bokkøl? Kanskje. Igjen er vi tilbake til at utvalget ikke er på plass ennå.

Når er det hele på plass? Tidsplanen er ettersommeren 2016, slik at sommer-ute-pils-sesongen neste sommer blir svanesangen for det gamle bryggverket. Likevel, tidsplanene skal ikke skli veldig mye før også juleølet i 2016 må brygges på det gamle bryggverket.

Lokale råvarer ble eksplisitt nevnt, blant annet i forbindelse med skandinvisk mat. Det er mer tvilsomt om de går fullhjertet inn i Ny Nordisk Øl-bevegelsen, selv om koblingen er nærliggende. Røykmalt fra Stjørdal ble nevnt, og de var slett ikke avvisende til å brygge på dét. Gjær ville bli tatt inn på en helt annen måte enn ellers i Carlsberg-systemet. Råvarer ville kunne kjøpes utenom Carlsbergs avtaler, siden bryggeriet formelt er selvstendig. Samtidig har bryggeriet tilgang til Ringnes og Carlsbergs distribusjonskanaler.

Har noe falt bort på veien fra tidligere presentasjoner av prosjektet? Idag hørte vi lite om et ølsenter, om ølturisme, om et konferansesenter, om lokal øltradisjoner og slikt. La meg allikevel ikke forsøke å avlive dem. Det kan tenkes at de som var tilstede idag var mest fokusert på bryggeribiten.

Det er mye som ikke er avklart og bestemt. Men det er ikke vi-får-se-om-det-blir-noe-av-uklart. Ringnes og Carlsberg har jobbet med dette i flere år, med en tanks' fremkommelighet: temmelig sakte men veldig sikkert. Dette er mer enn å sette noen vekslepenger craft-beer i tilfelle den hesten vinner. Dette er en aktiv investering og målrettet innsats for å vinne det løpet.

Eller rettere sagt, tre løp: regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det manker intet på innsatsen, og én ting er veldig klart, det blir spennende å se hvorhen dette går.

2015-04-26

Statistiske gråsoner

Du ser dem med jevne mellomrom – overskriftene som hevder at en øl, eller to øl eller endog tre om dagen er bra for helsa. Eller var det et glass vin, ti tusen skritt, eller var det noe annet. Jeg tar denslags med en god klype salt.

Hva er egentlig problemet? Det er flere aspekter, og la meg presisere at jeg ikke nå kritiserer de konkrete undersøkelsene, men på generelt grunnlag hele gruppa av slik forskning, som ligger i grenselandet mellom forbrukerjournalistikk, samvittighetsboosting, og klikkhoring.

  • Kilden. Kilden er ofte lettere suspekt. «Follow the money» sier et gammel tips i etterforskning, og det gjelder også slik forskning. Det er ikke så mye at forskningen trenger å være angripbar i seg selv, som at kilden reiser tvil om objektiviteten. Vinindustriens forskningslab gir oss rapporter om vinens helsebringende effekt, Nofima (les: NOrsk FIskeMAt) forteller oss at det er sunt å spise fisk, osv. Rapportene er lette å klippe-lime fra for deadline-pressa journalister som skal fylle noen sider. Når jeg ser forskningsresultater fra kilder jeg ikke helt tror er uhildede, undrer jeg meg alltid over hvorfor de valgte å forske på akkurat dét, og hvor mange prosjekter og rapporter de kan ha arkivert uten noen furore, fordi de ikke gav de «ønskede» resultatene.

  • Statistisk datamining. Forskningen – om vi kan kalle den det – er ofte mer et statistisk søk i store datamengder for å finne korrelasjoner. Det kan forsåvidt være interessant og givende nok, men helst som utgangspunkt for å finne en korrelasjon som man kan dykke videre ned i med «ekte» forskning. Denne korrelasjonsletingen er prinsipielt problematisk når det presenteres som forskningsresultater, for leseren vil ofte oppfatte det som at man har funnet ut og bevist hvorfor, mens i virkeligheten har man bare funnet en statistisk sammenheng.

  • Litt tilfeldigheter? Dersom du leter lenge nok, kan du fra tid til annen få data som tyder på korrelasjon der det egentlig ikke er. Kall det black swans. Da ville det være uhederlig å bare publisere den ene undersøkelsen med statistisk signifikante data. Om du ikke kan vise at en øl om dagen er bra for alle, så kanskje dataene viser at den er bra for kvinner? Eller for folk over 67? Eller for personer med fysisk krevende arbeid? Eller for en enda mindre gruppe av befolkningen. Let og du skal finne.

  • Avhengigheter. Korrelasjon mellom to parametre i et datasett impliserer ikke avhengighet, og det sier slett ikke hvilken vei en en eventuell avhengighet måtte gå. De fleste forstår at overskrifter som «folk i Holmenkollåsen tjener mer enn gjennomsnittet» ikke er en oppskrift på hvordan bli rik ved å flytte til Holmenkollåsen. Likevel ser vi at overskrifter à la «De som drikker ett glass øl om dagen lever lengre» tas seriøst og presenteres som etslags helseråd. Det er forøvrig ikke en ordentlig overskrift, siden den er altfor lang. Etter den har gått gjennom avisdesken er den vel blitt til «Øl er sunt».

  • Årsakssammenheng. At to forhold er korrelert, impliserer ikke årsakssammenheng. Selv om det er en ekstrem overhyppighet av legetilstedeværelse i forbindelse med dødsfall, så innser de fleste at legene ikke er årsaken, og at det er en dårlig strategi å unngå leger og sykehus for å sikre seg mot å dø. (Jada, jeg vet, Semmelveis og alt det der, men det er tross alt en stund siden.) I stedet er både legetilstedeværelse og død korrelert med et annet forhold: at man er syk eller skadet.

Et glass om dagen er et tegn på måtehold og stabile vaner. Helgeflatfylla indikerer et utagerende liv som kanskje ikke er helsebringende også på andre områder enn alkoholforbruket. Avhold trenger ikke å være det motsatte av helsebringende, men kanskje inneholder gruppen «avholdsfolk» nok særinger med ekstrem og uortodoks livsstil til at de jekker helsetilstanden til gruppen tilstrekkelig ned, til en nivå under helsetilstanden til pragmatiske måteholdsfolk?

Dernest er det mange kroniske sykdommer der alkohol sterkt frarådes, formodentlig med god grunn. Dersom man ikke klarer å kompensere for det i statistikken, ender avholdslaget «by default» opp med mange syke mennesker med høyere dødelighet og dårligere helse enn gjennomsnittet. Det blir som med isbad. La meg ikke avskrive muligheten for at det er helsebringende – men jeg tror ikke syke og svake mennesker fristes av det, og dermed har isbadere større sannsynlighet for et friskt og sunt liv de neste par årene etter isbadingen. Det trenger ikke å bety at det er en helsebringende effekt i å dukke folk i isvann, men at det å isbade er en indikator på at du er frisk.

Tidvis sitter jeg igjen med en uggen følelse av at man leter etter de «positive vinklingene» i disse undersøkelsene. La oss ta røyking som et eksempel. De aller fleste er vel enige om at røyking ikke er helt sunt. Men, monn tro om ikke røykere – gjennom røykepausene utendørs – får mer friskluft, går flere trapper og har litt større sosial interaksjon enn ikke-røykerne. Kanskje dette isolert sett er dokumenterbare helsebringende effekter. Dog har vel tobakksfirmaene sluttet å finansiere slik forskning. Klimaskepsis sies å være bedre jaktmarker for denslags, men det er en annen skål.

Så når en undersøkelse viser at godt voksne mennesker som drikker tre glass øl om dagen har bedre helse enn gjennomsnittet … vel, da er jeg skeptisk. Meeeget skeptisk.

Jeg burde selvfølgelig avslutte dette innlegget med en dyptgående analyse av et tilfeldig utvalgt knippe slike undersøkelser, og der jeg tilbakeviser konklusjonene og dokumenterer svakhetene. Men livet er for kort og blog-formatet tas ikke seriøst alikevel. Ja, jeg vet. Jeg synser. Jeg kan leve med det. Der er kanskje til og med mindre useriøst enn endel som passerer som forskning.

En klype salt er visstnok også helsefarlig, men jeg tror de samlede helserådene av den typen som er hengt ut over er langt verre enn den klypen salt de burde tas med.

2015-04-23

Beer15

Idag var jeg innom Beer15 i Trondheim, en liten ølmesse av stor kvalitet.

Det mest givende på slike messer er at det blir et brennpunkt der mange spennende, toneangivende og innsiktsfulle ølmennesker treffes. Det finnes knapt noe mer interessant enn å mingle rundt og spille verbal ball med folk og høre hvordan de ser på ting-i-tiden.

Så jeg fisket etter oppskriftsdetaljer fra Menno ved De Molen på hvordan de får den fine, brede maltpreget mørke stouter (hint: litt av hvert av masse mørke maltslag opp til 1400 EBC). Så fikk jeg ut av folkene som stilte med Chimay hvorfor store flasker modnes annerledes enn små (hint: visstnok kun forskjellen i volumforholdet mellom headspace og øl). Ifra Baladin klarte jeg ikke finne ut hva som gav dette bryggeriet sitt egen bryggeripreg, selv om vi var innom mange alternativer. Malmgården ifra Finland gav en overbevisende leksjon i hvorfor emmer er et godt alternativ til mer moderne hvetesorter.

Jeg er alltid opptatt av hvor trendene går. Det er lett å ekstrapolere – det er bare å trekke en rett strek fremover. Men trendene skjerer alltid litt ut til siden, og det er alltid vanskeligst å forutse når de er i sin tidligste fase. Hva mente folkene idag om trendene?

Når jeg snakket om de neste store øltypene, var det ingen som snakket om imperial og ekstrem og grenseoverskridende. Avhengig av hvem du spurte, gikk trenden mot session, mot lysere, mot mildt til middels syrlig, mot frukttilsetninger, og ikke minst mot hvete som ingrediens.

Hveteøl har lenge vært den eksentriske grandonkelen i ølverdenen. Han som er tolerbar sålenge han ikke gjør noe ut av seg, men som deretter kun er til å leve med i små porsjoner. Hveteøl har sine blodfans, men i det store og det hele kommer de ofte i «og-forøvrig-har-vi-også-kategorien». Dersom folkene på Beer15 er rettesnor, er kanskje hveteøl på vei opp og frem, og spesielt berliner weisse og witbier.

Samtidig er det en klar trend mot svakere øl, eller session beers. Jeg slo frempå at det kanskje var fordi hipstere og ølnerder er i ferd med å bli eldre og begynner å stifte familie. Da er kanskje ikke heftige kvelder og fuktige netter på pub et reelt alternativ. Få protesterte på forklaringen, og flere var enige. Et annen mulighet er at det i økende grad er pilsnerdrikkerne vil ha craft-beer, og at de ikke vil ha det for sterkt.

Utesteder med kundegjennomsnittsalder nærmere 50 eller 25 erfarte det motsatte, at folk fremdeles klatret oppover mot mer IBU, EBC og ABV. Kanskje var det fordi denne aldersgruppen diltet litt etter. Kanskje var det fordi deres unger hadde flyttet til hybel og etterlatt foreldrene et hav av tid.

Men hvor reelle er disse trendene. Surøl er lett å brygge, men det er vanskelig å brygge dem godt, så kanskje surøl er en trend, men det spørs om det blir stort. Det samme gjaldt bær og frukt og krydder.

Fremfor alt virket det som klassiske øl var på vei tilbake. Det velprøvde. Det som man vet fungerer. Britiske pale ale og bitter ble nevnt, balanse var et annet hyppig brukt ord. Ølverdenen synes å parallellforskyve seg fra wow-opplevelser til mmm-opplevelser.

Noen mente at nordmenn er svak for det søte, og at bitre og spesielt tørre øl var litt på vei ut. Kanskje er det fremdeles håp for bayer og bokk? Fremdeles sitter humla i høysetet, men det er enda mer fokus på smak og aroma enn på bitterheten.

Lokale råvarer var også stort. Alle var på jakt etter de interessante smaksgiverne som gav det lille ekstra uten å ta overhånd. Aller helst skulle det være lokalt. Om du har store aksjeposter i industrielle malterier, så selg og kjøp deg opp i små og lokale malterier og sære humleplantasjer. Baladin dyrker kornet selv, og de har en eksperimentell åker med humle som de bruker i enkelte øl.

Ellers var det mye fokus på hvem som har fått hvilke agenturer for hvilke bryggerier, hvem som distribuerer hvilke øl, hvem som har hvilke prosjekter på gang. Da jeg spurte de utenlandske utstillerne hva de mente om Trondheim i forhold til Oslo, var det tydelig at Oslo var mer stivt og stressa. I Trondheim drakk vi opp smaksprøvene, mens i Oslo ble de i betydelig grad helt ut.

2015-04-21

Nøgne Øs nye bryggeri

Hva vites om det nye bryggeriet som Nøgne Ø skal bygge? Tja, temmelig lite. De har publisert noe i en pressemelding som forteller litt. Noe kan utledes ifra byggesøknaden til Grimstad kommune, som er tilgjengelig på deres postjournal (sendt fra Arkitekt Bengt G Michalsen 27.01.2015). Der ligger det nemlig noen grove plantegninger av nybygget.

Nøgne Øs nybygg, 1. etg
Nøgne Ø, 1. etg
Det blir et bygg litt lavere enn dagens bygg, og med grunnflate som er litt større, men ikke veldig mye. Dog er dagens bygning vanskelig å utnytte effektivt, så nye lokaler er en arealøkning utover det som kan telles i antall kvadratmeter. Byggene blir koblet sammen med en glassoverbygget gangbru mellom andreetasjene.

Hva skal være i nybygget? Vel, tegningene forteller ikke så mye, men litt. Litt under halvparten av grunnarealet blir til tanker som går over begge etasjene. Den andre halvdelen går til tekniske rom, lager og produksjon. Tegningene er dessverre temmelig grove. Bare en sånn ting som at heisrommet kun er inntegnet i første etasje, ikke i andre, får meg til å mistenke at arkitekten ikke har villet forvirre saksbehandlingen i kommunen med unødige detaljer. Heller ikke toaletter er tegnet inn, og minst én dør er underlig plassert.

La oss allikevel ta tegningene på alvor og se nærmere på dem. Det er inntegnet 12 tanker med diameter på ca 3,6 meter. Det er 11 meter fra gulv til tak. Dersom vi antar at tankene har en indre tverrsnitt på 10m2 og en høyde på 10 meter, tar de rundt 100.000 liter. De er vel neppe så store, for jeg tviler på at de klarer å utnytte hele høyden, dernest forsvinner litt i konisk bunn, og man ønsker at tanken står litt opp fra gulvet av rent HMS-messige grunner. Men det burde gå 80-90.000 liter i hver av tankene.

Hver tank tar naturlig nok bare en øltype av gangen, så antallet forteller noe om bredden og fokus på volumølene. Det forteller også at det kommer et nytt bryggverk her. Dagens bryggeri mener jeg har en kapasitet på 3.000 eller 5.000 liter pr batch, men jeg tror ikke de klarer mer enn 3-4 bryggerunder pr dag. Selv med best-case-scenario vil det si at man måtte bruke nesten en hel uke på å fylle en av tankene.

Noe av det heteste innen storskala bryggerier er tyske bryggverk i 5.000-liters størrelse og oppover som er optimalisert for å kunne ta opp til 12 batchers pr dag. Ja, tolv. Da har man typisk mange og spesialiserte kar og tanker, og flere ulike batcher er samtidig på ulike stadier i hvert sitt kar/tank. Det kalles pipelining eller samlebånd i andre kontekster, men idéen er mye den samme: Helautomatisering, pipelining og rask produksjonsrate av små batcher som typisk er samme øltype og som til slutt fylles på én tank.

Da kan man sette én batch av hver type, og ende med litt færre batcher. Eller man kan produsere mange batcher i rask rekkefølge. Konseptet er som skreddersydd for små bryggerier med mange øltyper der noen er store og populære, mens andre er små og eksperimentelle.

Dermed er det trolig kroken på døra for dagens bryggverk, med mindre de ønsker å beholde det som et pilot- og profileringssystem. En gyllen tommelfingerregel har alltid vært: ett bryggeri – ett bryggverk. Det er noe rundt right-sizing og konsentering av fokus som tilsier at et bryggeri er ett bryggeri, ikke to.

Nøgne Øs nybygg, 2. etg
Nøgne Ø, 2. etg
Det er usikkert om ordningen med brygging hos CB i Kristiansand vil fortsette, men dersom tankene som er tegnet inn på plantegningene er en indikasjon, burde det nye bryggeriet på Rygene være stort nok til å ta unna produksjonen alene.

Formodentlig ønsker de å flytte tappelinja inn i nybygget, men denslags mekaniske innretninger er et mareritt å justere inn. Kanskje ville det være like greit å la den forbli der den allerede er i fungerende tilstand. Nøgne Ø har selv indikert at de ønsker å bruke det gamle bygget for fatmodning.

Skal et eventuelt nytt bryggeri ligge i det gamle eller det nye bryggeriet. Dersom antakelsen min er rett, og de velger et bryggverk med høy batchrate, så vil det nye bryggeriet bli endel større enn dagens. Det viktigste da er ikke batchstørrelsen, men at det trengs flere kar. Et slikt system er selve motsatsen til et Speidel-anlegg. Der Speidel sparer penger på å bruke kun ett kar, der kan et moderne kommersielt system parallellisere bryggingen av mange like batcher, men uten at man eliminerer muligheten for å brygge en liten one-off batch.

Imidlertid er det tegnet inn tre spesielle tanker på tegningene. Det står i østre hjørne, og det er store panoramavinduer inn fra både nordøst og sydøst. Gangbane i andre etasje går langs en vegg som vender mot dette rommet. Er dette rommet for det nye bryggverket? Imidertid er det bare avmerket tre store tanker i dette rommet. Det er nok for brygging, men ikke nok til å brygge i høy takt.

Det er uvisst hvor mye man egentlig kan lese ut av disse plantegningene. Det kan det tenkes at arkiteken bare har tegnet inn noen sirker som en ren illustrasjon på at det blir tanker der – men jeg tviler. Dersom du skal bygge bryggeri, planlegger du først bryggverket, og så tegner du bygningen rundt. Det er som om du skal tegne en svømmehall: da starter du med bassengene, og så tegner du inn tekniske rom, garderober osv etterpå. At de skulle ha tegnet ferdig et nybygg før de bestemmer seg for plassering av tanker og bryggverk virker utenkelig.

Det blir sikkert et fint bygg. Dette bygget koster penger, og det betyr at Hansa investerer i bryggeriet. Tidligere leide Nøgne Ø kraftstasjonen. Nå har Hansa kjøpt den. Også dét viser at Hansa har et seriøst ønske om å investere i bryggeriet. Det mest spennende blir å se hvilke valg som er gjort for tanker og bryggverk, for det legger store føringer på hva Nøgne Ø blir de neste årene fremover.

- lagt inn av Sammy Myklebust - 2015/4/26 18:44:42
Jeg har fra forholdsvis sikre kilder at det er dagens bryggverk som blir flyttet over. Jeg regner da med at det samme skjer med tankene og at noen kommer til.

2015-04-20

IPA – den nye pilsen?

Jeg vet det løftes på øyenbryn og klikkes indignert inn på kommentarfelt når IPA og pilsner brukes i en og samme setning. Men pilsnerhatende IPA-elskere er strengt tatt en litt forunderlig konstellasjon.

De to øltypene har mange likheter. De er begge lyse øl med en tydelig humleprofil, der malt er i bakgrunnen. Det vil si, dersom vi ser på den tyske pilsneren, som i praksis er den øltypen som ble importert hit og til veldig mange andre land. De tekniske forskjellene er mange mellom de to ølene. Pilsner er undergjæret og kaldlagret, mens IPA skal ha langt høyere nivåer av både bitterhet og aromahumle. Ulike humlevarianter brukes. Tørrhumling er bare vanlig for IPA. De to lages av ulike maltslag – pale og pilsner. Men på et overordnet nivå er likhetene større enn forskjellene.

Men tilbake til pilsneren. Den nærmer seg 175-årsjubileum, men ble ikke enerådende i Norge før etter midten av 1900-tallet. Da ble den selve in-begrepet på en moderne og oppegående øldrikker. Ikke en gammel bayer-drikkende sliter og ikke et bokkøl-drikkende gammelt fruentimmer. Unge, fremadstormende menn på 1960-tallet drakk pilsner, og var selv et slags speilbilde av drikken. Med mindre de var drømmende radikalere og foretakk ost og vin, da.

Pilsneren var ikke noe flimsy håndverksprodukt, men et industrielt fremstilt øl med lav variasjon. Den var klar og innbydende og tok seg godt ut i et kaldt glass. Kanskje var den pasteuristert og filtrert, men uansett hadde den god holdbarhet. Den var drikkeklar fra første salgsdag og hadde null kvasi-magisk modningspotensiale på flaske. Ølet fulgte Renhetsloven og det var intet tilløp til heksebrygglignende ingredienser.

Om du synes jeg er for snill og forståelsesfull overfor generasjonen som frivillig trykket pilsneren til sitt bryst, så tenk deg om. Det var vår foreldre- og besteforeldre-generasjon. Kanskje vi tidvis synes de er noen store sullebukker, men de bygde landet, og de brettet opp ermene og startet på den tiden da man avviklet krigsrasjoneringen og faset ut de nest-siste utedoene. De tanket opp på pilsner. Vi kan mislike valget deres, men det blir for dumt å kritisere det, liksom det gir liten mening å kritisere Elvis-musikken de danset til eller klesmotene de fulgte. Det var tidens ånd, og tidens ånd drakk pilsner.

Går vi enda lengre tilbake, var pilsneren ikke tysk, men tsjekkisk. I München forsøkte man intenst å brygge en pilsner, men saltene i vannet gjorde det praktisk talt umulig. Etterhvert endte de opp med øltypen helles. Det er en interessant speiling av hva som foregikk i England, der London-ølet var porter, mens Burton-ølet ble pale ale. Porteren ble etterhvert det gammelmodige, mens pale ble det moderne – generasjoner før noe lignende skjedde med bayer og pils i Norge.

Og hva kjennetegnet pilsneren i forhold til sine forgjengere? Den var lys, den var bitter, den hadde nedtonet sødme, og den hadde et «rent» preg. Den var tydelig, enkel og klar der forgjengerne oftest var søte, mørke, barokt komplekse og maltfokuserte. Mye av det samme kan sies om IPA. Mangt er forskjellig, men det finnes en kjerne innerst inne der pilsner og IPA spiller akkurat samme rolle, men i hver sin oppsetning. Plus ça change …

Om 30-40 år kommer nye generasjoner til å synes at du og jeg er noen tullete sullebukker, uansett hva vi gjør eller ikke gjør. De kommer til å synes at IPA'en som vi holder kjær er noe tull og i beste fall en litt sjarmerende uvane.

La meg spå: øltypen norsk pils får også sin renessanse, spørsmålet er bare når. Hva svarer du dine barnebarn som synes at IPA'en du drikker er noe gammelmodig og ufordragelig skvip, men som med stjerner i øynene og age i stemmen spør: Har du virkelig drukket ekte norsk pilsner ifra den gangen det fantes regionale pilsnerbryggerier i Norge? Hvordan smakte den lokale pilsen her i byen?

Idag vil ikke fremadstormende unge menn bli sett med en pils. De vil ha et øl med mening, et øl som kan karakteriserer dem. I tillegg til et skjegg av den typen Nansen opparbeidet på polarferdene sine, profilerer de seg blant annet gjennom ølvalgene sine. Joda, man kan bestille seg en pils, men med mindre man samler til en untappd-badge eller researcher en retrostil, så risikerer man falle i andres aktelse.

Ølvalget profilerer, liksom hodeplagget. Pilsnergenerasjonen på 1960-tallet valgte bort bayeren, liksom de valgte bort hatten. Det var vel knapt noe annet symbol som forente deres utålmodige irritasjon overfor deres egen forgubbede foreldregenerasjon enn hatten – ofte manifestert gjennom konseptet «mann-med-hatt», et konsept man idag har vanskelig for å begripe. De kunne nok bruke uniformshatter i tjeneste eller hjelmer for sikring på arbeidsplassen, og lue når det var kaldt – men hatten som et statuspreget profileringsplagg var bokstavlig talt forhatt. Idag henger det bare igjen i litt vage ordtak som «mann for sin hatt». Menn-med-hatt drakk bayer, snilekjørte biler av førkrigsmodell på veier uten forbikjøringsmulighet, syntes Gerd og Otto Nielsen var utsøkt underholdning og brukte høflig De-form.

Idag velger man andre øl, og intet valg er mer uovertruffent sikkert enn IPA. Den er typisk sterkere, bitrere og mer humlearomatisk enn pilsneren, men alt dette er bare relativt. Liksom pilsnerdrikkerne insisterer på at det er store forskjeller mellom de ulike norske pilsnerne, så bader IPA-drikkerne i et hav av smaksopplevelser: tropisk frukt, citrus, krydder, blomster, høy … osv. Men alt sammen kommer fra nyanser i balansen av humleoljer, og for den uinnvidde er det stort sett bare en grå suppe av humlearoma.

Michael Tonsmeire – The Mad fermentationist, og en person i ølverdenen som det er verd å følge med på – forsøkte å brygge en IPA uten humle, der han i stedet hentet de samme smakene fra andre smakskilder, og endte med noe som minnet rusbrus. Årsaken er at sitrus, gran, ananas, gress og pepper som vi kjenner så godt i humlet øl, egentlig opptrer i så ørsmå mengder at når vi henter det fra andre og kraftigere kilder blir det smaksmessig oversvømmelse. Bortsett fra bitterheten er humle stort sett aromamessig nedtonet.

Joda, spesialølmarkedet har en rekke andre øl i tillegg til IPA, men gi dem 30-40 år, og IPA-drikkerne sitter fremdeles med glassene sine og hyller de samme humle-smakene i store ovasjoner … i boccia-klubben på Solkysten eller i pensjonistvennekretsen på formiddagskaféen på det lokale kjøpesenteret. Man skifter ikke ølvaner eller musikkvaner, men øl- og musikkvaner skifter fra generasjon til generasjon.

Fremfor å ignorere og se ned på pilsnerdrikkerne, spør dem heller ut om ølet deres, smak på det og prøv å forstå hvorfor de liker akkurat det ølet. Det er stor sjanse for at disse personene var – og er – og blir – deg én generasjon forut for deg, bare med en annen øltype.

- lagt inn av Viggo - 2015/4/20 23:16:08
Den nye pilsen er såfall APA. IPA er eksport. Og kva med Weissbieren? Men eigentleg kjenner eg meg ikkje att i dette store fokuset på pale ale og IPA. Dei er ein viktig del av den nye ølmarknaden, men er dei verkeleg så dominerande samanlikna med øltyper som porter, stout, kveiteøl, wit, amber ale, brown ale osv.? Og den store skilnaden er sjølsagt at mange av dei som drikk mykje pils knapt drikk anna øl, medan dei fleste som drikk IPA òg drikk fleire andre øltypar.
- lagt inn av Gustav Jørgensen - 2015/4/23 18:03:13
<Det avhenger selvfølgelig av hvordan en definere dårlig, men strengt tatt selges det adskillig flere dårlige Pale Ales og IPA'er enn dårlig pils. Dette står jeg for selv om jeg heller foretrekker en "dårlig" Pale Ale eller IPA enn en industripils, ene og alene av den grunn av at industripilsen rett og slett er kjedelig. Veldig mange, t.o.m. svært så ølkyndige folk spesielt på Ratebeer, slenger om seg med alskens feilsmaker når det gjelder industripils, men syntes alle smaker er riktige når det gjelder craftbeers hvor det ofte er svært mye å hente på den kanten. For vi må ikke glemme at selv om "industriølene" kan være utrolig kjedelige, så er de som regel produsert av folk som er utdannet innen bryggerifaget. Svært mange av mikroølene, derimot, er produsert av glade amatører.>

2015-04-19

Plopptelling med lysdiode

Ett av temaene jeg ikke helt klarer å slippe, er hvordan forbedre hjemmebryggeprosessen. Jeg antar at det enkleste er å kjøpe en Speidel, men det føles som juks. Jeg brygger ikke primært for ølets del, men for bryggingen – liksom elgjegere ikke primært drar til skogs for elgbiffens del, og fjellklatrere ikke gjør det fordi det er den enkleste fremkomstmåten.

En utfordring ved brygging er å monitorere hvor langt gjæringen er kommet, og da er telling av plopp en brukbar indikator, i hvert fall etter at prosessen har kommet i godt i gang.

Gjærlås med lyssensor for telling av plopp
Humleoppheng, hele
Jeg har forsåvidt en hel rekke ulike metoder jeg har lyst til å teste ut, og noen av dem går på telling av plopp – eller rettere sagt monitorering av hvor langt bryggeprosessen har skredet frem. Som jeg har skrevet tidligere er dette et forbausende vanskelig tema. Det er forsåvidt lett å telle antall plopp (jeg skal teste 5-6 ulike metoder). To fremgangsmåter ville være trigge på lyd fra ploppet, eller vibrasjoner i selve gjærlåsen. Begge er trolig enkle å implementere. Men det som er bedre – men vanskeligere – er å detektere tilstanden til systemet mellom ploppene. Jeg har minst tre lovende design for dét. Under kommer det første av dem: Gjennomlysing av væsken i gjærlåsen.

Metoden består av en lysdiode på den ene siden av vannsøylen i gjærlåsen, og en lysavhengig motstand (LDR) på den andre siden. Oppsettet jeg brukte var en Arduino med en lysdiode seriekoblet med en 220Ω motstand og en LDR seriekoblet med en 10kΩ motstand, der spenningsnivået over LDR ble målt på en analog port. Jeg brukte litt elektrikertape rundt lysdioden for å gjøre den noenlunde retningsbestemt.

I testen ble det litt fikling og manuell kalibrering, men målet var å sjekke gjennomførbarheten, ikke lage et stabilt oppsett. Tanken bak var: dersom lysdioden ikke skjøt midt på sylinderen med vann, ville forskjellen i lysbryting mellom tomt og fylt rør gjøre at lys ble bøyd annerledes, og at det ville kunne detekteres på spenningsfallet over LDR. Slik er det i hvert fall i teorien, men med litt prøving og feiling fikk jeg ikke det til. Kanskje om jeg hadde brukt en laser i stedet for en lysdiode? Så jeg falt tilbake på Plan B.

Plan B var å bruke farget væske i gjærlåsen. Da vi var tomme for sukkerkulør falt jeg tilbake på vanntynnet soyasaus. Eksperimentet var vellykket. Med en relativt grov innretting av lysdioden og LDR ble det målt et spenningsfall på rundt 1,95V, mens når vannsøylen ble flyttet over nivået der det ble målt, falt dette ned til i underkant av 0,5V. (Hmm, jeg ser nå at jeg målte over motstanden som LDR stod i serie med, men det endrer ikke fundamentalt på resultatene.)

Oppsettet var forøvrig plaget av at konstruksjonen var vaklevoren, samt at luftpumpa var en gammel og lekk ballongpumpe – men elektronikken i det ser ut til å fungere, og det måler tilsynelatende reelle og konsistente verdier utfra hvilke man kan si noe om ploppingen, og dermed gjæringen. Dessuten er fotoresistorer billige men ikke veldig gode lysmålere, men de ser ut til å være tilstrekkelig her, hvor vi egentlig bare er ute etter å finne tidspunktet for en tilstandsendring, ikke måle eksakte verdier.

Den vil umiddelbart si noe om relativ gjæringshastighet, og dermed når gjæringen går mot slutten. Med litt historiske data og manuell kontrollmåling som kalibrering vil den også kanskje kunne si noe om hvor nær man burde være til FG. Det danner i hvert fall grunnlag for en litt mer konsistent test.

Fordelen med dette er at den ikke bare trigger på selve ploppet men også én gang under hevingen av vannsøylen før ploppet. Tidsintervallet mellom to slike påfølgende, motsatte hendelser sammenlignet med tidsintervallet mellom to plopp sier noe om hvor mye væske som er vannlåsen. Det kan være nyttig for å finregne gjæringsgraden, siden mengden CO2 som slipper ut i hvert plopp trolig er avhengig av mengden vann i gjærlåsen (og fortvilende mange andre ting).

Innretningen for monitorering av gjæringen ved telling av plopp
Ploppteller - testoppsett

Jeg brukte bare én lysdiode og én LDR, men designet kan utvides. Først og fremst er det nyttig å måle på hver av de to vannsøylene, for da kan man si noe om det plopper inn luft i gjæringsfatet. Dernest vil jeg tro at det er endel å vinne på å måle på skrå i stedet for horisontalt gjennom vannsøylen. Ikke minst kan man montere flere par med lysdiode og LDR. På den andre siden er det ofte lurt å holde hardware-løsninger så enkle som mulig, og kanskje er det tilstrekkelig å ha én enkelt, horisontal målelinje – slik at man får raskest og mest mulig tydelige overganger.

Ulempen er at man må ha farget væske i gjærlåsen. Metoden kan også lett forvirres av endringer i rombelysningen, og den fordrer at man har laget et robust oppsett, langt mer robust enn det jeg laget.

Neste fase er en testkjøring med stabilt oppsett og en reell gjæring (vel, sukker, gjærnæring og gammel tørrgjær) over et par dager, slik at jeg får data som jeg kan sjekke om ser konsistente ut. Konsistente data er ikke nødvendigvis gode data, men vinglete og labile måledata er neppe gode data.

2015-04-18

Kunstindustriøl?

For ett års tid siden tok jeg tak i spørsmålet om håndverksbryggerier og industribryggerier. Jeg konkluderte med at skillet var nokså irrelevant og kunstig og at «håndverk» egentlig kokte ned til et plussord for de bryggeriene man liker, og «industri» et minusord for de bryggeriene man ikke liker.

Jeg lovet også å komme tilbake til hvorfor jeg mener at «kunstindustri» er en bedre betegnelse på de bryggeriene som ofte kalles for håndverksbryggerier. Ha tålmodighet med meg, for det blir en lang forklaring.

Hva er egentlig håndverk? Det er en manuell bearbeiding av én-og-én vare, med relativt enkle redskaper. Redskapene kan godt være spesialiserte, men de er vanligvis enkle i prinsippet. Klassiske eksempler er snekker, maler, murer, skredder og skomaker. Ikke bare lager de én-og-én vare om gangen, de har en prosess der håndverkeren selv – og ikke minst vedkommendes håndlag – er viktig. Håndverkeren er ikke bare muskelkraft, det tas kontinuerlig små avgjørelser etterhvert som sluttproduktet formes i håndverkerens hender.

Her er det viktig å huske at industri og håndverk ikke har noe med varenes kvalitet å gjøre, bare deres fremstillingsmåte. Når vi tolker håndverk som kvalitetsmessig bedre, er det kanskje mer en blanding av retro-trend og en higen etter det spesielle og dyre. For hundre år siden lå statusen hos maskinell produksjon og industri, fremfor håndarbeid.

Håndverkeren har nok verktøy, men de er ofte temmelig enkle – selv om de kan være både spesialiserte og av høy kvalitet. Viktigere enn verktøyene er håndverkerens know-how og håndlag. Det er som med en fotograf, som riktignok bruker å ha bedre kamera enn oss andre, men det er likevel ikke først og fremst det gode kameraet som gjør fotografen god – men lyssetting, vinkler, perspektiv, motiv osv.

Samtidig er håndverk også ofte en forbausende bunden form. Elektrikeren starter med en haug ledninger, brytere osv, og ender opp med en el-installasjon, men han følger et formel regelverk og en lang rekke uskrevne regler og «best practice». Taktekkeren ender opp med en relativt forutsigbar konstruksjon, diktert av tradisjon, lokalt klima og materialer, selv der han jobber med råvarer som never, strå, spon og torv. Forventningen er at to håndverkere skal gjøre omtrent samme jobben til omtrent samme pris og holde omtrent samme kvalitet. Det er nesten som i Bryggeriforeningens storhetstid, da en pilsner var omtrent en pilsner, samme hvilket regionalt bryggeri som laget den.

Håndverkeren utfordrer ikke grensene i faget sitt i tide og utide. Tvert om, han eller hun forsøker å holde seg innen kjent territorium, og forlater det bare når det er absolutt nødvendig. I mikrobryggeriverden virker det ofte som grenser er til for å sprenges. For meg er det lite som minner om håndverk i dét. Ingen snekker ville tenke «La oss slå i spikerne med hodet først og se hva som skjer – det blir sikkert interessant.».

Hvorfor er håndverk en dårlig beskrivelse av hvordan de små bryggeriene driver? For det første er brygging masseproduksjon, siden man lager en hel batch med flasker i én omgang. Kan man ikke si at det er hver enkelt batch som er varen? Tja, kanskje. Likevel ender de fleste bryggeriene opp med erkjennelsen om at dersom bryggekjelen hadde vært dobbelt så stor, så kunne de brygget dobbelt så mange flasker om gangen. Merk at det er ikke kun økt effektivisering, det er også økt parallellisering. Det er og blir masseproduksjon. Snekkeren ønsker nok å arbeide raskere, men ikke gjennom parallellisering, dvs han eller hun slår ikke inn flere spiker jo større hammeren er.

For det andre tviler jeg på at småbryggeriene driver og justerer håndverksmessig fullt så mye underveis som vi liker å tro. Liksom hjemmebryggerne, kan nok småbryggeriene planlegge og sikte, men når produksjonen er i gang, er man i stor grad prisgitt å se hva man traff, uten så mye mulighet for å justere sluttresultatet på bakgrunn av hva man erfarer underveis. Joda, man kan måle SG underveis og koke inn eller skylle mer ut. Men bryggeren er i stor grad henvist til å prøvesmake sluttproduktet når ølet er ferdig, der en snekker eller skredder har en helt annen underveis-fingerspitzgefühl med produktet de skaper.

Hva er industri? Det er masseproduksjon gjennom en automatisert – eller i det minste del-automatiserbar – prosess. Industri er oppskrifts- og designfokusert der håndverk ofte er en iterativ tilpassing. Bryggeriene masseproduserer, det ligger kort og godt i deres natur. Om store og små bryggerier skiller seg fra hverandre på automatiseringsgrad, er det heller et spørsmål om investeringsbudsjett enn det er et spørsmål om grunnleggende holdning til bryggeprosessen.

Og vennligst ikke misforstå meg. Jeg sier ikke at småbryggeriene er industribedrifter for å nedvurdere dem. Det er bare at effektiv brygging er industriproduksjon, ikke håndverk.

Men vi har også to andre beslektede begreper: Kunsthåndverk og kunstindustri.

Kunsthåndverk er der hvor en håndverker – eller kunsthåndverker – lager noe med bruksfunksjon, men som også har estetiske verdier utover det. Håndverkerens fokus tipper da vanligvis ikke helt over i kunstnerens verden. De lager likevel noe med dekorativ eller annen verdi langt utover hva som kreves for det praktiske. Likedeles tipper heller ikke fremstillingen over i industriell massetilvirkning. Kunsthåndverk er kunst og håndverksfremstilling i kombinasjon. Tenk på forsiringene på brystlommeklokkas lokk eller budnadssøm som eksempler, men det kan også være rene kunstprosjekter når de bruker håndverksmessig fremstilling.

Kunstindustri forholder seg til kunsthåndverk omtrent som industri forholder seg til håndverk: masseproduksjon i stedet for manuell bearbeiding av hver enkelt produkt, selv om definisjonen har sklidd litt ut. Likevel ligger det et estetisk element i produktene fra kunstindustri. Liksom kunsthåndverk har de en verdi utover sin egentlige funksjon, men den kreative og kunstneriske delen ligger ikke så mye i produksjonen, men i designfasen av produktet.

Vi kan illustrere det med glass. De vanlige IKEA-glassene er industri. Håndverk ville være håndblåste glass, noe som i dag er for dyrt til daglig bruk. Kunsthåndverk ville være de vakre og dekorative håndblåste glassene med dekor, som ender som pynt, og som er så fine at du ikke tør å bruke dem. Kunstindustri kan illustreres med Mummikoppene, som er industriproduksjon, men der verdien ligger i designet.

Her er det jeg mener at begrepet matcher det vi ser i bryggeriverdenen. En designtung prosess for å lage en serie produkter gjennom industriell tilvirkning, men med fokus på en dekorativ eller kunstnerisk verdi, som i seg selv gjerne gir produktet en merverdi. Bryggingen har en kompetansetung fase med betydelig «kunstnerisk frihet» under oppskriftsformulering og en oversettelse av oppskriften til bryggverket. Selve bryggingen er derimot mer gjennomføring enn det er håndverk.

Når bryggeriene brygger, er det industriell fremstilling – med mindre de virkelig faller tilbake til ordentlig gamle metoder. I den grad det ligger hva vi kan kalle smaksestetikk i ølet, kan vi kalle det kunstindustri i stedet for bare vanlig industri. Med smaksestetikk mener jeg at det har kvaliteteter i smak, aroma osv som går utover det rent praktisk-nyttige. Når et bryggeri brygger med en sær ingrediens, har med en kjent gjestebrygger, lager øl beregnet på smaking fremfor drikking, eller pusher grensene for øltypene, da er vi inne på kunstindustri, ikke håndverk.

Når et bryggeri brygger en single-hop med usannsynlige mengder Nelson Sauvin, så er det vanskelig å tolke som at de bare skal lage et godt matøl. De lager noe med mer kunstnerisk fremstilling med fokus på smaksestetikken. Det er ikke håndverk, det er mer kunst. Og samtidig er det ikke ren kunst, for det er sjelden helt frikoblet funksjonen som drikkevare. Det er kunstinststri, og i verste fall blir det et rent kunstprosjekt når den praktiske verdien svinner hen, som for eksempel med Brewdog The End of History.

Men fremstillingen er uansett industriell. Standardølsorten som et mikrobryggeri pusher ut i et større antall batcher for salg i dagligvarebransjen? Industri. Spesialølet i en one-off batch, med ordspill-navn, en kreativ ingrediens, for en særskilt anledning? Kunstindustri.

Gode poeng - lagt inn av Anders Refsahl - 2015/5/15 08:05:32
Denne har jeg ikke hørt før, men du kommer med god argumenter som viser at det kanskje er på tide og bytte begreper for å forklare standard butikkpils og det som kommer fra mikrobryggeriene.

2015-04-11

Hjemmebryggfestivalen

Jeg har dessverre ikke fått blogget så mye siste uka. Årsaken er kort og godt at jeg har måtte konsentrere innsatsen på ledige kveldstimer mot å bli ferdig med bardisken som Steinar og jeg skal ha med på hjemmebryggfestivalen til Det gode øls klubb i kveld.

Dersom du skal dit, så treffes vi nok, og du kan smake på våre bidrag MagnIPA og Forreign Stout.

Etter festivalen blir det nok sikkert mer blogging – det er i hvert fall et hav av halvferdige innlegg liggende i kø.

Og så ... - lagt inn av Anders Christensen - 2015/4/17 21:33:37
Og så slo ryggen seg vrang. Jaja, det er over nå, for denne gang.

Side 2/53: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 »