Idag er det 30. september. For akkurat fem år og én måned siden døde Michael Jackson, og dengang ble 30. september utpekt til Michael Jackson Day, der man skulle hedre ham med en skål på dagen én måned etter at han døde.

Det ble den gang oppfordret til å gjøre dette til en årlig markering, selv om det varierer litt om det skal være på 30. september eller siste søndag i september. I år faller de sammen, så det er ingen tvil. Det er en oppfordring jeg følger, men dessverre ser det ikke ut til at markeringen av denne dagen vil ta av.

Så ... Skål for Michael Jackson, ølhelt, whiskyfantom og en ypperlig fagforfatter!

Hva jeg skåler for ham med? Tja, vet ikke ennå, for det er kveldens blindsmaking i regi av Magni.

Det lyder som en flåste spissformulering om enslags perfekt måte å forlate verden på: å drukne i øl, eller i mjød. Mytene - for det er vanligvis myter - har flere eksempler på det:

• Kong Fjolne sønn av Frøy (eller Yngve-Frøy, som var en fruktbarhetsgud som speselt rÃ¥dde for avlingene) fortelles det om i Snorres kongesagaer, han var av ynglingeætt, og plassert 26 slektledd foran Harald HÃ¥rfagre. Han dro til Frode (eller Fred-Frode) i Selund (som muligens refererer til den danske øya Sjælland og betyr «sjølandet») der det var stelt til lag. Han drakk sterkt, og pÃ¥følgende natt mÃ¥tte han opp og ut og late vannet, men pÃ¥ vei tilbake gikk han feil og ramlet ned i et mjødfat og druknet.

• Den svenske sagn-kongen Hunding sies Ã¥ ha fÃ¥tt et rykte om at den danske kongen Hadding var død. Han stelte da i stand til gravøl med et enormt ølfat som han selv serverte fra. Dessverre snublet han i fatet og druknet. Historien er fortalt av Saxo Grammaticus, og kan være beslektet med sagnet om Fjolne. For den danske kongen fÃ¥r det hele ogsÃ¥ en tragisk slutt, da han hengte seg offentlig, formodentlig i en slags skam over Ã¥ ha blitt drukket gravøl over.

• Odins sønn Veraldur skriver seg fra et gammel middelalderballade fra Færøyene, nedskrevet rundt 1840. Der er det Odins sønn Veraldur som mot sin fars rÃ¥d drar pÃ¥ frierferd til fremmed land. Den lokale kongen misliker ham, og narrer ham til Ã¥ falle i et fat øl og drukne. Her mÃ¥ det legges til at Snorre identifiserer Frøy som «veraldar goð», sÃ¥ kanskje vi egentlig er tilbake til et sagn om Frøy, som jo Snorre identifiserer som far til Fjolne. Landet det skjer i er muligens samme Selund som for historien om Fjolne.

Det synes å være et mytisk mønster mellom dem. Og kanskje er det slik at alt dette bare er ulike presentasjoner av en urmyte om å drukne i øl?

Her må det nevnes at det også finnes andre sagn om helter som drukner i øl. En av de mer kjente er den irske kong Diarmaid, eller Diarmuid mac Cearbhail. Han spurte tre druider om hvordan han skulle død, og de svarte henholdvis drukning i et fat med øl laget fra ett eneste byggkorn, nedstikking og brenning. Men druidene fikk rett da Diarmaid døde i hva vi idag ville kalt «a freak accident», men som i historien helt klart har mytiske trekk. Se omtrent midtveis i denne. Historien om Diarmuid har også mytiske trekk, men den har en helt annen dynamikk og struktur enn de tre som er nevnt over.

Men over til holdningen til korn og øl, som har hatt en viktig posisjon, og som det har vært knyttet mye magi til. Kornet var «Gudslånet», men det er lite i kristen religion rundt kornmagi og fruktbarhetsriter, så trolig skriver dette begrepet seg tilbake til eldre fruktbarhetsriter: Moder Jord, eller Frøy eller Gud eller hva man skal kalle ham/henne har lånt oss kornet for at vi skal forvalte det og plante det på ny.

Det fortelles at på minst én gammel gård i indre Agder var det visstnok så sent som på 1800-tallet fremdeles slik at bonden etter å ha brygget øl om høsten gikk ut og skvettet litt øl på åkrene. Det minner om en høsttakkefest, som var en av de tre lovpålagte ølene (her bruker jeg ordet «øl» i betydning rituell sammenkomst eller drikkegilde) som overlevde inn i kristen tid: ved vintersolverv, ved sommersolverv og etter innhøstningen - som i kristen religion ble pakket sammen med St.Hans, Jul/Kristmess og Høsttakkefest/Allehelgensdag.

Den nordiske nissen er trolig en blanding av stedets ånd/gud og den personen som først ryddet gården - det svenske ordet tomte er forøvrig beslektet med ordet tomt som i hustomt på norsk. At nissen skulle ha grøt og øl, som begge er kornprodukter, kan derfor sees på som en slags symbolsk tilbakeføring av grøden til den som opprinnelig skapte den og som våker over gården og hjelper til på overnaturlig vis. Bland inn litt godt skjult fedrekult, og du har nissen. Idag tenker vi på det som at vi gir nissen noe av ren godhet, men rammen rundt dette virker mer som en ofring til en guddom eller ånd. Ølet ble forresten i denne sammenhengen faset ut på 1800-tallet av en strengere kristendom og tiltagende rabiat avholdsbevegelse, så idag må nissen klare seg med bare grøten og i beste fall litt saft-og-vann.

Kornet ble altså oppfattet som hellig. Det var ikke bare «markens grøde», det var som en del av jorden, og dermed en del av jordens guddommer. Når man spiste brød og drakk øl, kan man si det dermed var som om det var selveste modergudinnen man spiste og drakk. Og dermed er det ikke veldig langt i ytre tematikk til den kristne nattverden - det mangler primært et ledd med maskulinisering og en transplantasjon til en greskinspirert vin-kultur. Men det er ikke veldig vanskelig å tenke seg nattverden som en delvis videreføring av gamle riter - kanskje med noen røtter helt tilbake til Sumer, der konsumering av øl og brød visstnok var en måte å enhetliggjøre seg med gudene. Ja, til og med kjønnslig omgang med brygge-prestinnene i templet var et tiltak for å nå frem til guddommene, men litt har jo skallet av på veien gjennom århundrene. Det sies forøvrig at sex i åkeren i Frøys navn ble praktisert her til lands i forkant av såingen - for avlingens skyld.

Det finnes forøvrig en teori om at selv i Nytestamentet var det hovedsaklig øl de brukte og ikke vin. Det er en besnærende idé som på ingen måte er main-stream. Av hensyn til tid og plass så får vi heller ta den skålen (no pun intended) ved en annen anledning.

I denne sammenhengen må det å drukne i øl nærmest ha vært en hellig handling à la selveste himmelfarten. Og selv om Snorre & Co formidler en forklaring om en nattlig fylle-do-tur, et manglende rekkverk eller et fiendtlig dytt så lyder det som en rasjonalisering lagt oppå et mytisk rammeverk i ettertid. Idag høres det nærmest ut som en bisarr og ufrivillig komisk måte å dø på, men det må ha vært annerledes for de som dyrket kornet ikke bare i konteksten av en gårdsdrift, men også dyrket kornet i en religiøs konktekst.

Og som et apropos kan jeg ta med en gammel drikkesang. Utfra teksten å dømme er den svensk, og jeg har bare har fra hukommelsen:

Jag vill dö.
Jag vill ej mera leva.
Jag vill dö,
i en källere full av öl.
Och när jag dör,
då vil jag bli begraven,
bli begraven med munnen full av öl.

Neida, den er sikkert hverken førkristen eller spesielt religiøst fokusert. Men mytiske tema har en egen evne til å dukke opp i nye former, i nye drakter og på nye steder gjennom historien. Jeg ville ikke blitt det spor forundret om denne sangens idémessige opphav har et par tipp-tipp-oldeforeldre tilbake i tiden da øl var en magisk og hellig drikk.

Frydenlunds bryggeri - som idag er redusert til en merkevare for Ringnes - er for alltid avskåret fra å reklamere med ting som «Det gode ølet som det var i 1859» som var da bryggeriet ble startet. La oss ikke dvele ved at ølet først kom på markedet i april 1860. Poenget er kort og brutalt at ølet de første årene ikke var tilstrekkelig godt, og her kommer historien.

(Forøvrig, årsaken er ikke at alkoholreklame er forbudt, det er eksplisitt lov å reklamere på flasker og bokser - selv om alkoholreklame er forbudt i de fleste andre sammenhenger. Enhver øletikett er nemlig å oppfatte som reklame - og derfor lovlig ølreklame.)

Da Mads Langaard startet Frydenlunds bryggeri på slutten av 1850-tallet, var det gitt at dette bryggeriet – som andre storskala, nystartede norske bryggerier – skulle brygge øl etter den bayerske metode. Det vil si undergjæret lagerøl.

For å få det skikkelig til, trengtes også kompetanse, og hva var vel bedre enn å ansette en bayersk bryggmester. Det var intet ekstraordinært over dette, tvert om, det var vanlig for mange bryggerier, og de som ikke hadde råd til å ansette en tysk brygger dro gjerne på studietur til Tyskland for å lære. Men Frydenlund er også et godt eksempel på at dette ikke nødvendigvis var en sikker strategi for suksess.

I jubileumsboken fra 1959 er det skrevet (s.59): Allerede før starten hadde man hentet hjem en fagmann som skulle forestå den direkte produksjonen som bryggermester. Det var Georg Scharnagel som hadde vært bryggermester i Die Fürstliche Brauerei zu Turn, Teplitz i Böhmen. I 75-års-jubileumsboka (s. 31, 44 og 48), skrevet av ingen ringere enn J. C. Hambro, er dette ytterligere forklart. I utgangspunktet skulle Scharnagel bringe med seg 4-5 arbeidere fra Tsjekkia eller Tyskland, men allerede en måned etter at dette ble stadfestet på første styremøte hadde situasjonen endret seg. Bryggeriets økonomi, stadige forsinkelser i byggeprosessen og den økende arbeidsledighet i Christiania gjorde at man rådet Scharnagel til ikke å ta med seg fagarbeidere, da bryggeriet signaliserte at de ville kunne betale dem nok til at de kunne nyte forventet levestandard i Christiania.

Hadde man så bare plukket en brygger på måfå? Neppe. Det går frem av arkivene at Mads Langaard - hovedeieren bak bryggeriet - selv hadde besøkt og gått igjennom bryggeriet i Tepliz - idag Teplice ved den tysk-tsjekkiske grensa. Det virker derfor sannsynlig at han selv har «kvalitetssikret» bryggmesteren. Dog var Langaard en handelsmann og seilskuteskipper som ble industriskaper - og det er ikke sikkert at han ville være i stand til å vurdere Scharnagels kompetanse utfra et bryggefaglig synspunkt. Scharnagel ble også sterkt rådet til å besøke Felsenkeller-Brauerei i Dresden, bare 4-5 mil mot nord, siden de hadde samme utstyr som det som ble bestilt til Frydenlund.

Men Scharnagel ble ingen suksess i Frydenlund. Den første tabben var at han hadde i oppdrag å skaffe gjær, men uten å klare det. Andre bryggerier ble forespurt, men ville ikke bistå den nye konkurrenten, før Christiania Bryggerie til slutt forbarmet seg over dem.

Men det var især holdbarheten på ølet som var et problem. Frydenlund var et nasjonalt bryggeri - et Oslobryggeri, som det senere ble kalt, til forskjell fra de regionale bryggeriene. Helt fra starten aktet de å ta markedsandeler over hele landet som et litt finere kvalitetsøl. Det krevde holdbarhet over tid og bestandighet under transport der ølet kunne mishandles på ganske så mange måter. Den labre kvaliteten gjorde at Scharnagel ble oppsagt i august 1864. Det ble ansatt en ny bryggmester - Johan Schmidt - som i 100-års-jubileumsboka er oppgitt å ha fungert fra 1863, altså i parallell med Scharnagel. I 75-års-jubileumsboka tegner Hambro et litt annet bilde. I nekrologen over Mads Langaard oppgis det at han overtok selv som brygger etter Scharnagel, men dette understøttes ikke av arkivene. Tvert imot er det der referert til en brygger, men uten at Hambro kjente hans navn. I folketellingen av 1865 er Johan Schmidt listet som bryggermester og boende i bryggeriets umiddelbare nabolag.

Om jeg skal synes, så var kanskje problemet at bryggeriet i Tepliz var et regionalt bryggeri som serverte ølet sitt i rimelig nærhet og i stor grad på fat, mens Frydenlunds nasjonale ambisjoner og betydelige flaskefokus gav logistiske utfordinger som skissert over. I tillegg hadde Frydenlund helt fra starten et mål om betydelig eksport av øl. I 1862 ble det ifølge Tollvesenet eksportert 195.167 potter [en pot er like under en liter]; herav falder 27.150 paa Christiansands Bryggeri, den væsentlige rest på Frydenlund. Av dette gikk 84% til Hamburg - eller kanskje rettere sagt via Hamburg hvor mye trolig ble skipet om.

Scharnagel må ha skygget banen relativt raskt, for han er ikke nevnt i folketellingen for 1865. Trolig er det ham som dukker opp i en notis om bryggerihistorie i den danske byen Vejle der det blant annet står: [N. St. Fogtmanns bryggeri i Grønnegade] blev i 1867 solgt til en vis Georg Scharnagel fra Landshut i Bayern for 13000 rdl. To år senere gik også Scharnagel fallit og han måtte overdrage sit bo til skifterettens behandling.

Lite vites om Scharnagel utover dette, men i Danmark finnes det et «Georg Scharnagl (sic) og Hustrus Legat» for kjemistuderende ved Danmarks Tekniske Universitet. Det kan høres ut som ham eller en etterkommer, så det er mulig at han slo seg ned i Danmark.

(Og til slutt kan jeg jo innrømme at jeg ved en kortslutning i de små grå klarte å datere oppstarten av Frydenlund til 1877 i en herværende ølquiz. Det var både pinlig og temmelig idiotisk siden jeg jo egentlig visste at 1877 var Ringnes og 1859 var Frydenlund. Om ikke annet burde jeg husket at hele Frydenlunds tidlige historie er notert i speciedaler som var i bruk frem til innføringen av krona i 1875, så 1877 var et umulig år for stiftelse. Jaja.)

Studentersamfunnet arrangerte ølfestival på torsdag. Tilstede var mange av ølnerdene i Trondheim, men langt fra alle, for det var rift om billettene. Det var fullt, men ikke for fullt, og slett ikke underfullt - passelig fullt, og med svært mange kjente. Stemningen var høy og god - ikke rølpete oktoberfest-høy, men den typen lystelighet som kommer når alle vet å styre inntaket og når ølet er til nytelse og ikke bare et middel for å bli full.

Av utstillere var det et sted mellom tilstrekkelig og greit nok. Tilstede var Nøgne Ø, Lervig, Kinn, Ringnes, og Beer entusiasts som hadde med Eddie fra Midtfyns bryggeri. Det var rom for flere, og det var spesielt tynt blant lokale bryggerier - spesielt siden Ringnes primært viste sitt internasjonale utvalg, med Jacobsen i sentrum. I tillegg stilte Studentersamfundet opp med sitt eget utvalg. Det bidro også til å øke utvalget, siden de er blant de tre beste utvalgspubene i Trondheim, sammen med Den gode nabo og Antikvariatet.

Utvalget var en miks av kjente merker, spesialiteter og tidlig-smaking på det som kommer etterhvert. Nøgne Ø stilte med Python pils på 9% - kjenner de ingen grenser? Ringnes stilte med Semper Ardens-serien fra Jacobsen. Carlsberg har et tre-beinet spesialøl-initiativet fra «the Mothership» i København: Jacobsen er for klassiske nordiske ølsorter, Kongens Bryghus er for gjenskaping av gamle, utdødde øltyper som man tidligere har brygget i Danmark, og Semper Ardens er for å la bryggerne eksperimentere og leke seg med litt forskjellige øltyper. Men strengt tatt klarer jeg ikke å se at de har noen særlig stor forskjell i typefokus.

Det var maks to smaksfaglige foredrag pr deltaker, så jeg endte opp med Lervig og Kinn. Førstnevnte fordi jeg ikke hadde møtt Mike før, og sistnevnte av grunner jeg tidligere har nevnt. La meg ta noen faktoide highlights fra disse to foredragene.

Mike Murphy touchet flere ganger inn på det han litt fleipete kalte konspirasjonsteorien sin, om at de store bryggeriene jobbet for å knuse de små. Det er ingen ny vinkling innen mikrobryggeri-Norge, for mange andre småbryggerier har fortalt omtrentlig den samme historien om store bryggerier vil fremstå som små, vennlige og lokale, men som på bakrommet bruker tyngden sin for alt den er verd for å presse ut de som faktisk er små, vennlige og lokale. Det at du er paranoid behøver ikke å bety at de ikke er ute etter deg.

Mike begynte med å hjemmebrygge i ulovlig ung alder i USA og har senere brygget i Italia og Tyskland, samt i Danmark der han brygget for Gourmetbryggeriet frem til det ble oppkjøpt av Harboe i 2009. Hos Lervig har han vært sentral i en snuoperasjon for å gi dette bryggeriet et nytt ben å stå på etter at det ble veldig klart at de ikke ville komme i mål som et rent lokal-pilsner-bryggeri til erstatning for nedlagte Tou.

Underlig nok virker det som om salget av pilsnerne fra Lervig har økt etter at de har fokusert mer på spesialøl - kanskje det er spesialølet som gir kredibilitet og omtale til bryggeriet og gjør pilsnerne deres mer interessante? Kanskje Mike også brygger pilsnerne litt mer interessant, slik at de skiller seg ut fra vanlig industripilsner?

Lervig har et bryggeanlegg på 25.000 liter som kan kjøres ned mot halv kapasitet, samt at Mike har sitt eget pilotanlegg på 1000 liter. Det virker som de savner noe midt imellom. Du skal være trygg på ølets avsetningspotensiale når du setter 12-15.000 liter med flere titalls kilo humle.

Han fortalte også at de hadde redusert holdbarheten på noen av ølene fra 12 til 9 måneder, nettopp fordi høyhumlet øl i større grad enn annet øl er ferskvare. På spørsmål fortalte han at han selv helst drakk disse ølene mens de var yngre enn tre måneder, og at de etter det mistet litt ungdommelig friskhet selv om de selvfølgelig fremdeles var gode øl.

Ved å knytte til seg Murphy har Lervig også fått en kobling mot Mikkeller, siden Mike fra tiden i Danmark kjenner Mikkel Borg Bjergsø – den ene halvdelen av det opprinnelige Mikkeller og hans som har brakt dette fantombryggeriet videre. Lervig har da også et par kolaborasjonsbrygg med Mikkeller. På spørsmål om hva de ville gjøre sammen fremover, var det ikke lett å få noe klart svar. Faktisk virket det som om Mikkel kanskje ville lene seg litt mer mot fusion med vin. Litt flåsete kan vi kanskje si at vin er den nye vin innen ølverdenen. Og deretter kan vi lure på om vinverdenen er klar over hva som i så fall ville treffe dem.

Lervig hadde også laget et røykøl, mest som et eksperiment. De hadde avhendet det litt tilfeldig og rundhåndet ettersom de ikke trodde det var potensiale for det. Imidlertid hadde de fått gode tilbakemeldinger, men trolig kommer de ikke til å forfølge denne trenden. Det er trist for alle oss røykølentusiaster.

Ellers understreket han at Lervig må - eller sterkt bør - gå i pluss neste år. Det er et bryggeri som har tapt penger i flere år i strekk, og om ikke denne trenden snus snart, så vil noen før eller senere komme til å trekke ut støpselet på tilførselen av penger.

Neste foredrag var med Kinn, der Anders Cooper var foredragsholder. I spørsmålene ble det naturlig nok endel fokus på deres lokale bryggerioppstart her i Trondheim - som jeg har beskrevet tidligere - men la oss her kun ta med det som er relevant for Kinn.

Det er Ivar Aasen som pryder etikettene til Kinn, og bakgrunnen er visstnok at Espen Lothe - som er lærer og biolog - er Ivar Aasen-fan, og han kan tidvis spre om seg av de mest esoteriske trivia om språkmannen. Om det er noen ølnerder som har for mye fritid, kan de forsøke å finne en bit med virkelig sær og ukjent informasjon om Ivar Aasen, og ha det liggende på lur for å se om de kan sette ham fast om det skulle slumpe til at de møter ham.

De er i ferd med å installere nytt bryggeri, men det blir fremdeles med åpne, firkantede gjæringskar - bare større. Etter hva Coop sa, var materialkostnaden for det gamle bryggeriet 200.000 - men da er alt arbeidet som Espen Lothe har gjort på det holdt utenom. Det er et ordentlig Frankenbrewery, med biter og deler litt av hvert.

«Husgjær» ved Kinn er Wyeast 1318 (London Ale III) og Wyeast 3787 (Trappist High Gravity). Disse har høstes og gjenbrukes uten at det noensinne kjøpes ny batch av dem. Det er ikke helt sant, for de byttet gjæren én gang, men det var mest for å se om ølet endret seg med ny batch gjær. I så fall ville det indikert mutasjoner i bryggeriets gjærstamme. Men ølet smakte det samme, så det blir neppe nykjøp av gjær med mindre det skulle skje noe galt. Litt mer variasjon i gjærpreget får de også ved å variere temperatur. Høsting av gjære skjer bare fra svakere øl under 6%.

Ifølge Coop skulle Espen Lothe selv like tørre engelske øl, hvilket kanskje ikke rimer helt med Wyeast 1318, som ikke er spesielt tørr. På spørsmål om hva som ble det neste «store» i ølverdenen var han klar på at det var surøl, men uten at jeg tror vi kan bruke det som noe værvarsel for hva som kommer fra Kinn.

(Og forøvrig, dette er min gjengivelse av høydepunktene fra foredragene, og evt feil kan sikkert tilskrives min uoppmerksomhet, tykke skalle eller smaksprøvenes påvirkning.)

Til slutt en stor takk til Studentersamfundet for et topp arrangement. Vi får håpe at dette blir årlig, hvilket jeg tror det er all mulig potensiale for.

På ølfestivalen på Studentersamfundet i går var også Anders Cooper, riktignok som representant for Kinn bryggeri. Men ryktene om at han er involvert i en bryggeristart har svirret en stund, så han ble også utspurt om dette. Her skal vi sammenfatte hva som kom frem.

Det er Anders Cooper, Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar som har gått sammen om dette. Anders Cooper - eller til daglig «Coop» - har jobbet som servitør på Den gode nabo i Trondheim. Han er hjemmebrygger med gode plasseringer fra Norbryggkonkurranser, og siden sommeren 2011 har han jobbet periodevist på Kinn bryggeri. Han er meget seriøs og kunnskapsrik brygger. Jeg synes å huske uttalte noe slikt som «Jeg er bare nødt til å brygge, noe annet ville ikke gi mening i livet», og jeg tror det er betegnende for hans innstilling.

Thomas Sjue er utadvendt og dynamisk og med - såvidt jeg vet - en bakgrunn som servitør på Trondhjem mikrobryggeri, der han avanserte til assistentbrygger under nåværende brygger, som er Jørn Grønbech.

Fra TMB kommer også Vinko, som har bakgrunn som kokk. Nå er det ikke helt uvanlig at kokker sklir inn i rollen som brygger, for brygging er jo i bunn og grunn tilbereding av mat. Jørn selv på TMB har gått den veien, og selv et bryggeri som NØ har hatt bryggere med kokkebakgrunn. Denne veien var det visst også meningen at Vinko skulle gå på TMB, men det blir jo irrelevant nå.

Til gjengjeld er det nylig utlyst stilling som kokk ved TMB. Og det er kanskje rom for en assistentbrygger dersom noen lokale helter går med en brygger i magen.

Det nye bryggeriet har ikke egentlig fått noe navn, men ifølge Coop var «Nidaros Ølsmie» et navn som seilte opp. Det virker som om de skal få bryggelokaler ved Dora nede på havna - dvs vis-a-vis E. C. Dahls bryggeri. Utstyret deres er det gamle bryggeriet til Kinn, som jo skal utvide og derfor skal bytte utstyr. I tillegg var det veldig tydelig at Coop på ett eller annet fremtidig tidspunkt hadde lyst til å starte en liten pub i Trondheim sentrum - med vekt på liten, kanskje med bare en håndfull bord.

Det som er spesielt med utstyret til Kinn er at de bruker åpne, firkantede gjæringskar. Det er en gammel teknikk, som vel alle de gamle norske industribryggeriene brukte før sylindrokoniske tanker kom på moten og lukkede systemer ble en god erstatning for hyperrenslighet i brygghuset. Coop sverger til slike gjæringskar, så Nidaros - eller hva de måtte bli hetende - kommer til å bli det tredje norske mikrobryggeriet som bruker det, etter Kinn og Espedalen.

Fordelen med disse gjæringskarene er at man kan topphøste gjæren. Under gjæringen er det noe som synker ned og noe som flyter opp. For en overgjæret ale flyter gjæren først opp, og da er det beste tidspunktet å høste den på. Etterpå synker den ned, men om den da høstes i en sylindrokonisk tank, så kommer det ofte mye annet rart sammen med den rene gjæren - deriblant også syk og mutert gjær. Konsekvensen av dette er at med åpne gjæringskar kan gjæren i prinsippet brukes i uendelig antall generasjoner. Mens for bunnhøsting i sylindrokoniske tanker bør man erstatte gjæren etter kanskje 5-10 generasjoner. Det er også andre forskjeller mellom sylindrokoniske og åpne, flate tanker som gir smaksforskjeller, men vi kan gå i dybden på det ved en annen anledning.

Kalenderen fremover for dette bryggeriet var å komme igang med prøvebrygging på utstyret i januar. For tiden holdt de på med å teste ut ulike gjærstammer. Det er forsåvidt ikke noe galt med de gjærstammene som Kinn bruker, men Coop ville veldig gjerne ha sitt eget bryggeripreg og ikke et Kinn-2, så derfor ville de velge andre gjærstammer. Men så er det ikke alle gjærstammer som egner seg like godt for topphøsting - og det var dypdykking i denne problematikken de holder på med nå, mens de venter på at bryggeutstyret skal demonteres hos Kinn.

En gla'nyhet for lokale hjemmebryggere var at det hørtes ut som om folkene bak bryggeriet var mer enn villige til å dele av overskuddsgjæren sin. Det burde bety 2-3 sorter fersk gjær tilgjengelig i rikelige mengder for hjemmebryggere, i tillegg til Dahlsgjæra.

Hva slags øl kommer vi til å se på dette bryggeriet? Tja, vi kommer sikkert til å se mye ulike øl. Samtidig har de et ønske om å bli relativt store og å utnytte bryggverket maksimalt. Det kan være vanskelig å bli store og å stjele markedsandeler fra Ringnes uten at man også inkluderer litt publikumsfrieri i oppskriftene. La meg derfor tro at det øltypemessig blir mye det samme som andre små-bryggerier. Jeg vil tro at vi kommer til å se endel gjestebrygging der. Sannsynligvis kommer de til å fokusere både på flasker både over og under 4,7%, samt at det virker som de tenkte å brygge på fat til restauranter og puber.

Så var det lisenser da. De trenger statlig lisens for dette, men hadde ikke startet søknadsprosessen i påvente av at de skulle ha all informasjon klar. Disse søknadsprosessene overfor Helsedirektoratet er ikke så lettkjørte, men selv om det skal være mulig å unnagjøre dem på tre måneder, så tror jeg ikke det til dags dato er gjort av noen uten jussutdanning.

Så vi får vente og se - jeg har tillit til at dette blir godt, og den som venter på noe godt bør ha tid til å vente.

Det har vært nokså stille på bloggen de siste par månedene, og grunnen er ganske enkelt familieforøkelsen i juni. Med to småbarn er det mangt og mye som begrenser seg selv, deriblant ølkvelder og ølreiser. Men nøden lærer tørst mann å brygge, og i mangel av å dra rundt om og drikke øl har jeg utviklet på min egen hurtig-ersatz-ølreise.

Når ungene er lagt og jeg forhåpentlig har husket å gjøre litt husarbeid, så tar jeg en øl. Jeg er velsignet med en kone som både kan øl, setter pris på å smake ulike øl, og som synes det er morsomt å teste meg i blindsmaking, så hun finner en flaske eller to og serverer meg blindet. Etter at jeg har fossrodd og tabbet meg ut i identifiseringen av ølets type og identitet, så starter den virtuelle reisen på Internett.

Først drar jeg til bryggeriets hjemmeside og ser på dem. Adressen deres kobles inn i Google maps og streetviews brukes for å se på såvel bryggeriet som omgivelsene. Så fortsetter det med wikipediasider, det er google billedsøk på gamle etiketter, søk på blogger og annet. reviews på RateBeer og tilsvarende. Underveis blir jeg gjerne distrahert og ender tematisk på jordet, eller kanskje jeg får inspirasjon til nye blogentries.

La meg liste noen «severdigheter» på en slik virtuell ølreise så leserne bedre kan forstå hva jeg mener. La oss ta utgangspunkt i Karmeliet Trippel fra Brouwerij Bosteels i Buggenhout.

• Først hjemmesiden deres med den irriterende musikken (som heldivis kan slÃ¥s av), der de profilerer de tre hovedproduktene sine: Karmeliet, Kwak og Deus.

• Oversiktsbilde fra Google maps, der man nærmest kan se hvordan bryggeriet over Ã¥rene har spredd seg fra innkjørselen helt vest i krysset mellom Hanenstraat, Kerkstraat og Kasteelstraat. Jo lengre inn i kvartalet man kommer, jo nyere og større ser bygningene ut.

• Inngangspartiet fra Google Street som viser det som formodentligvis er noen av de eldste bygningene, samt skiltet med de selvsamme tre ølene de selger.

• De sære naboene i den staselige praktboligen som har klart Ã¥ fÃ¥ slettet seg fra Google streetview - klemt inne mellom bryggeriet og oppstillingsplassen for bryggeribilene.

• Den nederlandske wikipediasiden om bryggeriet er ikke sÃ¥ lang og akkurat innenfor rekkevidde av hva en normalt sprÃ¥kinteressert nordmann klarer Ã¥ tolke … og der fikk man sannelig ogsÃ¥ fasiten pÃ¥ den tilliggende standsmessige boligen.

• Her er noen fotografier av bryggeriet.

• Et bildesøk pÃ¥ Google gir mange ulike bilder av etiketter og flasker, og forteller i seg selv temmelig mye om bryggeriet og ølet.

• SÃ¥ var det noen amerikanske kjemistudenter som besøkte dem og har skrevet om det i en blog.

• PÃ¥ RateBeer god del beskrivelser av ølene til dette bryggeriet.

Innen jeg har kommet så langt, er som regel ølet oppdrukket, og det er på tide å vende nesen hjemover igjen. Temmelig så miljøvennlig er reisen også. Det slår selvfølgelig ikke faktisk å reise dit, annet enn at det koster langt mindre både i tid og penger - faktisk så lite at det egentlig er et fint supplement til fysiske reiser.

Idag er det årsdagen for dereguleringen av bryggingen i København. Før dette hadde det var regulert opp og ned og frem og tilbake, med fastsettelse av priser, av kvalitet, av typer, ølsmakere og med faste lisenser til bryggerne. Resultatet at en regulering som skulle sikre forbrukerne god og jevn kvalitet var kanskje heller et system som sikret bryggerne et sikkert utkomme uansett innsats og kompetanse.

Det underlige med regulerte systemer som har overlevd sin egen nytteverdi er at man sjelden kikker seg tilbake når man først avskaffer dem. Men så lenge de er i funksjon har man tilpasset seg dem og ser ikke hvilke unytte de kan utgjøre fordi de også bærer med seg en og annen nytteverdi. Skaden deres er ikke så mye hva de gjør eller ikke gjør, men at de er til hinder for kreativitet, nye tanker og innsatsvilje.

Uten denne dereguleringen ville Carlsberg og den danske ølrevolusjonen utover 1800-tallet vært en utenkelighet. Men så lå da også en slik deregulering i tiden, og det ville vært en umulighet å kjørt videre i så mange tiår med det gamle systemet.

Snart skal vi få oppskriften på Obamas hjemmebrygg. Jeg synes oppstyret rundt dette kanskje er vel så interessant som selve oppskriften.

Saken har selvfølgelig også en politisk vinkling. Romney er mormoner-biskop og avholdsmann. Når han i tillegg også fremstår som en tørrpinn, så kan Obama score noen enkle poeng på å ta rollen som kandidaten som er likandes og folkelig. Ikke for det, han har visst hjemmebrygget noen år, så øl-interessen er neppe noen slags posisjonering overfor Romney. Men når den først var der, så var det enkelt å push'e på den knappen.

Nå har Obama ennå ikke publisert øloppskriften sin. Det er ikke slik det fungerer. Man dropper litt uformelle hints om dette ølet, og så venter man til «sjournalistene» kommer for å vite mer så de kan lage noen gode historier av den typen som selger. Deretter fôrer man dem med én informasjonsbit om gangen. At det er en facebook-gruppe som krever at den publiseres gjør det bare c00l'ere, og c00l er nettopp slik Obama vil fremstå, for Romney er nærmest en ordboksdefinisjon på dyp u-cool-het. Forresten har hjemmebryggere levert en FOI-forespørsler rundt oppskriften, og den amerikanske offentlighetsloven kan da tvinge presidenten - sikkert ikke veldig motvillig - til å offentliggjøre oppskriften.

Da Obama besøkte Irland, der han har aner på morssiden, fikk han stukket i hendene en pint med stout, som han på en overbevisende måte slukket tørsten med. Det var sikkert noenlunde planlagt, men han virker generelt som en fyr som setter pris på godt øl, og ikke har noe imot litt mer spesielle øl. Da dronning Elizabeth havnet i omtrent samme situasjon, virket det mer som hun med irritasjon innså at hun måtte smake på en tidels slurk og i det minste ikke skjære grimaser mens hun gjorde det. Prins Charles er et annet kapittel som har engasjert seg sterkt for å bevare engelsk øl- og pubkultur. Og ikke minst ser prins Harry ut til å ta opp øltradisjonene, om enn på en litt annen måte. Men det var nok hoffreportasjestoff for denne gang.

Men hva vet vi egentlig om Obamas øl? Det er sagt at han kjøpte et kit for noen år siden, og at bryggeinteressen tok av med det. Det sies også at de brukte honning fra bikuber som Michelle Obama holdt. Michelle har vist sterk interesse for hagebruk av den mer matnyttige sorten, og fikk gravd opp deler av plenen rundt Det hvite hus for å lage kjøkkenhage for matauk. Ikke at de strengt tatt trengte det, men interessen var der og signaleffekten i slikt er sterk. For eksempel fikk Jimmy Carter installert solpaneler på taket av Det hvite hus, mens Ronald Reagan fikk dem demontert som noe av det første de gjorde. Slikt handler mer om signaleffekter enn om det praktiske.

Sannsynligvis var utgangspunktet et ale-kit tilsatt honning i stedet for vanlig sukker, for de fleste kit'enes oppskrifter fordrer at man tilsetter sukker i en eller annen form. Videre er det sagt at dette er et øl som George Washington og Thomas Jefferson og andre «founding fathers» kan ha drukket. Om jeg skal synse litt på bakgrunn av den informasjonen: Først og fremst utelukker det sannsynligvis alle lagerøl. Sannsynligvis er det da en porter eller en variant over pale ale. Det kan være en slags brown ale, og det er til og med mulig at det er et såkalt molasseøl. Det finnes oppskrifter fra arkivene til de to presidentene, men såvidt jeg vet er ikke de omsatt til kits. Det finnes også oppskrifter på et granbarøl som ble servert Washingtons tropper og som var både nærende og vitaminrikt. Molasseølet kommer fra at man i Karibien dyrket mye sukkerrør og rørsukkeret ble importert for å destillere til rom - en aktivitet som i stor skala fortsatte langs USAs og Canadas østkyst like opp til første verdenskrig og forbudstiden skapte bølger. Med mye og billig molasse, ble det nærliggende å erstatte endel malt med rørsukker.

Når man nevner øl, Jefferson og Washington, så kan det virke forunderlig at ikke også Benjamin Franklin nevnes. Han er ofte - om enn litt for ofte - knyttet til øl. Sannheten er vel heller at han var mer en frankofil vinkjenner enn en ølhund. Men han var også en folkeopplyser, og i sine skrifter inkluderte han flere øloppskrifter, hvorav «Poor Richards Ale» kanskje er den mest kjente. Men det er mer sannsynlig at de var tilpasset «almuens» behov og ressurser enn at han øste oppskrifter fra sin egen personlig husholdning.

George Washington synes jeg fremstår mer som en yorkshire-sk brumlebasse med sans for fyldige øl, og det sies at porter var hans favoritt. Han frekventerte Fraunces Tavern i New York under uavhengighetskrigen, et sted som visstnok fremdeles finnes og der man kan nyte en øl i historiske omgivelser. Etter krigen ble New York for en periode i praksis hovedstaden mens man bygget Washington - som egentlig var et digert lokaliseringsstrid-kompromiss. George Washington frekventerte da igjen Fraunces Tavern, og innehaveren, den tidligere slaven Samuel Fraunces, endte som høyt betrodd ansatt i presidentens husholdning. Kanskje er det Fraunces øl og oppskrifter de har klart å finne i Det hvite hus? Washington har visstnok også etterlatt seg en oppskrift på et molasseøl, og kanskje har det også noe med saken å gjøre?

Jefferson er litt vanskeligere å sette i noen ølbås. Han overtok etter den pompøse, selvhøytidelig og etterhvert maktmisbrukende John Adams og var på mange måter hans rake motsetning. Ifølge opplysninger som Gregg Smith gjengir, hadde han dessuten sansen for tysk øl, en god stund før slikt ble mote, og han skal ha virket for å hente tyske bryggere til den unge nasjonen for å lære opp bryggerne. Om dette var i hans presidentperiode, så snakker vi om så tidlig som 1801-1809. Hjemme på plantasjen Monticello etter at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv ble det også brygget, og helst var det hans kone som stod for det. I et brev fra januar 1813 skrev han at han hadde mye og sterkt øl stående, men for få tomflasker til å få tappet det - noe som vel fremdeles hjemsøker en og annen hjemmebrygger.

Så hva slags øl snakker vi om? Tja, de kan jo ha mekket på oppskriften og tilpasset den fra et kit supplert med egenprodusert honning til noe som er halvveis basert på gamle oppskrifter. La meg tippe at Michelle Obama er dypere inne i denne bryggingen enn presidenten selv - for det aner meg at han har andre ting å holde på med enn å vaske tomflasker, meske malt og gjete en gjæring. Mitt tips er en moderat humlet pale ale/bitter eller en porter, uansett tilsatt honning.

Skal du ha dÃ¥rlig samvittighet for at du slipper ut CO₂ nÃ¥r du drikker øl? La oss regne kvantitativt pÃ¥ det, men først kan vi ta en enkel kvalitativ analyse.

CO₂ er i ølet i all hovedsak fordi denne gassen ble fanget i ølet under gjæringen. OgsÃ¥ vinlegging slipper ut CO₂, men bare for champagne blir særlig merkbare mengder av den fanget i flaska. Om du skal ha dÃ¥rlig samvittighet i sÃ¥ mÃ¥te, burde det heller være for at du ikke spiser druene, bygg-kornet eller potetene i fersk tilstand, men gjærer (og evt malter) dem, slik at mye av energien forsvinner underveis. Men da bør du helst være vegetarianer om du skal være konsekvent. Og litt mindre seriøst: om ikke du fortærer bygg-kornet i form av øl, sÃ¥ ender den opp som fôr til kyr som promper metan, og det er ille for klimaet, det.

Gjæring en meget gammel måte for å forlenge levetiden til råvarene. For å ta druer som et eksempel, siden det trolig sammen med mjød er blant de aller eldste alkoholiske drikkene: Druer kan bare plukkes om høsten og har begrenset holdbarhet. Om de presses, gjæres og lagres på fat, kan du drikke dem resten av året. Ja, du kan lagre dem i flere år, hvilket i tillegg glatter ut effektene av gode og dårlige år med avlinger. Dermed har vinleggingen en helt klar nytteverdi utover den gleden som vinen brakte med seg.

Med ølet er det ikke fullt så enkelt, siden kornet i seg selv er en vare som er lett å lagre. Ja, kornet er klart mer lagringsdyktig enn ølet, med mindre man brygger temmelig sterkt. Og dessuten kan man ikke ukritisk sammenlikne næringverdien til korn med øl, siden malting, mesking og gjæring omdanner stoffer til nye næringsstoffer. Vanligvis anføres det at ølet var trygt å drikke i motsetning til vann som kunne ha forutrensninger. Det er sant nok, men strengt tatt er det jo bare å koke vannet - selv om det forutsetter at man er klar over det. Ikke trenger man å koke så lenge, så energiforbruket er klart lavere enn ved brygging.

Det må nok innrømmes at brygging (og vinlegging) har gått litt ut på dato som rene preserveringsteknikker, slik at vi nå bruker det på grunn av smaken det gir. I så måte har ølet følge av graving, røking, raking, tørking, salting og temmelig så mange andre teknikker som gikk forut for fryseren og kjøleskapet.

Men tilbake til CO₂. Hvor mye CO₂ er det egentlig i en flaske øl? La oss ta en halvliter øl og vi antar at det er tre atmosfærer CO₂ i flaska ved 15 °C. Ved denne temperaturen veier en liter CO₂ ca 2 gram. Det vil si ca 3 gram CO₂ pÃ¥ en halvliter øl. La oss sÃ¥ anta en bensinbil som bruker 0,60 liter pÃ¥ mila, og vi antar at den genererer rundt 2,3kg CO₂ pr liter bensin. (Ja, det er tyngre enn bensinen, men oksygenet er relativt tungt og hentes fra lufta gjennom forbrenning, ikke fra bensinen.) Det vil si at bilen generer like mye CO₂ pÃ¥ 22 meter kjøring som det er CO₂ i halvliteren med øl. SÃ¥nn omtrentlig, for mange av parametrene her har betydelig variasjon, sÃ¥ «your milage may vary» ... bokstavelig talt.

Men CO₂-en i det ferdige ølet er ikke hele historien. Ølet avgir rikelige mengder CO₂ under gjæring. Hvor langt kommer bilen vÃ¥r om vi tar med hele CO₂-regnskapet for gjæringen av ølet? Om vi antar et øl pÃ¥ OG=1,048 og en FG=1,012 som gir et øl pÃ¥ styrke oppunder 4,7% og 75% utgjæring. La oss videre se bort fra ulike aromastoffer og slikt, og forenkle det til at sukker blir til kun alkohol og CO₂. Da tilsvarer det at hver halvliter er basert pÃ¥ 60g sukker der 45g gjæres. Fruktsukker og druesukker har formel C₆H₁₂O₆ og har molar masse 180 gram, og hvert sukkermolekyl spaltes til to CO₂-molekyler pÃ¥ 44 u og to molekyler etanol pÃ¥ 46 u. Det vil si at 45 gram (75% av de tilsatte 60 grammene) med gjæret sukker blir til 45*44/90=22 gram CO₂. SÃ¥ halvliteren tilsvarer 160 meter bilkjøring. Dertil kommer dobbelt sÃ¥ mye CO₂ som vi puster ut etter at kroppen har forbrent alkoholen og dessuten er det de 25% med ugjæret sukker, men pÃ¥ den andre siden eliminerer begge disse behov for annen mat.

Da har vi ogsÃ¥ sett bort fra at gjæren under første del av gjæringen formerer seg, slik at dette tallet er i overkant. PÃ¥ den andre siden tas da oksygen i vørteren med i regnestykket. Vi har ogsÃ¥ sett bort ifra at korndyrking, malting, brygging og hele prosessen og logistikken rundt brygging bruker energi og generelt gir utslipp av CO₂. Til gjengjeld har vi heller ikke sett pÃ¥ tilsvarende ting for bilkjøring - det koster tross alt endel i energi Ã¥ sørge for at en liter bensin renner ut av pumpa pÃ¥ bensinstasjonen.

En annen ting vi ikke har tatt med i dette regnestykket er at CO₂-en i ølet er «biodrivstoff» som kornet gjennom fotosyntese har «fanget» fra lufta, mens drivstoffet som fylles pÃ¥ tanken pÃ¥ bilen i overveiende grad er fossilt. Siden fokuset pÃ¥ utslipp av CO₂ er i konteksten av global oppvarming, sÃ¥ er det tross alt utslippene av nyutvunnet karbon fra fossile kilder som egentlig teller, ikke CO₂ som kommer fra planter og som derfor allerede har befunnet seg i atmosfæren og er en del av kretsløpet.

Om du kjører to mil om dagen og klarer Ã¥ presse drivstofforbruket fra 0,60 til 0,59 liter pr mil, sÃ¥ sparer du inn 46 gram CO₂, som dermed tilsvarer to halvlitere. SÃ¥ det er fritt frem for Ã¥ nyte halvliteren - og kanskje kjøre bilen litt mer effektivt - men ikke samtidig, selvfølgelig.

(Og ølgudene alene vet hvor mange feil jeg har i disse utregningene ...)

I forrige uke holdt jeg en quiz for Det gode øls klubb, og siden dette var midt i kontesesongen, måtte det bli en kontinuasjonsquiz. La meg her lenke til oppgaveteksten og løsningsforslaget.

Det var morsomt med mange positive tilbakemeldinger. Spesielt var det vel ordspillene og rebusene som virkelig engasjerte. Heldigvis klarte ingen som klarte alle de tre siste deloppgavene. Puhhhh.

Resultatene er som følger .. her er angitt prosentsats, samt at det kom dalende ned 32,18 ekstra prosentpoeng på alle lag, noe som tilfeldigvis førte til at resultatet ble veldig normalfordelt. (Neida, det er ikke en praksis som er hentet fra et nærværende universitet, jeg ble for én gangs skyld bare litt snill og godhjertet.) Karakter er oppgitt etter standardmodellen for prosentkonvertering, og dessuten er det i parentes gitt en karakter når det ses bort fra de ekstra 32,18 prosentpoengene. Regnearket med resultater finner du her.

Lag 1 - 30% karakter C (F) - «3 Ladies + Kolla»
Lag 2 - 41% karakter C (E) - «Steffen, Arve, Eva og Renato»
Lag 2 - 53% karakter B (D) - «Leif Olav, Morten og Klas»
Lag 3 - 27% karakter D (F) - «The Awesomes + Arne Martin»

Dermed er det Leif Olav, Morten og Klas som vant. Premien er som alltid å lage neste ølquiz, med den overhengende trusselen om at jeg lager enda en om ikke de er seg sitt ansvar bevisst.

Så det blir kanskje ny quiz til våren?

Jeg føler meg ørlite flau, men bare litt. Jeg slaktet en artikkel i Finansavisen for en stund tilbake, og slakten står ved lag, men konklusjonen deres var nok rett - at det var veldig mange bryggerier på trappene rundt om i Norge. De hadde riktig teft men dårlig journalistisk fotarbeid.

Hvilke bryggerier er så på gang? La meg først si at det er noen som jeg her kun nevner fordi jeg ikke har listet dem før, ikke fordi det er veldig nyhetsverdig at det er her. Jeg lister også noen som jeg har nevnt før, dersom det ikke har kommet merkbar fortgang i planene.

• Lystgaarden Bar og Restaurant ligger i Ã…lesund og er en av byens bedre restauranter. De har søkt om statlig bevilling, men lite vites om hva de ønsker. De har en adresse i Giske, som er en kommune like vest for Ã…lesund. Status: interessant.

• Hemnes Mikrobryggeri synes Ã¥ være i god gang med Ã¥ montere et bryggeri og Ã¥ fÃ¥ pÃ¥ plass bevilling som setter dem i stand til Ã¥ tappe for flaskesalg. Se ogsÃ¥ følgende artikkel i Rana Blad og denne i Hemnesværingen. Status: veldig lovende.

• Det lille presseriet er et initiativ i Skien og er plassert pÃ¥ Klosterøya og synes Ã¥ være en spin-off fra Union bryggeri, som var etterfølgeren etter Trio Bryggeri. Tanken er vel Ã¥ gjære fruktsafter, og kanskje spesielt epler, som det dyrkes endel av i indre Telemark. Status: joda, men neppe øl.

• Baran bryggeri er under oppstart i Fana ved Bergen, og synes Ã¥ holde til et loftslokale etter hjemmesidene deres Ã¥ dømme. Det er litt tynt med info, men de har da lokalene ser det ut til. Tidsplaner kan jo sprekke, men det virker som dette er pÃ¥ gang. Status: absolutt trolig.

• Hubertus bryggeri (som ikke mÃ¥ forveksles med det østerrikske bryggeriet med lignende navn) synes Ã¥ være navnet pÃ¥ bryggeriet som Johannes Huijs Hubertus har i tankene og har adresse med Lesja Gjestgiveri. I november var det lite Ã¥ spore av aktivitet, men nÃ¥ er det i hvert fall noen lisenser pÃ¥ gang. Oppunder jul i fjor ble det søkt om støtte fra kommunen til Huub Huys (som jeg mener er samme person) til noe som kaltes «HÃ¥ndtverksbryggeriet», og der forretningsideen ble presentert som Ã¥ brygge øl bÃ¥de over og under 4,7% basert pÃ¥ belgiske bryggetradisjoner, og i samarbeid med lokale mattradisjoner. Status: veldig mye mer overbevisende enn sist.

• Lofotpils har vi nevnt flere ganger tidligere, og da med moderate forhÃ¥pninger. NÃ¥ ser det ut til at bevillingene er pÃ¥ vei. Tidligere hadde de bare en kul animert forside med veldig fancy grafikk og lyd - men nÃ¥ er flashy elementer byttet ut med nyttig informasjon med kjedelig design og det ser ut til at det er kommet litt kjøtt pÃ¥ beina. Firmaet importer blant annet det islandske ølet Svartedauden som er tilgjengelig pÃ¥ Polet, og tar derfor noen lange hopp oppover pÃ¥ seriøsitetsskalaen og noen skritt bort av pilsnerimaget. Status: Dette ser lovende ut.

• Crowbar og Bryggeri i Torggata i Oslo er litt mer uviss. Det er noen lisenser pÃ¥ gang, men Crowbar var et utested som ble lagt ned for noen Ã¥r siden, dengang et stykke unna dagens adresse. Status: kanskje, hvem vet?

• Rammkjelleren pÃ¥ Røros har søkt om en kommunal bevilling, men dette er samme gruppering som stÃ¥r bak Røros Bryggeri og mineralvannfabrikk, som pr idag brygger hos Atna. De har et flere-hundre-liters anlegg som de brygger for lokal servering pÃ¥. De har klart Ã¥ bringe flere ølmerker pÃ¥ markedet med god distribusjon - selv om det har vært lisensprodusert, og da er det ingen grunn til Ã¥ tvile pÃ¥ at de klarer Ã¥ stokke beina Ã¥ fÃ¥ mikrobryggingen i gang i Røros ogsÃ¥. Status: Temmelig sÃ¥ sikker.

• Tinja FjellgÃ¥rd øst for Narvik planlegger Ã¥ brygge med kommunal lisens, og har knyttet til seg Shea-Arne Engevik, som er en dyktig hjemmebrygger som bl.a er kjent her i TrondheimsomrÃ¥det og som er en gjenganger pÃ¥ øvre del av resultatlistene til Norbryggs konkurranser. Lite vites, men planen er Ã¥ installere et bryggeri i kjelleren pÃ¥ FjellgÃ¥rden. Status: virker seriøst.

• Haugesund Mikrobryggeri er tanken til petrotech-gründeren Bjørn Dybdahl, og det skal ligge i utestedet Høvleriet. Tanken har det vært syslet med lenge, og mye er visst fremdeles pÃ¥ idéstadiet. Status: ikke hold pusten mens du venter.

• Larvik Mikrobryggeri fikk i fjor høst en kommunal bevilling for Ã¥ brygge øl for utskjenking, men lite vites om de har stokket beina og begynt Ã¥ brygge. Status: vi venter.

• Mikrobryggeri i Rissa (navnet er uvisst) der det er noen som allerede driver med prøvebrygging pÃ¥ et pilotanlegg. Der jobbes det mÃ¥lrettet mot Ã¥ fÃ¥ et mikrobryggeri pÃ¥ noen hundre liter pÃ¥ plass. Status: Ikke ferdig, men lovende fremdrift.

• To TÃ¥rn er i gang med oppussing og installasjon av eget bryggverk, samtidig som de i mellomtiden har brygget hos Ni muser og pÃ¥ Lian Restaurant. Status: Jevn fremdrift og snart igang.

• Tettenget GÃ¥rdsbryggeri er kommet noen skritt lengre frem mot Ã¥ servere ølene sine. Tidsplanen er Ã¥ fÃ¥ bayer og juleøl ferdig til servering pÃ¥ Ørland Hotell før jul. Status: pÃ¥ tide Ã¥ legge reiseplaner?

• BakgÃ¥rden GÃ¥rdsbryggeri ligger sørøst for Östersund og brygger 3-4 øl i anglo-amerikansk stil. De opererer sammen med en restaurant, og er vel Ã¥ regne for en slags gastropub i startgropa. Her er hjemmesidene. Om man vil besøke dem er en tur innom Jämtlands Bryggeri en god idé siden de ligger bare noen kilometre unna. Status: i gang.

• Mikrobryggeri pÃ¥ Frösöen ved Östersund er pÃ¥ tidlig planleggingsstadium, og har visstnok ikke engang fÃ¥tt et navn. Status: Vente og se.

• Navn ukjent men i Trondheim er det noen som jobber med Ã¥ sette opp et mikrobryggeri basert pÃ¥ utstyr som er utfaset fra et annet norsk mikrobryggeri. Personellmessig er det minst én person med som har jobbet heltid pÃ¥ et kommersielt bryggeri, sÃ¥ dette er et initiativ Ã¥ ta hensyn til, og vil i sÃ¥ fall bringe antallet bryggerier/bryggverk i Trondheim opp i seks. Status: Virker veldig seriøst.

• Navn ukjent i Trondheim er det en av de bedre utvalgspuber som visstnok gÃ¥r og har sÃ¥ inderlig lyst til Ã¥ sette opp sitt eget bryggverk som de kan lage spesielle øl og holde gjestebryggesesjoner pÃ¥. Men det er nok et stykke frem. Status: fremdeles mer drøm enn virkelighet.

1. mars 1993 ble sterkølet - dvs øl over 4,7% abv - lagt inn på Polet uten senere å bli utskrevet. Dette var kortversjonen av hva som skjedde. Det har vært mumlet om konspirasjoner, men hva skjedde egentlig på bakrommet - om noe? Jeg har gravet i gamle utgaver av Aftenposten, og her er en tidslinje konstruert utfra artikler og leserinnlegg.

Her må det huskes at Aftenposten er enslags Høyre-avis, og Høyre var helt klart imot innleggelsen på Polet, så er det noe sted eventuelle konspriasjoner og dirty-play skulle luftes ut, burde det være nettopp i Aftenposten.

Her er et knippe artikler:

• 17. april 1991. Det meldes at EF-domstolen har kommet til at øl og vin er konkurrerende produkter, og at de derfor mÃ¥ sidestilles. Med andre ord, om man kan selge øl pÃ¥ 7%, mÃ¥ man ogsÃ¥ kunne selge vin pÃ¥ 7% med de samme betingelser, skatter og salgskanaler. Frem til da var all (druebasert) vin pÃ¥ Polet og alt (maltbasert) øl i butikk, og ølet fikk ikke lov til Ã¥ være sterkere enn 7% abv. Med andre ord, skulle man fortsette Ã¥ ha sterkøl i butikk, mÃ¥tte ogsÃ¥ butikkene fÃ¥ selge vin av samme styrke.

• 7. oktober 1992. I en artikkel Aftenposten avslører Geir Salvesen at man opererer med ulik argumentasjon for ulike mÃ¥lgrupper ifm at sterkølet skal inn pÃ¥ Polet. Ifølge ham skal EF «lures» til Ã¥ tro at man trekker inn sterkølet pÃ¥ Polet - samtidig som man beholder Vinmonopolet som salgsmonopol - med en ren sosialpolitisk argumentasjon. Men pÃ¥ bakrommet er visstnok det hensynet til Ã¥ fÃ¥ KrFs støtte til EØS-avtalen som teller, snarere enn reelle sosialpolitiske grunner. Ap kunne akseptere svakvin i butikker, men KrF vil ikke ha det.

• 20. november 1992. Bryggeriforeningen og Foreningen for norske øl- og mineralvannutsalg (NØMV) er intervjuet og advarer om at overføringen av sterkølet til Polet vil kunne føre til at mange av landets 1800 ølutsalg kan mÃ¥tte legge ned, spesielt blant de 160 spesialutsalg for øl. Rett nok utgjør sterkølet bare 4-5% av produksjonen, men for spesialbutikkene for øl utgjør salget av sterkøl 20% eller mer. Styremedlem i NØMV Leif Haavind refererer til at i hans egen spesialforretning - Ølspesialisten i Drammen - utgjør sterkølet 55% av omsetningen og er bærebjelken. Han pÃ¥peker dessuten at det ikke er noe sosialpolitisk i dette: «De som pÃ¥stÃ¥r at det er unge og sosialklienter som kjøper sterkølet, har i alle fall ikke rett nÃ¥r det gjelder min forretning. Prisen er sÃ¥ høy for de sterkeste ølsortene at det er uinteressant for dem som bare er ute etter Ã¥ fÃ¥ seg en rus. Kjøperne er i hovedsak voksne mennesker som har glede av Ã¥ prøve forskjellige øl for smakens skyld.»

• 26. november 1992. Tidligere bestyrer i Vinmonopolet, Bjarne Berg, har et leserinnlegg der han kaller muligheten for at sterkøl tas inn pÃ¥ Polet for et «bastart-opplegg» som «vettuge mennesker som ennÃ¥ bor i dette landet» mÃ¥ fÃ¥ stoppet. Det er imidlertid ikke ølet han brenner for, men Polets verdighet: «Tross pappvin er det ennÃ¥ en viss stil over vin- og brennevinsomsetningen her til lands. I fall ølet kommer inn skal jeg garantere at dette fÃ¥r en brÃ¥ slutt.» ... fordi det vil skje en forsimpling i butikkene.

• 12. desember 1992. Kommentar om at juleølet vil komme pÃ¥ Polet etter at Stortinget dagen i forveien hadde vedtatt at sterkøl bare skulle kunne selges pÃ¥ Polet. Det ble ogsÃ¥ referert til pÃ¥stander fra politikere fra Sp og Høyre om at KrF hadde inngÃ¥tt en hestehandel med Ap om Ã¥ fÃ¥ ut sterkølet fra daglighandelen mot Ã¥ støtte EØS-avtalen - noe som KrF selvfølgelig benektet og pekte pÃ¥ at dette var avholdsbevegelsens seier.

• 14. mars 1993 (to uker etter innføringen). Det meldes om at salget av sterkøl nesten har stoppet helt opp, og butikksjefen i Klingenberggaten kaller salgsvolumet «bagatellmessig». Det var spÃ¥dd at det skulle halveres, men allerede sÃ¥ tidlig sÃ¥ det ut til Ã¥ bli større reduksjon enn som sÃ¥.

Så med andre ord, produkter kan ikke ha ulike regler basert på råvarenes opphav. Eller kan de egentlig det? Her virker det som om jussen spriker. Det er ikke så lenge siden rusbrusen effektivt sett ble dyttet ut av butikkhyllene ved at de ble ilagt spritavgifter i stedet for de lavere øl/vin-avgifter. Men om vi skulle tatt argumentasjonen fra 1992 på alvor, så burde det ikke være mulig å forskjellsbehandle et øl på 4,7% og en rusbrus på 4,7%.

KrF var redde for at det skulle dukke opp vinhandlere på annethvert hjørne. Det var med andre ord ikke sterkølet de var ute etter å få sterkere restriksjoner på. Det var kuet nok som var det - det kunne for eksempel ikke vises synlig i butikken, men måtte dekkes til som om de var porno, nesten som tobakk idag. Salgsvolumet var lite, skatten var forholdsmessig høy og enhver som ønsket mest fyll for penga kjøpte noe annet, som pils. Med andre ord, det var ikke sterkølet som var noe problem, det var visjonen om svakvin i butikker som skremte KrF.

Et moment som ikke nevnt i disse avisartiklene og leserbrevene er at styrkebegrensningnen på ølet også var tvilsom. Og om man skulle tillate øl over 7%, så ville man raskt få noe belgisk sterkøl som bare hadde aksentuert overlappet i styrke mellom øl og vin. Dermed ville man endt opp med å måtte velge om supersterkølet over 7% skulle på Polet eller om vanlig vin skulle kunne selges i butikk.

Det ville ikke forbause meg om KrF og Ap hestehandlet litt her, men jeg ser ikke helt at dette er politisk hestehandel utover det som er ganske så normalt. Det burde ikke overraske noen at KrF ville velge å vingeklippe sterkølet uten grunn fremfor å risikere at vinen fikk bredere distribusjon. Derfor er det nok ikke rom for konspirasjonsteorier her.