Anders myser på livets særere sider

2019-06-30

Smånyheter uke 26/2019

Ukens store nyheter er konkursen i Northern, samt en strøm med varierende bryggeriregnskaper, et par varemerker, samt at Inderøy gårdsbryggeri nå også er gårdsmalteri og skal bruke tradisjonshumle i noen ølene sine.

Northern & Co er konkurs, ble det meldt her forleden. Dermed er det siste bryggeriet i Norbrew-systemet også konkurs. Bryggeriet ble opprinnelig holdt utenfor konkursen, ettersom det ble solgt ut i forkant – men gjennom en eller annen prosess endte det tilbake under Steinar Knutsens kontroll, en sentral mann i Norbrew. Imidlertid har Northern gått inn i etslags samarbeid med selskapet Feddie Destillery, som ser ut til å skulle drive destilleridelen. Funfact: til Feddie gjenbrukte de selskapet som ble startet som Nordlandsbryggeriet og som en stund het Bodø Aktiebryggeri og som skulle starte et bryggeri i Bodø. Bryggeridelen har formodentlig forblitt i selskapet Northern &: Co. For halvannen måned siden inngikk de to selskapene en meldepliktig avtale, som jeg antar må ha noe å gjøre med at de faktisk bruker det samme bryggverket og holder til i det samme bygget. Northern &: Co har såvidt jeg vet ikke hatt reell drift de siste årene, og driften ble visst avsluttet så plutselig at man knapt rakk å tømme og rengjøre tanker og slikt.

Arendals Bryggeri leverer 2018-regnskapet. Den gode nyheten er at inntekten økte fra 42,5 mill til 52,5 mill i 2018, men dessverre øker kostnadene fra 46,1 mill til 59,4 mill. Bryggeriet går derfor fra et driftsunderskudd på 3,66 mill i 2017 til ett på 6,84 mill i 2018. Ser vi på nedbrytingen av kostnadene, øker varekostnad proporsjonalt med inntektøkningen, og lønnskostnadene øker prosentvis mindre. Derimot øker den litt ugjennomtrengelige posten «andre kostnader» fra 10,0 mill til 15,1 mill. Men det er mulig at noe av dette relaterer ser til oppstarten av De Tvende, som er mikrobryggeriet som de også driver. Arendal Bryggeri har godt med gjeld, 52,9 mill i langsiktig gjeld og 18,2 mill i kortsiktig gjeld. Det meste av den langsiktige gjelda – 50,7 mill – er imidlertid konserngjeld til Bryggeriforvaltning, som har en balansesum på 81,2 mill og 44,0 mill i gjeld til finansinstitusjoner. Imidlertid, Bryggeriforvaltning er 51% eid av Otterlei Group, som har greit med penger. Med andre ord står det ikke på midlene, bare på viljen. Og viljen er tydeligvis der, for Bryggeriforvaltning har økt lånet sitt til Bryggeriet fra 37,9 mill i ved utgangen av 2017 til 50,7 mill ved inngangen til 2019. Og det er bra de har god vilje, for bryggeriet har 10,6 mill i kundefordringer og 4,04 mill i ferdigvarer. Det burde vel bety at ca tredjedelen av årsproduksjonen ennå ikke er betalt for. På bankkonto stod det 1,34 mill ved årets start, mens man skyldte offentlige avgifter for 8,29 mill. Normalt ville vel dette vært en varsellampe, men det kan skyldes periodisering, og dessuten mistenker jeg at eierne sørger for at bryggeriet er betalingsdyktige.

Arendals og Norbrew. Og siden vi nettopp nevnte Norbrew og Arendals så kan det nevnes at Arendals bryggeri taper endel på Norbrew-konkursene. De er oppført i kreditorlistene med 1.34 mill i krav til boet etter Norbrew og 222 tusen tusen i krav til boet etter Voss Fellesbryggeri. Også Sleeping Village Brewing taper, om enn mye mindre, de har et krav på 9580 til boet etter Oslo og Akershus Bryggeri, dvs Siste Sang.

Nøisom Bryggeri har nylig fått registrert «Tundra» som varemerke. Jeg aner ikke hva slags produkt dette er, men i søknaden sin er oppgitt «tonic», og siden NICE-klasse 32 gjelder kun øl og mineralvann, så mistenker jeg at de tenker på å lage mineralvann. Bryggeriet har ikke registrert andre varemerker, annet enn bryggerinavnet sitt – selv om de har inne en søknad om «Bifrost», som også er beskrevet som varetype tonic.

Anuga 2019 er visst den nye Grüne Woche, eller noe slikt. I hvert fall stiller en rekke norske bryggerier opp i en av verdens største matmesser, som går av stabelen i Köln i starten av oktober med 7400 utstillere. Av norske bryggerier finner vi Stolt, Berentsen, Lofotpils, Mack og Svalbard Bryggeri. Vi har sett i et tidligere innlegg at det står moderat til med norsk øleksport, og kanskje de klarer å snu dette med et slikt fremstøt.

Klokk & Cos 2018-regnskap har kommet. De øker salgsinntekt fra 2,83 mill til 3,86 mill, men kostnadene øker også, og især lønnskostnad øker forholdsmessig mer, fra 1,93 mill til 2,75 mill, og det gir et driftsunderskudd på 392 tusen. Klokk har lite langsiktig gjeld, hvorav ingenting er ekstern gjeld. Den kortsiktige gjelden balanseres av penger på konto. Sånn sett står bryggeriet i en god posisjon … skjønt er man et bryggeri når man ikke har et bryggverk? Klokk ser ut til å få brygget ølet sitt hos Arendals. Det er ikke det dummeste stedet å få brygget sitt øl, for de har stålkontroll på kvaliteten, hvilket er tvingende nødvendig når man brygger for andre. Dermed blir Klokk & Co mer en salgsorganisasjon for en merkevare enn det er en bryggeribedrift. Det er interessant å se at det kanskje er enklere og mer økonomisk givende å være bryggeri om man ikke har et bryggverk å skulle konsentere seg om. Skjønt de har et lite pilotsystem for uttesting av oppskrifter, hvilket er mer enn mange andre har. Forøvrig har Klokk & Co også skaffet seg bevilling for import, men jeg vet ikke om de har tatt den i bruk ennå.

Inderøy gårdsbryggeri har startet malteri kan vi lese i Trønder-Avisa (paywall). Bryggeriet har vært startet og drevet av Steinar Kvam og ligger på slektsgården, som drives av broren Per Morten, som nå også er involvert i bryggeridriften slik jeg forstår det. Per Morten har vært på maltingskurs på NMBU og de har bygget et eget malteri på gården. I tillegg har de plantet humle og kommer med et 100% gårdsøl som heter «Gåppålur», som er dialekt for en luring eller skøyer. Ølet de brygger nå er med malt fra 2017 og humle fra i fjorårets høst. Humla er en gammel gårdshumle fra Inderøy. Dessuten lager de sider, også det fra epler som vokser på gården.

Hunsfos vant bronse. For en tid tilbake meldte vi at Hunsfos Bryggeri sendte inn bidrag til London Beer Competition, og da er det vel bare rett og rimelig at vi forteller hvordan det gikk. De fikk bronse med 75 poeng for juleølet Direktørens Jul i kategorien Dark British Beer. Bedømmingen er slik at alle mellom 65 og 75 poeng får bronse. Det er faktisk ikke noen liten bragt, for i denne kategorien var det ett bryggeri over, Monty's Dark Secret fra Montys Brewery. Og under dem på lista kom Cream Stout St. Peter's Brewery med 73 poeng. Gratulerer.

Grans Bryggeri har levert 2018-regnskapet, og det er riktig så vakre tall. Inntektene øker fra 198 mill til 230 mill, kostnadene øker ikke tilsvarende mye, så driftsoverskuddet går fra 26,5 mill i 2017 til 30,9 mill i 2018. Bryggeriet har 105 mill på bankbok, mens alle gjeldspostene summerer til 112 mill – som i hovedsak er leverandørgjeld og offentlige avgifter. Det er temmelig pent. Og dette er etter at de har investert betydelige beløp i fjor. De har kassakreditt, men brukte den ikke i 2018. Note 3 i regnskapet viser at tross så stor produksjon, hadde de ved årsskiftet bare 11,0 mill i råvarer, 6,42 mill i ferdigvarer og 1,16 mill i varer under bearbeiding – og det tenker jeg er temmelig just-in-time. De har 33,8 mill utestående i kundefordringer, men det er vel stort sett til bestevennen Rema, som også eier 50% av Grans. Dessuten er utestående kundefordringer betydelig ned fra tilsvarende tall ifra 2017. Pent regnskap!

Lindesnes Brygghus leverer røde tall, med en salgsinntekt som går fra 1,82 mill i 2017 til 1,09 i 2018. Kostnadene synker også, men klarer ikke å holde følge, spesielt ikke for avskrivninger. Til gjengjeld kuttet man de siste restene av lønn i 2018. Driftsunderskuddet økte fra 69,0 tusen i 2017, til 229 tusen i 2018. Egentlig peker de fleste tallene i dette regnskapet på lavere aktivitet, i hvert fall om man ser tallene i sammenheng. Og ser vi videre bakover, hadde bryggeriet en salgsinntekt på 2,20 mill i 2016, 3,08 i 2015 og 3,98 mill i 2014 – som var toppåret og samtidig var det første fulle driftsåret deres. Det må dermed konkluderes med at de hadde en pang-start, men at det meste har gått nedover siden. Jeg synes å huske at de tidlig hadde temmelig bred distribusjon, men med alle de nye aktørene som kom fra 2015 og utover, må det ha vært vanskelig å holde på posisjonen sin i markedet. Dernest mener jeg å huske at det var kvalitetsutfordringer på de flaskene av ølet deres som jeg smakte. Ifølge Avisen Lindesnes (paywall), drives og eies nå bryggeriet av én av de to som startet det, og driften fremover blir på hobbybasis ved siden av en oljejobb i Nordsjøen. Det satses på å komme sterkere tilbake med dette bryggeriet, men i et rolig tempo.

Celis på auksjon. om en ukes tid går Celis Brewery på auksjon i Austin i Texas. De fleste husker vel historien om Pierre Celis, melkemannen som gjenopplivet Wit-bier som ølstil med Hoegaarden-bryggeriet, og som så forlot bryggeriet fordi han ikke ville jenke på kvalitetskravene. Etter Hoegaarden startet han Celis Brewery i Austin, men også derfra dro han for ikke å fire på kvaliteten. For et par år siden startet hans datter og barnebarn opp igjen et Celis Brewery i Austin. Det var så vidt jeg kunne forstå med stor bryggeteknisk suksess, men økonomisk har det ikke gått rundt.

Lysere og lettere er kanskje fellesnevneren for sommerølet. I hvert fall dersom man skal tolke jubelen hos Hansa Borg og Aass, som har fått til salgsvinnere i butikk med en Mango IPA og en meksikansk-inspirert pilsner med mais. Jeg skal ikke være nostalgisk på renhetslovens vegne, men det er litt synd at ikke småbryggeriene kunne få lov til å beholde markedet for sære øl for seg selv. Nesten som et slags reservat. En gang i tiden spiste småbryggeriene andeler av de store bryggerienes salg – andeler som for dem var store og viktige, men som for de store bryggeriene knapt var merkbare. Nå er det heller de store bryggeriene som spiser opp markedet til de små.

Ølsmia har levert sitt 2018-regnskap. De krympet endel etter toppåret som var 2017, der de hadde salgsinntekt på 909 tusen og kostnader på 853 tusen, og dermed et driftsoverskudd på 56 tusen. I 2018 sank dette til 473 tusen i inntekter og 497 tusen i kostnader, og dermed gikk de med et lite underskudd på 23 tusen. De har lite langsiktig gjeld, og bankkontoen deres ved årets start dekket nesten både kortsiktig og langsiktig gjeld. Det er ikke tatt ut lønn. Sålenge man kan og vil drive dette på dugnad, så burde det gå rundt, siden de ikke har noen bank som skal ha avdrag.

Trondhjem Mikrobryggeri har søkt på varemerket «Trondheims Pils». Og snodig nok er det korrekt at staveformene heim/hjem divergerer på bryggerinavn og varemerke. Jeg tipper at de har fått kalde føtter som følge av at E. C. Dahls Pils har fått ørlite men temmelig signifikant endret design. Tidligere stod det E. C. Dahls med store bokstaver og Trondheim under med små. Nå har disse to byttet plass på boksene, slik at «Trondheim» og «pils» er de to mest prominente ordene. Trondhjem Mikrobryggeri har hatt sin Trondhjemspils siden de startet for litt over tyve år siden, så dette kan bli morsom å følge med på. Jeg tror ikke de får rett på navnet, fordi det er et stedsnavn + øltype.

Redusert alkoholavgift. Ved nyttår ble det introdusert spesielle regler, der små bryggerier fikk rabattert alkoholavgift på mellom 20% og 5% på de første 200.000 litrene de brygget. Nå er det på tale å utvide ordningen til å gjelde andre produsenter av alkoholholdig drikke, som mjøderier og siderier.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Thoresen doubles down

Henning Thorsen kommer snart på banen med nytt opplegg. Sist forsøkte han å få investorer til Norsk Øl, gjennom Folkeinvest, men dette ble strandet da Finanstilsynet stoppet Folkeinvest. Denne gangen tenker han enda større: ikke bare vil han ha investorer til bryggeriet, han planlegger å starte en egen crowd-funding-platform som skal gjøre det.

Man skal ikke beskylde Henning Thoresen for å tenke smålåtent. Han har alltid noen nye planer på beddingen. Sist vi hørte om ham, var på senvinteren, da bryggeriselskapet Norsk Øl fikk varsel om tvangsoppløsning fordi 2017-regnskapet var uteblitt, og samtidig fordi det ikke var kommet ny revisor på plass etter at den gamle hadde trukket seg i november. Det er forøvrig fremdeles status, siden denne prosessen godt kan ta et halvår eller så.

Før nyttår var Thoresen på jakt etter investorer til Norsk Øl, men han ble temmelig uforskyldt fanget av at crowd-funding-selskapet – Folkeinvest – fikk pålegg av Finanstilsynet om å stoppe virksomheten. Nå er imidlertid Folkeinvest tilbake igjen, så da kommer kanskje Norsk Øl aksjen ut så vi kan fylle sparepengene våre på Thoresens bryggerivyer?

Vel, nei. Det er nok ikke så ukomplisert. Det viser seg nemlig at Thoresen har skiftet navn på et av de andre selskapene sine, det som startet som Norway Jazz Brewery, og senere har hett Norwegian Beer Company, Nordic Breweries, og Norwegian Beer Holding (alt sammen på under 18 måneder). Selskapet heter nå nemlig Folkeaksjen, og har som nytt formål å skulle selge og kjøpe aksjer og legge tilrette for selskaper. Han har med andre ord gått fra å lete etter finansiering til bryggeridrømmen sin, til å starte et selskap som skal finne finne finansiering til gründere og hjelpe dem i gang. Det må vel sies å være et godt eksempel på det amerikanerne kaller «to double down»

Folkeaksjen? Da jeg snublet over navnet, tenkte jeg på Thoresen med en gang. Navnet ble brukt for en tyve års tid siden, dengang alle nordmenn skulle bli småaksjeeiere i Statoil og Telenor, men ordet var i praksis gått ut av bruk i dag. Men Thoresen har brukt det med jevne mellomrom, for det treffer veldig sentralt i en idé som Thoresen lenge har styrt i retning av: Starte noe som mange har et nært og emosjonelt forhold til, og så selge mange små og mellomstore andeler. Vi kjenner jo bryggeri-eventyrene hans, men i tillegg forsøkte han seg på musikkfestivalen Norwegian Wood, som ble avlyst og endte med krangling om regninger. Og så det var noe salg av Nordmarka-genseren som jeg ikke tror det ble så mye av. Går vi bakover, finner vi ham knyttet til Manglerud Star og supportereffekter, og før det enslags vin-bank i Bordeaux for rikinger. Fellesnevneren er at det er varer som man av emosjonelle eller prestisjemessige grunner kan ta en premium pris for. Så langt er ikke idéene dårlige … men gjennomføringsgraden er ikke imponerende.

Dersom vi kun ser på bryggeriene, så er det vel bare ett som kan sies å være en vellykket: Sagene, der han etter sigende ikke lengre er med. To Tårn kjøpte han opp etter konkursen for halvannet år siden, men det har ikke skjedd noe der. Kødn Bryggeri ble det aldri noe av. Norway Jazz endte som ubetalte regninger hos leiebryggeriet, og selskapet er nå altså blitt til Folkeaksjen AS. Jæren Bryggeri ble tvangsoppløst, selv om tanken trolig materialiserte seg som Rygr, men eid av andre. De mange Aktiebryggeriene han registrerte så vi aldri sett noe til. Med O. F. Halds bryggeri ble han kjøpt ut av Rema for flere millioner, så en slags suksess var det, selv om bryggeriet gikk mot styrt avvikling nå i vår. Fellesnevneren her er at Thoresen har mange idéer, men at han er avhengig av andre for at det skal kunne realiseres.

Så tilbake til Folkeaksjen AS, som er heleid av Thoresen – dersom hva som er meldt til Brønnøysund fremdeles er korrekt. De har en webside på folkeaksjen.no som er stort sett tom, men det ligger en webportal under folkeaksjen-no.webnode.com, som trolig er denne webportalen under opparbeiding. Eventyrlystne som ønsker å gå i kompaniskap med Thoresen kan sjekke ut utlysningen til Chief Financial Officer (CFO) som ligger på sidene deres, skjønt søknadsfristen gikk ut for to måneder siden. Det er her vi finner den mest konkrete beskrivelsen av tanken bak Folkeaksjen. For å sitere, så skal de være «et investeringsselskap som i runde én skal investere i norske oppstartsselskaper, og i runde to, selge hele eller deler av sine aksjer ut til det norske folk som Folkeaksjer. Dette når selskapene vi har investert i er levedyktige og kan stå på egne ben.» Dette har vel også vært hvordan han har gjort det ifm Sagene og O. F. Halds Bryggeri. Er det dumt av Thoresen å søke kompaniskap? Nei, for selv om han har et imponerende grep om pressen, så sitter jeg med inntrykk av at prosjektstyring og administrasjon ikke er hans sterkeste sider.

Jeg må tilstå at Thoresen ikke er lett å forstå seg på. To dager etter at bryggeriselskapet hans skiftet navn og formål til å jobbe med crowdsourcing til grundere, så søkte han om varemerket «PURE MAGIC» for øl og mineralvann og øvrige alkoholholdige drikker. Senere har han søkt om «KONGETINN». Tidligere søkte han om «SNOWSTAR» som et varemerke innfor bevertning, finansielle tjenester og sportstøy. Mens selskapet fremdeles het Norwegian Beer Holding søkte han om «MAGIC WATER». Det er veldig vanskelig å se den overordede planen her …

Og mens vi er inne på Thoresens varemerker. Med enkelmannsforetaket sitt søkte han om «DALIDA» men betalte ikke. Nylig har han søkt på «CITYBUZZ», men her har ikke fakturaen forfalt ennå. Han søkte også på «FOLKEAKSJEN» i mars i fjor, men glemte å svare på innvendingene som Patentstyret hadde. Da han søkte igjen fra det selskapet som i mellomtiden heter Folkeaksjen, glemte han å betale gebyret.

Jeg antar at med fokuset på selskapet Folkeaksjen kan vi regne med at bryggerifinansieringen i Norsk Øl vil bli kanalisert den veien. Jeg sliter med helt å tro på at dette går bra. Til bloggen fortalte Thoresen allerede i våres at både revisor og regnskap er på plass, det er bare ikke meldt inn til Brønnøysund av taktiske grunner. Problemet er at selv om dette skulle være sant, så kan man allikevel ikke holde på slik når man skal ut og hente investorer. Det er essensielt med innsyn i det selskapet man investeringer i, og at man har visshet om at regnskapet der er ryddig og forutsigbart.

... dessverre er innsyn, ryddig og forutsigbart ikke det første som som slår meg når jeg tenker på Thoresens selskaper.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-06-29

Eksportdrømmen som brast

Da mikrobryggeritrenden brått snudde rundt jul 2017, begynte mange bryggerier å se seg om etter alternative markeder. Det mest forlokkende var eksportmarkedet. Det var umettelig stort. Det var uten norske skatter og avgifter. Der gjaldt ikke norske reklameregler. Men var egentlig gresset så mye grønnere på den andre siden av grensa?

Jeg har tidligere skrevet om norsk øleksport, og vist tall fra 1937 frem til 1983. Jeg har også skrevet om opphavet til lys og mørk eksportøl og om det politiske spillet rundt eksportølet. Hovedkonklusjonene der var at norsk øleksport etter krigen startet som en slags dekkoperasjon for å få lov å brygge sterkøl, og at øleksport er en volatil geskjeft, preget av raske oppganger og nedganger i volum, men med få platåer.

Statistikken som er tilgjengelig på websidene til SSB strekker seg tilbake til 1988, og dette er de samme tallene som drikkeglede.no bruker, bortsett fra at SSB har tall brutt ned på skatteklasser. Tallene dekker ikke tax-free-salg – men jeg tipper at de fleste som kjøper øl på tax-free er nordmenn på hjemtur, og det blir litt fiktivt som eksport.

Jeg skal komme tilbake til mer generelle eksporttall senere, for det er mye interessant å lese ut av dem, men her og nå tenkte jeg å fokusere på øleksporten fra 2013 og frem til idag, for å se hvilken vei det går med norsk øleksport. De tykke linjene er løpende snitt over de foregående 12 månedene.

For det første, eksporten har økt kraftig de siste årene for butikkøl og sterkøl, og det er gledelig. Vi ser også at eksporten av alkoholfritt og klasse B er svært lav, og det er vel ikke så uventet. Det er litt mer interessant at vi har en såpass stabil eksport av lettøl, selv om den er svakt synkende.

De to mest prominente grafene er naturlig nok for klasse D og sterkøl. Vi ser imidlertid at klasse D har et knekkpunkt rundt jul 2018, mens sterkøl har en utflating på samme tidspunkt. Er eksportdrømmen i ferd med å slå revers? Det er flere mulige alternative forklaringer, og bare tiden fremover vil vise hva som er greia her.

  • Ufullstendige tall. For det første er denne statistikken slik at de siste ca fire månedene har midlertidige tall som kan bli oppdatert senere. Jeg tror ikke endringene er så store, men dersom det blir endringer, er det trolig i retning av mindre avvik for 2019. Jeg har egentlig ikke så stor tiltro til denne forklaringen.

  • Panikkdumping. Vi vet fra presseoppslag at Nøgne Ø dumpet betydelige mengder øl på eksportmarkedet. De gjorde trolig dette for å cash'e inn litt på øl som ellers ikke solgte Det er mulig at andre bryggerier har gjort tilsvarende. Når vi ser på eksporttallene, så eksploderer de utover sommeren, og faller som en stein idet vi passerer nyttår. Det er minst to forklaringsmodeller her: 1) at man mettet eksportmarkedet med billig, norsk øl og at det trengtes litt tid for få å drukket unna og 2) at «alle» dumpet varer til eksport, slik at på nyåret falt eksporten til det reelle, bærekraftige nivået. Jeg tviler litt på den første forklaringen, for eksport er ikke ett marked, men segmentert i ulike land og regioner, og en dumping av varer går trolig bare til ett slikt geografisk segment. Den andre forklaringen sier at vi ville sett en jevn, men noe lavere vekt om vi kunne skrelt bort dumpingen av billig øl i andre halvår av 2018.

  • Ringnes. Det vises ikke på denne grafen, men minst ett bryggeri har tidvist eksportert digre mengder med øl – og tankene mine dras uvegerlig mot Ringnes. Når det skjer, overdøver det fullstendig de andre og skaper uintuitive artefekter i statistikken. Imidlertid, det ser ut til å ha blitt gjort siste gang i 2012. Når det skjer, gir det en kortvarig men kjempediger topp. Det virker ikke som det er hva som skjer her.

Med mindre disse grunnene kan klare nedgangen, så er det nærliggende å tolke det som at eksporten er på vei nedover. Det er lett å tenke på eksportmarkedet som en «fall-back» i dårlige tider, men jeg tror det er en forfeilet forståelse av markedet. Det er heller en bonus i gode tider. Det er flere grunner til at eksport er vanskelig, og spesielt vanskelig i dårlige tider.

  • Merkevarelojalitet. For det første er eksportmarkedene langt mindre varemerketro enn lokalmarkedet. Eksportvarer er litt eksotiske, men koster mye arbeid å opparbeide seg en sterk merkevare på eksport.

  • Langsiktig fokus. Eksportarbeid er langsiktig arbeid. Her kan ølbransjen lære litt av lakseoppdrett. Du må kunne språket, du må forstå kulturen, du må ha sterke lokale samarbeidspartnere, og du må gidde å reise dit og vise ansiktet ditt og bygge forretningsforbindelser. I en bransje der mange ikke kan ta ut lønn, er dette nærmest uoverstigelige hindre for å skape en god eksportorganiasjon. Det nytter ikke å sitte på bryggeriet sitt og vente på mail eller telefon.

  • Standard- eller spesialøl. Norge er et høykostland, og brygging er arbeidsintensivt for småskalaprodusentene, siden man brygger i relativt små batcher i et bryggeri som sjelden er helautomatisert. Vi har problemer med å konkurrere med andre på lønn. Dermed er nok spesialølmarkedet mer lukrativt enn standard-øl-markedet. Problemet er at selv om det kan være høyere marginer på spesialølet, så ligger de store volumene i standardølet.

  • Butikk- eller sterkøl. Det beste ølet er som en tommelfingerregel litt over 4,7%, men mange norske bryggere tvinges til å fokusere på 4,7%. Dermed er de litt handicapet når de skal ut på det internasjonale markedet og levere sterkøl, siden de i hovedsak brygger butikkstyrke for hjemmemarkedet.

  • Kvaliteten. Det nytter ikke å eksportere dårlig øl, for da kommer det ikke nye bestillinger. Litt for mange norske småbryggerier selger øl av variabel kvalitet, og kvaliteten blir ikke bedre av at logistikken blir enda mer langstrakt.

Vi ser fra grafen at det var et platå rundt 2016, i hvert fall for butikkøl. Dette var i en periode da det gikk bra for bryggeriene og mange nye småbryggerier var i ferd med å starte opp. Kanskje prioriterte norske småbryggerier hjemmemarkedet dette året, fremfor å eksportere? Det er skummelt å ta øynene bort fra et eksportmarked.

Blir det øleksporten som redder småbryggeriene? For å være brutalt ærlig: Jeg tror ikke det. Men la meg ile til og moderere meg: Noen få av de største småbryggeriene kan nok ha kontakter og ressurser til å bygge opp og vedlikeholde en eksportvirksomhet, men for de fleste er dette langt utenfor rekkevidde.

Eksport handler ikke bare om å sende varer ut av landet, det handler kanskje enda mer om å dyrke frem en forbindelse med en importør i andre enden – en som kan ta imot og arbeide inn ølet som eksporteres. Varemerkebygging blir nemlig ikke enklere ved at markedet er fjerntliggende. Jeg tror vi kommer til å se både vinnere og tapere blant norske bryggerier på eksportmarkedet i fremtiden.

Forøvrig takk til Gustav Foseid som pekte meg i riktig retning med hensyn til dataene på SSB.

Tags: , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-06-27

Hansa Borg-regnskapene

Regnskapene er kommet fra Hansa Borg, og samtidig med dem kom også regnskapene til Nøgne Ø og Austmann. Er ting så ille stilt hos Hansa Borg som vi har mistenkt. Kortversjonen: Nei – men mikrobryggeriene til Hansa leverer solide underskudd.

Daglig leder i Hansa Borg gjennom mange år gikk av i fjor vår, og da tenkte jeg mitt. Men regnskapet deres ser faktisk ikke så ille ut sammenlignet med 2017. Salgsinntekter har økt fra 2,37 milliarder til 2,55 milliarder, hvorav 1,54 milliarder er alkoholavgifter. Dette er kanskje den aller beste indikatoren på produksjonsvolum, og er opp fra 1,41 milliarder i 2017. Kostnadene har også økt, med varekostnad som det som har økt mest, fra 385 mill til 430 mill. Driftsoverskuddet har gått fra 63,4 mill til 67,3 mill. Selv om det ikke er noe stort byks fremover, så har det jo gått riktig vei i alle ledd. Imidlertid er utfordringen at i 2016 og 2015 var driftsoverskuddet 126 mill og 114 mill – og vi må helt tilbake til 2011 for å finne et år som er dårligere enn de to siste. Hansa Borg hadde fem feite år 2012-2016, med toppår i 2014, og 2018 klarte ikke å klatre tilbake til dette platået. Vi kan også legge merke til Remas bestevennstrategi ble annonsert i januar 2017, så de dårlige årene sammenfaller med dette.

Nøgne Ø har et ganske annerledes regnskap enn Hansa Borg. Bryggeriets inntekter sank fra 50,3 mill i 2017 til 30,4 mill i 2018. Det er en nedgang på ca 40%. Ouch! Men salgsinntekt er ikke det samme som produksjonsvolum. Bildet blir litt mindre dystert om vi ser på varekostnad, som har falt fra 17,5 mill i 2017 til 12,9 mill i fjor, et fall på 26%. Tidligere har jeg sitert et tall som Agderposten publiserte i januar, der produksjonsvolumet for 2018 var oppgitt til 1,0 mill liter, men Sverre Orm Øverland forteller til bloggen at det korrekte tallet er i underkant av 900 tusen liter. Dermed var produksjonen i 2018 ned 25%.

Men er ikke dette bare enda et utslag av at 2018 var et elendig år for småbryggeriene, og at Nøgne Ø hadde uflaks og dårlig timing? Det er sant at «alle» hadde et dårlig år i 2018, men Nøgne Ø hadde solid produksjonsnedgang og brutalt krympende i overskudd både i 2017 og 2016 – som var bra år for bransjen. Sånn sett virker problemene mer som en fortsettelse og forsterking av en trend som er spesifikk for Nøgne Ø enn at bryggeriet uforskyldt ble sugd inn i en dårlig konjunktur som rammet «alle».

Bryggeriet skriver i årsberetningen at bryggeriet «valgte å destruere store deler av av varelageret vårt i 2018, som igjen utgjør en vesentlig del av det negative årsresultatet i 2018 på 5.718.318 NOK.» I note 5 i regnskapet - «nedskrivning for ukurante varer» - er det ført 786.751, men dette er ikke veldig forskjellig fra tilsvarende post på 771.846 i 2017, så det virker ikke som man har destruert en uvanlig stor andel av produksjonen. I snitt har nedskrivningene av ukurante varer holdt seg på dette nivået siden 2014. Samme sted listes det at lageret av ferdigvarer har sunket fra 4,27 mill kroner til 3,32 mill fra starten til slutten av 2018. Det er heller ikke noen oppsiktsvekkende stor reduksjon, selv om det er lenge siden beholdningen av ferdigvarer har vært så liten.

Dagens Næringsliv har omtalt dette regnskapet, og de var vel først ute med nyheten. De skriver at «160.000 liter øl ble destruert eller dumpet utenlands for å få redusert et altfor stort varelager.» Jeg tipper at det viktigste ordet i den setningen er «eller». Dumping av ellers usalgbart øl til utenlandsmarkedet vil forklare hvorfor salgsinntektene faller så mye mer enn varekostnadene. Det er verd å merke seg at en rekke andre aviser har plukket opp denne historien, men har vinklet den som at bryggeriet har destruert 160.000 liter øl. Det tror jeg bygger misforståelser og spissing av overskrifter, for jeg oppfatter «dumpet» som billigsalg til eksportmarkedet, ikke som dumpet i sluket. Overfor bloggen er Øverland tydelig på at en betydelig andel av lagertømmingen har skjedd gjennom slikt billigsalg til utlandet.

Er det ikke bedre å få varene ut, om enn til null eller svakt negativ fortjeneste, enn å brenne inne med noe som tross alt er ferskvare? Joda, men tanken på å dumpe varelageret på eksportmarkedet gir ingen god magefølelse. Det er jo som regel en grunn til at man ikke får solgt det på hjemmemarkedet. Selv om dumping på eksportmarkedet kan dempe tapet, så kan det også kanibalisere ens gode navn og rykte. Mitt inntrykk er at eksportmarkedet har enda lavere merkelojalitet enn hjemmemarkedet, og at det tillates mindre slingringsmonn der enn hjemme.

Det er to marer som har ridd norsk håndverksølbransje de siste årene. Det ene er teknisk dårlig kvalitet. Selv om det slett ikke har rammet alle bryggeriene, så har du ikke kunnet forvente at en vilkårlig flaske med norsk mikrobryggeriøl var teknisk feilfri. I starten trodde visst mange øldrikkere at det skulle være sånn – med oksidering og lett infisering. Etterhvert har det lagt en demper på eksperimenteringsviljen blant ølkjøperne. Selv om Nøgne Ø har hatt kontroll på kvaliteten, så har de nok blitt rammet av syndromet der et tilfeldig øl man aldri har smakt før i snitt smaker endel dårligere enn et øl du tidligere har smakt på og vært fornøyd med.

Bransjens andre mare er Nøgne Ø langt mer delaktig skyldig i: en kreativitet som grenser opp mot det uproduktive. Når man kombinerer utradisjonelle ingredienser, så leker man med ild. Det er sikkert spennende, og resultatet blir alltid interessant. Tidvis går det til og med kjempebra. Men det er ytterst få personer som klarer å koble sammen utradisjonelle råvarer og på første forsøk treffe noe som smaker godt. De som klarer det er stjernekokk-materiale. Dette blir ikke noe lettere for et bryggeri, for det skjer mye med råvarenes smak gjennom koking, gjæring og modning. Det er to nøkler til å gjøre dette rett: du må ha stålkontroll på å kombinere smaker, og du bør repetere 4-5 ganger eller mer før oppskriften er rett justert.

Det virker som Nøgne Ø lot kreativiteten få utfolde seg temmelig fritt etter at Kjetil Jikiun sluttet, for han hadde som Head Brewer lagt en demper på den mest eksperimentelle kreativiteten. Det ble mange sære øl av det, men det var vel ikke alt som ble like godt mottatt. Man treffer jo alltids blink med avsagd hagle, men det er et dyrt alternativ til målrettet sikting. Sånn sett er det forståelig når Øverland forteller til DN at enkelte av de 50 lanseringene i 2018 kanskje bare solgte 25% av produksjonsvolumet. Her må vi også ha i mente at det er betydelig strukturell friksjon i øldistribusjonen i Norge for nyankomne øl: de fleste pubene vil bare ha et greit utvalg uten så mye styr, polhyllene er et trangt nåløye og som regel bare et fata morgana, og i dagligvare ligger nærmest all makt hos kjedene.

Øverland har imidlertid tatt robuste grep, og har på under halvannet år ifølge årsberetningen redusert bemanningen fra 23,5 årsverk ned til 11,5 – det er i overkant av en halvering. Regnskapsposten «andre driftsutgifter» har også blitt redusert fra 12,9 til 7,82 mill, en reduksjon på nesten 40%. Det er lett å forestille seg at et slikt spareprogram må slite på organisasjonen. På den andre siden er det kanskje bedre å ta hele hestekuren i én omgang, enn å dra det utover i tid over?

Øverland vil helst snakke om hvor godt det går nå i 2019, enn hvordan det gikk i 2018. Det kan man forstå. Og det lyder fint når han tapetserer bryggeriets fremtid med optimistiske nyheter og gode vartegn på at tidene har snudd. På den andre siden skal vi ikke glemme at det også nærmest er jobbeskrivelsen hans i denne situasjonen. Ennå vet vi kanskje ikke hvordan dumpingen av ukurante varer på eksportmarkedet vil slå ut. Dernest er det alltid spennende å se om man får med all nøkkelkompetanse når man nedbemanner. Sikkert er det i hvert all at det blir interessant å følge med Nøgne Ø og ølene deres.

Også det tredje bryggeriet i Hansa Borg-familien går med underskudd. Teknisk sett er ikke Austmann en del av Hansa-Borg-konsernet, ettersom Hansa Borg kun eier 50%, men bortsett fra dette må de vel regnes som familiemedlem. Bryggeriet går fra et overskudd på 993 tusen i 2017 til et driftsunderskudd på 4,36 mill i 2018. Det er stort, men samtidig kjøpte man nytt og større bryggverk, man flyttet til nye lokaler, og man åpnet et taproom. Det er tre ting på en gang, og det er uunngåelig at ikke det vises på regnskapet. Det som er interessant fremover er hvordan det hele stabiliserer seg.

Varekost har gått fra 7,94 mill til 6,99 mill, men det er ikke gitt at det betyr at de har redusert produksjonen, for særavgifter til Staten har gått opp fra 1,40 mill til 1,97 mill. Gitt at det er omtrent samme fordeling over ulike alkoholstyrker, så betyr det en betydelig økning i volum. At varekostnaden samtidig har gått ned kan kanskje forklares med en bedre ressursutnyttelse – kanskje en nytteeffekt av nytt og mer moderne bryggverk? Sånn sett er det mye positivt i regnskapet fra Austmann.

Tags: , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2019-06-21

Smånyheter uke 25/2019

Det har vært noen travle uker som har spist opp tiden, men her kommer en rask oppsummering, og så håper jeg å komme inn i en stabil, ukentlig rytme nå når ting roer seg i sommerferien. Gjennomgangstema her er vel at småbryggeriene fremdeles sliter, og at enkelte kaster inn håndkledet. Likevel er det noen få som utvider eller starter opp.

Grønland bryggeri har fått statlig tilvirkningsbevilling fra 23. mai. Dette er det nye driftsselskapet til brewpuben Siste Sang som gikk konkurs under driftsselskapet Oslo og Akershus bryggeri. Brewpuben gjenåpnet visstnok 17. juni. Grønland Bryggeri er eid av G27 Investor AS, som via noen mellomledd er eid 50/50 av Geir Hjorth og Stig-Rune Steiro, som begge to var sentrale i det imploderte Norbrew. Det kan legges til at Grønland Bryggeri har «bryggeri og destilleri» i sitt vedtektsfestede formål, og bevillingen deres går da helt opp til 60% abv. Selskapet har forøvrig allerede rukket å levere årsregnskap for 2018. Norbrew-tradisjonen med solide lønninger ser ut til å fortsette, for tross en driftsperiode på bare 57 dager etter etableringen 11. november 2018 klarte de å ha lønnskostnader på 310.000, såvidt jeg forstår på en person. En interessant note i regnskapet er at selv om det ikke fremkommer noe eierskap, så er det satt opp 120.000 i langsiktig gjeld til AKK Invest AS, som er investeringsselskapet til Anne-Kristi Koppang. Hun har slått seg opp på restauranter i Oslo, og hun har de siste årene klart å investere seg inn i både Norbrew-systemet og Henning Thoresens bryggerivyer.

Kvestad Sideri har fått statlig tilvirkningsbevilling. Dette synes å være et familieforetak i Nå ved Sørfjorden i Hardanger, der sideri-tettheten er betydelig.

E. C. Dahls Bryggeris 2018-regnskap har kommet. Som vi husker var 2017 første fulle driftsår etter ny-åpningen i august 2016 – men 2017 gikk med et driftsunderskudd på 7,21 mill. Dette ble forklart med at bryggeriet og morselskapet hadde gjort noen tabber i prisingen av varer eller tjenester som ble solgt internt i konsernet, eller noe slikt. De har formodentlig ryddet opp i 2018, for der er driftsresultatet 9,27 mill i overskudd. Inntekten går fra 44,7 mill til 62,3 mill., men ser vi på kostnadene har de økt svakt, fra 51,8 mill til 53,0 mill. Siden alle delpostene på kostnader er omtrentlig like eller øker moderat, tipper jeg at økningen i inntektene koker ned til prisingsproblematikken for 2017. Dermed tør vi vel også ane at produksjonen i 2018 var litt mer enn i 2017? Man har 90 mill i langsiktig gjeld, men det er masse driftsmidler og andre verdier til å balansere dette. En post jeg stusser litt ved, er kundefordringer, som har gått fra 1,16 mill ved utgangen av 2017 til 12,3 mill ved utgangen av 2018. Det betyr at de har kundefordringer tilsvarende nesten fjerdedelen av salgsinntekten. Det synes høyt, eller er det kanskje en indikator på en hard konkurranse bryggeriene imellom, og som gir lange betalingsfrister til puber? Nedbetalingen av gjeld er rett nok «bare» 4,49 mill i 2018, men Carlsberg-konsernet har sin egen interne «bank» der penger kan lånes mellom datterselskapene, og E. C. Dahls er oppført med å ha lånt ut 8 mill, likt delt mellom Svytury og HK Yau. Sistnevnte er et ungt Hong Kong-bryggeri med ikonologi som gir litt vibber av Brooklyn.

Rygr Brygghus søker etter «ryddig brygger med ansvar for logistikk og lager», men der endel av oppgavene er å bistå bryggerisjef i produksjonen. Løp og søk på finn.no om du er ute etter en mikrobryggeri-stilling, for det er det ikke flust med slike for tiden.

Det kan bli off-license i Norge. Det er et forslag om forenklinger ute på høring, og tittelen er en drabelig munnfull: Høring om endringer i alkoholloven – Vinmonopolets åpningstid og salg og skjenking i samme lokale i tilknytning til bryggeri. Det er flere endringsforslag som er gruppert sammen her. Det ene er en forskyvning av Vinmonopolutsalgenes åpningstider på lørdager. De fleste polene ligger i kjøpesentre, og det er ingen av dem som åpner kl 0830. Forslaget går ut på å gi polutsalgene nye åpningstider fra 1000 til 1600. Dermed kan FrP vise til at de har forlenget åpningstidene til 1600, mens KrF kan vise til at de har krympet åpningstidene med 30 minutter. Win-win kalles slikt – vel, bortsett fra for de som vaker utenfor tidlig om morgenen for å skulle reparere. Det andre forslaget er å åpne for at små brewpuber kan butikk-selge øl som kunden kan ta med hjem. I Norge har vi til nå hatt et svært strengt skille mellom servering (dvs barer) og salg (dvs butikk). Det blir imidlertid ingen generell åpning for off-license, ettersom dette kun vil gjelde for øl som er brygget på stedet. Dernest blir det trolig krav om at det kun blir mulig for små lokaler, at det blir kommunen som gir bevillingen, og at det blir kun for drikke opp til 4,7%. Så selv om man har åpnet for dette, så har man også skrudd så godt igjen at de færreste faktisk vil få mulighet til å kunne stikke innom sin lokale brewpub for å tappe en growler juleøl i desember.

Gulatings pub i Fredrikstad sliter tydeligvis med å finne den rette franchise-takeren sin. Søknaden som ble lagt ut i februar har kommet ordrett ut igjen på finn.no. Her er det sikkert mulig for noen å forhandle seg frem til en god franchise-avtale, tenker jeg ...

Haugesunds Høvleri & Trælastforlastforretning inkluderte Garasjebryggeriet i 2017 – skjønt det var vel de samme eierne som stod bak begge. Høvleriet har hatt utvidet skjenkebevilling med tillatelse for tilvirkning, men har nå også fått statlig bevilling, som tillater dem å distribuere og å selge flasker over disk utenom egne lokaler. Skjønt jeg fant neppe alle bevillingene deres, for de har både nettsalg på websidene sine, og de er tydeligvis allerede distribuert endel steder.

Bryggeri på 1000 liter til salgs i Vestfold, på finn.no, for 250.000. Jeg er ikke sikker på hvilket bryggeri det er, men det ser ut som det er laget av melketanker, samt at det er hele 9 gjæringstanker annonsert, så det er nok et middels mikrobryggeri, og kanskje ett som har oppgradert, siden det virket som de tenkte å beholde utstyret for flasketapping.

Salgstallene for april var kraftig opp fra 2018, se drikkeglede.no. Noe annet hadde da også vært katastrofalt, siden været var vidunderlig i april, og påska falt så sent at påskeølkjøpene falt i april i stedet for mars. Marstallene var temmelig triste, og det må vi huske når vi ser på apriltallene. Totalt steg ølsalget med 19,2%, mens norskprodusert øl steg med 20,4%. Vil det si innenlands brygging drar fra importen? Nei, vi kan ikke konkludere med det utfra disse tallene, siden Ringnes importerer store og varierende volum med øl. Småskalabryggeriene økte 15,7% utfra BRODs justering for Lervig, og igjen ser vi at småskalabryggeriene gjør det litt dårligere som gruppe enn storskalabryggeriene. For inntil halvannet år siden spiste småskala markedsandeler av storskala, men nå ser det ut som det er omvendt.

Salgstallene for mai kom idag på drikkeglede.no, og de er ikke like gode som apriltallene. Totalt ølsalg synker 5,79%, mens norskbrygget øl synker 9,32% og småskalabryggeriene synker 18,70%. Det er usikkerheter knyttet til fordelingen av importerte kontra norskbryggede Carlsbergøl, men det bortforklarer ikke nedgangen, for økningen i import er på 553.000 liter fra mai 2018 til mai 2019, mens nedgangen i norskbrygget er på knappe 2 mill liter. Fraværet av Lervig i 2019-tallene i forhold til 2018-tallene forklarer heller ikke hele nedgangen for småskalaprodusentene, siden denne nedgangen er på nesten 200.000 liter, som må være mye mer enn hva Lervig selger. Også denne måneden ser vi trenden med at gapet mellom de små og de store blir større, ikke mindre. Dessuten ser vi at eksporten av norsk øl sank med 21,0% – omtrent samme nedgang som vi ser for 2019 akkumulert. Dersom det var øleksport som skulle redde norske småbryggerier, så understøttes det ikke av statistikken.

Lervig leiebrygger i Canada for det amerikanske markedet etter det Stavanger Aftenblad 10. juni kan fortelle. Det er ønsket om ferskest mulig øl som er motivasjonen, ettersom ølet eldes under eksporten over Atlanteren. Lervig har jo tidligere vært i litt over middels intens diskusjon med Polet over samme tema, da de har ment at polets frister og behandling av sterkøl gjorde det vanskelig å selge fersk NEIPA, noe som gjorde at de heller valgte å eksportere ølet enn å selge det på Polet.

Engeløya Håndbryggeris 2018-regnskap er kommet. Dette bryggeriet i Steigen sies å strekke seg tilbake til 2012, selv om selskapet ble opprettet høsten 2016, men har holdt en nokså lav profil. Regnskapet for 2018 viser en salgsinntekt på 296', som er opp fra 99' i 2017, altså en tredobling. Inntektene er litt høyere, men står ikke i forhold til inntektene – og varekostnaden har faktisk sunket fra 2017 til 2018. Det gir et driftsoverskudd på 85'. Imidlertid er det utbetalt under 1000 i lønn. Det er et relativt lite regnskap, med kun 133' i gjeld til kredittinstitusjoner. Sånn sett er ikke dette noe pengemaskin, men utfra regnskapet ser det ut til å gå greit rundt sålenge interessen og iveren er der.

Bryggverket til 7null4 er lagt ut for 3,8 mill på finn.no. Videre forteller bryggeri 7null4 at de faser seg ut av markedet for å fokusere på færre oppgaver, og vil konsentrere seg om servering og arrangementer.

Kongsberg Bryggeri i Opsahlgården ekspanderer kan Laagendalsposten fortelle (paywall). De nye lokalene til dette bryggeriet er i kjelleren på Myntgata 15, som er den gjenværende kjelleren etter at Kongsberg Aktiebryggeri brant ned i 1921 – en ypperlig historikk om dette bryggeriet finnes på 3600.no. Etter at det nåværende bryggeriet ble for lite, har man supplert med kontraktsbrygging. Til avisen estimerer Mikael Rydell en årsproduksjon på 200.000-250.000 liter på det nye bryggverket, mens det gamle bryggverket med en batchstørrelse på 300 liter vil bli beholdt som et pilotbryggeri.

Tags: , , , , , , , , , .
©2019 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.