Anders myser på livets særere sider

2018-07-16

Smånyheter uke 28/2018

Det er ikke mindre enn to konkurser denne uka, og de fleste andre nyhetene er ikke heller veldig oppløftende. For tiden er jeg i Danmark, og har lovet meg selv at det er null press for å blogge, utover den ukentlige nyhetsoppdateringen, så ikke forvente så mange innlegg pr uke denne måneden.

Randhav Bryggeri er meldt konkurs 14. juli. Selskapet leverte 2017-regnskapet i forrige måned. Dette regnskapet viser gode tall, med nesten dobling av salgsinntekter, mens kostnadene har økt veldig mye mindre, eller tildels sunket. Selskapet har hatt 840' i langsiktig gjeld ved inngangen av 2017 og 724 ved inngangen til i år – men kortsiktig gjeld har økt noe. Varelageret har ikke økt nevneverdig selv om produksjonskostnader og salgsinntekter øker, så det er omsetning på varene. Egentlig var dette en overraskende konkurs, for det var ikke noe veldig skremmende i tallene. Bryggeriet forteller at årsaken er et blodrødt førstekvartal i 2018, kombinert med en nervøs bank som var redd for overetableringen i markedet. Bryggeriet solgte brygghuset sitt for å restrukturere, men uten at det hjalp. Styreleder i Randhav er intervjuet i Tidens Krav (paywall), som forteller at «Dødsstøtet for selskapet var at banken [...] så at ølbransjen gikk opp og ned, og ønsket at hele lånet skulle nedbetalt (sic). Det ble for mye for det lille bryggeriet.» Bryggeriet bekrefter at det ikke blir gjenoppstart. Selve brygghuset er demontert og sendt til ny lokasjon der det ventes å bli tatt i drift tidligst neste år.

Oosterrijsen/TMG CO er meldt konkurs. Det er sikkert ingen som forbinder dagens anonyme navn TMG CO med så mye, men frem til for fem uker siden het de Oosterrijsen Brewing. De forsøkte i våres en omstrukturering, men det ser ikke ut til å ha lyktes. De har hatt et fokus på det amerikanske markedet og tenkt eksport, men i mangel av eget bryggeri har de brygget hos Arendals Bryggeri. Det var en plan om å etablere et bryggeri i et gammelt hus i Risør, men dessverre ser de ut til å ha lagt nye planer flere ganger, og brent igjennom en rekke personer som har vært involvert.

Polet skviser leverandørene. Det er en interessant kronikk i Aftenposten (og en lengre utgave i Vinforum) som forteller om vinimportørenes hverdag. Kritikken går på at de i praksis er skviset av Vinmonopolet, som er monopolist på detaljistleddet. For noen år siden var vinimportørene en gloriøs kaste som reiste rundt og smakte seg frem til produktene med norsk potensiale, gjerne fra sære og ukjente vingårder. Idag er det visst Vinmonopolets ansatte som reiser og smaker, og så skriver de tendere som det er opp til importørene å levere på, og tidvis er disse tenderne så spesifikke at de nærmest er en gjettekonkurranse for importørene hvilken produsent Polet tenkte på. To tall fra kronikken forteller det aller meste: 98% av salget på Vinmonopolet kommer fra butikkutvalget, mens 2% kommer fra bestillingsutvalget. Tendere og butikkutvalg er alt. Det skumle er at dette etterhvert også blir hverdagen for ølprodusenter og -importører.

Varemerkenytt.

  • Sordalgruppen AS søker om «Sognefjord Bryggeri». Det vites lite om initiativet, men det trenger ikke å være mer enn at noen tenker at det er et fint navn for en fremtidig aktivitet som fremdeles svever i det blå. Sordalgruppen er et selskap som driver med mye forskjellig, og ser ut til å være delt i tre underavdelinger: Sordal prosjekt som gir håndverkstjenster, Sordal Aqua som driver avlusningsprosesser for fiskeoppdrett, og Sordal Supply som selger utstyr og forbruksvarer til landbruk, havbruk, transport, maskin og anleggsmarkedet. Hva de tenker på rundt bryggeri er det dermed veldig vanskelig å si noe om.

  • Henning Thoresen søker via enkeltmannsselskapet sitt om «Frøya gudinne», som høres ut som han kaster seg inn i varemerkestriden rundt Wacken Brauerei, som har skaffet seg «EU-varemerke» på en rekke norrøne gudenavn. Akkurat dette kan bli spennende, siden Bryggeriet Frøya ikke har varemerkebeskyttelse seg.

Juni-salgstallene fra bryggeriene er ikke kommet ennå. Men det er ikke oppløftende med Petter Nomes uttalelser sist uke, der han er sitert på at han ikke er overrasket «om halvparten av bryggeriene er borte om et par år». På denne tiden av måneden burde han vite om nedgangstrenden har snudd i juni eller om den fortsetter, og det er fristende å tolke uttalelsene som at den så absolutt fortsetter.

Stavanger Brygghus har meldt oppløsning. Det fantes noen med dette navn som brygget noen øl hos Austmann Bryggeri, men teknisk sett er Stavanger Brygghus nyregistrert etter disse, og forbindelsen mellom dem er litt uklar. Det er vel som hjemmebryggerbutikk de har gjort seg mest kjent, med en 30% eierandel ved Ola B. Skarland som står bak Petit-Agentur, og med Craig Norman som hovedaksjonær. Oppløsningen kommer bare to dager etter at regnskapet for 2017 ble tilgjengelig i Brønnøysundregistrene. Ser vi på dette regnskapet ble salgsinntektene mer enn halvert fra 2016 til 2017. På den andre siden klarte selskapet å redusere kostnadene med ca to-tredeler. Disse reduksjonene er konsistent med opphør av butikkdrift. Dermed var driftsresultatet på -561' i 2016 blitt på bare -66' i 2017. For de andre postene var det ingen digre endringer. Varelageret sank, kundefordringene økte noe, men generelt var situasjonen alvorlig, men ikke signifikant verre ved inngangen til 2018 enn ved inngangen til 2017. Det har vært stille på facebooksidene deres og såvidt jeg forstår ble virksomheten innstilt en gang i 2017.

Gulating + Hansa Borg = sant, om vi skal tro en artikkel i e24.no. Her kan vi lese at Gulating eier seks puber idag, men vil bygge ut med ti i året over fire år – det er nesten en ny pub i måneden frem til sommeren 2022. Investeringen er estimert til 100 millioner. Det betyr også at Hansa Borg satser stort på egne (eller i rettere sagt deleide) puber, og dét må være et uromoment for andre puber som selger Hansa Borgs øl, siden de vil frykte at de får dårligere vilkår enn Hansas egne puber. Så fundamentalt viktig er denne saken, at det godt kan forklare Hansa Borg-direktør Midtgaards avgang for et par måneder siden. Saken er også et potensielt uromoment i forhold til norske småbryggerier, som har hatt Gulating som en liten, men sikker omsetningskanal, spesielt mot den mest eksklusive delen av øldrikkerne. Selv om Gulating har hatt ambisjoner om å brygge stort selv, har de stort sett kontraktsbygget. Det har vært tydelig at de har profilert egne øl mer prominent enn andres øl i butikklokalene. Sålenge Gulating har vært en liten aktør som ølprodusent, har dette vært til å leve med, men med en gigant som Hansa Borg – som inkluderer distribusjonen av Nøgne Ø og Austmann, så er det egnet til å skremme andre bryggerier, som kan frykte at de også i butikkene må stille etter Hansa Borgs egne øl.

Aass søker etter digital markedsfører. Se annonsen her. Dette burde være drømmejobben for noen med som liker øl og snakker SoMe flytende. Det er et interessant tegn at bryggeriene tar digitale medier mer alvorlig. Den spesielle norske miksen av reklameforbud og høy digital utbredelse har gitt oss såkalt «dark marketing», som stiller spesielt høye – eller skulle vi si særegne – kompetansekrav.

Bobehandling av Grim og Gryt er avsluttet utfra konklusjonen om at det ikke er nok midler i boet til å drive den videre, og selskapet er slettet fra Brønnøysund.

CO2-krisen er forlengst avblåst, men allerede nå varsler Dagbladet om at det trolig kommer ny CO2-krise neste sommer, siden problemstillingen er strukturell. CO2 er billig å produsere, mest fordi det er et biprodukt til ammoniakk-produksjonen som man trenger til gjødselsproduksjon. Satt på spissen, jo mer økologisk mat vi spiser, jo mindre CO2 blir det til øl og brus og alt annet.

Tags: , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-07-07

Smånyheter uke 27/2018

Her kommer dosen med smånyheter fra ølverdenen for uke 27/2018. Det er ferietid, men samtidig er øl godt stoff i agurktiden så det er lett for at temmelig trivielle nyheter blåses opp.

Varemerkenytt.

  1. «Gjefsjø» søkes om av Nils Christian Gjefsjø, som er fjellgården som han bor på i Snåsa. Han søker for kategoriene øl/mineralvann og alkoholholiske drikker. Gården har flere bein å stå på, blant annet sauer og turistvirksomhet. I første omgang satser de på akevitt som er produsert annetsteds, men håpet er å få et mindre bryggeri på gården ved en senere anledning.

  2. Hubertus Bryggeri søker om beskyttelse av «Besseggøl» og «Hafelløl» sammen med den grafiske representasjon av etikettene. Det er sannsynligvis fornuftig, for selv om det føles som en får veldig lite igjen for 5800,- så er det en investering som blokkerer at noen andre tar disse navnene.

  3. Kona Brewery søker om varemerket på ordet «Longboard». Det er ikke innlysende at de får det og spørsmålet er vel om ordet er innarbeidet i norsk språk.

  4. L/L Voss Fellesbryggeri er riktignok konkurs, men her forleden dukket det opp en søknad fra konkursboet om varemerkebeskyttelse på navnet og på navnet i relasjon til logoen. Jeg tolker det som at bobestyrer jobber aktivt med å selge bryggeriet videre til nye eiere, og at en slik varemerkebeskyttelse er ett av flere elementer i å pakke sammen bryggeriet (minus gjelda) til et attraktivt tilbud for nye eiere.

  5. Langøya Hovedgård søker om varemerket for «Slager», som er deres lager, laget i samarbeid med en lokal dobbelt norgesmester i brygging av lagerøl. De har et eget mikrobryggeri. De organiserer også holder forøvrig på med guidede ølreiser til England og Belgia og jobber med flere destinasjoner.

Små Vesen i Valdres har endret på aksjekapital og styresammensetning. Det er Frederik Magnus Steenbuch fra Oslo som er kommet inn som ny styreleder. Han har kjøpt seg opp med lik eierandel som de tre andre eierne. Steenbuch har styreerfaring fra en rekke selskaper. Daglig leder forteller at det ikke ligger an til noen endringer for bryggeriet utover dette.

Bryggeribygget i Bodø er til salgs, men det må påregnes mye oppussing. For halvannet år siden var det snakk om at Norbrew ville leie disse lokalene for å etablere bryggeri i Bodø, men nå er altså bygget lagt ut til salg med en prisantydning på 5,8 mill for et bruttoareal på 1441m2. For en sentrumsnær beliggenhet er dette en god pris, men så var det dette med å kjøpe et oppussingsobjekt som sannsynligvis har temmelig sterkt bygningsvern.

CO2-krisa er over-ish … eller kanskje ikke. De fleste har signalisert at det ikke er noen akutt krise, men det er vel ikke akkurat overskudd av CO2. Ennå har ingen andre bryggerier enn Aass stoppet bryggingen helt, og det var kun for en kortere periode. I en artikkel i Drammen Live24 på torsdag fortalte direktør Christian Aass at de «lever fra hånd-til-munn» med hensyn til CO2, og at det er en reell fare for at de må stenge ned på ny. Avlysningen av CO2-krisa som mange gikk bredt ut med i forrige uke eliminerte i det minste et mulig rush av hamstring, noe som ville skapt mange bølger, men ikke gitt oss noe mer CO2. Hos Hansa Borg i Sarpsborg fortalte Morten Brostrøm 4. juli til Sarpsborg Arbeiderblad at de bare hadde 6 tonn CO2 igjen, og bruker 2,2 tonn pr dag – men at de var lovet nye 12 tonn dagen etter. Senest idag kan Dagsavisen fortelle at Ringnes har måttet stoppe deler av produksjonen, mens Hansa Borg har måttet omprioritere for å holde produksjonen i gang. La oss ha i mente at dette er en sesongmessig sak, og at det uansett vil løse seg når produksjonen av CO2 kommer i gang igjen nå i sommer.

Berg Brygg og Børst er et DA som er i gang med søknadsprosessen om å få statlig tilvirkningsbevilling. Lite vites om dette bryggeriet, som holder til i Sponviken, helt ytterst i Iddefjorden, som skiller Norge og Sverige. Selskapet ble stiftet i mars 2018, og bak står Petter Helgestad-Vik og Snøhetta-arkitekten Erik Vitanza, og selskapet har det litt underlig formulerte formålet: «Å profittere på produksjon og salg av drikke, herunder alkoholholdig drikke.». Jeg sitter med følelsen av at det er et lite hobbybryggeri.

Svensk alkoholpolitikk er i støpeskjen. Hos det utmerkede svenske Beernews.se kan vi lese at det rører seg endel i Sverige. Det er blant annet ønsker om å begrense muligheten for å kjøpe alkohol over nettet. Men samtidig skjer det en bevegelse i retning av gårdsutsalg for øl og vin. Nylig ble det nedsatt en Alkoholkommisjon, men den ble nedlagt etter bare seks uker etter kraftig kritikk fra avholdsorganisasjoner. Nå er det igang en aksjon for å få den startet opp igjen.

Jæren Bryggeri, som er ett av Henning Thoresens bryggeriselskaper har fått varsel om manglende revisor, noe som rutinemessig fører til trussel om tvangsoppløsning. Thoresen har fellesferien på seg til å få tak i ny revisor – eller til å dokumentere at bryggeriet kvalifiserer til å kunne fravelge revisor. Siste leverte årsregnskap er for 2016 og viser et sovende selskap heleid av Thoresen. Han forteller at selskapet vil fravelge revisor – noe som er en standard prosedyre for mange små selskaper. Han lover også at det blir mer aktivitet i Jæren Bryggeri i 2019.

Norbrew er i hardt vær, som følge av en lang rekke artikler i Bergensavisen som fokuserer på både selskapet og sammenblandingen med pyramideprosjektet Lyoness som en del i ledelsen har deltatt i. Jeg har postet om koplingen mot Lyoness og økonomien. Kortversjon: koble sleske utelivsbaroner med idealistiske bryggerientusiaster … what could possibly go wrong? Imens venter vi på bobestyrers konklusjoner etter konkursen i Voss Fellesbryggeri.

Beavertown og Extravagaza 2018. Nå har i tillegg også Dugges, Verdant og Jester King, Modern Times, Evil Twin, DEYA og Buxton trukket seg fra festivalen som en protest mot Beavertowns salg av en minoritetsandel til Heineken. Omkring bare halvparten av de opprinnelig annonserte er nå tilbake. Det eneste bryggeriet fra Norge er Lervig. Beavertown har redusert prisen med £20 og tilbyr full refundering. Det som skulle være en hyggelig ølfest med noen av verdens beste og kuleste bryggerier er i ferd med å bli en marerittaktig omdømmekrig.

Wacken Brauerei i Schleswig-Holstein har ifølge Beernews.se tilbudt svenske Walhöll å få fortsette å bruke ølnavnene sine mot at de inngår en avtale med Wacken. Det svenske bryggeriet vil avslå, og heller jobbe sammen med danske Munkebo Bryggeri for å få varemerkene kjent ugyldige. Det virker som om tyskerne nå febrilsk leter etter en måte å beholde varemerkene på de norrøne gudene, uten samtidig å tirre opp hele ølverdenen og skape et PR-mareritt av en motreaksjon.

Kjetil Jikiun og Σολο starter nå brygging på Kreta. Frem til nå har han kontraktsbrygget Σολο-merket ved Arendals Bryggeri, men planen fremover er å brygge alt på Kreta i regi av sitt selskap Grapes and Gratification. Bryggeriet er i hus, trolig er det på et par tusen liter utfra bildene å dømme. I tillegg produserer han håndverks-gin og selvfølgelig orange-vin, som er er blitt kalt vinverdenens svar på IPA. Vinen er så vidt jeg vet såkalt naturvin, dvs at den ikke inneholder noen av de artige kjemikalene som vinbransjen bruker å stabilisere produktet. I tillegg gjærer de vinen på lokalt produserte amforaer av leire. Det tar ennå en stund før Kjetil kan slippe ølet sitt på det norske markedet, siden han har en non-compete-clausul med Hansa som gjelder frem til våren 2019. Det som vi til nå har sett av dette ølet i Norge, er formodentlig kjøpt opp i utlandet av importører som har reimportert det til Norge. Dessuten blir det interessant å se om Σολο kolliderer med varemerket Solo i Norge, siden de deler NICE-gruppen for øl og mineralvann.

Minstepriser i Wales Det walisiske parlamentet har vedtatt lov som tillater minstepriser på alkohol. Minsteprising er nå koblet mot det sær-britiske målet alkoholenheter. Dersom minsteprisen blir £0,50 pr alkoholenhet, vil det tvinge prisen opp på tre-fjerdedeler av øl og sider som selges, to-tredjedeler av spriten og litt under halvparten av vinen. Det interessante med dette er at det reduserer de stores mulighet for å priskrige mot det små.

Alkoholreklame i Buktafestivalen. Ifølge Helsedirektoratet har en reklamefilm for Buktafestivalen brutt regelverket for alkoholreklame, da de har vist bilder av plastbeger med Mack-logo og med øl i. Dermed har de brukt alkohol i reklame for festivalen, og det bryter med regelverket. Merk at det er festivalen som har overtrått regelverket her ved å bruke alkohol i reklameøyemed, ikke Mack som har reklamert for alkohol.

Optime Subsea i Telemark er i vinden for tiden med teknologi som trykk-pasteuriserer matvarer – eller rettere sagt steriliserer matvarer ved bruk av trykk fremfor temperatur. Vi snakker her om trykk som tilsvarer opptil 11000 meters havdyp, og de samarbeider tett med Arendals Bryggeri. Alle som har smakt endel øl fra norske mikrobryggerier vet at potensialet her er digert, ettersom det finnes en rekke lav-infiserte øl på markedet. Det er nok å nevne «diastaticus», som er et ord som gir mang en norsk mikrobrygger frysninger på ryggen. Per idag er bryggerienes muligheter stort sett begrenset til pasteurisering og filtrering, som begge påvirker smaken. Optime estimerer at holdbarheten i mat øker med 10-40 ganger ved bruk av sin teknologi, men vi må huske at det også er rene kjemiske prosesser som aldrer øl, så bryggeriene kan ikke automatisk tidoble holdbarheten med denne teknologien.

Nøgne Ø hadde et år med tilnærmet nullvekst i fjor, kan Grimstad Adressetidende melde. De kobler det til flere årsaker, både generelle som at det er blitt flere mikrobryggerier og hardere konkurranse, og til grunner mer knyttet mot Nøgne Ø. Her trekker de frem overgangen fra 50cl til 33cc og omleggingen av logo som elementer, sammen med kostnader til renovering av den gamle bygningen og at de ikke ble bestevenn hos REMA. Overskuddet før skatt var på 0,6 mill i 2017, mot 15 mill i 2015 og 7,1 mill i 2016. At overgangen til flasker med mindre volum slår hardt, har også andre bryggerier fått merke, for eksempel Ægir. Antallet solgte flasker/bokser går ikke tilsvarende opp, slik at totalt solgt volum kan falle betydelig. Dersom man ikke priser opp de mindre flaskene for å ta høyde for dette, kan man få en baksmell. Se også DN, som har en litt lengre analyse og intervjuer. Forøvrig nevnes det at Hansa Borg nå eier 64% av Nøgne Ø i stedet for 54% som tidligere, hvilket høres ut som om Kjetil Jikiun nå har solgt sine 9,99%. Se forøvrig nyheten om at han har kjøpt bryggeri på Kreta.

Austmann TapRoom åpner idag. Det er vel mange som bruker begrepet taproom om skjenkesteder, men Austmann har lagt vekt på å integrere det med selve bryggeriet på en måte som gjør at du skal føle at du nærmest sitter inne i bryggeriet. Utenom arbeidstid i bryggeriet vil taproom'et ekspandere med sitteplasser inn i selve området der bryggverket står.

Baran Bryggeri i Bergen er meldt oppløst som selskap, og Facebook-sidene deres er borte. E-post til bryggeriets kontaktadresse er ikke blitt besvart innen publiseringen av disse smånyhetene. Jeg skal ikke trekke forhastede konklusjoner om at de ligger ned bryggeridriften, men det er en nærliggende hypotese.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Buxton - lagt inn av Stian - 2018/7/7 12:23:12
Takk for en veldig god og informativ blogg! Mht Buxton og Extravagaza, det er vel Brixton Heineken kjøpte seg inn i, ikke Buxton?
oops ... - lagt inn av Anders Christensen - 2018/7/7 13:55:55
Ja, det har du rett i, jeg blingset. Skal rette opp

2018-07-06

Manifestenes tid

Bråket rundt Heinekens oppkjøp av Beavertown blåser kanskje over, men det er også del av en trend som ikke kommer til å forsvinne: en trend i retning av å sette etikk og autentisitet minst like høyt som det å tjene penger. Jeg mistenker at dét blir fremtidens store skille mellom bryggeriene, mens vi før snakket om håndverks- og industri-bryggerier. Og forresten, sorry at dette blir litt langt.

Etter at Heineken kjøpte seg inn i en minoritetsandel av Beavertown Brewery i England har det stormet. En rekke andre bryggerier har snakket rett fra levra om hva de synes – både om Heineken og om at Beavertown-folkene har gått i kompaniskap med dem. Leser du rundt på bloggene, bobler beskyldningene mot Heineken raskt opp. Jester King Brewery gjengir følgende referanser på bloggen sin, her med min korte gjenfortelling:

  • Ufin konkurranse. Athenian Brewery som eies 98,8% av Heineken fikk i desember 2015 €31,5 mill i bøter for brudd på gresk lov og EU-lover om konkurranse, for gjennom å ha misbrukt sin dominerende stilling. Sakens kjerne var å ekskludere konkurrenter fra puber og butikker over en periode på 15 år.

  • Diskriminering. I Afrika har Heineken ansatt to tusen såkalte «promotional girls», men ikke sikret dem mot seksuell trakassering og misbruk, ifølge DutchNews.nl i mars i år. Ifølge artikkelen skal stillingen som «promogirl» overbevise kunder om å ta inn Heinekens produkter, og det var visst en utbredt oppfatning at disse selgerne burde strekke seg langt i kontakten med puber og butikker. Det sier sitt om holdningene at noen mener dette ikke er så viktig, fordi fordi det er sjelden det går så langt som til direkte voldtekt. Heineken har lovet å rydde opp.

  • Arbeiderrettigheter. IOGT International forteller at i Congo har Heineken-eide Bralima sparket 168 arbeidere grunnet de vanskelige økonomiske tidene. I stedet for å få klarering for dette fra regjeringen i Kinshasa, bad de om det fra opprørsregjeringen i Goma – hvilket de fikk. Arbeiderne ble senere erstattet med midlertidig ansatte.

  • Akkord og pressing av lønn. I Sør-Afrika forteller Mail & Guardian at Heineken-eide Sedibeng Brewery bruker bemanningsfirma som presser lønningene nedover. Blant annet underbetales arbeiderne i daglønn når de får akkordlønn dersom det skulle vises seg å ikke være nok arbeid til å fylle en hel arbeidsdag. På enkelte dager tjener de ikke nok til å dekke transporten til og fra jobb.

  • Heinekens toppsjef Jean-François van Boxmeer er tema for en artikkel i medium.com. Der påstås det at hans raske ferd fra trainee til CEO ble hjulpet først av en svigerfar i bransjen, og at han deretter bygget svært gode relasjoner til diktatorer i suspekte afrikanske regimer. Deriblant refererer de til hvordan Heineken-bryggeriet ble holdt operativt under folkemordet i Rwanda, mens ledelsen flyttet til Goma og styrte bryggeriet derifra. De trekker det så langt som til å indikere at de mener Heineken kan ha hatt medansvar for folkemordet.

Når en leser denne lista, er det lett å sukke og mumle noe om at «intet er nytt under solen». Dessuten er det lett å bortforklare det med at Heineken er så store, så da er det vanskelig å holde sin sti ren overalt. Man må jo nærmest forvente at det er er «litt» her-og-der. Og så videre.

Imidlertid, dersom du har fulgt med i politikk og kultur må du ha merket at det er en ny vind på vei. Vi trodde kanskje millennials tilhørte «meh…whatever»-generasjonen, men de lar seg provosere mer enn de lar seg lamslå av kynisme, de tolererer ikke noe selv om det «bare» er på et lav-intensitetsnivå, og de er temmelig anti-autoritære.

Kritikere rakker ned på det som «political correctness», men det er mer en trend i retning av «correct policy». Det er en avstandstaken til småkorrupsjon og «special interests» og investorpenger og alskens «småsnusk».

Noen vil påstå at samfunnet alltid har vært litt småkorrupt. Imidlertid er menneskets fremste fortrinn at det kan endre seg. Da tenker jeg ikke på genene, men på kulturen. Utfra vårt intellekt kan vi bestemme oss for at noe er galt og at vi skal endre på det. Dét er hva som er i ferd med å skje i politikken … og i småbryggeribransjen. En ny og yngre generasjon forkaster snarveier, lukket-het og småkorrupsjonen, og de krever ærlighet, åpenhet, likeverd og autentisitet.

Hva har dette med øl å gjøre? Jeg tror vi ser et utslag av denne holdningen i kritikken mot Heineken og Beavertown. Man kunne trukket på skuldrene og rasjonalisert det bort med «Heineken er neppe de verste» eller «det er jo bra for Beavertown» eller noe slikt. Men den nye tidsånden er annerledes. Før kunne det ignoreres med litt «romslighet», men nå ser vi stadig oftere at man konfronterer slikt fordi man finner det uakseptabelt. Det som er galt skal rettes, ikke tolereres, er parolen. Det er ikke lengre akseptabelt å kompenseres for noe galt og negativt ved å glatte over det med en PR-kampanje eller få frem noen gladnyheter for å overdøve det. For en gammel pessimist og fatalist som meg er det en ganske forfriskende trend.

Den store skillelinjen i bryggeriverdenen har tidligere gått mellom mikrobryggerier og makrobryggerier – dvs etter produksjonsvolum. Eller alternativt mellom håndverksbryggerier og industribryggerier – dvs etter produksjonsutstyr. Begge disse skillelinjene fanget noe vesentlig og var viktige da de kom, men i dag fungerer de allikevel temmelig dårlig.

Jeg tror det kommer til å vokse frem en ny verbal skillelinje – en som går på holdning og etikk. Bryggeriene kommer ikke til å bli bedømt på hva de sier og ikke sier, men etter hva de gjør og ikke gjør, og etter hvordan de gjennom handlinger forholder seg til aktuelle saker i tiden. «Talk is cheap.»

Den viktigste valutaen i ølbransjen kommer til å bli kredibilitet. Du taper i den valuttaen om du flytter produksjonen til et land med mindre arbeidsvern for de ansatte. Eller tar overskuddet ut i et skatteparadis. Eller om du ansetter «promogirls» som har implisitt i arbeidskontrakten at de skal kunne tafses på. Omdømmet ditt er noe du bygger med handlinger og holdninger, ikke noe du reparerer med PR-kampanjer. Hva som er rett og galt er noe du må genuint forstå – som i å grokke – ikke noe du kan bli fortalt av omdømmerådgivere.

Vi kommer til å se bryggerier som vil ha som sitt fremste aktivum ikke et varemerke eller store investorer eller kult utstyr. Alt det er selvfølgelig viktig, men de vil sette aller høyest er sin kredibilitet. Og de vil passe ekstremt godt på at de opptrer etisk og renhårig og fokuserer på kvalitet – og at ølkundene vet det. Disse bryggeriene vil fokusere på miljø, på integrasjon med lokalmiljøet sitt, de vil ta avstand fra alle former for diskriminering, de vil støtte veldedige saker med innsats, i stedet for voksesyke tenker de forbedring.

For noen år siden hadde Taps i Trondheim en tap-takeover med helt ferske IPA'er og Pale Ales fra små mikrobryggerier fra Oregon. Det var Sean Moen Casey som hadde organisert det. Ølet var sylferskt da det ble sendt, og fremdeles ferskt da det ble servert. Enda mer interessant enn selve ølene var Seans fortellinger om mikrobryggeri-bransjen i Oregon. En historien som brant seg inn i hukommelsen min var om bryggeriet som ikke ville vokse. Jeg forsøkte med innvendinger som «hva om de fikk muligheten», «hva om det er voks eller forsvinn» og «hva om de trenger pengene» osv. Nei … de hadde satt en grense for vekst og de ville heller satse på kvalitet og integrasjon med lokalsamfunnet. Punktum. Etterhvert forstår jeg at det er nærmest umulig å vokse uten å miste noe på veien. Endring er i seg selv ikke negativt, men du kan vanskelig vokse uten å endre deg. Liksom cascade er signaturhumlen for mikrobryggerirevolusjonen, så er kanskje Cascadia-regionen arnested for en ny måte å tenke bryggerier på?

Hva skal vi kalle den skillelinja som vokser frem mellom bryggeriene som føler denne tidsånden? Kan vi kalle dem etiske bryggerier? Hva skal vi så kalle de andre bryggeriene? Det blir feil å kalle dem uetiske, men hva med a-etiske? Kanskje vi kunne brukt merkelappene «community-bryggerier» og «investor-bryggerier» for å skille dem? Da mener jeg «community-bryggerier» fordi de aller øverst setter sitt etiske ansvar overfor lokalmiljøet, samfunnet og øldrikkerne, for vi er alle med i en rekke «communities», både geografiske, faglige og interessebaserte. På den andre siden følger «investor-bryggeriene» sin programforpliktelse om å sette sine investorers økonomi foran alt annet.

Skillelinjene mikro/makro og håndverk/industri oppstod mens det var stor avstand mellom bryggeriene på hver side. Men betegnelsene har vist seg å fungere dårlig etterhvert som det har blitt en stadig krympende sone mellom dem. Den skillelinja jeg synes jeg ser materialisere seg, bukter seg gjennom et landskap der det finnes en diger gråsone. Det vil opp til hvert enkelt bryggeri å forholde seg til hvilken side de vil falle ned på. Og så spørs det om dette er et enten-eller.

La meg tippe at vi kommer til å se bryggeri- og øl-manifestenes tidsalder komme. Her er et knippe som ramlet ut at et Google-søk: 100 Mostow; BrewDog; Passion; Little Beer; Harbour; Trim Tab; Pelican (youtube); Boldvin; Quarter Barrel; Baird; Maltstrom. Det er lett å avvise dem som ungdommelig idealisme. Men les litt blant dem. Dette er neppe resultatet av innleide omdømmerådgivere. Dette er faktisk hva folkene bak bryggeriene mener – og de vedder nærmest arbeidsplassen sin på å etterleve det. Om disse manifestene skal kokes ned til ett eneste ord, må det være «passion». Investor-bryggeriene har sine strategier og bunnlinje-fokus, mens community-bryggeriene har manifester.

«Tja, til syvende og sist handler det om å tjene penger» vil noen innvende. Da tror jeg de ville fått til svar at det er mulig å tjene penger og ha et høyt fokus på etikk. Og at dersom det ikke er mulig, så er politikken moden for noen endringer som gjør det mulig, og kanskje til og med gjør det ønskelig.

Øl er kultur, som jeg tror var mottoet til Stavanger Øllag. Men øl er også politikk. Da mener jeg ikke øl-politikk, som er politikken rundt alkoholgrenser og skjenkebestemmelser. Da mener jeg at hvilken holdning og adferd du har rundt å brygge og distribuere og selge ditt øl – alt det er også en politisk handling.

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-07-05

To Tårns solera

To Tårn Bryggeri hadde et halv-hemmelig prosjekt gående nede i kjelleren da de gikk konkurs. Det var et prosjekt som ble planlagt og igangsatt allerede da de startet opp, og som skulle gå over mange år. Det var en øl-solera. Hva skjer med den nå som Norsk Øl har kjøpt konkursboet?

Idag er det flere bryggerier som tenker kreativt rundt solera og øl, men i 2013 da de startet var det en temmelig uvanlig tanke. Det var flere bryggerier som var i gang med fatlagringsprosjekter, men da er det mest fokus på fatlagring for eike-preget – eller preget etter det som hadde vært i fatet fra før. Dessuten gir det et preg av mikrobiologien som måtte sitte i fatet, samt at det gir en viss oksidering. Men det var vel få som i 2013 tenkte blanding av nytt og gammelt øl i en kontinuerlig prosess.

Bakgrunnen for en solera er en måte å modne vin på, og vi knytter det ofte til hetviner som sherry, madeira og portvin. Kort fortalt fyller man et fat, som man neste år tapper litt av, og etterfyller med fersk vin. Dermed har man vin av forskjellig alder på fatet. I en ekte solera opererer man også med flere fat i enslags kjede. Da fyller man fersk vin på fatet i den ene enden av kjeden, til erstatning for vin som man tapper vin over til neste fat i kjeden, helt til man tapper vin på flasker i den andre enden.

Egentlig er ikke dette så fremmed for ølbransjen. Når man lager gueuze skjer det nettopp ved å blande inn «ung» lambic med «gammel», vellagret lambic. Og ser man på historisk porterbrygging i London på begynnelsen av 1800-tallet, opererte man med enorme modningsfat. Inni et av de største fatene samlet man hele 200 middagsgjester før det ble tatt i bruk. Det er et digert fat, selv for dagens bryggerier. Om jeg har forstått det rett, fylte man ferskt øl på fatet samtidig det ølet man solgte ble tappet fra fatet. Det som kom i retur fra puber og andre ble fylt tilbake på fatet. Alt var innom fatet, som var etslags ølverdenens flytende slush-fond.

Ble ikke ølet veldig dårlig med en slik lagring? Vel, ikke nødvendigvis. Med stadig tilsetninger av ferskt øl med litt restsødme, er det mulig man får en balansert, kontinuerlig prosess, der man ved lambic-produksjon får en prosess med start og stopp og som går igjennom flere ulike faser. Dernest var porteren sterkere enn dagens engelske øl. Graden av infeksjon – og gjennomsnittlig liggetid i karet – er en funksjon av mengden øl som blir tilsatt/tappet pr tidsenhet, og totalvolumet på karet. Jo større kar i forhold til daglig tilført (og tappet) volum, jo mer fikk ølet preg av de bakteriologiske modningsprosessene i forhold til at det tok smak fra eik og oksydering. Og kanskje dét var litt av forklaringen på hvorfor de ville ha så store kar?

Ut fra hva Clas Boivie har fortalt, drev enkelte svenske bryggerier fremdeles på med noe lignende da han studerte. Slik jeg husker det fortalt, hadde de et stort fat med øl som ble delvis tappet og etterfylt, og som hadde vært holdt slik i 100 år.

Det er et stykke fra disse ølfatene til en solera. En ting er at de store porterfatene i London ble kontinuerlig fylt og tappet, mens soleraen ble tappet ned og etterfylt én gang i året. Men det tror jeg bare kommer av at vinlegging er en sesongaktivitet, mens brygging er en helårsaktivitet.

I en tradisjonell solera bruker man flere fat, ofte liggende over hverandre, slik at man kan tappe fra de høyereliggende og yngre til den lavereliggende og eldre. Ordet «solera» refererer til det fatet som ligger nederst på bakken, og ordet kommer fra latin «solum» for bakke, bunn eller gulv, et ord som er beslektet med norsk «såle». Det er mulig at en solera på ett enkelt fat ikke kvalifiserer, for når man bruker det i en rekke, vil det siste fatet ha det eldste ølet – eller vinen.

Så tilbake til To Tårn. De tappet en Imperial Porter på rundt 10% abv på et whiskyfat fra Ardbeg i påsken 2013. Dette fikk stå i tre år, og det ble tappet 30 liter på 25cl flasker i påsken 2016, samtidig som det ble etterfylt med en ny Imperial Porter. Jeg tror ikke dette ølet var tilgjengelig for generelt salg, og jeg kan ikke huske å ha smakt det. Folkene bak To Tårn smakte på ølet i soleraen før de gikk konkurs, og Børge beskriver det som komplekst og med en tydelig funkiness.

Tanken til To Tårn, som de aldri helt kom i gang med, var at de skulle etterfylle fatet jevnlig – kanskje 1-2 ganger pr år. De tenkte seg å ha en eksklusiv rådgivningsgruppe som kunne smake og som kunne peke ut retningen på det ølet som skulle fylles på fatet. Sånn sett ville man fått et øl som alltid var underveis. Selve ølet ville neppe være så økonomisk innbringende. Til det er volumet av det man tapper av og fyller på altfor lite. Men som et prosjekt, som en gimmick var det en topp idé. Og som en eksklusiv vare for smakinger og festivaler var tanken genial.

For To Tårn ble nok dette prosjektet prioritert litt ned til fordel for det daglige kavet og maset. Dessuten var de flinke til å holde kortene tett til brystet, og solera-prosjektet var et kort jeg tror de hadde planlagt å trekke ut av ermet ved en eller annen fremtidig anledning.

Men sånn gikk det jo ikke. De gikk konkurs, og fatet ligger i kjelleren på bryggeriet. Henning Thoresen og Norsk Øl kjøpte konkursboet. Jeg spurte ham om han hadde planer for dette solera-fatet, men han var ikke klar over at det fantes. Som gammel vin-mann kjenner han selvfølgelig til en solera, selv om det er Bordeaux-viner som var hans force. Han svarte «Veldig spennende!!» da han ble klar over hva som fantes i kjelleren.

Det som kanskje er viktigst, er å holde soleraen i gang. Det er neppe det samme om du tilsetter 200 liter annethvert år eller 25 liter i kvartalet. Om jeg skal tippe, er det beste trolig å tilsette mindre volumer, men oftere – samt at det trolig er best om man holder en jevn takt i påfyllingen … men fatlagring er en kunst der jeg er amatør.

Jeg har ingen oversikt over hvilke andre soleraer som finnes i norske bryggerier, og man kan mene at soleraen til To Tårn burde vært tappet og etterfylt oftere og mer regelmessig for å holde gjæren i trening. Men de fleste av dagens norske bryggerier var ikke engang startet da To Tårn fylte sin solera for første gang.

Jeg håper i hvert fall at Norsk Øl fører tradisjonen videre i dette solera-prosjektet. Det er helt klart en «kul» ting, og det er et prosjekt som fortjener å videreføres. Kanskje det til og med kunne være et prosjekt mellom flere norske bryggerier som kunne samarbeide om å etterfylle med passende øl?

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-07-03

Norbrew og Lyoness

Noen har kanskje merket at Lotteritilsynet nylig har landet på at Credit Lyoness – eller MyWorld som de har skiftet navn til – er et pyramidespill. Man skulle tro at det ikke har noe med øl og bryggerier å gjøre – men det er selvfølgelig en forbindelse der.

Heldigvis har vi fremdeles en oppegående presse i Norge. I Bergen har spesielt Bergensavisen tatt tak i denne saken – kanskje først og fremst fordi de har hatt fokus på Lyoness, som i stor grad er et Bergens- og Trondheimsfenomen i Norge. Men de har også fulgt med utelivsbaronene i byen, og all ære til Bergensavisen for det. Et lite skår i gleden er at informasjonen stort sett ligger bak paywall – jeg kan bare anbefale alle å besøke sitt lokale bibliotek for å lese disse avisene der.

Lyoness er et cash-back-system, som gir deg prosenter av alle kjøpene dine. Så langt er det vel ikke ulovlig. Det er heller ikke cash-back-systemet som Lotteritilsynet er kritisk til, men hvordan pengene fordeles mellom bakmennene. Denne virksomheten har lotteritilsynet nå stanset. Det virker som om det kommer relativt få penger inn i systemet fra varekjøp hos medlemsbedriftene, mens det meste kommer fra folk og bedrifter som vil være med å få sin del av kaka, og som betaler en heftig inngangsbillett for medlemskapet, og som kan bedre sin status ved å verve andre.

Her kan det forresten nevnes at cash-back muligens ikke er lov ved kjøp av alkohol i Norge. Det fungerer jo som en slags rabatt, og rabattering av alkohol er ikke lov. De fleste Lyoness-bedriftene i Norge selger ikke primært alkohol, men la oss ha dette i mente.

Hva har Norbrew og Lyoness felles? Egentlig fint lite, bortsett fra historikk og et overlapp i personer. Det er to helt sentrale personer i Norbrew pr idag: Steinar Knutsen og Geir Hjorth. De går igjen som styreleder og daglig leder i flere av selskapene, og de utgjør tilsammen 100% av styre og daglig leder i både Norbrew og i Voss Fellesbryggeri før de gikk konkurs. Her må vi introdusere tre andre personer: Terje Duesund, Per Jørgensen og Frode Horvik. Disse var trolig langt ivrigere Lyoness-folk enn de to som er igjen. Dette er delvis historien om Norbrew-selskapene, og det er delvis historien om et pyramideprosjekt – og hvordan disse to overlappet på en temmelig så trist måte.

Ifølge Bergensavisen 30 juni i år, hadde Duesund og Horvik status som president i Lyoness-systemet, mens Knutsen og Jørgensen var på et langt lavere nivå. Ifølge avisa var det disse fire som pushet Lyoness på Norbrew-selskapene, og de var det som stod bak den samrøren det ble mellom Norbrew og Lyoness.

Voss Fellesbryggeri ble startet våren 2015 med Horvik og Jørgensen i styret, opprinnelig under navnet Vossabrygg. Navneskiftet var muligens motivert av at de fikk lokaler i Voss Fellesbakeri. De ble bedriftsmedlem i Lyoness i 2016 ifølge regnskapet som ble levert til Brønnøysund. Fellesbryggeriet – som dengang hadde Frode Horvik som daglig leder – betalte 108.000 for bedriftsmedlemskapet, en investering som de i årsregnskapet skrev ned til null i samme ved slutten av samme år.

Hva var motivasjonen for at Voss Fellesbryggeri skulle kjøpe «skyprodukter» fra Lyoness-systemet? Den offisielle motivasjonen var at det skulle gi økt synlighet og mer salg. Den effekten har visst ikke materialisert seg, for selskapet er idag konkurs. Tanken var visstnok at dette skulle hjelpe på salget ved at Lyoness-brukere lettere skulle finne frem til bryggeriet. Dette argumentet er det vanskelig å akseptere. For det første er alkoholreklame forbudt, dernest er det jo ikke bryggeribedriften man primært trenger å finne frem til, men utsalgstedene.

Lyonessavtalen fikk derimot en klar negativ innvirkning på bryggeriet: man mistet en viktig avtale med Tine, ifølge Bergensavisen 21. mars. Det var Arne Hjeltnes – en mann med et stort kontaktnett og tidligere med en sentral rolle i Norbrew – som koblet bryggeriet med Tine i forbindelse med et samarbeid om sider. Det hele så bra ut, helt til Tine kick'et på medlemskapet i og samrøren med Lyoness. Denslags ser Tine ut til å ville holde seg langt unna – selv om medlemskapet måtte være aldri så inaktivt og sovende. Det ble da heller ikke noen avtale mellom Voss Fellesbryggeri og Tine, til stor frustrasjon for de ansatte. Tine har valgt å si minst mulig offentlig om dette.

Horvik forsvant ut som daglig leder i Voss Fellesbryggeri sommeren 2017. Tidligere dette året hadde det tydeligvis vært en oppvask internt i Norbrew. Finansdirektøren – Øystein Bugge Nergård – på et møte 27 april 2017 hadde varslet om problemer med ledelse og økonomi i samrøre med Lyoness. Det hadde falt ledelsen tungt for brystet, og Nergård fikk formell advarsel, samt han mistet tilgang til økonomidataene. Behandlingen ført til at han ble sykmeldt. Vi kjenner til denne prosessen fordi han senere det året ble oppsagt og gikk til rettsak for å få kjent oppsigelsen ugyldig. Dermed endte dette som en skittentøyvask i retten, noe Bergensavisen rapporterte om Norbrew ble frikjent for at oppsigelsen var en represalie for varslingen internt, men de fikk kraftig kritikk for andre forhold rundt behandlingen av Nergård.

Etter Horvik sluttet, overtok bryggeren ved Fellesbryggeriet – Rune Midtun – som daglig leder sommeren 2017. Han sa opp etter vel et halvt år. I et intervju med Avisa Hordaland 19. mai oppsummerer han at han fikk grundig innsikt i økonomien først etter at han ble daglig leder. Han mente Norbrew brukte for mye penger, gjorde en for dårlig jobb som salgsledd og hadde for urealistiske strategier. Blant annet trekker han frem Lyoness-koblingen som noe han var svært skeptisk til.

Denne kritikken mot Norbrews salgsstrategi har jeg også hørt fra andre. Tanken rundt arbeidsdelingen var at Norbrew skulle stå for alt salg, mens bryggeriene bare skulle brygge. Proffe kjøpere av ølet fra Norbrew har frustrert fortalt om hvordan enkeltbryggeriene ikke fikk lov til å selge øl direkte til dem, mens Norbrew virket bare moderat interessert i å selge øl.

Avisa Hordaland forteller at det helt fra oppstarten skal ha vært «eit ynskje fra daglig leiar i Norbrew, Steinar Knutsen, at både Norbrew og dotterselskapa skulle vera parterbedrifter med Lyoness». Utfra de offentlige regnskapene var det bare Voss Fellesbryggeri som ble det.

Denne kritikken underbygges i en artikkel i Bergensavisen 30. juni. Der intervjues Dan Marius Nordhagen, som var daglig leder i Akershus og Oslo Bryggeri – bedre kjent som Siste Sang. Bryggeriet ble startet forsommeren 2014 under navnet Gastropubben Fornebu, av en gruppering fra Oslo som var helt separat fra den bergensgrupperingen som stod bak de andre underselskapene i Norbrew. Koblingen mot Lyoness ser ut til å ha vært sentrert i Bergen, men selv ikke Siste Sang slapp unna.

Bergensavisen forteller: «En av de mange ting han reagerte på var måten både han personlig og selskapet ble forsøkt vervet til Lyoness». Nordhagen forteller at han nektet å la bryggeriet bli med i Lyoness-systemet, og han er sitert: «Jeg ble tilbudt en rolle i Lyoness slik at jeg på et vis skulle tjene på dette personlig, men jeg var ikke interessert.» Deretter ble bryggeriet allikevel meldt inn – uten at han som daglig leder visste om det. Da han nektet å betale fakturaene som kom, var det noen andre som – uten hans vitende – betalte dem.

Nordhagen ble sint og sluttet på grunn av dette og en rekke andre saker. Han er nå forøvrig i gang med å starte puben Brewgata i Oslo – i Brugata. Jeg har ikke vært der, men ordspillet på navnet er i seg selv verd et besøk.

Også Northern & Co ble blandet inn i Lyoness, med kundeskyandeler på 55.767,- i 2016, kan Bergensavisen fortelle, også det 30 juni. Selskapet ble startet våren 2015 Horvik og Duesund i styret. Tone Irgens, daglig leder i Northern & Co fra starten og frem til hun slutet våren 2017, ønsket ikke å uttale seg til Bergensavisen. Begrunnelsen som angis er like sjokkerende som den er illevarslende: «Hun vil ikke å (sic) uttale seg om saken i frykt for represalier, får BA vite.»

Også Una Bryggeri og Kjøkken hadde en affinitet i retning Lyoness-systemet. Dette spise- og skjenkestedet gikk konkurs tidligere i år. Selskapet ble startet våren 2014, med Per Jørgensen og Steinar Knutsen i styret, opprinnelig under navnet Hardy Guttene, men skiftet navn allerede etter et noen få dager. Også Duesund var inne på eiersiden. Una var et hyppig brukt sted for Lyoness i Bergen i forbindelse med rekruttering og samlinger, skriver Bergensavisen 15. juli i fjor, etter at de gått undercover og latt seg bli forsøkt vervet til Lyoness. Man får nærmest inntrykk av at Una var enslags operasjonsbase for Lyoness. De skriver også at det før konkursen var planer om å innlemme Una i Norbrew-systemet.

Norbrew gjorde en omstrukturering sommeren 2016, som jeg har skrevet om før. Alt eierskap i enkeltbryggeriene ble omgjort til eierskap i morselskapet Norbrew, som så var ene-eier av datterselskapene. Dermed endte Norbrew med omkring 200 aksjonærer, de aller fleste temmelig små aksjeposter. Jeg tror konkursen i Fellesbryggeriet kan føres tilbake til denne prosessen, fordi bryggeriet i denne omrokeringen av verdier ser ut til å ha endt opp med stor gjeld til morselskapet.

De som var tettest på Lyoness er ute av Norbrew-styrene, men sitter såvidt jeg vet fremdeles med eierposter. Terje Duesund ble av Bergensavisen 5. juni omtalt i forbindelse med Lyoness. De skriver at han på et arrangement i Praha på O2 Arena (Europas neste største ishockeyarena) sommeren 2017 mottok nøklene til en Ferrari fra grunnleggeren av Lyoness – Hubert Freidl. Det høres ut som han må ha drevet med temmelig mye verving! Ifølge en artikkel i Bergensavisen 17. juni fortelles det at det er elleve «president» eller «vice-presidents» innen Lyoness i Norge. De mottok tilsammen 11,7 millioner i 2016 og 22 millioner frem til november 2017, ifølge BA.

Det må sies å være et sunnhetstegn at datterbryggeriene så klart tok avstand fra medlemskap i Lyoness. Koblingen har kostet selskapet mye støy, reelle penger, en viktig avtale og en pinlig offentlig skittentøyvask.

Vi kommer garantert til å høre mer om Lyoness i pressen, men neppe særlig mye i relasjon til Norbrew og Voss Fellesbryggeri. Slike nettverk er vervebasert. Det vil si at din egen stilling i nettverket er avhengig av hvor mange du har vervet, både direkte og indirekte. Dermed har aktørene i Lyoness hatt et insentiv til å verve, ikke minst innen egne personlig nettverk. Det høres ut som de har vervet datterbryggeriene, selv om disse neppe har hatt særlig nytte av det. Den største faren for Norbrew er at de økonomiske tvilsomhetene og samrøret knyttet til Lyoness blir stående som symbol for hvordan Norbrew er blitt drevet.

Steinar Knutsen har forsøkt å tone ned koblingene mot Lyoness, og han har fremhevet at de mest sentrale i Lyoness-systemet er ute av styrene, samt at bryggeriene ikke lengre samarbeider med Lyoness. Men det er uansett vanskelig å starte med blanke ark i en sak med så mye forhistorie.

Tanken med Norbrew var å lage eller slå sammen en rekke små og mellomstore bryggerier. De skulle alle konsentrere seg om å brygge, og så skulle morselskapet – Norbrew — stå for salg og distribusjon og markedsføring og slikt. Problemet er at øl i liten grad har solgt seg selv, selv mens mikrobryggeribølgen skylte inn over landet. Tvert imot, det er resultatet av hardt arbeid der man bygger image, viser seg frem, pleier båndene til de rette distributørene og produktreviewerne.

Norbrew ser ut til å ha tenkt at det viktigste er å få store avtaler. Man skal ikke kimse av å få en avtale med en av de store kjedene, men det hadde vært vel så viktig og reist rundt på alle ølfestivalene sammen med de mange kjendisene som Norbrew har vært flinke til å koble seg til. Det er ikke nok å plastre navn og bilde av kjendisene i avisene … det er på festivalene og på pubene det skjer. Du kan ikke drive ølsalg fra en mobiltelefon, du må drive det fra et tappetårn.

Hva skjer videre? Vel, Norbrew ser ut til å omstrukturere. De har solgt deler av virksomheten sin, som bryggeland-butikkene. De har ser ut til å ha fått inn investorer, som i Den Norske Krone. Voss Fellesbryggeri er gått konkurs. Satsningen i Bodø er det ingen som hører om lengre. Northern & Co er gjentatte ganger blitt koblet til en nært forestående avtale med investorer, men vi venter fremdeles.

Forrige gang Lyoness ble erklært for pyramidespill av Lotteritilsynet, så skiftet de navn og justerte på reglene. Jeg vil tro at de ikke kommer unna med den teknikken en gang til. Pyramidespill har to universelle egenskaper: a) de som er med fra starten (i praksis de som organiserer det) sitter igjen med masse penger; og b) de som kommer med sent taper penger. Det er vanskelig å tenke seg at dette ikke vil skje også med Lyoness. Utfra beskrivelsene i pressen er potensielle deltakere lovet opp til 10-12 gangers fortjeneste etter 2-3 år ved kjøp av «sky-produkter». Det fortelles om folk som har tatt opp kredittkortgjeld på 200.000 for å bli med. Det er lett å se for seg at dette ender i ulykke for mange.

Strengt tatt har Lyoness minimalt med brygging og øl å gjøre. Derfor er problemet her mest «guilt by association» – det at medlemskap i og assosiering med Lyoness gjenspeiler negativt på medlemsbedriftene. Dessuten er det ikke tillitsvekkende når man sitter igjen med et innrykk av at Norbrew har hatt en sentral ledelse som ser ut til å ha tenkt mer på Lyoness-verving enn på brygging av øl.

Voss Fellesbryggeri er konkurs, Bryggeland-butikkene er solgt, Northern & Co har skalert ned og leter etter kapital, Bodø-initiativet er glemt. Da er det bare Oslo og Akershus Bryggeri igjen, bedre kjent som Siste Sang. Vi får tro og håpe Norbrew har behandlet småbryggeriene bedre enn Lyoness-presidentene har behandlet småsparerne. Ellers kan «Siste Sang» få en profetisk dobbeltbetydning.

 

2018-07-02

Smakstips #10 – «Avhold»

Hvordan forbereder du deg foran en ølsmaking? Det er et spørsmål som enkelte ikke tar lett på. Det er jo liksom ikke bare å åpne, helle og drikke. Dette innlegget ser på hva du bør avholde deg fra å gjøre i timene før du skal smake på øl.

Dersom smakssansen din skal være optimalt i form til en smaking, så er det flere ting du kan gjøre – eller la være å gjøre. Det handler om å forberede seg så smaksløkene yter maksimalt. Det høres kanskje litt pretensiøst ut, men mange øldommere og andre ølsmakere tar dette med stort alvor. Her er noen tips.

Krydder, drops og tyggegummi. Det første er å unngå å spise noe som sitter lenge i munnen. Mange drops, tyggegummi og sterkt krydret mat faller i den kategorien. Her må vi skille mellom lukt og smak. Det er vel slik at lukt nullstilles raskere enn smak. Samtidig er smak ikke så lett å bli distrahert av som lukt, for mens vi er nødt til å puste inn den aromaen som er i luften, så styrer vi bedre hva vi putter i munnen.

Tannpasta kan også endre smaken på mat, så man burde unngå å pusse tennene like før en ølsmaking. Noen lar være å pusse tennene hele den dagen, men det er kanskje litt overdrevet. Du har sikkert merket at noen ganger sitter humlebitterheten lenge i munnen, mens andre ganger er den kortvarig. En forklaringsmodell jeg ikke vet om holder vann er at ulike stoffer knytter seg til smaksløkene i munnen med ulik styrke, og at det forklarer at noen smaker sitter lengre enn andre. Det ekstreme tilfellet – som jeg heller ikke vet om stemmer – er smaker som binder seg så kraftig til smaksløkene at de aldri slipper taket. Imidlertid gror det frem nye celler på smaksløkene i løpet av 7-10 dager, slik at de med tiden forsvinner allikevel.

Parfyme er noe annet som mange unngår dersom de skal smake øl. Det er greit nok å la være, men det er ingen grunn til å bli hysterisk. Den aromaen du utsettes for hele tiden, vil du etterhvert bli vant til, især om den er i moderat konsentrasjon. Tanken er at ved å eliminere parfyme, unngår du å maskere bort denne aromakomponenten. I større konsentrasjoner kan parfyme og andre markante aromaer være sterkt distraherende. Ved en øldømming jeg deltok på gikk alt bra inntil det kom noen som skulle vaske lokalet … og plutselig luktet alt furunål-grønnsåpe. Ved en annen anledning var det en som tok med seg en halvspist pizza inn i smakslokalet, og det er også veldig distraherende og ødeleggende.

Røyking. Skal du unngå å røyke foran ølsmaking? Ja, gjerne. Men det er ofte ikke så enkelt for røykere. Jeg kjenner flere ølsmakere som røyker, og enkelte av dem er meget gode. Det er nemlig ikke slik at fravær av andre stimuli automagisk gjør deg til en god smaker. En røyker er trolig en bedre ølsmaker etter en røyk, enn en røyksugen kjederøyker med abstinens. Men lukten av røyk kan være sterkt distraherende for andre, især dersom man lukter på samme glass. Festrøykere bør definitivt unngå røyking foran ølsmaking.

Fett er også et tema. Fred Minnick fortalte i sin spalte i Whisky Magazine for et års tid siden at når han skal smake whisky i spesielt seriøse sammenhenger, så kuttet han ned på fett i maten allerede noen dager før. Det startet egentlig en hel uke før, for da begynte han å drikke mye grønn te. Det skal rense smaksløkene for fett og sukker. Fra og med kvelden før smakingen spiste han så lite fett som mulig.

Kaffe er noe som med fordel kan unngås. Kaffe har bitter smak, og det kan blande seg inn i hvordan man smaker bitterheten fra ølet. Noen drikker ikke kaffe hele den dagen de skal smake, men selv en smaksfundamentalist som Minnick går så langt – men det er mest fordi han sier at han ikke kan være foruten kaffe. Liksom med nikotin er det slik at du er trolig en bedre smaker om du følger din vanlige dose enn om du kutter ut og ølsmaker i abstinens. Forsøk å ikke drikke kaffe like før, i det minste.

Alkohol kan man også med fordel unngå i forkant av en smaking. Dersom man svelger endel alkohol under smakingen, så er det best å stille uten noen startpromille. Hvorvidt man bør spytte under smakingen er et annet tema, men fulle ølsmakere er dårlige ølsmakere, så spytting hjelper deg til å opprettholde kvaliteten og sansene lengre. Dermed hjelper det deg også med å smake på flere øl. Ryktene skal ha det til at bitterhet smakes så langt bak på tunga at man er nødt til å svelge. For det første kan man diskutere om slike smakssoner finnes. Viktigere er at man egentlig ikke trenger å ta hele slurker og svelge dem for å dekke munnen med øl.

Varme drikker kan brenne tunga og ødelegge smaksløkene. Selv om de kommer tilbake, så kan det være skadelig nok for smaksansen på kort sikt. Så vær forsiktig med te og kaffe i dagene før en smaking.

Medisiner kan endre smaksinntrykk, men det fører for langt å gå i dybden på det.

Det er mange andre anbefalinger også, at man smaker i et nøytralt rom, både med hensyn til lys, lyd og lukt. At rommet ikke skal ha noe særlig trekk. At smakeglassene bør samle opp aroma. At man ikke bør snakke med hverandre mens man gjør seg opp en mening. Vi kan heller komme tilbake til disse aspektene senere.

Mine observasjoner er at slike forberedelser bare er ett aspekt av en vellykket smaking. Det er langt viktigere med erfaring og evne til å skille ut og gjenkjenne smaker enn det er å ha unngått fett og kaffe dagen i forveien. Det absolutt viktigste du kan gjøre for å bedre smakssansen din er å øve, øve, øve og atter øve … på bevisst smaking av øl. Det vil si at du konsentrerer deg om hva sansene forteller deg, og at du fokuserer på hva du hva du ønsker å plukke opp av sanseinntrykk for hver slurk du drikker.

Og dessuten … det skader ikke å la være å pusse tennene like før du skal smake på, heller.

Forslag til egenaktiviteter:

  1. Drikk en kopp kaffe sammen med et glass øl. Interfererer de to drikkene med hverandre? I så fall, hvordan?

  2. Drikk en halv øl, puss tennene og drikk resten. Smaker ølet annerledes nå? I så fall, hva er annerledes?

  3. Drikk en halv øl, ta så et par halspastiller, og sug på dem til de er borte. Drikk resten av ølet. Smaker det annerledes nå? I så fall, hva er annerledes?

    Tags: , , .
    ©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-07-01

Smånyheter uke 26/2018

Her kommer dosen med smånyheter fra ølverdenen for uke 26/2018. Generelt går det i retning av lysere og lettere øl, men det visste vi jo. Det er også litt kreative idéer rundt markedsføring og varemerker, blant annet brygger det opp til storm rundt norrøne guder.

Varemerkenytt. Belgiske SPRL Houblonde søker om norsk varemerke for «Houblonde» med logo med tekst som skryter av det er «1st dynamized beer in the world» – hvilket ser ut til å bety at ølet har fått kinetisk energi gjennom en whirlpool (ja, det stemmer … og så?) og deretter at «the process is rounded off with magnetic fields and the transmission of natural mineral frequencies.» Dette sendte bullshit-detektoren min opp i maksutslag. Videre har importøren Brewery International søkt om beskyttelse av sin logo. Norsk Øl og Henning Thorsen har søkt om «Norwegian Wood» for kategorien øl/mineralvann, som jo er en festival de eier. Dog tviler jeg på at den søknaden går i mål, siden Oss Craft Destillery, som produserer håndverkssprit under merket Bareksten – bokstavelig talt et steinkast fra flystripa på Flesland – allerede har registrert «Norwegian Wood» for den kategorien som dekker øl. Thoresen burde egentlig vite dette, for han søkte om det samme varemerket for knappe halvannet år siden, og fikk da avslag i fjor sommer. Dessuten har impressario-byrået Tunework registrert «Woods of Norway». Foresten ville vel ikke Norsk Øl hatt stor nytte av «Norwegian Wood» som ølmerke, for da kunne de ikke reklamere for musikkfestivalen uten at det ble ulovlig alkoholreklame.

Gulating søker etter franchise-taker for en Gulating-pub på Grand Canaria – dog ikke en brewpub. De søker forresten også etter en franchise-taker til en Gulating-butikk på Åsane Storsenter i Bergen. Det er enda et tegn på at Gulating seiler opp som en av de viktigste ølkonstellasjonene i Norge – i hvert fall når vi holder storbryggeriene utenfor. Jeg spådde for et par år siden at de som virkelig kom til å gjøre det stort, var ikke alle bryggerne, men de som stod for logistikken og mellomleddene.

Wetherspoons-kjeden i Storbritannia kaster ut alle EU-produserte øl fra sine nær 900 puber, vissnok allerede innen 9. juli. Grunnleggeren av kjeden – Tim Martin – har vært en profilert Brexit-forkjemper, og tar nå konsekvensen av sitt politiske ståsted. Tidligere har de lagt ut ølbrikketter med politisk Brexit-budskap i pubene sine. Egentlig har det vært endel støy rundt denne kjeden i det siste – som at de trakk seg fra sosiale medier i april i år. Det var også en kontrovers over Camra og gratiskuponger, som var et moment i Tiny Rebels' Brad Cummings mislykkede forsøk på å reformere Camra.

Country-bandet Too Far Gone lanserer ifølge Trønderbladet (paywall) sitt eget øl, brygget hos Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk. Det er forøvrig et lyst sommerøl, som så mye annet nå for tiden. Mer interessant er hvorvidt dette bryter reklamereglene. Det er lov med såkalte «kunster-øl» som kobler etiketten og ølet med navnet til en person. Derimot er det mer usikkert om en musikkgruppe kan bruke navnet sitt på et øl. Det vil si, det kan de selvfølgelig gjøre, men deretter er det kanskje ulovlig ulovlig alkoholreklame å reklame for bandet, siden det implisitt er en reklame for ølet. Det vil uansett være ulovlig på etiketten å gjenbruke logo-elementer og grafisk uttrykk fra annen virksomhet som det reklameres for. På den andre siden kan det virke som om Helsedirektoratet har sluttet å bry seg så mye om alkoholreklame.

Lite-ølene øker kraftig, ifølge flere bryggerier som nå begynner å få oversikt over juni-salget, kan Dagbladet fortelle. Det matcher egentlig godt den trenden jeg beskrev i innlegg forleden, der mikrobryggeriølene blir stadig lysere, lettere og alkoholsvakere og mindre smakssterke.

7 Fjell og AI. Bergensavisen melder (paywall) at 7 fjell skal brygge en øl basert på forslag fra IBMs Watson, som via kunstig intelligens har analysert seg frem til bergensernes personlighet – hint: høy på blant annet fantasirike og opponerende, men lav på selvdisiplin og omtanke. Deretter har de analysert verdens øltyper for å finne en match. Resultatet ble en Pale Ale. Er det forresten «pale» som i torskefisken? Navnet blir «Patriot», som er en god match for de bypatriotiske bergenserne. Dog har Watson neppe sjekket Patentstyrets database, for der registrerte Patria AS dette navnet som varemerke for øl og mineralvann allerede i 1991. Rena Bryggeri forsøkte å registrere «Patriot Øl» i fjor, da hadde endel varemerker med vinkling mot forsvar og veteraner, men trakk søknaden, muligens fordi de så at den ikke ville gå igjennom. Se også en artikkel i horecanytt.no som har en god del tilleggsinfo.

CO2-krisa er avlyst, og det nesten før den kom skikkelig i gang. Bakgrunnen er at produsentene hovedsaklig produserer i en del av året, og dermed gambler på at de har store nok lagre for å dekke den delen av året der de ikke produserer CO2. I år har de tydeligvis feilberegnet, og dermed har man måttet hente inn minst to skip med CO2 for å dekke behovet. Årets produksjonssessong skulle uansett snart startet opp igjen, så krisa ville uansett ikke blitt langvarig. I Norge ser det ut som Aass har hatt produksjonsstans, mens CB har justert ned produksjonen. I England har det vært rasjonering fra Tesco-grossisten Booker samt at enkelte puber har gått tomme, hvilket formodentlig betyr at de ikke kan servere fra tap.

Storgata bryggeri ble nylig registrert som AS. De holder til i Storgata i Oslo sammen med Brygglab, bedre kjent som Brygg Oslo, som er den nye typen one-stop, all-in-one øltempel, der man har pub, bryggeri, ølutsalg, råvarer for hjemmebrygg og utstyr man kan brygge på – litt sånn blanding mellom alt-på-ett-sted hjemmebryggerklubb-brewpub.

ProBeer med prisanalyse. Fagbladet ProBeer har analysert prisene på Vinmonopolet og Systembolaget og kommet til at Polet er langt dyrere enn Bolaget, kan Dagbladet fortelle. Forskjellen er mellom 53% og 200% dyrere. Det er på den ene siden overraskende fordi de to følger samme forretningsmodell. Men på den andre siden er det ikke så overraskende da det jo er leverandørene som egentlig priser varene, og det har lenge virket som om Norge har hatt et temmelig høyt prisnivå på øl. Det er lett å skylde på alkoholavgiftene, men disse er temmelig veldefinerte og de forklarer ikke alene de store prisforskjellene. Jeg var begynt på en lignende prisanalyse mellom de nordiske land, og mine foreløpige resultater understøtter det som ProBeer skriver. Om vi skulle ramlet ned på svensk eller dansk prisnivå, kom det til fullstendig å dra teppet under beina på de fleste mikrobryggeriene.

Bakke Brew legger ned. På finn.no ligger det nå ute et komplett bryggeri med utstyr som har kapasitet mellom 550 og 1000 liter – for de som ønsker å starte. Det er masse tanker inkludert, lokalisert i Kvinesdal. Selgeren er Bakke Brew, som ikke må forveksles med Bakke Brygg og Brygghus 9 i Trondheim. Bakke Brew ble startet som selskap tidlig i 2017, men selger nå utstyret, og de bekrefter at de legger ned. De har brygget omkring fem ulike øltyper i butikkstyrke, distribuert gjennom Spesialgrossisten. Bryggeriet er således pent brukt, men dermed også komplett og gjennomtestet.

Tyske Wacken Brauerei har fortsatt å true bryggerier i Sverige og Danmark for å få dem til å la være å bruke 23 konkrete norrøne gudenavn på sine øl, ettersom Wacken har fått varemerkeregistrert dem. Bryggerier som er rammet er blant annet Munkebo og Walhöll, men muligens også Ørbæk, Nørrebro og Herslev. Saken har imidlertid fått så mye oppmerksomhet at Wacken har sendt ut ny melding, der de ber bryggeriene se bort fra den første meldingen. Imidlertid er det uklart om Wacken reelt legger om kursen, eller om de bare ønsker å pakke det inn i litt mer forsiktig retorikk. Se og food-supply.dk. Dette har potensiale til å bli sommerens store agurksak i ølbransjer, men det er også en reelt viktig sak.

Telemark Bryggeri som kjøpte opp Telemark Mikrobryggeris konkursbo har fortalt litt mer om hvordan de ser på fremtiden. De skal fortsette å brygge på Klosterøya, og de har «som mål å bli det største mikrobryggeriet i landet». Jeg skal ikke kritisere noen å ha høye ambisjoner, men dette er et såpass digert at jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan de tenker på fremtiden. For jeg formoder at de ikke bare kaster ut et hårete mål uten egentlig å ha tenkt endel på hvordan de skal nå det … så jeg antar de må ha noe stort i ermet? Den store utfordringen for de norske bryggeriene er ikke egentlig å brygge mye og godt øl, men å få det frem til puber og butikker.

Tags: , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.