Anders myser på livets særere sider

2018-05-31

Akershus 4/5 – Nye øltyper

Dette er del 4 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstart – så vi på bakgrunnen og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I tredje del – Frustrasjoner – så vi at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klare for å prøve noe nytt. I denne delen skal vi se på hvordan de forsøker å møte utfordringene, ved å skape nye og kreative øltyper.

Som vi husker fra forrige del, var Akershus Bryggeri gått fra en optimistisk opplysningskampanje om det overgjærede ølets kvalitet, til en dyster, nesten konspriatorisk konklusjon om at «alt» var storbryggerienes feil. På Lorry-smakingen slaktet de øl med lime, øl på blanke flasker, lyst og lett lagerøl …

Sommeren etter, den 6. juli 1995 dukker det opp en forunderlig rubrikkannonse i Aftenposten. Under seksjonen «Forskjellig», og mellom annonser for en spåkone og for parkett står følgende:

Tørst i sommer?
Partyfat, 30 og 50 liter, leveres med tappeutstyr. Vi leverer også flaskeprodukter. Akershus Bryggeri, Gran, Ytre Enebakk, Tlf 64 92 xx xx. Avd Bærum, Gml Ringeriksvei xx, Bekkestua. Tlf 67 12 xx xx.

Sommeren 1993 var de blitt utsolgt på trendy utesteder. Sommeren 1995 annonserte de for partyfat under rubrikken «Blandede annonser». Hva hadde hendt i mellomtiden?

En ukes tid etter kom nok en overraskelse. Aftenposten Aften kan fortelle 14. juli 1995 at Akershus bryggeri kommer med et nytt øl:

Et pilsnerøl av den smakskraftige sorten – med det velklingende navn «Lys Enebakker». Og bryggmester Bård Thanem er altså stolt ikke bare av dette uhyre innlandske øl, men vel så meget av etiketten: Den gjengir et maleri av Enebakk-kunstneren Erling Enger (1899-1990).

Hva? Et øl av den utskjelte øltypen pilsner? Avisen kommenterer da også litt syrlig at bryggeriet dermed trår «til i ølhundenes hovedfelt», og at folk nå har et kunstnerøl med billedkunst på etiketten, i tillegg til all kunstnervinen.

Bakgrunnen for rubrikkanonsen kommer i Asker og Bærum Budstikke i slutten av juli. Akershus bryggeri hadde kjøpt de gamle lokalene til Fontana, og startet sitt eget ølutsalg. Det er bilde av daglig leder som holder frem Akershus' nye pilsner. Den nye markedsjefen i Akershus bryggeri, Johan Østby, forteller at de fører minst 60 ølsorter i utsalget, hvorav jeg formoder de fleste må være pilsnere fra større bryggerier.

Men Akershus bryggeri hadde mer på lager, for å si det sånn. Allerede påfølgende måned – 28. juli 1995 – står bryggerisjef Thanem frem i Dagbladet med det nyeste produktet deres: Barranquilla – med cola-smak. Styrken var på 3,75%, strategisk plassert i skatteklasse C der det var lavere alkoholavgift. Det fortelles at det tilsettes cola-essens etter at ølet er filtrert.

Førsteinntrykket er mindre søtt enn fryktet. Drikken er alkoholsvak, og appellerer sannsynligvis mest til jenter og ungdom. Øltypen kommer fra Colombia.

[...]

– Ølet er lettdrikkelig, men noe mørkere enn det lyse trend-ølet som er populært nå. Det skal appellere til folk som foretrekker cola framfor øl. I tillegg er det lave alkoholinnholdet gunstig alkoholpolitisk sett, sier Svend Borgen, importør av utenlandsk øl og råvarer for øl-produksjon.

[...]

– Vi tror det er et marked for et spesialøl av denne typen, sier Bård Thanem i Akershus Bryggeri.

Den 12. august plukker Telemarksavisa opp saken i et intervju med markedsjefen, Johan Østby. Han forteller at pilsnerølet Lys Enebakker ikke ble noen salgssuksess, selv ikke i Enebakk. Han forteller også at det nye cola-ølet ikke er brygget på pilsnergjær, og at det derfor har mer smakstoner. I intervjuet blir det også trukket frem at Renhetsloven nylig var opphevet som følge av EØS-avtalen, som et apropos til at man tilsatte cola-essens til ølet.

Telemarksavisas smakspanel slaktet ølet. De konkluderer med at ølet har en innbydende flaske med tøff etikett. Én i smakspanelet kommenterer «Jeg var ganske positiv da jeg tok den første slurken, men etter å ha drukket opp halve flaska var jeg skuffet.» Den andre i smakspanelet syntes ølet hadde en frisk smak, var lett og lyst og kunne minne om det meksikanske Corona-ølet.

Hmmm, Corona … var ikke det ølet som forståsegpåerne i Akershus Bryggeri og andre steder hadde slaktet på Lorry litt over ett år tidligere? Det er nærliggende å tro at økonomien spilte en rolle her. De hadde satset på et romslig bryggeri og skulle omvende pilsnerdrikkerne – men de aller fleste av dem ville slett ikke omvendes. På ett eller annen tidspunkt merker man slikt på lommeboka.

To uker senere, 25. august står det en øltest av småbryggerier i Dagbladet. Jeg pleier ikke å ha store forventninger til slike avistester, men her hadde de fått med kjellermesteren på Hotell Continental, en med doktergrad innen brygging, og avisens ølskribent. Her får stouten terningkast seks, pale ale får fem, weissbier får terningkast fire med kommentarer rundt uvant, syrlig og «ung» smak, mens Lys Enebakkeren ender på tre, med kommentar om at «Her lukter det landlig og 'bondsk'» og «[...] er det helt aromatisk rent?» Kommentarer av denne typen er ofte en høflig tilslørt hentydning til infeksjoner eller bryggetekniske feil. Colaølet var ikke med.

I 1996 går det dårlig for den gamle samarbeidspartneren Moss Aktiebryggeri. Bryggeriet var tidligere eid av familien Heilmann, men hadde gått i kompaniskap med Lerum i 1991 etter at konkursspøkelset truet. Imidlertid gikk det ikke så bra, og Lerum, som eide 60%, trakk seg ut. Nasjonen kunne fortelle 6. januar 1996 at det to grupperinger som vurderte å kjøpe. Den ene var Oslo Bryggerikompagni, den andre var tre interessenter der Akershus Bryggeri var med. En av de andre interessentene var Arne Vettlin, som sammen med Arne Brimi hadde utviklet Sagaølet – kunne Moss Avis utdype samme dag. Den tredje var et selskap kalt Fenix.

Såvidt jeg husker hanglet det videre ved Moss bryggeri. Jeg mener det var Bryggerikompagni som trakk det lengste strået. Moss ble til slutt kjøpt av danske Harboe i slutten av 1997, for så å bli omdøpt til Moss Bjørnebryggeri, for deretter å bli nedlagt året etter. Brimi og Vettlin tok sagaølet sitt med til Aass. Akershus bryggeri måtte også finne nye samarbeidspartnere. Såvidt jeg vet ble Tromi i Trondheim deres nye samarbeidspartner for flasketapping.

Under juleølsmakingen 1996 i Dagbladet ble Akershus Juleøl nr 12 av 16 i klasse D («Fremtredende syrlighet som ikke falt i smak»), og nummer 11 av 12 i klasse F («Ikke helt god duft. Magert og bittert»). Begge var tappet på blanke flasker. Igjen er dette beskrivelser som får en til å tenke på infeksjon og bryggetekniske feil. Senere, i 1998 gav VG butikkølet til Akershus bryggeri terningkast 2 med Beskrivelse «Lukter ikke noen ting. Smaker sauefjøs,» mens polølet fikk bra karakter.

Vi hører ikke så mye til bryggeriet før sommeren 1997. Da har de kastet seg på rusbrus. På dette tidspunktet hadde rusbrus tatt av kollosalt. Det var lett å lage: man mikset litt sprit og noen essenser, endel sukker, tilsatte kullsyre og så vips hadde man rusbrus – nesten som en ferdigmikset drink. Suksessen til rusbrus skremte rus-politikerne, og mottiltaket ble å beskatte drikken som brennevin, selv om det var vannet ut til ølstyrke. Brennevin ble beskattet høyere pr alkoholenhet enn svakere drikker, så rusbrus-produsentene kunne tidligere få en skatterabatt pr alkoholenhet ved å tynne ut spriten til rusbrus – fordi den spritbaserte rusbrusen da ble skattet i en annen og lettere skatteklasse. Politikerne fjernet denne skatterabatten ved fortynning av sprit, og dermed ramlet bunnen ut av det lille, men lukrative rusbrus-markedet. Imidlertid rammet ikke dette rusbrus basert på øl eller cider i stedet for sprit, siden alkoholen aldri hadde vært gjennom noen destilasjonsprosess.

Hva hadde alt dette med Akershus bryggeri? Det representerte en mulighet, en sweet-spot i alkoholavgiftene. Om de produserte øl med smakstilsetning, ville de kunne lage rusbrus som fulgte ølavgiftene, ikke spritavgiftene. Bryggeriet kom på markedet med rusbrus-ølet Dunderhead på 4,6%, og med den siktet de på rusbrusen Two Dogs.

Hvis man tror at dette skal smake som øl, da blir man skuffet, sier Bård Thanem, bryggerisjef for Akershus Bryggeri. Bryggeriet med seks ansatte er stolt over sin nyvinning som allerede selger det de klarer å produsere – og de ser ikke bort fra at det må øke kapasiteten.

De blir forsøkt stilt til veggs av journalisten over hvorvidt dette egentlig er øl, og forsvarer seg med at i Belgia brukes kirsebær i øl og England har sin shandy.

Men Akershus var ikke først ute her. Også Hansa hadde et produkt med sitron, og Christiansands bryggeri brukte lime. Begge produktene solgte veldig godt i 1997. Renhetsloven var borte, rusbrusen var skattemessig handicappet, og bryggeriene klarte ikke å dy seg fra å lage øl-baserte produkter i rusbrusmarkedet.

... så mye for generasjoner med henvisning til Renhetsloven i forbindelse med oppsnakk av kvaliteten på egne produkter.

Men det var på ingen måte helsvart. Akershus kom etterhvert med enkelte mer vanlige øl, som en brown ale som de kalte Mørk Enebakker. Selv om juleølene ble slaktet 1996, så tok bryggeriet topplassering i både sterk og svak juleøl i Apéritifs juleøltest i 1997. Bryggeriet hadde også et godt forhold til norske hjemmebryggere, og solgte malt i hele sekker til 10 kr/kg og humle til 100 kr/kg.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Veldig interessant! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 09:58:56

Fascinerende å se hvordan denne historien spilte seg ut. Spørsmålet blir jo: hva var det som endret seg så kraftig fra 1994 til 2004? Hvorfor var det umulig å omvende pilsdrikkerne i 1994, men mulig bare ti år senere?

En mulig forklaring er jo at folk var mer åpne for sånt i 2004. Vi så jo fremvekst av kaffebarer med skikkelig kaffe, mer spesialost, osv. Så kanskje forbrukerne var mer sofistikert?

Men det slår meg at den største forskjellen kanskje var amerikansk humle. Akershus satset på engelske øltyper, som for øldrikkere uten veldig mye peiling på smak antagelig ikke fremsto som så veldig interessant og forskjellig. IPA, derimot. Alle smaker jo øyeblikkelig at det er noe helt annet.

Det er påfallende hvor mye av mikrobryggerirevolusjonen som egentlig handler om amerikansk humle. De aller fleste av ølene er dominert av det, og det er det som har presset seg inn i industribryggeriene også, markert med enten nøkkelordet "pale" eller "IPA".

Relevant spørsmål - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/1 15:09:37
Det er et veldig relevant spørsmål. Jeg tror svaret var at konsepter som kortreist, småskala, alternativ og økologisk var sære og ukjente, og nesten litt komiske i 1994, mens de var blitt oppfattet som seriøse i 2004 og nesten mainstream og trendy i 2014.

Jeg er ikke umiddelbart enig i det med amerikansk humle, selv om det også er en interessant vinkling. I Akershus bryggeri hadde Thunem studieerfaring fra Oregon, og i Oslo Bryggerikompagni fant man George Johnson med bryggeriutdanning fra San Diego (om jeg ikke husker feil). Dermed var det i hvert fall ikke mangel på kunnskap om amerikansk humle hos bryggerne. Det er mulig de lot være å bruke den av frykt for å irritere folks ganer. Men jeg gjetter at det var mer det øldrikkende publikum som gruppe som utviklet seg og åpnet seg for nye impulser, snarere enn at ølet man forsøkte å selge deg hadde endret seg vesentlig.

Konsepter? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/6/1 22:58:44

Jeg kan ikke huske at kortreist, småskala, alternativ, eller økologisk i det hele tatt ble nevnt da Nøgne Ø startet. Det dukket opp, men først flere år senere, og i liten grad koblet til mikrobrygging.

Om det virkelig var amerikansk humle som gjorde forskjellen vet jeg jo selvsagt ikke. Det hadde vært interessant å sjekke hva Akershus brukte, men ut fra beskrivelsene ville jeg blitt veldig overrasket om det var Cascade og desslike.

Men det kan godt hende at det var det at publikum endret seg som til syvende og sist utgjorde forskjellen. Jeg vet ikke.

kortreist og økologisk og sånt - lagt inn av Anders Christensen - 2018/6/2 00:00:35
Det er vel korrekt at de ikke profilerte ølene sine som sådann. Men jeg vil likevel putte dem i bås med slow-food-bevegelsen og lignende, som i litt varierende grad favner om dette. Ifølge Wikipedia - som jo selvfølgelig alltid har rett :-) - startet slowfood-bevegelsen i 1986 og det første lokallaget kom til Norge i 1999. Selv om Nøgne Ø muligens ikke brukte begrepet slow-food (eller noen av de andre merkelappene jeg listet), så var de veldig mye i slow-food-bevegelsens ånd. Det var småskalaproduksjon etter tradisjonelle metoder, med fokus på smak snarere enn effektivitet. Det var levende gjær på flaskene, selv om det var upraktiske å helle. Det var ingen industriell prosess. Det var bare å stikke innom bryggeriet og slå av en prat med bryggeren.

Jeg tenker at den generelle stemningen til konseptet slow-food i 1994 kanskje ville vært at det hørtes ut som en dårlig aprilspøk. Men i 2004 ville det nok i større grad forstått og respektert, om kanskje ikke generelt akseptert. I 2014 var alle de store merkene i full gang med å pynte seg med konseptene rundt dette. Eksempelvis: Jeg vet ikke hvor gammelt designkonseptet med «bestemor Lerums hjemmelagede bringebærsyltetøy» er, men jeg tviler på at en designer kom om med det i 1994, for å si det sånn.

(og etter en runde med ørten småretter en sommerkveld hjemme hos Kjetil, regner jeg ham definitivt som en slow-food'er og feinschmecker. Nøgne Ø følger i den tradisjonen.)

Trender..... - lagt inn av Kjetil Jikiun - 2018/6/16 19:13:54
Dette er interessante temaer. Mye har med trender i tiden å gjøre. Men mye har å gjøre med å ha en agenda og en visjon, og å være tro mot den. Nøgne Ø hadde ingen kommersiell agenda, da vi startet å brygge i 2003. Vi ønsket bare å være misjonærer. For godt øl, som hittil var utilgjengelig i Norge. Jeg pleier å si: You cannot hold a good man down. Det tror jeg fortsatt på. Det tok 8-9-10 år før vi eierene på Nøgne Ø kunne ta ut lønn. Dette var dedikasjonen til vår målsetning. Jeg tror at en slik forpliktelse til en helt tydelig og definert strategi (som vi den gangen evnet å formidle) over tid vil bli respektert av markedene. Vel, dette er min naive oppfatning. Men mye har endret seg siden det....... Beste hilsner fra solrike Kreta! Kjetil

2018-05-30

Akershus 3/5 – Frustrasjoner

Dette er del 3 av 5 i serien om Akershus bryggeri. I første del – Oppstarten – så vi på bakgrunn og oppstarten høsten 1992. Andre del – Oppover – tok for seg en eventyrlig vekst gjennom 1993. I denne tredje delen skal vi se at det i 1994 begynte å butte imot og at den jevne øldrikkeren ikke var helt klar for å prøve noe nytt.

Haakons hall i Moss var ett av stedene der Akershus bryggeri ble tilgjengelig i starten. Men dette stedet gikk konkurs allerede året etter.

Moss Avis skriver om konkursen i Tronds pub og Haakons hall 7. april 1994. Over 700.000,- hadde vært på avveier. Moss Bryggeris og pubens regnskaper var uenige om hvor mye øl som var levert. Ettersyn viste at Moss Bryggeri hadde fakturert for 10.000 liter mer enn faktisk levert, og det utgjorde nok en betydelig andel av de manglende midlene. Men også Akershus Bryggeri ble implisert for overfakturering i forhold til leverte varer.

Det lyder som en underlig sak, for det var egentlig puben som hadde dårlig økonomistyring og bryggeriene som burde hatt kontroll. Konkursen og rotet i avtaler og papirarbeid er som en innvarsling av tider som skal komme.

Et annet varsel om stemningsendring kom måneden etter, i et stort intervju i Aftenposten Søndag, 15. mai 1994. Scenen for intervjuet var intet ringere sted enn på Lorry nederst i Hegdehaugsveien, en aller tidligste stedene i Oslo med digert ølutvalg. Tonen i intervjuet settes innledningsvis med et sitat som kanskje bedre enn noe annet illustrer det bunnløse gapet som på denne tiden raskt åpnet seg mellom de nye småbryggeriene og de gamle bryggeriene:

Stakkars oss nordmenn. Vi er flasket opp med en snever ølkultur. Vi er hjernevasket i Ringnes. Det er på tide vi får smake på hva verden kan tilby av spennende øl.

Denne innstillingen etablerte seg som en slags sannhet som holdt i mange år. Men på starten av 1990-tallet var det ikke noe innlysende over det. For det første var flere av de nye småbryggeriene bare små kopier av de store. De var små eller middelsstore av fødsel – og forsøkte å kompensere ved å være raske og fleksible. Målet deres var likevel stort sett å brygge omtrent samme undergjærede øl som de store – pilsner, bayer og bokk. Dette gjaldt Jæren, Hardanger og Tromi i hvert fall, og utover 1990-tallet kom det til noen flere. I den grad de sa noe stygt om det store bryggeriene, gikk det helst på forretningspraksis og utskvising fra utesteder, ikke på produktene.

Derimot var det en annen holdning blant bryggerne av overgjæret øl og deres fans. Det utviklet seg nærmest i retning av et hatforhold. Som vi har sett over var Akershus' tidlige historie preget av et slags kall til folkeopplysning om overgjæret og smaksrikt øl. Igjennom skinner en klokkertro på at når bare folk blir opplyst, vil de treffe de rette valgene. De må bare se lyset, så blir de omvendt.

Sitatet over vitner også om en begynnende resignasjon i dette misjonsarbeidet. De observerer at pilsnerdrikkerne er blitt fortalt sannheten, omigjen og omigjen. Men det siger liksom ikke inn. De begynner å forstå at pilsnerdrikkerne trolig aldri kommer til å forstå eller endre adferd. Dermed mistenkes de for å være dumme, eller til og med hjernevasket. Den jevne øldrikker ville ikke se verdien av overgjæret øl om du tvang det i dem.

Her kan vi spore noe av konspirasjonsteorien omkring de store bryggeriene: De skal ha nærmest hjernevasket befolkningen til å drikke pregløs pils, og derfor blir det ikke skikkelig marked for det gode ølet som ølnerder liker å drikke og de mange småbryggeriene liker å brygge. Denne «konspirasjonsteorien» vokste utover 1990-tallet og et stykke inn i det nye årtusenet, men har avtatt med årene etterhvert som det har blitt flere mikrobryggerier og lettere å få tak i ølet deres.

Her må det legges til at dette var et intervju som Aftenposten gjorde med fire personer, hvorav Thanem fra Akershus Bryggeri bare var én. Vi kan selvfølgelig ikke være sikre på at han var enig i ett og alt som ble sagt der, men stemningen i artikkelen gir et inntrykk av at de var relativt samstemte. I intervjuet hagler det påstandene om de store bryggeriene, nesten som om de fire var medlemmer av en undertrykket minoritetsgruppe, på vei til å lage sin egen frigjøringsorganisasjon.

Vi tror jo at norsk melk er best også. [...]

Det norske folk går stort sett rundt med forestillingen om at godt øl er synonymt med norsk pils, [...]

[...] i Norge har bryggerinæringen snevret inn forbrukerens horisont. [...]

Vet du hvem som fant på uskikken med å holde glasset skrått under skjenkingen? Bryggeriene. For å få opp omsetningshastigheten og senke personalkostnadene. Det går raskere å skjenke når det ikke skummer.

Og slik fortsetter det endel utover. Miller og Corona får sine pass påskrevet, men Pilsner Urquell får skryt. Flere gamle ølmyter presenteres. Utålmodigheten er stor. Frustrasjonen er større. At nordmenn ikke kan forstå sitt eget beste!?

Her er det noe med den tidlige misjonæraktige optimismen om at alle kommer snart til å «se lyset», som snur til en fatalistisk sarkasme, og det bærer ikke bare gode bud om utsiktene for småbryggeriene. Og analysen deres var vel til en viss grad også riktig. Når «alle» i dag drikker øl fra småbryggeriene er det i mindre grad fordi pilsnerdrikkerne på 1990-tallet ble omvendt. Det er mer fordi vi har fått en ny generasjon med øldrikkere. Vi kan litt flåsete si at det var generasjonen som gikk i småskolen i 1994 som skulle vokse opp og bli fans av overgjæret og småskalabrygget øl.

For øl har noe til felles med blant annet musikk og fotball: Du skifter ikke favoritt! Det er selvfølgelig en overgeneralisering, men den fanger en kjerne av sannhet. Den musikksmaken du hadde som ung er mer eller mindre den som tar med deg på aldershjemmet. Du skifter ikke fotballklubb å være fan av heller. Og du skifter egentlig ikke ølvaner. Det har litt med smak og behag å gjøre, litt med trender, ganske mye med nostalgiske følelser for hva du gjorde i ungdomstiden, og en god porsjon med å skulle ta avstand til foreldregenerasjonen.

Det skulle vise seg at det var mange formuleringer i dette intervjuet der bryggeriet senere skulle møte seg selv i døra i årene som skulle komme. På mange måter representerer intervjuet et vendepunkt i bryggeriets historie, og man kan se på det som en tolkningsnøkkel for bryggeriets videre fremtid. De hadde opplevd en eventyrlig vekst, men stanget nå i taket fordi den store, gemene hop av øldrikkere kort og godt ikke ville ha noe annet enn den kjente og kjære pilsen sin.

Entusiasmen fra første fase var snudd til resignasjon over at det ikke var lett å se noen god vei fremover … ikke uten å lempe litt på ambisjonene, kanskje?

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-29

Akershus 2/5 – Oppover

I denne delen av historien om Akershus bryggeri ser vi på hvordan bryggeriet etter pang-starten forsatte en kometkarriere utover i 1993. Tidligere er publisert første del – Oppstart.

Etter jul 1992 må hverdagen etterhvert ha satt inn. Henschien ble intervjuet i Moss Avis 12. januar 1993. Han forteller at ølet ikke er undergjæret og pasteurisert, men det er overgjæret, noe som fremstilles som nesten magisk. Han sammenlikner det med rødvin og hvitvin på en måte jeg ikke forstår, men som i hvert fall formidlet at det var en stor og betydningsfull forskjell. Det virker som man frykter at de tekniske detaljene skal gjøre øldrikkerne skremt, for det er mest vage beskrivelser over temaet «veldig forskjellig og mye bedre enn pils».

Men deler av det avisen skriver er litt over grensen for hva som egentlig var sant. Det fortelles at «Akershus Bryggeri er det eneste i landet som produserer slikt overgjæret øl,» og da skal vi minnes at bryggerimesteren hos dem tidligere har jobbet ved Oslo Mikrobryggeri. Det blir skrevet at Akershus Bryggeri er Skandinavias første mikrobryggeri, hvilket vel er å ta temmelig hardt i. Om det er Henschien som tar hardt i, eller journalisten som ikke får med seg nyanser og kvalifisering får være usagt. Idag blir det aviskrangler med prominente bloggere når bryggerimarkedsførere kaster frem selvforherligende påstander som det er vanskelig å dokumentere. Men i 1993 fikk slikt tilsynelatende gå uimotsagt.

På denne tiden fantes Oslo Mikrobryggeri, og Oslo Bryggerikompani, som jeg mener var tett knyttet opp mot OMB, men tappet på fat og flaske for servering andre steder, der OMB bare serverte i egne lokaler. Videre startet Tromi Fabrikker i Trondheim brygging av øl i 1991, mens det aller første mikrobryggeriet, Jæren Bryggeri, allerede hadde rukket å gå konkurs. Det største bryggeriet var Hardanger bryggeri, som hadde hele ti ansatte og var startet i 1991. Dessuten hadde Hansa i 1991 startet sin egen brewpub på Karl Johans gate under navnet Studenten Joh. Albrecht Brygghus.

Da Dagbladet intervjuet ølpersonligheten Øystein Øystå i Drøbak, var det igjen veldig fokus på at ølet er overgjæret, det er ale, det er CAMRA-aktig og det er britisk: «en mørk type, Irish Stout, og en rødfarget "pale ale"». Det er nesten litt magi. Men Øystå er mer presis med formuleringene: «Akershus Bryggeri i Enebakk er det første minibryggeri i landet som leverer fatøl til skjenkesteder.» Og akkurat det hadde han muligens rett i.

Den 27. juli 1993 kan Arbeiderbladet melde at Akershus Bryggeri er utsolgt for øl. De jobber med å kunne doble kapasiteten. Estimatet på 250.000 liter for 1993 er allerede gjort til skamme. Internt på bryggeriet har man lagt hodene i bløt, og strategien med utelukkende fatlagring for servering på tapp er forlatt. Thanem forteller:

Vi begynte å tappe øl på flasker for et par måneder siden. Det skjer ved hjelp av Moss Bryggeri. Disse flaskene har blitt revet bort.

– I løpet av denne uka eller neste uke vil vi tappe 15.000 nye flasker. Vi håper at det holder en stund.

Formuleringen er ikke klar på om det bare er flasketappingen som foregår i Moss, eller om det også er bryggingen som foregikk der. Det er ikke uvanlig at man kjører øl på tank til et fjerntliggende bryggeri for tapping, så det er fullt mulig at flaskeølet var brygget i Enebak. Trolig var det bare tapping, for Moss Avis har to dager senere et intervju rundt dette, og de er veldig flinke til å finne vinklinger som involverer Moss, men de omtaler bare tapping.

Moss Avis viser et bilde av Svend Oppegård sittende på kontorpulten med et skolekart over Norden i nedtrekkbar tavlestørrelse bak seg. Symbolikken er tydelig … som en general på slagmarken dirigerer de leveringer til sju fylker, og de har ingen planer om å stoppe der. På dette tidspunktet har de oppgitt at ølet deres er å få tak i på hele 30 utesteder i Oslo, og i totalt sju fylker.

Dette er på et tidspunkt da det gikk en høylytt diskusjon om EØS-avtalen og øl. De norske bryggeriene var redde for at en flodbølge av utenlandsk øl skulle drukne dem. Tidligere hadde norske bryggerier lisenstappet utenlandske ølmerker i Norge, tidvis så-som-så i forhold til originalen – tidvis til og med bedre i følge enkelte. Men dersom det utenlandske bryggeriet kunne eksportere originalølet sitt til Norge, hadde de norske bryggeriene gravd sin egen grav ved å etablerte et marked for disse ølmerkene. I Norge var det små marginer, høye avgifter og man var nødt til å ha importbarrierer for å kunne overleve – mente de store bryggeriene. Noen ting endrer seg aldeles ikke.

Men Akershus bryggeri gikk eplekjekt mot strømmen og ønsket importen velkommmen. Importér utenlandsk øl, så lærer nordmenn at det finnes noe mer enn pils, mente de. Eller som Thanem uttrykte det:

Slik sett tror vi EØS-avtalen vil være til fordel for oss. Den vil åpne for andre øltyper og gjøre folk mer våkne på valgmulighetene.

Da Aftenposten 13. oktober 1993 intervjuet dem, er situasjonen mye den samme. Det nevnes at Moss Bryggeri ukentlig tappet mellom 5000 og 10000 flasker for dem. Snarere enn at Moss skulle ha brygget for dem er det nå omvendt: «At de gjør skikkelig arbeide, viser det faktum at Moss Aksjebryggeri fra tid til annen betror dem produksjon av noen av sine egne produkter.»

De to øltypene som nevnes oftest i starten er Pale Ale og Irish Stout. I tillegg refereres det tidvis til en tredje øltype som nevnes Weissbier, Krystall Weissbier og endog White Beer, som trolig må være en journalist som har misforstått Weissbier. Det som finnes av beskrivelser er generisk i tråd med disse typene. Stouten er mørk, bitter og med solid og fast skum. Pale ale er kobberrød, og med fruktig tørrhet og maltsødme i god balanse. Weissbier har både hvete- og byggmalt og er en tysk stil. Joda, intet veldig overraskende der. Den mest spennende var at de brukte engelsk malt og humle, samt gjær fra et bryggeri i Manchester.

Det var også tydelig at de på dette tidspunktet bare brygget disse tre øltypene. Tatt i betraktning av at mikrobryggerier ofte har spredd seg utover på et stort antall ulike øltyper, så virker det rart at man ikke supplerte med ytterligere ølstiler i tillegg til Weissbier, Irish stout og Pale Ale. Tross alt, dersom Moss tiltrodde dem brygging batcher, så må de ha hatt en viss overkapasitet. Dette var i 1993 og det gjaldt noen begrenseninger på kommersiell ølbrygging, men uten at det var veldig restriktive:

  • Renhetsloven måtte overholdes
  • Øl kunne ikke være sterkere enn 7,0%
  • Sterkølet – over 4,7% – måtte selges på Polet.
Denne siste begrensningen var blitt innført fra 1. mars 1993, men gjaldt selvfølgelig ikke for puber. Disse begrensningene eliminerte enkelte ølstiler, men det var allikevel mange stiler som de kunne ha brygget.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-28

Akershus 1/5 – Starten

Mange lever i en villfarelse om at norske mikrobryggerier startet med Nøgne Ø, men selv før dem var det flere småbryggerier, dog ofte kortlivede og med fokus på pilsner. I en serie på fem postinger skal vi se på ett av de tidlige mikrobryggeriene: Akershus Bryggeri – og som forøvrig ikke må forveksles med dagens Oslo og Akershus bryggeri.

Den 24. september 1992 kunne Dagens Næringsliv melde under overskriften «Engelsk» øl at tre fyrer hadde startet Akershus Bryggeri A/S og skulle brygge ale og stout, og i Moss Avis noen dager senere nevnes en krystall weissbier som den siste av tre øltyper. De tre er avbildet mens de drikker stouten sin. De var Svend Oppegaard, Bård A. Thanem og Hans J. Henschien.

Henschien er titulert som «ølkonsulent» av DN, mens Moss Avis fire dager senere titulerer den tidligere mossingen som leder for markedsføringen til bryggeriet. Han er tidligere eksportsjef for Aass bryggeri. Thanem er titulert av DN som «bryggerisjef», og det er han som skal drive bryggeriet. Oppegaard er med på investeringen, sammen med Petter O. Solli. Oppegård hadde en teknisk rolle ved bryggeriet. Tilsammen var det investert rundt 2 millioner kroner.

Idéen bak bryggeriet har nok hatt flere røtter, og én viktig «rot» kom via Thanem, som hadde studert i Portland i Oregon i USA. Der er det fremdeles et enormt mikrobryggerimiljø, og han tok tanken med hjem til Oslo. Dette hadde allerede tre år tidligere inspirert til Oslo Mikrobryggeri. Andre argumenter som ser ut til å ha inspirert var CAMRA i Storbritannia, samt at de nevner at overgjæret var enerådende i Norge frem til 1842, og det virker som de ønsker å hente inspirasjon fra øltradisjoner fra før undergjæren.

Vi må huske på tidsånden i 1992, og da tenker jeg ikke moter og slikt som man drar frem til 90-tallsparties. Reagan, Thatcher og Willoch surfet inn på en høyrebølge rundt 1980, i de tolv årene som hadde gått var store top-down-strukturer brutt ned, og monopoler avviklet. NRK hadde fått konkurranse, fagforeninger hadde mistet mye makt, bryggerienes kartell-inndeling av Norge var historie. Økonomisk var det Mum-and-Pop-businesses som var ikonet. Juridisk var forenkling slagordet. Kulturmessig var 68'ere blitt litt sidrumpa veiblokker for sinte-unge-menn som ville frem. Hver generasjon har sitt selvstendighetskompleks og må til en viss grad mentalt forklaste foreldregenerasjonens form og mål, eller i det minste smi dem i en ny form.

Sånn var det litt på ølfronten også. Det stod frem folk som ville skape noe nytt, noe som kunne vokse og utkonkurrere det store og trege. Dette var tiden for «small is beautiful» og tanken om at vinnerformelen var innsatsvilje, pågangsmot, fleksibilitet og frihet fra karteller og byråkrati. Man kan diskutere om det var reelt, eller om det egentlig fungerte best der hvor det åpnet seg nye markeder. Men både Microsoft og Apple synliggjorde idéen om den lille, raske og tilpasningsdyktig som danket ut den gamle, store, stivbeinte og ineffektive.

Det kan virke sært idag, men de første motreaksjonene til dette bryggeriintiativet kom ikke fra konkurrenter eller ølsynsere – men fra språkfolk som ikke likte nye ølnavn. I Dag og Tid 22. oktober 1992 tar Lars Aarønæs for seg anglisismer i språket og ytrer om det nye bryggeriet: «Ølet frå det nye Akershus Bryggeri i same kommune heiter Akershus Pale Ale. I tillegg skal dei lage irish stout. Som ein ser: To anglisistar, to skorpete og væskande utslag av anglisismen.»

Avisene skriver ikke så mye om utstyr, men vi kan se litt utfra bilder og slikt. I DN 24/9 ser vi et temmelig digert filter, og i bakgrunnen kan vi skimte tanker på minst 2000 liter, om ikke større. Noe av utstyret (blant annet det nevnte filteret) var kjøpt fra Jæren Bryggeri, som hadde gått konkurs tidligere dette året. Men Jærens tre 5000 liters tanker var nok for store for bryggerioppstarten til Akershus.

Bryggeriet lå på Gran i Enebak. Uten at jeg har bragt full klarhet i det, virker det som om Akershus aldri skaffet seg eget flasketappeanlegg, men i stedet kjørte ølet til tapping hos andre når det skulle på flaske. Fra starten var de fokusert på fat-øl, muligens til og med fra engelske håndpumper.

Thanem er sitert i DN 24/9 rundt markedsstrategien. De skal ikke konkurrere mot de store, hvilket var en strategi som på den tiden allerede hadde knekt ryggen på andre nystartede småbryggerier. Han sier: «Vårt øl skal bare tappes på fat og selges på skjenkesteder,» og forteller at de har fått skriftlig avtale med rundt 20 skjenkesteder. Han fortsetter: «Vi satser på puber og skjenkesteder som har en viss tradisjon som ølsteder.» Ifølge DN 9. desember var tanken å øke dette til 40-50 steder i løpet av 1993.

Disse skjenkestedene lå i Oslo, Vestfold og Østfold, og ølet skulle distribueres på 50-liters fat. De varsler om at det ville bli mye humle og mørke maltslag. Thanem sammenfattet deres hovedtanke som: «Vi ønsker å gjøre tradisjonelle europeiske øltyper tilgjengelige på det norske marked. Vi vil være med og skape mangfold.»

Thanem har erfaring fra Oslo Mikrobryggeri, der han var med på oppstarten. Dermed hadde han allerede vært noen år i bransjen da han ble med på Akershus bryggeri, i tillegg var han ihuga hjemmebrygger. Han gikk med andre ord fra en brewpub til et produksjonsbryggeri for puber. Dessuten var han klar på at det var et nisjeprodukt. Massemarkedet var pilsner, men det var et lite marked for engelske øl. Selv om det var lite, var det et stabilt og selvbevisst marked.

Planen ved oppstart var å selge en kvart million liter pr år med en omsetning på 5,5 mill. Det gir en pris ut fra bryggeriet på 11,- pr halvliter. Det var nok over hva de store bryggeriene tok, men det virker ikke ille for et spesialprodukt. Siden man kun siktet på pub-markedet, burde marginene være på deres side.

Det har allerede gjæret endel rundt om i Norge i de tre årene som hadde gått fra Jæren Bryggeri og Oslo Mikrobryggeri startet. Allerede dagen etter følger Dagens Næringsliv opp med en notis om enda et nytt bryggeri: Bryggerikompaniet A/S. De var allerede så godt om igang med å brygge steamer, weizen og pils i nye lokaler langs Akerselva. Liksom Akershus Bryggeri var også dette folk med bakgrunn fra Oslo Mikrobryggeri.

Så kult og trendy fremstod mikrobryggerier i 1992 at avisene ikke fremstiller det som en raritet drevet frem av noen underlige skruer. Istedet – og med stor respekt – formidler de historien om ølkulturelle helter som tør å satse for å hevde seg i konkurranse med de store. Thanem blir til og med intervjuet til spalten «På nattbordet» der man graver i hva interessante personer i nyhetsbildet leser. Thanem kommenterer at bryggeridrift tidsmessig ikke er noen A4-jobb, men at han får med seg fagstoff innen øl og business, deriblant internasjonale bransjetidsskrifter. Formodentlig blir han presset litt mer rundt skjønnlitteratur, og han oppgir Günter Grass og Graham Greene blant skjønnlitterære forfattere.

Jeg er usikker på hvilken dato ølet først ble servert, men det skjedde nok i løpet av oktober 1992. Den 6. november 1992 annonserer utestedt Trappa Bierstube i Dagbladet:

Nye tradisjonsrike brygg fra Akershus Bryggeri.

… og dessuten et sitat som idag kan få oss til å stusse: 52 ølsorter og frosne glass!

Trappa lå i Møllergata 25 ved Youngstorget, og navnet var vel en hentydning til at operaen også holdt til der. De brukte det ikoniske bildet av Julie Andrews fra musikalen «The Sound of Music» som logo. Og med klart ordspill mellom musikalkarakteren Admiral von Trapp og navnet på stedet, gir undertittelen til logoen enda et ordspill: «For folk som trapper opp og ned».

Ellers ble det solgt på Lucky Luke og Tronds Pub & Haakons hall i Moss. I Tønsberg ble de ført på Saxon King da de gjenåpnet tidlig i 1993 etter en konkurs. I Drøbak var de representert med to tappekraner på Telegrafisten. (Akk, pubnavn er i seg selv et tema man kunne dykke langt ned i.)

Akershus bryggeri var fått en skikkelig pang-start med masse gratis pressedekning. De var bredt omtalt, hvilket er særs viktig i et marked med reklameforbud. De hadde til og med fått frem budskapet om et godt og tradisjonsrikt øl, brygget i småskala, og uten undergjær eller industrianlegg. Dessuten var det på plass et betydelig antall avtaler med puber.

Akershus Bryggeri var godt i gang.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-27

Quiz uke 21/2018

Her kommer fasiten til helgequizen for uke 21.

Humle. Humle er ølets krydder, og er preget av terroir. En rekke nye humlesorter har kommet de siste årene, i tillegg til alle de eldre.

  1. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Cluster

    Dette er en amerikansk humle som trolig er basert på en krysning mellom en lokal vill-humle og en humle som kom over med kolonister allerede på 1600-tallet, trolig fra England eller Nederland. Den har moderat med alfasyrer, og regnes som egnet både som bitter- og aromahumle. Visstnok har den ypperlige lagringsegenskaper. Den brukes ofte i mørke og sterke øl, uten at det er noen iboende grunn til det.

  2. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Riwaka?

    Det er en new zealandsk humle, utviklet som en krysning av Saaz og new zealandske humler. Den har tydelig preg av grapefruit og pasjonsfrukt. Navnet er en oppkalling etter stedet der avlsstasjonen for humle ligger. Den har relativt lite alfasyrer, rundt 4,5-6,5%, men med mange aromatiske oljer er den best egnet som aromahumle. Endel mener at det er den kvintessensielle new zealandske humla.

  3. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde Feux-Coeur Francais?

    Dette er en australsk humle som trives i det litt mer kjølige klimaet i Victoria. Dens opphav i Burgund i Frankrike. Den er utviklet mest som en bitterhumle med 14-16% alfasyrer. Den sies å være ideell for en Randall - altså inline tørrhumling, dog av grunner jeg ikke helt har klart å avdekke.

IPA-persongalleri. IPA er en spesiell øltype, og mange personer har hatt små eller store roller i å skape stilen. Hva er det primære bidraget til følgende personer:

  1. Hva var Campbell Marjoribanks rolle i IPA-historien?

    Navnet uttales visstnok «Marchbanks». Han var styreleder i det britiske Østindia-kompaniet. De irriterte seg i 1822 over at Bow Brewery gav langt mindre lukrative avtaler ved ølkjøp, og de ønsket seg en annen kilde å kjøpe ølet fra. I praksis oppfordret han Allsopps bryggeri til å brygge et konkurrerende produkt til den Pale Ale'en som Bow Brewery laget for eksport til India.

  2. Hva var Job Goodhead rolle i IPA-historien?

    Han var sjefsmalter hos Allsopps Brewery, bryggeriet som skapte en konkurrent til Bows pale ale. Utfordringen han jobbet med var ikke bitterheten, men den lyse fargen på ølet. Det sies at han jobbet med reprodusere ølets farge i småskala med en tekjele.

  3. Hva var Mark Hodgson rolle i IPA-historien?

    Flere generasjoner Hodgson drev Bow Brewery. Marks far George er ofte gitt æren for å ha oppfunnet IPA'en. Det er nok ikke korrekt, mens Marks sønn Frederick ødela dette lukrative nisjeproduktet for bryggeriet sitt ved å bli for grådig. Mark Hodgson bør muligens krediteres for å være den som faktisk skapte den opprinnelige engelske IPA'en. Han brukte mye tid på å lese og svare på tilbakemeldinger fra forbrukerne, og han justerte ølet som ble eksportert til India slik at det passet til klimaet der – i hvert fall slik britene i India tilbakemeldte at de syntes det passet.

Se forøvrig Pete Browns Hops and Glory: One man's search for the beer that built the British Empire, samt denne siden der Pete Brown sammenfatter historien til IPA.

Norske alkoholbegrensninger Øl er godt, og sterkøl er bedre, men fra 1913 var det slik i Norge at øl ikke kunne være sterkere enn 7,0% abv.

  1. Når ble denne grensa på 7,0% hevet?

    Det var etter en sak i EFTA-domstolen at det ble klart at Norge ikke kunne forby salg av øl over 7,0%, sålenge man solgte vin over 7,0%. Salget ble åpnet i 1999, men et nytt, samordnet avgiftssystem kom ikke på plass før fra 2000.

  2. Et stort norsk bryggeri var raskt på markedet med et øl på rundt 10%, som i flere år var det best-selgende sterkølet på Polet. Hva het dette ølet?

    Ringnes Eagle på 10,2% abv var salgsvinner fra og med 2000 til og med 2004, da Hansa sterkøl tok over.

  3. Opprinnelig hadde dette ølet et annet navn, men Polet nektet å selge det under dette opprinnelige navnet. Hvilket navn var problematisk?

    Opprinnelig het ølet Ringnes Loaded, men Vinmonopolet aksepterte ikke det produktnavnet, så ølet ble omdøpt. Dette er egentlig litt underlig, for Polet har ikke vært så pripne på navn i mer nyere tid.

Opprinnelige bryggerinavn. Bryggerier skifter av ulike grunner navn over årene, og et bryggeri som vi kjenner under ett navn, het kanskje opprinnelig noe helt annet.

  1. Hva het Aass bryggeri før det ble hetende Aass bryggeri, og når skjedde dette?

    Bryggeriets aner skriver seg tilbake til 1834, og har gått gjennom flere navneskriver. Det gikk under navnet Ole Pehrsons bryggeri frem til 1842 da Halvor Ellingsen overtok. Senere overtok H. F. Gjessing, og han gikk raskt i kompaniskap med Poul Lauritz Aass. En periode het bryggeriet Gjessing & Aass Bryggeri før det ble overtatt av Aass og fikk dagens navn.

  2. Hva het Grans Bryggeri før det ble hetende Grans Bryggeri, og når skjedde dette?

    Grans Bryggeri startet som Sandefjords Bryggeri i 1899. Navnet Grans kom i 1949 da Gran-familien overtok alle aksjer i bryggeriet.

  3. Hva het Hansa Borg bryggeri før det ble hetende Hansa Borg bryggerier, og når skjedde dette?

    Hansa Borg Bryggerier er navnet etter en sammenslutning av Hansa Bryggeri og Borg Bryggerier i 1997, som også omfattet Christiansands bryggeri fra 1999. Om vi ser på Hansa Bryggeri, var det grunnlagt i 1891, basert på det tidligere Sembske Bryggeri. Ser vi på Borg Bryggerier så fusjonerte de med Fredrikstads Bryggeri i 1989, men beholdt Borg-navnet som de fikk i 1975. Før det het de i noen få år Sarpsborg og Halden Bryggerier, som var en forenkling av navnet fra da disse to bryggeriene slo seg sammen i 1960: Halden Bryggeri - Sarpsborg Bryggeri. Men opprinnelig startet Sarpsborg som Lande Bryggeri i perioden 1855-1911. Forøvrig, Christiansands Bryggeri har sannsynligvis alltid hett det. Det finnes noen referanser til Christiansen & Co Bryggeri som navn før 1887. Men for det første finnes det annonser som bruker Christiansands bryggeri helt tilbake til 1877, og for det andre var nok dette heller det tidligere navnet på Larvik bryggeri – som forøvrig var samme Christiansen-familien som også eide Christiansands bryggeri. Forvirret? Familen kjøpte det ennå ikke ferdigstilte bryggeriet i 1859, og eide bryggeriet frem til 1964.

Se forøvrig "de ypperlige sidene om norsk bryggerihistorie og norske øletiketter.

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Smånyheter uke 21/2018

Det er relativt stille for tiden. Salget synker for småskalabryggeriene, men ingen er helt sikre på hvorfor. Ting ser ut til å aksellerere i retning nedover i Norbrew-systemet.

Norwegian Wood-festivalen er avlyst for 2018. Rettighetene til festivalen ble ifjor høst kjøpt opp av Henning Thoresen, som er tidligere kjent som gründer i Sagene Bryggeri. Thoresen har fremdeles mange bryggeriinitiativer på gang, hvorav ett er bryggeri-labelen Norway Jazz Brewery. Et parti øl ble leiebrygget for ham på denne labelen, og dersom festivalen hadde blitt avholdt, ville trolig dette Jazz-ølet vært ypperlig posisjonert som festivaløl.

Norbrew fortsetter å implodere i slow-motion. Dette temaet fortjener en dybdeanalyse ved en annen anledning, men her og nå får vi ta med nyhetene i tiden. Brygger Rune Midtun ved Voss Fellesbryggeri har sagt opp (paywall). Han har også vært daglig leder siden ifjor sommer, og har ganske så tydelig sagt ifra at han er misfornøyd med ledelsen, som han mener ikke har gjort jobben rundt salg og distribusjon. I tillegg har også Midtun sitt eget nomade-bryggeri Slumpelukko, og det er mulig vi vil se mer til ham der. Et av problemene har ifølge artikkelen i Hordaland vært at daglig leder i Norbrew ville at både morselskapet og datter-bryggeriene skulle være bedriftsparter med Lyoness, som Lotteritilsynet har konkludert med er et «ulovlig pyramidelignende omsetningssystem etter lotteriloven § 16 andre ledd». Dette gjorde visstnok at man mistet en viktig avtale med Tine. Arne Hjeltnes – som skapte mye blest om bryggeriet utad – er nå ute av styret i Norbrew. Forleden fikk Norbrew kraftig kritikk i en dom (paywall), rundt at finansdirektøren fikk advarsel og mistet tilgang til data- og økonomisystemene etter å ha luftet bekymringer om «dårlig lederskap, økonomisk sammenblanding og uheldige koblinger til Lyoness-systemet.» Også daglig leder i Oslo og Akershus Bryggeri har fratrått. Visstnok skal økonomien i Norbrew-systemet være skrantende.

Salgstallene for april. April har vært en knall måned for ølsalg med 8,0% stigning ifht april 2017, og det balanserer ut det dårlige mars-salget. Men salget av småskalabryggerienes øl fortsetter å falle på en meget bekymringsverdig måte, med -9,2% ifht april 2017. Petter Nome i BROD bekrefter at overgang til 33cl fra 50cl er en viktig del av forklaringen. Det er kanskje den gode nyheten i dette, fordi det betyr at folk kjøper like mange enheter (og helst litt flere), selv om ølvolumet synker i liter. Det burde imidlertid bare rammet enkeltbryggerier, og skulle ha flyttet volum mellom ulike småskalabryggeriene, så det må være noe mer på gang også. Jeg vil tippe at det er importølet og de store bryggerienes line-up av spesialøl som begynner å spise økende markedsandeler på spesialøl.

Rena Bryggeri fremdeles på flyttefot. Ifølge Østlendingen er fremdeles planen å flytte fra Åmot til enten Kongsvinger eller Elverum, selv om de vil beholde navnet. Det har avstedkommet endel kritikk i lokalpressen. Tidligere var det visst mest uenighet om hvem som skulle finansiere hvor mye av kostnadene til nye lokaler, mens det nå argumenteres med at det er lettere å få bryggere til å bosette seg i Elverum og Kongsvinger, siden Rena blir så usentralt. Rena Bryggeri er eid av Rosenlund AS, og de har trolig god innsikt i nytten ved å bo sentralt, siden de selv har valgt å lede bryggeriet fra en staselig villa i Drammensveien.

Carlsberg innrømmer miljøsvineri ved bryggeriet Gorkha i Nepal, det det er sluppet ut forurensninger i Narayani-elven, ifølge Dansk Radio. Lokalbefolkningen har anklaget bryggeriet – som er heleid av Carlsberg og har 70% av ølmarkedet i Nepal – for å holdt på med dette i flere år. Carlsberg benektet lenge at forurensningen kom fra dem, men de har ved nærmere ettersyn funnet at de faktisk var en kilde til forurensningen. Det er snakk om avrenning fra mask som var lagret slik at det rant ut i elven. Og jeg som trodde Carlsberg hadde 100% brewhouse-effektivitet…

Øl på avløpsvann. I Sverige kommer det nå en øl som er brygget på gjenvunnet avløpsvann. Det er Nya Carnegiebryggeriet, IVL Svenska miljöinstitutet og Carlsberg Sverige som sammen har tenkt ut dette for å vise effektiviteten i det lokale vannverkets renseanlegg. Ølet er en lys og klar pilsner, naturligvis – dette her hadde garantert ikke vært like overbevisende med en fyldig, svart og uklar imperial porter med litt brett.

Casual Beer Company i Lier har fått statlig tilvirkningsbevilling. Dette er vel en videreføring av Hegg Ølkompani, som var tilknyttet Svensefjøset.

Varemerkenyheter. Thoresen har søkt om «Nordic light» og «Northern lights». Odd Birger Sneen søker og «Narvikbrygg», «Narvikøl» og «Narvikvann» – han er fra før bedre kjent som vinimportør, og har blant annet fått laget et par viner med navn og motiv fra Narvik. Rune Sæthre søker om «Fannremsøl», hvilket ser ut som et hjemmebrygg – men kanskje det er ambisjoner om kommersialisering?

Kinn Bryggeri og sild. Man har funnet enda et bruksområde for mask – som tilsetning til sild, ifølge Firdaposten (paywall). Masken skal visstnok gi en svak sødme som passer temmelig perfekt til silda.

Hammerhead Brewing får anlegg for bokstapping og en avtale med en av de større kjedene. Odin Lein Strand er bryggmester, med bakgrunn fra Studentersamfundet i Trondheim og podkasten Overgjæret.

Tags: , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-26

Quiz uke 21/2018

Her kommer helgequizen for uke 21, litt forsinket, for kvelden i går gikk med til et kjempebra gravøl for Bakke Brygg og en flott feire Tobias Karlsen, som i mange år har drevet den. Men her er endelig quizen.

Humle. Humle er ølets krydder, og er preget av terroir. En rekke nye humlesorter har kommet de siste årene, i tillegg til alle de eldre.

  1. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Cluster?

  2. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Riwaka?

  3. Hva er opphavet, bruksområde og dyrkingsområde til Feux-Coeur Francais?

IPA-persongalleri. IPA er en spesiell øltype, og mange personer har hatt små eller store roller i å skape stilen. Her ser vi etter primære bidraget til noen personer:

  1. Hva var Campbell Marjoribanks rolle i IPA-historien?

  2. Hva var Job Goodheads rolle i IPA-historien?

  3. Hva var Mark Hodgsons rolle i IPA-historien?

Norske alkoholbegrensninger. Øl er godt, og sterkøl er bedre, men fra 1913 var det slik i Norge at øl ikke kunne være sterkere enn ca 7,0% abv.

  1. Når ble denne grensa på 7,0% hevet?

  2. Et stort norsk bryggeri var raskt på markedet med et øl på litt over 10%, som i flere år var det best-selgende sterkølet på Polet. Hva het dette ølet?

  3. Opprinnelig hadde dette ølet et annet navn, men Vinmonopolet nektet å selge det under dette opprinnelige navnet. Hvilket navn var problematisk?

Opprinnelige bryggerinavn. Bryggerier skifter av ulike grunner navn over årene, og et bryggeri som vi kjenner under ett navn, het kanskje opprinnelig noe helt annet.

  1. Hva het Aass bryggeri før det ble hetende Aass bryggeri, og når skjedde dette?

  2. Hva het Grans bryggeri før det ble hetende Grans bryggeri, og når skjedde dette?

  3. Hva het Hansa Borg bryggeri før det ble hetende Hansa Borg bryggerier, og når skjedde dette?

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-25

E. C. Dahls trege start

Tredje del i serien om E. C. Dahls og Sukkerhuset. De to foregående delene var E. C. Dahls og Sukkerhusetom oppstarten på bryggeriet, samt Sukkerhuset i Trondheim om Sukkerhusets historie før E. C. Dahl kjøpte det.

Vi har sett at situasjonen for Sukkerhuset våren 1851 var at E. C. Dahl hadde kjøpt det for omkring halv pris i forhold til hva Finansdepartementet hadde kjøpt det for året før. I mellomtiden var privilegiene fjernet fra Sukkerhuset. Vi må dog ikke ukritisk anta at dette prissetter Sukkerhusets privilegier til ca 6000 Speciedaler. Vi må huske at oppkjøpet skulle hindre noen i å misbruke privilegiene som et smutthull. Statens verdisetting av Sukkerhuset må ha vært basert på hva det ville kunne gjøre av skade på inntekter fra avgifter og toll.

Udatert portrett av E. C. Dahl
Kilde: Wikimedia, CC-BY-2.0
Erich Christian Dahl
De to mest nærliggende begrunnelsene E. C. Dahl kan ha hatt for kjøpet var for sukkerraffineringen eller for å konvertere det til bryggeri. Uansett tok det hele fem år før han starter på det praktiske rundt å konvertere sukkerraffinaderiet til bryggeri. Det er en lang tid, og det får meg til å stusse på om han egentlig tenkte bryggeri allerede ved kjøpet, eller den idéen kom senere.

Ved kjøpet av Sukkerhuset hadde raffinatør Bauck fremdeles et knapt år igjen av sin allerede inngåtte forpaktning. Etter det leide han Sukkerhuset av Dahl for 400 Spd, som var 200 Spd mindre enn betalingen for forpaktningen. E. C. Dahl har med andre ord tjent en femtendedel av innkjøpsprisen pr år gjennom utleien. Det var med andre ord ingen dårlig investering, selv om det var en investering med tvilsomme fremtidsutsikter. Staten endret da også tollsatsene for sukker mot slutten av 1850-tallet, og bunnen falt deretter ut av innenlands sukkerraffineringen for godt.

En annen mulig forklaring på utsettelsen kunne være konjunkturene. På 1800-tallet var det store konjunktursvingninger i økonomien, og også ølsalget svingte med konjunkturene. Jeg kommer innpå dette i et innlegg jeg skrev om ølsalg og store vulkanutbrudd, og grafen der viser ølsalget fra nettopp 1851 og fremover. Statistikk over salg finnes såvidt jeg vet ikke for før 1851. Perioden fra 1851 til 1858 var preget av en sterk økning i ølsalget, fra ca 13 liter pr person til ca 28 liter, altså over en dobling. En rekke andre bryggerier startet på toppen av konjunkturen, og de fikk med andre ord en trang fødsel når konjunkturen og ølforbruket raste nedover under oppstarten.

Eksempelvis ble Frydenlund grunnlagt i 1859 og Ringnes brygget sitt første øl i 1877. Om du ser på grafen i innlegget om ølsalg og vulkaner, vil du se at det var dårlige starttidspunkter, spesielt for Frydenlunds del – og de gikk da nesten konkurs i løpet av de første virkeårene. Kanskje var E. C. Dahl så forutseende at han ville treffe rett punkt på konjunkturen – ikke for tidlig mens resesjonen fremdeles rådet, men heller ikke for sent så han risikerte å måtte komme seg inn i et marked under et nytt krakk i økonomien. Man kan jo ikke vite, men det er mulig å tenke seg at han kjøpte Sukkerhuset for å konvertere det til bryggeri, og så satt og voktet på konjunkturene for å starte på rett tidspunkt – imens sukkerproduksjonen fortsatte inntil videre.

Kanskje var det også slik at E. C. Dahl var en person som ikke tok forhastede beslutninger? Da han overtok familieforretningen etter sin mors død brukte han flere år på å avvikle den. Imidlertid skulle man tro at rett «rett tid» for bryggeristart på 1850-tallet var «så snart som mulig». Det var litt som med mikrobryggeribransjen idag, og la oss legge 160 år på tidsregningen. Vi ser i dag at 2011 var et ypperlig tidpunkt å komme inn i bryggeribransjen på, mens de som ventet fem år og startet i 2016 for å komme ut med sine første øl våren 2017 var … vel, lovlig sent ute. Men på den andre siden var ølmarkedet brutalt styrt av store svingninger i ølforbruket ut hele 1800-tallet.

Vi har tidligere sett at Sukkerhuset inkluderte et destilleri og et malteri, men ingen av dem var så vidt jeg vet i drift rundt 1850. Tvers over gaten mot nord var det også en hestemølle, dvs en mølle trukket av hestekraft som et gangsspill. Det er nærliggende å tenke seg at dette kan ha vært brukt ifm malteriet og destilleriet på Sukkerhuset.

Sukkerraffineringen i Bergen var forlengst avsluttet da Dahl kjøpte Sukkerhuset i Trondheim. Konkurransen med de københavnske sukkerraffineriene hadde undergravd lønnsomheten. Bygningen stod, og ble blant annet i brukt som provisorisk lasarett under den store koleraepidemien i Bergen vinteren 1848/49. Det ble revet rundt 1900. I Halden ble raffineringen avsluttet noen år etter 1806, med en kort driftsperiode i 1816-1818. Imidlertid startet man opp igjen i Halden i 1850, etter at svenske interessenter hadde kjøpt seg inn og tok i bruk privilegiene – til stor og utbredt irritasjon. Det var nok dette som direkte forårsaket at Finansdepartementet kjøpte Sukkerhuset i Trondheim for å strippe det for særrettigheter. Sukkerhuset i Christiania var trolig ikke i drift, men rettighetene ble kjøpt tilbake av Staten for 6000 Spd, altså samme sum som i Trondheim.

Her må vi se litt på finansministeren på den tiden: Christian Bretteville. Han var sønn av en fransk marki som i 1792 hadde flyktet fra revolusjonen. Han var blitt finansminister i 1850, og viste seg som en handlekraftig administrator som visste å snu kappen etter vinden mer enn en visjonær politiker. Han ble forfulgt av flere skandaler, blant annet avskjedigelsen av bergmesteren på Kongsberg som ifølge Norsk biografisk leksikon hadde angrepet direktøren «i medynksfrie ordelag» for tekniske forhold ved gruvene. På Regjeringen.no beskrives det at han «mer hadde vært en rask og smidig administrator enn statsmann og politiker.» Også samtiden (dog den mer progressive delen av den) hadde vanskelig for å skjule sin mistillit til Bretteville, som «Den Frimodige» skriver 3. januar 1851 med en sarkasme som kanskje er vanskelig å fange opp idag:

Regjeringen har opelsket en Planteskole, hvoraf den nu endeligen har begyndt at rekruttere sig, og det første Træ af denne Skole er Hr. Bretteville, en ganske simpel Silju (seljetre), hvis første Bedrift som Administrator var Be(r)gmester Sexes Afsættelse og hvis første Prøve af Statsøkonomi var Kjøbet af Sukkerraffinaderiet i Trondheim. Disse to Handlinger vidne om Mandens Selvskrevenhed for Kongens Raad.

Gjenopptakelsen av driften av Sukkerhuset i Halden må ha vært en nøkkelhendelse. Ved å kjøpe Sukkerhuset der, skaffet de seg i praksis fritak for sukkeravgiften. Det gjorde neppe saken bedre at investorene var svenske, i et Norge med junior-rolle i personalunionen. Anlegget i Halden var nok det største av de fire Sukkerhusene i Norge. Anker hadde før den engelske blokkaden drevet det med store overskudd som eksportbedrift, der «billig» råsukker fra kolonien ble foredlet og eksportert i konkurranse med større kolonimakter i Europa. Men også i Halden klarte regjeringen å betale seg ut av problemet og dermed skaffe seg kontroll over sukkerraffinaderiet. Samtidig fikk Sukkerhuset i Halden beholde en fordelaktige vilkår frem til 1854. Dette har kanskje vært medvirkende til at en omfattende revisjon av sukkeravgiften ble utsatt noen år, hvilket ha hjulpet til fortsatt å gjøre også Sukkerhuset i Trondheim økonomisk drivverdig i noen år.

Det gir mening at Sukkerhuset i Trondheim i 1851 fremstod som et attraktivt anlegg for ombygging til bryggeri. Gåten er hvor man først fem år senere startet ombygningen. Er det så enkelt som at Dahl tjente greit på at destillatør Bauck hadde forpaktet raffineriet, og at han derfor ikke trengte å forhaste seg, men kunne vente på rett tidspunkt?

Hvilke kilder har vi til at Dahl allerede i 1851 hadde intensjon om å starte bryggeri? En passasje fra Koren er det nærmeste jeg har funnet. Som historiker og arkivar ikke han ikke avfeies. Dessuten må han ha hatt god tilgang til bryggeriets arkiver, siden historien han skrev om Sukkerhuset ble utgitt som kapittel i jubileumsboka til bryggeriet, og trolig skrevet med det for øye. Han skriver «bare» 50 år etter hendelsene, og kan utmerket godt ha hatt tilgang på på folk med førstehånds kunnskap om saken. Koren skriver om situasjonen utover 1850-tallet, der leien er overtatt av Thorvald Hansen (side 26 i Korens skrift om Sukkerhuset):

I disse Aar opfordrede Dahl oftere Hansen til at afkjøbe ham Raffinaderiet; men da denne istedet associerede sig med Richard Klem og begyndte at opføre en egen Fabrikbygning længre ued paa Kalvskindet, bestemt til Garveri og Raffinaderi, besluttede Dahl sig endelig til, efterat han ogsaa havde fundet en Mand, skikket som Driftsbestyrer, at følge sin oprindelig Hensikt og anlægge et Ølbryggeri paa Eiendommen.

Mellom linjene her kan man lese at Dahl først tenkte ombygging til ølbryggeri, for deretter å la det fortsette som sukkerraffineri, og videre til og med forsøke å kvitte seg med eiendommen, for så til slutt å gå tilbake på sin første plan. Videre skriver Olav Schmidt i sin historie om Aktiebryggeriet i Trondhjem, side 26:

Schreiners bryggeri hadde indtil 1856 ingen stedlig konkurrent i tilvirkning av bayersk øl. Dette aar skred imidlertid konsul E. C. Dahl til endelig realisation av sin plan om at indrede ølbryggeri i det nedlagte Sukkerraffinaderis eiendom paa Kalvskindet. Sukkerraffinaderiets gamle privilegium paa raffinering av raasukker var nemlig i 1851 blit indløst av staten og E. C. Dahl hadde da kjøpt raffinaderiets store bygningskompleks i den hensigt at indrede det til ølbrygning.

De fleste andre ser ut til å ha basert seg på fremstillingene til Koren og Olav Schmidt. Så selv om vi ikke har andre ting som peker i denne retningen, så må vi ta Korens og Schmidts tydelige kommentarer for god fisk.

Men det hadde likevel vært interessant å visst mer om det …

Hva skjedde videre med Sukkerhuset? Det forble kjernen i E. C. Dahls Bryggeri helt frem til man slo seg sammen med Aktiebryggeriet i Trondheim. I en overgangsperiode opererte man med to bryggverk i ett bryggerifirma som i starten het A/S Aktiebryggeriet E. C. Dahl, mens de to stedene fikk «kort-navnene» Avd Øst og Avd Vest. De gamle lokalene til Aktiebryggeriet i Strandveien var mest hensiktsmessige og utvidbare, og hele driften ble samlet i et nytt brygghus der, men da med navnet fra E. C. Dahls bryggeri. Lokalene med Sukkerhuset ble da solgt til Vitenskapsselskapet.

Noen kilder:

  • Kristian Koren: Trondhjems sukkerraffinaderi – 1752-1855, Trondheim 1906.
  • Olaus Schmidt: Aktiebryggeriet i Trondhjem hvori optat Trondhjems bryggeri, Trondheim 1926.

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-23

Thoresen tenker stort

At Norsk Øl og Henning Thoresen skulle kjøpe To Tårn i Trondheim var det få som forutså. Thoresen har vært ølbransjens blanding av en wonderboy og enfant terrible. Han er ikke typen som gir seg. Han er mer typen som «doubles down». Jeg har pratet med ham og han har planene klare. Og med To Tårn tenker han stort. Skikkelig stort.

Opprinnelig var To Tårn bryggeri et «på-si»-prosjekt. Endel mer enn en hobby, men ikke helt si-opp-dagjobben. Med mikrobryggeribølgen som flommet innover landet kunne de se konturene av å kunne si opp jobben og leve av det – om det ikke hadde vært for markedsstrukturer og slikt. I Norge er veien fra malt til ølflaske langt lettere enn veien fra ølflaske til en butikkhylle.

Hobbyfokuset bakenfor gav To Tårn en begrensning: det er et lite bryggeri med få ekspansjonsmuligheter. Plasseringen av bryggeriet i tårnet er kjempekul og unikt pittoresk, men det er litt tungvint og sammen med et verneverdig bygg ødelegger det ekspansjonsmulighetene.

Men Henning Thoresen har planene klare. Han satser – 100%. Bygningen til To Tårn er en del av Marienborg-området, som var NSBs hovedverksted nord for Dovre. Som så mange slike steder er det store arealer som ikke lengre brukes. Thoresen har kikket på en av de største hallene der hvor To Tårn allerede leier plass, og han har planene klare. Dagens bryggeri er planlagt som eventsenter, men fremdeles knyttet til bryggeriet. Et nytt og større bryggeri skal etableres. Ett mål er å bli fremst i Trondheim med det kuleste bryggeriet i byen, et annet mål er å bli diger på øl-eksport. Thoresen tenker ikke bare lokalt, men globalt.

Øl-eksport? Mange småbryggerier har strevd med å finne nøkkelen til å eksportere øl fra Norge. Som et høykostland sies det at det er vanskelig å konkurrere prismessig på standard volumøl for eksport. Derimot har norske spesialøl – øl med karakter, lokale ingredienser, personlighet og «a story» – gjort det bra internasjonalt. Problemet er ofte at det er i høyt volum at den store inntjeningen ligger, ikke i høy enhetspris.

Selv om statistikken viser at norsk øleksport øker kraftig, så er det et spørsmål om det er de få mellomstore eller de mange små som har funnet nøkkelen til hvordan skape seg et eksportmarked.

Thoresen har en ny og kreativ angrepsvinkel på denne gorgiske knuten. Han tar utgangspunkt i sin bakgrunn i vinbransjen i Bordeaux. Der er det i størrelsesorden 10000 vinprodusenter. De fleste av dem er små, men allikevel med et høyt internasjonalt renomé. Det er kanskje ikke så mye den enkelte vinbondens renomé som skaper eksporten. Det er kanskje mer renoméet til gruppen og deres felles produkt og deres felles fokus på og engasjement for kvalitet som skaper et eksportsug – som hver enkelt vinbonde merker og nyter godt av.

Akkurat dette mener han norske småbryggerier kan gjøre Bordeaux-bøndene etter. Noen vil si det er overambisiøst og lastet med en god porsjon hubris, men visjoner skal tross alt ikke være smålåtne og forsiktige. Norske småprodusenter kan være små, men allikevel runge internasjonalt dersom de oppfattes som en gruppe. Gjennom Norsk Øl ønsker han å hjelpe de mange små med å nå frem; litt som Bordeaux-bøndene, som lager sin egen vin, men samarbeider om å få den ut. Nøkkelen her er å jobbe veldig tett opp mot kjøperne i landene det eksporteres til, og han viser til hvordan han jobbet med eget datterselskap i Japan mens han fremdeles var i vinbransjen. Også nå med Norsk Øl følger han en lignende fremgangsmåte, og sikter på tette og langsiktige bånd med lokale agenter der det skal eksporteres. Videre har vi alle sett hvordan han aktivt sikrer seg engelskspråklige varemerker – for eksempel «Two Towers» for To Tårn – for lettere å kunne etablere merkevaren utenlands.

Han mener at småbryggeriene trenger å være både tøffe og flinke. De må være flinke for å brygge godt øl. Og de må bli tøffe i strategi og fremferd … og de burde heller være store i kjeften enn forsiktig og kuet av janteloven.

Akkurat det med å være stor i kjeften, er et tema der Thoresen har gått opp nye stier. Med Sagene buste han inn i en uforvarende norsk ølbransje som ikke hadde sett likedann på denne siden av forbudstiden. Samtidig tråkket han på et rikelig utvalg av tær. Thoresen ville snakke om Sagene-ølets identitet og fremtid, og han sparte ikke på kruttet. Mens ølnerder som meg helst ville vite hvilken bryggkjele det kom fra og hvilken gjær som var brukt. Beskyldningene fløy og det hele ble temmelig opphetet – og altfor opphetet til å være tilskuervennelig.

Men Sagene Bryggeri reiste seg fra visjon til bryggeri. De fikk sitt eget bryggverk og klarte å bygge opp en fanskare av lokale ølpatrioter. Allikevel, Thoresen omtaler det som «Sagenetabben» – at han solgte seg for fort ned i en kritisk fase for bryggeriet. Etterhvert som han solgte seg nedover for å slippe inn investorer ble visjonen vannet ut. Visjoner skal ikke ruges på som vakre soriamoria-slott som bare har relevans en gang i fjern fremtid. I stedet skal man tørre å hoppe fullt og helt uti den med «commitment» for å gripe etter visjonen på en ganske så fandenivoldsk måte. Og dét akter han å gjøre.

Han ønsker ikke å gjenta «Sagenetabben» med To Tårn. Han vil ha kontroll. Han planlegger et stort og moderne bryggeri som går for gull. Målskiva er å skyve E. C. Dahls ned på andreplass regionalt. Jeg har faktisk hørt den frasen før: folkene bak Austmann hadde samme «hårete» mål da de startet, og ingen kan påstå at de ikke er underveis til målet.

Et bryggeri er ikke bare en visjon. Det er et bredt spekter av ulik kompetanse, alt fra å forstå hva råvarene forsøker å fortelle en, via det å kunne drive det prosesstekniske maskineriet som kalles et bryggeri, til logistikk for å få varene ut til rett butikkhylle … og så utrolig mange andre ferdigheter og utfordringer.

Thoresens ønsker å skape lokalt engasjement rundt produkter som har både lokal tilknytning og lokalt eierskap. Generelt er tilhørighet et sentralt poeng i bryggerivisjonen hans. Den neste store oppgaven er å få visjonen og entusiasmen til å smitte, få den til å tennes hos andre som sammen med ham kan bære bryggeriet frem til målet. Ethvert bryggeri av en viss størrelse er en team-innsats. Thoresens viktigste oppgave i To Tårn er ikke bare å hyre inn folk, men også å skape det engasjement som får hele mannskapet til å strekke seg etter de samme målene, som en flokk, og med glød.

Idag består det nye To Tårn Bryggeri av en visjon, en storkjeftet propell og en diger, men tom vognhall. Selve bryggeriet kan nok i beste fall neppe være operativt før i 2019. Jeg er overbevist om at ølmiljøet – både lokalt og nasjonalt – følger utviklingen med stor spenning og litt skepsis.

Tags: , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-22

Seljordsbrygging ca 1780

Her er enda en beskrivelse av ølbrygging i Norge på 1700-tallet. Dette er fra Seljord i Telemark, og kommer fra boken: «Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken tilligemed et geographisk Chart over samme, forfattet av Hans Jacob Wille, Kapellan pro Persona sammesteds.» og utgitt i København 1786 på Gyldendals Forlag, trykket hos Johan Rudolph Thiele.

Boka er på knappe 300 sider, der ølbryggingen er beskrevet på side 221-222. Igjen har vi med en opplysningsprest å gjøre – Hans Jacob Wille. Han var kapellan i Seljord, hos sin far som var prest der, og i tillegg hadde han selv vokst opp samme sted. Vi må derfor formode at han kjente Seljord og de lokale tradisjonene svært godt. Ølbollen som er vist under er fra Seljord og inskribert med «Drik Dit Øl og ikke klamre sof hos Pigerne og ikke larme. AAS ANO 1784», og er således laget samtidig med at Welle gikk rundt og nedtegnet sin beskrivelse av Seljord

Ølbolle fra Seljord fra 1784
Ølbolle fra Seljord fra 1784.   Kilde: DigitaltMuseum/Norsk Folkemuseum, Foto: Anne-Lise Reinsfelt Lisens: CC BY-SA.

Wille slet med å få seg jobb som prest, og denne boka om Seljords beskrivelse var en slags «vedlegg til jobbsøknad». Opplysningsprester var inn, og dersom Wille kunne vise til at han var en av det slaget, kunne det styrke hans sjanse.

Deres Drikkevahre i daglig Lavet er Spisøl, det tyndeste, som rinder af Rosten efter Brygningen; og Blaande, der bestaaer af Vand og suur Melk, men til Fields af Vand og suur Valle. Denne Valle kaldet Mysu, tillaves paa følgende Maade: Tidlig om foraaret tager man et Totøndekar, og slaaer deri Valle, som aftages, naar man giør Suurost, kommer deri 3 Potter Rugmeel og 3 haandfuld Salt, setter det saa hen paa et tempereret Sted, og, naar alt kommer i Arbeide, omrører den daglig mange gange, at dens overste Grums falder til Bunds; dermed continueres indtil den har afgaaet, som skeer ikke førend den 29 Julii, da den er færdig, men drikkes ogsaa, medensden er i Arbeide. Paa det gamle slaaer man hvert Foraar nye Valle, der maae være saa klar, som Viin og nyt Rugmeel, og, naar Varmen kommer i Veiret, maae det stedste omrøres, som forhen er meldt. Men i Julen og ved andre Høytideligheder har man Øl, hvis Brygning formodentlig lært av Odin, og vevaret indtil disse Tider, skeer paa følgende Maade: Paa ½ Tønde Malt, som slaaes i et reent Kar, haves 6 Potter kaagende Vand af gangen, hvilket flittig omrøres, og derpaa tildækkes et Par Timer. Hermed continueres, indtil Maltet og Vandet er ikke tykkere, end at Kieppen, man rører med, falder langsomt ned mot Bredderne af Karret. Derpaa tildækkes det atter et Par Timer. Naar man da har rørt det saa jevnt, som mueligt, slaaes det i Gryden at kaage, imedens man flittigt omrører alt, at det ei skal brænde. Man har daa et tillavet Rostekar med Halm og Trækieppe paa Bunden. Maltet med Vandet, naar det har kaagt ¼ Time, slaaes da paa Rosten, og naar alt er iøst, da aabnes Tappen paa Karren, at det Vaade, kaldet Vørter, (Urt) kan udrinde. Med dette kaages 1½ Skaalpund Humle en halv Time, at Øllet kan blive overmaade tykt og bittert, og tillige kaage ind, til en halv Tønde er tilbake, hvilket sies af i Gangkarret. Naar da dette er blevet saa lunket, at man taaler Fingeren deri, saa settes derpaa opblødet Giær, taget af heedgaaet Øl, og tildækkes, indtil man seer, det vil begynde at arbeide, da legges et tre-til firedobbelt Klæde derover, som tilbindes med Touer, hvorved det gaaer tre til fire Jevnedøgn. Derpaa haves saa vel det Tykke, som det Tynde paa Tønder, og spronses, naar det der er blevet klart. En maadelig Drik af saadant Øl giør drukken, og foraarsager en ulidelig Sygdom i Legemet. Saaledes brygger man over hele Øvre-Tellemarken, og har formodentlig i gamle Dage været det, som foraarsagede Kiempernes Berserke-Gang. At kunde faae denne skadelig Ølbrygning afskaffet, vilde være en Sag af velgiørende Virkninger.

Vi ser av Willes beskrivelse at han ikke akkurat er noen tilhenger av sterkt øl. Det er vel også litt mer skisseaktig beskrivelse enn de to foregående beskrivelsene. Det er ikke gitt at det ville være lett å rekonstruere et slikt øl eksakt, men det var vel neppe forfatterens mening heller.

Humlebruken er her knappe 750g humle på en halv tønne øl, som her trolig menes 64 liter – hvilket synes temmelig mye, men samtidig må vi huske at dette trolig var lav-alphasyre-humle. Det nevnes koking i 30 minutter, men det fremstår som en minimumstid, for det står at ølet skal koke inn så det bare er en halv tønne tilbake. Jeg tenker at da er det lite humlearoma igjen.

Meskeeffektiviteten er horribel her uten skylling, men det ligger i kortene at man laget tynnere øl på ytterligere tapping av masken. Teksten trekker frem tynt spissøl som det vanlige ølet, mens denne oppskriften er eksplisitt gitt er for juleøl. Nå var vel ikke korntønner og øltønner av eksakt samme størrelse, men ikke veldig langt unna, mens vekt pr volum av malt er ca halvparten av vann av samme volum. Det vil omtrent si at det er 32 kg malt til 64 liter øl. Selv uten noen skylling skulle det gi et kraftig øl. Det blir mange estimerte tall her, men litt eksperimentering med en oppskriftskalkulator viser at dette kunne blitt et øl på 8-10%, især med innkokingen. Det er enda vanskeligere å estimere bitterheten, men med tanke på de tradisjonshumlene man har analysert, så er det neppe noen høy-alfasyre … kanskje 25-35 IBU? Det er bittert, men ikke riktig noen moderne IPA.

Gjæringen skal gå 3-4 jevndøgn. Bruken av jevndøgn ser litt sær ut, for idag tenker vi at det er to av dem i året. Men en foreldet bruk av dette ordet betyr «hele døgn».

Det er også litt kryptisk når det står at såvel det tykke som det tynne fra gjæringskarat skal over på tønner. Jeg klarer ikke å tolke det annerledes enn at man tar med bunnfall med gjær over på fatene. Det nevnes ikke hvorvidt det er viktig å få med gjær her, men gjær nevnes tidligere i teksten, og den har tydeligvis vært tørket siden den skal oppbløtes før den tilsettes. En alternativ tolkning av at det tykke og det tynne skal has på fat er at man også brygget tynt spissøl av andregangstapping fra malten – men at dette er implisitt – slik at både det tykke ølet fra førstetapping og det tynne spissølet fra andretapping skulle bli ferdig samtidig.

Merk også at etter at gjæren er satt på, skal det tildekkes, men tydeligvis ikke så heftig som når gjæringen er kommet godt igang, for da skal det tildekkes tre- til firdobbelt og bindes godt rundt. Utfra kunnskap om bryggeteknikk betyr det at den intielle tildekkingen skjermer at noe faller nedi, men tillater luft og dermed oksygen å komme til i gjærens vekstfase. Mens det firdoble tildekningen eliminerer luft, i hvertfall så lenge det bobler opp CO2, og det hindrer oksydering dermed oksydering.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-21

Bekymringsverdige salgstall

Det har vært litt buzz rundt hvorvidt ølmarkedet er i ferd med å krympe, etter at de månedlige salgstallene fra BROD har pekt nedover. Spesielt for de minste bryggeriene – i kategorien småskalabryggerier – ser det alvorlig ut, med fire ølsalgsreduksjon i fire måneder i strekk. Har mikrobryggeribølgen snudd? Er det på tide å få panikk? Eller er det egentlig bare en liten korreksjon?

Bryggeri- og drikkevareforeningen sitter på tallene, og de publiserer bare overordnede tall for hele sektoren pr mnd, fordelt på varegruppe, og der import-tall og småskalabryggerier er eksplisitt markert. Tallene for april er ennå ikke ute, men burde være her i løpet av en uke tid.

Tallene for månedene oktober-mars i tusen liter for totalt ølsalg i Norge for de siste tre årene ser slik ut (datagrunnlag fra BROD):

halvåroktnovdesjanfebmar
2015/16 19882 21575 23481 16344 18744 23454
2016/17 19155 23121 23533 16152 17411 21776
2017/18 20688 23323 2110218884 17320 20902

Volumet hopper litt opp og ned, men den første store endringen kom i desember 2017 med et fall på ca 2,4 mill liter, mens januar 2018 mer enn kompenserte med en økning i salget på 2,7 mill liter. Dette skyldes sukkeravgiften som ble innført ved nyttår. Selv om den ikke rammet øl, så forårsaket den at grossistene fylte lagrene sine til randen med brus før avgiften slo til. For å få plass lot de øllagrene sine løpe tommere enn vanlig. Derfor ble det lite ølsalg (til grossistene) i desember, og desto mer i januar når lagrene skulle etterfylles.

Denslags utypisk innkjøp har potensiale til å gi seg sære utslag en god stund etterpå, med lagre som vingler mellom å være tomme og overfylte, og som dermed skaper bølger som skvulper rundt i statistikkene i måneder. Jeg har ikke nok innsyn i tallene, men sære avvik i innkjøpsmønsteret (som ved sukkeravgiften) kan forplante seg utover i forsyningskjeden. Derfor er jeg i utgangspunktet ikke så bekymret om det kommer noen unormalt fete og magre måneder etter dette sukkersjokket.

Videre ser vi at februar 2017 var litt lav, men noenlunde normal, i hvert fall siden februar overkompenserte for det lave salget i desember. Det interessante er mars, som var godt under de to foregående årene. Var det urovekkende lavt? Mars 2016 var et toppår, mens de tre forutgående årene var 22,8 mill, 18,6 mill og 18,2 mill i perioden 2013-2015. Jeg synes ikke én måned med lave salgstall er urovekkende, og spesielt ikke når det historisk har vært stor variasjon i den måneden. Det gir grunn til å følge med, men ikke grunn til å få panikk.

Men dersom vi ser på småskalabryggeriene er tallene for de tre første månedene i 2018 godt ned iforhold til i fjor, med -7,99%, -5,49% og -14,18%, og det var etter at desember også var godt ned, med -8,75%. Her er tallene i antall tusen liter for okt-mar i årene fra 2014/15 til 2017/18, med BROD som datakilde.

halvåroktnovdesjanfebmar
2014/15 736 719 668 544 562 668
2015/16 777 929 739 551 646 680
2016/17 908 1054 918 726 745 996
2017/18 1104 1144 838 668 704 855

Som nevnt var de dårlige desembertallene forventet pga sukkeravgiften – men vi hadde også forventet å se at det tok seg opp på et tidspunkt etter nyttår. Vi har hatt et marked der vi nærmest alltid har sett de månedlige salgstallene øke ifht samme måned forutgående år. Og så kommer det plutselig fire måneder i strekk der dette mønsteret brytes. Her skal jeg se på noen forklaringsmodeller og vurdere dem.

  • Opprykk til ny divisjon? Dersom ett eller flere bryggerier ble så mye større at de ikke lengre kvalifiserte som småskalabryggeri, ville det forklart situasjonen. Det er imidlertid såvidt jeg vet ikke tilfelle.

  • Industribryggeriene overtar spesialøl? Etterhvert som de store bryggeriene kommer med fler og mer øl som ikke bare er lyst lagerøl, så stjeler de markedsandeler fra de små bryggeriene, som pleide å ha porter, IPA og lignende som sitt hjemmemarked. Vi må huske at BROD rapporterer på småskala- og storskalabryggerier, ikke på lagerøl og ikke-lagerøl. Jeg kan ikke se at det finnes god offentlig statistikk som kan brukes til å underbygge eller tilbakevise denne forklaringsmodellen.

  • Handelslekkasje til Sverige? Her er tanken at etter at sukkeravgiften kom, har mange – spesielt de nær grensa – reist til Sverige for å handle brus. Da er det lett å handle andre varer som er billigere i Sverige, så som øl. Dersom sukkeravgiften var dråpen som fikk Harry-handelen opp på et nytt nivå, så kunne den også fungere som katalysator for økt svenskehandel med øl. Jeg skal se nærmere på dette under.

  • Har mikrobryggeriene nådd toppen? Kanskje tar trendene flyttet seg, og mikrobryggeriene har blitt litt passé. Det vil si at de selger mindre. Dette er vel kanskje den mest nærliggende forklaringmodellen dersom salgstallene synker?

  • Tar hjemmebryggingen andeler? Det er helt klart at hjemmebryggingen har tatt av, men det finnes ingen gode tall for antall liter hjemmebrygg som lages hvert år. Da Bakke Brygg meldte oppbud, kommenterte de at de hadde solgt 400 tonn malt siden 2013, som ble ca 1,6 millioner liter vørter. Bakke Brygg var en relativt liten butikk, og de hadde ikke nettsalg. Dersom de i snitt har forsynt hjemmebryggere tilsvarende ca 300.000 liter øl pr år, så er det lett å tenke seg at alle hjemmebryggere tilsammen brygger noen millioner liter pr år. Dette stjeler nok hovedsaklig «markedsandeler» fra spesialølet, der småskalabryggeriene har sin hovedgeskjeft. Dessverre er det vanskelig å finne gode tall som vil kunne underbygge hypotesen.

  • Mars var unormalt kald. Været påvirker ølsalget, men helst om sommeren, og helst pilsner og andre typiske uteservingsøl. Til gjengjeld var april veldig varm, så så vi får se om det reverseres for apriltallene. Jeg er skeptisk til at været er nøkkelen her.

  • Periodisering av påska. Siden mars var den måneden med størst, uforklarlig nedgang, kunne man tenkt seg at det var på grunn av den bevegelige helligdagene. Påska er alltid en salgstopp, spesielt i forkant. Men dessverre … i år falt påska på siste uke i mars, slik at påskesalget burde kommet med i mars, i motsetning til for 2017, da den falt i andre uka i april. Dette forklarer ikke nedgangen, den tvert om forsterker den. Forøvrig er det salgstidspunktet fra bryggeri til grossist som er viktig her, og det skjer i forkant av salget til forbruker, så man kan argumentere med at påska er irrelevant her. Ellers burde vi ikke sett så stor nedgang blant småskalabryggeriene men ikke de store bryggeriene dersom det var periodisering rundt påska.

  • Ungdommen blir sundere. Det har vært påstått at ungdommen i «Generasjon perfekt» velger bort alkohol til fordel for fitness og CV. Andre undersøkelser indikerer at gjennomsnittsalderen på de som drikker alkohol øker. Både alkoholfritt øl og lettøl økte med nær 14% for første kvartal i 2018 i forhold til 2017, men det er vanskelig å si om dette er et utslag av at sukkeravgiften har rammet mineralvann. Jeg tviler på denne forklaringen. For det første burde den ikke ha kommet så plutselig. For det andre burde dette heller gitt salgsreduksjon på pils blant skrantende, gamle pensjonister fremfor på småskalabryggeri-ølene som drikkes av av den fremdeles oppegående hipster-generasjonen.

Når det gjelder den mulige svenskehandelen, har vi en viss mulighet for å finne tall som kanskje underbygger. Systembolaget selger mer, og spesielt selger de mer i grenseområdene til Norge. Norsk varehandel sitter selvfølgelig på gode tall, men de er ikke offentlig tilgjengelige. Det vil være avslørende dersom ølsalget synker i grenseområdene men ikke ellers i landet.

Det nærmeste vi kommer til en nedbryting av ølsalg på ulike deler av landet er alkoholsalget på Polet. statistikken for de første fire månedene av 2018 viser at alkoholsalget har gått tilbake i Nordland, Oppland, Oslo, Sogn og Fjordane og i Telemark. Mens de fire fylkene som har økt 2,0% eller mer i alkoholsalg er Akershus, Finnmark, Hedmark og Østfold. Med unntak av Akershus er det alle grensefylker – og Akershus ligger ikke så langt grensa. Med andre ord synes det ikke som om Polet systematisk selger mindre nær grensa samtidig som de opprettholder salget langt unna grensa.

Det er mange mulige feilkilder her. For eksempel kan åpning av nye pol flytte handel over fylkesgrensene. Dessuten er dette for alle varegrupper på Polet, ikke bare øl, som fremdeles er en liten varegruppe. Den største mangelen her er imidlertid at dersom folk drar på harryhandel for å kjøpe brus, og tar med seg øl, kjøper de kanskje også ølet på butikk, som i Sverige kun har lov til å selge opp til 3,5%. Dermed er det ikke primært norsk poløl som mister markedsandeler, men dagligvarebutikkene.

Jeg er ikke så bekymret for totalsalget av øl. Nedgangen i mars er egentlig en én-månedsaffære, i hvert fall inntil april-tallene og mai-tallene eventuelt gjør det til en trend. Jeg ser ikke bort fra at det er en ringvirkning etter kunstig lave øllagre hos grossistene rundt nyttår.

Derimot er nedgangen i salget fra småskalabryggeriene i ferd med å bli merkverdig konsistent. I de elleve første månedene av 2017 økte salget av småskalabryggeriøl med over 20%. Det er veldig mye. Allikevel så jeg i samme periode gamle øl i butikkhyllene, tidvis til og med fra nedlagte bryggerier. Det virker litt rart å ha en opphopning av varer i hyllene mens etterspørselen øker. Kanskje økte småskalabryggeriene så mye i 2016 og 2017 i en stemning av gullrush at det ble stående litt for mange hyllevarmere på lagre og i butikkhyllene? Det er jo ingen grunn til å ta inn mer på lager, dersom det allerede er varer der som truer med å gå ut på dato.

Hvor dramatisk er dette? Jeg oppdaterte en figur jeg har brukt tidligere – mikrobryggerispiralen – med data frem til mars 2018. Denne presentasjonen er mer egnet enn et tradisjonelt xy-plot for å vise den kontinuerlige økningen i salget, uten at sesongvariasjoner forstyrrer. Spiralen starter innerst med grønn linje og viser hvordan salget øker fra januar 2009 frem til idag. Hvert tolvkantet trinn utover fra sentrum tilsvarer 200.000 liter i salg. Dataene som indikerer at salgsøkningen har stagnert er markert stiplet.

Småskala ølsalg 2009 til 2018
Småskalabryggerienes salg jan 2009 til mar 2018. Avstand fra sentrum markerer salg i trinn på 200.000 liter.   Datakilde: BRODs salgsstatistikk.

Det var tidligere bare et par tilfeller av at salget har gått ned for samme måned i to påfølgende år. Men fra og med desember til mars er det fire sammenhengende måneder med nedgang. På den andre siden, grafen viser at fra desember til februar/mars er generelt en stille periode mht salg til grossister. Den viser også at mars 2017 var en uvanlig god måned for ølsalg (opp 46,6% ifht 2016). Så jeg er er ikke så bekymret, men jeg er spent på tallene for april – og især tallene for mai når sesongen for uteservering har startet.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Fasit uke 20/2018

Her kommer fasiten til helgequizen som ble publisert for et par dager siden. Jeg håper den var relativt vanskelig, og at fasiten har nok løse tråder og digresjoner til å holde leserne i aktivitet en stund.

Undergjær. Dersom vi forenkler verden endel, finnes det to hovedtyper ølgjær: overgjær og undergjær. La oss se nærmere på sistnevnte.

  1. Det vitenskapelige, latinske navnet på undergjær har variert litt over årene. Hva er «god latin» for navnet på undergjær idag?

    At vitenskapelige navn endrer seg kan ha flere grunner. Tidvis skyldes det retting av feil i systemet. Men ofte bunner det i et prinsipp om at det først foreslåtte navnet har forrang fremfor senere navn. Undergjær har hatt forskjellige navn, fordi ulike forskere har trodd de har beskrevet noe nytt, eller de har av ulike grunner oversett tidligere navn. De er to vanlige navn for undergjær. Ett er Saccharomyces carlsbergiensis, som ble foreslått av Emil Hansen temmelig sent, i 1908. Samme organisme ble beskrevet av tyskeren Max Reess i 1870 som Saccharomyces pastorianus – oppkalt etter Louis Pasteur, mens S. carlsbergiensis er en oppkalling etter Carlsberg-bryggeriet. Tidvis har den også blitt plassert som en undergruppe av overgjær, dvs S. cerevisiae. Utfra prinsippet om at første navngivning har forrang, heter gjæren idag S. pastorianus.

  2. Man regner med at undergjær er en genetisk krysning mellom to andre gjærsorter – en velkjent sort og en mer mystisk sort – hvilke er de?

    Man har lenge visst at undergjæren er en genetisk hybrid mellom overgjær (S. cerevisiae) og en annen gjær som liknet endel på vingjær, men som man lenge slet med å identifisere. I 2011 ble det oppdaget en ny art gjær – S. eubayanus – som matchet 99% av det genmaterialet til undergjær som ikke kom fra overgjær.

  3. Til hvorhen i verden må man dra for å finne den «mystiske» stammoren til undergjær i sitt naturlige miljø, og ikke «i fangenskap»?

    Her er det ting begynner å bli veldig interessante, fordi S. eubayanus først ble funnet i Patagonia på sydspissen av Sør-America, i sukkerrike utvekster på en lokal type bøketre. Tatt i betraktning at undergjæren har vært i bruk i Bayern langt tilbake, kanskje til og med før Columbus åpnet for ferdsel over Atlanteren, så skapte det en betydelig logistikkutfordring. Et kreativt forslag var at den kunne ha kommet med trekkfugler, som kunne ha – ehem – bæsjet mens de fløy over bryggerier i Bayern, og deretter kunne det har skjedd en mutasjon i gjæringsfatet. Senere har man imidlertid funnet S. eubayanus også i Tibet, Mongolia og Kina, og det kan vel ikke utelukkes at man i fremtiden kanskje kan finne et naturlig forekomst også enda nærmere Bayern.

Arkeologiske funn. Den tidlige ølhistorien er i betydelig grad basert på arkeologiske funn, fordi det er få skrevne kilder og de ofte ikke er helt pålitelige.

  1. Egtvedt-piken var en kvinne på 16-18 år som ble begravet i en gravhaug omkring 1360 f.Kr. Hun ble funnet i 1921 i en trekiste sammen med blant annet en kopp. Hva slags drikke mener man hadde vært i koppen?

    I koppen fant man en gjæret drikk laget av tyttebær eller tranebær, med rester av hvete-korn og pors. Dessuten var det store mengder pollen fra lind. Det har vært beskrevet som frømel av lind, men det er mulig det også kommer fra lind-honning som har vært tilsatt drikken. Dermed har drikken elementer fra tre ulike drikketradisjoner: vin, øl og mjød. Det må dermed karakteriseres som en blandingsdrikk.

  2. Det er ikke så lett å påvise hva et kar har vært brukt til for hundrevis eller flere tusen år siden. Hva er den beste indikatoren på at et kar det har vært brukt til brygging og oppbevaring av øl?

    Når man finner kalsiumoksalat er det en god indikator på at det har vært lagret øl i karet. I praksis er det en brun avleiring i karet, selv om stoffet i seg selv er hvitt. Dette er på ingen måte det eneste stedet man finner kalsiumoksalat, men avleiringene ifm øl skal være temmelig særegne. Med et mikroskop kan man finne krystaller av kalsiumoksalat i bunnfallet i helt vanlige norske øl.

  3. Et av de mest omfangsrike typene med arkeologiske funn fra gårder i vikingtiden knyttes til øl. Hva er det.

    Det er bryggestein. Man finner dette fra 600-tallet og fremover, ofte som tykke lag i store hauger. Dette er stein som har blitt varmet opp til rødglødende på et ildsted, for så å ha blitt sluppet i en «gryte». Siden det ikke ble brukt ekstern varme direkte på gryta (som i en peis) har man kunnet bruke gryter av tre og skinn til denne kokemetoden. Steinen sprekker etterhvert opp og blir kastet ut, der den over årene akkumulerer seg. Man skulle trodd at man kunne finne kalsiumoksalat på disse steinene, men dessverre. Det stoffet brytes ned ved en varme på rundt 200°C. Selv om navnet indikerer at steinen har vært brukt brygging, så er det nærliggende å tro at det også har vært brukt til andre situasjoner der man skal koke store mengder væske.

Uvanlige ølstiler. Med eller uten rette har tyske øl ofte fått navn etter stedet de kommer fra. De klassiske eksemplene er bayer, bokk og pilsner (som rett nok er i Tsjekkia, men i historisk sammenheng i et kulturelt grenseland). Her er noen andre tyske ølstiler.

Med eller uten rette har tyske øl fått navn etter stedet de kommer fra. De klassiske eksemplene er bayer, bokk og pilsner (som rett nok er i Tsjekkia, men i historisk sammenheng i et kulturelt grenseland).

  1. Hva særtegner en kulmbacher?

    I Norge ble kulmbacherøl brygget fra slutten av 1800-tallet og frem til rundt første verdenskrig. Det var spesielt populært rundt de store salvatorfestene, som var litt som oktoberfest, bare at de ble avholdt i påska, og at salvatorølet hadde sin opprinnelse hos Paulaner-bryggeriet, som en dobbeltbock. Dette ølet gav også endelsen -tor til utallig andre dobbeltbockøl. Kulmbacheren var en eisbock, hvilket vil si at det startet som en dobbeltbock som ble svakt frysedestillert, en teknikk som Kulmbacher-bryggeriet er knyttet til og som litt mytisk tidfestes til litt før år 1900. I Norge ble de sannsynligvis introdusert av Foss Bryggeri som et juleøl i 1898. De norskbryggede variantene til Foss Bryggeri lå ifølge kjemiske analyser fra Stadskjemiker Schmelck på rundt 6,5% abv i 1909, hvilket er temmelig pislete i forhold til originalen. Det er noe usikkert om det har vært vanlig å kjøledestillere den her i Norge.

  2. Hva særtegner en dortmunder?

    Det er ikke alle som er helt overbevist om at dortmunderen egentlig er en egen ølsort istedet for å være en variant over pilsner. Den knyttes til bryggeriet Krone am Markt i Dortmund der den vissnok først ble brygget i 1843. Det er et gyldent og maltrikt øl, og beslektet med helles. Den kalles ofte export eller gold, og går under navnet dort i nederlandsktalende områder. Om man skal enes om et trekk som særtegner den og skiller den fra pilsner, må det vel bli styrken som ofte er over 5%, dernest er den vanligvis en tanke mørkere enn pilsen.

  3. Hva særtegner en erlanger?

    Flere bryggerier rundt om i verden har produsert erlanger-øl, i tillegg til bryggerier fra selve Erlangen. I USA er Schlitz kanskje de mest kjente. I Norge hadde vi et eget «Erlanger bryggeri» som holdt til i den gamle bryggeribygningen ved jernbanestasjonen på Bryn ved Alnaelva i Oslo. Bryggeriet var nokså kortlevd under dét navnet, men også Arendals, og E. C. Dahls har brygget erlanger – ifølge avisannonser. Hva er så erlangerøl? Erlangen er kjent for sin svært gamle ølfestival: Bergkirchweih, som betyr noe slikt som fjellkirkeveien, og som utspiller seg fra skjærtorsdag på et temmelig kort stykke vei hver år siden 1755. Den er således eldre, men ikke større enn Oktoberfest, men er likevel vissnok Tysklands tredje største ølfestival. Fra denne 600 meter lange veistubben går det en rekke gamle gruveganger inn i berget, som etter gruvene ble nedlagt har blitt omdannet til lagerkjellere for øl. Erlangerøl er med andre ord et ekte lagerøl, fra den nordlige delen av Bayern. Tidvis beskrives den som felsen-lager, som er tysk for fjell-lagret (fels er trolig beslektet med ordet «fjell»). Jeg misteker at Erlanger-navnet har hatt større tiltrekningskraft som et kvalitetstempel enn det har hatt reell innvirkning på det bryggetekniske. Men det er nå uansett en kaldlageringsteknikk.

Tidlig ølreisende. Folk har reist til alle tider, og man har drukket øl til alle tider – ikke minst på reiser. Dermed dukker øl eller øl-lignende drikker opp i historiske reiseskildringer. Ofte er dette blant det beste historiske kildene vi til øl- og bryggeri-historie.

  1. Pytheas reiste fra Marseille til et sted han kalte Thule rundt 325 f.Kr. Hvor gikk egentlig denne reisen og hva fortelles det om ølet de hadde der?

    Pytheas dro til Thule, som ingen helt vet hvor lå. Det var nok et reelt sted, men reisebeskrivelsen er dessverre såpass ufullstendig at det er vanskelig å etterspore eksakt hvor den har båret ham. Problemet er at selve boka har stort sett gått tapt, så vi kjenner den kun fra utdrag, sitater og kritiske bemerkninger. En rekke lokalpatrioter har imidlertid ikke latt seg stoppe av det, og har selvidentifisert seg som Thule-boere. Stedet skal ha havis, nordlys, ha nesten midnattsol og det ble dyrket korn der, som på grunn av det våte klimaet ble tørket innendørs. Faktisk er Trondheimsfjorden en reell kandidat – og jeg skriver dét ikke utelukkende fordi jeg selv bor der. Man har forsøkt å plassere det på Island, De britiske øyer, Finland og i Baltikum, og selvfølgelig en lang rekke steder langs norskekysten. Ølet han beskriver lages av korn og honning, men det er usikkert om han beskriver to ulike drikker, eller om det var et blandingsprodukt.

  2. Ahmad ibn Fadlan dro fra Bagdad rundt 921-922. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

    I 921-922 reiste ibn Fadlan på en diplomatisk reise til volgabulgarerne, opp langs Volga. Han forteller hvordan de bar frem melk, løk, brød, kjøtt og alkohol til en trepåle med ansikt. Han overvar også en høvdings begravelse. Det har vært litt diskusjoner om hvorfra denne høvdingen egentlig kom, men en fremtredende teori er at det var vikinger. Her deles høvdingens eiendeler i tre, én del går til kostbare klær, én del går til familien, og en del går til drikke til gravølet. Vi vet ikke helt om det var øl, siden ibn Fadlan bruker ordet nabidh, som visstnok er generisk arabisk for alkoholisk drikke. Drikken eller ølet ble brukt aktivt i begravelsen, både som offergave, som festdrikk, og for å bedøve slavekvinnen som skulle ofres under begravelsen.

  3. Priscus Panites deltok i den diplomatiske delegasjonen til Maximinus som den østromerske keiser Theodosius II sendte til hunerne i 448. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

    Det er en av temmelig få referanser til ølet med navnet kamon (gresk ... ) eller camum på latin. Det har trolig vært et navn for bygg-basert øl brygget i pannonia, en provins som omtrentlig dekket Øst-Østerrike, Vest-Ungarn og nordre del av Jugoslavia. Det trenger ikke å være mer komplisert enn at det var et lokal navn for øl som ble importert til gresk og latin. Ordet er brukt lenge før den hunerske invasjonen, så det er ikke relatert til koumiss – gjæret hoppemelk. Priscus forteller at deres hunerske reisefølge drakk dette ølet, mens de selv fortrakk mjød, som også ble servert. Utfra dette kan vi lese det gamle mønsteret om at øl var noe grekere og romere kjente til men var litt skeptisk til, og som de unngikk dersom det var «bedre» drikkevarer tilgjengelig. Samt at man brygget og drakk øl i dagens Ungarn allerede før hunerne slo seg ned der. Ølnavnet går også igjen på en prisliste for fødevarer for den romerske hær og et par andre reisebeskrivelser.

Tags: , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-20

Austmann flytter snart

Austmann flytter snart fra Trolla til Sluppen. Det er tilfeldigvis til et sted som ligger ca 100 meter fra der min arbeidsgiver flytter meg – samme uka som Austmann åpner. (Ja, jeg sverger, det er en tilfeldighet!) Det gjorde det enkelt å stikke bortom og se på de nye – ennå uferdig – lokalene.

Først og fremst er det bryggeriet de skal reetablere med nytt bryggverk. Men de satser også på et taproom som ligger rett opptil selve bryggeriet. Taproom'et kretser rundt det amerikanske taproom-konseptet – med et serveringssted tett knyttet opp mot et produksjonsbryggeri. Designet er preget av røffe materialer og supersize kunst, for eksempel er bakveggen i baren kledd med staver fra gamle whisky-fat, som gir et slitt og værbitt inntrykk og som klart alluderer til håndverk.

Den kommende baren i Austmanns taproom
Den kommende baren i Austmanns taproom, kledd med staver fra whiskyfat.   Foto: A. Chr.

Her må det nevnes at det blir ikke et taproom bare fordi et serveringssted ligger under samme tak som bryggeriet. Det er først når grenselinja mellom bryggeri og servering føles litt glidende – som om du står i bryggeriet og smaker på ølet mens det brygges – at det virkelig er et taproom. Mange brew-puber har den kvaliteten, men det er få produksjonsbryggerier som er helt der.

Det meste har status av «underveis» mer enn det er «ferdig», som seg hør og bør noen uker før åpning. De har nok også litt hastverk med å rekke utepilssesongen, så det er bare serveringen som åpner før sommeren. Selve bryggingen kommer nok ikke i gang før på høsten, men da vil den rette taproom-stemningen være der, med luftig åpning rett fra taproom'et til bryggeriet. Uteplasser blir det også, samt et eget rom som kan lukkes av for selskaper.

Bydelen Sluppen pleide å være et sted som det var lettere å kjøre gjennom og forbi enn å kjøre innom, ikke minst fordi det ikke egentlig var så mye der. Det var preget av store logistikkbedrifter, som Postterminalen og flere grossister. Posten har flyttet ut, og grossistene er blitt slanket av de store kjedene. I stedet har de gamle digre grossist-hallene blitt bygget om, og en rekke teknologibedrifter har flyttet inn. Samtidig skal Sluppen visstnok bli et vekstområde, og blir trolig scene for neste fase av byutvikling i Trondheim.

... og nå får bydelen også bryggeri. Austmann satser på å holde åpent i lunsjtiden, og tenker å samarbeide med mat-varebiler som serverer varme ostesmørbrød, pizza og lignende retter. Formiddagsmenyen blir kanskje mer preget av småretter og kaffe enn det blir øl, men lønningspils på ettermiddagen er helt klart en mulighet.

Austmann flytter internt i Trondheim
Det kan kanskje se ut som de flytter lengre fra sentrum av Trondheim, men logistisk er det en mye mer sentral plassering.   Kilde: OpenStreetMap.

For besøkende er logistikken er langt bedre på Sluppen enn dagens plassering på Trolla. Når bryggeriet til nå har hatt servering, har alle gått og fulgt med på klokka for ikke å miste den ene bussen som går den timen. På Sluppen er det 2 minutters gange til bussholdeplass for alle rutene som går langs E6, og det er helt innenfor sykkelavstand fra Trondheim Sentrum. Plasseringen muliggjør også bryggeribesøk og -omvisninger på en helt annen måte enn idag. De har sydvendt uteservering, romslig med kontorer, enkel logistikk med varetransport, stort bryggeri, høyt under taket. Laboratoriet får et eget rom. Alt ser veldig rett ut.

Hva mister de? De mister utsikten over Trondheimsfjorden. Med det nye og større og proff'ere bryggeriet ser det også ut til at de kutter ut gjæring i åpne, firkantede, grunne gjæringskar. En gang i tiden bannet de på at de ikke skulle kutte det ut, fordi det holder gjæren i tipp-topp form uten at man jevnlig må bytte den ut med ny, frisk gjær. Men med årene har de brygget mye i Sarpsborg, og det er formodentlig trygge på at de får til samme kvalitet også med «vanlige» gjæringstanker. Selv om det er fordeler med slike gjæringskar, så er det endel prakk og ulemper. De gir også slipp på mye utstyr med «personlighet», men på ett eller annet punkt slutter særegenheter ved primitivt utstyr å være sjarmerende, og begynner å bli en HMS-utfordring.

De har fått ny tappelinje, som tidligere har stått hos Stolt/Stjørdalsbryggeriet. Sistnevnte har gått over til bokser. Det nye bryggeriet blir større og proffere enn det gamle. Bryggeriet er litt mindre enn hva de drømte om i forrige omgang. Nå er det bestilt et 2500 liters anlegg fra israelske A. N. Technologies. De leverer solid utstyr, og har tidligere levert til blant andre 7 Fjell, Ego, Ferder og Arendals.

Da jeg var innom var det nettopp støpt nytt gulv i selve bryggeriet, og det var stort og flatt og romslig som den reneste ballsal. Lagerkapasiteten blir kanskje noe mindre enn idag, men øl er for det meste ferskvare, og om de skal lagre noe lenge kan det lett skaffes arealer i nærheten.

Den ukjente variabelen her er hvorvidt det er for langt unna byen for et taproom. Trondheim har de store festmaskinene i sentrum og på Solsiden. Så er det et gyldent bånd rundt Midtbyen, der du finner steder som Ila Brannstasjon, Samfundet, Antikvariatet, Mellomveien, Ladejarlen, Ramp, E. C. Dahls osv. Mange av de beste pubene er i denne sonen, som er litt tilbaketrukket fra festingen i Midtbyen, men likevel innenfor gangavstand. Sluppen ligger et stykke utenfor dette. Vil den litt desentrale beliggenheten trekke mer ned enn taproom-konseptet vil trekke opp?

Austmann ønskes lykke til med flyttingen og det nye bryggeriet og taproom'et.

Tags: .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-19

Quiz uke 20/2018

Her kommer en liten helgequiz med ølspørsmål for de som ønsker å teste seg, eller grave litt på nettet. Denne gangen har jeg fasiten klar – i hvert fall nesten klar – for publisering på søndag kveld. :-)

Undergjær. Dersom vi forenkler verden endel, finnes det to hovedtyper ølgjær: overgjær og undergjær. La oss se nærmere på sistnevnte.

  1. Det vitenskapelige, latinske navnet på undergjær har variert litt over årene. Hva er «god latin» for navnet på undergjær idag?

  2. Man regner med at undergjær er en genetisk krysning mellom to andre gjærsorter – en velkjent sort og en mer mystisk sort – hvilke er de?

  3. Hvorhen i verden må man dra for å finne den «mystiske» stammoren til undergjær i sitt naturlige miljø, og ikke «i fangenskap»?

Arkeologiske funn. Den tidlige ølhistoren er i betydelig grad basert på arkeologiske funn, fordi det er få skrevne kilder og de ofte ikke er helt pålitelige.

  1. Egtvedt-piken var en kvinne på 16-18 år som ble begravet i en gravhaug omkring 1360 f.Kr. Hun ble funnet i 1921 i en trekiste sammen med blant annet en kopp. Hva slags drikke mener man hadde vært i koppen?

  2. Det er ikke så lett å påvise hva et kar har vært brukt til for hundrevis eller flere tusen år siden. Hva er den beste indikatoren på at et kar det har vært brukt til brygging og oppbevaring av øl?

  3. Et av de mest omfangsrike typene med arkeologiske funn fra gårder i vikingtiden knyttes til øl. Hva er det.

Uvanlige ølstiler Med eller uten rette har tyske øl ofte fått navn etter stedet de kommer fra. De klassiske eksemplene er bayer, bokk og pilsner (som rett nok er i Tsjekkia, men i historisk sammenheng i et kulturelt grenseland). Her er noen andre tyske ølstiler.

  1. Hva særtegner en kulmbacher?

  2. Hva særtegner en dortmunder?

  3. Hva særkjenner en erlanger?

Tidlig ølreisende. Folk har reist til alle tider, og man har drukket øl til alle tider – ikke minst på reiser. Dermed dukker øl eller øl-lignende drikker opp i historiske reiseskildringer. Ofte er dette blant det beste historiske kildene vi til øl- og bryggeri-historie.

  1. Pytheas reiste fra Marseille til et sted han kalte Thule rundt 325 f.Kr. Hvor gikk egentlig denne reisen og hva fortelles det om ølet de hadde der?

  2. Ahmad ibn Fadlan dro fra Bagdad rundt 921-922. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

  3. Priscus Panites deltok i den diplomatiske delgasjonen til Maximinus som den østromerske keiseren Theodosius II sendte til hunerne i 448. Hvor gikk denne reisen og hva fortelles det om øl der?

Tags: , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-05-17

Hjellosen-gjæra

Folk er stadig interessert i å vite hvordan det går med prosjektet rundt å finne tilbake til en trøndersk tradisjonsgjær. For et par uker siden var jeg så heldig at jeg for første gang fikk smakt på et øl brygget med en gjenoppvekket trøndersk tradisjonsgjær – eller i hvert fall noe som kanskje er dét.

Bakgrunnen var at jeg bedt med på en ølsmaking på Institutt for bioteknologi og matvitenskap på NTNU. Instituttet har et proft anlegg for sensorisk smaking, med nøytrale båser og små serveringsluker i veggen for best mulig å blinde og dobbelt-blinde smakingene. De har holdt i prosjektet med gjærinnsamling. Der er tre studenter – Ulrik Wiedswang Bjerkeli, Nora Prestmo Johnsen og Roger Iversen – i ferd med å levere en felles bacheloroppgave. Ulrik er kjent i ølkretser som brygger ved ØX – tenk kjelleren til Frati – i Trondheim, samt at han tidligere har brygget ved Studentersamfundet.

La meg starte med fasiten. De hadde brygget med fire ulike gjærslag, hvorav US-05 var referansegjær. Dernest var det to ulike varianter av Saccharomyces cerevisiae som var høstet fra nyper i Trøndelag, og til slutt var det gjær som var hentet fra en gammel gjærkrans fra Hjellosen. De ulike gjærene var brukt på litt ulike temperaturer og med litt variasjoner over pitching-rate. Detaljene vil stå i rapporten fra bachelorprosjektet.

Favoritten min var Hjellosen-gjæren. Da den første gang dukket opp på smaksbrettet fikk jeg en wow-reaksjon og tenkte at det luktet som et belgisk øl med litt villgjæring, kanskje nærmest en flamsk rød» – som er en av favorittstilene mine. Vørteren som den var satt på var altfor nøytral og spinkel til å matche aromaprofilen, men gjæren sendte tankene mine rett til en Duchesse de Bourgogne.

Hjellosen-gjæren er i dette prosjektet blitt identifisert som en blanding av ikke-identifisert Hanseniaspora og Debaryomyces marasmus. Ulike Hanseniaspora er tidligere knyttet til ølbrygging av funky øl, mens D. marasmus er temmelig ukjent innenfor ølbrygging. Et google-søk knytter denne arten blant annet mot humler (den flyvende sorten) og parmaskinke. Identifiseringen ble såvidt jeg forstod gjort basert på oppførsel i ulike næringsmedier, ikke på genetisk analyse.

Så nå gleder jeg meg bare til bachelor-oppgaven er levert og kan leses. Det blir etter planen i mai, og deretter må trolig sensuren avventes før den blir tilgjengelig.

Og deretter gleder jeg meg til neste bachelor-oppgave, for i fryserne sine har instituttet et større antall gjærprøver fra Trøndelag. Det er langt flere enn de har kapasitet til å teste ut. Testbrygging gir store friheter til å prøve kombinasjoner av ulike parametre, så som temperatur og pitching rate, gjærblandinger. Det er kort og godt ikke så lett å tippe hva som er rett gjæringsforhold for en gjær som ingen nå-levende person har brygget øl på og som det ikke direkte kan knyttes skriftlig materiale til.

Under brygging hadde de opplevd sære ting som viser at utradisjonell gjær kan gå langt utover «vanlig» gjær-oppførsel. Blandingsgjæren fra Hjellosen startet normalt, men så sluttet det å boble i noen dager, før gjæringen tok seg opp igjen. De hadde sjekket ut de vanlige årsakene som kan avbryte gjæringen for en periode. Kanskje det bare er gjæren som er sær … eller kanskje det er et pussig utslag av en dynamikk mellom de to mikroorganismene i denne blandingsgjæren?

Hvor sikre er man på at det faktisk er en gammel bryggegjær man har vekket opp? Det er lettere å spørre om enn å svare på. Gjæren kom fra en gammel gjærkrans, som er ett av stedene vi burde ha høyest forventning til å finne gammel gjær. Men gjærkransen var temmelig ren. Dernest vet vi ikke om det som ble funnet var en kontaminasjon eller om det var en del av den originale gjæren. Videre vet ikke om gjæren bestod av flere enn disse to organismene – dvs om man fikk gjenoppvekket noen få av en større blanding. Dersom man skulle finne de samme organismene på andre gjærkranser ville man ha vært et langt steg nærmere å kunne slå fast at dette er del av en gammel brygge-gjær.

Hvor ligger så Hjellosen der denne gjæren ble funnet? Det er nær Steinkjer. De fleste kart viser Steinkjer innerst i Trondheimsfjorden, innenfor Inderøy. Men med litt bedre oppløsning ser man at det strekker seg en tarm av en fjord forbi Malm og opp til Hjellbotn. På det smaleste er fjorden bare 200-300 meter bred, og den ender i Hjellbotn ved utløpet av en liten elv, og der finner vi Hjellosen. Noen tenker kanskje at dette må være en bakevje, men neida. Følger man denne elva og fortsetter videre kommer man via Sprova og Namdalseid til Sjøåsen, som ligger innerst i en fjordarm som leder sjøveien til Namsos. I gamle dager var overfarten på land mellom Hjellosen og Sjøåsen en travel ferdselsåre for de som ville unngå å seile rundt hele Fosen-halvøya. Navnet Namdalseid var opprinnelig bare Eid, som nettopp er et stedsnavn som beskriver en terrengform der man kan trekke båter eller transportere personer og varer mellom to farbare vannområder. Dette var ingen bakevje, men hovedveien som bandt sammen Nord-Norge med resten av landet, slik at man kunne ri eller gå over eidet som forbandt båtforbindelser på hver side. Hele strekket over eidet er frodig og fylt med gårder, liggende mellom skogkledte åser og fjell.

Og på gården Hjellosen har det tidligere vært skysstasjon, liksom det var mange steder langs ruten over eidet. Der det var skysstasjon må det ha vært servering, og der det var servering må det ha vært det øl. Det er i hvert fall en naturlig tanke. Med introduksjon av havgående dampskip ble alt både raskere, sikrere og mer forutsigbart, og det var enklere å seile med ett skip langs kysten utenfor, fremfor å reise i korte strekk på fjordene, innsjøene og landstykkene mellom dem. Etterhvert som bil og tog har tatt over i nyere tid, har stedet fullstendig mistet sin betydning som knutepunkt.

Men en gang i tiden var et sted som Hjellosen en sentral omlastingsplass, et sted der «alle» reisende var innom, og der det var servering. Nå vet jeg ikke om denne gjærkransen har vært knyttet til selve skysstasjonen og det som må ha vært av brygging der, men den kommer i hvert fall ikke fra en avsidesliggende bakevje. Kanskje blir dette etterhvert en kommersielt tilgjengelig gjær – og så får andre krangle om det skal være en «kveik» eller om man skal bruke et mer trøndersk dialektord som «jester».

Hjellosen-ølet var godt. Det fikk meg som nevnt til å tenke på Duchesse de Bourgogne. Det er selvfølgelig endel mer som foregår i Duchesse enn i dette testølet, men et karakteristisk preg i den svakt syrlige aromaen penset meg i den retningen. Jeg gleder meg til denne gjæren blir tilgjengelig!

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Ulrik Bjerkeli - 2018/5/18 12:39:06
Jeg kan forsøke å oppklare noen av poengene og spørsmålene som stilles her. Gjærkransen ble sendt inn av Kristine Bakken, slik mange rundt om i fylket har gjort i forbindelse med gjærinnsamlingsprosjektet til NTNU. Det kan hende hun har mer informasjon om både kransen og brygging på gården, det har ikke vært et fokus i vårt arbeid. Når slike kranser og lignende kommer inn til instituttet blir det først forsøkt å gro opp alt som eksisterer av mikroorganismer på dem, i vårt mikrobiologiske laboratorium. Disse kulturene (det er i praksis alltid en blanding av arter) blir strøket ut i petriskåler i flere omganger slik at de ulike artene/stammene kan isoleres. I tilfellet med Hjellosen var det vekst av flere andre mikroorganismer enn Hanseniaspora ssp. og Debaryomyces maramus, blant annet noen diverse bakterier (det er ganske vanlig). For å isolere stammene måtte det utvelgelse og utstrykning i nye skåler over gjennomsnittlig mange ganger, og selv da gikk det lang tid før de to gjærartene vi nå har identifisert ble separert fra hverandre. Det var også derfor den ble presentert til sensorisk profilering som en blandingskultur. Hjellosen er langt fra den verste som har kommet inn til instituttet, det finnes prøver som ser ut som en regnskog i mikroskopet og som har så mye forskjellige vekst (mange gamle gjærkranser kan være dominert av mugg) at det er krevende å isolere ut kulturer av gjær. Denne observasjonen har vi ikke behandlet vitenskapelig, men jeg synes det er interessant å poengtere at dette skiller seg ganske langt fra resultatene for aktive Kveik-kulturer utført av Escarpment labs i samarbeid med Lars Marius Garshol. De har funnet at mange av kulturene innholder mange stammer, men at de i hovedsak er relativt rene, med lite (eller tilogmed INGEN!) bakterier. Det er derfor mulig å spekulere i om disse gamle gjærkransene vi har fått inn kan ha mistet mye eller alt av sine gamle gjærstammer, og at det vi finner har kommet til i nyere tid. Dette vil kunne bekreftes eller avkreftes ved full gensekvensering av stammer av Saccharomyces cerevisiae vi har funnet for å se om de er beslektet med kveik-stammer funnet i trøndelag eller nærliggende områder. Om dette er tilfellet vil det være svært sannsynlig at de har blitt benyttet til øl. Om det ikke kan påvises slektskap og de kun identifiseres som helt ville stammer kan ølbrygging med disse ikke avkreftes, men sannsynligvis heller aldri bekreftes. Videre analyse siden den sensoriske profileringen viser at det er mest sannsynlig at Hanseniaspora ssp. var den dominante arten for denne fermenteringen på grunn av at D. maramus ser ut til å kreve en noe høyere fermenteringstemperatur enn det som var tilfellet til sensorisk profilering (ølet ble da fermentert ved 19C). Hanseniaspora har generelt ingen problemer med fermentering ved denne temperaturen, men trives også bedre med litt mer varme. D. maramus trives godt rundt 28C. Hanseniaspora er kjent fra spesielt vinproduksjon der den mange steder er blant de viktigste organismene i begynnelsen av fermenteringen, opp til vinen holder ca 5-7% da de dør (de har lite alkoholtoleranse dessverre). Derfra tar S. cerevisiae som regel over fermenteringen. D. maramus eksisterer vilt i naturen sannsynligvis mange steder men er generelt lite kjent og lite benyttet. Ifølge Zoran Gojkovic ved Carlsberg research center blir den benyttet et sted i Afrika til tradisjonell fermentering av noe slag, men jeg har ikke funnet dette dokumentert noe sted. Nye fermenteringer med D. maramus som ren kultur viser at den har gode fermenteringsegenskaper alene også, men videre analyse av disse artene/stammene er ikke gjennomført ennå. Om noen av disse artene/stammene noen gang blir gjort tilgjengelig for kommersielle bryggerier og/eller allmennheten er for tidlig å si noe om. I første omgang er det sannsynligvis nødvendig å få produsert mer informasjon om en større mengde stammer, profilert dem og få satt dette i sammenheng med annen gjærforskning. Om det da viser seg at vi har funnet noe som er genuint unikt og/eller kan vises til at er historisk interessant vil jeg anta det er såpass med interesse for dette at enkelte stammer kan komme seg ut av laboratoriet og til et glass nær deg. Vi får se. Ulrik Bjerkeli
Brygging - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/5/19 10:53:25

Veldig interessant. Flott at du tar deg tid til å skrive opp dette slik at vi får vite hva NTNU finner!

Når det gjelder det med brygging i Hjellosen så trenger man ikke skysstasjon for å vite at det ble brygget øl. Hvis de dyrket korn så brygget de øl. Så enkelt er det faktisk.

Ulrik: det burde være mulig å se etter tegn på domestisering i gjæren for å bedømme på den måten om den er tradisjonsgjær. Man ville forvente å finne at den har høy alkoholtoleranse, kan spise maltose osv, gjærer fort (utgjæring på 12-36 timer), tåler temperaturer opp til ca 40C uten å lage usmak, og at den flokkulerer bra. Og at den tåler tørking, men alle de som overlever gjør jo det.

Brygging - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/5/19 10:53:26

Veldig interessant. Flott at du tar deg tid til å skrive opp dette slik at vi får vite hva NTNU finner!

Når det gjelder det med brygging i Hjellosen så trenger man ikke skysstasjon for å vite at det ble brygget øl. Hvis de dyrket korn så brygget de øl. Så enkelt er det faktisk.

Ulrik: det burde være mulig å se etter tegn på domestisering i gjæren for å bedømme på den måten om den er tradisjonsgjær. Man ville forvente å finne at den har høy alkoholtoleranse, kan spise maltose osv, gjærer fort (utgjæring på 12-36 timer), tåler temperaturer opp til ca 40C uten å lage usmak, og at den flokkulerer bra. Og at den tåler tørking, men alle de som overlever gjør jo det.

- lagt inn av Ulrik Bjerkeli - 2018/5/20 14:55:35
Foreløpige har vi ikke testet disse stammene for alle egenskapene du lister opp Lars Marius, men generelt ser det litt labert ut egentlig. De tidlige forsøkene viser at de alle kan spise maltose og trives med det, de attenuerer godt (rundt eller over 75% ADF) og fokkulerer relativt normalt. Vi har ikke testet disse stammene for temperaturer høyere enn 28C, som de trives med. Det er basert på litteratur om hva slags temperaturer disse artene normalt benyttes til å bl.a. fermentere vin. Når det kommer til fermenteringshastighet og forløp har vi detaljerte analyser av dette, med loggføring av mmol CO2/minutt fra inokulering og frem til endt fermentering. Forløpet begge disse stammene har ligner ikke på noe jeg har sett noe sted noen gang fra hvilkensomhelst mikroorganisme. De har mye tregere forløp enn fullstendig fermentering innen 36 timer. Dette kan forklares med en potensielt ekstremt lang tørkeperiode. Hver gang vi dyrker stammene opp igjen er det fra en fryst stock som holdes i glycerol på -80C, denne stocken ble kun dyrket i noen få omganger før den ble fryst. Jeg kan sende deg forløpene når dataene forbundet med oppgaven frislippes av NTNU. Begge stammene har gjennom fermenteringen flere individuelle omganger med CO2-produksjon, med (i noen tilfeller) lange mellomrom der de tilsynelatende ikke gjør noen ting. Dette er vitenskapelig interessant uavhengig av potensiell sammenheng med tradisjonsgjær, siden slike forløp er uvanlige. Vi har i forslag til videre arbeid med disse stammene at de burde utsettes for andre fermenteringsforhold, blant andre den type forhold du beskriver for å se om de trives under den typen betingelser.
Labert - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2018/5/22 17:51:45

Dersom gjæren ikke har disse egenskapene tyder det på at det ikke er den tradisjonelle gjæren. Det er selvsagt ikke utelukket, men det blir jo mindre sannsynlig.

Når det gjelder temperatur: det suverent mest vanlige i tradisjonsbrygging over hele nord-Europa var å gjære på 35-37C. Veldig få rapporterer primærgjæring som er lenger enn 48 timer. Begge deler stemmer helt ypperlig med oppførselen til den tradisjonsgjæren vi har samlet inn så langt.

Å se forløpene hadde vært veldig interessant, ja. En annen ting er at hvis dette er norsk tradisjonsgjær kan det godt være at den ikke er så god på å gjære svak vørter (OG under la oss si 1.050).

2018-05-16

Gikk på dagen …

Ifølge pressen gikk-direktør Lars Midtgaard i Hansa Borg Bryggerier av på dagen over uenighet om strategier. Det er ikke så lett å lese mellom linjene hva uenigheten gikk ut på, men det må være lov å spekulere på hva dette betyr, så lenge det er tydelig hva som er spekulasjoner.

Forklaringen om uenighet i strategi sluker jeg ikke uten videre. «Uenighet om strategi» er omtrent like generelt som «ønsker mer tid med familien» eller «søker nye utfordringer» – to ofte brukte skinnbegrunnelser som trekkes frem når noen fratrår. Strategi er noe man legger på plass med perspektiv på flerfoldige år fremover, deretter blir det handlingsplaner, som igjen gir operative beslutninger. Strategien er ikke egentlig noe man går «på dagen» om man taper en kamp om – man sitter perioden eller oppsigelsestiden ut. La meg heller tippe at han kjempet med nebb og klør mot (eller for) en eller annen vanskelig operativ beslutning med kort tidshorisont og tok konsekvensene da han tapte.

Det er også naturlig å spekulere på om Midtgaards avgang henger sammen med at Hansa Borg skiftet styreleder for 3-4 uker siden. Ser man i Brønnøysundregisterne, viser det seg at Torkild Nordberg fratrådte som styreleder 18. april og Ulf Werner Andersen tiltrådte 23. april. I motsetning til Midtgaards 14 år i Hansa Borg hadde Nordberg bare vært der i vel seks måneder. Jeg vet jo ikke om de har gått på samme sak, men det ville ikke vært usannsynlig, gitt nærhet i tid og den snodige tidsglippen mellom gammel og ny styreleder.

Den nye styrelederen virker ikke som noen bryggeri-nerd. Han er partner i advokatfirmaet Arntzen de Besche, og hans CV hos dette firmaet forteller at han «bistår først og fremst innen skatt i forbindelse med fusjoner og fisjoner, selskapsorganisering, outsourcing og oppkjøp for noen av de største virksomhetene i Norge.» Det er neppe en mann som kan hjelpe deg med å balansere den perfekte IPA'en, men han er sikkert rett mann dersom du skal røske opp i og restrukturere organisasjonen din.

Timing er kanskje nøkkelen til å forstå situasjonen. Våren er sesongen for årsregnskap og årsmeldinger. Hansa Borg har ikke levert sitt ennå, men det er uansett lenge til fristen. Internt er de formodentlig ferdig med å sammenstille tall og statistikker. Nå er det mer tiden for årsmeldinger, forklaringer rundt evt pinlige tall, analyser, kursendringer og slikt.

Regnskapet til Hansa Borg er spesielt interessant for 2017, for nyheten rundt bestevennstrategien til Rema eksploderte i januar 2017. Nettopp Midtgaard gikk svært høyt ut med kritikk og advarsler i den saken. Det er i regnskapet til Hansa Borg for 2017 vi vil se om feilvurderingen rundt bestevennstrategien ikke bare blåste hull i Remas omdømme, men hvorvidt den også blåste hull i Hansa Borgs salgstall. En analyse jeg begikk i fjor estimerte at om Midtgaards dystre spådommer skulle slå til, ville det redusere Hansa Borgs salgsvolum med omkring 20%.

Dersom det stemmer at Hansa Borg har gått på en slik salgssmell, så ligger det i kortene at man må «ta grep», og slikt er sjelden behagelig. Kanskje er dette bakteppet for de to avgangene?

Og om jeg skal spekulere enda mer, så nærmer vi oss med stormskritt det tidspunktet som jeg tidligere har påstått er det optimale vinduet for bryggerinedleggelser. Jeg har egentlig ikke nok data til å belegge påstanden, men hypotesen er at om du ønsker å legge ned et regionalt bryggeri i Norge, så er tiden rundt mai/juni rett tidspunkt å annonsere det. Selv om det skulle bli et lokalt opprør, så er det allikevel ikke nok tid til å etablere et konkurrerende, lokalt produkt før hele den lukrative utepils-sesongen er over, og i mellomtiden har du spillerom til å fylle gapet med dine egne erstatningsprodukter gjennom sommeren.

Hansa Borg har nemlig valgt en bryggeristruktur som er helt annerledes enn Ringnes. Der Ringnes har konsolidert og enten lagt ned eller fristilt de mindre bryggeriene, der har Hansa Borg bygd et bryggeri-imperium. De har idag tre produksjonssteder – Bergen, Sarpsborg og Kristiansand – samt at de har en majoritetsandel i Nøgne Ø og eier 50% i Austmann, og da har vi sett bort fra Waldemars Mikrobryggeri. Det er mange fordeler med slik distribuert produksjon, men det medfører også duplisering av utstyr, vedlikehold, lagerhold, og mye annet. Ølbrygging er særdeles velegnet for storskala drift, og dermed bør man ha gode grunner for å operere med mange små produksjonssteder. Med overgangen fra panteflasker til boks faller mye av logistikk-grunnene til å ha lokale produksjonssteder bort. Da er det mest historikk og lokalpatriotisme igjen.

Hansa Borgs strategi ser ut til å ha vært å satse på solide merkevarer med lokal forankring. De har vinklet seg som landets største norsk-eide bryggeri, med klart leggspark til Carlsberg-kontrollerte Ringnes. Men både generelle trender og endringer i ølbransjen ser ut til å favorisere konsolidering med brygging i stor-skala – i hvert fall om man vil tjene penger.

For på et overordnet nivå handler ikke ølbrygging om lokal forankring, men om å tjene penger. Dersom Hansa Borg har mistet et signifikant volum og tilhørende inntjening i etterkant av bestevennsaken, så må vi forvente at det «tas grep». Et mulig grep kunne være en konsolidering av antall bryggerier, og vi kan spekulere på hvilket som står mest lagelig til for hugg. Sarpsborg har for tett kobling til Egenæss-familien som eier 75% av aksjene, så det er lite trolig det blir nedleggelse der. Bergen har egentlig for tett kobling til merkevaren og bedriftsidentiteten. Nøgne Ø har vært en veritabel pengemaskin, som det bare er dumt å røre ved. Austmann har man ikke majoritet i, og de er dessuten i ferd med å bygge nytt bryggeri.

Det er et stort utfallsrom her, men jeg tolker (eller synser) at det mest sannsynlige er følgende tre angrepsvinkler:

  • Enten kan man høvle av litt kostnader overalt, men dersom problemet er strukturelt og strategisk, så er ikke det egentlig noen langsiktig løsning.

  • Dernest kan man selge seg ned eller ut av Nøgne Ø eller Austmann. Det vil gi penger i kassa, men endrer egentlig ikke noe strukturelt. Og snarere tvert om, det vil bare bare kunne redusere bryggevolumet som brygges av disse to merkevarene på Hansa Borgs andre produksjonssteder.

  • Til slutt har man muligheten til å legge ned ett eller flere produksjonssteder, og da står nok CB i Kristiansand mest lagelig til for hugg. Det vil sikkert forårsake et heidundrande leven fra lokale aktører, men Ringnes har ikke akkurat mer lokal cred med Arendalspils brygget på Gjelleråsen enn om Hansa Borg brygget CB-pils i Bergen. Arendals bryggeri har etablert 1839-serien som merkevare, men jeg tror ikke de er godt posisjonert til å ta over etter CB.

Så om jeg skal tippe – og merk at dette er spekulativ tipping – så holder jeg en knapp på nedleggelse i Kristiansand, annonsert i juni på et tidspunkt som gjør det vanskelig for Ringnes, Arendals og Lervig å forsøke å ta markedsandeler. Men jeg har tatt grundig feil før ...

Jeg gleder meg ihvertfall til regnskapet kommer.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.