Anders myser på livets særere sider

2018-02-11

Jon Alfred Mjøen og 4,7%

Forleden – 6. februar – var det Samefolkets dag, og i Dagbladet hadde Geir Ramnefjell en kommentar-artikkel om Rune Fjellheim, direktør ved Sametinget. Utgangspunktet var et urovekkende bilde fra 1922, der Fjellheims bestemor og oldemor var avbildet mens familien fikk sine hoder målt. Om vi nøster opp i bakgrunnen til den personen som utfører disse målingene ender vi en ubehagelig rasisme med fascistiske toner – og samtidig kommer vi også innom bakgrunnen til 4,7%-grensa.

Personen som måler hodeformene deres, er nemlig Jon Alfred Mjøen. Han opprettet Vinderen Biologiske Laboratorium ca 1906, og utgav boken «Racehygiene» i 1914. Den kom i en rekke opplag og opptrykk – såvidt vites siste gang på ettervinteren 1945. I 1932 utgav han «Det norske program for rasehygiene. Han utgav også tidsskriftet «Den nordiske rase», og stiftet «Den konsultative norske komité for rasehygiene». Han var blant dem som var med på stiftelsesmøtet for Nordisk folkereisning – en forløper til Nasjonal Samling. Mjøen døde i 1939, og ble derved forhindret fra å kunne påføre sitt ettermæle ytterligere skade under andre verdenskrig. Laboratoriet hans ser derimot ut til å ha opplevd en viss oppblomstring, for så å bli lagt ned etter frigjøringen.

Udatert portrett av Jon Alfred Mjøen. Bildet er retusjert, men trolig for å lage et portrettbilde utav et utsnitt fra et gruppebilde, ikke for karikere ham som gal vitenskapsmann.
Kilde: Wikimedia Commons, public domain
Jon
Alfred Mjøen

Arve Monsen skriver om ham i skriftserien fra Senter for teknologi og menneskelige verdier: «Jon Alfred Mjøen var den mest markerte agitatoren for en rasehygienisk praksis i den norske offentligheten. Gjennom sin tyskfødte kone og en doktorgrad i kjemi fra Universitetet i Leipzig hadde han både familiære og akademiske forbindeler til Tyskland, og indirekte til den tidlige tyske rasehygieniske bevegelsen. I 1897 var han “saa heldig at træffe sammen med dr. Ploetz i den tid da tanken om at begynde et maalbevisst arbeide for (...) en forbedring av menneskemateriellet begyndte at dæmre hos ham”» («Politisk biologi – opprettelsen av Institut for arvelighetsforskning i 1916», Oslo 1997.)

Det skulle være unødvendig med flere detaljer for å underbygge at Mjøen var en reinspikka rasist i ordets egentlige og opprinnelige og ufordragelige forstand. Han hadde også en rasistisk motivert interesse for alkohol, eller rettere sagt for avholdssaken. Mjøen var leder for Alkohol- og lægemiddelkontrollen i perioden 1905-1912, og var overkontrollør i brennevins- og malttilvirkningen i 1. distrikt (Akershus). Han satt i den departementale Brennevins- og maltkomité av 1903. Denne anbefalte omleggingen av alkoholavgiftene som etterhvert ble iverksatt fra 1913, med introduksjonen av skatteklasse I, II og III. Sånn sett er han også opphavet til disse skatteklassene og derigjennom den berømte 4,7%-grensa som senere ble til grensa mellom butikkøl og poløl. Og i dén sammenhengen var det nettopp de nasjonalistiske rasehygiene-teoriene hans som ser ut til å ha motivert ham til å sloss for skatteklasser og progressiv beskatning av alkohol fremfor beskatning av råvarene.

Er det kanskje litt drøyt å påstå at bakgrunnen for alkoholbeskatningen i skatteklasser er motivert utfra datidens teorier rundt rasehygiene? Det er klart at Mjøen hadde mange meningsfeller rundt alkoholpolitikken, og at ikke alle fulgte ham helt ut i eugenetikken. Et liknende skifte mot produktbeskatning foregikk dessuten i flere land. Men Mjøen var i bøkene sine klinkende klar på at denne skattleggingen var et integrert moment i det som han kalte det nasjonale program for rasehygiene, og han var en viktig proponent for slik beskatning i Norge.

  • I «Det norske program for rasehygiene» fra 1932 karakteriserer han alkohol som en rasegift, og etter hans inndeling av tiltak for rasehygiene ble alkoholens «klassifisering og beskatning i henhold til styrkegraden» listet som et tiltak under det han kaller for «profylaktisk rasehygiene» … dvs forebyggende rasehygiene.

  • I utgaven av «Rasehygiene» fra 1938, side 219 skriver han som et eget punkt under overskriften «Det norske program for rasehygiene»: «Klasse og gruppesystemer for fremstilling og salg av alkoholholdige drikke, med det mål å skyve forbruket fra de sterkeste til de svakeste alkoholgrupper.» Hans motivasjon for dette var den såkalte «blastoftori-teorien» – dvs at alkohol og andre gifter kunne ødelegge arvestoff i kjønncellene – før befruktningen. Teorien er kanskje mer glemt enn den aktivt har blitt diskreditert. Selv om enkelte mekanismer, så som radioaktiv stråling, kan virke slik, så ser det ut som om Mjøen tenkte seg det langt mer generelt. Alskens sykdommer og i hans subjektive øyne en rekke uønskede tilstander, skulle kunne forårsakes av «rasegifter» som blant annet alkohol, nikotin og koffein. De skulle ha påvirket kroppens «kimstoffer» (dvs arvestoff). I den konteksten var skatteklasser som skjøv forbruket i retning av svakere alkoholiske drikker for ham et viktig nasjonalt rasehygienisk tiltak.

  • I boken «Giftstoffene i våre nytelsesmidler – Hvad skal folket drikke?» skriver han «Den opgave jeg stillet mig ved det system som har vært kalt det progressive klassesystem for alkoholholdige drikkevarer var å skape et sådant grunnlag for salg at konsumpsjonen ble skjøvet over mest mulig fra de sterkere til de svakere drikkevarer. Dernest gjaldt det å få et system hvor publikum selv kunde utføre tilsynet, m. a. o. kontrollen skulde være både enkel, billig og samtidig betryggende. Ennvidere skulde systemet i fornøden grad tilgodese statskassens inntekter. Men først og sist gjaldt det å ta hensyn til folkehelsen m. a. o. om mulig bygge systemet op på et biologisk grunnlag.»

Her må det tas med at frem mot 1913 var spørsmålet om man skulle fortsette å beskatte øl basert på maltskatt (altså råvaren), som var forslaget fra flertallet, eller om man skulle såkalt «produktbeskatte», som var hva Mjøen ønsket. Hans argumentasjon synes å ha vært todelt. For det første mente han at det var alkoholen som var var farlig og burde beskattes, ikke den ugjærede sødmen. Dernest mente han at alkoholens fare økte mer enn alkoholstyrken ved økende alkoholkonsentrasjon. Hans utgangspunkt var at dette ville påvirke arvematerialet, hvilket han så på som et nasjonalt problem. Vi har idag et sterkt fokus på at gravide ikke skal drikke alkohol, men her må vi huske at Mjøen mente at alkoholen skadet ubefruktet arvemateriale, slik at enhver alkoholisk drikk gav nasjonens felles folkehelse en skade utfra en nasjonal rasehygiene. Det er tankegods som går som hånd i hanske med datidens fascistiske idéer, og med konsekvenser som er skremmende. Mjøen ser ut til å ha vært blant dem som skilte mellom retten til å leve og retten til å formere seg, og forskjellen de to ble i mange år realisert med ufrivillig sterilisering. Når det for oss idag fremstår som temmelig fremmed, er det nok mye fordi det ble sterkt diskreditert utover andre halvdel av 1900-tallet, både politisk og vitenskapelig.

I sin samtid fant Mjøen en rekke samarbeidspartnere i politikken i tiden rundt omleggingen av alkoholbeskatningen og frem mot forbudstiden, dels blant avholdsfolk og ikke minst hos Venstre. Det var et overlapp mellom avholdssak og brun-grumset fascisme som Mjøen personifiserer. Han ser ikke ut til å ha vært spesielt imot alkohol på grunn av fylla eller de sosiale aspektene, men utfra en nasjonal rasehygiene.

Selv om Mjøen selv utvilsomt knyttet skatteklassene for øl til tiltak i lys av sine raseteorier, så må det heller ikke stikkes under en stol at tilsvarende ordninger ble resultatet i en rekke land, selv om man ikke ser en tilsvarende raseideologi. Det er ikke vanskelig å tenke seg at man også i Norge etterhvert hadde endt opp med et system à la det som Mjøen forfektet. Mjøen utgjorde et enslig mindretall i komiteen med sin produktbeskatning, men det var allikevel hans mindretallsforslag som vant frem. Da den nye ordningen for skattlegging av øl kom, var motivasjonen nokså enkelt å spore tilbake til hans ønske om nasjonal rasehygiene.

Jeg skal komme tilbake til Mjøen i en mer snever alkoholpolitisk kontekst. Det er ikke så mye fordi hans rasefantasier er spesielt interessante, men fordi han var en sentral person i spillet rundt skatteomleggingen av øl og rundt avholdsbevegelsens kamp frem mot forbudstiden. Han symboliserer ett aspekt av avholdsbevegelsen, og selv om det ikke akkurat er det vakreste aspektet, så var det dog et viktig aspekt i samtiden.

Mjøens mest rabiate raseteorier ble forkastet etter 1945, men mye av det ikke fullt så ekstreme som han og hans likesinnede forfektet fikk allikevel tilhold i norsk helsevesen i flere tiår etter krigen. Hans tanker og teorier er et odiøst tankegods, men det er allikevel viktig å kjenne til, om det er aldri så smertefullt – for det er bare slik man kan kjenne det igjen hvis det dukker opp på ny.

Tags: , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2018-02-10

Smånyheter uke 5-6/2018

Siden jeg ikke rakk å skrive noe forrige uke, så kommer det for to uker i denne omgangen.

Doblougs bryggeri får tilvirkningsbevilling fra 30. januar, noe de trenger siden bevillingen til tidligere eier, under navnet Laagen ikke automatisk følger med på kjøpet. De har fra før både salgsbevilling og skjenkebevilling.

Kjetil Jikiun og Kjell Einar Karlsen har begge hatt fartstid fra Nøgne Ø, som henholdsvis gründer og daglig leder. De har imidlertid begge vært ute av norsk ølbransje en stund – selv om Kjell Einar har vært involvert med Ølbrygging.no og Beer Brew-bryggemaskinene. Denne uka registrerte de selskapet «Dyp» sammen, innen næringskoden «opplevelsesaktiviteter». Det er jo et temmelig litesigende navn, og firmaets formål – Utvikling av opplevelser for selektive markeder [...] – er ikke akkurat mer spesifikt. Dette virker jo som litt tynt grunnlag for å erklære at Kjetil Jikiun er på vei tilbake til den norske øl-scenen. Imidlertid hadde Kjell Einar en ukes tid i forkant også søkt om varemerkeregistrering for «DYP» innen NICE-gruppene som dekker øl og mineralvann (32), andre alkoholholdige drikker (33) og restaurantdrift (43). Forøvrig, jeg tror ordet er for generisk til at de klarer å få det godkjent, men søknaden er i seg selv interessant. Om jeg ikke tipper helt feil, er det neste måned tre år siden Kjetil Jikiun sa opp, og det ville være uvanlig med en «karantene» på konkurrerende virksomhet på mer enn det. Her er formodentlig ett eller annet på gang … kanskje en brewpub?

Salikatt søker om varemerket «Fjellpils», som er et av deres nyeste øl. Det er såvidt jeg kan finne deres første varemerke utover bryggerinavnet, og det viser en økende trend der norske småbryggerier beskytter produktnavnene sine.

Nøgne Ø og Lervig er på topp-100-lista hos RateBeer, som eneste norske bryggerier. Vi gratulerer! Alle slike rankinger har slagsider i en eller annen retning, og RateBeer er tung på ølnerder og feinschmeckere. På den ene siden gir det ekstra tyngde til utmerkelsen, men samtidig er det nok også en tendens til at kreativitet og ekstremitet prises fremfor stabilitet og typeriktighet.

Carlsberg taper store penger i Russland. Bryggeriet gikk inn på det russiske markedet ved å kjøpe opp Baltic Beverages Holding i en diger handel da de sammen med Heineken kjøpte Scottish and Newcastle i 2008 – like før finanskrisen slo til. Selv om Carlsberg har omstrukturert og lagt ned bryggerier for å effektivisere (høres det kjent ut?) så har ikke involveringen i Russland gitt ønsket avkastning, og verdien av de russiske bryggeriene har falt kraftig. Nå i 2018 har de ytterligere skrevet ned investeringen med 4,8 milliarder danske kroner.

Norad og Heineken. I en litt underlig nyhet ble det meldt at Norad ville stoppe å samarbeide med bistandsorganisasjonen Global Fund, fordi sistnevnte hadde inngått en avtale med Heineken. Global Fund har fokus på å bekjempe AIDS, malaria og tuberkulose. Norad har regler som ekskluderer samarbeid med firma som produserer våpen, tobakk, pornografi og alkohol, mens Global Fund ikke har alkoholprodusenter med på sin fy-liste. Norad og Norge vil presse det inn, bejublet av Vårt Land og Forut, og tilbakeholding av bistandsmidler er visst ett mulig pressmiddel. Dette er én av flere nyheter i det siste, som viser at avholdsorganisasjonene ikke har tatt noen pust i bakken, og at den svakeste gruppen med alkoholholdig drikke – øl – fremdeles er en prioritert skyteskive … som alltid.

Norbrew slanker styret. I begynnelsen av januar forsvant Jørn-Gunnar Jacobsen ut av styret, og nå i begynnelsen av februar forsvinner Thorbjørn Theie ut. Han har lang fartstid fra dagligvarebransjen, især ICA og Norgesgruppen, og sånn sett har han nok vært en ressurs for Norbrew. Han forsvinner tilsynelatende ut av øl-bransjen ettersom han blir adm.dir i Bademiljø fra 1. mars. Dermed er det bare Geir Hjorth og Arne Hjeltnes igjen i styret i Norbrew. Det er forsåvidt uproblematisk at det bare er to igjen i styret, men dersom dette er et fremadstormende meta-bryggeri med mange interessenter, flerfoldige underbryggerier, flusst med samarbeidspartnere og stor kontaktflate i bransjen, så ville jeg nok forventet det bedre gjenspeilt i styresammensetningen.

Norsk Øl og Henning Thoresens varemerkeportefølje ble noe slanket, etter at Patentstyret besluttet å henlegge varemerkesøknadene på: Frost, Eventyrbrus, Eventyrøl, Smaken av Eventyr og Green Mountain. Avslagene skyldes at fakturaene ikke ble betalt, som trolig skyldes at Posten returnerte fakturabrevene med beskjeden Ukjent/Ny adresse ukjent. Dette skjedde til tross for at Patentstyret sendte fakturaene til adressen som firmaet Norsk Øl er registret med i Brønnøysund. Såvidt jeg husker er ikke dette første gang fakturaer fra Patentstyret bouncer på den offisielle adressen til Thoresens selskaper.

Storm Bryggeri skifter navn. Nei, det er ikke Storm Brygghus på Hitra, men Storm Bryggeri i Hallingdal. De har hatt et krav fra det offentlige om å skifte navn for ikke å kollidere med bryggeriet på Hitra, og de har nå valgt Hatlehiet som nytt navn. Av de to er det vel bare bryggeriet på Hitra som faktisk er på markedet med produkter.

Babu Breweries tømmes for personer. Bryggeriet ble opprettet for et knapt år siden, med import, distribusjon og produksjon av øl som mål. Etter at både styrets leder og daglig leder har fratrått nå på nyåret, ser det ut som om de mangler både styre og daglig leder. Bryggeriet skulle ifølge sine websider selge innovative håndverksprodukter med indisk smaksprofil, brygget etter renhetsloven av 1516. Det er mange pluss-ord der, og jeg er ikke sikker på de alle passer like godt sammen i én og samme setning.

Molo Brew får statlig tilvirkningsbevilling. Denne brewpuben som startet sommeren 2017 deler eierinteresser med festivalarrangøren Momentium. Tanken er vel også at Molo Brew skulle brygge øl for festivalene til Momentium. I mangel av en statlig tilvirkningslisens virker det som de heller har leiebrygget pilsneren Molo Instant Hero hos Arendals Bryggeri. Nylig har imidlertid Momentium inngått avtale med Hansa om øl til festivalene, etter at tilbakemeldinger indikerte at festivalpublikummet ville ha en lys og lett pilsner, og at selv en pilsner fra Arendals ble litt for drøy, i hvert fall når den kom i en craftbeer-lignende forpakning. La meg tippe at Hansas pils erstatter leiebryggingen av Instant Hero, og at utvalget utfylles med øl fra Molo Brew, for å gi alternativer til festivalgåerne som ikke er så lettskremte.

Tags: , , , , , , , , , , , .
©2018 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.