Anders myser på livets særere sider

2017-08-16

Bestevenner

Historiegranskning er en langsynt aktivitet. Først på tilstrekkelig avstand kan hendelsene vurderes i et rimelig objektivt perspektiv. Slik er det også med ølhistorie. Bestevenn-konseptet til Rema 1000 har potensiale til å innvarsle en ny æra i øl-Norge, men vi må vente noen tiår før vi ser den endelige fasiten. Men i mellomtiden må det være lov å synse litt om det, og det vil jeg gjøre.

Innen norsk ølhistorie har vi før-og-etter innføringen av kartellet. Vi har før-og-etter reklameforbudet. Vi har før-og-etter opphevingen av kartellet. Jeg tror det er en sjanse for at fremtidens norske ølhistorikere vil snakke om før-og-etter bestevennstrategien.

Vi kan se på bestevenn-saken fra en faktuell vinkel – hva skjedde. Vi kan se på det utfra en konsekvensanalyse for de involverte. Og vi kan se på det utfra hva det rent konseptuelt innvarsler av nye måter som markedet er skrudd sammen på. Jeg skal forsøke å belyse det fra alle tre vinklene.

Aller først, hva skjedde? Dagligvarekjedene har økt sin makt, ikke bare fordi de er blitt færre men større, men vel så mye fordi de har slukt kontrollen over stadig større deler av verdikjeden. Der kolonialbutikken på hjørnet i gamle dager var et rent salgsledd, har dagligvarekjedene spist distribusjonen selv, og så har de begynt å push'e egne merker. De tenker «vertikal verdikjede», hvilket betyr at de prinsipielt ønsker å «eie» alt fra åkeren der kornet gror til resyklingsfirmaet som håndterer tom-emballasjen. Der er heldigvis langt dit, men deres våte drømmer ligger et sted i den retningen.

Utfra et rent økonomisk perspektiv gir det visstnok mening å kontrollere et størst mulig strekk av verdikjeden. Jeg trodde det skulle være best å være liten men knallbra på et snevert, men strategisk område … men det tankegodset er visst bare såååh 1980-talls.

Å kontrollere distribusjon betyr at i stedet for at hver produsent – eller en grossist – kjører ut varene til butikkene, så er det dagligvarekjeden som står for det selv. De er med andre ord sin egen grossist og distributør. Produsentene leverer til et sentrallager. At kjedene lager egne merkevarer betyr at i stedet for å selge f.eks syltetøy fra Nora eller Røra, så selger de sitt egen merkevare, for eksempel Eldorado. Den kan forsåvidt være produsert hos Nora eller hos Røra, avhengig av hvem som gir det beste tilbudet.

Ølmarkedet har i stor grad vært sinker i denne prosessen. Ikke bare har vi sett lite til kjede-merkevarer som fortrenger bryggerienes egne merker, men de store bryggeriene har i utstrakt grad klart å beholde kontrollen over distribusjonsleddet til dagligvarebransjen … de har kort og godt i hatt egne biler som kjører ølet ut til butikkene.

Endringene vi ser har store implikasjoner for forhandlingsmakta i dagligvarebransjen. Nordmenn er merkevaretro. Dersom en produsent av f.eks syltetøy går inn på en avtale om å produsere varer med dagligvarekjedens varemerke, stiller den produsenten veldig mye svakere neste gang avtalene skal forhandles. Produsenten kan jo ikke som tidligere velge å ta med merkevaren til en annen butikkjede, men butikkjeden kan ta med merkevaren sin til en annen produsent.

Dere husker kanskje alt oppstyret omkring Lidl for endel år tilbake. En samlet norsk dagligvarebransje skrek opp over denne forferdeligheten, og husker jeg ikke feil, så var to av de vanligste argumentene mot Lidl var at de stilte med egne, tyske merkevarer, og at de transporterte alt sammen fra Tyskland på egne biler. Man klarte å gjøre det til en kombinasjon av landssvik og harryhandel å handle på Lidl, og kjeden trakk seg etterhvert ut. Men dette var prinsipielt den samme logistikken som de norske dagligvarekjedene har slått seg opp på.

Så kom bestevennstrategien som Rema formulerte. Det var egentlig ingen nyvinning, men det var nytt at de inkluderte ølmarkedet så aggressivt i bestevennstrategien.

Det har vært øl-forhandlinger tidligere også, der noen har vunnet og noen har tapt. Men til syvende og sist har Rema stort sett tatt inn de største produktene fra de største aktørene. Forskjellene har tidligere helst gått på plassering og prising mer enn tilgjengelighet. Forhandlinger har forskjøvet grensene for hvem som selger hvor mye – men det har vært en akseptert del av gamet.

Det som skjedde i vinter, var at Rema høynet, for å bruke et pokeruttrykk. De gav nærmest eksklusivitet som gjenytelse til lav pris. Dersom bryggeriet gav en god nok pris, ville Rema sørge for at de ikke møtte særlig med konkurrenter i butikkhyllene. Større volum er verd en lavere enhetspris.

Det traff en uforvarende ølbransje som en takras og rev et trygt verdensbilde bort under bena på dem. Med tilstrekkelig få, men store kjeder, vil det bare være de største bryggeriene som har teknisk mulighet for å kunne levere. Og det er den aller største som er best posisjonert til å vinne i dette skaleringskappløpet. Det er kort og godt «rått parti».

Ølbransjen har mye pent å si om Polet, og det meste av det sentrerer rundt at de har en forpliktelse til å sidestille alle aktører og behandle dem likt. Polet kan ikke rote rundt med avtaler for å få ned prisen, de har faktisk ikke lov til å prisdifferensiere eller ha bestevenner. Litt slik har nok mange også misoppfattet dagligvarebransjen. Når det er så få kjeder som det er, så har man kanskje feil-sluttet at de største kjedene har en slags nasjonal forpliktelse til å føre de viktigste merkevarene over hele landet?

For å sette det hele litt i perspektiv: adm. dir. Lars Midtgård i Hansa Borg fortalte på en pressekonferanse i slutten av januar at de regnet med at salgsvolumet gjennom Rema, som var 14,5 mill liter i 2015, ville være ned på 1 mill liter i 2017, som følge av at de falt utenfor hos Rema. Det er en reduksjon som er betydelig større enn hele den norske småbryggeribransjen til sammen. Abcnyheter refererte til at Midtgård «understreket» at han aldri har vært med på noe lignende i sine 25 år i bransjen. E2! beskrev ham som «tydelig frustrert». Bildene fra ulike gjengivelser synes for meg å signalisere «rystet», og mellom linjene kan man lese at han virket temmelig sint.

Midtgård føler seg sikkert ekte overrumplet i saken, dersom fokus er dagligvare. Men på Horeka-markedet kan han vanskelig ha unngått å få med seg at eksklusivitet og gjøkeaktig utkasting av andre bryggerier har vært en velkjent teknikk … og Hansa har vel ikke vært bedre enn de andre der?

Men likevel er det først nå det blir skikkelig alvor. Det er nå man tar av silkehanskene. Det er nå det går fra gjensidig vennligsinnet småerting, til at det verbalt hardner til. Hvorfor? Horeka er preget av små enheter, og å «stjele» utesteder fra hverandre har alltid vært «fair game» helt siden kartellvirksomheten ble opphevet.

Rema 1000 er ikke Horeka, men dagligvare. Og 13,5 mill liter er temmelig nøyaktig 5% av det totale norske ølsalget for 2015. Man går fra den typen vennligsinnet småkjekling som naboer alltid har holdt på med, til å sluke en god porsjon av naboens hage, og slikt kan det bli ekte nabokrangel av. Hansa oppgir selv produksjonen av øl og sider for 2015 til ca 68 mill liter. Her vil 13.5 mill liter utgjøre en knapp femtedel. Regnskapet for Hansa Borg indikerer at salgsinntekten i 2016 var på 2,6 milliarder, så femtedelen utgjør vel 500 millioner. Dette tallet inkluderer trolig alkoholavgiftene, men det setter likevel saken i perspektiv. Jeg kan egentlig godt forstå at Midtgård ikke akkurat smilte fra øre til øre.

Heller ikke Mack var glade. Regnskapet deres indikerer at de allerede var blitt presset på marginer. I 2016 var utgjorde salgsinntektene deres 281 mill, hvorav 149 mill kom fra dagligvare. Man skal ikke kutte mange prosenter der før det merkes på bunnlinja. I forhold til 2015 økte salgsinntekten deres med 13%, mens avfallet (formodentlig restene fra mesking) økte med rundt 25% over samme periode – ifølge dem selv på grunn av «kraftig vekst i ølproduksjonen». Selv ikke for store bryggerier er det fete tider.

I andre enden sitter Ringnes, som egentlig ikke har gjort noe annet «galt» enn å gripe sjansen som bestevenn da den bød seg. Jeg gadd se det bryggeriet som hadde latt den sjansen gå fra seg, bare for ikke å irritere konkurrentene. Men Ringnes bør ikke føle seg for trygge. Ingen tror vel at Rema 1000 og Ringnes er virkelig bestevenner på ordentlig … sånn utover avtaleperioden. Når avtalen skal opp igjen, kommer Ringnes til å bli presset ytterligere.

Ringnes kan også lett bli så store at de blir favoritt-skyteskive for alt og alle. De pleide å være der før, men de har over årene jobbet hardt og lenge for å komme bort fra et image som monopolistiske store og arrogant egenrådige. Med saker som bestevennstrategien er de kanskje tilbake til start.

I tillegg kan strategien gi en boomerangeffekt for Rema, fordi norske øldrikkere har fremdeles et emosjonelt forhold til sin lokale pilser. Det gav så mye negativ publisitet ifht Hansa Borg og Mack at jeg tror Rema justerte ned på ambisjonene. Det vil i hvert fall få andre kjeder til å tenke seg litt om før de gjør likedan.

Det må være lov å reflektere over øldrikkernes forhold til det lokale ølet sitt. Det var nettopp en slik bestevenn-strategi som gav oss «det lokale ølet». Det var da bryggeriene gjennom bryggeriforeningen kom frem til at øldrikkere i Rogaland bare skulle få Tou, i Vest-Agder bare skulle de få CB, i Aust-Agder Arendals, i Telemark Lundtangen, osv. Alle bryggeriene skulle i praksis brygge mer eller mindre omskiftbare produkter som de solgte i hvert sitt beskyttede område. Dermed er det nesten litt morsomt når nordmenn oppflasket på et kartellisert lokal-monopolsystem går fullstendig bananas og klager over utvalgsinnsnevringen (av alle ting) når de blir penset inn på et annet ølmerke enn det som de er vant til. Er det noe som kjennetegner det norske ølmarkedet inntil for ganske få år siden, så er det nettopp en brutalt styrt utvalgsinnsnevring.

Hva var så den store synden i de øynene til de fleste som klagende applauderte avis-jeremiaden over bestevennsaken? Jeg mistenker at det ikke var utvalgsinnsnevringen, men at «deres» øl falt ut av hyllene. Nåja.

Hva kan Rema finne på i neste omgang? Vel, de kunne lage et eget varemerke, et «Rema-øl». Et øl som hvilket som helst av de store bryggeriene kan brygge for dem, og der Rema eier design og varemerke. De er vel nesten der med Lade Gaards Bryggeri brygget hos Grans, bare at de ikke har tatt skrittet helt ut. Tross alt selger Ringnes et produkt med en Ringnes-identitet, men det er Rema som har mest forhandlingsmakt her.

Hvorfor så man ikke dette komme? Norge er et «dark market» hvilket vil si at man ikke kan drive normal reklamevirksomhet. Det er vanskelig å bygge opp en ny merkevare når du ikke kan reklamere for den. Nordmenn er dessuten veldig merkevaretrofaste, og bryggeri har fra gammelt av en sterkt lokal identitet. Alt dette burde beskytte bryggeriene. Imidlertid, dagligvarebransjens trumfkort er at de kontrollerer den viktigste lovlige reklamekanalen: oppstilling av varene i butikken.

Hvorfor er dette dårlige nyheter for bryggeriene? Det betyr at de tvinges til å konkurrere med hverandre ved å kutte til beinet økonomisk. Det betyr kostnadskutt, men også kutt i investeringer. En annen veldig dårlig nyhet er at dette betyr at enorme salgsvolum er i spill «over natta». Det får konsekvenser for bryggeriene. Arbeidsplasser er i spill. Forutsigbarheten faller. Og det er særlig dårlige nyheter for de bryggeriene som ikke er store nok til å skalere opp produksjonen bare ved å trykke på en knapp. De bryggeriene faller lett ut av konkurransen.

Det er til og med dårlige nyheter for Bryggeriforeningen. Dette er en slags rekartellisering, der dagligvarekjedene sitter i førersetet. Forrige gang vi hadde ølkartell i Norge var det bryggeriene som styrte det, med Bryggeriforeningen som arkitekt og trafikkpoliti. Men denne gangen står bryggeribransjen sjokkskadd og ser på at det skjer med dem, og den tidligere så allmektige Bryggeriforeningen er nærmest satt på sidelinja.

Vil bryggeriene finne ut av det og komme overens med hverandre igjen? Jeg vet ikke. Sannsynligvis ikke uten at de klarer å skape en felles front og deretter temme distributørene og bestevennordninger. Det var nettopp hva de klarte i de 10-15 årene forut for første verdenskrig, men jeg tror ikke de klarer det igjen. Jeg mistenker at bestevennsaken vil bli et vendepunkt på ferden, og at det permanent vil endre holdninger og styrkeforhold i bransjen.

Ikke bare ble det dårlig stemning blant de store av bestevennkonseptet, men mange av de små så at nøkkelen til overlevelse var å få storskala distribusjonsavtaler med kjeder og grossister, og det kan bli startskuddet til den virkelig intense stolleken om plassene i butikkhyllene. Det er nok å se på et oppslag i Drammens Tidende 13 august, der Aja puster lettet ut fordi de har fått inn et øl på Rema. Det var ikke engang et av deres egne øl, men ølet Mysticum som de importerer. De små ser, de lærer, og de små kommer etter.

Det er tre ting jeg sikker på: For det første: Sinte og frustrerte bryggere lager ikke fullt så godt øl. For det andre: bryggerier som er økonomisk stresset og truet av ytre faktorer kommer til å kutte hjørner. Begge deler er dårlige nyheter for oss ølnerder. Og for det tredje: Vi har garantert ikke hørt om bestevenner for siste gang.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-08-12

2016-regnskapene, del 7

Hjelp, nå regner det inn med 2016-regnskaper – no pun intended. Derfor får det bli med relativt korte analyser og karakteristikker av de enkelte bryggerienes tall, med mindre det er noen av dem som viser noe spesielt interessant.

Fjordfolk Mikrobryggeri i Sandefjord med Tom Harald Jacobsen som majoritetsaksjonær ble registrert høsten 2015 og kom først igang med brygging i 2016. De har hatt en salgsinntekt på 1,2 mill, men høyere utgifter, så de i 2016 gikk med underskudd på 444' i driftsresultat. Imidlertid har de kostnader på 261' i lønn, hvilket er mer enn de fleste, så sammenlignet med andre bryggerier står det bedre til med dem enn regnskapet egentlig viser. Videre driver Fjordfolk også med ølutsalg og servering, og i de offentlige regnskapene er det vanskelig å skille de enkelte delene fra hverandre. Bryggeriet er fullfinansiert gjennom egenkapital, men har brukt den opp og vel så det, og selskapet har 688' under posten kortsiktig gjeld, som ser ut til å være rentefrie lån fra aksjonærene.

Fjellbryggeriet finnes i to utgaver. Da det opprinnelige Fjellbryggeriet ble solgt, var det bare virksomheten som ble solgt, mens eierne satt igjen med selve firmaet, som er et DA. Det andre er et AS i Tuddal, eid av tolv personer med andeler fra 3%-30%, og som overtok bryggeriet høsten 2015. AS-et har salgsinntekter på 945', mens driftskostnadene er 1,5 mill. Men driftsunderskuddet på 523' er ikke så mye større enn personalkostnadene på 446', så igjen ser vi at småskala ølbrygging går økonomisk rundt dersom vi ser bort fra lønn. De har et relativt stort varelager på 328' og gjeld til finansinstiusjoner på over en million, noe som riktignok inkluderer et billån.

Hansa Borg Bryggerier har salgsinntekter på 2,6 milliarder, noe som omfatter alkoholavgiftene, så det er «bare» 1,1 milliard om vi ser bort fra dem. Det er interessant å se at alkoholavgiften ser ut til å utgjøre 57% av salgsinntektene – for mange småbryggerier utgjør de bare 25%. Selv med driftskostnader på 1,0 milliard gir det et driftsoverskudd på 126 mill, som åpner for 65 mill utbetalt i utbytte, som er like stort som utbyttet i 2015. Gjeldsposter og slikt er små, selskapets størrelse tatt i betraktning. Lønn summerer seg til 307 mill. Det er tall som må se temmelig surrealistiske ut for småbryggeriene. Hansa Borg er en pengemaskin.

Klokk & Co ble startet i 2016, opprinnelig under navnet Nordic Brewing. For 2016 hadde de en salgsinntekt på 336' og et driftsresultat på 40' Selskapet har få anleggsverdier, og ser mest ut til selge øl brygget hos andre – hovedsakelig hos Arendals Bryggeri – med en relativt moderat gevinst.

Norbrew ble startet i fjor og har vært gjenstand for endel diskusjon. De er morselskap for blant annet Northern & Co, Voss Fellesbryggeri, og Oslo og Akershus Bryggeri. Norbrew brygger ikke selv, men de har definert seg som produsent av øl i Brønnøysund og er morselskap i et konsern som hovedsaklig driver med brygging. De har inntekter på 51', hvilket ikke er sjokkerende siden de jo ikke har egne ølmerker å selge. Lønnsutgiftene er på 2,7 mill (inkludert sosiale utgifter), for gjennomsnittlig 3 årsverk. Men siden regnskapsåret bare har dekket ca 3/4 av kalenderåret, så tolker jeg det som om gjennomsnittlig lønnsnivå i selskapet er på rundt en million i året. Utover lønn er det øvrige driftskostnader på 4,6 mill. Det er ikke så lett å gjette hva dette er, men det omfatter nok 560' i honorar til styreleder/daglig leder, samt 500' i konsulenttjenester fra finansdirektørens selskap, og ytterligere 500' i konsulenttjenester fra daglig leders/styreleders selskap. Totalt er driftsunderskuddet på 7,2 mill. Selskapets midler er hovedsakelig lån til og investeringer i datterselskapene, totalt på ca 64 mill. Egenkapital er på 63,6 mill, hvilket betyr at det er gjort en god del investeringer. Hvem står bak? Det er seks aksjonærer som eier mer enn 5%, og de omfatter flere av de som opprinnelig sto bak Norbrew. Aksjonærer under 5% eierandel er ikke listet, men det er 187 stykker av dem, med en samlet eierandel på rundt 55% – så la meg tippe at den typiske eierandelen ligger på rundt 200' til 300'. Norbrew brenner endel penger, og bryggeriene de eier ser ut til å brenne ytterligere penger. Forsåvidt ser de ut til å vasse i investeringsmidler, så de har rikelig med tid til å spinne igang bryggeriene sine, selv med dagens burn-rate. Utfordringene er at høy burn-rate ikke er er noen vinnende strategi på sikt, så på ett eller annet tidspunkt må de starte å tjene penger – og det i et marked der får andre har funnet riktig formel for overskudd, selv om mange optimalisert bort lønnskostnader.

Olden Bryggeri fikk dette navnet tidligere i år, men het Olden Brygg og Hobby i regnskapsperioden. Regnskapet for 2016 viser en salgsinntekt på 133', men det er trolig fordi brygging først kom i gang helt på tampen av året. Driftsresultatet er et underskudd på 122', men alt dette er små tall og dekker bare en liten del av kalenderåret, så det er vanskelig gå konkludere med noe. Det er investert ca 300' i bryggeriutstyr som har en batchstørrelse på 600 liter og initielt har man planlagt en bryggetakt på inntil én gang i uka.

Oslo Brewing Company ble startet sommeren 2015 under navnet Oslo Craft Brewing. I løpet av 2016 øket de aksjekapitalen fra 1,9 mill til 2,6 mill (og i sommer videre til 2,9 mill). Ølene brygges hovedsakelig hos Arendals Bryggeri. For 2016 var det salgsinntekter for 1,3 mill og driftskostnader på 1,8 mill, hvorav 1,1 mill er varekostnad og og 593' er 'annen driftskostnad'. Tatt i betraktning at dette er brygget hos et annet bryggeri, er det trolig lite å spare på effektivisering. Men siden det er første driftsår med inntekter, bør vi nok vente til neste år før vi vurderer lønnsomheten, men vi har også sett fra andre bryggerier at det ikke er så veldig mye overskudd å hente på å selge øl som andre har brygget for en – med mindre man klarer å skape et buzz rundt ølet, slik at det blir skikkelig sug i markedet, med tilhørende spillerom for prising.

Båtbryggeriet er egentlig et gammelt bryggeri, men dagens selskap med det navnet ble stiftet høsten 2014, selv om det var først i 2016 at man kom skikkelig igang med brygging og salg. Med salgsinntekt på 2,2 mill er kostnadene marginalt mindre, noe som gir et ørlite positivt driftsresultat, uten at det er tatt ut signifikant med lønn. Selskapet har varige driftsmidler verdsatt til 3,6 mill og langsiktig lån til kredittinstitusjon på 3,1 mill. Dermed fordrer rentekostnader og avskrivninger et produksjonsvolum som helst ikke er mindre enn fjorårets.

Mykle Mikrobryggeri ble formelt startet 2013 annetsteds og under annet navn, men ble senhøstes 2015 solgt som ferdig startet selskap til familien Lund-Mikkelson i Kvinnherad, med formål å skulle brygge øl. Bryggingen ser ut til å ha startet sensommeren 2016, så 2016-regnskapet dekker oppstartsåret. Salgsinntekter på 233' og driftskostnader på 328' gir et svakt underskudd i drifta. Imidlertid er 2016 det reelle oppstartsåret, og det har kun vært bryggeridrift i siste halvår. Derfor er det for tidlig å si noe definitivt om økonomien.

Nøisom ble startet 2013. De økte salgsinntekten fra 9,9 mill i 2015 til 13,0 mill i 2016, hvilket er kjempebra. Kostnadene steg også, så driftsresultatet i samme periode sank fra 466' til 100'. Imidlertid betaler Nøisom ut lønn, hele 3,4 mill i 2016, hvilket er temmelig uvanlig. Bryggeutstyret ser ut til i stor grad å være nedskrevet og nedbetalt. Datterselskapet Fredrikstad Mikrobryggeri driver med kursvirksomhet, servering og salg – og går med et lite overskudd. Forresten finnes det også et datterselskap Nøisom AB, som muligens kan vitne om ambisjoner i Sverige. Nøisom er et godt eksempel på at det er mulig å komme over bryggeristart-kneika, og de burde ligge godt posisjonert til også å kunne ta ut overskudd i årene fremover, selv om heller ikke de har rom for særlig mange hvileskjær.

Senja Handbryggeri ble startet sensommeren 2014 av Rune Ludviksen og Bjørn Stangnes, og de har mer enn doblet salgsinntekten fra 392' i 2015 til 944' i fjor – hvorav 338' er lønnskostnad. Det har resultert i et forsiktig overskudd. Det er i liten grad regnskapsført verdi på bryggeutstyret, men det er muligens holdt utenfor, eller at det er mye basert på å tilpasse et rimelig, brukt anlegg. Det brygges på et relativt lite britisk anlegg på 400 liter hvilket betyr at det nok er arbeidsintensivt. Nettopp derfor er det imponerende at de klarer å skalere produksjonen oppover – og samtidig sitte med et overskudd, selv etter at det er tatt ut lønn tilsvarende en tredjedel av salgsinntekten.

Tags: , , , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-08-06

Ulovlig reklame - del 8

Vi er kommet til åttende – og muligens siste – del i denne serien med eksemplifisering av alle feller og irrganger i lovgivningen rundt reklameforbudet. Denne gangen finner jeg noe på selveste Ringnes, jeg ser på kreative formuleringer fra Lervig og bruk av lukkede Facebook-grupper fra Nøgne Ø.

Aller først kan vi se nærmere på hva lovverket sier er tillatt på flaskeetiketter. Faktisk er det urovekkende lite spesifisert. Det virker nesten som man i veldig liten grad har husket å lage unntak for reklame på flasker. Til en viss grad kan man si at flaska med etikett er selve varen, og derfor har man innlysende lov - ja til og med plikt - til å ha en etikett på. Det finnes ikke den dommer i Norges land som ville konkludere med at da er ikke flaskeetiketter lov. Likevel er det fullt mulig å komme med utsagn på etikett som bryter med lovverket. Det er også uttrykt i lovverket at de listede unntakene i alkoholforskriften er en uttømmende liste som ikke kan «ekstrapoleres» til ytterligere tilfeller, så her har noen formulert seg keitede.

I merknadene til endringene rundt reklame høsten 2015 er spørsmålet om flaskeetiketter tatt spesielt opp, og det kan leses mellom linjene at man forsøker å dekke over en gammel unnlatelsessynd. Der skrives det under overskriften «Særlig om emballasje og etiketter»:

Emballasje og etiketter på det alkoholholdige produktet kan også være en kanal for markedsføring og informasjon på emballasje og etiketter kan etter omstendighetene omfattes av reklameforbudet.

Med «emballasje» menes i denne sammenheng ordinær produktemballasje, dvs. selve flasken, boksen eller lignende, samt innpakning som anses å ha en praktisk beskyttelsesfunksjon, dvs. pappesker, treesker, harde sylindre, mv.

I tråd med det grunnleggende utgangspunktet for alkoholreklame, må det foretas en konkret vurdering av om den informasjonen som gis på etiketten/emballasjen på det enkelte produkt er påført i markedsføringsøyemed. Det kan imidlertid gis noen generelle betraktninger om hvilke opplysninger som normalt anses å ha markedsføringsøyemed og ikke.

Om det foreligger markedsføringsøyemed bak den informasjonen som påføres etiketten eller emballasjen, må ses i lys av at emballasjen/etiketten også er en del av totalproduktet kunden kjøper. Det er derfor noe større rom for å gi produktopplysninger om dette konkrete produktet på produktet selv, enn det det vil være rom for i andre massekommunikasjonskanaler.

Og slik fortsetter det over totalt nesten tre sider. Såvidt jeg vet er dette første tekst som regulerer flaskeetiketter, og mellom linjene i denne teksten bekreftes vel også dette. I og med at det er i merknads form, har det en svakere stilling enn lovtekst og forskrift. Men tatt i betraktning av at lov og forskrift synes å eliminere all form for reklame bortsett fra visse unntak, og man har glemt å legge inn unntak for etiketter og emballasje, så er vel det bokstavtro alternativet verre.

Ringnes er først ut idag. Vi hadde dem med for noen uker siden, men da måtte jeg gi opp, og jeg irriterte meg temmelig grønn over akkurat dét. Et tips førte med inn på riktig spor. Takk! Her er bilde av Frydenlund Bayer på boks.

Ulovlig reklame

Det er to problemer her. Det første har å gjøre med medaljene som er vist på boksens forside. Det andre har å gjøre med historien om det gode og originale bayerølet. La oss først se på medaljene. Her er et utdrag fra side 13-14 i merknadene til Alkohollovens bestemmelser om alkoholreklame.

Det vil ha formodningen for seg at bruk av informative, visuelle elementer skjer med formål om å fremme salg av produktet selv eller andre produkter. Dette vil for eksempel gjelde bruk av utmerkelser (medaljer), priser, terningkast, emojis og symboler/bilder som skal vise produktets sosiale bruksområde (fest, seiltur, lenestol, mv.). Slike elementer kan heller ikke anses som «ordinære produktopplysninger», og faller således ikke inn under de ovennevnte retningslinjer om informasjon som er tillatt på etikett/emballasje.

Men er det ikke lov å pynte etiketten med medaljer? Er det noen som noensinne har lest hva som står i de medaljene? Man må jo ha en 30× lupe for å lese dem - og vanligvis står det noe slikt som «Verdensutstillingen i Huttaheita i 1896», og med en slem tolking kan det leses som «har ikke vunnet noe siden atten-hundre-og-den-tid». Det kan da umulig være ulovlig? Vel, i merknadene er det eksplisitt nevnt medaljer. Nå er det nok en viss forskjell på knøttsmå, uleselige medaljer som inngår som en nærmest uleselig del av bryggeriets eller produktets visuelle profil – sånn som Dahls, Grans og Berentsen, og å splash'e ut en diger medalje som skrytende blikkfang på etiketten.

Det hadde helt klart ikke vært lov om det var større og mer leselig, og det stod mer prangende frem som et selvstendig, ikke-integrert, grafisk element. Men størrelse er bare en gradsforskjell. Og det kan da umulig være slik at ulovlige elementer blir lovlige om de bare innlemmet inn i en logo eller innbakes i den øvrige grafiske profilen. Forresten er medaljene i mindre grad arbeidet inn i noen logo på boksene med Frydenlund Bayer enn det er på endel andre ølmerker og bryggerier.

Gitt at det ikke er noen prinsipiell forskjell i mellom dem, så ser jeg ikke hvordan man skal trekke noen linje som tillater det ene men ikke det andre. Jeg ser da heller ikke at det er noen fundamental forskjell på å skryte av én pris i lesbar font, og å stille opp en rekke «generiske» medaljer selv om detaljene er uleselige. Det er mulig man kunne sette opp noen regler som listet unntak basert på antall, diameter, lesbarhet, sedvane-bruk, osv. Men det finnes ikke pr idag, og det høres ut som et definisjonsmessig vepsebol å stikke hånda inn. Merknadene lister eksplisitt medaljer som noe som ikke er lov, og da får vi ta det til etterretning.

Apropos, brygget ikke Ringnes et prisvinnende øl for et par år siden, etter en oppskrift fra Steinar Hamre og en viss Anders Christensen? Det må da være et problematisk øl, humrer sikkert noen. Vel, ja, det ville nok kunnet ha vært det. Men Ringnes har såvidt jeg vet bare brygget det én gang, i april 2014 med release på høsten, som er ca halvannet år før disse merknadene ble formulert. Selv om det fremdeles kan finnes flasker her og der på utsteder og avsidesliggende pol, så må ølet sies å være ute av produksjon og på det nærmeste ute av salg. Dessuten lister ikke etiketten noen pris, det står kun at det er fire bryggere og så figurerer Norbryggs logo der. Så den er nok innafor, for regelverket sier ikke eksplisitt at det er forbudt å opplyse om en pris, men fokuserer i stedet for på grafiske elementer (så som en medalje) som brukes som blikkfang for å fortelle om priser og slikt.

Vil et bryggeri kunne komme seg rundt det ved brygge en premiebatch, men ikke lage noe oppstyr rundt det på etiketten? Ja, det er god start. Men det er mulig at man kunne utlede enslags medvirkning til 'indirekte reklame' ved å bli med på en premiebrygging. Det er en balanse mellom å gjøre noe som du vet at andre vil plukke opp og snakke om av egen vilje – og der du inngår en samarbeid med noen som har en friere reklame-stilling og der disse andre sier det som du som bryggeri ikke kan si selv.

Så var det det andre problemet med disse boksene. Det er kanskje ikke så synlig. På boksene står det at ølet er «en hyllest til vår egen opprinnelse – inspirert av ølet vi brygget på 1800-tallet.» Jeg har tidligere dokumentert at utfra Frydenlunds Bryggeris egne historiebøker er det belegg for å si at første bryggeren der – Georg Scharnagel – ikke klarte å få til noe godt øl, og at han ble sparket etter noen år og erstattet før det begynte å gå rett vei med ølet og bryggeriet. Når Ringnes alluderer til det originale 1800-tallsølet fra Frydenlund, så kan det derfor kanskje angripes som falsk markedsføring. Men dette er neppe noe Helsedirektoratet vil bry seg med utfra en reklamevinkling, dessverre. Dessuten er Ringnes så vage at de vanskelig kan arresteres på det som er formulert.

Lervig er et av de mer fremoverlente bryggeriene. Det ble de etter at de endret firmapersonlighet. Først var de et litt traust rogalandsk pilsnerbryggerier som skulle erstatte Tou. Etter at de ansatte Mike Murphy virker det som bryggeriet har kastet all sørvestlandsk mild forsiktighet overbord.

Bryter Lervig reklameforbudet? Jada. De har et nokså interessant forhold til reklameforbudet. Men siden jeg bare fokuserer på ett forhold for hvert bryggeri må jeg velge – og da tar jeg Lervig Hazy Days. Det er forsåvidt et godt øl. Men baketiketten - om man kan si det for en boks - er problematisk.

Ulovlig reklame

Jeg festet meg ved utsagnet – i større og fetere font enn omliggende tekst, og med kun store bokstaver: Drink now – dont wait. Det er plassert like ved siden av en referanse til at datostemplingen finnes i bunnen under boksen. Er dette lov? Nei, jeg tror ikke det.

Riktignok er det lov å angi tips og instruksjoner om lagringforhold og -tid. Vin selges ofte med beskrivelser som «drikkeferdig» eller «trenger noen års lagring». Er ikke Lervigs påskrift bare en litt ADHD-aktig variasjon over dette? Tja, det er én vinkling … men man kan også se det annerledes.

For det første er det den språklige forskjellen mellom «drikk nå» i imperativ form rettet som en oppfordring til leseren, og «trenger ikke lagring» eller «drikkeklar» som er en beskrivelse av ølet. Jeg er temmelig sikker på at de to siste er akseptable og at den første i beste fall er i gråsona. Det som tar den videre gjennom gråsona og et stykke ut på andre siden er at det fortsetter med «don't wait». Det blir en utvetydig oppfordring til å drikke ølet, og å drikke det raskt. Det bryter med regelverket.

Men hva i regelverket kolliderer dette med? I merknadene til reglene for alkoholreklame i Alkoholloven er det blant annet tatt med følgende vurderinger (side 11):

Videre vil formidling av et alkoholpositivt budskap, bruk av salgsfremmende ord og uttrykk eller oppfordring til konsum av alkoholholdig drikk, tale for at det foreligger markedsføringsøyemed.

Merknadene inneholder videre en rekke formuleringer som er rettet mot «direkte eller indirekte oppfordring til alkoholbruk». Det er et gjennomgangstema i regelverket at oppfordring til alkoholbruk er forbudt, selv om forbudene oftest er knyttet til konkrete situasjoner. Generelt rammes dette av reklameforbudet, fordi det er en direkte eller indirekte oppfordring til å drikke alkohol, formulert på en etikett må tolkes som salgsfremmende reklame.

Ellers kunne man sikkert ha utledet noe rundt hvorvidt dette utsagnet kolliderer med best-før-stemplingen. For hva er vel vitsen med en datostempling temmelig langt frem i tid, dersom produktet er så ferskvare at det bør drikkes snarest? Svaret er selvfølgelig at oppfordringen om å drikke det nå ikke har noe med holdbarhet å gjøre, men er en salgsfremmende oppfordring til alkoholbruk.

Nøgne Ø er enda et bryggeri som slett ikke er blant verstingene, selv om de var temmelig kreative i tidlige år. Her skal jeg fokusere på en posting i Facebook-gruppa «Aaahhh....ØL!!!!» som er en gruppe med en gimmick der man poster foto av det ølet man drikker, med kommentaren «Ahhh....(ølnavn)!» Ja, jeg vet det ... men det er ikke noe påbud om at Facebook-grupper skal gi særlig mening. Fokuset i gruppa ligger mest på det sosiale plan, og dessuten finnes det en slags protokoll ved at antall h-er i Ahhh er en indikator på hvor godt ølet var.

Er dette forbudt? Nei, det er vanskelig å se noen grunn til det. Derimot er det enkelte postinger i gruppa som er problematiske. Her tar jeg et eksempel fra et bryggeri vi ikke tidligere har vært innom, og vi ser på en posting fra Tom Young, som er salgssjef (Marketing Manager ifølge websidene) hos Nøgne Ø. Han var tidligere i år på en smaks-event av noe slag på skoleskipet Christian Radich. Med seg hadde han øl fra bryggeriet, og jeg oppfatter det som at han presenterte og/eller serverte. Dette er også helt greit.

Det som er problematisk er når han poster et bilde på Aaahhh....ØL!!!! av øl fra Nøgne Ø, tatt i forbindelse med arrangementet.

Ulovlig reklame

Men vent litt, vil noen si. Denne gruppa er lukket. Dette skjer i et lukket forum. Det er nærmest å regne for et lukket arrangement, og da er det vel OK? Og dessuten poster han som privatperson, og da må det vel være dobbelt-OK? Nei, det er ikke sånn det fungerer. Man kan ikke bare unndra seg reglene ved å erklære at et forum er lukket. For det første må det være noe reelt som skiller lukket og ikke-lukket, for at begrepet skal ha noen mening i utgangspunktet. For det andre finnes det en rettspraksis rundt hva som er lukket og ikke-lukket.

På et fysisk arrangement er lukket-heten ofte knyttet til medlemskap eller deltakelse i en slags gruppe, eller ett eller annet slags kriterium som gjør det naturlig at du er der. Det kan være en forening som opptrer som gruppe under et besøk på «smaksskolen» hos et bryggeri – og at er det naturlig at noen er der, mens det er unaturlig at andre skulle være der. Noen messer har trukket det litt langt, ved å definere at det som særtegner gruppen som deltar er at de har forhåndspåmeldt seg til arrangementet. Jeg tenker bob-bob … men jeg liker ofte å gå på disse messene, da.

Elektronisk, som på denne Facebookgruppa er det mer kilent. En gruppe kan være så lukket den bare vil, men blir den stor nok, tolkes det som en offentlig gruppe. Det er nok ikke gjort så mye på dette rundt alkoholreklame, men endel mer er gjort ifm hat-ytringer på nettet. Nettroll har forsøkt å argumentere for at de ikke har ytret seg offentlig, siden det er gjort i lukkede grupper. Det har vist seg å være en dårlig måte å forsøke å argumentere for at det ikke var en offentlig uttalelse.

Uten at det står noen spesifikt tall noe sted, så kan en gruppestørrelse på ned mot noen dusin være nok til at det tolkes som et offentlig utsagn. Her er et sitat fra NRK ifm en nettroll-debatt, riktignok rundt et annet tema, nemlig anti-islamske og rasistiske utsagn, men holdningen til lukkede og offentlige fora må være mye den sammen.

Og hva rettspraksis angår, viser Solstad til en dom fra Stavanger:

«Den som fra og med i dag publiserer utsagn eller påstander – uansett på hvilken måte – der vedkommende har forsett om at utsagnene skal nå mer enn 20–30 personer, kan straffes dersom det er forbudt å fremsette slike uttalelser offentlig.»

– Det virker som at veldig mange tror at de i en gruppe på Facebook kan si hva de vil uten at det skal siteres andre steder, eller eventuelt få rettslige konsekvenser hvis det sies ting som bryter norsk lov, sier Øyvind Solstad.

Det er ikke noe magisk tall for når man går fra en privat til offentlig setting, og det er rikelig med kontekst rundt som kan påvirke det. Dessuten må det vurderes om det gjelder ulike regler for hat-ytringer og reklame. Gruppa «Aaahhh…ØL!!!!» har pr idag over 800 medlemmer, men hadde kanskje «bare» rundt 600 da det ovenforstående ble postet. Det er langt over grensa for hva som gjør uttalelser der offentlige. I tillegg er det en temmelig laid-back politikk for medlemskap: nye medlemmer kan søke, og så kan eksisterende medlemmer godkjenne. Eksisterende medlemmer kan invitere bekjente til medlemskap. Såvidt jeg vet har man ennå ikke ekskludert noen utfra at de egentlig ikke er en del av den «rette» gruppa, hva det enn måtte være. Alt dette trekker i retning av at dette er en temmelig stor, offentlig gruppe.

Vil så et produktnevning på en slik gruppe rammes av regelverket mot alkoholreklame? Ja, helt klart, mener jeg. Regelverket rammer reklame, som ser ut til å være definert som massekommunikasjon i salgsfremmende hensikt. Det som gjør det til salgsfremmende hensikt er at det er salgssjefen ved bryggeriet som kommer med det. Det nytter lite om det gjøres utenfor arbeidstid og fra ikke-offisiell konto, sålenge det kan knyttes til en person som også har et arbeidsforhold til bryggeriet som omfatter salg og markedsføring. Om arrangementet var i jobbsammenheng, styrker det bare argumentasjonen min.

Men hva om gruppa hadde vært på bare 19 medlemmer? Tja, det ville trolig fremdeles vært reklame, for det står ikke at det skal være i et offentlig forum, bare at det er massekommunikasjon. Det hadde stilt seg litt annerledes dersom gruppa – uansett størrelse – var bransjefolk. Det er nemlig lov med reklame overfor bransjefolk, såkalt Horeka-markedet (hotell, restaurant og kafé). Det var en trend for endel år siden at man opererte med litt tøyelige grenser for hva som var bransjefolk. Det var litt fellespassord på websider og selvpåmelding på epostlister. Så langt jeg vet ble alt slikt slått ned på, og idag skal det kun være begrenset til rene bransjefolk.

Så om denne Facebook-gruppa hadde en silet påmelding som sikret at det bare var Horeka-bransjefolk der, så ville denne postingen vært problemfri. Det ville forsåvidt fremdeles være en offentlig uttalelse og alkoholreklame – men alkoholreklame er tillatt overfor den gruppa på visse betingelser.

Kan virkelig ikke en gammel bransjemann skåle i sitt eget øl og la venner og bekjente få vite om det på Facebook? Nei, dessverre. Han kan dog skåle i eget øl, men dersom skal det annonseres på Facebook må han i det minste velge et produkt fra en annen produsent.

En oppsummering. Jeg føler at jeg begynner å nærme meg slutten på serien med eksempler på ulovlig alkoholreklame. Det kommer uansett et innlegg med min personlige høringsuttalelse til de nye reaksjonsformene med overtredelsesgebyr, men det er ikke sikkert at det blir så mange flere innlegg med reklameeksempler.

Dessverre er det ikke så mange, selv blant avholdsfolket, som bryr seg om gapet mellom teori og praksis. Det er et gap som handicapper de aktørene som følger regelverket. Gapet gavner stort sett bare de som har en fleksibel og opportunistisk holdning til lover og regler. Folk innenfor bransjen kan vanskelig påpeke dette gapet offentlig uten å bli anklaget for å være misunnelig ukollegiale, negative fatalister eller ulv-ropende surpromper.

Det er også et tema som både er innsatskrevende å skrive om, samtidig som det et traurig tema som sjelden applauderes høylytt. Det blir nødvendigvis lange innlegg, og sannelig om jeg vet hvor mange som gidder å lese dem. Det finnes tilstrekkelig materiale til å kunne holde på med serien i både måneder og år, men jeg tror jeg har fått frem hensikten: For det første, så godt som alle har minst ett «issue» med reklame. Og for det andre, reklameforbudet rammer veldig mye mer enn gammeldags avisreklame, kinoreklame og reklameplakater langs gater.

Dagens gap mellom regelverk og praksis skyldes delvis en utglidning av praksis, spesielt blant endel av de mest kreative mikrobryggeriene, ofte basert på uvitenhet. Men det er sterkt påskyndet av en tilsynelatende sterk motvilje hos Helsedirektoratet mot å forfølge slike saker. Når man har vegret seg for å ta tak i saker, så har det fått gro frem en underskog av tvilsom praksis. Gapet skyldes også delvis at helsemyndighetene har akkumulert stadig nye og strengere tolkninger av regelverket, slik at trenden har vært at det er blitt strengere i praksis, om enn ikke i ordlyd.

Kombinasjonen av innskjerping av tolkninger og motvilje mot å håndheve dem er kanskje den viktigste skaperen av gapet mellom teori og praksis. Enkelte i bransjen vil føle at de bare har fortsatt å gjøre hva de alltid har gjort, og vil oppleve at grensene har flyttet seg mer enn de selv har endret eller fått påtalt noen praksis.

Høringsfristen rundt innføring av overtredelsesgebyrer går ut i slutten av august. Det er vanskelig å spå når en eventuell lovendringen tar effekt. Det er usannsynlig at det kan stoppes, men det er nok fremdeles en viss mulighet til å påvirke formen som denne lovendringen får.

Man skal ikke grave lenge i Helsedirektoratets brevjournal før man mellom linjene kan tolke en dyp frustrasjon over hva de opplever som en ineffektivitet i dagens reaksjonsformer. Jeg skal være forsiktig, så jeg ikke overdramatiserer hva som skjer den dagen overtredelsesgebyrene er på plass – men jeg tror det er naivt å tro at det blir business-as-usual for norske bryggerier.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-08-02

2016-regnskapene, del 6

Det er vanskelig å trekke noen nye konklusjoner som jeg ikke tidligere har omtalt. Noen øker, noen minsker, noen står stille og endel har ikke kommet igang. Det er få som tar med lønn, men det er fremdeles mange som tenker utvidelser og oppskalering. Om vi ser bort fra de som ikke har kommet igang, eller som ser ut til å ville forbli knøttsmå og hobby-aktige, så er det allikevel forbausende mange som sikter på en kommersielt levedyktig fremtid som bryggeri.

Bryggeriet Frøya på Sistranda ble stiftet tidlig i 2015, men har hatt 2016 som året da bryggingen kom i gang. Salgsinntekt er respektable 842' i første driftsår, mens driftskostnadene er på 1,1 mill. Det gir et driftsunderskudd på 286', kostnadene inneholder 445' i lønn – så om dette bryggeriet hadde gjort som så mange andre, og satse på eieres gratisarbeid, ville de gått med en brukbart overskudd i oppstartsåret. Bryggeriet ser ikke ut til ikke bokført noe bryggverk, og leier eller låner dette trolig av morselskapet – Servicebrygga AS – i likhet med lokalene. Servicebrygga er også eneste eier, og har ytt et rentefritt lån på 600', der aksjekapitalen på 30' naturligvis ikke ville strukket til. Bak står familien Aas, som også driver et rørleggerfirma og et firma som driver med gulvlegging, trolig badromsgulv – sikkert nyttige synergieffekter for et bryggeri. Dette er nok en hobby som har gitt et bryggeri, men det ville være feil å kalle det et hobbybryggeri, for det virker som de sikter mot noe som er bærekraftig.

Christiania Bryggeri ble startet i 2012 med Geir Steinar Erevik som leder. Han har også registrert enkeltmannsforetaket Christiania Bryggerier Geir Erevik i 2010, med formål produksjon, import og salg av drikkevarer. Han er vel mer kjent leder for importøren Brewery International, som importerer en rekke kjente merker. Christiania Bryggeri synes mest å være et tilleggsprosjekt som han ikke har kommet i gang med – det har sikkert mer med tid og fokus å gjøre enn det har med kapital, vil jeg tippe. Bryggeriet har imidlertid bare tæret på egenkapitalen, og ser ikke ut til å ha kommet igang med noen produksjon.

Qvart Ølbryggeri ble startet senhøstes 2014 som Kristiansand Ølfabrikk. De har nesten tredoblet salgsinntektene fra 1,0 mill 2015 til 3,0 mill i 2016, og de går med et svakt underskudd på driften i 2016. Varelageret holder seg omtrent konstant og tyder på gjennomstrømning. De økte langsiktig gjeld med ca 120' i fjor og er nå på 319' i langsiktig gjeld, hvilket er lite i forhold til mange andre. De har betalt ut 480' i lønn, som er 23% av driftkostnadene – som er lite, spesielt siden bryggeriet ser ut til å føre alkoholavgift som negativ inntekt i stedet for kostnad. Kan det stemme at de har en miks mellom dugnad og lønnet arbeide? Økonomien ser i hvert fall positiv ut og den peker oppover.

Trollbryggeriet med varemerket Slogen, startet i 2011. De doblet kapitalen fra 950' til 1,9 mill senhøstes i fjor. Salgsinntektene økte litt i fjor fra 2,6 til 2,8 mill, hvilket allikevel er mindre enn toppåret 2014 da salgsinntektene var 3,1 mill. Det er også andre inntekter som økte noe. Imidlertid økte kostnadene fra 2,5 mill til 3,7 mill – selv om lønn og varekostnad kun øker moderat og i takt med salgsøkningen. Det som øker mest er avskrivninger og samleposten andre driftskostnader. Formodentlig er begge disse økningene knyttet til utvidelsen av bryggeriet. Dette gjorde at driftsresultatet gikk fra 132' i pluss til 712' i minus. Gjelda er omstrukturert, og er nå primært til finansinstitusjon med 5,9 mill. Utfordringen for dette bryggeriet fremover vil være å utnytte det nye bryggeriet og den kapasiteten som ligger i det. De er vel kommet inn hos Norgesgruppen, i hvert fall på Meny, og burde vel ligge godt posisjonert.

Hadeland Håndverksbryggeri ble stiftet tidlig i 2014 med Christian Tanum Morstad som majoritetseier, og hadde respektable driftsoverskudd på 281' 2015 og 127' 2016. Gjelda er til aksjonærene selv. Salgsinntekt økte fra 1,3 mill til 1,7 mill. Det er tatt ut bare 88' i lønn, hvilket trolig bare dekker en liten andel av arbeidsinnsatsen. Salgsvolumet er imponerende tatt i betraktning av at de ser ut til hovedsaklig å satse på regionen med hensyn på utsalgssteder.

Horten Mikrobryggeri er en brewpub, og dermed er det vanskelig å skille pubdrift fra bryggeridrift. Dette bryggeriet må ikke forveksles med selskapet Mikrobryggeriet Horten Bryggeri, som brygger hos Færder. Det var opprinnelig fire aksjonærer, mens Elisabeth Kjær kom inn som ny daglig leder våren 2016 og fikk senere en mindre aksjepost. Selv om salgsinntekt økte fra 2,0 mill til 5,3 mill, så gikk også utgiftene opp, især lønn på 3,1 mill, slik at driftsresultatet sank fra +173' til -1,1 mill. Selskapet heleier Meierigården og har en 48% eierandel i Borrebrygg.

Kilden Microbryggeri i Kristiansand ble stiftet oppunder jul i 2013, med Anders Frode Marum som majoritetsaksjonær. Det var 7' i varekostnad, men ellers avslører ikke regnskapet noen bryggeaktivitet. Bryggeriet har i praksis vært sovende og har tæret på en aksjekapital på 33' og burde treffe nullpunktet i løpet av 2017. Fremdeles i 2016-regnskapet opereres det med formulering om at aksjonærene skal finansiere selskapet ytterligere når drift kommer i gang. Nettstedet som er oppgitt ser ikke ut til å eksistere.

Kjerlingland Brygghus i Lillesand ble stiftet våren 2016 av Niklas Grønning, Lars Ekeberg og Trond Bjarte Olsen. Det har således ikke levert regnskap for et helt år. De rakk ikke å komme i gang med salg i 2016, men man kom i gang med brygging, ser det ut til av regnskapet. Salget har kommet igang i 2017. De startet med en aksjekapital på 300', og hadde en emisjon på ytterligere 60' senere på året. Et bryggverk til 160' er innkjøpt og idriftsatt. Selskapet er for ungt til å vurdere noe særlig utfra regnskapet.

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.