Anders myser på livets særere sider

2017-05-22

Hobbybryggeriene

Vi har industribryggerier, hjemmebryggerier, mikrobryggerier, nanobryggerier, pubbryggerier, gjøkebryggerier, håndverksbryggerier og leiebryggerier. Og nå ser vi omrisset av enda en type, som jeg vil kalle hobbybryggeriene.

Hva mener jeg med betegnelsen «hobbybryggeri»? Det er et bryggeri som satser i liten skala, uten realistisk forhåpning om å kunne ta ut lønn for innsatsen. De har ofte utstyr av temmelig høy kvalitet, men det er temmelig liten batchstørrelse og det er svært arbeidsintensivt.

Om jeg skal sammenligne det med noe, så tenk på elgjegere og laksefiskere. De bruker mye penger på hobbyene sine, for ikke å snakke om tid og fokus. Laksefiskere binder fluer, abonnerer på egne tidsskrifter, reiser til en bortgjemt elv der de betaler i dyre dommer for å stå å fiske i en myggsverm. Elgjegere likeså – de sparer opp ferien sin til høsten for å traske rundt i høstvåt skog på jakt etter elg å skyte. Kanskje de også pådrar seg helårs hundehold, hovedsaklig for å kunne ta med hund på jakta.

La meg ile til å si at jeg har stor respekt for både laksefiskere og elgjegere. Det er lett å ironisere over kostnadene til disse hobbyene sett i lys av pengeverdien i matauken det gir, men da har man gått glipp av det essensielle ved disse to aktivitetene. Det er ikke ment som en økonomisk innbringende aktivitet. Det er nærmest en hobby som man deltar i av interesse, for den roen det gir sjelen, for tradisjonen, for opplevelsen … eller av ørten andre grunner som ikke handler om å få penger inn i lommeboka. Joda, man får mat også, ypperlig mat, men det er vel ingen som tør å regne på kiloprisen.

Hva har så dette med ølbrygging å gjøre? Jo, vi ser omrisset av at hjemmebryggere starter kommersielle bryggerier som en hobby. Det er litt feil å bruke «kommersiell» og «hobby» i samme setning, men disse bryggeriene er kommersielle fordi de har bevillinger og kan selge ølet som de brygger, samtidig som de er «hobby» fordi det i overskuelig fremtid er nokså irrelevant hvorvidt aktiviteten bærer seg økonomisk.

Om du kan dytte ti-tusener av kroner på en jakt- eller fiskehobby, så hvorfor kan man ikke gjøre det samme med en bryggehobby? Jeg synes å se at det dukker opp noen bryggerier som er kommersielle bare i en bevillingsmessig sammenheng. Joda, de tar inn litt penger på salg, men litt går til alkoholavgift, endel går til råvarer, en god del går til utstyr i størrelsesorden fra 20-50 liter, og fint lite går til lønn. Aksjekapitalen i AS'et gikk trolig til å kjøpe et mindre bryggverk, og litt sparer man på MVA med en slik ordning. Men i bunn å grunn det er ølbrygging som de egentlig vil drive med … som hobbyaktivitet, ikke som levevei. Økonomisk overskudd hadde vært en hyggelig sideeffekt, men er intet stort mål.

De vil brygge, de vil ha kunder som kommer til deres eget ølutsalg for å kjøpe ølet, de vil ta med ølet sitt og servere på messer og ølfestivaler, de vil få det solgt på lokale butikker og skjenkesteder. Kanskje har de også en vag drøm om en vakker dag å kunne leve av bryggingen, men det finnes ingen forretningsplaner eller strategier så langt frem. Inntil videre har de en «skikkelig» jobb på dagtid og så brygger de på kveldstid og i helger – en gang i blant. Og de har det egentlig veldig gøy. Det handler mest om å brygge godt øl og å vise det frem til omgivelsene og få skryt for det.

De kan brygge spesialbatcher, for råvarekostnadene er lave for små batcher og arbeidsinnsatsen er «gratis». De liker å servere ølet til kundene på messer og festivaler og prate med kundene. Venner og bekjente drikker og skryter av ølet deres. De har rom for å kunne eksperimentere over en lav sko. Ikke minst dekker øldrikkerne utgiftene til råvarer og kanskje litt til. Det må jo være den perfekte hobbyen?

Men det er og blir en hobby.

Stjeler de markedsandeler fra de ekte kommersielle bryggeriene? Nei egentlig ikke, tror jeg. De er mer med å skape blest om ølbrygging og småbryggerier.

Og de kan i praksis ikke gå konkurs. Utstyret er betalt, ingen gjeld skal nedbetales, avskrivninger er rent regnskapsteknisk, råvareutgiftene er minimale, det er knappest noen løpende utgifter som ikke er direkte knyttet til bryggingen. De kan brygge mindre og mindre, men de kan holde på så lenge og så mye de gidder. De er kommersielle hobbybryggere.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-07

Cell-artikkelen om ølgjær

En artikkel i tidsskriftet Cell har sett på slektskapet mellom 157 ulike gjærstammer som de har gensekvensiert, hvorav mange er vanlig over- og undergjær. Dessuten har de tatt med resultater fra andres gensekvensiering, som bringer antallet gjærstammer opp til 182. Målet har vært å finne slektskap og avstand mellom gjærstammer. Resultatet har noen mildest talt overraskende elementer.

Artikkelen er Gallone B, et al. (2016) Domestication and Divergence of Saccharomyces cerevisiae Beer Yeasts. Cell 166(6):1397-1410.e16. Ofte refereres den som Verstrepens artikkel, etter Kevin Verstrepen som leder laben ved Universitetet i Leuven som står sentralt i arbeidet med artikkelen. Verstrepen er kontaktperson og har den presistisetunge plasseringen som siste-forfatter. Du kan laste ned arikkelen som PDF på denne siden dersom du ønsker å lese den.

Slik jeg leser artikkelen, er ikke den delen som konstruerer slektskapstreet så kontroversiell. Den knytter en rekke ulike gjærslag sammen i et tre som blader på greiner, og den kobler greinene sammen til stammen på en tilsynelatende ok og uproblematisk måte. Det finnes forsåvidt ting å stusse på også der, men vi vet ikke hvilke ulike gjærsorter som er brukt, bare typene, så det er i utgangspunktet vanskelig å krangle på det. Dessuten har jeg ikke tilstrekkelig kompetanse på genforskning og mikrobiologi til å gå inn i de tekniske detaljene. Og i det store og hele ser det tilforlatelig ut.

Men så daterer artikkelen forskjellige forgreningspunkter – og det er her utfordringene starter. De kommer frem til dateringer som en nerd på øl- og bryggerihistorien – sånn som meg – har vanskelig for å akseptere, og jeg mistenker at jeg ikke er helt alene.

Det første man må være oppmerksom på er definisjonen av «domestication». Artikkelen definerer det slik: Domestication is defined as human selection and breeding of wild species to obtain cultivated variants that thrive in man-made environments, but behave suboptimally in nature. Det er med andre ikke definert som da man gikk over fra å fange vill gjær for hvert enkelt brygg, til å gjenbruke gjær fra ett brygg til neste. Domestisering må ha kommet etter eller i beste fall samtidig med dette. Kanskje det kom veldig lenge etter. Om vi bruker det litt vage ordet «temming» fra husdyrhold, så er ikke «domestication» sammenfallende med det. I stedet er domestisering at man fremavler husdyrvarianter som i praksis bare kan leve i fangenskap. «Domestication» handler ikke om husdyrhold så mye som det handler om genteknikk.

Vi kan tenke på villsvin som ikke-domestisert, mens gris er det. Belgisk blått fe er domstisert, mens uroksen er det ikke. Det er noe mer enn bare to varianter. Man har «byttet» egenskaper som er nyttige for overlevelse i naturen, mot et liv i et kunstig, beskyttet miljø og som fremelsker egenskaper som er nyttige sett fra menneskers side – sånn som masse kjøtt og servilt lynne. Høner legger egg i ett sett og belgisk blått fe kan knapt stå på bena for alt kjøttet.

Når Gallone et al dokumenterer at ølgjær har gått gjennom en domestiseringsprosess, er det litt som å si at ølgjærcellene er liksom eggleggingsmaskinene som vi kaller burhøns, sammenliknet med en vill høne-lignende fugl du måtte møte på ute i skogen. Ølgjær blir dermed litt som intenst fremavlet burhøns, men som produserer øl i stedet for egg.

Men dette er ikke så sjokkerende. Det som jeg har større problemer med, er dateringene av når de ulike gruppene med gjær skilte lag. Gallone et al daterer at det de kaller gruppen Beer1 – og som ser ut til å dekke langt de fleste variantene av overgjær – har en felles stammor mellom 1574 og 1604. Det vil si at de hevder at praktisk det meste av overgjær som du kan bestille fra White Labs, Wyeast og de andre stammer fra en og samme sære gjærcelle en gang sent på 1500-tallet.

Aha, tenker noen. Det var en genetisk supermutasjon som gav oss overgjæren - litt som en mellomting mellom Spiderman og Teenage Mutant Ninja Turtles. Nei ikke helt. Analogiene blir litt fargerike her, men la meg dra dem litt vel langt på en høyst uvitenskapelig måte. Denne stammoren for all gjær er vel mer i retningen av en superpysete mega-nerd med en lang regle bokstav-diagnoser og et rikt utvalg syndromer, men som er superflink til én veldig nyttig ting. Denne gjærcella er kanskje et «lett mobbeoffer» og temmelig ute av stand til å overleve uten en vernet arbeidsplass og betydelig bostøtte. Men gi den akkurat de levevilkårene som er perfekte, og hold andre som ville trives enda bedre langt unna, så skaper den mirakler. Der har du ølgjæren i et nøtteskall. Temmelig langt unna Spiderman, egentlig …

Som nevnt er dette en litt vel malerisk versjon. Blant annet var det neppe ett digert hopp fra ikke-domestisert til domestisert. Det har nok vært en prosess som har strukket seg over mange gjær-generasjoner, men samtidig vet vi fra andre domestiseringsprosesser at de kan være forbausende korte når bare seleksjonspresset er stort og tilstrekkelig konsistent og ensrettet.

Tilsvarende har man datert stammor for det Gallone et al kaller gruppe Beer2 – og som vi stort sett kaller undergjær – til en gang mellom 1645 og 1671. Det er et spenn på 26 år og forbausende tydelig definert historisk sett. Jeg har problemer med den dateringen også, jeg, men litt mindre problemer.

Rent intuitivt er min førstereaksjon at det er begge dateringene er altfor sene, spesielt for overgjær (Beer1). Selvfølgelig finnes det en felles stammor for dem en eller annen gang i historien, men om den dateres så sent er for meg svært overraskende og egentlig dypt sjokkerende.

I 1574-1604 brygget man kommersielt over «hele» Nord-Europa, selv om man må forvente en glidende overgang mellom kommersielle bryggerier med professjonelle bryggere og hjemmebryggere som solgte litt av hva de brygget. Gallone et als datering sier i praksis at all gjæren man brukte rundt om til dette ølet nå er utdødd (eller rettere sagt at den ikke har arvtakere blant det brede spekteret av gjærslag som er tatt med i denne undersøkelsen), så nær som maksimalt én sort. De sier dermed også implisitt at middelalderens øl ikke har så mye med dagens overgjærede øl å gjøre.

Med andre ord, du kan rote rundt med ulike klostergjærsorter, men i praksis er det temmelig forskjellig fra hva munkene drakk før reformasjonen, med hensyn til gjærpreg. Det meste av kommersiell overgjær som du får kjøpt idag er dermed – satt på spissen – en relativt ny, «kunstig» industrigjær. Skjønt, det er ikke helt sant. Det finnes også ølgjær i flere andre grupper, både i et familietre som stort sett inneholder vingjær, og i en blanda familie som inneholder endel brødgjær, villgjær og spritgjær. Jeg vet kort og godt ikke hvilke ølgjærvarianter som inngår der, kanskje det er weissbier-gjær og belgiske spesialgjær, og at disse representerer en gjærstamme som var langt mer utbredt før Beer1-gjæren rullet over Europa?

Vi er vant til at ulike varianter av overgjær divergerer temmelig mye i hvordan de gir gjærpreg til øl. Gallone et al sier implisitt at alle stiltrekk som skyldes gjærpreg fra størstedelen av dagens kommersielle overgjær har utviklet seg etter ca 1600, og at det nødvendigvis opprinnelig kommer fra én bryggetradisjon, muligens den engelske. Det er litt vanskelig å akseptere.

Disse dateringene har man kommet frem til ved å beregne mutasjonsrate. Når man sammenlikner flere celler med felles stammor, men med forskjeller i genene, og man vet hvor hyppig gjær muterer, så kan man si noe om hvor lenge siden de skilte lag. Det vil si, ikke «hvor lenge siden» målt i antall år, men «hvor mange generasjoner siden».

Rett nok må man skille mellom to typer mutasjoner. Først er det de i «aktive» gener, som ofte ikke lever videre kort og godt for endringer vanligvis er det til verre. Dernest er det mutasjoner i inaktive gener. Det endrer ikke adferden til cella, og er derfor velegnet som utgangspunkt for å estimere antall mutasjoner siden ulike individer hadde felles stammor … altså til å generere et stamtre.

Da har man avstand til felles stammor i antall mutasjoner. Om man skal oversette det til et årstall trenger man å vite mutasjonsraten. Problemet er at den er angitt pr generasjon. For sauer og kyr er det et overkommelig problem, fordi de har en noenlunde konstant generasjonslengde – sånn circa et antall år pluss-minus 50% eller deromkring. For gjær blir det meget vrient, for gjæren kan ligge i nærmest dvale på bunnen av en flaske i noen år, eller flere generasjoner kan gå raskt unna på noen timer, som i en gjærstarter.

Selv om mutasjonsraten er kjent, så måler den hastigheten pr generasjon, slik at man altså må kjenne gjennomsnittlig generasjonslengde. Her er det at jeg har store problemer med artikkelen til Gallone et al. Den anslår disse parametrene til de nokså omtrentlige tallene en og tre. En brygging i uka og tre doblinger av gjærmassen hver gang, dvs åttedobling av gjærmassen ved hver brygging, og nærmest kontinuerlig brygging – som gir 150 generasjoner pr år. Det finnes mange scenarier der de parametrene helt klart er relevante, men å ta dem som universelle for kommersiell brygging over en periode på over 400 år, over et bredt geografisk område, og formodentlig for mange typer, stiler, teknikker og tradisjoner av brygging … vel, det er å strekke strikken.

Disse tallene er selvfølgelig estimater, men det er i det minste en tallfesting man kan være enig i eller krangle på. Jeg heller til krangling. For meg virker de tatt litt ut av lufta uten å belegges med noen begrunnelse utover å være et «educated guess».

For meg minner de to tallene – en og tre – mest på noe à la «tenk på to runde heltall, multipliser dem og gi svaret med ørten siffers nøyaktighet». Men jeg skal komme tilbake til dette senere.

Et nøkkelbegrep er domestisering, og det må vi også komme tilbake til. Forsåvidt sies det ikke eksplisitt at ikke det har vært domestisering av gjær før eller parallelt med det som Gallone et al grupperer som Beer1 og Beer2, domestiseringer som nå er utdødd, eller i det minste ikke spesielt godt representert i det gjærutvalget som dekker under- og overgjær fra Europa. Men er det vanskelig å peke på historiske dokumentasjon på domestisert «tamgjær» før 1574, for Gallone et al vil trolig svare med et «show me the genome».

Vi kan tenke på kveik som en mulig pre-industriell gjær, sannsynligvis domestisert, men separat fra de to domestiseringene som Gallone et al lister. Sånn sett kan kveiken være en representant for alle de gjærsortene som ble fortrengt av industrigjæren. Det er en spennende tanke, men mer arbeid trengs for å kunne si noe sikkert om det.

Jeg skal blogge et par-tre oppfølgere til denne postingen. Den første skal ta for seg argumenter for at Gallone et als dateringer er for sene som felles stammor for industriell gjær. Den neste skal ta utgangspunkt i disse dateringene og forsøke å konstruere et puslespill-scenario som er noenlunde konsistent med Gallone et als artikkel. Det blir et puslespill der man må file til og banke på plass noen av brikkene, men desto større grunn til å legge det for å se hva vi klarer å få til. Til slutt vil jeg komme med en oppsummering.

Kanskje blir det delt opp i flere postinger også, for disse blogpostingene mine er egentlig litt for lange som det er.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-06

2016-regnskapene - del 1

Jeg lovet å se på regnskapene til bryggeriene etterhvert som de blir tilgjengelige utover våren og sommeren. Idag starter vi med de første, som inkluderer Ægir, Salikatt og Grünerløkka - tre veldig forskjellige bryggerier i både konsept og historie, samt en rekke små-bryggerier.

Ægir bryggeris regnskap viser ikke sterke tall. Om vi bruker varekostnad og salgsinntekter som indikatorer, ser produksjonen ut til å ha falt. Varekostnaden faller med 5,9 til 4,8 mill, eller -15,6% ifht 2015. Salgsinntekter faller fra 18,5 mill i 2015 til 15,0 mill i 2016 – dvs et fall på 3,5 mill, eller -18,9%. For 2015 hadde de et resultat før skatt på knappe 80.000, mens i 2016 er det på 3,2 mill i underskudd. Fra toppåret 2014 til 2015 falt salgsinntektene med 2,9 millioner, men dette siste er tall som også inkluderer skatter. Det gir et fall i salgsinntekter på 6,4 mill over to år.

Regnskapet er litt utfordrende å lese. For det første er det endel store bevegelser på grunn av den nye tappelinja for bokser, og det er flere millionposter som ikke er så lette å tolke. Dernest har de etter 2015 lagt om hvordan de bøkfører avgifter, så det er lett å sammenligne epler og pærer når man henter ut tall fra de ulike regnskapsårene. Ikke minst er Ægir bryggeri en del av et større økosystem som også omfatter bryggeripuben og hotellet, slik at midler også flyter litt mellom dem.

Omleggingen til bokser har nok vært utfordrende, noe Evan Lewis bekrefter. Ikke bare er installasjon og justering av en slik tappelinje et teknisk fiklearbeid, men endring i emballasje og design er alltid vanskelig å forutsi effekten av. I tillegg har de endret enhetsstørrelse fra 50cl til 33cl. De fleste ølnerder kjøper «en-av-hver» og vil ikke kjøpe to bare fordi enhetsstørrelsen er blitt mindre. Evan Lewis fremhever at de nå selger flere enheter, selv om bildet ser annerledes ut målt i liter. Han forteller at de over siste 12-mnds periode har solgt ca 30% flere enheter. Da er man langt på vei nær det tidligere produksjonsvolumet, for om man skal matche salget i antall liter, ved overgang fra 50cl til 33cl, trenger man 50% flere enheter. Totalt solgte Ægir rundt 560.000 liter i 2016, opplyser han.

Så å gå ned på enhetsstørrelse er nærmest pr definisjon å si fra seg en god porsjon av produksjonen. Men det kan være lurt dersom mindre enheter (og tilhørende lavere pris) vil gi desto høyere salg og bedre inntjening. Fokuset på liter nesten en digresjon, for det som teller mer er inntjeningen, og den kan være større på en 33cl enhet enn på en 50cl enhet. Årsberetningen nevner valuttaproblematikk og en stadig hardere kamp om plasseringen i butikkhyllene som del-årsaker til det svake resultatet. Lewis trekker også frem at de hadde mindre kapasitet til å jobbe frem nye produkter, og at det også har bidratt til svakere salgstall. Samtidig har de ekspandert på eksportmarkedet, noe som også har spist fokus og innsats fra andre områder.

Bryggeriet har betydelig gjeld. Totalt er det regnskapsført 21,1 mill i gjeld ved utgangen av 2016, hvorav 14,0 mill er til banker el.l., hvilket var opp fra 9,4 mill i 2015, trolig på grunn av den nye tappelinja for boks. Resten av lånene kommer i stor grad fra andre selskaper i Ægir-konsernet, trolig med lave renter. Men det endrer ikke hovedinntrykket av at bryggeriet har betydelig lån og er avhengig av et solid driftsresultat for å betjene disse. Totale rentekostnader for 2016 var på 649', og i tillegg kommer avdrag.

At bryggeriet går med underskudd er forsåvidt ikke umiddelbart en krise, for det er del av et konsern som blant annet omfatter puben og hotellet. Det er tilstrekkelig med midler innen konsernet, og om bryggeriet drar inntekter til pub og hotell, så er det også relevant med et økonomisk bidrag den andre veien. Viktigere over tid er at man har tatt strategiske valg som staker ut en ny og bedre kurs. Tapping på 35cl bokser gir lavere enhetspris enn for 50cl glassflasker, og det kan øke salget. Det gjør eksporten enklere, og i tillegg kommer lavere vekt på emballanse og lengre holdbarhet på innholdet. Ægir satser mer på eksport og har brukt 2016 til å posisjonere seg for dette. Regnskapet viser forsåvidt ikke noen positiv effekt av det ennå, men det er for tidlig å forvente å se resultater allerede nå. Det blir ekstremt spennende å følge med utviklingen i 2017, der Ægir trenger å snu trenden fra de to siste årene.

Salikatt Bryggeri i Stavanger går med en kvart million i underskudd i 2016, som var første reelle driftsår. Det er forsåvidt ikke så ille, for man må regne med underskudd i starten. De har salgsinntekter på 1,1 mill og kostnader på 1,4 mill - hvorav bare halvparten er varekostnader. De begynte å selge øl like før sommeren i 2016. En god del av disse andre kostnadene er nok egentlig engangskostnader, fordi man i starten må kjøpe alt nytt, mens man etterhvert kan gjenbruke eller i det minste få utgiftene bedre fordelt når noe må etterfylles eller erstattes.

Bryggeriet oppgir at de solgte ca 15000 liter i 2016 og planlegger 40000 for 2017. Om de klarer det og får tilsvarende høyere inntekter, burde de gå i pluss fra andre reelle driftsår. De har to gjæringstanker idag, og har ytterligere to under levering.

Bjarte Halvorsen forteller at de satser endel på egendistribusjon i regionen rundt Stavanger. Ulempen er at man må trå til selv med logistikk og det vanskelig lar seg skalere veldig mye opp. Fordelen er at man kutter ut distributør-leddet – som ofte er kjent for å beregne seg gode avanser. En annen fordel er at de har større kontakt med og oversikt over ølet og salgsstedene, og de får da bedre oversikt over kvaliteten helt frem til sluttbruker. Det høres ut som mottoet er ferskt, lokalt og passelig stort. Det er en spennende forretningsstrategi som jeg har stor tro på.

Salikatt har pent design, bildene viser flott utstyr og ryddige lokaler, de har et sterkt fokus på kvalitet og ikke minst har de et gjenkjennbart navn. Navnet er vel etter den beryktede politimester og frimurer Fredrik Theokar Salicath som hadde evnen til å legge seg ut med lokalbefolkningen på en særdeles steil og infleksibel måte. I Stavanger var dråpen da han arresterte en avisredaktør og en oberst som svirret rundt i gatene og sang «Mellom bakkar og berg». Navnet hans ble en mild – selv for Stavanger – forbannelse og et lokalt uttrykk. Da han senere ble politimester i Larvik endte det med alment opptøyer der befolkningen raserte hagen i privatboligen, knuste alle vinduene og kun ble holdt fra å bryte seg inn ved bevæpnet forsvar. Det hele roet seg ikke før naboen – doktor Augestad – personlig garanterte mobben at politimesteren skulle være ute av byen innen 24 timer. Ølet mottas forhåpentligvis endel hakk bedre.

Utfordringen for Salikatt er at det knappest er tatt noe ut i lønn, så over tid må de ikke bare hanke inn den kvarte millionen i underskudd, men også før eller senere finne overskudd til å lønne arbeidet. Folkene bak - Bjarte og Tonje Halvorsen - har over årene hatt mange gode øl i PF-type konkurranser her i Trondheim på DGØ klubb og juleølarrangementet på Tautra, så jeg vet at de kan brygge godt øl. De har satset 100% på bryggeri

Grünerløkka Brygghus har levert et regnskap for 2016 som er relativt stabilt sammenliknet med 2015. Det er egentlig ikke så mye spennende i dette regnskapet. Dessuten dekker det jo servering og restaurantdrift i tillegg til bare brygging, så det er vanskelig å trekke ut enkelttall. Selskapet har 14,8 mill i gjeld, hvilket er godt under ett års salgsinntekt som er på 16,3 mill. Driftsresultatet er imidlertid ned til 0,3 mill i 2016 fra 1,2 mill i 2015. Det gjenspeiler at selv om salgsinntekten har økt, så har også alle kostnadene øk – og med litt mer. Med fare for å overtolke, så kanskje det er en indikasjon på at det blir trangere i dette markedet med stadig flere aktører.

Hvalerbryggeriet har jeg beskrevet nærmere tidligere. Egentlig er dette en pub med enkelte egne øl, men de har i fjor og i år valgt å leiebrygge hos Amundsen. Selve regnskapstallene for bryggeriselskapet viser derfor ikke så mye, og det er vel kun brygging på et lite pilotanlegg som skjer i regi av dette selskapet. Det meste av økonomien rundt bryggeriinitiativet skjer i regi av serveringsstedet, og sånn sett er det vanskelig å skille ut noen representative tall for bryggingen alene.

Coldboy Norge har også levert regnskap i år – faktisk både for 2016 og 2015. Noen vil huske at Coldboy gikk konkurs i 2015, men en stund før dette – allerede på forsommeren 2014 – ble et annet selskap med det beslektede navnet Coldboy Norge AS startet og registerert som å skulle drive med brygging av øl, såvidt jeg kan se på de samme personene. Firmaet har skaffet seg endel gjeld, og har tilsynelatende få midler. Den ene av de to bak – styremedlem og daglig leder – trakk seg i 2015. Revisoren deres har fratrått to ganger, men er hver gang blitt innmeldt igjen etter at firmaet ble truet med tvangsoppløsning på grunn av manglende revisor. Såvidt man kan se har de ikke brygget siden 2014 og stort sett bare akkumulert udekket tap. At backloggen med regnskap tross alt er levert kan jo bety at folkene bak ønsker å ta en opprydding og kanskje vil satse på en ny giv? Det ser uansett ikke ut til at de har brygget eller solgt øl i 2016.

Helland og Hallans Samgaardsbryggeri ble opprettet forsommeren 2015 i Son. De har i 2016 hatt en salgsinntekt på 411', hvilket var første år med salgsinntekt. Varekost er 283', og utover det har de hatt i overkant av 200' i andre driftskostnader i de halvannet årene de har vært i drift. På websidene lister de fire produkter som alle holder 4,7%, hvilket indikerer at de satser på butikksalg eller bryggeriutsalg. Bryggeriet går med 14' i overskudd før skatt, hvilket er bra for første reelle driftsår, men det er til gjengjeld ikke tatt ut lønn. Dessuten er det opparbeidet et varelager verdsatt til 71'. Untappd lister ca fem øl og har et tresifret antall ratinger for flere av dem. Det er et bryggeri som er i gang og som er uten banklån. Selv om noen ratinger synes å indikere utfordringer rundt karbonering, så ser det ut til at de har levert en betydelig mengde øl og burde være godt posisjonert til å ekspandere.

Norse Beer holder til i Nesttun utenfor Bergen, og ble stiftet like før jul 2015. De har ikke hatt salgsinntekter i 2016, men har hatt driftskostander på i overkant av 28' som har spist av aksjekapitalen på 50'. Regnskapet indikerer at det har skjedd ting i 2016, men tilsynelatende ikke brygging. Det er mulig at utgiftene er utstyrsinnkjøp eller at det har gått med til å få opp websidene, som ser både fine og ambisiøse ut. Der hinter de forøvrig om at de skal samarbeide med en annen aktør i bransjen, men uten at noen navngis. Drahjelp og samarbeid kan de nok trenge med et uttalt mål om å bli ett av de fremste bryggeriene i verden og bli en nasjonalt viktig eksportbedrift. Det er bra med ambisiøse mål, men det er også viktig at strategier gaper over passelige biter av gangen. Egentlig blir jeg litt i stuss om dette bryggeriet er seriøst, en stor porsjon stormannsgalskap eller et eller annet slags ironisk kunstprosjekt.

Tags: , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-02

Ølsalgsspiralen

Når jeg allikevel hadde tastet inn alle tallene, så kunne jeg like gjerne kode en visualisering av dem som en spiral over året. Dette plottet viser månedlige verdier, som som aggregerer salgstallene. Jeg liker egentlig denne måten å presentere disse dataene på …

Det er en litt kul visualisering av hvordan småskalabryggeriene i Norge har økt ølsalget de siste årene. Grønt er første år, som er 2009. Rødt er siste år, som er tre måneder av 2017. Hver sett med tverrgående tråder i nettet tilsvarer 200.000 liter, og aksene ender på ca en million liter. Tallene er månedstall.

Småskalabryggerienes salg
Ølsalg fra småskalaprodusentene fra jan 2009 til mars 2016.   Kilde: statistikk fra BROD

Selv om salget går litt opp og ned, så er det bare én måned der salget er lavere enn samme måned foregående år. Salget av øl fra småskalabryggeriene har økt jevnt og trutt over de åtte årene som vi har data for. Med stadig økende salgstall, fås denne spiralen som vist på figuren. Tilsvarende graf for storbryggeriene er ikke like kul og pen, men litt mer kaotisk.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.