Anders myser på livets særere sider

2017-04-30

Ølsalgstall 2016

Er det ikke noe som manglet denne vinteren? Ja, ikke bare snøen, men noe annet. Noe rundt øl. Ah, nå har jeg det, den vanlige skrytemeldingen fra Bryggeri- og drikkevareforeningen – BROD – om hvordan småbryggeriene fosser fremover. Den meldingen som pleier å komme i februar. Den har jeg ikke sett.

Hvorfor det mon tro? Kanskje de bare har glemt det i all viraken? Tja, neppe. Det ville nesten være som om Paven og Vatikanet glemte å holde påskemessa på Petersplassen. Noen ting glemmer man simpelthen ikke. Hvis ikke BROD trekker frem de positive sidene av salgsstatistikken, da begynner jeg å bli redd på bransjens vegne.

I fjor analyserte jeg tallene for 2015. Det var ikke så enkelt, for BROD gir egentlig ikke ut disse tallene. Man får månedstall for industrien som helhet, og en grov inndeling og vanligvis noen positive high-lights, men tall for enkeltbryggerier fås ikke. Visstnok får medlemmene dette, men vi ølbloggere kan bare se langt etter dem. Jeg forsøkte å fiske etter dem i fjor, men det dukket ikke opp noe regneark fra noen anonym, ikke-sporbar epost-konto. Sånn er livet.

Men la oss allikevel analysere det lille som er tilgjengelig. Først og fremst er det tallene som BROD publiserer på hjemmesidene sine. Det virker jo virkelig som hyggelig lesning og burde tilsi at man hadde slått på stortromma i pressemeldinger.

Småbryggeriene økte fra 8,50 mill i 2015 til 9,83 mill liter øl i 2016. Det er en økning på 1,83 mill liter, eller 15,7%. Det ser jo pent ut. Importen av øl økte fra 24,71 mill til 30,30 mill i 2016. Det er en økning på 5,59 mill liter, eller 22,6% – men importtallene til BROD er notorisk ufullstendige. Storbryggeriene økte fra 220,53 mill til 226,24 mill liter i 2016. Det er en økning på 5,71 mill liter. Med andre ord, selv om kakestykkene blir større for alle, så er det importølet som tar det største stykket relativt sett. Kompenseres den økte importen av øl ved at man eksporterer mer? Nei. Eksporten økte fra 4,62 til 4,99 mill liter, en økning på 0,37 mill liter, selv om den prosentvise økningen er på pene 7,9%.

Selv om småbryggeriene drar inn på storbryggeriene, så går det nokså sakte. Dessuten er kategoriseringen av små og store bryggerier noe underlig. Grensen går visst ved 10 eller 15 million liter salg. Et lite bryggeri teller ikke bare med det som de selv produserer, men også det som produseres for dem andre steder.

Vil det si at Ringnes kunne skapt om Frydenlund til et småskalabryggeri ved å opprette et minimalt AS, kjøpe en Speidel som man kan brygge på i ny og ne, og så å tappe 10-12 millioner liter på Gjelleråsen under merkevaren småskalabryggeriet Frydenlund? Slik jeg forstår reglene: ja. Ikke at jeg tror de ville gjøre det eller at de burde fått lov til å gjøre det, men slik er visst reglene. Jeg er mer interessert i aktiviteten på bryggverkene enn salgstallene for ulike etiketter.

Her er tallene frem til og med mars 2017. Blå linje er en 12 måneders snittverdi. Først kommer utviklingen for småskalabryggeriene. Vi ser at trenden med vekst fortsetter fra de siste årene. Før var det en svak eksponentiell vekst, men nå er det tydelig at det har blitt lineær vekst, ja, kanskje til og med en svakt retarderende trend.

Salgstall småskala
2016

Vi ser at etterhvert som salgsvolumet øker, så øker variasjonene, også relativt sett. Det kom markante post-juleøl-dipper både i fjor og i år. Vi ser også at juleøl-toppen i oktober holder seg. Den typen volatilitet i salgsvolum er veldig dårlige nyheter for bryggerier som allerede måtte være på hælene.

Hvordan ser bildet ut for de store bryggeriene? Trenden er helt klart en svakt nedadgående kurve. Vi har ikke nok data, men pessimistiske dommedagsprofeter vil finne trøst og skråsikkerhet rundt en begynnende kollaps i starten på 2017. Tallene fra januar og februar er helsvarte, mens mars-tallene bare er temmelig dårlige. Men tre måneder er lite grunnlag for å spå noe som helst.

Salgstall storskala
2016

Men totalt sett taper storbryggeriene mer enn små skalabryggeriene vinner. I dette bildet har vi ikke tatt med importen, som trolig kompenserser for mye av fallet i produksjonen. Norge er netto-importør av øl. Har forresten småskalabryggeriene begynt å spise signifikante markedsandeler av de store? Bedøm selv:

Salgstall stor- og småskala
2016

Konklusjonen fra 2015 (og her) var at de største småbryggeriene spiste så mye av småbryggerienes felles økning, at det måtte være lite igjen for alle de minste småbryggeriene, og man må anta at de stagnerte som gruppe, ikke minst ettersom de ble flere. Det må bety at det var mange røde salgstall blant de minste. Jeg mistenker at det er en trend som fortsatte for 2016. I så fall er det noe som ville ramle lett ut av bryggeriforeningens interne tall, men de tallene har vi altså ikke.

Noen problemer med disse statistikkene er at det har vært litt vagt hva som er småbryggerier. I praksis melder et bryggeriforeningsmedlem inn sin egen produksjon, men dette er koblet til selskapet, ikke bryggverket. Det var veldig tydelig i fjor, da Arendals og Sagene lå på ti-på-topp, til tross for at det bryggeteknisk i praksis var ett og samme bryggverk. Tilsvarende vil jeg anta at Austmann og Nøgne Ø inkluderer det ølet som er brygget på deres merkevare i Sarpsborg og Kristiansand. Arendals har mye brygging for andre, likeså Amundsen, som dessuten har flere bryggverk selv. Telemark Mikrobryggeri brygger for TMB og OMB. Sånn kunne vi holde på. Det er ikke helt sånn lengre at et bryggeri er ett selskap som har ett bryggverk som de brygger øl på.

I mangel av salgstall får vi forsøke noe annet: regnskapstallene i Brønnøysundregisteret. Jeg kommer til å jobbe med å samle og analysere regnskapstallene for norske bryggerier, men fristen for levering av regnskap er ikke før 1. juli, så det blir en stund til vi har endelig fasit. Forhåpentligvis ramler det ut noen trender relativt raskt for de bryggeriene som allerede er ferdig med regnskapene.

Der meldes det inn inntekter i kategorien varesalg, og selv om det er mange unøyaktigheter, som f.eks at øl ikke har samme ut-pris og at noen selskaper kan selge andre varer enn øl, så er det enslags indikator på ølsalg. Dessuten vil bryggerier som er enkeltmannsforetak - som endel gårdsbryggerier - være vanskelig å tolke, siden bryggeridelen inngår som en del av hele gårdsdriften. Dog, jeg tror ikke vi tenger komplette og perfekte data før å se noen trender.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-28

«Vi Brygger»-konkursen

Idag ble konkursbehandlingen av «Vi Brygger» på Askøy avsluttet da boet er tomt for midler. Skjønt det var vel ikke konkurs, men heller oppbud som ble meldt rundt jul, hvilket betyr at det er selskapet selv som igangsetter prosessen, ikke kreditorene.

Bedriften ble startet august 2015, men 2015-regnskapet ble ferdig først i oktober påfølgende år. Det er ikke noe positivt tegn. Verre var det at revisor kort og godt ikke ville vite av det og karakteriserte det som «mangelfull på en rekke vesentlige punkter» i forbindelse med selskapets interne kontroll.

I januar 2016 forsøkte man tilsynelatende å rydde opp, ved å skille ut Vi Brygger Butikkdrift som et eget selskap, og dette finnes såvidt jeg vet fremdeles. Men hvorfor gikk selskapet dukken? Opprinnelig var det meningen at butikken skulle selge både øl og hjemmebryggeutstyr. Problemet var bare at senterets nye eier – Norgesgruppen – satte ned foten. Du vet de med Meny og det brede ølutvalget. Det er en plage på slike sentre at det helst bare skal være én butikk av hver type, ja bortsett fra klesbutikker, tydeligvis.

Dermed var det ene beinet av butikken kappet av før de kom igang. Revisors kritikk kan tyde på at de ikke har hatt helt orden i papirer og slikt. Det siste er litt forunderlig, for en av eierne, og styremedlem, bak Vi Brygger var Ola B. Skarland, mannen som kjøpte Petit-Agentur og flyttet det til Høylandet. Skarland er ingen rotekopp som ikke klarer å holde styr på papirer. Han driver ikke bare nettbutikk på Høylandet, han har gått inn som minoritetsaksjonær i en rekke norske bryggebutikker, sånn som i Vi Brygger.

Firmaet Petit-Agentur er en av ur-pilarene i norsk hjemmebrygging. Det ble startet av Atle Holgar i 1971. Det var et kvart århundre før det ble lovlig å brygge hjemme med kjøpt malt – i motsetning til malt du hadde maltet selv. Skjønt denne loven var temmelig sovende de siste tiårene før den ble opphevet. Og hvorfor navnet «Petit-Agentur»? Vel, om jeg har forstått det rett, er det så enkelt som at Holgars mor hadde drevet firmaet innen import av parfyme. Navnet passer liksom bedre til dét. Da Atle Holgar overtok, var det fremdeles telefonmangel i Norge. Laget han et nytt firma med nytt navn måtte han stille seg bakerst i telefonbestillingskøen og vente noen år. Overtok han morens firma og firmanavn, kunne han også overta telefonen. Og så ble navnet bare sittende. Ofte er de mest idiotiske forklaringene de rette.

Petit-Agentur er forøvrig fremdeles definert under næringskode 46.499 – Engroshandel med husholdningsvarer og varer til personlig bruk ikke nevnt annet sted. Det passer liksom bedre på en parfymehandel enn en hjemmebryggersjappe. Og det passer forsåvidt også godt på en hjemmebryggerbutikk som selger varer som strengt tatt er ulovlig å brygge med.

Da den tidligere Telenor-direktøren Skarland overtok Petit-Agentur, flyttet han bedriften ut av Bergen og inn nær odelsgården på Høylandet. Plasseringen var kort og godt diktert av boplikten. Men det var ikke den eneste flyttingen. Holgar var en mann av den gamle skole, og han brukte telefon. Skarland var IT-mann og flyttet butikken over på Internett. Skarland var kanskje den første i hjemme- og mikrobryggeribransjen som tilnærmet seg bransjen som en proff out-sider. Der andre var hjemmebryggere som tok hobbyen helt ut og småkommersialiserte, der var han den effektive forretningsmannen som så mulighetene uten sentimentale bindinger. Samtidig endret Petit-Agentur karakter fra en liten, pertentlig, bergensk enmanns-, spesialforretning til en bedrift med voksebegjær.

Skarland scoret en rekke suksesser. Blant annet sponset Petit-Agentur helt eller delvis Speidel som premie i hjemmebryggekonkurranser. De som vinner der har jo en viss tendens til å brygge godt øl – uansett utstyr. Da et Speidel-brygget øl etterhvert vant, var suksessen sikret, og man sluttet å høre sutring over at ølet ikke kunne bli skikkelig på en automatisert bryggemaskin. Noen forsøkte å gjøre det trickset igjen et par år senere med BeerMaker30, men da var Speidelen allerede etablert som gullstandarden. Dessuten gir Speidel en litt annen magefølelse enn BeerMaker30. Det hele slo tilbake og annonser for ubrukte BeerMaker30 florerte på bruktmarkedet etter hjemmebryggekonkurranser.

En retning som veksten til Petit-Agentur tok, var bryggebutikker. Vi tenker ofte på Petit-Agentur som en nettbutikk på Høylandet, men Ola B. Skarland har involvert seg i bryggebutikker så mange ganger, og på så lik måte, at vi må kunne si at han har en funnet en slags formel. Han finner sammen med lokale interessenter og går inn med en minoritetsandel på rundt 30% i en bryggebutikk. De lokale samarbeidspartnerne har kontaktnettet og står for butikkdriften, men Skarland stiller med kapital, varebeholdning og Petit-Agentur.

Dermed har Skarland hele eller deler av kaka helt frem til hjemmebryggeren, han er importør, grossist, distributør og butikkeier. Han selger deg utstyret du brygger på og råvarene du brygger med, og flasker og fat du lagrer det på. Han fikk til og med produsert Sterkrens og Stoutrens på sin egen etikett, og det var det universelt brukte vaske- og desinfeksjonsmiddelet frem til folk begynte å lese annonser i amerikanske bryggetidsskrifter. Hvilke bryggebutikker er han så involvert i? Bakke Brygg i Trondheim, Stavanger Brygghus, Garo Brygg ved Kristiansund, Humlebua i Bodø og til slutt Vi Brygger på Askøy.

Noen steder er det til og med et tredje ben på dette samarbeidet. I Trondheim var det gastropuben Brygghus 9, som hadde stort overlapp i eierstruktur med Bakke Brygg. I Bodø var Bådin involvert i Humlebua. Oppskriften er enkel: Petit-Agentur importerer og ordner logistikk, bryggebutikken er lokal hub og lager for råvarer og utstyr, og bryggeriet produserer. Vi Brygger skulle selge øl, kanskje de også skulle brygge, det var i hvert fall den næringskoden de registrerte seg under, og kanskje til og med navnet er et hint. Stavanger Brygghus høres i hvert fall ut som ha ambisjoner om å brygge.

Den stillfarne Atle Holgar dukker fremdeles opp i hjemmebryggersammenheng, for å nippe til godt øl, treffe kjente og utveksle gamle historier. Han er mannen som trolig en gang i tiden kjente hver eneste moderne hjemmebrygger i Norge ... moderne som i at man ikke gårdsbrygget men brygget etter inspirasjon av engelske ales og amerikanske mikrobryggerier. Ola B. Skarland dukker tidvis også opp, med stor hvit kassebil full av varer, gode rabatter, og en utadvendt kremmerpersonlighet som hadde vært en bergenser verdig.

Det store spørsmålet er bare hvorfor suksessoppskriften hans slo så grundig feil på Askøy.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av - 2017/4/29 09:09:57
Tror ikke at det blir noe med Stavanger Brygghus. Hjemmebryggerbutikken er vel stort sett overført til Mr Norman og et nytt, lite mikrobryggeri kalt Yeastside starter opp i de samme lokalene.

2017-04-25

Drum Brew i Arendal

Drum Brew er et nystartet bryggeri i Kongshavn på Tromøya utenfor Arendal. Bryggeren bak Drum Brew er Erlend Årsbog. Han har fokus på mat og smak og han starter et bryggeri med masse entusiasme og overbevisning, ikke bare forretningsplaner og investorer. Jeg har pratet med ham.

Logoen til det nye bryggeriet: Drum Brew
Kilde, brukt med tillatelse
Drum Brew
Erlend Årsbog er både mat-feinschmecker og brygger. Han er sønn av en kokk, og han har smaksopplevelser som lidenskap. I et alternativt univers ble han kokk. I dette universet lot han være, for at ikke jobben skulle drepe gleden over å kokkelere. Ordet «amatør» betyr «den som er glad i», og sånn sett er han en ekte amatør.

Fra kokkekunsten gikk veien videre til brygging. Først ut var en milkstout. Senere har det kommet til flere brygg. Han søker å skape de gode smaksopplevelsene. Han justerer på og tilpasser oppskrifter og prosess for hver batch. Hvert øl har sin egen skapelseshistorie. De kan ligge i enden av et spor han tilfeldig snubler over, som ingefærstouten. Den startet på en Café Gollem i Amsterdam, der han hadde tatt med en ingefærøl og en milkstout for å vise frem. Folkene i baren helte sammen flaskeslantene på ren magefølelse, og kombinasjonen gav en fantastisk wow-effekt.

Eller han kan ta utgangspunkt i lokale råvarer, som i Oak Juice Blonde. På Tromøy er det rikelig med eik, ikke fransk limousin-eik eller amerikansk hviteik, men norsk sommer- og vintereik. Selv innen én enkelt art som Q. rubor endrer visst eika karakter med vokseplass. Det kreves nok kreativitet og tålmodighet for å avlure den norske eika sitt potensiale i øl. Årsbog har hugget eiketrær og skavet av spon for bryggingen, og har på planen å ta med en eikestokk til et bryggeri i Nederland som vil eksperimentere.

Med en bakgrunn i mat, er han en brygger som ikke ser på øl som en ren drikkevare, for det er også en ingrediens i mat. Man drikker nok øl til maten, men man bruker også øl i maten.

For tiden brygger han på et 50 liters egenkonstruert system på kjøkkenet. Det er helt greit for å lage små batcher for eksperimentering og for å få tilbakemeldinger på testbatcher. Det gjør det mulig å jobbe med å utvikle oppskrifter. Et større bryggverk blir en nødvendighet senere, men det må være et eget bryggverk.

En Milk Stout i Vondelpark i Amsterdam
Foto: Erlend Årsbog, brukt med tillatelse
Drum Brew Milk Stout
Alt dette er bra og beundringsverdig. Likevel, endel bryggere med noen års erfaring i industrien vil riste kollektivt på hodene sine. De har ansvar for stabile inntekter som skal dekke lønnsutgifter. De vil kanskje mumle «been there, done that». Selv om matlagning er vanskelig å skalere opp uten å miste kvalitet, sier konsensusen at ølbrygging er ekstremt lett å skalere opp – gitt nok penger og kontroll på logistikk ut til kunden. Innen ølbrygging er det ikke egentlig noen øvre grense for skalerbarhet. Dermed blir bryggeribransjen et kappløp om hvem som klarer å vokse mest. De som ikke klarer å vokse skal visstnok være dømt til å krympe inn og forsvinne. Det er «voks eller forsvinn!»

Men likevel … knaker det ikke litt i kvaliteten når man skalerer og effektiviserer og helautomatiserer ølbryggingen? Og er det ikke rom for de små som ikke har ambisjoner om å blir større enn moderat mellomstore, og som heller vil fokusere på kvaliteten enn å skulle vokse så mye? Det er vanskelig å holde på smådriftsfordelene når man skal realisere stordriftsfordelene.

Navnet på bryggeriet sikter til en oversettelse av «Tromøy» til «Drum Island». Jeg antar at «Drum» er en gammel variant over «Trom», kanskje på tysk eller nederlandsk. Det er et navn som vissnok kommer av øyrekka Tromlingene utenfor Tromøy, helt ute i havgapet, og er muligens beslektet med dialektordet «tram» for stenhelle eller steintrapp ved utgangsdør.

Valget av engelsk språk indikerer internasjonale ambisjoner, og Årsbog bekrefter det. Han ønsker å eksportere en vesentlig del av produksjonen, og jobber med avtaler og kontakter rundt dette. Især er Nederland og Amsterdam et fokusområde som han jobber med. Det kan vi også lese mellom linjene på websidene. Arendalsregionen hadde på 1600-tallet en nær tilknytning til Nederland, med til og med en ikke ubetydelig utvandring. Dette gjenspeiles tydelig i Drum Brews valg av ølnavn og ikonologi. Vi finner «Eagle Valley», dvs Arendal og «Kings' Port» er Kongshavn på Tromøy.

websidene beskriver de fem øl, delvis navngitt med engelske oversettelser av lokale navn. De har en IPA, en blonde, en ingefær-stout, en melkestout og en ingefær-øl. Flere øl står på planen. En Mango APA er ferdig, og en eiket imperial stout ligger på beddingen, mens Årsbog sirkler seg inn på målet så den blir akkurat riktig.

Drum Brew ble registert i februar i år. For øyeblikket er det kun testbatcher, men målet er å bli fullt operativt med et eget bryggeri på Tromøy. På spørsmål avviser han at leiebrygging, for eksempel ved Arendals, er aktuelt. Det er kort og godt for mye justeringer og for mange tilpasninger underveis, basert på råvarer og erfaringer fra tidligere smakinger, til at ølbryggingen kan sendes av gårde som en epost-bestilling med en oppskrift vedlagt.

Jeg ønsker Drum Brew lykke til. Innstillingen er ypperlig. Jeg tror mange av de små som startet for 5-15 år siden kanskje har mistet noe på veien mens de har vokst. De startet med masse entusiasme og endte med en jobb. Jobben kan være både spennende og givende, men det er og blir en jobb. Årsbog lot være å bli kokk for ikke å ødelegge gleden ved å lage mat. Jeg håper inderlig at han ikke dreper gleden ved å brygge ved starte bryggeri. Unngår han det, kan han få et kvalitetsbryggeri – kanskje ikke et stort bryggeri, men et godt bryggeri.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-24

Tradisjonsbryggingsopptak

NRK har laget radioprogrammer om mange ulike ting. Også tradisjonsbrygging av øl. Faktisk finnes det flere dokumentar- eller intervjuprogrammer i radio om tradisjonsbrygging og øltradisjoner rundt om i Norge. Her er pekere og en kort beskrivelse av noen av dem.

Det første radioprogrammet er et vel ti minutters intervju fra senhøstes 1972 med Jens Haukdal om bruk av øl i gammel tid i Soknedal. Utfra dialekten er han vel ikke selv fra Soknedal. Han forteller om humledyrking, drikketradisjoner, inskripsjoner på drikkestell og andre ting knyttet til øltradisjoner og tradisjonsbrygging.

Det andre programmet er et intervju med Marit Stene i Meldal fra januar 1970, der temaet er gamle bryggeteknikker, i forbindelse med at man brygget et tradisjonsøl da kongen skulle besøke Meldal. Hun går igjennom malting- og bryggeprosessen. Hun beskriver også endel om behandling av gjær og en andre tapping av mesken for å lage lettøl.

Brygging på Haustgardane i Granvin i Hardanger oppunder jul i 1985 på der Hans Haugse og Olav Vindal brygger, det er etter brygging, dagen før oppskoke og Ola E. Bø intervjuer dem om bryggeprosessen. På denne gården ønsker de 1-2 ukers modning før ølet er ferdig, så de hadde brygget 9. desember, hvilket er Annadagen i den gamle primstaven, en dag som ofte er knyttet til ølbrygging. Dette kan jo være en tilfeldighet, selvfølgelig. Her stegmesker de, faktisk, og har fire dagers gjæring. Det virker som flere andre bryggere har brygget samtidig, men det kan tenkes at det var en fallback for å sikre seg at de hadde øl for oppskoke. En artig detalj var at de sier at Hardingølet skal ha sju smaker, som er: maltsmak, humlesmak, røyksmak, brakesmak, søtsmak, ølsmak og «meirsmak».

I besøksreportasje til Voss intervjues Samuel Apeltun mens han brygger øl i slutten av oktober 1938. Han intervjues av en lokal lektor og går igjennom hele bryggeprosessen fra maltingen. Når han beskriver malttørka si, kommenterer han at de bruker rør som fører røyken ut, så den ikke kommer i kontakt med maltet, mens man i gamle dager ikke brukte det, og fikk røkt malten, og han refererer til et par ulike tidligere innretninger som tydeligvis har gått ut av bruk.

I et opptak fra Marnadal i Vest-Agder intervjues åttiårige Knut T. Rosseland høsten 1973. Han forteller om forberedelsene av juleølet fra malting og brygging og en rekke tradisjoner rundt det. En liten særhet er at han sier at de beholdt ølet i lang tid etter selve jula, og minst en gang helt til påske.

Endel av beskrivelsene her er faktisk så detaljerte at prosessen er nær ved å kunne reproduseres. Uansett er det mye informasjon om prosess og teknikker, som helt klart kan sammenstilles med annen informasjon om brygging i disse fem bygdene.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Granvin - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/4/24 20:47:42

Det var mye bra her, men den fra Granvin er nok ikke så tradisjonell som den kan virke. Jeg snakket med Hans Haugse for noen måneder siden, og han sier han fikk kveiken sin fra Dyrvedalen på Voss. Den meskemetoden hører hjemme på Østlandet, ikke Vestlandet. Det stegmeskeskjemaet kommer fra Olav Sopps bok om hjemmebrygging s74-75. Dette er eksakt samme greiene som de drev med i Morgedal, og morsomt nok fortalte Aslak Slettemeås meg at han hadde lært akkurat dette fra noen i Granvin. Artig å se koblingene falle på plass på den måten.

Det fins en oppskrift fra 1898 fra Granvin, og den beskriver vanlig infusjonsmesk slik som på resten av Vestlandet. Det <i>kan</i> jo være at noen har stegmesket på Vestlandet i gammel tid, men det her er jeg rimelig overbevist om at er en nyvinning.

2017-04-23

Stormkongen Bryggeri

Nye bryggerier kommer raskere enn det er overkommelig å telle dem. Et av de nyeste skuddene er Stormkongen Bryggeri i Vanylven. Her kommer litt mer info på et bryggeri du sannsynligvis aldri har hørt om før, og som det ikke er lett å si om du noensinne får høre om igjen.

Du finner websidene deres på www.stormkongen.no. Det er to kamerater – Trond Hatlevik Borg og Frode Slagnes – som satser på et gårdsbryggeri med produksjon og salg på gården. Det virker ikke som de sikter på bredere distribusjon enn gårdsutsalg. Det er mulig de også ønsker å servere på gården, men såvidt jeg forstå har de kun søkt om kommunal utvidet salgsbevilling.

Litt trivia som er hentet fra websidene deres og annet jeg har klart å google … Navnet henspeiler på det ruskete været ved Stadt, halvøya som stikker som en tunge langt utover like syd for Vanylvsfjorden, der bryggeriet ligger på en gård langs Åheimselva som går fra Gusdalsvatnet og renner ut i Åheim sentrum. Gårdens navn er såvidt jeg kan forstå Tue. Deres første batch er en Weissbier med navn Bleiking, som ble satt fredag 7. april.

Det som er kjempekult er at de ikke bare legger ut full oppskrift på brygget, men de legger ut fermenteringsprogresjonen underveis på www.brewstat.us, hvilket sannsynligvis betyr at de bruker The Tilt for kontinuerlig å måle SG. Førstebatchen deres ser i hvert fall ut til å ha flatet ut på 1.018, mens de siktet på 1.013.

Det er selvfølgelig å blottstille seg å legge ut så detaljert informasjon om bryggene, for det gjør at man kan pirke i detaljer. Gudene skal vite at det er mange mikrobryggerier som ikke treffer rett på hverken første eller femte forsøk, men det er ofte litt vanskelig å påpeke det med påståelighet når man ikke har annet enn smaksløkene og magefølelsen å gå etter. Så all ære til Stormkongen for å legge ut dette. Jeg skulle ønske alle andre bryggerier ville gjøre det samme.

Et annet moment er at den første batchen er på 20 liter. Utfra det kan man lese at det er hjemmebryggutstyr, og at de sannsynligvis er hjemmebryggere som har tatt hobbyen litt videre. At bryggeriet deres er registrert som et enkeltmannselskap peker også i retning av at de ikke sikter veldig høyt i første omgang. Om de skal opp i et volum der inntektene balanserer arbeidskostnadene med bryggingen, må de ha et betydelig større bryggeri enn 20 liter.

Det forteller litt hvor fort verden har gått fremover de siste par årene med hensyn til bevillinger og slikt. Nå er det visst nok å være et par kompiser, ha litt hjemmebryggeutstyr, et enkeltmannsforetak og en WordPress-portalside (og så en gård …) og vips har man et kommersielt gårdsbryggeri med eget utsalg.

Vil det si at det er fritt frem for alle og enhver å brygge og selge øl? Nei, ikke helt. De trenger fortsatt en salgsbevilling fra kommunen, av den utvidede typen som også omfatter tilvirkningsbevilling. De ser ut til å ha søkt om dette til kommunen 27. mars, men det virker ikke som de har fått bevillingen ennå, så jeg antar at vi må vente litt til før man kan dukke opp på gårdsutsalget. Det er enkelte formalia man må gjennom. Blant annet må man bestå «Kunnskapsprøven», som er litt som førerkortet for de som vil servere eller selge øl. Et annet obligatorisk, men temmelig lavt hinder er vandelsattest, og man må dokumentere at hverken skattemyndigheter, helsemyndigheter eller politi har noen innvendinger. Og til slutt må det jo faktisk gjennom politisk behandling i kommunen – og vis meg den norske kommunen der det ikke sitter en prinsippiell avholdspolitiker med vilje til å hestehandle i andre saker …

I søknaden deres for salgsbevillig med utvidelse for tilvirking skriver de forresten at de i tillegg til øl også ønsker å selge mjød og sider. Dette er bevillingsmessig to interessante varer, da det er blitt lov å selge i styrker helt opp til 22%. Som dere kanskje husker henger 4,7%-grensa på gårdsutsalg på en EU-avtale som har koblet den opp mot likebehandling for alle utsalg og varer som er basert på malt eller vindruer. Dermed er sider og mjød (og sake og fruktvin og masse annet unntatt) – selv om det fremdeles forutsettes at det er dyrket og produsert lokalt. For eksempel gjelder det samme for sake og daddelvin, men det er kanskje ikke så mange gårder som dyrker råvarene til det.

For gårdsproduksjon rammer dette skjevt, fordi gårdsbryggerier blir hemmet av den 4.7%-grensa som ikke gjelder for alt mulig annet enn malt og vindruer. For vin blir det faktisk stadig et mer relevant tema, da det har fantes minst én gård som har dyrket vindruer kommersielt, Kvelland Vingård i Vest-Agder.

Jeg misunner sannelig ikke de som sitter og skriver disse reglene, og som skal holde dem universelle og lesbare, samtidig som det virker som om de sikter på å åpne opp restriksjonene uten egentlig å åpne opp for særlig mye ny praksis.

Skjønt, Stormkongen har søkt om salgsbevilling gruppe 1, som går opp til 4,7%, så vi får vel ikke se mjød og sider i hetvinsstyrke fra dem med mindre de gjør mer papirarbeid.

Bare tiden vil vise om vi kommer til å høre mer om Stormkongen Bryggeri, eller om det er et av de mange bryggeriene som startet som en idé et sted mellom det interessante og det elleville, for så å falme bort før den ble implementert. Når jeg har lett på søkemotorer og sporet opp ulik informasjon, har jeg tatt meg i å lure på om dette er ment som et seriøst initiativ eller som en tulleregistrering. Men de har altså sendt søknad om salgsbevilling til kommunen og registrert seg i Brønnøysund, og det høres jo seriøst nok ut?

Jeg har forsøkt å få kommentarer fra de to bak bryggeriet, men har ikke klart å få kontakt. Kanskje ble det med en god idé og en pre-batch, eller kanskje de kommer seg i mål og bygger seg opp. Vi får se.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-22

Palmer om diacetyl

Denne helgen er hjemmebryggerhelgen i Trondheim. Det er mange spennende talere der, men la meg fokusere på en: John Palmer som skal snakke om diacetylredusjon i øl. «Høh» tenkte jeg da jeg først hørte temaet. «Er ikke det bare et par dager på 20°C, og bare nødvendig for undergjæret øl?» Og så sjekket jeg litt og fant ut at dette faktisk var et digert og spennende tema.

Aller først, i mitt hode var diacetyl noe som gjæren produserer under gjæring, buffrer i ølet og så bryter ned under modning. Ulik gjær produserer ulike mengder, og høyere temperatur får gjæren til å bryte det ned fortere. Enkelt og greit – eller overforenklet og greit.

For det er ikke fullt så enkelt. Før det første produserer ikke gjæren diacetyl, men et relativt smaksløst stoff – alfa-acetolactate, eller AAL – som skilles ut av gjærcellen og som så kan oksyderes til diacetyl. Dette skjer dessuten kun under vekstfasen av gjæringen der det er oksygen tilgjengelig, ikke under den anaerobe hovedgjæringen med alkoholproduksjon.

Dermed er første mulighet for å redusere diacetyl å unngå oksygen – men oksygen ønsker man jo å ha for vekstfasen. Dermed kommer man ikke utenom diacetyl. Kanskje det olivenolje-trikset kan fungere, dog. Det er jo en teknikk som sies å generere nesten like-smakende øl, men gi øl som har bedre holdbarhet, nettopp noe som gir mindre oksydering på code-side i vørteren frem til man er kommet i anaerob hovedgjæring.

Videre kan man heller ikke bli skikkelig kvitt diacetyl, siden eventuell oksydering kan generere ny fra AAL, som det typisk vil være «nok» av i ølet. Det vil si den at luftig under tapping og omstikking kan gi mer diacetyl.

Og ikke minst, diacetyl kan oppstå som oksydering under drikking, spesielt i tomt glass. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg begynte å grave i dette, for diacetyl har en mindre kjent fetter som lukter som honning.

Diacetyl heter også butane-2,3-dion, og er to acetylgrupper koblet sammen, en acetylgruppe er CH3-CO, en kjede med fire karbonatomer. De i endene er metylgrupper (med tre hydrogen) og de to i midten har dobbeltbinding til oksygen. Innpoder vi et ekstra CH2 inn i dette, får vi pentan-2,3-dion, som har en søtlig honningaktig lukt.

Jeg kjenner denne lukta i endel øl, men helst i tomt glass. Og vips falt det noen brikker på plass. Både honningduften og smørduften er et resultater av oksydering av en prekursor. De kan provoseres frem med svirvling, men den er mest fremtredende når glasset er tomt. Da ligger det en hinne av øl over hele innsiden av glasset, det bobler ut null CO2 og oksygen slipper lett til.

Jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig til dette foredraget. Forhåpentlig blir det tatt opp til glede for de hjemmebryggerne som ikke har mulighet til å være tilstede.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-20

«Øl hører til!»

Da alkoholreklame var lov, begikk bryggeriene endel reklamefilmer i en herlig og nesten litt pinlig femtitallstil. De er som en tidskapsel, og det er interessant utfra at de forteller litt om hvordan folk så på øl den gangen. Eller rettere sagt, hvordan bryggeriene ville at folk skulle se på øl. Og det skapte bølger.

Jeg har tidligere pekt på en YouTube-versjon av en 30-talls-film med Venche Foss, med en sang som har en noe spesiell bakgrunn – fra en ølsangkonkurranse som Ringnes holdt.

Generisk alkoholreklame i mangel å kunne vise bilder fra disse reklamefilene pga opphavsrett.
Kilde: Wikimedia/Archives New Zealand, CC BY-SA 2.0
Ølreklame
La meg her trekke frem et par reklamefilmer fra 50-tallet. Vi kan si at den påskeaktige hytte-settingen i en av scenene får være kontekst god nok.

Her er første film og andre film. For alt jeg vet ble det laget flere reklamefilmer enn dette, men det er hva jeg har funnet. Filmene er laget av Arvid Skaugen, som kanskje er mer kjent for å ha regisert filmen «Ante» på 1970-tallet.

De er tydelig ute etter å påvirke mer enn å informere, men det fremstår ufattelig gammelmodig og fumlete idag. Gjennomgangstema er «Øl hører til», og folkene er unge, moderne (i sin samtid) med sunne aktiviteter som bridge, hytteturer, båtpuss og hageselskaper. Og ølet serveres på fat, intet mindre enn sølvfat, sålangt jeg kan se.

I bakgrunnen kan man se omgivelsene som elegante, men litt spartanske. Det er kvalitet men ikke luksus – litt sånn klassisk norske verdier. Kjønnsfordelingen holder noenlunde mål selv etter moderne standard. Men bortsett fra dét, er det en veldig ensartet gruppe personer som vises i disse filmene. Det er nikkersadelsen som er målgruppa, og ikke minst skulle kvinner drikke øl. Forresten tviler jeg på om den stå på Bechdel-testen, selv om den neppe er egnet for reklamefilmer. Ølet som serveres er en blanding av pilsner, bayer og bokk. Legg merke til at kvinnene ikke bare drikker lyst øl eller mørkt øl.

Her blir øl profilert som den sofistikerte drikken for unge, aktive, selvbevisste mennesker i fritiden deres. Det er totalt fravær av seidler og brune puber. Det er ingen helflasker her, bare halvflasker. Her er det ingen gamle tradisjoner, drikkeviser, renhetslov, gaulatingslover, drikkeboller, ølkagger, gårdsbrygging eller noe annet tradisjonelt som vi i andre sammenhenger har sett bryggerier til ymse tider har forsøkt å koble ølet sitt til. Tvert om, reklamen forteller at øl er en naturlig del av det moderne menneskets fritid.

En annen ting å legge merke til er at dette ikke er en reklamefilm for et bestemt bryggeri. Flaskene er etikettløse. Det er sannsynligvis bryggeriforeningens reklamefilm for øl, til glede og nytte for alle sine medlemmer.

Ble denne reklamefilmen stort sett ignorert? Nei. I avisen Hardanger for 12. desember 1962 kan vi lese at Odda Godtemplar Ungdomsforbund var gått til kamp mot nettopp denne kinoreklamen, etter at tilsvarende kamper mot denne kinoreklamen for øl visstnok var kronet med hell i Molde, Larvik, Hammerfest og Mandal. Blant annet står det:

På mange stader rundt i landet driv Bryggeriforeningen sin falske og villedande propaganda for å læra ungdomen til å drikke øl. Heldigvis får fleire og fleire augene opp for det meiningslause i dette. [...] Dette må det gjærast slutt på, og for godtemplarungdommen må det bli ei merkesak, og å føra denne saka fram. [...] Odda Godtemplar Ungdomslag har hatt denne reklamefilmen under oppsikt i det siste, den har også vore drøfta ein del på lagsmøta. På siste styremøtet blei denne filmsaka gjennomgått på nytt. Styret kom fram til at laget skal senda ein søknad til Kommunestyret og Kinostyret om at denne reklamefilmen «Øl hører til», blir teken vekk frå Odda Kino.

I Rogalands avis 4. desember 1964 er det referert til fra en konferanse for skoleinspektørene i Rogaland, der Rektor Einar Anthi insinuerer at Bryggeriforeningens reklame var en blåkopi av de amerikanske bryggerienes reklamekampanje «Beer belongs to ...» som koblet øl til alle dagliglivets situasjoner, visstnok en reklamekampanje til avskrekkende 80 mill dollar. I samme artikkel tas det forøvrig også til orde for at edruskapsopplæring bør bli eksamensfag i ungdomskolen.

Eller jeg kan sitere John Austrheim (Sp) fra Stortinget 27. november 1962 som sier blant annet: Eg nemner også ølreklamen ved kinoane. Her vert det reklamert for bruk av alkohol. «Øl hører til» – vert det terpa oppatt og oppatt. Og for å setje det noko på spisse. Her vert folk, også ungdom, gjennom reklame oppmoda til bruk av alkohol. Eller repr. Egil Aarvik (KrF) 3. mai 1965, som sier blant annet: Jeg tror at det måtte være all mulig grunn til å få – ikke minst som motvekt mot den ølreklamen som etter min mening av og til på en uforsvarlig måte appellerer til ungdommen om at øl hører til – en propagandamessig opplagt opplysningskampanje som tok sikte på å være opinionsdannende. Sjelden har vel den særnorske tradisjonen med offentlige holdningskampanjer være mer direkte beskrevet enn dette.

Så sent som 4. juni 1980 formulerte en ungdommelig Kjell Magne Bondevik (KrF) seg slik fra Stortingets talerstol: Det er nødvendig å gå til kamp mot at alkoholen har fått innpass i alle mulige miljøer i dag. Det må bli rettet et avgjørende angrep på slagordet «øl hører til». Det normale må bli at alkohol ikke «hører til».

I det minste er det fornøyelig at de klarer å hisse seg så opp over en kinoreklame som fremstår så klossete og keitede, i hvert fall med dagens øyne. Det er også sært at disse filmene klarer å engasjere såpass mange år etter de ble produsert i 1958 og 1959.

Om reklamen var fullt så virkningsfull blant ungdommen i sin samtid vet jeg ikke. Dette var en periode der Elvis og James Dean, og etterhvert Beatles, var de ikoniske ledestjernene for ungdommen, og for den generasjonen må disse reklamefilmene har fremstått nokså bizarre og gammelmodige. Holdbarheten på en slik reklame må også ha vært ufattelig kort. Men reklamen satte tydeligvis dype, traumatiske, årelange spor blant avholdsfolket.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-18

Brauerei Sonne

(Dette er en gjesteblogging ved Gustav Foseid, ølbokforfatter (og oppfølgeren), norgesmester i hjemmebrygging, erfaren øldommer, tidligere leder i Norbrygg, og ikke minst: omreisende ølnerd. Han la sporenstreks om sin påskeferie i Tyskland da han hørte at bryggverket fra et av Norges første moderne mikrobryggerier – Studenten Joh. Albrecht Brygghus – kanskje fremdeles var i bruk i Herrenzimmern syd for Stuttgart.)

Brauerei und Gasthof Sonne skulle altså ligge rett utenfor Stuttgart, nærmere bestemt i Herrenzimmern. Herreværelse, altså. Litt som et røkeværelse, kanskje?

«Rett utenfor» var muligens litt upresist, for fra sentralstasjonen i Stuttgart er det halvannen time med tog og en snau halvtime med buss. Vel å merke når det ikke er arbeid på linja, som det var denne påskeuka. Tyskerne er virkelig gode på å kjøre tog, men når det kommer til buss-for-tog har NSB noe å lære bort.

Den pittoreske renessansebyen Rottweil er et godt utgangspunkt for å finne offentlig transport videre til Herrenzimmern.
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Rottweil
Uansett, etter hvert sitter jeg på toget som denne dagen går fra Herrenberg til Rottweil. De vide dalene rundt Stuttgart går over til å bli brattere og mer dramatiske etter hvert som Gäubahn følger elva Neckar sørover og beveger seg lenger inn i Schwaben-regionen. Landskapet og togturen er i seg selv verdt turen sørover. (Bonus-quiz: Hvorfor er søndre del av denne strekningen enkeltsporet?)

Første stopp er altså Rottweil og jeg kan nyte ettermiddagen i den pittoreske renessansebyen, for i følge informasjonen vi har klart å finne skal ikke Sonne åpne før 16.30 på tirsdager. En riktig fin og solfylt ettermiddag, omgitt av bindingsverkshus og brosteinsbelagte gater. Jeg rakk også en tur innom turistinformasjonen for å sjekke busstidene til Herrenzimmern, og det spørrende blikket jeg får tilbake tyder på at det ikke er noen stor turistdestinasjon.

I tillegg til å være den eldste byen i Baden-Württemberg, er det et par ting som er verdt å nevne om Rottweil. Den ene er at det, som du kanskje har gjettet, er byen som har gitt navn til hunderasen rottweiler. Det andre er at du her finner en av Europas merkeligste byggverk. I dalbunnen nedenfor sentrum bygger Thyssen Krupp en slags test-skyskraper. Et tårn på 446 meter som brukes for å teste heiser for høyhus. For de som ikke synes det er snodig nok å reise milevis for å finne et bryggeri, så kan man altså treffe på noen som er her for å se på en heis.

Utenfor hos Brauerei Sonne, bak panoramavinduet kan bryggverket skimtes
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bla bla bla
Men ... Det var altså hverken hunder eller tårn som var grunnen til denne turen. Det var øl og det er på tide sende ei melding til Anders med beskjed om at jeg er i Rottweil og nærmer meg målet. Han hadde, heldigvis, ikke sagt noe om at Joh. Albrecht mente jeg var på veg til feil bryggeri, så jeg kunne fortsette turen i trygg overbevisning om at jeg var på rett veg.

Uansett hvor bryggverket kom fra, så burde det i hvert fall være muligheter for å få øl i Herrenzimmern, så da var det bare å finne buss 2021, betale noen euro til sjåføren og vente til jeg var framme. Spesielt vanskelig å finne, var det ikke, for bussholdeplassen var på parkerkingsplassen til gjestgiveriet.

Heldigvis var det åpent og det var allerede et par gjester som hadde tatt plass i spisesalen, men ikke flere enn at en nyankommet som ikke var kjent ble lagt merke til. *kremt* «Do you speak English?» Skoletysken min fungerer for å lese menyer, men ikke for å forklare om bryggerier som kanskje, eller kanskje ikke, kommer fra Oslo. Først pekes det på den yngste i betjeninga, som pent rister på hodet og forsvinner, men til slutt kommer det en «Yes, a little bit» fra en av de andre.

Innehaverne bak bardisken i Brauerei Sonne
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Baren i Brauerei Sonne
Ettersom jeg altså ikke har hørt noe om at dette skal være feil bryggeri, framfører jeg mitt ærend med største grad av selvfølgelighet. Jeg kommer altså fra Norge, fra Oslo nærmere bestemt, og i forbindelse med at jeg skriver om norsk ølhistorie, uten å nevne at det egentlig er Anders som gjør det, og har hørt at de skal ha et bryggverk fra Oslo. Briste eller bære der, altså.

Tilbake får jeg et litt overrasket blikk. Og en bekreftelse. Joda, de har et bryggverk som har stått i Oslo. Vil jeg se på det, kanskje? Ja, takk, det vil jeg gjerne. Det var altså rett plass, for så mange bryggerier fra Oslo kan det umulig være i Sør-Tyskland.

I naborommet er bryggverket plassert, i et påbygg med panoramavindu så bryggverket er godt synlig for forbipasserende. Oppsettet kan best beskrives som typisk tysk, med kombinert meske- og kokekar og oppvarming med damp. Det ser ut som kvalitet, med solide deler i rustfritt stål og omtrent fem ganger så mye kobber som noe brygger egentlig har lyst til å pusse. Oppsettet kan minne om tyske bryggverk som finnes i noen norske mikrobryggerier, men uten noe særlig automatikk. Med andre ord, akkurat den typen bryggeri en overivrig markedsavdeling kunne finne på å bestille for å overbevise ølmarkedet i Oslo om at Hansa var bra saker, selv om et kanskje virker litt i største laget. Hvorfor det skulle være en god ide å gjemme det bort i en kjeller, kan man jo også undres over.

Et vakkert kunstverk av et to-kars bryggverk i kobber og messing
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bryggverket hos Brauerei Sonne
Før vi går videre kan det være greit å se litt på forskjellen mellom et tysk «Hausbrauerei» (husbryggeri) og et norsk mikro- eller pubbryggeri. Vi er vant til at en pub med sitt eget bryggeri har et annet ølutvalg enn de fleste andre puber. I tillegg til, eller kanskje også i stedet for, pils og tradisjonelle lagere, forventer vi å finne et utvalg av mørkere og humlerike øl. For et tysk husbryggeri handler det først og fremst om å brygge øl som er av tilsvarende type som serveres andre steder, selv om det er lokalbrygget og ufiltrert. Sonne er ganske typisk for slike bryggerier, med et par øltyper i tillegg til et par sesongøl i løpet av året.

Som Anders har skrevet en del om, var bryggeriet i Oslo i praksis nedlagt på slutten av 1990-tallet. Samtidig hadde Bernd Mauch en drøm om å lage sitt eget øl. Han hadde utdanning som brygger og jobbet på et middels stort bryggeri, da han gjorde alvor av drømmen. Sammen med kona Heike, og deres nyfødte datter, reiste de til Oslo i 1999 for å se på et bryggverk som var til salgs via en tysk megler. Bildene de tok da de var i Oslo viser et bryggverk som stort sett var i god stand selv om det hadde vært ubrukt i minst et par år. Bryggverket ble kjøpt og sendt tilbake til Tyskland, der det jo opprinnelig var laget.

Gjæringstankene var tilpasset bygget der de stod, så de hadde ingen verdi å ta med til Tyskland, men ellers er bryggeriet slik det er i dag i praksis helt likt det som stod på Karl Johan. De har fortsatt med åpen gjæring, i to nye runde gjæringskar. Lagringstankene er de samme som ble brukt i Oslo, og hinter også til en ganske typisk tysk bryggeprosess, med tankkapasitet til modning av ølet i flere uker før servering.

I dag brygger Bernd omtrent en gang i uka og har en årsproduksjon på rundt 50.000 liter. Hovedproduktet er Spezial, som kanskje best kan beskrives som en kellerpils eller zwickel, og et klassisk hveteøl. Begge er meget gode øl, men jeg synes kanskje Spezial var best, med et lite preg av korn og god balanse mellom sødme og bitterhet. Hveteølet var ganske nøytralt, med litt nellikpreg.

Tanker for gjæring, lagring, modning og servering
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Lagertanker ved Brauerei Sonne
I tillegg til selve bryggeriet, fikk jeg se en del papirer som fulgte med bryggverket. Her var det alt fra Hansas originale bestilling av bryggeriet til detaljtegninger av hver plate i platekjøleren. Ei riktig tidsreise tilbake til tidlig på 1990-tallet, med skrivemaskinskrift og telefaxpapir.

Selv om det var mange uinteressante detaljer, bekrefter papirene en del som vi allerede vet om drifta av bryggeriet i Oslo. Fra starten var det en tysk bryggerimester, Stephan Jacob, som hadde ansvaret for bryggeriet. Det startes også opp av Hansa, men drifta gjøres gjennom selskapet Mikrobryggeriet A/S.

Ølene som ble brygget var tilsynelatende en helles og en dunkel. I følge en laboratorietest fra Hansa var hadde dunkelen en OG på 12,0° plato og 5,2% alkohol. Fargen 47,5 EBC og bitterheta ble målt til 19 IBU. For helles-en var OG på 11,2° plato med 4,4% alkohol, med farge på 9,8 EBC og bitterhet på 29 IBU. Jeg fant bare en laboratorietest, så jeg er usikker på hvor stabile ølene var.

Det er ingen tvil om at dette er riktig bryggeri, her er papirene fra tiden i Oslo
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bryggelogg fra Brauerei Sonne
For dunkel-en fant jeg ingen oppskrift, men flere maltbestillinger tyder på at den ble laget med en god del bayermalt og noe karamellmalt av ukjent type. For helles-en var det derimot en komplett bryggelogg, og for det som måtte ønske å gjenskape ølet var oppskrifta slik:

  • 175 kg lys bryggemalt (sannsynligvis pilsnermalt fra Viking, basert på pakksedler fra Hansa)

  • 5 kg sauermalz (av ukjent opphav, for det var ingen bestillinger på dette)

  • Innmesk: 750 liter vann på 60°C i 15 minutter.

  • 1. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 15 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventilen og forsukre på 68 grader i 10 minutter.

  • 2. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 20 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventil og la meske ut i 10 minutter.

  • Vorlauf til klar vørter.

  • Skyll med 250 liter vann på 78 °C. Skylling ferdig når det er 1150 liter i kokekaret.

  • Kok intensivt i 90 minutter.

  • Tilsett 900 gram humle etter 15 minutter (sannsynligvis Saaz, basert på bestillinger), 900 gram etter 30 minutter og 900 gram femten minutter før kokeslutt.

  • Kjøl ned til 7 grader og tilsett 5 liter gjærslurry.

Fritt oversatt og forenklet (!) fra bryggelogger på tysk.

Et annet alternativ er, selvfølgelig, å ta turen til Herrenzimmern og smake på ølet som nå brygges på bryggverket. Jeg kan love en fin tur til en vakker del av Tyskland, og godt øl når du kommer fram.

 
Quiz - lagt inn av Gustav Foseid - 2017/4/19 08:30:17
Og svaret på quizen (leses bak fram eller dyttes inn i http://textmechanic.com/text-tools/obfuscation-tools/reverse-text-generator/) .eggil terops tol go gnintatsresgirk eym ekil ekki kot ,dron regnel etrepukko mos ,ASU .gnintatsresgirk mos ted kot go terops ene ted etretnomed ekirknarF go enossnojsapukko ksnarf i rav neled erdnøs neD idroF
Baden-Württemberg - lagt inn av Richard - 2017/4/19 20:44:55
Dette innlegget leste jeg med stor interesse. Jeg er praktisk talt nabo med Anders på Byåsen (de få dagene jeg er hjemme), men oppholder meg for det meste i Stuttgart pga jobb. Kommer definitivt til å avlegge Herrenzimmern et besøk, kanskje tom kombinere med en tur til den østlige delen av Schwarzwald. Kan ellers bekrefte at det har vært mye trøbbel med linjene i og rundt Stuttgart-området de siste ukene.

2017-04-11

«Studentens» bryggverk

Vi har tidligere sett på de to fasene av Studenten: med Hansa som «Studenten Joh. Albrecht Brygghus» og som selvstendig under navnet «Studenten Bryggeri». Men det hang én løs tråd i lufta: hvor ble bryggverket av. Det var nesten som en påskekrim.

Jeg stilte spørsmålet om hvor bryggverket tok veien til Joh. Albrecht Brautechnik pr epost, i håp om at det gikk via dem eller at de hadde noe slags serviceansvar for det. Bingo! Jeg fikk raskt svar om at det nå stod i et tysk bryggeri nær Stuttgart, med navn «Brauerei Zur Sonne».

Svaret de gav oppklarte også en annen ting: Man brukte faktisk åpen gjæring på Studenten. Et vedlagt bilde av et rundt gjæringskar på ca 1000 liter, uten lokk og helt klart med gjæringring levner ingen tvil. Studenten hadde åpne gjæringskar. Dette var en gammel teknikk ved norske bryggerier, men var nok blitt erstattet av sylindrokoniske gjæringstanker et par tiår før 1991. Selv idag er svært få mikrobryggerier som bruker åpne eller "halvåpne" gjæringskar. Kinn, Austmann og Espedalen rinner meg i hu, men de er sikkert ikke de eneste. De tar imidlertid sin inspirasjon fra engelsk bryggetradisjon med firkantede gjæringskar – eller mer sannsynlig: temperaturregulerte norsk meieriutstyr.

Dermed kunne letingen etter bryggverket begynne. Ved en tilfeldighet hadde Gustav Foseid kastet seg på samme tanke. Som de bryggerinerdene vi er, synkron-googlet vi og samordnet resultatene via chat.

Det som først ramler ut av et Google-søk, var «Brauerei Zur Sonne» i Bischberg, en forstad til Bamberg.

– Omtrent dit skal jeg i påska, jeg kan svippe innom, kom det raskt fra Gustav. Bamberg er kjent for sine røykøl, og derfor et naturlig og attraktivt mål på en hver ølreise til Tyskland.

Men Zur Sonne i Bamberg passet liksom ikke helt. Det er nokså langt unna Stuttgart. Dessuten, bildene av bryggeriet på websidene viste at det var i rustfritt stål, endel større enn 1000 liter, og dessuten så det nokså nytt ut. Videre var dette et bryggeri med røtter tilbake til 1587 (samme året den gregorianske kalenderen ble innført i katolske områder) og det hadde vært i familiens eie siden 1856. Det lød liksom ikke som de trengte et 1000 liters bryggeri for 15-20 år siden. Nei, det var liksom noe som ikke passet inn.

Et annet alternativ var «Brauerei Zur Sonne» i Allgäu, men det var for det første et museumsbryggeri, og dernest ligger Allgäu like så nærme München som Stuttgart.

Sånn gikk letingen. Det var alltid noe galt med alle kandidatene, inntil litt romsligere søk avslørte at det fantes et Gästhaus und Brauerei Sonne i Herrenzimmern i Bösingen. Det er fremdeles et stykke unna Stuttgart, men i det minste i samme dalføre.

Richard Stueven fra The "Beer Me" Blog forsøkte å besøke bryggeriet i 2008, men han snublet i åpningstidene. Han skrev et fornøyelig bloginnlegg, men det som virkelig fanget interessen min i det innlegget var bildene. Se på bildet på ytterveggen under gavlen, dvs bilde nr to på bloginnlegget hans. Sammenlign det med den logoen til Brauhaus Joh. Albrecht som også Studenten brukte. De er ikke like, men de har sentrale tema felles. Et spor!

Mer graving viste at bryggeriet tidvis kalles Zum Sonnen selv om det ikke er det formelle navnet. Ikke minst kunne man skimte et vakkert bryggverk på kanskje 1000 liter, i kobber på innsiden av et tilbygg i Steuvens bilder på bloggen hans. Her tror jeg vi er på et interessant spor.

Bildene fra en avisartikkel i Schwartzwalder Bote bare styrket mistanken. Bryggverket på disse bildene ser ut til å matche bildene i Dag-Ivar Rognerøds bok om Groschgården – selv om det ikke er så lett å si definitivt. Bilder viser et eldre hus som trolig er både overnattings- og serveringssted, samt et tilbygg i mer moderne stil, der et bryggverket er plassert: to kobberkar på rundt 1000 liter, stilt opp langs en kortvegg med panoramavinduer.

Gustav Foseid er på sporet av det tapte bryggeri
Gustav på sporet
Jeg forsøkte å sende epost til de oppgitte kontaktadresser for bryggeriet, men det bouncet bare. Hva mer kunne jeg gjøre? Jeg resignerte og konkluderte med at det var mest sannsynlig måtte være Sonne i Herrenzimmern som var rett bryggeri, og så lukket jeg saken.

Deretter begynte jeg å skrive på et blogginnlegg om at gamle Studenten-fans kunne hoppe på en passende kombinasjon av fly, tog og buss, og sjekke seg inn på vertshuset som serverer øl fra bryggverket til deres gamle stamsted. Herrenzimmern har dessuten en ruvende borgruin, en middels pittoresk landsby, et par små bi-bi-elver til Rhinen og ligger opp mot Schwartzvald. Det burde bare være å løpe og bestille, osv, bla-bla-bla.

Men så plutselig tok saken en ny venning. Det tikket inn en ny svar-mail fra Joh. Albrecht Brautechnik. De skrev at adressen til bryggeriet som fikk bryggverket fra Oslo var i Bischberg, altså Zur Sonne nær Bamberg. Hva søren!? Og jeg som trodde at dét bryggeriet var blitt grundig sjekket ut av saken. I det minste var Gustav på vei til rett sted, til Bamberg, så han kunne verifisere, i felten.

Og så tok saken enda en ny vending, for det tikket inn en SMS fra Gustav i Tyskland. Den forkynte: Er i Rottweil, neste stopp Herrenzimmern. Shit, han har dratt til et øde og gudsforlatt sted, hvis fremste fortrinn var en borgruin fra tredveårskrigen. Et sted som er klemt inne mellom Schwartzwald på den ene siden, og ski- og kurbadstedene i de bayerske alpene på den andre.

Og Joh. Albrecht Brautechnik insisterer på at det er feil sted!

( … fortsettelse følger … )

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Brygger fra Studenten - lagt inn av Torbjørn Bull-Njaa - 2017/5/13 21:49:12
Hvis noen fortsatt søker detaljer om bryggeteknikk og andre forhold ved Studenten, så kanskje bryggeren ved familiebryggeriet Forschungsbrauerei i utkanten av München kan svare. Jeg fikk en omvisning ved bryggeriet der, og da nevnte han at han hadde vært brygger på Studenten. Jeg oppfattet det som han var sønn i huset. Da er han der kanskje ennå?

2017-04-09

BrewDog selger 22%

Noen svingdører er litt mer smertefulle å få i trynet enn andre. Når skotske BrewDog nå selger 22% til TSG Consumer Partners er det nok godt over middels smertfullt, og rikelig krydret med sarkastisk skadefryd fra mange av dem som har følt seg kritisert av BrewDog for å ha «sold out» til kommersielle interesser.

Faktaene først. BrewDog selger 22% til TSG Consumer Partners for 213 millioner pund, hvorav litt under halvparten deles på de to grunnleggerne – James Watt og Martin Dickie.

BrewDog, BrewDog, er dere en «Sell out»!?
Foto: Brett Jordan, flickr, opphavsrett CC BY 2.0
Brewdog bottles
Det hele kom vel litt uventet, kan man si. I desember 2015 kom BrewDog med et kampskrift for uavhengighet. Tittelen var akkurat så lite ydmyk som vi er blitt vant til å oppleve dem: Nailing our Colours to the Mother Fucking Mast. I den dro de frem en rekke oppkjøp og innkjøp i ikoniske bryggerier, og de mer enn insinuerte at slike avtaler kanskje virket rosenrøde når man inngikk dem, mens det stort sett surnet ganske så fort. De trakk frem Nøgne Ø sammen med Meantime, Goose Island, Elysian, Ballast Point og Lagunitas. Denne fremstillingen har nok falt mange tungt for brystet, og har gitt BrewDog et bajasimage og nesten drittsekk-rykte innad i bransjen.

Egentlig har jeg lyst til å sitere hele avslutningen av denne kamperklæringen, for den er klinkende klart skrevet:

We are going to nail our colours to the mother fucking mast. We are going to live and die by what we believe in and the values we hold true. We are not doing this for money, we are doing this because we love craft beer. We are doing this because, despite having seen it hundreds of times, the video at the top of this blog still gives us goosebumps.

We are going to entrench our independence. We are going to call a meeting of our Equity Punk investors and propose an amendment to our articles of association. We intend to make 37.5 of the BrewDog plc articles read as follows:

37.5 “The Board will exercise its discretion granted in Article 37.1 to refuse to register any transfer of any Certificated Share to a transferee who is a monolithic purveyor of bland industrial beer.”

The wording is our lawyers. But we kinda like it.
We are BrewDog. We are independent. We are in this for the beer. And we are here to stay.

Jeg skulle gjerne pekt til hvor den står, men akkurat denne jeremiaden ser ut til å ha ramlet ut av bloggen deres. Den skulle burde vært her. Snodig dette … Men man finner fremdeles en arkivkopi på waybackmachine.

Nåvel. Dette kan lett degenerere til en ørkesløs diskusjon om definisjoner på «sell out» og «craft beer» – hvilket jeg ikke har ork til å ta i akkurat nå. Kanskje det kommer senere. Men la oss i hvert fall pirke litt i om ikke saken har minst to sider. Den ene siden er stort sett gjengitt over og koker ned til at de to gründerne bak BrewDog har lovet å aldri selge ut og verbalt hudflettet bryggerier som de mener har gjort det … og så selger de en knapp fjerdedel av bryggeriet til en amerikansk investor.

Argumentene og vinklingene i denne sakens ene side er så innlysende at jeg ikke skal grave mer i dem. La meg heller plukke opp sakens andre side: den langt mindre takknemlige jobben med å argumentere for at dette egentlig ikke er fullt så hel-pinlig som det ser ut til. Jeg er nemlig ingen korsanger, og jeg liker å ligge i motfase til mangt og mye.

Om vi tar utgangspunkt i det famøse blog-entry'et som er referert til over, så er dette mer en kritikk av det som presenteres som naive gründere, de som tror de kan få til en win-win-avtale med store bryggerier. Slikt går ikke, argumenteres det for, fordi mikrobryggerne tenker craft og kvalitet, mens de store mega-bryggeriene tenker kostnadskutt og effektivisering. I den kulturkonflikten er de sanne mikrobryggerne nødt til å tape, og de taper temmelig fort.

Man trenger ikke å være enig med Watts og Dickie i dette, men som argument er tydelig artikulert. Spørsmålet er om de har gått i den samme «fella» som de har hevdet andre har gått i.

De kan ikke argumentere med at de «bare» har solgt 22%, for det ville være naivt å tro at en investor bare var ute etter å plassere et par milliarder kroner ett-eller-annet sted uten å tenke på involvere seg så mye rundt hvordan de ble forvaltet. Da kjøper du heller statsobligasjoner eller noe slikt. Eller for å sitere dem i det før nevnte bloginnlegget sitt: Let’s be honest, the intentions of these big companies are completely clear: they cut costs, they cut people, they cut corners and they take pride in doing so. Their God is market share and their stock market valuations; they act accordingly.

Men Watts og Dickies kritikk gikk i retning av småbryggerier som gikk i ulike former for kompaniskap med store bryggerier. BrewDog har solgt til TSG Consumers Partners. Det høres ikke ut som et bryggeri – og er det heller ikke. På deres websider forklarer de forretningssfilosofien sin slik: TSG focuses on making minority and majority investments in growing middle-market consumer and retail companies where the products marketed by such businesses play an important role in consumers’ everyday lives.

Med andre ord, de kjøper seg delvis inn i sterke merkevarer. Det er en fasett i dette som er fundamentalt annerledes enn ved mange andre bryggeriopp- og -innkjøp. Vi har sett en liknende forretningsfilosofi i Norge med Scandza som blant annet eier ølmerket Little Norway. De har ikke helt tatt skrittet ut med øl, og får det – liksom mange andre – brygget ved Arendals Bryggeri. Akkurat det er forresten litt snodig, siden sjefene der er Jan Bodd og Stig Sunde, tidligere sjef og salgssjef i Ringnes. Men Scandza eier også sterke men små merkevarer som Synnøve, Finsbråten og Sørlandschips. De sier blant annet dette om sin strategi på websidene: Innovation and expandable brands are key drivers to organic growth, while our scalable operating platform, deep industrial experience and proven ability to consolidate, allow us to successfully acquire and develop new brands. Vi skal nok komme tilbake til Scandza og Little Norway en annen gang, men hold tanken et par sekunder over hva de faktisk sier i den strategi-formuleringen, for den speiler på en måte strategien til TSG.

For slik TSG fremstår, virker det som de investerer – liksom Scandza – i små, men sterke merkevarer, utfra en forventning om potensiale for organisk vekst. Sagt på en annen måte: de investerer i små og mellomstore gründere som allerede har bevist sin levedyktighet på markedet.

Det er mulig (og merk at jeg ikke har noen magisk innsikt i saken, så «mulig» er så langt jeg vil gå) at BrewDog her har funnet en perfekt partner. Om TSGs retorikk holder vann, så er de ikke ute etter å skaffe seg et etablert merkenavn for å overta og effektivisere og til slutt slå sammen produksjonen med en eksisterende virksomhet. Det er mulig de er en ren kapitalist som stiller med ressurser – først og fremst penger – men også ulik infrastruktur som designere, personaladministrasjon, advokater, distribusjonsnett osv.

Det gir nemlig ingen fornuft i å sitte på så mange og varierte merkevarer som TSG gjør, uten at man lar folkene i hvert firma styre i sin nisje. Det er nemlig de som kan faget. Det er de har skapt bedriften og merkevaren – ofte på trass og med hard innsats. TSG er outsider-partneren som har all den generelle kompetansen og lite av den dypere bransjekompetansen. Mer enn ett norsk mikrobryggeri har hatt stor glede av investorer og styremedlemmer med gründerkompetanse men uten bryggeribakgrunn, og det er sakens kjerne.

Hva kjennetegner alle oppkjøpene som Watts og Dickie har klaget over i det blogentriet som idag er så vanskelig å finne? Det er at et stort bryggeri har kjøpt et lite. Joda, man kjøper en merkevare, men man kjøper seg også en juniorpartner og det er solide styrke- og kulturforskjeller mellom den lille og den store.

Kanskje er det slik at når en stor og etablert bedrift i en bransje (f.eks brygging) kjøper en liten og ung gründerbedrift innen sammen bransje, så tror de i utgangspunktet at de har så mye felles, for de holder teknisk sett på med det samme (f.eks brygge øl). Men så opplever de at kulturforskjellene allikevel er digre, selv innenfor ett og samme fagfelt.

På den andre siden kan det tenkes at TSG med sin enorme fokuspredning har mer enn nok kultur felles med grûndere og gründerbedrifter i ulike bransjer, selv om det er nærmest null og nix overlapp rent bransjemessig?

Det har vært trukket frem at TSG Consumer Partners er deleier i Papst Brewing Company. Jeg forventer ikke at Papst skal dirigere BrewDog – eller omvendt – når TSG kjøper seg inn. Om det skjer, er vil dra teppet under bena på min analyse her, og jeg tror det vil være fullstendig ødeleggende for BrewDog. Det er ikke Papst som har kjøpt seg inn i BrewDog, og det er heller ikke TSG som har kjøpt en merkevare til bryggeridivisjonen sin. Det er TSG som har kjøpt seg inn som enslags «sen med-gründer» i et ungt og dynamisk bryggeri.

Er jeg kategorisk negativ til at et stort bryggeri kan kjøpe seg inn på samme måte som en «sen med-gründer» på et lite mikrobryggeri? Nei, det er jeg ikke. Men jeg tror det lettere blir kulturutfordringer når man som stor, moden og effektiv skal forholde seg som eier til noen som er små, unge og fleksible – og man tror man har bransjeforståelsen felles.

Dessuten er ikke BrewDog så veldig små lengre. Det er visstnok 800 ansatte om man teller med ett og alt. Med dette innkjøpet er bryggeriet prissatt til oppunder ti milliarder kroner. Men de skal ha for at de har beholdt en punk-innstilling som er en ny-gründet underdog verdig. Ihvertfall har de beholdt dét i retorikken sin.

Hva hadde jeg gjort om jeg bar Watts eller Dickies sko? Hadde jeg solgt en minoritetsandel for en halv milliard kroner i lommeboka? La meg for syns skyld late som jeg må tenke litt på det … hmmm, joda, jeg tror faktisk jeg hadde gjort dét.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-02

Studenten Bryggeri

I går så vi på Studenten Joh. Albrecht Brygghus på Karl Johans gate og det første, turbulente driftsåret. Idag skal vi se på andre fase av dette bryggeriet, etter at det fikk nye eiere, nytt konsept, nye og og nytt navn: Studenten Bryggeri.

I Arbeiderbladet fra 1. juli 1993 er det nevnt under overskriften «Utested-toppen» en liste over hvem som eide flest utesteder i hovedstaden. Deriblant står det at «Thon-prinsene» Geir Hjorth og Stig-Rune Steiro eide Johs. Albrickts Brygghus i tillegg til åtte andre utesteder. Denne skrivemåten har jeg ikke funnet andre steder, og det er nok en skriveleif som avisen må ta på egen kappe, under akkumulering av data for de mange utestedene.

Logoen til Studenten Bryggeri, arvtakeren til Studenten Joh. Albrecht Brygghus
Logo
for Studenten Bryggeri i Oslo
Muligens var det omkring dette eierskiftet at bryggeriet skiftet navn til Studenten Bryggeri, for i et intervju med de to i Arbeiderbladet dagen før, brukes dette nye navnet. Jeg tolker navneendringen som en konsekvens av at franchise-koblingen er opphørt. Nye eiere får bryggverket med på kjøpet men må selv fikse alt rundt bryggingen.

Denne høsten og vinteren må stedet ha forsøkt en ny giv, for det er en rekke annonser for underholdning i pianobaren, med «pianoentertainere» med herlige artistnavn som Bobby Vann, Barry Cuda og Stevie J. Her må vi ikke forveksle Bobby Vann med den internasjonalt annerkjente artisten Bobby Van, som døde i 1980. På denne forunderlige tiden hadde ikke 80-tallsvibbene helt ebbet ut, og man gikk på pianobar – sikkert i hvit smoking og med hockey-sveis – og hørte på entertainere med kunstnernavn som Barry Cuda.

Det er lett å ironisere over disse kunstnernavnene, men det var sannsynligvis seriøse musikere som kanskje ikke helt ville assosieres med spillejobber som pianobarentertainere. De var nok dyktigere som pianister enn den jobben gav status. For eksempel, det ville ikke forbauset meg om Bobby Vann var et ordspill på navnet til min gamle pianolærer fra Arendal.

Forresten var disse pianobarspillerne ikke noe som utelukkende dukket opp etter eierskiftet. Allerede 4. juni 1991 kunne Aftenposten formidle at Pete Dance (pun: will play for a pittance) spiller Rock&Roll-flygel hver kveld «I Den Mørke Bryggekjeller» på denne brewpuben.

I Øystein Øystås «Øl til glede: den norske ølboken» utgitt i 1996, omtales bryggeriet som fremdeles operativt. Der refererer også til at bryggverket er vakkert og hadde fortjent en mer prominent plassering enn under trappen ned til underetasjen (s.138). Øystå referer også at alle ølsortene er overgjæret, og at det kun serveres i lokalene – sammen med øl fra Hansa. Dette står i kontrast til den nevnte øltesten fra 1991 der bryggeriet tydeligvis bare hadde pilsner og bayer – en øltest der forøvrig nettopp Øystein Øystå deltok i panelet. Øystå er en gammel bransjemann med tilknytning til Bryggeriforeningen, og det er utenkelig at han har bommet på denne opplysningen. Den eneste holdbare konklusjonen, er at man på et tidspunkt har endret konseptet fra undergjæring til overgjæring, trolig i forbindelse med at man avsluttet franchisen og fikk nye eiere?

I 1997 utkommer boken «Byens hjørne: fra Grosch til Landkreditt», av Dag-Ivar Rognerød. Den forteller om denne spesielle bygårdens historie – som blant annet omfattet serveringstedet Culmbacher Hof, liggende i en lang tarm av et rom liggende langs gårdens nordvegg. Kulmbacherøl er et alternativt navn på eisbock, og var et populært statusøl rundt århundreskiftet. Det foregikk import av tyske øl til endel av de bedre serveringsstedene, men også norske bryggerier brygget øl som de gav med denne typenbetegnelsen, og da kanskje spesielt Foss Bryggeri.

Restaurant Blom startet i denne gården, der Carl P. Bloms vinhandel hadde en vinbodega for vinsmaking og enklere servering. Fra 1923 var hjørnet konfektutsalg for Nidar sjokoladefabrikk, bare avbrutt av at det var vervekontor for frontkjempere under krigen. I løpet av 50-tallet ble hjørnelokalene omgjort til en iskrembar, og det var denne butikken som ble kalt «Studenten», sannsynligvis på grunn av nærheten til universitetets lokaler på Karl Johans gate.

Rognerøds bok nevner Studenten Bryggeri nokså overfladisk i forbindelse med den daværende driften i lokalene på utgivelsestidpunktet. Han gjengir noen bilder som gir inntrykk av et tungt og brunt preg med endel massivt, mørkt treverk, store lysekroner og mye kobber. Han refererer at det i tillegg til lokalene i første etasje var pub og pianobar i kjelleren. Innehaveren navngis som Henning A. Heiderby.

På «Spisekartet» utgitt i 1998 – en rangering av noen hundre spisesteder i Oslo, fra hver minste McDonalds og oppover til Statholdergaarden – gis Studenten Bryggeri greie midt-på-treet karakterer. Det er dessuten listet polfaktor – dvs forholdet mellom listepris på Polet og hva utestedet tar for drikkevaren, hvilket betyr at man også serverte vin.

Rundt årtusenskiftet er de jevnlig nevnt i tidsskriftet til Norøl – Ølgjerd – som ett av de stedene der Norøl-materiell legges ut. Dette sier egentlig ikke så mye om de brygget selv, men er en tillitserklæring til stedet med hensyn til vareutvalg og atmosfære.

Vi må derfor konkludere med at bryggeriet var i drift i hvert fall så sent som 1996-1997, og at i hvert fall serveringsdelen ble drevet videre til minst 2000, muligens lengre. Det er vanskelig å si hvor stor andel av det serverte ølet som var egenbrygget, for i hvert fall i starten serverte man øl fra Hansa.

Hadde de holdt ut noen få år til, ville de kanskje blitt berget av den andre fasen av mikrobryggeribølgen som skyllet inn over Norge. I første fase var det småbryggeriet som skulle ut å konkurrere med industribryggeriene om å brygge pilsner. Det gikk dårlig. I andre fase var det enda mindre bryggerier som skulle lage helt andre typer øl – IPA og bitter og pale ale og brown og slikt. Det gikk langt bedre.

Oslo Hard Rock Cafe åpnet i disse lokalene i 2005, drevet av svenske franchisetakere, og den erstattet da tidligere de leietakerne Studenten, Musikkhuset og Brasserie 45 – til stor irritasjon for den kondisjonerte hovedstadspressen. Det er uklart for meg om Studenten på et tidspunkt før 2005 la ned bryggingen men fortsatte som vanlig utested. Jeg tror det, for jeg tviler på at de brygget så lenge som helt frem til Hard Rock Cafe tok over.

Hvorfor gikk det inn? Tja, det kan være mange grunner for det. Husleia har sikkert vært dyr med en så bra plassering. Mens Hansa drev stedet kom kostnader med franchisen fra Bayern. Begge deler kan nok ha trukket økonomien nedover. Om jeg skal synse, kan det også virke som om konseptet var bedre fundert i toppledelsen i Hansa enn det hadde bakkekontakt nedover i systemet. Tanken på å invadere Norge ølmessig var spenstig, men temmelig dumdristig. Ikke minst var 1990-tallet galt tiår å komme trekkende med tyske ølsorter som noe nytt. Folk begynte å bli klare for noe helt annet.

Men hvorfor gikk det ikke bra etter Hansa-tiden? For det første må det jo sies at Studenten Bryggeri tilsynelatende fungerte i minst fire-fem år med en viss mengde egenbrygget øl – så det gikk jo rundt på et vis.

At de fortsatte å selge Hansa øl kan tenkes å komme av at Hansa Bryggeri satte klausuler i forbindelse med salget av brewpuben, uten at jeg vet dette sikkert. Jeg har ikke noe i mot at en brewpub fører gjesteøl fra andre mikrobryggerier, men jeg tror det er en dårlig ordning at de fører faste, lavpris, volum-øl i konkurranse med sine egne øl. Ikke bare kannibaliserer man egen markedsandel, men man fremstår litt halvhjertet.

De to som overtok etter Hansa eide flere puber, og det virker som de mer var i utelivsbransjen enn de var i mikrobryggeribransjen. Kanskje Studenten Bryggeri ble et utested heller enn en brewpub? Kanskje gikk bryggverket fra å være det sentrale produksjonsmidlet til å bli en artig gimmick, for så å ende opp som en visuell dekorasjon? Et mikrobryggeri er ikke en enkel måte for å produsere billig øl. Det er en kompetansetung og arbeidsintensiv måte for å produsere unikt øl. Dersom man bare ønsker en trygg, rimelig og uproblematisk kilde til greit øl, er en avtale med industribryggeriene et langt sikrere valg. Og kanskje var det nettopp dette som skjedde på Studenten Bryggeri?

Dessuten er det ikke så dramatisk at utesteder legges ned eller legges om. Det kan kort og godt tenkes at noen fant ut at de kunne tjene mer penger på et annet konsept.

Hva skjedde med Hansa og Pripps? Først gikk Volvo (som eide Pripps) sammen med Orkla (som eide Ringnes) og dannet Pripps Ringnes i 1995. To år senere kjøpte Orkla ut de andre eierne. I denne fusjonen ble Hansa holdt utenfor og solgt i 1996 til norske eierinteresser for å unngå en altfor stor konstellasjon i norsk bryggeribransje. Men dette er en annen og ganske lang historie.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Bryggverket - lagt inn av Gustav F - 2017/4/5 18:21:40
Men hvor endte bryggverket opp? Dette så da ut som er bryggverk som hadde en viss verdi, og ikke lenge etterpå begynte mikrobryggeribølgen.
Hvor bryggverket ble av - lagt inn av Anders Christensen - 2017/4/5 18:29:11
Jeg stilte det spørsmålet til Joh. Albrecht Brautechnik og fikk nettopp svar. Det ble solgt videre og står idag i «Brauerei zur Sonne» i Stuttgart i Tyskland.

Dessuten bekreftet de at det faktisk var åpne gjæringskar, som kar uten lokk - de la til og med ved et bilde som eliminerer all tvil. Norske bryggerier brukte åpne gjæringskar tidligere, men det var stort sett faset ut da det ble installert på Studenten.

Joh. Albrecht Brygghus

Et bryggeri som på det aller nærmeste har gått i glemmeboka er Studenten Joh. Albrecht Brygghus i Oslo, senere omdøpt til Studenten Bryggeri. Vi snakker om et av de tidligste bryggeriene i den moderne mikrobryggeribølgen i Norge. Hva var dette bryggeriet og hvorfor forsvant det?

Gården der Studenten Joh. Albrecht Bryghus holdt til
Foto: Eric Lumsden, flickr, opphavrett CC BY-ND
Oslo
Hard Rock Cafe
Bryggeriet lå i serveringsstedet «Studenten» i hjørnegården på Karl Johans gate og Universitetsgata, med adresse Karl Johans gate 45. Den kalles ofte Groschgården etter familien som eide bygården som tidligere stod på tomta og som oppførte dagens bygning i 1897, eller den kalles Landkredittgården etter Kreditforeningen for Land og Skogbruk som kjøpte gården i 1918. Det er en markant og staselig bygård, som man vanskelig kan la være å legge merke til, og som i dag huser Hard Rock Café.

Navnet på bryggeriet synes litt underlig, men det har sin forklaring. I Tyskland finnes det en brewpub-kjede som heter Brauhaus Joh. Albrecht, og brewpuben i Oslo var en franchisetaker for denne. I Tyskland finner du dem idag i Hamburg, Soltau, Bielefeld, Düsseldorf og Konstanz. Ifølge websidene deres startet de opp denne franchise-kjeden i 1990.

Egentlig er dette en bryggeriprodusent – Joh. Albrecht Brautechnik – som har hel- eller del-levert nærmere 120 bryggverk, og kanskje spesielt mye til Øst-Europa og Japan. De bruker materialer som kobber, stål og glass. Ja faktisk, de leverer brygghus i glass! En kollega av meg som besøkte Krakow fortalte om et glassbrygghus på en pub der både ølet var utmerket og bryggverket var elegant. Det var nesten garantert et Joh. Albrecht-brygghus. På websidene sine har de noen slideshows av ulike bryggerier de har vært involvert i (glassbryggerier, pubbryggerier og industribryggerier), og det oser eleganse, kvalitet, tysk ingeniørkunst og spesialtilpasning av dem alle sammen.

Varemerkelogoen til den tyske franchisegiveren
Kilde: Patentstyrets websider
Logo for Brauhaus Joh. Albrecht
De leverer skreddersydde bryggeverk i størrelsesorden 300-4000 liter, med stor variasjon på størrelse, utforming og materialvalg. Dette firmaet leverte registrering av sin tyske logo som varemerke i Norge 21. mars 1991, altså bare en måned før åpning av brewpuben på Karl Johans gate.

Anlegget de leverte til Oslo er leveringsnummer 4 på byggelista deres, og den er beskrevet som «Kopfersudhaus 10hl; offene Gärung», hvilket betyr «1000 liter kopperbryggeri med åpen gjæring». Sannelig om jeg er sikker på hva åpen gjæring betyr her. I utgangspunktet ville det forbause meg om det var åpne gjæringskar, men byggelista deres lister at de har i stor grad har levert «Offene Gärung» frem til rundt 2008, og deretter levert «ZKG», hvilket er sylindrokoniske tanker – eller «zylindro-konischen Gärgefäßen» på tysk. Det er mulig at åpen gjæring kun betyr at gjæringstankene ikke er trykksatt, men jeg etterlater dette spørsmålet åpent.

Men tilbake til bryggerioppstarten i Oslo. Det var Hansa som startet bryggeriet som franchisetaker. Åpningen var fredag 26. april 1991 klokken 21:00. Dette kolliderer med at Joh. Albrecht Brautecknik daterer leveransen til 1992, men det må skyldes en misforståelse i deres historiske oversikt over leveranser. Dateringen av åpningen til 1991 er godt dokumentert i avisannonser, og det går helt klart frem at de åpnet som et ekte mikrobryggeri med eget bryggverk.

Hansa hadde to år før dette fått en svensk hovedaksjonær: det svenske super-firmaet Procordia – opprinnelig en samling av svenske statseide bedrifter. Innen Procordia-systemet ble Hansa underlagt Pripps bryggeri. Ifølge Aftenposten 3. juni 1992 var det Hans Källenius – Procordias mann i Hansa-styret – som ivret for sette opp et mikrobryggeri i Oslo. Det er lov å tenke at dette var særdeles forutseende av Procordia og Hansa, men i virkeligheten hadde de nok andre hensikter enn et profetisk klarsyn om mikrobryggeribølgen som snart skulle skylle over landet.

Intet ringere enn selveste Michael Jacksons monumentale verk «Den store ølboken» nevner dette bryggeriet. Boken er utgitt på norsk i 1991, altså samme år som bryggeriet ble startet, men jeg mistenker at dette er en oppdatering gjort av den norske forleggeren, for originalen er angitt å være fra 1988 og er fra før bryggeriet ble startet.

I forbindelse med åpningen ble det reklamert for at ølet var brygget etter «Den Tyske Renhetslov av 1516», og brygget av ingen ringere enn en ekte tysk bryggerimester ved navn Stefan Jakob. Senere brygget man med norske bryggere. Det er forresten litt interessant at denne annonsen velger å kalle det et «minibryggeri», til tross for at begrepet mikrobryggeri var innarbeidet, blant annet gjennom Oslo Mikrobryggeri. Fra starten av ble bryggeriet kalt Studenten Joh. Albrecht Brygghus, men det kan virke som om «Studenten» ofte ble utelatt fra navnet.

Den tyske bryggmesteren brygget nok der kun initielt for å lære opp franchisetakerens egne folk. En person jeg har snakket med hadde på et senere tidspunkt møtt en brygger der, og hadde fått inntrykk av at denne var «utsendt» fra Hansa i Bergen for å brygge på det som han syntes å mene var et lite lekebryggeri sammenliknet med det profesjonelle bryggverket han normalt arbeidet med i Bergen.

Hva slags øl brygget man? I en ølsmaking 9. august 1991 i Dagbladet har et tremannspanel smakt og karaktersatt øl fra de to brewpubene i Oslo. Joh. Albrecht Brygghus hadde en münchner pilsner og en münchner dunkel. Denne fokusen på at begge øltypene skulle være bayerske tolker jeg som at det var franchisegivers oppskrift. Oslo Mikrobryggeri stilte i testen med pilsner, steamer, bitter og imperial stout. Blant testpanelet vant Joh. Albrecht såvidt, men ikke la meg komme inn på avisenes smakspaneler på 90-tallet!

Jobbannonse for brygger til Joh. Albrecht Bryghus
Facimile fra Aftenposten 13. september 1991
Utlysning av brygger
for Studenten
Fredag 13. september 1991 utlyste man en egen stilling som brygger. At man fremdeles var i franchise med tyskerne går nok frem av at søkere måtte kunne enten engelsk eller tysk. Det indikerer at man var tett teknisk knyttet til franchise-giveren. Det er fasinerende i ettertid å se at de faglige kvalifikasjonene var utdannelse som næringsmiddelteknolog/kjemiing, eller tilsvarende, og helst skulle man ha erfaringer fra bryggeriindustrien.

Formodentlig fikk man ikke noen god søker, for onsdag 29. januar 1992 står en nesten likelydende stillingsannonse som brygger i Aftenposten. Vanskene med å få tak i brygger kan forklare at man brygget med utsendte bryggere fra Hansa i Bergen.

Bryggeriet og serveringsstedet gikk nok ikke så bra. I den tidligere nevnte artikkelen 3. juni 1992 i Aftenposten, veltes alle problemene ut på bordet i full offentlighet. Svenske Procordias ønske om et mikrobryggeri i Oslo var en del av en strategi om en øl-invasjon i Norge med Hansa som brohode. Mikrobryggeriet på Karl Johans gate skulle være et trinn i prosessen med å løfte Hansa fra regionalt til nasjonalt bryggeri. Totalt ble det et underskudd i Hansa på 65 millioner i 1991, og mikrobryggeriet var et av de største tapsprosjektene. Aftenposten legger ikke fingrene imellom og omtaler mikrobryggeriet som en verkebyll.

Journalisten kunne fortelle hva som hadde foregått i kulissene. Hans Källenius hadde fratrått styret allerede en måned før denne artikkelen, og avisen kunne formidle den ferske nyheten om at også Hansas administrerende direktør Svein Anders Dahl ville gå av. Det legges ikke skjul på at det var en offensiv ølkrig på Østlandet som var hovedgrunnen til problemene, og Dahl bekrefter «at Bergensbryggeriet gikk aggressivt inn med høyt tempo for å vinne markedsandeler. Dette har Hansa tatt selvkritikk på, og brukt de siste månedene til å analysere sin arbeidform under ølkrigen.» Artikkelen avsluttes med: «Dahl innrømmer at storsatsingen i Karl Johans gate 45, «Studenten»-hjørnet, ikke har vært vellykket for Hansa. Han bekrefter at bryggeriet forsøker å selge stedet.»

Avisen har dessuten ettergått Procordias og Hansas årsberetninger, og kan fortelle at Procordias årsberetning for 1991 varsler innledningen til «et kraftig tiltaksprogram» for å senke kostnadene i Hansa og «dra fordel av den sterke regionale markedsposisjonen». Dette betyr at Hansa la nasjonale ambisjoner på is og konsentrerte seg om Vestlandet. Med det som bakteppe hang det en dødsdom over Joh. Albrecht Brygghus.

Etter dette hører vi ikke så mye mer om bryggeriet på en stund. Men sommeren 1993 forteller Arbeiderbladet at den har fått nye eiere og nytt navn: Studenten Bryggeri. Det er all mulig grunn til å tro at man fortsatte med det samme bryggverket, men altså uten franchise-ordningen. Denne neste fasen av bryggeriet skal vi se nærmere på i morgen.

Tags: , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.