Anders myser på livets særere sider

2017-06-17

Ulovlig reklame, del 4

Her kommer fjerde del i serien med ulovlig alkoholreklame fra norske bryggerier. Det er fremdeles mange å ta av. Og som tidligere nevnt, hensikten er ikke å henge ut, men å vise hvor hvordan noen blatant overtrer forbudet, mens andre som ønsker å følge regelverket, allikevel går i tallrike feller på veien.

Schouskjelleren mikrobryggeri er en artig brewpub i et pittoreskt, gammelt bryggerilokale. Og de har godt øl. Men har de også ulovlig reklame? Om vi ser på Facebook, så ser jeg helt klart endel utfordringer om vi blar bakover. Om vi går inn på «Photos» på Facebook-siden deres, er det tydelig at de har mangfoldige bilder av alkoholholdig drikk, fotografert slik at de er identifiserbare utfra etikett.

Ulovlig reklame

Det hjelper ikke om bildene er halvgamle, de ligger like fullt ute. Såvidt jeg kan se er dette bilder som er lastet opp relativt nylig, med kommentarer som «Flaskenyheter på Schouskjelleren første gang i Norge» med påhengt smiley. Eller for en annen: «Her på Schouskjelleren har vi fortsatt hele Ice Cream serien fra Buxton og Omnipollo! Passer utmerket også til Nøttemix og Potetgull».

Dette er helt klart ulovlig reklame. Én ting er at det ikke er nøytral bakgrunn på disse bildene. Dernest er ikke dette hjemmeside, men en Facebook-side på sosiale medier. Videre fungerer dette som å trekke frem bestemte produkter fremfor hva annet de måtte ha. Tekstene som enkelte av disse er postet med fremhever ølene, og virker helt klart som salgspushende.

Dersom man vil ha bort ting fra Facebook, må det slettes. Selv om «nesten ingen» ser stuff på Facebook et par dager etter at det er postet, så ligger der, og det er fullt synlig når man scroller bakover eller går inn på «Photos».

Cervisiam er blant de mest trendy, hippe og foroverlente bryggeriene – riktignok nomadebryggeri, men likefullt bryggeri. Egentlig ble jeg litt overrasket da jeg så at de bare hadde puslete ni twittermeldinger, som lå to år bakover i tid. Kanskje det bare er meg og Trump som ikke har fått med meg at twitter er på vei ut? Men det forhindrer jo ikke at det er ulovlig reklame. Her er en skjermdump.

Ulovlig reklame

Uttrykk som «Jungle Juice kommer snart til en bar nær deg!» er ikke lov. Beklager, det er kort og godt reklame i god gammel klassisk forstand. Det er jo ikke engang skrevet på engelsk for å late som det retter seg mot et internasjonalt publikum. Og det hjelper ikke at meldingen er utdatert.

Previews av etiketter for kommende øl er også reklame. Det holder ikke å si at det er en design-event eller man bare ville dele noe informasjon med leseren. Det er veldig vanskelig å se hvordan dette ikke kan anklages for å vise kundene designet på et nytt produkt så de lettere kan finne det i hyllene på butikker og puber.

Så til et mer interessant aspekt. Øverst er det en link til en nettbutikk hvor man kan få kjøpe logoprodukter. Her er det mange skjær og tallrike sjøminer i farvannet. Er det ulovlig med en T-skjorte med en bryggeri-logo? Selvfølgelig ikke. Men det kan tolkes som ulovlig reklame dersom den bæres av en som har økonomisk interesse av å profilere – selv indirekte interesse. Her er det selvfølgelig massevis av gråsoner.

Først og fremst, det er lov for personell fra et bryggeri å bære tøy med logo, men den bør vel ikke være prangende, og den kan ikke være produktspesifikk. Derfor kan man ikke bruke øletiketter. Logo på skjortelomma er ok, men full-size logo over hele brystet er kanskje ikke det – selv om tøy i bryggeriets designfarger trolig er ok. Dette gjelder både i arbeidssituasjon og på for eksempel messer dersom bryggeriets ansatte serverer. Her råder Alkoholforskriftens §14-3 nr 6, som tillater Merking av bevillingshavers kjøretøyer, emballasje, betjeningsuniformer o.l. med eget firmanavn og/eller firmamerke.

Riktignok er det en uklarhet når et bryggeri serverer eget øl på en messe, siden bevillingshaveren egentlig er de som har skjenkebevillingen. Bryggeriet har en tilvirkningsbevilling, som er litt irrelevant i ølmesse-sammenheng, og i den grad de serverer eget brygg, er det sannsynligvis som «frivillige» for den som har skjenkebevillingen. I så fall burde eventuelle logoer som de måtte bære ikke være bryggerirelaterte, men knyttet til innehaveren av skjenkebevillingen. Uansett, jeg digrerer, og i enkelte kommuner virker det som det praktiseres at bryggeripersonale ikke får serverer eget øl på messer.

Merk at det bare er produsentens ansatte (dvs de bryggeriansatte) som kan bruke T-skjorte med bryggeri-logo. De som serverer ølet i en pub kan ikke det. Dog kan de bruke pubens logo på klærne sine. Dette er regulert av Alkoholforskriften §14-3 nr 5 som gir unntak for produsentens logo på vanlig serveringsutstyr. I merknadene er det utdypet:

Med ”vanlig serveringsutstyr” menes skjenkeutstyr som har direkte tilknytning til selve skjenkingen av alkohol, eksempelvis ølbrikker, glass, rørepinner, skjenkekorker, drinkemikser, osv.

Meny, skjenkekart, vannkarafler, kaffekopper, fyrstikkesker, barmatter (med mindre de ligger lite synlig på innsiden av bardisken og benyttes i direkte tilknytning til selve skjenkingen, blanding av drinker og fylling av glass), askebegre, reservertkort, garderobemerker, t-skjorter, forklær, servitøruniformer, pengebelter og parasoller er eksempler på utstyr som ikke regnes som ”vanlig serveringsutstyr”. Oppregningen av produkter er ikke uttømmende.

Det er dette forresten denne paragrafen i regelverket som dikterer at eventuelle «beer towels» må ligge orientert mot servitøren, ikke mot kunden, for at de skal være lovlige.

Men hvis vi ser bort fra de T-skjortene som folkene bak Cervisiam ikke har lov til å bære selv, kan de i det minste selge de øvrige til andre? Jeg tenker på T-skjortene med bryggerilogo – og la oss nå ignorere at logoen er litt stor. Svaret er nei, for da selger de reklameprodukter. T-skjortene med logo er jo selvfølgelig reklame og dermed ulovlig, selv om det er lovlig som arbeidsantrekk. Det er jo reklame å selge reklameprodukter.

Vil det si at du og jeg og andre som ikke er knyttet til bryggeriet ikke kan gå med en T-skjorte med logo på? Neida, det kan vi. Det er bare at bryggeriet ikke har lov til å selge slikt til oss. Om du broderer den selv, er det helt ok. Da kan du gjerne bruke hele etiketter om du vil. Men det er under forutsetning av at ikke kan mistenkes for å ha interesse av å øke salget deres.

Kan så en tredjemann lage og selge T-skjorter som du kan bære? Ja, det går bra, bortsett fra at bryggeriet vil kunne mislike at noen bruker logoen deres. Og dersom de ser gjennom fingrene med det, vil de kunne mistenkes for å ha en skjult overenskomst rundt dette. Damned if you do, and damned if you don't. Sånn er livet.

Og forresten er det potensielt en problemstilling rundt tegneserie-stilen i profilen til Cervisiam. Da jeg forleden var i en Meny-butikk, opplevde jeg at det stod 4-5 gutter i konfirmasjonsalder og plukket øl fra hyllene – de studerte dem, de diskuterte dem intenst og høylytt – og så satte de dem tilbake. Det var ikke designet til Ringnes som fenget, for å si det sånn. Det var designet og figurene på emballasjen til Cervisiam, Ægir og muligens et par andre. Såvidt jeg vet har ikke norske myndigheter fokusert på slikt, selv om det har skjedd i minst én delstat i USA. Jeg kan se for meg at det norske lovverket inneholder nok støttepunkter for et forbud mot etiketter à la Cervisiams.

Hansa-Borg har brygget et øl som er oppkalt etter Lothepus, og som har fått navnet Lothepils. Er dette problematisk? Kanskje. Det som er spennende med de store bryggerienes reklame, er at de er proffe nok til å vite hvor grensene går. Det er ikke dermed sagt at de aldri trår over, men det er i det minste sjeldent at de trår fra gråsonen og over i klare brudd – så dette innlegget kan trekke i langdrag. Her er bilde av et tappetårn fra et utested:

Ulovlig reklame

Magefølelsen min sier at vi helt klart er i gråsone-land, og kanskje litt «beyond». Men mer konkret, dersom uttrykket «Forbanna godt» eller noe annet bryter med reklameforbudet, hva bryter det da med?

Dette er et kjendisøl, koblet mot realitykjendisen Leif Einar Lothe. Det ligger litt i kortene at kjendisøl er koblet mot personligheten til personen det er navngitt etter. Lothepus kan få en pils, men ikke en rosévin. Wenche Foss kunne fått en champagne, men ikke en IPA. Sånn er det bare, uten at det har noe med lovverket å gjøre. Omvendt vil man oftest også ønske å profilere produktet i kjendisens «ånd».

Kjendisøl er regulert gjennom et unntak i Alkoholforskriften §14-3 nr 17, som unndrar følgende fra reklameforbudet for alkoholholdig drikk:

Reklame for andre varer og tjenester med samme navn som alkoholholdig drikk, dersom navnet på den alkoholholdige drikken er produsentens eget personnavn. Det er også tillatt å bruke personnavnet på en merkevare for alkoholholdig drikk selv om personnavnet også brukes på merkevarer for andre varer eller tjenester.

Den alkoholholdige drikken må ha et eget distinkt varemerke, og etikett/emballasje må ikke gi klare assosiasjoner til de andre varene og tjenestene ved bruk av ord og ordforbindelser, herunder slagord, navn, bokstaver, tall, figurer, form og avbildninger.

Her er slagord og «ordforbindelser» et unntak til Alkoholforskriftens unntak til Alkoholloven. Heldigvis har vi Helsedirektoratets 263 siders veileder til alkohollovgivningen til å hjelpe oss i slike tilfeller. Problemet er at man ennå ikke har klart å få ut en ny og oppdatert versjon av veilederen etter den endringen kom inn i Alkoholforskriften. Men det har kommet et tillegg på 54 sider, i format av «Merknader». I dette tillegget finner vi blant annet om dette:

I henhold til alkoholloven § 9-2 første ledd andre punktum er det ikke tillatt med reklame for «andre varer med samme merke eller kjennetegn» som alkoholholdig drikk.

Unntaket i § 14-3 nr. 17 gir imidlertid en begrenset adgang til å reklamere for andre varer og tjenester som har samme navn som alkoholholdig drikk dersom navnet på den alkoholholdige drikken er produsentens eget personnavn.

Det er en forutsetning at den alkoholholdige drikken har et eget distinkt varemerke og at etikett/emballasje ikke gir klare assosiasjoner til de andre varene og tjenestene ved bruk av ord, ordforbindelser, slagord, navn, bokstaver, tall, figurer, form, avbildninger, mv.

I praksis vil dette bety at en person med et etablert og kjent navn kan bruke personnavnet sitt som merkenavn på både alkohol og andre varer og tjenester dersom det alkoholholdige produktet i visuell utforming skiller seg fra de ikke-alkoholholdige varene/tjenestene som vedkommende eventuelt markedsfører.

Heldigvis har vi også høringsnotatet til endringene i Alkoholforskriften, som gir litt av motivasjonen bak regelendringen. Der står det:

Det presiseres at det på etiketter og emballasje for alkoholholdig drikk tillates bruk av personnavn som også er et merkenavn som brukes for andre varer og tjenester under forutsetning av at det ikke brukes samme kjennetegn, skrifttype, fargebruk, symboler og liknende som assosieres til merkenavnet slik det brukes for andre varer og tjenester.

Jaja. Her kan man jo tenkes at hatten til Lothepus går igjen i markedføringen av andre varer – men det er litt søkt, og den er ikke veldig godt avbildet på rytteren. Gjenkjennelseseffekten kan diskuteres, men det er vel en farget outline av et bilde av Lothepus. Hvor mye skal man stilisere et bilde før det ikke lengre representer hva det i utgangspunkte fremstilte? Dessuten sier Alkoholforskriven at det er «klare assosiasjoner» som ikke er lov, og da har man mer spillerom i gråsonen. Det kan nok argumenteres med at det er ulovlig, men det er ikke glassklart.

Så er det forbudet mot å gjenbruke design på ølreklame. Det er bare personnavnet man har lov til å gjenbruke. Her kan man hevde at et kraftuttrykk som «forbanna godt» ikke noe designelement - men bare noe som Lothepus typisk ville kunne si. Det er forsåvidt sant. Men samtidig må man kunne tenke seg at designelementer ikke nødvendigvis kun dekker grafisk design, men også kan være signaturuttrykk. Det er det en rekke personligheter som har slike signaturformuleringer. Om det hadde vært Lektor Tørrdal og teksten var «du store alpakka» så hadde det kanskje ikke vært lov, siden det er et fast uttrykk koblet så tett mot ham og nærmest er et unikt «varemerke» for ham. Skjønt siden Tørrdal er en fiktiv karakter, ville han vel ikke kunnet fått et kjendisøl, siden han ikke kan være medprodusent. Men på den andre siden, ettersom det ikke finnes ikke-alkoholiske Tørrdal-produkter med alpakka-profilering, ville det vel vært greit allikevel. Men det er fremdeles litt søkt å si at Lothepilsen er ulovlig på grunn av et signaturuttrykk.

Kanskje er det problematisk at Lothepus ikke er markedsført direkte gjennom navnet sitt, men gjennom et ordspill på blandingen av navnet og den alkoholiske drikken pils? Tja, kanskje. Loven dekker ikke bare eksakt gjengivelse, men også gjengivelse som er egnet til å skape assosiasjoner – så Lothepils skaper en assosiasjon til Lothepus. Dessuten minner «u» grafisk litt om en «il». Dette ordspillet ligger helt klart i gråsonen.

Bryter det med forbudet mot å anbefale bestemte drikker? Kanskje. Man kan hevde at det å skrive «forbanna godt» på et tappetårn er å trekke det frem og anbefale det. Men man kan litt ordkløversk også hevde at det bare er en produktbeskrivelse i Lothepus'sk orddrakt.

Vi sitter igjen med at produktbeskrivelsen må være nøktern og saklig, i henhold til Alkoholforskriften §14-3 nr 12. Formuleringen «forbanna godt» er kanskje ikke nøktern og saklig. Jeg tror dette er det mest relevante ankepunktet. Formuleringen fremstår dessuten alkoholpositiv – den ultimate forbrytelsen mot reklameforbudet. Videre er dette formulert på et skilt knyttet til tappetårn, endog et selvlysende skilt. Da er vi igjen inne i en liten gråsone. Det blir en slags mellomstilling mellom flaskeetikett og prisliste på krittavle over alle tappetårnene. Jeg vil anta at loven i hvert fall ikke er mer liberal for et slikt skilt enn for informasjon på selve varen (dvs på etiketten).

På den andre siden, har en produsent lov til å kalle ølet sitt for «godt»? Er det forskjell på å beskrive et ølet med «godt balansert sødme» og å si «godt øl»? Jeg vet sannelig ikke. Jeg heller til at det neppe er lov, basert på at det er en ikke-nøktern produktbeskrivelse. Dersom Grans fikk VM-ølet sitt underkjent fordi ølboksene hadde formuleringen om at det var «en sprek pilsnerøl som setter deg i fin VM-stemning», så er det ikke åpning for veldig mange sprell .

Dessuten, det er bare produsentens navn som det er gitt unntak for. Er Lothepus med-produsent av dette ølet? Tja, si det. Her er hva merknadene (dvs tillegget) til veilederen til Alkoholforskriften sier:

Dersom personens rolle hovedsakelig er knyttet til markedsføring av produktet, vil dette ikke være tilstrekkelig til å komme inn under unntaket. Dette betyr at det ikke vil være tillatt for kjendiser og andre å låne bort/selge navnet sitt til alkoholprodusenter for at personnavnet skal brukes på etiketten.

Hmm, her er Hansa ute på temmelig tynn is. Men når jeg tenker på det så har jeg visst sett en flimsnutt der Lothepus blir servert tre ulike alternativer – i hvert fall var fargen forskjellig, og han blinket ut hvilket av dem som skulle bli Lothepils. Jeg antar at det kanskje gjør ham til en reell medprodusent som ikke bare selger navnet sitt for markedføring. Det er jo syltynt, men kanskje tilstrekkelig? Og forresten var det sannelig godt at han valgte det lyseste ølet, for ellers ville ikke ordspillet Lothepils fungert så bra – dersom han hadde valgt det alternativet som var mørk som en bayer, mener jeg,

I tillegg kan man sikkert gjøre en totalvurdering basert på flere elementer, og som kan komme til en annen konklusjon enn summen av enkeltkonklusjonene. Så ... er det lov? Kanskje, kanskje-ikke. Men det har helt klart passert grensen til gråsonen. Og det er helt klart noe som juristene kan ha mye moro med.

Etterskrift: Som dere sikkert forstår slet jeg lenge med å dra denne reklamen fra gråsonen og over i det klart ulovlige, og det irriterte meg. Hansas jurister og markedsførere skal ha skryt for balansere hårfint. Jeg hadde tenkt å la deg bli med en mellomting mellom «kanskje» og «trolig».

… men så fant jeg denne alkoholreklamen:

Ulovlig reklame

Ja, for dette er alkoholreklame. Sjekk fonten på teksten «Lothepus» og sammenlign med tappetårnskiltet et stykke lengre oppe, der det står «Lothepils». Det er en egen Lothepus-font skrevet på skrått, og som går igjen på en rekke varer og i ulike sammenhenger. Altså er det en Lothepus-logo. Vi finner den samme fonten brukt på samme måte i forbindelse med markedføringen av Lothepus-genseren og Lothepilsen. Høringsnotatet til Alkoholforskriften §14-3 nr 17 – som er sitert over – sier:

[...] tillates bruk av personnavn som også er et merkenavn som brukes for andre varer og tjenester under forutsetning av at det ikke brukes samme kjennetegn, skrifttype, fargebruk, symboler og liknende som assosieres til merkenavnet slik det brukes for andre varer og tjenester.

Bingo. Hansa har brukt ulovlig font! Eller, det er strengt tatt heller Dale Garn som ulovlig reklamerer for alkoholisk drikk. Skjønt, det er vel heller med-produsent Lothepus som ulovlig reklamerer for ølet sitt gjennom bruke designet for ølet i reklame for andre varer. Nåja, noe er i hvert fall helt klart ulovlig.

Yihaa! Den satt langt inne, men jeg fant den!

Og litt mer alvorlig, er dette bare en fillesak? Er det bare en slurvefeil i valg av font? Tja, det man man nok hevde. Men på den andre siden, Hansa-Borg er proffe og skal vite hvor grensene går. Med dette ølet opererer de massivt i gråsonen på mange aspekter, og da stiller de svakt dersom de skulle forsøke å argumentere med at dette bare var en forglemmelse som ikke burde få konsekvenser.

PS: sorry for et altfor langt innlegg.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-06-09

Hygga er dalende

Norsk bryggeribransje har vært litt som Kardemommeby. Man er venner og vel forlikte, alle snakker pent om hverandre og lever lykkelig i fred og fordragelighet, og synger en munter sang sammen i ny og ne. Liksom i Kardemomme by er selv de slemme egentlig snille. Men hvor lenge varer egentlig denne idyllen?

Et ordtak sier at når krybben er tom bites hestene. Den mikrobryggerirevolusjonen som ble spådd å skulle øke og øke like inn i himmerik, den har sakket opp. Så langt jeg kan forstå av tilgjengelige tall, så har den muligens allerede slått bakk.

Tall og statistikk er forunderlige saker. Det beste ved dem er at det finnes så mange av dem, så man kan nesten velge og vrake. Det er fremdeles mulig å finne de positive tallene. Men antallet negative tall eser ut.

La oss bruke Vinmonopolet som indikator på hva som skjer. Om vi ser på øl, så økte ølsalget på Polet fra 2,463 i 2015 til 2,614 mill liter i 2016 – en økning på 6,10%. Det høres jo egentlig bra ut. Problemet er at det norske polølet sank fra 1,335 til 1,306 mill liter, en endring på -2,13%. Derimot økte importølsalget på Polet fra 1,128 til 1,307 mill liter, en økning på 20,66%. Følgelig: Øl på Polet øker, men importen øker mest, samtidig som norsk pol-øl synker.

Men synker alle norske øl like mye? For å se nærmere på det kan vi gruppere norsk øl i kategoriene industriøl og mikrobryggeriøl. Tall jeg har fått tilgang på viser at det norske storbryggeriølet på Polet falt fra 0,488 til 0,475 mill liter, en nedgang på 2,73%. Mikrobryggeriene falt fra 0,848 til 0,835 mill liter, en nedgang på 1,53%. For småbryggeriene må det høres betryggende ut at selv om gruppen av mikrobryggerier faller, så faller de mindre enn gruppen av storbryggerier.

Men denne sammenlikningen er ikke helt grei. Storbryggeriene er de samme både i 2015 og i 2016, mens mikrobryggeriene har blitt mange flere. Om vi begrenser oss til å se kun på de bryggeriene som er veletablert, dvs som har hatt salg gjennom hele 2015 og 2016, hva blir da tallene? Denne gruppen, som vi kan kalle modne mikrobryggerier faller fra 0,846 til 0,797 mill liter, en nedgang på 5,75% – mer enn noen annen gruppe. Følgelig: Når norske mikrobryggerier gjør det bra sammenliknet med storbryggeriene, skyldes dette trolig at de er blitt flere, ikke at hvert enkelt bryggeri gjør det bedre.

Nå er ikke disse tallene veldig markante, og prosentene er ikke enorme. Dessuten er polsalget en veldig liten del av totalt ølsalg, og til og med en relativt liten del av mikrobryggerienes salg. Osv, osv. Men som indikator er det ikke oppløftende.

Det er stor stemningsforskjell på opptur og nedtur. På opptur vokser «alle», selv om noen vokser mer enn andre. På nedtur er det ikke gitt at alle synker, men noen må synke. Jo flere som vokser, jo flere må synke desto mer. Det kan bli ugrei stemning av sånt.

I det store og hele skulle bryggeri-Norge vært en diger kardemommebyfest, der alle var glade og lykkelige og mer enn gjerne lånte hverandre både vørterpumper og laboratorietjenester. Det pleide nesten å være slik, i hvert fall i festtalene. Nå er stemningen snudd. Vi er ikke i nærheten av håndgemeng, men stemningen er liksom passert høydepunktet. For å bruke et ferskt eksportord til engelsk fra skandinavisk: Hygga er borte.

Jeg synes å observere tegn på at den koselige kappestriden bryggeriene imellom i en slags olympisk vennskapsånd har falmet bort og vi sitter igjen med en litt mer gjensidig kantede stemning og irritert spenning. Det er nok mang en bryggerigründer som går og undres over hvem som har spist opp salget deres.

Jeg har i det siste fokusert endel på reklame, og spesielt ulovlig alkoholreklame. Stemningsgruffet blir ikke det spor bedre av reklamesituasjonen. Bryggeriene har stort sett holdt seg for gode til å melde andre bryggerier til Helsedirektoratet for ulovlig reklame. Men vi ser at noen turer frem med midler som andre ikke bruker – kort og godt fordi de er ulovlige. Sånt er egnet til å skape seriøst med gruff. Derfor er ulovlig reklame en skikkelig verkebyll i øl-Norge.

Hvor mange bryggerier kan egentlig Norge understøtte? 10, 50, 200, 1000? Det har blitt urovekkende mange om beinet. Så lenge man kunne kappes om øke mest – men alle fikk øke noe – så var den gode og koselige stemningen fremdeles der. Nå er spørsmålet mer hvem som skal bli mindre og hvem som slipper det. Det blir litt trykkende stemning av dét – litt som avstemmingen om hvem som skal ut av en reality-serie.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-06-08

2016-regnskapene, del 3

Nå begynner regnskapene for 2016 for bryggeriene å flyte inn. Her kommer Nua, Holtens og Kolonihagen, samt noen mindre kjente. Tidligere har jeg beskrevet 2016-regnskapene i del 1 og del 2.

Gjennomgangstema for 2016-regnskapene er et tøffere marked, der salgsinntektene reduseres, kostnadene må holdes under kontroll, og der ferdiglagrene øker. Mange av bryggeriene holder seg flytende ved lån eller ved at eierne putter på mer penger. Jeg har ennå ikke sett noen skikkelig hyggelige regnskap for rene bryggerier, og felles for de fleste er at det eierne som arbeider og at det ikke tas ut nevneverdig med lønn.

Holtens er et lite familiebryggeri i Stavern. Regnskapet er nokså typisk for mange av de mindre bryggeriene. Salgsinntekten har sunket litt fra 423' i 2015 til 414' i 2016, men det er fremdeles langt unna toppåret 2014, da salgsinntekten var 740'. Samtidig har varekostnad steget fra 152' i 2015 til 194' i 2016. Det er ikke tatt ut lønn hverken i 2015 eller 2016. Man har redusert «andre kostnader» fra 455' i 2015 til 405' i 2016, og det gjør at man har snudd et lite driftsunderskudd i 2015 til et ørlite driftsoverskudd i 2016. Det er mulig man har vært flinkere til å føre reelle produksjonskostnader under varekostnad fremfor at det default residerer under «annen driftskostnad», men det er fristende å tolke det som at inntektene krymper samtidig som kostnadene øker om man ikke har stålkontroll på å kutte dem. Det er i hvert fall et bilde som gjelder flere av bryggeriene. Holtens har tæret litt på aksjekapitalen og har 446' i langsiktig gjeld, opp fra 282' i 2015. De har 395' i varelager, noe som er mer enn to ganger varekost for 2016. Normalt ville jeg tenkt at det var et varsellys, men Holtens brygger belgiske øl, og det kan tenkes at det har brygget endel sterkøl som trenger modning. Samtidig er Holtens i Brønnøysund registrert under spritproduksjon, så om varelageret skyldes at de har produsert whisky, brandy og akevitt for lagring, så ser bildet annerledes ut. Årsberetningen for såvel 2015 som 2016 refererer til betydelig produktutvikling innen eksisterende og nye produktområder, og det indikerer at de har noe på gang.

Kolonihagen Bryggeri har et regnskap som viser en god del utfordringer, men også stor vilje til å møte dem fra eiersiden. Salgsinntektene sank fra 8,05 mill i toppåret 2014, til 5,10 mill i 2015 og 3,70 mill i 2016. Samtidig har man skåret kraftig ned på utgiftene. For eksempel har lønnsutgiftene falt fra 4,40 mill til 1,03 mill. Først i 2016 gikk selskapet med et lite driftsoverskudd, og før dette var det årlig blodrøde resultater i millonklassen stoppet. Helt sammenlignbare er vel ikke disse tallene, for dette bryggeriet var vel koblet sammen med servering tidligere, selv om jeg ikke vet som det innen samme selskap. Bryggingen har samtidig blitt flyttet til Fæder i stedet for å oppgradere på Grünerløkka. Det udekkede tapet, som hadde fått lov til å ese ut til over 3 millioner, er bragt under kontroll. Dette ville neppe vært mulig å få til uten morselskapet Kolonihagen AS, som forøvrig ble kjøpt av Rema 1000 i 2016. De planlegger at Kolonihagen-systemet skal være deres kilde til egne, økologiske varer. De har ikke bare fylt på med kapital for å dekke over gamle tap, de har også sanert gjeld og samlet den som konserngjeld, og de har i 2016 også overtatt eierskapet av bryggeriet fra en lengre liste med småaksjonærer. Det er vanskelig å se at bryggeriet over tid ville overlevd uten dette. Pr 1. januar 2017 står bryggeriet med en varebeholdning på over en mill. Det er temmelig mye, men med en kapitalsterk eier haster det neppe å selge det ut.

Nua Brygghus i Mandal har levert et regnskap der salgsinntekt øker fra 537' til 722' i 2016. Samtidig virker det som om kostnadene er under bra kontroll, for de øker mindre enn dette. Det er ikke tatt ut signifikant med lønn. Bryggeriutstyret er verdsatt lavt, til 161' i regnskapet, og selskapet har i 2016 utvidet aksjekapital fra 63' til 147' etter at fire nye eiere er kommet til, i tillegg til de tre opprinnelige, alle sju med lik andel. Etter en restrukturering sitter man med 350' i gjeld til bank el.l. Varelageret er ved utgangen av året verdisatt til en tredjedel av varekostnad i 2016. Som bryggeri er dette veldig pene tall, men NUA har vel mange jern i ilden, så det er vanskelig å isolere hva som er selve bryggingen, og hva som er annen aktivitet. Det er ikke tatt ut lønn, så utover det ser dette ikke så ille ut – og det er kanskje en indikator på at småbryggeriene trenger å supplere med tilstøtende aktivitet, enten det er bryggebutikk eller servering.

Molo Brew er et litt underlig regnskap å lese, ikke fordi det er noe galt med det, men fordi det skiller seg tydelig ut fra andre mikrobryggerier. Selskapet ble startet i 2016, og har hatt driftskostnader på 601', hvorav 167' er lønn. Lønn!? Er det noe mikrobryggeri som kan ta ut lønn? Joda. Og et driftsunderskudd på 601' er ikke noe problem for et selskap som har over 5 mill på bankbok. Greia er dette er en nystartet brewpub i Ålesund, og dermed er det ikke lett å lese noe ut av et halvt års regnskap. Aksjonærlista har holdingselskapet til fetterne Ante og Lars Giskeødegård – to lokale musikkpersonligheter – som majoritetsaksjonær, og ellers finner vi ymse holding-, investerings- og eiendomsselskaper. Litt interessant er at «Oscar Sylte Invest» har en 16,7% eierandel. Det er et investeringsselskap knyttet til Oscar Sylte Mineralvannfabrikk i Molde (selv om Molo Brew holder til i Ålesund). Oscar Sylte hadde tidligere nært samarbeid med Ringnes, som var minoritetsaksjonær en periode. Dog brygget man aldri øl hos Oscar Sylte, men det er jo interessant at de går inn i en minoritetspost i en brewpub.

Polden Bryggeri i Tromsø startet høsten 2015, og har tross navnet visstnok ikke noe å gjøre med en viss ølsommelier. Regnskapet for 2016 viser at de har fått en moderat salgsinntekt på 46', samtidig som varekostnad er på 88', og uten at det er bokført noe varelager ved årets utgang. Driftsresultatet før skatt er på -82', som sammen med et driftsunderskudd på -96' i 2015 gjør at aksjekapitalen på 30' er snudd til en negativ kapital på 148', som man har i gjeld til noen uspesifiserte. Årsmeldingen kan fortelle at selskapet skal selge øl i alle skatteklasser. Det er ikke bokført eierskap av noen anleggsmidler av noen størrelse. Ser man på nettet kan det virke som de kom igang med lokaler og brygging først denne våren, og det vil jo ikke vises på 2016-regnskapet. Men uansett, skal de videre må noen trolig skrive ut noen sjekker for dette bryggeriet, for om man ser utelukkende på regnskapet fra Brønnøysund, er det vanskelig å se for seg hvordan dette skal bære seg økonomisk.

Jarlsberg Bryggeri er et selskap som ble startet sommeren 2012 under navnet Ekeberg Gartneri, men skiftet formål til å produsere øl, vin og mjød høsten 2013. Regnskapene gir ingen grunn til å tro at det har vært produsert nevneverdig med produksjon. Det er ingen inntekter og ingen varekostnader. Ingenting tyder på at de har noe bryggeriutstyr som er verdifullt nok til å regnskapsføre. Aksjekapitalen på 30' tæres på, men i praksis er alle poster små i dette regnskapet. Når jeg leser regnskapet virker det som dette var en lys idé som man startet på, men som for tiden er nokså sovende.

Grans Bryggeri stiller i en egen klasse, som det første regnskapet fra et større bryggeri. Inntektene er på 203 mill i salg og 1,12 mill i andre inntekter. Varekostnad er 81,5 mill, men lønnskostnader på 34,9 mill fordeler seg på 54 årsverk, som er åtte mer enn 2015. Resultat før skatt er på 31,5 mill, som er endel opp fra 2015, da det var 23,6 mill. Dermed var det rom for 7,1 mill i utbytte, mens 16,5 mill ble avsatt til egenkapital – som sikkert kommer godt med når man skal utvide. Bryggeriet har 81 mill på bankbok, men det er også omtrent akkurat det som de har i kortsiktig gjeld til leverandører, skatteetat osv. Mikrobryggerne som kikker på dette regnskapet må vel føle seg som piken med svovelstikkene som titter inn vinduene til de rikes julefeiring.

Tags: , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-06-06

Carlsberg-patentene

I det siste har det versert et opprop, som i hverfall med summarisk gjennomlesning synes å indikere at Carlsberg og Heineken forsøker å patentere kornslaget bygg og brygging. Helt sånn er det ikke. Men helt uproblematisk er det heller ikke.

Litt om bakgrunnen først. Carlsberg og Heineken bruker store midler på forskning – og to sentrale, gamle forskningstema innen brygging er DMS-reduksjon og lagringsstabilitet. Det er nå tatt ut to patenter som dekker teknikker rundt disse effektene når man brygger med en spesiell variant av bygg som også Carlsberg og Heineken har utviklet.

Har Carlsberg genmodifisert bygg? Nei, på en måte ikke egentlig. Dette er naturlige mutasjoner, men sånn jeg leser det, er de fremprovosert mutagenetisk, dvs at du utsetter bygg for stråling eller for kjemikalier som vi vet vil forårsake mutasjoner.

Poenget er at man har identifisert tre gener. Den ene patenten (EP2384110) dekker to av dem, LOX-1 og LOX-2, som er essensielle gener for dannelsen av stoffer som ender som trans-2-nonenal, eller T2N, som er et oksydasjonsprodukt som gir det klassiske pappaktige preget som gammelt øl kan ha. Videre vil T2N også maskere bort estere, som sikkert er grunnen til at ølet virker mer anonymt når det blir oksydert eller lagringsskadd.

Det tredje genet, i den andre patenten (EP2373154) er på bygg der genet for ensymet MMT er slått ut. Dermed dannes det ikke SMM, som er forstadiet for DMS. Om «råstoffene» til DMS ikke finnes i maltet, så får du heller ikke DMS i ølet. For så vidt er DMS et mindre problem på mørkere ales men for pilsner laget på pilsnermalt det en relevant utfordring.

Den vanlige måten å kvitte seg med DMS er gjennom en rekke tiltak, som blant annet omfatter god utlufting, samt lang og livlig koking. Jeg mener å ha sett at halveringstiden for SMM er rundt 45 minutter, så dette tar tid. Typisk koker man mye lengre enn det som trengs for utfelling av proteiner. Om DMS ikke er et problem, kan man koke kortere. Det har et aspekt av energisparing og miljøvennlighet, men det har også implikasjoner for takten man kan produsere nye batcher med vører.

Den tredje patenten (EP2575433) kombinerer de to forrige og koblet det mot energisparing under bryggeprosessen.

Så det er ikke akkurat slik at man har gått ut i en eller annen tilfeldig byggåker, funnet en spennende plante og patentert den. Det er for så vidt en kunstig fremstilt plante, i den forstand at man har jobbet målrettet med å slå ut bestemte gener. Er det genmodifisering? Tja, jeg vet ikke helt. Det er i hvert fall ikke lagt til nye gener fra andre arter, som er det klassiske skrekkscenariet rundt genmodifisering.

Ølbryggere burde ikke være ukjente med kunstig fremavling av nye sorter av planter. Vi tenker på Maris Otter som en «gammel» sort bygg, for den er fra 1960-tallet. Det går fort unna med å få nye byggsorter som er marginalt bedre enn det man brukte for 4-5 år siden. Også med humle skjer dette, og vi kjenner alle de kule mote-humlene som har regnet ned over oss de siste årene. De kommer alle fra målrettet fremavling – spesielt krysning av ulike sorter humle som har hver sin ønskelige egenskap. Tenk Citra, Palisade, Amarillo og det mest fra New Zealand. Intet av dette er hentet fra skogen eller fra tradisjonshumler i sydveggen på en kårbolig. Det er fremavlet på avlsstasjoner som har mer til felles med en plantelab enn en humleåker. Jeg kjenner dog ikke til at de bruker mutagenetiske teknikker.

Er planter patenterbare? Det finnes en rekke former for vern av planter du har utviklet. Selv for vanlige potteplanter fremavler man nye varianter som man får vernet, men det sentrale er at det må være noe nytt man har fremdyrket eller fremavlet. Om det skal være en patent må man vel også dokumentere at det nye har en nytteeffekt.

Det er mange aspekter av disse patentene. Først, det at man enklere kan kvitte seg med DMS er forsåvidt greit, men ikke essensielt, siden man allerede hadde måter å få det til på. Det at man kan få bort pappsmaken som får ølet til å eldes, er seriøst og bør ha et digert potensiale.

Det neste aspektet er mer dyptgående – burde det være mulig å ta patent på kunstig fremkalte genetiske varianter? Tja. Det er et godt stykke mellom dette og genspleising av den typen der man henter for eksempel genet som gjør maneter selvlysende og dytter det inn i bygg, så ølet blir selvlysende eller-no-sånt. Teknisk sett har de bare speedet opp hastigheten ved å fremkalle en høyere mutasjonsrate. Men det er filosofisk ikke uproblematisk.

Og det tredje spørsmålet er om det burde være mulig å eie liv, som i planter, når man har fermavlet en ny variant. De filosofiske spørsmålene er interessante nok, men utfra gjeldende praksis har ikke Carlsberg og Heineken gjort noe spesielt urovekkende.

Det siste spørsmålet er om dette er noe man burde jobbe for å endre. Jeg har ikke noe imot om det ble endret, men det blir bare «teit» om man skal nekte Carlsberg og Heineken å gjøre dette, uten at man gjør det som generelle endringer i lovverket. Det er mye som er galt med genmodifisering, og hele dette feltet er utsatt for en utglidning i praksis. Det er fint at man engasjerer seg, men vær så snille å engasjere der for det generelle problemet, ikke bare på vegne av pilsen til Carlsberg.

Har Carlsberg og Heineken patentert brygging? Nei, selvfølgelig ikke. Man kan ikke patentere en fremgangsmåte som allerede er beskrevet offentlig før man søker om patentet. Enhver teknikk og fremgangsmåte i både gamle og temmelig nye bryggehåndbøker er like lovlig idag som tidligere. At de skaper en ny sort bygg eliminerer ikke de eksisterende sortene. Det tar ikke vekk noen rettigheter.

Men på et overordnet nivå endrer det likevel maktforholdene. Carlsberg kan lisensiere dette til bønder som dyrker utelukkende for dem. De kan forenkle bryggeprosessen og tjene mer, og endog dermed betale bedre for denne sorten bygg. Men samtidig har de investert store summer i forskning og utvikling for å komme dit. Andre bryggerier får ikke tilgang til denne sorten bygg. Dersom du misliker denne situasjonen, kan det tenkes at du trenger å gå noen runder med deg selv for å se om du om du egentlig liker kapitalisme, markedsøkonomi og intellektuelle rettigheter. Det er alt samme sosiale konstruksjoner som ikke er gudegitt, selv om det generelt pøses hurrarop over dem. Om det er et problem her, er det nok der det ligger, heller enn hos Carlsberg og Heineken.

Generelt er jeg skeptisk til patenter, og veldig skeptisk til patenter på gener. En gang i tiden var patenter en enerett til økonomisk utnyttelse av en ny-uttenkt fremgangsmåte, mot at du offentliggjorde denne for andres nytte. Andre kunne bruke den innen forskning og til personlig nytte, men de kunne ikke dra økonomisk fordel av den. Idag virker det som patenter stort sett ikke fungerer slik. Hvem går vel til patentregisteret for å få gode idéer. Måten patentene er beskrevet på er jo ikke engang spesielt leselig. Jeg vil tro at nesten alle oppslag i patentregisteret er for å sjekke om noe bryter eller ikke bryter med eksisterende patenter. Da blir det litt sært og temmelig parodisk.

Hva kan du egentlig gjøre? Du kan la være å kjøpe disse spesielle byggsortene, og da kan du brygge som før. Eller du kan vente 17 år eller hvor lang tid patenten vil være gyldig, og da er det fritt frem.

Patenter er ikke uvanlig i bryggeribransjen. Patentmalt ble en gang i tiden produsert med en prosess som var ... vel, patentert. Aass bryggeri var en gang i tiden stolte over sin patent på vørterøl. Norske bryggerier var mer patentkåte for hundre år siden, og de har hatt sin andel av patenter.

Saken har også et annet aspekt, som går på omdømme. Carlsberg og Heineken er bryggerier som har vært i omløp lenge, og som har vokst seg store og spist mange på veien. De er store konglomerater av merkevarer og de har alltid vært i teten vitenskapelig, og de har lagt langt fremme i markedet med temmelig spisse albuer. Så søker de om et patent, hvilket de kanskje allerede har akkumulert et firsifret antall av. Generelt er det få som bryr seg. Men denne gangen er det et patent på en genmutasjon. Dermed frontkolliderer de med en lobby som er sterkt imot at patent-systemet skal utvides til liv, dvs til å omfatte genendringer, enten de er naturlige eller skapte.

Slikt blir det bråk av, men bråket hadde vært moderat om de ikke hadde vært for «a perfect wave» der motstanden mot patent på genmutasjon faller sammen en generell motvilje overfor store aktører som Carlsberg og Heineken, aktører som symboliserer industrielt øl og mangfoldsreduksjon i bransjen.

Her hjemme spiller dette over til Ringnes. Det er vel knapt noe som kan samle øl-Norge like godt som å klage på dansk imperialisme … også kjent som Ringnes. Man skal selvfølgelig ha lov til sine meninger, men historen er mer kompleks og nyansert enn dette. Likevel samler det «alle» fra Sagenes Henning E. Thoresen til de mest tekniske bryggenerdene.

Det lukter av bekreftelsestendens, som er en feilslutningsteknikk (confirmation bias heter det på engelsk) som baserer seg på at du lettere aksepterer det som matcher det eksisterende verdensbildet ditt. Om du mener Carlsberg er imperialistiske industribryggere, så tenker du instinktivt «Nettopp! Visste jeg det ikke!» når noen påstår at Carlsberg har patentert brygging av øl – selv om patentering av ølbrygging ikke er mulig. Vi så noe lignende med bestevennsaken. Rema 1000 kunne knapt ha valgt noen verre bestevenn enn Ringnes, for med dét valget fikk de alle ned i skyttergravene.

Hva er det egentlig Carlsberg – eller Ringnes om vi absolutt vil – forsøker på her? De vil kort og godt forenkle og forkorte bryggeprosessen, og så vil de øke stabiliteten på sluttproduktet. Vis meg den mikrobryggeren som ikke har bløtlagt hodet sitt i timer og dager for eksakt det samme formålet. Jeg er ikke overbevist om at det forjettede land ligger i den retningen, jfr innlegget om flybåren ferskøl. Men noen mener det. De mellomstore og store mikrobryggeriene stormer stort sett som en lemmenflokk i samme retning som Carlsberg og Heineken og alle de andre store … samtidig som de finner på nye og enda mer kreative begrunnelser for at de egentlig er kvalitativt annerledes. At mikrobryggeriene ikke har egne forsøksgårder for fremavling av bygg, er trolig mest et ressursspørsmål.

Er jeg bare apologetisk overfor Ringnes? Nei, og det er mye jeg er kritisk til Ringnes og Carlsberg for. Én ting er at jeg er kritisk til deres bruk av patenter, fordi jeg er generelt kritisk til patenter – spesielt når det brukes til markedsmakt fremfor som kilde til innovasjon. Men det er andre ting her jeg er mer kritisk til. Carlsberg – og andre – puger på en verdensarv i sin gjærbank. Om ikke annet er det trolig tradisjonsgjær der som ikke finnes andre steder i verden. La meg tippe at en mann som Lars Marius Garshol hadde gitt temmelig mye av høyrearmen sin for et par uforstyrrede timer der. Det er egentlig fullstendig spinnvilt at dette er forretningshemmeligheter eid av et selskap, i stedet for at det var definert som vitenskapelig fellesarv.

Så klarer jeg å hisse meg opp over disse patentene? Ja litt, men ikke fordi det er Carlsberg og Heineken som står bak. Dessuten er jeg mer sjokkert over alle de presumptivt oppegående personene som med en ukritisk ryggmargsrefleks trigger på en Facebook-link med teksten «Carlsberg and Heineken have patented making beer – a tradition that's been around for thousands of years. How? By claiming a patent on barley, the brewing process and the brewed beer. If we don't stop them, everyone will have to pay...». Joda, jeg vet hvordan og hvorfor postede Facebook-linker blir «sexed up» som clickbait. Men dette her var ikke engang omtrentlig troverdig ... skjønt siden som linken pekte på var en god del hakk mer etterrettlig og informativ enn selve linken.

Og forøvrig, dersom noen synes at dette med mutasjoner og bygg og patenter er ille, så vent til temaet blir gjær og gener og mutasjoner …

(Full disclosure: Jeg har – sammen med hjemmebryggemakker Steinar Hamre – brygget en baltisk porter hos Ringnes som konkurransepremie i en konkurranse i regi av Norbrygg i 2014. Vi har også premiebrygget batcher på lignende måte hos Austmann og hos Klostergården Håndbryggeri på Tautra.)

Tags: , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Gode og gjennomtenkte tanker her om disse patentene. - lagt inn av Eirik Stillingen - 2017/6/7 10:53:22
Svært saklig og bra. For øvrig er vernetiden for patenter 20 år fra man søkte om patent hos det første patentverket her i Europa (i Norge er dette Patentstyret). Monopolet man oppnår med patent er med andre ord tidsbegrenset. Det som man derimot kan reagere på er andre omstendigheter, f.eks. at bønder som ikke dyrker genmodifiserte organismer, men som har fått avlingene sine forurenset av genmodifiserte organismer med en patentbeskyttelse, har blitt trvunget til å betale lisens til innehaveren av patentet. Det er slik debatten bør handle om
- lagt inn av Torstein - 2017/6/7 14:40:36
Henning "spekulativ varemerkeregistrering" Thoresen burde jo ihvertfall være den siste til å klage på det der, det må i såfall bare være fordi han ikke fikk gjort det selv.
- lagt inn av Gustav F - 2017/6/7 16:34:15
Det jeg savner her er hvorfor Carlsberg trenger en patent, og ikke bare normalt plantedyrkerrettigheter. Å søke patent på ikke-genmodifiserte planter er kontroversielt, både juridisk og etisk. Denne måten å uthule begrensningene på patent på liv er stort sett forbeholdt Monsanto, Syngenta og noen få andre.

Hvorfor søker Carlsberg og Heineken denne omstridte og problematiske beskyttelsen, i stedet for å nøye seg med den noe enklere og ukontroversielle 20 års eneretten til å selge såkorn?

Hvorfor? - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/7 16:46:43
Gustav: Jeg tror det koker ned til at med en patent kan de hindre konkurrenter fra å bruke samme teknikken for å effektivisere brygging og bedre stabiliteten. Det eneste en konkurrent ville trengt å gjøre, ville vært å fremdyrke de samme genmodifikasjonene via en annen metode.

På den andre siden er jeg ikke enig i at det ikke er genmodifisering, dvs at det 'bare' er naturlige mutasjoner. De har designet hva de vil ende opp med, og så har de kastet terning til de fikk rett resultat. Det er kanskje ikke helt genspleising med andre arter, men det temmelig nær genetisk modifisering. Og det er et PR-mareritt å skulle selge det som litt tabloid kunne kalles 'genmodifisert øl'.

Hvorfor? - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/7 17:37:14
Gustav: Jeg tror det koker ned til at med en patent kan de hindre konkurrenter fra å bruke samme teknikken for å effektivisere brygging og bedre stabiliteten. Det eneste en konkurrent ville trengt å gjøre, ville vært å fremdyrke de samme genmodifikasjonene via en annen metode.

På den andre siden er jeg ikke enig i at det ikke er genmodifisering, dvs at det 'bare' er naturlige mutasjoner. De har designet hva de vil ende opp med, og så har de kastet terning til de fikk rett resultat. Det er kanskje ikke helt genspleising med andre arter, men det temmelig nær genetisk modifisering. Og det er et PR-mareritt å skulle selge det som litt tabloid kunne kalles 'genmodifisert øl'.

2017-06-04

Ulovlig reklame, del 3

Jeg fortsetter serien med eksempler på ulovlig – eller i det minste kanskje-ulovlig – reklame. Det er jo ikke alltid så lett å bli klok på hva som er gjeldende praksis. Tidligere har jeg beskrevet problemstillinger i del 1 og del 2.

Som tidligere nevnt er jeg ikke jurist, så dette står for min personlig lesing og tolkning av reklameforbudet og ikke minst slik jeg har oppfattet at det er blitt praktisert de siste årene. Motivasjonen for å beskrive disse tingene er ikke å henge ut de enkelte bryggeriene, men heller å vise hvor vanskelig det er å etterleve dette regelverket. Selv om «alle» er for reklameforbudet, så er det få som forstår hvor bredt det faktisk favner. Det er kanskje betegnende at selv om det er flust med overtredelser, så er det temmelig få som meldes til Helsedirektoratet, sannsynligvis fordi de etter den vanlige rettsfølelsen ikke oppfattes som overtredelser.

Lillehammer Bryggeri har vært med oss temmelig lenge. Det har nok ikke gjort så mye ut av seg nasjonalt, og har vel holdt en relativt lav profil reklamemessig, sikkert mye fordi de stort sett er en brewpub. Hva har de gjort galt?

Ulovlig reklame

De har en spisemeny med ulike middagsretter, og til hver rett anbefaler de ett eller to av ølene sine som passer til. Er ikke det lov? Joda, det er unntak for dette i loven, nærmere bestemt i Alkoholforskriften §14-3, som lister unntak i reklameforbudet, nr 12 der det blant annet heter «Skjenkesteder kan i menyen informere om hvilke alkoholholdige drikker som passer til de matrettene som serveres på stedet,» og så langt er alt greit, men så fortsetter setningen: «dersom det også oppgis alkoholfrie alternativer.»

For så vidt kunne man tenkt seg at menyen hadde en linje nederst som anbefalte vann eller noe annet alkoholfritt til alle retter. Det er mulig man ville komme i mål med det – men jeg tviler litt. Jeg er temmelig sikker på at du ikke er i mål ved å henvise til at kunden kan finne på å slå opp under «alkoholfritt». Loven er utformet som at det kan det skal oppgi alkoholfrie alternativer, og da tolker jeg det som underforstått at det er med omtrent samme granularitet som for ølanbefalingene. Det vil si for hvert enkelt rett eller i det minste grupper av noenlunde like retter, for eksempel burgere, sjømat, søte desserter osv.

Siden det mangler forslag på alkoholfri alternativer som er sidestilt de alkoholiske, er dette ikke lov. Det holder forsåvidt å anbefale Munkholm eller helt vanlig vann, men det slår jo litt i hjel anbefalingen av det perfekte ølet for hver rett dersom man like gjerne kunne drikke vann eller en type alkoholfritt til alt sammen.

Men da er man i hvert fall innenfor loven.

Lindesnes Bryggeri og Marna Café har et samarbeidsbrygg kalt Snekkepils. Det er helt greit med samarbeidsbrygg, og det er helt greit å plassere samarbeidspartnernes logoer på etiketten. Oftest er det jo uansett ulike bryggerier, men det kan også være for eksempel kaffebrennerier eller ulike aktører som vil ha «sitt» øl, og da begynner utfordringene.

Ulovlig reklame

Problemet er at her stikker man hodet inn i en gråsone med mange feller. Jeg sier ikke at praksisen er endelig avklart, men la oss i hvert fall starte med å se det fra den problematiske siden. Når Lindesnes brygger et øl, har de ikke lov å reklamere for det på ulovlige måter, som for eksempel i en avis. Dersom de setter logoen til en samarbeidsparter – så som Marna Café – på etiketten, blir den logoen en del av designet rundt ølet. Hvis Marna Café deretter reklamerer i avisen med logoen sin, kan det tolkes som reklame for ølet. Omvendt kan en kjent logo med sterk merkevare utenfor ølverdenen bli oppfattet som salgsfremmende dersom den plasseres på øletiketten.

Er det veldig søkt? Tja, kanskje. Vi har noen saker som kretser rundt dette. En var den såkalte Grillkongen-saken fra 2009. Der var det Rema 1000 som hadde et bredt spekter av grill-varer, profilert gjennom den såkalte «Grillkongen» – Craig Whitson. Samarbeidet surnet visst etter noen år, og Rema bruker nå bare Grill-merket men ikke «Grillkongen», men det er irrelevant.

Problemet startet den dagen Rema 1000 la på både Grill-logoen og Grillkongen-logo på et Grilløl fra samarbeidspartneren Grans bryggeri, samtidig som de markedsførte andre grillvarer med grill-relaterte logoene. Dermed ville reklame for Grill og Grillkongen også fungere som reklame for Grillølet deres. Dette førte til at måteholdsorganisasjonen «Av-og-til» meldte dem til Helsedirektoratet.

Daglig leder Kari Randen i Av-og-til argumenterte overfor pressen at dette var enda en teknikk for å komme seg rundt reklameforbudet. Jeg tror nok hun hadde mye rett i det. Det var endel kreative teknikker ute og gikk på den tiden, blant annet Ringnes sine Verden-Rundt- og Horisont-serie, der tanken var at hvert produkt i en serie med alkoholfri øl hadde et slags alkoholholdig dobbeltgjenger som riktignok ikke hadde helt samme design, men som man måtte forvente at kjøperne allikevel ville forveksle.

Som vanlig når Helsedirektoratet får en varm potet (vi snakker jo her om grilling) så feiget de ut siktet seg inn på noe som skulle være midt mellom olebromsk og salomonisk. Avd. dir. Jens J. Guslund i Helsedirektoratet med en uttalelse til DN: «Vår vurdering er at vi ikke kan se at dette er noe brudd på reklamebestemmelsene fordi folk per i dag ikke vil forbinde logoen av grillkongen med øl.» Det er vel omtrent si at det er lov å reklamere sålenge man kan argumentere med at det ikke har noen effekt. Underforstått forbeholder han seg retten til å erklære det ulovlig på et senere tidspunkt.

Siden den gang er regelverket endret. En sak fra i fjor sommer var Meny-saken fra Færder Mikrobryggeri. De hadde brygget et spesialøl for en konkret Meny-butikk, og etiketten hadde Meny-logoen. Det ble slått ned på. Det er temmelig analogt med Snekkeølet, bortsett fra at forskjellen mellom ølsalg og ølservering, som allikevel er temmelig relevant.

Et annet aspekt av endringene de siste årene er at det har blitt lov med såkalte kjendisøl, eller kjendisviner som det startet med. For eksempel er Lothepus-ølet til Hansa et kjendisøl. Da brand'er man et øl med navnet til en kjendis – og jo mer det regner rampelys over kjendisen, jo mer drypper litt rampelys også på ølet. Dette er regulert i Alkoholforskriften §14-3 nr 17, som forteller at:

Unntatt fra forbudet er: [...] Reklame for andre varer og tjenester med samme navn som alkoholholdig drikk, dersom navnet på den alkoholholdige drikken er produsentens eget personnavn. Det er også tillatt å bruke personnavnet på en merkevare for alkoholholdig drikk selv om personnavnet også brukes på merkevarer for andre varer eller tjenester.

Den alkoholholdige drikken må ha et eget distinkt varemerke, og etikett/emballasje må ikke gi klare assosiasjoner til de andre varene og tjenestene ved bruk av ord og ordforbindelser, herunder slagord, navn, bokstaver, tall, figurer, form og avbildninger.

Med andre ord, Lothepusølet er greit, for under personnavn må man også ta med artistnavn. Eller må man dét? Hvor går grensa fra personnavn, til artistnavn til rollenavn til gruppenavn? Wenche Foss var jo ok, selv om hun egentlig het Stang, som i Eva Wenche Steenfeldt-Foss Stang. Kan Arthur Arntzen lage Oluf-øl? Nåja, la oss ikke dra denne tråden enda lengre ut på jordet.

Marna Kafé omfattes uansett ikke av §14-3 nr 17, siden det ikke er et personnavn. Heller ikke §14-3 nr 19 hjelper. Den tillater å bruke et firmamerke som tilhører et sponsende firma som ikke gjør dette i vesentlig markedsøyemed. Jeg trodde all sponsing var i markedsføringsøyemed? Men-men.

De reddes heller ikke av §14-3 nr 20, som sier:

Unntatt fra forbudet er: [...] Firmanavn eller firmamerke for alkoholholdig drikk som navn på skjenkestedet når tilvirkningen av drikken skjer ved skjenkestedet.

Dette punktet åpner kun for on-site brygging, og som tillater deg å reklamere for en brewpub, selv om du bruker samme navn og firmamerke på ølene på brewpuben. Men vi må anta at Snekkeølet er brygget hos Lindesnes, ikke på Marna Café.

Hva hvis §14-3 nr 20 hadde sagt «skjenkingen» i stedet for «tilvirkningen» skjer på skjenkestedet? Da hadde etiketten vært lovlig. Og hva om man tenker seg at ølet var delvis tilvirket on-site, for eksempel ved ettergjæring? Da åpner det for en vurdering der denne etiketten kunne vært lovlig. I så fall ville det uansett vært et krav om at ølet ikke hadde vært tilgjengelig andre steder enn det stedet som har logoen sin på etiketten. Et summarisk søk på Untappd indikerer at Snekkepilsen også er tilgjengelig utenfor Marna Café, så det hadde uansett ikke hjulpet.

Trollbryggeriet (eller Slogen, som merkevaren deres kalles) er et spennende bryggeri med lokal forankring. De bruker det samme generelle web-oppsettet som en rekke andre mindre bryggerier. Det er én lang side, med en toppmeny som peker på ulike seksjoner nedover. Det er forsåvidt greit nok … jeg kaster vel stein i glasshus om jeg klager på design.

Ulovlig reklame

Hva er galt her? Dette er da et rent og litt minimalistisk design. Kanksje noen kicker på ordet «fin» i beskrivelsen, men det tror jeg ikke blir et problem. Derimot er det noe som mangler. Det er alkoholforskriften §14-3 nr 14 som regulerer lovligheten av produktinformasjon på hjemmesidene til produsenter. Der står det at man tillater «Nøkterne produktspesifikke faktaopplysninger [...] på følgende vilkår: [...] c) Det opplyses om skadevirkninger alkohol kan medføre.»

Det står «skadevirkninger» ikke «skadevirkningene», så jeg er litt forbauset over at ikke mer ekstroverte og provokative bryggeriene har benyttet sjansen til å skrive ting som «Stort alkoholkonsum kan føre til at du oppfører deg som en idiot og bruker masse penger og våkner opp i en fremmed seng» siden det tross alt ser ut til å dekke kravet. De mer tradisjonelle bryggeriene har en kort tekst og en peker til for eksempel Helsedirektoratets sider om temaet.

Trollbryggeriet dekker i hvertfall ikke kravet til å kunne ha en online produktkatalog, fordi de ikke opplyser om skadevirkninger alkohol kan medføre.

Og til de som måtte tro at innleggene mine gir Helsedirektoratet mange gode idéer til hva de kan «gebyrlegge» når lovverket er på plass: Nei, alt dette er i bunn og grunn basert på uttalelser og vurderinger som Helsedirektoratet selv allerede har gjort. Jeg har en og annen idé om hva som ville være nyskapende, men har ikke tenkt å nevne det.

Tags: , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-06-03

Flybåren ferskøl?

Vil du ha ferskt øl eller gammelt øl? Det er et dumt spørsmål, ikke sant? I praksis får du knappest tak i helt ferskt øl, i hvert fall over disk. Du får tak i kvalitetsstabiliserte holdbarhetsprodukter. Hva er forskjellen, og går du glipp av noe? Og ikke minst hvor blodferskt burde håndverksproduktet øl egentlig være?

Skalering betyr nesten alt i bryggeribransjen. Det sies at brygging skalerer utmerket. Men egentlig er det en sannhet med modifikasjoner. Brygging skalerer godt fordi man har klart å komme rundt de aller fleste tekniske begrensningene på å brygge store batcher. Dermed gir det mening å brygge på så stort bryggverk som bare mulig. Begrensningen ligger mer avsetningen på ølet, men om det er i orden, er det vanskelig å se for seg noen relevante tekniske begrensninger.

Konsekvensen er at større er bedre … og i hvert fall billigere, og billigere er tross alt bedre, ikke sant? Men det er et moment til: Egentlig bestemmes skaleringen av holdbarhet, for holdbarheten bestemmer hvor langt man kan strekke logistikken frem til sluttbruker. Jo lengre holdbarhet på produktet, jo videre kan man distribuere ølet.

Når brygging er skalerbart, er det fordi man har klart å stabilisere produktet så det holder seg i nettopp måneder og år. Ufattelig mye forskning på øl gjennom hele 1900-tallet har gått med til nettopp å stabilisere produktet og forlenge holdbarheten.

For matvarer er det litt annerledes. I restaurantbransjen gjelder ferskhet, og konsekvensen er at mantraet om at «større er bedre» ikke gjelder. Den ferdig tilberedte retten du bestiller på en restaurant har en holdbarhet på minutter, eller kanskje timer om vi snakker dagens suppe og slikt. Om vi tenker ferdigmat med romslig holdbarhet, må vi skule til for eksempel Fjordland-produktene og frossenpizza. Da gjelder det forpakning, oppbevaring, råvarevalg, perserveringsmidler og prosessering. Det er egentlig mye av det samme som den industrielle bryggeribransjen har fokusert på siste hundre år.

Spørsmålet er om vi har mistet noe i all denne produktstabiliseringen? Sett at det gammeldagse ferskølet hadde kvaliteter – utover kort holdbarhet – som vi ikke finner i kommersielle brygg? Tenk om øl burde være en ferskvare slik som ferske matvarer. Tenk om ferskølet forholdt seg til det stabiliserte holdbarhetsølet som en nybakt loff forholdt seg til en ferdigloff av den typen som har uker og måneders datostempling?

Kanskje har øl på boks og keg og flaske mer til felles med preservert ferdigmat enn et nytilberedt måltid på en restaurant. Vi ser noe lignende med tradisjonsøl. Kommersielle bryggerier prøver seg, men det blir «holdbarhetsstabilisert øl med tradisjonselementer» mer enn det helt og fullt blir et tradisjonsøl. Tror du på det dersom noen sier at brødet de produserer er akkurat like godt som fersk, hjemmebakt brød, og samtidig har holdbarhet på flere uker? Ikke jeg heller.

Kanskje har vi avsjelet ølet og fratatt det unik smak gjennom å skalere opp produksjonen og forlenge holdbarheten? Kanskje trenger ølbransjen å komme seg bort fra å tenke ølvarianten av frossenpizza og hermetisk suppe, og heller komme seg over i tankebaner à la store restaurantopplevelser og mors hjemmelagde kjøttkaker. Men det vil også gå utover holdbarhet og dermed skalerbarhet.

Så godt som alle de ølstilene vi brygger og selger idag stammer fra før man lærte å stabilisere ølet og gi det levetid på flere år. Det er noe som skurrer der. Kanskje burde innovative bryggerier tenke helt nytt rundt balansen på ferskhet og stabilitet. Kanskje er det ikke stabilitet og holdbarhet som er det viktige, men ferskhet og logistikk?

Vi ser noe liknende fra den bedre delen av oppdrettsfisk-bransjen. Laksen som slaktes på formiddagen ligger på restaurantkundens tallerken et halvt kontinent unna samme kveld. Det koster, men det handler mer om kvalitet enn det handler om lavkost logistikk.

Når begynner vi å se de første ferskølene sendt ut som upreservert, lettfordervelig vare på fly for servering samme kveld? Dét er jo faktisk den eneste måten man burde fjern-servere tradisjonsøl. Brygget på rett opprinnelsested, med de rette ingrediensene og med rett prosess. Ekspress-sendt som ferskvare uten preservering og drukket på den andre siden av jordkloden mens det ennå er ferskt.

Jeg kan se det for meg. En plastdunk med nylig ferdig-gjæret stjørdalsøl. Det kontrollsmakes i soinnhuset før lunsj, før 5-6 femliters plastdunker settes på varetaxi til Værnes, sendes i kjellertemperert beholder, det hele synkronisert med en just-in-time transportflyrute som ender i San Fransisco, og ølet serveres på puber i Oakland samme kveld. Vi gjør omtrent dét med laks, så hvorfor ikke øl?

Joda, jeg evner å se miljøaspektet. Hvorfor drikke flysendt øl når du har godt lokalt øl? Men for den saks skyld: hvorfor drikke kontainer- og skipsendt øl fra USA og Australia, når vi har godt lokalt øl? De fleste stiller gjerne opp for miljøet, sålenge det ikke krever så mye i ressurser og livsstilsomlegging. Det er ikke det at miljøet er irrelevant i seg selv, det er mer at miljøargumentet taper hos så altfor mange dersom det krever at vi endrer vaner og preferanser. Eller: sleng på en ekstra-kost til avlat, som gjør ølet og transporten CO2-nøytralt, så er problemet løst og alle kan ha god samvittighet … eller no'. Vi gjør det med roser fra Afrika, så hvorfor ikke tradisjonsøl fra Norge – eller tradisjonsøl fra Afrika, for den saks skyld?

La meg som et apropos til slutt trekke inn en gammel klassiker: østafrikansk ajon. Det er et tradisjonsøl som visstnok skifter navn for hver dag etter det er ferdig brygget. På dag to kalles det ebibisi, dag tre kalles det arasai, neste dag aperoi, deretter aducuduco og fra og med sjette dagen kalles det aupapana. Det høres på alle måter ut som et levende ferskvare-produkt.

... forsøk å produktstabilisere det, og pakke det med lang holdbarhet uten å miste smakselementer!

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-06-02

Ulovlig alkoholreklame, del 2

Her er del to i kavalkaden med ulovlig alkoholreklame fra norske bryggerier og utesteder. Det er to måneder til høringsfristen på nye regler om overtredelsesgebyr går ut. Dersom Stortinget senere vedtar dette, kan disse tre nettstedene – og mange andre – få et overtredelsesgebyr snarere enn en pekefinger og beskjed om å skjerpe seg. Jeg tror mange ikke er klar over alvoret.

La meg igjen presisere at jeg ikke trekker frem disse tre fordi de er spesielt grove overtramp på regelverket, eller fordi jeg vil henge ut akkurat dem. Tvert om, jeg ønsker å illustrere hvordan saker som «alle» tror er helt greit, allikevel er ulovlig og vil kunne pådra seg overtredelsesgebyr – kanskje på titusenvis av kroner.

NUA Brygghus er første ut idag. De har en rekke jern i ilden, blant annet salg av hjemmebrygge-sett. Det må da være greit å fortelle om til verden? Nei. La meg sitere §9-1 tredje ledd i Alkoholloven:

Det er videre forbudt å reklamere for stoffer som særskilt er beregnet for, eller i reklamen betegnes som egnet til, tilsetning til alkoholholdig drikk. Det samme gjelder reklame for emner, tilvirkningsbeskrivelser, apparater og andre midler til å framstille slike drikker.

Her er en skjermdump fra Facebook, der NUA Brygghus presenterer råvare-sett for hjemmebrygging.

Ulovlig reklame

Trekker du frem at det kan lages alkoholholdig drikk av det, er det per definisjon ikke er lov å reklamere for det. Her er det avbildet spann, med bilde av skummende øl, over hvilket det står «Brygg ditt eget øl - IPA». Det er flere andre problemstillinger som vi skal komme tilbake til ved en annen anledning. Det er i hvert fall ulovlig å poste for NUA Brygghus på Facebook under overskriften «Brygg ditt eget øl fra NUA Brygghus».

Forøvrig plikter butikken å sjekke legitimasjon hos kjøperne om de ser unge ut, siden det er 18-årsgrense for å kjøpe disse varene, ref Alkoholforskriften §16-3. Det er vel bare fordi jeg ser så gammel ut at jeg aldri er blitt spurt om legitimasjon når jeg kjøper råvarer.

Har forresten en bryggebutikk lov til å stille ut råvarer og bryggeutstyr i butikkvinduet? Neppe. Det var noen saker oppe rundt selvlysende tappetårn på puber. Såvidt jeg husker ble konklusjonen at selv om de var synlige utenfra, ble de ikke regnet som ulovlig reklame, med mindre de var plassert slik at de var spesielt synlige utenfra lokalet. Informasjon om tilgjengelige øl-produkter er lov inne i lokalet, men ikke utenfor. Hvis dette er noe som du uforvarende og tydelig kan se inn gjennom vinduene, er det en gråsone.

Hvis du må legge nesa mot til vinduet for å kunne spotte tappetårn og desslike, så kan det ikke regnes som synlig utenfra. På den andre siden, alt du plasserer i et utstillingsvindu er synlig utenfra – og ofte mer så enn innenfra – og da er det innlysende reklame.

Endel bryggebutikker synes å plassere klå-på-eksemplarer av utstyr ved vinduet, og det er strengt tatt ugreit dersom det også fungerer som utstillingsvindu og er blikkfang utenfra for tilfeldig forbipasserende.

Hubertus Bryggeri er neste ut. De har et rimelig greit nettsted. Men regelverket er så bysantinsk at for den som leter er det alltid et regelbrudd å finne. Hubertus har nemlig ikke like mye info om alle produkter.

Når vi ser på lista over produkter, er det bildene ok, men den er ikke en klikkbar link med teksten «Mer info» til et produktark for Besseggøl, selv om dette finnes for de andre. At «mer info» bryter med den ellers vakre nynorsken på dette nettstedet er neppe det som Helsedirektoratet kommer til å legge seg opp i. Derimot kan de bry seg som at ikke Besseggøl er presentert på samme måte som de andre. I tillegg savnes Hubertus Pedell, som har vært i salg nå på våren 2017, og som derfor må sies å være i produktspekteret, men utelatt i øllista.

Ulovlig reklame

Er dette et problem når bryggeriene kommer med nye varer? Javisst. Du må legge ut tilsvarende informasjon og bilde om det nye produktet som for de gamle. Det blir en gråsone rundt når informasjon skal fjernes, for noen puber kan sitte på gamle flasker – men det må vel tolkes som etter at bryggeriet ikke lengre selger dette produktet. For bryggerier med stor variasjon og høy impulsivitet i vareutvalget er dette en utfordring å holde et slikt produktregister oppdatert.

Jeg tipper at Hubertus Bryggeri har lagt endel innsats i å få en dyktig designer til å lage gode produktark. De har flott design, de er informative, de klarer stort sett å holde seg på rett side av loven, og de var komplette da den ble laget. Problemet med slik arbeidsinnsats, er at du ikke bare pådrar deg et ansvar om du gjør noe aktivt galt. Du pådrar deg ansvar om du unnlater å gjøre noe også: du må løpende oppdatere informasjonen hver gang du endrer produktspekteret.

Er det egentlig så farlig at dette ikke er komplett? Personlig synes jeg det er storm i et vannglass, men regelverket sier at det skal være slik. Det er lett å kontrollere, men vanskelig å etterleve, så dette kan vel bli en favoritt blant kontrollørene. Prikker er delt ut til brewpuben Trondhjem Mikrobryggeri fordi de innendørs hadde en produkttavle som bare listet egenproduserte øl, ikke de betydelig sterkere vin- og spritprodukter som de også solgte.

Cardinal pub i Stavanger er en institusjon innen øl-Norge. De var blant de tidligste stedene som satset på et ekstremt bredt ølutvalg. Dessverre er de litt langt unna for meg, ellers hadde jeg nok tilbrakt tallrike kvelder der. De har forøvrig også en artig ølbok som man kan bla i, og der ølene er beskrevet, både med bakgrunn, anekdoter, beskrivelser og mye annet. Denne boka er i seg selv en uvurderlig kilde til info om øl. Boka ligger også som PDF på nettet, under «Ølbok» på menyen på deres hjemmeside. Dessverre er boka også ulovlig.

Ulovlig reklame

La oss ikke her gå i dybden på lovligheten av bildet med ulike belgiske øl … det får holde å peke på at det ikke er nøytrale bilder, at logoene på glasset fungerer som reklame, og at sammenstillingen kan oppfattes som en anbefaling. Men det var menyen og ølboka som listes i toppen som vi skulle se på, og som er problematiske. Hvorfor? Vel, dette er regulert i Alkoholforskriften §14-3, punkt 12 og 13 for hhv fysiske menyer og menyer på nett. De inneholder mye av den samme teksten, så la meg bare sitere pkt 12:

På salgs- og skjenkesteder: Nøkterne produktspesifikke faktaopplysninger om de alkoholholdige drikkene som omsettes på stedet. Det kan gis opplysninger om pris, råvarer, tilvirkning, duft, smak, farge, serveringsmåte, oppbevaring og bruksområder samt vises bilder av produktene på nøytral bakgrunn. Produktspesifikt informasjonsmateriell i form av produktkataloger, -brosjyrer eller lignende, er ikke tillatt. Opplysningene om den alkoholholdige drikken må ikke framheve drikken i forhold til andre produkter som omsettes på stedet. På salgssteder må opplysningene plasseres i nær fysisk tilknytning til produktene. Skjenkesteder kan i menyen informere om hvilke alkoholholdige drikker som passer til de matrettene som serveres på stedet, dersom det også oppgis alkoholfrie alternativer.

Pkt 13 er omtrent likelydende, men har i tillegg et krav om at menyen er komplett og inneholder alle drikkevarer som selges – altså ikke bare et utvalg.

Så hva er problemet med øllista på Cardinal som en ølmeny? Nettversjonene er sannsynligvis ikke er komplette. Jeg har forsåvidt ikke grunnlag for å hevde det, utover at jeg tviler på at de klarer å holde en meny oppdatert med så bredt utvalg og sære spesialøl. PDF-versjonen som ligger ute har for eksempel creation-date til 2. mai 2017, altså for én måned siden. Det er nok at man glemmer en, og vips har teknisk sett brutt pkt 13 i §14-3. Det er tilstrekkelig at de har fått inn ett fat av noe spesielt som de setter på til en særskilt anledning – uten å oppdatere menyen – så er det ikke komplett.

Men papirmenyen er sannsynligvis lovlig, selv om den ikke skulle være komplett. Dermot er ikke papirvarianten av ølboka lov, for den inneholder et vell av opplysninger utover det lovlige (dvs utover pris, råvarer, tilvirking, duft osv). Dessuten er ikke alle bildene med nøytral bakgrunn, og vi finner alkoholpositive og produktfremhevende formuleringer som «Et spennende øl som anbefales», eller «Dette er snop for voksne!» for ikke å snakke om «Og dere som allerede vet at dere er "frelst" på imperial stouts: Himlenes rike er herved deres!»

Ulovlig reklame

Tja, kan virkelig Helsedirektoratet legge seg opp i litt poetiske formuleringer? Joda. For eksempel har vi saken med Grans VM-øl fra 2011, der Grans Bryggeri destruerte 300.000 bokser med øl. Sålangt jeg har forstått, var det fordi Helsedirektoratet hadde kick'et på etiketten som inneholdt den alkoholpositive formuleringen: Grans VM-øl er et sprekt pilsnerøl som setter deg i fin VM-stemning. Så lista for poetiske vendinger er temmelig lav. Spillerommet er neppe større for en informasjonsbrosjyre som supplerer ølmenyen, enn det er på etiketten.

Med stor fare for å repetere meg selv … problemet med liberaliseringen av reklamereglene er at selv om det nylig har vært en liberalisering ifht regelverket, så er det allikevel en ufattelig streng innskjerping ifht en slags etablert – men ulovlig – praksis. De fleste vil nok oppleve det som en innskjerping.

Det som har gjort at ting har fått lov til å skure og gå, er ikke at det har vært lov, men at Helsedirektoratet ikke har tatt særlig tak i bruddene på regelverket. De har kunnet ilegge dagbøter dersom ikke forholdet er rettet opp innen en viss tid, men som regel er da reklameeffekten tatt ut og ting tatt ned før dagbøtene begynner å løpe. At de knapt har truet noen med dagbøter ser ut til å komme av at de anser det som et ineffektivt hjelpemiddel.

Med overtredelsesgebyr går det raskt og enkelt, samt at alt arbeidet med å reversere beslutningen i Markedsrådet legges på bryggeriet, i motsetning til i dag, der man har en enkel måte å unngå dagbøtene på – ved å slette problemmateriellet.

Forøvrig, jeg er ikke jurist, så ta det med i betraktningen når dere vurderer korrektheten i mine betraktninger her.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-30

Kunngjøringer våren 1884

Vi er kommet til våren 1884 i serien med kunngjøringer knyttet til bryggeriene. Det vil si, da har vi hoppet over høsten 1883, men da skjedde det lite, med unntak av annonseringen av konkursen i Molde bryggeri, og den har jeg behandlet utførlig i et annet innlegg. Du finner våren 1883 her.

Kragerø bryggeri. Den første annonseringen denne våren denne gang er Kragerø Bryggeri. Har du virkelig ikke hørt om Kragerø Bryggeri? Ikke jeg heller. Faktisk fant jeg null og niks på nettet om Kragerø bryggeri. Men i Kundgjørelsestidende fra 21 februar 1884 – og gjentatt dagen etter – står det vitterlig:

Firma-Anmeldelse.

vi undertegnede O. Dahlstrøm, Chr. Ingebretsen og P. Iversen ifølge Fuldmagt anmelde herved i Henhold til Lov af 3die Juni 1874 at vi have oprettet et uansvarlig Selskab under Navn:

    «Kragerø Bryggeri»

der eies for en Halvpart af O. Dahlstrøm, for en Fjerdepart af Chr. Ingebretsen og for en Fjerdepart af P. Iversen ved I. Iversen. Selskabets Kapital henstaa i Bygninger og Inventarium ved Kragerø Bryggeri, samt i indbetalt Driftskapital Kr. 10,000, udover hvilket Selskabet ei hefter.

Selskabet har sit Kontor og forretningslokale i Skaadø pr. Kragerø.

Dets Prokura indehaves af Hr. P. Iversen ved I. Iversen, hvis Underskrift er forbindende for Selskabet.

Kragerø, Februar 6te 1884,
Octavio M. Dahlstrøm.
pr P. Iversen
I. Iversen
C. Ingebretsen.

Vi kan bare anta at bryggeriet aldri ble skikkelig operativt. Driftskapitalen var ikke allverden og en liten myriade av problemer kan ha rammet bryggeriet. Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at tre personer kom så langt som til å annonsere firmaet «Kragerø Bryggeri». Dessuten annonserer de eierskap i bygninger og utstyr, så det kan ikke utelukkende ha vært tankespinn. At bryggeriet lå på Skaadø, eller Skåtøy må ha vært en hemsko. Det er ikke veiforbindelse dit, selv idag. Det er en hytteidyll, delvis forblåst, bare delvis beskyttet av Jomfruland. Det var neppe noe senter i 1884 heller, så det er vanskelig å forstå denne plasseringen.

Hvem var de som startet bryggeriet? Om vi ser på Octavio Martin Dahlstrøm i folketellingene, er han registrert født i Arendal i 1858 som eldste barn av sjømann Ole Vilhelm Dahlstrøm fra Öland i Sverige og Nicoline Nielsdatter fra Arendal. Hun var forresten født i Kittilsbugt i Arendal samme år som Arendal bryggeri ble startet på nettopp dette stedet. Er det utenkelig at han har lært brygging her? Da Kragerø bryggeri ble annonsert var han blitt 26 år, gift med Hildur Heien fra Kristiania med en en sønn på tre år. I 1875 var han registrert som sjømann. Vi vet ikke om han hadde bryggerierfaring i 1884, men utfra fødested for hans mange barn, vet vi at han må ha oppholdt seg i Chicago i 1888-1890. I folketellingen i 1910 var han registret som «Kjældermester paa bryggeri Arbeidsudygtig (Erstatning fra Rigsforsikringen)» og ved en kommunal folketelling i Kristiania i 1923 var han registeret som forhenværende bryggerimester. Det skulle borge for at han i hvert fall kunne litt brygging, enten han lærte seg det før eller etter affæren i Kragerø.

Chr. Ingebretsen var muligens skipper, født i 1845. Det var ikke helt uvanlig at skippere tjente nok i utenriksfart til å kunne gå i land og starte en bedrift de kunne leve av.

I. Iversen er nesten garantert Iver Iversen, født 1847 i Kragerø. Han er oppgitt som Bryggeribestyrer i folketellingen i 1885. Det er litt vanskelig å si hvem P. Iversen var, men det bodde en styrmann Petter Laurits Iversen i Iver Iversens husholdning – og det kan utmerket godt ha vært en yngre bror født i 1861. Dog virker det litt underlig at en 23-årig styrmann hadde råd til å kjøpe seg inn i bryggeriet.

Vi ser at nesten to år etter opprettelsen av selskapet opererte Iversen fremdeles med tittelen bryggeribestyrer. Dermed kan det ikke ha vært en fullstending og umiddelbar flopp – selv om det tydeligvis heller ikke var noen suksess.

Nora Bryggeri har endringer i eierskap denne våren. Vi finner annonseringen 23. og 25. februar 1884.

Firma-Anmeldelse.

Christiania den 18de Februar 1884.

Til Christiania Magistrat!

I Henhold til Frimaanmeldelse av 20de Februar 1882 meddeles herved, at D'Hrr Kgl. Fuldmægtig Rasmus Olsen og Kjøbmand Chr. Frank efter eget Ønske ere uttraadte af Direktionen og i deres Sted D'Hrr. Grosserer Hans Jacob Jacobsen og Juveler David Andersen indvalgte.

Direktionen i Nora Bryggeri den 18de Februar 1884

O. Fredrichsen, H. J. Jacobsen, David Andersen, Chr. Frank, R. Olsen.

Firmaet David Andersen finnes vel fremdeles, men vi kan jo undres på hvorfor de ville gå inn i et bryggeri. Sannsynligvis er svaret så enkelt som at dette var en investering. På 1880-tallet var bryggeriene blitt store, og det var ikke lengre vanlig at en håndverkbrygger startet sitt eget bryggeri. Bryggerioppstart var en investering, og bryggere var ansatte spesialister.

Chr. Frank er trolig handelsborger og kjøpmann Christian Frank, født på Eidsvoll og bosatt i Majorstuveien 12. Ironisk nok var den andre familien på denne adressen av den kjente preste-, politiker og avholdsslekten Oftedahl.

Hønefos Bryggeri. I Ringerikes blad fra 21 og 28. mars 1884 finner vi to stillingsannonser for Hønefoss bryggeri. Den første er for en disponent som også kan fungere som regnskapsfører, til 1500,- pr år pluss delvis tantieme (eller bonus som vi kaller det idag) … Reflekterende behage at melde sig skriftligt med Vedlæggelse af Attester i bekræftet Kopi inden Udgangen af April til "Directionen Hønefos Bryggeri" Adr. Jevnager P. A.. Den andre stillingen var en assisent for utsalget og kontoret. Her kunne de tenkt seg en Dame eller konfirmeret Dreng til lønn på ca 400,-. Begge stillingene hadde tre måneders gjensidig oppsigelse.

Formodentlig ble Nils Fleischer ansatt i førstnevnte stilling, for i begynnelsen av mai 1884 annonserer man i Kundgjørelsestidende at han vil undertegne for bryggeriet som prokurist. Han finnes i folketellingen for Hønefoss i 1885, født ca 1841 i Talvik i Finnmark, formodentlig ugift, og med stilling som disponent hos Hønefoss bryggeri.

At man hadde tre måneders gjensidig oppsigelse vitner om et annet moment som går igjen i den moderne bryggerihistorien: bryggeriene var fremsynte med hensyn til arbeidsmiljø og arbeidsvilkår. Dette var industribedrifter, og man kan nok svartmale at dette var kapitalister som ville ha avkastning på pengene sine. Det stemmer for så vidt, men både i bryggeriene og i mange andre industrigrener på den tiden var det en utbredt innstilling blant investorene at det ble forventet at man stilte aktivt i direksjonen eller styret. Arbeiderne skulle ikke tynes for mest mulig arbeidskraft, men man mente de ville yte mer og bedre om de fikk gode arbeidsvilkår – både for seg og sin familie.

Hønefoss bryggeri var startet allerede på midten av 1850-tallet, men fikk ikke navnet Hønefoss bryggeri før i 1875.

Når vi leter etter arbeidere ved dette bryggeriet, finner vi i tillegg til Nils Fleischer også Olava Gundersen, født 1852 i Drammen, ansatt som «Utsælgerske» – det var vel henne som fikk den andre stillingen. Videre finner vi arbeider Johan August Bengtson, født 1844 i Sverige; arbeider Andreas Andersen, født 1853 i Jevnaker; Bryggeriarbeider Arne Kristensen, født 1852 i Eidskog; og Bryggemester Oscar Falk, født 1859 i Drammen. I alder spenner de fra 26 til 44 år. Bryggerier var fremdeles moderne teknologi og arbeidsstokken relativt ung, for jeg tror ikke forventet levetid var fullt så lav at folk ikke ble eldre enn dette.

Jeg er sannelig ikke sikker på forskjellen mellom arbeider og bryggeriarbeider, men jeg har sett denne distinksjonen tidligere. Jeg antar at en bryggeriarbeider var en fagarbeider, og at distinksjonen gav seg utslag i oppgaver, kompetanse og lønn.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-28

Endgame for ølreklame

Nye regler for straffereaksjon på ulovlig alkoholreklame er på vei. Noen bryggerier vil merke dette på pungen – pengepungen, mener jeg. Det er uvisst hvor mange bryggerier som har budsjettert for «bøter» på reklamen sin, men tatt i betraktning at nærmest «ingen» bryggerier har råd til å betale lønn, så tviler jeg på at mange bryggerier ville overleve økonomisk en bøtlegging av dagens praksis.

For et par år siden ble alkoholforskriften endret. En av de sentrale delene var at bryggeriene fikk lov til å presentere ølene sine på hjemmesider på internett. Alle i bransjen jublet. «Sladden» hadde falt. Endelig var det lov med bilder og produktinformasjon på nettet. Det virket som de fleste hadde gitt blaffen i regelverket før forskriftsendringen. Og med et års erfaring virker det som de fleste fremdeles gir blaffen i regelverket.

Mer underlig er det at vi ikke har hørt noe særlig mer fra Helsedirektoratet rundt forbudet mot reklame. De virker særdeles tilbakeholdne med å ta tak i slike saker. Det har ryktes at de ville et skippertak, men vi har til gode å se det. Forøvrig var det vanskelig for dem før, og det har jo ikke blitt noe blitt lettere etterhvert som antallet øl og bryggerier har eksplodert.

Håndheves virkelig ikke regelverket? Nja, det er et komplekst spørsmål. Det virker ikke som om Helsedirektoratet selv går ut og sjekker om regelverket etterleves. På den andre siden mangler det ikke på tips som de mottar, og da må de respondere. Det virker som det er to måter å respondere på, og de skiller seg i hvor formelle de er.

Egentlig skulle Helsedirektoratet behandlet saken, dokumentert eksakt hva som er bruddet på reglene, henvist til hjemmel, sendt varsel om dagsbøter dersom ikke reklamen fjernes, og så skal mottakeren få en viss tid på å fjerne det. Fjernes det er saken ferdig, hvis ikke begynner dagbøtene å løpe.

Det er en saksgang som passer utmerket for de bryggeriene som ikke har noen ambisjon om å følge loven. De kan i praksis gjøre nesten som de vil, sålenge de holder seg såpass i skinnet at ingen klager til Helsedirektoratet. Og om det klages, har de tilstrekkelig tid til å rydde opp til at det ikke får noen økonomiske følger. Og selv om de skulle bli ilagt dagbøter, så vil en gjentakelse kun ansees som en gjentakelse dersom det skjer innen 12 måneder.

Dét var den ene reaksjonsformen. Den andre – som Helsedirektoratet bruker oftest – er enda mildere. Da sender de en henvendelse til bryggeriet eller puben det gjelder med et innhold à la: Vi har blitt gjort oppmerksom på at så-og-så ligger der-og-der. Så kommer en lengre, generell utgreiing av regelverket, og til slutt: Vi ber om en redegjørelse for bruk av så-og-så i denne sammenhengen. Det gjør stort sett at mottakere legger seg flate, sletter materialet og lover bot og bedring. Teknisk sett har det ikke engang vært en sak.

Helsedirektoratet er nok frustrerte. Det er i praksis ikke mulig å håndheve dagens regelverk på en fornuftig måte. Tenk hva som hadde skjedd dersom fartssyndere på veiene kun kunne få bot dersom de fortsatte å kjøre for fort etter at trafikkpolitien hadde påpekt det og gitt dem lang tid til å komme seg under fartsgrensa?

Men det er ikke hva som skjer i trafikken. Der blir du stoppet. Så blir du forelagt måledata som viser at du kjørte for fort. Og så får du en faktura som svir. Nytter det å si at du ikke skal gjøre det igjen, at du ikke så skiltet, at du var bitte-lite-grann uoppmerksom, at det var aller første gang, at du aldri skal gjøre det igjen osv? Nei. Tror du det nytter det med noen setning som begynner med «Men jeg trodde at…»? Nei.

Sånn blir det også i fremtiden rundt overtredelser av forbudet mot alkoholreklame.

På fredag ble det sendt ut på høring et endringsforslag for en rekke lover. Der introduseres overtredelsesgebyr for blant annet ulovlig alkoholreklame. Du finner det her, se side 32-45 for alkoholloven i selve høringsnotatet for det mest relevante.

Høringsfristen er 31. august 2017, og deretter skal det vedtas av Stortinget til høsten og vi får en dato for når endringene trer i kraft. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke blir vedtatt. Deretter kommer overtredelsesgebyrene. Og da blir det ikke som idag med advarsel man kan rette seg etter. Fakturaen med gebyret er vel omtrent den første indikasjonen bryggeriet ditt får – liksom tilleggsgebyret når du har glemt å betale for parkering. Og liksom tilleggsbegyr på parkering kan du sannsynligvis bare glemme å forsøke på å klage.

Betyr dette at det er fritt frem med Facebook-reklame frem til nyttår (eller når de nye reglene trår i kraft)? Nei, dette er ikke endring i reglene for hva som er tillatt og hva som er ulovlig. Det er en endring i reaksjonsform overfor brudd på de eksisterende reglene. Der det tidligere var nokså konsekvensløst å bryte regelverket og du hadde masse marginer å operere innen, der vil du i fremtiden bli gjenstand for en kort prosess som det eventuelt er opp til deg å streve for å få omgjort i ettertid.

Hadde du en gammel facebookposting liggende? Ditt problem! En medhjelper på bryggeriet som ikke kjente reglene og bare ville poste et stemningsbilde fra en prøvesmaking? Værsågod betal! En anonym kommentar på hjemmesiden med info eller kommentarer som bryter reklamereglene? Det var du som slapp dem til … pung ut!

Vi kan jo håpe på at myndighetene er litt fleksible ved innføringen av disse reglene, så ikke overtredelsesgebyrene senker en rekke bryggerier som ikke fulgte tilstrekkelig med i timen. Men strengt tatt har Helsedirektoratet vært fleksible og ettergivende i temmelig mange år nå.

Hva blir bøtenivået? Tidligere har man brukt dagsbøter på 25.000 overfor Hansa-logoen på Brann-draktene. Bryggeriforeningens drikkeglede.no fikk samme bøtenivå da de ville provosere frem en avgjørelse. Macks nettsider ble evaluert til 10.000 pr dag, mens Aass fikk trussel om 15.000 for sine nettsider. Merk at dette er dagbøter, så 25.000 pr dag blir 175.000 i uka, og rundt 750.000 i måneden. Ingen har råd til slike kostnader bare for å holde en krangel gående med Helsedirektoratet. I praksis har vel alle rettet seg etter påleggene, slik at ingen har trengt å betale.

Hva blir nivået for overtredelsesgebyr? Jeg ville forvente at det ligger over dagsbøtene. Samtidig må man forvente at det utvises skjønn med hensyn til overtrampet og den økonomiske bæreevnen til bryggeriet som står bak. Forresten, bytt «forvente» ut med «håpe» i forrige setning.

Overtredelsesgebyr har vært brukt i andre saker. Datatilsynet har en praksis med 75.000 der arbeidsgivere ulovlig har kikket i e-posten til ansatte. Fiskeridepartementet ser ut til å gi overtredelsesgebyr på opp til 100.000 i forbindelse med irregulariteter på rapportering av fangst, mens de i et tilfelle gav overtredelsesgebyr på over 9 millioner til et akvakulturselskap. Konkurransetilsynet opererer med to alvorlighetsgrader, og kan ilegge overtredelsesgebyr på enten inntil 1% eller inntil 10% av foretakets omsetning. Tollvesenet starter på ca 3000 og dobler for hver overtredelse innenfor 12 måneder. Arbeidstilsynet har skjerpet inn og gir egentlig ikke gebyrer under 50.000 lengre, men kan gå opp til 1,4 millioner. De har gått opp til 300.000 for brudd på arbeidstidsbestemmelsene.

Ingen vet vel hva gebyr-nivået blir for ulovlig alkoholreklame, men et par ting er sikkert: a) det blir saftige bøter, og b) når det først er ilagt har du ingen sjanse til unngå gebyret ved å rette det opp, og c) om du skal krangle på gebyret, kan du starte med Markedsrådet, men selv der løper vel advokatsalærene fort.

Vil dette si at det er fritt frem til lovendringene trer i kraft? Nei, det er ikke lovligheten som endres, bare straffen. Jo mer Wild-West det er nå frem mot innføringen av overtredelsesgebyret, jo lettere blir det for Helsedirektoratet og pådriverne for strengere straffer å sette gebyrene høyt. Dessuten er det ikke utenkelig at det blir kommunene som håndhever disse gebyrene, i hvert fall for skjenkebevillinger, og dette omfatter også de som har en kommunal bevilling for tilvirking som en utviding av skjenkebevilling. Det er dog ikke lagt opp til det i høringsnotatet, og dermed kan Helsedirektoratet bli en gedigen flaskehals.

En artig passus i teksten er at man ønsker å inkludere «formidlere» blant de som kan rammes av et overtredelsesgebyr. Her nevnes blogger eksplisitt sammen med TV og tidsskrifter. Det åpner for mange interessante scenarier. Vil det for eksempel ramme en blogg som siterer beskrivelsen av et øl hentet fra produsentens hjemmeside? La meg bare gi en smakebit gjennom et sitat: «Helsedirektoratet har for eksempel sett at bloggere som er registrert som enkeltpersonforetak uttaler seg positivt om et alkoholprodukt på vegne av produsent/importør mot betaling eller andre motytelser.»

Jeg vil tippe at så snart høringsrunden for disse lovendingsforslagene blir kjent, så kommer det et kolossalt press for at alle skal rydde i eget hus. Som gruppe står man ikke særlig sterkt om man verbalt argumenterer mildere tolkning, dersom man samtidig gjennom adferd signaliserer at man gir blaffen i alt man praktisk sett kan komme seg unna med.

Poenget med en høring er jo å samle inn synspunkter, og det kan godt tenkes at både tekst og gebyrnivået påvirkes av høringsrunden. Derfor er ingenting helt avklart … men det er temmelig tydelig hvilken vei det bærer – og det er slutten for ulovlig alkoholreklame på sosiale medier.

Forøvrig er det flere endringer, blant annet endringer på skjenketider i forbindelse med bransjeinterne prøvesmakinger av sprit for formiddagen (en liberalisering) og presiseringer i forbindelse med at forbudet mot alkoholreklame også gjelder på Svalbard (nei, de slipper ikke unna).

Tags: , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Veiledning fra Helsedirektoratet - lagt inn av Knut Kåre Sjåstad - 2017/5/29 19:02:58
Dersom en er i tvil om en presentasjon på hjemmesiden er i orden, må Helsdirektoratet kunne kunne gi en kvalifisert vurdering innen fristen som forvaltningsloven setter. Forvaltningsloven krever at riktig myndighet veileder slik at en ikke hamner i rettsvillfarelse. Dersom bryggeriene sender slik forespørsel til HD, må de svare innen fristen. Dersom de ikke svarer, må en vel kunne anta at aktiviteten en spør om er innenfor lovverket???
Fristene overholdes nok - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/2 20:51:07
Jeg tror nok at de overholder frister og slikt, men det kan tenkes at du får noe god-dag-mann-økseskaft ut av det. Uansett hva de svarer, er det nok ditt ansvar at det blir rett (ref saken med TMB som fikk ny prikk, selv etter at de fikk menyen sin 'klarert' hos kommunale skjenkemyndigheter).

Helsedir er flinke til å ta en snarvei ved å etterspørre mer informasjon fra den som evt har overtrått reklameforbudet. Dermed blir i praksis reklamen fjernet fort, uten at det egentlig er noe skriftlig spor av juridisk vurdering. Noe annet de ofte gjør, er å videresende til lokale skjenkemyndigheter der bevillingen er kommunal - og da er det ikke sikkert at det er spesialkompetanse som evaluerer reglene.

Facebook-reklame

Hva er lovlig og hva er ulovlig ølreklame? For å forsøke å formidle hvor grensen går, tenkte jeg blogge noen eksempler på alkoholreklame og vise hva jeg mener er lovlig og hva som er ulovlig og begrunne hvorfor. Ja, det er faktisk lov med alkoholreklame, for eksempel er etikettene på flasker og bokser reklame, men lovlig. Derimot finnes det mye alkoholreklame som er ulovlig. Det er nok materiale til mange postinger, for å si det sånn.

(Aller først: jeg er hverken jurist eller har innsyn i Helsedirektoratets tolking av reglene, så dette er min tolkning, ikke offisiell informasjon.)

Hvordan har jeg valgt hva jeg vil kommentere? Vel, i total uvitenskapelig stil har jeg bare søkt etter «bryggeri» på Facebook, Google og andre steder og bladd meg nedover for å finne eksempler som jeg mener går over streken. Jeg har ambisjoner om å komme «runden rundt» før jeg kommer tilbake til et bryggeri jeg allerede har vært innom. Jeg forsøker ikke nødvendigvis å ta de groveste eksemplene, for det er vel så interessant å finne grenseland mellom det lovlige og det ulovlige.

Den første er fra Svalbard Mikrobryggeri. De har teknisk sett ikke selv skrevet og avbildet ølet sitt. Det har derimot avisen Nordlys gjort. Man kan forstå at de syntes dette var en så hyggelig nyhet at de ville dele den. Dessverre gir ikke loven noen unntak for spesielt gledelige nyheter.

Ølreklame

Når man poster en link på facebook, blir den inkludert på ens egen Facebook-side. I tillegg vil en slik reposting av en link til artikkelen i Nordlys også dukke opp i facebookfeeden til personer som har like'et Svalbard Mikrobryggeri. Dessuten vil mekanismen med like'ing få det til å spres enda videre. Selvfølgelig kan Nordlys lage en redaksjonell artikkel om Norwegian og et øl og et spesielt bryggeri på Svalbard. Det er også fritt frem for andre å linke til dette fra Facebook – men akkurat folkene bak Svalbard Mikrobryggeri kan ikke gjøre det uten at det tolkes som reklame. Det er lov å la andre skrive rosende ord, men ikke lov å «integrere» dem på endre nettsider.

Rent konkret er det som er ulovlig her: a) bildet av ølet i en kontekst som ikke er nøytral, b) bruken er på Facebook i stedet for en hjemmeside, c) dette er ikke opt-in ettersom dette i praksis vil dukke opp hos mange som ikke har bedt om det. Konseptet med opt-in var en av nøklene til at systemet ble noe liberalisert, fordi man kunne akseptere at folk som gikk inn på produktinformasjon på et bryggeris hjemmeside måtte tåle å eksponeres for nøktern reklame. På Facebook vil du i praksis risikere å få det om du vil eller ei – avhengig av hvilke venner du har.

Hva er forresten reklame? Det er mulig noen nå vil dunke meg i hodet med en fin definisjon – men slik jeg forstår det, må minst tre kriterier oppfylles: a) det må være massekommunikasjon, b) det må være salgsfremmende, og c) det må være gjort av noen som har interesse av at salget fremmes.

Punkt c) er litt problematisk. Sett at jeg skriver en glitrende beskrivelse med varme anbefalinger av et øl på Untappd og gir det god score. Det er innlysende massekommunikasjon. Det er må også kunne sies å virke salgsfremmende. Men som utilknyttet bryggeriet har jeg ingen interesse av å fortelle dette i salgsfremmende hensikt. Man kunne sagt at jeg kunne ha interesse av at det gikk godt for bryggeriet, slik at de kunne brygge flere øl jeg ville like – men det blir litt søkt. Men hva om jeg var svoger med bryggeren? Eller hva om jeg tidvis fikk bli med å omvisning med prøvesmaking av ennå ikke helt ferdige modningsøl?

Nåja, videre til neste reklame. Her er en fra Amundsen. De har kastet seg på trenden med oppjaget design, kanskje for at boksene skal stikke seg frem i butikkhyllene. Ikke vet jeg hvor lenge denne trenden varer, for når alle visuelt skråler og skriker, blir det bare rene design som stikker seg frem. Nåja, designet er lovlig, men denne postingen på deres Facebookside er ikke lovlig.

ølreklame

Her er det igjen problematisk at det er Facebook i stedet for en hjemmeside og at det avbilder ølet deres, men det jeg ville trekke frem med dette bildet er kravet om at bilder brukt i alkoholreklame skal være nøkterne og nøytrale. For det første er det noe med oppstillingen og vinkelen det fotograferes fra. Verre er det at man har lagt på «yummy» i en happy-happy-font og photoshop'et inn rikelig med nesten-subliminale hjerter over hele bildet. Dette bildet ville ikke engang vært lov på en vanlig hjemmeside.

I hvert fall enkelte steder i verden ville man dessuten kunne hengt seg opp i boksens tegneserieaktige grafiske snitt, og heftet seg ved om det er en målretting mot unge. Forresten stusser jeg litt med hvor langsiktig logoen med indiansk hodepryd er, for trenden går raskt mot at det er uakseptabelt å bruke urbefolkningers kulturarv som «lånte fjær» … men det har lite med reklameforbudet å gjøre, så vi får la det ligge.

Så vil kanskje bryggeriet trekke frem at akkurat dette bildet ikke var ment for det norske markedet. Det er en referanse til en ølbutikk i London der dette ølet skal komme på hyllene. Jeg skulle gjerne være flue på veggen når juristene plukker dét argumentet i stykker. Ser man på hvem som like'er oppslaget, ser vi at det er stor overvekt av nordmenn – sånn utfra en omtrentlig etnisk vurdering av navn. De to første kommentarene til oppslaget gikk på hvor i Norge man kunne få det kjøpt. Dessuten, selv om siden er temmelig striglet for å understøtte et internasjonalt publikum, er det likevel enkelte norskspråklige oppslag og linker, så som en link til Bergen Whisky & Beer Festival, og forskjellige oppslag om Grüne Woche i Berlin.

Neste eksempel er fra Geiranger Bryggeri, og jeg tar den med for å vise hvor subtil ølreklame kan være. Bildet er såvidt jeg forstår tatt under en stopp på vei til Molde Ølfestival. Det viser en ikke helt nyvasket bryggeribil foran en pittoresk fjordarm med mektige fjell i bakgrunnen. Er det bare et vakkert naturbilde? Eller er det en temmelig dårlig skjult oppfordring til å komme på ølfestivalen og smake ølene deres? Teksten er på engelsk, selv om ingen lar seg overbevise om at utlendinger ville klare å nå ølfestivalen som åpnet i Molde fire timer etter at dette bildet ble postet.

ølreklame

Det er massekommunikasjon (på Facebook), det er salgsfremmende («packed with […] beer» og «are you ready [to] join us») og det er gjort av noen som har økonomisk interesse av salget (dvs bryggeriet selv). Ergo er det reklame.

Det kan synes som en fillesak, men den illustrerer godt utfordringene når alkoholloven skal håndheves. Jeg ville bli forundret om ikke denne Facebook-postingen er formulert for å skulle snirkle seg rundt reklameforbudet. Det er ikke bilde av øl, men mektig natur er blikkfanget, og nevningen av øl er litt indirekte. Problemet er at den ikke omgår forbudet, den bryter det. Igjen er det lett å mistenke at det er Facebook som sosialt medium som lokker når slikt postes. Gjennom at venner med et enkelt tastetrykk kan like'e slike innlegg blir det temmelig vidt spredd. Det må være særlig fristende å poste slikt på sosiale medier, når man av erfaring vet at fansen sprer det vidt og bredt.

Det får være nok for denne gang. Jeg har ikke tenkt å slippe aspektet med alkoholreklame. Blant annet har jeg tenkt å se nærmere på hvordan Helsedirektoratet har reagert på brudd på reklameforbudet i fortid, og hvilke reaksjonsformer de kan tenkes å bruke i fremtid. Om jeg hadde vært bryggerigründer ville tanken på alkoholreklame og en eventuell kommende razzia vært ett av mine største mareritt.

… og ja, noe kommer garantert til å skje. Det er uholdbart med en slik utglidning som vi har sett etter den nye alkoholloven – og det er spesielt uholdbaret at det kommer som en fingervisning midt i fjeset til de politikerne, byråkratene og andre som forsøkte å fikse det gamle systemet.

(Jeg ser gjerne at leserne kommer med tilbakemeldinger til meg rundt de vurderingene jeg gjør rundt denne reklamen – er jeg for snill, er jeg for streng … eller er jeg kanskje langt utpå jordet? Diskusjon er bra. Send meg gjerne epost (bruk: alkoreklame@volca.no) om du ikke vil svare i full offentlighet på bloggen.)

Tags: , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Untappd - lagt inn av Atle Frenvik Sveen - 2017/5/31 01:08:29
Kanskje litt på siden, men det er en gråsone jeg lurer på om er gråsone eller ikke. Slik jeg tolker loven (og leser deg) er at Facebook og andre sosiale medier er forbudt, da det kan spres til folk som ikke oppsøker det. Av motsatt årsak er hjemmesider ok. Så er spørsmålet: er det lovens bokstav, dvs sosiale medier ikke lov, eller lovens intensjon, dvs folk skal måtte oppsøke informasjon, som gjelder? Untappd er jo et sosialt medie, så skal man tolke det slik er det vel ganske klart: norske bryggerier kan ikke være på untappd som registrert bryggeri, ei heller kan norske serveringssteder være verified venue. Men, hvis kravet er at man må oppsøke informasjonen stiller saken seg i et annet lys? Untappd er rimelig greit lagt opp til å være en øl-kanal (dog, det listes lettøl og alkoholfritt, samt ingefærbrus), så sånn sett er vel kravet om oppsøkende oppfylt? I tillegg er jo untappd både på web og app html, så man kan kanskje kalle en bryggeriside på untappd hjemmeside (ja, teknikaliteter der, men hva er forskjellen på en bloggeplattform som blogger, en egebsnekret side og en side på untappd? Så har man jo tvilstilfeller her og. Informasjonen må være nøktern. Dvs: bryggeriene kan sikkert ikke "skåle" mine innsjekker på sine øl? Synes du skriver godt om dette, så vil gjerne høre dine tanker om saken?
Hva er en hjemmeside - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/2 21:49:42
Det var mange gode poenger der. Slik jeg oppfatter det, rammer det generelle forbudet mot alkoholreklame i Alkoholloven også enhver hjemmeside som gir produktinformasjon. Derimot åpner loven for at det kan gis unntak, og Alkoholforskriften lister et unntak for 'hjemmesider', uten at det er tydelig forklart i forskriften. Sannsynligvis er dette behandlet i forarbeidene … hvis jeg nå bare fant tilbake til dem :-)

Slik jeg husker det, var det at du måtte oppsøke informasjonen noe som gjorde det spiselig å tillate produktinformasjon på hjemmesider, men det er helt klart ikke et kriterium for at produktinformasjon om nett er lovlig.

Jeg tenker meg at man med hjemmesider tenker på en klassisk, ekstern bedriftshjemmeside som en portal og en rekke sider, med anonym lesetilgang, og et temmelig snevert forkus på den bedriften.

Jeg er sikker på at det finnes en rekke bedrifter som ikke driver med alkohol, og som bruker Facebook som ekstern hjemmeside. Da er det også teknisk relevant for bryggerier å ville gjøre det. Jeg tenker at mekanismene med kommentering, like'ing og deling gjør FB helt uspiselig som hjemmeside med produktinformasjon ifm alkoholreklame.

Sånn sett er ikke Untappd særlig bedre. Det hadde vært interessant å visst hva man hadde gjort om et bryggeri insisterte på det. Hmm, må finne de forarbeidene.

Fant høringsnotatet - lagt inn av Anders Christensen - 2017/6/2 22:04:00
Jeg visste at jeg tok vare på en lokal kopi av høringsnotatet ifm endring av forskriftene. Om du leser dette, vil du se at de ikke definerer dette skikkelig, men at de i stedet går inn på en slags to-pols-modell, med klassiske hjemmesider som den ene polen og sosiale medier på den andre. Det som kjennetegner det ene i forhold til det andre er brukerskapt innhold, interaksjon, kommentarer, kommunikasjon, deling og dialog, mens klassiske hjemmesider virker som de mer tenker på som en-til-mange-kommunikasjon og sterkt eierforhold mellom en organisasjon og helheten av informasjon som ligger der.

Men de skriver også mye om viktigheten av å måtte oppsøke informasjonen som kriterium for at det er lavere terskel for å tillate det.

Du finner en lokal kopi av høringsnotatet i dette innlegget: http://anders.geekhouse.no/blog/beer/Alkoholreklamereglene.html

2017-05-25

2016-regnskapene, del 2

Her kommer andre del i serien av 2016-regnskapene fra norske bryggerier, i alfabetisk rekkefølge. Det er basert på nøkkeltallene fra regnskapene, slik de er offentlig tilgjengelig fra Brønnøysundregistrene. Det har fremdeles ikke ramlet inn noe takras med regnskaper, men jeg antar at det kommer flere inn mot juni og juli når fristene nærmer seg. (del 1)

Brewsat AS ble stiftet våren 2014 i Lund i Rogaland, og årsberetningene indikerer at man har jobbet med å utvikle oppskrifter. I 2015 ble det anskaffet utstyr for 40' mot lån, mens i 2016 har det kun vært betalt ut 14'. Det er tilsynelatende ikke produsert noe øl for salg, og regnskapet indikerer bare sporadisk aktivitet, som er typisk for en oppstartsfase der man utvikler oppskrifter. Facebook indikerer aktivitet på en mindre Camurri. Personen bak, Halvor Dingsøyr, har på forspørsel bekreftet at de er i oppstart nå i 2017.

Bryggeri 7null4 AS ble stiftet våren 2015, som en videreføring av aktiviteten i et DA som er tre år eldre. Det er kun fra AS-et at regnskapet er offentlig. Regnskapet for 2015 viser moderate salgsinntekter på 74', men dette var oppstartsåret for AS'et, og varelager på 167' omfattet kun råvarer. I 2016 var salgsinntektene 1,1 mill. Den betydelige økningen gjenspeiler nok at de gikk over fra et 250 liters bryggeri til et 2000 liters bryggeri i mai 2016. Selskapet gikk med et pent overskudd på resultat før skatt på 378'. Man har et temmelig stort lager ferdigvare på 619' i tilvirkningskost, sammenliknet med årssalget på 1,1 mill. Dette kan nok skyldes salget ikke holder tritt med produksjonen, men det kan også skyldes at mye av produksjonen har kommet så sent i 2016 at man ikke har rukket å selge det unna før nyttår. Det er ikke tatt ut lønn for 2016 for bryggeriet. Videre synes dette også å være et serveringssted, slik at det er litt vrient å tolke hvilke regnskapstall som kun gjelder for bryggeridelen, og hva som er knyttet til servering og selskaper og slikt. Dessuten, øl som selges til distributør og øl som serveres øldrikkere i egne lokaler gir forskjellige inntekter, og det gjør det også komplisert å tolke tallene. Det skal bli spennende å følge med for 2017, som blir første hele år med nytt bryggeri.

Bråjuft AS i Vestre Slidre har en salgsinntekt på 29' for 2016, mens utgiftene var på 15'. I tillegg var det 19' i kostnader og ingen inntekter i 2015. Jeg kan ikke se at det er bokført noen varebeholdning. Regnskapet indikerer ikke noe mer enn sporadisk brygging. Det ligger inne noen øl på Untappd, men de er nokså gamle, og der er Bråjuft registrert som et hjemmebryggeri. Det er mulig de kun driver med testbrygging.

Einehaug Micro AS er et AS i Ålesund som ble stiftet sent i 2013. Selskapet har et dobbelt formål, både brygge øl og samtidig også drive konsulentvirksomhet innen bioteknologi og fiskeri/havbruk, og dermed er det ikke så lett å si hva som er hva i regnskapet. For 2016 har man en salgsinntekt 405' og varekostnad på 224', som begge deler er opp fra 2015. Det gav et overskudd før skatt på 149', men det er ikke tatt noe ut i lønn. Websidene er lite oppdatert etter 2015, men bekrefter at det er endel aktivitet rundt havbruk og foredragsvirksomhet. Å dømme utfra nettsidene er det lagt opp til nettsalg av øl i hjemkommunen høsten 2015. Det kan virke som bryggingen er noe sporadisk.

Ekta Vossing AS ble stiftet høsten 2015. De hadde salgsinntekter på 118' i oppstartsåret 2015, noe som sank til 81' for 2016. Det er ikke tatt ut noe lønn, men de to bak har gitt et lån på tilsammen 100' i tillegg til aksjekapitalen på 30' og ca 12' i ekstra aksjekapital. Utfra websidene virker det som de brygger på et temmelig profft utseende 300 liters anlegg som bryggeriet har investert i, og som er plassert i Bakst & Brygghuset. På forespørsel har jeg fått vite fra dem at de håper å brygge 5000 liter i år. Anlegget oppgis til å ha en kapasitet på 15.000 liter pr år. De håper å komme igang før sommeren og venter på godkjennelser.

Randhav Bryggeri AS leverte et driftsresultat før skatt for 2016 på 368' i underskudd. Salgsinntekt er på 286', mens varekostnad er på rundt 25' under dette, så i utgangspunktet går driften rundt, om man ser bort fra at det knappest er tatt ut lønn. Imidlertid er posten «Andre driftskostnader» på 291' ikke så lett å tolke – det kan både være lokaler og andre løpende utgifter, eller det kan være ulike engangskostnader. De har dessuten rentekostnader på 52' og langsiktig gjeld med pant i bryggeriet på 840'. Det er moderat med omløpsmidler, og gjelda balanseres hovedsaklig av udekket tap og av at de har mye utstyr, blant annet 5 stk sylindrokoniske tanker på 500-1000 liter, et lekkert trekars bryggeri på 500 liter og en tappelinje. Det betyr at de trolig er avhengige av å holde driften i gang for å betjene gjeld. Lånet er dog ikke ført under lån til finansinstitusjoner, så det er mulig de har en mesén av en lånyter med endel tålmodighet. I årsrapporten skriver styret at aksjekapitalen er tapt og at selskapet har en negativ egenkapital på 133', men at man regner med å gå i pluss etterhvert. Ifjor var første året med reell drift, så i utgangspunktet er underskudd å forvente, men det er uheldig å ende med negativ egenkapital, og det er noe som bør ses relativt raskt på av styret. Det er økonomisk beinhardt å starte bryggeri som skal ha skikkelig utstyr, men med litt hell har Randhav nå tilbakelagt den verste etappen.

Smøla Mikrobryggeri AS har levert et regnskap med et resultat på 23' før skatt. Salgsinntektene har økt fra 440' i 2015 til 492' i fjor, selv om varekostnad har økt endel mer, fra 151' til 242'. Det virker rimelig å anta at de har økt, eller i det minste opprettholdt produksjonen. De driver med litt mer enn bare brygging, blant annet bryggekurs, men bryggingen er formodentlig hoveddelen av selskapet. Bryggeriet virker operativt, solid og ekspanderende. Regnskapet er lettlest og har hverken pussige poster eller store summer på de gale stedene – men samtidig har de ikke tatt ut lønn. Dette er et bryggeri som har betydelig aksjekapital, som har kjøpt et skikkelig bryggverk, som ikke har langsiktig gjeld, og som ser solid ut.

Villtotningen AS ble startet i 2014 med en aksjekapital på 30'. Det er regnskapsført minimalt på varekostnad over årene, mens salgsinntekt var 12' i 2014, 11' i 2015 og bare 1' i 2016. Ymse mindre kostnader har allikevel tæret på aksjekapitalen. Selskapet må utfra levert regnskap oppfattes som sovende.

(Og takk til Gustav Foseid for lange sesjoner som sparringpartner i tolkningen av ulike regnskapsposter.)

Tags: , , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-23

Usosial ølreklame

En gang i tiden ble øl-reklame forbudt. Etterhvert som nye medier vokste frem, ble forskjellige huller i reklameforbudet tettet. Til slutt kunne knapt bryggeriene antyde på hjemmesidene sine at de produserte øl. Så kom den store liberaliseringen reklamelovgivningen, og bryggeriene fikk lov til å gjøre nesten alt. Eller fikk de egentlig det?

Nei, de fikk ikke det. Liberalisering kunne nok høres omfattende ut, men den var liten og snever. Det ble lov til å nevnte egne produkter nøkternt og med nøytrale bilder på egne websider. Og «egne websider» betyr http://www.bryggerinavn.no/ – ikke Facebook-sidene til bryggeriet.

Er det virkelig ikke lov å nevne ølene sine på Facebook-siden? Nei, det er det ikke. Det er neppe lov å «claim'e» eierskap til Untappd-info for bryggeriet sitt heller. Twitter og Instagram kan du bare glemme. E-postliste er trolig lovlig, men da bør det helst bare være bransjefolk der. Tredjeperson kan poste meldinger på Facebook som ikke rammes av reklameforbudet, men om det brukes som en bakvei rundt reklameforbudet, så rammes trolig også dét.

Det er faktisk så strengt. Liberaliseringen var stort sett en illusjon.

Hvorfor har vi da ikke forlengst sett at det er blitt slått ned på? Vel, det er vel fortsatt noen som jobber med å utarbeide beskrivelse av regelverket for dette. Inntil dette ligger på bordet vil vel trolig Helsedirektoratet fokusere på andre oppgaver. Men når de spørres eller gjøres oppmerksom på alokoholreklame på Facebook er de veldig tydelig. Forresten har aldri Helsedirektoratet vært særlig frempå for å lete seg frem til ulovligheter innen alkoholreklame. De har stort sett reagert på det som de er blitt tipset om, hvilket gjør at det har etablert seg en slags de facto praksis der det er «lov» med alkoholreklame, sålenge ingen klager på den.

Et mindre bryggeri ønsket å sikre seg at de ikke brøt regelverket om de brukte Facebook. De kontaktet Helsedirektoratet og spurte om det var greit. Jeg har fått innsyn i saken, og her er spørsmålet:

I løpet av det siste året har vi sett at flere av de norske bryggeriene legger ut produktinformasjon, bilder av produkter, etiketter, anmeldelser etc. på sosiale medier som Facebook og Instagram. Det er blitt såpass omfattende at vi er usikre på om vi har mistforstått regelverket og at dette (i nøktern utgave) faktisk er lov ikke bare på egen hjemmeside, men også på sosiale medier. Er det det?

Svaret fra Helsedirektoratet var:

Helsedirektoratet er kjent med at det er mye ulovlig alkoholreklame i sosiale medier og vil i tiden fremover utføre tilsyn med alkoholreklameforbudet spesielt overfor bryggerier og produsenter av alkohol.

Du har forstått regelverket korrekt, det er ikke gitt unntak for reklame i sosiale medier, kun på hjemmesider, [...]

Dette var før jul, og likevel ser vi ikke at Helsedirektoratet tar tak i alkoholreklame. Nå er ikke egentlig jeg så veldig mot alkoholreklame, men jeg er for at regelverket er likt for alle, og at det enten praktiseres eller fjernes.

Dette er et seriøst problem, siden det gir en reklameeffekt bare til de som er villige til å ignorere regelverket. Det går i praksis år mellom hver gang noen røsker i materien fra offisielt hold. Vanligvis blir det med å statuere et par eksempler som kan skremme bryggeriene tilbake i folden for en periode.

Den typen doble budskap er bare egnet til å fremdyrke useriøse aktører i bryggeri-Norge. Jeg synes dette er et alvorlig problem. Det handler slett ikke om presentasjon av egne øl på Facebook burde vært lov eller ikke. Det handler om hvordan man forholder seg til det regelverket som glassklart sier at det ikke er lov.

Jeg ønsker å drikke øl fra bryggerier som har en seriøs holdning til regelverk. Jeg dør kanskje ikke av at noen reklamerer litt ulovlig på si. Men om denne går-det-så-går-det-holdningen får regjere når det kommer til reklamering, frykter jeg at disse bryggeriene også tenker på samme måte med kvalitetet og matsikkerhet.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
To the point fra Geekhouse! - lagt inn av Petter Nome, Bryggeriforeningen - 2017/5/24 12:03:04
Vi får nesten ukentlig tips fra seriøse småbryggerier som irriterer seg over kolleger som bryter reklameforbudet i sosiale medier. Det er ukollegialt og utsetter hele bransjen for fare. Vi fikk et stort gjennombrudd da det ble tillatt å presentere øl med tekst og bilder på hjemmesidene. De som konsekvent og bevisst bryter reglene på bl.a. Facebook kan spenne bein under alt og kan sørge for at reglene blir innskjerpet. Skjerpings folkens! Vi skal være en seriøs bransje og ingen bør skaffe seg konkurransefordeler ved å bryte loven!
Så enig så enig! - lagt inn av Egil Bjørsland - 2017/5/24 13:50:57
Godt innspill og helt korrekt beskrevet. Vi er et av de bryggeriene som har reagert på den forskjellbehandlingen vi opplever fra kommune til kommune. Ved å unnlate å påpeke eller å slå ned på de som bryter reklameforbudet, er konsekvensen at tilsynsmyndighetene (kommunene) i praksis bidrar til å gi lovbryterne et stort konkurransefortrinn. Dette paradokset har tilsynsmyndighetene ennå ikke selv innsett! Egil Bjørsland Daglig leder/Bryggerisjef i Valdres Gardsbryggeri
Manglende oppfølging - lagt inn av Sammy Myklebust - 2017/5/24 20:04:55
En del av problemet er Helsedirektoratets manglende oppfølging. De ser ut til å ha satt seg fore å kjøre en solid aksjon nå og da, med tilhørende trusler og brev på 8-10 sider, fremfor jevnlige korte, men presise, påpekninger og presiseringer på enkeltsaker. Det siste ville utvilsomt fungert bedre og fått flere til å holde seg på matten.

2017-05-22

Hobbybryggeriene

Vi har industribryggerier, hjemmebryggerier, mikrobryggerier, nanobryggerier, pubbryggerier, gjøkebryggerier, håndverksbryggerier og leiebryggerier. Og nå ser vi omrisset av enda en type, som jeg vil kalle hobbybryggeriene.

Hva mener jeg med betegnelsen «hobbybryggeri»? Det er et bryggeri som satser i liten skala, uten realistisk forhåpning om å kunne ta ut lønn for innsatsen. De har ofte utstyr av temmelig høy kvalitet, men det er temmelig liten batchstørrelse og det er svært arbeidsintensivt.

Om jeg skal sammenligne det med noe, så tenk på elgjegere og laksefiskere. De bruker mye penger på hobbyene sine, for ikke å snakke om tid og fokus. Laksefiskere binder fluer, abonnerer på egne tidsskrifter, reiser til en bortgjemt elv der de betaler i dyre dommer for å stå å fiske i en myggsverm. Elgjegere likeså – de sparer opp ferien sin til høsten for å traske rundt i høstvåt skog på jakt etter elg å skyte. Kanskje de også pådrar seg helårs hundehold, hovedsaklig for å kunne ta med hund på jakta.

La meg ile til å si at jeg har stor respekt for både laksefiskere og elgjegere. Det er lett å ironisere over kostnadene til disse hobbyene sett i lys av pengeverdien i matauken det gir, men da har man gått glipp av det essensielle ved disse to aktivitetene. Det er ikke ment som en økonomisk innbringende aktivitet. Det er nærmest en hobby som man deltar i av interesse, for den roen det gir sjelen, for tradisjonen, for opplevelsen … eller av ørten andre grunner som ikke handler om å få penger inn i lommeboka. Joda, man får mat også, ypperlig mat, men det er vel ingen som tør å regne på kiloprisen.

Hva har så dette med ølbrygging å gjøre? Jo, vi ser omrisset av at hjemmebryggere starter kommersielle bryggerier som en hobby. Det er litt feil å bruke «kommersiell» og «hobby» i samme setning, men disse bryggeriene er kommersielle fordi de har bevillinger og kan selge ølet som de brygger, samtidig som de er «hobby» fordi det i overskuelig fremtid er nokså irrelevant hvorvidt aktiviteten bærer seg økonomisk.

Om du kan dytte ti-tusener av kroner på en jakt- eller fiskehobby, så hvorfor kan man ikke gjøre det samme med en bryggehobby? Jeg synes å se at det dukker opp noen bryggerier som er kommersielle bare i en bevillingsmessig sammenheng. Joda, de tar inn litt penger på salg, men litt går til alkoholavgift, endel går til råvarer, en god del går til utstyr i størrelsesorden fra 20-50 liter, og fint lite går til lønn. Aksjekapitalen i AS'et gikk trolig til å kjøpe et mindre bryggverk, og litt sparer man på MVA med en slik ordning. Men i bunn å grunn det er ølbrygging som de egentlig vil drive med … som hobbyaktivitet, ikke som levevei. Økonomisk overskudd hadde vært en hyggelig sideeffekt, men er intet stort mål.

De vil brygge, de vil ha kunder som kommer til deres eget ølutsalg for å kjøpe ølet, de vil ta med ølet sitt og servere på messer og ølfestivaler, de vil få det solgt på lokale butikker og skjenkesteder. Kanskje har de også en vag drøm om en vakker dag å kunne leve av bryggingen, men det finnes ingen forretningsplaner eller strategier så langt frem. Inntil videre har de en «skikkelig» jobb på dagtid og så brygger de på kveldstid og i helger – en gang i blant. Og de har det egentlig veldig gøy. Det handler mest om å brygge godt øl og å vise det frem til omgivelsene og få skryt for det.

De kan brygge spesialbatcher, for råvarekostnadene er lave for små batcher og arbeidsinnsatsen er «gratis». De liker å servere ølet til kundene på messer og festivaler og prate med kundene. Venner og bekjente drikker og skryter av ølet deres. De har rom for å kunne eksperimentere over en lav sko. Ikke minst dekker øldrikkerne utgiftene til råvarer og kanskje litt til. Det må jo være den perfekte hobbyen?

Men det er og blir en hobby.

Stjeler de markedsandeler fra de ekte kommersielle bryggeriene? Nei egentlig ikke, tror jeg. De er mer med å skape blest om ølbrygging og småbryggerier.

Og de kan i praksis ikke gå konkurs. Utstyret er betalt, ingen gjeld skal nedbetales, avskrivninger er rent regnskapsteknisk, råvareutgiftene er minimale, det er knappest noen løpende utgifter som ikke er direkte knyttet til bryggingen. De kan brygge mindre og mindre, men de kan holde på så lenge og så mye de gidder. De er kommersielle hobbybryggere.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-07

Cell-artikkelen om ølgjær

En artikkel i tidsskriftet Cell har sett på slektskapet mellom 157 ulike gjærstammer som de har gensekvensiert, hvorav mange er vanlig over- og undergjær. Dessuten har de tatt med resultater fra andres gensekvensiering, som bringer antallet gjærstammer opp til 182. Målet har vært å finne slektskap og avstand mellom gjærstammer. Resultatet har noen mildest talt overraskende elementer.

Artikkelen er Gallone B, et al. (2016) Domestication and Divergence of Saccharomyces cerevisiae Beer Yeasts. Cell 166(6):1397-1410.e16. Ofte refereres den som Verstrepens artikkel, etter Kevin Verstrepen som leder laben ved Universitetet i Leuven som står sentralt i arbeidet med artikkelen. Verstrepen er kontaktperson og har den presistisetunge plasseringen som siste-forfatter. Du kan laste ned arikkelen som PDF på denne siden dersom du ønsker å lese den.

Slik jeg leser artikkelen, er ikke den delen som konstruerer slektskapstreet så kontroversiell. Den knytter en rekke ulike gjærslag sammen i et tre som blader på greiner, og den kobler greinene sammen til stammen på en tilsynelatende ok og uproblematisk måte. Det finnes forsåvidt ting å stusse på også der, men vi vet ikke hvilke ulike gjærsorter som er brukt, bare typene, så det er i utgangspunktet vanskelig å krangle på det. Dessuten har jeg ikke tilstrekkelig kompetanse på genforskning og mikrobiologi til å gå inn i de tekniske detaljene. Og i det store og hele ser det tilforlatelig ut.

Men så daterer artikkelen forskjellige forgreningspunkter – og det er her utfordringene starter. De kommer frem til dateringer som en nerd på øl- og bryggerihistorien – sånn som meg – har vanskelig for å akseptere, og jeg mistenker at jeg ikke er helt alene.

Det første man må være oppmerksom på er definisjonen av «domestication». Artikkelen definerer det slik: Domestication is defined as human selection and breeding of wild species to obtain cultivated variants that thrive in man-made environments, but behave suboptimally in nature. Det er med andre ikke definert som da man gikk over fra å fange vill gjær for hvert enkelt brygg, til å gjenbruke gjær fra ett brygg til neste. Domestisering må ha kommet etter eller i beste fall samtidig med dette. Kanskje det kom veldig lenge etter. Om vi bruker det litt vage ordet «temming» fra husdyrhold, så er ikke «domestication» sammenfallende med det. I stedet er domestisering at man fremavler husdyrvarianter som i praksis bare kan leve i fangenskap. «Domestication» handler ikke om husdyrhold så mye som det handler om genteknikk.

Vi kan tenke på villsvin som ikke-domestisert, mens gris er det. Belgisk blått fe er domstisert, mens uroksen er det ikke. Det er noe mer enn bare to varianter. Man har «byttet» egenskaper som er nyttige for overlevelse i naturen, mot et liv i et kunstig, beskyttet miljø og som fremelsker egenskaper som er nyttige sett fra menneskers side – sånn som masse kjøtt og servilt lynne. Høner legger egg i ett sett og belgisk blått fe kan knapt stå på bena for alt kjøttet.

Når Gallone et al dokumenterer at ølgjær har gått gjennom en domestiseringsprosess, er det litt som å si at ølgjærcellene er liksom eggleggingsmaskinene som vi kaller burhøns, sammenliknet med en vill høne-lignende fugl du måtte møte på ute i skogen. Ølgjær blir dermed litt som intenst fremavlet burhøns, men som produserer øl i stedet for egg.

Men dette er ikke så sjokkerende. Det som jeg har større problemer med, er dateringene av når de ulike gruppene med gjær skilte lag. Gallone et al daterer at det de kaller gruppen Beer1 – og som ser ut til å dekke langt de fleste variantene av overgjær – har en felles stammor mellom 1574 og 1604. Det vil si at de hevder at praktisk det meste av overgjær som du kan bestille fra White Labs, Wyeast og de andre stammer fra en og samme sære gjærcelle en gang sent på 1500-tallet.

Aha, tenker noen. Det var en genetisk supermutasjon som gav oss overgjæren - litt som en mellomting mellom Spiderman og Teenage Mutant Ninja Turtles. Nei ikke helt. Analogiene blir litt fargerike her, men la meg dra dem litt vel langt på en høyst uvitenskapelig måte. Denne stammoren for all gjær er vel mer i retningen av en superpysete mega-nerd med en lang regle bokstav-diagnoser og et rikt utvalg syndromer, men som er superflink til én veldig nyttig ting. Denne gjærcella er kanskje et «lett mobbeoffer» og temmelig ute av stand til å overleve uten en vernet arbeidsplass og betydelig bostøtte. Men gi den akkurat de levevilkårene som er perfekte, og hold andre som ville trives enda bedre langt unna, så skaper den mirakler. Der har du ølgjæren i et nøtteskall. Temmelig langt unna Spiderman, egentlig …

Som nevnt er dette en litt vel malerisk versjon. Blant annet var det neppe ett digert hopp fra ikke-domestisert til domestisert. Det har nok vært en prosess som har strukket seg over mange gjær-generasjoner, men samtidig vet vi fra andre domestiseringsprosesser at de kan være forbausende korte når bare seleksjonspresset er stort og tilstrekkelig konsistent og ensrettet.

Tilsvarende har man datert stammor for det Gallone et al kaller gruppe Beer2 – og som vi stort sett kaller undergjær – til en gang mellom 1645 og 1671. Det er et spenn på 26 år og forbausende tydelig definert historisk sett. Jeg har problemer med den dateringen også, jeg, men litt mindre problemer.

Rent intuitivt er min førstereaksjon at det er begge dateringene er altfor sene, spesielt for overgjær (Beer1). Selvfølgelig finnes det en felles stammor for dem en eller annen gang i historien, men om den dateres så sent er for meg svært overraskende og egentlig dypt sjokkerende.

I 1574-1604 brygget man kommersielt over «hele» Nord-Europa, selv om man må forvente en glidende overgang mellom kommersielle bryggerier med professjonelle bryggere og hjemmebryggere som solgte litt av hva de brygget. Gallone et als datering sier i praksis at all gjæren man brukte rundt om til dette ølet nå er utdødd (eller rettere sagt at den ikke har arvtakere blant det brede spekteret av gjærslag som er tatt med i denne undersøkelsen), så nær som maksimalt én sort. De sier dermed også implisitt at middelalderens øl ikke har så mye med dagens overgjærede øl å gjøre.

Med andre ord, du kan rote rundt med ulike klostergjærsorter, men i praksis er det temmelig forskjellig fra hva munkene drakk før reformasjonen, med hensyn til gjærpreg. Det meste av kommersiell overgjær som du får kjøpt idag er dermed – satt på spissen – en relativt ny, «kunstig» industrigjær. Skjønt, det er ikke helt sant. Det finnes også ølgjær i flere andre grupper, både i et familietre som stort sett inneholder vingjær, og i en blanda familie som inneholder endel brødgjær, villgjær og spritgjær. Jeg vet kort og godt ikke hvilke ølgjærvarianter som inngår der, kanskje det er weissbier-gjær og belgiske spesialgjær, og at disse representerer en gjærstamme som var langt mer utbredt før Beer1-gjæren rullet over Europa?

Vi er vant til at ulike varianter av overgjær divergerer temmelig mye i hvordan de gir gjærpreg til øl. Gallone et al sier implisitt at alle stiltrekk som skyldes gjærpreg fra størstedelen av dagens kommersielle overgjær har utviklet seg etter ca 1600, og at det nødvendigvis opprinnelig kommer fra én bryggetradisjon, muligens den engelske. Det er litt vanskelig å akseptere.

Disse dateringene har man kommet frem til ved å beregne mutasjonsrate. Når man sammenlikner flere celler med felles stammor, men med forskjeller i genene, og man vet hvor hyppig gjær muterer, så kan man si noe om hvor lenge siden de skilte lag. Det vil si, ikke «hvor lenge siden» målt i antall år, men «hvor mange generasjoner siden».

Rett nok må man skille mellom to typer mutasjoner. Først er det de i «aktive» gener, som ofte ikke lever videre kort og godt for endringer vanligvis er det til verre. Dernest er det mutasjoner i inaktive gener. Det endrer ikke adferden til cella, og er derfor velegnet som utgangspunkt for å estimere antall mutasjoner siden ulike individer hadde felles stammor … altså til å generere et stamtre.

Da har man avstand til felles stammor i antall mutasjoner. Om man skal oversette det til et årstall trenger man å vite mutasjonsraten. Problemet er at den er angitt pr generasjon. For sauer og kyr er det et overkommelig problem, fordi de har en noenlunde konstant generasjonslengde – sånn circa et antall år pluss-minus 50% eller deromkring. For gjær blir det meget vrient, for gjæren kan ligge i nærmest dvale på bunnen av en flaske i noen år, eller flere generasjoner kan gå raskt unna på noen timer, som i en gjærstarter.

Selv om mutasjonsraten er kjent, så måler den hastigheten pr generasjon, slik at man altså må kjenne gjennomsnittlig generasjonslengde. Her er det at jeg har store problemer med artikkelen til Gallone et al. Den anslår disse parametrene til de nokså omtrentlige tallene en og tre. En brygging i uka og tre doblinger av gjærmassen hver gang, dvs åttedobling av gjærmassen ved hver brygging, og nærmest kontinuerlig brygging – som gir 150 generasjoner pr år. Det finnes mange scenarier der de parametrene helt klart er relevante, men å ta dem som universelle for kommersiell brygging over en periode på over 400 år, over et bredt geografisk område, og formodentlig for mange typer, stiler, teknikker og tradisjoner av brygging … vel, det er å strekke strikken.

Disse tallene er selvfølgelig estimater, men det er i det minste en tallfesting man kan være enig i eller krangle på. Jeg heller til krangling. For meg virker de tatt litt ut av lufta uten å belegges med noen begrunnelse utover å være et «educated guess».

For meg minner de to tallene – en og tre – mest på noe à la «tenk på to runde heltall, multipliser dem og gi svaret med ørten siffers nøyaktighet». Men jeg skal komme tilbake til dette senere.

Et nøkkelbegrep er domestisering, og det må vi også komme tilbake til. Forsåvidt sies det ikke eksplisitt at ikke det har vært domestisering av gjær før eller parallelt med det som Gallone et al grupperer som Beer1 og Beer2, domestiseringer som nå er utdødd, eller i det minste ikke spesielt godt representert i det gjærutvalget som dekker under- og overgjær fra Europa. Men er det vanskelig å peke på historiske dokumentasjon på domestisert «tamgjær» før 1574, for Gallone et al vil trolig svare med et «show me the genome».

Vi kan tenke på kveik som en mulig pre-industriell gjær, sannsynligvis domestisert, men separat fra de to domestiseringene som Gallone et al lister. Sånn sett kan kveiken være en representant for alle de gjærsortene som ble fortrengt av industrigjæren. Det er en spennende tanke, men mer arbeid trengs for å kunne si noe sikkert om det.

Jeg skal blogge et par-tre oppfølgere til denne postingen. Den første skal ta for seg argumenter for at Gallone et als dateringer er for sene som felles stammor for industriell gjær. Den neste skal ta utgangspunkt i disse dateringene og forsøke å konstruere et puslespill-scenario som er noenlunde konsistent med Gallone et als artikkel. Det blir et puslespill der man må file til og banke på plass noen av brikkene, men desto større grunn til å legge det for å se hva vi klarer å få til. Til slutt vil jeg komme med en oppsummering.

Kanskje blir det delt opp i flere postinger også, for disse blogpostingene mine er egentlig litt for lange som det er.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-06

2016-regnskapene - del 1

Jeg lovet å se på regnskapene til bryggeriene etterhvert som de blir tilgjengelige utover våren og sommeren. Idag starter vi med de første, som inkluderer Ægir, Salikatt og Grünerløkka - tre veldig forskjellige bryggerier i både konsept og historie, samt en rekke små-bryggerier.

Ægir bryggeris regnskap viser ikke sterke tall. Om vi bruker varekostnad og salgsinntekter som indikatorer, ser produksjonen ut til å ha falt. Varekostnaden faller med 5,9 til 4,8 mill, eller -15,6% ifht 2015. Salgsinntekter faller fra 18,5 mill i 2015 til 15,0 mill i 2016 – dvs et fall på 3,5 mill, eller -18,9%. For 2015 hadde de et resultat før skatt på knappe 80.000, mens i 2016 er det på 3,2 mill i underskudd. Fra toppåret 2014 til 2015 falt salgsinntektene med 2,9 millioner, men dette siste er tall som også inkluderer skatter. Det gir et fall i salgsinntekter på 6,4 mill over to år.

Regnskapet er litt utfordrende å lese. For det første er det endel store bevegelser på grunn av den nye tappelinja for bokser, og det er flere millionposter som ikke er så lette å tolke. Dernest har de etter 2015 lagt om hvordan de bøkfører avgifter, så det er lett å sammenligne epler og pærer når man henter ut tall fra de ulike regnskapsårene. Ikke minst er Ægir bryggeri en del av et større økosystem som også omfatter bryggeripuben og hotellet, slik at midler også flyter litt mellom dem.

Omleggingen til bokser har nok vært utfordrende, noe Evan Lewis bekrefter. Ikke bare er installasjon og justering av en slik tappelinje et teknisk fiklearbeid, men endring i emballasje og design er alltid vanskelig å forutsi effekten av. I tillegg har de endret enhetsstørrelse fra 50cl til 33cl. De fleste ølnerder kjøper «en-av-hver» og vil ikke kjøpe to bare fordi enhetsstørrelsen er blitt mindre. Evan Lewis fremhever at de nå selger flere enheter, selv om bildet ser annerledes ut målt i liter. Han forteller at de over siste 12-mnds periode har solgt ca 30% flere enheter. Da er man langt på vei nær det tidligere produksjonsvolumet, for om man skal matche salget i antall liter, ved overgang fra 50cl til 33cl, trenger man 50% flere enheter. Totalt solgte Ægir rundt 560.000 liter i 2016, opplyser han.

Så å gå ned på enhetsstørrelse er nærmest pr definisjon å si fra seg en god porsjon av produksjonen. Men det kan være lurt dersom mindre enheter (og tilhørende lavere pris) vil gi desto høyere salg og bedre inntjening. Fokuset på liter nesten en digresjon, for det som teller mer er inntjeningen, og den kan være større på en 33cl enhet enn på en 50cl enhet. Årsberetningen nevner valuttaproblematikk og en stadig hardere kamp om plasseringen i butikkhyllene som del-årsaker til det svake resultatet. Lewis trekker også frem at de hadde mindre kapasitet til å jobbe frem nye produkter, og at det også har bidratt til svakere salgstall. Samtidig har de ekspandert på eksportmarkedet, noe som også har spist fokus og innsats fra andre områder.

Bryggeriet har betydelig gjeld. Totalt er det regnskapsført 21,1 mill i gjeld ved utgangen av 2016, hvorav 14,0 mill er til banker el.l., hvilket var opp fra 9,4 mill i 2015, trolig på grunn av den nye tappelinja for boks. Resten av lånene kommer i stor grad fra andre selskaper i Ægir-konsernet, trolig med lave renter. Men det endrer ikke hovedinntrykket av at bryggeriet har betydelig lån og er avhengig av et solid driftsresultat for å betjene disse. Totale rentekostnader for 2016 var på 649', og i tillegg kommer avdrag.

At bryggeriet går med underskudd er forsåvidt ikke umiddelbart en krise, for det er del av et konsern som blant annet omfatter puben og hotellet. Det er tilstrekkelig med midler innen konsernet, og om bryggeriet drar inntekter til pub og hotell, så er det også relevant med et økonomisk bidrag den andre veien. Viktigere over tid er at man har tatt strategiske valg som staker ut en ny og bedre kurs. Tapping på 35cl bokser gir lavere enhetspris enn for 50cl glassflasker, og det kan øke salget. Det gjør eksporten enklere, og i tillegg kommer lavere vekt på emballanse og lengre holdbarhet på innholdet. Ægir satser mer på eksport og har brukt 2016 til å posisjonere seg for dette. Regnskapet viser forsåvidt ikke noen positiv effekt av det ennå, men det er for tidlig å forvente å se resultater allerede nå. Det blir ekstremt spennende å følge med utviklingen i 2017, der Ægir trenger å snu trenden fra de to siste årene.

Salikatt Bryggeri i Stavanger går med en kvart million i underskudd i 2016, som var første reelle driftsår. Det er forsåvidt ikke så ille, for man må regne med underskudd i starten. De har salgsinntekter på 1,1 mill og kostnader på 1,4 mill - hvorav bare halvparten er varekostnader. De begynte å selge øl like før sommeren i 2016. En god del av disse andre kostnadene er nok egentlig engangskostnader, fordi man i starten må kjøpe alt nytt, mens man etterhvert kan gjenbruke eller i det minste få utgiftene bedre fordelt når noe må etterfylles eller erstattes.

Bryggeriet oppgir at de solgte ca 15000 liter i 2016 og planlegger 40000 for 2017. Om de klarer det og får tilsvarende høyere inntekter, burde de gå i pluss fra andre reelle driftsår. De har to gjæringstanker idag, og har ytterligere to under levering.

Bjarte Halvorsen forteller at de satser endel på egendistribusjon i regionen rundt Stavanger. Ulempen er at man må trå til selv med logistikk og det vanskelig lar seg skalere veldig mye opp. Fordelen er at man kutter ut distributør-leddet – som ofte er kjent for å beregne seg gode avanser. En annen fordel er at de har større kontakt med og oversikt over ølet og salgsstedene, og de får da bedre oversikt over kvaliteten helt frem til sluttbruker. Det høres ut som mottoet er ferskt, lokalt og passelig stort. Det er en spennende forretningsstrategi som jeg har stor tro på.

Salikatt har pent design, bildene viser flott utstyr og ryddige lokaler, de har et sterkt fokus på kvalitet og ikke minst har de et gjenkjennbart navn. Navnet er vel etter den beryktede politimester og frimurer Fredrik Theokar Salicath som hadde evnen til å legge seg ut med lokalbefolkningen på en særdeles steil og infleksibel måte. I Stavanger var dråpen da han arresterte en avisredaktør og en oberst som svirret rundt i gatene og sang «Mellom bakkar og berg». Navnet hans ble en mild – selv for Stavanger – forbannelse og et lokalt uttrykk. Da han senere ble politimester i Larvik endte det med alment opptøyer der befolkningen raserte hagen i privatboligen, knuste alle vinduene og kun ble holdt fra å bryte seg inn ved bevæpnet forsvar. Det hele roet seg ikke før naboen – doktor Augestad – personlig garanterte mobben at politimesteren skulle være ute av byen innen 24 timer. Ølet mottas forhåpentligvis endel hakk bedre.

Utfordringen for Salikatt er at det knappest er tatt noe ut i lønn, så over tid må de ikke bare hanke inn den kvarte millionen i underskudd, men også før eller senere finne overskudd til å lønne arbeidet. Folkene bak - Bjarte og Tonje Halvorsen - har over årene hatt mange gode øl i PF-type konkurranser her i Trondheim på DGØ klubb og juleølarrangementet på Tautra, så jeg vet at de kan brygge godt øl. De har satset 100% på bryggeri

Grünerløkka Brygghus har levert et regnskap for 2016 som er relativt stabilt sammenliknet med 2015. Det er egentlig ikke så mye spennende i dette regnskapet. Dessuten dekker det jo servering og restaurantdrift i tillegg til bare brygging, så det er vanskelig å trekke ut enkelttall. Selskapet har 14,8 mill i gjeld, hvilket er godt under ett års salgsinntekt som er på 16,3 mill. Driftsresultatet er imidlertid ned til 0,3 mill i 2016 fra 1,2 mill i 2015. Det gjenspeiler at selv om salgsinntekten har økt, så har også alle kostnadene øk – og med litt mer. Med fare for å overtolke, så kanskje det er en indikasjon på at det blir trangere i dette markedet med stadig flere aktører.

Hvalerbryggeriet har jeg beskrevet nærmere tidligere. Egentlig er dette en pub med enkelte egne øl, men de har i fjor og i år valgt å leiebrygge hos Amundsen. Selve regnskapstallene for bryggeriselskapet viser derfor ikke så mye, og det er vel kun brygging på et lite pilotanlegg som skjer i regi av dette selskapet. Det meste av økonomien rundt bryggeriinitiativet skjer i regi av serveringsstedet, og sånn sett er det vanskelig å skille ut noen representative tall for bryggingen alene.

Coldboy Norge har også levert regnskap i år – faktisk både for 2016 og 2015. Noen vil huske at Coldboy gikk konkurs i 2015, men en stund før dette – allerede på forsommeren 2014 – ble et annet selskap med det beslektede navnet Coldboy Norge AS startet og registerert som å skulle drive med brygging av øl, såvidt jeg kan se på de samme personene. Firmaet har skaffet seg endel gjeld, og har tilsynelatende få midler. Den ene av de to bak – styremedlem og daglig leder – trakk seg i 2015. Revisoren deres har fratrått to ganger, men er hver gang blitt innmeldt igjen etter at firmaet ble truet med tvangsoppløsning på grunn av manglende revisor. Såvidt man kan se har de ikke brygget siden 2014 og stort sett bare akkumulert udekket tap. At backloggen med regnskap tross alt er levert kan jo bety at folkene bak ønsker å ta en opprydding og kanskje vil satse på en ny giv? Det ser uansett ikke ut til at de har brygget eller solgt øl i 2016.

Helland og Hallans Samgaardsbryggeri ble opprettet forsommeren 2015 i Son. De har i 2016 hatt en salgsinntekt på 411', hvilket var første år med salgsinntekt. Varekost er 283', og utover det har de hatt i overkant av 200' i andre driftskostnader i de halvannet årene de har vært i drift. På websidene lister de fire produkter som alle holder 4,7%, hvilket indikerer at de satser på butikksalg eller bryggeriutsalg. Bryggeriet går med 14' i overskudd før skatt, hvilket er bra for første reelle driftsår, men det er til gjengjeld ikke tatt ut lønn. Dessuten er det opparbeidet et varelager verdsatt til 71'. Untappd lister ca fem øl og har et tresifret antall ratinger for flere av dem. Det er et bryggeri som er i gang og som er uten banklån. Selv om noen ratinger synes å indikere utfordringer rundt karbonering, så ser det ut til at de har levert en betydelig mengde øl og burde være godt posisjonert til å ekspandere.

Norse Beer holder til i Nesttun utenfor Bergen, og ble stiftet like før jul 2015. De har ikke hatt salgsinntekter i 2016, men har hatt driftskostander på i overkant av 28' som har spist av aksjekapitalen på 50'. Regnskapet indikerer at det har skjedd ting i 2016, men tilsynelatende ikke brygging. Det er mulig at utgiftene er utstyrsinnkjøp eller at det har gått med til å få opp websidene, som ser både fine og ambisiøse ut. Der hinter de forøvrig om at de skal samarbeide med en annen aktør i bransjen, men uten at noen navngis. Drahjelp og samarbeid kan de nok trenge med et uttalt mål om å bli ett av de fremste bryggeriene i verden og bli en nasjonalt viktig eksportbedrift. Det er bra med ambisiøse mål, men det er også viktig at strategier gaper over passelige biter av gangen. Egentlig blir jeg litt i stuss om dette bryggeriet er seriøst, en stor porsjon stormannsgalskap eller et eller annet slags ironisk kunstprosjekt.

Tags: , , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-05-02

Ølsalgsspiralen

Når jeg allikevel hadde tastet inn alle tallene, så kunne jeg like gjerne kode en visualisering av dem som en spiral over året. Dette plottet viser månedlige verdier, som som aggregerer salgstallene. Jeg liker egentlig denne måten å presentere disse dataene på …

Det er en litt kul visualisering av hvordan småskalabryggeriene i Norge har økt ølsalget de siste årene. Grønt er første år, som er 2009. Rødt er siste år, som er tre måneder av 2017. Hver sett med tverrgående tråder i nettet tilsvarer 200.000 liter, og aksene ender på ca en million liter. Tallene er månedstall.

Småskalabryggerienes salg
Ølsalg fra småskalaprodusentene fra jan 2009 til mars 2016.   Kilde: statistikk fra BROD

Selv om salget går litt opp og ned, så er det bare én måned der salget er lavere enn samme måned foregående år. Salget av øl fra småskalabryggeriene har økt jevnt og trutt over de åtte årene som vi har data for. Med stadig økende salgstall, fås denne spiralen som vist på figuren. Tilsvarende graf for storbryggeriene er ikke like kul og pen, men litt mer kaotisk.

Tags: .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-30

Ølsalgstall 2016

Er det ikke noe som manglet denne vinteren? Ja, ikke bare snøen, men noe annet. Noe rundt øl. Ah, nå har jeg det, den vanlige skrytemeldingen fra Bryggeri- og drikkevareforeningen – BROD – om hvordan småbryggeriene fosser fremover. Den meldingen som pleier å komme i februar. Den har jeg ikke sett.

Hvorfor det mon tro? Kanskje de bare har glemt det i all viraken? Tja, neppe. Det ville nesten være som om Paven og Vatikanet glemte å holde påskemessa på Petersplassen. Noen ting glemmer man simpelthen ikke. Hvis ikke BROD trekker frem de positive sidene av salgsstatistikken, da begynner jeg å bli redd på bransjens vegne.

I fjor analyserte jeg tallene for 2015. Det var ikke så enkelt, for BROD gir egentlig ikke ut disse tallene. Man får månedstall for industrien som helhet, og en grov inndeling og vanligvis noen positive high-lights, men tall for enkeltbryggerier fås ikke. Visstnok får medlemmene dette, men vi ølbloggere kan bare se langt etter dem. Jeg forsøkte å fiske etter dem i fjor, men det dukket ikke opp noe regneark fra noen anonym, ikke-sporbar epost-konto. Sånn er livet.

Men la oss allikevel analysere det lille som er tilgjengelig. Først og fremst er det tallene som BROD publiserer på hjemmesidene sine. Det virker jo virkelig som hyggelig lesning og burde tilsi at man hadde slått på stortromma i pressemeldinger.

Småbryggeriene økte fra 8,50 mill i 2015 til 9,83 mill liter øl i 2016. Det er en økning på 1,83 mill liter, eller 15,7%. Det ser jo pent ut. Importen av øl økte fra 24,71 mill til 30,30 mill i 2016. Det er en økning på 5,59 mill liter, eller 22,6% – men importtallene til BROD er notorisk ufullstendige. Storbryggeriene økte fra 220,53 mill til 226,24 mill liter i 2016. Det er en økning på 5,71 mill liter. Med andre ord, selv om kakestykkene blir større for alle, så er det importølet som tar det største stykket relativt sett. Kompenseres den økte importen av øl ved at man eksporterer mer? Nei. Eksporten økte fra 4,62 til 4,99 mill liter, en økning på 0,37 mill liter, selv om den prosentvise økningen er på pene 7,9%.

Selv om småbryggeriene drar inn på storbryggeriene, så går det nokså sakte. Dessuten er kategoriseringen av små og store bryggerier noe underlig. Grensen går visst ved 10 eller 15 million liter salg. Et lite bryggeri teller ikke bare med det som de selv produserer, men også det som produseres for dem andre steder.

Vil det si at Ringnes kunne skapt om Frydenlund til et småskalabryggeri ved å opprette et minimalt AS, kjøpe en Speidel som man kan brygge på i ny og ne, og så å tappe 10-12 millioner liter på Gjelleråsen under merkevaren småskalabryggeriet Frydenlund? Slik jeg forstår reglene: ja. Ikke at jeg tror de ville gjøre det eller at de burde fått lov til å gjøre det, men slik er visst reglene. Jeg er mer interessert i aktiviteten på bryggverkene enn salgstallene for ulike etiketter.

Her er tallene frem til og med mars 2017. Blå linje er en 12 måneders snittverdi. Først kommer utviklingen for småskalabryggeriene. Vi ser at trenden med vekst fortsetter fra de siste årene. Før var det en svak eksponentiell vekst, men nå er det tydelig at det har blitt lineær vekst, ja, kanskje til og med en svakt retarderende trend.

Salgstall småskala
2016

Vi ser at etterhvert som salgsvolumet øker, så øker variasjonene, også relativt sett. Det kom markante post-juleøl-dipper både i fjor og i år. Vi ser også at juleøl-toppen i oktober holder seg. Den typen volatilitet i salgsvolum er veldig dårlige nyheter for bryggerier som allerede måtte være på hælene.

Hvordan ser bildet ut for de store bryggeriene? Trenden er helt klart en svakt nedadgående kurve. Vi har ikke nok data, men pessimistiske dommedagsprofeter vil finne trøst og skråsikkerhet rundt en begynnende kollaps i starten på 2017. Tallene fra januar og februar er helsvarte, mens mars-tallene bare er temmelig dårlige. Men tre måneder er lite grunnlag for å spå noe som helst.

Salgstall storskala
2016

Men totalt sett taper storbryggeriene mer enn små skalabryggeriene vinner. I dette bildet har vi ikke tatt med importen, som trolig kompenserser for mye av fallet i produksjonen. Norge er netto-importør av øl. Har forresten småskalabryggeriene begynt å spise signifikante markedsandeler av de store? Bedøm selv:

Salgstall stor- og småskala
2016

Konklusjonen fra 2015 (og her) var at de største småbryggeriene spiste så mye av småbryggerienes felles økning, at det måtte være lite igjen for alle de minste småbryggeriene, og man må anta at de stagnerte som gruppe, ikke minst ettersom de ble flere. Det må bety at det var mange røde salgstall blant de minste. Jeg mistenker at det er en trend som fortsatte for 2016. I så fall er det noe som ville ramle lett ut av bryggeriforeningens interne tall, men de tallene har vi altså ikke.

Noen problemer med disse statistikkene er at det har vært litt vagt hva som er småbryggerier. I praksis melder et bryggeriforeningsmedlem inn sin egen produksjon, men dette er koblet til selskapet, ikke bryggverket. Det var veldig tydelig i fjor, da Arendals og Sagene lå på ti-på-topp, til tross for at det bryggeteknisk i praksis var ett og samme bryggverk. Tilsvarende vil jeg anta at Austmann og Nøgne Ø inkluderer det ølet som er brygget på deres merkevare i Sarpsborg og Kristiansand. Arendals har mye brygging for andre, likeså Amundsen, som dessuten har flere bryggverk selv. Telemark Mikrobryggeri brygger for TMB og OMB. Sånn kunne vi holde på. Det er ikke helt sånn lengre at et bryggeri er ett selskap som har ett bryggverk som de brygger øl på.

I mangel av salgstall får vi forsøke noe annet: regnskapstallene i Brønnøysundregisteret. Jeg kommer til å jobbe med å samle og analysere regnskapstallene for norske bryggerier, men fristen for levering av regnskap er ikke før 1. juli, så det blir en stund til vi har endelig fasit. Forhåpentligvis ramler det ut noen trender relativt raskt for de bryggeriene som allerede er ferdig med regnskapene.

Der meldes det inn inntekter i kategorien varesalg, og selv om det er mange unøyaktigheter, som f.eks at øl ikke har samme ut-pris og at noen selskaper kan selge andre varer enn øl, så er det enslags indikator på ølsalg. Dessuten vil bryggerier som er enkeltmannsforetak - som endel gårdsbryggerier - være vanskelig å tolke, siden bryggeridelen inngår som en del av hele gårdsdriften. Dog, jeg tror ikke vi tenger komplette og perfekte data før å se noen trender.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-28

«Vi Brygger»-konkursen

Idag ble konkursbehandlingen av «Vi Brygger» på Askøy avsluttet da boet er tomt for midler. Skjønt det var vel ikke konkurs, men heller oppbud som ble meldt rundt jul, hvilket betyr at det er selskapet selv som igangsetter prosessen, ikke kreditorene.

Bedriften ble startet august 2015, men 2015-regnskapet ble ferdig først i oktober påfølgende år. Det er ikke noe positivt tegn. Verre var det at revisor kort og godt ikke ville vite av det og karakteriserte det som «mangelfull på en rekke vesentlige punkter» i forbindelse med selskapets interne kontroll.

I januar 2016 forsøkte man tilsynelatende å rydde opp, ved å skille ut Vi Brygger Butikkdrift som et eget selskap, og dette finnes såvidt jeg vet fremdeles. Men hvorfor gikk selskapet dukken? Opprinnelig var det meningen at butikken skulle selge både øl og hjemmebryggeutstyr. Problemet var bare at senterets nye eier – Norgesgruppen – satte ned foten. Du vet de med Meny og det brede ølutvalget. Det er en plage på slike sentre at det helst bare skal være én butikk av hver type, ja bortsett fra klesbutikker, tydeligvis.

Dermed var det ene beinet av butikken kappet av før de kom igang. Revisors kritikk kan tyde på at de ikke har hatt helt orden i papirer og slikt. Det siste er litt forunderlig, for en av eierne, og styremedlem, bak Vi Brygger var Ola B. Skarland, mannen som kjøpte Petit-Agentur og flyttet det til Høylandet. Skarland er ingen rotekopp som ikke klarer å holde styr på papirer. Han driver ikke bare nettbutikk på Høylandet, han har gått inn som minoritetsaksjonær i en rekke norske bryggebutikker, sånn som i Vi Brygger.

Firmaet Petit-Agentur er en av ur-pilarene i norsk hjemmebrygging. Det ble startet av Atle Holgar i 1971. Det var et kvart århundre før det ble lovlig å brygge hjemme med kjøpt malt – i motsetning til malt du hadde maltet selv. Skjønt denne loven var temmelig sovende de siste tiårene før den ble opphevet. Og hvorfor navnet «Petit-Agentur»? Vel, om jeg har forstått det rett, er det så enkelt som at Holgars mor hadde drevet firmaet innen import av parfyme. Navnet passer liksom bedre til dét. Da Atle Holgar overtok, var det fremdeles telefonmangel i Norge. Laget han et nytt firma med nytt navn måtte han stille seg bakerst i telefonbestillingskøen og vente noen år. Overtok han morens firma og firmanavn, kunne han også overta telefonen. Og så ble navnet bare sittende. Ofte er de mest idiotiske forklaringene de rette.

Petit-Agentur er forøvrig fremdeles definert under næringskode 46.499 – Engroshandel med husholdningsvarer og varer til personlig bruk ikke nevnt annet sted. Det passer liksom bedre på en parfymehandel enn en hjemmebryggersjappe. Og det passer forsåvidt også godt på en hjemmebryggerbutikk som selger varer som strengt tatt er ulovlig å brygge med.

Da den tidligere Telenor-direktøren Skarland overtok Petit-Agentur, flyttet han bedriften ut av Bergen og inn nær odelsgården på Høylandet. Plasseringen var kort og godt diktert av boplikten. Men det var ikke den eneste flyttingen. Holgar var en mann av den gamle skole, og han brukte telefon. Skarland var IT-mann og flyttet butikken over på Internett. Skarland var kanskje den første i hjemme- og mikrobryggeribransjen som tilnærmet seg bransjen som en proff out-sider. Der andre var hjemmebryggere som tok hobbyen helt ut og småkommersialiserte, der var han den effektive forretningsmannen som så mulighetene uten sentimentale bindinger. Samtidig endret Petit-Agentur karakter fra en liten, pertentlig, bergensk enmanns-, spesialforretning til en bedrift med voksebegjær.

Skarland scoret en rekke suksesser. Blant annet sponset Petit-Agentur helt eller delvis Speidel som premie i hjemmebryggekonkurranser. De som vinner der har jo en viss tendens til å brygge godt øl – uansett utstyr. Da et Speidel-brygget øl etterhvert vant, var suksessen sikret, og man sluttet å høre sutring over at ølet ikke kunne bli skikkelig på en automatisert bryggemaskin. Noen forsøkte å gjøre det trickset igjen et par år senere med BeerMaker30, men da var Speidelen allerede etablert som gullstandarden. Dessuten gir Speidel en litt annen magefølelse enn BeerMaker30. Det hele slo tilbake og annonser for ubrukte BeerMaker30 florerte på bruktmarkedet etter hjemmebryggekonkurranser.

En retning som veksten til Petit-Agentur tok, var bryggebutikker. Vi tenker ofte på Petit-Agentur som en nettbutikk på Høylandet, men Ola B. Skarland har involvert seg i bryggebutikker så mange ganger, og på så lik måte, at vi må kunne si at han har en funnet en slags formel. Han finner sammen med lokale interessenter og går inn med en minoritetsandel på rundt 30% i en bryggebutikk. De lokale samarbeidspartnerne har kontaktnettet og står for butikkdriften, men Skarland stiller med kapital, varebeholdning og Petit-Agentur.

Dermed har Skarland hele eller deler av kaka helt frem til hjemmebryggeren, han er importør, grossist, distributør og butikkeier. Han selger deg utstyret du brygger på og råvarene du brygger med, og flasker og fat du lagrer det på. Han fikk til og med produsert Sterkrens og Stoutrens på sin egen etikett, og det var det universelt brukte vaske- og desinfeksjonsmiddelet frem til folk begynte å lese annonser i amerikanske bryggetidsskrifter. Hvilke bryggebutikker er han så involvert i? Bakke Brygg i Trondheim, Stavanger Brygghus, Garo Brygg ved Kristiansund, Humlebua i Bodø og til slutt Vi Brygger på Askøy.

Noen steder er det til og med et tredje ben på dette samarbeidet. I Trondheim var det gastropuben Brygghus 9, som hadde stort overlapp i eierstruktur med Bakke Brygg. I Bodø var Bådin involvert i Humlebua. Oppskriften er enkel: Petit-Agentur importerer og ordner logistikk, bryggebutikken er lokal hub og lager for råvarer og utstyr, og bryggeriet produserer. Vi Brygger skulle selge øl, kanskje de også skulle brygge, det var i hvert fall den næringskoden de registrerte seg under, og kanskje til og med navnet er et hint. Stavanger Brygghus høres i hvert fall ut som ha ambisjoner om å brygge.

Den stillfarne Atle Holgar dukker fremdeles opp i hjemmebryggersammenheng, for å nippe til godt øl, treffe kjente og utveksle gamle historier. Han er mannen som trolig en gang i tiden kjente hver eneste moderne hjemmebrygger i Norge ... moderne som i at man ikke gårdsbrygget men brygget etter inspirasjon av engelske ales og amerikanske mikrobryggerier. Ola B. Skarland dukker tidvis også opp, med stor hvit kassebil full av varer, gode rabatter, og en utadvendt kremmerpersonlighet som hadde vært en bergenser verdig.

Det store spørsmålet er bare hvorfor suksessoppskriften hans slo så grundig feil på Askøy.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av - 2017/4/29 09:09:57
Tror ikke at det blir noe med Stavanger Brygghus. Hjemmebryggerbutikken er vel stort sett overført til Mr Norman og et nytt, lite mikrobryggeri kalt Yeastside starter opp i de samme lokalene.

2017-04-25

Drum Brew i Arendal

Drum Brew er et nystartet bryggeri i Kongshavn på Tromøya utenfor Arendal. Bryggeren bak Drum Brew er Erlend Årsbog. Han har fokus på mat og smak og han starter et bryggeri med masse entusiasme og overbevisning, ikke bare forretningsplaner og investorer. Jeg har pratet med ham.

Logoen til det nye bryggeriet: Drum Brew
Kilde, brukt med tillatelse
Drum Brew
Erlend Årsbog er både mat-feinschmecker og brygger. Han er sønn av en kokk, og han har smaksopplevelser som lidenskap. I et alternativt univers ble han kokk. I dette universet lot han være, for at ikke jobben skulle drepe gleden over å kokkelere. Ordet «amatør» betyr «den som er glad i», og sånn sett er han en ekte amatør.

Fra kokkekunsten gikk veien videre til brygging. Først ut var en milkstout. Senere har det kommet til flere brygg. Han søker å skape de gode smaksopplevelsene. Han justerer på og tilpasser oppskrifter og prosess for hver batch. Hvert øl har sin egen skapelseshistorie. De kan ligge i enden av et spor han tilfeldig snubler over, som ingefærstouten. Den startet på en Café Gollem i Amsterdam, der han hadde tatt med en ingefærøl og en milkstout for å vise frem. Folkene i baren helte sammen flaskeslantene på ren magefølelse, og kombinasjonen gav en fantastisk wow-effekt.

Eller han kan ta utgangspunkt i lokale råvarer, som i Oak Juice Blonde. På Tromøy er det rikelig med eik, ikke fransk limousin-eik eller amerikansk hviteik, men norsk sommer- og vintereik. Selv innen én enkelt art som Q. rubor endrer visst eika karakter med vokseplass. Det kreves nok kreativitet og tålmodighet for å avlure den norske eika sitt potensiale i øl. Årsbog har hugget eiketrær og skavet av spon for bryggingen, og har på planen å ta med en eikestokk til et bryggeri i Nederland som vil eksperimentere.

Med en bakgrunn i mat, er han en brygger som ikke ser på øl som en ren drikkevare, for det er også en ingrediens i mat. Man drikker nok øl til maten, men man bruker også øl i maten.

For tiden brygger han på et 50 liters egenkonstruert system på kjøkkenet. Det er helt greit for å lage små batcher for eksperimentering og for å få tilbakemeldinger på testbatcher. Det gjør det mulig å jobbe med å utvikle oppskrifter. Et større bryggverk blir en nødvendighet senere, men det må være et eget bryggverk.

En Milk Stout i Vondelpark i Amsterdam
Foto: Erlend Årsbog, brukt med tillatelse
Drum Brew Milk Stout
Alt dette er bra og beundringsverdig. Likevel, endel bryggere med noen års erfaring i industrien vil riste kollektivt på hodene sine. De har ansvar for stabile inntekter som skal dekke lønnsutgifter. De vil kanskje mumle «been there, done that». Selv om matlagning er vanskelig å skalere opp uten å miste kvalitet, sier konsensusen at ølbrygging er ekstremt lett å skalere opp – gitt nok penger og kontroll på logistikk ut til kunden. Innen ølbrygging er det ikke egentlig noen øvre grense for skalerbarhet. Dermed blir bryggeribransjen et kappløp om hvem som klarer å vokse mest. De som ikke klarer å vokse skal visstnok være dømt til å krympe inn og forsvinne. Det er «voks eller forsvinn!»

Men likevel … knaker det ikke litt i kvaliteten når man skalerer og effektiviserer og helautomatiserer ølbryggingen? Og er det ikke rom for de små som ikke har ambisjoner om å blir større enn moderat mellomstore, og som heller vil fokusere på kvaliteten enn å skulle vokse så mye? Det er vanskelig å holde på smådriftsfordelene når man skal realisere stordriftsfordelene.

Navnet på bryggeriet sikter til en oversettelse av «Tromøy» til «Drum Island». Jeg antar at «Drum» er en gammel variant over «Trom», kanskje på tysk eller nederlandsk. Det er et navn som vissnok kommer av øyrekka Tromlingene utenfor Tromøy, helt ute i havgapet, og er muligens beslektet med dialektordet «tram» for stenhelle eller steintrapp ved utgangsdør.

Valget av engelsk språk indikerer internasjonale ambisjoner, og Årsbog bekrefter det. Han ønsker å eksportere en vesentlig del av produksjonen, og jobber med avtaler og kontakter rundt dette. Især er Nederland og Amsterdam et fokusområde som han jobber med. Det kan vi også lese mellom linjene på websidene. Arendalsregionen hadde på 1600-tallet en nær tilknytning til Nederland, med til og med en ikke ubetydelig utvandring. Dette gjenspeiles tydelig i Drum Brews valg av ølnavn og ikonologi. Vi finner «Eagle Valley», dvs Arendal og «Kings' Port» er Kongshavn på Tromøy.

websidene beskriver de fem øl, delvis navngitt med engelske oversettelser av lokale navn. De har en IPA, en blonde, en ingefær-stout, en melkestout og en ingefær-øl. Flere øl står på planen. En Mango APA er ferdig, og en eiket imperial stout ligger på beddingen, mens Årsbog sirkler seg inn på målet så den blir akkurat riktig.

Drum Brew ble registert i februar i år. For øyeblikket er det kun testbatcher, men målet er å bli fullt operativt med et eget bryggeri på Tromøy. På spørsmål avviser han at leiebrygging, for eksempel ved Arendals, er aktuelt. Det er kort og godt for mye justeringer og for mange tilpasninger underveis, basert på råvarer og erfaringer fra tidligere smakinger, til at ølbryggingen kan sendes av gårde som en epost-bestilling med en oppskrift vedlagt.

Jeg ønsker Drum Brew lykke til. Innstillingen er ypperlig. Jeg tror mange av de små som startet for 5-15 år siden kanskje har mistet noe på veien mens de har vokst. De startet med masse entusiasme og endte med en jobb. Jobben kan være både spennende og givende, men det er og blir en jobb. Årsbog lot være å bli kokk for ikke å ødelegge gleden ved å lage mat. Jeg håper inderlig at han ikke dreper gleden ved å brygge ved starte bryggeri. Unngår han det, kan han få et kvalitetsbryggeri – kanskje ikke et stort bryggeri, men et godt bryggeri.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-24

Tradisjonsbryggingsopptak

NRK har laget radioprogrammer om mange ulike ting. Også tradisjonsbrygging av øl. Faktisk finnes det flere dokumentar- eller intervjuprogrammer i radio om tradisjonsbrygging og øltradisjoner rundt om i Norge. Her er pekere og en kort beskrivelse av noen av dem.

Det første radioprogrammet er et vel ti minutters intervju fra senhøstes 1972 med Jens Haukdal om bruk av øl i gammel tid i Soknedal. Utfra dialekten er han vel ikke selv fra Soknedal. Han forteller om humledyrking, drikketradisjoner, inskripsjoner på drikkestell og andre ting knyttet til øltradisjoner og tradisjonsbrygging.

Det andre programmet er et intervju med Marit Stene i Meldal fra januar 1970, der temaet er gamle bryggeteknikker, i forbindelse med at man brygget et tradisjonsøl da kongen skulle besøke Meldal. Hun går igjennom malting- og bryggeprosessen. Hun beskriver også endel om behandling av gjær og en andre tapping av mesken for å lage lettøl.

Brygging på Haustgardane i Granvin i Hardanger oppunder jul i 1985 på der Hans Haugse og Olav Vindal brygger, det er etter brygging, dagen før oppskoke og Ola E. Bø intervjuer dem om bryggeprosessen. På denne gården ønsker de 1-2 ukers modning før ølet er ferdig, så de hadde brygget 9. desember, hvilket er Annadagen i den gamle primstaven, en dag som ofte er knyttet til ølbrygging. Dette kan jo være en tilfeldighet, selvfølgelig. Her stegmesker de, faktisk, og har fire dagers gjæring. Det virker som flere andre bryggere har brygget samtidig, men det kan tenkes at det var en fallback for å sikre seg at de hadde øl for oppskoke. En artig detalj var at de sier at Hardingølet skal ha sju smaker, som er: maltsmak, humlesmak, røyksmak, brakesmak, søtsmak, ølsmak og «meirsmak».

I besøksreportasje til Voss intervjues Samuel Apeltun mens han brygger øl i slutten av oktober 1938. Han intervjues av en lokal lektor og går igjennom hele bryggeprosessen fra maltingen. Når han beskriver malttørka si, kommenterer han at de bruker rør som fører røyken ut, så den ikke kommer i kontakt med maltet, mens man i gamle dager ikke brukte det, og fikk røkt malten, og han refererer til et par ulike tidligere innretninger som tydeligvis har gått ut av bruk.

I et opptak fra Marnadal i Vest-Agder intervjues åttiårige Knut T. Rosseland høsten 1973. Han forteller om forberedelsene av juleølet fra malting og brygging og en rekke tradisjoner rundt det. En liten særhet er at han sier at de beholdt ølet i lang tid etter selve jula, og minst en gang helt til påske.

Endel av beskrivelsene her er faktisk så detaljerte at prosessen er nær ved å kunne reproduseres. Uansett er det mye informasjon om prosess og teknikker, som helt klart kan sammenstilles med annen informasjon om brygging i disse fem bygdene.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Granvin - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/4/24 20:47:42

Det var mye bra her, men den fra Granvin er nok ikke så tradisjonell som den kan virke. Jeg snakket med Hans Haugse for noen måneder siden, og han sier han fikk kveiken sin fra Dyrvedalen på Voss. Den meskemetoden hører hjemme på Østlandet, ikke Vestlandet. Det stegmeskeskjemaet kommer fra Olav Sopps bok om hjemmebrygging s74-75. Dette er eksakt samme greiene som de drev med i Morgedal, og morsomt nok fortalte Aslak Slettemeås meg at han hadde lært akkurat dette fra noen i Granvin. Artig å se koblingene falle på plass på den måten.

Det fins en oppskrift fra 1898 fra Granvin, og den beskriver vanlig infusjonsmesk slik som på resten av Vestlandet. Det <i>kan</i> jo være at noen har stegmesket på Vestlandet i gammel tid, men det her er jeg rimelig overbevist om at er en nyvinning.

2017-04-23

Stormkongen Bryggeri

Nye bryggerier kommer raskere enn det er overkommelig å telle dem. Et av de nyeste skuddene er Stormkongen Bryggeri i Vanylven. Her kommer litt mer info på et bryggeri du sannsynligvis aldri har hørt om før, og som det ikke er lett å si om du noensinne får høre om igjen.

Du finner websidene deres på www.stormkongen.no. Det er to kamerater – Trond Hatlevik Borg og Frode Slagnes – som satser på et gårdsbryggeri med produksjon og salg på gården. Det virker ikke som de sikter på bredere distribusjon enn gårdsutsalg. Det er mulig de også ønsker å servere på gården, men såvidt jeg forstå har de kun søkt om kommunal utvidet salgsbevilling.

Litt trivia som er hentet fra websidene deres og annet jeg har klart å google … Navnet henspeiler på det ruskete været ved Stadt, halvøya som stikker som en tunge langt utover like syd for Vanylvsfjorden, der bryggeriet ligger på en gård langs Åheimselva som går fra Gusdalsvatnet og renner ut i Åheim sentrum. Gårdens navn er såvidt jeg kan forstå Tue. Deres første batch er en Weissbier med navn Bleiking, som ble satt fredag 7. april.

Det som er kjempekult er at de ikke bare legger ut full oppskrift på brygget, men de legger ut fermenteringsprogresjonen underveis på www.brewstat.us, hvilket sannsynligvis betyr at de bruker The Tilt for kontinuerlig å måle SG. Førstebatchen deres ser i hvert fall ut til å ha flatet ut på 1.018, mens de siktet på 1.013.

Det er selvfølgelig å blottstille seg å legge ut så detaljert informasjon om bryggene, for det gjør at man kan pirke i detaljer. Gudene skal vite at det er mange mikrobryggerier som ikke treffer rett på hverken første eller femte forsøk, men det er ofte litt vanskelig å påpeke det med påståelighet når man ikke har annet enn smaksløkene og magefølelsen å gå etter. Så all ære til Stormkongen for å legge ut dette. Jeg skulle ønske alle andre bryggerier ville gjøre det samme.

Et annet moment er at den første batchen er på 20 liter. Utfra det kan man lese at det er hjemmebryggutstyr, og at de sannsynligvis er hjemmebryggere som har tatt hobbyen litt videre. At bryggeriet deres er registrert som et enkeltmannselskap peker også i retning av at de ikke sikter veldig høyt i første omgang. Om de skal opp i et volum der inntektene balanserer arbeidskostnadene med bryggingen, må de ha et betydelig større bryggeri enn 20 liter.

Det forteller litt hvor fort verden har gått fremover de siste par årene med hensyn til bevillinger og slikt. Nå er det visst nok å være et par kompiser, ha litt hjemmebryggeutstyr, et enkeltmannsforetak og en WordPress-portalside (og så en gård …) og vips har man et kommersielt gårdsbryggeri med eget utsalg.

Vil det si at det er fritt frem for alle og enhver å brygge og selge øl? Nei, ikke helt. De trenger fortsatt en salgsbevilling fra kommunen, av den utvidede typen som også omfatter tilvirkningsbevilling. De ser ut til å ha søkt om dette til kommunen 27. mars, men det virker ikke som de har fått bevillingen ennå, så jeg antar at vi må vente litt til før man kan dukke opp på gårdsutsalget. Det er enkelte formalia man må gjennom. Blant annet må man bestå «Kunnskapsprøven», som er litt som førerkortet for de som vil servere eller selge øl. Et annet obligatorisk, men temmelig lavt hinder er vandelsattest, og man må dokumentere at hverken skattemyndigheter, helsemyndigheter eller politi har noen innvendinger. Og til slutt må det jo faktisk gjennom politisk behandling i kommunen – og vis meg den norske kommunen der det ikke sitter en prinsippiell avholdspolitiker med vilje til å hestehandle i andre saker …

I søknaden deres for salgsbevillig med utvidelse for tilvirking skriver de forresten at de i tillegg til øl også ønsker å selge mjød og sider. Dette er bevillingsmessig to interessante varer, da det er blitt lov å selge i styrker helt opp til 22%. Som dere kanskje husker henger 4,7%-grensa på gårdsutsalg på en EU-avtale som har koblet den opp mot likebehandling for alle utsalg og varer som er basert på malt eller vindruer. Dermed er sider og mjød (og sake og fruktvin og masse annet unntatt) – selv om det fremdeles forutsettes at det er dyrket og produsert lokalt. For eksempel gjelder det samme for sake og daddelvin, men det er kanskje ikke så mange gårder som dyrker råvarene til det.

For gårdsproduksjon rammer dette skjevt, fordi gårdsbryggerier blir hemmet av den 4.7%-grensa som ikke gjelder for alt mulig annet enn malt og vindruer. For vin blir det faktisk stadig et mer relevant tema, da det har fantes minst én gård som har dyrket vindruer kommersielt, Kvelland Vingård i Vest-Agder.

Jeg misunner sannelig ikke de som sitter og skriver disse reglene, og som skal holde dem universelle og lesbare, samtidig som det virker som om de sikter på å åpne opp restriksjonene uten egentlig å åpne opp for særlig mye ny praksis.

Skjønt, Stormkongen har søkt om salgsbevilling gruppe 1, som går opp til 4,7%, så vi får vel ikke se mjød og sider i hetvinsstyrke fra dem med mindre de gjør mer papirarbeid.

Bare tiden vil vise om vi kommer til å høre mer om Stormkongen Bryggeri, eller om det er et av de mange bryggeriene som startet som en idé et sted mellom det interessante og det elleville, for så å falme bort før den ble implementert. Når jeg har lett på søkemotorer og sporet opp ulik informasjon, har jeg tatt meg i å lure på om dette er ment som et seriøst initiativ eller som en tulleregistrering. Men de har altså sendt søknad om salgsbevilling til kommunen og registrert seg i Brønnøysund, og det høres jo seriøst nok ut?

Jeg har forsøkt å få kommentarer fra de to bak bryggeriet, men har ikke klart å få kontakt. Kanskje ble det med en god idé og en pre-batch, eller kanskje de kommer seg i mål og bygger seg opp. Vi får se.

Tags: , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-22

Palmer om diacetyl

Denne helgen er hjemmebryggerhelgen i Trondheim. Det er mange spennende talere der, men la meg fokusere på en: John Palmer som skal snakke om diacetylredusjon i øl. «Høh» tenkte jeg da jeg først hørte temaet. «Er ikke det bare et par dager på 20°C, og bare nødvendig for undergjæret øl?» Og så sjekket jeg litt og fant ut at dette faktisk var et digert og spennende tema.

Aller først, i mitt hode var diacetyl noe som gjæren produserer under gjæring, buffrer i ølet og så bryter ned under modning. Ulik gjær produserer ulike mengder, og høyere temperatur får gjæren til å bryte det ned fortere. Enkelt og greit – eller overforenklet og greit.

For det er ikke fullt så enkelt. Før det første produserer ikke gjæren diacetyl, men et relativt smaksløst stoff – alfa-acetolactate, eller AAL – som skilles ut av gjærcellen og som så kan oksyderes til diacetyl. Dette skjer dessuten kun under vekstfasen av gjæringen der det er oksygen tilgjengelig, ikke under den anaerobe hovedgjæringen med alkoholproduksjon.

Dermed er første mulighet for å redusere diacetyl å unngå oksygen – men oksygen ønsker man jo å ha for vekstfasen. Dermed kommer man ikke utenom diacetyl. Kanskje det olivenolje-trikset kan fungere, dog. Det er jo en teknikk som sies å generere nesten like-smakende øl, men gi øl som har bedre holdbarhet, nettopp noe som gir mindre oksydering på code-side i vørteren frem til man er kommet i anaerob hovedgjæring.

Videre kan man heller ikke bli skikkelig kvitt diacetyl, siden eventuell oksydering kan generere ny fra AAL, som det typisk vil være «nok» av i ølet. Det vil si den at luftig under tapping og omstikking kan gi mer diacetyl.

Og ikke minst, diacetyl kan oppstå som oksydering under drikking, spesielt i tomt glass. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg begynte å grave i dette, for diacetyl har en mindre kjent fetter som lukter som honning.

Diacetyl heter også butane-2,3-dion, og er to acetylgrupper koblet sammen, en acetylgruppe er CH3-CO, en kjede med fire karbonatomer. De i endene er metylgrupper (med tre hydrogen) og de to i midten har dobbeltbinding til oksygen. Innpoder vi et ekstra CH2 inn i dette, får vi pentan-2,3-dion, som har en søtlig honningaktig lukt.

Jeg kjenner denne lukta i endel øl, men helst i tomt glass. Og vips falt det noen brikker på plass. Både honningduften og smørduften er et resultater av oksydering av en prekursor. De kan provoseres frem med svirvling, men den er mest fremtredende når glasset er tomt. Da ligger det en hinne av øl over hele innsiden av glasset, det bobler ut null CO2 og oksygen slipper lett til.

Jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig til dette foredraget. Forhåpentlig blir det tatt opp til glede for de hjemmebryggerne som ikke har mulighet til å være tilstede.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-20

«Øl hører til!»

Da alkoholreklame var lov, begikk bryggeriene endel reklamefilmer i en herlig og nesten litt pinlig femtitallstil. De er som en tidskapsel, og det er interessant utfra at de forteller litt om hvordan folk så på øl den gangen. Eller rettere sagt, hvordan bryggeriene ville at folk skulle se på øl. Og det skapte bølger.

Jeg har tidligere pekt på en YouTube-versjon av en 30-talls-film med Venche Foss, med en sang som har en noe spesiell bakgrunn – fra en ølsangkonkurranse som Ringnes holdt.

Generisk alkoholreklame i mangel å kunne vise bilder fra disse reklamefilene pga opphavsrett.
Kilde: Wikimedia/Archives New Zealand, CC BY-SA 2.0
Ølreklame
La meg her trekke frem et par reklamefilmer fra 50-tallet. Vi kan si at den påskeaktige hytte-settingen i en av scenene får være kontekst god nok.

Her er første film og andre film. For alt jeg vet ble det laget flere reklamefilmer enn dette, men det er hva jeg har funnet. Filmene er laget av Arvid Skaugen, som kanskje er mer kjent for å ha regisert filmen «Ante» på 1970-tallet.

De er tydelig ute etter å påvirke mer enn å informere, men det fremstår ufattelig gammelmodig og fumlete idag. Gjennomgangstema er «Øl hører til», og folkene er unge, moderne (i sin samtid) med sunne aktiviteter som bridge, hytteturer, båtpuss og hageselskaper. Og ølet serveres på fat, intet mindre enn sølvfat, sålangt jeg kan se.

I bakgrunnen kan man se omgivelsene som elegante, men litt spartanske. Det er kvalitet men ikke luksus – litt sånn klassisk norske verdier. Kjønnsfordelingen holder noenlunde mål selv etter moderne standard. Men bortsett fra dét, er det en veldig ensartet gruppe personer som vises i disse filmene. Det er nikkersadelsen som er målgruppa, og ikke minst skulle kvinner drikke øl. Forresten tviler jeg på om den stå på Bechdel-testen, selv om den neppe er egnet for reklamefilmer. Ølet som serveres er en blanding av pilsner, bayer og bokk. Legg merke til at kvinnene ikke bare drikker lyst øl eller mørkt øl.

Her blir øl profilert som den sofistikerte drikken for unge, aktive, selvbevisste mennesker i fritiden deres. Det er totalt fravær av seidler og brune puber. Det er ingen helflasker her, bare halvflasker. Her er det ingen gamle tradisjoner, drikkeviser, renhetslov, gaulatingslover, drikkeboller, ølkagger, gårdsbrygging eller noe annet tradisjonelt som vi i andre sammenhenger har sett bryggerier til ymse tider har forsøkt å koble ølet sitt til. Tvert om, reklamen forteller at øl er en naturlig del av det moderne menneskets fritid.

En annen ting å legge merke til er at dette ikke er en reklamefilm for et bestemt bryggeri. Flaskene er etikettløse. Det er sannsynligvis bryggeriforeningens reklamefilm for øl, til glede og nytte for alle sine medlemmer.

Ble denne reklamefilmen stort sett ignorert? Nei. I avisen Hardanger for 12. desember 1962 kan vi lese at Odda Godtemplar Ungdomsforbund var gått til kamp mot nettopp denne kinoreklamen, etter at tilsvarende kamper mot denne kinoreklamen for øl visstnok var kronet med hell i Molde, Larvik, Hammerfest og Mandal. Blant annet står det:

På mange stader rundt i landet driv Bryggeriforeningen sin falske og villedande propaganda for å læra ungdomen til å drikke øl. Heldigvis får fleire og fleire augene opp for det meiningslause i dette. [...] Dette må det gjærast slutt på, og for godtemplarungdommen må det bli ei merkesak, og å føra denne saka fram. [...] Odda Godtemplar Ungdomslag har hatt denne reklamefilmen under oppsikt i det siste, den har også vore drøfta ein del på lagsmøta. På siste styremøtet blei denne filmsaka gjennomgått på nytt. Styret kom fram til at laget skal senda ein søknad til Kommunestyret og Kinostyret om at denne reklamefilmen «Øl hører til», blir teken vekk frå Odda Kino.

I Rogalands avis 4. desember 1964 er det referert til fra en konferanse for skoleinspektørene i Rogaland, der Rektor Einar Anthi insinuerer at Bryggeriforeningens reklame var en blåkopi av de amerikanske bryggerienes reklamekampanje «Beer belongs to ...» som koblet øl til alle dagliglivets situasjoner, visstnok en reklamekampanje til avskrekkende 80 mill dollar. I samme artikkel tas det forøvrig også til orde for at edruskapsopplæring bør bli eksamensfag i ungdomskolen.

Eller jeg kan sitere John Austrheim (Sp) fra Stortinget 27. november 1962 som sier blant annet: Eg nemner også ølreklamen ved kinoane. Her vert det reklamert for bruk av alkohol. «Øl hører til» – vert det terpa oppatt og oppatt. Og for å setje det noko på spisse. Her vert folk, også ungdom, gjennom reklame oppmoda til bruk av alkohol. Eller repr. Egil Aarvik (KrF) 3. mai 1965, som sier blant annet: Jeg tror at det måtte være all mulig grunn til å få – ikke minst som motvekt mot den ølreklamen som etter min mening av og til på en uforsvarlig måte appellerer til ungdommen om at øl hører til – en propagandamessig opplagt opplysningskampanje som tok sikte på å være opinionsdannende. Sjelden har vel den særnorske tradisjonen med offentlige holdningskampanjer være mer direkte beskrevet enn dette.

Så sent som 4. juni 1980 formulerte en ungdommelig Kjell Magne Bondevik (KrF) seg slik fra Stortingets talerstol: Det er nødvendig å gå til kamp mot at alkoholen har fått innpass i alle mulige miljøer i dag. Det må bli rettet et avgjørende angrep på slagordet «øl hører til». Det normale må bli at alkohol ikke «hører til».

I det minste er det fornøyelig at de klarer å hisse seg så opp over en kinoreklame som fremstår så klossete og keitede, i hvert fall med dagens øyne. Det er også sært at disse filmene klarer å engasjere såpass mange år etter de ble produsert i 1958 og 1959.

Om reklamen var fullt så virkningsfull blant ungdommen i sin samtid vet jeg ikke. Dette var en periode der Elvis og James Dean, og etterhvert Beatles, var de ikoniske ledestjernene for ungdommen, og for den generasjonen må disse reklamefilmene har fremstått nokså bizarre og gammelmodige. Holdbarheten på en slik reklame må også ha vært ufattelig kort. Men reklamen satte tydeligvis dype, traumatiske, årelange spor blant avholdsfolket.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-18

Brauerei Sonne

(Dette er en gjesteblogging ved Gustav Foseid, ølbokforfatter (og oppfølgeren), norgesmester i hjemmebrygging, erfaren øldommer, tidligere leder i Norbrygg, og ikke minst: omreisende ølnerd. Han la sporenstreks om sin påskeferie i Tyskland da han hørte at bryggverket fra et av Norges første moderne mikrobryggerier – Studenten Joh. Albrecht Brygghus – kanskje fremdeles var i bruk i Herrenzimmern syd for Stuttgart.)

Brauerei und Gasthof Sonne skulle altså ligge rett utenfor Stuttgart, nærmere bestemt i Herrenzimmern. Herreværelse, altså. Litt som et røkeværelse, kanskje?

«Rett utenfor» var muligens litt upresist, for fra sentralstasjonen i Stuttgart er det halvannen time med tog og en snau halvtime med buss. Vel å merke når det ikke er arbeid på linja, som det var denne påskeuka. Tyskerne er virkelig gode på å kjøre tog, men når det kommer til buss-for-tog har NSB noe å lære bort.

Den pittoreske renessansebyen Rottweil er et godt utgangspunkt for å finne offentlig transport videre til Herrenzimmern.
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Rottweil
Uansett, etter hvert sitter jeg på toget som denne dagen går fra Herrenberg til Rottweil. De vide dalene rundt Stuttgart går over til å bli brattere og mer dramatiske etter hvert som Gäubahn følger elva Neckar sørover og beveger seg lenger inn i Schwaben-regionen. Landskapet og togturen er i seg selv verdt turen sørover. (Bonus-quiz: Hvorfor er søndre del av denne strekningen enkeltsporet?)

Første stopp er altså Rottweil og jeg kan nyte ettermiddagen i den pittoreske renessansebyen, for i følge informasjonen vi har klart å finne skal ikke Sonne åpne før 16.30 på tirsdager. En riktig fin og solfylt ettermiddag, omgitt av bindingsverkshus og brosteinsbelagte gater. Jeg rakk også en tur innom turistinformasjonen for å sjekke busstidene til Herrenzimmern, og det spørrende blikket jeg får tilbake tyder på at det ikke er noen stor turistdestinasjon.

I tillegg til å være den eldste byen i Baden-Württemberg, er det et par ting som er verdt å nevne om Rottweil. Den ene er at det, som du kanskje har gjettet, er byen som har gitt navn til hunderasen rottweiler. Det andre er at du her finner en av Europas merkeligste byggverk. I dalbunnen nedenfor sentrum bygger Thyssen Krupp en slags test-skyskraper. Et tårn på 446 meter som brukes for å teste heiser for høyhus. For de som ikke synes det er snodig nok å reise milevis for å finne et bryggeri, så kan man altså treffe på noen som er her for å se på en heis.

Utenfor hos Brauerei Sonne, bak panoramavinduet kan bryggverket skimtes
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bla bla bla
Men ... Det var altså hverken hunder eller tårn som var grunnen til denne turen. Det var øl og det er på tide sende ei melding til Anders med beskjed om at jeg er i Rottweil og nærmer meg målet. Han hadde, heldigvis, ikke sagt noe om at Joh. Albrecht mente jeg var på veg til feil bryggeri, så jeg kunne fortsette turen i trygg overbevisning om at jeg var på rett veg.

Uansett hvor bryggverket kom fra, så burde det i hvert fall være muligheter for å få øl i Herrenzimmern, så da var det bare å finne buss 2021, betale noen euro til sjåføren og vente til jeg var framme. Spesielt vanskelig å finne, var det ikke, for bussholdeplassen var på parkerkingsplassen til gjestgiveriet.

Heldigvis var det åpent og det var allerede et par gjester som hadde tatt plass i spisesalen, men ikke flere enn at en nyankommet som ikke var kjent ble lagt merke til. *kremt* «Do you speak English?» Skoletysken min fungerer for å lese menyer, men ikke for å forklare om bryggerier som kanskje, eller kanskje ikke, kommer fra Oslo. Først pekes det på den yngste i betjeninga, som pent rister på hodet og forsvinner, men til slutt kommer det en «Yes, a little bit» fra en av de andre.

Innehaverne bak bardisken i Brauerei Sonne
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Baren i Brauerei Sonne
Ettersom jeg altså ikke har hørt noe om at dette skal være feil bryggeri, framfører jeg mitt ærend med største grad av selvfølgelighet. Jeg kommer altså fra Norge, fra Oslo nærmere bestemt, og i forbindelse med at jeg skriver om norsk ølhistorie, uten å nevne at det egentlig er Anders som gjør det, og har hørt at de skal ha et bryggverk fra Oslo. Briste eller bære der, altså.

Tilbake får jeg et litt overrasket blikk. Og en bekreftelse. Joda, de har et bryggverk som har stått i Oslo. Vil jeg se på det, kanskje? Ja, takk, det vil jeg gjerne. Det var altså rett plass, for så mange bryggerier fra Oslo kan det umulig være i Sør-Tyskland.

I naborommet er bryggverket plassert, i et påbygg med panoramavindu så bryggverket er godt synlig for forbipasserende. Oppsettet kan best beskrives som typisk tysk, med kombinert meske- og kokekar og oppvarming med damp. Det ser ut som kvalitet, med solide deler i rustfritt stål og omtrent fem ganger så mye kobber som noe brygger egentlig har lyst til å pusse. Oppsettet kan minne om tyske bryggverk som finnes i noen norske mikrobryggerier, men uten noe særlig automatikk. Med andre ord, akkurat den typen bryggeri en overivrig markedsavdeling kunne finne på å bestille for å overbevise ølmarkedet i Oslo om at Hansa var bra saker, selv om et kanskje virker litt i største laget. Hvorfor det skulle være en god ide å gjemme det bort i en kjeller, kan man jo også undres over.

Et vakkert kunstverk av et to-kars bryggverk i kobber og messing
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bryggverket hos Brauerei Sonne
Før vi går videre kan det være greit å se litt på forskjellen mellom et tysk «Hausbrauerei» (husbryggeri) og et norsk mikro- eller pubbryggeri. Vi er vant til at en pub med sitt eget bryggeri har et annet ølutvalg enn de fleste andre puber. I tillegg til, eller kanskje også i stedet for, pils og tradisjonelle lagere, forventer vi å finne et utvalg av mørkere og humlerike øl. For et tysk husbryggeri handler det først og fremst om å brygge øl som er av tilsvarende type som serveres andre steder, selv om det er lokalbrygget og ufiltrert. Sonne er ganske typisk for slike bryggerier, med et par øltyper i tillegg til et par sesongøl i løpet av året.

Som Anders har skrevet en del om, var bryggeriet i Oslo i praksis nedlagt på slutten av 1990-tallet. Samtidig hadde Bernd Mauch en drøm om å lage sitt eget øl. Han hadde utdanning som brygger og jobbet på et middels stort bryggeri, da han gjorde alvor av drømmen. Sammen med kona Heike, og deres nyfødte datter, reiste de til Oslo i 1999 for å se på et bryggverk som var til salgs via en tysk megler. Bildene de tok da de var i Oslo viser et bryggverk som stort sett var i god stand selv om det hadde vært ubrukt i minst et par år. Bryggverket ble kjøpt og sendt tilbake til Tyskland, der det jo opprinnelig var laget.

Gjæringstankene var tilpasset bygget der de stod, så de hadde ingen verdi å ta med til Tyskland, men ellers er bryggeriet slik det er i dag i praksis helt likt det som stod på Karl Johan. De har fortsatt med åpen gjæring, i to nye runde gjæringskar. Lagringstankene er de samme som ble brukt i Oslo, og hinter også til en ganske typisk tysk bryggeprosess, med tankkapasitet til modning av ølet i flere uker før servering.

I dag brygger Bernd omtrent en gang i uka og har en årsproduksjon på rundt 50.000 liter. Hovedproduktet er Spezial, som kanskje best kan beskrives som en kellerpils eller zwickel, og et klassisk hveteøl. Begge er meget gode øl, men jeg synes kanskje Spezial var best, med et lite preg av korn og god balanse mellom sødme og bitterhet. Hveteølet var ganske nøytralt, med litt nellikpreg.

Tanker for gjæring, lagring, modning og servering
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.
Lagertanker ved Brauerei Sonne
I tillegg til selve bryggeriet, fikk jeg se en del papirer som fulgte med bryggverket. Her var det alt fra Hansas originale bestilling av bryggeriet til detaljtegninger av hver plate i platekjøleren. Ei riktig tidsreise tilbake til tidlig på 1990-tallet, med skrivemaskinskrift og telefaxpapir.

Selv om det var mange uinteressante detaljer, bekrefter papirene en del som vi allerede vet om drifta av bryggeriet i Oslo. Fra starten var det en tysk bryggerimester, Stephan Jacob, som hadde ansvaret for bryggeriet. Det startes også opp av Hansa, men drifta gjøres gjennom selskapet Mikrobryggeriet A/S.

Ølene som ble brygget var tilsynelatende en helles og en dunkel. I følge en laboratorietest fra Hansa var hadde dunkelen en OG på 12,0° plato og 5,2% alkohol. Fargen 47,5 EBC og bitterheta ble målt til 19 IBU. For helles-en var OG på 11,2° plato med 4,4% alkohol, med farge på 9,8 EBC og bitterhet på 29 IBU. Jeg fant bare en laboratorietest, så jeg er usikker på hvor stabile ølene var.

Det er ingen tvil om at dette er riktig bryggeri, her er papirene fra tiden i Oslo
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse
Bryggelogg fra Brauerei Sonne
For dunkel-en fant jeg ingen oppskrift, men flere maltbestillinger tyder på at den ble laget med en god del bayermalt og noe karamellmalt av ukjent type. For helles-en var det derimot en komplett bryggelogg, og for det som måtte ønske å gjenskape ølet var oppskrifta slik:

  • 175 kg lys bryggemalt (sannsynligvis pilsnermalt fra Viking, basert på pakksedler fra Hansa)

  • 5 kg sauermalz (av ukjent opphav, for det var ingen bestillinger på dette)

  • Innmesk: 750 liter vann på 60°C i 15 minutter.

  • 1. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 15 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventilen og forsukre på 68 grader i 10 minutter.

  • 2. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 20 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventil og la meske ut i 10 minutter.

  • Vorlauf til klar vørter.

  • Skyll med 250 liter vann på 78 °C. Skylling ferdig når det er 1150 liter i kokekaret.

  • Kok intensivt i 90 minutter.

  • Tilsett 900 gram humle etter 15 minutter (sannsynligvis Saaz, basert på bestillinger), 900 gram etter 30 minutter og 900 gram femten minutter før kokeslutt.

  • Kjøl ned til 7 grader og tilsett 5 liter gjærslurry.

Fritt oversatt og forenklet (!) fra bryggelogger på tysk.

Et annet alternativ er, selvfølgelig, å ta turen til Herrenzimmern og smake på ølet som nå brygges på bryggverket. Jeg kan love en fin tur til en vakker del av Tyskland, og godt øl når du kommer fram.

 
Quiz - lagt inn av Gustav Foseid - 2017/4/19 08:30:17
Og svaret på quizen (leses bak fram eller dyttes inn i http://textmechanic.com/text-tools/obfuscation-tools/reverse-text-generator/) .eggil terops tol go gnintatsresgirk eym ekil ekki kot ,dron regnel etrepukko mos ,ASU .gnintatsresgirk mos ted kot go terops ene ted etretnomed ekirknarF go enossnojsapukko ksnarf i rav neled erdnøs neD idroF
Baden-Württemberg - lagt inn av Richard - 2017/4/19 20:44:55
Dette innlegget leste jeg med stor interesse. Jeg er praktisk talt nabo med Anders på Byåsen (de få dagene jeg er hjemme), men oppholder meg for det meste i Stuttgart pga jobb. Kommer definitivt til å avlegge Herrenzimmern et besøk, kanskje tom kombinere med en tur til den østlige delen av Schwarzwald. Kan ellers bekrefte at det har vært mye trøbbel med linjene i og rundt Stuttgart-området de siste ukene.

2017-04-11

«Studentens» bryggverk

Vi har tidligere sett på de to fasene av Studenten: med Hansa som «Studenten Joh. Albrecht Brygghus» og som selvstendig under navnet «Studenten Bryggeri». Men det hang én løs tråd i lufta: hvor ble bryggverket av. Det var nesten som en påskekrim.

Jeg stilte spørsmålet om hvor bryggverket tok veien til Joh. Albrecht Brautechnik pr epost, i håp om at det gikk via dem eller at de hadde noe slags serviceansvar for det. Bingo! Jeg fikk raskt svar om at det nå stod i et tysk bryggeri nær Stuttgart, med navn «Brauerei Zur Sonne».

Svaret de gav oppklarte også en annen ting: Man brukte faktisk åpen gjæring på Studenten. Et vedlagt bilde av et rundt gjæringskar på ca 1000 liter, uten lokk og helt klart med gjæringring levner ingen tvil. Studenten hadde åpne gjæringskar. Dette var en gammel teknikk ved norske bryggerier, men var nok blitt erstattet av sylindrokoniske gjæringstanker et par tiår før 1991. Selv idag er svært få mikrobryggerier som bruker åpne eller "halvåpne" gjæringskar. Kinn, Austmann og Espedalen rinner meg i hu, men de er sikkert ikke de eneste. De tar imidlertid sin inspirasjon fra engelsk bryggetradisjon med firkantede gjæringskar – eller mer sannsynlig: temperaturregulerte norsk meieriutstyr.

Dermed kunne letingen etter bryggverket begynne. Ved en tilfeldighet hadde Gustav Foseid kastet seg på samme tanke. Som de bryggerinerdene vi er, synkron-googlet vi og samordnet resultatene via chat.

Det som først ramler ut av et Google-søk, var «Brauerei Zur Sonne» i Bischberg, en forstad til Bamberg.

– Omtrent dit skal jeg i påska, jeg kan svippe innom, kom det raskt fra Gustav. Bamberg er kjent for sine røykøl, og derfor et naturlig og attraktivt mål på en hver ølreise til Tyskland.

Men Zur Sonne i Bamberg passet liksom ikke helt. Det er nokså langt unna Stuttgart. Dessuten, bildene av bryggeriet på websidene viste at det var i rustfritt stål, endel større enn 1000 liter, og dessuten så det nokså nytt ut. Videre var dette et bryggeri med røtter tilbake til 1587 (samme året den gregorianske kalenderen ble innført i katolske områder) og det hadde vært i familiens eie siden 1856. Det lød liksom ikke som de trengte et 1000 liters bryggeri for 15-20 år siden. Nei, det var liksom noe som ikke passet inn.

Et annet alternativ var «Brauerei Zur Sonne» i Allgäu, men det var for det første et museumsbryggeri, og dernest ligger Allgäu like så nærme München som Stuttgart.

Sånn gikk letingen. Det var alltid noe galt med alle kandidatene, inntil litt romsligere søk avslørte at det fantes et Gästhaus und Brauerei Sonne i Herrenzimmern i Bösingen. Det er fremdeles et stykke unna Stuttgart, men i det minste i samme dalføre.

Richard Stueven fra The "Beer Me" Blog forsøkte å besøke bryggeriet i 2008, men han snublet i åpningstidene. Han skrev et fornøyelig bloginnlegg, men det som virkelig fanget interessen min i det innlegget var bildene. Se på bildet på ytterveggen under gavlen, dvs bilde nr to på bloginnlegget hans. Sammenlign det med den logoen til Brauhaus Joh. Albrecht som også Studenten brukte. De er ikke like, men de har sentrale tema felles. Et spor!

Mer graving viste at bryggeriet tidvis kalles Zum Sonnen selv om det ikke er det formelle navnet. Ikke minst kunne man skimte et vakkert bryggverk på kanskje 1000 liter, i kobber på innsiden av et tilbygg i Steuvens bilder på bloggen hans. Her tror jeg vi er på et interessant spor.

Bildene fra en avisartikkel i Schwartzwalder Bote bare styrket mistanken. Bryggverket på disse bildene ser ut til å matche bildene i Dag-Ivar Rognerøds bok om Groschgården – selv om det ikke er så lett å si definitivt. Bilder viser et eldre hus som trolig er både overnattings- og serveringssted, samt et tilbygg i mer moderne stil, der et bryggverket er plassert: to kobberkar på rundt 1000 liter, stilt opp langs en kortvegg med panoramavinduer.

Gustav Foseid er på sporet av det tapte bryggeri
Gustav på sporet
Jeg forsøkte å sende epost til de oppgitte kontaktadresser for bryggeriet, men det bouncet bare. Hva mer kunne jeg gjøre? Jeg resignerte og konkluderte med at det var mest sannsynlig måtte være Sonne i Herrenzimmern som var rett bryggeri, og så lukket jeg saken.

Deretter begynte jeg å skrive på et blogginnlegg om at gamle Studenten-fans kunne hoppe på en passende kombinasjon av fly, tog og buss, og sjekke seg inn på vertshuset som serverer øl fra bryggverket til deres gamle stamsted. Herrenzimmern har dessuten en ruvende borgruin, en middels pittoresk landsby, et par små bi-bi-elver til Rhinen og ligger opp mot Schwartzvald. Det burde bare være å løpe og bestille, osv, bla-bla-bla.

Men så plutselig tok saken en ny venning. Det tikket inn en ny svar-mail fra Joh. Albrecht Brautechnik. De skrev at adressen til bryggeriet som fikk bryggverket fra Oslo var i Bischberg, altså Zur Sonne nær Bamberg. Hva søren!? Og jeg som trodde at dét bryggeriet var blitt grundig sjekket ut av saken. I det minste var Gustav på vei til rett sted, til Bamberg, så han kunne verifisere, i felten.

Og så tok saken enda en ny vending, for det tikket inn en SMS fra Gustav i Tyskland. Den forkynte: Er i Rottweil, neste stopp Herrenzimmern. Shit, han har dratt til et øde og gudsforlatt sted, hvis fremste fortrinn var en borgruin fra tredveårskrigen. Et sted som er klemt inne mellom Schwartzwald på den ene siden, og ski- og kurbadstedene i de bayerske alpene på den andre.

Og Joh. Albrecht Brautechnik insisterer på at det er feil sted!

( … fortsettelse følger … )

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Brygger fra Studenten - lagt inn av Torbjørn Bull-Njaa - 2017/5/13 21:49:12
Hvis noen fortsatt søker detaljer om bryggeteknikk og andre forhold ved Studenten, så kanskje bryggeren ved familiebryggeriet Forschungsbrauerei i utkanten av München kan svare. Jeg fikk en omvisning ved bryggeriet der, og da nevnte han at han hadde vært brygger på Studenten. Jeg oppfattet det som han var sønn i huset. Da er han der kanskje ennå?

2017-04-09

BrewDog selger 22%

Noen svingdører er litt mer smertefulle å få i trynet enn andre. Når skotske BrewDog nå selger 22% til TSG Consumer Partners er det nok godt over middels smertfullt, og rikelig krydret med sarkastisk skadefryd fra mange av dem som har følt seg kritisert av BrewDog for å ha «sold out» til kommersielle interesser.

Faktaene først. BrewDog selger 22% til TSG Consumer Partners for 213 millioner pund, hvorav litt under halvparten deles på de to grunnleggerne – James Watt og Martin Dickie.

BrewDog, BrewDog, er dere en «Sell out»!?
Foto: Brett Jordan, flickr, opphavsrett CC BY 2.0
Brewdog bottles
Det hele kom vel litt uventet, kan man si. I desember 2015 kom BrewDog med et kampskrift for uavhengighet. Tittelen var akkurat så lite ydmyk som vi er blitt vant til å oppleve dem: Nailing our Colours to the Mother Fucking Mast. I den dro de frem en rekke oppkjøp og innkjøp i ikoniske bryggerier, og de mer enn insinuerte at slike avtaler kanskje virket rosenrøde når man inngikk dem, mens det stort sett surnet ganske så fort. De trakk frem Nøgne Ø sammen med Meantime, Goose Island, Elysian, Ballast Point og Lagunitas. Denne fremstillingen har nok falt mange tungt for brystet, og har gitt BrewDog et bajasimage og nesten drittsekk-rykte innad i bransjen.

Egentlig har jeg lyst til å sitere hele avslutningen av denne kamperklæringen, for den er klinkende klart skrevet:

We are going to nail our colours to the mother fucking mast. We are going to live and die by what we believe in and the values we hold true. We are not doing this for money, we are doing this because we love craft beer. We are doing this because, despite having seen it hundreds of times, the video at the top of this blog still gives us goosebumps.

We are going to entrench our independence. We are going to call a meeting of our Equity Punk investors and propose an amendment to our articles of association. We intend to make 37.5 of the BrewDog plc articles read as follows:

37.5 “The Board will exercise its discretion granted in Article 37.1 to refuse to register any transfer of any Certificated Share to a transferee who is a monolithic purveyor of bland industrial beer.”

The wording is our lawyers. But we kinda like it.
We are BrewDog. We are independent. We are in this for the beer. And we are here to stay.

Jeg skulle gjerne pekt til hvor den står, men akkurat denne jeremiaden ser ut til å ha ramlet ut av bloggen deres. Den skulle burde vært her. Snodig dette … Men man finner fremdeles en arkivkopi på waybackmachine.

Nåvel. Dette kan lett degenerere til en ørkesløs diskusjon om definisjoner på «sell out» og «craft beer» – hvilket jeg ikke har ork til å ta i akkurat nå. Kanskje det kommer senere. Men la oss i hvert fall pirke litt i om ikke saken har minst to sider. Den ene siden er stort sett gjengitt over og koker ned til at de to gründerne bak BrewDog har lovet å aldri selge ut og verbalt hudflettet bryggerier som de mener har gjort det … og så selger de en knapp fjerdedel av bryggeriet til en amerikansk investor.

Argumentene og vinklingene i denne sakens ene side er så innlysende at jeg ikke skal grave mer i dem. La meg heller plukke opp sakens andre side: den langt mindre takknemlige jobben med å argumentere for at dette egentlig ikke er fullt så hel-pinlig som det ser ut til. Jeg er nemlig ingen korsanger, og jeg liker å ligge i motfase til mangt og mye.

Om vi tar utgangspunkt i det famøse blog-entry'et som er referert til over, så er dette mer en kritikk av det som presenteres som naive gründere, de som tror de kan få til en win-win-avtale med store bryggerier. Slikt går ikke, argumenteres det for, fordi mikrobryggerne tenker craft og kvalitet, mens de store mega-bryggeriene tenker kostnadskutt og effektivisering. I den kulturkonflikten er de sanne mikrobryggerne nødt til å tape, og de taper temmelig fort.

Man trenger ikke å være enig med Watts og Dickie i dette, men som argument er tydelig artikulert. Spørsmålet er om de har gått i den samme «fella» som de har hevdet andre har gått i.

De kan ikke argumentere med at de «bare» har solgt 22%, for det ville være naivt å tro at en investor bare var ute etter å plassere et par milliarder kroner ett-eller-annet sted uten å tenke på involvere seg så mye rundt hvordan de ble forvaltet. Da kjøper du heller statsobligasjoner eller noe slikt. Eller for å sitere dem i det før nevnte bloginnlegget sitt: Let’s be honest, the intentions of these big companies are completely clear: they cut costs, they cut people, they cut corners and they take pride in doing so. Their God is market share and their stock market valuations; they act accordingly.

Men Watts og Dickies kritikk gikk i retning av småbryggerier som gikk i ulike former for kompaniskap med store bryggerier. BrewDog har solgt til TSG Consumers Partners. Det høres ikke ut som et bryggeri – og er det heller ikke. På deres websider forklarer de forretningssfilosofien sin slik: TSG focuses on making minority and majority investments in growing middle-market consumer and retail companies where the products marketed by such businesses play an important role in consumers’ everyday lives.

Med andre ord, de kjøper seg delvis inn i sterke merkevarer. Det er en fasett i dette som er fundamentalt annerledes enn ved mange andre bryggeriopp- og -innkjøp. Vi har sett en liknende forretningsfilosofi i Norge med Scandza som blant annet eier ølmerket Little Norway. De har ikke helt tatt skrittet ut med øl, og får det – liksom mange andre – brygget ved Arendals Bryggeri. Akkurat det er forresten litt snodig, siden sjefene der er Jan Bodd og Stig Sunde, tidligere sjef og salgssjef i Ringnes. Men Scandza eier også sterke men små merkevarer som Synnøve, Finsbråten og Sørlandschips. De sier blant annet dette om sin strategi på websidene: Innovation and expandable brands are key drivers to organic growth, while our scalable operating platform, deep industrial experience and proven ability to consolidate, allow us to successfully acquire and develop new brands. Vi skal nok komme tilbake til Scandza og Little Norway en annen gang, men hold tanken et par sekunder over hva de faktisk sier i den strategi-formuleringen, for den speiler på en måte strategien til TSG.

For slik TSG fremstår, virker det som de investerer – liksom Scandza – i små, men sterke merkevarer, utfra en forventning om potensiale for organisk vekst. Sagt på en annen måte: de investerer i små og mellomstore gründere som allerede har bevist sin levedyktighet på markedet.

Det er mulig (og merk at jeg ikke har noen magisk innsikt i saken, så «mulig» er så langt jeg vil gå) at BrewDog her har funnet en perfekt partner. Om TSGs retorikk holder vann, så er de ikke ute etter å skaffe seg et etablert merkenavn for å overta og effektivisere og til slutt slå sammen produksjonen med en eksisterende virksomhet. Det er mulig de er en ren kapitalist som stiller med ressurser – først og fremst penger – men også ulik infrastruktur som designere, personaladministrasjon, advokater, distribusjonsnett osv.

Det gir nemlig ingen fornuft i å sitte på så mange og varierte merkevarer som TSG gjør, uten at man lar folkene i hvert firma styre i sin nisje. Det er nemlig de som kan faget. Det er de har skapt bedriften og merkevaren – ofte på trass og med hard innsats. TSG er outsider-partneren som har all den generelle kompetansen og lite av den dypere bransjekompetansen. Mer enn ett norsk mikrobryggeri har hatt stor glede av investorer og styremedlemmer med gründerkompetanse men uten bryggeribakgrunn, og det er sakens kjerne.

Hva kjennetegner alle oppkjøpene som Watts og Dickie har klaget over i det blogentriet som idag er så vanskelig å finne? Det er at et stort bryggeri har kjøpt et lite. Joda, man kjøper en merkevare, men man kjøper seg også en juniorpartner og det er solide styrke- og kulturforskjeller mellom den lille og den store.

Kanskje er det slik at når en stor og etablert bedrift i en bransje (f.eks brygging) kjøper en liten og ung gründerbedrift innen sammen bransje, så tror de i utgangspunktet at de har så mye felles, for de holder teknisk sett på med det samme (f.eks brygge øl). Men så opplever de at kulturforskjellene allikevel er digre, selv innenfor ett og samme fagfelt.

På den andre siden kan det tenkes at TSG med sin enorme fokuspredning har mer enn nok kultur felles med grûndere og gründerbedrifter i ulike bransjer, selv om det er nærmest null og nix overlapp rent bransjemessig?

Det har vært trukket frem at TSG Consumer Partners er deleier i Papst Brewing Company. Jeg forventer ikke at Papst skal dirigere BrewDog – eller omvendt – når TSG kjøper seg inn. Om det skjer, er vil dra teppet under bena på min analyse her, og jeg tror det vil være fullstendig ødeleggende for BrewDog. Det er ikke Papst som har kjøpt seg inn i BrewDog, og det er heller ikke TSG som har kjøpt en merkevare til bryggeridivisjonen sin. Det er TSG som har kjøpt seg inn som enslags «sen med-gründer» i et ungt og dynamisk bryggeri.

Er jeg kategorisk negativ til at et stort bryggeri kan kjøpe seg inn på samme måte som en «sen med-gründer» på et lite mikrobryggeri? Nei, det er jeg ikke. Men jeg tror det lettere blir kulturutfordringer når man som stor, moden og effektiv skal forholde seg som eier til noen som er små, unge og fleksible – og man tror man har bransjeforståelsen felles.

Dessuten er ikke BrewDog så veldig små lengre. Det er visstnok 800 ansatte om man teller med ett og alt. Med dette innkjøpet er bryggeriet prissatt til oppunder ti milliarder kroner. Men de skal ha for at de har beholdt en punk-innstilling som er en ny-gründet underdog verdig. Ihvertfall har de beholdt dét i retorikken sin.

Hva hadde jeg gjort om jeg bar Watts eller Dickies sko? Hadde jeg solgt en minoritetsandel for en halv milliard kroner i lommeboka? La meg for syns skyld late som jeg må tenke litt på det … hmmm, joda, jeg tror faktisk jeg hadde gjort dét.

Tags: , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-04-02

Studenten Bryggeri

I går så vi på Studenten Joh. Albrecht Brygghus på Karl Johans gate og det første, turbulente driftsåret. Idag skal vi se på andre fase av dette bryggeriet, etter at det fikk nye eiere, nytt konsept, nye og og nytt navn: Studenten Bryggeri.

I Arbeiderbladet fra 1. juli 1993 er det nevnt under overskriften «Utested-toppen» en liste over hvem som eide flest utesteder i hovedstaden. Deriblant står det at «Thon-prinsene» Geir Hjorth og Stig-Rune Steiro eide Johs. Albrickts Brygghus i tillegg til åtte andre utesteder. Denne skrivemåten har jeg ikke funnet andre steder, og det er nok en skriveleif som avisen må ta på egen kappe, under akkumulering av data for de mange utestedene.

Logoen til Studenten Bryggeri, arvtakeren til Studenten Joh. Albrecht Brygghus
Logo
for Studenten Bryggeri i Oslo
Muligens var det omkring dette eierskiftet at bryggeriet skiftet navn til Studenten Bryggeri, for i et intervju med de to i Arbeiderbladet dagen før, brukes dette nye navnet. Jeg tolker navneendringen som en konsekvens av at franchise-koblingen er opphørt. Nye eiere får bryggverket med på kjøpet men må selv fikse alt rundt bryggingen.

Denne høsten og vinteren må stedet ha forsøkt en ny giv, for det er en rekke annonser for underholdning i pianobaren, med «pianoentertainere» med herlige artistnavn som Bobby Vann, Barry Cuda og Stevie J. Her må vi ikke forveksle Bobby Vann med den internasjonalt annerkjente artisten Bobby Van, som døde i 1980. På denne forunderlige tiden hadde ikke 80-tallsvibbene helt ebbet ut, og man gikk på pianobar – sikkert i hvit smoking og med hockey-sveis – og hørte på entertainere med kunstnernavn som Barry Cuda.

Det er lett å ironisere over disse kunstnernavnene, men det var sannsynligvis seriøse musikere som kanskje ikke helt ville assosieres med spillejobber som pianobarentertainere. De var nok dyktigere som pianister enn den jobben gav status. For eksempel, det ville ikke forbauset meg om Bobby Vann var et ordspill på navnet til min gamle pianolærer fra Arendal.

Forresten var disse pianobarspillerne ikke noe som utelukkende dukket opp etter eierskiftet. Allerede 4. juni 1991 kunne Aftenposten formidle at Pete Dance (pun: will play for a pittance) spiller Rock&Roll-flygel hver kveld «I Den Mørke Bryggekjeller» på denne brewpuben.

I Øystein Øystås «Øl til glede: den norske ølboken» utgitt i 1996, omtales bryggeriet som fremdeles operativt. Der refererer også til at bryggverket er vakkert og hadde fortjent en mer prominent plassering enn under trappen ned til underetasjen (s.138). Øystå referer også at alle ølsortene er overgjæret, og at det kun serveres i lokalene – sammen med øl fra Hansa. Dette står i kontrast til den nevnte øltesten fra 1991 der bryggeriet tydeligvis bare hadde pilsner og bayer – en øltest der forøvrig nettopp Øystein Øystå deltok i panelet. Øystå er en gammel bransjemann med tilknytning til Bryggeriforeningen, og det er utenkelig at han har bommet på denne opplysningen. Den eneste holdbare konklusjonen, er at man på et tidspunkt har endret konseptet fra undergjæring til overgjæring, trolig i forbindelse med at man avsluttet franchisen og fikk nye eiere?

I 1997 utkommer boken «Byens hjørne: fra Grosch til Landkreditt», av Dag-Ivar Rognerød. Den forteller om denne spesielle bygårdens historie – som blant annet omfattet serveringstedet Culmbacher Hof, liggende i en lang tarm av et rom liggende langs gårdens nordvegg. Kulmbacherøl er et alternativt navn på eisbock, og var et populært statusøl rundt århundreskiftet. Det foregikk import av tyske øl til endel av de bedre serveringsstedene, men også norske bryggerier brygget øl som de gav med denne typenbetegnelsen, og da kanskje spesielt Foss Bryggeri.

Restaurant Blom startet i denne gården, der Carl P. Bloms vinhandel hadde en vinbodega for vinsmaking og enklere servering. Fra 1923 var hjørnet konfektutsalg for Nidar sjokoladefabrikk, bare avbrutt av at det var vervekontor for frontkjempere under krigen. I løpet av 50-tallet ble hjørnelokalene omgjort til en iskrembar, og det var denne butikken som ble kalt «Studenten», sannsynligvis på grunn av nærheten til universitetets lokaler på Karl Johans gate.

Rognerøds bok nevner Studenten Bryggeri nokså overfladisk i forbindelse med den daværende driften i lokalene på utgivelsestidpunktet. Han gjengir noen bilder som gir inntrykk av et tungt og brunt preg med endel massivt, mørkt treverk, store lysekroner og mye kobber. Han refererer at det i tillegg til lokalene i første etasje var pub og pianobar i kjelleren. Innehaveren navngis som Henning A. Heiderby.

På «Spisekartet» utgitt i 1998 – en rangering av noen hundre spisesteder i Oslo, fra hver minste McDonalds og oppover til Statholdergaarden – gis Studenten Bryggeri greie midt-på-treet karakterer. Det er dessuten listet polfaktor – dvs forholdet mellom listepris på Polet og hva utestedet tar for drikkevaren, hvilket betyr at man også serverte vin.

Rundt årtusenskiftet er de jevnlig nevnt i tidsskriftet til Norøl – Ølgjerd – som ett av de stedene der Norøl-materiell legges ut. Dette sier egentlig ikke så mye om de brygget selv, men er en tillitserklæring til stedet med hensyn til vareutvalg og atmosfære.

Vi må derfor konkludere med at bryggeriet var i drift i hvert fall så sent som 1996-1997, og at i hvert fall serveringsdelen ble drevet videre til minst 2000, muligens lengre. Det er vanskelig å si hvor stor andel av det serverte ølet som var egenbrygget, for i hvert fall i starten serverte man øl fra Hansa.

Hadde de holdt ut noen få år til, ville de kanskje blitt berget av den andre fasen av mikrobryggeribølgen som skyllet inn over Norge. I første fase var det småbryggeriet som skulle ut å konkurrere med industribryggeriene om å brygge pilsner. Det gikk dårlig. I andre fase var det enda mindre bryggerier som skulle lage helt andre typer øl – IPA og bitter og pale ale og brown og slikt. Det gikk langt bedre.

Oslo Hard Rock Cafe åpnet i disse lokalene i 2005, drevet av svenske franchisetakere, og den erstattet da tidligere de leietakerne Studenten, Musikkhuset og Brasserie 45 – til stor irritasjon for den kondisjonerte hovedstadspressen. Det er uklart for meg om Studenten på et tidspunkt før 2005 la ned bryggingen men fortsatte som vanlig utested. Jeg tror det, for jeg tviler på at de brygget så lenge som helt frem til Hard Rock Cafe tok over.

Hvorfor gikk det inn? Tja, det kan være mange grunner for det. Husleia har sikkert vært dyr med en så bra plassering. Mens Hansa drev stedet kom kostnader med franchisen fra Bayern. Begge deler kan nok ha trukket økonomien nedover. Om jeg skal synse, kan det også virke som om konseptet var bedre fundert i toppledelsen i Hansa enn det hadde bakkekontakt nedover i systemet. Tanken på å invadere Norge ølmessig var spenstig, men temmelig dumdristig. Ikke minst var 1990-tallet galt tiår å komme trekkende med tyske ølsorter som noe nytt. Folk begynte å bli klare for noe helt annet.

Men hvorfor gikk det ikke bra etter Hansa-tiden? For det første må det jo sies at Studenten Bryggeri tilsynelatende fungerte i minst fire-fem år med en viss mengde egenbrygget øl – så det gikk jo rundt på et vis.

At de fortsatte å selge Hansa øl kan tenkes å komme av at Hansa Bryggeri satte klausuler i forbindelse med salget av brewpuben, uten at jeg vet dette sikkert. Jeg har ikke noe i mot at en brewpub fører gjesteøl fra andre mikrobryggerier, men jeg tror det er en dårlig ordning at de fører faste, lavpris, volum-øl i konkurranse med sine egne øl. Ikke bare kannibaliserer man egen markedsandel, men man fremstår litt halvhjertet.

De to som overtok etter Hansa eide flere puber, og det virker som de mer var i utelivsbransjen enn de var i mikrobryggeribransjen. Kanskje Studenten Bryggeri ble et utested heller enn en brewpub? Kanskje gikk bryggverket fra å være det sentrale produksjonsmidlet til å bli en artig gimmick, for så å ende opp som en visuell dekorasjon? Et mikrobryggeri er ikke en enkel måte for å produsere billig øl. Det er en kompetansetung og arbeidsintensiv måte for å produsere unikt øl. Dersom man bare ønsker en trygg, rimelig og uproblematisk kilde til greit øl, er en avtale med industribryggeriene et langt sikrere valg. Og kanskje var det nettopp dette som skjedde på Studenten Bryggeri?

Dessuten er det ikke så dramatisk at utesteder legges ned eller legges om. Det kan kort og godt tenkes at noen fant ut at de kunne tjene mer penger på et annet konsept.

Hva skjedde med Hansa og Pripps? Først gikk Volvo (som eide Pripps) sammen med Orkla (som eide Ringnes) og dannet Pripps Ringnes i 1995. To år senere kjøpte Orkla ut de andre eierne. I denne fusjonen ble Hansa holdt utenfor og solgt i 1996 til norske eierinteresser for å unngå en altfor stor konstellasjon i norsk bryggeribransje. Men dette er en annen og ganske lang historie.

Tags: , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Bryggverket - lagt inn av Gustav F - 2017/4/5 18:21:40
Men hvor endte bryggverket opp? Dette så da ut som er bryggverk som hadde en viss verdi, og ikke lenge etterpå begynte mikrobryggeribølgen.
Hvor bryggverket ble av - lagt inn av Anders Christensen - 2017/4/5 18:29:11
Jeg stilte det spørsmålet til Joh. Albrecht Brautechnik og fikk nettopp svar. Det ble solgt videre og står idag i «Brauerei zur Sonne» i Stuttgart i Tyskland.

Dessuten bekreftet de at det faktisk var åpne gjæringskar, som kar uten lokk - de la til og med ved et bilde som eliminerer all tvil. Norske bryggerier brukte åpne gjæringskar tidligere, men det var stort sett faset ut da det ble installert på Studenten.

Joh. Albrecht Brygghus

Et bryggeri som på det aller nærmeste har gått i glemmeboka er Studenten Joh. Albrecht Brygghus i Oslo, senere omdøpt til Studenten Bryggeri. Vi snakker om et av de tidligste bryggeriene i den moderne mikrobryggeribølgen i Norge. Hva var dette bryggeriet og hvorfor forsvant det?

Gården der Studenten Joh. Albrecht Bryghus holdt til
Foto: Eric Lumsden, flickr, opphavrett CC BY-ND
Oslo
Hard Rock Cafe
Bryggeriet lå i serveringsstedet «Studenten» i hjørnegården på Karl Johans gate og Universitetsgata, med adresse Karl Johans gate 45. Den kalles ofte Groschgården etter familien som eide bygården som tidligere stod på tomta og som oppførte dagens bygning i 1897, eller den kalles Landkredittgården etter Kreditforeningen for Land og Skogbruk som kjøpte gården i 1918. Det er en markant og staselig bygård, som man vanskelig kan la være å legge merke til, og som i dag huser Hard Rock Café.

Navnet på bryggeriet synes litt underlig, men det har sin forklaring. I Tyskland finnes det en brewpub-kjede som heter Brauhaus Joh. Albrecht, og brewpuben i Oslo var en franchisetaker for denne. I Tyskland finner du dem idag i Hamburg, Soltau, Bielefeld, Düsseldorf og Konstanz. Ifølge websidene deres startet de opp denne franchise-kjeden i 1990.

Egentlig er dette en bryggeriprodusent – Joh. Albrecht Brautechnik – som har hel- eller del-levert nærmere 120 bryggverk, og kanskje spesielt mye til Øst-Europa og Japan. De bruker materialer som kobber, stål og glass. Ja faktisk, de leverer brygghus i glass! En kollega av meg som besøkte Krakow fortalte om et glassbrygghus på en pub der både ølet var utmerket og bryggverket var elegant. Det var nesten garantert et Joh. Albrecht-brygghus. På websidene sine har de noen slideshows av ulike bryggerier de har vært involvert i (glassbryggerier, pubbryggerier og industribryggerier), og det oser eleganse, kvalitet, tysk ingeniørkunst og spesialtilpasning av dem alle sammen.

Varemerkelogoen til den tyske franchisegiveren
Kilde: Patentstyrets websider
Logo for Brauhaus Joh. Albrecht
De leverer skreddersydde bryggeverk i størrelsesorden 300-4000 liter, med stor variasjon på størrelse, utforming og materialvalg. Dette firmaet leverte registrering av sin tyske logo som varemerke i Norge 21. mars 1991, altså bare en måned før åpning av brewpuben på Karl Johans gate.

Anlegget de leverte til Oslo er leveringsnummer 4 på byggelista deres, og den er beskrevet som «Kopfersudhaus 10hl; offene Gärung», hvilket betyr «1000 liter kopperbryggeri med åpen gjæring». Sannelig om jeg er sikker på hva åpen gjæring betyr her. I utgangspunktet ville det forbause meg om det var åpne gjæringskar, men byggelista deres lister at de har i stor grad har levert «Offene Gärung» frem til rundt 2008, og deretter levert «ZKG», hvilket er sylindrokoniske tanker – eller «zylindro-konischen Gärgefäßen» på tysk. Det er mulig at åpen gjæring kun betyr at gjæringstankene ikke er trykksatt, men jeg etterlater dette spørsmålet åpent.

Men tilbake til bryggerioppstarten i Oslo. Det var Hansa som startet bryggeriet som franchisetaker. Åpningen var fredag 26. april 1991 klokken 21:00. Dette kolliderer med at Joh. Albrecht Brautecknik daterer leveransen til 1992, men det må skyldes en misforståelse i deres historiske oversikt over leveranser. Dateringen av åpningen til 1991 er godt dokumentert i avisannonser, og det går helt klart frem at de åpnet som et ekte mikrobryggeri med eget bryggverk.

Hansa hadde to år før dette fått en svensk hovedaksjonær: det svenske super-firmaet Procordia – opprinnelig en samling av svenske statseide bedrifter. Innen Procordia-systemet ble Hansa underlagt Pripps bryggeri. Ifølge Aftenposten 3. juni 1992 var det Hans Källenius – Procordias mann i Hansa-styret – som ivret for sette opp et mikrobryggeri i Oslo. Det er lov å tenke at dette var særdeles forutseende av Procordia og Hansa, men i virkeligheten hadde de nok andre hensikter enn et profetisk klarsyn om mikrobryggeribølgen som snart skulle skylle over landet.

Intet ringere enn selveste Michael Jacksons monumentale verk «Den store ølboken» nevner dette bryggeriet. Boken er utgitt på norsk i 1991, altså samme år som bryggeriet ble startet, men jeg mistenker at dette er en oppdatering gjort av den norske forleggeren, for originalen er angitt å være fra 1988 og er fra før bryggeriet ble startet.

I forbindelse med åpningen ble det reklamert for at ølet var brygget etter «Den Tyske Renhetslov av 1516», og brygget av ingen ringere enn en ekte tysk bryggerimester ved navn Stefan Jakob. Senere brygget man med norske bryggere. Det er forresten litt interessant at denne annonsen velger å kalle det et «minibryggeri», til tross for at begrepet mikrobryggeri var innarbeidet, blant annet gjennom Oslo Mikrobryggeri. Fra starten av ble bryggeriet kalt Studenten Joh. Albrecht Brygghus, men det kan virke som om «Studenten» ofte ble utelatt fra navnet.

Den tyske bryggmesteren brygget nok der kun initielt for å lære opp franchisetakerens egne folk. En person jeg har snakket med hadde på et senere tidspunkt møtt en brygger der, og hadde fått inntrykk av at denne var «utsendt» fra Hansa i Bergen for å brygge på det som han syntes å mene var et lite lekebryggeri sammenliknet med det profesjonelle bryggverket han normalt arbeidet med i Bergen.

Hva slags øl brygget man? I en ølsmaking 9. august 1991 i Dagbladet har et tremannspanel smakt og karaktersatt øl fra de to brewpubene i Oslo. Joh. Albrecht Brygghus hadde en münchner pilsner og en münchner dunkel. Denne fokusen på at begge øltypene skulle være bayerske tolker jeg som at det var franchisegivers oppskrift. Oslo Mikrobryggeri stilte i testen med pilsner, steamer, bitter og imperial stout. Blant testpanelet vant Joh. Albrecht såvidt, men ikke la meg komme inn på avisenes smakspaneler på 90-tallet!

Jobbannonse for brygger til Joh. Albrecht Bryghus
Facimile fra Aftenposten 13. september 1991
Utlysning av brygger
for Studenten
Fredag 13. september 1991 utlyste man en egen stilling som brygger. At man fremdeles var i franchise med tyskerne går nok frem av at søkere måtte kunne enten engelsk eller tysk. Det indikerer at man var tett teknisk knyttet til franchise-giveren. Det er fasinerende i ettertid å se at de faglige kvalifikasjonene var utdannelse som næringsmiddelteknolog/kjemiing, eller tilsvarende, og helst skulle man ha erfaringer fra bryggeriindustrien.

Formodentlig fikk man ikke noen god søker, for onsdag 29. januar 1992 står en nesten likelydende stillingsannonse som brygger i Aftenposten. Vanskene med å få tak i brygger kan forklare at man brygget med utsendte bryggere fra Hansa i Bergen.

Bryggeriet og serveringsstedet gikk nok ikke så bra. I den tidligere nevnte artikkelen 3. juni 1992 i Aftenposten, veltes alle problemene ut på bordet i full offentlighet. Svenske Procordias ønske om et mikrobryggeri i Oslo var en del av en strategi om en øl-invasjon i Norge med Hansa som brohode. Mikrobryggeriet på Karl Johans gate skulle være et trinn i prosessen med å løfte Hansa fra regionalt til nasjonalt bryggeri. Totalt ble det et underskudd i Hansa på 65 millioner i 1991, og mikrobryggeriet var et av de største tapsprosjektene. Aftenposten legger ikke fingrene imellom og omtaler mikrobryggeriet som en verkebyll.

Journalisten kunne fortelle hva som hadde foregått i kulissene. Hans Källenius hadde fratrått styret allerede en måned før denne artikkelen, og avisen kunne formidle den ferske nyheten om at også Hansas administrerende direktør Svein Anders Dahl ville gå av. Det legges ikke skjul på at det var en offensiv ølkrig på Østlandet som var hovedgrunnen til problemene, og Dahl bekrefter «at Bergensbryggeriet gikk aggressivt inn med høyt tempo for å vinne markedsandeler. Dette har Hansa tatt selvkritikk på, og brukt de siste månedene til å analysere sin arbeidform under ølkrigen.» Artikkelen avsluttes med: «Dahl innrømmer at storsatsingen i Karl Johans gate 45, «Studenten»-hjørnet, ikke har vært vellykket for Hansa. Han bekrefter at bryggeriet forsøker å selge stedet.»

Avisen har dessuten ettergått Procordias og Hansas årsberetninger, og kan fortelle at Procordias årsberetning for 1991 varsler innledningen til «et kraftig tiltaksprogram» for å senke kostnadene i Hansa og «dra fordel av den sterke regionale markedsposisjonen». Dette betyr at Hansa la nasjonale ambisjoner på is og konsentrerte seg om Vestlandet. Med det som bakteppe hang det en dødsdom over Joh. Albrecht Brygghus.

Etter dette hører vi ikke så mye mer om bryggeriet på en stund. Men sommeren 1993 forteller Arbeiderbladet at den har fått nye eiere og nytt navn: Studenten Bryggeri. Det er all mulig grunn til å tro at man fortsatte med det samme bryggverket, men altså uten franchise-ordningen. Denne neste fasen av bryggeriet skal vi se nærmere på i morgen.

Tags: , , , , , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-03-25

Logistikkutfordringen

Fremtidens øl-Norge er ikke bryggeri-drevet, det er distributør-drevet. Logistikk er ekstremt viktig innen brygging. Det har alltid vært det, og det ser ut til å fortsette å være det. Det blir logistikk som kommer til å forme øl-Norge de neste årene. Strengt tatt tror jeg mikrobryggerirevolusjonen nå er over, men vi kan ta dén en annen gang.

Det var logistikk og infrastruktur slik som kanaler, dampskip og jernbane som tillot bryggeriene å ekspandere på 1800-tallet. Samtidig var man godt hjulpet av undergjæringen, som gav et mer holdbart øl, og som tillot å presse grensene for logistikken. Målet for bryggeriene var stort sett å vokse, og logistikk var den store viktigste utfordringen man måtte håndtere. Logistikk er ikke alt innen brygging, blant annet er det nyttig å kunne brygge godt (ikke bare et holdbart) øl, men logistikk var – og er – essensielt for å få øl fra byggeriet og velberget helt frem til forbrukeren.

Kjølevogn for tog
Kjølevogn for transport av øl, brukt for transport av Budweiser.
Kilde: flickr, foto: Roger W, fra National Museum of Transport i St. Louis; CC BY-SA 2.0.

Det er lett å se hvorfor. Jo større et bryggeri blir, jo flere kunder trengs. Jo lengre blir gjennomsnittsveien fra brygghuset til kundens ølglass. Jo flere mellomledd man trenger å dele den veien opp i. Og jo lengre tid tilbringer ølet på veien. Der et lite bryggeri tidlig på 1800-tallet kunne overleve med å selge ferskøl direkte til øldrikkeren fra egne lokaler, der måtte voksesyke bryggerier på slutten av samme århundre tenke på forsendelser til agenter, geografisk dekning i landsdeler, lagringsforhold, rutetabeller for dampskip, avstikkerjernbane helt frem til bryggeriet, egne jernbanevogner osv,

Bryggeprosessen er såpass «lett» å skalere opp, at det er logistikken i distribusjonen som setter grensene, ikke størrelsen på anlegget. Joda, jeg vet at det er både dyrt og utfordrende å skalere opp et bryggeri, men det det er en utfordring med velkjente løsninger. Det er godt innenfor teknisk rekkevidde, om man bare har pengene og motivasjonen.

Det som imidlertid er viktigere, er at jo mer man skalerer opp bryggingen, jo billigere blir ølet, uten at det synes å være noen øvre praktisk grense for hvor langt man kan ekstrapolere det forholdet. Begrensningen ligger i logistikken, ikke i bryggingen.

Det er fremdeles logistikken og distribusjonen som er den virkelig store utfordringen, men det er ikke så mye sol og frost og bakterier og storm på Stadt som hindrer ølet fra å nå frem til kundene i dag. Det er kanskje mer markedsstrukturer, prising, synergieffekter, markedsføring, forhandlingsteknikk osv.

Gå inn på vilkårlig dagligvarebutikk. Ølhyllene deres har plass til bare noen dusin ulike øltyper, kanskje tresifret i butikkene som vil ha stort utvalg. De kunne tatt inn flere ved å sette dem tettere, men de liker helst å sette dem én kasse i bredden på hylla, eller pallevist på gulvet. Samtidig er det bokstavelig talt hundrevis av norske øl på markedet som alle sammen gjerne skulle hatt den hylleplassen. Kampen om hylleplassen er den store utfordringen, og den kampen har med distribusjon – eller logistikk – å gjøre.

Den store logistiske flaskehalsen er distributørleddet. Distributørene vil ikke ha for mange varetyper å måtte håndtere – for ikke å nevne at man helst vil ha begrenset antall leverandører å forholde seg til. – Om vi struper utvalget litt, skapes ikke da også insentiver for bryggeriene til å tilby gode priser? tenkes det. Distributørene vil ha strigla produsenter med orden på varenummer og strekkoder og flaskene i standardiserte pappesker. Aller helst ville distributørene hatt ølprodusenter med lav produktvariasjon, kort leveringstid, evig produktholdbarhet og halsbrekkende skalerbarhet.

Det koker ned til markedsmakt. Et lite mikrobryggeri utenfor allfarvei har minimalt med markedsmakt i møte med distributører og kjeder. Som liten produsent kan du nøye deg med å distribuere lokalt og via spesialgrossister som fokuserer på butikker som vil ha litt mer speselle varer. Som bryggeri kan du sloss for å bygge volum, men det er egentlig ikke kjedene du sloss mot, det er alle de andre bryggeriene som er like desperate som deg selv på å bygge volum og å komme helt frem til butikkhylla der kundene kan se produktet ditt.

Og hvordan skaffer du deg markedskraft og markedstilgang? Du slår deg sammen. Du samarbeider på distribusjon og logistikk. Du konsentrerer deg om brygging og så lar du noen andre fikse distribusjonen … noen som kan salg og forhandlinger og som samlet kan fronte flere småprodusenter.

For du kan glemme selvdistribusjon i Norge. Joda, Brooklyn og mange andre bygde volum og marginer på den måten. Men det var i mikrobryggerirevolusjonens barndom, og for Brooklyn var det i New York – en by med 8-9 millioner innbyggere. Norge er langstrakt, og transport er dyrt. I Norge har man en dagligvarebutikk på hvert lille tettsted ... dvs, man har helst fire av dem på hvert tettsted, for vi har jo fire store matvarekjeder. Og så er det noe med skatter og avgifter og sikring av lagerlokaler.

Dermed gjelder det å være store eller å gå flere sammen. Fremtiden i Norge for småbryggeriene ligger der. De må flokkulere. Det er mange og temmelig mangeartede aktører i den bransjen. Det hadde vært interessant å profilere hver enkelt av dem, men det får bli en annen gang.

Foreløpig har markedet for håndverksøl økt, slik at det har vært et visst ekspansjonsrom for alle aktører. Salgstallene fra 2015 syntes å indikere at det ikke lengre var slik. Det vil si at et bryggeri ikke lengre kunne øke i salgstall sånn helt av seg selv. Det blir spennende å se om den trenden styrket seg i 2016 og hvordan det går fremover.

Hva ender vi opp med? Tja, 2-3 konstellasjoner med et lite dusin bryggerier i hver – med et virvar av ulike mekanismer for eierskap og samarbeid? Jeg tviler på at noe nystartet bryggeri kan bli store nok (som i leve-av-det-store) uten å knytte seg til en konstellasjon i bransjen. Og jeg tror det viktigste «limet» som knytter disse konstellasjonene sammen er logistikk: først og fremst produksjonslogistikk og distribusjonslogistikk, og selvfølgelig salg. Men også ting som design, råvareinnkjøp, etikettrykking, regnskap, markedsføring, forbrukerkontakt og laboratorietjenester har potensiale for samarbeid, arbeidsdeling og spesialisering.

Det store spørsmålet er ikke om det vil skje, men hva som blir igjen hos småbryggeriene når man har tatt ut det fulle potensialet av slik logistikkeffektivisering. Sitter man kanskje igjen bare med et varemerke – en lokal tilknytning og et kult og vakkert museums-bryggverk der man kan brygge signal-batcher som symboliserer bryggerivaremerkets særegenhet?

Forøvrig tror jeg vi vil fortsette å se uavhengige brewpuber. De tjener kanskje vel så mye på serveringen av ølet – og evt maten – som på selve bryggingen av ølet. Restaurantdrift skalerer dårligere enn bryggeridrift, så jeg tror mange av brewpubene vil overleve som små og selvstendige. Endel gårdsbryggerier vil også overleve, i den grad bryggingen bare er en delaktivitet ved gården. Men de små produksjonsbryggeriene vil komme til å slite, og de mellomstore produksjonsbryggeriene kommer til å slite skikkelig.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2017-01-01

Norsk humledyrking

Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.

Hvor dyrket man humle. Vel, overalt og ingensteds. I hvert fall nord til Nordland var det litt humledyrking nærmest overalt, samtidig som det var få steder der det ble dyrket humle i storskala på kommersiell basis. En rekke stedsnavn er trukket frem, der man kjente til dyrking av humle, blant annet: Solør, Surnadal, Gloppen, Indre Sogn, Stangvig, Sunddal, Grue, Styn, Innvik, Lunde, Sogndal, Brønnøy, Ryfylke og Vigør.

Fra Christians Amt (Oppland) i 1836-40 rapporteres det: Hamp, Liin og Humle dyrkes ligeledes temmelig alminnelig, især i Districtets sydelige Egne; men Overskudet af disse Artikler til Salg er ikke betydeligt. Med andre ord, det er til husbruk. Humleavlen er ubetydelig, og langtfra tilstækkelig til Districternes Forsyning. Er det bare meg – eller ligger det en selvmotsigelse i det utsagnet. Jeg synes det ikke er konsistent å si at den er ubetydelig, samtidig som den er «langt fra tilstrekkelig for distriktets behov». Det ene sier tilsynelatende at det knappest er noe, det andre sier at det bare dekker en del av behovet, dvs at det dyrkes endel.

Igjen tror jeg løsningen er at noen amtmennsrapporter vurderer humledyrkingen utfra hvor mye som selges, mens andre vurderer den utfra hvor mye som faktisk dyrkes. Her er fra Sør-Trøndelag: Humle, Hør og Hamp [dyrkes] næsten overalt til Huusbehov. Underforstått: det selges lite av den. Vi må huske at disse rapportene sikter på å gi en økonomisk, ikke en botanisk, oversikt over amtet.

Dessuten er det også noe selvmotstridende når amtmennene stadig omtaler humledyrkingen som ubetydelig og meget liten, samtidig som de utover i mange tiår fortsetter å beskrive den som minkende. Jeg tror tilstanden var at mange dyrket, men kanskje bare par planter i sydveggen til eget forbruk og kanskje et par poser til overs som kunne selges eller byttes bort. I perspektivet av amtmennenes økonomiske rapport for amtet er dette ubetydelig.

Vi må også huske på at det typiske stor-bryggeriet i Norge etter 1850 brygget bayersk øl, og ønsket helst tysk humle, ikke norsk. Selv om amtmennene aldri trekker frem dette poenget, så ville den norske gårdshumla vanskelig kunnet dekke behovet på de kommersielle bryggeriene, ikke utfra en volumbetraktning, men utfra en smaksprofil.

Enda et eksempel kommer ifra beretningen i 1866-70 fra Kristians Amt: Lin, Hamp og Humle dyrkes fremdes kun i ringe Grad. Dyrkningen af Humle er udbredt saagodtsom over det hele Amt, men Udbyttet selv i de Distrikter, hvor dette er størst, ikke paa langs nær tilstrækkeligt til Behovet, uagtet dette vistnok heller ikke er stort. Dette var få år etter den amerikanske borgerkrigen, da lindyrkingen fikk et kortvarig oppsving i Norge fordi bomullsprisene økte.

Humle ved Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa
Wikimedia/Øyvind Holmestad, opphavsrett CC BY-SA 3.0
Humle på Helgøya
Jeg har ikke funnet selve amtmannsberetningen for 1856-60 for Hedmark, men i departementets sammenfatning fra alle amtene står det Avl af Lin, Hamp og Humle er fremdeles af ringe Betydning. Af et Par Eiere af Bryggerier i Hedemarkens Amt siges dog at ville blive gjort Forsøg paa at dyrke den sistnævnte Plante i større Maalestok. I Hedmark ble det på slutten av 1800-tallet visstnok dyrket humle på Helgøya i Mjøsa. Kanskje var det dette man siktet til? Lokalt knytter man humla som fremdeles vokser på Helgøya tilbake til munker i katolsk tid. Jeg tviler litt, for humla fulgte trolig mer med hanseaterne enn med munkene. Dessuten er det mer nærliggende å tro at Helgøya-humla skriver seg fra kommersiell dyrking på slutten av 1800-tallet. Dersom kommersielle bryggerier ønsket å starte dyrking av humle i Norge rundt 1860, ville jeg forventet at de forsøkte med tysk humle, ikke norsk tradisjonshumle.

I beretningen fra 1835 skriver amtmannen i Nordre Bergenhuus Amt: Hvad Avl af Humle, Hør eller Hamp angaaer, da er denne fast ingen i det hele Amt. Især vilde Humleavlen her upaatvivlelig blive fordeelagtig, i ethvert Fal vilde der kunne avles nok til distriternes eget Behov; men deels Kjærlighed til det Gamle og Bestaaende, deels mindre Kyndighed i denne Slags Avl, ihvorvel Enkelte med Held og uden stor Bekostning drive den og producere Humle kan staae ved Siden av den udenlandske, vil nok endnu en Tid hold denne Productionsgreen bort fra disse Districter.

Søndre Bergenhuus Amt i 1845: Fogden paa Rosendals Gods beretter at Dyrkningen af Humle forhen var i Vigør en ei ubetydelig Næringsgreen, men at den nu er ophørt formedelst en Sygdom paa Planterne, hvilken aldeles ødelagde dem. Det er ikke godt å si hvilken sykdom dette var. Om jeg ikke husker feil, kan humla være sårbar for meldugg, og denne sykdommen – som er artsspesifikk – blir liggende i jorda og kan komme tilbake år etter år.

Fra Nordland ble det rapportert: Humle Dyrkes formeentlig kun i Velfjorden (Annex til Brønø Sognekald), hvor Avlingen omtrent skal svare til Bygdens Fornødenhed. Dette er riktignok temmelig langt syd i Nordland fylke, som i praksis var det nordligste fylket man dyrket humle i. Det kunne nok vokse humle lengre nord, men neppe for kommersiell dyrking.

I 1855 står det for Vestfold: [...] og Humleavlen bliver stedse ubetydeligere i Districtet som en Følge af, at Ølbrygning i Landdistrictet mere og mere aftager. Her må vi huske at amtmannsrapportene skiller mellom byer og landdistrikter, der sistnevnte er områdene mellom byene. Det er også verd å huske at byene hadde svært lite omland, og ofte ikke strakk seg så mange steinkastene utenfor «byporten». Denne rapporten fra Vestfold høres ut som at gårdsbryggingen avtar og lokal humledyrking sammen med den. Samtidig øker bryggingen i byene, og der valgte man heller å importere humle. (Og humleimporten er neste tema jeg skal kjede dere med!)

I 1870 nevnes det at det i Vinger og Odalen er en viss produksjon av humlestenger i skogbruket – så formodentlig er det fremdeles endel som såpass sent dyrker humle, det går bare under radaren. Humlestenger brukes for å stange opp humla så den kan klatre opp fem-seks meter på friland.

I 1870 synser amtmannen i Stavanger amt om mulige nye avlinger, og skriver Ligeledes har i ældre Tider paa mange Steder været drevet Humleavl, hvilket kan sluttes af, at denne Plante hyppigt voxer vild over Stengjærder og Urer i Hjemmemarken. Senere skriver han videre: Ubetydelig Humleavl drives i Lunde og flere Steder, men den skjøttes daarligt, idet man lader den ligesom flere Steder i Ryfylke voxe som vild i Urer. Enkelte Steder ser man den stænglet, men Arten er ikke god.

Mot slutten av 1800-tallet faller kravet om rapportering av humledyrking bort. Selve humla fortsetter nok å gro, og de av tradisjonsbryggerne som holder frem har sikkert høstet den. Men humledyrkingen var ganske uinteressant for Norges økonomiske statistikker. Dog nevnes det så sent som i rapporten 1896-1900 for Romsdals Amt at Paa enkelte Gaarde i Nordmør dyrkes Humle samt noget Lin. Det står ikke hvorhen, men tro om det ikke er i Surnadal, der humledyrkingen tidligere stod sterkt og ble nevnt i beretningene for nesten hver periode.

Tags: , , .
©2017 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Skala - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2017/1/2 00:41:37
Disse innleggene har vært interessant lesning. Bildet fra NEGs spørrelistesvar på 1950-tallet er det samme: mange dyrket humle til eget bruk, og mange kjøpte. De som dyrket måtte kjøpe hvis avlingen var for liten, eller humlen ikke modnet. Man får ikke inntrykk av at det var noe særlig kommersiell produksjon, annet enn at man kunne selge til/bytte med en nabo. Jeg tror kun ett svar på Sørlandet nevner noe om salg av humle.

Bildet for danske spørrelistesvar er helt annerledes. Minst halvparten forteller om humlekremmere fra Fyn som kommer kjørende med vogn og selger humle én gang i året. Fra Fyn forteller noen få svar om folk som dyrket store mengder humle og tjente svimlende summer på å selge den. Humledyrkerne på Fyn ser ut til å ha vært stort sett utkonkurrert av importen i 1920-1930.

Det ser ut som det er lenge siden det har vært noen kommersiell norsk humledyrking å snakke om.

Humledyrking - lagt inn av Anders Christensen - 2017/1/2 22:26:54
Uten at jeg har sett noen primærkilder, synes det som om de fleste er enige om at den kommersielle humledyrkingen forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet. I Danmark var det kommersiell dyrking til etter krigen og visstnok også i Syd-Sverige. Jubileumsboka for Refsvindinge forteller om hvordan sjåføren på bilen som distribuerte ølet også distribuerte malt, humle og fersk gjær til hjemmebryggere, og hadde faste stopper annenhver uke - og det ligger såvidt jeg husker under at det var flere personer i hver landsby som brygget selv og kjøpte råvarene fra bryggeriet.