Anders myser på livets særere sider

2016-12-28

Humle i Romsdals Amt

Jeg begynte å nøste i amtmennenes femårsberetninger i forrige innlegg om humle i 1840. Da hentet jeg frem rapportene nasjonalt for én av femårsrapportene, her kommer alle femårsrapportene for ett av amtene. Ble det dyrket humle? Ja, men ikke veldig mye.

Jeg nevnte at datakvaliteten på femårsberetningene ikke var verdens beste, spesielt for områder der humla ikke var spesielt viktig i øynene til amtmannen og de øvrige embetsmenn som han delegerte delrapporteringen til. For å illustrere det, har jeg funnet frem til formuleringene om humledyrking i alle amtmannsrapportene for Møre og Romsdal fylke. Knapt en tørrfisk eller potet ble oversett i disse rapportene, men humledyrkingen blir tildelt en ordknapp oppsummering med litt preg av kuriosa.

Folk som samler på statistikk ville vel helst ha hatt informasjon om humledyrkingen på tabellformat à la antall gårder som dyrker, antall mål som dyrkes, antall voger avling og gjennomsnittspriser. Jeg hadde vært henrykt om vi hadde hatt det, men slik er det ikke. Amtmennenes beretninger er en samtidig fortelling om virksomhet i amtet, ikke en statistisk innrapportering av tall. Fremfor en statistisk analyse av tall, trenger vi egentlig en lingvistisk analyse av formuleringer for å si noe om humledyrkingen.

Dessuten er det en usikkerhet at det ikke virker helt avklart om amtmennene rapporterer om humledyrking generelt eller om de rapporterer om kommersiell humledyrking. Trolig er dette opp til den enkelte amtmanns tolkning.

Det fører for langt å liste alle referanser til humle i disse beretningene, for ikke å si å forsøke på en språklig analyse av dem i forhold til formuleringer brukt for andre type avlinger. Det får holde å gjengi litt horisontalt (for alle amt for 1836-1840) og litt vertikalt (for Romsdals Amt for perioden 1830-1870). Så skal jeg samle «go'bitene» fra beretningene i et senere innlegg.

  • 1830-1835. Dyrkningen av Liin, Hamp, Humle og Haugevæxter er ikke almindelig; i enkelte Egne avles endeel af 3de førstnevnte Artikler, hvilket dog især er Tilfældet i Surendals Præstegjeld i Nordmøers Fogderie, til Afsætning ogsaa udenfor Amtet.

  • 1836-1840. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  • 1840-1845. Humle af fortrinlig Qvalitet avles saavel i Surendal, Stangvig og Sunddal af Nordmør som i Norddal, Strand og Ørskoug af Søndmør; men der savnes Beretning om hvorvidt Dyrkningen skrider fremad. I Volds Sogn af Romsdal har jeg seet Humle at voxe vild.

  • 1846-1850. Af Humle avles Noget i samtlige Fogderier, [...]

  • 1851-1855. Humleavlen er ubetydelig, [...]

  • 1856-1860. Humleavlen er af liden Betydenhed; antagelig dyrkes Humle fornemmelig i Surendal, der endog afgiver en ringe Deel deraf tilsalgs.

  • 1861-1865. Humleavlen er fremdeles af liden Betydenhed; i nedre Surendal skal imidlertid avles en Deel til Udførsel.

  • 1866-1870. Fremdeles er det Tilfældet, at Avlingen af Liin og Hamp der ogsaa kun dyrkes i ganske enkelte Distrikter, er af ringe Betydenhed. Det samme gjælder om Humleavlen.

Fra femårsberetningen for 1871-1875 nevnes ikke lin, hamp og humle for Møre og Romsdal.

La meg forøvrig kaste frem en litt løssluppen tanke som jeg ikke har noe godt svar på. Når disse tre – lin, hamp og humle – nevnes sammen, så er det fristende å minnes humlas nytteverdi utover å være ølkrydder: som fibre til tau og klær – slik som også lin og hamp ble brukt. Råmateriale for fibre har neppe vært ene-bruksområde for humle, og det finnes en rekke beskrivelser og annonser fra 1700- og 1800-tallet som helt klart knytter humle til ølbrygging. Men kan humlas årvisse opplisting i disse beretningene, gruppert sammen med lin og hamp, delvis være forårsaket av at humla var et nyttig ersats-materiale for disse to andre fiber-plantene?

Det vil i så fall si at Staten i utgangspunktet kan ha festet høyere verdi til humlas potensiale til å bekle nordmenn og å rigge skipene i den dansk-norske marine, fremfor smaken på ølet, og at dette var grunnen til at det var viktig å ha oversikt over humleproduksjonen. … et statistikkfokus som man arvet til langt inn på 1800-tallet, selv om humleproduksjonen dalte og andre fibermaterialer overtok.

Etter å ha rotet rundt femårsberetningene kan jeg forsikre om at tilstanden og utvikingen i Møre og Romsdal er nokså representativ for landet som helhet. Gjennomgående er beskrivelsene preget av formulereringer som «ikke utbredt», «ikke alminnelig», «dekker ikke amtets behov», «fremdeles avtagende», «ingen endring», «kun til husbruk», «endel dyrkes visstnok i sogn så-og-så, endog for salg».

Slik jeg tolker dette, viser disse rapportene:

  1. Humledyrkingen er på vei nedover gjennom hele perioden 1830-1870, og underforstått ut fra formuleringene, det ble dyrket mer av den før. Den har relativt liten samfunnsøkonomisk betydning i perioden etter 1830.
  2. Det er helt klart et forbruk av humle, for en rekke rapporter refererer til at amtets produksjon ikke dekker forbruket, eller at et og annet sogn har nok humle til utførsel og salg.
  3. Det er liten vilje fra embetsverket eller de ulike velforeningene til å legge til rette for mer humledyrking – slik de tidvis jobber for å tilrettelegge for dyrking av poteter, turnips, frukttrær, bærbusker eller kålrabi. For disse berømmes tidvis enkeltpersoner i rapportene for sin innsats for utbredelsen. For humle er det intet slikt. Humla henger bare fremdeles litt igjen fra gammelt av.
  4. De navngitte, humleproduserende områdene er relativt få, men forbausende godt spredd. Det er ikke slik at de er samlet i en landsdel, eller i et klimaområde. De varierer fra Voss, Gloppen, Selbu, Solør, Surnadal osv. Inntrykket er at de ligger som litt små øyer i utkanten som ikke har innsett at importert humle er fremtiden.

Generelt er disse rapportene mer konsistente med humledyrkingen som restene av en tidligere utbredt dyrking av en kulturplante, enn det er med utprøving og forsøksvis innføring av en ny plante.

 

Norsk humle ca 1840

Ett av temaene jeg stadig vender tilbake til, er norsk humle. Ett av flere interessante humle-spørsmål er når man sluttet å dyrke den i kommersiell skala i Norge, og man hovedsaklig gikk over til importert humle i bryggeribransjen. Svaret er selvfølgelig ikke ett enkelt, fasitaktig årstall, men et puslespill med mange brikker. Her er én av brikkene.

Jeg har gravd frem hva som skrives om dyrking av humle rundt om i amtene (dvs fylkene) i amtmennenes femårsberetning for 1836-1840. De har eksplisitt blitt bedt om å uttale seg om omfanget av dyrking av lin, hamp og humle. De var alle tre vekster som var utbredt tidligere, men som på 1800-tallet var gått sterkt tilbake. Når amtmennene nevner humle, så er det altså ikke fordi den var en betydningfull avling på siste halvdel av 1830-tallet, men trolig fordi en person lenge før 1830 hadde bestemt at humleproduksjonen i Norge var viktig å ha oversikt over. Så mistenker jeg at man bare ikke sluttet å samle inn oversikten, selv om produksjonen falt.

Jeg antar at blokaden og nødsårene fra krigen i fra 1807 til 1813 fremdeles lå friskt i minne på denne tiden. Dessuten var nasjonaløkonomien avhengig av en balanse mellom import og eksport, og helst et eksportoverskudd. Selv om man ikke siktet på å være selvforsynte i ett og alt, skinner det gjennom at selvforsyningsgrad er en metrikk man er svært opptatt av.

Engelsk humleåker
Engelsk humleåker, men ikke ulikt hvordan man dyrket humle på åker i Norge.
Kilde: geograph og Oast House Archive, CC BY-SA.

Femårsberetningene startet på 1830-tallet, og var en slags tidlig versjon av Norges offisielle statistikk og på sett og vis forløperen til Statistisk sentralbyrå. Imidlertid er mye av tallmaterialet holdt i en fortellende fritekst-stil, fremfor tall oppstilt i rader og kolonner. Uttalelsene virker av-og-til litt kategoriske. Det ville være underlig om dyrkingsmønsteret så presist fulgte amtsgrensene som disse beretningene egentlig påstår. Jeg tror allikevel ikke vi har noen bedre samtidig sammenfatning av humledyrkingen i Norge på slutten av 1830-tallet. Her er det nedbrutt på hvert enkelt amt:

  1. Agershuus Amt. Humle og Haugevæxter (hagevekster) drives hist og her, men, naar enkelte Egne undtages, ikke i noget Omfang, …

  2. Smaalehnenes Amt. Dyrkningen af Liin, Hamp, Humle og Havevæxter er ubetydelig og drives ingensteds uden til Huusbrug.

  3. Hedemarkens Amt. Humle dyrkes vel overalt i Amtet, men ikke i Forhold til Forbruget, naar undtages i Soløer, hvor endog paa enkelte Steder produceres noget til Salg af denne Artikel, dog har man paastaaet, at Afsætningen ikke i den senere Tid har været fordelagtig, fordi Prisen paa Humle er falden ved forøget Indførsel deraf fra Udlandet.

  4. Christians Amt. Hamp, Liin og Humle dyrkes i det Hadelandske og Totenske District; den Første kun for eget Forbrug, Liin og Humle ogsaa til Afsætning for endeel i den indenlandske Handel.

  5. Buskeruds Amt. Liin dyrkes paa flere Steder til Huusbehov, Humle derimod meget mindre og Hamp høist ubetydelig. [...] af Humle skeer Salg i Hallingdal kun i Districtet.

  6. Jarlsberg og Laurvigs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes overalt i Amtsdistrictet, men dog ikke i tilstrækkelig Mængde til Districtets Behov.

  7. Bratsbergs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes i Almindelighed ikke, og intetsteds mere end til Huusbehov.

  8. Nedenæs og Raabygdelaugets Amt. Humle nevnes ikke, kun lin og hamp.

  9. Lister og Mandals Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes vel paa enkelte Gaarde, men kun i det Smaae og til Gaardenes eget Forbrug.

  10. Stavanger Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke og af Humle kun noget Ubetydeligt enkelte Steder i Dalerne og inde i Fjordene i Ryfylke.

  11. Bergen Kjøbstad. (Humle nevnes ikke.)

  12. Søndre Bergenhuus Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke, undtagen i Strandebarms Præstegjeld noget høist ubetydeligt af førstnævnte Sort; heller ikke Humle, undtagen i Vigøers Præstegjeld, omtrent 5 Voger aarlig. [...] Paa mange Gaarde paa Vos haves Humle til Huusbehov, og i enkelte Dele af Nordhordlehn, fornemmelig Sandnæs Sogn i Lindaas, ligesaa. [...] Liin, Hamp og Humle dyrkes ikke (gjelder Rosendal).

  13. Nordre Bergenhuus Amt. Avling af Liin, Hamp, Humle og Haveværter finder i Almindelighed slet ikke Sted, - Humle avles, dog kun i ubetydelig Mængde, paa enkelte Gaarde i Indre Sogn — undtagen i Gloppens Skibrede i Nord- fjord, hvor det antages, at der aarlig avles 18 Voger Liin, 20 Voger Hamp og 40 Voger Humle.

  14. Romsdals Amt. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  15. Søndre Trondhjems Amt. Humle- og Urte-Hauger ere sjeldne hos Personer af Bondestanden; dog skal Humle paa de enkelte Gaarde i Strinde og Sælbo Fogderi, hvor den dyrkes, give godt Udbytte.

  16. Nordre Trondhjems Amt. Liin og Humle dyrkes vel, men lykkes ei altid og afgiver ikke det Fornødne til Districtets Behov.

  17. Nordlands Amt. Hamp avles kun i enkelte Fjordbygder, Humle i end færre; Liin er man næsten aldeles ophørt med at dyrke;

  18. Finmarkens Amt. (Humle nevnes ikke.)

Rapporten oppsummerer uten egentlig å tilføye noe til amtmennenes beretninger med følgende angående humle: Humleavl er vel mere Udbredt end Hampavlen, og paa flere Steder til egen Fornødenhed, dog gaaer det heller ikke fremad med Humlens Dyrkning. I Soløer, – hvor Humleavlen almindeligviis har afgivet Producter til Salg , er den nu i Aftagende, fordi denne Avl, paa Grund af Humleprisernes Falden, ikke mere svarer Regning, og i Vigøer Præstegjeld i Hardanger, hvorfra ligeledes har været solgt en ikke Ubetydelig Deel Humle udenbygds, angives Humleavlen kun at afgive et Product af 5 Voger aarlig.

Man sitter igjen med inntrykket av at på 1830-tallet var humledyrkingen for det meste forsvunnet bortsett fra litt dyrking til eget bruk, og kanskje til salg i bygda. Grunnen ser ut til å være billig importert humle. Likevel er det dyrking for salg hist og her, og det ligger en tydelig forståelse under om at humle har vært en viktig eller i det minste en utbredt avling.

En analyse av hvilke steder som dyrket humle hadde vært interessant, men også vanskelig. Kanskje var det slik at humledyrkingen holdt seg lengst på litt bortgjemte steder som var generelt trege til å importere nye impulser, men jeg ser ikke helt hvordan man systematisk skal kunne teste den hypotesen.

Hvorfor akkurat femårsberetningen fra 1836-40? Beretningen fra 1835 er skannet til PDF med programvare som overhodet ikke taklet bokstavgjenkjenning av gotisk skrift – mens beretningen fra 1840 takler det og er søkbar. Med andre ord: litt praktisk anlagt dovenskap fra meg. Dernest overlapper dette dette perioden da de aller første bryggeriene begynte å brygge bayersk øl, dvs ca 1838-1841, så det er like før man begynte å importere tyske humler for å lage «autentisk» bayersk øl.

Det er farlig å overtolke disse amtmannsberetningene. Men, jeg har fulgt amtmannsrapportene for femårsperiodene for ett av amtene frem til 1875, og bildet som tegner seg er at det er litt tilfeldig hva som trekkes frem som rapporteringsverdig og hva som forblir ubeskrevet.

Det er humle-distrikter som trekkes frem i én beretning, men utelates i neste for så å dukke opp igjen i rapporten deretter. Jeg tror ikke det skyldes at man for en kortere periode oppholdt med dyrkingen, men at det er uteglemt eller utelatt i beretningene. Jeg mistenker også at enkelte av amtmennene har hatt en litt pragmatisk innstilling til denne rapporteringen, og har tatt ørlite lett på data som har syntes å være uvesentlig for sitt distrikt. Det kan også virke som om innsamlingen av data har vært delegert videre nedover i embedsverket, og at datakvaliteten avhenger sterkt av den enkelte embetsmanns nidkjærhet og evne til å forholde seg til frister.

Dermed kan vi nok stole på at de dataene som listes er korrekte, men vi kan slett ikke utelukke at en rekke enkeltdata er uteglemt, spesielt for en såpass uviktig (for 1830-tallet) avling som humle. Men det overordnede bildet er nok korrekt. Det samsvarer også med andre beretninger som indikerer at den kommersielle humledyrkingen i Norge i stor grad forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet.

Til helt inn på 1830-tallet fantes det litt kommersiell dyrking av humle, men i relativ liten skala, selv om det var spredd godt rundt i landet.

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-12-25

Rauma/Molde Bryggeri

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Konkursbo.

I Henhold til Konkurslovens § 15 bekjentgjøres herved:
1) At Molde Bryggeris Bo er begjært taget under Skifterettens Behandling som Konkursbo.
2) At Overretssagfører C. Mønniche foreløbig af Skifteretten er beskikket til midlertidig Bestyrer af Boet.
3) At en Skiftesamling i Boet vil blive afholdt i Bryggeriets Kontor Thorsdagen den 15de November førstkommende Kl. 11 Formiddag. Ved denne skiftesamling vil blive forhandlet:
    a. Om Stadfæstelse af Skifterettens Valg av Bestyrer.
    b. Valg af raadgivende Mænd, der med Bestyreren skulle deltage i Beslutninger om Boets vigtigere Anliggender.
    c. Om særskilt Inkassator skal beskikkes.

I Forbindelse hermed opfordres i Henhold til Konkurslovens §§ 50 og 51 Alle og Enhver, der have Fordringer at gjøre gjældende i Boet, til inden 25de Januar 1884 for Retten skriftlig at anmelde sine Fordringer og til derfor at fremsende de Dokumenter i Original eller Afskrift, hvortil Fordringerne støtte sig, saavelsom til den 14de Februar 1884 Kl. 11 Formiddag at afgive Møde i Bryggeriets Kontor, for at overvære og deltage i de anmeldte Fordringers Prøvelse og i Behandling af Akkordforslag, om saadant maatte blive fremsat.

Molde Skifteret, 26de Oktober 1883.
B. Mathiessen.

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Auktion over Molde Bryggeri

Mandag den 12te Mai førstkommende Kl 11 formiddag afholdes ifølge Forlangende av Overretssagføer Mønniche som Bestyrer i Molde Bryggeries Konkursbo, offentlig Auktion over Molde Bryggeri paa dettes Kontor.

Bryggeriet drives med Dampkraft og er forsynet med Nutidens bedste Maskiner, der i alle Dele ere ligesaa gode som nye. Det er forsynet med fuldstændigt nyt og tidsmæssigt Inventarium og har udmærkede Kjældere, der kunne rumme omtrent 150,000 Liter Øl.

Bryggeriet er i fuld Drift og har vist seg lønnende.

Auktionskonditioner ere udlagte til Eftersyn hos Bestyreren, der forøvrigt meddeler nærmere Oplysninger.

Molde Byfogedkontor d. 4de Aoril 1884
B. Matthiessen.

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

Molde den 11te Oktober 1884.

Til Molde Magistrat.

I Henhold til Lov om Firmaregistre tillade vi os herved at anmelde, at den 23de September d. A. under Firma:
     «Dahls Bryggeri»
have etableret en Forretning for Tilvirkning og Salg af Øl.

Ingeniør H. Dahl og Konsul Peter F. Dahl ere ansvarlige Indehaveer af Firmaet, hvis Kontor er i Enkefru Nannestads Gaard, Matr.-No. 143 hersteds.

H. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; H. Dahl.
Peter F. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; Peter. F. Dahl.

Ærbødigst     H. Dahl     Peter. F. Dahl

Anmeldt til Firmaregisteret for Molde By. Underskrifterne vedtagne i mit Overvær.

Molde Magistrat, 11te Oktober 1884
C Mønniche

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

  1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

  2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

  3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

  4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke Navn Fødested Bosted
Ølbryggerarbeider Ole Ohlsen Kvista Sparboe Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider Ole Jakob Julstad Inderøen Østre Schulzhagen
Bryggermester Johan Chr. Hertzberg Holmestrand Østre Schulzhagen
Bryggegesæl Christian Johan Plath Molde Olsmedbakken
Bryggegesel Holger Eriksen Hargaut Næsset Hovedgaden
Bryggeriarbeider Anders Sylte Lom ovenfor Veiten
Bryggemand Hans Larsen Nustad Gausdal Kornhagen
Bryggemand Thron Eriksen Seth Grøten Kornhagen
Bryggemand Peder Pedersen Løvig Agerø Kornhagen
Bryggeri Mæster Vilhelm Pilgram Tyskland Hovedgaden
Bryggearbeider Søren P. Eide Eid vestre Schultzhagen
Bryggegesel Peter Olsen Lund Molde Vestre Schultzhagen
Bryggemand Lars Ellingsen Aarø Bolsø Myrebakken
Brygger Ole Christensen Lom Bøiebakken
Bryggemand Christoffer A. Hillmyr Agerø Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Ølhal med bodega ved broen midt i byen i en liden have langs elvens bred, åben hverdage 8 morgen–10 aften (lørdag –5 em); her serveres øl fra Dahls bryggeri (Molde) samt vine, cigarer osv.

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

[...] da jeg i 1908 ble ansatt som kontordame – bokholder og kasserer – i bryggeriet var prisen 25 øre for bayer og 35 øre for bokkøl pr. hel flaske. Da var Dahls bryggeri omdøpt til A/S Rauma Bryggeri og med bilde av Romsdalshorn på vignettene. Det var konsul Peter F. Dahll, apoteker Pettersen og Ulrik Møller som hadde overtatt forretningen og startet på nytt med Victor Bull fra Larvik som brygger og disponent.

Bull arbeidet hardt, men sa opp og reiste etter to års virksomhet. I hans sted kom F. Zachariasen under hvem jeg arbeidet i ett år. Senere overtok han det hele for egen regning. Herrene Dahll, Pettersen og Møller var nok helst lettet over å bli kvitt bryggeriet, som holdt til i altfor gammeldagse lokaler og med lite tidsmessige maskiner.

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

A/S Rauma Bryggeri.

I Rauma Bryggeris lokaler har der allerede siden 1861 været drevet ølbryggeri, Molde bryggeri. Kaptein Sørly indehavde bryggeriet til 1884, da det overtokes av konsul P. F. Dahll og ingeniør H. Dahl i forening. Fra 1890 var H. Dahl eneindehaver til det gik over til aktieselskap i 1908 med en aktiekapital på 45000 kr. og under navn av Rauma Bryggeri.

Aktiekapitalen er netop besluttet utvidet til 100 000 kr. til utvidelse av lokalerne og nybygninger, anskaffelse av delvis nyt maskineri, anlæg av nyt flaskeskylleri, tapperi og frysemaskine m. v.

Bryggeriet skal da kunne producere 3 000 000 flasker pr aar og drives udelukkende med elektrisk kraft.

Bestyrelsens formand er konsul P. F. Dahll og øvrige bestyrelsesmedlemmer er apoteker Pettersen og grosserer Ulrik Møller.

Siden 1910 er Frithjof Zakariasen bryggeriets disponent og tekniske leder.

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Molde kjøpt Rauma bryggeri.

Molde kommune har kjøpt Rauma bryggeri med havneanlæg og kaier.
Kjøpesummen er 180.000 kr.
Den indkjøpte eiendom ligger ved siden av endel eiendomme, som kommunen tidligere har indkjøpt.
Det er planen, at det hele med tiden skal anvendes til jernbanestation, naar Molde engang faar jernbane.

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Johan Chr. Hertzberg - lagt inn av Frank Sønslien - 2017/2/9 15:35:57
Hei Jeg er molding, men bosatt i Holmestrand. Fant denne via facebook: http://anders.geekhouse.no/blog/beer/RaumaBryggeri.html, og ble litt nysgjerrig på bryggermester Johan Chr. Hertzberg som tydeligvis har gjort motsatt tur i forhold til meg. Vi utgir et årlig hefte med lokal historie rundt www.reidvin.no og kommunene Botne og Holmestrand, og dette kunne kaskje vært et tema. Har du noe mere informasjon om denne karen? Mvh, Frank

2016-12-21

Øleksporttall

Man skulle tro det ikke fantes noe så søvndyssende som tabeller fra Statistisk sentralbyrå. Men tenk om igjen. Det er mye spennende der. Idag skal vi se på tall rundt norsk eksport av øl like etter krigen, en veritabel berg-og-dal-bane med store svingninger fra år til år – svingninger som påvirkes av både innenriks- og utenrikspolitikk.

Her er tall for produksjon og utførsel for hver av de tre skatteklassene med øl for de tre siste hele årene før krigen, og for årene etter krigen frem til 1983. Statistikk mangler for 1940-44, så krigen utgjør et hopp i statistikken.

Årstall Klasse 3 Klasse 2 Klasse 1 Ren alkohol
1937 23.987 136.648 331 7.346
1938 18.467 139.169 401 7.187
1939 27.321 133.331 153 7.424
1945 6.077 85
1946 147.880 175 4.884
1947 222.937 349.726 35 24.502
1948 189.689 155.783 280 16.047
1949 962.055 21.448 3.133 52.807
1950 3.877.601 5.989 370 205.766
1951 5.532.868 3.396 9.744 293.556
1952 3.776.978 70.849 92 199.310
1953 1.985.390 27.494 1.200 104.404
1954 1.302.348 36.718 874 70.586
1955 1.162.289 186.400 1.728 70.630
1956 1.228.683 169.754 39.222 75.610
1957 1.179.015 347.415 14.120 79.762
1958 970.000 560.000 4.000 158.000
1959 1.019.000 842.000 5.000 188.000
1960 928.000 684.000 2.000 162.000
1961 1.238.000 819.000 3.000 104.000
1962 2.505.000 1.016.0003.000 188.000
1963 5.326.000 1.403.0008.000 367.000
1964 6.870.000 2.609.0006.000 507.000
1965 6.244.000 3.055.00017.000495.000
1966 5.860.000 3.111.0009.000 477.000
1967 3.445.000 5.803.0006.000 491.000
1968 4.247.000 5.364.00013.000488.000
1969 4.737.000 4.612.0007.000 473.000
1970 5.274.000 4.296.00017.000480.000
1971 3.983.000 5.751.0002.637.000 535.000
1972 3.480.000 6.042.000 953.000 480.000
1973 3.088.000 6.773.0005.476.000 601.000
1974 3.085.000 6.712.0003.510.000 601.000
1975 2.340.000 5.381.0004.921.000 471.000
1976 2.229.000 4.714.0004.458.000 436.000
1977 1.576.000 4.259.00010.200.000511.000
1978 1.759.000 3.529.000 416.000 263.000
1979 1.288.000 3.412.000 263.000 229.000
1980 558.000 4.368.000 47.000 225.000
1981 277.000 4.058.000 17.000 195.000
1982 267.000 3.488.000 8.000 169.000
1983 110.000 3.036.000 7.000 140.000

Kildene til disse tallene er Statistisk sentralbyrå. De hadde en årlig særstatistikk som het «Alkoholstatisikk». Frem til 1957 ble den oppgitt i liter, mens den fra 1958 ble avrundet til 1000 liter. Fra 1974 ble denne omdøpt til «Alkohol og andre rusmidler». Jeg er usikker på om denne statistikken er videreført etter 1983.

Norsk øleksport 1937-83
Norsk øleksport 1937-83 etter skatteklasse.   Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Det aller første vi legger merke til – og kanskje best når man ser på tallene – er hvor stabil øleksporten var i de tre siste årene før krigsutbruddet. Den var kanskje temmelig liten, men den var meget stabil. Samtidig er det sjokkerende hvor variabel den var etter krigen. Om ikke annet, er denne statistikken konsistent med hvor disruptiv en krig er – i mange år etter at selve krigshandlingenen er opphørt.

I toppåret 1951, da det ble eksportert 5,5 mill liter øl i skatteklasse 3, var den totale bryggingen av øl i denne skatteklassen på 27,7 mill liter, hvilket vil si at femtedelen av sterkølet ble eksportert. Jeg har tidligere analysert introduksjonen av eksportølet i 1949, og der ligger litt av forklaringen. Kort gjenfortalt var utsiktene til eksport og valutainntekter det som lokket frem tillatelsene til å introdusere det sterke eksportølet. Men da det primært ble et innenlandsøl, kan Bryggeriforeningen og bryggeriene ha satt ressurser på å få opp eksporten. Kanskje er det dette vi ser med den kortlevde eksporttoppen i 1951?

Eksporten synker utover på 1950-tallet. Det er først rundt midten av 1960-tallet at man når opp til en tilsvarende eksport av sterkøl.

Man er lett å mistenke Bryggeriforeningen for et spill der øleksport var brekkstangen for å få sterkølet tilbake i butikk i Norge – men samtidig er det ikke mulig å ignorere at man på tidlig 1950-tall faktisk hadde en betydelig eksport av øl i noen få år.

Det er mulig å se en slags trend i statistikken ved at volumet av eksporten kommer på stadig svakere øltyper etterhvert som tiden går.

Den store overraskelsen er eksporten av Brigg, som var det nye navnet på lettølet på begynnelsen av 1970-tallet. Denne eksporten startet for alvor i 1971 og nådde toppen med utrolige 10 millioner liter i 1977. Selv Statisisk sentralbyrå kalte dette ølet for «Near beer» i sine statistikker. Hvem i huleste importerte, kjøpte og drakk norsk lettøl!?

For meg var dette en gåte inntil jeg nevnte det i forbifarten for folk fra Ringnes. Det ble fnist litt og så fortalte de at dette var eksport til Kina. Toppåret for eksporten – 1977 – passer godt med Kulturrevolusjonens slutt. Mao Zedong døde og Firerbanden ble arrestert i 1976, men revolusjonsgløden var blitt nedtonet endel i årene før. Faktisk passer starten av lettøleksporten i 1971 godt sammen med at man begynte å tone ned intensiteten i Kulturrevolusjonen. Kanskje var det enklere å begynne å importere øl fra en liten, snill og ikke-imperialistisk stat som Norge når man skulle tone ned Kulturrevolusjonens hat mot alt vestlig kultur?

Men plutselig gikk eksporten av lettøl fra over 10 mill liter i 1977 til under en halv million i 1978. «Åja, vi solgte reseptene til kineserne.» fikk jeg vite – det vil si at oppskriftene på Brigg ble solgt og produksjonen flyttet til Kina.

Men tilbake til eksportølet og annet sterkøl. Hva gikk dette ølet til? Eller rettere sagt, hvor gikk ølet? Jeg skal grave mer i det senere, men en kortfattet oversikt kan grovt sett deles i tre kategorier: gode eksportmarkeder, spesielle samarbeid og skipsagenter.

  • Belgia var tidlig et godt eksportmarked. Likeledes solgte man endel til Vest-Afrika, Sudan og Øst-Asia. Det var formodentlig områder der man hadde kommet inn på rett tidspunkt og opparbeidet seg en markedsandel.

  • De spesielle samarbeidene refererte til gullkantede avtaler med importører. Her rager kanskje New York og Brooklyn fremst. Idag importerer Ringnes Brooklyn-øl, men tidligere eksporterte Ringnes relativt store kvanta øl til nettopp Brooklyn.

  • Den siste kategorien var skipsagenter. Norske skip pleide å ha norske mannskaper, og med økende velstand kom også forventningen om at de fikk hjemlige merkevarer ombord. Det fungerte kort og godt ved at lokale skipsagenter i havnebyer kjøpte importert norsk øl og solgte til skipene. Teknisk sett er det eksport, selv om det på mange måter slett ikke er det. Etterhvert som andelen nordmenn sank på norske skip, forsvant også dette markedssegmentet.

Om ikke annet, er disse eksporttallene en interessant påminnelse om at Norge eksporterte store mengder øl for bare noen tiår tilbake – før mikrobryggerirevolusjonen og Nøgne Ø sjokkerte med å eksportere mer enn halvparten av sin årsproduksjon.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Nyere statistikk - lagt inn av Gustav F - 2016/12/21 11:35:20
Nyere statistikk finnes i "Utenrikshandel med varer". Velg tolltariffkoder (varenummer/HS-kode) 2203xxxx. https://www.ssb.no/statistikkbanken/selecttable/hovedtabellHjem.asp?KortNavnWeb=muh&CMSSubjectArea=utenriksokonomi&checked=true

2016-12-19

Høstens konkurser

Hvordan går det med alle bryggeriene som starter opp? Noen går til skifteretten. Dette er den summariske historien om to bryggerier som du nesten garantert aldri har hørt om. Det er fordi de var basert på litt for optimistiske foretningsidéer og kom på et litt for sent tidpunkt – og trolig fordi de ikke forstod at brygging er en dypt kompetansebasert virksomhet.

På torsdag ble det åpnet konkurs i ett av bryggeriene etter oppbud. Navnene på de to bryggeriene er forsåvidt irrelevant. Jeg hadde heller ikke hørt om dem – ikke før de meldte oppbud. De som absolutt vil, finner sikkert frem til dem. Jeg synes historiene er viktigere enn navnene, for de symboliserer på en utmerket måte den superoptimistiske overetableringen av småbryggerier.

Bryggeridrømmene som brast
Kilde: pixabay, public domain
Bla bla bla
Det første av bryggeriene ble startet som et AS rundt St.Hans i 2015, med 30.000,- i aksjekapital, fordelt mellom tre personer på ca 30+ år – formodentlig tre venner med interesse for øl og brygging. Firmaet ser ut til å ha hatt en grenseflate mot familieselskapet til den ene av de tre. Lokasjonen lå midtveis mellom Asker sentrum og Sandvika. Bransjen var «produksjon av øl» og firmaets formål var «Brygge og selge øl av beste kvalitet til privat og firma.»

Det er vanskelig å finne spor av firmaet på nett. Utover sommeren 2015 har daglig leder spurt litt på Norbryggs forum – blant annet om lærebøker i brygging og om etablererprøven for serveringsbedrifter, og det ble etterspurt billige gjæringsfat på 30 og 60 liter. Om ikke bryggeutstyret var på plass, ser i det minste logo ut til å ha vært på plass fra starten.

Etter sommeren 2015 er det lite å finne om dem. Formodentlig har man gitt opp prosjektet etter sommeren. Så ble det oppbud og avvikling halvannet år senere.

Tidligere i sommer gikk også det andre bryggeriet konkurs. Det var et firma i en Vestfold-by, stiftet tidlig i 2014 for å brygge og selge øl, med 30.000.- i aksjekapital. Bak stod to personer i tredveårene med bakgrunn fra utstyrsutleie innen event-bransjen. Innen et halvår ble formålet utvidet til også å gjelde utleie av konsulenttjenester og lokaler. Det ser ut til at firmaet ikke klarte å levere godkjent regnskap for stiftelsesåret, og det ble tvangsoppløst på forsommeren i år, og nå i november ble bobehandlingen innstilt da det ikke var midler i boet til å dekke videre behandling.

I 2014 og 2015 pekte alt oppover for bryggeribransjen. Det var bryggeriprosjekter overalt. Alle gikk med en liten mikrobrygger i magen. «Skal du ikke starte eget bryggeri?» ble jeg tidt og ofte spurt. Jeg ble til og med spurt om jeg ville være med på et bryggeriprosjekt. «Njash, jeg tror det er for sent nå,» pleide jeg å svare. «Dessuten er det litt for mye arbeid til å kombinere med et familieliv.» pleide jeg å legge til.

I årene 2014-2015 var det egentlig allerede for sent å starte et nytt bryggeriprosjekt. Mulighetsvinduet var så godt som lukket, i hvert fall for de som ønsket å starte med lite annet enn pågangsmot og lovens minimumskrav til aksjekapital. Strengt tatt var det allerede begynt å skurre i mikrobryggeribransjen. La meg ikke gå igjennom den traurige lista med gruff som kom til overflaten, men idyllen i norsk mikrobryggeribransje var i ferd med å fordampe.

De to konkursene runger neppe i øl-Norge. Ikke ble de operative med noe bryggverk, og ikke fikk de noe øl ut på markedet. Men de kan symbolisere den grenseløse optimismen som rådet for en stakket stund. Man trodde at de store industribryggeriene sto på utryddelsens rand, at de ville bli presset ut av alle de små mikrobryggeriene som glupsk skulle spise markedsandeler og vokse seg både mange og store og særegne og lokale. De første mikrobryggerne som kom på banen var ofte erfarne hjemmebryggere som kunne lage godt øl. De fant alikevel ut at kommersiell brygging stilte andre krav enn hjemmebrygging. Men etterhvert kom det til nye bryggerigründere som ser ut til å ha basert seg på at amazon.com har guide-bøker i både brygging og bryggerioppstart, eller de kjente en fyr som pleide å få skryt for hjemmebrygget sitt.

Optimismen i dette er i det minste beundringsverdig. La meg tippe at gullalderen i mikrobryggeri-Norge var på topp rundt 2009, mens gullrushet som kom rundt 2014/2015 var over-optimismens tidsalder: det var mer rush enn det var gull. Nå i 2016 er vi inne i realismens tidsalder.

De fleste småbryggeriene som havarerer, ender riktignok ikke med konkurs. De går kort og godt inn i en dvale som går over i en tornerosesøvn, inntil de faller for oppbud, avvikling eller manglende innsendt regnskap. Om bryggeriet ikke har gjeld å betjene eller har løpende utgifter til lønn og lokaler, så kan man holde det gående på nødbluss temmelig så lenge.

Tags: , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-12-17

Feberhet gjæring

Noe av det mest spesielle med kveik er den høye gjæringstemperaturen, gjerne opp mot 40°C. De «vanlige» tommelfingerreglene sier at 20°C er normalt, 25°C er for høyt, 30°C er «altfor høyt», og 40°C må være en forveksling med Fahrenheit eller en annen feilskriving. Hvorfor gjærer kveiken så høyt?

Olav Vidvei kom med et interessant innspill etter foredraget om kveik. Det satte meg på en tankerekke jeg ikke vet om er korrekt, men som virker som en interessant tråd å nøste i. Utgangspunktet var at jeg viste en slide som bakgrunn for at jeg snakket om den høye gjæringstemperaturen, og hadde valgt et febertermometer som illustrasjon.

Slide #19: Kveik takler høy temperatur
Grafikk: Pixabay (Public Domain) og LibreOffice Impress.
Kveikens
tempområde
Gjennom foredraget brukte jeg kampen mot villgjær som gjennomgangstema og skisserte noen ulike strategier som basert på gjær:

  1. Kjølig gjæring, der man gjærer med undergjær på lave temperaturer, slik at det blir for kaldt for villgjæren, Dermed får undergjæren et forsprang. Det tar riktignok uker snarere enn dager å gjære ølet, men om holdbarheten er så god at det kan distribueres vidt og bredt, så er det økonomisk forsvarlig. Holdbart men dyrt er tross alt salgbart, mens billig og infisert ikke er det. Tenk tysk øl.

  2. Rendyrket gjær, basert på Emil Chr. Hansens isolering og rendyrking av gjær, der man sørger for at det ikke er villgjær i gjæren eller i andre ledd i prosessen, og dermed kan heller ikke det ferdige produktet inneholde villgjær.

  3. Drikk-det-fort, der man brygger, distribuerer og serverer ølet så raskt at det ikke rekker å opparbeide seg en merkbar infeksjon. Tenk britisk øl – selv om også britene har rendyrket gjæren sin, og rett nok var for eksempel porter for 200 år siden et øl med en viss villgjæring under en langvarig modningsprosess.

  4. Den «belgiske» metoden, der man bekjemper «slemme» bakterier ved å fremelske «gode» bakterier som kan utkonkurrere de slemme. Denne «gode» mikrobiologien gir i tilegg ofte ølet ekstra kompleksitet.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er en visualisering av fire strategier for å bekjempe eller håndtere villgjæring og infeksjoner.

Hva så med norsk kveik som gjærer på 37-40°C. Er det bare en ekstrem-variant av drikk-det-fort-metoden? Jo, det er kanskje dét også. Og kveiken kan ha mikrobiologi som minner om den belgiske metoden. Men er det enda mer på gang her?

«Febertermometer» sa Olav og refererte til sliden min, «kanskje er nettopp dét svaret på den høye gjæringstemperaturen.» For hvis kroppen bekjemper infeksjoner og sykdommer ved å skru kroppstemperaturen opp i feberområdet 38-40°C, så kanskje man også kan bekjempe infeksjoner i gjæringskaret ved å gjære i samme temperaturområde?

Jeg må tenke litt mer på dét, men det er en interessant idé. Det forutsetter at ølgjæren takler en så høy gjæringstemperatur – og det gjør kveiken. Og det forutsetter at de relevante infeksjonene ikke takler opp mot 40°C – men det er upløyd mark for min del.

Dersom dette er en av nytteeffektene ved så høy gjæringstemperatur, så er kveiken det motsatte av undergjæren. Der undergjæren utkonkurrerer villgjæren fordi den mistrives på lave temperaturer, der utkonkurrerer isåfall kveiken villgjæren fordi den mistrives på høye temperaturer.

Da vil kveiken trolig fungere veldig greit på et digert temperaturområde under 37°C – hvilket vi jo ser – sålenge infeksjoner av andre grunner ikke er et problem. Konsekvensen vil også være at om man starter med ren gjær og moderne renhold og desinfeksjon, så går det greit på «vanlige» gjæringstemperaturer, men det er først når man nærmer seg 40°C at man får fullt utbytte av den høye gjæringstemperaturen.

Det er selvfølgelig andre ting på gang for å undertrykke infeksjoner, så som einerlog og humle. Det er heller ikke nødvendig at man dreper villgjæren helt og fullt med én teknikk. Det er tilstrekkelig at flere ulike faktorer tilsammen gir den så dårlige levevilkår at den ikke etablerer seg på en særlig merkbar måte. Litt forenklet: Undergjæring benytter lav temperatur. Engelsk ale-gjæring gjør det ved å være kjappe. Og kanskje norsk kveik gjør det det ved høy temperatur?

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Melkesyrebakterier og temperatur - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/12/18 12:53:48
Det er en interessant teori, så jeg bestemte meg for å kikke litt på den. Jeg fant et par artikler om temperaturtoleransen til melkesyrebakterier, og det ser ut som de foretrekker temperaturer på 45-50C. På 37C vokste de langsommere. Så dermed virker det som vanlig gjæringstemperatur på ca 20C er mye bedre om man vil ha øl som ikke blir infisert.
Ikke akkurat styrkende ... - lagt inn av Anders Christensen - 2016/12/18 15:43:23
Hmm. Det temperaturområdet styrker jo ikke akkurat teorien. Det er forsåvidt mye man kunne nøstet opp i, slik at det ville vært interessant å testet i en reell situasjon. Men for å kunne støtte teorien må man kunne peke på minst en bakterie som er relevant som infeksjon og som hemmes av dette temperaturspekteret i en typisk gjæringssituasjon. Rent intuitivt heller jeg vel også til at bakterier takler langt mer enn 40°C, i hvert fall utfra temperaturen i varmkomposten og hvordan mask kan spontangjære på temmelig høy temperatur.