Anders myser på livets særere sider

2016-06-30

Øl på Folkemuseet

Den 18. juni åpnet en utstilling om øl og hjemmebrygging på Sverresborg Folkemuseum i Trondheim. Denne utstillingen – «Skål!» – er vel verd et besøk, selv om du trenger å reise litt. Den blir stående ut året.

Problemet med slike utstillinger er at man skulle fortalt så mye, men får vist så lite. Det er én ting at man har begrenset areal til rådighet, men den mest begrensende flaskehalsen er publikums oppmerksomhet: det er bare en viss mengde nye idéer du klarer å ta inn over deg i løpet av et museumsbesøk. Egentlig trenger du å komme tilbake et dusin ganger, og gi deg en ukes tid på å fordøye tingene imellomtiden.

Ølkanne fra 1720, av samme type som vises flere av på utstillingen, merk hvordan tuten er laget av en tønnestav med påsittende gren.
Kilde: Digitaltmuseum.no og Vest-Telemark Museum, opphavrett: CC BY-SA
Ølkanne fra
1720
Utstillingen viser en rekke løst sammensatte tema rundt øl og brygging, uten at det løper noen sterk rød tråd igjennom og organiserer det hele. Det blir «øyeblikksbilder» fra ulike aspekter ved øl og brygging, og det er forøvrig også tittelen på den faste utstillingen deres.

Nettopp derfor er den lett å fordøye porsjonsvis. Det er mye å lære rundt det utstilte gjenstandene:

  • Gjærkranser og annet utstyr for brygging på gårdene. Tradisjonell gårdbrygging og de smaksgivende teknikkene og ingrediensene som ble brukt … og noen steder fremdelesbrukes! Det blir kanskje nesten crazy-trend innen brygging tradisjonsbrygging?

  • Moderne hjemmebryggeutstyr for kjøkkenbrygging, tydeligvis utlånt av Bakke Brygg. Det fungerer i hvert fall som et hjørne der man kan vise hvordan man brygger, uten å være redd for å ødelegge noen gjenstander.

  • Julemannen som man trakterte på gårdene i jula, og som var et bindeledd mellom dagens joviale gårdsnisse og før-kristen ættedyrking. Tradisjonene som omgav denne skikken der var at de døde forfedrene, og spesielt ættens opphav eller den som ryddet gården, kom på besøk.

  • Ingredienser som humle og malt, og deres historie, opphav og bruk, og man kan smake på malttyper og sånt.

  • Du kan se ekte bryggestein, som var den steinen som de varmet opp over åpen ild og slapp glødende ned i vørteren som skulle kokes. Fordelen var at man da kunne koke i både skinn- og trekar. Steinen ble sprø og smuldret opp etterhvert, og man forbrukte uhorvelige mengder av den.

  • Drikke-, serverings- og oppbevaringskar av ulike typer og hvordan de har utviklet seg: dankerter, kanner, skåler, boller, ølhøner, kagger, ankere osv. På dette området er kanskje Sverresborg fremst i landet etter et prosjekt de hadde rundt drikkestell for øl.

  • De tidlige bryggeriene og hvordan de introduserte det tyske undergjærede ølet og vokste og ble store, og hvordan øl var en viktig og integrert del av samfunnet, ikke bare i førindustriell tid, men og en viktig del av det moderne samfunnet helt frem til idag.

  • Betydningen av øl og ølbrygging i før-kristen og tidlig kristen tid, med en gjennomgang av lovene som påbød brygging til jul og andre høytider.

  • Og så kan du ta en selfie sammen med en reproduksjon av et ekte drikkehorn med sølvbeslag.

Jeg pleier å heckle når jeg kommer bort i sammenfatninger av ølhistorien, kort og godt fordi den er så kompleks og langvarig og med så store geografiske variasjoner at det er ekstremt vanskelig å koke det ned til noe som er kort og overordnet og fremdeles representativt og korrekt. Men her har de faktisk gjort en god jobb. Jeg fant mye jeg ikke visste og som jeg skal nøste opp i.

Sett gjerne av dagen. Om du kommer i høysesongen er det også mulig at de har åpnet Nissen-gården, der de har et oppmurt husbryggeri fra 1700-tallet i grovkjøkkenet noen rom innover i bygget. Jeg har tidligere beskrevet det her.

Og så kan du vandre rundt på de ulike husene og se etter hvor man kunne ha brygget øl. Det er ikke noe komplett bryggeri der, og det er i hvert fall ikke merket som dét, men det flere steder som har løsninger for ildsteder eller utstyr som man kan tenke seg har vært brukt til brygging.

Og stikker du bortom Haltdalen stavkirke, finner du en bygning i særegen stil. Vi tenker ofte på gamle bygninger som enten laftet av tømmer eller oppmurt i stein. Men stavkirkene bevarer en gammel byggeskikk med etslags «reisverk» av tømmersøyler som holder oppe resten av bygningen. De gamle hovene var sannsynligvis bygget i slik stil. Når man i før-kristen tid drakk øl rituelt under bloting, var det sannsynligvis nettopp i slike bygninger. Forresten har byggeskikken mye overordnet felles med de ikoniske templene i Øst-Asia.

Jeg tror Sverresborg folkemuseum har ulike frivillige grupper, blant annet en smed-gruppe, som utfører håndverk og andre aktivieter i de gamle bygningene på store publikumsdager. Generelt er de flinke til å ha illustrerende aktiviteter i bygningene. Kanskje de kunne dannet en brygge-gruppe som kunne brygget etter gammel skikk, på området, med pulikum som tilskuere – noe à la hva de har fått til på Skansen i Stockholm?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-29

Øl-varemerker – 16Q2

Her kommer den omtrentlig kvartalsvise oppdateringen på søknader på varemerker innenfor øl-Norge, for andre kvartal 2016. Hvorfor? Det kan gi noen indikasjoner på hva som er på gang og hvilke produktnavn som er planlagt i øl-Norge.

Sist gang skjedde mye rundt Thoresens søknader. Men siden sist har han bare søkt om tre nye varemerker: «Citrus Blanc», «Fram» og «Veldig Lite». Det er egentlig … veldig lite.

Av det som er blitt søkt om tidligere er noen godkjent, mens mange er avvist. Status nå er at Norske Bryggerier AS har følgende varemerker på rene ord: Bysommer, Funkis, Hjula Brenneri, Brigg, Shimokita, Staut, Rakkar, Oslofjorden, Fellini, Sober Club, Sober, Dugnad, Bærkraft, Naboens Hage, Skutepils, Aktiebryggeriet, Nordmarka Vørterøl, Eplehagen, Kvitfjell, Luftskipet Norge, Nordmarka, Fullrigger og Oslofjord.

Av disse synes jeg flere er problematiske i ulik grad. Visstnok fikk han lov av Bryggeriforeningen til å ta «Brigg», som de hadde eierskap på tidligere, så da så. «Staut» er veldig problematisk. Dessuten er jeg ikke begeistret for stedsnavnene og i hvert fall ikke «Aktiebryggeriet» fordi det okkuperer en rekke gamle bryggerinavn à la «Aktiebryggeriet i X». Men tross alt har han ikke fått varemerke på Humle, Murer, American Lager, Kjørepils, Norske, Ecologic, Landsøl, mens Hjemmebrygget og Det Sorte Får fremdeles er under behandling.

Jeg har tidligere nevnt Bryggeriforeningen og Petter Nomes protestbrev rundt «Staut» og «Det Sorte Får». Når det gjelder «Det Sorte får», har advokatfirmaet Steenstrup Stordrange levert inn protest til Patentstyret på vegne av Berentsen, samt krav til Norske Bryggerier om tilbaketrekking av søknaden. I tillegg har den svenske vinimportøren Oenoforos AB søkt om «The Black Sheep» – både med og uten logo – for et vinprodukt. Til alt overmål ser både «The Black Sheep» og Thoresens «Sorte Får» ut til å være søkt om på eksakt samme dag, men det svenske firmaet påberoper seg prioritet på grunn av en tidligere registrering annetsteds. Dessuten finnes det allerede et tildelt varemerke for «Black Sheep» registrert for rundt tyve år siden av P/F Föroya Bjór på Færøyene. Ellers har Skavli Brygghus hatt en Sorte Får, og det samme har Refsvindinge i Danmark. Skal vi tro at det blir mye skrik og lite ull ut av alt dette?

øletikett øletikett øletikett øletikett øletikett

Nå finnes det mange viner og øl som heter noe rundt «The Black Sheep», men ingen som har samme logo som den Oenoforos AB har søkt om. Forøvrig ser denne vinlogoen nokså amatørmessig ut, som om den ble laget i en fei. Det er forresten ikke en svart sau, det må være et negativ-bilde av en hvit sau! Derfor ser den ut som en skummel vampyrsau med lysende øyne. Jeg mistenker at dette ikke handler om Berentsen eller Föroya Bjór, men om en kappestrid mellom Oenoforos og Thoresen om å snappe opp et varemerke for en ny vin – det er litt for stor tilfeldighet at de har levert inn nærmest konkurrerende søknader på varemerke samme dag. I praksis tror jeg man kommer til å konkludere med at det finnes så mange sorte får innen vin- og ølverdenen at det er vanskelig å varemerkebeskytte begrepet.

Begrepet om det sorte får er forøvig – som så mange andre uttrykk holdt i en fordums språkdrakt – en bibelsk referanse. Er intet hellig lengre? Nei. Og kan flere tusen år gamle språklige begrep «eies» for kommersiell utnyttelse? Tydeligvis.

Når det gjelder «Staut» leverte Valdres Gårdsbryggeri protest mot det tildelt varemerket. Det kan virke som de gjorde dette muntlig, og de ser ikke ut til å ha gått via advokat, og dessuten virker det som de har latt være å følge opp med dokumentasjon til å underbygge protesten før fristen for dette gikk ut – hvilket neppe er en lur frist å oversitte. Imidlertid har Patentstyret koblet sammen protestene fra Valdres og Bryggeriforeningen, og saken henger nå på en tremåneders innsigelsesfrist på sammenkoblingen av de to protestene. Følg med, følg med.

Dessuten brygger det opp til strid om varemerket «O. F. Hald's Bryggeri og Mineralvandfabrik», som Henning Thoresen og Norske Bryggerier AS søkte om i vinter og fikk registrert 17. juni. Det har Hansa Borg Bryggerier lagt merke til, og de har dyttet saken over til Acapo – spesialister på varemerker og annen IP – som søkte om det samme varemerket 10. mai. Dette er tross alt et bryggeri som Hansa kjøpte opp for rundt hundre år siden, så det er vel få som forarges over om de ender opp med rettighetene, selv om Thoresen var først ute med søknad i nyere tid. Det kunne virke som O. F. Halds Bryggeri var Thoresens tanke om et bergensk brohode i bryggerifamilien med samlebetegnelsen Norske Bryggerier. Det er vel nok andre, gamle navn på bergensbryggerier til at han klarer seg.

En annen potensiell konflikt ser vi i Lillesand, der Lars Kristian Sundtoft – som eier av et vaktselskap i byen – har søkt om «Rønnevigs Bryggeri» i klasse 32 og spesifisert det som «Fremstilling av øl». Dette er litt snodig av flere grunner. For det første er allerede «Rønnevigs» registrert med logo og navn til den gamle, nedlagte brusfabrikken av samme navn, og eid av Rønnevig Produkter AS, til og med nettopp i klasse 32, som også kan omfatte blant annet mineralvann. Dernest ble visstnok produksjonen av tilsvarende mineralvannproduktene på en eller annen måte overført til Berentsen, og de kan muligens ha ett og annet de ville si. Enten er noen i ferd med å gi bort eller selge navnet «Rønnevigs» til et nytt bryggeri, eller så kommer Tandberg Patentkontor – som ivaretar Rønnevigs produkter – til å få noe å gjøre.

Dessuten søker Kolonihagen om varemerket «Kolonihagen Bryggeri», hvilket er interessant siden Rema nylig har kjøpt Kolonihagen for å ha som matkasselevering. Jeg ville ha tippet at Rema ville spisset virksomheten og skrelt av ting som lå utenfor fokusområdet, så som brygging … men så feil kan man altså ta. Rema og øl er forøvrig en underlig affære. Varemerkene for «Lade Gaards Brygghus» er eid av Rema 1000, selv om de brygges hos Grans Bryggeri, som Rema forøvrig eier en god andel av. Hva tenker de å gjøre med «Kolonihagen Bryggeri»? Kommer det også til å brygges og tappes hos Grans i Sandefjord som et kjedeeid varemerke? I det minste er Ole Robert Reitan nesten-sitert i Aftenposten på at bryggeriet skal fortsette.

En snodighet er «Olden Bryggeri OB - Brygga på reint brevatn», som er under registrering av Olden Bryggeri og Hobby AS. Når jeg tenker drikkevarer og Olden, så tenker jeg først på en produktserie hos Hansa. Det er ikke sikkert Hansa er begeistret for å dele navn. Kanskje er Acapo på dén saken også?

Så har vi enkeltmannsforetaket Aïa Bryggeri Niklas Simonsen, som har forsøkt å registrere varemerket «aïa», hvilket høres forvekslbart ut med «Aja Bryggeri». Dessverre var søknaden mangelfull, blant annet gikk det ikke tydelig frem av den om hvilke produktområder han søkte om «aïa» for. Svarbrevet fra Patentstyret på registreringen kom i retur på grunn av ukjent addressat, hvilket sjelden er et godt tegn. La meg kort og godt sitere ordrett hva det ble søkt om:

Aïa er unik fordi det er et alkoholinnholdene brygg aldri noensinne tidligere brygget, akkurat, ikke nemlig før nå, i glimrende deilig frukt, bær, dadler, aprikos, rosiner, sultaner, svisker, fiken, helbredende ingefær, fermenterende honning, agave, yaconsirup, lønnesirup, steviaurtesukker, rørsukkermelasse, smakstilsettende krydder; kryddernellik, kanel, kardemomme, anis, og safran. Andre ingredienser er chili, spisskum, pepper, ginseng, chaga (Inonotus obliquus), colabønne, cocoabønne, muskat, marsipan (mandelmasse), kokosmelk, kokosflak, sitron, lime, grapefrukt, sjampagnegjær (tørrgjær), svovelkrystaller, himalayasalt, filtrert vann fra lokal brønn i fjellet og mye mer. Derfor nettopp også med mange andre fruktsmaker, i alle regnbuens farger. Ingrediensene er altså biodynamiske. Eventuelle frukt og bærsmaker: Blåbær (ferske eller tørkede), annanas, appelsin, granateple, plomme, eple, drue, banan, pære, graviola, (guanabana, soursop, piggannona), guaranabær, mandarin, klementin, bjørnebær, multer, blodappelsin, cantaloupemelon, piel de sapo, honningmelon, vannmelon, kiwi, nektarin, fersken, aprikos, mango, bringebær, jordbær, dragefrukt, stjernefrukt, rips, tyttebær,stikkelsbær, solbær, kirsebær, moreller, pasjonsfrukt etc

Puuuuh … wow! Jeg blir litt overveldet, egentlig. Noen ser ut til å ha gått bananas i kjøkkenskapet. Og så i jubileumsåret for Reinheitsgebot, da! Enkeltmannsforetaket er forøvrig registrert i NACE-bransjen 11.030 «Produksjon av sider og annen fruktvin».

Jeg tror noen har misforstått hva et varemerke er – man kan ikke få varemerke på en liste over ingredienser, tvert om. Man kan få varemerke på produktnavn eller grafisk design, men begge deler må være noe mer enn bare beskrivende. Tanken er at det er et merke eller navn man skal markedsføre varen under, ikke noe som skal hindre andre produsenter i å beskrive sine øl på en relevant måte. For eksempel ville jeg neppe fått varemerke på «Jordbærøl», for det høres ut som en beskrivelse av varen, men «Jordbæråker'n Fruktpilsner» er mer akseptabelt materiale for et øl-varemerke, spesielt om det kombineres med bilde av etiketten.

Austmann har også kastet seg på varemerkekjøret. De har registrert logoen sin, hvilket ikke er dumt. Videre har de registrert noen ølnavn, så som «Vintersolverv», «Tre Gamle Damer», «Aztec Stout», «Stille natt» og «Vinternatt». De har lenge vært kreative på brygging og navngiving, men short på cash, så de har nok en viss backlog å etterregistrere. Forresten er «Vintersolverv» avvist på grunn av manglende betaling, hvilket kan bety at de har innsett at de ikke får søknaden godkjent. Når det gjelder «Vinternatt» er de kanskje litt sent ute, for Atna Øl er allerede på markedet med likelydende produkt, registret på untappd høsten 2014. Dessuten kom Grim og Gryt også ut med et slikt øl høsten 2015.

Så kanskje toget har gått for «Vinternatt», om vi skal ta registreringsdatoene i untappd for god fisk. Det kan bety at søknaden avvises fordi det allerede er tre konkurrerende produkter på markedet med det navnet, eller det kan tenkes at Austmann – som var først til å søke om registrering – kan krangle med Atna – som var først til å brygge – om rettighetene til dette varemerket. Hent popcorn!

I gamle dager pleide vi å more oss over idiotien i at tsjekkiske České Budějovice ikke fikk lov til å kalle seg Budweiser i USA, fordi noen temmelig grunnløst allerede hadde plukket det navnet uten noen reell knytning til byen Budvar i Tsjekkia. På den andre siden hadde det sikkert ikke vært så intenst viktig å kalle seg «Budweiser» i USA om ikke Anheuser-Busch hadde opparbeidet det som en sterk merkevare. Med det nåværende varemerkenåmet her hjemme kan vi komme til å se en og annen idioti også her i Norge også. Hva skjer for eksempel om Austmann får «Stille natt» og Brouwerij De Dolle Brouwers Stille Nacht forsøkes solgt på Polet. Den har så vidt jeg vet vært der før. Eller hva om noen vil importere et svensk eller dansk øl kalt «Vintersolverv»?

Austmann har også søkt på «Hoppy Lager», hvilket er litt overraskende, siden de egentlig ikke har erfaring med undergjæring og neppe utstyr for å brygge lager. La oss tippe at det er en lys og humlerik lager på gang, brygget i butikkstyrke på ett eller annet Hansa-Borg-bryggeri med Austmann-etikett, kanskje det blir vinklet som årets nyhet på sommerølfronten. En match til deres «Hoppy Blonde». Sjefen i Hansa var visst over seg av begeistring da fjorårets Hansa «Her kommer solen!» (etter sigende tilsatt noen veldig dyre, men mirakuløse dråper humleekstrakt) ble kåret som beste sommerøl 2015 av Ølakademiet. Lysten på et produkt som runger i markedssegmentet «sommerøl» er sikkert ikke mindre i år.

Av en eller annen grunn har Austmann med «Hoppy Lager» også søkt om varekategori 30, som omfatter blant annet kaffe, te og kakao, men også gjær, maltekstrakt, eddik, spiseis, sirup, bakverk og mye annet. Med fare for å overtolke noe her, kan det virke som noen har ett eller annet kort i ermet. Eller så har noen bare tastet feil.

Er jeg begeistret for en eventuell varemerkebeskyttelse på «Hoppy Lager»? Nei. Det er nettopp et kroneksempel på et ølnavn som egentlig er øltypenavn eller -beskrivelse, men som en person som ikke er ølkyndig raskt kan tolke som et særnavn mer enn en beskrivelse.

Amundsens bryggeri har også søkt om noen varemerker, to logoer og en etikett for «4 Saisons». Det er relativt standard-stuff, bortsett fra at søkeren er «Aker's Hus Kafedrift As». Ikke at det plager meg, men «Aker» er et varemerke som temmelig aggressivt forsvares. Gustav Foseid forklarte meg dette engang: Egentlig kan man ikke få varemerke på stedsnavn, men noen har definert en liste over stedsnavn, og der er ikke «Aker» med. Du kan fritt bruke «Vestre Aker» eller «Østre Aker» fordi det er offisielle stedsnavn, men om du bruker «Aker» får du advokatene til Røkkes selskap på nakken, og sikkert også om du forsøker «Nordre Aker» eller «Søndre Aker». Jaja, det skal ikke være lett.

Ægir har søkt som «Dag», «Naglfare», «Lindisfarne», «Bryggve» og «Bæver». Det blir spennende å se hva som skjer med «Dag», som tross alt er et ord med mange betydninger. Potensielt ser jeg også et problem med «Lindisfarne», som er et stedsnavn – sånn rent bortsett fra tanken på å kalle opp et øl etter et plyndringstokt i 793 med ran og drap og voldtekt og rasering av et gammelt kultursted. Kanskje de vil inn på hooligans-markedet?

Andre litt eldre søknader i år er Bastesen & Stokvik Bryggeri AS som har fått registrert «Torghatten Pils». Sigvald Høye forsøkte å registrere Bjørvika Bryggeri. Hans Christian Myhre forsøkte å registrere «skicago». Og til slutt er det logoene til Salikatt Bryggeri og Salamander Bryggeri. Generelt er det ikke så mye på gang, men det begynner å dra seg til med rettigheter til ølnavn.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Rønnevigs Bryggeri - lagt inn av Lars Sundtoft - 2016/9/22 21:14:30
Rønnevigs Bryggeri er nå registrert. Til info.. ;-)

2016-06-28

Agder Bryggeri - del 4

Agder Bryggeri i Risør fikk et kort liv. Vi har sett at koordineringen kunne vært bedre og det er sannsynliggjort at den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert sakene. Det tredje problemet var en stadig mer mektig bryggeriforening, der bryggeriene holdt fremtidig konkurranse nede.

Agder Bryggeri var ett av tre bryggerier som ikke ble innmeldt i Bryggeriforeningen da den felles foreningen ble etablert rundt århundreskiftet, som en slags sammenslåing av hovedstadsbryggerienes forening og distriktsbryggerienes forening.

De to andre bryggeriene som stod utenfor var Nedreqværn Bryggeri som ble nedlagt i 1903 og Dahls Bryggeri i Molde. Dette siste bryggeriet må selvfølgelig ikke forveksles med E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Dahl Bryggeri i Molde meldte seg inn i bryggeriforeningen i 1904 eller 1905, ble omdannet til Rauma Bryggeri i 1909 og ble nedlagt i 1919.

Annonse fra Agder Bryggeri
... men juleøl hadde de ikke i 1908.   Kilde: Nedenæs Amtstidende 19. des 1908.

Bakgrunnen for at Agder valgte å stå utenfor er litt uklar. Det kan nok ha spilt inn at økonomien var dårlig, og bryggeriet gikk da også konkurs oppunder jul 1901 på et tidspunkt mens den nye bryggeriforeningen ennå var under oppstart. Da man startet bryggeriet igjen i 1906 valgte man fremdeles å stå utenfor. Her mistenker jeg at motiviasjonen kort og godt var at man var for sent ute. Dahls Bryggeri i Molde tok et valg om å melde seg inn rundt 1904, men på dét tidspunktet lå Agder Bryggeri brakk og man lette etter nye eiere. Da bryggingen atter startet, var det kanskje blitt for sent å melde seg inn?

Bryggeriforeningen på tidlig 1900-tall var ingen koseklubb. Det var en hardbarket bransjeorganisasjon som skjøttet medlemmenes interesser – og bulldozet over andre interesser der hvor det føltes nødvendig. Prissamarbeidet ble håndtert gjennom Bryggeriforeningen, mens de enda mer tvilsomme avtalene om ikke-konkurranse muligens ble ordnet på gangen av de største bryggeriene, formelt utenfor Bryggeriforeningen. Hvor brutal Bryggeriforeningen kunne være, ble luftet ut i Morgenbladet 6. januar 1910, like etter at Agder Bryggeri var gått konkurs for siste gang:

Risør Øl- og Vinsamlag og Bryggeriforeningen

Hr. Redaktør.

I Anledning av en Skriftveksel i Deres Blad mellem Hr. Dr. Berg i Grimstad og Bryggeriringen, hvor Risør Øl- og Vinsamlag ogsaa er nævnt, skal jeg faa Lov til at komme med litt faktiske Oplysninger.

Jo, Bryggeriringen virker med en brutal Magt, det er sikkert, det har vi her i Risør faat erfare. Hvordan forholdene er i Grimstad, det kjender jeg ikke til, men her i Risør vet jeg, hvordan de er. I Risør var forhoet det, at Forbudsfolket hadde opnaadd at faa alt Ølsalg væk fra Byen, med Undtagelse av Byens 2 bedre Hoteller, hfor der var Adgang til, for dem som hadde Andledning til at ta ind der og bo, at kunne faa et Glas Øl, ellers var her ikke en Flaske Øl at faa kjøpt, hverken til at ta ut eller til at nyde inde. Nogen av Byens Bortere, som fandt dette mindre heldig for Byens Vedkommende, søkte da at faa et Samlag for Eneutsalg og Eneutskjænkning av Øl og Vin istand og efter en svær Kam med Forbudsfolket fik man ogsaa et saadant etablert. Nu trodde man den hellige Grav vel vevart. Men nei, man hadde ikke gjort Regning med Bryggeriforeningen, denne har vist sig at være værre end Forbudsfolket. Den har nu nedlagt Forbud, saa vi intet Øl kan faa kjøpt til Samlaget fra Nytaar og saaledes maa slutte. Ja saa nøie vaaker denne Instiution over at Samlaget intet Øl maatte faa, at da der vilde kjøpes en litt større Beholdning, som kunne vare en Stund utover, saa ble der sagt nei!, der kunde jo aa den Maate bli at faa en Flaske Øl over Nytaar, og dette maatte ikke tillates.

Vor Erfaring her i Risør er, at Forbudsfolket er fanatisk, men Bryggeriringen er værre.

Ærbødigst
Carl Theo. Lie
Redaktør.

Hertil bemærker Bryggeriforeningen:

Samlaget i Risør oprettedes under forutsætning av, at Agder Bryggeri, som ikke vilde tiltræde Bryggeriforeningen, skulle levere alt Øl. Da dette Bryggeri ikke lønnet sig, ble det nedlagt, og Samlaget kom herved i Forlegenhet for Øl.

Bryggeriforeningen, som allerede siden 1907 uttrykkelig har offentliggjort, at den som regel ikke vil træde i Forretningsforbindelse med nyoprettede Samlag viste imidlertid risør Samlag den Imødekommendhet at dispensere fra sin Bestemmelse av Aaret 1909 for at give Samlaget Anledning til Avvikling.

Bryggeriforeningens Holdning likeoverfor nye Samlag er diktert av den nødvendig Selvopholdelsesdrift; ti Samlagsinstitutionen benyttes stik imot Lovens Aand, ikke til Kontrol og Regulerting av Ølsalget, men som en naturlig Vei mot absolut Forbud.

Forslag om almindeligt Forbud vover Totalisterne ikke at fremsætte, – ialfald ikke i Byer og Herreder med litt Forretningsliv og noen Reisetrafik – men lokker Opinionen med Oprettelse av Samlag. Naar det saa er lykkedes at faa alt Salg ind under Samlag, indskrænkes dettes Virksomhet mer og mer, saa det lvlige Ølsalg praktisk talt blir saagodtsom forbudt. Det er Foreningens Overbevisning, at Ædruelighetsarbeidet langt fra støttes ved denne utidelig Krig mot det mindst alkoholholdige av alle Nydelsesmidler. Man opnaar ganske vist at hindre den almindelige Bruk av en ny 3 Procent alkoholholdig uskyldig Drik, men Drukkenskaben florerer like godt.

(Her bør det nevnes at øl på 3% her refererer til vektprosent, og derfor egentlig gjelder datidens klasse 1, eller det som idag er lettøl på 2,5% volumprossent.)

De siste tiårene av 1800-tallet gav opphav til mange nye norske bryggerier, men gjennom den felles, nasjonale Bryggeriforeningen holdt bryggeriene en felles front, ikke bare utad mot avholdsbevegelsen, men også innad mot nye bryggerier. Det kom i praksis ikke noen nye, vellykkede bryggerier etter at Bryggeriforeningen etablerte seg.

I Risør hadde man fått til et Øl- og Vinsamlag – et slags lokalt tidlig øl- og vinmonopol. Forretningsidéen var at Agder Bryggeri skulle selge ølet sitt gjennom dem som et slags hjemmemarked og så trolig ekspandere annetsteds og kanskje på eksport.

Bryggeriforeningen hadde et dårlig forhold til samlagene. Man aksepterte nok de som allerede eksisterte før 1901, men man forsøkte å boikotte nyopprettede ved at foreningens medlemmer nektet å levere øl til dem. Samlagene var tross alt avholdsbevegelsens teknikk for å strupe inn alkoholsalget i lokalmiljøet. Samlaget i Risør stod derfor etter konkursen i Agder Bryggeri uten øl å selge fra og med nyttår 1910 – tørrlagt som resultat av en stillingskrig mellom avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen.

I Risør var dette største alvor, siden avholdsfolket allerede hadde fått begrenset ølserveringen til kun å gjelde gjester på byens to beste hoteller. Skulle du drikke skikkelig øl i Risør, var det enten medbrakt, hjemmebrygget, eller kjøpt som hotellgjest.

Som en ekstra spiss på saken kan nevnes at fylkesmann i Aust-Agder – eller amtmann i Nedenes – var Sven Aarrestad, den gamle avholdskjempen og venstrehøvdingen. Han satt i Arendal, den lokale syndens bule. Det var Aarrestad som fremfor noen frontet strategien om ikke å kjempe for et nasjonalt forbud, men å tørrlegge landet kommune for kommune, ofte med lokale samlag som et mellomtrinn. Aarrestads linje var høyst suksessfull, og det var først da man i overmot satset på et nasjonalt forbud at det hele begynte å rakne. Og det var denne linjen Bryggeriforeningen så hardt argumenterte mot i sitt tilsvar over.

En notis i Nedenæs Amtstidende 17. mars 1909 bekrefter langt på vei at det var en forretningsstrategi å stå utenfor Bryggeriforeningen for Agder Bryggeri: Agder Bryggeri og Møllebrug er i disse Dage af det Aktiesekskab som nu eiede Anlægget, solgt til Interesantskabet Egelands Verk. Egelands Verk var en af de største Aktionærer i det Selskap, som eiede Bryggeriet. Agder Bryggeri er vistnok det eneste Bryggeri i Landet, som ikke er med i Bryggeriforeningen, og det har derfor Leverancen til de af denne Forening boykottede Ølsamlag.

For oss i dag er det utrolig at en organisasjon som Bryggeriforeningen kunne bestemme hvem som medlemmene hadde lov til å handle med. Men den gang var det en akseptert praksis blant de toneangivende bryggeriene, enten gjennom Bryggeriforeningen eller via mer uformelle nettverk. Noen synes kanskje jeg er for kritisk og negativ til Bryggeriforeningen og bryggerienes samarbeid fra før 1980-tallet, men la følgende sitat fra Rolf Danielsens bind «Det nye bysamfunn: 1880-1914» i Trondheim bys historie tegne bakteppet for krigen om ølmarkedet (side 362):

[...] da bryggeriene etter sammenslutningen i 1903 innsnevret detaljhandlernes avansemarginer, gikk disse til organisert aksjon for å tvinge bryggeriene i kne. Etter at et forsøk på boykott var blitt møtt med en stor utvidelse av ølsalget fra bryggerivogner, forsøkte detaljistene å sprenge «ringen» ved å oppheve bannstrålen for E. C. Dahls bryggeri. Da heller ikke dette lyktes, var det en tid på tale å starte et nytt bryggeri i samarbeid med detaljistene i Kristiania og andre byer, men bryggeriringen var for sterk og samholdet blant detaljistene for dårlig, og «ølkrigen» i 1903 endte med seier for industrien.

Andre kilder nevner at det opprinnelige stridens eple i denne ølkrigen i 1903 var at bryggeriene fjernet regelen om at det gikk 13 ølflasker på et dusin, det vil at at detaljistene fikk en gratis ølflaske for hvert dusin de kjøpte. Denne ølkrigen var riktig nok lokal for Trondheim, men problemstillingen var nok relevant for hele landet.

De må være lov å spekulere på hva som hadde skjedd dersom timingen hadde vært bedre for Agder Bryggeri. Da ølkrigen i Trondheim startet var Agder allerede konkurs, og bryggingen ble ikke gjenopptatt før etter bryggeriene hadde vunnet. Dersom Agder hadde vært operativ som et uavhengig bryggeri i 1903, ville kanskje detaljistene samlet seg om dem, i stedet for å forsøke å lokke E. C. Dahls til å bryte med bryggerienes felles front. På en andre siden, dersom Agder hadde klart å overleve til 1903, hadde de også trolig allerede vært tatt inn i varmen i Bryggeriforeningen for å sikre den felles fronten. Og uansett var de boykottede ølsamlagene tydeligvis ikke tilstrekkelig levegrunnlag for Agder Bryggeri.

Akkurat så lite begeistret var de toneangivende bryggeriene for et uavhengig bryggeri, at da Agder Bryggeri gikk konkurs siste gang i 1909, kjøpte man utstyret og transporterte det bort. Det ble overtatt av et bryggeri ved mjøstraktene, muligens på Toten. De ønsket vel ikke at enda en ny investor skulle kaste penger på en forretningsidé som hadde alt, bortsett fra et konkurransetilsyn i ryggen. Dessuten kan det tenkes at man ønsket å unngå at øltørste folk i et tørrlagt Risør ble desperate nok til å starte prosjektet opp på ny. Antakelig var også internjustisen bryggeriene imellom avhengig av at man ikke lot noen slippe unna med å stå utenfor den felles fronten.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-26

Agder Bryggeri - del 3

Agder Bryggeri etablerte seg i et distrikt der avholdsbevegelsen stod sterkt. Det var ikke alene grunnen til at bryggeriet aldri ble noen suksess, men det kan vanskelig ha dratt i riktig retning.

Egil Trondal har sammenfattet avholdshistorien i Risør i «Risør Totalafholdsforening 1877-1995» i Årsskriftet for Søndeled og Risør Historielag 1999, i stor grad basert på et jubileumshefte skrevet av Martin Jepsen i 1927 og en tidligere upublisert historisk oversikt ved Normann Jenssen. På den tiden Agder bryggeri eksisterte var det i overkant av 400 medlemmer i totalavholdslaget. Folketellingen i 1900 lister 1364 personer i Risør Kjøbstad. Ved valget i 1898 fikk avholdsfolket overtaket i bystyret med 13 innvalgte avholdsfolk i bystyret og 3 i formannskapet. I 1901 stilte man med egen liste som fikk 5 representanter, og i 1910 ble det valgt inn 7 representanter. Da talte bystyret 28 representanter – det vil si at avholdspartiet satt på fjerdedelen av representantene. I tillegg kom avholdsfolk i de vanlige partiene.

Raid på «a blind pig», dvs en ulovlig pub, i Elk Lake i Ontario i Canada ca 1925, der 160 fat ble ødelagt.
Kilde: Wikimedia, opphavrett: public domain.
Raid under forbudstiden i Canada
Agder Bryggeri holdt riktignok til i Bossvik, som dengang lå i Søndeled kommune, men likevel var det relativt kloss opp til selve Risør og definitivt innenfor byens interessesfære.

Avholdslaget i Risør skaffet seg egne lokaler, der det ble drevet kafé, først i egen regi, etterhvert som en egen drift under navnet Kaffistova. Man hadde Risør Avholdskor og man drev Avholdslagets Orkester. Man organiserte barnelag og etterhvert kom ungdomslaget «Førstevakt».

Mellom linjene historien til Avholdslagets kan man også lese at man irriterte seg over «gauketrafikken», som var datidens navn på langing og gråsonesalg av alkohol. Alkohol var lokalt regulert, og i Aust-Agder var det Arendal som var den store syndens bule der man fikk både øl og vin. Ikke bare hadde man Arendal Bryggeri der, men bedre kolonialforretninger som Lars M. Larsen solgte «fiinere Vine» sammen med delikatesser og importvarer som blant annet oster. Arendal var da også eneste sted i Aust-Agder som fikk Vinmonopol da dette ble opprettet etter forbudstiden.

I all denne lokale reguleringen av salget måtte man følgelig dra til Arendal for å kjøpe skikkelig drikke om den skulle inneholde alkohol. Idag er dette en halvtimes kjøretur. Rundt århundreskiftet var det en dagstur, kanskje helst med dampskip. Da var det rimelig at man kjøpte med noe for andre. Og da var kunne man jo like gjerne kjøpe med litt ekstra og selge videre om noen skulle trenge, selv uten «forhåndsbestilling». Da ble man «gauk», hvilket var ulovlig. Politiet brydde seg bare sånn moderat om å forfølge slikt, i hvertfall sålenge det skjedde i liten skala. Tross alt har politiet alltid måttet prioritere hva de skal bruke ressursene på. Hovedskaden var vel helst at avholdsfolket irriterte seg grønne.

Øl inntil 2,5% kunne man nok kjøpe gjennom lokale kjøpmenn som var agenter, men også her gjaldt det regler. Kjøpmennene kunne bare oppta og videreformidle bestillinger og deretter motta og dele ut ølet. De hadde ikke lov til å ha et lite lager med øl for å «lette logistikken». Selvfølgelig ble dette gjort underhånden, til avholdsfolkets store irritasjon.

Her må vi forstå at avholdbevegelsen rundt 1900 ikke bestod av gamle, konservative gledesdrepere og mugne grinebitere. Tvert om, avholdsbevegelsen var gjerne den progressive delen av folket. De var velutdannede og hadde gjerne sentrale stillinger i lokalsamfunnet – ofte lærere. De var ingen attgløymer, tvert om de var dyktige organisatorer, sentrale i frivillig arbeid og med sosial samvittighet. De både festet og dro på turer – men uten alkohol.

Det var nemlig en utbredt tro på at alkoholen var årsaken – i det minste hovedårsaken – til et bredt spekter av samfunnets største problemer. Det er lett å se at datidens samfunn hadde sosiale problemer. Det er også lett å se at alkoholen lå tett på mange av disse sosiale problemer. Imidlertid er det ikke like innlysende at alkoholen var opphavet til problemene, snarere enn et symptom på dem. Imidlertid, i samtiden trodde mange fullt og fast på at om man bare fikk fjernet alkoholen, ville de sosiale problemene forsvinne av seg selv.

I den konteksten var det å slåss mot salg og servering av alkohol ikke egentlig moralisme, det ble selve kampen for samfunnets overlevelse. «Drankerne» ville forstå sitt eget beste når de ble tørrlagt og problemene deres forsvant. Avholdsfolket var overbevist om at alkoholdrikking var en samfunnslast som fremtiden ville ta avstand fra og eliminere, selv om det kunne ta en generasjon eller kanskje to. I fremtiden ville alkohol bare være for desinfisering, og ingen ville finne på å drikke det … trodde man. Med en slik virkelighetsoppfattelse er veien kort til at målet helliger middelet.

Og midlet var å skaffe seg makt så man kunne endre samfunnet – eller egentlig bare skynde litt på en uunngåelige utvikling. Man ville ha politisk makt for å endrer lover og regler. Man kunne søke til læreryrket for å påvirke de unge. Man kunne bli politi for å sikre at alkohollovene ble overholdt. Man kunne bli kjøpmann og sikre at de ikke ble solgt en milliliter alkohol i den bygda. Med en intens misjonsaktig iver gjaldt det å ta del i samfunnet for å lede det i riktig retning, ett skritt av gangen – mot totalavholdet. I det minste ville de noe med livene sine og var villige til å følge opp idéene med handling.

På mindre steder kunne avholdsforeningene nærmest «overta» samfunnet. Ikke bare skapte de alkoholfri arenaer i samfunnet, de utkonkurrerte også temmelig brutalt de alkoholvennlige, slik at man i praksis ikke hadde noe alternativ til avhold.

Om du for eksempel skulle ha et orkester til å spille i et arrangement, så var det kanskje bare det lokale avholdsorkesteret å velge blant, og de kom neppe om det ble servert alkohol. Og kanskje var det bare avholdslosjen som var stor nok til å romme arrangementet, så glem vinserveringen til middagen. Dersom ikke nok folk etterspurte et alkoholvennlig lokale, og de fleste kunne leve med avholdslokalets regler – så ble det slik. Sånn sett holdt de samfunnet nærmest som gissel – enten måtte det være avhold, ellers så ville de ikke spille med. Det er skillet mellom moralister og andre som går ved holdningen: «lev og la leve» kontra «lev som meg, ellers boikotter jeg».

Det var til dette samfunnet utenbys investorer kom for å etablere et bryggeri sammen med lokale ikke-avholdsfolk som støttespillere – nærmest utenfor stuedøra til Risør Totalavholdsforening.

Det var umulig å nekte bryggeriet å starte opp, for rammene for næringspolitikk var et nasjonalt, ikke lokalt, anliggende. Men det finnes mange måter å legge hindre i veien. Jeg finner ingen indikasjoner på at avholdsbevegelsen aktivt stakk kjepper i hjulene på Agder Bryggeri, men for bryggeriets del er det umulig å forestille seg at ikke den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert situasjonen.

Men kjepper ble stukket i hjul, dog fra en helt annen kant: fra de andre bryggeriene, kanalisert gjennom Bryggeriforeningen, og det skal vi se på i siste del av denne serien.

Og forøvrig, Risør avholdslag ble avviklet i 1995, da det bare var sju medlemmer igjen, alle over 75 år.

Tags: , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-25

Agder Bryggeri - del 2

Hvorfor gikk det så galt med Agder bryggeri, ikke bare én gang, men to ganger, med en lang brakk-periode imellom? La meg trekke frem til tre spesifikke grunner: menneskelig overmot, avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen. Først skal vi se på forretningsidéen bak bryggeriet.

Isolert sett virker forretningsidéen sunn. Det var et stort bryggerianlegg – moderne og nybygd. Det var god logistikk med en utskipningshavn like nedenfor, og den prosjekterte side-jernbanen frem til Risør ville passere like ved og knytte bryggeriet til det nasjonale jernbanenettet. Det var rikelig tilgang til is om vinteren for kjøling. Man hadde masse vann av utmerket kvalitet å brygge med. Det fantes allerede et vannfall med eget kraftverk på 80 hestekrefter som kunne drive bryggeriet.

Det var en spennende forretningsidé, etablert i Bossvika, der det hadde fantes mølle og sagbruk siden tidlig 1600-tall. Senere var det drevet iseksport herifra, der man fylte et digert ishus om vinteren og solgte utover året. Det var følgelig allerede var en viss infrastruktur for industrivirksomhet.

Etikett med Agder Bryggeri med litt kunsterisk frihet
Etikett fra Agder Bryggeri
En etikett viser anlegget i fugleperspektiv. Riktignok har tegneren tatt seg visse friheter, og gjort anlegget litt større og imponerende, og ikke minst samlet bygningene litt, men det var en imponerende satsning.

Men på den andre siden, bryggeriet ligger ikke akkurat sentralt. Det er nærmest plassert utpå landet, omgitt av avholdsfolk. Dét aspektet skal vi se nærmere på i en senere posting.

Agder Bryggeri ser også ut til å ha stilt seg utenfor et initiativ som intet bryggeri i Norge på den tiden kunne ta seg råd til å ignorere: Bryggeriforeningen. I starten var det kanskje bare en tilfeldighet. Etterhvert ble det en del av forretningsidéen. Uansett var det neppe lurt. Også dét skal vi se på i en senere posting.

Planleggingen av bryggeriet må ha startet allerede i 1898. Allerede fra starten av snumblet ryggeriet i underfinansiering som etterhvert ble kombinert med forsinkelser og fordyringer. Tid og penger er to evige problemer.

Folkene bak i stor grad var forretningsfolk uten spesiell erfaring med bryggeridrift. Man slet med forsinkelser, så selv om folk var ansatt, måtte man betale lønn i 3/4 år før de faktisk kunne ta til å brygge. Slikt koster.

Man fosset frem med et digert anlegg, selv om det var vanskelig å få aksjonærer til å tegne seg. Man startet opp selv om ikke aksjekapitalen er fulltegnet. Man dyttet på og småpresset aksjonærene til å tegne for seg for enda litt mer. Pengene satt ikke løst. Om det skyldes konjunkturene eller forretningsidéen vet jeg ikke – men det var vanskelig å få solgt aksjene.

Folkene bak hadde i liten grad spesialkompetanse på brygging og bryggeridrift, men pytt sann, hvor forskjellig kan brygging egentlig være fra å drive en kolonialhandel eller annen forretningsvirksomhet? Konstellasjonen av kjøpmannsinvestorer fra hovedstaden og lokale interessenter i en middels liten sørlandsby må også ha bydd på problemstillinger og lange kommunkasjonsveier.

Et bryggeri bygger ikke seg selv – etableringen må fôres med hovedsakelig to råvarer: penger og koordinering. Masse koordinering. Alt skal planlegges, sjekkes, følges opp og dobbeltsjekkes. Utstyr skal bestilles og leveringstider skal kalkuleres inn i planene og avstemmes mot hverandre. Dersom du har bommet på en utstyrsdel, må du kanskje vente en hel ny leveringstid på en erstatningsdel. Kontakter skal knyttes. Håndverkere av ymse slag skal bestilles, instrueres, kontrolleres og betales … ja, for ikke å glemme at de skal koordineres.

Bryggeridrift kan nok være mye koordinering, men det blir etterhvert litt rutine over det. Bryggerietablering derimot, det er masse prosjektstyring og koordinering.

Mellom linjene i beskrivelsene av Agder Bryggeri kan vi lese at det manglet litt på koordineringen eller det som vi i dag ville kalt prosjektstyringen. Helt elendig kan det neppe ha vært, for de ble da ferdig, men de hadde ikke økonomi til å tåle rot i prosjekteringen.

Hva om man i stedet for å planlegge og bygge og gjøre alt «riktig», hadde hoppet rett på og etablert seg og fått øl ut på markedet fort som fy, før markedsstrukturene var endelig sementert, og før man man hadde brent av hele egenkapitalen og mere til på oppstarten. Da ville kanskje Agder bryggeri da ha fått en markedsandel som de på sikt kunne overlevd med, snarere enn et utmerket bryggeanlegg uten marked?

Det var ikke noe galt i strategien, men det var trolig galt tidspunkt for den. Om vi ser på E. C. Dahls bryggeri, så soset de rundt i flere år med å skaffe utstyr, ansatte, opplæring, ombygninger osv. Også Frydenlunds bryggeri ble etablert på en grundig måte. Men for Agder var hadde «the window of opportunity» lukket seg da de stod klare til å brygge. De pyntet seg så lenge at de kort og godt kom for sent til festen. De stod og satset på hoppet så lenge at snøen hadde smeltet.

Om vi skal forsøke å dra sammenlikninger med dagens bryggeribølge, så har vi nok også i dag kommet dithen at det ville være dumt å lage en forretningsplan for et stort anlagt bryggeri i et spesialtilpasset nybygg og ren kapitalforbrenning og ingen brygging frem til en bryggestart noen år frem i tid, la oss si 2020.

Ølmarkedet består ikke bare av flasker på butikkhyllene og tørste kjøpere. Det er et digert mangelags biosystem, der logistikk og salgskanaler er essensielle. Agder fikk ikke ut ølet sitt i tilstrekkelig grad. I den tiden opererte man med agentavtaler, slik at en kjøpmann forhandlet øl fra ett bryggeri, ofte som en gjensidig eneavtale, slik at det var kun én kjøpmann i bygda som forhandlet øl fra bestemt bryggeri, og han solgte til gjengjeld ikke øl fra andre bryggerier.

Dersom man skulle inn på et slikt marked, måtte man bygge opp agentavtaler og pleie forholdene til et nett av kjøpmenn. Slikt er tungt arbeide. Idag har vi distributører som ordner dette. Det blir kanskje mindre arbeid for bryggeriene, men det spørs om det blir mer overskudd.

Det er noe underlig og iboende motsetningsfyllt ved bryggerier, ved at de best vokser gradvis, selv om bryggeutstyr er temmelig dårlig egnet for gradvis vekst. Ethvert bryggverk har en øvre produksjonsgrense, og stort sett har man enten uutnyttet overkapasitet eller man har presset systemet på en fordyrende måte for å brygge mer enn det egentlig er konstruert for. Det er sjelden produksjonsvolumet er balansert.

Generelt kan vi si at det ikke holder bare å kunne brygge godt øl, det er et evindelig strev med å skaffe seg markedstilgang: Det kan være vanskeligere å få ølet ut i butikkhylla, enn det er å få kunden til å kjøpe ølet når det først står i butikkhylla. Det gjaldt nok for Agder Bryggeri i for over hundre år siden, og det gjelder fremdeles.

Tags: , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-23

Agder Bryggeri - del 1

Risør ligger ytterst ved en fjord, plassert der i en tid da transport og reise gikk per skip. Om du tar av fra dagens landbaserte hovedvei, E-18, har du et kvarters kjøretur ut til trehusbyen Risør. Midtveis på turen passerer du en diger teglsteinsbygning. Det er restene av Agder Bryggeri.

I 1900 ble bryggeriet startet med en aksjekapital på 240.000,-, hvorav en god restanse fremdeles gjenstod da de startet opp. Det tok litt tid å komme igang. Innbydelse til tegning for aksjonærer gikk ut høsten 1898, og først 14. april 1899 ble selskapet stiftet. Bryggingen kom neppe igang før sent i 1900. Bryggeriet var anlagt i en diger, nyoppført industribygning. I tillegg var det et ishus, kaianlegg, vann av god kvalitet, muligheter for iskutting og et eget kraftverk.

Det gikk dårlig for bryggeriet fra starten av. I en dom fra Kristiania Byrett av 14. september 1901 har en Thoralf Øvergaard forsøkt å få annulert sin tegning av aksjer i Agder Bryggeri, med henvisning til at han var så beruset da han signerte at det ikke kunne være bindende. Han fikk ikke medhold, men det er noe som skurrer ved bryggeriet – både rekrutteringsmåten og ønsket om å komme seg ut. Man slet med å få nok aksjonærer, og man slet med å få dem til å kjøpe store nok aksjeposter.

Den godeste Øvergaard satt nok på innsideinformasjon om tingenes elendige tilstand, for allerede 11. desember 1901 kunne Romsdals Amtstidende fortelle at bryggeriet var overlevert til konkurs.

Så var heller ikke ølsalget var noe å skryte av. Andreas Vevstad har ettergått revisorraporter og regnskaper og sammenfattet det i en årsskriftet for 1985 for Søndeled og Risør Historielag. Man hadde forestilt seg en årlig omsetning på over 200.000,- og et overskudd på rundt 40.000,-. I de første 11 månedene av 1901 frem mot konkursen ble det imidlertid bare solgt øl for i overkant av 72.000,-. Man klarte kort og godt ikke å selge nok øl, samtidig som bryggeriet var blitt kronisk underfinansiert ved aksjetegnelsen og derfor hadde tatt opp gjeld som måtte betjenes.

Videre, den 11. mars 1902 kunne Norges Sjøfartstidende melde at bryggeriet var solgt til disponent Paulsen-Selvig pr kommisjon for 121.000,-. Ifølge Kysten 31. august 1903 var bryggeriet kommet i hendene til Risør Sparebank og Søndeled Sparebank. Det ble på denne tiden solgt videre til Egelands Værks Interessentskab for 60.000,-. Det er uvisst om man brygget i denne perioden, men jeg tror anlegget lå brakk etter konkursen mot slutten av 1901. Vi ser at bryggeriet stadig faller i verdi. Det er neppe fordi det forfaller, men fordi man innser at dets evne til inntjening ikke er så god.

I Aftenposten 6. september 1904 er det listet under «Sluttede Boer» med status at det ikke var utbytte til uprioriterte Kreditorer. Dette er formodentlig resultatet av konkursen i desember 1901.

Norges Sjøfartstidende kan melde 11. april 1906 at Agder Bryggeri ved Risør er i disse Dage kjøbt af et Aktieselskab, hvori en Del Kristianiakjøbmend er interesserede. Bryggeriet vil i en nær Fremtid atter blive sat i Drift. Kjøbesummen dreier sig om 70,000 Kroner.

I 1906 kan Norsk Kundgjørelsestidende melde 14. september:

Herved tillader vi os at anmelde det uansvarlig Selskab Aktieselskabet Agder Bryggeri, hvis Formaal er Drift af Agder Bryggeri og Mølle pr. Bosvig i Søndeled.
Aktiekapitalen er indtil 80,000 Kroner, fordelt paa fuldt indbetalte paa Navn lydende Aktier à 250 og 125 Kr., hvoraf 40,000 Kr., er tegnet og indkaldt til Indbetaling.
Selskabets Kontor er i Søndeled
Direktionen bestaar af:
  1) Høiesteretsadokat Ludvig Lumholtz, Villa Granli, pr. Bestum,
  2) Ingeniør Peder Arnold Hansen, Egelands Verk pr Risør,
  3) Kjøbmand Wilhelm Westblad, Vogts Gd. No. 19, Kristiania,
med Suppleanter:
  1) Consul Jacob Wetlesen Prebensen, Risør,
  2) Kjøbmand Andor Egner, Schwigaards Gd. No. 60 B, Krisiania

Selskabet forpligtes ved Underskrift af 2 Direktører.
Bekjentgjørelse til Aktionærerne sker ikke i de offentlige Tidender.
Selskabets Love af 9de April 1906 samt Udskrift af Forhandlingsprotokollen vedlægges.

Kristiania, 30te Juli 1906.
Ludv. Lumholtz. W. Westblad. A. Egner
Risør den 2den August 1906.
P. Arnold Hansen. J. W. Prebensen.

Som et lite trivia kan nevnes at A. Egner er kjøpmann Andor Egner, onkel til forfatteren Thorbjørn Egner.

Det er lett å mistolke formuleringen «vi anmelder uansvarlig Selskap», men vi må huske at å anmelde opprinnelig betydde å innberette eller informere om, og «uansvarlig» betydde «ansvarsløs» i bokstavlig forstand, ikke «useriøst». Suppleanter betyr vel i praksis vara.

Bryggingen kan ha strukket seg fra høsten 1906 frem til sommeren 1909, og vi kan kalle dette for bryggeriets viktigste bryggeperiode.

6. september 1909 forteller Bratsberg-Demokraten at Agder Bryggeri skal nedlegges og at maskiner og inventar er solgt til «Bryggeriringen», hvilket tidvis brukes synonymt med Bryggeriforeningen. Navnet er ikke så ofte brukt, og referer tilsynelatende til et slags samarbeid mellom bryggeriene – spesielt hovedstadsbryggeriene – på blant annet pris og andre markedskrefter. Når det benyttes, har uttrykket ofte en klar negativ klang.

Etter dette ble planen å bruke anlegget til oppdrett av ørret. Tidligere bryggeribestyrer Styrmo i Drammen planla å sette ut ørret i en rekke mindre vann nær bryggeriet efter at Gjedde og al anden Fisk paa det omhyggeligste er fjernet. Ørreten skulle så fôres i tre år, fanges, fryses og eksporteres til Hamburg og Berlin. Igjen er det kraftverket, vinterisen, ishuset, utskipingshavnen, nettet av vann og innsjøer som er grunnlaget for driften.

Bryggeribestyrer Styrmo har trolig vært tilknyttet Styrmoes Bryggeri og Mineralvandfabrik i Drammen. Denne bedriften la ned i 1903. Det er ingen indikasjoner på at Styrmo hadde noen bryggeambisjoner for bryggeriet – som forøvrig bare bestod av bygningsmassen, siden det var strippet for bryggeutstyr.

Likevel heter bygningen «Agder Bryggeri» på folkemunne, og så sent som 28. september 1918 forteller Flekkefjordsposten at Bryggeriet er solgt til Fabrikkeier Arne Rønneberg og B. og P. Romsø fra Stavanger i 1917. Salget var formidlet av H. Grønn i Kristiania. Da hadde bryggeribygningen ligget ubrukt noen år, trolig etter at fiskeopprettsanlegget gikk konkurs rundt 1913. Stavangermennene tenkte på å lage en fabrikk for elektriske varmeovner i bygningen, hvilket trolig ble den første egentlige suksessfulle aktivitet i dette industribygget.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-22

Boks eller flaske?

En gang i tiden var verden enkel: håndverksøl kom levende og refermentert på flaske, boks var for dødt, filtrert og pasteurisert industriøl. Så enkelt er virkelig ikke verden lengre. Tvert imot, spørsmålet om boks eller flaske er et veritabelt minefelt. Og minefelt er jo spennende.

Jeg overvar et surrealistisk øyeblikk under Det gode øls klubbs omvisning på E. C. Dahls for en stund tilbake. Mot slutten av omvisningen ble vi vist den nye tappelinja for flasker. En eller annen i ølklubben spurte litt vantro om de bare skulle tappe på flaske og ikke på boks, og bryggmesteren – Wolfgang Lindell – svarte tydelig men temmelig diplomatisk at det skulle de, for flaske var bedre enn boks.

Temmelig generisk ølboks
Kilde Wikimedia, opphavrett CC BY-SA 4.0
Ølboks
Hadde spørsmålet kommet under en omvisning for ti år siden, ville jeg forventet spørsmålet med en undertone av skal dere ødelegge ølet med å fange det på metallboks. Idag kommer det nærmest med en undertone av skal dere være så miljøfientlige og så lite opptatt av kvalitet at dere ikke velger boks fremfor flaske.

Over de siste årene har det ene mikrobryggeriet etter det andre gått over fra flaske til boks. I starten var man usikre på om forbrukerne ville akseptere det, for boks var lavstatus og craft beer handler mye om følelser rundt merkevarer og prosess. Etterhvert som det ene statusbryggeriet etter det andre har valgt å tappe på boks og fått entusiastisk støtte av fanskaren sin, levner det minimalt med spillerom for å syte over tapping på boks. Det er fremdeles mulig å sutre ukritisk over industripils, men du må'kke komme her og klage over at den tappes på boks, asså!

Wolfgang Lindell på Dahls vet nok at boks-eller-flaske er et minefelt, for han la ut diplomatisk om at det var fordeler og ulemper med begge deler. Boks kan for eksempel ikke lysskades og er lettere å transportere. Likevel hadde de kastet ut den gamle bokstappelinja som faktisk allerede stod på E. C. Dahls og byttet den ut med en ny flasketappelinje utfra kvalitetsvurderinger … og da hadde han min fulle oppmerksomhet: hvilke kvalitetsvurderinger?

Han trakk spesielt frem oksydering. De kunne tappe flasker slik at det var fullstendig fravær av oksygen i headspace – det er mulig han mente cap-on-foam. Men han mente det ville være umulig å unngå oksygen i headspace på en boks.

For egen regning kan jeg legge til at en flaske har liten grenseflate mellom øl og headspace, mens en boks har stor overflate. Skvulping mellom headspace og øl er lettere med boks enn med flaske. Det vil muligens påvirke hvor raskt oksygenet tas opp av ølet, men overflate er kanskje mindre relevant enn mengde i over tidsrom på uker og måneder.

Et hyppig ankepunkt mot boksøl er at det smaker metallisk. Hevder man dét, blir man raskt skutt verbalt ned med argumentet at ølet ikke kan plukke opp metallsmak fra boksen, fordi den er dekket innvendig med et tynt plastbelegg. Kjenner du metallsmak på ølet, trekkes det frem som det ultimate beviset på at du bedriver selvsuggesjon under ølsmaking.

… og det tar oss over til diskusjonen rundt BPA. Dette indre belegget for å beskytte mot metallsmak inneholder visstnok BPA – hormonhermeren bisphenol A. Det pågår en intens debatt om hvor trygt eller utrygt BPA er. Jeg har ikke nok innsikt til å vurdere debatten, men BPA er forbudt i tåteflasker og endel andre spebarnsprodukter i en rekke land. Tåteflasker og øl er to temmelig separate markeder, og som øldrikker skal du ikke få i deg farlig høye doser visstnok. Men etter å ha lest den norske wikipediasiden om BPA, fikk jeg ikke akkurat lyst på boksøl i kveld.

På den andre siden, ølnerder virker ikke skremt over påstanden om at humle gir deg store bryster, så hvorfor skulle de skremmes over at BPA kan herme østrogen?

For å sjekke dette med innvendig belegg, ofret jeg panten på to ølbokser fra norske mikrobryggerier. Jeg kuttet dem opp, men kunne ikke finne noe plastbelegg på innsiden. Da er kanskje BPA-diskusjonen irrelevant. Og så er vi tilbake til diskusjonen rundt metallsmak ... eller?

Sjekk en ølboks du også. Hvilke norske bryggerier er det som har ølbokser med plastbelegg på innsiden?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Gunnar Dahl - 2016/6/22 22:04:33
Hei Finnes det noen som har gjort objektive, blindtester på samme øl, helst fra samme batch, som har vært tappet på både flaske og boks. Og hvis noen har gjort det, var det mulig å spore noen forskjell? Og finnes det andre tester som er gjort på øltyper, alkoholstyrke, humlemengde som har noen resultater man kan bruke vitenskapelig? Eller har mest med god, tidvis kvalifisert synsing her også, som med mange andre øl-diskusjoner?
- lagt inn av Gunnar Dahl - 2016/6/22 23:10:18
Hei Finnes det noen som har gjort objektive, blindtester på samme øl, helst fra samme batch, som har vært tappet på både flaske og boks. Og hvis noen har gjort det, var det mulig å spore noen forskjell? Og finnes det andre tester som er gjort på øltyper, alkoholstyrke, humlemengde som har noen resultater man kan bruke vitenskapelig? Eller har mest med god, tidvis kvalifisert synsing her også, som med mange andre øl-diskusjoner?

2016-06-21

Norsk gårdshumle

Har du kjøpt humlerøtter (eller -rhizomer) på nettet og tror du kan dyrke Cascade eller noe lignende i hagen? Nja, det er ikke fullt så enkelt. Når man dykker i gamle tekster om humledyrking i Norge (se her, her og her), så er det endel kompliserende faktorer. Kanskje er en gammel norsk gårdshumle mer egnet, og kanskje er den enda mer spennende?

Humla er egentlig en litt marginal plante i Norge. Det er ikke så mye at den er ømtålelig for frost, men sommeren er mangesteds for kort til at den klarer å modnes. Det kan nok komme hunnblomster, men det er ikke sikkert at de blir skikkelige modne før sesongen er over.

Humlekongler – men helt ferdig modnet?
Kilde: Geograph.co.uk, opphavrett CC BY-SA 2.0
Humlekongler
I gamle lover og pålegg der bøndene pålegges å dyrke et visst antall humleplanter, er det da også ofte unntak for de øverste og innerste og kaldeste områdene der humla ikke ville gro – eller sannsynligvis mer korrekt: der humla ikke ville modnes og gi kongler.

Norske bønder dyrket da også ofte humle på en litt underlig måte som jeg ikke tror helt matcher hvordan den ble dyrket andre steder. Humla ble hyppig spadd opp av jorden og satt ned i nypreparert jord. Igjen er det verd å merke seg at dette neppe er for å hindre at vinterfrosten skulle skade humla, men for å gi den en ekstra gode vekstvilkår og for å hindre at frosten forkorter vekstsesongen.

Humla skulle gjerne plantes i en liten «humlehaug» eller «humlekule» – en haug med jord på åkeren. Den skulle gjødsles med rikelig med kumøkk nede i hullet der den ble plantet. Gjødselen kunne nok generere litt varme når den komposteres, men det viktigste var vel at telen ville gå tidligere i en haug oppå jorden. Når humleplanten begynner å gi dårligere avling, måtte den spas opp og jorden prepareres på ny. Noen sier at det kunne gå så lenge som 20 år, mens andre har gjort dette regelmessig så ofte som hvert sjette år.

Om man ikke får gitt humla en tidlig og mild start på våren, er det ikke sikkert at den rakk å bære modne kongler på høsten, og det må ha vært motivasjonen – sammen med et aggressivt gjødslingsregime – for denne måten å dyrke humla i jordhauger.

All denne spaingen har nødvendigvis vært arbeidskrevende, og det fantes snarveier som var enklere. Wiinholt holder det for sannsynlig at spaingen var hovedgrunnen til at norsk humledyrkingen forsvant. Vel så viktig var det vel at den kan ha blitt konkurrert ut som kommersiell avling av import-humle mot slutten av 1700-tallet. Videre var humledyrkingen også rotfestet i pålegg fra øvrigheten, som en plikt. Om jeg skal spekulere, vil jeg tro at denne plikten var begrunnet i et ønske om å ha en innenlands produksjon av en vare som man ellers ville importert og som i så fall ville kunne gitt en valuttalekkasje til utlandet.

Betydningen av det marginale klimaet for humlas modning i Norge bør ikke undervurderes. Nettopp fordi det var vanlig at bøndene med få års mellomrom spadde opp humla, gjødslet jorden og satte humla ned igjen, så var de bokstavelig talt tvunget til å ta et valg om hvilke humleplanter de skulle gå videre med. Det ville gjøre det særdeles enkelt å dele humle mellom gårdene, og det betydde i praksis en kontinuerlig seleksjon av humleplanter for å passe til de lokale forhold.

Dermed ser vi omrisset av over 300 år med kontinerlig foredling av humlesorter i forhold til det lokale mikro-klimaet i bygdene. Ja, kanskje det også var en foredling som passet til lokale smakspreferanser? Analyser av norsk gårdshumle indikerer at den kan ha en felles stammor med dagens tyske edelhumler, men på grunn av den hyppige oppspaingen av humlerøttene for å plante dem i undergjødslede jordhauger, tror jeg seleksjonspresset i Norge kan ha vært høyere enn i Tyskland. Med andre ord kan det hende at man rundt om i Norge finner temmelig sære gårdshumler.

Rundt 1800 forsvinner den systematiske humledyrkingen, men det ser ut til at man på mange gårder har plantet humla permanent ved en lun og solrik sydvegg av et hus på gården. Dermed har man gitt humla en bra vokseplass og har kunnet høste tilstrekkelig til egen brygging på gården. Det har vært minimalt med arbeid å vedlikeholde en slik humleplante, og man fikk en vakker prydplante i tillegg. Det har også gjort at man har beholdt de gamle humlesortene og ikke dyrket frem nye egenskaper de siste 200 årene.

Jeg beklager å måtte si det, men om du kjøper en humle fra Sentral-Europa, USA eller New Zealand på nettet, er det ikke sikkert at den modnes skikkelig her i Norge – skjønt klimaendringene jobber i «positiv» retning i så måte. Uansett endrer humleavlingen karakter når humla dyrkes under et nytt klima, så selv om du klarer å dyrke Cascade-humle her i Norge, så får du neppe en humleavling som du kan kalle Cascade.

Da vil jeg heller anbefale å ta opp dyrkingen av en gammel norsk gårdshumle som tidligere generasjoner gjennom flere hundre år har selektert på å skulle takle norsk klima med korte og kalde somre med lange lyse dager.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.