Anders myser på livets særere sider

2016-04-23

Hurra for Reinheitsgebot

... eller noe sånt. Jeg sitter på Hjemmebryggerdagene til Norbrygg, og her sentrerer «the buzz» seg rundt kveik, urter, surøl, frukt og lignende – akkurat på dagen 500 år etter at Reinheitsgebot ble innført.

Dette handler om tre tema, som er apropos til hverandre i et lite trekantforhold. Hjemmebryggdagene er Norbyggs årlige faglige forum, som jeg vil komme tilbake til i andre postinger. Reinhetsgebot er 500-årsdagenfor den bayerske Renhetsloven. Det er loven som har vært så viktig innen ølbrygging, loven som visstnok har vært ryggraden i norsk ølkultur … men som vi også nærmest har glemt å feire.

En tolkning av dette er at Renhetsloven bare ble 490 år. Så vi kan enten feire at det er 500 år siden den ble innført, eller vi kan feire at det er ca 10 år siden den tilsynelatende sluttet å ha noen relevans.

Her på Haandbryggeriet – hvor Hjemmebryggdagene foregår – er det mest fokus på det som er utenfor Renhetsloven. Det er Mike Tonsmeire som er mest kjent for surøl og extreme brewing, det er mye snakk om kveik og brett og lacto, det var en sesjon med foredragsholder fra NIBIO rundt lokale norske råvarer, blant annet urter som kan sankes i naturen. Det er masse om frukt og bær i øl, om fanging av villgjær og spennende annet som ville skurret i ørene til forkjemperne for Renhetsloven.

I årevis har jeg tenkt at nå er snart Renhetsloven 500 år. Men idag, da dagen er her, så føles det som et antiklimaks – som et «åja, var det i dag?»

Det er et apropos. Renhetsloven prydet for 10-15 år siden fremdeles norske øletiketter. Den var tilsynelatende var ryggraden i norske bryggeriers selvbilde og identitet. Og så poff – så var borte. Renhetsloven er bare sååå 1980 …

Jeg snakket nettopp med salgssjefen for Nord-Europa i Fermentis. Jeg ville vite hvorfor de ikke hadde et bredere produktspenn for hjemmebryggere. Hun mente at kanskje de ikke tjente så mye på hjemmebryggere som på de mellomstore og store bryggeriene. «Huh?» sa jeg, «De store bryggeriene vedlikeholder sin egen gjær, så dere tjener umulig særlig på dem.» Da smilte hun lurt og påpekte at «alle» snuste på nye øltyper.

Men jeg antar vi må si «Hipp hurra for Renhetsloven» … i det minste for syns skyld og av pliktfølelse … Hurra!

… nåvel da var det unnagjort. Neste øl ut var det den bringebærsaison'en på tapp nede i baren, den som alle skryter av.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-04-16

Øl som distriktspolitikk

Politikerne var litt mer tydelige i gamle dager. Her er et brev fra 1963 fra Industridepartementet til Bryggeriforeningen med underforståtte, men temmelig lett forståelige trusler, for å overbevise dem om at man ikke burde legge ned flere bryggerier i distriktene.

Idag tenker vi på øl som distriktspolitikk, med mange småbryggerier rundt om. Men det var også distriktspolitikk i gamle dager, ikke minst som industriarbeidsplasser. Brevet som er gjengitt under er hentet fra jubileumsboka til bryggeriforeningen.

Det må ha vært et visst spenningsforhold mellom Regjeringen og Bryggeriforeningen i etterkrigstiden. Én ting var at det var mange avholdsfolk i de politiske partiene, en annen ting var at Bryggeriforeningen hadde presset på for å brygge de gamle, sterkere ølslagene tross rasjoneringen etter krigen. En tredje problemstilling som tydelig skinner igjennom var at de store kjøpte opp og la ned de små bryggeriene, og det flyttet arbeidsplasser fra distriktene inn til Oslo. Frykten for det var i hvert fall reell. Samtidig hadde regjeringen luktet på nasjonalisering av ølindustrien, enten produksjonsleddet, distribusjonsleddet eller salgsleddet.

Her er brevet, slik Bryggeriforeningen fant det opportunt å gjengi det uten så mange kommentarer og i en litt underlig kontekst i jubileumsboka fra 1976. Selve brevet er datert 24 juli 1963, og kom i forbindelse med nedleggelsen av bryggeriene på Høneføss og i Larvik.

Spørsmål vedrørende overføring av ølproduksjon til Oslo.

Industridepartementet har i den senere tid hatt til behandling endel saker vedrørende teknisk og økonomisk samarbeid mellom eller fusjon av bryggerier og mineralvannfabrikker på Østlandet. Ved vurderingen av disse saker har departementet prinsipielt lagt til grunn det synspunkt at bryggeriindustrien særlig på bakgrunn av utsiktene til sterkere konkurranse utenfra som følge av utviklingen av større markedsområder, bør gis adgang til økt ytre rasjonalisering av bransjen med henblikk på å styrke dennes konkurranseevne overfor import.

I et par av disse saker involverer imidlertid de samarbeidstiltak som gjennomføres at ølproduksjonen ved de vedkommende bryggerier overføres til Oslo-bryggeriene. Departementet er klar over motivene for denne overføring.

Som nevnt ser en med sympati på konsentrasjoner som kan styrke bryggeriindustrien i den forventede sterkere konkurranse utenfra, men departementet ville, i tråd med de anstrengelser som gjøres for å tilføre distriktene mer industri og avlaste Oslo-området, foretrekke at konsentrasjonene kan skje uten overføring av produksjonen til Oslo.

Ved vurdering av spørsmål om ytterligere samarbeidstiltak innen bryggeriindustrien som innebærer nedleggelse av produksjonen ved eksisterende bryggerier, vil Industridepartementet henstille at (sic) man legger stor vekt på å treffe ordninger slik at produksjonen fortsatt kan skje i distriktene.

Trygve Lie (sign), E. Slåtto (sign)

Brevet kommenteres litt syrlig i boka med: «I tilslutning til dette brev kan det nevnes at bryggeriene i Oslo i 1939 hadde 53 prosent av landets omsetning av øl, i 1950 49 prosent, i 1960 48 prosent og i 1975 43 prosent. Strukturrasjonaliseringen som finner sted i bryggerinæringen skjer således ikke på bekostning av distriktenes og utkantstrøkenes interesser.» Jeg skal dog ikke gå god for at disse tallene var representative.

Denne kommentaren kan ikke tolkes som noe annet enn at Bryggeriforeningen i 1976 argumenterte for at de bidro til å opprettholde en industri med god geografisk distribusjon og et mangfolk av produksjonssteder. Med ettertidens fasit er det imidlertid lett å se at utviklingen gikk en annen vei, med et bunnpunkt litt etter århundreskiftet, med bare ni gjenværende, tradisjonelle bryggerier.

Brevet er en herlig tidskapsel fra en tid der Regjeringen forholdt seg til Bryggeriforeningen i stedet for til de enkelte bryggeriene. Det skinner også igjennom at bryggerinæringen argumenterte for at man var nødt til å sentralisere produksjonen for å kunne stå imot presset av utenlandsk billig-øl. Sett i ettertid, 50-år etter, virker det som en urealistisk frykt. Norske bryggerier bygget et bolverk mot import der blant annet avgiftsystemet, egendistribusjon og panteflasker var viktige elementer. Når «importølet» begynte å komme på 1970-tallet, var det i hovedsak i form av lisensbrygging av utenlandske ølmerker ved norske bryggerier, ikke som import.

Dengang i 1963 var kanskje frykten at bryggeriene ble lagt ned for å sentralisere bryggingen. Det kunne være bryggerier som gikk med overskudd, men der bryggingen kunne rasjonaliseres ytterligere om den ble sentralisert. Det er i det minste interessant å se at Regjeringen i 1963 var villig til å legge press på bryggeriene for å opprettholde en distribuert bryggerinæring.

Idag er problemet mer at de mange små neppe kan klare seg økonomisk, fordi økonomiens usynlige hånd ikke ser ut til å hjelpe dem. Det virker som om den gjengse oppfatning er at dette er trist-og-leit og sånn-er-livet – og vi får alle delta som tilskuere for se hvem som bukker under og hvem som overlever. Regjeringen ser i hvert fall ikke ut til å gi næringen i distriktene noen puff fremover.

Hva om politikerne i dag turde å gi avgiftsfritak på de første 100hl og 50% avgiftslette på de neste 1000hl? Det ville ikke bety så mange millionene i tapte avgifter, men det ville bety fra ca. 10,- pr halvliter for småbryggeriene som strever med å holde hodet over vannet. I en bransje med små marginer og sterk konkurranse, ville dette være «make-or-break» for mange småbryggerier. Eventuelt kunne man justere opp avgiftene noen øre for å beholde det totale avgiftsnivået.

Det ville kunne bevare selvskapte arbeidsplasser rundt om i landet. Det ville gi ringvirkninger rundt støtteaktivitet på alt fra turisme til transport. Det ville støtte lokal identitet og særegenhet. Det ville vært et ypperlig supplement til bevegelsen rundt lokal og kortreist mat. Det ville gi småbryggeriene pusterom så de etterhvert faktisk kan begynne å ansette lokale folk.

Men det ville også vært et virkelig mirakel om politikerne idag faktisk gjorde det, men jeg tror politikerne anno 1963 ville turt det.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.