Anders myser på livets særere sider

2016-12-28

Humle i Romsdals Amt

Jeg begynte å nøste i amtmennenes femårsberetninger i forrige innlegg om humle i 1840. Da hentet jeg frem rapportene nasjonalt for én av femårsrapportene, her kommer alle femårsrapportene for ett av amtene. Ble det dyrket humle? Ja, men ikke veldig mye.

Jeg nevnte at datakvaliteten på femårsberetningene ikke var verdens beste, spesielt for områder der humla ikke var spesielt viktig i øynene til amtmannen og de øvrige embetsmenn som han delegerte delrapporteringen til. For å illustrere det, har jeg funnet frem til formuleringene om humledyrking i alle amtmannsrapportene for Møre og Romsdal fylke. Knapt en tørrfisk eller potet ble oversett i disse rapportene, men humledyrkingen blir tildelt en ordknapp oppsummering med litt preg av kuriosa.

Folk som samler på statistikk ville vel helst ha hatt informasjon om humledyrkingen på tabellformat à la antall gårder som dyrker, antall mål som dyrkes, antall voger avling og gjennomsnittspriser. Jeg hadde vært henrykt om vi hadde hatt det, men slik er det ikke. Amtmennenes beretninger er en samtidig fortelling om virksomhet i amtet, ikke en statistisk innrapportering av tall. Fremfor en statistisk analyse av tall, trenger vi egentlig en lingvistisk analyse av formuleringer for å si noe om humledyrkingen.

Dessuten er det en usikkerhet at det ikke virker helt avklart om amtmennene rapporterer om humledyrking generelt eller om de rapporterer om kommersiell humledyrking. Trolig er dette opp til den enkelte amtmanns tolkning.

Det fører for langt å liste alle referanser til humle i disse beretningene, for ikke å si å forsøke på en språklig analyse av dem i forhold til formuleringer brukt for andre type avlinger. Det får holde å gjengi litt horisontalt (for alle amt for 1836-1840) og litt vertikalt (for Romsdals Amt for perioden 1830-1870). Så skal jeg samle «go'bitene» fra beretningene i et senere innlegg.

  • 1830-1835. Dyrkningen av Liin, Hamp, Humle og Haugevæxter er ikke almindelig; i enkelte Egne avles endeel af 3de førstnevnte Artikler, hvilket dog især er Tilfældet i Surendals Præstegjeld i Nordmøers Fogderie, til Afsætning ogsaa udenfor Amtet.

  • 1836-1840. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  • 1840-1845. Humle af fortrinlig Qvalitet avles saavel i Surendal, Stangvig og Sunddal af Nordmør som i Norddal, Strand og Ørskoug af Søndmør; men der savnes Beretning om hvorvidt Dyrkningen skrider fremad. I Volds Sogn af Romsdal har jeg seet Humle at voxe vild.

  • 1846-1850. Af Humle avles Noget i samtlige Fogderier, [...]

  • 1851-1855. Humleavlen er ubetydelig, [...]

  • 1856-1860. Humleavlen er af liden Betydenhed; antagelig dyrkes Humle fornemmelig i Surendal, der endog afgiver en ringe Deel deraf tilsalgs.

  • 1861-1865. Humleavlen er fremdeles af liden Betydenhed; i nedre Surendal skal imidlertid avles en Deel til Udførsel.

  • 1866-1870. Fremdeles er det Tilfældet, at Avlingen af Liin og Hamp der ogsaa kun dyrkes i ganske enkelte Distrikter, er af ringe Betydenhed. Det samme gjælder om Humleavlen.

Fra femårsberetningen for 1871-1875 nevnes ikke lin, hamp og humle for Møre og Romsdal.

La meg forøvrig kaste frem en litt løssluppen tanke som jeg ikke har noe godt svar på. Når disse tre – lin, hamp og humle – nevnes sammen, så er det fristende å minnes humlas nytteverdi utover å være ølkrydder: som fibre til tau og klær – slik som også lin og hamp ble brukt. Råmateriale for fibre har neppe vært ene-bruksområde for humle, og det finnes en rekke beskrivelser og annonser fra 1700- og 1800-tallet som helt klart knytter humle til ølbrygging. Men kan humlas årvisse opplisting i disse beretningene, gruppert sammen med lin og hamp, delvis være forårsaket av at humla var et nyttig ersats-materiale for disse to andre fiber-plantene?

Det vil i så fall si at Staten i utgangspunktet kan ha festet høyere verdi til humlas potensiale til å bekle nordmenn og å rigge skipene i den dansk-norske marine, fremfor smaken på ølet, og at dette var grunnen til at det var viktig å ha oversikt over humleproduksjonen. … et statistikkfokus som man arvet til langt inn på 1800-tallet, selv om humleproduksjonen dalte og andre fibermaterialer overtok.

Etter å ha rotet rundt femårsberetningene kan jeg forsikre om at tilstanden og utvikingen i Møre og Romsdal er nokså representativ for landet som helhet. Gjennomgående er beskrivelsene preget av formulereringer som «ikke utbredt», «ikke alminnelig», «dekker ikke amtets behov», «fremdeles avtagende», «ingen endring», «kun til husbruk», «endel dyrkes visstnok i sogn så-og-så, endog for salg».

Slik jeg tolker dette, viser disse rapportene:

  1. Humledyrkingen er på vei nedover gjennom hele perioden 1830-1870, og underforstått ut fra formuleringene, det ble dyrket mer av den før. Den har relativt liten samfunnsøkonomisk betydning i perioden etter 1830.
  2. Det er helt klart et forbruk av humle, for en rekke rapporter refererer til at amtets produksjon ikke dekker forbruket, eller at et og annet sogn har nok humle til utførsel og salg.
  3. Det er liten vilje fra embetsverket eller de ulike velforeningene til å legge til rette for mer humledyrking – slik de tidvis jobber for å tilrettelegge for dyrking av poteter, turnips, frukttrær, bærbusker eller kålrabi. For disse berømmes tidvis enkeltpersoner i rapportene for sin innsats for utbredelsen. For humle er det intet slikt. Humla henger bare fremdeles litt igjen fra gammelt av.
  4. De navngitte, humleproduserende områdene er relativt få, men forbausende godt spredd. Det er ikke slik at de er samlet i en landsdel, eller i et klimaområde. De varierer fra Voss, Gloppen, Selbu, Solør, Surnadal osv. Inntrykket er at de ligger som litt små øyer i utkanten som ikke har innsett at importert humle er fremtiden.

Generelt er disse rapportene mer konsistente med humledyrkingen som restene av en tidligere utbredt dyrking av en kulturplante, enn det er med utprøving og forsøksvis innføring av en ny plante.

 

Norsk humle ca 1840

Ett av temaene jeg stadig vender tilbake til, er norsk humle. Ett av flere interessante humle-spørsmål er når man sluttet å dyrke den i kommersiell skala i Norge, og man hovedsaklig gikk over til importert humle i bryggeribransjen. Svaret er selvfølgelig ikke ett enkelt, fasitaktig årstall, men et puslespill med mange brikker. Her er én av brikkene.

Jeg har gravd frem hva som skrives om dyrking av humle rundt om i amtene (dvs fylkene) i amtmennenes femårsberetning for 1836-1840. De har eksplisitt blitt bedt om å uttale seg om omfanget av dyrking av lin, hamp og humle. De var alle tre vekster som var utbredt tidligere, men som på 1800-tallet var gått sterkt tilbake. Når amtmennene nevner humle, så er det altså ikke fordi den var en betydningfull avling på siste halvdel av 1830-tallet, men trolig fordi en person lenge før 1830 hadde bestemt at humleproduksjonen i Norge var viktig å ha oversikt over. Så mistenker jeg at man bare ikke sluttet å samle inn oversikten, selv om produksjonen falt.

Jeg antar at blokaden og nødsårene fra krigen i fra 1807 til 1813 fremdeles lå friskt i minne på denne tiden. Dessuten var nasjonaløkonomien avhengig av en balanse mellom import og eksport, og helst et eksportoverskudd. Selv om man ikke siktet på å være selvforsynte i ett og alt, skinner det gjennom at selvforsyningsgrad er en metrikk man er svært opptatt av.

Engelsk humleåker
Engelsk humleåker, men ikke ulikt hvordan man dyrket humle på åker i Norge.
Kilde: geograph og Oast House Archive, CC BY-SA.

Femårsberetningene startet på 1830-tallet, og var en slags tidlig versjon av Norges offisielle statistikk og på sett og vis forløperen til Statistisk sentralbyrå. Imidlertid er mye av tallmaterialet holdt i en fortellende fritekst-stil, fremfor tall oppstilt i rader og kolonner. Uttalelsene virker av-og-til litt kategoriske. Det ville være underlig om dyrkingsmønsteret så presist fulgte amtsgrensene som disse beretningene egentlig påstår. Jeg tror allikevel ikke vi har noen bedre samtidig sammenfatning av humledyrkingen i Norge på slutten av 1830-tallet. Her er det nedbrutt på hvert enkelt amt:

  1. Agershuus Amt. Humle og Haugevæxter (hagevekster) drives hist og her, men, naar enkelte Egne undtages, ikke i noget Omfang, …

  2. Smaalehnenes Amt. Dyrkningen af Liin, Hamp, Humle og Havevæxter er ubetydelig og drives ingensteds uden til Huusbrug.

  3. Hedemarkens Amt. Humle dyrkes vel overalt i Amtet, men ikke i Forhold til Forbruget, naar undtages i Soløer, hvor endog paa enkelte Steder produceres noget til Salg af denne Artikel, dog har man paastaaet, at Afsætningen ikke i den senere Tid har været fordelagtig, fordi Prisen paa Humle er falden ved forøget Indførsel deraf fra Udlandet.

  4. Christians Amt. Hamp, Liin og Humle dyrkes i det Hadelandske og Totenske District; den Første kun for eget Forbrug, Liin og Humle ogsaa til Afsætning for endeel i den indenlandske Handel.

  5. Buskeruds Amt. Liin dyrkes paa flere Steder til Huusbehov, Humle derimod meget mindre og Hamp høist ubetydelig. [...] af Humle skeer Salg i Hallingdal kun i Districtet.

  6. Jarlsberg og Laurvigs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes overalt i Amtsdistrictet, men dog ikke i tilstrækkelig Mængde til Districtets Behov.

  7. Bratsbergs Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes i Almindelighed ikke, og intetsteds mere end til Huusbehov.

  8. Nedenæs og Raabygdelaugets Amt. Humle nevnes ikke, kun lin og hamp.

  9. Lister og Mandals Amt. Liin, Hamp og Humle dyrkes vel paa enkelte Gaarde, men kun i det Smaae og til Gaardenes eget Forbrug.

  10. Stavanger Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke og af Humle kun noget Ubetydeligt enkelte Steder i Dalerne og inde i Fjordene i Ryfylke.

  11. Bergen Kjøbstad. (Humle nevnes ikke.)

  12. Søndre Bergenhuus Amt. Liin og Hamp dyrkes ikke, undtagen i Strandebarms Præstegjeld noget høist ubetydeligt af førstnævnte Sort; heller ikke Humle, undtagen i Vigøers Præstegjeld, omtrent 5 Voger aarlig. [...] Paa mange Gaarde paa Vos haves Humle til Huusbehov, og i enkelte Dele af Nordhordlehn, fornemmelig Sandnæs Sogn i Lindaas, ligesaa. [...] Liin, Hamp og Humle dyrkes ikke (gjelder Rosendal).

  13. Nordre Bergenhuus Amt. Avling af Liin, Hamp, Humle og Haveværter finder i Almindelighed slet ikke Sted, - Humle avles, dog kun i ubetydelig Mængde, paa enkelte Gaarde i Indre Sogn — undtagen i Gloppens Skibrede i Nord- fjord, hvor det antages, at der aarlig avles 18 Voger Liin, 20 Voger Hamp og 40 Voger Humle.

  14. Romsdals Amt. Humle avles, og det kun til eget Forbrug, fornemmelig i Surendals og Sundals Præstegjelde i Nordmøer, i Vedø og Volds Thinglauge i Romsdalen, og af nogle faa Mænd i Søndmøer.

  15. Søndre Trondhjems Amt. Humle- og Urte-Hauger ere sjeldne hos Personer af Bondestanden; dog skal Humle paa de enkelte Gaarde i Strinde og Sælbo Fogderi, hvor den dyrkes, give godt Udbytte.

  16. Nordre Trondhjems Amt. Liin og Humle dyrkes vel, men lykkes ei altid og afgiver ikke det Fornødne til Districtets Behov.

  17. Nordlands Amt. Hamp avles kun i enkelte Fjordbygder, Humle i end færre; Liin er man næsten aldeles ophørt med at dyrke;

  18. Finmarkens Amt. (Humle nevnes ikke.)

Rapporten oppsummerer uten egentlig å tilføye noe til amtmennenes beretninger med følgende angående humle: Humleavl er vel mere Udbredt end Hampavlen, og paa flere Steder til egen Fornødenhed, dog gaaer det heller ikke fremad med Humlens Dyrkning. I Soløer, – hvor Humleavlen almindeligviis har afgivet Producter til Salg , er den nu i Aftagende, fordi denne Avl, paa Grund af Humleprisernes Falden, ikke mere svarer Regning, og i Vigøer Præstegjeld i Hardanger, hvorfra ligeledes har været solgt en ikke Ubetydelig Deel Humle udenbygds, angives Humleavlen kun at afgive et Product af 5 Voger aarlig.

Man sitter igjen med inntrykket av at på 1830-tallet var humledyrkingen for det meste forsvunnet bortsett fra litt dyrking til eget bruk, og kanskje til salg i bygda. Grunnen ser ut til å være billig importert humle. Likevel er det dyrking for salg hist og her, og det ligger en tydelig forståelse under om at humle har vært en viktig eller i det minste en utbredt avling.

En analyse av hvilke steder som dyrket humle hadde vært interessant, men også vanskelig. Kanskje var det slik at humledyrkingen holdt seg lengst på litt bortgjemte steder som var generelt trege til å importere nye impulser, men jeg ser ikke helt hvordan man systematisk skal kunne teste den hypotesen.

Hvorfor akkurat femårsberetningen fra 1836-40? Beretningen fra 1835 er skannet til PDF med programvare som overhodet ikke taklet bokstavgjenkjenning av gotisk skrift – mens beretningen fra 1840 takler det og er søkbar. Med andre ord: litt praktisk anlagt dovenskap fra meg. Dernest overlapper dette dette perioden da de aller første bryggeriene begynte å brygge bayersk øl, dvs ca 1838-1841, så det er like før man begynte å importere tyske humler for å lage «autentisk» bayersk øl.

Det er farlig å overtolke disse amtmannsberetningene. Men, jeg har fulgt amtmannsrapportene for femårsperiodene for ett av amtene frem til 1875, og bildet som tegner seg er at det er litt tilfeldig hva som trekkes frem som rapporteringsverdig og hva som forblir ubeskrevet.

Det er humle-distrikter som trekkes frem i én beretning, men utelates i neste for så å dukke opp igjen i rapporten deretter. Jeg tror ikke det skyldes at man for en kortere periode oppholdt med dyrkingen, men at det er uteglemt eller utelatt i beretningene. Jeg mistenker også at enkelte av amtmennene har hatt en litt pragmatisk innstilling til denne rapporteringen, og har tatt ørlite lett på data som har syntes å være uvesentlig for sitt distrikt. Det kan også virke som om innsamlingen av data har vært delegert videre nedover i embedsverket, og at datakvaliteten avhenger sterkt av den enkelte embetsmanns nidkjærhet og evne til å forholde seg til frister.

Dermed kan vi nok stole på at de dataene som listes er korrekte, men vi kan slett ikke utelukke at en rekke enkeltdata er uteglemt, spesielt for en såpass uviktig (for 1830-tallet) avling som humle. Men det overordnede bildet er nok korrekt. Det samsvarer også med andre beretninger som indikerer at den kommersielle humledyrkingen i Norge i stor grad forsvant i løpet av siste halvdel av 1700-tallet.

Til helt inn på 1830-tallet fantes det litt kommersiell dyrking av humle, men i relativ liten skala, selv om det var spredd godt rundt i landet.

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-12-25

Rauma/Molde Bryggeri

Når jeg graver i Norske Kundgjørelsestidende, så er det tidvis historier rundt bryggerier som bare ramler ut, vokser seg store og blir et helt eget innlegg. Historien om Molde eller Rauma Bryggeri er en slik notis som bare este ut jo mer jeg gravde. Her kommer den.

Det startet med at jeg fant en annonsering fra 22. september 1883 av en tvangsauksjon for 2. oktober 1883, der Molde Bryggeri og Jens Sahl er nevnt som eksekutor for en tvangsauksjon over Meraak, annonsert av Sunelvens Lensmandsbestilling. Det som skal auksjoneres bort er en Niendepart i Geirangers Seilnot, en Fire og tredivtedel i Geirangers Notbrug med Baade og Nøst og alt Tilbehør og et Baadsnøst med en tilbygt Fjøs og Lade, stående på Meraak.

Molde bryggeri hadde trolig fått disse fordringene ad omveier. Kanskje hadde en kjøpmann fått dem som betaling for ett-eller-annet fra en fisker. Så hadde han kanskje gitt dem videre til bryggeriet som betaling for ølleveranser. Sånn holder i hvert fall ikke bryggeriene på idag.

Trolig var også bryggeriets økonomi temmelig stresset, for allerede tre uker etter tvangsauksjonen på Meraak ble bryggeriet meldt konkurs. La meg tippe at etterhvert som bryggeriets økonomi hadde nærmet seg konkursen, så sprellet man mer-og-mer for å få debitorene til å gjøre opp for seg. Dermed endte man opp med å forsøke å få penger for auksjon av en trettifire-delers andel av et notbruk. Men konkursen kom. Her annonsert i Kundgjørelsestidende for 2. november 1883:

Konkursbo.

I Henhold til Konkurslovens § 15 bekjentgjøres herved:
1) At Molde Bryggeris Bo er begjært taget under Skifterettens Behandling som Konkursbo.
2) At Overretssagfører C. Mønniche foreløbig af Skifteretten er beskikket til midlertidig Bestyrer af Boet.
3) At en Skiftesamling i Boet vil blive afholdt i Bryggeriets Kontor Thorsdagen den 15de November førstkommende Kl. 11 Formiddag. Ved denne skiftesamling vil blive forhandlet:
    a. Om Stadfæstelse af Skifterettens Valg av Bestyrer.
    b. Valg af raadgivende Mænd, der med Bestyreren skulle deltage i Beslutninger om Boets vigtigere Anliggender.
    c. Om særskilt Inkassator skal beskikkes.

I Forbindelse hermed opfordres i Henhold til Konkurslovens §§ 50 og 51 Alle og Enhver, der have Fordringer at gjøre gjældende i Boet, til inden 25de Januar 1884 for Retten skriftlig at anmelde sine Fordringer og til derfor at fremsende de Dokumenter i Original eller Afskrift, hvortil Fordringerne støtte sig, saavelsom til den 14de Februar 1884 Kl. 11 Formiddag at afgive Møde i Bryggeriets Kontor, for at overvære og deltage i de anmeldte Fordringers Prøvelse og i Behandling af Akkordforslag, om saadant maatte blive fremsat.

Molde Skifteret, 26de Oktober 1883.
B. Mathiessen.

Hva var bakgrunnen for dette bryggeriet som gikk konkurs, og hva skjedde videre med det? Moldes bryggerihistorie er litt kronglete og beskrivelsene av den i ulike kilder har enkelte motstridende opplysninger … men jo mindre A4 den er, jo mer interessant er den.

Fra 1869 til 1875 hadde det norske ølsalget mer fordoblet seg fra ca 19 til over 41 liter pr innbygger, men deretter dalte det til en bunn i 1886 på under 29 liter. Trolig var dette konjunkturstyrt, men det dikterte også konjunkturene i bryggeribransjen. De bryggeriene som best klarte å benytte seg av mulighetene på oppturene var de som overlevde nedturene. Det var mot slutten av en slik langvarig salgstørke at Molde bryggeri gikk konkurs.

Ifølge andre bind av Overlærer J. A. Schneiders historiske oversikt, «Molde og Romsdalen», ble Molde Ølbryggeri startet som et lite sødtølbryggeri av Nicolay Peder Dahl i 1860-årene (Bd.I s.162 og Bd.II s.5). At det var sødtøl betyr at det ikke var undergjæring eller brygget i bayersk stil.

Schneider siterer også femårsberetningen fra 1856-1860 som nevner at Molde hadde ett bryggeri, men det er der uklart om dette var Nicolay Dahls bryggeri. Schneider skriver også at kaptein Sørly (eller Sørbye?) i 1861 kjøpte et garveri som ble ombygget til bryggeri (Bd.II s.20). Utfra konteksten er det tydelig at Dahls og Sørlys bryggerier var to forskjellige, selv om de falt sammen i tid og sted. Det er dette siste bryggeriet – Sørlys – som gikk konkurs, for Schneider skriver at konsul Peder Fredrik Dahll og svogeren ingeniør H. Dahl kjøpte dette i 1884, som tidsmessig passer godt med konkursen.

Schneiders bryggerihistorikk er litt forvirrende, og den motsies delvis av Niels de Seve i sin «Molde Bys Historie; Bd II; 1838-1916 Eksportby, Turistby, Industriby», der han tidfester oppstarten av N. P. Dahls bryggeri til 1850, som eneste bryggeri i byen, og til stor og etterlenget glede for byen innbyggere. Han nevner at det tidligere ble etablert et kortvarig bryggeri en gang mellom 1840 og 1845 (s.55). I tillegg nevner de Seve at kjøpmann og vinhandler A. P. Eide startet et bryggeri året etter N. P. Dahl, det må følgelig ha vært i 1851. Her har de Seve mer troverdighet enn Schneider, da han synes å ha sporet bryggerienes konkurrerende annonser i lokalavisa, mens Schneider mer gir inntrykk av å gjenfortelle etter egen og andres hukommelse.

de Seve understøtter at Dahls bryggeri opprinnelig brygget overgjæret øl, og skriver: «Hans Dahl i Kristiansund mente at han skulle kunne selge noe for sin brorsønn i Molde, men var forsiktig med sin første bestilling iallfall – en 100 flasker kunne han ta. «Ølet er etter min smak meget godt, men måskje for riktige skjønnere ikke bayersk nok»». Ut fra den korrespondansen er det fristende å lese at bayersk øl ikke bare ble brygget for sin holdbarhet, men også raskt etablerte seg som et moteøl som feinschmekere ville ha – litt som IPA de siste ti årene. Det er også fristende og tolke det som en svak bekreftelse på at eksisterende bryggere forsøkte å forfølge motene ved å legge seg opp til den nye, bayerske bryggestilen, i den grad det var praktisk mulig for dem.

de Seve utdyper også omstendighetene rundt starten av et bryggeri rundt 1860, som da blir bryggeri nummer fire i Molde: «Etter en konkurs i 1859 ble en nyoppført garveribygning overtatt av A. P. Eide og løytnant Sørly, som begynte brygging av bayersk øl og engasjerte en bayrer som bryggerimester. Budstikka konstaterte da at bryggerier ble anlagt i alle byer i landet, og at Molde allerede hadde tre, men ikke noe garveri.» Det er utvilsomt dette bryggerianlegget fra rundt 1860 som blir Molde bryggeri. Referansen til de tre bryggeriene er litt mer uklar. Det virker sannsynlig at to av dem var Dahls' og Sørlis, men jeg er usikker på hvilket som var det tredje. Muligens var dette A. P. Eides fra 1851 som en periode kan ha blitt drevet i parallell med det nye bryggeriet han eide sammen med Sørly.

Hvem var egentlig denne Sørbye, Sørly eller Sørli? Vi finner han som Johan Martin Sørlye i folketellingen i 1875, født 1833 i Kristiania. Da er han Capitaine i arméen, gift med Lydia Gottfredine Middelton fra Trondheim. Det er ikke bare Schneider som roter med stavemåten på navnet, slikt varierer litt i folketellinger og denslags – spesielt når man ønsker å vri staveformen i en litt mer særegen og «fiinere» retning. Hvorfor startet en yrkesmilitær et bryggeri? Tja. Han var neppe noen brygger, så formodentlig var det en investering – kort og godt en kapitalistisk plassering av familiensformuen.

Jeg har ingen god forklaring rundt at de Seves sitat fra Budstikka ca 1860 om at det var tre bryggerier i Molde kolliderer med Schneiders sitat (Bd.I s.156) om at det var ett bryggeri i byen, da dette sitatet synes å måtte knyttes til amtmannens femårsberetning fra 1856-1860. Forklaringen kan være så enkel som at femårsberetningene på industriforetak og tok kun hensyn til «skikkelige» bryggerier, mens Budstikka har talt med alle som brygget øl for salg.

de Seve forklarer også en annen sammenheng, selv om han må bomme med ett år på årstallet og kanskje på slektskapet: «Da Molde Bryggeri gikk konkurs i 1882, ble det kjøpt av N. P Dahls sønn P. F. Dahll og hans fetter ingeniør Hans Herlof Dahl som fra før drev Dahls Bryggeri – det opprinnelige Molde Ølbryggeri som ble startet av N. P. Dahl. De slo sammen de to bedriftene og drev godt, først begge sammen, senere Hans Herlof Dahl alene.»

Jeg er ikke kjent med at bryggeriet skal ha gått konkurs tidligere enn senhøsten 1883, men en konkurs i 1882 er selvfølgelig også mulig. Konkursforretningene etter konkursen i 1883 må ha gått relativt tregt. Kundgjørelsestidende for 12. april 1884 har en dyr, innrammet og iøynefallende annonse:

Auktion over Molde Bryggeri

Mandag den 12te Mai førstkommende Kl 11 formiddag afholdes ifølge Forlangende av Overretssagføer Mønniche som Bestyrer i Molde Bryggeries Konkursbo, offentlig Auktion over Molde Bryggeri paa dettes Kontor.

Bryggeriet drives med Dampkraft og er forsynet med Nutidens bedste Maskiner, der i alle Dele ere ligesaa gode som nye. Det er forsynet med fuldstændigt nyt og tidsmæssigt Inventarium og har udmærkede Kjældere, der kunne rumme omtrent 150,000 Liter Øl.

Bryggeriet er i fuld Drift og har vist seg lønnende.

Auktionskonditioner ere udlagte til Eftersyn hos Bestyreren, der forøvrigt meddeler nærmere Oplysninger.

Molde Byfogedkontor d. 4de Aoril 1884
B. Matthiessen.

Bildemateriale fra bryggeriet – blant annet det som er gjengitt under – viser at man brukte digre fat som burde kunne tatt 400-500 liter. Dermed burde kjellerne kunne romme minst 300 digre fat.

Auksjonen gikk neppe så bra. Både 20. og 23. mai ble det annonsert annengangs auksjon satt til 12. juni 1884 – i enda større og dyrere, men stort sett likelydende annonser.

Først utpå høsten, 21. oktober 1884, annonseres så Dahls Bryggeri, eid av H. Dahl og Peter F. Dahl. Det er dessverre lite her som eksplisitt knytter det til det fallerte Molde Bryggeri, men utfra Schneiders og de Seves fortellinger må dette ha vært det gjenoppstartede bryggeriet.

Molde den 11te Oktober 1884.

Til Molde Magistrat.

I Henhold til Lov om Firmaregistre tillade vi os herved at anmelde, at den 23de September d. A. under Firma:
     «Dahls Bryggeri»
have etableret en Forretning for Tilvirkning og Salg af Øl.

Ingeniør H. Dahl og Konsul Peter F. Dahl ere ansvarlige Indehaveer af Firmaet, hvis Kontor er i Enkefru Nannestads Gaard, Matr.-No. 143 hersteds.

H. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; H. Dahl.
Peter F. Dahl tegner: Dahls Bryggeri; Peter. F. Dahl.

Ærbødigst     H. Dahl     Peter. F. Dahl

Anmeldt til Firmaregisteret for Molde By. Underskrifterne vedtagne i mit Overvær.

Molde Magistrat, 11te Oktober 1884
C Mønniche

For oss ølpedanter er det et par underlige ting i denne annonsen. For det første er det etablering av Dahls Bryggeri, ikke en endring. Andre kilder virker samstemte om at H. og P. F. Dahl allerede eide familiens gamle sødtølbryggeri fra ca 1850 og så kjøpte opp konkursboet i Molde Bryggeri, men det understøttes ikke av denne registreringen. Det andre er hvordan P. F. Dahl skriver navnet med én «l», til tross for at de fleste andre kildene bruker to.

Navngivningen av bryggeriet er forøvrig tvetydig. Medlemslistene i Bryggeriforeningen ifra 1901 og en rekke andre skrevne kilder støtter at bryggeriet må ha hett Dahls bryggeri, men Schneider omtaler det i 1905 som Molde bryggeri. Schneider kan ofte være litt upresis, men her beskriver han sin samtid bedrifter, og det er nærmest utenkelig at han skulle bomme på navnet. Det er nærliggende å tolke at bryggeriet på folkemunne må ha beholdt det gamle navnet Molde bryggeri fra 1883. Kanskje var det også for å skille det fra E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, siden dét på folkemunne ble kalt Dahls bryggeri? Schneider viser et bilde av bryggeriet. Det må være tatt før utgivelsen i 1905, og selv om Schneider i bildeteksten refererer til navnet som Molde bryggeri, henger det vitterlig et skilt utenfor døra der det synes å stå Dahls Bryggeri.

Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Dahls Bryggeri i Molde, rundt århundreskiftet
Kilde: Schneider: Molde og Romsdalen, utgitt 1905.

Vi kan dermed sammenfatte følgende fysiske bryggerier i Molde:

  1. Ukjent navn. Startet mellom 1840 og 1845, men ble nedlagt etter relativt kort tid. Ingebrigt Knutsen Bjørset er angitt som far og ølbrygger i en dåp i 1847, og to år senere er han notert opp som utflyttet til Vang på Hedemarken to år tidligere, dvs relativt kort tid etter dåpen. Kan det ha vært ham som brygget? Wikipedia-siden for Hamar bryggeri refererer til et «Vangs bryggeri» på Åker gård i Vang, og at dette skal ha vært operativt rundt tidlig 1850-tall.

  2. Molde ølbryggeri, overgjæring, startet 1850, startet av N. P. Dahl, sannsynligvis senere overtatt av P. F. Dahll og H. Dahl, og i så fall slått sammen med Molde bryggeri etter 1883 og virksomheten trolig samlet der.

  3. Eides bryggeri, (navn usikkert) startet ca. 1851, trolig fusjonert inn i Molde bryggeri etter ca 1860 og virksomheten flyttet dit. Overgjæret øl.

  4. Molde bryggeri, startet i en garveribygning ca 1860 av A. P. Eide og løytnant Sørli, konkurs 1883 og overtatt av H. Dahl og P. F. Dahl. Bryggeri for brygging av bayersk øl, med hvelvede kjellere for is og gjæring.

Ingeniør Hans Herlof Dahl overtok eierskapet fra 1899 ifølge de Seve. Endel kilder tidfester dette til 1890, mens nekrologen hans i Trondhjems Adresseavis 16. juni 1922 tidfester dette til 1898. Nekrologen faller da også ned på svogerskap, ikke at de var fettere – selv om de godt kunne vært begge deler. Eller kanskje tremenninger – for P. F. Dahlls far N. P. Dahl hadde som vi har sett en kjøpmannsonkel ved navn Hans Dahl navn i Kristiansund, der H. H. Dahl kom fra, samt at Herlof var et gammelt navn i Dahl-slekten, helt tilbake til tiden før de utvandret fra Arendalsområdet.

I folketellingen for 1865 finner vi både N. P. Dahl og A. P. Eide, men de knyttes ikke eksplisitt opp mot noen bryggerier. Sørli finnes helles ikke, men derimot en premierlieutenant Johan Martin Sørby. I tillegg finner vi også:

Yrke Navn Fødested Bosted
Ølbryggerarbeider Ole Ohlsen Kvista Sparboe Østre Schultzhagen
Ølbryggerarbeider Ole Jakob Julstad Inderøen Østre Schulzhagen
Bryggermester Johan Chr. Hertzberg Holmestrand Østre Schulzhagen
Bryggegesæl Christian Johan Plath Molde Olsmedbakken
Bryggegesel Holger Eriksen Hargaut Næsset Hovedgaden
Bryggeriarbeider Anders Sylte Lom ovenfor Veiten
Bryggemand Hans Larsen Nustad Gausdal Kornhagen
Bryggemand Thron Eriksen Seth Grøten Kornhagen
Bryggemand Peder Pedersen Løvig Agerø Kornhagen
Bryggeri Mæster Vilhelm Pilgram Tyskland Hovedgaden
Bryggearbeider Søren P. Eide Eid vestre Schultzhagen
Bryggegesel Peter Olsen Lund Molde Vestre Schultzhagen
Bryggemand Lars Ellingsen Aarø Bolsø Myrebakken
Brygger Ole Christensen Lom Bøiebakken
Bryggemand Christoffer A. Hillmyr Agerø Bøiebakken

Det er ikke innlysende at Bryggearbeider betyr bryggeriarbeider. Men litt mer graving viser at f.eks bryggearbeider Søren P. Eide, født 1815, gift med Marit Nilsdatter må være identisk med Søren Pedersen Eide som er oppgitt som Ølbrygger ved en dåp i 1860. Der er også en av fadderne, Ole Kristensen oppgitt som Ølbrygger, og han er trolig identisk med nest siste person på lista over.

Da har jeg holdt unna yrkene bryggesjauer og bryggearbeider som trolig har med arbeid på kaiene å gjøre. Det er allikevel nok personer her til å betjene 2-3 bryggerier av ymse størrelse. Det underbygger også at Molde Bryggeri hadde en tysk brygger – Wilhelm Pilgram, og vi ser at det er ikke mindre enn tre geseller, altså enslags lærlinger – en tysk tradisjon og begrep. Vi ser også at flere kommer langveis fra, og de kan ha flyttet til Molde medbringende bryggekompetanse. Det rimer godt med et fokusskifte man så gjennom 1800-tallet, og som sterkt forenklet kan beskrives som at kommersiell brygging gikk fra å være en slags kjøkkenaktivitet for tjenestepikene hos kjøpmenn, til å bli kompetansedrevet og utstyrsintensivt industriarbeid.

Wilhelm Pilgram (eller Pillgram) endte etter nesten 25 år i Molde trolig opp med et eget bryggeri i Bergen i Stølen 11, der han er registret fra i hvert fall 1884 og minst ti år fremover. Det passer tidsmessig med at Molde bryggeri gikk konkurs og ble solgt. Etter bryggeridriften i Bergen fortsatte Pilgram med et lite røkeri. Jeg vet ikke om Pilgram var der helt fra starten. At han er den opprinnelige bryggeren, som skulle være en bayer, slik de Seve hevder, kan trekkes i tvil. Slektsgranskning har knyttet ham til Köthen midtveis mellom Leipzig og Magdeburg. Det er langt fra Bayern, men jeg mistenker at mange tyske bryggere ikke hadde noe imot å bli tatt for være bayer når de søkte arbeid utenlands.

Bastian Anastasius Dahl forteller om i sin Molde og Romsdalen: en Reisehåndbog (s.9) om byens fasiliteter, som omfattet en ølhall. Det var ikke uvanlig at ølhall eller en «biergarten» var et sosialt samlingspunkt. For Molde beskriver han det slik:

Ølhal med bodega ved broen midt i byen i en liden have langs elvens bred, åben hverdage 8 morgen–10 aften (lørdag –5 em); her serveres øl fra Dahls bryggeri (Molde) samt vine, cigarer osv.

Dahls bryggeri ble omgjort til aksjeselskap i 1908 og skiftet navn til Rauma bryggeri i 1909. Ulike kilder refererer til at eierskapet på dette tidspunkt var tilbake til P. F. Dahll, i kompaniskap med Møller og Pettersen. Senere ble bryggeriet overtatt av F. Zahariasen, som allerede fra ca 1910 hadde stått for driften. Eierskiftet hra formodentlig stått i forbindels med den storstilte moderniseringen som foregitt i bryggeriet rundt starten av første verdenskrig.

Bryggeriet ser ut til ha holdt til samme sted fra 1860 og frem til det brant ned i storbrannen 21. januar 1916. Man hadde etter de Seves beskrivelse da utvidet og modernisert. Bryggeriet ble gjenoppført som stenbygning på samme sted, og man ser ut til å ha beholdt de hvelvede kjellerne under. Romsdals Budstikke fra 26. januar 1916 – den første etter brannen – forteller eksplisitt at bryggeriet var en av de bygningene som brant. Og bryggeriet annonserer i samme nummer: Vort Kontor er efter Branden paa Søstr. Eides Hotel, hvor alle Ølsorter samt Minderalvande kan bestilles. AS Rauma Bryggeri.

Ingeborg Dahl Bækkelunds beretninger i Erindringer fra Molde omkring århundreskiftet forteller litt fra bryggeriets historie. Hun arbeidet ved bryggeriet i perioden ca 1908-1911 og skriver (s.133):

[...] da jeg i 1908 ble ansatt som kontordame – bokholder og kasserer – i bryggeriet var prisen 25 øre for bayer og 35 øre for bokkøl pr. hel flaske. Da var Dahls bryggeri omdøpt til A/S Rauma Bryggeri og med bilde av Romsdalshorn på vignettene. Det var konsul Peter F. Dahll, apoteker Pettersen og Ulrik Møller som hadde overtatt forretningen og startet på nytt med Victor Bull fra Larvik som brygger og disponent.

Bull arbeidet hardt, men sa opp og reiste etter to års virksomhet. I hans sted kom F. Zachariasen under hvem jeg arbeidet i ett år. Senere overtok han det hele for egen regning. Herrene Dahll, Pettersen og Møller var nok helst lettet over å bli kvitt bryggeriet, som holdt til i altfor gammeldagse lokaler og med lite tidsmessige maskiner.

De hvelvede kjellerne er en liten gåte. Om bryggeriet overtok et nyoppført garveri, er det liten grunn til å tro at det var lagt inn hvelvede kjellere. Ifølge Gunnar Talsethagens «Gatelangs i Molde» (Bd.2 s.99) ble disse kjellerne oppført av Friedrich Spolert, og kan godt skrive seg fra 1860-tallet. Han var født i 1815 og virket i Molde fra slutten av 1840-årene og i hvert fall inn på 1870-tallet. Jeg har ingen bedre forklaring enn at garveri-anlegget formodentlig ble supplert med nyutgravde kjellere før oppstarten av bryggeriet.

I Johannes Hanches «Fra Molde og omliggende distrikters næringsliv», utgitt 1914, beskrives bryggeriet som gjengitt under:

A/S Rauma Bryggeri.

I Rauma Bryggeris lokaler har der allerede siden 1861 været drevet ølbryggeri, Molde bryggeri. Kaptein Sørly indehavde bryggeriet til 1884, da det overtokes av konsul P. F. Dahll og ingeniør H. Dahl i forening. Fra 1890 var H. Dahl eneindehaver til det gik over til aktieselskap i 1908 med en aktiekapital på 45000 kr. og under navn av Rauma Bryggeri.

Aktiekapitalen er netop besluttet utvidet til 100 000 kr. til utvidelse av lokalerne og nybygninger, anskaffelse av delvis nyt maskineri, anlæg av nyt flaskeskylleri, tapperi og frysemaskine m. v.

Bryggeriet skal da kunne producere 3 000 000 flasker pr aar og drives udelukkende med elektrisk kraft.

Bestyrelsens formand er konsul P. F. Dahll og øvrige bestyrelsesmedlemmer er apoteker Pettersen og grosserer Ulrik Møller.

Siden 1910 er Frithjof Zakariasen bryggeriets disponent og tekniske leder.

Etter brannen i 1916 kom forbudstiden, og Rauma bryggeri forsvant i 1919 mens den var på sitt verste. Omstendighetene rundt nedleggelsen belyses i Nordre Bergenhus Amtstidende for 8. mars 1919 i en kortfattet, faktafokusert og følelsesløs notis:

Molde kjøpt Rauma bryggeri.

Molde kommune har kjøpt Rauma bryggeri med havneanlæg og kaier.
Kjøpesummen er 180.000 kr.
Den indkjøpte eiendom ligger ved siden av endel eiendomme, som kommunen tidligere har indkjøpt.
Det er planen, at det hele med tiden skal anvendes til jernbanestation, naar Molde engang faar jernbane.

Én kilde indikerer at Rauma bryggeri fortsatte under navnet Molde bryggeri frem til 1935, men jeg finner i farta ingen andre gode kilder for det. Romsdalsmuseet har en referanse til at det gik konkurs 1. februar 1925. Bryggeriet kan for alt jeg vet ha blitt omgjort til mineralvannfabrikk i påvente at forbudstiden skulle forsvinne og jernbanen skulle trenge plassen. Øl brygget de neppe etter 1919.

Og jernbanen venter man fremdeles på i Molde …

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Johan Chr. Hertzberg - lagt inn av Frank Sønslien - 2017/2/9 15:35:57
Hei Jeg er molding, men bosatt i Holmestrand. Fant denne via facebook: http://anders.geekhouse.no/blog/beer/RaumaBryggeri.html, og ble litt nysgjerrig på bryggermester Johan Chr. Hertzberg som tydeligvis har gjort motsatt tur i forhold til meg. Vi utgir et årlig hefte med lokal historie rundt www.reidvin.no og kommunene Botne og Holmestrand, og dette kunne kaskje vært et tema. Har du noe mere informasjon om denne karen? Mvh, Frank

2016-12-21

Øleksporttall

Man skulle tro det ikke fantes noe så søvndyssende som tabeller fra Statistisk sentralbyrå. Men tenk om igjen. Det er mye spennende der. Idag skal vi se på tall rundt norsk eksport av øl like etter krigen, en veritabel berg-og-dal-bane med store svingninger fra år til år – svingninger som påvirkes av både innenriks- og utenrikspolitikk.

Her er tall for produksjon og utførsel for hver av de tre skatteklassene med øl for de tre siste hele årene før krigen, og for årene etter krigen frem til 1983. Statistikk mangler for 1940-44, så krigen utgjør et hopp i statistikken.

Årstall Klasse 3 Klasse 2 Klasse 1 Ren alkohol
1937 23.987 136.648 331 7.346
1938 18.467 139.169 401 7.187
1939 27.321 133.331 153 7.424
1945 6.077 85
1946 147.880 175 4.884
1947 222.937 349.726 35 24.502
1948 189.689 155.783 280 16.047
1949 962.055 21.448 3.133 52.807
1950 3.877.601 5.989 370 205.766
1951 5.532.868 3.396 9.744 293.556
1952 3.776.978 70.849 92 199.310
1953 1.985.390 27.494 1.200 104.404
1954 1.302.348 36.718 874 70.586
1955 1.162.289 186.400 1.728 70.630
1956 1.228.683 169.754 39.222 75.610
1957 1.179.015 347.415 14.120 79.762
1958 970.000 560.000 4.000 158.000
1959 1.019.000 842.000 5.000 188.000
1960 928.000 684.000 2.000 162.000
1961 1.238.000 819.000 3.000 104.000
1962 2.505.000 1.016.0003.000 188.000
1963 5.326.000 1.403.0008.000 367.000
1964 6.870.000 2.609.0006.000 507.000
1965 6.244.000 3.055.00017.000495.000
1966 5.860.000 3.111.0009.000 477.000
1967 3.445.000 5.803.0006.000 491.000
1968 4.247.000 5.364.00013.000488.000
1969 4.737.000 4.612.0007.000 473.000
1970 5.274.000 4.296.00017.000480.000
1971 3.983.000 5.751.0002.637.000 535.000
1972 3.480.000 6.042.000 953.000 480.000
1973 3.088.000 6.773.0005.476.000 601.000
1974 3.085.000 6.712.0003.510.000 601.000
1975 2.340.000 5.381.0004.921.000 471.000
1976 2.229.000 4.714.0004.458.000 436.000
1977 1.576.000 4.259.00010.200.000511.000
1978 1.759.000 3.529.000 416.000 263.000
1979 1.288.000 3.412.000 263.000 229.000
1980 558.000 4.368.000 47.000 225.000
1981 277.000 4.058.000 17.000 195.000
1982 267.000 3.488.000 8.000 169.000
1983 110.000 3.036.000 7.000 140.000

Kildene til disse tallene er Statistisk sentralbyrå. De hadde en årlig særstatistikk som het «Alkoholstatisikk». Frem til 1957 ble den oppgitt i liter, mens den fra 1958 ble avrundet til 1000 liter. Fra 1974 ble denne omdøpt til «Alkohol og andre rusmidler». Jeg er usikker på om denne statistikken er videreført etter 1983.

Norsk øleksport 1937-83
Norsk øleksport 1937-83 etter skatteklasse.   Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Det aller første vi legger merke til – og kanskje best når man ser på tallene – er hvor stabil øleksporten var i de tre siste årene før krigsutbruddet. Den var kanskje temmelig liten, men den var meget stabil. Samtidig er det sjokkerende hvor variabel den var etter krigen. Om ikke annet, er denne statistikken konsistent med hvor disruptiv en krig er – i mange år etter at selve krigshandlingenen er opphørt.

I toppåret 1951, da det ble eksportert 5,5 mill liter øl i skatteklasse 3, var den totale bryggingen av øl i denne skatteklassen på 27,7 mill liter, hvilket vil si at femtedelen av sterkølet ble eksportert. Jeg har tidligere analysert introduksjonen av eksportølet i 1949, og der ligger litt av forklaringen. Kort gjenfortalt var utsiktene til eksport og valutainntekter det som lokket frem tillatelsene til å introdusere det sterke eksportølet. Men da det primært ble et innenlandsøl, kan Bryggeriforeningen og bryggeriene ha satt ressurser på å få opp eksporten. Kanskje er det dette vi ser med den kortlevde eksporttoppen i 1951?

Eksporten synker utover på 1950-tallet. Det er først rundt midten av 1960-tallet at man når opp til en tilsvarende eksport av sterkøl.

Man er lett å mistenke Bryggeriforeningen for et spill der øleksport var brekkstangen for å få sterkølet tilbake i butikk i Norge – men samtidig er det ikke mulig å ignorere at man på tidlig 1950-tall faktisk hadde en betydelig eksport av øl i noen få år.

Det er mulig å se en slags trend i statistikken ved at volumet av eksporten kommer på stadig svakere øltyper etterhvert som tiden går.

Den store overraskelsen er eksporten av Brigg, som var det nye navnet på lettølet på begynnelsen av 1970-tallet. Denne eksporten startet for alvor i 1971 og nådde toppen med utrolige 10 millioner liter i 1977. Selv Statisisk sentralbyrå kalte dette ølet for «Near beer» i sine statistikker. Hvem i huleste importerte, kjøpte og drakk norsk lettøl!?

For meg var dette en gåte inntil jeg nevnte det i forbifarten for folk fra Ringnes. Det ble fnist litt og så fortalte de at dette var eksport til Kina. Toppåret for eksporten – 1977 – passer godt med Kulturrevolusjonens slutt. Mao Zedong døde og Firerbanden ble arrestert i 1976, men revolusjonsgløden var blitt nedtonet endel i årene før. Faktisk passer starten av lettøleksporten i 1971 godt sammen med at man begynte å tone ned intensiteten i Kulturrevolusjonen. Kanskje var det enklere å begynne å importere øl fra en liten, snill og ikke-imperialistisk stat som Norge når man skulle tone ned Kulturrevolusjonens hat mot alt vestlig kultur?

Men plutselig gikk eksporten av lettøl fra over 10 mill liter i 1977 til under en halv million i 1978. «Åja, vi solgte reseptene til kineserne.» fikk jeg vite – det vil si at oppskriftene på Brigg ble solgt og produksjonen flyttet til Kina.

Men tilbake til eksportølet og annet sterkøl. Hva gikk dette ølet til? Eller rettere sagt, hvor gikk ølet? Jeg skal grave mer i det senere, men en kortfattet oversikt kan grovt sett deles i tre kategorier: gode eksportmarkeder, spesielle samarbeid og skipsagenter.

  • Belgia var tidlig et godt eksportmarked. Likeledes solgte man endel til Vest-Afrika, Sudan og Øst-Asia. Det var formodentlig områder der man hadde kommet inn på rett tidspunkt og opparbeidet seg en markedsandel.

  • De spesielle samarbeidene refererte til gullkantede avtaler med importører. Her rager kanskje New York og Brooklyn fremst. Idag importerer Ringnes Brooklyn-øl, men tidligere eksporterte Ringnes relativt store kvanta øl til nettopp Brooklyn.

  • Den siste kategorien var skipsagenter. Norske skip pleide å ha norske mannskaper, og med økende velstand kom også forventningen om at de fikk hjemlige merkevarer ombord. Det fungerte kort og godt ved at lokale skipsagenter i havnebyer kjøpte importert norsk øl og solgte til skipene. Teknisk sett er det eksport, selv om det på mange måter slett ikke er det. Etterhvert som andelen nordmenn sank på norske skip, forsvant også dette markedssegmentet.

Om ikke annet, er disse eksporttallene en interessant påminnelse om at Norge eksporterte store mengder øl for bare noen tiår tilbake – før mikrobryggerirevolusjonen og Nøgne Ø sjokkerte med å eksportere mer enn halvparten av sin årsproduksjon.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Nyere statistikk - lagt inn av Gustav F - 2016/12/21 11:35:20
Nyere statistikk finnes i "Utenrikshandel med varer". Velg tolltariffkoder (varenummer/HS-kode) 2203xxxx. https://www.ssb.no/statistikkbanken/selecttable/hovedtabellHjem.asp?KortNavnWeb=muh&CMSSubjectArea=utenriksokonomi&checked=true

2016-12-19

Høstens konkurser

Hvordan går det med alle bryggeriene som starter opp? Noen går til skifteretten. Dette er den summariske historien om to bryggerier som du nesten garantert aldri har hørt om. Det er fordi de var basert på litt for optimistiske foretningsidéer og kom på et litt for sent tidpunkt – og trolig fordi de ikke forstod at brygging er en dypt kompetansebasert virksomhet.

På torsdag ble det åpnet konkurs i ett av bryggeriene etter oppbud. Navnene på de to bryggeriene er forsåvidt irrelevant. Jeg hadde heller ikke hørt om dem – ikke før de meldte oppbud. De som absolutt vil, finner sikkert frem til dem. Jeg synes historiene er viktigere enn navnene, for de symboliserer på en utmerket måte den superoptimistiske overetableringen av småbryggerier.

Bryggeridrømmene som brast
Kilde: pixabay, public domain
Bla bla bla
Det første av bryggeriene ble startet som et AS rundt St.Hans i 2015, med 30.000,- i aksjekapital, fordelt mellom tre personer på ca 30+ år – formodentlig tre venner med interesse for øl og brygging. Firmaet ser ut til å ha hatt en grenseflate mot familieselskapet til den ene av de tre. Lokasjonen lå midtveis mellom Asker sentrum og Sandvika. Bransjen var «produksjon av øl» og firmaets formål var «Brygge og selge øl av beste kvalitet til privat og firma.»

Det er vanskelig å finne spor av firmaet på nett. Utover sommeren 2015 har daglig leder spurt litt på Norbryggs forum – blant annet om lærebøker i brygging og om etablererprøven for serveringsbedrifter, og det ble etterspurt billige gjæringsfat på 30 og 60 liter. Om ikke bryggeutstyret var på plass, ser i det minste logo ut til å ha vært på plass fra starten.

Etter sommeren 2015 er det lite å finne om dem. Formodentlig har man gitt opp prosjektet etter sommeren. Så ble det oppbud og avvikling halvannet år senere.

Tidligere i sommer gikk også det andre bryggeriet konkurs. Det var et firma i en Vestfold-by, stiftet tidlig i 2014 for å brygge og selge øl, med 30.000.- i aksjekapital. Bak stod to personer i tredveårene med bakgrunn fra utstyrsutleie innen event-bransjen. Innen et halvår ble formålet utvidet til også å gjelde utleie av konsulenttjenester og lokaler. Det ser ut til at firmaet ikke klarte å levere godkjent regnskap for stiftelsesåret, og det ble tvangsoppløst på forsommeren i år, og nå i november ble bobehandlingen innstilt da det ikke var midler i boet til å dekke videre behandling.

I 2014 og 2015 pekte alt oppover for bryggeribransjen. Det var bryggeriprosjekter overalt. Alle gikk med en liten mikrobrygger i magen. «Skal du ikke starte eget bryggeri?» ble jeg tidt og ofte spurt. Jeg ble til og med spurt om jeg ville være med på et bryggeriprosjekt. «Njash, jeg tror det er for sent nå,» pleide jeg å svare. «Dessuten er det litt for mye arbeid til å kombinere med et familieliv.» pleide jeg å legge til.

I årene 2014-2015 var det egentlig allerede for sent å starte et nytt bryggeriprosjekt. Mulighetsvinduet var så godt som lukket, i hvert fall for de som ønsket å starte med lite annet enn pågangsmot og lovens minimumskrav til aksjekapital. Strengt tatt var det allerede begynt å skurre i mikrobryggeribransjen. La meg ikke gå igjennom den traurige lista med gruff som kom til overflaten, men idyllen i norsk mikrobryggeribransje var i ferd med å fordampe.

De to konkursene runger neppe i øl-Norge. Ikke ble de operative med noe bryggverk, og ikke fikk de noe øl ut på markedet. Men de kan symbolisere den grenseløse optimismen som rådet for en stakket stund. Man trodde at de store industribryggeriene sto på utryddelsens rand, at de ville bli presset ut av alle de små mikrobryggeriene som glupsk skulle spise markedsandeler og vokse seg både mange og store og særegne og lokale. De første mikrobryggerne som kom på banen var ofte erfarne hjemmebryggere som kunne lage godt øl. De fant alikevel ut at kommersiell brygging stilte andre krav enn hjemmebrygging. Men etterhvert kom det til nye bryggerigründere som ser ut til å ha basert seg på at amazon.com har guide-bøker i både brygging og bryggerioppstart, eller de kjente en fyr som pleide å få skryt for hjemmebrygget sitt.

Optimismen i dette er i det minste beundringsverdig. La meg tippe at gullalderen i mikrobryggeri-Norge var på topp rundt 2009, mens gullrushet som kom rundt 2014/2015 var over-optimismens tidsalder: det var mer rush enn det var gull. Nå i 2016 er vi inne i realismens tidsalder.

De fleste småbryggeriene som havarerer, ender riktignok ikke med konkurs. De går kort og godt inn i en dvale som går over i en tornerosesøvn, inntil de faller for oppbud, avvikling eller manglende innsendt regnskap. Om bryggeriet ikke har gjeld å betjene eller har løpende utgifter til lønn og lokaler, så kan man holde det gående på nødbluss temmelig så lenge.

Tags: , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-12-17

Feberhet gjæring

Noe av det mest spesielle med kveik er den høye gjæringstemperaturen, gjerne opp mot 40°C. De «vanlige» tommelfingerreglene sier at 20°C er normalt, 25°C er for høyt, 30°C er «altfor høyt», og 40°C må være en forveksling med Fahrenheit eller en annen feilskriving. Hvorfor gjærer kveiken så høyt?

Olav Vidvei kom med et interessant innspill etter foredraget om kveik. Det satte meg på en tankerekke jeg ikke vet om er korrekt, men som virker som en interessant tråd å nøste i. Utgangspunktet var at jeg viste en slide som bakgrunn for at jeg snakket om den høye gjæringstemperaturen, og hadde valgt et febertermometer som illustrasjon.

Slide #19: Kveik takler høy temperatur
Grafikk: Pixabay (Public Domain) og LibreOffice Impress.
Kveikens
tempområde
Gjennom foredraget brukte jeg kampen mot villgjær som gjennomgangstema og skisserte noen ulike strategier som basert på gjær:

  1. Kjølig gjæring, der man gjærer med undergjær på lave temperaturer, slik at det blir for kaldt for villgjæren, Dermed får undergjæren et forsprang. Det tar riktignok uker snarere enn dager å gjære ølet, men om holdbarheten er så god at det kan distribueres vidt og bredt, så er det økonomisk forsvarlig. Holdbart men dyrt er tross alt salgbart, mens billig og infisert ikke er det. Tenk tysk øl.

  2. Rendyrket gjær, basert på Emil Chr. Hansens isolering og rendyrking av gjær, der man sørger for at det ikke er villgjær i gjæren eller i andre ledd i prosessen, og dermed kan heller ikke det ferdige produktet inneholde villgjær.

  3. Drikk-det-fort, der man brygger, distribuerer og serverer ølet så raskt at det ikke rekker å opparbeide seg en merkbar infeksjon. Tenk britisk øl – selv om også britene har rendyrket gjæren sin, og rett nok var for eksempel porter for 200 år siden et øl med en viss villgjæring under en langvarig modningsprosess.

  4. Den «belgiske» metoden, der man bekjemper «slemme» bakterier ved å fremelske «gode» bakterier som kan utkonkurrere de slemme. Denne «gode» mikrobiologien gir i tilegg ofte ølet ekstra kompleksitet.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er en visualisering av fire strategier for å bekjempe eller håndtere villgjæring og infeksjoner.

Hva så med norsk kveik som gjærer på 37-40°C. Er det bare en ekstrem-variant av drikk-det-fort-metoden? Jo, det er kanskje dét også. Og kveiken kan ha mikrobiologi som minner om den belgiske metoden. Men er det enda mer på gang her?

«Febertermometer» sa Olav og refererte til sliden min, «kanskje er nettopp dét svaret på den høye gjæringstemperaturen.» For hvis kroppen bekjemper infeksjoner og sykdommer ved å skru kroppstemperaturen opp i feberområdet 38-40°C, så kanskje man også kan bekjempe infeksjoner i gjæringskaret ved å gjære i samme temperaturområde?

Jeg må tenke litt mer på dét, men det er en interessant idé. Det forutsetter at ølgjæren takler en så høy gjæringstemperatur – og det gjør kveiken. Og det forutsetter at de relevante infeksjonene ikke takler opp mot 40°C – men det er upløyd mark for min del.

Dersom dette er en av nytteeffektene ved så høy gjæringstemperatur, så er kveiken det motsatte av undergjæren. Der undergjæren utkonkurrerer villgjæren fordi den mistrives på lave temperaturer, der utkonkurrerer isåfall kveiken villgjæren fordi den mistrives på høye temperaturer.

Da vil kveiken trolig fungere veldig greit på et digert temperaturområde under 37°C – hvilket vi jo ser – sålenge infeksjoner av andre grunner ikke er et problem. Konsekvensen vil også være at om man starter med ren gjær og moderne renhold og desinfeksjon, så går det greit på «vanlige» gjæringstemperaturer, men det er først når man nærmer seg 40°C at man får fullt utbytte av den høye gjæringstemperaturen.

Det er selvfølgelig andre ting på gang for å undertrykke infeksjoner, så som einerlog og humle. Det er heller ikke nødvendig at man dreper villgjæren helt og fullt med én teknikk. Det er tilstrekkelig at flere ulike faktorer tilsammen gir den så dårlige levevilkår at den ikke etablerer seg på en særlig merkbar måte. Litt forenklet: Undergjæring benytter lav temperatur. Engelsk ale-gjæring gjør det ved å være kjappe. Og kanskje norsk kveik gjør det det ved høy temperatur?

Tags: , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Melkesyrebakterier og temperatur - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/12/18 12:53:48
Det er en interessant teori, så jeg bestemte meg for å kikke litt på den. Jeg fant et par artikler om temperaturtoleransen til melkesyrebakterier, og det ser ut som de foretrekker temperaturer på 45-50C. På 37C vokste de langsommere. Så dermed virker det som vanlig gjæringstemperatur på ca 20C er mye bedre om man vil ha øl som ikke blir infisert.
Ikke akkurat styrkende ... - lagt inn av Anders Christensen - 2016/12/18 15:43:23
Hmm. Det temperaturområdet styrker jo ikke akkurat teorien. Det er forsåvidt mye man kunne nøstet opp i, slik at det ville vært interessant å testet i en reell situasjon. Men for å kunne støtte teorien må man kunne peke på minst en bakterie som er relevant som infeksjon og som hemmes av dette temperaturspekteret i en typisk gjæringssituasjon. Rent intuitivt heller jeg vel også til at bakterier takler langt mer enn 40°C, i hvert fall utfra temperaturen i varmkomposten og hvordan mask kan spontangjære på temmelig høy temperatur.

2016-11-29

Ølforedrag

I kveld – tirsdag 29. november kl 19:00 på Dokkhuset – holder jeg foredrag om tradisjonsgjær og kveik sammen med professor Per Bruheim fra Institutt for bioteknologi. Det blir en blanding av ølhistorie og mikrobiologi rundt kveiken. Det er i regi av NTNU Kveld og det kan kan kanskje være interessant for en og annen av leserne.

Her er annonseringen … jeg tenkte at en og annen i området kanskje ville være interessert i arrangementet.

TEMA: Ølets historie - er gjær Norges eldste «husdyr»?
DATO: Tirsdag 29. november Kl 19.00 / dørene åpner Kl 18:00/ Gratis adgang
STED: Dokkhuset

Få ting påvirker øl mer enn gjær! Hør om mange hundre år gamle gjærstammer gjenfunnet på Vestlandet, som kanskje stammer helt tilbake fra Vikingtida. Importerte stammer med keltisk og tysk kulturarv. Ølets historie og vitenskapen bak ølproduksjon formidles av sjefingeniør, hjemmebrygger og øldommer Anders Christensen og professor i bioteknologi Per Bruheim.

Anledning til spørsmål fra publikum
Åpen kafe
Rikholdig ølutvalg.

Ja ... og så har jeg forresten ambisjoner om å starte å blogge mer regelmessig igjen.

 
Baatbryggeriet - lagt inn av Tilfeldig googlesøk - 2016/12/9 20:43:17
Når jeg i forbifarten søkte etter bryggeriet fra kommunen jeg vokste opp i, som var et norges første bryggerier som flaskemodnet øl, så jeg at du utrykte din skuffelse over og ikke ha benyttet deg av muligheten til og besøke og smake baatbryggeriets øl på vestnes. ville bare i den sammenheng informere deg om at de har startet driften på ny. Og i syns iallefall at det dei produsera no e en opplevelse. Så om du fortsatt reflektera over det lille vestlandsbryggeriet du aldri fikk besøkt eller verdsatt for ti år sia, e muligheten tilbake. For saklighetens skyld skal i innrømme at i personlig kjenne en av dei involverte, som for alt i veit kan være en av førti involvert i drifta og brygginga. Fleirfoldige år sia i forlot det fagre vestland, og i har ingen eier eller fortjenesteinteresse i og tipse de. Trur billig og tilsvarende tuborg på boks e skyldig.

2016-07-19

Avholdsfolk og eksportølet

Da eksportølet kom på markedet våren 1949, var det ikke uten kamp fra avholdsbevegelsen. Helt frem til sommeren 1950 sloss de – og tapte. Et tap som på mange måter markerer et vendepunkt i norsk avholdshistorie.

Allerede da det ble klart at tillatelsene til å brygge eksportøl ville bli forlenget for 1950, kom det raskt protester fra avholdsbevegelsen. Stavanger Aftenblad rapporterer 2. desember 1948 fra en henvendelse fra Avholdsfolkets Landsnemnd. De fokuserte på at bare 2,5% av eksportølet ble eksportert. Mellom linjene kan vi lese at de er på vikende front: de ber Regjeringen om at avgjørelsen utsettes til Stortinget har trådt sammen igjen etter jul. Formodentlig ser de at den eneste måten de kan stoppe eksportølet og bryggeriene på, er å mobilisere avholdsfolk i Stortinget til å drepe tillatelsen til eksportølbryggingen gjennom en eller annen hestehandel.

Opprop om den årlige Dagens for Folkeedruskap i 1950
Facimile fra Avisen Hardanger, 2. juni 1950.
Dagen for Folkeedruligskap
Da en slik utsettelse ikke gikk, ble strategien på nasjonalt nivå å be myndighetene om ikke låse tillatelsen til brygging av eksportøl til en konkret periode. Man ønsket at det skulle være en løpende tillatelse. Dermed kunne den kuttes på kort varsel, fremfor at den måtte få løpe ut tiden. Heller ikke det fikk de gjennomslag for.

Samtidig, utover våren 1950, flyttet kampen om eksportølet seg til lokalpolitikken, etter at Finansdepartementet 13. januar 1950 hadde gitt tillatelse til brygging av eksportøl helt frem til 30. juni 1951. Avholdsfolkets Landsnemnd mobiliserte. Det ble stemt over støtte rundt om i kommunene til en resolusjon fra Landsnemnda, der man ville begrense alkoholstyrken i norsk øl til maksimalt 4,0%. Dette var en gammel taktikk utfra logikken om at dersom du ikke brygger sterkere øl, så hemmer en slik begrensning ikke eksisterende virksomhet. Logikken er forfeilet i denne konteksten, fordi man brygget alkoholsvakt øl utfra ytre betingelser, ikke utfra et eget valg.

Referatene fra kommunestyrene rundt om er artig lesning. I Vennesla lot de være å støtte resolusjonen (9 mot 7 stemmer) ifølge Fædrelandsvennen av 18. april 1950. Repr Hagen mente at det var en plikt overfor hjemmene å få bort eksportølet, og at Norge som kulturnasjon måtte ha noe bedre å eksportere enn øl. Repr Eikeland hadde forståelse for en øl til middagen, men forstod ikke hvorfor den trengte å være så sterk. Repr. Eskildsen innrømmet at han var glad i et glass øl, men stemte gjerne for å få det bort om det kunne hjelpe noen. Repr. Robstad mente forslaget var kommunen uvedkommende da det ikke var trøbbel med eksportøl lokalt. Og sånn fortsatte det.

I Randesund herredstyre var avstemningen 6 mot 6 stemmer. Fjalar heradsstyre, Aremark herredsstyre og Bremanger heradsstyre støttet resolusjonen enstemmig, mens Kinn heradstyre vedtok den 14 mot 1 stemme og Jølster heradsstyre med 15 mot 5 stemmer. I Odda heradsstyre gikk debatten livlig, men avstemningen endte 14-13 i favør av ordførerens innstilling om ikke å støtte resolusjonen. I Hemnes herredstyre støttet man resolusjonen med 7 mot 4 stemmer. I Kinsarvik heradsstyre støtte man den 7 mot 5 stemmer. Slik fortsatte det – som om det var en stafett mellom kommunestyrene. Men det hjalp lite.

Man mobiliserte på den årlige «Dagen for Folkeedruskap» som i 1950 falt på søndag 4. juni, og dette var året for hundreårsjubileet for Sven Aarrestads fødsel. Men det var til liten nytte. Luften var så smått begynt å gå ut av ballongen for avholdsbevegelsen. Krigen hadde gjort kampen mot øl og brennevin enklere, siden begrensninger ble godtatt utfra ressurssituasjonen, i stedet for avholdsprinsipper. Tilsynelatende hadde avholdsfolket vunnet frem, men i virkeligheten skled de stadig lengre ut på sidelinja, og dette ble først synlig da sterkølene begynte å komme tilbake. Jo mer krigen kom på avstand og jo mer ressurssituasjonen ble normalisert, jo mindre forståelse hadde befolkningen for at ølet ikke skulle tilbake i butikkene.

Under spalten «Sørlendinger i mellom» har signaturen OV en utblåsning i Fædrelandsvennen 18. april 1950, under overskriften «Endelig», og jeg tar den med i sin helhet, for det er noe typisk for den nye tidsånden i den.

Det var gledelig å se at man endelig er dradd til felts mot avholdsfolkets anmassende og utidige barnepikevirksomhet. Fylkesmann Hjelmtveit sa klart og tydelig fra i Aust-Agder fylkesting. Det var fullstendig korrekt og helt ut på sin plass.

Avholdsfolkene har for tiden under arbeid et større opus om eksportølet, og har delvis terrorisert herredsstyrene til å gi sin enstemmige tilslutning. Det er selvsagt en tilsnikelse, og har intet som helst med opinionsbildet å gjøre.

Totalavhold er vel og bra, og for mange ganske sikkert nødvendig. Men det skulle vel ikke berettige avholdsfolkene til å øve påtrykk overfor de kommunale institusjoner – for eksempel. Det er noe som de ikke har noe som helst med.

Det er noe symbolsk over at fylkesmannen i Aust-Agder irettesetter avholdsbevegelsens spill på bakrommene. Det var nettopp i Aust-Agder at den store avholdshøvdingen Aarrestad var fylkesmann – eller amtsmann – 40 år før. Rett nok er avholdsbevegelsen fremdeles stor og mektig, ikke minst har de skaffet seg posisjoner. Men verden har endret seg, og 1950 er midt i smørøyet for denne endringen.

Samtidig endret nok også bruksmønsteret seg. Går man langt nok bakover, finner man lønningsdagsfyll der slitne arbeidere flyktet fra trange leiligheter overfylt med skrikende unger. Men 50-tallets ideal var gode og standardiserte boforhold. Far skulle drikke sin øl til kjernefamiliens middag sammen med mor og de 2-3 ungene i en borettslagsleilighet av standardsstørrelse. Det var ikke så mye ølet som endret seg, men rammene rundt drikkingen eliminerte mange av de problemene som ølet alltid hadde fått skylden for.

Det er umulig å datofeste når avholdsbevegelsen mistet grepet, men om jeg skulle forsøke å trekke frem et årstall, så tror jeg 1950 og fadesen med å stoppe eksportølet ligger langt fremme.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-17

Eksportølet kommer

Eksportølet ble tenkt ut i 1948, som en alternativ og mindre alkoholsterk vei fremover etter at bokkølet ble stoppet i 1947. Det ble brygget vinteren 1948-49 – men ville det overleve?

Vi har tidligere sett at bryggeriene – med Bryggeriforeningen som talerør – argumenterte med kornimport for brygging av øl som kunne eksporteres og som ville skaffe landet valuta. Dette ble brekkstangen som åpnet opp for at man igjen begynte med brygging av sterkøl. Men hvordan gikk det?

To paller med Frydenlunds Eksportøl skal ombord i Fred Olsens M/S Bonanza, mai 1962
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum Foto Leif Ørnelund, opphavrett: CC BY-SA 4.0
Øleksport fra Frydenlunds
Bryggeriforeningen hadde gjennom 1948 forhandlet seg frem med Staten om å få lov til å brygge eksportøl i stedet for bokkøl. Det ble brygget bokkøl høsten 1947, men salget ble stoppet ved årsskiftet. Det var på tale å brygge et øl for eksport, basert på importert korn. Dette vakte sterke reaksjoner da det var tenkt parallellsolgt på innenlandsmarkedet, og det var klart at det måtte endel «opplysningsarbeid» til om forslaget skulle overleve.

I Aftenposten 18. november 1948 presenterer bryggeriforeningens formann Th. Platou et regnestykke rundt korn. Norge bruker 752.000 tonn korn, hvorav 246.000 tonn er innenlands og 405.000 tonn er import. En eventuell bokkølbrygging – som trolig er det som ligger hans hjerte nærmest – vil bruke 2-3.000 tonn, hvilket vi får inntrykk av nærmest er en trivialitet. Dessuten argumenterer han med at selv i de hungersrammede delene av Tyskland ble det fremdeles brygget store mengder øl … og da måtte vi vel få lov her hjemme.

Disse 2-3.000 tonnene er godt innenfor de 15.000 tonnene med dansk malt som bryggeriene allerede hadde forhandlet om, men dette tallet nevnes ikke nå. Kanskje materialiserte de seg aldri? Det eksportølet som man ønsket å brygge, ville være «av en lysere type enn bokkøl, men kommer i samme skatteklasse.» Dette siste var også viktig, da det ellers ikke ville gi de samme skatteinntekter.

I desember er alkoholfientlige Vårt Land bestyrtet over dette 7,0% eksportølet (hvilket er feil, det ble brygget endel svakere, men i en skatteklasse som strakk seg opp til 7,0%), sitert i Stavanger Aftenblad 8. desember 1948:

Det nye er nemlig ikke at det kan brygges sterkt øl for eksport. Det har for lengst vært gjort, og det er opplyst at det i år har vært solgt eksportøl på de oversjøiske markeder for 1 million kroner. Det nye er at det ikke bare er eksporthandelen, men det forbrukende norske folk som skal stimuleres med dette sterke ølet. Hvilken sosial og nasjonaløkonomisk betydning det vil få, behøver vi ikke på ny å understreke. Under de vanskeligeste kår arbeides det i dag for å heve folkeedruligheten. Og så tillater Regjeringen at denne hanske kastes like i synet på dem som strever med dette!

Det var ressurssituasjonen som hadde satt bryggingen av sterkøl på vent. Avholdsorganisasjonene hadde argumentert så lenge som mulig med ressurssituasjonen. Nå mente de at når sterkølet engang var borte, måtte man i edrulighetens navn ikke la det komme tilbake.

Pallene med eksportøl heises ombord i M/S Bonanza
Kilde: Digitaltmuseum.no/Oslo Museum, Foto: Leif Ørnelund, opphavrett CC BY-SA 4.0
Øleksport med M/S Bonanza
Bryggeriforeningen hadde hatt medlemsmøte en ukes tid tidligere, den 2. desember. Dagen før dette hadde regjeringen åpnet for eksportølbrygging. Dagen etter medlemsmøtet rapporterte NTB, og de beskrev det nye ølet som: Ølet skal ha samme alkoholstyrke som bokkøl, men er noe lysere i fargen. Det sies eksplisitt at motivasjonen er å brygge ølet for eksport og få valutainntekter, men for å sikre bryggeridriften er det nødvendig med et innenlandsmarked. Det er uvisst hvorfor de likestiller styrken med bokkøl. Kanskje har de mistolket at det er samme skatteklasse, eller kanskje bokkølet i 1947 faktisk lå så lavt som 5,5%?

I avholdsvennlige Firda Folkeblad 20. desember 1948 kommenteres dette:

Bryggeriforeningen har derfor gjort en omgående bevegelse. I stedet for bokkøl heter det nå «eksportøl». For å unngå dette med større alkoholkonsumsjon, stiller man valuta i utsikt. [...]

Mange nektet å tro at denne meldinga fra N.T.B. var riktig. Imidlertid er den det, og man har grunn til å etterlyse linjen i en slik alkholpolitikk fra statsmaktens side. Både avholdsfolket og andre edruskapsvennlige kretser tar til kraftig motmæle mot det som er skjedd, og man kan regne med at saken kommer opp i Stortinget på nyåret.

Det var mye skrik rundt sterkølbryggingen, men den ble allikevel tatt opp. Ølet kom på markedet i mars 1949, slik at man fikk dette som påskeøl, som var det andre, store sesong-sterkølet i tillegg til juleølet. Det lyse eksportølet var da også laget med oppskriften på det gamle påskeølet i tankene.

Bergens Tidende kan melde 11. mai 1949 at eksportølsalget ville bli stoppet for helflasker (dvs murere på 70cl). Dermed kunne man få eksportøl bare på halvflasker (dvs bjørnunger på 35cl). Man pekte på at «salg av helflasker tar for meget på råstoffbeholdningen» men jeg mistenker at man forsøkte å begrense kritikken fra avholdsbevegelsen og selge det sterkeste ølet kun på små flasker. Man kunne tenkt seg at det var mangel på helflasker, men det ville sannsynligvis bare gjelde visse regioner, og burde ikke betinge en nasjonal overgang til halvflasker. Skjønt … på denne tiden var det i hvert fall mangel på brennevinsflasker, slik at man måtte levere inn panteflaske om man ville kjøpe en flaske brennevin på Polet.

Og bryggeriene fulgte opp salgsstoppen for helflasker. Hansas direktør Murstad kunne samme dag fortelle at for deres del var salget av helflasker med sterkøl allerede avsluttet.

At ressurssituasjonen fremdeles var gjennomregulert av Staten viser den påfølgende artikkelen i BT, der Forsyningdepartementet hadde bestemt at gravide fra 3. måned og diegivende kvinner frem til 5 uker etter fødsel får en ekstra osterasjon på 200g pr uke. Man kan jo forstå at bryggeriene måtte trå nennsomt når man skulle starte brygging av sterkøl i et land der man diskuterte hvor mange osteskiver man kunne tilleggsrasjonere til gravide.

Det oser symbolsk skadebegrensning i beslutningen om å avslutte sterkølsalget på helflasker. Strengt tatt ville det mest ressurssparende være å ha store fremfor små pakninger. Men her snakker vi om øl og fyll og konseptet om å tømme en åpnet flaske. Bryggeriene ville komme igang med å brygge et sterkøl, det meste annet kunne de potensielt kompromisse på.

Skadebegrensning? Joda. Hvilken dårlig nyhet er det bryggeriforeningen kunne tenkes å ville komme i forkjøpet? Det lå nemlig noen salgstall på bordet som avslørte Bryggeriforeningens strategispill. I Stortingets spørretime 15. juni stilte Bondepartiets Romundstad spørsmål om tall for eksportsalg og innenlandssalg av eksportøl. Svaret fra statsråd Brofoss skapte sjokk og ble slått opp i blant annet i Stavanger Aftenblad 16. juni 1949. Frem til og med 1. juni var det eksportert 3500 hl eksportøl, mens det var solgt 87.000 hl eksportøl innenlands. Det var altså bare 3,9% av det produserte eksportølet som ble eksportert.

Bryggeriforeningen fremholdt at eksportølsalget innenlands var på vei ned etter at det initielt hadde en boost av nyhetens interesse. Vi kan også lese endel tall utfra denne artikkelen og hvordan Bryggeriforeningen hadde vinklet tallene. Mens det i 1948 ble estimert en allerede eksisterende øleksport på 1 million i omsetning pr år, opplyste Brofoss til Stortinget at eksporten for hele 1948 var på 550.000 kroner. Mens man tidligere fablet om 10 mill i skatteinntekter årlig, kunne Brofoss vagt fortelle at de fire fremste bryggeriene (formodentlig tilsammen) allerede hadde eksportert mer enn hele fjorårets eksport og at man derfor ville komme over minimumskravet på 1 mill i eksport.

Det ble i spørretimen 15. juni også opplyst om at eksportølet da holdt 4,8-5,5% ABV. Det virker som om regjeringen ønsket å gi bryggeriene en fair chance til å innarbeide produktet, og at noen stygge tall etter noen måneder ikke kan være grunn til å trekke tillatelsen. Næringspolitikk handler mye om å gi stabile vilkår til næringslivet – og Brofoss var handelsminister.

En måned senere – 18. juli 1949 – kan avholdsvennlige Stavanger Aftenblad melde at det store innenlandssalget av eksportøl har fått Sosialdepartementet på banen:

På grunn av det store salg av eksportøl på det innenlandske marked, har Sosialdepartementet mottatt mange henvendelser fra avholdsorganiasjonser og private personer der det klages over at eksportølet medfører fyll og uorden utover landet, særlig blant ungdommen.

Sosialdepartementet har også merket seg spørreaktiviteten i Stortinget, og de vurderte om forutsetningene for sterkølsalget er brutt. Sannheten var vel at forutsetningene ikke formelt er brutt, men at situasjonsbeskrivelsen og fremtidsutsiktene som bryggeriforeningen presenterte utad var mildt sagt misvisende. Tillatelsen til å brygge eksportøl var gitt for 1949, og man kunne la være å forlenge den for 1950 dersom ikke forutsetningene ble oppfylt.

Så gjør Sosialdepartementet norsk ølpolitikks kardinaltabbe:

Departementet spør samtidig Bryggeriforeningen om ikke alkoholprosenten i eksportølet kan settes ned, slik at dette ølet kommer inn under skatteklasse 2.

Du kan skattlegge norsk øl, du kan rasjonere norsk øl, du kan forby norsk øl. Men det aldri slipper unna med, er å vanne det ut slik at det krysser skatteklassene. Avisene hopper på saken med overskrifter om at trolig blir slutt på eksportølet, og rundt midten av juli 1949 anser de det allerede som fait accompli. Det nest beste som ølfolket kan håpe på at eksportølet legges til maksimalt 4,7%.

Noen dager senere kommer Bryggeriforeningen på banen med en helt ny vinkling av bakgrunnen for eksportølet. Her ført i pennen av Fædrelandsvennen 19. juli:

Det ble høsten 1948 ført forhandlinger mellom Prisdirektoratet og Bryggeriforeningen om de daværende priser for bayerøl, pilsnerøl, landsøl og vørterøl, som var utilfredsstillende. For å unngå prisforhøyelse, eller avgiftsnedsettelse foreslo Prisdirektoratet at Finansdepartementet søkte utvirket at bryggeriene fikk tillatelse til å fremstille bokkøl, hvilket ville bedre bryggerienes økonomi. Det viste at man på regjeringshold på det daværende tidspunkt ikke fant det ønskelig at bryggeriene gjenopptok bryggingen av bokkøl. Man ønsket heller at bryggeriene skulle selge eksportøl innenlands for at man da samtidig også kunne skape grunnlag for eksport til utlandet. Bryggerienes representanter var selv klar over de vanskeligheter som foreligger ved opparbeidelse av et eksportølmarked, og meddelte at det var mulig at man kunne komme opp i en eksport på 1 mill kr., hvilket var til 6000 hl., men heller ikke dette kunne man garantere.

I de meddelelser foreningen har mottatt fra myndinghetene er det ikke uttalt noen forutsetning om at en vesentlig del, enn si den største del av ølet skal eksporteres. Tvert om var det på den tid på det rene at innenlandsk salg på under 6000 hl. ikke ville gi bryggeriene den priskompensasjon som hele ordningen tok sikte på.

Deretter sammenholder de dette mot årsproduksjonen på 130.000 hl av bokkøl før krigen, og de avslutter med kraftsalve mot «forbudsfolket», som de mener opptrer på rent følesesmessig grunnlag, og uten å forholde seg til tall og realiteter. … og dessuten var det brennevinet som var det store problemet, mente Bryggeriforeningen.

Denne fremstillingen fra Bryggeriforeningen er temmelig forskjellig fra det som har blitt presentert i avisene tidligere. Men det er mulig man presenterte det litt mer rosenrødt i starten, og at dette er de faktiske detaljene i avtalene. Detaljnivået og taktikeriet kan tyde på det.

Utpå høsten endrer Bryggeriforeningen igjen situasjonsbeskrivelse med forbausende letthet. En melding via NTB er gjengitt i Adresseavisen 29. november 1949. Nå heter det seg at bryggeriene alltid har hatt lov til å brygge sterkøl opp til 7,0%. Når man har brygget svakere øl, har de vært helt frivillig og i forståelse med varierende statsmakter. Bakenfor denne argumentasjonen ligger en konklusjon om at bryggeriene ikke trenger å spørre noen om å ta opp bryggingen av sterkøl. Da ignorerer man imidlertid at om ikke bryggeriene hadde redusert ølstyrken, så ville den blitt regulert ned – så Bryggeriforeningen gjør opp regning uten vert her. Dessuten lå begrensningene heller i tilgang til korn enn det lå i salgstillatelser.

Forøvrig argumenterer man med at brennevinsforbruktet hadde eksplodert fra 7,9 mill liter i 1939 til 13,2 mill liter 1948, og at dette hadde skjedd med bakgrunn i et vakum av sterkøl. Etter at eksportølet kom på markedet hadde også brennevinsforbruket gått ned.

Aftenposten er mer utfyllende. Før krigen utgjorde salget av klasse 3 (4,8-7.0%) 25% av ølomsetningen, mens klasse 2 (2,6-4,7%) utgjorde 70%. Det etterlater 5% for lettølet i klasse 1 opp til 2,5%. Det er kanskje ikke så rart at når lettøl var det eneste man fikk tak i, så ble brennevinet mer attraktivt. Vinen var jo et dyrt overklasseprodukt.

Samtidig gikk eksportølet gjennom en nyhetens interesse. De månedelige salgstallene gikk nedover for hver måned etter det ble introdusert i mars, til mer enn halvering i oktober.

Med stor glede pekte Bryggeriforeningen på statistikken over drukkenskapsforseelser, som viste økning mellom 1948 og 1949 bare for første kvartal, mens andre og tredje kvartal viste en betydelig nedgang. Det var eksportølets fortjeneste, mente Bryggeriforeningen – selv om det også er fristende å se det som selektiv presentasjon av statistikk.

Det er lett å beskylde Bryggeriforeningen for å være taktiske og selektive her – ikke minst fordi det er sant. Men vi må huske at det var to sider i denne debatten, og avholdsbevegelsen var ikke det spor bedre. De fokuserte på ressurssituasjonen lenge etter at det egentlig var et relevant tema. De skrek opp om at eksportølet var billig fyll, selv om det billigste brennevinet var gav mer alkohol pr krone. De generaliserte alkoholmisbruket basert på personlige enkeltopplevelser som virker subjektive.

Ved utgangen av 1949 var eksportølet etablert, om enn som et svakt sterkøl. Eksporten var ikke stor, og var forsvinnende lite i forhold til det innenlandske salget. Ikke desto mindre var dette kjærkomne valutainntekter. Skulle eksportølet bli en døgnflue slik som bokkølet i 1947, eller var det en øltype som var kommet for å bli? Bryggeriforeningen klarte å manøvrere seg til en forlengelse av tillatelsen til å brygge eksport, og etter dét var tanken om et forbud mot eksportøl helt død.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-11

Øleksport til Sverige

Passfrihet ble innført mellom Norge, Sverige, Danmark og Finnland 14. juli 1952. Fra da trengte ikke innbyggerne i disse landene pass når de passerte felles grenser. Det finnes en øl-vinkling på dét.

Allerede 19. juli rapporterte Haldens Arbeiderblad at de merket pågang av svensker som trakk over grensa for å kjøpe øl. Idag er det vel helst omvendt, at nordmenn drar til Sverige for å kjøpe alkohol, men i 1952 var forholdet omvendt. HA skriver under overskriften «Passfriheten fører til eksport av "eksport" fra Halden til Sverige»:

– Vi merket det med en gang passtvangen ble opphevet, sier en ølhandler vi har snakket med. Det ser ut til å komme mange svensker som bor på ferie på den svenske siden over til oss. De kjøper en god del øl og drar så av gårde igjen. Mange spør oss hvor mye de kan ha med over grensen så det er sikkert at de tar det med seg. Ved siden av kundene i de svenske grensetraktene har vi et jamt innrykk av svenske turister hele dagen. De har hørt om det norske ølet, og skal naturligvis smake på det. For det alt vesentlige er det eksportøl som kjøpes. Det har man jo ikke i Sverige, og denne ølsorten ser ut til å være svært populær blant svenskene.

Pils fra Schous bryggeri, for eksport, trolig til det amerikanske markedet, fordi de mangler styrkeangivelse og har volum oppgitt i fl.oz
Digitaltmuseum.no/Teknisk Museum foto: Sohlberg Foto, opphavrett CC BY 4.0
Schous pils
Ved siden av øl, gikk det også endel i margarin, flatbrød og geitost i denne grensehandelen. At det var stor trafikk av svensker vitner et hjertesukk som en journalist mottok:

Man skulle tro at Østfold var en del av Sverige, sa en billist vi snakket med i går. Han hadde kjørt fra Halden til Fredrikstad, og faktisk bare møtt svenskebiler unerveis. Det var nesten et særsyn å se en B-bil [dvs Østfoldregistrert bil].

En ting var at svenskene trolig hadde bedre kjøpekraft enn nordmennene, så det var vel ikke fullt så stort potensiale for handel den andre veien. Viktigere var det at Sverige gjennom det meste av 1900-tallet hadde dårligere – eller mer korrekt: svakere – øl enn Norge.

Derfor kom de over grensen når formaliteten med pass falt bort. Hjemme i Sverige fikk man øl opp til 3,5%, mens i Norge holdt pilsneren opp til 4,7%, og man kunne få eksportøl og bokk på 5,5-6,5%. Svenskene måtte dra til Norge for å få tak i godt og sterkt øl – eller til Danmark, men det er en annen historie.

Sverige fikk nemlig ikke sterkøl før i 1955 – om vi ser på tiden etter første verdenskrig. Fra 1917 og frem til 1955 var det sterkeste ølet svensk klasse II, som gikk opp til 3,5% ABV – eller egentlig 2,8% ABW, for Sverige holdt på vektprosent i stedet for volumprosent for øl helt frem til 1993. Rett nok ble klasse II litt utvidet i perioden 1922-41 og kunne brygges opp til 4,0% ABV (egentlig 3,2% ABW), men etter 1941 ble ikke denne styrken brygget.

Det var først i 1955 at svensk klasse III – eller sterkøl – ble innført. Ølet kunne da holde en styrke helt opp til 5,6% ABV (egentlig 4,5% ABW). Sett med det perspektivet måtte Norge i 1952 fortone seg som det reneste øl-Mekka, med både sterkøl og «skikkelig» pilsner og bayer i norsk skatteklasse II.

Dette kan være nyttig å ha i mente når vi beklager oss over hvor ille det var med utvalg, styrke og smak på norsk øl før mikrobryggeriene kom. Det var verre i Sverige. Og enda verre var det på Island, der alt øl var forbudt mellom 1915 og 1989.

Situasjonen i Sverige snudde seg ikke før i 1995, da svenskene fjernet den øvre grensa for sterkøl. I Norge ble på omtrent samme tidspunkt sterkølet flyttet inn på Polet, og den øvre grensen for øl på 7,0% ble ikke fjernet før i 1999. I tiåret etter årtusenskiftet var det stort sett nordmenn som dro til Sverge for å kjøpe øl, og det skulle ta mange år før Polet kunne nærme seg å konkurrere med Systembolaget på utvalg.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-10

Eksportølets skapelse

Det norske eksportølet er ølet de fleste dagens ølnerder har hørt om men aldri smakt. Rent bortsett fra at det faktisk var godt, så ligger det også mange interessante historier bak eksportølet. Aller først skal vi se på dets opphav.

En tilsnikelse! – det var hva avholdsbevegelsen mente om det norske eksportølet, og skal jeg være ærlig, så hadde de mye rett i det. Med urealistisk optimisme og enkelte hvite løgner så eksportølet dagens lys.

Annonse og kunngjøring ifm bokkølslippet i 1947
Kilde: Hardanger 18. november 1947, Nasjonalbibliteket
Bokkøl i 1947
Norske bryggerier drev med liten, men systematisk eksport av øl tilbake til i hvert fall 1860-tallet. Utfra annonser vet vi også at det tidvis ble omtalt som eksportøl. Men det er først etter krigen at eksportølet i mer moderne betydning oppstår. Da får vi to øltyper: lys eksport og mørk eksport, der 1800-tallets «eksportøl» var mer en betegnelse et markedssegment mer enn det egentlig var en øltype.

Skal vi forstå eksportølet, må vi tilbake til 9. april 1940. Etter den tyske invasjonen i Norge ble det ressurssparing på alle områder – ikke minst på korn, og dermed malt. Ølet ble brygget ned … og ned gjennom hele krigen. Ved freden i 1945 var det vel bare landsøl å få tak, det vil si en pilsner-type lettøl på maksimalt 2,5% – og hvem vet vel om bryggeriene brygget den på «full» styrke?

Tingenes øltilstand passet avholdsbevegelsen godt. De innså nok at det var vanskelig å holde igjen klasse 2 (dvs inntil 4,7%), men sterkølet i klasse 3 (dvs inntil 7,0%) ønsket de å demme opp for. Pilsner kom tilbake 21. januar 1946. Bayer kom 15. juli 1946. Men sterkølet lot vente på seg. I Norge på denne tiden hadde fantes det primært tre sterkøl: bokkøl som ble solgt året rundt, samt sesongølene jule- og påskeøl – også kalt vårøl.

Bokkølet kom tilbake på markedet først 24 november 1947, i tide til å fungere som juleøl. Bryggingen ble imidlertid stoppet i oktober da det ikke var mer bygg. Man solgte ut lagrene og salget ble formelt stoppet da 31. desember samme år, selv om jeg mistenker at mange selvere gikk tom lenge før det.

Dette var den sørgelige situasjonen vinteren 1947-48. Det var kort og godt ikke nok malt å brygge på – i hvert fall var det argumentet. Bryggeriene forhandlet med forsyningsdepartementet om kvoter av bygg som kunne gå til malt og ølbrygging. Gjennom bryggeriforeningen forsøkte de stadig å få reservert korn til brygging av sterkølene, men situasjonen var fastlåst: bokkølet i 1947 var en kortvarig affære, mens juleøl og påskeøl lå helt i det blå. (Spoiler alert: Et øl navngitt som juleøl skulle ikke komme tilbake på markedet før i 1956, og et øl navngitt som påskeøl kom i praksis aldri tilbake.)

Bryggeriene var frustrerte. De ønsket å gjenoppta bryggingen av sterkølene, men den evinnelige «ressurssituasjonen» stakk hele tiden kjepper i hjulene. Jeg kan ikke forstå annet enn at de må ha satt seg ned og planlagt hvordan de skulle komme i mål via en omvei: norsk øleksport. Og dermed var eksportølet født.

Egentlig handlet det om skinnargumenter – fra begge sider. Avholdsfolket hadde tapt forbudstiden og kunne ikke argumentere med at de ville «forby» ølet. Dessuten var brennevinssalget frigitt, og da kunne man vanskelig legge restriksjoner på øl. Men de kunne argumentere med at det ville være ekstragavant å bruke korn til øl, når man hadde for lite nasjonalt sett. Bryggeriene argumenterte med at om man eksporterte ferdige ølet, så var det egentlig ikke import dersom man importerte råvarer som korn eller malt – og dessuten ville det gi landet hardt tiltrengt valuta. Ahhh … valuta! Intet får realpolitikere til å kompromisse som tanken på skatteinntekter og penger å bruke på gode saker.

Valuta-argumentet må ha vært «deal-closer'en» for Bryggeriforeningen, og eksportølet – eller øleksporten – var en nødvendig ingrediens.

Den 3. september 1948 kunne direktør Platou i Bryggeriforeningen fortelle Aftenposten at de hadde fått tildelt 15.000 tonn dansk bygg, hovedsaklig for å brygge eksportøl. Jeg vil tro det burde holde til rundt 50-60 millioner liter øl, eller tilsvarende sjettedelen av Norges ølforbruk idag. Det var med andre ord en meget betydelig mengde øl. Haldens Arbeiderblad gjengav det under overskriften Export av øl skal gi oss hard valuta! og Platou fortalte at de fleste av landets 24 daværende bryggeri var i gang med eksportølbryggingen. Han fortsatte:

Vi har allerede eksportert øl til Belgia – hvilket har skaffet oss meget kjærkomne belgiske franc – en del er eksport til Det nære Orient [Midt-Østen], en del er eksportert til Østen [Øst-Asia] og en forholdsvis betydelig eksport vil finne sted til Frankrike i henhold til den nye handelsavtalen.

Eksporterte Norge øl til Belgia i 1948? Ja, tydeligvis. Man skulle tro belgierne hadde nok øl og bryggerier selv, men vi skal huske på at krigen gav langt større materielle skader i Belgia enn i Norge. Kanskje var mange bryggekjeler smeltet om for ammunisjon … hva vet jeg?

Platou er litt vag om hva det vil innbringe av valuta, for det avhang visstnok av mangt og mye. På spørsmål om kvaliteten til ølet svarer han:

– Vårt eksportøl er av førsteklasses kvalitet. Populært kan jeg kalle det «Vårøl» eller «Påskebrygg». Det har alkoholinnhold på 6,25 pst. og pilsner- og bayerøl har 3,5 pst.

Her bekrefter han implisitt at det er det gamle påskeølet man brygger. Det er også interessant å se at man i Norge like etter krigen la pilsner og bayer så lavt som 3,5%. Det er jo faktisk tilsvarende dagens svenske folköl i butikkstyrke. Den gamle norske skatteklasse 2 gikk fra 2,6-4,7%, så man hadde lagt seg midt i styrken, formodentlig for å spare på kornet under den rådende «ressurssituasjonen».

Jeg må sitere et annet, ganske oppsiktsvekkende sitat fra Platou i denne sammenhengen. Det er argumentene for andre fase av Bryggeriforeningens plan. Mens første fase var å importere korn som kunne maltes og brukes for å brygge øl vi kunne eksportere, så var andre fase å parallellselge dette eksportølet på hjemmemarkedet.

– Blir det bokkøl til julebordet i år?

– Vi ser gjerne at så blir tilfelle, men det spørsmålet må myndighetene svare på. For vårt vedkommende ville det være av stor betydning at bokkølet blir omsatt innenlands. Det tar nemlig 4-5 måneder fra ølet er produsert til det er ferdig til salg. Før og etter denne tid er det ikke av toppklasse. Skulle vi for eksempel brenne inn med et større kvanta eksportøl en tid – det kan ta en viss tid før avtalene blir brakt i havn – vil kvaliteten gå ned, og vi taper på det. Ved innenlands omsetning vil vi oppnå mer kontinuitet, og nevnte faremoment vil da forsvinne.

For øvrig mener direktøren at de 15.000 tonn bygg er tilstekkelig til produksjon også for innenlands omsetning av bokkøl. Videre peker han på at kornproduksjonen ute i verden for tiden er så lys at det ikke skulle være noe å si på at man produkserer ølsorter med mer maltinnhold, og derved bedre kvalitet enn pilsnerøl og bayerøl.

Takk! Her er direktøren i Bryggeriforeningen sitert på at bokkøl har bedre kvalitet enn pilsner og bayer. Bare sånn at vi har det dokumentert :-) Og sier han ikke her at bokkølet har én måneds optimal kvalitet, 4 måneder etter brygging? Seriøst, dette er tull. Det kan virke som eksporten av øl til blant annet Belgia på det tidspunktet var bokkølet fra 1947 – et øl som dermed fikk rolle som tre øltyper: bokkøl, juleøl og mørk eksport.

Og dessuten ser vi her omrisset av tredje fase av argumentasjonen: når vi har så mye korn igjen av de 15.000 tonn fra Danmark, så har vi sikkert nok til å brygge også andre sterkøltyper her hjemme – ihvertfall dersom eksporten feiler.

Direktør Platou har tydeligvis innsett at det hele må tallfestes bedre, for måneden etter, den 18. november 1948 er han igjen intervjuet i Aftenposten. Nå tallfester han Statens inntekter av eksporten kan bli 10 mill kroner. Han trekker også frem at Etter fattig evne har enkelte bryggerier vist interesse for regjeringens appell og solgt øl på oversjøiske markeder for omkring 1 mill kroner i år. En tidobling er vel ikke umulig med litt hard innsats?

Men vent, sammenlikner vi ikke epler og pærer her? Den millionen det ble solgt for i 1948 er omsetning, mens det Platou forespeiler for statskassen er avgifter, hvilket er et subsett av omsetningen. Her hadde det vært interessant å vite hvilke skatter Platou tar med. Jeg mistenker at han maler med bred pensel når han estimerer hva Staten kan tjene på dette. Og jeg mistenker at han senere ville argumentere for færrest mulige skatter på eksportert øl.

Og feilet eksporten? Som vi senere skal se, var Platou skremmende sanndrømt når han fryktet at det kunne bli kluss med avtaler og lisener og slikt. Og da var det godt at man kunne parallellselge ølet på hjemmemarkedet.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Danzig - 2016/10/13 22:35:05
Veldig interessant å lese. Problemet er at å lese om øl alltid gjør meg ønsker å ta en øl!

2016-07-08

Brygging med «sjak»

Det er endel ingredienser du ikke ønsker i ølet ditt – selv ikke innenfor tradisjonen med «extreme brewing». Svimling, Lolium temulentum, er én av dem. Likevel har det vært brukt. Hvorfor?

Det startet med en obskur referanse jeg snublet over – som slike postinger så ofte gjør. I 10 års dagbok for 8. juli står det blant annet om denne dagen: Det ble også høstet «sjak» — et ugress som liknet litt på bygg i åkeren. Hvis denne ble blandet i maltet under bryggingen, ble ølet så sterkt at mange sovnet av det. Denne boka er full med mange interessante men løse tråder om tidligere tiders tradisjoner, men den er relativt tvilsom rundt øl-tradisjoner … for eksempel tidfestet den høstingen av humle til rundt 7. juli. I praksis er boka et folkloristisk sammensurium uten dyptpløyende kvalitetssikring. Men «sjak» var nytt for meg.

Svimling (Lolium temulentum) fra Winklers bok om giftige planter.
Wikipedia/Eduard Winkler, opphavrett CC BY 2.0
Svimling
Hva er denne «sjaken» som ble brukt i ølet? Jeg tror vi snakker om planten svimling, eller Lolium temulentum, eller darnel på engelsk. Det er en plante som er mer knyttet både til hvete- og byggåkere. Noen mener at det bibelske uttrykket å skulle «skille kliten fra hveten» egentlig refererer til svimling som vokser i åkeren. Merk også at man ikke må blande svimling sammen med meldrøye, som er en sopp som vokser på kornet, ikke en ugressplante som vokser i konkurranse med kornet. Meldrøye er heller ikke noe du ønsker å få i ølet ditt … men annen plante og andre virkestoffer. Jeg har selv fått meldrøye i kommersielt malt.

Ordet «sjak» er mystisk. Jeg finner det ikke i et kursorisk søk på norske kilder. Det nærmeste jeg kommer er den dansk-bayerske botanikeren Georg-Christian Oeders Nomenclator Botanicus zum Gebrauche bey der Flora Danica, København 1769. På side 183 lister han navn for Lolium temulentum som Heire. Heiregræs. (D.) Svingel. Dude. (N.) Svimling. Byg Svimling (N.) Skiak, Sjak. Skeak. (Nidros.) Siden han skriver i unionstiden, lister han navn fra ulike steder i Danmark-Norge. «Nidros» må refere til Trondheimsområdet. Andre stedsnavnsreferanser på samme side (i tillegg til N. og D.) er: Söndm, Numed, Indh, Strind, Naustral, Romsd, Lapp – som i hvert fall burde referere til Sunnmøre, Nummedal, Innhered, Romsdal og Finnmark. Det burde styrke teorien om at «Nidros.» er en referanse til Trondheim. Den latiniserte formen «Nidrosiensis» ser ut til å være en gammel middelaldersk form, mens «Nidarosiensis» (med «a») muligens er en tilpasning i nyere tid til navnet «Nidaros».

Jeg skulle gjerne ha knyttet navnet «sjak» sterkere mot planten svimling for å utelukke at det var snakk om en annen plante. Men jeg har tross alt ikke funnet noen indikasjoner som knytter det mot noen andre planter, så det får holde.

Hva er egentlig denne planten svimlings rolle i øl? Når vi idag snakker om sterkt øl, tenker vi på alkoholsterkt øl med høy ABV. Men det finnes andre betydninger av «sterkt». Det var to måter å vurdere ølets styrke på i gamle dager. Man kunne vurdere det utfra smaken: jo mer det reiv munn og svelg, jo sterkere var det. Utfra samme prinsipp har man ved «brygging» av enkeltdestilatet waragi i Øst-Afrika i nyere tid tilsatt for eksempel batterisyre, og i England på tidlig 1800-tall dokumenterte den ufortjent dårlig behandlede Frederick Accum en rekke tilsommme tilsetninger til øl over temaet: dersom det river i halsen, så må det være godt og sterkt.

Den andre måten å vurdere ølets styrke på var utfra fylla. Jo hardere, lengre og villere den ble, jo sterkere var ølet. Det gjaldt vel for bakfylla også, som med svimling visstnok kunne vare noen dager. Her nærmer vi oss nok motivasjonen for å ville ta med svimling i ølet. Effekten av svimling er svimmelhet, sjangling, hodepine, synsforstyrrelser og brekninger – alt sammen noe som kan overbevise drikkeren om at ølet var sterkt og godt. Men den kan ifølge urtekilden også gi en beroligende eller narkotisk virkning. Det finnes en fascinerende teori rundt svimling om at det ikke egentlig er planten som produserer giftstoffet temulin, men noen sopparter som lever symbiotisk i svimling og vokser seg gjennom hele planten og ut i frøene. Dermed infiseres også frøene og neste generasjon med svimling. Akkurat det er både kult og litt kvalmende.

Merk: at i tilstrekkelig alvorlige tilfeller er forgiftningen dødelig. Derfor vil jeg sterkt fraråde å eksperimentere med denne planten.

Sjansen for at du får svimling fra åkeren idag er liten. Korn filtreres og sorteres godt nok til at svimling i stor grad har forsvunnet fra åkerne. Ja selv bryggeriene – i hvert fall de største – har maltmøller som sikter ut fremmedlegemer fra malten, enten det er stein eller frø fra andre planter enn bygg.

Tiårskalenderens påstand om at man samlet svimling – eller sjak – til bruk i øl er jeg litt skeptisk til. Man har nok fått det mer eller mindre frivillig med via normal høsting av bygg, men jeg stusser på om man eksplisitt har samlet det for å bruke til brygging. At det har endt opp i øl er utvilsomt.

Carl Linné skrev om øl med svimling: Råneöl från Gotland är illa beryktat på grund av att Lolium [dårrepe] kommit in bland kornet. Gör dem som dricka det berusade och blinda. Svimling gir muligens ikke blindhet, men den kan gi synsforstyrrelser samt at den skal utvide pupillene, hvilket jeg antar kan gi sterkere synsinntrykk og lysømfintlighet.

Stephen Harrod Buehner siterer Maude Grieve på at «[...] one of the common names for darnel was "cheat", from its use as an adulterant of malted wheat and barley. A custom that, she notes in 1931, "has not been entirely abandoned".» Han påpeker at svimling gjorde ølet billigere, ikke så mye fordi det erstattet byggmalt som sukkerkilde for gjæringen, men fordi det gav en alternativ «fylleeffekt», selv om ølet var tynt, billig og alkoholsvakt. Buhner er selvfølgelig tilhenger av å brygge svimling-øl, men han er jo lettere sær, og han ser ut til å drikke alt som innholder noe tvilsomt.

Jeffrey Patton forteller at britisk lovgivning på 1870-tallet for å motvirke uheldige tilsetninger i øl eksplisitt nevnte svimling, forøvrig i tillegg til opium, hamp og stryknin. Han mener også bruken var bevisst, ikke bare en effekt av at det ble høstet sammen med vanlig korn.

En rekke navn på denne planten er ekvivalent med ordet «svimling», idet de refererer til dens fylleaktige rus. Det omfatter også det latiske temulentum som kommer fra temetum (berusende drikk) og endelsen ulentus (full av).

Svimlingens negative egenskaper har vært kjent lenge. I England hadde man lollardene gjennom hele 1400-tallet. Det var en religiøs bevegelse som riktignok ble slått ned, men som på mange felt var langt mer i takt med den senere protestantismen. Et forslag til opphavet til navnet på dem, var at det var implisitt og nedsettende beskyldning om at de hadde ruset seg på svimling.

Men hvorfor skulle «sjaken» høstes i disse dager, fremfor på høsten sammen med kornet? Tross alt kommer den inn blant kornet nettopp fordi den er så vanskelig å skille ut når den står på åkeren. Her må vi se på hva ti-årskalenderen skriver umiddelbart før referansen til høsting av sjak: «Kjell Sviebygg ble dagen (8. juli) kalt mange steder, og det navnet henspiller på engene som nå var fullvoksne og svært utsatt for tørke. Det var om å gjøre å få høyet i hus.». Navnet Kjell Sviebygg kobles til St. Killian, den irske misjonæren som er bayersk skytshelgen, og som kalles Kjell Fut på norsk. Ordet «Sviebygg» er av andre forfattere koblet til at kornet skulle få tørke på åkeren nå på høysommeren. Dog, kanskje var dette tidspunktet da man slo høyet, og kanskje endel først samlet inn frøene fra svimlingen som vokste på engene som skulle slås? I så fall brukte man svimling eksplisitt som rusgivende stoff i øl.

Jeg våger å trekke den konklusjonen at «sjak» må dreie seg om en dialekt-form – muligens trøndersk – for svimling. Ikke bare understøttes det av Oeder, men både bruken og virkningen slik den er beskrevet er konsistent med beskrivelser på bruk av svimling i øl.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-07

Øl og miljø

Bør det være glassflaske eller boks? Delvis går det på kvalitet, delsvis går det på følelser, delvis går det materialegenskaper som varmeledningsevne, lystetthet og BPA. Men valget av emballasje har også et miljøaspekt med noen interessante problemstillinger.

Et poeng som taler til ølboksens fordel fremfor flasker, er transportkostnader og gjenvinning. I gamle dager var gjenbrukbare panteflasker det miljøvennlige alternativet fremfor engangsbokser. Idag er panteflasker på vei ut. Vi ønsker heller ikke å begrense oss til det lokale ølet. Det er noe sidrumpa 1970-isk over kun å drikke det lokale bryggeriet på panteflasker.

Ølbokser
Kilde: PublicDomainPictures.net, opphavrett: Public Domain
Ølbokser
Boks er billigere og enklere å transportere pr liter øl enn flasker. Det samme gjelder håndtering av tombokser i forhold til tomflasker. Med globalisering er gjenbruk blitt miljøfiendtlig i forhold til lett og gjenvinnbar engangsemballasje – for vi kan jo virkelig ikke transportere tomgodset tilbake til produsenten i et fjernt land.

Det hender vi blander sammen «gjenbruk» og «gjenvinning». Gjenbruk betyr at vi bruker gjenstanden om igjen, mens gjenvinning betyr at vi gjenbruker materialene i gjenstanden. Derfor kildesorterer – gjenvinner – vi idag glassflasker så de kan smeltes om og bli til nye flasker, mens man tidligere pantet – gjenbrukte – flaskene så de kunne vaskes og fylles på ny. Bakgrunnen er ikke så mye på at miljøaspektet har endret seg, men at våre forventninger til bredde i utvalg er annerledes idag.

Går vi enda litt lengre tilbake, ble ølet i stor grad levert på tank eller fat, ikke på flaske. Langt nok tilbake i tid var det til og med vanlig å fylle kanner for å ta med hjem til middag eller annet «hjemmeforbruk». Dermed var man enda mer bundet opp mot lokalt øl som ble levert i bærekraftig, gjenbrukbar og miljøvennelig emballasje – noe vi idag oppfatter som gammeldags og utvalgsbegrensende nærmest til det konkurransevridende.

Under ligger en forventning om at all verdens øltyper og ølmerker skal stå på våre lokale butikk- og pubhyller. I gamle dager solgte butikken den lokale bayeren og pilsneren, samt den lokale bokkølet i mer urbane strøk, og det fikk du klare deg med. Med dagens ølglobalisering er pantesystemet en logistisk umulighet. På den andre siden kan vi spørre oss om det grunnleggende miljøproblemet med glassflaskene er transportutfordringene eller vår forventning om et allestedsnærværende bredt geografisk utvalg av øl. Som all problematikk rundt søppel og avfall er det ikke utelukkende et spørsmål om materialvalg, men om forbrukeradferd.

Eller spissformulert for et liknende problem: Er det miljøvennlig å fly med den energieffektive Dreamlineren til Norwegian når du skal shoppe i New York? Strengt tatt er vel rett svar «ja», men på et overordnet nivå er et enda rettere svar at det miljøvennlige ville vært å shoppe lokalt i stedet for å dra over Atlanteren – ja, kanskje til og med slutte å «shoppe».

Jeg spår at diskusjonen rundt boks eller flaske ikke kommer til å dø hen med det første. Strengt tatt er det en diskusjon med flere mer eller mindre disjunkte problemstillinger, der logistikk og avfallshåndtering bare er to enkelttema.

Og en liten hjemmelekse til ettertanke: hva ville du velge dersom det skulle vise seg at bredt ølutvalg og miljøvern ikke er helt kompatible? Trenger vi egentlig å drikke en vare som består av omkring 90% vann og som kanskje er produsert i og transportert fra tørkerammede deler av USA og Australia, når du har ypperlige lokale øl?

Og om svaret er «nei»: ville du faktisk vært villig til å ta konsekvensen av det for dine egne valg av øl? … sånn rent hypotetisk.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-06

Ølbolleinnskripsjoner

Øltyper endrer seg, men også drikkeskikker endrer seg, og ikke minst utstyret man skjenker og drikker med. Her er en oversikt over noen innskripsjoner på ølboller som strekker seg over flere lang tid.

Ølboller var et felles drikkekar som kunne gå fra person til person rundt bordet. Skikken med å sende den rundt gjorde det sikkert lettere å fokusere på skålene som utbragt. Liksom en stafettpinne gikk ølbollen rundt og den som fikk den både utbragte en skål og drakk. Det satte vel også et felles tempo for festingen, i motsetning til idag, da hver og en kan drikke i sitt eget tempo. Man kunne vel drikke lite eller mye, men man hadde mindre styring på om man drakk sjelden eller ofte.

Ølbolle med innskripsjon («Drik af mig saa…»).
Kilde: Digitaltmuseum.no/Sunnhordland Museum, opphavrett CC BY-NO-SA
Ølboller
Jeg mistenker at vi ikke skal legge for mye vekt på denne sendingen av ølbollen rundt i laget. Det er et vakkert og romantisk bilde, og den kan nok ha hatt sin misjon som en rituell og offisiell runde med skåling, og det er godt dokumentert at man drakk slik. Men jeg ser for meg at det ikke var den eneste skikken å innta drikkevarene på. Antakelig var det vanligste mer selvbetjening og fri flyt av drikkevarene, i hvert fall litt utpå kvelden. Vi vet også at i mange sammenhenger var det helt vanlig med personlige drikkekar slik vi er vant til idag, selv tilbake til før reformasjonen, og spesielt på større fester i urbane strøk.

Disse innskripsjonene er hentet fra beskrivelsene av gjenstander som det er lagt ut bilder av på digitaltmuseum.no, og de gir et relativt godt bilde av typiske innskripsjoner på ølbollene.

Gøt øl min ven. Guri Johans Datter anno 1807

Øl eller ikke Blib På Dette sted Vil I Være Da Med Ære Drik og Ønsk Øll 1799 J K S H Løftig

Bær mig til den række Tønse og lad gaat Øl i mig ... Snor om 1831

Jeg er Festemøens ven og følger mor til Kielderen i gein J:A:D:E:

Her sad en Mand hos mig i Nat. Han fraløb baade Sko og Hat. AOSO 1830

Jeg er Bolde rund og Trind, Drik af mig Til det Skrik dit Skind - 1782

Jeg er en Bolde rund og Trind, Drich af mig til det sprich i dit skiend

Drik vad Du Tørster, ei vad du Løster. Drik til Made maa her Rådes 1865

Ber meg til den Ret Tönde saa gaat Öl i meg Rinne Anno 1812

Drik mens du tørster, tønden har en søster.

Drik du et mus av mig vil av dig sige Men gjør du uprør i mit hus må du vige

Lad en anden Laare dig, ikke din Mund, en fremmed, og ikke dine Leeber. Aar: 1872

Drik af mig om Jeg er liden Du kan en større faa med tiden. Lars Larssen Jon-nes 1823

Drik af mig saa faar du mod thi Jeg er dannet av Olkerrod Lars Søn Staveland 1842

Når det står fire bokstaver foran årstallet og det ikke er «anno» og nest siste bokstav er «S» eller «D» er det trolig initialer, dvs et navn à la Peder Olsen Tangen, som ville forkortes «POST».

Det som er interessant er fokuset på at det er bollen som taler til drikkeren. Det er liksom gjenstanden beskjeles og forsøker å fortelle drikkeren noe. Det minner egentlig litt om gamle runeinnskripsjoner à la «X reiste meg til minne om Y, far sin.» Dette kan kontrasteres til mer moderne former for innskripsjoner à la «NN lot denne stein reise til minne om ...» eller bare «til minne om …»

Hvordan står disse innskripsjonene i forhold til de skålene man utbragte når man drakk av dem. Tja, det virker som det er dårlig overlapp. For det første har man påført dem eierens navn, ikke navnet til dem man skåler for. Og jeg har ikke sett noen som går i retning av typiske skåler for fred og god avling. Forbausende få har religiøse motiver, selv om det var en vanlig skål, i hvert fall frem til reformasjonen men også i lang tid etter. Dessuten er få av innskripsjonene holdt i et format som ville fungere som en skål.

Vi kan også se hvordan enkelte innskripsjoner har blitt gjenbrukt på nye boller. For eksempel i listen over finner vi «Jeg er bolle rundt og trinn» i to varianter. Mange innskripsjoner er generelle fyndord, og mange er påmalt før bollen er solgt på markeder. Men samtidig utviklet dette seg til serieproduksjon, slik at noen solgte umalte boller, skåler og kanner – gjerne omreisende på markeder. Da kunne man kjøpe en bolle, male den selv eller få det gjort hos noen lokalt. Det er også mulig at man kunne få en ferdig malt bolle eller skål, der det kun gjenstod å male på initialer og årstall.

Dessverre er mange av registreringene i digitaltmuseum.no litt dårlig transkribert, sikkert dels fordi de ikke er i så lesbar skrift, og kanskje delvis fordi dette har vært en batchregistrering som skulle gå litt fort. For eksempel er transkripsjonen Drik til Made maa her Rådes suspekt fordi lyden «å» transkriberes på tre ulike måter. En annen ting er bruken av store bokstaver, som man burde forvente brukes i alle substantiver, ikke bare navn, og i starten av verselinjer. Men det er i transkripsjonen brukt inkonsekvent på en måte som jeg tror skyldes transkripsjonen.

Disse ølbollene var stasgjenstander. Men man må vel anta at det var de stasligste ølbollene som ble best tatt vare på. Det er et digert antall som har overlevd. Og det er forøvrig ikke bare ølboller, det er øldankarer, ølskåler, ølhøner, osv. Det er ypperlig beskrevet i boka Drikkestell for øl i Trøndelag av Ole Grefstad.

Det blir noe litt rituelt over ølboller og annet drikkestell når man kommer ut sent på 1800-tallet. Fra andre kilder vet vi at det generelt gikk ned med ølbryggingen på gårdene, delvis ble det overtatt av kjøpeøl fra de nye bryggeriene og delvis ble det fortrengt av hjemmebrenningen. Likevel lages det nye ølboller, til tross for at skuffer og skap allerede burde vært fulle av gamle. Jeg antar at det «skulle» være ny ølbolle i forbindelse med bryllup eller at man overtok gården, altså at man skulle ha sin egen ølbolle med sitt eget navn.

Aspekter av denne skikken har vel overlevd til våre dager i form av sølvskjeer, som selges som dåpsgave eller tilsvarende, enten mottakerens familie har nok bestikk eller ei. Ungen skal liksom ha sølvbestikk, og det skal være inngravert med navn og årstall.

Et annet aspekt ved ølbollene var konseptet med bearlag. Det var uformelle kretser der det var uskreven skikk at man inviterte hverandre på fest. Skulle du ha bryllup, måtte du be de andre gårdene i beerlaget, men du forventet også å komme på bryllup hos dem. Det var nesten som en utvidet familie. Innen et bearlag kunne man ha plikt til å stille med ølbolle. Derfor kunne det å ha en ølbolle ikke bare en statusting ved å eie en prydgjenstand, men det var også en slags obligatorisk billett til et medlemskap i lokalsamfunnet.

Ølbollene forsvant, og det er en øl-connection der også. Pasteurs arbeide med sykdommer var delvis relatert til kvalitetsproblematikk rundt øl og andre gjærende væsker. Det gjorde at man kunne rendyrke gjær og skape et enda mer konsistent og holdbart øl. Men Pasteur og andres arbeide gjorde også at man forsto hvordan smittestoffer til sykdommer fungerte, og fant ut av hvordan de spredde seg gjennom for eksempel spytt på felles drikkestell. Især tuberulose var fryktet. Dermed ble ølbollene permanent satt bort til pryd.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-04

Ølkunngjøringer vår 1883

Greit, dette kan bli temmelig øl-nerdete. Her starter en ny serie som går på norsk ølhistorie, utfra spor i forgjengeren til Norsk Lysningsblad.

Når man ser på historie er primærkilder viktige. Det er skrevne kilder som enten er samtidige med en hendelse eller som ført i pennen av personer med førstehånds kjennskap til hendelsen. En viktig primærkilde til norsk bryggerihistorie er Norsk Kundgjørelsestidende, senere Norsk Lysningsblad. Jeg skal gå over årgangene og gjengi annonseringer og kunngjøringer som er bryggeri-relevante. Joda, jeg vet at dette er temmelig kjedelig stuff for de fleste, men noen vil før eller senere finne gullkorn her når disse er søkbare via Google, så hold ut eller hopp over.

Dessuten er mye av dette interessant i seg selv. Endel av dette forteller en ukjent historie eller utfyller annen, kjent historie. Ikke minst gir det presise datoer og knytter enkeltpersoner til bryggeridriften. Og dessuten er informasjonen her verd å bli søkbar for Google og andre søkemotorer.

Vi starter med første halvår av årgang, som var vårhalvåret 1883.

Først ut er en kunngjøring fra 12. januar 1883 som repeteres dagen etter, der det varsles at Schreiners Bryggeri omdøpes til Throndhjems Bryggeri fra årsskiftet 1883/84. Bryggeriet hadde vært drevet av familien Schreiner siden rundt 1839, men hadde gått ut av slekten selv om nye eiere fortsatte å drive det under dette navnet.

Firma-Anmeldelse.

Til Magistraten i Throndhjem.

Vi give os herved den Ære at meddele, at den af os hidtil under Firma Schreiners Bryggeri drevne Bryggeriforretning, vil fra 1ste Januar næste Aar blive fortsat under Firma: Throndhjems Bryggeri.

Throndhjem den 29de December 1882.
Jenssen & Co.
N. Jenssen & Sønner.
I. G. Matzow.

Modtaget 30/12 82. Gebyhr 2 – to – Kroner. Strøm.

Trondhjems Bryggeri må ikke forveksles med Trondhjem Aktiebryggeri. Såvidt jeg husker kjøpte sistnevnte opp førstnevnte rundt første verdenskrig. Denne bekjentgjøringen kommer forøvrig like etter en bekjentgjørelse om Throndhjems Brændevinssamlag, for utskjenking og salg av «brennevin og andre drikkevarer». Dette samlaget lå forøvrig i de lokalene som idag huser Bakke Brygg i Trondheim.

Jeg vil imidlertid trekke frem en tilsvarende kunngjøring for et samlag i Sarpsborg, publisert 9. januar, siden den eksplisitt nevner øl:

Til Sarpsborgs magistrat!

I henhold til lov af 3die Juni 1874 tillader man sig hervd at anmelde, at der under firma «Sarpsborgs samlag for Brændevinshandel» er stiftet et uansvarligt selskab, hvis øiemed er fra 1ste Januar 1883 at drive med handel med og udskjænkning af brændevin, øl, mjød, vin og cider m. m. i Sarpsborg.

Samlaget bestyrelse består af undertegnede Nils Severin Olsen, Mikael August Lund og Hans Jacob Holter, og til at forpligte samlagets udfordres der underskrift af 2 af bestyrelsens medlemmer, der tegner: «Sarpsborgs samlag for Brændevinshandel» ved (2 ller 3 bestyrelsesmedlemmers underskrift). Med hensyn til samlagets forhold til trediemand forøvrigt henvises til vedliggende exempar af samlagts vedtægter.

Sarpsborg, 6te Januar 1883.
Nils Sev. Olsen.   M. A. Lund.   H. J. Holter.

Foranførte Anmeldelse er modtaget den 6te Januar 1883, efterat den i mit Overvær er bleven undertegnet av samtlige tre Udstedere, og anført i Firmaregisteret.

A. Lorentzen, Magistrat.

Den 2. februar selger kjøpmann Iver Lyche og bryggerieier Chr. L. Møller sine andeler i Fredrikshalds Mineralvandfabrik til sakfører Oskar Andersen Dietz. Det er muligens ikke ølrelatert. Bryggerieren er trolig Christian Møller, født 1826 i København, boende like i nærheten av det som i folketellingen i 1885 er angitt som «Bryggeriet», i hvilket er boende Fredrik Møller – formodentlig hans sønn – angitt som ølbrygger. Det ser ut til at Fredrik Møller overtok bryggeriet, som trolig var L'Orange's bryggeri fra 1835. Han er angitt som bryggerieier helt frem til han døde i 1906, da bryggeriet – kalt Møller & Co – ble slått sammen med Halden Ølbyggeri i 1907.

Den 8. februar melder Throndhjems Toldpakhus om uavhentede varer, blant annet en pakke med malt extrakt som kom fra uspesifisert sted i utlandet med pakkepost den 14. mai 1881. Eventuelle mottakere bør melde seg innen seks måneder, ellers blir maltekstrakten solgt til inntekt for «Toldkassen». Det er temmelig utrolig at de var villige til å oppbevare uavhentede pakker i så lenge som to år.

Dette var nok tiden for opprydding på tollagrene, for 14. februar melder Stavanger Toldpakhuse at det 12. januar 1881 ble innført via N. Folkedahl fra Hamburg noen varer som siden har vært uavhentede, blant annet 115 helflasker og 46 halvflasker med øl – i tillegg til hermetikk, soyaolje og sukker. Formodentlig var ølet ødelagt etter to års lagring.

Følgende kom 27. februar 1883 med gjentakelse dagen etter. Det gjelder også endring av et bryggerinavn. Erlanger bryggeri gikk forresten konkurs senere på 1880-tallet, men bryggeriet fortsatte som Akers bryggeri og Borch og Co.s Aktiebryggeri. Bygningen står der fremdeles, ved Bryn stasjon.

Firma-Anmeldelse.

Christiania, 22de Februar 1883.

Til Magistraten i Christiania.

I Forbindelse med Firma-Anmeldelse av 20de Juli 1880 anmeldes herved, at Aktieselskabet «Bryns Bryggeri» ifølge Beslutning, fattet i Generalforsamlinge d. 14de Juli 1882, fra idag forandrer sit Fimanavn til «Erlanger Bryggeri».

Undertegnede Henrik Dons afløses af Hr. G. Krogh som Medlem af Direktionen.

Ærb. Henrik Dons. L. Semb. Julius Norbye.

I Henhold til Ovenstaaende forpligtes «Erlanger Bryggeri» ved Bestyrelsen som fortiden bestaar af L. Semb, Julius Nordbye og G. Krogh.

Ærb. Henrik Dons. L. Semb. Julius Norbye.

Anmeldt for Christiania Magistrat den 23de February 1883 og anmærket i Firmaregisteret III, fol. 2 og 176. Gottfr. Hoffmann.

Det er meg uvisst hvorfor de valgte å assosieres med Erlangen. Rett nok er det en by med øltradisjoner – blant annet visstnok verdens eldste ølfestival Die Bergkirchweih – men byen er vel er mer kjent for sine hugenotter. Kanskje var Erlanger bare et passelig tyskklingende navn på et bryggeri, slik som Anheuser-Busch valgte Budweiser som navn, trolig mest fordi det lød passelig tysk?

Den 22. og 23. mai annonseres opprettelsen av Kronviken bryggeri på Vestlandet. Bryggeriet eksisterte ihvert fall ut 1800-tallet. Det må ha lagt sydøst for Store Lungegårdsvann, i nærheten av der Haukeland sykehus ligger i dag. I den tiden var byene oftest begrenset til bykjernen og den umiddelbart omliggende bymessige bebyggelse. Idag ville vi sagt at bryggeriet lå relativt halvsentralt i Bergen, men på den tiden var det teknisk sett altså ikke er bergensbryggeri. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg at ikke Bergen var et viktig marked for ølet.

Til Fogden i Nordhordland.

Ifølge Lov om Firma-Registre av 3die Juni 1874 anmeldes herved, at et uansvarlig Aktieselskab er oprettet under Navn av «Kronvikens Bryggeri» for Tilvirkning og Salg af Øl. Bryggeriet anlægges paa Gaarden Solheimsbakken, Løbe-No. 316a i Aarstad Thinglag, hvor ogsaa Forretningskontoret bliver.

Ifølge Selskabets Love, hvoraf et Exemplar her medfølger [men ikke gjengitt] er Direktionens formand, eller i hans Forfald Viceformanden, i Forening med Bryggeriets Bestyrer alene berettiget til at underskrive Dokumenter, der forpligte Selskabet. for Tiden er Hr. Overtoldbetjent Ludvig Bekkevold Direktionens Formand, Hr. Salgter Besse Nielsen Viceformand og Her Kand. juris Peter Johan Norman Bestyrer.

Bergen den 7de Mai 1883.
Direktionen for Kronvikens Bryggeri,
Bekkevold, Besse Nielsen, Rasmus Rolfsen.

Underskrifterne vedkjent ved personligt Møde.
Nordhordlands Fogedkontor, 7de Mai 1883. C. Heiberg.

Den 7. juni 1883 kunngjør overrettssakfører Robsahm en mortifikasjonsstevning på vegne av Kristiania Bryggeri. Bakgrunnen er at Kristiania Bryggeri eide Maridalsveien 143, og det fantes en «forkommen» (=bortkommen) panteobligasjon på denne eiendommen. En tidligere eier, enkefru Grønneberg hadde utstedt den i 1863 på 300 speciedaler (=1200 kr) til sine to døtre. Panteobligasjonen var i mellomtiden borte, men det var et ihendehaverpapir som fulgte eiendommen, selv om eiendommen i mellomtiden var solgt. Derfor kunne en vilkårlig person som besatt den dukke opp hos eiendommens eier og kreve sine 1200,-. Bryggeriet ville trolig ha saken ut av verden, og betalte sikkert 1200,- til døtrene, men så lenge papiret var borte, måtte det mortifiseres for å unngå at bryggeriet kanskje måtte innfri det enda en gang i fremtiden.

Vi kan bare fundere på hvorfor Kristiania Bryggeri satt med eierskap til et lite arbeiderhus langt oppe i Maridalsveien, når de selv holdt til nederst i samme gate, 2,5 km unna. Dersom vi ser i folketellingene, hadde enkemadammen allerede fraflyttet huset i 1865, mens folketellingene i 1875 og 1885 ikke lister noen boende på denne adressen og i 1900 er den kommentert som ubebygd tomt. En klassisk måte de ble sittende med eiendommer på, var gjennom overtakelse som følge av stor leverandørgjeld på et serveringssted som gikk konkurs – men det er ingen indikasjoner på at det var tilfelle.

… vi fortsetter med høsten 1883 ved en senere anledning.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-02

Chevalier-malt

Det påstås at perioden 1850-1880 var det lyse britiske ølets glansperiode. Hvordan skal man kunne brygge øl fra denne perioden på en autentisk måte? Vel, der kommer man til mange problemstillinger, og ett av dem handler om byggslag.

I dag oppfatter vi Maris Otter som den kvintessensielle britiske, tradisjonelle malten. La meg ikke rakke ned på smaken, men opphavet er ikke så gloriøst. Det er et ungt maltslag, introdusert i 1966, og «Maris» skriver seg fra gateadressen der forskningsinstituttet holdt til: Maris Lane. Hva slags malt brygget de med før 1880? Stort sett Chevalier-malt. Hvorfor skiftet de? Det har med skattlegging å gjøre.

Frem til 1880 ble britisk øl skattlagt gjennom en maltskatt. Man betalte en fast skatt pr vektenhet malt. Vi hadde det samme i Norge fra 1858 og frem til 1913, hovedsaklig basert nettopp på den britiske skattemodellen.

Man kan jo mene at det må være det samme om man skattlegger malten eller alkoholen, så lenge satsene er korrekt avstemt. Men nei, det er mindre nyanser som blir svært betydningsfulle når man graver seg dypt nok. For eksempel, her hjemme gav overgangen i 1913 oss skatteklassene, som i praksis var det som etablerte 2,5%, 4,7% og 6,5% som klassiske norske ølstyrker.

Men tilbake til Storbritannia. Så lenge man skattla vekten av malten, ønsket bryggeriene helst å bruke bare den beste malten – den som gav høyest effektivitet. Tross alt, 1 kg malt skattet man like mye for, enten den gav godt eller dårlig utbytte. Man skulle tro at det ikke betød så mye, men engelske bryggerier brød seg om selv dette, sannsynligvis utfra reelle økonomiske betraktninger. For bønder og maltere var det vanskelig å få tilstrekkelig pris for andreklasses bygg og malt. Da kjøpte heller bryggeriene importert malt.

Chevallier-malten hadde store korn, tynt dekkblad og lite protein. Det var en malt som gav høy effektivitet under brygging. Det ble kort og godt mer alkohol av en vektenhet med Chevallier. Bøndene ønsket å komme bort fra denne formen for skattlegging. De argumentere for at om man skattla etter sukkerprosenten i vørteren, ville man kunne ta inn like mange penger, og bryggeriene ville ha et insentiv til å bruke også suboptimal malt. Bryggeriene betalte jo bare for det sukkeret som de klarte å ekstrahere. Det var bedre med øl på suboptimal britisk malt, enn importert malt, mente man.

Statsminister Gladstone kjempet for dette, og vant frem i 1880 – og det innvarslet rundt hundre år med kvalitetsnedgang i britisk brygging. Motivasjonen for skatteendringen var velment, men som så ofte kan den skape et sett med bivirkninger som gjennom dominoeffekten tar en til et sted som ingen ønsket seg.

Det første poenget var hvem som skulle skatte, nå ble det flyttet fra malterne til bryggerne. Dernest forsvant motivasjonen for å bruke umaltet bygg i ølet, slik for eksempel Guinness hadde gjort tidligere. Dette hadde forsåvidt ikke vært tillatt. Nå ble det tillatt, men ikke lengre interessant.

I stedet ble mais og ris attraktive sukkerkilder for øl. Der sukker og billige kornslag hadde før hadde vært skatteunndragelse, der ble det både lovlig og økonomisk fornuftig. Man skattet nok av sukkeret som kom fra ris og mais, men innprisen var så lav at dette var økonomisk fornuftig.

Dermed ble det et balansespørsmål om hvor mye ris og malt man turde brygge med, før det mistet øl-preg og før det ble for lite enzymer fra malten til å konvertere all stivelsen. Som vanlig akker og oier forbrukerne seg over bryggeriene som endrer ting raskt, mens de venner seg til endringene som kommer gradvis over mange år. Og maltinnholdet i britisk øl sank stadig. Ja, styrken sank også, selv om det også var andre grunner til det.

Den store taperen var malterne, den nest største taperen var bøndene. De fant nye byggslag men mistet volum. Det ble vel kanskje viktigere med maltslag som gav mer karakter og ensymer, slik at man kunne takle store mengder med ris og mais. Det kan sammenlignes med patentmalt: Da man gikk over til å bruke patentmalt rundt 1830, sluttet man samtidig å bruke massive mengder mellommørk malt, og i stedet brukte man små mengder med ekstremt mørk malt.

Slike endringer påvirker ikke bare økonomien til bryggeren, det påvirker også smaken til ølet. Om bryggeren skal komme unna med det, må han starte forsiktig og skride gradvis frem. På den andre siden, gitt nok tid og lav endringtakt, kan man ta det ekstremt ut.

Det er idag ikke er mulig å gjenskape ølet slik det var for 150 år siden. Man mangler kort og godt malttypen. Det vil si, man har vekket Chevallier-malten til live igjen i løpet av de siste årene. Det tar noen år å dyrke den opp til avlinger av kommersiell størrelse, men snart vil vi se øl brygget med denne. Hvor mye betyr bygg-varianten for ølets smak? Tja. Noen mener at bygg ikke har noe terroir og at byggkorn er byggkorn. De store smaksforskjellene kommer under maltingen. På den andre siden er det mange dyktige bryggere og også hjemmebryggere som er hellig overbevist om ulike byggslag påvirker smaken på forskjellig måte.

Og hvorfra kom Chevallier-malten? La oss hoppe over den fascinerende skapelsesberetningen, og heller bare peke på 1820-årenes Suffolk. Den kom på banen med de rette egenskapene nettopp på det tidspunktet da man trengte en maltvariant som gav høy effektivitet. Det var politikk som indirekte løftet Chevallier frem, og det var skattepolitikk som indirekte drepte den etterpå.

Og før Chevallier? Da var de fleste byggslagene lokale og formodentlig tilpasset de ulike regionale klimaene. Disse sortene var gamle, trolig utviklet over århundrer gjennom seleksjon av såkorn fra det kornet som gav best avling. Dersom man virkelig skal tilbake til autentiske, gamle øl, trenger man å gå tilbake til disse områdespesifikke sortene. Og plutelig er ikke bare humle og gjær og vann områdespesifikke, men også malten.

Men det er ikke bare i Storbritannia man gjenoppvekker gamle kornslag. Her hjemme fant man 10 korn med svedjerug i en gammel badstu på Finnskogene på 1970-tallet. Bakgrunnen er innvandrende finner på 1500-tallet, da Sverige koloniserte Finnland og mange migrerte derifra. Med seg brakte de svedjebruk, der man svei av skogen og dyrket den noen år før den fikk gro til igjen. De brakte også med seg svedjerug som var godt egnet for denne driftsmåten. Av 10 korn som man fant, spriret 7, og fra disse har man dyrket opp mange åkre. Svedjerugen er en toårig kornplante. Den kan bli 2,5 meter høy, den er svært hardfør, og den busker seg godt. Forskere ved NIBO har talt opptil 94 strå på én rugplante, og opp til 50 korn på hvert strå.

Sannsynligvis er den finskettede svedjerugen spesiell, men det finnes sikkert andre spesielle kornslag rundt om i Norge. Bakgrunnen kan være tilfeldigheter eller lokale klimatiske forhold, men det er ikke usannsynlig at man brygget øl på det. Noen sorter er tapt for alltid, noen er tatt vare på og ligger på lagre hist og her. Noen få er allerede trukket frem.

Problemet med å gjenskape autentiske øl er ikke bare at man trenger «genmaterialet» fra tidligere tider. Man trenger å kjenne prosessene, så trenger man å finne riktig sett av råvarer og prosesser, så man ikke blander ulike tradisjoner. Det er et puslespill uten fasit-bildet, der det eneste man er sikre på er at det mangler mange brikker.

Men tradisjonsøl er – liksom tradisjonsmat generelt – på vei tilbake.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-07-01

Rosavinbloggere

Blant bloggingens enklere gleder inngår det å bli gjenstand for oppmerksomhet fra en spesiell gruppe: de som har et produkt å selge, men ikke lov til å fortelle om det på grunn av reklameforbudet. Om du blogger om øl eller vin, så kan det hende at det vanker både vareprøver og spesialinvitasjoner til arrangementer. Men er det lovlig?

Tidligere i år ble en slik sak behandlet av Helsedirektoratet. Der gjaldt ikke øl, men vin. Selected Wine Partners hadde fått Mildh Press til å holde en event for å lansere vin-serien Wine of Fire. Det ble servert tapas, det ble gitt smaksprøver på det nye produktet, som visstnok var en vin med noe glitter-aktig. Ja: glitter. Det blir jo «sparkling» wine på en litt ny måte, og forresten var vinen også tilsatt kullsyre etter charmat-metoden (som ikke er like fancy som det høres ut). Og så var det involvert tilsetninger av druejus og kunstig farge og sikkert mer. Det høres ut som en mellomting mellom champis, rusbrus, et kaleidoskop og et batteri livlig konditorfarge. Og til slutt de inviterte hjemsendt med goodiebags med vinflasker.

Men tilbake til bloggerne. Dette skulle formodentlig være en lansering for presse og bransje. Jeg skal være den siste til å påstå at vin- eller ølbloggere ikke er ekte vin- eller ølskribenter. Så da må det vel være greit om bloggerne er der. Nja, si det.

Det var i hvert fall tre bloggere der: Nora Alba skrev om «Deilig vinlunsj på Cargo», og hun hadde tydeligvis trukket med seg The Strawberry Brunette, som kalte postingen sin Launch and lunch at Cargo. Der traff de Karine Marlen som rapporterte dette under postingen L for lunch and launch. (Og jeg kan borge for at både stilen, klientellet og bildekvaliteten er temmelig annerledes når det er ølnerder som møtes til øl-slepp.)

Med fare for å dømme noen, så håper jeg norsk vinverden har noen litt mer temafokuserte og mer dyptgående vinbloggere, for dette gikk mer i rosablogging enn i vinblogging. Og her er vi ved problemets kjerne. Slike lukkede arrangementer er for bransjen, deriblant fagpressen, men man blir ikke fagpresse bare ved å ha mange likes og followers på sosiale nettverk.

Og jeg synes ikke ti stemningsbilder og halvparten så mange setninger er en overbevisende måte å formidle en vin-nyhet på. Men hvis dette er disse bloggernes stil, så er det hva man får om man inviterer dem til launch. For oss andre som går med en faglig innstilling på enkelte slike arrangementer er det imidlertid et problem når publisitetskåte pr-firma spar på med like-rike rosabloggere for å nå ut «til folket» der åpen reklame er forbudt. Det er et problem fordi det skjer under dekke av å skulle ha noe med fagpresse og fagskribenter å gjøre.

Som blogger ønsker du å fortelle en historie, samtidig som du forhåpentlig ikke ønsker å være en ren midereformidler av noe som bryggerier, importører eller andre ønsker å få fortalt. Arrangementer av denne typen er nyttig ikke primært fordi man får gratis smaksprøver – det er tross alt bare «penger». Men man får tilgang til info fra ressurspersoner rundt produktene, og man får tilgang til info og smaksprøver i forkant av at det slippes – og begge deler uvurderlig og umulig å skaffe seg for penger.

Arrangementet resulterte i at noen sendte brev til Helsedirektoratet med krav om å få klarlagt lovligheten i dette. Jeg tror Helsedirektoratet får temmelig mange slike private henvendelser fra indignerte personer som krever å få vite om ett eller annet er lovlig eller ikke – og underforstått argumenterer for at det må være ulovlig og at noen™ burde gjøre noe™.

Helsedirektoratet henvendte seg til importøren for å få dennes syn på saken. Erfaring tilsier vel at private henvendelser av denne typen ikke alltid favner alle sakens relevante fakta, og at saken alltid har minst to sider.

Select Wine Partners svarte at det var et lukket, sen-lunsj-arrangement for pressen, med mat, presentasjon og smaksprøver på vinene i den nye serien. Det var spyttebakker der, det ble servert vann. Det var ikke drikkepress, det ble servert på forespørsel og det var ingen krav til gjenytelser for å bli invitert, hverken til blogging eller hvordan det ble vinklet. Det måtte være opp til den enkelte skribent å forvalte sin egen redaksjonelle frihet – for redaksjonell frihet liker vi. Og så toet SWP sine hender i forhold til hva presse og privatpersoner måtte publisere på sosiale medier og under hashtags.

Helsedirektoratet har så ruget på dette en tre måneders tid, og konkluderte i mai med at dette var brudd på regelverket. La meg sitere fra direktoratets konkluderende vurdering:

Det er her tale om et arrangement som gjennomføres i forbindelse med lanseringen av en ny vin. Arrangementet er iverksatt av en bransjeaktør med hjelp av et PR-byrå. De inviterte var i stor grad bloggere. Det ble delt ut gratis mat og alkoholholdig drikk i form av smaksprøver av de nye produktene, samt «goodiebags» som kunne medbringes ut fra selve arrangementet. Det har formodningen for seg at formålet med et slikt arrangement er å oppnå positiv omtale av produktene som presenteres i de invitertes blogger/øvrige kanaler. Dette vil gjelde selv om aktøren ikke eksplisitt oppfordrer eller stiller som vilkår at det skrives om produktet. [...] Helsedirektoratet fremholder at det omtalte arrangementet er et brudd på alkoholloven § 9-2.

Har man i det hele tatt lov til å invitere bloggere til et slikt arrangement? Helsedirektoratet mener nei:

Videre forbyr alkoholloven § 8-6a gratis utdeling av alkohol i markedsføringsøyemed til forbruker. I henhold til det som fremgår ovenfor vil bloggere o.l. regnes som «forbrukere» i alkohollovens forstand, da disse sjeldent har tilknytning til den nevnte bransjen. Det er ikke tvilsomt at utdelingen av alkohol har skjedd i markedsføringsøyemed. Det vises bl.a. til redegjørelsen ovenfor. Direktoratet fremholder således at det også har skjedd brudd på alkoholloven § 8-6a ved at det ble utdelt gratis alkohol.

Her konkluderer altså departementet med at bloggere er forbrukere, og derfor ikke bør ha tilgang til slike arrangementer, selv om det er en viss åpning for at dette er situasjonsbetinget. Jeg er kanskje ikke uenig i at det konkrete tilfellet og at de tre nevnte rosabloggerne er forbrukere fremfor fagskribenter. Men det er synd om en prinsippavgjørelse skal baseres på hva dem og hva de har gjort.

Når bryggerier gjør slikt, er det vanligvis en traust brygger som får en mikrofon i hånda og må besvare spørsmål og fortelle om produktets bakgrunn. Her er det Mildh Press som står bak. De presenterer seg som the leading Lifestyle Public Relations agencies in Scandinavia, og det kan vel diskuteres om det valget av dem som arrangør var et godt sjakktrekk for å stråle at målgruppen var troverdig fagpresse.

Dette skjedde i september 2015 og ble rapportert inn like etter. Så ventet Direktoratet rundt tre måneder før de kontaktet importør og PR-byrået, og så gikk det tre nye måneder før man konkluderte med at det var brudd på regelverket og henla saken med en viftende pekefinger og beskjed om at de skulle klare å grave frem klagen fra arkivet om det skjedde igjen. I september 2015 var det fremdeles ikke utkrystallisert seg en praksis rundt de nye alkoholvedtektene, men jeg tviler på de nye regelverket har endringer på dette området.

Det gjenstår å se hvordan dette påvirker hva seriøse fagbloggere får tilgang til av informasjon fra ressurspersoner og tidlig tilgang til nyheter.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Bloggere - lagt inn av Gustav F - 2016/7/1 23:29:43
Jeg tror «bloggere» her har veldig lite med hva slags teknisk løsning som er valgt for publisering. Det brukes nok, først og fremst, om personer som mer eller mindre løpende publiserer sitt eget hverdagsliv (mer eller mindre sminket), ofte omtalt som rosabloggere. For de seriøse fagbloggerne tror jeg dette kommer til å bety veldig lite.
Vi får håpe - lagt inn av Anders Christensen - 2016/7/2 00:12:00
... de kunne jo for eksempel finne på å kreve pressekort eller noe slikt for denne typen arrangementer.

2016-06-30

Øl på Folkemuseet

Den 18. juni åpnet en utstilling om øl og hjemmebrygging på Sverresborg Folkemuseum i Trondheim. Denne utstillingen – «Skål!» – er vel verd et besøk, selv om du trenger å reise litt. Den blir stående ut året.

Problemet med slike utstillinger er at man skulle fortalt så mye, men får vist så lite. Det er én ting at man har begrenset areal til rådighet, men den mest begrensende flaskehalsen er publikums oppmerksomhet: det er bare en viss mengde nye idéer du klarer å ta inn over deg i løpet av et museumsbesøk. Egentlig trenger du å komme tilbake et dusin ganger, og gi deg en ukes tid på å fordøye tingene imellomtiden.

Ølkanne fra 1720, av samme type som vises flere av på utstillingen, merk hvordan tuten er laget av en tønnestav med påsittende gren.
Kilde: Digitaltmuseum.no og Vest-Telemark Museum, opphavrett: CC BY-SA
Ølkanne fra
1720
Utstillingen viser en rekke løst sammensatte tema rundt øl og brygging, uten at det løper noen sterk rød tråd igjennom og organiserer det hele. Det blir «øyeblikksbilder» fra ulike aspekter ved øl og brygging, og det er forøvrig også tittelen på den faste utstillingen deres.

Nettopp derfor er den lett å fordøye porsjonsvis. Det er mye å lære rundt det utstilte gjenstandene:

  • Gjærkranser og annet utstyr for brygging på gårdene. Tradisjonell gårdbrygging og de smaksgivende teknikkene og ingrediensene som ble brukt … og noen steder fremdelesbrukes! Det blir kanskje nesten crazy-trend innen brygging tradisjonsbrygging?

  • Moderne hjemmebryggeutstyr for kjøkkenbrygging, tydeligvis utlånt av Bakke Brygg. Det fungerer i hvert fall som et hjørne der man kan vise hvordan man brygger, uten å være redd for å ødelegge noen gjenstander.

  • Julemannen som man trakterte på gårdene i jula, og som var et bindeledd mellom dagens joviale gårdsnisse og før-kristen ættedyrking. Tradisjonene som omgav denne skikken der var at de døde forfedrene, og spesielt ættens opphav eller den som ryddet gården, kom på besøk.

  • Ingredienser som humle og malt, og deres historie, opphav og bruk, og man kan smake på malttyper og sånt.

  • Du kan se ekte bryggestein, som var den steinen som de varmet opp over åpen ild og slapp glødende ned i vørteren som skulle kokes. Fordelen var at man da kunne koke i både skinn- og trekar. Steinen ble sprø og smuldret opp etterhvert, og man forbrukte uhorvelige mengder av den.

  • Drikke-, serverings- og oppbevaringskar av ulike typer og hvordan de har utviklet seg: dankerter, kanner, skåler, boller, ølhøner, kagger, ankere osv. På dette området er kanskje Sverresborg fremst i landet etter et prosjekt de hadde rundt drikkestell for øl.

  • De tidlige bryggeriene og hvordan de introduserte det tyske undergjærede ølet og vokste og ble store, og hvordan øl var en viktig og integrert del av samfunnet, ikke bare i førindustriell tid, men og en viktig del av det moderne samfunnet helt frem til idag.

  • Betydningen av øl og ølbrygging i før-kristen og tidlig kristen tid, med en gjennomgang av lovene som påbød brygging til jul og andre høytider.

  • Og så kan du ta en selfie sammen med en reproduksjon av et ekte drikkehorn med sølvbeslag.

Jeg pleier å heckle når jeg kommer bort i sammenfatninger av ølhistorien, kort og godt fordi den er så kompleks og langvarig og med så store geografiske variasjoner at det er ekstremt vanskelig å koke det ned til noe som er kort og overordnet og fremdeles representativt og korrekt. Men her har de faktisk gjort en god jobb. Jeg fant mye jeg ikke visste og som jeg skal nøste opp i.

Sett gjerne av dagen. Om du kommer i høysesongen er det også mulig at de har åpnet Nissen-gården, der de har et oppmurt husbryggeri fra 1700-tallet i grovkjøkkenet noen rom innover i bygget. Jeg har tidligere beskrevet det her.

Og så kan du vandre rundt på de ulike husene og se etter hvor man kunne ha brygget øl. Det er ikke noe komplett bryggeri der, og det er i hvert fall ikke merket som dét, men det flere steder som har løsninger for ildsteder eller utstyr som man kan tenke seg har vært brukt til brygging.

Og stikker du bortom Haltdalen stavkirke, finner du en bygning i særegen stil. Vi tenker ofte på gamle bygninger som enten laftet av tømmer eller oppmurt i stein. Men stavkirkene bevarer en gammel byggeskikk med etslags «reisverk» av tømmersøyler som holder oppe resten av bygningen. De gamle hovene var sannsynligvis bygget i slik stil. Når man i før-kristen tid drakk øl rituelt under bloting, var det sannsynligvis nettopp i slike bygninger. Forresten har byggeskikken mye overordnet felles med de ikoniske templene i Øst-Asia.

Jeg tror Sverresborg folkemuseum har ulike frivillige grupper, blant annet en smed-gruppe, som utfører håndverk og andre aktivieter i de gamle bygningene på store publikumsdager. Generelt er de flinke til å ha illustrerende aktiviteter i bygningene. Kanskje de kunne dannet en brygge-gruppe som kunne brygget etter gammel skikk, på området, med pulikum som tilskuere – noe à la hva de har fått til på Skansen i Stockholm?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-29

Øl-varemerker – 16Q2

Her kommer den omtrentlig kvartalsvise oppdateringen på søknader på varemerker innenfor øl-Norge, for andre kvartal 2016. Hvorfor? Det kan gi noen indikasjoner på hva som er på gang og hvilke produktnavn som er planlagt i øl-Norge.

Sist gang skjedde mye rundt Thoresens søknader. Men siden sist har han bare søkt om tre nye varemerker: «Citrus Blanc», «Fram» og «Veldig Lite». Det er egentlig … veldig lite.

Av det som er blitt søkt om tidligere er noen godkjent, mens mange er avvist. Status nå er at Norske Bryggerier AS har følgende varemerker på rene ord: Bysommer, Funkis, Hjula Brenneri, Brigg, Shimokita, Staut, Rakkar, Oslofjorden, Fellini, Sober Club, Sober, Dugnad, Bærkraft, Naboens Hage, Skutepils, Aktiebryggeriet, Nordmarka Vørterøl, Eplehagen, Kvitfjell, Luftskipet Norge, Nordmarka, Fullrigger og Oslofjord.

Av disse synes jeg flere er problematiske i ulik grad. Visstnok fikk han lov av Bryggeriforeningen til å ta «Brigg», som de hadde eierskap på tidligere, så da så. «Staut» er veldig problematisk. Dessuten er jeg ikke begeistret for stedsnavnene og i hvert fall ikke «Aktiebryggeriet» fordi det okkuperer en rekke gamle bryggerinavn à la «Aktiebryggeriet i X». Men tross alt har han ikke fått varemerke på Humle, Murer, American Lager, Kjørepils, Norske, Ecologic, Landsøl, mens Hjemmebrygget og Det Sorte Får fremdeles er under behandling.

Jeg har tidligere nevnt Bryggeriforeningen og Petter Nomes protestbrev rundt «Staut» og «Det Sorte Får». Når det gjelder «Det Sorte får», har advokatfirmaet Steenstrup Stordrange levert inn protest til Patentstyret på vegne av Berentsen, samt krav til Norske Bryggerier om tilbaketrekking av søknaden. I tillegg har den svenske vinimportøren Oenoforos AB søkt om «The Black Sheep» – både med og uten logo – for et vinprodukt. Til alt overmål ser både «The Black Sheep» og Thoresens «Sorte Får» ut til å være søkt om på eksakt samme dag, men det svenske firmaet påberoper seg prioritet på grunn av en tidligere registrering annetsteds. Dessuten finnes det allerede et tildelt varemerke for «Black Sheep» registrert for rundt tyve år siden av P/F Föroya Bjór på Færøyene. Ellers har Skavli Brygghus hatt en Sorte Får, og det samme har Refsvindinge i Danmark. Skal vi tro at det blir mye skrik og lite ull ut av alt dette?

øletikett øletikett øletikett øletikett øletikett

Nå finnes det mange viner og øl som heter noe rundt «The Black Sheep», men ingen som har samme logo som den Oenoforos AB har søkt om. Forøvrig ser denne vinlogoen nokså amatørmessig ut, som om den ble laget i en fei. Det er forresten ikke en svart sau, det må være et negativ-bilde av en hvit sau! Derfor ser den ut som en skummel vampyrsau med lysende øyne. Jeg mistenker at dette ikke handler om Berentsen eller Föroya Bjór, men om en kappestrid mellom Oenoforos og Thoresen om å snappe opp et varemerke for en ny vin – det er litt for stor tilfeldighet at de har levert inn nærmest konkurrerende søknader på varemerke samme dag. I praksis tror jeg man kommer til å konkludere med at det finnes så mange sorte får innen vin- og ølverdenen at det er vanskelig å varemerkebeskytte begrepet.

Begrepet om det sorte får er forøvig – som så mange andre uttrykk holdt i en fordums språkdrakt – en bibelsk referanse. Er intet hellig lengre? Nei. Og kan flere tusen år gamle språklige begrep «eies» for kommersiell utnyttelse? Tydeligvis.

Når det gjelder «Staut» leverte Valdres Gårdsbryggeri protest mot det tildelt varemerket. Det kan virke som de gjorde dette muntlig, og de ser ikke ut til å ha gått via advokat, og dessuten virker det som de har latt være å følge opp med dokumentasjon til å underbygge protesten før fristen for dette gikk ut – hvilket neppe er en lur frist å oversitte. Imidlertid har Patentstyret koblet sammen protestene fra Valdres og Bryggeriforeningen, og saken henger nå på en tremåneders innsigelsesfrist på sammenkoblingen av de to protestene. Følg med, følg med.

Dessuten brygger det opp til strid om varemerket «O. F. Hald's Bryggeri og Mineralvandfabrik», som Henning Thoresen og Norske Bryggerier AS søkte om i vinter og fikk registrert 17. juni. Det har Hansa Borg Bryggerier lagt merke til, og de har dyttet saken over til Acapo – spesialister på varemerker og annen IP – som søkte om det samme varemerket 10. mai. Dette er tross alt et bryggeri som Hansa kjøpte opp for rundt hundre år siden, så det er vel få som forarges over om de ender opp med rettighetene, selv om Thoresen var først ute med søknad i nyere tid. Det kunne virke som O. F. Halds Bryggeri var Thoresens tanke om et bergensk brohode i bryggerifamilien med samlebetegnelsen Norske Bryggerier. Det er vel nok andre, gamle navn på bergensbryggerier til at han klarer seg.

En annen potensiell konflikt ser vi i Lillesand, der Lars Kristian Sundtoft – som eier av et vaktselskap i byen – har søkt om «Rønnevigs Bryggeri» i klasse 32 og spesifisert det som «Fremstilling av øl». Dette er litt snodig av flere grunner. For det første er allerede «Rønnevigs» registrert med logo og navn til den gamle, nedlagte brusfabrikken av samme navn, og eid av Rønnevig Produkter AS, til og med nettopp i klasse 32, som også kan omfatte blant annet mineralvann. Dernest ble visstnok produksjonen av tilsvarende mineralvannproduktene på en eller annen måte overført til Berentsen, og de kan muligens ha ett og annet de ville si. Enten er noen i ferd med å gi bort eller selge navnet «Rønnevigs» til et nytt bryggeri, eller så kommer Tandberg Patentkontor – som ivaretar Rønnevigs produkter – til å få noe å gjøre.

Dessuten søker Kolonihagen om varemerket «Kolonihagen Bryggeri», hvilket er interessant siden Rema nylig har kjøpt Kolonihagen for å ha som matkasselevering. Jeg ville ha tippet at Rema ville spisset virksomheten og skrelt av ting som lå utenfor fokusområdet, så som brygging … men så feil kan man altså ta. Rema og øl er forøvrig en underlig affære. Varemerkene for «Lade Gaards Brygghus» er eid av Rema 1000, selv om de brygges hos Grans Bryggeri, som Rema forøvrig eier en god andel av. Hva tenker de å gjøre med «Kolonihagen Bryggeri»? Kommer det også til å brygges og tappes hos Grans i Sandefjord som et kjedeeid varemerke? I det minste er Ole Robert Reitan nesten-sitert i Aftenposten på at bryggeriet skal fortsette.

En snodighet er «Olden Bryggeri OB - Brygga på reint brevatn», som er under registrering av Olden Bryggeri og Hobby AS. Når jeg tenker drikkevarer og Olden, så tenker jeg først på en produktserie hos Hansa. Det er ikke sikkert Hansa er begeistret for å dele navn. Kanskje er Acapo på dén saken også?

Så har vi enkeltmannsforetaket Aïa Bryggeri Niklas Simonsen, som har forsøkt å registrere varemerket «aïa», hvilket høres forvekslbart ut med «Aja Bryggeri». Dessverre var søknaden mangelfull, blant annet gikk det ikke tydelig frem av den om hvilke produktområder han søkte om «aïa» for. Svarbrevet fra Patentstyret på registreringen kom i retur på grunn av ukjent addressat, hvilket sjelden er et godt tegn. La meg kort og godt sitere ordrett hva det ble søkt om:

Aïa er unik fordi det er et alkoholinnholdene brygg aldri noensinne tidligere brygget, akkurat, ikke nemlig før nå, i glimrende deilig frukt, bær, dadler, aprikos, rosiner, sultaner, svisker, fiken, helbredende ingefær, fermenterende honning, agave, yaconsirup, lønnesirup, steviaurtesukker, rørsukkermelasse, smakstilsettende krydder; kryddernellik, kanel, kardemomme, anis, og safran. Andre ingredienser er chili, spisskum, pepper, ginseng, chaga (Inonotus obliquus), colabønne, cocoabønne, muskat, marsipan (mandelmasse), kokosmelk, kokosflak, sitron, lime, grapefrukt, sjampagnegjær (tørrgjær), svovelkrystaller, himalayasalt, filtrert vann fra lokal brønn i fjellet og mye mer. Derfor nettopp også med mange andre fruktsmaker, i alle regnbuens farger. Ingrediensene er altså biodynamiske. Eventuelle frukt og bærsmaker: Blåbær (ferske eller tørkede), annanas, appelsin, granateple, plomme, eple, drue, banan, pære, graviola, (guanabana, soursop, piggannona), guaranabær, mandarin, klementin, bjørnebær, multer, blodappelsin, cantaloupemelon, piel de sapo, honningmelon, vannmelon, kiwi, nektarin, fersken, aprikos, mango, bringebær, jordbær, dragefrukt, stjernefrukt, rips, tyttebær,stikkelsbær, solbær, kirsebær, moreller, pasjonsfrukt etc

Puuuuh … wow! Jeg blir litt overveldet, egentlig. Noen ser ut til å ha gått bananas i kjøkkenskapet. Og så i jubileumsåret for Reinheitsgebot, da! Enkeltmannsforetaket er forøvrig registrert i NACE-bransjen 11.030 «Produksjon av sider og annen fruktvin».

Jeg tror noen har misforstått hva et varemerke er – man kan ikke få varemerke på en liste over ingredienser, tvert om. Man kan få varemerke på produktnavn eller grafisk design, men begge deler må være noe mer enn bare beskrivende. Tanken er at det er et merke eller navn man skal markedsføre varen under, ikke noe som skal hindre andre produsenter i å beskrive sine øl på en relevant måte. For eksempel ville jeg neppe fått varemerke på «Jordbærøl», for det høres ut som en beskrivelse av varen, men «Jordbæråker'n Fruktpilsner» er mer akseptabelt materiale for et øl-varemerke, spesielt om det kombineres med bilde av etiketten.

Austmann har også kastet seg på varemerkekjøret. De har registrert logoen sin, hvilket ikke er dumt. Videre har de registrert noen ølnavn, så som «Vintersolverv», «Tre Gamle Damer», «Aztec Stout», «Stille natt» og «Vinternatt». De har lenge vært kreative på brygging og navngiving, men short på cash, så de har nok en viss backlog å etterregistrere. Forresten er «Vintersolverv» avvist på grunn av manglende betaling, hvilket kan bety at de har innsett at de ikke får søknaden godkjent. Når det gjelder «Vinternatt» er de kanskje litt sent ute, for Atna Øl er allerede på markedet med likelydende produkt, registret på untappd høsten 2014. Dessuten kom Grim og Gryt også ut med et slikt øl høsten 2015.

Så kanskje toget har gått for «Vinternatt», om vi skal ta registreringsdatoene i untappd for god fisk. Det kan bety at søknaden avvises fordi det allerede er tre konkurrerende produkter på markedet med det navnet, eller det kan tenkes at Austmann – som var først til å søke om registrering – kan krangle med Atna – som var først til å brygge – om rettighetene til dette varemerket. Hent popcorn!

I gamle dager pleide vi å more oss over idiotien i at tsjekkiske České Budějovice ikke fikk lov til å kalle seg Budweiser i USA, fordi noen temmelig grunnløst allerede hadde plukket det navnet uten noen reell knytning til byen Budvar i Tsjekkia. På den andre siden hadde det sikkert ikke vært så intenst viktig å kalle seg «Budweiser» i USA om ikke Anheuser-Busch hadde opparbeidet det som en sterk merkevare. Med det nåværende varemerkenåmet her hjemme kan vi komme til å se en og annen idioti også her i Norge også. Hva skjer for eksempel om Austmann får «Stille natt» og Brouwerij De Dolle Brouwers Stille Nacht forsøkes solgt på Polet. Den har så vidt jeg vet vært der før. Eller hva om noen vil importere et svensk eller dansk øl kalt «Vintersolverv»?

Austmann har også søkt på «Hoppy Lager», hvilket er litt overraskende, siden de egentlig ikke har erfaring med undergjæring og neppe utstyr for å brygge lager. La oss tippe at det er en lys og humlerik lager på gang, brygget i butikkstyrke på ett eller annet Hansa-Borg-bryggeri med Austmann-etikett, kanskje det blir vinklet som årets nyhet på sommerølfronten. En match til deres «Hoppy Blonde». Sjefen i Hansa var visst over seg av begeistring da fjorårets Hansa «Her kommer solen!» (etter sigende tilsatt noen veldig dyre, men mirakuløse dråper humleekstrakt) ble kåret som beste sommerøl 2015 av Ølakademiet. Lysten på et produkt som runger i markedssegmentet «sommerøl» er sikkert ikke mindre i år.

Av en eller annen grunn har Austmann med «Hoppy Lager» også søkt om varekategori 30, som omfatter blant annet kaffe, te og kakao, men også gjær, maltekstrakt, eddik, spiseis, sirup, bakverk og mye annet. Med fare for å overtolke noe her, kan det virke som noen har ett eller annet kort i ermet. Eller så har noen bare tastet feil.

Er jeg begeistret for en eventuell varemerkebeskyttelse på «Hoppy Lager»? Nei. Det er nettopp et kroneksempel på et ølnavn som egentlig er øltypenavn eller -beskrivelse, men som en person som ikke er ølkyndig raskt kan tolke som et særnavn mer enn en beskrivelse.

Amundsens bryggeri har også søkt om noen varemerker, to logoer og en etikett for «4 Saisons». Det er relativt standard-stuff, bortsett fra at søkeren er «Aker's Hus Kafedrift As». Ikke at det plager meg, men «Aker» er et varemerke som temmelig aggressivt forsvares. Gustav Foseid forklarte meg dette engang: Egentlig kan man ikke få varemerke på stedsnavn, men noen har definert en liste over stedsnavn, og der er ikke «Aker» med. Du kan fritt bruke «Vestre Aker» eller «Østre Aker» fordi det er offisielle stedsnavn, men om du bruker «Aker» får du advokatene til Røkkes selskap på nakken, og sikkert også om du forsøker «Nordre Aker» eller «Søndre Aker». Jaja, det skal ikke være lett.

Ægir har søkt som «Dag», «Naglfare», «Lindisfarne», «Bryggve» og «Bæver». Det blir spennende å se hva som skjer med «Dag», som tross alt er et ord med mange betydninger. Potensielt ser jeg også et problem med «Lindisfarne», som er et stedsnavn – sånn rent bortsett fra tanken på å kalle opp et øl etter et plyndringstokt i 793 med ran og drap og voldtekt og rasering av et gammelt kultursted. Kanskje de vil inn på hooligans-markedet?

Andre litt eldre søknader i år er Bastesen & Stokvik Bryggeri AS som har fått registrert «Torghatten Pils». Sigvald Høye forsøkte å registrere Bjørvika Bryggeri. Hans Christian Myhre forsøkte å registrere «skicago». Og til slutt er det logoene til Salikatt Bryggeri og Salamander Bryggeri. Generelt er det ikke så mye på gang, men det begynner å dra seg til med rettigheter til ølnavn.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Rønnevigs Bryggeri - lagt inn av Lars Sundtoft - 2016/9/22 21:14:30
Rønnevigs Bryggeri er nå registrert. Til info.. ;-)

2016-06-28

Agder Bryggeri - del 4

Agder Bryggeri i Risør fikk et kort liv. Vi har sett at koordineringen kunne vært bedre og det er sannsynliggjort at den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert sakene. Det tredje problemet var en stadig mer mektig bryggeriforening, der bryggeriene holdt fremtidig konkurranse nede.

Agder Bryggeri var ett av tre bryggerier som ikke ble innmeldt i Bryggeriforeningen da den felles foreningen ble etablert rundt århundreskiftet, som en slags sammenslåing av hovedstadsbryggerienes forening og distriktsbryggerienes forening.

De to andre bryggeriene som stod utenfor var Nedreqværn Bryggeri som ble nedlagt i 1903 og Dahls Bryggeri i Molde. Dette siste bryggeriet må selvfølgelig ikke forveksles med E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Dahl Bryggeri i Molde meldte seg inn i bryggeriforeningen i 1904 eller 1905, ble omdannet til Rauma Bryggeri i 1909 og ble nedlagt i 1919.

Annonse fra Agder Bryggeri
... men juleøl hadde de ikke i 1908.   Kilde: Nedenæs Amtstidende 19. des 1908.

Bakgrunnen for at Agder valgte å stå utenfor er litt uklar. Det kan nok ha spilt inn at økonomien var dårlig, og bryggeriet gikk da også konkurs oppunder jul 1901 på et tidspunkt mens den nye bryggeriforeningen ennå var under oppstart. Da man startet bryggeriet igjen i 1906 valgte man fremdeles å stå utenfor. Her mistenker jeg at motiviasjonen kort og godt var at man var for sent ute. Dahls Bryggeri i Molde tok et valg om å melde seg inn rundt 1904, men på dét tidspunktet lå Agder Bryggeri brakk og man lette etter nye eiere. Da bryggingen atter startet, var det kanskje blitt for sent å melde seg inn?

Bryggeriforeningen på tidlig 1900-tall var ingen koseklubb. Det var en hardbarket bransjeorganisasjon som skjøttet medlemmenes interesser – og bulldozet over andre interesser der hvor det føltes nødvendig. Prissamarbeidet ble håndtert gjennom Bryggeriforeningen, mens de enda mer tvilsomme avtalene om ikke-konkurranse muligens ble ordnet på gangen av de største bryggeriene, formelt utenfor Bryggeriforeningen. Hvor brutal Bryggeriforeningen kunne være, ble luftet ut i Morgenbladet 6. januar 1910, like etter at Agder Bryggeri var gått konkurs for siste gang:

Risør Øl- og Vinsamlag og Bryggeriforeningen

Hr. Redaktør.

I Anledning av en Skriftveksel i Deres Blad mellem Hr. Dr. Berg i Grimstad og Bryggeriringen, hvor Risør Øl- og Vinsamlag ogsaa er nævnt, skal jeg faa Lov til at komme med litt faktiske Oplysninger.

Jo, Bryggeriringen virker med en brutal Magt, det er sikkert, det har vi her i Risør faat erfare. Hvordan forholdene er i Grimstad, det kjender jeg ikke til, men her i Risør vet jeg, hvordan de er. I Risør var forhoet det, at Forbudsfolket hadde opnaadd at faa alt Ølsalg væk fra Byen, med Undtagelse av Byens 2 bedre Hoteller, hfor der var Adgang til, for dem som hadde Andledning til at ta ind der og bo, at kunne faa et Glas Øl, ellers var her ikke en Flaske Øl at faa kjøpt, hverken til at ta ut eller til at nyde inde. Nogen av Byens Bortere, som fandt dette mindre heldig for Byens Vedkommende, søkte da at faa et Samlag for Eneutsalg og Eneutskjænkning av Øl og Vin istand og efter en svær Kam med Forbudsfolket fik man ogsaa et saadant etablert. Nu trodde man den hellige Grav vel vevart. Men nei, man hadde ikke gjort Regning med Bryggeriforeningen, denne har vist sig at være værre end Forbudsfolket. Den har nu nedlagt Forbud, saa vi intet Øl kan faa kjøpt til Samlaget fra Nytaar og saaledes maa slutte. Ja saa nøie vaaker denne Instiution over at Samlaget intet Øl maatte faa, at da der vilde kjøpes en litt større Beholdning, som kunne vare en Stund utover, saa ble der sagt nei!, der kunde jo aa den Maate bli at faa en Flaske Øl over Nytaar, og dette maatte ikke tillates.

Vor Erfaring her i Risør er, at Forbudsfolket er fanatisk, men Bryggeriringen er værre.

Ærbødigst
Carl Theo. Lie
Redaktør.

Hertil bemærker Bryggeriforeningen:

Samlaget i Risør oprettedes under forutsætning av, at Agder Bryggeri, som ikke vilde tiltræde Bryggeriforeningen, skulle levere alt Øl. Da dette Bryggeri ikke lønnet sig, ble det nedlagt, og Samlaget kom herved i Forlegenhet for Øl.

Bryggeriforeningen, som allerede siden 1907 uttrykkelig har offentliggjort, at den som regel ikke vil træde i Forretningsforbindelse med nyoprettede Samlag viste imidlertid risør Samlag den Imødekommendhet at dispensere fra sin Bestemmelse av Aaret 1909 for at give Samlaget Anledning til Avvikling.

Bryggeriforeningens Holdning likeoverfor nye Samlag er diktert av den nødvendig Selvopholdelsesdrift; ti Samlagsinstitutionen benyttes stik imot Lovens Aand, ikke til Kontrol og Regulerting av Ølsalget, men som en naturlig Vei mot absolut Forbud.

Forslag om almindeligt Forbud vover Totalisterne ikke at fremsætte, – ialfald ikke i Byer og Herreder med litt Forretningsliv og noen Reisetrafik – men lokker Opinionen med Oprettelse av Samlag. Naar det saa er lykkedes at faa alt Salg ind under Samlag, indskrænkes dettes Virksomhet mer og mer, saa det lvlige Ølsalg praktisk talt blir saagodtsom forbudt. Det er Foreningens Overbevisning, at Ædruelighetsarbeidet langt fra støttes ved denne utidelig Krig mot det mindst alkoholholdige av alle Nydelsesmidler. Man opnaar ganske vist at hindre den almindelige Bruk av en ny 3 Procent alkoholholdig uskyldig Drik, men Drukkenskaben florerer like godt.

(Her bør det nevnes at øl på 3% her refererer til vektprosent, og derfor egentlig gjelder datidens klasse 1, eller det som idag er lettøl på 2,5% volumprossent.)

De siste tiårene av 1800-tallet gav opphav til mange nye norske bryggerier, men gjennom den felles, nasjonale Bryggeriforeningen holdt bryggeriene en felles front, ikke bare utad mot avholdsbevegelsen, men også innad mot nye bryggerier. Det kom i praksis ikke noen nye, vellykkede bryggerier etter at Bryggeriforeningen etablerte seg.

I Risør hadde man fått til et Øl- og Vinsamlag – et slags lokalt tidlig øl- og vinmonopol. Forretningsidéen var at Agder Bryggeri skulle selge ølet sitt gjennom dem som et slags hjemmemarked og så trolig ekspandere annetsteds og kanskje på eksport.

Bryggeriforeningen hadde et dårlig forhold til samlagene. Man aksepterte nok de som allerede eksisterte før 1901, men man forsøkte å boikotte nyopprettede ved at foreningens medlemmer nektet å levere øl til dem. Samlagene var tross alt avholdsbevegelsens teknikk for å strupe inn alkoholsalget i lokalmiljøet. Samlaget i Risør stod derfor etter konkursen i Agder Bryggeri uten øl å selge fra og med nyttår 1910 – tørrlagt som resultat av en stillingskrig mellom avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen.

I Risør var dette største alvor, siden avholdsfolket allerede hadde fått begrenset ølserveringen til kun å gjelde gjester på byens to beste hoteller. Skulle du drikke skikkelig øl i Risør, var det enten medbrakt, hjemmebrygget, eller kjøpt som hotellgjest.

Som en ekstra spiss på saken kan nevnes at fylkesmann i Aust-Agder – eller amtmann i Nedenes – var Sven Aarrestad, den gamle avholdskjempen og venstrehøvdingen. Han satt i Arendal, den lokale syndens bule. Det var Aarrestad som fremfor noen frontet strategien om ikke å kjempe for et nasjonalt forbud, men å tørrlegge landet kommune for kommune, ofte med lokale samlag som et mellomtrinn. Aarrestads linje var høyst suksessfull, og det var først da man i overmot satset på et nasjonalt forbud at det hele begynte å rakne. Og det var denne linjen Bryggeriforeningen så hardt argumenterte mot i sitt tilsvar over.

En notis i Nedenæs Amtstidende 17. mars 1909 bekrefter langt på vei at det var en forretningsstrategi å stå utenfor Bryggeriforeningen for Agder Bryggeri: Agder Bryggeri og Møllebrug er i disse Dage af det Aktiesekskab som nu eiede Anlægget, solgt til Interesantskabet Egelands Verk. Egelands Verk var en af de største Aktionærer i det Selskap, som eiede Bryggeriet. Agder Bryggeri er vistnok det eneste Bryggeri i Landet, som ikke er med i Bryggeriforeningen, og det har derfor Leverancen til de af denne Forening boykottede Ølsamlag.

For oss i dag er det utrolig at en organisasjon som Bryggeriforeningen kunne bestemme hvem som medlemmene hadde lov til å handle med. Men den gang var det en akseptert praksis blant de toneangivende bryggeriene, enten gjennom Bryggeriforeningen eller via mer uformelle nettverk. Noen synes kanskje jeg er for kritisk og negativ til Bryggeriforeningen og bryggerienes samarbeid fra før 1980-tallet, men la følgende sitat fra Rolf Danielsens bind «Det nye bysamfunn: 1880-1914» i Trondheim bys historie tegne bakteppet for krigen om ølmarkedet (side 362):

[...] da bryggeriene etter sammenslutningen i 1903 innsnevret detaljhandlernes avansemarginer, gikk disse til organisert aksjon for å tvinge bryggeriene i kne. Etter at et forsøk på boykott var blitt møtt med en stor utvidelse av ølsalget fra bryggerivogner, forsøkte detaljistene å sprenge «ringen» ved å oppheve bannstrålen for E. C. Dahls bryggeri. Da heller ikke dette lyktes, var det en tid på tale å starte et nytt bryggeri i samarbeid med detaljistene i Kristiania og andre byer, men bryggeriringen var for sterk og samholdet blant detaljistene for dårlig, og «ølkrigen» i 1903 endte med seier for industrien.

Andre kilder nevner at det opprinnelige stridens eple i denne ølkrigen i 1903 var at bryggeriene fjernet regelen om at det gikk 13 ølflasker på et dusin, det vil at at detaljistene fikk en gratis ølflaske for hvert dusin de kjøpte. Denne ølkrigen var riktig nok lokal for Trondheim, men problemstillingen var nok relevant for hele landet.

De må være lov å spekulere på hva som hadde skjedd dersom timingen hadde vært bedre for Agder Bryggeri. Da ølkrigen i Trondheim startet var Agder allerede konkurs, og bryggingen ble ikke gjenopptatt før etter bryggeriene hadde vunnet. Dersom Agder hadde vært operativ som et uavhengig bryggeri i 1903, ville kanskje detaljistene samlet seg om dem, i stedet for å forsøke å lokke E. C. Dahls til å bryte med bryggerienes felles front. På en andre siden, dersom Agder hadde klart å overleve til 1903, hadde de også trolig allerede vært tatt inn i varmen i Bryggeriforeningen for å sikre den felles fronten. Og uansett var de boykottede ølsamlagene tydeligvis ikke tilstrekkelig levegrunnlag for Agder Bryggeri.

Akkurat så lite begeistret var de toneangivende bryggeriene for et uavhengig bryggeri, at da Agder Bryggeri gikk konkurs siste gang i 1909, kjøpte man utstyret og transporterte det bort. Det ble overtatt av et bryggeri ved mjøstraktene, muligens på Toten. De ønsket vel ikke at enda en ny investor skulle kaste penger på en forretningsidé som hadde alt, bortsett fra et konkurransetilsyn i ryggen. Dessuten kan det tenkes at man ønsket å unngå at øltørste folk i et tørrlagt Risør ble desperate nok til å starte prosjektet opp på ny. Antakelig var også internjustisen bryggeriene imellom avhengig av at man ikke lot noen slippe unna med å stå utenfor den felles fronten.

Tags: , , , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-26

Agder Bryggeri - del 3

Agder Bryggeri etablerte seg i et distrikt der avholdsbevegelsen stod sterkt. Det var ikke alene grunnen til at bryggeriet aldri ble noen suksess, men det kan vanskelig ha dratt i riktig retning.

Egil Trondal har sammenfattet avholdshistorien i Risør i «Risør Totalafholdsforening 1877-1995» i Årsskriftet for Søndeled og Risør Historielag 1999, i stor grad basert på et jubileumshefte skrevet av Martin Jepsen i 1927 og en tidligere upublisert historisk oversikt ved Normann Jenssen. På den tiden Agder bryggeri eksisterte var det i overkant av 400 medlemmer i totalavholdslaget. Folketellingen i 1900 lister 1364 personer i Risør Kjøbstad. Ved valget i 1898 fikk avholdsfolket overtaket i bystyret med 13 innvalgte avholdsfolk i bystyret og 3 i formannskapet. I 1901 stilte man med egen liste som fikk 5 representanter, og i 1910 ble det valgt inn 7 representanter. Da talte bystyret 28 representanter – det vil si at avholdspartiet satt på fjerdedelen av representantene. I tillegg kom avholdsfolk i de vanlige partiene.

Raid på «a blind pig», dvs en ulovlig pub, i Elk Lake i Ontario i Canada ca 1925, der 160 fat ble ødelagt.
Kilde: Wikimedia, opphavrett: public domain.
Raid under forbudstiden i Canada
Agder Bryggeri holdt riktignok til i Bossvik, som dengang lå i Søndeled kommune, men likevel var det relativt kloss opp til selve Risør og definitivt innenfor byens interessesfære.

Avholdslaget i Risør skaffet seg egne lokaler, der det ble drevet kafé, først i egen regi, etterhvert som en egen drift under navnet Kaffistova. Man hadde Risør Avholdskor og man drev Avholdslagets Orkester. Man organiserte barnelag og etterhvert kom ungdomslaget «Førstevakt».

Mellom linjene historien til Avholdslagets kan man også lese at man irriterte seg over «gauketrafikken», som var datidens navn på langing og gråsonesalg av alkohol. Alkohol var lokalt regulert, og i Aust-Agder var det Arendal som var den store syndens bule der man fikk både øl og vin. Ikke bare hadde man Arendal Bryggeri der, men bedre kolonialforretninger som Lars M. Larsen solgte «fiinere Vine» sammen med delikatesser og importvarer som blant annet oster. Arendal var da også eneste sted i Aust-Agder som fikk Vinmonopol da dette ble opprettet etter forbudstiden.

I all denne lokale reguleringen av salget måtte man følgelig dra til Arendal for å kjøpe skikkelig drikke om den skulle inneholde alkohol. Idag er dette en halvtimes kjøretur. Rundt århundreskiftet var det en dagstur, kanskje helst med dampskip. Da var det rimelig at man kjøpte med noe for andre. Og da var kunne man jo like gjerne kjøpe med litt ekstra og selge videre om noen skulle trenge, selv uten «forhåndsbestilling». Da ble man «gauk», hvilket var ulovlig. Politiet brydde seg bare sånn moderat om å forfølge slikt, i hvertfall sålenge det skjedde i liten skala. Tross alt har politiet alltid måttet prioritere hva de skal bruke ressursene på. Hovedskaden var vel helst at avholdsfolket irriterte seg grønne.

Øl inntil 2,5% kunne man nok kjøpe gjennom lokale kjøpmenn som var agenter, men også her gjaldt det regler. Kjøpmennene kunne bare oppta og videreformidle bestillinger og deretter motta og dele ut ølet. De hadde ikke lov til å ha et lite lager med øl for å «lette logistikken». Selvfølgelig ble dette gjort underhånden, til avholdsfolkets store irritasjon.

Her må vi forstå at avholdbevegelsen rundt 1900 ikke bestod av gamle, konservative gledesdrepere og mugne grinebitere. Tvert om, avholdsbevegelsen var gjerne den progressive delen av folket. De var velutdannede og hadde gjerne sentrale stillinger i lokalsamfunnet – ofte lærere. De var ingen attgløymer, tvert om de var dyktige organisatorer, sentrale i frivillig arbeid og med sosial samvittighet. De både festet og dro på turer – men uten alkohol.

Det var nemlig en utbredt tro på at alkoholen var årsaken – i det minste hovedårsaken – til et bredt spekter av samfunnets største problemer. Det er lett å se at datidens samfunn hadde sosiale problemer. Det er også lett å se at alkoholen lå tett på mange av disse sosiale problemer. Imidlertid er det ikke like innlysende at alkoholen var opphavet til problemene, snarere enn et symptom på dem. Imidlertid, i samtiden trodde mange fullt og fast på at om man bare fikk fjernet alkoholen, ville de sosiale problemene forsvinne av seg selv.

I den konteksten var det å slåss mot salg og servering av alkohol ikke egentlig moralisme, det ble selve kampen for samfunnets overlevelse. «Drankerne» ville forstå sitt eget beste når de ble tørrlagt og problemene deres forsvant. Avholdsfolket var overbevist om at alkoholdrikking var en samfunnslast som fremtiden ville ta avstand fra og eliminere, selv om det kunne ta en generasjon eller kanskje to. I fremtiden ville alkohol bare være for desinfisering, og ingen ville finne på å drikke det … trodde man. Med en slik virkelighetsoppfattelse er veien kort til at målet helliger middelet.

Og midlet var å skaffe seg makt så man kunne endre samfunnet – eller egentlig bare skynde litt på en uunngåelige utvikling. Man ville ha politisk makt for å endrer lover og regler. Man kunne søke til læreryrket for å påvirke de unge. Man kunne bli politi for å sikre at alkohollovene ble overholdt. Man kunne bli kjøpmann og sikre at de ikke ble solgt en milliliter alkohol i den bygda. Med en intens misjonsaktig iver gjaldt det å ta del i samfunnet for å lede det i riktig retning, ett skritt av gangen – mot totalavholdet. I det minste ville de noe med livene sine og var villige til å følge opp idéene med handling.

På mindre steder kunne avholdsforeningene nærmest «overta» samfunnet. Ikke bare skapte de alkoholfri arenaer i samfunnet, de utkonkurrerte også temmelig brutalt de alkoholvennlige, slik at man i praksis ikke hadde noe alternativ til avhold.

Om du for eksempel skulle ha et orkester til å spille i et arrangement, så var det kanskje bare det lokale avholdsorkesteret å velge blant, og de kom neppe om det ble servert alkohol. Og kanskje var det bare avholdslosjen som var stor nok til å romme arrangementet, så glem vinserveringen til middagen. Dersom ikke nok folk etterspurte et alkoholvennlig lokale, og de fleste kunne leve med avholdslokalets regler – så ble det slik. Sånn sett holdt de samfunnet nærmest som gissel – enten måtte det være avhold, ellers så ville de ikke spille med. Det er skillet mellom moralister og andre som går ved holdningen: «lev og la leve» kontra «lev som meg, ellers boikotter jeg».

Det var til dette samfunnet utenbys investorer kom for å etablere et bryggeri sammen med lokale ikke-avholdsfolk som støttespillere – nærmest utenfor stuedøra til Risør Totalavholdsforening.

Det var umulig å nekte bryggeriet å starte opp, for rammene for næringspolitikk var et nasjonalt, ikke lokalt, anliggende. Men det finnes mange måter å legge hindre i veien. Jeg finner ingen indikasjoner på at avholdsbevegelsen aktivt stakk kjepper i hjulene på Agder Bryggeri, men for bryggeriets del er det umulig å forestille seg at ikke den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert situasjonen.

Men kjepper ble stukket i hjul, dog fra en helt annen kant: fra de andre bryggeriene, kanalisert gjennom Bryggeriforeningen, og det skal vi se på i siste del av denne serien.

Og forøvrig, Risør avholdslag ble avviklet i 1995, da det bare var sju medlemmer igjen, alle over 75 år.

Tags: , , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-25

Agder Bryggeri - del 2

Hvorfor gikk det så galt med Agder bryggeri, ikke bare én gang, men to ganger, med en lang brakk-periode imellom? La meg trekke frem til tre spesifikke grunner: menneskelig overmot, avholdsbevegelsen og Bryggeriforeningen. Først skal vi se på forretningsidéen bak bryggeriet.

Isolert sett virker forretningsidéen sunn. Det var et stort bryggerianlegg – moderne og nybygd. Det var god logistikk med en utskipningshavn like nedenfor, og den prosjekterte side-jernbanen frem til Risør ville passere like ved og knytte bryggeriet til det nasjonale jernbanenettet. Det var rikelig tilgang til is om vinteren for kjøling. Man hadde masse vann av utmerket kvalitet å brygge med. Det fantes allerede et vannfall med eget kraftverk på 80 hestekrefter som kunne drive bryggeriet.

Det var en spennende forretningsidé, etablert i Bossvika, der det hadde fantes mølle og sagbruk siden tidlig 1600-tall. Senere var det drevet iseksport herifra, der man fylte et digert ishus om vinteren og solgte utover året. Det var følgelig allerede var en viss infrastruktur for industrivirksomhet.

Etikett med Agder Bryggeri med litt kunsterisk frihet
Etikett fra Agder Bryggeri
En etikett viser anlegget i fugleperspektiv. Riktignok har tegneren tatt seg visse friheter, og gjort anlegget litt større og imponerende, og ikke minst samlet bygningene litt, men det var en imponerende satsning.

Men på den andre siden, bryggeriet ligger ikke akkurat sentralt. Det er nærmest plassert utpå landet, omgitt av avholdsfolk. Dét aspektet skal vi se nærmere på i en senere posting.

Agder Bryggeri ser også ut til å ha stilt seg utenfor et initiativ som intet bryggeri i Norge på den tiden kunne ta seg råd til å ignorere: Bryggeriforeningen. I starten var det kanskje bare en tilfeldighet. Etterhvert ble det en del av forretningsidéen. Uansett var det neppe lurt. Også dét skal vi se på i en senere posting.

Planleggingen av bryggeriet må ha startet allerede i 1898. Allerede fra starten av snumblet ryggeriet i underfinansiering som etterhvert ble kombinert med forsinkelser og fordyringer. Tid og penger er to evige problemer.

Folkene bak i stor grad var forretningsfolk uten spesiell erfaring med bryggeridrift. Man slet med forsinkelser, så selv om folk var ansatt, måtte man betale lønn i 3/4 år før de faktisk kunne ta til å brygge. Slikt koster.

Man fosset frem med et digert anlegg, selv om det var vanskelig å få aksjonærer til å tegne seg. Man startet opp selv om ikke aksjekapitalen er fulltegnet. Man dyttet på og småpresset aksjonærene til å tegne for seg for enda litt mer. Pengene satt ikke løst. Om det skyldes konjunkturene eller forretningsidéen vet jeg ikke – men det var vanskelig å få solgt aksjene.

Folkene bak hadde i liten grad spesialkompetanse på brygging og bryggeridrift, men pytt sann, hvor forskjellig kan brygging egentlig være fra å drive en kolonialhandel eller annen forretningsvirksomhet? Konstellasjonen av kjøpmannsinvestorer fra hovedstaden og lokale interessenter i en middels liten sørlandsby må også ha bydd på problemstillinger og lange kommunkasjonsveier.

Et bryggeri bygger ikke seg selv – etableringen må fôres med hovedsakelig to råvarer: penger og koordinering. Masse koordinering. Alt skal planlegges, sjekkes, følges opp og dobbeltsjekkes. Utstyr skal bestilles og leveringstider skal kalkuleres inn i planene og avstemmes mot hverandre. Dersom du har bommet på en utstyrsdel, må du kanskje vente en hel ny leveringstid på en erstatningsdel. Kontakter skal knyttes. Håndverkere av ymse slag skal bestilles, instrueres, kontrolleres og betales … ja, for ikke å glemme at de skal koordineres.

Bryggeridrift kan nok være mye koordinering, men det blir etterhvert litt rutine over det. Bryggerietablering derimot, det er masse prosjektstyring og koordinering.

Mellom linjene i beskrivelsene av Agder Bryggeri kan vi lese at det manglet litt på koordineringen eller det som vi i dag ville kalt prosjektstyringen. Helt elendig kan det neppe ha vært, for de ble da ferdig, men de hadde ikke økonomi til å tåle rot i prosjekteringen.

Hva om man i stedet for å planlegge og bygge og gjøre alt «riktig», hadde hoppet rett på og etablert seg og fått øl ut på markedet fort som fy, før markedsstrukturene var endelig sementert, og før man man hadde brent av hele egenkapitalen og mere til på oppstarten. Da ville kanskje Agder bryggeri da ha fått en markedsandel som de på sikt kunne overlevd med, snarere enn et utmerket bryggeanlegg uten marked?

Det var ikke noe galt i strategien, men det var trolig galt tidspunkt for den. Om vi ser på E. C. Dahls bryggeri, så soset de rundt i flere år med å skaffe utstyr, ansatte, opplæring, ombygninger osv. Også Frydenlunds bryggeri ble etablert på en grundig måte. Men for Agder var hadde «the window of opportunity» lukket seg da de stod klare til å brygge. De pyntet seg så lenge at de kort og godt kom for sent til festen. De stod og satset på hoppet så lenge at snøen hadde smeltet.

Om vi skal forsøke å dra sammenlikninger med dagens bryggeribølge, så har vi nok også i dag kommet dithen at det ville være dumt å lage en forretningsplan for et stort anlagt bryggeri i et spesialtilpasset nybygg og ren kapitalforbrenning og ingen brygging frem til en bryggestart noen år frem i tid, la oss si 2020.

Ølmarkedet består ikke bare av flasker på butikkhyllene og tørste kjøpere. Det er et digert mangelags biosystem, der logistikk og salgskanaler er essensielle. Agder fikk ikke ut ølet sitt i tilstrekkelig grad. I den tiden opererte man med agentavtaler, slik at en kjøpmann forhandlet øl fra ett bryggeri, ofte som en gjensidig eneavtale, slik at det var kun én kjøpmann i bygda som forhandlet øl fra bestemt bryggeri, og han solgte til gjengjeld ikke øl fra andre bryggerier.

Dersom man skulle inn på et slikt marked, måtte man bygge opp agentavtaler og pleie forholdene til et nett av kjøpmenn. Slikt er tungt arbeide. Idag har vi distributører som ordner dette. Det blir kanskje mindre arbeid for bryggeriene, men det spørs om det blir mer overskudd.

Det er noe underlig og iboende motsetningsfyllt ved bryggerier, ved at de best vokser gradvis, selv om bryggeutstyr er temmelig dårlig egnet for gradvis vekst. Ethvert bryggverk har en øvre produksjonsgrense, og stort sett har man enten uutnyttet overkapasitet eller man har presset systemet på en fordyrende måte for å brygge mer enn det egentlig er konstruert for. Det er sjelden produksjonsvolumet er balansert.

Generelt kan vi si at det ikke holder bare å kunne brygge godt øl, det er et evindelig strev med å skaffe seg markedstilgang: Det kan være vanskeligere å få ølet ut i butikkhylla, enn det er å få kunden til å kjøpe ølet når det først står i butikkhylla. Det gjaldt nok for Agder Bryggeri i for over hundre år siden, og det gjelder fremdeles.

Tags: , , , .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-23

Agder Bryggeri - del 1

Risør ligger ytterst ved en fjord, plassert der i en tid da transport og reise gikk per skip. Om du tar av fra dagens landbaserte hovedvei, E-18, har du et kvarters kjøretur ut til trehusbyen Risør. Midtveis på turen passerer du en diger teglsteinsbygning. Det er restene av Agder Bryggeri.

I 1900 ble bryggeriet startet med en aksjekapital på 240.000,-, hvorav en god restanse fremdeles gjenstod da de startet opp. Det tok litt tid å komme igang. Innbydelse til tegning for aksjonærer gikk ut høsten 1898, og først 14. april 1899 ble selskapet stiftet. Bryggingen kom neppe igang før sent i 1900. Bryggeriet var anlagt i en diger, nyoppført industribygning. I tillegg var det et ishus, kaianlegg, vann av god kvalitet, muligheter for iskutting og et eget kraftverk.

Det gikk dårlig for bryggeriet fra starten av. I en dom fra Kristiania Byrett av 14. september 1901 har en Thoralf Øvergaard forsøkt å få annulert sin tegning av aksjer i Agder Bryggeri, med henvisning til at han var så beruset da han signerte at det ikke kunne være bindende. Han fikk ikke medhold, men det er noe som skurrer ved bryggeriet – både rekrutteringsmåten og ønsket om å komme seg ut. Man slet med å få nok aksjonærer, og man slet med å få dem til å kjøpe store nok aksjeposter.

Den godeste Øvergaard satt nok på innsideinformasjon om tingenes elendige tilstand, for allerede 11. desember 1901 kunne Romsdals Amtstidende fortelle at bryggeriet var overlevert til konkurs.

Så var heller ikke ølsalget var noe å skryte av. Andreas Vevstad har ettergått revisorraporter og regnskaper og sammenfattet det i en årsskriftet for 1985 for Søndeled og Risør Historielag. Man hadde forestilt seg en årlig omsetning på over 200.000,- og et overskudd på rundt 40.000,-. I de første 11 månedene av 1901 frem mot konkursen ble det imidlertid bare solgt øl for i overkant av 72.000,-. Man klarte kort og godt ikke å selge nok øl, samtidig som bryggeriet var blitt kronisk underfinansiert ved aksjetegnelsen og derfor hadde tatt opp gjeld som måtte betjenes.

Videre, den 11. mars 1902 kunne Norges Sjøfartstidende melde at bryggeriet var solgt til disponent Paulsen-Selvig pr kommisjon for 121.000,-. Ifølge Kysten 31. august 1903 var bryggeriet kommet i hendene til Risør Sparebank og Søndeled Sparebank. Det ble på denne tiden solgt videre til Egelands Værks Interessentskab for 60.000,-. Det er uvisst om man brygget i denne perioden, men jeg tror anlegget lå brakk etter konkursen mot slutten av 1901. Vi ser at bryggeriet stadig faller i verdi. Det er neppe fordi det forfaller, men fordi man innser at dets evne til inntjening ikke er så god.

I Aftenposten 6. september 1904 er det listet under «Sluttede Boer» med status at det ikke var utbytte til uprioriterte Kreditorer. Dette er formodentlig resultatet av konkursen i desember 1901.

Norges Sjøfartstidende kan melde 11. april 1906 at Agder Bryggeri ved Risør er i disse Dage kjøbt af et Aktieselskab, hvori en Del Kristianiakjøbmend er interesserede. Bryggeriet vil i en nær Fremtid atter blive sat i Drift. Kjøbesummen dreier sig om 70,000 Kroner.

I 1906 kan Norsk Kundgjørelsestidende melde 14. september:

Herved tillader vi os at anmelde det uansvarlig Selskab Aktieselskabet Agder Bryggeri, hvis Formaal er Drift af Agder Bryggeri og Mølle pr. Bosvig i Søndeled.
Aktiekapitalen er indtil 80,000 Kroner, fordelt paa fuldt indbetalte paa Navn lydende Aktier à 250 og 125 Kr., hvoraf 40,000 Kr., er tegnet og indkaldt til Indbetaling.
Selskabets Kontor er i Søndeled
Direktionen bestaar af:
  1) Høiesteretsadokat Ludvig Lumholtz, Villa Granli, pr. Bestum,
  2) Ingeniør Peder Arnold Hansen, Egelands Verk pr Risør,
  3) Kjøbmand Wilhelm Westblad, Vogts Gd. No. 19, Kristiania,
med Suppleanter:
  1) Consul Jacob Wetlesen Prebensen, Risør,
  2) Kjøbmand Andor Egner, Schwigaards Gd. No. 60 B, Krisiania

Selskabet forpligtes ved Underskrift af 2 Direktører.
Bekjentgjørelse til Aktionærerne sker ikke i de offentlige Tidender.
Selskabets Love af 9de April 1906 samt Udskrift af Forhandlingsprotokollen vedlægges.

Kristiania, 30te Juli 1906.
Ludv. Lumholtz. W. Westblad. A. Egner
Risør den 2den August 1906.
P. Arnold Hansen. J. W. Prebensen.

Som et lite trivia kan nevnes at A. Egner er kjøpmann Andor Egner, onkel til forfatteren Thorbjørn Egner.

Det er lett å mistolke formuleringen «vi anmelder uansvarlig Selskap», men vi må huske at å anmelde opprinnelig betydde å innberette eller informere om, og «uansvarlig» betydde «ansvarsløs» i bokstavlig forstand, ikke «useriøst». Suppleanter betyr vel i praksis vara.

Bryggingen kan ha strukket seg fra høsten 1906 frem til sommeren 1909, og vi kan kalle dette for bryggeriets viktigste bryggeperiode.

6. september 1909 forteller Bratsberg-Demokraten at Agder Bryggeri skal nedlegges og at maskiner og inventar er solgt til «Bryggeriringen», hvilket tidvis brukes synonymt med Bryggeriforeningen. Navnet er ikke så ofte brukt, og referer tilsynelatende til et slags samarbeid mellom bryggeriene – spesielt hovedstadsbryggeriene – på blant annet pris og andre markedskrefter. Når det benyttes, har uttrykket ofte en klar negativ klang.

Etter dette ble planen å bruke anlegget til oppdrett av ørret. Tidligere bryggeribestyrer Styrmo i Drammen planla å sette ut ørret i en rekke mindre vann nær bryggeriet efter at Gjedde og al anden Fisk paa det omhyggeligste er fjernet. Ørreten skulle så fôres i tre år, fanges, fryses og eksporteres til Hamburg og Berlin. Igjen er det kraftverket, vinterisen, ishuset, utskipingshavnen, nettet av vann og innsjøer som er grunnlaget for driften.

Bryggeribestyrer Styrmo har trolig vært tilknyttet Styrmoes Bryggeri og Mineralvandfabrik i Drammen. Denne bedriften la ned i 1903. Det er ingen indikasjoner på at Styrmo hadde noen bryggeambisjoner for bryggeriet – som forøvrig bare bestod av bygningsmassen, siden det var strippet for bryggeutstyr.

Likevel heter bygningen «Agder Bryggeri» på folkemunne, og så sent som 28. september 1918 forteller Flekkefjordsposten at Bryggeriet er solgt til Fabrikkeier Arne Rønneberg og B. og P. Romsø fra Stavanger i 1917. Salget var formidlet av H. Grønn i Kristiania. Da hadde bryggeribygningen ligget ubrukt noen år, trolig etter at fiskeopprettsanlegget gikk konkurs rundt 1913. Stavangermennene tenkte på å lage en fabrikk for elektriske varmeovner i bygningen, hvilket trolig ble den første egentlige suksessfulle aktivitet i dette industribygget.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-06-22

Boks eller flaske?

En gang i tiden var verden enkel: håndverksøl kom levende og refermentert på flaske, boks var for dødt, filtrert og pasteurisert industriøl. Så enkelt er virkelig ikke verden lengre. Tvert imot, spørsmålet om boks eller flaske er et veritabelt minefelt. Og minefelt er jo spennende.

Jeg overvar et surrealistisk øyeblikk under Det gode øls klubbs omvisning på E. C. Dahls for en stund tilbake. Mot slutten av omvisningen ble vi vist den nye tappelinja for flasker. En eller annen i ølklubben spurte litt vantro om de bare skulle tappe på flaske og ikke på boks, og bryggmesteren – Wolfgang Lindell – svarte tydelig men temmelig diplomatisk at det skulle de, for flaske var bedre enn boks.

Temmelig generisk ølboks
Kilde Wikimedia, opphavrett CC BY-SA 4.0
Ølboks
Hadde spørsmålet kommet under en omvisning for ti år siden, ville jeg forventet spørsmålet med en undertone av skal dere ødelegge ølet med å fange det på metallboks. Idag kommer det nærmest med en undertone av skal dere være så miljøfientlige og så lite opptatt av kvalitet at dere ikke velger boks fremfor flaske.

Over de siste årene har det ene mikrobryggeriet etter det andre gått over fra flaske til boks. I starten var man usikre på om forbrukerne ville akseptere det, for boks var lavstatus og craft beer handler mye om følelser rundt merkevarer og prosess. Etterhvert som det ene statusbryggeriet etter det andre har valgt å tappe på boks og fått entusiastisk støtte av fanskaren sin, levner det minimalt med spillerom for å syte over tapping på boks. Det er fremdeles mulig å sutre ukritisk over industripils, men du må'kke komme her og klage over at den tappes på boks, asså!

Wolfgang Lindell på Dahls vet nok at boks-eller-flaske er et minefelt, for han la ut diplomatisk om at det var fordeler og ulemper med begge deler. Boks kan for eksempel ikke lysskades og er lettere å transportere. Likevel hadde de kastet ut den gamle bokstappelinja som faktisk allerede stod på E. C. Dahls og byttet den ut med en ny flasketappelinje utfra kvalitetsvurderinger … og da hadde han min fulle oppmerksomhet: hvilke kvalitetsvurderinger?

Han trakk spesielt frem oksydering. De kunne tappe flasker slik at det var fullstendig fravær av oksygen i headspace – det er mulig han mente cap-on-foam. Men han mente det ville være umulig å unngå oksygen i headspace på en boks.

For egen regning kan jeg legge til at en flaske har liten grenseflate mellom øl og headspace, mens en boks har stor overflate. Skvulping mellom headspace og øl er lettere med boks enn med flaske. Det vil muligens påvirke hvor raskt oksygenet tas opp av ølet, men overflate er kanskje mindre relevant enn mengde i over tidsrom på uker og måneder.

Et hyppig ankepunkt mot boksøl er at det smaker metallisk. Hevder man dét, blir man raskt skutt verbalt ned med argumentet at ølet ikke kan plukke opp metallsmak fra boksen, fordi den er dekket innvendig med et tynt plastbelegg. Kjenner du metallsmak på ølet, trekkes det frem som det ultimate beviset på at du bedriver selvsuggesjon under ølsmaking.

… og det tar oss over til diskusjonen rundt BPA. Dette indre belegget for å beskytte mot metallsmak inneholder visstnok BPA – hormonhermeren bisphenol A. Det pågår en intens debatt om hvor trygt eller utrygt BPA er. Jeg har ikke nok innsikt til å vurdere debatten, men BPA er forbudt i tåteflasker og endel andre spebarnsprodukter i en rekke land. Tåteflasker og øl er to temmelig separate markeder, og som øldrikker skal du ikke få i deg farlig høye doser visstnok. Men etter å ha lest den norske wikipediasiden om BPA, fikk jeg ikke akkurat lyst på boksøl i kveld.

På den andre siden, ølnerder virker ikke skremt over påstanden om at humle gir deg store bryster, så hvorfor skulle de skremmes over at BPA kan herme østrogen?

For å sjekke dette med innvendig belegg, ofret jeg panten på to ølbokser fra norske mikrobryggerier. Jeg kuttet dem opp, men kunne ikke finne noe plastbelegg på innsiden. Da er kanskje BPA-diskusjonen irrelevant. Og så er vi tilbake til diskusjonen rundt metallsmak ... eller?

Sjekk en ølboks du også. Hvilke norske bryggerier er det som har ølbokser med plastbelegg på innsiden?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Gunnar Dahl - 2016/6/22 22:04:33
Hei Finnes det noen som har gjort objektive, blindtester på samme øl, helst fra samme batch, som har vært tappet på både flaske og boks. Og hvis noen har gjort det, var det mulig å spore noen forskjell? Og finnes det andre tester som er gjort på øltyper, alkoholstyrke, humlemengde som har noen resultater man kan bruke vitenskapelig? Eller har mest med god, tidvis kvalifisert synsing her også, som med mange andre øl-diskusjoner?
- lagt inn av Gunnar Dahl - 2016/6/22 23:10:18
Hei Finnes det noen som har gjort objektive, blindtester på samme øl, helst fra samme batch, som har vært tappet på både flaske og boks. Og hvis noen har gjort det, var det mulig å spore noen forskjell? Og finnes det andre tester som er gjort på øltyper, alkoholstyrke, humlemengde som har noen resultater man kan bruke vitenskapelig? Eller har mest med god, tidvis kvalifisert synsing her også, som med mange andre øl-diskusjoner?

2016-06-21

Norsk gårdshumle

Har du kjøpt humlerøtter (eller -rhizomer) på nettet og tror du kan dyrke Cascade eller noe lignende i hagen? Nja, det er ikke fullt så enkelt. Når man dykker i gamle tekster om humledyrking i Norge (se her, her og her), så er det endel kompliserende faktorer. Kanskje er en gammel norsk gårdshumle mer egnet, og kanskje er den enda mer spennende?

Humla er egentlig en litt marginal plante i Norge. Det er ikke så mye at den er ømtålelig for frost, men sommeren er mangesteds for kort til at den klarer å modnes. Det kan nok komme hunnblomster, men det er ikke sikkert at de blir skikkelige modne før sesongen er over.

Humlekongler – men helt ferdig modnet?
Kilde: Geograph.co.uk, opphavrett CC BY-SA 2.0
Humlekongler
I gamle lover og pålegg der bøndene pålegges å dyrke et visst antall humleplanter, er det da også ofte unntak for de øverste og innerste og kaldeste områdene der humla ikke ville gro – eller sannsynligvis mer korrekt: der humla ikke ville modnes og gi kongler.

Norske bønder dyrket da også ofte humle på en litt underlig måte som jeg ikke tror helt matcher hvordan den ble dyrket andre steder. Humla ble hyppig spadd opp av jorden og satt ned i nypreparert jord. Igjen er det verd å merke seg at dette neppe er for å hindre at vinterfrosten skulle skade humla, men for å gi den en ekstra gode vekstvilkår og for å hindre at frosten forkorter vekstsesongen.

Humla skulle gjerne plantes i en liten «humlehaug» eller «humlekule» – en haug med jord på åkeren. Den skulle gjødsles med rikelig med kumøkk nede i hullet der den ble plantet. Gjødselen kunne nok generere litt varme når den komposteres, men det viktigste var vel at telen ville gå tidligere i en haug oppå jorden. Når humleplanten begynner å gi dårligere avling, måtte den spas opp og jorden prepareres på ny. Noen sier at det kunne gå så lenge som 20 år, mens andre har gjort dette regelmessig så ofte som hvert sjette år.

Om man ikke får gitt humla en tidlig og mild start på våren, er det ikke sikkert at den rakk å bære modne kongler på høsten, og det må ha vært motivasjonen – sammen med et aggressivt gjødslingsregime – for denne måten å dyrke humla i jordhauger.

All denne spaingen har nødvendigvis vært arbeidskrevende, og det fantes snarveier som var enklere. Wiinholt holder det for sannsynlig at spaingen var hovedgrunnen til at norsk humledyrkingen forsvant. Vel så viktig var det vel at den kan ha blitt konkurrert ut som kommersiell avling av import-humle mot slutten av 1700-tallet. Videre var humledyrkingen også rotfestet i pålegg fra øvrigheten, som en plikt. Om jeg skal spekulere, vil jeg tro at denne plikten var begrunnet i et ønske om å ha en innenlands produksjon av en vare som man ellers ville importert og som i så fall ville kunne gitt en valuttalekkasje til utlandet.

Betydningen av det marginale klimaet for humlas modning i Norge bør ikke undervurderes. Nettopp fordi det var vanlig at bøndene med få års mellomrom spadde opp humla, gjødslet jorden og satte humla ned igjen, så var de bokstavelig talt tvunget til å ta et valg om hvilke humleplanter de skulle gå videre med. Det ville gjøre det særdeles enkelt å dele humle mellom gårdene, og det betydde i praksis en kontinuerlig seleksjon av humleplanter for å passe til de lokale forhold.

Dermed ser vi omrisset av over 300 år med kontinerlig foredling av humlesorter i forhold til det lokale mikro-klimaet i bygdene. Ja, kanskje det også var en foredling som passet til lokale smakspreferanser? Analyser av norsk gårdshumle indikerer at den kan ha en felles stammor med dagens tyske edelhumler, men på grunn av den hyppige oppspaingen av humlerøttene for å plante dem i undergjødslede jordhauger, tror jeg seleksjonspresset i Norge kan ha vært høyere enn i Tyskland. Med andre ord kan det hende at man rundt om i Norge finner temmelig sære gårdshumler.

Rundt 1800 forsvinner den systematiske humledyrkingen, men det ser ut til at man på mange gårder har plantet humla permanent ved en lun og solrik sydvegg av et hus på gården. Dermed har man gitt humla en bra vokseplass og har kunnet høste tilstrekkelig til egen brygging på gården. Det har vært minimalt med arbeid å vedlikeholde en slik humleplante, og man fikk en vakker prydplante i tillegg. Det har også gjort at man har beholdt de gamle humlesortene og ikke dyrket frem nye egenskaper de siste 200 årene.

Jeg beklager å måtte si det, men om du kjøper en humle fra Sentral-Europa, USA eller New Zealand på nettet, er det ikke sikkert at den modnes skikkelig her i Norge – skjønt klimaendringene jobber i «positiv» retning i så måte. Uansett endrer humleavlingen karakter når humla dyrkes under et nytt klima, så selv om du klarer å dyrke Cascade-humle her i Norge, så får du neppe en humleavling som du kan kalle Cascade.

Da vil jeg heller anbefale å ta opp dyrkingen av en gammel norsk gårdshumle som tidligere generasjoner gjennom flere hundre år har selektert på å skulle takle norsk klima med korte og kalde somre med lange lyse dager.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-05-11

Nye E. C. Dahls

Nye E. C. Dahls er i rute. For en tid tilbake var jeg på omvisning, men jeg har selvfølgelig somlet med å skrive noe om det. Jeg var på besøk denne uka også, sammen med Det gode øls klubb. Men la meg fortelle om det første besøket, da bryggeriet fremdeles var under installasjon. Jeg tror Ragnhild på drikkelig.no kommer til å skrive om tirsdagens besøk.

Den 18. mars var det omvisning på E. C. Dahls. Jeg møtte opp i portvakta sammen med bryggere fra flertallet av mikrobryggerier i ti-tolv mils omkrets. «Hmmm,» tenkte jeg, «masse lokale mikrobryggere og alle bryggerne på nye E. C. Dahls … dette går enten utrolig bra eller så kan det bli en lettere beklemt stemning.»

Og det gikk bra. Bryggere snakker jevnt over bra sammen over firmagrensene. Så lenge man snakker teknikk er det som regel problemfritt. Dessuten er «trivelige Trøndelag» relativt lav-kompetitivt, så man stresser litt mindre med hemmelighold og å skulle vinne på andres bekostning.

Silkaret ved E. C. Dahls
Silkaret, med egen logo. (Foto: anchr)

Bryggeriet er et BrauKon 5000 liters anlegg med hurtig bryggtakt. Det vil si at de må brygge 8 ganger for å fylle de store 40.000L tankene. Men de rekker å brygge så mange ganger om de bare starter litt tidlig. Og det er ikke noe problem å starte tidlig, for hele bryggverket kan fjernstyres, eller for den saks skyld kjøres uten oppsyn … i hvert fall for standardølene. Dersom man skal brygge ulike øl eller spesialøl for 10.000L tanker, så må man måtte redusere bryggetakten, kanskje helt ned til «bare» fire brygg pr dag. I tillegg kan de små tankene også fungere halvfulle, så man kan brygge rene enkeltbatcher.

Hemmeligheten bak en slik høy bryggetakt er duplisering av kar og utstyr. Det er det stikk motsatte av en Speidel, som i prinsippet er en slags brew-in-bag, dvs en alt-i-ett-kjele. Med høy bryggetakt deles prosessen opp i trinn som tar omtrent like lang tid. Dermed kan man ha flere batcher underveis på en gang: en i meskekaret, én i silkaret, én i kokekaret, én i whirlpool, osv. Og om meskingen tar dobbelt så lang tid som avsiling, kjøper man to meskekar og ett silkar. Innen datateknikk kalles slikt «pipelining»

Røropplegg ved E. C. Dahls
De har gått med noen timer rørleggerinnsats, her fra CIP-anlegget (Foto: anchr)

Resultatet er at det kommer nye 5000 liter med vørter hver annen time eller så. Det kan dyttes på en stor tank om man lager Dahlspils, eller det kan dyttes på en liten tank for et spesialøl.

Fleksibilitet er mantraet, for teknisk sett kutter man batchstørrelsen uten å kutte på produksjonskapsiteten. Dermed kan man bruke en dag på å lage masse Dahlspils, og så kan man bruke neste dag på å lage en håndfull ulike spesialøl i mindre kvanta.

Fleksibiliteten ligger også i et automatisert modulbasert system. Et hav av rør og automatisk styrte kraner lar bryggere koble inn pasteurisering, filtrering, sentrifugeringer osv, avhengig av hva bryggeprosessen trenger.

Det er endel bygningstekniske endringer, men ikke så veldig mange. Reprioriteringer – sannsynligvis i tid – har gjort at man har valgt å ikke pusse opp lokalene. Det gir bryggeriet et røft preg à la «repurposed industribygg meets Frankenstein-kjeller meets shabby-chiq meets Ordnung-muß-sein». Noen trengte en åpning, så man sagde seg igjennom veggen, men trenger man egentlig murpuss, listverk og maling etterpå?

Fatlagringsrommet ved E. C. Dahls
Her blir det fatlagring på eik, det er noen år siden sist (Foto: anchr)

Men om bygget er røft og uoppusset, så er bryggverket vakkert. En ting er at alt er skinnende og nytt og blankpusset og rustfritt. Hjemmebryggere vil kanskje feste seg ved de mange kilometrene med rør. Det typiske mikrobryggeriet har noen slanger som skylles, desinfiseres og gjenbrukes på ulike steder i prosessen. E. C. Dahls har ferdig monterte rør med fjernstyrte ventiler. For alt. Absolutt alt! I tillegg er det ikke mindre enn tre ulike CIP-anlegg, som selvfølgelig har hvert sitt spredenett med rør for å kunne vaske vilkårlig del av bryggverket. Det er rør overalt og alt er fjernstyrt med ventiler. Det er kjempekult.

Bryggeriet kommer med sentrifuge (i tillegg til whirlpool), filter, pasteuriseringsenhet, ekstra diger whirlpool i tilfelle man ønsker å brygge med spesielt mye humle, malt-av-steiner (dvs vibrasjonsbord som vibrerer ut småstein i malten så den ikke skader den seksrullers maltmølla), og en mengde ting du ikke visste du trengte til bryggeriet ditt.

Det gamle bryggverket var spesialkonstruert for å brygge øl med tynn mesk på 6,5% med mulig nedbrygging til 4,7%. Alt annet krevde kreativitet og spesiell innsats. Filosofien i det nye bryggverket er omvendt. Det kan brukes til å brygge hva som helst – deriblant også 4,7% pils.

bryggverket ved E. C. Dahls
Bryggverket: fra venstre meskekar, silkar og kokekar, med whirlpool på nedre trinn (Foto: anchr)

Jeg tror alle mikrobryggerne som var på besøket siklet. Det er greit at mikrobrygging er en håndverksaktivitet. Men når du har spadd noen hundre tonn mask, bært noen et par tusen 25-kilos sekker med malt, flyttet slanger og universalpumpa frem og tilbake i bryggverket flere ganger enn du kan telle, og kiropraktoren din er den personen utenfor bryggeriet du oftest ser – da sikler du på et helautomatisert system.

Det legges opp til mye glassvegger så man kan se det hele utenfra. Det blir glassvegg inn til fatlagringsrommet, til laben, til humlelageret og til selve bryggeriet. Nei, du kan ikke spasere fra brewpuben inn i bryggeriet, bare nesten.

Gjæringstanker ved E. C. Dahls Gjæringstanker ved E. C. Dahls
Til venstre, de store tankene for Dahlspils; til høyre, småtankene, med utstyr for pasteurisering i forkant. (Foto: anchr)

Fra E. C. Dahls stilte «alle». Det var Kristian Berger, som har fått tittel «ølambassadør», det var Wolf, som er sjefsbrygger og har bakgrunn både som klassisk utdannet brygger og mikrobrygger. Garret Oliver var der, og kommer trolig til å være integrert i utviklingen av øltypene. Roger Løe var der, Nina på labben var der. «Alle» var der, men de var samtidig forbausende få.

Full disclosure, forresten: det ble servert øl etterpå. Vanligvis pleier jeg ikke å review'e øl på denne bloggen. Men akkurat her er det kanskje verd det, og dessuten er det ingen som kan kjøpe noen av disse ølene. Først fikk vi smake på tre ghostbottles fra Brooklyn. De var aldeles nydelige. De var fatlagrede og meget godt balanserte.

Gjæringstanker ved E. C. Dahls Gjæringstanker ved E. C. Dahls
Noen har planlagt plassen godt, for gjæringstanker er plassert med skohorn inn i det gamle brygghuset. (Foto: anchr)

Ghostbottles er batcher som Brooklyn brygger i liten skala for eksperimentering, og som ikke selges, men tidvis kan fås på smakinger. Akkurat disse tre var fatlagret og med «bonusbiologi». Jeg så ingen som rynket på nesa, for å si det sånn. Jeg spurte om de skulle brygge like godt øl på Dahls, svaret kom kontant fra Garrett: «or beyond».

Så var det en 11 år gammel Brooklyn Black Chocolate Stout, som hadde stått seg usedvanlig bra. Det var visstnok et av de første ølene Garrett brygget der, og et klenodium i seg selv.

En annen interessant øl var E. C. Dahls IPA, som riktignok ikke var brygget på det nye anlegget, men hos Nya Carnegie. Det var en meget bra IPA på 65 IBU. Den var ikke direkte noen vestkyst-humlebombe, men absolutt en solid og robust IPA med personlighet.

Så rullet vi hjemover. Om ikke promillen spilte meg et puss, overhørte jeg et gjensidig ønsket fra Austmann og E. C. Dahls om å brygge sammen på de nye anlegget. Det var vel også akkurat et slikt bryggverk som Austmann luktet på før Hansa kom inn og fjernet hastverket fra regnestykket.

Jeg tror alle satt igjen med inntrykk som vinglet mellom «shit dette er seriøs konkurranse» til «de har faktisk ikke tenkt til å gjøre dette som venstrehåndsarbeide». Når man ser anlegget og hører entusiasmen når de forteller om det, så innser man at dette er en reell endring av Dahls bryggeri fra et regionalt industribryggeri til et fleksibelt og slagkraftig craft brewery.

Hva skjer fremover? Det første ølet som kommer er Dahlspilsen. Den står for 5-6 mill liter årlig, og den skal videreføres sammen med Nordlandspilsen. Noe annet ville vært økonomisk selvmord. De skal brygge den inn så den smaker likt på de nye anlegget, og det har førsteprioritet – og det kommer til å ta endel tid. Dahlsgjæren er temmelig spesiell, og det merkes best på kraftigere øl. Det virket som de hadde planer for å slipp Dahlsgjæren løs i endel nye og mer robuste øl.

Frem mot nylanseringen 4. august kommer de med tre nye øltyper, deriblant IPA. Utover høsten kommer det ytterligere tre øltyper. I tillegg kommer de relativt tidlig i gang med de juleølene som trengs å lagres. Kanskje blir det til og med fatlagret juleøl?

Bryggeriet er sluppet fri. Bryggerne får mer å si med hensyn til hva som skal brygges enn selgerne. Selv adm. dir. er visst egentlig tekniker. Jeg forsøkte meg med et spørsmål om hvor de hadde gjemt bort blårussen. Svaret var det ikke var så mange av dem, noen på regnskap og slikt, men i bunn og grunn var det teknikerne og bryggerne som styrte mye av prosessen, snarere enn salgsapparatet og økonomene.

Få hadde vel forestilt seg at E. C. Dahls skulle komme på markedet med surøl og fatlagring – joda, det var satt av rom til begge deler. De kan til og med tenkes at de leiebrygger for andre, lokale bryggerier. Verden er sannelig i endring! Integrert i konseptet er en brewpub med matservering, drevet av folkene bak To rom og kjøkken. Målet er at «Bryggeriet» skal bli et relevant utested og strekke lysløypa utover mot Ladehammeren.

Navn og logo beholdes, rent bortsett fra at når Dahls nå muligens går mer internasjonalt ut, så blir det en ekstra pun i navnet: E. C. Dahls blir uttalt homonymt med «Easy Dahls». Søtt!

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-04-23

Hurra for Reinheitsgebot

... eller noe sånt. Jeg sitter på Hjemmebryggerdagene til Norbrygg, og her sentrerer «the buzz» seg rundt kveik, urter, surøl, frukt og lignende – akkurat på dagen 500 år etter at Reinheitsgebot ble innført.

Dette handler om tre tema, som er apropos til hverandre i et lite trekantforhold. Hjemmebryggdagene er Norbyggs årlige faglige forum, som jeg vil komme tilbake til i andre postinger. Reinhetsgebot er 500-årsdagenfor den bayerske Renhetsloven. Det er loven som har vært så viktig innen ølbrygging, loven som visstnok har vært ryggraden i norsk ølkultur … men som vi også nærmest har glemt å feire.

En tolkning av dette er at Renhetsloven bare ble 490 år. Så vi kan enten feire at det er 500 år siden den ble innført, eller vi kan feire at det er ca 10 år siden den tilsynelatende sluttet å ha noen relevans.

Her på Haandbryggeriet – hvor Hjemmebryggdagene foregår – er det mest fokus på det som er utenfor Renhetsloven. Det er Mike Tonsmeire som er mest kjent for surøl og extreme brewing, det er mye snakk om kveik og brett og lacto, det var en sesjon med foredragsholder fra NIBIO rundt lokale norske råvarer, blant annet urter som kan sankes i naturen. Det er masse om frukt og bær i øl, om fanging av villgjær og spennende annet som ville skurret i ørene til forkjemperne for Renhetsloven.

I årevis har jeg tenkt at nå er snart Renhetsloven 500 år. Men idag, da dagen er her, så føles det som et antiklimaks – som et «åja, var det i dag?»

Det er et apropos. Renhetsloven prydet for 10-15 år siden fremdeles norske øletiketter. Den var tilsynelatende var ryggraden i norske bryggeriers selvbilde og identitet. Og så poff – så var borte. Renhetsloven er bare sååå 1980 …

Jeg snakket nettopp med salgssjefen for Nord-Europa i Fermentis. Jeg ville vite hvorfor de ikke hadde et bredere produktspenn for hjemmebryggere. Hun mente at kanskje de ikke tjente så mye på hjemmebryggere som på de mellomstore og store bryggeriene. «Huh?» sa jeg, «De store bryggeriene vedlikeholder sin egen gjær, så dere tjener umulig særlig på dem.» Da smilte hun lurt og påpekte at «alle» snuste på nye øltyper.

Men jeg antar vi må si «Hipp hurra for Renhetsloven» … i det minste for syns skyld og av pliktfølelse … Hurra!

… nåvel da var det unnagjort. Neste øl ut var det den bringebærsaison'en på tapp nede i baren, den som alle skryter av.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-04-16

Øl som distriktspolitikk

Politikerne var litt mer tydelige i gamle dager. Her er et brev fra 1963 fra Industridepartementet til Bryggeriforeningen med underforståtte, men temmelig lett forståelige trusler, for å overbevise dem om at man ikke burde legge ned flere bryggerier i distriktene.

Idag tenker vi på øl som distriktspolitikk, med mange småbryggerier rundt om. Men det var også distriktspolitikk i gamle dager, ikke minst som industriarbeidsplasser. Brevet som er gjengitt under er hentet fra jubileumsboka til bryggeriforeningen.

Det må ha vært et visst spenningsforhold mellom Regjeringen og Bryggeriforeningen i etterkrigstiden. Én ting var at det var mange avholdsfolk i de politiske partiene, en annen ting var at Bryggeriforeningen hadde presset på for å brygge de gamle, sterkere ølslagene tross rasjoneringen etter krigen. En tredje problemstilling som tydelig skinner igjennom var at de store kjøpte opp og la ned de små bryggeriene, og det flyttet arbeidsplasser fra distriktene inn til Oslo. Frykten for det var i hvert fall reell. Samtidig hadde regjeringen luktet på nasjonalisering av ølindustrien, enten produksjonsleddet, distribusjonsleddet eller salgsleddet.

Her er brevet, slik Bryggeriforeningen fant det opportunt å gjengi det uten så mange kommentarer og i en litt underlig kontekst i jubileumsboka fra 1976. Selve brevet er datert 24 juli 1963, og kom i forbindelse med nedleggelsen av bryggeriene på Høneføss og i Larvik.

Spørsmål vedrørende overføring av ølproduksjon til Oslo.

Industridepartementet har i den senere tid hatt til behandling endel saker vedrørende teknisk og økonomisk samarbeid mellom eller fusjon av bryggerier og mineralvannfabrikker på Østlandet. Ved vurderingen av disse saker har departementet prinsipielt lagt til grunn det synspunkt at bryggeriindustrien særlig på bakgrunn av utsiktene til sterkere konkurranse utenfra som følge av utviklingen av større markedsområder, bør gis adgang til økt ytre rasjonalisering av bransjen med henblikk på å styrke dennes konkurranseevne overfor import.

I et par av disse saker involverer imidlertid de samarbeidstiltak som gjennomføres at ølproduksjonen ved de vedkommende bryggerier overføres til Oslo-bryggeriene. Departementet er klar over motivene for denne overføring.

Som nevnt ser en med sympati på konsentrasjoner som kan styrke bryggeriindustrien i den forventede sterkere konkurranse utenfra, men departementet ville, i tråd med de anstrengelser som gjøres for å tilføre distriktene mer industri og avlaste Oslo-området, foretrekke at konsentrasjonene kan skje uten overføring av produksjonen til Oslo.

Ved vurdering av spørsmål om ytterligere samarbeidstiltak innen bryggeriindustrien som innebærer nedleggelse av produksjonen ved eksisterende bryggerier, vil Industridepartementet henstille at (sic) man legger stor vekt på å treffe ordninger slik at produksjonen fortsatt kan skje i distriktene.

Trygve Lie (sign), E. Slåtto (sign)

Brevet kommenteres litt syrlig i boka med: «I tilslutning til dette brev kan det nevnes at bryggeriene i Oslo i 1939 hadde 53 prosent av landets omsetning av øl, i 1950 49 prosent, i 1960 48 prosent og i 1975 43 prosent. Strukturrasjonaliseringen som finner sted i bryggerinæringen skjer således ikke på bekostning av distriktenes og utkantstrøkenes interesser.» Jeg skal dog ikke gå god for at disse tallene var representative.

Denne kommentaren kan ikke tolkes som noe annet enn at Bryggeriforeningen i 1976 argumenterte for at de bidro til å opprettholde en industri med god geografisk distribusjon og et mangfolk av produksjonssteder. Med ettertidens fasit er det imidlertid lett å se at utviklingen gikk en annen vei, med et bunnpunkt litt etter århundreskiftet, med bare ni gjenværende, tradisjonelle bryggerier.

Brevet er en herlig tidskapsel fra en tid der Regjeringen forholdt seg til Bryggeriforeningen i stedet for til de enkelte bryggeriene. Det skinner også igjennom at bryggerinæringen argumenterte for at man var nødt til å sentralisere produksjonen for å kunne stå imot presset av utenlandsk billig-øl. Sett i ettertid, 50-år etter, virker det som en urealistisk frykt. Norske bryggerier bygget et bolverk mot import der blant annet avgiftsystemet, egendistribusjon og panteflasker var viktige elementer. Når «importølet» begynte å komme på 1970-tallet, var det i hovedsak i form av lisensbrygging av utenlandske ølmerker ved norske bryggerier, ikke som import.

Dengang i 1963 var kanskje frykten at bryggeriene ble lagt ned for å sentralisere bryggingen. Det kunne være bryggerier som gikk med overskudd, men der bryggingen kunne rasjonaliseres ytterligere om den ble sentralisert. Det er i det minste interessant å se at Regjeringen i 1963 var villig til å legge press på bryggeriene for å opprettholde en distribuert bryggerinæring.

Idag er problemet mer at de mange små neppe kan klare seg økonomisk, fordi økonomiens usynlige hånd ikke ser ut til å hjelpe dem. Det virker som om den gjengse oppfatning er at dette er trist-og-leit og sånn-er-livet – og vi får alle delta som tilskuere for se hvem som bukker under og hvem som overlever. Regjeringen ser i hvert fall ikke ut til å gi næringen i distriktene noen puff fremover.

Hva om politikerne i dag turde å gi avgiftsfritak på de første 100hl og 50% avgiftslette på de neste 1000hl? Det ville ikke bety så mange millionene i tapte avgifter, men det ville bety fra ca. 10,- pr halvliter for småbryggeriene som strever med å holde hodet over vannet. I en bransje med små marginer og sterk konkurranse, ville dette være «make-or-break» for mange småbryggerier. Eventuelt kunne man justere opp avgiftene noen øre for å beholde det totale avgiftsnivået.

Det ville kunne bevare selvskapte arbeidsplasser rundt om i landet. Det ville gi ringvirkninger rundt støtteaktivitet på alt fra turisme til transport. Det ville støtte lokal identitet og særegenhet. Det ville vært et ypperlig supplement til bevegelsen rundt lokal og kortreist mat. Det ville gi småbryggeriene pusterom så de etterhvert faktisk kan begynne å ansette lokale folk.

Men det ville også vært et virkelig mirakel om politikerne idag faktisk gjorde det, men jeg tror politikerne anno 1963 ville turt det.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-31

Salvatorfestølet

Egentlig burde jeg ha skrevet historien om påskeølet for minst én uke siden. Men her er noen merknader og notater om påskeøl – og ikke minst noen pekere, og min teori om påskeølets opphav i Norge.

Et godt utgangspunkt er Erik Dahls artikkel om Påskeølets historie på Ølportalen. Les den, den har mange interessante momenter og er en relativt god sammenfatning.

Hoppet mellom 30-tallet og vår-/påskeølet på 1990-tallet fylles med lys eksport som jeg fortalte om i historien om juleølet i adventserien i fjor. Kort fortalt, da bryggeriene ikke fikk lov til å brygge jule- og vårøl etter krigen på grunn av «ressurssituasjonen», så brygget de disse ølene som mørk og lys eksportøl. Selv om ikke eksporten gikk så godt, så fikk de i det minste reintrodusert vår- og juleøl på hjemmemarkedet, dog under andre navn.

At påskeølet dukket opp igjen tidlig på 1990-tallet er fristende å koble til flyttingen av sterkølet til Polet. Over få år sank salgsvolumet til en tyvendedel, først ved en halvering da sterkølet måtte selges over disk i stedet for via selvbetjening i butikk, og deretter sank det ytterligere med ni-tideler etter flyttingen til Polet.

Det er nærliggende å mistenke at bryggeriene forsøkte å finne måter å bøte på det kollapsende sterkølsalget. Én ting som ble forsøkt, var å bytte lys eksport ut med gulløl. Med synkende volum konstruerte man kanskje et øl som kunne brygges som high-gravity pilsner. Dermed kunne man lage små batcher ved å tappe litt av pilsneren uten nedbrygging og selge den som gulløl.

En annen teknikk, som er mer nærliggende for påskeølet, er å brygge et sterkøl som sesongøl. Det er nettopp hva som gjelder juleølet, og da kan man økonomisk rettferdiggjøre å brygge hele batcher av et ekte sterkøl, fremfor å splitte en batch i pils og high-gravity. Siden lys eksport var en videreføring av vår/påskeølet, var det naturlig å flippe endringen tilbake.

Enda et moment med 1990-tallet og gjenopplivingen av vårølet, er at dette er tiåret da norske mikrobryggerier starter opp, ikke med amerikanske mikrobryggeriøltyper, men som konkurrenter til de store norske bryggeriene. De lette etter de gode øltypene å konkurrere med, og kan ha bidratt til å trekke frem vår- og påskeøl. Dette var også etter at Bryggeriforeningen sluttet å koordinere nye øltyper, så det var nesten fritt frem for kreativitet rundt øltyper.

Mindre kjent er at Bryggeriforeningen ledet an en mislykket reintrodusering av vår- eller påskeøl på slutten av 1960-tallet. Det ble introdusert en «ny» øltype – vårøl – og det ble solgt 1,39 mill liter i 1967, 1,45 mill liter i 1968 og bare 940 tusen liter i 1969 før øltypen ble fjernet. Vi finner med andre ord vårølet som en stadig gjenganger opp gjennom 1900-tallet, men sjelden som noen stor og langvarig suksess.

Skrur vi tiden bakover, finner vi vårølet før første verdenskrig som et påskeøl knyttet til en spesiell tradisjon med sterkt vårøl i mars eller rundt påske, i relasjon til en ølfest med mat og musikk. Jeg er litt skeptisk til at dette kan knyttes til noen bondefester eller før-kristne tradisjoner eller noe slikt. Det virker mer som noe man har importert fra Tyskland, og kanskje det har mer relasjon til mars-bier og mai-bock og slike tradisjoner. Ølet kalte man «Salvator-øl».

Disse festivalene er kanskje det nærmeste man kommer middels gammel, urban ølfestivaltradisjon i Norge. Oktoberfestene synes å være et langt nyere fenomen i Norge, men oktoberfest er kanskje den beste beskrivelsen av disse vårølfestene. Det var musikk, det var bratwürst, sauerkraut og masse sterkt øl og festing utover ettermiddagen og kvelden.

Var disse vårølfestene noe som foregikk på brune steder på østkanten? Langt ifra! Dette var mote og foregikk på de beste restauranten og kaféene i Oslo. Det er ingen bedre beskrivelse enn å se hvordan de ble annonsert i Aftenposten – for salvatorfestene ble annonsert i den borgerlige presse, dette var ikke for arbeidere.

Her er en annonse fra Grand Hotel i 1899, som holdt vårølfesten parallelt i Grand Café, Speilsalen og Egetræsalen. Sorry Henrik Ibsen, dette var sikkert ikke rett dag for deg å gå på Grand Café.

Salvator-Fest på Grand Hotel 1899
Salvator-Fest på Grand Hotel 1899.   Kilde: Aftenposten Aften, 9. mars 1899.

Uka etter var det salvatorfest på Frokostbørsen, et annet standsmessig spisested rundt parkområdet mellom Stortingen og Slottet. Her sies det ikke noe om hvilket bryggeri som står for ølet, så vi kan anta at det er et lokalt bryggeri. Imidlertid ser vi hvordan man bruker Salvator-Würst – sannsynligvis en øl-pølse – med surkål eller potetsalat til.

Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1899
Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1899.   Kilde: Aftenposten Morgen, 16. mars 1899.

Er prisen på 30 øre pr seidel er høy, og hvor stor var en seidel? Leksikonene insisterer på at det er tysk måleenhet på 53cl eller østerriksk på 36cl, men det kan ha vært uformelt brukt annerledes i denne konteksten. Bryggeriforeningen utvidet Oslo-prisnivået på øl til å gjelde hele landet fra 1. juli 1903. Mer spesifikt var dette 38 øre for helflaske bokkøl og 24 øre for helflaske bayer, dvs for 70cl. Dette må forstås som butikkpris, og da virker 30 øre for en halvliter importøl på en posh resturant ikke så ille.

Vi finner også annonser for salvatorfest i 1898, og utfra beskrivelesene i annonsene på dette tidspunktet, er det nærliggende å tolke dette som en allerede etablert øltype ifra Bayern. På slutten av 1880-tallet brygget Kristiania Bryggeri «Salvator-Øl» etter tysk type som juleøl. Som påskeøl synes det å komme til Norge først i årene like før århundreskiftet.

I 1902 annonserer Theatercaféen for sin salvatorfest, med ikke mindre enn fire ulike tyske pølsetyper i tillegg til surkål og potetsalat. Her er det angitt at det er Foss Bryggeri som står for ølet.

Salvator-Fest på Theatercaféen 1902
Salvator-Fest på Theatercaféen 1902.   Kilde: Aftenposten, 1. mars 1902.

Det samme året, en uke etter starter også Grand sin salvatorfest – med tysk mat og tysk øl, denne gangen fra Paulanerbryggeriet i München. Det sies ikke så mye om musikken, men la meg tippe at det var litt tysk populærmusikk, kanskje til og med litt bayersk ompha-musikk.

Følgende annonse fra 1907 flesker ut på den klassiske salvatorfest-menyen. Igjen er det ikke angitt hvilket bryggeri ølet kommer fra, og da mistenker jeg at det er et lokalt bryggeri, trolig Foss eller Kristiania. Skilpadder til øl var nytt for meg, dog.

Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1907
Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1907.   Kilde: Aftenposten, 2. mars 1907.

Året etter annonsert Frokostbørsen igjen med salvatorfest, og trakk da frem «livlig, populær Musik» og en pris på 35 øre pr seidel. Så sent som våren 1916, ikke lenge før forbudstiden setter inn, annonserer Foss Bryggeri for sitt salvatorøl, som de kaller «martsøl», altså helt klart et sesongøl og beslektet med marsøl andre steder i verden, i det minste i navnet. De lister en rekke restauranter der det serveres. Så vidt jeg kan se, er det kun bra steder, stort sett liggende langs Karl Johansgate og Stortingsgata – datidens standsmessige lysløype for de bemidlede.

Salvator-Fest fra Foss Bryggeri 1916
Salvator-Fest fra Foss Bryggeri 1916.   Kilde: Aftenposten, 28. februar 1916.

Jeg mistenkter at salvatorfestene startet som en tysk-inspirert fest, med importert øl. Etterhvert har lokale bryggerier kastet seg på og brygget øl for disse vårøl-festene. Muligens kan dette også knyttes til at det var en signifikant ølimport til Norge frem mot og like etter århundreskiftet, men som synes å ha tørket mer eller mindre helt ut frem mot første verdenskrig. Hvorfor falmet ølimporten bort etter århundreskiftet? Jeg er usikker, men tidsmessig faller det sammen med at de eksisterende bryggeriene klarte å blokkere nye bryggerietableringer. Kanskje de også fikk presset ut importøl?

Er disse salvatorfestene lagt til bestemte tidspunkter på våren? Det ser ikke ut som det er koblet mot påska, i hvert fall. Tvert om, det virker som mars er salvator-måneden, og at det begynner omkring 1. mars. Det virker som de ulike stedene har spredd seg utover måneden. Det er kort og godt en vårøl-fest, selv om navnet skulle tilsi en opprinnelig religiøs kopling.

Om vi går bakover i historien, var øl noe man kunne drikke i fasten. Øl var flytende, og ikke fast føde. Det er kanskje litt av grunnen til at munkene fokuserte på øl. Det var deres bokstavelig talt «flytende brød» i fastetiden. Jo sterkere og fyldigere, jo mer ernærende. Dette kan være opphavet til salvatorølet – men det er nok en kopling som kan høre mer hjemme i Bayern enn i Norge.

Kanskje salvatorfesten er en fest som burde gjenopplives?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Paulaner-munkenes Salvator-øl - lagt inn av Bernt - 2016/4/1 09:22:49
En ny flott artikkel og et strålende forslag!

Jeg vil passe på å utbrodere din artikkel med noen historiske notater jeg gjorde meg etter et besøk i Bayern for noen år siden.

De norske Salvator-festene på slutten av 1800- og tidlig 1900-tall må ha tatt sitt navn og inspirasjon fra de gamle Salvator-festene i Bayern, som igjen tok sitt navn etter det sterke "frelser"-ølet brygget av Paulaner-munkene frem til 1800. Dette ølet var stamfaren til dagens doppelbock.

Allerede på 1700-tallet var det en stor begivenhet da Paulaner-munkene 2.april hvert år åpnet sitt første fat med sterkøl, vanligvis var det kurfyrsten av Bayern selv som tappet det første glasset:

https://de.wikipedia.org/wiki/Nockherberg#Geschichte_des_Starkbierausschanks

Etter at Napoleon tvang igjennom en sekularisering av Bayern og munkene hadde forlatt sine klostre kjøpte Franz Xaver Zacherl i 1809 rettighetene til Paulaner-munkenes sterkøl og det var hans Brauerei Zacherl som for alvor kommersialiserte Salvator-ølet. Suksessen til Salvator-ølet førte til at andre bryggerier i Bayern utover 1800-tallet begynte å brygge sine egne dobbel-bokkøl og da ofte med -tor ending, f.eks. Ayinger Celebrator, Augustiner Maximator og Hacker-Pschorr Animator.

Etter ta Franz Zacherl døde i 1849 ble hans bryggeri kjøpt opp og fra våren 1861 har det og den årlige Salvator-skjenkingen vært på Nockherberg i Munchen. Siden 1928 har bryggeriet vært kjent som Paulaner Brauerei, til ære for munkene som opprinnelig brygget Salvator-ølet.

At det var det opprinnelige Salvator-ølet som ble skjenket i Oslo, ihvertfall i noen år, kommer tydelig frem i en annonse i Aftenposten 31.mars 1888:

<i>München's Saison-Øl "Salvator" fra Zacherische Brauerei serveres 3die Paaskedag fra Kl. 6 Eftm. i Grand Hôtels Restaurationslokaler.</i>

Dette Zacherische Braueri må være en korrumpering av Brauerei Zacherl eller Zacherlsche Brauerei, for det finnes ikke noen Zacher i Bayersk bryggerihistorie.
Errata - lagt inn av Bernt - 2016/4/1 09:25:45
Jeg burde vært mer historisk korrekt og skrevet Kristiania eller Christiania, og ikke Oslo :)

2016-03-26

Norges første varemerke

Det hender Wikipedia tar feil, sjeldnere er det at også Store Norske Leksikon tar feil. Her er historien om triviaet med de feilaktige detaljene som «alle» har trodd på … ja, jeg også, forresten.

Jeg har påpekt feil i SNL (neida, ikke den SNL) før, og det er blitt håndtert raskt og korrekt, så målet er ikke å henge ut noen, hverken på Wikipedia eller SNL. Om noe, ønsker jeg heller å vise hvordan en informasjonsbit kan plukke opp noen tilforlatelige, men feilaktige data, og så spres og opphøyes til sannhet som «alle» mener de vet og «alle» reputable kilder understøtter.

La meg sitere fra SNLs sider i dagens versjon, for artikkelen om Frydenlunds Bryggeri (som de har navngitt Frydenlund Bryggeri).

Bryggeriets varemerke, en sekstagget stjerne belagt med grunnleggerens initialer ML, ble 1884 registrert som Norges første beskyttede varemerke.

Jeg antar at man i Wikipedia-artikkelen har hentet informasjon fra SNL, siden den er oppgitt i referanselista. Der er informasjonen om Frydenlunds Bryggeri (som de har navngitt Frydenlund Bryggerier):

I 1884 ble Frydenlunds varemerke, bokstavene ML kombinert med en stjerne, registrert som Norges første varemerke.

Wikipedia angir SNL som én kilde og industrimuseum.no som en annen. På sistnevnte finner vi de samme gale opplysningene, og en kildereferanse til andreutgaven av Illustrert norsk næringsleksikon fra 1957, en slags bedriftenes hvem-er-hvem. Kanskje det er her problemene kommer fra. Den må jeg snuse opp på biblioteket.

Men stemmer ikke alt dette? Vel, nei – skjønt Wikipedia er hakket nærmere enn SNL. Varemerker ble innført i 1885, og varemerke – eller handelsmærke som Frydenlunds selv kalte det – nr 1 for 1885 var for Frydenlunds Bryggeri, eller Frydenlunds Ølbryggeri som de het den gangen. Det ble innmeldt for registrering 3. januar 1885, klokken 11:45. Følgende er hentet fra Norges Kundgjørelsestidende, onsdag 7. januar 1885:

Norges første beskyttelde varemerke
Norges første beskyttede varemerke.   Kilde: Norsk Kundgjørelsestidende 7. jan 1885, fra Nasjonalbibliteket.

I samme utgave ble det også annonsert at de hadde fått registrert varemerker for Bokøl, Export Beer og Pale Ale, som ble varemerker nr 2-4. Så, den 12. januar registrerer Chritiansens bryggeri i Larvig sine varemerker, mens Ringnes ikke kom på banen før 10. februar.

Så årstallet er feil, om enn nærme. Antakeligvis har Frydenlunds forberedt varemerkesøknaden på slutten av 1884, og så har dette blitt stående som datering. Også dette med sekskantede stjernen er feil. Den har trolig blitt bakgrunn for ML-bokstavkombinasjonen og den femkantede stjernen på et senere tidpunkt, for det som ble registrert 7. januar var en femkantet stjerne over de sammenstilte bokstavene M og L. Noen vil sikkert se symbolikk i at den femkantede stjernen – pentagrammet – peker nedover. Det er symbolet på hekseri og ondskap, og er den reneste gavepakke til konspiratoriske industriølhatere.

Vi finner imidlertid en sekskantet stjerne på én av disse fire ektikettene som ble varemerkebeskyttet, på Export Beer, der den brukes som orddeler mellom Frydenlunds Brewery og Christiania. Den er riktignok eksplisitt beskrevet som sekskantet i beskrivelsen, men er ikke kombinert med ML-symbolet.

Frydenlunds Export Beer
Frydenlunds Export Beer.   Kilde: Norsk Kundgjørelsestidende 7. jan 1885, fra Nasjonalbibliteket.

Da Frydenlunds Bryggeri registrerte varemerke for Kroneølet i 1906, brukte de ML sammen med nedadpekende pentagram inne i en sekskantet stjerne. Etikettene og designet som ble registrert i 1885 hadde vært i bruk en god stund, og det er mulig at Frydenlunds allerede brukt ML-symbolet innen for en sekskantet stjerne. Men det var helt klart ikke en del av det første norske varemerket.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-25

The Guardian om Brewdog

Det er en lang og interessante artikkel om Brewdog i The Guardian på nett. Man kan like dem eller ikke, men det er vanskelig å ignorere dem. Jeg skriver en rekke postinger rundt konseptet «craft beer», og denne artikkelen i The Guardian passer fint inn som supplerende påskelektyre.

 

2016-03-24

Supporterdrift

Kunne du tenkt deg en brukerstyrt brewpub, dersom det hadde vært lovlig? Neida, ikke selvbetjening i baren, men at brukerne selv i fellesskap bestemte hva man skulle brygge og servere. Medvirkning og deltakelse i hvordan stedet utvikler seg, snarere enn bare å kunne la være å gå der om du ikke liker det.

Har du hørt om FC United of Manchester? Nei, ikke Manchester United FC og ikke Manchester City … men FC United of Manchester? De er et supporterdrevet fotballag. Kanskje er dét en modell å tenke på puber og bryggerier?

FC United startet som et opprør blant supporterne. Billettprisene øket, solgt til de som betalte mest, uten hensyn til blod-fansen som ønsket å se hver eneste kamp. Tvert om, ville de se alle kampene, så fikk de værsågod betale for seg. Fansen ble spredd rundt om på tribunene og mistet kontakten og stemningen.

Så de gjorde opprør. De gikk ut og startet sin egen fotballklubb – der det er rikelig overlapp mellom fotballklubben og supporterklubben – ja, der supporterne mer eller mindre er, og styrer, fotballklubben. De ligger ikke like høyt på tabellene, men stemningen er det ingenting å si på. Den er drevet på dugnad og entusiasme, med vedtekter som skal hindre den i å bli kommersialisert. Det som de frykter mest? At de skal bli så suksessfulle at de stiger i divisjonene og blir tvunget til å kommersialisere seg.

Det fikk meg til å tenke på puber og bryggerier. Liksom fotballklubber er også de kommersielle foretak, og liksom fotballklubber har de fans eller «brukere» som har en sterk emosjonell tilknytning. Vi kunne nevnt andre ting … amcars, rockeband, Lego, TV-serier osv. Felles har de alle at brukerne investerer emosjonelt i dem langt utover hva ren økonomisk teori skulle tilsi. Fansen er samtidig deres største aktivum og deres mest krevende kunde. Det handler om noe langt mer enn penger og varer, eller kjøp og salg.

Det er vel «ingen» som vil stå frem og si at lokal-puben deres eller favoritt-bryggeriet deres er kommersialisert – ikke offentlig, i det minste. Dersom man er fan, så er man fan, og da sutrer man ikke i utide. Men likevel … hender det ikke at noen som føler at dét ølet, den prisendringen osv var litt «under lista». At det har vært endel slikt «under lista» i det siste. At det var mye koseligere før. At stemningen pleide å være mye bedre. At stambordene ikke har fått stå som de pleide. De tjener kanskje mer penger nå. Ja, kanskje hadde de gått konkurs om de ikke tok litt kursendring. Kanskje er det bare innbildning at alt var mye bedre før? Kanskje er det kundene som eldes og endrer seg, kanskje skifter kundemassen til nye grupper?

… men det føles ofte som det var noe som gikk tapt på veien. Det er ikke like moro å dra dit nå. For all del, ikke alle puber taper seg synkront, så en pub kan tape seg mens en annen holder seg.

For eierne er det lett å tro at omsetningen er det viktigste. Og vel er den viktig, for det er hva som skal betale regninger og moms og lønninger og gi et driftsoverskudd. Men på lang sikt er det også andre ting som teller. Folk kommer ikke tilbake til puben fordi de har høy omsetning. I beste fall har de en pub å komme tilbake til fordi den har en høy omsetning. Men det er noe annet som trekker dem tilbake. Dette andre er kvalitet og stemning.

Kanskje ville brukermedvirkning à la FC United fungere også i bryggeri- og pub-bransjen? Vi har sterke emosjonelle bånd til begge deler, så hvorfor ikke? Dyktige pubdrivere har alltid hatt vett til å lytte til kundene og forsøkt å strekke seg etter deres ønsker, men kanskje det er åpning for å ta det til et nytt nivå?

Forestill deg en brewpub der de faste gjestene får bestemme hva som skal brygges, hva som skal være på menyen osv. Det vil si en kundestyrt brewpub. Eller et produksjonsbrygger der blod-fansen fikk påvirke hva de bygget. Det kan jo bli kaotisk, men ikke verre enn i mange andre sammenhenger. Medvirkning er ofte litt kaotisk, men det betyr jo ikke at hver enkelt har diktatorisk eller blokkerende makt.

Noen vil hevde at det ikke ville fungere. Men jeg tror det over tid er enda mindre realistisk å gi den entusiastiske fan-skaren inntrykk av bety noe, uten at man faktisk også lar dem reelt påvirke noe.

Det finnes noen snubletråder rundt alkohollovgivningen, men se bort fra dem. Ville du meldt deg inn i supporterklubben for din lokale pub dersom noe slikt hadde fantes? Det er mulig at den lokale puben som sosialt knutepunkt er på vei ut og mulighetene for slik brukerstyring derfor er på hell i samme prosessen. Men uansett, ville du?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-23

Open without shaking …

Industripilsen har alltid vært uten bunnfall, har den ikke? Tja, si det. Etiketter fra gamle norske eksportøl indikerer et litt annet bilde.

Norske bryggerier hadde trolig en signifikant eksport av øl før første verdenskrig. I hvert fall varemerkeregistrerte man etiketter som kan tyde på det. Akkurat her og nå skal vi se på noen etiketter som har et fellestrekk: det står instruksjoner om at ølet skal lagres stående og at flasken ikke skal ristes før åpning.

Jeg har ikke sett noe tilsvarende på etiketter for innenlandsmarkedet, og de fleste etikettene for eksportøl synes heller ikke å ha det. Apropos øltypen «eksportøl», så er det ikke en hyppig brukt navngivning, og navnet virker som det først kom i almen bruk like etter andre verdenskrig, etter at øleksporten var over sin første gylne fase.

Jeg tviler litt på at «pale ale» på disse etikettene indikerer at dette er øl i en engelsk stil. Jeg mistenker at det er vanlig pilsener. På den andre siden burde en ilsener være et veletablert øltype på slutten av 1800-tallet, så det burde ikke være noe grunn til å skjule det som en pale ale. Her ville det vært interessant å sjekket bryggeloggene.

Her er etikettene:

Ringnes Bryggeri Pale Ale Christiansens Bryggeri Pale Ale Christiansens Bryggeri Pale Ale Joh. Riefs Bryggeri Pale Ale

Christiansens Bryggeri må ikke forveksles med CB, som lenge var eid av familien Christiansen. Bryggeriet fra etiketten er Laurvigs Bryggeri, altså Larviks bryggeri. Imidlertid er det en forbindelse med CB, siden CB-Christensen var Laurvig-Christensens far, og sistnevnte arvet CB i Kristiansand. Året etter denne merkevareregisteringen gikk han imidlertid konkurs.

Alle etikettene er klippet ut fra Nasjonalbibliotekets samling av tidsskrifter, nærmere bestemt Norsk Kundgjørelsestidende for 1885. Christiansens Pale Ale står i utgaven fra 12. januar. Etiketten fra Joh. Riefs Bryggeri stod 9. juni, mens Ringnes-etiketten stod 10. februar.

Referansen til utstillingen i Bogota i 1874 er interessant. Jeg har tidligere fortalt om hvordan norsk eksportøl var tilgjengelig i Argentina i 1870. Boka inneholder også en lesverdig passasje om hvordan offiserene i Marinen fyllet ombord på denne tiden.

Dersom bryggeriene følte behov for å fortelle kjøperne at de skulle lagre flaskene stående og ikke riste dem før åpning, så er det nærliggende å tolke to ting utfra det: a) at dette ølet hadde bunnfall, slik at man ikke burde gjøre det; og b) at oppristing av ølets bunnfall var en vanlig skikk enkelte steder i verden.

Mot denne teorien for bunnfall ser jeg bare ett relevant argument. Kanskje man kopierte teksten på engelske øletiketter, og dermed fikk med en advarsel om bunnfall siden dette jo helt klart var relevant for engelske ales. Det er litt underlig orddeling på disse etikettene, så det er fullt mulig at man bare har hentet deler av teksten fra andre bryggeriers flasker.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-22

Flasketapping gjennom tidene

Det er lett å anta at om vi har gjort ting på en bestemt måte de siste 20-30 årene, så må vi «alltid» ha gjort det slik i bakover i tid. Idag skal vi se på noen flere bilder fra samlingen på digitaltmuseum.no, der det er et rimelig stort antall bryggerirelaterte fotografier.

Én feilantakelse er at industribryggeriene alltid har vært så industrielle. Men det er tilfelle bare dersom vi måler dem opp mot samtidige, ikke-industrielle prosesser. Målt mot vår egen tid, er industribryggeriene for 100 år siden i beste fall fargerike håndverksbedrifter – men med seriøse HMS-problemer, ofte skitne og temmelig tungdrevne.

Jeg har tidligere illustrert det gjennom lagringsteknologi for undergjæret øl. I dag skal vi se på tapping av flasker.

Vi starter med et bilde fra Fortuna og Central Bryggerier. De brygget frem til 1931, mens dette bildet er tatt ca 1910. Bildet viser hvor primitiv ølbryggingen kunne være for bare litt over hundre år siden. Kvinnen som står nærmest tapper øl på flasker. Hun kan tappe inntil seks flasker i parallell. Det er usannsynlig at de hadde pumper, så det er mest trolig at de seks tapperørene fungerer som heverter fra den lille tanken bak, sannsynligvis forsynt med en kran eller bunnventil for å kunne skifte av flasker. Formodentlig etterfylles den lille tanken via en mekanisme som ikke er synlig. Den lille høydeforskjellen og hevertprinsippet gjør at det må ha tatt lang tid å fylle flaska, så det må ha fungert greit å jobbe med seks flasker i parallell. Automatisk justering av fyllingsgrad på flaskene er enkelt om bare tanken bak har rett og konsistent fyllingsnivå.

Flasketapping ved Fortuna og Central
Flasketapping ved Fortuna og Central Bryggeri, ca 1910.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum, CC BY-SA.

Vi ser at det er nytappede, men ukorkede, flasker foran henne. Det avsløres av skumringen i flaskehalsen. Jeg mistenker at apparatene til det neste paret med kvinner er korkingen, men det er ikke så lett å se. Muligens er det etikettering enda lengre inn i korridoren.

Det er noen elektiske lyspærer i taket, men vi ser også hvordan det er tent stearinlys rundt om for arbeidslys. Formodentlig har fotografen brukt blitz, så lyset på bildet er neppe representativt.

De to mennene til høyre i bildet står ikke å betrakter arbeidet. De bærer kassene fra tappestasjon til korking og videre. Dersom du ser nærmere etter på den nærmeste av dem, ser du at han har et åk over skuldrene, og det henger en lenke fra hver ende av åket, med en krok i enden. Den bakerste av de to har endog lastet opp to ølkasser i åket sitt. Dette er bokstavelig talt en primitiv og manuell tappelinje.

Neste bilde er fra Christiania bryggeri. Det virker som det i hvert fall er tapping som foregår her, muligens også kapsling. Ca 1910.

Flasketapping ved Christiania Bryggeri
Flasketapping ved Christiania Bryggeri.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum, CC BY-SA.

Her er det betydelig mer automatisering og vi ser at det er bånddrift – se akslingene i taket som det er strikk-aktige bånd som går ned fra og som driver maskinene. Slik bånddrift var nyttig for dampmaskiner, for da kunne man ha en sentral dampmaskin, og fordele kraften fra den utover i lokalene via akslinger og slike bånd. Dampmaskiner var store og trege og krevde kontinuerlig pass, så man ønsket ikke flere enn nødvendig av dem.

Her har imidlertid Christiania Bryggeri også strøm, siden det er elektriske pærer i taket. Da elektriske motorer først kom, erstattet de dampmaskinene, men ofte med samme bånddrift. Henry Ford var en av de første som snudde problemet på hodet: hvorfor ikke fordele strømmen utover i lokalet og ha mange små motorer, fremfor én stor motor og fordeling av kraften. Det endret også designet på bryggeriene. Fra å være plassert rundt en sentral dampmaskin – noe som også muliggjorde et gravitasjonsbryggeri, ble det mer hensiksmessig å spre ting utover horisontalt og bruke et distribuert sett med motorer – deriblant pumper.

Jeg tror det omvendte, pyramideformede konstruksjonene i taket er beholdere for øl som skal tappes. Det ser ut som de etterfylles via rør, muligens med en flotørstryrt ventil. Alternativt kunne det være for flaskekapsler, men jeg tviler.

Vi ser også at her har man fått et samlebånd for transport av ølkassene ut av lokalet. Bildet er litt uskarpt, og det er vanskelig å se hvor de evt korker og etiketterer flaskene.

Neste bilde er fra Frydenlund Bryggeri, udatert, men sannsynligvis før første verdenskrig utfra klesdraktene å dømme. Her er hovedfokus det store berget av fylte flasker i forgrunnen. Merk at noen flasker er satt opp-ned! Legg også merke til hvor vanskelige disse kassene var å stable. Det var bærekasser, ikke lagrings- eller transportkasser. Jeg mistenker at de har stoppet opp uttransporteringen av fulle kasser en stund i anledningen fotograferingen.

Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri
Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri, juli 1947.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum, CC BY

Igjen ser vi bånddrift med reimer som driver utstyret fra en sentral maskin. Selve funksjonen ser er litt vanskelig å tyde. Jeg har heller ingen forklaring på alle de hvitaktige flaskene, annet enn at det ser ut som om hver flaske er pakket inn i tynt silkepapir. Rent intuitivt ville jeg tolket det store buene som en del av en flaskevaskingskarusell, men jeg er ikke helt overbevist.

Så er det et nyere system fra Nora Bryggeri fra juli 1947, der ting er enda mer automatisert. Rett nok var Nora mer kjent som brusbryggeri, men var opprinnelig et ølbryggeri. Jeg er usikker på om dette er tapping av øl, men teknologien er nok den samme. Den store høye maskinen setter på kapsler, og boksen oppunder taket er for å holde ubrukte flaskekapsler. Maskinen nærmest de to kvinnene er etiketteringsmaskinen. De to pakker deretter ølet i kasser. Merk forøvrig at det pakkes liggende! Det var ikke uvanlig i eldre tider at ølet pakket slik, ikke minst fordi det var mer plasseffektivt.

Flasketapping ved Nora Bryggeri
Flasketapping ved Nora Bryggeri, juli 1947.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Anders Beer Wilse/Arbark, CC BY-SA.

Maskinen som skimtes helt til venstre er trolig en tappemaskin av en sakteroterene karuselltype som må ha tatt rundt 30 flasker på en gang. Tomflaskene ble koplet på og av på ett sted, og ble sakte fylt mens de roterte nesten en hel runde. Trolig er det samme maskin som sees bak hodet til den nærmeste kvinnen, bare at den er sett fra en annen vinkel.

Her er et par bilder fra Frydenlund i 1962. Den første viser tappingen i en typisk karusell, og kapselpåsettingen på maskinen til høyre. Legg merke til blandingen av brune og blanke flasker.

Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri
Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri, 1962.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum, CC BY-NC-ND.

Her er et bilde fra tapping av bokkøl, også på Frydenlund bryggeri. Det er helautomatisert, hydraulisk og selv plasseringen i kassene er ordnet. Om ikke liggende lagring i ølkasser hadde forsvunnet før, så forsvant det det nok med maskinell plassering av ølet i kasser.

Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri
Flasketapping ved Frydenlund Bryggeri, 1962.   Kilde: Digitaltmuseum.no, Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum, CC BY-NC-ND.

Utstyret ser fremdeles gammelmodig ut i forhold til hva vi ville forvente idag. Likevel er det et digert sprang fra de første bildene som var hel-manuelt og frem til de siste bildene som er et helautomatisert system. Husk at det bare er 50 år som skiller det eldste og yngste bildet fra hverandre. Det er sannelig ikke bare i dataalderen at utviklingen går fort!

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-21

Kvalitetssikringsplan

Altfor ofte åpner jeg en flaske og tenker at dette kan ha vært et godt øl da det var ferskt. Eller jeg smaker på ølet, rynker på nesa, rister på hodet og heller ut resten. Fortvilende mye øl er ikke bra.

Alle bryggerier kan være uheldige og ende opp med en dårlig batch. Det som har mindre med flaks og uflaks å gjøre, er hvorvidt denne batchen slipper ut på markedet. Og om det skjer gjentatte ganger, går det ikke på uflaks i det hele tatt, da går det på manglende kvalitetskontroll.

Ingen er overrasket over at Hansa og Ringnes har egne lab'er, men også småbryggeriene kan gjøre mye med enkle midler. Den aller viktigste ingrediensen i et laboratorium er ikke dyrt utstyr, men holdninger. En lab er isolert sett temmelig unyttig. Det som teller er innstillingen, kompetansen og bruken. Dessuten må man tenke helhet – man må ha et slags kvalitetssikringsprogram.

Hvor mange bryggerier kan svare tilfredsstillende på de fleste av disse spørsmålene?

  1. Har du et mikroskop? Hvis ja, når ble det sist brukt? Har du noensinne gjort en celletelling av gjær?

  2. Har du noen gang platet en bakterieprøve i agar? Har du klart å identifisere en infeksjon?

  3. Har du mer enn oechslevekt, termometer, pH-meter og refraktometer i lab'en?

  4. Når kalibrerte du sist måleinstrumentene dine?

  5. Når du har beregnet noe, hvor ofte kontrollmåler du det samme, bare for å verifisere?

  6. Måler du bare når noe er feil, eller måler du også når alt ser rett ut, slik at du får følelse med hva du normalt skal kunne måle?

  7. Hurtigmodner du ølet på f.eks 40°C for sensorisk smaking i forkant av at kundene fanger opp eventuelle problemer?

  8. Har du sensorisk smaking på tvers av batcher av samme øltype for å detektere variasjon mellom batcher. Forstår du hva som skapte de forskjellene som måtte være der?

  9. Hvordan legger man opp senorisk smaking, er det siste sak på lunsjmøtet sammen med pizzaen, eller foregår det etter en plan? Er det blindet? Dobbeltblindet?

  10. Er statistikk noe som kun har med salgstall å gjøre, eller bruker du statistikk som metode i kvalitetssikringsarbeidet?

  11. Hvor ofte oppsøker du puber og butikker og sjekker datostempling og smaker på ditt eget øl for å se hvordan det holder seg frem til øldrikkeren?

  12. Vet du hva ISO-9000 er? Det er greit at du mener det ikke er noe for ditt bryggeri, men vet du i så fall hva som gjør det irrelevant for deg?

  13. Renser du kaffetrakteren oftere enn du vasker de innvendige delene av bryggeriet, der hvor du normalt ikke kommer til?

  14. Når leste du sist en teknisk bok eller lignende om brygging som ekspanderte kompetansen din på området?

  15. Hva gjør du når en øldrikker tilbakemelder en feil på et øl? Hvor mange tilbakemeldinger på én og samme batch trenger du før du begynner å se etter problemer?

  16. Hva igangsetter du dersom en øldrikker kommer innom bryggeriet med en uåpnet flaske som har synlige problemer?

  17. Hvor mange bevisste kvalitetsrelaterte forbedringer har du gjort på bryggeriet ditt siste år – enten det er som reaksjon på problemer eller rent preventivt?

  18. Når hadde du sist en grundig gjennomgang av bryggeutstyret og -prosessen med eksperter eller andre bryggere, for preventivt å identifisere svakheter eller mulige problemkilder?

  19. Hvor mye midler – penger og tid – har du satt av til kvalitetssikring? Eller er det noe som du regner med kommer av seg selv?

  20. Hvordan registrerer du bekymringer og avvik relatert til kvalitet, når det kommer opp under den daglige bryggeprosessen? Regner du med at det huskes, slike at det ikke er nødvendig å registrere?

Jeg skulle gjerne stilt disse spørsmålene til alle landets bryggerier. Jeg mistenker at mange ville svart at dette ikke var relevant for dem. Dessverre er det feil. Jeg tror de største bryggeriene har flest gode svar på disse spørsmålene. Det er nok derfor de sjelden har teknisk defekte øl. Tenk litt over det …

Ansvaret ditt som småskalabrygger stopper ikke idet du ruller pallen med øl ut på lasterampa. Det bare går over i en ny fase – en fase der du fremdeles har ansvaret for produktet, men liten kontroll over hvordan det behandles.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-20

Kvalitetssikring

Det er forholdsvis enkelt å brygge øl, men det er på ingen måte trivielt å brygge godt øl. Tre av de vanskeligste øvelsene i så måte er oppskriftsformulering, infeksjonsfrihet og reproduserbarhet. For de to siste er det nyttig med et laboratorium og en kvalitetsikringsplan. Men dét er det ikke alle bryggerier som har.

Et laboratorium burde være en integrert del i ethvert bryggeris virke og planlegging, en kvalitetssikringsplan likeså. Det at de fleste bryggeriene neppe har det, gjør det ikke mindre viktig. Hvordan man forholder seg til det, forteller en god del om bryggefilosofien. Ja, kanskje det til og med er en god indikator på graden av håndverksbrygging eller ikke.

Riktignok skalerte mange bryggerier opp til industriell skala uten bruk av vitenskaplige teknikker og laboratorier, for eksempel de britiske porterbryggeriene. Likevel var det nettopp vitenskap og laboratorier som var en essensiell del av at bryggeriene kunne fortsette å vokse og bli ikke bare store, men digre – og ikke minst: forbli digre.

Høy produksjon krever mange kunder. Mange kunder fordrer bred geografisk distribusjon. Bred distribusjon betyr transport og tidsbruk. Transport og tidsbruk forutsetter et holdbart øl. Og da må man tenke lab. Et laboratorium er kanskje den mest lønnsomme investeringen på lang til uoversiktlig lang sikt for et bryggeri.

Selv om du ikke har tenkt å vokse, trenger du skikkelig kvalitetssikring for å gi øldrikkeren wow-opplevelsen av et best mulig øl helt fram til best-før-datoen. Når øldrikkeren tar en slurk, lysner opp og sier Shit! Dette var godt!, da vet du at du har truffet.

Craft, eller håndverk, baserer seg på å gjøre ting etter kjente og velprøvede metoder, eller i verste fall gjennom forsiktig eksperimentering i randsonen av disse. Så lenge man holde seg innenfor hva man vet fungerer, trenger man i mindre grad å kvalitetssikre, slik som snekkeren har tommelfingerregler for avstand mellom stendere og antall spiker i bordene.

Riktignok er småbryggeriene ofte eksperimentelle med smaksgivende ingredienser, men i bunn og grunn brygger de temmelig tradisjonelt, og er med rette stolte av det. Likevel opererer de i en verden som er fundamentalt endret. Et småskalabryggeri selger ikke lengre ferskøl til lokale forbrukere, levert av bryggeriets egne ølutkjørere. De pakker ølet på paller for utsending via distributører og lagre og transportører før det ender hos og drikkes av forbrukeren, ofte nærmere best-før-dato enn bryggedato. Dagens ølflaske kan godt være mer bereist enn den typiske øldrikkeren var for hundre år siden.

Tradisjonelle håndverksteknikker kan være et fint image – men strengt tatt hører det til en forgangen tid. Dagens småbryggerier har akkurat like stort behov for å bruke vitenskap og avansert måleutstyr som de store industribryggeriene har.

Bryggeriene som ble store, var de som tok laboratoriearbeidet og kvalitetsikringen og vitenskapen alvorlig. Det kan jo alle småbryggeriene notere seg nå, i forkant av at stadig flere venter på at «ølboblen» skal sprekke. Selv om «alle» selger bra i gode tider, er det bare de dyktigste som selger greit i dårlige tider. Sånn var det for hundre år siden, og sånn er det i dag.

Dersom det er noen småbryggerier som ser ned på de store bryggeriene og tenker på dem som kjemisk prosessindustri og uten håndverkssjel, så tenk over følgende: Dagens mikrobryggeribølge ville vært utenkelig uten industribryggerienes fokus på vitenskap. La meg gi bare ett provoserende eksempel: Carlsberg utviklet teknikken med rendyrking av gjær. Det å ha en ren gjærstamme åpner større bredde og variasjon i øltyper. Om man brygger med en sammensatt gjærkultur, er det langt mindre muligheter for variasjon, man bør helst brygge de samme øltypene på en mer eller mindre fast schedule. Vi hadde ikke vært i nærheten av dagens øltypevariasjon uten rendyrket gjær.

Om du har tenkt å servere ølet i egen pub under egen kontrol, eller du vet av andre grunner at det blir drukket mens det er ferskt, så kan du senke skuldrene og hoppe over mye nitidig kvalitetssikringsarbeid. Det er faktisk helt greit. Jeg kommer gjerne og drikker det. Men da går jeg nok også forbi flaskene dine på supermarkedet, der jeg ikke vet hvor mange clueless ledd de har vært igjennom over hvor lang tid.

Dersom du distribuerer vidt og bredt, og du ønsker å sikre kvaliteten på ølet ditt, bør du skaffe deg en lab og et kvalitetsikringsprogram. Hvis ikke kan du komme til å høre ord som fizzy, oksydert, infisert, lukter gammel, midt-på-treet, disig, støvete, pappaktig, uinteressant, «interessant», fjøs og flere til.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-19

Kveikutpakking

Det var en temmelig spesiell følelse å være med å pakke opp en kveik som var 36 år gammel. Den var pakket sammen etter juleølbryggingen, lagt bort og blitt liggende, inntil den ble åpnet på et laboratorium på Biokjemi ved NTNU.

Bakgrunnen var en arbeidskollega som selv er hjemmebrygger, Thomas Misje — og ja, jeg har smakt ølet hans, og det var godt! Han fortalte at sin bestefar brygget med egen kveik, og at det lå igjen en pakke i kjelleren. Jeg foreslo at han kunne la professor Bruheim få lov til å forsøke å vekke opp kveiken. Han tok den med, og vi troppet opp hos Bruheim i sommer.

Pakken var en papirpose med to mindre pakker inni. Papiret var matpapir eller innpakningspapir fra et bakeri, holdt sammen med hyssing. Utenpå var det skrevet «desember 1979», som kan ha vært siste gang bestefaren hans brygget.

Kveikpakke
Pakken med kveik.   Foto: anchr.

Da pakkene ble åpnet var det et grovt stykke lerret eller sekkestrie med gjærrester i det ene, og masse biter av tørket gjær i den andre. Gjæren må ha blitt silt gjennom sekkestrien og så tørket. Deretter må han ha brukket i stykker den tørre gjærkaka til mindre biter og helt det i en pose. Til slutt ble lerretet og bitene pakket hver for seg og påskrevet dato.

Strie fra kveikpakke
Stria som kveiken var filtert gjennom.   Foto: anchr.

Bruheim platet noen prøver fra gjæren med en gang. Etter noen dager fortalte han at det var aktivitet, men ved nærmere ettersyn viste det seg at det kun var bakterier. Kveik er en slags ølgjær som ofte er supplert med ulike bakterier, så det var ingen overraskelse at det var bakterier i kveiken. Dessverre viste det seg ved gjentatte forsøk at det ikke var levedyktig gjær der. Undersøkelser under mikroskop viste tilsynelatedende intakte gjær-celler, men de ville bare ikke våkne.

Tørket kveik
De oppbrukne bitene med kveik.   Foto: anchr.

Lars Marius Garshol har senere fortalt at det ikke er lett å gjenopplive gjær som har vært tørket og lagret i flere tiår. Det er noe helt annet med gjær på flaske, spesielt dersom den har stått ved lav og stabil temperatur. Flasker som er hentet opp fra et vrak er helt ypperlig. Men tørket gjær holder seg bare et visst antall år.

Kveiken plates i lab-en
Foto: anchr
Utpakking av gammel kveik
Jeg tror og håper at Bruheim ikke har gitt helt opp. Akkurat nå samles det inn gjærkulturer fra tradisjonsbryggere i et arbeid der Lars Marius er sentral. Besøk gjerne bloggen hans! Liksom Asbjørnsen og Moe reiste rundt og samlet eventyr, reiser Lars Marius rundt og samler kveik. Samtiden syntes vel at Asbjørnsen og Moe var noen raringer, og at eventyrene var barnslige – men ettertiden har fått et annet syn på det. Samlingen av kveik er faktisk en usedvanlig viktig innsamling av biologisk mangfold og unik kulturhistorie – på en og samme tid. Dessuten skriver Lars Marius på en bok om kveik, og den gleder jeg meg til utgivelsen av.

Man vet ikke riktig hva resultatet blir av kveik-innsamlingen, men alle prøvene blir bevart i en gjærbank som lagres ved -80°C. Denne kveiken er såpass forskjellig fra annen ølgjær at det er lett å forestille seg at det kan bli noe stort av det en gang i fremtiden, Bare tenk på den sære bayerske spesialitetsgjæren som tok over verden under navnet undergjær/lagergjær. Kveik er på ingen måte bare «yet another ale yeast».

Kveiken er nemlig ikke bare vanlig ølgjær supplert med ymse bakterier. Riktignok er bakteriene en viktig del av miksen, men selv i isolert, rendyrket tilstand er ølgjær-delen av kveiken temmelig særegen til ølgjær å være. Om du blander en pakke Nottingham med bunnfallet på en flaske lambic, får du noe interessant, men det er fremdeles milevidt unna en kveik.

Man kan se på kveik som et slags husdyr. Den har en livssyklus som omfatter jevnlig brygging og tørking. Den har krav til biotop som omfatter bestemte, tradisjonelle øltyper. Og selv om bunnfallet på en ølflaske er et slam av encellede organismer som vanskelig kan sies å ha noen overordnet struktur, så blir det allikevel for enkelt å se på kveik bare som en tilfeldig samling av ymse encellede organismer. Selv om den ikke danner noen fysisk struktur som i en SCOBY, så er likevel miksen og rolledelingen mellom de ulike organismene i miksen viktig for kveiken på et overordnet nivå.

Kveiken er kort og godt et ekte norsk husdyr. Den er oppstått i interaksjon med menneskelige aktiviterer, både evolusjonært og gjennom en slags foredling, liksom buhund, norsk rødt-hvitt fe og fjordingen.

Likevel finner du ikke kveiken presentert i barnebøkene som lister dyrene på gården. Man tenker jo ikke på det som et husdyr, men «bare» som gjær. Mange varianter av kveik står trolig i fare for å «ta en» dodo eller en geirfugl … kort og godt forsvinne, for alltid. Overbragt gjennom århundrene fra generasjon til generasjon, og så etterlatt for å dø ut på en hylle i en eller annen kjeller.

Dersom du kjenner noen som forvalter gammel norsk kulturarv, spør dem hva slags strategier og planer de har for forvaltning av kveik og andre norske gårdsorganismer. Om ikke annet kan du trolig beundre det flakkende og forvirrede blikket som leter etter det skjulte kameraet. Jeg tror kort og godt de ikke tenker på slikt.

Dersom du kjenner noen som har liggende kveik, så vis dugnadsånd og dytt på dem så de får avlevert en prøve til professor Bruheim eller Lars Marius. Dersom den bare blir liggende, er den til slutt stein død. Utallige generasjoner bakover i familien har brukt den med stor stolthet, og de hadde sikkert blitt glade om de hadde visst at den ble bevart for ettertiden. Kanskje den til og med blir navngitt etter gården eller familien og blir øl-berømt internasjonalt?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Kveik er gjær - lagt inn av Gramsal Joviksen - 2016/6/16 16:49:01
Berre forda ein kar som skriv på ein blogg, og som har funne ut at han no skal omdefinera kveik-begrepet til noko som framstår som noko heilt anna enn "vanleg" gjær er for meg litt merkelig. All litteratur og historie eg har lest, so er Kveik eit gammalt ord for gjær. Frå den tid dei ikkje visste korleis gjæra virka, og kvifor den var som den var. Kveik betyr gjær, enten Lars Marius prøvar å få det til å høyras ut som noko anna eller ei. Når innlegget ditt er bygga rundt denne vrangforestillingen om at kveik er noko... Anna(?) enn gjær. Ein anna type gjær? Er det ein supergjær, er det gjær i det heile tatt? Er det ein anna gjær som i at Belgisk WIT gjær er ein anna type enn tysk lager-gjær? Kveik BETYR gjær. Gjær er gjær. Det er for eksempel mange som ironisk nok syng om "kveik" rundtom på nettet som kan fortelle at det er større forskjell I mellum desse såkalte "kveikane" i Norge, enn det er mellom mange av dei typiske reindyrka gjærstammane som ein kjøpar på den lokale bryggebutikken, det er også blitt hevda av sjølvaste Lars Marius at nokon kveikar er infisert av villgjær og nokon er fullspekka av bakteriar som er "nødvendig" for at den skal vera ekte. Då lurar eg nesten på om han forstår kva gjær i det heile tatt er. Kveik mistar utifra denne forklaringen endå meir av sin sjølvoppfunnede omdefinering av begrepet Allerei der sprekk heile greio. Kvifor er det så nødvendig å skapa so iherdigt unødvendige forvirringar rundt språkbruken innad ølbrygginga? Det var ein diskusjon på nettet om kvisleis ein definerar kveik. Det var mange som ytra seg, og kvar einaste person hadde si eiga forklaring som motstrida kvarandre. Litteraturen, ordbøkjene, filologane og lingvistane sei at KVEIK = GJÆR. Så kvifor ein brukar begrepet "kveik" om gjær henta ut frå gardar er ikkje enkelt å forstå når ein samtidig snakkar om gjær ellers. Det er jo gjær, berre urein? Eg kan skapa eit eksempel: White Labs sin gjær med navn 001 er lika mykje kveik som vossakveik. Nokon har satt spørsmålstegn til kvifor ein ikkje omtalar denne gjæren ein finn på gamle gardar for gardsgjær, eller det du så vidt var inne på; tradisjonsgjær er for meg ei gåte eg ikkje klarar å finne ut av.

2016-03-18

Ølpøbelen Thoresen

Det er ikke bare ølrelaterte varemerker som Henning Thoresen hamstrer. Han har også sikret seg noen hundre internett-domener. Man kan kanskje si at han karakteriserer det best selv, gjennom å sikre seg domenene ølpøbel.no og ølbølle.no.

Det slo meg at om man hamstret varemerkeregistreringer, så var det nærliggende å hamstre domenenavn på internett. Så jeg sjekket domenenavn som var koblet opp mot organisasjonsnummerne til firmaene som Thoresen har brukt til å registrere varemerker.

Bingo! Norske bryggerier har 69 domener (AAA630O-NORID), enkeltmannsforetaket Sagene industrier H. E. Thoresen har også 69 domener (NPH11O-NORID). I tillegg er det registrert 39 domener på Sagene bryggeri, men de er stort sett alle på formen sagene+øltype. Under Bordeau Vinhandel (BVA382O-NORID) er det registrert 25 domener, hovedsaklig øl-relaterte. Noen av domenene (telemarkbryggeri.no, sørlandetbryggeri.no, og jotunheimenbryggeri.no) tilhørende disse organisasjonene dukker ved googling opp på en side for salg av konkursbo o.l. Litt sjekking mot noen av de andre ølrelaterte domenene der leder til bedriften RBD Media med organisasjonsnummer 997641795. Den ble riktignok tvangsoppløst som selskap i januar på grunn av manglende revisor, men regnskapstall.no hadde fremdeles liggende data om dem. Under de tidligere navnene Bordeaux Invest og Rabalder Forlag var dette et gammelt Thoresen-selskap, og det hadde rundt 40 norske domener (RFA283O-NORID), mange øl-relaterte.

Jeg vet ikke helt om jeg orker å sortere skikkelig gjennom alle disse bryggeriene og ølnavnene som er registrert på Thoresens firma. Det er mest øl og bryggerier her, litt sprit, selv om det er litt annet også. Her er de i det minste listet:

aktiebryggeriet.no alvdalbryggeri.no americanbreweries.no americanlager.no arbeiderøl.no arvesølvet.no bergenbryggeri.no bergenhusbryggeri.no bergensbryggeriet.no birrafellini.no bjølsenparken.no brewedinnorway.no briskebybryggeri.no bruktvin.no bryggeriarbeidere.no bryggeriarbeiderne.no bryggeriarbeider.no bryggerietpub.no bryggerigutta.no bryggerihotellene.no bryggerihotellet.no bryggeriinvest.no bryggerisjefen.no bryggeriutsalget.no bryggeriutsalg.no burgerbayer.no burgerogbayer.no bærkraft.no christianiabrenneri.no deradikale.no detgodenorskeølet.no detnorskeølet.no dnpp.no drabantbyøl.no eplehagencider.no eplehagensider.no eroicabeer.no eroicabrewery.no eroicalager.no eroica.no fabrikkjentene.no finanspartiet.no folkepartietnorge.no fortunabryggeri.no garasjebryggeri.no groruddalenbryggeri.no haugesundbryggeri.no hellbryggeri.no hjulabrenneri.no hjulabryggeri.no hockeyshop.no humlehansen.no humlejul.no humlepilsner.no humleøl.no høyblokkabryggeri.no ideologiskdrikke.no ideologiskmat.no ideologisk.no incodwetrust.no industribryggeriet.no industriøl.no jazzbryggeriet.no jotunheimenbryggeri.no justbettercola.no jærenbakeri.no jærenbryggeri.no jærenbrygghus.no kjørepils.no kongeøl.no kongsøl.no kristianiabrenneri.no kvinnerutenklær.no kvitfjellbryggeri.no lilleborgbryggeri.no lotusoslo.no luftskipetnorge.no maximuseugenius.no mennmedmakt.no mennmedmaktogkvinnerutenklær.no moithoresen.no morgedalbryggeri.no mossaktiebryggeri.no mossbryggeri.no newyorklager.no nissedalbryggeri.no nisseøl.no nordfjordbryggeri.no nordicambition.no nordlandbryggeri.no nordlandspilsen.no nordlandspils.no nordlandsøl.no nordmarkabryggeri.no norge2017.no norge2021.no norge2025.no norge2029.no norgebrygger.no norgesbrygget.no norgesbrygg.no norgesølet.no norgevodka.no norskboubon.no norskdusteforbund.no norskeaksjer.no norskebrennerier.no norske-bryggerier.no norskebryggerier.no norskedagligvarer.no norskefond.no norskepolitiske.no norskøl.no norwaylager.no norwegianbourbon.no nyclager.no nylager.no oppdalbryggeri.no oslob2b.no oslobrenneri.no oslobrus.no oslobusinessclub.no oslobusinesspartner.no oslocola.no oslohockey.no osloishockey.no oslomineralvann.no oslospritfabrikker.no osloworldlager.no partietnorge.no pilsensvenner.no politiskparti.no rabalderforlag.no radikale.no rondanebryggeri.no rustadnorge.no rustadnorway.no rustadskifabrikk.no rustadski.no sagastadbryggeri.no sageneakevitt.no sageneauto.no sagenebank.no sagenebourbon.no sagenebrenneri.no sageneburger.no sageneforsikring.no sageneindustrier.no sageneracing.no sagenesparekasse.no sageneworldlager.no sandvikenbryggeri.no sheriffcola.no shimokita.no skisportensvugge.no skutepils.no soberbeer.no soberclub.no soberlager.no sondrenorheim.no sportsstua.no sørlandetbryggeri.no telemarkbryggeri.no toyenbryggeri.no trandamperiet.no trondelagbryggeri.no trøndelagbryggeri.no tøyenbryggeri.no valdresbryggeri.no vinbanken.no vinjebryggeri.no vinofellini.no vippetangenbryggeri.no vørterøl.no ølbølle.no ølpøbel.no åsanebryggeri.no

Det er endel domener her som neppe er knyttet til Thoresens aktiviteter rundt øl. Det er noe som høres ut som de tilhører andre organisasjoner, så som norskdusteforbund.no og pilsensvenner.no. Noe er fokusert på Sagene (sageneauto.no, sagenebank.no, sageneburger.no, sageneforsikring.no, sageneracing.no, sageneindustrier.no og sagenesparekasse.no). Noe høres ut som politiske partier (partietnorge.no, folkepartietnorge.no, norskepolitiske.no, finanspartiet.no, deradikale.no).

Utover dette sitter vi bl.a. igjen med masse ølnavn, samt bryggerinavn bygd over følgende stedsnavn: Briskeby, Groruddalen, Hell, Hjula, Jotunheimen, Lilleborg, Morgedal, Nordfjord, Nordland, Oppdal, Sagastad, Trøndelag, Jæren, Vippetangen, Bergen, Bergenhus, Kvitfjell, Nissedal, Sandviken, Åsane, Alvdal, Haugesund, Moss, Nordmarka, Telemark, Tøyen, Valdres, Vinje og Sørlandet. I tillegg kommer lignende bryggerinavn som høyblokkabryggeri.no, jazzbryggeriet.no og garasjebryggeri.no. Jeg tror forresten det var flere, men det er nok til å se tegningen … Jeg tror i hvert fall ikke det har særlig hensikt å fin-analysere dette datamaterialet.

Det er et sammensurium av stedsnavn satt sammen med «bryggeri», samt gamle bryggerinavn (fortuna.no, aktiebryggeriet.no osv). Sålangt jeg kan se er også nordlandsbryggeriet.no og nordlandspils.no med. Det er nok noe som Ringnes ikke setter helt pris på, men om jeg forstår rett, har Ringnes fremdeles ett år igjen av klagefristen på tre år før de mister retten til nordlandspils.no.

Er det mål og mening over dette, eller er det bare en usystematisk virring? Det koster tross alt 95,- årlig å registrere hvert av disse navnene med den registraren han ser ut til å bruke. På den andre siden, en årlig kostnad på rundt 20.000,- er kanskje ikke så mye om han får solgt ett og annet av disse navnene for en god slump penger? Egentlig kunne jeg godt ha kjøpt ølbølle.no og rebrandet øldelen av bloggen min, men jeg tviler på at Thoresen er fornøyd med den hundrelappen jeg ville være villig til å betale.

I et marked der man snakker om overetablering og en shake-out, så virker det litt bakkekontaktløst å registrere dusinvis med nye bryggerier.

Ellers er det interessant å legge merke til norskebrennerier.no, som muligens er samme paraply-tankegangen som norskebryggerier.no, der man sår og starthjelper småbryggerier rundt om.

Men vent! Dette var bare i Norge. Sjekk hva han har registret under .com. Her er ca hundre ølreferanser, mange geografiske navn rundt om i verden fra northdakotabrewery.com til sowetobrewery.com. Og så snublet jeg over sagenebryggeri.co.uk …

Jaja, det hele begynner å bli litt i meste laget …

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-15

Brygghus 9 konkurs

Jeg hadde knapt postet mine dystre spådommer for mikrobryggeri-Norge før min bedre halvdel kommenterte at det var en kryptisk beskjed på nettsidene til Brygghus 9. Vi hadde endelig tenkt å bestille bord der – datoen var bestemt og barnevakt var ordnet med, men bryggeriet var blitt stengt.

Etter graving og ryktebørs-filtrering viser det seg at Brygghus 9 har meldt oppbud, hvilket betyr at bedriften selv «slår seg konkurs». Den 14. mars – en grå, våt, tåkete vårdag med mye slaps og skitten snø – ble plutselig enda tristere.

Er dette en ølrelatert konkurs? Det er jeg ikke så sikker på. Konkurser er hyppige i restaurant- og pubbransjen, og det er ikke gitt at det er bryggeridelen som har sviktet. Mitt inntrykk var at restaurantdelen hadde godt besøk, mens pubdelen gikk litt tregere, og at bryggeridelen knapt kan ha pådratt de store kostnadene og utleggene utover de initielle investeringene. Om bryggeridelen har medvirket, er det trolig heller som uteblitte inntekter enn som store kostnader. Man har tross alt større marginer på eget øl enn på andres.

Litt overforenklet kan man si at et bryggeri går konkurs fordi det over tid ikke får solgt varene sine. Et restauranthus går konkurs fordi de har høyere driftskostnader enn de har inntekter. Et lite bryggeri kan tidvis skalere ned produksjonen etterhvert som salget går tregere og kan dø en langtrukken død på sotteseng. Et restauranthus har vanskelig for å skalere ned, og dør ofte mer spektakulært i en konkurs.

Dette er også et varsko om at godt øl fra et husbryggeri ikke er tilstrekkelig til å holde en pub eller restaurant flytende, og kanskje spesielt ikke når husbryggeriet må konkurrere med andre øl selv på sin egen hjemmebane. Og kanskje har det vært en overetablering i ølutvalgspuber? Når alle har fått ørten ulike øltyper, så blir det litt hipp-som-happ hvor man trenger å gå for å få godt og spennende øl.

Kanskje var det også litt fokusspredning på Brygghus 9? Det var bryggeri, restaurant og pub, samt at Bakke Brygg også må ha tatt fokus og tid. Jeg tror det er viktig å være tydelig i konseptet. Når kundene har mange alternativer å velge mellom, er det skummelt å ramle mellom alle stolene fordi man er «bare» er godt over middels på alt men ikke spisset i tet på noe. På et utkantsted er det trolig en ganske så suksessfull overlevelsesstrategi og gjøre litt av alt på en gang. Men i en større bykjerne er det å tåkelegge egen synlighet.

Det slår meg at timingen kan fortelle oss noe. Dagen etter – 15. mars – er fristen for innbetaling av forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift. Statlige innbetalinger er ingen spøk. Det er nå engang sånn at Staten er umulig å forhandle kreditt med. Man kan mislike at de er infleksible på slikt, men strengt tatt ville noe annet heller ikke gått. Jeg vet ikke om det er medvirkende, men timingen kan passe.

Den gode nabo gikk konkurs mot slutten av oktober, etter et terminbeløp på merverdiavgift som forfalt 15. oktober. Brygghus 9 meldte oppbud 14. mars, like foran fristen foran et annet terminbeløp. Kalenderen for statens terminbeløp ligger ute, og har disse innbetalingene rundt midten av måneden. De neste innbetalingene er 11. april (MVA) og 18. mai (arb.giveravg. og skattetrekk) og så 10. juni (MVA). Tro om det er noen bryggerisjefer rundt om som gruer seg til disse datoene?

Som nevnt er dette kanskje mer en restaurant-konkurs enn en bryggerikonkurs, så en skal være forsiktig med å trekke sammenlikninger for bryggeribransjen forøvrig.

Jeg håper det blir ny drift av Brygghus 9. Da skal vi fikse barnevakt på ny og komme på gjenåpningen!

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-14

Austmann og øl-fremtiden

Nyheten om Austmann og Hansa har trengt noen uker på å fordøyes i mitt bakhode. Det var en dreining i plottet som jeg virkelig ikke hadde forutsett. Samtidig var den en kriminalroman verdig, for den var like opplagt i retrospekt som den var uventet i forkant.

(Jeg hadde skrevet og flikket på denne postingen noen uker, og jeg ville ikke helt poste den før jeg fikk dobbeltsjekket ut antydningene om flyttingen av bryggingen av butikkølet til Hansa-Borg i Sarpsborg. Nå har Under Dusken allerede skrevet om dette, så la ikke sitte og ruge videre på min versjon av saken i et fåfengt håp om at konklusjonen ville bli noe mindre dyster med litt modning.)

Hvorhen peker kompassnåla?Foto: anchr
Austmann Logo, Gammel
At Austmann har fått i stand en avtale med Hansa er bra for dem. Det sikrer investeringene deres, det gir dem noe igjen for alt arbeidet, og det gir bryggeriet handlingsrom for videre vekst. Det er vanskelig å se noe negativt ved det, annet enn at den litt nagende og generelle magefølelsen om at ikke alt går rett vei i øl-Norge. Den magefølelsen som har blitt sterkere med tiden og som slett ikke er spesifikt knyttet til Austmann eller Hansa-Borg noe annet bryggeri.

Om vi ser det fra et overordnet nivå: hva betyr det for mikrobryggeribransjen i Norge? Jeg tviler ikke på at Austmennene har vurdert alle muligheter, også å fortsette helt uavhengig som et allianseløst bryggeri. De har trolig snudd hver eneste stein som kunne snus for å få på bordet alle muligheter før de tok en beslutning. Uavhengighet var viktig for dem da de startet, og har sikkert vært et relevant poeng også nå.

Jeg har vanskelig for å se ett eneste moment som skulle kunne hindret Austmann fra å gå helt til topps i bryggeri-Norge, muligens bortsett fra kapitalbehov og markedstilgang. Disse to er ikke bare vesentlige, de er essensielle. Man trenger penger for å kjøpe et bryggeri, og man trenger avsetning på ølet via noen kanaler til kundene.

Dersom denne løsningen var det beste – ja, kanskje eneste realistiske – alternativet for Austmann, hva er da utsiktene for andre småbryggerier rundt om i Norge? Hva vil fremtiden by på for de mange små som har kommet litt senere til bryggeboomen, som har litt mindre bryggekompetanse enn Austmann, som ikke har en distributør som kan jobbe dem inn i markedet slik Beer Entusiast gjorde, ikke minst i forhold til Polet? Hva vil fremtiden by på for de mange små som har like store drømmer og ambisjoner som Austmann hadde da de var små og nystartede?

Da Austmann startet opp, sa de at de skulle bli et sterkt regionalt bryggeri. Deres «hårete mål» var å konkurrere ut E. C. Dahls på mellomlang sikt i Midt-Norge. De ønsket aldri å forbli små, men å fokusere på craft og kvalitet og velsmakende øl – samt å bli store. På én måte er de snart i posisjon for å konkurrere med Dahls. Dahls nedskalerer og craft-ifiserer, Austmann oppskalerer og alliansebygger. Alt dette utjevner forskjellene mellom dem. Det kunne blitt Dahls kontra Austmann – eller eventuelt Ringnes kontra Hansa – som ble det store slaget i Trøndelag. Men jeg tror det ikke, for begge bryggeriene ser ut til å tenke nasjonalt i stedet for regionalt. Øl-kampen i Midt-Norge virker som den er avlyst.

Men hva betyr dette for de andre hundre-og-ørten småbryggeriene? Hva med dem … ?

De aller færreste har en investor som er villig til å holde dem flytende med penger. Noen må nøye seg med bryggeridrift som en null-inntektshobby. Noen må forbli en brewpub som ikke trenger distribusjon, men som til gjengjeld har begrensede skaleringsmuligheter. Noen må kombinere med andre ting, der ølet er magneten, men inntektene kommer fra servering, overnatting, gårdsdrift eller noe slikt. Noen må sette bryggeriet på nødbluss og ta seg en «dagjobb». Noen kan fremdeles brenne seg gjennom kapitalen i noen år til. En og annen ildsjel blir det nok igjen her og der, men stort sett kommer de til å falme bort.

De som ønsker å bli noe mer enn dette, de må levere. Det merkes ikke fullt så godt så lenge markedet er i vekst, men det treffer bransjen som en front-mot-front-kollisjon den dagen craft-beer-segmentet stagnerer og dette markedet i beste fall blir et nullsumsspill. Samtidig har man fallende marginer og økte krav fra distributører og kjeder. Småbryggeriene kommer til å bli tvunget inn i et rotterace der man kontinuerlig må produsere mer øl til lavere kostnad – eller la være å brygge. Det er som et reality-show i slow-motion: Hvem får distribuert og hvem skal ut? Det er ubehagelig og smertefullt, og det er temmelig enkelt å se hvor dette sporet leder.

Vinnerne er de som kan balansere tre momenter:

  • Skalere opp produksjonen men beholde småskalafleksibiliteten; tenk Amazon og «the long tail», det gjelder å generalisere spesialiseringen. Vinnerne blir de som skaffer seg et fleksibelt bryggverk med moderat kapasitet men høy batch-rate.

  • Effektivisere produksjonsprosessen men beholde håndverksimaget; tenk varemerkebygging og omdømmehåndtering. Vinnerne blir de som er flinke til å kommunisere og bygge image og skaffe seg positiv synlighet i et reklamefritt marked.

  • Treffe bra-nok kvalitet til lav-nok kostnad; tenk på «for-høy» kvalitet ikke som en bonus, men som et innsparingspotensiale. Vinnerne blir de som har god styring på det prosesstekniske.

Som forbrukere og øl-entusiaster kan vi mislike det, men så lenge det er dette som selger – det vil si, det er hva vi kjøper – så blir det slik. Det finnes andre bransjer der man kan forbli relativt liten, men i ølbransjen tror jeg spillereglene er «voks eller forsvinn». Det er så teknisk enkelt å vokse. Om man bare har nok penger er oppskalering alltid den enkleste veien fremover innen brygging. Om ikke bryggeri X gjør det, så vil bryggeri Y gripe sjansen.

Er dette egentlig «craft» eller peker det i motsatt retning? «Craft» er vel så mye et image som det er en realitet. Craft var noe bryggeribransjen – og mange andre bransjer – trodde de eliminerte allerede på midten av 1800-tallet. Craft er for bryggeindustrien omtrent det samme som fingerhekling er for klesindustrien: Coolt image, men ellers stort sett irrelevant. Bryggeribransjen ristet vantro på hodet over craft-bevegelsen på 80-tallet og på 90-tallet og på 00-tallet, som om det var gjenferdet av noe man trodde var grundig drept og begravd på 1800-tallet. Men håndverksbryggeriene kom, og bryggeribransjen så på dem med forferdelse, som om de var små, trassige snørrunger med rennende neser, fulle av busemenner.

Eller man oppfattet dem som en slags zombier: en konseptuelt veldig dårlig idé som allikevel ikke ville dø, uansett hva man sa eller gjorde. Som et mareritt som hele tiden forfølgte en, som spredde seg og vil spise markedsandeler. Det er først etter dette at de har tatt hensyn til dem. Men det er storbryggerienes verdensoppfatning og løsningsorientering som til syvende og sist vil vinne. De vinner ikke gjennom noe knusende slag, men gjennom jevn og trutt assimilering, der småbryggeriene gradvis tar til seg storbryggerienes tankegods – en tanke av gangen. Det er opp til småskalabryggeriene som vokser – som for eksempel Austmann – å ta vare på visjonenen og kjerneverdiene fra den gangen de startet – for det skjer ikke av seg selv.

(Og forøvrig: Neida, jeg skrev ikke at småbryggeriene var snørrunger, gjenferd eller zombier, men at det var slik de har blitt oppfattet av de store i ølindustrien.)

Storskalabryggerienes verdensbilde vinner fordi det er effektivt. Du må være effektiv dersom du skal tjene bare bittelitt på hver enhet du produserer. Man kan nok overleve med å produsere øl som luksusvare, men man blir neppe stor på dét. Inntektene ligger i stort volum, ikke stor margin. Det er egentlig ikke kompatibelt med håndverksproduksjon.

Og enda mer inntekter ligger det i effektiv industriproduksjon kombinert med et hjertevarmende håndverksimage og matchende prising. Når bare konsumentene er clueless nok, er det ikke produktkvaliteten som teller, men image og innpakning. Det er strengt tatt ikke bryggeriets feil. Forbrukere er bare sånn.

Det er bare å ønske Austmann lykke til videre. Det er vanskelig å se noen annen vei fremover. De er flinke, de er ambisiøse, de er arbeidssomme og de har en dyp kjærlighet til øl og brygging. Med denne alliansen har de fremtiden foran seg og kan bli en stor aktør. Uten denne alliansen hadde de nok fortsatt hanglet videre i sin vandte ekspressfart inntil en eller annen fremtidig bump i veien hadde avsporet dem.

Det store spørsmålet nå, er om det blir nytt bryggeri. Austmann stanget i produksjonstaket på sitt gamle bryggeri. Vil det bli investert i et nytt og større bryggverk, eller vil man skifte noen av ølmerkene over til bryggerier i Hansa-Borg-systemet? Nøgne Ø var i en liknende situasjon, og ender vel opp med ny bryggeribygning for det gamle bryggverket.

For alle de andre bryggeriene er Austmann-Hansa-Borg en veldig, veldig dårlig nyhet – ikke så mye fordi det påvirker dem direkte, men fordi det slår an tonen. Det tar noen år før det tar effekt, men jeg har vanskelig for å se alternativene. Noen ganske få kommer til å bli kjøpt opp av noen som er store nok til å gi dem ressurser til å overleve, men de fleste kommer til å forsvinne. Historien har gjentatte ganger vist oss at øl er en ypperlig vare å storskalaprodusere. Det har egentlig ikke endret seg med mikrobryggerirevolusjonen. Og var det egentlig en revolusjon, eller bare et lite tø-vær i et lite hjørne av ølmarkedet? Øl ser ut til stort sett å forbli industrielt, i beste fall med craft-etiketter.

Ølbrygging har en spesiell utfordring. Om man satser på organisk vekst, snubler man etterhvert i digre investeringsbehov etterhvert som produksjonen øker og det gamle bryggverket blir for lite. Det gjør brygging til noe som er kaptialintensivt på en trappetrinnaktig måte, og som egentlig ikke egner seg så godt for organisk vekst. Bryggverket er det som setter en i stand til å brygge, men blir etterhvert tvangstrøya som begrenser en i å vokse videre. For å forstå bryggerier og deres strategiske valg, må man forstå hvordan de tenker og handler rundt slike produksjonsbegrensninger.

Allianser er første trinn, men det går mot konsolideringer og konsern. Vi har sett det rundt om, ikke minst i England. Det er ikke så lett å se på ølporteføljen, men om man ser på produksjon og distribusjon, så er det ofte en brutal konsolidering. Noen bryggerier kjøper opp eller alliansebygger seg utover. Det er det motsatte av franchise. Med franchise leier man seg et image og et konsept, men må gjøre jobben selv. I ølbransjen idag er imaget nesten det eneste som ikke kan sentraliseres eller effektiviseres eller out-sources bort. Visjonen om et Norge med et bærekraftig produksjonsbryggeri i annenhver kommune er sannsynligvis en urealistisk drøm.

Vi har sett det i Norge før, hvordan store bryggerier kjøpte opp de små. Forrige runde var siste halvdel av 1900-tallet. Bryggeriene ble ofte lagt ned, men tidvis ble merkevarene beholdt. I Norge stoppet den utviklingen opp med nedleggelsen av Tou, men dét var bare den siste i en lang rekke bryggerinedleggelser. Nå har vi hatt en periode på 10-15 år med mange bryggerietableringer, men pendelen svinger frem og tilbake.

Skyndt deg å tick'e og smake de mange småbryggeriene og craft-ølene på untappd før det er for sent! Forestillingen er går snart mot siste akt, og det kommer til å bli en blodig slutt.

… og jeg har egentlig mer lyst til å poste om ølhistorie og rent bryggetekniske tema enn å deppe over fremtidsutsiktene til dagens øl-scene, noe som lett gjør at jeg slår an en dyster og negativ tone. Jaja.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Avanse - lagt inn av Bernt Barstad - 2016/3/14 23:04:55
Du er jo en klok mann - på mange vis Anders. Når vi hjemmebryggere sysler på kjøkkenet så får vi brukbart brygg til en 10-15 kr/ liter. Når vi drar på butikken og kjøper Austmann, eller annet digg koster det 120,-/liter, og hvis vi drar på polet så blir det enda flere lapper. Hvor mye sitter for eksempel disse Austmennene med for hver liter de brygger?
Marginer - lagt inn av Anders Christensen - 2016/3/14 23:54:40
Nåja ... jeg er ikke så vis at jeg vet dette.

Jeg har hørt at rundt 5,- pr liter er en nødvendig margin utover ren kostpris om man skal overleve. Men det varierer jo med skala og bryggverk. Nøkkelen vil ligge i effektiv, storskala industriproduksjon kombinert med et håndverksprofil … som NØ ifra CB eller Austmann ifra Borg.

Tidligere var det slik at man fikk avsetning å alt man brygget. Nå virker det som problemet er at det er for mange ølmerker, og da velger butikker og slikt å fronte de som de selv har best margin på, hvilket ofte betyr at bryggeriet har lav margin.

2016-03-13

Thoresen-update

Gammelt jungelord: Sålenge Thoresen hamstrer bryggeri-varemerker, har ølbloggerne noe å skrive om. Her er en mars-oppdatering.

Her skal vi se på status for varemerkene som Thoresen allerede har registrert og hvilke nye han har registrert den siste måneden, men først kan vi se litt på de ulike bryggeriinitiativene hans:

  • Jæren Bryggeri har det ikke skjedd så mye med. Det er ikke tuftet på eller koordinert med det originale Jæren Bryggeri som brygget i perioden 1989-1991. Firmaet Thoresen har startet, har en noe uvanlig besøksadresse. Det skal endel velvilje til for å tolke det som noe annet enn en pølsebod på en parkeringsplass i Bryne sentrum. (Gule Sider, Finn, OpenStreetMap). Det ville ikke være første gang Thoresen bruker adresser hvor det er vrient og vanskelig å oppsøke ham.

  • Det har vært noen skriverier om O. F. Halds Bryggeri i Bergen, ikke minst fordi Thoresen gikk temmelig offensivt ut verbalt og profilerte initiativet med at Bergen «trenger jo sårt et skikkelig bryggeri». Sjelden har vel noen klart å forene pilnerdrikkende Hansa-fans og mikrobryggerifrelste 7-Fjell-hipstre så raskt og intenst.

    Thoresen pleier å være flink til å treffe i kommunikasjon, så det var endel som stusset da han kom utenfra og forsøkte å innynde sitt bryggerikonsept med å kritisere det som bergenserne har levd med og elsket i 125 år. Omdømmemessig er slikt å skyte seg i foten uansett hvor du drar, men i Bergen er det langt verre. Det treffer bergenserne rett i hjerterøttene og er neppe konstruktivt. Thoresen bad da også om unnskyldning i Bergensavisen like etterpå.

    O. F. Halds Bryggeri ble kjøpt opp av Hansa i 1913. Det pleier å være slik at man sitter og puger på gamle varemerker for at ingen andre skal snappe dem opp. Her virker det som om Hansa har sovet litt i timen, siden Thoresen har fått registrert et gammelt bryggerinavn.

  • Tilbake i Oslo går det bra for Sagene Bryggeri. De har begynt å brygge under eget tak. Det overgjærede ølet skal brygges der, mens det undergjærede fremdeles brygges i Arendal. Det lokale ølet er visstnok allerede ute for servering. Det er hyggelig for Thoresen og de andre i Sagene Bryggeri at de gjør spådommene om evig leiebrygging til skamme, selv om hovedandelen av ølet deres kommer til å bli leiebrygget i overskuelig fremtid. Ellers ser aksjekapitalen i Sagene Bryggeri ut til å ha blitt utvidet flere ganger siste år, trolig et tegn på at flere investorer slutter opp om selskapet, først med 1,23 mill i februar, 1,5 mill i oktober, og 0,91 mill i desember. Det ser pent ut.

    Utenfor rekkevidde … den berømte ølbæreren til Schous Bryggeri
    Kilde, Registrert varemerke for Ringnes
    Schous Bryggeris: Ølbæreren
    Ringnes har i det minste holdt på varemerket Schous Bryggeri. Ellers tror jeg kanskje Thoresen hadde snappet det opp. Bygningen som Sagene holder til i, tidligere Hjula Væverier, ble etablert av Halvor Schou, sønn til Christian Schou som kjøpte Youngs Bryggeri i 1837 og døpte det om til Schous Bryggeri. Det var et bryggeri som opprinnelig ble startet av Johannes Thrane like etter 1800, og som trolig er det eldste industrielle bryggeriet i Norge. Det må være en historikk og et varemerke som Thoresen vanskelig kan la være å sikle over, men som Ringnes har sikret på alle bauger og kanter. Faktisk brygger Ringnes fremdeles en Schous Pilsner for å holde varemerket i hevd, selv om den ikke akkurat er bredt distribuert. Den berømte ølbæreren på taket til gamle Schous Bryggeri er fremdeles varemerkebeskyttet av Ringnes.

  • Når det gjelder Bryggeriet Kødn (det er forøvrig dialekt for korn, ikke klengenavnet på bryggeren), ser det ut som det har skjedd lite, utover at man har sendt inn søknad om registrering av varemerke.

Her er en liste over tidligere varemerker som har fått endret statusen sin.

  • MURER ble initielt avvist, da Patentstyret mente det refererte til en flaske på 7dl, og derfor må sies å være en egenskap eller beskrivelse. Thoresen påklaget dette og bad om ny vurdering. I brevet skriver kryptisk han at murer skal bli en ny type bayerøl, og utfra vedlagte figur virker det som den kommer på 50cl flasker. Påklagelsen ble avvist, og endelig frist for å klage på dette er i slutten av mars 2016.

  • Når det gjelder CAMPING, Styrepils, SØRLANDET, ECOLOGIC og STØL er disse gått fra å være avslått til å bli henlagt.

  • Søknadene om Indre og Hjula Brenneri har gått fra henlagt til endelig henlagt fordi de ikke er betalt for innen tidsfristene.

  • Søknaden om Norstoga kom det protest på fra advokaten til artisten Odd Nordstoga, som mente at et eventuelt varemerke på dette navnet ville være egnet til å bli misoppfattet som knyttet til artisten, tatt i betraktning «artist-etiketter» på vin og annen alkoholisk drikke. Imidlertid trenger han neppe å være engstelig, for det er ikke betalt gebyr for varemerkesøknaden. Den er ikke endelig henlagt, men går nok i den retningen i løpet av en måned.

  • Varemerket Brewed in Norway ser ut til å være under behandling. Det er tekst i bestemt font og figurativ fremstilling i kombinasjon, og mindre problematisk enn om det bare var tekst.

  • Varemerkene Stout og Det Sorte Får har Bryggeriforeningen ved Petter Nome lagt inn innsigelse på. For begge er det henvist til aktiv bruk, samt at Stout oppfattes som en fornorskning av engelsk Stout, hvilket gjør at det er en generisk øltype. Nome stilte også spørsmål ved varemerkene Nordmarka, Kvitfjell og Oslofjorden, som han mente var kjente geografiske navn, og derfor kanskje ikke skulle være registrerbare som varemerker.

I tillegg har det siden sist kommet følgende varemerker til, registret av Norske Bryggerier, som i praksis er Thoresens paraply-selskap for de ulike bryggeriinitiativene:

Nr Klasse Varemerke-tekst Status   Registrert
20160238932; 33DOVREGUBBENPending2016.02.21
20160233932; 33; 35BRYGGERIUTSALGETPending2016.02.18
20160232332; 33VIPPETANGENPending2016.02.17
20160151332; 33Bryggeriet KødnPending2016.02.04
20160150132; 33O.F. Hald BRYGGERI & MINERALVANDFABRIKPending2016.02.03
20160123432; 33HjemmebryggetPending2016.02.02
20160123532; 33hjemmebrentPending2016.02.02
20160123632; 33HimkokPending2016.02.02
20160124532; 33BysommerPending2016.02.02
20160124632; 33FunkisPending2016.02.02
20160118632; 33Oslo BrenneriPending2016.01.30
20160118732; 33Oslo SpritfabrikkerPending2016.01.30

Her ser jeg for meg at «Himkok» kan kollidere litt med en viss destillerende cocktailbar i Oslo. Dessuten aner det meg at Hansa vil kunne legge inn protest på registreringen av O. F. Halds Bryggeri. Denne siste registreringen er knyttet til et grafisk uttrykk, som kun er et foto av en historisk etikett eller ølbrikkett fra dette bryggeriet. Siden O. F. Halds Bryggeri med alt sitt utstyr og uttrykk ble kjøpt av Hansa, burde det være innlysende advokat-fôr.

La meg til slutt kommentere de mange som setter likhetstegn ved Sagene Bryggeri og Henning Thoresens varemerkehamstring. Selve Sagene Bryggeri eier idag bare bryggerilogoen sin, den med de tre tannhjulene. Det er intet ekstragavant over dét. Den store varemerke-bonanzaen er stort sett i regi av Henning Thoresen selv, hovedsakelig kanalisert gjennom selskapet Norske Bryggerier. Dette firmaet synes å være en slags generator av lokale bryggeriinitiativ, der til nå bare Sagene har materialisert seg, men Jæren, O. F. Halds og Kødn ser ut til å ligge i kø.

Ifølge proff.no sitter Henning Thoresen gjennom Norske Bryggerier på bare 5,82% av Sagene Bryggeri – og det er tall fra 2014, mens Sagene som nevnt har utvidet aksjekapitalen flere ganger siden da. Sagene Bryggeri er på ingen måte bare Thoresen, det er ikke engang hovedsaklig Thoresen … det bare virker sånn sett utenfra.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-12

Fizzy, fizzier, fizziest

Når jeg ikke gleder meg over en god flaske med øl, irriterer jeg meg tidvis over kullsyrenivået i den. Mikrobryggerialderen har sine særegenheter, og én av dem er en forkjærlighet for høyt kullsyrenivå.

Mye skum og lite øl
Kilde: torange.biz, CC BY 4.0
Fizzy Beer
Hva er det egentlig med kullsyra? Alt øl skal visst være så fizzy. Jeg oppbevarer ølet i uisolert kjeller, jeg bærer det forsiktig opp, jeg lar det stå i kjøleskapet, jeg heller forsiktig i rene glass, tidvis setter jeg til og med glassene i kjøleskapet noen timer. Men psst-poff! Og så er det gjerne 50-50 med skum og øl.

I gamle dager mistenkte jeg infeksjoner, men ølet smaker ofte ikke infisert. Det virker kort og godt som noen har bestemt seg for at øl skal ha like mye kullsyre som selters og farris.

Hva gjør kullsyra med ølet? Vel, det gir det et friskt og litt syrlig preg. Mange andre smakskomponenter i ølet kan oksyderes og eldes og transformeres, men kullsyre er i det minste stabil. Kullsyra er en sikker komponent som ikke har noen best-før-dato så lenge flaska er tett. Det er den optimale friskhetskomponenten.

Samtidig demper kullsyra mange andre smakskomponenter ved ølet, især munnfølelsen. Min bryggemakker Steinar og jeg har tre ganger fått brygget ølet vårt på storskala bryggeri – og alle tre gangene er det en fyldig porter/stout. Det har gitt oss mulighet for å smake ølene med en rimelig spenn av kullsyre. Den beste måten å ødelegge for et fyldig øl, er å gi det for mye kullsyre. Da jeg første gang smakte vårt eget øl i kommersiell versjon på tapp fra et nytilkoblet fat var den aldeles nydelig. Men så gikk det ikke mange timene før kullsyra fra fatanlegget på det første serveringsstedet hadde tatt den. Den var fremdeles god, bare ikke fullt så god. Fyldige øl fortjener ikke å skjules bak kullsyre. Dersom de er godt brygget, trenger de det heller ikke.

I utelivsbransjen har man ofte ikke egne regulatorer for hvert tappetårn. Man kobler flere tårn på den samme regulatoren. Da får de også samme trykket, og kullsyra vil utjevnes til samme nivå – gjerne det standard pilsner-kullsyrenivået. Det har hendt jeg har bedt om en teskje når jeg har blitt servert en stout, for å røre ut og bort litt kullsyre.

Det fortelles fra pålitelig hold om en gammel helt i mikrobryggeri-Norge, som etter å ha tapt den interne kampen om karboneringen av bitteren begynte å kjøre ølet en kort tur i mikrobølgeovnen før servering. Først kjøleskapet, så brusende helling, så mikrobølgeovnen og så flat servering. Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre bilde på karboneringsgalskapen enn at selv bryggeren må ty til mikrobølgeovn for å få den ned til et forsvarlig nivå.

Sånn sett er keykegs bra, for der tilføres det ikke kullsyre. Da er det i det minste bryggeriet, ikke serveringsstedet som bestemmer kullsyrenivået. Problemet er forresten ikke størst på serveringsstedene. Dels har de litt mer kompetanse, dels har de bedre temperaturstyring, og ikke minst ville ekstreme kullsyrenivåer gjøre at det tok lengre tid å tappe ølene, og denslags er ineffektivt. Problemet er størst på flasker.

Det store problemet er forbrukere som tror de trenger å servere ølet på 0°C, og som blir sure dersom ølet ikke sier psst når de åpner. Dermed må alle oss andre som ønsker ølet på kjellertemperert enten leve med et fizzy øl eller servere det iskaldt.

På den andre siden: flatt sukkervann er ikke godt. Du kan røre ut sukker tilsvarende en Cola (53g pr halvliter) i vann og smake på det. Det er oversøtt, klissete og ekkelt. Dersom du tilsetter kullsyre blir det søtt, friskt og godt. Andre alternativer for å dekke over ekkel sødme er smakskomponenter som bitterhet eller syrlighet. Tenk bare hvordan limonade eller solbærsaft klarer å takle rikelig med sukker.

Eller man kan takle det som i øl: bitterhet og alkohol og kullsyre kan ta unna endel av sødmen, men mye av nedtoningen av sødmen kommer ved at det er komplekse sukkerarter som ikke smakssansen oppfatter som fullt så søte – men som munnen likevel oppfatter som fyldige.

Sånn sett er en fyldig stout det motsatte av en lettbrus. Lettbrusen skal smake søtt, men ha lite sukker. Det er der aspartam har sin misjon, som et ekstremt søtt stoff. En stout skal ikke smake så søtt, men den skal ha den fyldige munnfølelsen som bare masse sukker kan gi – det vil si: masse sukkerfylde men lite sukkersødme.

Kullsyra er nesten som med temperatur. Serverer du et øl for kaldt, kan de tempereres under drikking og går i riktig retning. Server du et øl for fizzy, bobler kullsyra ut, og ting går i riktig retning. Serverer du ølet for varmt eller for flatt, har du derimot tapt. Om du ønsker å sikre deg, serverer du det for kaldt og for fizzy.

Dessuten er det et tett forhold mellom temperatur og kullsyre. Jo varmere et gitt øl er, jo mer fizzy blir det. Så dersom du skal servere et øl både kaldt og fizzy, må det være kaldt og veldig fizzy. La et fizzy øl stå kjøleskapskaldt og hell det i tempererte glass, så skummer det opp kort og godt ved temperaturøkningen når ølet treffer glasset. Det er akkurat hva jeg stadig opplever.

Om jeg skal synse, så tipper jeg at bryggeriene får flere klager på at ølet er flatt enn de får på at det er for fizzy, og da er det best å posisjonere seg så det blir færrest klager. Vi som ikke liker det burde klage på ølet – hver gang – både direkte til bryggeriet og på nett. Da kanskje lytter de også til oss.

Det er litt vanskelig å forstå fascinasjonen over at øl skal skumme så mye. Etter 1900-tallets norske øltradisjon, skal øl skumme, men ikke mye. Britene vil helst ha bitteren sin nesten flat, i hvert fall i Sør-England. Amerikanerne er heller ikke tilhengere at voldsomme skumtopper. Man må til for eksempel Belgia eller Irland for å finne heftig skummende øl, og ikke minst til Tyskland, der servitører til og med kan bytte påbegynte øl dersom glasset ikke har skumtopp.

Det er mye godt øl som bryggeriene selv ødelegger ved å overkarbonere det, og det virker som problemet er tiltagende. Dessverre.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-11

Tankbilder

Jeg tenkte jeg skulle vise noen bilder for å illustrere utviklingen i teknologi for lagring av øl på tank. Det er lett å tenke seg at de store bryggeriene alltid har vært store og industrielle, men det er slett ikke tilfelle.

Vi kan starte med det som er den mest utbredte formen for tanker idag: den sylindrokoniske, hvilket betyr at den nederste delen av tanken er kjegleformet. Tankene som er vist her er relativt små. Ved noen bryggerier er de montert slik at den nedre sylinderen stikker ned gjennom taket i nedre etasje, og den øverste meteren av tanken stikker opp gjennom gulvet noen etasjer over.

Sylindrokoniske tanker fra Troegs bryggeri
Sylindrokoniske tanker fra Troëg's Bryggeri i Harrisburgh.   Wikicommons, Audry, CC BY.

Da E. C. Dahls tok i bruk sitt sett med sylindrokoniske tanker, måtte de ha en plan for fyllingen. På akkurat samme måte som du må planlegge vektfordelingen når du laster et skip, måtte de sikre at bygningen ikke tok skade ved at de startet fyllingen fra en ende av bygget. I praksis måtte de balansere vekten utover arealet.

Egentlig er slike tanker spesialkonstruert for gjæring, men såvidt jeg vet er det vanlig at man ikke opererer med forskjelling gjærings- og modningstank. Derfor kan vi snakke om at dette også er en modningstank. Ellers finnes de også som stående sylindriske tanker med en svært kort nedre kjegle for uttapping. I praksis egner de seg for lagring, men relativt dårlig til gjæring. Begge typer stående tanker er vist på bildet.

Før man brukte sylindrokoniske tanker til lagering av øl, brukte man som regel liggende sylindriske tanker. Under er vist bilder fra Frydenlund bryggeri i 1971, da de fikk nye tanker i aluminium. Ville ikke aluminium gi smak til ølet? Kanskje, men øl er surt, og det ville vært langt verre om man hadde basisk væske på dem. Dessuten er tankene så store at forholdet mellom overflate og volum gjør at metallsmak ikke gir så stor effekt.

Tankanlegg hos Frydenlund
Anlegget med tanker hos Frydenlund bryggeri, 1971.   Foto: Atelier Rude, DigitaltMuseum/Oslo Museum, CC BY-SA.

Første bilde viser hvordan tankene er montert inn i tre etasjer før byggets vegger blir ferdigstilt. Slike tanker har vanligvis – i likhet med de sylindrokoniske – temperaturregulering, enten som en omliggende kappe, eller som indre rør i tanken.

Tankanlegg hos Frydenlund Tankanlegg hos Frydenlund
Anlegget med tanker hos Frydenlund bryggeri, 1971.   Foto: Atelier Rude, DigitaltMuseum/Oslo Museum, CC BY-SA.

Bildet til venstre viser bilde av de samme tankene, men sett innenfra i bygget. Det kan være vanskelig å få et inntrykk av størrelsen på disse tankene, så jeg har tatt med et bilde fra transporten av dem gjennom Oslos gater på stille nattestid.

Før man brukte liggende tanker brukte man gjæringskar i tre, nærmest som den ene halvdelen av en forvokst tønne, satt på høykant. Bildet under er fra St. Halvard Bryggeri og må vise lagring av undergjæret øl. Dersom du ser godt etter, ser du at det er godt med rom under karene, og at det ser ut som det ligger noe lagret der. Det er is, som var temperaturreguleringen i de dager. Det forklarer også hvorfor det er bløtt på gulvet – det er nemlig ikke ølsøl, men smeltevann.

Lagertanker hos St. Halvard
Lagertanker hos St. Halvard bryggeri, ca 1913.   Foto: Anders Beer Wilse, DigitaltMuseum/Oslo Museum, CC BY-SA.

Ved å ha nok is i rommet, fikk man temperaturen ned mot noen få plussgrader. Det var helt ypperlig for modning av undergjæret øl, men det betydde at man måtte kutte is på dammer og innsjøer om vinteren, for lagring i såkalte ishus, så de kunne tas ut blokkvist for nedkjøling av rommet der ølet lå.

Slik tre-kar er temmelig gammel teknologi. Det var nok en teknikk for storskaladrift som var mer hensiktsmessig enn bruk av fat. Likevel var trefat også vanlig. Her er vist et rom med fat for modning hos Fortuna og Central Bryggeri ca 1910. Fatene må ha en diameter på opp mot 2 meter, og er dermed temmelig uhåndterlige, så dette er ikke fat for transport.

Lagringsfat hos Fortuna og Central
Lagringsfat hos Fortuna og Central, ca 1910.   Foto: Anders Beer Wilse, DigitaltMuseum/Oslo Museum, CC BY-SA.

På noen av fatene kan markering av noteringer skimtes. Det kan virke som det står «Overfylt» og en dato. I taket er det et røroppheng med rim på seg, som jeg tror må være for kjøling, sannsynligvis koplet mot et kjøleanlegg.

Man kan tydelig lese utfra disse bildene hvordan teknologien endret seg fra 1910 gjennom 1900-tallet. Sett i ettertid kan det virke som bryggeriene er blitt industrialisert, men egentlig var de allerede industrialisert i 1910 – det ses bare ikke så lett med dagens øyne.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-10

Opp- og nedskalering

Mikrobryggeriene er flinke til å presentere seg som en motreaksjon til industribryggeriene, som noe annerledes og noe håndverksmessig. Men hvor sant er det? De er mindre i størrelse, javisst. Men hvor annerledes er de?

Ser vi på de store gamle og de nye små bryggeriene, er det helt klart en forskjell i skala. Riktignok har den blitt noe utjevnet med årene, men den fremdeles tydelig. Mikrobryggeriene brygger i typisk 200-4000 liters batcher, men industribryggeriene brygger i 10000-40000 liters batcher og oppover.

Men om man ser bort fra mengde, og heller ser på bryggeteknikk, slås man av et moment: Mikrobryggere er vanligvis gamle hjemmebryggere, og moderne hjemmebrygging går ofte ut på brygge med nedskalert kommersiell teknikk. Det ultimate målet for en hjemmebrygger er å brygge temmelig likt et kommersielt bryggeri, bare i ca 20 liters skala. Det er kvantitativ nedskalering, men ikke egentlig kvalitativ endring. Det er selvfølgelig en generalisering der man skjærer temmelig mange over én kam, men som generalisering stemmer det.

Gustav Foseid delte en innsikt med meg rundt hjemmebryggerterminologi. Han belyste begrepet «moderne hjemmebrygging» som var i skuddet for 10-20 år siden. Idag ville vi kalt det gammeldags hjemmebrygging med tilpassede hjelpemidler, men på den tiden var det moderne. Hvorfor? Fordi det siktet på brygging slik det ble gjort kommersielt av de store bryggeriene, bare nedskalert og med det utstyret man hadde for hånden. Det var et begrep som dengang stod i konstrast til «umoderne hjemmebygging», som var hva vi idag ville kalle tradisjonell gårdsbrygging.

Med andre ord, teknikkene å strekke seg etter i hjemmebrygging og mikrobrygging er de nedskalerte storskalateknikkene ifra 1900-tallets industribryggerier. De er kvalitativt temmelig like, selv om de er veldig kvantiativt forskjellige. Hjemmebryggere aspirerer gjerne til teknikker som kontinuerlig skylling, CIP, temperaturregulering, RIMS og sylindrokoniske tanker, selv der volumet tillater at man lettere kunne håndtert det med enklere teknikker.

Slike teknikker og bryggefilosofi er noe som hjemmebryggere har bragt med seg videre inn i mikrobryggeriverden.

Om vi skrur tiden tilbake, så var også kommersiell brygging engang lav-volumproduksjon. Så kom industribryggeriene. Vi hører lite om hva som skjedde i den overgangen. Laget de en oppskalert versjon av håndverksbryggeriene, eller laget de noe kvalitativt annerledes?

Tønneskylleriet ved Fortune Bryggeri
Industri eller håndverk? Tønneskylleriet ved Fortuna bryggeri.   Foto: Anders Beer Wilse, DigitaltMuseum, CC BY-SA.

Svaret er at de tok utgangspunkt i håndverksbryggingen, men ikke utfra noen bryggeteknisk idealisme eller nostalgisk pliktfølelse. Det var i beste fall utfra nødvendighet. De kombinerte etter behov med det aller nyeste av teknologi og vitenskap, og kastet mer enn gjerne gamle sannheter på båten. Målet var oppskalering av volum, holdbarhet for videre distribusjon, arbeidsdeling på et stor arbeidsstokk og maskinell eliminering av manuell innsats. Ordet «håndverksbrygging» må ha vært et skjellsord i bryggerikretser på siste del av 1800-tallet.

Mikrobryggerne har gått den motsatte veien i volum. Til en viss grad har de eliminert noen prosessteg som var nødvendige for de store. Man kan spa masken manuelt, man kan røre i med en sementblander, slanger kan kobles manuelt … Utfordringen er at de endringene som er nødvendige når man skalerer opp, er mulige å replisere men ikke nødvendigvis er hensiktsmessige å beholde når man skalerer ned.

Fordi forskjellen er kvantitativ mer enn bryggeteknisk kvalitativ, så vil de etterhvert som de vokser i størrelse, nærme seg akkurat hva industribryggeriene «alltid» har gjort. Det var nemlig ikke håndverksproduksjon så mye i teknikk som var håndverksproduksjon i volum.

Det store bruddet i bryggeteknikk er ikke mellom industribryggeriene og dagens mikrobryggerier, men mellom den gamle håndverksbryggeriene og industribryggeriene. Jeg skulle gjerne likt å sett flere av dagens bryggerier plukke opp de gamle pre-industrielle teknikkene og skalere dem opp til et kommersielt nivå.

Tenk for eksempel eggproduksjon. En gang i tiden hadde man kanskje et par dusin høner på gården, og man produserte for eget forbruk, med nok overskytende til å selge til naboer, forbipasserende eller på marked. Etterhvert har gårder med hønsehus blitt erstattet av eggprodusenter. Med lokal og økologisk mat og alt sånt har hønsehuset kommet litt tilbake. Men da skal det være et ekte hønsehus, ikke bare en liten 20kvm-variant av burhøns – ikke et mikro-burhøns-anlegg.

Mange mikrobryggerier forholder seg til storbryggeriene slik som et 20kvm-varianten av burhøns ville forholde seg til store eggprodusenter. De er nedskalerte versjoner av store bryggerier. Er det hensiktsmessig? Store industribryggerier har mangt og mye som vanskelig lar seg skalere ned. Du kan kjøpe en 1/40-dels kjele, men du kan ikke kjøpe et 1/40-dels mikroskop.

Mikrobryggeriene som kvantitativt nedskalert storbryggeri er muligens ikke en stabil tilstand. De må enten omfavne «sitt indre hønsehus» og finne tilbake til røttene fra før øl ble storskala og industrielt. Eller de må vokse og vokse og vokse.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Håndverksbryggeriene? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/3/10 23:24:07
Jeg har enorm sans for det du skriver om her, men jeg er usikker på hva du mener med "de gamle håndverksbryggeriene". Hva vet vi egentlig om dem? Hva brygget de, og hvordan? Jeg kan ikke svare på det.

Det jeg derimot kan si er at det er et enormt gap mellom moderne bryggerier og gårdsbryggerne, og det ser omtrent ut som du beskriver. I den oppskriftsamlingen Brewdog nettopp ga ut er det 1 (én) bryggeprosess. Så vidt jeg vet følger de fleste craft-bryggerier langt på vei den samme prosessen. I det materialet jeg har samlet om gårdsbrygging hittil har jeg funnet 63 forskjellige prosesser, der mange av dem er så sprø at mange moderne bryggere nekter å tro at de kan brukes i det hele tatt. Og tallet er egentlig for lavt, siden jeg ikke skilte ut kaldmesk (mesking med kaldt vann før den egentlige mesken starter) som et eget trinn. Så det virkelige tallet er høyere.

Det er flere kilder fra kontinentet som beskriver håndverksbryggerier med flere av de prosessene som jeg kjenner fra gårdsbryggingen (og som ingen i craft-brygging noen sinne har hørt om), så jeg skal ikke påstå at du tar feil. Men jeg tror det største skillet er mellom kommersiell brygging og gårdsbryggingen.

2016-03-09

Den gode pubstemningen

Noen puber husker jeg, og mange puber har jeg glemt. Men hva er det som kjennetegner de pubene jeg husker i forhold til de jeg har glemt? Hva er det som trekker meg tilbake til noen puber men ikke til andre? Her skal vi se på den gode pubstemningen.

Jeg vil ha en tidsmaskin! Jeg vil reise tilbake til en autentisk pub i gamle dager og nyte stemningen. Jeg vil oppleve tiden da puben var forsamlingslokale, børs, rettslokale, forretningssenter, politisk møtelokale, nyhetsformidlingssenter osv.

Lokaler + tid + øl + betjening + gjester = pubstemning
Kilde: abruellmann på Pixabay, Public domain
Tappelinjer
På den andre siden, privatsfæren er blitt sterkere siden den gangen, og det offentlige rom er suksessivt blitt lettere tilgjengelig fra den private sfæren, gjennom aviser, radio, TV og Internett. Alt dette gjør det mulig å sitte spredd men likevel være tett påkoblet det som skjer. På den andre siden er folks private gemakker blitt større og mer behagelige, spesielt i byene, så man fristes ikke i like stor grad til å tilbringe kveldene på en pub.

Men er Facebook en fullgod erstatning for en «local pub». Jeg tror ikke det er et enten-eller, og jeg tror bestemt ikke Facebook kan erstatte «the local». Hva er det som bestemmer hva som er en god pub med god stemning?

Du kan ikke så lett måle kvalitet og stemning, slik du kan telle kroner og øre. Det som ikke er lett å måle, det er lett å ignorere. Det er langt lettere å gjenkjenne den gode stemningen enn å definere den. La meg forsøke å vise to ytterpunkter:

  • De kjedelige stedene, som kan ha godt øl … men det er steder jeg kommer inn, bestiller, setter meg, drikker, betaler og går. Ølet er greit, prisene overkommelige, stolene er ofte gode og bordene vanligvis stødige. Du har rikelig tid til å Untappd'e. Du kjeder deg litt, kikker litt på McPub-dekorasjonene på veggene. Men de ble et pubbesøk som raskt går i glemmeboka og som ikke trekker meg tilbake en annen gang.

  • De gode stedene, hvor jeg bare må stikke innom, men jeg bare skal ta én øl, eller maksimalt to, og egentlig har jeg ikke tid. Men så er de noen jeg kjenner. Det settes et nytt øl på tap, vertskapet inkluderer deg. Noen tipser deg om et øl du bare må smake. En vag bekjent engasjerer deg i en interessant diskusjon. Du treffer nye personer og oppdager at dere hadde en sær felles interesse. Plutselig er klokken fem på siste buss og du må løpe. Men kanskje gir du blaffen og ender i drosje fem over stengetid.

Jeg vet veldig godt hvilket sted jeg husker med glede og helst vender tilbake til. Det har faktisk mindre med penger å gjøre enn med stemning. Og ja, jeg vet at det ikke er et enten-eller, det er et kontinuum med en rekke stedet midt imellom. Og jeg er inneforstått med at puben der du møter alle vennene dine, likevel kan virke kald og ekskluderende på meg.

Likevel, jeg opplever at så mange steder tenker omsetning. Det er forstålig for å betale regningene. Men man må ikke skulke å tenkte langsiktig på hvordan man skaper den god stemningspuben som trekker folk tilbake.

Det hjelper med et stort ølutvalg, men det er viktigere at det er brukbart, og at ølet er velholdt og godt. Musikk kan hjelpe, men det kan også være ødeleggende for stemningen. Dyrt og fint møblement er vel og bra, men mange av de beste pubene har hatt elendige stoler og bord. God mat er fint, men du kommer også i mål med litt fersk snacks.

Til syvende å sist er det to momenter som er viktige: betjeningen og gjestene. Betjeningen må ikke bare jobbe der, de må personifisere stedet. Gjestene må suges inn i stemningen, komme tilbake for mer siden. Hva så med ølet? Joda, ølet bør være bra. Men om det bare er over et visst minstemål, hjelper det lite at ølet er utsøkt, om ikke betjening og gjester lever opp til forventningene.

Kan du ha en topp pub med god stemning om du bare har én gjest? Javisst! Om jeg skal forsøke å sette opp en måleskala for gode puber og kjedelige puber, tror jeg skalaen går fra «inkluderende» til «ekskluderende». Det er graden av inkludering som betyr noe, og som er fellesnevneren i alle de pubene jeg har de beste minnene fra.

Ikke minst betyr inkludering at de ulike gjestegruppene har kryss-prating seg imellom. Det er en ekstremt u-norsk ting, men når jeg har vært utsatt for det i utlandet har det alltid vært en positiv opplevelse. På U Zlatého Tygra i Praha, der det egentlig var fullt, men det likevel materialiserte seg rom på en lang-benk i det samme vi kom inn, og vi endte i en interessant diskusjon med noen lokale regnskapsførere. På Towers bar i Kyobashi-distriktet i Tokyo, en knøttliten stå-bar der selv de normalt reserverte japanerne kaster seg over ukjente gjester og praktiserer engelsk uansett hvor dårlig den er. Eller på Potten i Skive i Danmark, der innehaveren tok imot oss som om vi var gamle kjente.

En observasjon til slutt: de beste pubene har vanligvis vært temmelig små puber, eller i det minste puber som evnet å skape små rom for gjestene. Det virker som det er vanskelig å ha en diger pub med charme.

Jeg kunne fortsatt lista – men når jeg tenker på det, er det mange pubbesøk jeg har glemt, men det er kanskje bare en tyvendedel av stedene som er store, minnerike og som jeg mer enn gjerne vender tilbake til. Jeg tror pubene i gamle dager var mer steder for generell kommunikasjon og interaksjon, og mindre et sted for bare å drikke. Jeg tror det var flere gode puber i gamle dager … og jeg skulle gjerne hatt den tidsmaskinen for å besøke dem og få det verifisert.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-08

Hva er «craft»?

Fillene fyker når ølnerder diskuterer definisjonen av «craft beer» eller «håndverksbrygg». Skjønt, det man ofte krangler om, er hvem som er «craft beer» og hvem som ikke er det. Da koker det ned til et definisjonsspørsmål, og her skal vi se på en av de mest utbredte definisjonene av «craft brewery».

Den amerikanske «mikrobryggeriforeningen» – Brewers Association – har en definisjon av «craft brewery» på sine hjemmesider. De må være små, uavhengige og tradisjonelle. Men hva betyr egentlig det? Små betyr i USA under 6 millioner US barrels eller maks 3% av markedet. Uavhengig betyr at mindre enn 25% av bryggeriet kan være eid av et ikke-craft bryggeri. Tradisjonell betyr at minst halvparten av produksjonen må være innenfor øl laget med tradisjonelle eller innovative ingredienser (Ja, faktisk!)

Seks millioner US barrels à 117 liter blir over 700 millioner liter, noe som selv Norges største bryggeri – Ringnes – med sine rundt 140 millioner liter øl pr år lett går under. Det går faktisk omkring fem Ringnes-er innenfor denne delen av den amerikanske mikrobryggeridefinisjonen. Om det amerikanske markedet er på 23,0 milliarder liter og grensa for craft går på 700 mill liter, så vil en forholdsmessig lik grense i Norge med et ølmarked på 240 mill liter gå på 7,6 mill liter. Eller om vi nedskalerer etter befolkning, og regner med 322 mill innbyggere i USA og 5,21 i Norge, så ender grensa 11,3 mill liter. Uansett virker dette temmelig høyt.

Grensa pleide å gå ved to millioner US barrels (ca 234 millioner liter), fremdeles langt større enn Ringnes. Uansett om man snakker om 2 eller 6 millioner barrels er dette et tall for et langt større marked enn det norske, og det er derfor litt irrelevant. Og strengt tatt, er det ikke noe muffens ved at grensen for hva som er håndverk er bestemt av det nasjonale ølforbruket, og dermed antall innbyggere? Håndverk og småskalaproduksjon endrer ikke karakter bare fordi det bor mange i landet!

Da grensa ble hevet, introduserte man enda en begrensning: maksimalt 3% av markedet. Det norske ølmarkedet er rundt 250 millioner liter, hvilket setter en tilsvarende norsk 3% grense på rundt 7,5 milloner liter – rundt tre ganger så mye som Nøgne Ø og Lervig til sammen.

Nye E. C. Dahls er ikke veldig langt utenfor denne definisjonen. På den andre siden har Dahls en diger andel av markedet i kjerneområdet, som er Trøndelag. I andre enden av skalaen kan vi si at selv om Ringnes er dominerende på det norske markedet, er de knøttsmå om vi hadde sett på det europeiske markedet. Derfor må man holde tunga rett i munnen når man ser på markedet og markedsandeler.

Så var det uavhengigheten. Austmann og Nøgne Ø forsvinner ut av craft-begrepet etter denne definisjonen. De er mer enn 25% eid av et bryggeri som har mer enn 3% av markedet. På den andre siden er Arendals Bryggeri trolig godt innenfor craft, siden de er under mengdebegrensningene og bare 20% eid av Ringnes (om de ikke har solgt seg enda lengre ned).

Satt på spissen: Etter den amerikanske definisjonen er altså Austmann med et tusen liters anlegg og åpen gjæring ikke craft, mens Arendals med sitt 30.000 liters industrianlegg er craft.

Dessuten skal et «craft brewery» være tradisjonelt. Det skal ikke være maltdrikker eller brukt ris eller mais i mestparten av ølet. Det må være gjæret øl osv. Dette ekskluderer få norske bryggerier, siden Renhetsloven har stått sentralt i Norge. Likevel er det temmelig ironisk at i en bransje så preget av at «anything goes» med hensyn til ingredienser og prosess, så er finnes det enslags Renhetslov-paragraf som nedgraderer enkelte bryggeriers status fordi de faller mellom to stoler, og hverken er skikkelig tradisjonsbundne, eller helt nyskapende. Om de følger som en tradisjon som «bare» er hundre år gammel (dvs ris eller mais som basis for ølet) så er de ikke craft. Om du bruker poteter, erter, blåbær, solsikkefrø, ugresset du luket i plenen, sopp, tang, sure sokker eller fiskeslo – flott, du er fremdeles craft. Til og med innovativ craft. Men kom ikke her med ris og mais!

Jeg mistenker at hele problematikken bunner i at denne definisjonen på «craft brewery» er ment å skulle være «tommyball». Den skulle inkludere dem man likte og ekskludere dem man ikke likte. Og når den først var satt, måtte den justeres så ikke noen innenfor ramlet ut.

Nå er heldigvis dette den amerikanske, ikke den norske, definisjonen av «craft», og det er lett å ironisere over den. Men vi har liknende utfordringer her hjemme, hvilket avsløres av regelmessige diskusjoner om hvem og hva som er ekte «craft» eller «håndverksbryggeri». Det var lettere før, når størrelse, øltyper, bryggeteknikk osv sammenfalt og det var veldig tydelig hvem som var craft og hvem som ikke var det.

Dessuten er det ikke gitt at craft beer og craft breweries er to sider av samme sak. Disse definisjonene på craft går på bryggeriene, og det er ikke gitt at det gir noen saklig beskrivelse eller definisjon på ølene de brygger.

Problematikken rundt begrepet «craft», eller hva annet man måtte kalle det, skal jeg ennå ikke slippe, men komme tilbake til. Igjen og igjen.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-07

Untappd + Next Glass

For noen uker siden kom nyheten om at Untappd har slått seg sammen med Next Glass. Hvilken betydning har det for øl-ratere?

Strengt tatt foregår jo den seriøse ratingen på RateBeer og BeerAdvocate. På den annen siden er det store volumet av logging og rating på Untappd. Untappd har truffet en nerve i tiden langt bedre enn RateBeer og de andre. Kanskje er det så enkelt som «badges»?

Untappd slår de andre som sosialt nettverk, men ikke som seriøs rating-platform. En illustrasjon på dette er en bekjent av meg som hadde dyttet folk i sin bekjentskapskrets til å bruke untappd. Men han fikk sterk og klar tilbakemelding fra dem om at de var skuffet over at han ikke brukte det selv. Han så på det som en rating-site, der det å logge hvilke øl man drakk var det viktigste. De så på det som et sosialt nettverk, der skåling og kommentarer var det viktigste – litt som øldrikkingens Facebook, bare at du slapp å eksponere deg for tanter, besteforeldre og andre Facebook-venner. De var interessert i hva han mente om deres ølvalg. Han var mest interessert i å holde rede på sine egne ølvalg. Kort og godt en ørliten kulturkonflikt.

Hva er Next Glass? De ser ut til å fokusere på akkurat det som Untappd alltid har vært dårlig på: Gode anbefalinger til neste øl. Untappd foreslår øl, men det virker alltid litt random. Sett at du drakk en IPA, så kunne du få tre forslag til utmerkede og eksotiske IPA'er, men sjelden én eneste som det var realistisk å få tak i. De har forbedret algoritmen over tid, men disse anbefalingene fra untappd er vanligvis lite hjelpsomme.

Ideelt burde anbefalingene ikke bare matche stil, men også matche hva som sannsynligvis er tilgjengelig der du har sjekket inn forrige øl. Dessuten kunne de anbefale meg øl fra repetoiret fra andre som har stort overlapp med meg i ølutvalg. Dersom jeg har stort overlapp med en person med hensyn til allerede drukne øl, så er det større sannsynlighet for at jeg kan få tak i et øl som står på hans liste. Gjør det for et utvalg personer, vekt det for nærhet i tid og sted, og du er omtrentlig i mål.

Untappd har vært drevet som en hobbyprosjekt på godt og vondt, og det lå vel i kortene at det ikke var noen farbar vei videre. Nå får de en investor som virker som en god match. Dessuten er det Tim og Greg vel unt å cash'e inn på Untappd.

Hva betyr det for brukerne på untappd? De to grunnleggerne skal fortsette, merkevaren «untappd» skal fortsette, det blir ingen umiddelbare endringer i API'et. Alt blir som før, bare bedre, raskere og finere. På den andre siden, hvem har vel sett en merger eller oppkjøp der man ikke har signalisert omtrent dette? Og hvem har vel ikke sett et og annet oppkjøp der all denne kommuniserte lykken i ettertid har surnet?

Som ved de fleste andre oppkjøp må vi nok vente et par-tre år før vi har den faktiske fasiten.

Det er interessant at Untappd faktisk har vært drevet som en mellomting mellom hobby og privat bi-jobb av de to grunnleggerne i flere år, og med 3 millioner brukere. Hobbyprosjektenes tid er kanskje ikke over, men det er transisjonen til en oppskalert versjon og proff bedrift som er problemet.

Det sosiale aspektet av untappd er vel og bra, men det er en helt annen skål enn en slags katalog over verdens øl – selv om de ofte mixes godt sammen på nettsteder som Untappd og RateBeer. Jeg savner et slags Wikipedia for øl – en øldatabase. Idag er kanskje RateBeer nærmest med sin distribuerte modell for kvalitetssikring.

Jeg ønsker meg en database over alt av ølmerker, fortløpende oppdatert, objektivt beskrevet, vedlikeholdt distribuert og kvalitetssikret, og ikke minst: åpent tilgjengelig. Et nettsted med fokus på dette-er-et-ølmerke fremfor dette-har-jeg-drukket – litt mer informasjon enn schål. Vi kan godt ha begge deler, og det ene kan bruke det andre og omvendt. Men ikke la oss mikse dem sammen. Det er så mange som har forsøkt å lage en database over øl som underliggende data til en eller annen app, og de aller fleste av dem er høyst utilstrekkelige. Kanskje vi i fellesskap kunne laget noe som alle kan bruke?

Det sosiale aspektet rundt hvem som drikker hva er ikke fullt så interessant i mine øyne, selv det virker som om det er essensielt for å trekke til seg trafikk. Det er litt som med nettavisene, som snakker om sitt journalistiske samfunnsengasjement, selv om det er kjendiser og søte kattunger som er click-magneten.

Untappd ønskes uansett lykke til videre.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Øldatabase - lagt inn av Atle Frenvik Sveen - 2016/3/7 21:02:50
Spennende innspill, jeg har absolutt savnet det samme. Ratebeer er rimelig komplett, men (relativt?) tregt på å oppdateres med nye øl, og en csv-fil som oppdateres hver uke er ikke et fullgodt API i 2016. Teknisk sett er en løsning som holder rede på bryggerier og øl fra disse null problem, men det er dette med brukere. Man må klare å rekruttere folk til å vedlikeholde, oppdatere og kvalitetsheve dataene. Ved å introdusere det sosiale aspektet får man mye drahjelp på dette, selv om untappd sliter med mye duplikater har dd jo en hod oversikt. Jeg har tenkt tanken på å lage noe ala det du ønsker, men jeg innser at jeg ikke kommer til å klare å følge opp og sørge for at det blir en suksess "worldwide". Men si gjerne fra om du finner noe!

2016-03-06

Jæren Bryggeri (4/4)

Dette er fjerde og siste del i en serie postinger om Jæren bryggeri, som brygget øl fra sommeren 1989 frem til nyåret 1992. I første del så vi på oppstarten, i andre del på hvordan regelverket endret seg og rev bort det økonomiske grunnlaget for driften, og tredje del så på problemene med å få en kommunal salgsbevilling som man kunne leve med.

Endgame for Jæren

Protesten fra politimesteren ved Rogaland Politikammer på Jæren Bryggeris vegne skapte bølger. Enkeltpersoner og små bedrifter kan så lett overkjøres og ignoreres, men en politimester er i en helt annen divisjon. En ekspedisjonssjef i departementet svarte uforsonlig at det var uvanlig at politimestre gikk i forbønn for forbrytere – en referanse til at Jæren solgte øl i klasse 3 uten kommunal bevilling nesten et halvt år etter at regelverket forbød det.

De tre produktene som Jæren Bryggeri produserte
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, se her
Produktene fra Jæren Bryggeri
Man får inntrykk av departementets overkjøring av Jæren Bryggeri var en nærmest arbeidsulykke, sånn rent bortsett fra at departementer aldri gjør feil … i aller verste fall kan inkurier muligens forekomme en sjelden gang, men feil? Nei, alvorlig talt! Det hjalp heller ikke at Surdal verbalt ikke akkurat stod med lua i hånda. Denslags kan lett få byråkrater og politikere til å gå i baklås.

Og egentlig, Surdal startet bryggeriet fordi han hadde funnet akkurat den samme åpningen i lovverket som også departementet ble klar over da mikrobryggeribølgen begynte å nærme seg Norge. Det ville være illusorisk å tro at bryggerienes rett til fabrikkutsalg ville bli opprettholdt om det viste seg at det ble brukt i stor skala for å omgå kommunal råderett over salg av alkohol. Men det er uansett ingen unnskyldning for ikke å ha en ryddig prosess og relevante overgangsordninger.

I august 1990 startet kommunen en omkamp om salgsbevillingen de selv hadde gitt, selv etter at alle klagefrister var gått ut. Surdal hadde skapt mye støy, og det at han fikk knesatt at bevillingen også omfattet andre bryggeriers øl tæret nok på velviljen fra den gang den ble gitt. Mot Høyre og FrPs stemmer vedtok formannskapet å søke råd i Justisdepartementet – implisitt betydde det at de ønsket å finne en mulighet for å ta fra ham den salgsbevillingen de noen måneder i forveien hadde gitt ham.

I november tar saken enda en ny vending: Surdal forbereder rettssak mot Staten for å kreve erstatning. Det er tapt salg, det er utslått øl og mer til. Til å representere seg har Surdal fått Tor Erling Staff. Fra Staffs advokatkontor får han en nylig utdannet Knut Storberget, den senere justisministeren. Som om saken ikke hadde nok twists allerede er Storberget ikke bare avholdsmann, men nylig valgt til leder i NGU – Norges Godtemplar Ungdomsforbund.

En kjærkommen opptur fikk bryggeriet til jul i 1990, da de på ny kunne selge juleøl i sterkøl-klassen. I VGs juleøltest det året kom Jæren Bryggeri på andreplass, et godt resultat for landets minste bryggeri i konkurranse med mer enn ett dusin store og veletablerte konkurrenter. Bryggeriet nøt stor anseelse som en «underdog» i kamp mot de store bryggeriene og byråkratiet.

Det er vanskelig å se at det lille bryggeriets kamp når ut i pressen utover lokalavisene. Det blir et par oppslag i nasjonal presse, spesielt rundt den spektakulære uthellingen av eksportølet, men stort sett ignoreres det. Et hederlig unntak er en ung stortingsrepresentant ved navn Inge Staldvik, den senere Årets Ølhund 2011. I et helsides intervju i Klassekampen 1. desember 1990 kommer man inn på hvilke øl han drikker på stamstedet Lorry, og han avslutter intervjuet med: For ikke å snakke om ølet fra lille Jæren Bryggeri. Det er kjempegodt!

Så slås Jæren Bryggeri konkurs, skriver Jærbladet 30. januar 1991. Det er på bakgrunn av et krav på utestående 191.000 kroner i merverdiavgift. Avisen oppgir at det er totalt utestående 900.000 i gjeld, samt at driftsunderskuddet for 1990 var på 130.000. Til Stavanger Aftenblad 31. januar uttaler Surdal: Klart jeg er litt bitter. Jeg har i alle fall fått erfart at det ikke er så lett å starte noe nytt i dette landet. SR-Bank hadde utestående 400.000, men regnet med å få det inn gjennom varelager og driftsutstyr. Banksjef Lars Magne Markhus fortalte til Stavanger Aftenblad at den som trolig ville tape mest, var Staten, men kommenterte også syrlig at Staten er også den indirekte årsak til konkursen. Banksjefen går langt i å insinuere at Jæren bryggeri ble utsatt for ulovlig saksbehandling.

Flasker fra Jæren bryggeri
Flasker fra Jæren bryggeri.   ©Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse

Torstein Surdal var i imidlertid ikke den som gav seg lett. Bygningen var hans egen eiendom, ikke bryggeriets. Selv om bryggeriet var konkurs, var det mulig å videreføre ølsalget etter den gamle bevillingen. Den var tross alt gitt til privatpersonen Surdal som erstatning for den retten til fabrikkutsalg som bryggerifirmaet mistet. Kommunepolitikerne hadde mislykkes med å koble salgsbevillingen til det ølet som ble brygget ved Jæren Bryggeri. De kan umulig ha blitt mildere stemt av beslutningen om å drive ølutsalget videre uten bryggeri.

I oktober 1991 fikk Surdal avslag på bevillingssøknad om å selge øl i skatteklasse 3. Han holdt da fremdeles på med ølbutikken, og jobbet med å starte opp bryggeriet igjen. Han hadde kjøpt tilbake utstyret som gikk med i konkursen, men han trengte investeringer. Uten en salgsbevilling for klasse 3 var det vanskelig å få forretningsplanene til å gå opp. Han får støtte fra Høyre og FrP, men det er ikke nok. Salg av sterkøl vil man ikke ha i Klepp. Det er vanskelig å se for seg at søknaden kunne gått igjennom, gitt tid og sted og forhistorie. Men Surdal lar ikke muligheten være uprøvd.

På nyåret 1992 skal bevillingene fornyes. Det innstilles i utgangspunktet på at begge salgsbevillingene, også Surdals, skal fornyes, i tillegg til de to skjenkebevillingene i kommunen: restauranten «Peking Garden» og den noe ironisk navngitte puben «The Only 1». I formannskapet strippes bevillingen til Surdal bort. Dermed er det igjen kun ett sted i kommunen man kan kjøpe øl over disk. Samtidig besluttet formannskapet å anbefale å utrede salgsmonopol for øl.

Helt strippet for salgsbevilling vil en gjenoppstart av bryggeriet være enda fjernere. Den 30. mars 1992 går salgsbevillingen ut. Det året er aprilspøken i Jærbladet at bryggeriet starter på ny, men like over kommunegrensa, i Bryne, der de skulle overta produksjonslokalene til Jæren Meieri og skulle brygge langt mer enn 800.000 liter. Smaksprøver skulle være tilgjengelig for de som var raske. Men det var og ble en aprilspøk.

Vel én uke senere annonserer Torstein Surdal bryggerilokalene for salg i avisa. Mot slutten av 1992 går Klepp kommune i retning av kommunalt ølmonopol. På denne tiden blir det også klart at sterkøl i skatteklasse 3 skal flyttes til Vinmonopolet, noe som uansett ville revet bort det økonomiske grunnlaget for Surdals bryggeri i kombinasjon med bryggeriutsalg.

Lokalene ble solgt og utstyret ble splittet opp. Bruskassene gikk til Moss Bryggeri, filtre og endel annet utstyr endte hos Enebak Bryggeri. Tanker og tappeutstyr ble kjøpt av Askim Frukt- og Bærpresseri. Bryggeriet var partert og spredd for alle vinder. Eventyret rundt Jæren Bryggeri var irreversibelt over.

Det var nær på at vi fikk en bærekraftig mikrobryggeri-boom av små og lokale bryggerier i Norge på tidlig 1990-tall. Jæren Bryggeri var først ute, men de var på ingen måte alene. Det var mange entusiaster som kastet inn både seg selv og mange ressurser inn på å bli et lite, lokalt bryggeri. De var kanskje mer gründere enn de var bryggere. Det lå i tidens ånd å være liten, rask og smart, og være i stand til å utkonkurrere de store. Mum-and-Pop-businesses var tidens ideal. Ernest F. Schumacher formulerte det i økonomisk teori med sin bok fra 1973, og tittelen gav opphavet til et slags matra i tiden: Small is Beautiful; a study of economics as if people mattered. I krangelen om hva «craft» er, og ikke minst hvem som er det, blir disse ikke-ølfaglige røttene til småbryggeriene ofte oversett, og man fokuserer i stedet på et blindspor rundt øltyper og produksjonsvolum.

Ølkasse med flasker fra Jæren Bryggeri
Ølkasse med assortert utvalg fra Jæren Bryggeri.   ©Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse

Men motkreftene klarte å bremse opp og nesten stoppe utviklingen. Det skulle gå ytterligere 10-15 år før det virkelig begynte å ta av. Omtrent like lenge varte lokalpolitikernes ryggmargsreaksjon til alkohol, der KrF var veldig mot, FrP var veldig for og alle de andre stilte seg opp i temmelig forutsigbar rekkefølge mellom disse ytterpunktene. Idag klarer lokalpolitikerne å forholde seg til et lokalt mikrobryggeri i lys av turisme, næringspolitikk, arbeidsplasser og kultur, ikke bare diktert av partiprogrammenes rusmiddelpolitikk.

Erstatningssaken rundt Jæren bryggeri kom opp i slutten av mars 1993. Surdal krevde Staten for 3,3 mill i erstatning. Argumentene hans var de samme som er listet over. Staten argumenterte med at de ikke visste om Jæren Bryggeri, og at de derfor ikke kunne klandres for å ha overkjørt og drept dem. Surdal tapte – nesten på dagen fire år etter at den første ølflaska ble tappet. Det ble anket til Høyesterett, men anken ble avvist.

En skygge av Jæren Bryggeri finnes ennå. Bygningen huser idag «Bryggerie Selskapslokale», som inneholder både festlokale, bar og to små puber. De kan til og med tilby rulett-spill, og de har bevillingene i orden. I dag har de til og med Vinmonopol i Klepp kommune.

Fremtiden fikk til slutt fotfeste, også i Klepp …

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Eirik Hole - 2016/3/7 17:00:56
Dette var meget kjekk lesning. Takk for en godt skrevet artikkel og et innblikk i Norges mindre kjente ølhistorie og den bedre kjente kommunale og delvis statlige til tiders fiendtlige holdninger. Mvh Eirik

2016-03-05

Jæren Bryggeri (3/4)

Dette er tredje del i en serie på fire om historien til Jæren bryggeri. I første del så vi opp oppstarten og i andre del på bakgrunnen for de nye reglene og hvordan de rev forretningsmodellen til Jæren bryggeri bort under dem da de ble fastsatt under to uker før de trådte i kraft.

Problemene tårner seg opp

Departementet hadde eliminert muligheten for et bryggeriutsalg, og Jæren bryggeri var nødt til å be kommunen om en salgsbevilling. Behandlingen av bevillingen trakk ut gjennom februar. Riktignok kom det få sterke innvendinger fra offisielt hold, men ett problem med en kommunal bevilling var at det ville være en bevilling til å selge øl, ikke en rett til å selge kun sitt eget produkt. Om Jæren Bryggeri fikk bevilling, ville de også kunne selge andres øl. Rent teknisk ville man gå fra et bryggeriutsalg for egne produkter til en generell ølbutikk … og ølbutikk hadde de allerede én av i Klepp kommune. Man ville ikke ha flere. Den eksisterende ølbutikken var vel heller ikke begeistret for en konkurrent.

Etikett for Jæren Bryggeri Eksportøl
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, se her
Øletikett, Jæren Eksportøl
Et annet poeng som få ser ut til å ha viet særlig oppmerksomhet på dette tidspunktet, er at man hadde øl i skatteklasse 2 og 3. Pilsen lå i klasse 2, men sterkølet, på 4,8%-7,0% ABV, var i skatteklasse 3. Jæren Bryggeri brygget pilsner, men hadde tatt opp brygging av juleøl i klasse 3 på høsten. Dessuten hadde man begynt å brygge et eksportøl i klasse 3. Etter sommeren var det sterkølene som solgte best. Jæren trengte derfor bevilling for begge skatteklasser.

Den 2. mars innstiller Helse og sosialstyret på at det blir gitt salgsbevilling til Surdal, 6 mot 1 stemme … KrFs. Saken kom opp i formannskapet like før 14. mars, og bevillingen ble vedtatt med åtte mot én stemme … KrFs. Mandag 26. mars er saken oppe i kommunestyret og Surdal får salgsbevilling for eget øl av klasse 2 hverdager 9-17 og lørdager 9-13. Samtidig får han bevilling for å selge juleøl i klasse 3 i desember. Vedtaket skjer uten debatt, for den er tatt i forkant. Det er tilsynelatende ingen utenom KrF som protesterer på søknaden om salgsbevilling.

Riktignok ønsket man ikke å ha ølsalg mer enn ett sted i Klepp kommune, men når forhistorien var som den engang var, ser holdningene ut til å peke mot at man kunne leve med to utsalg. Men Surdal fikk ikke det han søkte om – det hadde blitt redigert på forslaget underveis, noe ikke alle kommunestyrerepresentantene var klar over da de stemte. Det var prototypen på uryddig saksgang. Han fikk en bevilling, men ikke den han trengte, og ansvaret for det hele smuldret liksom bort og var «ingens» feil. Klepp kommunestyre spesialsydde en bevilling som ville tillate Jæren Bryggeri å fortsette som de hadde gjort frem til nyttår, men som ignorerte ytterligere ekspandering og Surdals forretningsplaner.

Kunne Surdal leve uten salgsbevilling for klasse 3? Da ville man måtte holde seg til svakere øltyper. Det var helt klart en fordel å ha et bryggeriutsalg etter de gamle reglene. Da trengte man ikke bevilling og man kunne følge de generelle åpningstidene. Med de nye reglene ble åpningstidene innskrenket, man måtte betale årlig avgift, og bevillingen kom bare for noen få år av gangen. Jæren Bryggeri mistet akkurat den forretningsfordelen som lå til grunn for hele forretningsidéen. Og det aller verste var bortfallet av salget av sterkøl.

På den andre siden, det gamle systemet ville aldri kunnet fortsette særlig lenge. Flere enn Surdal ville ha benyttet seg av det. Dersom alle og enhver kunne selge på 7,0% ABV, nesten når som helst og hvor som helst, bare det var gjæret under samme tak som utsalget, ville 1990-tallet ha blitt en en stor og lykkelig bryggeriboom. Det ville aldri vart lenge, for det hadde ikke vært rikspolitisk spiselig.

Dessuten var det andre endringer på gang. Sterkølet skulle inn på Vinmonopolet, og det ville uansett ha fremtvunget en endring à la den innsnevringen som Surdals salgsbevilling fikk i kommunestyret.

På bryggeriet på Tjøtta må Surdal ha vært sint og frustrert over behandlingen. Ikke minst hadde han 8000 liter med ferdig gjæret eksportøl på tank, til en salgsverdi på 240.000 kroner, eller 10 kr flaska. Dette hadde han ikke lengre lov å selge. Det kunne distribueres til andre butikker, men da ville marginene forsvinne eller ølet bli mye dyrere. Dessuten hadde ingen i området lov til å selge hans øl i klasse 3. Det vil si, ironisk nok ingen utenom Tou bryggeris ølutsalg, siden Tou produserte mer enn den magiske grensa på 8000hl.

Tappelinja ved Jæren bryggeri
Tappelinja med flaskevasking bakerst og flaskatappinga fremst ©Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse

En ukes tid senere, 6. april uttaler han til Jærbladet: Det hadde vore meir humant å tatt livet av meg med ein gong. Det vedtaket formannskapet i Klepp har gjort nå, er å seia at eg kan få leva, men at eg ikkje skal få mat. Han varsler en slags sivil ulydighet: Han vil fortsette med å selge unna eksportølet. Han baserer det på uttalelser fra departementet om at de nye reglene ikke var ment å ramme eksisterende bryggerier, men bare hindre nyetableringer fra å utnytte et smutthull i lovverket. Han mener det ikke gjelder for Jæren Bryggeri som var under oppstart før loven ble vedtatt, og var i produksjon før forskriftene ble vedtatt.

Neste trinn kunne vært å få politiet på døra, men kommunestyret i Klepp hadde gjennom sin redigering gjort et vedtak som de ikke hadde lov til, nemlig å bestemme hvilke produkter salgsbevillingshaver Surdal kunne selge fra ølutsalget sitt. De hadde begrenset det til kun øl fra bryggeriet til bryggerieier Surdal. Et kommunestyre kan ikke bestemme at f.eks REMA bare får lov å selge Sopps spaghetti, og ingen andre merker. Dermed var det en saksbehandlingsfeil, og politiet rullet poteten tilbake til kommunestyret.

Saken hangler videre frem til 27. juni. Da var det slutt og alle «ankemuligheter» oppbrukt og avklaringer gjort. Surdal måtte da helle ut 3500 liter med eksportøl i skatteklasse 3. Det var dette ølet som ble mest populært, og det hadde steget til en salgsandel på 70% på det tidspunktet da bryggeriet til slutt ble tvunget til å la være å selge det.

Samtidig fikk Surdal medhold i sin tolkning av loven om at han kunne selge alle varianter øl i klasse 2, ikke bare egenprodusert. Egentlig ønsket han å selge egenbrygget øl i klasse 3, men han endte opp med å måtte selge andres øl i klasse 2 for å få det til å gå rundt. Det var en løsning som både Surdal, kommunestyret og ikke minst det andre ølutsalget i Klepp ikke ønsket. Det var en klassisk lose-lose-løsning.

Omvisning ved Jæren bryggeri
Omvisning, tankene på 5000L gir et inntrykk av størrelsen ©Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse

Hvor mye mindre problemer hadde ikke alt dette vært om bare departementet hadde innsett at det faktisk fantes et bryggeri som brygget under 8000hl? Eller om Bryggeriforeningen hadde fortalt dem om det da de ble spurt, i stedet for ikke å kjenne til noe slikt? Eller dersom departementet hadde vært i stand til å rydde opp etter at de hadde gjort en tabbe?

De eneste som faktisk stod opp for bryggeriet, var politiet. De så hvordan en liten bedrift ble ignorert og ofret for avholdspolitikk og de så bryåkratiets motvilje mot å rydde i egne feil. De så sannsynligvis også at det ikke var spesialølet fra dette bryggeriet som skapte eventuelle alkoholrelaterte problemer i distriktet. Politimesteren ved Rogaland Politikammer sendte et nærmest refsende brev til Sosialdepartementet.

Ville Jæren Bryggeri kunnet overleve? Slikt er alltid vanskelig å vurdere, selv i ettertid. De støtte på det samme problemet som andre bryggerier har opplevd: Øl på 4,7% smaker ikke like godt som øl rundt 6-7%. Det som en gang i tiden var en temmelig vilkårlig inndeling i skatteklasser er blitt den viktigste berlinmuren i norsk bryggeribransje, og mangt et bryggeri har ufrivillig endt opp i på østsiden av den muren.

Men sett at Jæren Bryggeri hadde fått leve videre, hadde fått etablert seg og holdt det gående noen år. Hvilken ypperlig posisjon ville de ikke vært i ved nedleggelsen av Tou? Både Lervig og ølbryggingen hos Berentsen oppstod i vakumet etter Tou-nedleggelsen. Hva om det hadde fantes et eksisterende – om enn lite – bryggeri i området? Et bryggeri med troverdighet og lokal tilhørighet … slik som Jæren Bryggeri.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-04

Jæren Bryggeri (2/4)

Dette er andre del i en serie på fire om Jæren Bryggeri som produserte øl i tiden fra forsommeren 1989 frem til nyåret 1992. I første del så vi på oppstarten av bryggeriet. Mye bakgrunnsmateriale finnes på en side der Surdal har samlet avisutklipp.

Del 2: Det brygger opp til storm

Etter viraken rundt åpningen sommeren 1989 hører vi ikke så mye mer om Jæren Bryggeri i pressen om vi ser bort fra indignerte leserinnlegg. Etter utepilssesongen synker interessen betydelig, men ølet er nok fremdeles populært.

Etikett for Jæren Bryggeri Juleøl
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, se her
Øletikett, Jæren Juleøl
Jærbladet virker nå noe mer negativ til bryggeriet, og bruker gjerne ekstra trykksverte når bryggeriet nevnes på å poengtere at bryggeriet ble startet uten at saken hadde vært gjenstand for noen kommunal behandling. Det har tydeligvis falt noen meget tungt for brystet at det gikk an å starte bryggeri.

Det er flere momenter som gjør at det brygger opp til en «perfekt storm» rundt Jæren Bryggeri:

  • Den lokale motstanden har slett ikke forsvunnet. Et bryggeri er og blir en torn i øyet. Ølet fra Tou føles som styggedom nok, men at slikt skulle produseres midt i blant dem, og uten at de kunne sette ned foten for det, ja, uten at de i det hele tatt ble rådspurt. Det er riktignok bare KrF som er kategorisk negative, men bortsett fra FrP er det heller ingen som er kategorisk positive.

  • Surdals bryggerioppstart har blitt lagt merke til av andre enn avholdsbevegelsen. Det virker jo så enkelt: Stift et selskap, kjøp utstyr, brygg og selg ølet fra bryggeriet. Surdal er blitt besøkt av folk som vil vite mer. Det tenkes og planlegges og kalkuleres rundt om. Norge står i fare for å bli et land med mange småbryggerier med hvert sitt bryggeriutsalg. Det er mange som ikke ønsker dét.

  • Ikke minst blir det svikt i omsetningen. Sommeren er over og utepilssesongen er uvegerlig slutt. Nyhetens interesse har avtatt og i september/oktober gikk salget drastisk ned. Bryggeriet hadde ikke noe stort overskudd fra før, og økonomien er avhengig av jevnt salg.

Frem mot jul begynner det å gå bedre. Surdal forteller 30. november til Jærbladet at salget øker for hver uke, ikke minst på grunn av juleølet de har kommet med, som har doblet omsetningen. Men fremdeles utnytter de ikke full kapasitet på utstyret sitt. Bryggeriet har tre 5000 liters trykktanker med temperaturregulert kjøling. De kan produsere så mye mer.

Så skjer det. Som lyn fra klar himmel kommer det fra 1. januar 1990 nytt lovverk. Fra nå av er det ikke mulig å drive fabrikkutsalg fra et så lite bryggeri. Regelverket sier plutselig at produsenter av mindre enn 8000hl øl årlig må ha kommunal bevilling for selge øl, for de har ikke lengre rett til å holde fabrikkutsalg.

Jada, du leste rett. Dersom bryggeriet er stort nok, kan du selge som du vil, fra eget bryggeriutsalg, uten kommunal innblanding, men om du produserer mindre enn 800.000 liter pr år, kan du ikke. Om vi skal snakke om når mikrobryggerier ble introdusert i norsk lovverk, må denne grensa på 800.000 liter være en god kandidat.

Det eneste bryggeriet som ble rammet var Jæren Bryggeri. Det rammet teknisk sett også Oslo Mikrobryggeri som startet like etter Jæren, men de drev hovedsaklig med servering, og da måtte man uansett ha kommunal bevilling.

For Jæren Bryggeri kunne det nye regelverket bli et være eller ikke være. De store bryggeriene mente – sikkert med en viss skadefryd – at det var et definitivt ikke-være.

Den aktuelle delen av regelverket tok primært sikte på å hindre en oppblomstring av bryggeriutsalg. Surdal hadde allerede startet sitt bryggeri, og mente at loven ikke kunne ramme ham. Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft, og han var allerede i gang. Han har et poeng, men det er allikevel en litt for enkel tolkning av lovverket og konseptet med tilbakevirkende kraft. Surdals ølsalg sommeren 1989 kan ikke gjøres ulovlig av en lov innført 1. januar 1990 – det ville vært å gi en lov tilbakevirkende kraft. Men loven kan ramme ølsalget fra 1. januar. Likevel er det god forvaltningsskikk å gi folk og bedrifter informasjon. Det er god kotyme å gi dem muligheter for overgangsordninger og omstillingstid når man brutalt og raskt endrer rammene for deres virksomhet. Det handler kanskje mest om forutsigbarhet, og mangel på dét er veldig dårlig næringspolitikk.

Surdal hevdet hardnakket at han ikke trengte bevilling fordi han allerede var i gang, men det var nok på tynt juridisk grunnlag. I praksis burde han ha fått en overgangsordning, men det var uteglemt. Nå hadde kommunestyret overtaket på ham. Det geniale smutthullet i loven var ikke bare blitt tettet, men det var snudd opp-ned. Bryggeriet levde på kommunestyrets nåde – et kommunestyre som et par år før strategisk hadde bestemt at det ikke skulle være flere ølutsalg i kommunen enn det ene de allerede hadde fra før.

Kommunen inntok imidlertid en avventende holdning. De så at Jæren Bryggeri blitt holdt utenfor og rammet av lovendringen. En urett var begått, og trolig var det få som hadde lyst til å fremstå som den som dyttet bryggeriet utfor kanten. Saken ble en het potet som kommunen forsøkte å trille tilbake til departementet for avklaring.

Var det Jæren Bryggeri som forårsaket lovendringen? Loven ble vedtatt 2. juni, altså før Jæren hadde tappet solgt sin første flaske. Enhver som kjenner lovarbeid vet at det er en lang og kronglete prosess. Den må ha begynt uavhengig av at Surdal startet sitt bryggeri.

Imidlertid lå ikke kravet om salgsbevilling for bryggeriutsalg koblet til bryggerier med årsproduksjon under 8000hl i loven, men i forskriftene. De ble vedtatt 19. desember, altså knappe to uker før de trådte i verk. Det er mulig at dette kravet ble kastet inn i lovarbeidet på et temmelig sent tidpsunkt, og etter at Jæren bryggeri hadde solgt sin første flaske og lokale avholdsfolk hadde uttrykt at dette måtte stoppes.

Det er nyttig å skissere det politiske miljøet rundt 1990. Høyrebølgen hadde skylt innover landet på begynnelsen av 1980-tallet, og vi fikk Kåre Willoch som statsminister i en politisk bevegelse som internasjonalt var kjennetegnet av Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Tiden var preget av et ønske om å rydde opp i byråkrati og å slippe privat initiativ frem. Privatisering og eliminering av monopoler og karteller og kollektive bransjeordninger symboliserte tiden. Surdals initiativ var særdeles kompatibelt med tidsånden.

Bryggeriene hadde riktignok unngått nasjonalisering etter krigen, men de hadde i praksis dannet sitt eget private monopolsystem. Selv om dette også kollapset, beholdt de mye makt. Våren 1986 ble Gro Harlem Bruntland statsminister, og bremsene ble slått på – i hvert fall litt – med hensyn til å slippe private aktører helt løs. Lovarbeidet rundt en revidering av alkoholloven må ha startet under henne. Motivasjonen var neppe Jæren Bryggeri. Derimot stod de gamle produktspesifikke alkohollovene som et hinder for EU-tilpassing. Norge hadde på denne tiden ulike lover og skattetakster for øl og for vin – ikke basert på at de hadde ulik alkoholstyrke, men basert på at det var to ulike produkter. Dette var ikke tilpasset EU. Om Norge skulle inn i EU, var dette en av mange ting som måtte ryddes i.

Riktignok var det under regjeringen til Jan P. Syse at problemene slo inn over Jæren Bryggeri, men opprydningsarbeidet i lovverket var allerede igangsatt da han tiltrådte.

På nyåret 1990 må Surdal ha følt det som om departementet laget et regelverk som var spesialsydd for å ramme akkurat hans bryggeri. Jæren Bryggeri stod alene, uten medlemskap i Bryggeriforeningen. Han hadde ikke alliert seg med noen. Sannsynligvis trodde han at han hadde sitt på det tørre, og plutselig var alt snudd opp-ned.

Departementet ser ut til å ha fulgt en forunderlig praksis, der «alle» interessenter blir enige om en lovtekst som ikke rammer dem selv, men «ingen» klarer å dra med den ene som rammes. Det er forøvrig interessant at det ikke er ølutsalgets størrelse som betyr noe, men bryggeriets produksjonen. Dersom Jæren Bryggeri hadde ti ganger så stor produksjon, ville de kunnet fortsette salget. Det ble heller ikke laget overgangsbestemmelser som skulle sikre en smidig innføring eller noen avviklingstid for rettigheter under det gamle regelverket for de som ble rammet. Det var tross alt knappe 2 uker fra vedtak til innførelse – inklusive jul og nyttår. Innen byråkratiet er det ekspressfart.

For Jæren Bryggeri var dette svært alvorlig. Rett nok kunne kommunestyret gi dem bevilling for salg i klasse 2 og 3, og det ville være en slags status quo om vi ser bort fra noe rundt salgstider og sånt. Men ingen trodde vel at det ville gå igjennom uten sverdslag.

Selv om Jæren tok et krafttak og økte produksjonen til over 800.000 liter, ville det ikke hjelpe. For det første var det ingen garanti for at Staten ikke økte grensa sånn mer eller mindre over natta, og for det andre var fabrikkutsalget kjernen i Jæren Bryggeris forretningsmodell. Jo høyere grense, jo flere måtte man selge til og jo større omland måtte man forsyne. På ett eller annet nivå ville det ikke være nok folk i det nære omlandet rundt ett enkelt fabrikkutsalg.

Distribusjon gjennom kjeder ville spise opp fortjenesten. Surdals forretningsmodell var å brygge og selge fra samme lokale – lite, lokalt, kortreist og effektivt. Distribusjon var for de store. Jæren Bryggeri måtte du reise til for å få tak i. Bryggeriutsalget var en magnet som trakk folk fra hele Jæren til Tjøtta. På mange måter var Jæren Bryggeri forretningsmodell veldig i tråd med kjerneverdiene i mikrobryggerirevolusjonen.

Jæren Bryggeri søkte like etter årskiftet om salgsbevilling for øl, både for skatteklasse 2 og skatteklasse 3. Da Jærbladet ringte rundt til de politiske partiene i midten av januar, virket det som alle – bortsett fra KrF – var positive til en salgsbevilling, ikke minst fordi dette var lovlig da det ble igangsatt. En bevillingssak kunne ta måneder å behandle, men både kommune og lensmann var innstilt på å overse det eksisterende salget i påvente av behandlingen av bevillingen.

I Jærbladet 31. januar 1990 kommer bakgrunnen for 8000hl-grensa frem. Statssekretær Geir Kjell Andersland i Sosialdepartementet forteller dem at departementet kontaktet Bryggeriforeningen som hadde opplyst at Norges minste bryggeri var på 10000hl pr år. Derfor satte de grensen i det nye lovverket på 8000hl … for det var jo ikke meningen å ramme noe eksisterende bryggeri.

Det er vanskelig å forstå at ikke departementet var oppmerksom på Jæren Bryggeri under behandlingen av forskriften til loven. De var tross alt presentert i nasjonal presse, de rapporterte skatter og avgifter til Tollvesenet, de var godkjent av Næringsmiddeltilsynet, de var registrert som bryggeri i Firmaregisteret. At Departementet ser ut til utelukkende å ha basert seg på informasjon fra Bryggeriforeningen, der medlemskap ikke var obligatorisk, var sært og kritikkverdig.

Andersland i Sosialdepartemenet gikk i avisa langt i å innrømme at man vedtok noe med utilsiktede negative konsekvenser – i endel andre sammenhenger kalt en tabbe. Men det var uaktuelt å endre på det – i en endel andre sammenhenger kalt å rette det opp. I stedet trillet man det som en het potet over til Klepp kommunestyre: Han lot det skinne tydelig igjennom at Klepp ikke trengte å lage noen stor sak ut av dette, for det var jo tross alt bare å gi en salgsbevilling og så måtte da alle være fornøyde.

… og midt imellom kommunen og departementet har Jæren Bryggeri ramlet ned mellom to stoler. Ja, det er flere stoler å ramlet mellom her. Bryggeriforeningen er enda en stol. Departementet henviser til dem og synes ikke de har noen plikt til å kontakte bryggeriet når bare Bryggeriforeningen er rådspurt.

Og verre skal det bli …

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-03-03

Jæren Bryggeri (1/4)

I en serie postinger skal vi se på historien rundt Jæren Bryggeri, startet av Torstein Surdal. Bryggeriet produserte øl fra april 1989 frem til nyåret 1992. I denne første delen skal vi se på oppstarten av bryggeriet. Mye bakgrunnsmateriale finnes på en side der Surdal har samlet avisutklipp.

Del 1: Et bryggeri på Tjøtta

Det første avisoppslaget jeg har funnet om Jæren Bryggeri er i Stavanger Aftenblad 18. februar 1989. Det har over seg et lite snev kuriosa og nytt fra distriktene. Mellom linjene kan det leses som at det er en særing som vil starte bryggeri. Journalisten avslutter da også litt dystert og jantelovaktig: 40-åringen er kjent for en rekke prosjekter på Jæren. Han har blant annet drevet med bilsalg, med bord-produksjon, med plantemøbler og med ulike former for fjøsinnredninger. I de fleste tilfellene har han solgt både produksjon og utstyr når produksjonen har kommet i gang. Det høres ut som journalisten ikke helt har troen på dette … og om bryggeriet skulle bli noe av, selger han vel seg ut.

Etikett for Jæren Bryggeri Pilsner
© Torstein Surdal, gjengitt med tillatelse, kilde
Øletikett, Jæren Pilsner
Journalisten omtaler det som en «øl-fabrikk», selv om Surdal selv siteres på «bryggeri». Ordet «mikrobryggeri» brukes ikke i disse artiklene. I stedet bruker man gjentatte ganger «minibryggeri». Rett nok fantes ordet «mikrobryggeri» på norsk rundt denne tiden, ikke minst gjennom Oslo Mikrobryggeri som startet tre måneder etter Jæren Bryggeri. Men det er verd å huske at de norske mikrobryggeriene kom fra to ulike utgangspunkt. Jæren Bryggeri og de fleste andre småbryggeriene ønsket å spise små markedsandeler fra de store, og de brygget klassiske norske øltyper. Den andre gruppen var de som tok utgangspunkter i den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen, og som hadde amerikanske øltyper og kanskje i beste fall en slags pilsner som supplement.

I februar 1989 ble både lensmann og rådmann i kommunen oppsøkt av journalisten. Rådmannen hadde ikke hørt om bryggeriet som var i ferd med å materialisere seg. Han var tidligere politijurist og etter å ha forvisset seg om at dette ikke var noen aprilspøk konkluderte han raskt med at det var lovlig. Lensmannen som var nabo av bryggeriet, hadde plukket opp ryktene dagen før journalisten ringte ham. Han hadde også sjekket, men hadde ikke funnet noe som brøt med lover og regelverk. Det var nemlig ikke ulovlig å drive fabrikkutsalg av egne varer.

Eier og brygger, Torstein Surdal, ble sitert på at han ikke var ute etter å utkonkurrere de store, men han hadde likevel et ambisiøst lokalt mål for bryggeriet sitt på Tjøtta: Jeg er fornøyd hvis jeg klarer å dekke 25-30 prosent av markedet på Jæren. Lokalområdet var målet, og det lå også implisitt i strategien med et bryggeriutsalg som den primære måten å få distribuert ølet på.

Surdal innså at han ville få motstand fra avholdsfolket, men som han påpekte overfor journalisten: det måtte vel spille liten rolle om ølet kom fra Tou eller fra Tjøtta. Så kraftig kan man altså feilberegne sitt publikum…

I avisa i februar skisseres en plan om å starte selve bryggingen i mai. En bryggerimester fra Danmark skulle være konsulent i startfasen. Tappeanlegget var på plass, og tankene var under produksjon lokalt. Det første produktet skulle bli Jæren Pilsner. Etikettene var klare. De viste «Jæren» og «Pilsner» over og under en tegning av et jærlandskap, med bygg og humle i forgrunnen. Det var stilrent og enkelt.

Så er det stille en lang stund, før det kommer en oppfølgingsartikkel i Stavanger Aftenblad 2. mai. Journalisten er på besøk mens ølet for første gang blir brygget 29. april. Bryggerimester Jürgen Kwast og produksjonsmester Frank Rask-Jendresen fra Harboe Bryggeri i Danmark er tilstede som konsulenter i startfasen. Surdal forteller at målsetningen er å brygge 150-200.000 liter øl i året. Det første ølet er en pilsner i skatteklasse 2, men på grunn av karamellisering av vørter i utstyret, blir den noe mørkere enn vanlig pils.

Det lokale Jærbladet var også tilstede under bryggingen, og dagen etter kom de med en artikkel med ytterligere detaljer. Bryggingen var basert på maltekstrakt, og gjæren har man hatt med fra Harboe. Utstyret er kjøpt brukt fra Danmark for en halv million. Planen er tappe øl annenhver uke, og det ble regnet med 150.000 liter i årsproduksjon. Det gir en batchstørrelse på tappe-anlegget på opp mot 6000 liter, men det er usikkert om man da tapper mer enn én produksjonsbatch om gangen.

Maltektrakt? Ja, faktisk. Begge avisene beskriver hvordan man brukte maltektrakt fra et stålfat, visstnok fra Harboe i Danmark. Jæren Bryggeri fortsatte med denne produksjonsformen, men hadde planer om å bygge om for å brygge på malt med mesking.

På dette tidspunktet går fremdeles bryggerioppstarten stort sett under radaren. Eller kanskje det er noe man «ikke snakker om». Det er tydeligvis Surdal selv om har bedt med journalistene på første brygging. Men ikke alle er begreistret for bryggeriet. Kanskje håper man at det går over av seg selv. Det legges på dette tidspunktet ingen hindringer i veien, for dette er faktisk lov. Det trengs ingen bevilling for å selge øl i Norge i 1989, sålenge du har et bryggeri og selger ditt eget øl.

Bakgrunnen for at Surdal kunne åpne bryggeri uten at lokale myndigheter ble involvert er litt spesiell. I tiden før første verdenskrig stod avholdsbevegelsen svært sterkt. Deres strategi var å tørrlegge landet en kommune av gangen. For bryggeriene ville det være ekstremt problematisk dersom et kommunestyre skulle kunne legge ned en bedrift. Ølproduksjon var noe som kommunen ikke kunne regulere, mens ølsalg lå inn under kommunens myndighetsområde. Imidlertid var ølsalg direkte fra bryggeriet en del av bedriftens rettigheter, ikke en handelsvirksomhet som falt inn under kommunen mandat å regulere.

Dermed var det teknisk sett mulig å etablere et bryggeri i en kommune der alkohol var strengt regulert, og du kunne til og med selge øl der – men bare fra bryggeriet. Ivaretakelse av denne retten er trolig grunnen til at alle de store norske bryggeriene har brukt ha sitt eget ølutsalg. Det er en hevdvunnen rett som er grei å ha og som man nødig vil miste. På den andre siden sørget nok Bryggeriforeningen for at bryggeriene ikke misbrukte denne retten.

Jæren Bryggeri lå ikke i en tørrlagt kommune, men Klepp var allikevel ikke et sted der alkoholen fløt fritt. Det var bare to faste serveringsbevillinger og en salgsbevilling i kommunen. Det var dermed kun ett sted i kommunen du kunne kjøpe en flaske øl over 2,5% over disk. Jæren var fra gammelt av et kjerneområde for haugianere og andre religiøse pietister, og slikt sitter i lenge. Det var intet naturlig sted å starte et bryggeri. Skulle du ha alkohol, burde du egentlig reise til Stavanger eller Kristiansand.

På den andre siden er jærbuene kjent for å være viljesterke, gjennomføringsdyktige, ressursutnyttende og ikke de som gir seg bare fordi det blåser litt. De er kanskje ikke så høylytte, så de virker mer standhaftige enn kranglevorne. Surdal hadde bryggeriplaner, og han hadde ikke tenkt å gi opp. Han hadde en sunn forretningsplan, og han hadde loven på sin side. Hva mer trengte han?

Den 14. juni står det en ny reportasje i Jærbladet. Ølet skal tappes og salget kan begynne.

16. juni ble så ølet lansert: 20000 flasker à 33cl med Jæren Pilsner. Lanseringen skjedde på Thime Station Mad og Vinstove, og salget over disk startet dagen etter. Igjen ble det poengert at ølet bare blir tilgjengelig fra fabrikkutsalget, samt for servering på én lokal restaurant.

22. juli forteller Stavanger Aftenblad at ølet er kronisk utsolgt. De første batchen ble solgt unna på få timer. En batch på 13000 flasker ble solgt unna i løpet av to dager i starten av måneden. Surdal har fått mange forespørsler om distribusjon, men vil holde seg til sitt bryggeriutsalg så lenge han ikke kan produsere nok for det lokale markedet – for det er jo tross alt et jær-øl.

Surdal forteller at planen er å tappe 15000 flasker, dvs 5000 liter, hver tiende dag. Det er en produksjon som tilsvarer omkring Austmann bryggeris for 2015, om vi ser bort fra eksportandelen deres. Det er med andre ord ikke et lite mikrobryggeri man har planlagt.

Alt er fryd og gammen, eller er det så? I samme nummer som Jærbladet rapporterer fra settingen av den aller første batchen, har Odd Narve Grude fra KrF, leder i Sosial- og Helsestyret i kommunen latt seg intervjue på førstesideplass: Eg beklager salet av pils frå bryggeriet på Tjøtta sterkt. Men det er tilsynelatande eit hol i lova som gjer slikt sal mogleg. Statlege styremakter bør revurdere dette punktet i lova. Han så helst at det ikke var noe alkohol. Alternativt burde det vært mest mulig styrt og begrenset. Det faller ham tungt for brystet at noen kan bare åpne et bryggeri og selge øl, til og med uten å trenge å fortelle kommunen om det.

Grudes ønske om å få tettet dette hullet skulle på nesten magisk vis bli oppfylt, fortere enn noen trodde.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Mer info - lagt inn av Odd Gunnar Jensen - 2016/3/14 10:38:05
Hei Kom over en webside om Jæren Bryggeri, her finner du mye utfyllende info, f.eks avisutklipp fra jan. 89 fra Stavanger Aftenblad. http://www.tosur.byethost15.com/side1.htm

2016-02-29

Norske bryggerikart

Hvorhen ligger bryggeriene i Norge? Det finnes kart med oversikt kart. Her skal vi se på noen av dem og vurdere hvilket som er best – og fundere litt over hvorfor noen er bedre enn andre.

Det første kartet er Ølportalens bryggerikart. Det er et nokså gammelt kart, laget av Erik Dahl, og det bruker Googles kart som grunnlag. Google har en brukbar og jevn dekning, samt at det har med satelittbilder, som riktignok kan være temmelig gamle. For Trondheim er dataene gamle og mangler flere av de nyere bryggeriene. Markørene er tildels litt upresise og misvisende, opptil 150 meter for ett bryggeri.

RateBeer har sitt eget kart, som også er basert på Google Maps. Det virker mer oppdatert (bortsett fra at de mangler E. C. Dahls), men er tilgjengjeld ofte svært upresis i plasseringen av bryggeriene. Café Ni Muser (som ikke brygger lengre) er plassert i skolegården til Birralee (nei, det er ikke slik «birra». To Tårn ligger fremdeles 150 meter nedover langs jernbanelinja. Og forøvrig: Gulating er plassert i Frimurerlogen, mens Mellomveien Pub ligger i Strandveien. Det er muligens delvis en effekt av at Google foreslår plassering basert på en adresse. En nyttig effekt av dette kartet er at det også viser utsteder og butikker, samt at det er øldrikkerne selv om vedlikeholder og oppdaterer informasjonen. Det er intet dårlig alternativ, sålenge man dobbeltsjekker plasseringen selv.

Gode gamle Open Brewpub Map fokuserer bare på brewpuber, men er faktisk veldig godt oppdatert. Den er faktisk komplett om vi tolker en brewpub som et generelt åpent serveringssted. Dette kartet bruker OpenStreetMap som basis. Det er et kartverk som meget varierende dekning. Enkelte steder har ekstremt god dekning og høy oppdatering, blant annet Trondheim som har mange som aktivt oppdaterer kartet. Endringer der kommer inn nesten idet de skjer. En annet poeng med OpenStreetMap er at dataene om bryggeriene ikke ligger som et lag i tillegg til kartet, men det er kartdata som fremheves under visning av kartet.

Dette med at OpenStreetMap har informasjon om bryggeriene i kartdataene, betyr at alle bryggerikartene som baserer seg på OpenStreetMap deler data og nyter godt av hverandres oppdateringer. Det er den berømte delingsøkonomien basert på dugnad – og det virker faktisk. Vi skal se på to andre kart som helt eller delvis bruker OpenStreetMap.

Det neste kartet er laget av Gustav Foseid, basert på OpenStreetMap, det er riktignok i beta-versjon, men ser ut til å fungere helt greit. Det har temmelig gode plasseringer av markører, som generelt vil lede folk til rett dør, ikke bare rett bygg. Og det er oppdatert. Gustav har ikke bare mekket dette kartet, men han har også tatt en runde med oppdateringer i OpenStreetMap for å korrigere og oppdatere informasjon om norske bryggerier. Det er informasjon som også andre som bruker OpenStreetMap nyter godt av.

Bryggerikart for Trøndelag
Utsnitt over Trondheim sentrum fra Gustav Foseids bryggerikart.

(Full disclosure: Jeg kjenner Gustav fra rundt 25 år tilbake i flere kontekster, og jeg har diskutert dette kartet og denne postingen med ham og hjulpet litt med data for Trøndelag.)

Det siste kartet er Atle Frenvik Sveens prisvinnende Ølkart. Det bruker kartdata fra Kartverket, info om puber fra OpenStreetMap, og info om bryggerier fra en liste han har hentet fra Ølportalens ølkart. Dermed er de litt gamle. Det burde vært mulig å hente også den fra OpenStreetMap, og da ville kartet vært mer oppdatert enn det er nå. Det kommer sikkert etterhvert. Kartdata hentes fra Kartverket, og er dermed det beste «bakgrunnskartet» jevnt over, i hvert fall når man kommer litt bort fra der det ferdes mange OpenStreetMap'ere.

Jada … jeg vet at i stedet for å akke meg over det på bloggen, så burde jeg har meldt inn mangler og feil til de ulike som vedlikeholder disse listene. Jeg skal nok gjøre det også, men i denne omgang er målet å vurdere de ulike kartene.

Forresten, gjorde jeg også det. Da jeg under korrekturlesing av denne postingen så at Austmann var markert på baksiden av bryggeribygningen, i krattet mellom noen gamle oljetanker, fyrte jeg opp redigeringsmodus i OpenStreetMap, og flyttet bryggeriet 50-60 meter. Et par dager etter var endringen blitt offisiell – helt automagisk. Jeg antar at den først skulle flushes gjennom noen cacher og komme seg forbi det voktende blikket til noen lokale OpenStreetMap-helter. Hvorfor var Austmann bryggeri så slumsete plassert? Fordi det var maskinplassert utfra gateadressen, ikke utfra hvor bryggeriet faktisk ligger.

Det er rundt oppdatering at man virkelig ser kvalitetsforskjellene mellom de ulike kartene. Ølportalen må få oppdateringer meldt inn via mail, men det er uklart om kartet er uoppdatert på grunn av manglende tilbakemeldinger eller oppdateringsprosessen. Ratebeers data kan trolig endres, men jeg fant ikke ut hvordan, eller så er det låst til postadresse i Google Maps. OpenStreetMap er ment for å skulle endres, og selv om det kanskje ikke er intuitivt for de som aldri har gjort det, så viser kartet at det gjøres et stort antall løpende oppdateringer. Dersom bare kartleggerne på OpenStreetMap tagger bryggerier og brewpuber korrekt, vil de automagisk dukke opp på de bryggerikartene som bruker data fra OpenStreetMap.

Det er tross alt de lokalkjente som best kan oppdatere kartene. Og det er andre lokalkjente som best kan kvalitetssikre oppdateringene. Derfor er jeg litt skeptisk til ethvert system som fordrer at oppdateringer skal prosesseres av en eller annen sentral instans langt borte. Det skalerer nemlig ikke spesielt bra.

I tillegg til hvor enkelt det er å oppdatere kommer spørsmålet om hvor åpent dataene er. Kan de gjenbrukes? Bryter du betingelsene til RateBeer om du laster ned posisjonen til alle bryggerier i Norge? Hvem eier egentlig dataene som ligger på Ølportalens kart, og hvilke rettigheter er knyttet til Google-kartet som de ligger oppå? Her er OpenStreetMap befriende enkel. Det er kort og godt et åpent format som ikke setter juridiske hindringer for videre bruk.

Når det eneste kartet jeg har gjengitt i denne artikkelen er fra OpenStreetMap, så er det nettopp fordi jeg vet at jeg kan bruke det uten å måtte lose meg selv gjennom et minefelt av AUP-er og juridiske vurderinger. Skal jeg konkludere, er Gustav Foseids bryggerikart det beste av disse fem.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Riktig URL - lagt inn av Gustav Foseid - 2016/2/29 18:39:42
Riktig adresse til kartet jeg har laget er https://bryggerikart.foseid.no/ Adressen i postinga er til utvklingsversjonen, som vanligvis fungerer, men ikke alltid.
Ølkart hos Ølportalen - lagt inn av Erik - 2016/2/29 21:21:38
Hei, takk for fin og oppdatert oversikt. Ser at Ølportalen sitt kart som jeg opprettet for en tid tilbake er omtalt som ut datert. Det stemmer, det er flere år siden jeg sluttet å gjøre noe mer med dette og nok bare en misforståelse at det ikke har blitt fjernet fra Ølportalen for lenge siden. Kartet har nærmest ingen verdi i dag og det finnes flere gode alternativer i dag som du har fått med deg.
Ølkart på Ølmonopolet - lagt inn av Atle Frenvik Sveen - 2016/3/7 01:41:54
Vil bare opplyse om at jeg har fått på plass en tidlig versjon av hvordan jeg ser for meg et bryggerikart på ølmonopolet. Jeg henter OpenStreetMap-data daglig og matcher opp mot Ratebeer-data, men det gjenstår endel, både på data- og layout.siden. Tilbakemeldinger taes imot med takk: http://olmonopolet.no/countries/154/map

2016-02-24

Hurra for Thoresen!

Neida, jeg er ikke blitt gal … men kanskje er jeg litt ironisk og setter tingene litt på spissen. Mest av alt ønsker jeg å vise virkeligheten fra en alternativ side og sette opp noen argumenter som mange sikkert er uenige i, og som endel kanskje kunne utfordres på hvorfor de er uenige i.

Det er nemlig mulig at Henning E. Thoresen ved Sagene Bryggeri er den mest passende personen til å symbolisere den generelle retningen som mikrobryggeribransjen beveger seg.

Han er utadvendt, kommunikativ og alltid på ballen. Kanskje det er med en og annen grisetakling, men han er på ballen. Raskt og fokusert. Brygging vil i fremtiden handle mye om image, i stedet for tørsteslukking. Thoresen kan image og han er dyktig til å presentere det. Han knytter imaget mot ting som folk forstår og mot ting som trigger følelser. Du kan si hva du vil om ølet hans … men fyren er i hvert fall et forfriskende pust.

Det er snart slutt på den tiden da ølbryggeren var helten. Én av mine favoritter til kriterium for «craftiness» er trippelrollen som brygger, eier og manager. Men kanskje er den rollen på vei ut? Den nye øl-helterollen er kommunikatoren: øl-ambassadøren, den karismatiske fortelleren, den smaksvisjonære, presentatøren, evangelisten og misjonæren. Brygge? Næ, det har vi ansatte til – eller det er out-source'et. Sleng gjerne på litt forfatterskap, en god porsjon nettverksbygging, en robust tilstedeværelse på sosiale medier, et romslig fotograf-budsjett, evnen til å hoste opp de korte og fyndige sitatene som journalistene elsker, rikelig med selvsikkerhet og fokusert intensitet … og du har fremtidens ølhelt.

Ølbryggeren er egentlig passé. Bryggeren er nerd. Nerdete ting er tregt, kjedelig, infleksibelt og komplisert. Det er kanskje nyttig og fascinerende, men det er litt aparte. Det er fint at ølbryggeren legger seg i selen for å brygge den perfekte halvliteren, men det hadde sannsynligvis vært mer strategisk om han la seg i selen for å fortelle de gode historiene om ølet sitt – de historiene som gjør øldrikkingen til den gode, varme opplevelsen, og ikke bare en smaksopplevelse.

Kjenner du historien til én eneste ølbrygger forut for Jack McAuliffe i New Albion i 1976? E. C. Dahls? Investor. Schou? Investor. Fritz Maytag? Investor. I beste fall har en brygger bygget opp bryggeriet, og gjort familienavnet kjent, som Guinness, Whitbread, Jacobsen, Ringnes, Mack m.fl. Alternativt har man sendt sine sønner på bryggeutdanning for at de skal ha «gått gradene» og ha blitt skitne på fingrene når de engang skulle ta over roret i familiebryggeriet. Men bryggeren som kulturell øl-helt, som en person som står på barrikadene for den gode, lokale smaken og det ekte kvalitetsproduktet, det er noe som kom med mikrobryggerirevolusjonen.

Thoresen går rundt som en vandrende oppmerksomhetsmålskive. Han trenger knapt å åpne munnen. Det er vanskelig å være sikker på om han gjør det med vilje eller ikke. Om han er clueless eller om han provoserer. Om han mener det eller bare vil irritere. Om han svever rundt i skyene uten bakkekontakt eller om han ligger tre trekk foran alle andre. Om han lyver eller om han bare skrøner. Helt sikre blir vi liksom aldri. Uansett får han oppmerksomhet, vår tids dyreste og hardeste valuta.

Thoresen er ikke ydmyk. Han har brøytet seg temmelig useremonielt inn på en nasjonal ølscene der det allerede var i overkant fullt med store egoer med over gjennomsnitt behov for rampelys. Der hvor mange andre aktører stryker øl-personlighetene med hårene og håper på gode ting, der har han tatt seg mentalt til rette og ser ikke ut til å ha noen planer om å be om unnskyldning. Han er like velkommen som en kranglevoren kommunist på et republikansk lokallagmøte i West Texas, men det affiserer ham ikke.

La meg tippe at han hates dypt og inderlig rundt om i mikrobryggeri-Norge. Han er den ene som utad ødelegger freden og harmonien, som frydefullt tramper i klaveret, og de tror han gjør det på pur faenskap. Han er den ene som nekter å følge de uskrevne spillereglene. Den ene som snur saken på hodet før han er villig til å diskutere den. Som krangler på ølautoritetens etablerte fakta. Han har gate-crash'et party'et og forholder seg til regler som vi trodde – eller i det minste håpet – bare gjaldt utenfor. Det er nok å kaste frem navnet hans, så blir folk irriterte. Drittpreik om Thoresen er den sikreste formen for ice-breaking og sosialt småprat blant den harde kjerne av ølentusiaster.

Er han feilfri? Selvfølgelig ikke. Man ofte påpekt direkte feil i uttalelsene hans. Men det er allikevel hans snappy uttalelser som fester seg i tilhørernes hukommelse, ikke de tekniske og langtekkelige korrigeringene.

Han strekker sannheten lengre enn de fleste strikk kan tåle. Han påstod at Sagene var Oslos første bryggeri siden atten-hundre-og-noe, hvilket ignorerer de mange som har startet siden 1989. Dette til tross for at Sagene Bryggeri selv brygget ølet sitt i Arendal. Da skal man ha en god porsjon kreativ virkelighetsforståelse for deretter å hevde at Bergen sårt trenger et slikkelig bryggeri. Ølnerder opplever det som at han lyver om ølhistorien, men sannsynligvis forsøker han å redefinere de perifere tilskuernes forståelse av ølhistorien … å knesette sine egne premisser for å forstå ølhistorien. Det handler om definisjonsmakt, ikke om objektiv historieskriving.

Slikt burde ikke komme overraskende på gamle ølnerder. Forkjemperne for mikrobryggeriene har selv med rimelig stor suksess brukt definisjonsmakt til å ekskludere de bryggeriene man ikke liker. Høres utsagn som dette kjent ut: «pils smaker piss» og «øl uten bunnfall er dødt»?

OK, så selger Thoresen industripils, øltypen som «alle» elsker å hate. Men image er den nye substansen. Innpakning er det nye innholdet. Hva betyr det egentlig om han selger industripils dersom tilstrekkelig stor andel av kjøperne frotser i det imaget han har pakket det inn i? Hva er problemet om han selger en pils som mottas med åpne og entusiastiske armer? Det er tross alt faktisk en pils. Mangt et mikrobryggeri har forsøkt å selge noe som ikke er en pils med en craft-etikett der det står «pils». Sånn sett har Sagene autentisitet på ett område der endel andre ikke har det.

Men er han bare masse «hot air» uten realisme? Tja, det har jo blitt noe av Sagene Bryggeri, enten man liker det eller ei. Og kanskje er Sagene en god modell for å forstå hvorhen han nå har staket ut kursen. Han starter det ene bryggeriinitiativet etter det andre – med de påkrevde 30.000 i aksjekapital og kun seg selv pluss en vararepresentant i styret. Slikt er ikke et realistisk bryggeriinitiativ. Det er et luftslott. Men det er samtidig en grunnstein oppå hvilken han flittig bygger med lånte byggesteiner som lokal bryggerientusiasme, investorer, stedlig dugnadsånd og pressedekning. En etter en blir de tåkeaktige bitene i luftslottet byttet ut med solide og realistiske materialer: helt til dagen da bryggeriet står der med ham som en solid minoritetsaksjonær. Er ikke dette tross alt bedre enn en ren kapitalinnsprøytende investor?

Dersom du vil høyt opp og langt fram i bryggeribransjen vil jeg ikke anbefale å skulle bli ølbrygger. Det er allerede temmelig fullt. Det er alltids rom for å presse inn én til, men det er trangt. Selv om markedsandelene for småskalabryggeriene kanskje skal videre oppover, er det heller batchstørrelsene enn antallet bryggverk som på sikt vil øke. En brygger som spar mask er et øl-romantisk og vakkert bilde, men det er en ineffektivt driftsform og et HMS-mareritt.

For femten år siden var mikrobryggerikjelen stedet å være med en visjon og masse arbeidsinnsats. Aller helst skulle du ha sveiset den selv utfra hva du fant hos en skraphandler. Jeg sier ikke at det å starte bryggeri var en gratistur for de som var så «heldige» å være på rett sted til rett tid. På ingen som helst måte! De var gjerne på rett sted til rett tid fordi de fornemmet trendene og så mulighetene lenge før vi andre oppfattet dem – og de måtte arbeide hardt.

Starter du nå, må du ta igjen ti-femten års forsprang og nettverksbygging i forhold til de som var tidlig ute. Og de har allerede oppgradert til et profesjonelt og effektivt anlegg, så ikke kom her med et sveiseapparat og noen gamle tanker.

Inntil markedet har gått seg til, trengs ikke egentlig flere bryggere. Men norske småbryggerier trenger de gode selgerne som sørger for at det gode … og tidvis det ikke fullt så gode … ølet blir bestilt, betalt, drukket og rate'et med høy score. Det er den entusiastiske øl-formidleren som blir den sentrale helten i neste kapittel av sagaen om mikrobryggerirevolusjonen – det kapitlet vi er på vei inn i. Der finner vi Henning E. Thoresen … selger, misjonær og igangsetter.

Om du kun har en genuin fasinasjon for øl og brygging, vil jeg heller anbefale å skaffe deg en grei og fleksibel dagjobb, samt et hus med stor kjeller der du kan hjemmebrygge.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-02-23

Enkronesetiketter

Da jeg lette etter informasjon om Frydenlunds Kroneøl, snublet jeg over informasjon om et øl som ble etikettert med pengesedler. Det er en historie som er for god til ikke å grave i.

Sporet startet i Morgenbladet fra 12. oktober 1919, der man skrev at ved et sveitsisk bryggeri som brygget et øl som het «kroneøl» hadde man begynt å bruke østerikske en-kronessedler som etiketter. Merk at dette kroneølet neppe hadde noe med danske eller norske avholdsdrikker å gjøre, det var trolig bare en navnelikhet. Saken var at etikettene kostet 10 sveitsiske centimes stykket, mens på grunn av den økonomiske kollapsen i Østerrike kostet ikke den østerrikske krona mer enn 7½ sveitsiske centimer. Med andre ord både billig og oppsiktsvekkende … ifølge Morgenbladet.

Saken kan følges til østerriksk presse, der den synes å ha sitt opphav i Neues Wiener Tagblatt fra 2. oktober 1919, side 12, øverst i venstre spalte. Der kobles saken til en direktør Heinrich Brand, som via bekjentskaper hjemkommet fra reise skal ha fått nyss om at man ved et bryggeri i byen Olten i Sveits kjøpte opp østerrikske en-kronessedler for bruk som etiketter. Hans bryggeri hadde en gullkrone som logo og ølet som er referert til skulle hete «Kronenbier». Bryggeriet syntes visstnok at en østerriksk krone-seddel passet bra som etikett.

Olten er en liten sveitsisk by med middelalderske aner. Den har i overkant av 17000 innbyggere idag. På en oversikt over sveitiske bryggerier er ikke mindre enn elleve bryggerier listet for denne byen fra midten av 1800-tallet og frem til år 2000. Noen av dem har ikke vært i drift i 1919, men vi finner en god kandidat i et «Brauerei zum Krone», som ser ut til å ha vært eid som familiebryggeri av Schmid-familien, men solgt til en Heinrich Hempele i 1900. Det var visst et Gästhaus zum Krone med tilhørende restaurant og bryggeri, liggende på hjørnet ut mot et lite torg på hovedgata i bakkene ned mot den middelalderske, overbygde trebrua over elven Aare, rett før den møter sideelven Dünnern. Det høres idyllisk ut.

Idag huser bygget MacDonalds. Men det er fremdeles veldig idyllisk der – litt sveitsisk skikkelighet over det.

Det har vel neppe vært noe stort produksjonsbryggeri, men mer et vertshus med egen brygging, kanskje med litt salg. Kanskje det endog knapt var tapping på flasker, men mest salg i kanne à la medbrakt kanne – growler som vi kaller det i dag? Kanskje penge-etikettene var mest for show-off-effekten?

Og pengeseddelen som de brukte? Her er den:



Østerriksk-ungarsk en-kronesseddel fra 1916, overstemplet i 1919 for bruk i Østerrike etter keiserdømmets fall.

Den er riktignok datert desember 1916, men fordi det østerrikske keiserdømmet falt fra hverandre etter første verdenskrig, overstemplet østerrikerne sedlene med «Deutchösterreich" i 1919. Opprinnelig var sedlene på tysk og ungarsk på den ene siden, og med hele åtte alternative språk på den andre. Og her hjemme klager vi over bokmål og nynorsk.

Det kan nok være at dette er historien som var litt bedre enn den var sann. Men var den sann? Tja. Neues Wiener Tagblatt har det fra en forretningsmann som har det fra en forretningsforbindelse som har hørt det selv. Dessuten er det kun rapportert at han jakter etter en-kronessedler, ikke at han har sett de etiketterte flaskene. Det er ikke akkurat grave-journalistikk på sitt beste. Men historien har truffet en nerve hos leserne og blitt kopiert i mer eller mindre nedkortet form av tallrike aviser – datidens variant over «likes» og «going viral».

Bedre vibber blir det ikke av at Neues Wiener Tagblatt etter å ha skissert historien går over i en lengre anklagende jeremiade over den dårlige økonomien. Dette er et aspekt som stort sett er kuttet ned på når historien er gjengitt andre steder. Vi kan jo mistenke at journalisten blåser historien litt opp for å ha en angrepsvinkel for et politisk partsinnlegg om økonomien.

Historien illustrerer uansett hvordan den østerrikske økonomien var gått av hengslene. Det må ha vært både pirrende og sjokkerende å se hvordan en pengeseddel bokstavelig talt var mindre verd enn papiret den var trykket på, og det har sikkert hjulpet til å få historien spredd. De skulle bare visst hva de påfølgende to-tre tiårene skulle bringe.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-02-22

Gjærkunnskap før Pasteur

En seiglivet myte går ut på at man ikke kjente til gjær før Louis Pasteur oppdaget det rundt 1860. Det er selvfølglig helt feil. Her er en tekst fra 1776 som forteller hvordan man setter en gjærstarter for å få tilstrekkelig mengde med fersk gjær til å lage sats til brennevinsproduksjon. Det får stå som enda en liten spiker i likkista til denne myten.

Gjær er forøvrig ikke nevnt i Renhetsloven fra 1516, men er faktisk referert til i en senere stadfestelse fra 1550-tallet. Man kjente til gjær og forstod dens funksjon, selv om man ikke visste hvordan og hvorfor. Pasteur gav enorme bidrag til å forstå hva gjæren var, ikke minst å forstå det som liv, ikke bare ren kjemi … men gjæren i seg selv var kjent lenge før Pasteur.

Her er teksten fra Martinus Nissens bok: Theoretiske og practiske Underrætninger om Agerdyrkningen med meere, som til Landvæsenet henhører, utgitt i Trondheim i 1776. Jeg har tidligere referert til den ifm humledyrking og generelle øl-råd. Her er råd nr 25 i det 25. kapittel: Om adskillige Underretninger i Huusholdningen, side 192-193.

Det er en bekjent Sag, at jo meere og bædre Gier eller Gang man bruger ved Brændeviins-Brænden til Sætningen, jo meere Brændeviin faaer man; Kunsten bestaar derfore i at skaffe sig megen og god Giær, som skeer paa følgende Maade: man tager en halv Tønde godt Malt, og naar al Saften er draget av Maltet, giør man en Roste, og lader det løbe igjænnem, da Vørteren samles i et Kar for sig selv; af denne Hoved-Vørter tages sexten Kander, medens den er varm, og kommer i en Egege-Tønde af tredesindstyve Kanders Rum, aaben i den eene Ende og indrættet til dette Brug; denne Tønde sættes paa et varmt Stæd, bedækkes med et tykt Klæde, hvorpaa lægges en løs Bund, som hindrer Saftens Uddunstning. I Hoved-Vørteren, som bør være saa stærk som mueligt er, lægges imedens den er varm en Kande fiint sammenmalet Ruug-Meel, som røres i Vørteren, at det er ey sætter sig i Klumper. Naar Vørteren er bleven nogenludes kold, røres den paa nyt, og kommes [helles inn] da deri en god Kande Giær, det røres da atter om og dækkes til, da det begynder at gaae, og bliver da alt til Giær. Naar man nu giør Blandingen til Brændeviin, lader man det sætte sig, tager derpaa sexten Kander af Sætnings-Vørteren, hvori røres en Kande Ruug-Meel og slaaes derpaa i Tønden som tildekkes, efter at det vel er omrørt. Naar nu Tønden staar i sin høyeste Giæring, røres alt vel om, og tages deraf sytten Kander og slaaes i Sætnings-Karret og Tønden tildækkes til en anden Gang, som mældt er, saaledes forholder man sig hver Gang der skal brændes, da man skal erfare en fortræffelig Virkning, thi man kan altiid giøre sig forvisset om at faa fire og tyve Kander bæste Brændeviin efter en Tønde Bland-Korns Malt, og endnu meere om Brændingen behandles som den bør. Af Rognebær destilleres og et velsmagende Brændeviin.

Fremgangsmåten i teksten er litt kronglete, og det er lett å falle av lasset. Men det virker som man vedlikeholder en egen kultur av gjær som man henter gjær fra til brennevinsproduksjonen, men også tilbakefører gjær fra hovedgjæringen.

Merk forøvrig at når man snakker om brennevin, er det laget på malt, evt på fruktvin som for eksempel fra rognebær. Poteter nevnes ikke. Rett nok drev man litt med brenning av poteter allerede på 1700-tallet, men det er især på 1800-tallet at norsk akevitt blir potet-basert. Opprinnelig var det et kornbrennevin, liksom whisky, genever og gin.

Noen forklaringer. Tallordet tredsindstyve er kanskje ikke intuitivt i dag. Det er en langform av den tyvetallsformen som vi kjenner på dansk og fransk. På dansk bruker de «tres» i dag, altså tre-tyvere, dvs seksti. En kande er i underkant av to liter, mens en tønde i denne sammenhengen må tolkes som rundt 140 liter.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-02-21

Frydenlunds Kroneøl

Du har neppe smakt Frydenlund Kroneøl. Det er kanskje ikke så rart. Det er omkring hundre år siden de sluttet å brygge det. Men det er en god anledning til å fortelle litt om dette ølet.

Selve navnet og konseptet stammer – som så ofte før – fra Danmark. Før vi i Norge begynte å etterape hva svenskene gjorde, var det Danmark, vår tidligere storebror, som var det kulturelle forbildet.

Her er et referat fra en tale som en dansk avholdsmann holdt sommeren 1900, referert i Asker og Bærum Budstikke fra 8. august 1900, side 2. Jeg gjengir det hele, for det illustrerer forskjellene mellom norsk og dansk avholdsbevegelse:

En Afholdskongres har været afholdt i Kristiania, hvortil var fremmødt Deltagere baade fra Danmark og Sverige. En dansk Afholdsmand holdt et Foredrag, gaaende ud paa, hvorvidt Brugen af ikke berusende Ølsorter kunde formenes at være skadelig for Afholdssagen Fremme. Af dette hidsættes: De mest kjendte og bedste skattefrie Hvidtølsorter, som siden Ølskatloven er bragt i Handelen i Danmark, er det saakaldte «Hesteøl», «Kroneøl» og «Kronepilsner». Samtlige Hvidtølsorter nydes af det langt overveiende Flertal af danske Afholdsfolk baade som Lædske- og Nydelsesdrik. «Kroneøl» indeholder 1.66, «Kronepilsner» 1.80 Procent Alkohol; extraktindholdet i begge er ca. 8½ Procent. De nye danske Hvidtølsorter er et i alle Maader ypperligt Produkt, der er overgjæret i Modstning til bayersk Øl. Personlig vilde Tal. gjerne være den strengeste Afholdsmand; men for Massernes Skyld vilde han lade den praktiske Fornuft raade, og han følte tilstrækkelig, at Charmen og Duften vilde gaa af Afholdssagen, hvis de, der af forskjellig Grund er knyttet til den, skulde føle, at der hvilede et uretfærdigt og unødvendigt Fanatismens Præg over den. Og dernst vilde man, i alfald i Danmark, fuldstændig umuliggjøre Afholdsbevægelsen ved at forbyde dem, der tilhører den, at drikke det ikke berusende «Hvidtøl». Vil man i et Land, som er velsgnet med Ølskatlov, bygge en Afholdsbevægelse op, der skal brede sig ud over Landet, maa man lade Afholdsmændenes Grænse være den, som Loven foreskriver som skattefri Grændse; thi ellers vil man miste Fodfæstet for Bevægelsen og Taget i Befolkningen. Det skattefrie Øl har ogsaa i høi Grad fremmet Ædrueligheden blandt Befolkningen udenfor Afholdssagens Rækker.

Det kan være interessant å legge merke til at her brukes hvidtøl som navn på en styrkeklasse, hvori øltypen hvidtøl var den mest sentrale. Dette kan jo også skyldes en forvirring hos den norske referenten av foredraget.

Frydenlunds bryggeri må ha plukket opp idéen rundt «Kroneølet» fra Danmark da de begynte å brygge det i 1906, men her i Norge ble den brygget som alkoholfritt. Tre år før var Schous bryggeri kommet med vørterølet, som vi fremdeles har. Avholdsbevegelsen roste dette alkoholfri ølet og gjorde det så bryggeren, Laurits August Braaten, endog fikk kongens fortjenestemedalje i gull for bragden i 1915.

Det er det er nærliggende å anta at Frydenlund ville konkurrere med Schous om alkoholfri-markedet, og at det var motivasjonen for Kroneølet. Frydenlund registrerte varemerke for det nye ølet, og trolig var dette varemerket i praksis ølets etikett.

varemerke for frydenlund kroneøl

Da Frydenlund kom med ølet sitt, var det viktig å overbevise kjøperne om ølets sunnhet og lave alkoholinnhold. Det var vanlig dengang å leie inn stadskjemikeren til å analysere ølet og så publisere rapporten i avisene. Her er hva Frydenlunds bryggeri satte inn av reklame flere ganger utover i 1906 for å annonsere det nye ølet.


Annonse fra Frydenlunds bryggeri i Aftenposten den 11. april 1906, side 3.

Legg merke til at ekstraktgehalten – det vil si sukkerinnholdet er oppgitt med fire siffers nøyaktighet, men alkoholprosenten er «0» – altså med ett siffers nøyaktighet. Rent teknisk kan verdier helt opp 0,49% avrundes til 0%. Mer sannsynlig er det kanskje at Frydenlund har laget et vørterøl, men unngått varemerkeproblematikk ved å kalle det noe annet. Legg også merke til at annonsen starter med «For at tilfredsstille de stadig stigende Krav paa alkoholfri Drikke ...». Det synes å indikere at de dilter etter noen, mest trolig Schous Vørterøl.

Vi ser at det danske ølet var på 8,5% ekstrakt og 1,66% alkoholstyrke – trolig ABW, som tilsvarer rundt 2,0% ABV. Det må være et søtt og fyldig øl med lav alkohol. Til sammenlikning var Frydenlunds Kroneøl uten alkohol men med nesten 12% ekstrakt, hvilket må tilsvare omtrent ugjæret bayerøl - og betydelig søtere og fyldigere.

Man kan spørre seg hvorfor Kroneølet forsvant. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en mistanke. Det finnes en rekke annonser for Kroneøl frem mot 1909, og de siste annonsene jeg har funnet er fra 1911. I 1912 var Bryggeriforeningen i ferd med å koordinere øltypene i Norge i forbindelse med totaloverhalingen av lovverk og det meste annet rundt øl. Kanskje var Kroneøl og vørterøl tilstrekkelig like til at alle norske bryggerier standardiserte på den ene øltypen? Standardisering av ølutvalget var en forutsetning for den kartelliserte salgsoppdelingen av landet mellom bryggeriene. Kanskje er svaret på forsvinningen så enkelt? Det er forresten noe rart med vørterølet og Schous Bryggeri.

Dessuten har vi ofte sett at alkoholsvake øl mister markedsandeler og jevnlig må «gjenoppfinnes» med nytt navn og i ny innpakning. Kanskje Kroneølet bedre på tegnebrettet enn i glasset?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-02-20

Temmelig mye pilsner

Salgstallene for de ti største mikrobryggeriene for 2015 fra Bryggeri- og drikkevareforeningen (BROD) er kommet ut. Jeg har tidligere nevnt at økningen synes lineær, ikke eksponensiell. La oss med litt mer data tilgjengelig se på dem og hva de kan fortelle.

Takken for tallene går i stor grad til Sagene Bryggeri som la en tabell med data for de ti største småskalabryggeriene på Facebook-siden sin, samtidig med at de også ble publisert av Finansavisen ifm et intervju med Sagene. Selv om dette kun er markedsandeler, så har Bryggeri- og drikkevareforeningen publisert totalproduksjonen for 2014 og 2015 (henholdsvis 8.547.372 og 6.886.637 liter) for småskalabryggeriene på sine hjemmesider. Det er god grunn til å tro at disse to statistikkene er sammenstillbare, og dermed kan vi regne ut salgsvolumene for de ti største mikrobryggeriene.

Her er tallene så langt:

2015 2014 Diff
Nr Bryggeri Andel Prod AndelProdProd Andel
1 Nøgne Ø 15,28% 1306 16,9% 1164 +142 -1,62%
2 Lervig 14,09% 1204 17,9% 1233 -28 -3,81%
3 Berentsens 9,73% 832 12,1% 833 -2 -2,37%
4 Ægir 7,43% 635 11,2% 771 -136 -3,77%
5 Kinn 5,99% 512 5,99% 413 +99 0,00%
6 Sagene 5,95% 509 1,86% 128 +380 +4,09%
7 Haandbr. 5,45% 466 7,58% 522 -56 -2,13%
8 Arendals 3,74% 320 4,35% 300 +20 -0,61%
9 7 Fjell 3,16% 270 0,72% 50 +221 +2,44%
10Austmann 2,17% 185 1,98% 134 +51 +0,22%

Kolonnene er: Rangering etter størrelse i 2015; bryggeriets navn; markedsandel i 2015; salgsvolum i 2015; markedsandel i 2014; salgsvolum i 2014; endring i salgsvolum fra 2014 til 2015; endring i prosentpoeng i markedsandel.

Dette er tall for markedsandeler av innenlands salg for småskalabryggeriene. Det er med andre ord ikke produksjonstall, men salgstall. Småskalabryggerier er egentlig en litt særegen kategorisering som skiller bryggerier over og under 5 mill liter pr år. De som ligger over er Grans, Aass, Mack, Hansa-Borg og Ringnes. Grans er forsåvidt ikke med i bryggeriforeningen, men BROD samler den offisielle statistikken, også fra ikke-medlemmer.

Arendals Bryggeri kvalifiserer idag som småskalabrygger. De har vel en bryggkjele på 30.000 liter. Om tallene over skulle ha vært hele produksjonen, tilsvarer det at de brygger i underkant av én gang i måneden, men tallene over omfatter en mindre del av produksjonen ved Arendals. Her blir kategoriseringen med småskalabryggerier i denne statistikken litt underlig. Ølsalg regnes som tilhørende det bryggeriet som ordner avgiftene for ølet. Strengt tatt har Arendals brygget både for seg selv og alt av Sagenes salg til og med 2015, og i tillegg produserer de vel fremdeles Arendalspils for Ringnes. Men sålenge Sagene og Ringnes ordner med avgiftene for det ølet de får brygget i Arendal, så gir ølet uttelling for dem, ikke for Arendals.

På liknende måte omfatter tallene for Nøgne Ø også brygging ved CB. Økningen av salgstallene for Nøgne Ø fra 2014 til 2015 er i vesentlig grad basert på bryggingen av øl i butikkstyrke ved CB.

Eksportert øl ikke tatt med, selv om det også er salg. For noen bryggerier er eksport-andelen såvidt stor at det ville kunne skyfle litt om på rekkefølgen på denne lista om det hadde vært med. Med andre ord må vi lese lista med forsiktighet, for den er uegnet til å si noe om Lervig eller Nøgne Ø er størst, eller rekkefølgen på Kinn, Sagene og Haandbryggeriet.

Så var det grupperingen av de minste bryggeriene i en egen «divisjon» som småskalabryggerier. Markedsandeler målt opp mot totalt ølsalg hadde hadde kanskje vært bedre, men da blir markedsandelene så forsvinnende små. På toppen blant småskalabryggeriene ligger Nøgne Ø med 15,28% av dette delmarkedet, som er totalt 8,55 mill liter, men om vi regner mot total norsk ølsalg, ville markedsandelen deres ha vært 0,57%. Det er for så vidt greit at man ekstraherer tallene for et delsegment, slik at de ikke skal drukne i totaliteten, men da er det essensielt at man har klare og meningsfulle skillelinjer, og dét er vi på vei bort fra i øl-Norge.

Det er lett å mistolke statistikken som at den er relatert til craft-beer eller håndverksøl. Men skillene craft-kontra-industriøl og småskala-kontra-storskala er ikke nødvendigvis det samme. De store bryggeriene har en god andel av spesialølmarkedet, og disse produktene oppfattes eller grupperes ofte som craft. Det burde være nok å nevne Hansa IPA og Ringnes Julebokk som eksempler. På den andre siden produserer flere bryggerier på denne lista pilsnerøl, en øltype som ofte kobles mot storskalabryggerier. Man overgeneraliserer derfor dersom man tolker denne statistikken som at den sier noe om craft-beer i stedet for noe om store og små bryggerier.

Den gangen bryggeristørrelse var nesten entydig korrelert med øltyper, var det litt annerledes. Da brygget småbryggeriene nesten bare ales og storbryggeriene stort sett lyst lagerøl. Idag er denne sammenhengen langt svakere, selv om vi med en god porsjon forsiktighet kombinert med innsikt i bryggerienes varespekter fremdeles kan ektrahere nyttig innsikt fra statistikken.

For å sette det på spissen: jeg anser det som fullt mulig at lyst lagerøl er den mestbryggede øltypen blant de som BROD har karakteristert som småskalabryggerier – kanskje slått av IPA og Porter. Lyst lagerøl er nesten garantert den mestvoksende øltypen blant småskalabryggerier i denne statistikken. Men hvor mange tenker på lyst lagerøl som et typisk øl fra et småskalabryggeri innenfor mikrobryggerirevolusjonen?

Et moment som ikke er veldig overraskende er at bryggkjelene har med størrelse å gjøre. Av de ti øverste bryggeriene på denne lista, tror jeg Austmann er «minst» med et 1000-liters anlegg. Sånn generelt: jo større bryggkjele, jo større produksjon.

Når vi ser bort fra prosentene og heller fokuserer på antall liter, er det et annet moment som utpeker seg. De store brygger ikke så veldig mye mer fra 2014 til 2015. En kunne mistenke at de etablerte bryggeriene allerede kjører på maks kapasitet. Likevel synes det bare som det er Austmann og Nøgne Ø som ikke kan øke produksjonsvolumet med dagens eksisterende bryggverk.

Økningene står de nye bryggeriene for – både 7 Fjell og Sagene, men sikkert mange på plassene bak de ti fremste. Bryggeriet blant top-ten med størst nedgang i antall liter er Ægir, men de hadde til gjengjeld en stor økning fra 2013 til 2014. Det er fristende å kaste frem en teori om at veksten hovedsaklig skjer ved at det kommer til nye bryggerier, og i mindre grad ved at gamle bryggerier vokser.

Et nytt bryggeri har per definisjon produksjonsøkning i sitt første driftsår. Videre er det oftest en sterk produksjonsøkning fra første til andre driftsår – dels fordi salg kommer uker og måneder etter produksjon, og dels fordi produksjonen under oppstart ikke dekker et helt kalenderår og sikkert også fordi man trenger litt innkjøring. Effektene kan for noen strekke seg inn i tredje driftsår, men på ett eller annet tidspunkt går man fra å kjempe seg inn på markedet, til å skulle kjempe seg oppover på markedet. Akkurat der kan det virke som det stopper litt opp for mange bryggerier.

Blant øvrige småskalabryggeriene – dvs nedenfor top-ten – går volumet opp fra 1,339 mill liter i 2014 til 2,318 mill liter i 2015. Det er en økning på nær en million liter – eller 72%. Dette er en diger økning, spesielt målt mot top-tens salgsøkning på bare 12,5%. Ser vi bort fra «nykommerne» Sagene og 7 Fjell, så er økningen for de resterende åtte «gamle» blant top-ten på magre 1,68%.

Jeg mistenker at de største bryggeriene kan ha tapt noen markedsandeler ved at det dukker andre og nye bryggerier som også er spennende å teste. Hvor mange går på Gulating og kjøper en sixpack av IPA'en fra ett bryggeri, når man kan plukke seks ulike IPA'er? Det kjøpes nok mer spesialøl, men salget spres tynt utover på veldig mange produsenter.

Selv om det er positivt at de små og nye bryggeriene klarer å spise markedsandeler, så har saken også et annet perspektiv. En million liter fordelt på nær 90 bryggerier blir bare 11-12.000 liter pr bryggeri, eller tilsvarende 0,05‰ av totalmarkedet. Det er med andre ord veldig mange om beinet. Med den økningen i antall bryggerier vi har hatt de siste årene, ville jeg forventet at de mange små tilsammen hadde spist langt større markedsandeler. Sannsynligvis er det digre forskjeller bryggeriene imellom, hvilket betyr at salgstallene for noen småbryggerier må være alarmerende lesning.

Det er noe som skurrer dersom craft-beer er trendy, og bryggeriene generelt har en stor uuttatt produksjonskapasitet, men økningen likevel er lineær og i stor grad på en øltype – pils – som ikke er typisk for mikrobryggerier. Selv om veksten er gledelig, tror jeg veksten er for liten til å understøtte de mange små som er under oppstart … og veksten i veksten – «aksellerasjonen» om du vil – synes å ha stoppet helt opp.

Jeg skal ikke her gå inn i en dypere analyse av problemene, men jeg tror det er to vesentlige punkter:

  • De fleste bryggeriene kunne godt ha økt produksjonen, og mange ølkunder kunne ha drukket mer av ølene deres, men problemet for bryggeriene er distribusjon. Det vil si å tilgjengeliggjøre ølflaska i tid og rom foran kunden. Da mikrobryggeriene begynte å komme, var tilgjengelighet og hylleplass et problem. Leddet fra bryggerilageret og frem til øldrikkerens hånd var en bratt oppoverbakke. Så kom en periode der «suget» fra kundene var så stort at dette problemet ble langt mindre. Antallet bryggerier har eksplodert i etterkant av dette. Nå er vi kanskje tilbake der hvor det er forholdsvis lett å brygge ølet, men vanskeligere å få det plassert ut foran kundens nesetipp?

  • Øl har aldri vært noen luksusvare. Tvert om, det har pleid å være en billig forbruksvare. Dersom spesialølet skal spise signifikante markedsandeler, må det konkurrere i pris, og det betyr storskalabrygging. Da er storbryggeriene best posisjonert, men deres andel vises ikke på denne statistikken. Jo mer ølnerdene velger porter, IPA og annet spesialøl fra de store bryggeriene basert på pris, jo mer anemisk blir salget fra småbryggeriene som rullet mikrobryggerirevolusjonen i gang.

Jeg tolker muligens denne statistikken mer negativt enn mange andre. Dessverre har jeg bare disse tallene. En mer inngående analyse av et større tallmateriale over flere år ville kunne underbygge eller forkaste teorien om at norske mikrobryggerier – i hvert fall de dyktigste – i stor grad ikke er i stand til å vokse fordi sektoren som helhet vokser i antall bryggerier snarere enn i økende salg pr bryggeri.

Dette tallmaterialet er altfor spinkelt til å underbygge dette, men det er heller ikke noe i det som undergraver denne teorien. Dersom denne teorien stemmer, tror jeg bryggeri-Norge er fullt av «sitting ducks» når markedet begynner å stramme seg til en gang i fremtiden. På den andre siden: Når småbryggerier begynner å legge inn årene, kan andre bryggerier snappe opp markedsandelen deres – den enes død er den andres brød. Det store spørsmålet er om det blir de minste eller de største bryggeriene som snapper opp markedsandelene når konkursene kommer.

En annen konklusjon er at disse tallene kan nok høres ut som de sier noe om craft beer og håndverksbrygging av øl, men i praksis er kategoriseringen så løs at det hele må tas slik som en gose skal brygges – med en stor klype salt.

(Postingen har vært presentert for de ti bryggeriene og BROD for å kunne få tilbakemeldinger og korreksjoner, og den er justert på bakgrunn av nyttige og informative tilbakemeldinger.)

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-02-11

Ølstatistikken for 2015

Statistikken for ølproduksjon for 2015 er kommet, selv om de mest interessante delene dessverre er unntatt offentlighet. Likevel kan vi lese ut litt om hvilken vei det går med norsk mikrobryggeribransje.

Det store spørsmålet som alle går og sikler på data etter er: hvem selger mer og hvem selger mindre, og hvem selger nesten ikke noe. Dataene er sendt ut til alle medlemmene av Bryggeri- og drikkevareforeningen, og de ulike bryggeriene har allerede begynt å lekke data som kan vinkles positivt for dem. Jeg lover å analysere datene etterhvert som de lekker ut.

Imellomtiden har vi den månedlige salgsstatistikk for hele mikrobryggerisektoren som helhet. Det får være en god erstatning. I tillegg til dataene, har jeg lagt på en «moving average» som bruker gjennomsnittsverdien for måneden samt de seks foregående og fem etterfølgende månedene. Da jevner vi ut toppene rundt juleølet og sommersesongen, og eventuelle andre sesongvariasjoner.

Dette ser faktisk temmelig linært ut for de siste tre årene. I perioden 2010-2013 aksellererte økningen, men etter 2013 virker den nokså konstant. At det er en stabil og jevn økning er vel en god nyhet? Eller?

Det kan jo høres ut som en 25% økning i salgsvolumet over et år er bra. Men målt opp mot visjonene de siste årene, eller mot de magiske ti prosentene av ølmarkedet, så er dette egentlig svakt.

Problemet er at det er burde vært økning langs to akser: at de fleste bryggeriene øker produksjonen sin, og at det blir flere bryggerier. Vi vet at det siste er tilfelle, og det virker som antallet har økt mer enn lineært. Men vi har bare noen få punktdata for underbygge det første. Da burde vi ha sett en aksellererende økning i totalt salgvolum fra småskalaprodusentene. Det gjør vi ikke.

Spørsmålet er da, hvem øker og hvem synker i produksjon. Akkurat dét får vi altså ikke vite uten BRODs hemmeligholdte statistikk. I mellomtiden får vi nøye oss med samletall for hele landet, samt hva vi kan lese mellom linjene i glad-vinklingene som annonseres fra bryggeribransjen selv. Jeg vil tippe at flere bryggerier har synkende og problematiske produksjonstall, men vi blir vel helst servert gla'historiene.

Er disse tallene komplette? På BRODs hjemmesider er det beskrevet at tallene dekker de 98 største bryggeriene i Norge. Derfor tror jeg vi kan tolke dem som rimelig komplette. Derimot dekker de ikke spesialøl og craft-øl fra større bryggerier, og heller ikke importøl. Mikrobryggeriene er bare en liten del av den totale ølproduksjonen, og selv importen er nesten tre ganger så stor som småskalaproduksjonen. Importtallene er ikke oppdelt i craft og non-craft, så det er derfor vanskelig å si om småskalabryggeriene taper i forhold til craft og spesialøl som importøl og fra større bryggerier, eller om disse tallene er typiske for hele segmentet.

Vil trenden med økende salgstall fortsette? Ja, det vil den sikkert en stund til. Men jeg tror den årlige økningen vil bli mindre i årene fremover. Jeg tror det kort og godt kommer til å gå litt tregere, og det skal nok ta en stund å komme seg over 6% av markedet.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-02-03

Sagene og varemerkene

Sagene bryggeri – og Henning Thoresen – var i fjor vår norsk bryggeriverdens enfant terrible: De la seg ut med «alt og alle». I tillegg registrerte Thoresen endel varemerker i 2015. Faktisk så mange at det ble norsk årsrekord og fikk det til å blippe på radaren til e24.no.

«Varemerketrolling» var den kortfattede kommentaren fra Lars Marius Garshol, og det er en nærliggende forklaring. Verbet «to troll» er engelsk for «å pilke», og ved å reservere seg en rekke varemerker som det er sannsynlig at noen andre tenker på eller kan komme til å ønske å bruke, så kan man senere selge det videre til fortjeneste. Dersom du tenker på et nytt produkt, er internettdomenet og varemerkerettighetene noe av det første du bør skaffe deg. Derfor er det vanskelig å forhåndsdømme noen for varemerketrolling, siden vi ikke vet om Sagene og andre Thoresen-firma kommer med noen dusin nye øl. Og selv om vi med tid og stunder får fasiten, så er det bare Thoresen selv vet om det var en reell intensjon om å brygge dem eller ikke.

Men det finnes en alternativ forklaring. Han har bare registrert varemerker han kanskje tror at han kan komme til å trenge, men uten særlig mål og mening, og over en lav sko. Når jeg ser på hva som er registrert, er det ikke typisk trolling. Dessuten har de fått temmelig direkte avslag på mange av dem – så det ville være inkompetent trolling.

Hvilke varemerker dreier det seg om? Og hvorfor skal vi bry oss? For det første er varemerker en måte å hegne om en intellektuell eiendom. Når Sagene eller Thoresen har plantet sitt bryggerimerke på bestemte ølnavn, er det relevant for andre bryggerier å vite om hva som er blitt «no trespassing». Dernest kan en samling av så mange varemerker kanskje fortelle oss noe om hva Sagene tenker om fremtiden.

La oss først søke på Sagene bryggeri hos Patentstyret (beklager, jeg får ikke til å dyplenke til søkeresultatene, så leserne for skrive inn søketeksten selv). Da finner vi ni varemerkesøknader.

Nr Klasse Varemerke-tekst Status   Registrert
201502937 32; 33; 40; 41; 43 SAGENE Registered 2015.03.06
201308804 32; 33 Seilskute Finally shelved 2013.07.19
201308474 32; 33 Oslofjord Registered 2013.07.10
201212470 32 julebock Finally shelved 2012.11.15
201212472 33 sagene akevitt Finally shelved 2012.11.15
201212475 33 Sagene juleakevitt Finally shelved 2012.11.15
201212478 32; 33 Sonja Henie Finally shelved 2012.11.15
201211962 32; 33 Sagene Finally shelved 2012.11.05
201211963 32; 33 Vatn of Norway Finally shelved 2012.11.05

Dette ser ikke så ille ut. Rett nok har Sagene vært kreative, men de to varemerkene de har fått innvilget er bryggeriets navn sammen med logoen deres (og det skulle jo bare mangle), og «Oslofjord». Riktignok har fakturaen blitt returnert av Postverket med beskjed om at ny addresse var ukjent – hvordan klarer man å søke om registrering av varemerke med ugyldig adresse? Men Patentstyret har vært hyggelige og sendt det på ny pr e-post.

Her er klasse 32 mineralvann og øl, mens klasse 33 er alkoholholdig drikk utenom øl. Vi ser at de har forsøkt å registere «julebock». Merk at dette ikke er «Sagene julebock», men bare «julebock». Jeg ser for meg en livlig diskusjon med Ringnes som har brygget «julebokk» i snart to tiår. Grunnen for avslaget er at man ikke får registrert en ren beskrivelse av varen. «Julebock» er i praksis en betegnelse på en øltype, og heller ikke Ringnes har varemerkebeskyttet «julebokk». Om Sagene hadde for eksempel registrert «sagbokk», så hadde det formodentlig gått igjennom.

Det samme gjelder de andre søknadene. Det nytter ikke med å blande språk som i «Vatn of Norway». Så lenge det bare er en ren beskrivelse av et produkt, kan det ikke varemerkebeskyttes. Søknaden på «Sagene» ble avvist, da man ikke kan nekte andre bryggerier å bruke stedsbetegnelsen for sine øl. Dog er «Sagene bryggeri» naturlig nok blitt registrert. De to henleggelsene kom forøvrig i retur med ukjent adressat – dog en annen ugyldig adresse enn for registreringen av «Oslofjord».

Trolling? Nei, egentlig ikke. De betaler typisk fra 2600,- og oppover for disse registreringene. Og de ser ut til å ha støttet statskassa for flere forfeilede varemerkeregisteringer. Dersom dette er trolling, må han gjerne trolle seg igjennom hele norskordboka, så blir det litt mindre skatt på meg. Dog, de betalte ikke for «Sonja Henie», «Seilskute», «Sagene akevitt» og «Sagene juleakevitt». Det er ukjent for meg om det er manglende betaling eller at søknaden ble trukket, men passer dårlig med at det skulle være trolling.

I det minste sier det noe om ambisjonene til bryggeriet. De siktet mot en Oslo-identitet og tenkte på å destillere i tillegg til å brygge. Ett av varemerkene er registrert av Sagene Bryggeri, men er per idag eid av Norske Bryggerier AS. Eierskapet er tilsynelatende overført omtrent samtidig med at Sagene sluttet med en ekspansiv praksis rundt varemerker. Overført til hvilket firma? Norske Bryggerier AS er enda et Thoresen-firma. Idag er han «bare» er vanlig styremedlem i Sagene Bryggeri, mens andre ser ut til å ha overtatt roret. Derimot virker det som han er mutters alene i Norske Bryggerier, bare støttet av sin kone som vararepresentant til styret. Er Norske Bryggerier AS involvert i varemerker? Ja. Mange! Og nå begynner det å likne litt mer på trolling. Her er de (merk at noen få av disse er med logo):

Nr Klasse Varemerke-tekst Status   Registrert
201601186 32 33 Oslo Brenneri Pending 2016.01.30
201601187 32 33 Oslo Spritfabrikker Pending 2016.01.30
201601188 32 33 Hjula Brenneri Pending 2016.01.30
201600866 32 33 Det Sorte Får Pending 2016.01.25
201600269 32 33 Brewed in Norway Pending 2016.01.07
201516622 32 33 Nordstoga Pending 2015.12.23
201513217 32 33 Indre Shelved 2015.10.25
201512975 32 33 Hjula Brenneri Shelved 2015.10.21
201512941 32 33 FARGO LAGER Pending 2015.10.19
201510905 32 33 LANDSØL Finally shelved 2015.09.06
201510802 32 33 EROICA Finally shelved 2015.08.30
201510251 32 33 40 VÅRT ØL - VÅR ÆRE NORSKE BRYGGERIER
Brygget på dugnad
Registered 2015.08.19
201510035 32 33 Norske Bryggerier Registered 2015.08.14
201510036 32 33 N DET GODE NORSKE ØLET Registered 2015.08.14
201509453 32 33 BRIGG Registered 2015.08.05
201509438 32 33 Shimokita Registered 2015.08.04
201509430 32 33 STAUT Registered 2015.08.03
201509432 32 33 RAKKAR Registered 2015.08.03
201509045 32 33 OSLOFJORDEN Registered 2015.07.24
201508829 32 33 STØL Pending 2015.07.18
201508830 32 33 ECOLOGIC Pending 2015.07.18
201508473 32 33 SØRLANDET Pending 2015.07.06
201508457 32 33 Styrepils Pending 2015.07.04
201508458 32 33 CAMPING Pending 2015.07.04
201508179 32 33 FELLINI Registered 2015.07.01
201507801 32 33 Sober Club Registered 2015.06.20
201507802 32 33 SOBER Registered 2015.06.20
201507555 32 33 Håkon Håkonsson Shelved 2015.06.17
201507556 32 Kong Sverre Shelved 2015.06.17
201506949 32 33 Dugnad Registered 2015.06.04
201506860 32 33 Bærkraft Registered 2015.06.01
201506861 32 33 Naboens Hage Registered 2015.06.01
201506044 32 33 SKUTEPILS Registered 2015.05.21
201506447 32 33 AKTIEBRYGGERIET Registered 2015.05.21
201505411 32 33 NORSKE Finally shelved 2015.05.06
201503830 32 Kjørepils Finally shelved 2015.03.27
201503552 32 Olapils Finally shelved 2015.03.23
201503774 32 Karipils Finally shelved 2015.03.23
201503260 32 33 New York Lager Finally shelved 2015.03.16
201503262 32 33 American Lager Finally shelved 2015.03.15
201502862 32 MURER Pending 2015.03.03
201502666 32 Nordmarka Vørterøl Registered 2015.03.02
201502641 32 33 Eplehage Finally shelved 2015.02.27
201502642 32 33 Eplehagen Registered 2015.02.27
201502282 32 33 Kvitfjell Registered 2015.02.18
201500991 32 33 Luftskipet Norge Registered 2015.01.26
201500992 33 NORDMARKA Registered 2015.01.26
201413980 32 FULLRIGGER Registered 2014.11.26
201413608 32 Nordmarka Registered 2014.11.20
201413311 32 Ola Ale Finally shelved 2014.11.17
201413260 32 Fortuna Bryggeri Finally shelved 2014.11.14
201413213 33 HUMLE Finally shelved 2014.11.13
201413244 32 Det norske ølet Finally shelved 2014.11.13
201413245 32 Det gode norske ølet Shelved 2014.11.13

For å summere (og unngå skriking med CAPS LOCK!) så har de fått registrert Nordmarka, Fullrigger, Luftskipet Norge, Kvitfjell, Nordmarka Vørterøl, Actiebryggeriet, Skutepils, Eplehagen, Naboens Hage, Bærkraft, Dugnad, Sober, Sober Club, Fellini, Oslofjorden, Rakkar, Staut, Shimokita, Brigg, Norske bryggerier.

Flere av disse er relativt uproblematiske, men noen er problematiske. «Brigg» er for eksempel et fellesnavn på lettøl introdusert på 1970-tallet. «Staut» er et øl som Valdres Gårdsbryggeri har brygget i mange år – men som nå viser seg at Thoresen registrerte i høst. Dessuten er «Actiebryggeriet» et kortnavn på flere bryggerier rundt om i Norge, der full form gjerne var Actiebryggeriet i X. «Shimokita» ante jeg ikke hva var før jeg søkte på Google … noen må ha en eller annen sær interesse, tror jeg. Let selv på Google – helst på bilde-søk.

Interessant er det også å lese gjennom de som ikke er blitt registrert: Det norske ølet, Humle, Fortuna Bryggeri, Ola Ale, Eplehage, American Lager, New York Lager, Karipils, Olapils, Kjørepils, Norske, Landsøl, Eroica. Det hadde vært særdeles problematisk om man hadde gitt varemerke på navnet på en ingrediens som «Humle», eller navnet på en humlesort som «Eroica». Her er det vanskelig å tolke det annerledes enn at man forsøker å få registrert noe som er problematisk, men som kunne gått igjennom dersom personen som godkjenner ikke kan noe om øl. Det samme gjelder «American Lager», «New York Lager», og ikke minst «Landsøl». Imidlertid er disse ikke egentlig forkastet, men registreringsgebyret er ikke betalt. Det ser ut som det bare er «Kjørepils», «Norske» og «Olapils» som er betalt for, behandlet og avvist. Den siste fordi det kan forveksles med et internasjonalt varemerke «OLA». Med andre ord, det stopper oftere på betalingsviljen enn på Patentstyret.

Kong Sverre og Håkon Håkonson kolliderer med varemerker for cognac, og de er avslått, uten at klagefristen ennå er gått ut.

Mer interessant er varemerkene som er søkt om, og som er under behandling eller der man venter på at registreringsgebyret skal betales: Oslo Brenneri, Oslo Spritfabrikk, Hjula Brenneri, Det Sorte Får, Brewed in Norway, Nordstoga, Indre, Støl, Ecologic, Sørlandet, Styrepils, Camping.

Her kommer neppe «Støl» igjennom fordi noen har registrert «Stølen Gårdsbryggeri» som varemerke. «Camping» er et for generelt ord. «Styrepils» ekskluderes fordi det bare en sammensetning av styre/kjøre og pils, og derfor tolkes som en varebeskrivelse snarere enn et navn. «Sørlandet» er et geografisk navn. Det er forøvrig en sak der Thoresens gode venner ved Arendals Bryggeri burde våkne opp, siden de har produsert Sørlands Juleøl. «Ecologic» er et generelt uttrykk og det beskriver en kvalitet ved varen – selv om det er på engelsk.

Ett av de som kanskje kommer igjennom er «Det sorte får», og der burde Berentsens Brygghus reagere. Så er det noen varemerker som ikke bare er et navn, men også en logo eller inneholder grafiske elementer, som generelt er mindre problematisk, så la meg hoppe over dem.

Men, det er mer. Leter man etter Henning Thoresen dukker Oslo Mineralvannfabrikk AS opp. Det er nok et Thoresen-only-firma, om vi ser bort fra at hans hans kone er vararepresentant i styret. De har forsøkt å registrere Fortuna Bryggeri, Bislett Bryggeri, Bjølsen Cola, Soria Moria – men heller ikke her klarte Postverket helt å finne frem til avsenderen av søknad, på en tredje ikke-fungerende adresse. Forøvrig ble Oslo Mineralvannfabrikk tvangsoppløst 15.12.2015 etter Aksjelovens §16-15, fordi revisor fratrådte og ingen ny revisor kom på plass. Opprinnelig ble selskapet dannet av Thoresen som Elite Hockey Manglerud AS like før jul i 2013 med formål å «Drifte Idrettslaget Manglerud Star Ishockey - Elite samt utvikle relatert næringsvirksomhet.» Firmaet endret så navn og fokus til Bryggeri Invest i januar 2015 og til Oslo Mineralvannfabrikk i februar 2015.

Vi finner også enkeltmannsforetaket Sagene Industrier H.E.Thoresen, som de vel to årene det har eksistert også har hett «Henning Thoresen Vinhandel» og «Nordic Performance H.E.Thoresen». Dette foretaket har forsøkt å registrere Hjula Brænderi. Det er tredje gang (en, to, tre) på under fire måneder at Thoresen forsøker å registrere en variant av dette navnet. De to første gangene ble det ikke betalt gebyr. Den tredje registreringen har ennå ikke forfalt. Hvorfor registrere det på ny om han ikke betalte de to første gangene? Fokuset på dette navnet kommer trolig fra at Sagene bryggeri holder til i en bygning som en gang i tiden har har huset Hjula Veveri.

Og mer kryptisk blir det, for ut av varemerkeregisteret ramler også Jæren Bryggeri AS, der Thoresen har sendt søknad om varemerket «jærsk», med returadresse hos et regnskapsbyrå på Jæren. Igjen er det et Thoresen-only-selskap, med kona som vararepresentant. Et aksjeselskap kan klare seg med én person i styret dersom aksjekapitalen er under tre millioner, under forutsetning av at det er valgt en vararepresentant. I denne søknaden om «jærsk» er det også tatt med varegrupper som kjøtt, fisk, fjærkre, frukt og grønnsaker. Men han fikk avslag av samme grunn som han ikke fikk «Norske» – det betegner et generelt opphav, ikke et spesielt produkt.

Hvorfor holder han på slik? Noen, som Staut, Julebock og De sorte får høres ut som å snappe opp eksisterende produkters navn. Andre virker det som man forsøker å plukke opp gamle bryggerinavn. Mange virker som det er noen som har fått en tilsynelatende god idé – og så har man kommet på andre tanker og latt være å betale registreringsgebyret. Er det trolling? Nei, det virker ikke systematisk. Er det produktutvikling? Neppe. Er det katt-og-mus-lek med Patentstyret? Tja. Er det bare et tidsfordriv? Da er det i så fall dyrt, for gebyret for å registrere et varemerke er nærmere tre tusen kroner.

Derimot finner jeg ingen varemerker på Bryggeriet Kødn (som jeg formoder er valdresdialekt for korn og ikke inspirert av et visst slenguttrykk). Det annonseres lansert våren 2016 på hjemmesidene til Norske Bryggerier. Der finner vi i hvert fall igjen referanse til mørk Olapils og lys Karipils – til tross for at varemerkene ble henholdsvis avvist og ikke betalt for.

… det er i hvert fall ikke lett å bli klok på Sagene Bryggeri – eller rettere sagt Thoresen, for Sagene er flere personer enn Thoresen, mens de fleste øvrige bedriftene er mest Thoresen og den obligatoriske vararepresentanten. Jeg sliter med å se at denne vinglete adferden i varemerkeregistrering er konsistent med et seriøst bryggeriinitiativ. Ikke er det spesielt ølfokusert, ikke virker det lønnsomt, og ikke virker det seriøst å bomme gjentatte ganger på returadresse. Det virker mest som inkonsistent virring mellom alskens innfall og idéer – som et kreativt oppkomme av idéer kombinert med manglende fokus på gjennomføring.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
- lagt inn av Bård - 2016/2/4 09:36:54
idag kom det inn fem nye søknader også med Norske Bryggerier AS som fellesnevner.
trolling - lagt inn av Svein Christian - 2016/2/4 16:21:06
Trolling = Dorging (IKKE pilking)
Pilking og dorging - lagt inn av Anders Christensen - 2016/2/4 23:36:29
Auda. Burde ha sjekket.

2016-02-02

Austmann og Hansa = sant

Kveldens store nyhet i øl-Norge er at Hansa-Borg kjøper seg inn med 50 prosent i Austmann Bryggeri. De har tidligere kjøpt litt over 50 prosent av Nøgne Ø, samt at de har sitt eget mikrobryggeri i Bergen. Dermed posisjonerer de seg solid i mikrobryggerimarkedet.

For en ukes tid siden holdt jeg foredrag for det lokale Tekna Seniorforum om bryggeriutviklingen i Trøndelag de siste 200 årene. Avslutningsvis skisserte jeg fremtiden, og stipulerte at det bare var Austmann og E. C. Dahls som posisjonerte seg som «major actors» i Trøndelag i en 10-15 års aspekt fremover. Og jeg spådde at fremtiden ville kjennetegnes av aliansebygging.

... men ikke i mine villeste fantasier hadde jeg tippet at Hansa en uke senere skulle kjøpe opp halvparten av Austmann i noe som nettopp virker som en slik alliansebygging. Dette kan bli malen for mange små og middels store bryggerier: deleid og «tied» til én av noen få store bryggerialianser, med deling av ulike ressurser og støttefunksjoner.

Hva betyr dette for Austmann og for øl-Trøndelag?

Hansa kjøper seg ikke inn bare for å plassere pengene et sted eller for å være snille. Det synes innlysende at det ligger en avtale på bordet – eller fremdeles forhandles om detaljene. Jeg vil tippe – og dette er ren tipping fra min side! – at noen momenter som vi kommer til å se avklart er:

  • Distribusjon. Austmann har distribuert via Beer Entusiast. Hansa har sin egen distribusjon, og vi så hvordan for eksempel Nøgne Ø nasjonalt ramlet ut av Rema-1000-butikkene da Hansa ramlet ut. Jeg vil forvente at et slikt strategisk kjøp omfatter at Hansas distribusjon overtar distribueringen av Austmann, samtidig som Austmann slipper å tenke på distribusjon.

    Nå tror jeg ikke Austmann har måttet tenke så veldig mye på distribusjonen, siden de har brukt Beer Entusiast – kometen av en øldistributør som plukket opp mange av de mest spennende bryggeriene. Men saken er mer omfattende enn hvem som kjører bilene med 4,7%-ølet til hvilken dagligvarekjede. Austmanns turboklatring på den norske øl-himmelen har hatt Polet som propell. I en periode vant de nesten det som var å vinne av tendere på Polet. De gjorde ikke det bare fordi de brygger godt øl, for en nødvendig betingelse var at Beer Entusiast besatt prosesskompetanse på hvordan klare å vinne tendere på Polet. Et skifte av distributør kan komme til å gi seg utslag i hvor stor prosentandel av polhyllene som Austmann tar i fremtiden. Det kan igjen bety mer for bryggeriet enn distribusjonen til dagligvarekjedene.

  • Produksjonsøkning. Austmann trenger sårt et større bryggverk, kort og godt fordi de kan selge mer øl enn de bekvemt klarer å produsere. Et bryggeri er en diger prosessbedrift, og produksjonen er begrenset av enkelte ledd som vanskelig lar seg skalere opp utover en viss grense. Meskekar og bryggkjele er kanskje de viktigste, men også gjæringstanker og annet dikterer begrensninger på batchstørrelse og antall batcher som kan brygges per dag. Det nytter ikke å kjøpe en dobbelt så stor bryggekjele, for da må du ha dobbelt så stor mesketank og dobbelt så stor varmtvannstank og dobbelt så store gjæringstanker og ... du ser tegningen? Når et bryggeri når sin maksimalgrense, så bytter du hele sulamitten med noe som helst er minst fire ganger så stort (og mye dyrere enn du har råd til).

    I artikkelen i Adressa er Midtgaard i Hansa sitert på at det nye bryggeriet skal realiseres i 2017. Men vi er i et marked som ligger på rundt 5% mikrobryggeriøl. Midtgaard mener det skal opp til 15%, selv om den vanlige verdien for tenk-på-et-tall-for-fremtiden for mikrobryggeriøl er 10%, fordi det er markedsandelen i USA. Mindre viktig enn hva det ender på, er at det øker med 50-100% pr år. Endestasjonen er litt uvesentlig, men toget går nå i denne stund.

    Dersom Austmann skal være begrenset av produksjonskapasiteten på et lite 1000-liters bryggverk, betyr det at de stiller med handicap på startstreken i det virkelige kappløpet: hvem blir de 4-6 fremste mikrobryggeriene i Norge i 2020. Om ikke Austmann kan fylle butikkhyllene med Austmann-øl, er det andre bryggerier som har noe som kan fylle plassen.

    Her kan kanskje Hansa hjelpe. Nøgne Ø begynte å produsere enkelte av øltypene sine ved Christiansands bryggeri, og det har vel markedsmessig fungert bra. Det frigjorde kapasitet i Grimstad og tillot dem å øke produksjonen uten å kjøpe nytt bryggverk. Kan denne modellen være mulig også for Austmann – i det minste i den kritiske fasen der mikrobryggerimarkedet øker mer enn Austmann kan øke produksjonen?

    Dersom svaret er ja, ligger det i kortene at det ikke blir med åpen gjæring dersom noen av Austmanns butikkøl produseres i Fredrikstad eller i Bergen. Bokstapping og tvangskarbonering lå allerede i kjømda for Austmann, men gjæring i åpne kar med tophøsting av gjær har vært en teknologisk kjerneverdi for bryggeriet.

    Det sentrale spørsmålet blir hvor raskt man kommer i mål med det nye bryggeriet. Og dessuten: dersom det viser seg at man flytter litt produksjon til et annet bryggeri, hva om det fungerer så bra at man kan eliminere planene for et utvidet bryggeri? Tross alt, det er få ting som er så permanente som en midlertidig løsning som ser ut til å fungere.

Uansett drar kampen om mikrobryggeri-Norge seg til. I Trondheim blir det Hansa-Borg og Austmann på den ene siden, og et E. C. Dahls eid av Ringnes og Brooklyn på den andre siden. Vi har sett omrisset av nye E. C. Dahls, men ikke hva Austmann versjon 2 blir. Forhåpentlig faller det endel brikker på plass i løpet av kort tid, men jeg tror vi må vente 18-24 måneder før vi kan oppsummere fasiten.

Og samtidig må man begynne å spørre seg om hvem som er neste bryggeri som går inn i strategiske allianser. Av de sju store mikrobryggeriene er det igjen fem allianseløse: Håndbryggeriet, Kinn, Lervig, 7 Fjell og Ægir.

Oppdatert: 2016-02-02 09:42 – For å tydeliggjøre at det ikke er alt ølet Nøgne Ø brygger ved Christiansands Bryggeri, bare enkelte øltyper.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Litt unøyaktig om Nøgne Ø - lagt inn av Sammy Myklebust - 2016/2/2 06:52:06
En bra analyse, men jeg vil gjerne kommentere en eneklt frase: "Nøgne Ø begynte å produsere ølet sitt ved Christiansands bryggeri" Så langt gjelder dette, etter det jeg vet, kun to av deres øl og da de to som er kommet på boks. Asian Pale Ale og Inferial Stout (alk. fri). Samtidig ligger det i kortene at det fort kan skje med flere av ølene i butikkstyrke. Hansa har også hjulpet til med finansieringen av nytt bryggeri. Dette blir åpnet i løpet av året.
Bryggested - lagt inn av Anders Christensen - 2016/2/2 07:29:17
Det er et godt poeng. Det var heller ikke meningen min å påstå at alt ølet ble brygget i Kristiansand, selv om formuleringen er tvetydig på det. Jeg skal oppdatere teksten så det ikke er tvetydig.

Det vel også vært brygget i Kristiansand med transport til Grimstad for tapping på flaske, og i mitt hode trodde jeg at også Brown Ale hadde vært brygget i Kristiansand i parallell med Grimstad - men det er mulig jeg tar feil. Uansett er bryggingen der bare noen få øl, om enn av de med stort volum. Poenget mitt i postingen er at det er en måte å utsette behovet for å oppgradere et bryggeri som egentlig er for lite.

Utfra hvordan jeg forstod Nøgne Ø, var det meningen i flytte det gamle bryggverket til den nye bygningen. I så fall er det mindre et nytt bryggeri enn det er en ny/utvidet bryggeribygning.

Distribusjonen fremdeles en utfordring - lagt inn av Knut Albert Solem - 2016/2/2 11:20:21
JEg tror det kan bli spennede med et større familieeid selskap i ryggen for denne utvidete bryggerigruppen. Vi må huske at Hansa Borg er en mygg i internasjonal sammenheng, slik sett er det interessant å se hva Carlsberg gjør i Sverige for tiden - de bygger allianser med utvalgte småbryggerier. Det som blir utfordringen for Hansa-Borg-Nøgne Ø-Austmann fremover blir dagligvare. Husk at Borg-pilsen var billigølet hos RIMI og ICA, og her har man nok mistet et stort volum. Når de også må ut av REMA-hyllene, er det bare Norgesgruppen og COOP igjen. Jeg er redd vi ølinteresserte får se ubehagelige følger av maktkonsentrasjonen hos dagligvarekjedene fremover.
Distribusjonen fremdeles en utfordring - lagt inn av Knut Albert Solem - 2016/2/2 13:58:06
JEg tror det kan bli spennede med et større familieeid selskap i ryggen for denne utvidete bryggerigruppen. Vi må huske at Hansa Borg er en mygg i internasjonal sammenheng, slik sett er det interessant å se hva Carlsberg gjør i Sverige for tiden - de bygger allianser med utvalgte småbryggerier. Det som blir utfordringen for Hansa-Borg-Nøgne Ø-Austmann fremover blir dagligvare. Husk at Borg-pilsen var billigølet hos RIMI og ICA, og her har man nok mistet et stort volum. Når de også må ut av REMA-hyllene, er det bare Norgesgruppen og COOP igjen. Jeg er redd vi ølinteresserte får se ubehagelige følger av maktkonsentrasjonen hos dagligvarekjedene fremover.

2016-02-01

Kveiksmaking

Forleden smakte jeg på øl brygget med kveik fra Voss. Jeg må tilstå at jeg var litt skeptisk i forkant, men jeg fikk nytt syn på det underveis. Denne tradisjonsbryggingen er ikke basert noen hjemmebryggere som er «for cheap'e» til å kjøpe «skikkelig» gjær. Det er gjær på en helt annen måte enn vi andre er vant til.

Smakingen foregikk på Institutt for bioteknologi ved NTNU, der Truls Rasmussen tar mastergrad rundt tradisjonsølgjær for professor Per Bruheim. Sentral i innsamlingen av de kveiktypene som er brukt har Lars Marius Garshol vært – han driver et utrolig viktig arbeide med å samle inn gamle gjærstammer fra gårds- og tradisjonshjemmebrygging, før de siste av dem dør helt ut.

Vi smakte på øl som var brygget som én batch, og deretter spredd på 12 ulike gjæringsregimer. Det var tre gjærtyper og fire gjæringstemperaturer: 19°C, 26°C, 33°C og 33/19°C. Gjæren som var blitt brukt var kveik fra Hornindal i to varianter og Fermentis Safale US-05. De to variantene fra Hornindal var den opprinnelige kveiken, og en rendyrket form fra én ølgjær-celle som fantes i denne kveiken.

Kveiken var naturlig nok ikke en ren gjær. I tillegg til at det kunne være ulike varianter av ølgjær, ble det også identifisert bakterier i den. Noen kanskje vil si at gjæra var «infisert», men som vi skal se er det feil måte å tenke på det.

Bryggevæsken var avkok av einer, og ølet var humlet i 2 minutters koking.

Varianten brygget med Safale hadde et pent og rent smaksbilde, med fokus på harpiks og litt sitrus fra einer, litt maltpreg, men ellers lite. Det var omtrent som man skulle forvente av en ren og pen gjær med folkeskikk på moderate 19°C. Versjonen som var gjæret på 26°C, var helt klart stresset og viste mye fruktighet, men den var slett ikke ødelagt eller udrikkelig. Sammen med einerens harpis gav et smaksbilde som dro tankene litt i retning av bière de garde eller saison. Gjæringen på 33°C var imponerende drikkelig, forholdene tatt i betraktning. Det var ikke det at den egentlig var et godt øl, for den strakk seg i retning av en saison på syre. Det var ikke noe velsmakende øl – men jeg hadde ikke ventet at den skulle takle denne temperaturen såpass bra.

Den rendyrkede hornindalsgjæren var preget av svoveltoner på 19 og dels på 26, men mindre på 33°C. Einerpreget svant også litt bort med økende gjæringstemp, men det er litt vanskelig å si om det skyldes at ganene våre vennet seg til smaken, eller om det var økende andre aroma og smaksstoffer som overmannet eineren. Jeg var overbevist om at svovelpreget var reelt mindre ved høyere gjæringstemperatur, og det er ikke en intuitiv konklusjon.

Den originale hornindalsgjæren var langt mer fyldig med et langt bredere smaksspekter enn den rendyrkede, litt som å gå fra et lite kammerorkester til et fullt symfoniorkester. Den ble også bedre med økt gjæringstemperatur og fikk mer preg av gjæren. Den originale hornindalsgjæren hadde økende tørrende munnfølelse med økende gjæringstemperatur, og ved 33°C hadde den til og med en lett snerpende munnfølelse.

Den minnet meg litt Orval, med en velbalansert kompleksitet. Det er helt klart en gjær som trenger høy gjæringstemp, der «infeksjonen» (egentlig galt ord) er en integrert del av det ferdige produktet. Også Orval er «infisert» som en del av den normale bryggeprosessen, og den endrer karakter med lagring og går fra et ferskt øl i retning av tørrere og langt mer kompleks smaksbilde.

Det er mulig at disse ølene har stått lengre enn det er vanlig for tradisjonsølet brygget på dem. Smakingen overbeviste meg om at kveiken har en kompleksitet som kan trekke et øl opp til de helt store høyder, og langt forbi en dressert og rendyrket bryggerigjær.

Dette er en «mixed fermentation», hvilket er temmelig krevende å gjære øl med. Ølets karakter kommer ikke bare fra de enkelte bestanddelene i gjærblandingen, men også fra blandingsforholdet mellom dem. Selv med en rendyrket gjær er det strenge tommelfingerregler for hvordan man kan høste gjær til nye generasjoner med øl – helst fra lyst, middels lett og moderat humlet øl. Med en gjærblanding som kveik er det garantert enda snevrere krav. Før eller senere kommer man til et punkt der gjærblandingen lever i en slags meta-symbiose med øltypen den brukes i – og man trenger å brygge det samme ølet med omtrent samme hyppighet, om ikke for ølbryggingens del, så for å ta vare å gjæren.

Det virket som kveiken trengte over 30°C for å bli kvitt svovelpreget. Ølgjærdelen av kveiken ser ut til å takle økende temperatur svært godt, men samtidig vil økende temperatur gi mer preg fra bakterier og annen «bonus-biologi» i kveiken. Retrospektivt ville det vært interessant å smakt på denne enda et trinn varmere, på sju grader høyere, altså 40°C.

Jeg var tidligere med på en blindsmaking her ved NTNU mellom bryggerigjær, fire ulike kveik og Idun bakegjær. Da var alle brygget på 19°C, såvidt jeg kan huske. Jeg mente at svovelpreget var det mest utpregede ved dem, også ved bakegjæren. Det varierte endel i svovelpreg, men det var den mest konsistente forskjellen. Faktisk var Idun brødgjær slett ikke så ille som jeg hadde fryktet. Men jeg mistenker at også den bør ha litt høy temperatur for å unngå noen usmaker. Det er en av gåtene ved kveik: hvorfor den lar seg gjære på så høy temperatur og at den nærmest blir smaksmessig bedre med økende temperatur, når «vanlig» ølgjær mister smaksmessig kvalitet med økende gjæringstemperatur over et visst punkt.

Men det er viktig å huske at ølgjær-delen av kveiken er bare halvparten av perlen, den andre halvdelen er «infeksjonen» – som vi ikke burde omtale det som. Det er nærmest et som et mikrobiologisk supplement til gjæren. Det gjør at kveiken er et balanse-produkt.

Jeg venter i stor spenning på at mastergraden til Truls Rasmussen blir ferdig. Han driver med mange andre analyser enn sensorisk smaking av kveik gjæret på ulike temperatuer. Med tilgang til avanserte instrumenter er det mange hemmeligheter man kan avlure gjæren. De jobber for eksempel også med genetisk analyse av ulike kveiker for å bestemme slektskapet imellom dem.

Og så til dagens hint: om du vil studere mikrobiologi og ølgjær, så nærmer det seg den tiden av året da man kan søke opptak ved NTNU. Det er slett ikke et ølbryggerstudium, men det er en ypperlig mulighet for å studere mikrobiologen rundt ølgjær.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-29

Plopptellerforsøk

Her er data fra innledende forsøk med plopptelleren som jeg har skrevet om før (her og her). Målet er å kunne måle progresjonen og tilstanden i gjæringen med en rimelig god nøyaktighet.

For å oppsummere hva som er gjort tidligere. Jeg har koblet to lysdioder og tilhørende lyssenitiv resistor (LDR) til en gjæringslås, der jeg har hatt litt soyasaus i vannet, slik at det i liten grad lar lyset slippe igjennom. Etterhvert som luftboblene beveger seg igjennom røret på gjæringslåsen, kan det detekteres som variabel resistans i de to LDR-ene.


Testoppsettet, til venstre hele oppsettet med blending av gjæringslåsen, til høyre detalj fra gjæringslåsen.

Jeg har testkjørt dette over et par dager og fått relevante data, bortsett fra at jeg ikke er fornøyd med plasseringen av LED/LDR - slik at bare én av dem egentlig har gitt relevante data. Dermed kan jeg heller ikke detektere hvilken vei det plopper.

Koden tar utgangspunkt i en lysmåling som gir en intensitetsverdi som kan gå fra 0 til 1023. Koden bruker hysterese ved at den blir går i lys tilstand om den kommer over 600, og i mørk tilstand om den kommer under 400, ellers beholdes tilstand. Et plopp telles ved overgang til mørk tilstand, siden tilbakefallet (dvs selve ploppet) skjer nesten momentant i forhold til trykkoppbyggingen som forårsaker det. Jeg vil ikke poste koden her, for den er litt prototypeaktig den også.


Måleverdier for litt mindre enn to døgn med gjæring, hver måleverdi er en gjennomsnittsverdi over 10 minutter.

Vi kan ane en mulig døgnvariasjon, selv om måleperioden er for kort til å si det sikkert. Dessuten skulle jeg gjerne ha koblet til et barometer og et termometer til oppsettet, for da kunne gjæringsraten korreleres mot temperatur og korrigeres for tykkendringer.

Likevel, den gir såpass konsistente tall over en periode på nesten to døgn med rundt tre plopp i minuttet, at de endringene over tid som sees, er relle (om enn små) endringer i gjæringsraten. Med en slik gjæringsratedetektor er det mulig å samle data av en helt annen kvalitet enn om man manuelt skulle sjekke innom og se om den «fremdeles ploppet». Kan man kort og godt se at gjæringsraten har steget fra 3,25 til 3,30 plopp over 15 minutter. Ja. Er det nyttig? Tja, det er jo på en måte å ta pulsen på på gjæren – og det må jo være nyttig?

Videre forbedringer er å koble til en boks som kan logge og vise grafen real-time. Dessuten burde det vært mulig å gi varsel når gjæringen er i ferd med å gi seg, eller dersom man er i ferd med å få backplopps. Koden jeg har brukt her er for lite robust, og var bare fokusert på en situasjon med stabil gjæring for å se om det ville være mulig å få gode data fra et slikt oppsett.

Gitt at hvert plopp tilsvarer en konsistent mengde CO2, kan man også si noe om hvor langt gjæringsprosessen har kommet. Det er kanskje det mest interessante, og med det kan man estimere SG i ølet. Det forutsetter selvfølgelig at man ikke har hatt stormgjæring. Sannsynligvis er det bedre å bruke en overdimensjonert gjæringslås eller bytte til mindre gjæringslås etter at en eventuell stormgjæring er over.

Det er også en innlysende nytteverdi i å koble dette til temperaturstyring. Det er minst to typer temperaturendinger man ønsker å styre under gjæring. Det ene – la oss kalle det trappist-varianten – er at man ønsker å justere temperaturen oppover mot slutten av gjæringen. Det simulerer et gjæringskar som ikke klarer å ta bort all varmen som genereres og det er en hyppig brukt teknikk for å gi ølet fruktighet og rett aromaprofil fra en høytemperatur-gjæring, uten at totalt ødelegger ølet ved å la det gjære utelukkende på denne temperaturen.

Den andre nytteverdien er når man ønsker å avbryte gjæringen på et visst tidspunkt og starte kjøling av ølet fordi man ønsker et litt fyldig og søtt øl, eller om man vil flaskemodne uten å tilsette noe sukker, og derfor ønsker å treffe med tappingen på akkurat riktig tidspunkt. Dessuten er det bare uheldig å lagre ølet på typisk gjæringstemperatur utover det som trengs for gjæringen, så det er nyttig å kunne monitorere når gjæringen er over.

Denne testen viser i hvert fall at dette er en farbar vei for å monitorere gjæringen. Det har dessuten fordelen at det ikke er direkte kontakt med selve ølet. Det gjenstår bare å gjøre det til en praktisk og fungerende innretning.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-28

Renhetsloven 500 år

Så er endelig jubileumsåret for Renhetsloven her. Rett nok er ikke selve dagen før 23. april – Jørgensmesse eller Georgitag på tysk, og endog Jørnadagen på norsk – men det vanlig at feiring av jubileumsår starter tidlig, og Grüne Woche i Berlin har fyrt av et startsskudd.

Jeg har tidligere skrevet endel om Renhetsloven. La meg derfor starte med trekke frem noen gamle postinger.

  • Først ut er en nekrolog over Renhetsloven, holdt i litt frivol stil til nekrolog å være. Den ble skrevet i 2007. Det var to år etter at Renhetsloven endelig ble lagt ned i Tyskland. Da var det blitt endelig bestemt at tyske bryggere ikke engang kunne holde innenlandske bryggerier fra å kalle ølet sitt for «øl» dersom de brukte noe annet en malt, vann, humle og gjær. Tidligere var Tyskland blitt tvunget til dette av en EU-domstol. Da aksepterte de beslutningen for importerte øl, men laget en særtysk bestemmelse som gjorde at tysk-bryggede øl måtte følge Renhetsloven i Tyskland.

  • I 2010 gratulerte jeg litt tvetydig Renhetsloven med sin 494. fødselsdag. Renhetsloven er loven jeg ikke helt blir sikker på om jeg liker eller ikke. På den ene siden er det en kompromissløs ramme som man må holde seg innen og som sikrer at man ikke sklir nedover i smak og kvalitet. På den andre siden er det veldig mange gode øl som ligger utenfor Renhetsloven. Man får et hat-kjærlighetsforhold til den, for den frustrerer og irriterer. Og så plutselig snubler man over et forferdelig øl og tar seg i å tenke at dette mølet hadde aldri fått eksistere under Renhetsloven.

  • I 2011 hadde jeg et foredrag om Renhetsloven i Det gode øls klubb i Trondheim. Det ligger ute som odp-fil og pdf-fil, tilgjengelig gjennom denne postingen. Generelt ønsket jeg å rive ned noen myter og utfordre noen gamle sannheter rundt Renhetsloven i dette foredraget. Renhetsloven har gjeldt til så mange tider og på så mange steder og i så mange varianter, så det er komplett umulig å generalisere over den – selv om både kritikerne og fan-skaren ofte gjør det.

Ellers har jeg nevnt Renhetsloven fra tid til annen, men uten at den har vært hovedtema. Jeg skrev også en analyse av motivasjonene bak Renhetsloven allerede i 2005 – men den stoppet visst opp under korrekturlesing. Jeg skal plukke dem frem og fullføre dem, med jubileet som anledning.

Jeg tror ikke vi kommer til å høre ekstremt mye om Renhetsloven i år. Den er nærmest et ikke-tema innen mikrobryggerikretser, og selv innen industribryggerier er den nesten et tilbakelagt stadium – et slags tidligere ideal som utviklingen har gjort irrelevant. Det er nesten som hofteknekk og rotering med armene i skihopp.

For ti til tyve år siden hørte vi mye mer om Renhetsloven, men idag er den mest en gammel artighet og tidvis en attgløyme på øletiketter. Jeg er overbevist om at tyske bryggerier kommer til å feire den. Den blir garantert fokusert på under Oktoberfest, og en og annen turistfokusert festival blir det vel også. Men at den får noen renessanse er utelukket. Den blir vel nevnt og feiret i Norge også, men det er egentlig tyve år for sent til at det blir skikkelig festivitas.

Men gratulerer med jubileet, lell.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-27

Marinens furukvistøl

Jeg snublet over en referanse til at den dansk-norske marinen eksperimenterte med furu-øl – eller rettere sagt furuekstrakt som preserveringsmiddel – tidlig på 1800-tallet, etter modell fra amerikanske «spruce beers». Det er slikt jeg ikke klarer å la være å grave i …


Adresseavisens oppslag om et øl laget av furukvister.

Her er avisartikkelen transkribert fra Adresseavisen 11. august 1807, side 4 (hele avisen i pdf-format):

Om Øl af Fyrregrene.

Det berettes i et tydsk Skrivt, at den danske Admiralitetslæge, Arendson Faxe, har giort Forsøg med at tilberede en Sort Øl af Fyrregrene, med godt Udfald. Man veed at der i Nordamerika forbruges en stor Deel Øl tillavet af Balsam Grannan(?)
(Pinus Balsamea,) og det var dette der bragte ham paa hiin Indfald.

Det fortælles, at Øllet var godt og drikkeligt, at det blev henlagt i Qvæsthuuskielderen(?) fra April til September og holdt sig fuldkommen godt.

Det Vigtigste ved Efterretningen er, at han tilberedte en Extrakt af disse Fyrrequister, ved at hakke dem, koge dem i Vand indtil Barken løfte sig af, si(l)e Suppen og koge den indtil Sirups Tykkelse.

Denne Extrakt konserverede sig i overmaade lang Tid. En Søeudrustning fik en Deel med, og her forsøgtes det, hvorvidt denne Extrakt kunde beskytte det sædvanlige Øl af Malt fra at blive suurt. Følgen viste, at naar man satte en Kande Extrakt til et Anker Øl, holdt dette sig i 3(?) Maaneder i den stærkeste Soelhede, uden at blive suurt.

Extrakten blev endnu efter 3 Aar befundet god, og i Blanding særdeles tienlig for Søefolket; ved blot at koge den med Vand, faaer man en god Drik, der ligner Øl, og man behøver kun een Deel Extrakt til 36 Dele Vand. De sidste kan endog være noget fordærvet.

Arten Pinus balsamea var Linnés navn på det som idag heter Abies balsamea, og kalles balsamgran på norsk. Den gror over det sydøstre Canada og det aller nordøstre USA, fra de store sjøene og østover. Det likner litt på det som går som edelgran under juletresalget, og trolig finner vi den der. Det står ikke at dette treet ble brukt i disse eksperimentene. Det er vel rimelig å tro at man brukte vanlig norsk furu, siden det er referert til som «Fyrre». Strengt tatt hadde vel vanlig gran vært bedre enn furu.

Navnet på Pinus balsamea er oppgitt til «Balsam Grannan» eller «… Granuan», hvilket er litt vanskelig å tolke. Idag kalles den balsamgran på norsk. En kalifornisk slektning Abies bracteata kalles «Grannen-Tanne» (bokstavelig: skjeggran) på tysk, som er det språket artikkelen er hentet fra. Kan det tenkes at det er en mix-up av navn og dårlig avskrift?

Navnet på admiralitetslegen er noe uvisst. Det ligger i kortene at Adresseavisen har kopiert dette fra et tysk tidsskift, så det er flere mellomnivåer der navnet kan ha blitt forvrengt. Det står vitterlig Arendson Faxe i avisen, men trykken er litt utydelig. Det kan være en forvrengning av Arendsen Faxe – altså uten fornavn, eller endog Arnesen Faxe. Jeg har ikke klart å finne ham i den danske folketellingen fra 1801.

Det er også et sterkt trekk av «not invented here» i dette. I Norge drev man med koking eller trekking av einer for brygging, og dette burde vært nærliggende å forsøke. Men nei, det var sånt som primitive bønder holdt på med. Så kommer det en nyhet fra Amerika – til og med noe som den engelske marinen gjør, og vips er det verd å forsøke. Den godeste Faxe skulle bare visst opphavet til dette …

I Amerika har indianerne lenge brukt uttrekk av bartrær for medisinske formål lenge. Jacques Cartiers ekspedisjon i 1536 ble i praksis reddet fra skjørbuk ved et slikt brygg som irokeser-indianerne. På 1700-tallet var dette vanlig i den engelske marinen, og selv Captain Cook brygget spruce beer på New Zealand. «Spruce beer» var et reelt produkt i den engelske marinen.

Den varianten som beskrives her er litt spesiell. Det er en innkokt uttrekk av furukvister. Jeg vil tro at den inneholder allverdens harpikser og tanniner og andre robuste smakskomponenter. De virker sikkert preserverende, men er neppe smaksvennlige. I den amerikanske varianten er det primært de unge skuddene man ønsker å bruke. De er vitaminrike og velsmakende. At ølet sies å smake godt, må balanseres mot at proviant på lange skipsreiser ikke akkurat var berømt for sin kulinariske høyde. Versjonen i avisen kokes det inn til et konsentrat som i praksis er et preserveringsmiddel som kan tilsettes øl, og det er en bruksmåte jeg ikke har sett før. Strengt tatt er ikke dette øl. Ikke er det malt i ekstraktet, og ikke gjæres det.

Ølet har vært monitorert det over tre år, og det har vært på en «Søeudferd» med minst 3 måneder i «den stærkeste Soelhede». Det betyr at dette ikke var noe hobbyprosjekt, men en seriøs uttesting. Kanskje var dette en tur til De danske jomfruøyene i Vestindia? Kanskje finnes det logger og data ennå bevart i de danske marinearkivene? Eller kanskje brant bryggeloggene opp sammen med den vakre gildehallen til det kjøbenhavnske bryggerlauget under britenes terrorbombing og nedbrenning av store deler av den dansk-norske hovedstaden, det såkaldte Flåteranet, bare få uker etter at denne artikkelen stod på trykk.

Det er også veldig tydelig at fokuset er på ølets holdbarhet, ikke dets eventuelle virkning mot skjørbuk. Det er ølets surning som er fokus. Øl surner når det kommer til eddiksbakterier og oksygen. For å unngå det kan man oppbevare det lufttett eller brygge det sterkt nok. Flasker er nok lufttette, men er upraktisk om bord. Kjempestore fat à la de engelske porterfatene minimaliserer oksygenlekkasjen gjennom treverket, fordi volumet øker i tredje potens, mens volumet bare øker i andre potens. Men også dette er upraktisk ombord. I tropeheten vil prosessene gå fortere og aksellererer så snart et fat er åpnet.

Legg forøvrig merke til avslutningen, der det står at om litt av dette furukvistekstraktet tilsettes vann og så kokes, så blir det hele sundt og godt. La meg tippe at her er det kokingen av vannet som gir den største desinfiserende effekten.

Det sier vel også sitt om ølet og dets smak at prosjektet tilsynelatende ikke ble videreført. Forøvrig stod Danmark-Norge uten noen flåte etter Flåteranet, så man hadde vel andre prioriteringer enn øl til flåten.

Nyheten om dette ølet har nok vært fyllekalk for Adresseavisen – det står på sistesiden sammen med litt befolkningsstatikk og en beretning om tre hus og en drektig ku som brant ned i landsbyen Store Ladager på Sjælland. Adresseavisen hadde dengang fire sider, og hadde man ikke nok stoff, fikk man skrive av litt fra andre aviser … dengang som nå.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-26

Ølbutikkene kommer!

Ølbutikkene kommer … og det ser ut til at det er mange av dem. Det er en utvikling jeg bejubler, og som jeg tror har potensiale til å sette øl-Norge på hodet, og til og med flytte store deler av forbruket og produksjonen ned under 4,7%-grensa.

Strengt tatt forsvant ølbutikkene aldri fullstendig. Frem til sterkølet ble flyttet til Vinmonopolet 1. mars 1993 var det et endel ølbutikker, ikke bare i grisgrente strøk med ølmonopol, men også i byene. Men da bokkøl, juleøl og eksportøl forsvant, ble det tilbake et for magert næringsgrunnlag i pils og bayer i byene. De fleste spesialbutikkene for øl forsvant, med mindre de kunne kombinere med brussalg eller de hadde et kommunalt ølmonopol.

Det fantes til og med en egen medlemsorganisasjon for ølbutikker – Norske øl- og mineralvannutsalg (NØMV), selv om det ser ut som de først ble opprettet sensommeren 1992 da det kom på tale at sterkølet skulle inn på Polet. Bryggeriforeningens direktør, Odd Einar Foss-Skiftesvik uttalte til Aftenposten 20. november at det dreide seg om 160 ulike spesialutsalg for øl som typisk var familiebedrifter med 4-5 ansatte. Totalt var det rundt 1800 ølutsalg, men det omfattet også dagligvarebutikkene. Det var visst ikke alle som meldte seg inn i NØMV, for foreningen fikk visst bare rundt 30 medlemmer, og den ser ut til å ha dødd ut etter sommmeren 1993.

Men nå er ølbutikkene på fremmarsj, og få synes bedre om det enn meg. Jeg har gjennom årene pådratt meg mange ølnotabiliteters vrede ved å kritisere monopoliseringen av salgsleddet for sterkøl. Jeg har gjentatte ganger tatt til orde for at sterkølet burde tilbake i butikk – eller i det aller minste at pol-grensa burde tilbake til det gamle skillet ved 7,0%. Ikke bare klarer andre land å holde liv i ølbutikkene sine, men det synes som deres eksistens dytter dagligvarebutikkene i retning av å holde et bedre utvalg.

Nå fløt kanskje ikke Norge over av gode ølbutikker før 1992, men de fantes – selv i et marked med relativt få varer. Det har skjedd mye med både butikker og vareutvalg siden den gang, også for andre varer enn øl. Jeg mener det er god grunn til å tro at ølbutikkene hadde kommet langt fortere og sterkere dersom de ikke hadde stanget hodene opp mot polgrensa på 4,7%.

Et nesten unisont øl-Norge har sett på Polordningen som en Guds gave til øldrikkere og det aller beste som har hendt øl siden humla ble introdusert. Jeg har kritisert ordningen for å være treg, byråkratisk, sidrompa og fordyrende, og jeg følt meg nokså ensom i den kritikken.

Men det aller verste med polordningen er at den virker ekskluderende. Den er så bysantisk at det hovedsaklig er de som er «innafor» som forstår den. Dermed virker den understøttende for de som allerede er en del av øl-økosystemet, mens den virker avskrekkende for nye aktører. Den skaper behov for et mellomnivå av apparatjik som kan navigere i skrevne og uskrevne regler og prosedyrer. Polordningen og reklameforbudet er det kommersielle øl-Norges beste vern mot å miste stålkontrollen over hjemmemarkedet.

Men opp til 4,7% er det nesten fritt frem, i hvert fall i teorien. Generelt var det slik at man måtte ha fullt vareutvalg for å få lov til å selge øl. Bakgrunnen for dét har vært at man ikke ønsket ølsalg i kiosker og bensinstasjoner – selv om det virker som disse nå har mer dagligvare enn de har sitt historiske vareutvalg. Dermed er småbryggeriene henvist til dagligvarekjedene, som det ikke akkurat er lett å forhandle med.

Man har tidligere tenkt på ølbutikker som en syndens bule der man kassevist pusher rusmidler på svake sjeler; men tanken på en ølbutikk som en high-end spesialbutikk à la delikatesseforretning er nå langt på vei akseptert.

Utrolig nok: selv med 4,7%-begrensningen og selv uten volumsalget av lys lager klarer ølbutikkene tilsynelatende å gjøre det godt. Litt av bakgrunnen er at de har lagt hodene skikkelig i bløt for å finne de gode og interessante 4,7%-ølene og de alkoholsvake øltypene, også de av utenlandsk opphav. En annen medvirkende årsak er at det er gjennom disse butikkene at breddeutvalget fra de virkelig små kanaliseres, snarere enn gjennom Polet. Det er ingen liten bragd å overleve under 4,7%, for ølet ser ut til å trives best rundt 5-7%, men det virker som ølbutikkene trives.

Dagligvarebransjen har vært med på utvalgskjøret en stund, men det er en illusjon å tro at de vil ta det helt ut. For dem er logistikk og distribusjon og et «greit nok» varespekter viktigere enn et maksimalt utvalg. Dette gjelder for andre varegrupper, like mye som det gjelder for øl. Dagligvarebransjen har etterhvert kommet seg forbi misforståelsen av at øl er pilsner, men de kommer aldri dithen at de vil ha et ekstremt utvalg bare fordi det er kult eller spennende. Skal du inn i dagligvare må du være stor, eller i det minste under en stor aktørs beskyttende vinger. I ølbutikkene derimot, er det rom for det aller meste.

Jeg utbasunerte at Polet burde bort, eller i det minste at sterkølet burde ut fra Polet. Det ble møtt med kommentarer à la Er det lissom REMA-1000 og de andre som da skal selge oss spesialølet? Neida, svarte jeg, det er ølbutikkene. Oppfølgingsspørsmålet kom raskt: Hvilke ølbutikker? Utenom de kanskje de aller største byene finnes det ikke noe marked for noen ølbutikker.

Vel, nå ser vi ølbutikkene etablere seg. Først kommer de i de store byene, men etterhvert også i de små og på andre mindre steder. De drives av folk med langt mer ølkompetanse og ølinteresse enn den vanlige polansatte. De har et utvalg som går utenpå det normale polutsalget.

For Polet burde dette være en aha-opplevelse. Selv om de behandlet ølet temmelig stemoderlig i mange år, så kom de luntende etter da de så at folk allikevel bokstavelig talt stod og tørstet etter å kjøpe spesialøl. De siste par årene har til og med ølet blitt flyttet ut av den notoriske plassering på bortsiden av det innerste mørke hjørnet. Ølet har etterhvert okkupert tallrike sider i Vinbladet. I et par butikker er faktisk øl noe av det første jeg støter på når jeg kommer inn i butikken idag. Slik var det sannelig ikke før.

Ølets suksess er ikke Polets fortjeneste, for det har vært en kundedrevet prosess. Når øl har blitt kult, er det imidlertid ikke bare Polet som har reagert, for nå kommer også ølbutikkene. I dem er det mange foroverlente personer med digert kontaktnett, og de bygger opp merkevarer for øl – merkevarer som Polet ikke engang kan selge. For den 4,7%-grensa som har trygget Polets enemark for det sterke (les: interessante) ølet er samtidig et hinder for at Polet kan konkurrere om den andelen av ølet som kanskje er i sterkest vekst: spesialøl i session ale-styrke.

Polet har sovet i timen og våknet først opp på et faderlig sent tidspunkt. Nå mister de salg etterhvert som forbruket av vin og brennevin synker. Vindrikkende sekstitalls-hippier blir pensjonister og maltwhiskydrikkende thirty-somethings blir ansvarlige foreldre. Ølet er varegruppen som det er mest upraktisk å ta med fra harryhandel eller tax-free'en på Gardermoen. Eksplosjonen i ølsalget var det som skulle redde Polets evig jevne salgsøkning gjennom den neste generasjonen.

Herifra går det bare én av to veier, for jeg tror ikke på noen status quo i denne saken. Enten spiser spesialbutikkene markedsandeler fra polene, spesielt dersom polgrensa økes til 7,0%. Eller så klarer man å underminere spesialølbutikkene med et statlig krav om dagligvareutvalg eller ved å senke polgrensa til 2,5%.

Hurra for ølbutikkene! Endelig er ølet tilbake der det hører hjemme: i spesialforretninger som bryr seg om smak og kvalitet og håndtering av ølet, og som har betjening som kan rådgi kundene. Det er ikke dermed sagt at alt er rosenrødt, men det er et riktig skritt på veien.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-25

To typer ingefærøl

Jeg har tidligere nevnt at dagens ingefærøl er temmelig forskjellig fra det som ble solgt som ingefærøl på slutten av 1800-tallet. Og så snublet jeg over en avisannonse som til fulle dokumenterte at man brygget ingefær i engelsk stil etter gammel oppskrift, samtidig med at man også laget dagens brune ingefærøl – eller -brus.

Annonsen er for E. C. Dahls i 1914. Det vil si, det er deres landhandler og bryggeriagent Ole Mariussen i Hemnesberget som annonserer for ølene han er agent for. Like under er det tilsvarende annonse for Kristoffer Jacobsen, også han landhandler, samt agent for Aktiebryggeriet i Trondhjem. De to bryggeriene konkurrerte i sin region, slik det var vanlig i kartell-tiden – tidsånden tro var agentene oftest ene-agenter for sitt bryggeri.

Annonse for blant annet ingefærøl
Annonse for brun/amerikansk og hvit/engelsk ingefærøl fra Nordlands Avis, 1. desember 1914.

Det er flere ting å lese utfra disse annonsene. Man hadde de tre klassiske øltypene pilsner, bayer og bokk, men også lettøl-variantene av dem som ble innført i 1913, nemlig landsøl, bjor og mungåt. Av disse var det bare landsøl som hadde noen varig suksess. Disse annonsene ble gjentatt i Nordlands Avis i mange år fremover fra 1913, selv om innholdet ble justert etter hva som var lov å selge.

Men fokus for denne postingen er at E. C. Dahls annonserer to typer ingefærøl. Det er en engelsk type som er hvit, og en ameriansk type som er brun. Den brune, amerikanske typen er trolig den vi fremdeles kjenner som dagens ingefærøl, og som mer korrekt kan beskrives som en ingefærbrus. Den lages av ingefær, vann, sukker og tilsatt kullsyre, samt trolig litt konserveringsmiddel og farge.

Det hvite, engelske ingefærølet må ha vært det tradisjonelle gjærede ingefærølet som gjæres på «ingefærølplanten» (GBP), en symbiotisk kultur av en gjærsopp (Zagosaccharomyces florentinus) og en melkesyrebakterie (Lactobacillus hilgardii). Jeg har tidligere blant annet skrevet om dem her og her. Et kjennetegn for dette ingefærølet er dets blekt melkeaktige, hvite farge. Man starter gjæringen med vann, sukker og saft fra ingefærroten, og det gir blandingen en svakt disig, lysebrun farge. Men etterhvert som gjæringen kommer i gang, blir blandingen mer tåket, som uttynnet melk. Det nytter lite å la den stå for å klarne. Hva det er som gir denne fargen vet jeg ikke, men når E. C. Dahls annonserer for hvit, engelsk ingefærøl, er jeg ikke i tvil om at det dreier seg om den opprinnelige ingefærølet gjæret med GBP.

Hvor lenge holdt tradisjonen med hvit, engelsk ingefærøl seg? I en annonse fra 1976 annonserer Dahls for produkter fra Schweppes. Ved siden av hovedproduktet Grape Soda har de også typene Bitter Lemon, Tonic, Soda og Ginger Ale. Det er oversettelse kun på den siste, og den er gitt som «amerikansk ingefærøl». Jeg sanser at man ønsket å presisere at det var den brune brus-typen, ikke den engelske gjærede typen. Under vises en detalj fra denne annonsen, der også flaska med Schweppes Ingefærøl med svart etikett er synlig.


Utdrag fra annonsen i Adresseavisen fra 18. juni 1976, som viser flere varianter av Schweppes mineralvann, deriblant et med navnet «Ginger Ale» som E. C. Dahls finner det nødvendig å opplyse om er en amerikansk ingerfærøltype.

Hva en Ingefær-Bokøl er, vet jeg ikke. Om jeg skal tippe, vil jeg tro det var en slags cross-over mellom vørterøl og ingefærøl.

Det er egentlig ganske overraskende å se at industribryggeriene for rundt hundre år siden opererte med SCOBY-kulturer, «mixed fermentations» og gjærsorter som hverken var over- eller undergjær. Vi har alltid lært av industribryggeriene gjorde bryggingen kjedelig og tysk. Men her er ett av flere «sprell» som bryggeriene gjorde før 1930-tallet.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-17

Nissens bygårdsbryggeri

Når man i norske byer brygget på 1700-tallet var det i lokaler som kunne variere fra et kjøkken til en liten håndverksstue. Det er faktisk bevart et slikt bryggeri på Sverresborg Folkemuseum – de forteller bare ikke de besøkende om det, så du må selv vite hva og hvor du skal lete.

Hans Nissen var kjøpmann i Trondheim slutten av 1700-tallet. Han var bror av Martinus Nissen som startet Adresseavisen. Det som gjør Hans Nissen interessant, er at gården hans ble stående nærmest urørt i 100 år etter hans død i 1807, og visstnok også endel år før det. Han var barnløs, og gjennom barnløse slektninger og husholdersker ble huset passet på, men aldri renovert. Det var en vidunderlig tidskapsel, men ble dessverre ribbet for inventar før Folkemuseet fikk overta bygningen. I det minste har man heldigvis bevart bygningen og i ettertid klarte man å samle litt av inventaret samt å supplere med tidstypisk inventar.

I huset var et typisk 1700-talls husbryggeri, lagt i relasjon til et «grovkjøkken» eller størhus.

peisen i kjøkkenet i Nissengården
Peisen i grovkjøkkenet i Nissengården, bryggepanna sees til høyre, og ilegget for ved kan skimtes nede i peisen.

Grovkjøkkenet domineres av et digert, oppmurt ildsted, en stor peis med mulighet for å henge gryter over ilden. Baksiden av peisen har en innmurt bakerovn. Til høyre for peisen er det oppmurt en rund konstruksjon, inntil peisen. Inni peisen er det et mindre hull for å legge i ved inne i den runde konstruksjonen. Over bakerovnen er det en stor flate som kunne brukes til å gjære deiger, eller til å tørke malt. Den runde konstruksjonen er for å koke øl. Den har opprinnelig hatt en koppergryte – en bryggepanne – satt ned i hullet, men har har nok forsvunnet på grunn av metallverdien. Konstruksjonen er kjent fra en rekke gamle bryggerier, både på tegninger og i overlevende bygningsdetaljer.

grovkjøkkenet i nissengården grovkjøkkenet i nissengården
Til venstre, grovkjøkkenet/bryggeriet i Nissengården, legg merke til de overbygde lukene for kunne frakte varer rett inn til og ut av kjelleren; til høyre den oppmurte konstruksjonen som selve bryggepannen var satt ned i, bygget inntil peisen med ilegg av ved inne i selve peisen – tørkehylla sees i bakgrunnen.

Et tilsvarende kjøkken på Dansk Landbrugsmuseum ved Estrup herregård i Gml Estrup er nesten identisk. Det er speilvendt, men ellers funksjonelt helt likt.

grovkjøkkenet i Gml Estrup
Tilsvarende kjøkken ved Dansk Landbrugsmuseum i Gml Estrup, den oppmurte konstruksjonen på venstre side er knyttet til ølbrygging.

Hvordan ville bryggeriet i Nissengården fungere? Vel, det er selvfølgelig ikke komplett. Først og fremst mangler det trekar for mesking. Deretter mangler kopperkjelen, dvs kokekaret. Man ville ha mesket i et trekar, tappet av ukokt vørter og helt det opp i kokekaret, kokt det og tappet det på fat. Kanskje helte man tilbake i meskekaret og primærgjæret der, eller man tappet direkte på fat og tilsatte gjær når temperaturen ble lav nok.

grovkjøkkenet i nissengården grovkjøkkenet i nissengården
Til venstre, ilegg for ved for bryggepanna ifra peisen; til høyre oversiden av bakerovnen, med tørkehylle egent for blant annet malt.

Malting kunne man også drive med. Malten måtte støpes og groes et annet sted, men kunne tørkes på toppen av bakerovnen i karmer – en konstruksjon som er veldokumentert som malttørke rundt på gårdene.

Man kunne vel brygge med koking av 30-40 liter om gangen – men det var mulig å brygge større batcher om man tappet flere runder av mesken og kokte 2-3 runder med tappinger over én dags brygging.

Brygget Hans Nissen eller andre beboere i dette huset for videresalg? Det er fullt mulig. Nissen drev krambod, som også er tatt vare på. Det er bokstavelig talt et hull i veggen, nærmest en kiosk. Utfra annonser i Adresseavisen vet vi at han solgte brennevin, vin og mjød. Han solgte også ølglass. Men det er ikke dokumentert at han solgte øl, eller at han brygget øl for salg. Dog er husbryggeriet hans av en karakter som typisk kunne brukes for husbrygging for salg.

fasaden til Nissengården
Fasaden til Nissengården. Selve gården strekker seg langt bakenfor den fasadebygningen som vender mot gata, hvilke kan sees på tømmerveggen på venstre side. Opprinnelig har den fortsatt videre i en brygge/lagerhus med fasade mot sjøen. Luka i kramboden er også synlig.

Nissengården skriver seg tilbake til 1720-tallet. En hvelvet kjeller som dette kjøkkenet er bygget over sies å være fra et tidligere hus, og kanskje er også peiskonstruksjonen gjenbrukt. Kjelleren må ha vært ypperlig til å oppbevare øl. Om det stemmer at dette sammer fra et tidligere hus, så må vel dette være fra 1600-tallet. Det er lett å tenke seg at det kan vært ett av de mange små husbryggeriene som fantes.

En slik konstruksjon var verdifull. I eiendomsannonser fra 1800-tallet er de hyppigste argumentene fra selger at gården ligger ut mot en stor gate, at det er så-og-så mange kakkelovnoppvarmede rom, at det er så-og-så mye uthus og lagerrom – og at det hører til bryggerhus eller størhus. En annonse fra 1839 kan eksemplifisere: Tilkjøbs. Min iboende [bygård med blant annet] Størhus med bagerovn og indmuret Bryggepande paa 2 Tønder. […] Hans Larsen Det er nettopp en slik bakerovn og bryggepanne som vi kan se i Nissengården, eller rettere sagt innmuringen, ikke bryggepanna.

En tønde er enten et rommål på 144 liter, eller et arealmål på rundt 4 mål, visstnok arealet som trenger en tønde såkorn. Imidlertid finnes det også en særlig trøndersk tønde på 86 liter ifølge Norsk forlishistorisk forening, samt en øl-tønne på 131 liter. Uansett er bryggpannen til bryggeriet i Nissengården mindre enn en tønne, og nærmere en kvart eller en halv.

Hvem brygget, sånn generelt? Det kunne være enker som brygget for sitt livsopphold. Det kunne være koner eller håndverkere som spedde på familieinntekten. Det kunne være vertshusholdere. Det kunne være sesongarbeidere som brygget utenfor sesongen. Det kunne være borgere som del-finansierte tjenestefolk ved at de også lot dem brygge. Vi tidligere har sett at i Bergen kunne brygging være en hovedgesjeft, men i resten av landet var det nok ofte en bigeskjeft eller noe man «falt tilbake på».

Kan vi være sikre på at denne konstruksjonen ble brygget på, dvs at den ikke var til noe annet? Det er mangt og mye der man kan trenge å koke en stor mengde væske. Under vises ulike gamle bilder av bryggerier, der nettopp en slik oppmurt kjele med ilegg av ved gjennom en mindre åpning er gjennomgangstema. Brygging er helt klart et dokumentert bruksområde for den.

Bryggepanne Bryggepanne Bryggepanne Bryggepanne Bryggepanne Bryggepanne

Om du besøker Sverresborg Folkemuseum, er Nissengården og husbryggeriet der verd et besøk. Konstruksjonen du ser der, er nok en kopi og ikke en fungerende peis, og den er preget av tidens tann. Den er bygget i murpuss utenpå en rekonstruert ramme for å vise peisens plassering i bygget. Det er ikke markert eller beskrevet på noen måte som bryggeri, og det er ikke alltid at det huset er åpent. Det er kramboden og finstua som primært fremvises av Nissengården. Men om den er åpen og du får gå et par rom innover, så står du i et 1700-talls husbryggeri.

Det er kanskje til og med den eldste bevarte, dokumenterbare ølbryggeinnretning i Norge?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Slett ikke eldst - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/1/17 23:29:33
"Ølbryggeinnretning" er temmelig bredt, så det kan ikke Nissengården skryte på seg. Det er nok en god del hus for malttørking som er eldre i Norge. Gjærstokken med 1621 risset inn i bunnen er nok også eldre. For ikke å snakke om bryggesteinene tilbake til 500-tallet som fortsatt er bevart. Og malttørkeovnene fra 400-tallet fra Egersund. Osv. :)

2016-01-16

Moslings bryggeri

Også før E. C. Dahls bryggeri og før L. Schreiners Bryggeri fantes det bryggerier i Trondheim. Ett av dem var M. Moslings bryggeri som var i drift i hvert fall så tidlig som slutten av 1830-tallet.

Moslings bryggeri var opprinnelig et brenneri, men siden et brenneri basert på malt i prinsippet er et bryggeri med et ekstra ledd for destillering, så er det lett å konvertere det til et bryggeri, eller å drive en dobbeltdrift.

Idag tenker vi ofte på norske brennerier som tradisjonelt drevet på poteter, men det var ikke alltid slik. Poteten er en relativt ny vekst i Norge. Dens seier innen spritbrenning er hovedsaklig knyttet til at man får mer alkohol pr kvadratmeter åker med potet enn med bygg. På 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet var bygg den normale råvaren for spritbrenning – liksom den fremdeles er med skotsk whisky og nederlandsk genever.

Mosling drev nettopp en slik dobbeltproduksjon, med salg av sprit og øl. Hans brenneri-bryggeri lå litt utenfor byen. Vi vet at det var et brenneri vest for sentrum, nede ved Nidelva mellom Ila og Marienborg, og ett øst for byen på Lade. Disse er beskrevet i en oversikt i Trondhjemske samlinger, 2011 av Ivar Stav: Berusende bygningshistorie – hus for øl og vin, brennevin og gjær. Destilleriet på Ila er gjort rede for og var neppe Moslings, men Stav fant ikke hvem som drev destilleriet på Lade. Kanskje var det Moslings brenneri? Dog må det sies at Stav fokuserer på tiden etter 1855.

Her skal vi skal følge bryggeriet igjennom endel annonser og forsøke å se hva det kan fortelle oss om bryggeriet. Jeg har tidligere nevnt Moslings bryggeri i en oversikt over bryggeritilstanden forut for at Schreiner begynte å brygge.

Den 17. januar 1839 annonerer han Dobbeltøl à 6 sk pr. Bouteille sælges af M. Mosling. Dobbeltøl er en øltypebetegnelse som viser slektskap med belgisk dubbel, tysk dobbeltbock, og britiske XXB. Det er kort og godt en kvalitetsbegnelse som viser at noe var bedre enn en annen vare. I seg selv er dobbeltøl ikke en øltype, men en kvalitetsrangering. Prisen på 6 skilling pr flaske ligger godt over de normale 3-4 skilling som var gjengs flaskepris for «vanlig øl». Flaskene var helflasker på rundt 70cl.

M. Mosling het egentlig Marcus Gabriel Andreas Mosling. I folketellingen i 1865 er han angitt som M. G. A. Mosling. Det sier trolig litt om hans pondus og status at ble folketelt med initialer – hvilket ikke ble alle forundt. Han var da også tidligere Stadshauptmand, hvilket betyr kaptein for borgerbevæpningen. I 1865 er han angitt som overfavnsetter, en annen tittel som ikke lenger er relevant, dvs sjef over de som kontrollerte og målte ved som ble ført til byen for salg. I 1839 var han rundt 28 år og ung og fremadstormende.

Mosling annonserer den vanlige øltype den 7. mai 1839: Godt Øl til 4 og 3 sk pr. Bouteille, i ankerviis billigere, samt Kandeøl til 3 og 2 sk udsælges fremdeles fra mit Bryggerie. M. Mosling. Det er litt usikkert om Kandeøl her refererer til at ølet selges billigere når kjøperen selv kommer for å få tappet det på sin egen kanne, men det kan også være en varebetegnelse synonymt med Husholdningsøl eller pottøl.

Like under denne annonsen har han enda en annonsering: At Mad. sal. Fermann fra i Dag har Udsalg af overnævnte Ølsorter fra mit Bryggerie, tager jeg mig herved den Frihed at bekjentegiøre for dem, der paa Grund av den lange Vei ei hidendtil har kundet unde mig deres Næring. M Mosling.

Enkefru Fermann kommer så med sin egen annonse like under: I Henhold til Hr. Distillateur M. Moslings Avertissement i sidste Adresseavis, anbefaler jeg herved mit Detaille-Utsalg af diverse Ølsorter fra hans Bryggerie; ligesom jeg og udfører Bestillinger på Leverancer i større Partier, saasom til Skibsbrug ec. Enhver Søgning modtages med største Erkjendtlighed K. M. sal. Fermann.

Utfra dette kan man lese at destilleriet hans lå et lite stykke fra byen, men ikke lengre enn at han tross alt annonserte for bryggeriutsalg i både flasker, kander (det som vi idag ville kalt growlers eller medbrakt emballasje) og på fat.

Madam K. M. sal Fermann er enke etter en Fermann, og hun har tydeligvis fått agentur for salg av Moslings øl. Vi kan også lese at han brygger «diverse Ølsorter», av hvilke vi har sett at han annonserer for dobbeltøl og Godt-Øl og muligens Kandeøl. I en annonse fra en småbrygger fra samme tiden annonseres det øl med tredelt prisdifferensiering: 6, 4 og 2 skilling pr flaske. Prismessig tilsvarer det Moslings dobbeltøl, godtøl og kanneøl.

Forretningene til enkefru Fermann har nok ikke gått så bra. For allerede 18. juli 1839 annonseres det møte rundt hennes bo. Såvidt jeg forstår, er hun ikke død, og hun har formodentlig gått konkurs. Senere den 5. november står det en annonse fra en Pet. Chr. Fermann som hadde flyttet til enkemadam Fermanns «forrige Gaard» og stedfester den til hjørnet av Krambodgaden og Strandgaden (idag Olav Tryggvasons gate), det vil si krysset ved inngangen til dagens Nova Kino. Kjøpmannen fører blant annet amerikansk og braunschweiger-humle, samt alt fra kanonkrutt, via brevlakk, til japansk soya og «fiin Portoricco Caffe». Faktisk dukker amerikansk humle hyppig opp i annonser i Trondheim, og må indikere en signifikant eksport av humle fra USA på første halvdel av 1800-tallet.

Det er litt interessant at Mosling den i 23. juli annonserer: Nogle Kander god Opgangsgjær kan hver Uge erholdes tilkjøbs hos M. Mosling. Annonsen kommer halvannen uke etter at Mosling giftet seg. Det er lett å mistenke at oppgangsgjær er overgjær. Men dette er tross alt 1839, og man skulle tro at undergjær var en irrelevant vare. Dette er flere måneder før tidligste datering av brygging hos Schreiner, som er den første som brygget med undergjær i Trondheim. Derimot brukes «oppgang» som synonym til heving under baking, og det er mulig «opgangsgjær» kort og godt betyr bakegjær. Det var vissnok en akseptert sannhet brennerigjær var bedre enn bryggerigjær for baking – selv om brenneriene brukte bryggeriene som kilde for sin egen gjær.

Den 22. august annonserer Mosling for brenneri-delen av sin geskjeft: M. Mosling udsælger Rosen-, Orange- og Citron-Liqueur saavel paa hele og halve Flasker som i potteviis og mindre Maal. samt: utsælger fiin Perfico queru a 72 sk pr. Pot. På ølfronten har han fått ny agent inne i Trondheim, og det annonsereres i samme nummer: Øl à 4 og 3 sk pr Flaske, 3 og 2 sk pr Kande, fra M. Mosling Bryggerie, sælges ved M. Bangs Enke. Mosling har forøvrig også fått konkurranse, da E. Selsbak to avisutgaver senere annonserer sin egen Rosen-Liquer til 3 Ort 8 skilling pr potte. Det er vel råsprit krydret med rosenblader som det er snakk om. Roser var i blomst vel en måneds tid før dette, så det var neppe snakk om vellagret sprit. Her ser vi forøvrig at «Kande» brukes som om det kun var en differensiering i emballasje, det vil si at det er snakk om to øltyper og en skillings lavere pris på kanne enn på flaske. Men merk at ingen av disse to øltypene kan tilsvare dobbeltølet han annonserte i januar.

Moslings brenneri har flere typer spritvarer. Den 24. september annonserer han Karve-aquavit no. I og II, samt Hægbæraquavit og jægereleksir. Idag misoppfatter vi kanskje «aquavit nr 1», for det var trolig en kvalitetsdifferensiering, og det var vanlig blant destilleriene å ha både en nr. I og en nr. II.

Mosling har også en annonse i 19. desember der han blant akevitter og likører også tilbyr: … Øl, der ikke er bittert, men godt og velsmakende, paa Bouteiller 4 og 3 sk, – paa Ankere, færdigt til Brug, à 54 og 36 sk sælges af Undertegnede. NB Naar Ankere eller større Foustager tages, bringes Samme Kjøberen i Huset. M. Mosling. Utfra tidfestingen er nok dette ment som en juleannonse av den typen det var rikelig av den siste uka før jula. Om vi tolke det som en julefokusert annonse, gir det mer mening at det presenteres som ikke bittert, siden det gjennomgående trekket ved juleøl på 1800-tallet synes å være at det skulle være godt og fyldig og søtt. Fokuset på fat er også typisk, da det virker som mange familier kjøpte seg et ølfat for julehøytiden.

Den 26. mars 1840 annonserer han: Bestillinger av godt Øl, saavel stærkt, som simpelt Huusholdningsøl, modtages af M. Mosling. og lengre nede på samme side: Øl, udmærket godt, à 3 og 4 sk pr Bouteille, samt på Foustager og i kanderviis til forhen averterede Priser, sælges af M. Mosling. Her er henvisningen til at det selges «kanderviis» utvetydig en henvisning til hvordan ølet selges med hensyn til volum og emballasje, ikke type.

Likevel ser vi at det brukes følgende benevnelser for øltypene: godt øl, dobbelt-øl, sterkt og simpelt husholdningsøl. Utfra konteksten her må det dreie seg om fire ulike typer eller kvaliteter av øl. Utfra prisene er ingen av de tre som nevnes i samme setning det samme som dobbeltølet.

Kan vi være sikker på at M. Mosling faktisk er Marcus G. A. Mosling? Ja, det mener jeg. I en annonse 7. desember 1839 oppfordrer han: De, der maatte være i Besiddelse av tommer Ølankere, mig tilhørende (Bogstaverne MGAM ere indbrændte paa den ene Bund), anmodes om snarest mulig at tilbagesende mig Samme. M. Mosling. I 1872 er han forlover i et bryllup og er angitt som ølbrygger. Han er riktignok ikke ført opp med det i folketellingen, men de har formodentlig valgt å føre ham opp med hans offisielle verv, fremfor å koble han til en bedrift han eier.

Martin Andersens database over bryggerier og etiketter nevner Einar Mosling bryggeri som er stedfestet til Namsos og datert frem til 1880. Er dette en sammenblanding? I folketellingen fra 1865 er det en Einar Mosling som er handelsmann i Namsos. Han er født ca 1823 i samme prestegjeld som M. Mosling, men altså tolv år yngre. I folketellingen for 1875 er han gitt tilleggsbeskrivelsen ølbrygger i tillegg til å være handelsmann og losoldermann. De er muligens brødre. Kanskje har lillebror som sekstenåring vært involvert i driften og lært å brygge i Trondheim før han flyttet til Namsos?

Uansett må M. Moslings bryggeri og brenneri ha hanglet videre noen tiår, siden han er angitt som ølbrygger så sent som i 1872. Det er lite som er kjent om bedriften, og det synes ikke som de har satt noen særlig dype spor etter midten av 1800-tallet. Men i 1839 virker det som de var relativt store i Trondheim. Det er mange andre som annonserer øl til salgs, men ingen av dem bruker begrepet «bryggeri» om virksomheten sin. Var han en arbeidende ølbrygger og destillatør, eller eide han en bedrift med ansatte som stod for driften? Det er ikke godt å si. Han ligger helt i overgangen der øl går fra å være håndverk og «hjemmeindustri» til å bli fabrikk-industri.

Samtidig er det fristende å anta at Moslings bryggeri er en direkte sideeffekt av frislippet av spritbrenningen i 1816. Det gav en enorm eksplosjon i spritbrenningen, og drepte nesten ølbryggingen. Men samtidig lå brenneriene så tett opp til ølbrygging rent teknisk at da reaksjonen kom i form av avholdsbevegelsen (som i utgangspunktet var en måteholdsbevegelse), kunne man omstille produksjonen til øl på 1830- og 1840-tallet. Men røttene til disse «storbryggeriene» lå i spritbrenningen – og forresten var de store bare i forhold til enkemadammer og vertshusholdere. I forhold til neste fase av norsk bryggerihistorie – de tyskinspirerte bayer-bryggeriene med undergjæring – var de egentlig litt små.

Til slutt må det nevnes at disse gamle avisene er fulle av vidunderlige og tidsbeskrivende notiser: på senvåren var den store saken at det var falske 5-speciedaler-sedler i omløp. Måneden etter var det Skydeforeninges klappjakt på ulver som skulle organiseres. Utpå høsten etterlyses Ole Høiland – som muligens fremdeles har rekorden for innbruddstyveri hos Norges Bank. Høilands flukt fra Akershus festning og nedover Sørlandskysten følges ivrig i pressen. Om sommeren meldes blant de tilreisende at en prøyssisk grev løytnant Bismarck er ankommet fra Stockholm, muligens den senere tyske jernkansleren.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Angående Einar og Markus Mosling - lagt inn av Bernt - 2016/1/18 22:20:42
Atter et spennende historisk dypdykk og flott presentert!

Markus og Einar ser ut til å være brødre, ja, selv om det er 12 år mellom dem. Begge er født i Børsen / Børsa i Skaun, Sør-Trøndelag, og på geni.com listes de som sønner av Abraham Drejer Mosling:

http://www.geni.com/people/Abraham-Mosling/6000000031785391006

De to ser ut til å ha drevet hvert sitt bryggeri, henholdsvis i Trondhjem og i Namsos. Markus var naturligvis først ut, allerede i 1837 eller 1838, og var som du påpeker veldig aktiv med annonser for sitt øl og brennevin på slutten av 1830-tallet. Den første annonsen jeg har klart å finne er for hans dobbeltøl 13.mars 1838. I 1840 folketellingen står han forøvrig oppført med bosted "Dronn.gd" og stilling "Destillatør":

http://digitalarkivet.arkivverket.no/kb/dp/person/pd00000003107247

Så det var nok hans hovedgeskjeft i 1840. Jeg mistenker at Markus var en aktiv annonsør et godt stykke ut på 1840-tallet, men dessverre er det et nesten syv år stort hull i Digitalarkivets kopier av "Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger". Men 1847-årgangen er ganske komplett og der dukker det opp annonser for en ølhall M. Mosling har åpnet og for både gjær og øl fra hans bryggeri. I 1850 ble Markus Mosling stadshauptmann og det kan være da han trappet ned eller helt sluttet med øl- og brennevinsproduksjon, jeg finner ihvertfall ikke flere annonser for slike produkter etter 1850. Markus Mosling står i 1875 oppført som "Forstander for Kleists Legat" og "Oversætter", så han drev neppe med brygging på dette tidspunktet. Fem år senere gikk han forøvrig konkurs og i 1883 døde han av lungebetennelse.

Lillebror Einar ser ut til å ha startet som kjøpmann i Namsos en gang før 1860, han står oppført som kjøpmann både ved dåpen til sin første datter i mars 1863 og under folketellingen i 1865. Men rundt 1870, pluss minus noen år, må han ha åpnet et lite bryggeri siden han i 1875 listes som ølbrygger i folketellingen. Men dette bryggeriet var neppe i drift særlig mer enn ti år før han forlot Trøndelag til fordel for konas blide sørland. I 1885 var han og familien bosatt i Kragerø hvor han ble boende til sin død i 1904.

2016-01-11

Kjøling av Corneliusfat

Tenk deg at du er hjemmebrygger med et Corneliusfat som du skal servere. Det holder 20°C, men det skulle ha vært 10°C. Hvordan kjøler du ned dette ølet raskt og effektivt?

Det er essensielt tre strategier, kjøle innenfra, kjøle ned via overflaten, eller kjøle ned ølet etterhvert som det tappes.

Den første strategien er trolig mest effektiv, men har også størst potensiale for infeksjon. Varmekapasitet til øl er sammenlignbart med vann, som er 4,2J/g/C. I praksis trekkes den litt ned av andelen alkohol i ølet, mens den trekkes litt opp av at det også er sukker oppløst i ølet, så la oss bruke dette tallet. Det vil si at man trenger 4,2 W i ett sekund for å heve et gram (ca samme volum som en sukkerbit) med én grad Celsius. Snakker vi 19 liter og 10°C, så trengs er det 798KJ, eller omkring 2kW (tilsvarende en typisk varmeovn på maks) i knappe seks og et halvt minutt.

Dersom du skal kjøle ned, må du fjerne like mye energi som ble tilført da du varmet opp, men dessverre er ikke nedkjøling like enkelt i praksis som oppvarming. Det vil si at man ofte må bruke endel mer energi for å kjøle noe ned enn for å varme det opp. Det kan illustreres med en varmeovn, som er en effektiv innretning, og med et kjøleskap som er ineffektivt i sammenlikning, siden et blir endel mer varme bak kjøleskapet enn den energien som trekkes ut fra innsiden av skapet.

La oss først se på den første metoden: å kjøle ned et fat med øl gjennom å kjøle det ned innenfra.

Det enkleste ville være å bruke is, for is er lett tilgjengelig, og temmelig mye energi trengs for å smelte is, nærmere 335 J/g, slik at ett gram is som smelter, kan senke temperaturen på 80g is med 1C. Men selvfølgelig kan man ikke bruke is direkte, for da vanner man ut ølet. Men anta at vi tilsetter en isterningspose, og at det er tilsvarende 1dl vann i den og at den er frossen, men holder 0°C. En slik pose vil kjøle ned åtte ganger sin egen vekt med 10°C, i praksis ni ganger om vi antar at ølet holdt romtemperatur på 20°C og skal ned til 10°C, mens smeltevannet varmes opp fra 0°C til 10°C. Det blir nesten ti ganger om vi antar at isen holder -20°C, for is har en varmekapasitet som er i underkant av halvparten av vann. Vi trenger da ikke mindre enn tyve slike isterningsposer for å kjøle ølet med 10°C. Det krever at det tilsettes is tilsvarende to liter vann. I tillegg kommer infeksjonsfaren. Neitakk, jeg tror ikke det er noen farbar vei.

Mer direkte 7.98×10⁵J = m×(335J/g+4,2J/g/K×10K) som gir oss at m=2,12×10³g = 2,12kg. Tar vi utgangspunkt i at isen holder -20°C og at is har en varmekapasitet på 1,9J/g/K, får vi 7.98×10⁵J = m×(335J/g + 4,2J/g/K×10K + 1,9J/g/K*20K) som gir oss 1,92×10³g. Dvs circa 2kg is i begge tilfeller.

Hva med så tørris? Det er fast CO2, som har den egenskapen at den ved vanlig trykk ikke smelter, men sublimerer. Det vil si at det går direkte over fra fast form til gass, uten å gå over i flytende form. Øl skal inneholde CO2 og et overskudd av CO2 lekker ut, i motsetning til et overskudd av vann som bare tynner ut ølet. Dermed høres tørris ut som det perfekte middelet å kjøle et ølfat med.

Tørris sublimerer ved -78,5°C. Energien som kreves er 571 J/g, som betyr at hvert gram tørris kjøler 13,6 ganger sin egen masse med vann 10°C. I tillegg vil gassen kjøle ølet mens den varmes fra -78,5 til 10°C. Om vi antar en jevn varmekapasitet på CO2 på 0,8J/g/K, da kan CO2 kjøle omtrent 1,7 ganger sin egen masse av øl fra 20°C til 10°C i dette tilfellet. Dermed vil 1g CO2-gass ved frysepunktet kunne kjøle 15,3g vann fra 20°C til 10°C. Det vil si at vi trenger 1,24kg, eller omkring 8dl, tørris for 19 liter øl. Litt mer tallfestet: 7,98×10⁵J = m×(571J/g + 0,8J/g/K×(10K+78,5K)) gir m=1,24kg.

Fordelen er at dette skjer fort, men det er også en ulempe, siden CO2'en kan unnslippe gjennom sikkerhetsventilen før man har fått utnyttet dets fulle potensiale for å absorbere varme fra ølet. Uansett, det er overgangen fra fast form til gass som absorberer mest varme, så om CO2'en som kommer ut av sikkerhetsventilen er kald, så representerer det maksimalt bare en niendedel av det kjølepotensialet som tørrisen representerer.

Dersom noen ønsker å gjøre dette, bør de være sikre på at sikkerhetsventilene fungerer. CO2'en i 1,24kg tørris blir til mer enn 600 liter gass ved normalt trykk og 10°C. Dette er ikke noe du ønsker å stenge inne i en 19 liters tank, der det blir over 30 atmosfærers trykk om tanken var tom. Corneliusfat er spesifisert til å tåle 130PSI, som er 8,8 atmosfærer, hvilket betyr at det er godt over hva fatet er designet for. Ikke bare vil sikkerhetsventilen slippe ut mye, men også trenge å dekomprimere mye etterpå, siden sikkerhetsventilen først slår inn på et trykk som er langt over hva ønskelig i ølet.

Andre potensielle problemstillinger jeg ikke vet om er relevante er: Kanskje virvles det opp bunnfall siden tørris synker ned og gassen bobler opp. Kanskje fryses ølet, noe som kan fryses ut stoffer av ølet à la ice-beer, som reduserer smaken på ølet. Dessuten kan gjennomboblingen av CO2 godt «vaske ut» aromastoffer fra ølet, slik at det blir smaksmessig et flatere øl.

Generelt er dette noe jeg ikke tror man ønsker å gjøre med tørris.

Hva så med flytende nitrogen, vil det gjøre det bedre? Tja, man må visst ha 2kg flytende nitrogen for å kjøle ned fra 20°C til 10°C, det tilsvarer omkring 2,4 liter. Der høres ikke det spor bedre, og i virkeligheten er det trolig langt verre. Sannsynligvis vil nitrogenen bare bli liggende og flyte på toppen av ølet, mens det fryser en hinne av øl under seg, og dermed blir det lite kjøling av ølet, mens det meste kjøleeffekten vil lekke ut som kald gass og som kulde gjennom øvre del av fatet. I tillegg er det en annen utfordring. Nitrogen i øl gir et tilsynelatende fyldigere øl. Det er bokstavelig talt hva Guinness bruker i sin Extra Stout for å gi dette ølet sin berømte fylde – mens det er et temmelig tynt øl når bare gassen har unnsluppet. Det er sannsynligvis også det som får øl servert med sparkler til å virke så fyldige. Dytter du signifikante mengder nitrogen inn i ølet, så endrer du dets karakter.

Jeg tror ikke flytende nitrogen hjelper, og jeg ser ikke på flytende hydrogen som en relevant løsning heller.

Uansett, alt som måtte puttes oppi fatet fordrer at man åpner det, og da åpner man også for alskens hygieneproblemer.

Det nest beste er å kjøle fatet ned via overflaten. Hovedproblemet med det er at stål leder varme temmelig dårlig. Det tredje alternativet er å kjøle ølet på veien ut når det tappes. Hovedproblemet med det er konsistens og volum. Jeg skal se nærmere på disse to metodene senere.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-07

Pilgrimsferd

Jeg har en drøm om å gå pilgrimsleden … fra Trondheim til det vidunderlige Jämtlands bryggeri i Pilegrimstad sydøst for Östersund. Og for hvert år blir det flere mikrobryggerier langs leden, og enda litt mer attraktivt.

Hvorfor Pilgrimstad? Vel, der ligger Jämtlands bryggeri, et herlig bryggeri med ypperlig øl. De spilte en viktig og magisk rolle for meg i min egen øloppvåkning, de var blant de aller første mikrobryggeriene i Sverige og ett av de tidligste jeg smakte. Det er med stor tristhet jeg konstaterer at selv med alle disse alkoholimportørene og distributørene og Gud-vet-hva, er det ingen som tar inn Jämtlands. Jeg har fremdeles en tro på at Inge Staldvik skal ta inn en halvpall i ny og ne, men ventingen drar ut. Han har lisensen til å gjøre det, som én av svært få basert i Trøndelag.

Veivalget er faktisk ikke så enkelt. I den moderne pilegrimsleden har de valgt en trasé fra Trondheim til Sverige som går over Verdal og Stiklestad og som møter E-14 ved Duved på svensk side. Det virker som det er endel kortere å dra opp Stjørdalen – og mer øl finner man kanskje der også.

I Trondheim er det riktigst å starte i Nidarosdomen, og det er mange bryggerier å velge blant, men la oss holde oss til de som ligger på vei ut av byen østover. Man kan for eksempel starte nedover Munkegata og inn Enkeltskillingsveita til Trondhjem Mikrobryggeri. Det er et bryggeri som etter mange år med forutsigbart ølkart har blomstret opp og viser stadig nye sider.

Eller man kan man ta Munkegata, Kongens gate og Gamle Bybro over til Taps på Bakklandet. Taps er kanskje det typemessige mest spennende bryggeriet i Trondheim for tiden. Det er lite bryggeri – 100 liter – men de er innovative, lekende, colaborerende, eksperimenterende og ikke minst ytterst kompetente.

Ut av byen kunne man fortsette nedover Nedre Bakklandet, og gå via enten Brygghus 9 eller kanskje E. C. Dahls bryggeri som til sommeren kanskje har kommet i gang med det nye bryggerikonseptet, selv om det er i tidligste laget.

Så er det tomt for bryggerier før Stjørdal. Kanskje man kan få et hjemmebrygg eller to underveis?

I Stjørdal finner vi Stjørdalsbryggeriet, som ligger 2-3 kilometer nord for E-14 og Stjørdal sentrum, oppe i åsen. De brygger på et bryggverk fra Kaspar Schulz, selve Rolls Royce'en blant bryggeriprodusentene, og ligger på et vakkert gårdstun med servering og kaffebrenneri og er nærmest et lite gårdsmuseum.

Oppover Stjørdalen ligger såinnhusene tett, opp mot femti stykk. Det er små stuer for tørking av malt over åpen ild. Det er knappest noen av dem som brygger for kommersiell servering, og høysesongen for brygging er til jul, men kanskje man i det minste kan besøke et såinnhus eller to. Er man riktig heldig er det noen som har smaksprøver av ølet sitt.

Når du tar av fra Værnes Lufthavn mot øst, se ned mot nord, omkring en kilometer etter enden av stripa. Der tar Stjørdalselva de siste krappe svingene før den slakker av og tømmer seg i fjorden, og samtidig presser den seg helt inntil dalsiden. Der, oppe i åsen kan du i godt flyvær skimte en liten bygning i en glenne i skogen. Det er Berrihytta, der en av Norges mest spesielle ølfestivaler foregår hver andre juledags formiddag. Da samles stjørdalsølbryggerne der, medbringende et par liter av sitt eget øl og en utskåret trekopp. I løpet av et par timer skjenker man hverandre i vinterkulda på et sted utsatt for vinden. Man smaker på ølet, synger sanger og velger ny Maltølkommisar. Deretter følger man stiene ned fra åsen, hver til sitt jule-familieselskap.

Lenger oppe i dalen, ved Hegra finner vi Granås gård. Morten Granås var en av de tidligste gårdsbryggeriene med kommunal lisens for tilvirking og servering av øl, og ikke minst et ekte gårdsbryggeri. Det er mange som driver gårdsbryggeri i betydningen av at det er lokalisert på en gård, men Morten Granås brygger også kompromisløst i tradisjonell stil – ja faktisk så tradisjonelt at mange besservisser-hjemmebryggere trenger å revidere både noen holdninger og endel kunnskap i møte med bryggeteknikken hans.

Fra Hegra er det et 5-6 mil (og mye oppoverbakke) til Teveltunet, som er neste bryggeri langs ruta. Det går vel både buss og lokaltog langs dette strekket. Her er offentlig transport attraktivt fordi det er dårlige forhold for fotgjengere. Et stykke oppe i Stjørdalen kryper dalsidene inn på elva, og det er bare såvidt veien og jernbanen klarer å klore seg fast på hver sin side av elvaløpet. Historisk gikk veien høyt oppe i dalsiden, men etter at vei og jernbane kom, er ikke de gamle gang og rideveiene vedlikeholt.

Teveltunet fjellstue er vel bokstavelig talt siste stopp før svenskegrensa, langs Kopperå, som ligger som en forlengelse av Stjørdalselva, om de bare ikke hadde vært at et annet elveløp har arvet det navnet. Fra Meråker er det omkring halvannen mil dit. Teveltunet har brukt Klostergården som fødselshjelpere. De har et lite dusin øl med lokale navn og god typemessig spredning i europeisk og amerikansk stil. At de også tilbyr overnatting er ingen ulempe, men tvert imot en sjanse til å gå gjennom sortimentet.

Fra Teveltunet til Storlien er det bare 3-4 kilometre, og veien er vel best å gå langs stier fremfor langs E-14. Det er også langt kortere enn å følge hovedveien.

Storlien har ikke de helt store ølattraksjonene. Sverige har ikke vært like flinke på distriktsstøtte som Norge, og det er flust med nedlagte grender på svensk side. Storlien har imidlertid overlevd, ikke minst som grenseovergang og mål for nordmenn på harryhandel. Hva kan man gjøre på Storlien. Tja, man kan forsøke å fortolle medbragt norsk øl inn i Sverige – som fotgjengere. Om ikke annet er det garantert verd pengene å observere tollerne på grensen tro de er utsatt for en practical joke eller et skjult kamera.

En annen erfaring som er verd å få med seg, er å besøke «polkroken» på Storlien. Det er utleveringssted for Systembolaget. Man bestiller og betaler på nettet og plukker opp posen med alkoholholdig drikke i Coop Extra litt inne på svensk side. Man kan se på det som et fremskutt proviantlager på pilegrimsferden.

På svensk side er veiene fine, brede og rette, men det er ofte langt mellom bebyggelsen. Fra Storlien inn mot Åre tror jeg er et temmelig opplagt buss- eller tog-strekk. I og rundt Åre er det flere bryggerier.

Åre Bryggcompagni holder til i Huså, som ligger vel Kallsjön, en innsjø som ligger nord for Åre sentrum, på baksiden av fjellene med slalombakkene. Det er kanskje 12-15 kilometer ifra Åre, men temmelig mange høydemeter. Det er et lite bryggeri med øl i typisk mikrobryggeristil, litt amerikansk, litt belgisk, litt annet. De er tilgjengelig endel steder i Åre og det er en drøy tur å gå dit, men om man ønsker å oppsøke ølet på sitt hjemsted, så er det overkommelig.

Et annet bryggeri nær Åre er Ottsjö Brygghus, som ligger et par mil syd for Åre, også den bak fjellene, ved en innsjø. Det er også et stykke å gå, men trolig verd turen. Det er et lite gårdbryggeri med servering, en middel kort ølliste og eiere som også driver med mye annet innen mat. Det virker som et klassisk gårdsbryggeri av den typen som gir en totalopplevelse av mange ting på en gang.

Ellers finnes mye annet godt i Jämtland og mye er tilgjengelig i Åre. Blant annet finnes det vin laget på bjerkesaft og lokale bær, og ikke minst et vell av små ysterier.

I selve Åre sentrum er det ett bryggeri: Åre Ölfabrikk, som holder til i Parkvillaen. Dette er et serveringsted med fokus på godt øl og mat som ikke er jålete. Ølutvalget synes å være det meste fra lokale bryggerier, samt et godt utvalg av øl fra det øvrige Sverige, samt fra blant annet Danmark, Tyskland, Belgia og USA. Til alt overmål har de også overnattingsmuligheter.

På veien videre er Østersund neste øl-messige mål, selv om man underveis passerer Fäviken Magasinet. Det er en utmerket restaurant, kåret til den 19. beste i verden. Noen Michelin-stjerne får den dog ikke, for det er visst forbeholdt spisesteder i urbane strøk her i Norden. Det er jo en underlig beslutning for en restaurantguide som startet som et tiltak for å få folk til å besøke fjerntliggende restauranter så de kunne slite mer på Michelin-dekkene på bilene sine. Uansett, denne restauranten er nok kronisk fullbooket og sikter seg nok mer inn på mat enn på øl. Av en eller annen grunn kom jeg nå til å tenke på Wesenlunds tulleringing til Speilsalen for å bestille plass til 30 marinegaster på dimmefest. Let etter Wesenlund og Dimmefest om du vil finne den.

I Östersund ligger det legendariske stedet Captain Cook, som har servert Jämtlands til alle tider og har fokus på mange lokale øl. De har rundt tyve ulike fatøl. Men Östersund har mer – Lagerbaren på Jazzköket fører mye lokalt øl. Dalwhinnie er kanskje mest kjent som et whisky-sted, men har også øl. Og om man av en eller annen pervers grunn dras mot kjedepuber, så finnes det også en Bishops Arms i Östersund.

For overnatting på en slik ølreise kan man vanskelig finne noe mer egnet enn ærverdige Hotel Gamla Teatern, som var den tidligere avholdslosjen i Östersund. Om man ikke vil bo på et kjedehotell, er Hotell Jämteborg et alternativ, og de fører mange av de lokale ølene i egen bar.

I Östersund finner vi også bryggeriet Jemtehed & Brande, som nok virker noe spesielle og vage, men som virker interessante. Med en produksjon på 12.000 liter er de definitivt små.

På Frösön i Storsjöen like utenfor Östersund sentrum finner man Rävens og Skatans bryggeri. De har ikke så mange ulike øl – IPA, APA, røykbokk og et single-hop-øl med EKG. Det er et 200-liters bryggeri som bare kan håndtere én batch om gangen – såvidt jeg forstår også under gjæring. I likhet med Jemtehed & Brande er dette et bryggeri som stråler den rette typen punk og punch … den som vi har lært å kjenne fra Dogfishhead og Brewdog, men uten at de kan anklages for å ha blitt store og kommersielle.

To-tre mil sør for Östersund ligger Pilegrimstad og Jämtlands bryggeri. Det er riktignok reisens mål, men kanskje man blir skuffet. Jeg har aldri vært der, men utfra kart og bilder ser bryggeriet ut til å ligge på et industriområde. Pilegrimstad er et relativt lite tettsted, der en kombinert pizzeria og grill virker som den beste sjansen for å få seg noe mat. Kanskje ligger det noe symbolsk i det, at det er veien som er målet, og at endepunktet ofte kan være et antiklimaks. Men uten et mål er det heller ingen vei?

Men det finnes et bryggeri til, noen kilometre forbi Pilegrimstad, bort fra hovedveien. Det ligger Bakgården i Revsund, og er enda mer øde, og såvidt jeg forstår er det bare åpent via bestilling for selskaper. Og, nei, det er ikke bakgården som i en bygård, det er en helt normal gård på landet som heter Bakgården. Uansett hvor mange bryggeri man oppsøker, ligger det alltid enda et fristende bryggeri bak neste blåne.

Ok, dette er en veldig grov skisse av en slik tur. Det er ca 300km pluss eventuelle avstikkere for å få med seg bryggerier som ikke ligger langs E-14. Om man klarer å gå 10 timer hver dag med 4-5 km/time, så blir det en tur på en uke. Med litt offentlig transport kan man nok knipe inn 2-3 dager, men man skal jo tross alt også ha tid til å besøke bryggerier og smake på varene.

Det er langt å gå, det er tidvis lite fortau, og stedvis er det langt mellom bryggeriene. Derimot er det mye godt øl langs ruta. Det går busser til Storlien og Meråker fra hver sin side av grensa, og det går tog hele veien – på norsk side hender det til og med at du få sitte på toget, ikke bare buss-for-tog. Det betyr i hvert fall at det er mulig for andre å kaste seg på deler av turen.

Man trenger detaljplanlegge traséen, sjekke ferieplanene til de ulike bryggeriene, skaffe kontakter osv. Men tanken om å gå, eller kanskje sykle mellom bryggeriene er fristende - kanskje supplert med litt buss og tog. Blir det faktisk noe av til sommeren? Tja, jeg er flinkere til å drømme om slike sprell enn å gjennomføre dem. Dessuten er det forlokkende å vente enda et år eller to, så blir det kanskje enda flere bryggerier å besøke? Men en gang må man bare kaste seg ut i slikt.

Bryggerier bør besøkes og ølet smaker best i deres umiddelbare nærhet. Å transportere ølet langveis til forbrukerne er bare en plan-B. Øl var like lite ment å skulle transporteres rundt halve kloden som en spiseklar porsjon middagsmat. Dessuten er sakte reising – med sykkel, vandring, padling – kanskje best når man skal besøke et bryggeri, selv om det langt fra er det mest effektive. Underveis opparbeider man seg en god appetitt for både lokalt øl og lokal mat og en tilsvarende god forventning til opplevelsen. Det å hurtigreise rundtomkring, à la «beam me to the next brewery, Scotty» er nok logistisk fristende, men det forminsker opplevelsen.

Tilbakereisen til Trondheim går garantert med tog, bil, buss eller annet transportmiddel som er egnet for å ta med reisegods kjøpt på Systembolaget. Er det noen som deler visjonen og som blir med på en slik pilegrimsferd?

Bill.merk: kanskje til sommeren?

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Jämtlands kommer (sikkert) - lagt inn av Arve Lervik - 2016/1/7 06:58:20
Grunnen til at Jämtlands ikke har vært å få i Norge har rett og slett vært at de har tappet på panteflasker. Disse har vært eid av returflaskeselskapet og de ønsket ikke at deres flasker skulle sendes til utlandet. Nå på nyåret begynner Jämtlands å tappe på 33cl engangsflasker i lettglass og mulighetene for eksport åpner seg.

2016-01-05

Topp- og bunnhøsting

Topphøsting eller bunnhøsting? For den jevne øldrikkeren kan spørsmålet virke meningsløst, men for kommersielle bryggere er det et viktig teknisk spørsmål. Men det legger også rammebetingelser for bryggingen som vil gi seg utslag i smak.

Økonomisk nødvendighet tvinger kommersielle bryggerier til å høste gjær for å bruke i fremtidig batcher. Dessuten eliminerer det mye logistikk, og gir ferskere gjær, eller i hvert fall gjær der du har mer kontroll over historikken. Ikke minst er gjær et overskuddsprodukt som ligger der, klar til å høstes.

Helt problemfritt er det ikke. Først og fremst bør gjæren gjenbrukes i nye øl som ikke er mørkere, fyldigere, sterkere eller mer humlesterke enn det ølet der gjæren ble høstet. Dernest må man være ekstra nøye med rensligheten. Så er det et spørsmål om hvor mange ganger man kan høste og gjenbruke en gjærstamme. Til slutt avhenger det av hvordan man høster gjæren. De to siste punktene er dessuten nært beslektet.

Det er to vanlige måter å høste gjær på: topphøsting og bunnhøsting. Såvidt jeg vet er det bare Kinn og Austmann som bruker topphøsting i Norge, men en gang i tiden var dette den vanlige måten å høste gjær på.

Man topphøster gjær når den har flytt opp til toppen av ølet, men før ølet er ferdig gjæret. Wyeast anbefaler at det gjøres når SG har passert halvparten av OG, dvs når gjæringen godt og vel er passert halvveis. Det første som flyter opp skal skummes av og kastes, for det inneholder diverse partikler fra vørteren, gjærceller som døde eller avsluttet gjæringen kvikt. Når gjæringen har vært i gang en stund og kan man høste gjæren og lagre den i inntil et par uker. Man kan til og med klare å høste to ganger.

Når man bunnhøster er det vanligste å bruke en sylindrokonisk tank. Det er en oppreist sylindrisk tank der den nederste endeflaten fortsetter i en konisk ende. Når gjæren synker ned, blir den liggende på bunnen, nederst i denne kjeglen. Først tapper man bort den gjæren som først felte ut, deretter tapper man av den gjæren man ønsker, og til slutt lar man resten av gjæren – den som felte ut sist – gå i sluket.

Så hva er egentlig forskjellen? Topp eller bunn, er ikke det mye det samme? Nei, for det er en kvalitetsforskjell, og det bestemmer hvor mange generasjoner man kan bruke gjæren – dvs hvor mange ganger man kan gjenbruke gjæren etter hverandre. Hva er det som begrenser gjenbruken? Det er i hvert fall to mekanismer i funksjon her.

Første problem er at utfelling på bunnen ikke gir så rene og uniforme lag som når gjæren flyter opp til overflaten. Med topphøsting vil mye også felles ut til bunnen, men det blir naturlig nok ikke høstet. Ved bunnhøsting får man med begge deler. Når gjærlokket på toppen av et overgjæret øl faller ned til bunnen, vil nok lagene mikses endel, slik at lagene på bunnen ikke blir like rene og uniforme som de var mens de fløt på ølet.

Det andre problemet er høstingstidspunktet. Med topphøsting tas gjæren mens gjæringen fremdeles pågår. Med bunnhøsting har man ofte kjølt ned tanken og ventet til gjæringen er over. Meningene kan være delte om hvor mye dette stresser gjæren. Ølgjær muterer lett og gir celler med avvikende egenskaper. Påvirkninger som temperaturendringer, stress, sult osv ser ut til å fremprovosere mutasjoner. Med topphøsting virker det som man selekterer bort disse, mens bunnhøsting aggregerer – og kanskje også genererer – dem.

En mulig tredje mekanisme har å gjøre med utgjæringen. Jo raskere en gjærcelle felles ut, jo søtere og fyldigere øl får man. Det kan virke som om bunnhøsting selekterer gjær som avslutter gjæringen litt tidligere, slik at etter endel generasjoner blir ølet ikke like godt utgjæret. Dette kan nok til en viss grad styres ved å velge riktig del av gjæren under bunnhøsting, men det blir vanskelig helt konsistent.

Med topphøsting av gjær er det i praksis ingen grense. Både Kinn og Austmann har brukt gjæren i et tresifret antall generasjoner. Man kan frykte at gjæren endrer seg så sakte at man ikke merker det. For å sjekke det bestilte de ny gjær. Men det var ikke mulig å kjenne forskjell på samme ølet brygget med en hundregenerasjoners øl og en ny gjær rett fra produsenten. Topphøsting av gjær er kort og godt en bærekraftig håndtering av gjær.

Selvfølgelig kan man få infeksjoner og andre problemer med gjær selv om man topphøster. Heldigvis gir ølgjæring så mye overskuddsgjær at man har en rekke «høstinger» av gjær bakover i tid. Dersom et øl viser problemer som kan knyttes til gjær, er det vanligvis enkelt å forkaste høstet gjær som er relatert til akkurat den gjæren som viste problemene, og fortsette med en annen høsting som oppførte seg fint.

Det sentrale er at man ikke trenger å bestille ny gjær, om man bare tar godt vare på gjæren. Med bunnhøsting må man før eller senere bestille ny gjær, samme hvor rett man gjør ting, og samme hvor nøyaktig man er. Bunnhøsting er kort og godt ikke like bra – sett over flere generasjoner.

Wyeast anbefaler maksimalt 7-10 generasjoner med bunnhøsting. Chris Boulton indikerer 5-20 generasjoner i sin Encyclopedia of Brewing. Mange hjemmebryggere rapporterer kun 2-5 generasjoner. Problemene med bunnhøsting er at gjæren i større grad enn ved topphøsting vil være en blanding av gjær i andre stoffer som utfelles. Dette er nok især tilfelle hos hjemmebyggere med flatbunnede gjæringskar.

Her må det skytes inn at 7 generasjoner ikke betyr at man må kjøpe ny gjær for hver åttende batch med øl. Fra én batch kan man høste gjær til mer enn én ny batch. Om man høster til to nye batcher fra hver batch, vil den første batchen (dvs null'te generasjon) gi to første generasjons batcher, fire andre generasjonsbatch, og teoretisk 128 syvende generasjonsbatcher. Nå er det totalt urealistisk at man kan gjenbruke gjæren så effektivt, men en øvre grense teoretisk med syv generasjoner med gjenbruk og to nye batcher fra hver batch er 255 batcher. I det minste er det stort spillerom for en effektiv planlegging av høsting og gjenbruk av gjæren.

Topp- og bunnhøsting har også andre implikasjoner som man ofte ikke tenker på. Ulike gjærstammer egner seg bedre for det ene eller det andre.

Dersom man skal topphøste, er det nyttig med grunne men vide gjæringskar. Ved storskala brygging er det ofte nyttig til å ta høyden til hjelp, og da er høye men slanke sylindrokoniske tanker attraktivt. Med slike tanker er bunnhøsting nærmest forutbestemt. Valg av metode for gjærhøsting setter derfor rammer for bryggeteknikk og gjærvalg, og derigjennom smaken på ølet.

Skjønt, er bryggeriet stort nok omgår man hele gjærhøstingen og skaffer seg et eget system for å dyrke frem gjær etter behov. Det er på en måte den proffe varianten av hjemmebryggernes gjærstartere.

Topphøsting av gjær er en av teknikkene der hjemmebryggere har en rimelig god mulighet for å brygge slik kommersielle bryggerier gjør det. Med bunnhøsting tror jeg det både blir dyrt og det er noen skaleringseffekter som jobber mot hjemmebryggeren. Topphøsting er best, selv om det er relativt lite utbredt. På den andre siden er bunnhøsting veldig praktisk og enkelt.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-04

Øllevering i 1959

Øl er et gammelt produkt. Det er lett for oss som knapt husker murer-flaskene å forstå hvordan ølomsetningen foregikk for 50 eller 75 år siden. Her er noen bilder som gir et inntrykk av det.

Kolonialhandler Alf Helgerud med bryggeribil fra Frydenlund utenfor butikken
Kilde: DigitaltMuseum, id=OB.R09847c, CC BY-SA
Øllevering til Helgerud
Her er noen herlige øyeblikksbilder levering av øl fra Frydenlunds bryggeri til en kolonialhandel i Sandvika. Datoen er august 1959. Forretningen er Alf Helgeruds kolonialforretning. Forretningen var en skikkelig kjøpmann på hjørnet – bokstavlig talt. Byningen ble revet og erstattet av et nytt og digert bygg rundt 1970, kalt Helgerudgården. Forretningen er videreført via ulike ledd til dagens Meny-butikk i dette bygget. På første bilde tar kjøpmannen imot bryggerilastebilen. Legg merke til hvor nyvasket lastebilen er. Det er nok ikke bare til ære for fotografen, for datidens ølleveranser var seriøse saker. Det sees også i sjåførlua med bryggerimerke – samme som på bildøra. Dette merket er forøvrig interessant. «ML» står for Mads Langgaard, som startet Frydenlunds bryggeri i 1859. På de vertikale strekene i M'en står det «Fabrik Mærke». Visstnok er dette varemerke det aller første beskyttede varemerket i Norge – liksom Bass-bryggeriets røde trekant var det første beskyttede varemerke i Storbritannia. De største i bryggeribransjen var særdeles langt fremme på 1800-tallet. Varemerket er innskrevet i en sekskantet stjerne, som vi idag først og fremst forbinder med noe som er jødisk. Imidlertid var en slik sekskantet stjerne et mye brukt merke for bryggere bakover i historien, og det er trolig ad den veien Frydenlund har fått denne stjernen.

Innbæring av ølkasser til Helgeruds kolonialforretning
Kilde: DigitaltMuseum, id=OB.R09847d, CC BY-SA
Innbæring av ølkasser
På dette bildet ser vi hvordan sjåføren bærer inn kassene til kolonialhandleren. Sjåførlua er fremdeles på, men han har tatt på seg et kraftig lærforklede for å beskytte seg mot søl. Forkleder av den typen du av og til kan finne i butikker og puber, selv i våre dager. Ølet leveres i trekasser à 24 flasker. Legg merke til det runde hullet øverst på kortsiden av kassene. Jeg vil tippe at det er for å kunne tre noe igjennom, for å kunne sikre kassene med øl under transport på bil eller skip. Hullet var på begge kortsider av kassa, men underlig nok plassert diametralt i forhold til hverandre. Det gir bare mening dersom dette var et hull for å kunne sikre eller feste kassene, for de sitter for høyt oppe til å være trygt å løfte kassene etter dette hullet.

Helgerud foran ølkassene i kolonialforretningen
Kilde: DigitaltMuseum, id=OB.R09847f, CC BY-SA
Øl
i kolonialforretning
På det siste bildet i denne serien ser vi dem inne i butikken. Serien har forøvrig totalt seks bilder, men fire av dem viser Helgerud utenfor butikken i prat med sjåføren. Kassene er plassert i et stativ. Skrekk og gru, flaskene er plassert nesten liggende! Nesten som på Polet med sine skråstilte hyller nede ved gulvet. Vi kan også lese prisene: halvflaske lagerøl (dvs lettøl, klasse 1) er 56 øre, halvflaske pilsner (dvs klasse 2) er på 99 øre, mens det er vanskeligere å lese prisen på halvflaske med lys eksportøl (klasse 3) og helflaske med pilsner – utover at det begge koster mer enn en krone. Kassen for helflasker som er vist nederst var litt mindre og tok 12 flasker.

Legg også merke til flaskene fra Nora i bakgrunnen. Spesielt i den nederste kassen ligger flaskene stablet på en vanlig måte i gamle dager. Når flaskene har relativt lang og tynn hals, så var det dels for at de kunne stables «mot hverandre» slik at halsen på en flaske ble liggende mellom bunnene til fire andre flasker. Det er et lite puslespill å konstruere flasker som kan stables slik. Ved Cantillion bryggeri i Brussel stabler de flaskene sine slik for lagring, ofte en hel vegg og i betydelig høyde, 1,5-2 meter. Det er ikke alltid innlysende å forstå utformingen på produktene vi omgir oss med, men av og til koker det ned til noe som jordnært som at det skal være lett å stable tett i en diger haug som er stabil.

Ølkasser fra Frydenlunds bryggeri i Oslo-butikk, 1963
Kilde: DigitaltMuseum, id=OB.Ø63/0487, CC BY-SA
Ølkasser
i Oslo-butikk
Her er et bilde til, som ikke er tatt hos Helgerud, men viser hvordan flaskene ble stablet i nesten liggende i butikken. Bildet er fra 1963 og viser kasser med halvflasker. Legg merke til hvordan kassene fungerer både for ølflasker for salg, og lagring for pantede tomflasker. Når sjåføren kom, tok han ut kassene med tomme panteflasker og satte inn en kasse med fulle flasker.

Flaskene med Coca-Cola i bakgrunnen er stablet på brett, slik som vi er vandt til i våre dager. Kjøpmannen brukte ledige stunder til å sortere flaskene og skyfle dem rundt i riktige kasser for å optimalisere plassen og lette arbeidet for bryggerisjåførene. Det er avslørende hvor tett varene står, i motsetning til våre dagers butikker, hvor det viktigste ofte er at en emballasjekasse enkelt skal kunne plasseres rett inn i hylla.

Bildene kunne vært tatt ut av en av de eldste Olsenbanden-filmene, kort og godt fordi disse ble spilt inn ikke så mange år etter disse bildene ble tatt, og fordi Olsenbanden var lagt til en setting av allerede dengang litt gammeldags by-miljø. Det er faktisk veldig mye spennende å lære om du titter på kulissene i Olsenbanden. Det er til og med en øl-relasjon der. Fengslet som Egon Olsen alltid løslates fra er det gamle Botsfengselet. Like bakenfor ligger det som i dag er Oslo Fengsel avd B, populært kalt «bayern» fordi Christiania Actie-Ølbryggeri holdt til her frem til 1931 (under navnet Aktiebryggeriet i Oslo fra 1925).

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

Norsk øl-Klondyke

For en tid tilbake sammenliknet jeg norsk ølbransje med en mellomting mellom Texas og Klondyke. Det var kanskje en og annen mikrobrygger som følte Klondyke som feil sammenlikning. Men det er egentlig en god sammenlikning.

Det er kanskje noen som tolker «et klondyke» som et bilde på at alle raskt blir søkkrike med liten innsats. Det er langt fra sannheten. Det handler i stedet om et rush om å være først ute, om masse innsats og mye strev. I Klondyke og gullrushet i Alaska var det som bare noen få som ble søkkrike, men mange slet seg ut for moderate resultater.

De som kanskje tjente mest stabilt var de som gav support til gullgraverne. Dét tror jeg også vi vil se i norsk bryggeribransje. Det blir neppe småbryggeriene som tjener de store summene, men endel puber, distributører, butikker, utstyrsprodusenter og råvareleverandører kan gjøre det relativt greit.

Likevel vil det være det noen bryggerier som «strikes gold». Det er fremdeles åpning i markedet som favoriserer de som har teft for det som selger. Kombinasjonen av teft og å være tidlig ute er en vinnende strategi.

Det gjelder å matche produkt og marked: brygge det rette ølet for et marked, og finne det rette markedet for de ølet man har brygget.

Alle bryggere klager over vanskelig det er å spå om et øl vil selge godt eller bare «så-där». For å dra sammenlikningen med Klondyke litt lengre: hvilke gullgravere som «ser» hvor gullet ligger, fremfor de som bare graver og graver og håper på en porsjon flaks.

Det som særmerker de gode bryggerne er hvordan de intuitivt ser det. Kjetil Jikiun og Nøgne Ø har vært store på det feltet. Første batch med Wit gikk unna som sommer-dameøl på festival i Grimstad, til tross for at den var temmelig fizzy og kom litt opp av flaska. Tenk sommerlig champagne, tror jeg Kjetil sa i et intervju med lokal presse. En gjennominfisert bitter fikk nytt liv som Funky Geyser. Den første Dark Horizon var ratebeer-et som et av de aller beste ølene før den offisielt var sluppet. Noen treffer liksom gull hver gang, uansett utgangspunkt. Kanskje slikt ikke egentlig er flaks, men intuisjon?

En annen som gjorde det bra var Peter Klemmensen på Thysted Bryggeri. Han brygget etter sigende en gang et uselgelig grønt urteøl, men fikk visst avsetning for det i Østen, muligens Japan, der en eller annen lokal begrensning gjorde at den eneste måten å skille seg ut med et spesielt øl på en pub, var ølets utseende. Så ved å prissette det grønnet ølet høyt, fikk man alle med tykk lommebok og hang til status til å kaste seg på trenden. Uansett hvor galt ølet er, så finnes det et marked for det.

Men tilbake til norsk øl-Klondyke. Det er et hav av «gullgravere» der ute. Noen er i gang med gullvaskingen, andre er i planleggingsfasen. De fleste er i stand til å finne litt gull, men de færreste kommer til å finne så mye at de blir søkkrike. Jo senere i tenden man kommer, jo større er tendensen til at nye aktører kommer til basert på ryktene om gyldne muligheter i stedet for teft, intuisjon og en genuin interesse. Etterhvert blir det hovedsaklig tre grupper som har mulighet til å overleve:

  1. De som også har andre økonomiske ben å stå på, som gårdsbryggerier og brewpuber.

  2. De som hadde teft og gikk seriøst inn med tilstrekkelige ressurser, og som var villige til å bygge allianser med andre aktører i bransjen.

  3. De som var villige til å forbli små og lokale, og som kan leve med liten margin på en lav produksjon, basert på mye og tungt arbeid.

Hvordan ser øl-Norge ut om få år? Noen av de moderat små vil vokse seg betraktelig større. Flere nye vil komme til. Mange vil trolig ha tæret urovekkende på kapitalen sin. Noen få vil ha gitt opp og solgt utstyret. Det er fremdeles Klondyke, men det er Klondyke i en sen fase.

De som virkelig kommer til å tjene penger, er de som står rundt: butikker, distributører, eksportører, festivaler, råvareselgere, utstyrsprodusenter, serveringssteder osv. Det er akkurat som i Klondyke, der det egentlig var bedre og sikrere penger å tjene på å selge gullgraverutstyr, proviant, servere øl og whisky, etablere banker å sette gullet inn i, ja til og med bordeller.

Og så, før noen aner det, er klondykestemningen over, og «alle» stormer avsted til neste hyperaktuelle trend.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 

2016-01-03

Råd om ølbrygging

Jeg gjengav forleden et kapittel om humledyrking fra Martinus Nissens' bok om jordbruk. Denne boka har også et kapittel med ymse råd og tips til gårdshusholdningen. Mellom råd om anledning av praktiske ulvefeller og jordbærblader som ersatz-te, er det også noen råd om øl og brygging.

Jeg tror ikke denne boka ligger online noe sted, så referansene til øl og ølbrygging er for interessante til at de ikke er nåbare via søkemotorer. La meg derfor liste dem transkribert, med noen utfyllende kommentarer.

12§. Drikke-Vahre, som giærne om Sommeren, i hvor gode Kiældere de end forvares udi, bliver suure, kan hiælpes med et eller fleere Lod Sal-Tartari eller Viinsteens Salt, hvoraf kommes en Theeskjee fuld i et Kruus Øl, om det dertil skal bruges, og naar det er opløst har man en velsmagende og sund Drik; ellers maae af bemældte Specie tages efter eget Behag og Smag; thi kommer man for meget deraf i Drikken, pleyer den at blive besk. Kiød-Suppe, som om Sommeren er bleven suur, kan paa samme Maade hiælpes, og saaledes giæmmes fra en Dag til anden.

Med tartar-salt forstås ofte kaliumkarbonat, K2CO3, som også kalles pottaske. Det fås fremdeles på apotekene. Her er det imidlertid et lite problem, siden Nissen oppgir en oppskrift på nettopp potaske som utfra beskrivelsen må være kaliumkarbonat. Slik pottaske ble opprinnelig også brukt til preparering av lutefisk. Jeg har forørig en sær bekjent som fremdeles insisterer på å lage lutefisken sin på denne måten, fra asken av bjørkeved som han fyrer med i peisen. Hverken papir eller fyrstikker får noensinne lov til å bli kastet i den peisen, slik at han skal ha nok aske til å lute fisken sin. Pottaske vil utvikle kullsyre når det kommer i noe surt, samt at pH økes så det blir mindre surt.

At Nissen også kaller det vinsteinssalt peker i retning av kaliumhydrogentartat, som går under dette navnet, samt under navnet «cream of tartar» på engelsk. Også dette stoffet vil justere pH slik at den tar brodden fra et surt øl. Jeg er usikker på hvilket av stoffene Nissen tenker på, og teksten kan også leses som at han var oppmerksom på at det var to ulike stoffer, selv om Nissen refererer til dem som «bemældte Specie», hvilket indikerer entall. Vinstein er et salt av tartarsyre eller vinsyre. Det finnes mye av det blant annet rosiner, og det er sammen med fiber trolig medvirkende til at rosiner virker løsende på hard mage … småbarnsforeldre vil forstå hva jeg sikter til.

13§. For at giøre Ølet livligt og give det en frisk Smag, kan man komme en Potte Viin i en Fustage, eller lægge Ølet paa et Fustage, hvori tilforn har været Viin.

Med en foustage menes et fat. Merk at vin ikke nødvendigvis refererer til skikkelig druevin. I hvert fall utover 1800-tallet (som dog er hundre år etter) var det mangt og meget som gikk som vin, både i råvare og produksjonsmåte. Om man tilsetter litt vin til et overmodnet øl, vil jeg tippe at den ekstra tilsetningen av alkohol betyr relativt lite, at tilsetningen av sukker kan starte ny gjæring. Med litt ekstra sukker, vil gjæren gi kullsyre og ølet får litt «frisk Smag».

23§. At vindtørret Malt hværken er saa sundt eller godt, som det ved Birke-Brænde tørrede, der desuden gaaer langt hastigere for sig, er en afgiort Sandhed, hvilket Erfarenhed i lang Tiid haver beviist.

Det er nok sikkert sant. Andre skrifter klager over «solsmak» på malt som er tørket på svaberg à la klippfisk. Men det er nok også et spørsmål om preferanser. Når man finner det nødvendig å påpeke hva man selv mener er selvfølgeligheter, så er de kanskje ikke fullt så selvfølgelige – om man bare spurte de rette personene. Utfra dette kan vi lese at vindtørking av malt fremdeles fantes på 1700-tallet.

24§. Udi det sidste Qvarter af Martii-Maanet giøres det bæste Malt i Norge, som ikke eftergiver det Engelske noget, samme tillaves saaledes: man sætter trende Tønder Byg i Støb, og lader det trende Nætter overblive i Støbningen, derpaa tappes Vandet vel fra Kornet, og Kornet bliver derudi staaende i fire og tyve Timer vel tildækket, det omtappede Vand bruges siden til Creaturene, derefter øses Maltet i Sække og indbæres i den lunkne Borgerstue, hvor det bliver staaende indtil Kornet tager Varme og begynder at stikke, da det føres af Sækkene og i Malt-Karmen, og vel nedklappes og tildækkes med Birke-Bark, hvorpaa igiæn lægges Fiæle med beqvem Tyngde, som da sammentrykker Kornet, Maltet giør da seent eller fastig, som Borgerstuen er lunken til, saasnart Maltet nogenledes har jevnt tørret og sammenbundet sig, maae man opbryde og vænde det, lade det ligge en Dag over, og siden aktsom udgnie de sammengroede Korn fra hverandre, derpaa fører man det paa Lovtet, hvor det skal tøres, lægger det i en Dynge med et vaadt Lagen over, at det kan tage en liden Varme til sig, saasnart det bliver varmt, maae det utrives tvende Gange endnu, thi naar det imidlertid er vel kiølnet, maae det atter samles og tage Varme, førend det ganske utbredes til at tørres; denne tredie Gang igiæntagne Varme og Samling giver Maltet sin rætte Sødhed, og deri bestaar Hoved-Kunsten, som er en nøye Opagrning, thi tager Maltet for meget eller længe Varme, da mørkner Kiærnen og giver suure Øl, naar dette er skeet, utbredes det tyndt paa et Lovt, at det hver Dag kan tørres og med en Rive røres, hvorhos maae agtes at hvor tørt det end bliver paa Lovtet, maae det dog bringes i en Kakkelovns-Kiølne, som har fine ordentlige Karme; denne sidste tilstrækkelige Kakkelovns-Tørkning vil ey alleene bekræfte og conservere Maltet, men endog betage den Flatulentiam, som altiid følger det blotte vindtørrede.

Med «Flatulentiam» mens promping. Flere andre forfattere refererer til øl som gir gassutvikling i tarmen, endog til døden ifølge ellers velreputerte kilder. Det er litt uvisst hva som skal være mekanismen her, bortsett fra kullsyra. Dog har man knyttet DMS til flatulens, og siden vindtørket malt burde ha et større DMS-problem enn ovnstørket, kan det ligge noe der.

Jeg er litt usikker på mekanismen i hvordan for varm malt kan gi surt øl. Under malting er det vanlig å la maksimaltemperaturen øke etterhvert som maltet tørkes. Dette kan vi også lese ut fra denne beskrivelsen, siden det i starten kan bli for varmt i malthaugene – selv om denne tørketeknikken er utilstrekkelig for sluttørkingen. Det er neppe en karamellmalt som er resultatet, men kanskje det kun ødelegger maltets diastatiske kraft, dvs at det kan konvertere stivelse til sukker. I så fall får man ut lite sukker og ølet blir tynt og svakt.

26§. Maaden hvorpaa i Sverrig sættes Øl-Edikke er følgende: man tager enten et Træe-Støb eller Øl-Kruus, slaar det halvt af Øl, sætter det i Varmen saavel Vinter som sommer i tre til fire Døgn med løft Dæksel, og om det damper skader det ikke, naar det nu bliver vel suurt som Edikke bør være, fylder man Karret igiæn, og lader det saa staae indtil det er suurt, og da kommes det paa Bouteiller, som vel tilkorkes, men den tykke og seye Sliim bliver tilbake i Karret, og derpaa slaaes Øl igiæn og fortfares.

Med andre ord, man brukte samme måte som igjen er kommet på moten i hjemmeprodusert eddiksproduksjon. Let etter «mother of vinegar» på nettet for mer info og bilder.

30§. En god Kiælder, hvori lægges Øl og Viin, burde aldrig bruges til alle Slags Spiise-Vahre, saasom Kaal, Rødder, Kiød, Fiske med videre, thi deraf tager Kiælderen en Lugt, som trækker ind i Tønderne, saa ofte Svikken aabnes, og foraarsager, at Ølet bliver suurt og faaer en slæm Smag, det er derfore bæst, at Kiældere til Hauge-Frugter og Mad-Vahre ligger hver for sig.

En svikk er en propp i tønna. Med «Hauge-Frugt» tror jeg menes hagefrukt, det er i hvert fall «hauge» en vanlig staving for hage, mens en haug ble stavet «Houg». Med slike hagefrukter menes trolig frukt og bær – slik at Nissen her refererer til ulike varianter av fruktvin, selv om det vanskelig kan referere til øl.

Det virker litt oversensitivt å hevde at kål og rotfrukter skal sette smak på ølet på tønner. Her må vi imidlertid huske på en annen mekanisme. Når øl tappes fra et fat, suges det inn luft. Jo mer matvarer som ligger lagret rundt ølfatene, jo mer mikrobiologi trives i området. Det er kanskje tilstrekkelig å åpne kjellerdøra for å virvle det opp. Og om man deretter tapper en kanne øl, suges det inn i fatet og kan infiserer ølet.

Nissens bok er interessant innen mange andre tema enn øl, men jeg må forsøke å begrense meg og holde meg til ett litt snevert tema. Dessverre. Kanskje jeg ved en senere anledning kan gjengi oppskrifter på ulvefeller og fordrivelse av mus.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.

 
Interessant! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2016/1/3 10:15:41

Det han beskriver av teknikker for malting var egentlig omtrent det samme helt inn på 1900-tallet. Det gjelder også soltørking av malt. Jeg har snakket med flere som har gjort det, men jeg tror ikke det er noen som gjør det nå lenger.

2016-01-01

Matlaging og øl

Matlaging er som en pingvinrakett, øl er som pil-og-bue. Neida, bloggen skal ikke skli ut i tåkete og ugjennomtrengelige filosofiske betraktninger, men det er faktisk en liten sannhet i dette. Ha bare litt tålmodighet med meg.

De fleste bryggere har en formening om hvordan ølet de brygger kommer til å smake. Denne smaksmessige visjonen er nedfelt i oppskriften, med varierende suksess. De kan nok smake på brygget underveis, men noenlunde fasit på smaken får de ikke før hovedgjæringen er over. Ugjæret øl – eller vørter – er for søtt til å få noe godt inntrykk av hva det gjærede ølet vil smake. Ølbryggeren må sikte på målet og la det stå til.

Matlaging er annerledes. Om du lager en saus eller gryterett, kan du smake underveis. Du kan smake til kydder, hvilket betyr at du underkrydrer, smaker, justerer, smaker osv, helt til du når rett balanse. Det går en sterk «feedback» fra det halvferdige produktet tilbake til kokken. Det gjør det lettere å treffe. (Og ja, jeg vet at dette ikke gjelder alle varianter av matlaging, men det er tilfelles i langt større grad enn for brygging.)

Her kommer sammenlikningen med pingvinraketter og pil-og-bue inn. Bryggeren må nøye seg med å lage sin oppskrift, sikte på målet og skyte. Det er som med pil-og-bue. All innsatsen ligger i prosessen frem til du slipper pilen. Når den har forlatt buen er det lite bueskytteren kan gjøre for å rettlede pila mot målet. Joda, bryggeren kan måle gravity og pH og sånt, eller justere gjæringstemperaturen, men det er en temmelig grov påvirkning, og det er i liten grad mulig å rette opp feil på den måten.

Kokken kan derimot ofte justere produktet underveis, i hvert fall innenfor rimelighetens grenser. Det er ikke kritisk om et krydder kan variere, for kokken kan smake det til. Slikt kan ikke bryggeren, som for eksempel må beregne bitterheten utfra opprinnelig nivå, lagringstid og koketid. Det er en «one shot chance» for å treffe, med mindre man ønsker å etterjustere litt opp med humleekstrakter og slikt. Kokken har mer frihet enn bryggeren i så måte og kan justere seg inn mot målet trinnvis etterhvert som man ser hvor mye man bommer på målet. Det er som en målsøkende pingvinrakett.

Og dette er før vi har nevnt gjæren, som er nok en prosess der bryggeren må sikte seg inn, slippe pilen og håpe at det treffer. Når matindustrien i betydelig grad har erstattet fermenteringsprosesser med forenklende kjemiske prosesser (tenk for eksempel surkål), så kan det mistenkes at det er fordi det er enklere å styre iterativt. Ølbrygging skjer fortsatt med gjæring, til bryggerienes felles ære.

Det handler også om læringssykler med ulik lengde. Kokken tilbereder maten som typisk spises samme kveld. Da kommer idé, utføring og tilbakemelding på en og samme dag. Bryggeren har i beste fall en liten ukes tid fra ølet brygges frem til tilbakemelding. I praksis er det lengre, siden øl brygges i storskala og gjerne skal modnes, lagres og distribueres før man eventuelt får tilbakemeldingene, mens mat typisk lages i noen få enkelporsjoner og fortæres umiddelbart. Jo raskere feedback, jo lettere er det å lære, og jo flere feedback-sykler kan man få med seg.

Det gjør også at smakssansen er viktigere for en kokk, nettopp fordi den inngår som en del av tolkningen og justeringen av hver enkelt rett. Bryggeren har nok også nytte av en god smakssans, men det blir gjerne etter at siste tog for å justere ølet forlengst har gått. Konsekvensen er at kokker er litt mer omtrentlige i sine mål, siden «alt» kan smakes til, og de er mer villige til å håndere variasjon i råvarene. Bryggerne blir mer oppskriftsbasert og stresses av råvarer som kan variere – de blir lett litt analretentive, for å si det litt brutalt.

Jeg får vel pepper om jeg sier at kokkene har en enkel oppgave, men sett litt snevert: akkurat på dette punktet har de generelt en enklere oppgave, siden de har større handlingsrom for å justere underveis. Kokkekunst er litt mer en målsøkende justeringsøvelse, mens brygging er litt mer en one-shot presisjonsøvelse.

©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse> - tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.