Anders myser på livets særere sider

2015-12-31

Spådommer for 2016

Det er den tiden av året … nyttår. Det er tiden for bolde spådommer om fremtiden. Treffer man med skudd i mørket, kan man bli geniforklart. Men det er mer sannsynlig at man avslører egen cluelessness.

Vel, vel, det mest interessante er ikke selve spådommene, men vurderingene som ligger bak.

  1. Vi ser de første avviklingene. Det er ikke sikkert at det blir som konkurser. Det er mer sannsynlig med styrt avvikling, eller en mellomting mellom nedskalering og dvale. Dersom det er eieren selv som brygger, det tas ut lite lønn og utstyret er nedbetalt, så kan man tyne ut bryggingen temmelig lenge, selv om det egentlig ikke er liv laga over tid. Jeg tror ikke vi kommer til å se noe ras av nedleggelser i 2016. Når nedleggelsene starter, vil se noen få i første fase. Kanskje kommer det et ras i 2017, men 2016 for det store nedleggingsåret.

  2. Det blir 25-40 nye bryggerier. Uansett konjunkturene må det antas at mange er kommet såpass langt med oppstarten sin at det er mer hensiktsmessig å fullføre enn å slå revers. Om konjunkturene er gode, vil vi kunne se så mange som 40 nye bryggerier, men det blir nok uansett 25 nye som starter å brygge i 2016.

  3. Alkoholpolitiken forblir essensielt uendret. Regjeringen ønsker nok endringer, men spesielt støttepartiet KrF blokkerer handlingsrommet. FrP fortsetter å lete etter de små symbolsakene. Det er vanskelig å se for seg en annen regjeringskonstellasjon som vil endre vesentlig på alkoholpolitikken. Neste korsvei er partiprogrammene foran stortingsvalget i 2017, der alle de nye småbryggeriene kan ha fått politikerne til å tenke på øl som distrikspolitikk. Det store spørsmålet blir om polgrensa heves fra 4,7% til 7,0%.

  4. Regelverket konkretiseres. Men trenger å få på plass tolkninger av det nye regelverket for reklame. Så mange har overtrått det det gamle så brutalt, at det blir viktig for alle parter at det kommer tydelige tolkninger – og at disse håndheves. I tillegg er de nye reglene temmelig åpne for tolkninger, så dette blir raskt grisete om ikke det etableres en praksis. Slaget om reklamen kommer til å stå i 2016, og det vil legge rammene for bryggeriene i minst ti til femten år fremover, sannsynligvis lengre.

  5. Spesialølsegmentet øker. Det har økt kraftig de siste årene, og det kommer nok til å fortsette i 2016. Noen mener det skal opp til 10% av ølmarkedet, mens det er på 3-4% idag. Jeg tror vi kan se en økning på 50-100% i 2016. I så fall blir 2016 det viktigste året for etablere markedsandeler innen spesialøl. Jeg tror de store og best kjente mikrobryggeriene tar brorparten av økningen. Dessuten sikler nok de gamle industribryggeriene på en større andel av dette markedet. De konkrete salgstallene for 2016 vil avhenge av sommerværet, og det er vanskelig å si noe om.

  6. Flere spesialølbutikker. Dersom spesialølsegmentet fortsetter å øke, blir det flere spesialbutikker for øl. I første omgang handler det om å etablere seg i byer som mangler slike butikker, liksom hjemmebryggebutikker allerede har etablert seg rundt om. Jeg tror ikke vi kommer til å se noe særlig konkurranse mellom ølbutikker i 2016, men det burde komme for fullt i 2017.

  7. Matvarekjedene konsoliderer. Med eksplosjonen i småbryggerier ser vi også en eksplosjon i antall ulike øl. Vi kommer til å se at matvarekjedene vil forsøke å konsolidere vareutvalget, og de vil la forhold rundt grossist og distribusjon være bestemmende. Det vil fremdeles være et digert utvalg i dagligvare, men de vil forsøke å begrense antall grossister. De små mikrobryggeriene vil tape i forhold til de store mikrobryggeriene. Jeg tror vi kommer til å se at det utkrystalliserer seg ca sju mikrobryggerier som utgjør «førstedivisjon» med hensyn til volum og tilgjengelighet: Nøgne Ø, Håndbryggeriet, Lervig, 7 fjell, Kinn, Ægir og Austmann. Jeg blir overrasket om noen andre rykker opp i denne førstedivisjonen i kommende år. Jeg tror disse sju spiser brorparten av salgsøkningen, mens de andre mikrobryggeriene i gjennomsnitt bare holder stand.

  8. Miljøet kommer til å hardne. Den harmoniske gullalderen for norske mikrobryggerier er forlengst over. Idag er de for mange og marginene er for presset. I et marked i vekst blir det eksistensielle spørsmålet for alle bryggeriene: marginalisering eller anskaffelse av nytt og større bryggverk. Samtidig blir eksponering og indirekte reklame viktigere, slik at de som vet å håndtere sosiale medier best, vil bli vinnerne. Bransjen har utad en happy-happy-stemning som jeg tror revner i 2016. Jeg tror det kommer til å smelle i minst 2-3 åpne konflikter i øl- og bryggeribransjen.

  9. Ølblogging svinner hen. Ærlig talt, blogging er bare så «last year», og ølblogging er et temmelig smalt tema. Jeg tror nok at sosiale medier fremdeles er en økende trend blant ølbransjen, men blogging i snever forstand kommer nok til å falme bort og skalle av. I stedet blir fokuset: kortfattet, her og nå. Det blir litt kombinasjon av untappd, jodel og twitter. (Neida, jeg har ikke tenkt å slutte å blogge, for jeg er ikke spesielt trendy eller motestyrt.)

  10. Boks er inn. Jeg er ingen stor fan av denne utviklingen, men med dagens press på kostnader og pris, kan man ikke holde på med engangsflasker. Flerbruksflasker er totalt urealistisk, og da er det boks for de store som ønsker å overleve. Boks blir for ølbransjen hva papp er for vinbransjen. Se opp for horder med øleksperter som insisterer på at Boks Er Best!

  11. Refokusering på kvalitet. Det produseres for mye teknisk dårlig øl blant mikrobryggeriene. Når kundene allikevel ikke kan nå over alt som brygges, blir det desto viktigere å fokusere på det som er best. Jeg tror vi kommer til å se en refokusering på mer klassiske øltyper og på teknisk godt brygget øl. Kanskje til og med teknisk godt brygget pilsner kommer på moten igjen? Trenden kommer til å gå i retning at det skal smake godt, ikke bare spesielt eller intenst. Samtidig blir det en økende trend at flere velger seg sine favorittøl, og kjøper mer av noen få produkter istedet for at man smaker på litt av alt.

  12. Polet kommer til å fleske til. Det virker som Polet har fått en aha-opplevelse rundt øl da de så at salgstallene sank i 2015. Sprit og vin er mer hensiktsmessig enn øl å ta med på reisekvote fra Sverige eller Gardermoen. Polet har godt grep om det sterkølet, og trenger å ta opp konkurranseb med matvarebutikker og spesialbutikker for klasse D. De kan la være og se på at spesialølmarkedet begynner å skli i retning av butikkstyrke, eller de kan aggressivt pushe sterkølet. Jeg tror de vil velge det siste, fordi det er deres beste sjanse til videre vekst.

  13. Alliansebygging. Jeg tror vi kommer til å se økende alliansebygging i mikrobryggeriverdenen, akkurat som makrobryggeriene drev på med for 30-50 år siden. Mange vil innse at de ikke kan overleve alene i lengden, og de vil søke strategiske allianser med andre bryggerier, ikke minst rundt distribusjon, skalering av produkter med høyt volum, støttetjenester osv.

  14. Økende begrepsforvirring. Jeg tror begreper som håndverksbryggeri, mikrobryggeri, industribryggeri, makrobryggeri osv vil fortsette å miste sin relevans som identifiserende merkelapper. Kanskje blir 2016 året der man ikke lengre kan opprettholde illusjonen om at dette er meningsfulle kategorier å båssette bryggeriene i? På den andre siden er dette innarbeidede begreper som bransjen selv liker å bruke, så de forsvinner neppe så fort.

  15. Netthandel i klasse D. Det nye regelverket er klargjort for at man skal kunne ha netthandel med øl. I motsetning til mange andre varer, der man skal ha breddeutvalg fordi kundene ønsker ulike varer, så trenger en ølselger å ha bredde fordi kundene vil kjøpe litt av hvert. Det må være et lite mareritt med hensyn til lagerhold og logistikk. Dermed er det et stort insentiv til å få til en løsning med en nettbutikk. Den som først får på plass et konsept som kombinerer en nettbutikk med digert utvalg med enkel og praktisk levering via eksisterende logistikk, den har posisjonert seg til å bli markedsledende.

  16. Utflagging. Kanskje blir 2016 året der vi ser et norsk mikrobryggeri flagge ut volumproduksjonen til et lavkostland? Det vil si at man sitter med et signatur-bryggeri på hjemmebane kombinert med at man «importerer» suksess-ølene ifra et større bryggeri i utlandet – enten man eier dette bryggeriet eller ikke. Vi har sett tilløp til slikt før, men ikke i stor og vedvarende skala fra mikrobryggeriene.

Så vil tiden om jeg treffer veldig feil eller fullstendig feil …

 

To opptredener

Jeg har vært i Gemini og NRK Trøndelag i forbindelse med juleølsesongen. For de som måtte ønske å høre meg snakke mer om juleøl, er det en mulighet – sånn rent bort sett fra de fleste sikkert begynner å bli lei av juleøl nå.

Lille julaften kom et lite minifordrag jeg holdt for Gemini, tidsskriftet for NTNU og Sintef. Dere finner det som podcast her.

Det medførte at Gemini-folkene meldte meg inn til en slot som heter Forskerprat på NRK Trøndelag, der det var et kort intervju. Jeg kommer inn på 2:21:53.

 

2015-12-29

Tankimplosjon

Dersom man setter for mye trykk på en tank, kan den «eksplodere», eller egentlig revne. Men det er mindre kjent at også det motsatte kan skje, at en tank imploderer dersom det blir tilstrekkelig undertrykk på den. Det er nesten en like spektakulær prosess, og det skjer fra tid til annen i bryggerier.

En tank av rustfritt stål kan tåle en del overtrykk, kort og godt fordi stålet er temmelig lite tøyelig, dvs at de kan ikke strekkes noe særlig i lengderetningen. Derimot er stålplatene relativt bøyelige, så de tåler ikke så mye undertrykk før de bukter seg. Når én side begynner å bule innover, mister tanken styrken sin og imploderer på et blunk, på en temmelig spektakulær måte.

Gjæringstank som har implodert.
Implodert tank
En ballong har en overflate som er veldig tøyelig, og den kan derfor ikke holde på noe særlig trykk. Faktisk er trykket inne i en ballong ikke spesielt mye høyere enn trykket utenfor. Når ballongen smeller høyt, er det nok ikke så mye fordi trykkforskjellene var store, men fordi ballongmaterialet smeller sammen som et digert strikk.

Hvorfor imploderer en gjæringstank? Første mulighet er at man desinfiserer den med kokende vann, stenger tanken for å la det stå et par minutter, glemmer den slik at temperaturen synker til romtemperatur. Andre mulighet er at man tilsetter kaustikk soda til en tank som er fylt med CO2, for eksempel gjennom et CIP-system (Clean In Place). Da blir gassen absorbert og man får et kraftig undertrykk.

De som har lyst til å se videoer av hva som skjer, kan lete etter «tank implosion» på youtube.com.

Anta at du står der med en implodert tank. Du mumler «søren» og endel sterkere uttrykk, og du begynner å fundere på om det er mulig å reversere dette. En tanke som kan dukke opp er å koble tanken til en kompressor og øke trykket inntil tanken retter seg ut med en høylytt «sploiiiing».

Minst ett norsk bryggeri (nei, ikke bryggeriet der bildet over er tatt) har gjort dette med hell … eller med griseflaks. For om du ikke har flaks, så revner tanken idet den retter seg ut. Du bør i hvert fall åpne så mange dører og vinduer som du bare kan før du er gal nok til å forsøke noe slikt. Og du bør helst styre det hele fra et trygt sted, og du bør definifivt ha en plan for hvordan du dekomprimerer tanken raskt men kontrollert idet den retter seg ut. Dessuten kan det være nyttig å ha sjekket hva forsikringen din dekker før du går løs på noe slikt. I verste fall risikerer du at den revnende tanken rikosjerer rundt i rommet eller skaper en trykkbølge som kan løfte taket eller ta ned en vegg.

Om du ikke tror meg, så ta en titt på youtube.com og let etter «hot water tank explosion». Mythbusters testet det på en varmtvannstank som var langt mindre enn noen professjonell gjæringstank. De nådde opp til ca 300psi, som er ca 20 atmosfærer, mens en typisk høy-ende kompressor fra Clas eller Biltema gir deg maksimalt 8 atmosfærer. Sjekk videoen fra Mythbusters, du ønsker ikke å være i samme rom som en slik tank.

En gjæringstank er ikke laget for å holde høyt trykk. For en liten tank vil en revning ikke bety så mye utover den potensielt dødlige effekten av flyvende gjenstander. Men dersom tanken er stor i forhold til rommet den står i, så kan kan en tank som revner på grunn av trykket også gjøre betydelig bygningsteknisk skade.

Det beste er å sørge for at du aldri har mer undertrykk på tanken din enn den er konstruert for. Sikkerhetsventiler – begge retninger – er ikke dumt. Dersom tanken din imploderer, så bytt den med en ny.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Ikke gjør dette hjemme - lagt inn av Gustav F - 2015/12/30 15:01:31
NRK sin varmtvannstank er hakket bedre til å illustrere hva som skjer med hus der en slik eksploderer:
https://tv.nrk.no/serie/ikke-gjoer-dette-hjemme/DMPV73000412/sesong-2/episode-4
https://www.youtube.com/watch?v=HS6fImxE9Lo

Anbefales ikke om du vil overbevise forsikringsselskapet om at dette er OK.

2015-12-28

Nissen om humledyrking

Helt tilbake til midten av 1400-tallet finnes det pålegg om at bøndene måtte dyrke humle i Norge. Hvor avansert denne humledyrkingen var på 1700-tallet, kan vi få et inntrykk av å lese lærebøker fra landbruket. Her er en tekst fra 1776.

Jeg har tidligere gjengitt bøker eller bokkapitler om humledyrking i Norge: Oluf Næve og Wiinholt, se også se også her. Her kommer en gjengivelse av en tredje, utgitt 1776 i Trondheim, av Martinus Nissen. Han var grunnlegger av Adresseavisen i Trondheim og også avisens redaktør de tre første tiårene.

Starten på kap. 15 om humle av M. Nissens bok om jordbruk.
gammel
skrift
Boken rådgir bønder om hvordan dyrke ulike vekster eller holde husdyr. For å gi en idé om bokens tema, lister jeg kort de ulike kapitlene: innledning; jordartene; enger; høy; såing; mais eller tyrkisk hvete; vinter- og sommerhvete; bok-hvete; vinterrug; vårrug; bygg; havre; erter; poteter; humle; hør og hamp; innhøsting; kål, roer, urter mm.; kyr; sauer; griser; kalkuner, gjess, ender og høns; gjerder; jakt og fiske; div husholdningsråd; sesongmessige gjøremål; værtegn; beregning av jordbruksareal. I så måte går boken inn i en tradisjon på 1700-tallet der opplysningstiden forsøker å nå ut til bøndene med praktisk anlagt kunnskap. Det er nok ikke all kunnskapen som holder mål, men det manker lite på innsatsen. Det er lett for oss å tro at jordbruk i gamle dager må ha vært kunnskapsløst og blindt basert på tradisjoner. Bøker som dette utfordrer dette synspunktet – i hvert fall så tidlig som fra midten av 1700-tallet.

Liksom er vist i de to andre tekstene om humledyrking, var dette ikke bare til gårdens egen brygging. Det var humledyrking i en skala som indikerer at det var for salg. Selv om humla nærmest oppfører seg som et ugress, så er rådene som gis temmelig avanserte. Det skal graves opp røtter som overvintres, forskjellige typer gjødsel skal legges lagvist over og under humlerøttene. Det skal bindes opp med stokker, det skal beskjæres for å maksimere avlingen. I det hele tatt gir det uttrykk for en temmelig avansert dyrkingsmetodikk, om vi sammenlikner med dagens stemoderlig behandling av humle på mange gårder, der noen planter får leve sitt eget liv på sydveggen av et hus og klare seg som best de kan.

Oluf Næves manuskript forble upublisert og ble ikke overdratt til Vitenskabsmuseet før han døde i 1795, mens Nissens manuskript ble publisert i 1776, ti år etter et Næve trolig slutte å skrive på sitt manuskript. Det er derfor sannsynlig at de to tekstene ikke direkte har lånt stoff av hverandre. Derimot er nyttig å huske at Trondheim huset Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, landets eldste akademiske institusjon, som ble opprettet i 1760. Nissen kan nok ha dratt veksler på dette miljøet.

Det er også interessant å se at humla hadde en tilleggsverdi som alternativ til lin og hamp. Med rett behandling skal man kunne lage klær av fibrene i humlas stilker. Det er noe som var relativt nytt for meg. Jeg kjenner til at man brukte det til relativt grovt tauverk. En rekke planter har sterke og tøylige fibre, og har vært brukt til klær, så som brennesler og hamp, og selvfølgelig lin, men humle var nytt.

Under er teksten fra kapittel 15 om humle. Jeg har transkribert den fra et eksemplar av boka jeg fikk tilgang til og avfotograferte relevante sider fra på Gunnerusbiblioteket. Opphavsrett er selvfølgelig forlengst utgått, og den gjengitte teksten under kan anses som «public domain».

Theoretiske og practiske Underrætninger om Agerdyrkningen
med meere, som Til Landvæsenet henhører, Deels ag de bæste Autores utdragne og deels ved lang Øvelse samlede og førsøgte, bestaaende af 28 Kapitler,
Sammenskrevne og til Trykken befordrede til Landmandens Nytte
ved Martinus Nissen,
Commerce-Secreterer.
Trondhiem, 1776.
Trykt hos Jens Christensen Winding paa Autors Bekostning.

Det 15de Capitel
om
Humle

§1. Af Humle, som er meget fordeelagtig og en af de største Fordeele, som man kan have af et Stykke Jord af lige Størrelse, paastaaes, at være tvende Slags, nemlig Han og Hun, den første modnes aldrig og er altsaa til ingen Nytte.

2§. Humle vil plantes i en sandig, mør og tør Jord-Art, er der Leer-Jord, da maae den med grov Sand eller Faare-Møg, Aske med Muld sammenblandes; i Lye for Nordvæst og Nordenvind, altsaa helst ved Huusene.

3§. Der ere trende Maader at anlægge Humle-Gaarde paa, den første og mæst brugelige i Norge er denne: at man om Høsten ved Michels-Dag opspader et godt feedt Stykke Jord, da man giør en liden Grøvt efter den anden i Jorden, og i samme nedlægger unge og friske Humle-Rødder, saa lange som de kan faaes tæt ved og om hindanden, hvilke strax overdækkes med god feed Muld, dernæst med nogen Giødsel og tilsidst bedækkes med Granbar. Den anden Maade er denne: at Humle-Rødderne lægges i Kuper eller ophøyede Jord-Houve, hvorom Hr. Assessor Essendrop i sin Beskrivelse over Lier Præste-Giæld i Aggershuus Stift mælder. Paa den tredie Maade skal Humlen plantes og behandles saaledes: først graves saa mange og lange Grøvter, som man vil have af en og en god halv Alens Dybhet; først bliver al Græs-Torven efter en Snoer opstukket og lagt paa den en Side av Grøvten, dernæst al Mulden opkastet til den anden Side, saaledes at den fedeste Jord ligger underst og den mavre Jord ovenpaa, herefter bliver Græs-Tovene nedkastede i Bunden paa Grøvten, derpaa noget Giødsel, og omsider den mavre opkastede Jord, derovenpaa og langs efter Sængene lægges tvende Rade graae Steene saa store, at en Karl bekvæmmelig kan opløfte dem med en Haand og aflange, et Rum af alvandet Qvarter imellom Steenene, Kummet imellom Steenene tvært over Sængen eller Grøvten bliver en god halv Aln, og fra Grøvtens Kanter til Steen-Radene et Qvarter, over Steen-Radene lægges feed Muld til en Tommes Tykkelse, herpaa og langs efter Steenene lægges Humle-Rødderne et stykke Rod oven over hver Steen, derpaa bliver Rødderne vel bedækkede med Jord en god tvær Haands Høyde, og ovenpaa denne Jord bliver lagt Koe-Møg, omtrænt tvende Tommer tyk, herover bliver igjen lagt Jord og maae nøye tilsees, at ingen Møg bliver liggende næst ved Rødderne, men god Jord, som haver Møg over og under sig; herved iagttages, at Endene af de nedlagde Humle-Rødders Stumper sættes op i Væiret av Mulden, saaledes fortfares med at tilberede den eene Sæng efter den anden, tilsidst bliver ovenpaa alle sÆngene tæt sammenlagte smaae graae Stene, og derpaa første Høst temmelig Granbar for at bevare de nye nedlagde Rødder imod Vinter-Kulden, men om Vaaren bliver Granbaret strax borttaget og siden ikke oftere paalagt. Ved Midsommer eller før bør de nederste og første Blade afplukkes, paa det at Knoppene kan blive desto større.

§4. De Humle-Stænger, som ere korte, ere bædre end de lange, thi naar Humlen løber op efter de meget lange Stænger, bær den ikke saa meget Frugt, som naar Stængerne ere maadelige; ligesom det og er nyttigt, at afskiære den øverste Top af Humlen, naar den er voxet til midt paa Stangen, hvorved den ikke voxer saa meget i Høyden, men skyder fleere Side-Skud.

§5. Humlen skal med Stængerne optages, naar den lukter sterk, og førend Knoppene aabnes og slipper frøer, thi i Frøet er den største Kraft, Rankerne afskiæres paa Stængerne en Aln høy fra Jorden, de optages sagtelig og henbæres paa et Lovt, hvor Humlen kan tørres, der tages Humlen ag Stængerne, Knoppene afplukkes, i de optagne Stængers Huller i Haven vil sættes Pæle til Kiændemærke , at Stængerne til næste Foraar kan vorde sat i forrige Huller, eftersom ved at giøre nye Hul, kunde Humle-Rødderne faae Skade.

§6. Naar Humlen bliver smaae, som iblandt ikke skjeer førend efter 20 Aars Forløb, bør Humle-Rødderne omlægges, og de gamle Rødder aftages, Haven maae aarlig holdes vel reen, og Humle-Stængerne forvares i et Huus for at bruge dem næste Foraar.

§7. Naar Humlen er vel moden og tør afplukket, lægges den paa et reent Gulv i et Værelse og røres jevnlig i den med en Rive, siden nedpakkes den saa haardt som mueligt i et Kar eller Tønde, hvorover lægges en Træe-Bund, ikke større end den kan falde ned i Tønden med svære Steene paa; thi jo bædre den sammenpræsses, jo længere beholder den sin Kraft. Humle-Rødder kan og brukes i Frugt-Haver, naar de nedlægges saaledes, at de kan voxe op og bedække Lysthuuse i Stæden for andre grønne Væxter.

§8. Humle-Riis og Stilker har og sin Nytte, af det første tilberedes Liin og af det sidste Hamp paa følgende Maade: naar Humlen om Høsten er afplukket, samler man Humle-Riisene, som derefter lægges i et eller fleere Kar, nedsættes i en Kiælder, og fyldes Karrene strax derefter med koldt Vand, saaledes, at Vandet altiid staaer over Humle-Riisene; dernæst kommer frisk Vand derpaa, hver femte eller siette Uge, hvortil godt Vand er det tienligste. Sidst i April eller først i Maji er det beleyligst at optage Humle-Riisene, hvorefter de tørres i en Badstue eller Ovn, og for Ræsten behandles ligesom Hør, da det Hør, som Humle-Riisene tilveyebringer bliver fiint, hvidt og blødt, baade til at spindes og væves; endelig udfordrer Humle-Riisene en meget længere Tiid til Forraadnelse end Hørren, og ere ikke Humle-Riisene fuldkommen forraadnede vil Hørren ikke eller blive god.

§9. Hampen tillaves saaledes: naar Humlen er afplukket, rænses Stilkene fra alle Blade og Qviste, og bindes i Knipper til fem eller sex Qvarters Længde, samt bindes med Enden av Stilken midt på tilsamen. Disse Knipper synkes siden i en fem til seks Alne dyb Brynd i 6 Uger for at raadne, hvorefter de optages og langsom tørres, naar de ere vel tørre, behandles de ligesom Hamp, hægles paa en grov Hægle, og bindes udi Knipper af en Alns Længde, hvilke kaages i en Kiedel med stærk Luud, hvorudi kommes noget Tælg, eller det, som er bædre, Tran, naar det altsammen, som er i Kiedlen, bliver koldt, afskummes det fede, og Knippene optages, samt hænges ved Varmen, indtil de begynder at dampe, hvorpaa de mangles vel og igjen opphænges for fundkommen at tørres; naar alt dette er skeet, hægles de først paa grove siden paa fiine Hægler, ligesom anden Hamp, jo modnere Humlen er, jo bædre ere Stilkene, at giøre hamp af. Vel kan Arbeydet hermed ansees for noget vidløftigt, men for en Familie, der boer paa Landet, er det dog overvindeligt.

Noen forklaringer: Michels-Dag er det samme som Mikkelsmess, som er 29 september. En alen er et lengdemål på 2 fot à 31,4cm. Et Qvarter er en kvart alen, altså en halv fot, dvs 15,7cm. En tomme er en tolvtedel av foten, 2,6cm. Alle lengdemålene er brukt omtrentlig i denne teksten.

Det står vitterlig at humla skal plantes i «Kuper», men jeg tror det kan være en trykkfeil for «Kuler», da humlekuler nettopp er en innarbeidet terminologi for små hauger som man planter humla i.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-27

Ringnesflaskemusen

Norsk øleksport foregikk på egne engangsflasker på 60-tallet. På denne tiden hadde Norge en diger handelsflåte, og en god del av øleksporten gikk til skipsagenter som solgte ølet tilbake til norske skipsmannskap. Her er historien om en slik flaske og musen som den rommet.

En god kollega av meg fortalte en artig historie fra slutten av 60-tallet. Han var i Marinen og tjenestegjorde på ubåt. Av en eller annen grunn hadde de i Tyskland fått tak i endel flasker med øl fra Ringnes eller Frydenlund. Ølet var greit nok, men én av flaskene hadde en mus på bunnen.

Ja … en mus. De fleste ville vel kastet den, men marinegaster er snartenkte, og sparte på den til de kom til Oslo. Da spanderte de på seg drosje opp til bryggeriet og fremviste flaska.

Forklaringen de fikk, var at ølet som ble eksportert ble tappet på særegne engangsflasker med tynnere gods. Maskinene for flaskevask var ikke kalibrert for å vaske disse engangsflaskene. Disse eksport-flaskene hadde svært kort, konisk hals. (Digitaltmuseum har et bilde på digitaltmuseum.no/011012894151.) Siden dette var engangsflasker, skulle de være rene rett fra fabrikk, og derfor ble de ikke vasket før tapping. Musa må ha forvillet seg ned i flasketuten. Den har enten sultet ihjel før tapping eller druknet under tapping.

Her må det bemerkes at noe aldri endrer seg. Mang en norsk mikrobrygger kan fortelle historier om lange og frustrerende prosesser med å kalibrere et tappeanlegg for en flasketype. Flaskevask er ikke det spor enklere enn flaskefylling. Et digert tappeanlegg er faktisk en av de aller mest fascinerende delene av et bryggeri.

Kunne dette skjedd idag? Tja, engangsflasker er på vei tilbake, og gjenbruksflasker og flaskevask er på vei ut. Det er vel strengt tatt liten grunn til å tro at det er mindre sannsynlig idag enn på 60-tallet. Riktignok brukre mange av mikrobryggeriene flasker som er konstruert som flerbruksflasker for panteordninger. Dermed er godset tykkere, og følgelig er åpningen trangere for en mus å komme ned gjennom. Sannsynligheten er uansett ikke så stor at man trenger å begynne visuelt å inspisere ølflaskene man drikker. Men forøvrig, akkurat dét er faktisk en av fordelene med flasker fremfor boks. Jeg har flere ganger oppdaget en infisert eller defekt flaske før åpning, gjennom visuell inspeksjon.

Og gastene på ubåten? De fikk selvfølgelig rikelig med øl mot et underforstått løfte om å holde kjeft – og det var vel egentlig også hva de fisket etter.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-26

Øl kontra vin

Hva skiller øl og vin? Jeg tenker ikke på at det ene er druer og det andre korn, men på noe mer fundamentalt. Øl er mattilberedning, mens vinlegging er matpreservering. Forskjellen kan nok høres teknisk ut, men den er viktig for å forstå hvorfor vin og øl er så forskjellige i status, forbruk og industristruktur.

Vel, det er selvfølgelig en spissformulering, men det er en kjerne av sannhet i den. Begge er gjærede, alkoholiske drikker, basert sukker fra hver sin kilde, dvs druer kontra ferdig mesket malt. Forskjellen er at brygging er tilbereding av mat fra en holdbar råvare, mens vinlegging er preservering av en sesongbetont og lite holdbar råvare.

Gjæring peker i retning av en rekke matbehandlingsteknikker som har det til felles at de skal forlenge levetiden til maten. I tillegg til gjæring/fermentering kan nevnes salting, tørking, sylting, safting, pasteurisering, raking, graving osv. Utgangspunktet for disse teknikkene er ofte at maten finnes på et sted og til en tid som ikke matcher hvor og når man ønsker å spise den.

Vi kan ta lofottorsken som eksempel. Den fiskes i en febrisk sesong fra januar til april, mens den er tilgjengelig i overflod. Så forsvinner den – faktisk som navnet også avslører: «skrei», beslektet med «å skride», dvs fisk som vandrer. Før dypfryseren ble oppfunnet måtte man være kreative for å kunne preservere fisken utover den sesongen den var tilgjengelig. Fisk forderves raskt, så man kunne ikke bare stappe matskapet fullt uten å preservere fisken først. Preservering kan nok redusere både smak og næringsinnhold i forhold til den ferske råvaren, men det mer enn oppveies av at man sitter igjen med en vare som ikke har råtnet bort.

Derfor sløyet, tørket og saltet man fisken. Slik kunne den vare helt frem til neste lofotfiske. Dermed kunne man bruke en sesongbetont, lettfordervelig matressurs gjennom hele året. Neste trinn er at preserveringen åpner for å eksportere varen dersom man har mer enn man selv trenger gjennom året.

Sider kommer fra eplehøsten. Vinen kommer fra druehøsten. Begge er kanskje mindre fordervelig enn fisk, men begge deler har en begrenset levetid som råvare. Lofottorsk eller provençalske vindruer, det er strengt tatt mye det samme, rent varemessig. De må fortæres mer eller mindre der og da, eller de må preserveres.

Men hvordan og hvorfor skiller ølet seg fra dette? Øl er en vare som har langt kortere holdbarhet i forhold til sine råvarer, enten det er korn eller malt. Man brygger ikke øl for å forlenge råvarenes holdbarhet, tvert imot. I dét lyset kan malting og ølbrygging tolkes som en teknikk à la mattilberedning for å gjøre stivelsen i kornet lettere tilgjengelig som matvare i forhold til fordøyelsen.

Så kan man jo også tolke ølbrygging som alkoholproduksjon eller som en tilberedning av matvarer for å forbedre smaken. Noen vil kanskje til og med påstå at det er for i sikre at drikken blir kokt og dermed trygg. Jeg skal ikke her og nå diskutere merittene til disse tre argumentene, men jeg vil bare fastslå at man ikke hadde noen grunn for å brygge øl for å preservere råvaren, slik man hadde grunn til å legge vin for å preservere vindruene.

Forøvrig kan det samme anføres for brød, i hvert fall for gjæret brød, selv om kjeks og knekkebrød og har hatt lengre levetid.

Det at øl er tilberedning, mens vin er preservering har også en temmelig diger implikasjon: Brygging blir dermed en helårsaktivitet (om vi ser bort fra gjæring i sommervarme), for råvaren er holdbar mens det ferdige produktet ikke er det. Vinlegging blir imidlertid en langt mer sesongbetont aktivitet. Konsekvensen av denne forskjellen er at ølbrygging egner seg som håndverk, yrke og endog industri, mens vinlegging forblir sesongarbeid.

Jeg forsøker ikke å underslå at også vinproduksjon etterhvert har blitt industri. Jeg forsøker bare å poengtere at mens øl egner seg for helårs og lokal håndverks- og industriprodusjon, så er vinproduksjon i bunn og grunn jordbruk kombinert med preservering av et jordbruksprodukt. Vinen bør produseres nær der druene dyrkes, både i tid og sted, mens ølet bør produseres nær der det skal drikkes, i hvert fall før pasteuriseringen og rendyrkingen av gjær. Vinen er i bunn og grunn et lokalt preservert produkt, ofte med store eksportmuligheter – akkurat som klippfisk, mens ølet er en ferskvare og et lokalprodukt – akkurat som brød.

Forsåvidt kan man brygge øl i lignende styrke som vin, og da er også holdbarheten sammenlignbar. Og det godt dokumentert at man har hatt en diger øleksport gjennom Hansatiden og helt opp til våre dager. Men den typiske ølbryggeren har stort sett laget et lokalprodukt som skulle drikkes rimelig ferskt. Mye av motivasjonen til eksport av øl i mer moderne tid kommer fra ønsket om å oppskalere en industriproduksjon, mer enn det var ønskelig å transportere varen langveis fra sitt produksjonssted.

Det er lett å se på øl og vin som variasjoner over et felles tema – bare for litt ulike klimasoner. Men det er allikevel en grunnleggende forskjell dem imellom, og den er viktig for å forstå ølhistorien og hvordan ølproduksjonen har utviklet seg med urban produksjon og etterhvert en storstilt industrialisering, på 1700-tallet i England, og i løpet av 1800-tallet nær sagt over hele verden.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-24

Jakten på juleølet

Det er 24. desember og siste luke i jakten på julølet, og vi kan forsøke å konkludere. Fant vi juleølets kilde?

Vel, ja og nei. Etterhvert som vi gravde oss lengre bakover, ble sporet mer utydelig, og det ble vanskeligere å si noe håndfast. Hva vi kan si, er at juleølet for tusen år siden må ha hatt et litt annet bruksområde i forhold til juleølet idag. Sannsynligvis var det også helt annerledes rent teknisk – men dét er vanskelig å dokumentere dokumentere konkret, utover å påpeke at man i før-kristen tid vanskelig kunne lage et øl som var likt vårt kommersielle juleøl.

Underveis har vi imidlertid sett på mange ulike aspekter av juleølet, og vi har studert hvordan det har endret seg fra epoke til epoke, men allikevel beholdt enkelte aspekter. Vi har sett hvordan det endrer seg på grunnlag av lover og regler og samfunnsutvikling, og slike ytre påvirkinger ser ut til å endre juleølet mer enn smakspreferanser.

Vi har sporet opp et juleøl som dels er et rituelt element i en fruktbarhetskult, men som også er en matvare. Uten at ølet ble drukket til mat og til fest, ville det nok heller ikke ha blitt brukt i religiøs sammenheng. Man «ofret» eller signet nok juleølet til gudene nettopp fordi det var et temmelig utbredt, bearbeidet produkt fra jordbruket. Derfor kan vi varsomt forsøke å trekke en sammenlikning mellom vikingtidens ikke-religiøse bruk av juleølet, og våre dagers bruk av juleøl – nettopp til mat og til fest i jula-perioden.

Den fruktbarhetsdyrkingen vikingene drev i førkristen tid er på ingen måte unik. Selve religionen må ha hentet elementer fra mange forestillingsverdener, både innenlands og utenlands, og ikke minst fra ulike etniske grupper. Det er lett å tro at før bilen og flyet må folk ha vært stedbundne, men både folkegrupper og enkeltpersoner har vært forbausende mobile, også etter at folk ble fastboende jordbruere. Fruktbarhetsriter kan følges langt bakover, ja kanskje så langt bakover det er mulig å følge menneskelig sivilisasjon.

Tilsvarende fruktbarhetsdyrking finner vi fremdeles rundt om i verden. Samtidig finner vi også øl som rituell drikk. Sånn sett er vikingene og deres religion typisk for religioner rundt omkring. Ølet deres er på ingen måte utypisk for hvordan et helligholdt produkt kan miste sin formelle rituelle betydning, uten helt å miste sin hellige eller magiske status i folketroen.

Fremdeles behandles juleøl som noe nesten litt hellig og noe meget viktig, først og fremst innen tradisjonsbryggingen. Selv i populærkulturen har ølet – spesielt det lokale ølet – fått en status som nesten er irrasjonell. Fans av det lokale bryggeriet dyrker mange steder ølet med en kompromissløs innlevelse som bare kan sammenliknes med fotballfans. Kanskje er det generasjoner med overlevering av høytidsstemning rundt øl som fremdeles sitter dypt igjen hos nordmenn? Eller kanskje er det bare høye skatter som gjør at nordmenn blir litt høytidsstemte på tanken på øl og andre alkoholholdige varer?

Det er idag julaften og dette er siste luke i kalenderen. La meg takke for følget så langt!

Jeg tar nå en kort juleferie og går etterpå tilbake til å blogge om mer spredte tema rundt øl og brygging. Egentlig er det slitsomt med en julekalenderblog, for da henger det en daglig deadline over en. Dessuten er julestria en dårlig tid å forplikte seg til daglig blogging. Forøvrig er det mulig denne julekalenderen med «Jakten på juleølet» kommer til å danne ryggraden i en bok over samme tema, selv om det krever mye omarbeiding, og uten at jeg har tenkt særlig gjennom implikasjonene av å forsøke å skrive en bok. Vi får se.

Uansett: God jul!

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Imponert! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/24 09:59:52
Jeg er imponert over serien. Å researche og skrive så mye hver dag i julestria kan umulig ha vært lett. Jeg hadde ikke orket å prøve selv. Interessant lesning. God jul!
- lagt inn av Foffern - 2015/12/24 13:43:09
Som langt over snittet entusiastisk over juleølet har det vært en sann glede å følge bloggen din gjennom desember. Det er fantastisk hvor grundig du har gått til verks, og jeg kan ikke tenke meg at det fins veldig mye mer dokumentasjon der ute om det norske juleølet. Som ølskribent selv er jeg også imponert over innsatsen din i julestria, og det er ikke akkurat korte innlegg du har publisert. God Jul!
Ypperlig skrevet - lagt inn av Bernt - 2015/12/25 13:34:02
Jeg er imponert over at du har klart å skrive så mye godt og interessant om juleøl hver eneste dag i advent, takk for en lærerik julekalender & riktig God Jul!

PS. Jeg synes du bør få gitt ut en ølbok om temaet. Lykke til!

imponert! - lagt inn av torgeir oshaug - 2015/12/28 01:56:12
Fantastisk lesing!

2015-12-23

Fruktbarhetsølet

Når vi ser på de gamle ritualene og hvem man signet ølet til, tegner det seg et bilde av at juleølet må ha sitt opphav som en rituell offergave i en fruktbarhetskult.

Vi startet på en reise for å finne juleølets opphav, og vi begynner å nærme oss kilden. Vi så i forrige luke at juleølet var et viktig kultisk element i før-kristen gudedyrking i Norge. Vi må ikke mistolke det som at ølet utelukkende var en del av gudedyrkingen, for ølet var nok til mat og fest også. Men det var også en del av gudedyrkingen. I avsnitt 17 i Håkon den godes saga, her i Gustav Storms oversettelse, må kongen drikke øl. Bakgrunnen er at bøndene har tvunget kongen opp i høysetet, så han må gjøre pliktene sine under blotingen i full offentlighet og dermed har færre sjanser for å sluntre unna av religiøse overbevisningsgrunner.

Men da det første bæger blev skjænket i, da talte Sigurd jarl for det og signede det til Oden og drak kongen til af hornet. Kongen tog imod det, men gjorde korsmerke over det. Da mælte Kaar af Gryting: «Hvorfor gjør kongen saa? Vil han endnu ikke blote?» Sigurd jarl svarer: «Kongen gjør saa, som alle de gjør, som tror paa sin kraft og styrke, at signe sit bæger til Tor. Han gjorde hammer-merke over, inden han drak.» Det var da roligt om kvelden.

Hvorfor dette fokuset på øl i den før-kristne religionen? Om dette bare var drikke, trengte vel ikke kongen å vegre seg? Svaret er at ølet var et viktig kultisk symbol i dette ritualet. Den sosialt kløktige Sigurd Jarl tar noen salomoniske grep og lar den religiøst infleksible kongen få gjøre korsets tegn over ølet, samtidig som han skaper illusjonen om at det er torshammeren som tegnes over ølet. Merk at det ikke er gitt at dette sitatet refererer til jul, men mange av elementene har nok også hatt relevans for jula.

Hva slags symbols betydning hadde dette hornet med øl? Vi kan nøste dét opp ved å se nærmere på de tre gudene som det er oppgitt at ølet skulle signes til: Odin, Njord og Frøy.

Odins posisjon i det gamle samfunnet var som en overkonge i gudeverdenen, men han var også opprinnelig en levende mann og opphavet til Ynglingeslekten, som Harald Hårfagre var av. Også i Danmark, Sverige og en rekke andre riker førte konger slekta tilbake til Odin. Liksom nissen er en forvrengning av haugkallen, den hauglagte som en gang i tiden ryddet gården, så er Odin også kongeslektas og dermed landets «haugkall». Kongens posisjon er viktig som et mellomledd til Odin, kongens forfader. Om kongen ikke bloter til sin slekts opphav – Odin – hvordan skal det da gå med landet?

Odin hadde mange navn. Ett av dem var Jolne eller Jólnir, et navn som er knyttet mot ordet «jul». Et element i denne kulten var at de døde kom tilbake på julenatta, og de kunne hjelpe gården og de levende og sørge for god avling dersom man visste å behandle dem pent og respektfullt og ofre mat og drikke. Her ser vi temmelig klart parallellen til den tradisjonelle norske fjøsnissen. Odin i skikkelsen Jolne tenkte man seg var den som ledet de døde som kom tilbake i jula. Bøndene må ha vært mektig irritert over å måtte bære konsekvensene av at kongen ikke ville holde seg inne med sine forfedre.

Dette er kanskje elementene som forklarer hvorfor deler av jula var en gårds-sentrert høytid, mens andre seremonier ble utført i fellesskap mellom flere gårder, endog i hele bygda samlet eller man samlet seg hos en høvding som vist i sitatet over. Jula var knyttet til ætten, og ætten var knyttet til gården, så jula var en «gårdshøytid».

Det sies også at det var Odin som lærte menneskene å brygge øl, uten at jeg har klart å spore opp kilden. Motivet med at ølbryggingen er en gave som ble skjenket mennesket av en konge eller gud går igjen. Vi har tidligere vært innom Gambrinus, ølets konge som man aldri helt har klart å plassere inn i historisk kontekst. I Egypt er det Osiris som skal ha skjenket bryggekunsten til menneskene.

Njord er en havgud, og det er ikke lett å se hva en havgud har med øl å gjøre. Han er far til Frøy og Frøya, enten androgynt eller sammen med sin søster med samme navn. Anne Holtsmark anfører i sin Norrøn mytologi – Tru og mytar i vikingtida at Njord i eldre tider må ha vært en fruktbarhetsgud hvis funksjon er blitt overtatt av Frøy og Frøya. En identitet som fruktbarhetsgud føles langt riktigere enn som en havgud i disse ritualene.

Frøy er helt klart en fruktbarhetsgud. Han rår for vær og avling, og har alle fruktbarhetskultens kjennetegn, inklusive en viril fremtoning og et incestuøst, symmetrisk forhold til sin søster, Frøya. Frøy har to tjenestefolk: Byggve og Bøyla. Byggve, eller Byggvir er tett koblet mot korn, malting og øl. Navnet er beslektet med «bygg», som var det fremherskende kornslaget. Hans kone Bøyla er knyttet mot husdyr, og tilsammen favner de om korndyrking og husdyrhold, de to viktigste delene i gårdsdriften.

Vikingene var ikke primært et plyndrende folkeferd. De var først og fremst jordbrukere. De var overtroiske og overraskende synkretistiske, dvs at de blandet sammen ulike religioner. Den gamle religionen virker som en kompleks og forvirrende mosaik av biter og tradisjoner, plukket fra ulike kilder. Det store, uspiselige elementet ved kristendommen var ikke egentlig religionen, for den kunne de sikkert stort sett ha gjort rom for i lett tilpasset form. Det store problemet var kristendommens ufravikelige krav om eksklusivitet, ypperlig formulert i det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det er nesten avslørende hvordan formuleringen er «du skal ikke ha …» fremfor «det finnes ikke …».

I motsetning til den katolske kirke var ikke den gamle religionen topptung. Den ble praktiskert lokalt, med samfunnets fremste som seremonimestre. Sentralt i deres religiøse verdensbilde stod alt som kunne få avlingen til å bli større. Gudene ble æret blant annet ved å gi dem tilbake av det de hadde skjenket. Man skulle ofre og gi tilbake av gavene man mottok. Det første kornneket som ble høstet ble satt opp på stang til gudene, vårt julenek. Det siste kornet som ble høstet ble brukt til en julekake som skulle stå igjennom jula, og som skulle brytes opp etter jul og spres på åkeren. Fremdeles opp mot vår tid kalles kornet tidvis for «gudslånet». Med såkorn har man forresten et veldig konkret eksempel på at man må gi noe tilbake til jorden for å få på nytt. Også for øl skulle man gi noe tilbake, ved å skvette øl på åkeren og skvette øl i ildstedet. Ølet er kort og godt «flytende brød», og liksom brød og korn kommer det fra åkeren.

I denne kontekten går juleølet inn i en lang tradisjon med mange rare utslag, som å ha samleie i åkeren for å bedre avlingen – tanken var trolig at fruktbarhet avler fruktbarhet. Andre sære skikker var at den som sådde skulle være gravid, eller at gravide skulle omfavne trær for å gi dem styrke og fruktbarhet.

Sett i lys av dette er ikke juleøltradisjonene så underlige. Man skulle gi av overfloden tilbake til gudene som hadde skjenket dem i første omgang. Dels som takk, men også for ikke å ødelegge gudenes gavmildhet neste år. Man kunne signe avlingen, i form av brød, grøt eller øl, til gudene og enten spise det selv som med juleøl, eller sette det ut til dem som med nissegrøt.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-22

Norrøn julefeiring

Hvordan drakk man juleølet i forbindelse med julen før den ble kristen? Det vet man egentlig ikke så veldig mye om, og det er ikke alltid lett å skille dokumenterte fakta fra educated guesswork og fra vill gjetting.

Det er lett å tenke seg at kravet om at juleølet skulle signes til Jesus og jomfru Maria skyldes at de tok plassen i en lignende signing av ølet til før-kristne guder. Kristenbolken som kom inn i lovene hadde en rekke bestemmelser for å sikre at folk levde som gode kristne. For eksempel ble det forbudt å sette ut barn i skogen. Når påleggene om juleøl og andre ølfester er gitt i kristenbolken, og det er vanskelig å se noen teologisk begrunnelse for det, så må det være lov å mistenke at det er en overtakelse av gamle riter.

Det er også nærliggende å tolke ølet som sentralt i julefeiringen. Man brukte uttrykket «å drikke jul». Et eksempel er fra Haraldskvadet eller Ravnens ord av skalden Torbjørn Hornkløve. Her er det sjette vers som er relevant:

Úti vill jól drekka,
ef skal einn ráða,
fylkir enn framlyndi,
ok Freys leik heyja;
ungr leiddisk eldvelli
ok inni at sitja,
varma dyngju
eða vöttu dúns fulla.

Bakgrunnen er at Harald Hårfagre er ute med krigskip hele vinteren og legger under seg landet i etterkant av slaget i Hafsrfjord. Gustav Storm oversetter verset over til:

Ude vil han jul drikke,
om ene han skal raade,
fyrsten den fremdjerve,
og Frøis leg holde.
Den unge var lei af ilden
og af inde at sidde,
af varme stuer
og af vanter dunfyldte.

Inntrykket er av kong Harald som en «fremoverlent leder» som ikke så helt nytten av en komfortabel julefeiring i land, men til og med ønsket å holde juleøl på skipene – litt kjappt og enkelt. Frøys lek skal være en referanse til kamp og strid. Jul var med andre ord noe man drakk, hvilket impliserer at det man drakk, formodentlig ølet, var tilstrekkelig sentralt i julen til å knytte verbet «å drikke» til «jul». I Håkon den godes saga fortelles det relativt utførlig om hvordan blant annet øl var sentralt i blotingen og hvordan det skulle signes til gudene. I Gustav Storms oversettelse står der:

Sigurd Lade-jarl var en stor blotmand, og saa var Haakon, hans fader. Sigurd jarl holdt oppe alle blotgilder paa kongens vegne der i Trøndelagen. Det var gammel sed, naar det skulde være blot, at alle bønder skulde komme did, hvor hovet var, og føre did sine madvarer, som de skulde have, saalænge som blotgildet stod paa. Ved dette gilde skulde alle mænd have øl; der blev ogsaa dræbt alskens smaler og hester, men alt det blod, som flød af dem, det blev kaldt «laut», og «laut-boller» de boller, som blodet stod i, og «laut-tener», de var gjorte som kvaster; med det alt skulde man farve stallerne røde og ligesaa hovets vægger uden og inden, og ligesaa stænke det paa mændene; men kjødet skulde man koge til gjestebudsmad. Ilder skulde det være midt paa gulvet i hovet, og der over hang kjedler; man skulde bære bægre om ilden, men den som gjorde gildet og var høvding, skulde signe bægret og al blotmaden; han skulde først signe Odens bæger — det skulde man drikke for kongens seier og magt —, men siden Njårds bæger og Frøis bæger for aaring og fred. Det var meget almindeligt, at man dernæst drak Brages bæger; man drak ogsaa sine hauglagte frænders bægre, og det blev kaldt «minde». Sigurd jarl var meget gavmild; han gjorde det verk, som var meget omtalt, at han gjorde et stort gjestebud paa Lade og holdt alene oppe alle omkostninger.

Om vi skal forsøke å tolke det ølmessige her, ser vi at ølet var sentralt, det var medbrakt, og et ble viet til gudene. Først drikker man Odins, Njords og Frøys skål, de to siste for god avling og fred – formuleringer vi finner igjen i pålegget om det kristne juleølet i Gulatingloven. Vi vet dog ikke om dette blotet hadde med jul å gjøre, men vi må anta at endel elementer uansett må ha vært felles.

Så trekker Snorre frem at man drakk Brages beger. Det er litt delte meninger om hva dette betyr, om det var Brages skål man drakk, eller om man drakk en brageskål. Det var vel helst det siste, som var en offentlig og synlig måte å avlegge et høytidelig løfte om å utføre en bestemt dåd. Det er også interessant at Snorre nevner minnedrikkingen for hauglagte slektninger, for det griper rett inn i hvordan gårdsnissen har utviklet seg, fra å være slektens opphav, den hauglagte som ryddet gården, til å bli fjøsnissen man satte øl og mat ut til.

Dessverre er det vanskelig å lese noe ølteknisk ut av dette. Det er umulig å si noe om ølet var sterkt eller svakt, humlet eller med pors, om det var mørkt eller lyst. Det eneste vi kan lese ut av det, er at det var øl – ganske så normalt øl med forfatterens øyne og slett ikke nødvendig å beskrive på noen måte.

Jula må ha vært en relativt stille tid. Jordbruksåret var definitivt over. Fiskesesongen var ikke startet. Det var for mørkt til å jobbe særlig mange timer. Det var for lite snø til å drive langtransport med hest og slede. Høst- og vinterstormer gjorde kanskje skipsfart og handel utrygt.

Og kanskje var det slik at det først var omtrent ved juletider man kunne begynne å drikke årets øl. Øl brygges på maltet bygg. Først må man dyrke, høste og tørke bygg, og da er man allerede utpå høsten. Det er viktig for godt øl at man har god spireevne, for kornet som ikke spirer gir usmak på ølet. Om det får en kort kuldeperiode kan det bedre spireevnen. Dermed ønsket man kanskje å vente tilstrekkelig lenge etter innhøstningen til kornet har gått igjennom en kuldeperiode. Så skal kornet maltes, hvilket tar en ukes tid og vel så det, før det kan brygges på. Prosessen skal innpasses i andre gjøremål på gården, og når ølet skal brukes i en felles kult, trenger man en tidsramme og et tempo som alle har sjanse til å følge. Det er dermed et spørsmål om man på en praktisk måte kunne hatt juleølet ferdig så veldig mye tidligere enn jul.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Bra! - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/23 20:40:40

Veldig artig å lese dette. Du har trukket veldig mye de samme slutningene som meg (i boka som kommer neste år), fra omtrent de samme skriftstedene. Det ser ut til å gå en rød tråd fra forfedredyrkingen i norrøn tid fram til praksis langt ut på 1700- og 1800-tallet.

Det virker som folk ikke hadde korn nok til å brygge så ofte. Typisk 2-3 ganger i året, med jula som en av de viktigste anledningene. Så det var nok første gang man brygget etter høstonna.

2015-12-21

Juleølets timing

Juleølet synes å komme tidligere og tidligere i forhold til jula. Det er nok tilfelle, og har sine grunner som ikke bare er øltekniske. Men heller ikke jula har hatt en uforandrerlig tidfesting om man ser på det i langt nok perspektiv.

Som jeg viste i innlegget for merkedager for brygging av juleølet har det tradisjonelt vært slik at juleølet skulle brygges på Annadagen, dvs 9. desember. Det skulle være oppskoke på Thomasmesse, dvs 21. desember. Da skulle man tappe juleølet fra gjæringskar til serveringstønner, og ikke minst skulle man smake på ølet – gjerne sammen med naboene. Så skulle juleølet drikkes i jula, og det som ikke var drukket til Brekkedagen, dvs 11. januar, det skulle drikkes opp da. Det gir en sesong på juleølet som strekker seg fra solvervsdagen og ca tre uker fremover.

Idag kommer juleølet allerede i oktober. Faktisk er jula nesten et lite antiklimaks for juleølet, for det har vært så mye fokus og trøkk på det gjennom november og innover i desember, at det nærmest er av ren pliktfølelse vi drikker på og etter julaften. Jeg har i hvert fall ikke lystbetonte planer om å drikke det i store mengder i romjula, og på nyttårsaften kan jeg absolutt tenke meg noe annet. Så jeg pakker det heller bort til neste jul fremfor å drikke det opp innen 11. januar. Jeg tror jeg er typisk i så måte.

Gamle juleølannonser viser at man annonserte for juleølet frem mot jul, ofte fra midten av desember. Det kan jo forsåvidt også tolkes som at noen forsøkte å få opp omsetningen på et lager med sesongvarer som man risikerte å brenne inne med. Likevel er volumet av annonser både for juleøl og andre julevarer såvidt stort i de siste ukene før jul, at det er nærliggende å tolke det som at det var da man kjøpte inn varer for jula. Annonser for juleøl tidlig i desember var ofte mer rettet mot å ta opp bestillinger av juleøl for levering senere.

Ser vi på litt nyere annonser fra 30-tallet og fremover, slippes juleølet helt i slutten av november, nærmest som et «adventsøl». Vi må imidlertid huske at store deler av landet var tørrlagt i denne tiden, og mange måtte få sitt øl via agenter. Det vil si at de rent juridisk måtte bestille det hos og få det levert fra bryggeriet, men at det rent praktisk kunne håndteres av en lokal agent. Agenten kunne imidlertid ikke ha noe lokalt varelager eller forhåndsbestille noe øl for å korte ned på leveringstiden. Dermed kan vi anta at bryggeriene satte starten for salgstiden for juleølet litt ekstra tidlig, for at det skulle være tilstrekkelig med tid for bestilling gjennom agenter uten at det var behov for fordyrende ekspresslevering.

Grunnen til at juleølet idag kommer i oktober er Vinmonopolet. De har slipp seks ganger i året, i starten av odde-nummererte måneder. Det vil si at øl til jul må komme helt i starten av november. Siden juleøltestene er så ekstremt viktige, må juleølet helst ut til journalister og ølsmakere i forkant av slippet, så juleølet må være på plass i slutten av oktober. I tillegg er det en solid logistisk operasjon å få alt ølet ut. Det sikrer oss mot å få helt ferskt juleøl til julematen, i hvert fall fra bryggeriene med moderat omsetning. Bryggerier med stor omsetning kan nok brygge flere batcher suksessivt frem mot jul, og ølet deres er bedre stilt.

I utgangspunktet var nok Polets gruppering av nye varer et spørsmål om å forenkle prislistene. Går vi tilbake til før 90-tallet hadde de produktlistene sine på papir, og siden de ikke hadde selvbetjente butikker, var disse produktlistene ofte det eneste kunden kunne «browse» i butikken. Prislistene kom endog med lydskrift for å lette kommunikasjonen med ekspeditørene rundt franske viner med vanskelige navn.

I dag er prislistene på papir borte, men Polet har et sterkt fokus på prosess rundt produktvalg, ikke minst for å kunne imøtegå eventuell kritikk om at de forskjellsbehandler noen produkter fremfor andre. Prosessen skal være objektiv og forutsigbar. De bimånedlige slippene henger trolig igjen av den grunn. Vi kan forsåvidt leve med det, men det hadde vært bedre om Polet flyttet slippene til likenummererte måneder, eller om man la inn et ekstra slipp av juleøl i starten av desember.

Følgelig kommer juleølet tidligere på høsten jo nærmere vi kommer vår tid. Snodig nok fortsetter denne trenden også om vi går den andre veien: bakover. Jula har nemlig ikke alltid vært feiret rundt 24. og 25. desember. Vi fortelles ofte at «jul» var en hedensk fest som kristendommen arvet. Det er forsåvidt korrekt, men den hedenske julen lå opprinnelig som et midtvintersblot i dagene frem mot vinterdag, rundt 14. januar. Dette var også månedskiftet mellom månedene mørsugur og torre. Vi har fremdeles midtvinterdag 14. januar, liksom vi har, midtsommerdag 14, juli. Det er ikke egentlig fordi det er midt på vinteren eller sommmeren, men det faller midt i det gamle vinterhalvåret og sommerhalvåret. Dermed er 14. april sommerdag eller første sommerdag – igjen, ikke fordi det er så sommerlig, men fordi det er første dag i sommerhalvåret. Dessuten er det også slik at disse to tidspunktene er «midt i» årstiden: for 14. juli er høysommer, og er 14. januar er temmelig midtvinters.

Det var Håkon den Gode som flyttet midtvintersblotet fra 14. januar til 25. desember. Håkon var oppfostret i England og hadde vel et ønske om å kristne Norge. Men om han ikke fikk tvunget igjennom den nye religionen, så fikk han i det minste justert gammel skikk så den passet bedre til kristendommen. Opprinnelig hadde man visstnok skilt mellom midtvintersblotet midt i januar, og en solvervsfest, men i praksis ble disse to kombinert med den kristne julas tidspunkt. I tillegg kom elementer av Oskoreia og Lussi Langnatt som var skumle og farlige nattlige tradisjoner når året var på sitt mørkeste. Det er intuitivt å legge det til solvervsdagen, men rent subjektivt er året på sitt aller mørkeste senhøstes før snøen har kommet, ikke midtvinters.

Ennå snakker man om trettende dag jul som «gammel juledag», men dette er ikke en referanse sålangt tilbake som den opprinnelige plasseringen av jula. Det skyldes istedet den gregorianske kalenderreformen som i Danmark-Norge ble innført i 1700. Da hoppet man over elleve dager i forhold til den julianske kalenderen som man startet år 1700 med. Helt rett blir det ikke, for gammel juledag skled sammen med festdagen etter, som var 6. januar. Uansett ville juliansk juledag falt på 5. januar på 1700-tallet og på 6. januar på 1800-tallet.

Hvor lenge kunne man holde på å drikke juleølet? Jeg vil tro det surnet etterhvert, så det begrenset seg selv. Kalendermessig er det noen tradisjoner som sier at trettende dag jul (dvs 6. januar eller Helligtrekongersdag) skulle ølet være oppdrukket. Andre mener det er tyvende dag jul (dvs 13. januar eller Knutsdag). Noen tradisjoner strekker det helt til Kyndelsmesse som er 2. februar.

Selv synes jeg noen kraftige juleøl har stort potensiale for å lagres et år eller mer.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-20

Frosta- og Gulating

Hva sier de gamle norrøne lovtekstene om å brygge øl til jul og andre høytider? Faktisk forbausende lite i forhold til hvor ofte det er sitert. Og det er rom for tolkninger.

Vi hører hyppig om hvordan Gultingsloven og Frostatingsloven påbød alle bønder å brygge øl til jul. Om ikke annet er det et hyppig trivia som trekkes frem for å beklage seg over hvor undertrykket kulturdrikken øl er blitt i dagens samfunn.

Men hvor reelt var dette forbudet, sånn egentlig? Om vi ser på Gulatingsloven først. Dere finner den her, den relevante passasjen er på side 6, kapittel 6. Det går på sambæringsøl eller sammenskuddsøl før allehelgensmesse. Sambæringsøl betydde at minst tre bønder skulle gå sammen om en felles markering eller fest. De som ikke overholdt det, måtte betale bot på 3 øre og allikevel holde det senere. De som allikevel ikke gjorde det, måtte betale en bot på 3 mark. Det tilsvarer ca 650 gram sølv. En mark bestod av 8 øre. Det er spesifiert at ølet skal signast Krist og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. (Oversettelsen er hentet fra Knut Robbestads oversettelse fra 1937.)

Kapittel 7 gjelder juleølet. Det har en lignende tekst, men det er allikevel noen forskjeller. Der allehelgensmesse-ølet var et sambærerøl, altså en felles ølfest, så er juleølet en gårdsspesifikk fest, uten at det er krav om at det skal koordineres mellom flere gårder. Videre er bøtene strengere. Kravet for juleølet er man skal signa det jolenatti Krist og Sankta Maria til takk, til godt år og fred. Her er boten for ikke å ha gjort det 3 mark.

Mens boten for allehelgensmesse-ølet først økes til 3 mark om man har somlet med det i tolv måneder, blir boten for juleølet 3 mark om det ikke er gjort på julekvelden. Dessuten er det det beryktede boten for å ha forbrutt seg tre år på rad: at man mister gården.

Det er imidlertid rom for fortolkning her. Sitatet over etterfølges umiddelbart av: Men um so ikkje er gjort, då skal det bøtast 3 merker for det til biskopen. Eller i originalen: En ef eigi er sva gort, þa scal bøta firi þat. morcom .iij. biscope.

Problemet er hva «det» refererer til. Det kan referere til at man ikke har brygget øl, eller det kan referere til at man unnlatt å signe ølet til Jesus og Sta. Maria. Det er fullt mulig å tolke det dithen at det var signingen som var den viktige handlingen, og at bryggingen bare var et nødvendig skritt på veien for å kunne signe ølet til «de rette makter». Det er også relevant å påpeke at dette står i den delen av Gulatingsloven som går under navnet «Kristendomsbolken», og at pålegget må tolkes som mer religiøst betont enn det er praktisk eller ernæringsmessig.

Innen kristendommen er det intet teologisk fokus på øl, så det er strengt tatt ingen religiøs grunn til å pålegge noen å brygge og signe øl til Jesus og jomfru Maria. På den andre siden har kirken vært flink til å okkupere tidligere religioners symboler og ritualer. Det er sannsynligvis i dét lyset man må tolke dette pålegget.

Så var det Frostatingsloven og juleøl, da. Det er enkelt og kortfattet. Det finnes ikke, til tross for at det er hyppig referert til i diverse kilder. Vel, jeg burde vel være litt forsiktig her, for å unngå at noen slår meg i hodet med en referanse til en lovtekst. På den andre siden hadde akkurat dét vært helt greit, for jeg klarer faktisk ikke å finne den selv.

Imidlertid, det som jeg klarer å finne, og som jeg tror er opphavet til forvirringen, er II.21 (let etter «Vm ions messo ol» i denne teksten). Der står det:

Vm ions messo ol.

xxi. Sva er oc mællt at bonde huær skal æiga ol at ions vaku tuæggia mæla. En erkibiskup hæfir þat lofat at þeir skolu vera fleiri saman er vilia en þeir fære er fære uilia oc eigi þo aller eða giallde .iij. aura biskupi ef eigi er att firir iol.

Det går noe slikt som at: hver bonde skal brygge øl av to mæler (rommål på ca 16 liter, refererer nok til korn eller malt, ikke ferdig øl) til St.-Hansaften, det var mulig å gå sammen flere bønder om dette, og dersom det ikke var gjort innen jul, skulle man bøte tre øre til biskopen. Med andre ord er det vanskelig å tolke dette som å ha noe med jul å gjøre utover at man hadde seks måneder på seg til å holde jonsok-ølet. Også dette påbudet står sammen med en rekke religiøse påbud.

Tidreferansen her også relevant. Etter Gulatingsloven skal bryggingen av det første ølet være ferdig før Allehelgensmesse, men ikke nødvendigvis til Allehelgensmesse. Dermed er det mulig å tolke tidsintervallet for dette ølet til «en gang på høsten». I den settingen blir det nesten som om det er synonymt med jonsok-ølet i Frostatingsloven, som må være gjennomført før jul.

Nå har jeg ikke tenkt å trekke i tvil at juleølet var viktig på denne tiden. Men jeg vil gjerne pirke i det som ofte trekkes frem som kronargument: at det var nedfelt i ikke mindre enn to lovtekster at man skulle brygge juleøl. Det var i beste fall nedfelt i én lovtekst, og selv der kan det tolkes som at det er signingen av ølet fremfor bryggingen som er det sentrale.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Eidsivatingsloven - lagt inn av Gustav F - 2015/12/21 19:56:24
Det finnes heller ingen referense til slike påbud i eidsivatingsloven, men her er betydelige deler av teksten tapt.
Andre lovtekster - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/21 23:19:39
Ja, det er lite annet som refererer til påbudet om juleøl. Generelt brant det vel mange historiske tekster opp i bybrannen i København i 1728, der Universitetsbiblioteket brant ned. Jaja.

Generelt vil jeg anta at påbudet kan ha vært likt rundt om, siden det er tatt inn i Kristenbolken, som trolig må ha kommet som en 'pakke' med kristningen av landet.

2015-12-19

Gildefester og minnedrikking

Hvordan drakk man juleølet i middelalderen? Ordet «gilde» betyr idag mest en overdådig fest, men i den katolske middelalderen var det mer navnet på organisasjonene som organiserte festene. Knapt noen gang har Norge vært så gjennomregulert som i middelalderen, også drikkekulturen.

Olav Kyrre opprettet det første kjente gildet i Norge, Miklagildet i Trondheim. Det må ha vært mellom 1066 og 1093. Drikkekulturen i Norge begynner å skifte mens vikingetiden dabbet av etter slaget ved Stamford Bridge. Det er tydeligst i byene, men man finner også spor av det på landet.

Ordet gilde knyttes mot tysk gelt og engelsk yield. Det er i sin opprinnelige form enslags festforening for å markere helgenenes festdager. Medlemmene delte på kostnadene til festene. Men gildene var også noe langt mer enn det. De utviklet seg til de reneste sosiale institusjoner, der medlemmene hadde plikt til å dekke opp for hverandre ved nød, brann, sykdom og død. Sånn sett fungerte de som en mellomting mellom sosialt sikkerhetsnett og forsikringsselskap.

Etterhvert ekspanderte de fokus, slik at de også skulle være et rammeverk innenfor hvilket medlemmene ivaretok hverandres interesser av blant annet økonomisk og yrkesmessig art. Sånn sett kjenner vi dem kanskje best som håndverkerlaug, men de fantes i like mange avskygninger som vi idag har interesseorganisasjoner. Etterhvert som historien skrider fremover, er de ikke alltid like populære, for de blir egne maktsentra som truer både den de utenforståendes rettigheter og kongsmakta.

Sentralt i gildene stod vanligvis gildehallen og gildefestene. Førstnevnte rommet både hva ville kalle kontorer og festlokalene.

Snorre forteller om drikke- og festkulturen i byene i Olav Kyrres Saga – i Steinar Schjøtts oversetting:

Kong Olav skipa Mikla-gilde [5] i Nidaros, og mange andre gilde i dei andre kaupstadine, men fyrr bruka dei kvirvingsdrykkjur[6] der. I den tid var den store Bøjarbot[7] kvirvingsklokke i Nidaros, og kvirvings-brørane hadde sett upp Margrete-kyrkja[8] av stein der. Medan kong Olav livde, tok dei til med drikkelag og fønningslag[9] i kaupstadine, og daa tok dei paa med staselege motar. Daa bruka dei fotside kjolar med snorir paa sidune, og ermar som var fem alnir lange, og so tronge at dei laut draga deim paa med eit band og leggja deim i rukkur alt upp til oksli. Dei hadde høge sko, som alle ihop var utsauma med silke og stundom prydde med gull. Mykje annan stas hadde dei og den tidi.

5. Stor-gilde.
6. Drikkelag paa umgang.
7. Bægjarbót (klokka til bot, gagn eller frelse for byen) soleis kalla for di ho var brukt til storm-klokke; hekk i taarne paa Margretekyrkja.
8. Ut-paa øyrane, eit stykke nord for byen.
9. Samanskots-lag (av forna, føra gaavur).

Tidligere hadde man holdt gjestebud og såkaldt sambæringsøl, som krevde at man gikk sammen flere gårder om et drikkelag. Men med den mer formelle, permanente, felles organiseringen av festene i form av gilder ble øldrikkingen etterhvert tatt til et nytt nivå, i hvert organisatorisk. Gildene ble nærmest halvoffentlige organisasjoner, med tillitsvalgte og med egne lover og regler.

Gildefestene var oftest knyttet til religiøse høytider, gjerne skytshelgenen for gildet. I utgangspunktet var julen en fest innenfor rammen av familien, og dermed langt mer introvert enn de andre festene. Vi skal være forsiktige med å påstå at det har overlevd til idag, men vi ser helt klart noe liknende, der julen er en familiehøytid på en intens måte som nyttår, jonsok, olsok – eller for den saks skyld syttende-mai – ikke er det.

Men i konteksten av gildene gled også julen over mot en offentlig fellesfest. Håkon Haugland skriver i sin doktorgrad «Fellesskap og brorskap – En komparativ undersøkelse av gildenes sosiale, religiøse og rettslige rolle i et utvalg nordiske byer fra midten av 1200-tallet til reformasjonen» blant annet følgende: Gårdsfellesskapet i Jacobsfjorden og Bellgården i Bergen skulle møtes til gildedrikk fire ganger i løpet av vinterhalvåret, på Mortensmesse, på julaften, nyttårsaften og påskeaften.

Uansett om utgangspunktet for gildene måtte ha vært religiøst, plukket de opp mange verdslige trekk. Gildefestene kunne strekke seg over flere dager, og kunne veksle mellom religiøse og verdslige aktiviter, som for eksempel «papegøyeskytingen» – kort og godt en skytekonkurranse. Men de kunne også la religiøse og verdslige aktiviter skli over i hverandre. Et eksempel på dét var minnedrikkingen.

Man skulle drikke til Jesus og jomfru Maria, samt til en rekke helgener – både av lokal betydning, som St. Olav og av fagmessig betydning som skytshelgenen for ett eller annet håndverkergilde. Det var også gilder der man drakk for avdøde medlemmers minne. Haukland skriver blant annet: «Som vi så i Sta. Katharina og Sta. Dorotheagildet i Bergen, forløp sammenkomsten i gildehuset etter et fastlagt mønster. Det ble servert et måltid, bestående av flere retter, det skulle drikkes et fast antall skåler, og det skulle holdes minnedrikk til ære for avdøde medlemmer.»

Gildene ble etterhvert ansett av mange som et problem, dels på grunn av den makten de hadde, og dels på grunn av fylla de medførte. Med reformasjon ble også gildenes tilknytning til helgenene problematisert, og de deres rikdom ble ofte konfiskert. Festingen måtte finne andre former. Minnedrikkingen ble forbudt, men ble ofte omgått eller forbudet ble direkte overtrått.

Etterhvert ble selve minnedrikkingen faset ut, og vi fikk skåling. Her må det nevnes at gildefestene gjerne hadde individuelle drikkebeger, mens det etterhvert ble erstattet med skål. Astrid Riddervold skriver i Drikkeskikker – Nordmenns drikkevaner gjennom 1000 år om ordet «skål» i etterkant av reformasjonen: [Ordet skål] viser til ølbollen som den som vil drikke overrekker til den han vil drikke til. Istedenfor å drikke helgenenes minne, begynte man nå å drikke hverandres skål.

Vi bør være forsiktige med å sammenlikne drikkeskikkene før og etter reformasjonen. Gildene var store og velorganiserte foreninger, gjerne i samtidens mest urbane strøkene. Tradisjonene med en felles skål som sendes rundt bordet var kanskje mer utbredt på landsbygda?

Selv om gildene også kunne finnes under fattigslige forhold i små sogn, så var det primært en urban skikk, og ikke minst en skikk som dalte i takt med at all makt skulle samles hos kongen.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-18

Julebryggingens merkedager

Underlig nok var man forbausende samstemte rundt om i Norge med hensyn når juleølet skulle brygges, smakes, drikkes og oppdrikkes. Og dagene er avmerket på primstaven.

I gamle dager brukte norske gårder primstaven som kalender. På den var det merket av dager med spesiell betydning. Samfunnet var tradisjonsbundet, og det var best å gjøre ting på gamle-måten.

Primstaven fortalte ikke bare om det religiøse festdagene som skulle overholdes, det var også en arbeidskalender som markerte tidene for viktige gjøremål på gården. Det var mindre slik at arbeidet var merket av på primstaven som at man visste til hvilke religiøse merkedager ulike gjøremål skulle vært unnagjort. Bryggingen var et slikt gjøremål.

Under er vist et utsnitt av en primstav fra Seljord i Telemark, trolig fra 1700-tallet. Juledagen – dvs 25. desember – er vist med et stort drikkehorn, mens Tomasmess – 21. desember – er markert med en tønne som det sitter en person oppå.


Primstav (kilde) fra Norsk Folkemusem, publisert under CC BY-SA 4.0

Det som ikke er vist på denne primstaven, er Annadagen, til minne om Sta. Anna, jomfru Marias mor. Den er ofte markert 9. desember som et lite kvinnehode, men den kan også markeres med en kanne. Det var dagen da man skulle brygge juleølet.

Tomasmess er minnedagen for St. Thomas, apostelen som tok Judas' plass, og som kalles Tvileren Thomas. Dagen markeres med et kors, en hånd eller et ølfat. Denne dagen var den tradisjonelle dagen for oppskoke. På denne dagen skulle man smake på juleølet og tappe det om på serveringsfat fre gjæringsfatet. Symbolet som er brukt på primstaven over, er spennende. Et fat eller tønne som symbol er ikke uvanlig, men personen som sitter på det gir assosiasjoner til kong Gambrinus. Gambrinus er ølets sagnkonge – selv om flere har knyttet ham til historiske personer utfra navnelikhet. Han avbildes ofte sittende på – eller i det minste støttende seg til – et ølfat, med krone på hodet og kanne eller seidel i hånden. Disse attributtene er tilstede på symbolet for Tomasmesse på denne primstaven – selv om det også er en mulig tolkning at personen holder frem hånden sin, og han må da tolkes som Jesus.

Juledagen har blant annet drikkehorn som symbol, men også kandelabre, tønne eller et solsymbol kan brukes. I hvert fall drikkehornet kan knyttes mot juledagen som festdag.

På primstaven ser vi også helt til høyre en hest. Det er Brettedagen eller Bryggemess. Dagens skal være til minne om den keltiske Sta. Brettifa. På denne dagen skulle julematen brettes eller brytes, kokes i gryte og spises opp, og likeledes skulle juleølet drikkes opp. En overtro knyttet til denne dagen var at ting lett gikk i stykker, derav hesten, siden man ikke skulle kjøre med hest denne dagen, fordi den ville kunne brekke benet. Jeg mistenker at Sta. Brettifa er bragt inn i dette som alibi med navnelikhet for en eksisterende merkedag.

Juleølet skulle brygges 9. desember på Annadagen. Det skulle smakes på og helles på serveringstønner på 21. desember. Det er utbredt misforståelse at det var da ølet skulle brygges. For det første ville det ikke blitt ferdig til jul, og for det andre har vi mange og eksplisitte beskrivelser av at øl som ble satt denne dagen ikke bli dårlig. Det var smakingen, ikke bryggingen som gjaldt denne dagen.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Annadagen i Norge? - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/22 14:41:53

Jeg ser at Annadagen er en svensk tradisjon, men jeg har ikke hørt om den i Norge. At man skulle brygge på Annadagen og så ha oppskåke på Tomasmesse høres veldig rart ut. De færreste gårdsbryggere (om noen) gjærer lenger enn en uke. Mange hadde oppskåke en eller to dager etter bryggingen. Så dette får jeg ikke helt til å stemme.

Annadagen - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/22 21:33:26
Jeg stusset også over det, utfra at mange beskrivelser av primstaven var uenige om det var Annadagen eller Thomasmesse som var dagen for brygging. Jeg mener jeg spurte noen av stjørdalsølbryggerne og synes å huske at jeg fikk bekreftet at rundt 9. desember var en normal bryggedato. De litt bedre beskrivelsene av primstaven synes å mene at Annadagen er bryggedagen mens Thomasmesse er oppskoke. Utfra det tok jeg 9. des som god fisk. Jeg trodde Annadagen var normalt markert på norske primstaver og ikke bare i Sverige. Det synes i hvert fall som den er god representert i de primstavene som er avbildet på digitaltmuseum.no. Dagen gikk visstnok også under navnet Anna med kanna, og har tidvis en kanne som symbol.

Rett nok har vel primstaven mistet sin normative kraft for temmelig lenge siden, men 9. desember er ikke veldig tidlig. Det er 11 dager imellom 9. og 21. I Roger Løes innsamling av gamle bryggetradisjoner i 2007 forteller «Thomasbrødrene» i Sparbu at «gjæringen [har] vært over etter 3-5 dager, alltid i passelig tid før Thomasmesse, og det settes da kaldt. Slik kan det bli stående noen dager, men ikke for mange, slik at det alltid er ferskt.» Deretter tappes det om på Thomasmesse.

I beskrivelsen av Hognesaunet Såinnhuslag nevnes det at første del av gjæringen tar 3-4 dager, hvorpå ølet tappes om og sekundærgjæres i 2-3 dager for «å bli kvitt mest mulig gjær, få klarere øl, og for å få smakt på det slik at gjæringa kan stoppes på rett tidspunkt.» Det blir så tappet om på kanner som settes kaldt og kan stå seg i alle fall en måned. Dog er det litt uklart om ølet skal kondisjoneres etter at at gjæringa stoppes (formodentlig ved temperatursenking?) og ølet er tappet på dunker. Merk at denne tappingen på dunk ikke synes planlagt til Thomasmesse.

Timing her er litt løs, men la meg tippe 6-9 dager for Thomasbrødrene og 5-7 dager pluss evt modning på dunk for Hognesaunet. Utfra de dataene vil jeg si at 9. desember er litt tidlig, men slett ikke overraskende tidlig å gjøre bryggingen på. Tvert imot – 1-2 dager føles veldig hurtig ut, og føles ikke konsistent med bryggetradisjonen i Trøndelag. Også som hjemmebrygger ville jeg vært usedvanlig skeptisk til det (selv om jeg tidvis bruker en tysk weissbier-gjær som oppfører seg sånn). I beskrivelsen fra Hognesaunet står det endog eksplisitt i forbindelse med primærgjæringen: «Blir ølet for varmt, blir det villgjæring og det hele må slåes ut. Det skjedde visstnok ei jul, og det var nesten så det kokte i gjærkaret.» Her tror jeg «villgjæring» må oppfattet som en gjæring som har løpt løpsk, ikke en infeksjon eller gjæring uten eksplisitt tilsatt gjær.

På den andre siden var det mye overtro rundt gode og dårlige dager å brygge på, både ukedager og måneder – som jo begge ville kollidere variabelt med Annadagen. Det er fullt mulig at Annadagen markerer tidligste start på juleølbryggingen, og at det har blitt misforstått som selve bryggedagen.

Gjæringstid - lagt inn av Lars Marius - 2015/12/23 09:59:47

Slik jeg har forstått det er Thomasmesse en slags frist. Den dagen måtte ølet være ferdig, men det kunne godt være ferdig tidligere. Jeg har sett flere beskrivelser der folk åpenbart brygger til litt forskjellige tider til jul, og folk låner kveik av de som har brygget før dem for å få ferskest mulig kveik.

Jeg sier ikke at det ikke er tradisjon for Annadagen i Norge, men jeg har ikke funnet noe dokumentasjon for det selv.

Jeg tror gjæringstidene har blitt lengre de siste tiårene. De fleste av de bryggerne jeg har besøkt de siste par årene gjærer lenger enn folk gjorde før, og det skyldes nok at måten ølet oppbevares og serveres på har endret seg. I tillegg går nok gjæringen saktere nå som folk har gått over til brødgjær og senket gjæringstemperaturene.

Jeg har ikke systematisert akkurat gjæringstid ennå, men i de spørrelistesvarene og oppskriftene jeg har notert det er det oppgitt som 15-48 timer (av totalt 13 datapunkter). Jeg skal samle mer komplette data senere, men jeg tror ikke det kommer til å endre bildet nevneverdig.

Helt enig i at så kort gjæring virker rart, men det er faktisk en god grunn til det. I tillegg er det noen øl som ikke smaker riktig uten så kort gjæring. Hornindalsølet jeg var med å brygge i juli blir tynt og flatt hvis man gjærer det i en uke. Jeg vet, for jeg har prøvd.

Hvis man tolker dette som at Annadagen er tidligste dag og Thomasmesse siste dag blir det plutselig helt noe annet.

2015-12-16

Julestuene

Det ville være å underslå fakta å late som juleøl bare ble drukket i anstendige og rolige former. Her skal vi se på noen av de festlighetene som ble begått under påvirkning av juleølet.

Følger vi juleølet bakover til 1600- og 1700-tallet, kommer vi raskt i kontakt med de såkalte julestuene. Det er en tradisjon med langt eldre røtter, og som ikke døde helt ut før etter krigen. Som alle tradisjoner som varer så lenge, finnes den i ulike variasjoner over tiden.

Generelt innredde man en julestue ved å ta inn mye halm og spre det utover gulvet. Gjerne skulle det pyntes med halm i vinduer og bukkefigurer av halm også. Uroer, gjerne av halm kunne henges over talglysene. Julenatta var en skummel natt, og folka på gården sov sammen i halmen på gulvet i julestua på julenatta. Innen samme tradisjon var det en rekke andre rituelle handlinger som var sentrert om korn og kornprodukter eller som beskyttelse mot onde ånder. Noen som har overlevd til våre dager er for eksempel at det skulle henges opp fuglenek og det skulle settes ut grøt til nissen.

I gamle dager skulle det dekkes på bordet for den litt mystiske gårdsnissen. Han skulle trakteres med mat og øl, og en seng var reservert for ham. Ingen fikk ta maten og ølet hans eller ligge i senga hans. Denne nissen er nok den som opprinnelig ryddet gården. Han går under mange ulike navn, som tomtegubbe, rudkall, gardvorden og haugebonden. Han beskyttet gården, og den skumleste natta i hele året trengtes han mer enn ellers. Man tente lys i mørket. Man bråket for å skremme onde makter bort og brukte ulike beskyttende talismaner i vinduer og dører. I utgangspunktet var julenatta en våkenatt, natten til første juledag, som var den store religiøse dagen. Fremdeles er det slik at her hos oss får ungene gavene på festen på julekvelden, mens i den engelskspråklige verden er det juledagen som teller.

Et element av dette som etterhvert begynte å «ta helt av», var denne bråkende hoppingen i halmen i julestuene. Kanskje var den opprinnelige tanken at bråk og glede skulle skremme bort onde makter, men det tiltrakk seg også fyll og kåtskap. Julestuene utviklet seg til svært så utagerende fester, og julekvelden ble en festnatt. Man hadde til og med en gammel skikk med julebisper. De hadde ikke med presteskapet å gjøre, men var en slags utkledd seremonimester eller sjef for festlighetene. De kunne «vie» folk for julenatta. Man «lekte jul», som kunne strekke seg fra det lettsindige og helt over i direkte orgier. Det var visstnok heftig med fødsler i september.

Oppi alt dette var det juleølet som var smøremiddelet som fikk festen igang og holdt den gående. Eller det kunne være brennevinet, om vi kommer litt lengre ut i historien. På 1600- og 1700-tallet var det gjentatte forsøk på å forby denne kombinasjonen av fyll og promiskuøs sex knyttet til jula. Bestrebelsene på å komme den til livs ser ikke ut til å ha hatt besynderlig effekt. Men når man kommer utpå 1800-tallet og hele samfunnet går i en seriøs og borgerlig retning, så begynner festingen å dø ut av seg selv. Ikke minst la religiøs pietisme og avholdsbevegelsen en demper på dette.

Så jula var masse mat, støyende festligheter med endel seksuelle utskeielser, drevet frem av rikelig med alkoholisk drikke – og bedre kan man vel kanskje ikke karikere et normalt norsk firma-julebord.

Noen ting endrer seg egentlig ikke, annet enn i den ytre innpakkingen.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

Tradisjonsekstrapolering

Når vi forsøker å se bakenfor 1800-tallet kommer vi inn i mer urent farvann. Jo lengre bakover vi ser, jo dårligere blir generelt kildematerialet. Før vi kikker videre, er det nyttig å se på noen problemstillinger rundt dette.

Det er noe underlig med tradisjoner. Vi oppfatter dem som gamle og uforanderlige. Men virkeligheten er ofte annerledes. De eneste tradisjonene som ikke forandrer seg er de som er dyttet i monter på et museum. Hver ny generasjon kommer til med ideer og visjoner om bedre måter å gjøre ting på.

La meg bare ta ett eksempel. Jeg har ofte hørt eldre stjørdalsbryggere klage over ungdommen – de malter nemlig ikke riktig – i hvert fall ikke skikkelig riktig. Det må fyres jevnt på ovnen i malttørka, eller såinnhuset som det kalles lokalt. Men ungdommen er utålmodig og har ikke tid til å sitte å passe ildstedet hele natta. Det blir ujevn varme av slikt, og da blir ølet ikke rett. Og verre, de fyrer for hardt om kvelden før de legger seg, og i verste fall brenner de ned såinnhuset. Det er nesten så man kunne legge til et «sånn var det ikke da vi var unge» …

Men mange av de gamle bryggerne har også personlige tricks som gjorde bryggingen enklere, for da de selv var unge, så forsøkte også de å forbedre bryggeteknikken, dels for å spare tid, og dels ved å ta i bruk ny teknologi. Det kan være en bærrenser for å skille malten fra groene, eller det kan være mekanisme for å bløtlegge kornet effektivt uten å måtte gå i bekken. Andre finner på å bruke nye og moderne materialer og redskaper, hvorav noe er vellykket og andre litt mindre så.

Tradisjoner er i evig forandring, og takten settes av generasjonsskiftene. Det kan være nyttig å ha i mente når vi skal skue bakenfor den horizonen som kalles «manns minne». Dataene vi har og som Odd Nordland jobbet på, er i stor grad relevante tilbake til utpå 1800-tallet. Men for hvert århundre bakenfor tynnes denne relevansen ut.

Bli med på et tankeeksperiment: hvor mye kjenner du til tankene, ideene, forhåpningene og livene til din forfedre? Det fleste av oss har god oversikt over våre foreldre og besteforeldre, men det blir tynt når vi når oldeforeldrene, og de færreste kan si noe vettugt om livene til en eneste tipp-tipp. Mine tipp-tipp-oldeforeldre levde på tidlig 1800-tall. I beste fall vet jeg hva de het og hvor og når de ble døpt – og dét har jeg i så fall fra samtidige, skriftlige kilder. Det er fem generasjoner bakover, og det er relativt lite som overleveres i fem generasjoner. Jeg sier ikke at ingenting overleveres, bare at det er relativt lite.

Om det er fem generasjoner tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, så er det fremdeles enda 7-8 generasjoner tilbake til reformasjonen, ytterligere 6-7 generasjoner tilbake til Svartedauen, og deretter 10-11 generasjoner før vi når førkristen tid, der juleøltradisjonen synes å ha sitt opphav. Om vi skal kunne si noe fornuftig om ølbryggetradisjoner så langt tilbake, er det nærmest umulig å bygge på og forholde seg til overleverte tradisjoner.

Vi kan tro at overleverte tradisjoner er gamle, men i virkeligheten er de en overlevering fra én generasjon til neste, eller til generasjonen deretter. Det er nemlig mange som har lært å brygge av sine besteforeldre. Noen har til og med påstått at en gård kunne ha to levende bryggetradisjoner som vekslet mellom generasjonene, fordi man lærte å brygge av besteforeldrene. Det er en vakker historie som sikkert fanger en effekt, men helt sann er den kanskje ikke.

Så kan man håpe at det som én generasjon fikk overlevert av tradisjoner til seg, det overleverte de videre til neste generasjon. Mangt overleveres, men mangt endres også underveis. Det er ikke umiddelbart innlysende at folk som levde på 1600 eller 1400-tallet skulle være mer opptatt av å bringe tradisjoner uendret videre til neste generasjon enn vi er i dag. Kanskje det endog er omvendt, for idag har vi et slags nostalgisk forhold til tradisjoner som jeg har vanskelig for å tro man hadde før. Det eneste argumentet måtte være overtro, for overtroen er flink til å bruke frykt for det ukjente til å tvinge folk til å holde seg innenfor «trygg» adferd.

Det er spesielt to feller vi kan falle ned i. Den første er en slags implisitt antakelse av at utviklingen må være noenlunde rettlinjet. Den må gå fra en eller annen primitiv tilstand i fortiden og nærmest målrettet frem mot oss idag. Men utviklingen skjer ikke rettlinjet, men mer som en forvirret, flagrende og vårkåt sommerfugl. Det er ofte lett å se på oss selv som et endepunkt, som utviklingens høydepunkt. Men sannheten er at vi kun er et ledd på en utvikling som fortsetter også etter at vi er døde.

Den andre skumle antakelsen man kan gjøre er å tro at utviklingen gikk så mye saktere i gamle dager. I mangel av detaljkunnskap er det nesten så man kan tro at tiden må ha stått stille i et slags vakum der eneste som skjedde var man skiftet konger med noen års mellomrom. Men sånn var det selvfølgelig ikke. Joda, ting skjer fort idag, og sikkert vel så fort som noen annen gang de siste tusen årene – men ting kunne skje både fort og omfattende i gamle dager.

Det er lett å forgape seg i den teknologiske utviklingen, men innen bryggetradisjon og øldrikketradisjon er det kanskje vel så viktig med den sosiale utviklingen – og den kan nok ha hatt høy fart. Ikke minst kriger og omskiftlige økonomiske og politiske forhold har påvirket samfunnet i en grad som kanskje er vanskelig for oss å forestille oss, her vi sitter i et land som egentlig har hatt en svært lang periode med rimelig fred og stabile politiske forhold.

Når vi skal grave oss bakover forbi 1800, må vi derfor være forsiktige så vi ikke interpolerer mellom to observasjoner som ligger langt fra hverandre. Og vi må være forsiktige så vi ikke tror at tror at en observert trend må strekke seg bakover og kan ekstrapoleres i den retningen. På den andre siden kan datapunktene bli så magre at ekstrapolering og interpolering kanskje er det mest relevante verktøyet som er tilgjengelig.

Vi kan bruke humle som eksempel. Idag er det veldig mye på vei opp og frem, men dyrkes i praksis ikke i Norge idag. Det fantes tilløp til humledyrking i Norge tidligere, men også mye import av humle. Kommer vi tilbake til 1700-tallet er humle en hyppig omtalt plante opplysningstidens i lærebøker for bønder. Er vi på 1440-tallet var det påbud om humledyrking for alle bønder som hadde klima for det. Samtidig vet vi at porsøl var utbredt, både som lokalt brygget, og som importøl fra Nord-Tyskland. Mange kilder knytter bruken av humle i øl til nørrøn tid, og noen sier endog vikingetid. Det høres ikke troverdig ut, men likefullt har man et funn av det som ser ut som en båtlast med humle i Graveney i Kent i England rundt midten av 900-tallet. Men alle disse datapunktene er altfor spredd i tid og rom til at det er trygt å forsøke å knytte dem sammen.

Med dette i mente kan vi forsøke å gå bakover i historien, og lete etter forløperne til det juleølet vi kjenner idag. Vi bør forholde oss til mer eller mindre samtidige skrevne kilder, til arkeologi og med litt forsiktighet til vidt utbredte tradisjoner.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-14

Tradisjonsbrygging

Vi har sett hvordan det vi oppfatter som juleøl idag er industribryggerienes alternativ til juleølet i en eldre tradisjon som hadde sine røtter i gammeldags brygging, og som i praksis stammet fra gårdsbrygging. Idag skal vi se litt på hvordan og hvorfor noen av disse tradisjonene med gårdsbrygging overlevde, mens de fleste døde ut.

Industribryggeriene som kommer på 1800-tallet tar stort sett sin inspirasjon fra tysk storskalabrygging med undergjær og lagering. De representerer et brudd med tidligere kommersiell brygging i Norge.

Om vi skuer tilbake til bryggingen før denne industrialiseringen, ser vi at det fantes tre overlappende praksiser: hjemmebrygging, gårdsbrygging og kommersielle småbryggerier. De er overlappende fordi en person kunne utmerket godt stå med én fot i den ene formen og en annen fot i en annen. De har nok utvekslet kunnskap og erfaringer

Eilert Sundt skriver i sitt store verk «Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge» (1859) følgende om hvordan drikkevanene skifter mellom ulike typer drikker. Merk at han ikke sier at man ikke brygger på Østlandet, bare at lokalt brygget øl ikke lengre var et viktig tema i forbindelse med fyll og drukkenskap. Jeg har valgt å la sitatet bli etterfulgt av de to bemerkningene som det refererer til:

I flere bygdelag i Christiansands og Bergens stifter er skikken endnu så gammeldags, at det hjemmebryggede, stærke øl spiller en hovedrolle ved drikkelag. Brændevinet er nok indført, men har ingenlunde fortrængt øllet.(28) I de østlandske bygder derimod eller i Christiania stift bliver det hjemmebryggede øl fast ikke nævnt, hvor talen er om misbrug af stærke drikke: her har det længe varet brændevinet og punsjen som har givet anledning til beruselse og fylderi. Men i den senere tid er brændevinet her atter for en stor del fortrængt af mistænkelig vin (oftest kaldet frugtvin) og af det fabrikmæssig tilvirkede (bayerske) øl. Begge dele ere fra først af udbredte fra byerne, især Christiania, og det lader til, at hin var den af de nye drikke, som både tidligt fik indpas i landdistrikterne og trængte længst frem, men at så fabrik-øllet senere bragte vinen ud af mode, kun at det formedelst fragtens større kostbarhed i forhold til varens værdi endnu ikke er trængt så langt frem op i bygderne som vinen.(29) Og blandt de mange beretninger findes flere helt påfaldende exempler på, hvorledes dette bayerske øl, som jo først for nogle få år siden er blevet kjendt her tillands, allerede har befæstet sit herredømme omkring i bygderne, så der tildels klages over det som et fuldt så stort onde som det tidligere misbrug af brændevin.

28. Det kan også mærkes, at i de bygdelag, hvor det hjemmebryggede øl endnu hersker som beruselses-drik, der er endnu mange spor af den mening om brændevinet, som vel var den almindelige i dets første tider, at det nemlig er et «livets vand» eller en virksom medicin: det bruges navnlig af barselskvinder.

29. I enkelte bygder sees det at være så nu for tiden, at folket har vendt sig fra brændevinet, men kun for med begjærlighed at kaste sig over frugtvinen. Det kan forudsees, at dette kun vil vare en stund, og at så bayerskøllet vil komme istedet. Så synes det nemlig at være tilgået på så mange steder.

Sundt skiller ikke særlig mellom gårds- og hjemmebrygging. Når det er snakk om bryggerier, er det helst fabrikkbryggerier. I dette ligger en implisit aksept for at gårdsbryggering, hjemmebrygging og småskalbrygging er tre sider av samme sak. Av disse er nok gårdbryggingen den mest tradisjonsbundne og mest opprinnelige, mens bryggingen i byene, spesielt småskalaproduksjon for salg, har nok sugd opp utenlandske impulser. Vi har tidligere sett hvordan det kom tallrike tyske bryggere til Bergen. Selv om motivasjonen kan ha vært tysk øl for tyske handelsfolk, så må det ha brakt nordtysk bryggetradisjon i kontakt med norske bryggere. Porter og pale ale ble importert på flaske, som jeg har vist i annonser i Trondheim fra 1839. Dette var høystatus og dyrt importøl, og det kan ha fungert som et insentiv for lokale bryggere til å etterligne disse ølstilene.

Men blant bryggerne av gårdsøl må vel tradisjonene ha overlevd? Vel, ikke ubetinget. Vi har idag bare noen få overlevende tradisjoner, der Vossaøl og Stjørdalsøl er de mest kjente.

Det blir forresten fort et definisjonsspørsmål hva som utgjør en overlevende tradisjon. Fra et utgangspunkt rundt folkeminnegranskning kan «overlevende» bety at det fremdeles finnes en og annen gammel særing som har tatt vare på utstyret i kjelleren og fremdeles husker hvordan man brygget for 15-20 år siden. Men med «overlevende» tradisjon tenker man vel helst på at det aktivt brygges, at tradisjonene overføres til yngre generasjoner, og at det er en rimelig stor grad av samstemthet rundt hva som ligger innenfor og utenfor tradisjonene.

Odd Nordlands bok fra 1969 – «Brewing and Beer Traditions in Norway» er en viktig og interessant bok. Han har gått etter innsamlede kilder med informasjon fra folk som var i live og som fortalte om en bryggetradisjon de selv deltok i. Spørreundersøkelsene gikk via skolene til de i bygdene som hadde best peiling på bryggetradisjoner. Derfor er dataene i denne boka mer indikativt for at bryggingen ikke var helt utdødd, enn det forteller om aktivt levende tradisjoner.

Det er illustrerende at boka inneholder fint lite om Stjørdal. I dag er brygging av stjørdalsøl – eller maltøl som de selv kaller det – en hot-spot. Men på 1960-tallet var det ikke noe spesielt med stjørdalsølet. Det var kort og godt en av mange tradisjoner som sang på siste verset. Det var mange som hadde utstyr og kunnskap. Endel av dem brygget fremdeles. Sånn sett skilte de seg ikke veldig ut fra andre steder i Norge.

Mer enn etnografer og kulturminnegranskere, er heltene i tradisjonsbryggingen ikke forfattere og forskere, men lokale stabeiser som har nektet å la bryggetradisjonen dø ut. Nøkkelen til suksess var ikke å fortsette å brygge for å forsøke å holde liv i tradisjonen lengst mulig. Slikt forlenger tradisjonen bare noen år ekstra, men lite mer. Nøkkelen lå i å få ungdommen til å ta opp tradisjonen. Når bare ungdommen hadde bestemt seg for å brygge, så dukket det gjerne opp en bestefar eller gammel onkel med meninger og kunnskap om hvordan man pleide å brygge på den gården, og så hadde man reell tradisjonsformidling. Første steg er dog at neste generasjon er villige til å plukke opp tradisjonene.

I Stjørdal var lavmålet for tradisjonsbryggingen på 70-tallet, om vi skal tro lokale kilder. Det var mye kandissukker, og om ølet ble sterkt, så var kvaliteten så ymse for mange av bryggerne. 70-tallet er også vendepunktet da man begynte å ta vare på gamle trehus fremfor å se på det som plassmuligheter for noe stort i stål og betong. «Bevaringsverdig» er kanskje et gammelt ord, men det kom på moten på 1970-tallet.

Mange andre steder hadde man like levende – eller like halvdøde – bryggetradisjoner i Stjørdal, men man klarte ikke å blåse liv i dem. Idag, 40 år etter, har de fleste andre tradisjonene fått dø grundig ut. Dersom man hadde klart å holde liv i tradisjonene rundt om i landet, hadde ikke Norge hatt en liten håndfull, men mange dusin med livssterke bryggetradisjoner.

Om man skal feire noens skål med kveldens juleøl, vil jeg foreslå at man skåler for tradisjonsbærerne som ikke bare tok vare på tradisjonene, men som fikk inspirert ungdommen til å plukke dem opp. Det er både den mest effektive, den riktigste og dessuten den mest tradisjonelle måte å videreføre tradisjoner på. Sånn sett har de tatt vare på juleøltradisjoner som ellers ville ha dødd ut.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Finskille - lagt inn av - 2015/12/15 21:28:58
Har du noe dokumentasjon på at det er forskjell på bryggepraksisen innen "gårdsbrygging, hjemmebrygging og småskalabrygging" på 1800-tallet? Jeg sier ikke at det *ikke* var forskjell, men jeg har aldri sett noe konkret som kunne fortelle meg hva forskjellen var. Kjenner du til noe? "Mer enn etnografer og kulturminnegranskere, er heltene i tradisjonsbryggingen ikke forfattere og forskere, men lokale stabeiser som har nektet å la bryggetradisjonen dø ut." Hjertelig og intenst enig! Dette er ofte folk som har lagt ned vanvittige arbeidsmengder i det andre folk ser på som helt fånyttes og tåpelig. All ære til dem!
Hjemme-, gårds- og kommersiell brygging - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/16 08:52:36
Jeg har ikke god dokumentasjon på det, dessverre. Jeg tror det hverken var fullstendig overlapp eller at det var helt disjunkte. (kommer vi inn på 1900-tallet har vi en situasjon hvor disse tre er temmelig så disjunkte, men i hvert fall frem til midten av 1800-tallet tror det må ha vært mye overlapp imellom dem.

Når det gjelder hjemmebrygging i byer og kommersiell småbrygging i byer, tror jeg det kan underbygges ved at det ser ut som det eksisterte en jevn overgang fra enker som kom hjem og brygget hos/for andre, og opp til 'ekte' bryggerier med eiere og noen ansatte (men som allikevel blir småbryggerier når vi sammenlikner med 1800-tallet fabrikkbryggerier).

Bergen var nok i en spesiell stilling, men der er det såvidt mange tilflyttede tyske bryggere rundt 1600-tallet at det er lov å anta at man også hadde etslags skille mellom 'norsk' øl og 'tysk' øl, à la skillet i bjor og mungåt fra noen århundrer tidligere. Noe liknende kan nok ha vært tilfelle i andre byer med stor handel og hyppige skipsanløp, men jeg har ikke data å komme med.

Når det gjelder gårdsbrygging på landsbygda kontra småbryggerier i byer, så mistenker jeg at at gårdsbryggingen har hatt et mer lokalt særpreg, mens bryggingen i byene i større grad har vært påvirket av impulser utenfra, både innad i Danmark-Norge (f.eks ved at embetsmenn, offiserer og handelsfolk hadde relativt stor mobilitet og en sosial status som slo an smak og moter) og fra andre land gjennom import og tilreisende handelsfolk. Bryggingen på bygdene har nok i større grad vært skjermet for den typen påvirkning. Men jeg har ingen gode skriftlige kilder å peke på.

Jeg tror ikke de tre blir disjunkte før mot slutten av 1800-tallet (når de begynner å hente kompetanse fra ulike kilder, hhv bryggerihøyskoler, kokebøker og lokal tradisjon), men samtidig har de neppe vært helt ekvivalente og uten egne trekk.

Tomtebrygg

Når vi har kommet inn på juleøltradisjonene før dagens juleøltype ble etablert, så trenger vi å se litt på tomtebrygg eller sirupsøl. Det er en tradisjon som strekker seg langt bakover på 1800-tallet, og som nok kan være vel så inspirert av gamle juleøltradisjoner som bryggerienes juleøl.

Tomtebrygg i Norge er som regel krydret med humle, sukret og tilsatt gjær så den skal få kullsyre. På mange måter er det en leskedrikk som tipper litt mot brus, men den kan godt ha både humle og gjerne noe maltekstrakt, men ofte kommer i hoveddelen av sødmen fra sukker. Gjæren skal ideelt sett bare gi kullsyre, ikke alkohol. Derfor er det viktig å avbryte gjæringen på rett tidspunkt ved å sette tomtebrygget kaldt. Det beste er å ha det på brusflasker med skrukork, så man har kontroll på kullsyra. Drikke har de siste tiårene blitt definert av «Tomtebrygg» fra Stabburet/Orkla, men er nok eldre enn det.

Tomtebrygg er litt underlig navngitt, for tomte er svensk, selv om svensk og norsk er så tett knyttet at et svensk ord som ikke er fremmedord høyst trolig har en beslektet ord på norsk. Så finner vi da også tomtedricka i Sverige. Det er en drikk som minner om gløgg i Norge, men er alkoholfri og barnevennlig: sukret, krydret og med masse bærsaft.

I Norge er tomtebrygg gjort ikonisk gjennom Stabburets tomtebrygg, hvor man skal tilsette vann, sukker og gjær. Den har et tvillingprodukt som heter tomtegløgg, og som bruker krydder og vin som ekstra tilsetning. Innholdsfortegnelsen for Tomtebrygg er sukker, vann og humle, samt farge. Sukker kan også bety karamell. Dette er ekstremt nært opp til en oppskrift for sirupsøl fra 1914 som jeg har nevnt tidligere som sirupsøl.

Hjemmebrygg basert på sukker var ikke uvanlig utover på 1800-tallet. I praksis er vørter et sukkervann, utvunnet gjennom malting og mesking, og det må ha vært fristende å bruke sukker når bare prisen for ble lav nok. I Trondheim startet E. C. Dahls bryggeri opp i det som heter «Sukkerhuset». Det var et gammelt sukkerraffineri som ble bygget i 1752, og som hadde monopol på produksjonen. Den norske stat kjøpte tilbake disse privilegiene på slutten av 1840-tallet, og bygningen ble solgt til Dahl som startet bryggeriet sitt der. Vi tenker kanskje på sukker som et moderne produkt, som må ha vært dyrt og eksklusivt i gamle dager. Det er forsåvidt korrekt, men endret seg i kolonitiden.

Danmark-Norge skaffet seg kolonier på de vestindiske øyer, øyer som de senere solgte til USA og som i dag er de amerikanske jomfruøyene. Råsukker fra plantasjene der ble fraktet til Trondheim og raffinert her. Prisen var nok ikke helt som for dagens sukker, og det var typisk mange kvaliteter med hver sin pris. Sukker ble helt vanlig kolonialvare utover 1800-tallet – og om den ikke var innenfor rekkevidde for de aller fattigste, var det til håndterbare priser for middelklassen. Og ærlig talt, dersom alternativet var malting og mesking, så kan vi forstå at sukker eller molasse virket attraktivt. Smaken på sukkerbasert «øl» er kanskje ikke like bra, men der hadde kolonialhandelen også løsninger i form av krydder. Dessuten er det mye god smak i karamellisert sukker og lavraffinert råsukker.

Jeg ser for meg at «sukker-øl» var en tradisjon som spesielt slo an i byene. Med migreringen fra landsbygda til byene ble mange boende svært tett. Det ble det mindre vanlig at husene hadde bryggefasiliteter. Det virker i hvert fall mer som en by-tradisjon enn en gårdstradisjon, men det kan godt tenkes at inspirasjonen var gårdsbryggingen av juleøl.

At det var rom for et svakt men søtt og fyldig øl til jul, skulle være klart utfra annonsene som jeg tidligere har publisert. I tillegg kom den nye lovgivningen for øl ifra 1913, der man kort tid etter forbød hjemmebrygging. Det vil si, det var lov å brygge på egenmaltet malt, men ikke på kjøpt malt. Denne lovgivningen var gjeldende lov helt frem til 1999, så de fleste heltene ifra de eldste norske mikrobryggeriene gikk kommersielt basert på en hobby de drev ulovlig!

Imidlertid var det ikke tilsvarende begrensninger på vinlegging. Begrunnelsen for disse begrensningene var ressurssituasjonen. Bygg burde reserveres til bedre ting enn hjemmebrygging. Men brukte man egne råstoffer var det av en eller annen grunn greit, dvs om man maltet selv eller la vin på hagebær. Forbudet mot hjemmebrygging på kjøpte råvarer gjaldt forøvrig også maltekstrakt.

Da forbudstiden kom, ble først sterkølet og deretter klasse-2-ølet (dvs bayer og pilsner) forbudt. Bryggeriforeningen innså at mange ville gå over til å brygge hjemme, og de sladret til regjeringen og tvang dem til å innskjerpe praksisen rundt regelverket om hjemmebrygging, slik at man ikke fikk lage hjemmebrygg over 2,5%. Jeg mistenker at tomtebrygget slik vi kjenner det i dag, fikk en diger boost i denne tiden.

Samme tid og årsak er nok også opphavet til potensialet for «feil» som gjør at tomtebrygget gjærer lengre ut og gir alkohol, ikke bare kullsyre. Om jeg har rett, er tomtebrygget en byvariant av gårdsbrygget øl, strippet for malt og alkohol for å være innenfor lovverket. Derigjennom er det en viktig del av den kulturelle juleøl-arven. Kanskje du skal kjøpe en flaske Stabburet Tomtebrygg og sette et slikt lettøl i år? I verste fall er det bortkastede 200,- og litt arbeidstid. I beste fall kan det hende at det faktisk smaker godt.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-13

C. J. Andersen

Den eldste annonsen som nevner «juleøl», i hvert fall som jeg har kunne finne i det som Nasjonalbiblioteket har liggende online, er fra en brygger i Bergen ved navn Carl Johan Andersen.

Her er annonsen, fra Bergen Adressecontoir Efterretninger, 1. desember 1869 – midt mellom en annonsering av auksjon og en reklame for likkister.

Andersens annonse for juleøl

Der står: Extra godt Juleøl i Tønder og ankervis kan erholdes og Bestilling modtages af C. Andersen, Dræggen.

C. Andersen i Dræggen – det er temmelig anonymt. Om vi leter i folketellingene, finner vi ham trolig som Carl Johan Andersen, født 21. juni 1839. I folketellingen for 1875 er han nevnt med yrke ølbrygger, gift med ni barn, hvorav fem synes å være fra sin kone Marie Iverine Olsens første ekteskap. De giftet seg i korskirken 28. oktober 1866. Da han var listet som arbeidsmann. Det er ikke så mye vi vet om han – dåp, konfirmasjon, innført i de militære rullene … men lite detaljer.

Hans kone var i folketellingen i 1865 listet som enke og marketenterske. Det er mulig det var et yrke hun overtok fra sin avdøde mann. Det er en betegnelse for en sivilist som selger drikkevarer, tobakk etc til militære mannskaper.

I 1881 er han listet som «ølhandler» under barnedåp, der han er listet som barnets far med status enkemand. I folketellingen i 1890 finner vi ham igjen boende i Søndre Stenkjældersmug 4 som enkemann, med «løsarbeider» som status.

I folketellingen for 1900 er han oppgitt som Fiskehandler, boende i Nedre Fjeldsmug nr 20. I folketellingen for 1910 finner vi ham som «Fiskehandler på Torget»

Hvorfor er Carl Johan interessant, sånn bortsett fra at han trolig var den første som annonserte salg av juleøl. Neida, han fant ikke opp juleølet. Både ordet og ølet var der fra før. Tross at vi vet lite om ham, så er han kanskje illustrerende for ølutviklingen i Norge på siste halvdel av 1800-tallet.

Han ble ølbrygger. Kanskje giftet han seg inn i yrket? Han brygget nok øl i den gamle stilen, ikke undergjæret øl som var på vei inn. Kanskje han brygget batcher på 100 liter?

Han handlet med øl og brygget øl – og så sluttet han med det. Hvorfor? Kanskje var det de nye bryggeriene som utkonkurrerte ham. Bryggerier som var mer som en fabrikk enn det var noe bryggeri han kjente til. Bryggerier som krevde en diger investering i utstyr og lokaler før du kunne begynne å brygge. Utstyr som krevde en bred og spesialisert stab om du skulle få malt til å bli øl.

For Carl Johan må et slikt bryggeri ha vært økonomisk uoppnåelig. Kanskje ville han vært fornøyd med litt håndverksbrygging, der barna kunne hjelpe til og han kunne ansette en og annen hjelpesvenn? Det ville ikke krevd så stor investering, men det ville heller ikke gitt stor avkastning. Han ville kanskje vært fornøyd med det, men uten storskalaproduksjon har han neppe vært konkurransedyktig på pris.

Så gikk han fra å være brygger til å være ølhandler – om vi skal tro de offentlige papirene. Kanskje forsøkte han å selge øl som andre småbryggere produserte. Men øl er en vare som egner seg for storskala produksjon, og småskalaprodusentene må ha hatt både kvalitet og pris mot seg.

Til slutt endte Carl Johan Andersen opp som Fiskehandler. Han kan stå som et symbol på hundrevis av småskalabryggere som ble utkonkurrert av moderne bryggerier i løpet av 1800-tallet. De ble utkonkurrert av en bedre måte å gjøre det på – eller var den egentlig bedre? Om den var bedre eller dårligere blir subjektivt, men den var i stand til å produsere store mengder øl til en tilstrekkelig lav pris og med god nok holdbarhet til å forsyne en kundegruppe i en stor omkrets. Av og til er det tilstrekkelig.

Og parallelt med at Carl Johan ble utkonkurrert av markedet, så ble juleølet også utkonkurrert. De nye, store bryggeriene hadde sin egen måte å gjøre tingene på. De kunne nok brygge sødtøl og potøl, men egentlig var det andre øltype de heller ville brygge. Så juleølet forsvant – selv om det skulle ta mange år. Navnet bestod imidlertid, men kom til å bety en helt annen øltype.

New shit, same wrapping.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-12

Aass Juleøl i 1877

Vi fortsetter å grave oss bakover, og er nå kommet såvidt langt bak av bryggeriene føler for å beskrive hva det egentlig er når de reklamerer for juleøl.

En av de aller tidligste annonsene for juleøl fra et kommersielt bryggeri kommer fra Aass bryggeri. Den er interessant blant annet fordi den skapte notiser om juleøl som om det var en nyvinning. Her er det gjengitt som en nyhet i Dagbladet 17. desember 1877:

Notis om Aass juleøl fra 1877

La meg transkribere for de som synes gotisk skrift er vanskelig å lese: Drammens Tid(ende) noterer til Efterligning, at Grosserer og Bryggerieier P. Ltz. Aass i Drammen har ladet brygge såkaldet Juleøl, der er et særdeles behageligt Sødtøl; Prisen er den samme som for Bayerøl.

Om vi går tilbake til Drammens Tidende, finner vi følgende opphav til notisen i utgaven for 16. desember. Denne årgangen finnes dessverre ikke digitalisert hverken hos avisen selv eller i Nasjonalbiblioteket, så gjengivelsen er avfotografering fra mikrofilmleser:

notis om Aass juleøl, del 1 notis om Aass juleøl, del 2

Jeg gjengir igjen: I denne Tid, da der tales og skrives saa meget om den overdrevne Nydelse af Bayerøl og Mangelen af Sødtøl, der ikke er alkoholholdigt, ville vi notere til Efterligning, at Hr. Grosserer og Bryggerieier P. Ltz. Aass har ladet brygge saakaldet Juleøl, der er et særdeles behageligt Sødtøl; Prisen er den samme som for Bayerøl. Ølet bør helst kjøbes strax og henlægges i Kjælderen indtil Julen.

Essensen er den samme, men i originalen har Drammens Tidende knyttet dette ølet til et utbredt ønske om et alkoholsvakt øl til jul. Ølet virker som det er brygget for å dekke etterspørselen etter sødtøl. Det må i hvert fall være ganske forskjellig fra dagens versjoner av Aass juleøl. I avisen fra dagen før, 15. desember 1877, finner vi også en annonse for dette ølet:

annonse om Aass juleøl

Her står det: Juleøl. Utmerket godt, maltrigt Sødt-øl à 20 Øre Flaske selges fra P. Ltz. Aass's Bryggeri.

Som vi så i annonsene vi presenterte i går, så var juleøl kanskje ikke så mye koblet mot en konkret øltype, men likevel var det gjentatte koplinger mot sødtøl, potøl og husholdningsøl. Det virker som motivasjonen for det man har navngitt som juleøl er en eldre tradisjon med øl til matlagring og som bordøl i jula. Det skulle ikke være sterkt øl, men søtt og leskende. Det skulle være bedre enn ellers og mer maltfokusert. Det skulle være et matøl, men ikke et drikkeøl.

Her kan det være nyttig med litt bakgrunnsinfo om norske drikkevaner. På 1870-tallet var man kommet langt på en transisjon i norsk ølverden. Gårdsbryggingen var i store deler av landet i ferd med å forsvinne og ølet erstattet med brennevin eller kjøpeøl. Joda, det er selvfølgelig en forenkling. Mange steder, spesielt på Sør- og Vestlandet, stod bryggingen fremdeles sterkt, og mange steder rundt holdt man tradisjonene i hevd. Men det var kanskje mer hevdholding enn det var praktisk husholdning.

Det er betegnende at ølbryggertradisjonene slik vi har fått dem overlevert, i stor grad er mannsaktivitet, mens man skulle forventet at det var kvinneaktivitet dersom det hadde med mat og husholdning å gjøre.

Innen kommersiell ølbrygging var småbryggeriene på denne tiden på vei ut. De store bryggeriene kunne kort og godt brygge billigere øl, og de var mer moderne og produktene deres hadde høyere status. Hjemmebryggingen fantes, men kvaliteten var synkende etterhvert som sukker ble billigere og var enklere enn malt.

De nye bryggeriene som brukte den bayerske bryggermetoden – altså undergjæring og lagering – gjorde nok også at ølet ble bitrere og hadde mer kullsyre. For dages hopheads kan de nok høres underlig ut at bayeren skulle være bitter og fizzy, men sammenliknet med tidligere tiders ferskøl kan nok det være tilfelle. Juletradisjoner er tross alt juletradisjoner, og om det skulle være øl til jul, så skulle det være øl til jul. Dermed var det nok et behov for øl som var søtt, svakt, temmelig flatt og lite bittert til jul.

Avisnotisene over dokumenterer i det minste et ønske om svakt sødtøl til jul. Aass bryggeri var villig til brygge et produkt for dét. Det er litt uklart om dette ølet egentlig var et sødtøl, eller om Aass bare la seg så nærme som de var i stand til – slik enkelte mikrobryggerier idag brygger en pilsner som egentlig ikke er en pilsner, men et øl som de tror og håper pilsnerdrikkere vil like. Prisingen av Aass sitt juleøl må ha vært temmelig høy dersom dette var et alkoholsvakt produkt.

Sammenholdt med de siste par dagenes siterte annonser ser vi konturene av at juleølet var en tradisjon som gikk forut for 1800-tallets industribryggerier, og som de i varierende grad kastet seg på, enten ved å brygge sin versjon av et sødtøl eller potøl, eller ved å vinkle allerede eksisterende produkter som egnet som juleøl, spesielt bayer og bokk.

Juleølet slik vi kjenner det som 6,5%, må ansees som en senere utkrystallisering av industribryggerienes forsøk på å dekke et nisjemarked som stod igjen etter at de gamle håndverksbryggeriene var utkonkurrert. Med bryggeriforeningens strigling av bryggeribransjen ble produktet for dette nisjemarkedet standardisert og dagens klassiske norske juleøl var født.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Hjemmebryggingen - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2015/12/12 14:14:29

Hjemmebryggingen sto fortsatt sterkt i 1870. Det kan du lett se <a href="http://www.garshol.priv.no/blog/300.html">her</a>. Gå ned til kartet og skru klokken tilbake til 1870. Du vil se at de fleste steder i landet var det i hvert fall noen som brygget.

Dette med hvilket kjønn som brygget er komplisert. Grovt sett kan man si at kvinnene brygget på Østlandet, og mennene på Vestlandet. Jeg har en kartoversikt over dette, men har ikke publisert den ennå. Skillet mellom øst og vest er sjokkerende klart. Hvorfor det var slik vet jeg ikke.

2015-12-11

Øltype eller bruksområde?

Som vi så på oversikten over hyppigheten av ordet «juleøl» i norske aviser, var det et hopp oppover fra 1880. Idag skal vi se nærmere på noen annonser om juleøl fra Oslo fra dette ti-året. Når du leser disse annonsene, still deg spørmålet om ordet «juleøl» beskriver en konsistent øltype eller et generelt bruksområde.

Den første annonsen er enspalter fra Christiania Bryggeri og har «Billigt Juleøl» som overskrift. Nå skal vi huske at på denne tiden hadde «billig» fremdeles sin opprinnelige betydning, nemlig «fornuftig priset» fremfor lavt priset. Ordet «rimelig» er kommet halvveis på samme utsklidningen, men har fremdeles sin gamle betydning.

Reklame for Christiania Bryggeri ifra 1880

Konseptet rundt juleøl har tydeligvis vært så ukjent eller variabelt at bryggeriet har følt behov for å beskrive det: Det er et husholdningsøl som er fyldigere og kraftigere enn vanlig potøl. Potøl var datidens rester av de gamle overgjærede ølsortene. Det beskrives gjerne som synonymt med «godtøl», og de skal ha temmelig lav alkoholstyrke, gjerne ned mot 1-2%. Dog har de nok vært sterkere i tidligere tider. Potølet fortsatte å vansmekte som et tynt og svakt bord- og husholdningsøl frem til det ble erstattet av vørterøl og landsøl. Neste annonse er en tospalter fra Aftenposten 22. desember 1881, fra Christiania Actie-Ølbryggeri, som forøvrig ikke er det samme som overnevnte tross navnelikheten.

Reklame for Christiania Aktiebryggeri ifra 1881

Denne gangen er prisen 1,80 pr dusin som er litt mer enn forrige. Bryggeriet annonserer to øl under rubrikken «juleøl», et sødtøl og et bokkøl. Det første er «let velsmakende juleøl» og koster halvparten av bokkølet som beskrives som meget kraftig og maltrikt. Om vi antar at bokkølet lå på rundt 6%, så ser jeg for meg at sødtølet kanskje lå på rundt 2,5-3%. Beskrivelsen «let og velsmagende» er litt åpen for tolkninger. Jeg mener «let» beskriver alkoholstyrke og «velsmagende» beskriver fylde og smak – dvs et alkoholsvakt men smaksrikt øl.

Legg forøvrig merke til annonsen til høyre, der Chemiker Chr. Tobiesen har analysert og bevitner at renspriten fra destillatør Sæhlie ikke har påvisbar fusel. Tobiesen har tatt flere slike oppdrag som sannhetsvitne for drikkevarenes kvalitet.

Den tredje annonsen kommer 23. desember 1882, også den i Aftenposten. Den er veldig lik den forrige, bortsett fra at sødtølet har fått justert beskrivelsen til også å være holdbart. Når man annonserer for noe, er det ofte for å imøtegå en hyppig innvending. At de følte behov for å fremheve sødtølets holdbarhet tyder på at slikt øl kunne ha begrenset holdbarhet – hvilket ikke er overraskende for et svakt og maltrikt øl.

Reklame for Christiania Aktiebryggeri ifra 1882

Vi kan også ta med en annonse for Tou ifra Stavanger Amtstidende og Adresseavis 21. desember 1885, der man under Juleøl lister sødtøl, bokkøl og bayer. Bayeren er riktignok ikke priset, men sødtølet er priset til en tredjedel av bokkølet, og de to har beskrivelser som minner om annonsene til Christiania Aktie Ølbryggeri.

Reklame for Tou ifra 1885

Her kan man ikke minst legge merke til annonseringen av totalavholdsmøtet og annonsen for ulike viner. Det sistnevnte pleier å ta av foran julehøytidene for alle typer varer som kan støtte oppunder litt ekstragavanse i jula.

Utfra disse annonsene mener jeg man kan lese at juleøl ikke var en øltype i seg selv, men en løslig merkelapp som dekket øltyper man ville ønske seg i forbindelse med jula til mat og husholdning. Til en viss grad kan det tolkes som at merkelappen juleøl har en litt større kopling mot de gamle overgjærede øltypene enn mot undergjæret øl. Men det er også mulig å argumentere mot dette ved å hevde at julølet var mer et husholdningsøl enn et drikkeøl, og at komplingen er en ren følge av dette.

Det er også interessant at de fleste bryggeriene kun annonserer for ølene sine uten presentere dem som juleøl, og lar leseren selv koble det mot bruk i jula. Disse bryggeriene er egentlig litt uvanlige (men ikke unike) ved at de bruker merkelappen juleøl.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-10

Foss' Eisjulebokkøl

Om vi ser tilbake til rundt 1900, er ikke «juleøl» lengre noen egentlig øltype, i hvert fall ikke blant kommersielle øl. Det er en betegnelse for et bruksområde, og den faktiske øltypen for det som ble listet som juleøl var mangt og mye.

Vi har sett at det i beste fall bare er svake indiser på at juleølet endret seg gjennom 30-tallet og frem til det ble reintrodusert etter krigen, i 1956. Man kan nok mistenke en og annen justering, men de er i så fall små. Juleøl fra 30-tallet og fremover behandles helt klart som en egen, selvstendig øltype. Den kan være beslektet med andre, ja til og med nedstammet fra andre øltyper, men det oppfattes som en egen kategori med øl rent typemessig.

Men hva skjer dersom vi graver noen tiår bakover i historien? Da forvitrer typedefinisjonen for juleøl, og den går fra å være en øltype til å bli et navn på «passende» øl for en anledning. Anledningen er gjerne julematen. Vi skal se på flere slike kommersielle proto-juleøl senere, men i dag er det Kulmbacherølet fra Foss bryggeri. Her er en annonse fra Aftenposten 31. desember 1898.

annonse for Kulmbacher-øl ifra Foss

Det ligger under annonsen av «juleøl» ikke er en type, men et bruksområde. Typen er helt klart et kulmbacherøl. Det er en øltype som vi kjenner som eisbock. Bakgrunnen for det er en historie ved et bryggeri i Kulmbach. Mange har påpekt at historien er litt for god til også å være sann, men vi skal allikevel fortelle den. En ansatt skulle transportere noen fat med dobbeltbock, men etterlot dem ute. Det var vinter og det ble sprengkaldt om natta. Neste morgen hadde ølet frosset, og trefatene var blitt sprengt i stykker. Man oppdaget dog at det fremdeles var flytende øl innerst i isklumpen. Som straff ble den skyldige pålagt å drikke dette ølet, som man antok var ødelagt og udrikkelig. Imidlertid viste det seg å være langt bedre og litt sterkere enn det ufrossne ølet – og en ny øltype var født. Visstnok.

Historien har mange problemstillinger, men har i det minste gått inn i ølhistorien som en ikonisk skapelsesberetning for eisbocken. Det skal ha skjedd en gang mellom 1880 og 1900, avhengig av kilde. Om jeg skal være kynisk, så vil jeg påpeke at dette også var perioden da kjøleteknikken inntok bryggeriene.

Foss bryggeri i Kristiania grep tak i øltypen, som var viden kjent for å være både velsmakende og eksklusiv. De har tydeligvis brygget et slikt øl til juleøl, endog på importerte råvarer. Jeg er usikker på hvorfor malten burde komme fra Kulmbach, men det kan være en gimmick.

Egner den seg som et juleøl? Joda. Julebokk listes ofte som en dobbeltbokk, som er utgangspunktet for en eisbokk. Den er sterk og smaksrik. Foss tok 4,56 pr dusin helflasker, hvilket indikerer et kraftig og dyrt øl, selv om det ikke er veldig høyt over bayer og bokk. Denne øltypen ble omkring denne tiden også brygget av Tou, men den må ha forsvunnet i av noen tiår. Den er dog listet som eksempel på øl i skatteklasse 3 så sent som 1917.

Utfra datoene på annonsene kan det mistenktes at ølet ikke solgte for godt. Det er annonsert på julaften, og deretter 28., 29., 30., 31. desember og 1. januar. Det kan mistenkes at man ønsket å kvitte seg med varelageret før jula var over. Likevel treffer vi på dette ølet fra Foss så sent som 1910.

Hvor sterkt var det? Tja, her har vi en eksakt, men ikke uhildet kilde. Frydenlunds bryggeri så seg trolig lei på at Foss presenterte ølet sitt som så overlegent alle andre. De fikk derfor Stadskemiker Schmelck til å analysere Foss' Kulmbacherøl og sitt eget Frydenlunds bokøl, og publiserte resultatet pr annonse i Aftenposten 26. mai 1909. Dette var en relativt vanlig praksis og gav god biintekt for kjemikere. Det var delvis å presentere sitt eget øl som sterkt, ernærende og uten tilsetninger, og konkurrentene som det motsatte.

Stadschemiker Schmelck konkluderte med at Foss' øl holdt 5,03% ABW, mens Frydenlunds bokøl holdt hele 5,41% ABW. Siden dette er vektprosent, blir tilsvarende volumprosent lik 6,3% og 6,8%. Heller ikke i ekstrakt (dvs OG/FG) var Foss' øl sterkere enn Frydenlund Bokøl. Sett i lys av en eisbock virker dette temmelig pislete. Det er ikke engang over grensene som ble satt for skatteklasse 3 i 1913. At den ikke engang var sterkere enn bokølet må ha gitt ølet en spiker i likkista. Dagens eisbock ligger gjerne på 9-11% – selv om det er mange som har tatt den «helt ut» og ligger langt over.

Til julen året etter, i 1899, var Fritz Schillings – muligens en delikatesseforretning i Oslo – den beste muligheten for å få tak i eisbock. Han førte ekte Kulmbacher Salvator, samt Pilsner fra Bürgerliches Brauhaus i Pilsen og Bayer fra Pschorrbräu i München. Schilling hadde enedepot for disse bryggeriene. Ikke noe hjemmesnekret der, nei. Her var juleølanbefalingene eisbock, bayer og pilsner – og igjen sanser vi implisitt at juleøl refererer til bruken, ikke til en øltype.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-09

Det dynamiske 30-tallet

I går stilte vi spørsmålstegn ved om juleølet virkelig overlevde en 17 år lang bryggepause under og etter krigen, uten å bli justert ned eller i det minste bli litt endret på. Men kan vi være sikre på at juleølet på 30-tallet ikke ble justert og endret?

Vi kan egentlig ikke det. Gjennom 30-tallet skjer det en kollosal ekspansjon i markedsføring, også av øl. Der reklame tidligere var kjedelige rubrikkanonser som fortalte om tid, sted og pris for kjøp av produkter, der benyttet man nå et bredt spekter av markedføringsknep.

Her er noen annonser – alle fra 1938 – som viser kreativiteten. De kan nok virke uskyldige nok for oss, som er vant til reklame nesten alle steder og alle tider.

Her er en reklame som spiller på usikkerhet, fra Nordlands Avis 13. desember 1938. Du vil vel ikke bli sittende uten juleøl i jula? Tenk om de går tomme? Det er best å bestille nå med en gang, for sikkerhets skyld. Bak annonsen står en agent på Hemnesberget. Agentene solgte øl på vegne av bryggeriene og var en spesiell ordning.

Den neste reklamen er for Hansa, ifra Fylkestidende for Sogn og Fjordane 1. desember 1938. Her har man tatt i bruk et dikt for å fange oppmerksomheten. Ingen prisopplysning, ingen egentlig produktopplysning, bare poesi som blikkfang.

Her er enda en annonse, fra Nordlands avis 6. desember 1938, som forsøke å treffe forbrukeren via omveier. Denne gangen er det nysgjerrigheten. Det står ikke hvem eller egentlig hva det reklameres for, bare to annonser spredd mellom andre annonser. Tanken er vel å generere en snakkis blant leserne – involvere dem. Involvering er bra, for da sitter budskapet bedre enn om det bare ble lest. Legg forøvrig merke til den ikoniske reklamen for vørterøl: Gi barna vørterøl – alkoholfritt, nærende som er fra samme kilde. Det avsløres av koden «(T.S.A.)», som vi også så i den første annonsen fra agenten på Hemnesberget.

Her er en reklame fra 7. desember 1938, ifra Smaalenenes Social-Demokrat. Jeg forstår den knappest. Kanskje er den en samtidig kulturell referanse som går oss hus forbi idag. Det er noe med fyren på bildet og den Yoda-aktige omskrivingen av utsagnet som fremstår surrealistisk. Igjen ser vi hvordan kartellinndelingen gjør at det er det lokale bryggeriet – Fredrikstad bryggeri – som hånderer salget av øl produsert utenfor regionen.

Som eksemplene viser over, tok reklamen av i kreativ retning på 30-tallet. Det er i og for seg ingen grunn til at man skulle justere på øltypene. I all denne galskapen ville det dog ikke være malplassert om de også justerte litt på oppskriftene. Markedsføring handler ikke bare om reklame, men også om å vinkle produktet til markedet.

Jeg tror nok ikke man fullstendig skiftet karakteren på ølet, men kanskje man samtidig brukte anledningen til å variantbegrense hva som var juleøl for å få litt mer ensartede produkter bryggeriene imellom.

Og mens vi snakker om reklame og 30-tallet og kreativitet. Her er en lenke til en youtube-video av en ølreklame fra 30-tallet, med Wenche Foss, en-eller-annen operakjendis, en-eller-annen avis-kjendis og et par rautende kuer. Sangen var vinneren fra en konkurranse om å skrive den beste ølsangen. Både filmen og konkurransen er også uttrykk for reklamekrativiteten på 30-tallet.

Merk at det i avisannonsene over kun snakkes om juleøl, ikke andre øltyper. Juleøl er fullstendig internalisert som et eget øl. Det er ikke bokkøl til jul, eller bayer som egner seg til julemat – det er juleøl. Det er ingen forsøk på å beskrive øltypen, for det forventes at leseren forstår hva det er når man bare nevner juleøl.

Fremdeles idag er juleølet det eneste ølet hvor det er akseptabelt for makrobryggeriene å justere oppskrifter fra år til år, og kanskje det skyldes at juleølet har et salgsopphold på 10 måneder mellom hver jul. Jeg tror ikke det var annerledes på 30-tallet. Det gjør nok at juleølet er mer utsatt for typemessig utglidning over tiårene enn kontinuerlig bryggede ølsorter som bayer, bokk og pils.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-08

Overlevde juleølet krigen?

I enkelte tekster står det at dagens juleøl stammer fra etter krigen. Likevel er det godt dokumentert at man også brygget juleøl før krigen. Men var dette det samme juleølet? Overlevde mellomkrigstidens juleøl krigen?

Det ble brygget juleøl ved norske bryggerier til julen 1939. Etter krigen kom til Norge ble ressurssituasjonen en helt annen. Ølene ble brygget «lettere» og de sterke og fyldige ølene ble kuttet ut. Etter freden i 1945 var det stor forståelse for at man trengte tid – tildels lang tid – for å få ressurssituasjonen på plass. Knapt noen regnet med at det ville bli juleøl til julen 1945.

Et sitat fra en petit i Aftenposten morgen 12. oktober 1945, side 4, ved signaturen «cm» får stå som tidstypisk for stemningen. Den starter med glede seg over at søtningsstoffet i brusen nå skal erstattes med ekte sukker, diskuterer hvordan ting er i ferd med å vende tilbake til det normale. Mot slutten kommer forfatteren lettere ironisk inn på ølet:

Meget gamle folk kan ennu huske noe brygg de kalte juleøl og påskeøl, og som ved siden av rødvin og Gammel Lysholm gjorde seg godt til oksestek. Det kommer nok alt sammen bare vi har tålmodighet og er optimister. Og når vi var optimister når det så mørkt ut, har vi så men også råd til å være det når ølet ser som lysest ut, mener jeg. Forleden dag så jeg en gutt pøve om der var sjokolade i en sjokoladeautomat som har stått ute under krigen. Når en så liten gutt kan være så stor optimist, hvor store optimister bør ikke vi voksne være?

Selv om ikke julen 1945 ble et juleøl-år, håpet man på at julen 1946 skulle bli det. Et intervju med Halden Arbeiderblad 19. februar 1946, side 2, får illustrere situasjonen. Der sier bryggerimester Abel (jeg formoder at vi mener Nils Henrik Abel ved Halden bryggeri) når han blir spurt om hvordan han trives:

Jo, det går framover. Det er morsomt å kunne by folk noe annet enn landsøl igjen. Landsølet var en forferdelig opplevelse for en gammel brygger. Hele vesken var rett og slett et kunstprodukt og hadde ikke mye med øl å gjøre. Nå kommer de gamle typene etter hvert – til glede både for oss som lager dem og for dem som skal drikke. I juni eller juli blir antakelig bayer å få, og til høsten håper vi på å få lage bokkøl og juleøl.

Og deretter går han over i en lengre klage over alkoholavgiften, som han mener kaster lange skygger over virksomheten. Bryggerimester Abel tenker bayer og bokk og juleøl som «skikkelige øl». Det virker ikke som han tenker på noen ny eller justert oppskrift på juleølet, han ønsker mest av alt å endelig kunne brygge det igjen.

Abel går forresten langt i å insinuere at man mot slutten av krigen og i tiden etterpå laget øl på andre ting enn malt – liksom brusen ble laget på søtningsstoff. Det ville jo vært et brudd på renhetsloven, men nøden lærer maltløs brygger å bruke andre råvarer.

Thedor Platou, direktør i Frydenlund, var ute i et intervju i Aftenposten Morgen 13. mars 1946, side 5, der han berører mange interessante tema:

Det norske produkt, ølet, er en allemannsdrikk og et helt innenlandsk produkt. Det vi trenger av råstoff, bygg og humle, er av helt underordnet betydning, importmessig sett. Byggmengden for hele landets bryggeriindustri i et år svarer bare til 8 à 10 dagers brødkornforbruk. Det valutamessige ved saken er også minimalt. Det vi ennu mangler for å kunne produsere bokkøl, vårøl og juleøl forhandles der nu om. Det er et lite spørsmål.

Med andre ord: man brygget på norske råvarer, tilsynelatende også på norsk humle. Hvorfor var det så? Det hadde Forsyningsdepartementet bestemt, og bryggeriene måtte rette seg etter dét. Man hadde håp om å komme igang med å brygge de sterke spesialølene snart, men det var et forhandlingstema. Hvem måtte man forhandle med? Forsyningsdepartementet – det vil si departementet som bestemte hvordan man fordelte ressursene mellom alle gode formål. Man fikk være optimist og se lyst på saken og håpe på det beste.

Tiden gikk og juleølbryggingen nærmet seg. Adresseavisen skriver 2. oktober 1946, side 3 følgende sørgelige intervju under overskriften Ikke juleøl, – men kanskje påskeøl!:

Der er kanskje litt tidlig å snakke om det som hører julen til, men det kan jo være bra å ha et og annet unnagjort.

– Blir det juleøl å få i år? spør vi direktør Lysholm ved Dahls bryggeri.

– Nei, dessverre, det gjør det ikke. Myndighetene gir oss ikke tillatelse til å brygge sterkere øl enn det vi har i handelen. Det er råvaresituasjonen som ikke tillater det. Men ellers har vi det vi behøver av råvarer for den nåværende ølbryggingen.

– Kan De gi alle oss som tørster håp om påskeøl, da?

– Jeg kan ikke svare annet enn at man må være optimist, – det er en mulighet. Mer kan jeg ikke si nå.

– Noe annet nytt?

– Ikke for øyeblikket. Det er fremdeles vanskelig å skaffe tilstrekkelig med flasker og kork.

Skylden er ut til å være delt mellom myndigheter og ressurssituasjonen. Helt samstemt i det er ikke Theodor Platou, som er sitert på følgende i Asker og Bærum Budstikke 25. oktober 1946, side 6:

Direktør Platou ved Frydenlund forteller til Morgenposten at det ikke blir bokkøl på denne siden av nyttår. Vi har fått en del bygg og venter mer, sier han, men det må vises en del resignasjon i denne tiden. Det er grunnen til at vi ennå ikke har satt i gang bryggingen. Vi mener imidlertid å kunne ta opp spørsmålet med det første. Bayer- og pils-produksjonen gir oss nemlig litt overskudd av korn, og det er mulig dette vil bli brukt til bokkølet.

– Blir det ikke juleøl i år heller?

– Nei, dessverre. Det er jo bokkøl på «en annen måte». Vi får se om ikke forholdene skulle betinge eksta godt øl til påske i stedet. Bryggingen tar tre måneder.

Platou er igjen intervjuet i Aftenposten 4. juli 1947 om både ølutvalg og beskatning:

... dessuten har Forsyningsdepartementet funnet det nødvendig å begrense byggimporten til ølbrygging for dette år og neste år til 10.000 tonn pr år.

– Hvor stor var importen før krigen?

– Omkring 15.000 tonn årlig, men da hadde vi brygging av bokkøl, juleøl og vårøl, sorter som bruker prosentvis mer malt enn annet øl. Bryggeriene kan således ikke ved en økt omsetning skaffe seg den merfortjeneste de høylig trenger for å holde det gående. Skulle vi under de rådende forhold også ta opp bokkølbrygging, som det fra myndighetenes side er full adgang til, vil det øyeblikkelig reise spørsmålet om ølrasjonering, slutter direktøren.

Henimot jul 1947 ventet man fremdeles, om enn kanskje ikke lengre fullt så spent på om det kanskje skulle bli juleøl, men nei. Da var imidlertid bokkølet kommet på markedet igjen, og det fikk klare seg som «juleøl». Følgende ble skrevet i Aftenposten 12. august 1947:

Ved henvendelse til Bryggeriforeningen får Aftenposten opplyst at bokkølet ikke kommer på markedet før nærmere jul. På grunn av de sterkt økte skatter og avgifter blir prisen atskilling høyere enn før krigen. Den er ennu ikke definitivt fastsatt.

«Juleøl» blir det intet av, og publikum får erstatte det med bokkølet. «Påskebrygget» gir Bryggeriforeningen oss heller ingen utsikt til å få neste år.

Flere steder refereres bokkølet som juleøl. Det skapte for eksempel bølger da det osloavisene rapporterte at i Trøndelag ble oppvarmede jernbanevogner prioritert til juleølet, til og med foran transport av poteter. Men det var nok bokkøl man tenkte på.

Men det var ikke bare bokkølet som fikk gå som juleøl. Man startet brygging av eksportøl også, og det var en annen erstatning. I en artikkel i Ringerikes Blad 27. august 1947 meldes det følgende ifra avisen eller bladet «HP»:

I det lange løp er det vel ikke meningen at vi skal fortsette med eksportølet her hjemme, uttaler formannen i Den norske bryggeriforeninge, direktør Offenberg. Vi har jo bokølet, og det ville være naturlig om vi kommer tilbake til de gamle ølsorter fra tiden før krigen.

Etter hva HP erfarer vil det ikke bli foretatt noe skritt i den retning foreløbig. Noe juleøl vil det ikke bli til jul, idet man regner med at det mørke eksportølet, typisk sett, ligger nær opp til dette.

Samme nummer av Ringerikes blad har forøvrig en arikkel om at eksporten av norsk øl ikke er noen stor suksess, under den megetsigende overskriften «Eksportoffensiven for øl ikke mislykket». Eksportølet var muligens en type sterkøl man startet å brygge med et argument om at man kunne eksportere det. Da ville det ikke være så ille om man høynet importen av bygg, og et slikt sterkøl, mentalt stemplet for eksport ville nok være lettere å akseptere enn juleøl og påskeøl, som hadde hjemmemarkedet mer i tankene. Og fikk man ikke eksportert eksportølet, fikk man drikke det her hjemme. Nå må det sies at eksportøl fantes også før krigen, men det kan virke som det først ble formalisert som felles øltype etter krigen.

I 1948 var det knapt noen som ventet på juleølet. I den grad avisene refererer til juleøl, er det mest når de skriver om gamle juletradisjoner og gårdsbrygging – samt at det en og annen gang brukes som slang for øl man har kjøpt inn til jul, i stedet for en egen øltype.

Denne situasjonen fortsetter år etter år, og fra tid til annen dukker spørsmålet opp. Hver gang ender med at det er feil bruk av sparsomme ressurser av bygg å brygge et juleøl. Man får klare seg med andre ølsorter – især bokkøl og lyst og mørkt eksportøl. Ja, disse ølsortene er nærmest i ferd med å regnes om ombyttelige, som i en notis fra Bergens Tidende 11. februar 1949 om ølpriser, der det avslutningsvis nevnes:

Eksportølet brygges i to typer, – lyst som det tidligere påskebrygg eller vårbrygg og mørkt øl nærmest som juleøl.

Først i 1955 begynner det å lysne. Rett nok blir det ikke juleøl denne julen heller, men Bryggeriforeningens tidligere direktør avslører at bryggeriene har omrokkert litt. Det ølet som heter mørk eksport – et øl som idag forlengst har gått ut av handel – skal visstnok være brygget etter samme oppskrift som det gamle juleølet. Under overskriften «Vi får ikke "juleøl"» skrives det i Aftenposten 25. november 1955:

Før krigen laget vi juleøl og vårøl, sier direktør Egil Offenberg ved Schous Bryggeri til Aftenposten. – Det var ølsorter som ble fremstilt ved siden av bokkølet vi den gang hadde. Idag fremstiller bryggeriene lys og mørk eksport. Den mørke eksporten tilsvarer bokkølet og den lyse er det samme jul- og vårølet. Det ville med andre ord bare bli å sette en annen etikett på flaskene, og det har vi ikke funnet noen grunn til å gjøre.

Her mistenker jeg at han er litt feilsitert, og at det skal være at den mørke eksporten tilsvarer juleølet, mens den lyse tilsvarer påskeølet. På den andre siden er dette én av flere indikasjoner på at juleølet ble lysere etter krigen.

Først i 1956 kommer det på ny juleøl på markedet under navnet juleøl. Dog skulle det være litt lettere enn mørk eksport. Her et en notis fra Asker og Bærum Budstikke 21, november 1956:

Etter 17 års fravær kommer juleølet tilbake. Formannen i Oslo krets av Den norske bryggeriforening, driftsbestyrer William Platou forteller at det blir en mørk, gyllen type som kan selges og skjenkes av alle som har rett til salg av øl i skatteklasse III (eksport). Salgstiden blir fra 20. november til 15. januar.

Dagen etter melder Bergens Tidende, 22. november 1956:

For første gang siden 1939 sender bryggeriene i år ut et spesielt juleøl. Det kommer i handelen torsdag i neste uke og blir solgt til og med 15. januar, forteller kontorsjefen ved Hansa, H. Wabeck Hansen, til «Bergens Tidende».

– Ølet er av en fyldig type som skulle egne seg godt som en sterk drikk til den kraftige julematen. Prisen blir den samme som for eksportøl. Det selges bare på halvflasker.

– Folk som husker varen fra før krigen, vil sikkert bli fornøyd med å få den igjen nå, i alle fall er det mange som har spurt etter juleølet.

Juleølreklame fra Schous Juleølreklame fra Hansa
Gamle reklamer fra juleølet kom tilbake i 1956

Det kan være verd å merke seg hvor samstemte bryggeriene var. Øltypene var koordinert, prisene var fastsatt, selv salgstidene var koordinert. Intet bryggeri startet å brygge juleøl før bryggeriforeningen gav klarsignal. Én grunn er at man ikke ønsket å kaste seg ut i en frivol brygging av et luksuriøst øl når ressurssituasjonen var som den var. Tross alt må vi huske at rasjoneringen på busser og lastebiler opphørte i 1951, mens rasjoneringen på bilsalg først opphørte 1. oktober 1960. Midt mellom der opphørte altså «rasjoneringen» av juleølet.

Den norske bryggeribransjen var fullstendig gjennomregulert på denne tiden. Det er lett å si at Bryggeriforeningen holdt bryggeriene i et jerngrep, men sannheten var mer at bryggeriene brukte bryggeriforeningen til å holde hverandre i skinnet, slik at ikke myndighetene og avholdsbevegelse skulle få argumenter for å regulere eller styre over bransjen.

Hvor likt var dette nye juleølet til det gamle, førkrigs juleølet? I Ringerikes Blad 22. november 1956 forteller Disponent Sætre ved Hønefoss bryggeri at:

... juleøl er noe i likhet med export, bare ikke fullt så mektig, og at det skal tappes kun på halve flasker.

Dette med halve flasker refererer til 37,5cl flasker, dvs det som gikk under betegnelse bjørnunger. Ved Halden bryggeri er vi tilbake til Abel som var så optimistisk våren 1946. Han sier til Halden Arbeiderblad 24. november 1956:

For tre måneder sia begynte Halden Bryggeri å brygge årets juleøl – det første julebrygget som er framstilt her i byen på 17 år. Juleølet blir et gyllent øl i skatteklasse 3, og det får omtrent den samme styrken som eksportølet.

– Vi har bestrebet oss på å lage et øl som skal være mest mulig likt juleølet fra før krigen, sier disponent Abel i en samtale. – Den gangen var juleølet meget populært, og vi pleide å selge det på små tønner à 5 og 10 liter. Dessverre ble disse småtønnene ødelagt for oss under krigen, og det har ikke vært mulig for oss å få erstattet dem. Derfor kan vi ikke tilby tønner til julebordet, men bare flasker.

– Alle bryggeriene i landet lager denne kvaliteten av øl i år. Publikum har stadig spurt etter juleøl, og når det skjer er det fordi bryggeriene regner det som en service overfor kundene.

I Halden ble første tapping av juleølet revet unna på tre dager. Men når juleølet først kom, var det noe brygget ned, visstnok helt ned i underkant av 5%. Dette er en underlig plassering. Det norske skattesystemet gjør at bryggeriene idag brygger oppunder øvre klassegrense. Dersom det lå på 5%, var juleølet i 1956 brygget like over nedre klassegrense. Det kan tolkes som mer skatt til Staten og mindre «sløsing» av ressurser. Kanskje det var en forsiktig innføring fra Bryggeriforeningens side?

Likevel var det mange steder der salget av det nye juleølet ble begrenset av kommunestyrene. Dels var alkoholen i ølet i seg selv styggedom, dels var det en sløsing av ressurser, og dels var det siste man ønsket et enda sterkøl. Bryggeriforeningen balanserte pent og forsiktig når de gjetet juleølet på plass i sortementet mer enn ti år etter at krigen var over.

Hvordan kan vi være sikre på at ikke juleølet skiftet type i løpet av disse 17 årene? Det kan vi ikke være. Bryggeriforeningen hadde stålkontroll over hva medlemmene brygget, og man kan fint lese mellom linjene at de også styrte over sortementet av øltyper, valg av råvarer, flaskestørrelser og oppskrifter. Det ville ikke forbause meg det spor om man på slutten av 1950-tallet så sitt snitt til å justere oppskriftene litt i ressurssparingens navn. Kanskje var også pilsens fremrykking etter krigen ikke bare et resultat av endrede smakspreferanser, kanskje passet den øltypen godt inn i ønsket om å spare litt ressurser ved å brygge lyst øl med lav sødme?

Kanskje passet det bedre de samfunnsmessige rammene at juleølet var litt mer ressursvennlig? Da vi så på Norbryggs definisjon av juleøl var det litt underlig at det sprikte såvidt mye i farge og fylde. Kanskje gikk juleølet inn i krigen som mørkere, søtere, sterkere og fyldigere enn det gjenoppstod etterpå, og kanskje ikke alle bryggeriene justerte seg tilbake til originalen i tiårene som fulgte?

Helt sikre på at juleølet overlevde krigen uten endringer kan vi nok ikke være. Et annet klassisk norsk øl som ofte har vært oversett er vårølet eller påskeølet, men det får bli en annen gang.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-07

«Juleøl» i avisene

La oss holde oss til Nasjonalbibliotekets avisdatabase en stund til. Vi kan bruke denne databasen til å sjekke når ordet «juleøl» sklir inn i det offentlige ordskiftet.

Vel, strengt tatt har vel det alltid hett juleøl? Er ikke dette ordet eldre enn avisene? Ja, vi skulle tro det. Begreper som gravøl, barnsøl, arveøl, festeøl, kirkeøl og andre former finnes langt tilbake, og refererer til «øl» som navn på festlighet der det konsumeres øl, snarere enn selve drikken. Men ordet «juleøl» synes ikke å ha samme forståelse, i hvert fall ikke i moderne norsk. Et gravøl er primært en sammenkomst, mens et juleøl er primært en drikk. Uansett er ordet gammelt.

Hva sier så avisene? Her er en oversikt over hvor mange ganger «juleøl» er nevnt pr tiår bakover.

antall benevnelser av juleøl pr tiår

Antall treff på 'Juleøl' i aviser (blått), bøker (rødt) og annet arkivmateriale (oransje). Merk her at Y-aksen er logaritmisk, så selv små bevegelser på Y-aksen kan gi store forskjeller, se tallene på Y-aksen.

Før noen andre påpeker det, så la meg ile til å si at disse dataene må tas med visse forbehold. Nasjonalbibliotekets innskanning av aviser er langt fra komplett. Dessuten er tekstgjenkjenning ikke en perfekt teknikk og det finnes stavevariasjoner. Men denne databasen er ufattelig mye bedre enn ingenting, som ville vært alternativet.

Så over til dataene. Det er flere interessante hopp her.

  • Det er et stort hopp opp i løpet av 1880-tallet. Før dette er det bare sporadisk nevning av juleøl. Men på 1880-tallet skjer det noe, og så holder «juleøl» et nytt nivå i flere tiår. Før 1880 var «juleøl» noe kuriøst eller folkelig. Det var endog behandlet som et ikke helt innarbeidet ord i språket. Men i løpet av 1800-årene blir juleøl fast inventar i språk og aviser. Det er mulig vi skal takke Kristiania Actie-Ølbryggeri for dét.

  • Det neste store hoppet er 1930-tallet. Trolig er det en ny giv i reklametenkningen der man går fra å tenke på reklame som en liten rubrikk annonse som opplyser om tid, sted og pris for å kunne kjøpe en eller annen vare, til at reklame i løpet av 30-tallet blir noe mer manipulerende. Man spiller på følelser og psykologiske faktorer. Reklamen – og reklamebransjen – blir kreative og utforskende. Samtidig er det i denne perioden Bryggeriforeningen festet grepet om kartellinndelingen av landet, der hvert bryggeri var sikret et beskyttet hjemmemarked i bryggeriets omland. Et slikt kartell fordret ironisk nok at man hadde en høy grad av standardisering av produkter. Om et bryggeri ikke hadde et bestemt øl, ville det bety at befolkningen i det distriktet ikke fikk den varen. Jeg tror vi skal tilskrive hoppet på 30-tallet til Bryggeriforeningen og reklamebransjen.

  • På 40-tallet synker antallet referanser til juleøl, men bare i avisene, ikke i bøker og andre medier. Ressurssituasjonen under krigen og i årene umiddelbart etter gjorde at man ikke kunne brygge sterkøl, og da var det heller ikke noen grunn til å reklamere for det. Dessuten var avis-Norge temmelig redusert under krigen. Men juleølet var allerede etablert, og man snakket – og fablet – om det selv om det ikke var på markedet.

  • Den neste økningen skjer på 50- og 60-tallet. Det er i denne perioden at juleølet blir klassisk og reklamen virkelig tar av. Norge var inne i en enorm velstandsvekst, og juleøl hørte til – som det ble sagt i denne fornøyelige og tidstypiske reklamen fra denne tiden. Merk at det ikke nevnes et eneste bryggerimerke. Det reklameres for øl – bare generisk øl. Konkurransen bryggeriene imellom var jo allikevel gjennomregulert av bransjen selv, så bryggeriene – eller bryggeriforeningen – kunne nærmest lage «felles» reklamefilmer.

  • Vi ser at antallet nevninger av «juleøl» nærmest blir halvert fra 60- til 70-tallet. Dette må vi tilskrive forbudet mot alkoholreklame som trådte i kraft 1. juli 1975. Og siden forbudet trådte i kraft midt i tiåret, må effekten ha vært betydelig større enn det som disse dataene gir uttrykk for.

  • I løpet av 80- og 90-tallet når man nye rekorder, selv med reklameforbudet. Jeg tror vi kan tilskrive dette at bryggeriene tilpasser seg det som kalles et «dark marked», altså et reklamefritt marked. Det er i denne perioden vi får ølklubber og juleøltester. Vi kan like det eller ikke, men øltestene er vel så mye og kanskje mer bryggeri-pushede som de er forbruker-etterspurte. På 90-tallet hardner konkurransen mellom bryggeriene rundt juleøl. Siden sterkølsalget legges til Vinmonopolet er i prinsippet alle bryggeriers juleøl tilgjengelig for alle forbrukere, og det er lite som demmer opp for juleøltesthysteriet.

  • At tallene peker nedover etter 2000 kan skyldes mange ting. Kanskje er det litt avisdød som gjør at ting sies i færre aviser? Kanskje er nasjonalbibliteket som har en backlog på skanningen sin? Kanskje er det populærkulturen som flytter seg fra avisspalter og bøker i retning av Internett? Og devis er det grafen som lyver litt, for siste periode dekker knappe 6 år, fra 2010 til 2015. Om vi ekstrapolerer tallene, burde vi få ny rekord for dette tiåret.

På et overordnet nivå kan man si at det er ytre påvirkninger som styrer dette. Krigen og reklameforbudet drar det nedover. Interesseorganisasjoner og reklamebransjen drar det oppover. Historien om øl er ikke bare historien om ølet, men det er fortvilende ofte historien om lover, om kriger og om de samfunnsmessige rammene som ligger rundt. Man kunne trolig ha dekket et betydelig andel av historietpensumet, i hvertfall europeisk historie, ved bare å fortelle om ølbrygging og øldrikking.

Forsåvidt er ikke juleølet bare en kasteball, for uten at det var godt, ville man heller ikke få solgt det over så lang tid.

For å oppsummere: vi har nå en kvalifisert mistanke om hvor vi skal se for å nøste videre rundt jakten på juleølets kilde. Vi kan se på hvordan annonseringen endret seg på 1930-tallet, og vi kan se på hva som skjedde på 1880-tallet. Og vi skal definitivt se hva man sa om juleølet før 1880-tallet.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Råtten indeksering - lagt inn av Bernt - 2015/12/7 08:37:16

Det bør nevnes at Nasjonalbibliotekets indeksering av gamle kilder leaves a lot to be desired, ofte feiler den på særnorske tegn eller på gotiske fonter. Mer enn en gang har jeg funnet en interessant sak, som ikke dukket opp i trefflisten, bare ved ren tilfeldighet.

Jeg kikket f.eks. raskt igjennom flere etterfølgende utgaver av Aftenposten i desember 1880 og fant utgaver med juleøl, som ikke dukket opp i søket. Ref til dømes "Billigt Juleøl" på siste side i Aftenposten 24. og 28.desember 1880. Disse dukker ikke opp i søkets treffliste, bare 23. og 27.desember.

Derfor er nok tallene i din oppsummering for lave, i det minste for 1800-tallet.
Javisst, enig i det - lagt inn av Anders Christensen - 2015/12/7 09:18:43
Ja, jeg er enig i det. Ikke bare er er lange årganger som mangler, så som Drammen Tidende 1860-1944, men ofte er det tallrike årganger som ligger inne digitalt om du bruker datosøk, men som ikke er tilgjengelig om man bruker fritekstsøk, f.eks Adresseavisen som mangler masse årganger i tidsrommet 1830-1860 som fritekstsøk, men har 1839, 1842 (elns) osv. Dessuten må du på en IP på et bibliotek dersom du skal ha sjanse for å få noen særlig treff på aviser etter krigen, pga opphavsrett eller noe slikt.

Men alt tatt i betraktning, det er det beste vi har for å søke i en stor mengde aviser. Med alle sine mangler (og de er tallrike) så er det langt bedre enn ingenting.

2015-12-06

Julebrusens komme

En artighet i juleølets nyere historie er fortellingen om hvordan bryggeriene ikke kunne annonsere for juleølet, men måtte finne subtile omveier. Mange bryggerier «brygget» også brus, så i stedet for å annonere juleølet sitt, annonserte de at julebrusen var kommet, og leserne visste at det var et skjult signal om at juleølet var kommet. Men var dette tilfelle? Idag er søndag og hviledag, så vi tar en liten avstikker i jakten på juleølets kilde.

Egentlig var det Storemy på Ølportalen som trigget meg. «Hva er bakgrunnen for 'Julebrusen har kommet'?» spurte han under Bergen Juleølfestival. «Øhh, jeg har vagt hørt om det, man ligger det en historie bak?» svarte jeg. Vi konkluderte med at vi begge hadde hørt om det, og at det hørtes ut som en god men litt vag historie. For god til ikke å grave i.

Dersom historien er sann, burde man finne bevismateriale i avisene. Dette er noe som nødvendigvis må ha skjedd etter at reklameforbudet inntrådte på 70-tallet, så siste fjerdedel av 1900-tallet burde være rett tidsrom.

Et søk i Nasjonalbibliotekets avis-database etter «Julebrusen har (eller er) kommet» gir et magert resultat. Rett nok finnes det noen annonser for julebrus. Men det er ingen veldig klare forsøk på å omgå regelverket, det er heller ingen store mengder av slike annonser. Det er 33 treff på «julebrusen er kommet» og 5 treff på «julebrusen har kommet». Det fleste treffene ligger i tidsrommet 1985-93. Forøvrig er det 21 treff på «juleølet er kommet" i samme tidsrom.

De fleste treffene på frasen «Julebrusen er kommet» synes å være til artikler, kommentarer, kronikker og annet stoff der man akker og oier seg over reklameforbudets idioti. Det kan nesten virke som historien om Julebrusens komme er blitt en standardisert uthenging av reklameforbudet. Ja, den brukes nærmest som et kroneksempel på dumme reguleringer generelt. Den nevnte perioden der frasen nevnes mest, faller sammen med og litt etter tiden da det foregikk en storstilt deregulering og forenkling av regelverk og statsstyring. Var julebrus-historien mest en favoritt-anekdote blant de som kjempet for deregulering av Norge?

I neste omgang kan den ha blitt en vandrehistorie som nesten kunne vært sann, men som egentlig lever mest fordi det er en god historie. Det man i de kretser kaller en avisand.

Her er forresten noen av de tidlige annonsene som faktisk har eksistert. Grans produserte både brus og øl, så det var et reell potensiale for kryssreklamering, og Grans har i hvert fall i nyere tid vist stolthet over «kreativ» reklame og markedsføringsteknikker. Fontana vare en ren brusfabrikk, selv om de også hadde endel utsalgssteder, og jeg ikke vet om de også solgte øl der. Nora eide på dette tidspunktet Ringnes, men faren for kryssreklamering var liten når mineralvannet og ølet var solgt under foreskjellige varemerker.

Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora. Reklame for julebrusen til Nora.

Den første annonsen er fra Aftenposten 28. november 1986. Den andre annonsen er fra Asker og Bærum Budstikke 11. november 1992, og er annonse for butikken Grans minikjøp, som var en butikkjede Grans bryggeri opprettet for å få avsetning på varene sine i konkurranse med bryggeriforeningens medlemmer – og ja, de solgte corn flakes, fiskeboller og toalettpapir i tillegg til øl og brus. Den tredje annonsen er Aftenposten 11. desember 1985, men den siste er fra Aftenposten 19 november 1996. Fontana var en brusfabrikk i Oslo som ble opprettet i 1965 og som la ned produksjonen i Oslo rundt århundreskiftet.

Det er selvfølgelig rikelig rom for feil i denne analysen. Annonser kan ha sær font som ikke er detektert av Nasjonalbiblioteket. Annonsene kan ha vært på plakater i butikkvinduene eller lignende. Ikke alle avisene er med i denne avisdatabasen osv.

Men i det store og det hele virker det ikke som om bryggeriene har tynet reklamereglene ved å snikannonsere juleøl gjennom å utbasunere at julebrusen har kommet, i hvert fall ikke i avisene. Jeg bør vel være litt forsiktig, for jeg kan ikke garantere at ikke noen drar frem en rekke annonser om julebrus som motbeviser meg, men jo mer jeg leter i avisarkivene, jo mer blir jeg overbevist om at «julebrus» ikke har vært noe utbredt reklamekodeord for juleøl – annet enn som et hyppig eksempel i den offentlige debatt på konsekvensen av idiotiske lover og regler.

Men det er en god historie. Og av og til er gode historier så gode at man ikke skal ødelegge dem ved å grave i dem …

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-05

Klassisk norsk juleøl

Det ser ut som det er polølet fra makrobryggeriene som kan føre anene som juleøl lengst bakover – i hvert fall blant de kommersielle ølene. Hvordan er dette klassiske norske juleølet? La oss se på Norbryggs definisjon av denne øltypen, som er klassifisert som øltype 13F.

Innledningsvis nevnes det at juleølet minner om et mørkt bokkøl, og at det ble brygget etter andre verdenskrig. Det første er jeg enig i, det andre kan vel diskuteres, for makrobryggerienes juleøl ble jo brygget før andre verdenskrig også - men storhetstiden har nok helt klart vært siste halvdel av 1900-tallet.

Styrken skal ligge mellom 6,0% og 7,0% ABV. Restsødmen kan være fra 1.014 til 1.022, hvilket er et temmelig bredt spenn. Det er også et spenn som strekker seg helt opp mot det som er lov for fyldige portere, stouter og bokkøl.

Aroma skal være Svak til middels humleduft, og et svakt preg av fruktighet. Maltrik aroma. Ølet skal ha malt i fokus, men merk at hverken kaffe eller sjokolade listes. Dette ølet skal nok være mørkt, men ikke utpreget brent eller sterkt røstet. Humle skal det også være, men humla spiller tredjefiolin i dette ølet. Ellers kan juleølet være svakt krydderaktig, men krydderpreget må ikke komme fra krydder. Juleølet skal følge renhetsloven! I den grad man kan få inn kryddertoner via gjær, humle eller malt, så er det greit, spesielt om det er krydder som matcher med jula.

Farge og utseende er oppgitt til å kunne variere i farge fra kobber til mørk brun. Det er et forbausende stort sprang i farge fra kobber til mørk brun, og det sies ikke noe om skum, som jeg mener skal være der, men hverken være fluffy eller kniv-og-gaffel-tykt. Fargen på skummet bør være mørk kremfarget til lysebrun. Erfaringsmessig har bryggeriene variert fargen mye over årene, men trenden virker å være i retning av mørkere juleøl, for å matche mikrobryggerienes juleøl. Mange har poengtert at juleøl skal være rødlig brun i fargen. Jeg vet ikke om det skyldes at rød er en signalfarge for jula, men et rødskjær i juleølet regnes ofte som en god ting.

Om smaken sies det: Det tradisjonelle juleølet er undergjæret med en utpreget maltsmak og middels bitterhet, liten humlesmak. Det skal være mye malt og sødme. Bitterheten skal være noe nedtonet og dens funksjon er mest å balansere sødmen. Det skal være et øl som egentlig skulle være for søtt, men som humlebitteren drar tilbake innenfor det akseptable.

Kroppen til et juleøl skal være Middels til stor fylde. Det betyr at masse fylde, men samtidig bør det heller ikke være for søtt. Her er det ofte stor variasjon.

I denne definisjonen står det ingenting om CO2-nivå. Jeg vil mene at den skal være svakere karbonert enn pilsen, mer i retning av et bokkøl. Dette ølet skal kunne serveres endel varmere enn pils, uten at det blir kullsyreprikking i munnen eller at kullsyra reduserer ølet kropp i vesentlig grad.

I vrimmelen av spennende juleøl fra mikrobryggeriene er det verd å plukke med seg noen klassiske norske juleøl. Det er sannelig ikke sikkert at denne stilen overlever så lenge - hvem vet om man kan få tak i troverdige eksempler på dette ølet om 15-20 år? For det første presses den i retning av heftigere og mer smaksrikdom. For det andre er det så mye annet som kaller seg juleøl at stilarten utvaskes. Ikke minst er det så mye annet spennende å kjøpe at det klassiske norske juleølet fremstår litt kjedelig og sidrumpa. Sjekk juleøltestene og plukk opp flasker av noen som har gjort det bra.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 
Øltyper - lagt inn av Gustav F - 2015/12/6 13:15:52
Jeg heller stadig sterkere mot at "Juleøl" bør håndteres som en øltype som alle andre. Selges det som juleøl bør det være en halvmørk lager rundt 6-7%, ikke noe annet. (slutt på rant)

2015-12-04

Hva med julebokken?

Før vi går videre, er det verd så ofre litt tid på julebokken, dette kraftige juleølet som så ofte vaker rundt toppen på juleøltestene, ihvertfall blant alle industriølene. Et kanskje dét et spor i retning av det originale juleølet? (Dette er fjerde luke i årets julekalender.)

Julebokken klassifiseres gjerne som en dobbeltbokk, og helt feil er det ikke. Bakgrunnen og motivasjonen for dette ølet ligger som så mange andre øl i stor grad i lovverket.

Fra 1.1.2000 ble avgiftene på øl og vin og andre alkoholiske drikker samordnet i regelverket. Frem til da fantes en egen avgift på øl, og et annet regelverk for ikke-øl. Dette var del i et større oppryddingsarbeid for å gjøre regelverket enklere og mer generelt. Den gamle ølavgiften strakk seg opp til 7,0% og var i utgangspunktet koblet mot at øl ikke fikk lov til å være sterkere. Men allerede et par år tidligere, i 1998, hadde man etter påtrykk fra EFTA-domstolen tillatt øl over 7,0%.

Ringnes var da raskt ut med sin «Ringnes Loaded» på 10,2%, et navn som det ble reagert på og som Vinmonopolet nektet å selge før den ble omdøpt til «Ringnes Eagle». Dette ølet ble salgsvinner for sterkøl på Polet i minst fem år i strekk – selv om vi må huske at det var snakk om små volum.

Etter samme lest som Eagle, laget Ringnes også sin Julebokk, visstnok første gang til julen 1999. Den speilet juleølet omtrent som Eagle speilet pilsen. Det er vel ingen overdrivelse å si at mens Eagle var en populær, mangeårig døgnflue, så var Julebokk en mer langsiktig suksess. Dette ølet har brukt å bli brygget hos Arendals Bryggeri, selv etter at de mer eller mindre forsvant ut av Ringnes-systemet. Det var snakk om at Ringnes skulle flytte bryggingen til et annet bryggeri, spesielt etter fadesen der partiet ble trukket tilbake på grunn av flasker som sprakk i 2013. Likevel mener jeg at Julebokken også for 2014 ble brygget i Arendal.

Styrken på dette ølet har variert endel. Den har lagt helt oppe på 9,9%, men også nede på 8% – visstnok etter at ølet ikke gjæret skikkelig ut, og ble tappet med endel ekstra fylde. Det er sannelig godt at også de store industribryggeriene kan ha slike utfordringer.

Dermed er ikke julebokken et øl med lange tradisjoner. Man har nok hatt bokkøl i tankene rundt juleøl i Norge tidligere, men Julebokk ser ut til å være en nyvinning fra 1999, motivert av å etablere et produkt i et markedsvakum etter at regelverket endret seg. At dette ølet kan virke som det «alltid» har vært her skyldes vel mer at det var etablert før de fleste av oss ble øl-nerder, og at det alltid har blitt respektert som et bra øl.

Dette ølet har forresten bra lagringspotensiale, i likhet med flere av de europeiske sterke juleølene, så som Samichlaus, som fra dagens produsent faktisk ikke er eldre enn 2000, og som opprinnelig ble brygget i 1979 et bryggeri (Hürlimann) som senere ble kjøpt Carlsberg, men da hadde man allerede lisensiert ølmerket til Schloss Eggenberg. Samichlaus er nesten kvalmende søt om det drikkes ferskt, og er et øl som ikke bare kan lagres, det bør lagres.

Julebokk representerer ikke noen lang linje med juleøl, så vi trenger ikke å nøste videre i den retningen. Ei heller har noen andre norske bryggerier tatt opp denne øltypen.

Det er ofte forbausende hvor raskt tradisjoner etablerer og plutselig synes å ha vært der for alltid. Dette er verd å merke seg når vi skal se senere skal se 1000 år bakover, for når selv 15-20 år kan bli til «alltid», sier det seg selv at det er vanskelig å generalisere og ekstrapolere over 25-30 generasjoner.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-03

Butikk- og poljuleøl

En av særegenhetene ved norsk juleøl, er at det ofte kommer i en butikkvariant og en polvariant, i motsetning til de fleste andre norske øl. Hva er egentlig bakgrunnen for det og hvilket av dem er det «ekteste» juleølet?

(Årets julekalender på denne bloggen er «Jakten på juleølet», en serie som forsøker å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Dagens luke er 3. desember.)

Det er en viss tradisjon for at ett og samme øl kan komme i ulike styrkegrader. Det er nok å nevne engelske øl og hvordan man hadde graderinger med B, XB, XXB, XXXB osv for å markere styrke på bitteren – og ikke minst pris. Det virker som dette har vært mer utbredt der overgjæring var vanlig, selv om vi har eksempler med undergjæring, så som dobbeltbock eller våre norske landsøl/lettøl som matcher pilsner.

Det har imidlertid ikke vært noe fremtredende trekk i Norge etter industrialiseringen av bryggingen. Frem til 90-tallet var juleølet generelt i klasse 3, i praksis rundt 6,5% ABV. Litt av bakgrunnen for det er nok at den grove inndelingen i tre skatteklasser gjorde at «alt» øl ble liggende rundt 2,5%, 4,7% eller 6,5-7.0%, fordi dette var de optimale balansepunktene mellom smak, pris og skatt.

Men pussig nok, for klassisk norsk juleøl har to styrkevarianter vært regelen mer enn unntaket, og ofte måtte man kjenne fargekoding eller annen lavmælt merking for å se hva som var hva.

Som nevnt var juleølet frem til 90-tallet et sterkøl. Når det dukket opp i butikkstyrke (også kalt klasse 2 eller klasse D), så skyldes det lovverket. Fra mars 1993 ble salget av sterkøl over 4,7% flyttet inn til Vinmonopolet. Omkring de tider var det bare rundt 110 pol i Norge – idag har vi passert 300. Bryggeriene må raskt ha sett potensialet for et juleøl i butikkstyrke, om ikke annet for å kapre kunder med ønske om juleøl og med lang vei til nærmeste pol. Nordmenn er dessuten vanedyr. Når de kjøper ølet sitt i dagligvarebutikken, så fortsetter de med det, selv om varene skifter i både type og produsent.

Grunnen til å flytte ølet – og juleølet – inn på Polet var et sterkt ønske om å holde svakvinen ute av dagligvarebutikkene. Frem til det tidspunktet kunne alt øl selges i butikk, mens all vin måtte på Polet. Etterhvert som man skulle EU-tilpasse regelverket, ble det klart at man ikke kunne forskjellsbehandle ulike drikker basert på råvarer. Dermed måtte man enten tåle vin på 7,0% i butikk, eller så måtte øl på 7,0% inn på Polet. Problemet hadde ikke stoppet der, for etterhvert som sterkøl over 7,0% ble tillatt, ble bare problemstillingen mer akutt.

Det hele endte visstnok som en poli tisk hestehandel mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, i en avtale som får stå som et klassisk eksempel på win-win-forhandlinger: KrF fikk ned tilgjengeligheten på alkohol, mens AP fikk igjennom en viktig EU-tilpassing.

Dermed er juleølet i butikkstyrke et relativt nytt produkt. Det er ikke dermed sagt at juleøl nødvendigvis alltid har vært sterkt, men i tiårene frem mot 1990-tallet var det hovedregelen at det skulle holde rundt 6,5%. Om vi skal nøste opp tråden til det originale juleølet, er det ikke butikkstyrke-ølet vi må følge, men sterkølet.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-02

What goes around …

For noen år siden var jeg sjåfør og bryggeteknisk tolk for den amerikanske ølbloggeren Joe Sixpack. Han skulle besøke stjørdalsbryggeren Morten Granås på en reise for å studere norske juleøltradisjoner. Det ble intet normalt og kjedelig bryggeribesøk, for å si det med et understatement … men la oss holde oss til juleølet.

(Årets julekalender på denne bloggen er «Jakten på juleølet», en serie som forsøker å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Dagens luke er 2. desember.)

Under besøket spurte jeg ham hvorfor han hadde valgt å besøke Norge under research med en bok om juleøl. Bortsett fra utsiktene til å kunne se nordlys, nevnte han én viktig grunn: Anchor Brewing.

Det er litt feil å si at Anchor Brewing i San Fransisco var en av de første mikrobryggeriene, men samtidig fanger den påstanden mange sannheter. Anchor var et gammelt bryggeri fra 1870-talet. De var teknisk sett konkurs da Fritz Maytag kjøpte seg inn i 1965. Og ikke bare var de økonomisk konkurs, de var også teknologisk akterutseilt. Maytag investerte store pengesummer over lang tid for å få dem på rett kjøl. Andre bryggerier startet opp noen år senere, der New Albion (som introduserte cascade) i 1979 regnes for det aller første, også de i California. De skulle alle bidra til mikrobryggerirevolusjonen, men Anchors bidrag omfattet juleølet (i tillegg til å redde ølstilen steam beer).

Man hadde hatt juleøl eller sesongøl i USA, men det var forsvunnet rundt andre verdenskrig. Anchor plukket opp denne tradisjonen, og slik jeg forstod Joe Sixpack (neida, det er ikke hans virkelige navn), kom inspirasjonen til dette fra Norge. Anchor hadde hørt om norsk juleøl, og det inspirerte dem til å brygge sitt eget juleøl i 1975, det etterhvert så berømte Anchor Christmas. Såvidt jeg forstod Joe Sixpack, hadde han dette fra sikre kilder, muligens hos Anchor selv.

Du kan fremdeles kjøpe dette ølet. De bruker ny oppskrift og ny krydderblanding hvert år, og etikettene har bilde av et nytt tre for hvert år. I år kommer det i sin femtiende utgave. Det ville heller ikke vært første gang et amerikansk bryggeri plukker opp en litt vag beskrivelse av en europeisk bryggetradisjon, og «kopierer» den på en måte som er temmelig ugjenkjennelig de som representerer den opprinnelige tradisjonen.

Anchor slo an tonen med juleølet sitt. Andre amerikanske bryggerier fulgte etter, og den amerikanskættede mikrobryggeribølgen feide også tradisjonen med juleøl med seg ut i verden. Nå skal jeg på ingen måte påstå at de ulike europeiske land er uten juleøltradisjon før mikrobryggeriene kom. Og konseptet juleøl er så nærliggende at det måtte ha skjedd før eller senere, med eller uten Anchor.

Men likevel … før vi graver videre i røttene til de norske juleølet, skal vi være åpne for at minst én gren av røttene til mikrobryggeriverdenens juleøl strekker seg til norske juleøltradisjoner fra industribryggeriene. Årstallet 1975 er kanskje heller ikke tilfeldig, men det skal vi komme tilbake til senere. Vi synes kanskje at juleølene til de små og spennende mikrobryggeriene står i opposisjon til de «kjedelige» industrijuleølene, men samtidig er de også direkte nedkomne barnebarn av nettopp disse juleøltradisjonene. Og som ekte avkom opponerer de mot sitt opphav.

Dagens flaske juleøl er en litt generisk, humle-ale fra en av de nye craft-stjernene på bryggerihimmelen. Det er brunlig, nesten klart, med middels lavt maltpreg, har mineralvannaktige CO2-bobler, og avgir et whiff av en fenolisk og ubestemmelig kjemisk duft som sniker seg frem når glasset swirvles. Jeg mistenker en gjæring som har gått berserk eller et uheldig humlevalg. Ølet har rikelig med nørrøn mytologi – ja andre mytologier også – uten at det er innlysende hvordan ølet inni flaska er beslektet med vikinger og ikonologien på etiketten. Denslags er visst noe marketing-folk er glade i, skjønt for akkurat dette ølet er referansene så obscure at spesielt ikke marketing kunne ha kommet opp med dem. Ølet er greit-ish drikkendes om man bare ikke swirvler. Og som alltid: jeg velger å holde disse smakingene anonyme.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.

 

2015-12-01

Jakten på juleølet

Hvert år kommer juleølet, men hvor kommer det fra? Nei, jeg mener ikke bryggeriet, men hvor kommet det fra rent historisk? Når vi brygger juleøl, så kaller vi det tradisjon, men ett sted bakover i historien må man ha startet den tradisjonen. Dessuten må man på mange punkter i historien ha endret og justert på tradisjonene. Årets julekalender på denne bloggen er jakten på «det opprinnelige juleølet», og dette er første del – for 1. desember.

Kan vi faktisk finne det originale juleølet? Nei, det er lite trolig. Men vi kan lete, og vi kommer til å finne mangt og mye under letingen. Om vi ikke kan finne kilden til juleølet, er jeg overbevist om at vi kan spore opp mange av kildene til hvordan juleølet har utviklet seg over årene.

Hvorfor bør vi lete etter juleølets kilde? Juleølet er bryggerienes stolthet. Juleølet er noe mer enn «yet another» øltype. Juleølet er myteomspunnet. Juleølsmakinger er den kvalitetsmessige kappleiken bryggeriene i mellom, der det kvantitative motstykket er Bryggeriforeningens salgsstatistikk.

I tiden etter krigen var det tynt med import av appelsiner og annen eksotisk frukt. Men til jul kom det noen skip med slik last, og alle så frem til juleappelsinene. Slik ser vi fremdeles frem til juleølet når høstmørket har senket seg. Rent teknisk har det aldri vært noe hinder for å brygge juleøl hele året – i motsetning til mange frukters tilgjengelighet. Likevel er dette en julete tradisjon med en klart definert sesong. Hvorfor kunne vi ikke hatt juleølet hele året?

Vi har julekaker, julemarsipan, julekalendre, julesjokolade, jule-ditt og jule-datt, men knapt noe «juleting» får voksne folk til å gå så av skaftet som juleølet. Noen legger tilsvarende fokus på smaking av julebrusen, og enkelte forsøker seg på julemarsipanen, men intet kommer opp mot juleølet. Selvfølgelig kan man mistenke at ligger under noen kommersielle salgskåte tricks, men interessen for juleølet er så bred og intens og årviss at dét vanskelig kan være hele forklaringen.

Samtidig svirrer mytene om vikinger og juleblot og et juleøl som du ble landsforvist om du ikke brygget. Hvor mye av dette er bare myter, og hvor mye av dette er faktisk beslektet med dagens juleøl?

Så la oss forsøke å skrelle av lag for lag av juleølet, for å komme inn til kjernen og opphavet. Kanskje kommer vi ikke helt inn og kanskje finner vi at løken forsvinner etterhvert som skallene skrelles av. Dog er jeg overbevist om at vi finner mye interessant på veien.

Og ikke minst, la oss smake på årets juleøl. Siden jeg ikke smakstester på bloggen, så får det bli anonymt. Juleølet for 1. desember var fra ett av de mindre og nye bryggeriene. Det var mørkt, ale-ish og maltrikt, og omrisset av ølet var veldig lovende. Dessverre smakte det som hjemmebrygget ølkit på maltekstrakt, der kit'et har fått stått og modnet seg tilstrekkelig lenge i butikkhyllen før en kjøper forbarmet seg over det. Jeg mistenker at det er en maltfokusert oksydasjonsprosess. Det blir nok vasken på det meste innholdet i denne flaska.

©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - tilgjengelig under Creative Commons CC BY-SA 4.0.