Anders myser på livets særere sider

2013-12-31

Oregano-ølbrygging

Øl brygges på malt og humle, rett? Joda. Det beskriver nåsituasjonen, men i tidligere tider brukte man et vell av ulike krydderurter, både før humle kom, og selv som billig erstatning for humle etter at de var kommet. Ett av disse krydderne var bergmynte – Oreganum vulgare, som er nært beslektet med hva vi finner i oregano-krydderet.

Planten kom frem i lyset da jeg leste at den – eller egentlig krydderversjonen – også kaltes spansk humle, noe som fikk meg til å tenke at den kanskje hadde vært brukt i ølbrygging. Dessuten kom den opp nylig i en diskusjon rundt et prosjekt rundt bruk av gamle norske krydder i brygging – som jeg håper jeg får mulighet til skrive mer om senere. Men her og nå: oregano eller bergmynte.

Har brygging med oregano en historikk? Javisst, men man må riktignok grave endel før man finner det. Odd Nordland har ingenting, men hans data strekker seg bare tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. Ian Hornsey burde ha fått det med siden han hadde en ambisjon om å beskrive alt som noensinne var brukt som ingrediens i øl, men nei.

Men er er igjen Nils von Hofstens Pors och andra humleersättningar och ölkryddor i äldre tider en uvurderlig kilde. Han refererer til at den tyske legen Johann Placotomus (1514-1577) lister planten brukt for medisinsk øl. Videre siterer han Pierpoint Johnson (trolig ifra hans oversikt over britiske villplanter ifra 1860) som mener den ble mye brukt blant «cottagers» i England til hjemmebrygget bordøl. Han siterer videre Caspar Schwenckfeldt (1563-1609) som hevder at i Schlesien tilsettes den i øl «och hänges i fatet för at ölet icke så lätt skall surna.» Jeg oppfatter det som tilsvarende tørrhumling.

Arthur Reginald Horwood (1879-1937) siteres på «att växten begagnades för att göra ölet rusande». Det er et utsagn som også Annemarta Borgen kom med i sine bøker. Det minner om endel påstander om humle, der det nok var en misforståelse. Humla gjorde ikke ølet mer rusende, men man trengte mindre malt og alkohol for at ølet skulle ha samme holdbarhet. Og siden sterkt øl har stor holdbarhet, så ble det til at humla gav ølet større styrke.

Dette siste bærer gjenklang i noe Linné siteres på ifra sin svenske flora ifra 1755, der von Hofsten gjengir: sättes till öl av västgötarna för att det hastigare skall berusa.

von Hofsten tar også opp navngivningsproblemene rundt artene, og nevner for eksempel at begrepet «spansk humle» ble brukt om den arten av oregano (Oreganum prismaticum, O. creticum) fra middelhavslandene, og at den helt klart ble brukt til øl. Ikke bare finnes det belegg for det i humle-benevnelsen, men han siterer også kilder som bruker uttrykket «Spanisch-Hopfenöl». Den nordiske formen har Gunnerus kalt klevhumle, mens den idag vanligvis kalles bergmynte mens i Danmark har den blitt kalt jordhumle, som i Norge er en helt annet plante. Slike problemer gjør det lett å trå feil når man skal velge urter utfra gamle kilder.

Det er bare å konkludere med at oregano har vært brukt i ølbrygging, både middelhavsversjonen som vi bruker som krydder og vår hjemlige variant. Dog har det også gått ut av bruk … kanskje det var fordi humle var bedre, eller kanskje det var fordi hjemmebrygging gikk av moten.

Om hvilke deler av planten som bør brukes siterer han Pierpoint Johnson som mener at blomstrende grenspisser er det beste. Jeg vil tro at man kan kutte lengre nede enn bare spissene, og knytte det sammen til en bukett som man kan tørrhumle med.

Har noen brukt oregano i øl i moderne tid? Ja. Her er erfaringene fra to hjemmebryggere, det er alltid nyttig å vite hvilke erfaringer andre gjorde, enten man ønsker å gå i deres fotspor eller ikke. Thebrewlog og localbeerblog. Sistnevnte bygger på førstnevnte.

Dersom noen blir inspirert til å brygge et oregano-øl, eller i det minste eksperimentere litt med tørrhumling med oregano, så er det fint. Dersom noen til og med kjøper seg frø og dyrker selv, så det er kjempeflott. Uansett hadde jeg vært glad for å høre om resultatene.

 

2013-12-30

Sirupsøl

Jeg snublet over følgende oppskrift for et hjemmebrygget sirupsøl ifra en husstellsbok utgitt i 1914. Det er ganske klart at ikke alt var ubetinget bedre i gamle dager – i hvert fall ikke for hjemmebrygget øl.

Boka er «Husstel for fortsættelsesskoler, ungdomsskoler, vandrekjøkkener og skolekjøkkenkurser for voksne elever i by og bygd» av Dorothea Christensen (no relation) og Helga Helgesen. Jeg har åttende utgave ifra 1914, mens forordet indikerer at første utgave kom ut i 1891. Her skal jeg se nærmere hva de skriver om øl og hjemmebrygg.

Slike bøker er artige tidskapsler, og studiene av den kan lære oss mye om fortiden og hvordan man tenkte og handlet. Øl er omtalt etter te, kaffe og buljong, og like foran småbarnsmat og sykemat. Boka er ikke upåvirket av samtidens sterke avholdsbevegelse, og har blant annet følgende advarsler spredd utover i avsnittet om øl, vin og brennevin: «Disse drikke indeholder alle et giftstof, alkohol, som fremkommer ved gjæring. [...] De alkoholiske drikke gjør uendelig megen skade, og bør bare nydes efter lægens raad som medicin. [...] Den som bruger sine penger til alkoholiske drikke, kaster sine penger bort uten at gjære sit legeme nogen nytte, da de alle gir liten eller ingen næring i forhold til de mange penger som betales for dem.» osv. Det er ikke måte på hvor ille alkholen er.

En passasje litt senere er beskrivende for datidens hjemmebrygg: «Til hjemmebrygget øl benyttes ofte briskelaag eller enerlaag (enebær og vand) istedetfor bare vand, og malt erstattes ved sirup eller sukker. Øllet farves mørkt med brændt sukker.» For det første er vel einerlåg helst trukket ut av einerbar, ikke einerbær, selv om bærene gjerne må følge med. Men verre er det at man helt kan hoppe over å bruke malt og kun bruke raffinert rørsukker (farin). Det er omtrent fra denne tiden jeg tror tradisjonen med tomtebrygg stammer, en slags by-hjemmebrygging av juleøl. Det er alkoholsvakt og ofte kun brygget på sukker og krydder, helt uten malt.

Så til oppskriften for Sirupsøl:

SIRUPSØL.
20 l. vand, 1 kg. farin, humle for 10 øre, gjær for 5 øre, 1-1½ dl. brunet sukker til farve.

10 l. vand, sukker og humle kokes og siles, tilsættes resten av vandet, staar til det er melkevarmt, tilsættes gjæren, henstaar i 3 dage. Øllet skummes hver morgen. Fyldes paa flasker. Bør ligge 8-14 dage i kjelderen før det brukes.

Til dette er det å kommentere at koketiden for humla ikke nevnes, og det derfor lett kan bli avhengig av hvor raskt man klarer å koke opp 10 liter. Gjæringstemperatur er også ikke angitt, men det antas romtemperatur. Dessuten må det sies om humla at den er avhengig av pH for ekstrakt av smaksstoffer, og sukkervann har en helt annet pH enn vørter.

Men det er tross alt ikke annet enn humlet sats.

Denne miserable tilstanden for hjemmebryggingen var nok et resultat at flere omveltninger som hadde skjedd utover 1800-tallet. For det første var alskens kolonialvarer blitt langt mer tilgjengelige og ikke minst billige, slik at sukker var noe man kunne sette øl på – ja til og med noe man foretrakk fremfor malt på grunn av at det var enklere. Boka nevner maltekstrakt i annen sammenheng, og det er interessant at det ikke trekkes frem som et alternativ til farin for brygging.

Dernest hadde de kommersielle bryggeriene rundt om i landet laget så billig og kvalitetsmessig så godt øl at hjemmebryggingen var på vei ned og bort. Tidligere var hjemmebrygging nærmest en nødvendighet, mens det etterhvert ble redusert til raritet og spesielle tilfeller. Øl var ikke lengre noe man brygget, det var noe man kjøpte.

En annen ting er at denne oppskriften ikke akkurat gav kraftig øl. Med en utgjæring på 75% skulle dette gi 2,4% abv – altså lettøl.

Og til slutt en annen, urelatert observasjon: Under brennevin skrives det at det «lages av druevin (konjak), korn (akevit) og poteter (spiritus).» Opprinnelig var akevitt kornbrennevin, liksom whisky, men over tid viste det seg mer økonomisk hensiktsmessig å brenne på en basis av poteter enn av korn. Norsk akevitt som et potetbrennevin er en nokså ny affære, og ikke nødvendigvis et trinn i smaksmessig riktig retning. Akevitten har jeg forresten klaget på før.

 

2013-12-29

Pastafarisk øl

OK, jeg skal ikke gå helt pastafarianisme her, men tanken kom faktisk den veien. Hvordan lager man et pastafarisk øl – et øl laget på pasta? Og blir jeg pastabeerian om jeg brygger og drikker det? Er det forresten øl? Det blir lett et definisjonsspørsmål som vi kan ta ved en annen anledning, men kortversjonen er at jeg mener det må være det siden det er alkoholisk drikk gjæret på sukker som er ensymatisk konvertert fra stivelse fra kornplanter.

Pastafarianismen er selvfølgelig en litt flåsete referanse, men jeg har faktisk seriøse vinklinger til dette også, og jeg skal komme tilbake til dem senere. Den europeiske mesketeknikken som nesten universelt brukes i vestlig øl er bare én av flere mulige teknikker for å konvertere stivelse til sukker, og alternativ mesking er et digert og spennende felt. Nå først tar vi et eksperiment i å brygge et øl på pasta med parallellisering av mesking/stivelseskonvertinger og gjæring.

Pasta er stivelse, men gjær kan ikke spise stivelse, så man trenger en kilde til amylase, som er ensymet som bryter opp de komplekse stivelsesmolekylene til relativt enkle sukkertyper. Hvilke kilder har man for amylase? Malt, morsmelk, spytt, ulike røtter, Aspergillus-sopp … og fiks ferdige ensymer fra Brewferm. Det er egentlig et enkelt valg, i hvert fall for en første runde der jeg mest er ute etter å teste litt.

Så la oss sette opp et eksperiment. Vi koker opp pasta, så vi vet at vi ikke har villgjær; heller av vann så det akkurat dekker pastaen; tilsetter amylase for å få igang omdanningen til sukker. Til slutt tilsetter vi gjær for å gjære det hele – ja, og så litt gjærnæring, kanskje.

Det er to viktig designkriterier her. For det første: hvilken temperatur skal vi «meske» på? Under ølbrygging bruker vi vanligvis 62-68°C i et range for å aktivisere alfa- og betaamylase i ulike forhold. Da er mesketiden typisk én time, men erfaring tilsier at malten som brukes har så mye ensymer at jobben ofte er unnagjort på 15 minutter. Det er fullt mulig å meske på langt lavere temperaturer, det tar bare lengre tid. Under sakeproduksjon er gjæring samkjørt med det trinnet som tilsvarer mesking, så man kan si at de «mesker» på gjæringstemperaturer.

Så hvorfor ikke? La oss si i overkant av 20°C, som er høyst tolererbart for gjær. Jeg tok tre syltetøyglass med 2 dl lunkent vann og 100 gram oppkokt, avrent pasta. Som gjær brukte jeg like store mengder Danstar Nottingham, ca 2,5 ml av en gjærslurry jeg vannet ut fra en litt gammel pakke jeg hadde liggende. Forskjellen mellom glassene var at glass #1 ikke fikk noen ensymer, glass #2 fikk 2,5 ml av Brouwland Beerzym Multi, mens glass #3 fikk 1,5 ml av Brouwland Beerzym alpha-beta. Forskjellen i dose var mest fundert på at bruksanvisningene angav en ti ganger høyere dose for Multi enn for alfa-beta.

Som nevnt var dette et første utforskende eksperiment. Jeg luftet ikke, jeg justerte ikke for pH, jeg tilsatte ikke gjærnæring, og jeg målte heller ikke SG ved oppstart, siden den uansett ville ligge nært opp til 1,000 når det i praksis ikke var noe oppløst i vannet. Glassene ble satt på et rom der det var et-par-og-tyve grader. Det ble ikke brukt noen fornuftig gjærlås. I stedet lot jeg lokket på glassene litte halvveis tilslkrudd.

Etter ett halvt døgn var det sunket tydelig sammen i de to glassene med ensymer, men det ikke var tegn til endring på glasset uten ensymer, og det var ikke synlige tegn til gjæring i noen av glassene.

Etter ett helt døgn var sammensynkningen tydeligere, og det virket som om det var mer sammensynkning for glass #2 (multi) enn for #3 (alpha-beta). Samtidig virket det som pastaen begynte å bli tynnere og å gå i oppløsning, spesielt for glass #2. Glasset uten ensymer virket fremdeles uforandret. Jeg målte pH og SG til: 5,23 og 6,7° for Multi og 5,16 og 6,3° for alfa-beta.

Etter to døgn var prosessen med sammensynking kommet lengre. Jeg målte pH og SG til: 4,83 og 6,2° for Multi og 4,28 og 4,6° for alfa-beta. Jeg kunne nå lukte en klar gjæraroma fra glass #2, mens glass #3 hadde en tydelig bringebæraktig esteraroma.

Etter syv døgn var overflaten i glass #1 begynt å bli infisert og dekket med bakterier, og det var startet å gjære også i denne. Glass #2 var nesten helt sammensunket, men med mye bunnfall av pastarester, samt at det hadde en aroma av gjær, brød og alkohol. Glass #3 hadde også nå begynt å få gjæraroma, i tillegg til at den esteraktige bringebæraromaen var sterkt nedtonet. SG på #2 (multi) var nå 4,7°P, mens SG for #3 (alfa-beta) var 3.0°P. Begge gjæret fremdeles. Fargen er en svak lysegul fargetone, og i alle tre glassene var det nå indikasjoner på infeksjoner i ulik grad.

Mens glass #3 ble helt klart før infeksjonen begynte å komme, så var glass #2 aldri helt klart - men det kan bare skyldes at infeksjonen tok den tidligere. Det er helt klart at renslighet og infeksjonsforebygging er viktig her.

Pasta-øl, eksperiment 1
Første eksperiment i brygging av øl på pasta, etter én uke.

Egenvurdering: Ja, stivelsen i pasta kan gjæres etter konvertering med disse ensymene i stedet for mer tradisjonell mesking. Det er fullt mulig å kombinere denne ensymatiske aktiviteten med gjæringen, à la sakebrygging. Det hadde vært nyttig å fokusere mer på infeksjonsfare, blant annet gjennom å tilsette humle og å ha skikkelig gjærlås som også ville redusere mengden oksygen, noe som er nødvendig når ikke gjæringen blir så livlig at det dannes et gjærlokk. Jeg kunne også brukt ulike infeksjonsdempende midler à la det vinleggere bruker. Det er vanskelig å måle styrke på ølet, men det kunne evt måles med vekt. Videre burde det kunnet ha økt hastigheten på prosessen å tilsatt mer ensymer underveis, slik det gjøres ved sakebrygging. Jeg mistenker at ensymene denatureres, og at det er nødvendig å tilsette mer. Jeg savner også å gå dypere i hvilke ensymer som finnes i disse to produktene, som forøvrig ikke lages av Brouwland, men kun tappes om til 100 ml flasker fra større forpakninger. Jeg kunne også ha valgt en gjær som jeg var mer trygg på kondisjonen til. Det er i det hele tatt mange ting som kunne vært gjort bedre – og det skal jeg gjøre – men som et første utforskende eksperiment viser det at pastafarisk øl er bryggbart.

Den største utfordringen er å finne en litt mer spennende kilde til amylase enn 100ml plastflasker fra Brouwland.

Er det øl? Det er et digert tema å utdype, så la meg komme tilbake til det en annen gang. Neste trinn for pastaølet er å forsøke å sette en batch på en liter eller så.

Og hvordan smaker det? Tja, jeg smakte ikke på #1 som var uten ensymer, og jeg smakte heller ikke på #2 Multi som fikk infeksjon, men #3 alfa-beta var rimelig grei, med en nøytral melent hvetesmak og godt med gjærpreg. Styrken kan jeg bare anslå … 5% abv?

 

2013-12-28

Åh, Gode Gud!

Du skal ikke lese mye ølhistorie før du snubler over påstanden om at på engelsk skulle gjær i senmiddelalderen ha blitt kalt Godisgood. Jeg arkiverte det under T for «trolig-sprøyt», men skjøv foran meg å dykke ned i det, inntil nå.

Påstanden er repetert utallige ganger. Søk på «yeast» og «godisgood» og du får 3490 treff, som ofte ordrett gjengivelser av hverandre. Men du finner ikke noe treff med en god kilde, og det er i seg selv en god indikator på at det er tull.

Jeg har sjekket engelske ordbøker, og de refererer sålangt jeg kan se ikke til noe slikt ord. Rett nok har gjær flere navn på engelsk, der barm og yeast er de to vanligeste men ikke godisgood. Disse to engelske navnene finnes forresten i begge i norsk språkdrakt. Odd Nordland lister i sin bok «Brewing and Beer Traditions in Norway» (Universitetsforlaget, 1969) navn på gjæren i det materialet han arbeidet på, og han har registrert (side 242-243 inklusive kart nummer 14):

  • Kveik er språklig beslektet med «å kvikne til» eller «to quicken» på engelsk. Det var i vanlig bruk i fylkene langs kysten fra Telemark og helt opp til Stadt. Ordet beskriver at ting begynner å skje når gjæren tilsettes.

  • Gjær er registret brukt nesten over hele landet. Ordet betyr den som gjør noe, altså gjæren som den aktive komponenten som driver gjæringen.

  • Gjester er registrert brukt i Innlandet og langs kysten fra Sognefjorden og nordover. Ordet er relatert til svensk gjäster, nederlandsk gist, nordtysk gest og engelsk yeast. Ordet skal visstnok ha bakgrunn i et indo-europeisk ord for koking og skumming – og nettopp koking er et ofte brukt bilde for gjæring. Gjær og gjester er ikke samme ord, forøvrig. De er faktisk ikke engang av samme kjønn.

  • Nøre er et ord som var gått ut av bruk, men som var registrert tidligere brukt i et noen få tilfeller i Sør-Trøndelag rundt Støren. Ordet er relatert til å nøre en ild, og sånn sett er det gjæren som gir liv og bevegelse til gjæringen.

  • Gang eller gong er ord som stort sett brukes rundt Oslofjorden, i Mjøsområdet og via Gudbransdalen til Møre og Romsdal. Ordet er beslektet med uttrykket at «gjæringen begynner å gå» for at den starter. Dessuten er den registrert i Bergensområdet, der man generelt finner mange øst-norske bryggeuttrykk ifølge Nordland.

  • Est er bare registret ett sted i Østerdalen, og Nordland skriver lite om den. Det virker nærliggende å tro det er en forkorting av gjester.

  • Berm er relatert til engelsk barm og man finner det også i svensk og tysk. Det refererer til den flytende gjæren på toppen av gjæringskaret, men brukes visstnok også om restene etter pressing av druer eller oliven. Ordet kan også referere nedsettende til en gruppe mennesker man finner upassende – liksom skummet under gjæringen ikke akkurat er delikat.

Men tilbake til «Godisgood». Trolig er bakgrunnen en besvergelse eller velsignelse. Best kjent er nok tradisjonen med ølkauking fra Stjørdal, men vi kjenner en rekke andre ritualer og magiske handlinger knyttet til brygging, og spesielt ved mesking, gjær-pitching og valg av bryggedag. Selv om disse oppgavene ikke fremstår i et religiøst lys idag, så er det ikke vanskelig å tenke seg at det opprinnelig var opphavet.

Alle som har hoppet over gjærstarter og heller dumpet en vial eller tørrgjærspakke i en batch med øl kjenner følelsen å ta et skritt utenfor sin egen kontrollsfære. Det er kanskje den delen av bryggeprosessen der du har minst kontroll. Vil gjæren trofast gå i gang eller ikke? Hvor lang tid vil det ta? Et det noe som drar frem overtroen i folk, så er det å måtte stole på noe man har liten mulighet for å påvirke. Sjøfolk var hyperovertroiske inntil dampmaskinene kom. Og av samme grunn var det kanskje ikke så rart at tidligere tiders bryggere var overtroiske inntil de lærte seg teknikkene med rendyrking av gjæren, gjærstartere og skikkelig renhold.

Dersom vi antar at øl og ølkauk er pre-kristent, så vil det det være naturlig at det kristnes med innføringen av kristendommen, slik at 'Odin er stor' byttes med 'Gud er stor'. Og det fantes vitterlig skåler for Odin og andre i før-kristen tid.

Men det er fremdeles ikke og har aldri vært navn på gjæra.

 
Boka - lagt inn av Einar Mikkelsen - 2014/2/27 04:12:43
Hei, Jeg lurte på om du vet hvor jeg kan få tak i boka til Odd Nordland. Finner den ikke noe sted. Mvh, Einar

2013-12-27

Om Wiinholts «Humleavl»

Forleden postet jeg teksten til Wiinholts «Humleavl» fra 1817, og jeg lovet å komme tilbake med en analyse av teksten. Skjønt analyse og analyse … her er i hvert fall noen momenter som slår meg når jeg leser den.
  • Proff dyrkingsskala. De instruksjonene som Wiinholt gir er forbausende profesjonelle. Vi snakker ikke bare om å dytte en stikling i jorden langs en sydvendt husvegg, men å dyrke opptil to mål – tilsvarende 2-4 av dagens hustomter – med oppbinding og ikke minst oppspaing og beskjæring av humlerøttene hvert år.

  • Humledyrkingens kunst var på nedadgående. Det er også verd å legge merke til at Wiinholt beklaget seg over at selv om det fantes mange gamle humlegårder, så ble de ikke holdt i hevd. Det er grunn til å tro at humlas storskala og utbredte dyrking var befestet under Kong Kristoffer av Bayern på 1440-tallet (om ikke tidligere), med hans krav til at bøndene skulle ha et visst antall humlehauger hver. Etterhvert som slike krav faller bort over århundrene, vil også kunnskapen om humleavl synke. Her kan det nevnes at 1700-tallet var den store renselsen for utdaterte og snåle regler og pålegg. Dermed er det kanskje ikke annet å forvente enn at kunnskapen om hvordan avle humle anno 1817 var relativt dårlig.

  • Før undergjæret øl. Denne teksten er fra før det undergjærede ølet virkelig tok av internasjonalt. Det skjedde først rundt 20 år etter utgivelsen av denne teksten, og jeg har alltid trodd at det først var med det bayerske, undergjærede ølets inntog at man skulle ha tysk humle i lokalt brygget øl. Men Wiinholt irriterer seg storlig over importen av utenlandsk humle allerede i 1817. Lokal, kommersiell humleprodusjon fantes i noe monn i Norge til slutten av 1800-tallet, og Sverge visstnok helt opp til rundt 1960-tallet. I lys av dette er det litt underlig at man ikke holdt humledyrkingen i hevd, siden humla ble brukt innenlands var norsk, og det dermed må ha vært et marked for den.

  • Sterkt seleksjonspress. Vi tenker på ofte på en gårdshumle som en gammel plante, fordi den samme planten har stått der i uminnelige tider, der det eneste utviklingen og genetiske seleksjonen har vært gjennom befruktning med vill hann-humle og etterfølgende frøing. Men utfra hva Wiinholt skriver, skulle humleplantene nærmest spas opp, røttene beskjæres og så plantes ned hvert år. Ved anlegging skulle velge ut de plantene som gav best resultat med hensyn til smak og avling. Og hvert annet eller tredje år burde humlehaugen graves fullstendig opp og anlegges på ny med gjødsel i bunnen. Om man hadde så mye som 1-2 mål med humleplanter, ville det i tillegg være enkelt å eksperimentere med ulike sorter, bytte planter med naboer osv, altså i praksis et foredlingsarbeid.

  • Kryssing med villhumle. Wiinholt anbefaler også å plukke inn «den bedst voxende vilde Humle» for dyrking i humlehager, noe som også vil plukke inn gener som er tilpasset det lokale klimaet.

  • Hvorfor humlehagene er borte. Det er også forståelig at vi ikke har noen humlehager idag, men kun eksemplarer som har stått i husveggen, kanskje opprinnelig mest som prydplante. Instruksjonene for humledyrking fordrer god jord, og det ville være naturlig å pløyde humla ned når man ikke lengre ønsket å dyrke den. Jeg har tidligere trodd at det vanlige var å ha planter stående på ellers ikke dyrkbare steder, eller langs husvegg, men det synes ikke å være riktig – selv om det kanskje helst er slike planter som har overlevd.

  • Pakking og oppbevaring. Selv om man ikke visste mekanismene rundt oksydasjon, så er det veldig tydelig at de kjente effekten, og Wiinholt stresser at humla etter tørking skal pakkes komprimert og mest mulig lufttett. Dette undergraver antakelsen om at humla var oksydert og lite bitter i gammeldags gårdsbrygging.

Mest interessant blir det når vi sammenholder denne teksten fra tidlig 1800-tall og den avanserte teknikken som ble brukt for å dyrke humle, med påleggene fra midten av 1400-tallet der alle bønder skulle dyrke humle. Rett nok er det 350 år imellom dem, men det indikerer en utbredt og avansert dyrking av humle i Norge.

 
Hvor i Norge - lagt inn av Gustav F - 2013/12/28 10:52:06
Vet du noe om hvor i Norge det ble dyrket mest humle? Eventuelt hvilke deler av landet som hadde humledyrking som nærmet seg kommersiell skala?
Norsk kommersiell humle - lagt inn av Anders Christensen - 2013/12/28 22:10:27
Såvidt jeg vet ble det dyrket humle for kommersiell bruk på Helgøya ved Hamar på slutten av 1800-tallet. Noen har beskrevet det som uttestende dyrking, men såvidt jeg var det minst ett norsk bryggeri som brukte humle fra Hamar. Ellers, den mest utbredte dyrkingen var nok i moderat skala, med opptil et par-tre mål på en gård, og frem til midten av 1700-tallet ofte etter statlig pålegg. Den dyrkingen var dog utbredt og gjaldt alle gårder nord til Namdalen. Så det som er storskala i dette er vel i mindre grad at det fantes store humlefarmer enn at mange gårder hadde en ikke ubetydelig produksjon som måtte gi nyttige biinntekter.

2013-12-26

Den perfekte flaskeåpneren

Jeg er en samler – noe min kone kan bevitne. Jeg samler på ølsmaksnotater, men samleren i meg pusher på for også å samle på noe fysisk memorabila fra ølene jeg drikker – så det ikke bare blir en flyktig opplevelse. Jeg kunne samlet på flaskene, men boligens volum (og min kone) tillater ikke det. Jeg kunne samlet på etiketter, men det blir gjerne til at flasker akkumuleres i påvente av at de skal tas av, og dermed er vi tilbake til forrige problem. Dessuten er ikke alle etiketter enkle å ta av. Derfor samler jeg på flaskekapsler.

Og det tar oss til dagens tema: Hvordan åpner man en ølflaske slik at kapselen skades minst mulig? Eller sagt på en annen måte: at den har størst mulig samlerverdi.

Det enkleste er flasker med skrukork, ofte med 29 hakk i stedet for de vanlige 21 hakkene. Generelt er dette et amerikansk fenomen på hjemmemarkedet, men vi har sett det her hjemme også, blant annet på det virtuelle bryggeriet Lade Gårds Bryggeri (egentlig Grans), samt at Union bryggeri og muligens Mack har vel også brukt skrukork?

Noen har pontifisert at skrukorker på ølflasker forsvant ut av den norske ølverdenen fordi man ikke ville at barn skulle kunne åpne flaskene. Den historien er akkurat så idiotisk at den faktisk også kan være sann. Jeg husker i alle fall at norskproduserte Heineken-flasker for veldig lenge siden kom med skrukork av lignende type som vi idag finner på San Miguel. Men som sagt finnes det både norske og utenlandske bryggerier på markedet med skrukork, så teorien er i hvert fall ikke aktuell idag.

De flaskekapslene som ikke har skrukork, åpnes penest på den barbariske måten hvor man åpner én flaskekapsel med en gjenstand som man vipper flaskekapselen av med, gjerne en annen flaske. Jeg påstod det var en barbarisk skikk, nesten litt i samme stil som champagnesabler – men bare nesten. Fordelen er at kapslene blir helt uskadd. Ulempen er at man har null kontroll over åpningsprosessen. Dersom ølet er tilstrekkelig fizzy, så kommer det i en jafs. Jeg foretrekker å merke at pssst-lyden er vedvarende kraftig når jeg begynner å åpne flaska, så jeg kan slippe kapslen ned og flytte meg til en utslagsvask – men så drikker jeg etterhvert en god del ymse hjemmebrygget øl. Da har vi kommet til flaskeåpnerne.

Ulike
   flaskeåpnere
Fra venstre: nedtrykksåpneren, syltetøyåpneren, vinkorklirkeåpneren, vinkelneråpneren, standardåpneren med og uten utvekst.

  1. Veggmontert åpner. Fri og bevare oss for dette. Det ser kult ut, men jeg foretrekker at flaska står stille under åpningen, ikke veives rundt. Og korkene blir ikke spesielt pene etterpå.

  2. Nedtrykksåpner. Denne er litt fascinerende, men korkene blir ikke spesielt pene, med to karakteristiske merker, som etter vampyrtenner. Også denne gir operatøren lite kontroll over prosessen, da det ikke er mulig å åpne en flaske forsiktig med denne åpneren, så ikke forsøk med spesielt hissige flasker.

  3. Fuglenebbsåpner. Denne fungerer etter prinsippet om at når man trykker ned i midten av kapselen, så løsner kapselens grep rundt flaskas lepper, slik at det er lettere å vippe korken av. Dette er kanskje den mest maltrakterende måten å åpne en flaske på. Denne typen åpnere er stort sett ute av handelen, sannsynligvis fordi de er dyrere og mer kompliserte å lage enn utstansede standardåpnere.

  4. Ringåpneren. Den lider under det generelle problemet som alle små åpnere har: liten størrelse betyr mer herping av kapselen. Fordelen er at man alltid kan bringe dem med seg.

  5. Vinkelneråpneren. Denne er egentlig laget for å åpne vinflasker, men tradisjonelt har de også tilpasset en enda av åpneren for å åpne brus- og ølflasker. Brukt slik den er ment herper den korken nokså stygt. Men den er ofte velegnet til å vippe korken av etter den før nevnte barbariske måten.

  6. Standardåpneren. Denne tar tak i kapselens bakre halvdel for å få grep til vippe av kapselen. Utformingen er ofte helt flat, selv om det kan være stanset litt buede former på den. Det er tre «feil» som de fleste slike åpnere har og som ødelegger korken:

    1. Bøylen som fester over kapselen har skarpe kanter, så den lager hakk i kapselen;
    2. de er ofte så små at bøylen griper over midtre halvedel av kapselen, der dennes strukturelle stivhet er så dårlig at hakket som etterlates blir unødig dypt; og
    3. den er ofte kombinert med et utvekst på bøylen som har samme funksjon som fuglenebbåpneren.
  7. Åpning med polett. Det er imidlertid lett å bruke standardåpneren med en polett som beskytter overflaten på korken. En vanlig handlevognspolett gjør vanligvis susen, men personlig har jeg kjøpt noen tynne metallskiver i rett størrelse (for eksempel 11-1203-8 på Clas Ohlson til 19,- for en 25-pack) og kledd dem med ducttape. Det er billig, enkelt og kan brukes sammen med de aller fleste åpnerne.
  8. Vinkorklirkeåpneren. Dette er egentlig en sær variant av en vinåpner, der man skal lirke to metallstriper ned på hver side av en vinkork, og så trekke denne opp etterpå. Det er imidlertid ikke vin-delen som er interessant her, men håndtaket er formet slik at man også kan åpne flaskekapsler à la standardåpneren, og dette er den eneste slike åpneren jeg har funnet som unngår alle de tre problemene til standardåpneren. Bøylen er rund, glatt og det er nok rom mellom bøyle og mottake til at bøylen tar så langt bak på kapselen at det knappest blir merke. Dette er den nest mest perfekte flaskeåpneren sålangt jeg har klart å finne.

  9. Syltetøyglassåpneren. Den aller beste åpneren er en syltetøyglassåpner som brukes for å løfte litt på lokket til et vanlig syltetøyglass. Dermed kan man slippe inn litt luft og utjevnet trykkforskjellene og glasset kan lettere åpnes. Om den har noen ulemper, så måtte det være at materialet i plast er sårbart for å bli kuttet opp av kanten på flaskekapslene.

Underlig nok er de fire beste åpnerne (Polett-åpning, vinkorklirkeåpneren, syltetøyglassåpneren og barbarisk flipping med vinkelneråpner) egentlig ikke laget for å åpne ølflasker.

Og ja, jeg har sans for Ivar og Hugo i Pondus, men jeg kjører ikke buss. Dessuten samler jeg kun på ølkorker, ikke Cola-korker. Bare så det er sagt, lissom.

 

2013-12-25

Juleølsesongstart

Da er juleølsesongen over oss. Nei, den er ikke over som man kanskje skulle tro, men den er over oss. Det ligger jo i navnet – men det er jo typisk å måtte påpeke det: Juleøl er det ølet man drikker i jula, og jula starter julekvelden, eller som i så mange andre land: midnatt mellom julaften og første juledag. Juleølet begynner man å drikke når jula begynner, og man fortsetter til det er tomt … eller til trettende eller tyvende dag jul, da eventuelle rester av det skal drikkes opp.

Likevel har juleølet blitt tett koblet mot advendtstiden og til og med ukene før det, gjennom øl-advendtskalendere og som drikke i julebordssesongen. Det er nesten så når jula starter, så er juleøl litt passé. En brewpub her i Trondheim hadde det som bevisst bryggestrategi at dersom det gikk tomt for juleøl mindre enn én uke før julaften, så ble det ikke brygget nytt. For etter at de åpnet igjen på tredje dag jul var det få som ville ha juleøl. Hvorfor har det blitt slik?

Én del-forklaring er Polets slipp-rutiner, der juleølet «alltid» har kommet tidlig i november. Tidligere hadde Polet seks vareslipp i året, på første lørdag i odde-nummererte måneder. Det var ikke tuftet i stalinistisk planøkonomi men trolig på noe så enkelt som at man da kun trengte å trykke opp seks ulike utgaver av papir-varekatalogen pr år. Og siden juleølet ikke godt kunne komme i januar, så måtte det komme i starten av november.

Dermed kommer også juleøltestene i avisene i november, for dagspressen somler ikke i sin iver med å være først ute med testene. Spenningen med juleølet har gått ut og det er gammelt nytt innen den egentlig juleølsesongen starter.

Dessverre, vil jeg si. Det er som å brenne St.Hansbålene opp i mai, eller sende opp alle nyttårsrakettene tidlig i desember. Det reduserer det som skulle vært et høydepunkt til temmelig uinteressant lite etterspill.

I Norge er det litt spesielt med tidfestingen av jula, fordi den startet tidligere her oppe i Norden enn andre steder. Vær og føre gjorde det usikkert å ferdes nattestid til midnattsmesse om vinteren, så julegudstjenesten med innringing av jula ble flyttet til ettermiddagen på kvelden i før. Det er trolig som en konsekvens av dette vi feirer på julaften – som egentlig bare er kvelden før den store dagen. De fleste andre steder er julaften fremdeles bare dagen for de siste forberedelsene, mens jula først starter med julenatta. Dermed har vi den eneste norske juletradisjonen som kommer til å overleve enhver amerikansk kulturpåvirkning: pakkeåpningen på julekvelden i stedet for julemorgenen.

Men tilbake til juleølet. Tradisjonelt skulle det brygges 9. desember, omstikkes og smakes på Tomasmesse 21. desember, og drikkes i selve jula frem til jula var over på trettende eller tyvende dag jul. Tradisjonene kan sikkert variere fra sted til sted, men dette var den typiske tidsschedulen for juleølet. Den store smake-på-hverandres-øl-dagen var andre juledag, da man tradisjonelt gikk på besøk. Første juledag var en dag man var hjemme.

Så nå er det på tide å åpne juleølet – dersom du har noe igjen. For først nå starter juleølsesongen. Alt det de har drukket frem til nå er mer adventsøl enn juleøl.

 

2013-12-24

Poengberegningsproblemet

Jeg har tidligere liret av meg en tirade om nesten alt som er galt med rating-sites, og varslet at det var mer ... og her kommer det. Det er tre hovedtemaer. Ett sett med problemer gjelder unødvendige forskjeller i poengsetting som gjør det vanskelig å relatere de ulike rangeringene til hverandre. Et annet sett gjelder mangelen på konsistens og validitet. Og til slutt er det noen problemer som svever rundt det at dataene på slike sites generelt er lukket og låst.

La oss dykke ned i dem ...

  • Kompatible typedefinisjoner. Skalaene må knyttes til et register av øltyper, ellers er de objektive delene av skalaen verdiløse, fordi det lett blir mer subjektiv synsing enn objektiv vurdering av typeriktighet. Derfor er slike skalaer meningsløse uten en typedefinisjon, og dersom man skal kunne konvertere mellom ulike skalaer for rating, trenger man å ha kompatible typedefinisjoner - hvilket man ofte ikke har.

  • Håndterer ikke ekstrem-øl. Slike skalaer er egentlig ikke hensiktsmessige for ekstremøl, for de går ofte utenfor øltypen. Det er to reaksjoner på det, enten store ovasjoner og toppkarakterer fordi den er så kraftig – en slags markering av hvor øltypen burde vært; eller en bunnotering fordi den ligger utenfor øltypen og er sær. Og ofte trenger ikke ølet å være så veldig ekstremt for å falle utenfor typedefinisjonen.

  • Smakernes kompetanse. Det er ikke alle som er like flinke til å vurdere øl. La meg her bare trekke frem den gamle problemstillingen mellom smak og aroma, der aroma er det man kjenner med luktesansen, mens smak er bitter, salt, søtt, surt osv, som man fanger med smakssansen. Men det er en utbredt oppfatning at aroma fanges med nesa og smak med munnen. Så når man snuser på ølet beskrives det under aroma, og når man smaker på det beskrives det under smak. Dette er ikke så ekstrent feil for aroma/snusing, men under drikking trigger man både smakssans og luktesans – og følelsessansne med. Dersom ikke de som rater forstår hva som skal karaktersettes, så blir også karakterene deretter.

  • Øl som utvikler seg. Disse stedene har en utfordring i å takle at øl varierer seg, enten fordi bryggeren ikke klarer å reprodusere det fra gang til gang, eller fordi man ønsker å justere oppskrifter. For eksempel er det ofte årsvariasjoner på juleøl. Øl kan også bli ødelagt ved lagring, og samme ølet kan smake svært forskjellig som ferskt og vellagret. Akkurat på disse punktene er ratingstedene vanligvis relativt gode - selv om det oftest er opp til de enkelt raterne å følge etablerte, men ofte uformelle konvensjoner. Men hele grunntanken er at øl er et stabilt produkt slik at et konkret ølmerke skal smake så likt at det gir mening å se på det som ett, anmeldbart produkt.

  • Nye øltyper. Typeregistrene fungerer dårlig når bryggere koker ihop nye øltyper, brygger blandingsøl eller introduserer nye ingredienser. Beslektet er problemet der et øl samtidig tilhører flere «øltyper» men bare en kan velges. Problemet er også beslektet med problemene rundt ekstrem-øl, men bakgrunnen er litt annerledes.

  • Kulturavhengighet. Typeregistre generelt blir vanskelig, fordi variasjonenen mellom ulike land og kulturer gjør at det er som er typeriktig i ett land forskyver seg når typen eksporteres til et annet land. Det er nok å se på hvordan porter har mutert på sin ferd fra London. Et annet ekstremt eksempel er mumme. Verden er dessverre ikke så enkel som at alle øl kan dyttes inn i et to- eller trenivås hierarki av øltyper.

  • Subjektivitet. De fire objektive poengsummene blir nok ofte vurdert subjektivt. Ta en perfekt øl innenfor en øltype, gi den én defekt, og se hvordan den raser nedover på andre poengsummene også. Jeg har ikke tilgang til dataene, men det hadde vært interessant å sett statistisk på det hvor stor korrelasjon det er mellom de ulike poengsummene.

  • Manglende vekting av input. Disse ratingsiteene er litt for 'presise og demokratiske'. Det høres ikke ut som det skulle være et problem, men la meg forklare. Ikke bare teller alle stemmer likt, men det er vanskelig å la være å gi input der hvor man kanskje ikke føler man har input å komme med. Til en viss grad kan man finne metrikker for å omgå dette, men det er ikke enkelt.

Jeg skulle gjerne likt å sett algoritmen for utregning av rangering vekte ulike ratere - slik at man kan rangere raterne etter hvor dyktige de er til å match den generelle holdningen til ølene, og deretter bruke det for å rangerer ølene bedre. Men jeg er pinlig klar over at jo mer kompleks du gjør en slik algoritme, jo mer oppfinnsomme blir folk for å klatre på rankingen. Likevel, det er karma og kudos i ratingkretser å ha ratet mange øl, men kanskje man kunne lage metrikker som gav uttelling ved at man laget gode ratinger?

Man kunne hatt en poenggiving i prosent, fra 0 til 100, og så skille vekting fra poenggiving. Det vil for det første eliminere å måtte huske at ulike skalaer har forskjellig antall trinn (aroma er 1-10, mens utseende er 1-5). Dernest vil det være lettere å forholde seg til hva en karakter betyr. Da ville 70% bety det samme, uansett om det var på en poengskala 0-5 eller 1-10.

Kanskje man skulle redesignet systemene utfra at det er vanskelig å skille subjektivite meninger om ølet og en objektiv vurdering. Det ville vært mulig å karaktersette både typeriktighet og hedonisk subjektiv mening om ølet – uavhengig av hverandre. På et system som Ratebeer.com kunne man da logge det ene eller begge to, og Ratebeer ville trolig satt igjen med bedre data for å rangere ølene i forhold til hverandre.

Man kan mistenke personene bak slike sites for å vekte poengene forskjellig for å mure inne brukerne, så de ikke kan konvertere alle sine scores til en annen site. Det handler om opphavsrett. Hver av de store rating-sitene sitter på en database av øldata som er opparbeidet av brukerne, og som med en riktig mengde massering kan gi en god inntektskilde i bokform. Nå er jeg ikke så fokusert på om noen tjener penger på en datasamling der jeg har ytt en milliontedel av totalen. Faktisk er det snarere tvert om: Jeg skulle ønske at alle kunne bruke disse dataene. Jeg vil gjerne at noen bruker mine beskjedne data til å lage noe større og bedre.

Jeg har en slags kikkhullstilgang til dataene, mens det trengs full datatilgang dersom man skal bruke dataene videre, for ikke å si at det trengs opphavsmessig tillatelse. Og det tviler jeg på at er lett å få.

Jeg kunne tenkt meg en åpen site, der dataene var åpent tilgjengelige for alle - eller i det minste at den enkelte rater kunne gi hele verden lov til å bruke hans eller hennes ratingdata, enten ordrett, eller i det minste som input til statistikk. Slik som det fungerer idag er disse ratingstedene digre databaser over nyttige data, men storskala bruk av dem er reservert for nettstedet selv. Jeg kunne kort og godt tenkt meg en wikibeer.net eller openbeer.org. Det må gjerne koblet mot de ulike wikipediaartiklene om øl, øltyper og bryggerier og de formene for aggregering av slikt som finnes. Det kunne kobles mot wikimedia commons for bilder av flasker og logoer. Det må gjerne være koblet opp mot ulike språk, slik at man kan filtrere bort ratings skrevet i språk man ikke selv kan lese. Men fremfor alt må dataene være åpne og eksporterbare til andre steder og formater, inklusive til kommersiell utnytting andre steder.

Det kunne også kobles mot andre nettsteder som openbrewpubmap, som igjen er klasket på toppen av Openstreetmap. Poenget er at når aggregering av data gjøres åpent (hvilket letter importering og eksportering rent teknisk) og fritt (tillater avledet bruk rent juridisk), så er sannsynligheten større for at noen kommer og kobler sammen komponenter og deler som gir alle involverte en merverdi. Det er når hver aktør sitter og puger på sine egne data at disse forblir interessante snarere enn virkelig nyttige.

 

2013-12-23

Her er noe såvidt uvanlig som en norsk bok om humledyrking utgitt i 1817, skrevet at overførster Wiinholt. En «førster» er en skogsforvalter, etter tysk Förster, tenk også fransk forêt og det engelske etternavnet Forrester. Boken er hentet fra en digitalutgave ifra Nasjonalbiblioteket, og opprinnelig utgitt sammenstilt med en tilsvarende bok om tobakksdyrking. Du finner originalen her.

Jeg skal la teksten tale for seg selv, og heller komme tilbake med en analyse av det senere. Her skal jeg bare nevne at en Alen er to fot, dvs ca 60cm, mens et bismerpund (Bmpd.) er tolv pund (Pd.) altså ca 6 kg. Et mål er 10.000 kvadratfot, hvilket er tett oppunder 900m², mens en Tønne (Td.) er fire mål. Det refereres til at 2 mål er 6-7000 alen «i Fiirkant», og med dette menes 6-7000 kvadrat-alen. Ellers er teksten lettlest og likefrem.

Humleavl av Wiinholt, Overførster.
Utgivet av Selskabet for Norges Vel.
Christiania, 1817
Trykt hos Chr. Grøndahl.

Om Humle.

Saa nyttig og uundværlig som Humle er i enhver Landhuusholdning, saa lidet har man i Almindelighed bekymret sig om dens Dyrkning, men heller kjøbt udenlandsk Humle til en overdreven Priis. Finder man endogsaa som en Sjeldenhed et gammelt Humleanlæg eller en Humlehauge, saa er den i Almindelighet saa begroet med Nelder, Skarnkyde (Hundeskær), Skræpper, Graadynke og andet Ukrud, at Humlen derved, om ikke aldeles undertrykkes, saa dog saaledes forringes, at den kun bærer faa og smaa Kogler (Hoveder, Kopper), istedenfor at den ved ordentlig Røgt vilde bære megen og stor Frugt. En Aarsag, skjøndt der gives vist mange flere, hvorfor Humleavlen saaledes er forsømt, og hvorfor man saa sjelden seer, hvad der dog burde findes ved enhver Bondegaard – en god Humlehauge – troer jeg sikkert kan søges i Mangel paa Anviisning i denne Sag som virkelig findes, og den kunstige, omstænedelige og bekostelige Maade man paa enkelte Steder har anvendt, ved at opfylde dybe Kuler med Gjødning, og i en derover anbragt Jordforhjøyning at lægge Rødderne af Humlen, hvilket har afskrækket Flere fra at begynde et Anlæg.

Den Maade jeg vil anprise, er den simpleste og mindst bekostelige, som hidtil er bleven bekjendt.

Til en Humlehauges Anlæg bør vælges en Plads, der har Lye for Nord og Nordvest, og Soel fra Østen og Syden. Det bedste Jordsmon til en Humlehauge er sandblandet Muld, men ogsaa i anden Jord kan Humlen trives og vorde frugtbringede, naar den blot ikke er i alt for mager eller sumpig. I første Tilfælde maa den først forbedres ved Gjødning, passende Jordblanding og Dyrkning, og i sidste ved Vand-Aflednings-Grøvter og Oppfyldning. For at rense Pladsen for Ukrud og gjøre den beqvemmere til Humle-Anlæg dyrkes den eet til to Aar i Forveien med Kartofler eller andre jordrensende Væxter. Arealets Størrelse beroer vel som oftest paa Omstændigheder, eller paa Hensigten med Anlægget, om det alene skal tjene til Huusfornødenhed eller tillige til Handel. En Humlehauge kan imidlertid efter min Formening ikke lettelig være for stor, naar den behandles og benyttes paa en rigtig Maade, da den i dette Tilfælde er saare indbringende; dog, naar jeg skulde nævne nogen forholdsmæssig Størrelse for en Bondegaards Humlehauge, maatte det vel være ½ Td. eller henved 2 Maal, 6-7000 Al. i Fiirkant, og den passeligste Figur en Quadrat (Fiirkant). At Haugen maa være vel indfredet, om Anlægget skal trives, forstaaer seg af sig selv; kun maa jeg i denne Henseende bemærke, at hvor man af Mangel paa Steen ei kan sætte Steengjerder, som upaatvivleligt er og bliver det første og bedste Hegn, naar det sættes af Sagforstandige, maa plante levende Hegn, som derefter bør have Fortrinet; og hvilke 2 Sorter af Hegn, upaatvivleligen burde være de eneste, som vare til. – Der maa alene sørges for, at det levende Gjerde ei voxer til den høide ved den sydlige Kant, at det beskygger Anlægget. Det forstaaer sig, i Mangel deraf, sætter man de almindelige brugelige Planter eller Skiegjærder omkring.

For at bespare Kulegravningen, eller, som det og kaldes, Reolingen, af detHele, graves Grøfter. Desuden maa Reolingen foretages med megen Forsigtighed og godt Overlæg; thi ellers kan man, efter meget Arbeide, let have faaet en slettere Jordsort, end man før havde. Grøvterne graves paralelle af 1 Alens Brede og Dybde, og 2 Alen fra hverandre, fra Syd til Nord; disse halvfyldes med velforraadnet Hestegjødning, og tilfyldes aldeles med den bedste Deel af den opkastede Jord, saaledes, at den i Grøvterne har en Forhøining af 8 til 10 Tommer over det mellem disse liggende Jordsmon. Har man ei forraadnet Hestemøg, er vel brændt Komøg og forraadnede Saugflise meget tjenelige, og bedst er velbrændt Svinemøg; hvor man har gjødet med Sidste, siges Jordrotterne ei at komme. Har man endeel Duemøg og Faaremøg, da sætte man dette i Støb, og af dette Vand helde man et godt Kar fuldt ved hver Humleplante eller sprede den hele Opløsning ud over de nyligen plantede Humleskud. Gjør man dette i tilstrækkelig Mængde, og Jorden er god, vel renset og spadet, kan man spare alt andet Møg. – Humlen plantes derpaa i de ophøiede Bede, 1 Alen fra hverandre. De Rødder, som vælges til Utplantningen, maae være af Humle, der er bekjendte for at have baaret store og gode Kogler, maae være Skud fra sidste Aar, som skjelnes fra de ældre ved et hvidt Udseende. I Mangel af saadanne Skud kan man og bruge gamle Rødder, naar kun den ydere brune Bark bliver skrabet af. Man bør ogsaa lægge Mærke til den bedst voxende vilde Humle og tage Rødder fra den. Hvor Rod, som plantes, maa beholde 2 Led, og afskjæres glat tæt ovenfor de øverste 2 Øine, og ligeledes noget nedenfor de nederste. Rødderne nedstikkes i Bedets Midte i ovennævnte Afstand, og saaledes at de øverste Øine ikke komme under Jordens Overflade, men i lige Linje med samme, og bedækkes da hver Plante med et Stykke Tagsten. Men man kan og gjerne sætte dem alle neden under Jordskorpen. Da Anlægget bør skee saa tidlig om Foraaret som muligt, er det nødvendigt desuden at strøe lidet fiin Jord oven over hver Rod, for at bevare dens Øine for sildig [=sen] Nattefrost. Ved hver Rod sættes endvidere en liden Pind, for at man kan vogte sig for at afbryde de unge Spirer ved Lugningen, der foretages og fortsættes saa ofte og saa snart som Ukrudet maatte fremvoxe i den Grad, at de unge Spirer derved kunne tage Skade. I det første Aar vil Lugningen oftere behøves, i de følgende vil det være tilstækkeligt, naar den foretages een, høist to Gange. Første Gang i Juni Maaned og anden Gang i September. Sidst i Mai, først i Juni, eller saasnart Spirerne maatte være ¼ til ½ Alen over Jorden, sættes smaa Stager (Kjæppe), af Erterises Størrelse ved samme, og spirerne ledes da til kjæppene, med Solen eller tet omkring, samt fastbindes vaersomt med Bast. Dette første Aar kan man ikke vente at see meget Frugt paa Humlerankerne, men de Kogler, som fremkomme, ere derimot i Almindeligehet store. Disse modnes sædvanlig sidst i September, og Rankerne affskjæres da ½ til 1 Alen over Jorden. Det bør skee i tørt Veir, og naar Humlen er vel tør. Skulde den være lidt fugtig, maa Simerne (Rusmerne, Stænglerne) vel rystes før de tages ind. Koglernes Modenhet kjendes derved, at de faae en brunladen Farve, og at der under Skjellene siddende Frøe begynder at falde ud, naar de rystes. Det ansees for raadeligst og fordeelagtigst, at afskjære Humlen, naar Koglerne ere endnu grønne og klare, da de saa tidlig aftagne, indeholde mere af det Bittre og er altsaa kraftigere; endskjøndt den svinder mere; thi man faaer kun af 5 Pd. nyplukket Humle 1 Pd. tør. Naar Rankerne ere bragte i Huus, som bør skje paa samme Tid som de nedskjæres, da bør Humlen jo før jo heller afpilles og saa tyndt udspredes paa et luftigt loft, som Pladsen maatte tillade, hvor den i de første Dage, især om den ei ligger udspredet under ⅛ Alens Tykkelse, engang daglig maa gjennemhakkes med en Træerive, og siden hver 8de dag. Nødes man til at tørre Humlen i Badstuer, maa man iagttage, ikke at pakke den ind, før 14 Dage efterat den er tørret. Den maa nødvendig indpakkes i tætte Sække og stampes meget fast sammen og lukkes vel for den; eller i meget tætte og veltilsluttede Kar, allerbedste i Leerkar med Laag over og Vægt paa. – Fordi Soløer Humle pakkes slet, taber den meget af sin Kraft.

Naar den næsten er tør, som vil være Tilfældet efterat den i 3 til 4 Uger har nydt forommeldte Behandling paa Loftet, da rives den sammen i en Hob, i hvilken Tilstand den forbliver i 14 Dage, for som det kaldes at sammenbrændes. Skulle den derved have taget betydelig Varme, bør den atter utspredes og røres en Dags Tid; men i manglende Fald, eller om den ogsaa er lunken, bør den strax kommes i Kasser eller Tønder, hvori den stødes saa fast som muligt, og da kan den uden at tage Skade gjemmes 2, 3 eller flere Aar.

Det andet og følgende Aar behandeles Humlehaugen anderledes end første Aar. I April Maaned, eller saasnart Frosten eller Tælen er af Jorden, løshakkes og udpilles ¼ Alen fra Midte av hver Rod, alle Sideskudd; og den gamle Rod renses fra alt Ukrud, og Jorden jevnes dernest som tilforn omkring Planten. Derved vinder Planten, at den faaer et mindre Antal Skud at ernære, befries for Ukrud, og faaer løs Jord omkring sig, hvorved den sættes istand til at skyde frodige Ranker. Denne Behandling er saa nyttig og uundværlig for Humlen, at den hvert Foraar bør foretages. Vil man komme lettere fra Arbeidet, tager man en lang Kniv og skjærer ¼ Alen fra Midten av Humleplanten saa dybt ned i Jorden som mulig, hvorved man overskjærer alle Sideskud der tages op. Men den førstanførte Maade er dog langt bedre for Humlevexten. – Dersom de gjenstaaende Humlespirer synes at være svage, bør man tage god Muldjord og strøe den ud over hele Bedet og jevne den vel ud. – Indtræffer en tør Vaar eller Sommer, bør man, efterat man har renset Humleskuddene paa den anførte Maade, vande dem tilgavns; og dette bør gjentages siden længere hen paa Sommeren en 3 til 4 Gange.

Humlehaugen bør gjødes hvert andet eller tredie Aar, om Vaaren, med velforraadnet Gjødsel, helst, om man har det, med Svinemøg, som gnides fiint, og enten blandes med den om Rødderne forsigtig løsned Jord, eller spredes oven paa. Dog behøver man ikke denne Overgjødning over hele Bedet, men aleneste om Rødderne.

Naar Humlespirerne have naaet ½ Alens Længde, skrides til Stængningen af samme, men den behøver da længere Stænger end første Aar; disse maa i det mindste være 8 til 10 Alen lange, og da samme ikke alene i mange Egne vilde falde bekostelige, men det endog er langtfra saa hensigtsmæssigt at anvende Stænger til Humlen som Halmsimer (Reb snoede av Halm), saa bør disse i Almindelighed foretrækkes hine. Simerne faaes lettest af Havrehalm. Naar de ere 3/4 til 1 Tomme i Gjennemsnit, da have de den fornødne Styrke.

Et Fruentimmer kan ved nogen Øvelse lettelig være istand til at snoe 200 Favne i en Dag av disse. De anvendes paa Følgende Maade: 2de Støtter (tykke Stører), av 6 til 7 Alens Længde nedsættes imellom hver 2 Rader, i 8-10 Alens Afstand; over disse lægges en Stang eller Lægte af 3 til 4 Tommers Førlighet, og saaledes fortsættes til Enden av Raderne. Derefter befæstes Enden av en Sime med en liden Krog, som nedstikkes i Jorden ved en Humlestok i den ene Rad og Simen føres da over Lægten og befæstes ved den anden Ende ligesom ved den første, ved en Krog, der nedstikkes ved den ligeoverforstaaende Humleplante i den anden Rad. Saaledes fortsættes heelt igjennem med første og anden Rad, siden med tredie og fjerde, da med femte og sjette o. s. v. Denne Maade vil i de fleste Egne være mindre bekostelig end den almindelige Maade at stænge paa; thi om man endog i Skovegne ikke regner Humlestængerne, saa ere de dog alligevel kostbare, naar man betænker, at det er lutter unge og ranke Træer, som dertil brukes; desuden, Humle-Rankerne lade sig bedre opad den skraae trukne Halmsime; Humlen bliver meer udsat for Luftens og Solens veldædige Virkninger; Vinden kan ikke saa let forstyrre denne Stængning, som den almindelige; de mellem hvert Par Rader liggende Bede kunne bedre føres til Nytte, da Halmsimerne paa begge Sider falde fra Bedene, saaledes at de aldeles ligge aabne for Soel og Luft; Humlerankerne nedtages langt lettere end om de vare stægede paa den almindelige Maade, og man udsættes altsaa ikke for, at saa mange Kogler afrives ved Nedskæringen; Haugen faaet et smukt Udseende, saaledes at den ikke alene lettere kan oversees, men upaatvivlelig ogsaa oftere vil vorde besøgt end de almindelige slet røgtede Humlehauger. Efterat Stængningen er fuldført, ledes 4 til 5 af de stærkeste Humlesprirer af hver Blok med Solen omkring Simen, Resten afskæres ved Jorden. Om Spirerne ei af sig selv strax ville hefte til Simerne, da tilbindes de løsligen med Bast. Naar en af disse er fuldkommen 2 Alen lang, da affkæres dens Spidse, og saaledes studser man de øvrige efterhaanden, saa at den anden omtrengt bliver 1½ Alen længere end den første, den tredie 1½ Alen længere end den anden, den fjerde noget længre end den tredie, og den femte gaaer saa høit den kan. Rankerne faae paa denne Maade mange Sideskud, og frembringe altsaa langt mere Humle. En Humlehauge, behandlet paa denne Maade, har Humle fra den nederste til den øverste Deel af Simen eller Stangen, isteden for at man ellers kun seer Humle paa Toppen av Ranker, og hvor da som oftest den ene Ranke qvæles av den anden, hvorved Humlen selv vorder ringe.

Jeg har selv anlagt Humlehauger paa ovenbeskrevne Maade, og derved erfaret dens Fortrinlighed for alle de mig hidtil bekjendte Maader.

Naar Humlehaugen behandles paa den beskrevne Maade, vil man om faa Aar erfare at neppe noget Jordstykke af lige Størrelse giver et fordelagtigere Product end det, som er beplantet med Humle. Efter 12-16 Rødder kan man i gode Aar vente 1 Bmpd. tørret Humle. Altsaa vil der til en Gaards egen Fornødenhed ikke udfordres noget stort Jordstykke. Den, som vil anvende 7000 Alen Land i Fiirkant eller omtrent 2 store Maal til et saadant Anlæg, kan gjøre Regning paa at sælge hvert Aar anseeligt.

 

2013-12-20

Industri eller håndverk?

Noen bryggerier kalles industribryggerier og andre kalles håndverksbryggerier, men hva er i grunnen forskjellen? Og er egentlig «håndverk» en meningsfull betegnelse for det småbryggeriene holder på med? Jeg har grublet og konkludert med et nei.

Først brukte man betegnelsen mikrobryggeri. Da var det intuitivt at det var et spørsmål om de store kontra de små. Men etterhvert som noen av de små vokste seg større, ble den definisjonen meningsløs. For det var noe mer enn størrelse som skilte de nye bryggeriene som kom med mikrobryggerirevolusjonen ifra de gamle, industrielle bryggeriene.

Deretter skapte noen begrepet håndverksbryggeri. Ordet var opprinnelig «craft brewery», og ble visstnok først brukt i 1986 av Vince Cottone i «Good Beer Guide – Brewers and Pubs of the Pacific Northwest». Han definerer det som «[...] a small brewery using traditional methods and ingredients to produce a handcrafted, uncompromised beer that is marketed locally.» Han lister beslektede begreper som andre har brukt: boutique brewery, cottage brewery og microbrewery.

Det er tydelig at han tenkte på noe lite, enkelt og lokalt – uten at det trenger å diktere hvordan vi idag oppfatter begrepet. Oversettelsen av craft til håndverk er nok dekkende men likevel litt uheldig, fordi en oversettelse til «husflid» kunne vært like relevant, hvilket alternativet «cottage brewery» helt klart refererer til. Han er videre ganske eksplisitt på at han bruker «microbrewery» og «craft brewery» som forskjellige begreper, om enn delvis overlappende.

Mange av dagens bryggerier har vokst ettertrykkelig ut av Cottones definisjon på et «craft brewery». Omtrent samtidig ble «mikrobryggeri» i USA definert som et bryggeri med en årsproduksjon på inntil 10.000 fat à 119 liter, dvs ca 1,2 millioner liter, noe som fremdeles er i overkant av Nøgne Øs antatte årsproduksjon for 2013.

På et eller annet tidspunkt ble craft brewery og microbrewery nærmest synonyme begreper. Kanskje var det fordi det ikke lengre var så mye micro over noen av de nye bryggeriene, og man trengte en ny merkelapp som skilte «de nye» fra «de andre».

Og her starter problemene med å definere håndverksbryggeri. Et første forsøk kan være: Hvorvidt du er håndverksbrygger har noe å gjøre med hvilken innstilling du har til bryggeprosessen og hvordan man brygger. Industribryggeriene tenker industri og kjemi, mens håndverksbryggeriene tenker ... øh, håndverk? Jeg har aldri fått det helt klart for meg hva som er håndverk med brygging på de største mikrobryggeriene. Kanskje ligger håndverksbryggeriene litt etter de store, gamle industribryggeriene med logistikkrutiner, laboratorier, dataassistert styring, QA-rutiner, logging, osv, men for meg virker som om småbryggeriene i det store og det hele higer etter den samme standard som de store allerede følger: masseproduksjon av konsistente produkter. Om man masseproduserer 100.000 eller bare 6000 flasker pr produksjonssetting blir temmelig uvesentlig.

Dernest virker det ikke som noen kan peke på et industribryggeri startet etter 1990, eller et håndverksbryggeri startet før, i hvert fall ikke i Norge. Det hadde nesten vært like greit om man hadde brukt begrepene «gamle bryggerier» og «nye bryggerier».

Håndverk beskrives av Wikipedia som «en betegnelse på produksjonsmetoder der man hovedsakelig benytter hendene og enkle verktøy for å produsere noe, oftest en gjenstand. Betegnelsen brukes helst om spesialister innen håndverksfag, med en yrkesmessig produksjon.» De eksemplifiserer med et bilde av en pottemaker, men man kan også trekke frem skomakere, skreddere, smeder, snekkere, blikkenslagere og rørleggere. Videre skriver de: «I prinsippet er håndlagde produkter laget ett og ett mens industriell produksjon kjennetegnes ved masseproduksjon.»

Nå kan man godt være uenig med Wikipedia, men de har fanget noen essensielle og fornuftige aspekter ved håndverk kontra industri. Og etter deres definisjon er «håndverk» er et trangt nåløye å komme igjennom for mange av småbryggeriene. Tapper man for hand, eller har man en industriell flaskerobot? Er bryggeriet manuelt, eller er det automatiserte pumper og termostatstyrte varmeelementer? Produserer man én og én vare, eller det masseproduksjon? De fleste småbryggeriene er en liten industribedrift – og i den grad de ønsker å endre på noe er det vel helst å øke graden av industrialisering og strømlinjeforming, ikke redusere den.

Forøvrig er det ikke vanskelig å strekke definisjonen på håndverk så alle bryggeriene vi liker å kalle håndbryggerier kommer innenfor, men ikke uten at også de bryggeriene vi liker å kalle industribryggerier samtidig slipper inn.

Et forslag jeg fikk fra Andrew Iversen, var at håndverksbryggeriene inkluderte alle ansatte på et helt annet vis enn industribryggeriene, og at de drev på en måte som fordret høyere kompetanse og bedre integrering. For eksempel, da Nøgne Ø startet opp, bygde de sitt eget bryggverk og inkluderte en sveiser i bedriften. Industribryggeriene ville aldri gjort noe slikt. De ville i stedet hyret inn en sveiser som utførte en klart spesifisert jobb, eller de ville kjøpt et ferdigprodusert bryggverk. Og dermed ledet det til Andrews forslag om at i håndverksbryggeriene sitter de ansatte mye tettere på alle aspekter av prosessen, mens i industribryggeriene konsenterer nesten alle seg om sin egen lille del av prosessen. Som en konsekvens er det enklere å bytte personell, og man kan bruke personell med klart definert, men snever, spisskompetanse.

På den andre siden er dette mistenkelig nær hva Karl Marx kaller «fremmedgjøring», at arbeiderne mister kontakt med produksjonsprosessen og produktet fordi de fokuserer rent snevert på sin lille del av produksjonen, kontra at de er inkludert og deltagende og forstår alle ledd i prosessen. Men det er noe som skurrer om vi må ty til marxistisk analyse for å forstå hva håndverksbryggerier er. Og er egentlig industribryggeriene kapitalistisk utbytting, mens håndverksbryggeriene er sosialistiske oaser? Men for all del, det er her en kjerne som vi ikke skal se helt bort fra.

En av forskjellene på Nøgne Ø og Haandbryggeriet fra ganske tidlig, var at NØ raskt viste vilje til å arbeidsdele etter oppgavetype, mens HB lenge så ut til å bare trekke til seg enda flere bryggenerder i stillinger som altmuligmenn. Om vi tar Andrews definisjon på alvor betyr det at HB var mer håndverksmessig enn NØ.

Et annet forslag var at prosessen i håndverksbrygging er mer dynamisk, at man kontinuerlig justerer og tweek'er på prosessen underveis. Dermed vet man ikke helt eksakt hva man kommer til å gjøre underveis, men man har en visjon om sluttproduktet og en overordnet forståelse av prosessen og tilpasser den kontinuerlig for å nå målet.

Vi kan sammenligne med båtproduksjon: spantbygde eller kravellbygde båter legger til rette for industrialisering i forhold til klinkbygde båter. Eller hus med reisverk kontra laftede bygninger. Kjernen er at den industrialiserbare teknikken krever en høy grad av forhåndsdefinering, der både målet og veien dit må være eksplisitt og tydelig definert; mens håndverksteknikken kun fordrer én til to mann med en omtrentlig visjon om målet, en høy fagkompetanse og godt øymål omkring å tilpasse tilgjengelige råvarer for å komme dit.

Det er som når en robot repeterer opplærte bevegelser og dermed tilfeldigvis ender opp på målet (industri), kontra at en kompetent arbeider bearbeider produktet for å ta det videre i retning av målet (håndverk). Men heller ikke dette er innertier om vi forsøker å bruke det som mal for å forstå bryggeriverdenen. Storbryggeriene – i hvert fall E. C. Dahls – bruker tilpasninger underveis: Dersom en batch gjærer litt mye ut og blir litt tørr, brygger man neste batch litt søtere og blander dem. Men gjør det Dahls til et håndverksbryggeri? Og småbryggeriene jobber i liten grad på øyemål mot et omtrentlig mål.

For bryggerier synes forskjellen mellom industri og håndverk å være litt som med pornografi og erotiske bilder: ingen klarer å gi en god definisjon for å kategorisere bilder som det ene eller det andre, men «alle» vet hva som er forskjellen likevel. Og da mistenker jeg at forskjellen egentlig er liten og i beste fall glidende, og at det koker ned til hva vi liker og misliker.

Dessuten er «håndverk» et plussord, mens «industri« er negativt ladet – i hvert fall i vår tid. Det er neppe de gamle storbryggeriene som har laget «industribryggeri». Og så tror jeg Marx var inne på noe: en helhetlig prosess- og produktforståelse og høy kompetanse hos de ansatte er nødvendig, for at det skal kunne kalles håndverksbrygging. Men det er ikke bare et spørsmål om kunnskaper, det bør være betydelige elementer av at produktet blir til underveis i en iterativ prosess, ikke bare at et ferdigdesignet produkt reproduseres i flere eksemplarer. Den enkelte håndverker må være en integrert del av prosessen og vedkommendes kompetanse og ferdigheter må styre den, ikke bare overvåke den.

Jeg er overbevist om at mange av de store norske mikrobryggeriene egentlig er industribryggerier. De liker bare ikke å tenke på seg selv som det, spesielt fordi det er et begrep de selv har vært med å gi et negativt spinn. La gå at de ikke er storindustri, men de holder ikke på med håndverk ... like lite som en lastebilsjåfør eller en gravemaskinfører er en håndverker.

Når Steinar og jeg hjemmebrygger, har vi i liten grad en eksplisitt definert prosess. Vi kan nok ha en oppskrift på forhånd, men det er sjelden vi følger den slavisk. Ofte smaker vi på ulike øl underveis, og lar dem spontant inspirere oss mht råvarer, temperaturvalg og lignende. Vi bruker magefølelser, diskuterer og krangler underveis før vi treffer et valg – vanligvis først når det ikke lengre kan utsettes.

Driver vi med industriell produksjon? På ingen måte. Blir det godt øl? Tja, vi gjør det brukbart i konkurranser. Er det håndverk? Absolutt! Men husk at håndverk ikke bare dekker håndverkeres kommersielle arbeid, men også hjemmeindustri, husflid, sjølbergingsproduksjon osv.

Men tilbake til utgangspunktet, om «de nye» bryggeriene ikke ikke driver med håndverk, og de selv ikke mener at industri er et dekkende begrep, hva skal vi da kalle dem? Det finnes allerede et godt ord for det: kunstindustri. Dog jeg er ikke så naiv at jeg tror at «kunstindustribryggeri» kommer til å gli friksjonsløst inn i det norske språk, uansett hvor korrekt det måtte være. Men hvorfor det egentlig er rett begrep kan vi komme tilbake til en annen gang.

 

2013-12-19

Så gjør vi så når vi ...

Det nærmer seg jul og det er juletrefesttid. Her er en sang som burde ta alle hjemmebryggere på juletrefest med storm. Melodien går naturlig nok etter «Så går vi rundt om en enebær busk».

Så gjør vi så når vi knuser vår malt,
    knuser vår malt, knuser vår malt.
Så gjør vi så når vi knuser vår malt,
    tidlig en mandags morgen.

Ref:
Så går vi rundt om en enebærbusk,
    enebærbusk, enebærbusk.
Så går vi rundt om en enebærbusk,
    tidlig en mandags morgen.

Så gjør vi så når vi ...
    ... melter vår malt
    ... koker vår vørter
    ... lufter vårt øl
    ... pitcher vår gjær
    ... gjærer vårt øl
    ... tapper vårt øl
    ... kapsler vårt øl
    ... smaker vårt øl

Hvert vers følges av tilsvarende lissombevegelser som passer til oppgaven, en ypperlig anledning for de små til å lære bryggingens hovedoppgaver. Noen vil kanskje mene at «koker vår vørter» ikke passer siden vørter er to stavelser, mens alle de andre er én. Men det går bra på samme måte som noen gjentar «busk» i «så går vi rundt om en enebærbusk-busk».

OK. Så tar ikke hver av disse oppgavene en hel dag. Jeg vet det.

En garantert slager på alle juletrefester for hjemmebryggere.

 

2013-12-18

Julebokkinfeksjon

Ringnes trekker tilbake restpartiet på 50.000 flasker (av et volum på 150.000 flasker) av julebokken, etter sigende etter at flere flasker har eksplodert i hyllene. Dette gjelder produksjonsseriene med best-før-dato 7. og 14 oktober 2015. Åh huffamei ... for å sitere renslighetsentusiasten Tante Sofie. Det finnes forresten ok Ringnes Julebokk også, for vi festet oss ikke ved noe negativt ved den flasken vi smakte på, og den var datostemplet 2. oktober 2015.

For det første, julebokken brygges ved Arendals Bryggeri, som tidligere var en del av Ringnes. Men Ringnes solgte seg ned til 20% og det kom lokale interessenter inn. Bryggeriet hadde en flerårskontrakt på brygging for Ringnes, men den har blitt faset gradvis ut. Først forsvant bayeren over til E. C. Dahls bryggeri, og så forsvant bryggingen for Rogalandsmarkedet. Grunnen til at Arendals Bryggeri har hatt så mye brygging av spesialøl, var at de ikke hadde bokstapperi, og dermed tok større andel av flaskeproduksjonen, og dermed spesialølene. Nå har de vel nylig fått installert en tappelinje for bokser, men det er irrelevant her.

Arendals Bryggeri virker også som et bryggeri som sliter. De har – meg bekjent – ikke klart å komme med noe juleøl de to siste årene etter å ha hatt «Sørlands Juleøl» i butikkstyrke i 2010 og 2011. De er vel kanskje det eneste norske bryggeriet uten eget juleøl, til tross for sin tagline om å være Norges stolteste bryggeri. Ifølge dem selv ville de heller satse på julebrus og Ringnes Julebokk ... iiiik.

Så er det veldig fint at Ringnes tar situasjonen alvorlig og trekker ølet fra markedet, men strengt tatt er det vel Arendals Bryggeri som til syvende og sist får den store smellen her. Før eller senere kommer en slik smell til å bli deres død som bryggeri.

Dernest er har saken en flaskevinkling. Julebokken tappes på gjenbrukbar, brun 33cl flaske, populært kalt bjørnunge, som skal være en flaske som tåler en støyt. Jeg antar at Ringnes har tenkt på og sjekket ut at det ikke bare er noen få, slitte flasker som allerede var svekket, eller at man ikke har fått inn et nytt parti med sveisefeil. Flasker med feil vil alltid kunne snike seg gjennom flaskevaskeriet, men Ringnes burde ha gode historiske data på hvor stor egenbrekkasje det er på en ølbatch tappet på bjørnunger. Ett eller annet sted bak i hjernen min synes jeg å huske at flaskevasken av bjørnunger også inkluderer en trykktest.

På den andre siden synes det som om godset i disse 33cl gjenbruksflaskene er blitt tynnere over årene. Jo mindre glass i flaska, jo lavere transportkostnader for ølet. Bjørnungene stort sett brukes til lavkost pilsnerøl, siden panteordningen eliminerer emballasjeavgift og engangsavgift, og dermed gjør at utprisen pr liter kan senkes. Siden pilsnerølet er tørt og filtrert og kanskje til og med pasteurisert, så er ettergjæring med på flaske ikke noe problem, enten det er villgjær eller lagergjæren. Og dermed er det pæng å spare ved å skave glass av flaskegodset.

Videre er julebokken et litt variabelt produkt. Den lå tidligere på 9,9%, men sank et år ned til rundt 8%. Visstnok var det utgjæringen som kort og godt stoppet opp og ikke ville opp til planlagte 9,9%. I år er den på 9%. Kanskje hadde man hatt litt mer styring på den om man brygget den oftere? Kanskje man bruker en gjær som egentlig trives bedre på lavere alkoholstyrke? Flere har kommentert at julebokken i år smakte tynt, surt, flatt og var hissig – alt sammen indikasjoner på infeksjoner.

Med et øl på 9% burde det ikke være store og plutselige problemer med villgjær, for i den grad det har en infeksjon, burde den komme sakte og forsiktig, og ikke nå eksplosjonsfare i løpet av halvannet måned på relativt kjølige pol-hyller. Jeg har åpnet og lagret mange bjørnunger med hjemmebrygg ifm konkurranser, og jeg har aldri opplevd at noen av dem har spontant eksplodert. Rett nok dør det noen flasker i Posten, men det er som følge av mishandling og dårlig innpakning, ikke overtrykk i flaska.

Nå er Ringnes Julebokk et øl jeg gjerne lagrer noen år, så en infeksjon er en showstopper enten flaska eksploderer eller ikke. Men jeg skulle gjerne visst hvor mange flasker som faktisk har eksplodert. Både eksplosjonsfare og degradert smak etter en infeksjon er grunner til å trekke et øl tilbake. Men eksplosjonsfaren er lettest å argumentere for, siden det går på sikkerhet for butikkansatte og kunder.

Her trengs det i første omgang en Tante Sofie-rengjøring på bryggeriet. La oss bare håpe at dette er en ren Tante Sofie-historie, og at vi ikke har elementer av noen røverhistorie her.

 

2013-12-17

Juleøltestsesongavslutning

Puuuuh, da er vi forbi juleøltestsesongen – denne forunderlige tiden i etterkant av novemberslippet på Polet, da det synes å være enhver nordmanns fordømte nasjonalplikt å smake seg gjennom alle tilgjengelig juleøl, helst på én og samme kveld.

Det flommer over av juleøltester, men kan vi stole på dem? Hvilken kvalitet holder de? Vel, jeg har en god og en dårlig nyhet. Den dårlige nyheten er at juleøltestene ofte er elendig makkverk. Den gode nyheten er at ting har blitt litt bedre de seneste årene.

Hvilke marer rir de årvisse juleøltestene?

  • Batchvariasjoner. Øl varierer fra batch til batch, men også over livslengden til en og samme batch. I 2012 hadde E. C. Dahls en lite vellykket førstebatch av poljuleølet sitt, mens andrebatchen var nydelig. Slikt fanges dårlig opp av juleøltestene.

  • Halvseriøse smakspaneler. Si juleøltest og assosiasjonen min er smakspanel. Deri ligger også en stor svakhet ved testene: hvem velger ut panelene og hva slags ølfaglig bakgrunn har de? Fordi juleøltester har blitt sett på som litt lett og upretensiøst stoff, har panelene tradisjonelt vært tilsvarende sammensatt, gjerne med kjendiser og med skuling til politisk korrekte fordelinger.

  • Fanklubbsmakere. Det hender panelet vurderer egne favorittøl – for ofte sitter det en fyr eller to fra fanklubben av det lokale bryggeriet, i en slags falsk forvissing om at lokalpatriotisme og stort ølkonsum er de beste kvalifikasjoner for å kunne si noe vettugt om ølets smak. Ved én juleølsmaking der jeg deltok, hørte jeg det bli mumlet ifra panelets fanklubbalibi: «Det er denne, gutter! Kom an, stem den opp!» Jeg husker ikke om det faktisk var E. C. Dahls juleøl, men den gjorde det i hvert fall godt.

  • Typevariasjoner. Hva skal man vurdere ølet etter? Det var enklere før, når alle bryggeriene brygget mer eller mindre etter den samme juleøloppskriften. Jeg sa ikke at det var bedre, bare at det var enklere å måle juleølene opp mot hverandre. Idag blir juleøltester lett en orgie i synsing og personlige preferanser.

  • For mange øl. Hvor mange ulike juleøl kan man egentlig smake forsvarlig på? Alt var mye greiere den gang det var 12-13 ulike juleøl å få tak i. Snart kan man kanskje komme opp i et tresifre antall om man tar med småbryggeriene, importøl og såkalte winterwarmers og seasonal ales. Det er ekstremt vanskelig å vurdere så mange øl på en kveld.

  • Karaktersetting. Ofte reduseres dette til terningkast, rett nok gjerne med en liten forklarende tekst, for det er få aspekter i denne verden som treffsikkert kan fanges på en skala fra én til seks. Nå har jeg mindre problemer med terningkastklisjéen enn det at man absolutt skal bruke skalaen og normalfordele ølene. For man kan jo ikke ende med en test med tre firere, to seksere og resten femmere? Man skal jo skape tapere og vinnere, må vite.

I det minste har det blitt bedre med årene. Panelene er mindre preget av kjendiser, til tross for at kjendisstoff og fordekt alkoholreklame i én og samme artikkel burde være win-win for click-fikserte aviser. Tidligere kom ofte slike tester i to hovedvarianter: der hvor panelet dogmatisk scoret opp smaksrikt øl fra de nye mikrobryggeriene, eller der hvor de samme ble scoret ned som udrikkelige og utradisjonelle. Etterhvert er bildet heldigvis blitt mer nyansert.

Hva driver egentlig disse testene som vokser frem som paddehatter hver eneste november? Man kan mistenke både forsideforbrukerjournalistikken og den menneskelig trang til å rangere alt og alle. Men jeg essensiell nøkkel til å forstå dem i stor grad er som reklame. Med et reklameforbud må bryggeriene raske med seg det man kan få av fordekt reklame. Kanskje hadde ikke konseptet juleøl overlevd 1990-tallet om ikke det var for den ettertraktede snikreklamen det gav å stille med et par juleøl.

Men nå er sesongen for juleøltester over, og vi er inne i øladvendtskalendertiden. I det minste er det bare én flaske øl pr dag.

 

2013-12-16

Marinen i Schjøschlag

Fyllet man mer før i tiden? Ja, det kunne nok hende. Her er et par passasjer fra dagboka til Jacobus Bugge – sønn av rektor Bugge på Katedralskolen i Trondheim – fra hans tur som «Underskibslæge» på Fregatten Nordstjernen på dens tokt 1869-70 til åpningen av Suez-kanalen og videre til Argentina. Jeg har tidligere fortalt om hvordan norske marineoffiserer fant norsk eksportøl i Buenes Aires, men til priser som var hinsides deres kjøpekraft.

La meg nå fortelle om hvordan offiserene ombord i festlig middagsselskap drakk seg særdeles beduggede, i mannskapets nærvær. Man kan godt mene at avholdsbevegelsen er humørløse mørkemenn, men en gang i tiden var det nok rom for å jekke ned festkulturen et par hakk.

Konteksten idet vi går inn i teksten er søndag 10. oktober 1869, der de sivile ombord – overlege Ihlen, Bugge og presten – har invitert kapteinen (omtalt som Chefen) m.fl. til middag.

Middagen var denne Dag som sædvanlig om Søndagene storartet. Chefen, et Par Cadetter, samt 1ste Maskinist var vore Gjæster. Efter Middagen, som varede et Par Timer, gik vi igjen op paa Dækket for at nyde den vidunderlige deilige Aften. [...] Vi fik et Bord og Stole op og samlede os nu om Caffen, Curacao og Crème de Cacao agterut paa Skandsen. Jeg siger Stemningen var begeistret, ja det var den da rigtignok ogsaa og dette gav sig Luft i talrige Skaaler, Taler og Sang. Nu fik Chefen den heldige Idé at faa samlet Sangerne, et 28 Mand stærkt Chor, ligeoverfor os paa den anden Side af Skandsen, og de afsang nu til hver Tale dertil passende Sange, [...] Saa fik Chefen op Champagne og vi drak Kongens og Landets Skaal under tordnende Hurraraab, saa utbragte jeg en Skaal for Chefen, som Gemytlighedens Chef, saa han en for kameratslig Aand ombord, saa Præsten for de hjemmeværende Kvinder og Børn, saa Ihlen for Alt hva «Kjærest» var og specielt for min «Kjærest», saa en af de Uforlovede for Spaniens Kvinder etc., etc. Nu kom Toddyen, Stemningen blev mere og mere animeret og vi begynte selv at synge. Chefen utbragte i mange og jeg kan just ikke egentlig sige udvalgte Ord en Skaal for Nordstjernen. [...] Saa utbragte en en Skaal for Maskinist Berg med Ønske om at han ikke maatte faa «sin Skrue» [dvs dobbeltbetyning med propell] løs, men desværre, han havde nok allerede faaet alle sine Skruer løse, thi i dyb og overstrømmende Taknemmelighedsfølelse over at være bleven erindret paa en for ham saa smigrende Maade vilde han just reise sig, og ligesom Chefen tolke sine Følelser i et glødende Foredrag, men uheldigvis tabte han Ligevegten og styrtede paa alle fire overende mod Bordet, som overrasket over denne Tilgift i Byrde uden Betænkning under et frygtelig Knald, Klirren og Spectakel væltede overende, og overøste os med hele sin ikke ringe Beholdning af Toddy og kogende Vand. [side 28-29]

Men sluttet de av den grunn? Neida, de holdt på et par timer til, dog etter at førstemaskinist Berg ble båret bort av fire gaster. I Det virker som om de ikke manglet en eneste av datidens kjente alkoholiske drikker, fra øl og vin, til sherry og rom ikke var ombord i rikt monn.

Tre dager senere er de kommet til Spania og åtte av dem går i land i Cadiz, der målet er at de skal proviantere mer drikkevarer for den videre turen.

Onsdag den 13de October. Kl. 8 F.M. [Formiddag] reiste vi med Jernbanen op til Jerez, hovedsagelig i den Hensigt at beundre den verdensberømte Gonzalez' Vinkjælder. [...] Det var en glødende, ja smeltende Hede, og uagtet vi var klædte saa tyndt som muligt, haglede Sveden af os. Hist og her passerede vi en liden Palmelund, nogle Orangetrær, men idethele var det kun ynkelig bevendt med Skyggen. Gonzalez' Vinkjælder er vel noget af det mest storartede i sit Slags, hans Beholdning skal være assureret for 3 Millioner £. Fem eller seks umaadelige Træbygninger huse disse Skatte. Da vi havde bestemt os til at complettere vort Vinlager med Gonzalez' ædle Sorter, gik vi først ind paa hans Contoir for at afgjøre vore Forretninger, d. v. s. smage paa nogle Sorter, udvælge den Sort vi vilde have og bestemme Qvantiteten. Hertil medgik minst halvanden Time, da der var en forfærdelig Mangfoldighed af forskjellige Sorter næsten til én og samme Pris, vi drak og smagede, smækkede med Tungen og syntes det var saare godt altsammen og var i megen Beraad om hvad for en Sort vi skulde kjøbe og hvormeget vi skulde kjøbe af hver Sort. Endelig havde vi da smagt saa længe og paa saa mange sorter at de alle løb rent i hinanden, og nu kunde det da ikke nytte at smage længre, men man fik bestemme sig. Vi kjøbte for ca. 1500 Spdlr. [=6000 kr etter reformen av 1875] tilsammen, dels af tørre, dels af søde Vine, spesielt den delicate Pedro Ximenes. Jeg for min Part kjøbte sammen med Præsten og Forvalteren 1 Qvartercast Sherry à 9 £ [1£ = 20kr = 5Spdlr] og 1 Qvartercask Pedro Ximenes à 15 £, 1 Qvartercask skal inneholde ca. 150 Flasker. Nu var da Forretningerne afsluttede og Fornøielserne skulde begynde, idet vi skulde gjennemvandre og se paa (eller rettere sagt smage paa) hele Beholdningen. Til den Ende modtog vi alle otte i Contoret af Hr. Gonzalez selv hver vort Vinglas, og med dette løftet op foran os som den Fane vi nu skulde følge, marscherede vi forventningsfulde afgaarde i Procession. Og nu var det ret interessant at se med hvilken Routine Hr. Gonzalez ved Hjælp af sine smaa Blikcylindre heftede paa en lang Fiskebensstang fra de forskjellige Fade optog Vinen og især med hvilken beundringsværdig Færdighed og Flothed han fra en betydelig Høide hældede den i Glassene. Alle de bedste, ædleste og kostbareste Sorter maatte vi smage paa, det gjaldt at holde Ørene stive. Først var det kun de almindelige Sorter Amontillado, Paxaret, Pedro Ximenes, Muscatel, etc., fra de svagere til de mest stærke og ildfulde. Fad laa her paa Fad opstablet i en umaadelig Høide og i uoverskuelige Rækker, alle Tønder forsynede med Maaned og Aarstal. [...] Vi gik fra den ene umaadelige Hal til den anden og havde vel gjennemvandret en fem-seks saadanne, da det blev os betydet at vi nu havde seet Forgaarden hvor Enhver kunde faa Lov til at komme og se, men nu skulde vi ind i det Hellige hvor Sorter fra 100 £ og opover laa. Ogsaa her smagte vi paa en hel Del fortrinlige Sorter, men maatte tilsidst gjøre som Hr. Gonzalez selv, d. v. s. øieblikkelig spytte ud og derpaa smække med Tungen, forresten bedømte han Vinen bedst ved at lugte paa den. Her smakte vi blant andet ogsaa paa Noah og Methusalem og andre gamle Patriarcher, saa gamle at han ikke kjendte eller ialfald sagde at han ikke kjendte Alderen, ja deilige var de, det er sikkert. Priserne paa disse var mellem 3 og 400 £ pr. Cask. Nu skulde vi da ind i det Allerhelligste – Apostelkjælderen eller den apostoliske Kjælder, saa kaldt efter de tolv umaadelige Fustager som her staa opstillede seks paa hver Side. Hvert af disse Fade er paa 16 Cask eller 9600 Flasker og indeholde den aller kosteligste Vin, hvert Fad er opkaldt efter en Apostel. Han har nu fra Tydskland bestilt en Fustage [=fat] dobbelt saa stor som disse paa 32 Cask, den skal ligge midt imellem de tolv og kaldes Christus.

Det var nu ikke frit for og kunde vel heller ikke være anderledes end at vi ved denne uvante Nydelse var blevne noget muntre, dog paa ingen Maade til Overmaal, nei det er mærkværdigt hvad man kan drikke i dette Clima, man sveder det ligesaa hurtigt ut igjen, hjemme vilde vi sikkerligen være blevne placat af mindre end Halvparten. [...] Tilslut maatte vi optegne vore Navne i et Slags Fremmed-Album og efter mange Taksigelser forlod vi denne elskværdige Mand, der havde forskaffet os en i saa mange Henseender rig og storartet Nydelse. Come back when you like and drink as much as you like, all together, var hans sidste Ord. [side 38-41]

Rett nok har stil og formell omgangstone sunket de siste 140 årene, men kjernen i innholdet minner litt om dagens charterreiser til Syden med nordmenn-på-tur. Det går fremdeles mye i fest og fyll.

Generelt var det et marinetokt der man (vel, i hvert fall offiserene) grundig forlystet seg med saluttkanoner, drikkevarer og lange middager. Det er en bok jeg kan anbefale, selv om den er lite tilgjengelig. Den beskriver på en vidunderlig måte samtidens Zeitgeist. Boken er forøvrig utgitt posthumt i 1943, så opphavsretten går vel ut om akkurat et par uker. Kanskje det er tid for å blåste støv av skanner og OCR-programvare?

Ja, og så var det en obBeer ... På vei tilbake til skipet fant Bugge og Falsen en flaske «Ale-Export» i en butikk. På spørsmål om hva det var, ble de fortalt at det var «Champagne», men det var vel heller kullsyreinnholdet ekspeditøren da tenkte på, ikke opphavet i vindruer eller malt. Prisen var 12 realer, som Bugge verdsetter til 3 mark, en litt uformell pengestørrelse som trolig tilsvarer 2 kroner etter kronereformen. I Norge gikk samtidig ølflaskene for brøkdelen av den prisen. Fra Frydenlunds jubileumsbok finner vi at gjennomsnittsprisen for bryggeriets ølsalg lå på 4-5 speciedaler pr hl i perioden 1862-67. Det burde gi en pris ut fra bryggeri pr 35cl halvflaske på rundt 6 øre etter kronereformen. Flasken med «Ale-export» ble – tross prisen – kjøpt for å stille tørsten, men innholdet ble spyttet ut som udrikkelig. Det er jo artig hvordan importvarer kan prises som luksusgoder, nesten uansett kvalitet og kostpris.

 
Sjef, Chef eller Chief? - lagt inn av Anders Christensen - 2013/12/17 23:37:46
Det ble kommentert at Chefen neppe var kapteinen, men mer trolig maskinsjefen, som til sjøs ofte omtales som chief'en, med sjømannsnorsk uttale 'kjif'.

Det er et veldig godt observert poeng og virker velfundert med utgangspunkt i de utdragene som er gjengitt her. Imidlertid, i de delene av boka som ikke gjengis er det veldig tydelig at Chefen er en referanse til skipssjefen, og at han styrer over alt og alle ombord, ikke bare maskinen.

2013-12-15

Dugnadstid

Kom alle sammen, det er dugnadstid! Det skal lages offisielle dommerskjema for endel av de mest sentrale eksempelølene i Norbryggs typesystem av øltyper. Det har lenge vært et ønske om å få dette til blant de som selvstuderer ølsmaker. For eksempel, typesystemet beskriver øltypen Engelsk Brown Ale, og eksemplifiserer med ølet Newcastle Brown Ale. Men det er ikke godt å vite om dette ølet er på den tørre, humlerike, fyldige, sterke eller mørke siden av typedefinisjonen. Det kan vi i fellesskap avklare.

Dermed blir det enklere med selvstudier til dommereksamen i Norbrygg, for man kan lese typedefinisjonen, smake på eksempelølene, og studere dommerskjemaet for disse ølene og diskutere med seg selv hvor tett opp til denne «fasiten» man kom. Det er dessverre litt rusk or rask i typedefinisjonene. For eksempel står det at California Steam Beer skal ha aroma og bitterhet av mellomeuropeisk humle, mens det som er brukt i Anchor Steam Beer – kroneksemplet på typen – visstnok lenge har vært Cascade. Endel slike ting tror jeg kan ryddes opp i eller i det minste avklares med denne dugnaden.

Rammen rundt dugnaden er to øl pr måned samt en person som sammenstiller innspillene – nå i desember er det Johan Johansen. Derfor oppfordrer jeg alle drikkeføre ølentusiaster (enten de er hjemmebryggere eller ikke) til å:

  1. kjøpe Newcastle Brown Ale og Pilsner Urquell;

  2. lese typedefinisjonene for 5A Engelsk Brown Ale og 1C Tsjekkisk pilsner;

  3. fylle ut dommerskjema for hvert av ølene;

  4. sende inn på epost til Johan;

  5. nyte den gode følelsen av å ha bidratt med noe mens du drakk øl.

Man kan med fordel repetere over noen ganger i løpet av måneden, og se om man kjenner det samme hver gang, men send helst inn bare ett skjema som omfatter alle smakingene.

Når denne stafetten har gått noen måneder, får vi et nyttig verktøy for å trene smakssansene. Når den har gått noen år har vi i fellesskap kanskje laget det viktigste norske hjelpemiddelet for å trene smakene.

 

2013-12-14

Vi kom, vi drakk, vi vant

På lørdag for to uker siden var vi på Klostergården på Tautra under Norbryggs juleølkonkurranse, Norges beste hjemmebryggertreff. Steinar Hamre og jeg stilte i flaskekonkurransen med St. Nicolas 2012 og vant der i klasse for juleøl uten krydder. I tillegg fikk vi en best-in-show-premie som er å bli med og brygge dette ølet som en normal batch på Klostergården håndbryggeri – mikrobryggeriet på Tautra. Det skulle være unødvendig å si at vi gleder oss. Det blir en eller annen gang på nyåret. Skål!

I den forbindelse vil jeg gjerne slå et slag for et annet arrangement som Norbrygg skal ha i slutten av april 2014. Se Norbyggs hjemmesider for mer info. Der blir det mye bryggefaglig stoff, samt at resultatet for NM offentliggjøres. I tillegg er det en ekstra konkurranse med innlevering i slutten av januar 2014, der tema er baltisk porter. Vinneren får sitt øl brygget i fullskala på 30.000 liter sammen med Brooklyns Garret Oliver på Ringnes på Gjelleråsen – under hjemmebryggerarrangementet mai. Ølet kommer deretter trolig på Polet, muligens under Polaris-etiketten.

Det er nesten så jeg håper at mange fremdeles tror de får pilsner-utslett av å tenke på Ringnes, slik at det blir mindre konkurranse. For dette er en premie jeg har virkelig lyst til å forsøke å vinne. Bryggingen skjer under arrangementet, og resten av hjemmebryggermafiaen i Norge får lov til å stå å se på.

Merk at 30.000 liter er like mye oppskalering i forhold til vår normale batchstørrelse på 20 liter som 1,3 centiliter – ca en spiseskje – er i forhold til vår normale batchstørrelse. Om vi bruker én kilo av en maltsort, må Ringnes bruke 1,5 tonn – eller 60 sekker à 25 kilo – er det omkring fire paller? Rett nok har det blitt gitt slike fullskalabrygginger som premie før, men ingen fullt så fullskala. Om man la sammen alle slike tidligere premier i Norge, ville det fremdeles ikke fylle bryggkjelen til Ringnes.

Så var det påstanden min om at juleølkonkurransen på Tautra er Norges beste hjemmebryggerarrangement. Tautra ligger litt avsides til. Egentlig er logistikken grei, for man tar taxi til busspris fra Åsen jernbanestasjon, om man bare bestilller minst tre timer i forkant. En ventende taxi og en halvtimes tur for 60,- er ikke ille. Men Tautra føles kanskje litt avsides. Dermed er de aller fleste som møter opp på dette arrangementet ihuga hjemmebryggere. Der publikumsfavoritten på NM trekker til seg folk som kanskje har mer fokus på produktet og fæsten enn på prosessen og det bryggefaglige, der er arrangementet på Tautra mindre men bedre, fordi det faglige nivået er desto høyere.

... og dessuten er det en utmerket middag på Tautra, med mat fra lokale råvarer servert sammen med gårdens eget øl. Ved disse middagene trekker Jørn alltid frem noen spesielle ting han har liggende på lur. I år ble jeg servert det første kommersielle røykølet på flaske som virkelig smakte ekte stjørdalsøl.

Så får vi se til neste år, hvordan grepene rundt delingen av NM i hjemmebrygging fungerer, og om Tautra klarer å holde teten som beste arrangement for hjemmebryggere. Det blir i 2014 ett PF-arrangement i vinter og en tredagers hjemmebryggerfestival i april hvor man har et sterkt faglig innhold og hvor man offentliggjør resultatene fra flaskekonkurransen – den egentlig NM-konkurransen. Det kan bli minst like bra som Tautra.

Jeg har så lyst til å brygge 30.000 liter baltisk porter på Ringnes! På tirsdag kveld brygget Steinar og jeg vårt bidrag til denne konkurransen.

 

2013-12-13

Hva er «min greie»

Da jeg skrev om den store øltypereisen fra pils via ales, IPA'er, syrlig øl og ut det store ukjente, så skrev jeg at jeg heller ville smake andre bryggeres egen «greie», enn hva de hadde brygget etter kopioppskrifter med industriråvarer fra fjerne strøk. Og så fikk jeg kommententar med spørsmål om hva som var «min greie».

Det er et relevant spørsmål: Hva er egentlig «min greie»? Hva har jeg lyst til å brygge og perfeksjonere, helt uavhengig av hva andre synes og liker? Kortsvaret er Bymarka, eller rettere sagt råvarer fra Bymarka.

Langversjonen av svaret er at da jeg trillet rundt på ungene under pappapermisjonene, ofte rundt Theisendammen og andre steder i Bymarka, så jeg hvordan det bugnet av bryggeråvarer som aldri ble utnyttet. Stedvis var nesten alt som vokste potensielt brukbart til brygging i en eller annen variant. Det eneste som ikke fantes der var nær sagt korn og humle. Korn kommer man vanskelig utenom for et øl, men alt det andre i Bymarka kan supplere, erstatte og tilføre smaker til brygget.

  • Bær finnes av mange slag, så som blåbær, tyttebær, bringebær og rognebær, einebær, i tillegg til at det også finnes gamle forlatte busker med rips og solbær der. Dessuten finner man blokkebær, krekling og multer, om ikke i Bymarka, så andre steder i rimelig nærhet.

  • Vann finnes selvfølglig der. Men man kan brygge på andre ting enn vann, så som tresaft. Selv om vi ikke har søtlønn som er så ikonisk for Canada, så er det mulig å tappe bjøkesaft. Som barn i Arendal kuttet vi bjørkegrener og tredde innpå og bant fast flasker for samle opp den søtlige saften. Man kan også koke einerlåg, som brukes i så mange gårdsbrygg.

  • Gamle bryggeurter finnes i mer eller mindre rikt monn. Mjødurt, ryllik, jordhumle, tistler, reinfann, einebar, granskudd, brennesler og mere til.

  • Ved til røyking, der svartor og bjørk er de mest brukte.

  • Jeg skulle tro at Bymarka – liksom andre steder – er full av villgjær. Det hadde vært interessant å forsøke å fange sin egen gjær. Farene er at den tar over bryggeriet og at man skal lete lenge før man finner en som gir bedre resultater enn de mange kjøpegjærstammene. Men spesielt blir det.

Nå er det imidlertid slik at det ikke uten videre bare er å ta seg til rette med råvarer ifra Bymarka. Bær er vel det minst problematiske å plukke. Urter burde heller ikke være noe problem, i hvert fall ikke for de artene som vokser i rikt og nesten ugressaktig monn. Kvister, skudd og ved er vel mer problematisk.

På den andre siden hugges og ryddes det en god del i Bymarka, dels som opprydding etter beverens herjinger. Så det er mulig man får lov til å forsyne seg av det som allikevel skal eller allerede er hugget. Dessuten er ved egentlig billig om man ikke skal bruke det til oppvarming, men for eksempel til røyking. Det største problemet er vel ikke prisen, men å få rett slag tre.

En utfordring med brygging på slike råvarer er at man må planlegge bryggingen etter hva sesongen gir og hva som er tilgjengelig. Dermed er det ikke så lett å brygge samme oppskrift to ganger i måneden så man kan tilpasse og perfeksjonere oppskriften over tid. Man må også ta høyde for årsvariasjoner i smaksstyrke og tilgjengelighet på en og samme råvare. Og ikke minst har mange råvarer en tendens til å være tilgjengelige på samme tidspunkt, slik at det om vinteren er dårlig med urter og bær å brygge på – mens det bugner over av dem i august og september.

Men jeg mistenker at min greie blir å brygge på urter og bær fra Bymarka.

 

2013-12-12

Øltypemonomaniet

«Og hva slags øltype er dette, da?»

Spørsmålet kommer titt og ofte, enten du byr på ditt eget hjemmebrygg eller bare sitter og overhører samtaler ved en eller annen bardisk. Men er ikke det viktigste at ølet er godt, ikke hvilken øltype det tilhører? Og er ikke denne monomanien rundt øltyper bare en avsporing av ekte ølinteresse, fôret av et litt for stort behov for å kategorisere og båssette allting?

Både ja og nei. Du kan vurdere et øl to minst to måter: typemessig og hedonisk. Vurderer du det hedonisk rangerer du det på en skala fra liker til ikke-liker. Det er når du skal vurdere det typemessig at problemene starter, for da skal ølet vurderes i forhold til en tenkt innhegning, innenfor hvilken øl er typeriktige, mens de typeuriktige ølene streifer som villdyr utenfor.

Hva er så disse øltypene som vi så altfor ofte måler øl opp mot og sabler ned etter. Spørsmålet er langt enklere å stille enn å besvare? La meg forsøke å angripe det gjennom å foreslå noen mulige kriterier for at en øltype dannes:

  1. Like produkter. Når flere bryggerier brygger øl med lignende karakteristikker, og de bruker samme eller beslektet navn på dem, og dette foregår over en rimelig lang periode.

  2. Konsensus om rett og galt. Når det utkrystalliserer seg en konsensus om hvilke egenskaper som er riktige og hvilke som er feil innen for en sjanger (eller proto-øltype) av øl, slik at man kan bedømme om konkrete øl faller innenfor eller utenfor.

  3. Kluster av enkeltøl. Når det oppstår et kluster av øl som ligger innenfor en type, og det er relativt få øl som ligger midtveis mellom denne typen og andre øltyper.

  4. Deskriptiv definisjon. Når noen definerer en typedefinisjon.

En viktig moment er at øltype er forskjellig fra en samlebetegnelse for opphav. For eksempel er Münchener Dunkel en øltype, men Trappist er bare en opphavsbetegnelse. Selv Dubbel var i utgangspunktet trolig ikke egentlig ment som en øltype, men som en delbeskrivelse: øl som var sterkere enn vanlig «enkelt» øl. Det samme kan sies om Ekportøl og Stout og Skipsøl, selv om disse også har utviklet seg til å bli relativt klart definerte øltyper.

Idag har vi paradoksalt nok nærmest en eksplosjon i ulike øl, og i karakteristikk spriker de ofte i mange retninger. Men ironisk nok: samtidig ser vi i langt mindre grad nye øltyper. Vi har sett blant annet Black IPA (eller hva vi ønsker å kalle den) og US Imperial Red. Vi har sett mye av hva vi kan kalle proto-øltyper, men det er få som strengt tatt har utkrystallisert seg til å fortjene å bli kalt en egen øltype. Deri ligger at for å bli en øltype, er det ikke nok at noen har en god idé eller brygger et øl som er ulikt alle andre. Idéen må «catch on» og må nå en kritisk masse og holde seg der tilstrekkelig lenge. Det er kort og godt så mange mulige nye øltyper at få av dem får virkelig gjennomslag.

På den andre siden ser vi også en enorm kreativitet i ekstrapolering og kryssing av øltyper. Imperial Pilsner, Black IPA, Rug IPA, Lys Stout. Også her kan hver krysning potensielt bli en egen type, men det kritiske punktet er fremdeles at ideen tar av og sprer seg.

Generelt er jeg litt skeptisk til alle disse krysningene egentlig er sine egne øltyper. De peker ofte litt for mye i ulike retninger, så det blir mer en modifikasjon til en annen øltype enn det egentlig er en ny øltype. Med en ekte øltype forstår jeg et relativt snevert intervall på de aller fleste parametrene for ølet.

La meg ta Black IPA (eller hva den heter denne måneden) som et eksempel. Ok, den skal være mørk og den skal ha mye humle, men omtrent der stopper det litt opp. La oss si middels til kraftig humlearoma, middels til kraftig humlesmak og mørk til helt svart. Altså: mørk og humlerik. Men hva er det som gjør at én BIPA er typeriktig og en annen ikke er det?

Vi kan legge til kriterier for fravær av feil: skal ikke ha DMS, ikke diacetyl, ikke infisert, ikke acetaldehyd osv, men det er ikke egentlig veldig begrensende. Så kan man utelukke det som kolliderer med stilen, så som at tydelig humlearoma ofte er et tegn på ferskhet som ikke lar seg kombinere så godt med fatlagringspreg, oksydering og en snert av brettanomyces. Av samme grunn skal IPA helst ikke ha fatpreg og en Barley Wine bør ikke ha masse humlearoma. Til slutt kan man sette lav-til-middels eller rundt-midt-på-treet på øvrige parametre som malt, sødme, fruktighet osv. Og vips har vi en øltype ... eller har vi egentlig det?

Vi kan kontrastere det med øltypen Norsk Pils, som er og blir en egen øltype eller i det minste en variant av en øltype. Mange ølnerder skjeller den ut for at all pils smaker det samme, og noen bedre attest til Norsk Pils som fungerende og klart definert øltype kunne de vel neppe gi.

Øltyper handler nemlig ikke så mye om å sette merkelapper på øl, som at hvert øl skal treffe omtrentlig likt til andre øl av samme type. Konsekvensen derav er at mange øl – til og med mange gode øl – ikke egentlig er av noen etablert øltype. Og samtidig er mye av det som kalles øltyper heller en kortbeskrivelse, som ofte kan være for snever eller for vid.

Og hva med øltyper som overlapper? Et eksempel er en Bayer og en Brown Ale, som i enkelte tilfeller kan smake temmelig likt. Det er likevel to ulike øltyper, for det er ikke slik at det er en entydig mapping fra smak til øltype.

Grensene rundt øltypene synes tidvis å være som strikk som kan strekkes etterhvert som kreative bryggere tøyer grensene. Det er i hvert fall ikke noen sylskarp konsensus om hvor typegrensene går, og dét er et problem ved vurdering av øl typemessig. Det er greit at alle er omtrentlig enige om hva som er i sentrum for en øltype, men det mangler ofte konsensus om hvor går skillet mellom typeriktig og typeuriktig.

Og til slutt kan vi nevne jus og politikk som kompliserende faktorer, for lovgivning har til alle tider vært en av de viktigste drivkreftene for å forme øltyper og utvikle øl i nye retninger.

Til syvende og sist er det kanskje rådende magefølelse og konsensus blant bryggere og ølentusiaster som best bestemmer hva som er en øltype og hva som ikke er der. Øltypologi er i hvert fall vanskelig.

 

2013-11-29

Hvor går Nøgne Ø?

Med nyheten om salget på noen dagers avstand er det på tide å forsøke å analysere dette litt mer. Og takk til Gustav Foseid for givende diskusjoner omkring temaet over et par Belgisk mørk sterkøl.

Aller først, hva er det rent faktisk som har skjedd? Ifølge Agderposten har NØ til nå hatt seks aksjonærer, to av dem hadde 2,50% hver og har solgt seg helt ut. Kjetil Jikiun og Anne Hestness Trommestad (gjennom Aht Invest) hadde henholdsvis 28,75% og 37,50%, og har begge solgt seg ned til 9,91%. Søskenene Anne Cecilie Nybø og Tore Nybø hadde hhv 13,13% og 15,63%, der hun har solgt seg ned til 10,13%, mens han beholder aksjeposten. Da får Hansa Borg 54,44%.

Og dermed inngår Nøgne Ø automagisk i konsernet Hansa Borg som et datterselskap, siden de eier mer enn 50%. Ja, under forutsetning av at ikke Konkurransetilsynet torpederer avtalen.

Hva er prisen? Det vil ingen si, men vi kan synse litt. Ett utgangspunkt for prissetting av et selskap kan være ti ganger driftsoverskuddet, og Nøgne Ø hadde i 2012 et driftsoverskudd på 9,5 mill. I tillegg har driftsoverskuddet økt de siste årene, og da må man dykke litt mer ned i tallene for å si om 9,5 million er realistisk over de neste årene. Videre vekst i inntekter er nok sannsynlig, men avhengig av betydelige investeringer. NØ hadde ved utgangen av 2012 14,3 millioner i gjeld, hvorav litt over halvparten er langsiktig. Men la oss anslå prisen til 10-12× av driftsoverskuddet på 9,5 millioner, og siden de har kjøpt litt over halvparten, så ligger kanskje prisen på rundt 50-60 millioner. Men det er veldig grove anslag, da. Dessuten er kanskje den mest verdifulle delen av NØ merkevaren, og den er ekstremt vanskelig å prissette.

Så er det to måter man kan kjøpe seg inn i et selskap: ved å kjøpe aksjeposter, eller ved å utvide aksjekapitalen. Sålangt jeg kan forstå er det her kun kjøpt aksjeposter. I så fall har eierne som har solgt aksjer fått penger, mens bryggeriet selv ikke har fått mer kapital. Da er det fremdeles et stykke frem til et nytt bryggeri.

Rett nok er Hansa Borg kapitalsterke, men de vil neppe sponse et nytt bryggeri uten at øvrige eiere spytter inn sin del. I så fall kunne de like gjerne også ha utvidet aksjekapitalen. Eventuelt kan Hansa gi bryggeriet et lån på gode betingelser, eller det kan komme en aksjeutvidelse senere, der Hansa øker sin eierandel. Men på en eller annen måte må det skaffes penger til et nytt bryggeri, både bryggverk, tomt og lokaler.

I mai i år var NØ ute i Grimstad Adressetidende og snakket om å kjøpe en ti dekar stor tomt ved Østerhus, med opsjon på ytterligere 19 dekar. Dette skulle koste over 20 millioner for den store løsningen, med ytterligere 20 millioner til første runde med bygninger. Det vites ikke om disse planene er lagt bort, eller om oppkjøpet av Hansa er en ekstrarunde man trengte å ta for å få økonomisk ryggrad til å ta dette løftet. En indikasjon er at ingen synes å snakke om Østerhus og nytt bryggeri lengre.

Uansett om penger plutselig materialiserer seg idag, så tar det lang tid å bygge et nytt bryggeri. Bygninger er en ting, men det er betydelig leveringstid på nye bryggverk. Dessuten må man kjøre inn oppskrifter når det flyttes til nytt bryggverk. Under selv de beste omstendigheter er neppe NØ innkjørt på nytt bryggeri før jul 2014. Og da blir spørsmålet hva man gjør i mellomtiden.

NØ sliter med å dekke etterspørselen. Ifølge daglig leder Tore Nybøs uttalelser til Fædrelandsvennen i oktober hadde de ikke klart å levere bestilt volum de foregående 2-3 månedene, men hadde et mål på å klare 70-80% av bestillingene. Man kan velge å definere det som et luksusproblem og ignorere det inntil videre. Men all den tid det ikke er en midlertidig økning i etterspørselen, men en kontinuerlig oppadgående trend, så er det dårlig forretning. I samme artikkel siteres salgstallene for 2011 og 2012 som 0,6 og 0,9 millioner liter, mens estimatet for 2013 var mellom 1,1 og 1,2 millioner liter. Det er potensielt tapte markedsandeler om ikke bestillingene blir fylt, og i mens kan andre bryggerier fylle den hylleplassen NØ-øl kunne hatt.

Alternativt kan man tyne mer ut av produksjonen på Rygene. Men mitt inntrykk er at de allerede har presset maksimalt ut der, og en illustrasjon på det er at Kjetil i et intervju med BeerReviews i mars 2011 oppgav årlig kapasitet på bryggeriet til 0,45 millioner liter – halvparten av hva de solgte i 2012. Det er neppe stort mer å hente på å forsøke å kjøre flere batcher. Tvert imot, når et bryggeri over lang tid presses utover sin naturlig øvre produksjonsgrense, er faren at det skaper slitasje på personalet.

Men det finnes også en tredje løsning: De kan midlertidig flytte produksjonen av noen av standardølene med stort volum til enten CB i Kristiansand eller ett av de andre anleggene innen Hansa Borg. Ifølge Statistisk sentralbyrå har ølsalget sunket med 8,7% siden toppåret 2008 til i fjor, og når vi tar i betraktning at både import og mikrobryggeriproduksjon trolig har økt i samme periode, skulle de gamle industribryggeriene ha rikelig med ledig produksjonskapasitet. Flytting av brygging av standardølene vil ikke bare lette trykket på Rygene og samtidig dekke etterspørselen, men det vil kunne frigjøre kapasitet som kan brukes til spennende ting som kollaborasjonsbrygg, eksperimenter, spesialøl og slikt. Det er slikt som har høy profil og får det til å sitre i ølentusiaster. Og det er akkurat slike ting som Kjetil er kjent for å være flink til å skape, og det er slikt som også gir omdømmebygging i et marked der reklame er forbudt.

Denne tredje løsningen er – sålangt jeg kan forstå – den eneste fornuftige på kort sikt mens man venter på et nytt produksjonsanlegg blir ferdig.

Men så kan man spørre seg om man trenger nytt bryggeri. Dersom volumproduksjonen av standardutvalget fungerer greit hos de såkalte industribryggeriene hos CB, Borg eller Hansa og dette aksepteres i markedet, trenger man da egentlig et nytt bryggeri i Grimstad? Dagens anlegg hos Nøgne Ø er mer enn tilstrekkelig for spesialølmarkedet som brygger sære ting. Kanskje man kan beholde anlegget på Rygene som pilotbryggeri, spesialølbryggeri og eksperimentbryggeri med høy profil, mens volumproduksjonen av ølene flyttes til de øvrige Hansa Borg-anleggene. Det ville jo være eksakt etter modellen for Waldemar og Hansa.

«Alt blir som før» er det blitt gjentatt, og alt starter nok ut som før, men det er illusorisk å tro at alt forblir som før over tid. Det viktigste blir kanskje å se etter om det fristilles penger til et nytt bryggeri og å se etter om ingrediensen «Grimstadvann» fortsetter å listes på etikettene.

... skjønt det er et annet bryggeri som også brygger på Grimstadvann, nemlig Arendals Bryggeri, siden Arendal og Grimstad har felles drikkevann fra Rore som hovedsaklig ligger i Grimstad. Jeg forstår forresten ikke hvorfor ikke disse to bryggeriene har funnet sammen om å brygge Nøgne Øs volum-produkter. Det burde de ha gjort, i hvert fall etter at Arendals Bryggeri ble selvstendig da Ringnes solgte seg ned. Arendals brygger fremdeles Ringnes Julebokk, og burde i alle henseender være ute etter kontraktsbrygging, ettersom de ikke viser vilje til å utvikle egne ølmerker. Ringnes flytter produksjon bort fra dem så noen burde høre at klokkene ringer for dem. Men meg er ikke givet at forstå alt.

Jeg tror salget av Nøgne Ø er et veiskille i norsk bryggerihistorie, og jeg lover å komme tilbake med analyser av hvordan det gikk og hvorfor det gikk slik på årsdager fremover.

 
- lagt inn av Captain Frodo - 2013/12/8 23:58:46
Hm, jeg tror dine gjetninger om salgspris muligens er i høyeste laget. Jeg vil gjette på at kjøper skuler litt mer til egenkapital enn til driftsresultat, men som du sier kan det hende at kjøper er villig til å betale godt for en eksklusiv merkevare. Det har definitivt selger i dette tilfellet. Dersom det gjennomføres emisjon(er) kan det være mulig å få kunnskap om flere detaljer ved å bestille dokumenter fra Brønnøysundregistrene. Følg med dersom det dukker opp kunngjøringer fra selskapet fremover. De tilgjengelige kunngjøringene for øyeblikket viser for øvrig at det har vært hyppige bytter av styreleder i år. Stusser litt over en setning i Agderpostens artikkel: "Derfor var det naturlig for oss å søke kontakt med den eneste norskeide store aktøren innenfor drikkevaremarkedet". Hva med drammenserne?
Fasit - lagt inn av Captain Frodo - 2014/5/20 23:06:44
Nå er fasiten klar, og estimatet ditt traff egentlig veldig bra: http://e24.no/naeringsliv/milliondryss-til-noegne-oe-gr-ndere/22932304

2013-11-27

Hansa kjøper NØ

Eller rettere sagt: Hansa Borg (Ellers bare Hansa blant venner) kjøper aksjemajoriteten på 54,44% i Nøgne Ø, men bryggeriet skal bestå videre, uten noen tydelig signaliserte endringer. Jeg er ikke helt overbevist, for Hansa kjøper seg neppe opp i andre bryggerier utelukkende som investering uten deltakelse og innblanding. Og dersom det ikke trengs endringer, så er det heller ingen grunn til å kjøpe seg inn.

Men så er dette dagen hvor de ønsker å feire et oppkjøp og gjerne vil komme store og vakre ord, og gi nyheten en positiv spinn. Det er ikke dagen da de ønsker å annonsere og eller problematisere eventuelle fremtidige tøffe tak.

Ordningen har da også mange fordeler. Hansa har penger, NØ har salgspoensiale, Hansa har teknisk kompetanse, NØ har en internasjonal merkevare, Hansa har infrastrukur, NØ har street creds. Så egentlig burde de finne hverandre i et kompaniskap. Men mon tro om det ikke også delvis handler om to hyppige tema innen bryggeribransjen: produksjonsoppskalering og oppsuging av markedsandeler.

Det er vanskelig å si hva det vil komme til å bety, men jeg tror vi kan komme til å se tilbake på 27. november 2013 som et veiskille i norsk bryggerihistorie. Om vi skal slite på et allerede forslitt uttrykk, så er en epoke trolig over – hvilket også impliserer at en ny har startet. Det er farlig å spå, spesielt om fremtiden, så la meg heller forsøke å blinke ut mulige problemer, snubletråder og scenarioer fremfor å si hva sannsynligheten er for at noe skal inntreffe.

  • Slakter man gåsa? Vil Hansa vite å ikke slakte gåsa som legger gulleggene? I noen andre overtakelser der ett stort og effektivisert bryggeri kjøper opp et lite håndverksmessig bryggeri har man ønsket å få i pose og sekk ved å kombinere den enes effektivitet og skalering med den andres håndverksproduksjon og renomé og til slutt stått tilbake uten noen av delene.

  • Nøkkelpersonell. Vil Nøgne Ø kunne beholde nøkkelpersonell på lang sikt, eller vil tilstrekkelig mange av dem kikke seg rundt og forsvinne lavmælt ut i løpet av de neste månedene? NØ er i mindre grad det fysiske bryggeriet enn det er personene og kulturen bak, så om de mister tilstrekkelig mange av nøkkelpersonellet, så mister de seg selv.

  • Hva med sake? Hva som skjer med sakeproduksjonen kan være en indikator. Vil de legge den ned for å konsolidere på kjernevirksomhet, eller er det tut-og-kjør for videre eksperimentering? Dersom de vil konsolidere, så er sakeproduksjonen det første og enkleste å økse bort. Svaret på dét vil trolig slå an tonen for andre deler av bryggeridriften.

  • Hva med Waldemar. Hva skjer med Waldemar som bryggeri og merkevare? Om jeg har forstått rett, har Hansa brukt Waldemar mikrobryggeri som et slags pilotbryggeri og så produksjonssatt suksessfulle oppskrifter på hovedbryggeriet under merkevaren Waldemar. Et bryggeri bør ikke konkurrere med seg selv, og Waldemar er i direkte konkurranse med NØ. Blir alt dette koordinert i et håndverksbryggerimerke og et industribryggerimerke. Kommer de til å bruke NØ til å sondere markedet for produkter som så kan masseproduseres innen Waldemar-merkelappen? Legger de ned Waldemar eller faser den over under NØ? Får vi NØs standardøl på boks?

  • Samordningsgrad. En av tingene som NØ har signalisert, er at de får tilgang til salgskanaler og slikt, siden Hansa har et sterkt rammeverk for denslags. Men det betyr at disse funksjonene må samordnes, og da må det omorganiseres. Hvor dypt kommer man til å samordne dette og på hvor mange områder av driften vil det samordnes?

  • Nytt bryggeri. NØ trenger nytt produksjonsanlegg. Blir det NØ versjon 3, eller blir det et Hansa i Grimstad som også brygger NØ-labelen? Det er vel sagt tydelig at det det blir NØ versjon 3, men hvordan ser fasiten ut når vi skuer tilbake om fem år?

  • Flytting til Bergen. Vil de flytte deler av produksjonen til Bergen (eller til CB i Kristiansand), i det minste i en overgangsfase der man har kapasitetsproblemer frem til nytt bryggeri står klart? Og hvordan vil markedet reagere på det. Hva er muligheten for at en midlertidig flytting av produksjonen etterhvert blir permanent? For eksempel fikk Ægir endel pepper da de flyttet noe av ølproduksjonen til Belgia i en overgangsperiode mens de ventet på nytt bryggverk.

  • Hva gjør Ringnes? Her blir det nok svart på en eller annen måte. Kommer de til å kjøpe opp sitt eget bryggeri. Siden det handler om å skaffe seg labels med god kredibilitet og betydelige markedsandeler, er det ikke så mange veletablerte bryggerier å ta av. Lervig er lokalpatriotiske og trenger ikke pengene, så da er det vel stort sett Haandbryggeriet, Kinn og Ægir igjen. Og får i det hele tatt Ringnes lov til å kjøpe opp flere småbryggerier? Eller vil de etablere et Brooklyn-bryggeri i Norge slik som i Sverige? Eller kanskje gjenoppliver de Schous eller Frydenlund som spesialmerker.

  • Hva med Arendals og CB. Ringnes har til nå har til nå ganske suksessfullt forsøkt å kvitte seg med Arendals Bryggeri. Men når Hansa nå planter nok et fotavtrykk på Sørlandet, i tillegg til CB i Kristiansand, vil Ringnes ta opp lokal-kampen gjennom Arendals? Og hvordan påvirker dette fremtiden og strategien for CB internt i Hansa Borg?

... følg med i neste spennende episode av «Bryggeri-Norge».

 

2013-11-25

Øltypereisen

Jeg reiser ... i øltyper. Det startet med pils, men det var vel mest av sosiale konvensjoner. På siste halvdel av 1990-tallet bragte tilfeldighetene meg til Gent i Belgia, og jeg fikk smaken på fyldigere, søtere og mørkere øl. I en lang periode var jeg på ale-kjøret, men uten at jeg helt så den store sjarmen med humlebomber.

Søndag 15. november 2009 besøkte jeg brewpuben til Dogfish Head i Rehoboth Beach i Delaware, og jeg så lyset og ble helt og uforbeholdent hophead – for en periode.

Smaken på syrlige øl kom ikke på en bestemt dato. Den har sneket seg inn over tid. Over årene har den tiltatt, spesielt etter at humlebombene ble begynte å føles litt endimensjonale. For all del, IPA er fremdeles godt, men mangler ofte den dybden som trengs for å nære et livslangt forhold.

I det siste har merket jeg en higen etter noe nytt. Etter noe annet enn søtt, bittert eller syrlig. Jeg er på leting, og jeg grubler.

Når man brygger kan man makse ut, man kan balansere, man kan sjonglere med ulike maltsorter og varianter av humle. Men strengt tatt er det lite som skiller dagens mikrobryggerier fra industribryggingen slik den har vært de siste 150 årene. Selv hjemmebryggerne ser ut til å hige etter det helautomatiserte industribryggeriet på 20 liter, det som Speidel har den nær-perfekte løsningen for.

Derfor fyller man industrielt fremstilt malt og plantasjedyrket humle på et 20 liters industribryggeri og tilsetter plastikkpakker med gjærceller som har vært transportert en kvart jordomkrets. I fuktige øyeblikk ser jeg glimtvis at noe må være feil med dette bildet.

For hva har vi mistet på veien frem mot dagens effektive bryggesystemer og nær variasjonsløse råvarer som typisk er allesteds- og alltidsnærværende på bryggebutikkhyllene? Vi oppfatter Maris Otter som en urgammel malt, men den kom først i 1966. Hva gikk forut for den? Det finnes knapt øl uten humle idag, men en gang var humle én av tyve, eller kanskje én av hundre ulike urter man hyppig brukte i øl. Hvor ble de andre av, og hva smakte de? Det virker fånyttes å krangle om nytteverdien av en ferdigpakket «vial» med milliarder gentisk ensartede ølgjærceller, men hva mistet vi gjennom rendyrkingen av gjæren?

Lenge trodde jeg at når man var kommet gjennom fasene med billig pilsner, europeiske ales, amerikanske humlebomber og syrlig belgisk, så ville den neste fasen være back-to-basic: det å lage en enkle, down-to-earth, smaksmilde øltyper på en god og balansert måte. Men jeg ser ikke at disse ølene materialiserer seg. I den grad man ser enklere øltyper i mikrobryggeriverden, er de ofte skrudd ekstremt opp.

Men jeg tror fremdeles neste fase blir tilbakeskuende, men ikke til pils og andre «enkle» øltyper. Jeg mistenker at det blir en ekskursjon utenfor typesystemet, for å finne utdødde ølsorter og gjenopplive gamle smaker og teknikker. Man vil kunne gjenopplive gamle prosessmetoder, og kanskje dras terroir-konseptet til uante høyder?

Vi sier at det kun er humle som har terroir, helst fordi det var den eneste ingrediensen man ikke klarte å utdrive terroir ifra. Og forresten, kan en hjemmebrygger skifte terroir fra batch til batch? Gir det mening å sjonglere mellom et dusin ulike terroir'er, pent vakumpakket i hver sin humlepose i fryseren? Vis meg heller *ditt* terroir – ditt øls terroir – ikke ferdig-terroiret som du bestilte over nettet og fikk levert pr Norgespakke.

Jeg vil se autentistet. Det er greit nok å smake hjemmebryggeres versjoner av IPA og porter. Men jeg vil helst smake på den ene øltypen du har perfeksjonert å brygge – din greie. Jeg vil oppleve terroiret fra ditt miljø.

Jeg tror ikke jeg er alene på denne øltypereisen. Jeg vet ikke hvorhen min øltypereise vil ta meg, liksom jeg ikke visste hva jeg begav meg inn på den dagen jeg bestilte min første Dubbel på Het Waterhuis aan de Bierkant i Gent. Men jeg tror veien videre tar meg i retning av alternativer.

I retning av alternativer til humle. Alternativer til bygg. Alternativer til mesking. Alternativer til ølgjær. I retning av noe annet enn det vi allerede kjenner. I retning av grenselandet mellom øl og noe-annet-enn-øl.

 
Brygger du selv? - lagt inn av Haffy - 2013/11/26 17:48:07
Heisann du!
Spennende liten visjoner sak, jeg smaker mer enn gjerne på din greie!
På Nærbø ølfestival smakte jeg på øl brygget med myse istede for vann, det var en spennende opplevelse som jeg håper bryggeren fortsetter med.
Jeg personlig er veldig glad i å brygge med ingefær og da gjerne langt større mengder enn vanlig, opp til en halv kilo i en 20 liter.
Men vil gjerne høre mer om sprøe bryggeideer andre har som de faktisk har gjennomført med suksess.

2013-11-19

Tre til i Trøndelag

Så er det duket for tre bryggerier til i Trøndelag.

De fleste har vel fått med seg at folkene bak Monkey Brew (advarsel: gammel artikkel) skal starte eget bryggeri, dog vites det ikke om det er under dét navnet. De rasket med seg premier ifra NM i hjemmebrygging 2013 langt over noen pro rata, og mitt inntrykk er at de har stålkontroll på det tekniske og ikke akkurat famler i mørket når det gjelder oppskriftsformulering. De har kastet sine øyne på et særdeles passende og meget staselig lokale, rimelig sentralt plassert i beltet umiddelbart rundt Midtbyen, det vil si i Trondheims pub-randsone der man stort sett finner de beste pubene. Målet er et dual-use bryggeri med både servering og produksjon for flaskesalg. Jeg gleder meg.

Mindre kjent er vel at man skal brygge på Teveltunet Fjellstue med kommunal lisens, med Jørn G. Andersen fra Klostergården Håndbryggeri på Tautra som mentor og læremester. Kanskje er det med Tautras nåværende bryggverk også, siden jeg tipper at de snart må oppgradere til noe større. På Teveltunet blir det kobling mot lokal mat, så det blir mer à la en brewpub. De planlegger fem sorter øl, hvorav minst én av dem blir med betydelige mengder stjørdalsk røykmalt. Jeg avventer, men gleder meg imens over at i hvert fall bevilliger og slikt er unnagjort.

Det tredje initiativet er kanskje litt mer i det blå. Halvard Andresen ifra Stjørdal har kassert inn på salg av bedrift, men uten at lysten til å pensjonere seg meldte seg. Sammen med en kamerat starter han Stjørdalsbryggeriet AS. De skal brygge i type-intervallet fra Pils via IPA til Porter og Stout, men altså ikke stjørdalsk røykøl. Kompetanse planlegger de å hente ved å gå i lære hos To Tårn, der de også vil lisensbrygge de første ølene sine. Vi ser vel trolig ølet deres utpå nyåret, men må sannsynligvis vente til 2015 før vi kan vente utgaver brygget i Stjørdal. Det er litt Ølve på Egge-déjà vu over det. Men på Egge var det en pasjonert hjemmebrygger som startet, her er det muligens litt mer glade amatører. Dog kan en ølentusiasme skli over i en bryggeentusiasme – og jeg tror helhjertet på at en bryggeentusiasme er nøkkelen til å starte et bryggeri. Dog, det blir nok noe her.

Personlig har jeg en visjon om å dra på pilegrimsferd til Jämtlandsbryggeriet – som ligger i Pilegrimstad like utenfor Östersund. I så fall vil jeg gå mot strømmen; gå fra Nidarosdomen og østover, og selvfølgelig må jeg da innom alle sentrale ølsteder på veien. Nyheten om disse tre bryggeriene dekker endel tørre strekk på ferden og løser visse provianteringsproblem. Da blir det vel pilegrimsferd sommeren 2014 eller mer trolig i 2015. Slår noen følge?

 
Öllänet Jämtland - lagt inn av Arve M Lervik - 2013/11/20 07:55:33
Vi planlegger muligens en liten rundtur (med mikrobrygg-stopp) i Sverige neste år. Og det er jo langt fra bare Jämtlands bryggeri å stoppe på i nabolänet. 9 aktive bryggerier er det der nå, med et potensielt 10ende på gang - http://blogg.op.se/engodale/category/gaddede-kallarbryggeri/ [sitat]Vi har inte kommit igång med någon kommersiell bryggning än utan hemmapular i köket[/sitat] Har begynt på et kart med tanke på neste sommer, og har foreløpig lagt inn Jämtlandsbryggeriene - http://bit.ly/1fUe4Cg

2013-11-18

Blir Nøgne Ø Solgt?

En artikkel på E24, basert på en artikkel fra Fædrelandsvennen i Kristiansand (bak en betalingsmur) mer enn antyder at Nøgne Ø er i ferd med å selges til Hansa-Borg – slik at Hansa overtar litt over 50% av aksjene.

Det må nok forstås utfra at Nøgne Øs bryggverk er blitt for lite i forhold til produksjonen sin. Kjetil fortalte levende på Bryggerifestivalen i Trondheim i høst om hvordan produksjonsvolumet hadde vokst ifra bryggefasilitetene. De hadde inntil videre holdt problemene fra livet ved å flytte lagring av øl til en låve et godt stykke unna, men det var ingen permanent løsning. De trengte kort og godt flere og større tanker og ikke minst flere kvaderatmetre. Eller rettere sagt: flere penger.

Det lokalet som virket så enormt og uutfyllelig da de først flyttet inn, er i dag lite, overfylt og begrensende. Og som vanlig er der intet nytt under solen. Nær sagt alle gamle bryggerier har vært igjennom lignende faser, der man må oppskalere «alt» for å komme til neste nivå som bryggeri. For er det noe som betegner bryggeribransjen og rir den som en mare, så er det at utstyret dikterer hvordan du skalerer driften. Enten har du et for stort bryggverk til å kunne lage øl med moderat markedspotensiale, eller så har du et for lite bryggverk til å kunne dekke etterspørselen på en effektiv måte, eller så er du midt i mellom for en stakket stund.

I de fleste andre bransjer kan man utvide ved å duplisere eksisterende enheter, f.eks. vil SAS og Norwegian primært utvide ved å kjøpe flere fly, ikke ved å bytte hele flyparken med nye fly av en større modell i én fei. For de fleste bryggerier gir det liten mening å utvide på den måten – de må bytte utstyret i et større anlegg. Bryggerier lever kort og godt ikke på organisk vekst, de gjenfødes som en Fugl Phønix i et nytt og større bryggverk – i hvert fall på produksjonssiden.

Nøgne Ø er nok kommet dithen at de må ha et større bryggverk, med flere tanker, ny og større meskekar, matchende kokekar og større lokaler å ha dem i. Det koster penger, og der er det nok en ny investor kommer inn.

Og så sies det at de selger til Hansa. Bryggegründerne løftet hjemmebryggingen til en beskjedent lokale for egne midler. Investoren Anne Hestness Trommestad sprøytet inn penger slik at man kunne vokse fra dobbeltgarasjen på Bergemoen til kraftverket på Rygene. Hun er fra Bergen, og det er kanskje hvor en connection til Hansa ligger? Nå trenger bryggeriet en ny og enda større innsprøytning av penger for å vokse ut av kraftstasjonen og inn i sitt eget lille industriområde.

Det virker som om så mange snakker så stygt om Ringnes som den store, stygge ulven i bryggeriverdenen. Men når man snakker med de som har levd tett inn på bryggeriene, så beskrives Ringnes som litt kjedelige, men gjennomgående streite og redelige. Men Hansa får ikke fullt så ofte like gode attester. De har oftere rollen som råtassene. Så får vi se hva de ønsker med et innkjøp i Nøgne Ø og hvordan det eventuelt samspiller med deres eget Waldemar-merke.

Mange bryggelegender har tidligere brent seg på å inngå kompaniskap med de store. Det er nok å nevne Pierre Celis som ikke mindre enn to ganger forlot meskekar og bryggepanne etter å ha fått investeringer der driftsmessige føringer fulgte med som nissen på lasset. For alt var rosenrødt i starten, og det var ingen alternativer til å få inn en investor ...

Kanskje dette salget – om det blir noe av – markerer en ny faseovergang i bryggeri-Norge. Hvor var du da du hørte at Nøgne Ø skulle selges til et industribryggeri? Jeg vet hvor jeg var.

 

2013-11-06

Søt valp

I dag var jeg i dyrebutikken. Der fant jeg en søt valp med bedende dådyrøyne som jeg prompte falt for og bare måtte ta med hjem.

I kassa tok den hyggelige ekspeditrisen valpen, dunket det søte lille valpehodet hardt i disken og trillet den brutalt nedover samlebåndet.

Ok, da. Så var det ikke helt slik. Det var på Meny, og det var en Ægir Hod, ikke en valp. Men den trillet nedover samlebåndet. Hvorfor gjør de slik?

 
Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør... - lagt inn av Morten B - 2013/11/7 09:33:20
De får nok ingen opplæring på sånt. Jeg har selv irettesatt kassadamene på Meny for sånn oppførsel, men det er alltid en ny kassadame... ;)

2013-08-13

Ufiltrert, i tre år

Den 13. aug 2013 er det akkurat tre år siden Kafé Filter stengte. Jeg markerer det med et intervju med Beate Stene, som sammen med Roar var den drivende kraften bak dette ølstedet.

Filter lå på Ila, på nordsiden av parken, og er idag rebrandet som Ila Brannstasjon. Det var én av flere små puber som ligger som et halsbånd rundt Midtbyen. Kommer du inn i selve Midtbyen i Trondheim dytter arealpriser, skjenkebevillinger, logistikk og bosetningsmønster pubene i retning av store festmaskiner. Kommer du for langt bort fra sentrum blir det glissent mellom pubene og de sklir mer over i pizzarestauranter med en liten og kronisk tom bardisk.

Men akkurat i ytterkant av Midtbyen er det en sweet-spot for nabopuber. De ligger tilstrekkelig alene til å kunne bli nabopuber, tilstrekkelig nært sentrum til å trekke ut folk med spesielle interesser, og tilstrekkelig avsides til å fange opp de som vil litt bort fra rampelyset og jaget i sentrum. Filter var en slik nabopub. I tillegg opparbeidet de seg et betydelig utvalg av spesielle øl.

Beate mener at Filter lå midt i det som vi kommer til å se tilbake på som en spesiell tidsepoke ølmessig, en slags gullalder. Det fantes spesialøl før det, og det er i sannhet kommet mange spesialøl etterpå, men perioden 2008-2010 var da øl-Norge virkelig tok av på pubene. Det var da man fikk smakt de første amerikanske importølene som virkelig introduserte en ny smaksverden. «Det blir ikke helt den samme opplevelsen å smake godt øl etter å ha smakt Jolly Pumpkin Madrugada for første gang. Idag er dessuten alt blitt så kommerst og pengefokusert,» mener hun og savner den dugnadsånden som det etterhvert er blitt litt mindre av.

Kundene på Filter var en særegen forsamling. For det første var det mange underlig skruer på Ila, og Filter trakk i tillegg endel folk som søkte litt mer ro enn de mer sentrale pubene kunne gi. Men gjengen med ølnerder som Filter tiltrakk seg satte en ny standard. «Jeg husker første gang jeg traff Lars og Jørn i tiden da de brygget sammen på Klostergården. Det var slik ekte ølbryggere skal se ut. Det er noe med ølbrygging og skjegg som matcher hverandre veldig godt.»

Men mer enn utseende var det oppførselen som særmerket ølnerdene. Én kunne holde på en halv kveld med å fortelle om en spesiell engelsk ale-gjær. En par andre kunne ha en lang og opphetet diskusjon om kjemien i ølskum – og de var da gjerne kjemikere fra NTNU. «De lærte meg å lytte til skummet på ølet, noe som faktisk er en forbausende nyttig kunnskap,» kommenter hun. Hun mobbet mange av oss i ølklubben, og meg inkludert, ved å samle sær trivia om ølene hun solgte, slik at hun kunne overraske oss ved å droppe fun-facts ved de rette anledningene.

Men Beate er forøvrig litt av en nerd selv. Hun serverer kaffe under intervjuet – kokt på kjele. Jeg kommenterer at det er første gang jeg har fått ekte kjelekokt kaffe, og det trigger henne på kaffenerding: hvorfor de fleste kaffemaskiner er skvip, hvilket kaffebrenneri som lager den beste kaffen og hvorfor, de ulike artene av kaffetrær, hvilke stoffer som gir deg reaksjoner på for mye kaffe (selv om koffeinen alltid får skylda), hvordan du ser på kaffen hvor gammel bønnene var, og til slutt hvorfor hun ikke maler kaffen selv. «Kaffekverna mi blir sløv etter kort tid, så jeg får heller kaffen kvernet hos Den gylde bønne i Oslo og lagrer den i fryseren». Jeg tør ikke engang spørre hva slags kvern hun har og hva som skulle til for at den skulle vært akseptabel.

Hun forteller at i gamle dager (dvs for 3-5 år siden) var ølleveranser mye særere. Øl fra Ægir kom stort sett i bagasjerommet på pubgjestenes biler. Filter kjøpte fra bryggeriet og kunder på ferietur plukket opp. Slik sparte man fraktkostnader. Før mikrobryggeriene fikk seg gode nasjonale distributører, var det mye kreativitet i logistikken. Tross alt var det små partier og transporten la på godt til flaskeprisen. Ett mikrobryggeri hadde en ansatt med en sønn som studerte i Trondheim, og da ble det godt med ølleveranser til Trondheim rundt skoleferiene.

Den mest minneverdige leveransen var en palle fra NØ med et vell av amerikanske bryggeriers øl: Stone, Avery, North Coast, Oscar Blues, Great Divide og Rogue. Filter var først ute i Trondheim med disse bryggeriene, i hvert fall minst én time før Den gode nabo.

Kafé Filter hadde en langvarig katt-og-mus-lek med skjenkemyndighetene rundt reklame. Reklameeffekter ble lagt diskret ut, uten at skjenkekontrollørene merket noe, og det gikk sport i å se hvor langt men kunne push'e det. Etterhvert var hele Filter mer eller mindre fylt opp med øleffekter. Det eneste de noensinne fikk påklaget var en Spitfire-beermat (som måtte snus) og et Spitfire-glass med tulipaner i vinduet (som måtte byttes med et nøytralt glass). Så skjenkekontrollen kjenner i det minste til ølet Spitfire.

Favorittarrangementet rent ølmessig var foredraget med Kjetil Jikiun i 2009, ett år før Filter stengte. Kjetil hadde med bare sære øl fra NØ og fra bryggerier som de importerte. Det var til Filter han kom, for det var Filter som var det «hotteste» ølstedet i Trondheim akkurat da. Det eneste som var planlagt var at det skulle være smaking, og Ølklubben hadde bedt ham ta med øl han likte og fortelle om hvorfor. Kjetil er også av de som best tar ting på sparket. Kvelden huskes ennå.

På denne tiden var Filter i ferd med å gå Den gode nabo i næringen som Stedet å gå til for sært og godt øl. Filter fikk tappetårn fra Nøgne Ø i første runde, fordi de solgte så mye Nøgne Ø på flaske. Men det var mye hardt arbeid også, hvilket illustreres av følgende anekdote: En dag ble det oppdaget først om kvelden at musikkanlegget hadde hengt seg opp og spilt det samme CD-sporet hele dagen. Man får nemlig ikke tid til å lytte til musikk når man jobber på pub.

Det var planer om en Hjortenfestival, som skulle være en slags diger oktoberfest i Ilaparken. Hjorten var det legendariske, gamle tivoliet i vestenden av Ilaparken, en slags blanding av varieté, bierstube og forlystelsespark for voksne. Den ble revet for å gi plass til et sykehjem drevet av Indremisjonsselskapet. I det minste hadde de selvironi nok til å beholde Hjorten som navn.

Og fra Indremisjons-Hjorten kjøpte Filter et par dunker med gjærende fruktsaft. De ble stående på bakrommet noen år inntil de én kveld ble smakt på og funnet å være helt ypperlig sherryaktig fruktvin. Dunkene ble tappet på flasker en mørk kveld etter stengetid, og ... vel resten er en annen historie.

Vi kan ikke nevne Filter uten å nevne ølskapet. Det hadde fem hyller med plass til syv øl i bredden. Det gav 35 ulike øl, som var utvalget på Filter. Hvilke 35 øl roterte. Kundene plukket selv ølene utfra skapet. Teknisk sett var Munkholm også ett av de 35, for skapet kom fra E. C. Dahls, og de krevde at man hadde minst ett av ølene deres. Standardsvaret dersom Dahls påpekte at det manglet Carlsberg-øl mellom Rogue og NØ, var at Munkholm ble utsolgt i forrige uke, men det kom snart mer.

Hva var hemmeligheten bak Filter? «Man kan ikke bare være nabopub, man må ha noe spesielt – man må være flink til noe, man må ha en 'greie',» slår Beate fast. Det handler om at innpakning er mindre viktig enn innhold. Ja, litt tilfeldig og billig innpakning av et ypperlig innhold vil ofte gi kundene en mer postiv opplevelse enn en fin innpakning av et høyt priset produkt. Det handler om å overgå forventningene, hvilket er lettere når prisene er moderate. På Filter ble det for eksempel servert topp kvalitet på kaffe og skikkelig bra, hjemmebakte kaker, og det alene gjorde at mange gjester kom tilbake.

Og så ølene Om Nøgne Ø og deres Highland Edition slår hun bastant fast: «Det er noe av det aller beste ølet og det kan knapt forbedres. Ja, Nøgne Ø er det beste bryggeriet, fordi de gir litt faen og satser og er ukonvensjonelle når de brygger. De er originalen her i Norge, de andre følger bare etter. Man må gi litt faen i hva verden synes og gjøre det som er riktig. Det gjør dem kule og gir dem creds. Du får ikke creds ved å jakte på det. Tvert om, creds er noe du bare kan få når du ikke jakter på det.»

En annen stor ølopplevelse var tyttebærølet til NØ: «Det endret karakter under lagring. Først var det ferskt og godt. Så var det ikke så veldig godt, og så ble det vellagret og aldeles nydelig.» Man kan ikke drikke én flaske av det og så flagre videre til neste øl. Man må kjøpe det kassevist og bygge en relasjon til det over tid. En annen favoritt er Old Ruffian: «Den forandrer karakter på vei ned gjennom flaska. Når jeg drikker det, ser jeg for meg en gammel gubbe i gyngestolen på sin 'front porch' på huset sitt ute på prærien. Det er et øl for en hel kveld».

Så burde vi jo hatt et bilde til intervjuet. Der er hun litt sær, og jeg vet at hun ikke liker å bli tatt bilde av, så jeg hadde ikke engang tatt med kamera. Når hun selv tar bilder er det alltid korreografert litt sært, smådystert med en snev av crossover mellom gotikk og fantasy. «Men du må jo ta et bilde,» sier hun overraskende mot slutten av intervjuet. Vi forsøker et bilde med mobilkamera, men det blir underkjent, så leserne får forestille seg Beate i litt napoleonsk posør, med en av Filter-ravnene på høyre skulder og et NØ-glass hevet i venstre hånd. En utstoppet ravn er forøvrig virkelig diger!

Angrer hun på at de stengte? Nei, jeg tror ikke det, for hun er ikke av de som går rundt og irriterer seg over alt hun i fortid skulle gjort annerledes. Hun er av de som skrider videre til neste fase. Pubdrift er hun «ferdig med», tror jeg.

Og hva er neste fase? Nå i høst flytter hun til Isle of Arran i Skottland. Der har de et destilleri som hun kunne tenke seg å jobbe på. Forøvrig er det også et bryggeri der. Rent konkret hva det blir er ikke planlagt. Jeg tviler på at hun har kontaktet dem, for hun akter sannsynligvis bare å troppe opp på destilleriet og spørre hva de har bruk for. Men det blir Isle of Arran, for hun liker whiskyen deres, og resten av planene blir til underveis. Internett har hun tenkt å kutte ut, for hun og datamaskiner har aldri blitt gode venner. Om noen vil kontakte henne får det bli papirpost, mener hun.

Jeg foreslår at med hennes plantekunnskap, kunne hun dyrke urter og lage urteblandinger til sprit og øl-produksjon. Arran er kjent for å ha særlig mildt klima. Langs kysten er det nesten helt uten frost om vinterne. «Nei, kjedelig. Jeg er ferdig med det.» svarer hun raskt, og legger til: «Forresten er einerskudd bedre enn granskudd. Den er mye mildere og rundere i smaken.» Og hvordan vet hun det? «Jeg smakte på alt som ikke var giftig mens jeg jobbet på Plantasjen.»

«Det skal bli herlig å forsvinne litt fra overflaten.» sier hun helt på tampen. Men jeg er ikke helt sikker på at en person som Beate klarer å forsvinner fra overflaten. Se opp, Isle of Arran!

 
- lagt inn av Michael - 2013/8/14 11:10:09
Takk for at du tar deg tid til å dele lokalhistorie med oss Anders! Jeg må innrømme at jeg ikke kjente min besøkstid da Cafe Filter eksisterte og ser at jeg har gått glipp av noe her. Men når det er sagt så blir jeg lett sentimental, og sliter litt med å finne et lignende etablissement i byen i dag. Vi har jo heldigvis Naboen, Antikvariatet og Diskoteket ... hvor Antikvariatet kanskje er det som kommer nærmest Filter slik du beskriver det. Det som er litt morsomt er at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av "gullalderen" for et par år tilbake på ølene som er nevnt som f.eks. Oskar Blues, Great Divide. Det hendte til og med at Morten knallet til med en Rasputin på kran en sen høstkveld sånn helt uten videre. Er det bare meg, eller har det blitt litt roligere på den "alternative" amerikanske ølfronten her i byen? Kan dette ha en sammenheng med at Nøgne Ø har droppet en del import?
Gode tider - lagt inn av Knut - 2013/8/22 10:47:01
Fikk bare med meg det siste halve året av filters levetid, men fikk en følelse av (øl)stedet filter som ingen andre i byen har vært i nærheten av å gi. Filter introduserte meg til surøl, som nevnte Tyttebær og Haandbryggeriets sure kreasjoner, bla. Haandbakk
Plan B - lagt inn av Knut - 2013/8/22 10:48:24
Kan kanskje sammenligne Filter med Plan B i Køben - som også har vært stengt noen år nå. En institusjon.

2013-08-01

Bryggerifestivalen i gang

Første dag av bryggerifestivalen er ferdig. Hva var inntrykkene så langt?

  • Alle var der … nei egentlig ikke. Av lokale bryggerier savnet man To Tårn, og selvfølgelig TMB (som muligens ikke har lisens til å stille på slikt). Men ellers var det godt fremmøte av såvel lokale som mer fjerntliggende bryggerier.

  • Noen av bryggeriene hadde visst i siste liten måttet kutte i ølene de tok med, men det er allikevel mange øl. Det savnes en felles liste over bryggene, men det skulle visst komme i morgen.

  • Prisnivået er ikke veldig lavt. Det serveres smaksprøver på 1dl til én eller to bonger, der hver bong koster 20,-, og i tillegg kommer 100,- pr dag i inngangspenger. Det er med andre ord ingen fare for at det blir noe fylleparty. Litt av grunnen for dette lå visst i skjenkebevillingen for arrangementet, som av tidsnød ble litt ekstra krøkkete og dermed gav litt ekstra prispåslag.

  • Serveringen er gjort ved at festivalens frivillige heller, mens bryggerne mingler. Det er en ypperlig metode (som muligens er pålagt av skjenkemyndighetene) slik at det er lettere å snakke litt lengre og dypere med bryggerne. Ulempen er at du ikke får brygget servert av bryggeren.

  • Noen av ølene var tatt med før de er lansert, slik at man får mulighet for å smake det som senere kommer på polet og i butikk. Slike festivaler er tross alt den eneste måten distributørene kan få vist frem varene.

Stemningen var stor, og jeg ser frem til de neste to dagene.
 

2013-07-30

For politisk reklame?

I mars 2009 var den store nyhetssaken at det ville bli lovlig med politisk reklame. Av en eller annen grunn er ikke all reklame lik, for noe reklame er likere enn annen reklame. Jeg synes nemlig å huske at det ikke var noe underskudd på løpesedler og oppslag og partiprogrammer og annen form for «produktinformasjon» fra de politiske partiene også før mars 2009.

Nå ligger vel hunden helst begravet i lovens formuleringer snarere enn i det folkelige og løst definerte begrepet «reklame», men når loven nå engang definerer «reklame» så strengt og bredt når det er snakk om alkohol, la oss – ikke uten en god porsjon ironisk tonefall – fabulere litt over hvor det ville bragt oss dersom vi igjen skulle gå bort ifra «politisk reklame». For vi er vel ikke for politisk reklame, er vi? Politikken burde jo være basert på den enkeltes bevisste, aktive og gjennomtenkte valg utfra kunnskap og innsikt på eget initiativ, i såvel enkeltsaker som de store linjene, og ikke utfra reklamepåvirkning? Ikke sant?

Og la oss dessuten spille etter noen alkoholpolitiske noter og definere «politisk reklame» som ethvert utsagn som formidles som massekommunikasjon i stemmefremmende sammenheng. Om noe er massekommunikasjon og det kan mistenktes å komme ifra noen som har nytte av å få folk til å stemme på det konkrete partiet som det «reklameres» for, da er det politisk reklame. Det er da en fair definisjon utfra hvordan alkoholreklame er definert, er det ikke?

Mon tro hvorhen noe slikt ville tatt oss, kanskje i følgende retning:

  • På partienes nettsteder må enhver referanse til politikk bort, både standpunkt i saker, informasjon om hva man har gjort og stemt, og bilder som knyttes til politiske saker. Det er imidlertid greitt å legge ut navn og kontaktinformasjon til valgte representanter og tillitspersoner.

  • Partilogo må ikke brukes av partiene utenom i rent interne sammenhenger der det primært er myntet på partimedlemmer eller fremmøtte på politiske møter. Unntak gjelder der partiene også driver med ikke-politisk aktivitet. For eksempel vil Arbeiderpartiet likevel åpent kunne bruke sin logo ifm utgivelse av en CD med arbeidersanger såfremt ingen av sangene er politisk agiterende eller kan tolkes politisk.

  • Partiprogrammer skal ikke omtale politikk utover en kortfattet – helst bare to-tre-ord – strengt objektiv beskrivelse av partiets politikk i konkrete saker (som heller ikke kan beskrives). Eksempel på tillatt beskrivelse av politikk i partiprogram er «EU-medlemskap: mot. Selfangst: for. Alkoholavgifter: bør senkes.»

  • Partiprogrammene må ikke pushes på mulige velgere som ikke selv uoppfordret har spurt etter dem. Under stands på gata må partiprogrammene ligge tildekket så ikke tilfeldig forbipasserende ser dem.

  • Pins og buttons med partilogo eller slagord må ikke bæres synlig, annet enn på lukkede partimøter.

  • Pressemeldinger, flygeblader og lignende som lages av partiene må ikke inneholde referanser til konkrete politiske saker eller standpunkter. Man har dog lov til å fortelle at man har politiske standpunkter, så lenge man ikke refererer dem, så som «Vi i parti X tar standpunkt mange av sakene i samfunnet i dag.»

  • Det er ikke tillatt å henge opp plakater eller på annen måte reklamere for politiske møter utover én plakat ved inngangen. Den bør være moderat i størrelse (f.eks. A4-format) og bør holde nøkterne fonter og fargevalg. Partilogo må ikke brukes. På plakaten kan det opplyses om tid og dato for møtet, samt arrangør. Det er ikke lov å angi eventuell foredragsholders navn eller foredragets tittel eller tema.

  • Det må ikke brukes megafon eller høyttalere på stands eller andre demonstrasjoner i det offentlige rom, dersom politiske standpunkt skal omtales.

Dessuten kunne man i fremtiden vurdere å innføre krav om merking av standpunkter etter deres grad av ekstremitet. Kanskje man også kunne hatt et pålegg om at all politisk reklamemateriale – også det som kun brukes internt i partiene – skal tydelig merkes med advarsler som «Politikere lyver» eller «Politisk aktivitet fører til krig».

… eller noe slikt. Jeg kunne sikkert fortsatt, men jeg tror de fleste ser tegningen, selv om det er litt epler-og-pærer. Og ja, det var ironisk ment. Litt ironisk.

 

Bryggerifestivalen

Da har jeg bestilt mine billetter til bryggerifestivalen i Trondheim til helga. Mine prioriterte to foredrag er Historien om Nøgne Ø med Kjetil Jikiun fordi jeg er en hund etter bryggerihistorie og fordi denne historien bare bruddvist har vært fortalt tidligere. Og dernest vil jeg få med meg Ølkurs 3 - ulike bryggemetoder med Austmann siden de starter med åpen gjæring i «squares» og har skikkelig kontroll på bryggeteknikk.

Men det er mange andre foredrag der også, se oibrygg.no/program for mer info om programmet for hvert av de tre dagene som bryggerifestivalen varer.

I tillegg gleder jeg meg til å prate med bryggerne bak bryggeriene som kommer, og å få tidligsmaksprøver på noe av det de sitter og mekker sammen på bakrommene. Det ryktes nemlig at det er ikke alle ølene på festivalen som kommer til å bli tilgjengelige på andre steder eller til andre tider. Nemlig.

Det er bare å applaudere denne festivalen som tar ølfokuset på Matfestivalen atskillige hakk videre enn tidligere år. For oss som står på sidelinja er det lett å glemme at denslags ikke gjør seg selv, så det minste vi kan bidra med er oppmuntrende tilbakemeldinger. Way to go!

 
Sees der - lagt inn av Arve M Lervik - 2013/7/31 07:50:49
Da ses vi på Ølkurs 3. Er selv frivillig på festivalen og skal jobbe fredag og lørdag.

2013-07-28

Austmann-release

Så var dagen kommet da Austmann offisielt skulle slippe ølene sine. Vi har ventet og ventet … og ventet på det som nå er det største mikrobryggeriet i Trøndelag – en plassering vi må finregne på når To Tårn har fått tunet inn bryggingen på sitt hovedanlegg.

Det var stinn brakke på Den Gode Nabo, som var fyllt med 130 gjester. Det er egentlig langt flere enn det er behagelig å parallellservere smaksprøver til, men litt forsinkelser forsterker bare øltørsten.

Jeg har skrevet endel før om bryggeriet (her og her), og jeg hopper her over det som ville blitt ren gjentakelse.

De stresset ganske klart at det neppe ville ha blitt noe bryggeri om ikke de hadde slått seg sammen. Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar har begge bakgrunn fra Trondhjem Mikrobryggeri, og de holdt i lang tid på med ukentlige mandagsmøter for å planlegge bryggeriet sitt. Anders «Coop» Cooper var giret på å starte eget bryggeri i Tønsberg. Begge settene med bryggeriplaner hadde store hvite flekker, og det var ikke før en felles bekjent koblet dem, og de så at de utfylte hverandre, at det hele skjøt fart. I tillegg var de også brutalt tydelige på at uten et eksternt styre, ville de ha trådt feil både hyppigere og mer brutalt. Det er en god lærdom å ta med seg for folk som går med en liten mikrobrygger i magen: Det er ikke slikt vanlig dødelige klarer å dra i land alene. Skaff deg samarbeidspartnere som utfyller din kompetanse.

Så var det ølene. Opprinnelig var visst ambisjonen et juleøl i 2012. Senere mener jeg å ha hørt at det initielt skulle releases fjorten øl i sommer, litt senere ble det sagt åtte, og så ble det fem øl men alle fra eget anlegg. Det ble fem øl, men bare ett fra eget anlegg. Lærdommen er at bryggeristart er en arbeidsintensiv virksomhet som er styrt av Gruk-sannheten om at Ting Tar Tid. Uventede ting dukker opp. Logistikk er ikke en trivialitet.

Ølene som ble servert var:

  • Austmann Bastogne: Ølet er oppkalt etter gjæra som skal brukes, WLP510 «Bastogne», som egentlig er Orval-gjæren, men uten brettanomyses. Denne gjæren vil bli en av de to faste «husgjærene» hos Austmann, men den versjonen av ølet vi ble servert var den batchen som var brygget hos Kinn, og der hadde de brukt Kinn sin gjær. Espen på Kinn har valgt seg Wyeast 3787, dvs Westmalles gjær, som sin belgiske husgjær. Strengt tatt er jo da ølnavnet misvisende, men som de pekte på: skulle de skifte navn for hver justering av oppskriften, så ville det bli en rik etikettdesigner og et fattig bryggeri. Ølet er en saison og er gjæret på 26°C og holder 5,5%.

  • Austmann Crater Lake: En US Pale Ale med navnemessige aner tilbake til Vinkos hjemsted i sydre Oregon. Også denne er brygget hos Kinn, og den bruker derfor Kinns engelsk husgjær Wyeast 1318 «London Ale Yeast III». MrMalty påstår at dette er Boddington, men det kolliderer med navnet, siden Boddington er et Manchester-bryggeri. Andre påstår den er ekvivalent med WLP002, som MrMalty påstår er Fullers. Tja … Uansett er dette et litt bastardøl, med Cascade og Centennial og kanskje noe fra New Zealand, kombinert med en engelsk gjær. Det blir interessant å smake den i ny versjon med en amerikansk gjær.

  • Austmann Tre Gamle Damer: Ølet er oppkalt etter de tre byggernes økonomiske mesener: to mødre og en tante. Dette var også det første ølet de brygget hos Kinn, deres batch #1, eller prebatch #1. Ølet er en belgisk pale ale, og det samme gjelder for gjæra her som for Bastogne. Litt interessant er det også at Crater Lake og Tre Gamle Damer bruker eksakt samme oppskrift, bortsett fra gjæren … «og kanskje noe finishing hops,» la Coop til. Ølet er gjæret på «lav» temperatur og holder 5,5%.

  • Austmann Årevette: Også dette ølet er brygget på Kinn med engelsk gjær, selv om stilen på ølet er amerikansk. Opprinnelig hadde Coop tenkt det litt annerledes, som en amber, men ble nedstemt av de andre, og det ble en mer rettet mot en Irish Red.

  • Austmann Number Nine: Dette er en UK IPA som er brygget som et engangsbrygg og var overhodet ikke planlagt. De skulle brygge et amerikansk øl, men en av valsene på maltmølla løsnet på det ene festet. Dermed ble mye av malten ikke knekt. Dette ble ikke oppdaget før meskingen var over, og alternativene var enten å brygge et håpløst svakt øl, helle det ut, eller å koke det inn. De valgte siste alternativ, hvilket betyr at ølet har rikelig med karamellisering etter seks timers innkoking. Dermed måtte de også skifte humleprofil, siden karamell ikke fungerer så godt med en US ale. Ut av det hele kom batch #9, som fungerer forbausende bra.

Litt mer om batcher og slikt. De brygget fire batcher hos Kinn, og de var alle med i smakingen. Deretter har de frem til releasen brygget 14 batcher på Høvringen.

De fortalte også endel anekdoter fra livet på et bryggeri. Det er opptil 14 timers arbeidsdager og temmelig intenst – og kanskje ikke helt kompatibelt med familieliv i lengden. Det virker som om Coop er den største perfeksjonisten av dem. Ikke bare er han et levende leksikon rundt alt som har med brygging, hans commitment på kvalitet, evig forbedring og oppskriftsflikking må være blant det mer ekstreme i mikrobryggeri-Norge. Da de pitchet gjæren i første batch på Høvringen, sov han der fire nett i strekk, så kan med noen timers mellomrom kunne stikke innom gjæringsrommet og se hvordan gjæren hadde det og om gjæringen tok den forventede retningen.

Strategien deres fremover er å produsere for puber og restauranter med distribusjon gjennom Beer Entusiast. Butikkmarkedet var egentlig ikke så attraktivt for dem, for sksl man i butikk, må man innom de store kjedene, og da sluker de raskt hele produksjonen, men uten at det ligger særlig attraktive økonomiske marginer i det. For Austmann var det langt mer interessant å bygge relasjoner til puber og restauranter gjennom en dyktig distributør, og deretter kvalitetssikre stabile og ferske forsyninger til dét markedet. Pol-markedet skulle de etterhvert inn på, men det var et for langt og tidsmessige langtekkelig lerret å bleke til at det var en sentral del av strategien på kort sikt. Dog vil det komme to juleøl på polet: en «voldsom» på 11-12% og en «mer normal» på 6,5-7% med forsiktig krydring. Arbeidsnavnet for den sterke var visst «Hurray for Mr. Jesus», og det var visst kommet i et øyeblikks inspirasjon.

Det kom spørsmål fra publikum om Austmann var redd for konkurranse fra andre mikrobryggerier. Svaret var kort og godt «nei», men de presiserte at det ikke var fordi de ikke respekterte andre norske mikrobryggerier. I deres verdensanskuelse var mikrobryggeriene et par-tre prosent av ølmarkedet, selv om man brukte litt vide definisjoner. De mente lekkasjen fra pilsnermarkedet til mikrobryggerimarkedet var så stor at det ikke egentlig var noe behov for å konkurrere mikrobryggeriene imellom. Deres strategi var å plukke opp markedsandeler fra Ringnes og de andre store, ikke gjennom å ukonkurrere pilsen, men ved å plukke opp øldrikkere som begynte å se seg om etter noe mer enn pils.

Her tror jeg det også er nyttig å se til Vinkos hjemstat Oregon, som er kjent som et meget interessant øl-Mekka. Her i Norge ser vi få av ølene derifra, men lokalt virker det som om bryggeriene der har utviklet en samarbeidsånd snarere enn et konkurranseinstinkt. Mye av det Austmann sier og gjør peker i retning at de mener det er en fordel for dem selv og deres bryggeri at det er mange bryggerier og gode utvalgspuber i Trondheim. For jo flere bryggerier det er, desto flere folk trekkes hit, og jo mer gavner det hvert enkelt bryggeri.

I denne filosofiens navn svarte de da også et rungende «ja» da de ble spurt om de ville dele overskuddsgjær med hjemmebryggere.

Vi gleder oss til det kommer flere øl fra dem, især flere øl som er brygget «hjemme» på Høvringen. Til nå har vi kun sett Number Nine, og det var opprinnelig et feil-brygg. Grunnen er tidsnød, men det virker som det kommer flere release-events med Austmann rundt om i landet i tiden fremover, og kanskje utvalget blir litt annerledes der.

Oppdatering: Jeg rotet med typene for hva Coop ønsket med Årevette og hva de til slutt siktet på. Det er rettet opp nå.

 

2013-07-25

Øl i en ismaskin

Hva skjer når man heller øl i en ismaskin? Nåja, det er vel teknisk sett ikke en ismaskin, tror jeg. Det er en Zoku Quick Pop™ Maker kjøpt på EnklereLiv.no.

To øl er under nedfysing
 
To øl er under
nedfrysing
I prinsippet er det en boks med tre dype groper, og inne i boksen er det trolig en blanding av is og glykol som fryser og tiner ved en tilstrekkelig kald temperatur. Den legges i fryseren, og tas frem når man vil lage is. En væske – drikkeyoghurt, saft eller øl! – helles i gropene og en ispinne stikkes ned før det fryser. Så venter man til det har frosset, og vips har man en is.

Så, hvordan fungerer dette med øl? Det første problemet var at masse CO₂ boblet frem ved helling, til tross for at jeg ikke hadde valgt spesielle fizzy øl. CO₂ bobler frem der det finnes en kondensasjonskjerne, og krystaller er ypperlige sådann. Forsøk å dryss en klype salt eller sukker i ølet ditt for å se effekten om du ikke tror meg. Iskrystaller – som overflaten av boksen raskt blir dekket av – fungerer formodentlig like godt.

Det neste problemet er at det tok ekstra lang tid å fryse isen, antakelig fordi alkoholen i ølet drar frysepunktet litt ned. Det er strengt tatt ikke noe stort problem, det er bare å vente litt, samt at man må akseptere at det ikke går å lage flere runder med øl-is med samme boksen uten opplading i fryseren imellom.

Dernest kommer det opp CO₂ mens den fryser, liksom øl i et glass også lekker ut CO₂. Det skulle vise seg å være et større problem. Denne gassen ble fanget i isen, og gjorde isen porøs og smuldrende. Det var langt fra en solid blokk med stålis.

De to ølene jeg forsøkte med og konklusjonen var:

Saftis à la øl, namm!
 
To
øl-saftis
Haandbryggeriet Krekling: Veldig saftis, men litt for smuldrende pga CO₂ fanget i isen, og bitterheten skurrer sterkt i ettersmaken. Greit med kreklingsmak, men strengt tatt smaker det ikke så mye ved denne temperaturen.

AleSMith Nut Brown: Altfor bitter. Urk! også den smuldrer opp og likner mest på tynn saftis. Sødmen gir den litt mer fylde og karakter som is, men det er fremdeles langt til en god fyldig saftis.

Det var et interessant eksperiment. Ølet får faktisk en annen karakter som is enn som flytende øl i glass. Den største forskjellen er at aroma tones veldig ned, og at sødme må skrus kraftig opp for at ølet skal ha noen karakter. På den andre siden blir bitterheten veldig fremtredende. Jeg vet ikke om det er alt annet en bitterhet som tones ned, og som dermed etterlater bitterheten enerådende på scenen, eller om det skjer noe annet som gjør at bitterheten smaker mer. Jeg mistenker det første.

Kanskje det beste hadde vært å forsøke med en Sweet Stout eller fyldig Russian Imperial Stout? Kanskje man også skulle ristet ut CO₂ før man startet, eller dekantert ølet i en diger mugge og tilsatt litt sukker som CO₂ kunne gasset seg ut på.

Er det forresten derfor internasjonal pilsner er så lite bitter? Den skal jo typisk serveres iskald, og da kverkes mesteparten av aroma, men bitterheten blir hengende igjen, så man trenger veldig lite bitterhet for å gi et bitter preg. Det kunne vært interessant å sjekke oppfattet bitterhet i ett og samme øl ved lav, middels og høy temperatur. Nåja, en annen gang.

 
- lagt inn av Ragnhild - 2013/7/30 13:22:29
Litt OT, men hvor lang tid tar det å fryse en vanlig ispinne med denne duppeditten? Det ser jo unektelig festligere ut enn sånne plastformer som man putter i fryseren. Er det sånn at du kan sitte og vente, eller må du fylle etter lunsj og spise etter middag?
Temmelig raskt - lagt inn av Anders Christensen - 2013/7/30 14:23:44
Det tar ikke så mange minuttene. Kanskje 5 minutter for første sett og 10 minutter for tredje og siste sett? Det er omtrent det du trenger for å sortere ut hvem som står hvor i køen og hvem som vi ha sin neste is med hvilke råvarer :-)
Takk - lagt inn av Ragnhild - 2013/7/31 09:07:25
Da tror jeg vi må sette en sånn på ønskelisten :)

2013-06-29

Hurra for blends!

Blending – bare ordet får whiskyfreaker til å fryse på ryggen. Men konseptet har egentlig fått ufortjent dårlig rykte. Og for å ta whisky-aspektet først, en blend inneholder vanligvis en rikelig andel smakløs industrisprit, så snarere enn å være en egentlig blend, så er det heller et produkt som er både utspritet og utvannet. Men whiskyprodusentene lager også vatted whisky som er en blanding av maltwhiskyer fra ulike destillerier, og dessuten blander de ofte ulike batcher fra ett og samme destilleri.

Blendes øl? Ja. Gueuze er oftest blended, Cantillion startet som blender (slik som Tilquin er idag) i 1900 og fikk ikke eget bryggeri før i 1937 (se note under). Forøvrig er en gueuze en blend av gammel og ny lambic, liksom porter på tidlig 1800-tall var en blend av gammel og ny porter – ofte fra et digert fat man både fylte nytt øl på og tappet ferdig øl av, litt etter behov og markedskunjunkturer. Og det gikk forøvrig litt av hvert av returøl inn i disse fatene også. Nesten enhver usmak kan blandes ut til under persepsjonsterskelen.

Ringnes blender pilsen sin, for om en batch skjærer smaksmessig litt ut i en eller annen retning, kan de brygge neste litt «i motfase» og blende dem for å gi resultatet rett – og konsistent – smak. Man kan mislike pils som type, men det er vanskelig å si at en slik blending er feil, når jevn og konsistent smak på et produkt er et mål.

Og akkurat dét er én hovedmotivasjon for å blende: at man kan kombinere øl med markante karakteristikker i riktig blandingsforhold slik at sluttproduktet blir «rett» og har en utmerkert balanse man vanskelig ville klart å treffe med ett brygg alene – kort og godt fordi egenspredningen og tilfeldighetene er for store når man brygger. Gjennom blending kan må dermed få en enda litt mer konsistent smak på produktet.

Den neste vanlige motivasjonen er der man blander to produkter som har hver sin smaksprofil fordi det er teknisk vanskelig å brygge et øl som favner om begge profilene. Som et eksempel på dette kan vi ta en lambic, der det er umulig å få den ferdig utgjærede, tørre smaken fra en vellagret lambic sammen med restsødmen på en ung lambic. Og det nytter i hvert fall ikke å ta lambic'en når den er midt mellom ung og gammel, for utviklingen i fatene med lambic er ikke monotont utviklende i retning sluttresultatet. Blending tillater å få litt av begge karakterene, selv om de strengt tatt er gjensidig utelukkende.

På den andre siden er ofte ulempen med blends at de blir litt mer gjennomsnittlig enn rene single-brews. Det behøver ikke å være noe galt i det, men det blir sjeldent ekstreme opplevelser av det. Ekstreme opplevelser kan være ekstremt gode om man er ekstremt heldige, men de kan lett skjære ut i negativ regning. Whisky-folkene vet det meste om dette, for de har i tillegg fatlagring, som er et prosesstrinn med stor egenspredning og en god porsjon slumpfaktor på sluttresultatet.

Og så over til det vi kan kalle sen-blending – der blandingen skjer umiddelbart før drikking, og som er den tredje motivasjonen for blending. Det er nok å trekke frem ulike half-and-half for å illustrere. Dette er noe man kan drive med hjemme, for hjemmeblending av øl er et underutviklet område. På den ene siden grenser det opp mot drinkmiksing, mens på motsatt side grenser det opp mot spiking av øl med ulike smaker. En tredje vinkling er der hvor man piffer opp ølet både i styrke og smak med et lite glass sprit eller likør. En fjerde vinkling er der tyskerne har blandet ved salgstidspunktet for å omgå begrensningene som Renhetsloven gir.

For min egen del er det interessant å se hvordan ølet endrer karakter når man blander for eksempel en stout og en pilsner i ulike styrkeforhold. Andre har kort og godt bare hatt lyst på et øl som ligger et sted mellom de ølene som er tilgjengelige. Før RateBeer og utvalgspuber var det tross alt ofte et begrenset utvalg, og blending tillot å trikse til så det i praksis ble flere øltyper.

Blending har vært, er og kommer til å fortsette å være en nyttig teknikk, både for produsentene og for oss forbrukere når det gjelder egen-blending på serveringstidspunktet. Her er et par forslag til «hjemmelekse» for de som ønsker å dykke dypere i hjemmeblending:

  1. Ta to øl med tilstrekkelig ulike karakteristikker, lag en blanding med litt øl fra hver. Smak. Etterfyll vekselsvis med det ene og det andre ølet og smak underveis. Lek og lær og erfar hvordan hvert øls karakteristikker påvirker blandingsølet.

  2. Bland en øl med en likør, sprit eller kort og godt en tysk «Magenbitter», som for eksempel Jägermeister. Det trengs ikke så mye, og ølet tar raskt smak.

Sluttnote: Siden Wikipedia og så mange andre utenfor den fransk- og flamskspråklige verden tar direkte feil ifm dette, så kan jeg like gjerne dokumentere litt grundigere. La meg sitere fra Raymond Burens «Gueuze, Faro et Kriek» (Glénat, Brussels 1992), side 88: [...] en 1900, Paul Cantillon s'installe rue Gueude comme marchand de biére. Il ne brasse pas, mais il achète les lambics et les met en bouteille. En 1937, ses deux fils, Marcel et Robert commencent à brasser, avec un matériel du 19ème siècle, [...] Og la meg dertil sitere Nicole Darchambeaus «La Gueuze Gourmande» (Les Capucines, Limelette 1995) om Cantillon-bryggeriet, side 9: Pendant ces 37 premières années, les Cantillon achetaient des lambics dans des brasseries proches et les assemblaient en vue de la fabrication de la Gueuze. Cantillon était à cette époque marchand de bières ou encore appelé en terme de métier biersteler. Det er egentlig temmelig klare ord for penga. Forøvrig har også salige John White og den norske ølbloggeren ::bor:: på «The Beer Trotter» fått detaljene rett.

 

2013-06-28

En Austmann, takk!

Austmann er i ferd med å starte produksjonen i Trondheim, og de har fjernbrygget endel øl hos Kinn, der bryggeriet deres stammer fra. Men hvor får man tak i ølet deres? La meg forsøke å oppklare etter litt forvirrende og delvis feil i en tidligere posting.

For det første, de serverer allerede ølet sitt, blant annet på Ølfestivalen på Kongsberg. Men dette er øl som er brygget i Kinn, for de har ennå ikke satt første batch i Trondheim. I et facebook-foto vises det fire øltyper: Crater Lake (US Pale Ale), Tre Gamle Damer (Belgisk lys ale), Bastogne (Saison) og Årevette (US Amber). Sålangt jeg vet er dette de eneste ølene som til nå er servert.

Det er ikke så lett å lese så mye ut av disse navnene og typene, utover at det må ligge ordspill og hentydninger i navnene, og at de synes å satse på både amerikanske og belgiske typer. Jeg har tidligere synset om at det er få bryggerier som får til (eller ønsker) å brygge både belgiske og amerikanske øltyper godt, så det skal bli interessant å se om de klarer det.

Forøvrig, Crater Lake er en innsjø i en nasjonalpark i Oregon i USA, nært opp til Vinkos hjemsted helt syd Oregon. Årevette er en skikkelse fra overtroen – en vette (eller ånd) fra åren (eller ildstedet). Bastogne er en liten by i belgisk Luxembourg, kanskje mest kjent for et slag under andre verdenskrig. Rett nok har de et mikrobryggeri der, men uten en saison og uten at de er veldig kjent. Kanskje det heller er knyttet til at White Labs har en gjær – WLP510 – som de kaller Bastogne Belgian Ale Yeast, og som trolig er fra Orval-klosterets bryggeri, som ligger i nettopp denne provinsen. Tre gamle damer er umulig å si hva refererer til.

Så er det 30. juni, da det er Toto-konsert i Trondheim, og om jeg har forstått rett står Ågot Lian for serveringen i teltet for de med gullbilletter, og der serveres det Austmann-øl. Du skal nok helst like musikken, ikke bare ølet, for å kaste deg på dette, for om jeg regner rett, koster denne gullbilletten 2141,-.

Så er det 27. juli. Da er det den egentlige offentlige lanseringen, på Den gode nabo. Det er nok øyeblikket å se frem til, og la meg tippe at det blir stinn brakke den kvelden. Det skal komme åtte ulike øl til dette arrangementet og alle skal være brygget i Trondheim. Jeg har tidligere hørt tall så høyt som fjorten ulike øl, men jeg antar at de har måttet skalere litt ned på grunn av sent levert bryggeri og sånn. Det kommer nok flere øltyper etterhvert.

Siden dette er to dager før Olsok og like opp i Olavsdagene, så burde det være en gylden anledning til å lage en St. Olav Triple, men det blir vel ikke i år heller at et Trondheimsbryggeri kjenner sinn besøkelsestid …

Like etter denne lanseringen kommer Bryggerifestivalen i Trondheim. Den arrangeres i parallell med matfestivalen, i Tordenskiold-parken 1-3. august. Der er Austmann påmeldt sammen med E. C. Dahls, Inderøy, Klostergården, Røros og To Tårn. Det blir også et ypperlig tidspunkt å gjøre seg kjent med bryggeriet og ølene deres.

Men allerede før lanseringen 27. juli kommer de visst på tappetårn på noen av «de vanlige utvalgsstedene» rundt om i byen – kanskje så tidlig som i neste uke. Jeg vil tro at stedene å følge med på er Antikvariatet, Diskoteket og Den gode nabo, samt selvfølgelig Ågot Lian som de har et tett samarbeid med. Dette vil nok utover i juli måned være ølet som er brygget hos Kinn.

Så vi får smøre oss med litt mer tålmodighet.

 

2013-06-22

Supersmaker

Jeg har tatt Testen. Jeg er supersmaker – Juhu! … eller er det egentlig grunn til å juble, og har det så stor betydning?

For det første, smakssansen er kanskje den sansen som brukes minst aktivt i dagliglivet, og derfor den sansen som man best kan klare seg uten – i hvert fall sammenlignet med for eksempel hørsel og syn. Dermed har det vel vært et mindre evolusjonært press på denne sansen, slik at menneskeheten divergerer litt mer på smakssans, og sikkert også luktesans.

En av disse forskjellene er inndelingen i supersmakere, normalsmakere og ikke-smakere. Og aller først, det er tre betegnelser jeg ikke liker særlig: ikke-smakere smaker de også, og det er ikke noe fremragende med supersmakere, og heller ikke noe veldig normalt med normalsmakere. Men mer om det senere. Noen hyppig siterte tall fra forhold i USA sier at supersmakere og ikke-smakere er ca 25% av befolkninger, mens normalsmakere er rundt halvparten. Tall som synes å gjelde England angir 15% supersmakere.

Jeg har lenge villet teste meg, og har hatt liggende testen et halvt års tid, men jeg var så sikker på at jeg ville ende ut som ikke-smaker at jeg lenge prioriterte det bort.

Poenget er at smaksmessig er jeg … vel, la meg være litt diplomatisk og si at jeg synes så mange andre er ekstremt mye flinkere enn meg til å formulere hva de smaker. Når jeg sitter med en imperial stout og tenker at den var smakte mørkt og fruktig, så ramser andre opp: mørkbrent kaffe, tørket korn, vått havrehøy, tørkete plommer, fransk limousin-eik, indre underskall av sitron, mildt brente vest-afrikanske kakaobønner, overmoden dverg-kiwi fra vestre del Nordøya, osv. OK, så jeg tok litt hardt i på slutten av den lista. Men vi har vel alle smakt øl sammen med noen som plukker opp smaker en selv knapt ante eksistensen av. Kanskje er det bare at jeg er en sterk «I» på Myers-Briggs typeindikator, mens disse levende smakskatalogisererne trolig er sterke S-er i MBTI-universet. Eller kanskje de bare kort og godt har bedre luktesans – og/eller litt ekstra krativitet og innbildningsevne?

Men alt dette har lite med hvorvidt man er supersmaker eller ikke, og ordet supersmaker er egentlig nokså dårlig. For det første går dette på smak, ikke på luktesans, og det meste av det som er listet over er luktesansens domene. Smaken er begrenset til bittert, søtt, salt, syrlig, og den litt mystiske umami. Så supersmakere kjenner ikke aromaen av bringebær bedre enn andre – men bringebærenes sødme kan tre tydeligere frem.

For det andre er det ikke så mye at man er flinkere til å smake, men at man rent fysiologisk har flere – og bedre spredte – smaksløker i munnen. Trolig betyr det primært at man har lavere persepsjonsterskler for disse smakene, samt at høyere konsentrasjoner lett blir ubehagelig intense. Jeg er ikke redd for sterke smaker. Tvert om, jeg tigger ofte overskytende wasabi fra bordkamerater på sushirestaurant, men wasabi er ikke smak, men munnfølelse. Likevel synes jeg at en Imperial IPA ofte kan bli litt i heftigste laget.

supersmaker betyr mer sensitiv på smaker enn det betyr at man er flinkere eller bedre. Konsekvensen er ofte at matvarer oftere er spennende nok og mer variert ved lavere konsentrasjoner, så som en tysk pilsner, men det kan bli for mye av det gode med en IPA, ja slikt er ofte en liten ekstremhumlebombe. Man kan si at det å være supersmaker på en og samme gang er en forbannelse og velsignelse.

Med testen falt endel brikker på plass.

  • Kaffe og øl er begge bitre drikker som jeg ikke lærte å bli venner med før jeg var rundt 30 år. Før det drakk jeg dem stort sett bare under «gruppepress» i sosiale kontekster. Veien min til å like øl gikk gjennom relativt lav-humlede belgiske øl.

  • Jeg har alltid hatt et litt anstrengt forhold til rosenkål og brokkoli, for de smaker kort og godt ikke spesielt godt. Det har jeg forøvrig til felles med President George H. W. Bush – senior. Da han overtok som president, sies det at en av hans første instruksjoner i Det hvite hus var å gi beskjed til kjøkkendet om at det ikke lengre skulle serveres brokkoli. Han hadde aldri likt det, men han hadde pliktskyldigst spist opp maten sin, men nå skulle det sannelig være slutt. Jeg forstår han så inderlig godt!

  • Rødkål har ingenting i grønnsaksblandinger og salater å gjøre. Den er bare intenst bitter og ødelegger resten av salaten. Jeg har aldri forstått hvorfor de bruker den i ferdigsalatblandinger.

  • Litt vel ofte ender jeg opp med å være uenig med andre om hvordan ting smaker, og da oftest rundt intensiteten på ting, og dermed gjerne balansen i ølet.

  • Jeg får alltid «pepper» fra min bedre halvdel for mitt liberale forhold til salt. Det viser seg at supersmakere ikke går i samme overlast på salt som på for eksempel bitterhet, mens rikelig med salt demper inntrykket av de andre smakene. Derfor er heftig salting av maten en måte å gjøre den mer spiselig.

Supersmakere er forresten ikke jevnt fordelt. Kvinner er oftere supersmakere enn menn, og etnisk europeere er sjeldnere supersmakere enn andre. Med fare for å overgeneralisere, så er det fristende å koble humlerik amerikansk mikrobryggeritradisjon mot ikke-smakere, for hvite menn er overrepresentert – både som ikke-smakere og innen mikrobryggeriverdenen. Men jeg har ingen data å legge til grunn.

Enda mer spekulativt er hypotesen som forsøker å forklare forskjellene på den geografiske distribusjonen av supersmakere. Det går noe slikt som: gifter er ofte bitre, så de som misliker bitre smaker har hatt et evolusjonært fortrinn ved at de i litt større grad har skydd giftige planter. Men hvorfor skulle dette i mindre grad gjelde for nord-europeere? Vel, hypotesen sier at de har hatt mindre evolusjonær nytte av å unngå bitre giftplanter, dels fordi det er færre slike i Nord-Europa, og dels fordi milde gifter har vært nyttig for å preservere mat i et område med sterk sesongvariasjon i tilgjengelig mat. Eller var det den sesongmessige matmangelen som gav en evolusjonær fordel til de som ikke var så sære i smaken på hva de spiste? Tjaja, hypoteser ... de blir først interessante når noen gjør noe arbeid for å bekrefte eller falsifisere dem.

Og så tilbake til testen. Hva er det egentlig. Det er en liten papirstrimmel fra Supertaster.com med PROP, som er et stoff som supersmakere trigger veldig hardt på, men som ikke-smakere ikke fanger opp. Dermed ligger det også i kortene at forskjellene er litt mer enn bare antallet og distribusjonen av smaksløker. På tunga mi var den intenst bitter, mens Magni syntes den mest smakte litt papir.

Det er heller ikke så enkelt som at dette kort og godt og uforanderlig er genetisk betinget. Barn sanser tilsynelatende smaker bedre, selv om senere i livet er ikke-smakere, hvilket kan forklare hvorfor mange barn har et sært forhold til hvilken mat de liker og hvorfor dette endrer seg over tid. Kvinnlige supersmakere blir litt mer normalsmakere ved overgangsalderen, mens gravide kvinner kan få smakssansen skjerpet som om de var supersmakere.

BBC har en forøvrig fem-spørsmålstest på nettet, men den er totalt ubrukelig i mine øyne. Den tester mest om du er over gjennomsnitt interessert i lukt og smak, ikke om er supersmaker. Rett nok er det kanskje et visst overlapp, men det er langtfra noen ekvivalens.

Det er mye annet som kunne vært skrevet om supersmakere her, men vi får heller komme tilbake til temaet og kanskje forsøke å vinkle det litt mer mot øl.

 
- lagt inn av Captain Frodo - 2013/6/24 16:30:23
Meget interessant. I likhet med deg blir jeg ofte svimmel når jeg ser beskrivelser av smaksopplevelser av øl. Og litt fascinert. Jeg nøyer meg med å kategorisere om jeg gjerne smaker et øl igjen, eller om min gane vil bli skånet for akkurat det ølet for fremtiden. Når det gjelder rosenkål har jeg og min kjære frue hatt et antall meningsutvekslinger over middagsbordet. Hun påstår rosenkål er fantasistiske greier, hun snuser på dem og gumler dem i seg. Jeg synes ikke det er godt i det hele tatt. Brokkoli kan gå, men er ikke noen høydare. Jeg synes wasabi smaker død og fordervelse, jeg skyr det som pesten! Ellers synes jeg selleri er ekle greier, selv små biter i en rett kan gi meg avsmak. Alle andre grønnsaker kan jeg sette stor pris på som tilbehør. Jeg må få kloa i en slik test :-)

2013-06-21

Austmannaøl underveis

Alle vet at de kommer, alle lurer på hvordan det blir, alle venter på at de skal rulle ut de første ølene – Austmann Bryggeri i Trondheim. Jeg har vært å besøkt dem. Kanskje blir det ikke noen Dahls-killer … ikke ennå, men …

Personene bak er trekløveret Anders Cooper, Thomas Sjue og Vinko Sindelar. Førstnevnte har en fortid som servitør på Den Gode Nabo. Én kveld fortalte han at han hadde fått sommerjobb hos Kinn bryggeri - og han dro omtrent på timen og har tilsynelatende ikke sett seg tilbake. Der brygget han sommeren og høsten 2011 fra batch nummer midt-på-sekstitallet og frem til batch 104. Thomas og Vinko har tidligere vært hos Trondhjem Mikrobryggeri, Thomas som servitør som ble innfaset som assistentbrygger, Vinko som kokk – en posisjon som det ikke er uten presedens for har progressert til bryggering hos TMB.

Men Austmann blir hverken et Kinn versjon 2 eller et TMB versjon 2. De ønsker å lage sitt eget bryggeri med sine egne valg av gjærstammer og øltyper. Målet er å lage et produksjonsbryggeri som spiser nok markedsandeler til at de kan leve av det. Det er ikke et hobbyprosjekt, det er ikke et ved-siden-av-prosjekt. Det er deres ett og alt i fokus. De er ikke bare ute etter å få en del av mikrobryggerikaka, de kan også godt stjele markedsandeler fra Dahls som «det lokale bryggeriet» for folk flest.

Strandtomt med utsikt, bryggeriet er til høyre
 
Utsikten fra
Austmann
De holder til på Bynesveien, midtveis mellom Høvringen og Fagervika, med panoramautsikt mot Munkholmen fra vest. Lokalene huset tidligere Shell og kan best beskrives som et generisk industribygg i idylliske omgivelser, om man ser litt bort fra oljetankene. Det ligger helt nede ved kaikanten, og det er store nok arealer for utvidelser der.

Austmann gjærer i åpne gjæringskar under primærgjæring. Gjæringskarene tar 1100 liter, mens sekundærgjæring foregår i vanlige sylindriske, stående tanker av en kapasitet på 900 liter. Men det er karene for primærgjæring som er spesielle. Dette var noe som Kinn Bryggeri startet med i Norge. (Hmm, drev ikke salige Små Vesen også med det?) Vel, «startet med i moderne tid», burde jeg si, for alle industribryggeriene brukte denne teknikken frem til de installerte «moderne» tanker.

Hvorfor velger så Austmann å bruke slike kar? Årsaken bunner i at hard-core bryggeguruen i Austmann-trioen – Anders Cooper – har brygget temmelig mye hos Kinn, og der forelsket han seg i denne teknikken. Det er to sitater som sitter igjen fra et par-tre fuktige kvelder på Den gode nabo med Anders «Coop» Cooper. Det første: «Om jeg skal starte bryggeri, så må det være med åpne, gjæringskar» og dernest «Jeg er nødt til å starte bryggeri, ellers har ikke livet noen mening.»

Teknikken med åpne gjæringskar er ellers noe vi idag forbinder med Yorkshire, og de kalles også ofte «Yorkshire squares», men strengt tatt er nok det mest fordi det var der teknikken overlevde ubrutt i kommersiell brygging.

Tre åpne primærgjæringsfat
 
Primærgjæringsfatene
til Austmann
Teknikken har flere fordeler og skiller seg fra andre utforminger på gjæringskar på viktige områder. Den fremste fordelen er gjærens sunnhet. I bryggerier som bruker sylindrokoniske gjæringstanker høster man gjæren ifra den koniske bunnen av tanken, og får da med litt av hvert som har synket ned. Man gjenbruker gjæren også her, men den må fornyes med jevne mellomrom, gjerne 10-20 generasjoner, og det er veldig avhengig av hygiene, gjæren, litt flaks og en lang rekke bryggetekniske ting. Hovedgrunnen til at man å fornye gjæren er imidlertid at bunnhøsting gir endel gjær som ikke er helt i topp form, og dette akkumulerer seg over generasjonene.

Men med «Yorkshire squares» og høsting av gjær fra toppen av karet kan man bruke den samme gjæren i praktisk talt ubegrenset antall generasjoner. Folkene fra Kinn fortalte hvordan de etter ca 100 generasjoner med én og samme gjær lurte på om den hadde mutert og gav små smaksvarisjoner i forhold til hvordan det opprinnelig smakte i de første batchene. Jeg antar at de kunne kjenne forskjell i smak fra de aller første til de aller nyeste batchene, men var usikre på om det var gjæra eller lagringen som var årsaken. De kjøpte i hvert fall ny, frisk gjær og kunne konstatere at ølet smakte likt.

På den andre siden er det også ulemper med åpne gjæringskar. For det første må man være ekstremt mye mer paranoid med renslighet, med et regime som står i sterk kontrast til bryggeriene som bruker sylindrokoniske tanker. Med slike sylindrokoniske tanker ligger ølet i praksis på et lukket system, og kan i liten grad påvirkes av forurensninger i bryggelokalet. Med et åpent system kan enhver luftbåren bakterie som vil trives i vørteren ødelegge ølet og alle påfølgende generasjoner. Dermed snakker vi luftfiltre, overtrykksystemer, adgangskontroll, kresen seleksjon ved høsting av gjær og «romdrakter» på de få utvalgte som får slippe inn.

Bryggkjelen, bulken er sikkert en feature
 
Bryggkjelen til Austmann
OK, jeg overdriver litt. Litt av poenget med topphøsting er at du høster gjæren fra det punktet hvor det er mest og friskest gjær. Og om det er bakterier eller mutert gjær i batchen, så er de generelt et annet sted. Dermed får du en aktiv bortselektering av dårlig gjær – og gjæren din blir friskere for hver generasjon.

«Hvorfor Austmann», spurte jeg, og det beste svaret var egentlig «Hvorfor ikke». På et tidlig stadium lekte de med navnet «Nidaros Ølsmie», og selv om det var et fint navn, var det likevel håpløst. Uttal det høyt og fort, så innser du at alle ville tro de laget sølvsmykker.

Navnet Austmann ble ikke banket før de stod i køen inn under Stockholm Beer and Whisky festival i høst. De hadde gitt opp ølsmia, og trengte kort og godt noe å skrive på navnelappene sine. En kortliste (som visstnok var temmelig lang) ble konferert, og vips het de Austmann. Det virker som begrunnelsene først kom i ettertid: Austmann er hva færøyinger og islendinger kaller nordmenn, det er ingen som heter Austmann i Norge, navnet var ubrukt på firma, internettdomenene var ledige, navnet var tomt for dem til å fylle det med innhold osv. Tja, hvorfor ikke Austmann?

Logoen deres er en kompassrose, der er de litt nærmere allfarvei. I tillegg til at kompassroser allerede har vært brukt av f.eks Skagen Bryghus, så er stjernemotivet det mest brukte historiske logoelementet for bryggerier. (Og nerden i meg irriteres over at kompasset deres har en ekstremt overdrevet misvisning, med mindre man befinner seg på nordre Grønland, men jeg skal forsøke å la det ligge.)

Hva tenker de så om marked og distribusjon? Vel, de har et svært tett samarbeid med distributøren Beer Entusiast – som nylig etablerte en trondheimsavdeling bestående av Stijn Bruneel som de kapret fra Polet. Om jeg forstår rett, skal distributøren stå for spredning av ølet til puber lokalt såvel som til utvalgspuber nasjonalt. Jeg fikk inntrykk av at buikkmarkedet med opptil 4,7% ikke var så interessant. Mye av produksjonen antas på tappes på fat, og det legger endel premisser.

Dog vil det selvfølgelig bli endel på flasker også, men det blir neppe noe flaskeutsalg der med det første. Noen serveringslisens i lokalene er visst ikke på trappene i nær fremtid. Kommer disse tingene etterhvert? Jeg vet ikke, utover at er nødt til å prioritere det viktigste først.

Modningstanker, i forgrunnen en varmtvannstank?
 
Sekundærgjæringsfatene til Austmann
Jeg vil tro at vi kommer til å finne Austmann på både tapp og flaske på de vanlige utvalgspubene i byen - DGN, Antikvariatet, Diskoteket. Men ett sted som bør nevnes spesielt er Ågot Lian, gourmet-fiskerestauranten i Kongens gate, liggende mellom gamle Bruuns bokhandel og det gamle Svaneapoteket. Ågot Lian – som ikke har noe med Lian Restaurant – har et bra utvalg av norske mikrobryggeriøl: Nøgne Ø, Handbryggeriet, Kinn, Ægir, Inderøy. Jeg tror vi vil se at Austmann vil show-cases her fremfor noe annet sted. Daglig leder på Ågot Lian – Anne Morkemo – er styreleder i Austmann Bryggeri. De som vil følge med Austmann, bør følge med Ågot Lian. Fisk er sunt – året rundt, selv for ølnerder.

Hvor mye kan de produsere? Meskekaret er en tank på 1100 liter, kokekaret er på 1300 liter, mens primærgjæringen foregår i tre tanker av 1100 liter, og så er det en rekke tanker av 900 liter for sekundærgjæring. Trinnet ned fra primær- til sekundærgjæring vil trolig smerte, for det blir vel sekundærgjæringen som dikterer størrelsen på batchene. Samtidig blir det nok antallet primærgjæringstanker som dikterer bryggeraten. Om ølet trenger tre dager i primærgjæring, kan vi anslå 250 batcher av 900 liter. Om de også brygger i helgene – og dét gjør de nok, om jeg kjenner dem rett – så kan de presse årsproduksjonen til endel over 300.000 liter. Men dét var startkonfigurasjonen. De har plass nok til å utvide og vil garantert gjøre det om de når taket.

Hva slags øltyper ønsker de å brygge? Tja, jeg tror vi vil se mye forskjellig fra dem, men slik jeg forstår det blir det ikke noe ekstremølbryggeri eller noe sært bryggeri som kommer drassende inn med den ene ingrediensen særere enn den neste. De ønsker å lage gode, smaksrike øl av etablerte typer. Det er litt «back to basic» over det. Og man trenger ikke å slå ut på Richters skala for at ølet skal være drikkendes. Det skal kort og godt være bra og velsmakende og helst ikke underlig eller ekstremt.

Det er ikke dermed sagt at de ikke vil gjøre noen litt mer utprøvende og eksperimentelle ting. Det var for eksempel allerede satt av rom i kjelleren der de ville ha fat whisky og cognac-fat. Jeg kikket litt over maltsekkene de hadde liggende på lageret sitt, og det var få bomber der. Mye Maris Otter, endel karamell og münchnermalt, noe hvetemalt. Flaskene de hadde kjøpt inn var 33cl, lillebroren til Nøgne Ø-flaskene.

Da jeg var der 12. juni, holdt de på å montere opp bryggeriet. Gjær for første brygg skulle bestilles samme dag. Tidligere hadde de vært hos Kinn og brygget for å få øl ferdig til lanseringen. Det er nemlig slik at Ting Tar Tid, og bryggeriet skulle etter planen allerede ha vært installert for lenge siden. Dermed kan feinschmekerne vente seg en aldri så liten disturbance in the force: de aller første Austmann-batchene er brygget hos Kinn med Kinn sitt utvalg av gjær – skjerp ganene og sjekk om du kjenner forskjell.

For øyeblikket er de på Kongsberg Ølfestival. Neste store dato er visstnok søndag 30. juni hos Ågot Lian. Da er det TOTO-konsert i Trondheim og samtidig releaseparty for de første åtte øltypene deres, dersom jeg forstod det rett. De to tingene har ikke eksplisitt noe med hverandre å gjøre. Opprinnelig ville de hatt flere øl til release, men kalenderen setter grenser. Det blir helt sikkert rom for flere batcher og flere typer senere.

Vi gleder oss!

 
- lagt inn av Håvard - 2013/7/18 12:34:55
"Yorkshire square"-metoden innebærer ikke strengt tatt bare åpne (firkantede) gjæringskar, men en noe spesiell "rousing" ("omrøring"?) av ølet i den første delen av primærgjæringen, der det pumpes gjær/øl/sedimenter fra bunnen av gjæringskaret og sprøytes over toppen av gjæringskaret, med en smal åpning mellom selve vørteren/ølet og skumtoppen av ølet. Dette gjøres jevnlig det første døgnet, og gir gjæren et alvorlig spark bak for å yte maksimalt. 6 minutter hver 3. time i et døgn er oppskriften jeg tar fra hukommelsen etter omvisning på Black Sheep i Yorkshire. Black Sheep har forøvrig faset ut sine gamle firkantede skifer-kar, og bruker runde Yorkshire Squares laget av rustfritt stål, blant annet av rengjørings- og kapasitetshensyn.
- lagt inn av Håvard - 2013/7/20 17:10:39
Selvfølgelig er vel beste oversettelse av "rousing" for eksempel "vekking". Den beskriver jo hva som skjer også.

2013-06-11

Grans Ute(nlands)pils

Det virker som om Grans fører oss forbrukere bak lyset med hensyn til Utepilsen sin.

For tiden er jeg på pilsnerkjøret og kikker endel på datostemplinger og slikt. Jeg synes stemplingen av holdbarhet på Grans Utepils på boks var underlig i format. Den minnet liksom ikke om datostemplingen på andre bokser. Her er hva det stod:

P/LOT   23042013 23:38
EXP     23042014 KR
Mens her er et typisk eksempel på hva jeg har funnet av datostempling på alle andre av Grans bokser.
19:09
21.10.13

Datostempling for Grans Premium Pilsner Datostempling for Grans Utepils (gammel) Datostempling for Grans Utepils (ny)

I tillegg var innpakking annerledes, både hvordan pappen var viklet rundt de seks boksene, og hvordan sixpack'ene var satt på pallen.

Kanskje de har to, ulike tappelinjer for bokser? Men nei, det var bare Utepils som var annerledes. Kanskje de tappet den hos et annet bryggeri på grunn av kapasitetsproblemer eller i forbindelse med en feil på tappelinje? Men nei, ingen andre norske bokser hadde slik stempling.

Til slutt kontaktet jeg Grans med spørsmål om dette var tappet hos dem eller et annet sted, og fikk til svar: Utepils blir tappet med vår resept på lisens i på (sic) et bryggeri i Danmark. Jeg tolket det slik at Grans får det brygget og tappet etter egen oppskrift på et dansk bryggeri. Hvilket bryggeri vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke om hele volumet av Grans Utepils er brygget i Danmark, men jeg oppfordrer leserne til å forsøke å finne en boks Grans Utepils med norsk datostempling.

Er dette så forferdelig ille, da? Vel, ja. Av to grunner.

For det første lar Grans disse boksene seile under falsk flagg og dermed forleder forbrukerne med hensyn til varens opphav. Øl og opphav er viktig for mange, noe Grans vet og ikke minst vet å dra fordeler av. I hvert fall implisitt presenteres ølet som laget i Sandefjord, men er egentlig et dansk importøl. Man kan ennå få dette ølet på to ulike boksdesign. Ingen av dem nevner noe om noe dansk bryggeri. Begge signaliserer utelukkende Grans bryggeri. Det nyeste av designet bærer til og med signaturen til Håkon Gran, «3. generasjons bryggerimester». Kanskje innkjøpssjefens signatur hadde vært mer passende? Og boksen har påskrift som må leses som: «Utepils – ekte vare – fra fjor'n». Men ingen har sagt at «fjor'n» ikke like så godt være Limfjorden som Sandefjordsfjorden.

Den andre grunnen er mer dyptstikkende.

  • I KlikkMats test 2009 av sommerøl var Utepils det eneste Grans-ølet som kom over streken, på 73 poeng, to poeng fra beste øl (jeg vet dog ikke om det deltok med flere øl fra Grans her.)

  • I VGs sommerøltest 2010 gikk Grans Utepils til topp med eneste terningkast 5.

  • I VGs sommerøltest 2011 kom Grans Utepils på delt førsteplass med følgende kommentar fra juryen: «Best i fjor, og best i år. Dette gir mersmak.» I samme test kom Grans Sommerøl på delt neste-sisteplast sammen med et alkoholfritt øl.

  • I VGs sommerøltest 2012 fikk Grans Utepils terningkast 5, mens Grans Sommerøl fikk terningkast 1 og kommentaren «Python».

  • I Oslo Bys test av sommerøl 2013 kom Utepils på delt førsteplass med terningkast fem, mens Grans Evig Sommer kom på delt sisteplass med terningkast 2.

Utepils har derfor gjennom en årrekke gjort det fra meget bra til riktig så utmerket for Grans, selv der deres andre øl ofte har falt igjennom. Dersom de egentlig ikke har brygget ølet selv, så er det nærmest en falitterklæring for bryggeriet. I tillegg ville det nærmest være å jukse, for jeg mistenker at dette ølet hadde blitt sjaltet om testerne hadde visst at det ikke var norskbrygget. Og det er nesten verre dersom de nylig har satt bort bryggingen av det som tidligere var et godt egenbrygget øl.

Det forklarer kanskje også hvorfor Grans er så variable i ølkvaliteten. Kanskje de gode Grans-ølene man snubler over fra tid til annen egentlig er lisensbrygget i utlandet?

Og så skulle jeg likt å vite hvilket dansk bryggeri som under-cover tilsynelatende slår norske industribryggerier i øltest eller øltest, selv med en lavstatus label?

 
- lagt inn av Gustav F - 2013/6/12 00:00:22
Grans har jo hatt kapasitetsproblemer, så dette er i grunnen ikke så overraskende. Dette er jo det samme som Ægir gjorde med sin produksjon i Belgia, og de er jo enda tettere knyttet til et opphavssted og håndverket til noen enkeltpersoner.

Ellers er vel to skudd i blinde Royal Unibrew eller Vestfyen som kontraktsprodusenter.

Grans / Harboe - lagt inn av Arve M - 2013/6/12 00:25:13
Grans har vel lenge hatt et samarbeide med Harboes. I 2011 var meningen at alt boksøl skulle hjem til Norge, men det er vel muligheter for at det "gode" Grans-ølet fortsatt er dansk. http://www.sb.no/nyheter/grans-skal-brygge-alt-boksolet-hjemme-i-sandefjord-1.6666588
Grans og Ægir og lisensbrygging - lagt inn av Anders Christensen - 2013/6/12 09:22:50
Det stemmer at Ægir lisensbrygget endel av ølene sine i påvente av større bryggeri, men jeg mener at dette var tydelig (om enn kanskje ikke høylytt) markert på etikettene deres.

2013-06-10

Extreme is the new boring

… eller noe slikt. Mange av ølene som var «in» og banet vei for mikrobryggerirevolusjonen er fremdeles med oss, men de oppfattes i dag som litt kjedelige og temmelig ordinære. En gang i tiden var disse lokomotiver innen ekstrembrygging og regnet som spennende øl; idag er de litt «gjesp» som kanskje overlever mest på ikonisk status.

Noen eksempler:

  • Anchor Steam Beer har et fortrinn ved at den er typedefinerende i sin egen stil – California Common Beer. Men utover det er det vel få sikler over den av for dens store og «mind-blowing» smaksopplevelse.

  • Boston Lager var én av de opprinnelige mikrobryggeriproduktene som slo an tonen i den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen. Servér den blindt til ølnerder idag, og du får sannsynligvis mye «blææh» fordi den er for forsiktig.

  • Brooklyn Lager selger endel på samarbeidet med Carlsberg og at de fikk tak i karismatiske Garrett Oliver. Det er et brukbart øl med stor utbredelse. Men på rating-websitene tjener den nok mer på sin ikoniske status og betydning i ølhistorien enn på smaken alene.

Felles for dem er at de er eller var konkurrenter til pilsnere, men uten at de noensinne har vært ekstreme. Det er ikke ment som kritikk, snarere tvert om, for jeg liker dem slik. De har røtter tilbake i tradisjon, nærmere bestemt amerikansk pilsner/lager/noe fra før første verdenskrig. Men den ølrevolusjonen de var med å skape har flyttet seg i mer ekstrem retning, og disse ølene står på en måte igjen på perongen.

Så er det endel som vil påpeke at dette er gode øl som så absolutt har livets rett. Det er ofte de samme personene som også mener at Frydenlund Bayer, Goose Island IPA, Köstritzer Schwarzbier og Švyturys Extra er gode øl. Og det er gode øl – i feinschmeckerens øyne, men neppe blant ekstremølnerdene.

En variant av øl-radikaliseringen – om det er rett uttrykk – er å brygge hardere på alle parametre: mer brent malt, høyere abv, mere og råere humle osv. En annen variant er uvanlige ingredienser, og der setter knapt fantasien grenser. En tredje, men beslektet retning er utviskning av grensene mellom øltypene, or der er det virkelig ingen ende på hvor utflytende typedefinisjonene kan tolkes. Videre har vi fusion mellom øltyper, rekreasjoner av utdødde øltyper, nyskapte øltyper og Gud alene vet hva.

Om den store franske revolusjonen het det at den spiste sine barn. Om mikrobryggerirevolusjonen kan vi kanskje si at den drikker opp sine opprinnelige øl. De ikoniske ølene overlever nok, men hvordan går det med de gode ølene som hverken har masse-appeal, ikonisk status eller kan flyte på sin ekstremitet, men som bare er gode og typeriktige? Jeg vil tro at mange av disse forsvinner.

Hvor lenge kan vi ha denne radikaliseringen før vi ser en reaksjon i retning av å brygge godt og klassisk typeriktig øl? Vi har vel lenge sett konturene av dette i emning, og personlig håper jeg at «Back to basic» snart blir den nye trenden.

 

2013-06-09

To tårn – like før

Forleden var jeg så heldig å bli invitert til et besøk hos To Tårn som er bryggeriet som John Sunde og Børge Barlindhaug er i ferd med å starte på Marienborg i Trondheim. Jeg har blogget om dem før, da de kom med første ølet på Lian, og da de startet med renoveringen av bygget.

Siden sist har logoen fått en make-over. Det er brygget noen flere batcher, lokalene er i rute. De har kanskje ikke overkommunisert på jungeltelegrafen, selv om Facebooksiden har fortalt om progresjonen. Alle har visst at de er der, og ellers har det vært litt stille rundt dem. Men ting sannelig skjedd.

Bygget er nå totalrenovert
 
To Tårn, sett fra
nordvest

Bygget er nå totalrenovert. Utenfra ser det nå skibbelig og innbydende der det ligger klistret inn mellom den gamle hovedveien sydover – Osloveien – og Dovrebanen. Fra hovedinngangen kommer man inn i en liten minipub med tre bord med ståplasser og ca én meter bardisk. Derifra kommer man inn i «gildehallen». Det er et navn som får meg til å tenke på hjortehoder på veggene, chesterfieldmøbler og mye mørkt treverk fra utrydningstruede treslag. Men det er det ikke. Rommet er hvitmalt og lyst, med panoramavinduer ut mot togene (Trainspotting!) Langbord og stoler er enkle og funksjonelle. Et rom uten for mange distraherende sanseinntrykk, slik det ofte anbefales som en god setting for dypdykk i smaking.

Fra gildehallen kommer man inn i søndre tårn, som er bryggetårnet, og samtidig går man fra funksjonell minimalisme til forseggjort industristil med snev av steampunk. Bryggeriet er delt på tre etasjer pluss kjeller, og hver etasje har ca 15-16 kvadratmeter gulvflate. De fleste forsåsegpåere ville nok karakterisert de rammene som uegnet for et bryggeri, men vent til du ser To Tårn. Gulvene mellom etasjene er stålrister, og med rett belysning langs veggene så snakker vi høy kulhetsfaktor. Siden de har valgt et kompakt bryggesystem, er hele vørterproduksjone i tredje etasje, all gjæring er i andre etasje, mens tapping og lagring og slikt er i første og kjeller.

Gildehallen
 
Gildehallen

Kult er det også at de ikke bruker pumpe. Siden ølet hele tiden skal nedover i tårnet, bruker de gravitasjon – slik som i de gamle førkrigsbryggeriene – i stedet for pumpe. Forøvrig er alt stilig, ryddig, velmerket og gjennomført – eller ser i hvert fall ut til å bli det når alle brikkene har kommet på plass. Ikke minst miljømessig er det ambisiøst, for de har en velordnet plan for gjenvinning av så mye varme fra bryggeprosessen som mulig.

Det nordre tårnet er litt mindre interessant. Der har de noen personalrom og et kontor og slikt, samt teknisk rom med ventilasjonsanlegg og slikt øverst i tårnet. Her var det gamle vanntårnet, og vanntanken begrenser bruken, samtidig som den er praktisk umulig å fjerne.

Bryggeriet er basert på en 1000 liters tank fra Speidel, men det er ikke et Speidel-bryggeri som sådann. Det er selvdesignet. Prinsippene i stor grad hentet fra Speidel sine bryggerier: en felles bryggetank med hevbart maltrør. Speidel er jo kjent for kompakte bryggerier, og lokalene til To Tårn krever et kompakt bryggeri. Her ligger første spenningsmoment: har de klart å designe og bygge et bryggverk som er like godt og effektivt som Speidel?

Anlegget på 1000 liter var under oppmontering da jeg besøkte dem. I mellomtiden brygger de på to stk 50 liters Speidel-bryggverk som kjøres i parallell under brygging. Det tilsvarer oppsettet som de tidligere har brygget med på Lian restaurant. Her ligger spenningsmoment nummer to: hvordan de klarer overgangen til et 1000 liters anlegg, både skaleringsmessig i forhold til oppskrifter og prosessmessig siden det nødvendigvis er forskjeller. Å endre bryggverk er tross alt nesten det samme som å endre litt bryggeristil.

På etasjen under bryggverket er det fire stk 1000 liters gjæringstanker – også de fra Speidel. Her er det kjølekapper med glykol og individuell styring for hver tank, og gjenbruk av energi. Mellom etasjene går det vertikale stiger, eller kanskje jeg skulle sagt leidere, for jeg fikk litt følelsen av å være i et skipsmaskinrom av den ryddige typen – litt Bristol fashion.

Line-up av tidlige batcher
 
Line-up av tidlige
batcher

Innen øltyper er To Tårn ikke helt A4. De har en milkstout og en cream ale, som begge er typer som jeg i farten ikke kan huske andre i Norge har brygget. I tillegg har de en rug-IPA og en torvrøkt porter, som ikke akkurat er del av noe standardsortement hos mikrobryggeriene, selv om det har vært brygget. De har bena i litt forskjellige tradisjoner, men kanskje mest i amerikansk mikrobryggeritradisjon og moderende norsk hjemmebrygging.

Flaskene er 33cl og 50cl av den typen Nøgne Ø bruker. Opprinnelig tenkte de å bruke bjørnunger, men flaskevasking ble for omfattende og plasskrevende. Dersom man nasjonalt mener noe med gjenbruk og panteflasker og slikt, burde noen snart gjøre dette praktisk gjennomførbart for småbryggeriene – men systemet med pantbare gjenbruksflasker var kanskje heller ment som en headstart til industribryggeriene ikledd en miljøargumentasjon?

Gjærmessig har To Tårn til nå kjøpt ny gjær fra White Labs for hver batch, men når de starter å brygge mer regelmessig og på større anlegg, vil de også høste gjær, men uten at en bestemt gjærtype skal opphøyes til husgjær. Humlemessig holder de seg til amerikanske og europeiske humler, etter hva øltypene krever, med noen new zealandske ekskursjoner. Ingen store overraskelser her.

Flaskekapsler med logo, selvfølgelig.
 
To Tårn
flaskekapsler

Årsproduksjon? Vel, kapasiteten på bryggpanna er 1000 liter, så med to brygg fem dager i uka vil de kunne nå 5000 hl. Imidlertid er gjæringsfatene flaskehalsen: det er fire stykker av 1000 liter, og de planlegger å bruke samme fat for primær og sekundærgjæring. Med 1-2 uker tid på tank før det tappes på flaske eller fat, så snakker vi om 2-4 brygg i uka. Det vil si at 1000hl går greit, og man kan presse det opp mot det dobbelte med mye stress og stram logistikk. Selv om det er lett å begynne å regne slik på hvor mye de kan brygge, så er det feil, for jeg tror ikke de ønsker å maksimere produksjonen, og det er her bryggeriets egenart ligger. Mer om det nedenfor.

Så over til de enkelte ølene. Dette er bare de første batchene deres, og jeg vil tro at utvalget vil ekspandere temmelig raskt.

  • Det lyseste er en Cream ale som de ønsker skal omvende de som er frelst på pilsner. Mange bryggerier har laget sin egen pilsner for å konkurrere med industripilsner, med varierende resultat. Pils er tross alt en vanskelig øltype å lage. Så ja, kanskje en cream ale, med litt hvete er en god pilsner-erstatter?

  • På neste nivå av mørkhet har de en Pale ale, en Rug-IPA og en IPA. Alle er solid humlet, etter amerikansk standard, og felles for dem er at det kanskje er litt mørke, men dog innenfor i typeriktighet. Min favoritt var RIPA'en, som hadde 33% rug i maltblandingen, og et tykt og fyldig preg i god balanse med humla. Kanskje med unntak av rugen, så var det et preg av standardsortement for mikrobryggerier over disse ølene. Gode og solide øl, men ikke noe som i vesentlig grad differensierer dem fra andre bryggerier.

  • De mørkeste ølene var en milk stout, en mørk belgisk strong ale og en røykporter. Milkstouten kommer fra tiden på Lian, og var dessert-ølet der. Det er en øltype som lett tipper over i for mye sødme om den skal stå helt alene, men når den kan levere mørk sødme til et samspill i dessertfasen av et måltid, så fungerer den. Det var forøvrig dette ølet som ble servert for kongeparet på Frøya tidligere i uka, dog med spesialetikett.

  • Den mørke belgiske strong-ale'en er litt vanskelig å båssette – som belgiske øl tidvis kan være. Den er litt trippel, litt dubbel, litt vel mørke toner til en typisk belgisk øl, litt … vel. Så er nok også To Tårn mer plantet i amerikansk mikrobryggetradisjon, og da er det ikke alltid like lett å treffe på belgiske øltyper. Vi har sett det med andre mikrobryggerier også. Om de har noen få belgiske øltyper, så er det sjelden noen flaggskipsøl.

  • Røykporteren bruker bare 15% peated malt, og det er egentlig tilstrekkelig. Jeg har ingenting imot øl med 100% røykmalt fra treverk, men torvsmaken blir ofte for brutal til en single malt øl. Den egner seg bedre for dobbeltdestillering og 12 års modning på fat. Selv ved 15% torvmalt fikk ølet et tydlig mineralisk torvpreg, men uten at andre smakskomponenter ble overkjørt. Det er et krevende øl.

Ordnung muss sein! Teknisk rom, ting gjøres skikkelig her.
 
Ordnung muss
Sein

Og mens vi er inne på røykøl, når får vi et stjørdalsøl fra dette bryggeriet? Som de selv har sagt tidligere: trolig aldri. Den ene av gutta bak – Børge Barlindhaug – har sitt opphav fra Stjørdal, nærmere bestemt Skjelstadmarka, som har den mørke og litt brente varianten av stjørdalsøl. Han har brygget ekte stjørdalsøl og maltet bygg der. Han mener ekte stjørdalsøl må være brygget i Stjørdal, ellers blir det helt feil. Det er en beundringsverdig beskrankning jeg sant å si ikke tror alle andre norske mikrobryggere ville ha pålagt seg selv. Men når det er sagt, så ligger det noen sekker med stjørdalsmalt i kjelleren på bryggeriet og man kommer nok til å lage noe som er inspirert av stjørdalsk maltøl, men det blir nok ikke navngitt som stjørdalsøl.

Det stod også noen tomme, gamle Ardbeg-fat (se bilde på Facebook) i lokalene, og det var ikke for å gi bryggeriet et shabby-chic-look, for å si det sånn.

Avtale med distributør var de ikke så interessert i. I stedet hadde de egne lisenser for distribusjon og avtale med transportør. Ølene opp til 4,7% planlegger de å selge ifra eget lokale i kjelleren i tillegg til i butikker. Man kan velge å se det enten som fingervising til distributør-mellomleddet – eller som et ønske om ikke å ha noen som stresser og styrer dem. Eller kanskje begge deler. Eller man kan se det som en indikasjon på at de satser på eksklusivitet snarere enn på volum og mange salgspunkter, dvs at de satser på at du må oppsøke ølet, snarere enn at det er allestednærværende og i lokalbutikken din. Andre bryggerier som har forsøkt dette har endt som temmelig usynlige og vanskelige å få tak i utover lokalmiljøet, så dette blir spenningspunkt nummer tre.

Strategisk snakker de om fire ulike «ølprofiler»: pilsner-konkurrenter, normale mikrobryggeriøl, standardsortimentøl med spesialetiketter og til slutt spesialbrygget øl. Denne lista forteller også en god del om hva de tenker om og ser på markedet. Vi kommer trolig til å se endel spesialøl fra dette bryggeriet.

Tidligere har de brygget hos Ni muser og Lian Restaurant på kommunal lisens. Trolig vil disse to stedene fra nå kjøpe ølet sitt brygget på Marienborg, men med spesialetiketter. Samtidig vil kanskje Lian beholde sin kommunale lisens og brygge på et tradisjonsbryggeri som en mellomting mellom levende museum og demonstrasjonsobjekt? Alt dette høres ut som oppskriften på et mareritt for de som forsøker å sortere og kategorisere øl på Ratebeer og desslike.

Bryggeriet har serveringslisens, men det blir ikke noen generelt åpen pub. Men av og til … blir det kanskje nettopp dét. Det blir helt sikkert en god del lukkede lag med smaking, og det blir garantert endel spesialleveranser til puber og restauranter, gjerne med egne etiketter og kanskje også eksklusivt spesialbrygget. De vil garantert pleie strategiske samarbeid med andre ikke-øl-aktører, så som Lian Restaurant.

Bloggeren i arbeid (Foto: Børge Barlindhaug)
 
Anders Christensen
drikker øl fra To Tårn

Og hva mangler så? Prising snakket vi overhodet ikke om. Volum presser priser nedover. Om man satser på eksklusivitet fremfor volum, følger gjerne stivere priser med. Til gjengjeld er det ikke noen distributør der. Prissettingen blir derfor spenningsmoment nummer fire. Andre ting vi snakket lite eller ingenting om var skalering – jeg tror ikke det er et mål for dem. Internasjonalisering og eksport var heller ikke noe tema, jeg tror de tar det som det kommer hvis og når det blir aktuelt.

Jeg mistenker at de har litt mer strategiske tanker enn de vil ut med. De har alltid vært flinke til å holde kortene tett inntil brystet. Men det er en fullt ut realistisk forklaring at det kort og godt er et hobbyprosjekt. Riktignok er det å ta hobbyen et par-tre hakk lengre ut enn de fleste vil og kan, men lell. Elgjakt, golf og laksefiske er også ting som krever dyrt utstyr og mye tid og gir lite monetært overskudd.

Helt uten presedens er det da heller ikke. Magne Bjerkem startet Ølve På Egge Bryggeri som en hobby med en klar strategi om at det ikke skulle bli noen pengemaskin. Også han brukte midler på utstyr og lisenser, og styrte som han ville, etter at han hadde solgt betongfirmaet sitt og egentlig pensjonert seg. Også han stod i stor grad for distribusjonen selv. Han solgte bryggeriet senere med oppskrifter og alt.

I et marked der vi ofte skjeller ut de største for å være kommersielle og bare tenke skalering, volum og marginer, aksepterer vi forbausende lett at de små må tenke temmelig mye på skalering, volum og marginer for å overleve. Kanskje blir vi da litt mistenksomme overfor et bryggeri som ikke har lyst til å tenke skalering volum og marginer, og vi lurer på om det ligger en hund begravet noe sted.

To tårn har en mission statement som er temmelig ambisiøs.

Med fokus på godt håndtverk, gode råvarer – både lokale og internasjonale – ønsker bryggeriet å levere kvalitative produkter. To Tårn Bryggeri AS tar samtidig mål av seg til å bli et kompetansesenter og samlingssted for øl – og ølkultur – i Trøndelagsregionen. (fra Drikkeglede.no)
Det blir kanskje ikke så lett å måle, men det er virkelig noe å strekke seg etter, og spenningsmoment fem er hvor langt de har kommet på dette om 3-5 års tid. Legg merke til at formuleringen ikke er à la «bli best og viktigst», men «bli gode og viktige». Det er i tråd med hva de selv sier: utover at det skal gå rundt, så er konkurransejaget mindre viktig enn å ha en gøy og interessant hobby.

De har knyttet til seg hjemmebryggere og andre med ulik kompetanse. Da jeg var der, brygget de sammen med en Ph.D i molekylærbiologi fra NTNU. Dersom de på denne måten knytter til seg bryggeinteresserte lokalt, og fungerer som en slags kombinert lekeplass og treningssenter for dem, så er de et godt stykke på vei til sin mission statement. TMB ble aldri det. Dahls har aldri vært det. Samfundet vil nok kunne bli det, Austmann vet jeg lite om ennå.

Jeg liker å gi bryggerier en tagline, og har tidligere kalt dem «Det strigla bryggeriet», for det meste er på stell der. Men kanskje «Det mystiske bryggeriet» hadde vært vel så beskrivende, for de holder gjerne kortene litt tett til brystet og det er ikke innlysende å forstå deres strategi.

Eller kanskje «Det spesielle bryggeriet» er mest passende.

 

2013-06-07

Snipp, snapp, snute …

De fleste ølhunder i Trondheim har vel merket det utvalgsmessige tøværet på City Syd det siste året eller så. Mange har kanskje også fått med seg at dette ting er i endring der.

Det er Stijn Bruneel som alene og egenhendig har løftet denne polbutikken opp til ølmessige høyder som var utenkelige nord for Lindesnes Fyr for bare få år siden. Dette er hva som kalles «above and beyond the call of duty», for det har ikke skjedd på grunn av, men på trass av Polets politikk, strategi, byråkrati og ikke minst regelverk.

Lørdag – i morgen – er hans siste dag på jobben på Polet, og det er god mulighet for å stikke innom og si takk for godt utført jobb, og for å ha gjort det som formelt ikke var mulig.

Har har strukket regelverket litt. I utgangspunktet bestilte han øl som privat-Stijn av pol-Stijn som effektuerte bestillingen, hvorpå privat-Stijn ombestemte seg og avbestilte når varene tilfeldigvis var i transit. Dette gjorde at pol-Stijn måtte det vanskelige valget om hva man skulle gjøre med varene. Og gang på gang var løsningen for pol-Stijn bli å sette ølet i salgshyllene – til glede for oss alle. Med andre ord, relativt «kreativt».

Stijns innsats for godt ølutvalg har økt omsetningen ved City Syd så det er blitt lagt merke til nasjonalt i polsystemet og gjør at Trondheim kanskje kan «snike» litt i køen om å få et neste ølutvalgspol. Det er i hvert fall lov å håpe.

Omsetningen på «ølhylla» på City Syd gikk fra 9100 liter i 2010 til 18600 liter i 2012. Nasjonalt var tallene 998.000 liter i 2010 og 1.432.000 liter i 2012. Ølhylla på City syd stod for 0,91%, 1,06% og 1.30% av det totale polsalget av øl i årene 2010-12. Tall for de første månedene i 2013 har vi ikke, men trenden har vel fortsatt å aksellerere, slik at kanskje én av femti flasker med poløl idag går via denne hyllereolen. Delt på antall hyllemeter, burde den være noe av det mest aktive i polsystemet.

Det er ikke så mange hyllemeter med øl på dette polet – faktisk bare en halv reol-øy pluss litt til. Men flaskene står akkurat så tett som prislappene på hylla tillater og det gir rundt 150 ulike øltyper. I skrivende stund er de i ferd med å bygge om reolen til å ta fem hyller i stedet for de standard fire hyllenivåene som passer til vinflasker.

Vi ser også ringvirkninger av dette utvalget ved at andre av polene i området ble pushet til å ta inn et bredere utvalg - dels for å dekke opp for kundeflukten til City Syd, dels fordi kundene har etterspurt varene, men også fordi Stijn har splittet opp større partier og spredd dem rundt på byens pol.

Man skal ikke være veldig dystopisk realist for å innse at dette ikke kunne gå i lengden. Kreativt målfokus er sjelden en ettertraktet egenskap i et stivbent byråkrati. Systemet ble påtalt internt, men fortsatte likevel i modifiserte, men vel så «kreative» former. Poenget er jo at Trondheim ikke skal ha dette utvalget av øl, og da man man ikke bare skaffe det og sette de i butikkhyllene. Vi skal helst dra til Bergen eller Oslo for å få disse ølene … eller til Östersund. At det faktisk har fått lov til å fortsette såpass lenge er vel et utslag av at mange internt i polsystemet ser at regelverket gir rare og uønskede utslag og kanskje har gitt litt ekstra spillerom.

Stijn sitter med enorm kunnskap både om øl – og naturlig nok spesielt belgisk øl – og han har vist en eksemplarisk evne til å legge forholdene til rette for kundene, til maksimalt å utnytte små ressurser, til å forvalte, selektere og rotere utvalget, til å rydde og etterfylle i hyllene, og til ekstrem kreativitet for å skaffe de mest interessante ølnyhetene til Trondheim. Det er alltid koselig å slå av en prat om øl med Stijn. Han vil bli savnet på City Syd, og vi håper at det er andre der som kan ta opp stafettpinnen.

Han er nå «kapret» av distributøren Beer Entusiast. Selv om det er hyggelig at vi fortsatt vil dra nytte av ham, så er det litt synd at han fremover bare har fokus på et subsett av ølmerkene. Takk for utmerket utvalg, Stijn!

 
- lagt inn av Captain Frodo - 2013/6/9 21:19:24
Aha, jeg har flere ganger lurt på hvordan du har fått kloa i sjeldne godbiter!

2013-06-02

Atomkrigsøl

I serien obskur trivia har vi kommet til en note jeg fant i informasjonsheftet Vår gyldne drikk fra Bryggeriforeningen utgitt i 1971. Blant andre generelt positive fakta og vinklinger om øl var det et avsnitt med tittel Øl i krisetider.

Der stod det at brygging av øl fjerner flere radioaktive stoffer fra råvarene, blant annet isotopen strontium-90, og de siterer Industrivernnytt nr 1 fra 1962:

Selv om råvarene således har vært utsatt for stråling, vil det ferdige produkt – ølet – være på det nærmeste befridd for de radioaktive stoffer, slik at innholdet av disse ligger langt under faregrensen.

Poenget her er at strontium-90 dannes ved atomsprengninger, har kjemiske egenskaper som minner om kalsium og derfor kan tas opp og lagres i knoklene våre. Det tas opp i korn og går gjennom matvarer videre til oss. Men heldigvis, i tilfelle atomulykker eller atomkrig: ølet skulle allikevel være trygt å drikke.

Fysikere får evt korrigere meg, men gangen i dette – i hvert fall for strontium-90 – er vel ikke at det dannes når ølets råvarer bestråles, men at det dannes under atomsprengninger eller -ulykker, og så tas opp av plantene dersom det blir transportert bort med vind og vær. Men jeg kverulerer.

Baksiden av medaljen er nok at du må drikke melk, ikke øl, for å få din daglige dose med kalsium.

Bryggeriforeningen anno 1971 avsluttet avsnittet med formuleringen: Både vørterøl og annet øl fremheves derfor som meget viktige produkter for et beredskapslager. Men uten at det går tydelig frem om det er Forsvaret eller Bryggeriforeningen som fremhever dette. Og under var det en tegning av to soldater som voktet en mannshøy pilsnerflaske.

Ah, tidene har endret seg ...

 

2013-05-28

Vin og øl, igjen

Da jeg var innom den store Narvesen-kiosken i Trondheim - den der tidsskrifter er mer sentral i forretningsmodellen enn boller, pølser og is - la jeg merke til hvor forskjellig vinblader og ølblader var plassert.

Vintidskriftenes plassering

 
Øltidsskriftenes
plassering

Øltidskriftenes plassering

 
Øltidsskriftenes
plassering
Vin-tidsskriftene står sammen med mat- og groumettidsskiftene, i nærheten av interiør og hage. Mens øl-tidsskriftene står sammen med sigar- og whiskytidsskriftene, i nærheten av porno-, tattoverings-, og mykporno manneblader. Ignorer at det står «Musikk» på hylla med vintidsskrifter, det var bare butikken som hadde gjenbrukt hyllene uten å merke dem om.

Det er vel en perfekt illustrasjon på hvordan mikrobryggerirevolusjonen fremdeles er uglesett som en manneting, med fest og fyll som fremste attributter, mens vin er kultur. Nå skal det til Narvesens ørlille forsvar sies at «Beer» er et forunderlig tidsskrift som i stor grad omhandler mikrobryggerier, men allikevel velger å vise lettkledde piker som viser frem ølflasker, noe jeg har skrevet om før. Det er heller ikke helt klart for meg hvorfor «Kapital» har havnet her.

Og la meg kaste stein i glasshus hva fordommer angår, for den tilsynelatende stadig minskende bladdelen hos Narvesen er symtomatisk. Forretningsmodellen synes hovedsaklig å være å selge rosablogger om ulike tema, festet til døde trær og høyt priset, til alskens Internett-ukyndige personer. Det er en forretningsmodell som jeg tror kommer til å svinne hen av seg selv. Hvor mange tidskrifter om Quilting eller Shabby-chic-innredning kan egentlig selv en forherdet og helfrelst fan fordøye?

 

2013-05-23

ABX-testing av øl

Smaker all pils likt? Neppe. Men kanskje smaker endel pilsnere tilstrekkelig likt til at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Det kan vi teste med en ABX-test.

En ABX-test sjekker om man er i stand til å kjenne forskjell på to produkter. Kort fortalt får man tre prøver, en A-prøve av produkt A, en B-prøve av produkt B og en X-prøve som kan enten være fra produkt A eller produkt B. Man skal avgjøre om den er lik A eller B. Eventuelt kan man se på det som tre prøver der man skal finne den som skiller seg fra de to andre, som er like.

En ABX-test må nødvendigvis være en blindtest. I tillegg kan det være en dobbelt-blindtest, som betyr at ikke bare den som testes ikke vet fasiten, men heller ikke den som tester vet fasiten under testingen. Poenget er at med mindre testeren har et proft pokerfjes, gis det små hints til den som testes. Det trenger ikke engang å være bevisst, hverken fra testeren eller den som testes sin side. Men det reduserer tiltroen til testen, som styrkes når den blir dobbeltblindet.

Til å begynne med kjører vi en dobbeltblindet ABX-test med bare to personer involvert – meg som testes og Magni som tester. Testprotokollen er som følger:

  1. De to ølene som testes er kjent for begge.

  2. Jeg preparerer tre doble plastglass med en papirlapp liggende i bunnen mellom glassene med med påskriften A, B og X, men slik at det ikke er synlig uten å tas opp. De plasseres i denne rekkefølgen på kjøkkenbenken, og jeg forlater kjøkkenet.

  3. Magni går på kjøkkenet og åpner flaskene og heller første øl i glass A, andre øl i glass B. Hun kaster så en terning. Viser den 1-3 fylles glass X med øl A, ellers fylles det med øl B.

  4. Glassene blir deretter stokket ved at Magni kaster en terning, verdiene indikerer hvilket glass som blir det nye første glasset. Dvs om man får 1 eller 2, plasseres glass A først, får man 3 eller 4 plasseres glass B osv. Deretter kastes terningen på ny, og verdien indikerer hvilket av de to gjenværende glassene som blir det nye andreglasset. Til slutt passeres det gjenværende glasset som tredjeglass.

  5. Magni forlater kjøkkenet og jeg kommer inn og gjentar stokking av glassene etter samme metode som over.

  6. Med sprittusj merker så jeg glassene etter at de er plassert i den nye rekkefølgen som 1, 2 og 3.

Glassene kan så drikkes og testes med Magni som tilskuer og tilhører, siden heller ikke hun vet hvilke glass som inneholder hvilke øl. Ja, hun kan faktisk også være med, gitt at vi har preparert tre par glass i stedet for tre enkeltglass. Når jeg har bestemt meg for hvilket glass som avviker fra de to andre, tar vi opp lappen med fasiten som ligger mellom de to plastglassene og Magni forteller om X-ølet er en A eller en B.

Metoden eliminerer ikke bevisst juks, men sålenge vi har selvdisiplin nok til ikke å gjøre det, og vi kun skal bruke det til testing av oss selv, så er det ikke noe problem. Det viktige er å eliminere ubevisst kommunikasjon fra en tester som vet fasiten.

Det er et mål å bruke plastglass som ikke er helt gjennomsiktige, slik at små varisjoner i farge ikke er synlig. Glassene bør stå litt slik at synlige forskjeller i skum har blitt borte. Det kan være nyttig å sette glassene mot forskjellig bakgrunn, slik at små nyanseforskjeller forsvinner i ulike lysforhold.

Som en prøve har vi testet med Heineken og Grolsch. Og det var faktisk veldig vanskelig, men jeg klarte det, med en estimert sikkerhet på svaret på 2 på skala fra 0-5. Heineken hadde litt mer humlepreg, mens Grolsch hadde litt mer sødme. Dog bommet jeg da jeg skulle tippe hvilke som var var Heineken og Grolsch, men det er forsåvidt irrelevant for testingens del. Det var to temmelig like øl.

Og så er det selvfølgelig slik at man ikke kan trekke noen store konklusjoner fra én enkelt test. Jeg hadde jo tross alt 33% sannsynlighet for å treffe rett selv om jeg bare tippet. Dog var ikke dette så mye for å sjekke forskjellene mellom de to ølene som det var å teste logistikken med dobbeltblinding av ølsmaking med to personer.

Jeg skal fin-tune litt mer, og så er jeg klar for den store prøven: Er det egentlig slik at de fleste norske pilsnere smaker likt?

 

2013-05-20

Prikkedøden

Tidvis kan det synes som om skjenkelovgivningen i stor grad handler om å leke sisten i et bisart regelverk der man mistenker at det er om å gjøre for kontrollørene å score flest mulig «poeng» snarere enn å se til at utskjenkingen foregår i ordnede former.

Jeg husker én Trondheimspub som lekte katt og mus med skjenkemyndighetene, og lot det gå sport i å forsøke å vise så mye reklame som mulig uten å bli tatt for det. Langt om lenge måtte de ta ned Spitfire-effektene, men jeg tror ikke noe av all den andre reklamen ble oppdaget. Men denne puben er dessverre ikke lengre blant oss av helt andre grunner.

Da Trondhjem Mikrobryggeri i januar fikk besøk, ble de prikkbelastet for drikkemenyen sin, og jeg kunne knapt ha funnet et mer understøttende anekdote for teorien min om jeg så hadde diktet den opp selv. Reaksjonene på dette kom da også, se her og her.

Hvilken grusom forbrytelse hadde de begått med menyen? Hadde de slumset og skrevet positive adjektiver i en ølbeskrivelse? Nei. Hadde de vist bilder av ølene? Nei. Var menyen synlig utenfra? Nei. Problemet var at de ikke reklamerte for brennevin.

Ja, du leste rett. Trondhjem Mikrobryggeri lager ølet sitt selv, og hvilke øl som er tilgjengelige varierer naturlig nok en del. De hadde derfor en tavle der de listet hvilke øltyper som for tiden er på tapp, sammen med eventuelle sesongøl, sammen med priser og styrke. Alt dette er klart innenfor loven. Men så blir det tricky, for i tillegg til deres primære produkt – ølet – har de servering av vin og brennevin, og de produktene stod ikke på veggtavla. Med andre ord forskjellsbehandlet de sine egne øl-produkter i forhold til vin og sprit. Og forskjellsbehandling, det er farlig det.

Jeg har vridd den lille hjernen min, men allikevel ikke helt fått med meg hvorfor det er farlig. Selv om jeg ser at dette er en slags forskjellsbehandling, så er jo selv de produktene som kommer positivt ut av forskjellsbehandlingen godt innenfor loven.

Jeg vet at myndighetene gjerne vil at vi ikke drikker alkohol, og jeg forstår den indre logikken i argumentasjonen deres. Men når man først har bestemt seg for å drikke alkohol, er det vel det samme hvilket produkt man velger, bortsett fra at man ofte ønsker at man velger et svakt heller enn et sterkt produkt? Dette kunne nesten vært tatt fra en tenkt tiltakspakke mot storbryggerienes ufine konkurranse mot små aktørerer, men jeg tviler sterkt på at det egentlig er greia.

TMB har en kommunal lisens for tilvirking, eller rettere sagt en utvidet skjenkebevilling. Det gis bare til steder der bryggingen inngår i virksomhetens helhetlig tilbud og karakter. Det vil si at man i prinsippet ikke bare kan åpne pub og brygge ølet selv, det skal være et særegent element av konsept: turisme, lokale råvarer, smaksopplevelse, tradisjoner eller noe slikt. Jeg mistenker at lista generelt ligger lavt og tolkes lokalt, og jeg obseverer at i enkelte kommuner ligger lista tilsynelatende veldig lavt. Men: om TMB først har fått en «kommunal tilvirkingslisens» utfra sitt helhetlige konsept rundt en brewpub, så virker det veldig bakvendt at den samme kommunen skal tvinge dem til å reklamere for varer som så innlysende ligger utenfor dette konseptet.

Implikasjonene for utvalgsbarer er urovekkende. Om de har en meny, må den med andre ord være komplett, ellers er den ulovlig og du kan bli prikkbelastet. Om de stiller ut ølene de selger, så må de stille ut alle. Ølet må ikke være kjøpbart før det er på menyen. I praksis er det kanskje bedre ikke å ha noen meny? Er det prikkbart om man har et øl på menyen som man er utsolgt for. Tja, si dét.

Det virker også utvalgsbegrensende. Hvor ligger insentivet for en en pub til å ta inn ekstra, marginale øl dersom prikkbelastningen henger som et damoklessverd over menyoppdateringen. Spesielt vil det ramme de små og de sære bryggeriene, som lager små batcher og kanskje ikke kan sikre en stabil forsyning. Da er det lettere å holde seg til en standard type pils fra et stort og profft bryggeri, og dermed slippe å måtte fikle så ofte med menyer. Akkurat dét resulterer i en de facto forskjellsbehandling som Konkurransetilsynet burde tatt tak i. Ja EFTA-domstolen også, for samme problem rammer i stor grad importøl.

Det underbygger også en annen teori jeg har. Nemlig at skjenkebestemmelsene i Norge stadig innskjerpes, ikke ved at ordlyden endres, men ved at tolkningen innskjerpes. Innskjerpingene kommer ved at noen klør seg i skjegget og undres «har ikke egentlig dette alltid vært ulovlig, bare at vi ikke tidligere har visst å slå ned på det?». Dermed blir innskjerpingene rent administrative vurderinger, mens liberaliseringen tilsynelatende alltid må tuftes på formelle regelendringer. Men la meg blogge mer om det ved en annen anledning.

Byråkratiet er et mangehodet troll hvis nest fremste egenskap er en utpreget mangel på å kunne innrømme egne feil. (Den fremste er iboende egenskap er mangel på humor.) Prikkene til TMB blir nok sittende av den grunn. I beste fall kan man håpe på at «praksis endres» og jeg bruker anførselstegn for dette er byråkrat-kodespråk for at de innser (men for Guds skyld aldri vil innrømme!) at dette var feil.

 
En farlig trend - lagt inn av Lars Marius Garshol - 2013/5/20 21:10:55

Jeg har tenkt litt på denne saken, og kommet til at det kan bli riktig så ille hvis myndighetene bestemmer seg for å kjøre denne linjen konsekvent. Men i og med at de aldri har tatt noen for dette før (og TMB har jo holdt på i svært lang tid), er det grunn til å håpe at dette bare var et tilfeldig blaff av idioti.

Så min konklusjon er at her gjelder det å lage minst mulig bråk, og å i hvert fall ikke påpeke alle de andre stedene som også burde få pisk. (Som f.eks de mange restaurantene som ikke nevner øl i menyene sine, selv om de har det, og selv om de lister opp vinene.)

Det beste som kan skje med denne saken er at hele greia blir glemt igjen, og det virker ikke helt usannsynlig.

Eller motsatt ... :-) - lagt inn av Anders Christensen - 2013/5/20 22:48:13
Ja, man kan være høflige og forbigå denne fadesen i stillhet og troskyldigst håpe at byråkrater gjør det samme. Men jeg begynner å tvile på at vi kommer særlig langt ved å overse idioti og dårskap i håp om at den forsvinner av seg selv.

Eller man kan gå hardere ut og tvinge dem til å offisielt endre praksis, f.eks med å innmelde 3-4 posh spisesteder for ikke å ta med øl på vinkartet sitt, og be om at de prikkbelastes og evt mister bevillingen om ikke de endrer praksis. Skal man virkelig være ekkel kan man kreve at de slutter kun å ha cognac på dessertmenyen og chablis på middagsmenyen, siden en slik matanbefaling er en forskjellsbehandling av ulike varer.

Det er dessverre først når man erfarer at man stilles til ansvar for sine mindre intelligente vurderinger at man begynner tenke litt ekstra før man handler.

2013-05-19

Neste Trondheimspol

Det neste polet i Trondheim kommer trolig på Byåsen, i et nytt minikjøpesenter som vil romme polet, en Kiwi- eller Meny-butikk, og muligens noen mindre butikker.

Det blir ikke liggende på Byåsen Bbutikksenter der det tidligere var pol (et pol som ble flyttet til Ørlandet i den tiden da man på den tiden bare kunne ha et visst antall pol pr fylke). I stedet kommer det et nytt bygg diametralt motsatt av Byåsen butikksenter i forhold til krysset Breidablikveien/Fjellseterveien og Gml Oslovei/Sverresborg Allé.

Det vil si, det er bare nesten sikkert. Minikjøpesenteret kommer nok, og jeg var som nabo på informasjonsmøte. Etter hva som ble sagt på dette møtet, var ennå ikke kontrakter og slikt signert, men man håpet at alle brikkene var falt på plass real-soon-now. Polet er en kundemagnet, samtidig som de trenger litt spesiell infrastruktur, og det virket som om Norgesgruppen var villige til å strekke seg veldig langt for å få dette polet som leietaker.

Nå mangler det bare at Vinmonopolet bestemmer seg for at dette nye polet skal få den status som spesialbutikk for sterkøl som så sterkt mangler i Trondheim. Når man først får en mastodontisk kjøpesenternabo, så kunne de i det minste hatt en spesialøl-pol. Men så heldig blir vi neppe. Ryktene sier at det blir Valentinlyst som blir Trondheims første ølutvalgspol – øh, jeg mener Trondheims første offisielle ølutvalgspol, selvfølgelig. De skal bare oppgradere innredning til ny standard og installere et kjølerom av den typen som Bankkvartalet allerede har.

 
I alle dager - lagt inn av EvenJ - 2013/5/21 23:11:48
Hvis ryktene medfører riktighet - hvorfor i alle dager har de valgt Valentinlyst som spesialutvalgspol? Det ligger utenfor allfarvei, ikke er det spesielt besøkt heller(!?), og ikke har det hatt et sinnsvakt salg av spesialøl heller(!?). Er det et forsøk på å bevise at spesialpol ikke har noe å gjøre i Trondheim, at valget faller på dette merkelige stedet?

2013-05-17

Norges Skaal!

Da er det Syttende mai med nasjonalsanger og musikkorps. Og hva er vel bedre til pølser og is – og øl – enn en drikkevise som også var Norges første nasjonalsang. I hvert fall den uoffisielle nasjonalsangen og det uten konkurranse fra noen offisiell.

Det var senere biskop Johan Nordahl Bruun (i folketellingen i 1801 er forresten navnet hans stavet mer tidsriktig Bruun, men det er vel blitt modernisert etter hans død) som diktet sangen tidlig i 1770-årene i København i relasjon til Det Norske Selskab, og den hadde en kraftig snert til datidens enevelde og falt pent inn i samtidens opplysningtrend og frihetstrang. Men dét var bare ett av temaene, for den er like så meget en studentikos drikkevise innen tradisjonen med gamle drikkegilder. Hvor integrert de to temaene er illustreres ved linjene Og Skam faae den, som elsker Tvang; Og hader Piger, Viin og Sang! Med andre ord, vi er for såvel politisk frihet som studentikos festing. Dytt inn i dette en god dasj med opplysningstidens vitenskap, og vi har et ganske godt bilde av ham.

Det er lett å anta at Bruun skrev dette som student, men på dette tidspunktet var han ferdig studert, men kallet tilbake til København som amanuensis – idag ville vi kanskje sagt sekretær – for Struensee, den virkelige makthaveren i Danmark-Norge på det tidspunktet. Struensee endte på skafottet for sin reformiver, rasering av privilegier og modernisering av statsadministrasjonen, selv om de sannsynlig falske anklagene gikk på sengekos med dronningen. Vi kan se på Norges Skaal som en illustrasjon på i hvilken grad man siktet altfor høyt med reformiveren, ja nesten med arrogant ignorering av de motkrefter som ville motsette seg den. Sånn sett knytter sangen seg til Grunnloven av 1814, da den er skrevet i reform-tøværet over førti år tidligere.

Og Det Norske Selskab, hva skjedde med det? Det ble oppløst i 1813 da Norge fikk sitt eget universitet, samme år som Bruun døde, og altså året før Eidsvollsforsamlingen. Selskapet holdt til i Madam Juels kaffehus, og men jeg aner at det kanskje ble servert litt vin der også. Slike kaffehus var forøvrig en pest og en plage for reaksjonære makthavere rundt om, også utenfor Danmark-Norge, for folk samlet seg der for å diskutere reformer. I Danmark ble forøvrig kaffe forbudt ifra 1783 frem til 1799. Dog var det kun på landsbygda og kanskje mest for å hindre at forbruket av en importvare økte og tappet landet for valuta. Men tro om ikke en og annen reaksjonær surpromp godtet seg over hvert oppviglersk og progressivt kaffehus som måtte stenge.

Forøvrig, begrepet piker, vin og sang attributeres ofte til Luther, og dét kan stå for et litt livsnytende og festlig kristensyn som Bruun synes å ha vært eksponent for. Det kan kontrasteres med den trenden som hans samtidige Hans Nielsen Hauge kanskje var den fremste igangsetteren av, og som i stor grad spiste seg inn til og igjennom grunnmuren i den norske kirken og parkerte geistlige av Bruuns kaliber på sidelinjen.

Og at det er en drikkevise er hevet over enhver tvil. I hvert fall de to første versene starter med to linjer som sier at man ønsker å skåle for noe, deretter fire linjer med svulstigheter og så avsluttes det med noe à la nå tømmer vi skålen. Det kan illustreres ved andreverset som går Hver tapper Helt, blandt Klipper fød; Vi drikke vil til Ære; ... ... Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød; Vi drikke nu til Ære! Med andre ord, den innledende annonseringen Vi drikke vil... speiler endingen vi drikke nu... som igangsetter skålen. Det er en klassisk formel for en drikkevise der det skåles for ulike ting og personer.

Her er det på sin plass å nevne at denne sistelinjen bruker den idag forlengst arkaiske formen med tallbøyning av presens. Det het Jeg drikker men Vi drikke i presens på Bruuns tid, i hvert fall i formelt språk. Det er fristende å trekke en parallell til Wergelands Vi ere een Nation vi med, som også tallbøyer presens: Jeg er, Vi ere. I den sangen har formen overlevd mest fordi melodiens rytme krever det. Og melodien? Det er nettopp Bruuns Norges Skaal. Det sier sitt at Wergeland gav sin sang tittelen Smaagutternes Nationalsang, og brukte melodien fra det som var den de facto nasjonalsang.

(Og hvor høye er de som er en alen lange? I Norge var en alen to fot, dvs ca 62,75 cm – og dermed ca 1,5 cm lengre enn idag, siden vi følger SI-systemet for tommer og fot, som igjen er bygget på det anglo-amerikanske systemet. Men jeg nerder og digrerer på én og samme gang.)

Hvert vers i Norges Skaal leder som nevnt frem mot en større skål. Og sagtens vet jeg om skålen var en bottoms-up og verset gav muligheten til å etterfylle sitt glass. Kanskje var det noe som var diktert av anledningen, den enkeltes kondisjon og hvor sent det var på kvelden.

Norges Skål! Og forsatt god syttende mai.

 

2013-03-12

Øltyper og -navn

Den danske journalisten Tage Taaning skrev under krigen en liten historiebok om øl. Det er ingen vitenskaplig bok, ei heller noen tykk bok. Men den virker solid nok, basert på en person med god oversikt og mange facts. Her skal jeg liste de ølene han nevner fra før det undergjærede ølet tok over i Danmark. Målet er både for å trekke frem endel gamle ølnavn, men det er også for å vise hvor lik og ensartet ølkulturen egentlig var rundt i Europa, for vi finner de samme elementene i mange ulike land.

Av importøl fra 1400-tallet og utover nevner han som de eldste Eimbecker, Rostocker, Preussing (som Linné kaller Pryssing), og Braunschweiger Mumme. Den første er opphavet til navnet bockøl, mens den siste var svært populær over hele Nord-Europa og ble også brygget lokalt i ulike land, blant annet i England som mumm, og i Sverge der den har gitt opphav til den krydrede blandingsdrikken mumma. Videre trekker han i neste runde frem Hamburger, Stade, Broyhan (fra Hannover), Boitzenburger, Sundisk (fra Stralsund) og Gose (fra Goslar ved Gose-elven ved Leipzig, et spontangjæret øl).

Vi ser her at ølet ikke egentlig har noen tydeliggjort øltype, men at det navngis etter hvor det kommer fra, og så er hver by formodentlig kjent for sin øltype. Det er nesten litt som merkevarebygging fungerer idag. Ingen ville vel finne på å beskrive en Stratos eller Firkløver, siden alle vet hva dette er. Slik var det nok også når de valgte Rostocker eller Mumme, så hadde de en sterk forventning til hva de fikk av øltype utover ølets opprinnelsessted.

Denne måten å tenke øltyper overlevede på sett og vis helt frem til 1800-tallet, da bayer og pilsner ble populære rundt om i verdenen. Vi finner fremdeles denne navngivningen i stjørdalsøl, vossaøl, hardangerøl osv. Om opphavet til navnet lambic strides det, men teorien om at det er oppkalt etter Lambeek er på ingen måte utenkelig sett i sammenheng med det som nettopp er fortalt.

Han refererer til at «Paa Landet bryggedes Gammelt Øl, lagret Øl, til Høsten,» men det er litt uklart om det ble brygget på på høsten, eller det ble brygget på våren på slutten av bryggesesongen for lagring og bruk over sommeren og høsten frem til neste bryggesesong kunne starte. Vi kjenner til marsøl og oktoberøl som har er brygget på denne måten. Jeg vil tippe det er brygget litt ekstra sterkt på våren og det gjenværende drikkes opp utpå høsten – dels for å komme spontangjæringen litt i forkjøpet og dels for å frigjøre fatene for høstens brygg.

I en inventaroversikt fra 1454 fra konglige slott i København, går det frem at slottsbryggeriet blant annet hadde et fat med engelske «pyle oc thene». Det er nevnt ifm bryggeutstyr og -ingredienser, så det kan tenkes at det er pale malt på et fat snarere enn pale ale. Hva referansen til thene er, vet jeg ikke. Det er neppe den engelske fargen tan, for på denne tiden var det ordet bare brukt om prosessering av huder.

Under Christian II (1513-1523) ble det gikk et forordning om en systematisering av bryggevirksomheten i byene. Blant annet ble det definert at det skulle være tre typer øl: dobbeltøl, skjenkeøl og tyndtøl. Det var ikke nevnt noe enkeltøl ... og om vi ser til andre ølbryggende nasjoner, så finner vi mye det samme med at dobbeltøl er et bedre øl, mens begrepet enkeltøl i liten grad brukes. I stedet finner vi bordøl eller andre begreper som indikerer at det er standardøl. På mange måter matcher det inndelingen i skatteklasse I, II og III, som var så utbredt i Skandinavia, men det blir temmelig uhistorisk å koble dette direkte. Kong Christians befaling var visstnok svært kortlevet, og den ble ikke hørt så mye til. Ikke var han populær selv heller.

Ølet kunne også ofte bli navngitt etter sin pris – og prisene kunne vært fastsatt i forordninger.

En Kommerseraad Peter Kloumann skaffet seg bryggerettigheter i 1687 og solgte både hvidtøl og bruntøl. Vi vet dette fordi det var konflikt om han virkelig hadde lov til det. Og slike konflikter etterlater seg et spor i rettssystemet. Her kommer vi til hvidtøl, som i senere var tett koblet mot hvidtmalt, altså malt tørket uten varme. Men det kan ha vært et annet produkt på et tidligere tidpunkt. De to navnene speiler også veldig godt engelsk pale ale og brown ale, uten at vi skal lese veldig mye inn i det. Den samme inndelingen i lyst og mørkt øl finner vi i Belgia. Det er også nevnt skibsøl, som var det billige hvidtølet men med røyksmak, muligens for at det bedre skulle holde seg. Både skibsøl og hvidtøl var svake øltyper.

Om vi ser på navngivningen av øl i Danmark, så passer den fint sammen med hvordan øl har vært navngitt andre steder i Europa. Øl var et internasjonalt produkt man eksporterte, og det var også et internasjonalt konsept som man lokalt brygget, navngav og solgte mye på samme måten i de ulike landene.

 

2013-03-11

Non Stop-trening

Her er en enkel og meget billig øvelse i smakstrening. Samtidig kan det være et godt eksperiment som viser hvordan man kan bli lurt av å vite hva man smaker – fordi hjernen forteller deg hva du burde smake.

La oss starte: Man tager ... en pose Non Stop. Den har nemlig seks ulike farger og fem smaker. Nå kommer fargene og smakene fra uavhengige kilder, men det er en slags logikk som knytter dem sammen, og det er alltid samme kobling mellom dem. Her er koblingen i følge Wikipedia:

Rød Non Stop smaker bringebær.
Grønn Non Stop smaker eple og ananas.
Gul Non Stop smaker sitron.
Orange Non Stop smaker appelsin.
Sort og brun Non Stop smaker vanilje.

Smaken ligger i det ytre trekket. Dersom du ikke klarer å fange smaken tidsnok, blir den lett overdøvet av sjokoladesmaken i fyllet – så smaking av Non Stop har et tidsaspekt. Slik er det forresten alltid, siden førsteinntrykkene vanligvis er sterkere enn senereinntrykkene, når smaksløkene har tilpasset seg den nye smaken. Dernest er egentlig ikke smaken på Non Stop så veldig intens, så det er en utfordring å fange den opp. I andre sammenhenger har man ofte muligheten for å ta et par minutters pause og komme tilbake for å få et nytt «førsteinntrykk», men det går ikke an med en Non Stop.

En syvendeklasse ved Hillestad skole i Holmestrand ble i 2006 årets nysgjerrigper på et forskningsprosjekt på blindsmaking av Non Stop. De dokumenterte temmelig grundig at det var mye lettere å fange opp smaken når du visste fargen. Når de ikke visste fargen – altså ved blindsmaking – klarte syvendeklassingene å avgjøre det bare i 5 av 22 tilfeller. Det er bare litt bedre enn tilfeldig gjetting.

Derfor må Non Stop-smaking blindes. Den enkle måten å gjøre det uten medhjelper er å legge én Non Stop av hver farge i et ugjennomsiktig beger, rote litt rundt og så trekke og smake på en tilfeldig uten å se. Når du har bestemt deg for smaken, finner du fasiten ved å se i begeret etter hvilken som «mangler». Etterfyll med ny Non Stop av den manglende typen og iterér.

Endel Non Stop har fått slått av litt av trekket. Det kan være nyttig å hoppe over disse, så du ikke gjenkjenner dem med tunga og husker at du nettopp la til en grønn med skade i kanten.

Det er mange ting man kan lære av slik Non Stop-smaking – enn så trivielt og dumt det kanskje høres ut.

  • Du kan få deg en aha-opplevelse av hvor mye det å kjenne fasiten betyr for hva du smaker. Du merker raskt hvordan smaksnøyaktigheten din synker når du smaker blindt. Jeg pleier litt flåsete å si at halvparten av smaksinntrykkende fra en øl ligger i flaskeetiketten, med andre ord: at du smaker det du regner med at du burde smake.

  • Du kan lære deg noen vanlige smaker, selv om det neppe er naturlig aroma de bruker, men kunstig fremstilte estere, så er det nyttig å trene seg på å gjenkjenne dem. Det er én ting å gjenkjenne sitrus, men hva med å kunne skille sitron, appelsin og lime fra hverandre?

  • Du kan oppdage hvor mye (eller lite) smakssansen din ødelegges av en forkjølelse, dagsform og andre momenter.

  • Du kan eksperimentere med å finne ut hvilken smaketeknikk som passer deg best.

Rett nok er det ikke det samme å smake drops og å smake drikke, men det er i det minste en god og enkel start for å bli kjent med din egen smakssans. Og så er det billig og lett å repetere, ikke minst er Non Stop ikke akkurat vondt.

Og når du er blitt mester i å gjenkjenne Non Stop, så kan du for eksempel øke vanskelighetsgraden ved å plukke to Non Stop og se om du kan gjette hvilke det er når du smaker på dem samtidig.

Du kan også gå videre til andre varianter av sukkertøy med samme egenskap: taktilt like, med forskjeller bare i smak og farge. Selvplukkhyllene har litt, og du kan bruke Laban Seigmenn (eple, sitron, appelsin, ananas og bringebær) og Laban Deilige Damer, popuært kalt seigdamer, (fersken, plomme, mandarin, mango og jordbær).

God smakstrening!

 

2013-03-09

Lyst, klart og røykfritt

«I begynnelsen var ølet mørkt, og det var røykfullt og uklart, og Gud så at det var godt.» Neida, jeg vet at det ikke er standardåpningen på ølhistoriebøker av den litt lettsindige typen, men ofte føles det slik. Standardlegenden er at ølet før Carlsberg, Pilsen, Burton og Wellington var mørkt, grumset og røykfullt. Og for å holde oss til flåsete religiøse parafraser kunne vi fortsatt med «Og Gud sa "Bli lyst", og ølet ble lyst.»

Imidlertid, øl var selv før år 1800 både lyst, klart og røykfritt. Ikke alt øl, selvfølgelig, og ikke nødvendigvis det billigste ølet, men det var ikke noe teknisk problem å brygge lyst, klart og røykfritt. Tidligere har jeg drodlet om det utfra engelske kilder. La meg gjøre øvelsen på ny med utgangspunkt i Danmark.

Hvidt øl og brunt øl ... høres det ut som «pale ale og brown ale»? Ja, for stilene var i stor grad variasjoner over det samme temaet rundt Nordsjøen. Ølets navn var avledet av malten man brukte, så pale malt gav pale ale og brown malt gav brown ale. Vi finner det samme i Skandinavia, der det er helt klart at dansk hvidtøl har sitt navn fra at det opprinnelig ble brygget med hvidtmalt, altså malt som var tørket uten varme og derfor ble lys og gav et lyst øl. I Danmark var dette billig øl, fordi det var mindre utgifter når man ikke måtte varmebehandle malten.

Og hvidtøl var et mye drukket øl i Danmark. Så sent som 1900 var visstnok fremdeles halvparten av ølmarkedet i den danske hovedsaken salg av hvidtøl.

Idag er vår tids varianter av hvidtøl både søte og mørke, litt som en stilblanding av bayer og vørterøl. Ifølge Per Kølster var det fordi man utover 1800-tallet blandet malten med enda billigere råvarer – mørke avfallsstoffer fra sukkerrafineringen. Men bortsett fra det, øl som er laget på ikke-varmebehandlet malt blir nødvendigvis hverken røykfullt, mørkt eller brent. Det kan selvfølgelig bli uklart, men det er muligens bare en funksjon av hvor ferskt det drikkes.

Språklig er det også lett å trå feil i ordene her. Det vi kaller hvit heter blanco på spansk. Ord som lys, hvit, blank og klar kan til forskjellige tider og forskjellige steder ha blitt brukt om det samme ølet, selv om det i dag er ord med ulike definisjoner. Et eksempel på dette er det angelsaksiske «hluttor eulu». Hornsey siterer Robertsons oversettelse av dette som «klart øl», og pukker kun på andre fraser i oversettelsen. Bosworths angelsaksiske ordbok oversetter samme frase som «rent øl», formodentlig i motsetning til blandingsprodukter, siden det er nevnt sammen walesisk øl, som trolig er en referanse til et blandingsprodukt mellom øl og mjød. Max Nelson bruker oversettelsen «klart øl» i Barbarian's Beverage. Selv i dagens norsk kan frasen «rent øl» godt bety enten uutblandet eller ikke-grumset øl. Det er derfor lett å trå feil når vi oversetter gamle ølreferanser. Selv så langt tilbake som i Hammurabis lovtekster finner man referanser til mange ølnavn, blant annet rødt øl, svart øl, speltøl, byggøl ... og hvitt øl.

I Norge kjenner man til områder der man soltørket maltet på svabergene. Slik bruk har til og med vært nedfelt som rettigheter for bruk av arealer i gamle kontrakter. At det ble gjort vitner også utskjellinger av slikt øl som å ha «solsmak». De som faktisk tørket malten slik har formodentlig likt det. Det ville ikke være første gang nabobygder karakteriserer hverandres ulike tradisjoner som barbariske og smakløse. Ordet «barbar» er forøvrig av gresk opprinnelse og refererer til nabofolkeslag.

Jeg vil vel helst tro at den største hemskoen for slik soltørking ville et uberegnelig vær. Spesielt siden maltingen tar flere dager og krever litt timing på de ulike trinnene, så kan det umulig ha vært helt kompatibelt med norsk vær. Sånn sett gir en tørkestue langt bedre kontroll over prosessen og gav bedre mulighet for planlegging. Innendørs tørking uten varme er en mellomting: man er ikke prisgitt været, og man slipper utgifter til brensel.

Uansett var fantes det lyst øl, klart øl og røyktfritt øl i gamle dager.

 

2013-03-08

Partiprogrammene 2009-13

I går presenterte jeg det jeg mener er de viktigste endringene vi trenger sett fra mitt ståsted som ølentusiast. Idag skal vi se hva de politiske partiene skriver av øl-relevante formuleringer i sine partiprogrammer. I denne gjennomgangen er det partiprogrammene fra forrige valg, altså inneværende stortingsperiode, som jeg ser på. Ulempen er at det er et tilbakeblikk noen få år, men fordelen er at det kanskje er mulig å trigge noen partier til å legge om politikken frem mot valget i 2013.

Det er få av partiene som har noen slags «ølpolitikk», til det er vel temaet for perifert og nedprioritert. Men de fleste mener noe om alkoholpolitikk og skjenkepolitikk.

Vi tar lista over politiske partier i omtrentlig rekkefølge fra høyre mot venstre:

  • Fremskrittspartiet skriver i Handlingsprogram for 2009-2013 under avsnittet «Landbruk» (s.14-15), i konteksten av at bønder bør kunne selge direkte til forbruker om de så ønsker: Det bør også legges til rette for at lokale produsenter kan produsere og selge egenproduserte alkoholholdige varer som øl, vin og sider direkte til kunder. Implisitt sier dette noe om 4,7%-grensa, siden man nevner vin som stort sett alltid er over 4,7%.

    FrP har også viet en kvartside (s.15) til «Alkohol og tobakk». Det er mye der som går på lavere avgifter, lavere aldersgrenser og utvidede åpningstider. Følgende er direkte relevant i denne sammenhengen: Fremskrittspartiet vil [...] avvikle vinmonopolet og tillate at alle alkoholholdige drikker skal kunne selges i vanlige forretninger. Nå er det delte meninger om hvorvidt polet bidrar til eller hemmer utvalgsbredde og geografisk spredninge av utsalgssteder, men dette er i hvert fall relevant og for så vidt i tråd med hva jeg tidligere har argumentert for. Bakgrunnen for at FrP ønsker dette er mer motvilje mot monopoler enn et ønske om bredde i ølutvalget, men det får så være.

    De har også en formulering om [...] liberalisere alkohollovgivningen slik at skjenkeløyver og salgsbevillinger i større grad tildeles etter objektive kriterier. I utgangspunktet høres det jo bra ut, men fokus her er mer på utskjenking enn på produksjon. Problemene man ønsker å løse med restriksjoner på slikt er heller utelivsfylla, så det angriper egentlig ikke noen problemer som den seriøse delen av ølbransjen har.

    Alt i alt er dette ikke ille, men konteksten er mer motvilje mot monopoler og statlige reguleringer enn det er et ønske om å legge tilrette for bredde og ølkultur. Det er også mye her som vi savner. Vi gir C.

  • Høyre sier utrolig nok tilsynelatende ingenting om disse sakene i Stortingsvalgsprogrammet 2009-2013. Men de må da mene noe om det? Når jeg sjekker deres oversikt over Hva mener Høyre om, finner jeg ikke noe om det, heller ikke om jeg søker på hele web-siten. Jeg finner litt diskusjon om skjenketider men lite relevant og aktivt.

    Da faller man tilbake på generelle betraktninger om å støtte opp under næringslivet. Dessuten sier de i det minste ikke noe om å innskjerpe og vanskeliggjøre. Det berger i land en ståkarakter på D. Større bevissthet og tydelighet om standpunkter etterlyses.

  • Kristelig Folkeparti har absolutt et bevisst forhold til alkoholpolitikk i sitt Partiprogram 2009-2013, men en kritisk gjennomgang av hva de mener, indikerer at innstramningene stort sett er der det er problemer, mens for Vinmonopolet, reklameforbudet, avgiftsnivået og slike ting er det stort sett status quo fremfor innstramninger.

    Det vil si, de har en formulering som jeg ikke får til å tolke helt, men som jeg tror er en status quo-formulering (s.23): KrF vil [...] beholde Vinmonopolet som et viktig alkoholpolitisk virkemiddel for at det er tilstrekkelig antall utsalgssteder til at denne funksjonen kan ivaretas. Jeg mistenker at «for at» burde ha vært «for å sikre at». I så fall er det i det minste en indikasjon på en viss utbygging av polsystemet der det i dag er dårlig dekning.

    De har også en formulering om at (s.23) utesteder som bryter skjenkereglene, skal miste skjenkebevillingen i minst 3 måneder. Nå synes jeg ikke at skjenkereglene i seg selv er veldig kontroversielle, men de åpner for et bruk av skjønn som kan brukes på en særdeles lite tiltrekkende og potensiellt problematisk måte. Det er særlig gråsonen av ting som muligens er forbudt, og som slås ned på med litt tilfeldighet som faller meg tungt for hjertet. Egentlig burde det ryddes i regelverket her, og en økning av inndragingstiden til et kvart år gjør situasjonen bare verre sålenge regelverket og praktiseringen av det er såpass ullent.

    På et overordnet nivå er det illevarslende at disse punktene limes inne blant momenter rundt tobakk og heroin i deres seksjon for ruspolitikk, og det slår nok an den generelle tonen. At det er mange innstramminger trekker ned mot en klar F, men reddes til en E ved en rekke presiseringer av at status quo skal beholdes på de områdene som er viktigst for oss som ølentusiaster.

  • Venstre. I Stortingsprogram 2009-2013 har Venstre skrevet under temaet «Mer verdiskapende matproduksjon» (pkt 6.2.3): Tillate produsenter av alkoholholdige drikker å informere om produktene sine på egne Internett-sider, slik Vinmonopolet i dag har adgang til. Det er en meget god start, men vi må huske at produktinformasjon er mer enn bare produsentenes egne Internett-sider. Dagens reklameforbud rammer også små papirfoldere med oversikt og beskrivelse av produktene. Dessuten er det andre enn produsenten som ønsker å produktinformere - for eksempel en utvalgspub med en elektronisk eller papirbasert meny i egne lokaler.

    De har også med Tillate demonstrasjonssalg og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning til disse. Her har det jo faktisk skjedd litt siden 2007, men bare for flaskesalg over disk av drikk opp til 4,7%. Det er forsatt mye potensiale før formuleringene i programmet er oppfylt.

    Venstre har en god innstilling, og intensjonen går i rett retning, selv om formuleringene sporer litt av og begrenser nytteverdien. Konteksten deres er gårdsproduksjon og lokale småskalaprodusenter, mens saken har flere sider. Således treffer de litt på siden av hva en ølentusiast ønsker, siden blant annet hindringer for importøl, reelle muligheter for nasjonal distribusjon og hindrene for å åpne en ølbutikk er vel så viktige momenter. Vi gir en B.

  • Senterpartiet har et prinsipp- og handlingsprogram fra Stortingsvalget i 2009 som i bunn og grunn er en lett-versjon av KrFs standpunkter, og er preget av verb som opprettholde, innskjerpe, beholde og forsterke. Man skulle trodd de ville legge vekt på å bedre vilkårene for småskalaprodusenter, som ofte er gårdsbryggerier. Men det ser ut til at alkohol-som-rusmiddel har vunnet over gårdsbryggerier-som-næringsvei i programkomiteen. Med litt godvilje kan man tolke deres positive formuleringer (pkt. 15.2.5) rundt gårdsmat, lokal produsjon, nisjeprodukter og småskaladrift som også å omfatte brygging, men det nevnes aldri eksplisitt, og det slås litt i hjel av formuleringene under Rusmiddelpolitikk (pkt. 8.2.1) og Kriminalpolitikk (pkt. 17.1)

    Vi tar utgangspunkt i samme E- som KrF fikk, men lar den bikke opp til en E på grunnlag av generell positivitet til gårdsmat og småskalaproduksjon.

  • Arbeiderpartiet sier heller ikke så mye i partiprogrammet fra 2009 om alkohol. Det er litt om rusmidler og behovet for alkoholfri alternativer (s.41-42). Om skjenking står det litt om at bevillinger må knyttes mot tilgjengelighet for funksjonshemmede (s.44). Utover det står det lite og ingenting. Formodentlig betyr det mer eller mindre status quo.

    Graver vi videre i deres «Apedia», fyller de litt ut under «Alkohol», der de vil fortsette den eksisterende alkoholpolitikken men også «utvikle nye tiltak». Om vi hopper over det som går på misbruk, alkoholfri soner og ulovlig omsetning, så har de to formuleringer som er relevante. Først er det Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde vinmonopolet og ønsker flere ”minipol” i distriktene. det er vel en erkjennelse av at det for mange er langt til nærmeste pol, men jeg er litt skeptisk til at det flere minipol som vil gjøre vei i vellingen i breddeutvalget av øl.

    De skriver også i Apedia: Vi vil opprettholde reklameforbud – også indirekte reklame. Her kan det være litt vanskelig å tolke hva de mener med indirekte reklame, for det er en formulering jeg tror kan dras i mange retninger. Sannsynligvis er det her tenkt på reklame for lettøl og alkoholfri produkter fra et bryggeri som også produserer øl. Se her for en odelstingsproporsjon som omtaler dette.

    Karakteren settes derfor under tvil til D som for Høyre. Tvilen gjelder at Høyre fikk bikke opp rundt generell positivitet til små- og mellomstore bedrifter, uten at det kommer like sterkt til yttrykk hos Arbeiderpartiet.

  • Sosialistisk Venstreparti toucher inn på dette dette på kun et punkt i arbeidsprogrammet fra 2009, der de skriver (pkt 4.3.1): Det er en klar sammenheng mellom alkoholforbruk og voldsbruk. SV vil arbeide for en restriktiv alkoholpolitikk og nasjonale retningslinjer for tidsbegrensninger av åpnings– og skjenketider. Utover dette finner jeg lite relevant på websidene deres bortsett fra et utspill fra Heikki Holmås om pol i alle kommuner - (det har vel begrenset realisme?); og et innlegg fra Kirsti Bergstø om alkoholreklamens fordervelse og en forsikring om at dagens reklameforbud er til støtte og glede for mikrobryggeriene (igjen et «tja»). Generelt er trenden ellers et fokus på alkoholens misbruk, et bredt ønske om å få forbruket og skjenketidene ned. Er det ståkarakter? Tja, såvidt, men det er vanskelig å strekke det til samme E som Høyre og Arbeiderpartiet, så det får bli en E.

  • Rødt skriver i sitt arbeidsprogram (dokumentet er nå fjernet, så dette er skrevet etter tidligere notater jeg gjorde mens det fremdeles var tilgjengelig): En restriktiv alkohol- og skjenkepolitikk, for å forebygge vold i forbindelse med uteliv. De vil også at Statens Pensjonsfond ikke skal investere i «alkoholkapital», styrket innsats mot smugling, samt videreføring av «salgsmonopol for sprit og vin». Dette siste tror jeg ikke vi skal tolke som implisitt ønske om å tilbakeføre sterkøl til butikk. Ellers vil de skjerpe kraftig inn på skjenkebevillinger - de skal tapes (formodentlig permanent?) ikke bare ved brudd på på regler som gjelder skjenking og alkoholloven, men også ved diskriminerende praksis, manglende arbeidskontrakter eller svart arbeid eller omsetning.

    Men så har de denne formuleringen: Rødt støtter kampen for å bevare en desentralisert produksjonsstruktur i mat- og drikkevareindustrien. [...]. Også i drikkevareindustrien representerer bryggerianlegg og brusfabrikker viktige arbeidsplasser i distriktene. Rødt vil arbeide for å opprettholde gjenbruksflaskene i bryggeribransjen, og støtter arbeidernes kamp for å øke grunnavgiften på engangsemballasje slik at overgang fra gjenbruksflasker til engangsemballasje blir ulønnsomt. Etter å ha lest dette et par ganger, sitter jeg med en følelse av at det er industribryggeriene fremfor mikrobryggeriene som ligger deres hjerte nærmest her. Det er fint om de har mange ansatte til å brygge øl på gjenbrukbare flasker, men ølet skal helst ikke selges og enda mindre drikkes.

    Det er jo heller ikke mikrobryggeriene som bruker gjenbruksflasker. Men så er det da heller ikke så veldig distriktsprofil igjen blant industribryggeriene, med mindre man tar med at Ringnes ligger i Nittedal og Mack i Nordkjosbotn. Det er vrient å sette karakter her. Trekker den nostalgiske bekymringen for de regionale industribryggeanleggene opp, eller skal innskjerpingslysten på skjenkebevillingene med permanent inndragning, trekke ned? Tja, vi legger dem mellom KrF og SV, altså på en E.

Symtomatisk er det også hvor partiene behandler disse tingene. KrF behandler dem under ruspolitikk, Venstre under landsbrukspolitikk, FrP under næringspolitikk, SV og Rødt i konteksten av vold. Det sier vel egentlig også endel om partiene.

Et tema som går igjen i partiprogrammene er hvorvidt man vil utvide eller innskrenke skjenketidene i puber. For meg er det temmelig uvesentlig i en ølentusiastsammenheng om man kan sitte på puben til klokken ett, to eller tre.

Som et lite sammendrag kan man si at alkoholpolitikk i partiprogrammene 2009-13 – i den grad det er relevant for en ølentusiast – er preget av status quo for alle partier unntatt Venstre og FrP, der politikken kan sammenfattes som henholdvis moderat oppmykning og robust eliminering av dagens politikk. Politikken som har vært ført de siste fire årene bærer da også preg av å opprettholde status quo med litt forsiktig utprøving av endringer.

Forøvrig er den helt uformelle tolkningsguiden for bokstavkarakterene Fryktelig, Egentlig stryk, Dårlig, Cå-där, Bra og Applauderbart – sånn for å sette det i kontekst. Egentlig er vel karakterene satt for høyt, men jeg følte for å bruke store deler av karakterskalaen.

Og om jeg nå har oversett eller feilrepresentert noe her, så er jeg takknemlig for innspill så jeg kan rette opp.

Senere, når alle partiprogrammene for 2013-17 er kommet ut, skal jeg ta et tilsvarende dypdykk i dem. Jeg regner med at det mye er de samme formuleringene som står der.

 
http://www.creativeunited.com/goide/monclerjacke/parndorf_moncler_404000.asp - lagt inn av parndorf moncler 404000 - 2014/10/24 15:15:48
<a href="http://www.pubvet.com.br/fotos_fck/monclerdonna/vendita_moncler_online_255324.asp">vendita moncler online 255324</a> <a href="http://www.gtgrouphotels.com/swf/macmakeupforsale/mac_mineralize_powder_reviews_155405.asp">mac mineralize powder reviews 155405</a> <a href="http://www.arytltd.com/userfiles/monclermont/orjinal_moncler_mont_333421.asp">orjinal moncler mont 333421</a> <a href="http://www.adeptmanpower.com/UploadedImg/monclerjacke/moncler_jacke_damen_502325.asp">moncler jacke damen 502325</a> <a href="http://www.itsolutionpoint.dk/UserFiles/peutereyjassen/peuterey_dames_jassen_352500.asp">peuterey dames jassen 352500</a> <a href="http://www.creativeunited.com/goide/monclerjacke/parndorf_moncler_404000.asp" >parndorf moncler 404000</a> [url=http://www.creativeunited.com/goide/monclerjacke/parndorf_moncler_404000.asp]parndorf moncler 404000[/url]

2013-03-07

De viktigste ølpolitiske sakene

Jeg skal i morgen gå igjennom hva partiene mener om alkoholpolitikk i partiprogrammene for innværende periode – sett i en ølentusiasts perspektiv. Og så kan vi trille terninger og karaktersette dem for å late som vurderingen er veldig seriøs og riktig.

Men før det vil jeg her ta for meg de viktigste øl-politiske sakene, slik jeg som en ølentusiast ser det.

  • Produktinformasjon. Vi har idag et forbud mot alkoholreklame. Det er ukontroversielt, og ytterst få ønsker vel alkoholreklame på billboards langs veiene og mellom programmene på TV. Mindre kjent – men mer viktig – er at reklameforbudet i praksis rammer så godt som enhver form for produktinformasjon utover flaskas etikett. F. eks. er det ulovlig å legge produktinformasjon om et øl på nettsider, selv om leseren er nødt til frivillig og aktivt å klikke seg inn, og selv om det ikke kan dyplenkes til.

    Om du lurer på ingredienser eller annen informasjon om et øl, så er det i bunn og grunn bare på etiketten produsenten lovlig kan informere om dette. Får du ølet fra tappekran, har du i utgangspunktet tapt, selv om serveringsstedet har lov til å oppgi i hvert fall rent basale data som styrke, type, pris og opprinnelsesland, men ikke særlig mye produktinformasjon.

    Bedre blir det ikke av at utenlandske øl ofte produseres parallelt for mange ulike land med hvert sitt språk. Derfor har svært sparsomt med informasjon på etiketten utover det som er lovpålagt i hvert enkelt land. Dette koker kort og godt ned til et spørsmål om hvor mye plass til tekst det er på etiketten, og de velger heller å legge utfyllende informasjon på nettet.

    Riktignok kan norske bryggerier informere til utenlandske forbrukere på web – sålenge det ikke skrives på norsk. For er det på norsk er det innlysende rettet mot nordmenn og dermed ulovlig. Dermed tipper det hele over i parodien. Det er imidlertid ingenting i veien for at også nordmenn kan lese den internasjonale versjonen av produktinformasjon. Men denne muligheten er bare åpen for de bryggeriene som har et troverdig eksportvolum, og dermed rammer forbudet veldig skjevt.

    Det burde åpnes for relevant produktinformasjon på websider, på serverings- og utsalgssteder og lignende. Fremfor et generelt forbud mot produktinformasjon, burde grensen gå ved konteksten informasjonen gis i. Det burde være greit om leseren selv aktivt må oppsøke informasjonen, men ikke om den pushes uoppfordret på en leser. Det burde likevel være greit å pushe produktinformasjon på en kunde, gitt at denne oppsøker et salgssted for øl, men ikke ellers.

    Er det vanskelig å håndheve? Vel, alkoholpolitikken er allerede full av tåkete regler med digert rom for skjønn, så det er neppe verdens undergang om de får én til.

  • Markedstilgang er et annet problematisk tema. For produsenter med statlig bevilling har problemene bare såvidt begynt når lisensen er på plass og ølet er brygget. Vinmonopolet tar ikke inn så mange ølprodukter for bred distribusjon, hvilket gjør at det er en lang og omstendelig prosess, der mange allerede står i kø.

    Om ølet brygges på maks 4,7%, kan det tas inn i dagligvarebutikker, som i praksis har monopol på salg av svakøl over disk. Men strukturen i dagligvarebransjen er ikke hjelpsom overfor lokale øl og bryggerier. Butikker kan nok ta inn ølene, men må da selv være ansvarlig for logistikk og alt slikt. For de aller fleste butikkene er øl bare enda en varegruppe, og de ønsker at mest mulig hånderes av kjeden de er en del av, og dermed tar de bare inn et utvalg av standardølene.

    Min lokale Rema ligger ved en av de viktigste innfallsportene til Bymarka. De fører et bredt utvalg av skismurning hele vinteren, noe jeg ikke tror er en del av Remas standardutvalg. På samme måte kunne de tatt inn et lokalt bryggeri, men de gjør det neppe for en håndfull kunder. Det er nemlig grenser for hvor mange slike ekstravarer de ønsker å bale med. Små bryggerier ser ut til å klare å komme seg inn i 2-3 lokale butikker, og de kan vanskelig overleve på det. Nå er ikke dette et problem utelukkende for varegruppen øl, og kanskje noe av løsningen er å bryte opp dagligbransjens markedsmakt.

    Her burde Vinmonopolet, i kraft av å være et statlig monopol pålegges et ansvar for å veie opp for de strukturelle fartsdumpene som er lagt ut for de minste produsentene. Sterkøl – og kanskje også svakøl – fra små, lokale produsenter bør ha krav på å hylleføres på sine lokale polutsalg. Og kanskje burde polets interne prosesser åpnes slik at småprodusentene fikk en reell adgang til sitt eget hjemmemarked og ikke var forbikjørt av de store allerede før start.

  • Emballasjeavgift og engangsavgift og slikt er og blir et konkurransevridende knep med en påmalt miljøunnskyldning. De store bryggeriene selv ser ut til å ønske å gå over til engangsemballasje på boks og bort fra gjenbrukbare glassflasker. Dersom man mener noe miljømessig med gjenbruk (i motsetning til gjenvinning) av emballasje, bør noen snart ta noen grep. Hvis ikke er det like greit å stikke fingeren i jorden og fjerne denne sniksbeskyttelsen av de store, som tilsynelatende bare er interessert i den for dens markedsvridende effekt.

    Gjenbruk av flasker krever nemlig en infrastruktur som de små ikke har råd til og som utenlandske øl ikke har praktisk mulighet til. Dermed er resultatet at mellomstore og store norske bryggerier kan produsere sitt ut uten det sette av avgifter som rammer små og utenlandske bryggerier.

    Det er det visst mange politikere som er fornøyd med, også bortsett fra den antatte miljøprofilen. Det opprettholder nemlig distriktsprofilen på ølproduksjonen, må vite. Dessverre er dette tull. I beste fall opprettholder det en slags regionalisert sentralisering, med landsdelsbryggerier. Den virkelige distriksprofilen på bryggeri-Norge er det mange små bryggeriene som ligger på mer eller mindre bortgjemte steder, og de får ingen drahjelp av disse avgiftene. Tvert om, de rammes av dem med full tyngde. Distriktsprofil? Hah!

  • 4,7%-grensa var opprinnelig et litt tilfeldig, men nokså praktisk skattemessig grense, men har etterhvert blitt et fundamentalt vannskille i norsk ølverden. Nå har riktignok norske industribryggerier lært seg å brygge pilsneren sin på 4,7%, men begrensningene som slår inn ved 4,7% er konkurransevridende da det hemmer øl fra bryggetradisjoner som typisk ligger over denne gransa. Den burde i hvert fall økes til 7%, som forøvrig var den gamle øvre grensa for ølet styrke og dermed for ølsalg i butikk.

    Det kan også virke som om 4,7%-grensa er med å dytte alkoholstyrken på polølet oppover. Det var en vekker for meg da jeg begynte å plukke belgisk øl i polhyllene på vårt sort-of-utvalgspol for å få øl som bare var moderat sterkt. Belgisk øl som «svakøl»? Ja, faktisk. Det mest høyprofilerte og «spennende» ølet som kommer nå ligger opp mot vinstyrke, og det svake sterkølet risikerer å få fokuset stjålet av det virkelig sterke sterkølet.

    Ved å heve polgrensa til 7% kan man også skape bedre levevilkår for ølbutikker som selger svakt og moderat sterkt øl, og dermed bremse eksplosjonen av sterkølet på Polet.

  • Demonstrasjonssalg betyr at bryggerier kan servere små smaksprøver ifra bryggeriet på bryggeriet, selv om de ikke har serveringslisens. Idag kan de selge egne produkter sålenge det er inntil 4,7% i styrke, men de kan imidlertid ikke servere, og de kan heller ikke ta inn andres produkter. De kan med andre ord typisk ikke selge hele produktspekteret sitt.

    Man burde heve grensen for demonstrasjonssalg. Kanskje helt til 22%, men i hvert fall til 7%, men gjerne så høyt at også vinprodusenter kan dra nytte av det. Begrensningene bør heller ligge på porsjonsstørrelse enn på prosent. Samtidig burde det være mulig å selge øl fra andre produsenter over disk når man selger sitt eget produktutvalg.

  • Generell festivallisens. Kommunal tilvirkningslisens burde gjelde også for messer, festivaler og lignende – i hvert fall innenfor samme kommune. I utgangspunktet er disse lisensene en utvidet, kommunal serveringslisens, og gjelder bare for produksjonsstedet. Det gir mening, siden man kan slappe litt av på kvalitetskravene når produktet serveres og fortæres i produsentens umiddelbare nærvær, i motsetning til der produktet er går gjennom flere ledd over lang tid og gjerne fraktes langt før det ender hos forbrukeren.

    Imidlertid er det ingen grunn til at produsentens egne folk ikke kan servere egne produkter på tilstelninger, eventuelt med begrensninger på volum og hyppighet. Det ville tillate f.eks gårdsbryggeriet i Ytre Gokk å ta med seg noen fat eller kasser med flasker og servere på en messe eller festival. Idag er det umulig med mindre man har gått gjennom papirmølla for å få en nasjonal lisens. Det handler om lik tilgang til de arenaene der produktene møter kundene.

  • Alkoholavgiftene. Jeg mener at det viktigste ikke er å få alkoholavgiftene ned, men heller å tilrettelegge for ansvarlig alkoholforbruk. Flatfyll er oftest basert på billig alkohol. Dette er noe avholdsbevegelsen allerede er klar over, siden de historisk har prioritert å gå i strupen på rimelige ølet fremfor den sterkere men forholdsvis dyrere vinen.

    Men dersom mye av eksistensberettigelsen for alkoholavgiftene er å heve prisnivået for å bremse litt på fyll og misbruk, så kollapser argumentasjonen for småbryggeriene sin del, siden småprodusentene av skaleringsgrunner ikke kan lage billig alkohol. Fremfor å få ned avgiftsnivået generelt, er det bedre å ha en avgiftsstruktur som unntar de produsentene som av ulike strukturelle grunner allikevel har en høy pris på produktene. Et tiltak i så måte ville være en gradert alkoholavgift, der f.eks de første 10.000 literne fra et produksjonsanlegg var avgiftsfri, de neste 10.000 literne hadde 25% avgift osv.

    10.000 liter dekker knapt bunnen av bryggekjelen i de store bryggeriene, og er bare 3-4 batcher på selv et stort mikrobryggeri som Nøgne Ø. Men for en knøttliten produsent med et 250-liters anlegg er det rundt 40 batcher og for enkelte kanskje en hel årsproduksjon. Og jeg kan garantere at ut-prisen på ølet uansett ikke ville invitere til flatfyll.

    Hva vil avgift på 10.000 liter 4.7% utgjøre? Med ca 20,00 literen, blir det en avgiftslette på 200.000,- pr produksjonsanlegg. Et piss i havet for de store, men kanskje et leve-eller-ikke-leve for de små.

  • Spesialbutikker. I praksis er det vanskelig å åpne en spesialbutikk for øl. For det første er det vanskelig å være begrenset til å selge et utvalg som bare dekker halvparten av produktspekteret, når de mest interessante ølene er ekskludert. Bedre blir det ikke av at mange kommuner insisterer på at bare butikker med «fullt» utvalg av dagligvarer får lov til å selge øl. Med dagens konsolidering av dagligvarebransjen, betyr dette at butikker med spesialkompetanse rundt øl nærmest er en umulighet.

    Spesialbutikker for øl finner vi idag bare i kommuner der man historisk har hatt det pga et tidligere ølmonopol, som bryggeriutsalg, samt på veldig spesielle steder, som Ølhandleriet i Mathallen i Oslo. Sistnevnte kan sannsynligvis argumentere med at Mathallen som helhet gir et bredt varespekter og at strukturen med små butikker med hvert sitt spesialfokus burde åpne for en butikk med ølfokus men totalt sett integrert med Mathallen som helhet.

    Mulighetene for bryggeriutsalg som nylig kom var i praksis en åpning for gårdsbutikker til å selge øl brygget på eget bryggeri. Loven gjelder for by-bryggerier også, men er nok relativt uaktuelt pga kvaderatmeterprisene og begrensningen til å selge kun eget øl. Det burde generelt åpnes for spesialbutikker som kan fokusere på øl av butikkstyrke som vare. Av historiske og andre sære grunner finnes det allerede enkelte steder, uten at det skaper problemer. Dagligvarebransjens de facto monopol på svakøl nærmest sikrer at dette er en vare som er nærmest umulig å kjøpe fra en kompetent ekspeditør, og bedre blir ikke det av at reklameforbudet eliminerer produktinformasjon. Vi hadde tallrike slike butikker inntil sterkølet ble innlagt på polet, og det var dengang ikke problematisk.

I morgen skal vi se på hva partiprogrammene for 2009-2013 sier om alkoholpolitikk og ølbrygging.
 
- lagt inn av Viggo - 2013/5/1 20:30:46
Berentsens Brygghus er vel eit bybryggjeri, og dei har eit eige utsal der dei sel øl, cider og brus frå både eigen produksjon og frå andre produsentar. Så det finst nok ikkje noka begrensning til å berre kunne selje eige øl. Elles veit eg då om eit par norske bryggjeri som har norskspråkleg produktinformasjon på nettsidene sine, men det er kanskje lettare for dei litt mindre bryggjeria å gøyme seg vekk på internett?

2013-01-13

Knuste middelalderglass

Glassknusing. Tanken får servitører til å fortvile, pubeiere til å regne på marginer og bevillingsmyndigheter til å telle på knappene. Men det er da lite glassknusing i dag, i hvert fall historisk sett? Joda.

Harald Thunæus' Ölets historia i Sverige gir et glimt inn i en litt annen verden. Han skriver: Krossade ölkrus av lergods är de vanligaste fynden vid utgrävning av medeltidiga skikt i Stockholm – ca 60% av alle fynd. Han påpeker at det ikke nødvendigvis er et mål på drikkfeldighet, dvs at dette i hovedsak skulle være tilfeldig knuste drikkebeger og dermed indikerer et enormt ølkonsum.

Drikkebegerknusingen var nemlig et poeng i seg selv, og Thunæus referer til Schück som utfra gamle regnskaper fra siste halvdel av 1400-tallet har kommet frem til at man brukte 4-5 nye drikkebeger pr deltaker under den årlige valborgsmiddagen på Stockholms rådhus.

Poenget var trolig at man kastet drikkebegerne i gulv eller vegg og knuste dem ved de viktigste skålene og ved festens slutt. At de var laget i leire og ikke i glass var nok en stor fordel HMS-messig på disse gildene. Drikkebegerne var så utrolig billige at det formodentlig ikke lønte seg å produsere dem lokalt eller gjenbruke dem. De ble trolig importert fra områder langs Rhinen som returlast på skuter som utførte salt. Det er kanskje ikke sånn man primært så for oss 1400-tallet, men regnskapsbøkene synes å peke i den retningen.

Thunæus siterer også vedtektene i murerlauget i Stockholm ifra 1487, der det å betale for drikkebegere var en vanlig avgift eller straff. Kapittel 14 lister hva en nytt medlem i lauget må punge ut med til «opptaksfesten»: I första hand två tunnor öl, videre två skinkor, två tungor, två medvurstar, tre fat grytstek, tre fat stek, vetebröd för ett öre, ett halvt pund smör, rågbröd för två öre och bägere för ett öre.. Rett nok er øl en langt vanligere vare enn drikkebeger som betaling eller bøter, men begge forekommer, som i kapittel 19 i samme vedtekter der det står at når noen tar en ny lærling, skal det til neste drikkesamling gis en tunna öl och 12 bägere. Begere var med andre ord neppe så mye servise som det var en forbruksgjenstand.

Nå må det selvfølgelig også nevnes at det fantes forseggjorte drikkebeger som man neppe ødela på samme måten, men det synes som konseptet med «engangsservise» ikke var helt ukjent på festene i middelalderen, i hvert fall i Stockholm.