Anders myser på livets særere sider

2012-12-04

Ølakademiet

Ølakademiet er en aktør som kan bli verd å følge med. De er for så vidt ikke alene om å bringe ølinteressen opp på et kommersielt plan, og businessmessig føyer de seg inn i en slags retro-trend. Ikke bare er mikrobryggerier og sære øl i seg selv en retro-trend. Men i en verden med spesialisering og stål-fokus på skalering og strategiske satningsområder går Ølakademiet mot strømmen.

De har en kurs-del, som utover kursing i øl og brygging også tar ølreiser, event-arrangering, øltesting, pakkeløsninger for festivaler og «you name it». Ja, sannsynligvis bokstavelig talt: «you name it» overfor dem innenfor temaet øl, og de kan sikkert fikse noe.

Neste gren på treet er Akersberget, som er pub og restaurant, og visstnok ikke noe de i utgangspunktet siktet på. Men tidligere eier skulle selge den og det ble bare sånn – og den passet inn i strategien deres, eller var det strategien deres som som passet inn i Akersberget? Eller er det strategien deres som blir til mens de går? Hvem vet.

Restauranten ligger i det som tidligere var en rønne, men som nå er totalrenovert, helt nederst i Telthusbakken, som strekker seg nedover fra Gamle Aker kirke. Opprinnelig har den hatt hageparseller for trangbodde på sydsiden og en broket og forskutlet forsamling trehus for de lite bemidlede på nordsiden. Helt nederst, der den møter Maridalsveien ligger Akersberget. Nedenfor Maridalsveien har Akerselva gravd seg ned gjennom løsmassene, og elveløpet blir til noen mindre stryk. Der vokste det frem gammel industri rundt den vannkraften man kunne tyne ut fra elva.

Jeg burde ikke amatørsynse om gatenavn, men tro om ikke Møllergata, som forsetter i Maridalsveien, i gamle dager ledet til nettopp en mølle for korn (og malt!) som kunne bruke strykene i Akerselva omtrent der Mathallen ligger idag? Ved Mathallen er halvgamle, forlengst nedlagte industribygg stilmessig blitt ivaretatt og fortettet med moderende mastodonter i stål og glass, og det hele er blitt hipt og moderende.

I Mathallen driver Ølakademiet Ølhallen, et serveringssted som fokuserer på øl-og-mat og øl-til-mat og øl-i-mat og stort utvalg. I tillegg planlegger de åpning av Ølhandleriet, som skal være en spesialbutikk for øl opp til 4,7%. Dermed havner de sikkert også på import-kjøret, og med det blir man raskt distributør. Og i tillegg til dette planlegger de sitt eget mikrobryggeri, samt at de har en liten pub på gang i samme området. Det er minst fem ting på én gang – mer en halvannet kinderegg.

I en tid der alle tenker snevert og spesialisert fokus på business-områder, er det forfriskende at noen tenker bredspektret konsern-bygging. Øl – og især spesialøl – er i vinden på mange ulike områder, og dette er helt klart et område på hvilket man kan ta ut synergieffekter. Spørsmålet er om potensialet for synergieffekter er større enn fokustapet og det potensielle kaoset som ligger i å spre seg på mange aspekter.

De har forresten enda et jern i ilden: en gammel veteranlastebil som tidligere hadde kjørt for Ringnes og som såvidt jeg forstod de hadde mottatt for en symbolsk sum. Det er vel den ultimate illustrasjonen: Carlsberg har ingen strategi som åpner for «museale gjenstander knyttet til nasjonale ølmerker» og kvitter seg med den. Ringnes har anstendighet og avhender den på en fornuftig måte. Og Ølakademiet tar den imot med stor og aktverdig entusiasme, men uten at det er lett å se hvor den passer inn konseptet.

Ølakademiets veteranlastebil
Ølakademiets veteranlastebil; opprinnelsen fra Ringnes sees blant annet på registeringsnummeret, dvs R-1877.

Forøvrig forventer jeg at vi snart ser at spesialølets «window of opportunity» begynner å lukke seg, og at fremtidige startups ikke får drahjelp av vakumet i et sultefôret marked. I stedet kommer det til å bli litt trangt og folksomt blant aktørene i dette rommet. Nåvel, akkurat dét har jeg spådd før, men snart må da snart også den spådommen gå i oppfyllelse. Men Ølakademiet – og propell de luxe Jørn Tore Persen – har nok kastet seg på trendene i tide.

Det er i alle fall forfriskende å se at strategier, forretningsplaner og bedriftsfilosofier spriker så mye som de tross alt gjør mellom aktørene i bryggeri-Norge. Dette blir neppe kjedelig med det aller første.

 

2012-11-29

Der røk Dahls-brusen

Så kom nyheten om at Ringnes avslutter all brusproduksjon ved E. C. Dahls bryggeri i Trondheim. Det mest overraskende er kanskje at ingen later til å være overrasket. Men utover det er det mange som reagerer på sviktende premisser her. Det er dessuten naturlig å se dette i lys av at det er nesten på dagen ett år siden direktøren i Ringnes gikk på dagen over uenighet om strategispørsmål.

Poenget er at mange tar dette som en trinn i nedleggelsen av Dahls bryggeri. Det mener jeg er feil. Her snakker vi om to ulike ting: brusproduksjon og Dahls. Det kan godt tenkes at Ringnes (les: Carlsberg) ønsker å legge ned Dahls for å konsolidere bryggingen. Men det er en annen skål enn at de ønsker å kvitte seg med brusproduksjonen.

Det er veldig i tråd med hva jeg tidligere har blogget om (se her og her), nemlig at Carlsberg-konsernet er opptatt av ølbrygging, ikke brusproduksjon. Denslags fikk de med på kjøpet da de overtok drikkevareproduksjonen til Orkla. Innen Carlsberg sier strategien helt tydelig at øl er det man skal merkevarebygge. Brus er ustrategisk og nevnes ikke.

Brusproduksjonen er noe de ønsker å selge ut - tror jeg. Men du kan ikke selge halve bryggerier. Om de ønsker å satse på E. C. Dahls innen Carlsberg, så er brusproduksjonen noe de må kvitte seg med. Ikke det at jeg er enig, men om man skal ta deres strategidokumenter på alvor, så er det den eneste sluttbare konklusjonen.

Med på lasset der går også Farris og Imsdal. De er ustrategiske, men til forskjell fra brusen på Dahls er de stedbundne. De går nok før eller senere under hammeren som egne merkevarer.

Hvorvidt de også ønsker å slutte med ølbryggingen i Trondheim, se det er et annet spørsmål. Mye avhenger her av emballasjeavgifter og slikt. Mye avhenger også av hvor sterk lokal merkevare E. C. Dahls forblir. Det beste argumentet for E. C. Dahls er lokalpatriotisme og et sterkt lokalt og regionalt marked. Da er faktisk bryggeriet nærmest hjemlet i strategien til Carlsberg.

Det er et større spørsmål hvor sterkt Gjelleråsen står. På den ene siden har de mindre lokalpatriotisme, og på den andre siden ligger de betraktelig nærmere lavkostproduksjonen som Carlsberg har rundt Baltikum. Jeg tror det er en reell fare for at Carlsberg flytter all brusprodusjon til Gjelleråsen (som vi har sett) for så senere å flytte ølbryggingen fra Gjelleråsen til Baltikum. Dermed blir Gjelleråsen et rent brusbryggeri som kan selges ut sammen med anleggene for Farris og Imsdal. Og i så fall blir E. C. Dahls deres eneste gjenværende bryggeri i Norge, kanskje med ansvar for de nasjonale nisjeproduktene som er juleølene, bayer og bokk i tillegg den den regionale merkevaren Dahlspilsen.

Da blir nasjonale volumprodukter (les: Ringnes pils) og internasjonale merker (les: Carlsberg og Tuborg) produsert utenlands og importert på boks. Velkommen til ølfremtiden.

 
- lagt inn av Michael - 2012/11/30 10:11:55
Hei Anders. Det første som slo meg når jeg så denne "nyheten" var din tidligere gjennomgang og analyse av Carlsbergs strategi, og da sitter jo man igjen med så mye mer enn det som gjenspeiles i den ensidige dekningen i dagpressen. E.C. Dahls har ikke vært i lokale hender på mange - mange år, og derfor så må jeg ærlig innrømme at min patriotisme for E.C. Dahls har avtatt. Dahls Eksportøl har vært et hederlig forsøk på å få til noe, men ellers så har jeg en svak forkjærlighet for ingefærølet hvis jeg må velge nasjonalt sukkervann. Jeg ser ikke så mørkt på dette i det hele tatt, for vi er jo tross alt så heldige at vi begynner å ha veldig mye velsmakende øl å velge i fra mindre lokale aktører!
- lagt inn av HM - 2012/11/30 13:55:48
Det ordner seg nok med Imsdal og Farris men hva med Den Eneste Ene Julebrusen[TM] da? Blir ikke jul uten.
Dahl - lagt inn av Vidar - 2012/12/1 21:18:42
Det handler ganske enkelt om å øke omsettning. Den dagen man får folk til å tro det er et lokalt bryggeri, så tror Carlsberg/Ringnes at de vil øke omsettningen. Men, det vil fortsatt være samme eiere og det vil fortsatt være dårlig Ringnes pils i boksene.

2012-11-11

Kaffe, vin og øl

De siste dagene har avisens spalter for bizarre nyheter vært hjemsøkt av muligheten for at morgenkaffen kan bukke under for klimaendringene. Som vanlig er det mye misforståelser, men allikevel med en kjerne av sannhet, med implikasjoner for øl og vin.

Poenget er egentlig at kaffe er en høylandsplante fra Etiopia og deromkring. Klimaendringene endrer habitatet, og dersom man ekstrapolerer er det fare for at ville kaffeplanter kan være utryddet – eller var det kraftig redusert? – om 50 år eller så. Implikasjonene for morgenkaffen er indirekte, for den kaffen kommer fra plantasjer, og i tilfelle epidemier på kaffeplantasjene, så vil det da ikke lengre være ville kaffeplanter å lete blant for å finne sykdomsresistente individer.

Et beslektet problem er at klimaendringer kan gjøre dagens kaffeplantasjer mindre egnede, så man må enten flytte dem – eller finne mer egnede kaffesorter å dyrke. I det avlsarbeidet er ville kaffeplanter nyttig.

Vin har et liknende problem. Ifølge artigkallene James May og Oz Clarke i en artikkel i alltid useriøse The Sun, er champagne av den fremragende typen noe som hører fortidens årganger til. Klimaendringene har flyttet sonen der man kan fremelske den beste champagnen nordover til – skrekk og gru – franskmennenes erkefiender britene. Dog er det kun i Kent, helt i sydøst av England, men der skal det også nå være perfekt for champagne … ifølge The Sun.

La oss ikke mistenke de to herrer for snev av chauvinisme. Og la oss heller ikke forsøke å regne ut hvor champagne-regionen har flyttet seg om enda noen tiår.

Under lystigheten i slike nyheter ligger det også en seriøs kjerne: i klimaendringens tid er terroir et av de første ofrene. Terroir er ikke bare at klimaet tilfeldigvis passer til å dyrke bestemte avlinger og gir dem deres egne, spesielle, unike smak. Bak ligger også lang tid – kanskje århundrer – med prøving og feiling for å balansere plantevarianter, jordsmonn, prosess og lokalt mikroklima. Når én av disse faktorene endrer seg, trengs det mer tid og prøving og feiling før man finner en ny balanse. Om klimaet endrer seg fort nok, er det kanskje til og med umulig, à la å skyte på et bevegelig mål. Så kanskje er det bye-bye terroir!?

La oss trekke linjene til øl. Øl har da ikke terroir? Jo. Det var terroir innen brygging før industribryggingen, med sorter av bygg og humle som passet til de lokale ølene. Ja, selv det lokale vannet – eller rettere sagt saltene i det – har favorisert visse typer øl og straffet andre, noe industribryggeriene har visst å benytte seg av. Noen, som danske Per Kølster ønsker å finne tilbake til ølets terroir, og jeg er fremdeles bare litt over halventusiastisk til den ideen. Men med klimaendringer blir den visjonen desto vanskeligere.

Det er greit at bygg og hvete visstnok har lite terroir og er blitt dyrket både i Nord-Afrika og i Trøndelag – godt syd for og nord for vin-beltet. Men humla har da terroir? Samme humlevariant gir jo sterkt varierende smak avhengig av jordsmonn og lokalt klima. Kan humlas terroir bli et offer for klimaendringer. På den ene siden finnes det ikoniske humletyper som er selvskrevne i visse øltyper: East Kent Golding og Saaz for å nevne to. På den andre siden er bryggere ekstremt illojale mot humla, og bruker nærmest hva som helst som passer smaksprofilen. Jeg tror ikke faren er overhengende.

Vinprodusentene kommer til å slite mer, siden de har basert seg på kombinasjonen av lokal vindrue, lokalt jordsmonn og lokalt klima.

 
Artikkelen om kaffe - lagt inn av Anders Christensen - 2012/11/12 19:19:55
Apropos. For de som er interessert i den artikkelen om kaffe, så finner dere den på http://www.plosone.org/article/info%3Adoi%2F10.1371%2Fjournal.pone.0047981

Det var innen 2080, ikke innen femti år, og dette var worst-case-scenarioet - for å få detaljene korrekt.

2012-09-30

Michael Jackson Day

Idag er det 30. september. For akkurat fem år og én måned siden døde Michael Jackson, og dengang ble 30. september utpekt til Michael Jackson Day, der man skulle hedre ham med en skål på dagen én måned etter at han døde.

Det ble den gang oppfordret til å gjøre dette til en årlig markering, selv om det varierer litt om det skal være på 30. september eller siste søndag i september. I år faller de sammen, så det er ingen tvil. Det er en oppfordring jeg følger, men dessverre ser det ikke ut til at markeringen av denne dagen vil ta av.

Så ... Skål for Michael Jackson, ølhelt, whiskyfantom og en ypperlig fagforfatter!

Hva jeg skåler for ham med? Tja, vet ikke ennå, for det er kveldens blindsmaking i regi av Magni.

 

2012-09-15

Om å drukne i øl

Det lyder som en flåste spissformulering om enslags perfekt måte å forlate verden på: å drukne i øl, eller i mjød. Mytene - for det er vanligvis myter - har flere eksempler på det:

  • Kong Fjolne sønn av Frøy (eller Yngve-Frøy, som var en fruktbarhetsgud som speselt rådde for avlingene) fortelles det om i Snorres kongesagaer, han var av ynglingeætt, og plassert 26 slektledd foran Harald Hårfagre. Han dro til Frode (eller Fred-Frode) i Selund (som muligens refererer til den danske øya Sjælland og betyr «sjølandet») der det var stelt til lag. Han drakk sterkt, og påfølgende natt måtte han opp og ut og late vannet, men på vei tilbake gikk han feil og ramlet ned i et mjødfat og druknet.
  • Den svenske sagn-kongen Hunding sies å ha fått et rykte om at den danske kongen Hadding var død. Han stelte da i stand til gravøl med et enormt ølfat som han selv serverte fra. Dessverre snublet han i fatet og druknet. Historien er fortalt av Saxo Grammaticus, og kan være beslektet med sagnet om Fjolne. For den danske kongen får det hele også en tragisk slutt, da han hengte seg offentlig, formodentlig i en slags skam over å ha blitt drukket gravøl over.

  • Odins sønn Veraldur skriver seg fra et gammel middelalderballade fra Færøyene, nedskrevet rundt 1840. Der er det Odins sønn Veraldur som mot sin fars råd drar på frierferd til fremmed land. Den lokale kongen misliker ham, og narrer ham til å falle i et fat øl og drukne. Her må det legges til at Snorre identifiserer Frøy som «veraldar goð», så kanskje vi egentlig er tilbake til et sagn om Frøy, som jo Snorre identifiserer som far til Fjolne. Landet det skjer i er muligens samme Selund som for historien om Fjolne.

Det synes å være et mytisk mønster mellom dem. Og kanskje er det slik at alt dette bare er ulike presentasjoner av en urmyte om å drukne i øl?

Her må det nevnes at det også finnes andre sagn om helter som drukner i øl. En av de mer kjente er den irske kong Diarmaid, eller Diarmuid mac Cearbhail. Han spurte tre druider om hvordan han skulle død, og de svarte henholdvis drukning i et fat med øl laget fra ett eneste byggkorn, nedstikking og brenning. Men druidene fikk rett da Diarmaid døde i hva vi idag ville kalt «a freak accident», men som i historien helt klart har mytiske trekk. Se omtrent midtveis i denne. Historien om Diarmuid har også mytiske trekk, men den har en helt annen dynamikk og struktur enn de tre som er nevnt over.

Men over til holdningen til korn og øl, som har hatt en viktig posisjon, og som det har vært knyttet mye magi til. Kornet var «Gudslånet», men det er lite i kristen religion rundt kornmagi og fruktbarhetsriter, så trolig skriver dette begrepet seg tilbake til eldre fruktbarhetsriter: Moder Jord, eller Frøy eller Gud eller hva man skal kalle ham/henne har lånt oss kornet for at vi skal forvalte det og plante det på ny.

Det fortelles at på minst én gammel gård i indre Agder var det visstnok så sent som på 1800-tallet fremdeles slik at bonden etter å ha brygget øl om høsten gikk ut og skvettet litt øl på åkrene. Det minner om en høsttakkefest, som var en av de tre lovpålagte ølene (her bruker jeg ordet «øl» i betydning rituell sammenkomst eller drikkegilde) som overlevde inn i kristen tid: ved vintersolverv, ved sommersolverv og etter innhøstningen - som i kristen religion ble pakket sammen med St.Hans, Jul/Kristmess og Høsttakkefest/Allehelgensdag.

Den nordiske nissen er trolig en blanding av stedets ånd/gud og den personen som først ryddet gården - det svenske ordet tomte er forøvrig beslektet med ordet tomt som i hustomt på norsk. At nissen skulle ha grøt og øl, som begge er kornprodukter, kan derfor sees på som en slags symbolsk tilbakeføring av grøden til den som opprinnelig skapte den og som våker over gården og hjelper til på overnaturlig vis. Bland inn litt godt skjult fedrekult, og du har nissen. Idag tenker vi på det som at vi gir nissen noe av ren godhet, men rammen rundt dette virker mer som en ofring til en guddom eller ånd. Ølet ble forresten i denne sammenhengen faset ut på 1800-tallet av en strengere kristendom og tiltagende rabiat avholdsbevegelse, så idag må nissen klare seg med bare grøten og i beste fall litt saft-og-vann.

Kornet ble altså oppfattet som hellig. Det var ikke bare «markens grøde», det var som en del av jorden, og dermed en del av jordens guddommer. Når man spiste brød og drakk øl, kan man si det dermed var som om det var selveste modergudinnen man spiste og drakk. Og dermed er det ikke veldig langt i ytre tematikk til den kristne nattverden - det mangler primært et ledd med maskulinisering og en transplantasjon til en greskinspirert vin-kultur. Men det er ikke veldig vanskelig å tenke seg nattverden som en delvis videreføring av gamle riter - kanskje med noen røtter helt tilbake til Sumer, der konsumering av øl og brød visstnok var en måte å enhetliggjøre seg med gudene. Ja, til og med kjønnslig omgang med brygge-prestinnene i templet var et tiltak for å nå frem til guddommene, men litt har jo skallet av på veien gjennom århundrene. Det sies forøvrig at sex i åkeren i Frøys navn ble praktisert her til lands i forkant av såingen - for avlingens skyld.

Det finnes forøvrig en teori om at selv i Nytestamentet var det hovedsaklig øl de brukte og ikke vin. Det er en besnærende idé som på ingen måte er main-stream. Av hensyn til tid og plass så får vi heller ta den skålen (no pun intended) ved en annen anledning.

I denne sammenhengen må det å drukne i øl nærmest ha vært en hellig handling à la selveste himmelfarten. Og selv om Snorre & Co formidler en forklaring om en nattlig fylle-do-tur, et manglende rekkverk eller et fiendtlig dytt så lyder det som en rasjonalisering lagt oppå et mytisk rammeverk i ettertid. Idag høres det nærmest ut som en bisarr og ufrivillig komisk måte å dø på, men det må ha vært annerledes for de som dyrket kornet ikke bare i konteksten av en gårdsdrift, men også dyrket kornet i en religiøs konktekst.

Og som et apropos kan jeg ta med en gammel drikkesang. Utfra teksten å dømme er den svensk, og jeg har bare har fra hukommelsen:

Jag vill dö.
Jag vill ej mera leva.
Jag vill dö,
i en källere full av öl.
Och när jag dör,
då vil jag bli begraven,
bli begraven med munnen full av öl.

Neida, den er sikkert hverken førkristen eller spesielt religiøst fokusert. Men mytiske tema har en egen evne til å dukke opp i nye former, i nye drakter og på nye steder gjennom historien. Jeg ville ikke blitt det spor forundret om denne sangens idémessige opphav har et par tipp-tipp-oldeforeldre tilbake i tiden da øl var en magisk og hellig drikk.

 

2012-09-13

Det gode ølet fra 1859

Frydenlunds bryggeri - som idag er redusert til en merkevare for Ringnes - er for alltid avskåret fra å reklamere med ting som «Det gode ølet som det var i 1859» som var da bryggeriet ble startet. La oss ikke dvele ved at ølet først kom på markedet i april 1860. Poenget er kort og brutalt at ølet de første årene ikke var tilstrekkelig godt, og her kommer historien.

(Forøvrig, årsaken er ikke at alkoholreklame er forbudt, det er eksplisitt lov å reklamere på flasker og bokser - selv om alkoholreklame er forbudt i de fleste andre sammenhenger. Enhver øletikett er nemlig å oppfatte som reklame - og derfor lovlig ølreklame.)

Da Mads Langaard startet Frydenlunds bryggeri på slutten av 1850-tallet, var det gitt at dette bryggeriet – som andre storskala, nystartede norske bryggerier – skulle brygge øl etter den bayerske metode. Det vil si undergjæret lagerøl.

For å få det skikkelig til, trengtes også kompetanse, og hva var vel bedre enn å ansette en bayersk bryggmester. Det var intet ekstraordinært over dette, tvert om, det var vanlig for mange bryggerier, og de som ikke hadde råd til å ansette en tysk brygger dro gjerne på studietur til Tyskland for å lære. Men Frydenlund er også et godt eksempel på at dette ikke nødvendigvis var en sikker strategi for suksess.

I jubileumsboken fra 1959 er det skrevet (s.59): Allerede før starten hadde man hentet hjem en fagmann som skulle forestå den direkte produksjonen som bryggermester. Det var Georg Scharnagel som hadde vært bryggermester i Die Fürstliche Brauerei zu Turn, Teplitz i Böhmen. I 75-års-jubileumsboka (s. 31, 44 og 48), skrevet av ingen ringere enn J. C. Hambro, er dette ytterligere forklart. I utgangspunktet skulle Scharnagel bringe med seg 4-5 arbeidere fra Tsjekkia eller Tyskland, men allerede en måned etter at dette ble stadfestet på første styremøte hadde situasjonen endret seg. Bryggeriets økonomi, stadige forsinkelser i byggeprosessen og den økende arbeidsledighet i Christiania gjorde at man rådet Scharnagel til ikke å ta med seg fagarbeidere, da bryggeriet signaliserte at de ville kunne betale dem nok til at de kunne nyte forventet levestandard i Christiania.

Hadde man så bare plukket en brygger på måfå? Neppe. Det går frem av arkivene at Mads Langaard - hovedeieren bak bryggeriet - selv hadde besøkt og gått igjennom bryggeriet i Tepliz - idag Teplice ved den tysk-tsjekkiske grensa. Det virker derfor sannsynlig at han selv har «kvalitetssikret» bryggmesteren. Dog var Langaard en handelsmann og seilskuteskipper som ble industriskaper - og det er ikke sikkert at han ville være i stand til å vurdere Scharnagels kompetanse utfra et bryggefaglig synspunkt. Scharnagel ble også sterkt rådet til å besøke Felsenkeller-Brauerei i Dresden, bare 4-5 mil mot nord, siden de hadde samme utstyr som det som ble bestilt til Frydenlund.

Men Scharnagel ble ingen suksess i Frydenlund. Den første tabben var at han hadde i oppdrag å skaffe gjær, men uten å klare det. Andre bryggerier ble forespurt, men ville ikke bistå den nye konkurrenten, før Christiania Bryggerie til slutt forbarmet seg over dem.

Men det var især holdbarheten på ølet som var et problem. Frydenlund var et nasjonalt bryggeri - et Oslobryggeri, som det senere ble kalt, til forskjell fra de regionale bryggeriene. Helt fra starten aktet de å ta markedsandeler over hele landet som et litt finere kvalitetsøl. Det krevde holdbarhet over tid og bestandighet under transport der ølet kunne mishandles på ganske så mange måter. Den labre kvaliteten gjorde at Scharnagel ble oppsagt i august 1864. Det ble ansatt en ny bryggmester - Johan Schmidt - som i 100-års-jubileumsboka er oppgitt å ha fungert fra 1863, altså i parallell med Scharnagel. I 75-års-jubileumsboka tegner Hambro et litt annet bilde. I nekrologen over Mads Langaard oppgis det at han overtok selv som brygger etter Scharnagel, men dette understøttes ikke av arkivene. Tvert imot er det der referert til en brygger, men uten at Hambro kjente hans navn. I folketellingen av 1865 er Johan Schmidt listet som bryggermester og boende i bryggeriets umiddelbare nabolag.

Om jeg skal synes, så var kanskje problemet at bryggeriet i Tepliz var et regionalt bryggeri som serverte ølet sitt i rimelig nærhet og i stor grad på fat, mens Frydenlunds nasjonale ambisjoner og betydelige flaskefokus gav logistiske utfordinger som skissert over. I tillegg hadde Frydenlund helt fra starten et mål om betydelig eksport av øl. I 1862 ble det ifølge Tollvesenet eksportert 195.167 potter [en pot er like under en liter]; herav falder 27.150 paa Christiansands Bryggeri, den væsentlige rest på Frydenlund. Av dette gikk 84% til Hamburg - eller kanskje rettere sagt via Hamburg hvor mye trolig ble skipet om.

Scharnagel må ha skygget banen relativt raskt, for han er ikke nevnt i folketellingen for 1865. Trolig er det ham som dukker opp i en notis om bryggerihistorie i den danske byen Vejle der det blant annet står: [N. St. Fogtmanns bryggeri i Grønnegade] blev i 1867 solgt til en vis Georg Scharnagel fra Landshut i Bayern for 13000 rdl. To år senere gik også Scharnagel fallit og han måtte overdrage sit bo til skifterettens behandling.

Lite vites om Scharnagel utover dette, men i Danmark finnes det et «Georg Scharnagl (sic) og Hustrus Legat» for kjemistuderende ved Danmarks Tekniske Universitet. Det kan høres ut som ham eller en etterkommer, så det er mulig at han slo seg ned i Danmark.

(Og til slutt kan jeg jo innrømme at jeg ved en kortslutning i de små grå klarte å datere oppstarten av Frydenlund til 1877 i en herværende ølquiz. Det var både pinlig og temmelig idiotisk siden jeg jo egentlig visste at 1877 var Ringnes og 1859 var Frydenlund. Om ikke annet burde jeg husket at hele Frydenlunds tidlige historie er notert i speciedaler som var i bruk frem til innføringen av krona i 1875, så 1877 var et umulig år for stiftelse. Jaja.)

 

2012-09-10

Ølfestivalen 2012

Studentersamfunnet arrangerte ølfestival på torsdag. Tilstede var mange av ølnerdene i Trondheim, men langt fra alle, for det var rift om billettene. Det var fullt, men ikke for fullt, og slett ikke underfullt - passelig fullt, og med svært mange kjente. Stemningen var høy og god - ikke rølpete oktoberfest-høy, men den typen lystelighet som kommer når alle vet å styre inntaket og når ølet er til nytelse og ikke bare et middel for å bli full.

Av utstillere var det et sted mellom tilstrekkelig og greit nok. Tilstede var Nøgne Ø, Lervig, Kinn, Ringnes, og Beer entusiasts som hadde med Eddie fra Midtfyns bryggeri. Det var rom for flere, og det var spesielt tynt blant lokale bryggerier - spesielt siden Ringnes primært viste sitt internasjonale utvalg, med Jacobsen i sentrum. I tillegg stilte Studentersamfundet opp med sitt eget utvalg. Det bidro også til å øke utvalget, siden de er blant de tre beste utvalgspubene i Trondheim, sammen med Den gode nabo og Antikvariatet.

Utvalget var en miks av kjente merker, spesialiteter og tidlig-smaking på det som kommer etterhvert. Nøgne Ø stilte med Python pils på 9% - kjenner de ingen grenser? Ringnes stilte med Semper Ardens-serien fra Jacobsen. Carlsberg har et tre-beinet spesialøl-initiativet fra «the Mothership» i København: Jacobsen er for klassiske nordiske ølsorter, Kongens Bryghus er for gjenskaping av gamle, utdødde øltyper som man tidligere har brygget i Danmark, og Semper Ardens er for å la bryggerne eksperimentere og leke seg med litt forskjellige øltyper. Men strengt tatt klarer jeg ikke å se at de har noen særlig stor forskjell i typefokus.

Det var maks to smaksfaglige foredrag pr deltaker, så jeg endte opp med Lervig og Kinn. Førstnevnte fordi jeg ikke hadde møtt Mike før, og sistnevnte av grunner jeg tidligere har nevnt. La meg ta noen faktoide highlights fra disse to foredragene.

Mike Murphy touchet flere ganger inn på det han litt fleipete kalte konspirasjonsteorien sin, om at de store bryggeriene jobbet for å knuse de små. Det er ingen ny vinkling innen mikrobryggeri-Norge, for mange andre småbryggerier har fortalt omtrentlig den samme historien om store bryggerier vil fremstå som små, vennlige og lokale, men som på bakrommet bruker tyngden sin for alt den er verd for å presse ut de som faktisk er små, vennlige og lokale. Det at du er paranoid behøver ikke å bety at de ikke er ute etter deg.

Mike begynte med å hjemmebrygge i ulovlig ung alder i USA og har senere brygget i Italia og Tyskland, samt i Danmark der han brygget for Gourmetbryggeriet frem til det ble oppkjøpt av Harboe i 2009. Hos Lervig har han vært sentral i en snuoperasjon for å gi dette bryggeriet et nytt ben å stå på etter at det ble veldig klart at de ikke ville komme i mål som et rent lokal-pilsner-bryggeri til erstatning for nedlagte Tou.

Underlig nok virker det som om salget av pilsnerne fra Lervig har økt etter at de har fokusert mer på spesialøl - kanskje det er spesialølet som gir kredibilitet og omtale til bryggeriet og gjør pilsnerne deres mer interessante? Kanskje Mike også brygger pilsnerne litt mer interessant, slik at de skiller seg ut fra vanlig industripilsner?

Lervig har et bryggeanlegg på 25.000 liter som kan kjøres ned mot halv kapasitet, samt at Mike har sitt eget pilotanlegg på 1000 liter. Det virker som de savner noe midt imellom. Du skal være trygg på ølets avsetningspotensiale når du setter 12-15.000 liter med flere titalls kilo humle.

Han fortalte også at de hadde redusert holdbarheten på noen av ølene fra 12 til 9 måneder, nettopp fordi høyhumlet øl i større grad enn annet øl er ferskvare. På spørsmål fortalte han at han selv helst drakk disse ølene mens de var yngre enn tre måneder, og at de etter det mistet litt ungdommelig friskhet selv om de selvfølgelig fremdeles var gode øl.

Ved å knytte til seg Murphy har Lervig også fått en kobling mot Mikkeller, siden Mike fra tiden i Danmark kjenner Mikkel Borg Bjergsø – den ene halvdelen av det opprinnelige Mikkeller og hans som har brakt dette fantombryggeriet videre. Lervig har da også et par kolaborasjonsbrygg med Mikkeller. På spørsmål om hva de ville gjøre sammen fremover, var det ikke lett å få noe klart svar. Faktisk virket det som om Mikkel kanskje ville lene seg litt mer mot fusion med vin. Litt flåsete kan vi kanskje si at vin er den nye vin innen ølverdenen. Og deretter kan vi lure på om vinverdenen er klar over hva som i så fall ville treffe dem.

Lervig hadde også laget et røykøl, mest som et eksperiment. De hadde avhendet det litt tilfeldig og rundhåndet ettersom de ikke trodde det var potensiale for det. Imidlertid hadde de fått gode tilbakemeldinger, men trolig kommer de ikke til å forfølge denne trenden. Det er trist for alle oss røykølentusiaster.

Ellers understreket han at Lervig må - eller sterkt bør - gå i pluss neste år. Det er et bryggeri som har tapt penger i flere år i strekk, og om ikke denne trenden snus snart, så vil noen før eller senere komme til å trekke ut støpselet på tilførselen av penger.

Neste foredrag var med Kinn, der Anders Cooper var foredragsholder. I spørsmålene ble det naturlig nok endel fokus på deres lokale bryggerioppstart her i Trondheim - som jeg har beskrevet tidligere - men la oss her kun ta med det som er relevant for Kinn.

Det er Ivar Aasen som pryder etikettene til Kinn, og bakgrunnen er visstnok at Espen Lothe - som er lærer og biolog - er Ivar Aasen-fan, og han kan tidvis spre om seg av de mest esoteriske trivia om språkmannen. Om det er noen ølnerder som har for mye fritid, kan de forsøke å finne en bit med virkelig sær og ukjent informasjon om Ivar Aasen, og ha det liggende på lur for å se om de kan sette ham fast om det skulle slumpe til at de møter ham.

De er i ferd med å installere nytt bryggeri, men det blir fremdeles med åpne, firkantede gjæringskar - bare større. Etter hva Coop sa, var materialkostnaden for det gamle bryggeriet 200.000 - men da er alt arbeidet som Espen Lothe har gjort på det holdt utenom. Det er et ordentlig Frankenbrewery, med biter og deler litt av hvert.

«Husgjær» ved Kinn er Wyeast 1318 (London Ale III) og Wyeast 3787 (Trappist High Gravity). Disse har høstes og gjenbrukes uten at det noensinne kjøpes ny batch av dem. Det er ikke helt sant, for de byttet gjæren én gang, men det var mest for å se om ølet endret seg med ny batch gjær. I så fall ville det indikert mutasjoner i bryggeriets gjærstamme. Men ølet smakte det samme, så det blir neppe nykjøp av gjær med mindre det skulle skje noe galt. Litt mer variasjon i gjærpreget får de også ved å variere temperatur. Høsting av gjære skjer bare fra svakere øl under 6%.

Ifølge Coop skulle Espen Lothe selv like tørre engelske øl, hvilket kanskje ikke rimer helt med Wyeast 1318, som ikke er spesielt tørr. På spørsmål om hva som ble det neste «store» i ølverdenen var han klar på at det var surøl, men uten at jeg tror vi kan bruke det som noe værvarsel for hva som kommer fra Kinn.

(Og forøvrig, dette er min gjengivelse av høydepunktene fra foredragene, og evt feil kan sikkert tilskrives min uoppmerksomhet, tykke skalle eller smaksprøvenes påvirkning.)

Til slutt en stor takk til Studentersamfundet for et topp arrangement. Vi får håpe at dette blir årlig, hvilket jeg tror det er all mulig potensiale for.

 
- lagt inn av Knut - 2012/9/11 21:09:22
Det var vel vintage Semper Ardens fra 2006 og 2007 som Ringnes hadde med, samt endel vintage Brooklyn.

2012-09-07

Nidaros Ølsmie?

På ølfestivalen på Studentersamfundet i går var også Anders Cooper, riktignok som representant for Kinn bryggeri. Men ryktene om at han er involvert i en bryggeristart har svirret en stund, så han ble også utspurt om dette. Her skal vi sammenfatte hva som kom frem.

Det er Anders Cooper, Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar som har gått sammen om dette. Anders Cooper - eller til daglig «Coop» - har jobbet som servitør på Den gode nabo i Trondheim. Han er hjemmebrygger med gode plasseringer fra Norbryggkonkurranser, og siden sommeren 2011 har han jobbet periodevist på Kinn bryggeri. Han er meget seriøs og kunnskapsrik brygger. Jeg synes å huske uttalte noe slikt som «Jeg er bare nødt til å brygge, noe annet ville ikke gi mening i livet», og jeg tror det er betegnende for hans innstilling.

Thomas Sjue er utadvendt og dynamisk og med - såvidt jeg vet - en bakgrunn som servitør på Trondhjem mikrobryggeri, der han avanserte til assistentbrygger under nåværende brygger, som er Jørn Grønbech.

Fra TMB kommer også Vinko, som har bakgrunn som kokk. Nå er det ikke helt uvanlig at kokker sklir inn i rollen som brygger, for brygging er jo i bunn og grunn tilbereding av mat. Jørn selv på TMB har gått den veien, og selv et bryggeri som NØ har hatt bryggere med kokkebakgrunn. Denne veien var det visst også meningen at Vinko skulle gå på TMB, men det blir jo irrelevant nå.

Til gjengjeld er det nylig utlyst stilling som kokk ved TMB. Og det er kanskje rom for en assistentbrygger dersom noen lokale helter går med en brygger i magen.

Det nye bryggeriet har ikke egentlig fått noe navn, men ifølge Coop var «Nidaros Ølsmie» et navn som seilte opp. Det virker som om de skal få bryggelokaler ved Dora nede på havna - dvs vis-a-vis E. C. Dahls bryggeri. Utstyret deres er det gamle bryggeriet til Kinn, som jo skal utvide og derfor skal bytte utstyr. I tillegg var det veldig tydelig at Coop på ett eller annet fremtidig tidspunkt hadde lyst til å starte en liten pub i Trondheim sentrum - med vekt på liten, kanskje med bare en håndfull bord.

Det som er spesielt med utstyret til Kinn er at de bruker åpne, firkantede gjæringskar. Det er en gammel teknikk, som vel alle de gamle norske industribryggeriene brukte før sylindrokoniske tanker kom på moten og lukkede systemer ble en god erstatning for hyperrenslighet i brygghuset. Coop sverger til slike gjæringskar, så Nidaros - eller hva de måtte bli hetende - kommer til å bli det tredje norske mikrobryggeriet som bruker det, etter Kinn og Espedalen.

Fordelen med disse gjæringskarene er at man kan topphøste gjæren. Under gjæringen er det noe som synker ned og noe som flyter opp. For en overgjæret ale flyter gjæren først opp, og da er det beste tidspunktet å høste den på. Etterpå synker den ned, men om den da høstes i en sylindrokonisk tank, så kommer det ofte mye annet rart sammen med den rene gjæren - deriblant også syk og mutert gjær. Konsekvensen av dette er at med åpne gjæringskar kan gjæren i prinsippet brukes i uendelig antall generasjoner. Mens for bunnhøsting i sylindrokoniske tanker bør man erstatte gjæren etter kanskje 5-10 generasjoner. Det er også andre forskjeller mellom sylindrokoniske og åpne, flate tanker som gir smaksforskjeller, men vi kan gå i dybden på det ved en annen anledning.

Kalenderen fremover for dette bryggeriet var å komme igang med prøvebrygging på utstyret i januar. For tiden holdt de på med å teste ut ulike gjærstammer. Det er forsåvidt ikke noe galt med de gjærstammene som Kinn bruker, men Coop ville veldig gjerne ha sitt eget bryggeripreg og ikke et Kinn-2, så derfor ville de velge andre gjærstammer. Men så er det ikke alle gjærstammer som egner seg like godt for topphøsting - og det var dypdykking i denne problematikken de holder på med nå, mens de venter på at bryggeutstyret skal demonteres hos Kinn.

En gla'nyhet for lokale hjemmebryggere var at det hørtes ut som om folkene bak bryggeriet var mer enn villige til å dele av overskuddsgjæren sin. Det burde bety 2-3 sorter fersk gjær tilgjengelig i rikelige mengder for hjemmebryggere, i tillegg til Dahlsgjæra.

Hva slags øl kommer vi til å se på dette bryggeriet? Tja, vi kommer sikkert til å se mye ulike øl. Samtidig har de et ønske om å bli relativt store og å utnytte bryggverket maksimalt. Det kan være vanskelig å bli store og å stjele markedsandeler fra Ringnes uten at man også inkluderer litt publikumsfrieri i oppskriftene. La meg derfor tro at det øltypemessig blir mye det samme som andre små-bryggerier. Jeg vil tro at vi kommer til å se endel gjestebrygging der. Sannsynligvis kommer de til å fokusere både på flasker både over og under 4,7%, samt at det virker som de tenkte å brygge på fat til restauranter og puber.

Så var det lisenser da. De trenger statlig lisens for dette, men hadde ikke startet søknadsprosessen i påvente av at de skulle ha all informasjon klar. Disse søknadsprosessene overfor Helsedirektoratet er ikke så lettkjørte, men selv om det skal være mulig å unnagjøre dem på tre måneder, så tror jeg ikke det til dags dato er gjort av noen uten jussutdanning.

Så vi får vente og se - jeg har tillit til at dette blir godt, og den som venter på noe godt bør ha tid til å vente.

 
Spennende - lagt inn av Michael - 2012/9/8 08:45:54
Dette er jo virkelig spennende nyheter og man skulle jo tro at det var plass til noe som "klemmer" seg imellom TMB og Naboen. Personlig tror jeg at det skulle være mulig å drive noe med fokus på øl fra fat her i byen, og det å starte i det små er jo absolutt den riktige veien å gå. Har jo tydd til Ågot når de ikke har Kinn på fat andre steder.

Så er det dette med fersk gjær. Jeg driver selv og eksperimenterer med surgjær kultur av forskjellige korntyper. Jeg har null peiling på om ølgjær er oppskrift for suksess i brødbaking, men alternativ til Idun er alltid kjærkomment. Dette skulle vært spennende å prøve.

Og et hjertesukk til slutt i disse septemberlanseringstider, hvem er det som er så arrogante og bestemmer at vi skal ha to spesialpol, eller særpol om du vil, i Norge? Er det bare Oslo og Bergen som skal få all morroa?

Stor takk til deg Anders som skriver en av de absolutt mest interessante og reflekterte ølbloggene i landet!

Spesialutvalgspol - lagt inn av Anders Christensen - 2012/9/8 17:39:49
Når det gjelder spesialpol, er det Polet selv som bestemmer det utfra markedsanalyser eller annen økonomisk-adminstrativ magi. Som du sier er det Bergen og Oslo som er velsignet med slikt idag. Men fortvil ikke, Polet arbeider med et tredje slikt - det går bare ikke så veldig fort. Problemet er at det visstnok er Stavanger-regionen som ligger først i køen for å få et nytt utvalgspol med øl.

Til gjengjeld har Stijn på polet på City Syd tatt saken i egne hender, og sørget for at de har et utvalg der oppe som absolutt er respektabelt. Det er Polet å dra til nord for Dovre om du er interessert i øl.

2012-08-31

Virtuelle ølreiser

Det har vært nokså stille på bloggen de siste par månedene, og grunnen er ganske enkelt familieforøkelsen i juni. Med to småbarn er det mangt og mye som begrenser seg selv, deriblant ølkvelder og ølreiser. Men nøden lærer tørst mann å brygge, og i mangel av å dra rundt om og drikke øl har jeg utviklet på min egen hurtig-ersatz-ølreise.

Når ungene er lagt og jeg forhåpentlig har husket å gjøre litt husarbeid, så tar jeg en øl. Jeg er velsignet med en kone som både kan øl, setter pris på å smake ulike øl, og som synes det er morsomt å teste meg i blindsmaking, så hun finner en flaske eller to og serverer meg blindet. Etter at jeg har fossrodd og tabbet meg ut i identifiseringen av ølets type og identitet, så starter den virtuelle reisen på Internett.

Først drar jeg til bryggeriets hjemmeside og ser på dem. Adressen deres kobles inn i Google maps og streetviews brukes for å se på såvel bryggeriet som omgivelsene. Så fortsetter det med wikipediasider, det er google billedsøk på gamle etiketter, søk på blogger og annet. reviews på RateBeer og tilsvarende. Underveis blir jeg gjerne distrahert og ender tematisk på jordet, eller kanskje jeg får inspirasjon til nye blogentries.

La meg liste noen «severdigheter» på en slik virtuell ølreise så leserne bedre kan forstå hva jeg mener. La oss ta utgangspunkt i Karmeliet Trippel fra Brouwerij Bosteels i Buggenhout.

  • Først hjemmesiden deres med den irriterende musikken (som heldivis kan slås av), der de profilerer de tre hovedproduktene sine: Karmeliet, Kwak og Deus.

  • Oversiktsbilde fra Google maps, der man nærmest kan se hvordan bryggeriet over årene har spredd seg fra innkjørselen helt vest i krysset mellom Hanenstraat, Kerkstraat og Kasteelstraat. Jo lengre inn i kvartalet man kommer, jo nyere og større ser bygningene ut.

  • Inngangspartiet fra Google Street som viser det som formodentligvis er noen av de eldste bygningene, samt skiltet med de selvsamme tre ølene de selger.

  • De sære naboene i den staselige praktboligen som har klart å få slettet seg fra Google streetview - klemt inne mellom bryggeriet og oppstillingsplassen for bryggeribilene.

  • Den nederlandske wikipediasiden om bryggeriet er ikke så lang og akkurat innenfor rekkevidde av hva en normalt språkinteressert nordmann klarer å tolke … og der fikk man sannelig også fasiten på den tilliggende standsmessige boligen.

  • Her er noen fotografier av bryggeriet.

  • Et bildesøk på Google gir mange ulike bilder av etiketter og flasker, og forteller i seg selv temmelig mye om bryggeriet og ølet.

  • Så var det noen amerikanske kjemistudenter som besøkte dem og har skrevet om det i en blog.

  • På RateBeer god del beskrivelser av ølene til dette bryggeriet.

Innen jeg har kommet så langt, er som regel ølet oppdrukket, og det er på tide å vende nesen hjemover igjen. Temmelig så miljøvennlig er reisen også. Det slår selvfølgelig ikke faktisk å reise dit, annet enn at det koster langt mindre både i tid og penger - faktisk så lite at det egentlig er et fint supplement til fysiske reiser.

 

2012-08-30

Dereguleringen i 1805

Idag er det årsdagen for dereguleringen av bryggingen i København. Før dette hadde det var regulert opp og ned og frem og tilbake, med fastsettelse av priser, av kvalitet, av typer, ølsmakere og med faste lisenser til bryggerne. Resultatet at en regulering som skulle sikre forbrukerne god og jevn kvalitet var kanskje heller et system som sikret bryggerne et sikkert utkomme uansett innsats og kompetanse.

Det underlige med regulerte systemer som har overlevd sin egen nytteverdi er at man sjelden kikker seg tilbake når man først avskaffer dem. Men så lenge de er i funksjon har man tilpasset seg dem og ser ikke hvilke unytte de kan utgjøre fordi de også bærer med seg en og annen nytteverdi. Skaden deres er ikke så mye hva de gjør eller ikke gjør, men at de er til hinder for kreativitet, nye tanker og innsatsvilje.

Uten denne dereguleringen ville Carlsberg og den danske ølrevolusjonen utover 1800-tallet vært en utenkelighet. Men så lå da også en slik deregulering i tiden, og det ville vært en umulighet å kjørt videre i så mange tiår med det gamle systemet.

 

Obamas hjemmebrygg

Snart skal vi få oppskriften på Obamas hjemmebrygg. Jeg synes oppstyret rundt dette kanskje er vel så interessant som selve oppskriften.

Saken har selvfølgelig også en politisk vinkling. Romney er mormoner-biskop og avholdsmann. Når han i tillegg også fremstår som en tørrpinn, så kan Obama score noen enkle poeng på å ta rollen som kandidaten som er likandes og folkelig. Ikke for det, han har visst hjemmebrygget noen år, så øl-interessen er neppe noen slags posisjonering overfor Romney. Men når den først var der, så var det enkelt å push'e på den knappen.

Nå har Obama ennå ikke publisert øloppskriften sin. Det er ikke slik det fungerer. Man dropper litt uformelle hints om dette ølet, og så venter man til «sjournalistene» kommer for å vite mer så de kan lage noen gode historier av den typen som selger. Deretter fôrer man dem med én informasjonsbit om gangen. At det er en facebook-gruppe som krever at den publiseres gjør det bare c00l'ere, og c00l er nettopp slik Obama vil fremstå, for Romney er nærmest en ordboksdefinisjon på dyp u-cool-het. Forresten har hjemmebryggere levert en FOI-forespørsler rundt oppskriften, og den amerikanske offentlighetsloven kan da tvinge presidenten - sikkert ikke veldig motvillig - til å offentliggjøre oppskriften.

Da Obama besøkte Irland, der han har aner på morssiden, fikk han stukket i hendene en pint med stout, som han på en overbevisende måte slukket tørsten med. Det var sikkert noenlunde planlagt, men han virker generelt som en fyr som setter pris på godt øl, og ikke har noe imot litt mer spesielle øl. Da dronning Elizabeth havnet i omtrent samme situasjon, virket det mer som hun med irritasjon innså at hun måtte smake på en tidels slurk og i det minste ikke skjære grimaser mens hun gjorde det. Prins Charles er et annet kapittel som har engasjert seg sterkt for å bevare engelsk øl- og pubkultur. Og ikke minst ser prins Harry ut til å ta opp øltradisjonene, om enn på en litt annen måte. Men det var nok hoffreportasjestoff for denne gang.

Men hva vet vi egentlig om Obamas øl? Det er sagt at han kjøpte et kit for noen år siden, og at bryggeinteressen tok av med det. Det sies også at de brukte honning fra bikuber som Michelle Obama holdt. Michelle har vist sterk interesse for hagebruk av den mer matnyttige sorten, og fikk gravd opp deler av plenen rundt Det hvite hus for å lage kjøkkenhage for matauk. Ikke at de strengt tatt trengte det, men interessen var der og signaleffekten i slikt er sterk. For eksempel fikk Jimmy Carter installert solpaneler på taket av Det hvite hus, mens Ronald Reagan fikk dem demontert som noe av det første de gjorde. Slikt handler mer om signaleffekter enn om det praktiske.

Sannsynligvis var utgangspunktet et ale-kit tilsatt honning i stedet for vanlig sukker, for de fleste kit'enes oppskrifter fordrer at man tilsetter sukker i en eller annen form. Videre er det sagt at dette er et øl som George Washington og Thomas Jefferson og andre «founding fathers» kan ha drukket. Om jeg skal synse litt på bakgrunn av den informasjonen: Først og fremst utelukker det sannsynligvis alle lagerøl. Sannsynligvis er det da en porter eller en variant over pale ale. Det kan være en slags brown ale, og det er til og med mulig at det er et såkalt molasseøl. Det finnes oppskrifter fra arkivene til de to presidentene, men såvidt jeg vet er ikke de omsatt til kits. Det finnes også oppskrifter på et granbarøl som ble servert Washingtons tropper og som var både nærende og vitaminrikt. Molasseølet kommer fra at man i Karibien dyrket mye sukkerrør og rørsukkeret ble importert for å destillere til rom - en aktivitet som i stor skala fortsatte langs USAs og Canadas østkyst like opp til første verdenskrig og forbudstiden skapte bølger. Med mye og billig molasse, ble det nærliggende å erstatte endel malt med rørsukker.

Når man nevner øl, Jefferson og Washington, så kan det virke forunderlig at ikke også Benjamin Franklin nevnes. Han er ofte - om enn litt for ofte - knyttet til øl. Sannheten er vel heller at han var mer en frankofil vinkjenner enn en ølhund. Men han var også en folkeopplyser, og i sine skrifter inkluderte han flere øloppskrifter, hvorav «Poor Richards Ale» kanskje er den mest kjente. Men det er mer sannsynlig at de var tilpasset «almuens» behov og ressurser enn at han øste oppskrifter fra sin egen personlig husholdning.

George Washington synes jeg fremstår mer som en yorkshire-sk brumlebasse med sans for fyldige øl, og det sies at porter var hans favoritt. Han frekventerte Fraunces Tavern i New York under uavhengighetskrigen, et sted som visstnok fremdeles finnes og der man kan nyte en øl i historiske omgivelser. Etter krigen ble New York for en periode i praksis hovedstaden mens man bygget Washington - som egentlig var et digert lokaliseringsstrid-kompromiss. George Washington frekventerte da igjen Fraunces Tavern, og innehaveren, den tidligere slaven Samuel Fraunces, endte som høyt betrodd ansatt i presidentens husholdning. Kanskje er det Fraunces øl og oppskrifter de har klart å finne i Det hvite hus? Washington har visstnok også etterlatt seg en oppskrift på et molasseøl, og kanskje har det også noe med saken å gjøre?

Jefferson er litt vanskeligere å sette i noen ølbås. Han overtok etter den pompøse, selvhøytidelig og etterhvert maktmisbrukende John Adams og var på mange måter hans rake motsetning. Ifølge opplysninger som Gregg Smith gjengir, hadde han dessuten sansen for tysk øl, en god stund før slikt ble mote, og han skal ha virket for å hente tyske bryggere til den unge nasjonen for å lære opp bryggerne. Om dette var i hans presidentperiode, så snakker vi om så tidlig som 1801-1809. Hjemme på plantasjen Monticello etter at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv ble det også brygget, og helst var det hans kone som stod for det. I et brev fra januar 1813 skrev han at han hadde mye og sterkt øl stående, men for få tomflasker til å få tappet det - noe som vel fremdeles hjemsøker en og annen hjemmebrygger.

Så hva slags øl snakker vi om? Tja, de kan jo ha mekket på oppskriften og tilpasset den fra et kit supplert med egenprodusert honning til noe som er halvveis basert på gamle oppskrifter. La meg tippe at Michelle Obama er dypere inne i denne bryggingen enn presidenten selv - for det aner meg at han har andre ting å holde på med enn å vaske tomflasker, meske malt og gjete en gjæring. Mitt tips er en moderat humlet pale ale/bitter eller en porter, uansett tilsatt honning.

 

2012-08-27

CO2-utslipp fra øl

Skal du ha dårlig samvittighet for at du slipper ut CO2 når du drikker øl? La oss regne kvantitativt på det, men først kan vi ta en enkel kvalitativ analyse.

CO2 er i ølet i all hovedsak fordi denne gassen ble fanget i ølet under gjæringen. Også vinlegging slipper ut CO2, men bare for champagne blir særlig merkbare mengder av den fanget i flaska. Om du skal ha dårlig samvittighet i så måte, burde det heller være for at du ikke spiser druene, bygg-kornet eller potetene i fersk tilstand, men gjærer (og evt malter) dem, slik at mye av energien forsvinner underveis. Men da bør du helst være vegetarianer om du skal være konsekvent. Og litt mindre seriøst: om ikke du fortærer bygg-kornet i form av øl, så ender den opp som fôr til kyr som promper metan, og det er ille for klimaet, det.

Gjæring en meget gammel måte for å forlenge levetiden til råvarene. For å ta druer som et eksempel, siden det trolig sammen med mjød er blant de aller eldste alkoholiske drikkene: Druer kan bare plukkes om høsten og har begrenset holdbarhet. Om de presses, gjæres og lagres på fat, kan du drikke dem resten av året. Ja, du kan lagre dem i flere år, hvilket i tillegg glatter ut effektene av gode og dårlige år med avlinger. Dermed har vinleggingen en helt klar nytteverdi utover den gleden som vinen brakte med seg.

Med ølet er det ikke fullt så enkelt, siden kornet i seg selv er en vare som er lett å lagre. Ja, kornet er klart mer lagringsdyktig enn ølet, med mindre man brygger temmelig sterkt. Og dessuten kan man ikke ukritisk sammenlikne næringverdien til korn med øl, siden malting, mesking og gjæring omdanner stoffer til nye næringsstoffer. Vanligvis anføres det at ølet var trygt å drikke i motsetning til vann som kunne ha forutrensninger. Det er sant nok, men strengt tatt er det jo bare å koke vannet - selv om det forutsetter at man er klar over det. Ikke trenger man å koke så lenge, så energiforbruket er klart lavere enn ved brygging.

Det må nok innrømmes at brygging (og vinlegging) har gått litt ut på dato som rene preserveringsteknikker, slik at vi nå bruker det på grunn av smaken det gir. I så måte har ølet følge av graving, røking, raking, tørking, salting og temmelig så mange andre teknikker som gikk forut for fryseren og kjøleskapet.

Men tilbake til CO2. Hvor mye CO2 er det egentlig i en flaske øl? La oss ta en halvliter øl og vi antar at det er tre atmosfærer CO2 i flaska ved 15 °C. Ved denne temperaturen veier en liter CO2 ca 2 gram. Det vil si ca 3 gram CO2 på en halvliter øl. La oss så anta en bensinbil som bruker 0,60 liter på mila, og vi antar at den genererer rundt 2,3kg CO2 pr liter bensin. (Ja, det er tyngre enn bensinen, men oksygenet er relativt tungt og hentes fra lufta gjennom forbrenning, ikke fra bensinen.) Det vil si at bilen generer like mye CO2 på 22 meter kjøring som det er CO2 i halvliteren med øl. Sånn omtrentlig, for mange av parametrene her har betydelig variasjon, så «your milage may vary» ... bokstavelig talt.

Men CO2-en i det ferdige ølet er ikke hele historien. Ølet avgir rikelige mengder CO2 under gjæring. Hvor langt kommer bilen vår om vi tar med hele CO2-regnskapet for gjæringen av ølet? Om vi antar et øl på OG=1,048 og en FG=1,012 som gir et øl på styrke oppunder 4,7% og 75% utgjæring. La oss videre se bort fra ulike aromastoffer og slikt, og forenkle det til at sukker blir til kun alkohol og CO2. Da tilsvarer det at hver halvliter er basert på 60g sukker der 45g gjæres. Fruktsukker og druesukker har formel C6H12O6 og har molar masse 180 gram, og hvert sukkermolekyl spaltes til to CO2-molekyler på 44 u og to molekyler etanol på 46 u. Det vil si at 45 gram (75% av de tilsatte 60 grammene) med gjæret sukker blir til 45*44/90=22 gram CO2. Så halvliteren tilsvarer 160 meter bilkjøring. Dertil kommer dobbelt så mye CO2 som vi puster ut etter at kroppen har forbrent alkoholen og dessuten er det de 25% med ugjæret sukker, men på den andre siden eliminerer begge disse behov for annen mat.

Da har vi også sett bort fra at gjæren under første del av gjæringen formerer seg, slik at dette tallet er i overkant. På den andre siden tas da oksygen i vørteren med i regnestykket. Vi har også sett bort ifra at korndyrking, malting, brygging og hele prosessen og logistikken rundt brygging bruker energi og generelt gir utslipp av CO2. Til gjengjeld har vi heller ikke sett på tilsvarende ting for bilkjøring - det koster tross alt endel i energi å sørge for at en liter bensin renner ut av pumpa på bensinstasjonen.

En annen ting vi ikke har tatt med i dette regnestykket er at CO2-en i ølet er «biodrivstoff» som kornet gjennom fotosyntese har «fanget» fra lufta, mens drivstoffet som fylles på tanken på bilen i overveiende grad er fossilt. Siden fokuset på utslipp av CO2 er i konteksten av global oppvarming, så er det tross alt utslippene av nyutvunnet karbon fra fossile kilder som egentlig teller, ikke CO2 som kommer fra planter og som derfor allerede har befunnet seg i atmosfæren og er en del av kretsløpet.

Om du kjører to mil om dagen og klarer å presse drivstofforbruket fra 0,60 til 0,59 liter pr mil, så sparer du inn 46 gram CO2, som dermed tilsvarer to halvlitere. Så det er fritt frem for å nyte halvliteren - og kanskje kjøre bilen litt mer effektivt - men ikke samtidig, selvfølgelig.

(Og ølgudene alene vet hvor mange feil jeg har i disse utregningene ...)

 
- lagt inn av - 2012/12/4 16:01:56
hei hadde ikke det vært bedre med bilder
Takk - lagt inn av Peter Barbulla - 2015/5/13 09:05:31
Din artikkel var utrolig informativ. Takk for at du deler din viten med oss legdrikkere. Du har nå hevet nytelsen til et høyere nivå. Men har du liknende tall for hvor mye CO2 som finnes i en flaske champagner? I min roman "EnkeUnionen" forekommer mye av slik konsum og jeg vil ikke underslå den miljømessige siden for mine lesere. Skriver du? Sjekk også: www.grunderbibelen.com Mvh. Peter
Takk - lagt inn av Peter Barbulla - 2015/5/13 09:09:12
Din artikkel var utrolig informativ. Takk for at du deler din viten med oss legdrikkere. Du har nå hevet nytelsen til et høyere nivå. Men har du liknende tall for hvor mye CO2 som finnes i en flaske champagner? I min roman "EnkeUnionen" forekommer mye av slik konsum og jeg vil ikke underslå den miljømessige siden for mine lesere. Skriver du? Sjekk også: www.grunderbibelen.com Mvh. Peter

2012-08-23

Kontinuasjonsquiz 2012

I forrige uke holdt jeg en quiz for Det gode øls klubb, og siden dette var midt i kontesesongen, måtte det bli en kontinuasjonsquiz. La meg her lenke til oppgaveteksten og løsningsforslaget.

Det var morsomt med mange positive tilbakemeldinger. Spesielt var det vel ordspillene og rebusene som virkelig engasjerte. Heldigvis klarte ingen som klarte alle de tre siste deloppgavene. Puhhhh.

Resultatene er som følger .. her er angitt prosentsats, samt at det kom dalende ned 32,18 ekstra prosentpoeng på alle lag, noe som tilfeldigvis førte til at resultatet ble veldig normalfordelt. (Neida, det er ikke en praksis som er hentet fra et nærværende universitet, jeg ble for én gangs skyld bare litt snill og godhjertet.) Karakter er oppgitt etter standardmodellen for prosentkonvertering, og dessuten er det i parentes gitt en karakter når det ses bort fra de ekstra 32,18 prosentpoengene. Regnearket med resultater finner du her.

Lag 1 - 30% karakter C (F) - «3 Ladies + Kolla»
Lag 2 - 41% karakter C (E) - «Steffen, Arve, Eva og Renato»
Lag 2 - 53% karakter B (D) - «Leif Olav, Morten og Klas»
Lag 3 - 27% karakter D (F) - «The Awesomes + Arne Martin»

Dermed er det Leif Olav, Morten og Klas som vant. Premien er som alltid å lage neste ølquiz, med den overhengende trusselen om at jeg lager enda en om ikke de er seg sitt ansvar bevisst.

Så det blir kanskje ny quiz til våren?

 
- lagt inn av Helge - 2012/8/24 10:56:31
1) Achel heter Achel, ikke Archel 2) Frydenlunds Bryggeri ble startet i 1859, ikke i 1877
Ooops - lagt inn av Anders Christensen - 2012/8/24 11:00:38
Oops, det er jo sant (blush). Dårlig fact-checking fra min side pga tidsnød elns.

2012-08-20

Kommende bryggerier 2012

Jeg føler meg ørlite flau, men bare litt. Jeg slaktet en artikkel i Finansavisen for en stund tilbake, og slakten står ved lag, men konklusjonen deres var nok rett - at det var veldig mange bryggerier på trappene rundt om i Norge. De hadde riktig teft men dårlig journalistisk fotarbeid.

Hvilke bryggerier er så på gang? La meg først si at det er noen som jeg her kun nevner fordi jeg ikke har listet dem før, ikke fordi det er veldig nyhetsverdig at det er her. Jeg lister også noen som jeg har nevnt før, dersom det ikke har kommet merkbar fortgang i planene.

  • Lystgaarden Bar og Restaurant ligger i Ålesund og er en av byens bedre restauranter. De har søkt om statlig bevilling, men lite vites om hva de ønsker. De har en adresse i Giske, som er en kommune like vest for Ålesund. Status: interessant.

  • Hemnes Mikrobryggeri synes å være i god gang med å montere et bryggeri og å få på plass bevilling som setter dem i stand til å tappe for flaskesalg. Se også følgende artikkel i Rana Blad og denne i Hemnesværingen. Status: veldig lovende.

  • Det lille presseriet er et initiativ i Skien og er plassert på Klosterøya og synes å være en spin-off fra Union bryggeri, som var etterfølgeren etter Trio Bryggeri. Tanken er vel å gjære fruktsafter, og kanskje spesielt epler, som det dyrkes endel av i indre Telemark. Status: joda, men neppe øl.

  • Baran bryggeri er under oppstart i Fana ved Bergen, og synes å holde til et loftslokale etter hjemmesidene deres å dømme. Det er litt tynt med info, men de har da lokalene ser det ut til. Tidsplaner kan jo sprekke, men det virker som dette er på gang. Status: absolutt trolig.

  • Hubertus bryggeri (som ikke må forveksles med det østerrikske bryggeriet med lignende navn) synes å være navnet på bryggeriet som Johannes Huijs Hubertus har i tankene og har adresse med Lesja Gjestgiveri. I november var det lite å spore av aktivitet, men nå er det i hvert fall noen lisenser på gang. Oppunder jul i fjor ble det søkt om støtte fra kommunen til Huub Huys (som jeg mener er samme person) til noe som kaltes «Håndtverksbryggeriet», og der forretningsideen ble presentert som å brygge øl både over og under 4,7% basert på belgiske bryggetradisjoner, og i samarbeid med lokale mattradisjoner. Status: veldig mye mer overbevisende enn sist.

  • Lofotpils har vi nevnt flere ganger tidligere, og da med moderate forhåpninger. Nå ser det ut til at bevillingene er på vei. Tidligere hadde de bare en kul animert forside med veldig fancy grafikk og lyd - men nå er flashy elementer byttet ut med nyttig informasjon med kjedelig design og det ser ut til at det er kommet litt kjøtt på beina. Firmaet importer blant annet det islandske ølet Svartedauden som er tilgjengelig på Polet, og tar derfor noen lange hopp oppover på seriøsitetsskalaen og noen skritt bort av pilsnerimaget. Status: Dette ser lovende ut.

  • Crowbar og Bryggeri i Torggata i Oslo er litt mer uviss. Det er noen lisenser på gang, men Crowbar var et utested som ble lagt ned for noen år siden, dengang et stykke unna dagens adresse. Status: kanskje, hvem vet?

  • Rammkjelleren på Røros har søkt om en kommunal bevilling, men dette er samme gruppering som står bak Røros Bryggeri og mineralvannfabrikk, som pr idag brygger hos Atna. De har et flere-hundre-liters anlegg som de brygger for lokal servering på. De har klart å bringe flere ølmerker på markedet med god distribusjon - selv om det har vært lisensprodusert, og da er det ingen grunn til å tvile på at de klarer å stokke beina å få mikrobryggingen i gang i Røros også. Status: Temmelig så sikker.

  • Tinja Fjellgård øst for Narvik planlegger å brygge med kommunal lisens, og har knyttet til seg Shea-Arne Engevik, som er en dyktig hjemmebrygger som bl.a er kjent her i Trondheimsområdet og som er en gjenganger på øvre del av resultatlistene til Norbryggs konkurranser. Lite vites, men planen er å installere et bryggeri i kjelleren på Fjellgården. Status: virker seriøst.

  • Haugesund Mikrobryggeri er tanken til petrotech-gründeren Bjørn Dybdahl, og det skal ligge i utestedet Høvleriet. Tanken har det vært syslet med lenge, og mye er visst fremdeles på idéstadiet. Status: ikke hold pusten mens du venter.

  • Larvik Mikrobryggeri fikk i fjor høst en kommunal bevilling for å brygge øl for utskjenking, men lite vites om de har stokket beina og begynt å brygge. Status: vi venter.

  • Mikrobryggeri i Rissa (navnet er uvisst) der det er noen som allerede driver med prøvebrygging på et pilotanlegg. Der jobbes det målrettet mot å få et mikrobryggeri på noen hundre liter på plass. Status: Ikke ferdig, men lovende fremdrift.

  • To Tårn er i gang med oppussing og installasjon av eget bryggverk, samtidig som de i mellomtiden har brygget hos Ni muser og på Lian Restaurant. Status: Jevn fremdrift og snart igang.

  • Tettenget Gårdsbryggeri er kommet noen skritt lengre frem mot å servere ølene sine. Tidsplanen er å få bayer og juleøl ferdig til servering på Ørland Hotell før jul. Status: på tide å legge reiseplaner?

  • Bakgården Gårdsbryggeri ligger sørøst for Östersund og brygger 3-4 øl i anglo-amerikansk stil. De opererer sammen med en restaurant, og er vel å regne for en slags gastropub i startgropa. Her er hjemmesidene. Om man vil besøke dem er en tur innom Jämtlands Bryggeri en god idé siden de ligger bare noen kilometre unna. Status: i gang.

  • Mikrobryggeri på Frösöen ved Östersund er på tidlig planleggingsstadium, og har visstnok ikke engang fått et navn. Status: Vente og se.

  • Navn ukjent men i Trondheim er det noen som jobber med å sette opp et mikrobryggeri basert på utstyr som er utfaset fra et annet norsk mikrobryggeri. Personellmessig er det minst én person med som har jobbet heltid på et kommersielt bryggeri, så dette er et initiativ å ta hensyn til, og vil i så fall bringe antallet bryggerier/bryggverk i Trondheim opp i seks. Status: Virker veldig seriøst.

  • Navn ukjent i Trondheim er det en av de bedre utvalgspuber som visstnok går og har så inderlig lyst til å sette opp sitt eget bryggverk som de kan lage spesielle øl og holde gjestebryggesesjoner på. Men det er nok et stykke frem. Status: fremdeles mer drøm enn virkelighet.


 
Apotekergaarden - lagt inn av Kjempetorsken - 2012/8/25 20:32:52
Apotekergaarden i Grimstad er i gang med prøvebrygging og vil sannsynligvis servere det første selvbryggede ølet i løpet av 2012.

2012-08-03

Da sterkølet ble innlagt

1. mars 1993 ble sterkølet - dvs øl over 4,7% abv - lagt inn på Polet uten senere å bli utskrevet. Dette var kortversjonen av hva som skjedde. Det har vært mumlet om konspirasjoner, men hva skjedde egentlig på bakrommet - om noe? Jeg har gravet i gamle utgaver av Aftenposten, og her er en tidslinje konstruert utfra artikler og leserinnlegg.

Her må det huskes at Aftenposten er enslags Høyre-avis, og Høyre var helt klart imot innleggelsen på Polet, så er det noe sted eventuelle konspriasjoner og dirty-play skulle luftes ut, burde det være nettopp i Aftenposten.

Her er et knippe artikler:

  • 17. april 1991. Det meldes at EF-domstolen har kommet til at øl og vin er konkurrerende produkter, og at de derfor må sidestilles. Med andre ord, om man kan selge øl på 7%, må man også kunne selge vin på 7% med de samme betingelser, skatter og salgskanaler. Frem til da var all (druebasert) vin på Polet og alt (maltbasert) øl i butikk, og ølet fikk ikke lov til å være sterkere enn 7% abv. Med andre ord, skulle man fortsette å ha sterkøl i butikk, måtte også butikkene få selge vin av samme styrke.

  • 7. oktober 1992. I en artikkel Aftenposten avslører Geir Salvesen at man opererer med ulik argumentasjon for ulike målgrupper ifm at sterkølet skal inn på Polet. Ifølge ham skal EF «lures» til å tro at man trekker inn sterkølet på Polet - samtidig som man beholder Vinmonopolet som salgsmonopol - med en ren sosialpolitisk argumentasjon. Men på bakrommet er visstnok det hensynet til å få KrFs støtte til EØS-avtalen som teller, snarere enn reelle sosialpolitiske grunner. Ap kunne akseptere svakvin i butikker, men KrF vil ikke ha det.

  • 20. november 1992. Bryggeriforeningen og Foreningen for norske øl- og mineralvannutsalg (NØMV) er intervjuet og advarer om at overføringen av sterkølet til Polet vil kunne føre til at mange av landets 1800 ølutsalg kan måtte legge ned, spesielt blant de 160 spesialutsalg for øl. Rett nok utgjør sterkølet bare 4-5% av produksjonen, men for spesialbutikkene for øl utgjør salget av sterkøl 20% eller mer. Styremedlem i NØMV Leif Haavind refererer til at i hans egen spesialforretning - Ølspesialisten i Drammen - utgjør sterkølet 55% av omsetningen og er bærebjelken. Han påpeker dessuten at det ikke er noe sosialpolitisk i dette: «De som påstår at det er unge og sosialklienter som kjøper sterkølet, har i alle fall ikke rett når det gjelder min forretning. Prisen er så høy for de sterkeste ølsortene at det er uinteressant for dem som bare er ute etter å få seg en rus. Kjøperne er i hovedsak voksne mennesker som har glede av å prøve forskjellige øl for smakens skyld.»

  • 26. november 1992. Tidligere bestyrer i Vinmonopolet, Bjarne Berg, har et leserinnlegg der han kaller muligheten for at sterkøl tas inn på Polet for et «bastart-opplegg» som «vettuge mennesker som ennå bor i dette landet» må få stoppet. Det er imidlertid ikke ølet han brenner for, men Polets verdighet: «Tross pappvin er det ennå en viss stil over vin- og brennevinsomsetningen her til lands. I fall ølet kommer inn skal jeg garantere at dette får en brå slutt.» ... fordi det vil skje en forsimpling i butikkene.

  • 12. desember 1992. Kommentar om at juleølet vil komme på Polet etter at Stortinget dagen i forveien hadde vedtatt at sterkøl bare skulle kunne selges på Polet. Det ble også referert til påstander fra politikere fra Sp og Høyre om at KrF hadde inngått en hestehandel med Ap om å få ut sterkølet fra daglighandelen mot å støtte EØS-avtalen - noe som KrF selvfølgelig benektet og pekte på at dette var avholdsbevegelsens seier.

  • 14. mars 1993 (to uker etter innføringen). Det meldes om at salget av sterkøl nesten har stoppet helt opp, og butikksjefen i Klingenberggaten kaller salgsvolumet «bagatellmessig». Det var spådd at det skulle halveres, men allerede så tidlig så det ut til å bli større reduksjon enn som så.

Så med andre ord, produkter kan ikke ha ulike regler basert på råvarenes opphav. Eller kan de egentlig det? Her virker det som om jussen spriker. Det er ikke så lenge siden rusbrusen effektivt sett ble dyttet ut av butikkhyllene ved at de ble ilagt spritavgifter i stedet for de lavere øl/vin-avgifter. Men om vi skulle tatt argumentasjonen fra 1992 på alvor, så burde det ikke være mulig å forskjellsbehandle et øl på 4,7% og en rusbrus på 4,7%.

KrF var redde for at det skulle dukke opp vinhandlere på annethvert hjørne. Det var med andre ord ikke sterkølet de var ute etter å få sterkere restriksjoner på. Det var kuet nok som var det - det kunne for eksempel ikke vises synlig i butikken, men måtte dekkes til som om de var porno, nesten som tobakk idag. Salgsvolumet var lite, skatten var forholdsmessig høy og enhver som ønsket mest fyll for penga kjøpte noe annet, som pils. Med andre ord, det var ikke sterkølet som var noe problem, det var visjonen om svakvin i butikker som skremte KrF.

Et moment som ikke nevnt i disse avisartiklene og leserbrevene er at styrkebegrensningnen på ølet også var tvilsom. Og om man skulle tillate øl over 7%, så ville man raskt få noe belgisk sterkøl som bare hadde aksentuert overlappet i styrke mellom øl og vin. Dermed ville man endt opp med å måtte velge om supersterkølet over 7% skulle på Polet eller om vanlig vin skulle kunne selges i butikk.

Det ville ikke forbause meg om KrF og Ap hestehandlet litt her, men jeg ser ikke helt at dette er politisk hestehandel utover det som er ganske så normalt. Det burde ikke overraske noen at KrF ville velge å vingeklippe sterkølet uten grunn fremfor å risikere at vinen fikk bredere distribusjon. Derfor er det nok ikke rom for konspirasjonsteorier her.

 

2012-07-31

Bloggen erklæres OL-fri sone

Jeg oppdaget her forleden at OL hadde startet, og la meg ile til med å erklære denne bloggen for OL-fri sone. Det vil si, etter dette innlegget, som jeg tematisk skal vri i retning av noe om øl.

I utgangspunktet synes jeg OL er nokså uinteressant, og med det som utgangspunkt plager det meg i grunnen lite utover at det nærmest blokkerer alle andre nyheter og mediefokus de ukene det står på. Verre er det hvordan de synes å ha forvrengt mottoet til noe à la «en pengefokusert sjel i et dopet legeme». Det er et eller annet som skurrer når man leser de vakre fortellingene om hva OL er ment å være og sammenlikner hva det synes å ha utartet seg til.

Ett av de områdene der styringskåkhet og pengegriskhet viser seg, er hånderingen av logoer og især de olympiske ringene. Er det ett symbol du skal holde deg unna om du ikke ønsker et kobbel advokater på nakken, så er det de olympiske ringene.

Og akkurat for de olympiske ringene har vi en «disturbance in the Force» her i Norge: Ringnes Vørterøl. Historien - som Ringnes forteller på sine hjemmesider - går noe slikt som så: Frydenlund Bryggeri endret sin profilering av vørterølet i 1938 til å inkludere OL-ringene, og året etter skaffet de seg varemerkebeskyttelse for dette i Norge.

Så i 1952 skulle det være OL i Oslo, og det viste seg at den lokale olympiske komité ikke satt på rettighetene til å bruke de olympiske ringene. Frydenlund var imøtekommende og gav rettigheter til å bruke ringene ifm olympiaden. Alt annet hadde vel også vært en umulighet i den nasjonale dugnadsånden som lå til grunn for dette arrangementet.

Senere begynte IOC å stramme grepet om rettigheter og slikt, og det hele ble ordnet ved at Frydenlund i 1970 eller -72 solgte rettighetene til bruk av OL-ringene i Norge til Norges Olympiske Komité (NOK) for den nette sum av én krone, men fikk til gjengjeld lov til vederlagsfritt å bruke OL-ringene i profileringen av vørterølet. Det var forsåvidt en fleksibel løsning, for før eller senere hadde vel disse olympiske komitéene satt tilstrekkelig advokater på saken, og Frydenlund hadde jo i utgangspunktet snappet design og idé fra olympiadene så eierskapet deres var ikke helt uangripelig. Senere ble Ringnes og Frydenlund (som da allerede var fusjonert med nå salige Schous bryggeri) slått sammen, og OL-ringene ble flyttet til Ringnes (no pun intended) Vørterøl.

Konsekvensen er imidertid at NOK og IOC bare må akseptere at vørterølet kommer med de olympiske ringene. La meg tippe at det idag irriterer byråkrater og VIP-er i OL-systemet, spesielt siden det er så mye fokus på logolisensiering til ågerpriser. Nettopp derfor må jeg skaffe meg noen flasker Ringnes vørterøl å skåle med i ukene fremover.

Og hvorfor ønsket Frydenlund å bruke OL-ikonologi i profileringen av vørterøl? Tja, jeg vet ikke helt, men la meg gjøre noen antagelser. Vørterølet kommer fra tiåret før første verdenskrig. Det ble en slager blant den i samtiden mektige avholdsbevegelsen. Vørterølet ble markedsført som det sunne «ølet» - det man gav til fødende, ammende og spesielt til syklige barn. Parallellene til porter er nærliggende. Jeg snuste litt rundt i gamle utgaver av Aftenposten, der Oslobryggeriene (Frydenlund, Ringnes og Schous) hadde en felles annonse for vørterøl på side 5 i morgenutgaven 2. juli 1935. Den lød fremdeles etter den gamle strategien: «Vørterølet er alltid sterilt og derved ypperlig til å holde barna friske og sunde».

Men tidsånden var i endring, og spoler frem til 1938 re-profilerer Frydenlund sitt vørterøl. Sykelige barns behov for nærende drikker var et konsept på vei ut samtidig med at barnedødligheten på vei ned. I stedet hadde man fått skolemåltider og melk var den store, nye urbane sunnhetsdrikken. Dermed ble vørterølet til den nye sports- og styrkedrikken for de sunneste av de sunne. Det ble drikken for toppidrettsutøverne som skulle prestere noe stort. Styrke, kraft og vilje var på moten både på godt og vondt, og for Frydenlunds vørterøl ble olympiader, sport og struttende muskler den nye profilen. Dermed dreiet de også fra sunnhet illustrerert som fravær av sykelighet til sunnhet illustrert ved elitekonseptene raskest, sterkest, høyest og størst. Akkurat den reisen har vel også den olympiske idé gjort?

De som idag tar med en flaske vørterøl på treningsstudioet får vel underlige blikk, men for 64 år siden var det akkurat tingen å ta med - vel, bortsett fra at man ikke hadde så mange treningsstudioer, da. Den nye logoen ble laget med bilde av den muskuløse armen til bokseren Schliemann under logoen med OL-ringene.

La meg tippe at om ikke annet, kommer dette i hvert fall til å bidra til å holde liv i vørterølet - som jo tross alt neppe er noen salgssuksess. Ingen andre enn Ringnes får lov til å gjøre nettopp dette.

Skål ... i vørterøl!

 

2012-07-28

Mjødurten blomstrer

Viktig melding for de som ønsker å brygge med mjødurt: nå er tidspunktet å høste den. For de som bor i Trondheim, er det masse mjødurt å høste i bymarka, ta en tur på stien rundt Theisendammen oppe ved Sverresborg, og du kan ikke unngå å snuble i mjødurt. Den er høy med små kremhvite blomster. Gjør et bildesøk på «mjødurt» på google før du drar ut om du ikke vet hvordan den ser ut. (Om du drar dit, så vær oppmerksom på at noe av mjødurten som stod nær golfbanen så temmelig miserabel ut, og at de kanskje sprøyter golfbanen mot ugress, og at det da kan være like greit å plukke et annet sted.)

Om en ukes tid er blomstringen sannsynligvis over, selv om du sikkert kan få tak i et par uker fremover om du drar i høyden. Jeg høstet litt uti august langs veien mellom Storlien og Åre for et par år siden, men også det var litt i seneste laget. Mjødurt kan tørkes, men jeg har brukt å høste i poser som jeg fryser ned. Du får også tørket mjødurt fra Urtekilden, som forøvrig er et funn for alle som ønsker å hjemmebrygge med urter.

Hva skal man bruke mjødurt til? spør du kanskje. Til brygging, selvfølgelig. Den ble tidligere brukt til desinfeksjon av fat, men den setter også god smak på ølet. Jeg forsøkte å sende inn et mjødurtøl til eksperimentell-varianten av Bjorleik i 2010, og fikk det slaktet som über-fenolisk, men så hadde jeg forbrukt overdådige mengder mjødurt, samt at jeg brukte en blanding av blader og blomster. Etter at ølet fikk stått en stund og aromaen fikk tonet seg ned, ble den temmelig interessant.

Planten heter Filipendula ulmarina på latin og Meadowsweet på engelsk, men navnene på engelsk og norsk er nok beslektet, for Cunningham - som riktignok i andre sammenhenger er gjennomgående upålitelig - har også registrert navnene Meadowwort og Meadsweet, og i Randle Cotgraves fransk-engelsk ordbok finnes formen Meadswort (se «Barbe de chevre»), mens formen Meadwort er temmelig vanlig. Og forøvrig er engelsk «wort» som i norsk «vørter» det som på dansk kalles «urt», og uten at jeg har sjekket, så tror jeg det er samme ord.

Urtekilden lister også navnet ølgras og anbefaler at blomstene tas idet de springer ut - mens jeg til de famøse fenolølet brukte blomster som var i ferd med å skulle avblomstre. Han refererer også til at dette var planten man først utvant salisylsyre, virkestoffet i aspirin. John Lust refererer at mjødurten er vanndrivende og svettedrivende, samt at den har en snerpende og astringent effekt som hjelper mot diaré. Rent generelt refereres det ofte at den har samme effekt som aspirin, og at den sammen med pilebark er et alternativ til det. Lust ser ut til å bruke alle deler av planten. Lesley Bremness mener det er roten - formodentlig tørket - som bør brukes for sin bittersmak, samt at blomstene - gjerne tørket - gir en duft av søte mandler. Dette siste har gitt planten ett av dens engelske navn: Bridewort, fordi den var sterkt ettertraktet som «strøplante» på kirkegulvet under bryllup. Blad og stengel gir blå farge, blomstene gir grønngul farge, mens rota gir sort farge.

Bremness gir også et par skisseaktige oppskifter på mjødurtøl: enten kan man bruke blomst i øl, mjød eller vin, eller så kan man bruke blad i mat (hun nevner supper) og øl. Hennes oppskrift på «øl» med mjødurt er å bruke 2 oz mjødurtblader sammen med endel andre urter i 2 gal og 2 pund sukker - i det minste gir det en anbefaling om ca 7 gram blader (formodentlig ferske) pr liter ferdig øl. Jeg brukte etter hukommelsen 500 gram blad og blomster på 18 liter ... og det var nok litt mye.

Hva sier så ølhistorikerne om mjødurt? Odd Norland nevner den ikke såvidt jeg kan se (men han har et dårlig stikkordsregister, da), og det indikerer at den allerede var gått ut av bruk mot slutten av 1800-tallet. Nils von Hofsten nevner den som såvidt en av flere bitter-alternativer, men vier den ikke stor plass, og han refererer til at den både ble brukt til rensing av fat og til smakssetting.

Det kan virke som det er litt uavklart når planten ble tatt i bruk for øl. En rekke humle-erstatninger har nok først vært tatt i bruk etter at humla ble vanlig. Det kan bety: først ble det in å drikke humlet øl, og deretter så man seg om etter bitre planter for å matche den nye moten. Dette ligger nok til grunn for at mange av humle-erstatningsplantene som har navn - eller navnevarianter - med noe med humle: jordhumle, strandhumle, bekkhumle, åkerhumle, skogshumle osv. De er sannsynligvis fått sitt navn etter at humla begynte å komme til Norden på 1200-tallet, mens mjødurt kan også ha hatt et liv før det som smakstilsetning.

Uansett, jeg var ute tidligere idag og plukket mjødurt, og for å vite hva jeg skal plukke mer av, laget jeg tre kopper med urtete på ca 2 desiliter. I hver var det 2,5 gram mjødurtblomst som ble trukket i nykokt vann i 2 minutter, men det var henholdsvis (a) uutsprunget knopp som fremdeles hadde grønnskjær; (b) kremhvit knopp som nettopp skulle til å springe ut; og (c) ferdig utsprunget blomst.

Jeg synes at (a) var litt mer gul mens de to andre hadde litt mer grønnskjær i teen, selv om blomsterfargen var omvendt. Smaksmessig var (a) enklere og mindre kompleks. Forskjellene var ikke enorme og smaken var ikke overveldende. Jeg tror jeg vil forsøke å bruke ca 8-12 gram pr liter av fersk, utsprunget eller nesten utsprunget blomst, og trekke dem i pose de to siste minuttene av kokingen.

Og jeg kan bekrefte at mjødurt er svettedrivende!

 

2012-07-24

Bryggestrategier

Det har etterhvert kommet mange mikrobryggerier i Norge, og et middels interessant tidsfordriv er å forsøke å gruppere og ordne dem etter egenskaper. Det finnes mange ulike akser man kunne plassere dem etter, men her skal vi se på én: eksperimentell kontra tradisjonell.

Noen bryggerier lager og har egentlig alltid laget sære eller robuste øl med stor personlighet. I motsatt ende av skalaen er bryggeriene som lager gode og typeriktige øl som kanskje er mer lavmælte og forsiktige, men ikke nødvendigvis noe dårligere håndverk av den grunn.

Det er lett for ølentusiaster å forville seg inn i vrangsynet om at sære og robuste øl er - om ikke det eneste riktige - så hvert fall det beste og i en klasse for seg selv. Det er noe med å være «ticker» og hele tiden skulle smake noe nytt og spesielt som gjør at det ekstreme blir toppene mens de typeriktige og gode-men-vanlige ølene blir dalbunnene imellom som i beste fall aksentuerer toppene. Dermed blir det lett til at man kan se på bryggerier med mer lavmælte øl som noe midt imellom 'klarte-det-ikke-helt' eller 'mangler-litt-personlighet'.

Men egentlig kan man se på dette også som et spørsmål om bryggestrategi. Sett at et 10hl bryggeri dalte ned i skjul og inn i kjelleren di, og du bestemmer deg for å brygge kommersielt. Hva er strategien din? Skal du brygge noe sært og spesielt ... noe som få ølentusiaster til å sperre opp øynene og ølbloggere til å ta frem utropstegnene? Eller skal du forsøke å lage noe som kan gi deg en stabil markedsandel i restaurantmarkedet?

Poenget er nemlig at du kommer ikke i mål med begge disse strategiene samtidig, fordi de har gjensidig utelukkende målsetninger. Ølentusiaster vil gjerne ha noe nytt, noe ekstremt, noe sært og spennende og ønsker helst å drikke det som en selvstendig opplevelse. (Og unnskyld til alle de ølentusiastene som dette ikke passer på, men dere er nok i mindretall.) Restaurantmarkedet har andre prioriteringer.

Om du er kokk eller restauranteier, så er drikken bare én av flere komponenter som skal settes sammen til et måltid. De enkelte komponentenes smak er nok viktig, men vel så viktig er balansen dem imellom. Dermed har vi to show-stoppers for øl til restaurantmarkedet:

  1. Variasjon mellom batchene. Dersom ølet varierer så mye at man må smake til og justere rettene for hver kasse øl man tar inn, så må det være veldig spesielt øl for at det skal være verd det. Ølet bør ligge innenfor et forutsigbart område. Jevn smak og kvalitet er viktig.

  2. Mangel på balanserbarhet. Dersom ølet skal inngå i en rett, så må den også samarbeide smaksmessig med de andre ingrediensene og smakene i retten. Men når man kommer trekkende med en imperial ditt eller trippelhumlet datt, så blir det lettere til at ølet smaksmessig drukner maten enn at det blir noen smakssynergi.

Dermed er det en nisje i restaurantbransjen der man kan lage godt og smaksrikt - men ikke øredøvende smaksekstremt - øl, samtidig som man klarer å lage dette ølet om igjen og om igjen. Det er kanskje ikke like gloriøst som å lage ekstreme one-off batcher ... men det er øl som passer i mat og til mat, og det betaler regninger.

 

2012-05-24

Den mandige humla ...

Jeg leser i ledige stunder endel øl-bøker, helst om ølhistorie, øltyper og ølkultur - og tidvis klasker jeg disse bøkene i pannebrasken i frustrasjon over større eller mindre feiloppfatninger eller myter. La meg fra tid til annen dra frem noen sitater fra slike bøker og forklare hvorfor jeg mener det er så feil, så kanskje vi kan rydde i noen utbredte misoppfattelser.

Først ute er Christopher Mark O'Brians Fermenting Revolution - How to Drink Beer and Save the World (New Society Publishers, Gabriola Island, Canada, 2006). Tittelen er jo forlokkende nok, men mellom permene formelig flommer det over med myter og misforståelser.

La oss her ta en fra side 87, hvor O'Brian tar tak i et tema han behandler flere ganger, og som forsåvidt er et reelt og interessant spørsmål: hvorfor og hvordan gikk brygging fra å være en kvinnedominert hjemmeaktivitet til å bli en mannsdominert storindustri. Jeg lover å komme tilbake til hvordan jeg ser på det spørsmålet senere, men jeg er ikke ubetinget enig i at humla har så mye av æren eller skylda. Her er hva O'Brian skriver:

Male industrial brewers probably still would have gained supremacy over brewing, regardless of whether hops were the prevailing spice. However, hops did assist in their rise to power. The main quality of hops that is attractive to commercial brewers is its effectiveness as a preservative. This helps lengthen beer's freshness period by preventing spoilage from airborne bacteria.

Det er endel her som er delvis rett - eller i hvert fall ikke fullstendig feil, slik det gjerne er med myter, men det er også mye her som utelates eller misforstås.

Det virkelig store alternativet til humle var pors, og pors har også en preserverende effekt. Jeg mistenker at humlas attraktivitet fremfor pors neppe så mye basert på den preserverende effekten, som på dyrkingspotensialet som kulturplante. Humle kan dyrkes på åker, nesten som på en plantasje, mens pors er en myrplante som i praksis må sankes der den tilfeldigvis gror. Man finner det nedfelt selv i stedsnavn: «porsmyr» (eller «postmyr») kontra «humlehage».

Humle er overfor pors som jordbær er overfor multer. Om du ønsker et storskala, industrielt bryggerivesen, så er åkerdyrket humle langt mer planmessig, forutsigbart og skalerbart enn pors sanket fra myrer.

Her er imidlertid forfatteren delvis unnskyldt, fordi han skriver i en angloa-merikansk kontekst og England stod i en særstilling, siden man der i langt mindre grad brukte pors i forkant av at humla kom i almen bruk utover 1500-tallet. Alternativet til humle var før dette å brygge ølet så mye sterkere at alkoholen gav en noenlunde tilsvarende preserverende effekt. En misforståelse i samtiden var at ølet fikk sin styrke fra humla - med andre ord, humla erstattet alkoholstyrkens preserverende effekt når man brygget ned ølet. Men dette var som sagt i England der bryggerne i stor grad valgte å brygge uten pors og heller satse på styrke for det ølet som skulle lagres. Kanskje var dette allerede et signal om at man var begynt med en oppskalert bryggerivirksomhet, siden bygg - liksom humle - er en dyrkbar plante.

Samtidig vil det være naivt å tro at alt engelsk øl var brygget så sterkt, siden det ville være ekstremt ressurskrevende. Formodentlig ble mesteparten av ølet brygget og fortært som ferskvare. Dog, om man ønsket et lagringsprodukt, måtte man brygge det sterkt om man ikke ville tilsette preserverende urter.

Det er også en annen dimensjon over spørsmålet om pors kontra humle, og det er kanskje betegnende at humla virkelig tas i bruk nettopp i overgangen fra middelalder. Den som kontrollerte eierskap eller bruksrett til porsmyrene kontrollerte i stor grad bryggebransjen - i hvert fall den delen som ikke laget ferskøl. Denne retten var en lukrativ inntektskilde for ulike fyrster, der erkebiskopen av Köln kanskje er den mest kjente.

Med humlas inntreden er det i praksis slutt med ølkrydder basert på en monopolisert rettighet til en naturressurs, og i stedet er det noe som nesten hvem som helst kan dyrke på en generell åker som en handelsvare i et pengesamfunn. Dermed blir arbeid og innsats mer sentrale. Det er ut med den gamle modellen med pors som en råvare man kan sanke fra naturen, der det sentrale er rettigheter og eierskap. En slik overgang skjer selvfølgelig ikke på ett bestemt år - hverken fordi den skjer samtidig alle steder eller fordi det tar så kort tid som ett år. Men overgangen fra pors til humle kan godt stå som en symbol på overgangen fra et gammelt middelaldersk samfunn til et mer moderende, handels- og pengebasert samfunn.

Hvorfor kvinnene forsvant som bryggere til fordel for menn er som nevnt et interessant tema uten korte og enkle svar, og jeg tror vi skal ta det en annen gang. Humla har en slags rolle der, men bør i hvert fall ikke ha hovedskylden.

Og dermed klarte jeg nesten helt å unngå ironiske kommentarer om humla som en «maskulin» plante - ironisk fordi det kun er humlas hunnblomster som brukes i øl.

 

2012-05-22

Koffeinismen min

Hjelp! Jeg er i ferd med å skli inn i koffeinismen. Dere får ha meg unnskyldt at jeg på denne subbloggen for en gang skyld blogger om en annen drikk enn øl, og i stedet tar for meg et skummelt og avhengighetsdannende rusmiddel: kaffe.

At det er avhengighetsskapende er sikkert. Bare forsøk å være rundt noen som forsøker å skjære ned på sitt forbruk av kaffe, så blir du overbevist om at det er temmelig så vanedannende. Det er også lumskt i den forstand at du opparbeider deg en form for snikende toleranse selv gjennom moderat forbruk. Kroppen venner seg langsomt til kaffe. Langsomt høres bra og trygt ut, men det er akkurat så langsomt at du ikke merker det, og den vil stadig ha mer.

Koffeinen er skummel også i den forstand at det er et sosialt akseptert rusmiddel, som endog pushes av såvel kirken (det er temmelig så lenge siden kirkeølet ble byttet ut med kirkekaffe, selv om den sosiale funksjonen ikke er så veldig forskjellig) som avholdsorganisasjoner. Det er vel dessuten det eneste arbeidsgiversponsede rusmiddelet vi har. For om du er på koffeinkjøret, så trenger du ikke å betale for stoffet ditt selv, arbeidsgiveren betaler gladelig for dette mildt oppkvikkende, sentralstimulerende middelet.

Tenk deg at du på reise har ramlet ut i ubehageligheter ett eller annet sted i et fjernt land. Tenk deg at du ender opp foran en lokal variant av dommerstanden, som etter å ha hørt din ektefølte forklaring om en misforståelse og innstendige bønn om å få slippe fri, sier at han må tenke på det, og så plukker frem litt khat, tygger noen coca-blader eller noe hva den lokale varianten måtte være. Neste stopp er tabloidavisforsideoppslaget «Dømt i narkorus» - nåja, den overskriften er kanskje litt lang for en tabloidavis, men jeg har jo som kjent ikke evnen til å fatte meg i korthet.

Men om han eller hun hadde brygget seg en kopp kaffe eller te, så hadde vi nesten bare syntes det var litt hjemmekoselig, og rost dem for å holde oppmerksomheten oppe og sansene skjerpet. Hvor ofte er ikke hva vi kaller sannhet likeså gjerne et vrengebilde. For burde ikke heller en dommer - eller trailersjåfør eller lærer - sørge for å stille uthvilt og opplagt på jobb, fremfor å presse seg til ekstra høyder med oppkvikkende rusmidler - uansett hvor «milde» og aksepterte de måtte være? Og hvorfor bifalles det som ansvarlig å innta koffein når dette i beste fall er for å motvirke den uansvarlige handlingen det er å jobbe når man er trøtt og dermed uopplagt?

Min egen historie som koffeinist er sikkert ikke veldig forskjellig fra mange andres. Til og begynne med likte jeg det ikke, for kaffe er ærlig talt ikke godt. Det er bittert og beskt, og det blir ikke bedre av at kvaliteten på det som pushes ikke alltid er høy, og kompetansen på hvordan fikse brukerdoser ofte er varierende. Så kaffe ble for meg i mange år noe jeg kun «nøt» under gruppepress for ikke å skille meg ut i sosiale situasjoner, samt at jeg en og annen gang kunne være så trøtt at jeg i ren desperasjon tydde til det, uten egentlig å tenke så mye over om det hjalp eller ikke.

Så snublet jeg over en kombinert kaffekopp og presskanne. Hjemme hadde vi en bra kaffekvern, og det ble til at jeg begynte å drikke noen kopper. Jeg ble hektet. Dagen kom liksom ikke skikkelig igang før jeg hadde fått kaffekoppen min. Og så én til lengre utpå dagen. Og én til lunsj. Men det var ikke fordi jeg var trøtt. Neida, jeg narret meg selv til å tro at det bare var ritualet i det, at det var det sosiale i det, at jeg likte det ... osv.

Sannheten begynte å gå opp for meg rundt juletider. Rutinebruddet som høytiden bragte med seg gjorde at jeg hoppet over kaffe flere dager. Jeg ble slapp og vandret rundt som en zombie. Tidvis sovnet jeg nesten på dagtid, noe jeg aldri hadde gjort før jeg begynte å drikke kaffe stabilt.

Så begynte jeg å eksperimentere med meg selv som forskningsobjekt. Det er ikke akkurat dobbelt-blindede kontrollerte studier, men interessant lell. Hva skjer om jeg hopper over kaffen en dag? Hva om jeg tar dobbelt eller trippel dose?

Til de som mener at kaffe tross alt ikke er hallusinerende - jo, forskning har vist at med nok koffein innenbords, øker tendensen til å se og høre ting i hvit støy. Man ser kanskje ikke rosa elefanter på åpen gate, og i praksis er vel den kaffen vi brygger så svak at det hyppige doturer blir et problem lenge før faren for harde hallusinasjoner. Det er nesten som å forsøke å drikke seg full på lettøl. Men likevel, kaffe får deg til å høre og se ting som ikke finnes.

Avholdsbevegelsen oppdaget tidlig kaffens virkning, og hadde opprinnelig nesten et strengere forhold til den enn til sprit. Men noen kameler skal man svelge, og det at den ikke gjorde deg spesielt synlig ruset, samt at rusen kom som en oppkvikkende effekt som gjorde deg mer hyper, fikk den kanskje til å fremstå som det perfekte rusmiddelet for de som var anti-rusmiddel.

Men ingen skal klare å overbevise meg om at koffeinrusen er det eksakt motsatte av trøtthet. Det vil si: jeg tror ikke på at om du er trøtt om morgenen så kan en kopp kaffe gjøre deg like pigg og opplagt som om du hadde lagt deg en time eller to tidligere kvelden før. Den kan nok hindre deg i sovne, den kan nok gi deg en følelse av å være pigg, den kan nok undertrykke trøtthet og gjesping. Men jeg tviler sterkt på at noen kopper kaffe nuller ut alle effekter av en times søvnunderskudd. Skulle det likevel være slik, er det innlysende at effekten ikke skalerer, dvs at man ikke grenseløst kan bytte nattesøvn mot kaffedrikking.

For å bruke et øl-bilde, så fjerner alkohol sosiale hemninger og tør deg opp i festlig lag, men det er faktisk ikke slik at en introvert og sosialt hemmet person blir festlig og utadvendt på lik linje med en person som er det av natur. Han kan føle seg slik, og han kan overfladisk oppføre seg slik, men det er og blir en forskjell. Og det er heller ikke slik at om fire halvlitere gjør deg sosial og festlig, så gjør åtte halvlitere deg dobbelt så.

Jeg er som nevnt blitt koffeinist - jeg er hekta, og jeg merker at jeg ikke kan slutte. Men jeg tror jeg ønsker å slutte, for kafferusen er også en slags halvveis zombie-tilstand samtidig som jeg blir hyper som en Duracell-kanin. Kanskje «zombie-Duracell-kanin» er en god beskrivelse?

Men nå må jeg gå og få meg en kaffekopp til.

 
Det går an å slutte uten vesentlig abstinens - lagt inn av Håvard - 2012/5/24 13:57:43
Min erfaring er at det går greit å slutte med kaffe uten vesentlig abstinensplager på ca. ei uke. Metoden er å bruke små doser kaffe hver dag, typisk er det nok med en halv kopp om morgenen for å holde unna det fysiske abstinensproblemet, kanskje en halv til ved lunchtider de første dagene. Under ingen omstendighet skal man den uka drikke kaffe senere enn 5-6 timer før man legger seg.
...og forresten... - lagt inn av Håvard - 2012/5/24 14:02:57
...husk også at lave mengder gir mindre sjanse for avhengighet - og der er espresso greit. Riktignok er det dobbelt så mye koffein pr. volumenhet i espresso som i traktekaffe, men volumet espresso er gjerne mindre enn en fjerdedel av en vanlig kaffekopp. I tillegg er det noe man lager seg en liten kopp av, og så går det noen timer til neste gang, det blir ikke sånn at man har en kopp man drikker av hele dagen. Resultatet er at man får mindre rusmiddel i kroppen for det som subjektivt er minst like mye kaffe.

2012-05-18

Besøk hos To Tårn

For noen uker siden fikk jeg invitasjon til å bli med på en rundtur i de ennå uferdige lokalene til To Tårn Bryggeri her i Trondheim, sammen med en smaking av de første ølene de har laget i samarbeid med Lian Restaurant. Er det noe jeg er virkelig fascinert av, så er det å komme under huden på et bryggeri og forstå hvordan de tenker, drømmer, prioriterer og arbeider. Jeg vil nesten gå så langt som til å sammenlikne bryggerier med forfattere og ølene deres med forfatternes bøker, og hvem hadde sagt neitakk til en guidet tur i Ibsens notater før førsteutgivelsen hans?

Gjett hvor navnet To Tårn kommer fra
 
To Tårn, sett
utenfra
Lokalene til To Tårn ligger på Marienborg, som høres mer fjongt ut enn hva det egentlig er: NSBs gamle hovedverksted for Midt-Norge. Der har de samarbeidet med en lokal eiendomsutvikler og fått en langtidskontrakt på det gamle sand- og vanntårnet - fra den sene damplokomotivtiden. Av de to tårnene var ett - det høyeste - til vann og ett til sand. Bygningen er mildest talt solid, for både vann og sand er tungt i store mengder. Kjerneboring i murvegg er en slitsom affære okke som, men man rykker opp et par divisjoner når armeringsjernet viser seg å være jernbanesskinner.

Status for lokalene idag er «uferdig», eller rettere sagt «veldig uferdig». Vi fikk en rundtur eller kanskje helst en klatretur, for innvendig er det montert opp stilaser for oppussingen. Det var en tur midt mellom et Super-Mario-spill, en klatrevegg, en huleutforskning og et stigespill. Det meste av indre strukturer er nå borte, og det er snart klart til å begynne å lage nye gulv og vegger. Skjønt dimensjonene er ikke veldig store. Gulvarealet i hvert av tårnene er ca 15 kvadratmeter, og selv om det er 3-5 etasjer, så er et utfordrende bygg å lage gode planløsninger for. I praksis kommer de til å måtte spesialdesigne planløsningen for bryggeriet. De kunne til og med ha laget et gravitasjonsdrevet bryggeri her, men det meste av ferdige bryggerier på rundt 1000-liter kommer vel med pumpe okke som.

Inngangspartiet med Gildehallen i bakgrunn
 
To Tårn,
inngangspartiet
To Tårn samarbeider tett med Lian Restaurant og Inge Johnsen, og her er det nødvendig med litt forklaring for å skille aktører og ansvar fra hverandre. Leserne får ha meg unnskyldt, men dette bør tas litt nøye, for her kommer mange til å snuble i tiden fremover. Vi snakker om to lisenser og to bryggverk. Det ene er et tusenliters mikrobryggeri på Marienborg som skal begynne å brygge nærmere jul med statlig lisens. Det andre er et bryggverk på 200 liter som står på Lian Restaurant med en kommunal lisens. Dette siste bryggverket består av to stk 50-liters Speidel som man brygger på i parallell to ganger i serie, slik at det blir totalt 200 liter som gjæres som én batch. Bryggerne er de samme, og ett og samme øl kan komme til å bli brygget på begge bryggverk.

På Lian har de brygget seks batcher, og de er i gang med det syvende og kanskje åttende. Samtidig vil jeg tro at de brygger på sine egne hjemmebryggerier som pilotsystemer for å teste ut oppskrifter.

Gildehallen og kjellerlageret, sett ifra tapperommet
 
Gildehallen og
kjellerlageret, sett fra tapperommet
Dermed er To Tårn også et bryggeri vi ennå ikke egentlig har sett øl fra, for de som til nå har kommet er brygget for Lian i en serie kalt Preludium, slik at To Tårn Preludium er øl brygget av personene bak To Tårn på bryggverket på Lian.

Forvirret? Vent, det er mer. To tårn brygger også for Café Ni Muser. Mange vil huske at Ni Muser i fjor kom med sitt eget brygg. Første batch var en flat IPA - og den var ikke brygget av To Tårn. Den nullte batchen var noe stout-aktig som de valgte å ikke selge. Men etter disse to er Ni-Muser-ølene visstnok brygget av folkene bak To Tårn - på et tredje bryggverk som står på Ni Muser med en kommunal lisens.

Og enklere kommer det ikke til å bli. Forretningsidéen ser ut til å være å satse mest på serveringsmarkedet, for flaskesalg over disk er logistisk vanskelig å komme inn på i noen meningsfull form. Dermed er det åpnet for et vell av kombinasjoner og variasjoner.

Noen mikrobryggerier brygger det samme ølet igjen-og-igjen for en trofast kundegruppe som forventer akkurat det ølet. To Tårn satser nok ikke på å bli noe been-there-drunk-that-bryggeri, men vil heller bli et alltid-noe-nytt-bryggeri. Lokalene setter visse begrensninger, da de kun har plass til fem tanker. Det holder sålenge man brygger hurtige ferskøl, men det gir neppe rom for hyppige turer ut i lagerbrygging eller ambisiøse lagringsøl med kompliserte og lange gjæringsprosesser. Generelt kommer man langt med å tappe - og flasketappelinje skal de ha - på flasker eller fat og så kjøre det bort for lagring. Likevel, for en brygger er det liksom aldri nok lagertanker, det er stadig én for lite.

Hvilke serveringsmuligheter har de i tilknytning til lokalene på Marienborg. De har planlagt en «Gildehall» i mellombygget med langbord og seks meter under taket, der de kan ta lukkede lag på smaking. Riktig innredet kan det bli verd et besøk i seg selv. Samtidig virker det som det også blir et smakerom eller en slags minipub i disse lokalene.

Har de mye arbeid igjen? Ja. Kommer de i mål? Vel, det er alltid farlig å spå, men om vi ser på hva de stipulerte av fremdrift i vinter, så er de i rute med en imponerende taktfasthet. Det er folk som tenker rimelig langsiktig og planlegger, og som ser ut til å levere på de målene de setter seg. Det er også folk som fremstår veldig striglet i en bransje der skopuss og skjortestryking ikke akkurat er comme-il-faut. Den arketypiske mikrobryggeren er nok impulsiv snarere enn planmessig, uformell til rufsete snarere enn striglet, kaos-pilot snarere enn planmessig ryddig. Sånn sett er folkene bak To Tårn ikke helt typiske - i bedriftspersonlighet minner de mer om et BI-prosjekt i bedriftsoppstart enn den typiske norske mikrobryggerigründeren som har tatt hobbyen sin til et nytt plan.

Dette kan bli veldig bra
 
To Tårn,
under oppussing
Og så var det ølene. Jeg pleier ikke å anmelde øl på denne subbloggen, men de vanligste unntakene er førsteutgivelser og der ølspekteret illustrerer og karakteriserer et bryggeri. So here we go.

Det første ølet vi smakte var en US cream ale som de kaller Amerikliansk Kræm - batch #2 på 5,4%. Alle ølene de brygger for Lian Restaurant skal Lianifiseres, derfor amerikLIANsk. De ønsker også å gi lokale navn, derfor Kræm. Cream ale er jo ikke en veldig utbredt ølstil i Norge, for å si det mildt - og da de utfordret meg til å holde et par minutters koseri øltypen - helt på sparket og uten forberedelser - så ble jeg sant å si litt forfjamset, men det gikk da det også :-)

Cream ale var de gamle amerikanske bryggerienes siste fortvilte forsvar da tyske bryggere «invaderte» med bayer og pilsner på 1800-tallet. Det var en anglo-amerikansk variant over en ale som lenet seg kraftig i retning av smaksprofilen for (og drikkerne til) en amerikansk, før-forbudstid, lys lager. Det er dessuten en av ca tre øltyper som er født i USA før mikrobryggerirevolusjonen, hvor California common beer (alias steam beer) og den temmelig lavstatus malt liquor er de to andre. To Tårns variant var lett, lys, svakt disig med hvitt skum og et visst preg av svoveltoner à la DMS. Nå er identifisering av DMS vanligvis ikke positivt og bikker nærmest over mot en bryggemessig tiltalebeslutning. Men typedefinisjoner som BJCP og BA åpner for DMS i en cream ale. Tross alt er US pilsner av tysk avstamning, og der er DMS akseptert og tildels typeriktig. Da er det ikke urimelig at konkurrent-ølet cream ale også la seg opp mot dette. Uansett kan jeg ikke si at DMS var feil her og cream ale er ikke et øl jeg ofte har smakt, og dessuten var det helt greit.

Neste øl ut var en Belgisk Wit, som de kalte Belgliansk Kvit (batch #6, 5,7%), og som hadde et typeriktig om enn noe nedtonet preg. Det er sannsynligvis en ypperlig øl til fiskemat. For To Tårns øl på Lian skal spille i lag med maten, og ølet skal ikke være noen solist som skal stråle i solen og kaste skygger over maten. Akkurat det preget også resten av utvalget, og ekstremølpilegrimene er herved advart om at Lian ikke er noen orgie i svartere, bitrere og sterkere. Vil det samme prege hva To Tårn brygger når de starter å brygge på Marienborg for andre enn Lian? Vel, hvem vet? Jeg vil tro at vi da kan se litt flere «solist-øl».

De serverte en IPA ved navn Engliansk Munnrapp (batch #6, 6,2%), som nok lå litt mellom en engelsk og en amerikansk IPA. Det var i hvert fall Cascade eller en beslektet humle i, men ølet forøvrig gav endel britiske vibber i profilen. Jeg er vel nesten programforpliktet til å reklamere for typeriktighetens fortreffelighet, men strengt tatt er typeriktighet litt overvurdert. Om du vet hva du holder på med, er det fullt mulig å trå mellom de etablerte øltypene. Øltypene er «bare» nyttige og trygge stier å følge på for de som ikke har helt oversikt, selvtillit og Fingerspitzengefühl nok til å gjøre overbevisende gode nedslag i områdene mellom typedefinisjonene. Vi andre kan alltids sutre over at det ikke er typeriktig, men det kan allikevel bli veldig godt.

Dernest serverte de en trippel kalt Belgliansk Karamæll (batch #3). Igjen fikk jeg litt inntrykk av en kombinasjonsøltype. En trippel er jo vanligvis et lyst øl med endel hvetepreg og høy alkohol, mens en dobbel er lavere i alkohol, men ofte med mer maltpreg og langt mørkere. To Tårns variant lå litt imellom, kanskje også med toner av en barley wine. Den var helt klar, med tydelig alkoholpreg på 9,9%, men også med karamell og en mørk gyllen farge. Heller ikke dette var egentlig noe ekstremøl, og kanskje var det årsaken til at denne kombinasjonen fungerte. Forøvrig er dobbel og trippel ikke opprinnelig ment som øltyper, men som angivelser av styrke og kvalitet. Kanskje ble det slik at den dyrere og mer eksklusive lyse malten ble brukt sammen med høystatuskornet hvete i det dyreste, sterkeste og mest statuspregete trippel-ølet, mens den litt mindre luksuriøse dobbel'en måtte nøye seg med billigere brun malt?

Det siste ølet utfordret mine antakelser endel. Da de trakk frem dessertølet og jeg så at det var mørkt som arvesynden selv, tenkte jeg umiddelbart på en imperial stout eller baltic porter. Men de overrasket med den ofte uglesette øltypen milkstout. Nå kan en milkstout gå veldig langt ned i styrke, mens de holdt seg på 6,4% som er litt i overkant. Jeg klarte ikke helt å bli enig med meg selv i om en imperial eller baltic hadde vært bedre, for To Tårn Preludium Engliansk Fløyel (batch #4)- som er dens fulle navn - ble kanskje litt spinkel. Sannsynligvis er det opp til den desserten man skal drikke den til. Kombinasjonen passet egentlig godt, med mørke smakstoner, neddempet alkoholpreg, og en fløyelsmyk fylde samt et tydelig, men ikke overveldende sødmepreg. Men om man skal ha en skikkelig robust dessert, så må man nok gå utover øltypen sweet stout.

Vi fikk også smakt på Solian, som skulle bli Lians sommerøl, men dette stod fremdeles og gjæret, så det er litt vanskelig å vurdere. Det virket som en lett og vennlig ale.

Nå må vi huske at disse ølene er To Tårn og Lian, slik at et avdempet preg og godt samspill med mat er viktig. Dermed er det ikke sikkert at det er representativt for hvor To Tårn sikter når de skal brygge for andre samarbeidspartnere etter at de har startet opp på Marienborg.

Det som er positivt med To Tårn er at de ser ut til å tenke og planlegge før de iverksetter. Mikrobryggeriverdenen er i ferd med å forlate Klondyke-alderen og gå over i en fase der øl ikke blir gull bare fordi det var nytt, ekstremt og ugjort. Dermed blir det viktigere med oppskriftsformulering, med å kunne visualisere smaksprofilen på ølet før det brygges og ikke minst å kunne treffe det man sikter på. Der tror jeg To Tårn ligger godt over gjennomsnittet.

Hva er neste trinn for To Tårn? Vel, bryggeriet skal stå ferdig for første brygg i oktober/november, og det høres ut til å måtte bli et juleøl. Utover det holder folkene bak bryggeriet kortene litt tett inntil brystet. Kanskje er det fordi strategien deres er å brygge i samarbeid med serveringssteder, og ikke på eget initiativ å bringe flaskene til en butikkhylle nær deg. Dermed blir veien til mens de bygger opp et nettverk av restauranter og puber på motsatt side av logistikken?

Da har jeg ikke sagt det kvekk om kortreist mat, gamle tradisjoner for tilberedning, sesongfokus på lokale råvarer, gamle sorter som er tilpasset lokalt mikroklima osv. Dette er et viktig hele i konseptet på Lian, men vi får ta det senere.

Jeg er overbevist om at vi kommer til å høre mer om To Tårn Bryggeri før året er omme. Med på smakingen var også en lokal hjemmebrygger og bonde som selv dyrker og malter bygg. Jeg tror ikke det kun er vinklingen med kortreiste råvarer som gjør ham til en interessant samarbeidspartner for To Tårn. I hvert fall én av folkene bak To Tårn kommer fra en familie med tradisjoner for stjørdalsølbrygging, og jeg blir veldig overrasket om vi ikke også kommer til å se noen temmelig brutalt røkte øl fra dem.

 

2012-05-17

Kongen av Danmark

Når man leser beskrivelser av hva øl smaker, hender det man snubler over beskrivelsen «smaker som Kongen av Danmark». For de uinnvidde må det være en særdeles bisarr referanse. Dette temaet er kanskje litt i randsonen for øl, men sålenge noen øl smaker av Kongen av Danmark, så får vi ta det.

Dansk Kongen af Danmark
(foto: Orf3us/Wikimedia - CC0 1.0)

 
Dansk Kongen af
Danmark
Bakgrunnen er at «Kongen av Danmark» er et sukkertøy som har vært produsert i Norge siden tidlig 1900-tall eller deromkring. Det ble ifølge Wikipedia først laget av Kiellands Dropsfabrikk (etablert 1891). Kiellands ble forøvrig kjøpt opp av Nidar, som dermed også fikk suksessen Laban seigmenn. Kongen av Danmark er av de klassiske, gamle dropstypene, sammen med smørmalt og kamferdrops. I sin norske form skal dropset være mørkebrunt, flatt og sekskantet med bilde av en kongekrone på den ene siden og på den andre siden en sirkel eller en profil, hvilket henleder tanken på en mynt med bilde av kongen av Danmark. Dropset smaker av anis og maltsukker.

Navnet brukes også på et drops i Danmark, hvilket jeg fant ut da jeg spurte Steffen Lundstrøm - som er dansk - om de også hadde dette dropset der. Men utfra diskusjonen var det tydelig at selv om navnet var det samme, så var det ikke helt det samme dropset vi snakket om.

I Danmark skal dette dropset være ovalt og rødlig og tykkere, men også der med bilde av en kongekrone. Det virker imidlertid som det er utseende som er forskjellig mer enn smak og ingredienser, men sikker er jeg ikke for jeg har aldri smakt den danske varianten. Smaken skal være preget av anis.

Norsk Kongen av Danmark
(foto: anchr)
 
Norsk Kongen av
Danmark
Og danskene har nok historikken på sin side, for det fortelles at dropset ble laget for en spesielt vanskelig forkjølelse som Kong Christian V hadde. Derav fikk det både popularitet og sitt navn, og det tidfester det til siste halvdel av 1600-tallet. Historien er god - mistenkelig god. Jeg vil tro at sukkertøy og drops med anis var noe man hadde også før den tid.

Siden Kongen av Danmark er såvidt gammel i Danmark som den er, holder jeg muligheten åpen for at dropset var i bruk og kanskje i produksjon i Norge allerede før 1814, og at Kiellands bare moderniserte og kommersialiserte et eksisterende, klassisk sukkertøy. I så fall er Wikipedia-artikkelen som angir at det var Kiellands Dropsfabrik som utviklet den norske varianten litt underkorrekt - ja kanskje til og med direkte feilaktig. Men ville vel neppe vært en «first» for Wikipedia.

Siden i allerede er litt på viddene tematisk, kunne vi kanskje også tatt bakgrunnen for at danskene kaller dette for bolche mens vi i Norge sier drops. Norsk drops er vel importert fra engelsk og refererer til at drops er størknede store dråper av smakssatt tykk sukkerlake. Dansk bolche var opprinnelig skrevet bolsje fra nedertysk boltje som betyr liten kule og som igjen skal være beslektet med buntje som er en diminutiv form av fransk bonbon. Forresten var «bonbonger» også et norsk begrep på slike søtsaker, med samme opphav i franske bonbons. Men i dag brukes ordet mest i sammensetningen smellbonbonger - uten at noen synes å undre seg over om det finnes smell-løse bonbonger.

Forøvrig har den danske WikiKogebogen en oppskrift på dansk Kongen av Danmark. Det er essensielt sukker, farge fra rødbeter og anisolje. Jeg har ingen tilsvarende oppskrift for den norske.

Nå gjelder det bare å få tak i noen danske Kongen av Danmark, så jeg kan smakssammenlikne. Den norske varianten finnes å få på Meny-butikker i en serie av gamle sukkertøy, formodentlig fra en liten handverkssukkertøyfabrikk.

Full disclosure: Min bestefar jobbet så vidt jeg vet som laborant på Kiellands Dropsfabrik på 1920-tallet, og kan teoretisk sett ha vært med å utvikle den norske varianten av Kongen av Danmark.

 
Konger - lagt inn av Knut Albert - 2012/5/18 13:49:27
Jeg mener de norske dropsene var mer rødbrune før. For de som liker smaken godt, kan jeg fortelle at i Portugale finnes det en likør, Licor Beirao, som smaker ganske likt.
Nørrebro Bryghus Kongen av Danmark - lagt inn av Kaazeoel - 2012/5/18 22:54:49
Nørrebro Brygghus lager et Kongen av Danmark-øl. Jeg smakte det på København ølfestival forrige helg. Det var faktisk mitt favorittøl den kvelden. Det smakte Kongen av Danmark-drops, hostesaft og øl. Genial. I små mengder. De regnet ikke med at den kom på flaske, dessverre.

2012-05-16

Bryggerinedleggingstidsluka

Nå går vi inn i midten av mai som jeg har spådd er høysesong for bryggerinedlegginger, nærmere bestemt en tidsluke fra midten av mai til midten av juni. Men jeg tror ærlig talt ikke at vi kommer til å se noen slike i år.

Som tidligere forklart vil en annonsert nedlegging i dette tidsvinduet gi lite rom for en konkurrent til å møte nedleggingen med spissede spesialprodukter (les: nytt lokalbryggeri) den sommeren. Samtidig som det gir folkene bak det nedlagte bryggeriet en tjuvstart som lar dem arrangere en overfasing fra det lokale produktet (f.eks. Dahlspils) til et nasjonalt produkt fra samme leverandør (f.eks. Ringnes pils).

Dessuten er jo jeg on record på at jeg har synset at det er mer sannsynlig at Gjelleråsen legges ned før E. C. Dahls bryggeri enn omvendt. Og jeg tviler på at det skjer i år.

Move on ... nothing here to see ...

 

2012-05-15

Dahls Eksport er tilbake

I forrige uke hadde Det gode øls klubb medlemsmøte om temaet øl og ost. Det var som sedvanlig et vellykket arrangement med mange gode opplevelser. Men den store opplevelsen var likevel ikke på klubbprogrammet - det var et øl fra E. C. Dahls bryggeri.

Poenget er at Dahls har kommet med et eksportøl, en øltype som de ikke har brygget på aldri så lenge. Eksporten deres holder 6,5% og har fylde, sødme og gir banankarakteren av dahlsgjæren i rikt monn.

Men egentlig er det ikke eksporten som har gjenoppstått i annet enn navnet. Poenget med Dahls og andre større bryggerier er at bryggverkene er så store at man ikke kan eksperimentere i det små med øltyper man ikke vet om vil selge. Samtidig utnytter man bryggverket til fulle ved å brygge pilsen på 6,5%, og så «brygge den ned» (onde tunger ville si vanne ut) til 4,7% like før tapping.

Dette åpner for at man hopper over trinnet med nedbrygging og tapper pilsner i den originale styrken den blir brygget i. Det er nettopp hva E. C. Dahls har gjort, og for å skape minst mulig forvirring har de kalt resultatet for et eksportøl. Konsekvensen er at de kan lage relativt små mengder av dette ølet uten at det gir særlig merkostnader for bryggeprosessen. Ølet kommer neppe på Polet med det første, så det er nok i lokale utvalgspuber du kommer til å finne det.

Forøvrig er det ikke helt korrekt at dette er helt nytt. De gjorde noe liknende i forbindelse med sitt 150 års jubileum i 2006, da de kom med to jubileumsøl: en litt mørkere (et wienerøl?) på 4,7% og et lyst øl på 6,5% - og sistnevnte var nettopp en slik ikke-nedbrygget pils.

For et bryggeri som E. C. Dahls er dette «low-hanging fruit» for å skape bredde i utvalget og kapre markedsandeler for egne sterkølvarianter. Vi får håpe at de fortsetter med dette ølet, og at det er begynnelsen på et større utvalg av Dahls-øl enn bare pilsneren. Way to go!

 
Ja men... - lagt inn av Knut - 2012/5/16 11:51:30
En (artig?) gimmic, men blir man ikke litt komatøs av alle de store skandinaviske pilsner-bryggerienes 6.5%-lagers?
Tja - hvorfor det - lagt inn av Anders Christensen - 2012/5/16 21:06:22
Tja, hvorfor komatøs? Når de først brygger pilsen på 6,5% så er det jo fint å også få den på «naturlig styrke», selv om den aldri var ment å skulle selges, siden den er «for smaksrik». Jeg tror få av de øvrige variantene over temaet pilsner-ish øl på 6-7% er overbrygget for å vannes ut. Dvs at de har alkoholen, men ikke nødvendigvis smaken. Jeg ser det som et skritt i riktig retning.

2012-05-14

Sakebrygging

Sake er en drikk som falle litt utenfor alle kategorier, og som er verdig en egen kategori for seg selv. Men om vi skulle tvinge den inn i en annen, eksisterende, vestlig stil, hvilken ville vært mest riktigst?

Språklig har sake blitt karakterisert både som øl og som risvin. Om vi definerer vin som gjæret saft av frukt og bær, og øl som gjæret sukkervann som har blitt konvertert fra stivelse i korn, så er det klart at sake er står langt nærmere et øl og ikke en vin. Men som nevnt er det urettferdig mot sake, for sakebrygging er så fundamentalt forskjellig fra ølbrygging at den fortjener en kategori for seg selv.

Forskjellen mellom øl og sake kommer best til syne i måten det meskes på - eller rettere sagt ikke meskes på i sakes tilfelle. For å ta øl først: Vi malter kornet, slik at ensymet amylase dannes under starten av spiringen av kornet. Deretter tørkes kornet, og det trekkes i varmt vann som har den rette temperaturen for å gi variantene av dette ensymet maksimal effekt. De konverterer stivelsen i kornet til sukker som gjæren senere kan spise. Konverteringen skjer i løpet av minutter, der det ville tatt dager på vanlig romtemperatur.

Som alternativ til amylase fra maltet korn brukes andre teknikker andre steder i verden. I Amazonas brukes for eksempel spytt, siden det også inneholder ensymer som bryter ned stivelse. Det ser ikke appetittelig ut, og hadde gitt Mattilsynet kollektivt hjerteattak - men det skal fungere: mal kornet, ta en liten spiseskje mel i munnen, bland det godt med spytt, form en liten ball og la det godgjøre seg tilstrekkelig lenge. Rør ut i vann, tilsett gjær og hell av væsken når alt har roet seg.

En tredje teknikk, som brukes for sake, er en sopp som heter Aspergillus oryzae. Den spiser mer enn gjerne ris, og produserer amylase som den bruker for å konvertere stivelsen til noe den selv kan spise. Om soppen dyrkes på rett måte, så kan den gi tilstrekkelig amylase til å «meske» risen. I tillegg fås en rekke aromastoffer og slikt som også gir karakter til saken.

Sakebrygging starter derfor med dampet ris som infiseres med aspergillus-sopp. I en kompleks prosess der soppen dyrkes, knas og lagres har man så laget det japanerne kaller koji-ris. Deretter kjører man det som tilsvarer mesking og gjæring i en felles prosess. Den amylase-rike koji-risen tilsettes dampet ris, vann og gjær. Ensymene fra aspergillus på koji-risen konverterer stivelsen i den øvrige risen til sukker, og gjæren konverterer sukkert til alkohol. Mer ris tilsettes med noen dagers mellomrom, hvilket tilsvarer den fôringen med sukker som tidvis brukes på veldig sterke øl her i Vesten.

Det er mange andre aspekter av sakebrygging som også er kompliserte. Risen må poleres, siden riskornet ikke er uniformt tvers igjennom. Jo lengre inn i kornet man kommer, jo mer egnet til sakebrygging er stoffet i kornet. Derfor polerer man ned risen, så man fjerner de ytre delene av kornet. Dette er en ren balanse mellom kvalitet og kostnader: poler det hardt ned og få et utmerket råstoff til sake, eller poler bare litt og få mye mer råstoff til noe som også blir sake. Som med ølbrygging er det utallige steder der det også kommer med smaksstoffer, blant annet gir aspergillus-soppen sine egne aromastoffer til sake. Jeg har forsøkt å visualisere grunntrekkene i prosessen med å lage sake i figuren under.

Skjema for produksjon av sake

I Japan har man både en mikrobryggeri-kultur, men man har også fått en slags revival av saketradisjoner. Statlige reguleringer ifm ressursmangel under krig og nødsår tvang sakebryggerne til å utnytte råvarene bedre og brygge et svakere brygg. Det gav en tynnere og svakere drikk som folk etterhvert lærte å sette pris på. Dagens tilbakevending til gamle tradisjoner og oppskrifter gir et nytt produktspekter som har paralleller med mikrobryggerirevolusjonen her i Vesten.

... og forøvrig er Japan helt med på mikrobryggerifronten også. Tidligere laget de meget gode kopier av vestlige øl. I det senere har de i økende grad begynt å eksperimentere, blant annet med cross-over mellom øl og sake. Japan kommer til å bli en øl-stormakt.

 

2012-05-12

Vraket øl

Middelalderens svar på øldommere var ølvrakerne som kunne erklære vrakøl - nei, ikke den typen vrakøl jeg har skrevet om før, men dårlig øl - øl som ble vraket.

Forskjellig systemer ble laget for å rangere øl, og Tage Taaning forteller om et dansk - eller kanskje københavnsk - system på side 33 i sin bok «Øl - en bog om en verdensdrik». Han refererer til at ølvrakerne etter å ha kvalitetsbestemt ølet markerte fatene med enten en sirkel for godt øl eller en halvsirkel for vrakøl. Fra dette refererer han til begrepet «å sirkle ølet» som et synonym for å godkjenne ølet.

Begrepet er ikke spesielt utbredt, men det er referert til i Oluf Nielsens «Kjøbenhavn i Aarene 1536-1660» (Gad, København 1885) del II, kapittel 3 side 142. Der står:

De forskellige Slags Øl skulde hvert Aar taxeres af visse Tilforordnede, og Vragere skulde tilskikkes, der skulde vrage og cirkle Øllet, førend det maatte sælges.

Forøvrig kan nevnes at Kjøbenhavn og København var sidestilte former frem til 1938, da man standardiserte på det sistenevnte, som frem til da gradvis hadde fortrengt navneformen med «j». Men jeg digrerer ...

Jeg formoder at et visst større danskeid bryggeri i Norge ikke tenkte på denne bruken av hel- og halvsirkler for å markere ølets kvalitet da de innførte sirkelsystemet for å beskrive ølet. Om det ikke er hentet fra moderbryggeriet i nettopp Danmark, så har de trolig heller stjålet det fra Polet som jo allerede lenge hadde visualisert sødme og fylde med svartlegging av sektorer i en sirkel. Men det er jo artig å legge merke til at norsk pilsner fra dette bryggeriet oftest rangeres i egenvurdering med halvsirkel i bitterhet og sødme.

Taaning er forresten inne på et annet tema rundt ølvrakerne, nemlig den beryktede buksetesten. I nyere engelsk ølhistorielitteratur er den nærmest stemplet som tull og tøys og bare en god historie, men den dukker tilsynelatende uavhengig opp i både Tyskland og som her i Danmark i 1942. Historien går noe slikt som: Dersom en brygger har brygget et øl det er tvil om, eller som av andre grunner skal sjekkes av en ølvraker, så helles et visst volum av ølet på en krakk. Ølvrakeren setter seg på krakken med sine lærbukser. Han blir sittende en halv times tid, og reiser seg. Dersom krakken følger med, er ølet dårlig.

Bryggere forstår raskt tanken bak. Jo mer sødme i ølet, jo svakere er det i alkohol og jo mer klissete er det og jo større sjanse er det for at det kan «lime» krakken til ølvrakeren. Sånn sett er det en test på om ølet er tilstrekkelig utgjæret. Det er en god og visuell historie, så jeg forstår godt at den mistenkes for å kun være en god historie. Bedre blir det ikke at Shakespeares far skulle være ølvraker, og det føles muligens litt drøyt om nasjonalpoetens faderlige opphav flakket mellom kneipene med kontinuerlig ølvåte lederhosen.

Men lell. Ølhistorikere utenfor England synes som nevnt å ha nedtegnet historien uavhengig av hverandre. Ikke skal jeg dømme her, men jeg er åpen for at det faktisk er tilfelle, men neppe som en hyppig praksis. Kanskje det var som en siste test i tvilstilfeller eller der det var uenighet om ølet. Det er neppe noe for dagens øldommere.

 

2012-05-06

Ølkommisjonen av 1801

I København ble ikke ølbryggingen «frigjort» fra laugsvesenet før i 1805. Selv om København var rikets største by, så vil en beskrivelse av dette (u)vesenet også fortelle endel om hvordan mentaliteten rundt reguleringen av ølbryggingen var andre steder, også Norge.

Poenget var at det fantes et ølbryggerølaug i København fra en gang på 1500-tallet. Noen kilder refererer til så tidlig som 1525, men det er i alle fall sikkert at det fantes i 1592. Laugsvesenet var opprinnelig en slags egenstyrt kvalitetssikring av en bransje med kongelig mandat, men utviklet seg ofte til den rene kartellvirksomhet på anabole stereoider.

Antallet bryggere var tallmessig oppad begrenset og det var ikke lov å skjenke eller kjøpe lokalt øl som ikke var brygget av dem. Sålangt var det et slags kollektivt monopol, men det var verre enn som så.

Lauget hadde en innad solidaritet som strakk seg fra et nyttig sosialt sikkerhetsnett, via å tilrettelegge for den enkelte brygger for et bra utkomme, til å hindre «utidig» konkurranse bryggerne imellom. Om du som kjøper av øl ønsket å skifte fra én brygger til en annen, så var nok ikke det et valg som helt og holdent var opp til deg. Bryggerne brygget forøvrig ikke så mye de ville, men «sin andel» av det totalt godkjente årsvolumet med øl, og derfor gikk bryggingen tidvis på omgang, så alle fikk «sin» del.

I teorien skulle dette heller ikke være noe problem, for bryggerne var forpliktet til å bruke de samme oppskriftene, slik at produktet var likt. Om du var uenig, så fantes det klageinstanser, bestående av medlemmer av bryggelauget. Om du ikke fikk medhold der, var vel det å konvertere til avholdsmann den eneste mulige protesten - bortsett fra at man kunne drikke vin eller importøl om man var rik nok. Ja, og så kunne du klage til kongen personlig. I hvert fall Fredrik IV hadde organisert en slags ombudsmannsordning ved at man personlig kunne fremføre sine klagemål mens han gjorde seg klar til å ri. Det var en ordning som gav stallmesteren stor makt, da han stod for filtrering av klagerne og rangerte køen. Blant annet Tordenskiold lusket lenge rundt de kongelige staller for å komme rundt en formalitet som holdt den ambisiøse trønderen tilbake.

(Nå må det i parentes bemerkes at situasjonsbeskrivelsen over er en litt vel forenklet og spissformulert overgeneralisering. Lauget eksisterte i minst 250 år, og regler og praksis varierte endel gjennom disse årene, så en kortfattet men rettferdig karakteristikk nærmest er umulig. Om jeg skal sammenfatte: Nei, vi ønsker oss ikke tilbake dit. Nostalgi er overvurdert.)

Til gjengjeld var også ølprisen regulert og tett koblet mot kornprisen. Det var i det hele tatt en gjennomregulert verden fokusert på å skulle bevare status quo. Jeg skal ikke være så frekk at jeg trekker sammenlikninger med den norske Bryggeriforeningens rolle gjennom mesteparten av 1900-tallet. Jeg har lyst, men skal ikke.

Lauget skulle nok både sikre kundene god kvalitet og bryggerne et sikkert yrke. Men slikt blir jo raskt til bukken og havresekken. Laugsvesenet var et ektefødt barn av middelalderen, og i 1801 levde det på ekstrem overtid. Dette var 12 år etter den store franske revolusjonen, der nettopp nedarvede rettigheter og kongelig tildelte monopoler var blitt røsket bort til fordel for hver enkelts medfødte rett som ikke var noen kirke eller konge kunne skalte og valte med så et gav forskjellsbehandling. Så hvorfor skulle ikke de som ønsket det kunne bli bryggere i København? Og hvorfor skulle de ikke kunne brygge det ølet de selv ville og ta den prisen de selv mente var fornuftig? Nei, hvorfor ikke, konkluderte ølkommisjonen i København.

Kommisjonen brukte tre år, og avleverte 14. desember 1804 en anbefaling om helt å avvikle ølbryggerlauget. Jeg bare kan ikke dy meg fra å liste medlemmene, for det lyder i sannhet som en kommisjon med viktige personer:

Generalauditør, Prof. juris Lauritz Nørregaard
Kancellideputeret, Etatsraad Chr. Magdalus Thestrup Cold
Viceraadmand, Justitsraad Carl Pontoppidan
Geheimearkivar, Justitsraad Grim Johansson Thorkellin
Politimester, Justitsraad Hans Haagensen
Professor Ludvig Manthey
Bryggernes Oldermand, Raadmand Andreas Skibsted
Viceraadmand Carl Conrad Lund
Direktør for Det kgl. Bogtrykkeri, Johan Fredrik Schultz

De enkelte bryggerne fikk erstatning for sine inndratte bryggeeneretter på totalt 400.000 speciedaler. Det må ha tilsvart rundt 200 millioner kroner i dagens valuta. Det var en pen sum, selv når den deles på de maksimalt 80 bryggerne i lauget. Bryggemonopolet og prisfastsettelsen på øl ble avviklet fra 30. august 1805.

Eller som Tage Taaning beskrev laugstiden: «Fremskridt kjendtes ikke. Stilstand tilstræbtes. Tilbagegang opnaaedes.» Hans bok «Øl - en bog om en verdensdrik» (Henry Clausens Forlag, København 1942) - er forøvrig min primære kilde for historien bak bryggelauget.

Rundt om ellers i det dansk-norske riket var det vel ikke så mange steder som var store nok til å ha et eget, selvstyrt ølbryggerlaug. Men mentaliteten var mange steder den samme, med monopolrettigheter for brygging til noen få som var «villige» til investere i et bryggeri.

For eksempel, i Arendal 13. november 1722 fikk enke Aase Jørgensdatter, enerett til brygging og salg av øl til de skib som ankom byen. Her er det nok tale om skibsøl som proviant, og ikke noe eksportøl. Hennes eneprivilegium ble fornyet for åtte år ved to anledninger, i 1729 og 1731, så hun har formodentlig sittet på dette i opp mot 17 år. Den typen tildeling av eneretter var nok vanlig. Madam Aase satt forresten ikke som enke så veldig lenge, for allerede i løpet av 1720-tallet hadde hun giftet seg med kjøpmann og havnefogd Peter Bøeg. Og det illustrerer problemet med enerettene: det dryppet nok litt på alle, men det regnet på dem som hadde de beste forbindelsene og mest fra før.

Dereguleringen av ølbryggingen åpnet for variasjon i ølstiler, for bryggingen av tyske øltyper og for en konkurranse der kreativitet, tekniske nyvinninger og storskala drift gav reelle forretningsfordeler. Seks år og tre dager etter dereguleringen ble J. C. Jacobsen født, og hans Carlsberg bryggeri ville vært en umulighet med det gamle laugssystemet. For når «alle» drikker pils i dag, så er det nok grunnen helst at de fleste nasjoner hadde latt bryggeriene sine få lov til å balansere kvalitet og ressursbruk etter eget forgodtbefinnende, slik at de fritt kunne optimaliserte egen fortjeneste på bekostning av produktets kvalitet.

Men i Bayern hadde man gjennom regulering av bryggeribransjen uten å la dem få ordne alt selv faktisk fremelsket et godt øl. Ok, så pilsen er tsjekkisk, men bare en lysere tsjekkisk variant av det bayerske ølet, endog opprinnelig brygget av en bayersk brygger. Og pilsen er etterløperen til bayeren.

Og forøvrig er det lettere ironisk at norske hjemmebryggere navngir seg som ølbryggerlaug når de grupperer seg og skal eksperimentere og lage ølmessige særegenheter.

 
- lagt inn av Gustav - 2012/5/7 00:14:49
Jeg prøvde, fånyttes, å forklare på stiftelsesmøtet at «bryggerlaug» ikke var noen hedersbetegnelse, men flertallet mente det var et flottere navn enn «bryggerlag». Jeg har etterpå funnet ut at det kan være greit å skille seg litt klarer fra alle «bryggelag», som har brygger, men ikke bryggere.
Laug og lag og slikt - lagt inn av Anders Christensen - 2012/5/7 08:48:35
Jaja, ordene har den betydningen man legger i dem, så jeg klarer ikke å hisse meg opp over det, egentlig. Dessuten er vel lag og laug egenlig samme ord, og i slekt med dansk lav. (Uten at jeg har dobbeltsjekket ordbøkene, hvilket ofte dessverre betyr jeg tar feil :-)

2012-05-05

Nærmere et «norsk» vrakøl

Jeg har tidligere skrevet litt vagt om en «norsk» vrakølsgjær. Status nå er at det formelle skal være kommet på plass, og det er nå bare praktiske utfordringer igjen.

Målet er å ta opp et par flasker øl fra vraket, og få gjæren dyrket frem i et dertil egnet laboratorium. Sannsynligvis blir det hos en av produsentene av gjær for hjemmebrygging - trolig enten de med smackpacks eller de med vials. Håpet er at denne gjæren da kan komme som en sesonggjær eller spesialgjær og være tilgjengelig for hele verden.

Gjæren det er snakk om kommer fra et engelsk bryggeri, og flaskene var tatt med på et mindre britisk ad hoc marinefartøy som ble senket av Luftwaffe i Nord-Trøndelag i april 1940.

Fartøyet var hjemmehørende i en by som huser ett av de mest høyprofilerte og eksperimentelle av de bryggeriene som har glimret på stjernehimmelen det siste tiåret. Og dermed burde det være god sannsynlighet for at vi kommer til å se produkter laget på denne gjæren. Det må bare være så altfor fristende å lage noe på gjær fra en flaske som tyskerne senket og som blir gjenoppvekket etter 72 år i dypet - spesielt siden de selv har brygget øl navngitt med puns på senking av skip i krig.

Jeg beklager at jeg inntil videre har lovet å være passelig vag i beskrivelsene, men jeg lover å komme tilbake med flere og mer spesifikke detaljer etterhvert. Ta foreløpig vagheten som en mulighet til en slags quiz.

 
hmm - lagt inn av Knut Grøttland - 2012/5/5 16:47:40
Otto von ... ;p
Ja, nettopp - lagt inn av Anders Christensen - 2012/5/5 18:15:19
Ja, nettopp ... den som ble senket av en pingvinrakett, var det ikke?

Tidsskriftet «Beer»

Da jeg for en tid tilbake skulle ha noe reiselitteratur på en togreise, så snublet jeg over et for meg nytt tidskrift med navnet «Beer» på Narvesen. Endelig et tidskrift om øl i løssalg i Norge, tenkte jeg. Men så rosenrødt er det ikke.

Det første som slo meg var at de hadde misforstått konseptet med side-3-piker. De skal ha sitt reservat på side 3, ikke figurere på hver tredje side. Og profilen med å vise ølflasker mot en bakgrunn av pupper og lår var ikke bare tilfeldig for dette nummeret, om vi skal bedømme samlingen med gamle forsider som var gjengitt på siden med abonnementsinfo.

Dermed fikk jeg en litt dårlig magefølelse mht til ølutvalg. Side-3-piker er i min mentale verden ikke noe symptom på tidsskriftskvalitet, og i den grad det har noen sammenheng med øl, er det vel helst med lys, internasjonal pilsner. Men «Beer» var slettes ikke der. Kanskje de var der i en tidligere fase, men ølutvalget var temmelig overbevisende bra. Reklamen er for relevante produkter i interessante ølstiler gjennomgående fra små bryggerier og utvalgspuber. Det var egentlig temmelig mye bra for en håndverksbryggerinerd - ispedd side-3-piker.

Artiklene omfattet slikt som bruk av belgisk framboise til tilbereding av pærer; brygging av «pumpkin ale»; brygging med kaffebønner; brødbaking med bananøl; eksperimenter med en humlebasert aftershave; reiseskildring fra Oktoberfest; presentasjon av Shipyard Brewery; bruk av fat ved brygging; en presentasjon av et spa som øl ved massasje; masse smakspresentasjoner og oppskrifter; ... ja og så reglene til et idiotisk drikkespill; samt side-3-piker.

Deres geografiske nedslagsområde er USA, og fokus er mikro- og småbryggerier. De har dusinvis av helt relevante annonsene for utvalgspuber, småbryggerier og hjemmebryggersjapper ... og én enslig annonse for DVD'er fra et firma som solgte «adult products and novelties», og jeg tror ikke minstealdersgrensen deres gjaldt alkohol.

Det var i sannhet et tidsskrift jeg ikke ble klok på. Dere finner det på TheBeerMag.com, og rent ølteknisk er det trolig verd å abonnere på - om du ikke plages for ille av side-3-pikene.

 

2012-04-16

Forslag til endringer

(Dette er siste del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre, tredje, fjerde, femte og sjette del.)

La oss gå til kjernen av problemet: Polet - eller rettere sagt hele pol- og alkoholsystemet der Polet bare er én del. Aller først, legg ned Polet. Joda, jeg har registrert at blant annet vinfolk elsker Polet, men når Polet ikke er i nærheten av å dekke oppgavene sine for øl og i stedet sitter som en diger bremsekloss, så er det for meg et enkelt valg: legg ned Polet og dereguler alkoholomsetningen.

Tja, men kunne vi ikke fått Polet til å virke da, spør sikkert de mer kompromissvillige? Nei, jeg tror faktisk ikke det er mulig. De har hatt noen år på seg, og forbedringsraten er akkurat så stor at de ikke kan anklages for å stå bom stille. Men i samme periode har ølverdenen beveget seg raskt og aksellererende, slik at Polet relativt sett ligger lengre bak i dag enn for noen år tilbake. Så legg det ned og dereguler!

Men hva skulle til for å få det til å virke da, spør kanskje de konstruktivt kompromissvillige. Her er mitt førsteutkast: Tenk deg at polene må føre like så mange ølmerker som de har vinmerker, og ditto fordeling på hyller. Men derfra degenererer diskusjonen via spørsmål om hvilke viner som skal vike for øl, til argumentasjonen om at sterkøl ikke selger likevel, så ølet blir bare hyllevarmere og derfor må vi ta en endringsprosess sakte osv. Dessuten kan man jo ikke blande seg i de «frie markedskreftene» som dette polsystemet visstnok skal utgjøre ved å vedta utvalg og hylleeksponering. Videre er det alkoholpolitisk uheldig om man lokker butikkøl-forbruket over til sterkøl, og et alkoholpolitisk tabu å flytte vinforbruket i retning av sterkøl. Det er idé som er steindød.

Men lell, er det ikke rom for løsninger som omfatter Polet? Her er mitt alternative forslag: Trekk alt øl inn fra butikkene og legg ansvaret for det på Polet. Bygg så noen hundre nye pol, hvorav de aller fleste er rene ølpol eller hovedsaklig så. Realistisk? Neppe, men jeg tror det er en løsning som omfatter Polet og som ville ha kunnet fungert om man var villig til å gå inn på den. Men det hadde blitt et ordentlig lurveleven, det hadde blitt dyrt og dagligvarebransjen hadde gått i harnisk. Men det er langt mer realistisk å avskaffe Polet helt, eller i det minste å flytte alt øl ut fra Polet. Tillat samtidig spesialbutikker for alkohol, slik at det ikke bare blir dagligvarebutikkenes ansvar, for der blir det lett til bare enda en vare ... et sted midt mellom bleier og shampoo, både i plassering og oppmerksomhet. Når dagligvarebutikkene ikke lengre har et de fakto monopol på øl opp til 4,7% og de begynner og merke at spesialbutikkene stjeler volum på de mest eksklusive varene, er det mulig de til og med legger om.

Men det er selvfølgelig ikke mulig å flytte ølet ut fra Polet, fordi øl og vin overlapper i styrke. Man kan ikke begrense en vin på 11% til Polet, mens et øl - kanskje endog delvis gjæret med vindruer eller andre bær - av samme styrke kan selges i butikker. I en sånn situasjon hadde EØS-domstolen glist bredt over utsiktene til en morsom og enkel sak. Så med andre ord, kast vinen ut av Polet også, eller sett en grense på 12,5% og la vinfolket merke hvor behagelig det er at ingen har et totalansvar for ens favorittvarer. Eller vær snill mot dem, og sett en grense på 16-22% og konverter alle polene til rene sprit- og hetvins-pol. Eller aller best: legg ned hele polsystemet og dereguler.

Røsk opp i regelverket og sanér spesialordninger som bare virker hemmende eller vridende på konkurranse og utvalg. Behold gjerne skattenivået, åpningstider og slikt, men løs opp på salg, distribusjon og import. Slipp litt opp på reklameforbudet, slik at nøktern produktinformasjon blir tillatt. Resultatet kan bli danske tilstander i Norge med hensyn til utvalg og antall mikrobryggerier. Dagens ordninger synes mest å favorisere og beskytte de som allerede er store på markedet, og de gir ingen insentiver til å være kreative eller nyskapende. Det vi har fått av gode norske mikrobryggerier er laget på hardt arbeid og ren entusiasme uten særlig drahjelp i form av et åpent og lett tilgjengelig marked.

Men vil ikke et deregulert marked for salg av alkohol bare gjøre at de store aktørene virkelig kan legge inn høygir og kjøre over alle de andre? Er ikke Polet - med alle sine mangler og svakheter - tross alt garantisten for at vi har visst utvalg, og at vi får beholde noen mikrobryggerier?

Dagens reguleringstunge system gir de store mer enn nok spillerom til å posisjonere seg som de vil i forhold til små aktører og kjøre over dem. Jeg tror en deregulering vil fjerne flere reelle begrensninger på de små enn på de store. Dagens regelverk er riktignok likt formulert for alle, men det synes å slå ulikt ut for store og små aktører.

Og om alkoholsalget over disk i Norge noensinne blir deregulert, så har jeg vanskelig for så se for meg at det noen gang i overskuelig fremtid kan dyttes inn i monopolbutikker igjen. Jeg har faktisk veldig vanskelig for å se for meg noen som helst handelsvare man kunne tenke seg å nasjonalisere butikksalget av slik man gjorde med vin- og brennevinssalget under og etter forbudstiden på 1920-tallet.

 
Inspirerende - lagt inn av Alf Hansen - 2012/4/19 19:59:51
Inspirerte meg til å skrive mine 5 cents. Bra greier Anders :)

2012-04-15

Resultater SMaSH-2012

Her er resultatene fra flaskekonkurransen SMaSH-2012 for den største klassen - lys SMaSH. Første kolonne er snittpoengsum av tre dommerrunder med smaking. Dommerskjemaene er åtte eller ni skjema for hvert øl, siden alle flasker for hvert bidrag ble smakt. På to av dømmingssesjonene (gjelder 13 øl) var det bare to dommere, resten hadde tre dommere.

  1. 44,83 Lars-Erik Owe: Forsøkspils (tysk pilsner) Oppskrift
  2. 39,44 Pål Rolfsen, Jorg Solheim og Bjarke Vang: Chinookian SmaSH (US IPA) Oppskrift
  3. 36,72 Lars-Erik Owe: Alt for mye Cascade ale (US pale ale) Oppskrift
  4. 36,67 Rolf Bakke: BNB 52 "SMaSH by Bakke brewers" (Dortmunder export) Oppskrift
  5. 36,44 Skern Rasmus: Ljos (UK Golden Ale) Oppskrift
  6. 35,94 Arne Martin Aurlien og Fredrik A Martinsen: Vintasj (US Barley wine) Oppskrift
  7. 34,89 Pål Rolfsen, Jorg Solheim og Bjarke Vang: Dronning Sonja (Berliner Weisse) Oppskrift
  8. 33,56 Petter Fornes: Smashy Trippel (Belg Trippel) Oppskrift
  9. 33,33 Rolf Bakke: BNB 48 "SMaSH ale" (UK Pale Ale) Oppskrift
  10. 31,00 Arne J. Bunkan og Martin G. Jakobsen: KSHBs Smashpils (Moderende Lyse Lager) Oppskrift
  11. 30,00 Håvard Midtkil/Trolla Forsøksbryggeri: Øve-bitter (UK Ord Bitter) Oppskrift
  12. 29,67 Petter Fornes: Smashy Pilsner (Tsjekkisk Pilsner) Oppskrift
  13. 28,44 Lars-Erik Owe: Blond 70/- (Skotsk ale) Oppskrift
  14. 27,61 Petter Fornes: Smashy APA (US Pale Ale) Oppskrift
  15. 25,17 Knut André Westergren: Pils (Tsjekkisk pilsner) Oppskrift
  16. 22,06 P. Rolfsen, J. Solheim og B. Vang: Vill Dronning Sonja (Berliner Weisse) Oppskrift
I klassen for mørk SMaSH var det bare ett bidrag:
  1. 26,11 Arne J. Bunkan og Martin G. Jakobsen: Svidd mesk (Klassisk røykøl) Oppskrift
Og i klassen for mellommørk SMaSH var det også bare ett bidrag:
  1. 43,28 Lars Støre Gulliksen: Bekksvinger Barley Wine (UK barley wine) Oppskrift
Premien for konkurransen - et gavekort fra Petit-Agentur går til den som har høyst poengsum, hvilket er en tysk pilsner brygget av Lars Erik Owe. Mange takk til Petit-Agentur for å stilt premient til denne konkurransen!

Denne konkurransen var også et lite eksperiment for å se hvor mulig det var å dømme øl i konkurranser på litt andre måter enn vi har gjort tidligere. Hovedforskjellen var at alle øl fikk tre dømminger, mens normalt er det en slags cup-ordning, der noen få fra hver sesjon går videre til neste nivå. Rent generelt er det mange interessante data her, blant annet noen ikke helt beroligende data rundt hvor like ulike team av dommere dømmer ett og samme øl. Men det skal jeg komme tilbake til senere. Til en viss grad jevner det seg ut når det er flere runder med dømming av samme øl, men på den annen side er det først når det er flere slike runder at det i det hele tatt blir synlig. Men, som nevnt, dette kommer jeg tilbake til senere.

De som har lyst til se nærmere på det, kan sjekke dette regnearket (Excel-format). Det er en oversikt over delpoengsummer i alle dømmingen. Øl er bidragsnummer og flaskenummer innen bidrag. Kode er flaskens anonymiserende kode. Så er det dommernes delpoengsummer og sammenregning. Det er to regnefeil på skjemaene som jeg ikke har fått klarert med den aktuelle dommeren, men det endrer ikke noe - men det er markert i rødt. Så er det snitt for den dommersesjonen og for alle tre dømminger, samt øltype, brygger og ølets navn. Det er masse data, men ikke noe annet enn det som står på dommerskjemene, egentlig.

 
testing - lagt inn av AndersChristensen - 2012/5/14 20:07:03
testing testing ... mange ha problemer med å få inn kommentarer
asadfasdf - lagt inn av AndersChristensen - 2012/5/14 20:07:44
mer kommentarer

2012-04-14

Konklusjon

(Dette er sjette del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre, tredje, fjerde og femte del.)

Er øl dyrt i Norge? Vel det lokalt produserte volumølet er nok dyrt, men forholdsmessig ikke ekstremt dyrt tatt i betraktning prisnivå og skatter. Importøl er dyrt, og mikrobryggeriøl er dyrt, og begge kan selges billigere utenlands enn i Norge - selv etter at man har eliminert skatter og avgifter ifra regnestykket.

Men fokuset på pris er en avledning. Om vi heller ser på utvalg, så er Norge skandaløst dårlig. Det virker som bredde er summen av antall ulike ølvarer. Ringnes har sitt "instant-bredde-konsept" med World of Beer, og det er fremdeles sett på som et slags kvalitetsutvalg. Og, sant nok, mange av ølene er slett ikke dårlige, men hva med utvalget? Jeg får litt fnatt av «utvalgspuber» som har tapetsert med det samme ferdigutvalget fra Carlsberg/Ringnes som de andre utvalgpubene.

Innen butikkbransjen for opptil 4,7% ser man ut til å tro at utvalg er det du får når du tar inn flere enn én pilsner. Det er omtrent som om Rema-kjøpmannen din fornærmet skulle si: «Vi har seipanetter fra Findus, seipanetter fra Lerøy, seipanetter fra Coop og seipanetter fra FirstPrice. Hva søren mener du med at vi har dårlig utvalg i fiskemat!?» For å kunne ha et godt utvalg, er ikke det vesentligste at man har mange produkter fra ulike produsenter, men at man har et godt vareutvalg med ulike produkter som dekker ulike typer og sprer seg fra mild til robust på hver enkelt varetypes produktspekter. Og gjerne burde man supplere med lokale spesialiteter og rotasjon på litt særere partivarer.

Problemet med utvalget i norske butikker er derfor at det er mest fokus på én øltype - pilsner, gjerne supplert med litt ferdig-bredde. Lokale varer og litt mer spesielle ting synes ikke å være nevneverdig interessant. Særegent synes synonymt med mer-arbeid, og det er nok best å unngå denslags. Dessuten er norske dagligvarebutikker laget for å trille varer inn på pall og rulle dem nedover og ut på kassabåndet, så varekunnskap er bare et fordyrende og fokus-ødeleggende sidespor. Trenger man varekunnskap om eller spesialbehandling av en vare eller varegruppe, er det kanskje like greitt å ikke føre den.

Delingen av ølet mellom matvarebutikker og Polet er en dobbelt tragedie. For det første er det ingen som får et helhetlig ansvar for øl, fordi de gjennom lov er forhindret fra å ta inn et helhetlig vareutvalg. Dernest er ansvar for øl i all hovedsak lagt til organisasjoner som egentlig bare har det som en delgeskjeft, og en konsekvens av at man i praksis er avskåret fra å ha spesialbutikker er at man nærmest er sikret at butikkene hverken har ølkunnskap eller vilje til å forsøke.

Norske dagligvarebutikker er særdeles lite flinke på lokalt øl. Det snakkes så varmt om kortreist mat og å støtte lokalt næringsliv, men fra butikk til butikk er det liten variasjon på tvers av landet. Jeg tror det koker ned til at lokale varer er spesielle varer, og spesielle varer er mer pes og stress. Enten man er i Rema eller Rimi-kjeden, så er standardvarene noe som er ferdig definert, har en etablert logistikk og blir sentralt oppdatert. Det er i det hele tatt mindre styr med dem. Om en lokalbutikk skal ta inn et lokalt øl, så må det enten inn på nasjonalt plan - hvilket er vanskelig for små bryggerier, eller det må inn som spesialvare i enkeltbutikker - hvilket er stress og pes for butikken. Derfor skjer det i bare liten grad.

I denne serien har jeg trukket mange og sterke sammenlikninger med Danmark, og mange vil innvende at sammenlikningen ikke er relevant fordi Danmark er et skikkelig ølland og at det der har hatt ølkultur og ølutvalg siden tidenes morgen. Men det er jo faktisk ikke helt slik. For 10-12 år siden var utvalget i Danmark ikke spesielt bedre enn i Norge på den tiden, ja kanskje verre. Da de første danske mikrobryggeriene startet opp, så man til Norge som et slags foregangsland og Nøgne Ø som et forbilde. Noen som besøkte Danmark rundt årtusenskiftet har beskrevet at utvalget jevnt over var temmelig begrenset til industri-lager og litt Carlsberg-saker.

Det er ikke slik at Danmark alltid har lagt milevidt foran Norge i ølutvalg og antall lokale bryggerier - det bare føles slik idag når vi ser hvor forskjellig utviklingen har vært i Danmark og i Norge. Men den virkelig store forskjellen er hvordan danskene i praksis har lagt til rette for sine småbryggerier og tatt dem på alvor også utenfor en engere krets av sære ølnerder. I Norge og utenfor denne kretsen av sære ølnerder virker det som de lokale mikrobryggeriene - såvel som importert spesialøl - stort blir sett på og behandles som litt under middels velkomne gjester.

 

2012-04-12

Alkoholklubben "Grei"

(Dette er femte del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre, tredje og fjerde del.)

Men tilbake til dem som insisterer på at Polet, sterkølmonopol og hele systemet rundt er Guds gave til ølinteresserte. Det synes som mange av forkjemperne for denne ordningen er de som selv er en del av dette systemet. Det virker som godordene strømmer lettest fra dem som man også kan mistenke for å ha størst interesse av at ordningen videreføres.

Satt på spisse synes konseptet bak norsk alkoholspolitikk å være å lage komplekse strukturer basert på et bysantisk regelverk, kombinert med ordninger som favoriserer de eksisterende norske industribryggeriene selv om regelverket formelt og utad fremstår som likt for alle. Byråkratene elsker muligens tungroddheten i seg selv, de «store» bryggeriene elsker den for de usynlige konkurransefordelene det gir dem, og avholdsbevegelsen elsker det fordi de tror det gjør at det drikkes mindre.

Det samme gjelder for den norske alkoholavgiften, som jeg egentlig tviler på at noen inside'ere virkelig ønsker å senke. For byråkratene gir det økt selvrespekt å styre over mange penger. For Staten er det inntekter. For øl-industrien er avgiftene avledningsmanøveren som de kan fokusere mens de selv stikker av med store avanser. Liksom en tryllekunster får publikum til å se på venstrehånden mens han trikser med høyrehånden, så prater øl-industrien i Norge om alkoholavgiftene, mens pengene forsvinner andre steder. Avholdsfolket tror muligens enfoldig på at jo høyere avgifter jo mindre drikker folk.

Og når jeg sier «polsystemet», så mener jeg ikke bare Polet, men hele det økosystemet der Polet bare er den mest synlige delen. Resten av dette systemet omfatter distributører, importører, skribenter, produsenter ... og mange andre -ører og -enter. De operererer i en verden med bisarre regler der kunnskap, historikk, forbindelser og inside-info er viktigst. Man kaller det kanskje markedstilpassing, men alt hva jeg har lært om markedsmekanismer og Adam Smith peker i en helt annen retning. Det minner mer om en slags underlig kryssing mellom det franske hoffet i Verseilles og sovjetisk planøkonomi.

Mitt råd er: Kutt ut Polet, gjør det enkelt å importere og distributere, gjør det like «enkelt» å opprette et ølutsalg som det idag er å opprette en pub, så tror jeg vi vil se øl-bransjen gå gjennom en nokså brutal renselsesprosess der pilsen etterpå kanskje koster omtrent det samme som i dag, men der andre øl - både norske mikrobryggeriøl og importøl - blir både mer tilgjengelige og billigere. En annen konsekvens er trolig at lokale, norske mikrobryggede øl ville fått en helt annen og enklere markedstilgang.

Med fare for å gjenta meg selv, dagens ordning med hele økosystemet rundt Polet har følgende ulemper:

  • Mellomleddene. Det er flust med mellomledd, som alle skal ha hver sin del av avansekaka: importører, produsenter, distributører, salgsledd. Salgsleddet (dvs f.eks Polet idag) og produsentleddet (bryggeriene) er to nødvendige ledd, men i mellom der er det mangt og mye. Innen musikk, film, programvare, bøker osv er trenden at mellomleddene kuttes ut, og produsent og sluttbruker bringes tettere sammen.

  • Taktisk prising. Polets avanse er sikkert flat i dag også, men Polet kjøper ikke varer, de er bare salgsledd. Importører og distributører henter inn varer og dytter ut for salg i pol-systemet. Før Polet ble delt i Polet og Arcus, så var nok dette svært annerledes, og det gamle Stats-Vinmonopolet kunne presse inn-priser som en stor aktør på vinmarkedet, samtidig som de kun tok en flat avanse oppå innprisen. Idag legges avansen på av både Polet og importøren, og det hjelper fint lite at Polet har en fast, flat avanse, sålenge importøren kan ta så mye avanse de vil. Ser du en vin til 99,50? Da vet du at den er taktisk priset.

  • Høye skatter eller avanser? Det skal liksom være alkoholskatten som er så prisdrivende. Nåja. Alkoholskatten er rett nok høy i Norge, og den får skylden for mangt og mye. Men virkeligheten er at den på ingen måte er noen fullgod forklaring på de mange høye prisene på drikkevarer i Norge. Men den er fin å ty til når man skal forsøke å bortforklare dem. Men i den grad skattene er prisdrivende, er det vel helst ved at de hever grunnnivået på prisene, slik at ekstra påslag av tiere og hundrelapper synes mindre godt på sluttprisen. Uansett er prisingen et sidespor her, for det er utvalget som er det egentlige temaet.

  • Produktinformasjon. Nå har vi rett nok ikke muligheter for alkoholreklame i Norge, men forbudet rammer også produktinformasjon av alle slag. Det virker bevarende på markedsstrukturen, ved at selv ikke forbrukere som ønsker å oppsøke produktinformasjon for å orientere seg i markedet har særlig mulighet til det. Samtidig er det ikke salgsleddet der den virkelige markedsføringen foregår, men det er mellomleddene og de store aktørene som virkelig er propeller i gråsone-reklameringen: Jo større aktør du er, jo lettere er det å gråsonereklamere i det norske «reklamefrie» markedet.

  • EØS-tilpassing. Enten man liker EU eller ikke, er det umulig å unnslå seg at Norge er flink i EU-tilpassing, samtidig som vi er ekspert på å spesialordne oss på noen spesialområder. En slik spesial-omgåelse er ordningen med emballasjeavgift, som er konstruert for at norske bryggerier skal betale lite og ingenting, mens den skal slå fullt inn mot utenlandske bryggerier. En annen er grensen på 4,7%, som egentlig har kommet nokså tilfeldig til oss. En tredje er systemet med importører og salgsledd.

Polsystemet er stort og tungt, men jeg har så inderlig vanskelig for å se at det trenger å være slik av alkoholpolitiske grunner - som jo alltid er begrunnelsen for hvorfor Norge trenger å gjøre det på denne måten.

Tvert om, det synes heller å være et slags reservat som beskytter bransjen mot reell konkurranse utenfra.

 
polkrøll - lagt inn av Kristoffer Karlsen - 2012/4/12 12:40:55
Hei Anders. Veldig bra blogg, morsomt å lese noe som ikke bare er nyheter/ølanmeldelser, men at du går litt dypere inn i stoffet. Det er vanskelig å være uenig med dine artikler og argumenter for en avvikling av polsystemet. Det er selvfølgelig noen som mener at det er lyspunkter med at det kommer flere og flere øl, men med den farten polet tar inn øl idag klarer de ikke en gang å holde følge med de ølene Mikkeller kommer til å lansere i år, og mens resten av ølverdenen akselerer skifter polet gir fra revers til først, men det går for sakte.. Det er jo et håp at polordningen blir avviklet, men jeg ser for meg at gravølet mitt blir drukket før det skjer. Så da kan man jo enten holde seg til de rundt 200 ølene som er mulig å få tak i hos polet, reise egenhendig til utlandet og hente med seg 5 liter ferskt øl eller mase mer på polet. Og det med å mase på polet og importørene tar jo sin tid, derfor er det jo viktig at en kan introdusere sine venner og bekjente for håndverksøl, slik at flere kan pushe på. Det er vel de færreste som er født inn i denne verden som ølkjenner, men det er vel alles ansvar å omvende folk til den gode sak. Stå på!

2012-04-11

Cæsar om belgisk øl

På siste halvdel av 90-tallet kjøpte jeg en plakat i Belgia med masse bilder av belgiske ølflasker, samt et sitat av Julius Cæsar som gikk noe slikt som så: «Av alle gallere brygger belgierne det beste ølet».

Sitatet var til alt overmål skrevet på fire språk, latin: Omnium Gallorum optimam cervisiam coqunt belgae, med oversettelser til fransk (De tous les gaulois, ce sont les belges qui brassent la meilleure biere), flamsk (Van alle Galliers, brouwen de Belgen het beste bier) og engelsk (Among the Gauls, Belgians are the best brewers).

En stund trodde jeg at sitatet var ekte, og jeg var tydeligvis ikke alene om det om vi skal tro et Google-søk. Men da jeg begynte å grave, fant jeg det ofte sitert, men det var umulig å finne noen konkrete kilder utover en generell referanse til Cæsar - hvilket ofte er et dårlig tegn når det gjelder sitater. Jeg søkte på substrenger av sitatet i Cæsars bøker - og spesielt «Gallerkrigen», men ingen treff.

Til slutt måtte jeg konkludere med at det høst sannsynligvis var et forfalsket sitat. Poenget er at Cæsar sa noe lignende om belgierne: «Horum omnium fortissimi sunt Belgae». Dette kan oversettes til noe slikt som «Av disse (dvs gallerne) er belgierne de barskeste» ... eller «modigste» eller «mest usivilserte» eller «mest brutale», og sitatet fortsetter visst med å begrunne det utfra at de bor lengt borte fra sivilisasjonen (dvs Roma og Middelhavet).

Dette ekte sitatet har fått en klassisk status i Belgia - litt som «Enig og tro til Dovre faller» her i Norge. Dermed er det også et fristende sitat å vri og vende på for å lage ordspill og puns. Sitatet var også illustrert med tegneseriefremstillingen av Cæsar fra Asterix, som jo er en fransk tegneserie, mens Belgia er tegneserielandet fremfor noe i Europa. Dermed startet en ny kildejakt: kanskje figuren Cæsar i Asterix hadde uttalt noe slikt i en av tegneseriene? Men nei, det var ikke mulig å finne, heller ikke i Asterix i Belgia, som initielt var det mest lovende albumet.

Og strengt tatt, hvorfor skulle Cæsar-figuren i Asterix komme med et ølsitat om belgierne formet som en pun over et Belgia-sitat?

Og dermed er vi til min nåværende teori. Det er mulig at dette er en av disse stripene som tegneserieforfattere lager i hverandres stil, gjerne som puns, som attributter, som vennskaplig mobbing eller for å feire eller hedre hverandre. Jeg er sikker på at slike striper har et eget navn, uten at jeg kjenner det.

Her i Norge har Nemi, Pondus og M ofte hatt slike striper med referanser til hverandre eller i hverandres stil. Derfor er det mulig at for eksempel en eller annen belgisk tegneserieforfatter har laget en slik stripe i Asterix-stil med referanse til Goscinny, gjerne publisert på ett eller annet obskurt sted i lite opplag, og så har noen copy-pasted det til nevnte plakat.

Jeg er ikke tegnserienerdete nok til å vite hvor jeg skal grave videre på dette, så oppnøstingen min stopper nok der. Kanskje noen andre snubler over opphavet en gang i fremtiden. Som et Cæsar-sitat er det nok uansett falskt.

 
Gallere - lagt inn av Gustav - 2012/4/11 20:32:23
Men en ting er ikke feil med sitatet... Av alle gallere, _er_ det belgierne som brygger det beste ølet :)

Sitatet kan kanskje være laget for plakaten, eller en lignende trykksak, og spredd seg derifra?

Sitat - lagt inn av Anders Christensen - 2012/4/11 20:40:16
Du kan godt ha rett i sitatet. Det er forsåvidt en betydningsforskjell, om enn kanskje ikke veldig stor. Ikke kan jeg så mye latin eller nederlandsk, men på de to språkene og fransk med står det vel ... brygger belgierne det beste ølet, mens engelsk har ... er belgierne de beste bryggerne. La filologer og oversettere ta over herifra :-)

Når det gjelder om sitatet er laget for denne plakaten, så er det også mulig. Jeg vet ikke om det er dokumentert i øl-formen før plakaten ble trykket (hvilket kan utledes utfra ølutvalget), men det er jo også litt irrelevant, siden plakaten kan ha fantes i flere versjoner opp gjennom årene.

Kanskje en eller annen tegneserienerd plukker opp den delen av tråden?

2012-04-10

Argumentene for Polet

(Dette er fjerde del i en serie på syv om Polet og ølutvalg. Tidligere publisert er første, andre og tredje del.)

Nå er det få som uforbeholdent forsvarer polordningen, men det er mange som sier at vi vet hva vi har men ikke hva vi ville få i stedet. Argumentene for polsystemet som jeg oftest hører er:

  • Polet har god geografisk spredning, så det betyr at samme utvalg er tilgjengelig for hele Norge. Dette er tull fordi alternativet - som i Danmark - er at matvarebutikker har øl. Og om Danmark er noen målestokk, så har den jevne danske uhorvelig mange flere utsalgssteder gjennom sine matvarebutikker enn vi i Norge har gjennom polene. Det er heller ikke noe argument at Norge har så glissen bosetningsmønster. Vi har allerede et godt utbygd nettverk av kjedebutikker og kjøpesentre som klarer å føre rimelig gode utvalg av andre produkter.

  • Polets prosess er forbilledlig. Dette er tull, ikke fordi prosessen ikke er fin og fjong og systematisk og slikt, men fordi det lager en så rigid og stivbeint prosess at det får gamle sovjetiske femårsplaner og kommunistisk planøkonomi til å virke fleksibel og kundeorientert. Utvalgsplanlegging og -styring av den typen som Polet står for, ble ikke bare konseptuelt utkonkurrert av frie markedskrefter i løpet av midten av forrige århundre, den minner om store bedrifters ønske om variantbegrensning for egen enkelthets skyld. Det virker heller ikke som om Polet som organisasjon har noe stort ønske ta inn noe særlig utvalg. Jovisst øker utvalget, men tilsynelatende under mottoet om å skynde seg langsomt. Problemet er at nordmenn har mentalt akseptert dette når det gjelder øl, men tenk deg et lignende monopol ble opprettet for bilsalg, med en strategisk variantbegrensning på utvalg i merker, modeller, ekstrautstyr og farger - som alt sammen måtte gjennom en langvarig og sentralstyrt prosess før det eventuelt kunne bli tilgjengelig på det norske markedet. («For 2013 har vi bestemt oss for å utvide utvalget med en tredje SUV-modell, denne gangen i rødt.») Og joda, vi har bestillingslistene, men det er et hav av forskjell i tilgjengelighet mellom å være i basisutvalg og på bestillingsutvalget.

  • De dyrere varene er billige i Norge, selv om de billige kan være dyre, for Polet har flat avanse. Så derfor får man de beste varene billigere. Dette er reinspikka tull. Det var en gang slik, men ikke nå. Salgsledd og importledd er strengt adskilt. Dette var en EU-tilpasning for å kunne beholde salgsmonopolet. Varer som er importert av andre enn importdelen av det gamle Vinmonopolet (Arcus) har akkurat den avansen de selv ønsker. Neste gang du snubler over en vin til 99,50 så spør deg selv om den har flat avanse eller er taktisk priset. Men et snev av sannhet er det likevel over dette argumentet. Noen varer har man fortsatt å prise som dengang avansen var flat, dels for å sikre seg plass i basisutvalget, dels for å unngå å prissjokke forbrukerne til å velge noe annet, dels for å sikre at man selger ut så man får lite stort innvolum fra produsent neste år, og kanskje dels av gammel vane. Problemet er at dette argumenet er sannere for tradisjonelle polvarer som vin og brennevin enn det er for øl. Derfor har jeg vanskelig for å se at det har noen relevans.

  • Det er ikke Polet, det er importørene. Jada, det er importørene som velger hva som skal importeres, og Polet bare selger flaskene. Og det er heller ikke det enkelte pol eller den enkelte polmedarbeider jeg bærer nag til, det er Polet som system sammen med hele det økosystemet som har vokst frem rundt polordningen. Det kan ikke stikkes under en stol at polordningen i Norge er et gjennomregulert stykke regelverk, og det er hele denne stivbent oppkonstruerte sulamitten jeg ikke klarer å føle noen videre varme følelser overfor.

  • Ølet hadde vært billig dersom vi ikke hadde hatt så høy alkoholavgift. Dette er egentlig tull. Rett nok hadde ølet vært billigere med lavere alkoholavgifter, men for det første tviler jeg på at en avgiftsredusjon hadde kommet forbrukerne uavkortet til gode. Dernest er det ikke slik at de som fokuserer på om ølflaska over disk koster 29,- eller 30,- er folk som tenker utvalg og smak og kvalitet. I praksis hadde en avgiftsredusjon kommet det billige industriølet mest til gode. Dessuten må vi se det i lys av at Norge er et høyprisland med høyt lønningsnivå, og det påvirker også ølprisene. Magni refererte til et case der ikke-matvarer ble priset i forhold til noen standard matvarer. Så om melk og brød er dyrt, så prises øl og vaskepulver opp. Og mer relevant: ølprisene dras også opp fordi ølbransjen gjennom sin regulering har mange og tungrodde ledd som driver personalkostnadene, samt at monopolene i distribusjon gir masse spillerom for å drive prisnivået oppover.

  • Polet kommer etter, de trenger bare litt ekstra tid. Yeah, Right. På meg virker det mer som om Polet sakker akterut snarere enn å spise inn på forspranget som virkeligheten har.

Og den beste målestokken å evaluere Polets effekt er etter effekten, og etter den målestokken er den tragisk. Samtidig som man brutalt eliminerer alt som ikke selger godt nok, så sikrer man seg at at mye av det mest interessante aldri har sjanse for å komme inn. Polet er for ølutvalget hva NRK i én-kanalstiden pleide å være for TV-underholdning: ikke helt uten enkelte lyspunkter, men gudsjammerlig kjedelig og ensrettende.

Man kan sannsynligvis utlede fra RateBeer når Polet tok inn hvilke produkter, utfra at norske ølbloggere og -ratere unisont starter å skrive om et øl første uka i en oddenummerert måned. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er mer patetisk tragisk enn det er provinsielt småsøtt.

Polet - og hele den øl-ordningen det er en del av - er ikke med å forbedre ølutvalget i Norge. Det er tvert imot med å gjøre livet surt og vanskelig for småskala-produsenter og å lage høye terskler for nye aktører. Om du skal starte bryggeri i Norge, skal du helst ha pågangsmotet til kjerringa mot strømmen og gjerne pengesekken til Onkel Skrue.

Danmark var en enorm oisann!-opplevelse: hvor stor andel av utvalget som er danske mikrobryggeri-øl. Og det at de selger må man konkludere utfra hvor mye hylleplass de får i butikkene. Hjemme i Norge er spesialøl i butikk nesten ensbetydende med importøl, sammen med litt NØ og HB, utspedd med noen slengere fra ett og annet øvrig bryggeri. I Danmark var det omvendt. Øl er gjennomgående dansk, mens utenlandsk øl hører til særegenhetene, eller man må oppsøke dem i spesialbutikker.

I Sverige fungerer monopolsystemet for øl litt bedre, fordi Systembolaget der har nærmest totalansvar for øl, og derfor har måttet ta andre grep enn hva Polet i Norge ser ut til å håpe å slippe unna med. Dessuten har Systembolaget hatt ølansvar i langt flere tiår enn Polet har hatt.

Her hjemme virker det som om Polet som helhet ikke ønsker å ta noe ansvar for øl, bare føre noen ekstra varer med noenlunde garantert gjennomstrømning innen spesialøl. Samtidig er dagligvarebutikkene bundet av grensen på 4,7% så de ikke har mulighet til å ta noe større ansvar. Spesialbutikker for øl finnes knapt, da de synes hovedsaklig å eksistere som videreføringer av gamle ølpol-butikker, og da ironisk nok i områder der avholdsbevegelsen stod sterk. I resten av landet er det normale at man må ha fullt dagligvareutvalg for å få lov til å selge øl over disk. Uansett er også deres utvalg begrenset av 4,7% begrensningen, og dagligvarebransjen er jo ikke akkurat kjent for å satse på varekunnskap.

I et marked der reklame defineres som massekommunikasjon og er forbudt, må man basere produktinformasjon på personlig kommunikasjon, men det forutsetter at ekspeditører har varekompetanse, hvilket blir en stadig sjelderne opplevelse. Dermed taper de små og lokale dobbelt overfor de store og internasjonale som kan basere seg på at produktinformasjonen siver inn via halvlovlige kanaler.

Jeg vil at noen med interesse for og kunnskap om øl skal ha lov til å kunne åpne en butikk der man selger denne varen, og ikke minst at de skal kunne forsyne hyllene sine med varer de selv kan importere, om de så ønsker. Er det så forferdelig mye å be om?

(Siden jeg opprinnelig skrev dette, så har Trondheim fått et slags utvalgspol. Det vil si, man har egentlig ikke fått det, men man har fått et pol der en ansatt har skapt et relativt godt ølutvalg - mer på tross av polsystemet enn på grunn av det. Det er selvfølgelig høyst applauderbart, men applausen må nok heller gå i retning av enkeltpersoner som tøyer grenser enn i retning av polsystemet som sådann. Dessuten er det riktigst å sammenlikne med hva som faktisk fantes i Trondheim samtidig med at jeg sjekket utvalget i Odense, og jeg har ennå ikke helt troen på at dette utvalgspolet vil få lov til å fortsette å blomstre.)

 
Bestillinger på tvers av butikker - lagt inn av BeerNorway - 2012/4/10 10:08:45
Noe Systembolaget gjør som en utrolig god service er å tilby bestillinger på tvers av de forskjellige butikkene, uten ekstra kostnad. I sverge er det som i Norge noen spesialbutikker som får lov til å ha flere spesialslipp av øl, men det byr som regel ikke på noen problemer siden jeg kan ringe til mitt nærmeste Systembolag og få de varene jeg vil ha levert dit i stedet. Sånn sett slipper jeg å dra til Stockholm, Gøteborg eller Malmø når det er snakk om små spesielle lanseringer. Jeg må dog vente noen ekstra dager med å bestille da de har regler for hvor tidlig man kan bestille på tvers av butikkene etter en spesiell lansering. Jeg har forsøkt dette med Vinmonopolet noen ganger, og det er ikke snakk om å tilby kundene sine noe lignende.

2012-04-09

Pierre Celis (1925-2011)

Idag er det akkurat ett år siden Pierre Celis døde. Han ble født 21. mars 1925 i Hoegaarden i Belgia, og døde altså 9. april 2011.

Pierre CelisCelis beskrives ofte som opprinnelig melkemann, og han jobbet på familiens gård der de produserte melk, som han altså leverte til kundene. Men hadde også hjulpet til på bryggeriet til naboen Louis Tomsin, som var det siste til brygge den opprinnelige witbier i Hoegaarden. Tomsin la ned i 1955, og etter det forsvant ølet frem til Celis tok opp bryggingen i 1965. Han skaffet seg relativt raskt en skikkelig 2500 liters bryggverk fra et nedlagt bryggeri i Heusden-Zolder - litt lengre nord i Belgia. Med dette åpnet han sitt eget Brouwerij Celis, som ble til Brouwerij de Kluis (Klosterbryggeriet) etter at han flyttet til nye lokaler i 1980.

Bryggeriet brant i 1985 og Celis var underforsikret. For i det hele tatt å komme igang takket han ja til et lån ifra pilsnerbryggeriet Stella Artois. Opprinnelig gikk dette bra, men så gikk Stella sammen med et annet bryggeri og dannet Interbrew som ble kimen til en belgisk bryggerigigant.

Fra Interbrew kom det økonomer, effektiviseringseksperter, blåruss og andre bønnetellere og fortalte Celis hvordan han skulle effektivisere bryggeriet sitt, kutte noen hjørner og tilpasse smaken til markedet. Celis ønsket ikke å effektivisere og strengt tatt trengte han heller ikke, siden han stadig spiste markedsandeler selv om han brygget på gamlemåten. Ja, kanskje var det nettopp fordi han brygget på gamlemåten at han spiste markedsandeler?

Stridens mest sentrale eple synes å ha vært hvorvidt de han skulle «brygge ned» ølet eller brygge det i naturlig styrke. Interbrew ønsket at han skulle brygge ølet langt sterkere, og så vannet det ut ... øhh, unnskyld: brygge det ned til «riktig» styrke ved flasketapping. Denne teknikken er utbredt innen industribrygging, og er vanlig blant annet for norsk pilsner. Den medfører imidlertid at ølet blir annerledes, for utvannet ... øhh, nedbrygget sterkøl smaker annerledes.

Han følte at Interbrew brukte lånet til å presse ham til å kommersialisere. Det er vel ikke umulig, og en liten aktør som Celis må ha vært en enkel match for en gigant som Interbrew, som allerede da hadde tatt mål av seg å bli en av de største. Senere slo de seg sammen med Brasilianske AmBev og ble til InBev - som igjen slo seg sammen med Anheuser-Busch (Budweiser) til ABInBev.

Celis valgte å la være å sloss, og heller å selge seg ut av bryggeriet og la Interbrew overta både varemerke og bryggeri. Skulle han i stedet blitt stående på barrikadene for Hoegaarden Wit og kjempet til siste øldråpe? Sannsynligvis ikke. Godt øl lever utover det fysiske bryggeriet, og Celis hadde allerede da jobbet på fire ulike bryggverk med en og samme øltype, så hvorfor forsøke å svømme i sirup når man like gjerne kunne ta pengene og starte et nytt bryggeri? Og strengt tatt har jo ABInBev hatt stor kommersiell suksess med sin striglete og industrialiserte versjon av Hoegaarden Wit.

Det synes som han sørget for å få med seg rettighetene til den opprinnelige oppskriften for Hoegaarden Wit, eller kanskje oppskriften ikke var bundet av rettigheter? Han hadde rekonstruert den etter hukommelsen fra hvordan de brygget på Tomsins bryggeri. Uansett trenger en oppskrift en justering for hvert enkelt bryggverk det brygges på, siden effektivitet og varmeisolering - i tillegg til råvarer - varierer. Derfor er en oppskrift noe ganske så uhåndgripelig, som nettopp av den grunn kanskje ikke er mulig å opphavsrettslig beskytte?

Hans femte bryggeri ble forutsigbart nok med en belgisk wit som fremste profiløl, men det var ikke mye forutsigbarhet over stedet: Austin i Texas. Var det psykologisk at han startet i Budweiser-land etter å ha blitt kjøpt ut av nettopp ABInBev? Eller var det så enkelt som han selv en gang spøkte med: den sakte og slepende aksenten i Texas var lettere å forstå enn endel andre amerikanske aksenter.

I hvert fall startet han Celis Brewery, med wit-ølet Celis White som flaggskip siden han ikke lengre kunne bruke merkenavnet Hoegaarden. Bryggeriet ble drevet av hans datter og svigersønn, mens Celis selv fremdeles graviterte mot Belgia, hvor ølet ble lisensbrygget under det samme navnet.

Da jeg på slutten av 1990-tallet kjøpte en plakat med bilder av belgisk øl, var det ett øl som stod frem som en fremmed fugl: Celis White på belgisk gjenbruksflaske, med en cowboy og det texanske delstatsflagget på etiketten.

I Texas gjorde han igjen suksess med ølet sitt. Men hans lokale økonomiske støttespillere virket mer interessert i tyne det øknomiske potensiale ytterligere enn å balansere voksesyke mot kvalitetsfokus. Det sies at mye vil ha mer, og jo større suksessen ble, jo mer fokuserte man på ytterligere potensiale, og dette har vel vært Celis' forbannelse gjennom hele sitt liv. Celis skal ikke anklages for å ha klamret seg til sine bryggerier. For å finansiere veksten lot han i 1995 en ny gigant - Miller Brewing - kjøpe seg opp til en majoritetsandel i bryggeriet sitt i Texas.

Dermed var Celis igjen i klørne på en gigant som syntes overskudd og bunnlinje var mer håndfaste og målbare verdier enn kvalitet og smak. Selv om Miller ikke var nevneverdig plaget av å bruke en liten formue på å overadministrere bryggeriet, så smertet det dem sterkt å bruke «unødig» mange penger på kvalitetsingredienser. Fortjenesten skulle opp ved at kostnadene til råvarer skulle tvinges ned - alle deler av bryggingen var formodentlig bare et potensiale for en innsparing, muligens med unntak av administrasjonen. Frustrasjon ble for mye for Celis i 2000, da han brukte en klausul i kontrakten med Miller til å fremtvinge at de kjøpte ham og familien hans ut, og Miller la deretter raskt ned bryggeriet. Et par år senere, i 2002, solgte Miller bryggeutstyret og rettighetene til ølet til Michigan Brewing Company - et lite håndverksbryggeri som fremdeles brygger disse ølene for det amerikanske markedet.

Celis startet igjen i Belgia, siden han fremdeles satt på rettighetene for varemerket Celis White for det europeiske markedet. Han var nå over 70 år og litt for gammel til å starte enda et nytt bryggeri, men han gikk i samarbeid med Brouwerij De Smedt. Men igjen kom gigantene og trampet på tvers av planene og drømmene hans, for Heineken kjøpte De Smedt. Celis dro videre sammen med oppskriften og varemerket og endte hos Brouwerij van Steenbergen. Disse har siden brygget Celis White.

Når van Steenbergens europeiske Celis White selges i USA, er det under merkelappen Ertvelds Wit, siden rettighetene for varemerket Celis White tilhører Michigan Brewing. Ertvelde er forøvrig landsbyen der van Steenberge holder til.

Hjemme i Belgia i sin fødeby Hoegaarden opplevde han at InBev i november 2005 annonserte at de ønsket å legge ned også Hoegaarden-bryggeriet - ikke fordi det gikk dårlig eller laget dårlig øl, men fordi uansett hvor godt noe går, ser bønnetellere og blåruss bare et potensiale for å tyne enda litt mer ut av det. Produksjonen skulle flyttes til Jupille - til alt overmål til et fransktalende område for å 'add insult to injury'.

Den stilen som Pierre Celis gjenopplivet var kun én av flere wit-stiler, men han gjorde det til den store wit-stilen. Hadde han ikke gjort det, ville ølverdenen tapt en viktig stil. Samtidig har vi kanskje tapt mangfold ved at de andre wit-stilene ikke bare døde ut slik som Hoegaarden wit opprinnelig gjorde, men i tillegg ble ekstra godt begravd i skyggen av Hoegaarden wits gjenoppstandelse og berømmelse. Men man kan vanskelig laste Celis for det, for problemet er ikke hva han har gjort, men at vi skulle hatt mange flere som ham. Verden er full av mer eller mindre utdødde ølstiler med et stort potensiale for gjenoppstandelse, og påska er et ypperlig tidspunkt å påpeke nettopp det.

Kilder: Wikipedia om Hoegaarden og Pierre Celis. En artikkel på RateBeer om stengningen av Celis Brewery. Om Ertvelds. Og to meget grundige artikler om Celis av de to utmerkede ølskribentene Roger Protz og John White.

Foto: Wikipedia/Trent Johnsen, Creative Commons Attribution 3.0.

 

2012-04-08

Norske øl i Danmark

Men hva så med norske øl i Danmark, hvor ligger de i prisbildet? Tja, her blir det interessant. For det første er det få eller ingen norske øl i danske butikker, kort og godt fordi danskene er flinke til å fokusere på sine egne, innenlandske øl. Men i spesialbutikkene - dvs ølbutikker og vinbutikker - finnes det endel ikke-danske øl, og noen norske.

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord, så la oss inkludere to tusen ord ...

Norske øl i Danmark, del 1 Norske øl i Danmark, del 2

Skal vi se ...

Danske vs norske ølpriser

Her er alkoholavgiften i Norge beregnet til 4.31 kroner pr liter pr alkoholprosent, og ganget med 1,25 for også å ta høyde for MVA som kommer på toppen av alkoholavgiften. Videre er beregnet en emballasjeavgift på 4,97 og en engangsavgift på 1,02, og disse er også ganget ut med MVA. Dansk flaskepant er på DKK 1,00, mens dansk alkoholavgift er 1,50 pr prosent pr liter, og på toppen av det kommer 25% MVA. Prisene er sjekket i juli 2011.

Jeg har med andre ord forsøkt å fjerne særavgifter og eventuell tilhørende MVA, men forøvrig latt MVA på restprisen være. Den er uansett 25% i både Norge og Danmark, så den spiller liten rolle.

I utsalgspris er de danske prisene en god del lavere enn de norske. Om vi trekker fra avgifter og skatter (og MVA på disse) fra prisene, så blir differansen mindre, og de blir omtrent sammenlignbare.

Men det vi imidlertid må huske her, er at vi snakker om en spesialhandel for vin i Danmark som fører det som er eksklusive varer i det danske markedet, så prisnivået her burde man forvente er høyt. I tillegg må vi forvente at logistikken til en dansk vinhandel er mer kronglete og dyrere enn til Vinmonopolet. Dette er dessuten partivarer som man i Norge vet selges raskt og tildels blir revet bort, slik at det er ingen grunn til å regne inn en faktor for lagerhold av hyllevarmere, mens i en dansk vinhandel med spesialøl fra hele verden vil nok det være en fordyrende faktor - det var i alle fall endel støv på disse flaskene.

Forøvrig ble hvert øl i Vinens Verden i Odense pakket individuelt inn i et papir, så ikke flaskene klirret i posene - som forøvrig var gratis. Strengt tatt kunne vi nesten har regnet 25 øre pr flaske i ekstra avgift på norske poløl i poseavgift, men vi skal la det ligge i regnestykket her.

Det vil si at når norske øl selges som eksklusive importøl i Danmark, er prisen sammenlignbar med utsalgsprisen på hjemmemarkedet i Norge - til tross for at vi burde forventet at den skulle ha vært langt høyere der ute.

Er norsk øl i Norge dyrt i forhold til hvordan det samme ølet prises i utlandet? Ja, der ser slik ut. Dyrt, men ikke spinndyrt. Prisnivået på det norske hjemmemarkedet er omtrent der hvor de samme varene prises som eksklusive importvarer i utenlandske spesialforretninger - etter at vi har kompensert for skatter og avgifter.

Men det er også svært vanskelig å argumentere utfra disse tallene for at det norske polsystemet gir oss noen prismessige fordeler - snarere tvert imot. Men når det er sagt, så er det ikke prisen som er min personlige kjepphest her, men utvalget og tilgjengelighet. Jeg har bare tatt med dette regnestykket for å vise at mangelen på utvalg ikke synes å oppveies av at spesialølet i det minste er billig.

 

2012-04-06

Utvalget i Danmark

Hva er så alternativet til Polets klamme jerngrep på sterkølet? Vel, se til Danmark. Selv små og usofistikerte matbutikker på temmelig gudsforlatte steder har et utvalg som kan dunke ut et norsk standardpol.

I sommer ferierte vi på Nord-Fyn, ved en liten by som heter Otterup. Kommunesenteret er omtrentlig sammenlignbart med Røros i pondus, og det er rundt 11000 innbyggere i kommunen - dvs litt mindre enn Malvik eller Melhus kommune. Og den har omtrent samme beliggenhet i forhold til Odense som Malvik og Melhus har til Trondheim. Odense er bare litt større enn Trondheim. Så la oss sammenligne Odense/Otterup med Trondheim/Melhus eller Trondheim/Malvik.

Både Malvik og Melhus har nå fått pol, om enn ganske nylig, og de har vel begge Meny-butikker som creme-de-la-creme av ølutvalg opp til 4,7%.

Pol finnes ikke i Danmark, men la meg fortelle om inntrykkene av å ha kikket rundt i kommunesentret i Otterup. De har en kjedebutikk som heter Netto. Butikkarealet er på 3-400 kvm, og butikken er en blanding mellom Nilles juggel-fokus, Samvirkelagenes varebredde og Remas lavkostprofil. De har rundt 50 ulike øltyper i butikken, hvorav over halvparten er fra ulike danske mikro- eller spesialbryggerier. Om du trenger vin har de rundt 50 hyllemeter.

Dersom det ikke er tilstrekkelig, har butikkkjeden Kvickly et større varehus omkring størrelsen på et mellomstort OBS. Sammenlikningen er god, for dette er den danske versjonen av Coop. De hadde over 100 ulike øltyper, hvorav over 60 var danske mikrobryggerier.

Dernest har du gode gamle Rema, som minner mye om Rema-butikkene her hjemme, med unntak av at de har ca 50 hyllemeter med vin og et ølutvalg på rundt 40-50 slag. På denne butikken er de så konservative at spritutvalget er plassert bak kassadamen - sammen med tobakken.

Super Best er enda en matvarekjede, og de hadde et bedre utvalg på rundt 60 ølslag. Igjen er det typisk at litt over halvparten av øltypene er fra små eller regionale bryggerier - der de lokale mikrobryggeriene er godt representert. Det er relativt lite importøl, mens volumsalget er i øl fra Carlsberg og det lokale industribryggeriet Albani. Det var en formel som gikk igjen i de fleste dagligvarebutikkene.

Det er to bensinstasjoner i Otterup: Statoil og OK. De har omtrent likt ølutvalg, med mest fokus på Carlsberg og det lokale Albani-bryggeriet. Det var imidlertid lite småbryggerier tilgjengelig i deres utvalg av 15-25 ulike ølslag.

Jeg tror jeg nå har glemt et varehus til, men inntrykket var det samme i dem alle. Og om ikke dette er nok, er det en delikatessebutikk i Otterup. De har spesialisert seg på oster, men har et eksklusivt utvalg av vin og også seks øltyper fra Skagen Bryghus. Sånn sett er de typiske. På selv de rareste steder og underligste butikker kan du finne øl, og gjerne noen typer som er tatt inn nettopp fordi ingen andre i mils omkrets fører akkurat dem.

På campingplassen nede ved stranden har de reist et monstrøst byggverk i en cross-over-stil av neo-norrønt, korsfarerborg og hoppeslott. Butikken deres er på størrelse med halvannen Brustad-bu, og i den fører de alt fra baderinger og iskrem til postkort og blondeundertøy ... og øl. De hadde rundt 30 ulike øltyper, hvorav litt under halvparten var mikrobryggerier. Og igjen: de hadde 3-4 sorter som jeg ikke fant noe annet sted i Otterup eller Odense.

Når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg alle steder fant minst ett øl som ikke jeg kan huske å ha sett noe annet sted. Det var med andre ord slett ikke slik at butikker med 40 øl var et subsett av de med 60 øl som igjen var et subsett av de med 80 øl. Selv om det selvfølgelig var mange gjengangere, spesielt lokale bryggerier fra Fyn, så var det som regel alltid en håndfull slengere som man vanskelig fikk noen andre steder.

Importøl var det relativt lite av. Det var noe engelsk og amerikansk øl, men slett ikke i noe imponerende utvalg. Det var endel tysk øl, dels spesialprodusert for det danske markedet, som tross alt har mange tyske sommerturister. Jeg vil anslå importøl til kanskje 10 prosent av antallet ulike øl, og i hyllevolum var det ganske ubetydelig i forhold til innenlandsk øl.

Det må garantert være flere steder i Otterup kommune som fører øl, men disse er hva jeg har snublet over og de får stå som illustrasjon. Sammenlign det hva som kan fås tak på i Melhus eller i Malvik kommune. Selv om du legger sammen en Meny-butikk og et pol, så når det ikke opp. I den grad danske butikker fører industribryggerier, har de ofte classic og bokk og andre tradisjonelle industriøl i tillegg til pilsner, mens i Norge fører man oftest bare pilsneren - eventuelt i to eller tre eller ti varianter.

Nå må det også sies at de danske dagligvarebutikkene i liten grad klarer å konkurrere med de norske polene med hensyn til vin og brennevin. Men det er egentlig irrelevant i denne sammenhengen, fordi på øl er danske matvarekjeder en størrelsesorden bedre enn Polet, både i utvalg, og i tilgjengelighet. Kanskje er det symptomatisk for hvordan polsystemet etter snart to tiår med ansvar for sterkølet ennå ikke klarer å fylle den oppgaven tilnærmelsesvis så godt for øl som de gjør for vin og brennevin. Kanskje er det også litt fordi sterkøl den gangen Polet overtok ansvaret for salg av sterkøl var ensbetydende med eksport, bokk og juleøl fra hvert bryggeri, og Polet bare langsomt og trinnvist har klart å ta inn over seg at ølverdenen har utviklet seg på denne tiden.

I tillegg til situasjonen i Otterup kommer Odense, der butikkenes utvalg av øl får norsk ølsalg over disk til å fremstå som en utvalgsmessig parodi. Det er et knapt halvt dusin vinhandlere som ofte har bredt utvalg av spesialøl, importøl inkludert, i tillegg til supermarkeder med ypperlig utvalg.

Det er også et annet område der norske dagligvarebutikker skiller seg fra danske butikker. Når butikker i Norge ønsker å ha et enormt utvalg, så fyller de hyllene sine med alskens norsk industriøl: Ringnes, Aass, Mack, Arendals, CB, Dahls, Borg, Grans, og Hansa, for ikke å snakke om pseudobryggerier som Frydenlunds, Tou, Nordlandbryggeriet, Fredrikstad, Lundetangen ... og hva de heter alle sammen. Hurra, instant ølutvalg. Ikke noe sted i Danmark så jeg den tendensen. De kunne nok ha standardølene (pilsner og classic i ulike varianter) fra to, tre eller kanskje fire ulike industribryggerier. Det var svært vanlig å ha et godt utvalg av ølene fra Carsberg og det lokale Albani, og kanskje ett annet bryggeri. Men jeg så aldri en orgie i hylletapetsering med «alle» industripilsnerne fra alle industribryggeriene som et forsøk på å ha «utvalg».

Hvordan fikk de så plass til alt dette ølet? De satte flaskene tett i hylla, og dermed var det plass til 8-10 ulike øl på én hylle. Ikke noe sted så jeg tendens til at de fylte hyllene med én vare for at det skulle se ut som de hadde mye øl. Jeg fikk følelsen av at danske butikker underlig nok ikke brukte mer hylle- eller gulvplass på øl enn norske butikker, de bare brukte plassen bedre og hadde et fyldigere og mer lokalt utvalg.

Kanskje det heller er omvendt: at norske butikker setter av litt ekstra hyllemeter i forhold til vareutvalg og salg for å omgå reklameforbudet ved å tapetsere litt butikkveggflate eller butikkgulvplass for å «reklamere» for bestemte ølslag?

I Norge synes "Fire pils og en pizza" nærmest å være en kvalitetsmessig programerklæring for ølsalg over disk, gjerne kombinert med selvoppfyllende insistering på at man brygger og selger det som folk vil ha og at ingenting annet ville kunne fungere.

 

2012-04-05

Polet og øl og sånt

For en stund siden ble jeg overrumplet av en bryggeriansatt selger. Jeg hadde akket meg over øl-utvalget på pol og butikker i Norge, og han gikk til frontalangrep ved å si noe slikt som at han begynte å helle til at Polet var det beste som hadde hendt øl-kultur og øl-utvalg i Norge. Temaet var ikke hvorvidt ølet var dyrt, men hvorvidt vi hadde et godt utvalg og enkel tilgang til det.

Når jeg ikke der-og-da svarte ham, var det delvis fordi jeg ble tatt på sengen, og delvis fordi konteksten ikke innbød til å eskalere dette til en konfrontativ diskusjon. Delvis var det også at hjernen min aldri klarer å finne på de rette tingene å svare før den har tenkt seg om og sovet litt på det. Franskmennene har et ord for slikt: mots d'éscalier - ordene eller svarene du først kommer på i trappa på vei ut.

Jeg arkiverte det bakerst i hodet under «S» for sterkt-uenig. Da jeg i sommer besøkte en større matvarebutikk i Danmark dukket saken opp igjen. Med Danmark i mente: det er noe forbannet tull at Polet totalt sett har gjort noe som helst godt for ølutvalg og -utbredelse i Norge. Når vi i tillegg snakker om folk som burde vite bedre, fordi de selv sitter tett på og temmelig sentralt i øl-bransjen, så er det betimelig å undre på om det er en bevisst ikke-sannhet for å opprettholde en illusjon om at Polet er noe velgjørende for ølutvalget.

Jeg starter idag en artikkelserie for å utdype dette temaet.

 
Gleder meg - lagt inn av Kaaz - 2012/4/6 00:57:13
Det blir interessant å se dine synspunkter. Monopoler har mange uheldige effekter, og de forplanter seg gjerne til virksomhetene omkring.
Hmh - lagt inn av Jørn Idar Kvig - 2012/4/6 22:13:38
Jeg gleder meg til å lese framover. Var det forresten meg du snakket med?
Neida - lagt inn av AndersChristensen - 2012/4/6 22:18:57
Var det forresten meg du snakket med?

Neida. Det var ikke deg, og du er forrresten ikke alene i jakten på 'hvem kranglet Anders med om polsystemet' :-)

2012-03-02

Hva er vel bedre en en liflig og frist duft av grønne epler ... et annet sted enn i ølet ditt? Likevel er grønne epler - eller acetaldehyd - en aroma som tidvis finnes i øl. Hadde det vært sider kunne man forstått det, men grønne epler, og hvorfra kommer denne aromaen?

Igjen må vi til gjæringsprosessen. Det er en lang og kompleks prosess, som knappest var skikkelig forstått før for et par tiår siden. Ja, mange av de litt mørkere krokene av den har fremdeles hvite flekker for eventyrlystne ølentusiaster med biokjemiske ambisjoner.

Men generelt er de mest sentrale delprosessene velkjent idag. Det aller siste trinnet før gjæren lager alkohol er overgangen fra pyrodruesyre til alkohol. Stadiet mellom disse to er acetaldehyd, som dufter som grønne epler. Acetaldehyd har formel CH3CHO, mens alkohol har formel CH3CH2OH. Siden vann er H2O, så blir to molekyler acetaldehyd og to molekyler vann til to molekyler alkohol og ett molekyl oksygen - eller omvendt under oksydering.

Dermed har vi også løsningen på hvordan kvitte seg med denne lukten: la gjæren arbeide videre. Normalt vil gjæren under modning eliminere selv den sterkeste duft av grønne epler. Du trenger ikke å ha vanlig gjæringstemperatur for dette, det holder med kaldlagring av ølet - men det må være lagring på gjæren. Om du stikker om og filtrerer ølet for tidlig, kan duften bli hengende ved, med acetaldehyd som bare ligger der og forgjeves venter på gjæren som aldri kommer.

Vi brygget engang en stout der vi rotet (vel, la oss si eksperimenterte) hardt med meskingen og andre aspekter av bryggingen. Da vi anså ølet som ferdig, stinket det grønne epler. Vi innså at ølet egentlig var udrikkelig, man fant ut at om vi kalte det for «iBeer», så ville vi i hvert fall kunne servere det for Apple-frelste bekjente. Som tenkt så gjort ... men flaskemodningen eliminerte all eplesmak, og ingen forstod ordspillet i navnet. Lærdommen er at acetaldehyd er et problem som litt tid og tålmodighet vanligvis vil kurere.

Men actaldehyd kan også komme tilbake i øl, gjennom oksydering av alkohol. En beslektet prosess er når ølet surner til eddik, der også acetaldehyd dannes, som sammen med eddiksyra gir et vinøst eller sideraktig preg. Det første er en ren kjemisk prosess som kan minimeres med å være forsiktig og unngå å splashe inn oksygen i vørter og ferdig øl. Det siste er en bakteriell prosess som må bekjempes med enda bedre renhold.

Situasjoner der man får mer acetaldehyd er dersom gjæren jobber overtid med å spise mye sukker, men har kun hatt en kort initiell vekstfase. Sannsynligheten for det reduseres ved å lufte godt før gjæren tilsettes og å sørge for at tilstrekkelige mineraler og sporstoffer finnes i vørteren - spesielt skal visst sink være viktig. Det er egentlig ingen grunn til ikke å tilsette litt gjærnæring mot slutten av kokingen - for å være på den sikre siden. Visstnok kan også gjæring under høyt trykk med mye CO2 hemme gjærens evne til å konvertere acetaldehyd til alkohol.

Generelle råd for å unngå oksydering er å ha moderat headspace og god forsegling av de beholderne som ølet ligger på. Dessuten er det som nevnt nyttig å modne ølet på gjæren tilstrekkelig lenge før det tappes. Forøvrig vil du nok alltid finne litt acetaldehyd i øl, men forhåpentligvis under persepsjonsterskelen på rundt 15 ppm.

Er så acetaldehyd helt uproblematisk? Nei, det er ikke så enkelt som bare å vente litt. Selv om det produseres acetaldehyd under all gjæring, så er en oppbygging av mye acetaldehyd en indikasjon på en problematisk gjæring med ubalanse i ett eller annet. I så fall er det neppe bare en midlertidig duft av grønne epler som er symptomene.

Hva smaker det? Vel, grønne epler. Men det er også blitt beskrevet som plenavkutt, grønne blader, gresskar og latexmaling. Du kan her som andre steder også kjøpe ampuller som kan dyttes i nøytralt øl. Billigversjonen er - ifølge Homebrewtalk - en teskje hvitvinseddik i omtrent en halvliter øl for å doktorere smaken av acetaldehyd i øl. Tanken er at bakteriene som lager eddiken også lager acetaldehyd, så ikke grip etter eddiksessensen på 35%, men til en eddik i naturlig styrke, basert på hvitvin. Feinschmekerne kan forsøke å få tak i øleddik (eng: alegar) i stedet for hvitvinseddik (eng: vinegar) - det burde fungere enda bedre.

Acetaldehyd er også kreftfremkallende, uten at du skal slutte å drikke øl av den grunn. Det er forresten vanligvis enda mer av det i vin. Dessuten er den viktigste eksponeringen for acetaldehyd gjennom avdampning fra plast, møbler og bygningsmaterialer innendørs. Andre kilder er røyking og eksos. Selv om acetaldehyd ikke er noe hyggelig og koselig kjemikalium, så er nok konsentralsjonen i øl mer problematisk for smaksopplevelsen enn for helsa.

En forskningsartikkel har forøvrig koblet en genetisk betinget mangel på ensymer som bryter ned acetaldehyd med risiko for å få Alzheimer, men dette er neppe grunnen til at du husker lite fra rotbløyta forrige helg.

I hvilke øl finner du denne smaken? De enkleste er faktisk Budweiser - i amerikansk utgave. Men også tyske variasjoner over bokkøl nevnes som å ha dette, så som EKU-28 og Salvator, men de er vel ikke så enkle å få tak på i det norske markedet som Bud.

Se også: Homebrewtalk og Wikipedia.

 
- lagt inn av Knut - 2012/3/17 20:06:57
Er det liv i leiren?
Joda ... - lagt inn av Anders Christensen - 2012/3/17 22:59:32
Det er fremdeles liv her, men tiden går litt med til endel andre ting, men jeg har mange halvferdige bloginnlegg liggende og vente på finpussen :-)

2012-02-19

Dimetylsulfid - eller DMS blant venner - er en (u)smak på øl som gir en smakskomponent av kokt mais. I utgangspunktet er dette en svovelbasert smak - et svovelatom med to CH3-grupper på seg. Det enkleste er ofte det beste, eller det verste om man ikke liker kokt mais i ølet sitt.

Den har en svært lav persepsjonsterskel, i området 10-150 ppb. Men merk at persepsjonsterskelen synes å være veldig individuell, samt at det er en smak som i lave konsentrasjoner ofte drukner i andre smaker, slik at den i mindre grad er merkbar i fyldige og smaksrike øl. Wolfgang Kunze mener at den er problematisk først i konsentrasjoner over 60 ug/L i lager. Poenget her er mange (spesielt de som liker tysk pils, og Kunze er trygt plasser i tysk bryggetradisjon) mener at i konsentrasjoner i området 30-60 ug/L vil den gi fylde og smak til ølet, men uten å gi usmak.

Primært ligger opphavet til DMS i maltingen der det skapes S-Metyl methionine (SMM) under groing, og i tørking og mesking der frigjøringen starter. Under mesking dannes det DMS og DMS0 fra SMM. Disse frigjøres, samt at også SMM frigjøres. Frigjort SMM kan dessuten omdannes til DMS under koking av vørteren, men kokingen av vørteren vil normalt også relativt raskt koke bort DMS fordi den lett fordamper. Dermed har vi også skissert mekanismen i én av nøklene til redusert DMS: rask kjøling etter koking. Under avkjølingen fortsetter SMM å omdannes til DMS lengre nedover på temperaturskalaen enn DMS dampes ut av vørteren. Under avkjøling vil man derfor generelt akkumulere mer DMS omdannet fra SMM enn man damper ut. Jo saktere avkjølingen er - spesielt på den varmere delen av skalaen - jo større er denne effekten.

Et annet moment er at jo lengre man koker, jo mindre reservoar av SMM er det igjen å omdanne til DMS. George Fix angir at raten som SMM omdannes til DMS med er proporsjonal med konsentrasjonen av SMM, og at halveringstiden for konsentrasjonen av SMM ved en typisk koking er 40 minutter. Det vil si at ved nitti minutters koking har du fremdeles «bare» redusert DMM til litt under 25% av opprinnelig mengde.

Omdanningen av SMM til DMS skjer i betydelig grad helt ned til 60-70C. Nå er det mindre slik at omdanningen slutter på en bestemt temperatur, enn at dens hastighet sakker voldsomt når temperaturen synker. Det gjør at det er viktig raskt å komme godt ned i dette temperaturområdet. Kokepunktet for DMS er 99F = 36,5C, så man skulle kanskje tro at om man holdt vørteren under avkjøling på en temperatur midt derimellom, så ville man dampe ut all DMS og ikke få omdannet noe særlig mer fra SMM. Men det er ikke slik kokepunktet til en væske virker, på samme måte som at en gryterett tilsatt porter ikke på et trylleslag blir alkoholfri med oppvarming til over alkoholens kokepunkt på 80C.

Et annet viktig poeng for DMS er at lys malt ikke har vært varmet opp til over 70C, mens mørkere maltslag som har vært varmet langt høyere opp under malting allerede har fått konvertert mye av sin SMM til DMS i malten. Denne DMS'en i malten vil typisk dampe bort under tørking, men selv om den først ble frigjort under mesking, ville den raskt bli dampet bort under koking. Siden det er lite gjenværende SMM, blir det i praksis lite DMS i det ferdige ølet med slik malt.

Dermed har vi også litt av grunnen til at DMS er tysk og ikke britisk, liksom diacetyl er det motsatte. I Tyskland bruker man mye lys pilsnermalt, og den er mer utsatt for å gi DMS enn den litt mørkere britiske malten.

Den neste måten å eliminere DMS er under gjæringen. CO2 kan dra med seg både SMM og DMS når det bobler opp gjennom den gjærende vørteren. Jo livligere gjæring, jo større blir denne effekten. Fix angir den som rundt en 50% redusjon ved typisk engelsk overgjæring, men bare 25% ved en typisk tysk undergjæring. Og dermed har vi mer av grunnen til at DMS er en tysk-isme og ikke en britisk-isme. Engelske ales gjærer kraftigere enn de tyske lagerølene, og renser dermed mer effektivt ut DMS som har overlevd til gjæringskaret.

Som nevnt er opphavet til DMS i malten, og noen tommelfingerregler er at toradet bygg har mindre potensiale for DMS enn seksradet, og det er visst koblet mot innholdet av nitrogen. Dessuten har malt som er spiret på lavere temperatur mindre enn den som er spiret på høyere. Dermed har vi den tredje grunnen til at det er lite DMS i England og mer i Tyskland: valget av bygg i tillegg til maltingsteknikken. Fix angir at britisk pale malt typisk kan ha 1-2 ug pr gram malt, mens for amerikansk malt kan nå opp i 8-10 ug pr gram malt.

For eventuelle hjemmemaltere er denne kunnskapen nyttig å ta med seg, siden det er helt klart at elimineringen av DMS i det ferdige ølet bør starte med maltingen, ja faktisk med valget av byggslag.

For kommersielle bryggere finnes det ytterligere muligheter. Ved å boble igjennom nitrogengass i den varme vørteren under koking, fjernes i praksis all SMM og DMS fra vørteren, og man kan nesten slippe å tenke mer på DMS. Fix angir at dette gjøres for «the largest brewery in the United States», og det er vel Budweiser han tenker på. Ulempen med dette er at også andre smaksstoffer elimineres, slik at ølet blant annet får en lavere maltprofil ... hvilket noen sikkert vil anse som en feature snarere enn en bug.

Det andre opphavet til DMS er DMSO som er oksydert DMS. Det kan igjen bli omdannet av gjæren tilbake til DMS under gjæring. Poenget her er at mens DMS lett kan kokes bort, så vil DMSO stort sett overleve kokingen. Det er derfor svært vanskelig å bli kvitt DMSO. Heldigvis ser det ut til at det i øl er det andre stoffer som i praksis blokkerer gjæren fra å omdanne dette, slik at allikevel ikke er et problem. Men i det øyeblikket man får en infeksjon, kan bakterier eller villgjær trå til og omdanne DMSO til DMS og tilsynelatende plutselig gi et smørpreg.

DMS kan også produseres ved en infeksjon, men er da bare en liten komponent i et større bilde, og du vil trolig ha andre smaker og dufter som langt overskygger DMS og bekymrer deg mer.

Helt DMS-fri øl finnes vel ikke, og faktisk sies det at det finnes få øl som også er under under den nedre grensen for persepsjonsterskel. Om det stemmer, vil det vil si at de som er spesielt sensitive for DMS vil kunne kjenne det i nesten alle øl.

Du vil også få mer DMS i ølet om du koker vørteren i et lukket system eller koker med lokk. Det å koke kraftig og lenge er bra, og vørteren bør gjerne kokes inn med så mye som 8-10% som en forsikring på at man har kokt bort det meste og har minimalisert DMS-problemet. Dog er det viktig å være klar over at løsningen på DMS ikke er én enkelt ting, men er et knippe med tiltak som tilsammen bringer problemet under kontroll.

Hos Noonan kalles SMM for DMS-P for «DMS-precursor», i tilfelle noen snubler over den betegnelsen.

Hva smaker så DMS? Søtlig, som kokt eller dampet mais, eller som en nyåpnet boks med hermetisk mais.

Mens diacetyl mest er en britisk og tsjekkisk ting som man generelt ikke finner i amerikanske eller tyske øl, så er DMS det motsatte. Engelske øl er stort sett forskånet på grunn av kornsorter og bryggeteknikker. Amerikanske øl er utsatt på grunn av at man ofte bruker seksradet bygg med mye SMM, men med nidkjær bryggeteknikk holdes det vanligvis under kontroll.

I hva slags øl finner vi så DMS:

  • Tyske øl har i varierende grad DMS som typeriktig, og da mest på de lyseste og minst på det kraftigste og mørkeste ølene. En bock skal ikke ha det, mens en pils bør ha det, kanskje til og med i temmelig tydelig grad.

  • Pilsnere kan ofte ha DMS, men ikke tsjekkisk eller norsk. Det er typisk for tyske og ikke helt uvanlig i amerikanske.

  • Tyske hveteøl skal ikke ha det, heller ikke altbier.

  • Amerikansk cream ale kan ha litt DMS. Dette er øltypen ble laget av de gamle amerikanske bryggeriene fra før tyskerne ølinvaderte USA på midten av 1800-tallet. Det var håpet deres at den skulle demme opp for pils og bayer. Den regnes sammen med California common ale som én av to gamle, lokalt oppståtte ølstiler i USA.

  • Baltisk porter skal ifølge noen kunne ha små mengder. Det vites ikke om det er en egenskap som følger med porter-stilen eller kommer av at denne øltypen oftest brygges som undergjæret i våre dager.

Og for å ta en liten bærtur i åkeren ... DMS er også en viktig komponent i jakten på trøfler, de meget ettertraktede underjordiske soppene som man tradisjonelt brukte griser for å lete etter. Soppen gir fra seg DMS som er hva svina går etter for å lete dem opp. I senere tid er det blitt vanlig at man bruker hunder til denne «jakten», og en fordel er innlysende at hunden ikke spiser trøflene, selv om de skulle få sjansen. De blir muligens ekte ølhunder, dersom de får tysk pils.

For mer informasjon, se denne artikkelen eller også denne.

 
- lagt inn av Cooper - 2012/2/22 13:05:52
Flott blogging for tiden, Anders. Jeg leste Diacetyl og tenkte automatisk på Mikrobryggeriet her i byen. Flere av ølene der har i det siste vært diacetylbomber, så hvis man er nysgjerrig på fenomenet kan det og være et alternativ til smaksettene. Porteren var mildt sagt interessant.

2012-02-18

Dagens usmak er diacetyl, bak hvilket kjemiske navn skjuler seg en en liflig duft av smør. Eliminering av diacetyl er en av moderende bryggings større suksesser. Og kanskje nettopp derfor er diacetyl gjennomgående mislikt og uglesett, selv i øltyper der den er typerett og der den i eldre dager var temmelig vanlig.

Det er forresten ikke så mye at diacetyl dufter som smør, som at smør inneholder diacetyl og noen andre stoffer, og det er disse komponentene vi forbinder med smør. Det har gjort at diacetyl er blitt til «smørkrydder»: om du skal lage lissom-smør, legg til gul farge og diacetyl, og mange vil umiddelbart tenke: smør.

Et annet sted som man bruker diacetyl er i pop-corn-bransjen, siden pop-corn jo egentlig burde fettes med smør. Men strengt tatt er det «tilstrekkelig» med en eller annen billig olje tilsatt nettopp diacetyl. Diacetyl i tilstekkelige mengder er faktisk likeså farlig for lungene som en robust røykevane, og stoffet er den primære årsaken til sykdommen som uformelt kalles pop-corn-arbeider-lunge. Neste gang du skal på kino, stikk hodet innenfor varmeskapene med pop-corn og snus godt inn. Det lukter kanskje smør, men det er ikke sikkert at mange av molekylene der som noensinne har hatt kontakt med en ku eller en budeie - men nok om det.

Smør brukes jo ikke under brygging, så hvorfra kommer diacetyl i øl? Svaret er todelt: gjæring eller infeksjon. La oss se på gjæringen først. En sterkt forenklet forklaring på gjæringsprosessen er at gjær er små vesner som spiser sukker, pisser alkohol og raper CO2. Det kan være en grei nok overordnet modell, for virkeligheten er temmelig så komplisert med et utall av trinn, alternative mekanismer, temperaturavhengigheter, pH-avhengigheter, mellomprodukter, ensymer og God vet hva. Hele prosessen er temmelig kompleks, og jeg skal ikke engang forsøke å forklare den her.

Det som er viktig i denne sammenhengen er at diacetyl er en mellomting mellom et biprodukt og et mellomprodukt i denne prosessen. Rent teknisk er det som skjer at gjæren tidlig under primærgjæring (under formeringsfasen) lager aminosyren valine, og på et mellomstadium underveis dannes acetolactate. Ikke alt brukes og noe av dette lekker ut av gjærcellen. Dette blir etterhvert oksydert til diacetyl, jo høyere temperaturen er, jo raskere oksyderes det. Diacetyl er i stand til å trenge seg tilbake inn i gjærcellen igjen, der det finnes ensymer som bryter det ned til andre stoffer. I praksis skjer nedbrytningen under sekundærgjæring og modning. Noen referanser påstår at sluttproduktet smaker enda verre enn diacetyl, men at smaksterskelen er høyere, så det smakes i praksis ikke. Eller kanskje det er slik at disse stoffene forblir fanget inne i gjæren? Andre kilder mener at de har en relativt nøytral smak. Ikke vet jeg, men borte blir i hvert fall smørsmaken.

Det vil si at øl under gjæring kan smake mer eller mindre smøraktig - litt avhengig av gjærtype. Jo kraftigere og varmere et øl gjærer, jo mer diacetyl vil det produsere. Jo tidligere og kraftigere en gjærtype flokkulerer, jo mer diacetyl har den en tendens til å etterlate, formodentlig fordi gjæra går i dvale før den klarer å absorbere og bryte ned diacetylen. Dermed har vi forklaringen på at det er diacetyl i britiske ølsorter.

Ølet kan også få mer smørsmak etterhvert, dersom det har mye acetolactate som enda ikke er oksydert til diacetyl, og det kan skje om man fjerner gjæren for tidlig mens ølet modnes. Jo lavere temperatur for gjæring og modning, jo saktere går oksyderingen fra acetolactate til diacetyl og jo lengre ut i tid foregår opptaket og nedbrytningen av diacetyl i gjæren. Deri ligger nok koplingen til at tsjekkisk lager har diacetyl og tyske bryggerier er nøye på diacetyl-pause under gjæring.

Hva smaker egentlig diacetyl? I små mengder gir det en glatt og oljete følelse i munnen. I litt større doser kommer smørsmaken. Den beskrives ofte som butterscotch, og det er da lett å misoppfatte det som «Smørbukk», dels fordi karamell er en lovende oversettelse av butterscotch, og dels fordi navnet Smørbukk synes å peke til smør. Men om du vil ha smørsmak, er det ikke Smørbukk, men heller Werthers Echte man burde gå etter. Den enkleste måten å kjenne denne duften, er å snuse på smør.

Persepsjonsterskelen er rundt 0,1 mg/L, selv om litt forskjellige tall er oppgitt. Dessuten blir det vanskeligere å merke diacetyl jo kraftigere og mer smaksrikt ølet er.

Du kan som nevnt også få diacetyl fra en infeksjon, men her ligger det vel i kortene at du da får en økende konsentrasjon av smørsmak etter at hovedgjæringen er ferdig. Tidvis kan det smakes på tappetårn med dårlig gjennomstrømning og ikke altfor strengt renhold.

Gjennomgående er diacetyl noe man ikke ønsker i øl, men det finnes unntak i form av ølstiler som historisk skal ha lave mengder med diacetyl.

  • Det kan gjerne være litt diacetyl i tsjekkisk pilsner, ikke mye, men noe. Dette gjelder også for endel av de nyere variantene av pilsner som er brygget ved mikrobryggerier, som kan ha litt diacetyl. Det skal derimot ikke finnes noe i tysk pilsner.

  • I tsjekkisk mørk lager skal det imidlertid være noe diacetyl, og ønsker man det, kan den tas relativt langt ut.

  • Gjennomgående skal det ikke være diacetyl i tyske ølstiler, men noen mener det er unntak for münchner dunkel og schwarzbier, der det kan akseptabelt i en liten mengde.

  • I engelsk bitter og engelsk brown ale (spesielt nordlig type) er det også akseptabelt med litt diacetyl, men det er vanligvis helt uaktuelt i amerikanske videreutviklede versjoner av disse ølene. Noen mener at også old ale og barley wine kan ha diacetyl i engelske utgaver.

  • I skotske øl aksepteres det litt diacetyl.

  • Lave nivåer er akseptabelt i sweet stout, men meningene er litt delte for de øvrige typene av porter og stout. I den grad det eventuelt finnes, bør det i alle fall være i små mengder.

  • Noen mener det er tillatt i små mengder i amerikansk amber, og jeg har sett en referanse til at det er akseptert i amerikansk brown ale - men de fleste typebeskrivelser vil vel være uenig i dette.

  • Flamsk rød og flamsk brun (oud bruin) skal ha lov til lave verdier av diacetyl.

Hvordan blir man kvitt denne smørsmaken? Vel, siden det er et mellomprodukt, er det enkleste å la gjæren selv rydde opp. Under brygging av lagerøl, legger man ofte inn det man kaller en diacetyl-pause i gjæringsregimet. Det er 2-3 dager på rundt 20C mot slutten av selve hovedgjæringen, for å trigge gjæren til å spise opp smørsmaken. Uansett er det gjæren man bruker for å fjerne diacetyl, og om gjæren fjernes fra ølet, så er det game over for videre reduksjon av diacetyl.

Vel, det er faktisk ikke helt rett, for i moderende industribrygging hvor man ikke har tålmodighet til å vente på dette, kan man tilsette enzymer til å gjøre denne jobben på langt kortere tid. Ensymene er forøvrig de samme som gjæren bruker, og de er formodentlig til og med utvunnet fra gjær.

Hvordan får du så smakt diacetyl? En mulighet er å kjøpe et smakesett som inneholder diacetyl, men det er dyrt. Den beste måten å gjøre dette på er for noen likesinnede å spleise på et sett med 10-12 usmaker. Dersom ampullene i slike sett skal blandes ut til to liter øl, så burde det ikke være noe problem å dele det på 8-12 personer. Dermed blir heller ikke en firsifret prislapp så tyngende.

Og forøvrig, om du ikke merker noe spesielt, kan det tenkes at du er blant de ca 20% av befolkningen som visstnok ikke kjenner diacetyl selv i temmelig høye konsentrasjoner.

Man kan som nevnt også lukte på smør, margarin, pop-corn og til og med hvitvin. Det siste trenger en liten forklaring. Vindruen chardonnay har litt nivåer av diacetyl, og spesielt i California har man latt være å eliminere dette preget - ja man har sågar dyrket det som en smakskomponent. Californiske chardonnay-viner karakteriseres derfor ofte som «butter-bombs». Selv om det er en trend bort fra smørpreget, så finnes det fremdeles noen igjen av dem. Jeg har blinket meg ut en på polet som jeg skal forsøke.

Faktisk var det ikke før på 1950-tallet at man ble klar over at diacetyl kunne oppstå gjennom vanlig gjæring. Før dette trodde man at det var infeksjoner som var opphavet. Selv om Louis Pasteur forklarte gjærens funksjon, så var det mange sider av gjæringsprosessen som var uklare frem til ganske nylig. På 1950-tallet hadde amerikanske øl diacetylnivåer i gjennomsnitt på over tre ganger persepsjonsterskelen, mens de i dag ligger på halvparten av denne. Idag er trenden mest at smør passer best på brødskiva.

Se også Diacetyle Time Line fra White Labs. Se også denne ypperlige artikkelen fra salige BrewingTechniques. Se også denne artikkelen fra Professor Beer.

 

Øldommereksamensnerver

Idag er det eksamen etter øldommerkurset, og jeg har ikke bare eksamensnerver, men også fremdeles en forkjølelse i pen blomst, og en rimelig backlog på eksamensforberedelser. Selv ikke kaffekoppen i dag morges duftet kaffe, huff.

Dette kommer til å gå i en interessant retning. Når er det kont på denne eksamenen, mon tro?

Men når bare dette er unnagjort, så kanskje jeg kan komme igang med å få blogget litt mer.

 

2012-02-04

Blindtesting

Om eksakt to uker er det eksamen i øldommerkurset i regi av Norbrygg, og jeg begynner å få et lite snev av panikk. Det er mange eksamner det går an å sprenglese til over de siste dagene - men det er ganske enkelt slik at man ikke kan sprengsmake seg gjennom mange øl de siste dagene før en slik eksamen. Det vil si: man kan, men det er neppe produktivt.

Så jeg har gått inn i eksamensforberedelsesmodus, som betyr at Magni blindtester meg på to øl hver kveld. En hylle er satt av i kjelleren, og med stor iver plukker hun ut to kandidater hver kveld. Jeg går vanligvis i baret mht øltype, til stor glede (og tidvis litt skadefryd) for omgivelsene.

Poenget er at blindsmaking er vanskelig. Ja, selv det å spesifisere type på et øl er faktisk ikke helt trivielt i en blindsmaking. Ok, så er det liten sjanse for å forveksle en Imperial Stout med en Pilsner, eller en IPA med en Lambic, men det er ikke øltypene som er markant forskjellige som er utfordringene, det er de som er nesten like som er problemet.

Jeg skulle gjerne ha sagt at jeg aldri bommer på å identifisere øltyper, men det ville vært en grov løgn. Dernest kommer neste trinn: når du først har bestemt deg for hva slags type øl det er, så er det lett å kjenne alle de smakene som du «vet» skal være der. Enda verre blir det når det ikke er blindsmaking. Når du har sett etiketten så gir det forventning til hva du skal smake - og du verden hvor ofte man da smaker nettopp det!

Men nå er jeg på blindsmakingskjøret - hver kveld en er en ny opplevelse og ofte en liten mental kalddusj.

 

2012-01-22

Øl og religion

Øl gjorde at Russland ble kristent i stedet for islamsk - sies det. Bakgrunnen er at storfyrste Vladimir den store av Kiev (eller Valdemar som han ble kalt i Norge) i 988 ønsket en mer strukturert religion som kunne være felles og ha en nasjonal spennvidde. Etter et mislykket forsøk på å smi sammen de eksisterende, lokale religionene, fant han ut at han måtte gripe det an annerledes, og hente noe utenfra. Dersom man skulle forholde seg til nabolandene og store og mektige religioner, var alternativene i praksis tre: katolisismen, gresk-ortodoks kristendom og islam.

Ambassadører ble sendt ut til de ulike religionenes hjemmebaser for å hente informasjon, teologi og inntrykk. Det lyder nærmest som om om det var en vanlig anbudsrunde. I utgangspunktet lå islam godt an. Dette var tross alt rundt år 1000, og islam var på sitt mest ekspansive, sterkeste og ikke minst både teknologisk og kulturelt lengre fremme enn Vest-Europa og de temmelig reduserte restene av Øst-romerriket.

Men så var det noen som hvisket et ord i øret: Øl. Om man konverterte til islam ble det slutt på øl og annen alkohol. Dermed tippet plutselig vektskålen hardt i den andre retningen. Visstnok skal så valget mellom katolisismen og den ortodokse kirken ha blitt avgjort ved at de sistnevnte hadde mye kulere gudstjenester og mer imponerende byggverk. Spesifikt kan dette ha vært katedralen Hagia Sophia i Konstantinopel, som ironisk nok senere ble en moske.

Nå er det vel ikke helt sikkert at historien er fullstendig sann. Det er ofte slik med historier som både er gamle og gode. Men ofte er det en kjerne av sannhet der.

Og likevel er stemningen i mange konservative kristne kretser å mislike øl og alkohol i alt dets vesen - med mindre man snakker om nattverd. Forstå det den som kan.

 

Baking og brygging

Hva er forholdet mellom baking og brygging? Det mest nærliggende er at de begge bruker gjær og produserer matvarer - men det stopper ikke der. Kanskje nettopp fordi de begge produserer matvarer og fordi den ene produserer gjær som den andre kan bruke, så har de ofte vært samlokalisert i klostre, slott og andre steder som trenger begge.

Helt tilbake til det gamle Egypt var baking og brygging knyttet sammen. I Sumer synes bryggingen å ha vært basert på en slags halvbakte kaker eller kjeks som etter behov ble bløtt opp og gjæret.

Men samtidig har nok også dette tette samlivet mellom baking og brygging, mellom brød og øl, sannsynligvis vært årsaken til en underrapportering av brygging og bryggerier når man i ettertid ser på restene av gamle bygninger.

Av og til snus verden på hodet, og forholdet mellom brød og øl er et slikt. For inntil ganske få år siden var det vanlig å tenke at å brygge øl krevde en diger innsats i utstyr og arealer, for et bryggeri er ikke noe for en bakgårdsgeskjeft. På den andre side er et bakeri ypperlig egnet for en minibedrift i en liten kjeller. Sagt på en annen måte: frem til mikrobryggerirevolusjonen var det mange flere eksempler på bakerier-på-hjørnet enn eksempler på bryggerier-på-hjørnet.

Men går vi noen hundre år bakover i tid, så var det omvendt. Skulle du ha et bakeri, måtte du ha en bakerovn - en diger innretning i oppmurt stein og dermed en større investering. Om du ønsket å brygge i stedet for å bake, så trengte du et visst utvalg av bøtter og kar, men det var egentlig ingen diger enkeltinvestering, og det etterlot lite som ikke hadde en alternativ etterbruk - dvs lite som arkeologer kunne finne. Rett nok ville man som regel trenge en kjele, men slike var mobile og det gikk an å låne - faktisk var det ikke uvanlig at kirker og byer hadde bryggkjeler til utlån. Og selv om man hadde en selveid bryggkjele, så hadde den en betydelig restverdi når man sluttet å brygge, om ikke annet som metallverdi. En bakerovn derimot - den bare står der, og har liten verdi utover at man kan bake i den. Til alt overmål må en bakerovn innrettes annerledes enn et ildsted for oppvarming, vasking eller matlagning, mens et ildsted for brygging godt kunne kombineres med disse tre, i hvert fall ved brygging i moderat skala.

At det var lite spesialutstyr som ikke også hadde alternative bruksmåter (fat, bøtter osv) og det at ting i tre holder seg dårlig, gjør at vi finner få tydelige rester av bryggerier. Brygget man i litt større skala, kunne man nok bruke et spesiallaget ildsted, der man murte opp en kappe rundt kjelen i underkant, slik at man mer effektivt kunne fyre under. Men om man fjerner kjelen, sitter man igjen med noe som kan forveksles med nederste del av et ildsted.

Når man så forsøker å finne ut av restene etter rommene i en gammel ruin, så er det relativt lett å identifisere bakeriet og deretter kjøkkenet. Men bryggeriet? Tja, det blir lett feilkvalifisert som et litt uspesifisert del av «kjøkkenet».

 

2012-01-15

Øltømming i hodet

Spellemannsprisen endte med skandale etter at vokalisten for bandet Plumbo - Lars Erik Blokkhus - forsøkte seg på en rasistisk «morsomhet» som ganske forståelig ikke ble godt mottatt. Stemningen ble ikke akkurat bedre av at Tshawe Baqua i Madcon i etterkant fyrte av seg en lekse med gloser jeg ikke har fått med meg skulle ha blitt akseptable i offentlig ordskifte og dertil lovet å helle drinken sin over Blokkhus. Meg bekjent har han ikke gjort det, men gitarist Terje Røthing i Kaizers Orchestra helte senere ølet sitt i hodet på Blokkhus mens sistnevnte ble intervjuet senere på kvelden. Nærmere bestemt var det Carlsberg pilsner fra boks sålangt jeg kunne se, uten at det er spesielt vesentlig. Og dermed er vi kommet til dagens tema, som er ølhelling i hodet på folk som debattform.

Denslags var nemlig på mote sensommeren 1999.

Natt til 5. august 1999 helte Jan Otto Hauge - mangeårige redaktør for Norsk journalistlags fagblad «Journalisten» - en halvliter over stortingsrepresentant Vidar Kleppe fra FrP (nå Demokratene) og oppfordret andre til å gjøre det samme. Han hadde først invitert Kleppe til å slå seg ned ved bordet sitt på Tostrupkjelleren, for deretter å helle innholdet i halvliteren over hodet hans.

To dager senere helte også visesangeren Lillebjørn Nilsen en halvliter i hodet på Vidar Kleppe, også det skjedde på den felles klubben for journalister og politikere på Tostrupkjelleren. Politisk uenighet og markering av avsky var eksplisitt gitt som en begrunnelse, og han knyttet det til oppfordringen fra Hauge. Det ble i hvert fall delvis forsvart av Åse Kleveland, og visesangeren selv fremstod ikke som noen angrende synder. Det påstås at Lillebjørn Nilsen med dette brente sjansene til Oslo bys kulturpris for 2000, og han fikk prisen i først for 2004.

Noen dager senere - 12. august - fikk Einar Steensnæs, som da var parlamentarisk leder i KrF, helt en halvliter over seg i Haugesund av en fyr som like etter kom tilbake med enda en halvliter som han helte over Steensnæs' tvillingbror Ola, som var KrFs kandidat til fylkesordførervervet.

Heldigvis stoppet det der, og etter valgsesongen 1999 gikk dette av moten. Men så sent som sommeren 2007 fikk Siv Jensen en halvliter over seg på Skrova av en full person under et ferieopphold der hun ble ad hoc-intervjuet av en journalist som spottet henne. Lite vites om det var politisk motivert, men det er jo nærliggende å tro.

Jeg er generelt positiv til nye og kreative bruksområder for øl, men helling av øl i hodet på folk som politisk statement og meningsytring synes jeg kort og godt ikke hører noe sted hjemme. Uansett hvor mye man måtte argumentere for at litt øl over hodet fysisk sett er temmelig harmløst, så er det å ta en diskusjon fra det verbale planet og over til fysisk håndgemeng, og minner meg om sitatet «violence is the last refuge of the incompetent.»

Jeg håper denne trenden ikke er på vei tilbake. Misbruket av øl er det som plager meg minst. Det er barnslig og umodent, men verre er at det øltømming i hodet på folk hverken er eller vil være noe konstruktivt argument i en debatt, og å late som det er en meningsfull politisk ytring vil bare viske ut grensen mellom hva som er en offentlig debatt og hva som er politisk vold.

Betegnende er det kanskje også at det stort sett er pilsner som tømmes på denne måten. Det sier vel mindre om pilsnerdrikkere - for det er tross alt bare et ørlite mindretall som oppfører seg slik - enn det sier noe om ølvanene til den typen folk som ikke helt klarer å forholde seg til gråsonen der verbale argumentasjon slutter og vold begynner. Jeg har aldri hørt om at noen har helt porter eller portvin i hodet på folk de er uenige i, det er visst bare pilsen som blir denslags til del.

 

2012-01-12

Hva er øllebrød?

Begrepet øllebrød har dukket opp fra tid til annen, men det er sjelden det følger med noen god definisjon, og servert det har jeg aldri blitt. Hva er dette mystiske øllebrødet, har det noe med øl å gjøre, og er det godt - ja er det i det hele tatt spiselig?

Øllebrød er et dansk uttrykk, selv om det sikkert har vært brukt i eldre tider på norsk også. Det er språklig kort og godt en variant av «øl og brød», og det har ikke noe med «flytende brød» som har vært et hyppig klengenavn på øl.

Det er en matrett - men uten noe luksuspreg over seg. Man river biter av gammelt brød - gjerne rugbrød - og bløter dem opp i øl og koker det hele. Utav dette får man en slags grøt eller tykk suppe som visstnok er nærmest som en slags nasjonalrett i Danmark. Her er noen oppskrifter: Matoppskrift.no, Maduniversitetet.dk, DenStoreDanske.dk og DK-Kogebogen.dk.

I Norge finnes det endel oppskrifter på brød med øl, og det har blitt kalt «øllebrød». Men det er kanskje mest fordi man ikke har visst hva dette har vært og har trodd de må ha vært det samme - altså en sammenblanding av «øl og brød» og «brød bakt med øl». Mest kjent i Norge er vel «øllebrød» fra en sang som The Monn Keys sang inn en gang på 50- eller 60-tallet. Sangen er muligens opprinnelig dansk, for det er litt dansk aksent over ordvalget der, og den beskriver uomtvistlig øllebrød av den danske typen.

At denne retten ikke har vært noen statusrett, betyr ikke at den må være ubehagelig. For alt jeg vet kan den faktisk være god. Kanskje jeg skulle forsøke? I den grad oppskriftene spesifiserer dansk hvidtøl, tror jeg det nærmeste man kommer i Norge idag er lavt humlet bayer, kanskje med en dæsj vørterøl. Bayer og hvidtøl er rett nok to helt forskjellig øl, men jeg tror ikke det er noe annet som er nærmere. Om noen vil forsøke, er de refererte oppskriftene et bra utgangspunkt å triangulere seg via.

Om noen ønsker et gjenhør med The Monn Keys, så anbefales å søke på YouTube etter «Øllebrød Monn Keys». De var faktisk en gang i tiden det hyppeste og hotteste i Norge - men er nok ørlite akterutseilt idag.

 

2012-01-11

Fingeravtrykk og skum

Det er en gammel sannhet at fingeravtrykk og fett på innsiden av glassene ødelegger skummet - eller hodet - på ølet. Men stemmer dette, og hvor stor er egentlig effekten. Dét hadde jeg satt meg fore å finne ut med et relativt enkelt eksperiment.

Til formålet brukte jeg fire stk relativt nye glass fra Arendals bryggeri. Disse har kun vært bruke 2-3 ganger, og de ble alle vasket sammen etter nyttårsaften. I tillegg er dette temmelig tynne og høye glass. (Hvordan få 33cl til å se mye ut?) Jeg satte dem opp på rad og etter å ha spist og klasset på en plate melkesjokolade klasset jeg så på innsiden av glasset, så langt jeg nådde ned (ca 60% av glassets dybde. Glass nummer to og fire fra venstre er klasset på, mens glass en og tre er ubesudlet.

Til testen brukte jeg en flaske av mitt eget SMaSH hjemmebrygg, en batch som dessverre er blitt litt infisert, så den er ekstra livlig, men siden den er brygget på ren amber malt, så har den fylde nok til å gi et stort og fyldig skumhode. Glassene ble fylt omtrent like mye i hvert glass. Alle glassene ble fulle, og ett rant litt over.

Her er tilstanden ti sekunder etter helling, etter to minutter, etter fem minutter, etter ti minutter og etter tyve minutter.

Skumtopp etter ti sekunder

Skumtopp etter to minutter

Skumtopp etter fem minutter

Skumtopp etter ti minutter

Skumtopp etter tyve minutter

Bildene er kanskje ikke så lette å tolke, men de underbygger følgende to konklusjoner som jeg trakk etter å ha studert prosessen nærmere.

  1. Fett påvirker skummet, da det dannet seg hulrom i skummet på størrelse med en klinkekule til en liten ping-pong-ball der jeg hadde klasset på innsiden av glasset. Eller rettere sagt: i de områdene jeg mener å huske at jeg hadde klasset på glasset. Det er mest synlig på glass nummer to fra venstre.

  2. Med unntak av disse hulrommene i skummet, var det ikke innlysende å se noen forskjell på de fire glassene. Både blonder, hastigheten som skumhodet sank inn med, initielt volum og sluttilstand virket omtrent like, og jeg ville ikke vært i stand til å identifisere hvilke glass som var tilfettet i en blindtest.

  3. Det virket ikke som om hulrommene som ble skapt av fettet fremskyndet hastigheten av hvordan skumhodet kollapset.

Nå må jeg ile til og si at dette var en enkel og uformell test. Det er flere kilder til feil her. Kanskje er ikke fettet i sjokolade velegnet til å drepe ølskum. Jeg kunne ha brukt en plate sjokolade som var litt varmere og mykere. Jeg nådde ikke helt ned i bunnen av glassene, og jeg satte bare flekkvist fett på innsiden. Dessuten brukte jeg et øl med et meget robust skumhode, og kanskje fettet bare klarer å destruere en viss mengde skum. Ett av glassene rant over, og mistet derfor endel skum. Fettet kom bare i kontakt med skummet, ikke med selve det flytende ølet, så det var ikke spredd over hele skumhodet, bare områdevist tilstede, og dermed var trolig store soner av skummet helt upåvirket. Kanskje var det noe annet som fikk skummet til å kollapse langt raskere enn effekten av fettet. Dessuten er det sikkert flere andre faktorer som jeg ikke er klar over.

Likevel, selv i denne uformelle testen var det forbausende liten forskjell. Jeg ville gått bananas om et pubglass var så klasset på innvendig, også av hygienegrunner, men likevel var det temmelig lite forskjell i resultat.

Jeg planlegger å gjenta forsøket, og da smøre et tynt lag med fett utover hele innsiden av glasset. Dessuten skal jeg forsøke med et mer standard pilsnerøl for å se om mindre fyldige og robuste øl kanskje gir større utslag på denne testen. Men sålangt synes det som om dette er en myte - i hvert fall i praksis. Det er helt tydelig var en effekt av at fettet fikk skum i sitt nærområde til å kollapse, men det virket ikke som det nevneverdig påvirket skumtoppen som helhet.

Nå gjenstår det bare å fjerne bevismaterialet ...

 

2012-01-10

Ølglassvask

Jeg er vanligvis en mild og fleksibel person, men på ett felt pleier jeg en dyp fundamentalisme: vasking av ølglass. Det er noe av det verste jeg vet å få skitne ølglass på byen. Gjennom eksponeringstrening har jeg lært meg å leve med det, men jeg hater det okke som. Leppestift, inntørkede rester av oppvaskmiddel, fingeravtrykk fra barbetjeningen, osv. Huff!

I min egen «hjemmepub» bestemmer jeg reglene, og de sier at glass skal vaskes ordentlig. Her er reglene:

  1. Ølglass skal ikke i oppvaskmaskin.

  2. Ølglass vaskes for hånd med krystallsoda. Du får dette i de fleste dagligvarebutikker som har et middels til stort utvalg.

  3. Oppvaskbørsten brukes kun til ølglassvask og ikke for andre ting.

  4. Glassene vaskes, avrennes, skylles, avrennes og lufttørkes.

  5. Man tørker ikke glassene med håndkle, med unntak av at man kan bruke et ikke-loende håndkle på utsiden av glassene - men aldri på innsiden.

  6. Gummihanskene som brukes under vasken beholdes helst på inntil glassene er satt i skapene, så man unngår fingeravtrykk.

  7. Glass oppbevares i skap med skapdører, slik at man minimaliserer at de støver ned. Jeg er litt mer usikker på om glass skal oppbevares opp-ned eller få stå rett vei - jeg heller til det siste.

Slå et slag for rene glass: kjøp krystallsoda og dediker en ny oppvaskbørste til ølglass og kun ølglass!
 
Glass skal stå rett vei - lagt inn av Tollef Fog Heen - 2012/1/10 08:48:22
Glass som brukes jevnlig bør stå rett vei. Grunnen til dette er relativt åpenbar: du vasker antakeligvis innsiden av skapene ikke alt for ofte og det vil legge seg støv på hyllene i skapet. Dersom du setter glassene opp ned setter du den biten av glasset som du senere setter til leppene ned i støvet. Setter du glassene rett vei kan det komme noe støv i glassene om de ikke brukes på lenge, men det skjer vel heller sjelden i geekhouse.
Enig - lagt inn av Anders Christensen - 2012/1/10 10:15:39
Det skjer nok ofte at glass ikke brukes i geekhouse. Jeg stjeler ikke glass, men jeg kjøper dem ofte som souvenirer, og får tidvis i gave, så vi har altfor mange glass til at vi rekker over dem på en fornuftig tidsenhet. En mulig løsning er å skylle «gamle» glass før de skal brukes, samt at mye er gjort ved å oppbevare dem i skap med dører slik at luften er mer stillestående.
- lagt inn av hemorrhoids treatment - 2012/1/20 16:14:38
Grunnen til dette er relativt åpenbar: du vasker antakeligvis innsiden av skapene ikke alt for ofte og det vil legge seg støv på hyllene i skapet. Dersom du setter glassene opp ned setter du den biten av glasset som du senere setter til leppene ned i støvet

2012-01-09

Kommentarendringer

Jeg stengte for kommentarer en kortere periode en stund tilbake, fordi det var store mengder spam som ble dyttet inn på bloggen som kommentarer. En stund etter åpnet jeg opp igjen, og de startet på nytt.

Jeg har derfor gjort noen endringer. På siden for kommentarer har jeg dyttet inn et kontrollspørsmål som er at du skal skrive inn summen av to og tre med bokstaver. Dersom noen trenger fasiten, så er det «fem». Teorien min er at dette stopper spammerne mer enn captcha, fordi de alltids kan leie en horde av kinesere eller indere - eller hvem som nå er billigst - til å taste inn captcha-koder fra ulike bloggers kommentarfelter. Ja, det er faktisk også en slags levevei.

Men de har ikke så lett for å svare rett på et norsk spørsmål, uansett hvor trivielt det er. En stund tenkte jeg å kode inn Æ, Ø og Å i captcha-strengen, men det ville sikkert bare skape problemer med tegnsett. Jeg vurderer til og med å fjerne captcha helt, og det er mulig at jeg mekker litt på det så det veksles mellom ulike spørsmål, sånn som hva er hovedstaden i Norge og hva er fornavnet til statsministeren. Ikke veldig vanskelige spørsmål, men tilstrekkelig utydbart for folk som ikke kan norsk til at spammerne finner et annet sted å plage. Siden jeg blogger på norsk, antar jeg at de fleste som kommenterer også er i stand til å svare.

Jeg håper at det er greit for leserne. Jeg tenkte også på å legge inn autentisering via en tjeneste som Disqus, men jeg er ikke veldig hypp på det. Vi får se det litt an.

 

2012-01-08

Drikker du supernaculum?

Nei, det er ikke en eller annen tvilsom designersprit, men en drikkemåte. Sannsynligheten er temmelig liten for at du har gjort det, men sannsynligheten er likevel ganske stor for at du har drukket på en lignende måte.

Begrepet er gammelt. En kjent referanse er gitt av Tom Nash i 1595, som Isaac D'Israeli - far til statsministeren - har gjengitt i et kapittel om britiske drikkeskikker, og som igjen synes å være piratkopiert av den lette garde av britiske ølhistorikere. Selve ordet er en slags latinisering og finnes i ulike varianter: super nagulum, super naculum og super ungulum. Urban Dictionary definerer det som å bety å drikke til siste dråpe, og påstår feilaktig at det er den bokstavelige betydningen av ordet. Mer trolig er det en latin-aktig nydannelse for på/over neglen. Begrepet er ifølge Merriam-Webster kjent fra tysk auf den Nagel.

Poenget er at man skal tømme sitt drikkebeger og deretter vise at man har tømt det fullstendig ved at det etterpå ikke renner ut mer enn en dråpe som man kan balansere på sin negl. Så avslutter man begeret med å slikke i seg denne siste dråpen. Flere drikkeleker er beskrevet der man for å vise at man har drukket opp heller siste dråpen på neglen sin. Selv om navnet er ukjent, finnes konseptet fremdeles i noe modifisert form.

Da jeg en gang i fjern fortid deltok i Arendalspilsens venner hadde vi en drikkesang som minnet om dette - nei, jeg refererer ikke til den «nye» organisasjonen i Arendal, men den gamle, opprinnelige fra 1969 i Trondheim blant NTH-studenter fra Sørlandet. Drikkesangen gikk på rundgang rundt bordet, og hver enkelt måtte drikke ut sin flaske (man drakk jo direkte fra bjørnungene, må vite. En førstemann ble utpekt, gjerne ved at noen bare startet å synge og samtidig peke på en annen person. Sangen gikk noe slik som;

Se der sitter en fyllehund, mine herrer lambo.
Sett nå glasset for din munn,
mine herrer lambo.
Se hvordan hver dråpe vanker,
nedad halsen på den dranker.
Lambo, lambo, mine herrer lambo.

Siste linje ble så repetert inntil personen hadde tømt sin flaske og snudd den oppned over sitt eget hode. Den som nettopp har drukket unna synger så følgende vers, der alle stemmer med på linjene «mine herrer, lambo».

Jeg mitt glass utdrukket har,
mine herrer lambo.
Se der finns ei dråpen kvar,
mine herrer lambo.
Som bevis derpå jeg vende
glasset på dets annen ende.
Lambo, lambo, mine herrer lambo.

Deretter forsetter alle i et slags talekor og fremsier følgende regle:

Han kunne kunsten,
han var et jævla fylle-fylle-svin.
Nå går vi til neste mann
og ser hva han formår.

Og så repeterte det seg for neste rundt bordet.

Poenget med drikkeleken er todelt, dels å få opp tempoet i drikkingen, og dels å sikre at ingen sakker etter ved å ruge på én flaske halve kvelden. I eldre tid var det noe suspekt over de som meldte seg ut av godt lag ved ikke å holde følge med de andre i drikkingen. Hvorfor så snu glasset/flasken? Dels for at å sikre at det ikke bare er 'nesten-tomt', og kanskje er det dels en etterlevning fra de tider man brukte krus og beger, og det ikke lett å se hvor mye som var igjen hos de andre man drakk sammen med. Det er også tydelig utfra teksten at det er en gammel sang - og kanskje med svenske aner om vi skal overtolke formen «kvar».

Denne typen leker egner seg best for svakere drikkevarer som øl, sikkert uten at noen holder seg for gode til å shotte sprit til dens akkompagnement. Egentlig egner den seg ikke spesielt godt, men det er jo en annen sak, og kanskje delvis tuftet på at jeg begynner å bli gammel - og kanskje litt mer moden.

En annen referanse til noe av det samme er «dråpen» som en av mine svirrebrødre tidvis snakker om - uten at han har noe spesielt rituale rundt det. «Dråpen» er den siste dråpen i glasset, og glasset er ikke skikkelig tomt før dråpen er drukket. Det er det samme konseptet, om enn med den annen tilnærming.

 

2012-01-07

Øltidsmaskinen

Tenk at du snublet over en tidsmaskin, og du kunne dra på en ølreise til vilkårlig tiår - eller la oss si to tiår. Hvilke tyveår ville du valgt? Min preferanse ville vært 1830- og 1840-tallet - nesten helt uten tvil.

En god konkurrent er 1990-tallet og det første tiåret av 2000-tallet, for det dekker den moderende mikrobryggerirevolusjonen. Men pytt sann, det tidsrommet har jeg jo strengt tatt opplevd - og som tickerne sier: never twice same beer. Så hvorfor 1830? Tre grunner: avholdsbevegelsen, bayerølet og pale ale. La oss se nærmere på dem.

Bayerølet. Rett nok kom ikke pilsnerølet før senhøstes 1842, men det er viktig å huske på at pilsen bare var en variasjon over det bayerske undergjærede ølet. Det er tidstypisk at Bürgerbrauerei i Pilsen dumpet det gamle overgjærede ølet sitt og hyret inn Josef Groll - en bayersk brygger - for å gi dem godt øl, basert nettopp på den bayerske undergjæringen. Stedet var riktignok Pilsen og Tsjekkia, men bryggemetoden var bayersk. Selve pilsnerølet tok det mange tiår før ble markedsledende, og den store, revolusjonerende øltrenden i samtiden var bayerskølet, ikke pilsnerølet.

Vi får la Jacob C. Jacobsen - grunnleggeren av Carlsberg - stå som eksempel på tidsånden. Allerede i 1837 brygget han undergjæret øl på sin mors vaskekjele med «lokal» undergjær - men det ble ikke så helt bra, før han året etter dro han på studietur til Seidelmeyers bryggeri i München, og skikkelig bra ble det ikke før han i 1844 selv hentet gjær - på den berømte flosshatturen.

Kongens Bryghus i København - datidens industribryggeri - hyret inn en bayersk brygger i 1838. Her hjemme skal Schreiners bryggeri i Trondheim ha brygget lagerøl allerede i 1839.

Men selv før man brygget det lokalt i København, var bayerølet tilgjengelig. Tage Taaning skriver i «Øl» (Henry Clausen, 1942) om hvordan den unge Jacob C. Jacobsen dro med seg Frans Djørup på Waage-Petersens Vinhandel, offisielt for å smake vin, men egentlig med det formål å smake det bayerske ølet som ble solgt der. Han tidfester det ikke, men det må ha vært mellom 1834 da han ble kjent med Laura Holst - gjennom hvem han ble kjent med Djørup - og 1837 da han første gang forsøkte å reprodusere ølet etter en studietur til Langes bryggeri i Altona. For 1830-tallet er tiåret da det bayerske undergjærede ølet i dobbelt forstand kommer på alles lepper - eller i hvert fall på leppene til de unge, fremadstormende unge bryggerne som skulle slå an tonen innen ølverdenen utover 1800-tallet.

I København kuttet Kongens Bryghus raskt sitt prosjekt med bayersk øl - for de tradisjonelle øltypene solgte for godt. Kanskje var hele prosjektet i utgangspunktet også litt halvhjertet? Det ville være litt som når norske industribryggerier skal brygge porter og IPA - ikke fordi de egentlig vil, men fordi de forsøker å henge med på en endrende smakstrend de bare delvis forstår. Men I. C. Jacobsen startet sitt Carlsberg og var en kvalitetsbevisst og visjonær gründer - uansett hvorvidt det er begreper man idag ville bruke om Carlsberg-konsernet.

1830 er også året for den relativt fredelige revolusjonen i Frankrike - den vi hører minst om. Den markerer overgangen fra gjenopplivingsforsøket av l'Ancien Régime og dansende kongresser til et mer borgerlig 1800-tall, og parallelt knoppskjøt Nederland øl-tidskapselen Belgia, om enn ikke helt frivillig. I den andre enden av tyveåret ligger revolusjonsåret 1848, som selv om det ikke var noen umiddelbar suksess, likevel satte scenen for de neste 150 årene ikke bare politisk sett - men også litt ølmessig. For mens Engels og Marx skrev på det kommunistiske manifest, drev radikale bryggere i Tyskland på med å brygge samfunnsomveltning på bakrommet, og etter at det ble slått ned, og kanskje hardest nettopp i evig ultrakonservative Bayern, flyktet de til USA. Der grunnla de lagerbryggeriene som vi idag forbinder med amerikansk pilsner. I København feiet revolusjonsåret 1848 bort det gamle eneveldet og gav Danmark sitt Folketing. Derinn ble Jacob C. Jacobsen - Danmarks senere svar på britisk beerage - bare få år etter ble valgt for de liberale.

Idag synes vi kanskje ikke det er noe mer industrielt og kjedelig enn et lagerølbryggeri, men i perioden 1830-1850 var det siste skrik, og bransjen var preget av kreative og fremadstormende personligheter med visjoner og en utmerket forståelse av hvor trendene pekte ... nesten som innen mikrobryggeribransjen de siste tyve år. Det må ha vært spennende å ha opplevd det i samtiden.

Pale ale. I 1830 var hertugen av Wellington - Napoleons nemesis fra Waterloo - blitt liberal statsminister i Storbritannia. Han implementerte en rekke nye ordninger, hvorav én var et frislepp av øl-bransjen gjennom «The Beer Act». Sammen med en lignende lov fra 1828 eliminerte dette mange av de praktiske og juridiske restriksjonene på skjenkesteder. Samtidig ble avgiftene på øl avskaffet - selv om det fremdeles var skatt på malt og humle. Delvis var målet å gjøre øl tilgjengelig også for de fattigste, og delvis var det vel også for å bekjempe spritmisbruken.

Konsekvensen var at for fattige 2 guineas kunne man starte et 'beer house'. Det gjorde at titusenvis av puber ble startet i løpet av ganske få år. Bare i løpet av de tre første månedene etter loven tok effekt ble det tatt ut 26.291 nye lisenser. Det er omkring 300 nye puber hver dag. På mange måter satte det hele systemet med skjenkesteder på hodet.

Eksplosjonen i antall skjenkesteder gjorde raskt at konkurransen ble beinhard, noe som gjorde at bryggeriene - som allerede var store og industrielle - gikk enda tyngre inn på eiersiden i pub-bransjen for å sikre markedsandeler for sine øl. Pubene var billige fordi det var så mange av dem og fordi konkursene haglet, og systemet med «tied houses» ble sementert.

Den andre effekten var at bryggeriene måtte legge om bryggingen for å dekke etterspørselen. Til da hadde porteren vært volumvaren, men den trengte egentlig lagringstid. Nå trengte man stor produksjon og ikke minst rask produksjon. Man trengte mer ferskøl, ikke lagret øl. Dermed gled porteren ut i periferien og pale ale, eller egentlig mild ale ble inn. Sånn som det er beskrevet her høres det ut som det skjedde raskt, men det tok mange tiår - og det tok av på 1830-tallet. Noen mener at det hjalp med den økte tilgangen på drikkeglass - som kom av tekniske og skattemessige grunner.

Samtidig ble det fokus på matvaresikkerhet, der spesielt porter hadde vært brygget med mye rart av ingredienser og opparbeidet seg et litt dårlig rykte. Rett nok var klimakset over dette rundt 1820 med kjemikeren Friedrich Accums avsløringer av tvilsomme ingredienser og prosesseringsteknikker av ikke bare øl, men en rekke andre matvarer. Accum ble skandalisert og forlot London tidlig i januar 1821, men som ofte er tilfelle er det lettere å kvitte seg med mannen enn med sannheten som han hadde sluppet ut. Så på 1830 startet man å rydde opp.

Et litt beslektet tema var at man oppdaget at det var billigere (alkohol pr krone) å brygge på lys malt enn på mørk malt - selv om mørk malt var billigere pr vektenhet enn lys malt. Også det var en prosess som hadde startet tidligere og som pågikk i flere tiår. Der alt øl tidligere i praksis opprinnelig hadde vært «single malts», gikk man over til å designe ølet utfra en blanding av ulike maltsorter. Dette høres kanskje innlysende ut idag, men 1830-tallet er skjæringspunktet for gammel og ny bryggeteknikk med hensyn til maltsammensetning.

Alt dette førte til en omlegging av bryggingen fra det lagrede blandingsproduktet porter til designer-ferskølet som ble forgjenger for bitter og mild. Fremdeles skal en ekte engelsk bitter kjøres ut til puben før den er helt ferdiggjæret og serveres etter bare dager i kjelleren. Det er delvis en arv fra hertugen og whig'ene og 1830 og «The Beer Act».

Avholdsbevegelsen. Rundt 1830 hadde vi mer en måteholdsbevegelse enn en avholdsbevegelse. Fienden var spriten og hadde vært det i mer enn hundre år. I Norge hadde man til og med skattlagt hjemmebrenningen - skjønnsskattlagt, slik at man betalte skatten enten man brente eller ikke. Er det noe nordmenn vil ha, så er det den moroa man allerede er blitt skattlagt for, og hjemmebrenningen florerte - legalt. Spriten ble produsert i tusener av små destillasjonsapparater og i økende grad med kontinuerlig destillasjon til billig og rent brennevin. Men ti - eller i hvert fall tyve - år senere var ølet gått fra å være et bolverk mot sprit-fylla til å bli inkludert til selv å være ondskap. Hva skjedde og hvorfor og hvordan endret man holdningen så fundamentalt?

Litt av dette skyldtes kanskje nettopp at ølet var i ferd med å vinne over - nja, i hvert fall få overtaket på - spriten. Dermed gikk ølet fra å være et mindre onde enn og et alternativ til sprit, til selv å bli et hatobjekt for som bekjempet fyll. I Storbritannia hadde anskje nettopp «The Beer Act» litt av ansvaret for det?

Jo, 1830 og tyve år fremover hadde vært et spennende ølmål for en tidsreise.

 

2012-01-02

Ølnyheter januar 2012

Ymse ølnyheter med hovedfokus på Trøndelag og en tilt mot Trondheim.

  1. Ny ølklubb på Oskars - muligens den seriøse utvalgspuben som har holdt på med dette lengst i Norge - i Levanger 20. januar 2012. De har hatt ølklubb der før, men ønsker visst å starte på ny. Se denne annonseringen.

  2. Vi fortsetter i Levanger, der det var brann i det tradisjonsrike Backlunds hotell - som forøvrig er ypperlig plassert om man ønsker å overnatte etter en kveld på Oskars. Brannårsaken var et Ringnes-skap. Det hadde aldri skjedd med øl som kun skal oppbevares kjellertemperert.

  3. Årets stjørdalsøl har vært presentert i lokalavisene. Her er dekningen fra Stjørdalen Blad og Stjørdals-Nytt. Se også denne artikkelen om forberedelsene.

  4. Café Ni Muser har også brygget en mørk øl i tillegg til sin lyse IPA, men den mørke ble kun servert på en interntilstelning for de ansatte. Det tolkes dithet at de tenker på litt mer utvalg enn deres nåværende ene IPA. Dog brygges det i små kvanta og tappes på bjørnunger, hvilket betyr at det må være et blodslit og knappest et overskuddsforetak selv med en literspris på utsalg på 300,-. De kommer vel neppe til å gå for utelukkende egenproduserte øl.


 

2012-01-01

Alkoholavgiftsøkningsdagen

Idag - 1. januar - er den sedvanlige dagen for å øke alkoholavgiftene. Det var på denne dagen i 1913 at dagens system med alkoholavgifter ble innført, etter at man tidligere hadde beskattet malten, ikke alkoholen direkte.

Nå har Staten vært temmelig edrulig de siste årene, ved at alkoholavgiftene kun har økt proporsjonalt med konsumprisindeksen. Unntaket var i fjor, da man økte avgiftene reelt med 5 prosent. De som forfekter at avgiftene er lave liker også å vise til at man senket avgiftene på 1990-tallet. Det er ikke fullt så ofte de husker å nevne at det i bunn og grunn var en EU-tilpasning, og den gikk mest på å få et ensartet system for både vin og øl. Siden de to drikkene overlapper i styrke, måtte man ha et ensartet avgiftssystem for dem som ikke favoriserte produsenter av det ene fremfor det andre.

Norge har favorisert «alltid» importert vin fremfor lokalt produsert øl, men det fører for langt her å drodle om årsakene til det. Favoriseringen av vin - i hvert fall den mest åpenbare - ble altså avviklet. Alternativet til å sette ned avgiftene på øl ville være å heve dem for vin ... meeen, det var jo EU vi skulle knytte oss tettere mot dengang, og det var EU mesteparten av vinen kom fra. Dessuten var det vel en slags forståelse av at man uansett måtte tilpasse seg EU og i hvert fall ikke øke avstanden til deres avgiftsnivå for alkohol.

Avgiftene fra og med 1. januar 2012 blir:
    over 0,7% og tom 2,7% - økes fra 2,95 til 3,00 pr liter
    over 2,7% og tom 3,7% - økes fra 11,13 til 11,31 pr liter
    over 3,7% og tom 4,7% - økes fra 19,28 til 19,59 pr liter
    over 4,7% og tom 22% - økes fra 4,31 til 4,38 pr liter pr volumprosent.

For kompletthetens skyld kan nevnes at brennevinbaserte drikkevarer - altså alt over 0,7% som har innblandet brennevin (f.eks rusbrus) og alt som er sterkere enn 22% - øker fra 6,61 til 6,72.

Staten har altså holdt seg innenfor konsumprisindeksen, og hoppene er ikke veldig store. Ikke synes jeg at alkoholavgiftene er så ekstremt høye i Norge heller. Det er 9,80,- pr halvliter og 6,53 på en tredjedels liter for vanlig 4,7% øl. Hmmm, kommer ikke MVA på toppen av den, forresten? Uansett, det merkes på butikkprisen, men på pubene er det nok ikke dette det som drar prisen mest opp.

Dessuten merkes den best på billig-ølet, mens den er mindre synlig i prisen på de litt mer eksklusive merkene.

 
Emballasjeavgift - lagt inn av Gustav - 2012/1/1 15:04:49
Er det noen endringer i emballasjeavgifta?
Ja, men moderate økninger - lagt inn av Anders Christensen - 2012/1/1 23:01:47
Miljøavgiftene (glass/metall, plast, kartong) øker 1,6%, som vel er etter konsumprisindeksen, mens emballasjeavgiften øker «hele» 1,9%. Dog er det fremdeles moderat, samtidig som den øker fra 1,04 til 1,06 kroner, og jeg antar at de har avrundet til nærmeste hele øre, og at det forklarer at økningen prosentvis er større for emballasjeavgiften enn for miljøavgiftene. Merk, dette er tatt utfra forslaget, som jeg på disse punktene tror ble vedtatt.
- lagt inn av asdf - 2012/1/8 13:46:47
sadfasdf
- lagt inn av asdf - 2012/1/8 13:49:17
asdf
- lagt inn av asdasdf - 2012/1/8 13:55:22
skal komme inn
- lagt inn av asdadsf - 2012/1/8 13:59:04
Skal kommeinn
testing - lagt inn av Anders Christensen - 2012/1/8 14:08:20
Dette skal gå igjennom
- lagt inn av Anders Christensen - 2012/1/8 14:24:23
burde komme inn