La oss kjøre en quiz fra tid til annen. Jeg er ingen fan av quizer som kan løses med litt googling, så spørsmålene er nok ting som man enten må vite eller selv finne ut av. Premier er det smått med, men jeg satser på at heder og ære ved først å finne ut av vanskelige spørsmål er motivasjon nok.

Lesere for ha meg unnskyldt, men jeg vender stadig tilbake til Arendals bryggeri. Etikettene på deres Arendalspilsner bruker maritime elementer - det er nærmest som et gammelt sjøkart som viser innseilingen til Arendal gjennom Galtesund.

Men de som studerer hvordan kartet er tegnet og fonten til navnene på kartet, ser at dette er photoshoppet. Navnene er til og med plassert ulikt på kartet på boksversjonen i forhold til flaskeetikettene. I det minste skal de har skryt for ikke bare å ha tatt et generisk sjøkart, men faktisk brukt ett som har tilknytning til byen.

Imidlertid - ett av navnene på kartet er helt feil plasert. Denne pinlige kartfeil for et bryggeri som er stolte av sin maritime arv må vel bli den ultimate øl-quizen for arendalitter: Hvilket navn er feilplassert på bakgrunnskartet på etiketten på Arendalspilsen? Såvidt jeg vet gjelder det både for flaske- og boksetiketten.

Svar sendes i e-post til anders@geekhouse.no innen utgangen av 15. januar (UTS). Første person som svarer korrekt vinner heder og ære. Vinnerens navn publiseres ved neste quiz.

Det går mot slutten av året. Jeg har blogget litt stokastisk, men de siste par månedene har det gått temmelig så jevnt og trutt. Jeg kunne tenkt meg å fått litt mer tilbakemeldinger fra leserne, dels for å legge opp strategien for blog-året 2012. Når jeg bare for litt mer tid (hah!) har jeg planlagt en liten make-over på bloggen og enkelte endringer.

Hva mener du om bloggen?
Hva vil du ha mer eller mindre av?
Er miksen av tema grei?
Hvilke entries var mest interessante?
Hvordan er språket?
Er innleggene for lange?
Er det spesifikke tema du ville like å høre om?
Andre ting?

Svar helst på E-post direkte til meg på E-postadressen anders nabla geekhouse dott no. Kom gjerne med positive og negative ting.

La meg introdusere et nytt ord: Trivselspromille, bygd litt over samme lest som trivselsvekt - vel helt nytt er forresten ikke ordet om vi skal tro google.no.

Hvor mange våkner opp med skallebank og anger over å ha drukket for mye kvelden i forveien? Vel, been there, done that. Men det har heldigvis blitt mindre med årene, delvis fordi sjarmen med flatfylla fortar seg raskt, og delvis fordi jeg vet å begrense meg. Jeg har med andre ord funnet min trivselspromille, og den er faktisk ikke så veldig høy.

Det er lett å tro at om litt av noe er gøy, så er masse av det samme kjempegøy. Men det er ikke alltid slik, og alkohol er en av de tingene som dette ikke gjelder for. En annen ting som er lett å tro er at alkoholens påvirkning er lineær - dvs at om en gitt promille gir deg en gitt påvirkning, så er den halvparten så intens ved halve promillen, og dobbelt så intens ved den dobbelte promilen. Men sånn er det altså ikke.

Ett eller annet sted mellom 0,5 og 1,0 i promille drar man nytte av en økt sosial smøring, samtidig som det fremdeles ikke er noe problem å te seg. Den fjerner nervøsitet, løser på tungebåndet og booster noe kreativt ved at hemninger sitter litt mindre fast, men uten at alle bevissthet og selvdisiplin er borte.

Og liksom trivselsvekta skal også trivselspromillen først nås, og deretter vedlikeholdes, hvilket er en kunst i seg selv og fordrer noe selvkontroll.

Hvordan finner du så din trivselspromille? Tja, du kan måle promillen din når du føler deg omtrent passe påvirket. Eller du kan huske hva du drakk, og i ettertid regne deg frem til hva som er for lite, for mye og akkurat ganske passe. Finn middelverdien over flere sesjoner og sikt på den ved senere anledninger.

Og om du så spør meg hva trivselspromillen min er, så vil jeg svare at det er like uhøflig å spørre om den som å spørre om trivelsvekta.

Jeg hadde for en tid tilbake en lengre posting om logo-skipene som brukes av Arendals Bryggeri og på Arendalspils. En kommentar spilte inn et tips om at skipet skulle være det skipet som stamfaren til Josefsen-slekten i Arendal skulle ha havarert med på 1700-tallet. Det er en løs tråd å nøste i, men vi har ingen andre tråder, så la oss nøste.

Her må først nevnes at patronymet Josefsen ikke er felles for én slekt, men felles for de som stammer fra personer som rundt slutten av 1800-tallet het Josef. Så enkelt er det. Før 1850 konstruerte man -sen-navn (og -datter-navn) utfra fars fornavn, mens etter første verdenskrig var det alment at man arvet sin fars etternavn, enten det var et sen-navn, gårdsnavn eller et egentlig slektsnavn. Så mengden Josefsen'er er sterkt korrelert til antall Josef'er på siste halvdel av 1800-tallet.

La oss først nøste i følgende ende: Hvilke håndfaste indikasjoner finnes for at en Josefsen har vært involvert i Arendals Bryggeri? Boka fra 1931 for deres 90-årsjubileum nevner ingen Josefsen, til tross for at den er en ganske tørr opplisting av eiere og direktører. Det er heller ikke listet noe i det lokale historielagets sekstende årbok (for 2010) der de hadde en kortfattet gjennomgang av bryggeriets historie. Jubileumsboka fra 1923 for Arendals 200-års jubileum har ingen Josefsen i personregisteret. Med andre ord, fra et kursorisk boksøk ramler det altså ingen gratis spor ut, og Josefsen-slekten virker egentlig relativt anonym - ikke helt der hvor skipet som slekten ankom med blir ikon på den lokale øletiketten.

Jubileumsboka fra 1931 har etiketter med alle skipene unntatt dagens pilsnerskip, så det er ingen grunn til å lete etter denne datoen for disse. Skipet som idag brukes på pilsneretiketten kommer fra et engelsk reklamebyrå en gang på 1990-tallet - etter hva jeg fikk opplyst av en tidligere direktør ved bryggeriet. Det er følgelig liten sannsynlighet for at dette skipet har noe med Josefsen-slekten å gjøre. Trolig er designet tatt fra ett eller annet tilfeldig innskannet bilde fra en gammel bok, formodentlig hentet fra en samling med clip-art.

For å spore i den andre enden, hvem var egentlig denne Josefsen? Han skal ha havarert med Sagrado Nacimiento 5. november 1787, og deretter giftet seg med en lokal jente ved navn Karen og slått seg ned i Barbu. Når vi leter i 1801-folketellingen, finner vi ham trolig som person nummer 398526. Han er listet her. Eldste sønn er døpt i Tromøy 14. september 1788 (nr to ovenfra på høyre side), og de giftet seg 5. august 1787 (fjerde nederst på venstre side), så datoen for forliset må være feil, men det er i alle fall bekreftet her at han kommer fra Portugal.

Folketellingen fra 1801 har hele 324 personer som heter Joseph til fornavn. I Østre Moland (som omfatter Barbu) Arendal er det en Joseph Andersen som er gift med Karen Simonsdatter, og de har barna Simon, Anne Marie, Anders, Salve, Emanuel og Gumbor Gurine. Med mulig unntak av yngste datter er alle lett navnene oversettbare til portugisisk, uten at det beviser noe. Joseph - eller José som han sannsynligvis var døpt - er i denne folketellingen angitt som «Enroulleret matros og jordløs huusmand», hvilket høres ut som han var matros i Marinen. At han benevnes som Andersen kommer trolig av at hans far må ha hett André. At han har jordløs husmand er ikke så ille som det kanskje høres ut til. Det betyr sannsynligvis at han leiet hus men uten tilhørende jord. Han var da 46 år, og hans kone 34. Han har tross alt bodd i Barbu, som den gang var et tettsted på rundt 500 personer, og de fleste var dermed nødvendigvis jordløse.

Så er det ikke folketelling igjen før 1865. Da finner vi Gumbor igjen som enke og «Husmandskone» i Østre Moland. Simon (Josefsen) er gårdbruker, selveier og «tømmermand» bosatt på Haugene i Barbu. Han har en sønn som er døpt Josef Marthin Simonsen. I selve Arendal er det på dette tidspunktet kun registert to Josefsen, og de er begge notert som født i Sverige. Jeg tror vi av dette kan slutte at a) Josef Andersen var en relativt fattig matros, og b) navnet Josephsen nok ble gitt hans sønner som patronym, men det ble ikke tatt som fast slektsnavn før fra og med hans oldebarn som arvet det fra hans barnebarn.

Her renner egentlig sporet litt ut. Man må eventuelt følge sporet av hver av etterkommerne etter sønnene og døtrene til Joseph og Maren. De kan jo godt har utmerket seg innen bryggeribransjen, men da trolig under et annet navn enn Josephsen. En annen mulighet er Simon Josefsens sønn Josef Marthin Simonsen, hvis barn sannsynligvis ville hete Josefsen. Det er også mulig at noen av Josef Andersens barn utvandret til Amerika, hvor Josefsen kunne blitt fiksert som fast etternavn allerede ganske tidlig.

Kan noen av etterkommerne ha slått seg opp på eier- eller driftssiden i Arendals Bryggeri? Tja, det er jo ikke umulig. Heller ikke at en gammel familielegende har inspirert til designet av logoen. På den annen side er det vel mer sannsynlig at bryggerilogoen kom først, og at noen etterpå diktet opp en skrøne halvveis basert på en gammel familiehistorie.

Som tidligere dokumentert, var det første skipet tatt fra byvåpenet til Arendal. Det neste logo-skipet var sannsynligvis en stilisert utgave av det samme. Det tredje skipet er et relativt lite fartøy, sannsynligvis en kystgående frakteskute. Det fjerde skipet er trolig hentet fra ett eller annet digitalt bildearkiv hos et britisk reklamebyrå, og muligens valgt fordi det hadde en viss ytre likhet (i vinkel, men ikke i seilføring eller skipstype) med det tredje skipet. Mer om dette siste skipet ved en annen anledning. Med unntak av det siste skipet - pilsnerskipet - er det ingen av logoskipene til Arendalsbryggeri som gir inntrykk av å kunne være et portugisisk langveisfarende skip fra tiden før den franske revolusjonen. Og pilsnerskipet er trolig uten lokal tilknytning.

Konklusjonen må være at Josefsen-sporet synes veldig sterkt å være en blindgate.

En av fordelene med de nye auditoriedørene med glass er at vi som jobber på NTNU kan kaste et blikk inn i auditoriene, lese foilene som vises på lerretene og se hva de underviser.

For en tid tilbake hadde de en eller annen matteforelesning, og da jeg passerte viste de en foil om fraktal geometri, der det blant annet stod at i en slik var avstandsbegrepet om ikke irrelevant, så i alle fall temmelig annerledes. Ja, jo - det gir mening. Så slo det meg at øltypologien - om det er hva vi skal kalle inndelingen av øl i klasser og typer og kategorier - har i bunn og grunn en slags fraktal dimensjon, uansett hvor mye vi forsøker å presentere den i rader, kolonner og lister med pene og hele dimensjoner.

Før vi ser nærmere på den påstanden må vi kikke litt på fraktal geometri. La oss ta det gamle eksemplet med norskekysten. Rent teknisk sett er det en linje (la oss her ignorere bølger og tidevann og slikt). Men om vi skal måle lengden på norskekysten, så er den avhengig av hvor fint vi måler. Jo mer nøyaktig vi måler, jo lengre blir kystlinja. En liknende øvelse kan vi gjøre med å måle norskekysten i areal: jo finere skala vi bruker, jo mer nøyaktig måler vi og jo mindre blir det arealet som dekkes av kystområdet. En førsteapproksimasjon tar kanskje med hele Vestlandet og Lofoten, en andreapproksimasjon eliminerer innlandet på øyene og fjellområdene mellom fjordene, osv. Tenker vi på norskekysten som å ha en fraktal geometri, så har den en dimensjon som er høyere enn en endimensjonal linje, men mindre enn en todimensjonalt flate. At den skulle ha en dimensjon på for eksempel 1,39 gir kanskje ikke noen praktisk mening, og så er det vel nok en grunn til at landmålere holder seg unna fraktale dimensjoner. Nå er dette et matematisk konsept og kystlinja har ikke egentlig en fraktal dimensjon, men det er et godt illustrerende eksempel for et objekt med fraktal dimensjon.

En annen effekt med objekter av fraktal dimensjon er formlikhet på ulike skalaer. Ser du på et oversiktskart over Lofoten er det masse øyer. Zoomer du inn på en mindre del av kystlinja, er det fremdeles mange øyer og en buktende kystlinje. Etterhvert blir det holmer og skjær, men det overordnede bildet er fremdeles det samme - vel, i hvert fall for et visst skalaintervall. Gullklumper som du vasker i elva har noe av det samme, de er nesten helt formlike samme om de er store eller mikroskopisk små, og de ser ut som veltygde tyggegummier.

Så tilbake til øltyper. I Norge har vi tradisjonelt pilsner, bayer og bokk, samt tidligere eksport i lys og mørk variant - samt nå gulløl, og dessuten lettøl og juleøl.

I Danmark har de omtrent det samme, men «bayer» refererer av historiske grunner til en pilsner, og i stedet bruker de lagerøl om en mørk münchnerøl. Dessuten har de en classic, de skriver luksusøl i stedet for eksportøl, og de bruker tradisjonelt litt mais og ris som gjør ølet lettere og tynnere. Juleølet deres har følge av et påskeøl som må fungere til deres påskelam i stedet for sjokolade og appelsiner i hytteveggen på norsk høyfjell, samt at de har behold skibsøl og hvidtøl. Mye som i Norge, men med noen forskjeller.

I Tsjekkia er svetle lys og tmave mørk lager, mens polotmave ligger et sted midt i mellom - ifølge noen tilsvarende vår pilsnerøl, wienerøl og bayerøl (bortsett fra at wienerølet ikke lengre finnes hos oss. De har en lehke som er lettøl, og fremdeles en porter som vi har kvittet oss med. Litt som Norge, men likevel med en del forskjeller.

I England har de bitter/pale, brown ale, mild og porter osv. Det er mindre formlikt Norge, men det er en skala fra lys til mørk, fra svak til sterk, fra tørr til søt. Og det er punkter på disse skalaene som er mulig å kjenne seg igjen på. Engelsk dark mild synes veldig tydelig å være en motsvarenhet til norsk bayer, selv om bryggeteknikk er litt annerledes. Det var en nå nesten utdødd øltype som ble drukket av gamle menn til inntil for noen få tiår siden. Det er endel likheter, men slett ikke helt likt.

Om vi forsøker å systematisere top-down, så har hvert land - eller egentlig hver nasjon - et sett med øltyper, men disse typologiene har i større og mindre grad formlikhet med andre lands sett av øltyper. Noen ligger lengre fra hverandre, som Norge og Belgia, mens andre ligger tettere opp til hverandre, som Tyskland og Tsjekkia eller Norge og Sverige.

Samtidig er det forskjeller innad i en nasjon. Nord-engelsk kontra syd-engelsk er temmelig like, men likevel med forskjeller. Flamsk kontra vallonsk (om vi fremdeles antar Belgia som en nasjon), og vest-flamsk kontra øst-flamsk. Selv i Norge kunne vi tatt det helt ut og snakket om bergensk kontra trøndersk, men da har vi fokusert så langt inn at vi egentlig ser på forskjellene på bryggeriene imellom, ikke på bryggeritradisjonene imellom.

Dette var bare en geografisk eller nasjonal akse. I tillegg er det en tidsakse, siden øltyper i idag kan være forskjellig fra hvordan det var før krigen, som igjen kan være forskjellig fra før første verdenskrig. Det er mange likheter, men også endel forskjeller. Det er mange likheter mellom land i måten som øl har utviklet seg på - nedbrygging i dårligere tider, effektivisering og bryggerikonsolidering, og ikke minst tidens moter har gitt noen av de samme effektene i ulike land, men som regel med en lokal vri. Nokså like mønstre, men med variasjoner.

Forsøk på å systematisere øltyper i kolonner og rader lider av en eller annen nasjonal eller tidsmessig forutinntatthet. For å forsøke å rette på det ender vi opp med å definere multiple øltyper som egentlig bare er punkter på en slags kontinuerlig øltype som strekker og snirkler seg (og endrer seg!) rundt i tid og rom. Jo mer presis vi ønsker å få definisjonene, jo flere øltyper introduseres - pale ale, belgisk pale ale, vest-flandersk pale ale, førkrigs vest-flandersk pale ale - inntil systemet har gått fullstendig av hengslene.

Å forstå øltyper som nasjonale/regionale og tidsmessige variasjoner over et generelt tema, gjør at det blir lettere å forstå helheten og variasjonene, Kranglingen om hva som egentlig er en pale ale blir da litt irrelevant, for det er ikke en klar definisjon, det er en ide spredd ut geografisk og historisk. Ja, vi visste jo at det fantes en US Pale Ale og en engelsk Pale Ale, men selv det er en tilnærming hvor vi forsøker å oversetter øltypen til to undergrupper.

Øltyper som tilsynelatende ligger ytterst på hver sin gren av det store øltypetreet, kan likevel smake forbausende likt. Det er kanskje fordi tanken om at øltyper skal kunne deles inn i et slags slektskapstre er mer systematisk pent enn det er relevant og praktisk nyttig.

Og jo mer vi forsøker å stramme inn på definisjonene, jo flere faktiske øltyper ligger ekskludert igjen. Jo bredere og mer generelle vi forsøker å gjøre definisjonene, jo flere «falske øl» slipper vi inn i dem. Det burde vært rom for mange ulike ølklassifiseringssystemer som hver fanger inn sine deler av virkeligheten - selv om erfaring tilsier at det først definerte systemet for å visualisere og systematisere typer er det som «vinner» - og derfor blir det meste en eller annen variant over BJCP.

Litt flåsete sagt: det er eksakt samme problemet som vi får når vi forsøker å måle norskekysten til et eksakt antall meter eller kvadratmeter.

Så til slutt, hvordan burde vi egentlig definere øltyper? Ha'kke peiling ... men jeg kommer sikkert til å spre ut noen tanker og slikt med tid og stunder. Bær over med meg.

Jeg har tidligere sukket over regelverket for alkoholreklame (her, her, her og her), og ikke så mye reklameforbudet rent prinsipielt, som over hvordan det faktisk praktiseres med en nulltoleranse overfor selv relevant produktinformasjon som man selv aktivt og målrettet oppsøker. «Når skal dette endres?» har jeg retorisk spurt. Svaret er muligens «ganske snart».

Reklameforbudet er gitt i loven, men det er regelverk og andre kilder som utdyper det, og det mest utdypende er gitt i Rundskriv IS-5/2008 (Håndbok i alkoholloven m.v.) - se side 146-149 for paragraf 9.2 i Alkoholloven og side 215-223 for paragraf 14 i Alkoholforskriften. For begge er originalteksten gjengitt og utfylt med kommentarer.

Jeg forsøker å bruke innsynsretten til å følge litt med på hva som skjer rundt praktiseringen av reklameforbudet, for jeg tror dette kommer til å bli en av de større sakene i øl-Norge i et par års perspektiv. I ett svarbrev fra Helsedirektoratet på en privat henvendelse med et spørsmål omkring reklameeffekter skrives det at de for tiden arbeider med «en gjennomgang og klargjøring av enkelte spørsmål knyttet til reklameforbudet i alkoholloven», og at det vil munne ut i en revisjon av nevnte rundskriv.

Eller kanskje det snarere er omvendt, at endringene i loven betyr at man allikevel må gjennomgå håndboka, rundskrivet, kommentarutgaven eller hva vi nå skal kalle det. Når man først er i gang er det også en god anledning til å flikke litt på andre punkter av kommentarene til Alkoholloven, punkter som kanskje er overmodne for en justering eller presisering.

Reklameforbudet er vel et tema som endel mener det har akkumulert seg et visst behov for presiseringer. Om ikke annet har aksjonene à la sivil ulydighet fra Aass bryggeri og Bryggeri- og drikkevareforeningen fremprovosert en gjennomtenking og etterprøving av regelverket. Nå har jeg ingen grunn til å påstå at Direktoratet bruker anledningen som er gitt av en gjennomgang av kommentarene ifm endringen av Alkoholloven til ytterligere å pansre egen tolkning, men akkurat den tanken er forbausende nærliggende for halvpessimistiske kynikere som meg.

Noe som Direktoratet selv har uttrykt at de kanskje ønsker å ta inn i kommentarene, er retningslinjer for salg av logo-artikler som ikke er direkte knyttet til at selger har noe økonomisk motiv for økt salg av noe alkoholprodukt. Det kan være så enkelt som en T-skjorte med logoen til et spritmerke som du kjøper fra en gateselger. Idag rammes ikke dette av reklameforbudet, fordi hverken gateselgeren eller kjøperen som bærer av plagget tjener noe på en eventuell reklameeffekt.

Det som brakte dette til Direktoratets oppmerksomhet var et konkret spørsmål om butikker som ikke selger alkohol kan selge «barartikler» med reklame - så som logo-glass, flaskeåpnere, barmatter, ølbriketter osv. Til dette har Direktoratet svart: «Helsedirektoratet har så langt ikke slått ned på salg av slike effekter for privat bruk. Imidlertid vil det rammes av reklameforbudet dersom man reklamerer for produktene, og dersom de utstilles/benyttes på en måte som fremstår som massekommunikasjon i markedsføringsøyemed, jf. alkoholloven § 9-2 hhv. første og andre punktum samt alkoholforskriften § 14- 2.»

Det er litt uklart hvordan den sideordnede konjunksjonen «og» skal tolkes ved første komma i andre setning i dette sitatet, og dessuten er det uklart hvem som impliseres av «utstilles/benyttes». Det som strengt tatt sies her, er vel at det etter Direktoratets mening kanskje ikke er lov å informere på noen massekommunikativ form om at du selger et produkt som det står et bryggerinavn på - selv om du ikke har noen forbindelse til bryggeriet eller økonomiske interesser av deres alkoholprodukters salg.

Det vil ramme «moro-butikker» som til nå har ført bareffekter for privatmarkedet. Det kan også ramme samlernes bruktmarked av f.eks etiketter og flaskekapsler. Mon tro om det også vil ramme ølbloggeres bruk på nett av fotografier av logoglass?

Nå skal jeg ikke overdramatisere her. For det første er sitatet over sikkert fyrt av uten tanke på at det skulle gjennomanalyseres i offentlighet som en slags indikator på offisiell politikk fra Helsedirektoratet angående Alkoholloven. Dernest er sitatet klart tvetydig og og dertil noe uklart. Vi bør avvente hva som blir resultatet av gjennomgangen av kommentarene til Alkoholloven. Men ett er helt sikkert, man er i ferd med å endre på noen tødler i skriftstedene som dikterer tolkningen av alkoholforbudet. Det er litt mindre sikkert i hvilken retning det bærer.

Sannsynligvis tar det endel tid før vi vet. Nåværende versjon av rundskrivet kom som etter en lovendring som trådte i kraft 1. juli 2005, men ble ikke levert før i februar 2008. Det er to-og-et-halvt år. Skjer det samme denne gang, kan vi først vente oss en ny versjon i august 2014.

Knapt har bryggerinæringen fått endelig tak på storskala brygging uten infeksjoner eller smaksavvik, så innser de (vel, det er vanligvis bare noen av dem som innser det) at de mistet noe underveis. Så er det tilbake til gamle teknikker som var delårsaker til de øl-defektene man tidligere så gjerne ville bort ifra. Det bringer oss til dagens tema, som er eikefat.

Eikefat er temmelig vrient å bruke til brygging. Vel, strengt tatt er det enkelt, men det introduserer uforutsigbarhet som nettopp var en viktig grunn til at man gikk bort fra det. Dessuten er det endel skaleringsproblemer som må håndteres. Når et fats størrelse øker, øker volumet raskere enn det indre arealet, og siden det er treverket (=innsidearealet) som gir smak til øl (=volumet), så går de ulike prosessene i forskjellige tempo i et 50 liters fat enn i et 200 liters fat. Siden prosessene ikke er lineære, vil et 50 liters fat aldri kunne gi den samme påvirkningen som et 200 liters fat, samme hvor mye man forsøker.

En annen utfordring er at treverk har en viss variasjon i seg selv, både fra eikeslag til eikeslag, men også for ulike fat laget av samme eikeslag. Ikke minst har eika i motsetning til rustfritt stål en påvirkning som varierer over materialets levetid. I starten gir den en kraftig eikepreg, men for hver fylling og hvert år i bruk blir dette «brukt opp» og mindre tydelig. Eika suger også opp væske, slik at neste fylling tar karakter fra hva som var lagret på fatet i forrige omgang.

Så er det oksidering, som normalt er et fy-ord innen brygging. Eika lekker nemlig oksygen inn til ølet, slik at det blir oksidert. For de fleste typene øl vil de si at det ødelegges, men for noen typer øl - så som for barleywine, liksom for sherry - er det en del av smaksbildet. Noen har postulert at oksygenlekkasjen i en vanlig 25 liters plastdunk er akkurat passe stor til at den gir ølet samme oksidering som et 2-300 liters eikefat. Jeg vet ikke om det er sant, men liker å tro det, fordi det ville være så perverst ironisk.

Hva som har lagt på fatene tidligere er som nevnt viktig. Ideelt skulle man tro at det var enkelt å kontrollere, men det er ikke fullt så enkelt. Fat som har vært brukt til amerikansk whiskey kan man bare bruke til dette én gang. Dette er lovpålagt og skriver seg tilbake til Den store depresjonen på 30-tallet, da man fikk vedtatt dette slik at flere bøkkere - som tønnemakere kalles - fikk arbeid. Konsekvensen er at fat brukt til amerikansk whiskey er relativt enkelt å skaffe og nokså billige. Skottene har derimot ingen slike begrensninger, så fat fra skotsk whisky er vanskeligere å få tak i med mindre de er utbrukt. Sherryfat er muligens enda vanskeligere å få tak i, da de går til skotsk whiskyindustri. Vinfat er kanskje det enkleste å få tak i.

Det er et herlig forhold mellom spansk sherry og skotsk whisky. Det startet med at britene drakk fransk vin, men med de evinnelige krigene dem i mellom, måtte britene ofte søke vinen sin annetsteds - for eksempel fra Spania og Portugal. Fra disse områdene kom det da store mengder hetvin, transportert på fat. Fatene hadde man ikke så stort behov for som tomgods, og de ble brukt til lagring av destillat. Så viktig ble sherryfatene for whiskyindustrien, at det sies at da deres behov for brukte sherryfat oversteg sherryprodusentenes avsetning av sherry, gikk whiskyindustrien inn i sherrybransjen for å sikre at «produksjonen» av tomme sherryfat - og dermed sherry - ble opprettholdt.

Eik er nokså porøst og et av de treslagene som ikke dør umiddelbart om du hogger av barken i ring rundt stammen. Eika kan nemlig transportere vann i veden, og ser du godt på treverk av eik, kan du se porene i veden som går i treets lengderetning. Disse porene er perfekte gjemmesteder for mikrobiologi, hvor de kan overleve fra én fylling til neste. Det å forsøke å rengjøre et eikefat helt, kan man egentlig bare gi opp. Nærmest mål kommer man om man steamer det, eller om man vokser overflaten innvendig og dermed forsegler den - men da er eika bare en pittoresk ytre beholder rundt en indre voks-beholder.

Selv for whisky-bransjen - som tross alt ikke trenger å bekymre seg om mikrobiologien - er fatlagring én del vitenskap, én del håndverk og én del ren magi.

Hvor kommer så disse fatene fra? Romere og grekere brukte stort sett leirkar for å lagre sin vin, og det var først hos gallerne at de møtte fat-teknologien. Gallerne likte romersk vin, men tappet den helst om på fat som de mente var et langt enklere og mer robust lagringsmiddel. Om det var gallerne som fant opp fatet eller om også de hadde fått det importert, det vites ikke, men det synes som om fatet - og dens halvbror bøtta - er ektefødte barn av Nord- og Mellom-Europa.

Av nevnte grunner kommer fat neppe til å bli et reelt alternativ for hjemmebryggere. Dersom du brygger i 20-25 liters batcher, så blir eventuelle fat så små at det er et helt annet game enn for kommersielle bryggerier som ofte opererer på fat på 200-400 liter.

Dessuten får du neppe fat under 50 liter som har vært brukt til lagring av sherry, rødvin, whisky eller annet godt. Dette er kort og godt så små fat at du i beste fall kan kjøpe dem helt nye. De er faktisk ikke veldig dyre, du får et 20-30 liters fat for rundt 2000 kroner. Det at de er nye - samt den store overflaten kontra volumet - vil raskt gi ølet ditt et ekstremt eikepreg.

Neste trinn er da å bruke fattigmannsfat: dytte eikespon på modningstanken. Det skal være det samme - i teorien. I praksis er det fremdeles vanskelig å treffe. Du kan selvfølgelig justere mengden på en enkel måte, men i beste fall er bare én side innsatt med whisky el. l. av sponen eller kubene med eiketre. Dermed får du allikevel en kraftig eikepreg. Du får heller ikke noe form for oksidering. Teknisk sett kan du kondisjonere eikekuber eller -staver i rett væske, men det får være måte på iherdighet. En annen måte som vil ta deg i mål, er å forsegle deler av innsiden i et lite fat, slik at forholdet mellom eikeinnside og væskevolum igjen blir lik den for et stort fat. Men igjen er det mye styr, da.

I praksis er eikefatlagring noe hjemmebryggere kan gjøre, men likevel et felt der man aldri helt vil få det samme resultatet som de større og mindre bryggeriene. Men kanskje nettopp fordi man aldri helt kan komme i mål, vil for alltid fatlagring bli et Soria-Moria for hjemmebryggere.

Levde mennesket en gang i tiden utelukkende på øl? Det ville i alle fall ikke noen lavkarbodiett - som et apropos i disse diettider. Spørsmålet var utgangspunktet for et post-symposium av antropologer i 1953.

Om du har lest ølhistoriebøker som har insinuert at øl ikke bare var essensielt for mennesket, men også hovednæringskilde og til og med en forutsetning for de aller eldste sivilisasjoner, så kan du sannsynligvis følge kildematerialet til akkurat dette symposiet.

Konteksten var at for å spare reisekostnader og tid - og i mangel av videokonferanse og epost - så fant man opp hva man kalte «postsymposium», der interessenter meldte seg på et tema og alle svar ble distribuert til alle, og resultatet i lett redigert form ble publisert. Akkurat dette symposiet ble publisert i American Anthropologist vol 55, nr 4, side 515-526, oktober 1953 - to-tre måneder etter at Koreakrigen «sluttet».

Forresten er symposium gresk for drikkegilde, og dermed et godt navn på en granskning med øl som tema. Rett nok drakk de gamle grekerne vin, men selv om de ikke helt vil innrømme det, så var nok vinen en arvtaker etter tidligere øltradisjoner - også hos dem.

Nå er symposiets tittel - «Did Man Once Live by Beer Alone» - noe tabloid, for temaet var ikke det ernæringsmessige, men hvorvidt ønsket om å brygge øl - ikke bake brød - var hva som fikk mennesket til å bli bofast og dyrke åkre. Temaet er selvfølgelig kjærkomment for en gammel ølnerd, uten at det nødvendigvis blir sannere av den grunn.

Men la oss dykke inn i ølsymposiet. Det starter med at organisatoren - Robert Braidwood - stiller spørsmålet om hvor sannsynlig var det at mennesket ble bofast for å dyrke korn primært til ølbrygging. Jeg ønsker å gi et temmelig utførlig sammendrag, fordi det er mange interessante tanker her - selv om flere av dem ikke er godt underbygget. Mest av alt er det røde tråder som kan nøstes videre i og vurderes opp mot senere arkeologiske funn.

Jonathan D. Sauer svarer så at de første åkrene neppe kan ha gitt nok korn til at det var verd alt strevet for å brødfø seg, men at øl med sin rus kunne være tilstrekkelig motivasjon. Dessuten mener han at siden de første avlingene synes å ha vært flerkorns (bygg og hvete), så passer det godt for ølbrygging.

Hans Helbæk - som selv hadde jobbet med innholdet i Grauballemannn magesekk - uttrykte sin skepsis, og påpekte at de for det første ikke hadde bevis for noe av dette, og dernest at gjenstander som arkeologene har funnet har kunnet hatt mange mulige bruksområder, der brygging bare er ett. Videre påpekte han at brygging er en langt mer komplisert prosess - spesielt når man også tar med maltingen - enn baking. Som en skikkelig festbrems understreker han at det er langt mer sannsynlig at man fant de minst kompliserte bruksområdene først, og de komplekse senere. Videre trekker han frem det faktum at variasjonen i å lage øl er langt større enn i å lage brød, og at det indikerer at ølet er oppdaget flere ganger på ulike steder, mens brødet kan ha spredd seg fra én oppdagelse.

Paul C. Mangelsdorf kaster seg inn i diskusjonen med argumentet om at de tidligste korntypene hadde for mye kli til at det var godt til baking, men at det derimot gjorde det bare mer velegnet til brygging. Deretter heller han kaldt vann i diskusjonen ved å latterliggjøre tanken om at sivilisasjonen var grunnlagt av halvfulle alkiser som heller ville ha næringsfattig øl-alkohol enn nærende brød. Han peker så på mangelen på håndfaste bevis på dette, før han går videre til å foreslå at de tidligste ølene var laget på umaltet og umesket korn - han nevner hawaiisk poi, og russisk kvass er vel et annet eksempel. Han avslutter med å sette frem en teori om at den første bruken av korn var gjennom «popping» for å gjøre kornet mer spisbart. Deretter kunne man ha kvernet det for å gjøre det tilgjengelig for tannløse medlemmer i samfunnet. Blandet med vann blir det en grøt, og varmebehandlet blir det et uhevet brød. Om man legger inn et ventetrinn for å tillate heving, har man hevet brød. Legger man så inn et trinn med spiring og tørking før kverning, etterpå blander ut med rikelig med vann og lar gjære, får man øl med bunnfall fremfor grøt.

Hugh C. Cutler trekker så inn at alkoholiske drikker lages av en lang rekke råmaterialer utover korn/malt, og at alkohol kanskje ble laget også før man begynte å dyrke korn.

Carleton S. Coon kommer så trekker frem at grøt må ha kommet før både øl og brød, fordi det er en så enkel og utbredt måte å tilberede en rett på. Han peker på at selv om det ble brygget øl blant indianerne i Sør- og Mellom-Amerika, så fantes ikke denne drikken hos indianerne i Nord-Amerika, til tross for at de hadde grøt og brød, og han mener det er lite trolig at de ville glemt det. Han trekker også frem guanchene på Kanariøyene og berberne i Marokko. Begge folkegrupper hadde grøt, mens brød kom senere. I tillegg hadde berberne vin, men ikke øl. Hans argument er at alle har grøt, de fleste har brød, mens ølet har den mest begrensede utbredelsen.

Ralph Linton kaster seg på grøt-teorien, og påpeker at mens grøt kan lages med korn knust i morter, så trenger man i praksis langt finere kvernet mel for å lage brød, og kverning kommer etter mortere.

Julian Steward gjentar bare tidligere argumenter.

A. Leo Oppenheim en er assyrolog som har studert øl og bryggeteknikker i Mesopotamia, og tilfører diskusjonen innsikt basert på noen av de eldste skrevne kildene. Han mener at matvaretilbereding ikke kan skilles fra matvareoppbevaring. Mye av hvordan vi behandler matvarene før spising er egentlig mer måter å sikre oss at de kan lagres. Han mener at man har gjæret frukt og bær for å bevare dem og hindre at de råtnet, og produksjon av korn til øl mener han kan ha fulgt dette mønsteret. Videre påpeker han at det finnes mye skriftlig materiale man kunne forholde seg til fremfor å synes vilt og uhemmet.

Til slutt oppsummerer Braidwood, og han kommer tilbake til at konsensusen synes å være at man har startet med grøt og ulike varianter av knekket og/eller poppet korn. Tabloidisert kan man si at popkornet kom før både brødet og ølet. Dog, kikk på artikkelen selv. De av dere som er tilknyttet et universitet som f.eks NTNU kan få den gratis gjennom de ypperlige abonnementsordningene som NTNU har. Dere andre finner en innskannet - men fremdeles meget leselig - versjon på Wiley Online Library.

Til tross for tittelen, og til tross for hvordan dette symposiet har blitt brukt i senere ølhistoriebøker av den litt lettere sorten, så er det intet grunnlag for å si hverken at øl var hovednæringsmiddel for menneskeheten, at øl kom før brød eller grøt, eller at øl var hva som utløste jordbrukssamfunnet.

På Norbryggs juleølkonkurranse på Tautra var det foredrag med Anders Kissmeyer - som jeg tallrike ganger har nevnt. Han er også redaktør for Scandinavian Brewers' Review, som er de skandinaviske bryggmestrenes medlemsblad. Han delte ut kopier av oktobernummeret. Mange takk! I det var det en artikkel av Axel G. Kristiansen, direktør ved Den Skandinaviske Bryggerhøjskole i København, om moderende bryggeteknikker for optimalisering og strømlinjeforming av industribrygging.

Om du synes avviklingen av Renhetsloven var syndefallet i bryggeribransjen, så er disse teknikkene et stort skritt i retning av Sodoma og Gomorrah. La oss se på noen høydepunkter:

• Enda mer alfa-syrer i humla, helt opp mot 18%. Nå er det nok noen her som synes det høres bra ut, men det er viktig å huske på at slike humler ikke utvikles for hopheads, men for å øke effektivitet når man brygger internasjonal pilsner. Hvorvidt de egner seg til Double Imperial IPA er oftest mer en tilfeldighet enn planlegging.

• Bruk av andre kornslag for å gi mer gjærbart materiale uten å måtte ty til importert byggmalt, og da spesielt i regioner der man ikke har lokal bygg-produksjon. Tatt helt ut er det mulig at bryggerier opparbeider kompetanse på å brygge samme internasjonal lager på ulike typer korn eller kilde til stivelse eller sukker, slik at de kan kjøpe ett eller annet billig som er rikt på stivelse og sukker og så brygge et bredt spekter av internasjonale standardøl på det. Bygg, hvete, durra, poteter, sorghum, molasse osv. Oppskrift er ikke så viktig lengre, for det er bare en gammeldags måte å sikre konsistens i sluttproduktet. Nå kan dét kanskje fikse på andre måter, og da blir det mer fokus på prosesser for å sikre konsistens i sluttproduktet.

• Bruk av større mengder umaltet korn - opptil 30% - for å redusere på kostnadene i maltingsprosessen, siden malt oftest har mer enn tilstrekkelig med ensymer. Kanskje også øl laget utelukkende på umaltet korn, ved at man eksplisitt tilsetter ensymene. Energi går jo tapt under malting, som i tillegg ikke er en gratis prosess. Så kanskje man kan øke effektiviteten ved å brygge på umaltet korn?

• Effektivisering av humleutbyttet, gjennom å forhåndsbehandle humla slik at man få et sterkere som humleekstrakt man kan tilsette vørteren (eller ølet!) direkte. En enkel måte er å koke humla i en liten mengde vann, og derette tilsette det til vørteren. Ifølge artikkelen gjør Asahi allerede det, hvilket gjør at man slipper å koke vørteren i en time for å ekstrahere humlebitterhet. Ironisk nok er dette en utbredt teknikk i gammel gårdsbrygging når man ikke hadde stor nok kjele til å koke hele ølet. Man trenger å koke vørteren lenge nok til å få utfelt proteiner, men det skjer langt raskere enn den ene timen man bruker for å koke humla. Hovedproblemet med å koke vørteren i en hel time er visstnok ikke energiforbruket, men at man beslaglegger utstyret for en «lang» periode.

• Videreutvikling av humleprodukter som er stabile når de utsettes for ultraviolett lys, slik at det ikke er noe problem å bruke klare glassflasker. Det finnes allerede idag, selv om de gir en annen humleprofil enn vanlig humle. Sannsynligvis blir det fokus både på å forbedre prosessen og å avle frem humler som er mer egnet.

• Brygging av multiple øltyper på samme vørter. Dersom man kan gi ølet personlighet senest mulig i prosessen, så kan man spesialisere seg på å lage færre typer vørter. Det kan være slike ting som å justere bitterhet (humleekstrakt), OG (maltekstrakt) og farge (sukkerkulør) like før man tilsetter gjær - eller kanskje til og med etter gjæringen?

• Kontinuerlig bryggeprosess. Idag brygges øl i batcher, men det er ønskelig å komme over til en kontinuerlig prosess - en slags black box som man fôrer med malt og humle i den ene enden og tapper ut øl i den andre. Noen vil påstå at et bryggeri er nettopp en slik black box, men man ønsker å gjøre selve bryggeprosessen kontinuerlig.

• Kortere modningstid. En pilsner skal helst modnes i måneder. I praksis er det som skjer at gjæren har sluttet å gjære, men at ensymer og annet smårusk i gjæren arbeider med å prosessere avfallsstoffer og mellomtrinn. Et slikt er acetaldehyd, som vi opplever som grønne epler eller diacetyl som vi opplever som smør. Begge kan fjernes av gjæren, men den trenger litt tid på seg. Om vi tilsetter ensymene og slikt direkte, så kan det kanskje gå fortere. Ja, om vi klarer å forstå alle prosessene som skjer under modning av ølet, så kan vi tilsette ensymer og ha ølet klart på dager i stedet for måneder. Det betyr raskere tilpassing til varierende forbruk, mindre lagerhold og ikke minst mer effektiv utnyttelse av tankkapasitet.

• Ny undergjær som kan gjære på rundt 20C, og dermed blir ferdig langt raskere. Tid er penger, så om man finner - eller genspleiser - en gjær som gir undergjæring i ekspressfart så er det vel ingen grunn til ikke å bruke den, er det?

Mange av disse teknikkene er allerede idag i bruk, om enn i litt begrenset skala og ofte enkeltvis. I fremtiden ser vi dem kanskje brukt i kombinasjon og stor skala.

Litt forenklet, så ser man omrisset av at bryggerier i økende grad blir kjemilaboratorier, og der tidligere essensielle og tidkrevende prosesser blir eliminert av ensymer og slikt. Hjemmebryggeres store drøm er ofte å brygge øl akkurat som et profesjonelt bryggeri gjør det, bare i langt mindre skala. Mikrobryggeriene har i stor grad vært småskalautgaver av de store, kommersielle bryggeriene. Med disse teknikkene blir det et skisma i bryggeteknikker, og større forskjell mellom håndverksbrygging og industribrygging.

Men på den andre siden, håndverksbryggerne har også generelt tatt i bruk nyvinningene fra industribryggerne - så som sylindrokoniske tanker. Det er få håndverksbryggere som opererer med gode gammeldagse gjæringskar (all ære til Espen for det!), men det er ingen som vil påstå at ikke ølet tar smak av de nye gjæringskarene. Går vi lengre tilbake var det stor motstand blant tradisjonalistene av de kommersielle bryggerne mot såvel termometer som oechslevekt - før dette ble standardverktøy for enhver brygger. Så kanskje forskjellen på håndverksbryggere og industribryggere mer er et spørsmål om tidsforsinkelse i akseptering av ny teknologi enn en forskjell i fundamental innstilling?

Og la meg til slutt igjen anbefale Scandinavian Brewers' Review. Mange av artiklene der er tilgjengelige på nett som pdf, og det er mye interessant å lese.

Problemene rundt reklame på hjemmesidene er slett ikke borte. Nylig sendte Helsedirektoratet ut brev til hele rukla av 208 vin- og spritimportører, der brudd på alkoholreklame på hjemmesider var tema. Nå var det ikke slik at de alle hadde slike brudd på hjemmesidene, men slike brudd var så utbredt at man valgte å informere dem alle om innskjerpingen.

På sett og vis er disse et mer «soft target» enn norske bryggerier. For det første er det en bransje med en air av litt mer cowboy-faktor og høy flaskeføring enn trauste håndverksbedrifter med ryggen mot veggen i forsøk på å holde produksjonshjulene igang. Dette er sikkert upresist og forutinntatt skrevet av meg, men jeg tror det er en utbredt oppfatning. Eller sagt på en annen måte, tyner du et enmanns mikrobryggeri for at de har kommet i skade for å nevne på hjemmesidene hvilke øl de brygger, så risikerer du å bli hengt ut som byråkratisk prinsipprytter i tabloidpressen - kanskje ikke helt ufortjent. Tyner du en importør for internasjonale spritmerker, så fremprovoserer du neppe samme motreaksjon av medlidenhet.

En annen grunn til at importørene er et soft target er at de strengt tatt har lov til å reklamere overfor sin kundegruppe, som er Horeca-markedet, og i tillegg har produsentene i utlandet typisk lov til å reklamere for de enkelte produktene, også på måter som tilfeldigvis skvulper over grensene og inn i Norge. Derfor er det intet stort offer for dem å følge reglene. At reglene er - og praktiseres - ens er viktig, for ellers blir det fordeler for dem som er villige til å strekke og bryte reglene.

Et annet poeng er at ved å ta dem alle på en gang, så er det vanskeligere at et enkeltfirma fremstår som tilfeldige offer for urettferdighet og idiotisk byråkrati.

Innskjerpingene denne gangen er listet i brevet fra Helsedirektoratet til importørene. Under siteres hva som Direktoratet presiserer er forbudt:

• omtale og bilder av konkrete produkter
• nedlastbar produktkatalog
• pressemeldinger med produktomtale
• lenker til utenlandske nettsider, bl.a. produsenter/leverandørers hjemmesider, inneholdende bilder og produktomtale
• lenker til uavhengig redaksjonelt stoff i form av bilder, produktomtale, produktanmeldelser mv., samt gjengivelser av redaksjonelt stoff direkte på importørens hjemmeside
• lenker til eksempelvis vin-, whisky- og cognacklubbers hjemmesider, inneholdende bilder og produktomtale
• bilder av alkoholholdig drikk alene, sammen med mat og i drikkesituasjoner

I tillegg tar man opp problemet med dårlig beskyttelse av interne websider, altså passordbeskyttede websider som er ment internt eller for Horeca-markedet, men som har trivielle og mer eller mindre offentlige passord, og der mange har tilgang til den samme brukeren. Direktoratet ønsker at passordene skal være reelle og personlige for hver enkelt bruker - og altså én brukerkonto og ett passord pr fysisk person. Praksis til nå har for eksempel vært felleskonti og gjerne at passord og brukernavn er likt - så som navnet på importøren.

Brevet gikk ut i begynnelsen av november, og Direktoratet har satt en frist til 28. november med å bringe websidene i tråd med regelverket. I tillegg skriver de «Direktoratet vil gå gjennom sidene på nytt i begynnelsen av november.» og at de deretter vil ta sakene opp med hver enkelt importør. Det er mulig de her mente begynnelsen av desember, for det virker sært å gi en frist for å bringe sidene i orden, men selv begynne å kontrollere gjennomføringen av dette før fristen er gått ut.

Det er to positive ting her. Først at de velger en iterativ prosess der det er mulig for importørene å rydde opp i konstruktiv dialog med Direktoratet. For det andre viser de vilje til å følge opp reglene blant en gruppe aktører der holdningene ofte har vært at det er lov å forsøke seg, og at det er er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Problemet er da heller ikke hva Direktoratet gjør for å sikre at alle er på rett side av streken, men det regelverket som tegner opp streken.

Reklameforbudet i sin nåværende form er egentlig død som en sursild - om man ser det i et lengre tidsperspektiv. Det ble utformet i en tid da bryggeribransjen var kartellisert og produktene standardisert. Dengang var det i praksis ikke så stort behov hverken for reklame eller produktinformasjon utover hva det kunne bidra til å stjele kunder fra konkurrenter. Dengang hadde man pilsner, bayer, eksport og bokk, og mer trengte du knapt å vite om ølutvalg.

Mangt har endret seg siden. Vi har fått importøl og lokale mikrobryggere, nye øltyper har kommet til, og nye øl med helt nye og kreative smaker kommer hvert år. Selv for erfarne ølentusiater er det ikke intuitivt å orientere seg i utvalget. Til tross for at det er blitt færre bryggerier, så er konkurransen hardnet og kartellvirksomheten er vel mest et rosenrødt minne blant de bryggeriarbeiderne som har jobbet lenge nok til å få gullklokke for lang og tro tjeneste.

Med andre ord har vi gått fra en situasjon der alle forbrukerne uansett kjente markedet, til en situasjon der reklameforbudet virker sterkt konkurransevridende til fordel for de som allerede er innarbeidet på markedet og for de som kan omgå reklameforbudet på ulike måter - som for eksempel å basere seg på reklame i internasjonale medier. Konkurransevridning, favorisering av etablerte aktører og forskjellsbehandling ... det er dødssynder i et åpent marked.

I den konteksten kommer reklameforbudet til å følge etter NRK-monopolet og forbudet mot politisk reklame og en skokk med andre norske særordninger. Og når det først har falt er det ingen som kommer til se for seg at det kan gjeninnføres.

Det som overrasker meg mest, er at politikere og helsebyråkrater ikke ønsker å drive litt «oppholdende strid» og «taktisk tilbaketrekning». Det virker mer som de ønsker å grave skyttergravene enda dypere ved dagens tolkning av reklameforbudet. En smartere og på lang sikt mer hensiktsmessig strategi ville vært å tillate produktinformasjon i moderate former, mens man holdt igjen på mer blatant og direkte reklame. I praksis ville det kunne gjøres ved å utvide unntakslista med tillatte reklameformer, og kanskje kunne det gjøre at vi kunne beholde de mest hensiktsmessige delene av reklameforbudet i veldig lang tid fremover. Det ville også være i tråd med hva småbryggeriene ønsker. Dagens beinharde anti-alt-linje kan lett føre til at hele reklameforbudet brekker, og ølreklamen fosser inn over oss helt uten restriksjoner.

Og til slutt et lite sukk. Er det ikke betegnende at disse importørene omtales som «vin- og spritimportører» uten at øl nevnes? Joda, «vin-, whisky- og cognac-klubber» ... men ølklubber nevnes ikke. Myndighetene våre klarer å glemme øl i så mange sammenhenger at det er et sted mellom litt komisk og nesten hjertevarmende at de husker på øl når det kommer til avgifter og reklameforbud.

Det lyder som en kriminalgåte og er nesten like spennende. I den gamle primstaven er 21. desember markert som «Tomasmesse» eller «Tomas bryggjeren», og dagen er viktig i forbindelse med bryggingen av juleølet. Men der slutter også enigheten. Her skal jeg forsøke å spore opp bakgrunnen og peke på noen løsningsforslag. Om du vil være med, så heng på.

Hvem var denne Tomas som har merkedag på 21. desember? Det er dagen til apostelen St. Thomas - han som tvilte, og det er hans helgendag i den katolske kirken. Hva han har med brygging å gjøre er temmelig uvisst. Slikt er ikke unikt, for mange av helgenene med svært magre forbindelser til øl og brygging har allikevel blitt elevert til skytshelgner for dette. Det finnes forresten en annen Tomasmesse på primstaven, det er 29. desember og refererer til Thomas Becket som ble drept på denne dagen i 1170. Men han er ikke vår Thomas, selv om han har en ølforbindelse gjennom et fat med engelsk luksusøl som han bragte med seg som en diplomatisk gave til det franske hoff.

At 21. desember hadde en øl-betydning er klart. Et dykk i litteraturen viser det. Per Holck i Merkedager og gamle skikker sier at på denne dagen skulle man starte bryggingen av juleølet, og dagen kunne merkes med en bøtte, som symbol på bryggevannet. Rett nok har jula i vår tid begynt tidligere og tidligere, og juleølene kommer nå i starten av november, men det synes litt vel i seneste laget å starte bryggingen bare fire dager før julemorgenen? Javel, det er ferskøl, og en gjæring på 3-4 dager er ikke uvanlig, men allikevel. En peker inn på rett spor nevner Holck under 9. desember på primstaven. Da var det mange steder vanlig å begynne bryggingen av juleølet. Det er stor forskjell på fire dager og seksten dager, så det er noe som skurrer her.

Jon Espesæter skriver om julens gamle tradisjoner at til Tomasmesse skulle alle juleforberedelsene være unnagjort, og det rimer ikke med at man først da skulle sette juleølet.

Ørnulf Hodne skriver i Jul i Norge - Gamle og nye tradisjoner at bryggingen startet en uke eller to før jul, og at øl som ble brygget på 21. desember ville det gå galt med. Det ville «kaste seg» (ese over) i det samme sola snudde, bli surt eller rett og slett nekte å renne ut av karet.

Tage Taaning skriver i sin danske ølhistorie (Øl - en Bog om en Verdensdrik) at «Der var bestemte Tider af Aaret, da man helst skulde undgaa at brygge Øl. Man maatte ikke brygge i den stille Uge, heller ikke paa Solhvervsdag, for saa vilde Rosten, den mæskede Malt, dreje sig og blive bortskærend.»

Ingrid Spilde i forskning.no refererer at det var ulike meninger om saken, men at det nok helst var slik at ølet på Tomasmesse skulle prøvesmakes. Hun nevner ordet «skakubollen» om bakrusen man fikk fra nettopp denne prøvesmakingen. Dette ordet synes relatert til «oppskoke», som betyr at ølet prøvesmakes - gjerne under en høytidlighet med naboer tilstede. Dette er flere ganger fortalt om i Norsk Maltøltidende som er gjengitt i Astri Riddervolds Drikkeskikker - Nordmenns drikkevaner gjennom 1000 år.

Ordet «oppskoke» er nevnt i noen gamle ordbøker. I Hans Ross' Norsk Ordbog fra 1895 er tredjedefinisjonen under verbet «skoka» følgende: nybrygget Øl =Uppskoka. - Skokudrykk (o') m, en Drik af "Uppskoka". I Norsk Riksmålsordbok er det definert: skok(e)drikk, en (til skoka 'nybrygget øl'), dial., drikk av nybrygget øl når det øses fra gangkarret på tønnen (Benneche, Rygnestad-gutten, 183). Her betyr gangkaret gjæringskaret da gang eller gong er et gammelt ord for gjær, og med tønnen må menes et fat som ølet enten ble lagret på, ellers ble servert ifra.

Selv om det er flere som nevner at «skakubollen» er bakrusen etter oppskok, så er nok dette trolig en misforståelse eller brukt i overført betydning. Det er nok en bolle man brukte for å smake på ølet eller overføre ølet fra gjæringskaret til lagringsfatet under oppskoka. Følgende dikt får stå som eksempel på hvor lett det kan misforstås, da ordet med litt fantasi kan tolkes på to ulike måter:

Tomas Brygger,
Da fyltes Øllet på Tønderne
og da faar Folk smake paa Skakubollen.

Det sies enda mer eksplisitt hos Odd Norland i Brewing and Beer Traditions in Norway, som baserer seg på skriftlige informanter som selv kom fra den tiden da brygging fremdeles var vanlig på gårdene over hele landet. Han gjengir (s.278) en av dem, oversatt til engelsk:

In the past, my mother said, they went around to the neighbours on St Thomas' Day and let them taste the new ale, «oppskoka». If the ale was good, the neighbours would answer: 'Thank you for good ale. Your ale has fermented well', or 'You have taken the length of the grain sack and the width of the brook'. This means that they had used much malt and little water.

The ale was carried around in a jug with a pipe, a copperbound jug with a long pipe made from a branch still attached to its stem. The jug was called skokekanna, and the wooden cup from which the ale was drunk, (upp)skokebollen.

Odd Nordland forteller samme sted enda mer eksplisitt at det i gammel tid i Vest-Agder var tradisjon for at man bar rundt noe av det nybrygget ølet til naboene for smaking, spesielt ved juletider - og at det å ikke gjøre det var en stor skam. Dette er sannsynligvis et eksempel på oppskoke der ølet bringes ut til naboene, mens det andre steder og i nyere tid var mer vanlig at naboene kom til bryggeren.

Det synes altså som om bryggingen skulle starte en gang i desember, og så at man 21. desember - som en av de aller siste forbedelsene til jula - skulle stikke om juleølet fra gjæringskaret til en øltønne som det kunne stå på. For de fleste var kanskje denne omstikkingen med smaking - oppskoka - en større merkedag enn selve bryggingen, så den har kanskje festet seg sterkere i folkeminnet.

Men 21. desember er vanligvis vintersolverv, og den egentlige juledagen, så kanskje tidfestingen av oppskake er en videreføring av den gamle julefeiringen der øl var en viktig ingrediens. Det er kanskje betegnende at juleforberedelsene, inklusive juleølet skulle være ferdig til den dagen som også er vintersolverv, og det vitner kanskje om hvordan eldre tradisjoner har fått den kristne jula lagt på toppen av seg.

I de gamle lovene, som riktignok er fra kristen tid, men bygger på før-kristne tradisjoner, er det svært viktig med et slags felles ølmåltid som kalles sambærerøl. Det er tre tidspunkter som nevnes: vintersolverv, sommersolverv og allehelgensdagen. Det legges tildels sterk vekt på at slike øl («øl» er her brukt som navn på en samling der det drikkes øl) skal feires sammen med andre, og det var tildels strenge regler for når og hvordan man kunne gjøre dette alene. Formodentlig er dette av gammelt opphav, og har skvulpet over til kristen tid.

I Gulatingsloven skal et sambærerøl ha minimum tre gårder som skulle gå sammen med hvert sitt øl til et slikt ølstevne. Også når vi ser på de andre øl-lagene er det sammenkomst over drikken øl som er viktig. Jeg er overbevist om at ølet hadde en rituell betydning, og ikke bare var der for fyllas skyld. Korn er blitt kalt «Gudslånet», og det høres ut som noe som har overlevd fra en gammel fruktbarhetskult. Om kornet var gudens hellige gave, så måtte ølet være en hellig drikk. Noe slikt er på ingen måte unikt, for vi kjenner rituelle måltider eller drikker fra svært mange religioner.

Nå har hjemmebryggere til alle tider ønsket å smake på hverandres brygg, så det er muligens å trekke det litt langt, men tradisjonene med oppskake og besøksrunder for å smake på ølet på solvervsdagen synes å kunne være rotfestet i norrøn religiøs praksis, som kan ha overlevd i kristen tid som tradisjon uten noen eksplisitt begrunnelse.

Jeg minner ellers om skriftstedet Matt 18:20 «For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn...» som helt klart fokuserer på viktigheten i å samles under bønn. Dette skiftstedet kunne nesten vært tatt ut fra de norrøne lovene der det er viktig at religiøs praksis gjøres i fellesskap. Nå skal jeg igjen være forsiktig med å overtolke noe her, men også den kristne nattverdstradisjonen står i en historisk kontekst av samling til hellige måltider som religionsutøvelse. Mithras-kulten hadde dette helt klart som et sentral moment. I India og Persia hadde man soma og grekerne hadde sine dionysiske mysterier. Selv nattverden er tett koblet rent symbolsk mot tidligere tiders blod og matoffer. Det er ikke vanskelig å se for seg at norrøne sambærerøl opprinnelig hadde en religiøs betydning. At det var tidfestet til solvervsdagene kan bare understreke det.

I kveld skal jeg finne frem et par flasker godt øl, men ikke av noen religiøse eller nostalgiske grunner, men kort og godt fordi en øl smaker godt når dagens strev går mot slutten. Jeg har stående to flasker stjørdalsøl som jeg fikk av en hjemmebrygger for noen dager siden. De kommer fra samme batch som er delt i to og gjæret med henholdsvis tradisjonell og moderende gjær. Det må jo på alle være passende drikke på en kveld som denne, og dessuten er jeg veldig nysgjerrig på dette med divergerende gjæring på en batch.

Ja, og så liker jeg stjørdalsøl, men det kom vel ikke som noen stor bombe.

Kolaborasjonsbrygg - eller sambrygging - er på moten. Det er brygg der to eller flere bryggere fra ulike bryggerier møtes på ett bryggeri og brygger et øl sammen - tidvist også på hvert av bryggeriene i serie. Det er flere grunner til at det er trendy:

• Man lærer noe av hverandre, ja i det hele tatt er brygging en bransje der det er mye learn-by-doing, og det er en god læringssituasjon når man under bryggingen utbryter «hvorfor gjør dere det sånn?» med påfølgende diskusjon.

• Et ekte kolaborasjonsbrygg bærer med seg elementer fra de ulike bryggeriene, og det gir enda en ny dimensjon til antall kombinasjoner som man kan gi øl. Et bryggeri har gjerne sin egen «house-style», og ved å sambrygge kan man bryte ut av bryggerispesifikke begrensninger som man kanskje ikke engang visste at man hadde.

• Etterhvert blir det litt kjedelig å brygge på det samme anlegget og med de samme ingrediensene hele tiden. Da kan det live opp hverdagen og bryte rutinene å sambrygge med noen andre bryggere, enten det er på eget eller et fremmed system.

• Sambrygg er ofte enkeltstående batcher, og dermed blir sterkt ettertraktede av «tickers» - de som skal smake på alle øl. Av samme grunn blir det også mye snakk og buzz rundt det - som er bryggerienes ersatz-reklame, puber vil gjerne ha det fordi det er spesielt, det blir alltids utsolgt, osv.

Sambrygging er forskjellig fra kontraktbygging, fordi det er to eller flere bryggere som sambrygger og utveksler ideer og kunnskap. Det ligger i konseptet at alle som sambrygger bringer med seg noe, nesten som et kakelag. Jeg mistenker at halve moroa ligger i månedene frem mot bryggedagen, mens oppskrifter skal diskuteres og fastbankes, og der prosessen skal bestemmes og helst være i tråd med hva det aktuelle bryggverket kan håndtere.

Noen ganger brygger man samme oppskriften på alle systemene, så kan man vurdere forskjellene - hvilket er en ypperlig måte å bli kjent med eget bryggverks begrensninger og mulige forbredringer. (Og det gir to eller tre ganger så mange øl for tickers å gå i fistel over, for ølet blir annerledes når brygges på et nytt bryggverk.)

Noen bryggerier er rene virtuelle bryggerier som utelukkende brygger kolaborasjonsbrygg, og der er Mikkeller kanskje den mest kjente på våre breddegrader. Et annet er Kissmeyer Beer, der mannen bak - Anders Kissmeyer - fortalte om kolaborasjonsbrygging i sitt foredrag på Norbryggs juleølkonkurranse på Tautra i november. Å lage et virtuelt kolaborasjonsbryggeri er en rimelig måte å skaffe seg et bryggeri på, for man slipper å skaffe bryggverk og lokaler. Det gir yppelige muligheter for å kunne skalere opp og ned ved å hoppe fra bryggeri til bryggeri.

Dessverre er det nok ikke slik at man bare kan mail'e et bryggeri og foreslå at man dukker opp og brygger et øl. Det vil si, man kan forsøke, men med mindre man er Mikkeller eller de Molen så er trolig svaret nei. Sambrygging er nemlig koblet mot en slags hakke- eller rangordning i bryggeverdenen. Man kunne trolig satt opp en rangering av heltestatus innen mikrobryggeriverdenen ved å lage en graf over hvem som har sambrygget med hvem - litt som journalister mapper finansakrobaters nettverk ved å se hvem som sitter i hverandres styrer, eller sosietetspersoners nettverk ved å se hvem som går på byen med hvem.

Men om du har en god brygge-idé, så kan du få det kontraktsbrygget til en konkurransedyktig pris hos i hvert fall noen bryggerier, og inkludert i prisen kan du sikkert få oppskriftsdiskusjon og deltakelse i bryggingen. Det er disse to siste tingene som skiller sambrygging fra ren kontraktsbrygging.

Om vi skal sammenlikne med musikk, så er det litt jazz-session over slik sambrygging - alle bringer noe med, alle setter sitt preg på det, og tross all planlegging er det sikkert litt vanskelig å si hva man kommer til å ende opp med før man har vært igjennom det. Det har også litt elementer av «performance art» eller teatersport, i den forstand at veien blir til mens man går.

Og til slutt en ide: Hvorfor er dette bare noe for professjonelle bryggere og bryggerier? Kunne dette også være noe for hjemmebryggere? Man har som hjemmebrygger vel så mye interesse av å erfare hvordan andre brygger, for å lære og å lære bort.

For en tid tilbake skrev jeg noen innlegg om New Zealands utviklingsprogram for humle med en liste over nye humler fra dette programmet. Jeg tenkte å gå litt nærmere inn på dette med humlers smaks- og aromaprofiler.

Poenget er at humle inneholder langt mer enn bare alfasyrer, selv om det er stoffet som er mest kjent. Man regner med flere hundre smaksstoffer i humle, hvorav 22 regnes som signifikante. Disse kan selvfølgelig opptre i en rekke ulike konsentrasjoner, og tanken er at humlas smaksegenskaper - eller personlighet, om du vil - er diktert av disse konsentrasjonene. Man kan ikke bare måle opp humle utfra hvor mye humlepreg man ønsker, man må finne ut hvilke delstoffer som er ansvarlig for det humlepreget man ønsker, og så plukke ut humler som alene eller i kombinasjon - og kokt i rett antall minutter - gir den ønskede humleprofilen.

Når man sender humle til laboratoriet for analyse, kan man få tilbake en liste over konsentrasjoner for ulike sentrale stoffer. New Zealand har publisert disse analysedataene for sine nyere humler, blant annet for Nelson Sauvin og Motueka. Disse to får stå som eksempler, men om du graver litt på sidene der, finner du også for de øvrige humlene. Jeg har ekstrahert dataene og samlet dem i tabellen under. Og selvfølgelig er variasjonene fra høst til høst - og sikkert fra åker til åker - større enn den tilsynelatende presisjonen i disse tallene.

Hva refererer så alle disse stoffene til? De fleste hjemmebryggere er sannsynligvis bare kjent med alfasyrer og ikke alle de øvrige. Utrolig nok er dette heller ikke helt velpløyd mark for de proffe som jobber med slikt, og det er et felt det aktivt forskes på. Det vil si, man kjenner til stoffene, men man forstår bare delvis hvordan de påvirker den endelige smaksprofilen i ølet. For noen av dem ser man en sammenheng mellom høye verdier av stoffet og en type humle - f.eks tyske edelhumler. På bakgrunn av det postulerer man at det stoffet er viktig for smaken, men det er fremdeles et stykke igjen før man kan si at man forstår hvorfor humla smaker som den gjør.

Litt av problemene er muligens at det er lettere å bedømme disse stoffene når de opptrer alene, mens ting kan raskt bli komplekst når de opptrer sammen. For eksempel kan flere stoffer som hver for seg er under smaksterskelen allikevel gi et utslag når de er sammen. Hvordan vi oppfatter ett stoff kan endre seg når et annet stoff kommer til, selv i små konsentrasjoner.

• Alfasyrer er den viktige kilden til bitterstoffer, og jo større andel bitterstoffer i humla, jo mindre vekt av humle trenger man å bruke for å oppnå en viss bitterhet i ølet - derfor er det en god del fokus på å lage høy-alfasyre-humle. Men om du er hjemmebrygger visste du det godt fra før. Det finnes en rekke ulike alfasyrer, hvorav humulone er den viktigste.

• Betasyrer gir også bitterhet til ølet, men mens bitterheten fra alfasyrene brytes ned gjennom oksydering, så oksyderes betasyrene ved å gå fra å være relativt nøytrale til å blir bitre. Ved å ha rett balanse mellom alfa- og betasyrer, kan man få en jevn bitterhet i ølet over lagring, selv om bitterhetens karakter nok kan endre. De fleste gamle edelhumler har litt mindre betasyrer enn alfasyrer, og meningene er delte om hva som er det optimale nivået. Det kan også virke som om endel mener at betasyrer smaker harskere enn humulone som er den viktigste alfasyren.

• Cohumulone er én av alfasyrene, og tradisjonelt har den vært skydd, fordi man har ment at den har gitt en brutal bitterhet, og derfor har den vært eksplisitt oppgitt, så man kunne unngå humle med mye av den. Imidlertid er noen av de nye høy-alfasyre humlesortene også rik på cohumulone, uten at de har noen ubehagelig bitterhet, uten at noen helt vet hva som er grunnen.

• Oljer er eteriske oljer som gir aroma til ølet. Jo større andel, jo mer aromatisk er humla - generelt. Men her må det tas med i betraktningen av disse oljene kommer i hundrevis av ulike former, hvorav visstnok 22 er signifikante for smaken av humle. Deres samlede mengde må balanseres med deres sammensetning. Det er vanligvis bare de viktigste man tar hensyn til. Oljemengde er oppgitt i to måltall i tabellen over, en pr humlevekt og én i forhold til mangden av alfasyrer - uten at jeg har kontrollregnet hvorvidt det stemmer.

• Myrcene er den olja som vi forbinder med amerikanske humler - tenk Cascade. Den har en sitrusaktig karakter som ble uglesett i gamle dagers Europa, og derfor har man selektert den bort i europeiske edelhumler, selv om det er litt mer i bitterhumlene hvor den allikevel raskt blir kokt bort. Dersom man tørrhumler, er den det kraftige karakteristiske tunge humlepreget som er typisk for enkelte amerikanske tørrhumlebombede øl, og litt av grunnen er at aromaen forsvinner raskt når den varmes opp. Den finnes i store mengder i for eksempel Simcoe, Amarillo og Riwaka.

• Humulene (eller alfa-caryophyllene) er en olje som man knytter mot edelpreget i europeiske humler, men dersom man koker den for lenge, gir den et urteaktig eller krydderaktig preg til ølet.

• Caryophyllene (eller beta-karyophyllene) er en annen viktig eterisk olje i humle. Som de andre oljene er den også viktig i mange andre planter, blant annet i enkelte peppersorter, lavendel, kardemomme og kløver. Som aromastoff brukes den i alt fra såper til tyggegummi. Den har vært beskrevet som treaktig og krydderaktig og litt jordaktig. Den har dårlig holdbarhet og oksyderer lett. Samtidig er den en viktig faktor i humlearomaen, og i gammel, daff humle er det ofte dens frafall som utgjør den største forskjellen. Det anbefales å sammelikne humle med stilk og blomst på kløver for å finne den.

• Farnesene er en olje som finnes i mye citrusaktige frukter, i tilegg til epler, pærer, ingefær og muskat. Den har en smak som minner om tre og urter. Visstnok er dette stoffet også bruk blant midd for å signalisere fare seg imellom, og muligens er den nyttig for humla for å skremme bort disse. Humla inneholder temmelig små mengder av den, selv om den kan være relativt høy i enkelte aromatiske humler, og man mener den spiller en rolle i aromaprofilen selv om det er litt uvisst hvordan. Generelt brukes humler som har et høyt innhold av denne til tørrhumling eller sent i kokeprosessen.

• Sitrus/harpiks-andel er en samlegruppe for ulike stoffer som alle bidrar i denne smaksretningen.

• Floral/fruktig-andel er en samlegruppe for ulike stoffer som alle bidrar i denne smaksretningen. Merk at fruktighet i øl vanligvis kommer fra gjæren.

• Linalool er ikke klart forstått, men det virker som om den bidrar til å gi en harmonisk bitterhet og florale/fruktige smaker, siden humle med linalool har god korrelans til dem i øl. Om den når over smaksterskelen, gir den humlearoma - og den er også tilstede over persepsjonsterskelen i vin. Faktisk kan konsentrasjonen av linalool øke under gjæring, gjennom nedbrytning av andre stoffer.

• Xanthohumol er et polyphenol som har vist lovende resultater i testing som middel mot mange lidelser, blant annet kreft. Det er ikke dermed sagt at du reduserer risikoen for kreft ved å drikke øl, selv om det er noen som mener akkurat det. Den skal gi en svært velbalansert bitterhet uten å bidra til noe ettersmak. Smaksterskelen skal være 0,9 mg/L, og for isoxanthohumol er den 0,5 mg/L.

Det ovenforstående er satt sammen fra mer eller mindre tilfeldige og ikke-verifiserte kilder på Internett. La meg ikke legge skjul på at at jeg på ingen måte er noen humle-ekspert, og at det som står over mest er tatt med for å vise kompleksiteten i det å forsøke å forstå hvorfor humla smaker slik den smaker.

La meg ta med noen referanser til hvor man kan starte å lære mer om humle og humlearomaer:

• Stefan Hanke: Linalool - A key Contributor to Hop Aroma. MBAA, november 2009.
• D. Kaltner og W. Mitter: Possible impact of hops on taste and drinkability of beer. EBC Symposium Edinburgh Drikability 2006.
• Realbeer: The Essential Oil of Hops: Hop Aroma and Flavor in Hops and Beer
• Alana Jones: Hops Topics, BJCP Study Group, Dukes of Ale.

Jeg har kikket litt på statistikken som Statens institutt for rusmiddelforskning - Sirus - utgir. Det meste av det er så tørt at det knirker i papiret, men tidvis ramler det ut en og annen interessant trend.

En slik trend er den økende privatiseringen av skjenkekontrollen - eller rettere sagt gjennomføringen av den. Her er tallene fra Sirus, hentet fra rapporten «Kommunens forvaltning av alkoholloven 2011». De viser hvor mange kommuner som har svart at de gjennomfører dette selv, og hvor mange som kjøper denne tjenesten fra et privat firma.

Dataene er litt varierende på grunn av varierende svarprosent og sikkert også på grunn av kommunesammenslåinger og slikt. Dog skulle trenden være tydelig når man ser tallene under ett.

Det gir egentlig mening å sette bort slike oppgaver utfra et økonomisk synspunkt. Kommuner med få skjenkesteder - og mange har kun en knapp en håndfull eller så - kan da slippe kursing og kompetansevedlikehold av skjenkekontrollører. Samtidig er det lettere for folk utabygds å gjennomføre anonym kontroll, siden det sikkert ryktes raskt på et lite sted hvem som er kontrollør. Det er også en oppgave der et felles nasjonalt regelverk gjør at det er lett for kontrollører å flytte mellom kommuner, slik at man dermed kan skalere gjennomføringen bedre.

Trenden er at de små kommunene setter dette bort, gjerne koordinert sammen med andre kommuner. Det er visst typisk vaktselskaper som gjennomfører kontrollene. Men det er også en trend at det store kommunene beholder skjenkekontrollen selv, hvilket gjelder blant annet Oslo, Bergen og Trondheim. Tallene viser at privatiseringen var stor rundt 2000, men at den har stabilisert seg litt mer de siste årene.

Hva er så ulempen. Formodentlig betales det for en gjennomført tjeneste, ikke for påpeking av feil. En slags bonusordning for hvor mange man hadde knepet er ikke bare prinsippielt tvilsomt, men ville også bare gitt mer arbeid til kommunen i form av å måtte reagere på bagatellmessige ting i gråsonen som kontrollørene rapporterte for å utløse bonus. Selv uten bonuser så er det tross alt noen som tjener på at det gjennomføres flere kontroller.

Er det helt uproblematisk at salgs- og skjenkekontrollen privatiseres? Det er noe litt udefinertbart ved det å privatisere gjennomføringen av en tilsynsordning som jeg ikke helt liker.

Trondheim har blitt et bryggeri rikere: To Tårn, startet av lokale krefter med pågangsmot: Børge Barlindhaug, John Sunde og Lars Tofte. Foreløpig brygger de med kommunal bevilling på Lian Restaurant, men et mikrobryggeri i egne lokaler ligger i kortene. Deres første øl - JuLian Preludium - har vært tilgjengelig en tre-ukers tid. Jeg dro opp til Lian Restaurant for å treffe og prate med folkene bak dette bryggeriet.

Det er ikke lett å spå når antallet bryggerier flater ut, men det synes ikke å bli de første par årene. For hvert år som går blir det flere bryggerier og enda litt trangere om plassen. Samtidig øker fremdeles den markedsandelen som småbryggeriene sitter på. Balansen mellom de to effektene er i praksis det som avgjør om nye bryggerier skal få pusterom til å blomstre, eller må kjempe beinhardt for i det hele tatt å overleve.

To Tårn har valgt en forsiktig innmarsj på dette markedet. De ønsker å gjøre hobbyen sin til noe mer, men foreløpig uten å brenne broer. Derfor blir bryggingen en «nummer-to-jobb», overlappende med hobbyen. Det er jordnært og fornuftig i en bransje der det ikke alltid har vært lett å ta ut full lønn de første driftsårene. Med det ølet de har laget og den innsatsviljen de har lagt for dagen, er jeg overbevist om at de kommer langt, og at vi kommer til å se mye til dem fremover.

De har valgt en iterativ prosess til å bygge opp bryggeriet. I første fase brygger de på en 50-liters Speidel på Lian Restaurant. Samtidig er det en omfattende oppussing på gang i de fremtidige lokalene på Marienborg, der de vil brygge på et langt større system. Disse lokalene ligger i det gamle vann- og sandtårnet på det som var NSBs gamle verkstedsområde i Midt-Norge. Det er innlysende at gamle damplokomotiver trengte vann, men hva trengte de sand til? Strø skinnegangen? Vel, det er en distraksjon.

Forøvrig, disse lokalene formelig skriker etter et gravitasjonsdrevet bryggeri, som man kan se på bildene som er referert over. Gamle bryggerier på 1800-tallet kom rundt praktiske begrensninger i pumpeteknologi ved å bygge bryggeriet i høyden. Så fraktet man malten helt oppunder taket, og deretter sørget tyngdekraften for å frakte malt, vørter og de andre mellomstadiene fra den ene beholderen til den neste, ned til lagertankene i kjelleren. Slike kompakte, høye bygninger var også som skapt for dampmaskiner og reimdrift. Men samlebånd, pumper og små elektromotorer har dyttet verden over et nytt paradigme, og idag får man vel ikke engang kjøpt et ferdig gravitasjonsdrevet bryggeri, om vi ser bort fra 5 gallons hjemmeinnretninger.

Mangt og mye er litt uavklart når det kommer til fasen etter Lian for dette bryggeriet. Samarbeidet med Lian vil selvfølgelig fortsette, men bryggingen flyttes. Tidsmessig avhenger det blant annet av ytre faktorer, som når bevilling og oppussing og slikt er på plass. Planene ligger nok der, men bryggerne vil helst ikke hause opp den delen av prosjektet som fremdeles ligger frem i tid og holder derfor kortene litt tett til brystet. I korte og grove trekk blir det et bryggeri med flasketapping og servering on-site for sluttet lag. Bryggverkets størrelse blir en avveining mellom noe som er stort nok til å monne, samtidig som de ikke vil ha noe som er så stort at man ikke tør å eksperimentere eller ta noen sjanser med oppskriftene.

Som nevnt så brygges det nå på Lian med kommunal lisens, og ølet brygges som akkompagnement til maten som serveres der. Det forklarer også hvorfor deres juleøl er noe så jule-uvanlig som en amerikansk IPA med polstyrke. BJCP-purister ville nok kalt den litt for mørk og litt for fyldig, men den er god og den står klart innenfor denne tradisjonen med sin blatant sitruspregede humle. Til feit julemat passer det tross alt bedre med et bittert øl enn norsk makrojuleøl, selv om tradisjonen dikterer det motsatte.

Kombinasjoner av mat og øl er noe som Lian og To tårn kommer til å fortsette med. Inge Johnsen på Lian har en levende interesse for å ta vare på lokale mattradisjoner, råvarer og prosesseringmåter - og dette er en integrert del av restaurantdriften. I den sammenhengen blir ølet en del av helheten. Det kan være en utfordring å finne riktig øl til en rett, men enda mer spennende blir det når man skal spesialbrygge øl til matretter. Det fordrer tett samarbeid mellom kokker og bryggere, og kanskje deres produkter gjensidig påvirker hverandres arbeid og oppskrifter. Det er et samarbeid som To Tårn karakteriserer som fantastisk morsomt. Utover våren er målet å sette sammen en femretters middag med kortreist mat der det tilhørende ølet er brygget på Lian. Og det er noe jeg ser frem til å smake.

Vi har sett mange restauranter kaste seg på øl-og-mat-bølgen. Det kan være helhjertet nok, men ikke alltid like hel-vellykket. Det er noe med at de ikke helt tilstrekkelig slipper vinkartet og kaster seg ut på dypt øl. Og det er noe med at ølet spiller lillebror i oppmerksomheten, en slags add-on. Let blant de bedre restaurantene, og du kan frotse i muligheter av mat-og-vin, mens mat-og-øl blir litt «vi-hadde-en-spesialaften-med-det-i-forrige-måned». Det er nesten som å komme inn på Polet: rad på rad med hylleseksjoner med vin ... og et hjørne med øl.

Nå skal ikke jeg her og nå provosere noen noen med å påstå at øl egner seg bedre enn vin til mat, men i konteksten av mat-filosofien til Lian Restaurant, er og blir vin fremmed og langtransportert, mens øl har en historisk og lokal tilknytning, kan lages på stedet og gir nok smaksmessige frihetsgrader til å passe til maten.

Stilmessig ønsker ikke To Tårn å la seg fange inn i bestemte tradisjoner eller rammer. I praksis tror jeg vi kommer til å se stor bredde på produktene deres, men jeg blir ikke overrasket om de får en langt sterkere profil av mat-øl enn vi har sett på noe norsk bryggeri til nå, spesielt i deres første fase. Mikrobryggere er stort sett gamle hjemmebryggere, så mikrobryggeriøl blir gjerne nokså robuste varianter av øl som står godt og selvstendig som drikke uten akkompagnement. Eventuelle egenskaper som matøl er ofte mest en bonuseffekt. Matøl skal derimot spille sammen med maten ved å kontrastere eller forsterke den, og det skal ikke nødvendigvis nippes til alene.

Lian er forøvrig et lite kraftsentrum innen tradisjonsmat, der Inge Johnsen har jobbet iherdig for å ta vare på tradisjonsmatlaging. Det handler ikke bare om lokale råvarer og kortreist mat, men også lokale oppskrifter og behandlingsmåter. De har en visjon om konseptet SjølHUShold Lian. Det handler mye om kortreist mat, men vel så mye om kortreist matbehandling. Man skal ikke bare for eksempel dyrke potetene lokalt, man skal også ta vare på de gamle, lokale potetvariantene, og samtidig benytte gamle oppskrifter og prosesseringsmåter for poteter - eller i det minste hente inspirasjon derifra. I det samme konseptet ligger å tilpasse seg årstidene og de råvarene de gir, fremfor å sikte mot en jevn helårsforsyning ved å ty til import, drivhus og fysing og slikt.

På Lian ønsker de å skape et senter der man tar vare på helheten i lokale mattradisjoner, blant annet baking og brygging. Kommer de i mål, vil vi kunne dra til Lian og oppleve et trøndersk tradisjonsbryggeri i funksjon. Det er ikke som et museum med døde gjenstander, men levende matproduksjon med gamle metoder. Egentlig er slikt noe som Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg burde tatt tak i. Litt har de gjort rundt baking, men brygging har de såvidt jeg vet ikke sett på.

Det handler også om å ta vare på biologisk mangfold, og for bryggingens del gjelder dette i første rekke gjær, korn og humle. Jeg har tidligere akket meg lenge og vel over at ingen ser ut til å ta tak i gamle bryggeråvarer og bevare og videreutvikle de typene og variantene som gjennom århundrer har tilpasset seg det lokale klimaet. Det kan godt tenkes at nyere og mer moderne sorter gir større avlinger målt i kilo og kroner, men jeg er ikke sikker på at svaret er det samme om vi måler i smak og næringsinnhold. Dertil kommer konseptet terroir, som er særdeles relevant for i hvert fall humledyrking.

Det ser heldigvis ut til at disse tingene skal bli tatt hånd om for trøndelagsregionen, selv om det er på et generelt nivå, og ikke eksplisitt for ølbrygging.

En av folkene bak To Tårn - Børge Barlindhaug - har stjørdalske aner, og er vokst opp med hjemmebrygging av stjørdalsøl. Men det kommer ikke noe stjørdalsøl fra To tårn. «Det ville vært respektløst», mener Børge, for man kan ikke bare plukke med noen elementer og fremdeles kalle det stjørdalsøl. Men det kommer nok røykøl fra dem, på malt røkt over «ødder».

Den holdningen har jeg sansen for. Det er en trend blant de minst beskjedne av mikrobryggeriene at de høylytt plukker tradisjonselementer fra gammel gårdsbrygging, men er mindre flinke til fortelle hva de ikke har viderebragt. Paradoksalt nok er det derfor ikke nødvendigvis sammenheng mellom hvor tradisjonstro ølene er og hvor hardt dette piskes på etikettene. Noen bryggerier går ut med høy etikettføring av tradisjonsølene sine, mens innholdet godt kan være en blanding av litt amerikansk cowboybrygging, noen tradisjonselementer, litt tilpassing til norsk 4,7%-grense, litt turistkompatibel Norges-nostalgi, en god porsjon magefølelse og ren improvisering der man mangler data. Godt? Ja ofte. Autentisk? Tja.

Når så de virkelig tradisjonstro beskjedent toner det ned, sitter øldrikkerne igjen med et feil inntrykk av hva som er autentisk tradisjonsbrygging. Men det synes å komme en ny og yngre generasjon av bryggere som tar autentisitet langt mer alvorlig, og det er gledelig å se at To Tårn er blant dem.

To Tårn har forøvrig ingenting med Caféen ved Domen å gjøre, tross navnelikheten. De har heller ikke noe med Tolkien å gjøre, men de klarer vel neppe å holde seg fra å dra noen puns, for de faller pent inn i mikrobryggeritradisjonen med høy punning-faktor. Det er nok å nevne at deres første øl heter JuLian - Juleøl på Lian.

De har også et stilrent og gjennomført - men litt minimalistisk - design. Se logoen deres på de ennå tomme hjemmesidene. Også her skiller de seg litt ut fra resten av mikrobryggeri-Norge, for de virker langt mer striglet og strøket. Her er det ingen sliten T-skjorte med utvasket logo, her er det strøkne, hvite kvalitetsskjorter med passelig diskret brodert logo. Rett nok traff jeg dem like før de skulle holde et foredrag om mat-og-øl, men det topper alt hva jeg ellers har sett i ølbransjen, og kombinert med kompetanse stråler det seriøsitet. Kanskje er også dét noe de har fått inn fra kokkene, for strengt tatt er det litt oftere et visuelt anslag av «kebab-bule» enn «Michelin-guide» over mange norske bryggeriers indre gemakker. Og javisst, ølet blir ikke bedre av bryggeren er striglet og strøket - ikke direkte i hvert fall. Men likevel, kanskje man samtidig mentalt legger lista litt høyere?

Uansett, jeg ser frem til å følge med To Tårn, både på Lian og i fremtiden på Marienborg.

Sogn Avis hadde tirsdag en stor artikkel av Terje Eggum om Balder Brygg - med bilder og det hele. Du må registrere deg for å lese den elektronisk, men det er gratis. Det er på side 8 av avisen fra tirsdag 13. desember 2011.

Generelt noen oppdateringer og korrigeringer i forhold til det jeg skrev. Mark Brooks er ikke bryggmester, men er «knyttet til» bryggeriet og opphavsmann til bryggeutstyret. Mark har tidligere annonsert dette for salg for 450.000 (se her for en beskrivelse av bryggeriet) og han er nok konsulent og problemløser, i hvert fall i oppstarten. Bryggmesteren er Joar Njøs, mens eiere er Knut Njøs og Øystein Meland.

De har også angitt et bryggemål første året på 30.000 liter øl, som med et 1000-liters anlegg er 30 batcher. Når ting har kommet i gang, planlegger de å kunne brygge 150.000 liter pr år. Utvalget skisseres som 4-5 typer øl pluss 2-3 basert på tradisjonell oppskrift, samt noen spesialøl. Første øl er beskrevet som et fyldig vårøl.

Det er også noen formuleringer som tyder på at de planlegger å få en relativt bred distribusjon, så her er det bare for utvalgspubene å starte bikkjeslagsmålet om hvem som først klarer å servere tradisjonelt sogneøl.

Med bakgrunn i den strategien jeg refererte til tidligere, hvordan ser fremtiden ut for Ringnes i Norge? Vel, jeg vet jo egentlig ikke, men dette er hva jeg ser for meg, når jeg tolker strategiplanene deres på nett. Merk at jeg ikke nødvendigvis synes dette er gode eller fornuftige planer, men det er slik jeg tror planene må bli dersom Carlsbergstrategien skal være veiledende.

Imsdal og Farris bør selges ut. Dette sterke merkevarer i Norge, men det har ingenting med øl å gjøre. Dessuten er det to ekstra produksjonsfasiliteter som av naturlige grunner ikke kan flyttes. Selges til høystbydende raskest mulig, for å fokusere på kjerneområdet øl og for å kvitte seg med unødvendige eiendommer - som er to eksplisitte mål i strategiene.

I praksis går all brusproduksjon samme veien, om enn langt saktere, blant annet fordi det er vanskeligere på en praktisk måte å skille ut fra ølproduksjonen på en håndterlig måte. Det skaleres ned etterhvert som det naturlig kan fases eller selges ut, men man beholder det sålenge det gir tilstrekkelig inntekter og beslaglegger markedsandeler uten at det fordrer store investeringer. Dessuten er det et nyttig produktspekter som det kan reklameres for, og som derfor gir Ringnes som helhet en bedre merke-eksponering, noe som er nyttig i et reklamefritt marked.

Samtidig med at man beholder regionale og nasjonale øl-varemerker, så må man søke å supplere dem med internasjonale merker, fortrinnsvis Carlsberg og Tuborg, som er posisjonert som henholdsvis elegant internasjonal pilsner og mest-alkohol-for-penga-pilsner. Det er viktig å legge til rette for at de produktene kan spise markedsandeler fra andre, også fra Carlsbergs egne «norske» produkter.

Av samme grunn som over skal salgsapparatet være pågående med å installere internasjonal-pils-tårn ved siden av den regionale og nasjonale pilsnere. Høy aktivitet mot Horeca-markedet og mot butikker er essensielt. Selgerne skal ikke være noen som sitter og tar imot bestilling, de er noen som henger over skuldrene på de ansatte i barer og butikker og dytter dem vennlig men pågående i «riktig» retning. Fokus må legges på den typen «markedsføring» som ikke rammes av reklameforbudet, så som bedre plassering i butikkhyller enn konkurrenter, eller bedre plassering av tappetårn enn konkurrentene på puber, utdanning av bar-personell osv.

Hovedgrunnen til å ha lokale bryggerier i Norge er flaskepanten. Tomflasker må fraktes tilbake til bryggeriet, samt at gjenbruksflasker ofte er tykkere og tyngre enn engangsflasker. Dersom vi ser bort fra de økonomiske insentivene i panteordningen, så er det sannsynligvis billigere å produsere på engangsflasker eller boks, enn å rote med gjenbruksflasker. Gjennom det kan man også øke konsolideringen av bryggingen, siden man kun trenger å transportere ølet ut til kundene, og ikke returflasker tilbake, og man dermed reduserer total transportvei.

Panteordningen er heller ikke ønskelig utfra et profileringssynspunkt. Den får produktene til å se noenlunde like ut - hvilket også var litt av meningen - mens Carlsberg ønsker å differensiere seg fra de andre. Til det er flaskekapsel, etikett og sixpack-pappen en litt for liten eksponeringsflate.

Dessuten er flaskepantordningen i en usikker posisjon på grunn av EU-tilpassing og problemer med konkurransevridning. I påvente av at den avvikles beholder man hva man har, men legger til rette for maksimalt ett produksjonssted i Norge, og at alt produseres på boks. Den dagen panteordningen forsvinner, stiller man om produksjonen og kjører lageret av flasker til glassgjenvinning. Om man skal fortsette med noen produkter på flaske som et spesialprodukt må vurderes der og da. Derfor bør det ikke investereres i noe som har med panteflasker å gjøre. Fremtiden for volumøl er boks og sentralisering.

Det bør derfor vurderes om produksjonen av norsk pilsner kan gjøres billigere i Baltikum enn i Norge, tross lengre transportvei. Av dagens merker er det trolig mer opportunt å flytte produksjonen av Ringnes ut av Norge enn Dahls, siden Dahls har en tettere samlet kundegruppe med en sterk identifisering til et lokalt produsert merke. Arendals er i stor grad bare et avtaleverk med Arendals Bryggeri, og kan fortsette sålenge det gir overskudd og holder konkurrenter borte fra den regionen. Tou og Nordlandspils kan godt flyttes ut, siden lokalpatriot-effekten allerede er drept for disse merkene. Frydenlund er bare en etikettvariant over Ringnes, og kan håndteres som det.

Ringnes-produktene har lavere grad av lokalpatriotisme og allerede betydelige transportbehov som et merke med nasjonalt fokus. I en overgangsfase kan man produsere Ringnes parallelt på Gjelleråsen og i Baltikum, og videre tidsplan kan tas etter evaluering av erfaringer med det og etter at man ser hvordan avgiftsstrukturen i Norge blir.

Bokk og bayer har minimale markedsandeler, og forsøk på å vekke dem til live igjen har stort sett feilet. Det er bare noen få særinger igjen som drikker dem, og det er vanligvis mest interessert i breddeutvalg, og ville aldri tenke seg å drikke kassevis med bayer eller bokk. De bør derfor kuttes som produkter, siden de mest er å regne for kuriositeter. Juleølet beholdes som sesongøl, dels fordi det er en måte å få synlighet på i et reklamefritt marked. Det kan tvert om lages flere differensiert juleølprodukter for å beslaglegge mer hylleplass, samt at det gir flere deltagende «lodd» i ulike lotteriene som endel av juleøltestene ofte er.

I den grad man kutter et produksjonssted i Norge, kan det godt bli Gjelleråsen en gang i fremtiden etter at man har kvittet seg med brusproduksjon og en overfasing av Ringnes til Baltikum er så godt i gang at den kan sluttføres. En mulig prosess er å overføre bryggingen til Baltikum og spesialølproduksjonen til Dahls, for så å sitte igjen med et rent brusanlegg som så kan selges som det.

Dahls kan fortsette for tapping på flasker sålenge panteordningen består, og kan håndtere juleøl og spesialøl (bayer, bokk, gull og juleøl) i den grad man ønsker å videreføre slikt. En grunn for slik videreføring er at profilering må kanaliseres gjennom noe annet en åpen reklame, og der er det opportunt å kaste seg på trendene med spesialøl og øl-og-mat. I den sammenheng er det nyttig å ha en viss produksjon av spesialøl - men dette er også et regnestykke der man må ta med om det hele går med overskudd.

Det bør også vurderes om det er en mulighet å selge seg ned i Dahls etter modell fra Arendals bryggeri. Gjelleråsen har for stor produksjonskapasietet til at man ønsker å la noen andre ta over, og bør «ombygges» før den overdras til noen andre.

Vel, det var mitt forslag til en slags handlingsplaner for Ringnes, gitt den strategien som ligger på Carlsbergs websider. Merk at jeg har null «inside information» som skulle tilsi at jeg sikter noe bedre enn en hvilken som helst annen synser. Og som jeg skrev innledningsvis: jeg er ikke nødvendigvis enig i dette. men det er gøy å synse.

Og til slutt, blir det skikkelig Ringnes om den er brygget på den andre siden av Østersjøen? Tja, de syr bunader i Øst-Asia.

Da Anders Kissmeyer var på Norbryggs Juleølkonkurranse på Klostergården på Tautra, spurte jeg ham om hvilken øltype han trodde kom til å bli den neste store? Etter å ha tenkt seg om litt, kom han med et svar som sikkert vil forbause mange: Pilsner.

Jeg tror jeg forstår hva han mener og hvorfor, men jeg er sannelig ikke helt sikker på om jeg er fullstendig enig. Det tenkte jeg å drodle litt om idag.

La oss starte med noen fakta - eller i det minste innarbeidede sannheter om pils. Den utgjør langt det meste av det som selges av øl - noen sier over 95%. Det er også blant ølentusiaster en temmelig utskjelt og uglesett øltype. Du skal ikke rote lenge rundt på RateBeer og tilsvarende steder før det blir veldig tydelig at en pilsner har problemer med å nå toppkarakterene som IPAer og Stouter langt oftere plukker ned. Rett nok kan en god pils få toppkarakterer, men de vannes raskt ut av et hylekor av folk som tydeligvis ikke liker stilen.

Få håndverksbryggerier brygger pilsner, selv om den er svært ofte tilstede i en eller annen variant på brewpuber - og jeg mistenker at det er fordi tilstrekkelig mange gjester vil ha en pils, og at brewpubene mister kunder gruppevis dersom de ikke har en eller annen pils til de kundene som bare dilter etter sine bekjente og egentlig ikke er ute etter utfordre smaksløkene sine, men heller vil holde seg til noe som lyder trygt og kjent.

Det er egentlig ikke så enormt stor forskjell utvalgsmessig og i stilfokus mellom brewpuber og mikrobryggerier som ikke er brewpuber, at skulle være noen grunn til at de ene «alltid» har en pils, mens de andre «aldri» har det. Man skulle heller ha forventet det motsatt, for brewpuber fokuserer nok i litt større grad på øltyper som blir raskt ferdig, fordi de må ha større gjennomstrøming på ølet, for ølet tar opp fatplass til det er ferdig servert. De har dessuten større krav til kundevennlig og sentral plassering enn et bryggeri som tapper på flaske, og dermed blir det høyere kvaderatmeterpris og desto dyrere med ekstra lagringstanker. Å lage en pils, som egentlig burde vært kald-lagret i måneder er i beste fall i utkanten av brewpubenes operasjonsrammer. Da er det så mye enklere med britiske ales, som tradisjonelt har vært kjørt til puben allerede før de er helt utgjæret. Men la meg ikke gruble på hvor mange brewpub-pils som kanskje ikke er «ekte» pils.

Har ikke de flasketappende mikrobryggeriene pils? Om vi ser på Norge, så finner vi mikrobryggeripils på brewpubene. Dessuten laget Nøgne Ø en pils det andre året de drev Skipperkroa, tilsynelatende for å slippe sutringen fra alle som ville ha pils, og strengt tatt lukter dét litt av brewpub. Atna Øl brygger pils, liksom de gjorde i sitt forrige liv som Atna Bryggeri, og i livet før der igjen som Østerdalen bryggeri. Men strengt tatt er dette et bryggeri som stilmessig kanskje ligger i grenseland mellom et vanlig håndverksbryggeri og et lite industribryggeri. Det samme gjelder i enda større grad for Berentsen, Lervig og Union.

Gjennomgående finner vi langt færre pilsnerøl blant mikrobryggeriene som tapper på flaske. Hvordan kan da dette bli det neste store? Før vi forklarer det, må vi utforske et mentalitetsskille innen ølentusiastverdenen: Hva er et ekstremt godt øl?

Noen vil legge vekt på «ekstremt», og mener - kanskje uutalt - at det er godt fordi det er ekstremt. Det kan være ekstremt sterkt, ekstremt fyldig, ekstremt smaksrikt, eller med ekstremt sære ingredienser. Den amerikanske mikrobryggeriverdenen representerer i utstrakt grad denne holdningen, og få blir vel forbauset om det der dukker opp en Imperial Triple Handpump-Dryhopped India Forreign Brett-Stout. Nei, jeg vet ikke om noen som lager noe slikt, men det kommer nok snart. Om vi skal bruke en idrettsmetafor, så er det bryggeriet som klarer å sleggekaste eller kulestøte lengst som vinner.

Den andre mentaliteten kan sammenlignes med idrettsgrenene der man sikter på blink, så som bueskyting. Målet er å være presis - konsistent presis, gjerne mot en almenn akseptert ølstil. Dette er en mentalitet som i større grad henger mer igjen i den europeiske bryggetradisjonen.

Her kan det også skytes inn at Kissmeyer nevnte at det i USA ble snakket om en egen skandinavisk øl-aksent - at importøl fra Danmark, Sverige og Norge hadde noe vagt og ubestemmelig felles. De blendet godt inn blandt amerikanske mikrobryggeriøl, men likevel var det noe litt mer balansert over dem, noe litt mindre kantete og brutalt, noe litt annerledes. Kanskje det var fordi de skandinaviske mikrobryggeriene som kommer på det amerikanske markedet ofte representerer amerikansk mikrobryggeritankegang med et europeisk tilsnitt av balansert typeriktighet?

For å oppsummere overgeneraliseringen så langt: amerikanske håndverksbryggerier brygger ekstremøl. Engelske, tyske, belgiske og tsjekkiske håndverksbryggerier brygger mer stilriktige og balanserte øl. Og ja... det er en grov overgeneralisering, men la gå for argumentasjonens del.

Dersom amerikanske mikrobryggeri skulle tatt opp pilsnerbrygging, frykter jeg at det ville blitt som ekstremøl, for eksempel en 9% øl med høy FG og voldsomme mengder med Nelson Sauvin. Da er det kort og godt ikke en pilsner lengre. Hele poenget med pilsner er at det var en stilren, smaksmoderat og balanset reaksjon på datidens mer ekstreme øl. En ekstrempilsner er et oksymoron - en selvimotsigelse - på samme måte som aggressiv ikke-vold og «military intelligence». En ekstrempilsner må eventuelt være en ekstremt typeriktig pilsner. Å brygge pilsner er ikke det samme som å kaste noe lengst mulig, det er å skulle treffe en blink.

Og her er det jeg tviler på at pils blir stort blant amerikanskinspirerte mikrobryggerier. De er i stor grad startet de siste tiårene av menn født på 50-, 60- og 70-tallet, ofte som en reaksjon mot en marked som var overflommet av pilsner. De er temmelig samstemt i filosofi og verdenssyn og ølsmak. Jeg er ikke overbevist om at dagens generasjon av amerikanske mikrobryggeribryggere vil forsøke seg på pilsen, like lite som vinelskerne i noen utstrakt grad kommer til å ta innover seg stout og IPA, eller forrige generasjon av pilsnerdrikkere kommer til å ta innover seg mikrobryggeriøl.

Det har ikke noe med mangel på smaksløker, men det at man har kommet inn i et spor og neppe kommer til å gjøre de store sprellene bort fra det sporet. Når dagens ledestjerner på mikrobryggerihimmelen pensjonerer seg om 20-30 år, åpner det seg kanskje muligheter for en ny generasjon av bryggere som idag kanskje ikke er gamle nok til å drikke øl lovlig. Kanskje vil de se pils som en reell utfordring og ikke bare noe som man ikke(tm) gjør - eller gjør bare for å motbevise at man ikke «ikke-gjør» det.

Problemet er også delvis at pils er en forbausende vanskelig øltype å brygge. Den har relativt lite av alle smaker som man kan gjemme usmaker bak. I en IPA dekker humla over det meste av mindre feil, i en imperial porter er det få skjønnhetsfeil som skinner gjennom mørke maltslag og høy alkohol, men i pilsen er det ingen steder å gjemme seg.

Dertil kommer at pilsen ikke bare er et velbalansert designøl, det er også en synergi mellom øltypen per se og en ekstremt effektivisert industribrygging. Industribryggeriene sikter på - og treffer - en bryggeeffektivitet som ligger langt over hva hjemmebryggere får til. Dermed gjør de også endel ting som er vanskelige å replisere for hjemmebryggere. Håndverksbryggerier er ofte oppskalerte hjemmebryggerier med endel kulere utstyr. Mye av det som industribryggeriene gjør for å ha høy effektivitet har også sideeffekter som påvirker smaken og har blitt en del av pilsneren.

Jeg tviler på at de aller fleste mikrobryggeriene ville klare å lage en typerett industripilsner. Jeg er overbevist om at de ville kunne lage en form for pilsner, men ville de vært i stand til å brygge en pilsner som en normal øldrikker ville ha problemer med å skille fra en av de store merkene på markedet i dag i en triangeltest? Poenget er ikke om den er god eller ikke, bare om den er brygget så tett opp til målet at man ikke klarer å skille den fra målskiva.

Men det er også tegn som peker i den andre retningen. I jul/aug-nummerer av Zymurgy kåres årets 50 beste amerikanske øl. Lista er som en orgie i humle og mørk malt, men den inneholder tre lette lagerøl. To av dem er fra Boston Beer Company som har merket Sam Adams, den tredje - som ligger på delt 48. plass er Victory Prima Pils. Nå er Boston litt spesiell, siden de ble startet av en sjette generasjons brygger av tysk avstamning, og startkapitalen var blant annet noen gamle familieoppskrifter fra 1800-tallet. Bryggeriet deres startet svært tidlig, og i grenselandet mellom industribryggerienes kvalitetstradisjon, gamle håndverkstradisjoner og den gryende mikrobryggerirevolusjonen, og ølene deres har fått legendarisk status i USA.

Blar jeg videre i Zymurgy finner jeg to annonser som fokuserer på pilsner og en artikkel om pilsens historie og bryggeteknikk. Siste nummer har artikler om kald-gjæring, lagering og typeriktig humle for pilsnere. Kanskje Kissmeyer kjenner amerikansk mikrobryggeribransje godt på pulsen?

Kanskje etablerte mikrobryggeribryggere har innsett at de kan ta ekstremitetene sine ut så langt de vil i hvilken retning de vil, mens de i sine stille sinn irriterer seg over at de ikke klarer å lage de utskjelte pilsnerne. Kanskje sikler gadgetfrikene over alt som må på plass for å kunne brygge en riktig ekte pilsner? Kanskje er pilsneren en av de siste hvite flekkene på håndverksbryggekartet og som få av dem har mestret. Kanskje er det handverksbryggernes variant av en midtlivskrise?

Kissmeyer har spådd. Vi får se i årene fremover. Kanskje Kissmeyer selv kommer med en og annen pilsner? Ja hvorfor ikke, han har jo en bakgrunn for å kunne gjøre det som går utenpå de fleste andre håndverksbryggere.

Her er gratis forretningsidé til noen som liker å kjøre bil, har teft for godt øl, har en gründer i magen, liker utvalgspuber og spennende mikrobryggerier og ikke minst har et godt kontaktnett: en «øl-ekspress» som kjører i ring rundt Sør-Norge. Idéen er delvis inspirert av Petit-bilen til Petit-agentur.

Problemet som trengs å løses er følgende: Utvalgpuber ønsker seg øl fra gode, men små norske bryggerier, men ølene kommer i små opplag og bryggeriene er usedvanlig godt distribuert utover landet. Dermed blir transportkostnadene relativt høye - sending av to-tre kasser øl fra ett sted i geografien til et annet koster. Det spiser marginer for såvel bryggeren som for pubene. Man kunne bestilt større kvanta om gangen, men utvalgspubene vil heller ha flere øltyper enn store kvanta av hvert øl.

Så kunne man bruke den velprøvde modellen med en distributør. Det er ingenting feil med den, men det betyr at ølet må sendes i minst to etapper, samt at det er gjerne er noen fordyrende mellomledd inne i regnestykket.

Grunntanken i forretningsidéen er at selv om bryggeriene er godt spredd rundt om i Norge, så ligger de fleste av dem innen rimelig avstand fra den naturlige ruten om man ønsker å kjøre rundt Sør-Norge i «sirkel». Dermed kan man treffe de fleste både bryggerier og puber på én og samme tur og transportere øl for dem alle i parallell. Det gir en storskala-effekt som presser kostnadene nedover, for de fleste utvalgspubene vil gjerne ha øl fra flere bryggerier, og de fleste bryggeriene ønsker å levere til flere utvalgspuber. Ølflasker tas ikke med med mindre det er bekreftet levering på en pub senere på turen. Modellen skiller seg markant ut fra hvordan de makrobryggeriene distribuerer varer, for de pumper ut relativt store kvanta av noen få produkter fra ett sentrallager og ut til puber i en viss region.

En slik rundtur kunne for eksempel gått opp følgende løype: Fra Trondheim på E-39 via Bergen og Stavanger til Kristiandsand, hvor man følger E-18 til Oslo og derfra tar E-6 tilbake til Trondheim. Alternative ruter kan være R3 gjennom Østerdalen, og det finnes en rekke ruter lands Vestlandet, og man kan legge inne en sløyfe langs E-6 og R720/715/710 rundt Trondheimsfjorden. Dessuten er det mulig å møte noen fra litt mer avsidesliggende puber og bryggeri på halvveien.

Om man får inn tilsvarende to paller med øl i en varebil, og hver palle tar 64 kasser av 12 flasker (ca en kubikkmeter), blir det 1536 flasker i en varebil. Siden hver flaske blir med i snitt en halv runde og man hele tiden laster nye varer etterhvert som gamle leveres, så kan man få levert opp mot 3000 flasker på én rundtur. Om man kjører ofte nok og legger annenhver tur med og mot solas retning, så kan man med litt planlegging få til at hver flaske i snitt transporteres bare en kvart runde, slik at man kan få med opp mot 6000 flasker på en runde. Dette regnestykket forutsetter at man kan begynne på neste rundtur relativt raskt etter at forrige er avsluttet. Dessuten har jeg ikke tatt med at man aldri kjører helt fullastet fra en pub, men det kan finregnes på av andre. Det er også et spørsmål hvor lang tid utvalgspubene bruker på å selge unna 6000 flasker med spesialøl.

Det er behov for et godt logistikkstyringssystem og ikke minst litt spesialinnredning for transportsikring av lasten og gjøre det enkelt å plukke ut enkeltflasker, men det er rent praktiske ting. Dessuten må noen finne ut om det er en slik «øl-ekspress» som står for betaling ved kjøp og salg, eller om det er noe bryggeri og pub gjør opp seg imellom, mens «øl-ekspressen» bare er budbilen som frakter.

En slik rundtur er ca 2000km. Om vi antar et bensinforbruk på en liter pr mil, blir det 200 liter à 13,50 som er 2700,-, og la oss doble dette for andre kostnader for bildrift. Om vi antar at man bruker fem dager på turen, og 15.000,- i lønnskostnader, samt 4000 i overnattinger, så er vi på ca. 24.000,- pr tur, som blir 4,- pr flaske - 5,- i utsalgspris om man legger på MVA. Man kan se på dette som snittpriser, og lage en formel som tar hensyn til veilengde og andre relevante faktorer.

Det er relativt lite når man sammenlikner med utsalgsprisen på en pub, og det gir fremdeles rom for overskudd og andre kostnader. Det er sikkert mye i forhold til volumølene på en pub, men jeg tror det er minimalt i forhold til prisen pr flaske om man skal ha spesialsendt to-tre kasser fra et bryggeri til en pub.

Tenker vi fat i tillegg til flasker, kan man trolig pakke bilen tettere målt i antall liter, men til gjengjeld må man da trolig også frakte tomgods tilbake, så det går kanskje opp-i-opp.

Jobben egner seg kanskje ikke for en person med familie (ellers skulle jeg ha vurdert å hoppe på det selv). Men den er genial for en person som ønsker å treffe bryggere og betjeningen på de beste pubene. Med litt planlegging kan overnattingene legges slik at man kan henge rundt på mange av de beste pubene i Norge. Det er en krem-jobb for en ølnerd som ønsker å leve tett på den norske øl-scenen.

Strengt tatt er dette noe som norske utvalgspuber og mikrobryggerier burde gått sammen om: starte et lite felles firma for spesialtransport av øl mellom bryggerier og puber. Og kanskje Bryggeriforeningen burde ha sparket det hele igang?

Er det noen som har lyst til å hoppe i det?

For en stund siden skrev jeg om direktøren i Ringnes som gikk på dagen ifm noe som tekkelig vagt ble beskrevet som strategiske uenigheter med moderkonsernet Carlsberg, og der DN hadde gravd frem at det handlet om sentralisering.

Men hva er egentlig denne kontroversielle strategien til Carlsberg? Vel, deres strategiske vurderinger er ikke tilgjengelig for meg - med unntak av hva de selv skriver på sine Websider. Derfor, la oss grave litt i den overordnede delen av strategien som de selv har lagt ut, ta den på alvor og forsøke å tolke hva som faktisk står mellom linjene. Hvordan man enn snur og vender på det, så er dette kanskje den mest presise værvarslingen for det største bryggeriet i Norge.

Om du vil se strategien selv, så gå til Carlsberg.com, gå igjennom gammel-nok-filteret på ærlig vis (velg «others» som land, siden Norge ikke er listet). Når du er kommet igjennom, velg «corporate info» for å komme inn i den kjedelige delen av deres webpresence, velg deretter «Company», og velg så «Strategy . Her er min tolkning av det som står der - beklager lengden:

• The Carlsberg Group's ambition is to be the fastest growing global beer company målt i organisk vekst over tre år. Det er et temmelig ambisiøst mål, men det er neppe satt der bare for å virke imponerende. Man må ha såpass tillit til et konsern som Carlsberg at det betyr at de ser for seg at det er en reell sjanse for at de faktisk kan nå målet, og det setter rammene for resten av strategien.

• Under «Efficiency» skriver de: More activities in fewer locations to leverage scale, hvilket er vanskelig å tolke på noen annen måte enn at man skal legge ned bryggerier - uansett om de går bra eller ei - dersom det gjør at man gjennom storskala drift kan betjene markedet billigere og nå vekstmålene gjennom å flytte produksjonen til et mer sentralt og større bryggeri. Med andre ord er færre og større bryggerier et uttalt middel for å bli mer effektive. Carlsberg hadde neppe bygget Dahls eller Gjelleråsen idag, men når de først står der får de leve enn så lenge, inntil man kommer på noe enda mer effektivt.

• Under «Efficiency» skriver de også Continuously optimise cost structure and asset base, hvilket høres ut som et dårlig skjult løfte (eller trussel, om du vil) om at ingen eller intet er hellig i kampen for å eliminere kostnader samtidig som man forsøker å beholde og øke inntektene - hele tiden og når som helst. Det med å optimalisere «asset base» kan godt referere til å selge unna eiendommer, for Carlsberg driver med øl, ikke med eierskap og drift av eiendommer utover det som er nødvendig for å brygge og selge øl. Det er vanskelig å skrive bryggerikonsolidering (les: nedleggelse à la Tou) med klarere ord.

• GloCal approach in a matrix organisation er også en grunntanke som trenger litt tolkning. Begrepet GloCal er kort-kort form for «Think globally, act locally» og har litt ulike betydninger innen ulike kontekster. Innen økonomi og koblet med begrepet matriseorganisasjon betyr det vel at et bryggeri innenfor Carlsberg-familien - som E. C. Dahls - ikke aksepteres å leve sitt eget private liv isolert fra andre. Personell og produksjonskapasitet er ressurser som går inn i et digert system. Selv om hvert lokale bryggeri skal operasjonelt tenke lokalt, så skal produksjonen optimaliseres fordelt mellom dem. Se også «Network optimalization» under.

• Under produkter skrives det Drive growth by innovating in beer and other cereal-based beverages. Og her nevnes ikke mineralvann og brus med et kløyvet ord. Det nærmeste man kommer er kornbaserte drikkevarer, som formodentlig kan bety vørterøl, sake og kanskje ingefærøl (dog ikke den trønderske varianten). Øl er kjernefokus, og alt det andre er egentlig distraksjoner. Distraksjoner er særdeles uønsket, fordi Carlsberg er ikke et altmuligfirma som skal tjene litt på alt mulig. Orkla var dét, men Carlsberg skal tjene masse på å være verdensmester i ett snevert felt: ølbrygging. I et konsern som aggressivt ønsker å optimalisere og oppskalere for å nå en høyere effektivitet, er det en meget usikker fremtid til de som har lenket seg til produkter som faller utenfor strategien.

• Men så står det også: Selectively pursue local market opportunities where there is a strong fit with our core competencies og det betyr oversatt til norsk at Dahls, Tou, Arendals og Ringnes skal få bestå som merkevarer, der hvor de klarer å holde sine markedsandeler. Men man legger nok ned Dahls som merke dersom trønderne drikker noe annet. Kanskje legger man det ned selv om det selger godt, dersom man mener at folk i stedet vil drikke Carlsberg eller Tuborg eller noe annet Carlsberg-merke. Noe lignede står litt senere: Iconise Carlsberg and grow through a winning portfolio of international premium and strong local brands, som betyr at produktet Carlsberg er kjerneproduktet, og det skal ikke bare være et øl, det skal være en merkevare. Alle de andre er bare «de gode hjelperne» og er med på ferden bare sålenge de er har existensberettigelse gjennom salg. Det er også verd å huske på at Ringnes kan levere regnskapstall med bra overskudd, men de kan vanskelig levere sterkt økt salg.

• De har også en formulering som sier: Outperform in all commercial areas with an emphasis on route-to-market and superior outlet execution. Den er todelt: de skal ha sterk logistikk mellom bryggeri og forbruker, og de skal være bedre enn alle andre på hvordan varene fremstår for forbrukerne. Det siste må jo være en diger utfordring i Norge, men betyr nok at de skal ha et stort og aktivt salgsapparat som hele tiden skal være i tett dialog med puber og butikker, kombinert med en ypperlig innpakking, perfekt plassering, godt vedlikehold av tappeanlegg osv. ... ja og gjerne med utkonkurrering av alternative bryggerier på den enkelte pub eller i den enkelte butikkhylle.

• Carlsberg har tre overregioner, hvor én er Nord- og Vest-Europa, der Norge hører hjemme. I denne regionen er det fokus på value fremfor volume for å kunne skaffe penger til å komme seg inn på øvrige markedene. Med andre ord er denne regionen det modne markedet som er pengemaskinen som skal skaffe ressursene til å bli vokse på nye markeder.

• Innen «vår» region skal effektiviteten økes gjennom blant annet Network optimalization som er kodeord for at man ikke skal se noen kobling mellom bestemte bryggerier og bestemte kundegrupper eller ølmerker. Ideelt sett skal alle bryggerier kunne produsere alle øl, og så er det en pragmatisk avgjørelse basert på kapasitet og logistikk hvor flaska di ble produsert. Det er også et slags forstadium til å sentralisere bryggingen på ett produksjonssted - om logistikken bare er bra nok. Ringnes har allerede gjort dette i Norge, der de ikke kobler et bryggerilokale med et navn til et ølmerke av samme navn. For Dahls-merket er det litt spesielt, siden Dahls-bryggeriet sitter midt blant Dahls-forbrukerne. Om de plutselig dukket opp enormt mange Dahlsdrikkere ett eller annet sted langt borte, så hadde man ikke forsynt dem med trondheimsbrygget Dahls, bare fordi det er «rett». Og jeg er overbevist om at strategene i Carlsberg mumler internt om at det ikke er helt slik det det ment å skulle være at Dahls-ølet er så tett koblet til Dahls-bryggeriet. De hadde gjerne sett Dahls eller Ringnes som et internasjonalt merke. At de ikke har potensiale for å bli det er én spiker i likkista for disse merkene.

• Innen vår region skal man også satse langsiktig på forbrukerlojalitet, men det er ikke nødvendigvis gjennom lokale merker. Det vil si at man ønsker at forbrukeren velger en Carlsberg (eller alternativt ett av de andre Carlsberg-produktene) ikke utfra en vurdering av pris, styrke, volum og slikt. Man ønsker at beslutningen skal komme fra hjertet og ryggmargen og gi kjøperen en varm og fuzzy følelse av å ha valgt Rett Produkt(tm). Norske pilsnerdrikkere passer som hånd i hanske inn i den tankegangen, og i Norge har Ringnes/Carlsberg strukket seg langt for å koble de to: Merkelojale pilsnerdrikkere og det historisk lokale pilsnermerket.

  Men nettverksoptimalisering går videre. Etiketter fikses kanskje ett sted, gjærbank et annet sted, avanserte laboratorier et tredje, utdanning et fjerde. Oppgavene kan fremdeles være distribuert, men det er ikke slik at hvert bryggeri er et eget, selvstendig bryggeri for seg selv. Hvert bryggeri er bare en produsjonsfasilitet som har noen funksjoner, deler de øvrige funksjonene med andre lokasjoner, og kanskje til og med yter enkelte tjenester til resten av konsernet.

• De fokusererer også på Business standardisation som en strategisk virkemiddel for å øke effektivitet. Jeg er litt usikker på om dette omfatter tekniske ting som flasker og gjær og slikt, eller om det kun er Business-siden - som går på forhandlersystemer, varekataloger, kundedatabaser, kontrakter med utesteder, distribusjonsapparat og slikt. Det er uansett et virkemiddel for å sikre at man er ett digert konsern, ikke bare et konglomerat av separate enkeltbryggerier.

• Under «value creation» har de formuleringen Strengthen local power brands and develop international brands som gir ly for norske ølmerker - som tross alt er lokale og kraftfulle bare i den grad de har store andeler i det norske markedet. Men samtidig er det fokus på å utvikle internasjonale merker, og der har vel Ringnes ingen norske merker å vise til.

• Det er også en annen formulering som er vanskelig å tolke, de ønsker verdiskaping gjennom det de kaller Premiumise the portfolio. Det har ikke så mye å gjøre med Premium-versjoner av ølene, selv om det faktisk kan være et middel. Med «premiumisering» menes å løfte produktene opp i retning av luksusmarkedet, der forbrukerne er villige til å betale litt mer. Det kan være fiffige ordninger for åpning, det kan være lekker innpakking, elegante flasker (Herregud som designerne hos Carlsberg må stønne over norske panteflasker). I det hele tatt er det alt som gir en 'de luxe'-følelse av å ha kjøpt et kvalitetsprodukt og ikke bare en flaske øl. Det behøver ikke å koste så mye mer å produsere, men det viktigste er at a) forbrukeren er villig til å betale enda mer enn det faktisk koster og b) det har en skaleringseffekt slik at det koster mye å gjøre slikt for små aktører (les: konkurrentene), og derfor gir det en konkurransefordel for de store (les: Carlsberg). For eksempel kan de store premiumisere produktene sine til å virke håndverkslaget og småskalaprodusert, mens alt er like storskala bak designet.

Strategien har en iboende motsigelse ved at den på den ene siden sier at lokale merker som det går bra for og som tjener inn penger skal få lov til å fortsette. Samtidig sies det på den andre siden at sentralisering og strømlinjeforming skal gjennomføres. De synes å gå hver sin vei, men slik er det ofte i strategidokumenter der man må holde mer enn én tanke i hodet på en gang. Den ene tanken om å beholde det distribuerte som fungerer er den konservative, realistiske og jordnære trenden. Mens tanken om å uniformere for å kunne sentralisere og skalere opp er den progressive og visjonære trenden.

Hva betyr dette for E. C. Dahls og Gjelleråsen? Tja, i en senere posting skal jeg forsøke å si hva jeg ville ha gjort dersom jeg samvittighetsfullt skulle iverksette denne strategien.

Til slutt vil jeg understreke at jeg har overhodet intet innsyn i Ringnes eller Carlsbergs interne strategier eller prosesser. Det som er skrevet her er utelukkende min tolkning av det som de har lagt ut offentlig av sine strategier.

Så du har hørt et rykte om om noen som skal starte mikrobryggeri? Hvor seriøst er det? Her er kontrollspørsmålene du kan stille for å vurdere hvor sannsynlig det er at dette blir et bryggeri:

1. De praktiske tingene som må på plass før man i det hele tatt har et bryggeri:

   1. Lokaler. Har man skaffet seg bryggelokaler eller i det minste har en plan for det? Brygging er plassintensivt, og det trengs en god del infrastruktur i form av våtrom, vann, sikring av avgiftsfritt lager, solide gulv som kan bære tanker, og ikke minst skal det oppfylles helsekrav til matproduksjon.

   2. Bryggeutstyr. Det avgjør batchstørrelse, men også slike ting som om man kan bruke pellets eller blomst, om man kan brygge lager-øl med dekoksjon osv. Videre er utvalget av tanker noe som setter rammer for antall batcher man kan modne i parallell, og man trenger tappeutstyr dersom man skal tappe på flasker.

   3. Bryggmester. Bryggeutstyr og bryggmestere er som musikkinstrumenter og musikere. Et godt bryggverk kan løfte en god brygger til nye høyder, men med en inkompetent brygger hjelper det lite hvor godt og dyrt utstyr du måtte ha. Før man har fått bryggmester på plass er et bryggeri som en konsert det ikke er avklart hvem som skal spille på.

2. Strategiske valg som bør være på plass før man kan si at bryggeriet har kommet igang med å starte opp og er blitt et seriøst initiativ.

   1. Bryggestiler. Er det f.eks. pilsner eller amerikansk IPA? Dette har stor innvirkning på hvordan man trekker kunder og hvem man konkurrerer med. Om det ikke er avklart, ligger det ofte i kortene at man brygger i en generisk amerikansk mikrobryggeritradisjon. Men samtidig gir det også inntrykk av at man mangler visjoner dersom man ikke har et rimelig detaljert bilde av de produktene man skal lage.

   2. Flaske eller fat? Ved første øyekast kan det se ut som en triviell sak. Tapper man på fat, er man begrenset til egne lokaler og Horeca-markedet, og kundene må i større grad oppsøke ølet og man får følgelig langt lavere distribusjon. Satser man på flaske har man mulighetene for å selge det over disk, med lengre holdbarhet og langt bredere distribusjon. Om man velger å tappe på flaske for servering i egen pub, betyr det i praksis at man kan ha et langt bredere utvalg enn om man tappet på fat for servering.

   3. Innenfor 4,7%? Spørsmålet er egentlig: pol eller dagligvarebutikker? Det er to forskjellige verdener og to forskjellige systemer å jobbe seg inn på, hver med sitt eget sett av fordeler og ulemper. Dermed kan det være ønskelig å brygge et øl ned eller opp for å sikte på den ene eller den andre distribusjonsmekanismen.

   4. Distribusjonskanaler. Et beslektet spørsmål er distribusjonskanaler, for ølet selger neppe seg selv, og bryggeriet har vanligvis mer enn nok med bryggingen om ikke man skal reise rundt og forhandle med butikker og puber. Dersom man ikke har en plan for hvordan ølet skal avsettes, bør man kanskje tenke seg om før man brygger det.

3. Byråkrati. Så er det endel punkter som faller under samlebetegnelsen papirarbeid som også trenger å være på plass.

   1. Bevilling. Det sies ofte i ettertid at det tok lengre tid enn man så for seg å skaffe det. Det er essensielt to typer bevilling: Statlig for å produsere for salg over disk andre steder. Det er lite sannsynlig at man nektes en slik, selv om det kan være en lang prosess. Kommunal bevilling er en tilleggsbevilling for brygging som ligger på toppen av en vanlig serveringsbevilling. Dermed er man avhengig av kommunens strategi for hvor man vil ha serveringssteder, hvor mange man vil ha og så videre. Det virker også som det varierer fra kommune til kommune hvor interessert man er i å legge til rette for slike bevillinger.

   2. Finansiering. Det koster å bygge opp et mikrobryggeri. Ikke minst koster bryggeutstyr og ingredienser - og dessuten skal man helst betale lønn til de som er med. Det er neppe gitt at man går med overskudd allerede fra første brygg. De som ikke har tenkt over budsjettering, burn-rate, salgsvolum og når bryggeriet kommer til å gå i null er ikke seriøse.

   3. Internettdomene. Nei, det er ikke lov å reklamere for alkohol, men man bør likevel sikre seg domenenavn, dels for å sørge for at ikke andre tar det, og dels fordi reklameforbudet i sin nåværende form kommer til å falle. Kanskje det ikke blir fritt frem for alle typer reklame, men at det for eksempel blir lov med produktinformasjon på websider som man må oppsøke. Dessuten er en website nyttig selv om man ikke har produktinformasjon der.

Det er også andre momenter man burde tenke på, så som tidsplaner for når man starter testbrygging, når første brygg er ute osv. Det gir seg selv at man bør har en viss formening om det for å bli oppfattet som seriøs.

Og om det er noen der ute som går med planer om å starte et mikrobryggeri, så ikke ta denne lista som en oppskrift på forarbeidet. Det er den ikke. Den er kun en liste med kontrollspørsmål for å avdekke om et gitt bryggeriinitiativ er seriøst. Det er litt som at en EU-test på bilen avdekker i hvilken stand den er, men ingen bilprodusent ville finne på å bruke EU-testen som designgrunnlag for en ny bilmodell.

Ymse ølnyheter med hovedfokus på Trøndelag og en tilt mot Trondheim.

1. Øl senker hastigheten i demens? Visstnok. Det høres ut som et noe tabloid oppslag. Visstnok skal 2 glass daglig nedsette hastigheten på utviklingen av demens, slik at de som ikke drakk utviklet demens 85% raskere. Vi arkiverer dette under sære forskningsresultater som kanskje kvalifiserer til en Ig Nobel.

2. Juleølkonkurransen på Tautra gikk i regi av Norbrygg i år som i fjor, og Klostergården gav arrangementet både en vakker og funksjonell ramme, i tillegg til å ha et utmerket utvalg fra egen produksjon. Et vellykket arrangement som forhåpentligvis blir årlig. Vinnerne i år ble: Bjarte Halvorsen i TJ og Jan Halvor Fjeld i SJ.

3. Ringnes-sjefen gikk på dagen. Visstnok var det uenighet om strategiske spørsmål rundt sentralisering som var tua som veltet lasset. Vi venter i åndeløs spenning på hva etterfølgeren - som skal følge opp det den gamle Ringnes-sjefen ikke ville - kommer til å iverksette.

4. Sparkling TMB. Vi har tidligere meldt at TMB har fjernet sparklerene på Porter og Bitter. Nå viser det seg at de likevel har - på alle ølene. Tappekranene kan kjøres i to modus, hvorav 'bakover' betyr at de tapper med tilførsel av luft. Det tar lengre tid, og du må muligens eksplisitt be om det, og det er ikke sikkert at du får det når det er stinn brakke osv osv. Men det går an.

5. To the Bitter End? TMB kutter ned på Bitter, og den tas ut av det faste sortimentet. Til gjengjeld får de da to tanker som kan brukes til gjesteøl, sesongøl, spesialøl osv. Takk! Det har vi ønsket oss lenge, og det vil gi større bredde der. Krangelen om det var Bitter som var rett øl å ta hopper vi bukk over - det blir en slags variant over stolleken.

6. TMB Pilot-system.Enda en nyhet om TMB. De har gått til innkjøp av et 50-liters pilotsystem, der bryggeren kan eksperimentere uten å være redd for å kaste bort store mengder malt å humle i mislykkede eksperimenter. Vellykkede eksperimenter blir solgt, da de også skal begynne å tappe på små fat - hvilket betyr enda flere sær-, spesial-, sesong- og gjestebrygg. Det betyr også mer spenst og større utvalg. Flasketapping er igjen blitt nevnt ...

7. To tårn er navnet på Trondheims kommende bryggeri nr tre. De har foreløpig sluppet juleølet JuLian Preludium (Jul+Lian ... get it?) som er brygget på Lian i et lite kvanta. Samarbeidet med Lian kommer nok til å fortsette også etter at de flytter inn i nye lokaler på Marienborg en gang neste vinter.

8. Nr 5 av Magasinet Plot er i salg, og hovedtema er en lang artikkel om Kjetil Jikiun og Nøgne Ø og hvor strevsomt det har vært å bygge opp et bryggeri - samt hvor hard forretningspraksis det store bryggeriene har for å tyne puber og småbryggerier (og hverandre). Det er verd å lese, løp til nærmeste Narvesen eller bibliotek.

9. Balder Brygg. Dette er navnet på et nytt bryggeri i Leikanger i Sogn. De skal brygge på et 1000L-system for tapping på fat og salg på restauranter i Bergen. Stilmessig blir det trolig vanlige mikrobryggeristiler og ulike gårdsøl. ETA er våren 2012.

10. Ni Musér har begynt å brygge, og selger nå sin egen IPA. Det er neppe slik at de planlegger å gå helt brewpub, så de blir vel det vi tidligere har kalt en supplementspub - en sted med normalt utvalg supplert med noen få egen-bryggede øltyper.

11. TV-reklame for alkohol. Det blir lovlig med alkoholreklame på norsk TV, sålenge egentlig er en ikke-norsk stasjon - dvs sender fra f.eks London. For stasjoner som sender fra Norge er det fremdeles forbudt. Mens reklameforbudet mot produktinformasjon på web ruller videre mot snarlig og formodentlig spektakulær sprekking, kan vi fordrive tiden med å se på spritreklame på TV3 - om vi gidder.

12. Juleøltestene. Mye det samme - og de samme - som i fjor og i forfjor ... litt gjesp. Nytt i et femårsperspektiv er at det har blitt så mange norske bryggerier og juleøl at juleøltestene blir uhåndterlige maratonkonkurranser. Jeg vil tro at sjangeren 'test-av-alle-norske-juleøl' snart er historie. I det minste fylles det ikke lengre på med belgisk og andre jule- og sesongøl i testene, noe som var vanlig for fire-fem år siden, og jeg tror det er et slags fremskritt.

13. Skjenketider. Det brygger opp til ny strid om de nasjonale skjenketidene, der spørsmålet er hvor sent skal det være lov å servere en øl på en pub. Det er litt vanskelig å piske opp det store engasjementet.

14. Bryggeriutsalg. Nye regler gjør det mulig for bryggerier å selge ølet sitt direkte fra bryggeriet, og det skal gjøre det enklere for småskalaprodusenter å få tilgang til markedet. Men dette gjelder kun opp til og med 4,7%, for noe annet ville jo undergrave den hellige kua som heter Vinmonopolet og skaffe oss en dom i EØS-domstolen.

Denne dagen er i den gamle kalenderen viet Sta. Anna, som er Jomfru Marias mor, og den kalles blant annet Annadag, men også Anna Røytrauv og Anne Pissihose. På denne dagen var det flere ting som burde gjøres i juleforberedelsene, blant annet skulle man brygge juleølet denne dagen.

Normalt skulle ølet da være ferdig til 21. desember, som var Tomasmesse, men mer om det senere.

Fremdeles er det omkring disse tider man setter juleølet i Stjørdal. I gamle dager da man ikke helt forstod hva som skjedde med infeksjoner og surning av øl, var denne dagen plassert slik i forhold til romjula at man hadde ferdig men fremdeles ferskt øl i juledagene. I våre dager er det vel helst slik at julebryggingen legges til en nærliggende helg, eller vi drar fordel av moderende materialer og desinfeksjonsmidler og brygger i god tid før jula.

Så løp og brygg om du ikke allerede har gjort det.

For noen uker siden slaktet jeg en artikkel i Finansavisen der tema var at mange nye bryggerier var på trappene. De hadde identifisert 20 nye bryggeri-initiativer de siste to årene, men i praksis var det bare 6 plus/minus 2 av dem som var reelle når man begynte å grave litt i grunnlagsdataene.

Et av bryggeriene som jeg dengang kategoriserte under «mulig» var Balder Brygg, og jeg har nå fått mer info om det, delvis fra folkene som står bak, og jeg har forsøkt å pusle sammen brikkene for å få et bilde og inntrykk av hva dette bryggeriet kommer til å bli.

Firmaet ble registerert september 2011, så det er temmelig ferskt. De har skaffet seg lokaler i «Saften» i Hermansverk i Leikanger kommune, i et gammelt industribrygg der Drægni Konserves tidligere produserte saft og syltetøy, og som senere har vært brukt som brusfabrikk frem til Pepsi-tappingen ble avviklet i 1998. Det høres ut som å ha ypperlig bygningsteknisk infrastruktur for et bryggeri.

Aller først, de har ingenting med Arvid Ystad å gjøre, selv om han rundt 2004 fikk fikk brygget en batch med øl kryddersatt med typiske akevittkrydder hos Aass under navnelappen Balders Brygg. Ystad er vel også mer en akevittmann.

Hva er så strategien til Balder Brygg? De ønsker å brygge batcher på et 1000L-system i Leikanger for servering på utesteder i Bergen. Nei, jeg vet ikke sikkert hvilke, men sålangt jeg har klart å spore det, er det ingen av de vanlige vannhullene for de som oppsøker steder med breddeutvalg. Dessuten tror jeg det er riktigere å tenke restaurant enn pub her. Alt det praktiske høres ut til å være på plass. Det blir tapping på fat, slik at flasker og dertil hørende avgifter ikke er relevant. Dessuten er 4,7%-grensa ikke så relevant når det går til Horeca-markedet (Hotell, Restaurant, Café), slik at de ikke tvinges til å «brygge ned» øl som ellers ville gjort seg best i området rundt 5-7%.

Siden det ikke er mulig med kommunal bevilling for den driften de ser for seg, må de ha en statlig bevilling. Ølet skal tross alt serveres et helt annet sted enn det brygges - til alt overmål i et annet fylke. Det virker ikke som papirarbeidet med bevilling formelt har startet, men det skal visst være på vei. Med en statlig bevilling betyr det også at de kan tappe på flaske, men det virker ikke som det er noe bryggeriet ønsker å gape over i stort monn i første omgang.

Navnet «Balder Brygg» henspiller etter sigende dels på dette med tradisjonsbrygg, selv om Balder ikke er noen brygge- eller ølgud. Dog finnes Baldershage på Husabø like vest for Leikanger sentrum, og navnet henspiller delvis på det. Stedet Leikanger ligger tross alt bare en kilometer vest for Hermansverk, så det er i praksis samme sted. Navnet Baldershage kommer fra en historisk roman om Fritjof den Frøkne av Esaias Tegnér. Navnebruken ble professoralt avskrevet som litt for fri fantasi av den ruvende P. A. Munch - Edvards onkel og historieproffen som bestakk seg inn i Vatikanets arkiver med den rette typen skråtobakk til en tysk kardinal med hjemlengsel og tobakkssug. Men det finnes referanser til bruk av navnet Balder i området lenge før Tegnér dukket opp. Uansett, Balder har tilknytning lokalt, og det gir masse designmateriale å spinne på rundt bryggeriet, blant annet Baldersteinen, som magefølelsen min påstår vil dukke opp på logoen.

En tillitsvekkende sak med Balder Brygg er at bakmennene synes å ha ulike bakgrunner og egenskaper. Det er alltid bedre med en gruppe som dekker ulike kompetanseområder enn fire-fem dønn like ølnerder som skal starte å brygge. Et bryggeri er tross alt veldig mye mer enn bare brygging, og vi kan raskt nevne slikt som papirarbeid, bevillinger, logistikk, salg, design, budsjettering og regnskap. Samtidig er det ikke bare bryggeri de fokuserer på. Personene sitter med flere hatter i ulike sammenhenger, og ser ut til å sikte på synergieffekter mellom de rollene og kompetansene de tilsammen besitter. Én kan brygge, én har lokalene, én har utsalgene osv. Det er en svært fornuftig og relativt jordnær og billig tilnærming.

Bryggeeksperten i gruppa er Mark Brooks. Han holder til i Lærdal og har lenge drevet med hjemmebrygging. Etter hva jeg forstår skal ha han bryggeteknisk utdanning ifra USA. Han har også bygget seg sitt eget mikrobryggeri, som er det det samme som Balder skal brygge på.

Det vites ikke om det blir også lokal servering ved bryggeriet, men om jeg skal tippe, dukker det kanskje opp på Kafé Herman der. To av flere grunner til det er at utvalget de fører skulle tilsi at de tar inn Balder Brygg svært tidlig og at de holder til i nabobygget til bryggeriet.

Stilmessig kan vi vente oss noe innen amerikanske mikrobryggeritradisjon, men sannsynligvis også noe rundt tradisjonelle norske gårdsøl. Mark Brooks har vist sterk interesse for gamle norske bryggetradisjoner, og andre i gruppen bak bryggeriet er også interessert i det. Nå kan det være nok oppgave å bryne seg på å starte et mikrobryggeri, om man ikke skal introdusere relativt ukjente og utfordrende øltyper samtidig. Derfor vil vi nok i starten se «trygge» og kjente mikrobryggeristiler fra USA og andre steder. Dersom det går bra, vil vi kanskje etterhvert se ølmerker mer rotfestet i tradisjonsbrygging. Folkene bak dette bryggerier synes i hvert fall å ha bedre og tettere kobling mot gårdsbrygging enn hva vi har sett av gårdsøl fra to-tre av de mer kjente norske bryggeriene.

Dette virker som en seriøs aktør. Det som er veldig spennende her, er at det vel er første gang i Norge at man lager et mikrobryggeri som ligger ett sted, men primært skal forsyne et sett serveringssteder som ligger et helt annet sted. Det er en forretningsmodell som det blir interessant å følge med på. Det er også verd å følge med på om det blir en trend at man satser rett på Horeca-markedet, og dermed hopper helt bukk over alt styret med å skulle selge flasker på Polet - noe som kan være en ryggknekkende brattbakkeklatring for et nytt og ukjent bryggeri. Samtidig er butikkmarkedet på 4,7% allerede så tettpakket og såpass uinteressert i å ta inn spesialprodukter at det er vanskelig å få plassert inn varer utover et par lokale dagligvarebutikker.

Det virker som sagt lovende. Det gjenstår å se om Horeca-satsningen er rett vei å gå, spesielt ettersom dette ikke synes rettet mot de etablerte utvalgspubene. Kombinasjonen spesialøl-og-mat er en sikker vinner, men det virker kanskje som om ingen har har klart å få frem vinnerformatet ennå, for volumet har tilsynelatende ikke tatt av. Dessuten må bevillinger på plass før Balder kan brygge for salg. En ekstra utfordring er rent kvalitetsmessig å skulle mikrobrygge på fat for et sett serveringssteder som ligger 3-4 timers kjøretur unna. Utestedene må ha nok gjennomstrømning av ølet til at det ikke taper seg ved litt tregt salg. Dog er mye i boks om man er paranoid med renhold av tappelinjer.

Tidsmessig burde vi se dem på markedet utpå våren, og såvidt jeg forstår er bryggeriet allerede mer eller mindre klar til å testkjøres over nyttår. Siden de ligger i et fruktdyrkningområde kan det også tenkes at de vil ekspandere inn i siderproduksjon eller fruktviner eller øl smaksatt med frukt, men dette er bare meg som ekstrapolerer langt utover noen holdepunkter jeg måtte ha.

Nummer 5/2011 av Plot dumpet ned i postkassen idag, og forsidesaken var «Ølkrigen». Det er en 30 siders artikkel (inkl. bilder) om hardheten i krigen i norsk øl- og utelivsbransje. Jeg skal ikke gi noen spoilere, men artikkelens to vinkler er på den ene siden Nøgne Ø og Kjetil Jikiun og deres kamp for å overleve i et beinhardt marked der de store i praksis rår som de vil. På den andre siden er det en brutal avsløring av hva slags utslag denne maktkampen gir og hvordan den lar de store herje med de små i et marked der det er én ting som gjelder: å selge mer øl og skaffe seg markedsandeler. På toppen av det hele kommer et Helsedirektorat som synes mer interessert i å slå ned på de små enn å gjøre noe med de strukturelle problemene i markedet som favoriserer sterkere, hyppigere og mere drikke.

Jeg har gjentatte ganger blogget kritisk om de store aktørene og ikke minst de (forhåpentlig utilsiktede) konkurransevridende effektene av reklameforbudet. Det som Plot bringer frem i lyset her er enda dystrere enn hva jeg kjente til. Joda, jeg har nå og da hørt en bartender eller pub-eier fortelle «highlights» fra deal-ingen på bakrommene og stillingskrigen om tappetårnene. Men denne artikkelen trekker all elendigheten frem i lyset. Det tverrsnittet de eksemplifiserer med viser godt omfanget, og selv om det ikke er lystelig ledning, så er det nødvendig lesning.

Jeg kan ikke få anbefalt artikkelen nok. Jeg vet ikke om Plot er kommet i løssalg ennå, men den burde være hos Narvesen om ikke så mange dagene. Det er noen mindre detaljer jeg ville kranglet på (ellers ville jeg ikke vært meg selv), men intet av det vesentlige i artikkelen.

Forøvrig lover jeg etter beste, men fattige evne å fortsette med kritiske blogentries om det som er galt i det norske ølmarkedet og i bryggerinæringen.

Og mens jeg er inne på anbefalinger, så ta en titt på dokumentarfilmen «Beer Wars - Brewed in America», som essensielt er eksakt det samme som Plot-artikkelen, bare for USA og i filmformat. Den finnes på amazon.com og kan anbefales på det aller varmeste.

Bryggeriforeningen synes å ønske å angripe reklameforbudet gjennom offentlige instanser og rettsvesen, og det er vel og bra. Hva med en alternativ - om enn temmelig nihilistisk - angrepsvinkel, som supplement.

Jeg har tidligere skrevet om mekanismene i reklameforbudet, og hvordan det fungerer bare fordi det litt absent-minded ikke håndheves konsekvent slik at det kan brukes til å slå ned på alle som forsøker å stikke seg litt ut fra hopen.

Det er jo også slik at alt er reklame, men noe reklame er tillatt. De mest innlysende eksemplene på lovlig ølreklame er etiketten på flaska, bryggerilogoen på glasset og navnet på ølet i menyen. Så langt er alt greit, men stridens eple går blant annet på om det skal være lov med en beskrivelse av ølet på web og i fysiske menyer i serveringslokalet.

I saken om reklameforbud er puber og bryggerier som en saueflokk og Helsedirektorat og skjenkemyndigheter som gjeterhunder. Førsteprioritet er å stoppe alle som forsøker å bryte ut og å få dem tilbake til flokken. Andreprioritet er å samle flokken enda litt tettere. Tredjeprioritet er å flytte flokken i riktig retning. På samme måte blir reklameforbudet år om annet litt trangere, ikke fordi regelverket endrer seg, men fordi tolkningen gjøres litt strengere. Egentlig er jo «alt» ulovlig, men man slår bare ned på det som er opportunt for å stramme inn på, og bare litt om gangen. Men enhver som forsøker å bryte ut blir slått hardt ned på.

I sommer besøke jeg et spisested i arendalsområdet. La meg se hva jeg kunne ha satt fingeren på om jeg hadde vært inspektør med den «rette» innstillingen:

1. Ølmenyen var et halvfabrikat fra Ringnes med stedets navn på fremsiden. Den hadde bilder av ølene de solgte og beskrivelser av hvert enkelt øl. Baksiden var en tåredryppende vakker fortelling om Ringnes-gjæren og forsiden var et nostalgisk bilde av bilde av et par bryggpanner i kobber.

2. På spisestedet stod ølene i kjøleskap lett synlig og godt opplyst på kundedelen av lokalet, så kundene selv kunne plukke, uten at det var optimalt oppsyn med skapet fra betjeningens side.

3. I vinduet var det kunstnerisk dandert en vakker oppsats med et par flasker vin i en rustik kurv fôret med halm. Etikettene var tydelig synlig fra hagen utenfor, og kunne godt tolkes som et forsøk på å dra inn kunder til vindrikking.

4. Et større antall gamle, svenske ølflasker i ulike størrelser var plassert rundt om i lokalet, muligens for å gi det et mer rustikt preg. Noen av flaskene var merket med bryggerinavn, og enda flere var merket med klasse-type. Denne utstilling av øl-parafernalia er lett å påstå at er fordekt ølreklame, og selv om bryggeriene forlengt er lagt ned, er det en alkoholpositivistisk fremstilling av øl i en slik oppstilling. Flere av flaskene stod i vinduspostene og kunne sees utenfra.

5. På herretoalettet var det en lett afigurativ akvarell med tittel «Champagnefrukost» som helt klart viste en champagneflaske i et fargerikt og livlig landskap. Mellom ørene på en skjenkekontrollør vil den nok fremstå den både som alkoholforherligende, henledende oppmerksomheten på drikkevarer og kan rent visuelt gi de besøkende økt lyst på alkohol. Plasseringen på toalettet må tolkes som målretting mot de som må «lense» etter allerede å ha drukket alkohol, og gjør det vanskelig for dem som ønsker å unngå alkoholreklame siden alternative avtreder er langt unna.

Noe av dette er allerede klart forbudt innenfor dagens praksis. Andre ting ligger i gråsonen, mens noe sannsynligvis ligger utenfor slik regelverket tolkes idag. Alt sammen er dessuten egentlig tøv om man bare har et minstemål av realisme i forhold til alkoholreklame.

Hva om vi alle oversvømte Helsedirektoratet og skjenkemyndighetene med klagebrev av denne typen, slik at de måtte ta affære, siden det var eksplisitt påpekt for dem.

Effekten ville trolig være at: a) de fikk nok å gjøre, b) de måtte klargjøre tvilstilfellene og c) det ville kanskje skape en mot-reaksjon fra pubverter og andre som ikke klarer å se at nøktern og diskret produktinformasjon og gamle relikvier fra forlengst avlidne bryggerier er reklame.

Jeg slites mellom å synes at en slik aksjon ville være å skite brutalt i eget reir og at det ville være en ypperlig aksjonsform som ville tydeliggjøre - og ikke minst fiksere - demarkasjonslinja i tolkningen av alkoholloven. Problemet idag er nettopp at denne linja er vag og litt flytende - og tilsynelatende stadig i det stille flyttes litt i strengere retning. Noen trenger å stoppe den utglidningen før den helt kveler mulighetene for på en hensiktsmessig måte å gi produktinformasjon om spesialøl.

Tja ... jeg kommer vel aldri til å gjøre det, men kanskje ideen ikke er så ekstremt dårlig, eller?

Idag er det 6. desember, og det er Samichlaus-dagen - dagen da det østerrikske bryggeriet Schloss Eggenberg brygger juleølet Samichlaus. Det blir deretter modnet frem til neste høst, og først da tappet og sendt ut på markedet for påfølgende jul.

Ølet er sterkt - 14% - og intenst søtt når det er ferskt, og jeg kan faktisk ikke huske å ha møtt noen som har det som sitt favorittjuleøl. Likevel er det bygget på gammel tradisjon. Og hva mer er, det er et øl der biter med trivia formelig hagler, og jeg kan jo ikke la en slik anledning gå fra meg!?

Dagen er spesiell, for 6. desember er helgendagen til Sankt Nikolaus fra Myra i dagens Tyrkia, som er opphavet til den mellomeuropeiske nisse-tradisjonen. Navnet gikk fra Sanct Nicolas til Sint Klaus på nederlandsk som amerikanerne endret videre til Santa Claus. Her i Norden ble han til Nils og deretter til Nisse - uten at vi skal gå inn på bikkjeslagsmålet om hvor Old Saint Nick slutter og den gamle skandinaviske nissen starter. I Alpene ble han på lokal dialekt til Samichlaus. Derav kommer navnet på ølet og derav kommer dagen de brygger det på.

Samichlaus har trolig hatt en innvirkning på norsk regelverk. Da reglene for forenklet fortolling av reisegods kom, fikk man en uniform avgiftssats for alt øl over 2,5% abv, uansett styrke. Opprinnelig var det ikke så ille, siden øl ikke var lov å brygge sterkere enn 7%, men med årene steg denne denne grensen, og utenlandsk øl hadde færre slike begrensninger. For å fastslå en øvre grense spurte tollmyndighetene Bryggeriforeningen hva som var øvre grense for et øl, og fikk til svar at over 14% burde det ikke være å regne for øl lengre, for de kjente ikke til noe øl som var sterkere enn det, og trolig var det Samichlaus de tenkte på. Om denne grensa praktiseres fremdeles vet jeg ikke, men den er til å leve med, for å si det sånn.

Dette ølet gikk altså lenge for å være verdens sterkeste, og det kom visstnok i Guinness rekordbok i 1982. Med sine 14% abv er det tross alt temmelig sterkt, men egentlig litt halvpislete etter dagens mikrobryggeriekstremiteter. Likevel tror jeg at Samichlaus brygges «riktig», mens de fleste andre brygges med litt ... vel, hjelpeteknikker. En vanlig teknikk er å tilsette ny gjær underveis, slik at gjæringen blir en «flertrinnsrakett» med ulike gjærtyper som egner seg for hver sin fase av gjæringen. Det er nemlig ikke så lett å finne en gjær som egner seg hele veien fra 0% til 14%, sies det. Nåja, det gjør det med titt og stadig med vin, men da er det kanskje ikke helt rendyrket gjær. En annen vanlig teknikk er å fôre det gjærende ølet med mer gjærbart materiale underveis. En ekstremt sukkerholdig vørter kan i seg selv kan gi gjæren sukkersjokk. En tredje teknikk er å frysedestillere, men da er man virkelig dypt inne på teknikker som endel av de rettroende bryggerne fnyser av.

Eggenberg Samichlaus bruker såvidt jeg vet ingen av disse teknikkene. Et annet øl i noenlunde samme stil er U Medvidku X33, fra det vidunderlige mikrobryggeriet U Medvidku i Praha. Egentlig ser det ut som en bule som serverer tsjekkisk Budvar, men går langt nok inn og opp i andre etasje, så har de et like mikrobryggeri med ypperlig øl. Går du enda lengre opp i etasjene finner du overnattingsmuligheter i vidunderlig restaurerte rom i dette renessansehuset - hva mer trenger man: overnatting, mat og mikrobryggeri under ett og samme historiske tak?

Poenget med X33 er at det det også er brygget uten jukseteknikker, og det er også verden sterkeste øl. Tsjekkerne måler ølstyrke i stamvørter, altså hvor mye sukker det er vørteren, mens østerrikerne måler det i alkoholprosent. (Det vil si, tsjekkerne er vel EU-tilpasset til å tenke abv de også nå.) Så X33 er 33°P (derav navnet) selv om den holder 12,6% abv, mens Eggenberg Samichlaus er på 32°P og 14% abv. De er begge sterkest, avhengig av hvordan man måler. Snodig nok synes jeg X33 var mindre søt enn Samichlaus, men det var vel hukommelsen min som spiller meg et puss. Ekstrakttallet for Samichlaus har jeg fra bryggeren på U Medvidku, og det mulig han var litt subjektiv, for jeg får det ikke helt til å stemmer her.

Ellers er det viktig at man ikke forveksler Eggenberg-bryggeriene, det vi snakker om her er det østerrikske Schloss Eggenberg, mens det under privatiseringen i Tsjekkia i 1991 dukket opp et Pivovar Eggenberg. Hvilket er eldst? - og her begynner enda en mellomeuropeisk pissekonkurranse. Schloss Eggenberg har brygget kontinuerlig kommersielt i én familie i sju generasjoner siden 1681, mens slottsbryggingen selvfølgelig er langt eldre. Den tsjekkiske Pivovar Eggenberg daterer seg tilbake til 1560, men har visst delvis vært et rent slottsbryggeri og delvis operert under et annet navn. Navnet Eggenberg skriver seg fra at Eggenberg-familien eide slottet en periode. Jeg gir egentlig litt blaffen, så lenge disse mellomeuropeerne holder kranglingen på et rent verbalt nivå og ikke tyr til moderende varianter av stumpe og spisse redskaper.

Men kaoset slutter ikke der. For Schloss Eggenberg har ikke brygget Samichlaus lenge, bare siden 1999, da de tok opp bryggingen etter at det sveitsiske bryggeriet Feldschlösschen sluttet å brygge det i 1996. Feldschlösschen startet å brygge dette ølet i 1979 etter at ha selektert gjær som taklet den høye alkoholen. Forøvrig er Feldschlösschen et interessant bryggeri for nordmenn, siden det er ett av de ytterst få andre europeiske bryggeriene innenfor Carlsberg-systemet som har et sterkt, lokalt varemerke - og slik sett har et skjebnefellesskap med Ringnes. Kunne vi sett for oss at Ringnes for ti år siden hadde lagt ned Julebokken og latt for eksempel et svensk bryggeri lisensbrygge det?

Ølet er i alle fall noe som kan - og bør - lagres noen år, og om jeg ikke tar feil har jeg noen årganger liggende ... hvilket minner meg på at jeg må sette klar en flaske årgangs-Samichlaus til i kveld. Den er altfor søtsuppe etter kun ett år, og kan best verdsettes når den har vært kjellermodnet en stund.

Har du gått langs hyllene i en dagligvarebutikk og funnet «hjemmebakt» brød og «hjemmelaget» syltetøy? Av en eller annen grunn er disse begrepene blitt omdefinert fra å bety noe som tilvirkes i hjemmet, til å bety noe som er litt mer robust, med litt grovere konsistens, litt mer smak og litt mindre glatt innpakning - som om det hadde vært tilvirket i hjemmet. Eller det betyr kanskje overhodet ingenting utover å være noe innpakkingsmessig lokkende.

Men vi har ennå til gode å se norske industribryggerier skryte av at ølet deres er «hjemmebrygget». Eller har vi egentlig det? Rett nok er hjemmebrygg fremdeles oppfattet negativt av de fleste, men «mikrobrygg» er blitt et statusbegrep, og det er nok av industribryggerier som har forsøkt å kaste seg på den merkelappen. Ironisk nok synes det fremdeles å være slik at mikrobrygg tenderer til å ha en høyere status enn håndverksbrygg hos industribryggeriene, til tross for at innen mikrobryggeriene selv er det en trend over mot å bruke begrepet håndverksbrygg.

Tanken er at dersom det er håndlaget på et lite system så er det bedre og mer smaksrikt enn det som er brygget på et stort system.

Hansa, Aass og Mack har alle ulike særheter på samvittigheten, og jeg mistenker at mye av det kanskje mest er forskjeller i innpakning, siden det kanskje ikke er slik at alle små-merkene deres rettferdiggjør en full bryggebatch. Ikke alle produktene deres er bevisst vinklet som småskalaproduksjon, heller. Hansa har ellers tatt det enda et hakk ut, med Waldemars Mikrobryggeri, som ligger i tilknytning til Kalfaret Brygghus, som ikke er et bryggeri men en restaurant som serverer fra Waldemars. Formodentlig brukes det også til å konstruere og teste ut etiketter som brygges som merkevaren Waldemars på Hansas fullskala bryggeri. Det hele synes mest egnet til å forvirre.

Ringnes har holdt seg unna dette, men det er kanskje mer for å holde seg innen en Carlsberg-strategi som sier at man heller skal dyrke eksisterende produkter med lokal status og rang, enn å lage nye produkter der hvor det ikke er en eksplisitt strategi. For nettopp Carlsberg har dyrket imaget av mikrobryggeri med Jacobsen og Kongens Bryghus.

Men det er litt underlig at «hjemmebakt» står så høyt i kurs, og likeså «hjemmelaget», mens «hjemmebrygget» fremdeles er paria på etiketter. Statusen for hjemmebrygg er stert økende, parallelt med at hjemmebryggerne blir flinkere og kvaliteten øker, men også parallelt med at antallet hjemmebryggere og interessen for hjemmebrygging øker.

Og forskjellen på hjemmebrygg og håndverksbrygg? Tja, de fleste håndverksbryggere er gamle hjemmebryggere som har kommersialisert hobbyen sin, så rent teknisk synes den største forskjellen å være bryggverkets størrelse og kvalitet.

Så når kommer vi til å se et industribryggeri hinte om at ølet deres er like godt som hjemmebrygg, og kanskje til og med er «hjemmebrygget»? Ikke på temmelig lang tid tror jeg ... og håper jeg, mest fordi jeg synes den typen språklig utglidning er en uting.

Nesten helt nord i Canada finnes det tre øyer som er oppkalt etter norske bryggeridirektører. Hvorfor det monn tro? La oss først se på hvor de ligger.

De tre øyene ligger under teksten «Queen Elizabeth Islands». Først er det Ellef Ringnes Island som «en» i Queen står over. Dernest er det Amund Ringnes Island som a'en i Island står like under. Til slutt er det Axel Heiberg Island som ligger under «zab» i Elizabeth. Sistnevne er Canadas syvende største øy, og på størrelse med Buskerud og Oppland til sammen.

Bakgrunnen var at Otto Sverdrup fikk finansiell støtte fra bryggerieierne til ekspedisjonen sin, så når han fant nye øyer falt det vel naturlig å kalle dem opp som en gjenytelse.

Dette er mer enn hundre år siden, og bryggeriene i den tiden var ikke helt fremmede for å opptrå som meséner for forskning og kunst. De mest kjente i så måte var kanskje Jacobsen-familien som stod bak Carlsberg. Ikke bare grunnla J. C. Jacobsen et fremragende laboratorium som sammen med en rekke andre naturvitenskaplige prosjekter nøt godt av inntektene fra bryggeriet. Sønnen Carl Jacobsen - som bryggeriet er navngitt etter - grunnla Glyptoteket, som er en imponerende samling kunstverk og virkelig verd et besøk om man er i København (blant annet har de en egyptisk modell av et bryggeri som ble langt i graven med en eller annen farao). Det var forøvrig Carlsberg som støttet Nansen da han ville gå over isen på Grønland. Den norske stat somlet og ville egentlig ikke åpne pengepungen, så Jacobsen trådte til - det var jo tross alt dansk land - selv om det var en norsk polfarer.

Carlsberg er ett av de få bryggeriene som har betydelig aktivitet som mesén fremdeles. Det skyldes nok at Jacobsen'ene satte opp stiftelser med disse formålene. I våre dager er det nærmest slutt på denslags. Deres formuer kom fra en tid der øl fremdeles var en nødvendighetsartikkel, samtidig som industrialisering gjorde at man kunne skalere opp bryggeridriften noe kolossalt. Dermed kunne man også få enorme overskudd. Man ser dette ganske tydelig i England, der man til og med fikk begrepet beerage som en pun på peerage (adel). Den engelske beerage var søkkrike bryggerieiere som hadde slått seg opp sosialt nærmest som en subgruppe, men som i stor grad også ploget formuene sine tilbake til samfunnet i ulike former.

Én slik beerage-familie var Guinness. Eksempelvis ble rekordboken laget nærmest som en gimmick med bare et halvt øye til markedsføring. Rett nok var det ikke ikke en Guinness som gjorde det men en av direktørene, men det var typisk for tiden og mentaliteten om at man overrislet samfunnet med endel penger til mer eller mindre nyttige tiltak, og at man hadde adelsskapets forakt for å vise for nidkjær interesse for penger og overskudd og små marginer og slikt.

Idag er eierstrukturene - og ikke minst eiermotivasjonene - helt annerledes. For det første er det vel ingen som bruker overskudd på samfunnsnyttige ting med mindre man er forpliktet til det, som Carlsberg, og det hele bunner i tidsånden. Verre er det at når de store bryggerikonglomeratene skal bruke penger på noe samfunnsnyttig, brukes det gjerne sentralt på noe litt stort, men pengene tross alt er tjent på de enkelte bryggeriene rundt om i verden. Dermed kommer nok ikke pengene helt tilbake til de byene og samfunnene der de er skapt.

Otto Sverdrup som oppdaget øyene erklærte dem for norske, men dette var ca 1901 og Norge var egentlig mer opptatt med Sverige enn å tenke ekspansivt i Arktis - og da de begynte å gjøre det noen tiår etter var det blant annet med en dundrende fiasko på Øst-Grønland.

(Det er en litt for god historie til ikke å nevnes her. Norske egentlig-nokså-private «styrker» i omtrent et patruljelags størrelse okkuperte Øst-Grønland med «hovedstad» i Myggbukta for et norsk landområde de ville kalle Eirik Raudes Land. Forsvarsminister Quisling (dette var i 1931) erklærte at den norske marine ville støtte dem. Justisminister Lindboe oppsøkte i ren frustrasjon åndemaneren Køber for om mulig å konferere rundt saken med nylig avdøde statsminister Kolstad. Dessuten sies det at utenriksminister Ihlen hadde forsnakket seg i representasjonssprit-fylla og gitt danskene argumenter som gjorde at de vant saken i Haag. Øst-Grønland har såvidt jeg vet ingen øl-vinkling, men det er en akevitt-vinkling, ettersom de norske «okkupasjonsstyrkene» etter sigende gikk tom for jule-akevitt, og måtte ro bort til de danske «forsvarsstyrkene» - i praksis forskere som var der for å markere revir - for å tigge en flaske Aalborg. Det sier vel egentlig sitt om konfliktnivået.)

Nord i Canada fikk Ringnes-finansierte Sverdrup - som forøvrig også hadde vært med på Nansens Carlsberg-finansierte Grønlandstur - betalt en liten formue for kart og dagbøker relatert til oppdagelsen av øyene. Idag er det funnet olje i disse områdene - ja-ja. Øyene var vagt omtvistet frem til rundt 1930, da Norge anerkjente at de tilhørte Canada. Uka etter anerkjente England Norges rett til Jan Mayen.

VG kan i dag på forsideplass med stor glede fortelle at Norge har vunnet Spritkrigen over Sverige, og dermed brøt jeg prinsippet mitt om ikke å falle for den kulørte tabloidpressens lokkeoverskrifter. For jeg visste ikke engang at vi kjempet noen Spritkrig med Sverige og langt mindre at vi hadde vunnet den.

Når man graver litt, viser det seg at Systembolaget har regler for hvilke varer som skal få bli med i deres fullsortiment, og disse reglene er basert på salgsvolumet - litt som hos Polet. Men i Sverige selger norsk akevitt best på utsalgene langs norskegrensa. Siden disse varene sannsynligvis selger best til nordmenn, har Systembolaget laget seg et «norskefilter» for å begrense dem til de butikkene der de selger. Fy flate! Eller?

Først, er det faktisk slik? Gammel Oplands finnes på tre butikker på to steder: Charlottenberg og Stömstad. Men de fem andre norske akevittproduktene finnes på henholdsvis 21, 77, 191, 341 og 377 butikker i Sverige. Det er med andre ord ett av seks produkter i varegruppen norsk akevitt som er tatt inn bare på grensebutikker. Jeg ser ikke helt det store problemet, og jeg føler meg kanskje ikke overbevist om at salget av dette produktet vil eksplodere i Sverige om det kommer i butikker lengre bort fra grensa.

Ifølge Polets utmerkede statlige produktinformasjon - unnskyld, jeg mener alkoholreklame - på internett er det 42 svenske varer på Polet, hvorav 3 er øl, begrenser vi det til lagervarer, er det 14 svenske varer, hvorav ingen øl.

På Systembolagets utmerkede statlige alkoholreklame på internett er det 28 norske varer, hvorav er 12 er øl, og hvorav 15 er på bestillingsutvalg. Det ser ut som om Systembolaget har rundt 13500 varer, mens Vinmonopolet har 12037 varer.

Jeg vet ikke helt om svenskene har vært slemme mot norske varer. Det ser egentlig ut til å være noenlunde sammenlignbare tall - selv om det er skummelt å sammenligne slike tall, siden Sverige har en lavere grense for monopolsalg av alkohol og de to landene ikke har helt sammenlignbar alkoholindustri. Til alt overmål er det vel ikke Polet og Bolaget som bestemmer hvilke merker som importeres. Strengt tatt lyder det mer som en storm i et vannglass - eller i en akevittflaske om du vil.

For det er ett eller annet med akevittprodusenter som er litt søtt og barnslig. For et par-tre år siden laget den norske varianten av arten en spritkrig med danskene, og dengang var det om definisjonen på hva som er «ekte» akevitt og hvordan den skulle lages. Var det den danske varianten eller den norske som var ekte? Og burde de andre i det hele tatt få lov til å kalle produktet sitt akevitt? Ja, faktisk. Sukk. Deres eneste forsvar er at det var agurktid.

Men den nylig avsluttede svensk-norske krigen har også en litt mer alvorlig side, nemlig at konkurransevridning og diskriminerende regler er noe som man må rydde opp i om man ønsker å beholde monopolene på utsalg. Akkurat det er noe som både Vinmonopolet og de store bryggeriene i Norge burde legge seg på minnet og holde i fokus også når det er snakk om deres egne valg.

I denne saken var det trusselen om å ta den til Brussel som var det magiske løseordet. I saken med alkoholreklame på TV var det EUs TV-direktiv som gjorde at Regjeringen kastet inn håndkledet, fordi det å bruke veto mot et EU-direktiv er noe man aldri gjør - ja, med mindre man gjør det i en mindre viktig sak for å motbevise at man aldri gjør der.

Det begynner å bli kastet noen lange skygger over norske (og svenske) restriksjoner på alkohol, og de bunner i EU-systemet. Norske myndigheter har møysommelig laget sin egen Maginot-linje av regler og forskrifter, og håper at den skal motstå EU-tilpassingen. Om det blir slik gjenstår å se. Det kan bli år med oppholdende strid for å beholde mest mulig av regelverket. Det verst tenkelige utfallet er at vi beholder de mest idiotiske og uproduktive delene av systemet som tyner de små, kvalitetsfokuserte og uproblematiske aktørene, samtidig som de fornuftige delene som begrenser reklameråkjøret og fyllespriten blir eliminert fordi det er der de økonomiske kreftene presser på.

På grunn av gårsdagens nyhet er det vanskelig å unngå at reklame blir et gjennomgangstema på denne bloggen nå i desember. Jeg ville heller skrevet om juleøltradisjoner, men jeg styrer ikke kalenderen for politiske utspill.

I Norge har vi altså - enn så lenge - et reklameforbud mot alkohol. Men vi har samtidig masse alkoholreklame. Du har ganske sikkert sett den. Den er helt lovlig, og den formidles av Vinmonopolet.

Nå er det sikkert noen som vil si at Polet ikke reklamerer for alkohol. De har tross alt ingen annonser i pressen, de har ingen reklamesnutter på TV. Det er ingen reklameoppslag på vegger og busskur. Men joda, Polet har masse reklame.

• Har du vært inne på Polet og gått langs reolene og lest på etiketteringen av hyllene - litt sånn info om fylde, beskhet og sødme? Det er alkoholreklame. Ingen pub eller dagligvarebutikk har lov til noe tilsvarende.

• Plukket du tidligere med deg produktkatalogen til Polet? Det var reklame, og ingen pub eller bryggeri har lov til det samme. At de har sluttet med den har utelukkende å gjøre med papirmengde, logistikk og miljø, ikke med at det er alkoholreklame.

• Har du klikket deg inn på varekatalogen deres på Internett? Det er alkoholreklame, og ingen butikk, pub eller bryggeri har lov til å lage tilsvarende websider.

Dersom du nå tenker at det er da ikke reklame, det er da bare uskyldig produktinformasjon, så er du enig med meg - men uenig med Helsedirektoratet. Saken er ikke at Polet bryter loven, men at loven er formulert slik at kun Polet har lov til å alkoholreklamere - formodentlig fordi de regnes som ansvarlig og statskontrollerbar. Men det er likefullt alkoholreklame, og det er forbudt dersom andre ønsker å gjøre det samme.

Og her kommer første paradokset i norsk alkoholreklamepolitikk. Om dette er akseptabel reklame, hvorfor kan ikke lista legges på det nivået for alle? Og om slikt ikke er akseptabel reklame fra puber, butikker og bryggerier, hvorfor driver da Staten selv med det? Sannheten er vel at det nytter ikke å drive et utsalg uten et visst minstemål av produktinformasjon, så Staten gir seg selv de rettighetene, selv om de ikke ønsker å gi den samme muligheten til private aktører.

Dersom Polet skulle hatt samme reklamevilkår som andre, så var det ut med all produktinfo på nettsidene - som forøvrig kun ville inneholde kontaktinformasjon og liste over butikker. De gamle produktkatalogene måtte forbli en saga blott. Og det var ut med hyllemerking utover produktnavn, volum, styrke, beholdertype og pris. Om du som kunde stusset på om du skulle kjøpe en Dom. des Aphillantes 2009 eller en Bernard Côtes du Rhône Villages 2006 til oksesteken til helga, så ville eneste alternativ til å vite det selv være å spørre betjeningen. For Polet har fremdeles betjening med en viss kompetanse - i hvert fall på vin. Eller kanskje bruker også de varemerkingen på hyllene som jukselapper? Dagligvarebutikkene har ikke slik merking og har heller ikke lov til å sette det opp. Ølbutikker - som kunne hatt kompetent personale til å rådgi kundene - er noe man helst ikke vil ha.

Men norsk alkoholreklamepolitikk har flere paradokser. I går skrev jeg om nyheten om at Regjeringen ville godta EUs TV-direktiv, og dermed akseptere alkoholreklame sendt på for eksempel TV-Norge fra England. Det gjenstår å se hvordan TV-Norge vil bruke dette smutthullet, men «eneretten» til å sende alkoholreklame på TV i eller temmelig alkoholreklamefritt Norge er nok en litt for fristende gullgruve.

Hvorfor treffer Regjeringen slike beslutninger? Vel, Norge har en lang historie med å akseptere langt mer av alkohol fra utlandet enn hva det tolererer av innenlandsk opphav, og det er ganske paradoksalt.

Vi kan gå helt tilbake til Forbudstiden. Javisst var det forbud mot salg av alkohol, deriblant salg alt øl sterkere enn hva vi idag ville kalle lettøl. Men vin var greit, for vinlandene Frankrike, Spania og Portugal ville gitt oss trøbbel - blant annet med tørrfiskeksporten - dersom vi blokkerte importen av vin fra dem. Det skulle være restriksjoner på lokalprodusert øl, men det var greit at den dyre, utenlandske vinen fløt inn, så lenge vi kunne opprettholde restriksjoner rettet mot innenlandske produsenter.

Saken om TV-reklame følger egentlig samme lest. Javisst er det forbud mot slik reklame, men ikke dersom det sendes fra utlandet. Om man la restriksjoner på TV, tidsskrifter og Internett fra utlandet, da man stikke hånda inn i et vepsebol av konkurransevridning, ytringsfrihet og proteksjonisme, og man ypper til krangel med andre stater. Så derfor er det greit om det kommer fra utlandet, men vi må ikke få gjøre det her i Norge.

Og det er ølmessig en viss presedens for at man har strengere restriksjoner på lokale produsenter enn på importvarer. Da Tyskland ble dømt for å nekte et fransk bryggeri markedstilgang for «øl» fordi det var brygget på noe mer enn malt, vann, humle og gjær, så endret de lovene, slik at øl var alt utenlandsk som minnet om øl, samt alle tyskproduserte varer som fulgte Renhetsloven. Man diskriminerte med andre ord egne innbyggere til fordel for andre lands: var det brygget med sukker i Frankrike var det salgbart som øl, men var det brygget på samme måte med sukker i Tyskland var ikke salgbart som øl. Og det var greit, for EUs prosjekt er å hindre at stater diskriminerer andre lands innbyggere.

Og her kommer det andre paradokset i norsk alkoholreklamepolitikk. Utenlandsk alkohol er kanskje ikke helt greit, men likevel til å leve med, mens vår hjemlig produserte alkohol er farlig og må settes restriksjoner på og begrenses på alle bauger og kanter. Det er i alle fall den konklusjon man må trekke av at alkoholreklame er tolerert sålenge den litt tilfeldig skvulper over grensene i form av utenlandske tidsskrifter, TV-kanaler og .com-websider. Til sammenlikning blir alt slikt slått hardt ned på dersom det er norskprodusert, norske produkter, eller i norske medier. Men hvis den utenlandske alkoholen er så tolererbar, hvorfor kan man ikke tillate det samme for norsk alkohol? Og om den norske alkoholen er så farlig at reklame er fy-fy, hvorfor lar man utenlandsk reklame flyte temmelig uhindret inn?

At man nå aksepterer EUs TV-direktiv og dermed også aksepterer «ulovlig» alkoholreklame på for eksempel TV-Norge, er bare foreløpig siste inkonsekvente molbohistorie der man diskriminerer egne innbyggere og egen industri til fordel for utenlandsk.

Når jeg besøker andre land, blir jeg alltid slått av hvor mye mindre fokus det er på importøl der i forhold til Norge. Jeg har ikke noen tall å underbygge det med, men det skulle ikke forundre meg om Norge ligger på ølimport-toppen blant europeiske land som egentlig er selvforsynt med øl. Jeg undres på hvorfor det er slik. Det kan da umulig ha noe med at det bare er reklame for utenlandske ølmerker som når oss, kan det?

Og la oss ta med et tredje paradoks. Norge kommer trolig aldri frivillig til å akseptere relevant produktinformasjon for øl fra bryggerier, puber og butikker på det beskjedne nivået som Polet idag har lov til. Til det står fremdeles forbudslinja for sterk. Derimot er det sterke interesser som ønsker blatant å pushe iøynefallende og ubedt alkoholreklame for de masseproduserte industriproduktene.

Det er dessverre langt mer sannsynlig at hele reklameforbudet faller på grunn av utenlandske storbryggerienes interesser, enn at innenlandske håndverksbryggerier og ølentusiaster klarer å overtale Regjeringen til å lage litt flere små og kontrollerbare hull i reklamelovgivningen for høyst legitim produktinformasjon. Med andre ord, jeg ønsker meg kun produktinformasjon, men den eneste realistiske måten jeg ser at det kan bli tilfelle, er gjennom at hele reklameforbudet revner fullstendig. Da får jeg i tillegg den reklamen jeg ikke ønsket meg, men jeg får i det minste også produktinformasjonen.

Og er du forresten klar for et fjerde paradoks? Siden Polet kan reklamere for sine produkter, men ingen andre, betyr det at i Norge er det kun de aller sterkeste (og de nesten alkoholfri) alkoholvarene det er lov å reklamere for. Om spriten holder 40% - versågod Vinmonopol, snurr reklame/produktinformasjon. Men om ølet holder 4,7%, da er det ikke lov med tilsvarende produktinformasjon i de butikkene der dette ølet selges. Om pilsen er så farlig, burde man da ikke lagt samme restriksjoner på spriten. Og om det er greit å reklamere i moderate former for spriten, hvorfor kan da ikke butikker gjøre det tilsvarende for pilsen de selger?

Vi har lenge hatt reklameforbud for alkohol i Norge, og forbudet praktiseres hardt, ja til randen av det komiske. Imidlertid setter politikerne EU og EØS-avtale høyere enn reklameforbudet, og dermed åpner de for virkelige komiske ting.

Nå nettopp kom nyheten (og her og her) om at regjeringen ikke ville bruke reservasjonsretten som kunne blokkert alkoholreklame i sendinger på norsk rettet mot seere i Norge men produsert og sendt fra et annet land enn Norge.

Det er for eksempel ikke lov å legge produktinformasjon (dvs hva Helsedirektoratet kaller reklame) på nettsider. Men det er likevel greitt om det er på engelsk og retter seg mot ikke-nordmenn og ligger under et annet toppdomene enn .no. Slik sett får du ikke produktinfo om Ringnes Pils eller Ølve på Egge, for de eksporteres ikke, mens du kan få det på engelsk for Haandbryggeriet og Nøgne Ø. Men du kan ikke få Guinness' irske produktinfo, fordi den vil de ikke gi til nordmenn. Det hele er et juridisk minefelt som jeg ikke tror noen har lyst til å tråkke inn i.

Dagens juridiske problemområde er reklame sendt fra TV3 - TV-stasjonen som tross navnet er en norskspråklig TV-stasjon i England, og som «tilfeldigvis» abonneres på av mange nordmenn. Norske myndigheter har til nå forsøkt å si at alkoholreklameforbudet gjelder også denne stasjonen, siden de retter seg primært mot et publikum i Norge. Men andre reklameregler gjelder ikke for dem fordi de er en engelsk TV-stasjon, blant annet om antallet, lengden og plasseringen av reklamepausene. Derimot har for eksempel Discovery lenge kunne sende alkoholreklame til norske seere, men formodentlig kun når dette ikke er eksplisitt rettet mot Norge. Dette er parallelt med at utenlandske tidsskrifter kan ha alkoholreklame og være tillatte i Norge, fordi de ikke retter seg eksplisitt mot et norsk marked. Hele dette temaet er så fullt av paradokser og gråsoner at det gjør vondt.

En annen reklamestrid - som dog ikke er øl-relatert - har vært lengden på reklameperiodene, der Norge har hatt strenge regler, som TV3 har unngått ved å sende fra England. Det gjelder visst andel reklametid, antall reklamepauser pr time og ikke minst reklamepauser inne i programmer. Nå har imidlertid England på trappene nye regler som fjerner mye av grunnen for TV3 til å være i London.

Og er det ikke et litt rart sammentreff at akkurat samtidig har noen trigget EU til å se på hvorvidt det norske alkoholreklameforbudet faktisk kan gjelde for norskspråklige kanaler som produseres utenfor Norge? Det ser ut som om denne klagen fører frem - men jeg vet ikke hva som vil være mest patetisk: at TV3s overlevelsesstrategi blir å sende alkoholreklame på «norsk» TV, eller at politikerne panisk fortsetter å forby relevant produktinformasjon om øl som forbrukerne selv ønsker å oppsøke mens de aksepterer direkte alkoholreklamepauser for sprit midt i TV-programmene.

Muligens kan man kreve at kommende TV-reklame for alkohol gjelder merker som har et marked utenfor Norge. Ikke at det gjør det bedre, for da har man bare en runde med konkurransevridning mellom for eksempel Ringnes og Carlsberg... øh, ja, det var jo samme firma, men dere ser sikkert potensialet for parodisk kaos.

Siste ord er neppe sagt i denne saken.

Oppdatering 7. desember 2011: Jeg hadde dessverre bommet på TV-stasjonen som sendte fra England, og hadde nevnt TV Norge. Dette skulle selvfølgelig være TV3, og det er korrigert. Beklager TV Norge!